Subjektiv og objektiv vold

Av Slavoj Zizek

2009-02

Slavoj Zizek skrev boka On Violence på forlaget Profile. Dette er ett kapittel fra denne boka.

 

Slavoj Zizek er en marxistisk sosiolog, filosof og kulturkritiker. Han er internasjonal direktør for «The Centre for Advanced Studies in the Humanities» ved Birckbeck College, University of London.

 

 

I 1922 organiserte den sovjetiske regjeringen utkastelsen av ledende anti-kommunistiske intellektuelle, fra filosofer og teologer til økonomer og historikere. Alle forlot Russland på en båt kjent som «Filosofidamperen ». Frem til utkastelsen hadde Nikolai Lossky og familien, som alle ble tvunget i eksil, levd et avslappet liv omgitt av en stab av tjenere, slik det sømmet seg en familie i det russiske borgerskapet. Han

«kunne rett og slett ikke forstå hvem som ville ødelegge deres måte å leve på. Hva hadde Losskyene og deres venner gjort feil? De var opptatt av litteratur og musikk, og gjorde ikke en flue fortred. Tvert i mot levde de rolige og behagelige liv. Hva var galt med det?»

 

Selv om Lossky utvilsomt var en ærlig og vennlig person som brød seg om de fattige, samtidig som han var opptatt av å sivilisere Russland, så uttrykker holdningen en total blindhet for den strukturelle volden som var nødvendig for at et slikt liv i det hele tatt skulle være mulig. Vi snakker her om vold som en del av et system: Ikke bare direkte fysisk vold, men også mer subtile former for tvang som opprettholder sosiale relasjoner karakterisert av dominans og utbytting, som for eksempel en indirekte trussel om vold. Losskyene og andre medlemmer av den russiske eliten gjorde ikke nødvendigvis noe galt. Det var ingen subjektiv ondskap i livene deres, bare den usynlige bakgrunnen av systemisk vold som gjorde det mulig å leve et privilgert liv omgitt av tjenere og luksus.

«Plutselig ble denne idylliske tilværelsen utfordret av leninismen. Dagen Nikolai Losskys sønn ble født, i mai 1917, kunne familien høre lyden av rytterløse hester som galloperte ned Ivanovskayagaten. Det ble stadig flere slike illevarslende tegn. En dag på skolen ble Losskys sønn truet av en jevnaldrende arbeiderklassegutt som ropte til ham, at han og hans families tid var over.»

 

Sett fra Losskyenes velvillige og uskyldige ståsted kom disse hendelsene som varslet om den kommende katastrofen tilsynelatende ut av tomme luften. Det var som om de signaliserte at en uforståelig ond ånd hadde ankommet. Det de ikke forstod, var at forkledd som irrasjonell subjektiv vold fikk de nå tilbake beskjeden de selv hadde sendt ut i sin omvendte form. Er det vold som denne, som tilsynelatende oppstår «av ingenting», Walter Benjamin sikter til i sin bok Kritikk av volden(1) når han bruker begrepet; ren guddommelig vold.(2)

 

Å motsette seg alle former for vold, fra direkte fysisk vold (massemord, terror) til ideologisk vold (rasisme, sexisme) ser ut til å være det som opptar den tolerante og liberale holdningen som dominerer i dag. Et S.O.S. nødanrop opprettholder en slik diskurs, og ser ut til å drukne alle andre innfallsvinkler til emnet: Alt annet kan og er nødt til å vente … Er det ikke noe mistenkelig, rett og slett symptomatisk, med dette fokuset på subjektiv vold – den volden som er begått av definerbare sosiale agenter, onde individer, disiplinerte undertrykkelsesapparater og fanatiske folkemengder? Sørger ikke denne holdningen for å distrahere oppmerksomheten vår fra det virkelige problemet, å fjerne andre former for vold fra synsfeltet, og slik føre til at vi ved å ignorere dem indirekte deltar i dem?

