I artikkelen «Om sosialistisk metode» diskuterer Oscar Dybedahl en rekke forskjellige spørsmål rundt sosialistisk samfunnskritikk. Jeg synes tankene hans er både viktige og interessante, og jeg er enig med han i at en form for kritikk av kapitalismen er en forutsetning for diskusjoner av dets alternativer. Her vil jeg snakke om en kort kritikk han retter mot en av disse foreslåtte alternativene, nemlig deltakerøkonomi, eller ParEcon (Participatory Economics).

ParEcon som modell springer ut av type marxistisk samfunnskritikk (se Albert og Hahnels UnOrthodox Marxism) som spesielt trekker på venstremarxistiske og rådskommunistiske kilder (f.eks. Rosa Luxembourg og Anton Pannekoek). I tillegg springer den ut av erfaringene til konkrete revolusjonære sosialistiske bevegelser i land som Russland, Tyskland, Jugoslavia og Spania (noe de nevner gang på gang). Modellen kommer derfor ut av, og prøver å bidra til, de virkelige revolusjonære kreftene som kapitalistiske samfunn genererer.

Dybedahl skriver at å «erstatte en hierarkisk bedriftsstruktur med en ordning der ledelsen velges av og utgår fra bedriftens arbeidere – som eies privat – er fullstendig mulig innenfor eksisterende rammer» og at bedrifter som eies og styres av arbeidere selv, «rokker ikke isolert ved den kapitalistiske produksjonens sosiale form».

Som kritikk av ParEcon er dette enten feilaktig eller irrelevant.

ParEcon modellen inkluderer ikke bare at arbeidsplasser styres fra bunnen opp av arbeiderråd, men også en eliminering av kapitalistisk hierarkisk arbeidsdeling med balansert arbeid og deltakende demokratisk planlegging av økonomien som helhet¹.

Dette utelukker eksplisitt privat eiendom i produksjonsmidler, og det er ingen verdi- eller merverdiproduksjon i Marx’ forstand, og heller ingen profitt. For Marx er dessuten kapitalen et sammensatt sosialt forhold, og dette forholdet inkluderer forholdet mellom kapitalister og proletarer. ParEcon utelukker også dette forholdet, siden modellen utelukker eksistensen av både kapitalister og proletarer uten tilgang til produksjonsmidler.

Hvis Dybedahls kritikk sier at alt dette er ikke rokker ved «den kapitalistiske produksjonens sosiale form», er den feilaktig. Og i så fall må han ha en veldig spesiell forståelse av hva kapitalismens «sosiale form» skal være.

Hvis den derimot kun sier at å velge sine mellomledere kan være forenlig med kapitalismen (hvis alt resten består) er den irrelevant som kritikk av ParEcon, fordi ParEcon modellen involverer mye mer.

Til slutt er diskusjonen hans misvisende fordi den ignorerer at ParEcon modellen også baserer seg på en klasseanalyse og kritikk av erfaringer der nominelt arbeiderstyrte institutsjoner de facto styres av et sjikt priviliegerte mellomledere – enten de velges eller ikke. Hvis demokrati kun består i å velge hvem som styrer deg pluss noen grunnleggende friheter, så er det klart at ParEcon går langt lenger. Dette bringer oss til betydningen av demokrati.

Er kapitalismen forenlig med demokrati? Hvis alt demokrati betyr, er at man kan velge noen representativer her og der og ha et par grunnleggende rettigheter, så er den nok det. Men dette er ikke hva order tradisjonelt betyr, og det er heller ikke alt vi legger i begrepet.

Tradisjonelt betydde demokrati en gruppes kollektive selvstyre, der flertallet reellt styrte et gitt samfunn. Kun fra slutten av 1800-tallet og videre har det blitt bredt brukt om moderne, representative stater med visse friheter som et forsøk på å legitimere dem i respons til populistiske og sosialistiske gruppers voksende popularitet.

Jeg tror det moderne begrepet «demokrati» er vagt, sammensatt og forvirret, med assosiasjoner både til folks reelle, kollektive selvstyre og til ideer om stemming, politiske friheter, samt forbindelser til verdier som frihet, likhet og solidaritet. Disse kommer ikke nødvendigvis sammen, noe for eksempel erfaringene fra arbeidereide (men ikke reellt arbeiderstyrte) fabrikker i Jugoslavia har vist. Empiriske studier viser også at det store flertallet av et lands befolkning har ingen som helst innflytelse på moderne staters politikk².

Bruk av «demokrati», «virkelig demokrati» eller «reellt demokrati» kan være verdifullt til en kritikk av både kapitalismen og moderne stater. Kravene vi har sett om «real democracy» i land som USA, Spania og nylig Occupy Democracy i Storbritannia trekker nettopp på ideen om folkets reelle kollektive selvstyre for å kritisere landets grunnleggende institusjoner og politikk.

Kan kapitalismen forenes med virkelig demokrati på arbeidsplassen? Som Marx og andre riktig har påpekt, er kapitalismen et økonomisk system som drives av maksimeringen av profitt. Den er et sosialt system som utgjør en kraft utenfor og uavhengig av menneskene som lever under det.

Under kapitalismen må arbeideres arbeidsdag styres, direkte eller indirekte, av kapitalens behov. I tillegg til dette tvinges de som lever under kapitalistiske sosiale forhold, til å handle i tråd med kapitalistiske markedskrefter.

Begge disse sidene ved kapitalismen er uforenelige med virkelig demokrati på arbeidsplassen. Man kan ikke ha en virkelig kollektivt selstyrt arbeidsplass som også styres av kapitalen og upersonlige, kapitalistiske markedskrefter.

Det var dette den unge Marx begynte å innse da han skrev at den moderne økonomien gjør mennesket til en «spilleball for fremmede makter»3, og fremmet virkelig demokrati som et alternativ til den moderne staten og kapitalismen. Det er en innsikt som er verdt å bevare.

Paul Rækstad

Noter:

1. For mer, se artikkelen min om modellen her: http://marxisme.no/paul-rakstad/ eller Jasons oversatte artikkel her: http://radikalportal.no/2014/12/03/13658/
2. Se Gilens, M. and Page, B. I. 2014. Testing Theories of American Politics: Elites, Interest Groups, and Average Citizens. Perspectives on Politics 12(3), ss. 564–81.
3. Min oversettelse av «zum Spielball fremder Mächte wird» i MEGA2, bind I:2, s. 149.

Diskusjoner om handelsavtaler framstår som en rein bokstavsalat til tider. Men hva er det som driver fram avtalene?

På tjenester er det ikke toll. Derfor blir disse avtalene ikke til tradisjonelle handelsavtaler, men til avtaler som skal regulere landenes rett til å regulere.

Rolv Rynning Hansen jobber med TISA-avtalen, og er ansatt Fagforbundet. Han er en av initiativtakerne til Trondheimskonferansen, og er regnskapsfører i Forlaget Rødt!.

Etter krigen forsøkte regjeringene å beskytte sine egne og små industrier. Det ble i hoved-sak gjort via tollbarrierer. Men allerede like etter krigen startet arbeidet med å bygge ned disse barrierene. For Norges del sluttet vi oss til GATT (The General Agreement on Tariffs and Trade) allerede i 1947. Siden den gang har det vært konstante forhandlinger om frihandelsavtaler og internasjonale regler. GATT trådte i kraft den 1. januar 1948 og ble i 1995 avløst av WTO (World Trade Organisation). WTO-avtalen er en folkerettslig avtale og WTO er en mellom-statlig organisasjon. Avtalen er regler for verdenshandelen, og har som formål å bygge ned handelsbarrierer som for eksempel toll. WTO har 160 medlemsland per juni 2014.

WTO er en organisasjon som har til for-mål å overvåke og liberalisere internasjonal handel. WTO omhandler regulering av handel mellom deltakerlandene gjennom et rammeverk for forhandlinger og formalisering av handelsavtaler, en konfliktløsningsprosess som skal tvinge landene til å respektere avtalene innen WTO-systemet. Avtalene blir forhandlet av regjeringene og ratifisert av landenes parlamenter.

For tida forsøker WTO å komme i mål med forhandlingene om Doha Develop-ment Round som ble startet i 2001. Men forhandlingene står i stampe, særlig fordi utviklingslandene motsetter seg en del av den rike verdens pålegg om liberalisering og åpning av sensitive områder. De rike landene har vært i stand til å opprettholde høy importtoll og kvoter på enkelte produkt som blokkerer importen fra utviklingsland, for eksempel gjelder det klær.

Særlig har i-landenes beskyttelse av eget jordbruk, samtidig som utviklingslandene tvinges til å åpne sine markeder, skapt motsetninger. Det er mange utviklingsland som ikke har kapasitet til å følge disse forhandlingene. Det skaper ytterligere problemer for WTO.

Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights (TRIPS). Denne avtalen beskytter copyright knyttet til kultur og massemedia, men også geografiske betegnelser (herunder opprinnelsesbetegnelser), industriell design, layout-design, patenter, nye plantesorter, varemerker, kjennetegn og undisclosed eller konfidensiell informasjon. TRIPS regulerer også håndhevingsprosedyrer og legale tiltak. TRIPS begrenser sterkt utviklingslandenes mulighet til å benytte internasjonal kjent teknologi i sin egen virksomhet for eksempel innen medisin og landbruk. Kjent er for eksempel problemet med aids-medisin som via denne patentbeskyttelsen var så dyr at den ble så godt som utilgjengelig i de fattigste landene, samtidig som det fantes billige alternativer som ikke kunne benyttes pga. patentrettig-hetene, de intellektuelle og immaterielle rettighetene.

WTO har også blitt tungt kritisert for å være udemokratisk. Rett nok kan medlemslandene stemme, men de «grønne rom»-diskusjonene er beryktet. Her har de sterkeste WTO-landene møtt svakere land i små grupper og presset dem til konsensusløsninger gjennom trusler og kjøp. Ofte har kjøp av stemmer gjort de virkelige avstemmingene i WTO til ren sandpåstrøing ved at flertall har blitt etablert før diskusjonene er ferdig.

Norske regjeringer har hatt og har WTO som sin viktigste handelspolitiske arena. Men la oss se på hva regjeringens formål er med handelsavtaler, og målene er ikke særlig forskjellig fra den rød-grønne regjeringen. Sitatene er fra regjeringen.no.

Regjeringens formål:

Frihandelsavtaler sikrer norske eksportbedrifter markedsadgang og konkurransedyktige vilkår i utlandet.

Hva innebærer en handelsavtale?

Det har vært en stor utvikling i innholdet i EFTAs frihandelsavtaler. Fra primært å dekke handel med varer vil dagens frihandelsavtaler vanligvis også inneholde bestemmelser om handel med tjenester, investeringer, tvisteløsning, offentlige anskaffelser, immaterialrett, konkurranse samt handel og bærekraftig utvikling.

Investeringsavtaler

Det fremgår av Sundvolden-plattformen at regjeringen vil øke bruken av bilaterale investeringsavtaler, såkalte BITs, der dette er hensiktsmessig. 

Hovedformålet med å inngå investeringsavtaler er å beskytte norske investeringer i utlandet, spesielt i land der den politiske og økonomiske situasjonen er ustabil, og å sikre at norske bedrifter kan konkurrere på lik linje med bedrifter fra andre land. Det er også et viktig hensyn at avtalene skal fremme investeringer i utviklingsland og bidra til økonomisk utvikling i disse landene.

EFTAs handelsavtaler og WTO

Verdens handelsorganisasjon (WTO) er Norges handelspolitiske hovedprioritet.

Norges arbeid gjennom EFTA for å forhandle frem handelsavtaler er et supplement til Norges arbeid i WTO. EFTA-avtalene står derfor ikke i motsetning til WTO, men utfyller norske WTO-forpliktelser.

Frihandelsavtalene bygger på det multilaterale WTO-regelverket og går lengre enn WTO-regelverket på enkelte områder.

Formålet er altså ikke å sikre goder for det norske folk eller billigere varer. Kun å sikre at eksportindustrien kan vinne markeds-andeler og å beskytte norske investeringer i utlandet.

Men i tillegg til WTO har Norge inngått handelsavtaler direkte med enkeltland, og er sterkt involvert i TISA-forhandlingene. Norge er også berørt av TTIP-avtalen (mellom EU og USA) hvor Norge ikke er en direkte part, men den truer norsk sysselsetting og kan få virkninger både gjennom implementering i EØS-avtalen og indirekte.

Aftenposten om TTIP

Må fjerne barrierer

– Tollsatsene mellom USA og EU er allerede lave, så den store gevinsten ligger i å fjerne andre typer handelsbarrierer. Det dreier seg blant annet om å lage felles produktstandarder og felles reguleringer slik at handelen flyter lettere og med mindre byråkrati, sier Ulf Sverdrup, direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).

Mens land som omfattes av avtalen forventes å styrke sine økonomier, kan landene som står utenfor tape – som Norge, Sveits, Canada og mange u-land.

Dersom USA og EU blir enige om en dyptgripende liberalisering av handelen, kan Norge miste 11 500 arbeidsplasser, ifølge rapporten.

Den anslår også at arbeidsledigheten vil kunne øke med 0,44 prosentpoeng. I dag ligger ledigheten i Norge på 3,5 prosent.

(Aftenposten 27/6-2014)

Bilaterale og multilaterale

Bilaterale er avtaler inngått mellom Norge og andre enkeltland.

Multilaterale er avtaler inngått mellom flere parter (land). Et eksempel er Multilateral Agreement on Investment (MAI) som ble forhandlet mellom medlemmene i Organisation for Economic Co-operation and Development (OECD) I 1995–1998. Mye av elementene i denne avtalen kommer tilbake nå i TTIP og TISA.

WTO har en egen avtale om tjenester, General Agreement on Trade in Services (GATS), men her har utviklingen mer eller mindre stått på stedet hvil de siste årene. Dermed har amerikansk storindustri, med støtte fra europeisk storkapital, startet forhandlingene om både TTIP og TISA.

Samtidig har EU og Canada inngått en avtale (CETA) som bare trenger ratifisering for å tre i kraft. Denne avtalen inneholder en meget omstridt konfliktløsningsmekanisme kalt ISDS (investor state dispute settlement). ISDS gir storselskapene rett til å stevne stater som innfører tiltak som reduserer avkastningen av deres investeringer (eller planlagte investeringer). I WTO-systemet er det bare stater som kan saksøke stater for brudd på forpliktelser.

ISDS har blitt forsøkt innført i TTIP, men nå har de europeiske sosialdemokratene omsider satt foten ned for ISDS, og det ser da ut som om det ikke er flertall i EU-parlamentet for en TTIP-avtale med dette innholdet.

TISA er en avtale, som i motsetning til TTIP, bare omhandler tjenester. Håpet var også her å innføre ISDS, men det ser ut til at det pga motstanden i Europa ikke blir mulig å foreslå dette. Konfliktløsnings-mekanismen i TISA er viktig, det er den som skal beskytte selskapenes investeringer.Kanskje blir det en light-versjon av ISDS?

Både TTIP og TISA handler på hver sine områder om å beskytte utenlandsinvesteringene til storselskapene. Det er svært få tollbarrierer igjen, og på tjenester er det ikke toll. Derfor blir avtalene ikke til tradisjonelle handelsavtaler, men til avtaler som skal regulere landenes rett til å regulere. Man må bygge ned handelshindringer. Det kan være forbrukerrettigheter som merking av matvarer og farlige stoffer (for eksempel leker), det kan være vedtak i lokale folkevalgte organer om lokalisering og åpningstider, det kan være strenge regler om arbeidsmiljø. USA her ikke anerkjent ILOs konvensjoner, fra amerikansk side blir de da en handelshindring. I det hele tatt: alt som hindrer kapitalen i å fare fritt fram.

Framtida under TISA er en framtid uten offentlig leverte eller regulerte tjenester, og det frie markedets prinsipper kan styre investering i og levering av tjenester på en internasjonal arena.

Det er dette avtalene handler om. Ikke å nedbygge tollbarierer.

Det sterkeste våpenet vi har mot markedskreftene akkurat nå er entusiasme. Det kunne vært verre. Derfor må vi møte Syrizas seier i Hellas med støtte og solidaritet, ikke avmålt og kritisk.

Ellen Engelstad er redaktør i Manifest Tidsskrift med ansvar for kultur og vitenskap, og tidligere kulturredaktør i Universitas og Fett. Hun skriver bok om ungdom og krisa i Europa.

Det venstreradikale greske partiet Syriza vant en brakseier i det greske valget. I lyntempo har de dannet regjering og gått inn i forhandlinger om gjeldsstrukturering med EU. Syriza ble dannet som en valg-allianse i 2004, bestående av 13 små og store grupperinger og aktivister på venstresida. Statsminister Alexis Tsipras kommer fra den største fraksjonen, Synaspismos, som kan sammenlignes med SV. En annen stor aktør i Syriza er kommunistiske KOE, som har forbindelser til Rødt. I 2012 ble alliansen omgjort til et vanlig politisk parti.

Syrizas valgseier har fått blandet mottakelse på venstresida både i Norge og internasjonalt. Mens visse, inkludert undertegnede, har vært veldig begeistret for at den radikale venstresida kan vinne valg og ta et oppgjør med EUs kutt- og innstrammingspolitikk, har andre vært skeptiske både til den parlamentariske veien og til koalisjonspartneren, Uavhengige grekere, som er høyrepopulister mot innstramming. Uansett hva man mener om Syriza og situasjonen i Hellas, er den hektiske tiden nå avgjørende for den videre utviklingen i Europa. Svært mye står på spill, og det kan se ut til at enten venstresida eller høyresida kommer til å få et kraftig slag for baugen. Kanskje allerede før denne artikkelen er på trykk. Politikk man trodde var konsolidert og langsom, har begynt å endre seg drastisk fra uke til uke.

Motkrefter og håp

Kreftene som vil at Syriza skal feile, er sterke. Den spanske regjeringen med konservative Manuel Rajoy i spissen vil vise velgerne at radikale venstre er radikal galskap og slå ned Podemos, Syrizas spanske søsterparti som nå leder på meningsmålingene. Irland og Portugal vil fortelle velgerne at når de har måttet gjennomleve tunge troikaprogrammer må Hellas også, og i Nederland, Finland og Tyskland har folk blitt fortalt at grekere er late og ikke betaler skatt.

Rommet for å snu 180 grader rundt og si at man likevel vil hjelpe Hellas, virker lite. Legg til finansnæringen, lobbyister og den generelle høyrevinden som blåser over EU, som vanskelig vil la seg stoppe av en gjeng greske kommunister og sosialister. Håpet om å få gjennom en ny avtale som letter gjeldsbyrden, virker lite. Samtidig har Syriza noen kort på hånden. EU er så integrert at det er vanskelig å fjerne ett ledd i kjeden uten at den ryker, og de som støtter Hellas, blir flere. Obama mener Europa bør skjerpe seg og hjelpe. Det samme gjør ledende økonomer og toneangivende kommentatorer. «Alle» mener at kuttpolitikken er feilslått, en gjeldskonferanse à la den som begunstiget Tyskland i 1953 virker unektelig fornuftig, og de fleste begynner å bli mer eller mindre lei av de steile og moralistiske tyskerne.

Den italienske og franske regjeringen er på papiret sosialistisk, og det samme blir trolig den portugisiske etter valget i år, mens Irland og Spania kan få virkelig radikale regjeringer. Alle disse aktørene kan vippe over i feighet overfor status quo, eller få mot til å støtte en annen retning for Europa.

Vi må vise støtte

Det høres ut som en klisjé, men er like fullt sant: Vi har ingen representanter inne i møterommene i Brussel – utenom Varoufakis, Syrizas finansminister – vår makt er på gata. Og det er derfor vi bør være der og vise støtte og solidaritet, ikke trekke oss tilbake til diskusjoner om hvor usikkert det er langt at de lykkes. Det er derfor jeg skrev i Dagbladet at:

Svært mange på den europeiske venstresida, med Syriza og Podemos i spissen, vil ta Europas sjel som et sosialt og rettferdig kontinent tilbake. Det første som står i veien for det, er Berlin, som står steilt på at troika-avtalene ikke er på forhandlingsbordet. Men de mister momentum og de vil tape.

Ikke fordi jeg kan være helt sikker på at det blir utfallet, men fordi jeg er sikker på at det er slikt vi må si nå. Jeg har møtt motargumenter om at venstresida har vært for skråsikker før, med katastrofale følger. Til det må vi bare innse at nåtida ikke er 70-tallet, og at om Syriza feiler, vil det være gjennom tapte forhandlinger og store vansker med å skape vekst og arbeidsplasser. Sistnevnte, at man ikke greide å legge til rette for en sunn og god produksjon, var også et problem på 70-tallet, men det betyr ikke at vi må frykte noe nytt terrorregime i Hellas, med mindre Gyllent Daggry overtar stafettpinnen.

Hva har Syriza til felles med Høyre–FrP-regjeringen?

Om vi skal sammenligne Syriza med et annet fenomen, kan vi heller forsøke med den mørkeblå regjeringen vi har i Norge. Lik Syriza går de høyt ut med løfter og forslag de selv tror på, men som det ikke er sikkert de får gjennomslag for. For eksempel deres nylige forslag om å selge seg ned i fire statlige selskaper: Flytoget, Kongsberg Gruppen, Telenor og Statskog. De møtte massiv motstand og tapte i stor grad både debatten og saken: Det blir nedsalg i Telenor, og Statskog utredes, men de to andre ble foreløpig lagt tilbake i skuffen. Tilsvarende kan vi se for oss blir resultatet av Syrizas innenrikspolitikk og forhandlinger med EU: De vil tape noe, vinne andre ting og legge noe i skuffen for å kunne tas fram neste gang. Men ingen på høyresida gråter over at de taper igjen og igjen, og trolig er det fordi de allikevel ser ut til å vinne på lengre sikt. På venstresida virker det vanskeligere å gå hardt ut for så å tape, da føles det lett som om alt faller sammen. Men det gjør jo ikke det for nyliberalistene, så hvorfor skulle det gjøre det for oss?

Jeg er for en skrittvis vei til sosialismen, og ikke motstander av parlamentarisk demokrati. Skal vi først ta Berlin, så Manhattan, kan jeg grovt skissert, se for meg at det kan skje som følger: Via folkelig støtte og mobilisering i både inn- og utland vinner Syriza fram med flere av kravene sine og innleder starten på slutten av kuttpolitikken. Det inspirerer andre land, og Podemos vinner valget i Spania med sin radikale politikk, i Irland vinner Sinn Féin. Folk ser hvor mye bedre livet med sosialistisk politikk er for majoriteten (Podemos’ nyoversettelse av proletariatet) og begynner å kreve mer av det samme, mer likhet og mer rettferdighet. Dette sprer seg og ruller nyliberale reformer tilbake, og uten at vi skjønte det selv har Europa blitt et mye bedre sted. Det høres ikke særlig realistisk ut? Nei, men det gjør heller ikke omveltende revolusjon med det første. Den nyliberale vendingen har vært seig, langsom og opplevd store tilbakeslag, men i det store og hele har den vært en «kjempesuksess». Det er på tide for venstresida å støtte opp om en skrittvis forandring framfor å kritisere alle små detaljer hos sine egne.

En artikkel i den tyske, venstreradikale avisa Analyse und Kritik kritiserte Syriza-leder Alexis Tsipras for å ha besøkt et munkekloster som ikke tillater kvinner på området. Etter min mening har Syriza 99 problemer, men noen munker er ikke et av dem. Klosteret er svært kjent i Hellas, så besøket var et frieri til religiøse velgere, noe andre politiske bevegelser ville mene var lurt.

Suksess som spres og forener

Jeg skriver dette i Lisboa hvor jeg alt har vært på to demonstrasjoner til støtte for det greske folket og skal på en til om noen dager. Aktivistene er klare på at de viser solidaritet med Hellas, ikke Syriza, selv om timingen sammenfaller. Den portugisiske venstresida er ikke så godt organisert som den spanske, for å si det forsiktig, men også Portugal lider etter flere år med troika-programmer. Om Syrizas seier og Podemos’ suksess greier å samle venstresida her og organisere dem bedre, er det et viktig skritt i riktig retning.

Langt fra alt viktig skjer i partier, og grasrotmobilisering er helt avgjørende, men det gjør ikke venstreradikale partiers seier mindre fint. Derfor bør vi støtte Syriza nå og si at vi veit at natta blir til dag.

Så får vi se hva som skjer da.

Å kjøpe 16,9 prosent av en bil eller hus er umulig. Allikevel er det nettopp den stillingsprosenten jeg og mange andre som jobber i helsesektoren, får. Mange ønsker å jobbe fulltid, men får bare deltidsstillinger. Mange jobber kanskje på 3–4 forskjellige steder for å kunne jobbe tilsvarende full stilling.

Hadde ansatte fått fast jobb tilsvarende det de jobber, hadde brukere i helsevesenet og turnusarbeidere hatt en langt mer forutsigbar hverdag.

Christina Beck Jørgensen er leder for Fagforbundet Ungdom og jobber i helsesektoren i 16,9 prosent stilling. Artikkelen er innledninga hun foldt på Kvinner på tvers høsten 2014.

En 24,6 prosentstilling er ikke en uvanlig stillingsprosent i helse-Norge i dag. Men å planlegge hverdagen og måneden med så lite fast er tilnærmet umulig. For ikke å snakke om boligkjøp eller pensjon. Å hele tiden måtte holde timeplanen åpen for ei ekstra vakt, ødelegger all forutsigbarhet i det daglige. I tillegg reduserer det kvaliteten på omsorgen. Jeg skal ta et eksempel fra et sykehjem. Vi har en dame, la oss kalle henne Olga. Olga har 20 pleiere som er vikarer og deltidsansatte innom i uka i stedet for ti faste. Dette skaper selvfølgelig uro og ikke den tryggheten som det bør være på et sykehjem. Mye kan skje med pasienten i løpet av bare en dag, og hvis vi som ansatte skal slippe å bruke flere timer på å lese oss opp om hva som har skjedd siden sist, så må vi være der jevnlig. Når vi er oppdatert på situasjonen og tilstanden, får pasienten bedre oppfølging. Spørsmålet om rett til heltid handler derfor ikke bare om arbeidstakerne, men også om hva slags helsevesen vi skal ha i møte med brukerne.

Mange, spesielt mange kvinner, jobber ufrivillig deltid i dag, og med ufrivillig deltid mener jeg at de ønsker mer. Men vi må også se på de som jobber frivillig deltid.

For hvis Kari ønsker å jobbe 50 prosent frivilllig, så må jo Linda kanskje jobbe 50 prosent ufrivillig for å dekke opp det som mangler. Mange av disse ufrivillige stillingene er helgestillinger, og det er viktig at de ansatte på arbeidsplassen fordeler helge- og ferievakter slik at alle er med å bidrar. Fagforbundet var ute og sa at vi kunne løse dette med å jobbe mer helg. Mange reagerte da vi sa at man kunne jobbe hver 3 helg + 4 helger ekstra i året. Det som er synd er jo at mange av de som klagde på dette, nå jobber annenhver helg og gjerne mer også. Fagforbundet og LO mener at dette er en viktig kamp, og det er en kvinnekamp. Det er stor forskjell på sykehjemmet og fabrikken i byen. På de mannsdominerte arbeidsplassene er det ikke vanlig å få tilbud om 10,2 prosent eller en 45,7prosent stilling. Der er det 100 prosent som gjelder.

4. juni 2013 kom det en ny lov som trådte i kraft 1. januar i år. Den nye loven går til kamp mot ufrivillig deltid. Ifølge Arbeids- og sosialdepartementet fastsetter bestemmelsen at deltidsansatte som jobber mer enn sin avtalte arbeidstid gjennom ett år, vil ha krav på den stillingsandelen de faktisk jobber. Dette betyr at fra 1. januar 2015 kan deltidsansatte kreve ansettelse i tråd med faktisk arbeidstid. Dette er en viktig seier. Ansatte, spesielt i helsesektoren, slipper å kjempe for å få større stillinger. Med dette lovforslaget får de rett på stillinger tilsvarende det de faktisk har jobbet det siste året. Men vi må også passe på så vi ikke har sleipe sjefer som stopper å gi deg vakter når et år nærmer seg.

De nye tiltakene:

• • Lovfestet rett til stilling tilsvarende faktisk arbeidstid for deltidsansatte som de jevnt har arbeidet utover avtalt arbeidstid de siste 12 månedene.
• • Plikt for arbeidsgiver til å drøfte bruken av deltidsstillinger med de tillitsvalgte minst én gang i året.
• • Før arbeidsgiver fatter beslutning om ansettelse i stilling som arbeidstaker krever fortrinnsrett til, skal spørsmålet så langt som praktisk mulig drøftes med arbeidstaker.

Kvinner jobber mest deltid

Ifølge fjorårets tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) jobber 41 prosent av kvinner deltid, mot 13 prosent menn. Mange kvinner arbeider dessuten deltid over mange år. Det kan være en av forklaringene på at kvinner fortsatt henger etter i lønn. Tallene knyttet til ufrivillig deltid spriker mye. Mens noen hevder at ufrivillig deltid bare gjelder ti prosent av de deltidsansatte, mener Fafo-forsker Leif E. Moland at det kan gjelde så mange som 50 prosent av de deltidsansatte. Tall fra både SSB og Fagforbundet er imidlertid entydige på at ufrivillig deltid i størst grad rammer kvinner. I tillegg vet vi at rundt 70 prosent av de som jobber ufrivillig deltid, er kvinner. Nesten halvparten av disse jobber innenfor helse- og sosialsektoren. Varehandel og undervisning følger på de to neste plassene. Jobber du i en større stilling enn du er ansatt i, i løpet av 2014, bør du altså ta kontakt med arbeidsgiver for få økt stillingsprosenten din i 2015.

Arbeidskraftundersøkelsen for 2011 viste at 41 prosent av sysselsatte kvinner og 13 prosent av sysselsatte menn jobbet deltid. Av dem som hadde deltidsjobb i 2010, var det 52 prosent som hadde mer enn fem år med deltid i løpet av tiårsperioden. Blant kvinner var andelen nesten 60 prosent, mens for menn var den bare rundt 25 prosent. Fagforbundet mener at alle skal få mulighet til hele stillinger og at ulempene ved ubekvem arbeidstid må fordeles på flere. Deltid er ett av arbeidslivets største problemer. Deltidsarbeidende mangler forutsigbarhet for jobb, inntekt og fritid. Deltid er også et pensjonsproblem. En helsefagarbeider som jobber 75 prosent stilling og jobber i privat sektor, vil tjene for dårlig til å kunne ta ut tidligpensjon fra 62 år selv om hun har rett til AFP.

Både Fagforbundet og andre forbund mener det er i ferd med å utvikle seg et a- og b-lag i arbeidslivet. Det har også med heltid og deltid å gjøre, men det dreier seg først og fremst om lønn og ansettelsesforhold. Privatisering, med overgang til dårligere avtaler og innleie av arbeidskraft gjennom byråer og kontraktører dumper lønn og pensjon. Hullene i turnusen dekkes opp av ansatte i diverse stillingsbrøker – i stadig jakt på ekstravakter. Det er dette diskusjonen om jobbing i helgene egentlig handler om. Fagforbundet gjør ikke jobben sin hvis vi ikke forsøker å gjøre noe med dette problemet. Dersom punktene under gjennomføres og det fortsatt ikke er mulig å gi heltid til dem som ønsker det, kan løsningen være at alle bidrar og jobber noen flere helger i året.

Hva kan gjøres for å få hele, faste stillinger?

• Det må være en rettferdig skift- og helgebelastning på arbeidsplasser som er i gang 24 timer i døgnet, sju dager i uka. Hvis helsearbeidere som i dag jobber sjeldnere enn hver tredje helg bidrar, kan det hende at ingen behøver å jobbe mer enn hver tredje helg – hvis de ikke ønsker det.
• Helgebemanning for helse- og omsorgsansatte i kommunesektoren kan løses ved at ansatte arbeider fire helger ekstra i året.
• Grunnbemanningen må opp.
• Det må ansettes faste, kompetente vikarer. Det er viktig at vikarene får god opplæring og blir en ressurs, ikke en belastning.
• Motivere til å jobbe mer helg ved en kraftig økning av ulempetilleggene.
• Det må lages system for kompetanse-heving, alle må kunne jobbe på alle skift.

Da Kjersti Ericsson ble 70 år i fjor, ble hun spurt om bursdagsønske, og svarte:

Et seminar om sekstimersdagen!

Det arrangerte tidsskriftet i samarbeid med Aksjonskomiteen for sekstimersdagen.

Fullt hus på Litteraturhuset.

Dette er innledninga hun holdt.

Kjersti Ericsson er professor i kriminologi, og var leder i Norges Kommunistiske Studentforbund, nestleder i AKP (1980–1984) og partileder fra 1984 til 1988. Hun har skrevet fagbøker, skjønnlitteratur og flere politiske bøker. Forlaget Rødt! har trykt opp Søstre, Kamerater! og Den flerstemmige revolusjonen, opprinnelig utgitt på Oktober forlag.

«8 timers arbeid, 8 timers frihet, 8 timers hvile» var mottoet på det første norske 1. maimerket fra 1892. 8 timers frihet var det viktigste, får vi opplyst på nettsidene til Arbeiderbevegelsens arkiv. Der kan vi også lese hva typograf G.A. Olsen Berg sa i sin 1. mai-tale i Skien i 1894: «8-timers-dagen vil i større grad enn noe annet bidra til å «lette adgangen til opplysning og dannelse og derved berede veien for arbeidernes fullstendige frigjørelse.»

8-timers-dagen var altså en frihetsreform. En virkelig frihetsreform, i motsetning til dem som blir markedsført i dag, som frihet til å kjøpe sprit på julaften og leverpostei på søndag, til å bytte strømleverandør og mobilabonnement så ofte du vil.

Helt fra begynnelsen var altså arbeidstidskampen tett knyttet til kampen for et annet samfunn, for sosialismen, for arbeidernes fullstendige frigjørelse, for igjen å sitere typograf Olsen Berg. Så dristige og vidsynte var pionerene for over hundre år siden. Måten kravet ble gjennomført på, hadde også et sus av framtid over seg: Arbeiderne viste sin makt og handlekraft da åttetimersdagen ble tatt, i 1918, i aksjoner over hele landet. I boka Fjerne Berlin har Edvard Hoem skildra en slik aksjon i en norsk by:

I meir enn ein mannsalder hadde arbeidarane, også i denne byen, bore det same kravet fram, som arbeidarar i andre land: Åtte timar arbeid. Åtte timar fri. Åtte timar søvn. På uteljande faner hadde kravet stått. Tallause bønner var sendt kapitalistane. Ingen ting hadde det ført til. No bad dei ikkje lenger. No gjorde dei det.

Hoem skildrer den spente stemninga rett før arbeiderne skal forlate arbeidsplassen etter bare åtte timer. Formannen prøver å stanse dem, og flere nøler. Og så:

Da var det ein som ropte:-Eg trur verda blir ståande, sjølv med åtte timars dag! Latteren skrall laus. No kunne dei puste fritt. – Opp med bommen, opp med bommen! Mannen som styrte han let han ikkje opp. Da gjekk eit dusin mann under og braut bommen av hengsla, og med skrik og skrål storma to hundre cellulosearbeidarar ut i fridomen.

Året etter, i 1919, ble åtte timers normal-arbeidsdag lovfestet.

Men ble det virkelig 8 timers frihet, for alle? Mora mi var syerske på en tekstilfabrikk i Trondheim i deler av barndommen min. Hvor mange timers frihet hadde hun, etter å ha vært 8 timer på jobb, pluss gjort alt som må gjøres i et hus med mann og barn? 2–3 timer kanskje, og det var en nokså betinget frihet, for både faren min og jeg hadde liksom et krav på tida hennes, et krav som var like sterkt som kapitalistens krav på arbeidskrafta de 8 timene hun var på jobb.

Da min egen generasjon kvinner strømmet ut i arbeidslivet på 1970-tallet, oppdaget også vi at 8-timersdagen ikke ga oss 8 timers frihet. Slik ble 6-timersdagen et viktig krav, et krav som sprang rett ut av den virkeligheten vi opplevde på kroppen, slik det en gang hadde vært med kravet om 8-timersdagen for arbeidere over hele verden. Men det handlet ikke bare om trøtthet og utmattelse. Det handlet også om stolthet og visshet om egen verdi. «En periode i historia til arbeiderrørsla blir ført til ende,» skriver Edvard Hoem om 8-timersdagen:

Perioden da striden stod om retten til å få vere menneske. Retten til å ha kraft att etter at dagen er slutt, og ikkje ofre alt for kapitalen.

6-timersdagen handler også om den retten, om kvinners rett til å være menneske, til å eie seg sjøl. Det er en rett den mannlige delen av arbeiderklassen ikke alltid har satt så høyt, for det har vært en nokså sjølsagt ting at kvinners tid tilhørte andre, enten det var på arbeidsplassen eller i familien. 6-timersdagen er en viktig del av kampen for kvinnefrigjøring. Og det hjelper ikke om hver enkelt kvinne såkalt «velger» å jobbe kortere enn full arbeidsdag. For det vil bryte mot en annen viktig frihet – nemlig friheten fra økonomisk avhengighet av en mann.

Arbeiderbevegelsens pionerer la vekt på friheten til å skolere seg, organisere seg og kjempe for sosialismen. Den nye kvinnebevegelsen sa: «Vi vil leve hver dag!» Det kan høres ut som om vi var mer lettsindige og flagrende enn de alvorlige og målbevisste pionerene som kjempet fram 8-timersdagen. Og kanskje var vi det. Men det var noe viktig viktig i vår parole, noe som også fantes i kravet om 8 timers arbeidsdag. For menneskelivet handler både om å bli og om å være. Å bli – det er å utvikle seg, lære nye ting, forstå mer, kjempe for samfunnsforandring. Å være – det handler om at livet her og nå skal være så rikt og godt som mulig, at vi skal ha muligheten til fine opplevelser og fine møter med andre mennesker og andre vesener vi deler kloden med, at vi skal kunne praktisere det vi har lært og utfolde de evnene og anleggene vi har.

Noen av pionerene var mest opptatt av det som skulle bli. Rudolf Nilsen skrev for eksempel:

Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for deg.
For fremtidens slekt skal du åpne
En bedre og lysere vei.

Lykken er ikke for deg. Det er ikke så rart at mange tenkte slik, for livet var hardt. Men jeg må tenke på Rosa Luxemburg, den store polske revolusjonære, som hele livet kjempet for et nytt samfunn, som levde på flukt fra forfølgelse, hadde lange opphold i fengsel og til slutt ble myrdet og kastet i Landwehr-kanalen i Berlin. Hun skrev:

Jeg forbeholder meg retten til litt individuell lykke.

Livet hennes handlet om å bli, men hun ville også være.

Jeg vet ikke om Rosa Luxemburg fikk oppleve så mye individuell lykke. Men jeg tenker at 6-timersdagen er reformen som kan gi oss større frihet, både til å bli og til å være, og som samtidig bærer i seg en liten protest og et frampek.

«Flate steiner er til å sitja på!,» sier Tusten i Tarjei Vesaas’ nydelige bok Fuglane. I et essay har Dag Solstad gjort denne replikken til Tarjei Vesaas’ egen protest, mot bondesamfunnets knugende krav om å arbeide med jord og skog hver eneste våkne time og aldri hengi seg til noe så lettsindig som å sitte på flate steiner eller skrive dikt og romaner.

Kanskje kravet om 6-timersdagen er vår måte å rope det samme på. De som sitter på toppen skryter av at de arbeider 16 timer i døgnet og moraliserer over alle oss andre som etter deres mening ikke jobber nok, alle oss som har den uhørte frekkhet å bli gamle, slitne og syke, eller lever liv som aldri kan gå på skinner, kanskje fordi det kom skeivt ut i starten. Det er ikke det at vi mener arbeid er en forbannelse. Slett ikke. De aller fleste av oss utfører arbeid som vi har grunn til å være stolte av, og som gir oss glede – når det ikke blir slit, når vi har rom til å utføre det slik vi vet at det skal utføres, når vi ikke forfølges av stoppe-klokker og skjemaer med alle de mål som kan pønskes ut av folk uten førstehånds kjennskap til den virksomheten de skal måle. 6-timersdagen er også et krav om at arbeidet skal gi oss glede, som del av en allsidig menneskelig virksomhet der det også skal være plass til mye annet, ikke minst å sitte på flate steiner.

Faren min, Harald Ericsson, var fabrikkarbeider da jeg var barn. Men han skrev også dikt. Ett av diktene hans heter «Kjærlighetens søskenbarn», og det er arbeidet han omtaler på denne måten. «Kunne vi bare rense arbeidet for dagens gift,» skriver han. Jeg har tenkt på hva han mente med det, og kanskje mente han at arbeidet blir forgiftet av å være underkastet en kapitalistisk logikk, der målet er profitt til noen få, i stedet for velferd og utfoldelse for alle. Når arbeidet blir renset for denne giften, kan det virkelig bli «kjærlighetens søskenbarn», noe vi gir hverandre fritt og i solidaritet. I kravet om 6-timersdagen ligger det et frampek mot et samfunn der arbeidet er kjærlighetens søskenbarn.

8-timersdagen var en frihetsreform, sa jeg. Det samme vil 6-timersdagen være. 6-timersdagen vil gi oss større frihet, både til å bli og til å være. Men, som vi vet er frihet et vanskelig ord. For mennesker er alltid innvevd, i forholdet til andre mennesker, i forhold til samfunnsstrukturer og betingelser, som legger til rette for noen handlinger, og gjør det svært vanskelig å handle på andre måter.

I vårt samfunn skal det for eksempel svært mye til av personlig innsats for å unngå å være medskyldig i en ressursbruk som truer leveforholdene for alle, men mest for dem som har minst skyld i ødeleggelsene. Vi tramper gjennom livet med kjempesvære økologiske fotavtrykk , ikke fordi vi ønsker det slik, men fordi betingelsene for dagliglivet vårt gjør det å handle annerledes til en evig kamp for å svømme opp fossen.

Du kjøper sjampo og hudkrem, og risikerer å spre siloksaner i avløpsvannet, en miljøgift som hoper seg opp i næringskjeden og kan gi fosterskader. Du skal på vinterferie og investerer i noen bokser av den fine, moderne skismurninga som den spreke naboen din har anbefalt. Men denne smurninga inneholder fluorkarboner, som brytes ned veldig sakte i naturen, og som kanskje omdannes til enda giftigere stoffer. Hos dyr har en sett at fluorkarboner kan gi misdannelser på nyfødte, endringer i arvestoff og stoffskifteforstyrrelser. Du går på apoteket og kjøper plaster, og når du kommer hjem ser du at dette plasteret er ekstra effektivt bakteriedrepende, fordi det inneholder nanosølv. Men nanosølv er ikke bare giftig for bakterier, det er svært giftig for alt som lever i vann. De nye sokkene du nettopp kjøpte er kanskje også belagt med nanosølv, for at de ikke skal lukte så vondt. Men hva skjer når du vasker dem, og skyller ut vaskevannet etterpå? Hvor blir det av nanosølvpartiklene? Så går du i blomsterbutikken og kjøper en rosebukett som oppmuntring til en som trenger det. Men rosene dyrkes i Afrika, på jorder som før produserte mat til lokalbefolkninga. Rosene sendes til Europa med fly, og utslippene bidrar til å varme opp kloden, som igjen kanskje fører til tørke på de jordene som lokalbefolkninga fortsatt har til å dyrke mat på.

Å velge seg bort fra alt dette på individuell basis vil kreve en oversikt, en kunnskap og en arbeidsinnsats som de færreste makter. Vi ønsker oss frihet fra tvangen til å leve et dagligliv som gjør oss til miljø-kriminelle. Det krever strukturelle endringer som vi knapt kan overskue.

