– Mens imperier finnes lenge før kapitalismen, kan vår tids imperialisme ikke skilles fra kapitalismen. Hva er det som særpreger kapitalismen som økonomisk system, slik du ser det? spør Sasha Liley i dette intervjuet med Ellen Meiksins Wood.

Ellen Meiksins Wood er professor i statsvitenskap. Hun er en av de mest markerte, kvinnelige marxistiske skribentene i USA.

Hun har skrevet flere bøker, blant annet The Origin of Capitalism, og mange artikler blant annet i Røde Fane og Rødt!. En periode var hun medredaktør av Monthly Review i perioden 1997–2000.

Ellen Meiksins Wood (EMW): Jeg mener at det vesentlige trekket er at alle viktige økonomiske aktører er avhengige av markedet, at de avhenger av at markedet opprettholder og reproduserer deres livsbetingelser. Dette betyr også at forholdet mellom klassene formidles av markedet, slik at til forskjell fra førkapitalistiske systemer, hvor de utbyttende klassene var i stand til å tvinge de utbyttede klassene til merarbeid ved hjelp av overlegne tvangsmidler, direkte ikke-økonomisk tvang, så skjer tvangen under kapitalismen ved hjelp av økonomisk nødvendighet. Så i en utviklet kapitalistisk økonomi, trenger ikke kapitalistene ha overlegen politisk, juridisk eller militær makt over arbeiderne, på samme måten som en førkapitalistisk godseier måtte ha makt over bøndene, som hadde tilgang til jorda utenom markedet. Lønnsarbeidere må selge arbeidskrafta si til en kapitalist bare for å få tilgang til sine egne levnetsmidler, sitt eget arbeid, og så videre. Og kapitalisten trenger markedet for å få tilgang til arbeid og for å realisere profitten som arbeiderne produserer. Det er selvsagt en enorm forskjell mellom de eiendomsløse arbeiderne og kapitaleierne, noe som betyr en enorm ubalanse i klasseforholdene. Men kapitalistene er ikke mindre avhengige av markedet for å kunne opprettholde seg selv og kapitalen sin.

Hele det kapitalistiske systemet drives av markedets befalinger, tvangen til konkurranse, profittmaksimering og kapitalakkumulasjon.

Hvorfor består ikke kapitalismen av forretninger, eller varehandel, slik noen ville tro?

EMW: Jeg skiller mellom markedets muligheter og markedets krav. Og jeg mener at det bare er under kapitalismen du har et system der folk er nødt til, er tvunget til, å gå ut på markedet ganske enkelt for å garantere sin egen eksistens og sin egen reproduksjon. Det har vært markeder gjennom historien hvor folk har kommet med overskuddet sitt for å selge det, men det har aldri før kapitalismen eksistert et system hvor produsenter og ekspropriatører begge har vært avhengige av markedet for sine mest grunnleggende livsbehov, og derfor har vært tvunget til å følge markedets diktat for å opprettholde livet.

Du skriver at utbyttinga som er en nødvendig del av kapitalismen, er skjult på visse måter, ulikt den tvangen som kjennetegnet det føydale småsamfunnnet hvor åpen voldsbruk var mer iøynefallende. Hvordan blir utbyttinga ugjennomsiktig under kapitalismen?

EMW: Den kontrasten du nettopp pekte på, mellom kapitalisme og føydalisme, er nyttig. Hvis du tenker på hvordan forholdet mellom en føydalherre og en avhengig bonde er, så er det et meget gjennomsiktig forhold, som til og med i lovverket blir anerkjent som et ulikeverdig forhold. Under kapitalismen begynner kapitalisten og arbeideren tilsynelatende som likemenn. De er like for loven, og i tillegg til det, så betaler kapitalisten sannelig arbeiderne i stedet for tydelig å tyne dem for overskuddet. Under føydalismen må bøndene gjøre pliktarbeid eller overgi overskuddet direkte til føydalherren, mens under kapitalismen ser forholdet tilsynelatende ut til å være motsatt, fordi kapitalisten faktisk betaler arbeideren direkte, før han realiserer profitten fra arbeiderens arbeid på markedet. Så det trengs en del kompliserte beregninger for å finne ut hvordan arbeiderens overskudd blir overført til kapitalisten, og hvordan kapitalisten utvinner profitt fra arbeiderens arbeid.

Hva er hovedtrekkene ved den kapitalistiske imperialismen?

EMW: Hovedtrekket ved kapitalistisk imperialisme er at den virker så mye som mulig via økonomisk tvang, i stedet for via direkte koloniherredømme. Jeg tenker at hadde du snakket om amerikansk imperialisme før invasjonen i Irak, ville du antagelig bli møtt med den innvendingen at De forente stater i virkeligheten ikke eier en eneste koloni. Men jeg mener det faktisk er sant at USA ikke er en kolonimakt i den betydninga vi tradisjonelt har forstått det. Jeg mener at USA fortsatt ville ha foretrukket å holde seg utafor alle koloniale forviklinger og la sitt herredømme virke gjennom økonomisk nødvendighet. Jeg mener at USA virkelig er det første, og så langt det eneste, virkelig kapitalistiske imperiet, som stort sett har utøvd sitt herredømme gjennom disse økonomiske nødvendighetene, ved å underkaste underordnete makter økonomisk tvang som skriver seg fra USA og fra amerikansk kapital.

Så vil du dermed si at USAs okkupasjon av Irak er et unntak fra denne regelen?

EMW: Jeg tror at det rotet de har fått i stand i Irak, og den fullstendige mangelen på planlegging av det som skal skje etter krigen, antakelig vitner om at de ikke hadde tenkt det skulle gå som det gjorde. De hadde ikke tenkt å være en okkupasjonsmakt. Det jeg tror de hadde håpet ville hende, var at de kunne hugge hodet av regimet, og så bare innsette en mer samarbeidsvillig ledelse, og så la amerikansk kapital flyte fredelig inn i den irakske økonomien og i oljeproduksjonen. Selve den kjensgjerning at de har lagd sånn røre av det hele, ser for meg ut til å bekrefte poenget, snarere enn det motsatte.

Hva er det med kapitalismen i dag som tillater et imperium å eksistere og blomstre og utvide seg uten behov for militær kolonisering?

EMW: Da vi snakket om forholdet mellom kapital og arbeid, nevnte jeg måtene kapitalen kan utøve sin makt over arbeidet på, fordi arbeiderne er avhengige av markedet, og er nødt til å gå ut på markedet for å selge arbeidskrafta si, ganske enkelt for å få tilgang til levnetsmidler og til å reprodusere seg selv. På en måte er det det samme som har hendt på verdensplan, hvor flere og flere deler av verden er blitt underlagt disse markedskravene ved at de er blitt gjort avhengige av å gå ut på markedet. Kapitalistene må betale arbeiderne åpenlyst, før de kan realisere profittene fra arbeidernes arbeid på markedet for å få tilgang til midlene til å opprettholde seg selv. Du behøver bare å tenke på de forholdene IMF tvinger på utviklingsøkonomiene, de er skapt for å gjøre dem mer avhengige av utenriksmarkeder og fremmed kapital. Eller tenk for eksempel på jordbruksprodusenter som er blitt tvunget inn i monokulturell avling for salg, og stadig mer tvunget til å orientere seg mot utenlandske markeder og eksport. Jo mer de har orientert seg den veien, jo mer sårbare er de blitt for den slags herredømme fra de avanserte kapitalistiske landene.

Hvorfor prøver ikke mindre, fattige land bare å forbli uavhengige av verdensøkonomien, hvor det er tydelig at vinnerne er de rike landene?

EMW: Det er åpenbart det vanskeligste spørsmålet å besvare for alle i disse landene. Den utstrekning økonomier kan trekke seg tilbake fra den kapitalistiske verdensøkonomien, er helt tydelig et svært omstridt spørsmål, og for å være ærlig kan jeg ikke gi noe svar på det. Det er virkelig vanskelig nå å forestille seg en verden hvor folk kan være uavhengige og fullstendig selvstendige i forhold til verdensmarkedet. Men jeg tror at det som har hendt, er at blant annet gjennom IMF, har disse landene mer og mer underkastet seg og latt seg bli trukket inn i denne formen for avhengighet, mer og mer avhengige av utenlandsk kapital og utenlandske finanser.

Ta Brasil som eksempel. I de siste årene har brasilianerne likt å snakke om sin uavhengighet og frikopling fra verdensøkonomien, men i virkeligheten har de gjort seg mer avhengige av internasjonal kapital, til og med under Arbeiderpartiet. Og noen økonomer, som er mye større eksperter enn meg, har stilt spørsmål ved om dette har vært klokt eller til og med nødvendig. Man skulle tro at en økonomi som var så stor og potensielt så selvstendig som dette, kunne ha frikoblet seg mye mer enn den har vært innstilt på å gjøre. Uansett hvor mye pressa nå forteller oss om hvordan Brasil kommer seg etter den siste krisa, er det overveldende tegn på at de har lidd mer under nedgangskonjunkturene enn de behøvde å gjøre, eller enn det de ville ha gjort om de ikke hadde fulgt IMFs prinsipper, og gjort seg stadig mer avhengige av verdensøkonomien. Men jeg føler meg virkelig ikke kompetent til å kommentere dette med noen troverdighet.

Du skiller kapital-imperier – kapitalistisk imperialisme – fra i alle fall to andre typer imperialisme som har eksistert og i noen grad blomstret for en tid i fortida: forretningsimperier og eiendomsimperier. Du betrakter det romerske imperiet og det spanske imperiet i Latin-Amerika som de hører til sistnevnte form. Hva definerte disse imperiene?

EMW: Jeg valgte ut disse to formene for imperier og skilte dem ut fra kapital-imperiene, fordi fokus på eiendom og på handel er noe vi forbinder med kapitalismen. Jeg ville vise at det var mulig, og at det skjedde historisk, at imperier kunne være innrettet på eiendom eller på handel uten å være kapitalistiske, og uten å følge de samme kapitalistiske imperativene. Det romerske imperiet er antakelig det første som ble grunnlagt på tilegnelse av privat eiendom. Grunnen til at jeg kalte det romerske imperiet for et eiendomsimperium er, først og fremst, at det svarte til interessene til privateiendomsbesittende klasser på måter som for eksempel er helt forskjellige fra imperier som det kinesiske, hvor privateiendommen var velutviklet, men hvor den keiserlige staten var embetsmennenes fremste redskap til å tilegne seg eiendom, og hovedkilden til stor rikdom.

I det romerske imperiet snakker vi om jordeiendom som den grunnleggende kilden til makt, og imperiet ble bygd på grunnlag av det. Den republikken som skapte dette imperiet, var i grunnen et oligarki av eiendomsbesittende klasser, og det var deres interesser som fikk uttrykk i den imperialistiske ekspansjonen. Og selv om de skapte en imperiestat, så ble denne imperiestaten faktisk aldri hovedkilden til rikdom for de herskende klassene. Eiendom var alltid målet, den eneste pålitelige kilden til rikdom, mens imperiestaten tjente som redskap til indirekte tilegnelse ved å beskytte og utvide privateiendommen. Det romerske imperiet var i bunn og grunn et stort landrøveri. Alle herskerklasser har beriket seg enormt. De brukte også i en viss utstrekning imperiets landområder til å pasifisere sine egne bondehærer, som de grunnleggende sett hadde ekspropriert hjemme. Men de skapte også virkelige eiendomsbesittende klasser i sine kolonier, også på steder der eiendomsbesittende aristokrati ikke hadde eksistert tidligere.

Så på sett og vis var imperiet mer en koalisjon mellom lokale godsdeieraristokratier enn en imperiestat. Hvilke handelsimperier, basert på forretninger og handelsruter, mener du er historisk typiske?

EMW: Det mest kompliserte imperiet som noen sinne har eksistert før kapitalismen, var antakelig det tidlige moderne nederlandske imperiet. Men det arabiske muslimske imperiet kan også beskrives med disse begrepene, og for eksempel Venezia og andre italienske bystater, som drev handel. Hovedgrunnen til at jeg kaller dem ikke-kapitalistiske, er at deres kommersielle framgang avhang av deres utenomøkonomiske styrke, politisk, militært, osv. Jeg har denne vanskelige argumentasjonen – og dette er åpenbart svært omstridt og kontroversielt – om hvordan den nederlandske økonomien, så kommersiell den enn var, ikke var drevet av kapitalistiske krav. Det var framfor alt en kommersiell makt, men dens kommersielle suksess avhang ikke virkelig av konkurrerende produksjon. Selv om den innførte en god del fornyelser i produksjonen, hadde dens hovedsakelige suksess for eksempel med dens marine makt å gjøre, med dens navigasjonsdyktighet, dens utenomøkonomiske herredømme over handelsruter og dens innføring av de facto handelsmonopoler på forskjellige steder.

Så handel, som innebærer å kjøpe billig og selge dyrt, er ikke et kjennemerke ved kapitalismen, som trenger en viss type konkurrerende produksjon for stadig å lage produkter fortere og bedre med lavere omkostninger?

EMW: Riktig. En måte å betrakte det på, er å si at førkapitalistisk handel er avhengig av fragmenterte markeder. Med andre ord, du kjøper på ett marked og selger på et annet, og det er grunnen til at langdistansehandel var den formen for handel som skapte mest rikdom. Mens den formen for økonomi som drives av virkelig kapitalistiske krav, i virkeligheten ideelt er et integrert marked, der alle produsenter er underlagt de samme konkurransekravene og må anvende produksjonsstrategier for å møte de kravene. I Nederlands tilfelle er det, for eksempel, så visst snakk om avhengighet av handelen, i den betydning at til og med de nederlandske bøndene var nødt til å gå ut på markedet for å få tak på noen av sine grunnleggende innsatsfaktorer, som korn. Men måten de lyktes på, var å få herredømme over for eksempel den baltiske kornhandelen, og ved å importere billig korn fra produsentområder med relativt lave omkostninger, mens de nederlandske bøndene selv kunne gå videre til semiluksusprodukter, som meieriprodukter og kjøtt osv. Det var aldri spørsmål om at de måtte konkurrere med billige produsenter med lave kostnader. De tjente faktisk på produksjon med lave omkostninger andre steder. De var i stand til å holde sine markedspriser høye og holde sine omkostninger lave, bare fordi de kontrollerte dette digre handelssystemet.

La oss se på det britiske imperiet, som du betrakter som det første framvoksende tilfellet av kapitalistisk imperialisme. Hvordan vokste kapitalismen fram i England? Hva skjedde med produksjon og jordbruk der?

EMW: Det var ikke noe enkeltstående revolusjonært øyeblikk som førte til kapitalisme, men det som utviklet seg på den engelske landsbygda, var et spesielt nettverk av landbruksrelasjoner der leilendingene i økende grad hadde eiendommene sine ut fra økonomiske leieforhold, ikke leie fastsatt av sedvane, for eksempel, men leie som varierte ettersom de økonomiske kreftene beveget seg. Og du fikk godseiere som i økende grad ble avhengige av sine leilendingers konkurransemessige produktivitet for sin rikdom, mer enn av sin egen overlegne styrke, sin egen evne til å tvinge ut et større overskudd. Så du fikk et system hvor både utbyttere og produsenter hadde interesse av å øke arbeidets produktivitet, først ved å fornye bruken av jorda og så ved tekniske midler, og la ut på dette som de kalte «for- bedringsprosjektet» for å øke jordbrukets produktivitet. Forbedring, ideen om å forbedre udyrket eller dårlig dyrket mark, ble brukt til å begrunne at man tok land fra andre, om det så var i England, i Irland eller andre steder.

Filosofen John Locke var kanskje den mest innflytelsesrike talsmannen for ideen om forbedring. Hvordan formet han den vestlige ideologien om verdien av eiendom?

EMW: Europeisk imperialisme ble ofte begrunnet ved å hevde at ubrukt land var tilgjengelig og kunne tas i bruk – det såkalte res nullius-prinsippet. Dette var ikke noe uvanlig forsvar for kolonial tilegnelse. Men det som skjer med kapitalismen, som er absolutt karakteristisk, og det du får med den kapitalistiske ideologien, som Locke bidro så mye til, det er at det ikke bare er spørsmål om ubrukt land som er tilgjengelig for tilegnelse. Argumentet ble nå at alt som ikke ble brukt på fruktbart og produktivt vis, etter det engelske kommersielle jordbrukets målestokk, i seg selv var mål for en rettferdig tilegnelse. Slik at det for eksempel passet på innfødtes land i Amerika, hvor de innfødte folkene ikke forbedret sitt land etter engelske kommersielle jordbruksstandarder, og ikke økte bytteverdien på det de produserte. Og det er kritisk: Begrepet bytteverdi er i virkeligheten det springende punkt. Locke er svært uttrykkelig når det gjelder dette. Han nyter disse regnestykkene om hvor mye av landets verdi som skyldes naturen, og hvor mye som skriver seg fra menneskelig arbeid, og i en forbedret økonomi er kanskje den verdien som er skapt av arbeidet 99 prosent, eller noe sånt. Men det blir fort klart at det vesentlige poenget ikke er arbeidet – bruk av anstrengelse – men framstilling av bytteverdi; og da er poenget at uansett hvor mye krefter de innfødte amerikanske folkene har brukt, så gjorde de ikke det som virkelig må gjøres for å etablere sin eiendomsrett. For så lenge de manglet en velutviklet kommersiell økonomi, så skapte de ikke verdi. Slik blir produksjonen av bytteverdi effektivt grunnlaget for eiendom både hjemme og ute.

Nå betyr ikke dette at hvis noen først tar et stykke land og gjør det produktivt, kan noen andre komme og gjøre krav på det med den begrunnelse at de skal gjøre det anda mer produktivt. Locke sier at vi etablerer eiendomsrett når vi blander arbeidet vårt med noe. Men du må følge argumentasjonen et stykke videre, for det er ikke bare spørsmål om å blande arbeidet vårt med noe som gir oss eiendomsrett. Det som fører til eiendom, er å øke dens kommersielle verdi ved å gjøre den mer produktiv. Det skapte en helt ny rettferdiggjøring for et imperium, skjønt jeg må si at Locke var ikke den første som tenkte på det. Det finnes et fascinerende dokument, som jeg refererer til i boka mi, av en av arkitektene for britisk imperialisme i Irland, en sakfører som het Sir John Davies, som flere tiår før Locke forsvarte det å tilegne seg irsk land ved å argumentere med at irene selv ikke virkelig brukte jorda, fordi de ikke forbedret den. Ikke at de ikke dyrket den, for det gjorde de åpenbart, så det var ikke spørsmål om åpent land eller udyrket land som kunne tas i bruk. Men de forbedret det ganske enkelt ikke, de økte ikke jordas bytteverdi tilstrekkelig, så engelskmennene kunne gjøre krav på den. Og det ble et mål for engelsk imperialisme i Irland å omdanne irske eiendomsforhold slik at de kunne prøve å gjenskape virkningen av engelsk jordbrukskapitalisme – selvfølgelig inntil Irland selv truet med å bli en konkurrent. Da begynte de å legge hindringer i veien for den irske utviklinga. Men det er en annen historie.

Hvordan ser du på det britiske imperiet i India i lys av dine teorier om territorialt imperium og den tidlige britiske kapitalismens krav?

EMW: Britene var aldri i stand til å overføre sine sosiale eiendomsforhold til imperiet sitt på samme måte som de prøvde i Irland. Når det gjelder India, var det en velstående, høyt utviklet økonomi som fungerte på sine egne premisser, og som ikke kunne omdannes i en retning som ville ha passet britene. Men britene håpet å kunne trekke store fordeler av den som kommersiell ressurs. Og en stund var de i stand til å gjøre det, særlig gjennom Det østindiske kompaniet. Men mer og mer ble staten trukket inn i prosessen framfor Det østindiske kompaniet. For å forsvare sin kommersielle forrang i India, ble de i økende grad trukket inn i militære eventyr for å holde orden, og dette betydde at de i økende grad ble trukket inn i en territorialt imperium. Dette skjedde delvis fordi Det østindiske kompaniet selv ikke handlet ut fra det som kan kalles kapitalistiske prinsipper. Det østindiske kompaniet var blitt til et redskap for å trekke ut inntekter. I England sa folk som Edmund Burke, som var ganske kritisk til måten imperiet ble styrt på og til Det østindiske kompaniet, at de ikke handlet ut fra kommersielle prinsipper. Så staten ble trukket inn i å dominere imperiet, ironisk nok ikke bare for å få sin del av inntektene, men for å få det til å fungere ut fra de kommersielle prinsippene som ville passe britene. Og dette skapte et territorielt krav. Imperiet ble i stadig større grad hva du kan kalle et militærdiktatur.

Og jeg ville si at i det lange løp var det en motsigelse. Det er mye debatt om i hvilken grad India var profitabelt for britene, og jeg kan ikke avgjøre spørsmålet om hvorvidt det var lønnsomt eller en klamp om foten for britiske ressurser. Men jeg mener at det var en grunnleggende motsigelse mellom på den ene sida forsøket på å bare få forretningsmessige fordeler ut av det, og på den andre sida, imperiets mer og mer territorielle og militære natur. Så jeg kan lett bli overtalt til at i det lange løp var det ikke så lønnsomt som de ville ha det til, uansett hvor profitabelt det kan ha vært for enkelte individer som var engasjert i imperiet. Jeg tror at det godt kan la seg gjøre å argumentere for – og det har også vært gjort – at i det lange løp var det var mer en klamp om foten enn en fordel, nettopp på grunn av kostnadene ved denne typen territorielt imperium. Og det er derfor jeg sier at det amerikanske imperiet er det første virkelig kapitalistiske imperiet, fordi britene ikke fikk det til å funke. De greide ikke å styre imperiet sitt med økonomiske midler, mens amerikanerne har kommet nærmere å få til det enn noen andre. På kapitalistiske markeder, hvor arbeid blir byttet uten noen åpenlys tvang, er det en forutsetning at folk er fri og like.

Hvilken virkning fikk likestillinga mellom kapitalismen og frihet og likhet på rettferdiggjøringa av å legge visse folk under seg som slaver?

EMW: Det første punktet er helt opplagt at selv om kapitalismen konvensjonelt defineres med begreper som er knyttet til lønnsarbeid, hindret ikke det at den gjorde bruk av slavearbeid på visse trinn i historien. Det kan sies mye om hvordan kapitalismen har utnyttet slaveriet, og likeledes om hvordan slaveriet ble formet av kapitalistiske fordringer, som ikke eksisterte i tidligere former for slaveri. Jeg mener at det lar seg gjøre å argumentere for at den ekstreme rasismen som var knyttet til slaveriet i De forente stater, en ekstrem form for rasisme som ikke eksisterte i de gamle slavesamfunnene, skyldtes til dels det faktum at den kapitalistiske ideologien, som hevder at alle mennesker i utgangspunktet er likestilt, fant det vanskelig å håndtere en situasjon der mennesker helt tydelig ikke var like. Dermed ble en rettferdiggjøring av denne unormale tilstanden ganske enkelt å avskrive en hel gruppe av folket som utafor menneskeslekta.

Det var mulig å si at alle mennesker er like, men disse menneskene er i virkeligheten ikke mennesker – eller, i en mildere form for såkalt kulturell rasisme – at de var og ble barn, som aldri kunne heve seg til et nivå som innebar voksne forpliktelser og rettigheter.

Som du nettopp nevnte, er et av kapitalismens viktigste kjennetegn utbredelsen av lønnsarbeid der hvor ikke-økonomiske former for tvang ikke er nødvendige. Hvordan skal vi da forstå tvangssystemer under kapitalismen, slik som apartheid i Sør-Afrika?

EMW: Jeg vil først understreke at, som jeg sa ved begynnelsen av dette intervjuet, for meg er det avgjørende særtrekket ved kapitalismen de økonomiske hovedaktørenes avhengighet av markedet. Selvfølgelig er lønnsarbeid de arbeidende klassenes avhengighet av markedet tøyd til sitt endelige og ekstreme ytterste. Men markedsavhengighet, og det at mennesker underkastes markedets krav, kan forekomme – og har forekommet historisk – uten at arbeidet proletariseres. Umiddelbare produsenter, som de leilendingene med økonomiske leieavtaler som jeg snakket om tidligere, var markedsavhengige og tvunget til å svare på markedets krav. Historisk var det at det oppsto en stor styrke av eiendomsløse arbeidere som var nødt til å selge arbeidskrafta si for lønn, faktisk resultatet av, snarere enn årsaken til, disse markedskravene da konkurransepress og også godseiere som svarte på dette presset, tvang mange småprodusenter bort fra jorda. Det andre poenget jeg vil understreke, er at – som jeg sa om slaveriet – kapitalismen har gjort bruk av ulike typer avhengig arbeid, og på ulikt vis. Vi må skille mellom på den ene sida de grunnleggende forholdene, de samfunnsmessige eiendomsforholdene som skaper dette markedspresset som jeg hele tida snakker om, og på den andre sida hvordan dette markedspresset kan legges på ulike typer arbeid, ikke bare kapitalistisk lønnsarbeid. I den kapitalistiske utviklingas tidlige dager i USA, ble for eksempel sørstatenes plantasjeeiere satt inn i en voksende kapitalistisk økonomi og et verdensmarked, og – selv om dette fortsatt diskuteres – utbyttet de i det minste for en tid med hell slavearbeid som svar på de økonomiske kravene.

Det ville føre for langt om vi her skulle se på hvordan og hvorfor slavearbeid ble mindre levedyktig i samband med den kapitalistiske økonomien. Poenget er at kapitalismen kunne gjøre bruk av det, og gjorde det, akkurat som den kan gjøre bruk av andre former for utenomøkonomisk avhengighet og tvang, og gjør det. Kapitalismen ville ikke vært kapitalismen, hvis de grunnleggende avhengighetsforholdene av markedet ikke hersket og satte sitt preg på økonomien generelt. Men dette betyr ikke at dette preget ikke kan gjøre seg gjeldende under andre arbeidsforhold enn lønnsarbeid, eller at forskjellige former for utenomøkonomisk undertrykking – hva som enn måtte være for hånden i enhver gitt historisk sammenheng – ikke kan utnyttes for å svare til markedets krav. Lønnsarbeid har selvfølgelig den fordelen at det ikke krever konstant utenomøkonomisk tvang, permanent politisk eller militær undertrykking og overvåking. Økonomisk tvang er nok til å få arbeiderne til å selge arbeidskrafta si for lønn, og under normale vilkår til å få dem til å fortsette med å arbeide og produsere kapital. Så hvilke økonomiske fordeler kapitalismen kan ha av slike undertrykkingsformer som apartheid under de riktige historiske omstendighetene, kan ikke disse økonomiske fordelene overleve endringer i de politiske forholdene, sånn som den kraftige motstanden mot apartheid. Og det er ikke overraskende at storkapitalen i Sør-Afrika bestemte seg for at det ikke var bryet verdt å bevare systemet.

Du hevder at i det tjuende århundre, og spesielt etter annen verdenskrig, sto den kapitalistiske imperialismen fram i moden form.

EMW: Ja, jeg mener at det ikke var før slutten av annen verdenskrig at den virkelig sto fram i en moden form. Da får du en toarmet strategi fra amerikanernes side, som på den ene sida etablerer økonomisk hegemoni gjennom Bretton Woods-systemet, der USA effektivt stiller betingelser for økonomisk utvikling verden over, og på den annen side etablerer USA seg som den overlegent sterkeste militærmaka under krigen, markert ved å droppe bombene i Hiroshima og Nagasaki mot slutten av krigen. Så du får denne to-armete strategien, som har vært effektivt fulgt fra den gang til nå. Så kan du lure på, hva er forbindelsen mellom dette økonomiske hegemoniet og det militære? Hvis De forente stater baserer seg på økonomisk hegemoni på den måten en ideell kapitalistisk imperialisme skulle gjøre, hvorfor trenger det denne massive militærmakta? Vel, det er en underlig ting. I de tidligere formene for imperialisme, var hensikten med militærmakt ganske åpenbar. Hvis du var ute for å erobre territorium eller for å slå imperialistiske rivaler, er det klart at du trengte en overveldende militær styrke. Men hvis du prøver å etablere verdenshegemoni ved hjelp av din økonomiske styrke, hvorfor er det da nødvendig å ha den mest enormt dominerende militærmakta verden noensinne har kjent? Her mener jeg at vi kommer til et viktig avvik i den kapitalistiske imperialismen som vi har sett. Jeg tror ikke det er spørsmål om at USA bygger opp sin militære makt bare for å kompensere for sin økonomiske makt – selv om det opplagt er en side ved det. Det jeg har argumentert for, er at den kapitalistiske imperialismen opererer ved hjelp av økonomisk styrke, som er mer eller mindre adskilt fra politisk, militær og juridisk styrke. Med andre ord: ulikt den føydale godseieren som avhenger av sin militære, juridiske og politiske styrke for å trekke overskudd ut av bonden, forutsettes kapitalisten å ikke gjøre det. Og det gjør det mulig for den kapitalistiske makta å nå langt hinsides rekkevidden til noen politisk eller militær makt. Men dette betyr ikke at kapitalisten ikke trenger støtte fra politiske og militære styrker for å opprettholde kapitalakkumulasjonens vilkår. Problemet er at det er en voksende ulikhet mellom den globale målestokken til den kapitalistiske økonomiske makta og de mer lokale kreftene den fortsatt trenger til administrasjon og tvang.

Jeg kjøper ganske enkelt ikke argumentet vi har fått høre fra globaliseringsteoretikerne og fra folk som Hardt og Negri, om at jo mer global økonomien blir, jo mindre relevant blir nasjonalstaten. Jeg tror det motsatte er tilfellet. Den globale økonomien styres ved hjelp av det globale statssystemet. Jeg tror det som virkelig kjennetegner globaliseringa, er den voksende ulikheten mellom den globale rekkevidden av kapitalismens økonomiske dominans og eksistensen av den territorialstaten den stadig trenger, fordi kapitalen trenger et ordentlig, forutsigbart juridisk og administrativt apparat mer enn noen annen sosial form noensinne har gjort. Vi bør ikke la oss narre av kapitalens konstante sutring om regjeringsinngrep og reguleringer. Særlig fordi det kapitalistiske markedet selv er så anarkistisk, er kapitalakkumulasjonen en meget krevende prosess, som trenger massevis av juridisk, politisk og administrativ orden, så lenge den er kapitalvennlig. I overskuelig framtid er det umulig å forestille seg at denne typen av tett, juridisk og administrativ regulering er mulig i en global målestokk. Så jeg er ikke i stand til å forutse den dagen da kapitalen vil bli i stand til å organisere verden uten hjelp av territorialstater. Men hvis du først aksepterer at kapitalen fortsatt trenger dette systemet av mange stater, og at globaliseringas politiske form ikke er en global stat, men et globalt system av mange stater, så kan du selvfølgelig se at det skaper noen virkelige muligheter for ustabilitet.

Med andre ord tror du ikke at disse lokale statene, disse fattigere landene hvor USA prøver å utøve sitt økonomiske hegemoni, nødvendigvis kommer til å være lojale mot saken?

EMW: Det er riktig. Poenget er imidlertid, at USA trenger statene deres for å organisere en ordnet økonomi. USA er avhengig av at de alle gjør det. Og den kapitalistiske makta, den imperialistiske makta, blir begrenset av den avhengigheten. Den kan ikke gå til krig mot alle og enhver av disse maktene, eller prøve å tvinge dem med militære midler. Det ville velte hele klimaet for kapitalakkumulasjon. Så det må finne måter for å gjennomføre denne tvangen, og holde disse statene på linja uten å berøve dem deres muligheter til å organisere verden for den globale kapitalen. Og dette tenker jeg er et virkelig problem for kapitalen og en virkelig svakhet i det lange løp. Det skaper helt nye rom for opposisjon. Det jeg tror har hendt – spesielt under Bush, selv om tenkingen bakom har sine forløpere minst tilbake til Ronald Reagan – er at mens de har tatt seg av denne motsigelsen, har De forente stater vedtatt en militærdoktrine som innebærer permanent krig svært ofte uten noen spesifikke mål, en slags uendelig krig, en krig uten slutt, verken i målsetting eller i tid. Rumsfeld, Wolfowitz og Perle-gjengen som omga Bush, la i virkeligheten en plan de kalte «Operasjon endeløs krig». For dem var en av de viktigste virkningene av krig, som de forstod det, den såkalte demonstrasjonseffekten. Der viser man sin massive militære overlegenhet uten å søke noe spesielt mål, på den måten som de gamle imperialistmaktene gjorde med sine militære styrker. Du søker ikke nødvendigvis noe spesifikt territorium, men du ønsker å skape en advarende atmosfære ved hjelp av denne demonstrasjonseffekten: Sjokk og age.

Jeg tror at det som hendte i Irak, ikke bare var spørsmål om den mest tydelige impulsen for å kontrollere oljeforsyningene. Det var også nettopp for å sjokkere verden og holde den i age, ikke minst Iran. Den amerikanske doktrinen er å demonstrere enorm militær styrke og en vilje til å bruke den, for å skremme andre fra forsøk på eller enhver fristelse til å tenke på å ta opp konkurransen med eller likestille seg selv med USAs militærmakt.

Vil du si at dette er rettet både mot «røverstater» og industrialiserte stater som lenge har vært USAs allierte?

EMW: Absolutt. Men problemet med kapitalistisk konkurranse er at den ikke ligner på tradisjonell imperialistisk rivalisering. Jeg mener, hvis du slåss om handelsruter, så drar du ut og så erobrer du rivalen din, og hensikten er temmelig klar. Men den luksusen står ikke til rådighet i den avanserte kapitalismen, for du trenger konkurrentens markeder like mye som du trues av konkurransen. Så du må finne nye måter å kontrollere dine allierte på, måter som ikke på samme tid undergraver din egen økonomiske makt. Det har vært en langvarig amerikansk politikk å demonstrere at USA er den overveldende sterkeste militærmakta som det neppe er verdt å utfordre eller så mye som forsøke på å stå imot. Og når sant skal sies, så har andre ledende kapitalistiske land generelt latt USA få ha den ledelsen – noe man ikke kunne forestille seg i rivaliseringer mellom gamle imperialister.

Noen kommentatorer har hevdet at doktrinen om evig krig representerte er et tydelig brudd med tidligere amerikansk politikk, at det amerikanske imperiet har gått en ny runde. Har slike påstander noe for seg?

EMW: Vel, det er svært fristende å si at det representerer et stort brudd, fordi disse folka var så ekstreme, det er vanskelig å finne noen å sammenligne med i nær fortid, ikke bare i utenrikspolitikken men på hjemmebane, hvor de innførte begrensninger i borgerrettigheter som ikke bare minnet om den kalde krigen, men kanskje i noen henseender til og med var verre. Så på det området var det tydelig at det var visse brudd med den nære fortida. Den angivelige territorielle okkupasjonen av Irak antyder at de vendte tilbake til en eldre form for territorial imperialisme. Men, jeg har allerede diskutert hvorfor jeg ikke tror at det var hensikten. Så til tross for at de tøyde doktrinen sin utover alle grenser, kan du ikke skjønne logikken i det de gjorde uten å ta i betraktning det som gikk forut.

For eksempel den to-armede strategien som jeg snakket om tidligere. Den har ligget fast siden Annen verdenskrig: På den ene sida økonomisk herredømme, gjennom kontroll med globale kommersielle og finansielle systemer. På den andre sida, USAs absolutt overveldende og enestående militærmakt. Det finnes ingen måte Bush kunne ha gjort det han gjorde på, hvis ikke disse formene for herredømme hadde vært der over lang tid, hvis oppbygginga av denne overveldende militærmakta ikke allerede hadde funnet sted. Jeg tror logikken i det amerikanske imperiet, og de motsigelsene som jeg har prøvd å forklare og som vedvarer i det, er langsiktige. De har minst vært der siden Annen verdenskrig. Du kan si at Bush drev det helt til det ytterste og til det sanseløst ekstreme, men det gir ikke mening hvis du ikke ser det mot bakgrunn av det som gikk forut.

Hvor vil du plassere USAs imperium under Obama?

EMW: Det er virkelig et vanskelig spørsmål hvor vi skal plassere Obama i forhold til sine forgjengere. Jeg tviler ikke på at han er oppriktig i sin mer progressive retorikk, så langt som den rekker, og han er sannelig ingen George Bush. Men for meg er det ikke tydelig at hans syn på verden og USAs plass i den markerer et så stort brudd som han utvilsomt virkelig tror det er. Vi bør antakelig lytte til alarmklokkene som blir satt i gang av hans økonomiske innenrikspolitikk.

I hvor stor grad går denne Wall Streets ærend eller av de personene i administrasjonen hans som hører til det miljøet. Eller, for den saks skyld, fiaskoen med helsereformen og måten den ble drevet på av forsikringsselskapsinteresser. Jeg tror ikke vi kan gi Kongressen hele skylda for det. Så hvorfor skal vi ha tiltro til at Obamas utenrikspolitikk og hans holdning til krig vil representere et skarpere brudd med forgjengernes? To kriger gir ikke mye tiltro. Jeg er sikker på at han tror på det han sier om doktrinen om «rettferdig krig», som han snakket om i Nobel-foredraget sitt. Problemet er at denne doktrinen er kjent for å være altfor tøyelig, og i århundrer har en del ganske rovgjerrige imperialistiske regimer påberopt seg den.