 

I følge en velkjent anekdote besøkte en tysk offiser Picasso i Paris under andre verdenskrig. Der så offiseren Guernica(3), hvorpå han ble sjokkert at det modernistiske «kaoset» i bildet og utbrøt: Har du gjort dette? Picasso svarte rolig: «Nei, du gjorde dette!». I dag ville mang en liberaler, etter å ha sett de voldelige opptøyene i Paris, kanskje spørre de få gjenværende revolusjonære på venstresiden om det er dette de vil. «Er det ikke dette dere vil ha?». Som Picasso bør vi svare: «Nei, du gjorde dette! Dette er resultatet av din politikk.»

 

Det fins en vits om en mann som kommer hjem og finner sin kone i seng med en annen. Den overraskede kona utbryter: «Hvorfor er du hjemme så tidlig?» Mannen svarer rasende tilbake: «Hva gjør du i sengen med en annen mann?» Kona svarer rolig: «Jeg spurte deg først, ikke prøv å snik deg unna ved å skifte tema!» Dette gjelder også når vi diskuterer vold: oppgaven er nettopp det å skifte tema, vi må bevege oss fra da desperate humanitære S.O.S.-signalet om å stoppe vold til en analyse av det andre S.O.S.-signalet, nemlig den komplekse interaksjonen mellom subjektiv, objektiv (systemisk) og symbolsk vold. Lærdommen er dermed at man må motstå den fascinerende subjektive volden, vold utført av sosiale agenter, onde individer, displinerte undertrykkelsesapparater og fanatiske folkemengder: Subjektiv vold er bare den mest synlige av de tre typene.

 

Ideen om objektiv vold må grundig historiseres: den tok en ny form med kapitalismen. Marx beskrev den ville, selv-forsterkende sirkulasjonen av kapital, hvis solipsistiske( 4) og parthenogenesiske(5)ferd når sitt klimaks i dagens metarefleksive spekulasjon i futures. Det er altfor enkelt å hevde at spøkelset til dette selv-skapende monsteret som ignorerer alle menneskelige og økologiske hensyn i sin framferd, er en ideologisk abstraksjon og at det bak denne abstraksjonen finnes virkelige mennesker og ting med produktive kapasiteter som kapitalens sirkulasjon er basert på, og som den livnærer seg av som en gigantisk parasitt. Problemet er at denne «abstraksjonen» ikke bare finnes i finansspekulantens feiloppfatning av den sosiale virkeligheten, men at den er ’virkelig’ presis i den betydning at den fastsetter strukturen i de materielle sosiale prosessene: Skjebnen til hele befolkningslag og noen ganger hele land bestemmes av kapitalens solipsistiske og spekulative dans, som pågår uhemmet og i velsignet likegladhet over hvordan dens bevegelse vil påvirke den sosiale virkeligheten. Marx’ poeng er ikke primært å redusere denne andre dimensjonen til den første, altså å demonstrere hvordan varenes sinnsyke dans oppstår på grunn av motsetningene i det ’virkelige’ livet. I stedet er Marx’ poeng at man kan ikke fullt ut forstå den første dimensjonen(den sosiale virkelighet av materiell produksjon sosial interaksjon) uten den andre: det er kapitalens (metafysiske) dans som kjører showet, som holder nøkkelen til hendelsene og katastrofene som inntreffer i det virkelige livet.

 

Nettopp her ligger den grunnleggende systemiske volden i kapitalismen, langt mer skjult enn i alle før-kapitalistiske systemers sosio-ideologiske voldsbruk: Denne volden er ikke lenger mulig å tilskrive bestemte individer og deres «onde» intensjoner, men er helt og holdent «objektiv», systemisk og anonym. Her støter vi på Lacans forskjell mellom «virkeligheten» og Det Virkelige. «Virkeligheten» er den sosiale virkelighet til de faktiske menneskene involvert i interaksjon med hverandre og i produktive prosesser, mens Det Virkelige er den steinharde og ubøyelige, abstrakte og spøkelsesaktige logikken til kapitalen som bestemmer hva som skjer i den sosiale virkeligheten. Man kan oppleve dette gapet på en håndgripelig måte om man besøker et land i elendig forfatning … Hvor vi kan se økologisk ødeleggelse og menneskelig misere. Til tross for elendigheten vil kanskje en økonoms rapport beskrive tilstanden som «finansielt sett god» – virkeligheten er ikke viktig, det viktige er kapitalens tilstand …

 