Så hva har alt dette med 6-timersdagen å gjøre? Forsvinner nanosølvet, fluorkarbonene etc. med 6-timersdagen? Nei, det vet vi at de ikke gjør. Men kravet om 6-timersdagen setter spørsmålstegn ved vårt samfunns grunnleggende dogme – at alt må vokse og vokse. Å kreve 6-timersdag, det er som å stanse opp litt og spørre: Hvor er vi? Hvor er vi på vei? Er det dit vi vil? Og til å sette hæla i bakken og si nei, vi vil en annen vei.

Og hvor vil vi? For tida er det populært å snakke om å stille krav. Du må sjøl stå på, gjøre en innsats. Det gjør da også folk, men mange opplever at mulighetene lukker seg foran dem. Men hvorfor er det så bra med krav? Det finnes samfunn hvor det er så tøft å klare seg at bare de sterkeste og smarteste kan leve et godt liv. Slike samfunn stiller krav, men er de gode samfunn? Det finnes samfunn der du må ha en helt usedvanlig personlig integritet for å være i stand til å leve opp til alminnelige moralske standarder. Hitler-Tyskland var et slikt samfunn. Slike samfunn stiller krav, men er de gode samfunn? Når det er mørkt, ser en stjernene, heter det. Men kanskje er det bedre at stjernene ikke synes så godt, fordi sola skinner på alle?

6-timersdagen vil bety at det blir enklere for flere å jobbe full tid uten å slite seg ut. Det er bra, det peker riktig vei. Vi trenger slike reformforslag på mange områder, vi kan gjerne kalle det en kamp for et enklere samfunn: For eksempel reformer som gjør det enklere for flere å leve et dagligliv uten å øde jordas ressurser. Reformer som gjør det enkelt å kjøpe klær uten å bidra til hensynsløs utnytting av kvinner og barn i fattige land. Reformer som gjør det enkelt å bidra med sitt i foreningsliv og politikk. Osv. Osv. Kort sagt, reformer som gjør at vi kan leve godt og anstendig i samfunnet uten at det krever altfor store krefter og altfor mye mot.

Jeg vil avslutte med et dikt. Det er skrevet i 1988. På det tidspunktet var 8-timersdagen 70 år. Nå er det jeg som er 70 år. Det er en ganske anselig alder, men 8-timersdagen er altså snart hundre. Stort eldre bør den ikke bli, det er mitt bursdagsønske.

Og så: Vi vil leve hver dag.

Vi vil leve hver dag!

Se, nå skinner sola og svalene suser mot lyset!
Og her går du lettkledd i maivinden uten å fryse
fra jobben til klesvaska hjemme som står der og venter
på deg, og på tusener vårville, solsugne jenter.
Nå lyder det slagord og sanger og rop nedi gata,
der går et protesttog mot noe du alltid har hata:
mot råskap, rasisme og hat mellom svarte og hvite,
men du må få kjøpt mere mat, ellers blir det for lite.
Når morgenen gryr er sekundene nye og blanke,
og da kan det hende du føder en svimlende tanke,
den skulle du gjerne ha fulgt for å se hvor den ender.
Men først må du mase på ungen: Drikk melk og puss tenner!
Nå lyser augustmånen rødgul og varm ut i natta.
Den pleide du før bli så kjærlig og myk og betatt a’.
Ja, alt kunne vært som den første, berusende tida.
Men du er så trøtt, så du snur deg og sovner på sida.
Ved sol og ved måne og kjærlighet, nå må vi kreve:
Hver eneste dag er en dag vi har rett til å leve!
Ta sekstimersdagen og gi ikke opp før du vinner,
for solskinn og tanker og opprør er også for kvinner!

Kjersti Ericsson

Fra diktsamlinga, By oss ikke noe smått
Oktober forlag, 1988, Oslo

Etter to år med borgarkrig i Syria er stoda i Midtausten radikalt endra.

Stormaktene står mot kvarandre, sekterismen herjar, og mange spår katastrofe.

Venstresida er like delt som dei politiske elitane – kva skjedde, korfor, kva bør gjørast?

Mathias Cederholm er historikar, tilsett ved Universitetet i Lund. Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Ein kan sjå borgarkrigen som ei rekke parallelle motseiingar som rører ved mange interesser utanfor Syria, og som i sin tur har fått avgjørande innverknad på konflikten og karakteren av han. For å gjøre det forståeleg skal me ein for ein ta for oss dei grunnleggande motseiingane i landet og regionen i dag.

Indre opposisjon

For det første har det i lang tid vore ein indre opposisjon til Assad-regimet og det ofte undertrykkande tryggingsapparatet. Den opposisjonen vart meir aktivistisk under den arabiske våren. Dei økonomiske forholda i landet har vore vanskelege med fallande oljeproduksjon, høg arbeidsløyse og auka matvareprisar. Dette har blitt forverra av korrupsjon og privatiseringar, og sparetiltak som har stansa subsidiar til fattige. Utanrikshandelen er opna, og varer frå Tyrkia og andre har slått ut store industrisektorar.

Opprøret fekk raskt sunni-preg. Årsakene er fleire. Det finst ein sunni-religiøs opprørs-tradisjon frå tidlegare (sist 1982), der den syriske muslimske brorskapen er leiande organisasjon. Dei opplever den sekulære innrettinga på regimet som provoserande, og minoritetsgrupper (først og fremst alawittane) har ein uproporsjonal styrke i regjering og tryggingstjeneste (men mindre over hæren), utan at ein skal overdrive det. Massiv pengestøtte utanfrå og jihadistiske krigarar har forsterka sekterismen. Mange opprørsmilitsar har gått over til radikale islamistiske grupper, først og fremst Nusra, ettersom det er der pengar og våpen finst. Fleire andre opposisjonsgrupper finst i landet. Ein del samarbeider meir eller mindre med regimet (sosialistar, nasjonalistar), og har unngått å bli dradd inn i opprøret. Dei er tydeleg mot ytre innblanding. Til dømes har kommunistpartiet blitt straffa for dette gjennom mordkampanjar frå opprørssida.

Innblanding

For det andre har me vestmakter som USA, Storbritannia og Frankrike – Israel er nært knytt til dei. Dei mislikar frå gammalt av Assad-regimet som tidlegare førte ein sosialistisk politikk, og enno i dag i stor grad er uavhengige. Det syriske regimet har ført ein etter måten sjølvstendig økonomisk politikk, og har eit spent forhold til Israel på grunn av støtta til Hizbollah. Sjølv om tendensar til privatiseringar og avreguleringar har kjenneteikna politikken dei siste åra, er landet så godt som stengt for vestleg kapital. Forholdet til Israel er tvitydig, men mange oppfattar det som at Assad-regimet har betydd ein viss stabilitet. Eit ekstra irritasjonsmoment for vestmaktene er at Russland frå gammalt av har vore alliert med Syria, med marinebase, våpeneksport med meire. Endå verre ser dei på Syrias band til Iran. Mange i Vesten vil svekke Irans posisjon i Midtausten. Eit viktig steg ville vere å underminere den (sjia – om ein vil) alliansen som har vokse fram mellom Iran, Irak, Syria og Libanon (Hizbollah). Generelt vil ein sikre seg størst mauleg innverknad i regionen, ein innverknad som risikerte å bli svekka av den arabiske våren. Ein viktig del er den langvarige alliansen med golfstatane, ikkje minst Saudi-Arabia som dei siste åra har fått enorme våpen-leveransar frå USA, Storbritannia og jamvel Sverige. Vestens tilhøve til Midtausten dei siste åra kan illustrerast med den nye økonomiske samarbeidsavtalen etter G8-møtet i mai 2011. Den omfattar heile Midtausten utanom Syria, Irak og Iran. Avtalen peika ut uroa i Syria som eit anna avgjørande punkt å handtere.

Regionale makter

For det tredje finst regionale makter på frammarsj. Tyrkia, Qatar og Saudi-Arabia er alle på offensiven i regionen, har gode band til vestmaktene, og vil utnytte den såkalla arabiske våren til å styrke eigne posisjonar. På eit plan handlar det om politiske interessar. Golfstatane vil ugjerne ha sekulære og/eller demokratiske styre altfor nær, som kan inspirere opposisjonen i det eigne landet. Utan særleg kritikk frå Vesten har ein slått hardt mot opposisjonen i Bahrain. Dei tri vil gjerne ha religiøst nærståande styre i regionen, men drar dermed i ulik retning. Qatar og Tyrkia har gode tilhøve til Den muslimske brorskapen, mens Saudi-Arabia misliker ideane til brorskapen, som har ein viss demokratisk tendens. Dei ønskar seg meir hardføre salafistiske grannar. På andre sida vil ikkje kongehuset støtte al-qaida-grupper som kritiserer den saudiske monarkistiske strukturen. Men slike grupper får pengar frå rike privatpersonar i landet, koplingar som alle medrekna USA avstår å ha synspunkt på. For å halde nede den indre opposisjonen der sjia-minoritetar står fremst, driv golfstatane anti-sjia og anti-iransk agitasjon. At regimet i Irak i dag har sjia-farge er sterkt mislikt, og ein vel å framstille Iran og Iraks samarbeid med Syria og i Libanon som ein truande sjia-akse i heile regionen. Desse motseiingane har ein kunna følgje i Irak i fleire år, der USA under okkupasjonen såg seg nøydde til å sette inn eit Iran-vennleg styre i Bagdad. Den sekteriske valden som utvikla seg, var delvis eit resultat av innblanding frå Saudi-Arabia og Iran.

Tyrkia har omfattande økonomiske investeringar i sør og aust. Krefter i regjeringspartiet med Erdogan i spissen har løfta fram visjonar om eit ny-osmansk imperium med påverknad over heile Midtausten. Med konflikten i Syria har dei freista samordne dei vestlegstøtta opprørsleiarane med den syriske muslimske brorskapen, og dermed samtidig styrke rolla si i Nato. Det har fått ei rekke politiske konsekvensar. Når kurdiske grupper i Syria med nære band til PKK stod mot opprørsgrupper, aktualiserte det kurdarspørsmålet inne i Tyrkia. Dei måtte innleie forhandlingar med PKK. Men det vaks au tidleg fram ein opposisjon blant andre grupper mot den tyrkiske innblandinga i Syria. Protestbølgja som skylte over landet forsommaren 2013, var førebudd gjennom ein lang periode med antikrigs-protestar. Krigen har byrja komme over den tyrkiske grensa med ei rekke terrorhandlingar. Årsaka kan vere den tyrkiske innblandinga i Syria, og at store grupper med band til opprørarane no har flytta til den tyrkiske sida. Al Nusra har bygd opp eit nettverk som den tyrkiske tryggings-tjenesta har byrja slå ned på, og det er funne sarin, det kjemiske våpenet, i leiren til gruppa. Mykje tyder på at den tyrkiske regjeringa byrjar få kalde føtter, innblandinga har kosta mykje.

Hos golfstatane finst det også sterke økonomiske motiv bak den aggressive politikken. Overskylte med oljepengar med stigande oljepris leitar dei etter investeringar og medfølgjande politisk makt i regionen. Qatar har dessutan stor påverknad gjennom tv-kanalen al-Jazeera ved sida saudiske al-Arabiya. Dei har hatt pengar til overs til investeringar hos gode politiske kontaktar i Europa, for eksempel Tony Blair og Nicolas Sarkozy. Energitilgang speler ikkje uventa ei rolle. Qatar har minkande oljeproduksjon men enorme gassressursar, og vil gjerne kople seg til røyrleidningar til Europa, mellom anna gjennom Syria. At Iran planla eit liknande gassnett over Irak og Syria, opent for russiske investeringar, var eit lite mareritt for golfstatane og vestmaktene som er mot russisk og iransk makt på energiområdet.

USA og Russland

For det fjerde – som nemnt ovanfor – er USA og Russland innblanda, noko på avstand. Dei amerikanske interessene i regionen er nok godt kjente, men blir tatt opp nedanfor. Om Russland kan det seiast at landet ut over sine direkte band til Syria ønskar styrke posisjonen sin i Midtausten. Det finst alt eit visst samarbeid mellom Russland og Iran. Russland håper på ulike typar energiinvesteringar i regionen slik dei tidlegare hadde i Libya – men det møtte motstand frå den vestlege invasjonen i 2011. Eit delmål er å auke russisk påverknad over gassutvinninga i regionen, og seinare eksport, særleg til EU. Dei misliker tendensen til muslimsk religiøs mobilisering, ettersom det truar med å smitte til eigne område med muslimsk befolkning. Mykje tyder på at Putin med tida har komme til at det er på tide å markere seg mot USAs og Natos ekspansjon mot det russiske nærområdet. I regionen samanfell dermed igjen russiske og iranske interesser. Til ein viss grad dreier konflikten seg om den aukande polariseringa mellom Nato-blokka og i første rekke BRIKS-landa (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika). Mange andre land i sør har også vist skepsis til vestmaktene sine eventyr i Midtausten siste åra, men regelrett konflikt er ikkje truleg på dette nivået.

Om dei grunnleggande posisjonane har vore ganske like gjennom dei meir enn to åra med uro og borgarkrig i Syria, så har det skjedd ei rekke forskyvingar i det politiske spelet. Dei kan for ein stor del forklarast med to grunnleggande faktorar: kynismen til partane, og «utilsikta konsekvensar». Den innleiande uroa i 2011 vart snart militarisert, og støtte utanfrå var avgjørande alt då. USAs ambassadør Robert Ford hadde inngåande forhandlingar med ulike protestgrupper, og gamle militante nettverk frå opprøret i 1982 med band til Saudi-Arabia og Libanon vart aktiverte. Motsetningane vart snart prega av sekterisme. Alt hausten 2011 skjedde sekteriske terroraksjonar som forsterka skillet mellom sunniane og ulike minoritetar.

Resultatet var stadig tydelegare polarisering: fattige sunniar på landsbygda og i forstadane saman med økonomiske elitar med band til Saudi-Arabia stod mot dei andre gruppene og mot regimet med sine mange klientar. Ein allianse mellom Den muslimske brorskapen, golfstatane, Tyrkia og vestmaktene vaks fram, og dei snikra saman eit eksilråd for opprøret. Dette rådet hadde ingen innverknad på hendingane inne i Syria, og vart svekka av den politiske kjøpslåinga mellom maktene som stod bak dei. Qatar og Saudi-Arabia har i fleire steg kuppa mot kvarandre, og vestmaktene har jobba for å få lojale krefter på plass. Fleire i rådet har hatt koplingar til dei vanlege amerikanske institusjonane, tryggingstjenesta og ikkje overraskande oljeselskapet Shell, men Den muslimske brorskapen har vore hovudkrafta. Omfattande korrupsjon er knytta til mange rådsmedlemmer. Innimellom har alle partar ført inn våpen, pengar og stridande i Syria, men delvis til ulike grupper. Store pengar vart tidleg bydd avhopparar frå regimet; golfstatane samla raskt inn 300 millionar dollar, men uventa få valte ta mot slike tilbod.

Innleiingsvis trudde vestmaktene dei kunne få lojale «liberale» krefter på plass etter at Assad var styrta. Dei hindra alle kompromiss i FN ved å vise til kapittel 7 (å opne for militær intervensjon), som Russland og fleire andre absolutt ikkje kunne godta, særleg etter Libya-katastrofen. Høglytte løfter om meir støtte til rebellane hadde same verknad. Det gjorde forhandlingar uråd for Assad-regimet. Men snart måtte ein innsjå at opprøret hadde fått ein sekterisk og militant islamistisk karakter. USA valte då etter alt å dømme å halde tilbake på direkte støtte til opprøret. Dei lot først og fremst Saudi-Arabia halde fram med å pumpe inn våpen, men freista til ein viss grad kontrollere kva for grupper som skulle få ulikt utstyr. Til dømes vil ikkje USA at altfor kraftige våpen skal hamne i antiisraelske hender. Assad-regimet gjekk med på ei rekke punkt. Folkerøysting førte til ny grunnlov i februar 2012. Det var faktisk store steg mot demokratisering, og den ikkje-militante opposisjonen fekk ein viss innverknad. Den sterkt sekulære innramminga av politikken stod fast, religiøse parti var framleis forbodne. Ettersom rebellar og ytre makter ikkje lengre kunne vise til demokratisering med same styrke, valte dei i staden samle seg om å krevje Assads avgang.

Ikkje massakrar

At Syria formelt sett no er langt meir demokratisk enn fleire av dei vestallierte golfstatane speler inga rolle. Sommaren 2012 byrja omfattande terroråtak, bombingar i Damaskus og masseavretting av sivile i ulike byar. Dei fleste slike åtak ser ut til å vore utført av opprørsgrupper som skulda på regimet, men hendingane er ofte vanskeleg å finne ut av. Regimets vald var likevel utvetydig med dei omfattande flyåtaka på opprørsgruppene, og regjeringsvennleg milits har kopiert rebellgruppenes sekteriske vald. Oppgaver frå seinvinteren 2013 viser at mesteparten av valden har vore av militær art. Ifølgje det syriske observatoriet for menneskerettar, ein heller rebellvennleg kjelde, har rundt 100 000 døydd, der over 40 prosent høyrer til regjeringsstyrkane og tilslutta militsar. Det dreier seg ikkje om eit regime som massakrerer sitt eige folk slik mange i vest har hevda.

Støtta til Assad i Syria viste seg uventa stor. Ikkje bare frå minoritetsgrupper og politisk-økonomisk elite, men au frå sunniar som mislikte den ekstreme valden, innblanding utanfrå og den religiøse iveren hos rebellane. Etter ein periode med motgang kunne regjeringa med ny militærstrategi, regjeringsvennlege militsar og stadig meir involvert Hizbollah vende det til ein offensiv mot strategiske punkt både ved den libanesiske grensa og nordpå. Hizbollah er ganske enkelt tvinga med om dei skal forsvare sine livsviktige fortsyningslinjer frå Iran. Samtidig har støtta frå Russland blitt stadig meir tydeleg, med våpenleveransar og den russiske flåta som patruljerer i Middelhavet. Og det blir stilt tydelege krav om at forhandlingar må inkludere Assad og Iran. Mot krav frå britar og franskmenn om EU-organisert væpning av rebellane trua Putin med å eksportere den avanserte luftvernroboten S-300 til Syria.

USA har blitt tydeleg usikre. Det har vore heilt ulike oppfatningar om støtte til opprørarane i Det kvite huset, Pentagon, CIA og utanriksdepartementet. Desse spenningane vart påtakelege då våpentransport frå Libya til Syria vart stansa midlertidig etter at militsar angreip CIA-basen i Benghazi i Libya 11. september 2012 og drap USAs ambassadør. CIA-sjefen Petraeus blei straks etter nærmast kuppa bort frå jobben, og haukane iallfall for ei tid svekka. Britisk etterretning ser ut til å ha tatt over ansvaret for større delar av distribusjonen av våpen til opprørarane. At Russland blir trekt stadig sterkare inn, kompliserer saka, og Obama-administrasjonen har i stigande grad opna for kompromiss. Ein har (etter «moden overveiing») terror-stempla al-Nusra, den dominerande jihadistiske opprørsorganisasjonen, eit steg som FN følgte ut over våren. USA held au tilbake pengar som tidlegare er lova eksilrådet SNC. Men samtidig snakkar utanriksminister Kerry om å satse på væpning av grasrota inne i Syria. Eit merkverdig aggressivt Frankrike held på si side fram med forsøk på å presse inn «liberale» krefter i eksilrådet, med enkelte mindre resultat. Haukane i det politiske apparatet i USA vil at konflikten skal halde fram, med svekking av Iran som hovudmål. Dei fekk vatn på mølla då Hizbollah gjekk inn i krigen i Syria våren 2013, og no har dei i tillegg sjansen til å slå direkte mot Israels hatobjekt.

Det er lett å velje USA-imperialismen som utgangspunkt om ein vil forstå hendingane i Midtausten. USA er og har vore den dominerande imperialistiske makta. Men det er viktig å forstå dei ulike logikkane bak USAs handlingar, og det faktum at USAs utfordrande innverknad i Midtausten faktisk er avtakande. I tillegg til direkte dominans som ofte er vanskeleg å oppnå, har dei lenge hatt som mål å drive inn kilar mellom statar eller alliansar i regionen. Israel har lenge vore sett som ein slik kile. Ein annan faktor er korleis Washington heilt sidan andre verdskrigen har vore opptatt av at (Vest-)Europa ikkje må bli for avhengig av sovjetisk olje, med svekka knytting til USA som resultat. Kontroll over Midtausten med olje til europearane blei eit viktig verktøy for å halde vedlike ein energimaktbalanse og stabil blokkdeling mellom aust og vest. Mønsteret finst au i dag, sjølv om det er snakk om Russland og ikkje Sovjet, og sjølv om ein del av energihandelen dreier seg om naturgass. Med Putin er den politiske kontrollen over russisk energieksport styrka. Washington vil på same vis som London, Paris og krefter i EU-systemet spreie europeisk energiimport så den i større grad kjem sørfrå (Nord-Afrika), frå Midtausten gjennom «pålitelege land», eller frå Sentral-Asia, transportert utanfor russisk kontroll. Samtidig vil ein ikkje at offensive russiske energiinvesteringar skal bli for sterke (jamfør Gazproms investeringar i Libya og samarbeid med Iran-Syria osv). Kinas enorme energihunger blir halden på armlengds avstand. Då Sovjet fall, fekk politikken med å drive inn kilar ny bruk. Tryggingsrådgivarar som Brzezinski la vekt på at USA måtte få fotfeste ein stad i Sentral-Asia for å kunne dominere regionen (det blei til slutt Afghanistan), og hindre at Europa og Aust-Asia vart knytt saman på sikt. På same vis vil ein for alt i verda ikkje at landa i Midtausten skal bli altfor gode venner; dei må gjerne krangle og i visse situasjonar gå i strupen på kvarandre. Derfor støtta USA vekselvis Iran og Irak i krigen på 1980-tallet, og derfor ser ein sunni-religiøs mobilsering frå golfstatane mot sjiatrusselen frå Iran som eit utmerka verktøy for det klassiske målet: splitt og hersk. Same tankegang finn me hos ein del sterke pressgrupper i Vesten når dei diskuterer støtte til opprørarane i Syria. Ein vil ikkje at dei skal vinne – det sentrale er at landet blir svekka. Det er til og med sagt at om opprørarane blir for sterke, så bør USA bytte side og støtte Assad.

At dei regionale motsetningane stadig sterkare følger sekteriske linjer, har fått fleire til å advare mot opptrapping. Palestinaspørsmålet er dradd inn i spelet, Hamas har fått pengar og bytta side til å støtte Qatar og golfstatane, mens Hizbollah deltar i kampane på Assads side. Risikoen er stor for at den sekulære delen av dei palestinske organisasjonane blir svekka. Jamvel Egypt har tatt ei meklande rolle, og veljer ut frå enorme økonomiske problem å ta mot store pengar frå Qatar, og støttar utrykkeleg golfstatane. I verste fall har me med ei slags konfesjonalisering å gjøre, og blokkdanning av statsstrukturane i Midtausten som ender i ein regional utmattingskrig, som trettiårskrigen i Europa. Eller kanskje ein heller skal jamføre med alliansebygginga i Europa før 1914?

Ytre innblanding

Ein avgjørande lærdom frå hendingane i Syria er korleis innblanding frå ytre makter har ein tendens til å slå samfunn i stykker. Ei sosial protestrørsle var på god veg til politiske vinstar, men vart i staden forvandla til eit blodbad med intens sekterisme som truar ein heil region. Det som skjer no, er ikkje minst resultatet av ei lang rekke feilgrep frå vestmaktene. Okkupasjonen av Irak har ført til øydeleggande spenningar i regionen, på same vis som den fatale alliansen mellom vestmaktene og golfstatane. Jamvel Iran og Russland har skuld i opptrappinga, men kynismen og arrogansen er desto større på vestleg side.

Å spå om utviklinga er ikkje lett. Fleire posisjoneringar frå vestmaktene våren 2013 var truleg mest meint som påtrykk før dei planlagte forhandlingane med Russland: fornya krav om at Assads avgang, at Iran ikkje skal med i forhandlingane, og truslar om meir våpen. Kanskje har dei kynisk tenkt å vente på at Syria og Hizbollah er slitne sønder og reelt svekka. Noko slikt er utan tvil lengre borte etter regjeringsoffensiven våren 2013, som svekka opprørarane og logistikken deira kraftig. På forsommaren vart tonen skjerpa då Obama-administrasjonen valte å reagere på den nye situasjonen med løfte om direkte væpning av opprørarane, med å vise til sine tidlegare omstridde påstandar om bruk av kjemiske våpen frå regjeringssida. Samtidig snakka haukar som John McCain og krefter i Saudi-Arabia om å sende regulære styrkar frå Jemen for å gjenopprette maktbalansen i borgarkrigen. Frå Iran vart det leke svar rett etter presidentvalet om at dei hadde ferdige planar for å sende 4000 revolusjonsgardistar til Syria. Me får håpe den eskalerande retorikken ikkje blir meir enn det.

Fleire farlege steg står igjen sjølv om dei ikkje legg vekk planane om å styre utviklinga. Ein del tenker seg ei de facto deling av Syria mellom opprørarane og regjeringa, med flyforbodssonar, noko som ville innebere eit militært åtak på det sterke syriske fly- og luftforsvaret. Det ville sikkert føre til ytterlegare katastrofe. Dynamikken mellom Libanon, Syria og Irak, der det au nærmast er krigstilstand, er uføreseieleg. Meir ustabile tilhøve kan ein vente i Egypt, Libanon, Irak, Tyrkia, og kanskje til og med i Iran og somme av golfstatane. Og kva vil vestvennlege Saudi-Arabia og Qatar gjøre om vesten drar i avtrekkaren?

Det viktige steget er å la alle partar delta i internasjonale forhandlingar, sjølv Assad-regimet og Iran. Ein må slutte å følgje Saudi-Arabia og Qatar, og vårt politiske etablissement må slutte å følgje haukane. Fokus må tilbake til den syriske befolkninga. Lytt på alle opposisjonsgrupper, ikkje bare dei som er støtta utanfrå, og på regimet. På same vis som den farlege situasjonen er oppstått i Syria, så må løysinga starte i Syria.

Raudt Odda har tatt initiativ til å få utgreidd korleis sekstimarsdagen kan gjennomførast i industrisamfunnet Odda.

I arbeidsgruppa har det vore med kvinner og menn med erfaring frå ulike deler av fagrørsla og kvinnekampen.

Planutkastet vil bli presentert som eit debattgrunnlag i samband med kvinnedagen 8. mars.

Terje Kollbotn er bygg- og anleggsarbeidar, har m.a. vore leiar i Odda Bygningsarbeiderforening og leiar i LO i Indre Hardanger i fleire periodar. Har vore kommunestyrerepresentant for Raudt (tidlegare Raud Valallianse) sidan 1991, formannskapsmedlem sidan 2003 og fylkestingsrepresentant i forrige periode. Var leiar for Hardangeraksjonen mot EU 1992–1994 og den første faglege leiaren i RV (no Raudt) 1993–1997. Leiar i Raudt Odda sidan 2012.

Om Odda

Odda kommune ligg inst i Sørfjorden i Hardanger i Hordaland. Kommunen har i dag ca. 7000 innbyggjarar, medan folketalet var vel 10 000 for 50 år sidan. Ca. 5000 av innbyggjarane bur i industribyen Odda, eit regionsenter i Hardanger.

Odda vart eigen kommune i 1913, etter at den store kraft- og industriutbyggjing starta i 1906.

Dei første fagforeiningane starta og i 1906. Arbeidarrørsla har hatt ei sterk stilling i Odda. I dag er det to store industribedrifter, sinkverket Boliden Odda AS med ca. 300 tilsette og ilmenittsmelteverket TiZir i Tyssedal med ca. 200 tilsette. Her er det mykje industrikompetanse og store planar for å utvide produksjonen. Langsiktig og gunstig tilgang til fornybar vasskraft er ein nøkkelfaktor. I tillegg er det mange små og mellomstore industri- og håndverksbedrifter med over 500 tilsette.

Odda kommune er i dag den største arbeidsgjevaren, med ca. 650 årsverk, herav 80 % kvinner. Odda vidaregåande skule og Odda sjukehus er og store offentlege arbeidsplassar. I tillegg er det mange private verksemder innan varehandel og andre servicenæringar. Kulturbasert næring og reiseliv er i vekst. Sysselsettingsgraden og organisasjonsgraden er høg.

Så vil planutkastet bli sendt ut på høyring til fagforeiningar og andre interesserte fram til 1. mai. På grunnlag av innspel, vil eit heilskapeleg forslag til plan og strategi for å gjennomføre sekstimarsdagen i Odda bli utarbeidd. Prosjektet tar sikte på å halde fram til målet er nådd. Eit delmål er å få eit gjennombrot for saka innan 2018, 100 år etter at dei fagorganiserte Odda-arbeidarane reduserte den daglege arbeidstida frå 9,5 til 8 timar. I dette prosjektet har det vore lagt stor vekt på å studere og forsøke å lære av tidlegare kampar for kortare arbeidstid i Odda.

Oddaprosjektet for sekstimarsdagen ynskjer samarbeid med andre som set i gong tilsvarande prosessar andre stader i landet. Men først litt historie.

Kampen for 8-timarsdagen i Odda

Den internasjonale arbeidarrørsla hadde ei felles fanesak frå slutten av 1800-talet: Kampen for 8-timarsdagen. Retten til åtte timar arbeid – åtte timar fritid og åtte timar kvile ville revolusjonere kvardagen og livskvaliteten til det arbeidande folket. Då den storindustrielle revolusjonen gjorde sitt inntog i Odda frå 1906, vart 8-timarskravet etter kort tid reist med full tyngd. Dei første fagforeiningane i Odda fekk sydd ei raud fane for denne felles kampsaka. Denne fana var med kvar 1. mai og andre større faglege og politiske mønstringar fram til kravet vart gjennomført i Odda og ein del andre arbeidarbastionar i landet våren 1918, eitt år før kravet vart lovfesta i Stortinget. Dette skjedde året etter den russiske revolusjonen og i ein høgkonjunktur under den første verdskrigen. Eit massemøte i Odda 1. mai 1918 vedtok at den daglege arbeidstida i Odda vart kutta ned frå 9,5 timar til åtte timar over natta. Fagforeiningane hadde lagt ein plan for korleis denne forskotteringa av 8-timarsdagen skulle skje. Bedriftene avviste kravet og truga med total driftsstans og avskjed av aksjonsleiarane. Men 8-timarsplanen vart gjennomført. Bedriftene bragte saka inn for Elektrokjemisk Arbeidsgiverforening i Kristiania, som truga med søksmål mot fagforeiningane for å gjere dei økonomisk ansvarlege. Fagforeiningsleiarane svarte at aksjonen var sett i verk av arbeidarane på eiga hand, slik at erstatningskravet var grunnlaust. Utpå somaren 1918 reiste regjeringa eit framlegg om ei mellombels «8-timerslov», som vart gjort gjeldande frå august 1918. Søksmålet frå bedriftene og Arbeidsgiverforeningen vart lagt til side.

I juni året etter vedtok Stortinget samrøystes den endelege lova.

Kampen vidare for kortare arbeidsdag i Odda

Alt på 1920-talet vart parola «6 timars skift – 7 timars arbeidsdag» reist av den lokale fagrørsla i Odda, m.a. 1. mai. Dette førte ikkje til resultat. Kriseåra på 1920- og 30-talet gjorde dette vanskeleg.

Sidan den gongen har det skjedd mange endringar i arbeidslivet. Produktivitets-veksten og rasjonaliseringa i storindustrien starta for fullt på 1970-talet. Kvinnene, som då for alvor kom ut i arbeidslivet, endra både samfunnslivet og privatlivet i det mannsdominerte Odda.

Kravet om kortare dagleg arbeidstid og meir fritid vaks difor fram på slutten av 70-talet og utover på 80-talet. Både kvinne-rørsla og fagrørsla i Odda reiste kravet om seks timars normalarbeidsdag med full lønskompensasjon m.a. 8. mars og 1. mai. Kravet var eit sosialistisk svar på at mange fleire ønska seg ut i arbeidslivet, likestilling mellom kjønna og ein kompensasjon for den store produktivitetsveksten i form av meir dagleg fritid og deling av arbeid.

Storbedriftene produserte stadig meir med stadig færre folk, samstundes som fleire vart førtidspensjonert og uføretrygda. Mange var utslitt lenge før pensjonsalder. I Odda vart det og vist til at det var innført både fire timars skift for boltetrekkarane på det gamle aluminiumsverket i Tyssedal og fem timars skift for stripparane i den gamle elektrolysehallen på sinkverket. Dette var harde fysiske jobbar, som vart kompensert med kortare dagleg arbeidstid. Likevel var det få som klarte å stå i desse jobbane fram dei gjekk av med pensjon. Arbeidsmiljølova frå 1977 førte til mykje meir fokus på både det psykososiale og fysiske arbeidsmiljøet i industrien i Odda. Mange tillitsvalde og verneombod såg på seks timars arbeidsdag som ei løysing for at alle kunne stå i full jobb fram til pensjonsalder, og samstundes vere sikra ein god alderdom. I Odda var det diverre mange industri- og bygg- og anleggsarbeidarar som ikkje nådde pensjonsalder, eller døydde like etter at dei vart pensjonistar. I mange tiår har det difor vore ei stor overvekt av enker mellom dei eldre i Odda.

Kampen for 7,5 timars arbeidsdag

Under tariffoppgjeret i 1986 vart hovudkravet om ein halv times kortare dagleg arbeidstid med full lønskompensasjon reist med full tyngd frå LO-forbunda. Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) svarte med full lockout innan m.a. verkstadsindustrien, prosessindustrien og byggfaga. I Odda vart nærare 1500 industriarbeidarar og bygg- og anleggsarbeidarar satt på porten. Som så mange andre stader, svarte dei fagorganiserte med full blokade og organisering som om det var streik. Kampviljen og solidariteten var stor. Dette var effektivt. Produksjonen på dei store industribedriftene i Odda stoppa, det same skjedde på dei mellomstore industribedriftene og på store byggeplassar og anlegg i distriktet. Fagforeiningane viste reell arbeidarmakt. Dei økonomiske tapa for bedriftseigarane var enorme. Bedriftsleiarane vendte seg mot toppane i NAF og truga med utmelding om lockouten heldt fram. NAF-sjefen Pål Kraby måtte gå og kravet vart innfridd. For dagarbeidarar vart arbeidsdagen 7,5 timar og arbeidsveka 37,5 timar. For rundskiftarbeidarar vart arbeidsveka i snitt 33,6 timar. Dette var ein stor siger for fagrørsla. Men fortsatt jobba mange skiftarbeidarar åtte timars skift (sidan døgnet har 24 timar), med nokon færre skift i skiftperioden. Innan store deler av bygg- og anlegg vart det framleis jobba åtte timars dag (07–1530, med ubetalt matpause) og avspasering kvar fredag frå 13 (dvs. noe lengre helgefri). Dette vart resultatet i mange mannsdominerte yrke. Så seks timars normalarbeidsdag med full lønskompensasjon kom ikkje særleg nærare for mange i Odda.

Under det neste store slaget om arbeidstidsforkorting, under hovedtariffoppgjøret i år 2000, vart innføring av den femte ferieveka prioritert av LO-forbunda i privat sektor – kombinert med lågtlønstillegg. Som i 1986, var NHO (tidlegare NAF) like avvisande. Men klok av skade, gjekk dei ikkje til lockout. Men fagrørsla i privat sektor var godt organisert, og gjekk til storstreik for å setje makt bak kravet. Resultatet vart etter få dager at den femte ferieveka vart innført (og ei ekstra veke for alle over 60 år). Men den daglege arbeidstida vart uendra.

Tida for å innføre sekstimarsdagen er overmoden

Både ut i frå økonomiske og miljømessige argument og reell likestilling er det på tide å utarbeide ein felles strategi for å få gjennomført dette kravet.

Då vil det vere viktig å konkretisere korleis dette kan gjennomførast i praksis i eit lokalsamfunn som Odda, kva fordeler dette kan gje både for arbeidsfolk og samfunnet som heilskap og kva utfordringar som må løysast – slik dette vart gjort før innføringa av 8-timarsdagen i Odda i 1918.

I dag er samfunnslivet i stor grad basert på at kvinner har mesteparten av omsorgsansvaret for ungar og hus og heim. Dette byggjer både på tradisjonar og kjønnsrolle-delinga i samfunnet. Difor jobbar mange kvinner i offentleg sektor og i serviceyrke berre seks timars dagleg (eller 30-timars arbeidsveke) med tilsvarande mindre løn for å få tid til å utføre oppgåver på «heimebane». I industrien i Odda jobbar stort sett kvinnene 7,5 timars dag eller fylgjer same skiftplan som mannfolka. Seks timars normalarbeidsdag for alle vil gjere det mykje lettare for alle å kombinere arbeid med omsorgsansvar med full løn.

Store menneskelege og samfunnsmessige fordeler

Folk vil få meir tid i lag, til kjærast, ungar, familie og vener. Dette vil redusere stress og dårleg samvit i kvardagen og tidsklemma som mange småbarnsforeldre og andre opplever, vil bli mindre. Dette vil betre folke-helsa, gje meir energi og overskot både på jobb, i fritida, og betre søvn.

Dette vil gjere det lettare å utvikle kollektive samværsformer gjennom meir dugnadsinnsats, frivillig arbeid innan idrett, kultur, helselag, politikk og fagforeiningsarbeid. Dette vil utan tvil auke samfunnskvaliteten. Fleire vil kunne ta del i kurs, anten vidareutdanning eller hobbykurs og få meir tid til husflid og annan nytteproduksjon for seg sjøl og andre. Gamle handverkstradisjonar og høsting av alle naturens gode vil kunne bli enda meir populært. Det er ingen grunn til å tru at 1,5 timar meir dagleg fritid vil gjere folk uvirksame og sitje heime og glo. Samfunnsproduktiviteten vil auke.

Sekstimarsdagen vil skape eit samfunn med meir overskot til kvarande som både kan gje meir overskot til erotikk og sexlyst – og lyst til å fø fleire ungar. Auke i folke-talet trengs jo for å utføre alle arbeidsoppgåvene i eit slikt samfunnskollektiv.

Mange som i dag jobbar deltid eller er utstøytt av det ordinære arbeidslivet, vil kunne bli fullverdige medlemar i eit arbeidskollektiv der det er plass til alle, i staden for passiv utbetaling av trygd eller sosialhjelp. Den gamle sosialistiske parola om å kunne yte etter evne og få etter behov vil få ei ny meining for mange som i dag blir uføretrygda eller går på sosialen.

Eit grunnleggjande spørsmål er kva verdiar som er viktigast i dag – å ta ut enda meir i kjøpekraft eller å ta ut meir i fritid i komande tariffoppgjer. Realløna har nesten tredobla seg i Norge (i snitt) sidan 1970. Sjølsagt skal vi utjamne dei store lønskilnadane (t.d. mellom kvinner og menn). Men vi treng vi fleire bilar, TV og hytter for å leve eit lukkeleg liv? Er det ikkje på tide at vi erstattar kjøpepresset og jaget etter status og materielle verdiar med andre samfunnskvalitetar – t.d. sekstimarsdagen?

Organisering av seks timars normalarbeidsdag – nokre forslag

Arbeidslivet må sjølsagt organiserast på eit anna vis. Vi må få slutt på unødvendig byråkrati og inneffektive leiarmetodar og møtekulturar i arbeidslivet, slik at tid og ressursar blir frigjort til sekstimarsdagen. Dette krev betre planleggjing, tilretteleggjing og organisering av den tida folk er på jobb. Det kan t.d. skje ved at nokon startar ein time før andre (og sluttar ein time før) for å førebu arbeidsoppgåvene – og nokon begynner på jobb ein time seinare og jobbar ein time lenger for å gjere etterarbeid og klargjere for neste dag. Slike oppgåver kan gå på omgang. Kjernetida, som er det normale, bør likevel vere kl. 8–14.

Normalarbeidsdagen bør forsvarast og styrkast. Alt arbeid bør i hovedsak vere mellom kl. 7–17 eller 8–16, med ei kjernetid mellom kl. 8–14, mandag til fredag.

Sjåførar som skal frakte folk til og frå jobb, må sjølsagt og jobbe før eller etter kl. 8–14, det same gjeld folk som jobbar innan handel og offentlege kontor (slik at folk kan få gjort sine ærend før eller etter jobb). Men samstundes vil det frigjere mykje arbeidstid og menneskelege ressursar om «handlefriheten» til å halde butikkar ope døgnet rundt blir innskrenka til t.d. kl. 9–18 på kvardagar og laurdag og stengt på søndag. Søndag bør vere ein kviledag, med tid for turar og vere saman med familie og vener.

Nokon har i dag betalt matpause (for å vere tilgjengeleg) , andre har ikkje og kan nytte matpausen som fritid. Men dette er blitt nokså vilkårleg og må ryddast opp i innanfor dei ulike overenskomstane. Når folk som ikkje har betalt matpause i dag nyttar ubetalt matpause til å gjere eit ærend på eit offentleg kontor mellom kl. 11 og 1130 er det ofte stengt. Fleksibiliteten bør vere på arbeidsfolk sine premisser. I utgangspunktet bør målet vere at alle er på jobb og får betalt for seks timar. Så får spisepausar organiserast slik at verksemda fungerer heile tida. Med seks timars dag kan folk i større grad gjere ærend utanfor arbeidstida.

I Odda jobbar mange skift og turnus. På rundskift er arbeidsveke 33,6 timar i snitt (mot 37,5 timar på dagtidsarbeid) for å kompensere for ubekvem arbeidstid.

Ved å innføre sekstimars skift (t.d. frå 06–12, 12–18, 18–24, 24–06) er det naturleg at arbeidsveka blir i snitt mindre enn 30 timar. Ved ei slik skiftordning vil det vere mogleg for folk i større grad å kunne ta del i samfunns- og familieaktivitetar (når du t.d. er ferdig på ettermiddagskift kl. 18 i staden for kl. 22.

I Odda kunne det vore satt i gong eit prøveprosjekt på ei avdeling på sinkfabrikken (privat), på ein sjukeheim (kommunen) og på sjukehuset (staten) for å kunne samordne skift- og turnusplanar mellom industrien og offentleg sektor.

Sjølsagt vil det vere unntak frå hovud-målet om seks timars arbeidsdag. Når folk må bu vekke på anlegg eller plattformar i mange dagar eller fleire veker, er det naturleg at dei vil jobbe lengre dagar og ha lengre friperiodar. Men dette må ikkje bli regelen i ordinære jobbar t.d. i prosess-industrien og sjukeheimar med tolv timars skift eller turnus i helgene. Dei nødvendige unntaka i form av særordningar og særavtalar i spesielle bransjar må ikkje bli nytta mot hovedregelen seks timars normalarbeidsdag.

Sjøl jobba eg som anleggsarbeidar med lang reiseveg og fellestransport til og frå arbeidsplassen då eg var småbarnsfar. Sidan kona og var i full jobb, ønska eg å kunne vere meir i lag med ongane og gjere meir husarbeid. Sidan det var uråd å søkje om kortare dagleg arbeidstid (sidan vi hadde fellestransport til og frå arbeidsplassen med buss og båt), søkte eg om fri ein dag i veka, fortrinnsvis fredag. Dette vart kontant avvist, sidan det ville kunne få «ringverknader» og «statuere eit eksempel». Arbeidsgjevar var Statens Vegvesen. Andre småbarnsfedrar fekk same svar. Dette var i Odda på 1980-talet. Med seks timars normalarbeidsdag, bør folk som jobbar på anlegg t.d. kunne jobbe ti timars i tre dagars (30 timars arbeidesveke) og så kunne reise heim til familie og ungar. Med to arbeidslag, vil jobben likevel kunne bli gjort.

Kva med skule, SFO og barnehagar?

