Kvinnfolkjobb

Av Ebba Wergeland, Paul Nordberg

2007-01

"En skikkelig mannfolkjobb? Jo det er en jobb hvor du kan bestemme sjøl, ha mer ansvar, og så er det skikkelig betalt." Slik svarte en formann på en kvinnebedrift som sosiologen Hjørdis Kaul intervjuet (Kaul 1996). Dermed hadde han også sagt hva han og mange med han mente var typisk for en kvinnfolkjobb: underordnet og dårlig betalt.

Ebba Wergeland og Paul Nordberg har skrevet boka Verneombudet (2006).
Denne artikkelen er et utdrag fra boka, og trykkes med tillatelse fra Gyldendal Norsk Forlag.
Se også Gunnhild Lurås sin omtale av boka i dette nummeret av Rødt!.


Kvinnene har som gruppe dårligere arbeidsvilkår enn menn, og de typiske arbeidsmiljøproblemene er ofte usynlige, det handler mye om mellommenneskelige forhold. Både ekspertisen og fagbevegelsen mangler erfaring med å rydde opp i arbeidsmiljøproblemer som er typiske for kvinnearbeidsplasser. Ofte gjelder det forhold som har med organiseringen av arbeidet å gjøre, og stresspåkjenninger som ikke er så vanlige i menns arbeid. Kvinner har for eksempel oftere publikumskontakt, omsorgsoppgaver, underordnet arbeid og detaljovervåket arbeid. De er også oftere utsatt for stress på grunn av konflikter mellom ansvar hjemme og kravene på jobb, for eksempel med å organisere barnepass når arbeidstidene er ubekvemme eller uforutsigbare.

Fordi det er nødvendig å sette ord på problemene før en kan stille krav, er det viktig å ta seg tid til å komme fram til felles forståelse og prioritering. Det er mye å diskutere, det gjelder å finne tid og anledning:

  • Hva er det viktigste å sikre i forhandlingene om nye skiftordninger?
  • Vil de planlagte omorganiseringene slå ulikt ut for menn og kvinner?
  • Hvem tar opp kvinnenes arbeidsmiljø i arbeidsmiljøutvalget?
  • Er det bare mennenes virkelighet som skal gjelde i fagforeningen og blant verneombudene?

Menn får plager av jobben, kvinner bare er sånn

Når menn får vond rygg, er det vanlig å spørre om det kan henge sammen med jobben. Men når verneombud på kvinnearbeidsplasser forteller at de ansatte har smerter i nakke og skulder, blir de ofte møtt med at det skyldes helt andre ting enn arbeidsforhold. Og så kommer hele leksa om at kvinner har problemer hjemme, at de antakelig er mer følsomme for smerter enn menn, og at akkurat de dette gjelder, egentlig er litt hysteriske. Verneombudet må ikke la seg forvirre av disse bortforklaringene. For det er bortforklaringer. Kikk litt på historien om "telegrafistkrampen", og se om det ikke er litt å lære.

Telegrafistkrampen

Rundt 1900 var det i USA og England mye snakk om "telegrafistkrampe", med smerter i arm og hånd og nedsatt funksjon. Den første forklaringen var at dette skyldtes ensidig muskelarbeid med tidspress og mangel på variasjon. Den nymotens telegrafnøkkelen krevde 30.000–40.000 anslag i timen, og arbeidsdagen kunne vare i 14 timer. Telegrafisten anstrengte seg for å skrive fort og feilfritt. I 1908 ble den godkjent i England som yrkessykdom med rett til yrkesskadeerstatning. Dermed økte selvsagt antallet som ble registrert. Ikke nødvendigvis fordi det ble flere tilfeller, men fordi retten til erstatning gjorde at registreringen hadde en hensikt. Stilt overfor de høye tallene skiftet den medisinske interessen etter hvert retning. Artiklene i England og USA begynte å handle om hvordan man avslørte simulanter, og om psykiske egenskaper som kunne øke sårbarheten. Det ble snakket om at noen telegrafister nok hadde en psykonevrotisk legning. Og noen grupper ble åpenbart rammet langt oftere enn andre. Det gjaldt kvinner, jøder og andre innvandrere som polakker, italienere, grekere og østerrikere. Det måtte skyldes at de hadde en spesielt hysterisk legning. Innvandrerne ble dessuten mistenkt for å ville misbruke forsikringsordningene.

Ekspertisen overså glatt at både England og USA i disse årene hadde opplevd en dramatisk økning i nettopp kvinners og immigranters yrkesdeltakelse, og at nykommerne sannsynligvis fikk de mest underordnete jobbene og de dårligste vilkårene. Det var ikke så rart om de også var mest utsatt for sykdom. Men arbeidsgivere og helsemyndigheter foretrakk å tro på at den "egentlige" årsaken ikke var dårlige arbeidsforhold, men hysteriske kvinnfolk og nevrotiske og upålitelige innvandrere. Da slapp de å lete etter risikoforhold i arbeidsmiljøet, og kunne heller diskutere alle problemene de syntes de hadde med kvinner og innvandrere.

Verneombudet har nytte av å lete etter kjønnsforskjeller

Det er lett å bli blind for det man er vant til, som at det er forskjell på menns og kvinners oppgaver og arbeidsvilkår, selv i samme yrke og på samme arbeidsplass.

