Dr. Göbbels latter

Av Uri Avnery

Nr 3 2011

Det er ingen sammenheng mellom massemordet i Oslo og drapet på Yitzhak Rabin i Tel Aviv 4. november i 1995.
Eller er det?

Uri Avnery er en israelsk journalist og fredsaktivist.

Dr. Joseph Goebbels, nazistenes propagandaminister, ringer sjefen, Adolf Hitler, på helvetestelefonen.

«Mein Führer,» sier han gledesstrålende.

«Nyheter fra verden. Det ser ut til at vi er på riktig spor. Antisemittismen erobrer Europa!»

«Godt!» sier der Führer, «det vil bety slutten for jødene!»

«Vel, ikke helt, mein Führer … Det ser ut til at vi valgte feil semitter. Våre arvtakere, de nye nazistene, vil utrydde araberne og alle de andre muslimene i Europa.» Han ler. «Det er jo mange flere muslimer enn jøder å utrydde.»

«Men hva med jødene?» spør Hitler?

«Du vil ikke tro det! De nye nazistene elsker Israel, den jødiske staten – og Israel elsker dem!»

Er grusomhetene som ble begått av den norske nynazisten, en isolert hendelse? Høyreekstremister over hele Europa og USA slår samstemmig fast: «Han tilhører ikke oss! Han er bare et enslig individ med et forskrudd sinn! Det er galninger overalt! Du kan ikke fordømme en hel politisk retning på bakgrunn av én enkelt persons gjerninger!»

Det høres kjent ut. Hvor har vi hørt dette før?

Selvsagt, etter mordet på Yitzhak Rabin.

Det er ingen sammenheng mellom massemordet i Oslo og drapet i Tel Aviv. Eller er det?

I månedene før mordet på Rabin, ble det iverksatt en hatkampanje mot ham. De israelske høyregrupperingene konkurrerte seg imellom for å se hvem som kunne demonisere ham skarpest.

I én demonstrasjon ble det vist frem en fotomontasje av Rabin i en SS-uniform. På balkongen foran demonstrasjonen, sto Benjamin Nethanyau og applauderte engasjert, mens en kiste med inskripsjonen «Rabin» ble båret under. Religiøse grupperinger arrangerte en middelaldersk, kabbalistisk seremoni, der Rabin ble dømt til døden. Høytstående rabbinere deltok. Ingen stemmer blant de høyreorienterte eller religiøse lot seg høre med advarsler.

Selve mordet ble utført av et enkeltindivid, Yigal Amir, en tidligere bosetter og student ved et religiøst universitet. Det antas at han forhørte seg med minst én høytstående rabbiner før han utførte udåden. Som Oslo-morderen, Anders Behring Breivik, planla han udåden sin nøye og lenge, og utførte den i kaldt blod. Han hadde ingen medhjelpere.

Eller hadde han? Var vi ikke alle medhjelpere? Ligger ikke ansvaret hos skamløse demagoger, som Nethanyau, som håpte å komme til makta på en bølge av hat, frykt og fordommer?

Det viste seg at kalkulasjonene stemte. Mindre enn ett år etter mordet, kom Nethanyau til makta. Nå styrer høyrefløyen Israel, og blir mer og mer radikal fra år til år, eller fra uke til uke, som det ser ut som nå. Åpenbare fascister innehar nå ledende stillinger i Knesset.

Alt dette – et resultat av tre skudd fra én enkelt fanatiker som tok ordene til kyniske demagoger på et dødelig alvor.

Det siste forslaget fra fascistene våre, rett fra Avigdor Liebermans munn, er å oppheve Rabins verk – Oslo-avtalen. Så dermed er vi tilbake i Oslo.

Da jeg først hørte om det som hadde skjedd i Oslo, var jeg redd at gjerningsmennene kunne være noen sprø muslimer. Gjengledelsene ville blitt grusomme. Og bare minutter etter, tok en idiotisk muslimsk gruppe på seg ansvaret for å ha utført denne gloriøse bragden. Heldigvis overga den virkelige massemorderen seg på åstedet.

Han er prototypen på en nazistisk antisemitt av denne bølgen. Prinsippene er hvit overhøyhet, kristenfundamentalisme, hat mot demokratiet og europeisk sjåvinisme, blandet med et giftig hat mot muslimer.

Disse prisnippene sprer seg nå over hele Europa. Små, radikale ultrahøyregrupperinger blir omgjort til dynamiske politiske partier, blir valgt inn i nasjonalforsamlingene, og får endatil makt både her og der. Land som alltid har fremstått som modeller for politisk fornuft, produserer plutselig fascistiske oppviglere av verste sort, til og mer verre enn USAs Tea party, et annet barn av denne nye tidsånden. Avigdor Lieberman er vårt bidrag til dette velkjente verdensomspennende forbundet.

Én ting nesten alle disse europeiske og amerikanske ultrahøyregrupperingene har til felles, er beundringen for Israel. I det 1500 sider lange politiske manifestet sitt som han hadde arbeidet med lenge, avsatte Oslo-morderen en hel del til dette. Han foreslo en allianse mellom det europeiske ekstremhøyre og Israel. For ham er Israel en utpost for den vestlige sivilisasjonen, i en dødelig kamp mot det barbariske islam. (Ikke ulikt Theodor Herzls løfte om at den fremtidige jødiske staten skulle være «den vestlige kulturens utpost mot asiatisk barbari »?)