Skulekvardagen bør og vere seks timar, i kjernetida i tidsrommet kl. 8–14. Ved at lærarar og får redusert undervisningstid, får dei høve til å gjere meir førebuings- og etterarbeid på skulen.

Barnehagar og SFO må likevel vere tilpassa behovet for dei som jobbar utanfor den daglege kjernetida. Dei som jobbar toskift eller rundskift må ha høve til å ha SFO- eller barnehageplass etter behov. Foreldra vil uansett få meir høve til og overskot til å vere i lag med ongane i fritida enn i dag. Dei tilsette i barnehagane og SFO må leggje opp arbeidstid og arbeidsplanar som dekkjer dei reelle behova for innbyggjarane-.

Toskift på arbeidsplassane?

På industribedrifter og verkstader bør det vere aktuelt å jobbe 2-skift, både av omsyn til kundane og for å få nytta produksjons-utstyret på ein best mogleg måte.

TIl dømes vil ein bilverkstad kunne ha ope frå kl. 07–1830, der arbeidarane har ein halv times overlapping kl. 1230–13. Då vil kundane kunne levere og hente bilen før eller etter jobb, og få jobben utført raskt og effektivt og arbeidstida er frå 07–13 og 1230–1830. I ein slik modell kan ein innafor ein skiftplan og bytte innbyrdes om ein har behov for det.

Dette vil og vere aktuelt i kommunane. Mange reagerer sterkt på at offentlege kontor, bankar og serviceinstitusjonar stenger kl.15, når folk stort sett ikkje er ferdig på jobb. Med seks timars dag, kan nokon jobbe frå kl. 08–14 og nokon frå kl. 12–18 både for å sikre overlapping av arbeidsoppgåver og sikre at serviceinstitusjonar yter service når folk har fri.

Det same må gjelde t.d. frisørar og tannlegar. I dag må mange ta fri frå jobb for å klippe håret eller til ordinær tannlegetime. Dette kan lettare ordnast på fritida med sekstimarsdagen. Produktiviteten på arbeidsplassane og i heile samfunnet vil bli meir fornuftig.

Har vi råd?

Vi har i dag ei verdiskaping per innbyggjar som er kraftig auka berre sidan forrige daglege arbeidstidsforkorting frå 1987. Dette gjeld både den private og offentlege rikdommen. Men denne blir altfor skeivt fordelt. Mange har enno ikkje ein reell rett til arbeid (dvs. fast og full jobb med ei løn å leve av), slik Grunnlova seier. Klasseskilnadane har auka, uansett regjering.

Vi treng eit samfunnsrekneskap der både offentlege og private midlar blir kanalisert inn for å finansiere sekstimarsdagen, vil dette fint la seg løyse.

Eit par døme:

På den største industribedrifta i Odda (no Boliden Odda A/S) blir det i dag produsert tre gonger so mykje zink med halvparten so mange folk som for 40 år sidan. Det er rett nok investert fleire milliardar i meir moderne produksjonsutstyr som både betrar produktiviteten og arbeidsdagen (inkludert arbeidsmiljøet). Samstundes har kraftprisen meir enn tre-dobla seg på grunn av marknadsliberaliseringa av kraftpolitikken og EØS-avtalen. Dette utgjer ein meirkostnad for bedrifta på langt over 100 millionar i året for den reine vasskrafta. Utan denne meirkostnaden hadde sinkverket fint kunna auka bemanninga for å sikre både sekstimarsdag og ei rekkje gode miljøtiltak. Denne verdien går no ut av Odda-samfunnet til Statkraft (eigd av staten). I Odda går det årleg milliard-verdiar frå kraft- og industriproduksjonen ut av lokalsamfunnet for å gjere bedriftseigarane og staten enno rikare. Stadig mindre del av verdiskapinga blir verande i Odda. Difor er kampen for sekstimarsdagen og ein kamp om fordeling av verdiane som blir skapt av arbeidsfolk – på same vis som kampen for åttetimarsdagen for 100 år sidan.

Odda kommune har framleis ansvar for å kreve inn all forskot- og etterskotskatt og avgifter frå bedrifter og alle innbyggjarar, sjøl om den nye regjeringa har foreslått å sentralisere dette og. Langt over halvparten av dette blir sendt vidare til staten for at den søkkrike staten skal bli enno rikare. Om 20 prosent meir av det beløpet som Odda kommune krev inn av skattar og avgifter lokalt ikkje blir vidaresendt til staten, men nytta til full kompensasjon for seks timars normalarbeidsdag for alle kommunen sine tilsette, kunne kravet vore fullfinansiert. Samstundes ville dette redusert utgifter både til sjukefråvær (som i dag er over 8 prosent), uføretrygd og sosialhjelp for dei som i dag ikkje har jobb.

Strategi framover

Skal ein nå målet om sekstimarsdagen, må det utviklast ein felles slagplan (strategi) mellom kvinner og menn, mellom kvinne-rørsla og fagrørsla og mellom fagrørsla i både privat og offentleg sektor. Heile den politiske venstresida må og prioritere denne kampen.

Då vil det vere fornuftig å utvikle dei konkrete strategiane nedanfrå, slik Oddaprosjektet for sekstimarsdagen er eit forsøk på.

Men saka må samstundes løftast opp på nasjonalt plan, på landsmøte i forbunda, i partia og i andre organisasjonar. Eit viktig strategisk delmål er å få LO-kongressen i 2017 til å gå aktivt inn for sekstimarsdagen. Då vil den neste daglege forkortinga av arbeidstida (sju timars dag) – kunne skje i hovedoppgjeret i 2018, hundre år etter at åttetimarskravet vart kjempa gjennom mange stader.

Den kollektive styrken vil avgjere om dei neste etappane før kravet er innfridd, er tariffoppgjeret i 2020 og 2022. Dette kan og kombinerast med ein politisk offensiv for å få lovfesta kravet i Stortinget, slik det skjedde med 8-timarslova i 1919.

Nokre lærdomar

Kampen om arbeidstida har alltid vore ein kamp om fordeling av verdiane i samfunnet og kamp om livskvalitet og rettferdig samfunnsorganisering. Kampen har berre vunne fram gjennom samla og sterk fagleg organisering og ein felles strategi. Skal vi lukkast med kampen om seks timars normal-arbeidsdag, må fagrørsla og den politiske venstresida utvikle ein felles fanesak og ein felles strategi for korleis samfunnet kan organiserast på arbeidarane sine premissar. Slik sett er det ein del å lære av kampen for åttetimarsdagen. Det vart ei felles fanesak over lang tid , både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. I ein situasjon med krig, høgkonjunktur og arbeidarrørsla på offensiven, med revolusjonære perspektiv, innførte dei åttetimarsdagen med makt og pressa deretter gjennom kravet i lovs form. Når dei innførte åtteimarsdagen t.d. i Odda, bygde det og på ein konkret plan for korleis dette kunne gjennomførast. Fagforeiningane hadde sjøl utarbeidd arbeidsplanar og skiftplanar for 1,5 timar kortare dagleg arbeidstid som var fullt mogleg og fungerte godt, trass alle trugsmål og åtvaringar frå arbeidsgjevarane. Dette gjorde både arbeidsdagen og livet lettare for alle arbeidsfolk. Det vart ein milepæl i kampen mellom arbeid og kapital dei siste hundre åra som bør inspirere oss i den vidare kampen for kortare dagleg arbeidstid. Vi treng eit arbeidsliv der folk ikkje er utslitt når dei ein dag pensjonerer seg, og eit samfunnsliv der alle har tid og overskot til kvarande.

Oda Faremo Lindholm:
Bullshitfilteret
Oslo, Gyldendal forlag, 2014, 94 s.

Oda Faremo Lindholms bok, Bullshitfilteret, kan beskrives som en politisk selvhjelpsbok for unge jenter. Forfatteren retter seg direkte til leseren, med et ønske om å hjelpe ved å bidra med tips og triks til hvordan man kan avsløre løgnene som dagens mediehverdag prøver å selge unge jenter. Formålet med boken er å lære unge jenter å gjenkjenne «bullshit», et virkemiddel brukt for å profitere på deres dårlige selvtillit.

I Bullshitfilteret får leseren bli kjent med begrep innenfor feminismen gjennom enkle forklaringer og mange eksempler. Boken er lettlest, og det er sannsynlig at leseren kjenner seg igjen i beskrivelsene av det kvinneundertrykkende samfunnet vi lever i. Denne boken kan dermed være en god måte å bli kjent med feminisme på for unge jenter.

Det er viktig at jenter blir mer bevisste på hvor kvinneundertrykkende samfunnet vi lever i er, og at det ikke er dem selv det er noe galt med om de har dårlig selvtillit. Vi har alle godt av å utvikle et «bullshitfilter», men det er også viktig å påpeke at kvinnekampen er kollektiv. Dersom man skal kritisere Bullshitfilteret for noe, så må det være at den er litt i overkant fokusert individet og ikke på at jenter er sterkere sammen.

Når det er sagt, så anbefales fortsatt denne boken. Verden er i stadig endring, og dagens unge jenter er utsatt for ekstremt mye press, mye som følge av dagens mediehverdag. Behovet for en bok som tar opp de problematiske sidene ved dette, er derfor stort. Bullshitfilteret kommer nok til å påvirke mange jenter på en positiv måte, og ruste dem til å ta opp kampen mot strukturene som undertrykker dem.

Tomine Sandal

Spørsmålet i tittelen er feil stilt. Det er krig i Europa og har vært det lenge. Hver dag dør flere titalls mennesker i Ukraina.

Stormaktene er kraftig involvert. USA og EU blander seg inn i for å utvide sin innflytelses-sfære og svekke Russland. Som alltid spiller olje og energi en viktig rolle. Ukraina er transitland for gass til Europa og er avhengig av leveranser fra det russiske selskapet Gazprom.

Russland tramper på folkeretten, annekterer Krim og vil gjerne ha mer – og sitter med oljekrana. Men Putin kan med rette si:

Det var dere som begynte!

USAs og EUs sanksjoner mot Russland har bare økt president Putins oppslutning og besluttsomhet om å stå i mot. Den samme dynamikken skapes av NATOs militære opptrappinger. Dette avler en voldsspiral hvor endestasjonen er krig mellom NATO og Russland på ukrainsk territorium.

Norge har fra dag én fulgt i hælene på USAs konfrontasjonspolitikk. Regjeringa må stå opp i mot vårt lands tidligere statsminister, Jens Stoltenberg, og omgjøre beslutninga om at vi skal være med på at NATO ut-stasjonerer tropper i Baltikum og Øst-Europa.

Norges bidrag til NATOs nye styrke for hurtig utrykk må også kanseleres. Den store militær-øvelsen med over 5000 soldater som nå forberedes i Finmark, bør utsettes og flyttes.

Det ingen opposisjon mot dette på Stortinget. Det er én konklusjon å trekke:

Norge trenger en sterkere fredsbevegelse.

Erik Ness
Stian Bragtvedt

Hellas

Søndag 15. februar var det markeringer over hele Europa til støtte for Hellas. Den nyvalgte regjeringa ønsker å stanse innstrammingspolitikken fra EU og IMF for å iverksette et humanitært program i det kriserammede landet. For å få til dette, vil grekerne be om et overgangslån på seks måneder. Dette pusterommet vil også gi den greske regjeringen mulighet til å presentere sitt forslag for hvordan Hellas og EU kan komme til enighet om en løsning på gjeldskrisen. Det greske alternativet vil innebære en restrukturering av gjelden og en endring av innstrammingskravene som har fulgt med lånene fra EU. Et overgangslån vil sørge for at en demokratisk valgt regjering får sjansen til å presentere den politikken greske velgere har stemt frem.

Tar venstresida terroren på alvor?

Slavoj Zizek tar i eit essay i London Review of Books sterk avstand frå terroråtaka i Paris mot satiremagasinet Charlie Hebdo og ein jødisk butikk. Han kritiserer venstresida for å ikkje klara å ta klart avstand frå terrorisme utan å unnskylda eller forklara terroristane sine handlingar.

Zizek oppmodar til å ikkje sei at åtak på synagogar i Frankrike er ein forståeleg rekaksjon på Israel sine handlingar, like lite som at desse handlingane er forståelege i lys av Holocaust. Han seier også at kampen mot antisemittisme og kampen mot islam-ofobi er to sider av same sak.

Eit siste poeng er at ein stort sett ikkje lærer noko om toleranse og empati av ekstreme erfaringar, som holocaust. Det var heller ikkje formålet til utryddingsleiarane. (http://www.lrb.co.uk/2015/02/05/slavoj-zizek/in-the-grey-zone)

Økning av rasistisk vold i Tyskland

På bare to år er antallet overgrep mot flyktninghjem blitt seksdoblet rapporterer Radikal Portal. Mens asylmottak og lignende bosteder for flyktninger ble angrepet 24 ganger i 2012, har tallet for 2014 økt til skremmende 150 angrep. Også forskjellen i typen av angrep vekker oppsikt. En femtedel av angrepene involverte sprengstoff, ildspåsettelse, våpen eller legemsbeskadigelser. Det er påfallende at det er funnet sted en markant økning i siste kvartal av 2014. I tidsrommet fra oktober til desember ble det registrert 67 angrep, med til sammen seks personer som fikk skader.

Den første PEGIDA-demonstrasjonen fant sted 20. oktober i Dresden. Flere medier og eksperter knytter økningen blant annet til framveksten av PEGIDA-bevegelsen. Günter Burkhart, fra foreningen Pro Asyl, mener at høyreekstreme føler de har støtte på grunn av den omfattende offentlige oppmerksomheten overfor PEGIDA. De utfører bare folkets vilje. Selv det sosialdemokratiske, anti-fascistiske infobyrået Blick nach rechts mener PEGIDA danner grobunnen for fremmedfiendtlige overgrep.

Russland

Journalist funnet skyldig i homopropaganda. Elena Klimova er journalist og grunnlegger av nettstedet Children 404 som er opprettet for å støtte homofile, lesbiske, bifile og trans-tenåringer. Hun er nå funnet skyldig i «propaganda av ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner mellom mindreårige». Hun er dømt til å betale en bot på 50 000 rubler, i tillegg til at nettstedet hennes trolig vil bli stengt. Amnesty International er en av organisasjonene som oppfordrer til at anti-propagandaloven oppheves, og at russiske myndigheter stopper straffeforfølgelsen av Klimova.

Torabyeh

Palestinsk-jordansk hip hop-gruppe anmelder Likud. Gruppa Torabyeh ble sjokkerte da de hørte sangen sin i en valgkampvideo for Likud. I videoen spilles sangen i SUVen til et par IS-aktivister, som stopper for å spør om veien til Jerusalem. Svaret de får, er «venstre». Poenget i videoen er at venstre-sionistane viser veg for islamistiske terroristar. Torabyeh sier i en uttalelse at dette kobler gruppa med ISIS på en måte som set medlemmane i gruppa i livsfare. Dei tar avstand frå alt samarbeid med den sionistiske fienden (både venstresida og høgresida), og seier at dei vil gå til rettslege

Infofada.no

I februar blir Infofada.no lansert. Sida lover å gi deg alt du trenger for å forstå Palestina og Israel, og de utfordringene regionen står overfor gjennom analyse, kommentarer og nyheter. Målet er å gi et forum for analyser, kommentarer og nyheter som ellers ikke kommer fram i norsk media – særlig ved å bruke palestinske og israelske skribenter. Infofada er ikke tilknyttet noen organisasjon eller gruppe. Men nettstedet har et tydelig redaksjonelt ståsted: Det trengs en rettferdig fred i Palestina med like rettigheter for alle etniske og religiøse grupper. Dette må nødvendigvis bety slutten for israelsk okkupasjon og apartheid i Palestina og Israel. På lanseringsmøtet i februar var blant annet Cecilie Hellestveit, Nils Butenschøn og Ingeborg Moa i panelet.

I Oslo kommune var det et forsøk med sekstimersdag på et sjukehjem, og i to områder for hjemmetjenester. Det varte i 22 måneder, fra juni 1995 til mars 1997.

Byrådet oppsummerte det som mislykket, som bortkasta penger, og det ble med forsøket.

De ansatte og prosjektledelsen oppsummerte det som vellykket for ansatte og pasienter.

Jorun Gulbrandsen er medlem av kvinneutvalget til Rødt og i Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, www.sekstimersdagen.no. Hun er tidligere lærer og skriver lærebøker, og var leder av AKP (1997–2006). Har skrevet debattbøkene Er skolen for Kari eller Ronny? (Ad Notam Gyldendal a/s 1993) og Den skreddersydde skoen og kommunismen (Forlaget Rødt!, 2014).

Gry Opsahl er utdannet sjukepleier og har i flere tiår undervist studenter i sjukepleie ved Høyskolen i Oslo og Akershus. Hun var ansatt som prosjektleder for forsøket i Oslo.

– Hvor mye teller et bedre arbeidsmiljø? Hvor mye teller de ansattes egne vurderinger, når et forsøk skal oppsummeres og resultater dokumenteres? De ansatte fortalte om mindre stress. De hadde bedre tid til pasientene, noe som gjorde at de var mer tilfredse med arbeidet sitt. Det ble større arbeidsglede, rett og slett. De fortalte enkeltvis at de var mer opplagt og fikk mer hvile. Hverdagslivet ble bedre. Dette ble også oppsummert av fagforeningene. Jeg hadde jevnlige møter med de ansatte og var tett på, og beskrev det samme i min rapport. Fafos evalueringsrapport beskriver også dette, forteller Gy Oppsahl.

Men var pasientene misfornøyd, ettersom kommunen vendte tommelen ned?

– Spør heller: Hvor mye teller pasientenes erfaringer? Og de pårørendes? Ansatte og prosjektledelse oppsummerte at kvaliteten på tjenestene var blitt bedre. Før forsøket startet, ble det gjort nøye undersøkelser av hver pasients pleie- og omsorgsbehov, og turnusen (vaktordningene) ble lagt opp etter pasientenes individuelle behov. Både pasienter og pårørende fortalte at de var mer fornøyde, særlig fordi det ble flere på jobb da pleiebehovene var størst, og det ble tid til flere sosiale aktiviteter for pasientene, både innen- og utendørs.

Fakta

– Forsøk med seks timers arbeidsdag i Oslo Kommune

– Full lønnskompensasjon

– Flere ansatte (full tidskompensasjon)

Juni 1995 til mars 1997

– 103 forsøkspersoner, hjelpepleiere og sykepleiere

– Det var 33 hjemmehjelper, 50 hjelpepleiere og 20 sykepleiere. Av disse var 17 ansatt i forbindelse med prosjektet for å dekke produksjonsbortfallet ved overgang til seks timers dag

– Et sykehjem og et distrikt for hjemmetjenester med hjemmehjelpere og hjemmesykepleiere

– Betalt av: Oslo kommune, Kommunenes sentralforbund og Oslo kommunes opplærings- og utviklingsfond.

– Støtte fra fagforeninger: Norsk Kommuneforbund (nå Fagforbundet), Norsk helse- og sosialforbund og Norsk sykepleierforbund.

– Vedtatt i Oslo bystyre i desember 1993

– Evaluert av Fafo.

Var det sjukefraværet?

Hvis det ble et bedre arbeidsmiljø, og ansatte, pasienter og pårørende ble mer fornøyde, da står det vel bare en ting igjen? Sjukefraværet!

– Ja! Men korttidsfraværet sank! Vi må skille mellom korttidsfravær og langtidsfravær. Korttidsfravær er sykefravær som varer alt fra første sykedag og 14 dager frem. Arbeidsgiveren betaler da både lønn til den ansatte og lønn til eventuelle ekstravakter. Sykefravær over to uker betales av NAV/trygdeverket. Da dekker staten lønna til den som er sykmeldt. Økonomisk sett er det det korte sykefraværet som er mest belastende for arbeidsgiver, og det er viktig for arbeidsgiveren å få det ned. I forsøket sank korttidsfraværet for alle yrkesgruppene! I hjemmesykepleien og hos hjemmehjelperne sank korttidssykefraværet med 10–50 prosent. I sykehjemmet sank sykefraværet med ca. 10 prosent. Når kortidsfraværet går ned, merkes det både på ansatte og pasienter. Det blir færre uforutsigbare dager, mindre slitsomt å jobbe og bedre kontinuitet på de ansatte og på tjenestene. Bra for alles trivsel.

Var det langstidsfraværet som steg så veldig, da?

– Langtidsfraværet må analyseres nøyere. Hos hjemmehjelperne gikk langtidsfraværet drastisk ned. Det kan ha noe å gjøre med den nye turnusen og fordeling av arbeidsoppgaver. Hjemmehjelperne gikk fra å ha tre til to hjemmebesøk/rengjøringer, matlaging og handling per dagvakt og fikk en midtvakt i uka som ble fylt med andre arbeidsoppgaver/mer variasjon på arbeidsdagene. I sykehjemmet steg langtidsfraværet gjennom hele forsøksperioden, mens det i hjemmesykepleien gikk først litt opp og i siste prosjektår ned igjen. Langtidsfraværets stigning kan forklares med at 17 av de som deltok i forsøket (103) ble gravide, og mange ble sykmeldt i lengre perioder. At prosjektperioden med seks timers dag førte til 17 svangerskap og 17 nye verdensborgere, ble forklart med at de fikk et bedre hverdagsliv, tidsklemma ble redusert og livskvaliteten steg.

Svangerskap og fødsel er ingen sykdom, og burde ses på som positivt for samfunnet. Likevel føres fravær i denne sammenhengen som sykefravær. Det blir misvisende i dette forsøket, hvor det var fokus på sammenhengen mellom eksponering av arbeids-belastende faktorer og nedkortet arbeidstid til seks timers dag. Vi ville finne ut mer om effekten av det. Fødsler er ikke ille. De er naturlig nok forutsigbare og lette å planlegge vikarer for, og staten betaler. Men fraværet er langt. Så hvis du legger sammen de lange fraværene med de korte, blir summen «høyere sykefravær», altså et negativt resultat. Skjemaene til Fafo som evaluerte forsøket, skilte ikke mellom korttids- og langtidsfravær. Mens alle impliserte vet at virkeligheten viste en positiv utvikling, ikke negativ. Det var bittert.

Det var en periode i starten da sykefraværet toppet seg litt. Vi startet med sommerferie, 17 nye ansatte og deretter en influensaperiode. Men det jevnet seg ut igjen og gikk veldig bra, helt til vi skulle begynne å organisere tilbake til det gamle. Og det måtte vi gjøre en god stund før forsøket sluttet. Når det ikke varte i mer enn to år, sier det seg selv at det var for kort tid til å se sikkert om det var en sammenheng mellom redusert arbeidstid og lavere sykefravær, spesielt når det gjaldt de 17 som ble gravide og som fikk stigende «sykefravær»

Dette beskrives også i Fafo-rapporten:

I begynnelsen av forsøket var det en del problemer knyttet til ferieavvikling, sykdom og mange nye ansatte … Etter en tid ble imidlertid sykefraværet veldig likt (med gruppene vi sammenliknet oss med, som ikke var i forsøk).

Likevel ble oppslag i avisene for eksempel slik, da forsøket var ferdig: Den 24. oktober 1997 sto dette i Aftenposten:

Økt sykefravær med sekstimersdag.

Oslo kommunes forsøk med sekstimersdag har ikke ført til mindre sykefravær. Dette viser en rapport som Fafo la frem i dag.

Det var forskningskoordinator Torkel Bjørnskau i Fafo som uttalte seg, han som hadde skrevet evalueringsrapporten. Virkeligheten og beskrivelsen var forskjellig.

Ny turnus, nytt innhold

Til nå har du fortalt om positive erfaringer. Men noe må kommunen ha funnet som var så dårlig, at de satte nei-stempel på. Var det organiseringa av turnusen, samarbeidet … ?

– Kommunens nei til å videreføre prosjektet hadde ikke noe med turnus eller organisering å gjøre. Det var pengene. For Oslo kommune ble det i forsøksperioden 17 nye medarbeidere som skulle lønnes i tillegg til de 86 som fikk redusert arbeidstiden med 20 prosent med full lønns- og arbeidstidskompensasjon.

Det var ikke noe i veien med turnusen, tvert imot. I forsøksenheten laget vi et nytt skift midt på dagen med to personer. Det var fra klokka 10 til 16. På sykehjemmet hvilte pasientene etter middagsmåltidet, og det var mer ro i avdelingen. Da skulle ikke arbeiderne på dette skiftet gjøre de vanlige pleie- og omsorgsoppgavene. Vi fylte denne vakta med nytt innhold, både i hjemme-sykepleien og på sykehjemmet. Da kunne de to på den nye vakta gjøre mer sosiale ting, som å ta med noen ut på tur, lese for pasientene, lage avisgruppe, finne på noe som var hyggelig.

Det at vaktene ikke hadde de samme oppgavene hele tiden, gjorde at arbeidsuka ble mer variert. Ensformighet kan slite mye. Den nye turnusen som ble laget for forsøket, var veldig god, fordi de ansatte hadde vært aktive i å lage den.

Så var det dagvakt med ca åtte ansatte fra klokka 8 til 14. Kveldsvakta med fire ansatte var fra 16 til 22 og en fra 17 til 23. Etter kveldsvakt hadde du alltid midtvakt, sånn at du fikk nok søvn og hvile mellom vaktene. Det er tungt å jobbe til klokka 23, være hjemme tolv, sovne kanskje ett, være på jobben halv åtte neste dag etter fem timers søvn og rett inn i de tunge pleieoppgavene. Sånn hadde vi jo hatt det. Nattevaktene var fast ansatt og gikk 12 timer vakter på dispensasjon. De inngikk ikke i forsøket.

Vi hadde en annen fordel sammenlignet med slik det er i dag: I forsøksperioden var hjemmesykepleien og hjemmehjelpsordningen organisert i felles kontorlandskap. Vi kunne organisere arbeidet lettere. Vi kunne snakke sammen og samarbeide om pasientene. Nå er dette helt annerledes, tjenestene er splittet, enhver tjeneste har sin egen organisering, alle er alene, det kan være snakk om en privat og en kommunal organisasjon, fysioterapi og ergoterapi er for seg selv, og hjemmesykepleien er helt vingeklippet. Hjemmesykepleien deler ut medisiner og skifter på sår, men de får sjelden gjøre noe helhetlig for pasienten. Den er veldig fragmentert og oppgaveorganisert. Det er tidsbestemt på minuttet hva du skal gjøre. Det gjør ikke tjenestene bedre, heller tvert imot.

Livskvalitet – viktig eller ikke?

Jeg oppfatter din konklusjon om organiseringa av arbeidet, at den er oppsummert som bra. Da må jeg leite videre etter det mislykkede ved forsøket, som gjorde at kommuneledelsen mente at seks-timersdagen var en dårlig ide for kommunen. Ble ikke økt livskvalitet målt i forsøket?

– Det var ikke kommunens mål for forsøket. Målet var å se om sekstimersdagen ville føre til lavere sykefravær. Men prosjektledelsen hadde bedre livskvalitet, arbeidsmiljø og tjenestekvalitet med som mål. Disse positive resultatene er vanskelig å regne om til kapitalinntekter, slik det regnes fra arbeidsgiversiden når de bare ser på økte utgifter og ikke verdsetter miljø, tjenestekvalitet og trivsel.

Jeg kan sitere fra fagforeningenes rapport, der de lar en hjelpepleier fortelle:

Kvier meg til å gå tilbake til den gamle arbeidstiden på 7,5 timer. Jeg har bestemt meg til å gå ned i trekvart stilling, selv om det betyr lavere lønn.

En annen, Jytte:

Aldri hadde jeg trodd at en time fra eller til skulle bety så mye for humør og arbeidsglede. Jeg har alltid drømt om lang ferie, og har inntil i fjor tenkt at det måtte være bedre å få lengre ferie enn forkortet daglig arbeidstid. Men der tok jeg feil. Etter at vi fikk innført seks-timersdagen, har jeg fått mer overskudd både til beboerne, familien og meg selv. Sønnen min Adrian er ikke lenger nødt til å være i barnehagen til klokka fire, han kan selv velge om han vil være med hjem klokka halv tre når jeg slutter, eller om jeg skal hente ham senere på ettermiddagen.

Jeg har mer tid til meg selv og familien, derfor har jeg begynt å trene aerobic.

Dette er ikke to unntak som vi forteller om og om igjen. Det er flere som har sagt helt direkte at livet ble helt annerledes, de kunne kose seg på veien til barnehagen, ikke stresse etterpå heller. De som hadde reisevei, kom hjem før rushet, ikke sant. Vi har mye dokumentasjon fra alle møtene vi hadde i forsøket og referatene fra dem, og alle besvarelsene på spørsmålene fra Fafo, om hva de ansatte mente og hva de gjorde utenom jobben. Jeg er helt overbevist om, at forsøket førte til bedre livskvalitet.

Fafo skriver i rapporten sin at de ansatte i forsøksenhetene ga uttrykk for at de trivdes bedre etter innføringen av seks timers dag. De sa også at de samarbeidet bedre med kolleger, hadde bedre kontakt med pasientene, og de sa at mulighetene for å bestemme arbeidstempo var bedre. De sa at de var mindre fysisk slitne etter endt arbeidsdag, ifølge Fafo.

Det pleier ikke å være full enighet noe sted?

– Det var det ikke hos oss heller. Det var noen som ikke var like fornøyde. De hadde lang reisevei, bodde en 6–7 mil unna. De ville heller ha lange vakter og kortere uke. Dette ble diskutert. Konklusjonen var at du ikke kan samle opp slitenhet. Det er bedre å ikke bli så sliten hver dag. Det er nok å ha seks timer. Så forsøket fortsatte med forkortet hverdag, selv om noen helst ville ha det annerledes.

Sjukefravær som mål

– Det er problemer med å ha redusert sykefravær som mål av mange grunner. Hvis du skal finne ut om en forkorting av den daglige arbeidstiden skal føre til lavere sykefravær, må du bruke mye lenger tid på et forsøk. Fem år, minst. Det er fordi du må kunne måle slitasjeskader. I omsorgsyrkene er det mange kvinner som får muskel- og skjelettplager, og som blir sykmeldte i lang tid. Det handler ikke, tror jeg, bare om ren fysikk, men også om at de har liten innflytelse og kontroll med sin egen arbeidssituasjon. Arbeidet er slik at det kan bli ensformig uten nye utfordringer og variasjon.

Sekstimersdag bare på mannsarbeidsplasser?

– Så førte forsøket som sagt til at vi fikk 17 gravide. De fikk tid til å være kjærester, det snakket vi mye om og hadde det litt moro med. Så ser vi hvordan de registrerer fravær i forbindelse med fødsler. På kvinnedominerte arbeidsplasser med yngre kvinner, vil dette slå negativt ut på statistikken. Men det er vel positivt at det fødes nye barn! Dette burde vi problematisert mye bedre i et likestillingsperspektiv. Det er tross alt kvinnene som er gravide. Spesielt innen pleie- og omsorgsyrkene er det mange tunge løft og krav om god fysikk og god helse for å kunne utføre arbeidet tilfredsstillende. Tilpassing og tilrettelegging for lettere arbeid for den gravide blir vanskelig, da pleiebehov ikke kan organiseres bort, eller vente for lenge med å ble møtt. Å være den som det alltid skal tas hensyn til er ikke greit, og da blir kanskje løsningen å legitimere fraværet med sykemelding. Kvinnearbeidsplasser hvor svangerskap er en naturlig del av deler av yrkesfasen, bør sikres høyere bemanning som et forebyggende tiltak for å redusere «sykefravær». Det skal vel ikke bli slik, at vi ikke kan ha sekstimersdag der det er mange kvinner i fertil alder?

De ansatte må lage den nye arbeidsdagen

På Tine Heimdal var de ansatte aktivt med på å finne ut hvordan og når de nye skiftene skulle være, da sekstimersdagen skulle forsøkes. De har som kjent permanent sekstimersdag nå. Denne medvirkninga var kanskje den viktigste grunnen til det gode resultatet. Jeg mistenker at det samme var tilfellet hos dere?

– Det var helt avgjørende at de ansatte laget turnus og innholdet i vaktene! Helt avgjørende. De visste når behovene var størst. De kjente pasientene. De lagde sin egen arbeidshverdag. Resultatet ble bedre tjenester for pasientene. De ansatte ble mer tilfreds med hva de gjorde på arbeidet. Bruken av ekstravakter gikk ned fordi korttidssykefraværet gikk ned, dette var bra for pasientene og de ansatte, og det var økonomisk en stor fordel for arbeidsgiver.

Var det noen muligheter for å justere løpet underveis?

– Vi hadde en prosjektgruppe som besto av bydelens pleiesjef, en representant for alle hjemmehjelperne og en for alle sykepleierne, en tilsatt konsulent og jeg som leder. Vi hadde møte en gang i måneden og var tett på hvordan det gikk.

Så hadde jeg møter med de ansatte på de ulike postene en gang hver 14. dag, for å sikre arbeidsmiljøet og kvaliteten på tjenestene. De ansatte var delt inn i tre grupper, så det ble ett møte på dem og tre på meg. Det var ganske tett oppfølging og muligheter for å forebygge og å løse eventuelle problemer. Vi avsluttet disse møtene med å synge Ellinors vise.

Hver gang?

– Hver gang!

Hva er et godt forsøk?

Er to år passe for et forsøk?

– Jeg mener nei. Vi hadde 22 måneder, fra juni 1995 til mars 1997. Av dem gikk tre måneder med på å starte opp og tre måneder på å avvikle. Fem år er et minimum for å følge kvalitative endringer over tid. En må jo helst også få tid til å oppdage svakheter og gjøre forbedringer. Det tar lang tid før en ny organisering setter seg. Det var 103 pasienter, hver med sine behov. Det er rapportering om hver enkelt pasient, det er veldig strenge krav til å skrive ned dokumentasjon. Samtidig er det for få PC-er, så det blir plundrete. Det er ikke lagt til rette for de enorme kontrollregimene som er innført. Jeg mener det burde settes i gang et forsøk til, – på fem år. Det vil gi mer gyldig kunnskap.

Ut fra kommunens mål om redusert sykefravær og reduserte utgifter var dette forsøket mislykket.

Hva mener du er målet for et godt forsøk med sekstimersdagen?

– Det er et bedre liv. At de ansatte blir mer fornøyd med livet både på jobben og utenfor jobben. God kvalitet på tjenestene og et godt arbeidsmiljø henger sammen. Sykefraværet blir lavere, pasientene mer fornøyd. Jeg mener kommunen ikke la vekt på dette. Heller ikke Fafo, som hadde ansvaret for evalueringen.

Men Fafo forteller også at de ansatte sa de trivdes bedre og gjorde en bedre jobb overfor pasientene.

– Det er ikke slik at Fafo helt unnlot å rapportere om fornøyde ansatte og om arbeidet deres. Det kan alle se ved å lese rapporten som ligger på nettet. Men deres hovedanliggende var sykefraværet, ikke arbeidsmiljøet eller kvaliteten på tjenestene. Altså ikke kvalitative data. Det var fordi forsøket var satt i gang med redusering av sykefraværet i helse- og omsorgssektoren som mål. Ebba Wergeland, som hjalp oss å starte forsøket, ville se på helsetilstanden til de ansatte over tid. Det ble kuttet helt ut. Fafo ville ikke at jeg skulle bry meg om personene i forsøket i det hele tatt. Jeg svarte at jeg var leder for et forsøk med mange ansatte og pasienter, jeg hadde et ansvar for at det skulle gå bra, og jeg ville snakke med alle ansatte annenhver uke. De ansatte var ikke bare forskningsobjekter, men aktive personer som tok del i sitt eget arbeidsliv og sin egen fritid. Fafo intervjuet bare avdelingslederne og pleiesjefen. Ikke de andre ansatte. De fikk bare spørreskjemaer tre ganger i løpet av prosjektperioden.

Det finnes en rapport til. Det er prosjektrapporten: Oslo Kommune. Et forsøk med reduksjon av arbeidstid: 6 timers dag for kvinner i omsorgsyrker. Den er godkjent av alle parter. Den forteller om hverdagslivet, om kvaliteten på tjenestene, arbeidsmiljøet og pasientene. Skrevet av meg, som har sett forsøket fra innsiden hele veien. Da forsøket ble avsluttet, ble det bestemt at begge rapportene skulle gjøres tilgjengelig, samtidig, for alle som ville vite noe om forsøket. Prosjektrapporten ble ikke gjort tilgjengelig. Kun Fafos evalueringsrapport.

Politisk motstand

Var det stor motstand i byrådet og kommunestyret mot forsøket? Hvis det var tilfellet, var kanskje ikke velviljen stor når det skulle oppsummeres?

– Forslaget om et forsøk med sekstimersdagen i Oslo ble vedtatt i kommunestyret med én stemmes overvekt i 1993. Det var fagforeningene som tok initiativ til Oslo-forsøket. De var på studietur til Kiruna. Der var det forsøk med sekstimersdagen. Målet der var å se om flere ville gå opp i full stilling og få full lønn, og om sykefraværet ville gå ned med seks timers dag og full lønnskompensasjon.

De som stemte for forsøket, var SV, jeg må nevne Kari Pahle spesielt som gjorde en stor innsats, RV (nå Rødt), et delt AP (Knut Røed fra AP var den største motstanderen). Senterpartiet stemte for, og med deres ene stemme ble det flertall for. H, FrP, KrF, Pensjonistpartiet og en i AP stemte mot.

Det var altså stor motstand, og ganske tverrpolitisk. Forsøket ble lagt til arbeidsgiverseksjonen i kommunen som lå under Byrådsavdeling for Plan og finans, så jeg hadde finansbyråd Rune Bjerke, AP, som min øverste politiske leder, han som nå er sjef i Den norske bank. Vedtaket fra starten sa at det skulle være 120 ansatte med, det skulle være full kompensasjon for lønn og tid, og det betydde 20 prosent flere ansatte. Det ble lyst ut anbudskonkurranse som flere deltok i, om hvem som skulle få evaluere. Det var tre innbydere i anbudskonkurransen, og Fafo fikk tilbudet. Målet med forsøket skulle være: Å redusere sykefraværet. Jeg søkte og fikk stillingen som prosjektleder. Forskerne Ebba Wergeland og Anne Marie Berg hadde fått penger fra Forskningsrådet som de ville bruke på evaluering av forsøket, og de hjalp til med å finne egnete bydeler for forsøket. Det måtte være steder der full stilling var det normale, sykepleiere og hjelpepleiere på sykehjem og i hjemmetjenesten, og det måtte være velvilje for forsøket på arbeidsplassene. Majorstua Alders- og sykehjem og hjemmetjenesten i to områder i samme bydel ble valgt. Denne bydelen med høyest antall ansatte på heltid ga et godt utgangspunkt for forsøk med å redusere eksponering for arbeidsbelastende faktorer i form av nedkortet arbeidstid og se om det førte til nedgang/lavere sykefravær.

Forsøket ble endret. Politikerne reduserte antallet personer til 100 for å spare penger, og forskerne trakk seg fra prosjektet fordi de mente det ble for få deltakere for å gi et godt nok grunnlag for forskning. Forskningsmidlene ble sendt tilbake til Forskningsrådet. Oslo kommune måtte skaffe nye midler til evalueringen av forsøket, som var bystyrets bestilling. Så det var litt plunder til å begynne med. Men vi kom i gang i juni 1995!

Det var kommunevalg høsten samme år. Det ble Høyrestyre, og det var de som vurderte resultatet av forsøket i 1997. Da Faforapporten kom i oktober det året, sendte Heidi Larsen, ny finansbyråd fra Høyre, ut denne pressemeldingen:

Sykefraværet har steget med både kort og vanlig arbeidsdag. Sekstimersdag gir ikke den produktivitetseffekt mange håpet på, selv ikke når de ansatte får lønn som for en vanlig arbeidsdag.

Til NRK sa hun:

Oslo kommune hadde kastet 3 millioner rett ut av vinduet.

Dommen var klar: Sekstimersdag skal vi i hvert fall ikke ha!

Svaret er: For vellykket

Dette intervjuet starta med spørsmålet: Byrådet i Oslo oppsummerte forsøket som mislykket. Prosjektledelsen og de ansatte mente det var vellykket. Du har fortalt om mange sider ved forsøket og er fortsatt overbevist om at det var et forsøk med gode resultater for arbeidsmiljøet, tjenestekvaliteten og sjukefraværet. Nå har vi antakelig kommet til konklusjonen: Hvorfor er resultatene snakka ned, ja rett og slett svartmalt?

– Forsøket viste for gode resultater! Hvis byrådet og andre myndigheter skulle ta til seg de gode erfaringene og resultatene, vil de ikke kunne stoppe sekstimersdagen! Derfor måtte det ikke bli vellykket. Det handler om penger. Reaksjonene fra en rekke politikere i Arbeiderpartiet og på høyresiden tyder på at de fryktet et vellykket resultat. Dette ville medføre krav om arbeidstidsreduksjon fra mange fagforbund og en betydelig økning i lønnsutgiftene. Dermed var det duket for en politisk interessekonflikt av dimensjoner. Fafo-rapporten «Seks timers arbeidsdag i omsorgsyrker» ble en av brikkene i spillet. Men selvfølgelig var forsøket vellykket. Organiseringen av arbeidet ble forbedret, arbeidsmiljøet styrket, tjenestekvaliteten forbedret, korttidsfraværet gikk ned på alle arbeidstakere: sykepleiere, hjelpepleiere og hjemmehjelpere.

Det trengs et forsøk til i helsesektoren i Norge, et som er på fem år. Og det hadde kanskje vært lurt om de som har ledet de mange forsøkene med sekstimersdagen i Norge, kom sammen og delte erfaringer!

Les mer

– Torkel Bjørnskau, Fafo. Seks timers dag i omsorgsyrker. En evaluering av forsøket i Oslo kommune. 1997. ISBN 82-74221990. Finnes på Internett.

– Oslo Kommune. Et forsøk med reduksjon av arbeidstid: 6 timers dag for kvinner i omsorgsyrker. Prosjektgruppas rapport. Gry Oppsal. Finnes på Internett.

Se www.sekstimersdagen.no.

Fra våre naboland

I nr. 1 A/2015 av Rødt! Den blåblå regjeringa (som noen også kaller den blåbrune) under lupen. Men skjer i våre nærmeste naboland? Her er en dansk og to svenske lenker som kan opplyse oss.

Modkraft

http://www.modkraft.dk

For dem som vil følge med i dansk politikk og klassekamp, ikke minst utviklinga i EU, byr miljøet rundt Modkraft på en fantastisk ressurs. Deres hjemmeside er fyldig, opp-datert og pedagogisk anrettet, og arbeidet er organisert ved hjelp av tolv temaredaksjoner, som bl..a. spesialiserer seg på økonomi, faglig kamp, miljø. EU, motkultur (kunst og kultur fra undergrunnen), queerkraft (kjønns- og seksualpolitikk) og Kontradoxa (kronikker, lengre analyser). Bidragsyterne kommer fra det som litt vagt kan kalles den radikale venstrefløyen; mange har nok til tilknytning til Enhedslisten. Det bys både på en nyhetstjeneste (der vi f.eks, får vite at de danske Internationale Socialister nylig har meldt seg ut av Enhedslisten for å skjerpe sin egen profil), en avdeling for rundt 50 bloggere, en magasindel med lengre bidrag og mye, mye mer. Det er også inspirerende at de orienteres så mye om kampanjer, som f.eks. mot TTIP og TISA.

ETC

http://www.etc.se

ETC har i ei årrekke vært et radikalt svensk månedstidsskrift, med Jonas Ehrenberg som frontfigur. I strid med alle motesvinginger har de tatt steget over til å bli avis, med fem utgivelser i uka, og med muligheter for et digitalt abonnement. En god del av stoffet er også tilgjengelig gratis på nett; det gjelder både lederartikler, nyhetsoppslag, debatter og kronikk. Naturlig nok er mye oppmerksomhet viet rasisme og Sverigedemokratene. En del av det er samlet om temaportaler, som klima og økonomi. Og glem ikke tegneserien til Nina Hemmingsson.

