Å vinne diskusjoner med alle midler – eller å utvikle politikk (debatt)

Av Turid Horgen

Nr 3 2008

Gudrun Kløve Juuhl krever «ny ideologi, nye ideologar og meir utrivlegheit og uvenskap» i Rødt! nummer 1/08. Hun gjør det i artikkelen «Om feminismen og venstresida» , en kommentar til Kjersti Ericssons artikkel «Mary Wollstonecrafts dilemma» i nummer 1/07.

Oppskriften på mer «utrivlighet og uvenskap» er presist gitt av Gudrun Kløve Juuhl selv, indirekte gjennom slik hun argumenterer i artikkelen. Det er mer tvilsomt om måten hun debatterer på og argumentene hun bruker skaper rom for ny ideologi eller for den saks skyld nye ideologer.

Oppskriften er enkel, den går ut på å feilsitere og trekke deler av en argumentasjon ut av sammenhengen den står i. Forstørre og fordreie den slik at den er god å argumentere mot, og så legge hele breisida til mot den skapte fiendeargumentasjonen. Det er kjent og velbrukt, om du ønsker å vinne en debatt på poeng. Oppskriften er ikke spesielt god om ønsket er videreutvikling av ideologi som styrker kvinnekampen.

Gudrun Kløve Juuhl summerer argumentasjonsrekkene sine mot Kjersti Ericssons artikkel på slutten av artikkelen:

«Heller enn å seia at eigentlig har alle same interesser og det forstår ein berre ein lyttar til einannan, slik Ericsson gjer, bør partiet seia at kvinnefrigjering vil me ha, og det går utover menn, også i arbeidarklassen. Difor kjem det til å vera ein kontinuerlig kamp om kven som skal leggja premissene og korleis, men det er ein konflikt me som parti berre må leve med.» (GKJs kursivering)

Påstanden til Gudrun Kløve Juuhl
– Ericsson skriver at egentlig har alle samme interesser og det forstår en bare en lytter – er ganske overraskende etter å ha lest utgangspunktet for det hele, artikkelen til Kjersti Ericsson i Rødt! nummer 1/07. Tvers igjennom den artikkelen går argumentasjon for det motsatte, både på det generelle planet, med at kapitalismen skaper og gjenskaper både kvinne- og klasseundertrykking
– og menn som undertrykkere, samt at menn som synes som det er greit å være i sine privilegier eller utøve undertrykking, er med på å opprettholde klassesamfunnet:

Eksempel, Kjersti Ericsson skriver: «Når vanlige menn ikke tar opp kampen mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn, svekker de sin egen kamp som undertrykt klasse: De inngår en allianse med sin hovedmotstander, kapitalistene. (…) Menn i arbeiderklassen som synes det er greit at lønns og arbeidsforhold i de store kvinneyrkene er dårligere enn dem de har sjøl, og som ser det som helt naturlig at kona tar hus og omsorgsarbeidet, understøtter altså et system som styrker kapitalistene.» (KEs kursivering)

Men Gudrun Kløve Juuhl har bygd opp en argumentasjon for at Kjersti Ericsson faktisk står for «at egentlig har alle samme interesser og det forstår ein berre ein lytter til einannan». Det er simpelthen uetterrettelig.

Gudrun Kløve Juuhl leter etter et sted i Kjersti Ericssons artikkel hvor påstanden «at egentlig har alle samme interesser – bare en lytter» kan bekreftes. Hun finner det i Kjersti Ericssons utopi. Bakgrunnen er henvisningen til min bok (Horgen, Når språket berører). Boka er en konkret skildring av hvordan det er mulig å lage et språkmiljø for barn med multifunksjonshemming, sammen med teoretiske og faglig begrunnelser for dette. Jeg ble overrasket og faktisk glad – da jeg leste Kjersti Ericssons artikkel i Rødt! nummer 1/07. For meg var det en oppmuntring. Hun hadde lest det viktige budskapet ut av boka. Jeg er så privilegert at jeg jobber med et område som – slik jeg ser det – har potensial til å skape både en bedre skole og et bedre samfunn. Jeg gjør det som statsansatt med arbeidsoppgave å bidra til å skape et utviklende læringsmiljø for mennesker med omfattende funksjonsnedsettelser.