En ting man kanskje kan si, er at Bush var så hinsides at ikke engang denne tøyelige doktrinen var tøyelig nok for ham. Jeg mener at doktrinen om rettferdig krig, i alle sine tradisjonelle versjoner, krever et visst begrep om endelige mål og midler, og en viss proporsjonalitet mellom dem. Det er umulig å anvende de prinsippene på en doktrine om uendelig krig, krig uten grenser i tid eller geografi. Hvor langt Obama har beveget seg vekk fra dette er vanskelig å si, men i det minste maner han fram disse prinsippene om mål og midler, og han kan ha en viss sans for begrensning – kanskje slik som Colin Powell hadde med sin Powell-doktrine, som den eneste i Bushadministrasjonen. Obama er tilsynelatende sterkt påvirket av teologen Reinhold Niebuhr og det som er kjent som kristen realisme, som erkjenner krigens tragedier, men godtar at den av og til kan være nødvendig. Men det interessante med Obama er at han ser ut til å være mye mindre bekymret enn Niebuhr var for USAs arroganse, eller hovmot, som Niebuhr uttrykkelig advarte mot. Hvis du har tenkt å argumentere for at krig av og til er nødvendig for å bekjempe ondskap, så vil selvfølgelig mye avhenge av hva du synes er ondt, og amerikanske presidenter har alltid vært fristet til å mene at det som er ondt for USA – eller for USAs kapital – per definisjon er ondt. Den andre sida av dette har vært å mene at det som USA ser på som godt, bør tvinges på alle, overalt. Den slags arrogant moralisme kan alltid være farlig, men det er selvfølgelig enda mer farlig når en stat har militærmakt til å omsette det i handling.

Jeg er ikke overbevist om at Obama har beveget seg så langt fra den kursen. Han er ikke i ferd med å gi opp USAs militære overlegenhet noe mer enn det som er igjen av dets finansielle herredømme, det er sikkert. Når det kommer til stykket er han ikke i ferd med å erkjenne at USAs militære dominans bør gjøre staten mer forsiktig med å bruke sin makt, framfor mindre forsiktig. Jeg er redd han svelger det synet at USA leder og skal lede verden og noen ganger – om det så enn skjer motvillig og med bevissthet om krigens tragedie – må det bruke militære midler for å gjennomføre sine ideer om godt og ondt.

La oss se på hvordan tidligere marxistiske tenkere har tenkt på imperialismen og forsøkt å beskrive omrisset av den. Du påpeker at vi nå er i en verden av universell kapitalisme – at kapitalismen strekker seg over hele kloden på en måte som marxistiske teoretikere kanskje ikke har forutsett?

EMW: Jeg vil ikke si at Marx ikke forutså at kapitalismen skulle bli universell, men han snakket aldri mye om det. Han ga oss en levende beskrivelse av dens evne til å ekspandere allerede i Det kommunistiske manifest. Man får en idé om hvor utrolig den kan utvide seg. Men han var selv først og fremst interessert i å utforske systemets indre logikk. Så i Kapitalen bruker han den mest framskredne kapitalistiske økonomien, Storbritannia, som modell, og skaper en teori for kapitalismens indre logikk. Men etterfølgerne hans ble mer interessert i kapitalismens ytre forhold, og de ser alle ut til å anta at kapitalismen aldri vil bli så altomfattende. Den krevde ikke-kapitalistiske enheter å utnytte, og kapitalistiske makter ville gå til krig mot sine imperialistiske rivaler for å kontrollere disse ikke-kapitalistiske områdene. Men på en eller annen måte får du aldri en teori som tar hensyn til allmenngjøringa av de kapitalistiske fordringene som dominerende imperieform, og det er der vi er i dag.

Er Lenins og Rosa Luxemburgs teorier, som ble skrevet under imperialismens klassiske tid ved forrige århundreskifte – på en tid da de kapitalistiske småsamfunnsforholda ikke hadde fått fotfeste i mesteparten av verden – fortsatt gyldige?

EMW: Det er opplagt viktig å bygge på dem. Jeg vil ikke si at de mangler gyldighet. De er bare ufullstendige, kan man kanskje si. De gir oss en svært god beskrivelse av kapitalismens utbyttende vesen og den kapitalistiske maktas behov for å utvide sin utbytting i verdensmålestokk. Jeg kan ikke forstå hvordan de på det stadiet kunne ha forestilt seg en situasjon der de kapitalistiske fordringene er den viktigste formen for herre-dømme over hele kloden. Det betyr ikke at velstående kapitalisme består overalt – tvert imot – men de kapitalistiske kreftene utøver sitt herredømme ved å manipulere disse økonomiske kravene til kapitalismen, og det har blitt den herskende formen for imperialistisk herredømme. Og det har vi egentlig ingen teori for.

Du skriver i Empire of Capital at denne nåværende formen for imperieherredømme, selv om den kan virke allmektig på noen, i virkeligheten er ganske sårbar. Og sårbarheten ser ut til å skrive seg fra at den globale kapitalismen virker gjennom et system av mange stater?

EMW: En måte å se det på, er å sette min teori opp mot argumentasjonen til Hardt og Negri. De mener at vi nå befinner oss i en situasjon der imperiet er overalt og ingen steder. «Det finnes ingen plass for imperier,» sier de, og så forteller de deg hva teorien deres innebærer politisk. Og hvis du tenker deg om, er det politisk svært lammende, for de sier vi ikke har synlige konsentrasjoner av kapitalistisk makt og synlige mål. Det er det de sier, fordi den kapitalistiske makta er overalt og ingen steder. Det betyr, sier de, at du ikke virkelig kan skape en opposisjonell styrke i form av en motmakt, og det er derfor arbeiderklassebevegelser og sosialistiske partier og så videre i bunn og grunn er totalt irrelevante. Nå kan opposisjonen bare ta form av en eller annen mystisk kraft og bevissthetsforandring, eller hva det nå er, men en motmakt til synlige kapitalmaktkonsentrasjoner er ikke lenger mulig, ifølge dem. Vel, jeg mener akkurat det motsatte. Jeg sier at det virkelig finnes synlige konsentrasjoner av kapitalmakt, at territorialstaten kanskje mer enn noen gang er konsentrasjonspunktet for kapitalmakta, at den globale kapitalen trenger statens makt, og er avhengig av dette globale systemet av mange stater. Og det betyr at selv om opposisjonelle krefter i de imperialistiske hovedmaktene opplagt vil være mest effektive, vil andre territorialstater også ha innflytelse, fordi systemet er så avhengig av dem. Grunnen til at jeg sier at staten kanskje mer enn noen gang er konsentrasjonspunktet for de kapitalistiske maktene, er at hvis du tenker deg om, så kan ikke den globale kapitalen – selve kapitalen – organisere globalisering. Den kan ganske enkelt ikke gjøre det. Den gjør det ikke, og den er avhengig av at stater gjør det for dem. Så dens avhengighet av denne formen for territorial og lokalisert makt gjør den sårbar, og skaper mål for opposisjonen på en måte som ikke har eksistert på meget lenge.

(Artikkelen er oversatt av Morten Falck)

 

Capital and its Discontents: Conversations with Radical Thinkers in a Time of Tumult

Intervjuet med Ellen Meiksins Wood er utgitt på norsk med tillatelse fra forlaget. PM Press ga ut boka i 2011, og den har også intervuer med Noam Chomsky, Tariq Ali, Mike Davis, David Harvey, Leo Panitch, Doug Henwood, Gillian Hart, John Bellamy Foster, Ursula Huws, David McNally, Jason W Moore, Vivek Chibber, John Sanbonmatsu og Andrej Grubacic. www.pmpress.org

 

For amerikanske arbeidere er offentlig sektor fagbevegelsens høyborg. Offentlig sektor er den største arbeidsgiveren for afroamerikanske menn og den nest største for afroamerikanske kvinner.

Elly Leary er pensjonert bilarbeider, og bor i Florida. Hun er leder av Freedom Road Socialist Organization i USA.

Selv utenfor USA er angrepene på fagbevegelsen her i USA de siste 30 årene kjent stoff for mange. Dette hensynsløse angrepet ble iverksatt av og finansiert av republikanerne og den nyliberale høyresida, og det har vært svært vellykket. Det betyr ikke at demokratene har opptrådt som venner av arbeiderklassen, det har de ikke. De har enten holdt munn, fulgt med på ferden eller deltatt aktivt i angrepet. Kapitalen ønsker, som alltid, full kontroll over arbeidsplassene og ingen profitt- eller markedsbegrensninger. Angrepene blir naturlig nok forsøkt rettferdiggjort med henvisninger til trange budsjetter og ved å spre myter og stereotyper om at offentlig ansatte får noe for ingenting, er late, er ansvarlige for at hardtarbeidende amerikanere blir overbeskattet og at privat sektor uansett er mer effektiv. Det var akkurat de samme stereotypene som ble brukt til å ødelegge det offentlige sikkerhetsnettet (arbeidsløshetsstønad, helseomsorg for lavtlønte arbeidere, velferd).

Kjennsgjerningene illustrerer hvilken suksess dette flere tiår lange angrepet har hatt. I 2010 var det 14,7 millioner fagforeningsmedlemmer i USA, eller like i underkant av 12 prosent av den amerikanske arbeidsstyrken. I offentlig sektor (delstats-, lokale og føderale myndigheter) er 36,2 prosent organiserte, mot bare 6,9 prosent i privat sektor. Bare ett år tidligere, i 2009, var 12,3 prosent av arbeidsstyrken organisert, og i 1983 var 20,1 prosent av arbeiderne med i fagforeninger. Den høyeste organisasjonsgraden i USA var i 1954, da 28,3 prosent av arbeiderne var organiserte. Før det ble innført et føderalt lovverk i 1936, var ikke fagforeninger lovlige i USA, og arbeidere som forsøkte å danne foreninger, kunne bli anklaget for «kriminell konspirasjon», en grov forbrytelse1. Likevel var 7,5 prosent av arbeiderne organiserte i 1930, nesten utelukkende i privat sektor. Ja, organisasjonsgraden er lavere i dag enn da arbeidere ikke hadde lov til å danne foreninger.

For amerikanske arbeidere er den offentlige sektoren fagbevegelsens høyborg. Det forklarer hvorfor kapitalen (gjennom sine «valgte representanter ») har rettet oppmerksomheten sin inn mot offentlig sektor. Offentlig sektor er den største arbeidsgiveren for afroamerikanske menn og den nest største for afroamerikanske kvinner. Den dramatiske veksten av afro-amerikanere i offentlig sektor er et direkte resultat av den svarte frigjøringsbevegelsen og det føderale lovverket den tvang frem på 60-tallet. For eksempel arbeidet bare 1,6 prosent av svarte arbeidere i det offentlige i 1940 (mens tallet for hvite var 4,4 prosent). Men selv dette lille antallet offentlig ansatte var ofte livsviktig for frigjøringskampen i sør. For afroamerikanere var det vanlig at de forsøkte å registrere seg som velgere om morgenen, for så å komme hjem, få sparken og bli kastet ut fra plantasjen eller boligen (eller det som verre er). Offentlig ansatte – og selvstendig næringsdrivende som forsikringsselgeren Medgar Evers – hadde beskyttelse i jobben. Noen – som den lokale frigjøringslederen og postmannen Amzie Moore (fra Mississippi-deltaet, et viktig område for bomullsplantasjer i det sørvestlige USA), var uunnværlige for Student Nonviolent Coordinating Committee, en ungdomsbevegelse som bidro sterkt til kampanjer for å registrere svarte som velgere tidlig på 60-tallet.

Angrepet på fagforeningene og den urettferdigheten dette fører med seg på arbeidsplassene, er også et angrep på det afro-amerikanere, og, i noe mindre grad, andre ikke-hvite arbeidere, har oppnådd gjennom kamp. Dette burde heller ikke være overraskende for utenlandske lesere, siden den amerikanske versjonen av kapitalisme ble bygget på slavebinding av svarte (og, i noe mindre grad, innfødte i det sørvestlige USA, selv om den spanske varianten av slaveriet skiller seg vesentlig fra den engelske modellen, som er den viktigste økonomiske plattformen i USA).

Igjen er tallene illustrerende: I 2010 arbeidet 11 prosent av hispanics – et begrep som ble oppfunnet av amerikanske myndigheter tidlig på 60-tallet for å tilfredsstille hovedsakelig hvite cubanske flyktninger som ikke ville kalles latinos på grunn av tilknytningen disse hadde til de innfødte i offentlig sektor, mens de utgjorde 16,3 prosent av befolkningen. Folk med asiatisk opphav utgjorde 4,1 prosent av den offentlige arbeidsstyrken, det samme som i befolkningen under ett. Innfødte amerikaneres andel av offentlig ansatte er så lav at Bureau of Labor Statistics ikke har dem  med i statistikken. Men svarte, som utgjør kun 12,6 prosent av USAs befolkning, utgjorde 20 prosent av offentlig ansatte. Offentlig sektor er den viktigste arbeidsgiveren for afroamerikanske menn og den nest viktigste for svarte kvinner. 23,3 prosent av kvinnene i offentlig sektor er svarte, og mens 14,2 prosent av ikke-svarte kvinner er ansatt i offentlig sektor, gjelder dette 45 prosent av de svarte. Halvparten av fagutdannede afroamerikanere er ansatt i det offentlige. Men noe ser ut til å holde seg som det alltid har gjort – alle grupper av ikke-hvite offentlig ansatte er overrepresenterte på lavere nivå, mens hvite holder på toppstillingene og topplønningene. Det eneste unntaket er postvesenet, der 1/3 av lederne tilhører minoriteter. 21 prosent av postarbeiderne er svarte.

Forskere mener at den voksende arbeidsløsheten blant afroamerikanere, sammenlignet med hvite, siden «krakket » begynte i 2008, har å gjøre med oppsigelser i offentlig sektor. I en artikkel i In These Times viste Akito Yoshikane til at 429,000 ansatte i offentlig sektor har mistet jobben siden januar 2009. Antallet ansatte i det offentlige er på det laveste nivået siden 2006, og nedskjæringene har ikke stoppet. Dette er katastrofalt for afroamerikanere på vei ut av fattigdommen. De foreslåtte kuttene i postvesenet vil ramme afroamerikanere uforholdsmessig sterkt.

(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo)

Noter: 1. I USA skiller man mellom to former for forbrytelser – forseelser, misdemeanors, for mindre forbrytelser og grove forbrytelser, felonies, for større  

Leder side 3

Anne Minken:Taterne – etnisitet og opprinnelse

Kvinnekamp i USA:

Elly Leary: Angrepene på fagbevegelsen: afroamerikanerne rammes hardest side 14
Jeanne Park: Damer i ei mannsverd side 18
Judith Mirkinson: Kvinnekampen i USA: Fem steg frem – og fire og et halvt tilbake side 22

Krise, imperialisme:

Intervju med Ellen Meiksins Wood: Imperium i kapitalens tidsalder side 28
Emilie Ekberg: Norge med nye frihandelsavtaler side 42
Victoria Backer-Grøndahl Stadheim: Privat eiendomsrett i Amazonas: Rett til jord eller primitiv akkumulasjon? side 47
Jokke Fjeldstad: Den nyliberale staten og Europas framtid side 58
Torstein Dahle: Økonomisk krise – er vi på vei inn i den eller ut av den? side 66
Peder Martin Lysestøl: Krisa og offentlig sektor side 76
Jan Mønnesland: Krisa i EU og Norge side 86

Manilaerklæringen om enhet i International Women`s Alliance side 94

Miljø:

Siri Helle: Miljørørsla på nye vegar side 98
Elin Volder Rutle: Fornybar framtid – nødvendig klimaopprør side 102
Ungdommens klimaforlik side 110

Essay:

Berit Rusten: Den ungarske dukka side 112

Debatt:

Stein Stugu: Striden om Klassekampen 1996–1997 side 117

Bokomtaler:

Jenny Wrangborg: Kallskänken side 120
Richard Wilkinson og Kate Pickett: Ulikhetens pris
Elfriede Jelinek: Lyst side 124
Lars Fr. H. Svendsen: Arbeidets filosofi side 126
Øyvind Strømmen: Det mørke nettet side 128
Stéphane Hessel: Bli sint! side 130
Lars Gunnesdal:Den late grekeren side 132
Mikael Nyberg: Det stora tågrånet side 135
Nadifa Mohamed: Svart Mamba side 136
Jon Børge Hansen: Boktips side 138
Til Arne Hedemanns minne side 137

Jane Hardy er professor i politisk økonomi ved Universitetet i Hertfordshire, Storbritannia og medlem av Socialist Workers’ Party. I 2009 ga hun ut boka Poland’s new capitalism på Pluto press.

Enkelte økonomier i Sentral- og Øst-Europa (SØE) har gjennomgått noe som bør beskrives som en økonomisk implosjon – med stupende levestandard i deler av regionen, protester og sosial uro.
Liten oppmerksomhet har rettet seg mot krisen og den økonomiske nedturen i de ti postkommunistiske landene som sluttet seg til Den europeiske union (EU) i 2004 og 2006.

De baltiske landene har gått fra å bli omtalt som «de baltiske tigrene» til å slite med de verste følgene av krisen i hele EU, med valutaer, banksystemer og økonomier som balanserer på avgrunnens grense. I 2010 ble Ungarn utsatt for et spekulativt angrep da markedet truet med å nedgradere statsgjelden til «junk bonds». Det er bare Polen og Tsjekkia som, ved første øyekast, ser ut til å ha landet relativt mykt.

Heller ikke før Berlinmurens fall i 1990 var disse landene immune mot kriser i den globale økonomien, og nedturene midt på 70-tallet og i årene 1979–82 skjerpet motsetningene, og bidro til den endelige kollapsen i 1990. Den dypere integrasjonen med og den økte åpenheten mot den globale økonomien, særlig EU siden Berlinmurens fall, har bare gjort dem mye mer sårbare for krise og tilbakegang.

Denne sårbarheten er skapt av en om-fattende omfavnelse av nyliberalistisk økonomisk politikk i SØE, høy grad av avhengighet av utenlandske investeringer og i særdeleshet eksponering for internasjonal finanskapital. Iván Szelenyi beskriver dette slik:

Nå som krisen i den globale finanskapitalismen ryster verden i sine grunnvoller, nå som vi gjennomlever en økonomisk kollaps av et omfang vi ikke har opplevd siden 1929–1933 (en kollaps som rammer Ungarn og hele den europeiske postkommunistiske regionen med stor styrke), fremstår de nyliberalistiske valgene som ble tatt i de postkommunistiske landene i årene 1989–90, i et svært grelt lys. Snøballen startet å rulle i USA, men det kan se ut til at det største skredet kommer her. Nyliberalismen  er også i krise i USA, men det virker som den postkommunistiske kapitalismen, som var mer nyliberalistisk enn nyliberalerne selv, må betale dobbelt for det vi nå ser at var en feilslått økonomisk og sosial politikk.²

For å forstå krisens omfang og natur i SØE, både på tvers av og i de enkelte økonomiene, må vi forstå utvidelsen av det europeiske prosjektet østover.

Det europeiske prosjektet går østover – fra 2004

Herskerklassene i Europa og USA la store krefter inn i den såkalte «transformasjonen» av SØE. Denne skulle sikre at landene etter Berlinmurens fall ble integrert i den globale økonomien. IMF finansierte prosjektet, mens Verdensbanken stilte ressurser til disposisjon for å overhale den slitte infrastrukturen i landene. Retorikken å «hjelpe» SØE var imidlertid noe helt annet enn virkeligheten. Ressursene som skulle bygge opp under transformasjonen, var ikke noen «Marshallhjelp for Øst-Europa» i sitt omfang, slik det ble hevdet. Ulike programmer, som PHARE (Poland and Hungary: Assistance for the Reconstructing of the Economy) fra EU og USAID, var alle åpne om at intensjonen var å virkeliggjøre en nyliberalistisk agenda som ville åpne landene for handel og kapitalinvesteringer gjennom omfattende liberalisering og privatisering. ³ IMF benyttet seg av betydelige elementer av tvang ved at de påla strenge betingelser om kutt i offentlige utgifter og hurtig privatisering. Det ble også investert betydelig i å underbygge prosjektet ideologisk. For eksempel finansierte USAID fagforeningskurs i Polen, der de benyttet lærebøker som skulle forklare prinsippene bak «markedsøkonomi» og behovet for «nedskjæringer». Lederne i Solidaritet ble blant annet tatt med på turer til USA for å lære om demokrati og fagforeningenes «skikkelige» rolle.⁴

Den geopolitiske konteksten, med Berlinurens fall og Sovjetunionens sammen-brudd, åpnet nye muligheter for USA til å øve innflytelse i SØE gjennom NATO. Viseutenriksminister Richard Holbrooke uttrykte disse interessene da han konkluderte at «Vesten må ekspandere, både i virkeligheten og i ånden, til Sentral-Europa så raskt som mulig, og USA er klare til å lede an.»⁵

Videre var endret organisering av finans- og banksystemet en avgjørende forutsetning for markedsøkonomiens eksistens.⁶ Steg i retning av å opprette en uavhengig sentralbank, en prosess som begynte allerede før 1990, underbygde det rammeverket det nyliberalistiske prosjektet trengte for å sikre pålitelige penger og for å løsrive finanssystemet fra den nasjonale kapitalen og de gamle stalinistiske herskerklassenes politiske innflytelse. Økonomiene i Vest-Europa og USA trengte nye markeder for de største og mest profitable finanskonsernene. Dette gjaldt særlig Storbritannia og USA som dominerer finanstjenestene globalt. Resultatet av dette kappløpet om ressurser gjenspeiler seg i den store andelen av finanssektoren som er under kontroll av utenlandsk kapital i SØE, der om lag 80 prosent av banksystemet er i utenlandsk eie.⁷

Likevel var ikke «transformasjonen» og etableringen av nyliberalismen prosesser som bare reflekterte den globale kapitalismens behov. Ulike interesser i ulike deler av herskerklassen og den organiserte arbeiderklassens kamp gjorde at prosessen trakk ut i tid, og endte med et politisk kompromiss, særlig med tanke på privatisering og velferd. Omstruktureringen av staten var, med andre ord, mye mer kompleks enn at den bare garanterte den transnasjonale kapitalen vilkår den kunne operere under. De tre baltiske statene – Estland, Latvia og Litauen – var for eksempel spesielt ivrige i å innføre nyliberalistisk politikk. I tilfellet Litauen «så ivrige at de importerte en amerikansk statsborger av litauisk opphav, Valdas Adamkus, for å gjøre ham til republikkens president.»⁸

Det første trinnet i transformasjonen etter 1990 var rått og brutalt, og integrasjonen i en stadig mer liberalisert global økonomi fikk en ødeleggende virkning på levestandarden blant store deler av folket. En spesielt brutal versjon ble innført i Polen i 1990 under navnet «sjokkterapi», en nyliberalistisk eksplosjon med drastiske kutt i offentlige utgifter, subsidier og lønninger i offentlig sektor. EUs strategi, derimot, representerte et mye mer systematisk forsøk på å fremme nyliberalistiske reformer og å øke den europeiske transnasjonale kapitalens innflytelse gjennom å liberalisere og avregulere SØE.⁹ Den viktigste drivkraften bak PHARE besto i å kreve mer omfattende og dyptgående deregulerings- og liberaliseringstiltak, sammen med en dose beskyttelse i tilfelle misnøyen skulle få reformene av sporet, for å legge forholdene til rette for EU-medlemskap.

EU lyktes, ved å bruke medlemskap som en gulrot, i å presse de sentral- og østeuropeiske økonomiene i retning av en bestemt nyliberalistisk reformmodell, som var mye mer rendyrket enn i de eksisterende medlemslandene. I særlig grad tvang tilpasningen til EUs normer rundt statsstøtte og konkurransepolitikk landene til å liberalisere handel og investeringer. Dette gjorde det vanskelig å møte krav om beskyttelse eller retrett fra medlemmer av herskerklassen.

De to prosjektene som hadde konsolidert det nyliberalistiske prosjektet i Europa ble utvidet til de nye postkommunistiske medlemsstatene. Det ene prosjektet var det indre marked, selve symbolet på gjenopplivingen av den europeiske integrasjons-tanken på midten av 80-tallet, som ble satt ut i livet i 1992. Hensikten var å gjenreise Europas globale konkurransekraft i forhold til Japan og USA. Dette åpnet i særlig grad opp for handel og investeringer i tidligere beskyttede sektorer (som tjenester, infrastruktur og telekommunikasjon), samtidig som det bidro til nye runder med privatisering. Selv om retorikken gikk på innovasjon, konkurransekraft og stordriftsfordeler, var realitetene at europeisk kapital fikk anledning å reorganisere seg i større omfang, manifestert gjennom en bølge med fusjoner og oppkjøp uten historisk sidestykke.

Det andre prosjektet var pengeunionen med sentralbank og felles valuta. Unionen konsoliderte det indre markedet gjennom å fjerne handelshindringer og å redusere utgiftene for store selskaper i et nært homogent geografisk virkeområde. Pengeunionen fungerte som en pisk for å tvinge land til å redusere de offentlige utgiftene sine som en følge av den restriktive pengepolitikk som ligger i Maastricht-avtalens og stabilitetspaktens konvergenskriterier.¹⁰ Pengepolitikkens rolle var derfor å tvinge frem en nyliberalistisk disiplin, særlig på de svakere økonomiene, som samtidig vil være de som må betale mest i form av arbeidsløshet.¹¹

EU-medlemskapet i 2004 fordypet og forsterket den nyliberalistiske agendaen. Tidligere tiders påstander om at EU-utvidelse var den beste måten å sikre demokrati i hele det postkommunistiske Øst-Europa på, ble raskt undergravd ved å inkludere bare utvalgte land og å ekskludere resten av søkerne. Herskerklassen i de daværende medlemslandene og kapitalens representanter vurderte det dit hen at kostnadene for den europeiske kapitalismen ved å ønske de utelukkede landene velkommen, var større enn fordelene i form av nye varemarkeder og nye mål for investeringer.

Kapitalens institusjoner, som The Transatlantic Business Dialogue, World Economic Forum, International Chamber of Commerce og Competetiveness Advisory Group, spilte en aktiv rolle i forsøket på å mobilisere økonomiske interesser, myndigheter og fagforeninger til å gjøre SØE trygt for amerikansk og europeisk kapitalisme. I særdeleshet ERT (European Round Table of Industrialist), som består av administrerende direktører i europeiske transnasjonale selskaper, og som representerer den transnasjonale kapitalens interesser, var avgjørende i bestrebelsene på å sikre kapitalens interesser, og øvet en sterk påvirkning på den politikken som ble utarbeidet i henhold til nettopp dens egne interesser. De mest kjente eksemplene er implementeringen av det indre markedet, det transeuropeiske transportnettverket, restruktureringen av den europeiske utdanningspolitikken og den gradvise nedbyggingen av trygdeordninger. ¹² Europakommisjonens strategi i forkant av utvidelsen ble, med andre ord, utarbeidet med ERTs støtte.¹³

Europakommisjonen og ERT ga altså hele prosessen for europeisk integrasjon en ideologisk farge, blant annet gjennom frislipp av markedsliberalisering i kandidatland. Løftene om medlemskap sikret en restrukturering av SØE i tråd med EUs nyliberalistiske mønster, og tilfresstilte den europeiske transnasjonale kapitalens behov for den videre ekspansjon for den kapitalistiske akkumulasjonens. Dette tilfredsstilte deler av herskerklassens ønske om å sikre et eksternt trykk for intern restrukturering, og styrket derfor de mest entusiastiske tilhengerne av den nyliberalistiske modellen.

Krisen kommer til Sentral- og Øst-Europa

Omfanget av finanskrisen i 2008 og den påfølgende økonomiske tilbakegangen fremkommer klart i tabell 1. Denne viser dramatiske fall i BNP i de baltiske statene og, med unntak av Polen og Tsjekkia, fall i BNP som ligger betydelig over EU-snittet på 4,2 prosent.

Land	Vekst i BNP (2009)	Statsunderskudd i prosent av BNP (2009)	Arbeidsløshet (1. kvartal 2010)
EU-gjennomsnitt	– 4,2	– 3,9	8,9
Postkommunistiske økonomier:

Krisen traff EU-landene i Sentral- og Øst-Europa dobbelt. I Verdensbankens språk ble den «globale nedbyggingen av gjeldsgraden» (en massiv reduksjon i utlån) utløst av «trøblete finansielle hjemmemarkeder » (finansinstitusjoner som ble avslørt av skadelig gjeld). Disse reduserte i sin tur finansmarkedets vilje til å finansiere statsgjelden etter hvert som «høykonjunkturen i eiendomsmarkedet gikk over» (krasjlanding for prisene på eiendom) i enkelte land.¹⁴ Den påfølgende økonomiske tilbakegangen svekket eksportetterspørselen i Vest-Europa, med negative konsekvenser for produksjon og sysselsetting i små økonomier som Tsjekkia, Slovakia, Estland og Ungarn, der eksporten utgjorde mellom 70 og 80 prosent av BNP i 2008. I en viss grad var dette også tilfellet for de større økonomiene i Polen og Romania.

Land	Andel fremmed valuta
Bulgaria	62
Estland	88
Latvia	92
Litauen	65
Polen	40
Romania	62
Ungarn	72
Tabell 2: Valutasammensetning av lån, etter land, mars 2009.17

En virkning av integrasjon med EU og den globale økonomien var den vesteuropeiske og amerikanske dominansen i bank- og finanssystemet i SØE. Tilførselen av kapital var større i denne delen av Europa, og fallet ble dermed mer dramatisk under krisen. På denne måten ble risikoen overført fra vest-europeiske morselskapene til filialer i SØE i form av internasjonale lån.¹⁵ Kredittveksten ble drevet frem av husholdninger som tok opp lån i forsøk på å øke levestandarden sin, og ble ytterligere styrket av muligheten til å ta opp lån i fremmed valuta med lavere renter og lenger nedbetalingstid. (Se tabell 2).

I årene 2003 til 2006 var den globale likviditeten historisk høy. Internasjonale banker flommet over med midler, og det var en heftig konkurranse for å sikre profitt ved hjelp av utlån til regjeringer, firmaer og husholdninger i EUs postkommunistiske økonomier. Utlån til vanlige folk i fremmede valutaer, var her mye det samme som utlån til fattigfolk i USA – det såkalte subprimemarkedet – der bankene økte profitten gjennom å låne ut til folk uavhengig av om de kunne håndtere gjelden sin.

Selv om noe av kreditten gikk til selskaper, gikk storparten av lånene til husholdninger, og i flertallet av tilfellene gikk dette til å finansiere bolig, som det fremkommer i tabell 3.

	Gjennomsnittlig vekst i kreditter til husholdninger (prosent)	Gjennomsnittlig vekst i kreditter til selskaper (prosent)	Andelen av boliglån i husholdningenes totalutgifter (prosent)
Bukgaria	41	57	43
Estland	39	32	78
Latvia	44	28	64
Litauen	51	31	76
Polen	28	13	30
Slovakia	28	10	69
Tsjekkia	26	12	65
Ungarn	21	7	64
Tabell 3: Vekst og sammensetning av kreditt til privat sektor 2003–8.18

Generelt har integrasjonen av disse økonomiene med de europeiske og globale økonomiene skapt denne sårbarheten, men akkurat som krisen har vist seg ulikt frem i økonomiene i Vest- og Sør-Europa, har omfanget og karakteren vært ulik i de tidligere kommunistiske landene i EU.

Fra økonomisk mirakel til implosjon – Baltikum

Mellom 2005 og 2007 hadde de tre baltiske landene de høyeste økonomiske vekstratene i EU. I løpet av disse tre årene økte BNP i Latvia med et gjennomsnitt på 10,8 prosent per år, mens det i Estland og Litauen i samme periode var en årlig snittvekst på 8,8 prosent. Regjeringene i disse landene hadde fulgt den mest ekstreme varianten av nyliberalisme, uten skatteprogressivitet (flat inntektsskatt), uten skatt på arv og uten skatt på eiendom.

Den tilsynelatende endeløse veksten i de baltiske landene, som mottok ros fra Verdensbanken for å være blant verdens 30 mest «forretningsvennlige» økonomier, var imidlertid illusorisk. Økt levestandard var resultatet av eiendomsspekulasjon, drevet frem av billig utenlandsk kreditt etter hvert som skandinaviske og andre utenlandske banker økte eiendomskreditten til Latvia, Litauen og Estland, først og fremst i utenlandske valutaer (dollar, pund, sveitserfranc og euro, se tabell 2). Michael Hudson beskriver hvordan dette gjorde de gamle nomenklaturene og apparatet i kommunist-partiene i stand til å tilegne seg og selge offentlig eiendom eller gjøre den til sikkerhet for utenlandske lån:

Følgelig har de hoppet ut av Sovjetbyråkratiets aske og over i den ville kapitalismen og tyveriets ild ved å gi bort eller selge offentlige selskaper og fast eiendom … som har fremstått som en symbiose mellom de verste levningene fra det gamle stalinistiske byråkratiet og moderne rovdyrfinans.¹⁹

Mens en liten gruppe mennesker beriket seg selv, var vanlige folks erfaringer dystre. De baltiske landene er de verste stedene å arbeide i EU. Eurostat oppgir at de har Europas laveste levestandard og lengste arbeidsuker. Utgiftene til trygd og sosial sikkerhet per innbygger er en firedel av det europeiske gjennomsnittet, og ulikheten i inntekt er mest størst.²⁰ Krisen rammet hurtig – arbeidsløsheten i Estland steg fra 10 til 19 prosent mellom første kvartal i 2009 og 2010, mens den i samme periode steg fra 13 til 20 prosent i Latvia (Eurostat). I 2010 resulterte dette i en ny bølge av emigranter etter hvert som folk forsøkte å flykte fra fattigdommen.

Ungarn – fra mønsterelev til vrak

Også Ungarn ble vurdert å være et skinnende eksempel på markedsreformer og en nyliberalistisk mønsterelev. Det kom derfor som en overraskelse for dem som trodde på sammenhengen mellom et fritt marked, vekst og stabilitet, at Ungarn ble det første landet i regionen som ble rammet av finanskrisen. Problemene i Ungarn oppsto imidlertid før krisen i 2008. Rundt 2005/2006 var budsjettunderskuddet på 10 prosent av BNP, langt mer enn Maastricht-kriteriene, som stipulerer et mål på 3 prosent. Regjeringen satte i verk en rekke tiltak for å øke skattene og senke offentlige stønader, og tilskudd ble redusert. I september 2006 brøt det ut et opprør Ungarn ikke hadde opplevd maken til siden 1990, da folk fant ut at regjeringen hadde løyet til dem om økonomiens tilstand for å bli valgt.

Den politiske bakgrunnen for det høye forbruket var rotfestet i en tradisjon de store partiene konkurrerte om offentlig forbruk. Helt til 2006 endte hvert parlaments-valg med at regjeringspartiet tapte – vanligvis som en protest mot innstramminger. I partienes forsøk på å vinne oppslutning før valgene, nådde budsjettunderskuddet en topp før hvert valg. Dette skapte et gjentakende mønster som var unikt i europeisk sammenheng. Først i 1999 nådde BNP samme nivå som i 1989, og flere ungarske regjeringer hadde blitt tvunget til å benytte seg av et høyt offentlig forbruk for å holde økonomien oppe.

Da krisen kom i 2008, var den ungarske økonomien, etter to år med stramme budsjetter, dobbelt utsatt. For det første hadde myndighetene, firmaer og husholdninger gjelden sin i utenlandsk valuta (tabellene 2 og 3). Dette ble katastrofalt etter hvert som forinten falt i verdi. I 2010 hadde 1,7 millioner av landets 10 millioner innbyggere lån i utenlandsk valuta. Myndighetene anslo at 10 til 15 prosent av befolkningen var «utsatt» – en omskrivning for å være på randen av konkurs. Noen ble tvunget til å selge hjemmene sine, mens andre har ble rammet av en vekst i husleie på opptil 33 prosent.²¹ Den andre kilden til Ungarns sårbarhet var avhengigheten av vesteuropeisk etterspørsel etter varer. Denne stupte etter hvert som krisen åpenbarte seg.

Etter hvert som krisen utviklet seg til å bli en statsgjeldskrise, ble den ungarske statsgjelden utsatt for spekulative angrep fra den internasjonale pengekapitalen. Selv om den offentlige gjelden hadde gjennomgått drastiske kutt, fra 10 til 3,5 prosent av BNP, og var betydelig lavere enn i andre land (tabell 1), var dette ikke nok for IMF.

Polen og Tsjekkia – en fløyelskrise?

Myndighetene i Polen og Tsjekkia forsøkte å unngå spekulative angrep på økonomiene sine gjennom forsøk på å distansere seg fra katastrofene ellers i SØE. Finanstilsynsmyndighetene i Tsjekkia, Slovakia, Polen, Romania og Bulgaria kom med en felles uttalelse der de ba investorer skille mellom de sterkere og svakere økonomiene i regionen. De ville ikke bli Europas subprime sammen med de baltiske statene og Ungarn.

Polen og Tsjekkia er de økonomiene som er svakest rammet av den økonomiske krisen. BNP-nedgangen i Tsjekkia er rett under gjennomsnittet i EU. I 2009 hadde Polen en vekst på 1,7 prosent i BNP, selv om dette var smått sammenlignet med 6,8 prosent i 2007 og 5 prosent i 2008. Men selv om Polen hadde OECDs største vekst, var ikke dette vanskelig, gitt den dramatiske nedgangen andre steder i SØE. Dagsavisen Gazeta Wyborcza har beskrevet det som skjer i landet som en «fløyelskrise».²³ Det er flere faktorer som har fungert som en slags buffer mot den økonomiske krisen og nedgangen i Polen. En flytende vekslingskurs betydde at zlotyen falt med 30 prosent mot euro mellom august 2008 og 2009. Dette gjorde dem i stand til å nyttiggjøre seg en fordel fremfor konkurrenter som ikke hadde flytende vekslingskurser.

Ulikt de baltiske landene og Ungarn hadde ikke Polen og Tsjekkia store eiendomsbobler, finansiert av utenlandske banker. De var mye mindre utsatt for fremmede valutaer – 8 prosent i Tsjekkia og 30 prosent i Polen. Selv om begge landene var sårbare for følgene av nedgangen andre steder i Europa, var Polen mye mindre utsatt enn Tsjekkia, takket være lavere eksportavhengighet (se tabell 4).

