Gnist

Vann – profitt eller fellesskap

Av Rolv Rynning Hanssen

2009-03

Rolv Rynning Hanssen er ansatt i Fagforbundet, stasjonert utenfor Genève og er regnskapsfører for tidsskriftet Rødt!.

Rent vann er en livsnødvendighet for alle levende organismer. Det daglige væsketapet må erstattes med tilførsel av ny væske.

Så tørt beskriver Folkehelseinstituttet vann på sine nettsider, men det sier svært mye.

Vann er ikke som enhver annen vare som du kan velge å anskaffe eller velge å ikke anskaffe. Ingen kan leve uten tilgang til vann.

Verdens helseorganisasjon, WHO, anslår at ett av tre sykdomstilfeller i verden skyldes dårlige miljøforhold, spesielt forurenset vann. Over 40 prosent av tilfellene gjelder barn under 5 år. Om lag 6000 barn dør daglig av sykdom forårsaket av utrygt drikkevann, dårlig hygiene- og sanitærforhold.

Det er lett å bli immun mot tall. Tenk over tallet 6000, det er det samme som resultatet av to 11. september-angrep hver dag. År ut og år inn. Dersom Norge hadde tatt sin befolkningsmessige andel av de 6000 barna, ville 4 barn dødd i Norge hver dag, eller omkring 1500 hvert år. Det er seks ganger så mange som alle dødsoffer i trafikken i Norge. Og bare barn.

Tilgang til rent vann

Definisjon: Følgende forsyningsmåter er inkludert: Vannrør, en felles tilgjengelig «vannpost», brønn med pumpe, en beskyttet kilde eller regnvann. En vannkilde av god kvalitet skal kunne gi minst 20 liter vann per person per dag, og befinne seg innenfor en avstand på maks 1000 meter. (Hentet fra FNs tusenårsmål)

«En av de mange sakene jeg lærte som president var hvor sentralt vann var i det sosiale, politiske og økonomiske livet i landet, kontinentet og hele verden». (Nelson Mandela, grunnlegger av Nelson Mandela Foundation, ved verdens toppmøte for bærekraftig utvikling, 2002.)

Nærmere 1 milliard mennesker er uten tilgang til rent vann, 2,5 milliarder mangler trygge sanitærløsninger. Derfor de enorme dødstallene. I tillegg ødelegger forurensning drikkevannskilder.

Kapitalistisk rovdrift har sørga for at det som i utgangspunktet skulle være en relativt enkel oppgave, stadig blir vanskeligere. De store multinasjonale selskapene har ett mål med virksomheten sin: tjene penger. Profittmaksimering er vanskelig å kombinere med sosiale mål om at alle skal ha tilgang til rent vann.

Det er fem store problemer knytta til de multinasjonale selskapene og det å gjøre profitt på vann:

I tillegg til disse punktene som jeg skal ta for meg, er tilgangen til rent vann sjølsagt et demokratisk spørsmål. Et så viktig næringsmiddel som vann skaper sterke følelser og sosialt engasjement fordi mangel gir store helsekonsekvenser. Derfor er råderetten over vann noe av det som skaper aller størst bevegelse blant folk – retten til vann skaper kriger, retten til vann skaper revolusjoner.

OECD er i en rapport fra 2006 bekymret for at konflikter knyttet til forvaltning av vannressurser skal skape politiske, sosioøkonomiske og kulturelle konflikter, på alle nivå. Her tenker jeg særlig på kampen om vannkildene, men nyere historie har vist hvordan vann har vært drivkrefter i store endringer, vannopprørene i El Alto og Cochabamba brakte Evo Morales til makta i Bolivia.