Clarté

http://www.clarte.nu/

Det svenske Clartéforbundet har sine røtter tilbake til mellomkrigstida, den gang også med norske forbindelser. På 1960- og 70-tallet spilte de en viktig rolle innafor den revolusjonære studentbevegelsen, men har i dag virksomheten konsentrert om et partipolitisk uavhengig og sosialistisk tidsskrift. Det kommer med fire fyldige numre i året, og har flere trekk felles med Rødt!, selv om det som oftest er kortere artikler. I et nettbasert arkiv er det samlet et utvalg av sentrale artikler fra hvert av numrene, som f.eks. nr 2/14, som handlet om Den først verdenskrigen.

Redaksjonen ba Jorun Gulbrandsen dra til Trondheim og lage en reportasje om sekstimersdagen. Tine Heimdal har nemlig sekstimers arbeidsdag, og vi ville høre om erfaringene. Hva mente meierisjefen? Tillitsvalgte? De ansatte?

Hun kom tilbake med mange intervjuer og bilder, og presenterer«funnene».

Jorun Gulbrandsen er medlem av kvinneutvalget til Rødt og i Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, www.sekstimersdagen.no. Hun er tidligere lærer og skriver lærebøker, og var leder av AKP (1997–2006). Har skrevet debattbøkene Er skolen for Kari eller Ronny? (Ad Notam Gyldendal a/s 1993) og Den skreddersydde skoen og kommunismen (Forlaget Rødt!, 2014).

Tines anlegg på Heimdal er en produksjonsbedrift med 170 ansatte. Forholdet mellom kvinner og menn er ca. 40–60. Osten kommer inn fra meieriene i store stykker, blir skåret i de mange ulike formene vi finner i butikken, pakka, lagra og distribuert. Det er fire avdelinger: pakkeriet med flest folk, deretter lageret, administrasjon/kantine og verksted. Deler av bedriften har arbeidet to skift de siste 15 årene. Bedriften har hatt seks timers normalarbeidsdag som fast ordning siden 2010, med to års forsøksordning fra april 2007. Så det er ikke lenge til de kan feire 10 år. Resultatene på Tine Heimdal fører til mange spørsmål. Vi hører at de produserer mer på seks timer enn på sju og en halv som de hadde før, at sjukefraværet er halvert og at kostnadene ikke har økt. Hvordan kan produktiviteten øke så mye? Hvis det kan skje på andre produksjonsbedrifter også, på så kort tid, hvorfor skal vi da snakke om at det må skje en produktivitetsøkning i tiår framover, for å få sekstimersdag? Er det egentlig en mye enklere sak?

Hva er det med ledelsen på Tine?

Hvordan har den jobba så lenge med en sekstimersdag? Hva har den forstått, som ikke mange andre har forstått? Det er opplagt at de har samarbeida med de ansatte og fagforeninga. Hvorfor er det ikke flere eiere og ledere som gjør det samme?

Når resultatet er så vellykka: Det hadde ikke gått, uten at de ansatte var aktivt involvert. Hva har de ansatte gjort for å få det til? Hvordan? Hvor lenge? Hva slags skiftordning lagde de? Hvorfor fikk de i stor grad bestemme den?

Når det ikke ble ansatt flere folk, er det da slik at hver og en jobber for mye, at stresset øker, at folk klager over det? Er det mer overtid? Er det sant at folk er så fornøyde som det ser ut som i TV-programmet Brennpunkt? (Alle som har sett det, husker den unge mannen som lo og sa: «Sekstimersdagen? – Genialt!»)

Bruker de ansatte den nye fritida si til flere ting, enn de gjorde før? Er livet blitt bedre? Hva sier folk?

Hva var måla for forsøket med sekstimersdagen fra begynnelsen? Var det lavere sjukefravær? Var det økt velferd? Var det høyere produksjon? Hva er måla i dag? Disse spørsmåla og svara er veldig interessante for dem som gjerne vil prøve seks-timersdagen på sin bedrift og i sin kommune. Erfaringene fra Oslo-forsøket som Gry Opsahl forteller om i dette nummeret, bidrar også til grundigere forståelse av arbeid med innføring av sekstimersdagen.

Ta utgangspunkt i mulighetene, ikke problemene!

LO-kongressen i 2005 vedtok at det burde settes i gang flere forsøk med sekstimersdagen. Ved tarifforhandlingene i mai 2006 ble NNN og Tine enige om å teste ut sekstimersdagen på et anlegg. Det ble deretter en høring om hvilke anlegg som kunne tenke seg å forsøke. På høsten falt valget på Heimdal.

Kåre Pedersen er hovedtillitsvalgt i NNN på Tine Meierier, Heimdal, i Trondheim. Han har vært med i ledelsen for sekstimersdagsprosjektet hele tida.

JG: Hva er det med ledelsen på Tine? Hva er det som gjør at ledelsen samarbeider med de ansatte og med fagforeninga? Dette virker litt for vakkert på mange på andre arbeidsplasser. Folk kan nesten ikke tro det.

– Det begynte egentlig for flere år sida. I 2001 fikk vi en ny sjef, Jan Eiler Wessel. Det var han som turte å gjøre endringa. Vi hadde hatt en ovenfra-og-ned-lederstil, der sjefen ga ordre og de ansatte skulle adlyde. Jeg mener den viktigste årsaken til suksessen med sekstimersdagen er endringa fra en kultur hvor ansatte har vært vant med at ledelsen har bestemt alt og tredd beslutninga ned over hodet til de ansatte. Det var ei endring til dagens modell hvor de ansatte i svært stor grad, enkeltvis eller i forbedringsgrupper, sjøl er involvert i endringsprosessen. Dermed får de eierskap til beslutningene. Wessel begynte å delegere ansvar nedover. Han kunne se at andre var dyktige. Hadde ikke denne endringsprosessen vært gjort på forhånd, ville vi ikke lyktes med sekstimersdagen. Det kan være mange gode beslutninger som blir gjort i ledelsen mange steder, men som blir møtt med motstand, fordi de ansatte ikke venter seg noe godt fra den kanten. «Hva har de dustene funnet på nå igjen …».

Vi hadde altså holdt på med en prosess i en 4–5 år før forsøket med sekstimersdagen starta.

De ansatte fant løsningene

Det gir mening. En gjetter at både ledelse og ansatte har jobba lenge med samarbeidet. Men hvordan, reint praktisk?

– Som en forberedelse til forsøket, ble det organisert grupper av ansatte på hver avdeling, som diskuterte hvordan sekstimersdagen kunne gjennomføres. Høsten 2006 og vinteren 2007 ble blant annet brukt til å involvere de ansatte i å finne hensiktsmessige måter å løse oppgaven på, som var å gjøre samme jobben på seks timer uten at det ble ansatt flere folk. Det var i hovedsak de ansatte sjøl som jobba fram forslag til løsninger. Alle forslag ble lagt fram for ledergruppa for godkjenning.

Den hovedtillitsvalgte var med i ledergruppa (Kåre Pedersen, red. anmerkning). Det var viktig for åpenheten og tilliten. De ansatte visste at de fikk all informasjon. Ikke noe var hemmelig.

Det ble også nedsatt ei prosjektgruppe for prosjektet. Prosjektleder var HMS-leder Kirsti Hosøy. Deltakere her var hovedtillitsvalgt, hovedverneombud, meierisjef, personalleder, HMS-sjef i TINE og driftssjef i TINE. Rammene for prosjektet var: Sjukefraværet skulle ikke øke, leveringsgraden skulle opprettholdes og ingen økte kostnader.

Rammene er de samme i dag. Og de ansatte har gjennom eget engasjement, deltakelse i forbedringsgrupper og gjennom hovedtillitsvalgt som er fullverdig medlem av ledergruppa fortsatt bidratt til å utvikle bedriften og ta ansvar.

Hvilke sjefer tør å stole på de ansatte?

Så fikk dere ny sjef?

– Ja. Jeg har nevnt den forrige sjefen, Wessel. Han som overtok etter Wessel, Henning Nyeggen Martinsen, har fortsatt arbeidet med å involvere de ansatte. Samarbeidet med de tillitsvalgte er godt. Han har gjort en stor jobb for sekstimersdagen. Han har utvikla videre en tenkning for ledelse som innebærer involvering, utdanning, delegering av ansvaret nedover, og et perspektiv som går nedenfra og opp, og ikke det vanlige ovenfra og ned. Vi har nå 30 grupper som ansatte er med i. Vi kaller dem forbedringsgrupper. De jobber med arbeidsmiljøet, samarbeidet og produksjonseffektivitet i hele virksomheten.

Det handler i all hovedsak om at ledere må være villig til å endre seg og tørre å stole på de ansatte og involvere dem. For mange ledere kan det virke skremmende å delegere beslutninger nedover til de ansatte. Det virker som mange tror at de vil bli overflødige dersom de ikke kontrollerer og kommanderer. De er redde for at deres posisjon skal svekkes. Det er skummelt for dem å la ansatte få medbestemmelse. Fallhøyden er jo stor, et stort prosjekt som sekstimersdagen er, kan jo bli mislykka. Det krever mot av ledere å satse slik de har gjort på Tine Heimdal.

Suksessfaktoren

Produktiviteten har gått opp med 30 prosent, sjukefraværet er halvert og ligger på 5,6 prosent og økonomien går bra. Hadde denne sekstimersdagen vært mulig uten at de ansatte hadde funnet ut hvordan de skulle gjennomføre den?

– Nei, det hadde vært helt umulig. Involveringa av de ansatte har vært suksessfaktoren.

Mange forsøk har hatt redusert sjukefravær som mål. Sjukefraværet har avgjort om forsøket har vært oppsummert som vellykka eller ikke. Dere hadde ikke dette som målet?

– Målsettinga med prosjektet hos oss var å se om sekstimers arbeidsdag kunne øke livskvaliteten til de ansatte. Så ble sjukefraværet halvert. Jeg mener faktisk at en halvering av sjukefraværet bør være en veldig god grunn for å kunne innføre seks-timersdag. Halvering er et av resultatene og en indikator på økt trivsel. Målet er det samme i dag.

Hva vil du si er gode mål for forsøk med sekstimersdagen?

– Produktivitet, service, trivsel, sjukefravær, ulykker, økonomi, uføre, pensjonsalder.

Maskinene går kontinuerlig

Løper de ansatte fortere? Er det mer stress når maskinene ikke stanses for pauser?

– Vi kan ikke jobbe fortere enn maskinene går. Men om de ansatte ikke nødvendigvis springer fortere, er det klart at den enkelte jobber mere effektivt etter innføring av sekstimersdag. Vi jobber akkord. Når det er pauser for den enkelte, må de andre dele på oppgavene. Det er mer fokus på effektivitet. Det har skjedd en holdningsendring. I stedet for en litt avslappa holdning om at dette er ikke mitt ansvar, har alle et stort fokus på å få til en effektiv drift. De ser fortere hva som må gjøres i gruppa, ikke bare det som angår dem sjøl, slik de tenkte før. Vi har mindre slakk, rett og slett.

Hvordan går det med trivselen uten fellespauser?

– Ansatte på lageret har valgt at folk tar pauser i puljer. Pakkeri og verksted avtaler internt på linja når de skal pause. Det er flere produksjonslinjer, så det er flere som går samtidig. Det er alltid folk i kantina en kan sette seg sammen med. Det er mulig for den enkelte å ta ei lita pause utenom spisepausa også, men maskinene stoppes ikke. Det er klart at folk jobber mer effektivt. Men fordelene med sekstimersdagen er så store, at de synes det er verdt det.

Er det mer overtid når skifta er så korte?

– Nei. Det er ikke mye overtid. Det kan dokumenteres at overtidsbruk og vikarbruk er gått ned.

«Hvordan kan det gjøres her?»

Mange sier at «sekstimersdagen går ikke hos oss». Kanskje de burde kopiere det dere har gjort?

– Nei! Suksessen med Heimdal er involveringa av de ansatte på dette stedet. Metoden går det sjølsagt å ta lærdom av. Men alt det andre rundt det ble utvikla av ledelse og ansatte her, med de konkrete forholda som er her. Det er viktig ikke å bygge opp en argumentasjon for hvorfor seks-timers-dagen ikke er mulig. Hvis utgangspunktet er «det går ikke hos oss», er det ikke mulig å få det til. Spørsmålet må være: Hvordan kan det gjøres her? Ta utgangspunkt i mulighetene, ikke problemene.

Får dere fryktelig mange henvendelser fra fagforeninger som vil vite mer?

– Nei, forbausende lite. Vi har hatt noen besøk. Forbundsstyret i NNN har vært her. Vi har vært på noen bedriftsbesøk og noen konferanser. Erfaringene fra Tine er nok lite ute i fagforeningene, sjøl om det jamt og trutt har stått noe i fagbladene og på nettet. Likevel har hadde jeg venta mer. Vi vil gjerne ha besøk, og vi vil gjerne komme og fortelle.

Fakta om TINE

Pakkeriet

Formiddagsskift: 07–13 (tidligere 15)

Kveldsskift: 13–20.30 (tidligere 00.30)

Fri fredager den uka du har kveldsskift.

Lageret

Formiddagsskift: 07–13 (tidligere 15

Jobber ikke skift

Litt mer ettermiddagsjobbing

Har ikke fri på fredager

Forsøk /test ved årsskiftet 2006–2007.

Prøveprosjekt fra april 2007 til ut 2009

Deretter permanent ordning.

Forsøkets mål:

Øke livskvaliteten til de ansatte

Rammer: Opprettholde produktiviteten, ikke øke sjukefraværet, ingen økte kostnader

Resultat: Økt livskvalitet, produktiviteten økt med 30 %, sjukefraværet sunket fra 11,5 % til 5,6 %. Ingen økte kostnader.

Mål og rammer gjelder fortsatt.

 

Hva er tid verdt?

Henning Nyeggen Martinsen tok over etter Jan Eiler Wessel i 2011 som startet arbeidet med å involvere de ansatte i gjennomføringa av sekstimersdagen. Nyeggen Martinsen har videreutvikla arbeidet, fortsatt i samarbeid med de ansatte og fagforeninga.

FAFO og Arbeidsforskningsinstituttet forteller om den reelle delegeringa av ansvar fra ledelsen og nedover, og dette blir bekrefta av de ansatte og fagforeninga sjøl.

– Man kan si det enkelt, sier Henning Nyeggen Martinsen.

– Det er gjort en avtale, og den er innfridd. Det kan ses på som en akkord: Arbeiderne skulle få sekstimersdag, hvis tre krav ble innfridd: Effektiviteten skulle opprettholdes, kostnadene og sykefraværet skulle ikke øke. Dette var rammen. Samtidig var det en HMS-avtale for å forbedre livskvaliteten for de ansatte uten ekstra kostnad for arbeidsgiver.

JG: Mange overraskes over at bedriften overlot så mye av forberedelsene og vurderingene til de ansatte.

– De ansatte fant gode løsninger på hvordan arbeidet med en sekstimersdag skulle organiseres. Ledelsen bidro med en involverende lederstil. Når ledelsen viser de ansatte tillit og gir selvbestemmelse innenfor klare og avtalte rammer, gir det resultater. Med bidraget som ligger i den enkelte ansattes kompetanse om daglig drift, etablerer vi løsninger basert på praktisk fakta. Teoretiske antakelser fra skrivebordet til sjefen holder ikke alene.

Effektiviteten er gått opp mer enn de 20 prosentene som skulle kompensere for kortere arbeidstid. Sekstimersdagen er et så stort gode, at det motiverer til effektivt arbeid. Innfrir vi ikke de tydelige kravene som er satt til sekstimersdagen, vil ledelsen selvsagt vurdere om arbeidstidsordningen er skyld i dette. Da kan et tiltak være å gå tilbake til gammel ordning, det har ledelsen vært klar på hele tida.

Reell medarbeidermakt

Min personlige erfaring er at ledere reelt sett får mer makt av å jobbe med involvering og medbestemmelse. Den som får mer tillit, tar mer ansvar. Når mål og rammer er klare og avtalte, opplever jeg at våre medarbeidere tar rette valg for bedriften hver dag. Dette av den enkle årsak at de oppfatter seg selv som en del av bedriften, tanken om «oss og dem» involveres vekk. Forståelsen av et felles mål som gagner alle er etablert.

Målet med sekstimersdagen på Tine Heimdal var økt livskvalitet for de ansatte uten ekstra kostnad for arbeidsgiver. Med andre ord, økt trivsel på jobb og hjemme. Vi er alle 24-timersmennesker.

Jeg vil aldri slutte!

Lars Brekke er maskinfører på Tine Heimdal.

Eli Holum, tillitsvalgt og produksjonsarbeider, viste rundt på pakkeriet. Der traff vi Lars Brekke. Han sto ved starten på ei linje, der osten legges i den lange maskinrekka.

Det er stans. Reparatørene jobber med å sette den i gang igjen. Lars har litt tid til å prate med Jorun Gulbrandsen

Eli Holum begynner å rydde litt et annet sted.

– Nå har jeg hatt sekstimersdagen siden 2007, det er blitt en rutine. Det var en storm av folk som ville begynne her, da vi starta. Men det er nesten ingen som slutter. Det er en fin arbeidsplass og et godt samarbeid. Mange har tatt fagbrev i industriell matproduksjon. Det begynte med forberedelsene til sekstimersdagen, og flere har gjort det etter hvert. Bedriften la til rette for det med penger og tid, og det er lettere å utdanne seg når vi har kort arbeidsdag.

Fagbrev

JG: Hvilken forskjell gjør fagbrevet for deg og jobben din?

– Du lærer hygiene, hvordan osten skal håndteres, hvordan den er laget, hvordan den oppfører seg. Du lærer hvordan teknologien fungerer, du kan reparere og vedlikeholde noe sjøl uten å måtte vente på verkstedfolka for den minste ting, du kan vurdere produksjonen bedre. Alt i alt, utdanninga gjør deg mer sjølstendig i jobben, du får større evne til å vurdere hvordan kvaliteten på produksjonen er, og du kan løse flere problemer som oppstår mer effektivt. Og du får høyere lønn. Nå er det mer enn 60 folk i alle aldre som har fag-brevet på pakkeriet, og det har mye å si for å holde maskineriet i gang og ha god kvalitet på produksjonen.

Hva gjør du når du slutter klokka ett?

– Jeg slutter klokka ett i dag! Det er flere ting jeg liker å gjøre. Trene, for eksempel. Jeg kan gjøre det her på jobben også, hvis jeg vil. Så er jeg opptatt av datautstyr, og liker å bruke litt tid på å kikke på nyheter på området. Det er en interesse jeg har. Jeg er også interessert i verktøy. Jeg liker at jeg kan gå rundt og se og tenke ut ting og løsninger uten at det så mye folk i butikken, det er midt på dagen, jeg har ro på meg. Jeg kan handle mat, kona jobber lengre enn meg. Jeg har barn som jeg kan gjøre ting sammen med. Det er fortsatt lyst, enda det er vinter. Ja, tempoet er effektivt på jobben. Men det jeg får tilbake, er mye mer fritid. Jeg vil aldri slutte!

– Vi hadde to skift før også. Da slutta kveldsskiftet halv ett om natta. Det var veldig slitsomt. Det tar lang tid før du får lagt deg og får sove, forteller Eli Holum.

– Så våkner ungen blid og glad klokka fem …

Eli Holum er tillitsvalgt for ca 90 ansatte på pakkeriet, som er den største avdelinga på Tine Heimdal. Hun har jobba her i mange år og har vært med på arbeidet med sekstimersdagen fra starten.

Det er nesten så vi skjemmes, så godt vi har det!

– Før sekstimersdag jobba vi på pakkeriet litt ekstra fire dager i uka for å få fredagen fri. Vi ville beholde den da vi fikk seks-timersdagen. Nå begynner kveldsskiftet klokka ett og slutter halv ni. Så annenhver uke, når du har kveldsskift, har du fri fra halv ni torsdag kveld og helt til mandag morra. Det er ei skikkelig gulrot.

JG: Hva gjør du med den frie tida di til hverdags?

– På dagskiftet er jeg ferdig klokka 13. Jeg handler kanskje, jeg slapper av litt, lager middag … Jeg har en stor gutt som kommer fra skolen halv tre. Vi spiser middag og er ferdig klokka tre. Jeg kan ta en middagshvil, kjøre et par maskiner med klær kanskje, før jeg ser folk komme fra arbeid klokka fem–halv seks, slepende på poser, kanskje med unger. Da skal de begynne å lage middag. Jeg tenker med gru på om noen på jobben kommer og sier: «I morra blir det slutt!» Da kommer jeg til å bli deprimert. Vi treffer jo andre på NNN-bedrifter, og det er nesten så vi skjemmes, så godt vi har det.

«Hva gjør vi med pausa?»

Hvordan var diskusjonene her på pakkeriet da dere skulle starte forsøket?

– Vi diskuterte i grupper hvordan vi kunne gjøre det. Jeg satt i gruppa som tenkte store tanker om pakkeriet. Det er her osten mates i lange maskinrekker, linjer, blir delt opp i stykker, skiver eller revet, og pakka. Med sekstimersdag skulle vi la maskinene gå kontinuerlig. Skulle ikke stoppe maskinene i matpausa engang. Hvem skulle vi da ha matpause sammen med? Sammen med folk på lageret eller verkstedet? Det virka litt merkelig, men det gikk veldig bra. Vi traff jo folk vi ikke kjente så godt fra før, og det ble veldig hyggelig. Så vi sprer matpausa mellom klokka halv ti og elleve-halv tolv. Arbeidslederne har ansvaret for at det er nok folk på linja. Og i kantina er det alltid noen å sette seg sammen med. Vi har tatt vekk to småpauser, der vi også stoppa maskinene før. Nå går det i ett. Men når det vi får igjen er sekstimersdagen, er det helt greit! Jeg vil ikke bytte for alt i verden!

I rapporter skrevet om sekstimersdagen på Tine heimdal, står det at dere ville ha mer «samarbeid i produksjonen». Hva handler det om i praksis?

– I gruppa diskuterte vi flere ting som kunne føre til større effektivitet. Et av tiltaka var at vi skulle hjelpe hverandre mer. Så nå er det slik at hvis linja jeg er på har maskinkræsj og vi ikke kan ordne det sjøl og må ha reparatør fra verkstedet, står jeg ikke bare og venter til de er ferdige, eller går i kantina og drikker kaffe. Jeg kan stå litt på ei annen linje, der noen kanskje har matpause. Det er bare hyggelig. Eller hvis jeg skal hente papp, og ser at nabo-maskina snart trenger mer, tar jeg med til dem også. Vi gjør slike ting uten å bli bedt om det. Vi ser flere ting rundt oss.

Tine Heimdal er vel en populær arbeidsplass i distriktet? Den har jo et stort konkurransefortrinn?

– Er det ledig jobb her, er det køer av folk. Men bare fem stykker har slutta frivillig på 18 år. Vi leverer det vi skal, vi har glade arbeidere her. Det er mange andre som kunne gjøre som oss. På sin egen måte.

Regjeringa vil at arbeidsgiveren skal få økt makt over arbeidsdagen. Da er det viktig med fokus på sekstimersdagen. Det er en normalarbeidsdag det går an å leve med. Tenk på alt som er viktig for en sjøl: familien, ungene, omgangskretsen, trening, til og med sofaen!

Vi har et liv utenom jobben også!

Utdrag fra Fafo-rapporten og Arbeidsforskningsinstituttet sin rappport

FAFO-rapporten i 2008

Jeg vil presentere noen sitater fra Fafo-rapporten. I 2015 er de fortsatt representative for de ansattes erfaringer: økt trivsel på jobb og hjemme.

«Etter et års forsøksdrift svarte en større andel ansatte at sekstimersdagen hadde forbedret muligheten til å drive med fritidsinteresser (83,4 prosent). Endringen er størst blant de ansatte på lageret. Her oppgir ni av ti lageransatte at mulighetene faktisk er blitt forbedret (90 prosent).

Endringen er videre betydelig blant mennene. I 2007 antok 65,3 prosent av dem forbedring, i 2008 oppga 89,4 prosent av mennene at mulighetene var blitt forbedret. Syv av ti kvinner oppga forbedring i begge undersøkelsene».

– Det er behagelig å vite at jeg kan gå hjem fra jobben, jeg får mer fritid, jeg driver med idrett og får bedre tid til det nå. Det tok tid til å bli vant til det, men det blir en helt annen ettermiddag, – man tror det ikke før man får se det.

– Bedriftsidrettslaget er blitt bedre når det gjelder å få med folk.

– Jeg synes ikke det er så stor forskjell med den nye arbeidstidsordningen – vet knapt hva jeg skal gjøre (med den ekstra tiden), men det nye kveldsskiftet gjør en stor forskjell.

– Jeg får tid til handling, til å spise middag til vanlig tid, kan spise tidligere, får tid til å hente barn, og får mer tid til familien.

– Nå er jeg klar med middagen kl. 15, i stedet for kl 18, jeg kommer hjem når ungene kommer fra skolen, og jeg kan gjøre ting sammen med ungene, og på kveldsskiftet slipper jeg å jobbe til elleve /tolv om kvelden. Når du kommer hjem ved ni-tiden er det noe igjen av kvelden

– Ja, jeg har fått bedre tid, til å hente barnehagebarn, vi får lenger kveld sammen – ikke lenger bare «middag, kveldsmat, legge seg».

Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) sin rapport i 2009

AFI sier at oppdraget deres var å se nærmere på hvilke organisatoriske grep som er gjort i forbindelse med innføring av sekstimersdagen ved Tine Heimdal. I tillegg skulle de se på hva effektene dette fikk for arbeidsmiljøet og for helsemessige forhold hos de ansatte. De påpeker at det har vært mange prøveprosjekt med sekstimersdag i Norge:

Resultatene spriker i alle retninger, trolig fordi forutsetningene og betingelsene har vært forskjellige. Prosessen før og underveis er lite beskrevet og varierer sterkt.

Dette er en veldig viktig påpekning. De drøfter mange ting på Tine Heimdal, om ledelse, opplæring, sekstimersdagsgruppene og mer, – og betydningen av at hovedtillitsvalgt var med i bedriftens ledelse. De skriver (side 54):

Et av de mest omtalte og kjente organisatoriske grepene som er gjort i forbindelse med utviklingen av sentrallageret på Heimdal, er det man kan kalle revitaliseringen av tillitsmannsapparatet (de sier mann, JGs. anmerkning.) Enkelt sett handler dette om å gi anleggets hovedtillitsvalgte (HTV) adgang til deltakelse i ledergruppens møter, diskusjoner og lederopplæringstiltak. HTVs inntreden på denne arenaen kom på et tidlig stadium av utviklingsprosessen, og det er derfor ikke til å undres over at dette grepet har blitt tillagt stor vekt.

Så nevner de flere faktorer. Videre:

Ville det være mulig å gjøre de samme endringene uten at man hadde akkurat denne tette koblingen mellom ledelse og tillitsmannsapparat?

…

I et analytisk perspektiv er det derfor interessant og relevant å stille spørsmål om HTVs inntreden på lederarenaen var en nødvendig forutsetning for resultatene?

Hva sa hovedtillitsvalgt (HTV) sjøl? I AFIs rapport (side 56) fortalte han i 2009 om hvordan det var før ledelsen begynte å samarbeide med ansatte og fagforeninga. Han forteller det mange av oss erfarer i dag:

Tidligere var det sånn at du møtte til forhandlingsmøter og fikk presentert en innstilling i forhold til arbeidstidsordninger og alt mulig som ledelsen hadde sittet og tygget på veldig lenge. Da kom du inn, veldig sent i prosessen. … Jo mer du har tenkt på en sak, jo vanskeligere er det jo å snu. Vi opplevde ofte at vi ikke nådde fram med synspunktene våre. Vi fikk ikke den påvirkningen som vi ønsket. De ansatte er nå mer med – oftere er det de ansatte selv som unnfanger ideene. Før skulle det ikke være sånn. Nå har vi fått mer tradisjon på at vi er et team. Alle er glade for alle gode forslag, uansett hvem som kommer med dem. Før var det jo ofte sånn at vi ikke hadde tillit til hverandre. Det er jo veldig vanlig rundt om på bedrifter. I utgangspunktet er du så skeptisk at du går i vranglås. Vi var vel på en måte mer oppdratt i den skolen at vi ikke skulle være enig. Brukte mye tid og energi på å bryte sund argumentasjon og forslag. Dette gikk begge veier. Litt ut fra erfaringer om at når de kom med et forslag og en ide, så gjennomførte de det uansett. Det ble egentlig skinnforhandlinger – selv om avtaleverket på en måte ble fulgt. De overholdt drøftelses- og forhandlingsplikten. Men de hoppet over at du egentlig skal få være med så tidlig som mulig i prosessen. Det kom stort sett ferdigtygde forslag. Du følte deg litt maktesløs. Du har verken kunnskap eller ressurser til å forstå det ordentlig. Dette skaper mye støy.»

HTV som sier dette til Arbeidsforsknings-instituttets rapport i 2009, er ingen ringere enn Kåre Pedersen, som fortsatt er hovedtillitsvalgt. Beskrivelsen av forholda slik det var på Tine Heimdal tidligere, er en hverdagshistorie som dessverre gjelder veldig, veldig mange arbeidsplasser. En av de viktige herskerteknikkene Berit Ås formulerte, er «tilbakeholdelse av informasjon». Derimot, med en ledelse som ser fordelen av å samarbeide med de ansatte, er det mulig å lage en seks timers normal-arbeidsdag.

Les mer

• FAFO-notat 2008:17, skrevet av Dag Olberg. Den ble laget da forsøket ved Tine Heimdal hadde vart i ett år.
• AFI-rapporten 3/2009 Gammel industri med nytt innhold, også om Tine Heimdal. Av Heidi Enehaug, Migle Camperiene og Christin Thea Wathne. ISSN 0807-0865.
• Magnhild Folkvord og Ebba Wergeland: Sekstimarsdagen – den neste store velferdsreforma? Er nå på Internett: Se Ebbas Wergelands blogg http://www.ebbawergeland.no/ eller Aksjonskomiteen for sekstimersdagen www.sekstimersdagen.no Boka inneholder beskrivelser av alle forsøk med seks timers dag i Norge og Sverige til og med 2008.
• 6-timersdagen på Kellogg’s av Benjamin Kline Hunnicutt. Fabrikken hadde seks timers dag fra 1930 til 1985! Bestill her.

Petter Bauck og Mohammed Omer (red.):
The Oslo Accords 1993–2013.
A critical assesssment
Cairo/New York: American University in Cairo Press, 2013, 270 s.
E-bok

Da den internasjonale Palestinakonferansen i Oslo i november 2013 ble planlagt, diskuterte arrangørene behovet for å publisere konferanseforedragene. Denne ekstrajobben ble helt unødvendig da Petter Bauck og Mohammed Omer sin bok ble presentert. Dette store arbeidet behandler nesten alle de temaene som ble tatt opp på konferansen, og mange av foredragsholderne er selv bidragsytere i boka.

Boka er publisert som e-bok på engelsk, slik at den er lett tilgjengelig og kan nå mange lesere. Jeg håper forfatterne lykkes med dette, ettersom boka har som mål å gi en brei og kritisk behandling av det som er kjent som Oslo-avtalen. Til tross for sitt navn, menes med dette den avtalen som ble undertegnet 13. september 1993 i Washington mellom PLO og den israelske regjeringen etter flere måneder med hemmelige forhandlinger i Oslo. Den norske regjeringa spilte en viktig diplomatisk rolle i forhandlingene. Avtalen innebar at PLO for første gang anerkjente staten Israel og Israel anerkjente PLO. (Men ikke en palestinsk stat.) Som en følge av avtalen ble Vestbredden og Gaza, som Israel okkuperte i 1967, og som FN gang på gang har krevd at Israel skal trekke seg ut av, nå reelt underlagt israelsk kontroll. PLOs ledelse, som siden krigen i Libanon i 1982 har levd i eksil i Tunis, fikk nå lov til å reise inn i det okkuperte området og etablere et politisk senter i Ramallah. Vestbredden og Gaza ble delt i A, B og C-områder der PLOs ledelse fikk etablere et begrenset selvstyre i A-områdene. Dette utgjør ikke mer enn vel 4 % av historisk Palestina. Kritikken mot Oslo-avtalen har vært sterkt økende i de palestinske områdene, mens den i Israel av mange er vurdert som en stor strategisk seier.

Boikottaksjoner med økende oppslutning

De forskjellige kapitlene i denne rikholdige boka retter søkelyset ikke bare mot Israel, men også mot den palestinske politiske eliten, det internasjonale samfunnet og den norske regjeringa. Med en slik omfattende målsetting må det bli ei stor bok, noe det også er blitt. Gjennom 21 artikler pluss forord av både tidligere erkebiskop og fredsprisvinner Desmond Tutu og den tidligere islandske utenriksministeren Ossur Skarphedinsson, behandles standardtemaer som stormaktenes såkalte fredsplaner, sionistisk strategi, den palestinske situasjonen før og etter Oslo-avtalen og Norges rolle som fredsmekler. Men i tillegg har det blitt plass til temaer som Israels utnytting av politiske fanger, helsesystemet i de palestinske områdene, mediesituasjonen og Israels kontroll av TV og telekommunikasjon, kvinners rolle under Oslo-avtalen og EU og Israel etter avtalen.

Det siste kapitlet tar opp en aktuell debatt, nemlig spørsmålet om det skal satses på å saksøke selskap som driver ulovlige forretninger med de israelske koloniene på Vestbredden. Artikkelen gir viktig kunnskap om en rekke rettssaker som er kjørt mot multinasjonale selskap som Caterpillar, Elbit, Veolia og G4S med flere. Forfatteren, den amerikanske juristen Yasmine Gado, med lang erfaring fra forretningsjuss, oppsummerer at dette er en tungvint prosess som vanskelig fører fram. Hun har mer tro på den internasjonale BDS-kampanjen (Boycott, Divestments, Sanctions) der markedsmekanismen kan brukes til noe positivt. Utgangspunktet er at 170 palestinske organisasjoner i juli 2005 vedtok en oppfordring til en økonomisk boikott av Israel. Etter Israels brutale bombing av Gaza i 2008/2009 ble det startet slike aksjoner i mange land. En viktig del av dette arbeidet har vært kampanjen Akademisk og kulturell boikott av Israel, som bygger på erfaringene fra boikottkampanjene mot det sørafrikanske apartheid-regimet. Boikottkampanjen har fått stor oppmerksomhet i Israel, der det nå advares mot konsekvensene av at BDS-aksjonene også får økende oppslutning i USA. I Norge er det både en aktiv BDS-kampanje på gang og en kampanje for akademisk og kulturell boikott.

Både byråkrati og grasrotkamp

Det er ikke vanskelig å forestille seg det omfattende redaksjonelle arbeidet som har vært nødvendig for å sikre artikler fra flere av de aller beste, men også travleste, ekspertene på området Palestina/Israel. Her finner vi navn som Noam Chomsky, Ilan Pappe, Hilde Henriksen Waage, Mads Gilbert og Ossur Skarphedinsson. De har alle levert bidrag om viktige sider ved Oslo-avtalen. Jeg vil likevel bruke litt tid til sist på to bidrag som jeg personlig har lest med stor interesse, nemlig Liv Tørres og Petter Bauck sine artikler.

På Palestinakonferansen i november i fjor holdt den palestinske antropologen dr Khalil Nakhleh en innledning der han viste hvordan det internasjonale NGO-systemet1 bidrar til oppbygging av en palestinsk elite som er lojale til giverlandene, og som bidrar til å dempe kritikken av Israel2. Det er dette NGO-systemet Liv Tørres behandler i en meget god artikkel.

Liv Tørres er generalsekretær i Norsk Folkehjelp og har lang erfaring fra arbeid i okkupert Palestina, der Norsk Folkehjelp har jobbet siden 1987. Etter den første intifadaen (1987) økte den internasjonale bevisstheten om den kritiske situasjonen som folket i de okkuperte områdene levde under. Tørres forteller at et utall hjelpe-organisasjoner engasjerte seg med prosjekter i ulike områder. Prosjektene hadde som mål å styrke den palestinske befolkningen sosialt, økonomisk og politisk. Med Oslo-avtalen endret det seg. Den politiske eliten knyttet til administrasjonen i Ramallah (PA, Palestine Authority) skulle nå ta seg av det politiske arbeidet. PA innførte stram kontroll med NGOene. Fra nå av krevdes detaljert informasjon om virksomheten, og over 60 NGOer organisere seg i et eget nettverk for å bevare mest mulig uavhengighet av PA. Mange NGOer trakk seg ut av det palestinske området etter 1993. Tørres forteller at 800 av 1400 organisasjoner forsvant da PA tok over kontrollen. Politisk splittelse mellom Hamas og Fatah har påvirket NGOenes arbeid. Samtidig har det de siste årene kommet en rekke nye NGOer som har sine egne agendaer. Tørres oppsummerer at slik NGO-systemet har utviklet seg i okkupert Palestina, har «initiativene utenfra i mange tilfelle gjort lite for å hjelpe til med utviklingen av et genuint palestinsk samfunn». Selv om PA- kontrollen og byråkratiet har endret mye av situasjonen til det verre, har ikke makteliten lykkes i å hindre nye spontane grasrotaktiviteter i å utvikle seg. Tørres avslutter sin artikkel med å fortelle om motstandsarbeid og protester som ikke har latt seg stoppe. Dette er aktiviteter som peker framover og som motvirker den politiske splittelsen og avhengigheten som en stor del av NGO-systemet har bidratt til. Artikkelen inneholder mye viktig kunnskap og analyse som alle solidaritetsaktivister har stor nytte av å lese.

Politiske spenninger og motsetninger

Den andre artikkelen jeg vil framheve, er skrevet av Petter Bauck, en av redaktørene av artikkelsamlingen. Bauck har jobbet med internasjonale konflikter i mange år, blant annet i Palestina. Han er for tida ansatt i Norad. I denne artikkelen viser han hvorfor PLOs ledelse og Israel hadde felles interesser i Oslo-avtalen. Styrken med artikkelen er at han knytter de politiske prosessene til den økonomiske og sosiale utviklingen i Israel/Palestina. Hans fokus er særlig på utviklingen innenfor det palestinske området. Okkupasjonen av Vestbredden ga Israel tilgang på store mengder billig arbeidskraft og en stor befolkning som utgjorde et viktig marked for en viktig del av Israels næringsliv. For den okkuperte befolkningen førte dette til muligheter for jobb og penger. De nye palestinske universitetene utdannet også stadig flere ungdommer med kunnskap og større politisk bevissthet. Denne proletariseringen og «politiseringen» av Vestbredden og Gaza la grunnlaget for en selvstendig politisk bevegelse som utover 80-tallet kom på kant med PLOs ledelse i eksil i Tunis. Den sosiale og økonomiske utviklingen var en viktig årsak til intifadaen i 1987. For Israel som nå var i full gang med sin nyliberale revolusjon, og for PLOs ledelse, ble dette en trussel. Målet med Oslo-avtalen var å stanse denne utviklingen ved å hente palestinske ledere fra eksil til å ta kontrollen over opprøret. Strategien ble en suksess for Fatah-ledelsen og Israel. Petter Bauck skriver også godt om hvilke politiske spenninger og motsetninger dette har skapt de siste 20 årene etter at avtalen ble undertegnet.

Etter å ha lest Baucks artikkel kommer det tydeligere fram at artikkelsamlingen kanskje har en svakhet jeg vil nevne, at den mangler en artikkel som viser de store økonomiske og politiske endringene som er i gang i Israel fra midt på 80-tallet: Israels overgang til global «high-tech» økonomi. En slik artikkel ville tydeliggjort hvem som er den dominerende parten i interesse-fellesskapet Israel-PLO-ledelsen, og den ville reise viktige spørsmål om framtida.

Islands tidligere utenriksminister Ossur Skarphedinsson forteller i forordet om hvordan den islandske regjeringen, som kom til makten i 2009 som det første vestlige landet, anerkjente en palestinsk stat innenfor grensene før 1967. Interessant nok skjedde dette på den internasjonale solidaritetsdagen for Palestina den 29. november 2011. Island har stått imot presset fra USA og andre allierte, åpent kritisert Israels undertrykkingspolitikk og modig anerkjent en palestinsk stat. Dette er en viktig symbolsk anerkjennelse, og jeg regner med at Island vil være blant de første til å støtte til kravet om flyktningenes rett til tilbakevending til Palestina/Israel og palestinerne i Israels rett til fulle demokratiske retter, på linje med jødene i landet.

Noter:

1. NGO=Non-Governmental Organisations. Dette er såkalte frivillige organisasjoner som driver humanitært eller annet hjelpearbeid. Disse organisasjonene finansieres i stor grad av regjeringer.
2. Se også boka Khalil Nakhleh: Globalized Palestine. The National Sell – Out of a Homeland (New Jersey: Red Sea Press, 2012.)

Peder Martin Lysestøl

Mari Jonassen:
Fernanda Nissen. Kjærlighet og arbeid
Oslo: Aschehoug, 2013, 296 s.

I de siste åra har det kommet flere bøker om kvinnekampens pionerer her til lands. 100-årsjubileet for stemmerett for alle blei da også innledet med Magnhild Folkvords portrett av Fredrikke Marie Qvam, som fikk sin velfortjente omtale i Rødt! nr. 1/2013. I tillegg har Elisabeth Aasen gitt en brei oversikt over kjente kvinner – ikke minst forfattere – i 1800-tallets kvinner (Pax forlag, 2013), der hun også retter blikket utover Norges grenser. Sist ut i denne rekka er biografien om Fernanda Nissen, som er ført i pennen av Mari Jonassen. Hun er framstående historiker og fagbokforfatter, og det er ikke mer enn to år sida hun var ute med boka om Ragna Ullmann Nielsen, stemmerettsforkjemper og den fremste talskvinnen for fellesskolen.

Farvel til et borgerlig miljø

De fleste av forgrunnsfigurene i den tidlige stemmeretts- og kvinnekampen sprang ut fra et borgerlig–demokratisk, liberalt og nasjonalt miljø, gjerne med forankring i partiet Venstre. Slik var det også lenge med Fernanda, født Thomesen, som vokste opp i en velstående rederfamilie i Kragerø, med en belest far som en periode også møtte på Stortinget. Bare 16 år gammel ble hun sendt til hovedstaden for å få lærer- og guvernanteutdanning fra Nissens pikeskole. Raskt kom hun inn i et kulturradikalt miljø, som også var påvirket av tidas bohemer. Bare 19 år gammel giftet hun seg med Lars Holst, en sentral venstreredaktør og radikal stridsmann i Bergen, som kort etter overtok som redaktør av Dagbladet. Slik kom hun også tidlig inn i kretsen av kunstnere og intellektuelle, noe som også inkluderte et vennskapsforhold til Bjørnstjerne Bjørnson.

Når denne biografien fortjener særlig oppmerksomhet, er det fordi den forteller om hvordan Fernanda Holst – som hun lenge var kjent som – etter hvert skilte seg ut i sitt politiske og ideologiske valg. Under møtet med det industrikapitalistiske systemet sa hun farvel til sitt borgerlig–liberale miljø. Isteden sluttet hun seg til kampen for sosialismen, meldte seg inn i Arbeiderpartiet og så frigjøring av arbeiderklassen som en forutsetning for kvinnefrigjøring. Men fortsatt beholdt hun en viss tvetydighet i sitt kvinnepolitiske syn, og hadde berørings-punkter med både forskjellsfeminisme og likhetsfeminisme, som det litt skjematisk heter. Det siste betydde at hun kjempet for likestilling og mot det bestående systemet, men samtidig la hun vekt på både særvern for kvinner i det brutale arbeidslivet, og var opptatt av kvinners rolle som omsorgsperson med forankring i det biologiske moderskapet. Det var kapitalismen – og ikke menn i seg selv – som var hovedfienden, men kvinner hadde etter hennes syn også en del felles utfordringer uavhengig av sosial klasse.