	Totalt	Maskineri og kompleks industri	Kjøretøy og komponenter
Polen	34,4	13,3	4,3
Slovakia	75,7	30,8	12,4
Tsjekkia	66,8	36,5	11,2
Ungarn	65,5	42,3	6,2
Tabell 4: Eksport som andel av BNP i utvalgte økonomier. 22

Likevel bør man være forsiktig med å slå fast at Polen opplevde noen «suksess» med å ri av stormen under krisen. Den forsiktige veksten skjuler høy grad av fattigdom, 44 prosent av befolkningen tjener mindre enn 75 prosent av gjennomsnittslønna, og rikdommen blir stadig skjevere fordelt. Den høye gjennomsnittlige arbeidsløshetsraten på 9,8 prosent forteller bare en del av historien, ungdomsarbeidsløsheten var på 23 prosent i 2010. Videre jobber 27 prosent på tidsbegrensede kontrakter – flest i hele Europa.25 Kampen for å overleve viser seg ved at sparingen faller og gjeldsgraden øker. Fremover vil det som holder etterspørselen oppe, være det faktum at Polen er den største mottakeren av strukturfondsmidler i EU, noe som mellom 2009 og 2015 vil utgjøre i gjennomsnitt 3,3 prosent av BNP årlig. Polens akilleshæl er et stort underskudd i offentlig sektor som gjør statsgjelden utsatt for spekulative angrep. Dette har økt fra 2 prosent av BNP i 2007 og 3,6 prosent av BNP i 2008 til 7,1 prosent av BNP i 2010 (Eurostat).

Slovakia, med sine 15 prosent arbeidsløse i 2010, fikk ingen myk landing. De hadde ikke anledning til å devaluere slik Polen gjorde, siden de hadde tatt i bruk euroen. Og med en eksport som utgjorde 75,7 prosent av BNP (se tabell 4), var de ytterligere utsatt for nedgang.

Ulike symptomer, samme medisin

Det generelle politiske mønsteret i regionen har fulgt de samme mønstrene. Etter 1990 rekonstituerte de gamle stalinistene seg som sosialdemokratiske partier ved siden av de høyreorienterte kristeligdemokratiske partiene som oppsto. I de postkommunistiske økonomiene har misnøyen med de parlamentariske partiene gått dypere enn i Vest-Europa, i og med at partene både til «høyre» og «venstre» har drevet frem privatisering og markedsreformer som har gjort en bitte liten del av befolkningen rike, mens det store flertallet ikke har tjent noe på transformasjonen. Skepsisen mot politikk og politikere har også blitt styrket av utbredt korrupsjon.

Dybden i krisen har variert mellom landene i SØE, avhengig av størrelsen på eiendomsboblene, avhengigheten av eksport, størrelsen på offentlig gjeld og hvorvidt de har hatt en flytende vekslingskurs som har gjort dem i stand til å utnytte fordelen de da har sammenlignet med konkurrerende land. Myndighetenes svar, derimot, har vært det samme – la arbeiderklassen betale for krisen. Tilfanget av krisepakker på tvers av regionen har rett og slett bare bestått av ulike varianter av reduksjoner i lønn og stønader, angrep på pensjoner, kutt i utgifter til helse og velferd og økte (regressive) skatter. På tross av økt arbeidsløshet og redusert BNP, har IMF og EU oppmuntret til enda større kutt og skatteøkninger for å redusere det offentlige underskuddet til målet i Maastricht-traktaten om 3 prosent av nasjonalinntekten.

Krisen rammet de baltiske landene først, og de store kuttene i utgifter og lønninger i januar 2009 fremkalte opptøyer i både Litauen og Latvia.²⁶ Sammen med Ungarn ble disse landene av deler av finanspressa omtalt som «spesielle» tilfeller, men etter hvert som nedturen ble dypere og spredte seg, ble alle de postkommunistiske landene i EU rammet. Etter valgene i Tsjekkia (mai 2010) og Slovakia (juni 2010) har koalisjoner på høyre fløy dannet nye regjeringer med løfter om budsjettkutt og drastiske reduksjoner i offentlige utgifter, selv om de sosialdemokratiske partiene fikk flest stemmer. ²⁷ Som følge av IMF-lån lanserte den rumenske regjeringen i juni 2010 drakoniske innsparingstiltak, som blant annet innebar å kutte offentlige lønninger med 25 prosent og å øke momsen fra 19 til 24 prosent.²⁸

På tross av den polske «fløyelslandingen» i nedgangskonjunkturen, har den høyre-orienterte Borgerplattformens regjering bestemt seg for å kutte underskuddet i offentlig sektor fra 7,9 til 3 prosent, noe som vil bety drastiske kutt i offentlig forbruk og velferd – som allerede er drastisk svekket etter 20 år med nyliberalistiske reformer.²⁹ Regjeringen har annonsert økt moms fra begynnelsen av 2011 og planlagt ytterligere privatisering for å generere 25 milliarder zloty til å dekke gapet i offentlige utgifter.

Gnisningene mellom den ungarske regjeringen på den ene siden og IMF og «markedet » på den andre i juli 2010 er karakteristisk. Den ungarske regjeringen hadde allerede tvunget igjennom fire år med nedskjærings-tiltak og redusert offentlig gjeld fra 10 prosent til 4 prosent av BNP, på bekostning av levestandarden blant vanlige folk. I juli 2010, i frykt for å miste oppslutning, nektet regjeringen å gjennomføre de ytterligere kuttene IMF krevde. IMF og deres kateketer reagerte kraftig på det når «alenegjengeren» og «populisten», statsminister Viktor Orban, hadde slått fast at det å iverksette ytterligere kutt «ikke kom på tale».³⁰

Da de ungarske myndighetene bestemte seg for å redusere budsjettunderskuddet ved å pålegge banker og finansinstitusjoner (hovedsakelig utenlandske) en ekstra avgift i tre år, ble det enda flere klager. Financial Times beskrev denne avgiften som «den kraftigste straffeavgiften i verden», men den var enormt populær blant velgerne.³¹ Skattlegging av bankene og avvisning av å iverksette ytterligere nedskjæringer skapte bestyrtelse i «markedene». Timothy Ash (Direktør for forskning på markeder under utvikling hos Royal bank of Scotland) skrev:

Den nye regjeringen har ikke lært av den forrige blunderen, og samtidig er ikke markedet i humør til å overse fiskal slapphet».³² En annen analytiker, Gyula Toth (UniCredit SpA, Wien), la til: –Vi tror at markedsrealitetene til slutt vil tvinge regjeringen til å gjøre de nødvendige grep.³³

Som i Sør-Irland, ser erfaringene fra Ungarn ut til å være at den herskerklassen som legger seg langflat når IMF forlanger kutt i neste omgang, møter ytterligere krav om innstramminger.

Sosial uro og motstand

I januar 2009 opplevde Latvia sine mest omfattende opptøyer siden Sovjetunionens sammenbrudd, da 10 000 mennesker protesterte i Riga. Samtidig, i Litauen, samlet de tre fagforeningssammenslutningene seg for første gang rundt et felles sett krav.³⁴ En massiv demonstrasjon utspant seg utenfor parlamentet og i en rekke byer. Denne ble fulgt opp av en felles protest i Riga og Vilnius. Slagordet appellerte til klassesolidaritet:

Styrken vår er forent!

For arbeiderrettigheter!³⁵

Det har vært flere sporadiske protester, som den i Litauen i februar 2010 mot en firedobling av strømprisene. Initiativet ble tatt av Fronto Partija (Frontpartiet, eller Frontas) – en ny venstreallianse, et nytt fenomen i Litauen, grunnlagt i 2009. Det har som uttrykt mål:

å skape et sosialt rettferdig Litauen, der det ikke er noen avgrunn mellom det rike mindretallet og det fattige flertallet, mellom eierne av storkapitalen og resten av samfunnet.

Lederen av Frontas innrømmer at den eneste grunnen til at partiet har droppet begrepet sosialisme, er fordi det har «sterke negative assosiasjoner ved seg.³⁶

I mai 2009 protesterte 30 000 fagorganiserte i Praha mot hvordan selskapene benyttet seg av den økonomiske tilbake- gangen for å kutte i lønninger og andre goder. På demonstrasjonen slo Josef Stredula, leder for den tsjekkiske jernarbeider-foreningen KOVO fast:

Ikke tillat at de som ikke forårsaket krisen, er de som blir hardest rammet. Ikke gjør krisen til en unnskyldning for å endre arbeidslovene, det vil føre til en hittil ukjent svekkelse av arbeidernes rettigheter, inkludert grunnløse oppsigelser. Ikke tillat hasardspill med pensjonsfondene. Ikke godta det nye risikable lovforslaget om sparing. Ikke tillat en devaluering av oppsparte pensjoner og en ytterligere svekkelse av offentlige finanser. Handle, beslutt og styr for folkets beste, ikke i interessene til finanskonglomeraters spekulative profitt, lobbyer og skatteparadiser.³⁷

I Romania protesterte titusener av offentlig ansatte i Bukarest i mai 2010 mot planene om kutt i lønn og pensjoner. Det var en av de største folkeansamlingene på gatene siden den rumenske revolusjonen. Maria Gruia, leder for politiets fagforening, oppfordret rumenere til å forene seg «som vi gjorde i 1989 da vi styret Ceausescus diktatur. »³⁸

I Polen murrer det også. Den viktigste protesten var da gruvearbeidere i det statlig eide Kompania Weglowa (den største gruven i Polen og en av de største i Europa) stemte for streik mot planene om å kutte antall ansatte fra 62 000 til 45 000.³⁹

Når markedspolitikken har rammet ujevnt og ikke klart å komme store deler av befolkningen til gode, har dette også styrket krisens mørkere krefter gjennom frem-veksten av nynazistiske partier som er åpent antisemittiske og homofobe. I særdeleshet har rom-minoriteten blitt en syndebukk. I 2009 ble minst åtte roma drept av nazister.⁴⁰ Det har også vært en merkbarøkning av homofobien. I Slovakia ble det første gay pride-arrangementet avlyst i mai 2010 da det ble angrepet av nynazistgruppa Slovenska Pospolitost.⁴¹

I Ungarn har medlemmer av det nyfascistiske partiet Jobbik hatt fremgang i valg. De fikk 17 prosent av stemmene i første runde av det ungarske parlamentsvalget i april 2010, noe som førte dem til tredje- plass med 842 306 stemmer – rett bak det fremste sosialistpartiet. Etter annen runde av valget hadde de fått 47 av 386 mandater. Tidligere i april 2010 avholdt de en markering med 50 000 deltakere. Walter Mayr skrev i Der Spiegel:

Medlemmer av innbyggermilitser og nynazistiske grupper har overtatt patruljeringen av gatene i dag. Kledd i militærstøvler, kamuflasje eller sorte militæruniformer danner de menneskelenker, og deler folkemassene.⁴²

De har bygget seg opp på vanlige folks desperasjon, og står sterkest i de fattige delene av landet der arbeidsløsheten er høyest.

Konklusjon

Graden av støtte til markedsreformene etter 1990 har variert mellom postkommunistiske land, avhengig av fagforeningene og den organiserte arbeiderklassens styrke, samt hva herskerklassen har vært i stand til å levere. Likevel har støtten til nyliberalismen ofte vært overdrevet, og den støtten som eksisterte i transformasjonens første tid, forsvant raskt etter hvert som små grupper, ofte fra det gamle regimet, beriket seg selv gjennom privatisering. Det er nå åpenbart at krisen har avslørt transformasjonens klassekarakter. For de utenlandske bankene, som har generert store profitter i regionen, går ting som vanlig. Den indignasjonen de viste mot avgiften de ungarske myndighetene utsatte dem for, får en nesten til å miste pusten.

Mye sinne har vist seg i de største demonstrasjonene siden 1990 i hele regionen, styrket av en mye klarere klassekarakter i politikken enn det som var synlig før. Disse første protestene har imidlertid ikke ført til mer målrettede steg, og har på ingen måte hatt noe gresk omfang. Den mørke siden av den nøden og fortvilelsen krisen har brakt med seg, er fremveksten av nynazisme og nasjonalisme. Men det er også spirer til håp i fagbevegelsenes respons – politikk med en klassekarakter, støtte til protestene og nærværet av nye radikale partier og bevegelser.

(Artikkelen trykkes med tidsskriftet International Socialism sin tillatelse, og er oversatt av Mathias Bismo.)

Noter

1. I 2004 ble Estland, Latvia, Litauen, Polen, Slivakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn med i EU. Bulgaria og Romania i 2006.
2. Sitert i Andor, 2009, s. 294-295.
3. Mellom 1990 og 2001 var USAID involvert i 400 aktiviteter og pumpet en milliard dollar inn i Polen. Se USAID 2000 og 2002.
4. Hardy, 2009.
5. Holbrooke, 1995, s. 42.
6. Grahl, 2005.
7. HSBC, 2006.
8. Woolfson, 2010.
9. Holman, 2004; Smith, 2002; Shields, 2004.
10. Gill, 2001.
11. Cardechi, 2001.
12. Doherty og Hoedeman, 1994.
13. Bornschier, 2000; van Apeldoorn, 2000 og 2003.
14. Mitra, Selowsky og Zalduendo, 2010.
15. Pomerleano, 2010.
16. Data hentet fra Eurostat. Se http.//ec.europa.eu/eurostat
17. Mitra, Selowsky og Zalduendo, 2010, s. 109.
18. Mitra, Selowsky and Zalduendo, 2010, s. 50.
19. Hudson, 2008, pp75-76.
20. Hudson, 2008.
21. Bryant, 2010a.
22. Myant and Drahkoupil, 2011 (forthcoming).
23. Gazeta Wyborcza, 2009.
24. Most notably the Baltic States and Slovakia.
25. www.solidarnosc.org.pl/en/main-page/polish-labour-2010-html
26. Woolfson, 2010.
27. Slovak Spectator, 2010b.
28. Matthews, 2010.
29. Buckley, 2010.
30. Bryant, 2010c.
31. Bryant, 2010c.
32. Bloomberg Businessweek, 19. juli 2010.
33. Bloomberg Businessweek, 19. juli 2010.
34. Woolfson, 2010.
35. Woolfson, 2010.
36. Woolfson, 2010, s 11.
37. EIROnline, 2009.
38. BBC News, 2010.
39. Polish Press Office, 2010.
40. Fabry, 2010.
41. Slovak Spectator, 2010a.
42. Mayr, 2010.

Jane Hardy er professor i politisk økonomi ved Universitetet i Hertfordshire, Storbritannia og medlem av Socialist Workers’ Party. I 2009 ga hun ut boka Poland’s new capitalism på Pluto press.

Enkelte økonomier i Sentral- og Øst-Europa (SØE) har gjennomgått noe som bør beskrives som en økonomisk implosjon – med stupende levestandard i deler av regionen, protester og sosial uro.
Liten oppmerksomhet har rettet seg mot krisen og den økonomiske nedturen i de ti postkommunistiske landene som sluttet seg til Den europeiske union (EU) i 2004 og 2006.

De baltiske landene har gått fra å bli omtalt som «de baltiske tigrene» til å slite med de verste følgene av krisen i hele EU, med valutaer, banksystemer og økonomier som balanserer på avgrunnens grense. I 2010 ble Ungarn utsatt for et spekulativt angrep da markedet truet med å nedgradere statsgjelden til «junk bonds». Det er bare Polen og Tsjekkia som, ved første øyekast, ser ut til å ha landet relativt mykt.

Heller ikke før Berlinmurens fall i 1990 var disse landene immune mot kriser i den globale økonomien, og nedturene midt på 70-tallet og i årene 1979–82 skjerpet motsetningene, og bidro til den endelige kollapsen i 1990. Den dypere integrasjonen med og den økte åpenheten mot den globale økonomien, særlig EU siden Berlinmurens fall, har bare gjort dem mye mer sårbare for krise og tilbakegang.

Denne sårbarheten er skapt av en om-fattende omfavnelse av nyliberalistisk økonomisk politikk i SØE, høy grad av avhengighet av utenlandske investeringer og i særdeleshet eksponering for internasjonal finanskapital. Iván Szelenyi beskriver dette slik:

Nå som krisen i den globale finanskapitalismen ryster verden i sine grunnvoller, nå som vi gjennomlever en økonomisk kollaps av et omfang vi ikke har opplevd siden 1929–1933 (en kollaps som rammer Ungarn og hele den europeiske postkommunistiske regionen med stor styrke), fremstår de nyliberalistiske valgene som ble tatt i de postkommunistiske landene i årene 1989–90, i et svært grelt lys. Snøballen startet å rulle i USA, men det kan se ut til at det største skredet kommer her. Nyliberalismen  er også i krise i USA, men det virker som den postkommunistiske kapitalismen, som var mer nyliberalistisk enn nyliberalerne selv, må betale dobbelt for det vi nå ser at var en feilslått økonomisk og sosial politikk.²

For å forstå krisens omfang og natur i SØE, både på tvers av og i de enkelte økonomiene, må vi forstå utvidelsen av det europeiske prosjektet østover.

Det europeiske prosjektet går østover – fra 2004

Herskerklassene i Europa og USA la store krefter inn i den såkalte «transformasjonen» av SØE. Denne skulle sikre at landene etter Berlinmurens fall ble integrert i den globale økonomien. IMF finansierte prosjektet, mens Verdensbanken stilte ressurser til disposisjon for å overhale den slitte infrastrukturen i landene. Retorikken å «hjelpe» SØE var imidlertid noe helt annet enn virkeligheten. Ressursene som skulle bygge opp under transformasjonen, var ikke noen «Marshallhjelp for Øst-Europa» i sitt omfang, slik det ble hevdet. Ulike programmer, som PHARE (Poland and Hungary: Assistance for the Reconstructing of the Economy) fra EU og USAID, var alle åpne om at intensjonen var å virkeliggjøre en nyliberalistisk agenda som ville åpne landene for handel og kapitalinvesteringer gjennom omfattende liberalisering og privatisering. ³ IMF benyttet seg av betydelige elementer av tvang ved at de påla strenge betingelser om kutt i offentlige utgifter og hurtig privatisering. Det ble også investert betydelig i å underbygge prosjektet ideologisk. For eksempel finansierte USAID fagforeningskurs i Polen, der de benyttet lærebøker som skulle forklare prinsippene bak «markedsøkonomi» og behovet for «nedskjæringer». Lederne i Solidaritet ble blant annet tatt med på turer til USA for å lære om demokrati og fagforeningenes «skikkelige» rolle.⁴

Den geopolitiske konteksten, med Berlinurens fall og Sovjetunionens sammen-brudd, åpnet nye muligheter for USA til å øve innflytelse i SØE gjennom NATO. Viseutenriksminister Richard Holbrooke uttrykte disse interessene da han konkluderte at «Vesten må ekspandere, både i virkeligheten og i ånden, til Sentral-Europa så raskt som mulig, og USA er klare til å lede an.»⁵

Videre var endret organisering av finans- og banksystemet en avgjørende forutsetning for markedsøkonomiens eksistens.⁶ Steg i retning av å opprette en uavhengig sentralbank, en prosess som begynte allerede før 1990, underbygde det rammeverket det nyliberalistiske prosjektet trengte for å sikre pålitelige penger og for å løsrive finanssystemet fra den nasjonale kapitalen og de gamle stalinistiske herskerklassenes politiske innflytelse. Økonomiene i Vest-Europa og USA trengte nye markeder for de største og mest profitable finanskonsernene. Dette gjaldt særlig Storbritannia og USA som dominerer finanstjenestene globalt. Resultatet av dette kappløpet om ressurser gjenspeiler seg i den store andelen av finanssektoren som er under kontroll av utenlandsk kapital i SØE, der om lag 80 prosent av banksystemet er i utenlandsk eie.⁷

Likevel var ikke «transformasjonen» og etableringen av nyliberalismen prosesser som bare reflekterte den globale kapitalismens behov. Ulike interesser i ulike deler av herskerklassen og den organiserte arbeiderklassens kamp gjorde at prosessen trakk ut i tid, og endte med et politisk kompromiss, særlig med tanke på privatisering og velferd. Omstruktureringen av staten var, med andre ord, mye mer kompleks enn at den bare garanterte den transnasjonale kapitalen vilkår den kunne operere under. De tre baltiske statene – Estland, Latvia og Litauen – var for eksempel spesielt ivrige i å innføre nyliberalistisk politikk. I tilfellet Litauen «så ivrige at de importerte en amerikansk statsborger av litauisk opphav, Valdas Adamkus, for å gjøre ham til republikkens president.»⁸

Det første trinnet i transformasjonen etter 1990 var rått og brutalt, og integrasjonen i en stadig mer liberalisert global økonomi fikk en ødeleggende virkning på levestandarden blant store deler av folket. En spesielt brutal versjon ble innført i Polen i 1990 under navnet «sjokkterapi», en nyliberalistisk eksplosjon med drastiske kutt i offentlige utgifter, subsidier og lønninger i offentlig sektor. EUs strategi, derimot, representerte et mye mer systematisk forsøk på å fremme nyliberalistiske reformer og å øke den europeiske transnasjonale kapitalens innflytelse gjennom å liberalisere og avregulere SØE.⁹ Den viktigste drivkraften bak PHARE besto i å kreve mer omfattende og dyptgående deregulerings- og liberaliseringstiltak, sammen med en dose beskyttelse i tilfelle misnøyen skulle få reformene av sporet, for å legge forholdene til rette for EU-medlemskap.

EU lyktes, ved å bruke medlemskap som en gulrot, i å presse de sentral- og østeuropeiske økonomiene i retning av en bestemt nyliberalistisk reformmodell, som var mye mer rendyrket enn i de eksisterende medlemslandene. I særlig grad tvang tilpasningen til EUs normer rundt statsstøtte og konkurransepolitikk landene til å liberalisere handel og investeringer. Dette gjorde det vanskelig å møte krav om beskyttelse eller retrett fra medlemmer av herskerklassen.

De to prosjektene som hadde konsolidert det nyliberalistiske prosjektet i Europa ble utvidet til de nye postkommunistiske medlemsstatene. Det ene prosjektet var det indre marked, selve symbolet på gjenopplivingen av den europeiske integrasjons-tanken på midten av 80-tallet, som ble satt ut i livet i 1992. Hensikten var å gjenreise Europas globale konkurransekraft i forhold til Japan og USA. Dette åpnet i særlig grad opp for handel og investeringer i tidligere beskyttede sektorer (som tjenester, infrastruktur og telekommunikasjon), samtidig som det bidro til nye runder med privatisering. Selv om retorikken gikk på innovasjon, konkurransekraft og stordriftsfordeler, var realitetene at europeisk kapital fikk anledning å reorganisere seg i større omfang, manifestert gjennom en bølge med fusjoner og oppkjøp uten historisk sidestykke.

Det andre prosjektet var pengeunionen med sentralbank og felles valuta. Unionen konsoliderte det indre markedet gjennom å fjerne handelshindringer og å redusere utgiftene for store selskaper i et nært homogent geografisk virkeområde. Pengeunionen fungerte som en pisk for å tvinge land til å redusere de offentlige utgiftene sine som en følge av den restriktive pengepolitikk som ligger i Maastricht-avtalens og stabilitetspaktens konvergenskriterier.¹⁰ Pengepolitikkens rolle var derfor å tvinge frem en nyliberalistisk disiplin, særlig på de svakere økonomiene, som samtidig vil være de som må betale mest i form av arbeidsløshet.¹¹

EU-medlemskapet i 2004 fordypet og forsterket den nyliberalistiske agendaen. Tidligere tiders påstander om at EU-utvidelse var den beste måten å sikre demokrati i hele det postkommunistiske Øst-Europa på, ble raskt undergravd ved å inkludere bare utvalgte land og å ekskludere resten av søkerne. Herskerklassen i de daværende medlemslandene og kapitalens representanter vurderte det dit hen at kostnadene for den europeiske kapitalismen ved å ønske de utelukkede landene velkommen, var større enn fordelene i form av nye varemarkeder og nye mål for investeringer.

Kapitalens institusjoner, som The Transatlantic Business Dialogue, World Economic Forum, International Chamber of Commerce og Competetiveness Advisory Group, spilte en aktiv rolle i forsøket på å mobilisere økonomiske interesser, myndigheter og fagforeninger til å gjøre SØE trygt for amerikansk og europeisk kapitalisme. I særdeleshet ERT (European Round Table of Industrialist), som består av administrerende direktører i europeiske transnasjonale selskaper, og som representerer den transnasjonale kapitalens interesser, var avgjørende i bestrebelsene på å sikre kapitalens interesser, og øvet en sterk påvirkning på den politikken som ble utarbeidet i henhold til nettopp dens egne interesser. De mest kjente eksemplene er implementeringen av det indre markedet, det transeuropeiske transportnettverket, restruktureringen av den europeiske utdanningspolitikken og den gradvise nedbyggingen av trygdeordninger. ¹² Europakommisjonens strategi i forkant av utvidelsen ble, med andre ord, utarbeidet med ERTs støtte.¹³

Europakommisjonen og ERT ga altså hele prosessen for europeisk integrasjon en ideologisk farge, blant annet gjennom frislipp av markedsliberalisering i kandidatland. Løftene om medlemskap sikret en restrukturering av SØE i tråd med EUs nyliberalistiske mønster, og tilfresstilte den europeiske transnasjonale kapitalens behov for den videre ekspansjon for den kapitalistiske akkumulasjonens. Dette tilfredsstilte deler av herskerklassens ønske om å sikre et eksternt trykk for intern restrukturering, og styrket derfor de mest entusiastiske tilhengerne av den nyliberalistiske modellen.

Krisen kommer til Sentral- og Øst-Europa

Omfanget av finanskrisen i 2008 og den påfølgende økonomiske tilbakegangen fremkommer klart i tabell 1. Denne viser dramatiske fall i BNP i de baltiske statene og, med unntak av Polen og Tsjekkia, fall i BNP som ligger betydelig over EU-snittet på 4,2 prosent.

Land	Vekst i BNP (2009)	Statsunderskudd i prosent av BNP (2009)	Arbeidsløshet (1. kvartal 2010)
EU-gjennomsnitt	– 4,2	– 3,9	8,9
Postkommunistiske økonomier:

Krisen traff EU-landene i Sentral- og Øst-Europa dobbelt. I Verdensbankens språk ble den «globale nedbyggingen av gjeldsgraden» (en massiv reduksjon i utlån) utløst av «trøblete finansielle hjemmemarkeder » (finansinstitusjoner som ble avslørt av skadelig gjeld). Disse reduserte i sin tur finansmarkedets vilje til å finansiere statsgjelden etter hvert som «høykonjunkturen i eiendomsmarkedet gikk over» (krasjlanding for prisene på eiendom) i enkelte land.¹⁴ Den påfølgende økonomiske tilbakegangen svekket eksportetterspørselen i Vest-Europa, med negative konsekvenser for produksjon og sysselsetting i små økonomier som Tsjekkia, Slovakia, Estland og Ungarn, der eksporten utgjorde mellom 70 og 80 prosent av BNP i 2008. I en viss grad var dette også tilfellet for de større økonomiene i Polen og Romania.

Land	Andel fremmed valuta
Bulgaria	62
Estland	88
Latvia	92
Litauen	65
Polen	40
Romania	62
Ungarn	72
Tabell 2: Valutasammensetning av lån, etter land, mars 2009.17

En virkning av integrasjon med EU og den globale økonomien var den vesteuropeiske og amerikanske dominansen i bank- og finanssystemet i SØE. Tilførselen av kapital var større i denne delen av Europa, og fallet ble dermed mer dramatisk under krisen. På denne måten ble risikoen overført fra vest-europeiske morselskapene til filialer i SØE i form av internasjonale lån.¹⁵ Kredittveksten ble drevet frem av husholdninger som tok opp lån i forsøk på å øke levestandarden sin, og ble ytterligere styrket av muligheten til å ta opp lån i fremmed valuta med lavere renter og lenger nedbetalingstid. (Se tabell 2).

I årene 2003 til 2006 var den globale likviditeten historisk høy. Internasjonale banker flommet over med midler, og det var en heftig konkurranse for å sikre profitt ved hjelp av utlån til regjeringer, firmaer og husholdninger i EUs postkommunistiske økonomier. Utlån til vanlige folk i fremmede valutaer, var her mye det samme som utlån til fattigfolk i USA – det såkalte subprimemarkedet – der bankene økte profitten gjennom å låne ut til folk uavhengig av om de kunne håndtere gjelden sin.

Selv om noe av kreditten gikk til selskaper, gikk storparten av lånene til husholdninger, og i flertallet av tilfellene gikk dette til å finansiere bolig, som det fremkommer i tabell 3.

	Gjennomsnittlig vekst i kreditter til husholdninger (prosent)	Gjennomsnittlig vekst i kreditter til selskaper (prosent)	Andelen av boliglån i husholdningenes totalutgifter (prosent)
Bukgaria	41	57	43
Estland	39	32	78
Latvia	44	28	64
Litauen	51	31	76
Polen	28	13	30
Slovakia	28	10	69
Tsjekkia	26	12	65
Ungarn	21	7	64
Tabell 3: Vekst og sammensetning av kreditt til privat sektor 2003–8.18

Generelt har integrasjonen av disse økonomiene med de europeiske og globale økonomiene skapt denne sårbarheten, men akkurat som krisen har vist seg ulikt frem i økonomiene i Vest- og Sør-Europa, har omfanget og karakteren vært ulik i de tidligere kommunistiske landene i EU.

Fra økonomisk mirakel til implosjon – Baltikum

Mellom 2005 og 2007 hadde de tre baltiske landene de høyeste økonomiske vekstratene i EU. I løpet av disse tre årene økte BNP i Latvia med et gjennomsnitt på 10,8 prosent per år, mens det i Estland og Litauen i samme periode var en årlig snittvekst på 8,8 prosent. Regjeringene i disse landene hadde fulgt den mest ekstreme varianten av nyliberalisme, uten skatteprogressivitet (flat inntektsskatt), uten skatt på arv og uten skatt på eiendom.

Den tilsynelatende endeløse veksten i de baltiske landene, som mottok ros fra Verdensbanken for å være blant verdens 30 mest «forretningsvennlige» økonomier, var imidlertid illusorisk. Økt levestandard var resultatet av eiendomsspekulasjon, drevet frem av billig utenlandsk kreditt etter hvert som skandinaviske og andre utenlandske banker økte eiendomskreditten til Latvia, Litauen og Estland, først og fremst i utenlandske valutaer (dollar, pund, sveitserfranc og euro, se tabell 2). Michael Hudson beskriver hvordan dette gjorde de gamle nomenklaturene og apparatet i kommunist-partiene i stand til å tilegne seg og selge offentlig eiendom eller gjøre den til sikkerhet for utenlandske lån:

Følgelig har de hoppet ut av Sovjetbyråkratiets aske og over i den ville kapitalismen og tyveriets ild ved å gi bort eller selge offentlige selskaper og fast eiendom … som har fremstått som en symbiose mellom de verste levningene fra det gamle stalinistiske byråkratiet og moderne rovdyrfinans.¹⁹

Mens en liten gruppe mennesker beriket seg selv, var vanlige folks erfaringer dystre. De baltiske landene er de verste stedene å arbeide i EU. Eurostat oppgir at de har Europas laveste levestandard og lengste arbeidsuker. Utgiftene til trygd og sosial sikkerhet per innbygger er en firedel av det europeiske gjennomsnittet, og ulikheten i inntekt er mest størst.²⁰ Krisen rammet hurtig – arbeidsløsheten i Estland steg fra 10 til 19 prosent mellom første kvartal i 2009 og 2010, mens den i samme periode steg fra 13 til 20 prosent i Latvia (Eurostat). I 2010 resulterte dette i en ny bølge av emigranter etter hvert som folk forsøkte å flykte fra fattigdommen.

Ungarn – fra mønsterelev til vrak

Også Ungarn ble vurdert å være et skinnende eksempel på markedsreformer og en nyliberalistisk mønsterelev. Det kom derfor som en overraskelse for dem som trodde på sammenhengen mellom et fritt marked, vekst og stabilitet, at Ungarn ble det første landet i regionen som ble rammet av finanskrisen. Problemene i Ungarn oppsto imidlertid før krisen i 2008. Rundt 2005/2006 var budsjettunderskuddet på 10 prosent av BNP, langt mer enn Maastricht-kriteriene, som stipulerer et mål på 3 prosent. Regjeringen satte i verk en rekke tiltak for å øke skattene og senke offentlige stønader, og tilskudd ble redusert. I september 2006 brøt det ut et opprør Ungarn ikke hadde opplevd maken til siden 1990, da folk fant ut at regjeringen hadde løyet til dem om økonomiens tilstand for å bli valgt.

Den politiske bakgrunnen for det høye forbruket var rotfestet i en tradisjon de store partiene konkurrerte om offentlig forbruk. Helt til 2006 endte hvert parlaments-valg med at regjeringspartiet tapte – vanligvis som en protest mot innstramminger. I partienes forsøk på å vinne oppslutning før valgene, nådde budsjettunderskuddet en topp før hvert valg. Dette skapte et gjentakende mønster som var unikt i europeisk sammenheng. Først i 1999 nådde BNP samme nivå som i 1989, og flere ungarske regjeringer hadde blitt tvunget til å benytte seg av et høyt offentlig forbruk for å holde økonomien oppe.

Da krisen kom i 2008, var den ungarske økonomien, etter to år med stramme budsjetter, dobbelt utsatt. For det første hadde myndighetene, firmaer og husholdninger gjelden sin i utenlandsk valuta (tabellene 2 og 3). Dette ble katastrofalt etter hvert som forinten falt i verdi. I 2010 hadde 1,7 millioner av landets 10 millioner innbyggere lån i utenlandsk valuta. Myndighetene anslo at 10 til 15 prosent av befolkningen var «utsatt» – en omskrivning for å være på randen av konkurs. Noen ble tvunget til å selge hjemmene sine, mens andre har ble rammet av en vekst i husleie på opptil 33 prosent.²¹ Den andre kilden til Ungarns sårbarhet var avhengigheten av vesteuropeisk etterspørsel etter varer. Denne stupte etter hvert som krisen åpenbarte seg.

Etter hvert som krisen utviklet seg til å bli en statsgjeldskrise, ble den ungarske statsgjelden utsatt for spekulative angrep fra den internasjonale pengekapitalen. Selv om den offentlige gjelden hadde gjennomgått drastiske kutt, fra 10 til 3,5 prosent av BNP, og var betydelig lavere enn i andre land (tabell 1), var dette ikke nok for IMF.

Polen og Tsjekkia – en fløyelskrise?

Myndighetene i Polen og Tsjekkia forsøkte å unngå spekulative angrep på økonomiene sine gjennom forsøk på å distansere seg fra katastrofene ellers i SØE. Finanstilsynsmyndighetene i Tsjekkia, Slovakia, Polen, Romania og Bulgaria kom med en felles uttalelse der de ba investorer skille mellom de sterkere og svakere økonomiene i regionen. De ville ikke bli Europas subprime sammen med de baltiske statene og Ungarn.

Polen og Tsjekkia er de økonomiene som er svakest rammet av den økonomiske krisen. BNP-nedgangen i Tsjekkia er rett under gjennomsnittet i EU. I 2009 hadde Polen en vekst på 1,7 prosent i BNP, selv om dette var smått sammenlignet med 6,8 prosent i 2007 og 5 prosent i 2008. Men selv om Polen hadde OECDs største vekst, var ikke dette vanskelig, gitt den dramatiske nedgangen andre steder i SØE. Dagsavisen Gazeta Wyborcza har beskrevet det som skjer i landet som en «fløyelskrise».²³ Det er flere faktorer som har fungert som en slags buffer mot den økonomiske krisen og nedgangen i Polen. En flytende vekslingskurs betydde at zlotyen falt med 30 prosent mot euro mellom august 2008 og 2009. Dette gjorde dem i stand til å nyttiggjøre seg en fordel fremfor konkurrenter som ikke hadde flytende vekslingskurser.

Ulikt de baltiske landene og Ungarn hadde ikke Polen og Tsjekkia store eiendomsbobler, finansiert av utenlandske banker. De var mye mindre utsatt for fremmede valutaer – 8 prosent i Tsjekkia og 30 prosent i Polen. Selv om begge landene var sårbare for følgene av nedgangen andre steder i Europa, var Polen mye mindre utsatt enn Tsjekkia, takket være lavere eksportavhengighet (se tabell 4).

	Totalt	Maskineri og kompleks industri	Kjøretøy og komponenter
Polen	34,4	13,3	4,3
Slovakia	75,7	30,8	12,4
Tsjekkia	66,8	36,5	11,2
Ungarn	65,5	42,3	6,2
Tabell 4: Eksport som andel av BNP i utvalgte økonomier. 22

Likevel bør man være forsiktig med å slå fast at Polen opplevde noen «suksess» med å ri av stormen under krisen. Den forsiktige veksten skjuler høy grad av fattigdom, 44 prosent av befolkningen tjener mindre enn 75 prosent av gjennomsnittslønna, og rikdommen blir stadig skjevere fordelt. Den høye gjennomsnittlige arbeidsløshetsraten på 9,8 prosent forteller bare en del av historien, ungdomsarbeidsløsheten var på 23 prosent i 2010. Videre jobber 27 prosent på tidsbegrensede kontrakter – flest i hele Europa.25 Kampen for å overleve viser seg ved at sparingen faller og gjeldsgraden øker. Fremover vil det som holder etterspørselen oppe, være det faktum at Polen er den største mottakeren av strukturfondsmidler i EU, noe som mellom 2009 og 2015 vil utgjøre i gjennomsnitt 3,3 prosent av BNP årlig. Polens akilleshæl er et stort underskudd i offentlig sektor som gjør statsgjelden utsatt for spekulative angrep. Dette har økt fra 2 prosent av BNP i 2007 og 3,6 prosent av BNP i 2008 til 7,1 prosent av BNP i 2010 (Eurostat).

Slovakia, med sine 15 prosent arbeidsløse i 2010, fikk ingen myk landing. De hadde ikke anledning til å devaluere slik Polen gjorde, siden de hadde tatt i bruk euroen. Og med en eksport som utgjorde 75,7 prosent av BNP (se tabell 4), var de ytterligere utsatt for nedgang.