Investeringsmangel

Vannforsyning og avløpshåndtering er typisk naturlige monopol. Man bygger ikke parallelle vannledninger. For å levere vann er det nødvendig å satse mye på infrastruktur, og å tenke langsiktig. Planlagt levealder på ledningsnettet bør være 100 år, og det sier seg selv at ingen private selskap med høye krav til avkastning på kapitalen har et så langt perspektiv. Derfor blir det færre og færre private selskap som ønsker å investere i infrastruktur. Verdensbanken sier det slik i en rapport fra 2006:

Det var byene Verdensbanken bekymret seg over. De store kostnadene til investeringer kommer på landsbygda med spredt befolkning. Derfor er utbygging av landsbygda i fattige land uinteressant, de store kaster sine øyne på storbyene. I sin årsrapport til investorene sier for eksempel Veolia at vekstpotensialet er knytta til sterk urbanisering, hvor befolkningen er spådd å øke med 27 % de neste 30 åra. Utover det er vekstpotensialet knytta til det relativt nye området med avsaltning av sjøvann som vil fordoble seg på 6 år.

Så, uten en sterk offentlig innsats, vil ikke landsbygda, der de fattigste av de fattige bor, få noen infrastruktur som gir dem rent vann. De kan rett og slett ikke betale nok for vannet.

Typisk er det at en av de største multinasjonale selskapene, Veolia, i sin strategimelding til aksjonærene slår fast at de generelt ikke akter å finansiere infrastruktur hos sine kunder. I et møte for investorer i mars i år, presenterte Veolia Water (som er verdens største selskap innen vann med virksomhet i 64 land) et prospekt som sier at nettoinvesteringene reduseres fra 3,5 milliarder til 2 milliarder euro fra 2008 til 2009. En nedgang på 43 %. Samtidig sliter selskapet tungt med en gjeld på 16,5 milliarder euro (nesten 150 milliarder kroner). I samme møte kunne man meddele at nå var 95 % av omsetningen i såkalte lavrisikoland og europeiske kommuner det fremste målet for virksomheten framover.

En endring fra privatisering til drifting

De store private i vannsektoren skifter taktikk. Der man før kunne privatisere og ta over fullstendig, har en kombinasjon av folkelig motstand, lav lønnsomhet og finansieringsproblemer ført til at man nå i stadig større grad satser på å operere allerede eksisterende vann- og avløpssystemer på vegne av kundene, som ofte er kommuner. Dette går godt sammen med den tradisjonelle New Public Management som har fått større og større utbredelse i offentlig sektor verden over. Her skal alle offentlige tjenester, fra sykehus til vannforsyning, drives etter forretningsmessige prinsipper og helst av noen utenfor offentlig sektor. Dette er rene gavepakker for de store multinasjonale selskapene, man kan ta ut profitt på driftskontrakter uten å ha noen risiko for investeringer og uten kapitalkostnader i særlig grad.

Den vanligste finansieringsformen for infrastruktur har vært at det offentlige sjøl har lånt penger til bygging, men de siste tiårene har det blitt mer og mer vanlig med Offentlig Privat Samarbeid (OPS – eller PPP/P3 på engelsk). Dvs. at private selskap skaffet penger (låner) til bygging, deretter, har man en lang avtaleperiode om å drive anleggene med en mulig overføring av anleggene til det offentlige etter avtaleperiodens slutt (BOT – build, operate, transferkontrakter). Dermed kan man ta ut profitt på alle tre delene og ikke være utsatt for konkurranse i den lange avtaleperioden, fra 25 til 30 år. Dette har vært særlig «populært» blant regjeringer som har hatt problemer med en for høy gjeld, for eksempel i forhold til EUs konvergenskrav (at statsgjelden er under 60 prosent av brutto nasjonalproduktet). Man utsatte ganske enkelt problemet i 25 år, sjøl om kostnaden ved private lån og så lange avtaleperioder økte totalkostnaden betydelig.

Verdensbanken har et eget fond – Public- Private Infrastructure Advisory Facility (PPIAF) – som skal forenkle OPS innen infrastrukturutbygging. Norge var en viktig bidragsyter her, men etter press på den rødgrønne regjeringa, har den ikke bidratt til fondet siden 2007.