En del av denne tilsynelatende filo-sionismen hos de islamofobiske grupperingene er, selvsagt, bedragerisk, konstruert for å skjule den nynazistiske karakteren. For hvis du elsker jøder, eller den jødiske staten, kan du ikke være fascist? Jo visst, det kan du. Jeg tror likevel at beundringen for Israel i de fleste tilfeller er ærlig.

De høyreorienterte israelerne som disse grupperingene smigrer seg inn på, hevder at det ikke er deres feil at alle disse som nører opp under hatet, tiltrekkes av dem. På overflaten, er det selvsagt sant. Men man kan ikke la være å spørre seg om hvorfor de tiltrekkes? Hvor ligger tiltrekkingskraften? Fordrer ikke dette litt alvorlig sjelegransking?

Jeg så alvoret i situasjonen først da en venn gjorde meg kjent med noen tyske antiislamske blogger.

Jeg ble sjokkert. Det som strømmet ut der var nesten ordrette kopier av Joseph Göbbels’ spottende haranger. De samme oppviglerske slagordene. De samme grunnleggende beskyldningene. Den samme demoniseringen. Med én forskjell: I stedet for jødene, er det nå araberne som undergraver den vestlige sivilisasjonen, forfører kristne jomfruer, og planlegger å ta over verden. Mekkas gamles protokoller.

Dagen etter det som skjedde i Oslo, så jeg på Al-Jazeeras engelskspråklige fjernsynssendinger, som er av de beste i verden, og så et interessant program. I en hel time, intervjuet reporteren italienere i gatene om muslimer. Svarene de ga, var sjokkerende.

Moskeer burde forbys. Det er der muslimer planlegger forbrytelser. De trenger jo ikke moskeer i det hele tatt, de trenger bare et teppe for å be. Muslimer kommer til Italia for å ødelegge italiensk kultur. De er parasitter som sprer narkotika, kriminalitet og sykdom. De må kastes ut – hver mann, hver kvinne og hvert barn.

Jeg har alltid sett på italienere som et ubekymret og elskverdig folk. Selv under holocaust oppførte de seg bedre enn de fleste europeere. Benito Mussolini ble en rabiat antisemitt først mot slutten, da han var blitt fullstendig avhengig av Hitler.

Men her er vi, bare 66 år etter at italienske partisaner hang Mussolonis lik opp etter føttene på et torg i Milano – og en mye verre form for antisemittisme herjer Italias, og de fleste andre (eller i hvert fall mange) andre europeiske lands, gater.

Selvsagt er det et virkelig problem. Muslimer er ikke fri for skyld for situasjonen. Oppførselen deres gjør dem til takknemlige mål. Som jøder i sin tid.

Europa står overfor et valg. De trenger «utlendingene» – muslimer og andre – til å arbeide for dem, holde økonomien i gang, betale for de eldres pensjoner. Hvis alle muslimer hadde forlatt Europa i morgen, ville hele samfunnsstrukturen i Tyskland, Frankrike, Italia og mange andre land raknet.

Likevel blir mange europeere forferdet når de ser disse «utlendingene», med sine merkelige språk, vaner og klær, i gatene sine, forandre karakteren til mange nabolag, åpne butikker, gifte bort døtrene sine og konkurrere med dem på flere sett. Det gjør vondt. Som en tysk minister sa det: «Vi hentet arbeidskraft, og fant ut at vi hadde hentet mennesker!»

Opptil ett punkt er det mulig å forstå disse europeerne. Innvandring skaper virkelige problemer. Migrasjonen fra det fattige sør til det rike nord er et fenomen for det 21. århundret, et resultat av den skjærende ulikheten mellom land. Den krever en alleuropeisk innvandringspolitikk, en dialog med minoriteter om integrasjon og multikulturalisme. Det blir ikke lett.

Men denne tidevannsbølgen av islamofobi går mye lenger. Den er som en tsunami, den kan føre til store ødeleggelser.

Mange av de islamofobiske partiene og grupperingene minner en om atmosfæren i Tyskland tidlig på 1920-tallet, da «folkelige» grupper og militser spredte sin hatske gift, og en militær spion ved navn Adolf Hitler mottok sine første anerkjennelser som en antisemittisk taler. De virket uviktige, marginale, til og med gale. Mange lo av denne Hitler, denne Chaplinaktige bebartede klovnen.

Men det nazikuppet som ble avverget i 1923, ble fulgt av 1933, da nazistene tok makta, 1939, da Hitler startet annen verdenskrig, og 1942, da gasskamrene ble tatt i bruk.

Det er begynnelsen som er avgjørende, når politiske opportunister ser at det å spre frykt og hat er den enkleste veien til rikdom og makt, når sosiale misfostre blir nasjonalister og religiøse fanatikere, når det blir akseptabel og legitim politikk å angripe uhjelpelige minoriteter, når festlige små menn blir monstre.

Er det Dr. Göbbels jeg hører le i Helvetet?