Dei var svoltne, svoltne som ulvar. Men rovdyr var dei ikkje, åtte ikkje villskap. Dei var samfunnsdyr, temma og tamme, og dei var i eit pent strøk. Eit mett og for det meste kvitt strøk i The Garden District, New Orleans, med saftige, grøne plenar og godt gjødsla prydbusker.

Så oppfør deg, gut! Vis kunstane dine!

Og den vesle, kvite guten gjorde seg enda mindre, kledde på seg nokre passande ord, stakk ein høfleg frase i håret over det eine øyret, slentra liksom likeglad opp til det store, kvite huset der han banka pent på den solide eiketresdøra, gjekk like pent ned frå frontverandaen igjen, stod vakkert ventande på singelen framfor den staselege villaen.

Ei fyldig, kvit dame i døropninga.

Den vesle guten såg på dama med uttrykkslause auge og mumla eit smålåte morn, ho uttala eit tydelig goD morgon, og guten hadde alltids kjent seg betre til mote.

Den mellomaldrande dama der oppe på frontverandaen såg vennleg på han; guten kjente seg krenka.

Kanskje var ho snill, gamla, glad i barn og dyr; kanskje gav ho han ekstra mykje så det rakk til kameraten òg, han stod nede på fortauet, svart plystrande bak ei prydbuske og lest som om han ikkje var til. Ho stod der oppe på frontverandaen. Ho var sikkert ei godhjarta dame, spurde iallfall vennleg kva guten ønskte, og blikket hennes sa skammar du deg ikkje, gut!

Han hata ho.

Han, kvelpaktig kropp, dei kvitslitne olabuksene rivne opp på begge knea, han stod der i ei spjerra, ein gong kvit skjorte, stod som ein uskylds fattigengel med honninggult, halvlangt hår, og han strauk nølande den viltre luggen vekk frå panna; sette på seg eit fiolblått, eit litt sørgmodig? blikk, i alle fall store, blanke auge.

Den velfødde, nei, tjukke, vennlege, sikkert godhjerta, kvite dama bad han vente litt, Just a sec, honey! var høgtideleg tilbake med noko innpakka i avispapir, ver så goD.

GoDhjarta.

Den vesle, kvite kvelpen svelgde tungt, smilte bleikt honningsøtt og takka så pent han berre kunne, mista likevel klisjéen på den nyraka singelen da han bøygde det krøllete, lyse hovudet i eit stivt bukk.

Dama nikka vennleg.

Guten lét orda ligge der dei låg, snudde ryggen til dama og villaen og rikdommen og sprang med nokre små dansetrinn og laga stygge spor i den prydelege singelen ned oppkøyrsla, og nede på fortauet ropa han til den svarte kameraten som stod der ved sida av prydbuska og var til likevel, at nå hadde dei mat! Kikka over skuldra og vinka muntert til den vennlege, kvite dama som bjeffa skarpt etter han at han skulle faen ikkje gi noko til den fuckin’ kjøteren. Men det var ikkje bryet verdt å hate den godhjarta dama lenger, ho var nede frå verandaen nå, fekta etter dei med sopelimen, huiande nedover oppkøyrsla med ein liten, kvitt bjeffande puddel i hælane.

Gutane raska på, runda hjørnet med kalde kyllingbein i knitrande avispapir, og ein po’ boy sandwich, og pecan pie, kamerat! Grådige auge, gumlande kjakar, grafsande hender i avispapiret, travande bein, traskande føter, sittande gutar i graset i parken i The Garden Fuckin’ District i New Orleans.

Avispapir med bein etter bein, avgnegne kyllingbein, og avgnegne igjen. Liggande kameratar i graset, tause, ein svart, ein kvit, auga deira lukka i den milde morgonsola under ein skyfri, blå himmel. Avispapir med avgnegne kyllingbein og gamle verds-nyheiter på grasplenen i parken; og skiltet der det stod at hundar skulle haldast i band.

Øyvind Bremer Karlsen

Hadde noen for et år siden sagt at vi ville få en ny diskusjon om fri abort, hadde jeg ristet på hodet. Til tross for at jeg var på Kvinnekonferansen 2012 og hørte Ellen Aanesens advarsler.

Da Judith Mirkinson skrev i Rødt! nr 2 ifjor, tenkte vi: Det er USA det!

I dette nummeret skriver Sandra Ezquerra om Spania, der regjeringa prøver å fjerne 14-ukersgrensen for «fri abort». Abort vil da bare være lovlig dersom en lege sier det er fare for liv og helse, eller ved voldtekt når det er levert inn politianmeldelse om dette før det har gått 12 uker.

Regjeringas avtale med KrF om reservasjonsrett for legene, har gitt abortmotstanderne vind i seilene. Mørkemennene gir seg ikke før de får spanske og USAnske tilstander.

Kampen for at kvinnen selv skal bestemme over sin egen kropp, fortsetter.

 

Erik Ness

 

Fra redaksjonen

Etter 21 år – det er lenge! – med ansvar for omslaget til tidsskriftet, har Tor Otto Tollefsen nå overlatt jobben til Fredrik V. Sand. Tor Otto drifter fortsatt nettsida, og bidrar til at bladbunaden holder standard.

Redaksjonen har reorganisert seg og blant dannet småredaksjoner for enkeltnummer og tema. Tore Linné Eriksen er blitt bokredaktør. Det sees allerede.

Det er sommerinnsamlinga som gjør at vi kan lage ekstranummer. Fjorårets innbrakte 32824 kroner. Vi takker!

Unni Kjærnes er seniorforsker ved SIFO (Statens institutt for forbruksforskning) og leder av Rødt Oslo.
Jorun Gulbrandsen er pensjonert lærer, medlem av Rødts kvinneutvalg og var leder av AKP fra 1997 til 2006.

Jorun Gulbrandsen (JG): Unni Kjærnes, hva menes når vi snakker om å redusere forbruket?

Unni Kjærnes (UK): Da snakker vi om forbruk som det å bruke opp, som energi og materielle ressurser. Noe forsvinner for alltid, noe er fornybart og gjenbrukes. Og økt forbruk er jo også forbundet med forurensning og utslipp av klimagasser.

Den kapitalistiske økonomiens vekst-tvang innebærer både at forbrukets vare-karakter øker, altså at arbeid flyttes fra hushold til produksjonssfæren, og at vi må forbruke mer, noe vi stadig får høre av politikerne, enten de kommer fra Arbeiderpartiet eller Høyre.

Men for å få til endring holder det ikke å forstå forbruk som kjøp av varer. For det første kan vi ikke slutte å «forbruke». Vi trenger mat og klær og hus, for ikke å dø, men vi trenger også stoler å sitte på og en sykkel for å komme fram. Det kan kalles en grunnfunksjon til forbruk. Vi må også ha ting med god nok kvalitet. Maten må for eksempel både være trygg og sunn.

De fattigste lever kortere fordi de spiser usunn mat.

JG: Så forbruk henger sammen med klasse?

UK: Forbruk er en del av dagliglivet, kulturen og sosiale sammenhenger. Du er det du spiser, og du spiser den du er. Det er en del av forståelsen av klasse og forbruk. Arbeiderklassen spiser annerledes og bruker andre klær enn øvre middelklasse, det har med penger å gjøre, men ikke bare. Altså bør vi ikke snakke om «forbruk», men om konkrete handlinger. Alle er forbrukere; vi har fysiske og praktiske behov, og vi samhandler i rolle som forbruker. Med det følger interesser og konflikter. Men som forbrukere har vi veldig ulike forutsetninger, det er ingen ensarta gruppe og slett ingen klasse.

Det er viktig å huske på klasseforskjeller når vi snakker om forbruk og miljø. En del unge jenter sier at de har shopping som aktivitet. Men de kjøper ikke så mye, for de har ikke så mye penger. Shopping som underholdning tror jeg ikke er et miljøproblem. Jeg tror det er mye mer snakk om dem med høy inntekt, og kanskje også der sosial status koples tett til forbruk. Folk som tar med hele familien på vinterferie i Sveits og alle har tre par ski, ørten typer utstyr, kanskje kjøpt inn for anledningen. En liten tur til New York. Og hytte på fjellet og ved sjøen, varmt og bekvemt, med mange rom og bad.

Hvis vi tenker på forbruksøkningen generelt, så er den veldig koblet til klasse og inntekt. Den ordentlige overklassen er ikke interessert i å demonstrere forbruket sitt. Bilen kan være superdyr og ny, men den oser ikke av det. Både Olav Thon og Stein Erik Hagen har sagt at de har med seg matpakke med brunost på jobben. Det de rike har, kan bli presentert som kvalitet, ikke som luksusforbruk.

De fire B-ene

JG: Hva slags forbruk er ikke bra? Hva betyr det å si «vi må redusere forbruket»?

UK: Noen er først og fremst motstandere av kommersiell kultur. Det er forståelig, men det er ikke nødvendigvis koblet så mye til miljøet. Det blir mer en moralsk posisjon. Ungjenter med «shopping» som hobby kaster kanskje bort tida, men miljø-messig er det ikke så farlig siden de ikke forbruker så mye. De har jo ikke særlig mye penger.

Jeg liker å tenke konkret, på hvem som forbruker mye og på hvilke forbruksområder som er viktigst. Og da er det mange B-er: Bil (vi tar med fly), bolig, biff (vi tar med kylling) og bomull. Det dekker selvfølgelig ikke alt, men ganske store områder. Kjøttproduksjonen utgjør 18 prosent av klimagassutslippene i verden, både CO2 og metan. Det er mye. Norge har ikke forbrukt så mye kjøtt, men politikken siden 1990-tallet har vært å øke forbruket kraftig gjennom lav pris og aktiv markedsføring. Bil er gjennomdiskutert, men det som har fått for lite oppmerksomhet er fly. Vestlandsforskning gjorde en studie hvor de så på forbruket til veldig miljøbevisste familier, som gjorde alt, sykla til jobben og fyrte miljøvennlig, men de reiste på ferie til Maldivene. I CO2-regnskapet hadde de jo da brukt opp det de sparte. Som for kjøtt ser vi at luftfartspolitikken er å øke forbruket blant annet ved å ha lavere avgifter på flybensin enn drivstoff for biler. Og ved sosial dumping for ansatte.

Den naturlige bomullen er problematisk. Den tar landjord som kunne vært brukt til matproduksjon, den krever mye vann, og for å få store avlinger brukes det hauger med sprøytemidler. Den indiske regjeringen løser dette ved å innføre genmodifisert bomull – levert av Monsanto. Den videre bearbeidingen er forurensende og helse-skadelig. Og fra bønder til de som syr klærne blir folk utnytta. Store selskaper er portvoktere mellom forbrukerne og produsentene. De satser på stor omløpshastighet og billige produkter, der mye av profitten kommer av merkenes symbolverdi, mens produksjonslandene får svært lite. I kapitalismens barndom skrev Marx og andre om markedet for tekstiler, først ull og så bomull. Nærmest uregulert. I dag finner vi de samme trekkene. Indiske syersker er for dyre, nå er det Bangladesh.

JG: Men hva skal vi lage klær av, om ikke av bomull?

UK: Ull. Og er det noe fornuftig å bruke olje til, er det klær. Tremasse, cellulose. Lin. Med bedre holdbarhet kan vi rett og slett kjøpe mindre klær. På loppemarkeder finner du klær som aldri har vært brukt. Å forstå bomullens politiske økonomi, er et inntak til å forstå dagens kapitalisme.

Det nye er dulting

JG: Hvem tar ansvar for at vi handler miljø-vennlig? Staten? Den enkelte forbrukeren? Rimi-Hagen?

UK: Det har skjedd store endringer. I økende grad får den enkelte, gjennom sitt forbruk, ansvar for å løse mange samfunnsproblemer. Vi skal tenke på klimaet, dyrevelferd, at maten skal være sunn og riktig, lønns- og arbeidsforholdene til produsentene i fattige land, rettferdig handel, global solidaritet … markedet skal ordne alt, og da blir den såkalte «suverene» forbruker veldig viktig.

Med nyliberalismen har det skjedd en ideologisk endring. Mantraet er at produsentene og kjedene skal tilrettelegge for informerte og bevisste valg, særlig gjennom merkeordninger. Dyrevelferd er et eksempel. Dyrevelferd ble ordnet mellom bønder og offentlige ansatte veterinærer, men stadig oftere nevnes bruk av merkeordninger. I praksis har det betydd lite. For det første finnes det nesten ingen norske merker for god dyrevelferd. Bortsett fra for frittgående høner. For det andre varierer forståelsen. Når du spør folk om de handler dyrevennlig i butikken, sier de ja. Det er selvfølgelig en overvurdering av egen innsats, men mange mener de gjør det riktige – ved å kjøpe norsk, fra den lokale bonden e.l..

JG: Så merking er viktig?

UK: Det er mye diskusjon om hvordan dette påvirker. Noen er optimistiske når det gjelder hva miljømerker kan bety. Jeg er mer skeptisk. Frivillig merking av økologisk mat, mindre forurensende vaskemidler og miljøvennlige tekstiler kan kanskje løse noen konkrete problemer, som forurensning fra landbruk og vasking. Men frivillig merking skjer jo på måter som er kommersielt lønnsomt. Obligatorisk merking kan virke litt bedre, men det er vanskelig å tenke seg at merker på noen måte kan føre til at vi forbruker mindre. Jeg vet ikke hvor realistisk det er at vi får miljøadvarsler på alt kjøtt?

Mange folk liker å få informasjon gjennom merking, men det påvirker ikke veldig mye hva folk gjør. Det er det store diskusjonstemaet nå. Myndigheter og eksperter begynner å skjønne at idealet om bevisste valg virker dårlig i praksis. Folk velger ikke superrasjonelt. Faget adferdsøkonomi bruker det som utgangspunkt for å utvikle teknikker som kan få folk frivillig til å velge «riktig». Da er det ikke forbrukernes valg og påvirkning lenger, men forbrukernes velferd. David Cameron er kjempeglad i det. Også Obama, EU-kommisjonen, Unilever, Coca Cola og McDonalds. Vi har fått en allianse mellom staten og disse store selskapene for å få folk til å velge riktig. Ord som brukes er «nudging» og «choice architecture», å lede folk til å velge det riktige, uten at de er klar over det. «Dulting» kan vi si på norsk. Jeg ser det som manipulering og skummelt. «Green-nudge» skal få folk til å velge miljøvennlig, men da miljøvennlig slik disse store aktørene ser det. Det blir problematisk når det er veldig kontroversielt hva som egentlig er miljøvennlig, for eksempel av mat. Er kylling miljø- og klimavennlig?

Jeg ser denne overgangen fra forbruker-valg til forbruker-velferd som del av en bredere endring. De store bedriftene er blitt større. Nå kan vi virkelig snakke om monopolkapital. Når det gjelder mat, er det veldig få aktører i industrien og veldig få kjeder. De konkurrerer på det samme, nemlig pris. Det er ikke sånn at du får mange valgmuligheter og kvaliteter.

JG: Men er det ingen som protesterer?

Det er nesten ingen offentlig diskusjon om denne typen styring. Etter mitt syn er det direkte udemokratisk å manipulere folk, og den tette alliansen med staten gir enda større makt til de store selskapene. Vanlige folk settes fullstendig på sidelinja, og de kaller det også selv for nypaternalisme. Den er mye verre enn den gamle paternalismen, den gamle var tross alt koblet til offentlig politikk. Her skjer beslutningene mellom stat og store selskaper.

6-timersdagen og miljøet

JG: Finnes det miljøargumenter for 6-timers-dagen?

UK: Jeg synes dette er et vanskelig spørsmål, fordi vi lever i kapitalistiske samfunn. Kriser er veldig effektive for å redusere forbruket. Da må kapitalistene produsere færre vaskemaskiner. Store lønnsforskjeller er også effektive, for sjøl om overklassen kan kjøpe, så er det ikke så mange av dem. Siden kapitalismen er basert på økonomisk vekst, er det et stort spørsmål om den kan gi rom for å senke forbruket uten krise eller ekstrem sosial ulikhet. Og det vil vi ikke ha. Det finnes mange tanker og stor oppfinnsomhet, men hittil har lite kommet ut av det.

Diskusjonen om 6-timersdagen kan bidra til at det er mulig å lage et samfunn uten kapitalisme. Vi må ikke bare bruke livet vårt på å jobbe, kjøpe og reise. Vi må leve sosiale liv, ta oss av hverandre, gjøre interessante ting. Da er kortere arbeidstid en måte å fortelle om det nye samfunnet langt der borte, om at dette kan være begynnelsen på noe større.

Hvis vi bruker en større del av vårt forbruk til å gå på restaurant, til frisør eller pleie hverandre, så er det bra for miljøet. Det kalles «fra ting til tjenester». Det mest effektive er hvis det offentlige overtar tjenestene, da er det lettere å styre, for eksempel skolemåltider.

JG: Ja, hvordan kan samfunnet styre forbruket?

UK: Jeg har lenge vært opptatt av å finne ut hvordan forbruk styres. Både den styringa som er gjennom ren makt, maktforhold i samfunnet, og den styringa som skjer for å oppnå bestemte ting, som har bestemte intensjoner. Forbruk styres i dag aktivt gjennom klassiske statlige tiltak, som lover og budsjetter, og gjennom nyliberalt marked–statsamarbeid. Ser vi etter, ser vi at den tunge styringa handler om å få folk til å forbruke mer, av kjøtt, flyreiser og bomull, mens frivillig, såkalt «myk» styring brukes for å få folk til å handle miljøvennlig, som merking og kampanjer.

JG: Men kan forbrukere også gjøre motstand?

Forbruk handler mye om dagligliv og velferd, og er viktig for folk. Derfor har forbruk opp gjennom historien vært er en viktig mobiliseringssak. I de fleste revolusjoner og store opprør har pris på brød og andre nødvendighetsvarer vært veldig viktig. Ikke utslagsgivende, og det sier ingenting om løsningene, men er viktig som en mobilisering. Folks sinne, rett og slett. Urettferdigheten.

Redusert forbruk har ikke noe revolusjonært innhold. Det er lett å se at når du ikke har nok brød, så kan det bli bred mobilisering, men å kjøpe mindre biff er ikke så revolusjonært. Generelt: Man burde diskutere, og det skjer i noen land, som i USA der det har vært utbredt å ha allianse mellom forbrukerorganisasjoner og fag-bevegelse. Det går det an å diskutere videre. Ganske konkret. Mindre forbruk og 6 timersdag kobler uten videre til fagbevegelsen. Det kommer man ikke utenom.

Marta Breen:

Født feminist

Oslo: Gyldendal, 2013

Å lesa Født feminist av Marta Breen gjorde like stort inntrykk på meg som å lesa Under det rosa täcket av Nina Björk då den kom på 90-talet. Grunnen er nok at den på same måte set fingeren på ei verkelegheit eg kjenner igjen, og klarer å analysera den politisk, med referansar til forskning og teori.

Boka er lettlest og drivande, med utgangspunkt i eige liv. Breen brukar blant anna ein familieferie med småbarn, klasse-treff og minne frå oppveksten for å spør seg om 70-talet sine ideal berre var eit blaff. No når rosabloggarar dominerer nettet, barnehagar har blitt noko skummelt, og heile Noreg bakar klissete fargeglade cup-cakes.

Breen tar for seg forskjellen mellom ideala på syttitalet og liva våre sånn dei er i dag, spesielt forholdet vårt til ungar. Til tider kan syttitalsnostalgien bli vel idealistisk, noko forfattaren også innrømmer, men det fungerer likevel som eit bilete på at utviklinga ikkje har vore ei rett linje. Med sin bakgrunn som freelancejournalist og god kjennskap til kvinnebladene viser Breen korleis liva våre no er prega av problem me ikkje visste om ein gong for berre ti og tjue år sidan: cellulittar, uspanande seksualliv og tidsklemme. Og korleis me gjekk frå missekonkurranser, via ein periode der alle hadde omtrent like langt hår og praktiske klede, og tilbake til at tvskjermen er dominert av program som Top Model.

Skildringa av det som eg opplever som ein backlash, er deprimerande, men samtidig er kunnskap om stoda eit utgangspunkt for å gå vidare. Analysa som knyttar trongen til å bygga reir, baka og vera husmor til krisa i kapitalismen er interessant, og kan kanskje opna for nye alliansar og nye krav i kvinnerørsla. Breen set fingeren på to reaksjonar på krise, den eine er å kjempa mot og den andre er å tilpassa seg for å overleva.

Mi einaste innvending til boka gjeld avslutninga, der eg synst Breen går for langt i å tru at verkelegheita hennar frå medie-verda dekker erfaringa til alle kvinner. Ho skriv at:

internett og sosiale medier er våre standbukker (…) og mens våre mødre brukte mye tid på å lete etter sin egen stemme og dannet rene kvinneforaer for at alle skulle tørre å snakke i forsamlingen, slipper vi dette.

Sjølv om kvinner frå alle lag skriv om sminke og cupcakes i bloggane sine, så betyr ikkje det at dei har ei stemme som blir oppfatta som interessant eller verdig til å uttala seg om politikk. I ei tid der nettkommentarane florerer, blir politikarstanden meir og meir profesjonalisert, det å vera oppteken av korleis samfunnet heng saman og bør styrast, er noko ein overlèt til nerdane. Men eg deler håpet om ei tredje bølgje av feminisme i Noreg. Og ei ny tid treng ny analyse, noko denne boka er ein del av.

Ingrid Baltzersen

Jorun Gulbrandsen:
Den skreddersydde skoen og kommunismen
Rødt Forlag, 2014, 152 s.

«Denne bok er en kommunistisk bok. Den henvender seg til mennesker av alle religiøse og politiske retninger,» skreiv Robert Havemann i forordet til boka Dialektikk uten dogmer som kom ut i 1964. Det same kan seiast om boka som Jorun Gulbrandsen nyleg har gitt ut på Forlaget Rødt! Boka er eit oppgjer med den nyliberale ideologien om at grunnleggjande endring av samfunnet er uråd og uønskjeleg. Alle bør lese denne boka.

Og boka er nettopp ikkje dogmatisk, men full av konkrete eksempel, eksempel som viser korleis kapitalismen i dag både raserer miljø og driv fram imperialistiske kriger, undertrykkjer kvinner og avlar nasjonal sjåvinisme og rasisme. Men samstundes utviklar kapitalismen nye måtar å produsere på som inneheld moglegheiter for å organisere eit nytt samfunn. Boka innleier med å vise korleis ein sko kan lagast med ein 3D-printar. Proteser til erstatning for tapte eller skadde armar og bein kan også produserast med slik lag-på-lag-teknikk. Og dette kan gjerast lokalt.

Men kven skal ha makta over denne teknologien? Det vil det bli kamp om – klassekamp. Kapitalistar vil bruke ny teknologi til å kvitte seg med arbeidarar, for arbeidsfolk peikar 3D-printaren fram mot eit samfunn der den naudsynte arbeidstida er sterkt ned-korta og vi kan bruke tida til andre gjeremål. Kommunismen er såleis ikkje lenger noko uoppnåeleg, men noko vi allereie no ser konturane av.

Eit kapittel i boka tek for seg Det kommunistiske manifest, som Karl Marx skreiv allereie i 1848. Når vi les Manifestet, ser vi at det handlar om ei anna tid, det er noko gammalmodig over det, og Marx og Engels tok heller ikkje omsyn til at arbeidarklassen har to kjønn. Men samstundes slår det oss at svært mykje av det som står der, er minst like gyldig i dag. Vi kan ikkje bruke Manifestet til å finne oppskrifter for korleis vi skal utforme aktuell revolusjonær politikk i dag, men vi kan lære mykje av korleis Marx og Engels utforma eit program for samfunnsforandring ut frå si tids føresetnader. Det er ei stor utfordring å makte det same i våre dagar. Marx såg Paris-kommunen som førebilete. I dag finst det nye opprør, nye spirar til fellesskap der det blir gjort viktige erfaringar vi må ta med oss på vegen mot eit kommunistisk samfunn.

I boka har også politisk økonomi fått god plass. Det er ein teori som analyserer maktforholdet mellom kapitalistklassen og arbeiderklassen. Stendig større område av kvardagslivet vårt blir gjort til varer, og vi skal jamvel lære oss at systemet med vareproduksjon er «naturleg». Varer er ikkje det same som nyttige produkt. Dei har rett nok både bruksverdi og byteverdi, men det viktige for kapitalisten er byteverdien. For kapitalisten er det ikkje så viktig om det er sko, stolar eller eple som blir produserte. Poenget er at han må investere pengar i produksjon som skaper større verdi enn det han sette inn. Nøkkelen her er arbeidskrafta, som også er ei vare, men som har den fantastiske eigenskapen at ho kan produsere større verdi enn det som trengst for å reprodusere henne. Slik blir meirverdien skapt, Marx oppdaga nettopp dette.

For mange år sidan var eg til stades på ein lokal paneldebatt framfor kommunevalet. Eg spurte panelet om når vi kan rekne med at idretten kan frigjerast frå pengeinteressene. Ei kvinne, som var gift med ein av storkapitalistane i bygda, ropte straks høgt og tydeleg: «Hold kjeften på deg!» Dei som vil forstå meir av bakgrunnen for slike klare meldingar frå kapitalinteressene, kan lese forfattarens intervju med Gerd von der Lippe – «Idrett, kjønn og makt». I boka gjev Jorunn Gulbrandsen også brei plass til spørsmålet om kampen for kvinners stemmerett og samanhengen mellom denne kampen og kampen for norsk nasjonal sjølvråderettt, eit område forfattaren legg vekt på også andre stader i boka.

Ein artikkel er ikkje skriven av forfattaren, og det er Seher Aydar, leiar i Raud Ungdom, sin artikkelen om rasisme der ho mellom anna får fram korleis systemet og overklassen drar fordelar av at minoritetar blir syndebukkar for arbeidsløyse og utryggleik.

Det rike tilfanget av konkrete døme gjennom heile boka gjer at kapittelet om dialektikk ikkje blir hengande i lufta, noko det alltid er fare for når dette emnet skal handsamast på relativt liten plass. Når ein ser dialektikkapittelet i samanheng med resten av boka, kjem det fram at dialektikken set seg i gjennom både i natur og samfunn. Som heilskap er boka ein sterk appell til å studere og til å ta del i kampen for å endre samfunnet, ikkje berre ved å bryte ned det gamle, men nettopp ved å arbeide på det nye, som kommunisten Robert Havemann også sa i boka si frå 1964.

Harald Dyrkorn  

Hold fanen høyt

At alt kan kjøpes og selges i denne verden, er ingen nyhet. Men for mange av dette tidsskriftets lesere vil det nok vekke særlig interesse at Blomqvist nettauksjon nylig avsluttet en budrunde på Leo Trotskijs fane, i rødt stoff med rike broderier i silketråd. Hovedmotivet er det sovjetrussiske statsemblem, brodert med kyrillisk CCCP (SSSR) og slagordet «Proletarer i alle land, foren eder». Det verdifulle klenodiet fulgte med Trotskij til Norge i eksil, og etter noen innbrudd der han bodde ved Hønefoss, overlot han sin fane til Karl Johansen, aktiv i den lokale arbeiderbevegelsen. Det er et av hans barnebarn som nå byr ut denne gjenstanden, som er 42 cm x 114 cm, ut på markedet. Anslått pris var 15 000–20 000 kroner, men tilslaget var ikke på mer enn 10 500 kroner. Hva blir det neste? Hva med Pål Steigans samling av Pol Pots skrifter eller BI-professor Sverre Knudsens hefte om Stalin og språkspørsmålet. Følg med, følg med på nettsidene til Blomqvist.

Hva sier reven?

Det er fortsatt noen sinker som stiller seg tvilende til Facebook, selv om Rødt! har ei side med mange treff. Noen av de største entusiastene finner vi i Storbritannia, der det i enkelte kretser lenge har vært bekymring over fallende deltakelse i aristokratiets føydale rest, også kalt revejakt. Men nå går alt så mye bedre, og Mark Ferguson i Woodland Pytchley Hunt i Northamptonshire er ifølge avisa The Guardian ikke i tvil om hva som er forklaringa. Han lovpriser Facebook som et velegnet redskap for å rekruttere nye aktivister. Og ikke bare i Northamptonshire, mange steder rir barn helt ned til femårsalderen ut på jakt med halsende hunder og spreke hester. I Surrey Union Hunt møtte hundre opp for første gang, takket være Facebook. Forbundet mot grusomheter mot dyr har fått myndig-hetene med på visse reservasjoner i bruk av blodhunder, men nå krever sterke krefter i Det konservative partiet at det skal være fri flyt av rever og blod. Og de har Facebook som en god kanal for sin kampanje. Det er et eksempel på artikulasjon mellom ulike produksjonsmåter, den kapitalistiske og den føydale, som Marx ville ha sagt.

Troll i ord

En virkelig vekstnæring i den globale kapitalismen, ikke minst i USA, er oppfinn-somme selskaper som tar patent på alt tenkelig – og utenkelig – for så å kreve inn penger og true med rettssaker mot syndere som krenker deres rettigheter. The Economist, som er den opplyste kapitalens hofforgan, forteller 7. desember 2013 om såkalte «patent trolls», som er betegnelsen på slike selskaper. Det meste er selvsagt bare påfunn og tøv, men mange betaler for å slippe rettssaker, som er tidkrevende og kostbare i den del av verden. Men hvem har egentlig patentrettighetene til trollene, det må vel være Asbjørnsen og Moe, og deres etterkommere? De kan jo starte med å saksøke Statoil for Troll-feltet.

Maos lille røde blir større

Etter å ha vært ute av sirkulasjon i ti år, har Maos lille røde nå blitt relansert i Kina. Den nye utgaven har vært under forberedelse i to år, under ledelse av et team på 20 personer, og var ferdig i forkant av 120-årsdagen for hans fødsel i november i fjor. Denne gang er det med en del nye sitater, en del av de gamle er korrigert på basis av ny forskning, og noe er fjernet fordi de feilaktig skal ha vært tillagt Mao. Hovedpersonen bak den nye versjonen er Chen Yu fra Akademiet for militærvitenskap. Formatet vil være større enn forrige gang, og omslagsfargen består heller ikke bare av rødt.

Den forrige utgaven blei distribuert i over en milliard eksemplarer, og den norske oversettelsen lå ikke langt etter, målt i forhold til folketall. Hvem er kallet til en norsk utgave av Maos litt større og nesten røde bok?

Nær atomkrig

Det graves stadig i historiske arkiver, og i Storbritannia har det under The Freedom of Information Act kommet fram en rekke dokumenter fra november 1983. De viser at verden var nær på en atomkrig i en særlig kald fase av den kalde krigen, dvs. under Reagan og Thatcher. (Av en eller annen grunn fikk ingen av dem Nobels Fredspris, det var en forsømmelse). Under øvelsen Able Archer, som omfattet 40 000 Nato-soldater over hele Vest-Europa, blei det gjennomført et krigsspill som var så realistisk at det nesten blei virkelig. Som alltid sto kampen mellom et blått parti (de gode) og et oransje parti (de slemme), og spillet handlet om en spent situasjon i Jugoslavia (noen som husker Jugoslavia?). Den oransje Warszawapakten skulle etter denne oppskriften invadere Finland, Hellas og Norge, og så skulle det eskalere med kjemiske våpen og atomvåpen i Nato-regi. Dette fikk åpenbart Kreml til å tolke signalene som forberedelser til et virkelig angrep. Fly i DDR og Polen blei utstyrt med atomstridshoder, og 70 SS-20-raketterblei utplassert i atom-ubåter gjemt under den arktiske isen.

For øvrig: Organisasjonen Nei til atomvåpen har adresse:

Møllergata 12, 0179 Oslo, og innmelding skjer til lars.gaupset@neitilatomvapen.org

Tore Linné Eriksen

Leder 2
Plukk 4
Jenny Dahl Bakken: Intervju med Kjersti Ericsson i forbindelse med 70 årsdagen 6
Jorun Gulbrandsen: Intervju med Unni Kjærnes om forbruksproblemer i radikal politikk 10
Siri Jensen: Snakk fram kvinners erfaringer 16
Zuhal Yesilyurt Gündüz: Feminiseringen av migrasjon. Omsorg og den nye emosjonelle imperialismen 24
Sandra Ezquerra: Varsel til spanske feminister – abortforslaget må stoppes 36
Mari Jonassen: Fyrstikkarbeidernes streik i 1889, Fernanda Nissen og den tidlige sosialismen 40
Ulrik S. Kohl: Enhedslisten nest størst, og hva da? 46

Novelle:

Øyvind Bremer Karlsen: Bikkjer 50

Debatt:

Svein Lund: På naturen eller gruvekapitalen si side? 52

Bokomtaler:

Tre internasjonale kvinnepionerer: Fra Beirut til Moskva og Addis Abeba 55
Kvinnekamp og klassekamp 60
Oslo-avtalen tjue år etter 63
Romfolk – etnisk diskriminering og klasseundertrykking 66
Et kjærlig og rettferdig blikk 70
Nærblikk på svensk politikk 72
En ny industriell revolusjon? 74
Debattbok for å forandre 76
Født feminist 78
Et hjertes beliggenhet 79
Bøker fra Sør 81
Mist ikke lenkene! 83

 

Hadde noen for et år siden sagt at vi ville få en ny diskusjon om fri abort, hadde jeg ristet på hodet. Til tross for at jeg var på Kvinnekonferansen 2012 og hørte Ellen Aanesens advarsler.