Imidlertid er hele OPS systemet under press pga finanskrisa. Det er vanskeligere for de private å skaffe finansiering, og kostnadene blir svært høye i forhold til om det offentlige sjøl låner til investeringen, særlig er dette tilfelle i utviklingsland. Fra Norge kjenner vi dette fra veiutbygging, offentlige bygninger etc. Renta private må betale for å investere i slike prosjekt, er ofte mer enn 1,5 % høyere enn hva det offentlige betaler.

Verdensbanken og IFC (Verdensbankens organ for å finansiere privat sektor) har i mange år promotert OPS, men erkjenner nå at de har feilet når det gjelder investeringer. IFC anslår at OPS-prosjekt på 110 milliarder dollar vil bli kansellert eller i det minste forsinket, mens andre prosjekt vil få betydelig høyere kostnader. Alternativet nå er den tradisjonelle metoden å bygge infrastruktur på, gjennom offentlig lånefinansiering. Det offentlige kan fremdeles låne de nødvendige pengene. Investeringene en her snakker om er i utviklingsland, og en skal huske på at vann- og avløpssystemene i OECD-landene i overveldende grad ble finansiert av offentlig finansiering, ikke gjennom privat sektor. I OECD-landene har man stort sett en velfungerende infrastruktur for vann og avløp.

Norge og de internasjonale finansinstitusjonene

Verdensbanken setter klare vilkår for liberalisering på de fleste områder for å yte lån til fattige land. I Soria Moria-erklæringa sier regjeringspartiene «at den multilaterale bistanden i økende grad skal forskyves fra Verdensbanken til utviklingsprogrammer og nødhjelpstiltak i regi av FN-organer. Norsk bistand skal ikke gå til programmer som stiller krav om liberalisering og privatisering ».

Norge bidro allikevel med 30 milliarder kroner til IMF på G20 møtet i april 2009. Slik bistand burde vært kanalisert gjennom FN på de fattige landas vilkår, ikke på de rike G20-landas vilkår. Utbygging av infrastruktur er viktig for å motvirke den økonomiske krisa og bevare arbeidsplasser. Men med Verdensbanken og IMFs syn på jobbkutt og liberalisering som en viktig del av utviklinga, er det lite trulig at Norges store bidrag bringer mer vann og flere arbeidsplasser til fattige land.

Det er i dag ingen større globale mekanismer for finansiering av prioriterte vann- og sanitæranlegg. Innen FN-systemet arbeider 23 organisasjoner med vannrelaterte spørsmål, noe som reflekterer vannets tverrfaglige karakter og betydning for utvikling i den forstand at vann er svært viktig for mange ulike fagområder.

På denne bakgrunn vil jeg peke på kravet fra Fagforbundet (som organiserer de fleste som arbeider innen vann- og avløpssektoren i Norge):

Hva gjenstår – hvem kan løse problemene nasjonalt?

Som all politikk er spørsmålet om å gjøre vann tilgjengelig for alle et prioriteringsspørsmål. De aller fleste land i verden ville løse sine egne utbyggingsproblemer dersom de brukte 1 % av landets bruttonasjonalprodukt i 10 år på vann og avløp. Noen fattige land ligger svært langt unna og må ha hjelp.

Antall som trenger vann- og avløps- tilknytning (millioner)

Investeringene kan synes enorme, men som sagt, det handler om prioriteringer. Da Storbritannia reddet banken Northern Rock i fjor, kostet det omkring 200 milliarder dollar. Dette beløpet er tilstrekkelig for å finansiere halvparten av totalkostnadene for å nå tusenårsmålet og i tillegg finansiere avløpssystemer i alle verdens byer. Så penger finnes, og penger brukes. Men brukes pengene på å redde banker eller å redde noen av de 6000 barna som dør daglig pga dårlig tilgang på vann?

En foreløpig konklusjon er at problemene er store med manglende utbygging av infrastruktur og prioriteringer som støtter kapitalen og ikke folk som trenger det. Finanskrisa gjør det helt urealistisk at de multinasjonale er i nærheten av å løse problemene. Det er lite trulig at de ville gitt et særlig stort bidrag uten krisa, men nå er privat finansiering umulig i mange år. Løsningen ligger opp i dagen: la det offentlige bygge og drive infrastrukturen, slik dagens rike land har bygg ut sine system for vann og avløp.

