Ellen Meiksins Wood viste så mange av oss hva det vil si å være en dedikert intellektuell.

Ellen Meiksins Wood gikk bort 14. januar etter en lang kamp mot kreft. Wood var en tenker av ekstraordinært format, som skrev med autoritet om oldtidens Hellas, moderne politisk tenkning fra den tidlige perioden, politisk teori i samtiden, marxisme og den moderne kapitalismens struktur og utvikling. Men enda viktigere var det at hun var en av disse strålende få fra New Left som aldri sviktet sitt engasjement for sosialistisk politikk. Det var faktisk boka hennes fra 1986, The Retreat from Class, som brått sendte henne inn på scenen som en betydelig skikkelse blant de intellektuelle på venstresiden.

Boka var en av de tidlige, og helt klart en av de mest kraftfulle kritikkene av det framvoksende post-marxistiske miljøet som begynte å ta form innen det tidlige New Left. Intellektuelt sett presenterte den et markert forsvar for historisk materialisme mot den post-marxistiske kritikken. Politisk uttrykte den Woods dom over en generasjon som – etter en kort flørt med sosialistisk politikk – vendte seg mot den med flammende intensitet. Wood kombinerte sitt forsvar for klasseanalyse med å insistere på at den måtte bygge på empiriske undersøkelser.

På den bakgrunnen nølte hun aldri med engasjert strid, selv overfor de historikerne og teoretikerne som stod henne nærmest.

I boka Peasant-Citizen and Slave markerte hun seg mot G. E. M. de St. Croix, kanskje en av de fremste historikerne når det gjelder oldtiden, ikke minst med sin strålende marxistiske analyse av denne tiden. I boka Class Struggle in the Ancient Greek World argumenterte han for at hovedkilden til merverdi i Hellas og Romerriket var slavearbeidet. Wood mente at han sterkt overdrev betydningen av slavearbeidet for overskuddet i produksjonen, selv om hun var helt enig med St. Croix om viktigheten av å få fram slavearbeidets betydning i oldtiden. Wood bygde sin argumentasjon på nøye studier av grunnleggende kilder, og ikke bare kritiserte hun St. Croix, men la også fram en av de mest betydelige materialistiske analysene av strukturen i det greske demokratiet.

I litt over et tiår senere utfordret Wood Robert Brenner, en livslang venn og politisk kamerat, om opprinnelsen til den moderne kapitalismen. Selv om Wood i stor grad var influert av Brenners framstilling av kapitalismens røtter i England, insisterte hun på at hans analyse av kapitalismens framvekst i de lave landene (særlig Nederland og Belgia, oversetters anm.) var empirisk tvilsom og hadde analytiske feil. Også i dette tilfellet var argumentasjonen hennes karakterisert av nøye undersøkelser av fakta, gjort med knivskarp analytisk presisjon. Hennes kritikk forblir en av de viktigste imøtegåelsene av Brenners svært innflytelsesrike arbeid.

Wood er kanskje mest kjent for sin rolle når det gjelder utviklingen av «politisk marxisme.» Dette er et navn knyttet til en framstilling av kapitalismens struktur og røtter, i hovedsak basert på historikeren Robert Brenners arbeid. Brenner og hans kolleger hevder at det som definerer kapitalismen, er et spesielt mønster av sosiale eiendomsforhold som er unike i moderne tid. Det tvinger alle økonomiske aktører til å bli avhengig av markedet. I alle tidligere historiske perioder var produksjonen rettet inn mot å sikre livsgrunnlaget. Kapitalismen er det første økonomiske systemet som tvinger produsentene til å selge på markedet, og dermed må de også konkurrere for å overleve. Wood argumenterte med at dette hadde to vesentlige konsekvenser. For det første, så er kapitalismen det første økonomiske systemet hvor markedet spiller en sentral rolle. Markeder har eksistert siden tidenes morgen, men i vår æra er det første gang at markedet faktisk regulerer produksjon og handel og dermed også legger grunnlaget for den sosiale arbeidsfordelingen. Dette skjedde ikke på noen naturlig måte. Det er ingen innebygget tendens i markeder som gjør at de kan vokse til et punkt hvor de naturlig erstatter førkapitalistiske produksjonsformer. De måtte skapes ved å fravriste bøndene jorda.

For det andre, argumenterte Wood med at profittmaksimering er noe som tvinges på produsenter i den forstand at det handler om å overleve. Firmaer søker ikke profitt fordi de er grådige – de vil bli drevet ut av markedet hvis de ikke gjør det. Markedet er altså ingen institusjon som bygger på lykkelig utøvelse av entreprenørånd, men er en institusjon med innebygget tvang som ikke bare dominerer arbeiderne, men også kapitalistene. Dette har en klar politisk betydning – så lenge produksjonen er basert på konkurranse i markedet kan ikke den antagonistiske motsetningen mellom arbeidere og eiere utslettes. Så lenge eierne må overleve ved å vinne konkurransekrigen, må de også hensynsløst fokusere på å minimalisere kostnadene. Det betyr at kapitalistene hele tida må begrense arbeidernes lønn og fordeler, noe som ligger under strategien for å overleve. Markedet setter kapitalistene opp mot sine egne arbeidere. Woods konklusjon? Så lenge de kapitalistiske produksjonsforholda er på plass, vil kamp mellom klassene være en sentral akse i motsetningene. I åra som fulgte etter utgivelsen av The Retreat from Class, publiserte Wood dusinvis av essays hvor hun går dypere i argumentasjonen og viser hvordan politisk teori ser faresignaler, men ignorerer kapitalismens dypere særtrekk.

I sine siste år ga Wood seg i kast med en særdeles ambisiøs analyse av utviklingen i politisk tenkning fra oldtiden til i dag. Wood søkte å plassere de sentrale tenkerne fra hver enkelt æra i deres sosiale – og ikke minst klassemessige sammenheng, for å vise hvordan de viktigste temaene og argumentene var knyttet til tidens sentrale politiske dynamikk. På den måten ville hun vise sammenhengen mellom de politiske ideologiene og den underliggende klassestrukturen. Wood hadde fått ferdig to bind i denne serien som strakk seg fra Hellas til opplysningstida. Et tredje bind, som skulle føre historien fram til vårt eget århundre, var under forberedelse, men vil nå ikke bli fullført.

Jeg møtte Ellen bare et par ganger, men i likhet med så mange på venstresiden føler jeg at jeg står i stor gjeld til henne. Hun var ikke bare en fantastisk begavet teoretiker – kanskje den mest briljante i sin generasjon – men hun stod stødig, moralsk og politisk gjennom hele den utvilsomt vanskeligste perioden venstresiden har opplevd. Ellen viste så mange av oss hva det vil si å være en dedikert intellektuell – at det er mulig å være dypt moralsk og samtidig ufravikelig analytisk, å være lidenskapelig samtidig med en kjølig oppmerksomhet rundt detaljer, å være solid rotfestet i bevegelsen og samtidig

beholde sin selvstendige dømmekraft. Hun forholdt seg til alt dette på en slags uanstrengt måte som man bare kan prøve på å etterlikne. Hennes bortgang er et tap vi alle kommer til å kjenne dypt i oss i lang tid. Og, et tap venstresiden dessverre ikke har ressurser til å ta opp i seg.

Vivek Chibber

(Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen, og trykkes med tillatelse fra Jacobin: www.jacobinmag.com.)

Venstrekvinna Betzy Kjelsberg prøvde å få til kvinnesamarbeid på tvers av klasse- og partigrenser frå tidleg på 1900-talet. Arbeidarrørsla sin parole om «klassekamp før kvinnekamp» sette grenser for samarbeid mellom den «borgarlege» kvinnerørsla og arbeidarkvinnene gjennom det meste av 1900-talet.

Kunne det gått annleis?

Magnhild Folkvord er tidlegare journalist i Klassekampen og har blant annet utgitt boka Betzy Kjelsberg: Feminist og brubyggjar. Oslo: Samlaget, 2016. Se bokomtalen til Gro Hagemann i bokseksjonen.

Da paraplyorganisasjonen som samla dei fleste kvinneorganisasjonane i Noreg, Norske kvinners nasjonalråd (NKN), vart danna i 1904, var Betzy Kjelsberg med frå starten. Ein slik «paraply» måtte til for å knytta den norske kvinnerørsla til Det internasjonale kvinnerådet, International Council of Women (ICW). Frå 1904 var 17 lokale kvinneråd og sju landsomfattande kvinneorganisasjonar med i NKN, blant dei Norske kvinners sanitetsforening, De høiere skolers landslærerinneforening, Kvindestemmeretsforeningen og Landskvindestemmeretsforening. Fleire kom til etterkvart. Det vart gjort forsøk på å få med arbeidarkvinnene frå starten, men dei stilte seg heilt avvisande. Det hindra ikkje at arbeidarkvinneorganisasjonar var med i lokale kvinneråd dei første åra.

Kvinneråd på tvers av klasseskilja

Alt i 1903 tok Kjelsberg initiativ til ein lokal «kvinneparaply», Drammens kvinneråd, som ho også vart leiar for. Det var ikkje ein freistnad på å dekkja over klasseskilja i ein by der dei sosiale skilnadene var minst like store som i andre byar med ein veksande arbeidarklasse og eit borgarskap som lenge hadde hatt den politiske makta, men bygd på ein tanke om at kvinner har felles interesser på tvers av klasseskilja.

Arbeidarkvinner, butikk- og kontortilsette, kvinnesakskvinner og sanitetskvinner hadde alle sine representantar i kvinnerådet i Drammen. Dei samarbeidde godt om felles saker, om tannklinikk for barn av «ubemidlede» foreldre, ferieheim for sjukelege skoleungar, offentleg toalett på Bragernes torg, kvinnerepresentasjon i ulike utval og komitear, kvinneleg politi og mykje meir, heilt fram til arbeidarkvinneforeiningane trekte seg ut omkring 1910.

Først klassekamp, så kvinnekamp

Arbeidarkvinnene fekk i 1909 ei landsomfattande organisering innafor Arbeidar-partiet. At dette var ei organisering som skulle tena heile partiet, ikkje berre kvinnene, går fram av ein appell i det nystarta bladet Kvinden:

La oss rekke våre mannlige kamerater hånden som stridsfeller, og la oss nu føre kampen sammen fram til felles seier.¹

Eit tilsvarande syn på kvinnene si rolle i partiet vart uttrykt i ein tale Helga Karlsen, Arbeidarpartiet si første kvinne på Stortinget, heldt ved partijubileet i 1927:

Det norske arbeiderparti er også kvinnenes parti, det representerer hjemmenes politikk, men arbeiderne er ennå ikke helt klar over hvor nødvendig det er å ha kvinnene med i bevegelsen. (…) Arbeiderkvinnene er ikke kvinnesakskvinner, men vi forlanger plass i organisasjonen.²

Ho nemnde Christian Holtermann Knudsen, mannen som vart rekna som grunnleggjaren av Arbeidarpartiet, som eit førebilete:

Han hadde sin hustru med sig. Hun la på håndpressen da han drog den, og trofast fulgte hun sin mann da han gikk rundt og delte ut bladet!³

I Arbeidarpartiet rådde parolen om at klassekampen måtte komma før kvinnekampen, slik det hadde blitt slått fast av arbeidarinternasjonalen i Paris i 1889. For dei norske arbeidarkvinnene vart konsekvensen at dei ikkje skulle engasjera seg i kvinneorganisasjonar som kryssa klassegrensene. Dei viktige politiske sakene, inkludert det som var viktig for kvinner, skulle partiet ta seg av. Dermed var det like uaktuelt for arbeidarkvinnene å vera med i lokale kvinneråd som i NKN. Kjelsberg var av dei som beklaga dette. Som styremedlem, og seinare leiar, i NKN gjorde ho mykje for å få til samarbeid med arbeidarkvinnene, noko som av og til lykkast, andre gonger ikkje.

Kvinnesakspioneren Aasta Hansteen meinte i 1890 at sosialistane, når dei ville ta kommando over kvinnekampen, viste at dei hadde gått i skole hos dei gamle undertrykkjarane sine. No ville dei gjera seg til herrar over kvinnene si sak. Hansteen sin konklusjon var at kvinnene snarast måtte nekta å anerkjenna sosialdemokratiet som ein førar for menneskerettssaka – «men vi agter det som en dygtig medarbeider»⁴.

Kvinnene og nattarbeidet

Klassemotsetningar har blitt brukt til å forklara manglande samarbeid mellom arbeidarkvinnene og dei andre kvinneorganisasjonane på 1900-talet. Ein kan ikkje sjå bort frå at klasseidentifiseringa hos både arbeidarkvinner og ein del av dei borgarlege kvinner har gjort sitt til å skapa avstand. Men den grunnleggjande skilnaden ligg i at arbeidarkvinnene kom til å organisera seg ut frå klasse, og med det vart innordna i eit partiapparat styrt av menn, medan dei andre kvinnene organiserte seg ut frå kjønn.

Haldninga til forbod mot nattarbeid for kvinner har vore brukt som eitt eksempel på kor ulike interesser dei ulike kvinneorganisasjonane hadde. Både Norsk kvinnesaksforening og NKN såg på eit slikt forbod som kjønnsdiskriminering, og la mykje kraft i å protestera mot det. Tolv kvinnelege legar uttalte at nattarbeid ikkje var meir skadeleg for kvinner enn for menn. Kvinnesakskvinnene argumenterte mot alt unødvendig nattarbeid, men meinte det skulle vera same reglar for kvinner som for menn. Arbeiderpartiets Kvindeforbund, som i 1915 hadde om lag 3000 medlemmer, fordelte på 70 politiske og faglege avdelingar, var for forbodet.

I den grad kvinner hadde nattarbeid, var det – om ein ser bort frå helse, pleie og omsorg – i typiske arbeidaryrke. Diskusjonen kunne gi inntrykk av at arbeidarkvinnene stod saman om å ønska forbod mot nattarbeid, medan den borgarlege kvinnerørsla var deira motstandarar. Men så enkelt var det ikkje. For somme kvinner var nattarbeid det einaste arbeidet dei kunne få, og eit forbod ville ta frå dei både arbeid og inntekt.

Som fabrikkinspektør møtte Kjelsberg kvinnene i malmsorteringa i gruvene i Sulitjelma. Dei ønskte ikkje noko nattarbeidsforbod. Dei hadde åtte timars skift – før åttetimarsdagen vart innført – og dei tykte dei hadde bra lønn. Kvinnene i dei grafiske yrka ville heller ikkje ha forbodet. Den statistikken Kjelsberg hadde tilgang til i 1910–1911 viste at det ikkje var meir enn 284 kvinner i industrien i Noreg som hadde nattarbeid. Av desse arbeidde 118 i bergverksindustrien, 81 i papirindustrien og 44 i næringsmiddelindustrien.⁵

Framlegget om forbod mot nattarbeid for kvinner vart nedstemt i Stortinget, både i 1909 og i 1915.

På den første internasjonale arbeidskonferansen (seinare ILO) i Washington i 1919 var framlegg om forbod mot nattarbeid for kvinner eitt av fleire tema. Kjelsberg var med som rådgivar for regjeringsutsendingane og heldt eit innlegg der ho forklarte kvifor ho var imot eit slikt forbod, medan regjeringsdelegaten Johan Castberg argumenterte for forbodet.

Også i likelønnsspørsmålet viste det seg at standpunkta kunne gå på tvers av klassegrensene i ei tid da det oftast var stor skilnad mellom kvinnelønn og mannslønn. Lik lønn for likt arbeid var eit sjølvsagt krav for kvinnesakskvinnene. Også mange kvinner i arbeidaryrke protesterte mot underbetaling når menn fekk betre betalt for tilsvarande arbeid. Men i dei grafiske yrka protesterte kvinnene mot å krevja lik lønn. Dei rekna med at om dei kravde like mykje betalt som mannfolka, ville dei mista jobben. Dei våga ikkje – og hadde kanskje heller ikkje grunn til – å lita på at det fanst ein arbeidarsolidaritet på tvers av kjønn som kunne hindra ein slik praksis frå arbeidsgivarane.

Stemmerett for arbeidarar og kvinner

Stemmerettskampen var også ei sak der kvinnene hadde vanskeleg for å samla seg over klassegrensene. På 1880-talet var stemmeretten for menn knytt til inntekt og sosial status, arbeidarane var utan stemmerett. Dermed vart «stemmerett på same vilkår som menn», slik dei borgarlege stemmerettsaktivistane kravde, heilt uinteressant for arbeidarkvinnene. For arbeidarrørsla var det opplagte kravet på den tida allmenn stemmerett, og fag- og arbeidarrørsla arrangerte store stemmerettstog på 17. mai. Først etter at allmenn stemmerett for menn var vedtatt i 1898, kunne «stemmerett på same vilkår som menn» omfatta kvinner på tvers av klassegrensene.

Men så snart målet om alminneleg stemmerett for menn var nådd, slutta arbeidarrørsla å arrangera demonstrasjonstog for den stemmeretten som enno mangla. Da var det arbeidarkvinnene som tok ansvar, og det første stemmerettstoget for kvinner gjekk i Kristiania 17. mai 1899, med om lag 2000 deltakarar. Arbeidarkvinneforeininga hadde invitert nokre av dei borgarlege kvinne-organisasjonane til samarbeid om dette toget. Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF), den største stemmerettsorganisasjonen, med Fredrikke Marie Qvam som leiar, takka nei til å slutta seg til som organisasjon, men oppmoda einskildmedlemmer til å vera med i toget. For LKSF var det viktig å halda på partipolitisk nøytralitet, tilslutting til det som vart oppfatta som ein partipolitisk organisasjon, kunne gi trøbbel i eigne rekkjer. Om det kunne vore gjort meir for å få det til å bli eit samarbeid mellom ulike organisasjonar om felles sak, og ikkje berre ei tilslutting til arbeidarkvinnene sitt initiativ, får vi ingen gode svar på så lenge etterpå. Men ein skal heller ikkje sjå bort frå at somme av dei borgarlege stemmerettskvinnene opplevde så stor politisk avstand til arbeidarkvinnene at rein «berøringsangst» gjorde dette vanskeleg.

Ugifte mødrer, prevensjon og abort

Da Katti Anker Møller frå tidleg på 1900-talet og utover heldt sine foredrag om kva dei ugifte mødrene hadde å stri med, og etterkvart konkretiserte krav om rett til både prevensjon og abort, vart det «for mykje» for ein del av dei borgarlege damene, særleg for dei med sterke kristelege interesser. Tiltak til beste for dei ugifte mødrene kunne bli ei direkte oppmoding til «synd». Møller lykkast etterkvart i å få eit godt samarbeid med arbeidarkvinneforeiningane og Arbeidarpartiet, medan det tok lang tid før NKN kunne støtta opprettinga av mødrehygienekontor. I abortspørsmålet kom NKN i Kjelsberg si tid som leiar ikkje lenger enn til å seia at det trongst lovendringar, men uttalte seg ikkje konkret om korleis lova skulle endrast.

Lønna fødselspermisjon

Betzy Kjelsberg lykkast godt med å gripa tak i ein bit av den same problemstillinga da ho tok opp dei mangelfulle ordningane med barselpengar som særleg ramma dei ugifte mødrene, og fekk NKN til å ta opp denne saka. Det kravde både informasjon og diskusjon, og skjedde ikkje utan ein viss intern motstand. Men NKN sitt framlegg til ei forbetra ordning med «mødreforsikring», det vil seia lønna barselpermisjon, vann fram og vart vedteke i Stortinget i 1915. Dermed fekk dei kvinnene som var i arbeid og var innmelde i sjukekassa, rett til sjukepengar under to vekers permisjon før fødselen, og seks veker etterpå. Dei kvinnene som var gifte med menn som var medlemmer av sjukekassa, fekk ein eingongssum ved kvar fødsel.

Kjelsberg kombinerte i denne saka den kunnskapen ho hadde frå jobben som fabrikkinspektør med den organisatoriske krafta i NKN for å få gjennom forbetringar som var viktige for dei fleste kvinner, men aller mest for arbeidarkvinnene.

Kunne det gått annleis?

Korleis kunne det ha gå­tt dersom dei ulike organisasjonsprinsippa hadde vore praktiserte annleis? Vi kjem ikkje lenger enn til gjettingar og tankespinn, men kanskje kan nokre hypotetiske spørsmål gi nyttige innspel til kvinnekamp og klassekamp i våre dagar? Det er ikkje alltid klasse- og kjønnsinteressene samsvarer. Det kan vera direkte motstridande interesser, eller det kan vera totalt manglande engasjement for viktige kvinnespørsmål hos dei mannfolka – av ulike politiske fargar – som sit med makta. Dersom arbeidarkvinnene sine interesser ikkje fell saman med arbeidarmennene sine interesser, kven vinn og kven taper på at kvinner står saman på tvers av både parti- og klasseinteresser?

Kan vi sjå for oss at arbeidarkvinnene for hundre år sia kunne ha vore med i dei lokale kvinneråda og vore likeverdig representerte i NKN-styret? Kunne det gitt breiare støtte til Katti Anker Møller sitt arbeid for mødrehygienekontor og prevensjon? Kunne det gitt ein annan diskusjon om retten til lovleg abort da det spørsmål kom opp for fullt i 1930? Sjølvsagt får vi aldri pålitelege svar på slike spørsmål, men for å vurdera spørsmåla, er det eit poeng å hugsa at NKN på 1920-talet omfatta organisasjonar som tilsaman representerte eit relativt breitt spekter av klassebakgrunn. Kjelsberg var ein pådrivar for NKN sitt engasjement for kvinners lønns- og arbeidsvilkår, og ei rekkje yrkesorganisasjonar for kvinner slutta seg til NKN, vilkåret var at dei måtte vera landsomfattande organisasjonar. I 1929 var åtte av dei 24 tilslutta landsorganisasjonane yrkesorganisasjonar, mellom dei Kvinnelige Telegraffunksjonærers Landsforening, Norges Damefrisørers Landsforbund, Kvinnelige Systuechefers Forening og Norsk Sykepleierskeforbund.6 Betzy Kjelsberg gjorde sitt beste for å få til samarbeid med arbeidarkvinnene, og beklaga det – gjerne offentleg – når det ikkje lykkast. I eitt av dei siste avisintervjua som vart gjort med henne, i 1950, eit knapt halvår før ho døydde, uttalte ho seg slik:

Det er noe som gjør meg ondt: At vi ikke kan få arbeiderkvinnene med oss i Norske Kvinners Nasjonalråd. Selv om de har sine egne organisasjoner, så håper jeg vi kan komme så langt at arbeiderkvinnene kan samarbeide med oss i saker som ikke er av politisk karakter.⁷

Notar:

1. Skribenten var Helga Nitteberg, sekretær og forretningsførar for Kvindeforbundet. Kjelde: Syvertsen, Sigrid og Thina Thorleifsen (1960): Kvinner i strid. Historien om Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. Utgitt av Arbeidernes Opplysningsforbund.
2. Sitert etter Kongsvinger Arbeiderblad 1.9.1927.
3. Holtermann Knudsen starta avisa Vort Arbeide, seinare kalt Social-Demokraten og Arbeiderbladet, i dag Dagsavisen.
4. Nylænde nr 3/1890.
5. Aarsberetning fra den kvindelige fabrikinspektør for 1910 og 1911.
6. Koht, Karen Grude (1929): Norske kvinners nasjonalråd 25 år. Oslo: Steen.
7. Vestlandske Tidende 30.5.1950.

Maddam

Maddam er et spenstig bloggkollektiv med en kjerne av feministiske skribenter som faste bidragsytere. Sida starten i 2011 har dette nedstedet etablert seg som et viktig forum for debatt om kjønn, likestilling og feminisme i et bredt samfunnsperspektiv. Det er lett å finne fram etter temaer eller bidragsytere. Madam inviterer også (fortrinnsvis unge kvinnelige) gjestebloggere, og debattfeltene er spennende å følge.

Sosialistisk Framtid

Sosialistisk Framtid gis ut av Bevegelsen for sosialisme og er et partipolitisk uavhengig magasin med fire numre i året.

Magasinet inneholder korte og lengre artikler som stimulerer til debatt. Enkelte artikler blir nå også lagt ut på nett. Blant de nyeste eksemplene er en meget lesverdige analyse av Kina mellom sosialisme, statskapitalisme og nyliberalisme, skrevet av Kristen Nordhaug ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Han konkluderer med at Kinas økonomiske politikk i alle fall ikke kan kalles nyliberalistisk, ettersom staten har en betydelig styring over finanssektoren og har slått inn på en sosialliberal velferdspolitikk. Også den fyldige artikkelen «Kapitalismen og det verdiløse menneske», skrevet av Oscar Dybedahl, er sterkt å anbefale. Det samme gjelder «Vestens ansvar for blodbadet i Syria» av Aslak Storaker.

Viewpoint Magazine

Dette er et marxistisk nettmagasin som byr på teoretiske artikler, og som også har mer dagsaktuelle analyser og solide forfatter-intervjuer med utgangspunkt i nye bøker som fortjener å bli kjent. Egentlig er det mer tale om ei årbok enn om et magasin, ettersom det etter starten i 2011 har kommet ett – riktignok tettpakket og rikholdig – nummer i året. De er bygd opp omkring temaer, som «sosial reproduksjon» i 2015 og «staten» i 2014. Men nettstedet inneholder også en blogg-del der det legges ut nytt materiale fortløpende. Eksempler på dette mot slutten av 2015 er en analyse av de radikale tilbakeslagene i Latin-Amerika, og et langt intervju med Jason W. Moore om boka Capitalism in the web of life. Ecology and the accumulation of capital (London: Verso, 2015.)

Bokredaktør Tore Linné Eriksen

Hva innebærer det å periodisere kapitalismens historie i to hovedfaser, modernitet og postmodernitet? Hjelper eller hindrer det vår forståelse av kapitalismen?

Forfatteren mener teorien om postmoderniteten er basert på en historieteori som nedtoner forskjellen mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn. Det er en teori for at kapitalismen er uunngåelig og umulig å erstatte.

Ellen Meiksins Wood var blant annet medredaktør i Monthly Review der denne artikkelen første gang ble publisert. På norsk kom den i Røde Fane, som Rødt! het før, i nr 1 1997, oversatt av Morten Falck. Hun døde 14. januar i år. Se minneord på foregående sider.

Omtrent siden begynnelsen av 1970-tallet skal vi ha levd i en ny historisk epoke. Den epoken er blitt beskrevet på forskjellige måter. Noen framstillinger legger vekt på kulturelle endringer («postmodernisme»), mens andre fokuserer mer på økonomiske overganger, endringer i produksjonen og markedsføringen, eller i korporativ og finansiell organisering («senkapitalisme», «multinasjonal kapitalisme», «post-Fordisme», «fleksibel akkumulasjon» og så videre). Disse beskrivelsene har det til felles at de er opptatt av nye teknologier, nye kommunikasjonsformer, internett, «informasjonssupermotorveien». Hva enn denne nye tidsalderen ellers må være, er den «informasjonsalderen». Og hvilke faktorer som enn forutsettes å ha spilt en rolle for dette epokeskiftet, så har de nye teknologiene vært dets uunnværlige forutsetning. Alle disse faktorene – kulturelle og økonomiske, med deres teknologiske forutsetninger – har vært samlet i begrepet «postmodernitet» og påstanden om at vi de siste to eller tre tiåra har vært vitne til en historisk overgang fra modernitet til postmodernitet.

Fra modernitet til postmodernitet

Jeg vil se på hva det innebærer å periodisere kapitalismens historie i disse to hovedfasene, modernitet og postmodernitet. Så vil jeg se nærmere på hva som for meg virker galt ved selve begrepet modernitet. Hvis det begrepet ikke kan opprettholdes, vil det antakelig følge at det ikke vil være mye igjen av postmoderniteten. Mitt hovedanliggende er å se på om denne periodiseringen hjelper eller hindrer vår forståelse av kapitalismen.

La meg like godt gjøre det klart med én gang: Det er selvfølgelig viktig å analysere de ustoppelige endringene i kapitalismen. Men periodisering innebærer mer enn bare å spore endringsprosessen. Å foreslå periodisering av epokeskifter betyr å si noe om hva som er vesentlig, når man definerer en samfunnsform som kapitalismen. Epokeskifte har å gjøre med grunnleggende omdanninger i et vesentlig konstituerende element i systemet. Med andre ord, hvordan vi periodiserer kapitalismen, avhenger først og fremst av hvordan vi definerer systemet. Da blir spørsmålet slik: Hva forteller begreper som modernitet og postmodernitet oss om måten de personene som bruker dem, forstår kapitalismen på?

Jeg bør nok også forklare at jeg ikke kommer til å snakke om ideene hos de menneskene som vi løselig kaller, eller som selv kaller seg, postmodernister. Det jeg i hovedsak er opptatt av her, er den politiske økonomien i det noen mennesker, inkludert marxister som Fred Jameson og David Harvey, kaller postmoderniteten. Så la meg svært kort skissere hva de har i tankene.¹

I følge teoretikere som Jameson og Harvey representerer moderniteten og postmoderniteten to forskjellige faser i kapitalismen. Skiftet fra den ene til den andre har ikke vært et skifte fra kapitalismen til en post-kapitalistisk eller «postindustriell» tidsalder, og den kapitalistiske akkumulasjonens grunnleggende logikk gjelder fortsatt. Men det har ikke desto mindre vært et tidevannsskifte i kapitalismens natur, et skifte fra en materiell konfigurasjon til en annen, uttrykt i overgangen fra en kulturell formasjon til en som er annerledes.

For Jameson, for eksempel, svarer postmoderniteten til «senkapitalismen» eller en ny, multinasjonal informasjons- og konsumentfase av kapitalismen. David Harvey, som følger den franske reguleringsskolen, ville beskrive den som en overgang fra fordisme til fleksibel akkumulasjon. En lignende ide dukker opp i en heller mindre nyansert form i visse teorier om «desorganisert kapitalisme».² Postmoderniteten tilsvarer da en fase av kapitalismen hvor masse-produksjon av standardiserte varer, og de arbeidsformene som er knyttet til den, er erstattet av fleksibilitet: nye produksjonsformer som «slank produksjon», «team-konseptet» og «just in time»-produksjon, diversifisering av varer for nisjemarkeder, en «fleksibel» arbeidsstyrke, mobil kapital, og så videre, alt sammen muliggjort av den nye informasjonsteknologien.

I følge disse teoriene har det vært større kulturelle endringer som svarer til disse forskyvningene. En viktig måte å forklare disse endringene på, særlig i Harveys framstilling av postmoderniteten, har å gjøre med en «tid–rom-sammentrekning», en akselerasjon av tida og en sammentrekning av rommet som nye teknologier gjør mulig gjennom nye former for telekommunikasjon, gjennom hurtige nye produksjons- og markedsføringsmetoder, nye forbruksmønstre, nye former for finansiell organisering. Resultatet har blitt en ny kulturell og intellektuell konfigurasjon, med merkelappen «postmodernisme», som etter sigende har erstattet modernismens kultur og de intellektuelle mønstrene som er knyttet til «det moderne prosjektet».

I følge disse framstillingene hadde det moderne prosjektet sin opprinnelse i opplysningstida, skjønt det bar fruktene sine i det nittende århundret. Det såkalte opplysningstidsprosjektet forutsettes å representere rasjonalisme, teknosentrisme, standardisering av kunnskap og produksjon, en tro på lineært framskritt og universelle, absolutte sannheter. Postmodernismen forutsettes å være en reaksjon på det moderne prosjektet – skjønt man også kan betrakte det som om det har sine røtter i modernismen, i skeptisismen, følsomheten for forandring og tilfeldighet som allerede fantes i opplysningstida. Postmodernismen ser verden som grunnleggende oppsplittet og ubestemt, og forkaster enhver «totaliserende» diskurs, alle såkalte «metaframstillinger», allsidige og universalistiske teorier om verden og historien. Den forkaster også alle universalistiske politiske prosjekter, til og med universalistiske frigjøringsprosjekter – med andre ord, prosjekter for en generell «menneskelig frigjøring» framfor svært særegne kamper mot svært særegne og spesielle tilfeller av undertrykking.

Hva betyr det da å dele inn kapitalismens historie i disse fasene, moderniteten og postmoderniteten? Det første viktige punktet vi må ha klart for oss, er at moderniteten blir identifisert med kapitalismen. Denne identifikasjonen kan virke temmelig harmløs, men jeg vil argumentere for at den er et grunnleggende feilgrep, og at det moderne prosjektet kanskje har lite med kapitalismen å gjøre.

Det andre viktige punktet er at denne periodiseringa ser ut til å bety at det virkelig er to hovedfaser i kapitalismen, og ett stort brudd. For det første ser moderniteten ut til å være alt fra det attende århundre inntil (antakelig) 1970-åra (Harvey gir det faktisk en meget presis datering: 1972). Man kan underinndele modernitetens lange fase i mindre faser (som både Jameson og Harvey gjør), men postmoderniteten ser ut til å representere et slags distinkt brudd. Folk kan være uenige om nøyaktig når bruddet fant sted, eller om dets størrelse. Men de ser ut til å være enige om at dette bruddet skiller seg fra andre epokeskifter i kapitalismens historie. Det ser ut til å være et brudd ikke bare i forhold til en umiddelbart foregående fase, men i forhold til hele kapitalismens forutgående historie. Det ser i det minste ut til å være den uunngåelige følgen av å spore moderniteten tilbake til opplysningstida. Så ett eller annet sted i kapitalismens historie er det et grunnleggende avbrudd mellom modernitet og postmodernitet. Jeg kommer til å argumentere for at dette avbruddet, eller i det minste denne måten å se det på, også er problematisk.

Jeg skal ta for meg hvert av disse punktene for seg: Først begrepet modernitet og identifiseringa av modernitet med kapitalisme, og så spørsmålet om det historiske bruddet i siste halvpart av det tjuende århundret. Jeg kommer til å argumentere for at teorien om postmoderniteten, som legger vekt på diskontinuiteten innen kapitalismen, eksplisitt eller implisitt, er basert på en historieteori som nedtoner diskontinuiteten mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn, en teori som skjuler kapitalismens historiske særtrekk.

Moderniteten og kapitalismens ikke-historie

La oss først se på identifiseringa av moderniteten med kapitalismen. For å gjøre det, må vi begynne med begynnelsen, med opprinnelsen av det kapitalistiske systemet.³ Mitt hovedpoeng er dette: I de fleste framstillinger av kapitalismen er det ingen egentlig begynnelse. Kapitalismen synes alltid å ha vært der, ett eller annet sted, og den trenger bare å slippes fri fra sine bånd, fra føydalismens lenker (eller hva det måtte være), for å kunne vokse og modnes. Kimene til kapitalismen ser ut til å ligge i det mest primitive varebytte, i enhver form for handel eller markedsvirksomhet. Denne forutsetningen er typisk forbundet med en annen, nemlig at historien har vært en nesten naturlig prosess av teknologisk utvikling. På en eller annen måte kommer kapitalismen mer eller mindre naturlig til syne når og hvor de ekspanderende markedene og den teknologiske utviklingen når det riktige nivået. En mengde marxistiske forklaringer sier stort sett det samme – med tillegg av borgerlige revolusjoner for å hjelpe til med å bryte lenkene.

Virkninga av disse forklaringene er å understreke kontinuiteten mellom ikke-kapitalistiske og kapitalistiske samfunn og å benekte eller tilsløre særtrekkene ved kapitalismen. Byttehandel har eksistert i uminnelige tider, og det ser ut som det kapitalistiske markedet bare er mer av det samme. I denne typen argumentasjon er kapitalismens behov for å revolusjonere produktivkreftene bare en utvidelse og en akselerasjon av universelle og transhistoriske, nesten naturlige, tendenser. Så kapitalismens stamtre går naturlig fra den tidligste kjøpmann gjennom middelalderens borger, til opplysningstidas borgerskap og endelig til industrikapitalisten.

Jeg synes det er en lignende logikk i visse marxistiske versjoner av denne historien, selv om framstillinga i nyere versjoner ofte skifter fra by til landsbygd, og kjøpmenn blir erstattet av landsens vareprodusenter. I disse versjonene vokser småproduksjon av varer mer eller mindre naturlig inn i kapitalismen når den er frigjort fra føydalismens bånd. Med andre ord: Når små vareprodusenter får den minste sjanse, vil de slå inn på den kapitalistiske veien.

Det som går tapt i disse framstillingene, er oppfatninga av det kapitalistiske markedet som en spesifikk samfunnsform, produktet av et dramatisk historisk brudd. Det kapitalistiske markedet ser mer ut som en mulighet enn som en tvang – akkumulasjonens og profittmaksimeringas imperativ – som har sine røtter i særegne samfunnsmessige eiendomsforhold og som skaper sitt eget særegne behov for å forbedre arbeidets produktivitet ved tekniske midler.

Jeg mener at begrepet modernitet slik det vanligvis brukes, hører til i dette standardsynet på historien, som tar kapitalismen for gitt som resultat av allerede eksisterende tendenser, eller til og med naturlover, hvor og når de bare får sjansen. I utviklingsprosessen som leder fra tidlige former for byttehandel til moderne industrikapitalisme, slår moderniteten gjennom når disse lenkede økonomiske kreftene, borgerskapets økonomiske rasjonalitet, blir frigjort fra de tradisjonelle begrensningene.

Så dette modernitetsbegrepet hører til i et historiesyn som skjærer tvers igjennom det store skillet mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn. Det behandler særegne kapitalistiske bevegelseslover som om de var allmenne historiske lover. Og det slår sammen svært forskjellige historiske utviklinger, kapitalistiske og ikke-kapitalistiske. På sitt verste gjør dermed dette historiesynet kapitalismen historisk usynlig. I det minste gjør det kapitalismen naturlig.

Det er også viktig å legge merke til at også anti-modernismen kan ha den samme virkningen med å gjøre kapitalismen naturlig. Man kan se dette allerede i de sosiologiske teoriene til Max Weber: Den moderne historien, sier han, har vært en lang prosess med rasjonalisering, rasjonalisering av staten til en byråkratisk organisasjon og rasjonalisering av økonomien til industrikapitalisme. Virkningen av denne prosessen – fornuftens og frihetens framgang som er forbundet med opplysningstida – har vært å frigjøre menneskeheten fra tradisjonelle begrensninger, men samtidig produserer og tilslører rasjonaliseringa en ny undertrykkelse, de moderne organisasjonsformenes «jernbur». Den paradoksale implikasjonen her er at kapitalismen og det byråkratiske herredømmet bare er en naturlig utvidelse av fornuftens og frihetens framgang. I Webers teori kan vi allerede se et av de karakteristiske paradoksene i dagens postmodernisme: I antimodernismen er det ofte liten avstand mellom klage og jubel.

Moderniteten og «opplysningstids-prosjektet»

Jeg har antydet at sammenblandingen av kapitalismen med moderniteten har den virkning at den tilslører kapitalismens særtrekk, om den ikke begrepsdanner den helt vekk. Men mitt poeng er ikke bare at kapitalismen er historisk særegen. Den andre sida av medaljen er at hvis denne såkalte moderniteten ikke har så mye å gjøre med kapitalismen, så kan identifiseringa av kapitalismen med moderniteten også tilsløre det særegne ved moderniteten.

Jeg skal illustrere hva jeg mener ved å gå like til utspringet for den såkalte moderniteten, opplysningstida. Her er enda en gang noen av de særtrekka ved moderniteten som antas å gå tilbake til opplysningstida: Rasjonalismen og en besettelse for rasjonell planlegging, en forkjærlighet for «totaliserende» verdensbilder, standardisering av kunnskap, universalisme – en tro på universelle sannheter og verdier – og en tro på lineært framskritt, særlig framskritt for fornuft og frihet. Disse trekkene antas å henge sammen med utviklinga av kapitalismen, enten fordi den tidlige kapitalismen skapte dem da den utviklet seg selv, eller fordi fremmingen av disse prinsippene, slik som rasjonalismen, førte kapitalismen med seg.

Som vi alle veit, har det blitt høyeste mote å angripe det såkalte opplysningstids-prosjektet. Disse opplysningstidsverdiene som jeg nettopp har ramset opp, menes å være – og her vil jeg sitere en av de mildere dommene – «roten til de ulykkene som har ridd menneskeheten som en mare gjennom dette århundret,⁴ alt fra verdenskriger og imperialisme til økologisk ødeleggelse. Jeg har ikke plass her til å gå inn på alt det sludderet som blir utgytt om opplysningstida i våre dager. Så jeg skal bare slå fast ett enkelt poeng: Sammenblandinga av «moderniteten» med kapitalismen oppmuntrer oss til å slå ut barnet med badevannet, eller mer presist, å beholde badevannet og slå ut barnet. Postmodernistene inviterer oss til å kaste over bord alt det beste i opplysningstidsprosjektet – særlig dets engasjement for en universell menneskelig frigjøring – og ber oss om å klandre disse verdiene for de destruktive virkningene vi bør tilskrive kapitalismen. Marxistiske postmodernismeteoretikere som Harvey og Jameson går vanligvis ikke i denne fella, men periodiseringa deres er ikke til mye hjelp for å unngå den. Det jeg vil foreslå her, er at det kan være nyttig å skjelne mellom opplysningstidsprosjektet og de sidene ved våre nåværende forhold som med overveldende tyngde ikke tilhører «modernitetsprosjektet», men kapitalismen. Dette kan, forøvrig, være nyttig ikke bare for å imøtegå en postmodernisme som er mot opplysningstida, men også en kapitalistisk triumfalisme (skjønt kanskje det viser seg å være det samme). Den åpenbare måten å starte på er i alle fall å se historisk på spørsmålet.

For å si det direkte, så er mitt eget argument at mye av opplysningstidsprosjektet tilhører et utpreget ikke-kapitalistisk samfunn – ikke bare før-kapitalistisk, men ikke-kapitalistisk. Mange trekk ved opplysningstida har med andre ord sin rot i ikke-kapitalistiske samfunnsmessige eiendomsforhold. De tilhører en samfunnsform som jeg mener ikke bare er et overgangsfenomen på veien mot kapitalismen, men en alternativ vei ut av føydalismen.

Jeg skal prøve å gi et raskt eksempel på hva jeg tenker på. Først en skisse av den relevante historiske sammenhengen: Den eneveldige staten i det attende århundres Frankrike. Hovedsaken med den franske eneveldige staten var at den ikke fungerte bare som en politisk form, men som en økonomisk ressurs for en vesentlig del av den herskende klassen. I den forstand representerer den ikke bare den politiske, men den økonomiske eller materielle kontekst for opplysningstida. Den eneveldige staten var et sentralisert instrument for ekstra-økonomisk utvinning av overskudd, og et embete i staten var en form for eiendom som ga sine eiere adgang til det bondeproduserte overskuddet. Det var også andre, desentraliserte former for ekstra-økonomisk tilegnelse, levningene av føydalismen og dens såkalte «parsellerte suverenitet». Disse formene for ekstra-økonomisk tilegnelse sto med andre ord i direkte motsetning til den reint økonomiske formen på den kapitalistiske utbyttinga.

Tenk så på det faktum at det såkalte modernitetsprosjektets viktigste hjemland, det attende århundrets Frankrike, er et overveiende bondeland, med et begrenset og fragmentert indre marked, som fortsatt opererer etter ikke-kapitalistiske prinsipper: Ikke tilegnelse av merverdi fra arbeidskraft som er gjort til vare, ikke verdiskaping i produksjonen, men heller den århundregamle praksisen med å ta ut profitten kommersielt – profitt ved overdragelse, kjøpe billig og selge dyrt, en handel som typisk foregår med luksusvarer eller forsyninger til staten – med en befolkning som i overveldende grad består av bønder, antitesen til et massekonsumpsjonsmarked. Hva borgerskapet angår, som så å si antas å være opplysningstidas viktigste materielle kilde, så er det ikke en klasse av kapitalister. For det meste er det faktisk ikke engang en tradisjonell kjøpmannsklasse. De viktigste borgerlige aktørene er her, og seinere i Den franske revolusjon, handverkere, embetsmenn og intellektuelle. Deres krangel med aristokratiet har lite å gjøre med å frigjøre kapitalismen fra føydalismens lenker.

Så hvor kommer den såkalte modernitetens prinsipper fra? Skriver de seg fra en ny men voksende kapitalisme? Representerer de en håpefull kapitalistklasse som kjemper mot et føydalt aristokrati? Kan vi i det minste si at kapitalismen er den ufrivillige konsekvensen av modernitetsprosjektet? Eller representerer det prosjektet noe annet?

Ta i betraktning det franske borgerskapets klasseinteresser. Én måte å fokusere dem på er å projisere forover til Den franske revolusjonen, opplysningstidsprosjektets kulminasjon. Hva var borgerskapets revolusjonære hovedmål? Kjerna i deres program var samfunnsmessig likhet, angrepet på privilegiene og kravet om at «karrierer skal være åpne for talenter». Dette betydde for eksempel lik adgang til de høyeste statlige embetene, som aristokratiet hadde en tendens til å monopolisere, og truet med å stenge adgangen til fullstendig. Det betydde også et mere rettferdig skattesystem, slik at ikke tredjestanden måtte bære byrdene i uforholdsmessig stor grad til fordel for de privilegerte stender, som regnet skattefritak blant sine viktigste privilegier. Hovedmålene for disse klagene var aristokratiet og kirken.

Så hvordan ga disse borgerlige interessene seg ideologiske uttrykk? Ta universalismen som eksempel, troen på visse universelle prinsipper som gjelder for menneske-heten generelt til alle tider og på ethvert sted. Universalismen har riktig nok hatt en lang historie i Vesten, men den hadde en helt spesiell betydning og framtredende egenskap for det franske borgerskapet. For å si det kort, så uttrykte borgerskapets utfordring av privilegiene og de privilegerte stender, adelen og kirken, seg i å hevde universalismen mot den aristokratiske særegenheten. Borgerskapet utfordret adelen ved å hevde de universelle prinsippene om statsborgerskap, sivil likerett og «nasjonen». en universalistisk identitet som overskred særegne og eksklusive identiteter som slektskap, stamme, landsby, posisjon, gods eller klasse.

Med andre ord sto universalismen i motsetning til privilegier i sin bokstavelige forstand som spesiell eller privat lov – universalismen i motsetning til særskilte privilegier og hevdvunne rettigheter. Det var et ganske enkelt skritt fra å utfordre tradisjonelle privilegier og hevdvunne rettigheter til å angripe vanlige og tradisjonelle prinsipper generelt. Den slags utfordring ble lett en historieteori, hvor borgerskapet og dets organiske intellektuelle fikk seg tildelt en hovedrolle som de historiske handlende i et brudd med fortida, legemliggjøringa av fornuften og friheten, framskrittets fortropp.

Hva den borgerlige holdninga til den eneveldige staten angår, er den noe mer tvetydig. Så lenge borgerskapet hadde rimelig adgang til lukrative statlige karrierer, passet den monarkiske staten helt fint, og selv seinere var det den såkalte borgerlige revolusjonen som fullførte eneveldets sentraliseringsprosjekt. På noen måter utvidet faktisk den borgerlige utfordringa mot den vante orden de eneveldige prinsippene snarere enn å forkaste dem.

Ta igjen prinsippet om universalitet. Den monarkiske staten hadde allerede i det sekstende århundret utfordret adelens krav – ofte med støtte av tredjestanden og spesielt borgerskapet – nettopp ved å gjøre krav på å representere universaliteten mot det særskilte ved adelen og andre konkurrerende domsmyndigheter. Borgerskapet tok også i arv og utvidet andre av eneveldets prinsipper, for eksempel opptattheten av rasjonell planlegging og standardisering, som den eneveldige staten og dens ledende embetsmenn som Richelieu og Colbert hadde vært pionerer for. Når det kommer til stykket, var til og med standardiseringen av det franske språket et ledd i statens sentraliseringsprosjekt – et «rasjonaliseringsprosjekt» som fikk sitt klassiske kulturelle uttrykk i de formelle hagene i Versailles⁵.

En interessant fotnote her: Folk som David Harvey (og Marshall Berman⁶), som har gitt oss noen av de viktigste framstillingene av moderniteten og postmoderniteten, liker å understreke den modernistiske bevissthetens tvetydighet. Den modernistiske fornuften, sier de, kombinerer universalitet og uforanderlighet med en følelse for det forbigående, tilfeldighet, fragmentering. De foreslår at denne tvetydigheten går tilbake til opplysningstida. Argumentet ser ut til å være at fordypelsen i universalitet og absolutt sannhet i virkeligheten var et forsøk på å skape fornuft i det moderne livets flytende, forbigående og konstant bevegelige og skiftende erfaringer – som de assosierer med kapitalismen.

Berman siterer noen passasjer fra Rousseaus roman La Nouvelle Héloise, som ett av de tidligste uttrykk for den modernistiske fornuft (han kaller Rousseau «den arketypisk moderne røst i modernitetens tidlige fase»)⁷. Den mest talende passasjen kommer fra et brev hvor Rousseaus figur St. Preux nedtegner sine reaksjoner ved å komme til Paris. Det Berman ser her, er den modernistiske sansen for nye muligheter kombinert med det ubehag og den usikker-het som kommer av konstant bevegelse, forandring og diversitet. Det er en erfaring som Berman assosierer med en tidlig fase i kapitalismen.