– Er det kjønnsforskjeller i kvaliteten på arbeidsvilkår og arbeidsmiljø, for eksempel fordi bedriften er delt i manns- og kvinneavdelinger eller skiller skarpt mellom mannfolkarbeid og kvinnfolkarbeid? Det er ikke noe galt i å gjøre ulikt arbeid, men hvis det fører til at kvinnene systematisk har dårligere arbeidsmiljø og arbeidsvilkår enn flertallet av mennene, har verneombudet en oppgave.

– Er det flere kvinner enn menn som får muskelsmerter eller blir uføre på grunn av arbeidsforholdene? Hvis det er større risiko for slitasje i "kvinneyrkene" eller arbeidet er dårligere tilpasset kvinnenes størrelse og krefter, betyr det at det må være rom for forbedringer. Det samme gjelder for så vidt om situasjonen er omvendt.

– Blir det tatt hensyn til omsorgsansvar utenfor jobben, eller for den del til aldersforskjeller, når det forhandles om arbeidstid, overtid og skiftordninger? Eller presser det ungdommelige mannlige flertallet gjennom langfri og komprimerte arbeidsuker for alle?

– Vil det kanskje være til alles fordel om kravene utenfor jobben, fra barn, lokalsamfunn og familie, fikk større plass i bevisstheten når det skal forhandles om arbeidsmiljø og arbeidstid?

Er kvinner for små?

Kvinner har gjennomsnittlig mindre krefter enn menn. Den fysiske arbeidsevnen er 30 prosent mindre og muskelstyrken 15–50 prosent mindre. Kvinner er også gjennomsnittlig kortere og lettere. Slike gjennomsnittsforskjeller forhindrer selvsagt ikke at mange kvinner orker mer enn mange menn, og typiske kvinneyrker er minst like tunge som mange mannsyrker.

Men forskjellene i vekt og kroppshøyde, armlengde og håndbredde gjør at bare et mindretall av kvinner sitter godt på et førersete som er konstruert for menn, eller får godt grep om et verktøy som passer godt for de fleste menn. Det som passer for standardmannen på 1,80, passer dårlig for mange menn som ikke er "standard". Løsningen er reguleringsmuligheter og valgmuligheter, for det er også store variasjoner kvinner imellom og menn imellom.

Kamelen og dromedaren

Da sosiologen Hjørdis Kaul studerte kvinners arbeidsvilkår i industrien, oppdaget hun en interessant forskjell mellom bransjer der kvinnene var i flertall, og bransjer som var mannsdominerte. På den første typen arbeidsplass manglet småbarnsmødrene. Hvis du tegnet opp aldersfordelingen blant de ansatte, fikk du et mønster som hun kalte kamelen, to pukler med de yngste og de eldste, med et søkk imellom. Dette hadde andre sett før henne, og det ble forklart med at kvinnene heller ville være hjemme de årene barna var små. Kvinnene selv sa at arbeidet var for slitsomt å kombinere med små barn hjemme. Det var ingen ordninger i bedriften som la forholdene til rette for at det skulle la seg gjøre heller. For eksempel måtte de stille på jobb klokka 7, selv om barnehagen ikke åpnet før klokka 8.

I mannsdominert industri fant hun til sin overraskelse et annet mønster for kvinnenes aldersfordeling. Det var bare én bred pukkel på kurven, med færre helt unge og helt gamle. Mannsdominert industri var som dromedaren, med bare én pukkel. Der var småbarnsmødrene med. Kamelen i de andre bransjene kunne altså ikke bare skyldes moderskapet. Det kvinnene i mannsdominert industri selv fortalte, var at arbeidsplassen var så viktig for dem at de ville fortsette selv om de ble mødre. Og aller viktigst: Forholdene ble lagt til rette for dem slik at de kunne klare det.

Viktige områder for verneombudet

På kvinnearbeidsplasser:

  • Tilstrekkelig grunnbemanning og fulle stillinger – i stedet for å utnytte at lavtlønte kvinner er «fleksible» fordi de trenger ekstravakter, vikariater og overtid når de ikke får full stilling.
  • Tydelige krav til kvalifikasjoner når bemanningen settes opp. Når en sykepleier erstattes med en skoleelev for å spare penger, er hun ikke erstattet. Det betyr ekstra belastning både på de andre sykepleierne og på skoleeleven, som får for mye ansvar.
  • Større egenkontroll med arbeidstempo og arbeidssituasjon. Kvinner mangler oftere enn menn kontroll med arbeidstempo og hviletid, og utsettes oftere for produktivitetskontroll, stoppeklokke og standardtider.
  • Realistiske arbeidstidsordninger i forhold til ansvar og oppgaver utenfor jobben.
  • Forum for felles diskusjon av arbeidsoppgaver og arbeidsforhold. Kvinners tette timeplan kan gjøre det vanskelig å samles utenom arbeidstid. En fellestur med overnatting på hotell kan løse problemet hvis den er planlagt i god tid på forhånd.

På arbeidsplasser med både menn og kvinner:

  • samme adgang til tekniske hjelpemidler, kjøretøy, heiser og traller, og samme adgang til opplæring i bruken
  • samme rett til arbeidsplass, verktøy, verneutstyr osv. tilpasset den enkelte, med riktig avstand, høyde, vekt og håndgrep, og mest mulig regulerbare høyder og avstander der flere skal bruke samme arbeidsplass, førerhus eller maskin
  • samme mulighet for å trekke seg tilbake fra publikumskontakt
  • samme mulighet for å be om hjelp fra andre
  • samme rett til ikke å bli avbrutt i det man holder på med
  • samme rett til ikke å bli bedt om ekstratjenester som ikke hører til jobbe