Fiasko å privatisere vann

Historien om privatisering av vann er historien om fiaskoer. Fra kommende årsskifte er Veolia og Suez, de to største vannselskapene, ute av Paris. Kommunen tar tilbake kontrakter for 180 millioner euro, i kommunal regi. Dette for å få en optimal forvaltning av ressursene, og å sikre pariserne vann til høy kvalitet og lavest mulig pris, sier ordføreren i Paris. Dette er et kjempenederlag for de to største private vannleverandørene (som begge har staten som den største eieren!), noe som også forsterker deres finansielle problemer. Det ligger også an til ytterligere rekommunalisering av vann i Frankrike.

Det er mange eksempler internasjonalt på rekommunalisering hvor folkelige aksjoner tvinger myndighetene til å ta vannet tilbake, som oftest på grunn av høyere priser. I tillegg til Paris har den største rekommunaliseringen av vann vært i Buenos Aires i Argentina. I Buenos Aires var fagforeninger (www.tni.org/books/waterargentina2.pdf ) pådrivere i den folkelige mobiliseringen for å få vannet tilbake. I dag eier fagforeningene vannselskapet sammen med kommunen. Fagforeningene tok ansvar, har vært pådrivere og kunnskapsleverandører for å få en god vannforsyning. Kunnskapen arbeiderne har om arbeidet, problemer og muligheter, har bidratt til vann av høy kvalitet. Som en kriseløsning når Suez pakka sammen og tok med seg sitt ut av landet, fungerer dette bra, men hva vil skje med fagforeningene etter hvert som de over tid sitter både på eiersida, og skal representere arbeiderne?

Alternativer til privatisering og kommersialisering

Jeg deltok i vår på et forskningsseminar i regi av Municipal Services Project, hvor en rekke forskere fra hele verden arbeidet med å kartlegge alternativene til privat og kommersiell drift av offentlige tjenester som vann, energi og helse. Et slikt globalt oppdrag ga ikke det svaret man hadde forventet seg, nemlig at det skulle bli utviklet og lansert et bestemt alternativ. Det var mange alternativer, fra statlig styring og drift av vannforsyning, via kommuner og mindre enheter til brukerkooperativer. Men forskerne kom også med en advarsel, en del av disse prosjektene degenererte. Alternativene var ikke stabile nok, og som en parallell dro de historien om deltakende budsjettering i Porto Allegre, som snart hele verden kjenner og bruker som eksempel/forbilete. Med en ny byregjering måtte dette ses på som historie, prosjektet var ikke forankra verken lovmessig eller på andre måter, og overlevde ikke. Det samme var særlig tilfelle med ulike typer kooperativer, hvor de ble kommersielle etter at ildsjelene trakk seg ut. Men også (store) offentlige vannleverandører kunne bli kommersielle, i alle fall i den forstand at de gjorde profitt på å selge kunnskaper som de hadde fått gjennom bistand til andre.

Dette har ført til at fagforeningene innen vannsektoren har lansert alternativet Public- Public Partnership (offentlig – offentlig samarbeid – OOS). Bakgrunnen er at fremdeles er mer enn 90 % av verdens vannleverandører offentlige. Mange har høy kompetanse og lang erfaring på vann- og avløpshåndtering. Det startet med erfaringsutveksling mellom arbeidere, og etter hvert er det blitt utveksling mellom produsentene.

I den privatiserte verden er kunnskap blitt en vare, dyre konsulentselskap tar jobben med profittbasert kunnskapsoverføring. I offentlig sektor er ikke profitt drivkrafta. Vannleverandørene var en viktig del av samfunnsbygginga og velferdsutviklinga i den rike del av verden. De fikk bygge opp sin kunnskap, sine nettverk og sitt samarbeid uten å bli tvunget til å liberalisere deler av økonomien, som en slags solidaritet (og bistandsarbeid utenfor den offisielle bistandspolitikken) Et strålende eksempel her var Stockholm Vatten som hjalp til å bygge opp en god vannforsyning i Baltikum. Men med ny byregjering i Stockholm ble det slutt på denne typen «ulønnsom» virksomhet, det ble fokus på kostnadsreduksjoner og markedsinnretting.