Sjølsagt er en del av språkmiljøet at den nære voksne må lytte seg fram, både med ører, øyne og hender, til det barnet uttrykker. Det er viktig når det dreier seg om barn med omfattende funksjonsnedsettelser, avhengige av hjelp til alt og med store problemer med på få orden på syn og hørselsinntrykk og ofte uten kontroll over noen del av kroppen.

Kjerna i utopien slik Kjersti Ericsson har sett den i boka mi, Når språket berører, og beskriver den i artikkelen, er dette. Sitat:

«I denne vesle utopien under beleiring er ikke disse barna redusert til plagsomme utgiftposter, håpløse tilfeller som det ikke er kostnadsvarende å investere noe i, fordi de aldri kan bli nyttig arbeidskraft for kapitalismen. De er mennesker rett og slett. De har behov. Og de får utvikle seg og oppleve fine ting på sine egne premisser, som Turid og de andre strever hardt for å tolke. Når vi skal prøve å tenke tanker om framtida tror jeg det er viktig at vi har dette bildet i bakhodet. Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter.»

Gudrun Kløve Juuhl må feilsitere i artikkelen sin for å få argumentasjonen til å passe. I sitatet hun viser til for argumentasjonen tar hun bort avsnittet med utopien Kjersti Ericsson presenterer, sitert over: Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter. Hun later som den ikke finnes enda hun siterer, og erstatter den med det første sitatet som introduserer bokas problemstilling hvem barna er og at vi på mitt område må lytte og føle oss fram til hva barnet uttrykker. Viktig, men ikke utopien i Kjersti Ericssons presentasjon. På feilsiteringen bygger hun argumentasjonen sin videre. Det holder ikke vann i forhold til diskusjoner som skal skape ny kunnskap og ny ideologi. Det fører ikke til annet enn
uvennskap og utrivelighet.

Jeg ønsker ikke å være med på å skape utrivelig debattkultur og uvennskap. Strengt tatt tror jeg det bare fører til at den mest brutale får makt og posisjoner, mens kvinner og menn skremmes bort og/eller til taushet. Dermed skal jeg skifte modus. Hva kan være Gudrun Kløve Juuhls intensjon,
om jeg leser med åpenhet? Hun ønsker debatt og ny ideologi.

Tilbake til det hun sier om boka mi – sett i kvinnepolitisk lys. Gudrun Kløve Juuhl oppfatter og skriver at dette arbeidet som blir skildret, er tradisjonelt kvinnelig omsorgsarbeid av den typen som ofte skjer ulønna – og at det minner henne om mye om slik det var å ta vare på barnet sitt da det var nyfødt og fram til et par måneder.

Hun har et godt poeng i dette at måten å møte barna på mitt «område» kan ha fellestrekk med slik det er å ta vare på det spede barnet. Vi bruker den nye spedbarns forskingen som inspirasjon. Den relasjonelle spedbarnsforskingen er et sted å hente kunnskap som sjølsagt må tilpasses og kobles sammen med kunnskap om store funksjonsnedsettelser, igjen koblet sammen med å lete etter hva det enkelte barnet trenger av utviklende støtte.

I dette kunnskapsområdet ligger at vi framfor alt studerer den voksnes handlinger overfor det spede barnet. De handlingene i vid forstand – altså slik den nære voksne på alle måter møter det spede barnet – er styrt av den voksnes forforståelse og egne mer og mindre bearbeidede erfaringer. Uansett er det vanlig at de voksne omsorgspersonene møter barnet som om barnet har intensjoner, de legger mening i og til alle barnets ytringer. Den nære voksne skaper slik et stillas som støtter barnet utvikling. Hun eller han lærer barnet «inn i» verden og hvem barnet er i denne verden.

Selv om Gudrun Kløve Juuhl ikke skriver det, er jeg temmelig sikker på at hun ikke bare følte seg fram da spedbarnet hennes var nyfødt og fram til et par måneder. Hun møtte nok alle barnets ytringer og tilla disse mening og intensjon.

Et kvinnepolitisk poeng her er at gutte- og jentebabyen møtes forskjellig. Lydene og bevegelsene til spedbarnet tolkes ut fra kjønnede forventinger. Ikke bare den voksnes lyder, altså hva den voksne omsorgspersonen sier og hvordan hun/han sier det, men også den voksne bevegelser er forskjellig avhengig av om det er et jente- eller guttebarn det gjelder.