Streik og sosialisme

Et avgjørende vendepunkt var møtet med den store streiken som kvinnelige fyrstikk-arbeidere gjennomførte i 1889, og som rettet seg mot lang arbeidstid, sultelønn, manglende organisasjonsrettigheter og de store helseskadene som skyldtes fosfordamp. Som fortalt av Mari Jonassen i det utdraget av boka som er gjengitt på annen plass i dette nummeret (se side 40) deltok hun på det første streikemøtet, og blei sterkt grepet av de fortellingene hun fikk høre. Det samme gjorde for øvrig Bjørnstjerne Bjørnson, som på talerstolen lot seg rive med av stemningen, og erklærte seg som sosialist. En annen som tiltrakk seg hennes oppmerksomhet ved denne anledningen, var lege Oscar Nissen. Han var en av arbeidernes fremste støttespillere, og det vakte stor oppsikt da han viste fram forskjellige stadier av fosforskader, som tannløshet, ødelagte kjever og forvridde ansikter. Selv om hun kom utenfra, blei Fernanda (Holst) en av de kvinnelige fyrstikk-arbeidernes første formenn, som det het den gang. Hun representerte dem også på det store arbeidermøtet i Drammen året etter, der Oscar Nissen var talsperson for Tjenestepikenes Særlag, og holdt foredrag om deres arbeidsforhold.

Møtet med Oscar Nissen utviklet seg raskt til en dramatisk kjærlighetshistorie som kostet dem begge mye, de var jo gift på hver sin kant. Dette var en offentlig skandale, selv før tabloidpressas dager. Mange familiemedlemmer og venner slo handa av henne, og hun blei fratatt omsorgen for sine to barn. Etter flere år og mye motgang inngikk de ekteskap i 1895. De måtte til Sverige for å finne noen som var villig til å vie dem, ved Kongelig bevilgning hadde de nemlig fått lov til å oppløse sine tidligere ekteskap, men i det samme vedtaket het det at det var forbudt for dem å gifte seg med hverandre (!) Før vielsen hadde de i lengre tid vært samboere, det var som en kriminell handling å regne under konkubinatloven. Underveis får vi vite hvordan to sterke personlighetene påvirket hverandre, hun blei mer sosialistisk, og han forsto mer av feminismen. Det siste var det utvilsomt behov for, ettersom Nissen tidligere hadde deltatt i sedelighetsdebatten med advarsel mot å stille samme krav om «reinhet» til menn og kvinner. Hans argument – som lege – gikk ut på at ikke mer enn ti prosent av kvinnene hadde kjønnsdrift. Sammen utviklet de også ei radikal og kompromisslinje i unionsspørsmålet og i kampen for republikk, og de tilhørte det mindretallet som kritiserte Karlstadforliket i 1905 og ettergivenheten overfor svenske krav for å unngå krig.

Lokalpolitiker i arbeiderkvinnenes tjeneste

Oscar Nissen blei snart sentral i Arbeiderpartiet, blant annet som redaktør av Social-Demokraten (i dag: Dagsavisen) i en periode og partileder fra 1906. Fernanda Nissen fikk på sin side en lang karriere som journalist og skribent både i samme avis og magasinet til Arbeiderpartiets kvinneforbund (Kvinden). Hun var en av landets første kvinnelige journalister, på samme måte som hun var den første kvinne som blei styremedlem i Arbeidersamfunnet.

Ikke minst blei Fernanda Nissen kjent og aktet som bok- og teateranmelder, samtidig som hun kjempet for litteratur og teaterkunst som kom alle samfunnsgrupper til gode. Hun behøvde ikke å bli minnet på at mange arbeidere ikke hadde råd til å se de forestillingene hun anmeldte. Deretter var det lokalpolitikken som kalte på hennes innsats, og i flere perioder var hun medlem av Oslo bystyre. Ved valget i 1916 fikk hun flest stemmer av alle, det var et tegn på hennes popularitet. Men selv om hun fikk flere stemmer enn Carl Jeppesen, var det han som blei ordfører. Som folkevalgt var det alltid kampen for arbeidsfolks kår – og da særlig arbeiderkvinnene – som opptok henne. Ikke minst handlet det om boliger, utdanning, arbeidervern og åttetimersdag.

En egen kampsak var utbygging av et offentlig bibliotek, med filialer på østkanten, og som medlem av bibliotekstyret arbeidet hun også for å få inn flere bøker om sosialisme og marxisme. Få kunne måle seg med henne når det gjaldt allsidighet, arbeidskapasitet og kampglød. Mye av virksomheten blei gjort på fritida etter at hun i 1913 blei en av landets to første offentlige filmsensorer.

Internasjonalismens sammenbrudd

Allerede i 1911 døde Oscar Nissen, og det blei noen tunge år framover. Det skyldtes også mørke tider under verdenskrigen, som gikk hardt inn på en internasjonalt orientert sosialist. Som særdeles språkmektig var Fernanda Nissen med i ledelsen i den andre internasjonalens kvinneforbund, der Clara Zetkin var en revolusjonær drivkraft. Den planlagte kongressen i august 1914 måtte avlyses, og Nissen skreiv mange oppgitte artikler om hvordan de tyske sosialdemo-kratene – med Karl Liebknecht som hederlig unntak – hadde stemt i Riksdagen for krigsbudsjetter og sendt landets ungdom ut i krig for keiser, fedreland og storkapital. Samtidig fulgte hun utviklinga i Russland nøye, og overfor en hetskampanje i borgerlige aviser svarte hun med å minne om hvordan forholdene var under tsarens tyranni og slaveri:

Ingen revolution kommer mild, balansert og ordnet; men i Russland maa den komme voldsommere, mere vekslende, mere uordnet enn andre steder.

Samtidig mente hun at forholdene i Norge var annerledes, og det ikke var en riktig vei å følge eksemplene med arbeider- og soldatråd. Ettersom hun også advarte mot den mer eller mindre syndikalistiske retninga som Martin Tranmæl vant fram med, følte hun i 1919 at partimedlemskap ikke lenger var mulig.

Bare ett år seinere, i 1920, døde Fernanda Nissen etter mange år med utmattelse og dårlig helse. Dødsfallet fant sted i Paris, men den nære vennen Hulda Garborg brakte hennes urne med seg hjem. Det var store sørgehøytideligheter og mange minnemøter for en folkekjær politiker, der også den nye ledelsen for Arbeiderpartiet – med Kyrre Grepp i spissen – deltok med taler og kranser. Bruddet med partiet i det siste leveåret skulle ikke skygge for hennes sentrale plass i arbeiderbevegelsens gjennombruddsår.

Et så rikt og mangfoldig liv, med mange nedturer og kamper på det personlige plan, har nå fått et verdig minnesmerke i bokform. Mari Jonassen har gravd i store mengder kilder, deriblant en lang brevveksling med den svenske dikteren Gustaf Fröding, og utmerker seg med et solid faghistorisk håndverk. Språket er nøkternt, og uten fakter. I tråd med de beste biografier, er det også en god balanse mellom de store linjer, historisk kontekst og innsikt i de personlige dramaer som også kjennetegnet Fernanda Nissens liv. Det fanges godt opp i undertittelen: Kjærlighet og arbeid. På denne måten forstår vi mer både av kvinnekampens og den tidlige sosialismens historie i vårt land.

Tore Linné Eriksen

Anbara Salam Khalidi:
Memoirs of en early Arab feminist. The life and activism of Anbara Salam Khalidi.
London: Pluto Press, 2013, 167 s.

Katharine Conelly:
Sylvia Pankhurst. Suffragette, socialist and scourge of empire.
London: Pluto Press, 2013, 178 s.

Cathy Porter:
Alexandra Kollontai. A biography.
London: Merlin Press, 511 s.

 

8. mars er et godt utgangspunkt for å løfte fram kvinnekampens pionerer både i vårt eget land og internasjonalt. Her hjemme har det kommet nye biografier om blant annet Fredrikke Marie Qvam og Fernanda Nissen (se nedenfor), men de som leser engelsk, har også mye å glede seg over. Her skal vi se på tre par ferske eksempler på det siste.

Salam Khalidi: Arabisk feminisme og kamp mot imperialisme

Det er bare å innrømme det: Før jeg kasta meg over denne bok, hadde jeg ikke en gang hørt navnet Anbara Salam Khalidi. Trolig er dette er en skjebne jeg deler med mange andre uvitende barbarer i vår usivil-iserte del av verden. Hennes memoarer blei utgitt i sin originalutgave på arabisk i 1978, men kom først i engelsk språkdrakt i fjor, så det finnes jo en slags unnskyldning. Oversettelsen er foretatt av hennes sønn, Tarif Khalidi, som er professor i arabiske studier ved American University i Beirut.

Anbara vokste opp som en av tolv søsken i en av Beiruts ledende sunni-muslimske familier i 1897, der en vidsynt far blant annet hadde viktige politiske og administrative posisjoner under tidas koloni-makt, det vil si det tyrkisk-osmanske riket. Anbara Salam skilte seg dermed ut med foreldre som både ville og hadde muligheter til å la døtrene få høyere utdanning, som inkluderte språkstudier i fransk og engelsk. Knapt noen andre kvinner har skrevet om denne historiske epoken, og selvbiografien byr derfor på et sjeldent tidsbilde sett med kvinneøyne. Det gjelder også de katastrofale virkningene som den første verdenskrigen medførte for samfunnet, ikke minst for fattigfolk. Resultatet av krigen, som langt på vei handlet om imperialistisk rivalisering, endte med det osmanske imperiets sammenbrudd. Istedenfor å oppnå selvstyre, blei Libanon skilt ut og lagt under ei ny koloni-makt, denne gang Frankrike. Det er nå for alvor vi får et innblikk i de mange organi-sasjoner og kvinnenettverk som Anbara Salam engasjerer seg i, ofte i ledende posisjoner. Hun beskriver kamp for endringer, men det er ikke noen ensom kamp, og lesere i vår del av verden får et bilde av mange, sjølstendige og sterke kvinner som spiller en viktig rolle i samfunnslivet, altså noe annet enn det rådende stereotypier går ut på. Kvinneorganisering og feministisk ideologi er altså ikke et monopol for «den første verden», og er ikke bare forankret i impulser utenfra. Et viktig poeng i boka er derfor kontakter og sammenlikninger på tvers innenfor den islamske og panarabiske verden.

Som den første kvinnen fra sitt hjemland kaster Anbara Salam sløret, det skjer under et møte i London i 1928, og det vakte naturlig nok stor oppsikt. (Det var det samme flere egyptiske feminister hadde gjort fem år tidligere.) Hun avviste også arrangert ekteskap, selv om det ikke manglet gode – og dårlige – forslag, og levde derfor aleine til hun var 30 år. Da møtte hun Ahmad Samih Khalidi, som hørte til en palestinsk familie i Jerusalem med røtter tilbake til 1000-tallet. Han var særlig engasjert i arbeidet med palestineres rettigheter og muligheter for utdanning, ikke minst som leder av Arab College fra 1925 til 1948. Etter at de giftet seg, forstår vi klart av selvbiografien at hun ble en del av den palestinske frigjøringskampen. I første omgang betyr det at hun får stifte bekjentskap med en ny koloni- og okkupasjonsmakt, ettersom området lå under britisk styre. I 1948 fulgte så den dramatiske – og traumatiske – ut-drivingen fra sitt nye hjemlandet under sionistisk framrykking (Nakba). Den feministiske og antiimperialistiske kampgløden får en alvorlig knekk, selv om hun optimistisk tenker: Vi kommer snart tilbake. Men slik gikk det som kjent ikke, og det er ingen snarlige utsikt til at hennes etterkommere kan få se sitt okkuperte hjemland. Den mørke tonen forsterkes allerede i 1952 da hun mistet sin mann og kampfelle, og at hun da måtte oppleve den tragiske borger-krigen i Libanon på nært hold.

Selvbiografien er skrevet av en beskjeden kvinne, som aldri framhever seg selv. Nesten i forbifarten får vi vite om hennes litterære bragder som en mester i det arabiske språket, blant annet gjennom oversettinger av flere greske klassikere, blant annet Homer. I motsetning til mange selvskrytende biografier, fra både menn og kvinner som på langt nær har spilt en så viktig historisk rolle, er dette derfor et lavmælt – men inderlig – monument over arabisk feminisme og ukuelig kamp mot skiftende okkupasjonsmakter i Midtøsten.

Pankhurst: Stemmerett, sosialisme og anti-fascisme

Fra Midtøsten går turen til Storbritannia, der Pankhurst-navnet er en kjent del av historien, særlig knyttet til «suffragetter» og kampen for stemmerett for alle. Mest kjent er nok Emmeline Pankhurst, som stiftet Women´s Social and Political Union (WSPU) sammen med datteren Christabel, men som på eldre dager endte som parlamentsmedlem for det konservative Tory-partiet. Men det var også flere døtre i familien, en av dem var Sylvia. Hun gikk tidlig sine egne veier, og har høyst fortjent fått sin biografi i den nye serien med samletittelen Revolutionary lives, som gis ut av det radikale London-forlaget Pluto Press. (Blant andre i denne serien er Hugo Chavez, Salvador Allende og Leila Khaled.) Forfatter er historikeren Katherine Connelly, som på beundringsverdig kort plass tegner et fint portrett basert både på kjent litteratur og nye kilder. Det er spennende lesning med levende nærbilder både fra oppvekst med opprør mot ulikhet, kritikk av morens organisasjon, et rikt liv som bildekunstner i møte med diskriminering, brudd med sitt gamle miljø og nær tilknytning til arbeiderbevegelsen. Hennes stemmerettsaktivisme foregikk særlig på østkanten av London, og mot andre familie-medlemmers ønske ville hun utvikle kampen for stemmerett videre i sosialistisk retning. I den kunstneriske virksomheten har hun særlig satt spor med sine skisser av arbeiderkvinner, som i dag henger i de fineste gallerier, og som er sammenliknet med den skriftlige dokumentasjonen av arbeiderklassens kår som Friedrich Engels tidligere hadde gitt i Manchester.

I motsetning til sin mor og sine søstre, kastet Sylvia Pankhurst seg aktivt i arbeidet mot britisk deltaking i den første verdens-krigen, og var dyp fortvilt over internasjonalismens sammenbrudd i vestlig arbeiderbevegelse. Hun var en periode med i Labour Party, med et nært forhold til lederskikkelsen Keir Hardie. Inspirert av den russiske revolusjonen i dens første fase erklærte hun seg så som kommunist, og ga klart uttrykk for dette i bladet hun eide og redigerte, Workers´ dreadnought. Hun deltok på flere møter i Komintern, men blei raskt en kritiker av Lenin og en forsvarer av en slags rådskommunisme eller «venstre-opposisjon». Hun nektet å etterkomme påbudet fra Komintern om å legge Workers´ dreadnought direkte under det nystartete britiske kommunistpartiet, og blei følgelig ekskludert i 1921. Fra 1920-tallet (hun levde fra 1882 til 1960) var det kampen mot fascisme, imperialisme og rasisme som sto i sentrum. Ikke minst advarte hun tidlig mot Mussolinis styre, som til å begynne blei møtt med beundring fra Churchill og andre konservative ledere. Samtidig skreiv hun en lang rekke bøker og pamfletter om kvinnekampens historie og andre temaer. Fra 1935 var hun i første rekke engasjert i kampanjen mot Mussolinis okkupasjon av Etiopia og de andre imperialistmaktenes passivitet, og hennes artikler, pamfletter og nyhetsbulletiner fikk stor spredning også i Afrika. På samme måte var hun en aktiv støttespiller for alle som ønsket avkolonisering og slutt på det britiske imperiet etter den andre verdenskrigen. Igjen møtte hun Churchill som motpart, slik han også hadde avfeid henne arrogant under et møte om stemmerett så tidlig som i 1906. Interessen for Italia og Etiopia hadde også sammenheng med at hun levde sammen med Silvo Corio, en italiensk anarkist. Da de fikk et barn sammen, og hun ikke ville gifte seg og ta mannens navn, brøt mora all kontakt. På sine eldre dager ga Sylvia Pankhurst ut flere bøker om etiopisk historie, kunst og kultur, og i sine fire siste leveår bodde hun i Addis Abeba, der hun ligger begravd. Denne delen av hennes liv er løftet mye høyere fram enn i andre biografier.

Kollontaj: Revolusjon, kjærlighet og diplomati

Den tredje av denne bokmeldingas hovedpersoner er uten tvil den mest kjente, og samtidig den som gjennom sitt dramatiske liv har vært nærmest knyttet til internasjonal kvinnekamp og revolusjonær kommunisme. Aleksandra Kollontaj fortjener selvsagt en grundigere behandling, skrevet av langt mer kyndige fagpersoner på felter som Russland/Sovjetunionen og kommunismens mangslungne historie og interne debatter. Interessen for hennes liv og betydning er da også omfattende her hjemme, ikke minst fordi hun var knyttet til norsk arbeiderbevegelse i viktige perioder. Hun bodde her i flere år i eksil fra tsar-Russland under den første verdenskrigen, og talte på den første 8. mars-markeringa i Norge. Hit blei hun som brysom opposisjonell etter revolusjonen sendt som verdens første kvinnelige diplomat, og virket her gjennom mesteparten av 1920-tallet. Denne sida av hennes liv er behandlet av Åsmund Egge i Rødt! nr.1/2005: «Aleksandra Kollontaj og norsk arbeiderbevegelse» (også på nett). I tillegg finnes boka Ingvill Sørbye (red.): Revolusjon, kjærlighet og diplomati. Om Aleksandra Kollontaj og Norden (Oslo: Unipub, 2008).

Her skal det bare nevnes at det nå foreligger en biografi som er ruvende, også i betydningen omfangsrik, skrevet av Cathy Porter. Hun har oversatt mer enn tretti romaner og skuespill fra russisk, i tillegg til å ha utgitt flere biografier og fagbøker. Førsteutgaven av Kollontaj-biografien hennes kom allerede i 1980, men er nå både utvidet og betraktelig nyskrevet. Det skyldes ikke minst at en rekke nye kilder og arkiver i mellomtida er åpnet, samtidig som både Kollontajs selvbiografi og dagbøker er utgitt på russisk eller tysk. I tillegg har Porter hatt tilgang på en usedvanlig samling av brev, det var heldigvis før korte e-poster og sms-er. Kollontajs litterære nerver – hun skreiv jo også skjønnlitteratur og essays – kommer til sin rett gjennom mange og fyldige utdrag av disse brevene. Dessverre er Porter ikke så godt kjent med den nye forskningen i Norden, slik at dekningen av hennes forhold til myndigheter, arbeider-bevegelser og kommunistpartier er mangelfull og inneholder noen merkverdigheter.

Ingen av de begrensningene som er nevnt ovenfor, reduserer verdien av Cathy Porters storverk, som er verdt det strevet det er å komme seg gjennom 500 sider. Forfatteren kommer tett inn på sin hovedperson på det menneskelige plan, ikke minst et turbulent privatliv, og forteller grundig om vandringen mellom ulike organisasjoner og standpunkter fram til hun i 1915 slutter seg til bolsjevikdelen av det som skulle bli det statsbærende kommunist-partiet. Begrunnelsen lå ikke minst i at det var her hun fant den kompromissløse krigsmotstanden i ei tid hvor patriotismen overtok for internasjonalismen. Da var hun allerede en kjent og betydningsfull revolusjonær og aktivist på all-russiske kvinnekonferanser, og til den første av dem la hun fram en omfattende – og empirisk godt fundert – analyse av det sosiale grunnlaget for «kvinnespørsmålet». Den blei utgitt i 1909, og utdrag av dette epokegjørende verket i feminismens historie danner grunnlaget for mange av de bøker og artikkelsamlinger som seinere er publisert. Ved å vise til et slikt mangfold i tida før revolusjonen får forfatteren fram at historien er langt mindre rettlinja enn den seinere er framstilt i offentlige versjoner og forfalskninger. (Som det er sagt, bare den som kjenner historien, kan forfalske den.)

Jeg veit ikke hvor mye nytt det er i kapitlene om undergrunnsopposisjonen under tsarveldet, 1905 og hennes medlemskapet i det tyske arbeiderpartiet under en nesten tiårig periode som politisk flyktning etter 1908, noe som også inkluderte samarbeid med Internasjonalens kvinnesekretariat og kampen for å gjøre 8. mars til en internasjonal kampdag. I alle fall er det sikkert at Kollontajs egne overveielser og hennes økende betydning for det revolusjonære oppsvinget – ikke minst blant arbeiderkvinner – sjelden har fått en så veldokumentert framstilling. Hun var ikke minst opptatt av tekstilarbeidere i St. Petersburg, som med sin streik utløste det som er kjent som Februarrevolusjonen. Men aller viktigst er nok de fyldige kapitlene om selve revolusjonsforløpet og tida fram til hennes forvisning som diplomat i eksil fem år seinere. Ikke minst med støtte i et rikholdig tilfang av brev, artikler og andre dokumenter får vi vite mye om indre forhold i sentralkomiteen og hennes liv som den eneste kvinnelig folkekommissæren (sosialminister). Det etterlates ingen tvil om hvor utfordrende det var for mange menn at hun var så egenrådig, frittalende og la så stor vekt på likestilling og kvinnelig frigjøring, også når det gjaldt familie- og seksuallivet. Dette er temaer hvor hun fortsatt gjør krav på interesse som en original teoretiker. Men den første fasen etter revolusjonen byr også på mye åpenhet, debatt og kreativitet, før vi får dokumentert at tøylene strammes og partidiktaturet vokser fram, med den følge at hun allerede i 1918 fryses ut av sentralkomiteen og går av som folkekommissær. Det tok heller ikke lang tid før hennes utfordrende ideer om kvinne-frigjøring og arbeidermakt nedenfra skyves til side, noe som var tydelig også før Stalin overtok.

Mest spennende for mange er nok framstillingen av arbeideropposisjonen – en fraksjon innenfor bolsjevikpartiet – og den skarpe kritikken av partiledelsens byråkratisering og bruk av «borgerlige eksperter» i økonomien, og her er det ingen tvil om at forfatteren i sympati lar Kollontaj selv føre ordet. Det sier også mye om Kollontajs sterke posisjon at hun – i motsetning til praktisk talt alle andre som etter hvert kom i opposisjon – slapp fra det uten å bli likvidert. Isteden gikk hun med på et slags «frivillig» eksil som diplomat, først i Norge og så i Sverige fra 1930 helt til slutten av den andre verdenskrigen. Det var ikke lett å bøye av gjennom lojale støtteerklæringer til Stalin i Pravda, men gjennom hele boka får vi et så klart bilde av hennes sterke forankring i revolusjonen og hjemlandet at det blir forståelig at hun fortsatt ønsket å tale Sovjetunionens sak i et Europa preget av kapitalistisk krise og fascisme. Hennes utrolige språkkunnskaper, internasjonale kontakter, blendende taler og en solid porsjon karisma hjalp også godt til. Og om disse åra er det, som nevnt, en rekke andre bøker og kilder å øse av.

Tore Linné Eriksen

János Ladányi og Iván Szelény:
Patterns of exclusion: Constructing gypsy ethnicity and the making of an underclass in transitional societies of Europe
New York: Columbia University Press, 2006

Siden EU-utvidelsen i 2007 har det hvert år kommet grupper av fattigfolk fra Bulgaria og Romania til Vest-Europa. De fleste av dem tilhører minoritetsgruppa rom. I norsk presse kalles de ofte romfolk. I Europa for øvrig brukes som regel betegnelsen roma. Rom er Europas største minoritet. Det eksisterer en mengde stereotype oppfatninger om gruppa, og disse stereotypiene har dype historiske røtter.

Én vanlig fordom er at gruppa har et nomadisk levesett og at nomadismen sammen med tigging, småkriminalitet, patriarkalske holdninger og selvvalgt isolasjon er elementer i en nærmest uforanderlig sigøynerkultur. Men den bunnløse fattigdommen som vi møter blant romfolk fra Øst-Europa er verken uforanderlig eller kulturelt gitt. Dette spørsmålet er grundig analysert i boka Patterns of exclusion: Constructing gypsy ethnicity and the making of an underclass in transitional societies of Europe. Forfatterne er Iván Szelény, en amerikansk sosiolog med ungarsk bakgrunn, og János Ladányi, sosiologiprofessor ved Corvinus universitet i Budapest. Boka er interessant og viktig, ikke minst fordi den kombinerer klasse-analyse med et historisk perspektiv. Det teoretiske grunnlaget for klasseanalysen blir presentert i et innledende kapittel. Første del av boka er en historisk undersøkelse fra en ungarsk landsby. Del to er en sammenlignende analyse av fattigdom blant rom i Ungarn, Romania og Bulgaria.

Klasseanalysen

Ladányi og Szelény tar utgangspunkt i begrepet underklasse slik det ble definert av den svenske økonomen Gunnar Myrdal i 1963. Myrdal beskrev mennesker som var fanget på bunnen av det sosiale hierarkiet, som levde stadig mer atskilt fra resten av samfunnet, og som var utestengt av nesten ugjennomtrengelige sosiale grenser. Slike mennesker ble ofte beskrevet av omverdenen som unyttige snyltere. Et annet kjennetegn som stadig ble trukket fram, var at fattigdommen var nedarvet gjennom flere generasjoner.

Myrdals begrep underklasse ble videreført og utfylt av sosialantropologen Oscar Lewis som skrev om fattigdomskultur. Han beskrev fattigdomskulturen som en forsvarsmekanisme som gjorde de aller fattigste i stand til å overleve. Han viste at en særegen fattigdomskultur ofte utviklet seg i situasjoner hvor det sosiale og økonomiske systemet var i ferd med å bryte sammen eller bli erstattet av et annet.

Begrepene underklasse og fattigdomskultur ble etterhvert brukt på måter som lå langt fra intensjonene til Myrdal og Lewis. Årsakssammenhengen ble snudd på hodet. Myrdal og Lewis hadde forklart underklassen og fattigdomskulturen som et resultat av problemer i økonomien og samfunnssystemet. I en del nyere tolkninger var det fattigdomskulturen som fikk skylda for fattigdommen

Ladányi og Szelényi peker på at underklassebegrepet er omstridt og kan misbrukes. Det har blant annet blitt hevdet at det gjenspeiler Gunnar Myrdals egen overklassebakgrunn. Forfatterne understreker at gruppa rom i seg selv ikke utgjør noen underklasse. Men begrepet kan beskrive situasjonen for grupper av rom under spesielle historiske forhold. På en klar og instruktiv måte drøfter de også andre begreper som for eksempel sosial og økonomisk eksklusjon, kaste/underkaste og filleproletariat. De konkluderer med at verken kastebegrepet eller tradisjonelle varianter av klasse­begrepet kan gi en dekkende beskrivelse av situasjonen for romgrupper i Øst-Europa. Kastebegrepet fanger ikke opp gruppenes bunnløse fattigdom. Klassebegrepet får ikke med seg den fullstendige sosiale utstengingen. I Vest-Europa livnærer mange østeuropeiske romfolk seg ved tigging (og i noen tilfeller småkriminalitet). Men heller ikke termen filleproletariat er dekkende. Filleproletariat brukes i marxistisk forstand om grupper som er økonomisk og sosialt marginalisert fordi de livnærer seg på siden av loven, men de er ikke nødvendigvis svært fattige.

Den historiske undersøkelsen

I den historiske undersøkelsen ser Ladányi og Szelényi nærmere på forholda for romfolk i den lille ungarske landsbyen Csenyéte fra midten av 1800-tallet og fram til i dag. Undersøkelsen viser at situasjonen for rombefolkningen har variert mye over tid, fra en relativt høy grad av integrasjon rundt midten av 1800-tallet til økende segregering i første halvdel av 1900-tallet, deretter en periode med assimilering under den «sosialistiske» epoken, for så å ende opp med den aller mest omfattende segregeringen etter gjeninnføringa av kapitalismen. Landsbyen må i dag karakteriseres som en ghettoliknende slumbebyggelse.

Alle romfolk som bodde i landsbyen Csenyéte rundt midten av 1800-tallet var fattige, men det var en skjebne de delte med mange andre i landsbyen, blant annet jøder og jordløse ungarske familier. Rom-bosetningen var på denne tida ikke atskilt fra landsbyen for øvrig. De fleste arbeidet som daglønnere, men vi finner dem også i mer sentrale posisjoner i landsbyen, for eksempel som smeder, landsbygjetere og kveg­røktere.

Fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet inntraff det en markert endring. Da bodde ikke rombefolkningen lenger blandet med øvrige landsbybeboere, men i en ny, slumpreget bebyggelse utenfor selve landsbyen. Gruppa ble også økonomisk marginalisert i høyere grad. De livnærte seg hovedsakelig som daglønnere, blant annet med produksjon av teglstein og sanking av sopp, urter og bær for salg. En del drev med småhåndverk som kurvfletting og binding av sopelimer. I denne perioden beskriver Ladányi og Szelényi rombefolkningen i Csenyète som en underkaste. Det avgjørende her er ghettodannelsen. Alle medlemmer av gruppa, uavhengig av økonomisk status. ble sosialt ekskludert som en kaste. Den sosiale utestengingen rammet så vel musikerfamilier som kunne klare seg svært godt økonomisk, som de aller fattigste familiene.

Det «sosialistiske» regimet i perioden 1945 til 1989 medførte store og til dels positive endringer for rombefolkningen. Viktigst var kanskje at gruppa fikk tilgang på skolegang og fast lønnsarbeid. Ungarn hadde innført obligatorisk skolegang i 1867, men det var først nå at skoleplikten ble iverksatt for alle. Undersøkelsen viser at så å si alle rombarn i Csenyéte gjennomførte åtte års skolegang. Men det var knapt noen som fikk skolegang utover det. Dermed var det bare ufaglærte jobber som var tilgjengelige for dem. Det var imidlertid stor etterspørsel etter arbeidskraft og mange ledige jobber for ufaglærte. I denne perioden finner vi rom i lavstatusposisjoner på arbeidsplassene, men ofte i sentrale bransjer som bygg, bergverk og jern og metall. Det ble også mindre boligmessig segregering.

I følge Ladányi og Szelényi tilhørte rombefolkningen i Csenyéte den fattigste delen av arbeiderklassen i den «sosialistiske» perioden. Etter 1989 forandret imidlertid situasjonen seg klart til det verre. Noe av den negative utviklingen begynte allerede i de siste åra av det «sosialistiske» regimet. Satsingen på større regionale kollektivbruk førte til en flukt fra landsbygda. Den ungarske økonomien ble rammet av en alvorlig krise på 1980-tallet. Nedleggelser av gruver og stålindustri og kollaps i byggevirksomheten førte til at mange ble arbeidsløse. Likevel hadde de fleste rom fortsatt jobb i 1980-åra.

Etter 1989 ble imidlertid situasjonen vesentlig forverret som en følge av privatisering og avindustrialisering. I mange landsbyer var arbeidsledigheten nær 100 prosent. De som kunne, flyttet ut, og Csenyéte utviklet seg til en ren rom-ghetto med høyt konfliktnivå og former for kriminalitet som tidligere var ukjent i landsbyen. Det er først i denne perioden forfatterne mener at termen underklasse er meningsbærende.

Fattigdomskultur

Ifølge Ladányi og Szelényi er kulturen i Csenyéte preget av egalitære holdninger, skepsis til autoriteter og kortsiktige tidsperspektiv. Alle disse trekkene ved kulturen kan forstås som fornuftige og rasjonelle tilpasninger til et liv i bunnløs fattigdom. Det dreier seg om en fattigdomskultur, ikke en spesiell rom-kultur. Røttene til denne kulturen finnes verken i etnisitet eller i tradisjon, men i livserfaringene til svært fattige mennesker.

Egalitære holdninger fører til sterke sosiale bånd og en intern solidaritet som er nødvendig for å overleve under ekstrem fattigdom. Men slike holdninger kan også innebære en form for sosial kontroll som kan bremse eller sabotere velmente forsøk på å igangsette økonomisk virksomhet. Sviktende tillit og skepsis til autoriteter kan forsterke dette. Og på samme måte kan det kortsiktige tidsperspektivet virke begrensende på økonomiske utviklingstiltak. Svært fattige mennesker er ofte nødt til å handle ut fra et kort tidsperspektiv. Mat for dagen og tak over hodet for natta blir det sentrale. Mer langsiktige strategier er det ikke plass for.

Forholda for rom i Romania og Bulgaria

Del to av Ladányi og Szelényis bok er en sammenliknende analyse av forholda for rom i Ungarn, Romania og Bulgaria. Forfatterne regner med at mellom seks og tolv prosent av befolkninga i alle tre land tilhører folkegruppa rom. Fattigdommen blant romfolk har økt kraftig i alle tre land etter innføringen av markedsliberalismen i 1989. Men det er også noen viktige forskjeller, både historisk og i dagens situasjon. Ladányi og Szelényi karakteriserer situasjonen som klart verst i Bulgaria. Ungarn er det landet hvor forholda tross alt er best, og Romania havner i en mellomposisjon.

I Ungarn er rombefolkningen skarpt klassedelt. Rom som klarer seg godt økonomisk har flyttet til byene, de er nærmest assimilert og blir ikke lenger regnet som rom av majoritetsbefolkningen. I Bulgaria og Romania bor også velstående rom i de ghettoliknende romlandsbyene, og diskrimineringen rammer både fattig og rik. Når det gjelder situasjonen i Romania, er forholda noe bedre enn i Bulgaria, men nærmere 80 prosent av rombefolkningen regnes som fattige eller meget fattige. Den skarpe segregeringen i egne landsbyer er av forholdsvis ny dato. Før 1989 arbeidet mange rom i jordbrukskollektivene. Da jorda ble privatisert i 1991, ble romgruppa satt utenfor. Det omfattende salget av statlige og kommunale boliger førte til at mange familier mistet både jobb og bolig.

I hele området pågår det som Ladányi og Szelényi kaller rasialisering av fattigdom, det vil si at fattigdom og etnisitet knyttes sammen i folks bevissthet. Hvis en person er ekstremt fattig, blir han oppfattet som «tzigan» («sigøyner») og alle mennesker i underklassen blir behandlet som «sigøynere».

Anne Minken

Les også:

• Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? Myter og realiteter om utenlandske tiggere i Oslo, Ada Engebrigtsen, NOVA 2012, http://www.nova.no/asset/5541/1/5541_1.pdf

Christopher Barnatt:
3D printing. The next industrial revolution
Create Space, 2013, 278 s.

Denne boka fikk jeg i julegave, og kunne nesten ikke legge den fra meg. Barnatt skriver blant annet om Peak Oil. Det er et uttrykk for det tidspunktet hvor produksjonen av olje vil være på det høyeste, og at det blir mindre olje enn det er etterspørsel etter. Jeg forsøker å gjengi noe av det han skriver:

 

Noen sier at Peak Oil vil komme i 2015, 2020 eller 2030. Det vil uansett bli ekstremt alvorlig for samfunnene i verden slik den er i dag. Omtrent halvparten av olja brukes til transportkjøretøyer. En stor del av den andre halvparten går med til å drive andre maskiner og energiproduksjon (energy stations), og resten til å produsere ting som plastikk, ugressmidler, medisiner, maling, stoffer som nylon og polyester og flere andre oljebaserte stoffer.

Stadig flere mennesker bor i land eller regioner med for lite vann. Matproduksjonen kommer også i fare, fordi mye av den bruker olje, som til ugressmidler, maskiner, transport, pakking og lagring. Klimaendringer vil skape mer tørke og flom med store konsekvenser for matproduksjonen blant annet. Fortsetter produksjonen, vil det bli et mye større behov for mineraler.

Så sier han: 3D-printinga er en del av løsninga, ikke en del av problemet. En av de første og viktigste fordelene med 3D- printing-revolusjonen, vil være mulighetene de gir «localization» (lokalisering.) Siden begynnelsen av den industrielle revolusjonen har vi i økende grad stolt på komplekse produksjonsteknologier som har vært nødt til å bli sentralisert lang unna der folk har bodd. I flere hundre år har det betydd å produsere ting flere hundre mil fra stedet de skulle selges. Fra 1980-åra, med globaliseringa, produseres svært mange ting tusener av mil fra stedet vi kjøper dem. Når det gjelder salg av varer, blir én av sju dollar brukt på transport.

Lokal produksjon

For trangsynte økonomer og selskapenes regnskapsførere som ikke tar med synkende oljeressurser og klimaendringer som en faktor i sine teorier og regnskap, er dagens tilstand ikke noe problem. Men enten de liker det eller ikke, er globalisering nødt til å vike, i hvert fall delvis, for lokalisering.

Om en ti års tid vil livet vårt begynne å endre seg. Ikke på grunn av 3-D-printing, men på grunn av økt pris på olje og mindre tilgang på olje og andre naturressurser. Som en følge av det, vil vi få en ny bølge av lokal produksjon og hjemmeproduksjon. Det er i denne sammenhengen at 3D-printing vil bli en revolusjonerende teknologi. I 2030 er jeg sikker på at vi vil kjøpe mindre, og vil kommer til å ha en betydelig mengde ting som enten er hjemmelagd eller lagd veldig lokalt. 3D-printing kan derfor øke vår livskvalitet i stor grad, fordi vi kan skaffe oss et videre spekter av ting enn det som ellers ville være mulig.

Barnett tror at i lang tid vil den lokale og hjemlige 3D-printinga brukes til produksjon av reservedeler og skreddersydde (personlig tilpassa) gjenstander. Teknologien er revolusjonær om den endrer hvordan 20 prosent av ting lages. I nokså nær framtid vil vi 3D-printe mange ting, ikke fordi det alltid vil være den beste måten å produsere på, men fordi det vil være den eneste måten når det mangler olje og andre naturressurser. I tiårene framover vil vi trenge å lære på nytt hvordan vi kan oppnå store ting på en mer lokal og ressursbesparende måte. Delvis vil det bety at folk vil lage en del av tingene til seg sjøl, eller snakke pent med venner og familiemedlemmer som kan. Fordi 3D-printing vil gi innflytelse til dem som liker å lage ting, vil den spille en viktig rolle i vår gradvise overgang til en mer bærekraftig levemåte.

Mer på nett og YouTube

I boka forteller Barnatt om hva 3D-printing er, forteller om ulike maskiner, hvordan teknologien kan påvirke samfunnet og hva vi gjør, hva store firmaer gjør, om alle dem som lager ting gratis (med nettadresser), hva som lages, hva som kommer, bioprinting (de lager kroppsdeler og øver seg på å reparere organer i kroppen) og fantasier om framtida.

Leser du engelsk, er denne boka interessant. Billig er den også, siden CreateSpace er en ordning hvor forfattere kan selge sine bøker gjennom nettbokhandlere uten å gå veien om fordyrende forlag. Det er jo også i Barnatts ånd at han på denne måten har større kontroll over det han sjøl produserer.

Forfatteren finner du på nettet, se www.explainingthefuture.com, han er i mange filmer på YouTube. Han er framtidsforsker, forfatter, videoprodusent og Associate Professor of Computing and Future Studies at Nottingham University Business School.

Jorun Gulbrandsen

Den 30. oktober 1889 opplevde Kristianias befolkning et selsomt syn. Denne formiddagen samlet noen hundretalls kvinner seg på Etterstadsletta øst i byen. Stemningen var høy til tross for dårlig fottøy og gnagende sult etter én uke uten lønn. Etter litt om og men fordelte kvinnene seg bak to lerretsfaner hvor det sto: «Vi forlanger kun 1 Øre mere pr. Gros og Bedre sanitære forhold.»

Fyrstikkarbeiderskene streiket!

Artikkelen er et utdrag av boka, Fernanda Nissen. Kjærlighet og arbeid.

Mari Jonassen er en norsk historiker og sakprosaforfatter. Hun har utgitt flere bøker om den andre verdenskrigen, og ga i 2011 ut en biografi om Ragna Nielsen. Jonassen er utdannet med hovedfag i historie fra Universitetet i Oslo fra 1996. (Wikipedia) Utdraget er gjengitt med forfatters tillatelse. Se Tore Linné Eriksens omtale av boka Fernanda Nissen. Kjærlighet og arbeid (Aschehoug, 2013) på side 61.

Kvinnene gikk bortover Strømsveien, videre ned Åkebergveien, over Grønland og Jernbanetorget. Langs Karl Johans gate stimlet nysgjerrige sammen langs fortauene og stirret på dette underlige toget av fabrikk-arbeidere og noen få staselige borgerlige kvinner og menn. Fernanda Holst var trolig en av dem, for tyve år senere fortalte hun om opplevelsen:

Jeg husker som det var igaar den høitidelige, beklemte følelse, hvormed vi gik i dette første store demonstrationstog.

Til slutt svingte de drøyt 300 kvinnene inn foran Stortinget, hvor bokbinder Carl Jeppesen holdt en flammende appell ved Wergeland-statuens brede fot.

Det var en uke siden fyrstikkpakkerskene på Bryn og Grønvolds fyrstikkfabrikker hadde lagt ned arbeidet i protest mot et varslet lønnsnedslag og elendige arbeidsforhold. Ikke på noen annen arbeidsplass var kvinnene dårligere lønnet. Til nå hadde de fått syv øre per gross fyrstikkesker. Økt konkurranse fra Kinas billigere produksjon førte til at ledelsen ville sette akkorden ned til seks øre per gross. Dessuten hadde direksjonen innført et knusende hardt straffesystem. Kom de et par minutter for sent på jobb om morgenen, fikk de ikke arbeide den formiddagen, dessuten ble lønnen satt ned til fem og et halvt øre per gross i uken. Til tross for at arbeidstiden var på mer enn 12 timer, klarte ikke fyrstikkpakkerskene å tjene mer enn fem–seks kroner i uken. Arbeidet var dessuten svært helseskadelig. Fosforen i fyrstikkene ble ofte antent, og arbeiderne pustet inn den giftige svoveldampen. «Hjælp os til at holde ut! Vi har jo intet andet Middel end at strejke,» tryglet kvinnene i Dagbladet.

Like spontant som streiken brøt ut, kom støtten fra sosialdemokratene. Norsk Kvinnesaksforening fulgte hakk i hæl. Bare få dager tidligere hadde sosial-demokraten Carl Jeppesen og Norsk Kvinnesaksforenings leder barket sammen i Dagbladet. Jeppesen hevdet at kvinnesaksforeningens medlemmer stort sett melte sin egen kake og kun arbeidet for borgerlige kvinners rettigheter. Kvinnesaksforeningens leder, skolebestyrer Ragna Nielsen, viste på sin side til de mange tiltakene foreningen hadde gjort for å hjelpe fattige kvinner. Nå ble støtten fra begge parter et spørsmål om integritet, solidaritet og hvem som kunne yte de fortvilte fyrstikkpakkerskene den beste hjelpen.

Sosialistene kom kvinnesaksforeningen i forkjøpet. De hjalp til med organiseringen av streiken. Sammen med Carl Jeppesen, Oscar Nissen og Helle Devold ble tre fabrikkjenter fra Grønvold og tre fra Bryn utnevnt til å være med i streikekomiteen. Jeppesen tok ledelsen og satte straks i gang forhandlinger med fabrikkledelsene, men direktørene nektet å imøtekomme kravene, bortsett fra å endre arbeidstiden noe. Streiken fortsatte.

Streikekomiteen inviterte til et massemøte i Arbeidersamfunnet for å skaffe penger til streikekassa. De fikk store navn på plakaten. En av streikekomiteens medlemmer, den kjente gynekologen Oscar Nissen, og ikke minst dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson skulle tale, etterfulgt av Dagblad-journalisten Margrete Vullum og Ragna Nielsen.

Interessen var enorm. Køen av folk som ikke kom inn, strakte seg langt bortover Torggaten. Med sin fribillett til Kristiania Arbeidersamfunns arrangementer tok også Fernanda Holst* turen til lokalet ved Youngstorget.