Men når jeg leser St. Preux’ ord i La Nouvelle Héloise, eller til og med når jeg leser Bermans egen skildring av det moderne livets «malstrøm», oppdager jeg noe ganske annet. Ikke så mye erfaringene av den moderne kapitalismen, men den urgamle frykten og fascinasjonen som vekkes av storbyen. Så mye av det Rousseaus St. Preux og Marshall Berman selv har å si om erfaringene av «det moderne livet» ser for meg ut til å kunne være sagt av den italienske bonden som kom til den antikke storbyen Roma. Det kan ha betydning at den tenkeren Rousseau selv uttrykker spesielt slektskap med, er den romerske filosofen Seneca – og fornuften i La Nouvelle Héloise har kanskje mer til felles med den antikke stoisismen enn med kapitalistisk modernisme. Men i alle fall ser det for meg ikke ut til å være tilfeldig at disse såkalte «modernistiske» litterære talemåtene – Rousseaus og andre europeiske forfatteres – ikke kommer fra et høyt utviklet urbant samfunn, men fra samfunn hvor et over-veldende flertall av befolkningen fortsatt bor på landet.

Mitt hovedpoeng er at det franske borger-skapets ideologi i det attende århundre ikke hadde mye å gjøre med kapitalismen, men mye mer å gjøre med kampene om ikke-kapitalistiske former for tilegnelse, konflikter som dreide seg om ekstraøkonomisk makt til utbytting. Jeg ønsker ikke å redusere opplysningsfilosofien til grov klasseideologi, men poenget er at under disse spesielle historiske omstendighetene, under avgjort ikke-kapitalistiske vilkår, tok selv borger-skapets klasseideologi form av en større visjon om allmenn menneskelig frigjøring, ikke bare frigjøring av borgerskapet men av menneskeheten generelt. Med andre ord var dette med alle sine begrensninger en frigjørende universalisme – noe som sjølsagt er årsaken til at den kunne bli tatt opp av mye mer demokratiske og revolusjonære krefter.

Modernitet mot kapitalisme

For å se hvor sammensatt dette er, trenger vi bare å sammenligne Frankrike med England. England blir vanligvis ikke betraktet som «modernitetens» hjemland, slik som det nå er moderne å bruke ordet, men det blir sannelig knyttet til kapitalismens framvekst. England i det attende århundret, da «agrarkapitalismen» sto på det høyeste, hadde en voksende bybefolkning, som utgjorde en mye større andel av totalbefolkninga enn i Frankrike. Små eiendomsbesittere ble gjort eiendomsløse, ikke bare med tvang, men også med økonomisk press. London var den største byen i Europa. Det fantes et mye mer integrert – og konkurransepreget – indre marked, det første nasjonale markedet i Europa eller i verden. Begynnelsen på et massekonsumpsjonsmarked eksisterte allerede for billige dagligvarer, spesielt mat og tekstiler, og en økende proletarisert arbeidsstyrke. Englands produktive basis i jordbruket fungerte allerede etter grunnleggende kapitalistiske prinsipper, med et aristokrati som var dypt involvert i jordbrukskapitalismen og nye former for handel. Og England var i ferd med å skape en industrikapitalisme.

Hva er så det karakteristiske og særegne ideologiske uttrykket for den engelske kapitalismen i samme periode? Ikke kartesiansk rasjonalisme og rasjonell planlegging, men den klassiske politiske økonomiens «usynlige hånd» og den britiske empirismens filosofi. Ikke Versailles’ formelle hager, men den uregelmessige, tilsynelatende planløse og «naturlige» landskapshagen. Det fantes riktignok interesse for vitenskap og teknologi. Når det kommer til stykket, sto den franske opplysningsfilosofien i stor gjeld til folk som Bacon og Locke. Men her, i England, var den karakteristiske ideologien, den som skilte landet fra andre europeiske kulturer, framfor alt «forbedringens» ideologi – ikke opplysningsfilosofiens ide om forbedring av menneskeheten, men forbedring av eiendommen, produktivitetens og profittens etikk, og faktisk vitenskap – et engasjement for å øke arbeidets produktivitet, innestengthetens og eiendomsløshetens etikk.

Ideen om forbedring og produktivitet i denne betydning går tilbake til det syttende århundre og fikk sitt tidligste teoretiske uttrykk hos den politiske økonomen William Petty og hos John Locke. Denne ideologien – og spesielt tanken om forbedringer i jordbruket og forbedringslitteraturen som ble produsert i England – er påfallende fraværende i Frankrike på samme tid, hvor bøndene dominerer produksjonen og jordeierne bevarer sin rentierinnstilling – noe forøvrig hele borgerskapet gjør. Her beviser forresten unntaket regelen, særlig fysiokratene, de franske samfunnsøkonomene som hadde det engelske jordbruket som modell.

Hvis du nå søker røttene til en destruktiv «modernitet» – la oss kalle det teknosentrismens og den økologiske nedbrytingens ideologi – så kan du begynne med å lete her. Ikke i opplysningsfilosofien men i «forbedrings»-prosjektet, som setter produktivitet og profitt over alle menneskelige verdier. Våger jeg å si at det ikke er noen tilfeldighet at kugalskapskandalen forekom i Storbritannia, «forbedringens» fødested, og ikke noe annet sted i Europa?

Epokeskifte?

Så mye for moderniteten. La meg nå vende tilbake til det større spørsmålet om periodisering og skiftet fra modernitet til postmodernitet. Jeg har forsøkt å plassere moderniteten innafor en bestemt historieoppfatning som jeg mener er dypt feilaktig, som jeg mener har den virkning at den tilslører kapitalismens historiske særtrekk og nøytraliserer kapitalismen eller gjør den naturlig, om den ikke rett og slett definerer den bort.

Imidlertid må vi stadig hanskes med endringene i kapitalismen. Vi veit alle at kapitalisme per definisjon betyr konstant endring og utvikling, for ikke å nevne sykliske kriser. Men foregikk det et historisk brudd av noe spesielt slag – kanskje på 1960-tallet eller 1970-tallet?

Jeg må si med det samme at jeg bare har begynt å få klarhet i mine egne tanker om dette. Den ene tingen jeg er temmelig sikker på, er at begrepene modernitet og postmodernitet og periodiseringa av kapitalismen i disse termene, ikke vil hjelpe oss til å forstå om det har vært noe historisk brudd, og hvis det har, nøyaktig hva det består i, hvor dyptgående det er, hvor varig og avgjørende, eller hvilke konsekvenser det kan ha for noe som helst politisk prosjekt. Jeg mener at disse ideene og denne periodiseringa får oss til å se på alle de gærne stedene.

Jeg har sagt at begrepet modernitet slik det for tida blir brukt, henger sammen med et syn på den kapitalistiske utviklinga som kombinerer teknologisk determinisme med kommersiell uunngåelighet, slik at kapitalismen ganske enkelt blir en utvidelse av visse transhistoriske, nesten naturlige prosesser:

utvidelsen av handelen og teknologisk framskritt. Hva slags periodisering av kapitalismen skulle vi vente av en slik måte å se historien på? Hva ville være merkesteinene for store, epokegjørende endringer? Man kunne vente at milepælene ville markere en eller annen større endring i markedet og/eller en eller annen teknologisk omveltning. Det er faktisk stort sett det de aktuelle teoriene om overgangen fra moderniteten til postmoderniteten gir oss. Og mens disse teoriene kanskje forteller oss mange interessante ting, er jeg ikke så sikker på at de forteller oss mye om noe større historisk brudd i kapitalismen.

Se på den såkalte overgangen fra fordisme til fleksibel akkumulasjon. Jeg skal la spørsmålet ligge om hvor utbredt disse endringene i arbeidsprosessen og i markeds-strategiene virkelig er. Men jeg har spurt meg selv om nøyaktig hva som er nytt med dette skiftet. Jeg mener ikke at det ikke er noe nytt. Men hva er så nytt at det rettferdiggjør snakket om en epoke-overgang fra modernitet til postmodernitet, ja til og med fra hele kapitalismen fram til dette punktet og til en virkelig ny slags kapitalisme?

Den gamle fordismen brukte samlebåndet som erstatning for dyrere utdannete arbeidere og for å stramme kapitalens kontroll over arbeidsprosessen, med den tydelige hensikt å utvinne større verdier av arbeidet. Nå blir de nye teknologiene brukt for samme formål: å gjøre produktene lette og billige å sette sammen (hvordan skulle det forresten ellers være mulig med outsourcing og lignende?), for å kontrollere arbeidsprosessen, for å eliminere eller kombinere ulike ferdigheter både i produksjonen og i service-sektoren, for å erstatte høytlønna med lavtlønna arbeidere, i det hele tatt for å «kue» arbeiderne – nok en gang, for å utvinne større verdier av arbeidet. Så det som er nytt med denne såkalte nye økonomien, er ikke at de nye teknologiene representerer et enestående slags epokeskifte. Tvert imot, de gjør det ganske enkelt mulig at den gamle masseproduksjonsøkonomiens logikk blir diversifisert og utvidet. Nå kan den gamle logikken nå inn på hele nye sektorer, og den kan berøre typer av arbeidere som var mer eller mindre uberørt av den tidligere.

For å se denne utviklinga som et større epokegjørende brudd, må man fokusere på teknologiens mer eller mindre autonome logikk, enten det er arbeidsprosessens eller markedsføringas teknologi. Mitt tyngepunkt her ligger på kapitalismens logikk, ikke på noen spesiell teknologi eller arbeidsprosess, men logikken til spesielle samfunnsmessige eiendomsforhold. Det har ganske visst vært konstante teknologiske endringer og endringer i markedsstrategiene. Men disse endringene utgjør ikke noe større epoke-skifte i kapitalismens bevegelseslover.

Eller kanskje vi kan si at fordismen i seg selv utgjorde en slags epokeskifte, i det minste i den betydning at den representerer fullføringa av den prosessen som Marx kalte arbeidets reelle, i motsetning til den formelle, underkastelse under kapitalen. I den betydning representerer de nye teknologiene ikke så mye et epokeskifte som en utvidelse av fordismen. Det jeg mener her, er at den kapitalistiske akkumulasjonens logikk ikke bare fortsatt gjelder i en eller annen generell forstand for de nye teknologiene eller nye former for produksjon og markedsføring, men at de helt spesielt følger fordismens logikk.

Så hva er nytt?

I det hele tatt heller jeg mot å avvise den «postmoderne tilstand» som ikke så mye en historisk tilstand som tilsvarer en periode av kapitalismen som en psykologisk tilstand som svarer til en periode i biografien til Vestens venstre-intelligentsia. Den henger riktig nok sammen med kapitalismen, men det kan tenkes at det bare dreier seg om den teoretiske selvbevisstheten hos en generasjon av intellektuelle som vokste opp til modenhet i det atypiske øyeblikket som utgjøres av den lange etterkrigsoppgangen. For noen i denne generasjonen føltes slutten på oppgangen som slutten på normaliteten, og derfor har den sykliske nedgangen siden 1970 hatt en spesiell, katastrofal betydning for dem. Andre, særlig «postmodernistene», ser fortsatt ut til å sitte fast i den såkalte forbrukerkapitalismens velstående fase.

Hvis det har vært noen spesiell slags endring i epoke i den siste halvdelen av det tjuende århundret, må vi se etter det et annet sted. Hvis vi ser etter omdanninger som er dypere enn endringer i teknologi og markedsstrategier, da er forklaringer som har å gjøre med fleksibel akkumulasjon eller forbrukersamfunn ganske enkelt ikke gode nok. Hvis det har vært et epokeskifte i den siste halvdelen av det tjuende århundret, må vi se etter det et annet sted enn i den fleksible akkumulasjonen, forbrukersamfunnet, informasjonsteknologien, postmodernismens kultur, eller hos noen av de andre mistenkte. Eric Hobsbawm snakker i sin nylig utgitte historie om det tjuende århundret om en enorm endring ved midten av det tjuende århundret, han kaller det faktisk «den største, raskeste og mest grunnleggende [økonomiske, sosiale og kulturelle omveltning] i den skriftlige historien»⁸. Han mener at dens mest dramatiske symptom har vært bondestandens død. Jeg tror at det som ligger under denne endringen, er at dette er den perioden da kapitalismen selv for første gang har blitt noe som nærmer seg et universelt system. Jeg mener at kapitalismen, selv i såkalte avanserte kapitalistiske samfunn, for første gang virkelig har gjennomsyret ethvert aspekt av livet: staten, de herskende og produserende klassenes praksis og ideologi, og den herskende kulturen.

I min bok The Pristine Culture of Capitalism og andre steder har jeg foreslått at kapitalismen på noen måter har vært sein til å absorbere staten og den dominerende kulturen til og med i Vest-Europa (og i motsetning til visse konvensjoner, mer i det kontinentale Europa enn i Storbritannia), men i de siste tiåra kan man si at prosessen har blitt så godt som fullført. Og selvfølgelig ble kapitalismen også i samme periode en virkelig global foreteelse. Men la meg ile til med å tilføye at jeg ikke med dette mener det samme som vanligvis menes med det trøtte, gamle uttrykket «globalisering». Jeg snakker ikke her om bare veksten av de multinasjonale selskapene eller om nasjonalstatens svakhet – jeg har mine tvil om dem begge. Jeg snakker her om universaliseringa av selve kapitalismen, dens samfunnsforhold, dens bevegelseslover, dens motsetninger – det at logikken i å gjøre alt til varer, akkumulasjonens logikk og profittmaksimeringas logikk, gjennomtrenger alle aspekter av våre liv.

Hvis vi har sett noe nytt siden 1970-åra, er det ikke en grunnleggende diskontinuitet i kapitalismen, men tvert imot, at kapitalismen selv har nådd moden alder. Det kan være vi ser de første virkelige virkningene av kapitalismen som et altomfattende system. Vi ser konsekvensene av kapitalismen som et system som ikke bare er uten effektive rivaler men også uten virkelige utveier. Kapitalismen lever alene med sine egne iboende motsigelser. Den har liten utvei utover sine egne indre mekanismer til å rette opp eller kompensere for de mot-sigelsene og deres ødeleggende virkninger. Selv imperialismen, som mange så som kapitalismens siste tilflukt, er ikke hva den var: i de gamle formene for territoriell eller koloni-imperialisme pleide de kapitalistiske maktene å utkjempe sine rivaliseringer og motsigelser på ikke-kapitalistisk grunn. Nå har selv denne korrektive mekanismen for det meste blitt erstattet av den reint kapitalistiske mekanismen med økonomisk dominans og finansiell imperialisme.

Så dette er ikke bare en fase av kapitalismen. Dette er kapitalismen. Hvis «modernitet» har noe med det å gjøre, så er moderniteten godt og vel over, ikke skapt, men ødelagt av kapitalismen. Opplysningstida er død. Kanskje sosialismen vil gjenopplive den, men for tida hersker «forbedringens» kultur eneveldig. Og hvis det er det historien handler om, trenger vi virkelig ikke ideen om postmoderniteten. Det eneste begrepet vi trenger for å hanskes med denne nye virkeligheten, er kapitalisme. Antitesen til det er sjølsagt ikke postmodernisme, men sosialisme. Så hvis mine påstander er riktige, så er kapitalismens universalitet ikke en grunn til å oppgi det sosialistiske prosjektet, slik kapitalistiske triumfalister ville like å tro. Tvert imot, «totaliseringa» av kapitalismen betyr også at den i økende grad blir sårbar for sine egne iboende motsigelser og for opposisjonspolitikk.

Jeg hørte nylig Daniel Singer snakke om et interessant sammentreff. For ikke lenge siden, sa han, begynte den herskende klassen i Frankrike å gratulere seg selv med at de endelig hadde gjort Frankrike til et «normalt» land – det vil si et moderne kapitalistisk samfunn. Dette var, for eksempel, ett av hovedtemaene ved Mitterrands begravelse. Han var jo hovedarkitekten for den franske «normaliteten», som hadde beveget Frankrike i retning av de ny-konservative regjeringene andre steder i Europa og i USA. Men i selve dette øyeblikk av sjølgratulasjoner gikk det franske folket ut i gatene, noen steder i et antall som var større enn noen gang. Jeg gjetter på at det var virkningen av møtet med kapitalismen uten dekorasjoner eller raffinementer, i all dens nakne og usminkede realitet. La oss håpe at det også var et symptom på et virkelig epokeskifte.

Noter:

1. Se for eksempel: Frederic Jameson: «Five Theses on Actually Existing Marxism», i Monthly Review 47, nr. 11 (mai 1996) og David Harvey: The Condition of Postmodernity (Oxford and Cambridge, Mass., 1990).
2. Om teorien om «desorganisert kapitalisme», se S. Lash og J. Urry: The End of Organized Capitalism (Madison, WI: University of Wisconsin Press, 1987).
3. Jeg har utviklet noe av argumentasjonen i dette avsnittet i artikkelen «From Opportunity to Imperative: The History of the Market», i Monthly Review 46 nr. 3 (juli/august 1994).
4. Roger Burbach: «For a Zapatista Style Postmodernist Perspective», i Monthly Review 47, nr. 10 (mars 1996): 37.
5. Jeg har diskutert noen av poengene i dette avsnittet mer omfattende i The Pristine Culture of Capitalism: A Historical Essay on Old Regimes and Modern States (London: Verso, 1991).
6. Marshall Berman: All That is Solid Melts into Air: The Experience of Modernity (New York: Penguin Books, 1988).
7. Samme sted, s. 18.
8. Eric Hobsbawm: The Age of Extremes: A History of the World, 1914–1991 (New York, Pantheon, 1994), s. 8, 289.

Noreg som stat er i sterk grad avhengig av Statoil sine investeringar.

Det norske statsapparatet tilpassar seg Statoil sine interesser i den type investeringar.

Helge Ryggvik er historikar tilsett ved TIK-senteret ved Universitetet i Oslo. Spesialfeltet hans er økonomisk historie. Han har skrive fleire bøker om olje, blant anna Til siste dråpe – om oljens politiske historie (2009).

Ingrid Baltzersen er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!, midtaustenvitar og jobbar med flyktningungdom.

Kva var formålet med å oppretta Statoil?

Viss du går tilbake til då Statoil blei oppretta, låg det ingen imperialistiske ambisjonar bak. Då var utgangspunktet tvert i mot, at ein sto overfor ein stor industri, dominert av dei største selskapa i verda. Den gongen var det ei allmenn forståing, ikkje berre på venstresida men også i embetsverket, at dette var selskap som var forbunde med politisk påverknad, altså element av imperialisme. Noreg skulle bruka statsapparatet for å beskytta oss så me ikkje blei utsette for det same. Målet med opprettinga av Statoil var å skaffa seg politisk kontroll i ei næring som var dominert av utanlandske selskap. Dei hadde monopol på teknologi, og dei hadde god tilgang på kapital. Begge deler ønska den norske staten å kontrollere. Det var eit viktig verkemiddel for å etablera Statoil med teknologisk kompetanse som kunne stå opp mot dei utanlandske selskapa for å komma i ein posisjon, som gjorde at Noreg fekk maksimalt ut av renta frå oljeverksemda. Så sånn sett kan ein sjå på Statoil som eit antiimperialistisk verkemiddel. Men allereie frå starten såg ein føre seg at ein ikkje berre kunne eksportera råvarer frå Noreg, men også eksportera kapital og kompetanse knytt til dette. Da Statoil gradvis utvikla seg til å bli eit selskap som erobra teknologi og kontroll på norsk sokkel, var det logisk at ein enda opp med å gå utanlands. I forhold til den opphavlege målsetninga var det ulogisk, eller i alle fall umoralsk, at me enda opp med at den same kapitalen skulle ut og etablera seg og rana til seg grunnrente, ikkje berre profitt, men oljerente frå dei statane ein investerte i.

Eg tenkjer at det er meir umoralsk enn ulogisk.

Norske selskap ut i verda

Dette vendepunktet kom i 1990. Det er interessant, fordi det skjedde parallelt med at omgrepet globalisering fekk det store gjennomslaget. Bøkene om globalisering, som etablerte ordet «globalisering», kom i 1990. For Noreg sin del var det eit politisk skifte. EØS-avtalen blei ikkje vedteke før i 1993, men allereie frå slutten av åttitalet og starten av nittitalet låg det i korta at Noreg kom til å slutta seg til EØS. Det norske statsapparatet tilpassa seg avtalen. Frå å ha ein politisk periode der ein beskytta norsk kapital gjennom preferansar for norske selskap, så opna ein opp for frie investeringar i Noreg. Ein ga samtidig sterke insentiv slik at norske selskap skulle gå ut. Dette skjedde i og for seg også, store selskap kom inn i Noreg og kjøpte seg opp mye i norsk industri, samtidig med at norske selskap ekspanderte internasjonalt, kjøpte seg stort opp i utlandet. Det er mange eksempel på dette. Eg veit ikkje om du hugsar Kværner?

Jo det gjer eg, eg kjem frå Stavanger.

Dei var jo frå Oslo, men kjøpte opp Rosenberg Verft, så sånn sett er dei kjent. Kværner bidrog til ein strukturendring av norsk verftsindustri då dei la ned alt som var på Austlandet og konsentrerte seg om å bygga opp store offshoreverft på Vestlandet. Så kjøpte dei opp ein heil haug med verft langs Nordsjøkysten og i Aust-Europa, blant anna i Polen. Men dei lukkast ikkje, fordi det stort sett var gamle uproduktive verft og marknaden auka ikkje spesielt. Korea hadde langt betre kapasitet, moderne, store verft og billig arbeidskraft. Samtidig bestemte Statoil seg for å «gå ut i verda», i allianse med BP.

Vikingar

Viss ein skal sjå på relasjonen mellom stat og kapital, så skjedde dette i samsvar med norske myndigheiter. Det var ein diskusjon på Stortinget, sjølv om den ikkje var stor. Den er ganske morosam å lesa i ettertid i eit imperialismeperspektiv; hovudreaksjonen var berre entusiasme, ein brukte metaforar som «den nye vikingtida». Eg hugsar at då eg var på ambassaden i Aserbajdsjan på nitti-talet, så viste ein gjerne til den metaforen, utan at ein tenkte noko imperialistisk med det. Refleksen var at dette var gøy og morosamt og spanande, og me skal erobra verda.

Men syntest mottakarane at dette var så gøy? Vikingane var jo ikkje så hyggelige?

Nei, både og, spørs kor du var. I Aserbajdsjan var dei opptekne av å lausriva seg frå Sovjetunionen, så dei ville finna allierte. Tor Heyerdahl var også i Aserbajdsjan og oppdaga helleristningar, som han meinte viste at æsene, dei gamle nordiske gudane, kom derfrå. Dei laga ei kopling der som blei ein slags felles opphavshistorie som blei etablert, sjølvsagt for å selja Noreg. Men det underliggande var at Noreg hadde teknologi på eit område som det var stor kamp om på det tidspunktet, og ville ha tilgang til nye oljereserver. Aserbajdsjan blei på det tidspunktet rekna som veldig viktig, for ein såg for seg at det var oljereserver der omtrent som i Midtausten. Ein hadde hatt stor oljeverksemd i Baku i mange år, men fann no olje i Kaspihavet på grunn av offshore oljeboring. Det førte til intens politisering av dette området, der alle dei imperialistiske partane var til stades. Det blei laga ein James Bond-film med det som motiv. Det var sjølvsagt uttrykk for nittitalet, der ein hadde ein aukande kamp om posisjonering i forhold til oljereserver. Det var ein viktig del av imperialismen. Midtausten var ein ustabil region, så det å skaffa seg kontroll over oljereserver i andre område blei oppfatta som strategisk viktig. Den norske staten reagerte som ein imperialist i den forstand at ein sette veldig mykje ressursar inn på den politiske sida for å hjelpa norsk industri. Så Noreg sto ikkje tilbake i forhold til dei andre store nasjonane, når det gjaldt å senda delegasjonar med stortingsfolk og departementsfolk og kongar og kronprinsar og så vidare for å fremja interessene til Noreg. Tilsvarande var i stor grad nittitalet og starten på totusentalet prega av ei omfattande satsing frå norske politiske myndigheiter for å støtta opp om dei investeringane som Statoil dreiv med i verda. Det var eit skifte i det norske utanrikspolitiske apparatet. Historisk så var det først knytt til sjøfarten. Deretter blei det sånn at der Noreg dreiv med hjelpearbeid, prega det kven som blei ambassadørar og kva ambassadørane dreiv med når dei var ute. Frå nittitalet var det i aukande grad olje som bestemte når ein oppretta ambassadar. Det fekk openberre, også politiske konsekvensar, og Noreg framsto som ein sjølvstendig aktør, ikkje berre som ein del av USA-imperialismen.

Samarbeid med BP

Når Noreg går ut og forsøker å konkurrera om kontraktar i Aserbajdsjan, Nigeria eller Brasil, så er hovudkonkurrentane amerikansk og britisk kapital. Og det er det verdt å merka seg. Då Statoil starta sitt internasjonale engasjement i Aserbajdsjan, var det gjennom BP, altså Storbritannia. Sett frå BP sin ståstad var tanken at Statoil kunne hjelpa til med å opna område der BP hadde politiske problem på grunn av imperiefortida. I Nigeria der Statoil kom inn saman med BP, var bakgrunnen at dei tidlegare var kasta ut av Nigeria. BP såg for seg moglegheita til å komma inn ved å bruka Statoil som operatør fordi Statoil kom til Afrika frå Noreg og var rekna som sniltl og ikkje imperialistisk. Det har vore ein del av spelet heile vegen.

Det som det viste seg utover nittitalet og ikkje minst på totusentalet, var to ting. Det første var at Noreg fekk veldig stor merksemd i dei landa ein reiste rundt i. Tilsynelatande var Noreg sin freds-, miljø-og sosialdemokratibakgrunn eit fortrinn. Fordi i dei fleste diktaturstatar og semidiktatur som Noreg var involvert i, så eksisterte det alltid ein middelklasse som hadde allmennkunnskap og såg på Noreg som eit positivt alternativ til dei historiske imperialistnasjonane, som mange av dei andre oljeselskapa kom frå. Det spelte også diktatorane bevisst på. Når det var besøk frå Noreg, fekk det veldig ofte stor publisitet. Eit av dei mest ekstreme eksempla er Brundtland som var i Indonesia under Suharto på nittitalet. Då var det ei enorm mottaking i hovudstaten med enorme banner med bilete av Suharto og Brundtland på kvar sin vimpel ved sidan av kvarandre. Og det var rett før Suharto måtte gå på grunn av opprør. Men bakgrunnen var diktatoren som ønskjer å selja seg i forhold til sin eigen middelklasse, ved å visa at han har relasjon til Noreg. Men når det kom til stykket, så ende det aldri opp med nokon store kontraktar for Noreg.

Det er interessant, kvifor ikkje?

BP hadde jo forhåpningar til Noreg, men dei merka at dei ikkje fekk noko særleg igjen for denne alliansen. For når det kom til stykket, så var det kven som kunne stilla opp med politisk makt som var det avgjerande. Så i Aserbajdsjan var det viktig for Aliyev kven som kunne styrka hans politiske posisjon vis á vis Russland. I det spelet var Noreg ein tapar. Statoil var veldig tidleg ute i Aserbajdsjan, og dei investerte masse energi for å sleppa til og få nye konsesjonar, men dei lukkast ikkje med anna enn eigarskapen som dei fekk gjennom BP tidleg på nittitalet. Då slutten av nittitalet kom, fekk me ein krise på grunn av låge oljeprisar, og Statoil blei kasta ut av BP-alliansen. Med den låge oljeprisen på nittitalet måtte dei kutta ut masse prosjekt, og berre skalla ned til nokon få. Så det var eigentleg Statoil ved inngangen til totusentalet. I akkurat den same perioden hadde mange av desse utanlandske, norske etableringane som hadde store ambisjonar på nittitalet, gått dårlig. Det gjekk veldig dårlig med Kverner, dei tapte masse pengar og gjekk i realiteten konkurs, før dei blei overtatt av Røkke og Aker.

Så historia her er at det starta med at Noreg gjekk frå oljealder rett inn i ein sjølvstendig imperiemålsetting. Ein bygde seg opp innafor rammene av amerikansk dominans og spelte på lag med dei, men brukte statsapparatet også til å konkurrera med amerikanarane og britane for å sikra seg konsesjonar. Det var sjølvsagt konkurranse innafor ein marknad som dei kontrollerte militært, og Noreg hadde heilt openberr interesse i å støtta dei aktuelle regima. Det innebar for eksempel at Noreg ikkje gjorde noko særleg i forhold til det diktatoriske regimet i Aserbajdsjan. Ein gjekk inn i Libya, gjorde ingenting for å protestera mot Gaddafi sitt undertrykkande regime. Ein fekk problem i forhold til Iran, for der var norsk kapital ute før og på tvers av dei amerikanske interessene. Norsk kapital gjekk også inn i Libya uavhengig av amerikanarane, på eit tidspunkt der amerikanarane boikotta begge. Då var det ikkje Statoil, heller ikkje Hydro, men Saga. En hadde eit uavhengig privat oljeselskap som opererte fritt utafor rammene av det amerikanske politiske regimet, men med ein gong dei politiske konjunkturane endra seg, blei Saga overtatt av først Hydro og delvis Statoil. Og det var då Hydro, som overtok investeringane til Saga i Libya som blei gjort før amerikanarane opna opp. På same måte var Saga først ute i Iran, også på tvers av amerikanarane sin boikottpolitikk, men i tråd med det som var politikken i mange europeiske land. Så ein kan sei at det er eksempel på at element av norsk kapital fungerer sjølvstendig og ikkje er underlagt amerikanarane i alle samanhengar. Statoil kunne ikkje gjera det fordi dei hadde også investeringar i USA, så dei risikerte å bli straffa i USA.

Frå politikk til miljø

Ut over totusentalet begynte Statoil å tena pengar igjen, mykje pengar. Viss du ser på investeringane til Statoil, så er dei fleste av investeringane i Sør basert på investeringar på nittitalet. Desse blei gjort då muren falt, og ein del land som tidlegare var avsperra for investeringar, blei opna opp – som Angola, Nigeria, Aserbajdsjan og Vietnam. På totusentalet var det ein sånn type investering, nemleg Algerie i 2003, men etter det så har ein satsa ein del i Brasil. Brasil er jo innafor den vestlege interessesfæren, dei er relativt sjølvstendige og har eit etablert statsapparat, så det kan ikkje samanliknast med dei aktuelle landa i Afrika. Hovudinvesteringane har vore i USA og Canada, respektivt i skiferolje og oljesand.

Så då er me over på miljøutfordingar?

Ja, ein beveger seg frå område som er potensielt sårbare i forhold til konfliktar, til område som er i randsona for kva miljøet kan tåla. Statoil ønsker seg jo tilgang til store oljereserver som dei kan tena mykje pengar på, og som kostar minst mogleg å utvinna. Problemet er at frå slutten av nittitalet og ut over totusentalet så merka dei at konkurransen om dei aktuelle felta blei hardare og hardare. Det blei fleire og fleire aktørar. Konkurransen for å sleppa til på dei resterande oljereservane blei hardare selskapa mellom, dermed blei det også vanskelegare å få gode avtalar for eit selskap som Statoil, som ikkje hadde dei same fortrinna som utanlandske selskap. Dei hadde ikkje tilgang til eit stort militærapparat og var ikkje gode på å driva omfattande korrupsjon, som var nødvendig for å sleppa til. Statoil gjekk likevel på to sånne skandalar, i Iran og Libya. Spesielt frå og med då Fjell gjekk av som leiar i 2003 på grunn av korrupsjonsskandalen i Iran, var det ein dreiing mot meir stabile område: Brasil, USA, Canada.

På slutten av nittitalet og starten av totusentalet fokuserte venstresida i Noreg mykje på utanlandsinvesteringane. Veldig bra eigentleg, fordi då blei det stilt kritiske spørsmål. Og det var ei slags førestilling om at Noreg skulle bli ein meir og meir aggressiv internasjonal oljeimperialist. Men det har ikkje gått så langt som det kunne sjå ut, og viktigaste grunnen var at ein tapte i konkurransen. I tillegg til dei store utanlandske selskapa så kom kinesarane. Kina og dei kinesiske statsoljeselskapa investerte stort og konkurrerte om å få konsesjonar i dei aktuelle landa. Dei var villige til å gå inn på avtalar som var mykje dårlegare sett frå eit selskap si side. Kinesarane hadde same målsetning som dei gamle oljeselskapa hadde i den gamle imperialistperioden, dei ønska seg tilgang på sikre råvarer for sin industri. Dei var villige til både å satsa langsiktig og stort og gå inn i avtalar som på papiret var dårligare økonomisk. Samtidig hadde dei ein del politiske fortrinn fordi dei ikkje tok omsyn til menneskerettar, og ofte kom dei med seg billig arbeidskraft frå Kina. Slikt kunne ikkje Statoil gjera. Dei blei jo ein konkurrent som var vanskelig å forholda seg til. Dette bidrog til at den imperialistiske driven til Statoil slik at den tredje verda blei svekka.

I dag ser du at det er langt færre norske stortingsfolk på politiske turar enn det var på nittitalet og tidleg på totusentalet. Den sterke driven mot ein norsk olje-imperialisme som me såg langt ut på totusentalet, er svekka og ikkje så viktig som den var. Derimot er det klart at viss ein ser på Noreg sitt forhold til investeringar og politikk i forhold til miljøspørsmålet, er det meir påverka. Det kom politisk til uttrykk frå andre halvpart av totusentalet, rundt 2005, med satsing på nordområda under Jonas Gahr Støre. Og det var heilt openbert ei heilt oljebasert satsing. Ein snakka om Svalbard og avklaring av områda rundt Jan Mayen og spørsmål om delelinja i forhold til Russland, og det var ei sterk målsetning i norsk oljeindustri om å få kontraktar på russisk side. Ein såg for seg ein sterk norsk ekspansjon i Arktis. Noreg har heile tida sagt at me må gjera det før Russland gjer det. Det er sjølvsagt berre tull, russarane er ikkje i nærleiken av å gjera noko i Arktis for dei har mange betre tilgjengelege oljekildar andre stader. Så når dette skjer, så er det fordi Noreg har ekspandert verksemda så intenst at ein berre må ha noko nytt for å oppretthalda aktivitetsnivået.

Staten og kapitalen

Kunne ein latt væra å prøva å pusha grensene politisk og når det gjeld miljø? Kunne ein hatt eit statleg oljeselskap som berre var i Noreg og tok opp olje her?

Det hadde vore mogleg, men då måtte me hatt politisk kontroll over selskapet. Poenget er at no er det eit selskap som er reint statskapitalistisk, som blir drive av profittmotiv, og som norske politikarar har tillate å operera på den måten. Sekstisju prosent er eigd av staten, berre trettitre prosent er eigd av private. Så sånn sett er det eit statleg selskap, men viss du samanliknar med til dømes Petrobras i Brasil, så er omtrent halvparten privateigd, så sånn sett har dei ein større privat eigardel. Men det er eit mykje meir politisk selskap, for der brukar staten si politiske makt til å kontrollera korleis selskapet opptrer. Så sjølv om Petrobras har ein større privat eigardel, så er Statoil i større grad eit sjølvstendig kapitalistisk selskap fordi politikarane i Noreg har bestemt seg for å ikkje blanda seg inn i det. Det er den politiske konsensusen. Så difor oppstår sånne rare ting som at politikarane seier at «me er mot oljesand, men Statoil driver med det, og det kan me ikkje gjera noko med.»

Denne gangen tester vi våre lesere med en kviss

1. Afrika mottar årlig rundt 30 milliarder dollar i det som kalles «bistand». Hvor mye omtrent tas ut av Afrika gjennom bl.a. renter og avdrag, storselskapers profitter, ulovlige finanstransaksjoner og skattesnyteri?
2. For 100 år sida tjente de 20 % rikeste i verden 11 ganger så mye som de 20 % fattigste. Hva var forskjellen i 2000?
3. Målet er å skaffe 100 milliarder dollar i året innen 2020 til å finansiere globale miljø-tiltak. Hvor mye subsidierte G-20-landa produksjon av fossil energi med i 2014?
4. Hvor stor andel av verdens samlete formue står de 8 % rikeste for? Og hva er andelen for den laveste 70 %?
5. a) Hvor store investeringer foretok Statoil i 2015? b) Hvor stor del av produksjonen skjer utafor Norge? c) Hvilke land ligger på topp? d) Hvilke oljeselskaper fant mer ny olje enn Statoil?
6. En meningsmåling i desember viste at hver tredje republikanske velger ville bombe byen Agrabah. Hvor ligger den?
7. Kina har nær 20 % av verdens innbyggertall og USA har nær 5 %. Hvilket land har flest dollarmilliardærer?
8. Den engelskspråklige nettstedet Mermann–Webster registrerer alle ord som folk søker etter forklaringer på. Hvilket ord kom på topp i 2015, med en økning på 170 % fra i fjor?
9. Hvilken stor triumf kunne Nato – i følge generalsekretær Jens Stoltenberg – glede seg over i desember 2015?
10. Verdensbanken har forkynt at det «bare» er 900 millioner mennesker i u-landa som er fattige, eller 15 %, målt etter USD 1,90 per dag. En kjent forsker, Peter Edward, har anslått USD 7,40 som «etisk fattigdomsgrense». (Den som vil leve for 60 kroner dagen kan prøve.) Hvor mange vil etter dette målet være fattige, og hvor stor del av befolkningen i Sør utgjør de?
11. Hvor ligger Norge på statistikken over land som oftest har deltatt i kriger utover eget territorium sida 1990?
12. CO2-utslipp måles etter nasjon. Men de kan også måles etter inntekt og klasse. Hvor tungt er det gjennomsnittlige økologiske fotavtrykket til de 1 % rikeste i verden sammenliknet med gjennomsnittet blant de 10 %.
13. Barnedødeligheten (under fem år) er kraftig på vei nedover i Afrika sør for Sahara. Hvor mye høyere er risikoen for at et barn dør her enn i Norge?
14. Hvilke julegaver, i prisklassen 150 000 til to millioner norske kroner, var årets jule-gavehit innenfor den pengesterke eliten?
15. Hvor mange timer må en tekstilarbeider i Bangladesh arbeide for a) å kjøpe en kilo kjøtt og b) betale for en legetime?

Svar på kvissen:

1. Nær 200 milliarder dollar. Kilde: https://www.youtube.com/watch?v=E5hdcfFyahMhet
2. De rikeste 20 % tjente 74 ganger så mye. Kilde: Reid-Henry: The political origins of inequality. Chicago: Chicago University Press, 2015 s. 1
3. 452 milliarder dollar. Kilde: ODI: Empty promises. November 2015, (www.odi.org.uk)
4. 8 % står for 85 %, mens 70 % bare står for 3 %. Kilde: Credit Suisse: Global Wealth Report 2015, s. 24.
5. a) Ca. 150 milliarder kroner. b) 37 %. c) USA, Angola, Aserbajdsjan og Brasil. d) Ingen. Kilde: Steinar Alsos, Jakten på den siste olje, 2015. Framtiden i våre hender. (www.framtiden.no).
6. Det er eventyrbyen fra filmen Aladdin. Kilde: Aftenposten, 19.12.2016.
7. USA har 46 % av alle dollarmilliarder, mot 4 % for Kina. Dvs. at USA har 45 ganger flere enn Kina. Kilde: Credit Suisse: Global Wealth Report 2015, s. 25.
8. Ordet er «sosialisme», som nettstedet mener har sammenheng med Bernie Sanders kampanje for å bli nominert. På samme måte er «fascisme» et ord som flere søker på enn før, sannsynligvis som et resultat av at Donald Trump rykker fram. Kilde: The Guardian, 16.12.2015
9. Ifølge en twittermelding gledet han seg over at tre Nato-land kom på pallen i håndball-VM for kvinner. Han kunne lagt til at Norge som vanlig var flinkest i klassen. Men vi tapte for Russland, og slo en alliansepartner i finalen. Det første er farlig, det andre må da være usolidarisk.
10. Da blir tallet 4,2 milliarder, altså mer enn fem ganger så mange, og andelen er nær 70 %. I Afrika er det 91 % og i Sør-Asia 93 %. Kilde: Verdensbankens Povcalnet og The Guardian 1.11.2015.
11. Storbritannia og Frankrike (de gamle kolonimaktene) deler førsteplassen. Deretter kommer Norge, omtrent på samme nivå som Danmark, USA og Nederland.
12. Forskjellen er kan være rundt 175: 1. Kilde: Oxfam. Extreme carbon inequality, 2015. www.oxfam.org.uk.
13. Risikoen I Afrika Sør for Sahara er mer enn 30 ganger høyere. Kilde: UNDP: Human Development Report 2015, s.
14. Vibratorer og dildoer besatt med diamanter og utformet av kjente kunstnere. Kilde: Counterpunch, 23.12.2015.
15. a) 14 timer, b) 84 timer. For en tilsvarende norsk arbeider er det a) en halvtime og b) én time. Kilde: Dårlig råd med nål og tråd. Framtiden i våre hender, 1015. (www.framtiden.no)

– I Sverige er det så utruleg sterke muslimfiendtlege krefter, også i borgarlege leiarartiklar.

Så når eg seier at eg kan forstå at folk blir reserverte mot muslimar etter Paris, så kan det bli oppfatta som at eg har endra meining eller blitt populist.

Åsa Linderborg er kulturredaktør i Aftonbladet og ein aktiv debattant i Sverige, blant anna sterkt kritisk til invasjonen av Irak. Ho har bakgrunn frå Vänsterpartiet Kommunisterna. I 2007 kom ho med boka Meg eier ingen.

Ingrid Baltzersen er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!, midtaustenvitar og jobbar med flyktningungdom.

Åsa Linderborg: Kvifor vil du prata med meg?

Ingrid Baltzersen: Eg vil snakka om klasse med deg. Første gongen eg høyrde deg, var på radioen då eg kjørte til Strømstad i 2007. Du var sommarpratar i svensk P1 og snakka om hendene til medlemmane av familien din. Og så las eg boka, Meg eier ingen, og den gjorde stort inntrykk på meg, og på mange andre også. Korleis synst du debatten om klasse har utvikla seg?

Det var jo i mange år som ein ikkje snakka om arbeidarklassen i Sverige i det heile tatt. Det var lenge før muren fall at ein slutta å snakka om klasser. Det har jo med det sosialdemokratiske prosjektet å gjera, dei vil ikkje ha ein klassekampretorikk, dei vil ha ein konsensusretorikk, då kan ein ikkje driva å prata om klasse og konfrontasjon. Så vil dei heller ikkje erkjenna at Sverige er eit klassesamfunn. I tiår etter tiår styrte sosialdemokratiet Sverige, og kunne liksom ikkje erkjenna urettferd når det gjeld klasse. Så då slutta dei å snakka om klasse, og skulle vera eit parti for alle, kva faen er det. Så klasse forsvann. Seinare kom heile det nyliberale prosjektet, der klasseskilja vaks så inn i satan. Velferdssamfunnet gjekk sundt.

Eg trur me har verdast finaste arbeidarlitteratur her i Sverige, det har hengt i hop med det sosialdemokratiske prosjektet, me bygger landet. Autodidaktane kjem og fortel si historie. Dei var jo menn alle saman, på 30-talet. Men seinare, då velferdssamfunnet brøyt saman, så var det kvinnene som kom fram og skreiv om velferda. Nokre kvinner hadde allereie då eg kom. Eg trur at noko av greia med Meg eier ingen er at den er skriven i ein skjønnlitterær form, men den handlar om eit menneske som har funnest. Så ingen kan sei at det berre er ein romanfigur. Det blir så tydelig at klasse finst med pappaen min som eksempel. Eg vil sei at me snakkar om klasse i Sverige i dag på ein måte me ikkje har gjort på veldig lenge, og det har ikkje berre med Meg eier ingen, men at det har kome mange som snakkar om klasse. Heilt enkelt fordi samfunnet ser ut som det gjer.

Kva tenkjer du?

Det er jo så tydelege skiller no. Men derimot så er det veldig få som kan sei kva arbeidarklassen er. Ein snakkar om klasse, men seier ikkje at arbeidarklassen finst, då snakkar ein om innvandrarar i staden. Dei får symbolisera arbeidarklassen. Men det stemmer jo ikkje. Statistisk sett er det sånn i Sverige at halvparten av alle høyrer til LO-kollektivet på ein eller annan måte. Anten har ein ein LO-jobb, eller så er ein barn av ein LO-arbeidar. Eller pensjonist innafor LO-kollektivet. Og så finst det mange arbeidslause som søkjer jobb i LO-kollektivet. Då er det fortsett halvparten.

Det er på den måten du vil definera arbeidarklasse?

Det er eit spørsmål om makt. Her har Magnus Marsdal eit jævla bra poeng i FrP-koden: Dei som seier at arbeidarklassen ikkje finst, kan i timesvis øsa ut sin forakt over arbeidarklassen når det gjeld kulturkonsumpsjonen, altså kva namn dei døyper borna sine, korleis dei ser ut, kva dei eter, kva dei høyrer på. Då snakkar ein om arbeidarklassen, men ikkje elles. Ein snakkar ikkje om arbeidarklassen som nokon som arbeider med kroppen sin, som er dårlegare utdanna, tener dårlegare, og framfor alt ikkje kan påverka liva sine. Dette er eit klassisk maktspørsmål. Så me har ingen klassediskusjon på det nivået. I Sverige vil eg sei at når ein snakkar om arbeidarklassen, så er det alltid underklassen som er eksempelet. Dei som ikkje har nokon jobb, som aldri har kome inn på arbeidsmarknaden. Ikkje den heilt vanlege slitaren, dei blir sett på som middelklasse, til trass for at ein vanleg slitar har åtte år kortare forventa levealder enn ein akademikar.

Er det nokon som snakkar om arbeidarklasse i Sverige på den måten du gjer?

Det er nokon som forsøker å gjera det likevel. Men om eg nettopp var sint på sosialdemokratane fordi dei ikkje snakkar om klasse, så har det postmoderne venstre også hivd ut klasseomgrepet, dei har nok vore like viktige på sett og vis. Eg tenkjer på heile identitetspolitikken som har blitt veldig sterk i Sverige. Då handlar det berre om såkalla «rasifierade» eller kvinner eller LHBTQ-diskusjonar, men aldri klasse, det er eit parameter som ikkje finst.

Du har jo også skrive om prekariatet. Korleis ser du på mogleiken for å konstituera seg som arbeidarklasse i dag?

Når ein ikkje har ein jobb?

Nei, generelt. Eg tenkjer at eg sjølv til dels er arbeidarklasse sjølv om eg har lang utdanning. Eg jobbar i ein bustad for einslege mindreårige flyktningar og lagar middag og oppdreg ungdommar. Så eg tenkjer det er ein slags arbeidarklassejobb, men eg har jo ikkje så mykje til felles med dei som jobbar på oljeplattform og tener mykje meir enn meg.

Med di utdanning burde du jo ha moglegheiter som ein uutdanna ikkje har.

Kanskje, men ikkje nødvendigvis, men ein ser no at ein treng lang utdanning for ganske låge stillingar.

Det stemmer, det kjem jo an på kva ein studerer også.

Sjølvsagt, menkorleis kan dei ulike delane av arbeidarklassen føla at dei er same klasse?

Det er eit skjebnespørsmål. Arbeidar står mot arbeidar i dag. Heile flyktningsituasjonen viser jo det. I Sverige sendte Svensk Næringsliv, den svenske arbeidsgjevar-organisasjonen, ut eit brev før jul der det sto «God jul, no får me håpa at flyktningstrømmane vil senka tersklane i arbeidslivet, så ein får lågare startlønn». Dei skriver det rett ut, det er ikkje klokt. Eg forstår dei arbeidarane i Sverige som kjenner seg veldig trua av at nokon kjem til Sverige og skal jobba for 60 kroner i timen. Det er ikkje rasisme å kjenna seg trua heilt inn på skinnet av at nokon senkar lønna. Det speler ingen rolle korleis det mennesket ser ut og kva språk dei snakkar, det er ikkje det det handlar om. Kollektivavtalar og fast tilsetting blir meir og meir uvanleg. Dei fleste som er i LO-kollektivet, uansett om dei er med i fagforbund eller ikkje, er kvinner utan fast tilsetting som ikkje snakkar svensk. Korleis skal ein få dei til å organisera seg på same måte og saman med dei som er fødde her og har fast jobb? Eg veit ikkje.

Eg hadde håpa at du hadde fasit og svar på dette.

Nei, fy faen så vanskeleg. Altså i dag så får du ikkje jobb viss du er med i fagforeininga. Så kva krav kan ein eigentleg stilla. Og jo mindre arbeidsplassane blir, jo mindre moglegheit er det for å våga å vera fagleg aktiv. I dei store industriane er det mange som organiserer seg, ein kan gøyma seg mellom alle dei andre.

Veit du noko om korleis fagrørsla har forsøkt å organisera dei stadane som er vanskelege å organisera? I Noreg har det vore ei kampanje for å organisera dei frå Polen og Latvia og andre stader som arbeidar i bygningsindustrien.