Ulike symptomer, samme medisin

Det generelle politiske mønsteret i regionen har fulgt de samme mønstrene. Etter 1990 rekonstituerte de gamle stalinistene seg som sosialdemokratiske partier ved siden av de høyreorienterte kristeligdemokratiske partiene som oppsto. I de postkommunistiske økonomiene har misnøyen med de parlamentariske partiene gått dypere enn i Vest-Europa, i og med at partene både til «høyre» og «venstre» har drevet frem privatisering og markedsreformer som har gjort en bitte liten del av befolkningen rike, mens det store flertallet ikke har tjent noe på transformasjonen. Skepsisen mot politikk og politikere har også blitt styrket av utbredt korrupsjon.

Dybden i krisen har variert mellom landene i SØE, avhengig av størrelsen på eiendomsboblene, avhengigheten av eksport, størrelsen på offentlig gjeld og hvorvidt de har hatt en flytende vekslingskurs som har gjort dem i stand til å utnytte fordelen de da har sammenlignet med konkurrerende land. Myndighetenes svar, derimot, har vært det samme – la arbeiderklassen betale for krisen. Tilfanget av krisepakker på tvers av regionen har rett og slett bare bestått av ulike varianter av reduksjoner i lønn og stønader, angrep på pensjoner, kutt i utgifter til helse og velferd og økte (regressive) skatter. På tross av økt arbeidsløshet og redusert BNP, har IMF og EU oppmuntret til enda større kutt og skatteøkninger for å redusere det offentlige underskuddet til målet i Maastricht-traktaten om 3 prosent av nasjonalinntekten.

Krisen rammet de baltiske landene først, og de store kuttene i utgifter og lønninger i januar 2009 fremkalte opptøyer i både Litauen og Latvia.²⁶ Sammen med Ungarn ble disse landene av deler av finanspressa omtalt som «spesielle» tilfeller, men etter hvert som nedturen ble dypere og spredte seg, ble alle de postkommunistiske landene i EU rammet. Etter valgene i Tsjekkia (mai 2010) og Slovakia (juni 2010) har koalisjoner på høyre fløy dannet nye regjeringer med løfter om budsjettkutt og drastiske reduksjoner i offentlige utgifter, selv om de sosialdemokratiske partiene fikk flest stemmer. ²⁷ Som følge av IMF-lån lanserte den rumenske regjeringen i juni 2010 drakoniske innsparingstiltak, som blant annet innebar å kutte offentlige lønninger med 25 prosent og å øke momsen fra 19 til 24 prosent.²⁸

På tross av den polske «fløyelslandingen» i nedgangskonjunkturen, har den høyre-orienterte Borgerplattformens regjering bestemt seg for å kutte underskuddet i offentlig sektor fra 7,9 til 3 prosent, noe som vil bety drastiske kutt i offentlig forbruk og velferd – som allerede er drastisk svekket etter 20 år med nyliberalistiske reformer.²⁹ Regjeringen har annonsert økt moms fra begynnelsen av 2011 og planlagt ytterligere privatisering for å generere 25 milliarder zloty til å dekke gapet i offentlige utgifter.

Gnisningene mellom den ungarske regjeringen på den ene siden og IMF og «markedet » på den andre i juli 2010 er karakteristisk. Den ungarske regjeringen hadde allerede tvunget igjennom fire år med nedskjærings-tiltak og redusert offentlig gjeld fra 10 prosent til 4 prosent av BNP, på bekostning av levestandarden blant vanlige folk. I juli 2010, i frykt for å miste oppslutning, nektet regjeringen å gjennomføre de ytterligere kuttene IMF krevde. IMF og deres kateketer reagerte kraftig på det når «alenegjengeren» og «populisten», statsminister Viktor Orban, hadde slått fast at det å iverksette ytterligere kutt «ikke kom på tale».³⁰

Da de ungarske myndighetene bestemte seg for å redusere budsjettunderskuddet ved å pålegge banker og finansinstitusjoner (hovedsakelig utenlandske) en ekstra avgift i tre år, ble det enda flere klager. Financial Times beskrev denne avgiften som «den kraftigste straffeavgiften i verden», men den var enormt populær blant velgerne.³¹ Skattlegging av bankene og avvisning av å iverksette ytterligere nedskjæringer skapte bestyrtelse i «markedene». Timothy Ash (Direktør for forskning på markeder under utvikling hos Royal bank of Scotland) skrev:

Den nye regjeringen har ikke lært av den forrige blunderen, og samtidig er ikke markedet i humør til å overse fiskal slapphet».³² En annen analytiker, Gyula Toth (UniCredit SpA, Wien), la til: –Vi tror at markedsrealitetene til slutt vil tvinge regjeringen til å gjøre de nødvendige grep.³³

Som i Sør-Irland, ser erfaringene fra Ungarn ut til å være at den herskerklassen som legger seg langflat når IMF forlanger kutt i neste omgang, møter ytterligere krav om innstramminger.

Sosial uro og motstand

I januar 2009 opplevde Latvia sine mest omfattende opptøyer siden Sovjetunionens sammenbrudd, da 10 000 mennesker protesterte i Riga. Samtidig, i Litauen, samlet de tre fagforeningssammenslutningene seg for første gang rundt et felles sett krav.³⁴ En massiv demonstrasjon utspant seg utenfor parlamentet og i en rekke byer. Denne ble fulgt opp av en felles protest i Riga og Vilnius. Slagordet appellerte til klassesolidaritet:

Styrken vår er forent!

For arbeiderrettigheter!³⁵

Det har vært flere sporadiske protester, som den i Litauen i februar 2010 mot en firedobling av strømprisene. Initiativet ble tatt av Fronto Partija (Frontpartiet, eller Frontas) – en ny venstreallianse, et nytt fenomen i Litauen, grunnlagt i 2009. Det har som uttrykt mål:

å skape et sosialt rettferdig Litauen, der det ikke er noen avgrunn mellom det rike mindretallet og det fattige flertallet, mellom eierne av storkapitalen og resten av samfunnet.

Lederen av Frontas innrømmer at den eneste grunnen til at partiet har droppet begrepet sosialisme, er fordi det har «sterke negative assosiasjoner ved seg.³⁶

I mai 2009 protesterte 30 000 fagorganiserte i Praha mot hvordan selskapene benyttet seg av den økonomiske tilbake- gangen for å kutte i lønninger og andre goder. På demonstrasjonen slo Josef Stredula, leder for den tsjekkiske jernarbeider-foreningen KOVO fast:

Ikke tillat at de som ikke forårsaket krisen, er de som blir hardest rammet. Ikke gjør krisen til en unnskyldning for å endre arbeidslovene, det vil føre til en hittil ukjent svekkelse av arbeidernes rettigheter, inkludert grunnløse oppsigelser. Ikke tillat hasardspill med pensjonsfondene. Ikke godta det nye risikable lovforslaget om sparing. Ikke tillat en devaluering av oppsparte pensjoner og en ytterligere svekkelse av offentlige finanser. Handle, beslutt og styr for folkets beste, ikke i interessene til finanskonglomeraters spekulative profitt, lobbyer og skatteparadiser.³⁷

I Romania protesterte titusener av offentlig ansatte i Bukarest i mai 2010 mot planene om kutt i lønn og pensjoner. Det var en av de største folkeansamlingene på gatene siden den rumenske revolusjonen. Maria Gruia, leder for politiets fagforening, oppfordret rumenere til å forene seg «som vi gjorde i 1989 da vi styret Ceausescus diktatur. »³⁸

I Polen murrer det også. Den viktigste protesten var da gruvearbeidere i det statlig eide Kompania Weglowa (den største gruven i Polen og en av de største i Europa) stemte for streik mot planene om å kutte antall ansatte fra 62 000 til 45 000.³⁹

Når markedspolitikken har rammet ujevnt og ikke klart å komme store deler av befolkningen til gode, har dette også styrket krisens mørkere krefter gjennom frem-veksten av nynazistiske partier som er åpent antisemittiske og homofobe. I særdeleshet har rom-minoriteten blitt en syndebukk. I 2009 ble minst åtte roma drept av nazister.⁴⁰ Det har også vært en merkbarøkning av homofobien. I Slovakia ble det første gay pride-arrangementet avlyst i mai 2010 da det ble angrepet av nynazistgruppa Slovenska Pospolitost.⁴¹

I Ungarn har medlemmer av det nyfascistiske partiet Jobbik hatt fremgang i valg. De fikk 17 prosent av stemmene i første runde av det ungarske parlamentsvalget i april 2010, noe som førte dem til tredje- plass med 842 306 stemmer – rett bak det fremste sosialistpartiet. Etter annen runde av valget hadde de fått 47 av 386 mandater. Tidligere i april 2010 avholdt de en markering med 50 000 deltakere. Walter Mayr skrev i Der Spiegel:

Medlemmer av innbyggermilitser og nynazistiske grupper har overtatt patruljeringen av gatene i dag. Kledd i militærstøvler, kamuflasje eller sorte militæruniformer danner de menneskelenker, og deler folkemassene.⁴²

De har bygget seg opp på vanlige folks desperasjon, og står sterkest i de fattige delene av landet der arbeidsløsheten er høyest.

Konklusjon

Graden av støtte til markedsreformene etter 1990 har variert mellom postkommunistiske land, avhengig av fagforeningene og den organiserte arbeiderklassens styrke, samt hva herskerklassen har vært i stand til å levere. Likevel har støtten til nyliberalismen ofte vært overdrevet, og den støtten som eksisterte i transformasjonens første tid, forsvant raskt etter hvert som små grupper, ofte fra det gamle regimet, beriket seg selv gjennom privatisering. Det er nå åpenbart at krisen har avslørt transformasjonens klassekarakter. For de utenlandske bankene, som har generert store profitter i regionen, går ting som vanlig. Den indignasjonen de viste mot avgiften de ungarske myndighetene utsatte dem for, får en nesten til å miste pusten.

Mye sinne har vist seg i de største demonstrasjonene siden 1990 i hele regionen, styrket av en mye klarere klassekarakter i politikken enn det som var synlig før. Disse første protestene har imidlertid ikke ført til mer målrettede steg, og har på ingen måte hatt noe gresk omfang. Den mørke siden av den nøden og fortvilelsen krisen har brakt med seg, er fremveksten av nynazisme og nasjonalisme. Men det er også spirer til håp i fagbevegelsenes respons – politikk med en klassekarakter, støtte til protestene og nærværet av nye radikale partier og bevegelser.

(Artikkelen trykkes med tidsskriftet International Socialism sin tillatelse, og er oversatt av Mathias Bismo.)

Noter

1. I 2004 ble Estland, Latvia, Litauen, Polen, Slivakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn med i EU. Bulgaria og Romania i 2006.
2. Sitert i Andor, 2009, s. 294-295.
3. Mellom 1990 og 2001 var USAID involvert i 400 aktiviteter og pumpet en milliard dollar inn i Polen. Se USAID 2000 og 2002.
4. Hardy, 2009.
5. Holbrooke, 1995, s. 42.
6. Grahl, 2005.
7. HSBC, 2006.
8. Woolfson, 2010.
9. Holman, 2004; Smith, 2002; Shields, 2004.
10. Gill, 2001.
11. Cardechi, 2001.
12. Doherty og Hoedeman, 1994.
13. Bornschier, 2000; van Apeldoorn, 2000 og 2003.
14. Mitra, Selowsky og Zalduendo, 2010.
15. Pomerleano, 2010.
16. Data hentet fra Eurostat. Se http.//ec.europa.eu/eurostat
17. Mitra, Selowsky og Zalduendo, 2010, s. 109.
18. Mitra, Selowsky and Zalduendo, 2010, s. 50.
19. Hudson, 2008, pp75-76.
20. Hudson, 2008.
21. Bryant, 2010a.
22. Myant and Drahkoupil, 2011 (forthcoming).
23. Gazeta Wyborcza, 2009.
24. Most notably the Baltic States and Slovakia.
25. www.solidarnosc.org.pl/en/main-page/polish-labour-2010-html
26. Woolfson, 2010.
27. Slovak Spectator, 2010b.
28. Matthews, 2010.
29. Buckley, 2010.
30. Bryant, 2010c.
31. Bryant, 2010c.
32. Bloomberg Businessweek, 19. juli 2010.
33. Bloomberg Businessweek, 19. juli 2010.
34. Woolfson, 2010.
35. Woolfson, 2010.
36. Woolfson, 2010, s 11.
37. EIROnline, 2009.
38. BBC News, 2010.
39. Polish Press Office, 2010.
40. Fabry, 2010.
41. Slovak Spectator, 2010a.
42. Mayr, 2010.

av Kurt Ben Nilsen

En viktig oppgave for det tyske SA – Sturm-Abteilung – var å lage mest mulig tumulter, og dermed skape oppslutning for et regime som kunne gjeninnføre ro og orden
I Norge var viljen i de borgelige miljøene sterk, men de manglet redskapet. NS sin vaktstyrke, Hirden, prøvde å bli det norske SA. Manglende oppslutning og forbudet mot å bære uniform var hindre for å bygge opp en slik «privat hær».

Lars Borgersruds bok, Vi er jo et militært parti! ble utgitt av Spartacus forlag senhøstes 2010. Den er første bind av tobindsverket: Den norske militærfacismen.

Det første bindet tar for seg en mye beskrevet periode i norsk historie. Perioden fra 1920 tallet til utbruddet av den annen verdenskrig. Og kanskje fordi litteraturen som omhandler denne tida er så rikholdig, er det nærliggende å tro at bortsett fra nærgående utdypning av helt spesielle forhold, kan det være vanskelig å bringe fram noe av nytt av vesentlig interesse fra denne perioden.

Men man skal ikke lese mange sider i Borgersruds bok før man skjønner at denne boka faktisk frambringer nye momenter og synspunkter ikke minst i den omstridte diskusjonen rundt spørsmålet om fascismen.

Det Borgersrud skriver på de nesten 450 tettskrevne sidene, handler om fremveksten av fascismen i Norge sentrert rundt personen Vidkun Quisling, og kretsen av offiserer sentralt plassert i det norske forsvaret. Dette var kjernen i det som etter hvert ble til partiet Nasjonal Samling NS.

Viten om organiseringen av den norske fascismen på 1920–30 burde ikke være ukjent, for kildemateriellet er rikholdig. Det er derfor neppe en helt grunnløs påstand å hevde at årsaken til at denne kunnskapen allikevel er lite kjent og påaktet, snarere er den at dette omhandler forhold som både før og etter krigen vekker mye ubehag i innflytelses-rike kretser. Særlig har det store antallet offiserer med tilknytning til NS vært et ømtålig tema innefor forsvaret. Men ikke bare der. Også i de øverste sjikt av samfunnet, der hvor stor politisk og økonomisk makt er samlet, har mye blitt gjort for å dysse dette ned, eller forvrenge de faktiske forhold slik at de blir ufarliggjort. Letter man på «sløret» slik Borgersrud gjør, får man en litt annen forklaring en den gjengse av det norske førkrigsforsvaret og ikke minst den rollen Vidkun Quisling spilte i tida forut for den annen verdenskrig.

Vidkun Quisling – borgerskapets redningsmann?

Mer enn noen annen står personen Vidkun Quisling som selve symbolet på landsforræderi, svik og skam. Ja, selve navnet Quisling bærer internasjonalt den tvilsomme status å være selve begrepet på forræderi. Derfor er da og litteraturen om denne vår nasjonale judasfigur svært rikholdig. Det er også forståelig at det som fenger mest, er omtaler av Quisling og partiet NS sine roller under utbruddet, og i forløpet av annen verdens-krig. Mindre rikholdig, men allikevel allment kjent, er beskrivelsene av Quislings førkrigshistorie og omstendighetene rundt dannelsen av partiet Nasjonal Samling. De fleste med litt historisk viten om norske forhold på 1920–30 tallet vet nok at Quisling samarbeidet med Fridtjof Nansen under hjelpeaksjonen for den nødstedte russiske befolkningen i årene 1924–26, og at han en tid etter hjemkomsten fra Sovjet ble medlem av Bondepartiet, samt at han i 1931 ble forsvarminister i Bondepartiets mindretallsregjering.

Kjent er også at han som forsvarsminister grep inn med militære midler i Menstadkonflikten i 1931 der soldater fra Garden og Telemark bataljon ble satt inn mot de streikende arbeiderne på Hydros anlegg.

Mindre kjent derimot er den anerkjennelse Quisling nøt innefor store deler av borgerskapet og deres presse etter denne «resolutte» handlingen. Og at Quisling og hans nærmeste ble sett som samfunnets og nasjonens redningsmenn i en svært vanskelig tid da store deler av borgerskapet i Norge følte at revolusjonen sto like for døren, og faren for en marxistisk maktover-tagelse var overhengende. Det var derfor ingen liten eller isolert gruppe, som mer eller mindre åpnenlyst hevdet at det nå var på høy tid at man grep inn og kastet Storting og regjering på dør. For så å erstatte disse demokratiske organer med et regime under ledelse av en person, som med resolutt handlekraft kunne bringe den uro og de arbeidskonflikter som skyllet over landet til opphør.

Forbildet var jo nettopp de fascistiske bevegelsenes suksess som førte til maktovertakelse i Italia og i Tyskland.

Borgersrud beskriver detaljert og med rikholdige kildehenvisninger hvordan opptakten og planleggingen av en lignende maktovertakelse foregikk her til lands.

Med Quisling sentralt plassert som forsvarsminister, lå muligheten til rette for å plassere de militære medløpere i nøkkelposisjoner innen forsvaret. I denne posisjonen samt med kontroll over paramilitære organisasjoner som Samfunnsvernet. En organisasjon som blant annet ble satt inn som streikebrytere, skulle sørge for ro og orden og for å konsolidere det nye regimet.

Frykten for revolusjonen

Det er interessant og ikke minst skremmende å lese det som bringes frem i denne boka, om hvor langt de faktiske planene for en maktovertakelse var kommet i 1932. Og ikke minst river boka i filler synet som har blitt skapt av Quisling og hans nærmeste som en samling av verdensfjerne politiske svermere med liten støtte utover et begrenset antall av politiske likesinnede. Quislings fremtredende rolle som frontfigur har for ettertiden skygget for, og dermed vært et behagelig skjul, som flere av hans mest fortrolige fra denne tida kunne gjemme seg bak. Disse menneskene i Quislings bakgrunn, slike som forretningsmannen, kapteinen og etter hvert godseier Frederik Prytz samt Ragnvald Hvoslef, sjef for Garden og Samfunnsvernet, og major Adolf Munthe med sete i Generalstaben som vel var hoved-arkitekten bak den minutiøse kupplanen og den ansvarlige for å ta hånd om detaljene i gjennomføringen av kuppet. I tillegg til de mest sentrale i miljøet nær Quisling får flere personer i en mer perifer posisjon, sin rolle belyst i denne boka. Når man ser mangfoldet og hvilke betydningsfulle poster i samfunnet personene i kretsen rundt Quisling besatte, skjønner man alvoret i kupplanene.

Det forelå en reell mulighet i 1932 til at vi i Norge ved hjelp av et militærkupp ville ha fått innført et regime ganske likt med Mussolinis Italia og etter hvert Hitlers Tyskland. Og det var heller ikke usannsynlig, snarere tvert imot, at et slikt styresett ville blitt ønsket velkommen av mektige krefter som følte at deres politiske og økonomiske makt ikke kunne reddes på annet vis.

Hvilken pris i tap av menneskeliv og lidelse de gode borgere og samfunnstøtter mente det var verdt å betale for å beholde sine «rettigheter», er kanskje ikke så vanskelig å forestilles seg.

Her sto landet i en situasjon der langt på vei flertallet av befolkningen støttet opp om de partier som ønsket et sosialistisk samfunn. Ser man for eksempel på hva som skjedde i vårt naboland Finland under borgerkrigen i 1918, som medførte flere titusentalls drepte, får man en viss anelse.

Kuppet ble som vi vet aldri gjennomført selv om utarbeidelsen av planene for dette var så godt som klare utover året 1932. En del av årsaken til at kuppet ikke kom i gang, mens omstendighetene var gunstigst for å gjennomføre dette, skyldes alt fra en for nølende og klumpsete adferd fra Quislings side, til noe så prosaisk som at sommerferien startet og med den dro borgerskapet ut til sine landsteder. Men den viktigste grunnen til at ting ikke gikk som planlagt var nok den at man her i landet i motsetning til sine italienske og tyske forbilder manglet et svært viktig element, «stormtroppene» i gatene.

Hirden og SA

Det tyske SA – Sturm-Abteilungen – var en organisert uniformert «bøllekommando» som skapte uro og fikk i stand gatekamper rettet især mot kommunister og sosialister. Deres adferd var åpen rasisme overfor landets jødiske befolkning. En viktig oppgave for denne gruppen som på sitt meste talte opp fire hundre tusen medlemmer i Tyskland, var å lage mest mulig tumulter, og dermed skape oppslutning for et regime som kunne gjeninnføre ro og orden.

Her i landet var forholdene annerledes. For selv om viljen i de borgelige miljøene nok var sterkt til stede, hadde de ikke det nødvendige redskapet som kunne slå til mot sosialister og kommunister med samme «kraft og styrke» som det tyske SA. Hirden, partiet NS sin vaktstyrke prøvde å bli lik sitt tyske forbilde. Men manglende oppslutning og forbudet mot å bære uniform var et hinder for å bygge opp en slik «privat hær».

Hva var så årsaken til denne engstelsen i borgerskapet? Svaret er enkelt: redselen for kommunismen! Denne redselen var, særlig etter opprettelsen av Sovjetunionen, mildt sagt stor. Den ble i Norge symbolisert ved Norges Kommunistiske Parti. Men først og fremst var frykten drevet fram av at den stadig økende oppslutningen om Det Norske Arbeiderparti snart ville gi dette partiet regjeringsmakt. Det var derfor ingen grenser for hvilke skrekkscenario borgerpressen så for seg i den forbindelse. At Norge ville bli en del av Sovjetunionen var bare ett av disse. Videre prøvde man frenetisk ved hjelp av provokasjoner og andre tvilsomme påfunn å finne belegg for at sosialister og kommunister drev militær trening og oppbygging av skjulte våpenlagre. Den intense jakten på denne «Indre Fiende» var forsvarets hovedoppgave fram mot krigsutbruddet.

Påstanden om at historien aldri gjentar seg, er nok riktig. Men bare for å påpeke en litt besnærende digresjon i forbindelse med hva man kan lese i denne boka. Folk med politisk hukommelse som strekker seg over noen år, vil straks kjenne igjen den samme retorikk fra 1970 tallets opphetete debatt om væpna revolusjon. Et tema som forøvrig pleier å dukke opp med jevne mellomrom. Gjerne i forbindelse med diverse bots og angerdebatter.

Uten å videreføre denne sammenligningen, og heller vende tilbake til hva boka inneholder, så er det ut fra dens innhold enklere blant annet å forstå hvorfor landssvikoppgjøret etter krigen også innebar en kjærkommen anledning for mange til å få renset sin egen forhistorie for «sorte pletter».

Avstandstaken til Quisling og partiet NS på grunn av forræderiet og samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten var derfor en selvfølge, og helt påkrevd for «gode nordmenn». Men rettsoppgjøret ga og en mulighet til å gjemme unna sporene etter egen adferd i førkrigsårene. Som Borgersrud anfører fikk Quisling under landssvikoppgjøret rollen som en slags «Jesusfigur» som all skyld kunne lesses over på.

Flere så alt ved krigsutbruddet hvor galt det bar, som for eksempel etterkrigstidens profilerte høyrepolitiker Håkon Kyllingmark. Han var en av dem som rakk å hoppe av NS-skuta, for så å delta i motstandskampen ved krigsutbruddet og under av okkupasjonen.

Manglende oppslutning omkring partiet NS, særlig i forbindelse med det såkalte «katastrofevalget» i 1936, har blitt brukt som bevis for at dette facistpartiet ikke hadde støtte verken allment eller av borger-skapet i Norge. Denne mangelen på støtte til en slik ekstrem politisk retning er på samme måte blitt anført som bevis på at det norske borgerskapets demokratiske sinnelag.

Arbeiderpartiet

Den viktigste årsaken til at fascismen ikke fikk særlig fotfeste her til lands, er nok det faktum at da Arbeiderpartiet fikk den forventede regjeringsmakten i 1935, viste de seg å ikke være en så farlig trussel mot eiendomsbesitterne som de lenge hadde fryktet. Disse fikk fortsatt beholde sin økonomiske makt under Arbeiderpartiets ledelse, og partiet overtok kampanjehetsen mot Sovjet. Utbruddet av Finnlandskrigen førte til at engstelsen for en sovjetisk invasjon av Norge antok ekstreme proporsjoner. Krav om mobilisering og utplassering av norske styrker i Finnmark samt internering av kommunister var sterkt framme. I månedene forut for den tyske okkupasjonen var store deler av det norske forsvaret «kampklare» i Nord Norge. Og det verserte ville rykter om at det var dannet en «folkeregjering» med senter i Finnmark. Ja, det var kun var dager om å gjøre ble det sagt, før denne «regjering» ville få støtte av sovjetiske invasjonstyrker. Dette var rykter uten rot i virkeligheten iscenesatt av NS-folk både i og utenfor den militære ledelsen. Men disse ble regnet som troverdige også innenfor Arbeiderpartiregjeringen, som rettet kanonene østover. Noe som selvsagt fikk følger for landets evne til å øve motstand mot invasjonen da den kom fra helt motsatt kant. For samtidig som dette narrespillet forgikk, drev Quisling direkte forhandlinger med Hitler om tysk støtte til å gjennomføre sitt neste forsøk på statskupp.

Selvsagt skal man være forsiktig når man sammenligner Arbeiderpartiets enorme suksess med fascismens tilsvarende tilbakegang i Norge. Men det er allikevel mulig å tenke seg at en av årsakene ligger i at sosialdemokratiet på sitt vis klarte å «punktere» et av kjernespørsmålene i fascismen som også var inkorporert i NS ideologien: avviklingen av klassekampen.

Hovedavtalen

Hovedavtalen av 1935 er således det mest synlige beviset på at det sosialdemokratiske prosjekt, om man kan bruke en slik betegnelse, hadde bilagt den evige konflikt mellom arbeid og kapital og lagt denne «reguleringen » av klassekampen inn under sitt domene. Den sosialdemokratiske løsning er et stykke på vei også en korporativ løsning. Dog ikke av sammen omfang som fascismens tenkte opprettelse av næringsråd, hvis hensikt var et overordnet samfunnsmessig organ som for alltid skulle fjerne interessekampen mellom arbeiderklasse og borgerskap.

Vel dette er kanskje et sidesprang fra Borgersruds tekst. Men for å forstå intensjonen bak fascismen, også den norske utgaven av denne, må man ikke unnlate å ta i betraktning de samfunnsmessige forhold som lå til grunne for dens framvekst.

De fleste europeiske samfunn var på 1920–30-tallet sterkt preget av krise og klassekamp. Og opprettelsen av Sovjetunionen var en viktig drivkraft for alle som ønsket å endre de nåværende samfunnsforholdene. Det var derfor ikke uten grunn at borgerskapet i Europa fryktet for BØKERsannheten i Marx ord om at «klokken er slagen og ekspropriatørene vil bli ekspropriert ». Den samme frykt ser vi gjenspeile seg hos grunnleggerne av den fascistiske bevegelsen i Norge når man leser de utdrag Borgersrud har tatt fra brev og referater som disse hadde seg i mellom. Disse utsagnene ble gjerne koplet sammen med et unisont rop om et handlekraftig, gjerne militært styre til å rette opp de samfunnsmessige missforholdene. Problemene som den store arbeidsledigheten skapte sees og løst på sammen vis. Pliktig samfunnstjeneste for de arbeidsledige (lenge før Bjarne Håkon Hansen gjenopptok ideen, riktignok uten at denne skulle være i militær regi, slik som i de opprinnelige forslagene) var bare et av løsningsforslagene.

Boka til Lars Borgersrud er et viktig innlegg i debatten om den norske fascismen og derfor et svært nyttig element i den historiske forståelsen av denne politiske retningen i Norge. Mer enn det! For selv om man alltid skal være forsiktig med å trekke linjer ut fra forgagne samfunnsforhold, er denne boka også viktig for å gi en generell kunnskap i forståelsen av hva som ligger til grunn for at nettopp fascismens løsninger under gitte omstendigheter blir nærliggende å ty til.

I dag ser vi en ny krise av ukjent omfang seile opp i mange av de store europeiske land. Og selv om mye har endret seg siden 1930-tallet, ligger den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital fortsatt uløst. Det er derfor all grunn til å være forberedt på at politiske retninger lik de mange trodde hadde fått sitt nådestøt ved enden av den annen verdenskrig, på nytt kan få en renessanse.

av Kurt Ben Nilsen

En viktig oppgave for det tyske SA – Sturm-Abteilung – var å lage mest mulig tumulter, og dermed skape oppslutning for et regime som kunne gjeninnføre ro og orden.
I Norge var viljen i de borgelige miljøene sterk, men de manglet redskapet. NS sin vaktstyrke, Hirden, prøvde å bli det norske SA. Manglende oppslutning og forbudet mot å bære uniform var hindre for å bygge opp en slik «privat hær».

Lars Borgersruds bok, Vi er jo et militært parti! ble utgitt av Spartacus forlag senhøstes 2010. Den er første bind av tobindsverket: Den norske militærfacismen.

Det første bindet tar for seg en mye beskrevet periode i norsk historie. Perioden fra 1920 tallet til utbruddet av den annen verdenskrig. Og kanskje fordi litteraturen som omhandler denne tida er så rikholdig, er det nærliggende å tro at bortsett fra nærgående utdypning av helt spesielle forhold, kan det være vanskelig å bringe fram noe av nytt av vesentlig interesse fra denne perioden.

Men man skal ikke lese mange sider i Borgersruds bok før man skjønner at denne boka faktisk frambringer nye momenter og synspunkter ikke minst i den omstridte diskusjonen rundt spørsmålet om fascismen.

Det Borgersrud skriver på de nesten 450 tettskrevne sidene, handler om fremveksten av fascismen i Norge sentrert rundt personen Vidkun Quisling, og kretsen av offiserer sentralt plassert i det norske forsvaret. Dette var kjernen i det som etter hvert ble til partiet Nasjonal Samling NS.

Viten om organiseringen av den norske fascismen på 1920–30 burde ikke være ukjent, for kildemateriellet er rikholdig. Det er derfor neppe en helt grunnløs påstand å hevde at årsaken til at denne kunnskapen allikevel er lite kjent og påaktet, snarere er den at dette omhandler forhold som både før og etter krigen vekker mye ubehag i innflytelses-rike kretser. Særlig har det store antallet offiserer med tilknytning til NS vært et ømtålig tema innefor forsvaret. Men ikke bare der. Også i de øverste sjikt av samfunnet, der hvor stor politisk og økonomisk makt er samlet, har mye blitt gjort for å dysse dette ned, eller forvrenge de faktiske forhold slik at de blir ufarliggjort. Letter man på «sløret» slik Borgersrud gjør, får man en litt annen forklaring en den gjengse av det norske førkrigsforsvaret og ikke minst den rollen Vidkun Quisling spilte i tida forut for den annen verdenskrig.

Vidkun Quisling – borgerskapets redningsmann?

Mer enn noen annen står personen Vidkun Quisling som selve symbolet på landsforræderi, svik og skam. Ja, selve navnet Quisling bærer internasjonalt den tvilsomme status å være selve begrepet på forræderi. Derfor er da og litteraturen om denne vår nasjonale judasfigur svært rikholdig. Det er også forståelig at det som fenger mest, er omtaler av Quisling og partiet NS sine roller under utbruddet, og i forløpet av annen verdens-krig. Mindre rikholdig, men allikevel allment kjent, er beskrivelsene av Quislings førkrigshistorie og omstendighetene rundt dannelsen av partiet Nasjonal Samling. De fleste med litt historisk viten om norske forhold på 1920–30 tallet vet nok at Quisling samarbeidet med Fridtjof Nansen under hjelpeaksjonen for den nødstedte russiske befolkningen i årene 1924–26, og at han en tid etter hjemkomsten fra Sovjet ble medlem av Bondepartiet, samt at han i 1931 ble forsvarminister i Bondepartiets mindretallsregjering.

Kjent er også at han som forsvarsminister grep inn med militære midler i Menstadkonflikten i 1931 der soldater fra Garden og Telemark bataljon ble satt inn mot de streikende arbeiderne på Hydros anlegg.

Mindre kjent derimot er den anerkjennelse Quisling nøt innefor store deler av borgerskapet og deres presse etter denne «resolutte» handlingen. Og at Quisling og hans nærmeste ble sett som samfunnets og nasjonens redningsmenn i en svært vanskelig tid da store deler av borgerskapet i Norge følte at revolusjonen sto like for døren, og faren for en marxistisk maktover-tagelse var overhengende. Det var derfor ingen liten eller isolert gruppe, som mer eller mindre åpnenlyst hevdet at det nå var på høy tid at man grep inn og kastet Storting og regjering på dør. For så å erstatte disse demokratiske organer med et regime under ledelse av en person, som med resolutt handlekraft kunne bringe den uro og de arbeidskonflikter som skyllet over landet til opphør.

Forbildet var jo nettopp de fascistiske bevegelsenes suksess som førte til maktovertakelse i Italia og i Tyskland.

Borgersrud beskriver detaljert og med rikholdige kildehenvisninger hvordan opptakten og planleggingen av en lignende maktovertakelse foregikk her til lands.

Med Quisling sentralt plassert som forsvarsminister, lå muligheten til rette for å plassere de militære medløpere i nøkkelposisjoner innen forsvaret. I denne posisjonen samt med kontroll over paramilitære organisasjoner som Samfunnsvernet. En organisasjon som blant annet ble satt inn som streikebrytere, skulle sørge for ro og orden og for å konsolidere det nye regimet.

Frykten for revolusjonen

Det er interessant og ikke minst skremmende å lese det som bringes frem i denne boka, om hvor langt de faktiske planene for en maktovertakelse var kommet i 1932. Og ikke minst river boka i filler synet som har blitt skapt av Quisling og hans nærmeste som en samling av verdensfjerne politiske svermere med liten støtte utover et begrenset antall av politiske likesinnede. Quislings fremtredende rolle som frontfigur har for ettertiden skygget for, og dermed vært et behagelig skjul, som flere av hans mest fortrolige fra denne tida kunne gjemme seg bak. Disse menneskene i Quislings bakgrunn, slike som forretningsmannen, kapteinen og etter hvert godseier Frederik Prytz samt Ragnvald Hvoslef, sjef for Garden og Samfunnsvernet, og major Adolf Munthe med sete i Generalstaben som vel var hoved-arkitekten bak den minutiøse kupplanen og den ansvarlige for å ta hånd om detaljene i gjennomføringen av kuppet. I tillegg til de mest sentrale i miljøet nær Quisling får flere personer i en mer perifer posisjon, sin rolle belyst i denne boka. Når man ser mangfoldet og hvilke betydningsfulle poster i samfunnet personene i kretsen rundt Quisling besatte, skjønner man alvoret i kupplanene.

Det forelå en reell mulighet i 1932 til at vi i Norge ved hjelp av et militærkupp ville ha fått innført et regime ganske likt med Mussolinis Italia og etter hvert Hitlers Tyskland. Og det var heller ikke usannsynlig, snarere tvert imot, at et slikt styresett ville blitt ønsket velkommen av mektige krefter som følte at deres politiske og økonomiske makt ikke kunne reddes på annet vis.

Hvilken pris i tap av menneskeliv og lidelse de gode borgere og samfunnstøtter mente det var verdt å betale for å beholde sine «rettigheter», er kanskje ikke så vanskelig å forestilles seg.

Her sto landet i en situasjon der langt på vei flertallet av befolkningen støttet opp om de partier som ønsket et sosialistisk samfunn. Ser man for eksempel på hva som skjedde i vårt naboland Finland under borgerkrigen i 1918, som medførte flere titusentalls drepte, får man en viss anelse.

Kuppet ble som vi vet aldri gjennomført selv om utarbeidelsen av planene for dette var så godt som klare utover året 1932. En del av årsaken til at kuppet ikke kom i gang, mens omstendighetene var gunstigst for å gjennomføre dette, skyldes alt fra en for nølende og klumpsete adferd fra Quislings side, til noe så prosaisk som at sommerferien startet og med den dro borgerskapet ut til sine landsteder. Men den viktigste grunnen til at ting ikke gikk som planlagt var nok den at man her i landet i motsetning til sine italienske og tyske forbilder manglet et svært viktig element, «stormtroppene» i gatene.

Hirden og SA

Det tyske SA – Sturm-Abteilungen – var en organisert uniformert «bøllekommando» som skapte uro og fikk i stand gatekamper rettet især mot kommunister og sosialister. Deres adferd var åpen rasisme overfor landets jødiske befolkning. En viktig oppgave for denne gruppen som på sitt meste talte opp fire hundre tusen medlemmer i Tyskland, var å lage mest mulig tumulter, og dermed skape oppslutning for et regime som kunne gjeninnføre ro og orden.

Her i landet var forholdene annerledes. For selv om viljen i de borgelige miljøene nok var sterkt til stede, hadde de ikke det nødvendige redskapet som kunne slå til mot sosialister og kommunister med samme «kraft og styrke» som det tyske SA. Hirden, partiet NS sin vaktstyrke prøvde å bli lik sitt tyske forbilde. Men manglende oppslutning og forbudet mot å bære uniform var et hinder for å bygge opp en slik «privat hær».

Hva var så årsaken til denne engstelsen i borgerskapet? Svaret er enkelt: redselen for kommunismen! Denne redselen var, særlig etter opprettelsen av Sovjetunionen, mildt sagt stor. Den ble i Norge symbolisert ved Norges Kommunistiske Parti. Men først og fremst var frykten drevet fram av at den stadig økende oppslutningen om Det Norske Arbeiderparti snart ville gi dette partiet regjeringsmakt. Det var derfor ingen grenser for hvilke skrekkscenario borgerpressen så for seg i den forbindelse. At Norge ville bli en del av Sovjetunionen var bare ett av disse. Videre prøvde man frenetisk ved hjelp av provokasjoner og andre tvilsomme påfunn å finne belegg for at sosialister og kommunister drev militær trening og oppbygging av skjulte våpenlagre. Den intense jakten på denne «Indre Fiende» var forsvarets hovedoppgave fram mot krigsutbruddet.