Et annet og kanskje viktigere poeng i denne debatten er at denne tidlige dialogen gjerne kan brukes som lupe – når vi studerer hvordan læring foregår og dermed også hvordan ny kunnskap oppstår. Eller for den saks skyld ny ideologi.

For å gjøre det klart så mener jeg ikke med denne argumentasjonen at konflikter ikke finnes eller skal skys. Det dreier seg om å belyse et poeng – at ny kunnskap oppstår i dialog og at dialogen former hva vi kommer fram til. Eksempelvis: Du greier å høre og fatte hva den andre sier ut fra din erfaring og din forståelse av et spørsmål – og du legger til, utdyper, kanskje nyanserer eller bringer noe helt nytt inn i mot den andres utsagn ut fra dine erfaringer og forståelse. Da gir dette kanskje en rikere, eller utdypet, kanskje til og med, ny forståelse for begge de to som diskuterer. Under forutsetning av at de har vilje til å lytte med respekt og åpenhet.

Om du lager deg en konstruert motpart,  må bare parten som ønsker dialog, gjenta hva hun/han sa, og oppklare misforståelsene.

Kvinner som vasker gulvene i mange norske hjem på turistvisum fra Polen, har ikke samme erfaringer, heller ikke umiddelbart samme interesser, som de kvinnene som får gulvene vasket. Det samme gjelder assistenter ansatt som ufaglærte og med dårlige arbeidsvilkår i den norske skolen sammen med lærere med helt annen lønn og betingelser for utformingen av sitt arbeid. Kvinner og menn har heller ikke alltid samme erfaringer og interesser, og
som jeg leser artiklene til Kjersti Ericsson og Gudrun Kløve Juuhl, er de enige om det poenget.

Kvinnekrav eller klassekrav som utformes og skapes i en dialog hvor de forskjellige erfaringene, interessene og synspunktene som forener kvinner med forskjellige ståsteder, kan bli slagkraftige krav. De har potensial til å mobilisere mange. Kravene kan være grunnlag for allianser og styrke i enhver kvinne- eller klassekamp. Og når kravene prøves ut i lønnskamp, i aksjoner, i handling da finnes mulighetene for at det skapes både nye ledere, og ny politikk.

Avslutningsvis et blikk på et stort og spennende kvinnepolitisk område som artikkelen til Gudrun Kløve Juuhl berører, når hun omtaler fagområdet jeg skriver om. Omsorgsarbeid, eller annet arbeid kvinner gjør, ansees å være en del av en kvinnelig natur, mens det arbeidet menn gjør, skapes til fag.

Sitatene fra boka mi likner på tradisjonelt kvinnelig omsorgsarbeid som pleier å foregå ulønnet, skriver Gudrun Kløve Juuhl. Jeg skal ikke påstå at hun ikke ser at det jeg skriver om er kunnskap inn mot et nytt fagområde. Så mye informasjon er det tross alt ikke mulig å få ut av Kjersti Ericssons utopi og introduksjonen av den!

Men argumentasjonen hennes brukes ofte mot de barna det dreier seg om: De trenger omsorg og pleie og til det behøves det ikke kvalifisert arbeidskraft – det greier seg med kvinnelige assistenter. «Er det noen mening i at du som har hovedfag skal skifte bleier», hørte jeg ikke så sjelden, da jeg var lærer, det er da bare en praktisk rutine som hvem som helst kan gjøre. For barnet med store funksjonsnedsettelser er nettopp rutinene og ritualene en fordel – som utgangspunkt for å gjenkjenne og delta, og kanskje mestre noen bevegeleser bedre. Dessuten er det rent motiverende å bli kvitt vått kliss – som kan åpne for kontakt og prat. Da er det er ingen rutinehandling å skifte bleier fra pedagogens side heller – men det krever stor oppmerksomhet og tilstedeværelse, sammen med kunnskap om hvordan barnet med sine hemminger, kan delta.

Overordnet på mitt område er at den alminnelig kulturelle kunnskapen, om hvordan en kan møte barna for gi dem utviklende betingelser, i liten grad finnes. Kollegaene mine og jeg har som jobb å gjøre dette til et fagområde. Slik går det an å antyde at det vi gjør, er å samle, systematisere, sette ord på og utvikle et område med ny kunnskap. Det har absolutt paralleller til å løfte fram kompetanse kvinner har utviklet på andre områder.

 

Turid Horgen