Det har Sverige også forsøkt å gjera, absolutt. Det har vore vanskeleg, fordi arbeidsgjevarane til polakkane ikkje har tillate dei å vera med i fagforeininga. Og dei lever under forferdelege forhold her i Sverige, det finst polakkar som byggjer hus som sjølv bur på betonggolv i brakker og containerar, ein trur ikkje det er sant. Det er slavearbeidskraft. Korleis skal ein få dei til å organisera seg her?

Ser du nokon rørsle som går den riktige vegen?

Dette spørsmålet har svensk fagrørsle tatt på alvor. Men dei vil ikkje organisera papirlause arbeidarar. Tvert om samarbeider dei med arbeidsgjevarane om å få bort papirlause. Det er heilt umenneskeleg. Om du står på ein byggearbeidsplass og gjer arbeidet ditt, då skal du ha same rettane som dei andre uansett om du har eit pass eller ikkje. Fagrørsla skal ikkje ta stilling til om folk er her legalt eller ikkje, dei skal vera ein organisasjon for arbeidarar. Det spørsmålet er kjempevanskeleg. Og no er det stort trykk for å senka startlønna og innføra lågare lønn for ungdommar, men det skapar jo ikkje fleire jobbar i det heile tatt. Ein blir rekna som ungdom til ein er tjueseks år. Då eg var tjueseks hadde eg ei dotter på tre år, eg var eit vakse menneske. Eg kunne aldri forsørgja ho på ei ungdomsløn.

I Noreg er det ein myte om at ein ikkje tar debatten om innvandring og integrering i Sverige, og at det er grunnen til konflikt i arbeidarklassen og at folk stemmer Sverigedemokratane.

Me har ikkje gjort noko anna enn å snakka om innvandring i Sverige og om Sverigedemokratane. Derimot finst det eit sterkt pk-paradigme om at viss nokon seier negerbolle så blir det eit jævla liv. Eg synst ikkje ein skal sei negerbolle. Men det blir mykje symbolpolitikk og symbolposisjonar. Eg skreiv ein tekst for ikkje lenge sidan der eg tok eit eksempel om at kultursidene rasar over Tintin i Kongo og negerbollespørsmålet. Me held veldig mykje på med identitetspolitikk. Samtidig så har svenske myndigheiter store ID-kontrollar på T-banen, så papirlause kjem seg ikkje på jobb fordi dei er «rasifierade», om ein skal bruka eit identitetspolitisk ord som eg ikkje synst noko om. Det me som er antirasistar, burde gjera er å fortelja om kva rettar ein har om ein kjem fira timar for seint på jobben fordi ein sat fast i ein ID-kontroll. Men kulturjournalistar har ingen aning om sånne saker, me snakkar berre om det me forstår, altså negerbolle.

Denne «åsiktskorridoren» er ein myte. På den eine sida har me harde diskusjonar om n-ordet. Men me diskuterer også flyktningvolum og integreringsproblem.

Sverige tar i mot veldig mange flyktningar, korleis blir det tatt i mot bortsett frå at arbeidsgjevarorganisasjonen skriv positivt om det i julebrevet?

Borgarskapen er veldig splitta. Det finst dei som absolutt ikkje vil ha inn innvandrarar fordi dei heilt enkelt er rasistar, dei vil ikkje ha muslimar. Så finst det ein borgarskap som er humanister, dei er ikkje så mange, men dei finst. Og så finst det ein borgarskap som er arbeidsgjevarsida som vil ha opne grenser for å sprengja grensene når det gjeld låge lønningar. Dei vil ha eit prekariat. Så svensk høgreside er veldig splitta.

Kva trur du er forklaringa på at Sverigedemokratane har blitt så store?

Det trur eg ikkje har noko med debattklimaet å gjera. Dei er jo veldig skikkelege i å snakka om verkelegheita. For eksempel kan dei sei: «Eg snakka med mor mi i helga, og heimetenesta kom ikkje.» Ok, det er jo eit problem. Og då er deira løysing innvandrarane, mens mi løysing er å betala meir skatt og ikkje ha profitt i velferda og ikkje privatisera. Eller så kan dei sei: «Min nevø får ikkje nokon leilegheit men innvandrarane har tatt alle hus.» Sånn snakkar dei heile tida, og det er jo sant, me har ein enormt høg bustadspris her i Sverige. Men løysinga er ikkje at folk ikkje skal få bu her, men at me må bygga fleire bustadar. Sverigedemokratane er dyktige på å setta ord på det folk faktisk opplever som problem i kvardagen sin. Me har eit nytt pensjonssystem, dei skikkeleg gamle har det gamle pensjonssystemet. Unge pensjonistar som er rundt sekstisju år dei har det nye og dei stemmer på Sverigedemokratane. Dei gamle som har det betre pensjonssystemet stemmer på sosialdemokratane. Sverigedemokratane har profilert seg kjempehardt i pensjonsspørsmålet. Og det er heilt riktig, for det er eit dritsystem. Då ser ein at Sverigedemokratane snakkar ein om verkelege problemstillingar. Og så er det Venstrepartiet som eg faktisk synst gjer det ganske bra. Sosialdemokratane gjer det ikkje, absolutt ikkje.

Eg tenkjer mykje av grunnen til at FrP gjer det så bra i Noreg, er at dei snakkar så folk forstår om problem folk har. Men kvifor har ikkje venstresida klart å gjera det same og få same oppslutning?

Venstresida sine løysingar er vanskelegare enn å berre senda ut innvandrarane. Me synst også at det er eit problem at det er sånn som det er, men me vil ha høgare skatt. Då tenkjer folk: «Men då vil eg heller at Mohammad ikkje skal få komma inn», det er jo ei enklare løysing. Det finst også ein sterk islamofobi, og dei fleste som kjem til Sverige no, er jo muslimar. I ein viss grad blir det piska fram av media, og i ein viss grad kan eg også forstå det. Når ein ser Charlie Hebdo eller Paris-terroren, så kan eg forstå at folk blir redde, og det er absurd å ikkje kunna sei det. Det er tåpeleg å ikkje kunna sei at ein kan forstå at folk synst at dette kan vera ekkelt. Men kan eg tora å sei det? No blei eg litt sånn PK-Sverige. Kan ein våga å sei det? Kva synst du?

Eg har alltid vore på venstresida og blitt kritisert av mange for å vera alt for unnvikande i å ikkje kritisera muslimar, og forstå og forklara for mykje. Eg tenkjer at å forklara ikkje er å unnskylda eller forsvara. Men når det er så mange som er mot muslimar heile tida, så har eg tenkt at dette er rolla mi. Men no har det kome ein ny generasjon, sikkert seinare i Noreg eller i Sverige, som er meir nyanserte. Dei første med innvandrarbakgrunn i offentlegheita var så ekstreme, blant anna komikaren Shabana Rehman som løfta Mulla Krekar. Dei var anten veldig mot eller veldig for alt som handla om dette spørsmålet. No er det ein meir nyansert debatt, og no synst eg at det er enklare å sjølv også vera nyansert.

Eg kjenner det akkurat på same måte. Eg tenkjer også at i Noreg seier de at ein ikkje kan diskutera nokon ting i Sverige. Men det norske forholdet til Breivik, eller 22. juli-terroristen, der kan ein snakka om at ein ikkje får snakka. Det er heilt umogleg å diskutera om ideologi, og at han faktisk var ein del av vestleg offentlegheit. Eg trur at om det hadde skjedd i Sverige, så hadde det vore mykje høgare takhøgd enn i Noreg.

Men tenkjer du at du ikkje kan sei at du forstår at folk er redde?

Nei, eg seier det, men eg seier det forsiktig. I Sverige så er det så utruleg sterke muslimfiendtlege krefter, også i borgarlege leiarartiklar. Så når eg seier at eg kan forstå at folk blir reserverte mot muslimar etter Paris, så kan det bli oppfatta som at eg har endra meining eller blitt populist.

Men etter Charlie Hebdo og det som skjedde i Paris i november, så har du jo skrive at årsaken til terroren ligg i våre krigar i Midtausten. Det veit eg ikkje om folk hadde tort å sei i Noreg, i frykt for å bli skulda for å leggja ansvaret på ofra.

Det har ikkje vore noko problem å sei. Eg trudde eg skulle få kritikk for det, men har ikkje fått det. Eg blei litt overraska, men samtidig er det så openbert. Å sei det er ikkje å sei at ofra i Paris eller København får skylda seg sjølve, men at me alle er ofre for denne nyimperialismen som er heilt utruleg hard. Det er sånt falskspel i Midtausten, dette kan jo du undervisa meg om, men dette stormaktspelet i Midtausten no er alle ofre i.

Det er ikkje lengre dei enkle svara. Då eg var ung aktivist var krava at USA ikkje skal invadera Afghanistan eller Irak. Men no når alle moglege grupper vil at ein skal bomba eller ikkje bomba og krigar mot kvarandre, så stør eg ingen av dei, det er så komplisert.

Det er kjempekomplisert. Det finst ei venstreside, kanskje gamle maoistvenstresida, som utan større problem kan forsvara Assad og tidlegare Gaddafi. Eg var aldri for at me skulle bomba Libya, me forsto at det som har skjedd, ville bli resultatet. Men det er likevel vanskeleg å leggja ned energi i å forsvara Gaddafi, noko eg synst at ein del venstrefolk gjer fordi det er USA som er der og bombar. Og det same gjeld Assad. Om ein trur at det finst eit sekulært demokratisk fornuftig alternativ så har ein feil, fordi det gjer ikkje det. Det fanst jo, men gjer det ikkje lengre. Eller kva seier du?

Det er sant, og no er det berre borgarkrig. Eg kan ikkje stø til dømes Assad mot nokre andre. Så det har gjort at eg har begynt å tenkja nytt rundt dette. Imperialistmaktene kjemper via andre i Midtausten, og det må dei slutta med. Men eg trur ikkje det hjelper å bomba nokon av dei, heller krevja at imperialistmaktene skal fjerna seg bort, både Russland og USA og alle saman. Men då får ein problem med kurdarane til dømes, som eg også stør, dei seier hjelp oss mot IS.

Det er kjempevanskeleg å vera kommunist, kjempevanskeleg å vera antirasist.

Det er vanskeleg no å sei kva som er vår løysing, noko eg meiner me som er kommunistar eller på venstresida må prøva å finna fram til. Eg hadde store håp til dei arabiske opprøra.

Det hadde eg også, heilt enormt. Eg skreiv store artiklar om den arabiske våren. Det var noko av det heftigaste som har hendt meg i mi livstid. Og det er jo eigentleg det fortsett. Men fy faen for ein tragedie.

Det har gjort det vanskeleg å vita kor står me no, kva skal me sei om verda, bortsett frå at det hadde hjelpt viss USA haldt seg borte, det kjenst litt lite.

Men om ein tar til dømes Egypt, så var det sju hundre streikar som foregjekk under den arabiske revolusjonen. Det var same sak i Tunisia.

Det synst eg også er interessant. Eg skreiv masteroppgåva mi om Egypt. Eg var der i 2005 og følgde ei gruppe som heiter Kifaya, det betyr «nok». Dei var dei første som sa nei til president Mubarak. Eg leverte oppgåva i 2008, då hadde streikerørsla akkurat starta. Eg konkluderte med at Kifaya kan vera ein start på noko nytt, men at streikerørsla var viktigare. Eg skreiv at Kifaya kanskje hadde inspirert streikerørsla til å tora å faktisk gjera det. Men på same måte som deg så tenkjer eg at organiseringa i fleire år for å få til streikane burde ha ein konsekvens etterpå, men eg trur ikkje dei var sterke nok. Det går jo tilbake til kva slags organisasjon har me, og kva slags organisasjon og program ein trengjer for å endra samfunnet. Dei var for svake og for lite konsoliderte.

Men det har jo vore reaksjonar mot den nye nyliberale politikken, spesielt Egypt har jo vore svært ramma av den. I dei landa har dei i mange år slått ned fagrørsler og sekulære rørsler med godkjenning av Vesten. Det er den typen rørsler som hadde trengtest no, det trur eg til og med USA fattar.

Eg har ikkje så stor tru på at USA fattar noko. Eg skulle gjerne hatt ein løysing på det heile.

Eg har aldri kjent meg så bortkomen som no. Men samtidig kjenner eg at eg har blitt meir moden, eg er ikkje så tverrsikker på kva som skal gjerast, som eg alltid visste før. Det har å gjera med at det er for komplisert, det er som du nettopp sa, ingen å halda med. Det er ikkje det at eg ikkje veit kva som skal gjerast, men det er ingen reelle rørsler å halda med. Det er ingen rørsle som eg kan kjenna at eg som intellektuell vil føretrekka.

Paul White:
The PKK.
Coming down from the mountains
London: Zed Books, 2015, 224 s.

PKK er eit uvanleg parti. Radikale ungdommar var på 1970-talet misnøgde med venstrepartia i Tyrkia. Dei fleste var kurdarar, men tyrkiske ungdomar var og med. Dei stilte og spørsmålet om det fanst ei kurdisk befolkning med sitt eige språk og sin eigen kultur.

Nokre av dei møttest i november 1978 i ein landsby ved Lice, søraust i Tyrkia. Dei oppretta PKK – Partiya Karkerên Kurdistan – Det kurdiske arbeidarpartiet. PKK tok til våpen mot Tyrkia i 1984, men har ikkje hevda at militær siger er muleg. Sia 1993 har PKK gong på gong erklært einsidig våpenkvile for å få i gang forhandlingar om ei politisk løysing. Tyrkia har alltid sagt nei.

Mange forfattarar har skrivi bøker om PKK, og den siste er Paul White med PKK – På veg ned frå fjella. Dette er ei vidareføring av boka han ga ut i 2000: Primitive opprørarar eller revolusjonære fornyarar? Den kurdiske nasjonale rørsla I Tyrkia. Bøkene er ikkje omsett til norsk.

I den nye boka gir White langt på veg eit svar på spørsmålet han stilte i tittelen frå 2000: PKK har etter hans syn endra seg og er i dag revolusjonære fornyarar, mellom anna når det gjeld kvinnefrigjering og framtidig samfunnsorganisering.

White ga ut den første boka året etter at CIA i 1999 kidnappa den daverande PKK-leiaren Abdullah Öcalan. Etter ei menneskejakt over tre verdsdelar henta CIA ut Öcalan frå den greske ambassaden i Kenya. Dei utleverte han til Tyrkia, og der fekk han raskt ein forventa dødsdom. Da White året etter ga ut den første boka, var det enno umuleg å sjå korleis dommen mot Öcalan på sikt ville endre kampen mellom PKK og den tyrkiske staten. Dødsstraffa vart omgjort til fengsel på livstid, etter hard indre strid i den tyrkiske statseliten.

White skriv at han i den nye boka av-slørar det som i den første tida etter 1999 var ei motsetningsfylt utvikling, men som så vart ei entusiastisk tilbakevending til ein ikkje-valdeleg, demokratisk veg framover. Eg synst dette er ei litt merkeleg framstilling av dei første 15 åra etter at Öcalan vart livstidsfange. For det første fordi ikkje-valdeleg organisering av sivilbefolkninga alltid har vori den mest omfattande delen av PKK sitt arbeid. For det andre fordi PKK ikkje ga frå seg våpna etter starten på ein håpefull fredsprosess våren 2013.

«Tida for å la våpnene stilne»

Han skriv at det var enda meir forbløffande at den tyrkiske staten gjekk over til å behandle Öcalan (dealing with him) på grunnlag av PKK sin «demokratiske konføderalisme.» Dette er den samfunnsmodellen PKK hevdar kan bli modell for ein ny type folkestyre både i Kurdistan og resten av Midtausten. Fram til da hadde Tyrkia berre fordømt Öcalan som massemordar.

Fredsprosessen mellom den tyrkiske staten og den kurdiske rørsla kom i gang våren 2013. Det starta med Newroz (kurdisk nyttår) i mars. Den dagen og dei neste to åra vart prega av ein appell frå Abdullah Öcalan der han mellom anna sa:

Denne kampen, som begynte som mitt eget individuelle opprør mot håpløsheten, uvitenheten og slaveriet jeg var født inn i, har prøvd å skape en ny bevissthet, en ny forståelse og en ny ånd. (…) Vi har ofra mye av liva våre for det kurdiske folket, vi betalte en høy pris. Ingen av disse ofrene, ingenting av kampen vi kjempa, var forgjeves. For som en konsekvens av dem har det kurdiske folket fått tilbake sin identitet og sine røtter.

Vi har nå nådd tida for å ‘la våpnene stilne og la ideene og politikken snakke.’

Men Öcalan presiserte samtidig:

Jeg tror alle de som har trodd på denne saka og på meg, er vare for de mulige farene ved prosessen.

Da White avslutta arbeidet med boka, skreiv han at Öcalan «nådelaust har skyvd både sitt eige parti og AKP-regjeringa mot det mest håpefulle fredsinitiativet i heile konflikten i Tyrkia.» (s.103). Men i april 2015 var det slutt og sia da er Öcalan igjen totalt isolert på fengselsøya Imrali. Frå hausten 2015 har det Öcalan kalla «dei mulege farene ved prosessen», eksplodert. Den tyrkiske krigen og terroren mot kurdiske byar og landsbyar hadde ved årsskiftet nådd eit omfang vi ikkje har sett sia 1990-talet.

«Ei feministisk rørsle»

White skriv at PKK tidleg la vekt på at revolusjonen ikkje automatisk vil føre til frigjering av kvinnene. «Med forkastinga av ‘den slaveliknande undertrykkinga av kvinner’ har PKK omdanna seg sjølv til ei feministisk rørsle. Dette har dei oppnådd gjennom å oppmuntre kvinner til å tru på eiga styrke og eigne evner og opprette eigne sjølvstendige organisasjonar på alle nivåa i PKK-rørsla.» Dei som frå slutten av 1970-talet slost mot mannsdominans og kjempa fram ein framtidsretta kvinnepolitikk i den revolusjonære rørsla i Norge, vil kjenne seg igjen. Her er mykje av den same analysen som Kjersti Ericsson, daverande leiar i Arbeidernes Kommunistparti, samanfatta i boka Søstre kamerater/Sisters Comrades. To medlemmar av AKP ga Abdullah Öcalan eit eksemplar da dei besøkte han i 1995.

Paul White samanfattar og opplysningar om Den djupe staten, om Ergenekon-prosessen og islamist-rørsla rundt Fetullah Gülen. Boka gir nyttig informasjon om Kurdistan og Tyrkia som ikkje finst på norsk. Kort sagt: Boka er verd å lese.

Erling Folkvord

På 1970- og 80-tallet var mange kvinneforkjempere, både aktivister og teoretikere, inspirert av marxismen. Forholdet mellom marxisme og feminisme var på ingen måte friksjonsfritt, men det var aktivt og levende. Fra 1990-tallet og utover vokste avstanden mellom akademiske feminister og kvinnebevegelsen. Samtidig mistet marxismen betydning som inspirasjonskilde, og postmodernistiske perspektiver overtok.

Men den grunnleggende debatten er heldigvis ikke helt død, og i 2015 kom to nye bøker som kan tjene som utgangspunkt for å tenke videre.

Kjersti Ericsson er pensjonert professor i kriminologi og var leder av AKP fra 1984 til 1988. Hun har skrevet flere fagbøker og romaner og utgitt mange diktsamlinger, ofte med et kvinneperspektiv. Søstre, kamerater! og Den flerstemmige revolusjonen er nyutgitt på Forlaget Rødt!, www.marxisme.no

To bøker gjør kanskje ingen marxistisk sommer, men varsler i hvert fall en vilje til å gjenoppvekke marxismens relevans for feminister og kvinneaktivister.

Judith Orr er eneforfatter av Marxism & women’s liberation, mens Shahrzad Mojab er redaktør for Marxism and feminism. Orrs bok er skrevet for et bredere publikum. Den er lett tilgjengelig, med enkle og forståelige forklaringer av marxistiske begreper, og har et tydelig politisk siktemål. Mojab og hennes 14 ulike medforfattere gir et mer akademisk inntrykk. Boka deres er atskillig tyngre å lese. Dette betyr ikke at den er upolitisk. Flere kapittelforfattere har erfaring som politiske aktivister, og er opptatt av politisk handling.

Nyanseforskjellene i titlene på de to bøkene er neppe tilfeldig. Orr framhever det politiske målet – kvinnefrigjøring. At feminisme ikke er med i tittelen, gjenspeiler også at feminisme ikke er noe honnørord i Orrs framstilling. Feministiske ideer og bevegelser framstår som nokså suspekte hos henne. Flere av forfatterne i Mojabs bok mener derimot at det trengs en syntese mellom marxisme og feminisme. Marxismen trenger en overhaling, skriver Mojab i sin innledning. Det vil neppe Orr slutte seg til. I hennes bok er det meste klart allerede. Oppgaven er å patruljere grensene for en korrekt forståelse av et marxistisk syn på kvinnefrigjøring.

«Den riktige linja»

Hva er så en korrekt marxistisk forståelse av kvinnefrigjøring, ifølge Orr? Gjennomgangsmelodien i boka er den grunnleggende betydningen av klasse. Sjøl om alle kvinner opplever undertrykking på grunn av kjønn, er det en kløft av motstridende klasseinteresser mellom kvinner fra borgerskap og arbeiderklasse. Det må kvinner som kjemper for kvinnefrigjøring aldri glemme. Boka er altså skrevet innafor en tradisjonell marxistisk ramme: Den grunnleggende, konstituerende motsigelsen under kapitalismen er mellom borgerskap og arbeiderklasse. Engels har forklaringa på opprinnelsen til kvinneundertrykkinga: Den oppsto med privateiendommen, da det at kvinnene fødte barn, bandt dem til den minst viktige delen av økonomien (huset), og det ble viktig å kunne fastslå farskap på grunn av arv. Kvinnefrigjøring kan ikke oppnås under kapitalismen, sjøl om det er viktig å slåss for kvinnekrav og kjønnslikestilling. Det er i både kvinnelige og mannlige arbeideres interesse med enhet.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i den fundamentale betydninga av klasse, og det kan absolutt være grunn til å understreke dette i dagens situasjon. Nødvendigheten av enhet mellom kvinner og menn i arbeiderklassen framheves også, med like god grunn. Men jeg spør meg: Hvem har ansvaret for å skape den enheten? Er det kvinner som må være forsiktige med å ta opp «splittende» kvinnesaker, eller har menn et ansvar for å slåss mot sexisme i egne rekker? Orrs berøringsangst overfor kvinneundertrykking i arbeiderklassen og i arbeiderklassens organisasjoner gjør meg mistenksom. Enhver antydning om at arbeiderklassemenn har kjønnspriviliegier, slås ned på. Forfatteren har også lite å si om mannssjåvinisme i fagbevegelsen, og om problemene med å få fram kvinnekrav på dagsordenen, sjøl om noen av forfatterens egne eksempler viser at slike problemer finnes. Til og med kampen mot vold mot kvinner hviler det noe litt suspekt over: Fokus på menns vold innebar et skifte mot å se forhold mellom personer («interpersonal issue») som kilden til kvinneundertrykking, sies det, altså en slags individualisering av kvinnekampen.

Forfatteren har heller ikke mye å si om nødvendigheten av kvinneorganisering, og denne organiseringas plass i kampen, både i dag og for sosialismen. Kvinneorganisering omtales mest i forbindelse med den andre bølgen av feminisme på 1970-tallet. Hovedvekta ligger på å vise at organisasjonsforsøkene gjerne strandet på grunn av kvinnenes sprikende klasseinteresser, og på å beskrive alle merkverdighetene og avartene som oppsto, særlig i den amerikanske kvinnebevegelsen. Eksemplene kan være underholdende (eller skremmende) nok for en leser fra Norge, der vi ikke hadde fantasi til å finne på så mye rart. Ei gruppe som kalte seg «Heksene» kledte seg for eksempel i svarte slør og oppsøkte butikker som solgte brudeutstyr, der de sang for kvinnene som gikk inn: «Her kommer slaven på vei til graven». Inntrykket som etterlates er at fagforeninger og sosialistiske partier er både nødvendige og tilstrekkelige redskaper i kvinnekampen, og at kvinneorganisering lett utarter politisk. «En kvinnes plass er i fagforeninga,» slår Orr fast.

En syntese av marxisme og feminisme?

Den andre boka, redigert av Mojab, spriker mer, i og med at det ikke er én stemme som snakker gjennom hele boka. De fjorten forskjellige kapittelforfatterne er ikke nødvendigvis enige med hverandre i ett og alt. Noen ligger nær Orrs posisjoner, mens andre tar til orde for en mer omfattende feministisk revisjon av marxismen. Redaktøren sjøl representerer den siste tendensen, med sine råd til leseren om å gå til kapitlene med følgende spørsmål som leseguide: Hvordan kan vi skape en ny teori om det kapitalistiske patriarkatet gjennom en full analyse av rasisme, kolonialisme og imperialisme? Hvordan kan en marxistisk-feministisk begrepsfesting («conceptualization») gjøre oss i stand til å utvikle en revolusjonær feministisk forståelse av kapitalismens anarki og kreftene som kan skape endring? Hva blir synliggjort gjennom et marxist-feministisk prosjekt som ellers ikke ville kunne sees?

Ingenting i veien med ambisjonene, altså. Disse spørsmålene skal så belyses gjennom 16 kapitler som tar for seg disse temaene: Først tre innledende kapitler om klasse og rase i marxismen og feminismen, deretter kapitler om følgende marxist-feministiske nøkkelord: demokrati, finansialisering, ideologi, imperialisme og primitiv akkumulasjon, interseksjonalitet, arbeidskraft, nasjon og nasjonalisme, patriarkat/patriarkater, reproduksjon, revolusjon, standpunkt-teori og til slutt en epilog om kjønn og klasse. Det begrunnes ikke hvorfor en slik organisering av boka i «nøkkelord» eller begreper er valgt, i stedet for å gå mer direkte på for eksempel politiske stridsspørsmål eller problemstillinger.

De fleste kapittelforfatterne hos Mojab vil nok være enige med Orr i to grunnleggende saker: 1) klassemotsigelsen mellom arbeiderklasse og borgerskap er konstituerende for kapitalismen, 2) full kvinnefrigjøring er umulig under kapitalismen. Når det er sagt, må det også pekes på at mange samtidig forsøker å skrive kvinneundertrykkinga inn i kapitalismen som system som en større og mer sentral bestanddel enn det den framtrer som hos Orr.

Mojab skriver i innledningskapitlet:

Venstresida forsto ikke at kvinneundertrykkinga har vært avgjørende («crucial») når det gjelder å skape betingelsene for kapitalistisk/imperialistisk utbytting av alle arbeidende mennesker. Dette ser jeg på som en økonomistisk/arbeideristisk tilnærming blant de fleste venstre-bevegelser.

Det kan nesten lyde som en polemikk mot Orr. Flere andre kapittelforfattere tar også til orde mot det de kaller «klassereduksjonisme». Samtidig finnes det formuleringer som denne hos epilog-forfatter Teresa L. Ebert:

Rød teori (…) står for en kunnskap om den sosiale helheten som gjør at kjønn kan forstås som klasse.

Uenigheten mellom Orr og flere av Mojabs kapittelforfattere kommer blant annet til uttrykk i synet på begrepet patriarkat. Dette begrepet har Orr lite til overs for. Patriarkat betyr «… et system for kontroll og dominans som oppsto før kapitalismen og virket ved siden av og atskilt fra klassesamfunnet, og innebar at alle menn undertrykte alle kvinner,» skriver hun. Hun kritiserer også såkalte «teorier om doble systemer», der både kapitalisme og patriarkat oppfattes som virksomme i kvinneundertrykkinga. I Mojabs bok dukker patriarkatet opp en rekke steder, og er dessuten viet et eget kapittel. Patriarkatet blir framstilt som et sosialt forhold eller system som ikke er atskilt fra, men heller ikke identisk med kapitalismen – det er eldre enn, men nå uløselig innvevd i kapitalismens dynamikk. Forfatteren av kapitlet om patriarkatet, indiske Kumkum Sangari, tar til orde for å bruke begrepet i flertall – patriarkater – for å understreke at slike systemer, trass i vesentlige likhetstrekk, kan være forskjellige og dessuten være innvevd i ulike typer samfunn. Hun mener at

… patriarkater er på samme tid relativt sjølstendige, og satellitter. Til nå har de ledsaget de fleste produksjonsmåter, og disse produksjonsmåtene har i sin tur vært avhengige av dem i varierende grad.

I følge Sangari kan markedet ha en motsigelsesfylt virkning på patriarkalske forhold: Det kan virke oppløsende på patriarkalske maktforhold og familiepraksiser, men samtidig bidra til å understøtte, endre eller gjenopplive dem. Denne motsetningsfylte virkningen kan en kanskje se når unge kvinner i Sør trekkes inn i eksportindustrien som billig arbeidskraft – de er ikke lenger direkte under familiens kontroll, samtidig som patriarkalske maktforhold forsterker de kapitalistiske og bidrar til å gjøre kvinnene ekstra billige og utbyttbare. Sangari peker på at vi i Vesten, gjennom imperialistisk utbytting, også nyter godt av patriarkalske maktforhold i Sør, blant annet når vi kjøper varer produsert av billig kvinnelig arbeidskraft. Samtidig betrakter vi nå patriarkatet som noe fremmed – noe som er inkarnert i mørkhudete immigranter (som flykter fra kriger og kriser Vesten har bidratt sterkt til å skape), og truer våre samfunn utenfra.

Det som kommer til syne.

Ett av redaktør Mojabs innledende, overordnete spørsmål var: Hva blir synliggjort i et marxistisk-feministisk prosjekt som ellers ikke ville kunne sees? Ett svar handler kanskje om kvinners reproduktive arbeid. I analysene av hvordan dagens kvinneundertrykking er innvevd i kapitalismen og uløselig knyttet til den, gripes det fatt i kvinners reproduktive arbeid i familien. Også Orr plasserer familien sentralt: Kapitalistene sparer enorme summer på grunn av det ubetalte arbeidet som gjøres i familien med å oppdra en ny generasjon av arbeidere og ta vare på syke og gamle. Det heldøgns ansvaret for andre mennesker som familien representerer kan knapt kjøpes for penger, sier hun.

I boka til Mojab blir det reproduktive arbeidet drøftet i flere kapitler. Den tyske feministen Frigga Haug har to hovedpoenger, der det første er at kjønnsrelasjoner også er produksjonsforhold, og må inngå i analysen av kapitalismens helhet. Analysen av denne helheten må både ha med seg produksjonen av den materielle eksistensen og produksjonen av livet sjøl. Verken produksjonsmåter eller kjønnsrelasjoner kan forstås uten at en svarer på spørsmålet om hvordan produksjonen av livet reguleres som en del av helheten av produksjonsforholdene, og hvilket forhold de står i til produksjonen av livsmidlene. I en slik analyse inngår også hvordan kjønnene blir formet forskjellig, og samfunnets spesielle femininitets- og maskulinitetskonstruksjoner, like mye som utviklingen av produktivkreftene, arbeidsdelingen, dominans og former for ideologisk legitimering. Ifølge Haug er det kjønnsrelasjonenes karakter av produksjonsforhold som gjør at feminismen er nødvendig for marxismen.

Haugs andre hovedpoeng er at under kapitalismen er produksjonen av livet marginalisert, oversett og blir utført av kvinner. Det arbeidet som består i produksjon av liv (oppdragelse av barn, omsorg for mennesker, pleie av syke osv.) kan ikke, på samme måte som annen produksjon, gjøres stadig mer produktiv og effektiv, med mindre og mindre bruk av tid. Dette arbeidet lar seg ikke underkaste en slik kapitalistisk logikk. I familien skapes bruksverdier, ikke bytteverdier. Produksjonen av liv blir også gjerne glemt i marxistiske analyser. Familien, der denne typen arbeid utføres, blir dermed også et slags alternativ til vareproduksjonen, en tilflukt, et pervertert sted for håp om et bedre liv og sanselig glede, sier Haug.

En kan spørre seg om Haug her kaller fram en slags utopisk dimensjon ved det ubetalte arbeidet i familien, i motsetning til for eksempel Lenin, som mente at husarbeidet «knuser, kveler, forkrøpler, og nedverdiger kvinnen, lenker henne til kjøkkenet og barnerommet, der hun kaster bort arbeidskrafta si på barbarisk uproduktivt, smått, nerveødeleggende, fordummende slit»?

Hvilke politiske konklusjoner skal vi i så fall trekke av Frigga Haugs posisjon?

I marxismen er det utbyttinga av lønnsarbeidet som skaper kapitalismens banemenn. Mener Haug at de som står for den typen arbeid som ikke fullt ut kan underkastes vareproduksjonens logikk, har en bestemt funksjon som politiske aktører? Er husmødrene bærere av drømmen om et annet samfunn, der deres bruksverdiproduserende praksis ikke er marginalisert og underordnet? Mye av dette arbeidet er nå gjort samfunnsmessig i samfunn som vårt, barnehager er et eksempel. Store deler av den kvinne-lige arbeiderklassen jobber med arbeid som vanskelig kan rasjonaliseres og gjøres stadig mer effektivt og produktivt, skjønt iherdige forsøk gjøres. Har denne delen av arbeiderklassen en bestemt rolle som politiske aktører og bærere av mot-kapitalistisk bevissthet? Slike spørsmål blir dessverre i liten grad berørt.

Det reproduktive arbeidet drøftes også i kapitler som tar for seg den primitive akkumulasjonen. Marx definerte den primitive – eller opprinnelige – akkumulasjonen som den prosessen som skilte produsentene fra produksjonsmidlene, og som førte til at de ikke hadde annet enn sin arbeidskraft å selge. I følge flere kapittelforfattere er den primitive akkumulasjonen ikke en historisk avsluttet prosess, karakteristisk for kapitalismens fødsel, men pågår stadig. Denne rammer ikke minst kvinners sjølbergingsjordbruk i Sør. Det finnes feministiske teoretikere som tillegger kvinners sjølbergingsjordbruk en liknende utopisk og alternativ dimensjon som Frigga Haug ser ut til å tillegge det ubetalte arbeidet i familien: Sjølbergingsjordbruket skaper bruksverdier, og marginaliseres og trues under kapitalismen og imperialismen. Utviding av sjølbergingsjordbruket lanseres av noen som en anti-kapitalistisk strategi. Ingen av kapittelforfatterne omfavner denne strategien, flere kritiserer den derimot skarpt.

Den primitive akkumulasjonen som historisk prosess drøftes også. Flere trekker fram arbeidene til Sylvia Federici, som jeg må innrømme at jeg ikke har lest. I følge Federici (hvis jeg forstår henne rett) var det en viktig del av den primitive akkumulasjonen å få kontroll over kvinners reproduktive evner og arbeid, dette var nødvendig for kapitalismens utvikling. Federici ser hekseprosessene som en del av denne kampen. Gjennom vold og bål skulle kvinners kontroll over og kunnskap om livsprosessene brytes ned.

Kamper det er umulig å vinne?

Kapitalismens kontroll over kvinners reproduktive evner og arbeid berøres også i Sara Carpenters kapittel om demokrati. Det borgerlige demokratiet representerer en likhet basert på ulikhet, nemlig det kapitalistiske utbyttingsforholdet. Det er derfor grenser for hva som kan oppnås gjennom kamper på det borgerlige demokratiets arena, også for kvinner. For Carpenter går grensen nettopp ved kontrollen over seksualitet og reproduktivt arbeid:

… kvinners seksualitet, deres rolle i reproduksjonen av arbeidskraft og det reproduktive arbeidets bidrag til kapitalakkumulasjonen er uløselig sammenknyttede sosiale relasjoner, og peker derfor mot den voldelige ødeleggelsen av og statskontrollen over kvinners kropper og bevissthet.

Hun konkluderer med at det er i debatten om kontroll over reproduksjonen at vi klarest ser frihetens grenser for kvinner innenfor det borgerlige demokratiet. Det er her de kampene det er umulig for feminismen å vinne viser seg tydeligst, skal vi tro Carpenter.

Det arbeidet som Frigga Haug kaller «produksjonen av liv», framstilles nokså motsetningsfylt i denne boka. Alle som skriver om det, mener at dette arbeidet er innvevd i kapitalismens produksjonsforhold. Men for Haug er det samtidig noe annet, marginalisert, oversett og overlatt til dem med minst makt fordi det ikke fullt ut kan underkastes en kapitalistisk logikk med stadig produktivitetsøkning og effektivisering. Hos dem som følger Federici, og hos Carpenter, får en derimot inntrykk av at produksjonen av liv er så sentralt i kapitalismen at kontrollen over kvinners seksualitet måtte vinnes gjennom ytterst voldelige midler (hekseprosesser), og er umulig å gjenvinne for kvinnene innafor kapitalismens rammer.

Her kan en igjen lure på hva som er de politiske implikasjonene. Er det et spesielt, revolusjonært potensial i kamper for sjølbestemt abort og tilgang til prevensjon, for eksempel? At dette er svært viktige spørsmål for et flertall av verdens kvinner er ubestridelig. Det er naturligvis også riktig at fødselstall, befolkningsutvikling, befolkningens biologiske «kvalitet» osv. har vært sentrale spørsmål for kapitalismens makthavere. Men kamper som er umulige å vinne under kapitalismen? Canada, Carpenters hjemland, har siden 1988 hatt sjølbestemt abort uten noen juridiske begrensninger.

Michelle Murphy, som har skrevet kapitlet om reproduksjon, representerer en litt annen stemme, særlig hvis en sammenlikner henne med Frigga Haug. Hun er kritisk til det hun ser som en tendens til å romantisere kvinners ubetalte arbeid. At produksjonen av liv er blitt marginalisert og ignorert under kapitalismen, er hun også uenig i. Tvert imot, produksjonen av livet har en sentral betydning for den kapitalistiske økonomien. Som eksempler trekker hun fram storstilte prevensjons- og sterilisasjonskampanjer i Sør for å forebygge «overflødig» og økonomisk verdiløst liv. Hun peker også på at livet sjøl er blitt en industri gjennom bioteknologien. Murphy tar til orde for et langt videre reproduksjonsbegrep, som ikke utelukkende er knyttet til kvinners kropper og kvinners arbeid. Reproduksjonsforhold er for henne det som

… skaper de forholdene som gjør at liv blir til og blir ødelagt (…) et sett av relasjoner som kan opprettholde, omforme eller utrydde liv.

En kan få inntrykk av at de fleste sosiale prosesser inngår i Murphys reproduksjonsbegrep, at hun står i fare for å utvide begrepet så mye at det blir meningsløst.

Kamp, enhet og allianser

Et viktig spørsmål, både i dagskampen og i kampen for sosialismen, er forholdet mellom klassekampen og kampen mot undertrykking på grunnlag av kjønn, «rase» og seksualitet. Dette kan gi grunnlag for motsigelser innad i arbeiderklassens organisasjoner, både fagforeninger og sosialistiske partier. Og det handler om hvordan arbeiderklassens organisasjoner skal forholde seg til sosiale bevegelser som kvinnebevegelsen, den anti-rasistiske bevegelsen, bevegelsen for homofil og lesbisk frigjøring osv. Begge bøkene berører disse spørsmålene, og kommer i praksis ut nokså likt. De er kritiske til såkalt «identitetspolitikk», der identiteten som kvinne, svart, homofil/lesbisk eller annet ikke bare blir utgangspunktet for kampen, men utgjør hele den politiske horisonten. Orr siterer en britisk skribent, Gary Young, på at identitet er et flott sted å starte, for det handler om hvorfor folk ønsker å slåss, men det er et fryktelig sted å ende opp. For identitetspolitikken gir ikke noe svar på hva som er grunnlaget for undertrykkinga, nemlig det kapitalistiske systemet. Orr kritiserer også begrepet interseksjonalitet, som ofte brukes for å få fram at folk kan være utsatt for flere typer undertrykking samtidig: en kvinnelig arbeider undertrykkes både på grunnlag av klasse og kjønn, en svart kvinnelig arbeider på grunnlag av «rase» i tillegg. Begrepet interseksjonalitet får det til å høres ut som om for eksempel den svarte, kvinnelige arbeideren står i et slags veikryss, der flere uavhengige undertrykkingsforhold møtes. Problemet med en slik forståelse er at den ikke åpner for at alle typene undertrykking har en, felles kilde, kapitalismen sjøl, sier Orr.

Mojabs bok har to kapitler som drøfter disse problemene, nemlig Himani Bannerjis kapittel om ‘rase’, kjønn og klasse, og Delia D. Aguilars kapittel om interseksjonalitet. I tillegg tar Teresa L. Ebert i sin epilog et flengende oppgjør med både postmodernistisk feminisme og identitetspolitikk. Budskapet fra alle tre er at kapitalismens klasse-utbytting er det grunnleggende, og en feminisme som ikke knytter seg til klassekampen, er dødfødt. Bannerji kritiserer begrepet interseksjonalitet for å være «additivt», som om «rase», klasse, kjønn osv. var helt uavhengige dimensjoner, i stedet for å se de ulike undertrykkingsformene som sammenvevde deler av den konkrete, historiske og sosiale helheten som kapitalismen utgjør. De kan bare skilles fra hverandre gjennom en fragmentert forståelse, som bidrar til å reifisere dem som isolerte ting. En slik fragmentering leder til det Bannerji fordømmer som «koalisjonspolitikk» mellom sosiale bevegelser med utgangspunkt i hver sin undertrykkingsform. Men organisasjoner som kjemper mot kapitalismen, må ta mål av seg til å bygge politikken sin på en integrert forståelse, konkluderer hun.

Det er mye en kan være enig i her, for eksempel at kampen mot kvinneundertrykking og rasisme bør knytte seg til arbeider-klassens kamp og ha som endelig mål å avskaffe kapitalismen. Og en kan være enig i kritikken av den «additive» oppfatninga av begrepet interseksjonalitet. Likevel synes jeg verken Orr, Bannerji eller andre kapittelforfattere hos Mojab bidrar noe særlig til politisk opplysning av disse problematiske spørsmålene. Motsetninger mellom kvinner og menn, hvit og svart i arbeiderklassen og i folket ellers finnes, de er svært viktige, og må bearbeides og løses i den praktiske kampen. Hvordan? Kritikken av «koalisjonspolitikken» har en sekterisk slagside, synes jeg. Skal vi være mot at folk organiserer seg til kamp på et begrenset grunnlag, og kreve at alle organisasjoner skal være revolusjonære for å ha noen verdi? Hvor ble det av frontpolitikk og allianser?

En marxistisk sommer?

Opplevde jeg så en marxistisk sommer ved å lese disse bøkene? Tja. For å ta boka til Judith Orr først. Det er mye godt å si om den: enkle og lettfattelige framstillinger av marxistiske begreper, en god del interessant stoff fra kvinnebevegelsens ulike faser. Men forfatterens pekefinger mot alt kvinner kan finne på som truer med å utfordre også menn i arbeiderklassen og arbeiderklassens organisasjoner, fyller meg med en viss lede. Den pekefingeren har kvinner i venstresidas partier over hele verden møtt før. Anklager om «borgerlig feminisme» har sittet løst. Orr skriver riktignok i en annen kontekst – i ei tid da klasseperspektivet er vel så kontroversielt som kvinneperspektivet. Men Orr står i fare for å kaste ut det feministiske barnet med badevannet.

Hva så med den andre boka? For meg reiste den en rekke spørsmål og diskusjoner, der jeg ikke nødvendigvis ble overbevist av svarene. For eksempel: Trenger vi patriarkatbegrepet, og i så fall til hva? Var det en kjønnsdimensjon ved den primitive akkumulasjonen, og hva besto den i? Federicis tese om hekseprosessene er spenstig, men lyder for meg vel fantasifull. Og hvilken rolle spiller kvinners seksualitet og produksjonen av liv for dagens kapitalisme og imperialisme? Hvordan ser kvinners reproduktive arbeid ut i dag på verdensbasis, og hvilken betydning har det i kapitalismens dynamikk? I samfunn av vår egen type skjer det mye som roper på en grundigere og mer helhetlig politisk analyse. Jeg tenker på bølgen av privatiseringer som rammer det reproduksjonsarbeidet som er blitt gjort samfunnsmessig, som barnehager, eldreomsorg osv. Og jeg tenker på de skyhøye og stadig stigende kravene til foreldre om alt de skal gjøre for å gi barna sine en god start i livet: Hva slags type arbeidskraft er det som blir skapt i dagens familier, der foreldre forventes å være hjelpelærere, helsepedagoger, uuttømmelige kjærlighetskilder, coacher, fritidsadministratorer, kulturguider osv. osv.? Hva slags kapitalisme er det som krever denne innsatsen, og det i tillegg til alle institusjoner som også er involvert i å skape den samme arbeidskrafta? Og jeg tenker på importen av billig omsorgsarbeid fra land i Sør under dekknavnet «au pair».

Det er ett tema som begge bøker paradoksalt nok har forholdsvis lite å si om, nemlig hva som karakteriserer verdens kvinnelige arbeiderklasse i dag. For marxistiske kvinneforkjempere, enten de kaller seg feminister eller ikke, burde jo den kvinnelige delen av arbeiderklassen være helt sentral som revolusjonært subjekt. Orr har noen sider på slutten av boka, i Mojabs bok dukker det opp litt her og litt der, i hovedsak om den kvinnelige arbeiderklassen i Sør. Men vi finner ingen forsøk på en grundig analyse av hvordan den kvinnelige delen av arbeiderklassen ser ut, hvilke kamper den kjemper, enhet og motsigelser i forhold til sine mannlige klassefeller. Noen slik oppdatert analyse har vi ikke for Norge heller. Det er altså nok å gripe fatt i for marxistiske feminister.

Norfund er den norske statens politiske utviklingsverktøy i fattige land. Men hvem blir rike: de norske investorene, de som allerede er rike i et fattig land, eller de fattige?

Er norsk støtte til næringsutvikling «en utgift til inntekts ervervelse»?

Marianne Gulli er styreleder i Latin-Amerikagruppene i Norge og med i Internasjonalt utvalg i Rødt. Hun har master i statsvitenskap med masteroppgave om landkonflikt i Mellom-Amerika.

Næringslivet blir en stadig viktigere aktør i norsk utviklingspolitikk. Sakte men sikkert har det blitt en politisk «sannhet» at næringslivet er nøkkelen ut av fattigdom: det skaper arbeidsplasser og legger til rette for økonomisk utvikling i fattige land. Dette bekreftes gjennom stortingsmeldinger, budsjettbevilgninger og politiske diskurser:

Et velfungerende næringsliv er grunnleggende for å skape arbeidsplasser og økonomisk vekst, og dermed bidra til fattigdomsreduksjon

fordi

arbeid gir bedre levekår, økonomisk vekst, høyere produktivitet og sosial integrasjon. Det utvikler ferdigheter hos den enkelte, styrker kvinners posisjon og er en stabiliserende faktor i samfunnet. Verdiskaping i privat sektor danner også grunnlaget for skatteinntekter som kan finansiere utbygging av infrastruktur og tjenester som helse og utdanning.¹

Diskursen virker troverdig nok, og den norske regjeringen stiller også tydelige forventninger til at

selskaper respekterer og bidrar til et anstendig arbeidsliv hvor grunnleggende arbeidsstandarder og arbeidstakeres rettigheter ivaretas og at arbeidstakerne gis en lønn de kan leve av.²

Det forholdsvis nye superverktøyet i norsk bistandspolitikk er Norfund, et statlig investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland som skal utvikle og etablere lønnsomme og bærekraftige bedrifter i fattige land.

Næringslivsbistand i praksis: Norfund

Tanken bak Norfund er at økt tilgang til kapital bidrar til å bekjempe fattigdom og fremmer utvikling. I tillegg skal investeringene være addisjonelle og fungere som katalysator. Addisjonelle til hva som ellers ville ha skjedd i markedet uten Norfunds investering, og katalytiske gjennom å mobilisere annen privat kapital, som ellers ikke ville investert i landene eller selskapet.³

Fondet er helfinansiert over bistandsbudsjettet og har et tydelig utviklingspolitisk mandat. Som en integrert del av den norske bistandspolitikken skal det

…etablere levedyktig, lønnsom virksomhet som ellers ikke ville blitt igangsatt på grunn av høy risiko.

Norfund investerer hovedsakelig i fornybar energi, finansinstitusjoner, og stordrifts jordbruk (agrobusiness), i tillegg til små og mellomstore bedrifter gjennom andre investeringsfond.

Alt i alt, og forutsatt at man godtar premisset om næringsliv som utviklings-agent, så høres det hele feiende flott ut. Utfordringen ligger i at det ikke er enighet i hva som ligger i ordet utvikling. På tross av at det er bred politisk enighet om næringslivets viktighet, så er det også enighet om at økonomisk vekst alene ikke er en garanti for utvikling. Det er her de andre utviklingspolitiske ideene kommer inn, som å redusere ulikhet, sikre tilgang på velferdsgoder og offentlig infrastruktur, fremme likestilling, deltakelse og medvirkning, og så videre.

Norfund og næringslivsbistand er ikke ukontroversielt i et utviklingsperspektiv.

I flere år har man sett eksempler på enkeltinvesteringer som har ødelagt for lokal verdiskapning, brutt anerkjente menneskerettigheter og som er preget av hemmelighold.Ikke minst er deres egen rapportering på utvikling mangelfull. Kan man da kalle det et utviklingspolitisk verktøy?

Hvilken utvikling og hvor er den?