Verden over har denne typen samarbeid tatt av og faktisk blitt mer utbredt enn OPS. Slikt samarbeid foregår både internasjonalt og internt i de enkelte land. Alt baserer seg på at man har kunnskap som kan overføres – og det er ofte gjensidig – ikke bare enveis. Det er heller ikke et nord til syd fenomen, selv om for eksempel Amsterdams vannverk er dypt involvert i å kvalifisere det offentlige vannverket i Aleksandria. ABSA fra Buenos Aires bistår Peru i å bygge opp offentlige vannleverandører i Huancayo. (Se: archive.corporateeurope. org/luispadron.html)

Det er viktig her at det første samarbeidet av dette slaget kan bli et steg til videre samarbeid med andre partnere. Slik sett har dette alternativet ført med seg en kjedereaksjon av ikke-kommersielle vannleverandører som bedrer sin kvalitet og leveringsmulighet. Moderne vannforsyning krever samarbeid mellom leverandører, og her kommer også mulighetene til å koble ulike offentlige vannleverandører sammen for å sikre en stabil vannforsyning. Dette er ett område som er godt utviklet i Norge, her foregår mesteparten av samarbeidet i form av interkommunale selskap. Denne særegne norske organisasjonsformen er bra for å fremme samarbeid mellom offentlige leverandører, men har kimen til markedstenkning i seg i og med at man må etablere et selskap for å samarbeide.

Det mest oppsiktsvekkende offentlig– offentlig samarbeidet er det den kommunale vannleverandøren REG i Grenoble står for. REG ble dannet etter at korrupte private leverandører ble kastet ut av byen, og har senere bistått en rekke franske byer med teknisk og juridisk hjelp til rekommunalisering, men også gitt tilsvarende bistand til grupper i Italia, Bolivia, Uruguay og Sri Lanka.

Ideen bak OOS har hatt slik framgang at man i FN-organisasjonen UN Habitat har opprettet noe man kaller Water Operator Partnership, som er et samarbeid mellom ikke-kommersielle operatører. En del vannleverandører i denne organisasjonen er i tillegg til offentlige også NGOer som driver uten profittmotiv. Imidlertid har også de kommersielle leverandørene kastet seg på, og etter at den «ikke-kommersielle» kontrakten etter noen år er over forsøker de å videreføre samarbeidet på kommersiell basis. Diskusjonen om en karantenetid for de kommersielle aktørene etter en slik kontrakt går nå for fullt. (Mer info om OOS: www.psiru.org/reports/2009-03-W-PUPS. doc)

De multinasjonale som storforbrukere av vann

World Economic Forum (WEF) arrangeres hvert år i Davos, og er hovedmøtestedet for kapitalens diskusjoner om verdensøkonomien. Her har man satt opp noe som kalles Global Agenda Council on Water Security. Til årets WEF ble det lagt fram en plan som var laget av representanter for mat- og drikkevareprodusenter, gruveselskaper og multinasjonale innen landbrukssektoren, Coca Cola, PepsiCo, Nestlé, SABMiller, RioTinto, Sow Chemical, Syngenta, Hindustan Construction Company og International Federation of Agricultural Producers. Det var bare én annen type representant, nemlig WWF – en NGO som i betydelig grad lever på pengestøtte fra Coca Cola.

Disse multinasjonale er storkonsumenter av vann. For disse produsentene er vann en viktig råvare i deres produkter, og de vil ha vann så billig som mulig, også på bekostning av andre vannbrukere som husholdninger og bønder. Coca Cola har gått så langt at de i årsrapporten for 2008 advarte investorene om at «økende etterspørsel etter vann kan øke våre produksjonskostnader, og gi oss kapasitetsproblemer som kan ha betydelig effekt for vår lønnsomhet og våre netto inntekter på lang sikt».

