Vallas fall (bokomtale)

Av Taran Anne Sæther

Nr 2 2008

Torstein Tranøy: Vallas fall, et innblikk i den skjulte maktkampen
Forlaget Manifest, 2007

Tranøy lar partisekretær Martin Kolberg i Arbeiderpartiet få siste ord i boka til en advarsel til forfatteren og til leseren mot å tro at Vallas avgang som LO-leder var styrt av en politisk konspirasjon. Er det forfatterens hensikt å gjøre partisekretæren til latter? Eller å advare leserne om at denne maktklanen på høyresida i Arbeiderpartiet ikke har mistet evnen til å holde på det gamle maktspråket og maktbruken? Pass dere dere som tror vi ikke har full kontroll!

Boka er bygget på solid grunnarbeid; intervjuer med rundt 100 personer i og rundt LOs sentrale ledelse og ansatte. Bunker med dokumentasjon og tv- og radioprogrammer. Men allikevel oppleves boka som gjentakelse av for det meste kjent stoff. Pakka inn i en litt thrilleraktig reportasjestil.

Det er noen nye ting i boka; blant annet at Ellen Stensrud forteller sin historie i ettertid av dramaet. Flere av de sentrale kvinnene i LO kommer til orde med sine historier. Om dårlig behandling, om forsøk på press for å trekke seg, slutte, ikke stille til valg. Skuffelser over nettverket Valla ikke ville være en del av. Mennene hun også kjefta på, kontrollerte og kjørte splitt- og herskteknikker mot. Fire sentrale personer i ledelsen sier de ville ha sluttet hvis Valla hadde fortsatt. Dette er alvorlig og dessverre problematiseres ikke disse utsagnene utfra de samme personenes standpunkter/ståsteder i politiske stridsspørsmål. Heller ikke får vi historiene til de som ikke ville slutte, hvis Valla ble sittende. Ønsket de ikke å snakke med Tranøy? Dette er noen av de impliserte og deres historier og det er synd at Gerd Liv Valla ikke ville ha sitt bidrag med i samme boka. Det ville kanskje ha gjort denne boka interessant.

Ble Valla målt på en annen måte enn en mann ville blitt i samme situasjon? Ble «sviket» mot de gamle venninnene et pikant poeng og ikke gjenstand for politisk analyse? Var de politiske uenighetene mellom disse kvinnene like viktige og reelle som mellom andre ledere, valgte og ansatte?

Tranøy drøfter dette svært forsiktig der han legger vekt på situasjonen for Valla da hun ble valgt til leder; mannsdominert, uenigheter i politikken, personer i mellom osv. Hun var fersk, var motarbeidet av blant annet Hågensen, osv. Vallas behov for kontroll sees av Tranøy i dette lyset.

Ansettelsen av Ingunn Yssen på tross av motstand tolkes i samme retning.

LO er en gammel, stor og tung organisasjon preget av Arbeiderpartiet, «gutta i Jern- og Metall» og hele etterkrigstidas «vi er i samme båt»-konsensus med arbeidskjøperne (faste bevilgninger til AP ved valg, moderasjon, arbeidslinja, EU, osv). Den er hierarkisk bygd, og fungerer slik. Den er en maktfaktor som har spilt på lag med ledelsen i Arbeiderpartiet i hele sin historie. Det har vært mange politiske strider innad i LO, høyre- og venstresider. Kampen for å gjøre LO til en organisasjon som ikke er bundet til politiske partier, har bølga i perioder. Den siste perioden med sterkere uavhengighet av AP var under Vallas tid som leder. En av de viktigste tingene som skjedde, var at hun åpnet opp LO med blant annet «LO på din side»-kampanjen før valget i 2005.

Boka gir et bra bilde av den kaotiske situasjonen som hersket da Fougner-utvalget ble svaret. Men selv om Tranøy har mange kilder og har hatt tilgang til mye materiale oppleves det ikke som å være nær på situasjonen. At Gerd Liv Valla håndterte situasjonen på en uheldig måte er det vel ikke tvil om, og at det gjorde det lettere å bruke situasjonen til ikke bare å «jekke ned» LO-lederen for de som ønsket henne bort. Men det spillet som foregikk, forteller ikke
Tranøy noe mer inngående om enn det som kom fram i løpet av de dramatiske ukene. Et mer inngående lys på hva som foregikk i Arbeiderpartiet ville gitt et bredere bilde av spillet og kreftene i det.

Det er for mange ting som mangler i denne boka til at den kan forsvare undertittelen «Et innblikk i den skjulte maktkampen». Det er for mange uttalelser av anonyme «nær regjeringen», «sentrale kilder i partiapparatet» og for lite drøftinger. Kanskje kom boka for kjapt?

I alle fall ser jeg fram til at flere velger seg denne historiske perioden og hendelsen som forskningsfelt.

Taran Anne Sæther