Da Judith Mirkinson skrev i Rødt! nr 2 ifjor, tenkte vi: Det er USA det!

I dette nummeret skriver Sandra Ezquerra om Spania, der regjeringa prøver å fjerne 14-ukersgrensen for «fri abort». Abort vil da bare være lovlig dersom en lege sier det er fare for liv og helse, eller ved voldtekt når det er levert inn politianmeldelse om dette før det har gått 12 uker.

Regjeringas avtale med KrF om reservasjonsrett for legene, har gitt abortmotstanderne vind i seilene. Mørkemennene gir seg ikke før de får spanske og USAnske tilstander.

Kampen for at kvinnen selv skal bestemme over sin egen kropp, fortsetter.

Erik Ness

 

John Bellamy Foster og Robert W. McChesney:
The Endless Crisis
Monthly Review Press, 2012

Den internasjonale finanskrisa ble ikke spådd av mange. Et lite miljø i New York, USA, var, i likhet med andre venstrekritikere, opptatt av den voldsomme ekspansjonen til finans-, forsikrings- og eiendomsmarkedet som tok av på åtti-tallet og ekspanderte videre. Men særegent for deres analyse var at bakgrunnen for denne ekspansjonen var stagnerende veksttakt i økonomien generelt i USA, Europa og Japan (den såkalte Triaden). Som mål på dette brukte de som oftest nedgangen i veksttakten til bruttonasjonalproduktet (BNP). BNP er langt fra et nøyaktig mål på de kapitalistiske bedriftenes evne til å akkumulere og vokse, men det nærmeste man kan komme som indikasjon. Denne tabellen fra boka viser hva de mener.

Nå er finanskrisa løst ved at mye av den usikra gjelda som de store finansmonopolene hadde, ble overført til samfunnet ved inngripen fra de ulike statsinstitusjonene og statsbankene. Hvorfor de ble redda? Jo, fordi konsekvensene for det kapitalistiske systemet ville være katastrofale. Den kapitalistiske (vel og merke) økonomien ville gå i stå. De største finansinstitusjonene ville gå konkurs, og da måtte hele finans- og pengevesenet sosialiseres! For en tragedie for våre finansmilliardærer!

Men denne løsningen på finanskrisen med å sy puter under armene på finanskapitalen har ikke løst det underliggende problemet: stagnerende vekst. Tvert imot, veksten for Triaden har ikke vært så lav siden 2. verdenskrig. Tesene til våre venner i New York (som organiserer seg rundt månedstidsskriftet Monthly Review, som har kommet ut siden 1949) om stagnerende vekst som de har kjørt fram siden 1960-tallet, står sterkere enn noen gang. Kan hende at analysen bak denne tesen har mye for seg!

Den siste boka, i en lang rekke som strekker seg tilbake til Sweezy og Barans Monopolkapitalen fra 1966, har fått tittelen The Endless Crisis. Den prøver å gjøre opp status for ikke mindre enn verdensøkonomien anno 2012. Et modig og nødvendig prosjekt, etter min mening.

Boka åpner med å redegjøre for stagnasjonstendensene og den sentrale rollen som den finansielle monopolkapitalen har fått. Deretter følger en lengre idé-historisk gjennomgang av forholdet mellom vareproduksjon og finansiell kapital, som viser at etterhvert som kapitalismen modnes i Triaden, spiller finansmonopolistisk kapital en stadig mer dominerende rolle. I den nåværende fasen har gjelds-/finansekspansjonen både vært hoveduttrykket for stagnasjonstendensene, men også hovedmåten for å opprettholde kapitalakkumulasjonen.

Dernest går boka inn på en analyse av overgangen fra frikonkurransekapitalisme til monopolkapitalisme og dens videre utvikling på 1900-tallet og betydningen dette hadde for konkurranseformene, veksttakten og oppbygging av overflødig kapital. Dagens monopoler har vokst slik at de ikke lengre bare er nasjonale monopoler som kontrollerer et hjemmemarked, men er monopoler som kjemper om makta i den globaliserte økonomien. Forfatterne er stappfulle av kunnskap om de ulike teoretiske retningene og de ulike utviklingstendensene og underbygger sine påstander med tabeller og figurer.

Internasjonaliseringa av produksjonen, markedet og finansene settes deretter inn i et imperialismeperspektiv der monopolene bruker de ekstremt lave lønningene i «underutvikla» land til å få superfortjenester. Forfatterne påpeker at denne utviklingen ikke fører til framgang for vanlige folk i disse landa, men til økt utbytting i verden som helhet, samtidig som de interne motsetningene i det globale systemet skjerpes. Arbeiderne i de undertrykte landa superutbyttes, og «outsourcingen» til lavlønnslanda setter press på lønningene i de modnere kapitalistiske økonomiene som fører til reallønnsstagnasjon eller til og med nedgang. Kapitlet om massearbeidsløsheten begynner med Marx sin analyse av den «overflødige befolkningen» og «reservearmeen av arbeidskraft» og mekanismene rundt denne og ender opp med å slutte seg til mye av standpunktene til den egyptiske økonomen Samir Amin. Amin trekker inn hvordan proletarisering av hundrevis av millioner fattigbønder fungerer til å mate Triadens monopoler med ekstra billig arbeidskraft. Boka leverer mange eksempler på økonomien bak iPhone, Nike-sko, Barbiedokka osv. Skremmende lesing.

Det avsluttende kapitlet går inn på Kinas rolle. Her mener forfatterne at de ser klare tegn til en gjelds- og akkumulasjonskrise. De mener at Kina ikke vil kunne fungere som et lokomotiv for verdensøkonomien, heller tvert i mot. Jo mer Kina integreres i den globale økonomien og de siste restene fra revolusjonen i 1949 blir nedkjempa (særlig fattigbøndenes bruksrett til sine familiekontrollerte jordlapper), øker Kinas økonomiske problemer.

Som sagt, prøver boka å gripe helheten i dagens globale økonomi. Man kan jo bare forstå de enkelte områdene og delene av dagens internasjonale økonomi, dersom man forstår hvordan de henger sammen i en helhet som gjensidig påvirkende og avhengige av hverandre. Men det er jo et ganske halsbrekkende prosjekt å gi seg ut på. Etter mitt syn er boka et modig, spennende og nødvendig forsøk. Om forfatterne har 70 eller 90 prosent rett, er ikke jeg den rette til å si. Men jeg liker det jeg leser, om enn man sitter igjen med mange spørsmål om hva dette skal bety i praksis for oss som driver dagskampen her og nå i verdens rikeste land.

Underveis i boka argumenteres det for en ny arbeiderinternasjonale, og boka avsluttes med det kjente sitatet fra det kommunistiske manifest:

Dette levner oss med kun et endelig valg: «den revolusjonære omformingen av hele samfunnet, eller … de kjempende klassenes felles undergang.»

Systemet har aldri tidligere vært mer modent for utskifting.

Det som etter min mening kjennetegner denne boka, i motsetning til andre bøker om krisa fra venstresida, er at den ikke bare har en kritikk av finanskrisa, eller avgrenser seg til å påpeke at finanskrisa skyldes problemer i realøkonomien, at løsningene som regjeringene verden over følger i forbindelse med finanskrisa ikke vil føre fram osv. Boka går mye lengre og er mye grundigere, den setter dagens situasjon inn i en historisk sammenheng der den prøver å analysere kapitalismens generelle utviklingstrekk de siste 150 årene. Den tar for seg de prinsipielle spørsmålene om betydningen av monopolenes utvikling, av den globaliserte produksjonen og markedet. Den tar for seg betydningen av at arbeidskrafta er stedbunden, mens kapitalen har fri flyt. Og ikke minst tar den for seg betydningen av at kapitalen nå kan utnytte arbeidskraftens internasjonale reservearmé på en helt annen måte enn tidligere. Siste ord er ikke sagt. Men denne allsidige tilnærmingen er det vi trenger for å få et bedre innblikk i de krav som stilles til de av oss som ser at det er noe riv ruskende galt ved dagens verden. Krava har ikke blitt mindre med åra, dessverre. Men mulighetene for endring har økt!

Johan Petter Andresen

Dag Seierstad:
Den nye kampen om arbeidslivet
Res Publica, 2009

Tilfeldighetene ville det sånn at jeg akkurat nå har lest ferdig Dag Seierstads tre år gamle bok, Den nye kampen om arbeidslivet, der han går til frontalangrep på EU, og for så vidt også EØS-avtalen, en avtale som i disse dager virkelig har kommet på dagsorden igjen – i hvert fall i enkelte LO-forbund. En oppsigelse eller justering av EØS-avtalen kan bli en het potet på agendaen på neste års LO-kongress, men det kunne ikke Seierstad vite når han skrev sin bok.

At Seierstad ikke er noen EU-tilhenger, er ikke noen hemmelighet. I denne boka går han først og fremst i strupen på EU-domstolen og de fire dommene (Viking Line Laval-dommen, Rüffert-dommen og Luxemburg-dommen). Seierstad skriver: «De fire dommene til EF-domstolen både fastslår og tar for gitt at den nasjonale arbeidsretten er underlagt EU-retten.»

Boka er full av saftige formuleringer. Den får neppe EU-tilhengere til endre standpunkt, men sementerer heller motstandernes syn for evig og alltid. Han skriver blant annet:

EU er en arena der grunnreglene har politisk slagside: de fremmer et samfunn der markedsfrihetene har forrang, og der fagorganisering bare tåles hvis den ikke griper inn mot den frie flyten på markedene.

Det rareste i et politisk perspektiv er at ikke EU-tilhengere, i hvert fall de som er motstandere av New Public Management, ikke ser at hele EU-prosjektet er et markedsliberalistisk prosjekt som det ikke kan være lett å forsvare.

Seierstad har skrevet ei debattbok. Han relaterer all sin viten om EU, all sin viten om det europeiske arbeidsmarkedet opp mot ILOs konvensjoner. I kampen mellom ILO og EU er det ofte sistnevnte som vinner, påpeker han: «EU-regler står ikke bare over ILOkonvensjoner, men EU skal ikke være bundet av noen ILO-konvensjon dersom konvensjonen vil endre lovverket på et område der EU har overtatt lovgivningsretten.»

Seierstad har i all sin EU-, og for så vidt også EØS-kritikk, et konstruktivt kapittel om hva Norge bør gjøre for å ivareta et anstendig arbeidsliv. Dette styrker boka. «Allmenngjøringsloven må trygges ved at den forståelse av loven som ble lagt til grunn da loven ble vedtatt av Stortinget i 1993, at den skal ‘sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har’, må bli EØS-rett.»

For kampen mot sosial dumping ser Seierstad, i likhet med alle andre som er kritiske til EUs arbeidslivspolitikk og de fire friheter, som en kamp som må vinnes om et anstendig arbeidsliv skal kunne skapes.

Fri flyt av arbeid, varer, kapital og tjenester fører til mer arbeidsinnvandring, det er en villet EU-politikk. Seierstad har i likhet med partikollega Ottar Brox et kritisk blikk på arbeidsinnvandring, uten å være rasist av den grunn. Seierstad skriver: «Særlig positivt vil det virke dersom arbeidsinnvandrere fra øst får oppleve hva fagorganisering kan bety for lønns- og arbeidsvilkår mens de jobber her i vest. De erfaringene er gull verdt både for dem sjøl og for mange andre når de reiser hjem igjen.»

Dette er ei bok alle i fagbevegelsen bør lese – ja, den må inn som «pensum» på LO-skolen og andre skoleringsanstalter for tillitsvalgte. Særlig bør de merke seg denne sluttappellen:

Fagbevegelsens og venstresidas svar er klart: Faglige rettigheter truer ingen konkurranseevne. Bare effektiv faglig kamp og faglig organisering kan hindre at EU utarter til en slagmark for ‘sosial dumping’. Utfallet av dragkampen mellom fagbevegelse og arbeidsgivere på europeisk nivå er derfor av grunnleggende betydning for utviklingen i Europa.

Sjøl er jeg mest glad for å lese ei bok av en forfatter som forstår det fundamentale skillet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker – og hvilke konsekvenser dette skillet har og hvilke trusler de grunnleggende ulike rollene alltid skaper i forsøket på å lage et anstendig arbeidsliv.

Jan-Erik Østlie

Frances Tuuloskorpi (red.)
Hopsnackat
Folkrörelse på arbetsplatsens, del 1
Folkrörelselinjen, 2010

Dette er ei tynn, lita og lettlest bok. 35 korte historier om hvordan arbeidskamerater snakker seg sammen for å løse problemer på sin arbeidsplass. Høres enkelt, og kanskje er det overflødig å skrive i sånn bok?

Sjøl om vi i Norge har en svært høy organisasjonsprosent betyr det ikke at fagbevegelsen er på «plass» for medlemmene lokalt. De aller fleste fagforeninger er ganske byråkratiske, lite sjølstendige og i liten grad innretta mot lokal aktivisme. Vi kan vel si at store deler av fagbevegelsens tid går med til saksbehandling og møter med ledelsen i bedriften, partier, egne organisasjonsledd.

LO (som undertegnede kjenner best) er også i svært stor grad prega av den høyresosialdemokratiske holdningen «hold dere i ro, vi ordner opp». Resultatet blir ofte en slag «service-for-medlemmene» holdning.

Arbeidsfolk i Sverige har hatt den økonomiske krisa å handskes med i noen år allerede. Arbeidsløsheten er mye høyere enn i Norge, og arbeidsgiverne har gode forhold med ei konservativ regjering i ryggen. Og en svekka fagbevegelse gjennom nesten to tiår. Dette er nok mye av grunnlaget for at denne bevegelsen er vokst fram i Sverige. Den kommer til å vokse her også etterhvert.

I denne boka blir mulighetene for å bygge broer over uenigheter, ulikheter og personlige motsetninger erfart og fortalt. De skal løse en sak, og det er måten å få det til på de trenger å enes om, og gjøre sammen.

En historie om gjengen som gikk på arbeidssøkerkurs og gjorde opprør mot vilkårlige endringer av timeplanen, er et eksempel på samhold som tar utgangspunkt i deltakernes problem. Og som vokste og tok en lærers jobb med i kravene. Læringen var at kurset skulle forberede dem på et arbeidsliv som var fleksibelt, og at de ikke hadde noe de skulle ha sagt.

Det er en historie om hvordan bingovertene på en webbingo organiserte seg for å få ordnede forhold. En annen om hvordan de fast ansatte aksjonerte da et togselskap arrangerte audition for togverter (konduktører).

Eller den om bussjåfører som var lei av at fagforeningmøtene ble klagemøter for alt og ingenting, men ingenting fikk de endret på. Møtene ble flyttet ,og det som skulle tas opp på møtet endret til å gjelde hva som var viktigst. Feil og mangler på bussene ble viktigst. De bestemte seg for å lage en liste over hvilke feil på bussene som avgjorde om de måtte stå inne, kunne kjøre den dagen osv. En plan ble lagt og gjennomført. Men det førte til store problemer for de som jobba på bussverkstedet, som naturlig nok ble sure. Så måtte bussjåførene og verkstedarbeiderne snakke sammen og finne løsninger. Enkelt? Nei, men de ble bedre arbeidskamerater og fikk ei sterkere forening.

Her er historier fra bakerier, storkjøkken, kafeer, fabrikker osv. Alle historiene er korte og konkrete. De handler om motsetninger mellom fast ansatte, vikarer og timeansatte, mellom sjefer og ansatte og mellom ansatte og hunder.

Noen historier beskriver godt hvordan sjølfølelsen og synet på arbeidsfellesskapet endra seg i løpet av perioden saken pågikk. En av historiene forteller om en som stilte seg utafor, men som når det gjaldt var den som tok støyten.

Tilslutt har redaktøren noen korte kapitler som han kaller «pekpinnar» eller huskeregler: ta striden, unngå splittelse, bruk kollektivet, åpenhet, ikke bli for entusiastisk og løp foran, ta tida det tar osv.

Det er viktig og nødvendig at sånne historier samles og utgis. Arbeidsplasser i 2013 er ofte dominert av stress, konkurranse og prestasjonsjag. Av dårlige avtaler, splitt og hersk, og altfor lite tid til å ha pauser sammen.

Kanskje kan denne boka inspirere til noe liknende her. Om du er interessert i å følge denne bevegelsen på nett, finner du den her: www.folkrorelselinjen.nu

Taran Anne Sæther

Vi låg under krana på einarluka, pikka rust,
Letten og eg, pikka rust.
Klinte på mønje.
Måla med gulfarge, måla.
Sveitta.
Varmt nok i solsteiken i januar i Long Beach.
Kraup fram.
Vi stod ved rekka, Letten og eg, tok oss ein blås,
Jungen stod nede på kaia og måla pontongar og tok seg ein røyk
og prøvde å blåse røykringar. Hah, prøvde igjen.
Skipparen kom forbi.
Skipparen gjekk aldri i land unnteke i Long Beach og i Seattle.
Hadde dame her og der. Burde Jungen ha visst.
Skipparen gav han ein lusing.
Jungen stod på kaia,
måla pontongar.
Vi låg under krana på einarluka, pikka rust.
Pikka rust, pikka rust.

Øyvind Bremer Karlsen

Eit halvmørkt, sparsamt innreidd barlokale med grågule murvegger. Skarpt, kvitt lys strøymande inn gjennom opne dører ut mot travel gate. Ei rufsete, svart og kvit bikkje låg og sov i skyggen bak den eine døra. Eit flimmer av urolege skyggar flaut forbi dørene, utydelege mot det blendande tropelyset, enkelte gråsvarte skyggar kom inn gjennom dørene og tok form av tørste, støyande sjøgutar eller brunhuda, fillete skopussargutar med dei små kassene sine og det evinneleg mumlande «Shine, mister?»

Morskt jaga barmannen smågutane ut, følgde dei bestemt ut dørene og hytta etter dei med eine naven. Han, med svart bukse og ein gong kvit skjorte med sveitteflekkar under begge armane, tørka langsamt av bardisken, la så frå seg kluten, smilte, tok bestillingar, skjenkte øl, smilte og strauk seg over barten, blanda drinkar, rydda vekk brukte glas, småprata med kundane som sat ved barern, jaga halvhjarta ut enda nokre plagsamme skopussarar og tiggarungar, men gav opp etter kvart.

Lokalet var litt trist med avskala måling på veggene, men for den eine av to sjøgutar som sat ved eit lite, rundt bord ved den eine veggen, fortona det seg likevel fargefullt, fullt av liv og røre.

To kjøleg doggande glas fylde med rom og cola, og med freistande sitronskiver hengande på kantane, stod på bordet framfor dei to. Den eine guten tok skiva si og saug slurpande i seg det gule fruktkjøttet, gnog i seg skiva heilt inn til skalet og spurte om Letten skulle ha si sitronskive sjølv.

«Ta skiva, for faen,» sa Letten bryskt. Han var irritert. Han sat og murra litt for seg sjølv. Han sa han skulle gjelde Gnisten med ei sløv skei om den gubbedjevelen kødda med immigration når dei kom til Statane. For dei hadde måtta gå tilbake til skuta igjen og få landgangspass av telegrafisten da dei skyndsamt skulle i land. Yankisen i bua under dei høgreiste kokospalmene ved gaten hadde stoppa dei. Sleppte dei ikkje inn på nordamerikansk territorium, eller kva faen, utan landgangspass.

Faens Gnist, dei hadde jo nettopp vore hos han og teke ut dollar, helvetets Gnist som ikkje hadde tenkt på at Kanalsona tilhørte USA. Hadde segla her i hundre år, berre!

Kaia var lang. Dei møtte nokre frå maskingjengen som snudde og blei med dei to dekksfolka tilbake for å få seg faens landgangspass, det var ein dryg bete å gå tilbake til den grå- og kvitmåla skuta som låg ved den ytste pieren, skipet som var både arbeidsplassen og heimen deira, men noka heimlengsel hadde dei slett ikkje nå, og dei var tørste, for helvetet! Sa Letten til gamle Gnisten som her på varmen hadde teke av seg den gamle, grå strikkegubbejakka han elles støtt gjekk med, sat i ei fargerik hawaiiskjorte, uniform brukte han aldri, var heilt dauvhørt og berre skreiv ut, etter at han hadde funne brillene sine til slutt, landgangspassa utan å bry seg det aller minste om to forbanna dekksjyplingar og dei frå maskinen.

Ned gangwayen, av garde igjen, korterma sommarskjorter i tropevarmen, kjappe i beina, olabukser med sleng, lettmatrosen og dekksguten leverte landgangspapira i gaten og kryssa jernbanelina, fortsette eit lite stykke opp ei gate, søppel og drit, og kom seg inn på den første sjappa i Cristóbal, US Canal Zone, tvers overfor ein halvvegs utbrend bygning, der Dekken fekk ordna med drinkane deira borte ved den folketette bardisken, rom og cola, betalte med ein amerikansk femdollarsetel og fekk tilbake haugevis med mynt som han putta i bukselomma; dei to sjøgutane sette seg ned ved eit lite bord, og

«Skål, Letten!»

«Skål,» svara lettmatrosen.

Lettmatrosen hadde spurt om Dekken ville gå i land med han her i Cristóbal, det var skikken om bord at ein avtala på førehand, ikkje berre klengde seg på folk. Og Letten var ein grei fyr, kanskje litt brå av seg, litt irritabel. Men dekksguten ville gjerne gå i land saman med lettmatrosen. Han var ein god venn.

Sjøvaktene gjekk, og Letten og Dekken skulle på vakt igjen ved midnatt. Men dei hadde nokre få timar på seg.

«Drinkin’ rum and Coca-Cola …» småsong Letten, og fjeset hans sprakk brått i eit stort smil.

«Shine, mister?»

Trykkande varme.

Ein liten skopussargut peika, det glimta i kvite tenner, på dei snart utgåtte skoa til dekksguten, og så lo guten, auga blei til to svarte strekar i det brune fjeset. Han var temmeleg brun, men ikkje neger, heller indianar av noko slag? Ein ti-tolv år. Berr overkropp, han hadde på seg ei brun, fillete kortbukse, var møkkete på knea, heilt svart, var berrføtt og svart i håret som dekksguten sjølv, men heller blåsvart i den glatte luggen.

Dekksguten hadde ikkje hatt engelsk på skolen, men gjekk ut frå at guten ville pusse skoa hans.

«Sí.» Dekken nikka og slo lett ut med handa. Korfor ikkje? Dekksguten flira litt for seg sjølv. Kippskoa hans var ikkje pussa sidan mor hans gjorde det føre han drog ut, så Dekken nikka til småen som gjekk ned i kneståande og fann fram skokrem og børste frå den vesle kassa si og sette i gang, muntert plystrande.

Letten reiste seg og fekk bana seg veg mellom sjøfolk og eldre kvinnfolk og nokon litt yngre, både brune og svarte, kom seg innåt bardisken, fanga blikket til den travle barmannen med eit skarpt tilrop og fekk bestilt meir å drikke, rum & cola, savvy?

Barmannen smilte og blanda drinkane.

Oppunder taket ei toblada vifte dovent sveivande rundt og rundt.

Med skokrem og børste, ein energisk og fillete gutunge på kne, klinete sko, raske fingerrørsler. Og Dekken fekk ei snikande, litt vemmeleg kjensle av å vera herre mens vifta oppunder taket lét lufta i barlokalet dirre herleg.

Dekksguten kjente seg lett, men òg merkeleg tung i hovudet. Snart skein dei gamle aurlandsskoa hans like brunt og blankt som fjeset til den unge, smilande guten som reiste seg opp og strekte fram neven, un decimo, please.

Og den unge dekksguten rota i mynthaugen han trekte opp av lomma mens den vesle skopussaren heldt ti fingrar i vêret.

«10 cents,» omsette Letten hjelpsamt, han var tilbake frå bardisken med to nye rom og cola med isbetar i, sitronskivene hengande på kanten av glasa; enda dekksguten ikkje eingong var halvferdig med sitt glas. Rum & Coca-Cola. Dekken byrja å kjenne det i hovudet.

«Å jøss, du meiner ikkje det?» Men dekksguten visste han burde ha heldt kjeft, han såg at lettmatrosen blei irritert.

Det var ikkje støtt dekksguten skjønte seg på Letten. Kanskje var det sånn at Letten ikkje alltid tenkte over kva han sa og gjorde. Ja, det trudde Dekken. Lettmatrosen kunne ofte verke mutt og, ja, sur. Men når det mindre pene fjeset hans brått sprakk i eit stort smil, kunne dekksguten sjå varmen i smilet hans og gløden i auga. Og når dei sat på lugaren hans og prata, eller inne hos matrosen Juan, da snakka han alltid ivrig og gestikulerte, og med overtydande tyngd gjekk han nøye inn på det som skjedde i verda og det som burde ha skjedd i staden for faenskapen som herska.

Dekken blei aldri heilt klok på han.

Letten var trønder. Frå Namdalseid. På båten hadde dei til å begynne med kalla han for nettopp det. Men munnfullen blei for stor. Det var greiare med folk frå Moss, for å seia det slik. Så var det nokon som kalla han for Nam, men sånn som han såg ut i trynet sitt, passa liksom ikkje det heller. Dessutan, som matrosen Juan sa: Nam var jo ei forkorting av Vietnam der yankisen dreiv og slengde napalmen sin over folk. Det var lettmatrosen sterkt imot, han ytra seg i sterke ordelag om det. Så dei kalla han berre for Ole. Eigentleg heitte han Lars-Petter. Dekken kalla han Letten. Ettersom han var lettmatros.

Det var Letten og matrosen Juan som hadde lært opp den førstereis dekksguten på dekk, for båtsmannen hadde gitt faen i det, noka djevla barnepike var Båsen ikkje, sa han på det grinete gokkemålet sitt. Lettmatrosen og dekksguten gjekk 12–4-vakta saman, matrosen gjekk dagmann. Førstereisguten var glad for at han hadde dei to.

«Ja, skål igjen, Letten!» Men Dekken kjente seg så kvalmande rar i hovudet.

Jungen klauv opp på barkrakken sin, derfrå opp på bardisken, sprang på disken frå den eine enden til den andre.

Barmannen smilte høfleg.

Jungmannnen klarte ikkje å sparke ned meir enn eit par–tre glas før han blussande raud i fjeset hoppa ned frå disken.

Barmannen smilte høfleg.

Dei øydelagde glasa blei erstatta utav ein skrattande jungmann som reiv i nye drinkar på alle som sat i baren.

«Gi han berrre fem, for faen, det er meir enn nok,» fortsette lettmatrosen og spytta på dørken. «Skål!»

Dekken sat med ein handa full av utlandske myntar, kalla galningar sjøgutane imellom. Eit par shilling frå England hadde kryssa Atlantaren saman med dekksguten. Nokre kopardanglar frå Curaçao og eit firkanta femcentstykke frå same plassen, låg i neven. Opptil fleire FIVE CENTS var det der, ein av dei med ein bisonokse på framsida og eit indianarhovud på baksida, var gammal, frå 1937. Dekken putta den nordamerikanske bisonmynten i brystlomma på sommarskjorta si, kunne alltids vera verd å spara på? Mange centesimoar av kopar, REPUBLICA DE PANAMA; US-pengar og panamanske myntar gjekk om einannan her; centesimos, retta han seg sjølv; matrosen Juan hadde lært han litt spansk på overfarten, og Dekken hadde oppdaga at det var morosamt å lære når han ikkje var på skolen. Eit par-tre QUARTER DOLLAR, som vel var kvartdalarar? 25 cent, altså. Det stod LIBERTY på baksida av dei, tydde «fridom» ifølgje Letten som kunne engelsk. To CUARTO DE BALBOA, den eine skinande blank og fin, den andre grå og matt. Dekken skulle til å putte den blanke cuartoen i skjortelomma, fin som han var, til å samle på, men mista han på dørken. Skopussarguten var kjapp, fiska til seg mynten som trilla bortover, gav han så til sjøguten.

Dekksguten kikka på galningane i handa si, kvartbalboaen skein, det reint glimta av han. Han tok han opp og såg nøye på mynten, no decimo, sa han til skopussarguten, un cuarto − gav så pengestykket til skopussaren som smilte breitt; ein cuarto for faen, ja, skål, Letten!

At Dekken skjemde bort degosen, geipa Letten småsurt og tok ein stor slurk av brenne- vinsglaset. Dekken såg eit irritert glimt i auga til lettmatrosen, og han smilte for seg sjølv, men svara ikkje. Dekksguten var ein djevla førstereis og kunne halde kjeften på seg. Letten sa det ikkje, men førstereisen såg det i auga på han.

«Muchas gracias, señor.»

«De nada.»

Skopussaren samla i hop børste, filler og krem og putta sakene ned i den vesle, brune kassa si, gjekk plystrande gjennom lokalet.

Dekksguten drakk rum & cola & hjeldt kjeft, såg på skopussarguten som knipsa den blanke cuartoen i lufta, greip han igjen, knipsa og fanga han, medan han gjekk mot utgangsdørene, snudde seg og helste muntert med handa til sjøgutane idet han gjekk ut av lokalet.

David McNally er professor i statsvitenskap ved York University i Canada. Han er aktivist og har skrevet mye om marxisme og politisk økonomi, blant annet bøkene Global Slump (2010), The Economics and Politics of Crisis and Resistance (2011) og Monsters of the Market. Zombies, Vampires, and Global Capitalism (2012). Han vant Deutscher-prisen for sistnevnte.

Victoria B-G Stadheim er med i redaksjonen i Rødt!, og har intervjuet David McNally. Hun tar en doktorgrad ved SOAS i London, og skriver om den økonomiske krisa og fordypingen av nyliberalismen.

– Jeg skrev Global Slump med en klar formening om at krisen som startet i 2008, ikke bare var en vanlig konjunkturnedgang i en ellers robust og ekspansiv global kapitalisme, men at den tvert i mot var den første systemkrisen under nyliberalismen. Derfor ville det bli en langvarig og dyp krise som ville føre til enorme utfordringer for arbeiderklassen og radikale sosiale bevegelser. Jeg var overbevist om at krisen ville innlede en ny tidsalder med økonomisk innstramming og med vedvarende angrep på sosiale programmer, fagforeninger, lønninger, ungdom, kvinnelige arbeidere og migrantarbeidere. Konteksten som arbeidere og sosiale bevegelser opererer i, ville bli radikalt annerledes enn tidligere i den nyliberale perioden. Håpet mitt var å kunne tilby en analyse av det som holdt på å skje i den globale økonomien, at boka ville bli en ressurs for arbeiderklassen og sosiale bevegelser, og at den kunne hjelpe dem med å forstå det nye terrenget som de vil kjempe i. Det er dette som var målet med boka.

Hvordan er det nye terrenget? Hvordan er det radikalt annerledes?

– For første gang under nyliberalismen kan vi ikke ta det for gitt at kapitalismen er i stand til å vokse raskt nok til mer eller mindre å administrere den eksisterende nyliberale velferdsstaten. Jeg understreker at det er en nyliberal velferdsstat – eller å ta seg av det såkalte «sysselsettingsproblemet» på samme måte som før. Jeg var overbevist om at denne nyliberale velferdsstaten ville bli utsatt for sterke angrep og at arbeidere, pensjoner, helsevesen og særlig utdannelsessektoren, ville rammes spesielt hardt.

Sosiale systemer og sosiale velferdsordninger, beskyttelse mot arbeidsledighet – alt dette ville komme under sterke angrep, og det ville også fagforeninger i offentlig sektor. Etter hvert som arbeidsledigheten steg, ville arbeidstakere i privat sektor også oppleve den samme type angrep – krav om å svekke fagforeningene deres, og så videre. Arbeidsinnvandrere, kvinnelige arbeidere og unge arbeidere, ville bli særlig hardt rammet. For meg var dette en endret kontekst der det ville bli snakk om minst et tiår, men sannsynligvis en hel generasjon med økonomiske innstramning. Store mengder arbeiderklassefolk vil befinne seg i en situasjon preget av mye mer usikkerhet enn før. For å kjempe mot disse forholdene, kreves langt mer radikale former for motstand. Det var slik jeg så det nye terrenget.

Da krisen brøt ut i 2008, var det folk på venstresiden som snakket om «slutten av nyliberalismen», og at dette var sjansen til å bygge noe nytt. Men som du sa, er det det motsatte som skjer – nyliberalismen er i ferd med å bli mer intens. Dette ser vi særlig i periferien av Europa. Nå blir strukturtilpasning tredd ned over hodet også på europeiske land! Kan du si litt mer om de politiske prosessene rundt dette og om hva det innebærer for arbeidere?