Coca Cola er kanskje det selskapet som er mest kjent, ikke bare for leskedrikker og flaskevann, men også for fagforeningsundertrykking og enorme miljøødeleggelser. I utviklingsland fra El Salvador til India er historien den samme: rovdrift på vann, synkende vannivå i elver og innsjøer, direkte uttørring av innsjøer, giftige utslipp og stor lokal motstand mot fabrikkene. Men med store økonomiske ressurser, vinner ofte Coca Colas stjerneadvokater mot landsbybefolkninger – lokalbefolkningen må leve med vannmangel.

Ikke bare Coca Cola – her er historien om Codelco selskapet og gruvene som skapte verdens tørreste by, (Se: www. youtube.com/watch?v=3vLECV2WX78 og www.hindu.com/2009/03/16/stories/ 2009031656201100.htm)

Når vann blir stadig viktigere for å sikre profitt, gir det seg mange utslag. Her i Europa går tankskip på tankskip med ferskvann fra Marseilles til Barcelona, som har stor mangel på vann. Tanken om å bryte løs og taue gigantiske isfjell verden rundt er gammel, det samme er å taue norsk vann i gigantposer etter skip til strøk som trenger vann.

Det kanadiske hedgefondet Sextant, Capital Management, kjøpte rettighetene til isbreene på Island. Planen er å tappe smeltevannet på flasker for å selge det dyrt. I følge selskapet har verdien av isbreene økt 900 % de siste årene.

Men foruten disse merkverdighetene og hele spørsmålet om flaskevann er kampen om vannressursene beinhard. Tabellen under viser hvilke selskaper som står for det meste av vannforbruket i verden, og som er mest aggressive i kampen for billig vann til sin egen industri.

Nytt press på vannressursene gjennom biodrivstoff

For å lage en liter biodiesel fra raps forbrukes omkring 14 000 liter vann. Dersom sukkerbeter er råstoffet, bare en tidel. Men det er klart med det fokuset som er på bruk av alternative drivstoffer, vil ikke dette bare være en trussel mot fattigfolks landbruksområder og mat, men også mot vanntilgangen. Det forskes riktignok på «mildere» former for biodrivstoff og andre måter å bruke biologisk materiale til å produsere energi på. Problemet er at før man har teknikken, settes storproduksjonen i gang, og bilene suger til seg både mat og vann på bekostning av fattigfolk i utviklingsland.

Å produsere biodrivstoff kan gi gode inntekter, lettere enn å selge mat og vann til egen befolkning. Slik sett er det en direkte konflikt mellom folks basale behov og behovet for alternative drivstoffkilder.

Selv om vannforbruket til nå ikke er satt på kartet av annet enn forskere, så er dette en viktig faktor å ta hensyn til etter hvert som kampen om vannet blir hardere. Det bør også være noe for miljøorganisasjonene å fokusere på, de multinasjonale selskapene er allerede i ferd med å kjøpe seg forskere som kan komme med beroligende rapporter.

Finanskrisa

Som nevnt tidligere i artikkelen gir finanskrisa det offentlige muligheter for å vri mer satsing over til vann- og avløpssektoren. Bygging av infrastruktur gir mange jobber, og kan gi varige forbedringer for de som i dag mangler tilgang til vann og avløp. Men det er klart at med dagens lånemarked er det kun offentlig finansiering av store infrastrukturprosjekt som er mulig. Slik sett gir finanskrisa også muligheter, sjøl om mange land vil bruke opp mot 40 år på å betale ned den gjelda de har pådratt seg ved å kjøpe ut banker og finansinstitusjoner som havarerte.

Men offentlige lån er fortsatt mulig, og ønskelig. Da må midlene være klart retta mot å forbedre livet til vanlige folk og til å gi bedre vilkår for lokale bedrifter.