I 2015 ble det gjennomført en evaluering av Norfund for å forstå Norfunds rolle i norsk utviklingspolitikk, og å dokumentere utviklingseffekt og lærdom for videre virksomhet.4 Blant flere ting så satte den fingeren på følgende:

1. Norfund har ikke innfridd kravet om kun å investere i lavere middelinntektsland eller i land som er fattigere enn disse. Det er en begrenset andel av fondets midler og engasjement som er rettet mot de minst utviklede landene
2. Det er en økning i både antall og samlede beløp på investeringer som kanaliseres gjennom skatteparadiser.
3. Det er vanskelig å tillegge utviklingseffekt til Norfunds deltakelse i investeringene, og ikke mulig å vurdere Norfunds innvirkning på den økonomiske og sosiale utviklingen i vertslandene. Her er det påfallende at på tross av fondets mandat, så anser ikke Norfund det som sitt ansvar å vurdere eller rapportere på denne utviklingseffekten.
4. Norfund måler ikke merverdi av sine investeringer, altså hvorvidt de utløser ytterligere investeringer.

Det gjennomgående er den økonomiske lønnsomheten som er i fokus,5 og det har blitt uttalt at målet er å tjene penger. På tross av at det er et utviklingspolitisk verktøy så ser fondet på seg selv som investorer. Det skaper konflikt mellom «teori» og «praksis». La oss derfor se nærmere, om enn noe overfladisk, på noen av argumentene for at Norfund ikke er helt hva de liker å framstå som.

Arbeidsplasser og likestilling

Investeringer skal bidra til arbeidsplasser. Samtidig så måler ikke Norfund hvorvidt de faktisk bidrar til å skape nye arbeidsplasser. Deres statistikk på sysselsatte sier ingenting om disse arbeidsplassene eksisterte forut for investeringen, eller om arbeidsforhold. Det sier enda mindre om hvilke arbeidsplasser og annen lokal næringsvirk-somhet som har forsvunnet som resultat av investeringer, i blant annet vannkraftprosjekter.

Det samme gjelder sysselsetting av kvinner. Norfund rapporterer på prosentandelen kvinnelige ansatte i sine prosjekter. Tallene viser seg imidlertid å være styrt av hvorvidt det er investert i et selskap med høy andel kvinnelige ansatte i utgangspunktet. Det er vanskelig å si om sysselsettingstallene går opp eller ned på grunn av Norfunds innsats, eller om det bare er en tilfeldighet. De sier ikke noe om deres bidrag til å styrke fokuset på kvinners rettigheter eller inkludering av kvinner på arbeidsplassen. Det rapporteres lite om arbeidsforhold og ingenting om likelønn. Dette på tross av at de skal følge ILOs kjernekonvensjoner.

Statsbygging og infrastruktur

Investeringene skal også bidra til å styrke det offentlige apparatet gjennom økte skatteinntekter. Når vi ser en økning på investeringer som går gjennom skatteparadiser, så faller dette argumentet på sin egen urimelighet. Men selv på de investeringene som ikke er skatteparadiser, så er det grunn til å tvile på denne «sannheten». I blant annet Guatemala og Honduras investerer Norfund i selskaper som i mange tiår aktivt har motarbeidet ethvert forsøk på å øke beskatningen av selskaper, i et land der skatteleggingen av selskaper allerede er uforholdsmessig lav. Da kan man jo spørre seg selv hvordan dette bidrar til å styrke den offentlige infrastrukturen.

Et annet eksempel er fra Nepal der SN Power⁶ har investert i det norskeide vannkraftverket Khimti i Nepal, som igjen drives av selskapet Himal der også SN Power er største eier. SN Power er et kommersielt selskap som investerer i ren energi i fremvoksende markeder og eies av Statkraft og Norfund. I følge en rapport presentert av Fremtiden i våre hender i 2015⁷ selger selskapet strøm til staten for en pris som øker også i takt med prisutvikling. Samtidig er strømprisen i Nepal subsidiert og flat, noe som gjør at underskuddet på statsbudsjettet øker hvert år. Selv om Nepal uten tvil får mer strøm gjennom denne avtalen, så er strømmen så dyr og avtalen er bygget opp slik at Nepal i praksis overfører store summer til Norge på årlig basis.

Etter planen skal halvparten av rettighetene til anlegget overleveres Nepal i 2020. Resten skal leveres i 2050. Økonomiske beregninger viser imidlertid at utbyggingen er nedbetalt for lenge siden, så alt som betales inn til Norge, er nå et rent overskudd.

Elitenettverk

Andre investeringer har vist seg å gå til selskaper som er kontrollert av en lokal elite og bidrar dermed til å opprettholde gamle konfliktlinjer i samfunnet. I Angola har Norfund investert i en bank som brukes som pengehvitevaskingsmaskin, der det statlige oljeselskapet har hatt for stor kontroll over banken, der eierskapet er ukjent men hvis styremedlemmer er personer som er knyttet til blant annet våpenhandel og korrupsjon.⁸

I Guatemala har Norfund investert i et heleid datterselskap underlagt det spanske selskap Hidralia Energía. Selskapet i Guatemala er ledet av to spanske brødre med lang fartstid i energisektoren. De er en av energisektorens og Spanias mektigste familier og bedriftseiere, og med et de facto hegemoni over energimarkedet i Spania.

I Honduras er millioninvesteringen blant annet plassert i en finansinstitusjon med nære relasjoner til private, honduranske virksomheter som er beryktet for grove menneskerettighetsbrudd, og som var medvirkende til statskuppet i 2009.⁹

Fornybar energi

Fornybar energi er et hett investeringsområde, og et av Norfunds prioriterte innsatsområder fordi det vurderes som et utgangspunkt for økonomisk vekst og forbedret livskvalitet i utviklingsland. Utbygging av vannkraftprosjekt ses også på som et middel for fattigdomsreduksjon. Teorien sier at elektrisitet gir velstandsøkning for middelklassen, som igjen vil føre til bedre levekår for de fattige

De sosioøkonomiske effektene av energi-satsningen er imidlertid usikre. Å måle utvikling gjennom kraftberegning og tilgang er en for enkel tilnærming, da det ikke tar høyde for hva som er forutsetningene for tilgang på strøm. En evaluering Riksrevisjonen gjennomførte av norsk energibistand generelt,10 konkluderte med at bistanden i liten grad har ført til økt fornybar kraftproduksjon. Strøm er i tillegg avhengig av det nasjonale (private eller offentlige) systemet for transport og distribusjon, og ikke minst, strømprisen.

Naturressurser og selvbestemmelse

Investeringen i blant annet vannkraftverk skjer ytterst sjeldent på lokalbefolkningens premisser. I flere tilfeller blir ikke urfolk og lokalbefolkning konsultert på forhånd, og de få konsultasjonsrundene som blir gjennomført, er ofte mangelfulle eller basert på manipulerende informasjon. Vannkraftprosjekter og andre utvinningsprosjekter presses på lokalsamfunnene ved bruk av vold og trusler. Dette på tross av at den norske regjeringen har uttalt at det er særdeles viktig å sikre «urfolks og lokalsamfunns rettigheter og medbestemmelse i planleggingen og gjennomføringen av prosesser knyttet til deres landområder og livsgrunnlag».¹¹

Andre utfordringer som kan nevnes, er manglende tilgangen på informasjon og dermed tilsvarende begrensede mulighet for å følge opp investeringene. Mange av investeringene skjer via en tredjepart, i selskap med hemmelige eiere eller i skatteparadiser. Dette gjør det vanskelig å kontrollere om investeringene faktisk oppfyller sitt formål. Dette gjør det også tilsvarende vanskelig å måle deres utviklingseffekt, samtidig som det er lettere å avfeie skyld i brudd på menneske- og arbeiderrettigheter.

Utviklingspolitikk eller næringsinteresser?

Investering i lønnsomme bedrifter er en forutsetning for Norfund, men de understreker likevel at investeringene må være basert på kompetanse om de landene og sektorene de investerer i. I tillegg sier Norfund at de har fokus på bærekraft, og skal påse at hensyn til miljø og sosiale forhold blir ivaretatt. Det er likevel litt for mange historier som viser at vi satser på et næringsliv som fremmer kapitalinteresser fremfor utvikling på folks egne premisser.

Eksempler som de ovenfor, virker imidlertid ikke å være et problem for Norge eller Norfund. Norfund har anerkjent at flere av deres investeringer og partnere ikke er ideelle, men mener at det ikke finnes bedre aktører i de landene de investerer i. Muligheten for å ikke investere i et land hvor man bare finner tvilsomme aktører, er tydeligvis ikke et alternativ.

Det ser ut som at de som vinner på flere av Norfunds investeringer, er næringslivet selv. Økonomisk lønnsomhet og gevinst er åpenbare ledesnorer i arbeidet, og det kan virke som at Norfund anser seg som investorer fremfor bistandsaktører. Er det kanskje på tide å kalle en spade for en spade, og kalle dem investorer, og skal de fortsette å få årlige millionoverføringer over norsk bistandsbudsjett?

Noter:

1. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-35-20142015/id2423253/
2. d.s.
3. http://www.norfund.no/mandate/category370.html
4. https://www.norad.no/om-bistand/publikasjon/2015/evaluation-of-the-norwegian-investment-fund-for-developing-countries-norfund/
5. http://www.forumfor.no/assets/docs/Bistand-eller-butikk-12.02_1.pdf
6. Eies av Statkraft og Norfund
7. http://www.framtiden.no/rapporter/rapporter-2015/750-ren-utvikling-eller-ren-business/file.html
8. http://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/nyheter—tidligere-ar/2010/senat-kritikk-av-norfunds-angolanske-partner/
9. http://www.latin-amerikagruppene.no/Artikler/14907.html
10. https://www.riksrevisjonen.no/rapporter/Sider/BistandRenEnergi.aspx / http://www.framtiden.no/201406276496/aktuelt/energi/seier-for-fivhs-arbeid-med-energibistand.html
11. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/Meld-St-10-20142015/id2345623/

Skatteparadis er land eller områder som kjennetegnes ved at de har forskjellige skattesystemer for lokale innbyggere og utlendinger.

Skatteparadis tilbyr ikke bare utlendinger lav eller ingen skatt, men også anonymitet og enkle, raske og fleksible regler for registrering. Dette er en grunn til at de også går under navnet «secrecy jurisdictions» eller «hemmeligholdsland».

Sigrid Klæboe Jacobsen er daglig leder i Tax Justice Network – Norge.

Skatteparadisene gjør det mulig å skjule eierskap, lage komplekse ugjennomsiktige selskapsstrukturer, utføre spekulative transaksjoner med stor risiko, og omgå finansielle regulering. Skatteparadisene smører dermed hjulene i et globalt hemmelighold som skjuler skattetriksing og annen alvorlig økonomisk kriminalitet. Både rike og fattige land taper enorme summer på grunn av ulovlig kapitalflukt, men utviklingsland er de mest skadelidende

Både lovlige og ulovlige pengestrømmer ender opp i skatteparadis. Plasseringer i skatteparadis er store. Privatpersoners plasseringer i skatteparadis er anslått til å være på 10 000 milliarder dollar. Nordmenn har 200 milliarder kroner plassert i skatteparadis i følge et konservativt anslag. Stadig større deler av selskaper overskudd havner i skatteparadis.

«Topp 10» av skatteparadisene

Skatteparadis er ingen entydig definisjon. Tax Justice Network sitt internasjonale forskerteam utgir derfor en indeks som måler hemmeligholdet i flere land. Financial Secrecy Index, eller Hemmeligholds-indeksen, viser at de største og verste skatteparadisene finnes i den rike delen av verden. De tre øverste plasseringene er inntatt av Sveits, Hong Kong og USA.

Det kan være overraskende at USA oppnår pallplassering i hemmelighold. President Obama har jo vært kjent for å presse flere utenlandske skatteparadis, blant annet for å få mer innsyn i terrorfinansiering. Obama har imidlertid gjort lite for å rydde opp hjemme i sine egne delstater. Delaware er den nest minste delstaten i USA, og er et av stedene i verden der det er enklest å opprette kontoer og anonyme postboksselskaper. På én enkelt adresse i Delaware er det registrert 217 000 selskaper. Bygget har én etasje.

Storbritannia kommer ikke blant de ti øverste, og dermed verste, skatteparadisene. City of London er et velkjent skatteparadis, men likevel havner Storbritannia nede på en 15. plass i indeksen. Men, Storbritannia har såkalte «Overseas Territories» og «Crown Dependencies» som reelt sett er styrt av Dronningen av England. Caymanøyene og Bermuda er to eksempler. Hvis dette globale nettverket ble regnet sammen, ville Storbritannia havnet på 1. plass med god margin. Caymøyene klarer også på egenhånd å oppnå en solid 5. plass. Mye av årsaken til dette er at du på Cayman kan få fengselsstraff ikke bare hvis du røper konfidensielle opplysninger, men også hvis du spør om slik informasjon.

Også Norge tilbyr hemmelighold

Norge har ikke utpreget hemmelighold, med sin 53. plass, men rangerer dårligst av de nordiske landene. Her er fire årsaker til at vi ikke når opp til våre nordiske naboer:

Åpne data. Prinsippet bak åpne data er at informasjonen må være gratis. I Norge må man betale for å få tilgang til selskapenes offentlige regnskap fra Brønnøysundregistrene. Dette er derimot gratis i Danmark.

Truster. Truster ikke er regulert i norsk lov. En trust er en slags stiftelse, og regnes for å være den mest ugjennomtrengelige konstruksjonen. Truster inngår ofte som en del av store selskapsstrukturer. Finland har valgt å eksplisitt ikke tillatte at slike truster blir opprettet i landet.

Land–for–land-rapportering (LLR).

LLR gjør at selskaper må vise sin globale selskapsstruktur, og oppgi nøkkeltall som skatt og inntekter fra hvert enkelt land de opererer i. Norge har innført LLR for utvinningsindustrien, men har gitt selskapene selskapene er unntatt å rapportere fra land med «støttefunksjoner» (typisk skatteparadis). Stortinget vedtok å endre dette den 21. juni 2015, men Finansdepartementet sier dette ikke blir aktuelt før i 2017.

Register over egentlige eiere bak selskaper

Norge er ikke automatisk bundet av EU sitt nye direktiv som pålegger medlemsland å opprette register over egentlige eiere, i motsetning til Finland, Danmark og Sverige. Stortinget vedtok den 5. juni 2015 å opprette et slikt register, og et forslag ligger nå ute på høring.

Skatteparadis er populære hos norske selskaper og i Oljefondet

Oljefondet har 145 milliarder kroner plassert i skatteparadisselskaper. Oljefondet har opprettet datterselskap for sine eiendomsinvesteringer i to av verdens mest hemmelighetsfulle skatteparadis, Luxembourg og Delaware. I 2015 debatterte Stortinget flere forslag som kunne vært et første steg mot en bedre skatteetisk forvaltning av Oljefondet. Forslagene oppnådde imidlertid skuffende få stemmer. Dermed har en av verdens største offentlige pengebinger fortsatt ingen krav eller forventninger til hvordan det skal manøvrere i det skatteetiske landskapet.

Delaware er generelt populær for norske selskap. Statoil har 25 selskaper registrert i USA, og 23 av disse er registrert nettopp i Delaware. Statoil har ingen ansatte der.

30 prosent av alle utelandssinvesteringer passerer gjennom skatteparadis, og økningen har vært kraftig. Her skiller ikke norske investorer seg nevneverdig fra resten. Norske selskap som investerer i utlandet, velger ofte å gjøre dette via skatteparadis. Mellom 2005 og 2010 ble slike investeringer i skatteparadis tredoblet. Danmark har sett samme tendensen, der offisielle tall viser at danske selskapers skatteparadisinvesteringer femdoblet seg på ti år.

Skatteparadisene som mottar flest av disse investeringene, er Luxembourg og Nederland. En ny rapport fra den nederlandske organisasjonen Somo viser at lille Nederland er den aller største investoren i verden. Dette er mye takket være «postboks-effekten». Penger som kanaliseres gjennom selskap uten fysisk tilstedeværelse, står for brorparten av de nederlandske investeringene.

Åpenhet er første steg

At skatteparadis representerer et stort problem, støttes nå av et bredt politisk miljø. Likevel har konkrete politiske vedtak latt vente på seg. De siste tre årene har det imidlertid begynt å løsne. I takt med økt oppmerksomhet internasjonalt, som i OECD og EU, har det blitt bevegelse også i norske partier. Skatteparadisenes hemmelighold kan bare møtes med mer åpenhet, og debatten går i økende grad på hvordan enkeltland kan kreve mer åpenhet av selskaper og skatteparadiser.

Land–for–land-rapportering for selskaper og åpne registre over egentlige eiere er to slike åpenhetstiltak som i 2015 ble støttet av et enstemmig Storting. Et annet sentralt tiltak er automatisk utveksling av informasjon mellom land.

I 2015 ble 89 land enige om en historisk avtale: å utveksle skatterelatert informasjon. Slik automatisk infoutveksling har lenge vært standard mellom de nordiske landene. Hvis du har en bankkonto i Sverige, får norske skattemyndigheter informasjon om dette automatisk. Informasjonen går rett inn på selvangivelsen din, og du må betale skatt av renteinntektene. Men har du kontoen i et skatteparadis, er du utenfor radaren. Den nye internasjonale avtalen er historisk da den setter rammene for en global standard for utveksling, og vil kunne føre til at skatteparadisene må oppgi sitt bankhemmelighold.

Denne innsatsen med automatisk informasjonsutveksling er hovedgrunnen til at verdens totale hemmelighold, som målt i Financial Index, har sunket de siste to årene.

Et utdatert skattesystem

Mer åpenhet løser ikke i seg selv problemet med at stadig flere store multinasjonale selskap er blitt nullskatteytere. Dagens debatt rundt selskapene Uber og AirBnB kan belyse dette.

I kjernen av Ubers skattestrategi er en skattemodell som på stammespråk kalles en «double dutch sandwich». Når du betaler for en reise med Uber, betaler du denne over mobilen din, la oss si 100 kroner. Denne internettbetalingen går direkte til et nederlandsk selskap. Gjennom royaltybetalinger til et annet selskap i konsernet i Bermuda, kombinert med en lukrativ skattesats i Nederland – 1 prosent – ender Uber opp med 50 øre i skatt av 100-lappen du brukte. Siden Uber International CV har hovedkvarter i Bermuda, skattelegges de ikke i Nederland etter nederlandsk skattelov. Men siden selskapet er registrert i Nederland, vil de for andre lands skattemyndigheter falle under nederlandsk skatte-jurisdiksjon.

I praksis ender de dermed opp med å ikke skattlegges noen steder.

Problemet med Uber når det kommer til å få selskapet til å bidra med skatt, er ikke at de er unike, men tvert imot at deres modell er så utbredt. Selskapet benytter seg nemlig av samme modell for å unnslippe skatt som svært mange andre store multinasjonale selskaper, og særlig selskaper i den digitale økonomien som Facebook, Apple eller Google.

Uber-saken belyser grunnleggende problemer i det internasjonale skattesystemet. I kjernen av problemet med å skattlegge Uber riktig er et totalt utdatert internasjonalt skattesystem. I dag blir multinasjonale selskaper som er globale av natur, behandlet som enkeltselskaper i enkeltland. Så for et selskap med over tusen datterselskaper i over hundre land, blir oppgaven for disse hundre landenes skattemyndigheter å fastslå om hvert enkelt av disse selskapene har betalt «riktig» skatt. Det åpner opp for store muligheter til å flytte overskudd og inntektsrettigheter til dit det gir lavest skatt, særlig når det er snakk om intellektuelle rettigheter.

Alternativet til dagens system er å se på et globalt konsern som én enhet, med én global profitt, i stedet for tusen enheter med tusen profitterklæringer. Dette er noe av ideen bak EUs arbeid med å opprette en felles skattebase for selskapsskatt i EU (Common Consolidated Corporate Tax Base), som i disse dager er på høring i Brüssel.

Selv om media stadig synliggjør store selskaper som betaler lite eller ingen skatt, er det påfallende lite politisk debatt om slike nye skattesystemer. Mange roper nå varsko over de nye avsløringen i Uber, men relativt få har engasjert seg i det samme problemet for selskaper som Google og Facebook, som har vært kjent i årevis. Dette er kanskje fordi Google og Facebook i sin tid etablerte helt nye bransjer med sine produkter og tjenester, mens Uber nå truer en eksisterende tjenestebransje – nemlig drosjenæringen.

Forhåpentligvis vil oppmerksomheten rundt Uber sette i gang en større debatt. På sikt kan dette føre til at vi får på plass et skattesystem som beveger seg i takt med tiden, og som tar et oppgjør med skatte-paradisene. Tiden er overmoden.

Til nå har TISA-debatten handlet om vårt eget, enten det er «norske interesser» eller beskyttelse av offentlig sektor.

Dersom vi virkelig vil riste i grunnmuren til TISA-avtalen, trengs et større internasjonalt perspektiv.

Petter Slaatrem Titland er leder av Attac.

Da Norge satt i gang TISA-avtalen i 2013, visste Utenriksdepartementet at de var innblandet i noe kontroversielt. Strategien har fra første dag vært bygd på to fundament: Forhandlingene er en forlengelse av WTO, og at avtalen sikrer norske interesser.

Ordet eksport er faktisk første ordet i setningen som svarer på spørsmålet «Hvorfor er TISA viktig for Norge?» på regjeringen.no: «Eksport av tjenester er viktig for norsk økonomi og sysselsetting».

Er dette norske interesser? Det er i så fall en svært snever definisjon, fordi den kun handler om norske eksportbedrifter som har interesse av større markeder eller norske bedrifter i utlandet. Andre bedrifter i Norge er nedprioritert i denne forståelsen. Ikke minst er vanlige folk som arbeider i norske småbedrifter, utelatt.

Åtte av ti arbeidere i Norge jobber i bedrifter som ikke konkurrerer med utlandet, eller som eksporterer, i følge en kartlegging SSB gjorde i 2012. Nordmenn flest jobber altså ikke i bedrifter som har behov for å ekspandere. En sterk offentlig sektor, som også bør anses som en norsk interesse, er utelatt.

Noen bedrifter gjør det svært godt på det internasjonale markedet. Borregaard i Sarpsborg eksporterer kjemikalier til hele verden og har 750 ansatte. Over 1750 norske skip transporterer varer over hele verden. Norsk fisk eksporteres også i enorm skala ut av Norge. Den norske regjeringen har nevnt økt fiskeeksport som et av argumentene for TTIP-avtalen. Denne næringen forholder seg imidlertid til Havforskningsinstituttets reguleringer, og produserer fisk i henhold til hva som er bærekraftig. «Vi produserer det vi har lov og kapasitetet til, og har ikke behov for mer eksport,» sa fylkeskoordinator for NNN i Aust-Agder, Henrik Stabel, på et TTIP-møte i januar. Sitat NNN: «vi trenger ikke mer eksport, for vi klarer ikke produsere mer».

Regjeringen vil femdoble norsk lakseproduksjon. Hva skal fisken spise? Økningen vil kreve en enorm økning av import av soya fra Brasil. Vi kommer til å bli nødt til å beslaglegge en jordbruksareale på størrelse med 75 prosent av Norges totale jordbruks-areale dersom vi vil få til dette.

TISA-avtalen handler, ikke overraskende, mye om klasse – både innenfor Norge og på tvers av landegrenser. Ikke overraskende er det en motsetning mellom norsk rovdrift på naturressurser og folks levevilkår andre steder i verden.

Regjeringen har ikke invitert til en debatt om hva politikere skal legge i begrepet «norske interesser». Det har de ingen grunn til heller – i forbindelse med TISA-avtalen har de ikke blitt utfordret på dette spørsmålet.

I denne debatten har vi en glimrende mulighet til å slå fast hva vi mener ligger i «norske interesser». Dersom vi bare protesterer mot TISA-avtalen fordi den truer norske offentlige tjenester, mister vi denne muligheten. Regjeringen vil fortsatt lage handelsavtaler som ikke ødelegger norsk velferd, men som øker makt og spillerom til norske selskaper i utlandet, og gjør at livet blir dyrere og mer usikkert for folk i Latin-Amerika, Asia eller Afrika. Om du ikke er rik, selvsagt.

Viktig stortingsmelding

I Norge er det tradisjon for å ikke diskutere handelspolitikk på Stortinget. Det har vært regjeringens bord.

Selv med en mindretallsregjering tillater opposisjonen at regjeringen gjør som de vil i handelspolitikken. Arbeiderpartiet vet at de snart kan havne i regjering, og vil ikke gjøre endringer i spillereglene som kan gi dem trøbbel senere.

I mellomtiden har regjeringen skaffet seg en mandat til å lage en handelsavtale som nettopp sikrer deres forståelse av norske interesser. En lang stund hadde de ikke engang det. TISA er nevnt både i nasjonalbudsjettet for 2014 og 2015, men det står ikke forklart hvorfor Norge ønsket avtalen. Ikke før Stortinget behandlet og vedtok stortingsmeldingen med tittelen «Globalisering og handel» den 19. januar i fjor. I meldingen er det noen få avsnitt, som gir regjeringen den politiske legitimiteten de trenger – hvertfall i formell forstand.

TISA vil gi norske bedrifter økt forutsigbarhet og gjøre det enklere å eksportere tjenester til andre land, noe som vil kunne bidra positivt til økonomisk vekst og sysselsetting. (…) Regjeringen vil arbeide for å sluttføre en ambisiøs TISA-avtale med klare og robuste rammebetingelser for handel med tjenester, med vekt på tjenestesektorer der norsk næringsliv har særlig interesse av å kunne konkurrere på like vilkår i globale markeder.

Avsnittet avsluttes slik:

Det er derfor en særlig viktig norsk handelspolitisk interesse å arbeide for å sluttføre en ambisiøs TISA-avtale med klare og robuste rammebetingelser for handelen med tjenester.

Med andre ord er TISA bare en liten del av et stort dokument som drøfter Norges handelspolitikk. Stortinget vedtok stortingsmeldingen, som betyr at regjeringen har fått velsignelse for alt som står i dokumentet. Regjeringens argumenter for TISA-avtalen har gått fra å være en kommunikasjonsstrategi til å være vedtatt politikk med 169 folkevalgte i ryggen, selv om SV og Senterpartiet protesterte spesielt mot TISA i debatten, og Venstre og KrF hadde en rekke kritiske bemerkninger.

Ingen tilleggsbemerkninger ble vedtatt i Stortinget, selv om et samlet norsk sivilsamfunn sa klart i fra på høringsrunden: Vedtar dere denne stortingsmeldingen, gir dere regjeringen mandat til å svekke WTO som global forhandlingsarena i handelspolitikken.

At TISA-avtalen er en forlengelse av WTO, har vært viktig å understreke for den norske regjeringen. Men når debatten hardner til og storingsmeldinger skrives, er det kun «norske interesser» som står igjen.

Handel og velstand

Dagen før debatten om Globaliserings-meldingen i Stortinget vedtok EU-parla-mentet noen nokså kritiske føringer når EU skal sluttføre forhandlingene. «Ingenting bør hindre EU, nasjonale og lokale styresmakter fra å holde opp, utbedre eller ta i bruk sitt lovverk.» De vedtok å kreve «klare og eksplisitte unntak» for alle offentlige tjenester, som utdanning, helse, sosiale tjenester, trygdesystem og audiovisuelle tjenester, slik som for eksempel TV og radio. De vedtok et ønske om fullt politisk handlingsrom for EUs nasjonale og lokale styringsmakter.

Selv om vedtaket i EU-parlamentet er bra, gjør det ingenting med de største problemene med TISA-avtalen. For det første skal alt gjøres om til en handelsvare, fordi handel er det viktigste virkemiddelet for utvikling. For det andre, og som en forlengelse av dette, vil presset mot mindre mektige land bare øke, mens sterke land kan beskytte sine egne interesser som det passer dem. Beskyttelsen av egne offentlige tjenester er helt i tråd med å samtidig ha sterke interesser i å ta over markeder i utlandet.

Disse to elementene settes pent sammen i argumentasjonen for TISA-avtalen. Den er helt i tråd med den svært ideologiske påstanden om at handel har skapt velstanden vår. Her er to eksempler på denne påstanden fra den norske debatten:

… hvem andre er det som tror at den norske velferden ville vært så god som den er i dag om det ikke hadde vært for vår utstrakte handel med omverdenen?

skriver Høyres Gunnar Gundersen i Nationen i oktober i fjor, som et svar på Nei til EUs kritikk av TISA-avtalen.

Import, eksport og grensekryssende investeringer bidrar til å øke levestandarden vår, påvirker næringsstrukturen og skaper arbeidsplasser. Derfor er Norge avhengig av handel, men også av en aktiv, strategisk handelspolitikk som vektlegger norske interesser,

sier Høyres Elin Rodum Agdestein i debatten om Globaliseringsmeldingen på Stortinget. Før hun legger til:

Samtidig viser meldingen at internasjonal handel også kan bidra til å nå utenrikspolitiske og utviklingspolitiske mål som fredelig samarbeid mellom land og bedre muligheter for inkluderende bærekraftig utvikling for alle. Derfor er det avgjørende og av stor betydning at regjeringen arbeider for en friere handel, og at den fører en offensiv handelspolitikk som vektlegger Norges interesser. Det innebærer å bidra til å sikre like og rettferdige spilleregler i dagens åpne, globale økonomi.

En mer offensiv handelspolitikk som vektlegger Norges interesser, er avgjørende for en inkluderende bærekraftig utvikling for alle. Resonementet er helt ulogisk.

Politikk, ikke marked

Borte er beskyttelse av små og nye bedrifter, før de rakk å bli store: konsensjonskrav til investorer, hjemfallsretten, Råfiskeloven som sikret at norske fiskere tjene på å fiske og en sterk fagbevegelse som har sikret fordeling. Særlig gjaldt dette naturressursene våre, fordi vi var et fattig land med lite makt overfor sterke kolonimakter. Industrispionasje har til og med vært et verktøy for å få tilgang til kunnskap og teknologi.¹ Legg til velferdsstaten som sikret en bred forståelse for behovet for felles løsninger. Når Høyre-representantene har lagt dette til grunn, kan de begynne å snakke om handel, vekst og velstand. Dessverre hopper norske politikere over alle politiske virkemidlene, og gir markedet all æren.

De to foregående sitatene var begge fra Høyres stortingsrepresentanter. Så, til daværende finansminister Jens Stoltenberg på Dagsrevyen i 1996, i det han speider utover et av Statoils utenlandstokter:

Det er et merkelig skjebnefellesskap. Hvis det går bra her, så betyr det at en del av de pengene vi skal ha inn i statskassa etter århundreskiftet til å betale for folketrygden og barnehagene og sykehusene, de skal komme fra det Kaspiske hav. Det er litt underlig å tenke på. Men slik er det.

«Fellesskapet» Stoltenberg tenker på her, er et annet lands ikke-fornybare naturressurser. I TISA-avtalen skal markedet erstatte mange av de politiske virkemidlene vi har brukt til å bygge opp vår egen tjenestesektor. Det blir ekstra ubekvemt å tenke på at utviklingsland fikk stoppet tjenesteavtalen i WTO, og at Norge ble med utbrytergruppen i WTO for å lage TISA på tross av utviklingslandenes seier.

Et større bilde

På WTOs ministermøte i Hong Kong i 2005 førte Norge imidlertid en annen linje. På et plenumsmøte trakk vi alle krav om markedsretting av tjenester til de minst utviklede landene og alle krav til utviklingsland innen sentrale offentlige tjenester som vann, utdanning og strømnett.²

Kanskje fordi vi ville bremse markedsrettingen av samfunnet? Fordi vi mente at utviklingsland skal ta i bruk de samme virkemidlene som oss, som det har stått i regjeringserklæringen både til Ap, Sv, Sp, FrP og Høyre? Eller er det fordi vi innså at vi ikke kan klare å opprettholde en skjermet offentlig sektor i Norge, hvis vi krevde at alle land rundt oss markedsretter den? Et politisk system overlever som kjent aldri alene.

KrF-leder Knut Arild Hareide sa det svært treffende i debatten om den nevnte stortingsmeldingen:

Internasjonale regelverk bør ta vare på viktige verdiar og omsyn som gjeld meir enn våre nasjonale eigeninteresser. Omsyn til demokrati og menneskerettar samt vilkåra til arbeids-takarar er eksempel på det – omsyn til klima og natur òg. Me har ikkje berre interesse av ein open økonomi, men òg av ein rettferdig og berekraftig økonomi.

Norges oppsiktsvekkende avgjørelse i Hong Kong i 2005 framstår som bemerkelses-verdig global, fordi vi ønsker andre land et politisk handlingsrom. Det er langt mer progressivt enn den nasjonale vinklingen TISA-debatten har hatt i Norge, som Attac også har vært medskyldig i. Framover bør vi gjøre en innsats for å gjøre TISA-avtalen til noe mer enn et nasjonalt spørsmål – selv om det internasjonale ikke engasjerer like mye. Ikke fordi det nasjonale ikke er viktig, men fordi vi glemmer den mest grunnleggende kritikken av denne type avtaler.

Bare med den globale vinklingen kan vi vise TISA-tilhengerne at de er de som er nasjonalt orienterte, mens det er vi som anerkjenner at vi lever i et globalisert og internasjonalt samfunn, med alt det fører med seg. Fordi det også er i Norges interesse å ha en rettferdig og bærekraftig økonomi.

Noter:

1. Helene Bank, Interessekonflikter mellom Norge og Latin-Amerika, i Latin-Amerikaboken 2010, Solidaritet Forlag.
2. Helene Bank, Til tjeneste for hvem? Attac Norge og Stiftelsen IGNIS, 2003.

Norge blir ofte beskrevet som en fredsnasjon og en humanitær stormakt. Det pekes på norsk innsats i fredsmekling eller det høye norske bistandsbudsjettet. Men Norges fotavtrykk i verden er langt mer enn å være fredsmegler og drive bistandsprosjekter for verdens fattige.

Ikke bare er Norge blant verdens 20 største våpeneksportører, vi er også en krigerstat av første klasse.

Stian Bragtvedt er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!, leder av Rødt sitt internasjonale utvalg og er ansatt i FN-sambandet.

Arnljot Ask er medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Siden 1990 har Norge deltatt i en rekke kriger, med bombingen av Libya i 2011 som et av de groveste eksemplene. I skrivende stund deltar Norge i hemmelige forhandlinger om en ny handelsavtale om tjenester, TISA. Her er målet å åpne opp markeder for, og hindre regulering av, norsk kapital i utlandet. Alle disse tingene må med når vi skal vurdere Norges rolle i verden. Skal vi forstå mer av hva slags rolle Norge spiller, er det nyttig å se nærmere på begrepet imperialisme, og hvilken rolle Norge spiller i dagens globale kapitalisme.

Imperialisme – fortsatt relevant?

Ordet imperialisme brukes ikke så ofte i dagligtalen lenger. Hos mange vekker det assosiasjoner til kolonitiden og oppdelingen av Afrika. Eller til rike land som utnytter fattige land. I marxistisk forstand handler begrepet imperialisme om utviklingen i kapitalismen, dens ekspansjon. Det er ikke dårlige politikere eller feil politikk som er forklaringen på plyndring av fattige land eller krig, men kapitalens behov. I følge Lenin er imperialismen et stadium i kapitalismen kjennetegnet av at nasjonalstatens rammer ble for trange. Først for salg av varer, deretter også for investeringer. Det blir nødvendig å finne nye markeder i utlandet og samtidig finne nye investeringsmuligheter. For å lykkes med denne ekspansjonen trenger kapitalen en sterk stat i ryggen. Denne staten kan enten åpne dører via politiske kontakter, inngå og håndheve handelsavtaler, eller i siste hvis nødvendig: militær intervensjon og krig.

Behovet for å søke profitt utenfor hjemlandets grenser henger i følge Lenin sammen med tendensen til monopolisering. Kampen på markedet mellom ulike kapitaler gjør at de som lykkes best, kjøper opp konkurrentene sine. Til slutt er det kun noen få store aktører igjen, som deler markedet mellom seg. Dermed kan de tjene mer penger, og hindre konkurrenter i å etablere seg. Det at hjemmemarkedet deles mellom noen få store aktører, gjør det nødvendig å søke nye markeder i utlandet.

Det er mye som har skjedd siden Lenin satt i eksil i Sveits og skrev om imperialismen. Men kjernen i analysen har fortsatt stor forklaringskraft. Den som lurer på om monopolisering er aktuelt, trenger ikke gå lenger enn til butikken for å handle. Etter COOP sitt oppkjøp av ICA, er 90 prosent av det norske dagligvaremarkedet dominert av tre aktører. En av dem, Reitangruppen som eier Rema 1000, har ekspandert til Norden og Baltikum. For å ekspandere til nye markeder er det nødvendig å ha en stat som kan hjelpe til med markedsadgangen, slik den norske staten for eksempel gjorde da Arbeiderpartiet tok Norge inn i EØS. Eller som regjeringen gjør, når den forhandler med WTO for å åpne opp markeder i fattige land for norske selskaper. Norske selskapers store vekst i utlandet de siste 30 årene hadde ikke vært mulig uten en hjelpsom stat.

Det betyr ikke at staten i den moderne kapitalismen er en marionett som står på pinne for kapitalen i ett og alt. Tvert imot er forholdet mellom stat og kapital fullt av motsetninger. Men til syvende og sist lever staten av å skattlegge den merverdien som blir skapt i produksjonen. Skattene kan økes til et visst punkt, men skal inntektene virkelig vokse, er det skattegrunnlaget som må bli større. Staten har dermed en interesse av å legge til rette for økt akkumulasjon av kapital, hjemme og ute. Som historikeren vik skriver i en artikkel fra 1995:

Staten levde av å skattlegge den merverdi som ble skapt i produksjonen. […] En selvfølgelighet kan man hevde. Men en selvfølgelighet som knytter herskersklassens og statsapparatets interesser uløselig sammen – hvis man da ikke velger å bryte fullstendig med kapitalismen.

Territorie og kapital

Den italienske, politiske tenkeren Giovanni Arrighi snakker i boka The Long 20th century (2010) om to typer logikk: den kapitalistiske (jakten på profitt) og den territorielle (staten). Kapitalisten er først og fremst interessert i å investere der det kan tjenes profitt, mens politikeren i staten er på det mest grunnleggende nivået interessert i å styrke sin stats makt vis á vis andre stater. Disse to ulike logikkene er forskjellige fra hverandre, men virker sammen. Ofte i et motsetningsfylt forhold, der de trekker i ulik retning. Noen ganger avgjøres utfallet mest av den kapitalistiske logikken, andre ganger av den territorielle logikken. David Harvey (2003) peker på hvordan det er vanskelig å forklare Vietnamkrigen utelukkende ut fra kapitalens behov. Samtidig er det lettere å begrunne USAs strategi med å demme opp for Sovjetunionen under den kalde krigen, med amerikansk kapitals behov for å holde så stor del av verden som mulig åpen for investeringer og muligheter for profitt. Om vi tar for oss dagens situasjon i Midtøsten og borgerkrigen i Syria, er det rimelig å anta at det ikke er veldig lønnsomt for amerikansk eller russisk kapital å krige der. Men på lang sikt er det viktig for statene å ha størst mulig innflytelse i Midtøsten, hvor 60 prosent av verdens oljereserver ligger. Som igjen øker statens mulighet til å utøve makt i framtida, på vegne av sine kapitalister. Den kapitalistiske og den territorielle logikken står ofte i motsetning til hverandre, men de henger uløselig sammen. For å forstå hva som skjer i den globale kapitalismen, må vi prøve å ta hensyn nettopp til hvordan de to logikkene virker inn på hverandre.

Norges rolle

For Norges del er det to trekk som tydelig peker seg ut, som er avgjørende for Norges rolle i verden:

• Den brede oppslutningen i den norske overklassen om å binde seg opp mot USA og NATO for å ivareta norsk sikkerhet og interesser i utlandet.
• Funnet av olje på norsk kontinentalsokkel og konsekvensene det fikk for norsk økonomi.

Statoil ble i utgangspunktet bygd opp for å kunne ivareta Norges interesser på norsk sokkel, og være en motvekt mot internasjonal oljekapital. Men med fallende reserver i Norge, ble det lagd en strategi for at Statoil skulle kunne ta skrittet ut i verden, og konkurrere om oljeprofitt med de store internasjonale selskapene. Det som kjennetegner oljebransjen, er den tette sammenvevingen med stater og politikk. Oljens strategiske betydning, sammen med stater og politikeres rolle i tildelingen av konsesjoner for leting og utvinning, gjør at utvinningen av olje henger tett sammen med staters utøvelse av makt og bruk av militærapparatet. Det er i oljesektoren vi kanskje aller lettest kan se forbindelsen mellom den kapitalistiske og den territorielle logikken, som vi var inne på i forrige avsnitt. Norge har imidlertid ikke militære muskler til å kunne sikre Statoils interesser i utlandet alene. Derfor er innordningen under USA og NATO sin sikkerhetspolitiske paraply gunstig for Statoil. Men vi skal se at underordningen under USA har røtter mye lenger tilbake enn et norsk oljeselskap sitt ønske om å spise kirsebær med de store.

Norge allierer seg med USA

Foran og under den 1. verdenskrigen sto nøytralitetsprinsippet sterkt i den unge nasjonen. Den ville ikke bli trukket inn i stormaktsrivaliseringa i Europa på nytt, og økonomisk var den også avhenging av sterke bånd til både Tyskland og Storbritannia, og ikke minst Sverige. 9. april 1940 og den 2. verdenskrigen var et vendepunkt. Den gjorde slutt på nøytralitetslinja og befesta alliansen med USA i sikkerhetspolitikken, og den førte også til at det ble lagt større vekt på å bygge opp et eget norsk militærapparat. Sikkerhetspolitisk ble også skillet mellom de vestlige imperialistmaktene bygd ned, gjennom at Sovjet nå sto fram som en felles trussel, og USA befesta sin lederposisjon i denne imperialistblokken. NATO-medlemskapet fra 1949 institusjonaliserte denne blokkavhengigheten.

Aggressivt taktskifte

Fra 1990-tallet av har Norge tatt steget opp i mer framskutte posisjoner i USA og de andre vestlige imperialistmaktenes krigsmaskineri. Samtidig gikk verden inn i en fase hvor den vestlige blokken direkte prøvde å skyve fram sine posisjoner med våpenmakt etter Sovjetunionens sammenbrudd. Innsatsen i Libya-krigen med påfølgende kroning av Jens Stoltenberg som NATOs generalsekretær er hittil det tydeligste uttrykket for Norges nye rolle. Vi skal se nærmere på bakgrunnen for dette taktskiftet og hvilke konsekvenser det har hatt her hjemme.

Norge stilte opp militært for USA også før 1990. Som under Koreakrigen fra 1951 av med et mobilt militærsjukehus i den USA-leda FN-styrken. I de fleste militære FN-operasjonene Norge deltok i denne perioden, var Norge på samme side som USA, men forskjellen var at disse operasjonene stort sett holdt seg innenfor folkerettens rammer.

Utover 1990-tallet, etter at FN i 1989 proklamerte sterkere innsats i fredsbevarende – og etter hvert såkalte fredsopprettende – operasjoner, ble USA mer egenrådig og stilte seg også i spissen for militæroperasjoner hvor de fikk FN mer eller mindre med på laget. Norge stilte seg her lojalt på USA sin side, med få unntak.

Det første kraftige signalet om nye tider kom med Kuwait–Irak-krigen 1990–91.

FN støttet ganske ukritisk opp om USA da de tilranet seg lederrolla. FN hadde ikke den utøvende kommandoen, men organisasjonen hadde gitt USA mandat fra Sikkerhetsrådet. Norge stilte også synlig opp i USA-koalisjonen ved å sende kystvaktskipet KNM Agdenes ned til krigsområdet. FN fulgte opp USAs langsiktige strategi overfor Irak ved å opprettholde de dødbringende sanksjonene mot Irak etter denne krigen, helt fram til USA hadde installert sitt eget regime i landet etter invasjonen i 2003. FN-legitimerte raskt den de facto okkupasjonen og aksepterte at NATO etablerte seg fast i den grønne sonen i Bagdad.

Sjøl om Norge ikke fulgte USA under angrepet på Irak våren 2003, så stilte statsminister Bondevik opp med en støttetropp på ca 100 soldater for den britiske okkupasjonsstyrken rundt Basra allerede sommeren 2003. Disse ble riktignok trukket ut etter et par år, begrunnet med at vi måtte konsentrere våre bidrag til Afghanistan. Men den norske treningen av de nye militær- og politistyrkene som USA etablerte i Irak, fortsatte helt fram til høsten 2008, også under den rødgrønne regjeringen. Den offisielle fortellingen er at Norge aldri var med i Irak-krigen. Ikke før vi i 2014 gikk inn på nytt under dekket av kampen mot IS.

USAs lederrolle i FN-legitimerte kriger startet under Kuwait–Irak-krigen og ble fulgt opp i  Somalia. USA fikk i 1992 fullmakt til å sette i gang operasjonen «Restore Hope» for å prøve å skape fred der. Det mislyktes, og krigene har fortsatt helt til nå. Norge kom ikke militært med før i 2009, gjennom bidrag til EUs sjømilitære oppdrag rundt Aden-bukta, men har hatt sin hovedrolle i det såkalte Kontaktutvalget for Somalia fra 2006 av, da USAs utenriksminister Condoleza Rice ba Jonas Gahr Støre lede forhandlingene.

Første gangen NATO som organisasjon formelt ble tillatt å stille seg i spissen for en FN-legitimert krig, var i februar 1994 gjennom bombingen i Bosnia. Norge deltok ikke, men kom inn på denne arenaen i 1999 under den folkerettsstridige bombekrigen mot Jugoslavia, som også ble ledet av NATO. Siden har NATO hatt fast plass som anfører i USAs okkupasjoner både av Afghanistan, hvor de formelt tok over ISAF-oppdraget i august 2005, og i Irak. Begge steder legitimert av FN etter at okkupasjonene var et faktum. I Irak er det riktig nok USAs koalisjon av villige som formelt sjefer oppdraget. NATO sto også som ansvarlig operatør under bombekrigen i Libya, sjøl om et fåtall NATO-land bidro med bombefly.

USA har også, med FN-resolusjon 2189 fra desember 2014 i ryggen, fått NATO til å stå for det nye oppdraget i Afghanistan, «Resolute Support Mission», som tok over etter ISAF 31. januar 2014. Norge har trofast fulgt videre med på ferden, sjøl om soldatene formelt sies å være instruktører. Oppdraget ble nettopp forlenget til 2020, fordi krigshandlingene har blusset opp igjen.

Det finns flere eksempler på at Norge følger tett og lojalt med på USAs aggresjonspolitikk for å befeste og utvide sitt globale hegemoni. Ikke minst i utvidelsen av Irak-krigen til Syria, og nå snart hele Midtøsten-regionen, sjøl om Norge foreløpig ikke står med soldater andre steder enn i Irak. At akkurat denne utenrikspolitiske linja har vunnet fram, har hatt konsekvenser ikke bare for de som har blitt bombet av norske jagerfly, men også her hjemme.

Fra invasjonsforsvar til «innsatsstyrker»

Ekspansjonismen som USA satte i gang for å avløse den kalde krigen, førte raskt til en tilpasning av NATO til de nye oppgavene. Fra å tilsynelatende være en forsvarsallianse som skulle balansere sin hovedrival, Sovjetunionen, ble den organisert som en angrepsallianse. Målet var i første omgang å bistå USA i dragkampen om den såkalte Eurasiatiske korridoren som flere av deres strateger tegna planskisser for. Inkludert kampen om Midtøsten, Sentralasia og framrykkinga i Øst-Europa. Det startet opp med NATO-vedtak allerede i 1991, til Washington-chartret i 1999 hvor «kampen mot terrorismen» og «out of area» ble formulert, til det nye strategidokumentet vedtatt i Lisboa 2010.

Norge fulgte også raskt opp denne omdanninga av sitt militærapparat gjennom flere forsvarsmeldinger utover 1990- og 2000-tallet, som nå igjen skal tilpasses situasjonen fram mot 2020–30. Dette har rasert det invasjonsforsvaret vi opprinnelig hadde, med vernepliktshær og nærhet til befolkningen. Ikke bare er vi tilpassa til å delta i skarpe oppdrag for USA, Norge har også satt av styrker til å delta i EUs innsatsstyrker som også kan gå «out of area» langt nede i Afrika. De første oppdragene Norge var med på, var på Balkan i Makedonia 2003 og i Bosnia Herzegovina 2004. Det mest betente oppdraget vi er innrullert i på vårt kontinent, er imidlertid da Norge sendte soldater til NATOs beredskapsstyrker retta mot Øst-Europa, som gjør at Norge stadig er med på øvelser i Russlands naboland.

Den mest underdanige, og attpåtil dumme og kostnadsmessig ødeleggende, militære tilpasningsprosjektet Norge har stått for, er kjøpet av de amerikanske F-35 krigsflyene. Kostnadene gjør at det ikke blir penger til investeringer i tiltak som de militære sjefene nå også ser ville være nødvendige for å følge opp instruksene om å legge større vekt på forsvar av hjemmeområdene, dvs Norge. Det kan hende at USA sjøl kasserer dette flyet, men foreløpig har et enstemmig Storting allerede signert for kjøpesummen til halvparten av flya, til ca 35 milliarder kroner.