Påstanden om at historien aldri gjentar seg, er nok riktig. Men bare for å påpeke en litt besnærende digresjon i forbindelse med hva man kan lese i denne boka. Folk med politisk hukommelse som strekker seg over noen år, vil straks kjenne igjen den samme retorikk fra 1970 tallets opphetete debatt om væpna revolusjon. Et tema som forøvrig pleier å dukke opp med jevne mellomrom. Gjerne i forbindelse med diverse bots og angerdebatter.

Uten å videreføre denne sammenligningen, og heller vende tilbake til hva boka inneholder, så er det ut fra dens innhold enklere blant annet å forstå hvorfor landssvikoppgjøret etter krigen også innebar en kjærkommen anledning for mange til å få renset sin egen forhistorie for «sorte pletter».

Avstandstaken til Quisling og partiet NS på grunn av forræderiet og samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten var derfor en selvfølge, og helt påkrevd for «gode nordmenn». Men rettsoppgjøret ga og en mulighet til å gjemme unna sporene etter egen adferd i førkrigsårene. Som Borgersrud anfører fikk Quisling under landssvikoppgjøret rollen som en slags «Jesusfigur» som all skyld kunne lesses over på.

Flere så alt ved krigsutbruddet hvor galt det bar, som for eksempel etterkrigstidens profilerte høyrepolitiker Håkon Kyllingmark. Han var en av dem som rakk å hoppe av NS-skuta, for så å delta i motstandskampen ved krigsutbruddet og under av okkupasjonen.

Manglende oppslutning omkring partiet NS, særlig i forbindelse med det såkalte «katastrofevalget» i 1936, har blitt brukt som bevis for at dette facistpartiet ikke hadde støtte verken allment eller av borger-skapet i Norge. Denne mangelen på støtte til en slik ekstrem politisk retning er på samme måte blitt anført som bevis på at det norske borgerskapets demokratiske sinnelag.

Arbeiderpartiet

Den viktigste årsaken til at fascismen ikke fikk særlig fotfeste her til lands, er nok det faktum at da Arbeiderpartiet fikk den forventede regjeringsmakten i 1935, viste de seg å ikke være en så farlig trussel mot eiendomsbesitterne som de lenge hadde fryktet. Disse fikk fortsatt beholde sin økonomiske makt under Arbeiderpartiets ledelse, og partiet overtok kampanjehetsen mot Sovjet. Utbruddet av Finnlandskrigen førte til at engstelsen for en sovjetisk invasjon av Norge antok ekstreme proporsjoner. Krav om mobilisering og utplassering av norske styrker i Finnmark samt internering av kommunister var sterkt framme. I månedene forut for den tyske okkupasjonen var store deler av det norske forsvaret «kampklare» i Nord Norge. Og det verserte ville rykter om at det var dannet en «folkeregjering» med senter i Finnmark. Ja, det var kun var dager om å gjøre ble det sagt, før denne «regjering» ville få støtte av sovjetiske invasjonstyrker. Dette var rykter uten rot i virkeligheten iscenesatt av NS-folk både i og utenfor den militære ledelsen. Men disse ble regnet som troverdige også innenfor Arbeiderpartiregjeringen, som rettet kanonene østover. Noe som selvsagt fikk følger for landets evne til å øve motstand mot invasjonen da den kom fra helt motsatt kant. For samtidig som dette narrespillet forgikk, drev Quisling direkte forhandlinger med Hitler om tysk støtte til å gjennomføre sitt neste forsøk på statskupp.

Selvsagt skal man være forsiktig når man sammenligner Arbeiderpartiets enorme suksess med fascismens tilsvarende tilbakegang i Norge. Men det er allikevel mulig å tenke seg at en av årsakene ligger i at sosialdemokratiet på sitt vis klarte å «punktere» et av kjernespørsmålene i fascismen som også var inkorporert i NS ideologien: avviklingen av klassekampen.

Hovedavtalen

Hovedavtalen av 1935 er således det mest synlige beviset på at det sosialdemokratiske prosjekt, om man kan bruke en slik betegnelse, hadde bilagt den evige konflikt mellom arbeid og kapital og lagt denne «reguleringen » av klassekampen inn under sitt domene. Den sosialdemokratiske løsning er et stykke på vei også en korporativ løsning. Dog ikke av sammen omfang som fascismens tenkte opprettelse av næringsråd, hvis hensikt var et overordnet samfunnsmessig organ som for alltid skulle fjerne interessekampen mellom arbeiderklasse og borgerskap.

Vel dette er kanskje et sidesprang fra Borgersruds tekst. Men for å forstå intensjonen bak fascismen, også den norske utgaven av denne, må man ikke unnlate å ta i betraktning de samfunnsmessige forhold som lå til grunne for dens framvekst.

De fleste europeiske samfunn var på 1920–30-tallet sterkt preget av krise og klassekamp. Og opprettelsen av Sovjetunionen var en viktig drivkraft for alle som ønsket å endre de nåværende samfunnsforholdene. Det var derfor ikke uten grunn at borgerskapet i Europa fryktet for BØKERsannheten i Marx ord om at «klokken er slagen og ekspropriatørene vil bli ekspropriert ». Den samme frykt ser vi gjenspeile seg hos grunnleggerne av den fascistiske bevegelsen i Norge når man leser de utdrag Borgersrud har tatt fra brev og referater som disse hadde seg i mellom. Disse utsagnene ble gjerne koplet sammen med et unisont rop om et handlekraftig, gjerne militært styre til å rette opp de samfunnsmessige missforholdene. Problemene som den store arbeidsledigheten skapte sees og løst på sammen vis. Pliktig samfunnstjeneste for de arbeidsledige (lenge før Bjarne Håkon Hansen gjenopptok ideen, riktignok uten at denne skulle være i militær regi, slik som i de opprinnelige forslagene) var bare et av løsningsforslagene.

Boka til Lars Borgersrud er et viktig innlegg i debatten om den norske fascismen og derfor et svært nyttig element i den historiske forståelsen av denne politiske retningen i Norge. Mer enn det! For selv om man alltid skal være forsiktig med å trekke linjer ut fra forgagne samfunnsforhold, er denne boka også viktig for å gi en generell kunnskap i forståelsen av hva som ligger til grunn for at nettopp fascismens løsninger under gitte omstendigheter blir nærliggende å ty til.

I dag ser vi en ny krise av ukjent omfang seile opp i mange av de store europeiske land. Og selv om mye har endret seg siden 1930-tallet, ligger den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital fortsatt uløst. Det er derfor all grunn til å være forberedt på at politiske retninger lik de mange trodde hadde fått sitt nådestøt ved enden av den annen verdenskrig, på nytt kan få en renessanse.

Anne Robberstad er professor dr. juris ved Universitetet i Oslo.

Forslaget til helhetlig diskrimineringslov kan ende opp med å svekke kvinners stilling.

Et regjeringsoppnevnt utvalg ledet av Hans Petter Graver la i fjor frem forslag til en ny felles lov om forbud mot diskriminering (NOU 2009:14). Tanken er å samle alle diskrimineringsgrunnlag i en lov. Den nye loven vil derfor oppheve de diskrimi-neringslovene som gjelder i dag, blant annet lov om likestilling mellom kjønnene. Forslaget ligger nå i departementet.

Jeg var medforfatter av boka Juss & juks i 1975, som var et frontalangrep på regjeringens forslag til lov om likestilling mellom kjønnene. De fire forfatterne hadde først sendt en høringsuttalelse, som ledd i vårt arbeid i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK). Den senere boka het Juss & juks, fordi vi mente kvinner ble lurt, at loven kunne skade dem.

Et hovedankepunkt var selve valget av modell, en lov om likestilling i stedet for en lov mot kvinnediskriminering. Problemet – for oss og for kvinnebevegelsen – var at kvinner ble diskriminert, ikke at menn ble det. En lov mot både kvinne- og manns-diskriminering ville forby positiv særbehandling av kvinner. Som svar på denne typen kritikk fikk loven (nr. 45/1978) en passus om at loven «tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling». Den står i likestillingsloven den dag i dag, i § 1. Og vi fikk en passus i generalklausulen om å tillate ulik behandling som i samsvar med lovens formål fremmer likestilling (nå § 3 a).

Det er tillatt å favorisere menn ut fra denne regelen, og det gjøres. Men gjennom henvisningen til formålet om å bedre kvinners stilling, skulle det ut fra loven være lettere å favorisere kvinner enn menn.

I Sverige vet vi at det har gått motsatt: menn er i stor grad blitt favorisert ved opptak til studier, for eksempel medisin, psykologi og veterinærstudiet. En rettssak i 2009 har slått ned på dette: 44 kvinner som ble forbigått av menn (med dårligere karakterer) ved opptak på veterinærutdanningen, gikk til gruppesøksmål mot staten. Staten ble felt for ulovlig kjønnsdiskriminering og kvinnene fikk erstatning. Beregninger som organisasjonen Centrum for rättvisa (som bisto kvinnene) har gjort på materiale fra utdanningsmyndigheten, viser at det bare i 2009 forekom over 5 000 lignende tilfeller av kjønnsdiskriminering i universitets- og høyskolesystemet – og i 95 prosent av tilfellene var det kvinner som ble rammet. Som følge av dette har den svenske regjeringen bestemt at det fra 1. august i år ikke lenger skal benyttes kjønnskvotering ved opptak til høyere utdanning i Sverige.

EU-jus

Likestilling i arbeidsliv og utdanning er nå blitt EU-jus, det vil si at det er EU som bestemmer over feltet. Derfor tapte den svenske staten denne rettssaken. På Universitetet i Oslo er det nok å minne om Efta-domstolens forbud, i 2003, mot regjeringens øremerkede kvinneprofessorater. Gjennom EØS-medlemskapet har Norge gitt fra seg friheten til å favorisere kvinner på en måte som virkelig monner.

Etter mitt syn er diskrimineringsjusen ikke viktig i kampen for å bedre kvinners stilling i samfunnet. Hva er da viktig fra en jurists synsvinkel? For eksempel kvinners økonomiske stilling ved skilsmisse, kvinner som ofre for vold og seksualforbrytelser og reguleringen av deltidsarbeid. De viktige tiltakene oppnås gjennom politisk kamp og fagforeningskamp. Det er andre typer lovtiltak enn likestillingslovgivning som er viktigst for kvinner. Et glitrende eksempel fra senere år er forbudet mot kjøp av sex, som ble innført i straffeloven.

Betydningen av diskrimineringsregler gjelder uansett hvordan loven utformes. Et åpent møte arrangert av JURK og Norsk Kvinnesaksforening stilte spørsmålet: «Er en helhetlig diskrimineringslov egnet til effektiv bekjempelse av kvinnediskriminering?» Mitt svar er nei, men det finnes gradsforskjeller. Noen slags lover er enda dårligere egnet enn andre. På min skala over diskrimineringslover står en lov mot kvinnediskriminering som det beste, og en generell diskrimineringslov som det verste alternativet. Det er dette vi vil få, hvis Graverutvalgets forslag vedtas. Etter at FNs kvinnekonvensjon ble inntatt i den norske menneskerettsloven, med forrang fremfor andre lover, er den rettslige situasjonen blitt mer usikker. Den finske professoren, Niklas Bruun, medlem av FNs kvinnekomite, har pekt på at det norske forslaget står i et problematisk forhold til FNs kvinnekonvensjon. Forslaget kan utvanne beskyttelsen for kvinner, som i dag har det sterkeste vernet, det kan bli mindre vekt på positiv forskjellsbehandling av kvinner og på de faktiske samfunnsforholdene.

To linjer

En kan spore to utviklingslinjer på likestillingslovområdet: Den første handler om at tiltak som igangsettes til fordel for en diskriminert gruppe (kvinner) brukes til fordel for den andre gruppen (menn). Dette advarte vi mot i 1975, men det ble nok verre enn vi forutså. Jeg kjenner den norske utviklingen bare fra avisoppslag om det norske ombudets saker om diskriminering av menn. Det svenske eksemplet med favorisering av menn i utdanning har sikkert paralleller i Norge, jeg har ikke tall herfra. Vi får den paradoksale situasjonen at EU-lovgivningen kommer inn som den reddende engel for kvinnene. Samtidig gjør altså EU-lovgivningen det umulig eller svært vanskelig å gi effektiv positiv særbehandling av kvinner.

Den andre linjen handler om at diskrimineringsbegrepet blir allmenngjort, gjort helhetlig. «All diskriminering er like ille, uansett hvem den rammer». Allerede likestillingsloven fra 1978 hadde dette elementet: det er ikke bare forbudt å diskriminere kvinner, det er også forbudt å diskriminere menn. Kjønn er kriteriet, ikke kvinnekjønn.

Det neste skritt langs denne stien ble tatt i 2005 ved opprettelsen av et felles håndhevingsorgan for kjønns- og annen slags diskriminering: Likestillings- og diskrimineringsombudet og tilhørende klagenemnd (lov nr. 40/2005).

Det er bare en logisk fortsettelse av denne linjen når vi nå har fått forslag til Lov om forbud mot diskriminering, som omfatter alle de formene for diskriminering som ombudet i dag ivaretar (og flere til). Samme håndhevingsorgan tilsier samme lov.

Hovedbestemmelsen er slik, i lovutkastets § 4 første setning:

Diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn eller alder er forbudt.

Kjønn likestilles her med andre kjennetegn på folk som utgjør minoritetsgrupper. I de fleste land er kvinner faktisk i majoritet, i lovens øyne er de en minoritet, på linje med for eksempel transseksuelle. (I debatten om øremerking av stillinger på universitetet ble det faktisk hevdet at problemet ikke er kvinnediskriminering, men diskriminering på grunn av etnisitet og seksuell legning.)

Hvem er det den nye loven egentlig skal beskytte? Bortsett fra graviditet som er en kvinnespesifikk egenskap, er alle diskrimineringsgrunnlagene kjønnsnøytrale. Hvert grunnlag (bortsett fra kjønn) kan deles inn i undergrupper, med minoriteten som diskrimineres og majoriteten som tilgodeses i samfunnet. For å ta «funksjonsnedsettelse»: vi har gruppen «blinde og svaksynte» kontra de «seende». Det er neppe lovens mening at de seende blir diskriminert. Ordet «nedsettelse » viser klart at det er de med redusert syn som skal beskyttes, ikke de med normalsyn.

Det er verre med kategorien «seksuell orientering». Det er ikke lovgivers mening at de heterofile blir diskriminert. Men ordlyden beskytter også dem.

Nina Karin Monsen har gått til rettssak fordi hun mener at heterofile blir diskriminert gjennom den nye ekteskapsloven. Denne rettssaken er nokså dumt konstruert, og er allerede avvist fra tingretten og lagmannsretten. Når den blir avvist også i Høyesterett, kan Monsen vente på den nye diskrimineringsloven, og deretter klage til Ombudet over at heterofile blir diskriminert.

Adresser problemet!

Det samme gjelder lovens forhold til «alder». Problemet med aldersdiskriminering består i dag i at de eldre blir diskriminert, ikke de yngre. Slik kunne en fortsette med alle kategoriene i loven. Det blir veldig tydelig at diskrimineringsloven ikke adresserer de faktiske problemene i samfunnet, den bygger på et abstrakt begrep om «diskriminering » som anses like ille uansett samfunnsmessig kontekst og uansett hvem som rammes, medlemmer av den sterke eller den svake gruppen. Den logiske fortsettelsen langs denne linjen vil være å vedta en «lov mot diskriminering» som ikke spesifiserer hva det diskrimineres på grunnlag av: All diskriminering er forbudt.

Jeg leste nylig at: «Liberalismens credo er likebehandling av individer. Rettigheter tilkjennes individer, ikke grupper ( … )» (Cathrine Holst i Aftenposten 14. mai i år). Dermed har vi fått klarlagt det ideologiske opphavet til denne type lovgivning.

Jeg nevnte at vi i dagens likestillingslov, i hvert fall på papiret, har en hjemmel for positiv forskjellsbehandling særlig av kvinner. Og formålet om å bedre kvinners stilling står i loven. Dette formålet forsvinner med den nye loven. Adgangen til positiv særbehandling er tatt med (§ 13), men fordi formålet forsvinner, blir dette likt for kvinner og for menn. For så vidt stadfestes den favoriseringen av menn som er blitt brukt en del. Typisk nok har lovforslaget en egen passus nettopp om favorisering av menn, i forbindelse med undervisning av og omsorg for barn. Men det har ingen bestemmelse om favorisering av kvinner.

For kvinner er lovforslaget et klart tilbakeskritt. Politisk er det irrelevant, for enkeltindivider kan det virke direkte skadelig. Dagens likestillingslov er, med alle sine mangler, tross alt bedre. Innfør gjerne en felles diskrimineringslov for andre svake grupper, men behold lov om likestilling mellom kjønnene. Eller bedre: skriv den om den til en lov mot diskriminering av kvinner, i tråd med FNs kvinnekonvensjon.

(Artikkelen sto i Klassekampen 10.06.2010, og trykkes i Rødt! med avisas tillatelse.)

Anne Robberstad er professor dr. juris ved Universitetet i Oslo.

Forslaget til helhetlig diskrimineringslov kan ende opp med å svekke kvinners stilling.

Et regjeringsoppnevnt utvalg ledet av Hans Petter Graver la i fjor frem forslag til en ny felles lov om forbud mot diskriminering (NOU 2009:14). Tanken er å samle alle diskrimineringsgrunnlag i en lov. Den nye loven vil derfor oppheve de diskrimi-neringslovene som gjelder i dag, blant annet lov om likestilling mellom kjønnene. Forslaget ligger nå i departementet.

Jeg var medforfatter av boka Juss & juks i 1975, som var et frontalangrep på regjeringens forslag til lov om likestilling mellom kjønnene. De fire forfatterne hadde først sendt en høringsuttalelse, som ledd i vårt arbeid i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK). Den senere boka het Juss & juks, fordi vi mente kvinner ble lurt, at loven kunne skade dem.

Et hovedankepunkt var selve valget av modell, en lov om likestilling i stedet for en lov mot kvinnediskriminering. Problemet – for oss og for kvinnebevegelsen – var at kvinner ble diskriminert, ikke at menn ble det. En lov mot både kvinne- og manns-diskriminering ville forby positiv særbehandling av kvinner. Som svar på denne typen kritikk fikk loven (nr. 45/1978) en passus om at loven «tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling». Den står i likestillingsloven den dag i dag, i § 1. Og vi fikk en passus i generalklausulen om å tillate ulik behandling som i samsvar med lovens formål fremmer likestilling (nå § 3 a).

Det er tillatt å favorisere menn ut fra denne regelen, og det gjøres. Men gjennom henvisningen til formålet om å bedre kvinners stilling, skulle det ut fra loven være lettere å favorisere kvinner enn menn.

I Sverige vet vi at det har gått motsatt: menn er i stor grad blitt favorisert ved opptak til studier, for eksempel medisin, psykologi og veterinærstudiet. En rettssak i 2009 har slått ned på dette: 44 kvinner som ble forbigått av menn (med dårligere karakterer) ved opptak på veterinærutdanningen, gikk til gruppesøksmål mot staten. Staten ble felt for ulovlig kjønnsdiskriminering og kvinnene fikk erstatning. Beregninger som organisasjonen Centrum for rättvisa (som bisto kvinnene) har gjort på materiale fra utdanningsmyndigheten, viser at det bare i 2009 forekom over 5 000 lignende tilfeller av kjønnsdiskriminering i universitets- og høyskolesystemet – og i 95 prosent av tilfellene var det kvinner som ble rammet. Som følge av dette har den svenske regjeringen bestemt at det fra 1. august i år ikke lenger skal benyttes kjønnskvotering ved opptak til høyere utdanning i Sverige.

EU-jus

Likestilling i arbeidsliv og utdanning er nå blitt EU-jus, det vil si at det er EU som bestemmer over feltet. Derfor tapte den svenske staten denne rettssaken. På Universitetet i Oslo er det nok å minne om Efta-domstolens forbud, i 2003, mot regjeringens øremerkede kvinneprofessorater. Gjennom EØS-medlemskapet har Norge gitt fra seg friheten til å favorisere kvinner på en måte som virkelig monner.

Etter mitt syn er diskrimineringsjusen ikke viktig i kampen for å bedre kvinners stilling i samfunnet. Hva er da viktig fra en jurists synsvinkel? For eksempel kvinners økonomiske stilling ved skilsmisse, kvinner som ofre for vold og seksualforbrytelser og reguleringen av deltidsarbeid. De viktige tiltakene oppnås gjennom politisk kamp og fagforeningskamp. Det er andre typer lovtiltak enn likestillingslovgivning som er viktigst for kvinner. Et glitrende eksempel fra senere år er forbudet mot kjøp av sex, som ble innført i straffeloven.

Betydningen av diskrimineringsregler gjelder uansett hvordan loven utformes. Et åpent møte arrangert av JURK og Norsk Kvinnesaksforening stilte spørsmålet: «Er en helhetlig diskrimineringslov egnet til effektiv bekjempelse av kvinnediskriminering?» Mitt svar er nei, men det finnes gradsforskjeller. Noen slags lover er enda dårligere egnet enn andre. På min skala over diskrimineringslover står en lov mot kvinnediskriminering som det beste, og en generell diskrimineringslov som det verste alternativet. Det er dette vi vil få, hvis Graverutvalgets forslag vedtas. Etter at FNs kvinnekonvensjon ble inntatt i den norske menneskerettsloven, med forrang fremfor andre lover, er den rettslige situasjonen blitt mer usikker. Den finske professoren, Niklas Bruun, medlem av FNs kvinnekomite, har pekt på at det norske forslaget står i et problematisk forhold til FNs kvinnekonvensjon. Forslaget kan utvanne beskyttelsen for kvinner, som i dag har det sterkeste vernet, det kan bli mindre vekt på positiv forskjellsbehandling av kvinner og på de faktiske samfunnsforholdene.

To linjer

En kan spore to utviklingslinjer på likestillingslovområdet: Den første handler om at tiltak som igangsettes til fordel for en diskriminert gruppe (kvinner) brukes til fordel for den andre gruppen (menn). Dette advarte vi mot i 1975, men det ble nok verre enn vi forutså. Jeg kjenner den norske utviklingen bare fra avisoppslag om det norske ombudets saker om diskriminering av menn. Det svenske eksemplet med favorisering av menn i utdanning har sikkert paralleller i Norge, jeg har ikke tall herfra. Vi får den paradoksale situasjonen at EU-lovgivningen kommer inn som den reddende engel for kvinnene. Samtidig gjør altså EU-lovgivningen det umulig eller svært vanskelig å gi effektiv positiv særbehandling av kvinner.

Den andre linjen handler om at diskrimineringsbegrepet blir allmenngjort, gjort helhetlig. «All diskriminering er like ille, uansett hvem den rammer». Allerede likestillingsloven fra 1978 hadde dette elementet: det er ikke bare forbudt å diskriminere kvinner, det er også forbudt å diskriminere menn. Kjønn er kriteriet, ikke kvinnekjønn.

Det neste skritt langs denne stien ble tatt i 2005 ved opprettelsen av et felles håndhevingsorgan for kjønns- og annen slags diskriminering: Likestillings- og diskrimineringsombudet og tilhørende klagenemnd (lov nr. 40/2005).

Det er bare en logisk fortsettelse av denne linjen når vi nå har fått forslag til Lov om forbud mot diskriminering, som omfatter alle de formene for diskriminering som ombudet i dag ivaretar (og flere til). Samme håndhevingsorgan tilsier samme lov.

Hovedbestemmelsen er slik, i lovutkastets § 4 første setning:

Diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn eller alder er forbudt.

Kjønn likestilles her med andre kjennetegn på folk som utgjør minoritetsgrupper. I de fleste land er kvinner faktisk i majoritet, i lovens øyne er de en minoritet, på linje med for eksempel transseksuelle. (I debatten om øremerking av stillinger på universitetet ble det faktisk hevdet at problemet ikke er kvinnediskriminering, men diskriminering på grunn av etnisitet og seksuell legning.)

Hvem er det den nye loven egentlig skal beskytte? Bortsett fra graviditet som er en kvinnespesifikk egenskap, er alle diskrimineringsgrunnlagene kjønnsnøytrale. Hvert grunnlag (bortsett fra kjønn) kan deles inn i undergrupper, med minoriteten som diskrimineres og majoriteten som tilgodeses i samfunnet. For å ta «funksjonsnedsettelse»: vi har gruppen «blinde og svaksynte» kontra de «seende». Det er neppe lovens mening at de seende blir diskriminert. Ordet «nedsettelse » viser klart at det er de med redusert syn som skal beskyttes, ikke de med normalsyn.

Det er verre med kategorien «seksuell orientering». Det er ikke lovgivers mening at de heterofile blir diskriminert. Men ordlyden beskytter også dem.

Nina Karin Monsen har gått til rettssak fordi hun mener at heterofile blir diskriminert gjennom den nye ekteskapsloven. Denne rettssaken er nokså dumt konstruert, og er allerede avvist fra tingretten og lagmannsretten. Når den blir avvist også i Høyesterett, kan Monsen vente på den nye diskrimineringsloven, og deretter klage til Ombudet over at heterofile blir diskriminert.

Adresser problemet!

Det samme gjelder lovens forhold til «alder». Problemet med aldersdiskriminering består i dag i at de eldre blir diskriminert, ikke de yngre. Slik kunne en fortsette med alle kategoriene i loven. Det blir veldig tydelig at diskrimineringsloven ikke adresserer de faktiske problemene i samfunnet, den bygger på et abstrakt begrep om «diskriminering » som anses like ille uansett samfunnsmessig kontekst og uansett hvem som rammes, medlemmer av den sterke eller den svake gruppen. Den logiske fortsettelsen langs denne linjen vil være å vedta en «lov mot diskriminering» som ikke spesifiserer hva det diskrimineres på grunnlag av: All diskriminering er forbudt.

Jeg leste nylig at: «Liberalismens credo er likebehandling av individer. Rettigheter tilkjennes individer, ikke grupper ( … )» (Cathrine Holst i Aftenposten 14. mai i år). Dermed har vi fått klarlagt det ideologiske opphavet til denne type lovgivning.

Jeg nevnte at vi i dagens likestillingslov, i hvert fall på papiret, har en hjemmel for positiv forskjellsbehandling særlig av kvinner. Og formålet om å bedre kvinners stilling står i loven. Dette formålet forsvinner med den nye loven. Adgangen til positiv særbehandling er tatt med (§ 13), men fordi formålet forsvinner, blir dette likt for kvinner og for menn. For så vidt stadfestes den favoriseringen av menn som er blitt brukt en del. Typisk nok har lovforslaget en egen passus nettopp om favorisering av menn, i forbindelse med undervisning av og omsorg for barn. Men det har ingen bestemmelse om favorisering av kvinner.

For kvinner er lovforslaget et klart tilbakeskritt. Politisk er det irrelevant, for enkeltindivider kan det virke direkte skadelig. Dagens likestillingslov er, med alle sine mangler, tross alt bedre. Innfør gjerne en felles diskrimineringslov for andre svake grupper, men behold lov om likestilling mellom kjønnene. Eller bedre: skriv den om den til en lov mot diskriminering av kvinner, i tråd med FNs kvinnekonvensjon.

(Artikkelen sto i Klassekampen 10.06.2010, og trykkes i Rødt! med avisas tillatelse.)

I boka «Varat och varan» skriv den svenske feministen Kajsa Ekis Ekman med postmoderne feministar som adresse:

– Når det kjennest uoverkomeleg å stilla spørsmål ved urettferda, vert det freistande å i staden omfortolka henne – kanskje urettferda ikkje er urettferdig om me ser nærare på henne, men heller opprørske handlingar? Og med eitt vert pornografi, prostitusjon, slør, hushjelp og narkotikamisbruk forklart som marginaliserte fenomen, kvinners rettar eller individuelle val med subversivt potensiale.

Oppgåva på kvinnedagen og andre dagar er nettopp å stilla spørsmål ved urettferda som gjer kvinnekroppen til ei vare, og så gå til åtak.

Til lukke med dagen!

I boka «Varat och varan» skriv den svenske feministen Kajsa Ekis Ekman med postmoderne feministar som adresse:

– Når det kjennest uoverkomeleg å stilla spørsmål ved urettferda, vert det freistande å i staden omfortolka henne – kanskje urettferda ikkje er urettferdig om me ser nærare på henne, men heller opprørske handlingar? Og med eitt vert pornografi, prostitusjon, slør, hushjelp og narkotikamisbruk forklart som marginaliserte fenomen, kvinners rettar eller individuelle val med subversivt potensiale.

Oppgåva på kvinnedagen og andre dagar er nettopp å stilla spørsmål ved urettferda som gjer kvinnekroppen til ei vare, og så gå til åtak.

Til lukke med dagen!

Innhold

Leder: Pornokampen

Inger Nordal: Er darwinisme en fruktbar teori for å forstå ”kvinnens natur”? side 4

Palestina

Intervju med Eldbjørg Holte: Det blir fred i Palestina! side 12
Kjersti Nordby: Histadruts vekst og fall side 18
Guro Røed: Slavearbeid i Jordandalen side 30
Gaza-ungdommens opprop side 34

Mette Løkeland: Abort – eit internasjonalt minefelt side 38
Anne Robberstad: Svekket likestillingsvern side 46
Hanne Helth: Tag stilling, mand! side 50
Bjørgulf Claussen: Den nye uførepensjonen side 64
Inger Ljøstad: Streik for uføretrygda! side 68
Erna Hagensen: Renholdstreiken 2010 side 71
Kjerstin Aukrust: Den franske antivekstbevegelsen – en inspirasjon for den norske miljøbevegelsen side 74

Økonomi og sosialisme

Torill Nustad: Sosialisme og kvinnefrigjøring side 79
Marta Harnecker: Sosialisme er å skape et fullt og helt demokratisk samfunn side 83
Jane Hardy: Krise og økonomisk nedtur i Øst- og Sentral-Europa side 90

Bøker:

James Godbolt: Den norske vietnambevegelsen side 104
Kvinnegruppa Ottar: Nei til kjøp av sex og kropp side 112
Lars Borgersrud: Vi er jo et militært parti! Den norske militærfascismens historie 1 side 117
Anders Sømme Hammer: Drømmekrigen side 123
Kai Eide: Høyt spill om Afghanistan side 123
Siba Shakib: Der gud gråter side 125
Hannah Helseth: Generasjon sex side 127
Malalai Joyla: Kvinne blant krigsherrer side 129

Pris: 75 kr

Innhold

Leder: Pornokampen

Inger Nordal: Er darwinisme en fruktbar teori for å forstå ”kvinnens natur”? side 4

Palestina

Intervju med Eldbjørg Holte: Det blir fred i Palestina! side 12
Kjersti Nordby: Histadruts vekst og fall side 18
Guro Røed: Slavearbeid i Jordandalen side 30
Gaza-ungdommens opprop side 34

Mette Løkeland: Abort – eit internasjonalt minefelt side 38
Anne Robberstad: Svekket likestillingsvern side 46
Hanne Helth: Tag stilling, mand! side 50
Bjørgulf Claussen: Den nye uførepensjonen side 64
Inger Ljøstad: Streik for uføretrygda! side 68
Erna Hagensen: Renholdstreiken 2010 side 71
Kjerstin Aukrust: Den franske antivekstbevegelsen – en inspirasjon for den norske miljøbevegelsen side 74

Økonomi og sosialisme

Torill Nustad: Sosialisme og kvinnefrigjøring side 79
Marta Harnecker: Sosialisme er å skape et fullt og helt demokratisk samfunn side 83
Jane Hardy: Krise og økonomisk nedtur i Øst- og Sentral-Europa side 90

Bøker:

James Godbolt: Den norske vietnambevegelsen side 104
Kvinnegruppa Ottar: Nei til kjøp av sex og kropp side 112
Lars Borgersrud: Vi er jo et militært parti! Den norske militærfascismens historie 1 side 117
Anders Sømme Hammer: Drømmekrigen side 123
Kai Eide: Høyt spill om Afghanistan side 123
Siba Shakib: Der gud gråter side 125
Hannah Helseth: Generasjon sex side 127
Malalai Joyla: Kvinne blant krigsherrer side 129

Pris: 75 kr
 

Ei kampanje er i gang som seier at folk helst ikkje vil jobba.
Og at legane hjelper «latsabbane».

Sanninga er at dei fleste er i arbeid i Noreg. Til forskjell frå
mange andre land så jobbar kvinner og mens dei er
svangre og har ansvaret for barn. Samstundes er deltakinga
blant funksjonshemma og eldre høg.

Eit «inkluderande arbeidsliv» betyr oftare sjukemelding, og
høg sysselsetting. Ein kan ikkje få både høg sysselsetting
og lågt sjukefråvær.

I media og på arbeidsplassane vert kampanja for å sverta
arbeidsfolk som «skulkarar», møtt med fakta. Det er dei som
skapar verdiane, som forsvarar retten til å være sjuk eller
ufør. Ein skal ikkje tapa økonomisk på det.

Angrepet kjem frå dei verkelege snyltarane!

– Sidan 1991 då me såg dei fyrste Hennes og Mauritz-underklesplakatane rundt jol, har det skjedd ei gradvis forverring av kvinners og jenters fridom i det offentlege rommet. Sidan då har det vorte meir stovereint at kvinner og jenter skal vera seksuelle objekt i det offentlege rommet, og det er nesten umogleg å unngå å identifisera seg med ei pornofisert kvinnerolle. Denne pornofiseringa av det offentlege rommet utgjer eit ideologisk bombardement mot kvinner, og difor er det så viktig.

– I reklamen ser me at kvinner i kva slags situasjon og kva slags yrke som helst, må vera tilgjengelege, ha den rette make-up-en. Sminkereklamen rettar seg oftast mot kvinner som er yrkesaktive, og formidlar at det også når me er på jobben, er viktig å bevara makta (eller heller illusjonen om makta ein får) som objekt. Me vert pressa inn i illusjonen om at me får ei slags kvinneleg makt gjennom å vera eit seksuelt objekt i tillegg. Difor – når du utøver yrket ditt – må du, i følgje reklamen, alltid rekna med å verta sett i objektrolla gjennom at nokon påpeikar kor fin du er på håret eller kor søt og pen du er. Du skal vera smart og gjera karriere, men NB! Hugs å alltid vera pen!

Det er det eg meiner med pornofisering. Det at kvinner blir oppfordra i det offentlege rommet til å selja seg sjølve som seksuelle objekt i tillegg til det dei måtte ha å gjera. Hugs dei høge hælane! Hugs leppestiften og napp øgnebryna! Smil og ver innbydande! Som om kvinner skal vera oaser av alt som smakar godt. Menn må òg objektivera seg sjølve i den oppblåste salsverda, men kvinner må i større grad selja seg som sexobjekt. På arbeidsplassen, overfor kundar. Kvinner må ha ei anna utstråling enn menn, og kva er den utstrålinga?

– Men ein kan heile tida verta utsett for latterleggjering for det: «Sjå på damene når dei får born, dei vert stygge og gjev blaffen i å vera attraktive». For det er liksom kvinner sitt ansvar å ta vare på venleiken sin og ikkje opptre upassande. Du er ikkje trygg i den private sfæren heller.

– Pornofisering av det offentlege rommet er ei av dei største utfordringane for kvinners rettigheitskamp. Me har ei lov mot prostitusjon, men her er det ingen lover. Damer kan ikkje med same fridom som menn opna ei nettavis eller stå og venta på t-banen.

– Dette er ein ny vri på undertrykkinga og fridomsberøvinga av kvinner. Det er ein type fridomsberøving som ein ikkje alltid greier å reagera på med ein gong, det tek ei tid før det synk inn. Ein kjenner seg heller som ei einsleg, bitter kvinne, av di denne fridomsberøvinga me er utsette for dagleg når me ser at kvinner er til sals i det offentlege rommet, ikkje vert snakka om. Den er ikkje ein del av den offentlege samtalen.

– Nei, eg meiner det syner at det oppstår stendig nye former for kvinnerundertrykking. Patriarkatet finn stendig nye vegar, har stendig nye andlet i undertrykkinga av kvinner.

– Ein kan godt kalla det ein patriarkalsk kapitalisme. Eg meiner at verkeleg kvinnefrigjering ikkje vil vera mogleg under eit kapitalistiske system, av di det mannlege hegemoniet vil finna metodar å undertrykkja kvinner med. Systemet er patriarkalsk og vil tena på at kvinner ikkje vert frigjorte. Eg meiner at å forstå det, er noko av det viktigaste for å forstå kva porno er og kva konsekvensar det har. Porno er ikkje berre det som er i pornoblada.

– Porno er eitt av andleta til patriarkatet, kanskje det mest synlege i 2009. Pornoen disiplinerer kvinner til å ikkje be om for mykje, alltid vera tilgjengelege og ta til takke.

– Me treng ei offentleg skulering i at jenter skal læra å ta plass, dei skal ikkje måtta tola meir, dei skal ikkje sosialiserast til å gjera meir. Dei skal ikkje oppleva seg sjølv som snillare enn gutane. Normalitetskrava til jenter skal setjast ned når det gjeld standardar som snill, god, flink. Jenter må verta mindre pliktoppfyllande, ikkje meir. Denne skuleringa er særleg viktig i ungdomsskulen, men ein burde tenkja heilskapleg og byrja alt i barnehagen.

– Kvinneløna er ein fasett av kvinneundertrykkjinga. Det er sjølvsagt grunnleggjande at kvinner skal ha eiga inntekt og tena like godt som menn, men sidan kvinneundertrykkjinga er så rådande vil me ikkje verta frie den dagen me tener like mykje. Dessutan trur eg det er vanskeleg å få til full lønsutjamning mellom kvinner og menn på grunn av måten kapitalismen set grupper opp mot einannan på. Og korleis får kapitalismen det til? Gjennom den ideologiske forføringa av kvinner. Gjennom ideologien om at kvinner skal vera litt penare, snillare osb. Det er, slik eg ser det, ikkje mogleg å kjempa for høgre løn utan å sjå dei andre aspekta av kvinneundertrykkinga. Ein må kjempa mange kampar samstundes, på mange frontar. Me må driva geriljaverksemd og angripa dei mange fasettane til patriarkatet frå ulike hald.