Samtidig som den finansielle krisa slår inn, opplever de private selskapene en hard folkelig kamp mot privatisering og kommersialisering av vann. Det har ført til at antall kontrakter som blir lagt ut til private, har sunket kraftig de siste 4 årene. Totalt er det nå omkring 492 millioner mennesker som blir betjent av vannleverandører med et privat innslag (helt eller delvis), mens 334 millioner får avløpet levert tilsvarende. I alt kan en se omkring 935 ulike kontrakter på vann og avløp rundt omkring i verden. (Se: www.pinsentmasons.com/PDF/ PMWaterYearbook2008-09.pdf)

Samtidig som det tildeles nye kontrakter, har omkring 10 % av alle kontraktene endt med at det offentlige har tatt tilbake vannforsyningen av ulike grunner som politisk press eller økonomi.

Problemer for kapitalen

De store multinasjonale selskapene blir mindre, og har åpenbare problemer. Allerede før de mister vannforsyningen i Paris, viser statistikk en klar nedgang. De fem store multinasjonale selskapene i vann og avløp har skrumpet betydelig. Tabellen under viser samlet antall (vann + avløp) innbyggere som betjenes av disse fem. Fra å ha nesten ¾ av det private markedet i 2003 har de nå under 40 prosent.

Utviklingen i retning av privat deltakelse i vann og avløp er særlig tydelig i Kina, hvor privatiseringen av vann går meget raskt. Kina står nå for 38 % av alle private kontrakter på vann og avløp. Jeg vet lite om de interne motsetningene i Kina, men det er også et land hvor etableringen av offentlig–offentligsamarbeid går fort, så det er tydeligvis motstridende utviklingstendenser der.

Selskapene har inntatt en mye mer forsiktig strategi:

Vann som en menneskerett

Jeg deltok i år på World Water Forum – en kjempesamling arrangert av sammenslutningen for de private vannselskapene i verden. Samtidig har dette også blitt en samling for politikere og NGOer. Årets forum ble arrangert i Istanbul, og vi som deltakere merket en klart mer radikal holdning fra offisielt hold. Kapitalen og mange politikere snakker om vann som et grunnleggende menneskelig behov. Dette åpner for at private kan overta vannforsyningen på kommersiell basis for å dekke behovet, men i år samlet tjue land seg om en alternativ slutterklæring fra møtet som sier at vann er en menneskerett, uansett din betalingsevne. Dette var Bangladesh, Benin, Bolivia, Chad, Chile, Kuba, Ecuador, Etiopia, Guatemala, Honduras, Marokko, Namibia, Niger, Panama, Paraguay, Sør-Afrika, Spania, Sri Lanka, Uruguay, Venezuela og Sveits.

Dette er en gruppe veldig ulike land, men land som alle føler tilgangen til rent vann som et stort problem, og som sjøl i sin lovgivning har eller er i ferd med å slå fast retten til vann. Men selv med en nyvalgt, såkalt radikal president ved roret i USA, var det allikevel USA som samlet sine trygge allierte til å si nei til vann som en menneskerett.

Fagbevegelsen og NGOene får altså støtte fra mange land i at det er en rettighet – det vil si at man ikke kan kutte vanntilførselen til noen sjøl om de ikke greier å betale. Betalingen er nemlig problemet når private overtar. Prisene skyter i været og man finner på løsninger med forhåndsbetalt vann.

Ved overgangen fra apartheid i Sør- Afrika i 1994 fikk de en progressiv grunnlov med blant annet sin bill of rights. Med utgangspunkt i den har fagbevegelsen sammen med sivile organisasjoner i Soweto gått til rettssak mot myndighetene i Johannesburg fordi de har kuttet vann til folk som ikke kan betale. Og de vant. Selv om myndighetene har anket dommen, så er dommen som sier at hver person har rett til 50 liter vann per dag viktig. Det viser forskjellen på at vann er et behov – kanskje uoppnåelig – og en rettighet. (Se: www.apf.org.za)

Flere land har nå hatt folkeavstemming om å ta retten til vann inn i sine grunnlover. Det siste landet som gjorde dette, var Ecuador hvor retten ble innført i fjor høst.