– Ja. Fra starten av var det klart for meg at den herskende klassen ville takle krisen med de tiltakene som skulle til for å stabilisere finanssystemet. I første omgang, ville ikke budsjettunderskudd være noen hindring for dem. Hvis det å redde banker ville føre til større underskudd, ville de gjøre det. De ville gripe inn så mye som nødvendig for å stabilisere banksystemet globalt og for å lansere de såkalte «stimulerings-programmene ». Jeg tror noen antok at inngrep fra staten for å redde finanssektoren betydde slutten på nyliberalismen og en overgang til en form for keynesianisme. Det var en feil. For å si det som det er, var dette keynesianske tiltak for finanssektoren – og intensivert nyliberalisme for massene av befolkningen.

Hva var det som gjorde det mulig å føre en slik politikk?

– Problemet kapitalen møter, er behovet for å gjenopprette lønnsomheten. Måten de gjør det på, er ved å gå løs på arbeiderklassens levestandard nettopp for å presse ned prisen på arbeidskraft. Jeg tror du har rett i at det var folk på venstresiden som ikke forsto at man kunne ha statlig intervensjon i en sektor for å redde bankene – og samtidig intensivert nyliberalisme overalt ellers. Når banksystemet var stabilisert, og det har det mer eller mindre blitt, kunne de virkelig fordype nyliberalismen. Jeg har i blant referert til dette som en periode der vi lever med «nyliberalisme på steroider».

Hva betyr dette for arbeidere?

– Det betyr at den må ta inn over seg at tiltak for å løse arbeidsledighet og å gjenopprette pensjoner, helsetjenester og utdanning ikke kan forventes fra statens side. Staten er dypt forpliktet til innstramming fordi dette er måten lønnsomheten i bedriftene gjenopprettes på. Å få gjennom programmer for jobbskaping og sosiale tjenester, krever massemobilisering. Det kommer ikke til å skje fordi staten på et eller annet tidspunkt sier at «Oi, nyliberalismen fungerer visst ikke!» Dette er rett og slett ikke et alternativ.

For kapitalen, hvilken rolle spiller det hva som skjer i periferien av Europa?

– Periferien av Europa, altså Hellas, Spania og i løpet av det neste året kanskje også Portugal, disse landene er laboratoriet for økonomisk innstramming akkurat nå. Det herskerklassen eksperimenterer med, og som de prøver å finne ut av, er akkurat hvor langt de kan gå i å tre innstramming ned over hodet på disse landene. Husk at arbeiderbevegelsen i Hellas er historisk sterkere enn i mange andre land. Hvis de kan pålegge Hellas ekstrem innstrammingspolitikk, vil det være et grønt lys i forhold til andre steder. Hellas er prøvekaninen, men Spania og Portugal kan fort komme i samme situasjon i månedene og årene fremover. Så det de egentlig prøver å finne ut, er om eurosonen har mekanismer for kapitalistisk omstrukturering. Mens mange mener at denne krisen beviser at eurosonen er en fiasko, så tror jeg ikke kapitalen har trukket denne konklusjonen.

Jeg tror at hvis de kan tre økonomisk innstramning ned over hodet på disse landene, vil konklusjonen være at eurosonen, og den Europeiske Sentralbanken i allianse med IMF, er en svært effektiv mekanisme. Så, selvfølgelig, du har rett i at det vi egentlig snakker om er strukturtilpasning som kommer på en mer systematisk måte til deler av det Globale Nord. Det har alltid vært begrensete former for strukturtilpasningsoperasjoner i Globale Nord. Men nå ser vi et helhetlig og systematisk angrep av strukturtilpasningsprogrammer. Testen er om de kan få dette gjennom uten masseopprør som vil gjøre situasjonen uregjerlig for kapitalen. Vi vet ikke ennå. Selvsagt, som en person fra venstresida er det det jeg håper på. Men dette er absolutt et åpent spørsmål.

Litt tilbake til hvordan du forklarer krisen. Det finnes ulike marxistiske tolkninger av årsaker til kriser og årsaker til denne krisen. Noen legger vekt på profittratens fallende tendens. Andre legger vekt på underforbruk, og en tredje gruppe ser finansialisering som årsak til den pågående krisen. Kan du si litt om ditt ståsted i denne debatten?

– Ja. I forhold til de klassiske diskusjonene i marxistisk politisk økonomi, er jeg av den oppfatning at det vi kaller over-akkumulasjon og fallende profittrate er to sider av samme krise. Det dette betyr, er at når bedrifter konkurrerer og etter hvert som de tar i bruk ny teknologi, så over-akkumulerer de. De utvikler flere fabrikker, maskiner osv. enn de kan benytte på lønnsomt vis. En slik over-akkumulasjonskrise tror jeg er et uunngåelige resultat av det kaotiske og anarkistiske vekstmønsteret under kapitalismen. Etter min mening, så vi de første tegnene på en over-akkumulasjonskrise femten år etter starten på den nyliberale perioden.

Hvilke tegn var dette?

– Jeg mener at den nyliberale løsningen på krisen på 1970-tallet hadde konsolidert seg i 1982. Fra begynnelsen av 1980-tallet får vi femten år med ekspansjon. Så kommer den første krisen, hovedsakelig i Øst-Asia. Det som kalles Asia-krisen tror jeg var det første tegnet på at kapitalismen var i ferd med å utvikle nye motsetninger. Deretter får vi en krise i Russland i 1998 og så den såkalte dot.com-boblen i USA i 2000. Og i løpet av denne perioden, bestemte sentral-bankene, med Federal Reserve i spissen, seg for å øke kreditten for å opprettholde veksten. Men i stedet for å løse problemene med over-akkumulasjon, bidro de til enda større problemer. Over-akkumulasjon betyr at flere produksjonsmidler, flere fabrikker, flere boligkomplekser og kjøpesentre og så videre blir skapt enn det som kan utnyttes på lønnsomt vis.

Og dette går hånd i hånd med profittratens fallende tendens?

– Ja. Den andre siden av en over-akkumulasjonskrise er at avkastningen på kapital går ned. Disse to tingene skjer samtidig. Det er to aspekter av samme fenomen. Når du kommer i den situasjonen der bedriftenes profitt når sin topp og begynner å falle, betyr det at hele strukturen i systemet blir langt mer skjør. Det er ikke overraskende at det først kom til utrykk i boligsektoren – en sektor som hadde blitt pumpet opp av kreditt. Deretter kom krisen til finansinstitusjoner som var tungt inne i boligsektoren. Derfor kaller jeg det en muterende krise, en krise som endrer form. Det begynner som en krise i boligsektoren. Så blir det en generell finanskrise. Deretter kommer redningspakkene, og krisens tyngdepunkt forskyver seg til staten, som nå har store underskudd etter å ha reddet bankene. Men hele denne kjedereaksjon har sine røtter i over-akkumulering og fallende profittrate.

Hvilke kriseteorier er du uenig i?

– Den versjonen av kriseteori som jeg er uenig i, er det vi ofte kaller teorien om underforbruk, teorien om at det er mangel på etterspørsel som er i årsaken til krisen. Og selv om denne teorien har mye eldre røtter, så er dette essensen i keynesiansk kriseteori. Dermed ligger løsningen i å stimulere etterspørselen. Jeg tror ikke at krisen begynner på etterspørselssiden. Jeg tror det begynner med over-akkumulasjon og problemer med profitt.

Men i tillegg til å ha en generell kriseteori, må vi følge nøye med på den unike formen som kriser har til et hvert historisk tidspunkt. I Global Slump prøver jeg å understreke at det er unike økonomiske og monetære trekk ved denne krisen som har mye å gjøre med endringene i det globale pengeregimet etter 1971, da den amerikanske staten koblet dollaren fra gullet. Dette tok oss inn i et mer ustabilt pengeog finansregime. Så, i tillegg til disse generelle problemene med over-akkumulasjon og fallende profittrate, finnes det unike former for finansiell ustabilitet som også spiller en viktig rolle i denne krisen.

Her på Historical Materialismkonferansen har det vært flere diskusjoner om hvordan vi bør definere arbeiderklassen i dag. Hvem er dagens arbeidere? Vi lever i et komplekst økonomisk system der arbeidere er fragmentert langs ulike linjer og der det er konkurranse mellom ulike segmenter av arbeiderklassen. Hvem er dagens arbeidere og hvor mye har de til felles på tvers av landegrenser?

– Vel, det første jeg vil si er at arbeiderklassen i dag er mer global, mer multietnisk, mer kvinnelig og yngre enn noensinne. Enhver meningsfull forståelse av klassebegrepet må ta dette i betraktning. Jeg syns at folk på venstresiden altfor ofte opererer med forestillinger om arbeiderklassen som er femti eller hundre år gamle. Hvis vi er historiske materialister, og vi forstår at det er et grunnleggende trekk at kapitalismen går gjennom kontinuerlige transformasjoner, da kan vi ikke tro at kapitalen er den eneste som forandrer seg og at arbeiderklassen på en eller annen måte forblir den samme! Så det er det første jeg vil si.

På hvilken måte er arbeiderklassen i endring?

– For å ta ett eksempel: Arbeiderklassen har vokst mer i Sør-Asia og Øst-Asia enn noe annet sted i verden. Det er i Kina at det har vært mest av det Marx kaller «primitiv akkumulasjon » de siste 30–35 årene. Det er den prosessen der bøndene blir ekspropriert fra jorda, slik at de blir tvunget til å bli lønnsarbeidere. Dette er helt sentralt i den globale omorganiseringen av arbeiderklassen. Og som du sier, så betyr dette at vi står overfor en del svært komplekse problemstillinger. Arbeiderklassen er mer geografisk spredt, den er mer kulturelt mangfoldig og den kan lett bli fragmentert på tvers av landegrenser eller til og med innenfor nasjonalstaten. Dette er ikke et nytt problem, men i Marx sine dager var arbeiderbevegelsen i all hovedsak europeiske og nordamerikansk. Jeg sier ikke at det ikke fantes arbeiderbevegelser andre steder, men flesteparten av lønnsarbeiderne levde i disse delene av verden. I dag befinner hovedtyngden av verdens lønnsarbeidere seg utenfor Europa og Nord-Amerika. Så systemets kjerne er i endring, og endringen er ganske dramatisk. På en måte er dette positivt for når vi bruker begrepet «den internasjonale arbeiderklassen», så er det mer presist i dag enn noen gang før i kapitalismens historie. Men det er også mer komplekst enn noen gang før. Og én ting som vi på venstresiden må erkjenne, er at arbeiderbevegelser som regel har vært forbundet med nasjonalisme, noe som ofte kommer til utrykk i de mest usmakelige former for rasisme.

Kan du nevne noen av utfordringene som den tradisjonelle arbeiderbevegelsen står overfor i dag?

– I Global Slump argumenterer jeg for at det å forsvare migrantarbeidere er en helt sentral oppgave for arbeiderbevegelsen i dag. Arbeidsinnvandrere er de mest sårbare, ja, de er, om man vil, den «den ideelle arbeider ». De er brakt inn et land med ytterst få rettigheter, og de lever i fare for å bli deportert. Og nyliberalismen handler jo om å gjøre arbeid mer usikkert. Det er ingen tilfeldighet, tror jeg, at i land etter land i Nord, setter man i gang programmer som tar inn midlertidig arbeidskraft fra utlandet. Jeg tror det er en del av nyliberalismen og deres svar på krisen. Dette er en nøkkelutfordring for arbeiderbevegelsen.

Videre tror jeg at den eneste måten å gjenoppbygge arbeiderbevegelsen på i dag er gjennom eksplisitt anti-rasistisk og feministisk arbeiderklassepolitikk. Kjønnsdiskriminering og rasisme bør ikke behandles som om de var adskilt fra klassekampen. Tvert imot er kjønn og etnisitet en del av selve kjernen av arbeiderbevegelsen i dag. Dette sier jeg ikke bare fordi jeg syns det er bedre politikk, men også fordi jeg tror det bedre reflekterer hvem arbeiderklassen er globalt sett. Hvis du ser på sweatshop-fabrikkene i Kina for eksempel, ser du at de fleste som jobber der, er unge kvinner. Så hvordan kan man snakke om kjønnsdiskriminering som om det var atskilt fra klasse? Hvis du ser på migrantarbeidernes politiske kamper, hvordan kan man snakke om rasisme som om det var atskilt fra klasse? Så jeg tror at venstresiden har en forpliktelse til å fornye begrepsapparatet vårt, selv de mest grunnleggende begreper, som arbeiderklassen.

Hva med motsetninger mellom arbeiderklasser i ulike land? For eksempel, jeg er fra Norge. Den norske staten er eier av det største statlige investeringsfondet i verden, statens pensjonsfond. Våre fremtidige pensjoner avhenger av utbytting av arbeidere i andre land. Hva tenker du om denne typen motsetninger? Betyr det at ulike arbeiderklasser har motstridende interesser?

– Jeg tror dette er et eksempel på et problem som går langt tilbake i arbeiderbevegelsens historie, nemlig motsetningen mellom det jeg vil kalle umiddelbare eller kortsiktige interesser og langsiktige historiske interesser. Umiddelbart kan det virke fornuftig for arbeidere å forsvare det de har, selv om dette skjer på bekostning av andre arbeidere. Men hvis arbeidere i andre land stadig presses hardere og hardere, vil dette over tid ha en stor innvirkning på arbeidere i Norge og andre steder. Problemet er at det kan virke veldig attraktivt for arbeidstakere i en usikker situasjon å klamre seg til sine umiddelbare interesser. Men ved å gjøre det, går de faktisk i mot sine egne langsiktige interesser. Jeg syns den radikale venstresida har et ansvar for å engasjere seg i folkeopplysning, og for å sørge for analyser som gjør arbeidere i stand til å se disse forbindelsene. Det er en tapt kamp å kjempe for små goder som skader arbeidere andre steder – fordi det kommer til å skade dem selv til slutt.

Morten Falck har jobbet i Aftenposten, først som typograf og så som journalist. Var med i kulturtidsskriftet Profil på syttitallet. Har blant annet oversatt Det kommunistiske manifest av Karl Marx og Friedrich Engels, utgitt av Forlaget Rødt!.

Jeg hører til de heldige. Jeg vokste opp med Brehm. Bestefar hadde hans hovedverk, Dyrenes liv, stående i sin rikholdige bokhylle, og med nyvaskede hender fikk jeg se og bla selv. I 1955 var jeg gammel nok, jeg fikk bind tre – om pattedyrene – til jul.

Det dreide seg naturligvis ikke om den tyske originalutgaven, men om den norske, sterkt forkortede, «i fri bearbeidelse ved Kristine Bonnevie». Hvem var hun? Om det forteller boka Kristine Bonnevie – et forskerliv (Cappelen Damm, 2012), skrevet av det nærmeste vi vel i dag kan komme hennes arvtakere: botanikkprofessor Inger Nordal, biologiprofessor Dag O. Hessen og vitenskapshistoriker Thore Lie.

I 1972 åpnet det nye biologibygget på universitetet på Blindern. Det fikk navnet «Kristine Bonnevies hus», men navnevalget var omstridt.

Kristine Bonnevie var den første kvinnelige professor i Norge, og hun var professor i zoologi gjennom et langt liv. «Hun var en pioner på mange felter, ikke bare en kvinnelig pioner innen akademia, men også en faglig frontfigur,» slår forfatterne fast innledningsvis. Så hvorfor var navnevalget omstridt, så seint som i 1972?

Det kan ikke ha dreid seg om klasse. Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie (1872– 1948) var født inn i en solid embetsmannsfamilie, med de beste forbindelser. Faren var statsråd for Høyre, naturvitenskapelig utdannet og en framstående skolemann. Men kvinnenes kamp for likestilling støttet han ikke:

Man maa ikke tabe synet for den ene nødvendige ting, gjennem pigebarnets oppdragelse først og fremst at bevare den sande kvindelighets klenodie, sa han i 1880.

Det er mulig at han ville ha endret standpunkt da hans egen datter ville bli professor, det er mulig at han anså zoologi for et kvinneyrke, vi vet ikke noe om det. Men vi har heller ingen kunnskap om at Kristine gjorde noen form for opprør mot sin fars autoritet. Forholdet dem imellom virker tvert imot idyllisk og harmonisk (skjønt han døde før midten av 1890-årene, og skjønt vi vesentlig kan vurdere det ut fra hennes ytringer i etterkant.)

Bokas forside

I 1882 ble loven endret slik at kvinnene fikk adgang til å ta eksamen artium. Først 30 år senere ble det mulig med kvinnelige embetsmenn, og altså professorer. Året etter det fikk kvinnene stemmerett, og selv om danske og svenske kvinner måtte vente i enda 20 år før de fikk lov å bli embetsmenn(!), er det lite vi har å skryte av på dette området. Bortsett fra alminnelig stemmerett for kvinner, som var et stort og viktig skritt, kan muligheten til å bli professorer neppe ha vært mer enn symbolsk for de flestes vedkommende, selv innen det øvre borgerskapet.

Men den første norske kvinne med doktorgrad var Kristine Bonnevie ikke – i et eget kapittel forteller biografien om fire andre kvinner som tok doktorgraden før henne. Veien var ikke uten motbakker, om noen skulle finne på å tro det. Bare tenk på et så bagatellmessig spørsmål som hvordan skulle hun skulle titulere seg? Det tok lang tid å komme forbi frøken-tittelen og bli bare «professor Bonnevie». De reaksjonære fordommene sto sterkt, og ga ikke etter. Folkemeningen ble brukt mot henne. Boka viser hvordan: på side 15 gjengis en karikaturtegning fra «vittighetsbladet» Vikingen fra april 1904: «General Amalie Hansen». Nå er den blitt så passé at vi ikke engang smiler av den, den er bare dum. Men i 1904 var den effektiv nok.

– Ja, tenk, hva blir det neste? Kvinnelige offiserer? Kvinnelige prester? Finnes der ingen grenser lenger?

Bonnevie var den første kvinne som ble valgt inn i Det Norske Vitenskapsakademi. Biografien oppsummerer:

Hun ga en hel generasjon av kvinner troen på at de hadde en plass i akademia.

Motstanden mot navnevalget for biologibygget kan heller ikke skyldes at hun var en opprører. Det var hun nemlig ikke. Kristine Bonnevie uttrykte seg ikke ved hjelp av høyrøstede erklæringer og proklamasjoner. Det var eksemplets makt som overbeviste. Om Kristine Bonnevie kan betegnes som opprører, er det i handling, ikke i ord. Men om ikke hun var opprører, så var hun tross alt kvinne. Det er ikke lett å kvitte seg med mistanken om at det var en underliggende motivasjon for motstanden.

Zoologiens posisjon

Den norske nordhavsekspedisjonen (1876– 1878) hadde samlet store mengder underlige vesener fra havets bunn. Nå, 15 år seinere, lå dette store og viktige materialet i kasser fulle av glasskrukker med sprit og ventet på at noen skulle ta fatt i det. Johan Hjort, som var zoolog med base i fiskerifag, ga Bonnevie en deltidsjobb med å gjennomgå, katalogisere og beskrive dette materialet, en deltidsjobb som skulle bestemme hennes vei fra medisiner til zoolog, og som skulle bli utvidet til en full konservatorstilling. Med støtte fra de aldrende professorene Georg Ossian Sars og Robert Collett, som fryktet større arbeidsbyrder, vokste den til en hel professorstilling, og skulle vare livet ut. Bare den som selv en gang har sortert lignende spritmateriale, kan ha en idé om hvilken kjempejobb dette må ha vært. Og ikke bare sorterte hun, hun beskrev og tegnet også.

Det var et arbeid som passet henne bra. Se på tegningene hennes! (Gjengitt på side 85, s. 119 og s. 126.) De er omhyggelige, nøyaktige i minste detalj. Det må ha krevd tålmodighet og disiplin. Det var egenskaper som skulle komme godt med, både når det gjaldt marine organismer og senere, da hun gikk over til celleforskning og arvelighet.

Boka forteller om biologifagets utvikling i åra rundt forrige århundreskifte – og det er nyttig og nødvendig, om det skal være mulig å forstå. Biologien gikk fra å være en i hovedsak deskriptiv (beskrivende) disiplin, til å bli eksperimentell, fordi instrumentene ble bedre og kunnskapen mer allsidig og mer grunnleggende. Darwinismens gjennombrudd var sentralt. Biologien fikk den sammenhengen som er nødvendig for å kunne vurdere de forskjellige kreftene som beveger den. Av de mest sentrale spørsmålene er arvelighetsforskningen – genetikken.

Den gåtefulle arven

For hundre år siden så biologien ikke ut som i dag. Dels var den belemret med ideologiske teorier om rase og arv, som vi nå vet ikke har noen rot i virkeligheten, dels manglet den sammenhengende forståelsen som syntesen mellom darwinismen og Mendels arvelover har gitt oss. Femti år før hadde Darwin snudd hele spillet, og endevendt de biologiske vitenskapene. Det var ikke lenger Gud som styrte biologien. Før var det om å gjøre å kartlegge artene for å finne den underliggende planen – nå slo det over til å forstå sammenhengene, hvordan fungerte artene seg imellom og alene, og i sammenheng med miljøet rundt dem?

Bonnevie var darwinist på sin hals, og var blant dem som ga darwinismen dens dominerende stilling innen norsk biologi. Problemet var at man ikke kjente til hvordan egenskaper ble overført fra opphav til avkom. For Darwin selv var dette et stort problem, han vred seg som en ål for å finne en forklaring på hvordan egenskaper nedarves. Ironisk nok skjedde det samtidig med at den tsjekkiske munken Gregor Mendel i Brno eksperimenterte med erteplanter og fant lovene for hvordan arven foregikk. Men Mendels resultater ble ikke kjent. Ikke før i år 1900 ble de «gjenoppdaget» – men lot de seg kombinere med darwinismen?

Kristine Bonnevie mente det lot seg gjøre, og hun fikk rett. På det faglige området lå hun i têt. Hun studerte hos et par av Europas fremste forskere i Tyskland, og det må ha preget henne. Akkurat som forbindelsene hun hadde til de framstående amerikanske forskerne ved Cold Spring Harbor.

Eugenikkdebatten – Bonnevie og Mohr mot Mjøen

Rasismen utviklet seg på slutten av det nittende århundret til et ganske omfattende ideologisk byggverk. Også i Norge fantes det folk som kalte seg «raseforskere» og som drev med såkalte «eugenikk» (av gresk: eu = sann, genikk = avstamning). Det var folk som mente at det norske folk («den nordiske rase») var i ferd med å degenerere og gå i hundene, og at det var om å gjøre å sikre «rasens renhet». Særlig to menn var ledende i dette: apotekeren Jon Alfred Mjøen, og militærlegen Halfdan Bryn. I 1915 utga Mjøen boka Racehygiene. Det var verken den første eller den siste boka som tok dette synet alvorlig og gikk inn for tvangstiltak mot folk som ikke var av «ren, nordisk race». Men den var aggressiv i sitt språk, klart rasistisk i hele sitt syn, – og den ble heldigvis hardt angrepet.

Særlig to forskere blir gitt æren av å ha tatt livet av denne norske eugenikken: medisineren Otto Lous Mohr, og Kristine Bonnevie. Om Bonnevie ikke var verken den første eller den krasseste som gikk imot apoteker Mjøens eugenikk, har vi all grunn til å prise oss lykkelige for at hun tok et klart standpunkt, og holdt en skanse. Uten det ville vi ha vært mye verre ute i debatten om disse spørsmålene. Hun var mildere i formen enn Mohr, og kritiserer boka til Mjøen først og fremst for faktafeil og unøyaktigheter. Hun skriver rett ut at hun ikke kan kritisere «de racehygieniske idéer Mjøen fremsetter», men «den kritikkløse og misvisende maate hvorpaa han fremsetter dem i sin bok, og også foreslaar dem ført ut i livet».

For oss kan dette virke som en underlig lunkenhet, en tafatt mangel på anstendighet. Men vi må være klar over at rasismen sto sterkt blant Vestens intellektuelle. De underligste teoribygninger ble tatt for god fisk. Vitenskapen var ikke kommet fram til de nødvendige kunnskapene for å avvise hele rasismen, som ideologi, ikke vitenskap.

Derfor ble Mjøen behandlet som han gjorde. Han ble kritisert fordi han ikke var utdannet medisiner, altså ikke fagmann. Men rasismen hans, som i dag ville ha vært hovedmålet for angrepet, gikk fri. Var det borgerlig «høflighet» overfor klassefeller? Var det et spørsmål om at rasetenkninga krøyp inn hos kritikerne også? Først nå, i 2012, begynner fagbøkene å si det som det er: hele rasebegrepet er uvitenskapelig, det henger ikke på greip, det kan best karakteriseres som sludder og pølsevev fra ende til annen, subjektivistisk og forvrøvlet.

Denne nye biografien er helt klar på dette punktet, og det er en av dens store fortjenester!

Mohr og Bonnevie reagerte mot Mjøen fordi han ikke var utdannet medisiner. Han var hva svenskene kaller «en katt bland hermelinerna», og måtte slaktes ut fra det. Både Mohr og Bonnevie mente – som de fleste i deres krets, (dvs. intellektuell overklasse), at rasehygienen var det ikke noe i veien med. Den var en egen vitenskap, og måtte behandles og – ikke minst – forvaltes som sådan. Altså: Med den ytterste forsiktighet, for det dreier seg jo om mennesker. Biografien slår fast at Kristine Bonnevie aldri ga uttrykk for rasistiske standpunkter, selv om hun bare kritiserte det hun hadde faglig grunnlag for. Kanskje det også styrket kritikken at hun var så tilbakeholden?

Samme «lunkne» standpunkt ble inntatt av mange framstående folk på venstresida, som f. eks. Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Alfred Eriksen, kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller og lederen for Mot Dag, Erling Falk. Mens rasebegrepet ble angrepet og slaktet av høyremannen og veterinærdirektøren Ole Malm i en serie artikler i Morgenbladet.

Leser man kritikken av Mjøens bok i dag, vil særlig Mohrs innlegg overbevise om at her var noen ute etter å forsvare sitt eget, lille revir. (Og stort var det virkelig ikke. Det besto av en håndfull universitetstilknyttede professorer, noen leger osv.) Kritikken var høyst urimelig, men den virket. Grunnen var vel at Mohr gikk så hardt ut. Han kalte Mjøen en sjarlatan – min egen bestefar kalte ham aldri annet enn «Den store sjarlatan ». Det virket altså.

Men det kan være grunn til å gå nærmere inn på dette. For Mohrs kritikk var urettferdig. Den var personlig, ikke saklig. Den var riktig, bevares, men på feil premisser. Den tok overhodet ikke opp det som vi i dag ville kritisere boka for – nemlig rasismen. Ikke engang at denne rasismen ikke var underbygget med noe slags faktamateriale, men helt basert på løse påstander. Å rette hovedstøtet mot helt underordnete sider ved boka, var sikkert fristende, men det var og ble usaklig. Og mens Mjøen ble gjort til skyteskive, gikk Bryn helt fri, enda han publiserte mye mer enn Mjøen.

At Mjøen ikke hadde noen konkrete undersøkelser å støtte opp de rasistiske tesene sine med, at han vrøvlet, for å si det rett ut, var ikke så interessant for kritikerne som at han ikke var lege. Men resultatet av denne debatten ble, foruten at apoteker Mjøen gikk gjennom livet som sjarlatan, at den norske arvelighetsforskningen styrte klar av den verste rasismen, og forble lite aggressiv sammenlignet med tysk og amerikansk eugenikk. Og for personen Mjøen kan det ikke ha spilt all verdens rolle – han hadde mange og mektige venner i mange land! (Se Helge Pedersens hovedoppgave i historie: «Gud har skapat svarta ock vita människor, djävulen derimot halfnegeren.» Den ligger tilgjengelig på nettet.)

Mjøen stakk hodet langt fram – internasjonalt ble han sett på som Norges fremste rase- og arvelighetsforsker. Dermed ble han en trussel for dem som var utdannet, for det lille koteriet rundt Mohr og Bonnevie. Men siden de ikke hadde gjennomskuet rasismen, måtte de angripe på et lavere nivå. Det var en kamp som dreide seg om lederposisjonen innen norsk arvelighetsforskning, og om bevilgninger (som alltid!). Og om internasjonal prestisje.

Dette forklarer hvorfor de angrep Mjøen, men lot Bryn være i fred. Det forklarer også hvorfor de ikke rev Ragnar Vogts Racehygiene i stumper og stykker, men tvert imot anbefalte den, selv om den inneholder slikt som dette:

Det sømmer sig ikke for en blond, blåøyet intelligent nordbo, at fornedre sit arvestof ved ekteskap med en neger,

Vogt var utdannet medisiner. Dette er en utstøtingsmekanisme som finnes ved de fleste universiteter den dag i dag. Bare se etter!

Det litt vemmelige faktum at Bryn var bror av Bonnevies svoger, hadde naturligvis ingenting med saken å gjøre! Bryn var også utdannet lege. Han var altså faglig uangripelig, med sine store, tjukke, tyske bøker med illustrasjoner av «det nordiske øre» og «nordiske nesebor»!

En praktisk materialist

Bonnevie engasjerte seg ikke i kvinnesak – det hadde hun «ikke tid til».

Hun forsket. Hvis hun ikke fant forventede resultater, så fant hun dem ikke. Da fortalte hun det. For eksempel fortalte hun ikke om sitt livssyn før i 1939. Men mye av det hun sa den gang, står seg bra den dag i dag. Akkurat som hennes syn på biologien var framtidsrettet og dynamisk, og for det meste kan passere den dag i dag.

Og hun var et typisk Organisasjonsmenneske. Biografien gjør det uomtvistelig klart: Hun var, i hele sitt virke, utenkelig uten organisasjonene. Hun hadde et utall verv – den som synes det er spennende, kan gå til biografien og begynne å notere. Det blir en imponerende liste! Faktisk er det slikt som må til hvis vi skal greie å kaste av oss fortidas lenker og bånd, og komme fram til et bedre samfunn. Vi trenger den organisasjonserfaringen vi kan få! Det sies at Kristine Bonnevie aldri sa nei til et verv eller et foredrag. I alle fall kan det se slik ut.

Men hun gjorde mer enn det. Hun engasjerte seg for studentens velferd og satte i gang tiltak for å skaffe mat, både under første og annen verdenskrig. Det finnes ikke lenger noen som vet konkret hva hun gjorde i motstandsarbeidet under okkupasjonen, men vi kan jo gjette på at en ikke ubetydelig del av forsyningene hun skaffet, havnet hos folk som lå i dekning for nazistene. Da var hun også blitt så gammel, at tyskerne ikke våget å røre henne!

Hun hadde også et imponerende internasjonalt kontaktnett. Basert på gjensidig respekt. Kristine Bonnevie var ingen hvem som helst!

Hun engasjerte seg over alt. Hvor skulle universitetet ligge i framtida? På Tøyen, hvor det eide store arealer? Nei, Bonnevie gikk inn for en plassering i nærheten av observatoriet, bak Universitetsbiblioteket. Da forslaget om Blindern kom, var hun imidlertid rask til å snu.

Hun engasjerte seg for Frisinnede Venstre, og ble valgt som varamann til Stortinget. Og hun satt i Folkeforbundets komité for intellektuelt samarbeid i en rekke perioder. Hun var aktiv i Kvinnelige studenters sangforening, og i styret for flere studenthjem.

Popularisatoren

Ikke bare var hun langt fremme, og fulgte med på den internasjonale debatten. Talløse radioforedrag viste at hun mente kunnskap var av verdi for alle mennesker. Hun var en utrettelig popularisator. Så da Gyldendals direktør, Harald Grieg, (broren til Nordahl), spurte om hun kunne besørge en norsk utgave av Alfred Brehms enorme verk Tierleben, var det klart hun sa ja. Det tok flere år og ble tre svære bind, men hun oppdaterte beskrivelsen av den norske faunaen. Der var hun helt på linje med gamle Brehm, som hentet inspirasjon fra opprørerne i 1848, og tok sikte på å skape et bokverk som kunne gi alle, hvert hjem i Tyskland, kunnskap om verdens dyr. Det ble – trass i de nødvendige og drastiske forkortelsene – over 1500 sider, som hun skrev selv. Og hun redigerte et bind om biologi i serien De tusen hjems bibliotek, Livet og dets krefter. Talløse foredrag og småskrifter ga hun også ut, og dessuten: Lærebok for gymnaset, i zoologi. Den kom i ti opplag, som altså stadig måtte revideres.

Mye av dette arbeidet gjorde hun på hytta Snefugl på Mysusæter i Rondane, hvor hun installerte seg hver påske og sommer. Her mottok hun også besøk fra alle kanter av verden, og gikk lange turer på ski eller til fots. «Rondane universitet» kalte hun stedet.