Presis klokken åtte besteg Oscar Nissen talerstolen til livlig applaus. Det var verken den dårlige betalingen eller det urettferdige mulktsystemet som opptok Nissen mest. Han tok opp de elendige arbeidsforholdene. Dampen fra brennende fosfor i de selvantennelige fyrstikkene var uhyre helseskadelig, fortalte han. Arbeiderne ble angrepet av den «gyselige Fosforsyge», en sykdom med mange bivirkninger. Etter få års arbeid var kroppen gjennomsyret av det giftige stoffet.

Doktor Nissen ga en rystende skildring av fosfornekrosens herjinger. Særlig ansiktet ble rammet. Først svulmet tannkjøttet opp. Tennene falt ut, én etter én. Sykdommen spiste seg videre og angrep kjevebeinet, som etter hvert måtte opereres bort. For at publikum skulle få en riktig forståelse av fosfornekrosens forferdelige virkninger, kalte legen opp tre kvinner. Den første var en vakker, ung jente som ennå ikke var angrepet. Den neste hadde hatt nekrose i lengre tid og skulle snart opereres. Ansiktet var oppsvulmet og uttrykket forvrengt. Om noen dager ville hun se ut som den tredje kvinnen på podiet, hun som allerede var blitt operert:

– Der gik en voldsom Bevægelse gjennem Forsamlingen, da denne stakkars Pige, bedrøvet og ligesom skamfuld over sit Udseende, traadte op paa Kathetret. Hendes Ansigt havde vist været friskt og vakkert; men nu var det bare en medynkvækkende Karrikatur. Hun havde mistet Tænderne og Dele af Kjæven, saa hele Underansigtet var trukket sammen og op til en Form, som lignede et stedevarende, stille-staaende Smil, skrev Dagbladet.

En knugende taushet fulgte Oscar Nissens innledning. Flere gråt.

Beveget og glødende av harme reiste Bjørnstjerne Bjørnson seg til langvarig jubel. Det han hadde sett og hørt, gjorde et dypt inntrykk på den ruvende skikkelsen. Bjørnson appellerte direkte til forsamlingens samvittighet og erklærte seg som sosialist. Hvor var fabrikkeiernes ansvarsfølelse? Streik skulle tvinge arbeidsgiverne til å gjøre det rette. «Nu bankes det paa ganske forsigtig – med en Fyrstikpigefinger; men næste gang blir det en Mands Knytnæve, og næste gang igjen med en Slegge,» tordnet dikterhøvdingen til voldsom applaus. Fernanda beskrev senere hvordan «Bjørnsons tale i Arbeidersamfundet løftet vore tanker og satte nye mægtige følelser i bevægelse hos alle os, som hadde den lykke at høre ham».

To sterke, karismatiske menn: Nissen som viste omsorg for de svake, utbyttede kvinnene og den ruvende Bjørnson som i sin iver gikk god for sosialismen og oppmuntret det norske folk til å streike. Blant publikum satt Fernanda Holst og lot seg rive med. En flamme ble tent i den radikale venstrekvinnens bryst: «Socialismens navn nævntes ikke – men den laa i luften som en lykke – et krav, en hellig, herlig pligt», skrev hun senere om møtet.

Margrete Vullum fikk ordet etter Bjørnson og beklaget at borgerskapet ikke støttet streiken fordi de feilaktig trodde det var sosialdemokratene som sto bak. Ingen kunne påstå at arbeiderne selv hadde skyld i den dårlige lønnen og arbeidssituasjonen. Etter Vullum kom Ragna Nielsen opp på podiet og fortalte at Norsk Kvinnesaksforening hadde tatt på seg rollen som megler i saken.

Aldri hadde Arbeidersamfunnets sal hatt større betydning for det norske folks demokratisering og arbeiderstandens håp om å bli løftet opp til menneskelige kår, kommenterte Dagbladet dagen etter.

Fernanda Holsts og andre borgerlige kvinners støtte til de streikende var både oppsiktsvekkende og omdiskutert. Etter streiken harselerte Oscar Nissen over bedrestilte kvinner som krafset til seg alle de overklassegodene de var i stand til samtidig som de rant på møter for å se på skamferte fabrikkjenter. Fra streikemøtet gikk turen opp på Grand kafé for å spise kveldsmat, som om det hadde vært en helt vanlig teaterkveld, hevdet han. Påstandene opprørte Fernanda Holst:

Gud eller en anden skal vide at jeg inderlig ønsker, at de engang maa reise sig og slaa sig til sin ret.

Det var lenge siden folk hadde vært så engasjert i en sak som denne «streike-historie», skrev hun, og det var slett ikke medlidenhet som drev dem som støttet streiken, det var raseri og krav om rettferdighet. Selv de rikeste og mest konservative hadde bidratt, til tross for at det var kontroversielle menn som Carl Jeppesen og Oscar Nissen som ledet an: «Det saa jo ud som om selve usædeligheden og oprøret stod i spidsen for streiken,» skrev hun ironisk.

Lørdag kveld 2. november arrangerte Norsk Kvinnesaksforening et nytt massemøte. Her fikk de streikende selv komme til orde og redegjøre for forholdene ved fabrikkene. Forsamlingen ble enig om å skrive et brev til fabrikkdirektørene. Der oppfordret de arbeidsgiverne til å etterkomme alle kravene og å gi de ansatte et mer humant arbeidsmiljø. Initiativet førte ikke fram, selv etter flere møter med ledelsen. Tilbakemeldingen var at direktørene heller ville stenge enn å gå med på kravene. Det vakte dessuten irritasjon blant sosialdemokratene at kvinnesaksforeningen forsøkte å gå inn som megler for de streikende, i konkurranse med streikekomiteen.

Fyrstikkpakkerskene gikk tilbake til arbeidet 10. desember, uten å få lønns-kravene innfridd. De var likevel fornøyd med at de hadde fått oppmerksomhet rundt arbeidsforholdene. Sunnhetskommisjonen kom på inspeksjon og krevde forbedringer. Arbeidstiden ble litt kortere, og det forhatte mulktsystemet ble fjernet.

Kvinnelige fyrstikkarbeideres forening

Og her maa jeg mindes mit første sammentræf med Fernanda Nissen. Det var oppe paa Vaalerengen hos de kvindelige fyrstikarbeidere i 1889. Streiken var avblaast, men de hadde sin organisation – takket være Jeppesen som hadde hat ledelsen – og det gjaldt at bevare organisationen. Blandt andre var det Fernanda Nissen som kunde bringe litt lys og glæde ind i tilværelsen blandt disse frygtelig mishandlede kvinders usunde arbeidsliv.

Disse ordene falt under Fernandas bisettelse i april 1920. Med dem plasserte arbeiderbevegelsens ubestridte leder, Christian Holtermann Knudsen, Fernanda Holst som sentral i etableringen av Fyrstikkarbeiderskenes forening, men han bommet litt på tidspunktet. Det var først i februar 1890 at Kvinnelige fyrstikkarbeideres forening ble stiftet, som Norges første fagforening for kvinner. Ingen av foreningens medlemmer sto klare til å lede dette nybrottsarbeidet. I stedet tok Dagblad-journalisten Margrete Vullum imot vervet som foreningens første leder.

Da Vullum trakk seg, overtok Fernanda Holst ledervervet. Den nyfrelste sosialisten gikk inn i arbeidet med stort alvor. Barbra Ring forteller at hun av og til hjalp medlemmene litt i overkant samvittighetsfullt. De oppsøkte gjerne fru Holst for råd og hjelp. Én dag kom en ung fyrstikkarbeider og fortalte at hun skulle gifte seg, men verken hun eller forloveden hadde råd til å leie vogn. Fernanda Holst hadde heller ikke penger, men hun hadde et gullarmbånd. Det pantsatte hun og kom tilbake med den fineste og dyreste brudevognen som var å oppdrive, med to hester spent foran.

Fernanda Holsts navn er uløselig knyttet til fyrstikkarbeiderskenes streik, idet hun ofte blir beskrevet som fagforeningens første leder. Hun blir også beskrevet som en lederskikkelse under streiken. Det stemmer nok ikke, men én grunn til at rederdatteren fra Kragerø ofte framheves som sentral, er det store gruppebildet som ble tatt av fyrstikkpakkerskene. Her står alvorlige, streikende kvinner tett i tett under to store faner, i skaut, sjal og mørke kjoler med lyst forkle. Tre personer skiller seg ut; en mann med høy flosshatt ytterst på venstre side og to kvinner i fine hatter og sorte kniplingskjoler som står i midten i første rekke. Dette bildet er gjengitt i utallige historiske verker, ofte med underteksten «…midt på bildet ser vi Fernanda Nissen», sammen med enten Hulda Jeppesen eller Helle Devold. Det stemmer at Helle Devold er kvinnen til høyre, men den andre kvinnen er ikke Fernanda Holst. Hun mangler lorgnett og er dessuten klart eldre enn Fernanda var på dette tidspunktet.

Streiken avdekket en interessekonflikt mellom kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen, en konflikt også Fernanda Holst skulle irritere seg grenseløst over når den kom opp senere. Norsk Kvinnesaksforening, med Ragna Nielsen i spissen, støttet de kvinnelige arbeidernes krav om en mer rettferdig lønn. Sosialisten Carl Jeppesen og venstremannen Oscar Nissen la vekt på arbeidsmiljøet og brukte streiken til å reise krav om arbeidervernlover. Motsetningene som kom til overflaten under streiken, skyldtes arbeiderbevegelsens frykt for at fokuset på kvinne-sak ville ta oppmerksomheten bort fra den egentlige saken – klassekampen. Kvinneundertrykkelse var et resultat av kapitalismen. Under et sosialistisk styre ville ikke kvinnesak lenger være nødvendig. Arbeiderpartiet ønsket ikke at partiets medlemmer meldte seg inn i borgerlige kvinne-organisasjoner. Hvorvidt Fernanda Holst fulgte denne henstillingen, er usikkert.

Selv om Fernanda Holst ikke hadde noen sentral posisjon under selve streiker, fikk opplevelsen på streikemøtet dype personlige konsekvenser. Den nå 27 år gamle redaktørhustruen gjennomgikk en politisk omvendelse. Som følge av Bjørnsons og Nissens brennende taler tok hun steget fra Venstre over til sosialismen og meldte seg inn i Arbeiderpartiet.

På dette tidspunktet var arbeiderbevegelsen knapt noen bevegelse ennå. Den spede begynnelsen gikk tilbake til revolusjonen i 1848. I Norge lot den idealistiske læreren Marcus Thrane seg inspirere av franskmennenes tanker om likhet og frihet og begynte å organisere arbeiderforeninger. Bevegelsen steg raskt i popularitet, og i løpet av et par år organiserte over 20 000 mennesker seg. Men sommeren 1851 var det brått slutt. Marcus Thrane ble arrestert sammen med tre av sine medarbeidere. De fikk harde straffer, og arbeiderforeningene smuldret opp.

Det skulle ta nesten tretti år før de norske arbeiderne igjen kom i bevegelse. Lavkonjunktur og arbeidsledighet førte til uro i slutten av 1870-årene. I 1878 kom et til tumulter på østkanten i Kristiania. Politi og kavaleri måtte gi tapt i kampene som oppsto. Tre år senere brøt den første organiserte streiken ut i Drammen. Igjen forsøkte politi og soldater å stagge opptøyene, men igjen ble de drevet tilbake. De så ingen annen utvei enn å skyte mot demonstrantene. Én mann ble drept.

Lavkonjunkturen, konkursene og arbeidsledigheten rammet de fattige hardt. Interessen for sosiale spørsmål økte. Flere arbeidersamfunn, som opprinnelig hadde vært paternalistiske, filantropiske tiltak, ble radikalisert. Det skjedde fra midten av 1880-årene. Bevegelsen var ledet av sosialisten, typografen og bergenseren Christian Holtermann Knudsen. I 1885 tok Holtermann Knudsen initiativet til å starte en sosialdemokratisk forening i Kristiania. Den satte opp alminnelig stemmerett. Normalarbeidsdag og avholdssaken som de viktigste sakene på programmet. Omtrent samtidig kom det tilsvarende organiseringen i Bergen og Arendal. I 1887inviterte foreningen i Arendal beslektede organisasjoner til å samles i sørlandsbyen. Til tross for relativt store ideologiske forskjeller lyktes det forsamlingen å stifte Det forenede norske Arbeiderparti.

To streiker utpeker seg som milepæler i arbeiderbevegelsens historie: typografistreiken og fyrstikkpakkernes streik i Kristiania. Med disse streikene hadde det sosiale spørsmålet fått tilført noen viktige og nye dimensjoner – typografstreiken tydeliggjorde streiken mellom klassene, mens fyrstikkarbeiderstreikene viste at det sosiale spørsmålet handlet om mer enn økonomi, nemlig helseskadelige arbeidsforhold.

* Da Fernanda Holst giftet seg med Oscar Nissen, skiftet hun navn til Fernanda Nissen.

Det går en debatt i tidsskriftet om gruvedrift, startet av Per-Gunnar Skotåm i nr 3/13.

Svein Lund skriver i dette innlegget:

– Norsk Bergindustri argumenterer her heilt på linje med Skotåm for at vi må starte gruver fordi norske forbrukarar treng metall. Men det er ikkje forbrukarane sitt behov som styrer dagens mineralleiting.

Med den auka interessa for mineralut-vinning i Norden dei siste åra, har det også utvikla seg ein kamp om kva retning mineralutvinninga skal ta og kva krav som skal stillast til denne.

På eine sida står gruveselskapa med organisasjonen Norsk Bergindustri. Her står Nærings- og Handelsdepartementet både under den førre og denne regjeringa, i lag med det aller meste av forvaltnings-apparatet både for mineral og for miljø.

Dei ønsker at mineralnæringa skal bli vår «nye oljenæring» og at næringa skal få slike vilkår at dei kan konkurrere med Zambia og Chile om å trekke investeringskapital hit.

På andre sida står dei som ser at naturen på land og i sjøen og naturbaserte næringar er truga av inngrep og forureining frå gruvedrift. Her står naturvernorganisasjonar i lag med samiske organisasjonar, reindrifta, fiskeri- og tildels oppdrettsnæringa, med lokale protestaksjonar som har oppstått fleire stadar ettersom lokalbefolkninga har sett verknadar av dagens gruvedrift eller kva ny drift vil føre til.

Kva side i kampen?

Denne kampen pågår no for fullt. Det burde ha vore ei sjølvsagt sak at venstresida her valde side for naturen og mot ei gruvedrift på dei vilkåra som staten no legg opp til. Dessverre er det ikkje så enkelt. SV har lokalt gode aktivistar mot gruveplanar, mens ein sentralt har vike unna og latt vere å bruke makta i Miljøverndepartementet mens ein hadde henne, samtidig som SU har vedtatt å seie ja til sjødeponi! Dei tre innlegga i Rødt! nr. 4A fortel oss at stoda i Raudt ikkje er betre. Dei tre debattantane, som alle er tillitsvalde i Raudt, har hamna på kvar si side. Elin Volder Rutle har tatt standpunkt for naturen, mens Per Gunnar Skotåm og Ottar Flatland har tatt gruvekapitalen si side. Noko anna kan ein ikkje kalle det å forsvare minerallova, mineral-strategien og utslepp av gruveavfall i naturen på land og sjø.

Sameretten

Nylig blei den planlagte gullgruva til Arctic Gold i Biedjovággi stansa. Det var kommunestyret som sto for det, i medhald av Plan- og bygningslova. Ingen samiske institusjonar hadde myndigheit til å gjøre eit slikt vedtak. Sametinget og reindrifta sine innseiingar mot koppargruve i Kvalsund er i ferd med å bli totalt overkjørt. I Sverige ser vi korleis gruveselskapa et seg inn i samiske område utan at samane har noko dei skal ha sagt. Likevel hevdar Skotåm:

I Norge og på Nordkalotten er også avgjørende beslutningsmyndighet fra de samiske institusjoner en faktor for store områder.

Samtidig held han fram å forsvare ei minerallov som Sametinget har sagt nei til ,og ein mineralstrategi som går ut på at samiske innvendingar skal overkjørast.

Ikkje eit nei til gruvedrift

Både Skotåm og Flatland framstiller det som eg og likesinna seier nei til all gruve-drift. Det gjør vi ikkje. Eg var liksom Skotåm engasjert i kampen mot nedleggingane av gruver på 1990-talet, blant anna i Sydvaranger, og eg deler synet at det var galt å legge ned Norsk Jernverk. Ettertida har vist kor galt det var å bare legge ned straks det byrja å komme raude tal i rekneskapen, i staden for å redusere produksjonen for ei tid mens ein la om til meir miljøvennlig drift når etterspørselen og prisane ville stige igjen. Da såg vi nettopp den kortsiktige tenkinga som pregar gruvenæringa. Kapitalen strømmer til når prisane stig, for så å forsvinne som dogg for sola straks prisen går ned igjen.

Skotåm spør retorisk «Hvordan og hvor mener han metallene til norske forbruks-varer skal produseres?»

Korleis desse metalla bør produserast, kan ein seie litt om: Først og fremst bør behovet for mineral reduserast ved at forbruksvarer produserast slik at dei varar lenger (i motsetning til i dag der dei planmessig produserast for å gå i stykker så produsenten kan selge meir). Deretter bør metalla i størst mogleg grad utvinnast gjennom gjenvinning. I den grad det er nødvendig med ny metallutvinning, bør ein stille dei krava eg set opp i slutten av dette innlegget.

Kor dei skal produserast? Metalla er svært ujamnt fordelte i verda, og geologien nyttar det lite å diskutere med. Allereie i bronsealderen importerte Norden tinn frå England, fordi dette metallet var det minimalt av hos oss. Tilsvarande har metallproduksjonen i Noreg i stor grad vore basert på eksport. Å gjøre Noreg sjølvberga med metall for «norske forbruksvarer» er enno meir urealistisk enn å gjøre oss sjølvberga med appelsinar og dadlar.

Norsk Bergindustri argumenterer her heilt på linje med Skotåm for at vi må starte gruver fordi norske forbrukarar treng metall. Men det er ikkje forbrukarane sitt behov som styrer dagens mineralleiting. Store delar av mineralleitinga dei siste par tiåra har vore etter gull og diamantar, varer som ingen andre enn spekulantar har behov for meir av. Når bergindustrien og styresmaktene seier nei til leiting etter unyttige mineral, da kan vi starte diskusjonen om dei nyttige, og korleis vi på forsvarlig vis kan ta ut ein rimelig del av dei ressursane vi har av metall som jern, koppar og sink.

Forslag til krav til gruvedrift

Striden står ikkje om ja eller nei til gruve-drift, men om kva krav ein må stille til gruvedrifta for å kunne støtte igangsetting av nye gruver. Eg vil her lansere eit forslag i 8 punkt:

1. Det er eit reelt behov for dei minerala som blir leita etter.
2. Vi kan utnytte mesteparten av det som blir tatt ut av berget.
3. Det er sannsynlig at gruva kan gi lang-siktig drift med økonomisk overskot eller i balanse.
4. Gruva må ikkje fortrenge eller ødelegge grunnlaget for eksisterande næringar.
5. Gruva må ikkje føre til varig vesentlig svekking av naturen i området.
6. Lovverket må sikre at naturen og naturbaserte næringar blir minst mogleg ramma av gruvedrift, og at gruveavfall blir minimert.
7. Det offentlige godkjennings- og kontrollapparatet må sjå det som si oppgåve å ta vare på natur og biologisk mangfald, og sørge for at lovane blir overheldt og ikkje uthola.
8. Gruveselskapa må betale avgifter som sikrar lokalsamfunn og regionar ein garantert inntekt.

Så vil eg utfordre debattantane å svare på om dei er samde i desse krava eller kva krav dei eventuelt meiner at vi bør avstå frå å stille.

Svein Lund

Alice Munro:
Bare livet
Oslo: Gyldendal, 2013, 336 s.
Oversatt av Aase Filseth.

Alice Munros blikk for de små ting har blitt hyllet over hele verden etter at hun i 2013 fikk Nobelprisen i litteratur. Novellene hennes handler om ganske normale mennesker som gjør ganske normale ting. Noen av dem er utro, noen ofrer seg for familien sin, noen flykter fra familien og de fleste forsøker å ha mer eller mindre harmoniske forhold til hverandre. At Munro er en forfatter som skriver om det store i de små, om de hverdagslige hendelsene, er en sannhet som har blitt gjentatt til det kjedsommelige.

Etter utdelingen av litteraturprisen, og alle skriveriene som har vært om Munro de siste månedene, er det vanskelig å skulle si noe om novellene hennes som ikke har blitt sagt før. Men da jeg satt meg ned for å forsøke å skrive denne teksten, kom jeg på noe jeg leste i Toril Moi sitt bidrag til Stemmer- serien til Aschehoug. Denne serien, og den bitte lille boka til Moi, ble utgitt i fjor i anledning stemmerettsjubileet. Formålet med serien er å gi stemmer til kvinner som har tanker om hvordan samfunnsdebatten og samfunnet utvikler seg. Mois tekst er et essay som heter «Språk og oppmerksomhet». I denne teksten argumenterer hun for en slags moralsk innstilling som skal være styrt av det oppmerksomme blikket. Hun mener at det å se verden, og andre mennesker, med et oppmerksomt blikk, er å se dem med et kjærlig og rettferdig blikk. Kanskje kan det å anlegge dette blikket være med på å gjøre det vanskeligere for oss «å avskrive dem som er uenige med oss som idioter», som hun skriver i essayet. Det rettferdige og kjærlige blikket er et perspektiv som både innebærer å forstå, men ikke blindt akseptere, å undersøke og å yte rettferdighet.

En av mange grunner til å lese skjønn-litteratur er å oppleve situasjoner som man selv aldri vil oppleve, og å utforske følelser man selv aldri vil ha. Man lærer noe om hva et menneske kunne ha gjort eller følt i en gitt situasjon. Som Moi også skriver i dette essayet, er grunnen til at litteraturen er verdifull at den hjelper oss til å se verden klarere enn før. Da jeg leste dette, slo det meg at hvis det er noe som karakteriserer novellene i Bare livet må det være at de får meg til å se klarere, kanskje nettopp gjennom et kjærlig og rettferdig blikk.

Som sagt skriver Munro enkle noveller om vanlige mennesker. Språket er enkelt, fortellende og setningene er korte.

I begynnelsen av den første novellen, «Komme til Japan», dveler Munro ved en ubekvem og pinlig situasjon. Historien handler om Greta, som er dikter og husmor og gift med ingeniøren Peter. Presentasjonen av Peter på begynnelsen av novellen tegner et bilde av et ekteskap mellom to personer som så å si lever i parallelle verdener. For Greta er kunsten, poesi, noe av det viktigste i livet hennes, mens kunst for Peter er mer en fritidssyssel. Når vi møter Greta i novellen, får vi vite at hun har fått publisert to dikt i et anerkjent litteraturtidsskrift. Hun bestemmer seg for å dra på en fest hos redaktøren for tidsskriftet, men det viser seg å være en lite gjestmild forsamling der. Hva og hvor mye du har utgitt er det eneste som betyr noe, og som avgjør om du er verdt å snakke med eller ikke. Ingen snakker med Greta. Beskrivelsen av Greta på denne festen, der hun drikker seg altfor full og ender med å bli sittende alene lent inntil en vegg uten sko, er smertelig gjenkjennelig og flau.

En av mennene på festen tilbyr seg å kjøre henne hjem og på veien hjem innrømmer mannen at han hadde lyst til å kysse henne. Mannen bor i Toronto, langt unna Greta, og etter denne uforløste situasjonen i bilen, sees ikke Greta og denne mannen på en lang stund. Gretas forelskelse varer i måneder, og når hun plutselig befinner seg i den situasjonen at hun skal må reise til Toronto, sender hun mannen en beskjed for å få møte ham igjen.

Hoveddelen av novellen skjer på toget til Toronto, der Greta møter en annen mann. Fram til dette punktet i novellen har Greta oppført seg litt uansvarlig og vågalt, men har ennå ikke krysset grensen. Men på toget skjer det uunngåelige; hun ligger med en mann som hun treffer i kupéen. Den kompromissløsheten og egoismen som Greta viser når hun kontakter mannen i Toronto, og har en affære med den yngre mannen på toget, er nokså usympatisk. Og først og fremst fordi hun lar datteren ligge alene i kupéen mens hun har sex med mannen på toget.

Men selv om man som leser synes Greta er uansvarlig og selvopptatt, er også hennes handlinger forståelige. Hun er en ung mor som lever i en tid der kvinner har mindre de skulle ha sagt enn menn. Kvinner fikk ikke lov til å gjøre noe morsomt eller ha ambisjoner, men ble oppdratt til å holde huset rent og smile pent. Dette er en situasjon som også har gjort henne nesten likegyldig ovenfor datteren. Som hun skriver:

Hvert eneste våkne minutt disse hundrevis av kilometerne var hun opptatt av Katy. Hun var klar over at hun aldri hadde oppvist en slik grad av omsorg tidligere. Hun hadde riktig nok tatt seg av barnet, kledd på henne, gitt henne mat, pratet med henne i de timene de var sammen og Peter var på jobb. Men imens hadde Greta diverse gjøremål i huset, og oppmerksomheten hadde vært sporadisk, øm-heten ofte planlagt. (s. 33).

Hun har aldri klart, eller følt det naturlig, å overgi seg til datterens behov. Kanskje fordi hun er egoistisk, eller kanskje fordi hun er fanget i en hverdag som ikke inviterer til hengivelse. Når Greta så lett lar seg rive med, er det kanskje først og fremst en måte å unnslippe den kjedelige hverdagen og den kjedelige mannen på. Vi skjønner henne så godt. Greta kjeder seg, føler seg fremmedgjort fra ektemannen og hun vil ut, vi skjønner, vi skjønner. Men likevel; burde hun ikke ha klart å stagge kjedsomheten sin og vie sin oppmerksomhet til barnet sitt? Greta har aldri før i sitt liv vært så opptatt av datteren som hun blir på denne togturen. Da hun nesten mister datteren, innser hun at alt annet i livet hennes har skjøvet datteren bort.

Og ikke bare på grunn av husarbeidet. Andre tanker hadde fortrengt barnet. Allerede før de håpløse, utmattende, idiotiske tankene på mannen i Toronto hadde det vært det andre arbeidet, arbeidet med diktningen, som tilsynelatende hadde foregått i hodet hennes så lenge hun hadde levd. Nå slo det henne som svikefullt – et svik mot Katy, mot Peter, mot livet. (s. 33)

Hun ser til og med skrivingen som et svik mot Katy og som en synd:

En synd. Hun hadde vendt oppmerksomheten annet steds. Med overlegg rettet oppmerksomheten mot noe annet enn barnet. En synd.

Det er tvetydigheten som gjør novellene til Alice Munro så bra. Munro skriver liksom med et dobbelt blikk som både er avslørende og nådeløst, men samtidig ømt og forståelsesfullt. Toril Moi skriver at moralsk refleksjon er en type oppmerksomhet til virkeligheten. At det er en måte å se ting i verden på. Den oppmerksomheten Munro vier til alle disse små, og samtidig store, situasjonene er nettopp en moralsk refleksjon der hun for eksempel retter oppmerksomheten mot opplevelsen av å være mor i sin helhet. Det er ikke bare bare å elske.

Jeg har i denne teksten valgt å skrive mest om den første novellen i samlingen. Jeg hadde tenkt til å skrive om flere, men da ville denne teksten ha blitt altfor lang. Det er så uendelig mye å si om hver av tekstene i Bare livet. Men i tillegg til «Komme til Japan», vil jeg også så vidt nevne «Sjøgløtt», en vemodig, velkomponert klassisk novelle med en litt overraskende slutt, som et av mange høydepunkt i samlingen. «Sjøgløtt» er også et godt eksempel på hvordan Munro retter et oppmerksomt blikk mot mange av tilværelsens problematiske sider. De fire siste tekstene i Bare livet er selvbiografiske snutter på en eller annen måte tar utgangpunkt i Munros eget liv. Dermed kan kanskje Bare livet være en god inngang til både forfatterskapet og personen Alice Munro. Som hun skriver om de fire siste tekstene:

Jeg tror det er det endelige- og mest nærgående – jeg har å berette om mitt eget liv.

Kristin Buvik Sivertsen

Kjersti Ericsson:
Et hjertes beliggenhet
Oslo: Oktober, 2013, 228 s.

Et hjertes beliggenhet kan være kvintessensen av mange fortellinger og spenningsfelt i Kjersti Ericssons nyeste roman. Tittelen kan henspille på hjertets fysiske plassering i kroppen, på hvordan kjærligheten treffer, hvem den treffer. Eller den kan hentyde at hovedpersonen i romanen, Marianne, har et politisk farga hjerte?

Marianne er ung nyutdannet journalist og har fått sin første jobb i Avisa i Trondheim. Byen har ei konkurrerende avis. Mange av oppdragene Marianne settes til av reportasje-sjefen er begrunna i kampen om å være først med ei historie, det er kappløp om byens og distriktets abonnenter. Redaktøren er Partimedlem og historier om folks liv og framtidsoptimismen er hans ledetråder. Men Marianne er full av opprør, og vil skrive om det hun mener er det viktigste av alt, USAs bombing av Vietnam. Hun drømmer om at det hun skriver skal gjøre en forskjell. Hun vil forandre på vedtatte sannheter, undersøke skjulte forbindelser og løsne de klamme grepene rundt hva som er «sant», «interessant» eller «hva abonnentene vil ha». Men lar det seg gjøre i den lokale Avisa?

Midten og slutten av 1960-tallet var ei brytningstid både i Norge og i verden ellers. Hos oss bygdes den sosialdemokratiske velferdsstaten, vennskapet med USA stod sterkt og Arbeiderpartiet hadde politisk enerett på A-pressa og fagbevegelsen. Et av oppdragene Marianne får, er å reise til Södertälje for å lage «lokkestoff» til en stor mengde annonser for byens butikker. Samtidig får hun beskjed om å dra innom «Storsvensken» som har spilt rollen som Arnljot Gelline i Spelet mange ganger og skal gjøre det igjen i år. Hun gjør som hun er bedt om.

Historien om dette møtet, hvilke forventninger han har til henne og hvordan Marianne håndterer hans ønsker, leser jeg som veldig ubehagelig. Er det dårlig skrevet, enkelt fortalt, uten menneskelige dybder? Tvert imot. Denne kontakten går gjennom hele boka, til siste side. Møtene dem imellom preges av desperasjon og listighet hos den ene, nysgjerrighet, ønsker om avvisning og tung klamhet hos den andre. Det er noen ganger litt vanskelig å puste når jeg leser her. Spennende og samtidig den tunge følelsen av noe som blir lagt på en som ikke vil ta imot. Som har noe annet viktig å gjøre.

Mariannes tante Borghild får en sentral plass i hennes leiting på sannhet. Tante Borghild er en viktig person for Marianne og vennene hennes. Hun gir dem et sted å møtes, diskutere og dessuten har hun en spennende historie; hennes kjæreste døde som frivillig i den spanske borgerkrigen.

Men verden er full av kompliserte historier, også denne. Marianne kjører i vei med avsløringer, helt sikker på å ha funnet en uskrevet historie om byens rikeste. Under en reportasjetur har hun kommet i kontakt med noen som har en annen versjon av historien om spaniakjemperen og byens rikeste mann. Det gjør mye med forholdet til tanten. Brytningene både i tanten, Marianne og faren er dramatiske for forholdet mellom dem. Hva er «sant»? Hvilken sannhet er sann?

Den unge journalisten får mange oppdrag av helt vanlig lokal karakter; 5 på gata, hvordan har turistene det på campingplassen og så videre. Reportasjereisa til Marianne prøver å få inn politiske spørsmål i dette, og kampen mellom henne og redaktøren bølger fram og tilbake. Det blir skikkelig tilspissa når kritikken av Vietnamkrigen kommer på trykk. Redaktøren må passe på A-partiets politiske føringer i sånne saker også. Så får hun en artikkel om krigen i Vietnam på trykk i Dagbladet. Ny spenning i forholdene på jobb for Marianne. Vil hun få plass til det hun brenner for i egen avis nå?

Kjersti Ericsson har skrevet ei historie om ei ung og sannhetssøkende ung kvinne. Berg- og dalbane-følelsen i ei sånn historie får meg til å tenke på hvor lett det er å lage enkle sannheter. Og hvordan det er å skulle justere den når virkeligheten ikke passer helt inn. Særlig når du er ung, idealistisk og gjerne vil forandre utviklingen i verden.

Et hjertes beliggenhet har mange lag og er en utfordring å lese for en som sjøl vil forandre verden. Kjersti Ericsson har gitt oss innsikt og perspektiv i denne boka, og derfor vil den berøre mange. Kjersti Ericssons evne til å behandle dagligdagse hendelser og gjøremål med store skifter, vanskelige avgjørelser og dramatiske opplevelser er et vannmerke. Også her.

 Taran Anne Sæther

Sjansen for at utenlandske fagbøker oversettes til norsk er ikke stor, med mindre de handler om den andre verdenskrigen, fotballstjerner eller mental «selvhjelp». Særlig små er mulighetene dersom forfatteren skulle finne på å komme fra andre deler av verden enn USA/Europa.

Her er i all korthet et knippe nyere titler som – i en bedre verden – burde ha funnet sin norske forlegger. De av oss som leser engelsk, kan heldigvis bestille progressiv litteratur raskt og rimelig på nett. Kjøpes det fra utlandet, er det viktig å unngå Amazon, som behandler tilsatte elendig, trikser med skatt og bekjemper fagorganiserte. Med fare for å drive reklame, slår jeg isteden et slag for bookdepository.com, som har lave priser og sender helt portofritt til Norge.

Samir Amin:
The implosion of capitalism.
London: Pluto Press, 2013, 150 s.

Få marxistiske tenkere og aktivister har så stor betydning i verden i dag som Samir Amin, en framstående egyptisk økonom og anti-imperialist. For lesere av Rødt! er han kjent gjennom flere tungtveiende artikler i de siste åra om politisk islam og om det europeiske sammenbruddet. Den siste av dem er med som et kapittel i hans nyeste (av mer enn 30!) bøker, som også mer generelt analyserer den globale kapitalismen. Mest nyskapende er hans analyser av de «framvoksende økonomier» – inkludert Kina – som det er så mye lovprisning av, mens som i Amins perspektiv både er vaklende og har innebygde motsetninger. Dessuten er det en stor del av den tredje verden som mest fortjener betegnelsen «lumpen»-utvikling. For Amin er det ingen vei utenom klassekamp og sosialisme, men det krever en strategi og en styrke som det ifølge sluttkapitlet ikke er noen lyse utsikter til. Det er mer enn tjue år sida forlaget Oktober sist ga ut ei bok av Amin, nå burde de ta sjansen på nytt.

 Vandana Shiva:
Making peace with the earth
London: Pluto Press, 2013, 267 s.

Vandana Shiva er en ledende økofeminist, forsker og aktivist fra India (samt æresdoktor ved Universitetet i Oslo). Her i tidsskriftet bidro hun sist i nr.1/2013 med en artikkel om voldelige økonomiske «reformer» og økt vold mot kvinner i India. I den nye boka sammenfatter hun sine synspunkter på en lang rekke viktige temaer, slik som «øko-apartheid», det globale landranet, klimakrise og vannkriger. Søkelyset rettes også mot storselskapenes makt innenfor jordbruk og handel, som hun ser som en oppskrift for sult og utbytting av småbønder. Dette er en drepende kritikk av en kapitalistisk vekst-økonomi.

Jean Dréze/Amartya Sen:
An uncertain glory.
India and its contradictions. London: Allen Lane, 2013.

Sammen med sin belgisk-indiske medarbeider har Amartya Sen levert en skarp kritikk av det indiske samfunnet. Sen er nobelprisvinner i økonomi og en filosofisk orientert tenker med vekt på menneskerettigheter og utvikling. Forfatterne står ikke i en tradisjon som legger vekt på klasseforhold og Indias plass i global kapitalisme, men det er likevel en dyptgripende og fakta spekket analyse av hvordan ulikhetene i India stadig øker, og hvor lite av «vekstmirakelet» som kommer vanlige folk til gode. De viser også begrensningene ved et demokrati når mediemakt og politisk makt er konsentrert om et lite mindre-tall, og understreker hvor mye dårligere India skårer på alle utviklingsmål enn det Kina gjør. Boka er en motvekt til dem som tror at alle problemer i India er løst med økt middelklasse og tilgang på Telenors mobilnett.

Vijay Prashad:
The poorer nations.
A possible history of the global South.
London: Verso, 2012, 192 s.

Prashad har indisk bakgrunn, og er nå professor i USA og forfatter av en rekke bøker fra et radikalt Sør-perspektiv. Et av hovedtemaene denne gangen er hvordan mulighetene for en selvstendig utvikling blei ødelagt gjennom 1980-tallet nyliberalistiske offensiv og påfølgende militære angrep. Men det legges også stor vekt på å diskutere alternativer gjennom endring i det globale styrkeforholdet gjennom veksten i land som Kina, Brasil – og ikke minst – gjennom sosiale bevegelser, kamp nedenfra og Verdens Sosiale Forum. Som alltid forener Prashad en vel-dokumentert analyse med et språk som ikke er altfor akademisk eller kronglet.

 Tore Linné Eriksen

Emosjonell imperialisme – begrepet forsøker å fange de forskjellige konsekvensene av at omsorg mer og mer blir en vare, og at det har utviklet seg et internasjonalt arbeidsmarked.

Millioner av kvinner har ikke stort andre valg enn å forlate sine hjem og barn, og søke arbeid i den rike delen av verden, særlig i private hjem og i yrker innen helse og pleie.

Zuhal Yesilyurt Gündüz er førsteammanuensis ved Institutt for internasjonale relasjoner ved TED Universitet, Ankara, Tyrkia. Denne artikkelen sto i Monthly Review, desember 2013. Se www.montlhyreview.org. Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Migrasjon, omsorg, tapping av omsorg og omsorgslenker

To historier   – Selv om det er bra betalt, så drukner du i arbeidsmengden … Det er også veldig deprimerende. Det eneste du kan gjøre, er å gi all din kjærlighet til det to år gamle amerikanske barnet. Siden jeg er fraværende for mine egne barn, var det beste jeg kunne gjøre ut av situasjonen min, å gi all min kjærlighet til dette barnet. (Vicky Diaz, omsorgsarbeider i Beverly Hills, måtte la sine egne barn være igjen i hjemlandet.1)   – Jeg bor her i dette studenthjemmet og undervisningen er bra, men jeg kan ikke snakke med moren min. Jeg kan ikke fortelle henne ting. Jeg kan ikke se ansiktet hennes. Jeg kan ikke klemme henne. Moren min savner også meg. Moren min vil bli pensjonert på et visst tidspunkt, men hvor gammel er jeg da? (Priya Keralian, India, student, med en mor som jobber som hushjelp i et annet land.2)

Historien om migrasjon er like gammel som historien om menneskeheten. Helt siden begynnelsen har mennesker migrert for å bygge en ny, mer håpefull tilværelse et annet sted. I dag bryter mange opp fra sine hjemland og migrerer som en følge av krig, politisk forfølgelse eller dyp fattigdom. Stephen Castles og Mark J. Miller₃ skriver at «migrasjon har blitt en privat løsning på et offentlig problem».₄ Migrantarbeid er selvsagt forbundet med myriader av problemer for de som er offer for det.

Arbeidsgivere, rekrutteringsagenter – såvel som de eksporterende og de mottakende statene – profiterer på migrantenes harde arbeid og bidrag. For de landene som eksporterer, regnes det som vellykket utviklings- og vekstpolitikk. Ikke bare pynter det på arbeidsledighetsstatistikken, men det betyr også pengeoverføringer. Enkelte stater framstiller de kvinnelige migrantene som «økonomiske helter» som ikke bare ofrer seg for familien men også for nasjonen.₅ De mottakende landene drar fordel av det harde, underbetalte arbeidet til migrantene. Disse statene kan dermed redusere underskuddet på arbeidskraft i sektorer som informasjonsteknologi, eller helse- og hjemmetjenester, og tilbyr familier i den øvre middelklassen muligheten for privat barne- eller eldreomsorg, som en slags kompensasjon for slankingen av offentlig velferd. De har også fordel av hjernetappingen fra de eksporterende nasjonene – tappingen over til de rike landene av høyt utdannede yrkesgrupper som har fått sin utdannelse i hjemlandet. Ved å utnytte tilgangen på lavtlønnede omsorgs-arbeidere kan selvfølgelig relativt priviligerte familier i de rike landene heve sin levestandard.

Det forbløffende store antallet migrerende kvinner er en ny global tendens. Tidligere var det i hovedsak menn som søkte til andre land, kvinnene ble med som følge. I løpet av de siste tjue årene har dette imidlertid endret seg såpass at i dag er over halvparten av alle migranter kvinner. Dessuten har de kvinnelige migrantene nå ofte blitt hovedforsørger eller eneforsørger for familien. Saskia Sassen kaller dette «overlevelsens feminisering»-samfunn. Regjeringer og stater er i økende grad avhengig av kvinnene som arbeidskraft. Følgelig hviler i økende grad betingelsene for arbeid og overlevelse på skuldrene til lavtlønnede, utsatte og utnyttede migrantkvinner.₆

Det som driver «feminiseringen av migrasjonen», er de globale sosiale og demografiske tendensene i de rike landene, som utviklingen mot høyere levealder generelt og de eldre i særdeleshet, og det økende antallet kvinner i betalt arbeid. Det gjelder i overkant av 50 % generelt, og nærmere 70 % av kvinnene i enkelte av de rike landene. Alt dette bidrar til det økende behovet for «omsorgsarbeid» i sektorer som helse, pleie, matbransjen, hoteller, husarbeid og omsorg for barn eller sjuke og eldre mennesker. Omsorgsarbeid – også kalt intimarbeid – inkluderer altså alt fra omsorg for barn, sjuke eller eldre til husarbeid og husholdning.₇ Dette er samtidig både privat og offentlig og bryter dermed ned delingen, eller motsetningen mellom dem.

Selmin Kaska lister opp fem elementer som bidrar til å drive opp behovet for arbeid i hjemmet, globalt sett:

1. I mange europeiske stater fører neoliberal politikk til undergraving av velferdsstaten, noe som innebærer kutt i tilgangen på gratis offentlige tjenester.
2. Demografiske faktorer som at befolkningen blir eldre.
3. Forandringen i den sosioøkonomiske rollen til kvinner som betyr at feminiseringen av arbeid fører til et behov for hjelp for å klare kravene knyttet både til karriere og hjem.
4. Den tiltakende kommersialiseringen og varegjøringen av arbeid i hjemmet, som brukte å være (og fortsatt ofte er det) ubetalt arbeid – og om det ikke er det, er det nesten alltid elendig betalt.
5. Det faktum at det i enkelte land, særlig i Midt-Østen, er det å «ta inn og ha» ut-lendinger til arbeid i hjemmet et statussymbol mange kvinner søker, enten de er i betalt arbeid eller ikke.₈

Ikke bare søker arbeidsgivere særskilt etter utenlandske kvinner, de er ofte ute etter en spesiell nasjonalitet, som filippinere. Migranter med manglende papirer blir gjerne foretrukket siden det gir arbeidsgiveren økt kontroll og makt over dem.₉

Utenlandske hushjelper finnes rundt om på kloden i alle slags husholdninger av det relativt priviligerte sjiktet, i hjemmene til den øvre og høyere middelklassen , hos folk som bor alene, alenemødre og fedre og gamle og sjuke. Migrantarbeiderne utfører det Bridget Anderson kaller de tre C-er, (cleaning, cooking, caring) reingjøring, matlaging, omsorg.₁₀ Arbeid i hjemmene kan inndeles i praktisk arbeid, det innsatsorienterte, og det sosiale, hvilket vil si omsorgsfeltet. Det første kan kalles å «ta seg av» arbeid som matlaging, vask og reingjøring, mens det andre betyr å «bry seg om» og innebærer omsorg og kjærlighet, arbeid som krever følelsesmessig engasjement. Denne typen arbeid kan ikke utføres uten følelses-messig involvering, og det betyr å utvise ømhet og vennlighet. Omsorgsarbeidere forbedrer livskvaliteten i hjemmet, og tilfører et følelsesmessig overskudd for sine arbeidsgivere.₁₁

Det transnasjonale arbeidsmarkedet fører med seg en ny tendens «siden kvinner som vanligvis tar seg av de unge, de gamle og de sjuke i sine fattige hjemland, flytter og tar seg av de unge, de gamle og de sjuke i rike land, enten som hushjelper eller barne-passere eller som daghjelp og hjelpere ved pleieinstitusjoner. Det er omsorgstapping.».₁₂ Omsorgstapping i og med «import av omsorg og kjærlighet fra fattige til rikere land»₁₃ fører til en global omfordeling, eller snarere feilfordeling av kvinners arbeidskraft når det gjelder omsorg – siden det de rike statene nå har på et forholdsvis høyt nivå, særlig i de mer priviligerte områdene, i stor grad mangler andre steder.₁₄ Hjernetapping har sine baksider, men det vi kan kalle omsorgstapping vil få vidtrekkende, til og med irreversible konsekvenser.

