Gomorra – mafiaen i Napoli (bokomtale)
Av Rune Pedersen
Roberto Saviano: Gomorra – mafiaen i Napoli
Aschehoug (2008)
Da jeg var sju år, ble den beste fotballspilleren jeg kjente til, Per Bredesen fra Ørn-Horten, kjøpt opp av storklubben Lazio fra Roma, Italia. Siden da – 1952 – har jeg beundra italiensk fotball. Denne fascinasjonen førte til en levende interesse for Italia: samfunnet, historia, politikken og den særegne organiserte kriminaliteten, som dette landet er belemra med.
I vinter prega søppelkrisa som Napoli og omegn var herja av, de europeiske mediene. Boka til Roberto Saviano, Gomorra, blei markedsført som en mulighet til å skjønne det napolitanske søppelproblemet. La meg si at dette er en utilgivelig forenkling og en betydelig undervurdering av Savianos litterære og journalistiske prestasjon. Han lærer leserne om søpla, javel, men det er bare en liten, om enn vesentlig del av det realistiske bildet han maler, av den sør-italienske regionen Campania, av Camorraen, som er navnet på denne regionens mafiaorganisasjoner. Og han kan lære mange av oss noen
forbausende kjensgjerninger om hvordan kapitalismens neoliberalistiske stadium virker.
En besettende historie fortalt av en journalist som sjøl er fra Campania, og som skriver dette som en slags reportasjeroman om å kjøre rundt på Vespa og oppdage Camorraens virksomhetsområder, kapittel for kapittel:
– Havna, der man mottar og videresender gigantiske kvanta uregistrerte varepartier.
– Vi blir med til byer vi aldri har hørt navnet på der høyt kvalifiserte skredderproletarer skaper moteklær. I svarte bedrifter med minimale lønns- og velferdskostnader. Camorra-klanene har hånd om organiseringa og profitten.
– Vi møter Systemet med blanding av kriminalitet og forretninger, så det ene ikke kan skilles fra det andre. De forenes ev bestrebelsene etter størst mulig profitt.
– Vi studerer krig med bortimot hundre døde på hundre dager på åsteder vi aldri har hørt om.
– Saviano viser oss mektige kvinner og Camorraens «sosialtrygd» til ikke fullt så mektige kvinner, som har fått sin camorrapartner drept eller fengsla.
– Han tar oss med på våpenhandelen, til bygg- og anleggsbransjen, til camorrabossenes utenlandsinvesteringer og søppelhåndteringa. Og overalt møter vi folk.
Og alt dette har vi hørt før, men vi har ikke hørt om målestokken, omfanget er ufattelig. Tony Sopranos fiktive forbryterbande I New Jersey blir ei ubehjelpelig
gruppe småkriminelle humanister sammenlikna med Camorra-klanene fra Campania. Og alle veit om det som skjer, og alle kjenner Systemet, og den som beskriver sannheten lever farlig. Nå har Roberto Savioni beskrevet sannheten.
Det er 350 sider, oversatt til greitt norsk av Jon Rognlien, som også har skrevet et instruktivt forord kalt «Under vulkanen». Boka er utstyrt med to gode kart på innsida av omslaget, men det er ikke nok. Jeg savner en slags nøkkel eller et alfabetisk register, som kan bidra til å skape orden på et virvar av italienske personnavn, de tallrike Camorra-klanene og et mylder av sør-italienske byer, landskap og distrikter. Denne vesle innvendinga må ikke få folk til å droppe turen til bokhandelen eller biblioteket. Hvis du bare skal lese ei italiensk bok dette året, bør det bli Gomorra.