En uvanlig form

De fleste biografier er skrevet av en forfatter, og er fortalt fortløpende. Det er ikke denne. Den er skrevet av botanikeren Inger Nordal, som også kan mye om kvinnesak, av zoologen Dag O. Hessen, som kan mye om biologien og om filosofi, og av Thore Lie, som er vitenskapshistoriker. Det har gjort at boka gir korte riss av mange forskningsfelter innen biologien, fra tyske forskere til amerikanske, og fra Lamarck til Bjerknes (som var Bonnevies svoger). Den er skrevet med en underfundig og ganske tilbakeholdt humor, som i alle fall har fått meg til å le høyt ved adskillige anledninger, og er meget nøktern i stilen. Hvis forlaget hadde tatt seg råd til en språkvask, så alle småordene hadde kommet med, ville det vært fint. Det er i alle fall noe å tenke på til neste opplag. For dette er en bok alle – og jeg mener ALLE, bør ha! Og lese.

Aud Karin Bjørn er sosiolog, og skriver nå en doktoravhandling om ungdom som begår seksuelle overgrep. Hun er med i redaksjonen av Rødt!, og innledet på Rødt! sin kvinnekonferanse i fjor.

Etter å ha jobbet i flere år innenfor voldsog traumefeltet, fikk jeg en spesiell interesse for å finne mer ut av fenomenet med barn og unge som begår seksuelle overgrep mot andre barn.

Det viste seg at det var lite forskning på dette i Norge, men den internasjonale forskningen viste at dette er et omfattende problem.

Undersøkelser i andre europeiske land viser at opptil 30–50 prosent av rapporterte seksuelle overgrep begås av barn. Forskning på domfelte voksne seksualovergripere viser at over 50 prosent av dem debuterte med en seksuell grenseoverskridende adferd i ungdomsårene før fylte 18 år.

Mossige (2001) undersøkte holdninger og erfaringer knyttet til seksuelle overgrep blant norske ungdommer i alderen 18 til 20 år. Han fant at 47 prosent av overgrepsutsatte jenter oppga å ha vært utsatt for overgrep fra personer under 20 år.

Videre fant jeg at internasjonal forskning viste at det var viktig å avdekke slike overgrep, og at selve avdekkingen hadde en preventiv virkning. Forskningen viser at bare ca. 10 prosent av disse ungdommene fortsatte med overgrepene etter at de var oppdaget.

Interessen min våknet, jeg funderte og reflekterte mer over fenomenet «unge overgripere », altså unge som begår seksuelle overgrep.

Det var mange spørsmål jeg ønsket å få svar på. Hvorfor hører vi ikke om disse ungdommene? Dette er jo ikke noe nytt, men det snakkes ikke om det. Hvorfor er det et så stort tabu? Hvem var disse ungdommene, og hva hadde skjedd på veien deres som hadde gjort at de hadde utviklet denne adferden?

I løpet av høsten 2011 reiste jeg rundt over hele landet og intervjuet en rekke unge, som ble mine informanter. Jeg møtte mange unge mennesker som det var vanskelig å sette inn i et «overgriper»-perspektiv. De var hyggelige og villige til å dele sin historie med meg som forsker. I forskningen jeg hadde lest, var det satt fokus på de psykologiske årsakene til at disse ungdommene hadde begått sine overgrep. Dette styrket mitt ønske om å belyse de samfunnsvitenskapelige, og særlig de sosiologiske, sidene ved fenomenet ung overgriper.

Ett område er det som Sandberg og Alvesson legger inn under det de kaller «neglect spotting», og som er det de betegner som et «under-researched area». Det er, ut fra det jeg kan finne i litteraturen, perspektivet på kjønn, familie og klasse.

Riktignok viser mange artikler, når det gjelder kjønn, at det i hovedsak er gutter som begår seksuelle overgrep, noe som ofte forklares med biologiske faktorer.

Kleive og Knutsen Ingnes skriver i boka I møte med unge overgripere:

Årsaken til denne kjønnsforskjellen kan være å finne i forskjellige genetiske og hormonelle forhold, og i forhold knyttet til sosialisering, med gutter utstyrt med mer målrettet seksualitet og aggresjon enn jenter.

Kjønn og unge overgripere

Flertallet av kvinnene som blir utsatt for overgrep, har en nær relasjon til overgriper. Som oftest er han far, bror, onkel, trener, forsamlingsleder eller en mannlig politikervenn.

En ny undersøkelse fra Skottland viser at i 57 prosent av tilfellene der kvinner blir drept, er drapsmannen deres ekspartner. Disse drapene blir ofte gjort etter lang tids forfølgelse og trakassering, som har skjedd enten via telefon, e-post, brev eller personlig fremmøte.

Voldtekt er den mest underrapporterte forbrytelse som begås. De faktiske tallene på begåtte voldtekter kan være opptil 50 ganger høyere enn det som rapporteres. Det er større sjanse for å bli tatt i å kjøre over fartsgrensen enn å bli tatt for voldtekt. Dette vet menn som ønsker å utøve sin makt mot kvinner.

Seksuelt truende oppførsel oppgis som den vanligste formen for vold. En ny doktorgrad fra Universitetet i Bergen viser at en av ti jenter har opplevd uønsket seksuell omgang før de fylte 16 år. (Uønsket seksuell omgang er sidestilt med samleie.)

Den internasjonale forskningen på unge overgripere viser at det stort sett er gutter som begår disse overgrepene. Ifølge Epps og Fisher står gutter bak 85 prosent av overgrep begått av personer under 18 år. Snyder har funnet at 96 prosent av overgrepene begått av personer under 18 år, er begått av gutter og 4 prosent av jenter. Når det gjelder barn under 6 år, regner en med at 12 prosent av overgrepene er gjort av jenter.

Det kan være ulike grunner til at det er så klar kjønnsforskjell. En av grunnene kan være at vi ikke ser de kvinnelige overgriperne, ut fra et kulturelt perspektiv. Det kan være vanskelig å sette kvinner som føder og oppdrar barn inn i et overgrepsbilde. De aller fleste overgrep begått av kvinner skjer innenfor familiens ramme, eller der kvinnen er en barnet har et fortrolig forhold til. Det viser seg at 25 prosent av kvinnelige overgripere er barnevakter, lærere/førskolelærere eller dagmammaer.

Men det er altså menn som i størst grad er overgripere. Forskningen viser at i 90–95 prosent av sakene som blir oppdaget, er det menn som begår overgrep. Bildet er ganske likt når det gjelder unge overgripere. Over 90 prosent av overgrepene som er kjent, er begått av gutter.

Det er stort sett unge gutter som blir tatt, og som havner i behandlingsapparatet.

En av behandlerne beskriver dem som blir henvist dit, på følgende måte:

Når det gjelder unge overgripere, så handler det i hovedsak om unge gutter. Jenter har vi kanskje hatt, men vi har ikke visst at det handlet om overgrepshandlinger.

De jeg selv har vært i kontakt med, var utelukkende unge gutter i alderen 16 til 19 år. Disse guttene hadde begått overgrepene sine i en alder av 12 til 16 år. De hadde stort sett forgrepet seg på noen de kjente.

I mine refleksjoner stilte jeg meg spørsmålet om hvorfor det i all hovedsak er gutter som begår disse grenseoverskridende handlingene?

Handler overgrepsadferden om utvikling av den sårbare maskuliniteten i ungdomskulturen, eller handler det om de kjennetegnene som ofte knyttes til den tradisjonelle mannsrollen, som aggresjon, vold og makt?

Willy Pedersen (2005), har i sin forskning på den nye seksualiteten i ungdomskulturen beskrevet at noe av grunnen til at gutter begår overgrep er:

Mange unge menn har dårlig språk, uklare ideer. I noen gutte- og mannsfellesskap hersker fortsatt stereotypier om hva kvinner egentlig ønsker, og ofte kan dette være elementer i en primitiv konstruksjon av mannlighet.

Pedersen mener også at unge gutter sensitiviseres på hva som er akseptable grenser, i sitt forhold til jenter.

I dagens samfunn kan man se gutter og menn fra forskjellige innfallsvinkler. Pedersen hevder at gutter og menn på mange måter framtrer som de mest marginaliserte i dagens samfunn. De henger «fast i gammeldagse og uhensiktsmessige kjønnsroller», og de har «en aktivitets – og interesseprofil» som gjør dem både personlig sårbare og mindre konkurransedyktige. Spesielt er arbeiderungdommen i utakt. Jentene har funnet nye arbeidsplasser i de ekspanderende velferdsyrkene, mens guttenes industriarbeidsplasser er borte. Resultatet er at unge gutter og menn har en forstenet og konvensjonell, men samtidig utrygg kjønnsrolle … «at guttene henger igjen i lite produktive machoidealer og subkulturer, som driver dem inn i en marginalisert posisjon.»

I Bourdieus begrep om den maskuline dominansen mener han at den maskuline orden er så grunnleggende rotfestet at den ikke trenger å bli rettferdiggjort. Den tvinger seg på som selvsagt og allmenn, og at den uttrykker seg med at menn  

er dette spesielle vesenet som erfarer seg selv som universelt, som har monopol på å være menneske … Det har en tendens til å bli tatt opp som noe som kommer av seg selv, i kraft av den bortimot fullstendige enigheten som blir etablert mellom på den ene siden sosialstrukturene, slik de uttrykker seg i den sosiale organisasjonen i rom og tid, og i kjønnsskillene i arbeidslivet, og på den andre siden som kognitive strukturer som er skrevet inn i kropp og sjel.

Bourdieu sier også at den maskuline dominansen viser bedre enn noe annet at den symbolske volden blir gjennomført ved ei handling som vokser fram av kunnskap og mangel på innsikt, og som dermed plasserer seg over kontrollen av

medviten og viljen, i skuggelandet av habitusskjema, som på ei og same tid er kjønnslege og kjønnsleggjerande. Og det viser også at ein ikkje kan forstå den symbolske valden uten å ta avstand frå skiljet mellom press og tilslutning, ytre tvang og indre tildriv.

Kvinnesynet i dagens norske samfunn er så grunnfesta at det er vanskelig å få bukt med. Det er menns makt og syn på kvinner som innskrenker vår frihet. Som gjør at vi ikke tør å gå alene hjem om kveldene, men må sikre oss med enten å gå sammen med venninner og venner, eller bruke masse penger på taxi. I kjølvannet av alle voldtektene som skjer over det ganske land, så er det snakk om at vi må lære jenter å passe seg, jenter må ikke drikke for mye, ikke gå utfordrende kledd. Jenter og kvinner pålegges problemet med at MENN voldtar. Det er lite snakk om at gutter og menn må lære å respektere kvinner og lære seg å ikke voldta.

Skam og skyld

Kjersti Ericsson har skrevet et flott dikt som beskriver det å føle skam over å være rammet:

Skammen
klistrer seg til ofrene
den som blir slått
har forbrutt seg
blodet som renner fra sårene
er ureint
den misbrukte kroppen skyldig

Det med skammen ser vi i møtet med dem som har vært utsatt for overgrep, det være seg vold eller seksuelle overgrep. Skammen ser en også hos disse ungdommene som har begått overgrep. Det har vært særlig vanskelig for meg å få disse unge overgriperne i tale, nettopp på grunn av skam. Dette er ofte ungdommer som har opplevd mange former for overgrep selv, og skammen over egne handlinger er stor.

Men det er vel ikke så rart at skammen føles så sterkt. Bare tenk på de sakene som florerer i media. Ta for eksempel Vågå-saken, den er etter mitt syn et klart eksempel på hvordan unge jenter som prøver å melde fra om overgrep, blir møtt av samfunnet rundt dem. Der samfunnet slår ring om den overgripende mannen, og ikke om jenta som er blitt utsatt for overgrep. Vi har sett det samme i tidligere saker, som for eksempel Kautokeino-saken for noen år siden, og i de sakene som har kommet opp fra ulike politiske parter.

Det viser seg fort hvem som er viktige å ta vare på. Etter min mening er dette uttrykk for en kvinneforakt som er dypt rotfestet og historisk.

En annen sak som viser hvor dårlig samfunnet vårt er i forhold til å tørre å avdekke og ta på alvor de ungene som blir utsatt for overgrep, er Alvdal-saken Her var det snakk om en barnevernsleder som forsømte sin plikt i forhold til å gripe inn og stoppe overgrep, fordi hun hadde en nær relasjon til overgriper. Det er mye tabu, skam og makt knyttet til både seksuelle og voldelige overgrep.

Internasjonal forskning viser at ca. 10 prosent av alle gutter som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, selv begynner å begå overgrep, og at de faktorene som øker risikoen, er hvordan deres egen oppvekst og barndom har vært. Forskningen sier at det å ha bodd i dysfunksjonelle familier der ungdommen har vært utsatt for, eller vært vitne til vold, utsatt for mishandling, eller opplevd lengre adskillelser fra begge foreldrene, er forsterkende elementer.

Barn fødes inn i sosiale strukturer, og de preges av de strukturene de lever i. Ifølge Bourdieus teori om habitus uttrykkes den her som «historisk liv», og viser hvordan sosiale forankringer inkorporeres i tenkemåte og væremåte. Bourdieu fremholder at habitus inkorporeres i kroppen, i kroppsholdninger og bevegelser. Her er det snakk om læringsprosesser, ikke bare som mer eller mindre bevisst oppdragelse og personforming, men også om implisitte prosesser hvor barna etteraper og tar opp i seg miljøets tenke- og væremåte.

Habitus er, ifølge Bourdieu, det prinsippet som avler strategier, og som gjør personen i stand til å møte svært ulike situasjoner. Det er en strukturerende mekanisme som virker i det indre av personen, men den alene styrer ikke adferden, men viser hvordan personene strukturerer verden, slik den til en hver tid oppleves eller ser ut. Man kan si at det er personens måte å møte verden på, og den gjenspeiler det vi bærer med oss av sosial arv. Det vi har lært og erfart, setter seg i kroppen som disposisjoner.

Her kan man stille spørsmålet om vold avler vold? Er det slik at de som blir utsatt selv, har større sjanse for å gjøre overgrep? Skal en forstå det ut fra Bourdieus bruk av habitusbegrepet og dets inkorporering i tenke- og væremåte, så kan en si at det å leve i dysfunksjonelle familier øker faren for dette.

Fattigdom

Fremdeles er det slik at fattigdom er en lite benyttet forklaringsmodell i dagens barnevern.

Fattigdom er et sammensatt fenomen og kan beskrives på ulike måter. I følge Paul Spicker (2001) handler det for det første om mangel på mat, klær, bolig og annet for å dekke grunnleggende fysiske behov. Videre handler fattigdom om mangel på ressurser og muligheter til å skaffe seg andre verdier. Det dreier seg også ofte om en opphoping av problemer, som sykdom, dårlig boforhold, lave inntekter, familiekonflikter, rusproblematikk, og en økende grad av marginalisering, skriver Harsløf og Seim i Fattigdommens dynamikk (2008).

Fattigdomsproblematikken belyses også ut fra Bourdieus teoretiske rammeverk om økonomisk, kulturell og sosial kapital. Han bruker kapitalbegrepet for å vise hvordan innvevde verdier og posisjoner i samfunnet vårt symboliserer makt, dypest nedgravd i de ulike sosiale verdenene, som dermed utgjør det sosiale universet. Dette gjelder også de mekanismer som er med på å sørge for videreføring og omforming av disse strukturene. Familier kan ha ulike former for kapital. Noen foreldre har kulturell kapital, uten å inneha nevneverdig økonomisk kapital. Andre kan ha økonomisk kapital, uten å inneha særlig boklig lærdom, eller være interessert i bøker, musikk, kunst eller teater. Noen familier har verken økonomisk eller kulturell kapital, og heller ikke sosial kapital i form av venner og forbindelser som har innflytelse. Dette er faktisk tilfellet for mange barnevernsbarns familier.

Avsluttende kommentarer

Vi må også i større grad snakke om hvordan det norske samfunnet er med på å lage nye menn som begår seksuelle overgrep og vold mot kvinner, at samfunnet på den måten opprettholder patriarkatet, med undertrykking av kvinner som den ytterste konsekvens.

Ut fra den kunnskapen jeg har fått via min forskning, kan det se ut som at kampen mot kvinneundertrykking, kampen mot vold, voldtekt og seksuelle overgrep er viktigere enn noensinne.

Vi må også ta pornoen på alvor, pornokampen er på ingen måte over.

Både voksne og unge overgripere forteller om hvordan de har brukt porno for å «trigge» seg selv før overgrepene. På denne måten er pornoindustrien med på å skape overgrep, ved at pornoen stadig blir grovere og utvider grenser, samtidig som den settes inn i en kontekst i seksualitetens tegn. Pornoindustrien bidrar til å definere vold og overgrep som normal seksualitet.

Det er på tide å få en debatt om menns overgrepskultur, på tide at menn tar ansvar for samfunnets syn på seksualisert vold. Det er på tide at vi slutter å omtale seksuelle overgrep som sex. Overgrep er ikke seksualitet, det er makt.

Anvendt litteratur:

• Bentovim, A. & Williams, B.: Children and adolescents: victims who become perpetrators. Advances in Psychiatric Tratment,4, 101–107, 1998
• Beckett R., Gerhold, C.K.E. & Brown, S.: (), Adolescent Sexual Abuser Project (ASAP). Child Abuser Assessment schedule, 2002.
• Braarud, H./ Nordangers, Ø.: Tidsskrift for norsk psykologforening 2011/48.; Oslo
• Bourdieu, P/ Wacquant, L: Den kritiske ettertanke; Oslo, Samlaget, 1993
• Bourdieu, P: Symbolsk makt. Oslo, Pax Forlag, 1996
• Brantsæter, Marianne C.: Møter med menn dømt for seksuelle overgrep mot barn. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, 2001
• Birkhaug, P., Mæhle, M., Nielsen, G.H., Knudsen, E. I., Kleive, H., & Solberg, Ø.: Unge overgripere: En kartleggingsundersøkelse i Hordaland. Tidsskrift for Norsk Psykologforening 3/ 2005
• Harsløf, I. og Seim, S.: Fattigdommens dynamikk, Universitetsforlaget, Oslo, 2008
• Jørgen Sandberg and Mats Alvesson: Ways of constructing resarch questions: gap-spotting or problematizion. Organization 2011 18:23 originally published online 15 July 2010. http://Org.sagepub.com/ content/18/1/23.
• Kjellgren, Cecilia: Sexuella Övergrepp mot barn – ungdom som förgriper sig sexuellt, Kristianstad, Socialforvaltningen, 2000
• Kjellgren, Cecilia : Unga forövare. Stockholm: Socialstyrelsen, 2000
• Kjellgren, Cecilia:. GRU F II, Unga förövare av sexualbrott– erfarenheter, Socialforvaltningen, 1998.
• Mossige, Svein : Barneovergriperen. Legning eller handling? Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1997
• Næss, Siri/Moum, Torbjørn/Eriksen, John (red): Livskvalitet. Forskning om det gode liv. Fagbokforlaget Vigmostad & Bjerke AS, 2011
• Knudsen, Eili I og Kleive, H: I møte med unge overgripere. Gyldendal akademiske, 2011, Oslo
• O`Callaghan, D.: Adolescents with intellectual disabilities who sexually harm: intervention design and implementation, I: G.O`Reilly,W.L. Marshall, 2004
• A. Carr & R. C. Beckett(red): The Handbook of Clinical Intervention with Young People who Sexually Abuse. New Yourk. Psychology Press
• Pedersen, Willy : Nye seksualiteter. Oslo: Universitetsforlaget a/s, 2005
• Rich, P: ( Understanding, Assessing and Rehabilitating Juvenile Sexual Offenders. New Jersey: John Wiley & Sons, 2003
• Rudin, M., Zalweski, C & Bodmer-Turner, J.: Characteristics of child sexual abuse victims according to perpetrator gender. Child Abuse & Neglect, 19(8),963–973, 1995
• Lin, Nan.2001. Social capital: A Theory of social structure and action. Cambridge: Cambridge University Press
• Søftestad: Siri: Seksuelle overgrep – fra privat avmakt til tverretatlig handlekraft Universitetsforlaget, Oslo, 2005

Seher Aydar er leder av Rød Ungdom. Har blant annet skrevet artikkelen Rasisme i Norge idag? i Rødt! nr 2A/2012. Hun innledet på Rødt! sin kvinnekonferanse.

Den siste tiden har det gått en stor debatt i Norge om voldtekt. Aktørene i debatten er mange, og de er alle enig om en ting: voldtekt er et uakseptabel, grusomt problem som samfunnet må få bukt med. Det er et godt steg på veien at vi er enige om det. Men likevel har vi forskjellige oppfattelser av hva som er problemet, hvorfor problemet oppstår, hvem som bør ta skyld og ansvar, og hvordan vi skal få slutt på voldtektene.

I sommer fikk man i Oslo en ekstrem oppgang i overfallsvoldtekter. Dette spredde mye sinne, og mest av alt mye redsel hos jenter. Denne redselen fratok oss en veldig viktig rettighet – retten til å føle oss trygge i byen vår. Retten til å kunne ferdes fritt. I tillegg til å spre mye frykt, spredde denne voldtekstbølgen også en del fordommer. For eksempel sa flere stemmer i debatten ting som «jenter må ta mer ansvar for hvordan de kler seg». «Jenter må bli flinkere til å passe på seg selv.» «Jenter må ikke gå alene.» «Jenter bør ikke drikke så mye alkohol.» Uten at man sa det direkte, la man på denne måten skyld og ansvar på jentene. Det er vi som er problemet. Det er vi som ikke er forsiktige nok. Det er vi som kler oss uanstendig. Det er vi som ber om å bli voldtatt. Foruten å være ekstremt kvinnefiendtlig, er denne holdningen først og fremst en ansvarsfraskrivelse. Vi må ikke glemme en veldig viktig ting: Problemet er ikke at vi er pene, fristende og deilige – problemet er at vi ikke får den respekten vi fortjener fra noen menn. Problemet er at noen menn tror at kroppene våre er til for deres nytelse. Problemet er at noen menn vil frata oss kontroll over egen kropp.

En annen fordom den norske debatten har skapt, er ideen om at alle voldtekter er overfallsvoldtekter. Det er ikke sant. Vi vet at det anmeldes 8000–16000 voldtekter hvert år, men at bare 1 % av alle gjerningsmenn dømmes. 90 % av alle voldtekter og voldtektsforsøk blir aldri kjent for politiet. Det vi også vet er at kvinner sjeldent anmelder dersom de kjente gjerningsmannen fra før. Dersom han var en venn, kjæreste, ektemann, kollega eller lignende. Derfor er statistikken misvisende, og debatten går i ring rundt de voldtektene det faktisk begås færrest av, overfallsvoldtektene.

Det er fantastisk beundringsverdig hver gang en jente makter å anmelde et overgrep. Disse jentene fortjener oppfølging, og verdig behandling. Dessverre ser vi ofte at det motsatte er tilfellet – jentene blir møtt med mistillit, og ofte blir de ikke trodd av rettssystemet. Dersom jentene har vært fulle, blir det ofte uttalt at de bør ta deler av skylden selv. Det skal veldig klare beviser til for at gjerningmann blir dømt, i de fleste tilfeller blir sakene henlagt, eller gjerningsmann blir frifunnet. Det er et stort problem, og det finnes gode grunner til å tro at maktforhold i samfunnet og kjønnsroller som har skylda.

Tross debatten, og tross politikernes såkalte ønske om å endre den skremmende utviklingen, viser de nyeste tallene at handling haster nå mer enn noensinne.11,4 prosent av kvinnene har opplevd uønsket seksuell omgang før de fylte 16 år. Én av fire kvinner har opplevd seksuelt krenkende atferd før de fylte 16 år. Totalt oppgir 55,3 prosent av kvinnene at de har opplevd en eller annen form for seksuell krenkelse.

Da disse tallene kom, skrev forskjellige aviser om saken under tittelen «Sjokktall!» Dette er en studie som bekrefter det tidligere undersøkelser har vist: At jenter og kvinner er langt mer utsatt for seksuelle overgrep enn gutter og menn. Sammenlignet med menn oppga mer enn ti ganger så mange kvinner i denne studien å ha blitt utsatt for uønsket seksuell omgang. Og hva skjedde etter sjokktallene? Ingenting!

Og debatten har stagnert. Deltakere fortsetter å uttale de samme feilaktige fordommene, politikere fra alle fløyer uttaler seg om voldtekt, men det skjer fremdeles ingenting. Vi vet hvilke grep som skal til for å endre situasjonen. Økt fokus i politiet. Kjønn og seksualitet som fag i skolen. Forebyggende holdningsarbeid. Jentetaxi. Vi sitter på svarene, men det skjer ingenting. I mangelen på handling, gir politikerne utsatte jenter et tydelig signal: dette er ikke samfunnets problem, det er deres. Det er dere som må være forsiktige. Det er dere som må ta vare på dere selv. Altså – jenter blir fortalt at seksuell trakassering, krenkelse og voldtekt er deres problem.

Vi vet at seksuell trakassering er utbredt og de fleste har opplevd en eller annen form for seksuell krenkelse. Det er en altfor stor del av jentenes hverdag i dag. Seksuell trakassering er et eksempel som viser mangel på noe veldig viktig: Respekt for kvinner. Problemet er at noen ikke skjønner at det er vi og bare vi som skal bestemme over kroppen vår.

Seksuell trakassering og voldtekt har noe til felles: Noen gjør noe med kroppen din som du ikke vil. Disse handlingene er handlinger som begrenser vår frihet, og retten vi burde ha til å bestemme over vår egen kropp. Men voldtekt kan uansett ikke sammenlignes med noe. Voldtekt er en av de verste forbrytelsene et menneske kan utsettes for. Likevel fungerer ikke politi og rettsvesen som det skal. De fleste vegrer seg for å anmelde overgrepet til politiet i frykt for at møtet med politi og rettsvesen skal oppleves som et nytt overgrep.

Det er mye en kan gjøre for å stoppe voldtekt, men flere snakker mest om belysning og politi i gatene enn noe annet. Når nivået på å bekjempe voldtekt ligger der, bør vi spørre oss selv om vi virkelig kan løse problemet? Jeg synes ikke belysning i gatene i seg selv er dumt. Hvis det kan hindre at én person blir voldtatt, er det verdt det. Hver eneste ting som blir gjort er bra, men jeg savner politikere som vil se grunnen til problemet. Politikere som skjønner at det ikke bare er handlingen, men også grunnen til handling man må bekjempe. Politikere som vil snakke om helheten i voldtektsproblematikken, ikke bare en del av den. Politikere som vil løse problemet, ikke bare flytte det.

Det er mye vi kan gjøre for å bekjempe voldtekt. Det viktigste er det forebyggende arbeidet, men når det først skjer skal offeret behandles med verdighet og forbryteren skal få konsekvenser. Derfor bør vi opprette politiets sentrale enhet mot seksualisert vold (SEPOL). Spesialenheten skal ta seg av og følge opp etterforskning av seksualisert vold og bidra med ressurser og kunnskap om slike saker til politidistriktene. Enheten må være landsdekkende og operativ 24 timer i døgnet. Voldtekt er et samfunnsproblem, og derfor må man vise at å voldta faktisk får konsekvenser. Dersom det skal bli mulig å straffe flere, må det settes inn ressurser for å sikre bevis i voldtektssaker.

En skikkelig behandling av saken og god oppfølging av offeret må være en selvfølge. Det bør tilbys et lavterskeltilbud til personer som er utsatt for voldtekt og andre seksuelle krenkelser i alle kommuner. Vi må lovfeste retten til overgrepsmottak, og at mottakene kvalitetssikres og finansieres. Selvfølgelig må også alle som er blitt voldtatt får tilbud om gratis oppfølging fra psykolog.

Politiet skal stoppe voldtektsforbryterne, men det er vi som må stoppe voldtektene. Det viktigste er å forebygge overgrep. Voldtekt er aldri jenters skyld, men et resultat av samfunnsstrukturer som forteller noen at de har rett på andres kropp. Grensesetting og arbeid mot seksuell trakassering bør inn i pensum på skolen. God opplæring om seksualitet kan forebygge at ungdom begår eller aksepterer seksuell trakassering eller seksuelle overgrep. Vi vil at alle jenter skal føle seg trygge, enten det er på vei hjem fra byen eller på hjemmefest. Det handler om å forstå at nei betyr nei. Vi vil arbeide for at grensesetting og arbeid mot seksuell trakassering skal inn i pensum på skolen. Gutter må forstå grunnleggende respekt for jenter allerede i ung alder – dette samfunnet skal ikke oppdra voldtektsmenn!

Ellen Aanesen var programleder i NRK, og har laget mange programmer om feminisme og kvinnekamp. Blant annet har hun skrevet boka: Ikke send meg til en «kone», doktor! (Oktober, 1981). Hun innledet på Rødt! sin kvinnekonferanse i fjor.

Boka ble til takket være overlege Per Agnar Nilsen på Aker sykehus. Han ledet abortnemnda der og var ihuga abortmotstander. Hans nemnd hadde høyere avslagsprosent enn andre nemnder.

En dag befant jeg meg selv i køen i den lange korridoren på Aker sykehus, der alle vi som skulle i abortnemnd satt på utstilling i timevis, med et nummer i hånden, før vi slapp inn. Jeg hadde et lite barn og var gravid med spiral. Jeg var sikker på at feilslått prevensjon var god nok grunn til å få innvilget abort. Jeg hadde gjort det jeg kunne for å beskytte meg. Legen min hadde søkt for meg, og der satt jeg og ventet på å komme inn i nemnda.

Det ble min tur. Inn på et legekontor. En sykepleier ga meg beskjed om å ta av meg buksene, eller underbenklærne, kan jeg tenke meg hun sa. Der sto jeg naken fra livet og ned, inn kom en totalt fremmed mann, Per Agnar Nilsen. Prøv å presentere deg for en fremmed mann når du står der naken fra livet og ned!

Han foretok en gynekologisk undersøkelse. Så var det å vente. Før møtet i selve nemnda med to leger og en sosialkurator.

Feilslått spiral var ikke uten videre abortgrunn, fikk jeg vite. Legene var uenige om spiral kunne regnes som abort-indikasjon, svarte Per Agnar Nilsen meg.

Min neste tanke var selvsagt: Hvordan går det da med et foster som blir båret fram med spiral i livmoren? Legene er uenige om det er medisinsk forsvarlig, svarte overlege Nilsen, vel vitende om at han hadde makten til å nekte meg abort og sende meg hjem for å sette et barn til verden som jeg ikke følte jeg kunne ta imot, et barn som kanskje var skadet i fosterstadiet! Der og da ble kimen til denne boka lagt.

Etter aborten reiste jeg hjem med en dyp bestemmelse inni meg. Den vokste til et stort raseri: Bare vent, jeg skal ta deg!

Dette var i 1975, ikke lenge etter at abortmotstanderne med en stemmes overvekt hadde stemt ned lov om selvbestemt abort i 1974. Skuffelsen var enorm. Vi var så sikre på at tiden med illegale aborter, skam, fornedrelse og fortielse var over, at tiden med legenemnder var over, at kvinner endelig skulle få retten til å bestemme over egen fruktbarhet.

Dette var mens Biskop Per Lønning gikk av i høylydt protest mot den kompromissloven vi fikk i 1975. Den ga oss ikke selvbestemt abort. Den avkriminaliserte riktignok kvinnen, og den ga legen rett til å innvilge abort av sosiale årsaker. Jeg dro hjem fra sykehuset og skrev et avisinnlegg til Dagbladet om egen erfaring i abortnemnd og mot Per Lønning, som nok en gang hadde tilranet seg all oppmerksomheten i abortdebatten: Det innlegget sluttet slik:

Det er forstemmende å se hvordan realitetene i abortdebatten smuldrer bort i oppblåst dramatikk fordi Per Lønning går. I virkeligheten er det en uviktig detalj. La ham bare gå. Forhåpentligvis går han så langt at han ikke kan gjøre mer skade i denne sammenhengen.

Jeg var blitt modig og jeg undertegnet med fullt navn. Vi måtte bryte tausheten!

Et par år senere sto jeg på legekontoret til Per Agnar Nilsen med et TV-team. Jeg skulle lage to TV-program om abort. Ett om abortkampens lange historie og ett om kvinners møte med abortnemnda, der mange kvinner sto fram og fortalte om hvordan de ble behandlet i nemndene, under fullt navn, i det kraftigste massemediet vi hadde. De abortsøkende kvinnene hadde alltid blitt snakket om, men de hadde ikke kunnet snakke selv, om noe så sentralt i kvinnelivet som spørsmålet om abort. Er du kriminalisert, så tier du. Og det hadde abortsøkende kvinner gjort gjennom historien og fram til min egen tid.

Det sentrale perspektivet for meg var: Hvordan framstilte kvinner som står i abortvalget seg selv. Og hvordan ble de framstilt av abortmotstanderne.

Nå hadde jeg intervjuavtale med overlege Nilsen. Han husket ikke meg, men jeg husket ham!