Mange migrantkvinner forlater sine familier og barn, til og med spedbarn og er borte i årevis i håp om å kunne forbedre familienes betingelser og liv. Men denne migrasjonen fører til «forstyrrelser og undergraving av lokalsamfunn i den tredje verden. Hele landsbyer tømmes praktisk talt for mødre, tanter, bestemødre og døtre.» Det foregår en degradering av de som gir omsorg og det følelsesmessige rommet rundt dem i den tredje verden.₁₅

Men mødre fortsetter å by på omsorg, selv om de er langt unna. De sender penger, gaver, lytter til og snakker med barna sine på telefon og opprettholder omsorgen. Men siden dette ikke kan bli tilstrekkelig, må andre trå til. Rhacel Salazar Parrenas understreker det som skjer når ektemenn migrerer, da må kvinnene ta over både mors- og farsrollen. Men når konene migrerer, er det svært vanlig at mennene trekker seg ut og lar kvinnelige slektninger ta seg av barna deres. Parrenas oppfordrer derfor mennene til migrerende kvinner til å bryte med tradisjonelle patriarkalske kjønnsmønstre og ta ansvar for barna og hjemmet.₁₆ Når de ikke gjør det, overtar andre kvinner plassen og ansvaret, bestemødre, tanter, kusiner –ammer til og med. Kvinnelige migranter som gjør husarbeid og passer barn i de rike landene, må altså til tider hyre ammer til hjemmene sine i fattige land. I sin tur må disse ammene overlate omsorgen og beskyttelsen av sine egne barn til andre kvinner igjen. På denne måten utvikler det seg kjeder av omsorgsarbeidere både i Det globale sør og Det globale nord som framtrer som transnasjonale nettverk, som gjør reproduksjonen av dagliglivet mulig.₁₇

Omsorgskjedene inkluderer «en rekke personlige lenker mellom folk på tvers av kloden, basert på omsorgsarbeidet enten det er betalt eller ikke». Hver enkelt omsorgsarbeider er avhengig av arbeidet til en annen.₁₈ Resultatet er en globalisering av morsrollen.₁₉ At omsorg blir gjort til vare, knytter kvinnene sammen som kjønn, men skiller dem når det gjelder hudfarge, klasse og etnisitet. Ved at det gjøres til en vare synker den allerede lave verdien på reproduktivt arbeid ytterligere. Barbara Katz-Rothman skriver:

Når det utføres av mødre, kaller vi det morsansvar. Når det utføres av innleid arbeidskraft, kaller vi det ufaglært.₂₀

Omsorg er sosio-emosjonelt arbeid som burde koste. Omsorgsarbeidere tar seg av sine arbeidsgiveres aller kjæreste, barna deres, foreldrene deres, hjemmene deres, og dette gjør de med kjærlighet. Dette harde arbeidet nedvurderes, og kan kjøpes til lav pris.

Disse kvinnene gjorde fra før av om-sorgsarbeid i sine hjemland, uten betaling. Nå utfører de det samme arbeidet i rike land, men nå for lav lønn, selv om den er høyere enn det som er mulig å oppnå hjemme. Land som Filippinene og Sri Lanka fremmer til og med aktivt kvinnelig migrasjon gjennom å gjøre papirarbeid og tillatelser enklere, eller ved å gi offentlig hjelp. For eksempel er det et halvt års kurs ved Filippinenes Kvinneuniversitet som gir et diplom som husholdsarbeider. Bare i Filippinene er det over 1200 byråer som sørger for å finne de «rette» omsorgsarbeiderne til den rike verdens velbeslåtte familier.

Livet som omsorgsarbeider

I alle slags sosiale grupper må omsorg organiseres, bli utført og tilført fordi «menneskenes liv slik vi kjenner det, ville ikke være tenkbart uten omsorgsrelasjoner.».₂₂ Hvis det oppstår mangler eller sammenbrudd i aktiviteter og relasjoner, er menneskets velferd i fare.₂₃ I noen tilfeller er omsorgsarbeidere tvunget til å bo i husene til sine rike arbeidsgivere, fordi de skal være tilgjengelige 24 timer i døgnet. Det isolerer dem fra verden utenfor, og gjør sosialisering og integrering i deres nye verden nærmest umulig. I mange tilfeller er forholdet mellom familien hvor hun er ansatt og omsorgsarbeideren, tilnærmet lik et herre og tjener forhold, noe som nedgraderer hennes menneskerettigheter, talenter og ekspertise. Selv med utdannelsesbakgrunn og ferdigheter vil det være nærmest umulig for disse kvinnene å skifte yrke eller få en bedre plass på karriere-stigen.₂₄

Det som er enda skadeligere, er det faktum at det å bo i disse hjemmene gjør omsorgsarbeiderne nesten helt hjelpeløse når det gjelder diskriminering, utnytting og overgrep – slik som å bli innestengt, utsatt for vold eller seksuell trakassering og voldtekt.₂₅ Det er mer regel enn unntak at de kan bli fratatt sine pass og papirer, bli underbetalt eller ikke få betaling i det hele tatt, bli nektet hviletid (til og med sjuke-fravær) eller ikke få betalt for overtid. Siden dette er private hjem, er det nesten umulig å lokalisere kvinner som lever under slaveforhold, og siden mange migrantarbeidere jobber uten bopel eller arbeidstillatelse, forverrer frykten for å bli deportert situasjonen deres og gjør det enda vanskeligere å gjøre noe med forholdene.

Hva skjer med migrasjon

Migrerende kvinner befinner seg i en paradoksal situasjon. På den ene siden blir de hyllet som «helter» i hjemlandet fordi de overfører penger og bidrar til utvikling og vekst. Mennene og familiene deres feirer dem siden de nå kan ha råd til et bedre liv enn noen gang tidligere. Det gjelder bedre og sunnere mat, private skoler, leker, bedre hus og så videre. Deres arbeidsgivere i det rike nord setter pris på dem siden de anerkjenner det økende behovet for omsorgsarbeid. På den andre siden blir de samme kvinnelige migrantene kritisert og fordømt. Det kan hende barna deres uttrykker misnøye og negative følelser overfor mødrene. Spørsmålene plager dem i lang tid, selv etter at migrasjonsperioden er over og familiene er gjenforent. Måtte mødrene virkelig reise, hvorfor forlot mødrene dem, fantes det ingen andre alternativer enn å la barna være igjen? Naboer kritiserer disse kvinnene, ikke minst for å være materialistiske når de ser at kvinnenes familier får det materielt bedre. Seg i mellom kan de si at disse kvinnene fikk seg til å forlate mann og barn bare for å tjene penger. Og ofte er det nettopp slik de migrerende kvinnene selv tenker og tror. De står dermed i en konstant indre kamp om selverkjennelse og selvkritikk.₂₆

Et annet problem, som ofte forbigås, er klassemotsetningene mellom de forskjellige migrantkvinnene. Flesteparten har høyere utdanning og akademiske kvalifikasjoner. Mange har arbeidet i middelklasse type jobber, riktignok underbetalte jobber. Migrasjon innebærer at dette byttes med jobb i et økonomisk rikere land, som vil bety høyere lønn for migrantene og familiene deres, mens disse jobbene, på den andre siden har lavere status og betraktes som lette og uten behov for spesielle kvalifikasjoner. Denne forflytningen betyr altså et fall på den sosiale rangstigen siden arbeidet er undervurdert, men samtidig er det et skritt oppover siden den nye jobben gir høyere lønn og dermed høyere status.₂₇

Millioner av barn av migranter er også berørt. En generasjon barn har vokst opp uten mødre rundt seg. Konsekvensene av lange separasjonsperioder, særlig for de yngste, kan være ødeleggende. En annen negativ side er at relasjonene mellom mor og barn og barn i mellom går fra å være direkte og nær omsorg til å bli betalt omsorg. Dette kan kalles «varegjøring av morsrollen.»₂₈ Selv om mødrene ofrer enormt mye for barna sine undergraves tilliten mellom mor og barn, og barna har ofte tvil om hvorfor mødrene forlot dem.

Studier viser at barn av migranter er oftere sjuke enn andre barn. De opplever avvisning, forvirring, og føler seg ignorert i langt større grad enn venner som bor med sine mødre. Vi kan merke oss at «det er en forbindelse mellom urettferdigheten i arbeidssituasjonen og det følelsesmessige underskuddet disse barna opplever, i kontrast til overskuddet barna i den rike verden – i alle fall tilsynelatende nyter godt av.»₂₉ Tid, energi, hjertelighet og innsatsvilje – men også omsorg, ømhet, vennlighet og, ja kjærlighet – blir omdirigert fra migrantenes egne barn til barna til deres arbeidsgivere, som nå åpenbart har alt: Fine leker og store rom, stilige klær og gode skoler, omsorgsfulle oppassere og foreldre som forguder dem. Disse barna får helt naturlig all den kjærlighet og ømhet foreldrene og familiene deres er villige og i stand til å gi dem, pluss den kjøpte kjærligheten og ømheten fra sine oppassere. Mye av dette er selvsagt en illusjon siden også barn av rike lider følelsemessig av omsorgssvikt. Meningsfull omsorg kan ikke bare kjøpes og betales. Men allikevel er det slik at alt det som er vanskelig å skaffe for de fattige som uheldigvis er bosatt i én del av kloden, finnes i overflod blant de rike i en annen del av kloden.

Omsorg sett med feministøyne

Sett fra synspunktet til middelklassekvinner i de rike landene er «frigjøring» fra ubetalt arbeid i hjemmet en attraktiv og forståelig målsetting. Selv om teknologien har gjort husarbeidet langt lettere på de fleste områder, så har ikke den totale tida som brukes på husarbeid blitt særlig mindre, eller blitt delt på lik basis med menn. Følgelig er kvinner fortsatt lenket til husarbeid, noe som gjør det svært fristende med en hushjelp, særlig om de er i veldig krevende, administrative og tidkrevende jobber.₃₀ Arbeidet som utføres av lavtlønnede utenlandske husholdsarbeidere, forandrer alt dette. Karrierekvinner fra den øvre middelklassen i de rike landene som har råd til det, «bruker klasseprivilegiet sitt til å kjøpe seg fri fra kjønnsunderordningen» – i deres tilfelle handler det om å hyre seg utenlandske hushjelper.₃₁ Ved å gjøre det frigjør de seg fra husarbeid og omsorgsarbeid. Derimot betyr det økende gapet mellom Nord og Sør og den større fattigdommen i Sør at de kvinnelige migrantene ikke har noe særlig annet valg enn å overta omsorgsarbeidet, hvis de skal ha noen mulighet til å fremme den økonomiske velferden til familiene sine, og garantere at de overlever. De frigjorte kvinnene ser altså ut til å akseptere denne kjønnede, ulike, hierarkiske arbeidsdelingen (offentlig/mann – privat/kvinne), og sementerer det med en global rasistisk arbeidsdeling mellom kvinner.₃₂

Polly Toynbee vurderer dette kritisk:

Det har bare vært mulig å unngå bindingen til hjemmet ved å overføre det til en annen del av undertrykte kvinner. Bataljoner av lavt-lønnede kvinner har overtatt hjemmets oppgaver, sammen med skittentøyvasken etterlatt av karrierekvinner som har kommet seg ut av hjemmet. Frigjøring for de kvinnene som bryter gjennom glasstaket og når høyt, er bare mulig på grunn av en armada av kvinner som hverken synes eller høres.₃₃

Parrenas kaller dette «den internasjonale delingen av reproduktivt arbeid som på samme tid er skapt av global kapitalisme og kjønnsulikhetene, både i de landene som sender og de som mottar.₃₄

Reproduksjons- og omsorgsarbeid hviler stadig på kvinners skuldre, men nå hviler det ikke lenger på de intellektuelle, til dels relativt frigjorte kvinnene, derimot på den etnisk og sosialt sett «andre» kvinnen, som nå utfører livsnødvendig reproduksjons- og omsorgsarbeid. Det stadig stigende antallet kvinner som er i betalt arbeid, kan ikke forandre kjønnsrollene som knytter kvinner til omsorgsarbeid.₃₅

Til tross for den økte feminiseringen av arbeidet har det ikke vært noen nedgang i feminiseringen av reproduktivt arbeid, det vil si de forskjellige formene for omsorg.₃₆

Arlie Hochschild retter oppmerksomheten mot en annen side av problemet. Kvinner som har svært krevende administrative eller ledende stillinger i den rike verden, er nødt til å arbeide under kapitalismens krav: Lange arbeidsdager, krevende oppgaver, harde betingelser, beinhard konkurranse, og i tillegg alt som er til hinder i forhold til arbeidet, slikt som arbeid i familien og tid med familien. Jobben kommer først, alltid, hele tiden. Det er aggressiv kapitalisme. Følgelig oppstår behovet for en stadig voksende «omsorgsindustri» som kan være tilgjengelig for å avhjelpe.₃₇

Det er ikke uvanlig for kvinner fra den øvre middelklassen i Det globale nord å jobbe lange dager i stressende yrker, mens omsorgsarbeiderne har samme arbeidsmengde, selvfølgelig under langt mer undertrykkende forhold. Som Hochschild sier det:

To kvinner som utfører betalt arbeid, er ikke nødvendigvis noen dårlig idé, men to arbeidende mødre som gir alt for arbeidet, er en god idé som er gått fullstendig av sporet. Til syvende og sist er kvinner, både i den rike og den fattige verden bare små brikker i et stort økonomisk spill med regler de slett ikke har skrevet.₃₈

Vi skal selvfølgelig ikke glemme at det også finnes kvinner i kapitalistklassen som ikke trenger å arbeide i det hele tatt. Allikevel er disse mer tilbøyelig til å ansette hushjelper enn de som tilhører den øvre middelklassen – ganske enkelt fordi de har enorme formuer som gjør dem i stand til det.

Omsorg i den neoliberale verden

Med fortsatt neoliberalisme og en økende kløft mellom Nord og Sør er det ikke vanskelig å se for seg sviktende omsorg. Sett fra dette perspektivet er det nesten umulig å betrakte omsorg som et «privat» tema. Omsorg er utvilsomt et globalt politisk tema. Fiona Robinson sier det slik:

Avgjørelser som gjelder tilbud og fordeling av omsorg er av stor moralsk betydning, i den forstand at det er avgjørende for overlevelse og sikkerhet for menneskene verden rundt.₃₉

Omsorgsrelasjoner, globalt sett,

«består av relasjoner basert på makt og bestemmes først og fremst av kjønn, klasse og etnisitet. De er, i sin tur strukturert ut fra diskursen og praksisen som følger den neoliberale globaliseringen, og historiske og nåtidige strukturer fra kolonialisme og neo-kolonialisme.»₄₀

Derfor må de negative konsekvensene av neoliberal kapitalisme være en del av diskusjonene om migrantarbeidere og andre arbeidere.

Mens de europeiske landene tidligere tilbød velferd og støtte, har de fleste av dem gjennomført sterke innskrenkninger av velferdsstaten i løpet de siste par ti-årene, harde tiltak av kutt og innskrenkninger er innført mot egen befolkning. Dette er gjort på forskjellig vis: Det gjelder begrensinger i rettigheter og nivået på sosiale støtteordninger, økende egenandeler der hvor det tidligere var gratis, og privatisering av statens ansvar for den sosiale sikkerheten.₄₁ Når staten trekker tilbake støtte til omsorg og helsesentre, må familiene overta de økende kostnadene for omsorgsoppgaver. På den måten fører privatiseringen av det som tidligere var statlige støtteordninger, til en undergraving av omsorgsstøtte i bytte for avhengighet av markedet.₄₂ Et stadig større marked selger omsorgsarbeid til hvem som helst, forutsatt at den potensielle kjøperen har penger og midler. Markedet utvikler imidlertid ikke denne privatiseringsprosessen basert utelukkende på legalt arbeid. Det er et velkjent faktum at «de europeiske økonomiene lenge har profitert på, og til med gir sin aksept til ulovlig arbeid utført av illegale migranter – særlig i restaurantbransjen, hus-arbeid i private hjem og i private pleieinstitusjoner.»₄₃ Og «Systemet er illegalt, men det fungerer. Hadde det ikke vært for alle migrantkvinnene som for det meste jobber illegalt, hadde tjenestene knyttet til hjemmet brutt fullstendig sammen. Derfor blir det tolerert, mer eller mindre stilltiende.»₄₄

Virkeligheten til arbeidere som gjør hjemmetjenester, viser feminiseringen av migrasjon og globaliseringen av det internasjonale arbeidsmarkedet. Relasjoner basert på utnytting og avhengighet forflytter seg fra det nasjonale nivået til det internasjonale, og spørsmålet om hjemmetjenester utvides fra å gjelde klasse til også å bli et etnisk og internasjonalt fenomen.₄₅ Reproduktivt arbeid i den vestlige verden flyttes fra lokale kvinner til migrantkvinner. Motsetninger mellom disse kvinnene skjerpes, mens de globale systemene som inndeler og lagdeler, forsterkes, og gapet utvides mellom de som har og de som ikke har i de rike landene, som det også gjør mellom rike og fattige stater.₄₆ Følgelig er det nødvendig å gjøre kritiske evalueringer av de utviklingsmodellene, basert på «vekst» som Verdensbanken og IMF tvinger fram, og beltestrammingen som gjør at lærere, jurister, leger og andre høyt utdannede som enten er uten arbeid eller på annen måte er blitt fattige, må ta arbeid som hushjelp, tjenestejente, sjukepleier eller barnepasser i den rike verden.₄₇

Omsorgslenkene kan bety forflytningen av sosio-emosjonelle fellesskap hvor det mot-takende samfunnet som helhet drar fordel av strømmen av sosio-emosjonell kapital fra Det globale sør.₄₈ Omsorgslenkene reflekterer altså et kolonialt mønster. Tidligere stjal de imperialistiske maktene verdifulle råvarer fra Afrika og Asia ved hjelp av tvang, makt og mord. Den moderne kolonialismen tar over det sosialt verdifulle ved emosjonelt arbeid. Det er dette Arlie Hochschild kaller «den nye emosjonelle imperialismen.»₄₉ Mens den «gamle» kolonialismen var/er usminket brutal og en mannsdominert imperialisme, er dagens kolonialisme for tiden mindre grusom, men på ingen måte fri for tvang. Den er basert på kvinnene siden kjærlighet og omsorg, som er uunnværlig for at det reproduktive arbeidet kan bestå, er blitt det «nye gullet».₅₀ Den nye, emosjonelle imperialismen burde fordømmes på linje med alle andre former for imperialisme, Migrerende kvinner velger tilsynelatende å dra. De er imidlertid tvunget til å ta slike vanskelige valg på grunn av økonomisk press og byrder. Det fortsatte gapet mellom nord og sør er i seg selv, og på sitt vis tvang, vold, undertrykking og brutalitet. Det er derfor ikke mulig å betrakte avgjørelsen om å migrere som et valg basert på «fri vilje.»₅₁

Fiona Robinson understreker at Det globale nords avhengighet av Det globale sør som leverandør av omsorgsarbeid – reproduktivt arbeid og livgivende oppgaver – er i rask utvikling. Det konfronterer virkelig konservative idéer om Det globale sørs «avhengighet» av Nord.₅₂ Videre utgjør migrerende husholdsarbeidere en viktig komponent i den lokale, nasjonale, til og med internasjonale infrastrukturen. Selv om hverken husarbeid eller innleid arbeidskraft til huset, typisk nok er inkludert i analyser av den globale økonomien, så er det avgjort en betydelig komponent i den sammenhengen. Følgelig er styrken til migrantarbeiderne mer betydelig enn de fleste av dem er klar over. Hvis husholdsarbeiderne i et nyrikt urbant område, for eksempel nedre Manhattan, hadde gått til streik en dag eller mer, hadde det skapt forstyrrelser i alle deler av byen og den «urbane økonomien ville blitt paralysert».₅₃

På tross av alt de kan bli utsatt for og den sårbare situasjonen de befinner seg i, bruker de sin styrke, sitt mot og sin besluttsomhet til å komme seg gjennom vanskelighetene for å ta arbeid og bruke sine talenter som omsorgsgivere, og til å arbeide hardt for å sikre overlevelse og sosial forbedring for sine familier og samfunn hjemme. Det fortjener oppmerksomhet og respekt. Omsorgsarbeidere er ikke bare ofre for den tøffe globale økonomien, de er også aktive aktører i jakten på en bedre framtid, både for familiene og dem selv. Erfaringene deres kan stå som kraftig motstand mot sosiale og økonomiske angrep og hindre.₅₄ Michelle Bachelet, direktør for FN-Direktoratet for kvinner roser «motstandskraften og besluttsomheten til disse kvinnene når det gjelder å finne måter å overleve på, til og med bli sterkere.»₅₅

Det er nødvendig å kritisk evaluere den globale kapitalismen som tvinger mødre til å forlate sine egne familier for å ta seg av andre familier og ta seg av dem i en vareøkonomi, i stedet for å bli hjemme og arbeide i sine lokalsamfunn. Modellene IMF og Verdensbanken påtvinger den fattige verden, gjør ikke annet enn å forverre situasjonen. Det er også nødvendig å kritisere det imperialistiske systemet i Det globale nord, hvor en betydelig minoritet av relativt velhavende individer fra den øvre middelklassen er i stand til å gjøre seg nytte av et system av migrantarbeidskraft, og dermed utnytte den lavtlønnede arbeidskraften til andre. Det er mennesker som bringes inn i deres hjemlige sfære for å fylle en mangel på omsorg, som oppstår som et naturlig resultat av livsstilen til den velbeslåtte øvre middelklassen. Det som gjør dette ekstra komplisert, som Hochschild peker på, er at mange yrkesaktive kvinner (og menn) kan være i en jobbsituasjon hvor de heller ikke føler at de har noe valg, selv om forholdene deres knapt kan sammenliknes med det som møter de utenlandske omsorgsarbeiderne de ansetter.

En av de mest problematiske manglene migrerende omsorgsarbeidere møter, er retten til omsorg, det vil si retten til omsorg for dem selv på lik linje med retten til omsorg for egne familier. Migranter burde ha rett til et familieliv og til å se sine egne barn. Om familier gjenforenes, kan den transnasjonale omsorgskjeden forvitre eller bli helt borte. Det ville innebære sosiopolitiske forandringer og reformer innen omsorgsarbeid. Forandringer av betydning burde omfatte offentlig støtte til husholdningen, profesjonalisering av omsorgs-arbeid, høyere sosial status og legalisering av migrantarbeidere. Alt dette ville være skritt i riktig retning.₅₆ Til sjuende og sist må hele det nåværende utbyttersystemet som består av patriarkat, rasisme, kapitalisme og imperialisme omstyrtes. Men som et første minimumsskritt er det nødvendig å kjempe for og garantere retten alle barn i alle situasjoner har til å være hos sine mødre (uten å ekskludere fedrene), slik at de kan ha et familieliv samtidig som mødrene er i arbeid.₅₇

Noter:

1. Rhacel Parreñas, Servants of Globalization: Women, Migration, and Domestic Work (Stanford: Stanford University Press, 2001), 87.
2. Lise Isaksen, Uma Dave, and Arlie Hochschild, «Global Care Crisis: Mother and Child’s-eye View,» Sociologia, Problemas e Praticas no. 56 (January 2008): 67.
3. Stephen Castles and Mark J. Miller, The Age of Migration: International Population Movements in the Modern World, 3rd edition (London: Guilford Press, 1998), 8–9.
4. Arlie Russell Hochschild, «Love and Gold,» The Scholar & Feminist Online 8, no.1 (Fall 2009), http://sfonline.barnard.edu.
5. Annelies Moors, cited in Selmin Kaska, The New International Migration and Migrant Women in Turkey: The Case of Moldovan Domestic Workers, MIREKOC Research Projects, 2005–2006, http://portal.ku.edu.tr, 12.
6. Saskia Sassen, «The Excesses of Globalisation and the Feminisation of Survival», Parallax 7, no. 1 (2001): 103.
7. Sonya Michel, «Beyond the Global Brain Drain: The Global Care Drain,» The Globalist, October 20, 2010, http://theglobalist.com.
8. Kaska, The New International Migration and Migrant Women in Turkey, 10.
9. Bridget Anderson, «A Very Private Business: Exploring the Demand for Migrant Domestic Workers,» European Journal of Women’s Studies, no. 14 (2007): 247–64.
10. Bridget Anderson, Doing the Dirty Work? The Global Politics of Domestic Labour (London: Zed Books, 2000).
11. Helma Lutz and Ewa Palenga-Möllenbeck, «Care Work Migration in Germany, Semi-Compliance and Complicity,»Social Policy and Society 9, no. 3 (July 2010): 420.
12. Arlie Russell Hochschild, «Love and Gold,» in Barbara Ehrenreich and Arlie Russell Hochschild, eds., Global Woman. Nannies, Maids, and Sex Workers in the New Economy (New York: Metropolitan Books, 2003), 17. (Note that this is a different version of the essay with the same title that appeared in The Scholar & Feminist Online.)
13. Ibid.
14. Michel, «Beyond the Global Brain Drain.»
15. Isaksen, Dave, and Hochschild, «Global Care Crisis,» 75.
16. Rhacel Salazar Parreñas, Children of Global Migration: Transnational Families and Gendered Woes (Palo Alto: Stanford University Press, 2005).
17. Maria Kontos, «European Policies in the Wake of the Globalisation of Care Work,» Gunda Werner Institute, 2010, http://gwi-boell.de.
18. Arlie Hochschild, «The Nanny Chain,» American Prospect, December 19, 2001, http://prospect.org.
19. Parreñas, Servants of Globalization, 61.
20. Cited in Rhacel Salazar Parreñas, «Migrant Filipina Domestic Workers and the International Division of Reproductive Labor,» Gender & Society 14, no. 4 (August 2000): 562.
21. Wolfgang Uchatius, «Das globalisierte Dienstmädchen,» Zeit Online, August 19, 2004, http://zeit.de.
22. Fiona Robinson, The Ethics of Care: A Feminist Approach to Human Security (Philadelphia: Temple University Press, 2011), 2.
23. Ibid, 11.
24. Francesca Bettio, Annamaria Simonazzi and Paula Villa, «Change in Care Regimes and Female Migration, the ‘Care Drain’ in the Mediterranean,» Journal of European Social Policy 16, no. 3 (2006): 281.
25. Michel, «Beyond the Global Brain Drain.»
26. Isaksen, Dave and Hochschild, «Global Care Crisis,» 65–66.
27. Kontos, «European Policies in the Wake of the Globalisation of Care Work.»
28. Parreñas, Servants of Globalization.
29. Hochschild, «Love and Gold,» in Global Woman, 22.
30. Christine E. Bose, «The Interconnections of Paid and Unpaid Domestic Work,» The Scholar & Feminist Online 8, no.1 (Fall 2009), http://sfonline.barnard.edu.
31. Rhacel Salazar Parreñas, «Migrant Filipina Domestic Workers and the International Division of Reproductive Labor,» Gender & Society 14, no. 4 (August 2000): 562.
32. Alexandra Harstall, «Das Dienstmädchen kehrt zurück,» Globalisierung, Migration und Zukunft, September 10, 2005, http://glow-boell.de.
33. Polly Toynbee, «Mothers for Sale,» Guardian, July 19, 2003, http://guardian.co.uk.
34. Parreñas, «Migrant Filipina Domestic Workers and the International Division of Reproductive Labor,» 569.
35. Helma Lutz, «Transnationale Dienstleistungen im Haushalt. Migrantinnen als Dienstmädchen in der globalisierten Welt,» Bund demokratischer Wissenschaftlerinnen und Wissenschaftler, September 15, 2006, http://bdwi.de.
36. Annelies Cooper, «Disempowered ‘Heroes,’ Political Agency of Foreign Domestic Workers in East and Southeast Asia,» e-International Relations, July 6, 2011, http://e-ir.info.
37. Hochschild, «Love and Gold,» in Global Woman, 20.
38. Ibid.
39. Robinson, The Ethics of Care, 3, 3.
40. Ibid, 3, 5.
41. Bruno Palier, «Is There a Social Route to Welfare Reforms in Europe?,» paper presented at the annual meeting of the American Political Science Association, Philadelphia, 2006, http://citation.allacademic.com, 4–7.
42. Helma Lutz, «Intime Fremde: Migrantinnen als Haushaltsarbeiterinnen in Westeuropa,» Eurozine, August31, 2007, http://eurozine.com.
43. Stephanie Zeiler, «EU Makes Africa its Deputy Sheriff: EU Migration Policy,» Qantara.de—Dialogue With the Islamic World, November 30, 2007, quantara.de.
44. Bernd Kastner cited in Lutz and Palenga-Möllenbeck, «Care Work Migration in Germany, Semi-Compliance and Complicity,» 427.
45. Alexandra Harstall, «Das Dienstmädchen kehrt zurück.»
46. Bose, «The Interconnections of Paid and Unpaid Domestic Work.»
47. Robin Broad, «Book Review – Global Women, Nannies, Maids, And Sex Workers In the New Economy,» YES! Magazine, July 18, 2004, http://yesmagazine.org.
48. Kontos, «European Policies in the Wake of the Globalisation of Care Work.»
49. Hochschild, «Love and Gold,» in Global Women, 27.
50. Ibid, 26.
51. Ibid, 27.
52. Robinson, The Ethics of Care, 10.
53. Ai-jen Poo, «Domestic Workers Bill of Rights, A Feminist Approach for a New Economy», The Scholar and Feminist Online, 8, no. 1 (Fall 2009), http://sfonline.barnard.edu.
54. Robinson, The Ethics of Care, 9–10.
55. Michelle Bachelet, «Address by Michelle Bachelet on the Occasion of the Adoption of the ILO Convention and Recommendation on Domestic Workers,» UN Women, June 13, 2011, http://unwomen.org.
56. Kontos, «European Policies in the Wake of the Globalisation of Care Work.»
57. Isaksen, Dave, and Hochschild, «Global Care Crisis,» 76.

Den 20. desember offentliggjorde den spanske høyreregjeringa, Det Spanske Folkepartiet, sitt utkast til Lov om beskyttelse av det ufødte liv og den gravide kvinnens rettigheter.

Siden da har kvinnebevegelsen og den brede venstresida argumentert for at den nye loven, er det alvorligste angrepet på seksuelle og reproduktive rettigheter i Spania siden Francos diktatur.

Sandra Ezquerra er professor i sosiologi ved Universitat de Vic i Barcelona. Hun er også medlem av Izquierda Anticapitalista og kvinneaktivist i !5-M-bevegelsen i Barcelona. Artikkelen sto i International Viewpoint, www.internationalviewpoint.org, og er oversatt av Mathias Bismo.

Det vil være den tredje endringen i abortlovverket de siste 30 årene. Den første kom med loven fra 1985, som ble innført under en regjering fra Sosialistpartiet (PSOE) etter at den hadde gått gjennom forfatningsdomstolen. Abort ble beholdt i straffeloven og kun tillatt under tre omstendigheter og med visse begrensninger: voldtekt opp til 12 uker, fostermisdannelse opp til 22 uker og fare for kvinners fysiske og mentale helse uten tidsbegrensning. Selv om denne loven var en forbedring fra den forrige, fortsatte kvinnebevegelsen i Spania å slåss for fri abort. Det vil si for fullstendig avkriminalisering og som en del av det offentlige helsevesenet uten restriksjoner og begrensninger. Det tok 25 år før PSOE gikk med på disse kravene, og da heller ikke alle. Etter lang tid vedtok de i 2010 en lov i halvferdig form som ga kvinner rett til å avslutte en graviditet uten å oppgi noen begrunnelse eller forklaring, i 14 uker. I tilfelle misdannelser på fosteret eller trusler mot kvinnens helse, ville hun få tillatelse til å avslutte svangerskapet opp til 22. uke. Ved siden av at abort fortsatt ble værende en del av straffeloven, våget heller ikke PSOE å provosere høyresida i spørsmål om helsepersonells reservasjonsrett og om å gi kvinner under 18 adgang til svangerskapsavbrudd uten foreldrenes viten. Som ett av flere hindre, innførte de også en tre dagers betenkningstid fra det tidspunktet en kvinne oppsøkte en lege for å be om abort til selve inngrepet. Siden sendte Folkepartiet loven til forfatningsdomstolen, og der er den fortsatt.

Etter at de kom til makta i 2011 og utpekte Alberto Ruiz Gallardón til justisminister, meddelte Folkepartiet at de ville endre loven i løpet av den første halvdelen av valgperioden. Siden har det kommet en rekke uttalelser fra Gallardón der han hevder at «morskapet er det som gjør kvinner til virkelige kvinner» (sic), og lovet å stoppe PSOEs anti-livslovgivning. De siste to årene har vært preget av rykter og uklarheter med hensyn til loven. I løpet av denne perioden har regjeringen flere ganger gitt uttrykk for at de planlegger å gå tilbake til loven fra 1985, men samtidig fjerne fostermisdannelser som abortgrunn. Begrunnelsen for dette har vært å ikke diskriminere mellom første- og annenrangs fostre og at funksjonsmangfold ikke er noen legitim begrunnelse for å forhindre at et menneske blir født. I mellomtiden har de, selvsagt, kuttet i sosialhjelp og tjenester, blant annet loven for funksjonshemmede nyfødte og andre ytelser for såkalt begrenset uavhengighet. I denne perioden har vi i kvinnebevegelsen fryktet det verste. Virkeligheten har imidlertid overgått våre verste mareritt.

I følge den informasjonen regjeringen har kommet med så langt, vil den nye loven fjerne 14-ukersgrensen for «fri abort» og bare tillate abort i to tilfeller: Når kvinnen har blitt voldtatt, men bare i løpet av de 12 første ukene av svangerskapet og bare dersom det har blitt levert inn en politianmeldelse. Selv om det gjenstår å se hva den endelige ordlyden vil bli, ser det ut til at den gravide kvinnen også må bevise at det å føde et barn etter et seksuelt overgrep vil utgjøre en fare for kvinnens fysiske eller mentale helse. Kvinnen får altså bevisbyrden. Ikke bare må de «gjøre det riktige og gå til politiet», de må også bevise at voldtekten har påført dem alvorlig skade. Det andre unntaket handler om fare for kvinnens fysiske eller mentale helse. I dette tilfellet vil kvinner kunne ta abort opp til 22 uker. Fostermisdannelser forsvinner dermed som begrunnelse og vil bare kunne være et argument dersom misdannelsene er uforenelige med overlevelse, og bare dersom moren ikke kan takle det «uutholdelige presset», som Dallardón har kalt det. Dersom misdannelsen oppdages etter 22 uker, skal fødsel fremprovoseres. Dette må så bekreftes av to ulike spesialister – en til å diagnostisere fostermisdannelser og en til å undersøke kvinnen psykologisk. De to sakkyndige kan ikke jobbe samme sted som aborten skal utføres.

Videre skal kvinner, i begge tilfeller, gå gjennom en prosess med «informert, fritt og velbegrunnet samtykke». Dette innebærer at foreldrene skal delta i mindreåriges beslutninger , og det er en sju dagers betenkningstid etter at de er blitt informert om «rettigheter, bistand, støtteordninger, klinisk informasjon og alternativer til abort».

Utkastet begrenser altså tilgangen til abort enda mer enn loven fra 1985. Ikke bare fjerner den fostermisdannelser som begrunnelse, men den innfører også en rekke hindre for profesjonell bistand som er nødvendig for å bidra til inngrepet uten begrensninger og reguleringer, og den vil, selvsagt, føre til ulovlige aborter og reiser til land der det kan gjøres lovlig.

Massiv motstand mot forslaget

Det er mange stemmer som hever seg mot forslaget. Disse spenner fra kvinnebevegelsen og helsepersonell til store deler av venstresida. Det har faktisk også oppstått uenighet innenfor Folkepartiet. Den foreslåtte reformen er utvilsomt et av de alvorligste, om ikke det alvorligste, angrepet på kvinners rettigheter siden Francos diktatur, og det er ikke et resultat av noe ønske eller noen konsensus. Folkepartiet gjør altså alvor av sine verste trusler for å blidgjøre de mest konservative og ubøyelige delene av den spanske katolske kirken.

Det er umulig å forutse om Folkepartiet vil kjøre gjennom loven eller forsøke å bygge støtte. På den ene siden gjør det absolutte flertallet i kongressen at de kan vedta det slik som de har gjort med mange andre reformer og kutt i sosiale rettigheter. På den andre siden har det etter at innholdet ble offentliggjort, blitt reist massiv kritikk mot loven, og det blir stadig mer klart at den ikke har noen støtte utover den hardeste høyrefløyen i Folkepartiet. Det gjenstår å se om den mer liberale delen vil bryte den interne disiplinen, og i hvilken grad regjeringen selv vil stå imot kritikken som kommer fra overalt i landet – til og med utenlands fra. Det gjenstår også å se hvor lang tid det tar å få loven vedtatt gjennom den parlamentariske prosessen og i hvilken grad Folkepartiet ønsker å ha dette å forholde seg til i valgkampen for Europaparlamentet i mai.

Vi må stoppe denne loven

På tross av opportunismen i PSOEs kritikk av reformen, er det klart at vi befinner oss på et punkt der det er avgjørende å bygge en bred bevegelse mot loven, og som har som mål å stoppe den. Venstresida bør en gang for alle sette denne saken på toppen av sin politiske agenda, og de sosiale bevegelsen bør gi sin fulle støtte til feminismen. Jeg er helt sikker på at vi kan stoppe regjeringens planer dersom vi slår sammen kreftene våre. Vi kan, og vi må.

Det betyr selvsagt ikke at vi er enige om alt. Av alle de endringene som har blitt lansert gjennom reformen, er den som de siste ukene har skapt flest overskrifter, fjerningen av fostermisdannelser som begrunnelse. Selv om jeg ikke et øyeblikk er i tvil om at dette representerer en grusom, bestialsk og hyklersk holdning hos en regjering som ikke tar hensyn til de mest sårbare i samfunnet vårt, som i stedet henviser dem til glemselen, tviler jeg sterkt på om dette bør være hovedfokuset for radikal og antikapitalistisk feminisme. I hvilken grad er det å bli tvunget til å føde et barn med alvorlige misdannelser verre enn å bli tvunget til å føde det av noen annen grunn? Hvis en kvinne mener at hennes personlige, økonomiske eller andre omstendigheter forhindrer henne fra å (ville) være en (god) mor, hvorfor er det legitimt å tvinge henne til noe annet? Hvorfor er det mer hjerteløst å fjerne fostermisdannelse som begrunnelse enn å forhindre lesbiske og enslige kvinner tilgang til assistert reproduksjon, slik Folkepartiet vedtok en lov om sist sommer? Hvorfor er det mer eller mindre gode begrunnelser for å kontrollere og kriminalisere kroppene våre?

Mye av det staten (og kirken) forsøker å regulere gjennom forbud, regulerer seg faktisk gjennom sunn fornuft. De insisterer på at begrunnelser og frister er nødvendige for å forhindre kvinner fra å gjennomføre abort i åttende måned av svangerskapet eller fra å gjøre det etter eget forgodtbefinnende. De skaper vandrehistorier for å kunne fortsette å styre kroppene og lystene våre fra prekestolene, sykehusene og parlamentene sine. Men hvem tar en abort ut fra en innskytelse? Kjenner noen virkelig en kvinne som har gjort det?

De insisterer på å innføre tidsfrister. Men sannheten er at det er veldig få kvinner som tar abort i de senere stadiene i graviditeten, og – ut fra min absolutte tillit til den menneskelige intelligensen – er jeg sikker på at de få som gjør det, har en veldig god grunn. Men de fleste kvinner tar abort i de første ukene i svangerskapet, og det er ikke opp til meg, en dommer, en prest, en lege eller en politiker å godkjenne motivene, tidspunktet eller den mentale tilstanden deres. Det som det derimot er opp til alle oss å gjøre, er å kvitte oss med stillheten, løgnene, hykleriet, tabuene og dobbeltmoralen som har omgitt seksualiteten i landet vårt så lenge. Det er opp til oss å sørge for at unge mennesker har tilgang til undervisning og informasjon om og en kultur rundt seksualitet og reproduksjon, som bidrar til at de fatter sunne, ansvarlige, kunnskapsbaserte og verdige beslutninger om sitt eget liv.

 

Aron Etzler:
Reinfeldteffekten
Stockholm: Karneval, 2013, 333 s.

Mot slutten av fjoråret kom boka Reinfeldteffekten, med undertittelen Hur Nya Moderaterna tog över makten i Sverige och skakade Socialdemokraterna i grunden. Forfatter av boka, Aron Etzler, har bakgrunn som sjefredaktør for den radikale svenske ukeavisa Flamman, og har siden 2012 vært partisekretær for Vänsterpartiet.

Etzlers forrige bok, Trondheimsmodellen. Radikala framgångshistorier från Norge och Nederländerna, ble omtalt i Rødt! 4/2007. I omtalen beskrives bakteppet i Trondheimsmodellen som den svenske høyresidas frammarsj gjennom et 25-årig seierstog for borgerskapet, med valgseieren i 2006 som høydepunkt. Etzler beskrev en utslått venstreside i Sverige. På mange måter kan man si at denne boka plukker opp tråden på samme sted. Situasjonen framstår i alle fall tilsvarende håpløs, men vi befinner oss fire år etter.

 

Venstrevridde velgere mot høyre?

Reinfeldteffekten begynner med at Etzler ser TV-sendingene ved Mona Sahlins avgang som partileder for Socialdemokraterna 14. november 2010. I et debattprogram den kvelden er alle deltakerne – sosialdemokratiske kommentatorer, Sahlins tidligere rådgiver og Carl Bildt fra Moderaterna – skjønt enige om at partiet må modernisere seg for å lykkes, og det gjennom å gå til høyre. I bunn ligger en forklaringsmodell som sier at Moderaterne har lagt seg tett innpå Socialdemokraterna, som av den grunn har mislykkes med å vinne valget, for andre gang på rad. Dette får Etzler til å undre: Hva har i så fall Socialdemokraterna å vinne på å nærme seg ytterligere, og hvorfor betyr ikke dette at Moderaterna er tilsvarende umoderne?

Seinere i boka kommer også Etzler tilbake til at holdningene i Sverige ikke har blitt mer høyrevridde i perioden Moderaterna har sittet ved makten, i hvert fall ikke når det kommer til viktige saksområder: Andelen som ønsket større innslag av markedsøkonomi i samfunnet sank med 14 prosent fra 2006 til 2010. Andelen som ønsket utjevning av økonomiske forskjeller økte til rekordhøye 69 prosent. Allikevel var andelen som definerte seg til høyre betydelig større enn den som definerte seg til venstre, og den økte. «Velgerne i Sverige så ut til å utvikle en slags begynnende schizofreni. Meningene deres lå til venstre, men de forbandt seg heller med ordet høyre. Og de valgte Fredrik Reinfeldt til statsminister.»