Kastrering av fredsbevegelsen

Den politiske og ideologiske kampanjen som har rettferdiggjort den aggressive krigspolitikken  og ødeleggelsen av forsvarsevnen, har også avvæpna den norske fredsbevegelsen. Den fikk en avgjørende knekk i åra med rødgrønn regjering, da den tidligere parlamentariske opposisjonen også ble dressert. Den siste fredsmarkeringen i Oslo med over 5000 deltakere var i 2004, og etter Obama-demoen i desember 2009 har slike markeringer knapt klart å samle 5–600 deltakere.

Kan vi snu dette?

Det er først og fremst folkene i de landene vi har vært med på å sette i fyr og flammer, som lider av den krigspolitikken Norge har vært med på å eskalere. Det året vi har bak oss, har imidlertid brakt krigene hjem til oss sjøl gjennom den eksploderende flyktningekrisa. I tillegg er Norge den lydigste USA-vasallen i oppmarsjen til krig i våre nærområder, gjennom Ukraina-krisa. Norge er også blant de mest servile overfor NATO-allierte Tyrkia og pleier nære økonomiske forbindelser til Saudi Arabia. Samtidig kan Norge komme i konfliktlinja mellom stormaktene i sitt fortsatte Afghanistanprosjekt. Det meldes at Russland er på vei inn i Afghanistan gjennom allierte i den gamle Nordalliansen og slakteren Dostum.

Det er ikke gitt at Norge skal fortsette å være et tannhjul i de vestlige imperialistlandenes forsøkene på å trygge verden for vestlig kapital. Men skal det være mulig å se for seg en annen kurs, må sannheten om Norges rolle i verden fram i lyset. Norges rolle som krigerstat, våpeneksportør og pådriver for markedsadgang for egne selskaper i utviklingsland må på dagsorden. Det vil kreve en stor innsats av venstresida og de sosiale bevegelsene i Norge. Det er ikke umulig. Forholdet til Saudi-Arabia, Telenors korrupsjonsskandaler og Norges offensive rolle i forhandlingene om den nye handelsavtalen TISA gjør at stadig flere stiller spørsmål om hva Norge egentlig driver med. Det er ikke for sent å endre Norges rolle i verden. Tvert imot er det på høy tid.

Kampen om pensjon er en viktig del av kvinnekampen og vårens tariffoppgjør.

Nå er det viktig å få gjennomslag for:

• Tariffestet pensjon inkludert forhandlinger ved endring av lokale avtaler.
• Kollektive ordninger der vi løftes i flokk og ingen kan stikke fra på individuelt vis.
• Innskudd må komme fra første krone, uansett alder, også ved korte ansettelser.
• Pensjonen må gjelde lenger enn 77 år.

Da er det mulig å nå kravet om 66 % av lønn i pensjon. Riktignok bare for dem som har god helse og en jobb å bli gammel i. Senere må vi ta kampen for dem som må gi seg ved 62 eller 63 år eller blir ufør.

Mange forbund er for et samordnet oppgjør, med forbundsvise tilpasninger. Pensjonsoppgjøret angår alle. Det trengs en samlet mobilisering.

Det er sjølsagt også mulig å slåss gjennom reformer i et forbundsvist oppgjør. Men da må frontfagene stille de grunnleggende kravene og være mobilisert. Er de det?

Erik Ness

Kan man uten videre navigere etter de samme retningslinjene innen asylpolitikken, som på hvilke som helst andre politikkområder?

Eller, er det noe spesielt med asylpolitikken som gjør at vi kanskje til og med bør lene oss litt ekstra på de moralske prinsippene?

Maria Wasvik er leder av antirasistisk utvalg i Rødt, har en mastergrad i statsvitenskap, og jobber som rådgiver ved Antirasistisk Senter og med enslige mindreårige flyktninger i barnevernet.

Retten til å søke asyl

Retten til å søke om beskyttelse fra forfølgelse kommer fra FNs flyktningekonvensjon og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Den er også tatt inn i Norges grunnlov.

For å anerkjennes som flyktning etter konvensjonen må det i følge FNs flyktningkonvensjon eksistere en reell, framtidsrettet trussel om dødsstraff, fengsel, tortur eller annen nedverdigende eller umenneskelig behandling spesifikt rettet mot vedkommende eller vedkommendes nærmeste familie. Det er dessuten en forutsetning at ikke dets hjemlands myndigheter evner, eller ønsker, å beskytte vedkommende mot denne trusselen. Bare dersom det ikke er mulig og rimelig å søke internflukt på et annet sted i hjemlandet, vil vedkommende innvilges beskyttelse i Norge.⁵ I Norge er det to organer som behandler asylsøknader. Utlendingsdirektoratet (UDI) er et offentlig fagorgan som behandler sakene i første instans. Ved et positivt vedtak er det Integrering- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) som følger opp bosettingen. Ved et negativt vedtak kan asylsøkeren klage til Utlendingsnemnda som foretar en politisk uavhengig vurdering av saken og fatter et vedtak. I 2014, fikk 35,6 % innvilget flyktningstatus etter konvensjonen i første instans.⁶ I 2015 var prosentandelen på 75 %.⁷

Ved avslag vurderes det automatisk om vedkommende oppfyller kravene for opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket. Dette er en kan-bestemmelse i loven som til enhver tid vurderes opp mot innvandringsregulerende hensyn.

Flyktninger

Altruisme er en etisk doktrine og filosofi som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener en annen eller samfunnet som helhet. Altruismens motpol er egoisme, som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener den som handler.

2015 var året da over en million flyktninger risikerte livet i gummibåter over Middelhavet for å nå trygghet i Europa i den største flyktningkrisen verden har sett siden andre verdenskrig.¹ Hele verden holdt pusten ved synet av Aylan Kurdi, den tre år gamle syriske gutten som ble funnet på en tyrkisk strand etter å ha druknet på flukt fra Syria. Flere enn 3735 klarte det ikke, og det er bare de vi vet om.²

2015 var også året daværende landbruksminister, nå innvandrings- og integreringsminister, Sylvi Listhaug, påsto at «godhetstyranniet rir landet vårt som en mare». Hun siktet til all frivilligheten som blomstret da flyktningene for alvor begynte å ankomme landet vårt, og hvor vanskelig hun og likesinnede hun hadde vært i kontakt med, opplevde dette. Nylig begrunnet hun sine første politiske innstramminger med at innvandrere ikke kan bli «båret på gullstol inn i Norge», og impliserte dermed at det som til nå har vært norsk politikk, faktisk har fungert slik.

I det vi går inn i 2016, året da det forventes at det skal komme enda flere flyktninger til Europa, har Norge en mørkeblå regjering som er i ferd med å gjøre drastiske endringer i asylpolitikken. Disse vil ha enorm betydning for de som rammes, men sannsynligvis ikke ha den forventede effekten de begrunnes med, færre flyktninger.³ Sannsynligheten er stor for at de tilsynelatende utilsiktede konsekvensene av innstramningene blir manglende integrasjon i det norske samfunnet, noe som paradoksalt nok vil kunne brukes som et argument for enda flere mørkeblå innstramninger på sikt.

Hvordan skal venstresida møte dette?

Argumentasjonen bak innstramningene hviler i stor grad på en framstilling av at venstresidas politikk i slike spørsmål utelukkende baseres på følelser, og derfor ikke bare er irrasjonelle og har et ugyldig fundament, men også delvis er skyld i den situasjonen vi nå står oppe i. Det er alvorlig, særlig fordi mantraet etter hvert kan synes å ha oppnådd en viss allmenngyldighet. Har venstresida noe mer å by på enn solidaritet og såkalt politisk korrekte henvisninger til etikk og moral i flyktningspørsmålet?

Før vi ser nærmere på hva venstresida har å by på, er det imidlertid nødvendig å se nærmere på påstanden om at argumentasjon basert på etikk og moral er ugyldig. Alternativet er at vi danser etter deres pipe.

Godhetstyranni, snillisme og egoisme

Venstresida kritiseres for å forfekte en naiv og følelsesbasert linje i asylpolitikken. Ironisk nok, eller kanskje ikke, var det Arbeiderpartiets Rune Gerhardsen som for alvor innførte «snillisme» som et politisk begrep i den norske offentlige debatten i 1991.⁴ Han plasserte det dessuten i direkte forbindelse med innvandrings- og asylpolitikk ved å referere til ordninger for bosatte flyktninger. Dette har blitt videreført og rendyrket, særlig av Fremskrittspartiet, men har fått en appell langt utenfor FrPs rekker. Det siste halvåret har denne fortellingen blitt gjentatt stadig oftere, godt hjulpet av spekulative oppslag i mediene. Siste, og kanskje beste, eksempel sto Gøran Kallmyr (FrP) for. Han hevdet at fordi Norge er et så rikt land, koster det oss mer å hjelpe.

Det høres uskyldig ut, men hva innebærer denne typen argumentasjon egentlig?

For det første impliserer man at politikken til motstanderen, og i denne sammenhengen de som har styrt tidligere, har vært irrasjonell og uforsvarlig. I forbindelse med innvandrings- og asylpolitikk, blir det dessuten ofte indikert at dette i seg selv har vært med på å bidra til den uønskede innvandringen, at det er sjenerøse velferdsordninger som skaper flyktningestrømmer til Norge.

For det andre kan denne formen for argumentasjon undergrave hva asylinstituttet dreier seg om. Dersom politikere kan ta seg råd til å være snille eller ikke, indikerer det at det umulig kan være snakk om spesielt alvorlige saker. Om man skal innvilges flyktningstatus eller ikke, skal ikke ha noe med politikk eller hvor mange som kommer å gjøre. Derfor opprettet man i sin til Utlendingsnemnda (UNE) som et uavhengig organ, mens Utlendingsdirektoratet (UDI), kan instrueres politisk. I høst vedtok Stortinget å endre dette slik at også UNE kan instrueres av regjeringen. Dermed har ikke Norge lenger en uavhengig instans som vurderer klager på vedtak i asylsøknad. Dette er en kraftig svekkelse av rettssikkerheten til de som flykter til Norge.

Det er heller ikke slik at det er Rune Gerhardsen, Siv Jensen eller en annen hjemlig politiker som har funnet opp denne måten å argumentere på. Den kan spores tilbake til forfatteren Ayn Rand og hennes objektivisme. Med utgangspunkt i rasjonell egoisme og såkalt politisk frihet, ville hun fjerne all offentlig velferd og statlig kontroll, og overlate det hele til et fullstendig fritt marked. Rand har blant annet uttalt at hun ikke misliker altruisme*, men faktisk hater det.⁸ Dette er tankegods Tea Party-bevegelsen på ytterste amerikanske høyre trykker til sitt bryst. Her hjemme finnes blant annet Human Rights Service og nettstedet document.no i fanklubben. Og Rand er altså favorittforfatteren til parti-lederen i et av de største partiene på det norske Stortinget. Det lover ikke særlig godt for å finne en løsning på den situasjonen vi står oppe i, verken i Norge, Europa eller ute i verden.

Like skremmende som glorifiseringen av egoisme, er hva denne tankemåten gjør med måten vi oppfatter oss selv i verden på. En person som hater altruisme og opplever seg selv som uten relasjoner til menneskene rundt seg, vil neppe være lett å rekruttere til en bevegelse som kan forandre samfunnet. Denne måten å argumentere på bør dermed behandles som det det er, en politisk avsporing fra ytterste høyre. Strategien til innvandringsmotstanderne er klar: avvise venstresidas krav om solidaritet.

Det moralske argument – touchy feely og ugyldig?

Solidaritet er og har vært en sentral del av venstresidas flyktningpolitikk. En solidarisk tankegang innebærer en grunnidé om å basere sine handlinger på mer enn egeninteresse, men ikke å se bort fra den. Solidaritet er ikke å fornekte egne interesser, men å anerkjenne våre felles interesser, selv om vi er forskjellige. Ved å gi avkall på noe egeninteresse på kort sikt, kan man potensielt sett skape større nytteverdi for flere mennesker.⁹

Argumentasjon begrunnet i etikk og moral assosieres ofte med religion, og religion assosieres ikke oftest med rasjonalitet. Menneskelig moral blir av enkelte religiøse sett på som beviset for at en gud eksisterer.¹⁰

Følgende problemstilling blir imidlertid lagt fram av Sokrates til Euthyphro i Platons dialog Euthyphro:

Er det som er moralsk godt, befalt av gudene fordi det er moralsk godt, eller er det moralsk godt fordi det er befalt av gudene?

Dette tvinger oss til å vurdere en veldig viktig detalj i enhver diskusjon om moralens natur, nemlig den logiske begrunnelsen for ethvert moralsk prinsipp.

Moralsk argumentasjon trenger ikke være irrasjonell og følelsesbasert, men kan faktisk være både sekulær og basert på rasjonalitet og logikk. Kant og Habermas avviste for eksempel fullstendig tanken om følelser i spørsmål om moral. Med utgangspunkt i humanisme og vitenskap finnes det en rekke rasjonelle standarder som både er viden aksepterte og vitenskapelig begrunnet.¹¹ Det dreier seg for eksempel om anerkjennelsen av at vi alle er tenkende og følende individer som dypest sett er ganske like. At de fleste innerst inne alltid vil velge å forfølge lykke, heller enn smerte og lidelse. Sekulær moralisme er kollektivistisk, og søker å sette rasjonelt baserte standarder til det beste for de fleste. De fleste land anerkjenner i dag for eksempel en rekke rettigheter som grunnleggende universelle. Vi kaller dem menneskerettigheter.

Verdien ved det moralsk riktige kan imidlertid ofte ikke bevises med logikk aleine, men må vises i praksis for å overbevise.¹² Derfor er det ekstremt viktig å jobbe for å holde flyktningdebatten redelig og faktabasert.

Det er ikke slik at moral og etikk må være i konflikt med rasjonalitet, men bør snarere være basert på det. I rasjonell egoisme og dets like, derimot, vil moralen ofte komme i konflikt med.

Hva er egentlig asyl- og flyktningpolitikk?

Kan man uten videre navigere etter de samme retningslinjene innen asylpolitikken, som på hvilke som helst andre politikkområder? Eller er det noe spesielt med asylpolitikken som gjør at vi kanskje til og med bør lene oss litt ekstra på de moralske prinsippene?

Tradisjonell politikk handler om fordeling av goder og byrder mellom innbyggere i et samfunn. Asylpolitikk handler om hvorvidt et annet lands borger, en utlending, skal gis beskyttelse fra forfølgelse, og dermed indirekte og potensielt sett, «legge vekt til byrden» for befolkningen i et velferdssamfunn som Norge. Normalt er de ulike interessegruppenes makt avgjørende når politiske vedtak som angår deres felt, skal fattes. Asylsøkere eller flyktninger har få eller ingen slike interessegrupper som ivaretar deres interesser, noe som følger av situasjonens natur: perioden som asylsøker er tidsbegrenset og mennesker kommer og går.

Asylpolitikk er en del av et lands innvandringspolitikk, men er også basert på helt andre premisser enn arbeidsinnvandring.

I motsetning til spørsmål relatert til visum eller EØS kan asylsaker handle om liv eller død og ha enorme konsekvenser for et enkeltmenneskes, eller til og med en hel families liv. Det handler om mennesker i en desperat situasjon, og har man anledning er det moralsk riktig å hjelpe til. Avstanden til politiske diskusjoner eller avgjørelser, om ny E18 eller ikke og store deler av all annen politikk, ligger i så måte milevis unna asylpolitikken.

Man kan heller ikke snakke om flyktninger og asylpolitikk uten å nevne FNs flyktningkonvensjon og de mange jødiske flyktningene i Europa, ikke bare etter, men også før den andre verdenskrig. Allerede i 1938 møttes representanter fra over tretti land i Evian i Frankrike for å diskutere situasjonen med de mange jødiske flyktningene Hitlers politikk sendte på flukt. Bortsett fra Den Dominikanske Republikk, tok ingen av statene imot flere flyktninger. Måten verdenssamfunnet grovt mislyktes i å hjelpe den varslede strømmen med flyktninger i Europa, er en av de direkte forløperne til opprettelsen av FNs flyktningkonvensjon. 79 av verdens land har ratifisert konvensjonen, i et forsøk på å komme til enighet om noen helt grunnleggende regler for å forhåpentligvis unngå en gjentagelse av katastrofen fra den gangen.¹³ Det eksisterende lovverket innen asylfeltet er dermed utformet etter en helt spesifikk hensikt.

Det er tre helt grunnleggende moralske begrunnelser for hvorfor stater skal akseptere flyktninger. For det første er det den kausale sammenhengen: når handlinger ens land har utført i søkerens land, medfører det et spesielt moralsk ansvar, jamfør kamptolksakene fra Afghanistan. For det andre humanitær omtanke: dersom vi har anledning til å hjelpe noen i en umenneskelig situasjon, er det det riktige å gjøre. Og for det tredje kan man se det som en normativ konsekvens av statssystemet: Ettersom man er prisgitt den staten man er født til statsborgerskap i, er muligheten til å søke beskyttelse i et annet land en potensiell «ventil» for statssystemet.¹⁴ To av de tre kan klart regnes som rasjonelle, kanskje bortsett fra «humanitær omtanke». Men de færreste vil være uenige i det moralske prinsippet om å hjelpe, hvis man kan. Og det er der uenigheten oppstår.

What else is there?

Da den norske regjeringen endelig kom på banen i høst, etter at tusener av frivillige i ukeavis hadde vist sin solidaritet og hjulpet til med å ta imot det store antallet nyankomne flyktninger, var statsministerens fokus fra første stund rettet mot hvilke utgifter og hvilken sikkerhetsrisiko dette ville medføre for oss. Mennesker sov på asfalten utenfor Politiets Utlendingsenhets kontorer på Tøyen i Oslo, samtidig som alarmen gikk som verst om at IS-soldater ville gjemme seg blant flyktningene, på tross av PSTs vurdering av at trusselen fra egne høyreekstreme var større.

Ja, dette vil koste penger. Det som er interessant, er hvor mye det egentlig er snakk om og hvor lenge det vil vare. Det er selvfølgelig vanskelig å anslå med noen særlig nøyaktighet, men SSB gjorde et forsøk, og basert på det skrev Finansavisen at 100 000 flyktninger til Norge vil koste samfunnet 430 milliarder kroner. Problemet var bare at den fete overskriften ikke fortalte at dette enorme tallet er summen av alle kostnader i 86 år – fra 2015 til 2100. Og det er jo ganske sentralt. I følge SSB dreier det seg dermed om ca 50 000 kroner i gjennomsnitt per år, per ekstra flyktning, og det er ikke mye. Fordelt på hver og en av oss er det snakk om 53 øre dagen.¹⁵ Isolert sett kan dermed innvandringen svekke velferdsordninger på sikt, men betydningen vil være liten.

Når det er sagt, er det også viktig å understreke at innvandring ikke behøver å være ulønnsomt; Norge kan faktisk komme helt ok ut av dette på sikt – gitt at vi gjør det ordentlig. Det er en grunn til at Merkel og Tyskland åpnet døren i utgangspunktet. Investeringen vil koste nå, men det kan potensielt sett høstes frukter på sikt. Mange steder i Norge trenger tilflytting, og Norge trenger arbeidskraft. I følge Statistisk sentralbyrå vil antall arbeidstakere per pensjonist synke, samtidig vil behovet for for eksempel omsorgsarbeidere øker. I 1950 var det syv yrkesaktive per pensjonist. I 2050 kan vi forvente to per pensjonist. Totalt anslår de at det vil være et underskudd på arbeidskraft tilsvarende nærmere 200 000 stillinger.¹⁶ Med arbeidskraft følger skattebetalere, og det er dessuten en positiv sammenheng mellom god etnisk og kjønnsmessig balanse og lønnsomhet for bedrifter.¹⁷

For å få til dette er man nødvendigvis avhengig av å få folk inn i arbeidslivet. Jevnt over går det bedre med integreringen i Norge enn det folk tror. Noen grupper sliter imidlertid med lav yrkesdeltakelse. Med Listhaugs innstrammingsforslag vil slike tendenser bli adskillig tyngre å motarbeide. Vi må ta inn over oss at en stor andel av menneskene som har kommet, skal fortsette å være her, og da er det logisk å begynne integreringsjobben fra dag én. Det gjør man ikke ved å senke standarden i allerede falleferdige asylmottak når vi vet at botiden stadig forlenges. Ei heller ved å svekke norskundervisningen og muligheten asylsøkerne har til å delta i lokalsamfunnet, som er realiteten når man nå kutter i den såkalte lommepengeandelen. Det er også et økonomisk tap når flyktninger med oppholdstillatelse uten rett til bosetting tar opp plass på mottak, i tillegg til 18 000 papirløse som lever i det norske samfunnet uten helt grunnleggende rettigheter.¹⁸

Sannheten er at det handler om politiske prioriteringer. De totale kostnadene vil dessuten sannsynligvis bli større enn de hadde trengt å være, fordi vi ikke forberedte oss eller reagerte før det var for sent, men ikke minst på grunn av den norske utlendingsforvaltningen i seg selv. Fordi vi har prioritert annerledes. Dette er det viktig å påpeke. Det norske apparatet for å ta imot flyktninger som UDI administrerer, er anbudsbasert og nærmest i sin helhet drevet av rike investorer og store selskaper, noe som gir dårlig grunn for reell styring og lite rom for planlegging og beredskap. Over tid har stadig flere kommunale og ideelle driftoperatører måttet legge ned. På tross av den allerede da store økningen i ankomster av flyktninger, kuttet regjeringen i bevilgningene til fagorganet UDI på fjorårets statsbudsjett. Fokuset for denne regjeringen har vært på retur, og ikke på ankomst. De siste årene har særoganet Politiets utlendingsenhet hatt de raskest voksende bevilgningene. I 2014 var budsjettet for det omstridte utlendingsinternatet på Trandum på 140 millioner kroner alene.¹⁹ Resultatet blir sannsynligvis både dyrere og vanskeligere enn nødvendig.

Hvorvidt et land lykkes i innvandringspolitikken, handler om hvorvidt man lykkes med å inkludere innvandrerne. Hva Norge kan eller ikke, blir dermed et spørsmål om hvorvidt vi evner å gjøre det på en god måte. Den tidlige tiden i et nytt land spiller en uant stor rolle for vedkommendes videre integrering i samfunnet. Derfor er det direkte uklokt når regjeringen går inn for å kutte i tiltak som er ment å jevne ut og kompensere for både sosiale forskjeller og forskjellen i opptjening av goder mellom flyktninger og majoritetsbefolkningen. I verste fall kan dette bidra til å forstørre den sosiale og økonomiske avstanden mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen i Norge.

Hovedskillet mellom høyre- og venstresida står ikke mellom hvorvidt det er best å hjelpe der eller her. Den store uenigheten synes å være hvordan vi skal forholde oss til de menneskene som tilfeldigvis bor «i nærheten» (for eksempel libanesere og irakere), og hvordan vi forholder oss på en ordentlig måte til de menneskene som faktisk allerede er her. Det er ikke lenger mulig å forholde seg til et teoretisk valg om å hjelpe her eller der. I Brüssel sover flyktningene gatelangs. I Sveits interneres de. I Slovenia blokkeres flyktningene av piggtrådgjerder og borgerverngrupper.

De europeiske landene har fortsatt ikke klart å fordele flyktninger mer rettferdig mellom seg. Foreløpig er det bare rundt 272 flyktninger som har blitt relokalisert, og EU-avtalen omhandler totalt ca 200 000 flyktninger.²⁰ Europeisk asylpolitikk er blitt et spill der ingen vil sitte igjen med svarteper. Samtidig forverres situasjonen i Syria og landets nærområder men også i land som Afghanistan, Libya og Etiopia. Denne utviklingen er ikke god verken i et menneskelig eller et økonomisk perspektiv.

I flere av landene som opplevde høye ankomster, skaper motsetninger mellom flyktningene og lokalbefolkning nå gnisninger, og høyreradikale bevegelser er på frammarsj. I desember meldte Al-Jazeera om maskerte menn som angrep flyktninger i gummibåter og stakk hull på dem utenfor Hellas.²¹ I Finland ble flyktninger møtt av demonstrasjoner og menn kledd ut som KKK. Høyreekstreme grupper mobiliserer, borgerverngruppen Odins soldater marsjerer i gatene i norske byer, og det har vært påtente branner i mange asylmottak eller steder det er planlagt å etablere mottak.²² Ikke overraskende har dette blusset opp etter de mange overgrepene i Köln på nyttårsaften. Å demme opp for denne utviklingen blir avgjørende.

Norge kan og bør ta imot flere kvoteflyktninger og bidra i en europeiske relokaliseringsplan, i tillegg til å øke bidragene til de helt nødvendige tiltakene i nærom-rådene, noe som også vil komme Norge og Europa til gode. Å stenge grensene, slik vi i praksis gjør nå, i et Europa der tusenvis av mennesker fortsatt drives fra den ene gjørmete og piggtrådbefengte grensepost til den andre, og gummibåtene fortsetter å ankomme, kan medføre katastrofe. Det vil nok heller ikke føre til noen løsning på verken flyktningenes eller Europas problem at Norge fortsetter å returnere søkere til første ankomstland etter Dublin-avtalen. Ønsket om å returnere 860 asylsøkere, deriblant 66 enslige mindreårige til Ungarn, et land som både har hatt store ankomster, og som flere ganger er kritisert av FNs høykommissær for flyktninger for sin behandling av asylsøkere, er heller ingen løsning. Heldigvis har UNE stilt sakene i bero, for, i motsetning til UDI, mener klageinstansen at retur til Ungarn ikke bør skje fordi det er «behov for å vurdere landrapporter og situasjonen nøye i påvente av en praksisavklaring».²³

Det er heller ikke slik at lavere standard i norske asylmottak vil gi færre flyktninger på verdensbasis. Men dersom Norge og andre land øker bidragene til hjelpeorganisasjonene som driver nødhjelp i nærområdene, er det mulig færre vil se seg nødt til å flykte. Det blir straks en mye større krise for alles del dersom de store og overfylte flyktningleirene rundt om i verden kollapser. Det er heller ikke slik at innstramningstiltak i Norge evner å stanse kriger, som tross alt er den mest sentrale grunnen til at folk flykter.

Rasjonelt og moralsk

Solidaritet er ikke irrasjonelt, så lenge moralske prinsipper begrunnes logisk og rasjonelt. Det er dermed ikke hodeløst å kjempe for at lengeværende asylbarn bør få bli i landet. Det handler ikke bare om at det trist siden de har fått venner, men også fordi barn skal regnes som selvstendige rettssubjekter i Norge. Det er ikke naivt å være for en liberalisering av kravene for arbeidstillatelser; det er mest sannsynlig langt dyrere for Norge som samfunn at noen mennesker befinner seg utenfor arbeidsmarkedet. La dem jobbe og bidra til samfunnet, det trenger vi for å hjelpe både flyktningene som kommer, de som er her og oss.

Det er ikke irrasjonelt å mene at Norge har råd til å ta imot flere flyktninger, og kan bidra til å løse situasjonen der flyktningene er kasteball i et vinterkaldt Europa, og ikke tape på det på sikt. Det er ikke dumt å mene at man også må øke bistanden til nærområdene. Det som er irrasjonelt og hodeløst, og ikke minst dyrt, er å sitte stille og vente til krisen er over oss før man gjør noe. Og så sette himmel og jord i bevegelse for å måtte gjøre minst mulig, for det som framstår som enhver pris.

Venstresidas viktigste jobb framover blir å bevæpne oss med kunnskap og kjempe mot at FrP og «rasjonelle egoister» får definere virkeligheten vi lever i óg utfordringene vi møter. Aksepterer vi tesen om at sympati og solidaritet med flyktninger er irrasjonelt, har vi allerede tapt. For å få til det må vi stå sammen, og vi må invitere og oppfordre til møter mellom mennesker og kunnskapsutveksling i våre lokalsamfunn. Da flyktningene faktisk ankom Norge, viste vanlige folk hva de var gode for. Disse menneskene må venstresida ta vare på. To ting blir viktige, kunnskap om virkeligheten og om menneskene som lever i den.

Noter:

1. For øvrig er det totale antallet mennesker på flukt i verden anslått av FNs høykommissær for flyktninger til å være rundt 60 millioner. Av disse er ca 40 millioner internt fordrevne.
2. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) (2015) A million refugees and migrants flee to Europe in 2015, URL: http://www.unhcr.org/567918556.html
3. Se f.eks. reaksjoner fra jusprofessorene Andenæs og Cecilie Bailliet (UiO), NOAS, Amnesty, Redd Barna m.fl. URL: http://www.dagbladet.no/2015/12/30/nyheter/innenriks/regjeringen/flyktningkrisa/42560689/, http://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/noas-svrt-kritisk-til-listhaugs-asylforslag/3423175022.html, http://www.nrk.no/nyheter/redd-barna_-_-helt-i-grenseland-1.12725025
4. Bakken, Laila A (2010) Anti-snillismen som forandret Norge, NRK, URL: http://www.nrk.no/urix/anti-snillismen-som-endret-norge-1.7305686
5. Se for eksempel Utlendingsloven av 2010 eller FNs Flyktningkonvensjon av 1951
6. UDI (2015) Asylvedtak fordelt på statsborgeskap og utfall 2014, URL: http://www.udi.no/statistikk-og-analyse/statistikk/asylvetak-fordelt-pa-statsborgerskap-og-utfall/
7. UDI (2016) Asylvedtak fordelt på statsborgerskap og utfall 2015, URL: http://www.udi.no/statistikk-og-analyse/statistikk/asylvedtak-etter-statsborgerskap-og-utfall-2015/
8. Harsvik, Wegard (2016) i Agenda magasin, Da godhet ble tyranni URL: http://agendamagasin.no/kommentarer/da-godhet-ble-tyranni/
9. Se for eksempel Sally Scholz om Political solidarity
10. Se for eksempel C. S. Lewis´ Mere Christianity (1952)
11. Huemer, Michael (2005) Ethical institutionalism
12. Ibid.
13. UNHCR (2015) About us URL: http://www.unhcr.org/pages/49c3646c2.html, UNHCR Statute URL: http://www.unhcr.org/3b66c39e1.html
14. Carens, Joseph H. (2013) The ethics of immigration
15. Vermes, Thomas og Karlsen, Ole (2015) ABC Nyheter, SSB-tall: 20.000 syriske flyktninger vil koste hver av oss 53 øre dagen, URL: http://www.abcnyheter.no/penger/okonomi/2015/09/24/194873502/ssb-tall-20.000-syriske-flyktninger-vil-koste-hver-av-oss-53-ore-dagen
16. Statistisk sentralbyrå (SSB) (2014) Med utgangspunkt i dagens situasjon: Hvordan utvikler behovet for arbeidskraft seg framover?, URL: https://www.ssb.no/forskning/makrookonomi/makrookonomiske-analyser/med-utgangspunkt-i-dagens-situasjon-hvordan-utvikler-behovet-for-arbeidskraft-seg-framover SSB (2014) Med utgangspunkt i dagens situasjon: Hvordan utvikler behovet for arbeidskraft seg framover? URL: https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/flere-pensjonister-maa-forsorges-av-stadig-faerre-yrkesaktive
17. McKinsey & Company (2015) Why diversity matters URL: http://www.mckinsey.com/insights/organization/why_diversity_matters
18. Se f.eks. The European Union Agency for Fundamental Rights (FRA) (2015) Cost of exclusion from health care – the case of migrants in an irregular situation
19. Politiet (2014) Ressursanalyse, URL: http://docplayer.no/2611092-Ressursanalyse-2014-utgifter-og-bemanning-i-politi-og-lensmannsetaten.html, Nina Johnsrud (2014) i Dagsavisen, Skal kaste ut flere asylsøkere i 2014, URL: http://www.dagsavisen.no/innenriks/skal-kaste-ut-flere-asylsøkere-i-2014-1.278552#, Strand, Tron, Granviken, Simen og Bakke Foss, Andreas (2015) i Aftenposten, Flyktningene strømmet inn – Regjeringen kuttet budsjettene, URL:
20. BBC (2015) Migrant crisis: EU ministers approve disputed quota plan, URL: http://www.bbc.com/news/world-europe-34329825
21. Human Rights Watch (2015) URL: https://www.hrw.org/news/2015/10/22/greece-attacks-boats-risk-migrant-lives
22. Se bl.a. http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/europe/finland/11890584/Finnish-government-condemns-racist-attack-on-refugees-in-Lahti.html, http://www.theguardian.com/world/2015/oct/22/germany-braces-for-rise-in-anti-immigrant-attacks og et svært grovt eksempel fra Norge: http://www.dagbladet.no/2015/11/20/nyheter/politi/krim/innenriks/42056085/
23. Strand, Tron og Granviken, Simen (2015) Aftenposten, UDI: Greit å returnere til Ungarn, URL: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/UDI-Greit-a-returnere-til-Ungarn—UNE-Returnerer-ikke-til-Ungarn-8303824.html

 

Espen Søbye, Harald Berntsen, Kjartan Fløgstad og Jon Langdal:
Dovre faller, Norge 1814–2014
Oslo: Gyldendal, 368 s.

Interessant norgeshistorie

Kvartetten Søbye, Berntsen, Fløgstad og Langdal har skrevet ei norgeshistorie, som jeg i sum synes er god. I baksideteksten til forlaget heter det at «Dette er historia om Norge dei siste 200 åra slik ho aldri har blitt fortald før», men til tross for en del genuint originale synspunkter, er det mye av fortellingen og mange av tolkningene, som er gjenkjennelige fra andre framstillinger. Det spesielle er at de fire til tross for at de har særegne fortellerstemmer, og til dels rir noen personlige kjepphester, har valgt å presentere alt som et kollektivt produkt. Stort sett synes jeg de ulike perspektivene deres utfyller hverandre, men det kunne være interessant å vite mer konkret hvordan de har kommet fram til den felles teksten. Alle fire kan umulig være enige om alt her.

1800-tallet: En tradisjonell grunnfortelling

Boka er lansert som «motstrøms», men forfatternes framstilling av den norske 1800-tallshistoria er i innhold mest en variant av den tradisjonelle fortellingen. Dvs. en tolkning ut i fra et nasjonalt og demokratisk perspektiv, som preger mye av historieskrivninga om perioden. De er eksplisitte i tilslutningen til prinsippet om nasjonenes sjølråderett. Målsaken var et godt eksempel på at den nasjonale og demokratiske kampen var to sider av det samme. Bøndene har stort sett fått sin velfortjente plass i fortellingen. Diskrimineringen av de etniske minoritetene også.

Det som er noe skuffende, er at forfatterne ikke tilfører noe nye nytt når det gjelder framveksten av kapitalistiske produksjonsforhold, og dannelsen av de nye klassene i denne perioden. Her har forfatterne nøyd seg med en liten porsjon relativt tradisjonell industrihistorie.

Klassekamp og klassestat

I framstillinga av 1900-tallshistoria legger forfatterne stor vekt på klassekampen. Det er i seg sjøl langt fra originalt, men jeg liker godt betoningen av at borgerskapet har kunnet støtte seg på statsmakta, og har kunnet vende voldsapparatet mot folket, når dette har vært «nødvendig».1 I dag er ikke denne erkjennelsen en gang felleseie for delegatene på et Rødt-landsmøte.

Ett eller to klassekompromiss?

Etter hvert er det blitt ganske utbredt å forstå det store vendepunktet i norsk historie på midten av 30-tallet, som et klassekompromiss. Men Berntsen opererer også med et tidligere klassekompromiss da partene i arbeidslivet begynte å inngå landsomfattende tariffavtaler fra 1907. Dette kan det være gode grunner til, men det dreier seg ikke her om to «likeverdige» kompromiss. De første tariffavtalene var tidsbegrensa uttrykk for styrkeforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere. At arbeidsgiverne ville inngå tariffavtaler, var i seg sjøl en anerkjennelse av fagbevegelsen som motpart, men om innholdet i avtalene vil det alltid komme nye kamper. Når Arbeiderpartiet i 1935 bestemte seg for å styre et kapitalistisk samfunn – samtidig som den første hovedavtalen tok sikte på å sikre stor grad av arbeidsfred, så skulle det vise seg å være et vendepunkt av en mye mer fundamental art. Det var et kompromiss som ga mer velferd til arbeidsfolk, men sosialismen var i realiteten avlyst.2

Én verdenskrig?

Hovedkapitlet som omhandler perioden 1914–1945, er organisert under overskriften «Éin krig i det 20. hundreåret». Begrunnelsen for dette synes svak, og det ser heller ikke ut som denne begrepsbruken får særlige følger for den øvrige analysen. Et argument for fortsatt å operere med både 1. og 2. verdenskrig, er at den første dreide seg om imperialistisk omfordeling, mens det i den andre også var en nødvendig anti-fascistisk krig. Dette tror jeg også at forfatterne vil være enige i.

Merkelig påstand om mislykka tysk angrep

Den kanskje mest tvilsomme påstanden i hele boka er at «Det tyske åtaket på Norge 9. april 1940 var mislukka.» Begrunnelsen er at Nygaardsvold-regjeringa kom seg unna, og at den norske motstanden holdt stand lenger enn i noe annet land som blei overfalt av Tyskland i 1938, 1939 og 1940. Sjøl om det sikkert har vært en del av overdreven etterpåklokskap om aprildagene 1940, kan det ikke være tvil om at både den militære og den politiske ledelsen sviktet på en rekke punkter. En rekke advarsler om at det tyske angrepet var på vei, blei oversett i dagene før 9. april, tyskerne greide skammelig lett å seile inn de trange norsker fjordene (passere den naturlig norske «vollgrava»), og regjeringa gikk til «stille mobilisering» når fienden sto i landet. Mye militærmateriell var fortsatt ubrukelig som en følge av måten det var lagret på, for at det ikke skulle kunne tas over av opprørske arbeidere på 1920-tallet. I de okkuperte delene av landet kunne Administrasjonsrådet spille en på en utbredt oppfatning om at det var viktig å holde produksjonen oppe, selv om det var til fordel for Tyskland. Samtidig er det selvfølgelig riktig å understreke at det blei tatt modige valg om å ikke overgi seg, og svært viktige beslutninger – som å overføre den norske handelsflåten til Nortraship – og i alliert tjeneste. Det er fint at Harald Berntsen har gjort mye for å vise de positive sidene ved Nygaardsvold-regjeringa, og den kupparta behandlinga statsministeren blei utsatt for av Gerhardsen og co. i 1945. Men det går virkelig over stokk og stein, når dette felttoget for Nygaardsvolds minne altså ender ut i påstanden om at det tyske felttoget var mislykka. En annen sak er at selve okkupasjonen nok var et tysk feilsteg – i det den var et uttrykk for at det tyske naziregimet tapte på å spre kreftene.

Norsk folkefrontregjering?

Etter den ødeleggende sosialfascismeperioden (1928–35) skiftet som kjent Komintern til en folkefrontstrategi, der kommunistene søkte breie allianser for å demme opp for ytterligere seire for fascismen. Det er dette vi vanligvis legger i folkefrontfrontbegrepet, men i Dovre faller blir dette begrepet også brukt om den sosialdemokratiske Nygaardsvold-regjeringa. Forfatterne Langdal og Berntsen gjorde dette til et viktig poeng i et lanseringsintervju i Klassekampen. Er dette begrepsbruk som gir mening? Jeg er usikker. Arbeiderpartiet ville ikke ha oppnådd regjeringsmakt uten å vinne over nye store velgergrupper – ikke minst bønder og fiskere, og heller ikke uten kriseforliket med Bondepartiet. Men Arbeiderpartiet forlot aldri holdningen om at enhet skulle skje på partiets grunn – noe som bl.a. hadde ført Bygdefolkets Krisehjelp over i armene på NS. Jeg vet heller ikke hvor framtredende det anti-fascistiske perspektivet var hos denne regjeringa. De ulike høyreradikale og fascistiske strømningene var aktive, men allerede nokså isolerte. At denne regjeringsdannelsen var med på å begrense grunnlaget for at ytre høyre kunne styrke seg, finner jeg likevel hevet over tvil. Norges kommunistiske Parti (NKP), som var svært svakt i siste del av 30-åra, støttet dannelsen av Nygaardsvold-regjeringa.

Mange kvaliteter

En tydelig kvalitet ved boka er beleggende, illustrerende og pedagogisk bruk av historisk statistikk. Espen Søbye skal sikkert ha æren for dette.3 En annen kvalitet er at det allmenne utviklingsforløpet hele tida underbygges med fortellinger om historiske personer og steder. Noen vil kanskje synes at dette har ført til vel mange digresjoner, men jeg likte det altså godt. Tyngden i den realhistoriske framstillingen ligger nok særlig i ekstrakten av Harald Berntsens omfattende historiske forfatterskap med vekt på arbeiderhistorie, særlig fagbevegelsens rolle, og en del originale slutninger han har trukket gjennom dette forfatterskapet. Samtidig vil altså «faste» lesere kjenne til disse fra før.

En annen styrke ved boka er at Nordkalottens historie er viet god plass. Kjartan Fløgstad har som kjent arbeidet mye med denne i forbindelse med de siste romanprosjektene sine. I disse tider er det også godt at de fire fører et prinsipielt forsvar for fagbevegelsens kamp mot sosial dumping, der den til tross for svært sterke motkrefter ikke har falt for fristelsen til nasjonalsjåvinisme:

Vi er ikke en fagforening for norske arbeidere – men for arbeidere i Norge.

De har også klar brodd mot den utbredte islamofobien – noe som ikke gjelder alle tidligere meningsfeller.

I Ibsens skygge?

Kultur- og idrettshistorie er viet betydelig plass, også det er en styrke ved boka. Jeg er imidlertid kritisk til vurderingene i kapitlet «Ibsens skugge». Der er Ibsen og Kielland blitt hegemoniske uttrykk for «sjølforståinga til den norske overklassa rundt hundreårsskiftet». At de avslører hykleri og indre motsetninger i det samme borgerskapet må tydeligvis ta mye av skylda for at de arbeidende klassene har fått en beskjeden plass i kulturen også seinere. Det er sikkert mye å kritisere den såkalte Ibsen-resepsjonen for, men å hevde at «den konstituerer borgerskapet som universell overklasse», og at «Ibsen-industrien er en svært viktig og sårbar del av det ideologiske produksjonsapparatet til det norske borgerskapet», må være mer enn en mild overdrivelse.

For pessimistisk?

Jeg leser bokas framstilling av historia etter den andre verdenskrigen som strategisk pessimistisk. Selvfølgelig er det nødvendig å vektlegge trekk som har svekket arbeiderklassens posisjon i Norge (klassesamarbeid, utflagging av industri, kontraktørvirksomhet osv.), og her er dokumentasjonen god. Men til tross for oppfordringen om å knytte nevene er det som om tilbakegangen for industriarbeidet i vår del av tar motet fra forfatterne. En må spørre om det ikke er noe som gir grunnlag for en viss optimisme? Boka beskriver kvinnenes innmarsj på arbeidsmarkedet, men jeg tror de undervurderer at dette kan styrke arbeiderklassen strategisk. De synes også å ha et ensidig negativt syn på de såkalte «mellomlagas» rolle i klassekampen. Ikke minst innholdet i lærerstreiken, som blei drevet fram nedenfra, tyder på at store grupper langt på vei har felles interesser med arbeiderklassen. De påpeker sjøl at den internasjonale industriarbeiderklassen i dag er dobbelt så stor som da tallet på industriarbeidere var på topp i Norge (i 1971). Også her må det vil ligge noen strategiske implikasjoner?

Overser norsk imperialisme og krigspolitikk

Det viktigste utviklingstrekket i Norge på 2000-tallet, er at landets imperialistiske karakter er blitt så mye mer åpenbar. En ser dette i oljesektoren, i forvaltninga av «pensjonsfondet», i bistandspolitikken, og i den store rød-grønne «suksessen» med rekordøkning i våpeneksporten. Framfor alt viser det seg i deltakelsen i alle krigene «out of area», som er blitt kronet med utnevnelsen av Stoltenberg som generalsekretær i NATO. Jeg vet ikke hvorfor dette er oversett i ei motstrømsbok, som ellers omhandler nyere norsk historie i så stor bredde.

Skiter i eget reir?

Et kapittel i boka heter «Ekte seipanettar». Her øser mellomlagsforfatterne ut forakt for intellektuelt og kulturelt jåleri hos 68erne som var raddiser da de studerte, men som … Det er ikke det at beskrivelsen er fullstendig grunnløs, og uten humoristisk brodd, men som «sannheten» om rolla til store sosiale sjikt (og om SVs gamle grunnplan som de henviser til) holder jo ikke dette mål.

Tre av de fire var m-l-ere på 70-tallet (og den siste vel sympatisør– ikke i AKP(m-l), men i det stalinistiske Kommunistiske Arbeiderforbund (KA) og dets universitetslag KUL). Dette har sikkert gitt erfaringer som kunne ha dannet grunnlag for historisk refleksjon4, i stedet får vi den obligatoriske «takk for sist» til AKP-bevegelsen. Her er det selvfølgelig ikke vanskelig å komme med mye høyst berettiget kritikk5, men de fire synes de må ta ekstra hardt i. F.eks. skriver de at Stalin for AKP «ikkje berre (var) den viktigaste, men i grunn den einaste sosialistiske klassikaren». Påstanden om at mange tidligere medlemmer av m-l-bevegelsen i dag er i intensiv kamp mot sosialismen, er også feil. De kunne med større rette spørre seg sjøl hvor mange fra deres egen krets som i dag er organisert på sosialistisk eller kommunistisk grunnlag.

«Politisk ukorrekt» om helsevesenet

Boka har et kapittel om helsevesenet med et innhold som skiller seg klart fra det som ellers er gjengs i debatten, og særlig på venstresida. Forfatterne mener at sektoren er preget av alle partiers overbudspolitikk og av enorm ressursbruk. Mye av drivkrafta bak kampen for lokale helsetilbud er ønsket om å opprettholde skatteinntektene til verts- og nabokommunene, hevder de. Noe av dette skyter over mål. At det blir brukt mye penger på omsorg og helse er vel ikke annet enn et kjennetegn ved velferdsstaten. Norge bruker dessuten ikke spesielt mye, og det er felter hvor det opplagt burde ha vært brukt mer. Men det er opplagt riktig at stadig mer avansert teknologi, kombinert med noen sterke holdninger i tida til «liv og død», også presser fram overdreven ressursbruk på områder som ikke burde ha vært prioritert. Som forfatterne sier, fører dette til reelle og fiktive problemer i det offentlige helsevesenet – og til forsterka krav om private tilbud.

Til tross for alle motforestillinger i denne anmeldelsen: Boka anbefales!

Jørn Magdahl

Noter

1. Her står kvartetten særlig i gjeld til historikerne Lars Borgersrud og Nils Ivar Agøy. Det kommer for så vidt greit fram, men Mona Ringvej påviser i anmeldelsen sin i Klassekampen 23.08.14, at det ikke er alt i denne boka som er godt nok belagt med kildehenvisninger.
2. Jeg hadde en liknende kommentar som i dette avsnittet, da jeg anmeldte Harald Berntsens pamflett Tilbake til start i Rødt! 1/2008.
3. Han har arbeidet mye med historisk statistikk i yrkessammenheng, og etter at Dovre faller kom ut, har han også kommet ut med Folkemengdens bevegelse 1735-2014; en tabellstudie.
4. Et implisitt eksempel på at de må ha reflektert over sine egne tidligere posisjoner viser i denne boka i framstillingen av Stalins rolle. I 1980 blei KA og KUL splittet nettopp på spørsmålet om Stalin, og Berntsen endte på en side og Søbye og Langdal på den andre. I Dovre faller kombinerer de på en utmerket måte besk stalinismekritikk med en anerkjennelse av den avgjørende rolla Sovjet spilte under den 2. verdenskrig. Synet på den nasjonale sjølråderetten, der KUL var nærmest antinasjonalt, er et annet eksempel.
5. De henviser til direktivet om å registrere NKPere pga. den angivelige faren for sovjetisk invasjon. I ettertid er det svært pinlig å tenke på denne registreringsvirksomheten.

Tidsskriftet Rødt! har ved et par anledninger prisverdig nok brukt plass på debatt i etterkant av utgivelsen av min pamflett med tittelen Sosialisme på norsk.

Kari Celius har en omtale av boka i Rødt! 3/2014, mens Oscar Dybedahl kommenterer bl.a. den i Rødt! 4/2014. Nå er jeg av det syn at en forfatter ikke skal blande seg for mye borti hva folk synes om bøkene hans, så det skal jeg i størst mulig grad forsøke å unngå å bruke plass på, men de politiske debattene som måtte oppstå med bakgrunn i pamfletten, deltar jeg gjerne i.