Han betinget seg retten til å se programmet før det gikk på lufta. Det fikk han, sammen med alle de kvinnene jeg hadde intervjuet om deres erfaringer i abortnemnd. Da Per Agnar Nilsen reiste seg for å protestere mot programmet, tok kvinnene ham en etter en. Han forlot lokalet i stillhet og jeg hørte aldri noe mer fra ham.

Min generasjon kvinner er den siste som hadde erfaringer med illegale aborter. Det var nødutveien når legen din ikke ville søke om abort for deg. På 1960-tallet og tidlig 1970-tall stiger antallet aborter utført på sykehus bratt. Det skyldtes ikke at det totale aborttallet steg, men at flere aborter ble utført på sykehus. Og færre aborter ble utført illegalt av gode og dårlige hjelpere. Den siste kvinnen som døde etter illegal abort, døde i 1967. Da lov om selvbestemt abort omsider ble vedtatt, var det knapt noen illegale aborter igjen å legalisere.

Abortallene gikk ikke til himmels, slik motstanderne hadde spådd. Først hadde praksis endret seg, så kom loven. Det som sto igjen da loven ble vedtatt, var: Hvem som skulle ta avgjørelsen, legen eller kvinnen? Den siste harde kampen handlet om kvinnens rett til å bestemme. Selvbestemt abort var det største og viktigste spørsmålet i kvinnekampen på 70-tallet. I 1978, etter 65 års abortkamp, ble selvbestemt abort de 12 første ukene av svangerskapet vedtatt. Med en stemmes overvekt.

De to TV-programmene vakte en voldsom reaksjon. Aldri har jeg fått så mange henvendelser fra folk. Oktober forlag spurte om jeg kunne skrive bok. Jeg svarte at jeg vet ikke, for jeg har aldri gjort det før. Men jeg skal prøve.

Under arbeidet med boka tenkte jeg: Det spiller ingen rolle om mange leser den nå. Det viktige er at dette stoffet blir samlet slik at de som kommer etter oss, kan oppsøke historien og skjønne hva som står på spill, hvis noen tar fra oss abortloven. Altså: Denne boka er egentlig til de unge i denne forsamlingen. Det var dere jeg hadde i hodet da jeg skrev.

Abortkampen er historie i vårt land, men i mange andre land spiller den samme historien spiller seg ut her og nå!

Kvinner fornedres, skades og dør hver dag på grunn av sin fruktbarhet.

Norge var et fattig land da abortkampen startet her. I dagens fattige land er fremdeles svangerskap, fødsel og abort forbundet med stor fare for kvinnens liv og helse. I land der slik livsrisko er høyest, dør 1 av 7 kvinner i løpet av livet på grunn av svangerskap. I Norge dør 1 av 7000 kvinner. Men farlige provoserte aborter var inntil 1960–1970-tallet et viktig kvinnehelseproblem også her. I fattige land har man nå klart å få ned barnedødeligheten for barn under 5 år, men mødredødeligheten har man ikke fått ned. Kanskje gjøres det lite for å redusere sykdom og dødelighet knyttet til graviditet, fordi det rammer de fattigste og mest undertrykte kvinnene. De uten stemme.

I Norge var det tre aktører i abortkampen: Kvinnene, legene og kirken. Bare legene og kvinnene var parter i saken i lovens forstand. Kirken har ikke vært part i abortavgjørelsen. Likevel har kirken og den kristne fundamentalismen vært kvinnenes viktigste motstander i kampen for selvbestemt abort. Idag er det vanskelig å forstå hvilken makt kirken hadde her i landet. Og hvilken makt religion har, i land der kvinner nektes adgang til trygg abort.

I abortssaken ble kirkens makt utfordret. Det er få spørsmål som har konsolidert og samlet den organiserte kristenheten i Norge på samme måte som kontroll over kvinnens sexualitet og fruktbarhet. Kontroll over fruktbarheten er en sentral del av selve fundamentet i kristendommen.

I abortsaken kolliderer to grunnleggende forskjellige oppfatninger av fruktbarheten og livet: Livet som gitt av Gud eller livet som gitt av kvinnen.

Se bare Bibelens framstilling av hvordan Jesus ble til. Her er skapelsen et mannlig prinsipp. Vi presenteres for en allmektig Gud som vil ha en sønn. For å få dette til, betjener han seg av en hellig ånd som får i oppdrag å befrukte en fremmed kvinne, ikke ved hjelp av seksualitet og sæd, men ved hjelp av ord. Til alt overmål forblir kvinnen jomfru etter fødselen. Kvinnen er her et ikke-seksuelt hjelpemiddel til å frambringe Guds hellige barn med. Kvinnens seksualitet forties, og kvinnens sentrale rolle i forplantningen fornektes. Hun er et hjelpemiddel til å frambringe barn med.

Lenge forestilte man seg seg at sædcellen inneholdt en mikroutgave av det fullstendige mennesket, som kun trengte kvinnen som vekstmedium.

Først på 1820-tallet ble det kvinnelige egget oppdaget.

De urgamle forestillingene har fått råde på tross av, eller kanskje på grunn av det alle kan se: Det er kvinnen som skaper det nye livet i sin kropp etter befruktningen. Det er ikke Herren. Det er kvinnen som føder barnet til verden. Det gjør ikke herren.

Å lage et barn er noe helt spesielt. Det er kanskje den mest intime, private handlingen i menneskelivet, og samtidig en handling av aller største samfunnsmesige betydning. Barn er, når alt kommer til alt, det aller mest grunnleggende for at selve menneskeheten skal fortsette å eksistere. Derfor har det vært viktig å ha kontroll over fruktbarheten, gjennom kontroll av kvinnen.

Når kvinnen i abortkampen sto fram og sa at hun ville råde over fruktbarheten og det påbegynte livet, satte hun seg så og si i den allmektige Herrens sted, eller kanskje herrenes sted. Og det ble ikke tatt nådig opp. Hverken av herrene i kirken eller herrene i legestanden.

I fattiglandet Norge begynte abortkampen i 1913, samme år som kvinner vant stemmerett. Det begynte med et par avisnotiser om fosterfordrivelsessaker. Den ene notisen forteller om en ung kvinne som dør etter illegal abort. Hun arbeider som ekspeditrise og er forlovet. Hun blir gravid, forloveden svikter, og hun oppsøker en kvakksalver, jordmor Inger Kringen i Frognerveien i Oslo, og trygler om hjelp. Jordmoren behandler henne motvillig, men tar seg godt betalt og skysser henne avgårde. Om ettermiddagen blir kvinnen dårlig. Hun betror seg til søsteren. Tidlig om morgenen kommer fosteret. Dette brenner søsteren i ovnen. Da kvinnen ble lagt inn på Rikshospitalet med bukhinnebetennelse, var det for sent. Hun døde av blodforgiftning den første natten.

Ifølge avisreferatet var jordmoren godt kjent for sine lyssky tjenester. Da hun ble arrestert, sto hun på farten til København. Ved ransakning i hennes hjem fant politiet en vaskevannsbolle med en del instrumenter «av den sort man bruker for å frambringe for tidlig fødsel». Rundt om i huset ble det funnet en del penger og en bankbok med 11 000 kroner.

Normalt ville denne hendelsen vært glemt etter noen dager. Denne gangen skjedde ikke det. Katti Anker Møller, godseierfruen fra Torsø utenfor Fredrikstad, brøt muren av taushet rundt abort og skrev et avisinnlegg som skulle bli begynnelsen på tre generasjoners abortkamp. Hun skriver:

En kvinde som beslutter seg til fosterfordrivelse, hun vet hva hun gjør, men hendes motiver er sterkere enn frykt for døden. Overfor en sådan ulykke må andres domme forstumme. Især menns. Hensynet til det begynnende foster, den plantelignende ansamling av stoff og væske i en kvindes indre, uten følelse eller bevissthet, kan ikke veie opp mot de krav, som gjør seg gjeldende hos et voksent menneske, midt i livets kamp …

Det er noe annet når fosteret er født, da er det et selvstendig vesen, et barn …

Hva man derfor må beklage er at kvinder nu i sådanne tilfelle ikke med trygghet kan henvende seg til en lege med håp om å bli hjulpet. Den bestemmelse bør derfor avskaffes som setter straff for leger som yder sin hjelp til fosterfordrivelse. Den unge pike, som døde, vilde vært frelst om hun var kommet i en leges hånd.

Etter datidens straffelov § 245, risikerte kvinnen tre års fengsel for rettsstridig fosterfordrivelse. Den som hjalp kvinnen, risikerte fengsel i minst to år og inntil livstid dersom kvinnen omkom som følge av forbrytelsen.

La oss spare kvinnenes liv, sa Katti Anker Møller. La oss oppheve straffen for legene slik at kvinnen kan oppsøke betryggende hjelp, foreslo hun. Men det skulle legene ha seg frabedt. Denne pasientgruppen ønsket de ikke å ha noe med å gjøre. Dr. med. O Borchgrevink svarer. Han forutsetter at kvinner som søker abort er prostituerte: Han skriver:

Ærede Frue.

De forlanger at legestanden i sin alminnelighet skal stå til disposisjon for de kvinder som av en eller annen grunn vil ha sitt svangerskap avbrudt. Det ønsket får De heldigvis aldri oppfylt. Om De også fikk straffen for forsterfordrivelse opphevet, så ble det kun et fåtall leger som nedlot seg til en så skitten trafikk. Det har aldri vært såvidt anseelse forbundet med seksuelle leveveie … at en lege med noen respekt for seg selv vil agere tjener for sitt kvindelige klientels erotiske bedrifter.»

Borchgrevink fikk bred støtte hos andre leger og ledende kvinnesakskvinner. De kjempet for kvinnens renhet og sedelighet i det hellige ekteskapet. En kvinne som hadde ligget med en mann utenom ekteskap, fikk selv ta straffen for sin synd. Og straffen var barnet.

Men Katti Anker Møller hadde arbeidet i mange år for å hjelpe enslige mødre. Hun hadde etablerte hjem for enslige mødre, de som påviselig hadde syndet. Hun svarer:

La oss ha respekt for disse kvinder som opprettholder en mors verdighet under sønderknusende forhold. Forhold som menn har beredt henne, under lover som ennu ingen kvinde har øvet innflytelse på. Om så en av disse griper til den den eneste utvei som ennu synes å stå åpen for henne, med risiko for eget liv. Kan vi andre da egentlig dømme? Hvem har rett over det foster som går til grunn uten hun selv? Mannen som har forladt henne synes å ha forspilt sin rett. Og samfundet har så godt som ikke tatt noen forholdsrgeler for å stå henne bi. Moren nærer fosteret med sitt blod, hun skal føde det til verden. Ingen besiddelse er derfor mer berettiget enn en mors over sitt foster. Det er alt annet enn smukt å ødelegge det, med det får bli vedkommende kvindes egen sak. Vi andre kan bare bedømme hennes motiver, men vi har ingen rett til å gripe inn. La oss heller finne botemidler til å forhindre sånt.

I 1915 reiste Katti Anker Møller land og strand rundt med foredraget «Moderskapets frigjørelse» der hun sier:

… den beste beskyttelse for barn ligger i den kjendsgjerning at kvinden elsker barn og gjerne vil ha barn.

Katti Anker Møller la kvinnens kjærlighetsevne til grunn, når hun argumenterte for at kvinnen måtte bestemme over sin egen fruktbarhet. I stedet for straff og fordømmelse måtte kvinnen måtte få tilgang til prevensjon og samfunnets hjelp til det viktige morsarbeidet.

Sammen med arbeiderpartikvinnene åpnet hun det aller første Mødrehygienekontoret i Oslo i 1924. Der kunne gifte kvinner få kjøpt pessar, sæddrepende piller, kondomer, opplysningsbrosjyrer, spebarntøy og omstendighetsforklær.

På venteværelse, med Katti Anker Møllers gamle hagemøbler, hang to plakater på veggene der det sto:

-Vi elsker moderskapet og vil dets vel, men i full frivillighet og under vort eget ansvar.

-Moderskapet er kvindens viktigste yrke – til intet yrke går hun så uforberedt.

Bak et skjermbrett sto en gynekologisk stol. Om formiddagen var det butikk, om ettermiddagen kunne gifte kvinner komme og få hjelp til prevensjon. Men alle de abortsøkende som fortvilet henvendte seg til Mødrehygienekontoret kunne de ikke hjelpe. Loven hindret dem. En kvinne skriver:

Jeg har nå en tid benyttet meg av en gummikopp, men desverre tror jeg det har gått galt igjen. Men jeg orker ikke på noen måte å ha et barn igjen nu, jeg har 5, den eldste er 7 år. Jeg vet om en her som satte et kateter inn i livmoråpningen og fikk reglerne igjen og hun hadde ingen nød av det. Bør jeg gjøre det samme? Det får gå som det går, bare jeg kan slippe å få flere barn på et par år.

Kristenfolket protesterte mot både abort og prevensjon. De gikk til rettsak for å få stengt mødrehygienekontoret. Kvinnene måtte ikke få kunnskap om å regulere sin egen fruktbarhet. Men kristenfolket tapte den saken.

Professor Karl Vold, dekanus ved Menighetsfakultetet og leder for Norges kirkelige landslag, var ledende i motstanden mot abort og prevensjon. Han utredet prevensjonspørsmålet sett fra kristen synsvinkel. Han skriver:

Principielt sett strider enhver kunstig indskrænkning av fruktbarheten og barnefødsler mot kristendommens ånd og moral … en sådan rationel begrensning av barnefødsler bunder i et livsssyn som til syvende og sist setter Gud utenfor livet … barn er en Guds gave og uttrykk for guddommelig velsignelse.

Kvinnen var et middel til å bringe fram herrens barn med

Sykehusene var stengt for abortsøkende kvinner. Først etter at kvakksalvere hadde gjort sitt, slapp kvinnen inn i sykehus. Den økende illegale abortvirksomheten ble etterhvert et problem for legene. Legenes oppgave ble kun å reparere de verste skadene, lappe sammen ødelagte kjønnsorgan, føre journaler over stigende feberkurver og skrive ut dødsattester for kvinner som døde av bukhinnebetennelse, blodforgiftning, blodpropp, forblødning. Kanskje mødre med mange små barn. Kvinner som kunne vært reddet. Bare på Ullevål sykehus døde åtte kvinner hvert år etter illegal abort i 1920-årene. De fleste som ble lagt inn med alvorlige komplikasjoner etter abort, kom fra arbeiderklassen, var gift og hadde barn fra før. De alvorligste skadene og de fleste dødsfallene forekom blant ugifte kvinner fra arbeiderklassen.

Legeforeningen tok opp saken, og utredet forslag til ny lov. I komitéen satt blant annet legen Tove Mohr, Katti Anker Møllers datter. Hun var lege på Sagene i Oslo. Hun gikk lengst og mente abortavgjørelsen måtte ligge hos kvinnen. Hun begrunnet det slik:

For disse kvinnene finnes det intet valg. De tvinges ut i abortene som en følge av den konflikt som oppstår mellom deres eget legemes fruktbarhet og de ytre vilkår som bys moderskapet. Disse kvinner mangler alt hva jeg vil henregne til begrepet mødrehygiene: De kan for det første ikke unndra seg samleie når de ikke ønsker det, der har dernest ikke et enerom hvor de kan forta en utskylling etter kjønnsakten, de er knuget av den største overtro og kirkelige fordom når det gjelder det seksuelle, de kjenner ikke sin egen kropp og den frekkeste kvakksalver kan indbilde dem nær sagt hva som helst,og de er endvidere berøvet legehjelp når de av moralske og fornuftige grunner ønsker å befris for sitt foster. De lever endnu i våre dager og midt for våre øyne i kjønnsslaveri og fødetvang.

I 1935 la justisdepartementet fram et lovforslag som ville utvide adgangen for legene til å foreta abort. Da gikk kristenfolket mann av huse. De samlet seg rundt et opprop, fra Det frivillige kirkelige landsmøtet, om Livets Hellighet. Der het det at en ny lov ville innebære «et angrep på det norske folk mer drepende enn krig». De mente de hadde Gud, loven og moralen på sin side. Det var de som forsvarte det hellige gudegitte livet mot de morderiske kvinnene. 207 000 skrev under på oppropet.

Bildet av den gravide kvinnen som potensiell morder dukker opp hver gang forslag om utvidet adgang til abort blir diskutert.

I 1969 uttalte sosialminister Årvik i Ukebladet illustrert: «Si hva man vil. Abort er drap!»

1974 skrev Biskop Per Lønning i bladet Kirke og Kultur at abort kunne sammenliknes med tidligere tiders avgudsdyrkere, som ofret små barn på bålet til avguden Molok. «Å bli brent på bålet er ikke noen mer inhuman skjebne enn å bli sugd eller skrapt ut av en livmor.» Skrev Lønning.

1974 laget Folkeaksjonen mot selvbestemt abort et informasjonhefte der de advarer mot at den sterke part, nemlig moren, får bestemme over den svake part, fosteret. En slik tankegang er farlig, det var slik nazistene fjernet rettsvernet om de uønskede jødene, skrev de. I samme slengen sammenliknet de abort med å slippe en atombombe over Hiroshima.

Avisene Vort Land og Dagen rant over av innlegg om hvilken flom av fosterdrap og lovbeskyttede mord vi kunne vente, dersom kvinnen fikk rett til å bestemme over egen fruktbarhet. Abortmotstanderne opphevet seg til fosterets forsvarer og manet fram et bilde av den gravide kvinnen som en blanding av et monster og en viljeløs svekling som kunne presses til drap. Denne kvinnen måtte holdes i sjakk.

Så uendelig fjernt fra Katti Anker Møllers framstilling av kvinnen fra 1915 som det går an:

… den beste beskyttelse for liv ligger i den kjendsgerning at kvinden elsker barn og gjerne vil ha barn.

Noen må tale for de tause, sa Tove Pihl, Katti Anker Møllers datterdatter, på et stort møte om abortloven i studentersamfunet i Oslo i 1973. Målet må være at at intet barn skal komme uønsket til verden, mente hun.

Tidlig på 1970-tallet hadde kvinner såvidt begynt å snakke og kjempe på tross kriminaliseringen. Deler av legestanden var etterhvert på vår side. Leger som Aud Blegen Svindland og Gro Harlem Brundtland må nevnes. Legene Berthold Grünfeld og Astor Reigstad forsket på nemndene og uretten og ga oss argumenter vi trengte. Astor Reigstad og en rekke leger i Sosialistiske Legers Forening etablerte rådgivingsklinikk og hjalp kvinner gjennom abortnemndene.

Over hele landet reiste kvinnene seg og krevde selvbestemt abort. Mange var med oss.

Men altfor sent forsto vi kraften i den organiserte kristenheten.

I 1974 overleverte Folkeaksjonen mot selvbestemt abort 610 000 underskrifter mot selvbestemt abort før Stortingsbehandlingen av loven som skulle gitt oss rett til besemme selv. Loven ble stemt ned.

Da selvbestemt abort endelig ble vedtatt fire år senere, var det med kun en stemmes overvekt.

Det er heldigvis lenge siden 1970-tallet. Kvinnens rett til å bestemme har blitt en selvfølge. Men nettopp fordi retten har blitt en selvfølge, er det viktig at oppmerksomheten ikke svekkes. Motstanden er der. Jeg er sikker på at motstanderne vil ta fra kvinner retten til å bestemme, hvis anledningen byr seg.

I 1986 holdt Pro Vita og Folkebevegelsen for Livsrett og menneskeverd massemønstring i Oslos gater. De hentet inn Mor Teresa, for å tale sin sak.

I 1991 ville Krf foreslå abortforbud. Ja, noen av deres stortingspolitikerne ville ikke engang tillate abort etter incest og voldtekt.

I 1993 ville kallskapellan Helen Bjørnøy og Peter Hjort i fuksjonshemmedes Fellesorganisasjon innskrenke selvbestemt abort til 10 uker. Før ti uker var det ikke mulig å finne eventuelle fosterskader. De argumenterte med at en grense på 10 uker ville hindre kvinnen i å kunne få kunnskap om eventuelle fosterskader. Kvinnen måtte ikke få kunnskap. Andre måtte forvalte kunnskapen på hennes vegne.

Høyreideolog Kristin Clemet ønsket å totalforby abort, men innså at det ikke var realistisk politikk.

I 1995 fremmet politikere fra Senterpartiet, Krf og Frp et forslag til ny paragraf 95A i grunnloven. De ville ha grunnlovsfestet at «Enhver har Ret til Liv og Legemlig integritet fra Undfangelse til naturlig Død.» Dette forslaget samsvarer med Pro Vitas grunnlag, og ble backet opp av Pro Vita gjennom Rett til liv-aksjonen, med kjendiser fra toppolitikken, kirken, næringsliv og kultur i spissen.

Ved stortingsvalget i 2005 stilte abortmotstanderne liste mot «Folkemord i Norge» i sju fylker. Alle listene ble toppet av Børre Knudsen og Ludvig Nessa, som fulgte opp med aksjoner med blodige abortdukker og begravelser av fostre osv.

I november 2012 sammenliknet professor emeritus fra Menighetsfakultetet Bernt T. Oftestad massakren på Utøya med de 15000 lovlige abortene her i landet.

Felles for abortmotstanderne er den mer eller mindre åpne påstanden om katastrofer som massutryddelser og folkemord, hvis kvinnen får bestemme.

De tilskriver seg selv et større samfunnsansvar enn den gravide kvinnen, en høyere moral, en større evne til omsorg, en bedre dømmekraft. Abortmotstanderen påstår de beskytter det ufødte liv. Det er vrøvl. Det er faktisk kvinnekroppen som beskytter fosteret.

Og den som ønsker å bistå må henvende seg til kvinnen og spørre: Kan vi bidra med noe, i så fall hva?

Ved abort etter 12 uke, tar en nemnd fremdeles avgjørelsen.

Tallenes tale fra nemndene: I 2009 fikk nemndene totalt 698 begjæringer om svangerskapsavbrudd etter 12 uke.

Hvor mange kvinner fikk avslag til slutt? Elleve. Elleve av alle de 698 som ble behandlet i nemnd. 11 kvinner fikk av avslag på sin abortsøknad av totalt 15774 aborter dette året.

For fosteret blir utkommet det samme om det er kvinnen som bestemmer eller en nemnd. Utviklingen mot å bli et barn som kan leve utenfor mors kropp avbrytes i alle fall. Spørsmålet er: Hvem skal bestemme.

Alle gravide kvinner står i eksistensielle valg. Den kvinnen som er gravid slipper ikke unna valget, hun vet at hun må bære følgende av både et nei og et ja. Hun vet bedre enn noen at hun ved et nei avslutter livet til fosteret. Hun vet at hun ved sitt ja påtar seg et livlangt ansvar. Hun må være den nærmeste til å dømme. En nemnd, selv om den etter beste evne tar sin avgjørelse, er ansvarsfri når møtet er slutt.

I vår tid kommer undergravingen av loven først og fremst via buzz-ordet sorteringssamfunnet. Er du for eller mot sorteringssamfunnet? Ingen er vel for sorteringssamfunnet – unntagen den abortsøkende kvinnen?

Høyre har programfestet at vil de fjerne abortlovens § 2c, dersom de kommer til makten. § 2c sier at nemnda kan innvilge abort dersom «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet.» Det er riktig at antallet nemndbehandlede aborter på dette grunnlaget har økt etter at det har blitt mulig å slå fast arvelige feil og sykdom. Og det er å vente at tallet vil øke ytterligere med utvidet kunnskap.

Hvis Høyre lykkes i å fjerne § 2c, kan ikke en nemnd innvilge abort hvis det er feil på fosteret. Da har Høyre etablert en platform for å angripe selvbestemmelses-retten.

Hvis det ikke skal være tillatt å ta abort i tilfelle arvemessige feil og sykdom hos fosteret etter 12. uke. Hvorfor skal det da være lov å ta abort på friske fostre før 12 uke?

Jeg må spørre: Hvorfor skal det være moralsk mer høyverdig å sette et barn med påviste kromosomfeil og sykdom til verden enn barn uten feil og sykdom?

Hvorfor kan vi klandre kvinnen om hun velger bort et foster med påviste feil og skader, mens vi ikke klandrer kvinnen for å velge bort et friskt barn?

Og husk: Med selvbestemt abort kan kvinnen idag velge å sette et barn med kromosomfeil og sykdom til verden, hvis hun ønsker det. Noen velger det. Med selvbestemt abort kan en kvinne kan velge å ikke vite. Noen velger det.

Vi vet at vi får færrest aborter ved god prevensjon, selvbestemt abort og gode ordninger for kvinner knyttet til svangerskap og fødsel og abort.

Vi vet at kvinnens rikelige fruktbarhet gjør at vi alltid vil ha abort. Selv med god prevensjon, vil en stor andel kvinner gjennomgå abort i løpet av sitt fruktbare liv, bare på grunn av feilslått prevensjon.

Når vi vet at abort en er en del av kvinnelivet

Når vi vet at det eneste man oppnår ved nekte kvinner adgang til trygg abort, er et illegalt abortmarked, med utrygge aborter og påfølgende lidelser, da spør vi med Katti Anker Møller: Hvordan skal vi ordne samfunnet slik at kvinner ikke skades på grunn av sin rikelige fruktbarhet? Hvordan kan vi bistå kvinner som er vanskeligstilt? Hvordan ordner vi samfunnet slik at kvinner kan sette de barna de ønsker til verden?

I etterordet til denne boka skrev jeg til dere som er unge idag: Foreløpig har vi skaffet dere retten til å si nei, men ennå har vi ikke vunnet den fulle muligheten til å si ja. Ennå er det mye som hindrer før kvinner kan velge både seg selv og de barna de ønsker. Men en gang skal vi også erobre retten til å si ja.

Valget i USA er en påminnelse om at abort er storpolitikk og at kvinnekroppen fremdeles er en sentral politisk slagmark.

Kilder:

• Katti Anker Møller. Moderskapets frigjørelse.
• To foredrag – fra 1915 og 1919. Tiden 1974.
• Ellen Aanesen. Ikke send meg til en «kone», doktor. Fra tre års fengsel til selvbestemt abort. Oktober Forlag A/S 1981
• Berit Austveg. Kvinners helse på spill. Et historisk og globalt perspektiv på fødsel og abort. Universitetsforlaget 2006
• Finn Egil Skjeldestad. 20 år med selvbestemt abort – hva viser aborttallene. SINTEF Unimed seksjon for epimemologisk forskning 2000 http://helsedirektoratet.no/Om/nyheter/Documents/abortstatistikk.pdf

Ola Tunander:
Libyenkrigets geopolitik, Humanitär intervention eller kolonialkrig?
Celanders Förlag

I motsetning til den arabiske vårens opprør i Tunisia og Egypt skjedde det i Libya en tidlig væpning av opposisjonen. Ved hjelp av NATOs bombefly førte opprørerne en sju måneder lang borgerkrig mot diktatoren Gaddafi som endte med hans fall og avretting. Etter å ha vært det mest velstående landet i Afrika med et godt utviklet velferdssystem endte Libya opp som en såkalt «failed state». Væpnede bander kontrollerer ulike deler av landet, sentralmakten mangler kontroll, infrastrukturen er ødelagt og menn kan gifte seg med fire kvinner hver. I vestlig massemedia fikk vi i februar og mars 2011 presentert en historie om diktatoren Gaddafi som angrep en fredlig demokratibevegelse og som hadde sagt at alle i opprørsbyen Benghazi var rotter som skulle drepes. Dette var en historie jeg og mange andre trodde på. FN-resolusjon 1973 ga NATO et mandat til å beskytte sivile ved å opprette en flyforbudssone, og det innledet en aktiv deltagelse i krigen. Men i hvor stor grad beskyttet intervensjonen de sivile i Libya? Hva skjedde på bakken dag for dag i den første fasen av borgerkrigen og hva ble rapportert i massemedia? Ola Tunander gjennomgår disse spørsmålene og gir ved hjelp av mangfoldige kilder et bilde av stormaktene og opprørsledernes motivasjoner og samarbeid.

Det er to hovedkonflikter som danner bakgrunnen for hendelsene i Libya. Den ene er mellom Gaddafi og de vestlige stormaktene. Da Gaddafi tok makten på 70-tallet nasjonaliserte han landets oljeproduksjon. Dette gjorde det mulig for Libya å gi innbyggerne billige helsetjenester, elektrisitet og vanntilførsel, men det førte til store tap for vestlige selskaper. Gaddafi involverte seg politisk og militært i flere afrikanske land for å motvirke europeisk inflytelse og sikre afrikansk selvstendighet. Han ble tidlig et yndet mål for fransk, britisk og amerikansk etteretning, som først forsøkte seg på et motkupp og senere prøvde å ta livet av han på andre måter. Tunander dokumenterer hvordan et hundretalls spesialstyrker fra disse landene var inne i Libya allerede i februar 2011 sammen med spesialstyrker fra Qatar. Dette var kun noen få dager etter de første demonstrasjonene hadde startet. Qatars kanal Al-Jazeera hadde satt opp et mediesenter i Benghazi for å ta i mot journalister som kom til landet sånn at de kunne påvirke mediedekningen. Kunne alt dette ha blitt gjennomført uten grundig planlegging? Nei, mener Tunander. Som et eksempel ble det allerede i november 2010 annonsert en felles fransk-britisk flyøvelse for å øve på angrep mot «et diktatur sør for Frankrike». Men hvordan kunne Gaddafi felles uten å sette i gang en upopulær invasjon?

Før Italias kolonisering av Libya i 1911 var ikke landet en enhetlig nasjon, men var under osmansk styre delt inn i flere områder kontrollert av lokale stammer. Det er noe som fortsatt preger den politiske situasjonen. Den andre konflikten som ledet til krigen er konflikten mellom de forskjellige stammeområdene i Libya – i store trekk mellom Gaddafis maktbase i Tripoli i vest og en islamistisk maktelite i Benghazi i øst. Denne eliten følte seg mer knyttet til den arabiske sfæren og var uenige i Gaddafis Afrika-politikk. Noen av dem drev også med menneskesmugling, noe Gaddafi hadde stoppet gjennom en avtale med Italia. Den interne konflikten ble tatt i bruk av imperialistmaktene.

Selv om det fantes demokratiforkjempere i opposisjonen dreide ikke konflikten seg om en kamp mellom diktatoren og folket. Samtidig som det var demonstrasjoner mot Gaddafi i Benghazi var det minst like store demonstrasjoner til støtte for han i Tripoli. Gaddafi hadde også støtte i afrikanske og andre ikke-vestlige land. I FN-resolusjon 1973 nevnes det ikke at man skal ta del i borgerkrigen, men at man skal opprette en flyforbudssone for å beskytte sivile. Det var bakgrunnen for at den ble godkjent i Sikkerhetsrådet.

Hva skjedde med beskyttelsen av sivile? Da Gaddafis styrker inntok den opprørskontrollerte byen Misrata tidlig i konflikten ble det drept rundt 200 mennesker. Av disse var det kun 11 kvinner, noe som tyder på at de fleste drepte falt i kamp og at det ikke foregikk nedslaktinger av sivile. Fargerik språkbruk til tross, Gaddafi sa aldri at Benghazi skulle jevnes med jorden. De som ble omtalt som rotter, var de utenlandske jihadistene og sikkerhetsstyrkene og de væpnede opprørerne. Han var tydelig på at de fredlige demonstrantene ikke skulle skades. Før NATO begynte sin bombing hadde konflikten ført til noen hundre dødsfall. Da konflikten var over, var det rundt 30 000 døde. Blant de drepte var svarte libyere og gjestearbeidere som var blitt regelrett massakrert av opprørerne. Mange tusen flere ble drevet på flukt. Flere av overgrepene fant sted før intervensjonen, så hvis målet var å beskytte sivile, hvorfor støttet man den siden som begikk de største forbrytelsene?

Med tanke på Norges viktige rolle i bombetoktene mot Libya fortjener Tunanders bok å få oppmerksomhet i norsk debatt.

Magnus Dahler Norling

 

Maoistene splittes i Nepal

Communist Party of Nepal-Maoist ble stiftet på en kongress i januar. De forlot regjeringspartiet, Unified Communist Party of Nepal, som samtidig avholdt sin kongress. Prachanda ble gjenvalgt.

Uenighetene dreier seg om hvordan fullføre revolusjonen når en har fått regjeringsmakt, valgt av folket.

Kort sagt: Utbryterne er utålmodige.

Amin om Mali

Samir Amin overrasker. Han er positiv, om enn under tvil, til den franske intervensjonen i Mali.

– Jeg er av dem som på prinsipielt grunnlag fordømmer all vestlig militær intervensjon i land i Sør. Disse intervensjonene er i sin natur kontrollert av monopolkapitalen som dominerer Vesten.

Er den franske intervensjonen i Mali et unntak fra regelen? Både ja og nei. Og det er grunnen til at jeg oppfordrer til å støtte intervensjonen, uten at jeg har noen illusjoner om at den vil stoppe den pågående forverringen av de politiske, sosiale og økonomiske forholdene, ikke bare i Mali, men i hele regionen. Årsaken til forverringene er innføringen av monopolkapitalisme i regi av den imperialistiske triaden – USA, Europa, Japan – akkurat som den også er et utgangspunkt for utbredelsen av politisk islam i området.