– Kvinner må i større grad sosialiserast til å ta tak i dei mange opplevingane, gjerne personlege, av kvinneundertrykkjing, anten det er vald, seksuell trakassering eller erfaringar i arbeidslivet. Ein må ta tak i den undertrykkinga ein opplever sjølv og ser at ein sjølv og andre er utsette for, der ein sjølv har eit engasjement. Solidaritet med andre kvinner er òg eit grunnlag for å engasjera seg. Men det er viktig å ta tak i det ein sjølv tykkjer er meiningsfullt.

– Den er lita i Noreg til liks med i andre land. Den organiserte mannerørsla i Noreg er ganske stor – den finn du i fagrørsla, næringslivet, i politikken. Det er den som styrer Noreg, og dei kvoterer inn sine eigne utan at det vert kalla kvotering. Den finn du på båe sider av bordet. Men kvinnerørsla definerer seg sjølv ut frå mannen. Me organiserer oss ut frå at me ikkje har makt. Denne negative posisjonen som kvinner inntek når dei organiserer seg i kvinnerørsla, vil mange kvinner ikkje identifisera seg med, det er ubehageleg. Det er ei negativ rolle, der ein peikar på seg og sjølv og kan verta peika på. Ein kjem på ein måte i forsvarsposisjon sjølv om det ein gjer er å erobra eit rom.

– Eg trur ikkje at me kan erobra fridomen i det offentlege rommet gjennom likeløn. Eg vil ikkje setja det eine over det andre, eg vil seia at kampen for likeløn heng saman med dei andre kampane i samfunnet. Kampen mot pornofiseringa av det offentlege rommet er så viktig av di det avgrensar kvinners moglegheiter på alle andre område òg.

Fram til slutten av 70-åra var det lite som tyda på at en feministisk kamp mot porno var i emning.
Predikanten Arild Edvardsen derimot hadde vært på banen. I 1969 fikk han med seg tusenvis i tog under parolene «Bort med pornopesten, kjærligheten er ren», «Norge! Husk Sodoma og Gomorra!»

Unni Rustad er medlem av Kvinnefronten.

I 1972 analyserte nyfeministen Birgit Bjerck et pornoblad under overskrifta «Mannfolkblad – en studie i kvinneforakt». Sammen med Brita Gulli, besøkte Bjerck en sexklubb i Oslo i 1974. I Dagbladet etterpå kritiserte de den rådende kristne seksualmoralen, og beskrev hvordan seksualiteten kommersialiseres på det kapitalistiske markedet.

Det som fantes av offentlige debatt, var dominert av to fløyer: puritanere og liberalere. Puritanerne mente porno var normoppløsende, de brukte ord som sunt og normalt, snakka om forsøpling og syndige brudd på kristen seksualmoral.

Liberalerne på sin side mente porno var et tegn på at Norge endelig var på veg ut av den puritanske steinrøysa, og at frigjøringa var i gang.

Den ene fløyen sa nei og den andre ja, men i bunn og grunn hadde de mye til felles. De diskuterte porno som om det dreide seg om nakenhet og seksuell variasjon.

Ingen av dem sa noe om kvinner eller hva slags forhold mellom kvinner og menn bildene uttrykte, hva slags seksuelle roller dette handla om. Ingen av fløyene sa noe om produsentene, bakmennene.

Til aksjon!

Kropp og seksualitet var tradisjonelt ikke et område Kvinnefronten var så opptatt av. Vi kalte oss ikke feminister, og prioriterte det vi mente var de viktigste forutsetningene for kvinners frigjøring – retten til arbeid, daghjem til ungene og ei lønn å leve av.

Ikke minst kampen for sjølbestemt abort gjorde at vi forandra oss. Dessuten ble vi utfordra til å få øya opp for undertrykkinga av lesbiske. Vi begynte å se den kommersielle utnyttelsen av kvinnekroppen. Da vi hørte om planlagte sexklubber og massasjeinstitutter både i Oslo og flere andre byer, bestemte vi oss for at det ikke kom på tale. Tidlig i 1977 gikk vi til aksjon og arrangerte demonstrasjoner flere steder. I Skien møtte tusen demonstranter opp og stoppa planene om sexklubb der.

Samme år skjedde det som ble hetende Liv og Ranveig-saka. Den ble startskuddet for kampen mot porno og prostitusjon.

Liv Alming og Ranveig Snortheim var to studenter med sommerjobb som konduktører på Holmenkollbanen. En dag de kom på jobb, var vognene fulle av reklameplakater for Alle Menn. Liv og Ranveig nekta å jobbe i et sånt arbeidsmiljø, og reiv ned plakatene. De var ikke aleine, mange andre ansatte deltok i aksjon, men Liv og Ranveig fikk sparken.

Det ble ramaskrik. Flere kvinneorganisasjoner gikk sammen om å kreve at de fikk jobben tilbake. Det var demonstrasjoner i Spikersuppa, og innlegg i avisene. Fem tusen underskrifter ble levert til styret i Oslo Sporveier. Det endte med full seier for Liv og Ranveig, og porno kom på dagsorden.

Vi i Kvinnefronten begynte å lese porno med mange spørsmål i bakhue.

Hva handler pornoen om når en ser på den med radikale kvinneøyne? Hva gjør den med oss? Hvor kommer alle disse bladene og filmene fra? Hvem står bak? Hvem er kjøperne? Hvorfor kjøper de?

Vi leste, diskuterte, analyserte.

Og vi så at porno er framstillinger av kvinner som «de andre» – noen du kan kjøpe som en vare og bruke som du har lyst. Du behøver ikke forholde deg til hvem hun er, hun er til for å ville det du, kjøperen, vil.

Den opprinnelige betydningen av pornografi handler om kvinnene som stod nederst i prostitusjonshierarkiet i det gamle Hellas, porne var de som var til salgs for alle – i motsetningen til kvinnene som var til disposisjon for overklassens menn.

Vi fant alle variasjonene kundene kunne velge mellom: porno med barn og dyr, voldsporno, porno med gravide osv. osv.

Vi oppdaga den internasjonale pornoindustrien, og så forgreiningene til Norge.

Leif Hagen var pornokongen her den gang. Han hadde en omsetning på rundt 120 millioner i året – ekstremt mye penger da.

Hvordan skulle vi få andre til å se pornoens kvinnehatske kampanje?

Vi bestemte oss for en drastisk metode.

Kvinnefrontmedlemmer gikk inn i flere pornobutikker, tok med seg bladene deres ut på offentlige plasser og tente på, mens vi holdt appeller og fortalte folk hva pornoen handla om.

Rundt om i landet greip KF-ere ideen, og i flere uker brant pornoblader lystig på store og små steder der det var KF-grupper.

Det var under et stort pornobål på Egertorget at det kom forbi ei stille og beskjeden dame som rakte fram femti kroner og sa: kjøp dynamitt. Jeg husker jeg tenkte at det kan hende vi har mange flere med oss enn vi veit.

Pornobåla skapte et enormt rabalder, og vi fikk satt søkelyset på det vi begynte å kalle pornomafiaen. Etter et bål i Oslo ble vi arrestert. På stasjonen brukte politimannen mesteparten av tida på å advare oss – folka vi utfordra var farlige og vi skulle passe oss, sa han.

Pornomafiaen var ikke særlig interessert i mye oppmerksomhet. De prøvde seg riktig nok med en mordtrussel, og anklager om at vi hadde tatt ei lommebok, men tyveri av porno ble vi aldri anklaga for.

Pornobåla ble den store pangstarten som ga oss plass i det offentlige rom til å argumentere for hva vi stod for og hva vi ville. Målet vårt var å bevisstgjøre, organisere, aktivisere.

Det viste seg at mange andre ville det samme.

Fellesaksjonen

Senterkvinnene tok initiativ til å samle motstanden, og 30 ulike kvinneorganisasjoner danna Kvinnenes fellesaksjon mot pornografi i 1977.

Seinere ble dette til Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon, og menn kunne bli med.

Etter noen år hadde vi med organisasjoner med til sammen en halv million medlemmer:

Arbeidernes Kommunistparti (m-l), Barne- og ungdomsavdelingen i Indremisjonsselskapet, Det Liberale Folkeparti, Det Liberale Folkepartis Ungdom, Hvite Bånd, Høyrekvinnenes Landsforbund, Juridisk rådgivning for kvinner, Kristelig Folkeparti, Kristelig Folkepartis Kvinner, Kristelig Folkepartis Ungdom, Kristent Kvinnesaksforum, Kvinnefronten, Kvinner i Kamp, Landslaget for Norske Lærarstudentar, Landslaget for Norske Sykepleierstudenter, Lesbiske Aktivister, Mannfolk mot porno, Metodiskirkens Ungdomsforbund, Norges Bondekvinnelag, Norges Bygdeungdomslag, Norges Husmorforbund, Norges Kommunistiske Studentforbund, Norges Kristelige Ungdomsforbund, Norges Unge Venstre, Norsk Katolsk Legmannsråd, Norsk Kvinnesaksforening, Norske Kvinners Nasjonalråd, Norsk Lærerlag, Nyfeministene, Rød Ungdom, Senterkvinnene, Senterungdommens Landsforbund, Sosialistisk Venstreparti, Sosialistisk Ungdom, Studenter mot porno, Norges Venstrekvinnelag, AUF, Ergon.

(De tre siste er føyd til med hånd på kopien jeg har. Jeg er ikke sikker hvilket år lista er fra.)

Plattforma vår var:

Nei til salg av kvinnekroppen, vi krever forbud mot kvinnediskriminerende ytringer på lik linje med forbud mot rasediskriminering, vi krever en effektiv håndheving av forbudet mot kjønnsdiskriminerende reklame i markedsloven, ja til seksualopplysning – nei til porno, stans salget av halvpornografiske blader gjennom Narvesen og dagligvarehandelen, streng håndheving av forbudet mot porno, nei til pornoens utnytting av lesbiske og andre minoriteter, stopp videovolden, støttetiltak for prostituerte i likhet med Malmøprosjektet, håndhev forbudet mot hallik – og koblervirksomhet, kjøp av seksuelle tjenester må forbys ved lov, nei til sex-reiser, en statlig prostitusjonsutredning, stans rekrutteringen til prostitusjonsmiljøene.

At vi nådde ut til så mange folk, var ikke minst takket være Kvinnefronten i Trondheim. De kom opp med ideen som ble vårt viktigste våpen – lysbildeserien som viste hva vi fant i Narvesenbladene.

I begynnelsen delte vi opp pornografien i hard og mjuk, og viste fram bilder med barn og grov vold – tatt fra blader vi bestilte gjennom Narvesen.

Bildene

Etter hvert begynte vi å konsentrere oss om bildene i de vanlige dagligvarebladene, midtsidepikene, Playboybildene.

Det finnes ingen myk porno, porno er framstillinger av kvinnen som mindreverdig vesen, sa vi. Det finnes ingen mjuk rasisme, heller ingen mjuk kvinneforakt.

Når vi holdt foredrag og viste folk de vanlige utbrettbildene som gikk igjen i alle de såkalte «mannfolkbladene» som ble solgt overalt, spurte vi folk, trur du hu har sans for humor? Hva tror du hun stemte ved siste valg? Tror du hun liker klassisk musikk?

Det slo aldri feil, mange av tilhørerne begynte å le bare ved tanken.

Vi trenger porno, sa noen. Hvilke kvinner skal ofres?, spurte vi. Ville du likt at søstera di, kona di eller dattera di tok plassen til hun du ser på bildet?

I lysbildeserien brukte vi kvinnebilder vi fant i bladene. En dag fortalte Nina Kristiansen om møtet med to kvinner som forandra oss for alltid. De hadde stilt opp i et pornoblad, men det var lenge sida. De levde et annet liv nå, og hadde panikk fordi bildene var brukt om igjen i et blad til salgs i kiosker over hele landet.

Vi hadde også brukt bildene, vist dem fram uten å tenke på menneskene dette handla om. Det gikk opp for oss at vi aldri ville gjort det samme om det handla om en av oss. Alle bildene vi brukte etter den dagen, ble anonymisert.

Vi var overalt!

Vi lagde manus til lysbildeforedragene så mange kunne holde dem. Hvor mange som ble holdt i de åra, er ikke telt. Vi var overalt!

På skoler av alle slag, på folkemøter rundt omkring i landet, i militærleire, på oljeplattformer, i fengsler, i alle slags organisasjoner.

Ofte sa lærere når vi kom til skoler, at vi måtte ikke vente at alle ville følge med – særlig ikke maskin- og mek-gutta, sa de på yrkesskolene. De kjente ikke elevene sine.

I militærleirene, som fikk tilsendt gratis pornoblader av Leif Hagen, satt gjerne en gjeng bakerst som hadde tatt seg noen øl og skulle ta den hurpa.

Overalt vi kom, ble det stille etter noen minutter. Vi hadde aldri problemer med uro eller manglende interesse.

I militærleirene kunne du si: jeg skal vedde på at det er lettere å slenge en kommentar om åssen du fikk deg et nummer, enn å si at du lengter etter kjæresten din, for ikke å snakke om hvor vanskelig det er å si at du er forelska i en annen gutt. Og hvem kan du fortelle at du er nokså ensom eller har komplekser for hvor liten pikken din er?

Hvem bestemmer stilen her?

Den mannsrolla pornoen beskriver, er den noe for deg?

Vi hadde skoleringsmøter for folk i alle slags organisasjoner. Jeg husker en forsamling på et av kursene med punkere og bondekvinner side om side.

Seksualitet er kultur, sa vi, vi lærer den. Pornoen forsterker kjønnsroller som allerede finnes, derfor er den dagligvare og kan kjøpes over disk med melk og brød.

Er pornoens seksualitet den du ønsker deg?

Vi møtte tusenvis av mennesker, nådde hundretusener med meningene våre. Vi hadde som mål at pornomafiaens kynisme skulle tas med hard hand, mens folk skulle møtes med raushet og varme.

Etter foredragene hendte det kvinner sa: Dette var jo egentlig ikke noe nytt, men det var så mye som falt på plass for meg. Første gangen jeg hørte dette, ble jeg skuffa. Her hadde vi studert og analysert og diskutert, og så var det ikke noe nytt!

Så forstod jeg at en bedre tilbakemelding kunne vi ikke få.

Samtale på hjem for narkomane jenter: – Hva er egentlig porno? – Porno er at kvinner ikke HAR fitter, men ER fitter – Jamen, er det ikke sånn det er, da?

Vi ville at folk skulle kunne gjøre noe med raseriet sitt, kampen mot porno ble avgjort av hva folk i Sauda og Hammerfest og Lillestrøm gjorde, i hvor stor grad vi klarte å vise styrke sammen. På hvert eneste sted vi kom, var målet at folk skulle organisere seg i grupper og sette i gang. Vi måtte finne metoder som gjorde at alle kunne delta.

Om du så satt i rullestol på et avsides sted, skulle du kunne bli en del av kampen, tenkte vi. Da kan du bestille porno på postordre med falske navn og adresser! Du kan si ifra på butikken din at du vil de skal slutte å selge porno. Boikott butikker som fortsetter med det!

En stor bevegelse igang

Noen få eksempler:

• Vi hadde grupper over store deler av landet, og organiserte aksjonsuker hvor alle gruppene gjorde det samme – delte ut ei rose og klistremerke til kjøpmenn som slutta med porno, sendte postkort til Narvesen med protester og krav. Vi anmeldte og krevde aksjon.
• Politiet gikk til razzia og tiltale mot de store pornohandlerne.
• Aksjonsgruppa SUG, Sex uten gangstere, aksjonerte mot Dagbladet, klistra opp store plakater på vinduene deres, og protesterte mot sexannonsene.
• Flyvertinnene på SAS nekta å dele ut Playboy til passasjerene på første klasse, slik de ble bedt om.
• En gjeng murere murte igjen inngangen til en av pornobutikkene
• Narvesen ble hardt pressa, butikker rundt om i landet protesterte mot politikken om at de var nødt til å ta alle Narvesenbladene hvis de ville ha noen i det hele tatt. De fikk en strøm av protestbrev, for eksempel fra Fosna videregående skole om at virkelig likestilling ikke er mulig om pornoen kan fortsette å selges.
• Ansatte i Narvesen hadde diskusjonsmøter om porno, funksjonærforeninga bestemte at de ville påvirke bedriften til å gjøre noe med visse blader
• Redaksjonen i Alle Menn gikk av, 11 av 15 medarbeidere sa de beklaga det var blitt et halvpornografisk blad.
• TV, radio, aviser var fulle av innlegg og diskusjoner.
• NRK lagde en times program om pornokampen som vakte seerstorm.
• Krisesentret støtta kampen og fortalte de fikk inn kvinner som hadde blitt tvunget til handlinger etter at mannen hadde lest porno
• Leif Hagen lovte å kutte ut barneporno og porno med dyr, og ble til slutt fradømt retten til å drive butikk
• Programmet om pornokampen ble sendt i Sverige, lederen for RFSU og jeg dro på toukers turné organisert av det svenske motsvarigheten til Arbeidernes Opplysningsforbund.
• Vi var på besøk i USA, og fikk besøk av Andrea Dworkin.
• Vi hadde kontakt med kvinner i Danmark som fortalte hvor vanskelig det var å ta opp noe der – de ble møtte med en hets i vanlige aviser som vi var vant til å få fra pornomafiaen.

I Leif Hagens lederspalte i Aktuell Rapport kunne vi lese:

«Horene» i Fellesaksjonen skyr tydeligvis ingen midler. Bor det en liten jesuitt i flatbankerne? … Hvem er så de skyldige? Leter politiet i kretsen rundt Liv Finstad og Unni Rustad så burde tampen brenne. Hvorfor ikke gjøre med dem som med «horekundene»? – Henge de opp på Oslos T-banestasjoner til allmenn avbenyttelse. – Det er bare et tips … .»

Henvendelsene strømma inn til Fellesaksjonen, og det var tider hvor journalistene ringte daglig for å høre hva vi mente. Det kom på radioen at antipornoaktivister vurderte situasjonen og planla nye aksjoner!

Og hele tida pågikk diskusjonene, i Kvinnefrontens antipornoutvalg, i Fellesaksjonens organisasjoner, i militærleire og rundt kjøkkenbordene.

Det ble mulig for kvinner å heve stemmen, meningene våre dominerte i det offentlige rom, vi bestemte premissene, og vi hadde definisjonsmakta. I alle fall deler av tida.

Kampen mot prostitusjon tok av i disse åra, og kravet om kriminalisering ble reist for første gang.

Kampen porno og prostitusjon var delvis overlappende: Narvesenbladene hadde ofte reklame for såkalte sexturer til Thailand. De anbefalte norske menn å reise dit, og mente det var en slags uhjelp å kjøpe kvinner og barns seksuelle tjenester der. Jeg husker et oppslag om den thailandske gateguttens glede over de femti kronene fra den vestlige horekunden.

Nina Kristiansen i Kvinnefrontens antipornoutvalg var hemmelig medlem av Ivar Larsens klubb Scan Thai. Da vi kalte det han dreiv med for menneskehandel og rasistiske handlinger, gikk han til sak.

Det var en av mange rettssaker. En av dem gikk til Høyesterett. Vi vant alle sammen.

Vi hadde også samarbeid med Gabriela, en kvinneorganisasjon på Filippinene. Når flyet med norske horekunder tok av, gikk mennene gått spissrotgang mellom sinte kvinner på flyplassen her. Når de kom fram, stod filippinske kvinner klare med paroler og slagord.

På kvinnekonferansen i Nairobi og Beijing, viste vi kvinner fra Asia hvordan de ble presentert for norske menn. Jeg husker indonesiske kvinner som ble klar over at landet deres ble framstilt som det nye sexparadiset for menn i nord.

Vi var mange, vi var sterke, vi hadde satt oss i respekt, og vi var ikke redd autoritetene.

Redsel på høyeste hold

Da valget i 1985 nærma seg, var politikerne livredde for å møte velgerne uten å kunne si de hadde gjort noe med porno. De forta seg og fikk vedtatt en lov hvor deler av ordbruken vår var ivaretatt, men hvor utukt og kjønnsorganer i bevegelse var med.

Dette er ikke en lov for å stoppe pornoindustrien, men for å stoppe oss, sa Torill Dahl i antipornoutvalget den gang, og det var mye i det.

På en måte var den jo en slags seier, men den skapte illusjoner, partipolitiske splittelser, og sjøl om vi fortsatte aksjonene, vant vi ikke tilbake den gamle styrken i kampen mot porno.

Det er uendelig mye mer å si, men jeg vil slutte med en liten bit av en tale som ble holdt i KF i 1989 om det som var det andre beinet i pornokampen – alt det vi var for:

Pornokampen er en kamp mot, men også en kamp for en stor drøm om en verden hvor kvinner kan leve som hele mennesker, være stolte av sin egen kropp, kjenne sine egne lyster og være grådige etter å få dem tilfredsstilt.

Vi lengter etter dagen da det ikke spiller noen rolle hvilket kjønn elskeren din har, og menn ser på kvinner som sine likeverdige, mytene om kvinner som horer og madonnaer er borte, og ingen venter at den ene halvparten av menneskeheten skal gi og gi av omsorg og seksuelle tjenester. Vi lengter etter dagen da puritanismens seksuelle dobbeltmoral og lumre mørke tilhører historia.

Å delta i pornokampen har vært som ei oppdagelsesreise i vår egen kvinnerolle og egen seksualitet, den har vist oss hvordan vi også er prega av det mønstret pornoen bygger på.

Å være med i Kvinnefronten betyr ikke at det ser ut som et 8. marstog inni oss. Vi kan tenne på porno, vi lever ikke i likeverdige og ømme kjærlighetsforhold bestandig, vi kan også gi opp egne følelser når andres behov melder seg, heterofile kan være redde for å bli oppfatta som lesbiske, osv.

Sånn må det være. Seksualitet er noe vi lærer, og vi har lært vår i fiendeland.

Bare du veit hva det har gjort med deg, bare du kan bestemme hvor mye du orker eller vil eller tør forandre på, eller hvor mye du har lyst til å fortelle om det.

Men for alle som vil, skal det være rom for å snakke åpent og diskutere uten å bli stempla og uten å få en kvinnepolitisk riktig seksualitet tredd over hue.

Vi trenger ikke mer skam, og pornokampen skal ikke gi nye krav og påbud verken til oss sjøl eller andre om hvordan kvinner bør og skal føle og oppføre seg.

Vi må venne oss til at sjøl om vi står på de samme barrikadene, med de samme analysene, så er vi svært forskjellige folk som også kommer til å finne helt forskjellig svar på spørsmålet om hva slags seksualitet fri kvinner lever ut.

Vi veit ikke mye om hva seksuell frigjøring er, vi har ikke engang et navn for å snakke om vårt eget kjønnsorgan, men nå, med prevensjon og sjølbestemt abort og en ny type kvinnebevissthet har kvinner mulighet til å prøve seg fram og eksperimentere, og mange er i gang med å utforske egne lyster og lengsler.

Vi er sammensatte mennesker med et hav av muligheter, vi er kvinner med det ene beinet i klisteret, og det andre søkende framover mot noe nytt, og av og til – i strålende øyeblikk – kjenner vi at også her i denne verden er det mulig å sveve.

(Dette er ei innledning jeg holdt høsten 2009. Den er ikke vitenskapelig og nøyaktig m.h.t. tidspunkter og kronologi, og den utelater mye som tilhører det store bildet. Arbeiderbevegelsens Arkiv samler materiale om kampen. De har Fellesaksjonens materiale og noe fra Kvinnefronten, og eskene mine kommer i løpet av året. Kontakt arkivet om du har noe fra den gang. En dag dukker det kanskje opp et nysgjerrig menneske som setter seg ned, og vil sette sammen historia? (U.R.)).

Margunn Bjørnholt er magister i sosiologi og forsker ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

I begynnelsen av 1990-tallet møtte jeg en venn dagen etter at han var blitt far for annen gang. Lysende av stolthet erklærte han: Hun var så flink! Sto og fødte! Stoltheten over konas innsats under fødselen har ikke hindret ham i å ta et likeverdig ansvar som far. Dette er mannen som åpnet jobbintervjuer med at han bare kunne jobbe mellom ti og tre på grunn av barn i barnehagen.

Jeg føler, altså krever jeg

Minnet om dette møtet med en stolt far og ikke minst partner, kommer til meg da jeg leste kronikken av Ole Martin Holte i Aftenposten (16. mars 2008), med tittelen «En nybakt fars tanker». Kronikken åpner og avsluttes med at menn må kreve mer av fødselspermisjonen. Underveis er hans egne sterke følelser og opplevelser som far i fokus, og disse er også begrunnelsen for at menn skal kreve sin rett. Når det først og fremst er fars egne følelser og opplevelser som vektlegges, blir permisjonstiden en opplevelsesferie og en mulighet for egenutvikling for far.

Takknemlig barn

Når Holte tillegger barnet det tenkte utsagnet «Se, pappa, nå klarer jeg det! Så fint at du har vært der og støttet meg», blir barnets glede over egen mestring til anerkjennelse av fars omsorg, det blir barnet for far, og ikke barnet i og for seg selv som blir viktig. Å glede seg over og med sine barn hører foreldreskapet til, men barn forventes normalt ikke å være takknemlige for foreldrenes omsorg. Det takknemlige barnet reflekterer både et narsissistisk farsprosjekt og farsomsorg som noe annet og bedre enn annen omsorg. Det er ikke første gang følsomme fedre som klager over morsfokusert fødselsomsorg, får spalteplass i Aftenposten. For to år siden, 21. februar 2007, hadde rådgiver i Reform ressurssenter for menn, Ole Bredesen, en kronikk der han beskrev hvordan han som blivende og nybakt far opplevde at svangerskapsomsorgen var for mor–barn-fokusert og at han ble usynliggjort. Han opplevde det som farsfiendtlig at jordmor i en diskusjon om smertelindring slo fast at det var mor, jordmor og livmor som skulle gjøre jobben, og som krenkende at det nyfødte barnet fikk morens navn rundt håndleddet på sykehuset.

Morsfokus truer far

Mens mor ikke var tema annet enn som konkurrent til far i farskronikken, tegnes barnemoren i årets nybakt far-kronikk med en viss tvetydighet. På den ene siden har opplevelsen ført dem nærmere som familie. Samtidig beklager faren seg over at fokuset i et fødselsforberedende kurs var «99 prosent» rettet mot mor, og at han under fødselen måtte overlate kontrollen til sin kone. Når menn må kreve sin rett, er det fordi «mødre ikke vil dele foreldrepermisjonen», som fremstilles som et privilegium og et nyoppdaget gode for menn, og han «tilraner seg følelser og tanker som tilhørte kvinnenes domene». Den konkurranseorienterte og nesten aggressive språkbruken står i kontrast til de positive følelser som formidles. Det er som om mødrene er i veien og truer fars opplevelser og identitet som far. Både årets og fjorårets nybakte far skriver seg inn i en samtidstradisjon som ser far–barn-relasjonen som en eksklusiv rett for menn, og som del av et individuelt og konkurrerende foreldreskap, der det biologiske morskapet blir en trussel mot dem som fedre.

Mor må ut

Det individuelle og konkurrerende foreldreskapet, der mor må ut for at far skal slippe til, står i motsetning til en forståelse av foreldreskapet som et felles ansvar, og parforholdet som en arena for samarbeid og fellesskap. Ut fra en partnerorientert forståelse av foreldreskap blir mors særlige bidrag ikke en trussel mot menns farskap, men kanskje heller, slik som i min venns tilfelle, en kilde til beundring og respekt. Spørsmålet er om de forurettede fedrene signaliserer en generell endring i syn på foreldreskap og parforhold, der det individuelle foreldreskapet og særlig farskapet blir viktigere, mens parforholdet og familien som helhet nedtones. Psykoanalytikeren Daniel Stern finner en tendens til at i noen likestillingsorienterte par blir far en konkurrent til mor. Når man samtidig vet at støtte fra partner betyr mye for mors mestring og forhold til barnet, er det ikke gitt at det konkurrerende foreldreskapet er til beste hverken for barnet, mor, far eller familien som helhet.

Sutrete menn

I et prosjekt om menn og likestilling, intervjuet jeg en likestillingsorientert mann som ble far tidlig på 1980-tallet, og som tok ulønnet permisjon lenge før pappakvoten var påtenkt. Han stilte seg uforstående til dagens unge fedre:

Fra humanisme til maskulinisme.

I sin doktoravhandling fra i fjor viste Helena Hill at den svenske mannsbevegelsen hadde utviklet seg fra et humanistisk, profeministisk og androgynt utgangspunkt på 1970-tallet, i antifeminististisk og maskulinistisk retning i løpet av 1980-tallet. Fra å legge vekt på likhet mellom kjønn og retten til å være menneskelig, dreide fokus i retning av kjønnsforskjell og retten til å være mannlig. Også i Norge synes tenkning og politikk om menn og likestilling å være preget av antifeministiske og maskulinistiske undertoner.

I middelklassen

Det er ikke kjent i hvor stor grad det individuelle og konkurrerende foreldreskapet praktiseres blant folk flest, kanskje har det først og fremst slått igjennom i deler av middelklassen. Det kan også dreie seg om et ideologisk gjennomslag som ikke nødvendigvis gjenspeiles i praksis. En politikk som primært støtter opp om det individuelle foreldreskapet, kan være i konflikt med både kvinners, barns og også med mange menns interesser. Kanskje er det på tide med et nytt fokus på familien og støtte til partner som en del av menns bidrag til et godt familieliv og likestilling.

(Artikkelen sto i Aftenposten 14. april 2008)

Har lovgiverne og likestillingsapparatet vært utsatt for en fiendtlig overtakelse, og blitt en institusjonell forlengelse av aggressive fedreinteresser?
Representerer denne koalisjonen vanlige likestillingsorienterte menn og deres interesser?

Margunn Bjørnholt er magister i sosiologi og forsker ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Jeg hevder at to motstridende strømninger i forhold til menn og likestilling har eksistert tilnærmet parallelt siden 1970-tallet:

– En partnerorientert og profeministisk linje som oppsto som et konstruktivt svar på kvinnefrigjøringen på 1970-tallet og som dominerte tenkningen om menn og likestilling i dette tiåret. Denne linjen er først og fremst videreført i den kritiske mannsforskningen, men har stadig mindre gjennomslag i meningsdannelse og lovprosessser.

– En rettighetsorientert og antifeministisk linje som oppsto i de første gruppene av «uforskyldt skilte menn» som deltok aktivt i lovforarbeidene til Barneloven av 1981, og fikk betydelig gjennomslag her og i senere lovendringer på barne- og familieområdet. Rettighetsorienterte fedreinteresser er godt organisert og har hatt betydelig og økende gjennomslag i meningsdannelse og lovprosesser de siste årene.

Jeg argumenterer for at det har skjedd en utvikling der den antifeministiske retningen har vunnet hegemoni i forhold til meningsdannelse og politikk, mens den profeministiske posisjonen som var kritisk til «mannsrollen» i liten grad har et politisk uttrykk i dag.

Profeministisk kritikk av mannsrollen

I 1976 kom mennenes svar på FNs kvinneår 1975, med En bok om menn (Bjørkly red.) som blant annet tok opp «Kvinnefrigjøringens konsekvenser for mannen, tiden og privatlivet» (Rudeng og Westerberg). Boken og forfatterne har en klart profeministisk agenda. I forordet heter det blant annet at «imøtekommelsen av kvinnebevegelsens forventninger bare gjelder rettferdige, selvfølgelige krav». Dette var også tiden for de første bevisstgjøringsgruppene for menn, og en av bidragsyterne (Bjørkly) skriver om dette.

Kritikken av mannsrollen var imidlertid ikke ny. Erik Grønseth og andre pionerer i den norske familie- og kjønnsrolleforskningen, som Tiller (se bl.a. 1958 og 1962) og Brun-Gulbrandsen (1958, 1958), hadde tidlig problematisert mannsrollen i den tradisjonelle familien. Erik Grønseth formulerte en banebrytende teoretisk kritikk av Parsons teori om den funksjonsdelte familien (1956) og den mannlige forsørgerrollen (1970). Ifølge Grønseth førte den mannlige forsørgerrollen til avhengighet og dominansforhold i ekteskapet, der både menn og kvinner ble hindret i sin livsutfoldelse.

Ektefelledelt arbeidstid – et aksjonforskningsprosjekt for likestilling

I første halvdel av 1970-tallet fikk Grønseth mulighet til å prøve ut sine ideer i praksis. Etter initiativ fra leder av Norges familieråd, legen Ola Rokones, startet Grønseth i 1971 aksjonsforskningsprosjektet «Ektefelledelt arbeidstid» der ektepar skulle jobbe deltid og dele på å passe barna (Grønseth 1975, Grue 1978). Prosjektet fikk stor oppmerksomhet fra media over hele verden, og initiativtakerne så dette som et alternativ til en modell med begge foreldrene i heltidsjobb og barna i barnehager. Grønseth mente at det ikke ville føre til likestilling om kvinner også gikk ut i fulltidsjobb eller alternativt, at bare kvinner jobbet deltid, mens de fortsatt hadde hovedansvaret hjemme. For at det skulle bli likestilling måtte også husarbeid og barnepass bli omfordelt, slik at menn tok mer aktivt del. I forsøksprosjektet var det en viktig premiss at begge – også mennene – skulle jobbe deltid, noe som var uvanlig da som nå (jfr. tittelen på sluttrapporten( 1)). Prosjektet ble oppsummert som en suksess, og de arbeidsdelende parene ble funnet å være usedvanlig likestilte.

Partnerorienterte menn og husarbeid som likestillingsprosjekt

Forholdet til kona og mennenes kompetanse og innsats i husarbeidet sto sentralt i de arbeidsdelende ekteparenes fortelling om likestilling og likeverd i deres parforhold da de ble intervjuet på nytt i en oppfølgingsstudie (Bjørnholt 2009 og Bjørnholt (under utgivelse). Dette til tross for at de i praksis delte likere på barneomsorg enn på husarbeid (Grue, 1978), slik man også finner i senere studier (Vaage 2002, Brandth og Kvande 2003). Vektleggingen av husarbeid kan ses som uttrykk for at husarbeidet fortsatt hadde sterk diskursiv kraft som en del av det likestilte parforholdet på 1970-tallet.

I dag gjenstår husarbeidet som «det ufullendte demokratiprosjektet» (Brandth og Kvande 2003:169), og menn som deler på fødselspermisjon og barneomsorg synes å kunne velge bort husarbeidet. Fokus er flyttet fra deling av husholdsarbeidet og parforholdet til far–barn-relasjonen som endringsarena. Per Are Løkke (2003) er et sjeldent unntak, som fortsatt entydig plasserer seg i den tidlige profeministiske tradisjonen, der deling av husarbeid er et viktig element i likestillingsbestrebelsen i parforholdet. I boka Farsrevolusjonen beskriver han hvordan han har brukt Tidsnyttingsstudiene fra Statistisk sentralbyrå som bibel for å prøve å bidra til likestilling i eget parforhold– og hvor vanskelig han har opplevd at det er. Videre beskriver han det å være en god far som noe som har krevd et aktivt arbeid fra hans side. Da han presenterte boka i ulike fora, møtte han mangel på forståelse fra yngre menn (Løkke 2003b). Dette tyder på at menn i dag tar både farskapet og likestillingen for gitt, men endringene har i større grad skjedd på diskursivt nivå enn når det gjelder praksis. Ser man på tidsbruken blant småbarnsforeldre, er det vel så mye kontinuiteten som endringene som slår en, og fortsatt tar kvinner en betydelig større del av ansvaret for barn og husarbeid. Fortsatt jobber småbarnsfedre mest av alle, og det er alt overveiende kvinner som reduserer arbeidstiden og jobber deltid for å ta seg av barn og familie (Kjelstad 2006).

Organisasjoner som arbeider med endring av menn i dag

I dag har fokus for den profeministiske delen av mannsbevegelsen dreid fra den enkelte manns ansvar for likestilling i egne nære relasjoner og i samfunnet generelt, til enkeltfenomener, særlig menns vold mot kvinner. Det er først og fremst her at enkelte mannsgrupper engasjerer seg i det man kan tolke som en likestillingsorientert og profeministisk retning. Dette gjelder for eksempel Hvitt bånd-kampanjen, men denne har vunnet ubetydelig oppslutning blant menn flest. Selve symbolet, det hvite båndet, har fra 2005 blitt tatt som symbol for et annet godt formål; fattigdomsbekjempelse. Etter en serie overfallsvoldtekter er det imidlertid også dannet et eget mannsinitiativ mot voldtekt.

To organisasjoner, Alternativ til vold og Reform ressurssenter for menn, må også sies å representere en sosial praksis som kan plasseres i en profeministisk tradisjon.(2) Begge har som mål å gi råd til menn og endre menns atferd, spesielt i forhold til vold; ATV driver behandling av voldelige menn og Reform driver sinnemestringskurs.

Et prinsippielt problem med den terapeutiske tilnærmingen til menns vold er at den representerer en sykeliggjøring av voldsmenn som skygger for voldens maktdimensjon og utydeliggjør samfunnets ansvar (se Wagner-Sørensens bidrag).

Forholdet til likestilling er også overraskende tvetydig hos sentrale aktører i en av organisasjonene. Høsten 2006 hadde forbrukerforskeren Runar Døving (som jeg kommer tilbake til), en kronikk (Aftenposten 14.10.2006) med harde utfall mot morsmakt og oppfordring til mannskamp for likestilling.(3) Han fikk ros for utspillet fra likestillingsminister Karita Bekkemellom, som på sin side ble applaudert av Per Kristian Dotterud og Jørgen Lorentzen. Dotterud og Lorentzen skrev blant annet:

«Det er en forholdsvis ny øvelse for oss å forsvare en statsråd ansvarlig for likestilling, men nå har det vært lettere enn på lenge». (Klassekampen 30.10.2006).