En bredere debatt

La meg likevel først komme med noen avklaringer rundt hva pamfletten handler om og hva den ikke handler om. Sosialisme på norsk handler verken om Rødts programprosess, eller om partiet Rødt, selv om det var utgangspunktet for at den ble skrevet. Bruken av referanser til folk som Gerhardsen (og Gorbatsjov) er dermed bevisste pedagogisk grep av flere årsaker. Det ene er å synliggjøre hvor annerledes norsk økonomi så ut for kun få tiår siden – å avmystifisere (og avradikalisere) standpunkter som i realiteten er svært så moderate. Synspunkter som stod midt i det statsbærende partiet i landet da jeg ble født, må man nå omtrent til Rødt for å finne. Det er en viktig og kanskje for mange oppsiktsvekkende innsikt. I hvert fall for de fra min generasjon, og de som er yngre. Det er selvsagt også et grep for å nå fram til de som måtte lese pamfletten fra et mer sentrumsorientert ståsted. Til sist, så finnes det selvsagt elementer også i Norges fortid som kan peke mot et sosialistisk samfunn, i kombinasjon med svært mye annet fra vår samtid og framtid (det er jo i hovedsak nettopp dette pamfletten handler om).

Kapitalismen

Både Celius og Dybedahl etterlyser enkelte ting i Sosialisme på norsk. Dybedahl etterlyser blant annet en definisjon av, og større diskusjon om kapitalismen. Kanskje burde jeg tatt med noen setninger om det. Kort anført anser jeg kapitalisme som et økonomisk system hvor økonomien i hovedsak er strukturert slik at selskaper o.l. (produksjonsmidler på marxistisk) eies privat (i praksis av en liten og over tid stadig mindre elite) og drives med det formål å skape profitt, som så reinvesteres i ny økonomisk aktivitet ad nauseam. (Et kjent klassisk marxistisk bilde av kapitalismens produksjonssyklus i kort-kortversjon.)

Veien til sosialismen

Celius bemerker på sin side at jeg ikke skriver noe om veien til et sosialistisk samfunn, i betydning kamp og strategi. Det er helt korrekt (og bevisst). Jeg har i stor grad holdt meg til det som er bokas hovedtema: Å skissere ulike økonomiske modeller som kan være alternativer til dagens kapitalisme. I tillegg til dette måtte jeg nødvendigvis ta med et lite innledningskapittel om «hvorfor sosialisme», samt et om hvorfor tidligere forsøk på sosialisme gikk så galt.

I likhet med det meste som skrives, er boka et skrivebordsprodukt (selv om den så framt mulig peker på praktiske erfaringer med og kilder til løsningene som skisseres). For den som vil lese litt mer om hvordan man jobber politisk og strategisk for å oppnå politisk makt i et samfunn av vestlig type, vil jeg kanskje anbefale Antonio Gramscis fengselsnotatbøker, for det er en komplisert materie. Det mest direkte jeg har skrevet om slike spørsmål i det siste, er kanskje en teksten «Ministersosialister og plenvandrere» om parlamentarisk vs. uten-omparlamentarisk arbeid for Radikal Portal.

Jeg har også hele veien vært klar på at ideologiske feilskjær langt fra er den eneste årsaken til at ting gikk galt med «sosialismen for det 20. århundre» (det skriver jeg konkret øverst på side 19 i pamfletten), men igjen har jeg gjort en avgrensning – kapitlet handlet om ideologi, og jeg begrenset meg derfor i den sammenheng til det ideologiske. Å ta opp hele «hva gikk galt»-problematikken i full bredde, ville nok kreve en egen liten utgivelse eller fem.

Sosialisme i mange land

En annen ting Celius påpeker at jeg ikke skriver noe om, er realismen i «sosialisme i ett land». Det er også helt korrekt. I likhet med alle historiske og samfunnsmessige grunner til at Sovjetunionen forfalt helt fra utgangspunktet, er det et stort og komplekst tema, som jeg vurderte til «beyond the scope of this text» (som det bruker å stå). Jeg kan vel kort anføre følgende: Det er i dagens verden med handelsavtaler som legger sterke begrensninger på det enkelte lands økonomiske politikk, vanskelig å se for seg at et enkelt land skulle kunne bryte av i en radikalt annen kurs alene uten å møtes med krøplende økonomiske sanksjoner. På den annen side er det uansett vanskelig å se for seg at en radikal stemningsbølge som ville muliggjøre en slik kursendring, skulle oppstå isolert i et land som Norge.

En radikal bølge ville nok i så fall strømme gjennom hele Europa (minst). Kan Syriza og Podemos være en spore til dette? Kanskje, men det er mange skjær i sjøen. Likevel er europeisk venstreside i dag mer spennende enn den har vært siden 70-tallet. En forutsetning for at vi skal komme oss til en mer radikal situasjon fra dagens begredelige virkelighet, er likevel å synliggjøre at alternativer finnes, og at de er realistiske. Det er blant annet dette jeg har forsøkt å gjøre med denne pamfletten. I neste skritt, som Syriza er i ferd med å forsøke nå, må vi vise at vi kan løse de praktiske problemene folk opplever nå – i dagens verden. Bare slik vil folk gi oss tillit, og bli med oss og bygge en annen.

Staten, kapitalen og sosialismen

Med utgangspunkt i en diskusjon om kapitalismen drar Dybedahl på sin side opp noen andre problemstillinger som fortjener ytterligere debatt.

Mye av Dybedahls tilsynelatende uenighet med undertegnede handler nok om synet på staten. Staten er – i dagens Norge (med Høyre og FrP i regjering til og med) – åpenbart ikke et sosialistisk element i samfunnet, og det finnes massevis av måter privatkapitalister og staten jobber sammen på. Spørsmålet blir da om den bare er et redskap for kapitalen?

I en enkel gammelmarxistisk forståelse er staten en klasses redskap for å undertrykke en annen. Gjennom en omvelting – en revolusjon – kan strukturene endre seg, og den klassen som tidligere var overklasse, kan bli undertrykt. (Den franske revolusjonen som sendte adelen til giljotinene, er jo et greit eksempel, selv om også denne revolusjonen fort spiste sine barn, og et nytt keiserdømme ble opprettet.)

Men er staten – i Norge i 2014 – klart og entydig et redskap for kapitalister? Er de rettigheter som vanlige folk har slåss fram de siste drøyt 100 årene, bare et «ferniss», eller har arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen m.fl. slåss fram reelle retter som rent faktisk har forskjøvet makten vekk fra en elite og til vanlige folk på en rekke områder, gjennom allmenn stemmerett, fri organisasjonsrett, streikerett osv.?

Jeg heller helt klart mot den siste tolkningen. Selv om økonomisk makt åpenbart også gir politisk makt, og landets rikeste dermed har en påvirkning på landets politikk som langt overstiger det demokratiske idealet om «en mann, en stemme», har vanlige folk en påvirkning på landets styring som langt overstyrer det de hadde for 150 år siden. (Så kan man diskutere nyliberalismen og hvorvidt overklassen har sagt opp klassekompromisset fra 1935, men det blir en annen diskusjon.)

Demokrati er ikke noe man enten har, eller ikke har. Det er en prosess, og et maktelement man kan ha mer eller mindre av. I Norge i dag har vi mer av det enn de fleste samfunn både nåtidig og historisk.

Jeg mener dermed at staten i Norge per i dag, ofte fungerer som et redskap for mektige næringsinteresser (det gjør den jo gjerne helt åpent). Samtidig så er staten i en del tilfeller også en arena hvor det kan ytes motmakt mot de samme. Staten er ikke i dag et enkelt redskap for en klasse til å undertrykke en annen. Det er en arena for kamp og konflikt -– en av flere arenaer hvor kampen om det politiske, kulturelle og sosiale hegemoniet pågår.

I en situasjon hvor sosialistiske partier har skaffet seg makt over staten (gjerne gjennom en kombinasjon av parlamentariske og utenomparlamentariske strategier som diskutert i Radikal Portal-artikkelen min, og sannsynligvis som en del av en større radikal bølge i vår del av verden), vil statlig eiendom dermed kunne være en demokratisk, kollektiv, ikke-kapitalistisk eierform, som vil kunne benyttes for å utfordre privatkapitalistisk ikke-demokratisk makt, i et samspill med en hel rekke andre former for demokratisk eiendom (som jeg bruker en del plass på å diskutere i «Sosialisme på norsk»). At statseie skal være et sosialistisk grep, forutsetter dermed at staten er demokratisk – mer demokratisk enn i dag hvor mektige økonomiske aktører som sagt også har en stor innflytelse på statens politikk.

Og da er vi ved demokratiet.

Demokrati mot kapitalisme

For undertegnede er sosialisme (uten å gå inn i begrepsdiskusjonen om hva som er sosialisme vs. kommunisme osv.) oppfyllelsen av demokratiidealene fra den franske revolusjonen – frihet, likhet og brorskap. Ikke bare har man noen formelt like rettigheter på papiret, men man har også reelt sett like rettigheter når et lite mindretall ikke lenger har overveldende mer makt enn andre i lys av sine økonomiske privilegier. Dermed handler veien til sosialismen om makt over økonomien – i stort og smått.

Selv om Dybedahl har rett i at demokrati på arbeidsplassen (i det minste i et visst omfang) fint kan eksistere innenfor kapitalismen, tror jeg det er elementer han undervurderer her. Dersom ansatte får makt over sin arbeidsplass, innbyggerne over staten, og nabolaget over budsjettet som brukes der – reell makt – vil ikke dette bare være et skritt i sosialistisk retning, men det vil også ha effekter utover det umiddelbare.

Som jeg skriver i Sosialisme på norsk (side 45) etter å ha problematisert arbeiderstyrte bedrifter noe:

Uavhengig av dette, kan arbeiderstyrte bedrifter, både i et markedssosialistisk system og innenfor kapitalismen likevel ha en svært positiv virkning, dersom de bryter ned arbeidsdelinga (jfr. ParEcon). En del kooperativer i f.eks. Argentina gjorde nettopp dette, og den følelsen av selvtillit og den kunnskapen man kan få gjennom å ha makt og innflytelse over egen arbeidshverdag, kan bli en viktig politisk innsikt. Den skal ikke undervurderes som motor for samfunnsendring.

I forlengelsen av dette kan vi også kikke på en av konsekvensene av Hugo Chavez «bolivariske» revolusjon i Venezuela. Nå kan man si mye om Chavez (og det gjør da folk også, over en lav sko), men en av de mest markante og viktigste endringene han fikk gjennomført, var at han gav landets fattige selvtillit. De har oppdaget at de har makt, og at de kan bruke den – de kan påvirke landets framtid. Som en konsekvens har opposisjonen som i tiår etter tiår har neglisjert det fattige folkeflertallet fullstendig, tidvis gått inn i en pervers overbudspolitikk overfor de samme gruppene (som så langt ikke har latt seg lure.)

At folk opplever at de ikke trenger sjefen (eller eieren) for å styre butikken, er en sterk politisk innsikt som ikke kan fås gjennom studiesirkler, og det er et viktig bidrag til en bevegelse i sosialistisk retning. Det aspektet synes jeg det virker som Dybedahl undervurderer.

Avslutningsvis vil jeg takke både Celius og Dybedahl for å komme med en mer substansiell og saklig kritikk av deler av boka enn jeg har opplevd en del andre steder. Dette er diskusjoner av den typen som kan ta oss videre.

Ronny Kjelsberg

I denne artikkelen vil eg vise at kravet om seks timars arbeidsdag for alle står i vegen for klar tenking om korleis verdas problem med miljøøydelegging, ulikskap og fattigdom skal løysast. Det står også i vegen for at venstresida, særleg Raudt, skal få tilslutnad.

Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

Men før eg skriv meir om det, må eg nemne at eg ønskjer både å gjere arbeid lystbetont og at arbeidsfolk skal ha rikeleg fritid.

Eg deler Marx sitt ønske, uttrykt i Den tyske ideologi (1845), om eit samfunn der innbyggjarane kan gjere ein ting i dag og ein annan i morgon, jakte om morgonen, fiske midt på dagen, stelle krøtter om kvelden, kritisere etter middag, utan for det å bli jeger, fiskar, fjøsrøktar eller kritikar. Og eg meiner redusert arbeidstid er eit fornuftig krav for småbarnforeldre, at ein del av oss har funksjonshemmingar eller andre problem som gjer at me berre kan vere i arbeid stutte dagar, at ei utfasing av arbeidstida for eldre arbeidsfolk er klok politikk og at det finst arbeidsoppgåver som krev så sterk konsentrasjon eller fysisk innsats at den daglege arbeidstida ikkje bør vere meir enn seks timar.

Det følgjande handlar altså om normalsituasjonen og om mellom 30 og 40 av dei bortimot 50 arbeidsåra dei fleste av oss kan rekne med, ikkje om unntaksåra og unntakssituasjonane. Og det handlar om dei første femti eller hundre åra, lenger framover er det vanskeleg å sjå.

Ei sak for små parti

Frå sist på 1800-talet til 1920 pågjekk kampen for åttetimarsdagen i dei fleste vestlege land, med resolusjonar, demonstrasjonar, talar, avisinnlegg, tariffkrav, partimarkeringar og streikar. 1. mai var åttetimarsdagen hovudkravet. Presset nedanfrå, saman med redsla for at folket i fleire land skulle følgje eksemplet frå Sovjet i 1917 og ta makta, gjorde at åttetimarsdagen kom. I Norge vart åtte timars normalarbeidsdag ført inn i arbeidarvernlova i 1918 med verknad frå året etter. Idretts-, kultur- og organisasjonsarbeid skaut fart då arbeidsfolk fekk meir fritid.

Er ei liknande politisk mobilisering i gang no for seks timars arbeidsdagar? Kravet er eit Columbi egg i den faglege kampen, seier forkjemparane. Men sekstimarsdagen har ikkje vorte noko massekrav, ikkje i vårt land og ikkje i andre land. I dei mange åra dagen har stått på somme saklister i Norge, har det vore ei partisak for Raudt og ei halvhjarta sak for SV og i liten grad ei sak for fagrørsla. Raudt har vorte verande eit lite parti og SV har det siste tiåret vore eit parti i sterk nedgang.

I ei årrekkje har også eksempla vore dei same, Kelloggs produksjon av frukostblandingar i Michigan i USA frå 1930 og frametter og Tines ostelager på Heimdal i Trondheim frå 2007 og frametter.

Kvifor er interessa så laber? Arbeidet er ein del av oss

Noko av svaret er at seks timars dagleg arbeid blir oppfatta som ei nedvurdering av arbeid.

I mange samanhengar opplever me, gruppa folk flest, oss som brikker. Me kan høyre på Politisk kvarter eller Dagsnytt 18 eller sjå på Aktuell i NRK og veit at naboane eller arbeidskameratane eller me sjølve har minst like stor innsikt i politikk som aktørane i dei kringkasta debattane. Men vår innsikt vil aldri nå offentlegheita. Det er dei profesjonelle og filtrerte politikarane som styrer. Vår oppgåve er avgrensa til å stemme, å velje mellom dei.

Men arbeidet er framleis vårt. Om me er industriarbeidarar eller reingjerarar eller bussjåførar eller forskarar eller kunstnarar, har me ei forståing av at me gjennom arbeidet vårt gjer ein verdifull innsats for fellesskapet. Vårt liv, vår sjølvforståing og vår stoltheit er knytt til at me trengst.

Skogsarbeidarane sin fremste poet, Hans Børli, var i skogen frå han var fjorten og arbeidslivet gjennom. Han budde i tronge koier med dårleg luft, ofte fem eller åtte mann i ei koie og våte klede og hesteselar i tillegg, med halm og lus attåt to tømmer-hoggarar i kvar tronge sengebenk, med utåleleg varme nær omnen og frost langs veggene så våte arbeidsklede fraus til veggen, med lange og kalde arbeidsdagar, der risikoen for arbeidsskadar var stor og gikt sannsynleg i alderdommen, med låg løn og usikker framtid, med trøyst i tobakk og kaffi og stundom heimebrent og med seks av sju dagar vekk frå kone og barn. Børli hadde evner i anna lei, han kunne ha gjort skrivinga til levebrød med stuttare og meir behagelege arbeidsdagar og ein alderdom med pensjon og utan gikt. Men om skogslivet skreiv han slik i diktet «Stål» (frå Dagene, 1958):

Jeg holder av dette livet!
Skogsarbeiderens takløse liv,
åpent for regnet og vinden
og stjernenes kloke blikk.
…
Morgenturene fram til hogstfeltet
når sol gyller skodda
så hele gryet skinner
som et blondt, utslått kvinnehår.
Kvilestunda ved elden. Kveldene
når trøtthet gror i kroppen
og du benker deg under lampen og bryter
brødet, hverdagens signede hostie – –

Ja! Jeg holder av dette livet!
Himmelen hviler på det
som på ei blå åsrand.
Gjennom de tunge dagsverk
skrår lys fra den evige sol.

Ber me eldre folk prate om det dei har opplevd, vil dei fortelje om barn og barnebarn og oldebarn, om turar og naturopplevingar, om politiske verv dei har hatt, storfisk dei har fått på kroken eller konsertar dei har lytta til, men dei fleste vil framom alt dette sjå attende på eigne arbeidsliv: – Mitt arbeidslag bygde rådhuset og mange gode bustadhus, eg teke meg av pleietrengande eldre, eg har lært barn å lese og skrive, eg har sprengt tunnelar slik at folk skal få elektrisk straum, eg var sveisar på Akers Mek, seier dei med stoltheit i røysta. Det var vi som bygde landet, seier dei.

Les me arbeidarhistorie og samanliknar med presentasjonane i dag, ser me ein vesentleg skilnad. Arbeidsfolk før la vekt på at dei hadde kvalifikasjonar og dugleikar andre ikkje hadde, og dei var stolte av det. I dag er arbeidaren berre eit nummer i rekkja.

Leitar me i fotoarkiv, finn me bilete etter bilete av arbeidslag, anleggsarbeidarar med eine foten på spaden og slegga over oksla til dømes. Dei visste kva dei var verdt, og dei ville markere det for omverda med bileta. I dag, med digitale bilete i milliontal, finst knapt nok foto av folk i arbeid og endå mindre av arbeidslag. Den slovenske filosofen Slavoj Žižek spissformulerer det når han skriv at i moderne massemedia er det fullt akseptabelt å vise samleie og onani, men å trø over ei grense å vise manuelt arbeid.

Når somme seier: seks timars dag med full lønnskompensasjon, kan det tolkast som at med dette får me til ei fundamental endring i forholdet mellom arbeid og kapital. I så fall ligg ein naiv tanke bak om at kapitalistar er lettlurde eller lette å presse. Ei meir nærliggjande tolking er likevel at etter agitatorane si vurdering kan Kari og Ali gjere ein dags arbeid på seks i staden for sju ein halv time, fordi dei då kjem til å arbeide meir effektivt. Skjøner dei ikkje det, er det dei og ikkje agitatorane som manglar innsikt. Men hadde agitatorane undersøkt føreåt, ville dei ha innsett at det arbeidet som no krev sju ein halv time, vanlegvis ikkje kan utførast på seks timar.

Kari og Ali på golvet i fabrikken veit det. Dei veit difor også at om seks timars dag skulle bli innført i vårt land og ikkje i konkurrerande land, ville norsk vareproduksjon og arbeidsoppgåver bli flytt til land der forholdet mellom lønn og arbeidstid er ulikt her. For det er ikkje lenger som i 1918, at det meste av vareproduksjonen skjer innanfor landets grenser og for landets behov. Difor står det reelle valet for Kari og Ali mellom vanleg arbeidstid og arbeidsløyse, ikkje mellom vanleg arbeidstid og seks timars dagar.

Men i eit anna samfunn? Det kjem eg attende til.

På vegner av …

Ville dei helst ha jobba seks timars dag, dagens forkjemparar for sekstimarsdagen? Eg trur at dei i arbeidslivet, som dei fleste av oss, har vore opptekne av å gjere skikkeleg arbeid, også om arbeidsdagen stundom blir både åtte og ti timar. Eg trur ein hovudtanke i deira arbeidsliv har vore det slagordet som står på mange norske arbeidarfaner: «Gjer di plikt, krev din rett».

Viss det er slik for dei, blir neste spørsmål kvifor det er annleis for andre. Det er ikkje å kome unna at bak ligg ein tanke om at eins eige arbeid er viktig, medan dei andre sitt arbeid, dei stakkars hjelpepleiarane og reingjerarane og industriarbeidarane og butikkekspeditørane sitt, ikkje er så viktig. Bak ligg ein tanke om den lidande arbeidarklassen og eit ønske om å redusere lidinga. Men den som tenkjer slik, at arbeid, iallfall fysisk arbeid, berre skjer motvillig og er ubehageleg, er heller ikkje i stand til å bidra til å gjere arbeidslivet meiningsfylt, variert og interessant. Og ikkje til å byggje opp att den forståinga av eigenverdi som gjennom historia har prega arbeidsfolk og vore noko av grunnlaget for politisk mobilisering.

Eg som skriv dette, er bonde. Er du berre bonde eller?, spør folk frå åndseliten meg. Svarar eg som sant er, at det å vere bonde sanneleg ikkje er berre, skulle ein tru at spørjaren blir nyfiken og vil høyre meir om kva bondeyrket inneber. I staden har eg gong på gong opplevd at eit slikt svar stengjer for samtale. Svarar eg at eg ikkje er berre bonde, eg driv med somt anna i tillegg, eg skriv, redigerer og gir ut bøker innimellom utearbeid og fjøsstell, blir eg ein frå den interessante delen av menneskeheita.

Nei, nei, for meg er alle arbeidsfolk og alle arbeidsoppgåver like viktige, og det er usakleg å plassere meg i dette selskapet, vil forkjemparane for sekstimarsdagen innvende. Kanskje med rette. Men neste spørsmål er korleis bodskapen blir motteken. Den blir sett inn i samanhengar. For bussjåføren eller hjelpepleiaren eller industriarbeidaren er ein av samanhengane at dei er berre. Deira oppfatningar er uinteressante. Blir arbeidsplassen borte eller dei får helseproblem, løyser samfunnet det med å gi dei uføretrygd, ikkje med ny arbeidsplass, ikkje med seriøs behandling av helseproblema og ikkje med tilpassa arbeid.

Arbeidets plass i folks liv

Me har tre hovudoppgåver å fylle dagane med mellom barndoms leik og læretid og alderdoms kvile, arbeid, sosialt liv og fritid. «8 hours labour, 8 hours recreation, 8 hours rest», som det stod på arbeidarfaner i mange land hundre år attende.

Me kan gjere utrekninga noko meir detaljert: Ei veke på 168 timar. Om gjennomsnittsmennesket søv 8 timar i døgnet eller 56 timar i veka, bruker 3 timar om dagen eller 21 timar i veka til personleg hygiene, eting, husstell, stell av klede og slike ting og 3 timar om dagen eller 21 timar i veka til sosial kontakt med familie og omgangskrins, er det att 70 timar til arbeid og fritid. Tek arbeidsreisa tur/retur ein time om dagen eller fem timar i veka, har me att 65 timar. Med ei arbeidsveke på 37 ½ timar har me framleis att 27 ½ timar til å lese romanar, trene, spele piano eller gå turar i skog og mark.

Reknar me på årsverk, utgjer eit år 8760 timar og eit normalårsverk i arbeidslivet 1750 timar. Om me er i arbeid frå 17 til 67 år eller frå 20 til 70 og lever i 80 år, inneber det at me arbeider 20 prosent av tida i 50 av desse åra eller 12,5 prosent av livet. Med seks timars dag blir arbeidstida redusert til 16 prosent av tida i arbeidsåra eller 10 prosent av livet.

Samfunnets behov for arbeid

Men er det behov for at me alle jobbar 7 ½ timars dag? Ny teknikk, aller mest digital teknikk og mekatronikk, gjer mykje manuelt arbeid overflødig. Dessutan har dette landet snart 100 000 arbeidsledige og altfor mange på uføretrygd, og i dei fleste land er arbeidsløysa langt større enn hos oss. Det nødvendige arbeidet bør rasjonaliserast så mykje som råd og fordelast så godt som råd, og gjennom det har me eit stort innsparingspotensial. Og profitten til dei få bør bli mindre og helst borte.

Alt i føregåande avsnitt er etter mi oppfatning rett. Men det er også slik at mange arbeidsoppgåver blir forsømte. Difor trengst grundigare analyse av forholdet mellom arbeidsbehov og utført arbeid, der det følgjande berre er ein ufullstendig gjennomgang. Eg startar med innsparingspotensialet:

For det første blir det altså utført mykje arbeid som er unødvendig og skadeleg. Nedgang i forbruket må til. Særleg bør det ramme overklassen og øvre middelklasse. I mitt heimeområde Hallingdal har tusentals pengefolk luksushytter dei bruker berre rundt skihelgene vintertid, og då oftast med sine Audiar og Mercedesar inn til hytta torsdag kveld og attende sundag ettermiddag. I realiteten har dei to bustadhus, eit i byen og eit her, og kanskje også eit tredje ved kysten eller i Spania. Det burde vere forbod mot å ordne seg slik, og det burde vere rasjonering på drivstoff til bilar, alternativt svært høge prisar, slik at forureiningskostnaden hadde vorte betalt av brukaren og ikkje av fellesskapet og komande generasjonar. Det finst eit stort innsparingspotensial med å unngå fabrikasjon/import av unødvendige og skadelege produkt og med å skjere vekk marknadsføring og sal av desse produkta.

For det andre gjer ny teknologi og framgang i arbeidsrutinar at mykje arbeid kan reduserast eller fjernast. Ein sveiserobot kan erstatte mange sveisarar, og ein mjølkerobot kan vaske og mjølke mange kyr. Det må likevel føyast til at dette ikkje er ein nettogevinst, fordi roboten må fabrikkerast, treng tilsyn og slitst ned. I vårt land, der arbeidslønningar og andre kostnader med arbeid er høgare enn i så å seie alle andre land, blir robotar kjøpte inn til mjølkeproduksjon, og gardar/fjøs blir planlagde – ikkje ut frå kor mykje jord garden har, men med eit tal mjølkekyr som kan delast på 60, fordi kapasiteten til ein mjølkerobot er 60 kyr. Så må gras og kraftfôr køyrast, ofte mange mil, til fjøset, og møkka må køyrast like mange mil vekk viss ho skal brukast til gjødsel og ikkje dumpast. I Danmark, som i utgangspunktet har langt gunstigare forhold for stordrift i mjølkeproduksjon enn Norge, går utviklinga når det gjeld robotar andre vegen. Norske mjølkebønder kjøper nokre år gamle robotar derifrå, ikkje fordi danske yrkeskollegaer skal skifte ut mjølkerobotane sine, men fordi dei har kome til at økonomien blir betre om dei går attende til maskinmjølking.

Truleg er den største innsparinga å setje heile folket i arbeid. I staden for å realisere det som står i paragraf 110 i grunnlova, at «Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring.», er det enklare, iallfall for overklassen, om samfunnet bruker trygder for at folk skal overleve. Dagens regjering synest ha blåse støvet av eit rundskriv om kommunale plikter som kommunaldeparte-mentet sende kommunane i 1932 om at pliktene i høve til dei fattige «går ikke lenger enn til å hindre at vedkommende forkommer». Vidare heitte det:

Det kan på ingen måte kreves, og det må heller ikke skje, at vedkommende får understøttelse i sådan utstrekning at han lever på omtrent like fot med den som klarer å forsørge seg selv.

Men det er også arbeid som ikkje blir gjort eller blir gjort på utilstrekkeleg vis. Aller mest gjeld det omsorgsarbeid, for sjuke, eldre og barn i og under skulealder. Me treng fleire lærarar, førskulelærarar, helse- og omsorgsarbeidarar. Det trengst også meir vedlikehald, til dømes av offentlege bygningar som skular og sjukehus og av verneverdige bygningar. Landet med store beiteressursar vel i staden å importere mat eller dyrefôr, og me har mindre og mindre industriell vareproduksjon. Og det å produsere mat til alle innbyggjarar på forsvarleg vis krev langt meir arbeidskraft enn me bruker no.

Så langt har eg kommentert dette på nasjonalt nivå. Men både miljøet og imperialismen er globale. Drifta av Norge og av Vesten er basert på øydelegging av natur og miljø. På nokre generasjonar tappar me kloden for fossil olje og bruker store delar av kol-lagera, me utryddar hundretusentals artar, og me driv eit helsestell og eit landbruk der det største framsteget legevitskapen til no har gjort, oppdaginga av antibiotika, snart kan gå om inkje fordi overforbruket gjer at bakteriar som er multi- og panresistente mot antibiotika, tek overhand.

Alternativet til antibiotika er tid, rom og andre behandlingsmåtar. Tid og rom til at den sjuke kan vere på sjukehuset eller borte frå arbeid til han blir frisk, framfor at han skal pøse i seg antibiotika for å drive attende infeksjonar raskt og kome seg ut av sjukehuset og attende på arbeidsplassen. Tid til at foreldre med sjuke småbarn kan vere heime med dei. Tid og rom til at husdyra ikkje treng stå tett i tett slik at bakteriesjukdommane får spelerom. Tid og rom til å observere husdyra så nøye at røktaren registrerer sjuke dyr og behandlar dei individuelt. Med 10 000 grisar eller ein halv million kyllingar og få røktarar er det uråd. Metoden blir i staden å tilsetje antibiotika i fôret. Og å ta ein runde for å fjerne døde og døyande dyr. Minst 15 prosent av smågrisane og 20 prosent av kyllingane i agroindustrien lir den lagnaden.

Innanfor naturens tåleevne og skikkeleg betalt

Både de som les og eg som skriv ønskjer eit land og ei verd innanfor naturens tåleevne og der arbeidsfolk får skikkeleg betalt. Korleis vil reknestykket for vårt arbeidsomfang bli då? For å svare trengst grundigare analysar enn det desse avsnitta utgjer. Som ein inngang skriv eg om vaskemaskinar og om transport.

Vaskemaskinar veg mellom 40 og 80 kilo og er bygde av jern, stål, aluminium, plast og elektronikk. Jernmalm til stål, olje til plasten og andre råvarer er knappheitsvarer, og energiforbruket ved å utvinne desse materialane er enormt. For å produsere, teste og pakke inn ein vaskemaskin trengst mange timars arbeid. Råvarene må fraktast til fabrikkane i Kina og Korea, og maskinane må sendast vidare til Norge og fordelast i landet.Om maskinen kostar oss 3000 kroner, er 600 av kronene moms til den norske staten og endå meir profitt og kostnader til marknadsføring og salsarbeid for kjede og butikk. No kostar vaskemaskinen oss to–tre dagars arbeid. I eit samfunn som framleis er marknadsstyrt, men der arbeid blir betalt nokolunde likt om det skjer i Norge eller Zambia, og der prisen på energi og forureining dekkjer skadane, ville den truleg ha kosta oss minst ein månads arbeid.

Vårt samfunn er basert på transport av personar og varer over lange avstandar. Bak ligg frihandelstenkinga om at det er bra med ei internasjonal arbeidsdeling, der somme produserer maten, somme industrielle råvarer og andre ferdigprodukta, og så kan alt fraktast frå produsent til forbrukar. Bak ligg også ein tanke om at stordrift i dei aller fleste tilfelle er meir effektivt enn smådrift. Og bak ligg den føresetnaden at transport er billig. Eit land som Norge har basert seg på import og langtransport av industrivarer, bussfrakting av barn og ungdommar fordi få og store skular er det billigaste, frakt av pasientar til sjukehus langt unna fordi få og store sjukehus er det billigaste, fiske langt til havs i staden for å vente til fisken kjem inn mot fjøra for å gyte fordi me med havgåande fabrikktrålarar kan ta opp større mengder fisk på kortare tid, fôring av husdyra med soya frå Brasil medan graset i nærområdet rotnar, og meir av same slaget.

Transport er billig fordi drivstoff- og maskinkostnadene blir belasta andre. Verdas lager av fossile brensler, bygde opp gjennom hundretals millionar år, blir brukte opp på nokre generasjonar. Luft og jord blir forureina, aller mest atmosfæren, slik at temperaturen stig, is og snø smeltar, havnivået stig og det blir varmare, villare og våtare vêr. Rekningane for dette må betalst av folk i fattige land og av generasjonane etter oss. Med all rett snakkar folk i fattige land om at Vesten står i ei økologisk gjeld til dei.

Når oljen tek slutt eller oppvarminga blir for sterk eller begge delar skjer samtidig, må me attende til meir lokalt og manuelt arbeid. Det må skje i eit to til fem grader varmare Norge i ei to til fem grader varmare verd, der kanskje hundretals millionar menneske må flytte fordi leveområda og matgrunnlaget tørkar ut eller blir øydelagt av flaumar og erosjon eller blir sett under vatn når havnivået stig.

I ei kapitalistisk omverd

Tenkjer me oss eit annleis-Norge i ei kapitalistisk omverd, må me bu oss på økonomiske vanskar. Landet vårt vil bli ei øy i eit omland av fiendar. Me får ikkje lenger vaskemaskinar og anna utstyr som gjer livet lettare, til spottpris fordi me er øvst i det imperialistiske hierarkiet, me må kjøpe dei til overpris eller produsere dei sjølve.

Cubanarane veit mykje om dette. Etter revolusjonen i 1959 la den mektige naboen USA ned forbod mot å selje så vel mat, medisinar og industrivarer til dei, og USA-lojale land gjorde som storebror. Det hjelpte ikkje om svolt eller sjukdommar ramma Cuba, embargoen var viktigare. Cubanarane støtta seg til Sovjet i staden. Dei bygde opp eit næringsliv basert på å selje sukker og rom og sigarar til Sovjet og å importere korn, traktorar, traktordelar og olje derifrå. Etter samanbrotet av Sovjetunionen i 1991 datt det saman. Cubanarane må greie seg sjølve i ei omverd der dei mektige, dei som i andre samanhengar agiterer for fri handel, framleis hindrar handel med dei. Cubanarane erstattar monokulturar i landbruket med multikulturar, bruker mangfald og rovinsekt i staden for sprøytemiddel mot ugras og oksar i staden for traktorar til trekkraft i landbruket. Det går det også, og det står stor respekt av måten dei kjem seg gjennom problema på. Det står også stor respekt av at Cuba trass i embargo og isolasjon har vorte ei humanitær stormakt, som til dømes har gjort ein kjempeinnsats i kampen mot ebola i vestafrikanske land i 2014. Det hadde ikkje late seg gjere om arbeidsdagane hadde teke slutt etter seks timar.

Tenkjer me oss ein heilt annan situasjon enn dagens, ei sosialistisk eller kommunistisk verd, må me løyse fattigdoms- og miljøproblema innanfor ei ramme av global utjamning. Då kan me ikkje tenkje at i vår skjerma del av verda kan folk arbeide seks timars dag same korleis det er i andre land. Me må i staden spørje om problema kloden er inne i, kan løysast innanfor ei global arbeidstid på seks daglege timar og 10 prosent av folks liv. I dag kan me ikkje sannsynleggjere det.

Oppsummert

Arbeidsføre menneske flest ønskjer å bruke ein vesentleg del av livet til arbeid til gagn for fellesskapet.

Kombinasjonen av naturøydeleggingar og folkevekst i vår tid gjer at framtida, iallfall dei første femti eller hundre åra, vil krevje stor arbeidsinnsats.

Seks timars arbeidsdag er, så langt me i dag har kunnskapar om framtida, ikkje gjennomførbar som ei global løysing.

Seks timars arbeidsdag er heller ikkje gjennomførbar som ei nasjonal løysing i vår del av verda. Kravet er gjennomførbart berre innanfor den miljøraseringa og den utbyttinga av andre land og folk som går føre seg i vår tid.

Ei stuttare oppsummering: Kravet om seks timars arbeidsdag står i vegen for skarp tenking for oss sosialistar og kommunistar, og det står i vegen for ein politikk for å gjere arbeid innhaldsrikt og meiningsfylt.

Anette Storeide:
Norske krigsprofitører – Nazi-Tysklands velvillige medløpere.
Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2014,
480 s.

Anette Storeide sin bok følger opp linjen fra Helge Krogs debattbok fra like etter krigen (6. kolonne?) , der han hevder at den beskjedne sabotasjen i Norge under krigen hang sammen med at hjemmefrontledelsen var dominert av storindustriens ledere og eiere og at disse hadde interesse av å tjene mest mulig og tape minst mulig på krigen. Denne linjen forsøkte jeg selv å følge opp i boken De tjente på krigen ,som kom ut i 1974.

Storeide trekker riktignok ikke opp slike hovedlinjer mellom økonomi og politikk under krigen i boken sin, menkonsentrerer seg om Norsk Hydro og samarbeidet mellom denne bedriftens ledere og eiere og Tyskland under okkupasjonen. Men hovedpoenget er like fullt tydeligt: hun viser hvordan de arbeidet systematisk for å sikre best mulig drift og utvikling av sitt selskap i denne perioden og hvordan de profiterte på dette under og særlig etter krigen.

Klar konklusjon

På siste side i boken finner vi en skarp konklusjon. Storeiede skriver at Oslo-konsortiet, som besto av landets mest kapitalsterke selskaper og var store og anerkjente aktører i norsk næringsliv, gjennom sine investeringer, sammen med Hydro-ledelsen bidro til å sette Norsk Hydro under tysk kontroll. Slik sjaltet de ut de franske aksjonærene slik at tyskerne fikk aksjemajoriteten i selskapet. De bidro da også til å legitimere økonomisk samarbeid med representanter for okkupasjonsmakten. «Og da krigen var over, lot den norske staten dem beholde investeringen, og gjorde dem til noen av Norges største krigsprofitører.»

Det er denne konklusjonen Storeide underbygger i boken sin gjennom detaljert og overbevisende gjennomgang av et stort kildemateriale. For en historiker er det fryd å lese boken, men den kan nok bli vel detaljert til å være sengelektyre for de fleste. Likevel må den absolutt anbefales for alle som vil forstå mer av krigshistorien og den verden vi fremdeles lever i.

Det er en sann svir å følge beretningen om hvordan forretningene går videre innen sine egne rammer, både på tross av og på grunn av krigen. Vi kan se hvordan de forskjellige kapitalinteressene, både i Norge/Sverige og i Tyskland driver med intrigerer og fremmer sine egne interesser gjennom kontakter med innflytelsesrike personer fra okkupasjonsmakten. Vi får også et innblikk i hvordan aktørene lyger og manøvrerer for at deres kapital skal komme best mulig ut av det.

Norske eiere selger til Tyskland

Aluminiumsproduksjonen står i sentrum for oppmerksomheten. Tyskerne har en plan for å produsere mye mer aluminium i Norge enn det landet allerede gjorde. Det var først og fremst Herman Göring som hadde behov for metallet for å bygge ut sitt flyvåpen. Kontakten med norske interesser ble derfor knyttet øyeblikkelig etter at tyskerne var kommet til landet. Allerede 18. april 1940 hadde tyskerne fått avtale om at hele produksjonen i den norske elektrokjemiske og elektrometallurgiske industri skulle selges til Tyskland. Så fikk tyskerne ganske raskt et fint samarbeid med norske interesser for å få oversikt over eksisterende produksjon av aluminium og mulighet for å øke denne. Personer innen administrasjon og industri, deriblant Norsk Hydro, sto sentralt i dette arbeidet.

Det ble laget en gedigen produksjonsplan for å bygge ut anlegg til aluminiumsproduksjon flere steder i landet og for å utvide eksisterende produksjon. Denne planen kaller Storeide for Koppenbergplanen etter navnet til den tyske nazisten som fikk oppdraget fra Göring. Nye eierforhold oppsto med felleseie mellom tyske og norske interesser. IG Farben, som da var verdens største kjemikonsern, og andre foretak kjempet om hegemoniet i kampen om de norske ressursene. I Norge var det også kamp mellom forskjellige interessenter.

Det viste seg etter hvert at Heinrich Koppenberg var inkompetent. Vilkårene for å få til det tyskerne og den norske aluminiumsindustrien ønsket var ikke så enkle. Organiseringen av det tyske aluminiumsfremstøtet i landet ble derfor en rotete affære som førte til mange detaljerte planer og påbegynte anlegg, mens lite ble fullført. En viktig detalj er at den norske konsesjonslovgivningen hadde ganske stor betydning for at noen tyske planer ikke kunne settes ut i livet.

Vinden snur

Etter hvert som den tyske krigslykken snudde, endret også synet til Hydros ledere seg og under landsvikoppgjøret etter krigen rodde de til alle kanter for å unnslippe ansvar og straff. Og det lyktes de med. Alt ansvar ble lagt på Axel Aubert som hadde vært leder for Hydro og som var død før krigen var slutt.

Samtidig arbeidet den norske staten sammen med Hydro-ledelsen for å få på beina igjen produksjonen og utvide den. I en kortere periode etter krigen var ikke markedet så godt for metallet, men da Koreakrigen kom i gang ved inngangen til 1950-tallet var det duket for å få opp produksjonen igjen for alvor. Anleggene som var planlagt av tyskerne og Norsk Hydro under krigen ble bygget og satt i produksjon og så ble det enda større utvidelser slik at Koppenberg sin ambisiøse plan etter hvert ble overgått med god margin.

I boken får vi også historien om tungtvannsproduksjonen på Rjukan og spillet rundt sabotasjen av denne, men dette er ikke noe hovedspor i fremstillingen.

Sentrale bakmenn får være i fred

Jeg har ikke gransket behandlingen av kildene i detalj, men reagerte på at forfatteren ikke hadde fått med det første dokumentet om utnyttelse av det norske næringsliv som den tyske minister i Oslo, Curt Bräuer, fikk fra Berlin den 7. april 1940 og som har overskriften «Forslag fra Wehrmacht om behandlingen av økonomiske og krigsøkonomiske spørsmål.»

Som nevnt tidligere hadde Oslo-konsortiet en stor rolle i spillet om norske ressurser under okkupasjonen. Det hadde vært interessant om forfatteren hadde gått litt mer inn på denne gruppen som jo støttet opp under Hydro sitt samarbeid med tyskerne. Hun skriver en god del om Fearnley-gruppen og dens rolle, og det er naturlig fordi denne gruppen var mest aktiv når det gjaldt Hydro. Hun nevner også at Oslo-konsortiet i tillegg til Fearnley besto av Astrup-gruppen, Kiær-gruppen og Klaveness-gruppen og at disse gruppene var nært knyttet til hverandre gjennom forretningsforbindelser, familiebånd og personlige vennskap.

Storeide holder seg også helt unna en vurdering av ledende personer i disse gruppene som også spilte en stor rolle innen den norske hjemmefronten. De sentrale personene bak Hydro er Thomas Fearnley og Marcus Wallenberg. Hun nevner kort at Thomas sin yngre bror, Nils Olav Young Fearnley, begynte sin karriere i familieselskapet Meraker bruk. Det hun ikke har gått inn på er at nettopp Meraker bruk er selve det forretningsmessige sentrum i Oslo-konsortiet. Styret i «Aktieselskabet Meraker Bruk» besto av skipsreder Dag Klaveness, Fredrik Kiær, Thomas Fearnley og Halvor N. Astrup. De større aksjonærene i selskapet var Fearnley-gruppen, Astrup-gruppen og Kiær-gruppen. Selskapet drev med innkjøp og drift av fast eiendom, industri-, handels- og eksportvirksomhet, samt kjøp av aksjer eller deltakelse i andre bedrifter, deriblant skipsfart og hvalfangst. Disse samme gruppene har altså en sentral posisjon i Oslo-konsortiet.

Mer forskning trengs

Dessuten var det ikke bare aluminiumsprodusentene som samarbeidet med tyskerne. Vi har allerede hørt at hele produksjonen i den norske elektrokjemiske og elektrometallurgiske industri skulle selges til Tyskland. Andre grener av Oslo-konsortiet var dominerende innen andre produkter enn aluminium. Noen av produktene herfra var faktisk vel så viktig for den tyske rustningsindustrien som aluminiumen. Spesielt må nevnes Astrup-gruppen. Her venter en ny forskningsoppgave.

I tidsskriftet Materialisten nr. 2, 1980 påviste undertegnete at disse gruppenes ledende personer, sammen med noen andre, utgjorde den indre kjernen i Hjemmefrontledelsen under krigen. Det var f. eks. folk herfra, som C.W. Eger og Gunnar Schjelderup, som satt i det utvalget innen «Kretsen» som bestemte hva som skulle saboteres eller ikke i Norge under krigen.

Hvis vi nå ser Storeides bok i sammenheng med Industrien under hakekorset av Jan Didriksen og bidragene fra undertegnete i De tjente på krigen, samt diskusjonen mellom undertegnete og Ole Kristian Grimnes i Materialisten nr. 1-2 og 4/1979 og 2/1980, vil en med rimelighet kunne hevde at det er grunnlag for å fremme en hypotese om at ledelsen av den norske hjemmefronten var «Nazi-Tysklands velvillige medløpere». Dette hevder ikke Storeide. Her ligger en ny forskningsoppgave og venter. Inntil videre er det all grunn til å anbefale Norske krigsprofitører – Nazi-Tysklands velvillige medløpere..

Terje Valen

Leandro Vergara-Camus:
Land and freedom. The MST, the Zapatistas and peasant alternatives to neoliberalism
London: Zed, 2014, 232 s.

De jordløses bevegelse i Brasil (MST) og zapatistene i Mexico (EZLN) er to av de viktigste massebevegelsene i verden de siste 30 årene. De har gitt hundretusener av mennesker et bedre liv og inspirert millioner av andre verden over. Boka Land and freedom, skrevet av Leandro Vergara-Camus, gir en grundig innføring i begge de to bevegelsenes historie og virksomhet. Beskrivelsene og analysene av likheter og forskjeller mellom de to bevegelsene, og av deres politikk og strategier for å skape et annet samfunn, er verdifull for alle som slåss for en annen og bedre verden.

Jeg kjenner MST best. Jeg har flere ganger besøkt bosettinger som MST har opprettet på jord som de har okkupert, jeg har deltatt i en okkupasjon av et statlig jordfordelingskontor i Brasil som MST organiserte, jeg har laget en kort film om MST og jeg har hatt kontakt med MST gjennom den internasjonale småbondebevegelsen La Via Campesina som MST er medlem av. Zapatistene i EZLN har jeg bare lest om. Boka gav meg nye kunnskaper og innsikt om begge bevegelsene.

Det er viktige fellestrekk for de to organisasjonene, men like viktig er forskjellene mellom dem. Boka gir en god beskrivelse av begge deler. Felles for MST og EZLN er kampen for jord, motstanden mot nyliberal politikk, organisering av massebevegelser på grasrota, vektlegging av lokalt demokrati og kvinnenes rettigheter og stilling. Og det er dette, og ikke minst resultatene de har oppnådd, som har inspirert folk og sosiale bevegelser over hele verden. I tillegg har det særegne ved hver av de to bevegelsene gitt inspirasjon til ulike grupper; MST mest til småbønder, jordløse landarbeidere og oss som støtter og jobber med og for dem; og EZLN mest til urfolk og dem som arbeider med og for dem.

MST De jordløses bevegelse i Brasil

MST ble opprettet i 1984 for å styrke kampen for jord for de mange millionene jordløse landarbeiderne og folk fra landsbygda som var fordrevet inn til byene. De store landeierne som utgjorde mindre enn en prosent av alle jordeierne, kontrollerte halvparten av all landbruksjord. Mye av jord lå brakk. På en del av disse gårdene fikk landarbeiderne dyrke små områder for eget forbruk, men mange ble fratatt jorda og jagd av gårde etter at de hadde opparbeidet jorda. Jeg har sjøl intervjuet flere familier som har fortalt sine rystende historier.

Med støtte fra de radikale delene av den katolske kirka i Brasil – frigjøringsteologene, startet grupper av bønder å ta i bruk jord som lå brakk på de store gårdene. Mange ble jagd av godseiernes egne leiesoldater, men med dannelsen av MST og ikke minst den nye grunnloven i 1988, skøyt jordokkupasjonene fart. Den nye grunnloven slo fast at jorda skulle brukes til sitt sosiale formål. De statlige jordfordelingskontorene skulle fordele landbruksområder som ikke ble brukt, til de jordløse på landsbygda. Gjennom å okkupere og ta i bruk jord som de store jordeierne ikke dyrket, presset MST fram legal eiendomsrett til jord for flere hundre tusen jordløse familier. På de nye bosettingene ble det organisert kooperativer, skoler og helsevesen.

MST har oppnådd mye, men det er langt igjen til en rettferdig fordeling av jord og makt i Brasil. Fortsatt kontrollerer 1 % av jordeierne omtrent 45 % av all jordbruksjord, og 50 % av alle gårdene, de minste, som sysselsetter omtrent to tredeler av landbygdbefolkningen, har tilgang til bare ca. 2,5 % av jordbruksarealet. Brasil er på mange måter schizofrent. Ett eksempel er at det er to departement som har ansvar for landbruk; ett for det storskala eksportrettede industrilandbruket, og ett for småskala familielandbruk.

Zapatistene i Mexico

1. januar 1994, den dagen da den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA trådte i kraft, publiserte zapatistene sin første erklæring fra jungelen, og sine revolusjonære lover. Den samme dagen gikk 3000 væpnede zapatister inn i byer i Chiapas i Mexico. De befridde politiske fanger og satte fyr på politistasjoner og bygninger som tilhørte militæret. Det fulle navnet for det som vanligvis bare kalles zapatistene, er Den zapatistiske nasjonale frigjøringshæren (Ejército Zapatista de Liberación Nacional, EZLN). Navnet har bevegelsen hentet fra den store frigjøringshelten Emiliano Zapato, som ble drept i 1919 under den meksikanske revolusjonen.