(Les hele artikkelen på norsk på den nye internettportalen, Radikal Portal.)

Rød Ungdom i hagen til Fabian Stang

– Det er ikke er noen sammenheng mellom folks økonomi og boligprisene lenger. Noen tjener på at boligmarkedet er sånn som den er i dag, men de fleste av oss taper på det. Vi vil bygge gode boliger, som folk har råd til å bo i, sier leder i Rød Ungdom Seher Aydar.

5. februar aksjonerte de i hagen til Fabian Stang for en sosial boligpolitikk, og bygde bolig av pappesker på Oslos Vestkant.

Les også heftet En ny boligpolitikk fra partiet Rødt, utgitt av Forlaget Rødt!.

Helsedirektivet

«Både EU og Norge har i dag regler for helsehjelp på tvers av landegrenser. Personer som oppholder seg midlertidig (besøk/ferie/ som arbeidstaker) i et annet EU/EØS-land har rett til nødvendig helsehjelp, på hjemlandets regning. Man kan også bli henvist til gratis helsehjelp i utlandet dersom nødvendig behandling ikke kan tilbys i Norge innen en medisinsk forsvarlig frist.

Med Helsedirektivet blir sykehus-behandling en del av et europeisk marked hvor pasienter skal ha rett til å velge sykehus og hvor hjemlandets trygdeordning skal betale regningen. Dermed slippes markedskreftene inn i hele den europeiske sykehussektoren. I dag kan myndighetene ha styring med både omfang og kostnader, og man kan stille de krav til kvalitet, arbeidstakerrettigheter og så videre som ligger i dagens forskrift for offentlige anskaffelser. Dette kan nå stå for fall.»

(Fra et nytt hefte om EØS fra partiet Rødt, som Forlaget Rødt! utgir.)

Kvinnekonferansen 2012 på YouTube

Du finner nå de fleste innledningene fra Kvinnekonferansen 2012 på vår YouTubekanal. Se vår nettside www.marxisme.no eller http://www.youtube.com/TidsskrifteRoedt

Landskonferanse

Rødt har arrangerer en åpen landskonferanse i Oslo 12.–14. april om viktige spørsmål i valgkampen. Valg, velferd og venstreside: Samtale mellom Clara Lindblom (Vänster-partiet), Pernille Skipper (Enhedslisten) og Mari Eifring (Rødt) Økonomifokuset i norske sykehus: Eli Berg (førsteamanuensis ved UiO) Oljeboring eller grønn industri? Lene Liebe Delsett (Stip. i paleontologi) Et nytt boligtilbud utenfor markedet: Roar Eilertsen (De Facto) innleder.

For sted og påmelding, se Facebook og på www.rødt.no/landskonferansen.

Radikal Portal

er en ny nettside med daglige, nye artikler som kommenterer innenlandske og internasjonale spørsmål. Kommentatorer fra en brei venstreside. www.radikalportal.no

Gard Erik Sandbakken:
Skarpskytteren
Communicatio forlag, 2012

Etter å ha startet sin forfatterkarriere med ganske tradisjonell norsk krim av den skittenrealistiske typen med privatetterforskere med allitterasjon i navnet, har Gard Erik Sandbakken etter et mellomspill med et par romaner sentrert mer rundt jakt og friluftsliv, begått en solid politisk thriller.

Det har blitt lengre mellom Sandbakkens utgivelser de senere årene, men denne gangen har han brukt tiden godt. Sandbakkens siste roman Skarpskytteren minner meg om en passasje i Dag Solstads 25. septemberplassen hvor en av de unge mannlige hovedpersonene blir radikalisert etter å ha lest om det skitne maktspillet som stormaktene driver med i en John Le Carre-roman. (Forøvrig ikke ulikt det progressive potensialet i populærlitteraturen som Kjartan Fløgstad beskrev i Loven vest for Pecos.)

I Skarpskytteren er det den norske våpenindustrien som settes under lupen. Hykleriet rundt Norges selverklærte posisjon som fredsnasjon, kombinert med en rolle som en av verdens største våpeneksportører og stadig deltagelse i kriger rundt i verden stilles åpent til skue.

I romanens bakteppe maler Sandbakken et bilde av et militært-industrielt kompleks hvor statlige og private penger er smeltet sammen og politikken abdiserer til fordel for administrasjon av et korrumpert, nærmest korporativt system. Sandbakken er skarp og tydelig uten å tippe over i det konspirative, noe som gjør at plotet tilsvarende ikke tipper over i det fullstendig urealistiske.

Sandbakkens språk passer bokens innhold. Det er hardt, konsist og drivende, og boken er lettlest uten å bli banal eller klisje-fylt. Om ikke boken er direkte «umulig å legge fra seg», er det i det minste enkelt å la være.

Sandbakkens antihelt – den tidligere skarpskytteren Snorre Hartmann som etter endt militær karriere har skapt seg et levebrød som sikkerhetsvakt/torpedo i lovens grandsone – framstår knalltøff som de fleste actionhelter, men han er også plaget med angst som han tidvis selvmedisinerer seg bort fra. Han er nok ikke den mest fantasifulle karakteren i Sandbakkens roman, men kler selvsagt sjangeren.

Uforvarende blir Hartmann dratt inn i en intrige som har røtter tilbake til hans egen tjeneste under krigen i Bosnia og som har forgreininger til toppen av norsk politikk. Det er en intrige jeg er glad for at jeg fikk være med på oppnøstingen av.

Ronny Kjelsberg

Rast

vissa dagar klaffar allt
mise en placen är perfekt
vädret är lagom bra
gästerna är trevliga och
chefen ledig

vi hinner göra ett bra jobb

 

Den som bråkar får gå

när platschefen gått hem
vänder de sig til mig

«Det där du sa om rasterne, stämmer det verkligen?»

de säger det lågt, nästan viskande
och vi prövar orden som de aldrig blivit uttalade förut
gömmer kollektivavtalet under följsedlarna
när någon plötsligt ropar från erveringen

det är Sverige 1918
det är sverige 2010

inga segrar är ännu vunna

 

Vi måste prata

de säger att socialismen skymmer
          sikten för läsaren
att själva ordet är för stort
för at skrivas inn i poesin

jag vil hävda motsatsen
de små orden har bevisat sig oförmögna att prata
         om problemen
poeterna tatuerer maktens språk över sidorna
de skymmer sikten för läsaren
med ord
som inte tar plats
inte tar sats
inte försöker
nå vidare

vi måste prata om socialismen

 

Det största

vi hadde inte arbetat mer än en säsong tillsammans
men hunnit lära oss allt man behöver
för att jobba sida vid sida

vi hadde skrattat
fuckat upp
supit
misslyckats
hatat varandra
och
övervunnit våra egne
svagheter tilsammans

vi hade skrikit på varandra
på lastbryggor
legat med varandras flickvänner
tagit följe till vagnen

vi hade snackat skit om varandra
lärt oss att se våra egne brister i de andra
en del hade till och med slagit varandra på käften
innan de kunde trolla fram tusen lunch tilsammans

och det största av allt
var när de i enad trupp tågade in på chefens kontor
frågade varför jag inte fick jobba kvar

 

Det er en svært allsidig kokk og poet vi har med å gjøre. Hun er fast spaltist i det svenske LO-tidsskriftet, skriver kronikker for Kommunalarbetaren, Dagens Arbete og Klassekampen, blant andre. I 2010 stod hun på listen til Vänsterpartiet ved riksdagsvalget.

Temaene i hennes arbeid er vilkårene for å arbeide, enten det handler om forhold på arbeidsplassen, forhold mellom arbeidskamerater, til sjefen, fagforeningen, pampene i fagbevegelsen, gjestene i kafeen, osv.

I Sverige vokser det fram en grunnplansbevegelse i fagbevegelsen. Den er et resultat av at den sosialdemokratiske fagbevegelsen er blitt svært topptung og lite kampdyktig, men og at det er færre og færre som er organisert. Jenny Wrangborgs poesi, noveller, kronikker og visetekster gjenspeiler denne tankegangen. Det handler om å bli enige om noe konkret en vil endre på lokalt, få alle med, ta hensyn, vise solidaritet og stå sammen.

I hennes debutsamling Kallskänken skriver Wrangborg om sina erfaringer fra forskjellige kjøkken og kafeer hun har jobbet. Hennes tilnærming er kompromissløs og helt på arbeidskameratenes side, men sjenerøs overfor enkelt-individet.

Etter debuten har hun lest dikt på fagforeningsmøter, teater, klubber, konferanser og opptrådt sammen med gruppa «Stormen». Hun har også mottatt priser for Kallskänken i Sverige; Stig Sjödinpriset og Robbespierrepriset i 2012. Samme år mottok hun også svenske LOs kulturpris for diktsuiten «Ett nytt språk till den nya människan».

Hun skriver nå på en ny diktsamling, og i 2012 deltok hun også i novelle-antologien «Landet som sprengdes».

Jenny Wranborg kan kontaktes både for opptredner og av andre som ønsker å arbeide med henne. kontakt@jennywrangborg.se http://www.jennywrangborg.se

Diktene som presenteres her, er fra diktsamlingen Kallskänken.

Taran Anne Sæther

Når mannsfotballen gjør det dårlig, skriver mediene "Miss Norway" om landslaget. Mens Marta Viera da Silva, som var regna som verdens beste kvinnelige fotballspiller, "spiller som en mann".

De kjønnete, usynlige maktstrukturene må avdekkes for at det skal bli likestilling, sier Gerd von der Lippe i dette intervjuet.

Gerd von der Lippe er idrettssosiolog, professor (dr. scient), forfatter, feminist og samfunnsdebattant. Hun var den første i Norge som begynte med forskning om idrett og kjønn – kjønn og makt i en idrettsosiologisk og historisk vinkling. Har fire NM-mesterskap i sprint. Hun innledet på Rødt! sin kvinnekonferanse i fjor.

 

Jorun Gulbrandsen har intervjuet Gerd von der Lippe etter at hun innledet på Rødt! sin kvinnekonferanse sist høst. Hun er lærer og forfatter. Har i mange år deltatt i den kvinnepolitiske debatten. Leder av AKP fra 1997 til 2006. Har bl.a. skrevet boka, Er skolen for Kari eller Ronny?

Hva er det viktigste vi kan gjøre for å oppnå likestilling i toppidretten?

– Det er å avdekke myten om at vi har likestilling. Det er å vise at mannen veldig ofte er normen på trener- og ledersida. Det er så vanvittig gammeldags. Folk tror ikke at det er tilfelle, for Norge skal jo være likestillingslandet, og de ser i mediene at vi har så mange flotte kvinnelige utøvere. Men det er en myte at vi har likestilling. Myten er veldig sterk.

Hvis likestillinga er en myte, hva er da virkeligheten?

Vibeke Skofterud. Foto: CC-lisens/Wikimedia.

– Idretten er ikke uavhengig av verden rundt. Idrett og sponsorer må ses i sammenheng når vi snakker om toppidrett. Tenk på Vasaloppet i 2012. Vibeke Skofterud gikk på rekordtid. 4 timer, 8 minutter og 24 sekunder. Det var 8 minutter bedre enn hva kvinnene hadde gått tidligere. Helt fantastisk. Fordi toppidretten samarbeider med næringslivet når det gjelder gaver, var det en bil til beste mann, Jørgen Brink, mens Skofterud fikk en blomsterbukett. Det ble reaksjoner på dette, og en offentlig debatt. Da ville næringslivets sponsorer signalisere at de er med i tida, og da måtte de bare gi også henne en bil. Dette hadde aldri skjedd uten en debatt.

«Steinaldernivå»

Et annet eksempel er EM i håndball i 2012. Norge hadde 5–6 nye utøvere. Jeg hadde aldri trodd de skulle komme til finalen. Norge slo Tsjekkia 21–19. Journalist Harald Bredeli i TV2 oppsummerte: «Dette var en møkkakamp av de sjeldne.» Ole Ervik, keeper på det mannlige landslaget, hang seg på med Twittermelding: «Mener det er meningsløst å snakke opp damehåndball til mer enn det er. I hvert fall når nivået er som steinalderen».

Ervik mener at vinnerne av VM i 2011 og 2. plass i EM 2012 tilhører steinalderen. Virker nokså uforståelig?

– Ja, men her har de beste feil kjønn, de er kvinner, så de kan snakkes ned. I Norge er håndball annerledesidretten, fordi kvinnene har hegemoniet. Det kommer fra historia: I 1937 ble håndball det første lagspillet i den borgerlige idretten der kvinnene var med gutta boys. Gutta hadde også fotballen, og de syntes håndball var kjedelig, den var ikke aggressiv nok – den gangen. I 1998 vant Norge det første EM-gullet i håndball med Marit Breivik. Mens gutta ikke var i toppen. Det er ikke bra når idrettsmennesket er en mann, så flere av gutta boys i håndballen snakka kvinnehåndballen ned.

Du har undersøkt medienes dekning av blant annet håndball. Hva så du?

– Jeg har analysert mediene i VM, EM og OL i VG, Aftenposten og Dagbladet fra 1998 til 2008. En gjenganger er: Når Norge gjør det godt i kvinnehåndball, blir det satt spørsmålstegn om hvorvidt nivået er godt nok. Mens det aldri har kommet på trykk at kanskje ikke nivået på herrehåndballen er så bra.

«Miss Norway»

Når mannsfotballen er dårlig, får de virkelig tøffe drittkommentarer. Men legg merke til at det brukes kvinnelige metaforer. For eksempel i 2005. Da tapte Norge en landskamp. Hareide var sjef for landslaget og sa til VG: «Vi var rett og slett for mye damete utpå Ullevål. Vi trippet rundt på høye heler og vi lot oss flytte alt for lett».

Da mannsfotballen spilte 1–1 mot Tyrkia, og altså tapte landskampen, skreiv Dagbladet: «Se her, Miss Norway. Dette er en ball (bilde av en ball). Dette er et mål (bilde av et mål). Resten må dere finne ut sjøl!»

Igjen: Kvinner er ikke gode nok idrettsutøvere. Dette budskapet glir usynlig inn i oss. Det usynlige sitter mye bedre, for du får ikke avstand til det, og ikke diskutert det. Som tidligere toppidrettsjef, Bjørge Stensbøl, sa under markedsføringen av Vinter-OL i Tromsø i programmet Brennpunkt: Et spill om OL, 19.02. 2008: «Den beste propagandaen er den som glir inn uten at du merker det.»

Men Marta Viera da Silva kunne de vel ikke snakke ned?

– Nei, hun ble i stedet oppgradert til mann. Hun var regna som verdens beste kvinnelige fotballspiller i 2007. Da kom det i VG-nett: «Hun kan spille som en mann». I stedet for å si «tøff fotballdame» eller noe liknende. Det er nok av eksempler som viser at mannen er normalen. Du ser det klarest i mannsfotballen. Du har det også av og til i håndballen, da er det feil kjønn som dominerer. Du har det sjelden i friidrett, svømming og individuelle idretter, hvor de har gått en lang kamp for likestilling. Og der er det ikke så mye penger.

Mannsfotball og medier

Hvor stor plass i mediene tar mannsfotballen, egentlig?

– Fotballen er den idretten som får mest mediedekning. Det er helt vilt. Internasjonale tall fra VM i Tyskland i 2011 hvor 22 land var med, viser at avisene brukte 50–85 prosent av sportsdekninga si på mannsfotball.

Sportsjournalistikken i Norge er veldig dominerende. Du må se på tre ledd som ofte kjører samme politikk: 1) redaktører og journalister, 2) landslagstrenere og andre sentrale ledere og 3) sponsorer. Det kaller jeg for en dominerende maskulin eksponeringsindustri. I fotballen er journalistene sammen med utøvere og ledere i lange perioder om gangen. De blir godt kjent. Da blir leddene 1, 2 og 3 mer samstemt om hva som er en god nyhet.

Penger og ledere

Hvordan blir pengene fordelt?

Gerd von der Lippe,

– De usynlige, kjønnete maktstrukturene ses klarest i fotballen. Kostnadene til A-landslagene for menn og kvinner er ikke så forskjellige når det gjelder lønn til trenere og drift. Men glem ikke strukturene: Fotballbaner, plass i haller, – der er mannfolklagene som regel prioritert, uten at det står i panna på noen. TV- og sponsoravtalene gir guttene store økonomiske fordeler. Lederne i fotballidretten sier at de kan ikke gjøre noe annet med avtalene. Men det kan de. Det kan de gjøre når de lager avtaler. Her har fotballforbundet mye ugjort. Men vil de?

Hvem er ledere?

– 92 prosent av ansatte trenere i særforbundene var menn i 2006. 14 % av forbundstrenerne var kvinner, men kun én var profilert: Marit Breivik. Under 18 prosent av særforbundene har kvinner som presidenter i 2008. Ingen kvinne er på topp i sentrale særforbund. Det har bare vært én kvinnelig president i NIF, Tove Paule. Sjekk på YouTube hva du finner om henne der, sammenlikna med tidligere mannlige presidenter. Det er sånt som er synlig i mediene, synlig for unge mennesker.

Idrett som forbilde

Hvor viktig er idretten som forbilde?

– Den har veldig stor betydning. Folk i aller partier, med alle slags ideologier, følger med på idretten og heier på landet i internasjonale konkurranser. Idretten bygger opp under en nasjonal identitet, idrettsfolk er modeller for ungdom, folk identifiserer seg med dem. Hva idrettsfolk gjør, går inn i kroppene på de små som vokser opp.

Derfor er det så viktig at det er reell likestilling i idretten, og at vi ser hvor makta sitter. Da er det synd at det er så lite kritisk journalistikk og så lite kritisk sportsjournalistikk i mediesporten. Sportsjournalistene burde samarbeide med økonomiske journalister, da kunne det blitt interessant.

Selger pene kropper i idretten bra?

– Mediene er fremdeles mer opptatt av vakre kvinner enn av vakre menn. Det holder ikke å være bare vakker i dag. Du må være intelligent. Du må kunne formidle. Da har Cecilia Brækhus det som skal til. Hun har virkelig stått imot. I Tyskland vil de jo stadig ha henne i bikini. Hun sa ja til å spille én kamp i en jålekjole som var designa. Men det gadd hun ikke mer, den var ikke praktisk nok. Hun er i en proff liga som heter Sauerand Event i Tyskland og er avhengig av å få betaling etter hver konkurranse. En kjent bokser, Don King, kalte henne «The fine, little devil». Og Bergens Tidende: «Den kvinnelige sluggeren fra Bergen». Men for Brækhus er boksing samba. Eller ballett. Hun ser skjønnheten i det. Når du digger en idrett, så ser du skjønnheten i den, sjøl om andre bare ser ræva.

Det er mye på grunn av Brækhus at proffboksing kanskje blir godtatt i Norge.

Northug, Bjørgen og Johaug har også det som skal til: Gode i sine idretter, unge, har det riktige utseendet (gjelder kvinner) og kan svare skikkelig for seg i mediene. Da kommer magasinene etter dem.

Men Inger Blikra blir nesten ikke omtalt i norske medier. Hun er verdensmester i styrkeløft. Hun har 102 EM- og VM-medaljer, som er flest av samtlige norske idrettsutøvere gjennom tidene. Men hun er ikke ung og har derfor ikke det rette utseendet. Og da hjelper det likevel ikke mye å være dyktig og kunne snakke for seg. Mediene uteblir.

Der markedet rår, taper demokratiet

Hvor stor rolle spiller egentlig profitten?

– Markedet og markedsliberalismen rår i toppidretten og i sportsjournalistikken. Det er fri flyt av kropper og penger i en global sammenheng. Der hvor markedet rår, taper demokratiet, også enhver debatt om likeverd, rettferdighet og kvinnefrigjøring. Debatten blir usynlig og irrelevant. Bourdieu skriver at journalistikk generelt i dag er utsatt for et veldig press fra økonomien. Journalistikken er ikke noe autonomt felt, den er avhengig av markedet. Det er grunnen til at journalistene er lite kritiske mot idretten. Sportsjournalistikk skal handle om følelser, helter, stolthet, både globalt og innenfor en nasjonal identitet. Journalistene er under press fra Internett, og aksjeeierne skal ha størst mulig inntjening. Inntjeninga kommer ikke journalistikken til gode, men går til aksjeeierne. I sporten skal journalistene levere underholdning on time, veldig mye skjer i sann tid.

Halve rompa bar

Det er ikke menn som blir tvunget til å gå i liten truse. Det forteller vel alt?

OL i Athen 2004. Foto: CC-lisens, Wikimedia.

– Det gjelder bare kvinner. Eksemplet er sandvolleyball. Det var OL i 2004. Det stod i reglene at sandvolleyball måtte ha en ansiktsløfting. Det skjedde ved en seksualisering av kvinnene. Ikke av mennene. Kvinnene skulle spille i bikini eller i badedrakt, og slik at deler av rumpa var synlig. Mennene fikk ikke vise noe av rumpa, heller ikke vise bar mage. De må ha singlet og shorts. Det var mye debatt om dette i papiravisene.

Men i 2012 ble det ikke lenger påbudt med bikini. Muslimske kvinner fikk gjennom at de kan spille i langermet, og i bukser som går 3 cm over kneet. Jeg fant ikke én artikkel i en nasjonal papiravis om dette, bare to på Internett. Det var vel ikke så sexy i Norge å fortelle at kvinnene kunne spille i sånne drakter.

Det var et trykk på fotballkvinnene for at de skulle spille i korte bukser, men de fikk beholde dem de hadde. Kvinnene i sandhåndball har også klart å stå imot foreløpig.

Vi kan se at jo mer pengene styrer idretten, jo mer stereotype kvinnebilder blir forsøkt gjenskapt.

Det kan jo hende at jenter velger vekk sandvolleyball fordi de ikke er fornøyde med kroppen sin. Jenter er veldig sårbare. Mange tør ikke dusje etter gymmen på skolen eller etter trening. Mange gutter tør heller ikke. De som dusjer, hos oss på Gullbring i Bø er oss voksne damer.

Nye idretter og jenter

Kvinnene har slåss for å hoppe der guttene hopper. Hvordan er rekrutteringa av jenter?

– Det er så mye som skjer i skiidretten nå. Jenter og gutter er gode på snowboard, der er det så mange muligheter. Derfor er det ikke så mange jenter som går til skihopp. Vi har flere hoppbakker enn hoppere. Nå må hopperne se sin besøkelsestid: Vil de rekruttere hoppere, må de skynde seg å se til snowboardkjørerne.

Johanne Kolstad var den beste dama i hopp i verden. Hun måtte reise til USA for å hoppe på 1930-tallet. Hun hoppa i show. Vi hadde hoppere rett etter krigen og på 70-tallet. Det ble sett på som feil idrett for kvinner. Først når det ble for få mannlige utøvere, åpna de hopp for kvinnene. Det kan være at det er for seint, nå som det gøyale snowboard og speedski finnes. I Norge er det flust av skråninger, utstyret er det mulig å skaffe seg, det er ikke så mye styr å drive med dette, du kan trene og øve deg uten å være med i noen viktige greier, du bare gjør det. Det rekrutterer. Det betyr at idretten er organisert på et lavt nivå, i betydningen nært og enkelt. Ta brettet under armen og gå sjøl – med vennene dine.

Ungdom faller fra i idretten. Det har noe å gjøre med at den er voksenleda. Men her i de nye idrettene, leder ungdommen sjøl, det vil de. Her er mye av framtida. For jenter og gutter.

Organisering er nødvendig

Er den organiserte kvinnebevegelsen for svak til å bety noe i idretten?

– Ja. Idrettsledelser er tidligere blitt tvunget til å ta opp likestilling. Etter 1970-tallet lå vi i kvinnebevegelsen i forkant av utviklinga, vi var i mediene, og der var kvinnepolitikk et tema. Da ble idrettslederne nødt til å la likestilling være et tema. Da var det noen av oss som pressa på og ble med i et sentralt kvinneutvalg i Norges idrettsforbund, og da fikk vi satt det på dagsorden fra 1986 til 1990. Vi fikk penger til vår drift og hadde sjøl vært utøvere. Ledelsen syntes ikke vi var de rette kvinnene, vi var for mye feminister, vi snakka ikke bare om likestilling, men også om makt. De klarte ikke å hive oss ut i 1990.

Det kan være vanskelig å bli valgt inn i ledelsen hvis du har markert deg som en radikal feminist, opptatt av maktforhold.

Burde ikke historia gå framover, altså burde ikke alt bli litt og litt bedre?

– Å tro at alt blir bedre og bedre, er en håpløs forståelse av historien. I dag har vi ikke en kvinnebevegelse som fog eksempel Kvinnefronten da den var stor. Da blir det ingen løpende kritikk, ingen mot-aksjoner. Kvinner mister våpen til å kjempe mot diskriminering. Mangler nettverk, kunnskap, analyser og ord.

På nasjonalt hold er det ikke in å snakke om likestilling for tida. Der jeg bor, i Bø i Telemark, har vi Bø kvinneforum. Der er vi kvinner med veldig ulik bakgrunn, og vi har innledere og diskusjoner om mange ulike temaer, og vi har det morsomt. Slikt går an lokalt. En får samle seg som best en kan. Men studentene får vi ikke med for tida.

Det viktigste arbeidet for likestilling i idretten må drives av utøverne sjøl. Først da kan det bli endringer.

Som i Holmenkollstafetten?

– He he. Ja! Og av Anette Sagen og de andre hoppkvinnene.

Guds beste

Det skal mye til for å utfordre makta til Guds skaperverk?

– Ja! Mannen har jo alltid vært Guds favorittkjønn og evolusjonens herre. Skapelsens krone. Og den synes jeg jo er litt herlig. Og synet om at mannen er symbol på mennesket, går igjen i toppidretten.

 

Randi Rønning Balsvik er professor emerita, Universitetet i Tromsø.

Det er skrevet mange bøker og artikler om Ellisif Wessel. De er alle omtalt i den historiske biografien om henne publisert av Steinar Wikan i 2008, som denne artikkelen står i gjeld til. Hun har inspirert til interesse og nysgjerrighet, fordi hun var så uvanlig i sitt engasjement og så omspunnet av nærmest gåtefull mystikk. Hun levde i en tid da media ikke kunne brette ut en personlighet. Hun kunne være syk og sårbar, dra seg unna, uten at noen gjorde overtramp med å trenge seg inn i hennes private sfære, noe som også bidro til den legendariske auraen rundt henne og de mange fortellingene om henne på folkemunne.

Ellisif Wessel var født i Gausdal i 1866 og døde i Kirkenes i 1949. Hun var datter av en distriktslege og giftet seg med sin fetter, doktor Andreas Bredal Wessel (1858–1940) i 1886. Ellisifs mor var heftig motstander av dette ekteskapet på grunn av den familiære nærheten. Samme dag de giftet seg startet Ellisif og Andreas på reisen nord til Kirkenes. Den tok 18 dager, først med hestesleder og så med båt fra Trondheim til Kirkenes. De kom til et svært tynt befolket distrikt, nærmest en ødemark, der det bodde samer, kvener og nordmenn. Her virket Andreas Bredal Wessel som distriktslege hele sitt liv, med Ellisif ved sin side. Han var av legning og interesse vitenskapsmann og forfattet over seksti skrifter som handlet om samfunnsmedisin, natur, kultur og historie i sitt distrikt. Han møtte som varamann noen ganger på Stortinget og utførte mange oppdrag i kommunepolitikken i Sør-Varanger, også som ordfører.

Det er en undertone av dyp sorg i Ellisif Wessels liv. Hun og Andreas Wessel fikk ingen barn som vokste opp. Dette omtales i faglige beretninger om henne, men mest utbroderes det i fortellingene om henne skrevet i romans form, for eksempel Cecilie Engers Himmelstormeren (2007).

Foto: Ellisif Wessel

Hun opplevde omkring seks aborter og fødte ett levende barn i 1892, en gutt som døde elleve måneder senere, og etterlot sin mor knust av fortvilelse. Ellisif var i flere år rammet av sykdomskriser og mørketiden var en stor påkjenning for henne. Ellisif og Andreas betrodde seg aldri til noen om de barna som aldri ble født, men det ble snakket mye om det i nærmiljøet. Ekteparet Wessel var i sannhet hjemsøkt av sykdom. I disse årene fikk doktor Andreas tuberkulose. Han overlevde og ble frisk, noe som slett ikke var noen selvfølge.

Ellisif ble opptatt av filosofi og trosspørsmål, studerte teosofi og unitarisme og meldte seg ut av statskirken i 1896 (men fant tilbake til sin kristentro på sine eldre dager). Hennes nervøse sinn hadde behov for å arbeide med noe konkret. På besøk i Kristiania i 1995 ble hun inspirert til å lære seg fotografering, en syssel som ble sett på som kunstnerisk og passende for kvinner i de høyere sosiale lag av befolkningen. Hun satset etter hvert på å bli profesjonell fotograf. Hun begynte å dra med seg sitt tunge utstyr overalt. Stortingsvalget slik det utfoldet seg lokalt tok hun bilder av i 1907, og hun begynte å fotografere det russisk ortodokse kirkelivet i Boris Gleb og Petsjenga klosteret, motiver som var ettertraktet og kunne selges. Dåpen 18. januar i Boris Gleb til minne om da Jesus ble døpt av Johannes, tiltrakk mye folk. Skoltesamer ble dyppet helt under i den iskalde Pasvikelva. Trifonfesten i Petsjenga kloster den 14. februar til minne om kristningen av de russiske grenseområdene av Trifon. Han var skoltesamenes apostel som kristnet dem omkring 1530. Ellisif fikk god kontakt med munkene i klosteret og fikk oppdrag av dem. Ellisif reiste ofte med sin mann i distriktet, oftest i pulk dratt av reinsdyr vinterstid. Ekteparet var kledd fra topp til tå i vakre og hensiktsmessige samiske vinterklær. Ellisifs medvirkning med sine fotografiske illustrasjoner er til stede i flere av Wessels skrifter, for eksempel i Fra vor grændse mod Russland. Med 45 illustrationer efter fotografier af fru Ellisif Wessel, trykt i Kristiania i 1902. I det hele er Ellisif Wessels fotografier av stor betydning som kulturhistorisk dokumentasjon fra denne multietniske utkanten av Norge.

Etter århundreskiftet skjedde det en sterkt og fundamental oppvåkning hos Ellisif når det gjaldt sosial og politisk bevissthet. Sosialistisk tankegang kom til å gjennomsyre nesten alt hun skrev og foretok seg. Resultatet ble en uvanlig omfattende skribentvirksomhet. Hun kastet seg ut i debatter av politisk art og leverte artikler og dikt til Finmarken i Vardø og til sosialistiske aviser i hovedstaden. Hundrevis av publikasjoner i form av artikler, dikt, debattinnlegg, og utredninger kom fra Ellisifs hånd, i tillegg en enorm mengde brev. Flere diktsamlinger og bøker ble utgitt, noen av dem oversettelser fra russisk og tysk.

Hva var det som inspirerte til denne enorme arbeidsinnsatsen? Det var medfølelse med fattigdommen hun møtte i Sør-Varanger, forverret av nødsårene rundt århundreskiftet. Hun ble talskvinne for fiskere, arbeidere og alle som var fattige. Hun engasjerte seg, som så mange kvinner, mot alkoholens fordervelse. Oppvåkningen og det intense engasjementet knyttet seg også til oppstarten av malmgruvene A/S Sydvaranger, til møtet og vennskap med sosialister og ikke minst til nærheten til Russland og møtet med revolusjonære flyktninger derfra som kjempet for avskaffelsen av det undertrykkende tsardømmet.

De rike forekomstene av jernmalm i Sør- Varanger ble kartlagt og kjent i 1902. De førte til spekulasjoner og til at amtmannen (fylkesmann) i Finnmark ble beskyldt for korrupsjon og mistet sin stilling. I januar 1906 ble aksjeselskapet A/S Sydvaranger stiftet, grunnlagt på svensk kapital og lån i Tyskland. Steinar Wikan omtaler Ellisifs raske reaksjon med artikkelen «Verdens rigeste malmleier» som gjennombruddet for hennes politiske arbeid. Her advarer hun mot for stor optimisme når det gjelder hva selskapet kan gjøre for å bedre livsvilkårene. Det meste av fortjenesten ville ikke gagne de som trellet fram verdiene, men kapitalister utenfor landets grenser. Selskapets kontrakt med staten om herredømme over arealene førte til engasjement for at lokalbefolkningen ikke skulle miste sine hevdvunne rettigheter til beiting og høsting i utmarka. Statens advokat under forhandlingene om ekspropriasjon bodde hos Ellisif og Andreas og fikk nytte av deres kunnskaper og argumentasjon.