Tatt i betraktning Dotteruds stilling som daglig leder av Reform og tidligere stilling som likestillingsdirektør, er det interessant at han posisjonerer seg som grunnleggende i motsetning til «en statsråd ansvarlig for likestilling». Det samme gjelder Jørgen Lorentzen, som har frontet Hvitt båndbevegelsen, er styreleder i Reform og en sentral aktør sentral i nordisk og norsk mannsforskning.

Det er en tendens til at fokus på menn og likestilling forankres i en forståelse av at menn er diskriminert som fedre. For eksempel skriver rådgiver i Reform, Ole Bredesen (kronikk Aftenposten 21.02.2007), om hvordan han som blivende og nybakt far opplevde at svangerskapsomsorgen var for mor–barn-fokusert og at han ble usynliggjort som far. Han opplevde det som farsfiendtlig at jordmor i en diskusjon om smertelindring slo fast at det var mor, jordmor og livmor som skulle gjøre jobben og som krenkende at det nyfødte barnet fikk morens navn rundt håndleddet på sykehuset. Indignasjon, krenkethet og fokus på urettferdighet deler Bredesen med de fleste som uttaler seg om eller på vegne av fedre. Et syn på menn som diskriminert og en omvendt forståelse av likestilling synes dermed å ha et visst gjennomslag, også hos presumptivt profeministiske mannsorganisasjoner og -forskere.

Lite (makt-)kritisk mannsforskning

En forklaring på glidningen fra et profeministisk til et mer rettighetsorientert perspektiv kan være at den nordiske mannsforskningen i mindre grad er preget av et kjønnsmaktsperspektiv enn mannsforskningen i den anglosaksiske verden, representert ved blant andre Connell, Kimmel, Pringle, Hearn.(4) Den nordiske mannsforskningen har i større grad tatt utgangspunkt i «a historical gender view» (Ekenstam 2006), og har i større grad orientert seg mot historisk dokumentasjon av ulike sider ved menns praksiser (Liljequist 1992), litterære tilnærminger (Lorentzen 2004 og Kolnar 2006) samt leting etter eksempler på endrede maskuliniteter, (se f.eks. Holter 2003, Ekenstam 2001).(5) Nordiske menn ses som mer likestillingsorienterte, og det hevdes at Connels maskulinitetstypologier og særlig vektleggingen av makt, ikke passer på nordiske menn som ses som mer androgyne (Holter, Aarseth 1993) eller likestillingsorienterte (se Holter 2007, Aarseth 2007 og Ekenstam 2007).

Hearn og Pringle (2006) peker på at deler av den nye mannsforskningen neglisjerer eller forvrenger feministisk forskning «with sometimes overt, sometimes more subtle contempt for their results and theses»(side 15). Nordberg (2006) kritiserer den svenske manns-forskningen for å neglisjere feministisk forskning og underspille maktrelasjoner mellom kvinner og menn. Interessant nok tar også Nordberg (2007) fraspark i feministisk forskning til fordel for en poststrukturalistisk tilnærming.

Innen norsk mannsforskning har et omvendt maktperspektiv også fått et visst gjennomslag, blant annet gjennom Holter og Aarseths mye siterte Menns livssammenheng (1993), der kvinners meransvar i hjemmet forstås som uttrykk for modellmakt. og kvinnen skaffer seg en maktposisjon ved å innta posisjonen som «Giveren» i en gaverelasjon (Aarseth (1995:57).

Mens den kritiske mannsforskningen problematiserer negative maskuliniteter/ menn, med en tydelig utpeking av makt og menns interesser, i forhold til vold og i arbeidslivet, er rettighetsorganisasjonene i liten grad i fokus for mannsforskningen. I en stor oversikt over nyere mannsforskning (Kimmel, Hearn, Connell 2005), er for eksempel bare en studie av Hvitt båndbevegelsen med som et eksempel på menns kollektive bestrebelser for kjønnsrettferdighet. De langt større og mer innflytelsesrike, antifeministiske, organiserte fedreinteressene synes å falle utenfor den kritiske og profeministiske mannsforskningens empiriske interessefelt.

Kimmel tok opp spørsmålet om fedrerettighetsgrupper og antifeministiske grupper (1995:38), og erkjente at kjønnsforskerne ikke har møtt disse holdningene godt nok. Ifølge Kimmel var forklaringen at disse gruppene «ikke akkurat overbefolker universiteter eller samfunnsvitenskap». I Norge er det en viss overlapping mellom organiserte fedreinteresser og akademia, ikke minst i form av forskere på andre felt som uttaler seg i kraft av å være menn/fedre, som litteraturprofessor Arild Linneberg (1997), som publiserte et rasende partsinnlegg i sin egen sak om daglig omsorg med ekskona som bok og forbrukerforskeren Runar Døving som omtales annetsteds. Det er også eksempler på medlemmer av fedrerettighetsgrupper som er eller blir akademikere. Ronny Skaar var aktiv i F2F (se Rækken og Skaar 1997 og Skaar 2001) før han tok hovedfag i historie på Barneloven 1981. At holdninger fra F2F-tiden fortsatt henger igjen, viser følgende passasje i oppgaven, der Skaar (2003:103) skriver om Barnelovutvalgets (1977) forlag om lovfestet rett til samvær: «Den moderne kvinnebevegelsen var frempå også i dette spørsmålet» – som om kvinnebevegelsen er en illegitim part. At kvinnebevegelsens protester ble overhørt og ikke tatt til følge, mens fedrerettighetsgruppene fikk gjennomsslag på sentrale punkter, problematiserer han ikke.

At mannsforskningen viser så liten interesse for de mest innflytelsesrike mannsgruppene og organisjonene i dag er et paradoks. Det er en fare for at mens den kritiske mannsforskningen forfiner sine teorier om maskuliniteter, og de terapeutiske organisasjonene behandler enkeltmenns voldsproblematikk, overlates meningsdannelsen og politikkutformingen til rettighetsorienterte fedrerettighetsorganisasjoner med en omvendt likestillingsforståelse.

Den barneorienterte maskuliniteten – et vidundermiddel

En grunn til at fedrerettighetsgruppene hittil ikke har blitt underlagt et kritisk forskerblikk fra mannsforskernes side, er kanskje en viss ambivalens, idet også den kritiske mannsforkningen deler den utbredte forestillingen at omsorg for barn vil ha en terapeutisk virkning på menn. Det tas for gitt at dersom menn deltar mer i omsorgen for barna, vil det føre til at menn for eksempel blir mindre voldelige og i mindre grad begår overgrep (Russel 2001:56) eller at det blir mindre prostitusjon (Månsson 2001:146).

Det er få referanser innen mannslitteraturen til forskning og litteratur som problematiserer forestillingen om den barneorienterte maskuliniteten som ledd i likestillingsprosjektet, til tross for at en betydelig forskningslitteratur tyder på at farskapet i første rekke er et individuelt prosjekt for den enkelte mann, og at det i betydelig grad er knyttet til egen selvrealisering, og i liten grad til likestilling med partner eller i samfunnet. (Se Bekkengen 2002, Bjørnberg, 2000, McMahon 1999). Sammenhengen mellom kamp for fedrerettigheter og vold har hittil i liten grad blitt tematisert innen mannsforskningen, men Hearn og Pringle (2006) anbefaler en tettere kobling av temaene menns omsorg og menns vold.

Menn og likestilling – fra å yte til å nyte

I 1970-årene var det enighet blant reformvennlige menn og mannsforskere om at likestilling krevde noe av menn. Utfra et partner-orientert perspektiv ble deling av barneomsorg og husarbeid sett som en viktig og nødvendig del av et likestilt forhold. Denne tenkningen synes i dag å ha få arvtakere utenom den kritiske mannsforskningen, og også innen den kritiske mannsforskningen ses den barneorienterte maskuliniteten som redningen for både mennene og likestillingen, noe som uvegerlig nedfeller seg i krav om økte rettigheter for fedre. Fra noe menn skal bidra til i forhold til partner og i samfunnet, blir likestilling noe menn skal få.

En slik utvikling synes å være en del av en generell trend for mannsbevegelser verden over. Kimmel (1996/2006) påviser også en vending fra en profeministisk mannsbevegelse (1992) til maskulinitetsbevegelser som ser menn som undertrykt i USA. Messner (1997) forklarer dette med at den liberale mannsbevegelsen hadde sett menn og kvinner som like undertrykt, men kvinnebevegelsen og kvinner fikk mest oppmerksomhet, og etterhvert begynte menn å synes synd på seg selv, og mannsundertrykkelsen ble viktigere for dens selvforståelse. I sin doktorgradsavhandling om den svenske mannsbevegelsen viser Helena Hill (2007) at det også i Sverige skjedde en vending fra en profeministisk mannsbevegelse på 1970-tallet til en mer antifeminisitisk og rettighetsorientert og antifeministisk bevegelse i løpet av 1980-tallet.

Mannsrolleutvalget

Det norske Mannsrolleutvalget blir i dag gjerne tatt til inntekt for en profeministisk og endringsorientert posisjon.(6) Utvalget ble oppnevnt i 1986 med det svenske Mannsrolleutvalget som modell, og den tidligere kritikken av mannsrollen var en del av bakgrunnen. Ser en på utvalgets retorikk og forslag, plasserer det seg i en mer selvbevisst mannsorientert tradisjon, der menns egne erfaringer i større grad skal legges til grunn og der menn må få gjøre det på sin måte samtidig som man forutsetter et motsetningsforhold mellom menn som ønsker å ta mer omsorg hjemme og kvinner som «ser på hjemmet som sin naturlige arena»(10). Fra en tidligere forståelse der kvinners meransvar for hus-og omsorgsarbeid ble sett som del av en patriarkalsk undertrykking, så man i større grad på hjemmet som en sfære for kvinners dominans og makt. Mannrolleutvalget kommer dermed til å fungere som bro mellom den tidlige profeministiske mannsbevegelsen på 1970-tallet, og en mer rettighetsorientert linje. Det illustrerer også den glidende overgangen fra diskursen om likestilling, «nye menn» og «gode fedre» til en politikk og tenkning dominert av en omvendt likestillingsforståelse og krav om rettigheter for menn som fedre. I en analyse av Mannsrolleutvalget fant Foshaug (1991) at utvalget var preget av

«et anstrengt forhold til kvinnebevegelsen og (…) så kvinne(r) (bevegelsen) som den naturlige motpart. Utvalget identifiserte seg med (småbarns) fedre/karrierejegere, og tradisjonelle maskuline verdier var i høysetet. Situasjonsoppfatningen deres var i stor grad preget av at kvinner hadde oppnådd likestilling, på menns bekostning. Menn må derfor reise seg og kreve sin rett.»

Foshaug konkluderte med at Mannsrolleutvalget gikk inn for et mest mulig valgfritt farskap med flest mulig rettigheter og færrest mulig plikter.

Oftung (1995:9) skrev om kritikken av Mannsrolleutvalget at menn dels ble fremstilt som ofre og dels som verdige til å ha omsorg for barn, noe som ga store fordeler i rettighetskampen:

«Det er slående å se at verdighetsperspektivet og offerperspektivet skaper et retorisk grep om debatten når de brukes om hverandre: Som offer kan en ikke klandres, som verdig kan man stille krav. Mulighetene for å veksle mellom disse standpunktene kan tjene det samme mål: Å danne et godt grunnlag i kampen om sympati, ressurser og tillit. Jeg tenker her på områder som skilsmisseforhandlinger, tildeling av foreldreansvar etter skilsmisse, eksklusiv rett til deler av fødselspermisjonen osv.»

Oftung koblet ikke dette med konkrete aktører, men skrev særskilt om fedrerettighetsgrupper, blant annet Foreningen 2 Foreldre. Oftung grupperte ikke disse under antifeministiske grupper, som han hevdet vi i liten grad hadde noen av i Norge. Jeg finner det mest fruktbart å omhandle fedrerettighetsgruppene som del av en grunnleggende antifeministisk bevegelse.

Uforskyldt skilte menn tar loven i hånd

Parallelt med de feministisk inspirerte tilløpene til mannsbevegelse og bevisstgjøringsgrupper for menn, oppsto også grupper av «uforskyldt skilte menn» og fedrerettighetsforkjempere i løpet av 1970-tallet. Disse fungerte som viktige premissleverandører og bidragsytere til en radikal endring av Barneloven av 1981 (Gundersen 1984). I sin gjennomgang av prosessen som ledet frem til endringene av Barneloven, peker Gundersen på at «sett i forhold til deres tallmessige styrke, må mobiliseringsgraden sies å ha vært særlig sterk blant gruppen enslige fedre og fraskilte menn»(side 160).

Fedregruppene fikk gjennomslag i form av en radikal lovendring der det ble innført formell likestilling mellom foreldre etter skilsmisse, og regelen om mors fortrinn til (små) barn ble opphevet – mot kvinnebevegelsens og de fleste fagfolks innvendinger. Fedregruppene argumenterte sterkt for egne rettigheter som fedre, samtidig som de argumenterte med at kontakt med far var til barnets beste. Det går en klar argumentatorisk linje fra disse første far/ barn-gruppene til organisasjoner i dag som fronter økte rettigheter for fedre. Det er også rimelig å forstå Mannsrolleutvalgets mer rettighetsorienterte og mannsbevisste argumentasjon på bakgrunn av at aktive fedrerettighetsgrupper hadde hatt en sterk påvirkning på lovprosesser og meningsdannelse i tiåret som lå mellom Boken om menn og opprettelsen av Mannsrolleutvalget.

Mannrolleutvalgets posisjonering av menn som vekselsvis ofre og verdige ga et driv til arbeidet for fedrerettigheter, som ble ytterligere forsterket av at fedrerettighetsgruppene og likestillingspolitikken tilsynelatende hadde felles mål. Det å bevege menn inn i omsorgen for barna har gradvis blitt et av de viktigste virkemidlene for likestilling, og fedregruppenes intitativ tolkes som vilje til å ta mer omsorg for barn.

Fedregruppenes viktigste kampsaker har vært konsentrert om økte rettigheter og reduserte plikter ved samlivsbrudd, som rett til samvær og foreldreansvar og lavere bidrag, i tillegg har større kontroll med det biologiske farskapet spilt en viktig rolle helt siden arbeidet med Barneloven av 1981. Det siste tiåret har representert gjennomslag for en rekke fedrekrav, i form av flere farsvennlige lovendringer og en farsvennlig rettspraksis.

Deling av fødselspermisjon ble i første rekke gjennomført som et statsfeministisk likestillingstiltak, og har først blitt en sak menn engasjerer seg i de siste årene. Etterhvert har kampretorikken også inntatt diskusjonen om deling av fødselspermisjon. Dagsavisens Erik Kalseth hadde for eksempel en oppfordring til mannskamp om deling av fødselspermisjon (Dagsavisen 23.03.2004). Til å gjelde felles omsorg for barn mellom foreldre som presumtivt fortsatt elsker hverandre, er aggresjonsnivået overraskende høyt. I et debattprogram om deling av fødselspermisjon på TV (Standpunkt 30.11.2004), slapp en synlig aggressiv Runar Døving katta ut av sekken: Mor må tvinges ut av hjemmet for at far skal slippe til – og det handler om å posisjonere seg i forhold til barna i tilfelle skilsmisse.

Nytt mannspanel

I august 2007 oppnevnte likestillingsministeren et Mannspanel bestående av 32 menn – en endring fra Mannsrolleutvalget, som også hadde kvinnelige medlemmer. Deltakerne er ifølge Likestillingsminister Bekkemellom «menn som har engasjert seg i samfunnsdebatten».

Hvor dette kan bære hen, kan man få et inntrykk av etter de første utspillene fra medlemmer av panelet. Først ut var Knut Haavik, stifter og mangeårig redaktør av skandalebladet Se og Hør som erklærte at likestillingen har gått for langt og at panelets oppgave var å svinge pendelen tilbake i favør av menn (NRK Søndagsrevyen 29.07.2007). Økte rettigheter for fedre ved samlivsbrudd og deling av fødselspermisjon pekte seg raskt ut som et hovedfokus for panelet. Den homofile kjendisfaren, Arve Juritzen, gikk raskt ut og markerte at han ville jobbe for økte rettigheter for fedre ved samlivsbrudd (Dagsnytt 18, NRK 06.08, Aftenposten 07.08). Han har, siden han selv ble far, vært en profilert forkjemper for fedrerettigheter, og mener «norske menn er dømt til å være fedre på kvinnenes nåde». (Dagbladet 16.10.2006). Juritzen er homofil og alenefar til et barn han har fått ved hjelp av surrogatmor og eggdonator. Beslutningen om å designe et biologisk eget og teknisk morløst barn, istedet for å adoptere eller, som mange andre homofile menn, å få et vennskapsbarn med en lesbisk venninne, begrunnet han i intervju med VG den 29.05.2004 med at fedre hadde så svake rettigheter i Norge at han ikke kunne ta sjansen på å få bråk med en eventuell mor. Det er interessant at Juritizen som homofil alenefar så entydig posisjonerer seg i et motsetningsforhold til mødre. Panelmedlem Jørgen Lorentzen etterlyste en endring av barneloven i fars favør etter samlivsbrudd (Aftenposten 07.08). Utfra mandat, sammensetning og utspill fra panledeltakerne, synes Mannspanelet i hovedsak å føye seg inn i kampen for menns rettigheter utfra en omvendt likestillingsforståelse.

Moderne fedrerettighetsorganisasjoner

Foreningen 2 foreldre er den største av fedrerettighets-organisasjonene. Foreningen argumenterer for økte fedrerettigheter utfra en grunnforståelse av at menn er diskriminert og at kvinner/staten/lovene eller praktiseringen av dem hindrer menn i å ta omsorg. Foreningen har nære kontakter til det offentlige likestillingsapparatet, og driver en betydelig lobbyvirksomhet med jevnlige møter med departement og andre aktører i likestillingsfeltet. Den har vært en viktig pådriver og fått gjennomslag for en rekke av sine kampsaker i tiden 1997– 2007, som økte rettigheter for fedre ved samlivsbrudd, endring av bidragsreglene og nye regler for farskap. Foreningen lykkes i betydelig grad å sette dagsorden gjennom en nøye orkestrering av utspill i media og aktiv påvirkning av politikere/embedsverk og lovprosesser. F2F, og i en viss grad andre fedrerettighetsgrupper, har i betydelig grad blitt tatt inn i varmen og fungerer som pådrivere for lovforslag med kontakter i flere partier, fra (det sterkt høyreorienterte) FrP til (det sosialistiske) SV, og får jevnlig møte likestillingsombud, departement, politikere og presse.

Et eksempel på dette er foreningens arbeid med sin siste store kampsak, delt omsorg og delt bosted. Høsten 2006 erklærte F2F på hjemmesiden at de hadde startet en kampanje for delt omsorg. Samtidig tok de initiativ til å møte likestillingsdepartementet for å bli orientert om hvor langt departementet er kommet i sitt arbeid for å likestille kvinner og menn på foreldre-området, et møte som fikk redaksjonell omtale i forkant i Aftenposten. Noen uker etter ble det nedsatt et offentlig utvalg (Barnelovutvalget) der det i mandatet heter at «et viktig fokus er behovet for å sikre barn kontakt med begge foreldre etter samlivsbrudd». Videre at utvalget skal «se nærmere på om barnets beste kan ivaretas bedre gjennom å legge forholdene til rette for en mer lik fordeling av omsorg og ansvar mellom foreldrene». Mandatet kan leses som noe nær en bestilling fra F2F om delt omsorg og delt bosted som hovedregel. Som selvskreven deltaker i råd og utvalg på barne- og familieområdet deltar F2F også i utvalget.

Mediautspill er ofte påfallende godt koordinert med utspill og lobbyfremstøt fra fedrerettighetsorganisasjonene. F2Fs erklærte kampanje for delt omsorg, deres mediaomtalte møter med departementet og oppnevnelsen av barnelovutvalget, falt også sammen med utspillet om mannskamp for likestilling fra Runar Døving, som avstedkom bred støtte fra blant andre likestillingsministeren, leder av Reform og mannsforskeren Jørgen Lorentzen.

Media spiller en viktig rolle ved ukritisk å formidle og forstørre opp fedregruppenes lobbyvirksomhet, og bidrar til en positiv profilering. Under tittelen «Fedre ønsker mer omsorg», hadde NTB følgende oppslag den 30.09.2003:

«En gruppe fedre som ikke har den daglige omsorgen for sine barn, ønsker mulighet til å gi mer og bedre omsorg. Derfor tok de i går initiativ til et seminar hos Likestillingsombudet med det formålet å legge til rette forholdene rundt fedres omsorg.»

Det samme gjentok seg i 2004 (Aftenposten 02.03.04):

«De har kjempet mot barneloven, mot rettsapparatet, mot trygdekontor, mot opinionens gjengse oppfatning av hva som egentlig er til barnas beste.»

Når Likestillingsombud og andre myndigheter lar seg trekke inn, representerer det både en seier for fedreinteressene og en mulighet for å transformere private konflikter om samvær og daglig omsorg til den offentlig diskursen om «mer og bedre omsorg». Ifølge de kjempende fedrene selv er deres tapte rettssaker bevis på at de «ikke får lov» å ta omsorg for sine barn, et syn de får fremme uimotsagt gjennom å bli invitert til møter med politikere og gjennom media. At gruppen samlet har stor erfaring fra rettsvesenet fra egne saker om daglig omsorg, samvær og bidragssaker, taler ikke til deres fordel. Derimot er det en overhyppighet av vold og overgrep blant saker om daglig omsorg og samvær som havner i retten (Skjørten 2004 og 2005).

Internett og media er viktige arenaer for fedrerettighetsgruppene, både som en handlings- og læringsarena, og verstingene blant fedrerettighetsorganisasjonene er et nettbasert miljø drevet av en håndfull enkeltpersoner som står bak organisasjoner som tilsynelatende bare eksisterer i navnet og nettfora med adresser som koopterer eller knytter dem til likestilling og krisesentre, som likestilling.org, likestilling.com, krisesenter.org (sistnevnte er nettsted for Forum for menn og omsorg). Innholdet på disse nettstedene består i stor grad av hatske innlegg mot statsfeminisme, krisesentre og barnevernet, der kamp for fedrerettigheter går hånd i hånd med bagatellisering av vold mot kvinner og utfall mot krisesentre. Leder av barnefaren.no ble forøvrig i 2004 dømt for voldtekt av ekskona (Bergens Tidende 08.12.2004).

Små grupper og enkeltpersoner kan også ha betydelig gjennomslag i media. Da en landsomdekkende innsamlingsaksjon (TV-aksjonen) i 2005 gikk til støtte for Fokus’ arbeid mot vold mot kvinner, meldte flere media at fedreorganisasjoner protesterte mot innsamlingsaksjonen. Norges kanskje viktigste TV-debattprogram, Redaksjon en, inviterte to representanter til debatt med de ansvarlige for innsamlingsaksjonen. I ettertid avslørte Aftenbladet (22.10.2005) at hele aksjonen besto av én fedreaktivist og hans advokat, mens organisasjonene de hevdet å representere, lot til å være ikke eksisterende.

Mannsdagen

Mannsdagen, den 5. oktober, ble opprettet av kunstneren Arne Bendik Sjur og psykologene Bjørn Skar Ødegård og Bjørn Blumenthal i 1988. Dagen hadde ikke noen klar målsetting, og en slem tolkning er at den er et svar på eller en protest mot kvinnedagen. En mer velvillig tolkning er den som stifterne selv gir, der de hevder dagen var ment å sette fokus på menn og menns problemer. Om en skulle være enda mer velvillig kunne man tolke dagen inn i en mer profeministisk sammenheng der behovet for at menn endrer seg står i fokus, men det er uklart om dagen har hatt et slikt fokus. Utfra hvordan innholdet i Mannsdagen har utviklet seg senere, må den i denne sammenhengen henvises til den antifeministiske retningen.

I 2004 ble det for første gang gjennomført et mannstog på Mannsdagen. En av inititivtakerne, «frilanser» Ole Texmo (aktiv på ulike nettsteder for fedrerettigheter) hadde samme dag (07.10.2004) en kronikk i Dagbladet, der han blant annet hevdet at «omfanget av menn/fedres angivelige vold mot kvinner og barn tidvis antar et massivt kritikkløst propagandapreg». Samme dag marsjerte han i spissen for et tog av 100 menn, enkelte for anledningen i Batmankostyme etter mønster fra fasadeklatrende fedrerettighetsgrupper i England.(7) Sammen med dem i toget gikk daværende direktør for Likestillingssenteret Long Litt Woon.

Gunnar Thorenfeldt (2004) harselerte over toget og det uheldige selskapet likestillingsdirektøren syntes å ha havnet i, og fant at de mest profilerte fedreforkjemperne ved nærmere ettersyn viste seg å være en stusslig flokk, med overvekt av yrkesmessig og sosialt marginaliserte personer, som har gjort pappakrigen og kampen mot kvinner og likestilling til hovedinnhold i livet. Thorenfeldt mente Texmo og co. hadde kuppet mannsbevegelsen, men spørsmålet er om ikke Mannsdagens utvikling illustrerer den glidende overgangen fra et litt vagt «fokus på menn» til ren mannskamp med representanter for det offentlige likestillingsapparatet som høye beskyttere.

Det offentlige likestillingsapparatet

Likestillingsministre fra ulike partier, fra Kristelig Folkeparti til Arbeiderpartiet, har de siste årene ført en meget farsvennlig politikk. Likestillingsministrene forsvarer jevnlig menns rettigheter og et syn på menn som diskriminert, som likestillingsminister Karita Bekkemellem (Aftenposten 29.11.2000):

«I dag tar loven omsorgsretten fra en av foreldrene, og i hovedsak har det vært mannen som mister kontakten med barna.»

Likestillings- og diskrimineringsombudet, Beate Gangsås, følger samme linje og hevder at «loven hindrer menn i å være fedre» (Dagbladet 16.10.2006). Siden foreldre har vært likestilt i forhold til barna siden barneloven av 1981, er det vanskelig å se hva statsråden og andre som bruker dette argumentet, mener. Likestillingsombudet(8) har også systematisk stilt seg på fedrenes side. Likestillingsombud Kristin Mile ble i Dagbladet den.01.2005 utpekt til mannens beste venn etter en rekke «omvendte» likestillingssaker. I 2002 uttalte hun følgende om likestilling og nye regler for fastsettelse av farskap:

«Vi fremmer likestillingssaker, vi også. For eksempel tok vi opp at menn skal kunne ta DNA-test i farskapssaker uten av barnets mor må gi sitt samtykke.» (Dagbladet – Magasinet – 11.03.2002).

At de nye farskapsreglene er Likestillingsombudets forslag, er oppsiktsvekkende. Dette har vært en viktig kampsak for fedrerettighetsgruppene helt fra 1970-tallet, og ble viet stor plass i forarbeidene til Barneloven av 1981 (Gundersen 1984). De nye farskapsreglene omtales av professor Peter Lødrup(2003) som en revolusjon, og som svært radikale i forhold til våre naboland. Med de nye reglene blir biologi det eneste kriteriet på farskap. Tidligere tidsfrist for å reise farskapssak (tre år) er fjernet, og fedre kan foreta farskapstest uten mors samtykke. (Se Annfelt 2005, som omtaler rebiologiseringen av farskapet som innføring av «sædens rett»). Endringen av farskapsreglene skjedde uten noen særlig debatt, og det fremgår av departementets begrunnelse at menn og fedregrupper hadde vært aktive pådrivere for endringen (Lødrup: 95).

Likestillingsombudet gikk også ut mot helsemyndighetenes anbefaling om at mødre burde amme lenger, kritiserte helsestasjoner for å være for mor–barn-orienterte, og hevdet at amming kom i veien for far (Dagbladet 11.03.2002).

Det er få som har kritisert den sterke farsorienteringen av likestillingspolitikken. Det synes tvert om å råde noe nær konsensus om rettighetslinja. Under overskriften «Karita gir mer til rike menn», konfronterte imidlertid Norges største løssalgsavis VG (23.12 2006), likestillingministeren med at ytterligere endringer av reglene for barnebidrag i farsvennlig retning vil ramme kvinner. Til det svarte hun at

«Om endringene vi gjør kommer mannen eller kvinnen til gode, er for meg knekkende likegyldig. Det som er viktig for meg, er at reglene oppleves rettferdige».

Når man vet at regelendringene har kommet i stand etter press fra organiserte fedreinteresser og at fedreorganisasjoner regelmessig har møter med departementet om fremdriften i departementets arbeid med foreldrelikestilling, er det stor fare for at det er fedrenes rettferdighet, og ikke mødrenes, som ligger likestillingsministeren på hjertet, og det nye Mannspanelet tyder på at det kommer mer av det samme.

En nordisk studie av menn og likestilling (Ekenstam 2007) finner at forholdet til partner fortsatt er viktig for likestillingsorienterte menn. Spørsmålet er om koalisjonen av aggressive fedrerettighetsgrupper og likestillingspolitiske aktører er i utakt med vanlige, likestillingsorienterte menn som ikke ser kvinner som hovedfienden i forhold til å ta mer omsorg for egne barn.

En grunn til at den brede aksepten av fedrerettigheter forstås som et virkemiddel for likestilling, er det kjønnsnøytrale likestillingsbegrepet og den feministiske kritikken av at velferdsstatens permisjonsordninger og foreldrerettigheter bidrar til kjønnskonservatisme (se Danielsen 2002). Dette bidrar til ideologisk legitimering av farsvennlige synspunkter og farsvennlig politikk. Den som er for likestilling er per definisjon imot kjønnskonservatisme, og fedrekrav får representere det moderne foreldreskapet. Dermed blir det et sammenfall mellom fedrerettighetsorganisasjonenes argumentasjon og argumentasjon for likestilling.

Krav til menn blir til rettigheter

Krav til menn omskrives nesten automatisk til rettigheter, noe dette intervjuet med prosjektleder for prosjektet Fostering caring masculinities (Kilden 2006) illustrerer:

«achieving gender equality is not just about achieving equality for women, but it is also about achieving equality for men. If men’s caring does not achieve equal status to women’s caring then the burden of childcare will continue to fall upon women, and gender equality in the workplace is not likely to be fully achieved». (Forfatters uthevelse)

Her ser vi hvordan menns manglende prioritering av omsorgen for egne barn i forhold til arbeidslivet omtolkes til manglende verdsetting av menns omsorg. Tanken synes å være at om menns omsorg blir verdsatt høyere, i form av økte rettigheter, vil menn yte mer. Svaret blir å likestille foreldre i større grad, slik det i stor grad har skjedd gjennom økte fedrerettigheter, både rettslig og i forhold til velferdsgoder som fødselspermisjon.

Konklusjon

De gode, forstått som genuint profeministiske og endringsorienterte mannsorganisasjoner, er spredte, få og dårlig eller ikke organisert. De kan nok være velmenende, men brenner kanskje ikke for saken i like stor grad som de hatefulle og energiske mannsforkjemperne. Det synes også å være en viss forskningsmessig berøringsangst i forhold til de handlekraftige og innflytelsesrike fedrerettighetsgruppene.

De antifeministiske fedrerettighetsgruppene er godt organisert og har gode nettverk og proffe lobbyister i forhold til media og lovgivere. De kjemper med sterk ideologisk overbevisning for en sak de tror på, ofte med en opplevd personlig krenkelse som drivkraft. Fedrerettsperspektivet har vunnet idemessig hegemoni. Fedre som uttaler seg offentlig om sitt farskap, plasserer seg rutinemessig innen farsundertrykkelsesuniverset, og fedre ses som diskriminert i forhold til mødre, også langt inn i de godes rekker.

En systematisk forveksling av de slemme med de snille fører til et stygt samrøre mellom rene mannsinteresser, forskning, media og det offentlige likestillingsapparatet. Mannskamp i farskapets navn blir tolket som likestillingskamp. Aggressive mannsmaktaktører som åpent fremmer et verdensbilde der det er kvinner som har makt og menn som lider under mangel på likestilling, der menns vold mot kvinner avfeies som grunnløse påstander og ledd i en statsfeministisk konspirasjon mot menn, blir tatt inn i varmen som premissleverandører og allierte av det offisielle likestillingsapparatet. Økte fedrerettigheter ses som et universalmiddel for likestilling, blant forskere, likestillingsappparatet og også innen den kritiske mannsforskningen.

Det er på sin plass å reise spørsmålet om ikke lovgiverne og likestillingsapparatet har vært gjenstand for en fiendtlig overtakelse, og fungerer som en institusjonell forlengelse av aggressive fedreinteresser. Det er videre på sin plass å stille spørsmål ved om denne koalisjonen representerer vanlige likestillingsorienterte menn og deres interesser.

(Denne artikkelen, «The good, the bad and the ugly; endring av mannsrollen, fedrerettigheter og likestilling», sto i Åsa Eldén og Jenny Westerstrand (red.): Guts and Glory: Festskrift till Eva Lundgren, Uppsala Universitet 2007.)

Noter:

1. Grønseth, Erik (1975): Også mannen på deltid i yrkeslivet. Oslo: Norges familieråd.
2. I en gjennomgaang av de norske mannsbevegelsene (1995) skiller Oftung mellom profeministiske og terapeutiske grupper. Jeg finner det mest fruktbart å omtale de terapeutiske gruppene som (i prinsippet) profeministiske, men som det vil fremgå, er de preget av en tvetydighet.
3. Han mente også at menn måtte få medbestemmelse i forhold til abort. For det siste fikk han en del kritikk, mens han fikk bred støtte for oppfordringen til mannskamp. Likestillingsministeren tok ikke forbehold om abortspørsmålet da hun støttet utspillet.
4.  
5. Hearn kan alternativt ses som nordisk mannsforsknings kritiske røst.
6. Dette kan ha bidratt til et utydelig forhold til makt, og kanskje er det symptomatisk at en nyslått mannsforsker (Koldre 2006) kan stå frem med et rørende naivt maktbegrep (Klassekampen 05.03,2007), der fravær av opplevd makt tolkes som fravær av makt.
7. Til tross for at kritikken mot Mannsrolleutvalget var sterk i sin samtid, se Oftung 1995.
8. Fathers4Justice ble berømte etter en rekke mediastunts der de klatret opp på fasader av berømte bygninger iført supermanndrakter. Forgreninger i mange land. Den engelske gruppen ble i 2006 avslørt for å ha planlagt kidnapping av Tony Blairs sønn (BBC News 18.01.2006) Fra 01.01.2006 er Likestillingsombudet nedlagt og erstattet med et felles Likestillings- og diskrimineringsombud mot diskriminering på grunnlag av kjønn, rase, seksuell orientering og alder.

Referanser:

Annfelt, Trine (2005), «På vei mot sædens rett? Om endringer i politiske diskurser om farskap». Tidsskrift for kjønnsforskning, nr 2, Oslo: Kilden.

Bekkemellom, Karita (2007), «Menn har alt å vinne på likestilling», Kronikk i Verdens Gang 06.08.2007.

Bjørkly, Arnstein (red) (1976), Boken om menn, Oslo: Pax.

Bjørnholt, Margunn (2005), «Fedrerettigheter og mødres handlingsrom», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernsfaglige spørsmål, nr 4/2005, Oslo: Gyldendal akademisk.

Bjørnholt, Margunn (2009): «Norwegian Work- Sharing Couples Project 30 years later. Revisiting an experimental research project for gender equality in the family». Equal Opportunities International Vol. 28 No. 4 (2009) 304-323.

Bjørnholt, Margunn (under utgivelse), «How men became the local agents of change towards gender equality», Artikkel under vurdering av tidsskrift.

Bjørnberg, Ulla (2000), “Equality and Backlash: Family, Gender. and Social Policy in Sweden», i Haas, Linda, Philip Hwang og Graeme Russel (red.): Organisational change and gender equity. International perspectives on fathers and mothers at the workplace, London: Sage Publications.

Bredesen, Ole (2007), «Mor, jordmor og livmor». Kronikk, Aftenposten 21.02.2007

Brun-Gulbrandsen, Sverre (1958), Kjønnsrolle og asosialitet, Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Brun-Gulbrandsen, Sverre (1958), Kjønnsrolle og ungdomskriminalitet, Oslo: Universitetsforlaget.

Dagbladets nettutgave 13.9.2004, «Batman tatt ned fra Buckingham Palace».

Dagbladets nettutgave 28.2.2005, «Superfedrene er tilbake».

Dagbladets nettutgave 21.5.2006, «Aksjonister kuppet BBC».

Ekenstam, Claes et. al. (red) (2001), Sprickor i facaden. Manligheter i förändring –en antologi. Hedemora: Gidlund.

Ekenstam, Claes (2006), «Mansforskningens bakgrund och framtid: Några teoretiska reflexioner». Nordisk tidsskrift for maskulinitetsstudier. Nr 01.

Ekenstam, Claes (2007), «Klämda män: föreställningar om manlighet & omanlighet i det samtida Norden» i Holter, Øystein Gullvåg (red.), Män i rörelse. Jämställdhet, förändring och sosial innovation i Norden. Gidlunds Förlag.

Fathers 4 Justices nettsider, http://www.fathers-4- justice.org/f4j/

Foreningen 2 Foreldres nettsider, http://www.f2f.no

Fosshaug, Henrikke (1991), Kjekt å ha! : rettighetspappaer, pliktbarn og ansvarsmødre. Hovedoppgave i administrasjon og organisasjonskunnskap, Universitetet i Bergen.

Grønseth, Erik (1956), Seksualitet, sosialisering og sosiologisk teori. Betraktninger over Parsons analyse av sosialisering og samfunn i lys av Reich, Oslo 1956.

Grønseth, Erik (1970), The dysfunctionality of the husband provider role in industrialized societies, Paper to the VII World congress of sociology, 1970, Varna, Bulgaria. Universitetet i Oslo: Institutt for sosiologi.