EZLN var antagelig den første frigjøringsbevegelsen og den første store sosiale bevegelsen som brukte internett til å spre sitt budskap. I løpet av få dager, i internetts spede barndom, ble zapatistenes aksjoner og budskap spredt over hele verden. Urfolk i jungelen i Mexico hadde gått til væpnet krig mot staten for jord og verdighet! Og Zapatistenes leder, Subcomandante Marcos, ble nærmest over natta en verdensstjerne. Han understreket at zapatistene ville skape et demokratisk rom for urfolk, at de gikk til krig for å bli hørt, ikke for å drepe. I starten av opprøret var målet en revolusjon i hele Mexico, men det viste seg ikke mulig. Strategien ble derfor å skape autonome landsbyer og områder for urbefolkningen. Urfolkenes rettigheter og kultur – og ikke minst kampen for autonomi, er kjernen i zapatistenes kamp.

På slutten av 1994 erklærte zapatistene 38 urfolksområder som uavhengige. Flere kilder sier nå at zapatistene kontrollerer omtrent halvparten av Chiapas og at det er 32 uavhengige lokalsamfunn under ledelse av EZLN. Området er delt inn i fem distrikt, betegnet Caracoles. I hvert av distriktene er det en Komité for god styring (Juntas de Bien Gobierno) bestående av representanter for de uavhengige lokalsamfunnene i distriktet. I de uavhengige lokalsamfunnene er det ledelser valgt av lokal-befolkningen.

Viktige forskjeller

MST og EZLN har en god del til felles, men det er også viktige forskjeller mellom dem. Den viktigste er antagelig forholdet til staten og myndighetene. EZNL organiserer lokalsamfunnene helt uavhengig av nasjonale og lokale myndigheter, og nekter å ta i mot offentlige penger – det være seg til skoler, helsevesen eller ulike prosjekt. MST derimot slåss for at offentlige tiltak skal komme bøndene og lokalsamfunnene de organiserer, til gode. MST oppretter også sine egne skoler bygd på frigjøringspedagogikken til Paulo Freire i lokalsamfunnene de oppretter gjennom jordokkupasjoner, men de samarbeider også med offentlige myndigheter. MST har også vært en aktiv støttespiller til Arbeiderpartiet i Brasil – for at Lula skulle bli valgt til president, og seinere Dilma. Men MST er langt i fra noen servil støttespiller. De har gjennomført jordokkupasjoner under valgkamper og lagt sterkt press på «sin egen» regjering. Det er likevel ingen tvil om at kritikken av Lulas og Dilmas regjeringer har vært mindre enn av regjeringer utgått fra andre partier.

Noen svakheter

Til tross for at boka går grundig til verks og gir til dels detaljerte beskrivelser av de to bevegelsene, så savner jeg noe informasjon. Det er ikke lett å få tak i hvor store områder og størrelsen på befolkningen i de områdene EZLN kontrollerer, og heller ikke forholdet mellom støttespillerne til bevegelsen og andre folk i disse områdene. Jeg er også overrasket over at den internasjonale småbondebevegelsen La Via Campesina bare er nevnt en gang i boka – og da bare i forbindelse med en aksjon i 2001. La Via Campesina spiller en meget viktig rolle internasjonalt i de fleste spørsmål knyttet til mat og landbruk, og MST spiller en viktig rolle i La Via Campesina. Det er også seks andre organisasjoner i Brasil som er medlem av La Via Campesina (to av dem er blitt medlem etter at boka ble skrevet). Når det gjelder Mexico, så nevnes så vidt La Via Campesinas medlemsorganisasjon der, UNORCA, men jeg savner en grundigere beskrivelse og analyse av deres forhold til EZNL.

Deler av boka som jeg fant mindre interessant, vil muligens være de beste delene for andre. Det kommer nok an på hva en er mest interessert i. For meg ble en del av de akademiske diskusjonene om ulike teoretiske og politiske linjer med henvisning til forskjellige teoretikere opp gjennom tidene, litt for detaljert og spissfindig. Men, så er jeg da også en enkel sjel.

Aksel Nærstad

(Aksel Nærstad er seniorrådgiver i Utviklingsfondet (www.utviklingsfondet.no) og internasjonal koordinator for More and Better Network (www.moreandbetter.org).Denne artikkelen er skrevet som privatperson og ikke på vegne av noen av organisasjonene.)

Samir Amin:
Kapitalismen i vår tid – drivkrefter og motkrefter
Larvik: Rødt forlag, 2015, 203 s.

Samir Amin, egyptisk økonom og aktivist, har i seks tiår vært en toneangivende kritiker av kapitalismen, og gjennom utvikling av et marxistisk Sør-perspektiv har han undersøkt forutsetningene og mulighetene for folkelig frigjøring og sosialisme, ikke bare i periferien, men globalt. Han har bidratt avgjørende til forståelsen av sosial frigjøring, industrialisering og et dynamisk småbrukerjordbruk som nødvendige forutsetninger for verdiskaping som kommer folk flest til gode. Med boka Kapitalismen i vår tid. – Drivkrefter og motkrefter har forlaget Rødt fortjenestefull sørget for at vi for første gang får et knippe av Amins tekster på norsk, som viser helheten i hans analyser av den globaliserte kapitalismen, og gir forslag til hvordan vi kan skape en venstrestrategi for å bygge en annen verden, her og nå.

Artiklene er fra de siste tre årene, med unntak av bidraget om maoismen (2006), og er korte og lettleste, velegnet til egen-skolering og studiesirkler. De favner sentrale temaer i den radikale globaliserings-kritikken, som Amin har vært med å utvikle siden årtusenskiftet: framveksten av vår tids «altomfattende monopolkapitalisme» (kap. 1 og gjennom hele boka), Kinas betydning som motmakt og alternativ til den rådende globalkapitalistiske utviklingsmodellen (kap. 2 og 5), EUs innebygde motsetninger og muligheten for et annet Europa (kap. 4) fascismens historiske kjennetegn og tilbakekomst (kap. 6) og sosialistisk strategi for en annen verden (kap. 3 og 7).

Et grunnleggende poeng hos Amin er at den kapitalakkumulasjonen som skjer ved at eierinteresse•r tilegner seg merverdien som arbeidskraften skaper, i dag i langt større grad enn på Marx’ tid foregår i en global kontekst. Gjennom utnytting av arbeid og naturressurser i det globale Sør overføres merverdi, monopolrente, til det rike nord, i et globalt økonomisk-politisk system, som domineres av Triaden (USA, EU og Japan). Samtidig innebærer framveksten av en altomfattende monopolkapitalisme at stadig større deler av virkeligheten omdannes til varer og integreres i finansielle kretsløp, med den konsekvens at sosiale relasjoner i økende grad blir bundet opp i avhengighetsforhold, ikke bare mellom, men også i Sør og Nord. Ulike instrumenter brukes til å opprettholde de asymmetriske maktrelasjonene, som systemet hviler på: overlegen finansiell styrke, krav om strukturtilpasning (liberalisering og privatisering) og bruk av militær makt. Han viser hvordan systemet samtidig er gjenstand for en tiltakende krise, ikke av konjunkturmessig, men grunnleggende karakter, som følge av sine indre motsetninger: Kapitalens iboende krav om vedvarende profitt og akkumulasjon, fører til økende ulikhet, ressurssløsing og miljøødeleggelse, og undergraver på den måten systemets evne til å reprodusere seg selv.

Gjennom konkret analyse av systemiske drivkrefter og motkrefter, viser Amin hvordan utfallet av den krisa kapitalismen i dag befinner seg i, ikke er gitt, men vil avhenge av styrkeforholdet mellom ulike interesser. Organisering og mobilisering av breie folkelige allianser i nord og sør, vil være avgjørende for om vi skal unngå barbari, og i stedet skape en annen og bedre verden. Viktig i hans analyse er den dreining som er i ferd med å skje, fra en unipolar (USA-dominert) til en multipolar verden med flere og mer likeverdige maktsentra. En viktig innsikt er at Kina utgjør en viktig motvekt mot Triaden i kraft av sin størrelse og økende økonomiske og politiske styrke. Landet har kombinert en kontrollert åpning for kapitalisme med utvikling av en selvstendig teknologisk basis og industrisektor, samtidig som det har en relativt dynamisk jordbrukssektor, der statlig eie av jorda sikrer tallrike småbruk i sameksistens med større enheter. Slik spiller Kina, riktignok motsetningsfylt, en rolle som modell og støttespiller for ikke-avhengig utvikling, frakopling. Tilgang til kinesiske lån og investeringer i industri og infrastruktur gir andre land og regioner større mulighet til å motstå kravene fra «Washington consensus», og føre en mer selvstendig utviklingspolitikk for verdiskaping, som kommer folk og samfunn til gode, lokalt og regionalt.

Et hovedpoeng for Amin er at kapitalismen ikke vil bryte sammen av seg selv, som følge av systemets innebygde motsetninger, men bare kan avskaffes gjennom organisert folkelig motstand, der vi, folk, blir aktive subjekter og kollektivt skaper vår egen historie. Bare slik vil vi kunne hindre at systemet etter hvert tyr til barbariske løsninger for å overleve. I et eget kapittel gir Amin en analyse av fascismens historiske kjennetegn og dens tilbakekomst i ulike fundamentalistiske former. i Han viser hvordan utviklinga i et elitestyrt EU er ved et veiskille, og at grekerne kan komme til å vise vei for framveksten av et annet og mer sosialt Europa, noe Syrizas nylige valgseier bærer bud om.

Amins konklusjon er at en annen verden, som setter menneskelig trivsel og vekst for alle i sentrum, er både mulig og nødvendig. Det krever massiv folkelig mobilisering og breie allianser for en samfunnsutvikling, lokalt, nasjonalt og globalt, som bygger på økonomisk likhet, økologisk integritet og utvidet demokrati. Venstresida må tørre å utforme et dristig program for endring mot sosialisme, som omfatter:

• Sosialisere eierskapet til monopolene.
• Definansialisere økonomien.
• Demokratisere den samfunnsmessige styringa.
• Fremme globalisering basert på forhandlinger, ikke underkastelse.

I det avsluttende kapitlet analyserer Amin de viktigste bevegelsene for sosialisme, i sentrum og periferien, gjennom de siste 150 år. Han konkluderer med at tida nå er moden for å forene de ulike delkampene og folkelige interessene i en felles kamp – mot kapitalisme og for et troverdig alternativ. Det krever at den radikale venstresida utvikler en strategi som både er målrettet og inkluderende i tråd med en åpen og ikke-sekterisk tilnærming, i tråd med den som ble skapt av Marx og Den første internasjonalen: Enhet i mangfold!

I en fyldig og innsiktsfull innledning redegjør Tore Linné Eriksen for Amins egyptisk-franske bakgrunn, intellektuelle utvikling, og faglige og politiske bidrag til å forstå for å forandre verden.

Boka er et verdifullt tilskudd til det tålmodige arbeidet med å skolere, organisere og mobilisere, som må til om vi skal erstatte dagens ødeleggende globalkapitalisme med et bærekraftig, sosialistisk alternativ.

Øyvind E. Hansen

«Bedre livskvalitet! Et bedre liv!»

Det er hva Ole Roger Berg svarer når han får spørsmålet: Hva er ditt mål med sekstimersdagen?

Ole Roger Berg er leder av Fagforbundet Buss- og Sporveisarbeidernes Forening avdeling 047 i Trondheim. Han var en av innlederne på Trondheimskonferansen 2015, som samler en del av venstresida i fagbevegelsen, både i privat og offentlig sektor. Arrangert av LO Trondheim.

Jorun Gulbrandsen er medlem av kvinneutvalget til Rødt og i Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, www.sekstimersdagen.no. Hun er tidligere lærer og skriver lærebøker, og var leder av AKP (1997–2006). Har skrevet debattbøkene Er skolen for Kari eller Ronny? (Ad Notam Gyldendal a/s 1993) og Den skreddersydde skoen og kommunismen (Forlaget Rødt!, 2014).

JG: Hva er veien videre for sekstimers normal-arbeidsdag?

– Det hadde vært bra om den politiske situasjonen var slik i landet, at sekstimersdagen kunne blitt vedtatt i Stortinget, ført inn i Arbeidsmiljøloven og fulgt av en plan og en frist for innføringa. Men sånn er ikke situasjonen. Derfor må vi gå til fagbevegelsen. Den eneste realistiske måten nå, er å få sekstimersdagen innført skrittvis gjennom tariffoppgjørene. Det er der krafta er nå. Tariffavtalene er alltid foran loven. Første skritt er tariffoppgjøret i 2016. Da må det komme krav om en halv times reduksjon av arbeidsdagen, på veien til sekstimers-dagen. Noen må fremme det kravet.

Sjøl om det er fagbevegelsen som har størst anledning til å gå skritta fram, er det flere med i kampen. Kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen?

– Ja, det er sikkert. Det er allianser her. Det trengs en stor diskusjon i samfunnet: Hva lever vi for? For å kjøpe mer, jobbe mer, kjøpe enda mer, jobbe enda mer? Det er ikke noe godt liv at kapitalen skal ta mer og mer av dagen vår med jobb, og deretter skal ta mer og mer av fritida vår til å fly i butikker. Produsenter og konsumenter. Det er ikke noe naturen tåler heller. Derfor er også allianser med folk i miljøbevegelsen viktig. Men i den sammenhengen må vi huske på en ting: Mange i dette landet tjener altfor dårlig. Så når det er snakk om å ta ut noe av produktivitetsveksten i kortere arbeidstid, så er det bra nok for de fleste. Men de som tjener for lite, må ha mer. De må gå opp i lønn. De må øke sitt forbruk. Også med sekstimersdag.

Et columbi egg

– Sekstimersdagen kan kalles et columbi egg, altså en nokså enkel løsning på kompliserte spørsmål. Vi snakker sjølsagt her om en ny normalarbeidsdag, sekstimersdag med full lønnskompensasjon. Det vil gjøre livet lettere. Det blir større mulighet for å drive med flere ting du liker å gjøre, ikke bare gå på jobben. Mange som nå jobber deltid på seks timer, får full jobb og lønn som dagens åttetimersdag. Det er en million dobbeltarbeidende kvinner som trenger kortere arbeidsdag. De som har lave stillingsbrøker, vil tjene mer, fordi full lønn fordelt på seks timer gir høyere timelønn enn om full lønn blir delt på åtte timer. Sannsynligvis blir færre folk i slitsomme yrker uføretrygda før de er 60 år. Antakelig vil flere orke å jobbe videre, hvis det er det de ønsker. Så sekstimersdagen går rett inn i de store problemstillingene i tida, om arbeidstid, arbeidsliv og hva vi ønsker å bruke livet vårt til: Lever du for å arbeide, eller arbeider du for å leve?

Slå et høl i muren

Men nå hagler det av angrep på kvinner og menn i arbeiderklassen, som regjeringas angrep på Arbeidsmiljøloven. Det er sosial dumping i mange bransjer. Er det ikke en slags luksus å slåss for sekstimersdagen?

– At vi er i en forsvarsposisjon, er en riktig beskrivelse. En defensiv posisjon. Fagbevegelsen, og jeg tror også kvinnebevegelsen, trenger en sak å komme på offensiven med. Vi trenger å slå et høl i muren! Sekstimersdagen er et middel til det. La dem som ligger best an, prøve. La dem drive med det.

Men folk som jobber i butikk er trua av søndags-åpent og svært lange arbeidsdager. De har sin fulle hyre med å stanse dette. Blir ikke sekstimersdagen enda en kamp å føre?

– Nei. Det er den samme kampen. De henger sammen. Nå er det viktig å slåss for prinsippet om en normalarbeidsdag, enten den er på åtte eller seks timer. Men å slåss for åtte timer i dag, er ikke tilstrekkelig, fordi den er for lang. Den er skadelig for mange. Den støter mange vekk fra full jobb, særlig kvinner som har mye annet arbeid samfunnet gir dem. Den tar for stor del av livet. Skal vi slåss for normalarbeids-dagen, er det smart å slåss for sekstimers-dagen. Da vil flere få full jobb, og da vil også organisasjonsprosenten i fagforeninga øke. For eksempel er det i handel- og kontorbransjen mange med svært små stillingsbrøker, og organisasjonsprosenten i Handel og Kontor er på 20 prosent. Flere organiserte kan bety bedre kamp på flere områder. Og med sekstimersdagen svekkes argumentet for at folk skal kunne handle om natta og på søndagene. «Folk rekker ikke å handle», blir det sagt. Men med to timer kortere arbeidsdag kan alle rekke å handle, før eller etter.

Produktivitet

På Tine Heimdal økte produktiviteten med innføring av sekstimersdagen. Er ikke det spesielt?

– Nei. De stopper ikke lenger maskinene i løpet av dagen.

Teller det virkelig så mye?

– Ja. Les for eksempel samfunnsøkonomen Victor Normann. Han sier at hvis 25 prosent av arbeidsstokken i Norge jobber sekstimersdag med to skift, ville det blir en produktivitetsvekst som ville finansiere seks-timersdagen for alle. I 1987 lagde regjeringa en utredning om arbeidstid, også om seks-timersdagen, hvor slike ting ble lagt fram, blant annet av Victor Norman. Utredninga heter Arbeidstidsreformer, NOU 1987 9A.

Tine Heimdal er et bevis for at han har rett. De jobber sekstimersdag med to skift, hver og en jobber kortere, men produserer mer fordi maskiner og utstyr brukes lenger. Det er derfor flere verksteder har innført sekstimersdag i Norge og i Sverige, som prøveordning eller fast. Det er mange områder to skift ikke passer for. Men en god del produksjonsbedrifter kan. I offentlig sektor kan en slik ordning fungere på større kontorbedrifter. Det kan redusere behovet for så store arealer, og plassen kan brukes til noe annet.

På bussen

Du er bussjåfør. Går sekstimersdagen an på bussen?

– Sjølsagt. Men ikke ved at de samme sjåførene kjører 20 prosent fortere eller kjører forbi hver femte holdeplass eller parkerer bussen når 20 prosent av ruta står igjen. Her trengs det flere folk inn. De ansatte må diskutere seg fram til gode skiftordninger. Det gjelder alle steder. Sekstimersdagen må tilpasses de lokale forholda. Diskusjoner om arbeidstid er ikke fremmed for folk. Det er helt vanlig at arbeidstid diskuteres på arbeidsplassene bortover, den er så viktig. Vi må få sekstimersdagen inn i den diskusjonen.

Kommunen vil vel si at sekstimersdagen er for dyr for bussen og trikken, nettopp fordi det trengs flere folk?

– Sjølsagt vil de si det. Men kommunen burde ta med i beregninga hvor mye samfunnet sparer på at færre folk vil gå av før tida. At færre får plager i nakken, hodet, skuldre og ryggen. Og at det er sannsynlig at folk vil få lavere fravær. Det er nødvendig å tenke på helheten, ikke snevert på regnskapet til en bedrift. Kortere normalarbeidsdag er en samfunnsreform, slik åttetimersdagen var det. En arbeidstidsforkortelse skal gjøre samfunnet til et bedre sted å leve i.

Guy Standing:
Prekariatet
Den nye farlige klassen?
Oslo, Res Publica, 2014
380 s.

 

Guy Standing:
A Precariat Charter
From Denizens to Citizens
London Bloomsbury Academic, 2014
440 s.

Senhøstes 2014 lanserte forlaget Res Publica boka, Prekariatet, skrevet av den britiske utviklingsøkonomen Guy Standing, i norsk språkdrakt. Dette er en bok som har fått en betydelig utbredelse siden den først kom i 2011, og som har møtt bifall både fra høyre- og venstresida. Aftonbladets kulturredaktør Åsa Linderborg har for eksempel beskrevet den som den beste sammenfatningen hun har lest om klassestrukturene i vår tid, og EUs tidligere kommissær for sysselsetting, sosialpolitikk og inkludering Laszlo Andor har uttalt at den eneste måten politikere kan komme i forkant av utviklingen på, er å ta slike ideer på alvor.

Hvis man er ute etter en beskrivelse av de dramatiske samfunnsendringene som primært den vestlige verden har gjennomlevd de siste tiårene, er særlig Prekariatet, og også til en viss grad også oppfølgeren A Precariat Charter, som ble utgitt på engelsk i 2014, nyttig å lese. Standing skriver godt om hvordan monetarismen, nyliberalismen og utilitarismen har virket på henholdsvis det økonomiske, politiske og filosofiske planet og sammen skapt nye betingelser for menneskenes samfunnsmessige eksistens. Han krydrer det hele med en rekke eksempler på hvordan denne eksistensen fremtrer for stadig flere. Dessverre er dette bare én side av bøkene.

Prekariatet

Selve begrepet prekariatet er et begrep som er sammensatt av ordene prekær og proletariat. Det er altså snakk om en samfunnsgruppe som lever under særlig vanskelige, usikre og kritiske forhold. I motsetning til den tradisjonelle industriarbeiderklassen, mener Standing, er prekariatet preget av mangel på arbeidsmarkedstrygghet, stillingsvern, omstillingsvern, sikkerhet på arbeidsplassen, kompetanseutviklingstrygghet, inntektstrygghet og representasjonsrett. Og denne motsetningen, mener han, gjør at man kan snakke om mer enn bare en samfunnsgruppe, man kan snakke om en ny klasse under oppseiling.

Selve begrepet er kontroversielt, og la det med én gang være klart at denne artikkelen ikke er et forsvar for det. For enkelhets skyld, vil det likevel bli benyttet i det følgende.

Hos Standing er det en nær sammenheng mellom de monetaristiske, nyliberale og utilitaristiske reformene og fremveksten av prekariatet. Ja, prekariatet fremstår på mange måter som kronen på verket, som en desorganisert, lavtlønnet og individualisert kilde til andres rikdom. Selv om dette er en utvikling som har vært drevet frem i nærmere 40 år, akselererte den ytterligere i kjølvannet av den økonomiske krisa som tok til i 2008. Etablerte arbeidere opplever en deklassering ved at den arbeidshverdagen som tidligere var preget av en viss sikkerhet, ikke lenger er det. Samtidig blir det stadig vanskeligere for ungdom å komme seg inn på et arbeidsmarked som minner om det deres foreldregenerasjon kom inn på. Og globaliseringen bidrar til økt migrasjon og dermed en økt tilgang på utenlandsk arbeidskraft med langt lavere krav til sikkerhet.

Dette er ikke en analyse Standing er alene om. I Rød Valgallianses program fra 2005 kunne man for eksempel å lese:

De siste årene har vi sett at store grupper av arbeidstakere stiller seg utenfor den tradisjonelle fagbevegelsen. Disse har ofte ingen eller dårlige arbeidskontrakter og arbeider uten vanlige rettigheter. De viktigste eksemplene er burgerproletariatet innenfor hotell, restaurant og handel, ansatte i det nye markedet for utleie av arbeidskraft, ansatte innenfor virksomhet som er lagt ut på internasjonale anbud, og ansatte innenfor telekommunikasjon og IT.

Det originale i Standings bidrag ligger ikke i beskrivelsen, det ligger snarere i analysen av dette sjiktet. Prekariatet, mener han, er ikke bare et eget sjikt, det er en egen klasse med særlige klassekarakteristika, som han kaller det. Dessverre er dette en påstand han gjør lite for å underbygge. Han skriver mye om hvordan dette sjiktet har det, hva de opplever, hvilken eksistens de må forholde seg til og hvordan samfunnsorganiseringen bidrar til prekariatets vekst, men når han forsøker å stille det i kontrast til de etablerte klassene, da særlig arbeiderklassen, blir det hele ganske tynt.

Arbeiderklasse og prekariat

I den grad han forholder seg til arbeiderklassen som klasse, snevrer Standing det stort sett inn til bare å omfatte den tradisjonelle industriarbeiderklassen, eller det som er igjen av den. Dette kan i seg selv i høyeste grad diskuteres, men selv om man aksepterer en slik avgrensning, oppstår det uunngåelig et nytt problem når man ser det i et historisk perspektiv.

Standing er langt ifra den første som har beskrevet det prekære arbeidet. En annen som gjorde det, var en ung borgersønnen ved navn Friedrich Engels som på 1840-tallet ble sendt til Manchester for å drive familiens fabrikk der. Da han så hvilke forhold den engelske arbeiderklassen levde under, ble han forferdet, og resultatet ble i 1845 en bok om den engelske arbeiderklassens stilling og et livslangt engasjement som bør være kjent for de fleste.

Det arbeidslivet Engels beskrev, var langt i fra det regulerte arbeidslivet Standing beskriver:

Ja, det er bare enkeltpersoner som sulter i hjel, men hvilken sikkerhet har arbeidskaren for at det ikke er hans tur i morgen? Hvem sørger for at han har en jobb, hvem sørger for at han, dersom hans herre og mester, med eller uten grunn, sparker ham i morgen, kan klare seg sammen med dem som er avhengige av ham frem til han finner noen annen som kan «skaffe ham brød»? Hvem garanterer for at viljen til å arbeide skal være nok til å skaffe seg arbeid, at integritet, besluttsomhet, sparsomhet og de andre dydene borgerskapet foreskriver faktisk er veien til lykke? Ingen.

Etterkrigstidens regulerte arbeidsliv er på ingen måte noen normaltilstand for kapitalismen. Tvert imot, det som muliggjorde denne utviklingen, var at arbeiderklassen organiserte seg og sloss mot usikkerheten – mot det prekære arbeidet de var underlagt. Men selv om arbeiderklassen på denne måten endret sin egen eksistens som klasse, betydde ikke det at den sluttet å være arbeiderklasse. Det ble snarere en arbeiderklasse der den største usikkerheten – det mest prekære i den økonomiske eksistensen – ble overvunnet, i hvert fall for en stund.

Når den etablerte arbeiderklassen nå deklasseres, og det arbeidet som tidligere ikke var prekært blir det, gjenspeiler det først og fremst et annet styrkeforhold mellom klassene. Etterkrigstidens korporative velferdskapitalisme ble ikke konstruert av en håndfull lynende intelligente ledere innenfor den europeiske arbeiderbevegelsen, den ble til gjennom arbeiderklassens styrke og posisjon i klassekampen. Utviklingen Standing beskriver, kan på samme måte forstås som et resultat av arbeiderklassens svekkede posisjon og manglende evne til å fremme sine krav som klasse, noe som blant annet gjenspeiles i fallende lønnsandel i nesten hele den vestlige verden og et økt omfang av prekaritet i stadig større deler av arbeidslivet. Det betyr ikke nødvendigvis at vi er på vei tilbake til 1800-tallets Manchester, men det er, som også Standing implisitt påpeker, alarmerende tegn.

Klasse og status

I mye av det som skrives på området, er det stor forvirring rundt begrepene klasse og status. Mens det på den ene siden kan skilles analytisk mellom borger, småborger og arbeider, kan det på den andre siden skilles mellom overklasse, middelklasse og underklasse. Begge tilnærmingene kan være nyttige, men å sette likhetstegn mellom de ulike kategoriseringene bærer fort i feil retning. En oljearbeider i Nordsjøen, for eksempel, er i alle henseende en arbeider, ikke bare i marxistisk forstand, men også i den liberalistiske tradisjonen etter Adam Smith. Det har likevel lite for seg å definere vedkommende til underklassen. Mens borger, småborger og arbeider er klasser i økonomisk eller produksjonsmessig forstand, er overklassen, middelklassen og underklassen først og fremst beskrivende for status, og selv om det er en viss sammenheng, bør de ikke blandes for mye.

Det gjør dessverre Standing. Han har riktignok et mer detaljert system, med seks eller sju ulike klasser, men forholdet mellom dem defineres mer ut fra status og kultur enn ut fra klasse i egentlig forstand. For eksempel, mener han, er noe som skiller arbeiderklassen fra prekariatet, førstnevntes lojalitet til firmaet og yrket, samt ønsket om å være en fulltids lønnsarbeider. Hvor han tar dette fra, er derimot uklart. Selv om yrkesmoralen kanskje kan sies å være en medvirkende indre drivkraft også for en fulltids lønnsarbeider, er det først og fremst inntekten som er hensikten med i første omgang å selge arbeidskraften sin – akkurat som når en prekær arbeider selger arbeidskraften sin.

Et av de mest fundamentale problemene med en slik tilnærming er at klassene blir isolerte enheter, ikke i den forstand at det ikke foregår en viss utveksling mellom dem, men snarere i den forstand at én klasses eksistens for så vidt ikke er avhengig av en annen klasses eksistens. Dermed blir det hele redusert til klassens interne kjennetegn og eventuelle organisering, ikke dens forhold til en annen klasse. Om man derimot legger produksjonen til grunn, er det klart at store deler av prekariatet, hvis man skal kalle det for det, tilhører arbeiderklassen. Om en person selger arbeidskraften sin til en kapitaleier som tilbyr sikkerhet, eller om den samme personen selger arbeidskraften sin til en person som ikke gjør det, like fullt selger vedkommende arbeidskraften sin.

Prekariatets krav

I motsetning til andre tilnærminger til klasse- eller lagdeling som legger vekt på status, har Standing også en klar idé om at det finnes interesser knyttet til dette. Det er fremfor alt dette som er temaet i A Precariat Charter, der han forsøker å skissere et handlingsprogram for prekariatet, eller en liste over krav det bør stille. Mange av disse kravene er krav som i hvert fall deler av venstresida allerede stiller, som krav om samfunnslønn og krav om slutt på work-fare-ordninger, og det er også nye og originale krav som venstresida burde stille, som regulering av jobbsøkerprosesser. Samtidig er det også enkelte krav som er mer problematiske, som å kutte alle næringssubsidier og å la bemanningsbyråer få fortsette sin virksomhet, bare under noe mer omfattende regulering.

Felles for så godt som alle kravene er at de befinner seg i den politiske sfæren og er rettet mot de politiske myndighetene. Dette burde kanskje ikke være veldig overraskende, all den tid prekariatet, i motsetning til 1800-tallets arbeiderklasse, fremstilles uten motpart. Men arbeiderklassens erfaringer med å bevege seg fra prekært til ikke-prekært arbeid, burde også være et varsku. Mens arbeiderklassen som organisert klasse oppnådde sin styrke nettopp ved å møte motparten, er det få ansatser til hvordan prekariatet skal kunne gjøre noe av det samme i dette handlingsprogrammet.

Der venstresida normalt har forholdt seg til klasseinteresser ut fra økonomiske og produksjonsmessige kategorier, legger Standing heller en moralsk agenda til grunn. Rettferdighet erstatter frigjøring som krav, og rettferdigheten kan måles ut fra et sett gitte variabler. Dermed blir prekariatets kamp fort redusert til en kamp for empati. Da er det veldig vanskelig å se hvordan prekariatet kan utvikle seg til å bli «den farlige klassen».

Organisatoriske utfordringer

På overflaten kan disse distinksjonene mellom Standings posisjoner og venstresidas mer tradisjonelle posisjoner fremstå som nærmest trivielle. Når man derimot ser nærmere på de konsekvensene dette har for praktisk politikk, åpenbarer problemene seg. Siden prekariatet er en annen klasse enn arbeiderklassen, er det heller ikke noe som taler for at prekariatet skal gå inn på arbeiderorganisering. Han åpner riktignok for at det kan etableres allianser, men prekariatet må først og fremst skape sine egne uttrykksformer – sine egne partier, sine egne bevegelser og sine egne interesseorganisasjoner – som fremmer prekariatets krav. Det finnes foreløpig få eksempler på at prekariatet har organisert seg, men Standing mener likevel å finne enkelte primitive eksempler, herunder Occupy-bevegelsen, den italienske Femstjernesbevegelsen og til og med forstadsopptøyer blant minoritetsungdom i land som Storbritannia, Frankrike og Sverige.

Samtidig er det liten tvil om at Standing også treffer med kritikken sin av den etablerte fagbevegelsen. Organisasjonsprosenten går ned i så godt som alle land, i hvert fall i den vestlige verden, og det er fremfor alt i de mest utsatte områdene av arbeidslivet det er vanskelig å organisere folk. Fagbevegelsen har, av ulike årsaker, ikke forholdt seg til kapitalens offensiv, og har dermed ikke vært i stand til å forhindre den utviklingen Standing beskriver. Responsen har, videre, først og fremst handlet om å stille tilbakeskuende krav som retter seg mot å forsvare de etablerte arbeidernes interesser, mens det har vært lenger mellom offensive krav som også favner de mer prekære gruppene.

Målet for fagbevegelsen og venstresida kan ikke avgrenses til å perfeksjonere etterkrigskapitalismen og å utvide den til alle grupper. Rent bortsett fra at dette nok ville vært ganske så utopisk, har nok Standing også rett i at dette rett og slett ikke er noe prekariatet ønsker. Prekariatets fremste interesse ligger snarere i å slutte å være prekariat, å oppheve sin prekære tilstand. Samtidig blir dette, etter hvert som prekariatet blir en større del av arbeidslivet, også en stadig viktigere del av kampen for å fremme arbeiderklassens interesser. Utfordringen for fagbevegelsen og venstresida består snarere i å utmeisle en fremtidsrettet strategi for hele klassen, ikke ulikt da kvinnene kom inn på arbeidsmarkedet og gjennom det transformerte arbeidslivet. Alternativet kan fort bli å gjøre Stanings spådommer til virkelighet, å la prekariatet utvikle seg til å bli en gruppe som i stadig økende grad definerer seg ut av arbeiderklassen og dens kamp. Da vil det fort også utvikle seg til å bli «en farlig klasse» – om ikke for borgerskapet, så for arbeiderklassen.

Mathias Bismo

Anne Alexander & Mostafa Bassiouny:
Bread, freedom, social justice
Workers & the Egyptian revolution
London: Zed Books, 2014, 329 s.

Det har akkurat vært fireårsjubileum for den egyptiske revolusjon. Og det er her boka til Anne Alexander og Mostafa Bassiouny begynner: 25. januar 2011 på Tahrir-plassen. Allikevel tar den for seg disse hendelsene fra et annet perspektiv enn det mest vanlige noe det i høyeste grad er behov for. Boka fokuserer på fagbevegelsen i Egypt og rollen organiserte arbeidere spilte i revolusjonen. Til tross for at den ble viet lite oppmerksomhet i vestlige massemedier på den tida, gjør boka det klart for oss at fagbevegelsen var viktig både i mange år før 2011 og under de 18 dagene i januar. Men hva skjedde så med fagbevegelsen etter Mubaraks avgang? Hva skjedde etter at de første uavhengige fagforeningene opprettes og Egyptian Federation of Independent Trade Unions (EFITU) blir til på Tahrir-plassen? Dette bidrar boka til å gi oss noen svar på, samtidig som det stilles nye spørsmål..

Både Alexander og Bassiouny kan mye om sitt tema. Journalisten Mostafa Bassiouny dekket blant annet de viktige streikene til tekstilarbeiderne ved Al-Mahalla al-Kubra før revolusjonen, og sammen med Anne Alexander fra universitetet i Cambridge, utgjør de en god blanding. De gir oss en bok som er akademisk spennende, samtidig som den er fylt av detaljerte eksempler og skildringer fra ulike fagforeningskamper. Derfor blir det en relativt lettlest bok, men som likevel er tettpakket med informasjon.

For forfatterne er boka både et politisk prosjekt og et intellektuelt/akademisk prosjekt. Dette gjør den enda mer interessant. Ifølge forfatterne kan bokas verdi måles i om den kan spille en rolle i å vinne over dem som har opplevd eller blitt inspirert av de arabiske revolusjonene til sosialistiske ideer. Forfatterne gjør det klart fra første stund at de ikke er nøytrale tilskuere, men politiske aktivister. (Bassiouny forlot jobb i Tunisia for å delta i demonstrasjonene på Tahrir). Målet deres er å kunne bidra i kampen for nettopp brød, frihet og sosial rettferdighet.

Store deler av boka tar for seg tida før 2011. Den går tilbake til Nassers tid i Egypt (Alexander har tidligere skrevet bok om Nasser) og fram til nyliberalismens inntog. Ifølge Alexander og Bassiouny finnes røttene til revolusjonen i de endringene som fant sted i forholdet mellom stat, kapital og arbeid over de siste 35 årene. Videre er det også en god historisk gjennomgang av fagbevegelsen, arbeiderklassen og ulike sektorer i detalj. Vi kan lese om streikene og demonstrasjoner og hvordan det hele utviklet seg. Og om hvordan de uavhengige fagforeningene ble til. I mange tilfeller begynte det med streiker og streikekomiteer som førte til at uavhengige fagforeninger ble opprettet. Noen ganger i samarbeid med andre, og boka tar for seg spesielt Center for Trade Union and Workers’ Services (CTUWS) og Revolutionary Socialists.

De siste kapitlene av boka går nøyere inn på hva som har skjedd i etterkant, i årene etter 2011. For de av oss som fulgte nøye med i 2011, er kanskje dette det mest spennende med boka. Forfattere går grundig til verks gjennom en periode som ofte har vært vanskelig å få grep på, spesielt fagforeningsperspektivet som ikke har vært skrevet om i samme grad tidligere. Vi får et innblikk i organisering av streiker, utbredelse av de nye fagforeningene, i tillegg hva de har klart å oppnå. Det har ikke vært noen lett vei for de nye uavhengige fagforeningene og boka gir oss en forståelse av utfordringene de har støtt på. Et hovedtema i boka er hvordan arbeiderne mangler en politisk stemme på den nasjonale arenaen, til tross for åpenbar sosial makt.

Det argumenteres for hvordan den organiserte arbeiderklassen har en spesiell rolle å spille i kampen for å realisere de politiske og sosiale kravene den egyptiske revolusjonen stilte. Til slutt legges det fram fem elementer i en slags framgangsmåte, som er viktige for å bygge opp en revolusjonær organisasjon. Dermed peker denne boka også framover, og fortjener derfor en bred leserkrets.

Hanna Kjemprud

Rachel Holmes:
Eleanor Marx. A life
London: Bloomsbury, 2014, 525 s. (Paperbackutgave kommer våren 2015).

Ikke minst i kjølvannet av krisa i den globale kapitalismen og Thomas Pikettys Kapitalen, har interessen for Karl Marx fått en oppvåkning. Det burde samtidig føre til at Eleanor Marx, en av to døtre, blir løftet fram. Ofte omtales hun bare som «sin fars datter», men i denne rikholdige, spennende, lettleste og informative biografien forstår vi at hun spilte en viktig rolle. Ikke bare var hun en viktig sekretær, forskningsassistent og oversetter for den gamle mester, men hun førte et aktivt og selvstendig liv som folketaler, skribent og – ikke minst – fagforeningsorganisator. Som ung var hun til stede under Pariskommunen, og ledet støtte- og solidaritetsarbeidet på den andre sida av Kanalen. Tidlig skilte hun seg også ut fra den borgerlige delen av kvinne-kampen, med dens vekt på stemmerett og privateiendom, og skreiv ei lita bok som la grunnlaget for en sosialistisk feminisme. Kanskje var det som fagforeningsaktivist hun fikk størst betydning, helt fra den store fyrstikkarbeiderstreiken i 1888 til stor innsats ved stiftinga av flere fagforbund. Som organisasjonsmenneske var hun også med på lage Socialist League, forløperen til det seinere Labour. Rachel Holmes, som er historiker med Viktoriatida som spesialfelt, lar det skinne gjennom at Eleanor Marx var en aktivist og praktiker som førte farens ideer ut i livet, samtidig som hun videreutvikla dem i feministisk retning. Hennes personlige liv var langt fra lett, og mennene i hennes liv får et lite glamorøst ettermæle. Og hvilken betydning kunne ikke Eleanor Marx ha fått om hun ikke hadde tatt sitt eget liv, bare 42 år gammel.

Arundhati Roy:
Capitalism. A ghost story
London: Verso, 2014, 125 s.

For snart tjue år sida hadde den indiske forfatteren Arundhati Roy sitt internasjonale gjennombrudd med romanen Guden for små ting, som også er en bestselger på norsk. Etter det har hun holdt seg til essaysjangeren, i tillegg til å være en politisk aktivist med stort nedslagsfelt både innenfor og utafor Indias grenser. Hennes artikler, taler og intervjuer har etter hvert blitt samla i tallrike bøker. Dessverre slutta hennes forlag, Pax forlag, tidlig med å gi ut norske oversettinger, men her i tidsskriftet har vi fått plass til flere tungtveiende bidrag (det siste i nr. 2/2014.) Hennes siste artikler er nå satt mellom to permer, og de er som alltid opplysende, inspirerende og fulle av kampvilje. Ved siden av Eduardo Galeano og Naomi Klein er det ingen som byr på noen tilsvarende lesefest. I Capitalism. A ghost history er det igjen hjemlandet som står i sentrum, og ingen leser sitter igjen med naive forestillinger om «verdens største demokrati», en anstendig middelklasse eller et samfunn der gandhistiske ideer fyller milliardærenes og den politiske klassens sjel. Vi blir også minnet om den dype Kashmirkonflikten, som i disse dager igjen bringer to atommakter i direkte konfrontasjon. For å få med Roys internasjonale betydning, avsluttes det hele med en tale til Occupy-bevegelsen i USA. De som er interessert i å lese mer av – og om – Arundhati Roy på norsk, kan for øvrig henvises til et eget Roy-nummer av tidsskriftet Agora (nr. 4/2012).

Larry Patriquin (red.):
The Ellen Meiksins Wood reader
Chicago: Haymarket Books, 2013, 333 s.

Blant vår tids marxistiske teoretikere er det få som har så stor betydning som Ellen Meiksins Wood, en ledende historiker og samfunnsviter som arbeider både i USA og Storbritannia. I tillegg til egne arbeider, har hun vært en viktig inspirator, bl.a som redaktør både i New Left Review (London) og Monthly Review (New York). Ettersom det ikke er så lett å vite hvor man skal starte i et rikholdig forfatterskap, som spenner over temaer fra antikkens Hellas til dagens imperialisme, har vi nå fått en førstehjelp gjennom boka The Ellen Meiksins reader. Redaktøren har gjort en kjempejobb ved å lage utdrag fra bøker og artikler, som ikke er presentert etter utgivelsesår, men etter åtte sentrale temaer. Det viser både bredde og fordypning. En av de røde trådene er historisk materialisme, der kapitalisme ikke blir studert gjennom økonomiske «lover», men plassert i en spesifikk historisk sammenheng der formene for klassekamp og maktutøvelse står sentralt. Ikke minst er forfatteren kjent for sin påvisning av at kapitalisme så visst ikke er en naturtilstand, men i sin britiske form opprinnelig sprang ut av klassekamp og eiendomsforhold på landsbygda, der det ikke er handel, men utbytting av menneskelig arbeidskraft i produksjonen, som er kjernen. Et annet hovedtema hos Wood er statens rolle i de ulike historiske epoker. Derfor plasserer hun også staten – særlig i dens militariserte form – som en bærebjelke i dagens imperialisme, der andre nøyer seg med å se på flernasjonale storselskaper og frittsvevende finanskapital. Selv om det tidvis er en tettpakket argumentasjon med høy detaljrikdom, er det langt mer kronglet fagsjargong enn hos mange fagsøstre og – brødre. I utvalget har nok redaktøren også bestrebet seg på å få med tekster som er lettest tilgjengelig.

Tore Linné Eriksen

Stein Buan:
Slikt å gjøre, slikt å føre (med Jonas Gahr Støre)
Steinbrøttet 2014, 171 s.

Boka er tenksom og pratsom på en lett tilgjengelig og morsom måte. Det er en tekst som har mange former; intervjuer, små historier, historie, sitater, sangtekster, essayistiske strekk og brev.

Forordet har en passasje som går sånn:

Under tvil har jeg vedtatt å gi ut denne boka. Jeg måtte ha mange møter med meg sjøl, før vedtak kunne fattes. Ingen andre har deltatt på møtene. Det er heller ingen andre enn meg som har lest sakspapirene før vedtak. Når kritikken kommer, kan jeg ikke skylde på dårlige rådgivere.

Jeg er en fredens mann. Jeg misliker sterkt vedtaket og den situasjonen det kan sette meg i.

Jeg går ut fra at boka er skrivi av nødvendighet. Buan er en stemme fra grasrota, fagforeningsmedlemmene, lokalt politisk liv. Han skriver og sier at det er sorgen over arbeiderbevegelsens utvikling som gjør boka nødvendig. Det er det han vil undersøke og finne ut av.

Spørsmålene boka tar opp er også mange, men jeg vil ta tak i de to jeg oppfatter som de viktigste.

Det første er hvordan og hvorfor Arbeiderpartiet (Ap) og fagbevegelsen gikk fra å være for arbeidsfolk til å bli en del av maktapparatet og «hele folkets» bevegelse.

Det andre er hvordan og hvorfor det å være nederst i et hierarki gir forfatteren opplevelsen av å være underlegen. Og hva det gjør med motivasjonen til å skrive. Og problemene med å få teksten ferdig.

Vi tar spørsmål en først

Sammenhengen mellom «basis og overbygning», det materielle og politiske. Kapital, klasse og organisasjoner. Disse «parene» er fra marxistisk politisk teori og høres vanskelig ut, men Buans bok gjør det enkelt å forstå hva det handler om. Utviklinga av Arbeiderpartiet og fagbevegelsen fra kamporganisasjoner til maktbastioner. Fra framtidsoptimisme til en del av undertrykkingsapparatet.

Han skriver mest om Arbeiderpartiet. Små historier om lokale størrelser, familiemedlemmer, idrettslag og fotballkamper skriver han fram utviklinga i arbeiderbevegelsen som han har så stor sorg for.

Gjennom intervjuer med blant annet Martin Lekøen, tidligere klubbleder på Jøtul jernstøperi, Odd Andreassen, tidligere klubbleder på Norema fabrikker og Hilde Brørby Fivelstad, ordfører i Jevnaker kommune for Arbeiderpartiet, skriver han fram historier om endringene i Arbeiderpartiet.

Gahr het familien som eide Jøtul og som etter streiken i 1976 solgte hele selskapet til Nocem. Her stammer Jonas Gahr Støres mange millioner fra. Han er som kjent leder i Ap. Et av gjennomgangsspørsmålene i boka er hvordan Brundtland og «arvingene» har endret Ap slik at det ble mulig å velge en millionær som leder i «arbeidernes» parti.

Buan bruker sidekommentarer, nye spørsmål og historier for å belyse dette. Han gjør det spennende, og på en måte sånn at du kan bruke dine egne erfaringer (lokalt eller fra rikspolitikken) som del av opprullinga.

Intervjuet med Odd Andreassen gir klokt innblikk i hvordan nedlegging av arbeidsplasser bryter opp gode arbeiderkollektiver, setter folk opp mot hverandre og «privatiserer» felles problemer. Her får vi vite hvordan bedriften og lokalpress framstiller en virkelighet ingen ved fabrikken kjenner igjen. Han snakker om arbeidsfolk og er lokalpolitiker for AP.

Ordfører Fivelstad framstår som en drivende god lokalpolitiker (Ap i Jevnaker fikk 56 % av stemmene ved kommunevalget 2007). Da Kistefoss(eid av Kristen Sveaas) åpna den første høstutstillinga i 2007 med bilder av Aksel Waldemar Johannessen, holdt hun en tale der gleden over at arbeiderklassens maler var hovedutstiller ble uttalt. Ellers snakker ikke Fivelstad om den allestedsnærværende arbeiderklassen. Hun snakker om folk i Jevnaker, at Ap skal være for alle.

Buan bruker lokale forhold til å stille viktige spørsmål om hvordan Ap har kunnet utvikle seg fra å være det viktigste partiet for arbeidsfolk til å bli «for alle». Hva det har gjort med Ap å være «for alle». Endringer som gjorde at vi tenker på oss sjøl som forbrukere heller enn skapende arbeidsfolk. Forandringer som har ført til at demokratiet er skrumpa inn.

Så til spørsmål to

Buan bruker mye plass og gjentakelser på temaet å skrive. Han har brukt seks år på å få boka ferdig, og den minste lille unnskyldning for ikke å jobbe videre har han gripi med begge henda. Det er kjent for mange som har noe å si, men som ikke riktig tør eller vet hvordan. Han diskuterer grundig hvordan plassen i hierarkiet preger sjøloppfatninga. Mange flinke har skrivi om dette, grundigere, bedre, morsommere …

På side 42:

Etterhvert har det gått opp for meg at vegringa er mer enn en privat affære for meg. … Mye engasjement går således tapt. Vegringa er innvevd i det store problemet jeg prøver å tenke rundt. Den er en del av årsaken til arbeiderbevegelsens forfall.

Han kritiserer arbeiderbevegelsen for manglende skolering av medlemmene i politiske og sosiale spørsmål. Ja, hele venstresida får så hatten passer i disse viktige sakene. Han stiller ganske djuptgående spørsmål om hva slags demokrati vi har når vanlige folks stemmer ikke når ut.

I et brev til forlagssjef Kolmannskog i Manifest forlag i 2009 drøfter han ganske inngående sitt utgangspunkt som en vanlig mann. Var det for vanskelig å skrive om Arbeiderpartiets forandring, arbeiderbevegelsens forfall? Hadde han det som skulle til? Var det de riktige spørsmåla? Brevet er også ei historisk beretning om bevegelsens vekst og fall? Personifisert gjennom Buans far.