Norsk tilnærming: New Public Management

Den norske regjeringen er i ferd med å legge fram et lovforslag som sikrer offentlig (kommunal) eiendomsrett til vann, og forbyr salg av private anlegg til andre enn kommuner.

Det er et paradoks at denne regjeringa som sier den er imot privatisering, samtidig innfører New Public Management på flest mulig områder, også her. Høringsdokumentet slår fast at «kravet om kommunalt eierskap til vann- og avløpsanleggene gjør i utgangspunktet ingen endringer i forhold til dagens praksis når det gjelder kommunens muligheter til å sette bort utbyggings- og driftsoppgaver».

Dette passer som hånd i hanske til strategien til de store selskapene: ikke eie og investere – men drive. Og med en definisjon av selvkost (norske vannverk skal ifølge loven drives etter selvkostprinsippet) til å være prisen på et eventuelt anbud, vil man fint kunne gjøre profitt på vann og avløp, uansett om man ikke kan få eie anleggene.

I Nederland ble det fra 2004 innført lovforbud mot at andre enn offentlige vannselskaper får produsere og distribuere drikkevann. Norge burde fulgt denne veien fullt ut. Sjølsagt er det bra at man lovmessig slår fast at eierskapet skal være offentlig. Det er helt nødvendig, men man risikerer like fullt kommersialisering av vannet gjennom at private gjør profitt når vannverk konkurranseutsettes, og de overtar drifta.

Veolia Vann støtter ikke loven, men legger hovedvekten på at en eventuell konkurranseutsetting skal ha lange kontraktsperioder, og at det skal være mulig å bruke OPS i vannsektoren. I likhet med Veolia støtter heller ikke Vannbevegelsen lovforslaget, da deres ide er privat eierskap i form av andelslag/ kooperativer med de som er brukere av vannet. De frykter også kommersialisering og vil derfor ikke ha offentlig eie, men svarer ikke på utfordringene som ligger i å koble alle de små andelslagene sammen for å få en robust vannforsyning. Etter hvert som kooperativene vokser og de nødvendige ildsjelene forsvinner, er det ingenting som hindrer de store selskapene i å ta over driftsansvaret for kooperativene. Det kan faktisk bli en enklere vei inn, i og med at det ikke kreves politisk behandling og ikke til de grader kan få et politisk fokus. Argumentet som Vannbevegelsen framfører om at det at vannverkene har blitt kommunale er å betrakte som tyveri, minner veldig om Fremskrittspartiets syn på det offentlige. Offentlig eller kommunal eiendom, er fellesskapets eiendom. Man kan ha mange syn på hvordan den forvaltes, men tyveri er det ikke.

Det er påfallende at Vannbevegelsen her havner på linje med Veolia i å avvise kommunalt eierskap, eller for eksempel det mørkeblå byrådet i Oslo. Alle legger opp til en linje hvor det blir lettere å gjøre profitt på norsk vann. (Se alle høringsuttalelsene her: www.regjeringen.no/nb/dep/md/dok/hoeringer/hoeringsdok/2009/horing-avforslag-til-lovfesting-av-komm/horingsuttalelser.html?id=553541)

Lovfestet kommunalt eierskap er utvilsomt en riktig vei å gå for å sikre vann som et fellesgode under demokratisk kontroll, i og med at anlegg og eiendomsretten til vann forblir offentlig. (Men det forutsetter at man utøver kontrollen, og ikke som på Øvre Romerike leser årsberetninger mv på fem minutter og tar alt for god fisk). Problemet er at man ønsker både eierskap og marked og derfor spiller opp et lovforslag som bare tar i bruk halvparten av de nødvendige virkemidlene. Derfor blir dette et nytt håndslag til kapitalen under dekke av å være for fellesgoder.

I alle tilfeller må vi være forberedt på en kamp omkring vannforsyningen i Norge, nordmenn har betalingsevne til å betale for kommersielt vann – uten tvil er vi i målsonen for de multinasjonale. Dette kan bare møtes med politisk motstand, lover kan hjelpe, men det er et politisk spørsmål som all annen privatisering.