Er ikke dette mer sant enn noen gang i dagens samfunn? Peker ikke fenomener tilskrevet den virtuelle kapitalismen (handel i «futures» og lignende abstrakte finansobjekter) mot herredømmet til «Den Virkelige abstraksjonen» på sitt reneste, langt mer radikalt enn på Marx tid? Kort fortalt, den høyeste formen for ideologi består ikke i å bli fanget i ideologiens abstrakthet og glemme dens basis i virkelige mennesker og deres relasjoner, men nettopp i å overse Det Virkelige i det abstrakte, samtidig som man påstår at man henvender seg til «virkelige mennesker med virkelige problemer»? Besøkende til børsen i London får en gratis brosjyre som forklarer at aksjemarkedet ikke handler om mystiske fluktasjoner, men om virkelige mennesker og deres produkter. Dette er virkelig ideologi i sin reneste form.

 

Hegels grunnleggende regel er at «objektiv overskridelse» – den abstrakte universialitets direkte herredømme som påtvinger sine lover «mekanisk og uten hensyn til subjektet som er fanget i dens nett» – er alltid akkompagniert av «subjektiv overskridelse » – irregulær og vilkårlig utførelse av innfall. Etienne Balibar gir et utmerket eksempel på denne gjensidige avhengigheten, når han skiller mellom to motstridende, men komplementære varianter av overskridende vold: den «ultra-objektive», eller systemiske, som er innebygd i de sosiale forholdene under den globale kapitalismen, og som «automatisk » skaper ekskluderte og overflødige individer, fra hjemløse til arbeidsledige. Den andre varianten er den «ultra-subjektive » volden som altså henger tett sammen med den førstnevnte, eksempelvis etniske eller religiøse «fundamentalismer ».

 

Vår blindhet ovenfor resultatene til den systemiske volden er kanskje lettest å få øye på i debatten om kommunismens forbrytelser. Ansvar for kommunismens forbrytelser er lett å fordele: Vi har å gjøre med subjektiv ondskap, med agenter som gjorde noe galt. Vi kan til og med identifisere forbrytelsenes ideologiske kilde – totalitær ideologi, Det kommunistiske manifest, Rousseau, til og med Platon. Men når man påpeker de millioner som har dødd som en følge av kapitalismens globalisering, fra Mexicos tragedie i det 16. århundre, til holocaustet i Belgisk Kongo for et århundre siden, benektes alt ansvar. Alt dette ser ut til å ha blitt forårsaket som et resultat av en «objektiv» prosess, som ingen planla eller iverksatte, og som det ikke fantes noe kapitalistisk manifest for (den som kom nærmest i å skrive det var Ayn Rand). Det faktum at den belgiske kongen Leopold II som ledet holocaustet i Kongo var en stor humanist og ble erklært en helgen av paven kan ikke avfeies som et utslag av ideologisk hykleri og kynisme. Subjektivt, kan han godt ha vært en god humanist, til og med gjort en beskjeden innsats for å lindre de katastrofale konsekvensene av det enorme økonomiske prosjektet det var å utnytte ressursene i Kongo som han regjerte over. Landet var hans personlige eiendom! Den ultimate ironien er at mesteparten av inntektene fra den brutale plyndringen av Kongo gikk til offentlige goder i Beliga, biblioteker, museer og så videre. Kong Leopold var i så måte forløperen til dagens «barmhjertige samaritaner» som gir av sine store formuer til veldedige formål som Bill Gates. Problemet er bare at for å kunne gi må du først ta, eller som samaritanene selv ville kalt det, skape.

 

(Artikkelen er oversatt av Stian Bragtvedt)

 

Noter:

  1. Critique of Violence på engelsk, ISBN 978184668 0175 2008.
  2. «Pure divine violence» på engelsk.
  3. Bildet Guernica beskriver lidelsene under terrorbombingen av den spanske landsbyen med samme navn under borgerkrigen i Spania – oversetters anm.
  4. Solipsisme er ide innen filosofien som går ut på at ens egen bevissthet er det eneste man kan være sikker på eksisterer. Alt annet kan være inbildning, teoretisk sett.
  5. Parthenogenesisk er en aseksuell form for forplantning hvor vekst og utvikling i fosteret eller frøet skjer uten befruktning.