Det er et viktig brev

Buans bok har også noen svakheter. Den viktigste er at han kunne gjort vedtak om at den kunne vært litt strammere redigert.

Det andre viktigste er at den kunne vært lenger og sånn sett fått plass til å drøfte svar på noen av spørsmålene i boka. På den annen side kan vi bare be om ei bok til.

I Slikt å gjøre … tar han med ei historie fra ei anna bok han har skrivi, Gerhardsenlandet (Boksmia forlag 2004), ei politisk oppveksthistorie fra Roa med jernbanen som drivhjul. Hvis forfatteren skulle ha flere eksemplarer (bestill direkte hos S.B. Eller finn den på biblioteket) vil jeg anbefale å lese denne boka som oppfølger til Slikt å gjøre …, sjøl om den er utgitt før denne boka. Boka forteller konkret om drømmene og mulighetene folk så i åra etter 1950. Forbedringer for vanlige folks hverdager og utdanning til vanlige arbeiderunger. … Historia om da farmora til Buan fikk fast arbeid i kommunen som reinholder, etter å ha vaska for rikfolk sia hu var jentunge, blei organisert i Kommuneforbundet og fikk medlemsbok, er ei av de vakreste historier jeg har lest.

Stein Buan er utdanna telemontør, har jobba som vaktmester, er forfatter, dikter og musiker. Han skriver også for lokalavisa Hadeland, er aktiv i lokalt og regionalt kulturliv og tillitsvalgt i Fagforbundet Lunner. Han har utgitt flere bøker.

PS! Buan har de mest fantastiske fotnoter.

Bestilling av bøker kan sendes til S. Buans e-post: stein.buan@hebb.no

Taran Anne Sæther

Naomi Klein:
This changes everything
London: Allen Lane, 566 s.

Er du blant dem som mener klima er viktig og alt det der, men at noen andre får ta seg av det? Da er Naomi Kleins overraskende lettleste murstein noe for deg.

Naomi Kleins siste bok er skrevet for alle som vet at klimaproblemene fins, men som likevel ikke helt orker å ta det inn over seg, å gjøre det til sin kamp. Hun taler til den indre klimaskeptikeren i oss: Det er faktisk ikke nok å snakke om hvor stort problemet er, og så håpe at det går over mens du jobber med andre ting. For imens øker utslippene og en liten elite tjener seg stadig rikere på forurensning og ødeleggelse. Men løsningen er heller ikke å erklære klimaendringene for det største problemet vi står overfor.

Kleins argumentasjon har blitt sammenliknet med en vannmelon: grønn utenpå, men rød inni. Det er kanskje et forsøk på å diskreditere henne, men Klein selv er åpen om at det var hennes sosialistiske ståsted som først gjorde at hun fikk øynene opp for klimasaken. Og på mange måter er nettopp dette en av bokas styrker: Klein er på sitt mest overbevisende når hun argumenterer for hvorfor klimasaken er venstresidas sak, når hun viser hvordan både frihandelsavtaler, boligpolitikk og kampen for et likere samfunn grunnleggende henger sammen med og virker inn på klimapolitikken. Derfor har høyresida rett, sier Klein. Selv om det fins nok eksempler på at sosialistiske samfunn ikke akkurat har satt miljøet høyest, så burde dagens venstreside gjøre det, for klimasaken er så tett forbundet med alle andre venstresidesaker. Klein peker ut kapitalismen, og da spesielt de siste tiårenes stadig mer dominerende markedsliberalisme, som årsaken bak de voksende miljø- og klimaproblemene, og hvis vi skal kunne løse problemene, er det nettopp denne ideologien vi må bekjempe. Vi har en klode med begrensede ressurser, og det henger ikke ihop med en ideologi som forutsetter stadig vekst.

Fra et norsk ståsted kan nok deler av boka framstå vel USA-spesifikk. Selv om det kan være både underholdende og frustrerende å lese Kleins utlegninger om det hun kaller «Big Green» – deler av miljøbevegelsen som er i lomma på fossilindustrien – er ikke problematikken like relevant i Norge, selv om enkelte prøver å putte Zero og Bellona i samme kategori. (De jobber kanskje vel tett med nærings-livet for enkeltes smak, men de er fortsatt et stykke unna å starte egen oljeutvinning i et fuglehabitat, slik en amerikansk organisasjon har gjort.) Har du det travelt, kan du godt hoppe over mesteparten av del 2, som handler om «Big Green» og om klimafornektere, nok en ting de sliter langt mer med i miljøkampen i USA enn her hjemme.

Men mesteparten av boka er vel så relevant også for oss nordmenn, ikke minst det faktum at Klein utpeker fossilindustrien til den store synderen. Det er nemlig ikke opplagt, selv om også den norske debatten har gått i den retningen de siste årene, mye takket være miljøbevegelsen. Enkelte vil heller si at CO2 er synderen, og at vi alle kan fortsette å forbruke og pumpe olje som før, hvis vi bare klarer å fjerne CO2-en fra likningen. Men Klein gir fossilindustrien skylda, og legger mye av ansvaret for omstilling på store oljeproduserende selskaper og stater. Heller ikke Norge slipper unna, i Kleins omtale er Norge det oljeskitne unntaket i et ellers lovende Skandinavia.

Boka er skrevet i umiskjennelig Klein-stil, velkjent for dem som har vært borti No Logo eller Sjokkdoktrinen tidligere: Kapitlene er tettpakket med konkrete eksempler og historier som visualiserer argumentasjonen for oss, med snertne slagord og nyord som kategoriserer problemskaperne (ekstraktivistene) og problemløserne (blokadia). Også for dem som ikke har lang fartstid fra miljøbevegelsen, er det enkelt å følge argumentasjonen og tilegne seg de mengdene informasjon Klein serverer.

Så kan det innvendes at det er noe litt skjematisk og overdrevent i Kleins inndelinger: Jeg skulle for eksempel gjerne sett at «blokadia»-bevegelsen var så omfattende og målretta som den framstår i Kleins framstilling. Hun skriver åpenbart polemisk og noe karikert, men hun tydeliggjør forskjellene for oss, og tegner konturene av en ny aktivistisk bevegelse vi burde bygge videre på: En grasrotbevegelse, basert på lokalt engasjement, enten det er rundt Niger-deltaet, i Skouries i Hellas, i Lofoten, eller rundt Førdefjorden. Er det noe man sitter igjen med etter å ha lest boka, så er det at man vil bli en del av denne bevegelsen, enten det er å bli med i en demokratisk miljøorganisasjon, eller det er å gjøre klimasaken til en del av sin kamp for en bedre, mer rettferdig verden.

Åshild Lappegård Lahn

Globale konflikter blir i stadig større grad forsterket av tørsten etter olje og naturgass – og det økonomiske overskuddet de skaper.

Samme hvor du ser – Irak, Syria, Nigeria, Sør-Sudan, Ukraina og Øst- og Sør-Kinahavet – så ulmer det i verden med nye eller forsterkede konflikter.

Michael T. Klare er regulator av Tom Dispatch, og underviser i Freds- og internasjonal sikkerhetsstudier ved Hampshire gymnas og er forfatter av The Race for What´s Left. En dokumentarfilm basert på boka hans, Blood and Oil, kan bestilles fra The Media Education Foundation. Artikkelen er oversatt av Harald Fjørtoft Haukaa.

Ved første blikk ser det ut til at disse omveltningene er uavhengige hendelser ut fra sine egne unike og særegne omstendigheter. Men om vi ser nærmere etter, ser vi flere felles viktige egenskaper – et særegent heksebrygg av etniske, religiøse og nasjonale motsetninger som er blitt bragt til kokepunktet av jakta på kontroll over energi-kildene.

I hver av disse konfliktene er utgangspunktet i stor grad utbrudd av langvarige motsetninger blant nabostammer, sekter og folkegrupper (som ofte deler samme område). I Irak og Syria er det ufred mellom sunnier, sjiaer, kurdere, turkmenere og andre. I Nigeria blant muslimer, kristne og flere stammegrupper. I Sør-Sudan mellom Dinka og Nuer. I Ukraina mellom ukrainske lojalister og Russland-tilhengere i forbund med Moskva. I Øst- og Sør-Kinahavet mellom kineserne, japanerne, vietnameserne, fillipinerne og andre. Det ville være enkelt å tilskrive dette gammelt hat, slik mange analytikere mener. Men mens disse fiendlighetene bidrar til å drive fram disse konfliktene, blir de i tillegg antent av en svært moderne impuls: ønsket om å kontrollere verdifulle olje- og gass-kilder. Ikke tro noe annet, dette er det 21. århundres energikriger.

Det burde ikke overraske noen at energi spiller en så avgjørende rolle i disse konfliktene. Olje og gass er tross alt verdens viktigste og mest avgjørende råvarer og er store inntektskilder for regjeringer og selskaper som styrer produksjonen og distribusjonen. Regjeringene i Irak, Nigeria, Russland, Sør-Sudan og Syria får det aller meste av sine inntekter fra oljesalg. De store oljeselskapene (mange av dem stats-eide) har enorm makt i de oljeproduserende landa og i andre land som er en del av oljeøkonomien. De som styrer disse statene og de olje- og gassproduserenede områdene i dem, styrer også innsamlinga og fordelinga av disse avgjørende inntektene. Til tross for et historisk irrlag av gammelt fiendskap er mange av disse konfliktene i virkeligheten kamper om kontroll over hovedkilden til nasjonale inntekter.

Vi lever i en energi-sentrisk verden der kontroll over olje- og gassressursene (og distribusjonsmidlene) fører til geopolitisk innflytelse for noen og sårbarhet for andre. Fordi så mange land er avhengige av energi-import, utøver land med overskudd, som blant andre Irak, Nigeria, Russland og Sør-Sudan, en uforholdsmessig stor innflytelse på verdensscenen. Hva som skjer i disse landene, påvirker resten av oss og innbyggerne i dem nesten mer enn noe annet – som risikoen for ytre innblanding i indre konflikter, i form av direkte militær intervensjon, våpenleveranser, bruk av militære rådgivere eller økonomisk bistand.

Kampen om energiressursene har vært en dominerende faktor i mange av de aktuelle konfliktene som krigen mellom Iran og Irak fra 1980 til 1988, Gulfkrigen fra 1990 til 1991 og den sudanesiske borgerkrigen fra 1983 til 2005. Ved første øyekast kan det virke mindre klart at utløsning av spenninger i de mest aktuelle konfliktene skyldes spørsmålet om fossilt brensel. Men ved nærmere ettersyn kan vi se at kjernen i hver av disse konfliktene er en krig om energi.

Irak, Syria og ISIS.

Den Islamiske staten i Irak og Syria (ISIS), den sunni-muslimske ekstemistgruppen som kontrollerer store deler av det vestlige Syria og det nordlige Irak, er en godt bevæpnet milits med målsetting om å skape et islamsk kalifat i områdene de kontrollerer. I noen henseender er det en fanatisk og sekterisk religiøs organisasjon med mål om å gjenskape den rene og uforfalskede pietismen fra den tidligste islamske æraen. Samtidig arbeider de for å skape en full-verdig stat med alle dens funksjoner.

Som USA til fulle fikk høste dyrekjøpte erfaringer med hva angår kostnadene til nasjonsbygging i Irak og Afghanistan: Statsinstutisjoner må bygges opp og finansieres, det må rekrutteres til en hær som skal betales, våpen og drivstoff må sikres og infrastruktur må styrkes og vedlikeholdes. Uten olje (eller andre lukrative inntekts-kilder) kan ikke ISIS engang håpe på å nå de ambisiøse måla sine. Men siden de nå har kontroll over viktige oljeproduserende områder i Syria og raffineringsanlegg i Irak, er de i en unik posisjon til å kunne oppnå måla. Olje er helt avgjørende for organisasjonens hovedstrategi.

Syria har aldri vært en stor oljeprodusent, men førkrigsproduksjonen på 400 000 fat per dag utgjorde en hovedinntektskilde for Bashar al-Assads regime. Nå er de fleste av landets oljefelt under kontroll av opprørsgrupper, blant dem ISIS, den al-Qaeda-tilknytta gruppa Nusra Front og lokal kurdisk milits. Selv om det har vært en klar produksjonsnedgang fra feltene, så blir tilstrekkelig solgt gjennom forskjellige hemmelige kanaler for å forsyne opprørerne med inntekter og driftsmidler. «Syria er et oljeland og har ressurser, men i det siste har de blitt stjålet av regimet» sa regimemotstandsaktivisten Abu Nizar. «Nå blir de stjålet av dem som profitterer på revolusjonen».

Til å begynne med var mange opprørsgrupper involvert i utvinningsaktivitetene, men siden ISIS tok kontroll over Raqqa, hovedstaden i provinsen med samme navn, har de vært den dominerende aktøren i oljefeltene. I tillegg har de tatt kontroll over felter i naboprovinsen Deir al-Zour langs grensa til Irak. Mange av de våpnene de har skaffet seg, levert av USA til den flyktende irakiske hæren etter den mislykkede offensiven mot Mosul og det nordlige Irakiske byene, er overført til Deir al-Zour for å styrke organisasjonens arbeid for å ta full kontroll over regionen. I Irak kjemper ISIS for å ta kontroll over Iraks største raffineri i Baiji i den sentrale delen av landet.

Det ser ut til at ISIS selger olje fra feltene de kontrollerer gjennom stråmenn, som står for transporten i hovedsak med tankbiler, til kjøpere i Irak, Syria og Tyrkia. Disse salgene sies å skaffe organisasjonen det den trenger for å betale soldatene og å skaffe de store lagrene av våpen og ammunisasjon. mange observatører påstår og at ISIS selger olje til Assad-regimet mot at de ikke skal bli beskutt av luftvåpenet slik andre opprørsgrupper blir. «Mange i Raqqa anklager ISIS for å samarbeide med den syriske regjeringa,» sier den kurdiske journalisten Sirwan Kajjo.

Lokale folk sier at mens andre opprørsgrupper ofte blir utsatt for luftangrep fra regimet, så har ikke ISIS’ hovedkvarter blitt angrepet en eneste gang.

Det er tydelig at olje er et sentralt element også i de pågående kampene i det nordlige Irak. ISIS søker både å hindre oljeleveranser og -inntekter til Bagdad-regjeringa og å fylle sine egne kister for å styrke sine egne muligheter for nasjonsbygging og videre militære framganger. Samtidig ønsker kurderne og flere sunni-stammer, noen alliert med ISIS, kontroll over oljefelt i deres områder og større andel av landets oljerikdommer.

Ukraina, Krim og Russland

Den pågående krisa i Ukraina starta da president Viktor Janukovytsj avviste en avtale med den Europeiske Unionen (EU) om tettere økonomiske og politiske bånd og i stedet arbeidet for nærmere bånd til Russland. Dette førte til kraftige protester i Kiev mot regjeringa og førte til slutt til Janukovytsj’ flukt fra hovedstaden. Med Moskvas hovedallierte fjerna fra scenen og styrker som støtta EU med kontroll over hovedstaden, tok Russlands president Vladimir Putin skritt for å ta kontroll over Krim og oppmuntre til en separatistbevegelse i det østre Ukraina. For begge sider har kampene som dette resulterte i, handlet om politisk legitimitet og nasjonal identitet – men som i andre konflikter i det siste har de også handlet om energi.

Ukraina er selv ikke en betydelig energi-produsent, men viktige ledninger for transport av russisk naturgass til Europa går gjennom landet. I følge US Energy Information Administration (EIA) fikk Europa 30 % av sin gass fra Russland i 2013. Det meste av det kom fra den statskontrollerte oljegiganten Gazprom og omtrent halvparten ble transportert gjennom rørledninger som krysser Ukraina. Resultatet av dette er at landet spiller en nøkkelrolle i det komplekse forholdet mellom EU og Russland, noe som har vist seg å være svært innbringende for de lite kjente toppene og oligarkene som kontrollerer gasstrømmen, og som samtidig har ført til sterke motsetninger. Protester mot prisen Ukraina betaler for sin egen import av gass fra Russland, har to ganger ført til at Gazprom har stoppet leveransen, noe som også har ført til reduserte leveranser til EU.

På bakgrunn av dette er det ikke overraskende at hovedmålet for «assosiasjonsavtalen» mellom EU og Ukraina som ble avvist av Janukovytsj (men som nå har blitt signert av den nye ukrainske regjeringa), inneholder en utvidelse av EUs energiregler til Ukrainas energisystem. Dette eliminerer i hovedsak de gjensidig fordelaktige avtalene mellom den ukrainske overklassen og Gazprom. EU-tjenestemenn sier at ved å gå inn i denne avtalen vil Ukraina starte en prosess med å tilnærme sin energilovgivning til EUs normer og standarder og dermed legge til rette for interne markedsreformer.

Russiske ledere har mange grunner til å mislike denne assosiasjonsavtalen. En sak er at den vil knytte Ukraina, et land ved sine egne grenser, politisk og økonomisk nærmere til Vesten. Men en spesiell bekymring er konsekvensene for inntektene fra energisalget med utgangspunkt i Russlands økonomiske avhengighet av gassalg til EU – og for virkninga for de personlige formuene til den russiske overklassen med sine gode forbindelser. Seint i 2013 kom Janukovytsj under et kolossalt press fra Vladimir Putin for å vise EU ryggen og i stedet gå med på en økonomisk union med Russland og Hviterussland. Et slikt arrangement ville ha sikret den priviligerte statusen til overklassen i begge landa. Men ved å bevege seg i denne retninga skapte Janukovytsj oppmerksomhet rundt den kameraderi-politikken som lenge hadde ridd Ukrainas energisystem. Dette utløste protestene på Kievs Uavhengighetsplass (Maidan) som førte til hans fall.

Med det samme protestene starta, førte en flom av hendelser til dagens situasjonen med Krim på russiske hender, store deler av Øst-Ukraina under kontroll av pro-russiske separatister og de resterende vestlige områdene knyttet enda sterkere til EU.

I disse kampene har spørsmålet om tilhørighet spilt en framtredende rolle. Ledere på alle fløyer har appellert til nasjonale og etniske lojalitetsbånd. Men uansett står energi igjen som den avgjørende faktoren i regnestykket. Gazprom har gjentatte ganger økt prisen Ukraina må betale for sin naturgassimport. Den 16. juni kuttet Gazprom leveransen helt under påskudd av at det ikke var gjort opp for tidligere leveranser. Neste dag ødela en eksplosjon en av hoved-rørledningene som førte russisk gass til Ukraina. Denne hendelsen er fortsatt under etterforskning. Forhandlinger om gassprisen er fortsatt et hovedspørsmål i forhandlingene mellom Ukrainas president Petro Poroshenko og Vladimir Putin.

Energi spilte også en nøkkelrolle i Russlands avgjørelse om å ta Krim med militære midler. Ved å annektere området har Russland doblet det området det kontrollerer utenfor kysten av Svartehavet. I dette området regnes det med at det er milliarder av fat med olje og store reserver av naturgass. Før krisa forhandlet flere vestlige selskaper, som ExxonMobil, med Ukraina om tilgang til disse reservene. Nå må de forhandle med Moskva. «Det er av stor betydning,» sa den eurasiske eksperten Carol Saivetz ved MIT. «Det fratar Ukraina muligheten til å utvikle disse ressursene og overfører dem til Russland».

Nigeria og Sør-Sudan

Konfliktene i Sør-Sudan og Nigeria er spesielle på mange måter, men de deler en nøkkelfaktor: utbredt sinne og mistillit til regjeringsrepresentanter som har blitt rike, korrupte og eneveldige takket være tilgangen på rikelige oljeinntekter.

I Nigeria kjemper opprørsgruppa Boko Haram for å styrte det eksisterende politiske systemet og erstatte det med en puritansk muslimstyrt stat. Selv om de fleste nigerianere fordømmer gruppas voldelige metoder (som kidnapping av flere hundre tenåringsjenter fra de statsdrevne skolene), har de samlet støtte fra de fattigdomsrammede nordlige delene av dette landet med den korrupsjonsberyktede sentralregjeringa i den fjerne hovedstaden Abuja.

Nigeria er den største oljeprodusenten i Afrika og pumper ut rundt 2,5 millioner fat om dagen. Med en oljepris på omtrent 100 dollar fatet representerer dette en potensielt svimlende kilde til rikdom for nasjonen, selv etter at de private selskapene som står for de daglige utvinningsoperasjonene, har tatt sin del. Om disse inntektene, beregnet til flere titalls milliarder dollar per år, hadde blitt brukt til å fremme utvikling og forbedre befolkningens levekår, kunne Nigeria representert et fyrtårn av håp for Afrika. I stedet forsvinner mye av pengene i lommene til den nigerianske overklassen som har gode forbindelser (og til kontoer i utenlandske banker).

I februar fortalte styreformannen i den nigerianske sentralbanken, Lamido Sanusi, en parlamentarisk undersøkelseskommisjon at det staseide Nigerian National Petroleum Corporation (NNPC) hadde unnlatt å overføre 20 milliarder dollar av inntektene fra oljesalg til statskassa som loven krever. Det hadde tydeligvis blitt overført til private kontoer. Han fortalte New York Times at «en vesentlig del av pengene er forsvunnet». «Jeg snakka ikke bare om tall. Jeg viste at det var svindel».

For mange nigerianere som overlever på mindre enn 2 dollar om dagen, er korrupsjonen, kombinert med den utstrakte brutaliteten til regjeringas sikkerhetsstyrker, en kilde til langvarig sinne og bitterhet. Den skaffer rekrutter til opprørsgrupper som Boko Haram og den skaffer dem forståelig oppslutning. «De kjenner godt til frustrasjonene som kan drive noen til væpnet kamp mot staten,» sa National Geografics reporter James Verini om folk han intervjuet i de krigsherjede områdene i Nord-Nigeria. Til nå har regjeringa ikke vist noen evne til å slå ned opprøret. Den omfattende og hardhendte militære taktikken har derimot bare ført til ytterligere avstand til vanlige nigerianere.

Konflikten i Sør-Sudan har en annen bakgrunn, men deler sammenhengen med energi. Faktisk er selve opprettelsen av Sør-Sudan et produkt av oljepolitikk. Borgerkrigen i Sudan, som varte fra 1955 til 1972, tok endelig slutt da det muslimsk dominerte regimet i nord gikk med på å gi mer selvstyre til folkene i den sørlige delen av landet. Disse er i stor grad tilhengere av tradisjonelle afrikanske religioner eller kristendom. Men da det ble funnet olje i sør, trakk styresmaktene i Nord-Sudan tilbake mange av sine tidligere løfter og forsøkte å få kontroll over oljefeltene. Dette antente en ny borgerkrig som varte fra 1983 til 2005. Anslagsvis 2 millioner mennesker mistet livet i denne delen av kampene. Til slutt oppnådde den sørlige delen full autonomi og retten til å stemme over løsrivelse. Etter folkeavstemninga i januar 2011 der 98,8 % stemte for løsrivelse, ble landet uavhengig den 9. juli.

Den nye staten hadde knapt blitt etablert før konflikten med nord om olja blusset opp igjen. Mens Sør-Sudan har et overskudd av olje, så går den eneste oljeledninga som gjør det mulig med oljeeksport gjennom Nord-Sudan til Rødehavet. Dette fører til at Sør-Sudan er avhengig av Nord-Sudan for hovedinntekta til statskassa. Rasende over tapet av oljefeltene tok nord svært høye priser for overføring av oljen, påskyndet av stans i oljeleveransene fra sør og sporadiske kamper langs den fortsatt omstridte grensa mellom de to landa. I august 2012 ble de to statene endelig enige om en avtale for hvordan rikdommen skulle fordeles, og oljetransporten ble gjenopptatt. Kampene har imidlertid fortsatt i grenseområder kontrollert av nord, men befolket av folkegrupper knyttet til sør.

Da oljeinntektene var sikret, forsøkte lederen i Sør-Sudan, president Salva Kiir, å sikre kontrollen over hele landet og alle oljeinntektene. Ved å påstå at et snarlig statskupp var i emning fra rivalene, leda av visepresident Riek Machar, oppløste han sin multietniske regjering den 24. juli 2013 og begynte å fengsle tilhengerne til Machar. Den påfølgende maktkampen utviklet seg raskt til en etnisk borgerkrig der slektninger av president Kiir, en dinka, kjemper mot nuer-gruppa som Machar er en del av. Til tross for forsøk på å få til en våpenhvile har kampene pågått, med tusenvis av drepte og hundretusener på flukt fra hjemmene sine.

Som i Syria og Irak, har mye av kampene vært sentrert rundt de viktige oljefeltene. Begge sider er fast bestemt på å vinne kontrollen over dem og å få inn inntektene de skaper. I mars produserte Paloch-feltet i Øvre Nilen, fortsatt under regjeringskontroll, rundt 150 000 fat om dagen til en verdi av 15 millioner dollar til regjeringa og de deltakende oljeselskapene. Opprørsstyrkene under ledelse av tidligere visepresident Machar søker å ta kontroll over disse feltene for å frata regjeringa disse inntektene. «Tilstedeværelsen av styrker som er lojale til Salva Kiir i Paloch for å kjøpe mer våpen for å drepe vårt folk, er ikke akseptabelt for oss», sa Machar i april. «Vi ønsker å ta kontroll over oljefeltene. Det er vår olje». «For øyeblikket er feltene regjeringskontrollerte mens opprørsstyrkene vinner terreng i nærområdet».

Sør-Kinahavet

I både Øst- og Sør-Kinahavet gjør Kina og deres naboer krav på flere atoller og øyer som ligger nær store undersjøiske olje- og gassreserver. Begge områdene har vært åsted for gjentatte marinesammenstøt de siste årene der Sør-Kinahavet har vært mest framme i søkelyset.

Som en energirik avlegger av det vestlige Stillehavet har dette havet lenge vært i fokus for motsetninger. Havet er omkranset av Kina, Vietnam, øya Borneo og de fillipinske øyene. Spenninga toppet seg i mai da kineserne plasserte ut sin største dypvannsborerigg, HD-981, i farvann Vietnam gjør krav på. I boreområdet rundt 120 nautiske mil utafor kysten av Vietnam, omringet kineserne en gang den kinesiske HD-981 med en stor flåte fra marinen og kystvaktskip. Da vietnamesiske kystvaktskip prøvde å trenge gjennom forsvarsringen i et forsøk på å drive vekk riggen, ble de møtt av kinesiske skip med vannkanoner. Ingen liv er gått tapt i disse sammenstøtene, men anti-kinesiske demonstrasjoner i Vietnam mot disse forpostfektningene til sjøs har etterlatt flere drepte. Det er forventa at sammenstøtene til sjøs vil fortsette til kineserne flytter riggen til et annet (sannsynligvis like omstridt) område.

Demonstrasjonene og sammenstøtene som ble antent av utplasseringa av HD-981 (se bildet), har i stor grad vært utløst av nasjonalisme og sinne over tidligere ydmykelser. Kineserne som insisterer på at flere små øyer i Sør-Kinahavet en gang var deres, prøver ennå å komme over tap av land og ydmykelsene de opplevde fra vestmaktene og det keiserlige Japan. Vietnameserne som lenge har vært vant til kinesiske invasjoner, søker å forsvare det de ser som sitt suverene territorium. For de vanlige innbyggerne i begge landa er fremvisning av besluttsom-het i tvisten et spørsmål om nasjonal stolthet.

Men å se på den kinesiske virksomheten i Sør-Kinahavet bare som et resultat av nasjonalisme, vil være å gjøre en feil. Eieren av HD-981, China National Offshore Company (CNOOC), har utført omfattende seismiske undersøkelser i det omstridte området og mener tydeligvis at det er lagret store energimengder der.

Det er anslått at det i Sør-Kinahavet er 23 til 30 milliarder tonn olje og 16 billioner kubikkmeter naturgass som utgjør en tredel av kinas totale olje- og gassreserver, bemerket det kinesiske nyhetsbyrået Xinhua.

I tillegg annonserte Kina i juni at de ville plassere en borerigg til i de omstridte om-rådene av Sør-Kinahavet. Denne gangen i utkanten av Tonkinbukta.

Som verdens største forbruker av energi er Kina på desperat jakt etter nye forsyninger av fossilt brensel der det er mulig. Selv om lederne er klare til å gjøre stadig større innkjøp av olje og gass fra Afrika, Russland og Midt-Østen for å dekke nasjonens økende energibehov, er det ikke overraskende at de foretrekker å utvikle og utvinne innenlandske forsyninger. For dem er ikke Sør-Kinahavet en «utenlandsk» energikilde, men en kinesisk en. Det ser ut til at de er villige til å bruke de midlene som skal til for å sikre den. Fordi andre land, blant annet Vietnam og Fillipinene, også ønsker å utvinne disse olje- og gassreservene, ser det ut til at ytterligere sammenstøt og økende vold er bortimot uunngåelig.

Ingen slutt på kampene

Som disse og tilsvarende konflikter viser, så er kamp om kontroll over viktige energikilder eller fordeling av oljeinntekter en av-gjørende faktor i de fleste pågående kriger. Mens etniske og religiøse motsetninger kan være det politiske og ideologiske drivstoffet for kampene, er det de potensielt enorme profittene på olje som holder liv i dem. Uten forventningen om slike ressurser ville mange av dem dø ut av mangel på midler til våpenkjøp og lønn til soldatene. Så lenge oljen fortsetter å flyte, vil de krigførende både ha midlene og grunn til å fortsette å kjempe.

I en verden drevet av fossilt brensel er kontroll over olje- og gassreserver avgjørende for staters makt. «Olje driver mer enn biler og fly,» fortalte Robert Ebel fra Center for Strategic and International Studies til en forsamling fra det amerikanske utenriks-departementet i 2002. «Olje er drivstoff for militærmakt, nasjonalformuer og internasjonal politikk». Langt ut over en vanlig handelsvare «er det bestemmende for velstand, nasjonal sikkerhet og internasjonal makt for dem som innehar denne vitale ressursen, og motsatt for dem som ikke har».

Og dette er enda sannere i dag. Når energikrigen sprer seg, vil sannheten bare bli enda klarere. Kanskje vil utviklinga av fornybar energi en dag gjøre dette postulatet ugyldig. Men om du ser en konflikt under utvikling i dagens verden, se etter energi. Det vil være der et eller annet sted på denne vår planet drevet av fossilt drivstoff.

Du sendte ut en oppfordring om å delta på Kvinner på tvers med overskriften «Likestilling på glattisen – hva nå?»

Hvilke tanker ligger bak den overskriften? spør Birger Thurn-Paulsen

Christina Beck Jørgensen er leder for Fagforbundet Ungdom og jobber i helsesektoren i 16,9 prosent stilling. Artikkelen er innledninga hun foldt på Kvinner på tvers høsten 2014.

Dette er overskriften til konferansen som var, og det symboliserer jo at det fortsatt er en jobb som må gjøres for å få likestilling, og vi damer er på glattisen og må kreve vår plass i arbeidslivet og samfunnet.

I den samme oppfordringen spør du: «Hva er det som gjør at vi unge jenter i dag velger helsefag, mens de unge gutta velger elektrofag?» Hva mener du selv er avgjørende for dette valget?

Hvis man spør unge i dag kan man nok få et svar som, at det bare er sånn. Dette henger fortsatt selv om samfunnet har endret seg de siste årene. Jeg tror dette er tradisjoner og tanker som man får i livet sitt allerede som baby. Hvorfor har jenter rosa klær og gutta blå? Hvorfor gir du Jenny dukke til jul, og Mathias får lastebil? Dette er noe hele samfunnet må endre. Vil Jenny ha lastebil bør hun få det, og Mathias må få dukke hvis han ønsker seg det. Denne endringen vil ikke skje over natta, men det vil ta tid. På yrkes-NM i fjor var det ei jente som vant pris for beste billakkerer. Det viser at vi er på vei ved at man velger utradisjonelle yrker. Det viktigste er jo at man finner noe man trives med og at man blir akseptert av samfunnet for det valget.

Hva mener du er hovedtendensen blant unge jenter når det er snakk om lønn? Tenker de først og fremst på det som et spørsmål om lønn, eller er likestillingsperspektivet rundt det like sterkt?

En av de viktigste sakene er jo deltakelse i arbeidslivet. Går man på de kvinnedominerte arbeidsplassene finner man nesten ingen med hel og fast stilling, og går man på de mannsdominerte, finner du nesten ingen som ikke har det. Dette påvirker lønn, pensjon og muligheten til å planlegge sitt eget liv, både når det gjelder hverdagen og for eksempel boliglån. Disse tingene må vi få endret på. Dette gjelder spesielt i helse- og omsorgsektoren hvor man er redd for at det går ut over pasienten hvis man sier nei og står på sine krav, men vi damer må gjøre det. Og det beste for pasienten er jo fast ansatte på jobb som vet om tilstanden og som man føler seg trygg med. Har man 20 vikarer innom i uka er dette ugunstig for både arbeidsgiver, arbeidstaker og pasient.

I hvilken grad er 6-timersdagen et tema blant unge, fagorganiserte jenter, for eksempel i sammenheng med diskusjonene om arbeidstid, deltid og heltid?

6-timers dagen er noe som jevnlig blir tatt opp og diskutert. Dette er diskutert mye sammen med miljø og klima også, og de stedene hvor man har forsøkt har produktiviteten gått opp og sykefraværet ned. Dette vil være en viktig sak fremover.

Hva tror du Fagforbundet Ungdom kan gjøre i kampen mot angrepene på Arbeidsmiljøloven som regjeringa vil gjennomføre?

Fagforbundet Ungdom skal stå sammen med resten av ungdomsbevegelsen og kjempe for en trygg fremtid. Med de endringene regjeringa vil innføre, vil vi ikke få det. Vi skal mobilisere til 28. januar og passe på at alle vet hva som skjer og hvordan vi kan vise at vi er imot. Vi vet ikke når forslagene vil bli behandlet i Stortinget. Forslagene er nå oversendt fra regjeringen, og de skal behandles i Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget før endelig vedtak. Vi må holde fokuset og trykket oppe også etter 28. januar. 

Skribenten og litteraturvitaren Nina Björk blei kjend etter at boka hennar Under det rosa teppet kom ut i 1996. Boka tok eit oppgjer med kjønnsrollene, og var med på å inspirera ein ny generasjon feminisme.

For halvanna år sidan skapte ho igjen debatt med boka Lyckliga i alla sina dagar, som er eit oppgjer med kapitalismen og eit ønske om å legga andre verdiar til grunn for eit samfunn.

Nina Björk er svensk litteraturvitar, feminist og skribent, kjent for boka Under det rosa teppet.

Ingrid Baltzersen er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!

Eg las boka di, Under det rosa täcket, då den kom. Då var eg 16–17 år, og den gjorde stort inntrykk på meg. I den første boka er det mest om feminismen, mens den siste er mest ein kapitalismekritikk. Er det ein utvikling som har med deg å gjera også, eller er det tilfeldig?

– Nei, det har jo med meg å gjera, eg tenkjer at grunnlaget for heile samfunnet er økonomien og kapitalismen. Eg har nok blitt meir materialist enn det eg var, og då må ein jo sjå på spørsmålet om eigedom.

Så det var ikkje noko du tenkte mykje på når du haldt på med den første boka?

– Eg har alltid vore på venstresida, og har aldri trudd at så lenge me alle meiner bra ting, så blir det bra. Men det var aldri økonomispørsmålet som sto i mitt første fokus, men spørsmålet om kjønn og feministisk rørsle. Det er jo også ein inngang, at ein startar nærmare seg sjølv for å erobra ein intellektuell arena.

Eg opplevde under det rosa täcket som ein kritikk av kjønnsnormar, at kvinner blir skapt som kvinner og må forholda seg til kvinnerolla. I den andre boka ser eg ikkje så mykje av den kritikken, har du forlate den eller er det berre ikkje i fokus?

– Det er alltid vanskelig å vita kva som er ein sjølv og kva som er samfunnet. Men eg kjenner at normkritikken har blitt så hegemonisk på venstresida at ein risikerer å bli for idealistisk og tenkja at årsaken til heile problemet er feilaktige normer, feilaktig oppførsel og feilaktige førestillingar, og det er ikkje ein analyse eg er samd i. Eg trur ikkje det er normer som gjer at me skal skaffa jobb, lønnsarbeid, og finst det ingen jobb så skal ein finna på ein, så me kan konsumera. Sånn som me lever, trur eg ikkje kjem av normer som nokon har tenkt fram og tenkt at det er kjekt om me har det på denne måten. Det kjem av at økonomien er bygd opp sånn at selskapa må ha vinning, må betala skatt og må halda i gang velferdsstaten. Korleis me lever, kjem av dette. Eg meiner ikkje at det ikkje finst normer som er frikopla frå økonomien, det gjer det sjølvsagt. Og eg tenkjer ikkje at det er noko me ikkje bør bry oss med, at det er uinteressant. Men eg har gjort det der, og eg kjenner at det er bra å sei noko anna.

Når folk seier at dei føler skyld for å ikkje vera saman med barna, så har du sagt i intervju at det er ok, at det er ein sunn kjensle å ha, dei må gjera noko med livet sitt. Dette har blitt kritisert for å vera ei individuell løysing, men i boka ser det ut til at du krevjer endringar i samfunnet, ikkje at folk berre for seg sjølv begynner å arbeida mindre.

– Det ville jo vera ei privilegert gruppe som kunne gjera det i så fall. Men greia er jo at innanfor feminismen så fins det ein slendrian-reaksjon som seier at ein ikkje skal ha nokon skuldkjensle, at det er feil. Det er liksom sjølvsagt i feminismen at ei framgangsrik, sterk, feministisk kvinne er ei som forlèt borna og arbeider, gjer karriere og blir vellykka. Men ein må jo alltid sjå kva slags modellar me har for vellykka liv i eit samfunn. Det at me har denne modellen er ikkje så merkelig, for det er kva økonomien krev av oss. Og det er framfor alt ein rolle menn kan oppfylla. Men eg synst ikkje det skal bety at derfor skal feminismen streva for at kvinner også skal oppfylla den rolla. Det er ikkje noko argument at menn gjer det. Det me skal diskutera, er om det er bra eller dårlig, ikkje kva kjønn det er som gjer ting. Det finnes ein risiko for at ein bruker feminismen for å sleppa å vurdera sjølv, for det er så sjølvklart at kvinner skal gjera det menn gjer. Eg synst ikkje me skal herma etter den vellukka kapitalistiske mannen.

I Noreg har me hatt ein debatt om tidsklemma.Har de hatt den i Sverige óg? Eg oppfattar at den handlar for det meste om skyldkjensle, ikkje om nokon kollektiv løysing, ingen kritikk av samfunne,t berre at alt er så vanskelig.

– Livspusselet blir det kalt her. Ja, det er vanskelig, og kvinner skal ikkje føla skyld. Ei anna løysing som har blitt praktisert her, er at ein gir skatteletter til at man kjøper tjenester som er tradisjonelt kvinnearbeid i hjemmet, så det har blitt lønnsarbeid. Den som oftast vaskar heime, altså kvinna, trenger ikkje lengre å vaska eller laga mat eller laga barneselskap eller vaska klede eller handla, for alt det kan ein kjøpa. Det blir kalla RUT-avdrag i Sverige. Når ein kjøper vasketenester for 1000 kroner, så får ein skatteavdrag for dei. Så alle våre felleskostnadar går til desse tenestene, som alle sjølvsagt kan nytta seg av, men som sjølvsagt dei rikaste brukar. Så dette er jo ein måte å løysa problemet kollektivt, men problemet er jo at ein beheld både lønnskilnadar og klasseskilnadar, og ein beheld strukturen med vektlegginga av å arbeida så mykje.

Har sekstimarsdagen hatt nokon plass i den svenske debatten?

– Eg trur den hadde det før, ein diskuterte det på 70-talet. Men no er det spørsmålet ganske daudt. Eg trur at Venstrepartiet har det som eit krav, men dei har bestemt seg for å ikkje legga vekt på det offentleg. Men det er ingen levande diskusjon om sekstimarsdagen.

I eit av intervjua du gjorde etter den siste boka kom ut, sa du noko om at ein må ha sekstimarsdag?

– Det er jo klart at me må ha sekstimars arbeidsdag. Eg meiner at det er jo heilt sjukt at me ikkje har det. Eg har eit problem med at eg aldri kan hugsa tal, for da hadde eg hatt eit mykje betre argument, men du veit at produktiviteten har auka. Ein person gjorde ein ting for hundre år sidan, så gjer den hundre ting i dag. Så kvifor skal me jobba så mykje? Det er difor me får det problemet at ein må laga jobbar for folk. Det å dela på dei jobbane som finst, er det absolutt naturlige. Men i dag er det ikkje mogleg å ha ein diskusjon om kva slags arbeid som må gjerast i eit samfunn. For eksempel i pleia så trengst det fleire folk, men sidan ingen privat kapitalist tener pengar på dei som jobbar der, så er det ikkje lønnsamt å auka bemanninga. I vårt samfunn ser ein etter kor ein finn gevinst, ikkje kva som trengst å gjerast. Eit eksempel eg hadde i boka, var om ei annonse for bikinivoksing av 8-åringar. Det verkar jo sjukt, men i vårt samfunn så burde ein eigentleg tenkja at det er så bra, for det skapar jobbar. Mannen min snakka med ein fyr som jobba på 7 eleven, han hadde jobba i Malmö, og bur eit stykke utfor Lund. Han jobba til klokka tre på natta, og toget gjekk ikkje før klokka seks. Så han måtte sitta tre timar på Malmö sentralstasjon på natta to–tre dagar i veka. Tenk at det er eit eksempel på eit bra liv! Det er noko som har gått bra, det er eit menneske som har fått jobb. Det er ikkje noko som har gått feil i at nokon sit tre timar på sentralstasjonen, det har gått bra. Og det er jo ikkje sånn at eg meiner han heller skulle vore arbeidslaus. Men eg synst det er eit fattig samfunn som ikkje ser at det ikkje bør vera sånn, men som tenkjer at yess, dette er herlig.

Eg synst det du skriver i den siste boka di om at me treng eit anna samfunn, og at andre verdiar må vera grunnleggande, er veldig spanande. Du skriver også at det å få barn gir ein kjensler og erfaringar som er revolusjonære. Eg forsto det ikkje heilt, kan du forklara det?

– Ja, du har vel ikkje fått barn. Og eg trur ikkje alle føler det sånn. Men for meg var det sånn at kjensla av at menneska er så avhengige, eg har ikkje kjent så mykje før på det at menneska er så avhengige av å bli tatt vare på så lenge. Samanlikna med hundar og kattar, så må det veldig lenge vera nokon som mater og bærer og tar vare på. Og då er det merkelig at samfunnet trur at menneska er så sjølvstendige og individuelle og uavhengige og sjølvskapande. Alt det blir heilt feil, ein nyter av å tilhøyra nokon annan, det er ikkje eit offer, det er herlig. Det var godt å kjenna at ein kan vera sånn, og eg trur ikkje det berre er eg som har kjent sånn. Eg tenkjer ein kan ha det som ein modell for korleis menneska skal forholda seg til kvarandre politisk også. Det finst i ordet solidaritet, som ikkje har med foreldre–barn-relasjonen å gjera. Men det er litt meir avstand i det ordet, at eg er solidarisk i at eg forstår den andre og handlar deretter. Men brorskap og systerskap, syskenskap, er kanskje betre ord. Og det finst allereie i den franske revolusjonen som eit politisk slagord. Ein opplever det, eg opp-lever det, i foreldreskapet.

Eg tenkjer jo at det fellesskapet og den erfaringa å vera til for nokon andre, det finst jo i andre relasjonar også, som i vennskap og i kjærleiksrelasjonar og i å ha ein relasjon til barn som ikkje er eins eigne biologiske barn.

– Det treng absolutt ikkje å reserverast for den relasjonen, og endå mindre for biologiske barn, for eg trur ein kjenner likedan for alle barn ein lever med. Men eg tenkjer at i kjærleiksrelasjonar så finst det meir tenking rundt at ein sjølv skal få noko ut av det. Og at ein skal gå om den andre blir for kjedelig eller kranglete. Og det er ikkje nødvendigvis feil. Men i barn–foreldre-relasjonen så er poenget at det er for evig, at det kan ikkje forhandlast, det finst ikkje det der kalkulerande om «gir dette barnet meg det eg behøver» eller «begynner me å stagnera i forholdet vårt». Vennskapsrelasjonen trur eg i praksis fungerer sånn at ein blir hos ein venn ganske lenge sjølv om han eller ho, fordi ein treffer ikkje kvarandre så tett. Men det begynner jo også å komma den ideen i dameblad om at «venninna di er ein energitjuv», der ein lærer at om ein venn tar meir frå deg enn han eller ho gjer deg, så skal du avslutta den relasjonen. Det er igjen denne tanken om pluss og minus. Men ingen har kome på det når det gjeld barn og voksen.

På noko sett så har jo feministrørsla i sin kritikk av familien også stilt spørsmålsteikn til den relasjonen, for eksempel om ein må elska sine foreldre sjølv om dei er autoritære, og vil tvinga på deg eit anna liv enn det du vil ha.

Men eg meiner ikkje at barn må elska foreldra sine på den måten, men at foreldre må elska sine barn. Det å vera til for nokon annan er jo ei kvinneleg erfaring som ein har gjort seg sidan den borgarlege familien oppsto, eit ideal om å vera til for mannens behov. Det var vel ikkje heidundrande bra, og det gjorde ikkje dei kvinnene lukkelege. Eg meiner at det finst noko verdifulle kvinnelege erfaringar, sjølv i patriarkalske samfunn. Det er ikkje sånn at viss ein er til for nokon annan, så har ein ikkje røysterett eller så har ein ikkje noko eige prosjekt. Ein kan ikkje berre sei at noko blei gjort før, og difor er det dårlig.

Kva synst du om debatten som kom etter boka di?

– Eg tenkte at ojoj, her angriper eg det at det er viktig å ha jobb, og kapitalismen, og den økonomiske veksten, det er tre saker som alle er samde om. Ein kan diskutera om det skal vera mjukare eller hardare kapitalisme, om jobbane skal vera meir i offentleg eller privat sektor, eller om veksten skal vera grøn eller brun. Det er jo sånn at når ein tenkjer for sprøtt, så får ein ikkje vera med i debatten. Men alt dette viste seg å vera fullstendig mogleg å sei, og mange var samde. Det er alltid sånn at ein kan sei meir enn ein trur, viss ein berre gjer det på den riktige måten, rolig og steg for steg, logisk. Det gir meg mykje håp, for eg trur at dei fleste menneskje tenkjer det same. Til dømes tenkjer dei fleste at dei har det betre om det ikkje er tiggarar på gata. Ein ekte nyliberalar burde jo tenkt at der sitter ein tiggar, og det er bevis på at eg har lukkast, eit bevis på at systemet funkar. Men sånn er det jo ikkje, dei fleste blir triste. Så eg blir håpefull, for ein del ting er ganske likt for folk. Og viss ein held fast på det, så forklarer det kvifor det gjekk greitt at eg kunne sei alle dei tinga som eg tenkte var kontroversielt med boka mi.

Trur du at det går an å få større oppslutning om desse ideane?

– Nei, det trur eg ikkje i det heile tatt. Eg blei håpefull fordi ideane finst, og at dei blir delt av folk. Eg har no snakka om boka i halvanna år, og det som folk føler, er det ikkje noko politisk offentlegheit som snakkar om. Og spesielt miljø, som er eit så soleklart eksempel på at dette systemet ikkje fungerer. Men det er inga anna løysing på miljøproblemet enn å endra det økonomiske systemet, og eg har ingen større tiltru til at kapitalismen skal avskaffast på grunnlag av rasjonelle argument, gjennom vedtak i parlamentet. Og så lenge det er sånn at me bestemmer kva som blir produsert ut frå at ein skal gjera økonomisk profitt, så følgjer alt det anna. Og viss det er sånn at profitten kjem av menneskeleg arbeide, så er det sånn at folk uansett må arbeida for å skapa profitt. Og det er klart at nokon må kjøpa produkta for at profitten skal bli realisert. Så eg trur at det kjem til å vera som det er. Men det betyr ikkje at ideane er uinteressante. Om alle skulle begynt å tenkja at oj, økonomien vår krevjer vekst, men det går jo ikkje for miljøet, så skulle jo noko kunne skje. Men det måtte vera veldig stort. Til og med om heile Riksdagen i Sverige blir samde om at me ikkje skal ha økonomisk vekst, at det ikkje kan vera eit av våre fremste økonomiske mål, så veit eg ikkje om det spelar nokon rolle. Kapitalen kan ein ikkje stemma over i Riksdagen, den har jo stor makt.

Eg held på å skriva ei bok no, og eg tenkjer at eigentleg er alle innanfor kapitalismen makteslause. Sjølv den største kapitalisten må jo handla som han eller ho handlar, dei kan ikkje velja at no finst det så mykje av mitt produkt på marknaden, så no sluttar eg å investera i ny maskin, eller eg tar det rolig. Då blir dei utkonkurrert. Det er faktisk ingen som har kontrollen. Det er jo klart at eg er sosialist av andre grunnar, men når det gjeld miljøet så kan ein ikkje sei noko anna enn at me må ta kontrollen.