Utbyggingen og oppstarten av gruvedriften førte mange arbeidere utenfra til Sør-Varanger. Boligforholdene var kritisk elendige for mange. En fagforening kom tidlig på plass. Initiativtakerne var Ellisif og en av dem som hadde inspirert hennes politiske engasjement, stortingsmannen og postmesteren i Vardø, Adam Egede Nissen. Mange av arbeiderne hadde dessuten en ballast av organisasjonserfaring fra anleggsarbeid andre steder. Det norske arbeiderpartiet fikk sine første tre representanter på Stortinget i 1903, alle fra Nord-Norge. Egede Nissen var en av tre stortingsrepresentanter valgt inn i 1906 fra Finnmark. Han representerte Arbeiderpartiet og det gjorde også den andre, som var samen Isak Saba. Varamann for Saba var distriktslegen Andreas Wessel, som nå altså var blitt sosialist.

I september 1906 ble fagforeningen Nordens Klippe stiftet. Ellisif Wessel ble sekretær og kasserer. Styremøtene ble til å begynne med holdt hjemme hos Ellisif. Hun førte protokollen, skrev referater, vedtak og telegrammer og bidro til opplysningsarbeid og kulturelle innslag på fagforeningsmøtene. Hun anstrengte seg for å oversette utenlandske arbeidersanger til norsk. Ellisif ble en torn i det borgerlige samfunns øye med sitt krasse språk, sin refsing av det bestående og oppmuntring til arbeiderne om å stå sammen og kjempe for bedre livsvilkår. Noen tid før Kong Haakons og dronning Mauds ankomst til Kirkenes i 1907 holdt Ellisif Wessel en tale, referert av Steinar Wikan (side 156) slik:

… hun omtalte de to rene røde flaggene som kalte til kamp mot det gamle, til kamp for det nye og lykkelige … .Der nede kaller kirkeklokkene med sin triste klang på de få, som ennå treller under kirkens læresetninger, og der skal kongen under salutt og flagging lande til sommeren, hyllet av kapitalismen, hvis tro lakei han er, og må være, samt av noen få stakkars snobber.

Naturligvis vekte Ellisif forargelse blant dem som kunne sies å tilhøre borgerskapet i Kirkenes, men hennes harde linje i forhold til kirke og kongedømme syntes også mange profilerte sosialister var ubehagelig. Borgerlige aviser angrep henne ofte for politisk hysteri.

Foto: Ellisif Wessel

Ekteparet Wessel arrangerte den første 1. maifeiringen i Kirkenes i 1907. En prosesjon på rundt tre hundre mennesker gikk i tog mens de sang en russisk arbeidersang, oversatt av Ellisif. I spissen ble båret røde flagg og den nye røde silkefanen, som kom til å vekke oppsikt på grunn av sin inskripsjon: Ned med tronen, alteret, pengevældet. Den førte til en interpellasjon i Stortinget til justisministeren om lovligheten av en slik oppfordring. Den samme ministeren ble også innkalt til samtale på slottet. I ytringsfrihetens navn ble imidlertid fanen godkjent på høyeste hold.

Vennskapet med postmester Adam Egede Nissen inspirerte Ellisif. Han oppholdt seg i Russland en vinter fordi han mente det var nødvendig å kunne russisk i Vardø på grunn av den tette handelsforbindelsen med Russland og den politiske revolusjonære kampen som foregikk der. Ellisif Wessel fikk en vedvarende glød for kampen til de russiske revolusjonære og studerte russisk i en grad som gjorde at hun behersket språket svært godt. Det finnes et stort materiale som viser hvordan hun ble overvåket av myndighetene for sin virksomhet. Det handlet særlig om hennes store gjestfrihet overfor russiske revolusjonære emigranter. Det er imidlertid viktig å understreke her at det var sympati for kampen mot tsardømmet også i de borgerlige, antisosialistiske kretsene.

Den blodige søndagen i januar 1905 bidro sterkt til Ellisifs revolusjonære begeistring. Den dagen marsjerte titusener av mennesker med prester og kors i sin midte til Vinterpalasset i St. Petersburg for å kreve en folkevalgt forsamling og bedre vilkår for de fattige. De ble møtt med geværkuler som drepte langt over hundre i den fredelige demonstrasjonen. Ellisif begynte å oversette skriftene til de politiske aktivistene i Russland. Først gav hun seg i kast med skriftet Klasse mot klasse av en av Lenins medarbeidere, Julij Martov. Hun brukte senere denne tittelen på et sosialistisk tidsskrift hun selv ga ut. Hun ønsket også at Martovs skrift skulle oversettes til samisk, noe som ble virkeliggjort flere år senere og da utgitt på «Ellisif Wessels forlag».

Hendelsene i Russland i 1905 inspirerte sterkt til engasjement i Vardø. Russiske aktivister slo seg ned der og sammen med norske sympatisører skaffet de et russisk trykkeri som produserte sanger, ei avis og annet propagandamateriale som ble smuglet til Arkhangelsk i forsendelsene med saltfisk på dampskip og andre fartøy. Lederen for denne virksomheten opererte under ulike navn. Nyere forskning har identifisert han som den forviste studenten Nikolaj Sjevelkin, som fikk i oppdrag av Lenin å organisere litteraturforsendelser fra Vardø til Russland. Det skjedde på kongressen til det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet i London i april 1905. Sjevelkin bodde flere ganger hos Wessels i Kirkenes, og Ellisif Wessel bidro selv ofte med bakgrunnsstoff til produksjonen. Hun brevvekslet med Lenin og hans kone, Nadesja Krupskaja, som hadde et spesielt oppdrag i forbindelse med forsendelsene av litteratur. Det ble reist tvil om hva denne antitsaristiske virksomheten i grenseområdene mot den store naboen i øst kunne bety for Norge. En natt i september beslagla politiet i Vardø store mengder skrifter på russisk i trykkeriet for å stoppe virksomheten. Fagforeningen Nordens Klippe og Ellisif Wessel protesterte sammen med Adam Egede Nissen, som gikk til rettssak mot staten for å ha krenket Grunnlovens tale og trykkefrihet. Rettsavgjørelsen vakte oppsikt, fordi den sa at den slags virksomhet ikke skadet forholdet til Russland.

I russiske publikasjoner finnes det flere spor etter Ellisif Wessel. Ei bok av Aleksander Veselov (1973, på russisk) gjengir et intervju med Nikolaj Sjevelkin fra 1966,som detaljert omtaler Ellisif og hennes virksomhet med begeistring. Hun ga hjelp og husly til russiske emigranter, hjalp til med forsendelser av litteratur til Russland og framsto som en stor venn av det russiske folk og kampen for revolusjon.

I 1911, etter en lang periode med sykdom, kom Ellisif tilbake som skribent. Hun hadde møtt en mer radikal utgave av den russiske revolusjonære bevegelsen på et besøk i Zürich i 1911. Den mer moderate og reformistiske linjen til Sjevelkin var i deler av bevegelsen avløst av vilje til å ta i bruk terror og likvidasjoner av forhatte embetsmenn i Russland. I Norge ble det stiftet lokallag over hele landet av Norges sosialdemokratiske ungdomsforbund, som ønsket en hardere kamp mot det bestående enn det moderpartiet, Det norske arbeiderparti, sto for. Ellisif ble fast bidragsyter til ungdomsbevegelsens tidsskrift Klassekampen. Hennes bidrag her vakte ofte både bestyrtelse og forferdelse på grunn av den forakten hun viste for tålmodig, reformistisk strategi. Hun presenterte skriftene til flere russere som hadde begått terroristiske handlinger i kampen mot tsardømmet.

Et mord oppunder jul i 1913 i hovedstaden, på en fabrikkeier på vei hjem fra sitt arbeid, fikk store oppslag i pressen, også i Social-Demokraten, der den myrdede ble rosende omtalt. Ellisifs spontane og heftige reaksjon på dette oppslaget vakte harme, og oppildnet alle slags aviser til å fordømme henne. Hennes artikkel kom i Ny Tid, Martin Tranmæls avis utgitt i Trondheim, gjengitt i Steinar Wikans biografi. Den kritiserte oppslagene om overklassemannen som var myrdet, underforstått av en arbeider. De rapporterte om en rikmann fra solsiden av samfunnet uten å nevne hvordan arbeiderne hadde det, hvordan de ble utnyttet og hørte til i en tilværelse «sort og haapløs som natten». Oppgaven til sosialistene var ikke å istemme de vanlige forvirrede «borgerhyl», men å kaste fullt lys over grunnen til at et slikt mord kunne forekomme. Morgenbladet slo ned på det de kalte Ellisif Wessels forherligelse av mordet, og stemplet henne som «morderengelen fra Sydvaranger». Både rettsforfølgelse, fengsling og sinnssykehus ble anbefalt i den borgerlige pressen. Flere av hennes egne kom henne til unnsetning. Når hadde noensinne lignende tårer blitt utgytt når en arbeider ble myrdet på grunn av manglende sikkerhet på fabrikkene? Hennes ektemann forsvarte henne og protesterte mot anklagen om at hun forherliget mord. Hun ble stevnet for forhørsretten i Kirkenes der det skulle vurderes om hennes artikkel kunne tolkes som oppfordring til ulovlig handling. Hennes forklaring for retten var en grundig 34 siders argumentasjon, som senere ble solgt og spredd i sosialistiske foreninger over hele landet. Tiltale ble ikke reist mot henne.

Ellisif Wessels politiske utvikling fortsatte å øke i radikalisme. Hun hadde ikke flertallssosialistenes tro på parlamentarisme og reformisme og hun ble en stor tilhenger av den bolsjevikiske retningen i revolusjonen i Russland i 1917. Overgangen til et kommunistisk samfunn der kapitalismen og den private eiendomsretten til produksjonsmidlene ble avskaffet, måtte skje brått og dramatisk. Hun ble en forsvarer av Sovjet-Unionen, og etter at hennes egen skribentvirksomhet avtok, var hun aktiv i spredningen av kommunistiske skrifter.

Hun mistet ektemannen i 1940 og alt hun eide i krigens bomber og branner, Nærheten til Litza-fronten, der russere og tyskere kjempet og drepte hverandre, gjorde Kirkenes til det viktigste målet for alliert bombing for å svekke den tyske hærmakten der. Hun døde i 1949 og da var navnet hennes igjen å finne i aviser over hele landet. Omtalen dreide seg om den inntrykksvare kunstneren Ellisif og om hennes uoppslitelige kamp for de fattige og svake i samfunnet.

 

Majd Muhsen er frilansoversettar og -redigerar busett i Amman.

Thoraya El-Rayes er økonomiforskar, litteraturoversettar og aktivist busett i Amman. Ho tvitrar @ThorayaER.

Ingrid Baltzersen har intervjua Thoraya el-Rayyes og Majd Muhsen. Hun studerer for tida i Jordan, og er med i redaksjonen i Rødt!

Me startar samtalen om jordansk politikk med å snakka om Palestina. Dette har vore eit betent spørsmål sidan opprettinga av landet, spesielt etter borgarkrigen mellom det jordanske regimet og dei palestinske motstandsrørslene frå september 1970, i ettertid kalla svart september.

Thoraya: Politisk aktivisme i Jordan og Palestina-saka er knytt saman. Historisk er Jordan laga som ei buffersone for å beskytta Israel. På grunn av dette, og støtta frå USA, er Jordan ein autoritær stat.

Majd: Svart september var ein respons på at den palestinske rørsla hadde som politisk mål å kasta det jordanske regimet som eit første steg i frigjeringa av Palestina. Den jordanske staten blei oppretta for å beskytta Israel, som Thoraya seier, men no er den ein fungerande stat og me må forholda oss til det. Men me kan ikkje skilja jordanske spørsmål og det palestinske spørsmålet, sjølv om me må vera svært forsiktige sidan dette gir gjenklang i eit narrativ som det tok tiår å bli kvitt, frykta for palestinarar. Men Jordan er ikkje aleine om denne rolla, Egypt, Gulflanda og Libanon, alle tener hensikta om å dela folket for lettare å dominera dei.

Foto: CC-lisens Flickr/Ali Alhasani

Me fortset samtalen om dei utfordringane med politisk arbeid i Jordan, eit land beståande av minst 60 % palestinarar, og ein liten del «jordanarar» med opphav i dei klansdominerte landbrukssamfunna på Austbreidda av Jordan-elva, eller beduinar.

Thoraya: Jordan har likevel eit særskilt formål og oppdelinga av Vestbreidde- og Austbreidde-identitet er øydeleggjande. Det blir framstilt som eit nullsumspel, der vinning for ei av gruppene i Jordan blir framstilt som tap for den andre, men me ville alle tena på å ikkje ha denne oppdelinga, og frå å ha demokrati.

Majd: Klanane må komma inn i rørsla og sjå at dei har ei interesse i endring. Me må sei til folk at den einaste vegen framover er å gå saman, skapa eit nytt rom og ikkje denne ideen om eit nullsumspel. Regjeringa veit kva dei driv med og korleis dei kan stoppa opposisjonen. Me må fortelja folk at dette er grunnen til at borna deira får gå på skulen men ikkje får nokon jobb etterpå, og at det ikkje er nokon velferdstenester utanfor Amman. Rørsla må arbeida med klanane, ikkje belæra dei. Me må også krevja eit nytt skulesystem som ikkje er nasjonalistisk, som heller legg vekt på kva det er å vera ein borgar, å ha rettar, det å bry seg om kvarandre og sosiale problem som arbeidsløyse, barnefattigdom, foreldrelause. Me må krevja eit system basert på merittar, ikkje kontaktar.

Thoraya: Eg var ein av dei som var aktive og engasjerte då reformrørsla «Herak» starta, men dette er berre ein annan del av regimet som vil ha ein større del av kaka. Det er klansinteresser, krav om høgare statslønningar, militærpensjonar. Dette var ikkje dei krava eg ønskja å jobba med, eg ville få det opp på eit høgare nivå, ein progressiv antikolonialisisk rørsle. Eg ville vera med på å skapa frigjering, ikkje reform. Opposisjonsgruppene som er aktive i denne rørsla, er gamle grupper som vil ha makta tilbake. Men eg har snakka med forskarar som arbeider med dei unge i rørsla, og dei seier at dei ikkje vil vera ein del av dette. Det kan vera spiren til noko nytt. Dei unge er i ferd med å bli mindre naive. Men dei må bygga seg opp før dei går ut på gata.

Majd: Rørsla er naiv, dei les ikkje nok. Du bør vita kven du er og kva du har kapasitet til, og deretter arbeida. Dei bør trekka seg tilbake frå gatene i eit år, dei treng å ha spirene til ei ny rørsle før dei går ut på gata.

Thoraya: Dei treng ein klar plattform, ikkje berre 20 ulike krav.

Me går tilbake til hendingane våren 2011, dei jordanske protestane som var ein del av den arabiske våren. Den største protesten i Jordan var 24. og 25. mars det året, ein demonstrasjon på plassen foran innanriksministeriet som ende med at politiet spreidde deltakarane på ein valdeleg måte, og ein person døydde.

Majd: Demonstrasjonen 24. mars fekk kallenamnet «24. mars» før dei skjedde. I Egypt demonstrerte folk 25. januar, dei arbeida for endring og blei drepne, og etterpå fekk hendinga namnet «25. januarrevolusjonen ». Ingenting skjedde 24 mars i Jordan, og det er endå meir talande at fredagen etter samla folket seg ikkje for å støtta oss. Det burde ha sagt oss noko.

Thoraya: Ja, det var eit sjokk. Eg sat heile veka og venta på at folket skulle støtta rørsla.

Majd: I ettertid kan me sjå at det ikkje er revolusjonar som har skjedd i Midtausten, men opprør. Det viktigaste er fortsett ikkje kor me var, men kor me er på veg.

Thoraya: Det var ikkje noko spontan støtte på gata frå folket etter 24. mars. Men organisatorane bak, også islamistane, forsøkte heller ikkje å organisera nokon støtte.

Majd: Islamistane haldt stand i demonstrasjonen, når venstresida fekk kvinnene sine til å forlata demonstrasjonen, noko som eg som kvinne på venstresida opplevde som veldig negativt. Men demonstrasjonen mangla også eit realistisk og samlande krav, i staden kravde den at me ikkje skulle forlata plassen før me fekk sosial rettferd.

Thoraya: Det var eit samlande krav i Egypt, ned med Husni Mubarak. Men me har enno ikkje funne eit samlande krav i Jordan.

Foto: CC-lisens Flickr/paalia

Majd: Eg snakka med ein av organiserarane frå 6. april-rørsla, ei av gruppene som var sentrale i den egyptiske revolusjonen. Tysdagen før «vreidens fredag» 25. januar tenkte han at ingen kom til å komma på demonstrasjonen. Han er utanbysfrå, og på veg til å snu og dra heim, då han blei overraska av slagord frå den store demonstrasjonen. Protestane i Egypt nådde kritisk masse, og dei heva kravet sitt frå å handla om politivald og andre konkrete krav, til å krevja regimets avgang. Tunisia hadde gått føre, men det var ikkje det dei tenkte på i augneblinken. I Jordan har rørsla forsøkt å hoppa over fleire steg. Små ting som protestane til drosjesjåførane i august/september 2012 er meir viktig, det å læra å få til små endringar.

Thoraya: Ein milestein vil vera å bevega seg forbi desse spesifikke krava over i meir kollektive krav.

Majd: Men det er også meir skremmande demonstrasjonar, som klanen som væpna seg og stengte vegen, det er ikkje den typen sjølvorganisering me ønskjer.

Thoraya: Jordan blir skildra som ein semirentenistisk stat, men no kjem faktisk 70 % av inntektene til staten frå skattar. Men det er for det meste forbruksskatt, det er nesten umogleg å få inn inntektsskatt på grunn av den svake staten.

Thoraya: Folk føler seg ikkje respektert som borgarar, dei får ikkje noko i retur. Nokre klanar føler meir at dei høyrer til Saudi Arabia, dei tok ned det jordanske flagget og heiste det saudiske då dei var sinte på kongen. Jordan nærmar seg å vera ein «failed state».

Majd: Den liknar på den afghanske staten, Afghanistan er framleis klansbasert. Jordan er også det, med lojalitetar og identitetar til einingar som er mindre enn staten. Viss desse lojalitetane er trua væpnar dei seg og stenger vegen. Endring vil truleg ikkje skje innanfrå, meir truleg frå Egypt.

Thoraya: Midtaustenforskaren Joseph Massad skriv i si bok Colonial Effects at den britiske kommandøren Glubb Pasha var open på at Jordan blei oppretta så Egypt og Syria aldri skulle kunna foreina seg. Det ville gjort ende på vestleg hegemoni i regionen.

Eg avsluttar intervjuet med å spør om korleis det er å driva med politikk i Jordan som ei ung, moderne og utdanna by-kvinne?

Majd: Eg klarer ikkje å skilja det å vera ei ung kvinne frå det som føregår i Palestina. Eg har det bra, og føler ikkje eg har mista nokre sjansar på grunn av myndigheitene, men palestinske flyktningar tapar uansett kjønn.

Thoraya: Eg føler kjønns-dimensjonen, eg har til dømes ikkje jordansk statsborgarskap fordi statsborgarskap følgjer fars-lina og min far ikkje har statsborgarskap, mens mor mi har det. Eg arbeider på ideologisk nivå for å skapa ein visjon av det samfunnet eg vil leva i, ikkje eit islamistisk regime eller ein marionett for Vesten. Det er også viktig å delta aktivt i rørsla, ikkje berre sitta med hovudet grave ned i bøker.

I år er det 60 år siden Koreakrigen slutta. Krigen pågikk fra 1950 til -53. Eller? Vel, krigen er ikke slutt, det blei bare inngått en våpenhvile i 1953. Ikke starta den i 1950 heller. Den har røtter tilbake til 1910, da Japan invaderte og koloniserte Korea. Fra 1931 til 1945 raste geriljakrigen mot Japan, og etter den japanske kapitulasjonen kom en amerikansk okkupasjon i sør og kommunistisk kontroll i nord. I sør fortsatte geriljakrigen og store opprør mot regimet USA installerte der. Byråkratene og offiserene USA ga makt var de samme folkene som til da hadde tjent og slåss for japanerne. Hundre tusen blei drept i sør i årene fram til 1950, da den konvensjonelle, totale krigen brøt ut, med massakrer, utbomba byer, napalm, 3 millioner drepte.

USA førte denne sin første moderne kolonikrig under FN-flagg, og FN-flagget vaier fortsatt ved den tilfeldige våpenhvilelinja langs 38. breddegrad.

Bruce Cumings er professor i historie ved University of Chicago, og Korea-ekspert. Han ga i 2010 ut ei kortfatta, lettlest og god bok som rett og slett heter The Korean War. A History. Boka bygger på mye nytt arkivstoff Cumings har fått tilgang til. Boka tar ikke bare for seg sjølve krigen og bakgrunnen for den, men forklarer også hvorfor dette – i motsetning til Vietnamkrigen – er blitt en glemt krig i Vesten, og ikke minst i USA. Boka koster 91 kr. på nett.

I bokhylla mi supplerer Cumings den utmerka boka Korea: Division, Reunification & U.S. Foreign Policy som Monthly Review Press ga ut for 15 år siden. Den er skrevet av Martin Hart-Landsberg, marxist og professor i økonomi i Oregon, USA.

Hart-Landsberg gjennomgår krigen, og skriver så om utviklinga i Nord- og i Sør- Korea i tiårene etter 1953. Ikke minst interessant er drøftinga hans av «det økonomiske miraklet» i Sør, om hvordan en industrialisert stat vokste fram under amerikansk militær kontroll og koreansk diktatur fra 1945 til slutten av 1980-tallet, da kampen arbeidere og studenter førte fikk pressa fram ei demokratisering.

Siste del av boka er ei drøfting av problemer og muligheter knytta til gjenforening av nord og sør. Sjøl om det er gått noen år siden boka blei skrevet, er også denne delen av den høyst aktuell fortsatt. Boka koster 136 kr. på nettet.

Et tips: Martin Hart-Landsberg er som nevnt økonom, og på bloggen sin legger han jevnlig ut nyttig stoff og analyser av krisa nå. Du finner bloggen hans på http://blogs.lclark.edu/hart-landsberg/

Fra Korea til olje – et langt sprang? Kanskje ikke: Norge er blitt storeksportør av oljeteknologi, og den aller største kunden er Sør- Korea. Som ikke har oljekilder, men som bygger og selger rigger for utvinning andre steder på kloden. Korea er ikke lenger så fjern for oss i olje-Norge. Vår framtid er knytta tett sammen med skjebnen til folk i Korea, i Algerie, Angola, Brasil, Irak, i nordvest- Russland – i en rekke land er Statoil og andre norske oljerelaterte selskaper aktive nå. For de som er ute etter mer grunnleggende forståelse og bakgrunn for det som skjer i det norske oljeeventyret, er Helge Ryggvik si bok fra 2009 fortsatt den beste innføringa. Til siste dråpe. Om oljens politiske økonomi, er nå ute i pocketutgave, prisen er 121 kr.

Helge Ryggvik er historiker, forsker på olje, og er noe så sjelden som en norsk marxist som skriver begripelig i bokformat om viktige saker. Boka spenner fra framstillinger av grunnrente og annen oljeøkonomi til klimaspørsmål – og til hovedtemaet: norsk oljeimperialisme. Enten du er opptatt av oljeboring i Lofoten eller terror i Algerie, eller du er ute etter å forstå mer om norsk økonomi, så kommer du ikke utenom denne boka.

Et tips til slutt: Helge Ryggvik er en engasjert og god foredragsholder og debattant. Invitere ham til et eller annet møte der du bor. Når du har lest boka.

Jorun Gulbrandsen er lærer og forfatter. Har i mange år deltatt i den kvinnepolitiske debatten. Leder av AKP fra 1997 til 2006. Har blant annet skrevet boka, Er skolen for Kari eller Ronny? Hun innledet på Rødt! sin kvinnekonferanse i fjor.

Kvinners kamp for retten til å stemme var lang og hard. I noen land voldelig. Kvinner fikk ikke stemmerett. De tok den. Jubileet gjør det mulig for dem som vil, å vise fram kampen og de modige pionerene. Kvinnene krevde retten til å bli anerkjent som mennesker med evne til å styre sitt eget liv. Arverett, rett til å disponere egne penger, til å arbeide, å gifte seg med den de ønska, å skille seg, å bestemme over hvor mange barn de skulle få, rett til utdanning, rett til å stemme over landets lover og politikk i det hele tatt, – det var en kamp som omfatta alle sider av kvinners liv. Romanene gjenspeiler denne kampen. Amalie Skram, Camilla Collett, Nini Roll Anker …

Kampen pågår fortsatt, også i Norge. Mange ganger i år vil vi høre om «verdens mest likestilte land». Det er vi, det. Dessverre bidrar denne påstanden til et manglende kritisk lys på den offisielle likestillingspolitikken.

Likestilling er bra og dårlig

Regjeringas politikk kan illustreres med skålvekta over. Likestilling er bra når den betyr likhet for loven. Stemmerett til alle. Alles rett til all utdanning. Samme rett for jenter og gutter til å bli med i musikkorps, samme rett til å delta i Holmenkollstafetten. Samme rett til å hoppe på ski, en kamp som ennå ikke er vunnet for kvinnene. Samme timelønn for alle ved maskinene, uansett kjønnet på arbeideren. Dette handler om at menneskene er like mye verdt og skal ha rett til å leve det samme livet og kunne gjøre egne valg for sitt eget liv. Vi skal forsvare likhet for loven.

Artikkelforfatter Jorun Gulbrandsen

Men ettersom vi lever i et kapitalistisk og mannsdominert klassesamfunn, står ikke kvinner og menn likt i utgangspunktet, og de tilhører ulike klasser på tvers av kjønn. Dette gjør at det samme tiltaket for begge kjønn, godt kan fungere negativt for kvinner. Likestilling er ikke nok. For at mennesket skal være fritt, altså leve uten undertrykking, må både klasseundertrykking og kvinneundertrykking forsvinne. Det krever en revolusjonær kamp. Kjersti Ericsson har forklart dette godt i boka Søstre! kamerater. (Kjøpes på www.marxisme.no) I denne teksten skal jeg imidlertid konsentrere meg om den offisielle likestillingspolitikken.

Et eksempel på at likestilling ikke er nok, er skolen. Her har jenter og gutter formelt samme timeplan, men de har ulik timeplan, reelt. Fram til 1959 i byene hadde gutter langt flere timer i matte og norsk enn jenter. Jentene hadde skolekjøkken, det hadde ikke gutta. Fra 1959 har det vært lik timeplan, og det er bra, for det føles krenkende at det ikke er sånn. Men realiteten er at det er blitt verre. For gutter får nå ikke bare to timer mer per uke, de får 2/3 av lærerens tid hele uka, fordi de tar den. Det er den skjulte timeplanen. Årsaken er at maktforholda i samfunnet gjennomsyrer alt, alle livets sider, alle institusjoner, all tenkning.

Et annet eksempel: Hvorfor går kvinner stadig i demonstrasjonstog med parola «Opp med kvinnelønna»? Er det nødvendig, når vi har lov om likelønn? Ja, ettersom lønna i kvinnedominerte yrker er lavere enn lønna i mannsdominerte yrker. Kvinnelønna rammer også menn som har samme jobb. Lokale lønnstillegg og trynetillegg gir menn mer penger enn kvinner. Menn stiger fortere i gradene enn kvinner. Langt flere menn enn kvinner er sjefer. Kapitalisme og mannsmakt er vevd sammen, og gjør seg gjeldende på tvers av gode lover. Kvinner krever ei lønn å forsørge seg sjøl og eventuelle barn på, dette er en over hundre år gammal kamp. Hvorfor skjer det ikke? Det finnes svar. Siri Jensen har skrevet godt om det. Les heftet Kvinnelønna. (Kjøpes på www.marxisme.no)

Nå kunne regjeringa ha kasta inn noen penger i en kvinnepott ved lønnsoppgjøret, som Likelønnskommisjonen foreslo, men de ville ikke. Seks timers normalarbeidsdag ville også gitt større økonomisk trygghet for mange kvinner, men regjeringa sier nei.

Skålvekta og krisesentrene

Ikke bare kan likestillingstiltak være utilstrekkelige, men til og med skadelig for kvinner. Ett eksempel er regjeringas vedtak om at krisesentrene for kvinner også kan være for menn. Det er i likestillingas (skålvektas) ånd: Skal den ene ha, må den andre også ha.

Pengene teller også: Vedtaket kom sammen med at kommunene fikk det økonomiske ansvaret for krisesentrene i 2010. Kort etter blei tre sentre nedlagt. Krisesentersekretariatet var sterkt imot at menn skulle kunne bo på krisesentrene for kvinner. Mange kvinner blir utrygge, og sikkerheten svekkes. De var for krisesentre for menn, men mente at de måtte være separate og med sin egen kompetanse.

Det som skjer her, er at myndighetene likestiller kvinners og menns vold. Det synes også i språket. Alle vil peke på politiet når vi hører om politivold. Men når det gjelder menns vold mot kvinner, finnes knapt ordet mannsvold. I stedet har det i 60 år hett husbråk, så familievold, så en tur innom partnervold, og nå det pene og litt mer kjærlige «vold i nære relasjoner». De klarer ikke å si at noen er utøvere, noen er ofre. De klarer ikke å si «mann» og «far». Heller ikke «menns mishandling av kvinner og barn». Politivold? Kanskje vi skal si «vold i offentlige relasjoner»?

Tallene fra 2011 viser at 96 prosent av beboerne på krisesentrene var utsatt for vold fra menn. Ofte grov vold. 2700 barn overnatta på krisesentrene. Når menn slår kvinner, eller dreper flere kvinner enn antallet folk som dør av svineinfluensa, er det fordi mannen mener han har makt og eiendomsrett. Han tukter og straffer, også etter at «de nære relasjonene» formelt er over.

«Drive through deliveries»

Er et tiltak for å bli «det mest likestilte landet », å få kvinner og kvinners behov til å forsvinne? Som kvinners fødsler? Kvinner føder nesten ikke, og menn føder nesten? Uttrykket i overskrifta er henta fra USA og henspeiler på kjappe fødsler. Bladet Mamma intervjua lege Malin Eberhard-Gran ved Folkehelseinstituttet om depresjoner hos nybakte mødre i Norge. Hun sa blant annet:

Et problem er at kvinner blir liggende så kort tid på sykehuset og i stor grad blir overlatt til seg selv. Mange nybakte foreldre står nok ganske alene i dag og mangler et godt nok nettverk når det oppstår vanskeligheter. Noen blir sendt hjem allerede før ammingen er stabil … I USA har de et uttrykk for hvordan fødsler i dag skal foregå. De kaller det «drive through deliveries».

Det skal gå kjapt og helst uten å koste for mye penger. Spørsmålet er hvor smart det er. Jeg vil gå så langt som å kalle nedbyggingen av barselomsorgen for kvinneforakt.

Kvinneforakt! Jeg kan ikke være mer enig. Jeg er overraska og opprørt over hvor ubetydelig det er mulig å gjøre en fødsel og en kvinne som føder. «Det er langt fram, sa kjerringa, hu så seg tilbake». Ettersom det som skjer nå, fort blir det som er «naturlig og alltid har vært sånn», skal jeg beskrive hvordan det var «før».

Jeg fødte i Oslo i 1972 og 1974. Etter fødselen kom vi til barselavdelinga. Jeg trivdes. Vi var fire på rommet. Vi snakka og sov. Noen hadde født før og kunne bidra med gode råd for hva du skulle gjøre når du kom hjem. Vi andre kunne spørre dem og pleierne om alt mulig, også om den rare kroppen vår. Vi blei vekt med varm havresuppe, deretter baby, som sov et annet sted om natta. Vi øvde oss på å amme, det kunne vær frustrerende, men det gjaldt de fleste. Pleierne sjekka sår og sting, fulgte de litt svimle på do. De viste oss hvordan vi skulle snu og løfte baby og skifte på, uten at hodet falt av, eller hva vi skulle gjøre med navlestrengen som stakk ut som en rar klump, vi fikk trene mens de var der. Jeg var litt engstelig for å komme hjem, men hadde lært mye. Vi var der i fem eller seks dager, noen i sju, tror jeg, hvis de ba veldig og det var plass. Vi blei servert mat på rommet. Ingen mente vi var sjuke. Jeg tenkte muntert at vi bare hadde vært en liten tur på slagmarka. Slagmarka blei fort glemt, men det støttende kvinnekollektivet husker jeg godt. Og baderingen jeg satt på når jeg kom hjem, fikk jeg av svigermor.

Etter min tid, bodde baby på rommet hele tida. Fire damer og fire babyer. Da var det vanskelig for mange å få sove. Men hva er kommet i stedet? Kvinnekollektivet er borte. I de siste åra er kvinnene aleine på et rom. Det heter barselhotell. Baby er der hele tida. Det er plass til far. Mat kan mor finne på kjøkkenet. Det er personale som ser innom. Jeg har vært på besøk hos noen, og synes det ser veldig stusslig ut. De kan ta med baby ned i restauranten, der det er hovmester som anviser bord, og så kan hun spise middag. Mødrene og bestemødrene til de fødende er indignerte. De fødende er der i et par dager.