Vi får referater fra flere TV-debatter i boka. Etzler tar oss med innom de avsluttende partilederdebattene mellom Bo Lundgren og Göran Persson på SVT i 2002, Persson og Reinfeldt i 2006 og Sahlin og Reinfeldt i 2010. De to sistnevnte står sentralt blant de mange kildene som benyttes gjennom-gående for å tegne opp bildet av det Etzler velger å døpe Reinfeldteffekten.

 

Personer eller politikk?

Reinfeldteffekten kjennetegnes av et økende personfokus i valgkampene, hvor den sosialdemokratiske kandidaten ender opp med å bli framstilt mer negativt enn noensinne, og motsatt for den borgerlige kandidaten.

Det omtales som «de personfikserte journalistenes hevn over statsviterne». Socialdemokraternas politikk havner i skyggen av alt det negative fokuset på parti-lederen. En hovedforklaring på hvordan dette kan skje finner Etzler i Reinfeldts «personpsykologiske strategi». Han fratar sine motstandere personlig troverdighet. Ikke fordi svenske velgere stemmer på personer framfor ideologi og sakspolitikk, men fordi de kan stemme mot en person.

TV-debattene er bare en liten del av kildegrunnlaget som tas i bruk. Etzler gjennomfører en fascinerende fordypning i et bredt materiale, og trekker blant annet linjer helt tilbake til en lederartikkel fra Dagens Nyheter fra juni 1933 som beskriver den historiske alliansedannelsen mellom arbeidere og bønder, slutten på de borgerlige regjeringsplanene, i undergangstermer. Blikket for detaljer er også imponerende, blant annet framheves og analyseres den minste bevegelse i Mona Sahlins tiltredelsestale på Socialdemokraternas kongress i 2007, på en måte som etterlater et tydelig inntrykk også av det mellom linjene.

Denne detaljrikdommen brukes til å male opp et særdeles sammensatt bilde av både Socialdemokraterna, Moderaterna og de politiske blokkene forøvrig, og er bokas kanskje største styrke. Resultatet blir et verk som til en viss grad står i motsetning til tidligere kjente framstillinger av utviklingen i Sverige, som i lys av Reinfeldteffekten framstår som tynne og mangelfulle.

 

«Det nye arbeiderpartiet»

Det må også sies at boka også inneholder tørrere og tidvis trøttende historiske gjennomganger, blant annet innsynet i blokkonstellasjonene i svensk politikk opp i gjennom årene. Hovedpoengene er gode, men lengden og detaljnivået gjør at dette blir snacks for de spesielt interesserte, og vi andre risikerer å dette av. Tidssprangene som foretas underveis skjer litt for hyppig fram og tilbake. Tidvis blir denne detaljrikdommen også bokas største svakhet. På tross av dette er Reinfeldteffekten en bok med fine anekdoter, solide analyser og en interessant innføring i Reinfeldts vei til makten.

Etzler trekker blant annet en treffende parallell fra hvordan Moderaterna har tatt avstand fra et image som overklasseparti og utropt seg selv til det nye arbeiderpartiet til hvordan Socialdemokraterna gikk fra en klassekamplinje til å være et «allmenninteresse»-parti på 1930-tallet. Begge deler bygd på en logikk om at dette er nødvendig for partier som ikke vil være på det såkalte B-laget i politikken, som idéparti eller interesseparti.

Reinfeldteffekten er en bok verdt å lese for alle som interesserer seg for skandinavisk politikk, kommunikasjon og retorikk eller politisk strategi. I bokas tredje og siste del streker Etzler også opp en slags retning videre for venstresida, basert på en analyse av utviklingstrekk i samfunnet. Velferd, utfordringene som følger med et «globalisert arbeidsmarked» og økonomisk ulikhet er nøkkelområder. Utover dette utforsker i liten grad boka tidsrommet etter åpningsscenen med Sahlins avgang høsten 2010. På siste svenske meningsmåling hadde Socialdemokraterna, Miljöpartiet og Vänsterpartiet et knapt flertall. Til høsten er det valg. Historien fortsetter.

 

Fredrik V. Sand

– Å få fram kvinners erfaringer og en felles forståelse av hvilket arbeid man gjør, hvilken kompetanse man har, hvilken livssituasjon man har, det er et arbeid som kvinner må gjøre sammen. Vi må snakke erfaringene virkelige, gjøre dem til virkelighet. Det som ikke har ord, eksisterer ikke.

Dette sa Siri Jensen i en innledning på konferansen Kvinner på tvers i september 2013. Her legger hun fram erfaringer med bakgrunn i 40 år i arbeidslivet, organisering av kvinner i fagforeninger, Kvinnefronten, Kvinner på tvers og som leder av AKP.

---

Siri Jensen var leder av AKP fra 1988 til 1992, og var med å starte Kvinner på tvers. Har blant annet skrevet heftet Kvinnelønna (Forlaget Rødt!, 2008, 3.utg.).

I 1972 begynte jeg å jobbe som ufaglært bokbinderassistent på det gamle Oslotrykkeriet Aas & Wahl. Jeg kom fra en studenttilværelse til et område der det var ulik utdanning for jenter og gutter i samme fag. Guttene ble bokbindersvenner (med svennebrev), og jentene ble bokbinderassistenter. Jentene var utdannet til å assistere bokbindersvennene, de fikk to år i lære på luselønn, og de fikk ikke noe bedre fagbeskyttelse eller høyere lønn enn meg som kom rett inn fra gata. I tillegg var det hjelpearbeiderne, som ikke hadde noen fagutdanning i det hele tatt, de fikk høyere lønn enn assistentene som hadde gått to år i lære. De var selvfølgelig menn.

Jeg fikk ei venninne på bokbinderiet, faglært assistent, eneforsørger og veldig opprørt. Mange av damene syntes den ulike lønna var veldig urettferdig. Vi tok opp dette i fagforeninga, Oslo bokbinderforening. Da var for så vidt foreninga positiv. Men han fra forbundet som kom på et av møtene om dette, svarte følgende: «Arbeiderbevegelsens pionerer sloss ikke for goder de selv kunne nyte godt av, men for sine barns framtid». Takk, sa jeg. Jeg er 25 år.

Det var tydelig at veien gjennom forbundet ble veldig lang. Foreningen fremmet ulike forslag, men fikk ikke gjennomslag. Vi startet en kvinnefrontgruppe i grafisk industri. KF-gruppa så ikke på den ulike lønna som et innviklet faglig spørsmål som måtte løses gjennom lange og kronglete forhandlinger. Gruppa så på dette som en himmelropende utdatert ordning, der gutter og jenter ikke fikk lik utdanning. Jentene fikk ikke engang vite, at det fantes noen annen mulighet. Så mange følte seg rimelig snytt.

Dere har negler som vil brekke!

KF-gruppa lagde et åpent møte, der vi inviterte Kari Vangsnes fra Likestillingsrådet, som var opptatt av lønnsforskjellene i Grafisk, og noen fra arbeidsgiverne. Mange av jentene hadde vært hos arbeidsgiver og spurt om å få bli svenner, når de oppdaget at guttene kunne bli det, og møtte følgende argumenter som de lagde sketsj om, sitat:

• Dere vil gifte dere og slutter.
• Dere får menstruasjon hver måned.
• Dere er ikke høye nok.
• Dere er ikke sterke nok.
• Dere har lange negler som vil brekke.
• Dere tåler ikke møkk på fingra.
• Dere har ikke greie på maskiner.

Disse argumentene tålte ikke dagens lys. Kvinnefrontgruppa arrangerte videre en markering utenfor et landsstyremøte i Grafisk (Norsk Grafisk Forbund) der Oslo bokbinderforening hørte til, utenfor Drøbak – 18 jenter med plakater og bannere. Dette var ikke alminnelig på den tida, for å si det sånn. De ble så overrasket, at vi ble invitert inn for å lese opp kravene våre.

Det ble en overgangsordning fra assistenter til svenner i 1978, og da ble det etter hvert ganske mange jenter som ble svenner. Det ble en bevegelse for at jenter burde ta denne utdanninga. Underveis førte denne kampen til det første kvinnekurset i Oslo bokbinderforening i 1975.

Det var også mange som ikke tok utdanninga til svenn. Fordi de hadde allerede et fag! Det var ikke faget og arbeidet de var misfornøyd med, men lønna og den manglende anerkjennelsen i samfunnet. Jeg trodde faktisk lenge, i min naivitet, at faglærte yrker krevde mer opplæring, og at ufaglærte yrker ikke krevde så mye opplæring. Det er heller slik: De yrkene som damer hadde hatt, ble ufaglærte yrker, og de yrkene menna hadde hatt, ble faglærte yrker. Kjønn var det overordna. I historieboka om Oslo grafiske fagforenings historie, står det et morsomt sitat fra laugsreglene i Nürnberg i 1687:

For det 14.: Skal den gesell som arbeider ved siden av en pike, sette henne til tarvelig og gement arbeid, men ikke anvende henne til hefting eller annet gesellarbeid*. Ved overtredelse av dette er straffen to dager og en natt.

Dette var min første erfaring med samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen. Ved å bringe inn Kvinnefronten og et blikk som var både innenfra og utenfra, klarte vi å endre perspektivet på kravet vårt, fra å være et internt bokbinderanliggende som var veldig vanskelig å løse med arbeidsgiverne, til å bli et spørsmål om rettferdig behandling av kvinner. Disse erfaringene ble viktige for meg. Kvinner på tvers bygger på krafta for forandring som ligger i å bringe inn et kvinneperspektiv i faglige saker. Kampen om kvinnelønna handler på mange måter om det samme. Løfte lønnsspørsmålet fra å være kompliserte tariffspørsmål inne i det enkelte forbund til å bli et samfunnsspørsmål som handler om at kvinner tjener mindre enn menn og dermed har mindre ressurser til å skape et godt liv både for seg selv og eventuelle barn.

Kvinneorganisering i Grafisk

I 1981 startet Ellen Jacobsen fra typografforeningen, Kirsti Næss fra litografforeningen og meg fra bokbinderforeningen, alle med bakgrunn i kvinnebevegelsen, et arbeid med å overta og videreutvikle de kvinneorganiseringene som fantes i Grafisk. Vi var heldige, Grafisk hadde en historie med kvinneorganisering helt fra begynnelsen av århundreskiftet, med ny organisering fra 1930-tallet. Mange menn mente at det ikke var nødvendig med egne møter for kvinner i tillegg til de vanlige møtene. Grafisk organiserte jo for det meste fagarbeidere og der var det lik lønn mellom kvinner og menn, det var da noe alle visste.

Det første vi gjorde, var å samle damene. Samtidig starta kampen om fakta. Men det å finne fakta var slett ikke enkelt. Likelønnsavtalen mellom LO og NAF hadde avskaffet lønn etter kjønn, og det var veldig bra. Før var det jo i tariffen, kvinner skulle ha så mye, menn så mye. Men samtidig avskaffet de statistikk over kvinner og menn hver for seg, og da ble det vanskeligere å finne ut hvordan det var. Da vi undersøkte, viste det seg at i Grafisk var 4/5 av kvinnene og nesten halvparten av menna ufaglærte (da regnes bokbinderassistentene som ufaglærte). Ikke bare kvinnene, men også de ufaglærte menna ble synlige. I tillegg var det større lønnsforskjeller i Grafisk mellom kvinner og menn enn i industrien som helhet, og det var lønnsforskjeller mellom mannlige og kvinnelige fagarbeidere. Det siste ble møtt med vantro. Men det skyldtes at menna fikk mer tillegg, og at kvinner jobbet i bedrifter med lavere lønnsnivå enn menn. Lyder det kjent?

Kampen om fakta stod ikke bare i Grafisk. Omtrent samtidig på 80-tallet jobbet jeg politisk i AKP, og AKP er et parti som tenker at arbeiderklassen er veldig viktig, og at det er arbeiderklassen som bør styre og ha makta. Så damene tok med seg erfaringene sine fra kvinnekampen, abortkampen, pornokampen, arbeidsplassene sine, faglig arbeid, fra forskjellige kampområder, inn i partiet sitt, og begynte å stille spørsmålstegn om denne arbeiderklassen var så mannlig som den tradisjonelt ble framstilt. Var det sånn at arbeiderklassen var menn, eller kunne det være sånn at den var damer?

Vi gravde fram statistikk, snakka med folk, og kom fram til den uhyrlige påstanden at flertallet av arbeiderklassen var damer. Igjen, kampen om fakta: Dette kan ikke være sant. Det ble sant først når en veldig fornuftig mann gjorde en undersøkelse i en by i Norge, av hvordan arbeiderklassen var, og han kom fram til at flertallet av arbeiderklassen var damer.

I begge disse tilfellene var tallene noe som ble jobbet kollektivt fram: kombinasjonen av tall og erfaringer.

Under et tre i Bihar

I 1990 var jeg i India, invitert av politiske aktivister i et parti som AKP hadde forbindelser med, for å snakke om kvinnekampen i Norge og i AKP. Vi besøkte to landsbyer i Bihar, som er en relativt fattig delstat øst for Dehli. Landsbyen hadde jagd ut godseieren og tatt over makta, og her snakker vi om godseiere som ikke bare eier jorda, men også folka, og kvinnene spesielt. Kvinnene hadde vært aktive i kampen, og mot overgrep mot kvinner. Det var litt absurd å snakke om kvinnekamp i Norge under sånne omstendigheter, men det var to ting av det jeg sa, som de ble opptatt av. Den ene var likelønn og økonomisk sjølstendighet, og de fortalte at hos dem, handlet det om å eie jord i eget navn. Nå skulle jorda fordeles, og de ville ha i eget navn. Det var bare én dame som hadde fått i sitt eget navn. Det var diskusjon på møtet. Noen av menna sa: – Hvorfor er dere ikke mer aktive og kommer på møtene? (Har noen hørt dette før?) Damene: – Men vi blir ikke innkalt til møtene. De som innkaller til møtene, går utenfor husene, så vi får ikke vite noe. Dessuten er møtene når vi lager mat og steller unger.

Der sitter jeg under et tre i Bihar, og diskusjonen kunne vært ført på et fagforeningsmøte i Norge.

Det andre de var opptatt av, var kampen mot kvinnemishandling. AKP hadde akkurat da vedtatt vedtekter om at kvinnemishandling skulle være forbudt i partiet og en eksklusjonsgrunn. Det ble de veldig opptatt av. De hadde nå kasta ut en godseier som mishandla dem, men de stod igjen med kamerater som slo dem. – Her slår de oss, var det de sa. Det er lettere å organisere seg og slåss mot godseieren, enn å klare å ta opp kampen mot kamerater som man har stått sammen med i en sånn kamp. Jeg har møtt kvinneaktivister fra mange deler av verden, og en felles erfaring har vært: Kampen for de økonomiske krava er det ikke så vanskelig å få støtte til fra bevisste fagforeningsfolk og partikamerater. Men når det kommer til kampen mot vold mot kvinner og motsetningene i egne rekker, er det fryktelig mye vanskeligere, og det bagatelliseres ofte. For kvinnene i Bihar var kvinnemishandlingen et like brennende spørsmål som eiendomsretten til jord. Det handler om å overleve hver dag.

Etter at jeg var leder i AKP (1988–92) begynte jeg som kontoransatt i barne- og ungdomspsykiatrien i 1993, omskolert etter en whiplash. Tjue år etter møtet med to utdanninger i bokbinderfaget, møtte jeg et nytt lavt lønnet kvinneyrke. I offentlig sektor. Skillet mellom bokbinderassistent og svenn ble erstatta med akademikerprofesjon og kontoransatt. Like skarpt, kanskje enda mer definerende. Dette opplevde jeg da: «Anne» var kontorlederen vår, alle syntes hun var strålende, ledelsen sa hun var uunnværlig, hva skulle de gjort uten henne! Men lederen hennes, som hadde en ukentlig avtale om organiseringa av arbeidsoppgavene, han ga blaffen i avtalen, kom når det passa ham, eller kom ikke, ga ingen beskjed. Ingen respekt for arbeidet. Hun gikk i svangerskapsperm, og hjertelig avslutning med taler, hvordan skal vi klare oss når du er borte? Mens hun var borte, omorganiserte de arbeidet og fjernet stillingen hennes, uten engang å ta kontakt med henne. Dette kunne vært historien om en dårlig sjef. Men dette er historien om kontrasten når det gjelder kontorfaglig ansatte. Mellom hyllesten til den enkelte person som er så fryktelig viktig på den ene siden, og den manglende respekten for fag, yrkesgruppe, faggruppe på den andre. Dette ble jeg veldig opptatt av.

Kontorfaget

Da jeg etter dette begynte på Nic Waals institutt som sekretær, fikk jeg muligheten til å være studieleder for en videreutdanning for kontorfaglig ansatte, som noen kontorfaglige sjøl hadde tatt initiativet til, og jeg har seinere vært ansvarlig for den i over ti år. I forbindelse med det fikk jeg anledning til å gjøre en intervjuundersøkelse. Jeg spurte om deres erfaringer og prøvde å få tak på: Hva er det som er dette faget? Hva er det kontorfaglig ansatte må kunne og vite, for å gjøre jobben sin på en god måte?

De syntes jeg spurte veldig vanskelig, de hadde ikke ord på arbeidet sitt og ikke på kompetansen sin. Det hadde jo ikke jeg heller. Så vi begynte å snakke sammen, snakke med folk på utdanninga – vi begynte å snakke fram kompetansen. Vi delte erfaringer konkret. Det viste seg at veldig mye av kompetansen var skjult under ord som hjelp og god på service. Bak ordene lå omfattende kompetanseområder, som datakompetanse. Tenk på alle påstander om at kvinner ikke driver med data, mens det er ei svær gruppe med kvinner som driver med data hver dag, og med support og opplæring, det er ikke anerkjent som kompetanse, bare noe hjelp de driver med. På samme måte med opplæringskompetanse: De lærer opp nye ansatte i rutiner, forklarer hva reglene betyr i praksis, det er jo det folk lærer av. Men også denne kompetansen er skjult.

Fra å være opptatt av arbeid og kompetanse, har jeg også blitt opptatt av dette merkelige uttrykket støttefunksjon. Kontorfaglig ansatte er en støttefunksjon; de er ikke vanlig ansatte, men de støtter vanlig ansatte. Da kan ledelsen organisere dem litt på sida av de vanlige. Det er altså slik at det ikke er ord på arbeidet, kompetansen, ikke på funksjonene de har, og de finnes ikke i organisasjonsteorien. Ei yrkesgruppe som finnes nesten overalt, er noen som bare er der og gjort usynlige. Dette holder jeg på med. Det er viktig, for det handler om å gjøre kvinners erfaringer synlig, snakke dem fram og gjøre dem til noen som har en betydning i samfunnet.

Å få fram kvinners erfaringer og få fram en felles forståelse av hvilket arbeid man gjør, hvilken kompetanse man har, hvilken livssituasjon man har, det er et arbeid som kvinner må gjøre sammen. Vi må snakke erfaringene virkelige, gjøre dem til virkelighet. Det som ikke har ord, eksisterer ikke. Kvinnemishandling og incest ble snakket fram. Det er klart at fenomenet fantes før også, men det var ikke et samfunnsmessig fenomen, det var ikke noe man gjorde noe med, for det fantes ikke. I det øyeblikket det ikke er ens egen skam, ens egne gærne valg, ens egen utilstrekkelighet, men noe som gjelder flere, så er det mulig å gjøre noe med det. Da kan det bli en kraft for forandring.

Vi så det i Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid, som jeg jobba med på 1980-tallet; vi lagde møter, store og små, mest små, om sekstimersdag, kvinnelønna, vi hadde alltid runder der folk fortalte om sitt arbeid på sin jobb, og hvordan de snodde arbeidslivet sitt rundt mannens arbeid, ungas arbeid eller bestemora, altså andres krav og behov. Disse erfaringene ble en utrolig viktig kraft i kampen for 6-timersdagen. Det viste seg at sekstimersdag var den felles saken en kunne gå inn for, for å gjøre livet lettere. Kortere arbeidstid. Også de som jobba heltid, dreiv og snodde livet sitt. Også de som ble kalt hjemmeværende, gjorde det, de hadde vært i jobb, ville i jobb, eller hadde liv som gjorde at de akkurat nå ikke var der. Gjennom denne erfaringsdelinga ble det så tydelig at det er ingen avgjørende forskjeller i livet til damene som velger ulike løsninger.

Kvinneorda forsvinner

Det som er skummelt nå, er at kvinneorda forsvinner: Kvinneundertrykking, kvinneutvalg, kvinnepolitikk. Nå er det kjønnspolitikk, kjønnsforskning, likestillingsutvalg, kjønnspolitiske utvalg. Når kvinneordene forsvinner, blir rommet for å dele erfaringer trangere. Ordet kvinneundertrykking er til dels skilt ut og brukes om innvandrerkvinner! Folk som overhodet ikke bryr seg om kvinneundertrykking og som ikke har peiling på temaet, kan friskt snakke om kvinneundertrykking når det gjelder innvandrerkvinner. Eller minoriteter. Der brukes ordet som en markør av den store forskjellen mellom oss som er likestilte og hurra.

Vi må gjenerobre kvinneorda! Hvis vi ikke bruker dem, hvordan skal vi da forklare at kvinner trenger å samle seg og dele erfaringer? Det er mange argumenter mot det. «Nå er det likestilling, da er det ikke nødvendig for damer å ha møter for seg selv.» «Det er likestilling her, vi undertrykker jo ikke dere.» «Vi er feminister, vi også.» «Kvinner er sterke nok nå.» «Hele organisasjonen må være med, det nytter ikke at damer sitter sånn for seg selv og kukelurer.»

Men det å samle kvinner for å snakke sammen om erfaringer handler ikke om svakhet og svake kvinner. Det handler om tid og rom, tid er like viktig som rom, rom er like viktig som tid. Det trengs fordi kvinner har andre erfaringer i samfunnet enn menn. Derfor er kampen for retten til tida og rommet for å gjøre det, også en kamp om fakta. Vi må holde fast på talla og følge med på hvordan de utvikler seg, og vi må holde fast på erfaringene som viser at mye har forandra seg, men mye har ikke forandra seg. Fortsatt trengs kampen for å holde dette rommet åpent.

Vi må tåle kritikk og uenigheter oss imellom. Vi som tilhører majoriteten, må tåle kritikk fra minoritetskvinner mot majoritetsarroganse. Vi må ikke bli som de menna i partier og fagbevegelse som ikke tåler kampen mot deres vold mot kvinner. Motsetninger finnes også blant kvinner, og vi må ikke gjøre noens erfaringer til en norm for andre. Innvandrerkvinner og andre med egne erfaringer må også ha tid og rom til å snakke sammen. Som kvinnenettverket med utgangspunkt i EMI er et eksempel på (Enhet for mangfold og integrering, Oslo kommune).

Jeg har i disse 40 åra vært med i ulike bevegelser som har tatt plass og åpnet rommet for at kvinner deler erfaringer og snakker fram ny forståelse av samfunnet. Det har vært det mest givende i mitt liv. På 80-tallet var det for eksempel legitimt å holde kvinnemøter på landsstyremøter i Grafisk. Er det like legitimt i dag? Det var mange flere typer kvinnegrupper og kvinneutvalg i organisasjonene enn det er i dag. Dersom rommet ikke brukes, lukkes det, og kvinners erfaringer kan igjen bli private. Det er mange flotte, aktive kvinnelige tillitsvalgte fagbevegelsen, som sjølsagt bringer kvinners saker inn i klubbstyrer, foreninger og forbund og gjør en flott jobb. Men det er ikke nok! For det er ikke i de foraene at kvinners erfaringer kommer fram og får plass. Der er det felleserfaringene, som er mange og viktige i fagbevegelsen, som vil dominere. Det er ikke der man snakker om at man har tatt abort. Det er behov for egne rom, slik at våre erfaringer ikke blir skjulte under kjønnsnøytralitetens dekke, slik den ulike lønna mellom kvinner og menn i Grafisk ble skjult under mangel på statistikk i likelønnsavtalen – i den beste mening.

Kvinner på tvers bidrar til å holde rommet åpent, og må fortsette med det. Hvis kvinners erfaringer ikke snakkes fram, kan vi ikke forandre verden.

 

Ved det siste valget i Danmark tredoblet Enhedslisten sin oppslutning. I København ble de det nest største partiet.

Det aktualiserer en gammel problemstilling for sosialister: Hva skjer når de flytter inn i maktas korridorer?

Debatten har gått lenge i Danmark, også.

---

Ulrik S. Kohl har vært redaktør av nettsida Modkraft. Begynte i 2012 å arbeide i Enhedslistens organisasjonsionsteam. Valgt inn i bystyret i København 2013. Artikkelen sto i Modkraft 16. november 2013, http://modkraft.dk/blog/ulrik-s-kohl/ny-borgmester-fra-enhedslistenog- hva-s. Artikkelen er skrevet før valget, og er oversatt av Mathias Bismo.

Her om dagen kom jeg i prat med en mann fra kommunen. En flink fyr som viste seg å være svært interessert i spillet bak kulissene ved Danmarks største arbeidsplass – København kommune.

Han jobber ved en av byens bemannede lekeplasser, og fortalte at han personlig har stiftet bekjentskap med en hel rekke borgermestre1: Søren Pind fra Venstre, Bo Asmus Kjeldgaard fra SF og Ayfer Baykal, også fra SF.

Ny borgermester fra Enhedslisten

Nå spådde denne kommunalt ansatte mannen at forvaltningen hans sto foran et skifte i toppen, og at den neste borgermesteren ville være fra Enhedslisten.

Nysgjerrig som jeg er, spurte jeg om hvordan spekulasjonene om en mulig ny borgermester med annen partifarge påvirker de ansatte.

»Overhodet ikke,» lød svaret. «Det betyr ikke noe som helst. De øverste sjefene i forvaltningen avklarer alt med hverandre lenge før en ny borgermester setter seg i stolen.»

Men stem ja til budsjettet

Den kommunale mannen mente at det eneste som har betydning for ham, er om borgermesterens parti er med på budsjettforliket eller ikke. Hvis borgermesterens parti ikke er med, risikerer forvaltningen å bli straffet ved å få en mindre del av kommunens kake.

Derfor sa mannen at han håper at Enhedslisten blir med i alle budsjettforlik, så det ikke går ut over barna på lekeplassen.

Tap av folkestyre

Det mannen fra kommunen tenker, er i bunn og grunn sørgelig. Det er et tegn på tap av demokrati og mening med politiske valg. Det er det viktig å ha i bakhodet.

Særlig i disse dager når forhåpninger til og forventninger om en kraftig fremgang for Enhedslisten ved valget 19. november² er sterke hos Enhedslisten selv – og hos de mange menneskene som overveier å sette sitt kryss ved partiet for første gang. Folk tror jo virkelig at det gjør en faktisk forskjell om politikeren er rød, blå eller et sted imellom.

Dyp kløft mellom ønsker og kan

Men det er en dyp kløft mellom de forbedringene Enhedslisten ønsker å gjennomføre og de forandringene det er mulig å gjennomføre, slik systemet er skrudd sammen. Noen vil kanskje bli dypt skuffet over at håpet om merkbar større sosial rettferdighet ikke blir innfridd.

Men systemet er skrudd sammen slik at det slett ikke er den lokale partipolitiske maktkampen som avgjør om det kommer grunnleggende endringer.

Makten ligger i stor grad i ekspertveldet og i byråkratiske og nyliberale dogmer i administrasjonen, som hemmer progressive reformer selv i de lommene av kommunalt selvstyre som er igjen når EU, Folketinget og finansverdenen har vært der.

Ikke rart at det eksisterer en økende politikerforakt og mistro til at politikk betyr noe som helst blant folk. Det er en logisk følge av at byens politikere har stadig mindre makt.

Behov for ny politisk kultur på venstresida

Det betyr også at venstresida må ta et oppgjør med sin egen stivnede vanetenking om politikk.

Det handler om selve synet på politikk, som noe som er begrenset til kamper innenfor de eksisterende institusjoner, om å vinne makt i EUs parlament, i Folketinget eller bystyre, eller om å vedta lover, inngå forlik, vinne valg og bygge opp tilstedeværelse i mediene.

»Politikk er det muliges kunst,» sier noen. Denne tankegangen er døden for progressiv politikk. Når venstresidas politiske aktivitet er begrenset til å erobre makt i institusjoner, er systemet sterkest.

Hvis venstresida derimot retter aktiviteten sin mot å utfordre spillereglene og å bygge opp styrke slik at institusjonene kan endres, så kan virkeligheten forandres.

Politikk er IKKE det muliges kunst

Den latinamerikanske tenkeren Martha Harnecker har i et lite skrift (se også Rødt! nr 4/2013, red.)stilt opp noen forfriskende prinsipper for en ny politisk kultur på venstresida.

Hun skriver:

For venstresida bør politikk bety kunsten å gjøre det umulig mulig. Vi må forstå politikk som kunsten å bygge opp en sosial og politisk kraft som kan endre styreforholdet til den folkelige bevegelsens fordel og på den måten gjøre det som virker umulig i dag, mulig i fremtiden.

Politikk er kunsten å bygge opp krefter. Vi må ta et oppgjør med den utbredte gamle feiltakelsen å forsøke å bygge opp en politisk bevegelse uten å bygge opp en sterk sosial bevegelse.

Jeg tror at Martha Harnecker her griper fatt i roten til det mannen fra kommunens lekeplass setter fingeren på. Jeg tror at det er i denne retningen de progressive kreftene på danske rådhus kan finne ut, når alle dører til å forandre systemet ser stengt ut.

Noter:

1.   København er organisert med én overborgermester og seks borgermestre som fordeles på partiene etter deres oppslutning, med ansvar for et særlig saksområde. Overs. anm.

Kjersti Ericsson er professor i kriminologi, og var leder av AKP(ml) fra 1984 til 1988. Hun regnes som en av lederne av «kvinneopprøret» i AKP(ml) på 80-tallet. Hun har utgitt diktsamlinger, romaner, faglitteratur, politiske skrifter mv. på norsk, engelsk, tysk og spansk. Søstre Kamerater! og Den Flerstemmige revolusjonen er hennes best kjente politiske bøker. Begge er i nyopptrykk fra Forlaget Rødt!.

«I 2009 ble hun tildelt Språklig samlings litteraturpris «for sin konsistente og bevisste bruk av radikalt bokmål gjennom et langt og svært allsidig liv som forfatter og skribent.» (Wikipedia)

Jenny Dahl Bakken er journaliststudent og antirasistisk ansvarlig i Rød Ungdom.

En av de første gangene Kjersti Ericsson husker at hun ble skikkelig, skikkelig forbanna, var på realskolen. Det var tidlig på 60-tallet, Beatles-bølgen fôr over landet, og kvinnebevegelsen hadde ennå mer enn et tiår igjen før de fikk gjennom milepælkravet om abort. Hun hadde alltid syns det var urettferdig, at menn og kvinner ble behandlet forskjellig, og denne dagen skulle hun si fra. Det var et diskusjonsforum på skolen, der ungdommene diskuterte før de danset etterpå. Denne dagen diskuterte de kriminalitet, da en av debattantene plutselig sa at mye kriminalitet skyldtes at kvinner forlot hjemmet og barna for å jobbe. Unge frøken Ericsson tok kraftig til motmæle. Dagen etter pekte de på henne i skolegården. «Kvinnesakskvinne!» ropte de.

Da hun giftet seg i 1965, beholdt hun navnet sitt. Abortkampen var sentral for hennes generasjon. Hvis du ber medlemmer av Rødt eller tidligere AKP nevne noen som har hatt en stor betydning for partiet, vil de fleste nevne Kjersti Ericssons navn.

Selv blir hun litt ukomfortabel av tanken på en slik heder. Hun sitter bak en pult på kontoret sitt i Pilestredet, og ser nesten flau ut når undertegnede forteller henne at hun er et forbilde for mange av de unge i bevegelsen. – Alt jeg har gjort, er å skrive en bok, sier hun spøkefullt.

Barrikadepensjonist

Nå er hun blitt 70, kontoret er på vei ned i esker, og Ericsson må flytte fra «det fineste kontoret i bygget» til pensjonistplassene i etasjen under. Hun gleder seg til å kunne gjøre hva hun vil jobbmessig, til å kunne pusle med sitt. Hun utelukker ikke at det blir mer skriving, flere bøker. Samtidig er det verste med å fylle 70 å bli gammel, syns Ericsson, å se kroppen forfalle mens hodet holder seg klart og ungdommelig. Å vite at neste gang hun fyller et rundt tall, er det 80.

En gang gikk hun først i toget, hun ropte slagord og knyttet neven og kjente engasjementet bruse gjennom årene, kjente sinnet flø og det målrettede raseriet. Raseriet mot urettferdighet og sjåvinisme – både internt i partiet og i samfunnet forøvrig. Søstre, kamerater! står i dag som et av de viktigste verkene hun skrev i sitt politiske forfatterskap.

– Det er fortsatt ikke alt som er bra. Men mye er bedre. Om det skulle blitt skrevet en Søstre, kamerater! 2.0, måtte noen andre skrevet den – noen som er aktive i dag og ser utfordringene. Det er mye som er lettere for unge kvinner i dag, men også mye som er verre. Kvinneundertrykkelsen er mer finurlig, se bare på skjønnhets-tyranniet. Og det enorme presset i dag for å være en god mor, det opplevde vi aldri i samme grad, sier Ericsson.

Ericsson tror mange kvinner opplever at samfunnet ikke er likestilt når de får familie.

– Det er så mange småting det forventes at kvinnen skal gjøre i ekteskapet, bare ting som å sende julekort til både foreldre og svigerforeldre, eller planlegging av diverse slag. I tillegg er det kvinnen som bærer familiens ære, på mange måter – det er også hennes ansvar at mannen hennes er likestilt og oppfører seg bra. Om han ikke gjør det, blir det hennes hemmelige skam, sier Ericsson.

Hun påpeker at selv om det er positivt at kvinnebevegelsen har blitt bredere og at det for eksempel i fagbevegelsen er en større aksept i dag for å fronte kvinnesaker, er kvinnebevegelsen også på vei til å bli politisk utvanna.

Ikke bare fordi mange tenker at Norge er et likestilt land. Sannsynligvis også fordi det er så mange retter vunnet, det mangler den store, forenende saken. Som retten til abort.

Larmen fra dem som intet begriper

Abortkampen står som en milepæl i Ericssons politiske liv.

– Det var en slik sak som angikk alle, den samlet kvinner av alle samfunnsklasser. Det har aldri siden vært en sak som har samlet kvinnene på den måten.

Det hun husker best, er ikke gleden ved at loven endelig gikk gjennom i 1978 – men forbannelsen over at den ikke gjorde det tidligere.

I reservasjonsrettdebatten er den tidligere abortlovkjemperen tydelig på hvor hun står. Det er en larmende debatt, et forsøk på å rive ned det Ericsson og de andre damene kjempet fram. Det er Otto Hauglien igjen og igjen.

– Reservasjonsretten er en seier som ikke koster noe for KrF, men det gir en mulighet til å ta abortdebatten på nytt. Å gjeninnføre den moralske skammen, sier hun.

Skammen og fordømmelsen fra dem som intet begriper. Dette diktet, Abort, er fra diktsamlinga By oss ikke noe smått:

Vi angrer ikke.
det måtte være sånn, det kunne ikke hjelpes.
Men alle årene etterpå
finnes det en i livet vårt
som ikke drar oss i klærne
river avisa fra oss
klatrer opp på fanget
og roper: Se meg! Hør meg!
En liten en
står ved albuen vår
sier ingenting, bare venter.
Venter beskjedent
alle årene etterpå.
Så spar oss for larmen
fra dem
som ingenting begriper.
(Fra diktet ……)

Følelser og den store kampen

Det begynte med dikt. Dikt om kjærlighet, raseri, undertrykkelse, samhold og fellesskap, dikt om hverdager, om morsrollen og kvinnerollen og samfunnet og naturen. Hun har skrevet dikt om Svalbard, om prostitusjon, om arbeidere, om revolusjon, om barna sine. Hun begynte å skrive da hun var liten, og den første diktsamlingen kom i 1968. Det var tre år etter at hun hadde giftet seg for første gang og svigerforeldrene reagerte på at hun ikke tok ektemannens navn. Diktningen har fulgt henne hele veien, etterhvert har det også blitt romaner. Da ektemannen døde, skrev hun om sorgen.

Selv om skrivingen gjerne har vært helt personlig, har den også vært politisk. Også flere av diktene. Selv dikt som virker personlige, som Ericssons dikt til datteren Marte fylt med både livsvisdom og råd, har en politisk undertone. I diktet «Lærevise til Marte om kjærligheten» er konklusjonen denne:

Du kom til verden, rund og myk og god å ta på.
Vær glad for det, og for hver hudnær våkenatt.
Men verden trenger også sårt til å forandres.
Den venter utålmodig på at du tar fatt.
Så:
Selg aldri stoltheten for kjærlighet.
Hold hodet høyt, husk hvem du er!
Ditt liv på jorda har et større mål
enn det å ha et mannfolk kjær.
De venter på deg. Å, du kommer til å tenne
gud vet hvor mange ennå meget unge menn.
Men millioner har en hetere forventning
om å få kalle deg for kamerat og venn.
Så:
Selg aldri stoltheten for kjærlighet.
Hold hodet høyt, husk hvem du er!
Ditt liv på jorda har et større mål
enn det å ha et mannfolk kjær.

Ericsson har alltid vært glad i dikt, og Brecht er favoritten som har fulgt henne gjennom livet. Selv tror hun at dikt, musikk og kunst appellerer til oss på en annen måte.

– Politikk handler både om fornuft og følelser. Dikt og musikk appellerer til følelsene i oss. Samtidig tror jeg at for eksempel sang er viktig for å videreføre historiene til de som kom før oss, det er en måte for venstresida å huske historien på, sier hun, og trekker fram sanger om borgerkrigen i Spania som et eksempel.

– Det gjør kampen man fører, større enn bare en selv.

Arbeidere i alle land, forén dere

Etter abortkampen, etter AKP og partipolitikken har hun skrevet flere fagbøker om vanskeligstilt ungdom og marginaliserte barn. Som kriminolog ser hun de ungdommene andre helst vil glemme, og skriver om dem. Som den gangen på realskolen reagerer hun fortsatt på kunnskapsløshet.

Bak rettferdighetstrangen ligger fremdeles en tro på noe bedre.

– Jeg vokste opp i en tid da det meste gikk framover. Reformer og rettigheter ble vedtatt, ting ble bedre for vanlige folk. Jeg husker vi ble helt sjokkert da en fritidsklubb kalt «Lekern» ble lagt ned. Det hadde ikke falt oss inn, vi var ikke vant til tanken, sier Ericsson.

I dag har fakkeltog for fritidsklubbene blitt nesten like dagligdags som kø i rushtrafikken. Hvert år kutter kommunene det de kan i budsjettene, hvert år kommer det angrep fra arbeidskjøperne i forhandlingsrundene i arbeidslivet, hvert år snakkes det om å spare og kutte og tjene.

– Vi må ikke glemme at under kapitalismen er det ingen av arbeiderklassens seire som er permanente. Vi ser en situasjon i Europa der rettigheter vi har tatt for gitt blir oppheva og trua, sier hun.

Ting har forandret seg siden hun var som mest aktiv. Hun snakker om klimatrusselen og kvinnekampen som har endret karakter. Det er ikke alt hun er stolt av, sier hun.

– Men når det gjelder kvinnekampen, og AKP-opprøret, der gjorde vi noe riktig. Det er noe av det jeg er mest stolt av den dag i dag.

Til deg som har mistet troen på sosialismen

Javisst, også da kan det hende
Du sviktes av en du har kjær
Og kanskje du går til en kamerat,
men finner en fiende der.
Dumme feil vil bli gjort av de kloke,
Så slitet blir unødig tungt.
Og noen vil visne i vårnetters frost
Fordi det er sårbart og tungt.
Javisst, noen blafrende drømmer
Vil slokne i bitende vind.
Men gjennom historia bæres en drøm
Med sterkere flamme enn din.
Veldige masser på vandring
Mot noe de brennende vil.
Og du har et hode, et hjerte, et liv,
Så hva vil du bruke det til?
Talløse har gått før oss,
Brutt opp fra nød og fra skam.
Så gikk de i ring eller falt utfor stup.
Men noen kom nesten fram.
Nå rekker de deg kompasset og drømmen.
Den gløder som ild.
Og du har et hode, et hjerte, et liv,
Så hva skal du bruke det til?

Z Communications/Z Net

http://ww.zcommunations.org
Dette er et svært innholdsrikt og – innflytelsesrikt – USA-nettverk som blant annet. Inneholder et magasin (med abonnement) og Z Net, som gratis formidler radikale kommentarer med flere bidrag hver eneste dag. Blant hovedtemaene er miljø, global kapitalisme og USAs aggressive utenrikspolitikk, med mange innslag også med emner fra Midtøsten, Afrika, Latin-Amerika og Asia. Ikke minst er dette et uunnværlig sted for å holde seg orientert om antikapitalistisk og anti-imperialistisk kamp rundt om på kloden. Blant faste skribenter er kjente «stemmer fra Sør», som blant annet Eduardo Galeano, Arundhati Roy, Vandana Shiva, Walden Bello og Patrick Bond, i tillegg til skribenter som Noam Chomsky, Naomi Klein, John Pilger og George Monbiot. En god måte å starte dagen på!

Monthly Review

http://www.monthlyreview.org
Monthly Review er et uavhengig månedstidsskrift i USA, som med sin forankring i marxistiske analyser nå er inne i sin 65. årgang(!). Deres rikholdige nettsted legger ut mange av de viktigste artiklene, i de siste utgavene fra 2013 er det for eksempel bidrag om marxisme og økologi (John Bellamy Foster), landran og kapitalistisk akkumulering (Fred Magdoff) og en markering av general Vo Nguyen Giaps død med et intervju fra 1968. Nettstedet gjør det også mulig å holde seg orientert om nye og framtidig bokutgivelser fra Monthly Review Press.

MR Zine tilbyr i tillegg fortløpende- og korte – artikler og kommentarer.

Under MRs nettsted ligger også Climate & capitalism, som er et økososialistisk forum redigert av Ian Angus. Her er både original-artikler og kommenterte lenker til massevis av spennende materiale fra andre nettsteder. Mottoet for virksomheten er «Økososialisme eller barbari! Det finnes ingen tredje vei!».

Transnational Institute

http://www.tni.org
http://www.carbontradewatch.org
Transnational Institute har hatt sitt tilholdssted i Amsterdam siden midten av 1970-tallet, og konsentrerer virksomheten omkring utvalgte programområder som militarisme/konflikter, storselskapers makt, sosiale og politiske bevegelser, global økonomi og maktforhold. En lang rekke kjente forskere, skribenter og aktivister fra Nord og Sør er knyttet til instituttet. Resultatet har blitt et omfattende nettverk for tverrfaglig forskning, seminar- og publikasjonsvirksomhet. En av en nøkkelpersonene er Susan George, og hennes nyeste bok – How to win the class war (2013) – presenteres med intervjuer og filminnslag. Et nytt satsingsområde er programmet for «agrarian justice», som blant annet har resultert i flere publikasjoner om landran og kamp mot agrobusiness. Gjennom nettstedet carbontradewatch.org følges internasjonal klimapolitikk, der flere publikasjoner avslører karbonkapitalistisk avlatshandel gjennom CO2-kvoter, som Norge og EU er forkjempere for.

Tore Linné Eriksen
Bokredaktør