Å erstatte barselavdelinga med det billigere barselhotellet, starta for flere år sida. Fagideologien var at barselkvinnene er friske, de er ikke pasienter, derfor skal personalet ikke bryte inn i privatsfæren ved å gå inn på rommene, mødrene skal sjøl ta ansvar og be om hjelp når de føler de trenger det. Nå beordrer ledelsen pleierne til ikke å gå inn. Det koster penger. Barselhotell har to begrunnelser: Det er billigere å bygge hotell enn sjukehusavdeling. Og hotelldrift kan settes ut på anbud og drives av private selskap. A-hus sitt barselhotell driftes av Norlandia Care. Samhandlingsreformen brukes for å få fortgang i dette i Oslo og Akershus, og sikkert i resten av landet også.

Det er i ferd med å bli verre. Utviklinga går mot at mødrene kan reise hjem etter seks timer, som i Danmark, og så skal de få besøk hjemme av helsepersonell.

Behandlinga som fødende får, er et grelt eksempel på sosial dumping! Tenk på kvinner som ikke har noe særlig nettverk når de kommer hjem. Kvinner med andre språk enn norsk med spørsmål som ikke blir besvart. Mange har et eller flere små barn å komme hjem til – etter to dager eller mindre. Over halvparten av alle barselkvinner sliter med søvnproblemer. Mange er deprimerte, antallet øker.

I forbindelse med Samhandlingsreformen, har regjeringa lagt fram «Høringsutkast – Nasjonal retningslinje for barselomsorgen. Nytt liv og trygg barseltid for familien» (høringsfrist var 12.12.2012). Her skal de fødende raskere ut. Da skal de lokale kreftene trå fint til, må vite. Synd at de finnes i så liten grad. Norsk sykepleierforbund sier blant annet:

Slik situasjonen er i helsestasjonstjenesten i dag er den ikke rustet til å kunne følge opp nye retningslinjer i barselomsorgen.

Det samme sier Den norske legeforening. Den norske jordmorforening:

Liggetiden på barselavdelingene er drastisk redusert de siste årene, uten at kommunehelsetjenesten er rustet opp til å kunne ta over dette ansvaret. Helsetilsynet har kalt dette en betydelig risiko for svikt i barselomsorgen og etterlyser både klare faglige krav fra styresmaktene til barselomsorgen og tydelig fordeling av oppgaver og ansvar.

De sier det må gis penger til mange flere jordmorstillinger.

Kvinnebevegelsen har ført mange kamper for å gjøre kvinner synlige: Se, en branndame! En kvinne er flyger! Kvinner kan alt! Tida er dessverre inne til å gjøre synlig at kvinner føder, og hva å føde betyr, før, under og etter! Hvordan er det, der du bor?

Pappa er viktigst

Illustrasjon: Jonas A Larsen

Pappa er regjeringas viktigste likestillingsredskap. Pappapermisjonen. De mener den vil gjøre hele samfunnet mer likestilt, i arbeidslivet og alt. Til og med når det gjelder fødsler, hører vi mest om pappa: Pappapermisjonen. Den har de lagt i den ene skåla i likestillingsvekta. Men ooops! Der kom det litt mye i manneskåla. Nå har pappa flere uker forbeholdt seg (12 uker), enn mamma har forbeholdt seg (9 uker). Resten kan de dele som de vil. Nå er vi for pappaperm. Vi er mange kvinner som i mange år har gått i tog 1. mai og 8. mars med krav om at fedre skal ha rett til å tjene opp penger til pappapermen, ikke være avhengig av konas lønnsarbeid. Vi har malt parolene og båret dem. Men vi vil ikke ta noe fra kvinnene.

Kvinnenes svangerskapspermisjon/ fødselspermisjon er omdøpt til foreldrepermisjon, og regjeringa snakker om pappapermen som en barnereform. Kvinnen som er hovedpersonen, som føder barnet og har opparbeidet seg rett til permisjon fra arbeidet, for å kunne få arbeidet sitt tilbake, er fjerna fra navnet.

For hvorfor finnes i det hele tatt svangerskapspermisjonen? Den finnes fordi arbeiderkvinner og andre arbeidende kvinner i generasjoner har slåss for retten til å komme tilbake til jobben sin etter å ha født barn. Den har hele tida handla om rett til arbeid. Være økonomisk sjølstendig. Kvinner mista nemlig arbeidet sitt når de fikk barn, hvis de ikke kunne gjøre som i Oscar Bråtens fortellinger, ha med barna i ei kasse under maskina på fabrikken, eller legge dem igjen hjemme.

Permisjon fra arbeidet med lønn, var kravet etter hvert. På begynnelsen av 70-tallet var mors svangerskapspermisjon tre måneder, som en minimumsrett til mødrene. I fagforeningene våre vedtok vi krav om fire måneder. Og lengre etter hvert. Hvis den er for lang, som to og tre år, slipper staten å lage barnehager. Det er ikke bra. Men hvis den er for kort, klarer ikke kvinner å beholde jobben sin. Særlig hvis hun tilhører arbeiderklassen. Det er lettere for en person på partikontorer og andre mer frie jobber, å ta med seg et spedbarn på jobben, jobbe hjemme, sove litt om dagen. Men du kan ikke ta med baby på jobb hvis du er lærer, sjukepleier, kjører trikken, vasker gulvet, jobber i butikk, postkontor eller fabrikk. Der må permisjonen være så lang at mor klarer å gå på jobb igjen. Arbeiderklassens kvinner må ha et godt nok vern i lovene. Å svekke vernet, er sosial dumping. Ni uker? Dårlig vern.

Regjeringa fronter pappapermen sterkt, fordi det er lett å bli synlig på det. Samtidig er store grupper kvinner i arbeid, men de har ikke svangerskapspermisjon. Regjeringa snakker ikke om dem. Det er kvinner som er ansatt på kortidskontrakter, et onde som øker. «Posjektstillinger» er et pent navn på løsarbeidet. Den ene kontrakten avløser den andre i årevis, eller med korte mellomrom. Hvis du føder rett før en kontrakt går ut, og du bare har fått jobb i mindre enn seks måneder det siste året, får du ikke betalt permisjon, sjøl om du kan ha jobba i mange år. Og du mister sannsynligvis arbeidet, for du har ikke noe arbeid å få permisjon fra, kontrakten er gått ut. Du får en engangsstønad på 35 263 kroner.

Studentene har også for dårlige økonomiske ordninger. Den viktigste grunnen til at kvinner i dag begynner å føde så seint, er utdanning. Regjeringa vil ha flere barn. Da må de gjøre noe med økonomien for studenter med barn.

Det blir litt som med barnehageutbygginga. Det er bra det blir bygd mange barnehager. Men regjeringa betaler for lite for den gode reklamen de får. Mødre og fedre betaler for mye. De ansatte (kvinner) sliter seg ut med for få voksne, ingen vikarer og for mange barn. Så hvem betaler? Hvem får rosen?

Kvinner mister ordene

Kvinnekamp betyr konflikt. Frigjøring betyr revolusjon. Den revolusjonære analysen er at kvinneundertrykkinga er vevd inn i kapitalismens økonomi. At kvinnene er utsatt for to krefter eller makter, kapitalismen og menn, de er undertrykt som arbeidere og kvinner. Frigjøring kan ikke oppnås uten å nedkjempe både kapitalens makt og mannsmakta, patriarkatet. Den revolusjonære analysen brukes også av mange som ellers ikke kaller seg revolusjonære. De ser at det er snakk om maktforhold.

Analysa av hva som fremmer likhet, kalles borgerlig, fordi den mener at det kan skapes likhet, like vilkår, like rettigheter i praksis, gjennom reformer i det borgerlige eller kapitalistiske samfunnet.

Kvinner møter motstand fra overklassen, patriarkatet, deres stat, Stortinget og den gamle historia som sitter i veggene, når de vil ha endringer. Legg til den reaksjonære delen av den organiserte kristenheten når det gjelder abort, og du har hele pakka. I mange av kampene står kvinner og menn sammen, som i kampen mot EU og EØS, og oftest i fagforeninga, men du kommer også i konflikt med menn og mannssamfunnet, som i kampen mot porno, prostitusjon og noen ganger for sekstimersdagen (kortere hverdag eller lengre helg?). I organisasjoner kommer kvinner ofte i konflikt med menn når de utfordrer mannsmakta.

Og du vil ikke såre dine mannlige venner, og noen av dem er kanskje potensielle kjærester. Det er absolutt noe å tenke over, at det store flertallet i de undertryktes gruppe har undertrykkernes gruppe som sitt kjærestepotensiale. Dette vet undertrykkere å bruke, ved å karikere, vitse, om at de kvinnene som slåss for kvinners rettferdighet, fred og gode liv, er de aller styggeste som finnes, og ingen menn vil ha dem.

Derfor er det lett for kvinner å rygge, når noen sier at kvinneutvalg i fagforeninga er dårlig, det minner om kamp og styggedom, mens likestillingsutvalg med menn er mye penere og gir mindre dissonans rundt bordet.

Sinte damer og jenter avvæpnes når ordene som beskriver virkeligheten deres, tas vekk. Det er vanskeligere å se hverandre. Når svangerskapspermisjon heter foreldrepermisjon, når mishandling av kvinner blir vold i nære relasjoner, når kvinneutvalg blir likestillingsutvalg, når ordet kvinneundertrykking ikke brukes, når kvinnefrigjøring erstattes med likestilling, angriper dette den kollektive kvinnebevisstheten.

Kvinneorganisasjonene er små og svake. De kvinnedominerte fagforeningene fungerer som de sterkeste i dag. Det trengs en ny forståelse av det som skjer, at mange skaper seg et felles bilde av hva som rammer kvinner, slik at behovet for kvinneorganisering blir tydeligere for dem.

Feminisme er et nyttig begrep når vi forstår det som Store norske leksikon:

Feminisme er en kritisk ideologi som kan legges til grunn for politisk handling, hvor målet er å endre skjev maktfordeling mellom kjønnene.

Men ordet brukes nå også av mange som ikke bryr seg en døyt om kvinnekamp, som Siv Jensen, som leder et parti med kvinnefiendtlig politikk. «Alle» er feminister, slik «alle» er medlemmer av statskjerka. Feminisme ikke som handling, som trosretning eller opportunisme.

Stemmerettskamp for store tanker

Så vidt jeg kan se, er det fem digre spørsmål som kvinnekampen dreier seg om, før og nå. Jeg grovsorterer:

• Sjølbestemt abort
• Økonomisk sjølstendighet.
• Stemmerett
• Nasjonale rettigheter
• Frihet fra rasisme

De handler om at kvinner skal ha rett til å bestemme over sitt eget liv. Om å være i stand til å ta avgjørelser om store spørsmål. Denne kampen var tydelig i 1905. Da skulle det være folkeavstemning om Norge fortsatt skulle være i union med Sverige eller ikke. Kvinnene fikk ikke stemme, spørsmålet var for viktig. Da var det at Kvinnestemmerettsforeninga samla inn 280 000 underskrifter mot unionen, på noen uker, og det uten internett eller telefon. Aksjonen blei et sterkt argument for stemmeretten. To store kamper fikk næring fra hverandre: kvinnestemmeretten og den nasjonale sjølråderetten.

I USA var det to store kamper som blei ført samtidig. Kampen mot rasismen (slaveriet) og kampen for kvinnestemmeretten blei fletta i hverandre. Mange stemmerettskvinner deltok først i antislaveriarbeidet, hvor prinsippene om menneskerettigheter ble diskutert. Alle mennesker er like med samme rett til frihet og sjølbestemmelse. Dette fikk mange kvinner til å stille spørsmål ved sin egen situasjon. Kvinner som ville snakke mot slaveriet på møter, ble tidlig tvunget til å forsvare sin egen rett til å snakke.

Det var en antislaverikongress i London i 1840. Da det ble kjent at et dusin kvinner var på vei fra USA, ble det en viss oppstandelse. Kvinner ble aldri invitert til slike møter i England. Det var avstemning, og kvinnene fikk ikke delta. De måtte sitte på galleriet, bak gitter og gardin. Elisabeth Cady Stanton var en av dem, en av de fremste i kampen for kvinnestemmerett i USA.

Hvite og svarte kvinner snakka på hverandres møter i USA. Svarte kvinner blei også møtt med rasisme fra hvite kvinner. Men store deler av den organiserte stemmerettsbevegelsen, var antirasistisk, så vidt jeg veit.

Sojourner Truth var tidligere slave og holdt mange taler. Etter borgerkrigen og frigiving av svarte slaver, sa hun i 1867:

… Nå har slavene fått sin frihet. Men ikke helt. Jeg vil rykke slaveriet opp med rota. Da vil vi alle bli virkelig frie. … Det er mye styr om at fargede menn skal få rettighetene sine, men ikke et ord om de fargede kvinnene. Og hvis fargede menn får rettigheter, men ikke fargede kvinner, så vil du se at fargede menn blir herskere over kvinnene. Og det blir like ille som det var før. Så jeg er for å smi mens jernet er varmt, for hvis vi venter til alt stilner, vil det ta lang tid før vi kan få kampen i gang igjen.

Kvinner er slaver for hvite herskere, og kvinner er slaver for menn.

Både svarte og hvite kvinner sloss for både stemmerett og for økonomisk sjølstendighet og alle retter som menn hadde. Og mot slaveriet. De sloss for at alle mennesker skulle ha samme verdi. Stemmerettskamp har vidtrekkende begrunnelser. Det skal vi ta med oss i 2013!

Nå skal vi feire i Norge

Regjeringa sier om jubileet:

Feiringen i 2013 vil markere dette viktige året i norsk historie, og demokratiutviklingen som har skjedd siden dette. Men den vil også rette blikket framover og spørre hva som kan gjøres for å utvide demokratiet i vår egen tid. Her vil deltagelse ved valg og representasjon i politikken være viktige stikkord. Dette gjelder spesielt for grupper som er dårlig representert eller har lav valgdeltakelse, som unge og personer med innvandrerbakgrunn. (Min uthev.)

Ja! Vi er for å feire at kvinner klarte å kjempe seg til allmenn stemmerett. Det kosta blod, svette og tårer. Kvinnene som gikk i bresjen, vil vi lære av motstanden de møtte, hvordan de vant, og vi vil forstå bedre betydningen av organisasjonsarbeidet til de mange.

Vi vil mer! Kvinner har slåss viktige kamper hele veien, som kanskje har betydd like mye for kvinner som stemmeretten, som abortlova. Vi veit at det ikke er nok med stemmerett, når Amina fra Somalia ikke blir innkalt til et jobbintervju på grunn av navnet. Hva hjelper Grunnlovens «rett til arbeid» når kvinner bare blir tilbudt 12 timers arbeid – i uka? Hvilken verdi har kvinner i et land som oversvømmes av voldsporno og salg av kvinner? Vi vil vise fram flere kamper som er viktige for kvinners liv! Kamper før, kamper nå.

Regjeringa har bestemt at noen er de fire store. Camilla Collett, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Fernanda Nissen. De er flotte representanter. Den femte burde vært med, Katti Anker Møller. Født i 1868. Mora til loven om sjølbestemt abort. Hun reiste rundt på møter og argumenterte hvorfor det var best at kvinnene bestemte hvor mange barn hun ville ha, hun var for prevensjonsveiledning, startet det første Mødrehygienekontoret, og fikk til mye for å bedre arbeiderkvinnenes helse og levekår, ugifte mødre og barn født utenfor ekteskap. Et forslag: Ta med Katti Anker Møller i jubileumsåret. I taler. På de små og store møtene. Les teksten til Ellen Aanesen i dette nummeret av Rødt!. Finn ut om Katti Anker Møller på Internett, og det finnes bøker.

Gi gater, veier og plasser kvinnenavn i 2013

Rødt sitt lokallag på Grünerløkka i Oslo tok for et par år sida initiativ til at steder som ikke hadde navn, fikk navn. Kvinnenavn. Vi gikk rundt i området og fant mange steder, små kryss, områder utenfor større bygninger, og gangveier som godt kunne få navn. Så lette vi i lokalhistoria og vår egen hukommelse, og lagde ei liste over kvinner. Vi tok også kvinner utenfor bydelen. Den som gir navn til steder, må være død. Forslagene ble tatt opp i bydelsutvalget, som sluttet seg til, og saka gikk videre. Nå har flere steder i bydelen fått kvinnenavn, og skilt er satt opp. Vi foreslo kvinner med ulike bakgrunn, for å få folk med på det. (Ta kontakt, hvis dere vil vite mer).

For eksempel: Rigmor Luihns vei. Hun var den første som blei ansatt som sosialkurator for abortsøkende kvinner. Hun var aktiv i motstandsbevegelsen under krigen, sentral i Grünerløkka beboerforening og medlem av bydelsutvalget (RV). Skiltet står utenfor studentsiloen (boliger) på Grünerløkka.

Signe Nesbakkens vei. Hun var reinholder i Sinsen kirke og en krumtapp i menighetsarbeidet der. Skiltet står på gangveien bak skolene på Sinsen. Jenny Braaten var emaljør som jobba hos David Andersen, en bedrift bak skiltet. Kirsten Hansteens plass er navnet på plassen vest for Bergene-blokka.

Altså, det er mulig. Så nå har Rødt-laget i bydel Østensjø begynt på det samme i forbindelse med jubileumsåret. Snart skal et fint forslag leveres. Da går vi til avisene for å gjøre det kjent, det betyr å gjøre kvinnene kjent. Vi kan fortelle om kvinner som har betydd mye, uten at de blir navn på veier og plasser også, sjølsagt. Og uten at de er døde! Da har mange flere noen å feire, ikke minst innvandrerkvinner!

Jubileumsåret blir det som kvinner lokalt gjør det til. Om den rådende politikken fører til at kvinner forsvinner, er det mulig å bruke 2013 til et motstøt. Møter og sammenkomster, store og små, på jobben, i lesegruppa, i fagforeningsklubben, alle steder. Den beste hederen vi kan gi dem som har kjempa før oss, er å fortsette kampen for frigjøring.

La ikke kvinnene forsvinne, men vis dem fram!

The Contradictions of «Real Socialism»
The Conductor and the Conducted
Av Michael Lebowitz
Monthly Review Press

Hva er «Real Socialism»? Begrepet oppstod på 70-tallet blant sovjetlederne. Meningen med det var at det skulle skille systemet deres fra all teoretisk og abstrakt sosialisme, og skulle beskrive et samfunn bygd på virkelig praksis, et reelt sosialistisk system. Kanskje ikke helt tilfeldig at begrepet ble formulert på 70-tallet?

Lebowitz ser delvis på årsakene til at det ble alt annet enn reell sosialisme. Delvis analyserer han forholdene innafor dette systemet, pussig nok med et visst perspektiv på om det skulle være mulig for arbeiderklassen å gjenerobre makta i dette systemet, og avslutter med tanker om hva som skal til for at arbeiderklassen har, og beholder makta i et sosialistisk system.

Han trekker fram noen forhold, et lite minefelt som fulgte Sovjet praktisk talt fra begynnelsen. Det var hele tida en økonomi preget av mangel. Bortsett fra evinnelige køer resulterte det i en voksende virksomhet av kreative løsninger for å skaffe seg det nødvendige i hverdagen, som ble kimen til korrupsjon. Det førte også til spontane og til dels ødeleggende grep innafor 5-årsplanene for å bøte på mangler.

Det ble ganske tidlig innført et bonussystem for bedriftsledere. På sikt ble det et vesentlig bidrag til at systemet gradvis ble til sin motsetning – kapitalisme. Selv om staten var eier.

Han bruker litt tid på å snakke om at det hele tida var en kamp mellom sosialisme og kapitalisme, og at en hver ny historisk epoke, et hvert nytt samfunnssystem bærer med seg slagget fra det foregående, naturligvis med referanser til Marx. Kampen mellom det nye og det gamle er komplisert og langvarig.

Akkurat dette kan tjene som advarsel mot idealistiske forestillinger om at en sosialistisk omveltning nærmest automatisk medfører arbeidermakt, reelt folkestyre og demokrati fra start.

At det i utgangspunktet var en mangeløkonomi styrer tanken mot et intervju med Harry Magdoff, trykket i dette tidsskriftet, nummer 4, 2002. Han påpeker at 5-årsplanene ble utviklet på et idealistisk grunnlag. De tok ikke helt hensyn til hvor fattig samfunnet faktisk var, entusiasmen førte til at den første planen ble overoppfylt, partiledelsen skrudde følgelig opp tempoet og det tok ikke så lang tid å utvikle det til en krigsøkonomi, en kommandopolitikk.

Da er vi ved mye av det Lebowitz tar opp i boka. Elitens makt og kommandosystem. Som i kapitalismen ble arbeiderne fremmedgjort, samtidig som det utviklet seg en slags kontrakt mellom arbeiderklassen og parti- og statsledelsen. Arbeiderne godtok systemet mot at de hadde arbeid og at prisene på nødvendigheter ble holdt stabile. Arbeiderkomitéen på hver bedrift hadde vesentlig makt når det gjaldt å beholde arbeidsplassen for alle og hver enkelt. Ut over det var fagbevegelsen et underbruk av parti og stat og uten reell innflytelse.

Innafor dette kommandosystemet utviklet den enkelte bedriftsleder stadig større makt, noe som i økende grad forstyrret og forpurret planene for samfunnet som helhet.

Lebowitz bygger boka først og fremst som en analyse av Sovjetsystemet sånn ca. fra 50-tallet og framover, men trekker også linjer bakover. Han bruker kriterier på sosialisme til å kritisere dette systemet. Det kan virke litt paradoksalt for den revolusjonære bevegelsen i Norge, som aldri har kalt det sosialistisk. Premissene kan virke litt uklare, for å si det på en annen måte. På den ene sida har han karakterisert sovjet-systemet i de siste ti-åra som kapitalistisk, med sine særegenheter og statlige eierforhold, og stiller spørsmål om det ville være mulig for arbeiderklassen å gjenerobre makta i et slikt system. På den andre sida måler han betingelsene for et virkelig sosialistisk system mot begrepet «Reell sosialisme», eller det han kaller elite-marxisme og deformert marxisme, men refleksjonene rundt et sosialistisk samfunn som virkelig er styrt av arbeiderklassen og folket kontra et system som i praksis er styrt ovenfra av en elite er i alle fall viktige.

Jeg vil nok påstå at han slår inn en del åpne dører – vi har studert og diskutert historie og sosialisme lenge og mye. At partiet ikke skal være eneveldig og statsbærende at det må være uavhengige organisasjoner og en uavhengig fagbevegelse, at demokratiet må utvikles og gå dypt. Det er slikt Lebowitz vier siste del av boka til – hva som må til for at et sosialistisk system skal unngå å bli styrt av eliten.

Uansett er det en viktig nok analyse av Sovjet-systemet, av klasseforhold og produksjonsforhold og hva som gikk galt, og den kan ha betydning som motvekt mot all propagandaen om at det var et sosialistisk system, til og med kommunistisk, fram til det brøt sammen, hvorpå kapitalismen i ettertid nærmest er erklært som en naturlov. «Det finnes ikke noe alternativ.»

Men personlig ble jeg mer nysgjerrig på den foregående boka hans: The Socialist Alternative. Real Human Development. Etter hans eget utsagn går den langt mer konkret til verks om betingelsene for å skape et sosialistisk samfunn. Den kan vi jo komme tilbake til. Begge bøkene er foreløpig på engelsk og kan bestilles på nett.

Birger Thurn-Paulsen

Vandana Shiva er fysikar, økofeminist, filosof, aktivist frå India. Ho har skrive meir enn 200 bøker og 500 artiklar. Starta Research Foundation for Science, Technology and Ecology i 1982, og har kjempa for biologisk mangfald, naturvern, og rettar for bøndene. Fekk Den alternative Nobelprisen (Right Livelihood Award) i 1993. Omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.

Det tapre og modige offeret for gjengvaldtekta i Delhi trekte sitt siste sukk 30. desember 2012. Denne artikkelen er ein hyllest til ho og andre offer for vald mot kvinner. Vald mot kvinner er like gammalt som patriarkatet, men har auka i styrke og blitt meir omfattande den siste tida. Han har fått meir brutale former, som dødsfallet til offeret for gjengvaldtekta i Delhi, og sjølvmordet til det 17 år gamle valdtektsofferet i Chandigarh. Talet på valdtekter og vald mot kvinner har auka med åra. National Crime Records Bureau (NCRB – nasjonalt kontor for kriminalstatistikk) meldte om 10 068 valdtekter i 1990, og auke til 16 496 i 2000. Med 24 206 tilfelle i 2011 har valdtektstilfelle gjort eit byks med ufattelege 873 prosent frå 1971 då byrået starta å registrere valdtekter. Og New Delhi har stått fram som valdtektshovudstaden i India, og står for 25 prosent av tilfella.

Kampen for å stoppe denne valden må halde fram til kvar einaste ei av våre krenka døtrer og søstrer har fått rettferd.

Samtidig som me intensiverer kampen for rettferd for kvinner, må me også spørje korfor valdtekter har auka med 240 prosent sidan 1990-åra, då den nye økonomiske politikken vart lansert. Me må undersøke røttene til den auka valden mot kvinner. Kan det vere eit samband mellom ein meir valdeleg, urettvis og urettferdig økonomisk politikk innført på udemokratisk vis, og veksten i brotsverk mot kvinner? Eg trur det er det.

Kvinners bidrag

For det første: Den økonomiske modellen som bare fokuserer på «vekst», er vald mot kvinner fordi han ser bort frå deira bidrag til økonomien.

Dess meir regjeringa opp att og opp att snakkar om «inkluderande vekst» og «inkluderande økonomi», dess meir ekskluderer dei det kvinner bidrar med til økonomi og samfunn. I dei patriarkalske økonomiske modellane blir produksjon til eige forbruk rekna som «ikkje-produksjon». Omdanninga av verdi til ikkje-verdi, arbeid til ikkjearbeid, kunnskap til ikkje-kunnskap, skjer ved hjelp av dei mektigaste talla som styrer liva våre, den patriarkalske konstruksjonen BNP, brutto nasjonalprodukt. Enkelte kommentatorar har byrja å kalle det Brutto Nasjonalproblem. Rekneskapssystema som reknar vekst som BNP, er bygd på føresetnaden at om produsentane konsumerer det dei produserer, då produserer dei ikkje i det heile tatt, fordi dei fell utanfor rammene for produksjon.

Produksjonsomgrepet er politisk skapt, og utelukkar reproduktive og fornybare kretsløp frå produksjonsområdet. Dermed blir alle kvinner som produserer for familien, barna, fellesskapet og samfunnet behandla som «ikkje-produktive» og «økonomisk» inaktive. Når økonomien blir avgrensa til marknaden, blir økonomisk sjølvberging oppfatta som mangelfull økonomi. Nedvurderinga av kvinners arbeid, og av arbeid i sjølvbergingsøkonomiar i Sør, er det naturlege resultatet av eit produksjonsomgrep konstruert av eit kapitalistisk patriarkat.

Ved å avgrense seg til verdioppfatninga til marknadsøkonomien slik ho er definert av det kapitalistiske patriarkatet, ser ein bort frå økonomiske verdiar i dei to økonomiane som er livsviktige for at miljøet og menneska skal overleve. Det er økonomien til naturen og sjølvbergingsøkonomien. I økologien og sjølvbergingsøkonomien er økonomisk verdi ein målestokk på korleis livet til Jorda og menneska blir verna. Valutaen er livgivande prosessar, ikkje kontantar eller marknadspris.

For det andre: Ein kapitalistisk patriarkalsk modell som ekskluderer kvinners arbeid og verdiskaping frå tenkinga, skjerpar valden ved å ta frå dei levebrødet og fremmendgjøre dei frå naturressursane dei er avhengige av – jorda, skogane, vatnet, frøet og det biologiske mangfaldet. Økonomiske reformer basert på tanken om grenselaus vekst i ei avgrensa verd, kan bare haldast ved like ved brutalt å rane til seg ressursar frå dei sårbare. Ressursranet som er nødvendig for «vekst» skaper ein valdtektskultur – valdtekt av Jorda, av sjølvforsyningsøkonomiar, valdtekt av kvinner. Einaste måten denne «veksten» er «inkluderande» på, er at han inkluderer stadig fleire i valdsspiralen sin.

Eg har ofte lagt vekt på at valdtekt av Jorda og valdtekt av kvinner er nært knytt saman, både i overført forstand ved å forme synet på verda, og materielt ved å forme kvinners kvardagsliv. Meir økonomisk sårbare kvinner gjør dei meir sårbare for alle former for vald, medrekna seksuelle overgrep. Det kom fram i ei rekke offentlege høyringar om økonomiske reformer og konsekvensane for kvinner, arrangert av National Commission on Women og Research Foundation for Science, Technology and Ecology.

Undergraving av demokrati

Vandana Shiva, Foto: Flickr/Ajay Tallam

For det tredje: Økonomiske reformer fører til undergraving av demokrati og privatisering av styringsverket. Økonomiske system påverkar politiske system. Regjeringa snakkar om økonomiske reformer som om dei ikkje har noko med politikk og makt å gjøre. Dei snakkar om å halde politikken borte frå økonomien, jamvel når dei innfører ein kjønns- og klassespesifikk økonomisk modell. Nyliberale reformer motarbeider demokrati. Me har sett det nyleg då regjeringa pressa gjennom «reformer» for å få inn Wal-Mart i varehandelen gjennom FDI (Foreign Direct Investment – direkte utanlandske investeringar. G.D. anm). Reformer til fordel for storselskapa fører til at økonomisk og politisk makt konvergerer, skjerpar ulikeverd og veksande kløfter mellom politikarane og folkeviljen dei skulle representere. Det ligg til grunn for den manglande kontakten mellom politikarane og folket som me ser i protestane som har auka i styrke etter gjengvaldtekta i Delhi.

Og det som er verre, ein fremmendgjort politikarklasse er redd for sine eigne borgarar. Det forklarer den aukande bruken av politi for å slå ned ikkje-valdelege protestar slik me har sett i New Delhi. Eller i torturen av Soni Sori i Bastar. Eller i arrestasjonen av Dayamani Barla i Jharkhand. Eller dei tusenvis av tilfella der lokalsamfunn slåst mot kjernekraftverk i Kudankulam. Ein privatisert næringslivsstat vil raskt bli ein politistat.

Det er grunnen til at politikareliten må omgi seg med stadig fleire tryggingstiltak, og dermed tar politiet bort frå den viktige oppgava å verne kvinner og vanlege borgarar.

For det fjerde: Den økonomiske modellen til det kapitalistiske patriarkatet er basert på å gjøre alt til varer, medrekna kvinnene. Då me stoppa WTOs møte i Seattle, var slagordet vårt: «Verda vår er ikkje til sals.»

Den økonomiske liberaliseringa har sleppt laus ein økonomi med deregulert handel; frø, mat, land og vatn, kvinner og barn blir gjort til varer og privatisert. Det bryt ned samfunnets verdiar, styrkar patriarkatet og intensiverer vald mot kvinner.

Økonomiske system påverkar kultur og sosiale verdiar. Ein vareøkonomi skaper ein varekultur der alt har ein pris, og ingenting har verdi.

Den veksande valdtektskulturen er eit sosialt utslag av økonomiske reformer. Den nyliberale politikken er eit sentralt verktøy for patriarkatet i vår tid. Me må få formaliserte, kontinuerlege og offentlege granskingar av politikken, der folket er involvert før og undervegs. Hadde det vore slik gransking av privatiseringa av frøsektoren, ville ikkje 270 000 bønder vore pressa til sjølvmord sidan den nye økonomiske politikken vart introdusert. Om det hadde vore slik gransking av storselskapas inntog i matvaresektor og landbruk, ville ikkje kvar fjerde indar gått svolten, kvar tredje kvinne vore feilernært, og kvart andre barn vore øydelagt og forkrøpla på grunn av alvorleg feilernæring. India i dag ville ikkje vore Svoltrepublikken som dr Utsa Patnaik har skrive om.

Offeret for gjengvaldtekta i Delhi har utløyst ein sosial revolusjon. Me må halde han ved like, gjøre han djupare og breiare. Me må krevje, og få rask og effektiv rettferd for kvinner. Me må krevje hastedomstolar for å dømme dei som er ansvarlege for brotsverk mot kvinner. Me må sørge for at lovverket blir endra slik at offera for seksuell vald får rettferd. Me må framleis krevje svartelisting av politikarar med kriminelt rulleblad.

Og samtidig som me gjør alt dette, må me endre den herskande tenkemåten som blir pressa på oss i «veksten» sitt namn, og som fyrer opp under brotsverk mot kvinner. Å gjøre slutt på vald mot kvinner inneber å gå frå den valdelege økonomien skapt av det kapitalistiske patriarkatet, til ein ikkje-valdeleg fredeleg økonomi som respekterer kvinnene og Jorda.