Grønseth, Erik (1971), «The husband provider role – a critical appraisal», i Michael, A. ed (1971): Issues of working women in Europe and America. Brill: Leyden. Universitetet i Oslo: Institutt for sosiologi.

Grønseth, Erik (1966/ 72), Familie, seksualitet og samfunn.Oslo: Pax.

Gundersen, Lise (1984), Barneloven blir til : forhistorie – debatt – resultat : (lov om barn og foreldre av 8. april 1981). Bergen: Historisk institutt, Universitetet i Bergen.

Hill, Helena (2007), Befria mannen! Doktorgradsavhandling, Umeå: Bokförlaget h:ström – Text & Kultur, Nummer 4 i SERI E AKADEMI.

Holter, Øystein Gullvåg og Helene Aarseth (1993), Menns livsssammenheng. Oslo: Gyldendal.

Holter, Øystein, Gullvåg (2003), Can men do it? Men and gender equality – the nordic experience. København: Nordisk ministerråd.

Holter, Øystein Gullvåg (red) (2007), Män i rörelse. Jämställdhet, förändring och social innovation i Norden, Gidlunds förlag.

Kjelstad, Randi (2006), Hvorfor deltid? Tidsskrift for samfunnsforskning nr 4/2006

Kilden (2006), Intervju med prosjektleder for prosjektet Fostering caring masculinities, Ingrid Rusnes 19.12.

Kimmel, Michael (1995), «Menns rettigheter, menns myter og menns lyter». Kvinneforskning 1/1995.

Kimmel, Michael and Thomas E. Mosmiller (red.) (1992), Against the tide : pro-feminist men in the United States, 1776-1990 : a documentary history, Boston: Beacon Press.

Kimmel, Michael (1996/2006), Manhood in America. A cultural history. New York : Free Press

Kimmel, Michael, Jeff Hearn, R.W. Connell, (red.) (2005), Handbook of studies on men & masculinities. Thousand Oaks, Calif. : Sage Publications.

Koldre, Erik (2006), Håndverkermenn og mannlighet: en diskusjon rundt håndverkermenns forvaltning av maskulinitet sett i lys av diskursive normeringer og kontekstuelle rammefaktorer. Masteroppgave i sosiologi – Universitetet i Oslo.

Koldre, Erik (2007), «Mannlighet – et spørsmål om makt?» i Klassekampen 05.03

Kolnar, Knut (2005), Mannedyret, begjær i moderne film. Oslo: Spartakus.

Liliequist, Jonas (1992), Brott, synd och straff : tidelagsbrottet i Sverige under 1600- och 1700-talet. Avhandling (doktorgrad) – Umeå universitet.

Linneberg, Arild (1997), Far og barn i moderlandet. Oslo: Gyldendal.

Lorentzen, Jørgen (2004), Maskulinitet : blikk på mannen gjennom litteratur og film. Oslo: Spartakus.

Lundgren Sørli, Espen (2005), Voldsutøvende menn: om vold, mannlighet og faderskap : en diskursteoretisk analyse. Hovedoppgave, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Lødrup, Peter (2003), «Farskapsrevolusjonen». Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernsrettslige spørsmål nr 2.

Løkke, Per Are (2003), Farsrevolusjonen. Oslo: Pax.

Løkke, Per Are (2003b), Personlig meddelelse.

McMahon, Anthony (1999), Taking care of men : sexual politics in the public mind. Cambridge: Cambridge University Press

Messner, Michael A. (1997), Politics of masculinities : men in movements. Thousand Oaks, Calif. : Sage.

Månssen, Sven-Axel (2001), «Men’s practices in prostitution: The case of Sweden» i Pease, Bob and Keith Pringle (red.): A man’s world? Changing men’s practices in a globalized world. London New York: Zed books.

Nordberg, Marie (2006), «Sweden: The gender equality paradise?» i Pringle, Keith et al. Men and masculinities in Europe. London: Whiting & Birch Ltd.

Nordberg, Marie (2007), «En riktig man gör karriär» i Holter, Øystein Gullvåg (red.): Män i rörelse. Jämställdhet, förändring och social innovation i Norden. Gidlunds förlag.

Nordisk handlingsplan for menn og likestilling 1995- 2000.

NOU 1991:3: Mannsrolleutvalgets sluttrapport.Oslo: Statens forvaltningstjeneste.

NOU 1995:27, Pappa kom hjem, Oslo: Statens forvaltningstjeneste.

Oftung, Knut (1995), «Menns bevegelser». Kvinneforskning 1/1995.

Russel, Graeme (2001), «Adopting a global perspective on fatherhood» i Pease, Bob and Keith Pringle (red.): A man’s world? Changing men’s practices in a globalized world, London New York: Zed books.

Rækken, Rune og Ronny B. Skaar (1997), Barneloven i praksis : 27 historier om barn og foreldre i Norge, Oslo: Foreningen 2 foreldre

Skaar, Ronny B. (red) (2001), Barns menneskerettigheter ved samlivsbrudd. Oslo 21. september 1999 : Konferanserapport Oslo: Foreningen 2 foreldre

Skaar, Ronny B. (2003), Forsørgelse og omsorg. Farsrollen i norsk barnelovgivning 1915-1981. Bergen: Diskurs forlag.

Tiller, Per Olav (1958), “Father absence and personality development in sailor families», Nordisk psykologi 1958.

Tiller, Per Olav (1962), “Rollefordelingen mellom foreldre og barns personlighetsutvikling» i E. Dahlström et al: Kvinnors liv och arbete. Stockholm: Studieförbundet Näringsliv och samhälle.

Thorenfelt, Gunnar (2004), «En mannsdag», Fett, feministisk tidsskrift. Oslo.

Aarseth, Helene (1995), «Snille menn og troll til kjerringer». Kvinneforskning 1/1995.

Aarseth, Helene (2007), «Nye fedre 1990–2005. Fra fascinasjon og romatisering til kjønnsnøytrale livsstilsprosjekter i familien» i Holter, Øystein Gullvåg (red): Män i rörelse. Jämställdhet, förändring och social innovation i Norden. Gidlunds förlag.

de er over alt
hullene
i ozonlaget
i utviklinga
i fordelinga av godene
jeg stirrer gjennom ett
prøver å se framtida

Cecilie Hirsch tar mastergrad. Tidligere LAG-koordinator i Bolivia.
Reidun Blehr Lånkan er tidligere koordinator for LAG i Bolivia.
Begge forfatterne er med i LAGs kvinneutvalg.

MAS – Bevegelsen for sosialisme, det regjerende partiet i Bolivia. Har sittet siden 2006, og fikk fornyet tillitt med omlag 63 prosent ved valget i desember 2009 CNMCIB Bartolina Sisa: Landsorganisasjonen for bonde- og urfolkskvinner i Bolivia med representanter i alle landets ni fylker Propuesta – organisasjon i Santa Cruz som jobber med politisk bevisstgjøring og grasrotorganisering Colectivo Rebeldia – feministkollektiv i Santa Cruz som jobber spesielt med kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter, vold mot kvinner og kvinneorganisering. INRA – det nasjonale jordreformsinstituttet

«Vi har gjort store fremskritt organisatorisk, politisk, sosialt og økonomisk i Boliva», sier Cintia Irene Mamani Ochoa. Hun mener kvinner har hatt en viktig rolle i endringsprosessen, og at de deltar aktivt i politikken. Cintia er en sentral kvinne i Bartolina Sisa, Bolivias største bonde- og urfolks kvinneorganisasjon, og sitter nå i MAS-ledelsen, der det per september 2009 var 19 representanter. «Øverst i MAS-ledelsen sitter presidenten og visepresidenten, deretter kommer Leonilda Zurita som også er leder av Bartolina Sisa og internasjonal ansvarlig i MAS, på fjerdeplass er Felix Parra Quispe som er leder av cocabøndene, og meg selv på femteplass», forklarer Cintia. «Kvinner deltar aktivt, og mennene spør oss om råd», mener hun.

Tilbakeblikk

Da kvinnene i Bartolina Sisa begynte å organisere seg i 1981, kjempet de i hovedsak for kvinners rett til jord og var først og fremst organisert på landsbygda. Kvinner kunne den gangen ikke stå som eiere av jorda. Ifølge den nye grunnloven kan begge kjønn stå som eiere; en stor seier for bondekvinnene.

Cintia forteller at ingen ville se dem i øynene, de fikk skjellsord slengt etter seg eller kunne bli slått og sparket. Organisasjonen har sakte men sikkert bygget seg opp i løpet av de nesten tretti årene den har eksistert. I dag har de representanter i alle de ni fylkene, både på landsbygda og i byen. «Vi begynte i det små på landsbygda, men vi jobbet hele tiden strategisk. Vi startet med små grupper på 10–20 kvinner, lærte dem opp i deres rettigheter og hvordan de skulle organiserer seg. Arbeidet begynte i La Paz, deretter Tarija (1991), Cochabamba, Oruro, Potosi, Chuiquisaca, Santa Cruz (2003), Beni og Pando. I de to sistnevnte startet ikke organiseringen før i 2004.

Bartolina Sisa er den største, og eneste nasjonale, kvinneorganisasjonen i Bolivia. Sammen med bondeorganisasjonen CSUTCB, organisasjon for urfolk i lavlandet CIDOB, organisasjon for urfolk i høylandet CONAMAQ, samt cocabøndene, er Bartolina Sisa en av de «fem store». Organisasjonen har fått navnet sitt etter Bartolina Sisa, bondekvinne og militærstrateg som kjempet sammen med urfolkshelten Tupac Katari mot spanjolene på 1700-tallet.

 

«Det har vært en lang prosess, og kvinnene har kjempet hardt. I folkemarsjene er det flere kvinner enn menn som deltar», forteller Cintia. «Kvinner står alltid foran i demonstrasjonene. Det er en taktikk for at ikke politiet eller militære skal angripe marsjen fysisk og for å unngå kamp. Det fungerer», mener Cintia.

Kvinners politiske deltakelse

 

Cintia forteller at Bartolina Sisa har jobbet hardt for at kvinner skulle ta del blant kandidatene til kongressvalget i 2009. «Presidenten kom til oss og ba oss presentere en liste med aktuelle kvinner, målet var å få inn 50 prosent kvinner», forteller hun. På tross av dette endte listene med å inneholde kun litt over 30 prosent kvinner, inkludert vararepresentanter. Kvinneandelen blant førstekandidatene var på kun 17 prosent. Andre bolivianske kvinneorganisasjoner mener at Bartolina Sisa-kvinnene var for feige til å stille selv, og at de ikke lette utover egen organisasjon når de skulle finne kvinner til valglistene.

Til tross for lav representasjon av kvinner på listene, ser man en forbedring av bondeog urfolkskvinners politiske deltakelse. I forrige periode var fire av 16 ministrene kvinner, disse var alle fra Bartolina Sisa. Av ministerpostene som var besatt av kvinner, var justisminister, antikorrupsjonsminister, minister for småbedrifter og minister for rural utvikling. I tillegg var viseminister for kjønn og likestilling, samt viseminister for alternativ utdanning, kvinner. Den nye bolivianske grunnloven, som trådte i kraft i februar 2009, slår fast at det skal være 50 prosent kvinneandel i alle demokratisk valgte organer og organisasjoner. Dette vil altså si at Morales nå er forpliktet til å nedsette en regjering der halvparten av ministrene er kvinner. Det er imidlertid uklart om dette kommer til å skje, og mange begrunner dette med at selv om loven er god, er det fremdeles mangel på kvalifiserte kvinner til ministerpostene. I kongressen er det også mye som gjenstår. Av de 36 senatorene i overhuset er 17 kvinner (47 prosent), noe som er en klar økning siden valget i 2002, da kun 15 prosent av senatorene var kvinner. I underhuset er imidlertid andelen kvinner kun 25 prosent, mot 18 prosent under forrige presidentperiode.

 

Mange av kvinnene som deltar i politikken i dag, er kvinner fra Bartolina Sisa. Bartolina Sisa ønsker å skolere flere kvinner til å ta politiske verv fremover. «Vår neste utfordring er kommune- og fylkesvalget i april 2010», sier Cintia. Målet vårt er økt deltakelse av kvinner i lokalpolitikk, og vi ønsker kvinner som guvernører og i kommuneråd. De tre månedene frem mot valget vil vi bruke på opplæring av kvinner i offentlig forvaltning. Vi må minst lære opp 60 kvinner», sier hun.

Ny grunnlov

«Vi har også gjort store fremskritt med ny grunnlovstekst» sier Cintia. Kvinner deltok aktivt i den grunnlovgivende forsamling, og av de 252 representantene i den grunnlovsgivende forsamling var 88 kvinner. «Kvinnebevegelsen kom sammen og laget felles forslag. Vi fikk inkorporert viktige endringer med hensyn til kvinners rettigheter på temaer som vold, likestilling og deltakelse. Grunnloven er en viktig plattform for kvinner. Med grunnloven i hånda kan vi kreve våre rettigheter».

Det er ingen tvil om at det ble gjort store forbedringer i den nye grunnloven, og rettigheter for kvinner ble klarere definert og utvidet. Samtidig var det uenigheter innad i kvinnebevegelsen om tema som ekteskap mellom samme kjønn og abort. Her har blant annet bondekvinnene fra Bartolina Sisa vist seg å være mer konservative enn urbane feminister. Med et flertall av kvinnene i grunnlovgivene forsamling fikk Bartolina Sisa gjennomslag, og i den nye grunnloven er ekteskap definert som mellom mann og kvinne, og abort nevnes ikke.

Utfordringen for Bolivia fremover blir å utvikle lovverk og implementere disse. Med kongressvalget i desember 2009 blir denne jobben enklere enn før. MAS har nå oppnådd flertall i senatet, noe de ikke hadde i forrige periode. Det er over 100 lover som nå skal utarbeides. Det er et stort arbeid som gjenstår, og en prosess som vil kunne ta 10–15 år. Med økt kvinneandel i senatet er det også større sjanse for få å vedtatt viktige lover vedrørende kvinners situasjon og rettigheter.

Strukturelle utfordringer

Det er tydelig at kvinner fra Bartolina Sisa har økt sin politiske deltakelse. Men har de dermed utfordret menns makt i Bolivia? «De områdene der vi henger etter, er vold mot kvinner og kvinners økonomiske deltakelse », mener Cintia. «Vi har enda ikke gjort noen særlig fremskritt når det gjelder arbeidsløshet og lave lønninger blant kvinner ». De fleste kvinner i Bolivia jobber i uformell sektor uten rettigheter og organisering. Svært få kvinner er representert i ledelsen i de store fagforeningene, som i stor grad er mannsdominert. Kvinnene er dermed ikke involvert i det politiske arbeidet i fagforeningene. Til sammenligning anerkjente den venezuelanske grunnloven nylig husarbeid som profesjonelt arbeid, og hjemmeværende kvinner vil da i prinsippet inneha de samme rettigheter som andre yrkesaktive. Dette temaet har også vært oppe til diskusjon i Bolivia, men foreløpig har ingen lovendringer blitt gjort på området.

I et tradisjonelt jordbrukssamfunn som Bolivia er tilgangen til jord viktig, og en av Bartolina Sisas sentrale kampsaker er nettopp kvinners rett til jord. Under MAS regjeringen har det vært en klar økning av titulering (1) av jord til kvinner. I følge INRA har 10 299 kvinner fått titulert 164 401 hektar jord mellom 2006 og 2009. Til sammenligning ble det kun utdelt 4125 titler til kvinner mellom 1997 og 2005. Men den juridiske tituleringen fører ikke nødvendigvis til forbedret tilgang på jord for kvinnene, og i mange lokalsamfunn er det stor mostand blant menn om å godta kvinner som eiere. I tillegg er det stor mangel på kunnskap om egne rettigheter blant kvinner på landsbygda, og dermed svekkes deres mulighet til å kreve sin rett.

Videre har de fleste av tituleringene fram til nå vært kollektive, noe som i teorien betyr delt eierskap mellom kvinne og mann som landsbyautoriteter (Chacha-Warmi). I praksis er imidlertid ofte kvinnens autoritet underlagt mannens, og en kollektiv eiendomsrett gir heller ikke nødvendigvis kvinnen reell tilgang til jord.

 

Mannens dominans kommer også til syne på andre områder, blant annet gjennom vold mot kvinner. Cintia bekrefter dette: «Vold mot kvinner er et stort problem i Bolivia. I hele denne regjeringsperioden har dette måttet vike for andre ting. Hvordan kan vi bekjempe vold i samfunnet vårt? Det er på tide at vi tar tak i dette problemet.»

Et annet vanskelig tema, som mange andre steder i Latin-Amerika, er abort. Cintia mener det er kvinnens personlige avgjørelse, men ikke alle i hennes organisasjon er enige. Den katolske kirken står sterkt i Bolivia, og har definert abort som en kriminell handling. Abortpiller er i teorien tilgjengelig, men mange leger nekter å benytte dem. «Hvem er det kirken forsvarer, de fattige eller rike», sier Cintia retorisk. «Religion er noe en selv skal kunne velge», sier hun videre. I Bolivias nye grunnlov er religion nettopp definert som et personlig valg.

Temaet om kvinners reproduktive og seksuelle rettigheter er et tema som nylig har kommet frem i lyset i Bolivia. Feministkollektivet Colectivo Rebeldia jobber med temaet. «En kvinne må først ta kontroll over egen kropp før hun kan ha en reell påvirkning på sin situasjon ellers i samfunnet», sier Lupe Perez fra Colectivo Rebeldía. Kollektivet jobber med både kvinner i rurale og urbane området, og vet hvor vanskelig temaet kan være.

Spenninger i kvinnebevegelsen

 

Kvinnene i Bartolina Sisa blir av mange sett på som selve symbolet på kvinnekamp i Bolivia, og er en sentral del av MASkjernen. Det er imidlertid store uenigheter i kvinnebevegelsen, og Bartolina Sisa får mye kritikk for ikke å gå langt nok i å sette fokus på viktige kvinnesaker. De beskyldes for ikke å utfordre de patriarkalske strukturene innad i MAS, og mange mener at de blir brukt for å legitimere kvinnedeltakelse i dagens politiske Bolivia.

«Bondekvinnene i Bartolina Sisa har en lang tradisjon for å organisere seg. Men vi trenger flere kvinner på banen, også fra andre samfunnslag, for virkelig å sette kvinnesaker på agendaen», sier Gabriela fra Propuesta. «Hvor er mestizokvinnene, de profesjonelle kvinnene og middelklassekvinnene? Det finnes mange intelligente kvinner og jenter, men det er likevel menn som anerkjennes som ledere. Kvinner blir ikke sett i samme grad. Mange bra kvinner «flyter rundt» i landskapet, det handler om å få samlet og engasjert dem. I tillegg tror altfor mange kvinner at de ikke har kompetanse nok til å delta. Det er viktig å bygge opp andre kvinneorganisasjoner enn Bartolina Sisa også, og samtidig jobbe sammen». Bartolina Sisa står sterkest i det vestlige Bolivia, nærmere bestemt i høylandet og blant urfolk som Quechua og Aymara. I Santa Cruz har Bartolina Sisa også representanter, men disse er ikke så sterke og har ikke like lang fartstid som sine søstre i høylandet. I Santa Cruz er det imidlertid etablert en ny organisasjon for urfolkskvinner fra lavlandet – CENAMIB. Kvinnene er del av lavlands-urfolksorganisasjonen CIDOB. «Kvinnene sa de ville ha en egen organisasjon, men møtte dermed motstand fra hovedorganisasjonen sin», forklarer Gabriela. Enda er ikke organisasjonene anerkjent av alle urfolksorganisasjonene i lavlandet. «Mange har den holdningen at det kan svekke hovedorganisasjonen å fokusere på kvinnespørsmål. De vil ikke snakke om kvinneorganisering fordi de mener det splitter organisasjonen. Det uttrykkes ofte at «Vi har andre mer grunnleggende problemer », sier Gabriela.

På spørsmålet om hva Evo Morales’ holdning i forhold til kvinnespørsmål er får vi følgende svar fra Gabriela: «Evo er i en prosess. Han har mange gode tanker. Men diskurs og praksis er to veldig ulike ting. Evo er mye nærmere enn det andre presidenter har vært i å sette kvinnespørsmål på agendaen, men det gjenstår fortsatt en del. Vi vet imidlertid at han har lagt merke til oss feminister. Etter en uheldig uttalelse på årets ALBA møte om at alle kvinner i Venezuela ser ut som «misser» ringte han til presidentutsendingen i Santa Cruz, som var en kvinne, og lurte på hva hennes feministvenner i Santa Cruz hadde sagt om saken. Dette viser at han er på rett vei», avslutter Gabriela med et smil.

(Artikkelen er hovedsaklig basert på møter med Cintia Irene Mamani Ochoa fra Bartolina Sisa og MAS under hennes opphold i Norge september 2009, og intervju med Gabriela de Iraola fra Propuesta.)

Note:

I Mexico har det politiske alternativet, Den andre kampanjen, åpnet for allianser og solidaritet mellom to av verdenshistoriens mest marginaliserte grupper: kvinner som selger sex, og urfolkskvinner.

Susanne Normann er med i LAGs kvinneutvalg.

 

---

Siden 2005 har en sosial bevegelse, som kaller seg Den andre kampanjen, vært under utvikling i Mexico. Kampanjen begynte da EZLN i dokumentet Den sjette erklæring fra Lacandona-jungelen inviterte venstresidens undertrykte sektorer, de som «kjemper nedenfra» og «uten tro på politiske endringer gjennom valgsystemet», til å danne et politisk anti-kapitalistisk alternativ som skal konstrueres «nedenfra og til venstre».

I dag er flere hundretalls organisasjoner og kollektiver fra hele Mexico tilsluttet kampanjen. Deltakerne tilhører mange sosiale lag. De er lærere, bønder, urfolk, studenter, feminister, prostituerte, og arbeidere. Et av kampanjens mål var å la de undertrykte fra Mexicos perifere hjørner «møte hverandre, lytte til hverandre og bli kjent med hverandre».

Siden kampanjens start den 1. januar 2006, har EZLN arrangert en rekke internasjonale møter i zapatist-territorium sør i Mexico. Under møtene debatterer venstresidens intellektuelle; internasjonale personligheter som Immanuel Wallerstein, Arundhati Roy, Noam Chomsky, John Berger, Buenaventura de Sousa, Walter Mignolo og Naomi Klein med kommandantene fra EZLN, med brasilianske MST, og andre bonde- og urfolksbevegelser fra Latin-Amerika og verden, og ikke minst med kvinnebevegelsene. Debatten dreier seg om «nye måter å drive politikk på». Felles for de inviterte debattantene er at i deres forståelse av sosial endring ligger det en bekreftelse av innbyrdes forskjeller.

Revolusjonær kvinnelov

Toleransen for forskjeller som den andre kampanjen har trolig vært en nøkkel for alliansene mellom tidligere atskilte sektorer. Dette gjelder ikke minst kvinnebevegelsene. I Chiapas, etter EZLNs opprør i 1994, nærmet mange feminister seg zapatistkvinnene. De hadde et ønske om å bli kjent med zapatistene, deres kamp og den «Revolusjonære kvinneloven» som zapatistkvinnene kjempet gjennom i 1993. Noen år senere har flere av disse feministene vendt interessen for zapatistkvinnenes kamp om til kritikk mot mannsjåvinistiske trekk i zapatistenes rekker.

I et latinamerikansk perspektiv er ikke konflikten mellom feminister og urfolkskvinner ny. Møtene mellom de to gruppene har ofte tatt form av kollisjon og mistillit. Urfolkskvinner har beskyldt feministene for å pålegge dem tvangstrøyer, mens feministene på sin side kritiserer urfolkskvinnene for å velge kollektive verdier foran kvinnesak. Kampen for jord, eller for territorium, er et av de betente områdene. Mens mange feminister har kjempet for å endre lovgivningene for at urfolkskvinner skal få tilgang til jordtitler, har urfolkskvinner valgt å fremme kollektive krav for rett til territoriet; ikke som kvinner, men som medlemmer av sine urfolkslandsbyer.

Anti-hegemonisk feminisme

Sylvia Marcos er forfatter av boken Dialog og Forskjeller – feminismer utfordrer globaliseringen, og er en forkjemper for en antihegemonisk feministisk teori og praksis.

Hun er blant feministene som fortsatt er knyttet til zapatistkvinnene. Sylvia sier at zapatistkvinnenes kamp tvinger frem en reformulering av feminismen. Hun minner oss om bestemødrene i Lacandona-jungelen som i 2007 under det som ble kalt «Det første møtet mellom zapatistkvinnene og verdens kvinner», fortalte tilhørerne om tiden før og etter zapatismen. Avina og Eva er blant zapatistbevegelsens eldste kvinner, og beskrev hvordan de for knappe 16 år siden levde i servilitet på godsene i Chiapas. «Siden dukket EZLN opp», fortalte en av dem på urfolkspråket tseltal. «De kjempet og falt for jorda, og nå er vi fri».

«Når en teori vakler ved et vindpust av virkeligheten, så bør den omformuleres», sier Sylvia Marcos retorisk. Hun henviser til urfolkskvinnene i Guatemala, Mexico og Ecuador og sier: «Disse kvinnene har muligheten til å kreve sine rettigheter som kvinner. Men samtidig er de del av den samme virvelvinden som deres menn. De kan ikke foreslå ting uten dem. De er kvinner. Men de er også del av sine folk». Zapatistkvinnene har flere ganger uttalt at de ønsker å bevare de av de kollektivistiske og tradisjonelle verdiene som er positive for dem, men rive ned tradisjonene som er kvinnefiendtlige.

Prostituerte eller sexarbeidere?

Brigada Callejera, Gatebrigaden, er en av deltakerne i den andre kampanjen. Gatebrigaden har de siste 15 årene jobbet for å etablere et nasjonalt nettverk for sosialarbeid med transvestitter og prostituerte, eller sexarbeidere som kvinnene nå krever å bli anerkjent som. Nettverket inkluderer 29 grupper, NGO-er, kollektiver og kooperativer, og er spredt i 28 av landets delstater. «Vi ble til da vi i en gruppe av kollektiver ble bevisste om at det fantes mye vold i arbeidet med salg av sex. Kvinnene turte ikke å fortelle om problemene sine, fordi arbeidet deres blir rakket ned på», forteller Rosa Isela Madrid fra Gatebrigaden under Verdig Raseri-festivalen til EZLN i 2009. «I 1997 gjennomførte vi det første nasjonale treffet for kvinner som jobber i sexindustrien. Kvinnene diskuterte sine problemer, og viktigere: de kunne lete etter løsninger på problemene sine, uten behov for at andre personer eller myndighetene skal blandes inn», fortsetter hun.

Sexarbeiderne ønsker å overvinne offerstempelet, og vil bli behandlet som subjekter og anerkjent som arbeidere, i stedet for å bli stemplet som kvinner som har falt i «verdens eldste yrke» på grunn av fattigdom eller uvitenhet. Jairo Guarneros Sosa fra feministkollektivet Cihuatlahtolli forklarer: «Da vi begynte å jobbe med kvinnene, ble vi kritisert av dem som hittil hadde delt vår kamp for revolusjon og for rettferdighet. De sa til oss at å jobbe med prostituerte, som de nektet å kalle for sexarbeidere, var å styrke kapitalismen». Jairo fortsetter: «Vi måtte jobbe alene, helt til vi møtte Gatebrigaden. Da skjønte vi at vi ikke hadde tatt feil. Disse kvinnene blir utpresset, utnyttet, diskriminert og usynliggjort akkurat som arbeidere, bønder og urfolk blir det. Vi ser ikke på sexarbeiderne som ofre, men som compañeras, som vi skal kjempe sammen med, for å rive ned de elementene som tvinger kvinner til å jobbe med sex», oppklarer han.

Gatebrigaden har snudd på slagordet fra den mexicanske revolusjonen i 1910, «Jorda tilhører den som arbeider med den», som fortsatt er helt sentralt i mexicanske frigjøringskamper. For sexarbeiderne lyder slagordet «Hjørnet tilhører dem som jobber der, og ikke løver, horemammaer, NGOer eller funksjonærer med hallik-kall».

På gata i Mexico har Gatebrigaden lenge jobbet for å styrke kvinnenes rettigheter. Kvinnene har etablert kooperativer for å være mer selvforsynte. Noen av kooperativene driver hoteller for «ta kontrollen over egen arbeidsplass». Her kan kvinnene selv leie rom, og dermed øke sikkerheten i arbeidet sitt, og tjene ekstra penger som blir delt mellom de kooperativets assosierte medlemmer.

Kamp for helse

Transvestitten Krishna er en av deltakerne på Verdig Raseri-festivalen. Krishna fremhever helseklinikkene som noe av det viktigste Gatebrigaden har oppnådd, og forteller om to av klinikkene i Mexico City. Klinikkene er selvfinansierte og gratis for dem som oppsøker hjelp. På klinikkene kan sexarbeiderne ta frivillige og konfidensielle sykdomsprøver. Her slipper de unna fordommene som de ofte møter på offentlige klinikker. Helsearbeidet følges opp med utdanning i helsespørsmål, og et skoletilbud til de prostituerte selv og deres mindreårige barn. «Nettverket lærer opp helsepromotører, som jobber på gata og gir opplysning i helsespørsmål til kvinnene. Andre sexarbeidere får opplæring som menneskerettighetspromotører. Deres oppgave er å kjempe mot overgrep mot sexarbeiderne og deres rettigheter, og anmelde tilfeller av tvang eller prostitusjon av mindreårige», forteller Krishna. Mange av jentene som selger sex i sentrum av Mexico City, har ikke valgt det frivillig. Flertallet av dem kommer fra urfolksområder som er preget av ekstrem fattigdom. Barneprostitusjon er en voksende realitet.

Prosjektene som nettverket driver, finansieres ved salg av kondomer. Kondomene selges til differensierte priser, avhengig av kjøpers økonomiske kapasitet eller sosiale forpliktelse. I begynnelsen var det myndighetene som donerte 60 000 kondomer årlig til nettverket. «Men da vi begynte å anmelde korrupsjonssaker, sank donasjonen til 3600 stykker årlig», fortalte Elvira fra nettverket til Raul Zibechi i 2007. Det var sånn kvinnene fikk ideen om å begynne å distribuere kondomene selv. I dag selger de 3 millioner årlig. For kvinnene som ønsker alternativer til salg av sex, har nettverket promotert ulike produksjons prosjekter: håndarbeid, klesbutikker, og kondomerier.

De undertryktes røst

Gjennom EZLN og Den andre kampanjen har dermed to av den globale historiens mest marginaliserte grupper fått ansikt og røst. Urfolkskvinnene og sexarbeiderne har de siste årene samlet seg om et av hovedtemaene i begges kamp, nemlig retten til helse. Kvinners seksuelle og reproduktive helse har lenge vært et vanskelig tema i Chiapas. Urfolkskvinner har mistillit til statens helsetilbud, og denne har blitt forverret av tilfeller av sterilisering av urfolkskvinner ved de offentlige klinikkene, uten at kvinnene selv har blitt opplyst om det. Samtidig kommer enkelte av statens hjelpeprogrammer med krav om at kvinnene blir med på programmene for familieplanlegging. Politikken har mottatt kritikk for å være en del av delstatsmyndighetenes planer for å tiltrekke seg utenlandsk kapital ved å kunne vise til arbeid med FNs tusenårsmål. Subcomandante Marcos, militær leder i EZLN, har påpekt hvordan urfolks helse forvandles til en vare med markedsverdi, uten at de selv blir konsultert. Eller som en kvinne uttalte ovenfor Mercedes Olivera ved kvinnerettighetssenteret i Chiapas: «Jeg er en hore for staten. Jeg bytter min vagina mot penger til å kjøpe mat til mine barn».

Kontroll over egen kropp

Gatebrigaden har bistått urfolkskvinnene i zapatistområdene i å utvikle et helsesystem som fremmer seksuelle og reproduktive rettigheter. Basert på erfaringer fra et tre år langt samarbeid lanserte de læreboken Den andre kampanjen og Seksuell og Reproduktiv helse for Urfolks og Bønders motstand i Mexico. Boken har kapitler som handler om førstehjelp, tidlig oppdaging av cervix kreft, prevensjon og oppdagelse av seksuelt overførbare sykdommer som HIV.

Boka har som mål å gi kvinnene bestemmelsesretten over egen kropp, og motvirke tre tendenser i latinamerikansk historie. På den ene siden staten og familieplanleggingsprogrammene som bokens skribenter hevder at inneholder et element av «sosial kontroll ved å begrense antall fattige». På den andre siden står den katolske kirken og andre konservative grupper, som har forsøkt å nekte kvinner tilgang på prevensjonsmidler. «Til slutt må vi overvinne gamle holdinger som har dominert blant geriljaene i Latin- Amerika, om at mødrenes oppgave var å føde mange geriljakrigere», skriver Gatebrigaden i forordet.

Kan finanskrisa gi nye sjansar til å prøva sekstimarsdagen? Kva må i så fall til for at slike forsøk skal bli vellykka?
Kan sekstimarsdagen brukast til å dempa noko av skadeverknadene av den arbeidsløysa som følgjer av finanskrisa?

Ebba Wergeland er lege og spesialist i arbeidsmedisin.
Magnhild Folkvord er journalist i Klassekampen

Ideen om å dela på arbeid i krisetider er på ingen måte ny. På 1920- og 1930-talet vart krav om sekstimarsdag reist i fagrørsla. LO stod for full lønnskompensasjon, men somme stader oppmoda arbeidslause til at det ikkje skulle stillast krav om full lønnskompensasjon – ut frå ein tanke om at det ville gjera det lettare å få gjennomført arbeidsdelinga.

Aukande arbeidsløyse

Det er spådd ei arbeidsløyse i 2010 på 3,5 til 3,75 prosent. I oktober 2009 var den registrerte arbeidsløysa 3,2 prosent.

I desember 2009 var det registrert 20 000 fleire heilt arbeidslause hos NAV enn på same tid i 2008. I 2010 kan det i følgje spådommane bli 10–13 000 fleire heilt arbeidslause enn i 2009.

NAV opererer med tre kategoriar av arbeidslause: «heilt ledige», «delvis ledige» og «ordinære tiltaksdeltakarar». I desember 2009 var om lag 70 000 «heilt ledige» og vel 31 000 «delvis ledige», 11 000 fleire enn på same tid året før. («Delvis ledig» kan vera alt frå ein deltidsarbeidar som ønskjer meir arbeid, til ein som er «heilt ledig», men har registrert nokre timars arbeid på meldekortet til NAV for dei siste to vekene.) Vel 20 000 var «ordinære tiltaksdeltakarar», nesten 9000 fleire enn året før. Det er folk som går på kurs i NAV-regi eller som har ein jobb med ei eller anna form for lønnstilskott. Noko av dette kan føra vidare til ordinær jobb, men så lenge folk er «på tiltak» har dei ikkje ein ordinær jobb.

Legg vi saman desse tre gruppene, blir talet på arbeidslause i desember 2009 om lag 120 000 – vesentleg meir enn dei om lag 70 000 som var registrert som «heilt ledige». Og om dette talet aukar i same takt som talet på heilt arbeidslause, kan vi vera oppe i 140 000 i 2010.

Sprikande tendensar

Førebels har den internasjonale finanskrisa som vart synleg hausten 2008, hatt direkte konsekvensar for ein relativt liten del av arbeidsstyrken i Noreg, med bygg og anlegg og finans og eigedomsforvalting som dei viktigaste. Offentleg sektor, den største arbeidsplassen for kvinner, er mykje mindre konjunkturavhengig. Men for den som mistar jobben, er konsekvensane like alvorlege anten det er to eller ti eller tjue prosent som opplever det same.

Korleis arbeidsmarknaden kjem til å sjå ut i dei næraste åra er avhengig av mange sider ved utviklinga. På somme område kan det bli «overskott» av arbeidskraft, på andre område «underskott».

Internasjonal finanskrise påverkar etterspurnaden etter vissevarer, og kan raskt føra til nedtrapping i delar av norsk industri, oppseiingar og permitteringar. Produksjon av bildelar er eitt eksempel.

Redusert etterspurnad eller skjerpa internasjonal konkurranse kan føra til større vekt på automatisering og effektivisering, slik at det blir bruk for færre folk i produksjonen.

Konkurranseutsetjing av offentleg verksemd kan føra til meir utstøyting – eldre og ikkje hundre prosent friske arbeidstakarar blir utkonkurrerte.

Det at folk lever lenger, vil gjera at det trengst fleire folk i delar av offentleg sektor som driv tenesteyting til eldre. Dette vil krevja at arbeidskraft går frå privat til offentleg sektor eller import av arbeidskraft.

Klimakrisa må få følgjer for det overforbruket som pregar dei rikaste landa i verda, og produksjonen må leggjast om. Det kan vera rett å redusera noko produksjon, til dømes av bilar og fly, og auka anna produksjon, som til dømes sykkeldrosjar.

Frå krisetiltak til velferdsreform

Vårt utgangspunkt er ikkje at sekstimarsdagen i seg sjølv kan hindra kriser, men vi ønskjer å sjå om krisa kan gi eit ekstra pådriv til å gjera nye erfaringar med sekstimarsdagen. Motiveringa er at vi meiner seks timars normalarbeidsdag bør bli den neste store velferdsreforma, heilt i tråd med kva forbundsleiar Jan Davidsen i Fagforbundet har uttalt ved fleire høve (mellom anna i VG 29.6.2009).

For å styrkja det politiske kravet om seks timars normalarbeidsdag er det viktig å skaffa fram mest mogeleg erfaringsmateriale. Sekstimarsdag som kriseløysing kan gjera livet lettare for den som elles ville bli arbeidslaus. Og di fleire som får sjå at sekstimarsdag er mogeleg, di større trur vi sjansane er for at det blir reist som eit velferdskrav.

Vi vil sjå på tre døme der vi meiner mellombels innføring av sekstimarsdagen kunne ha gjort ein vesentleg skilnad.

Omstilling med utstøyting

I løpet av 90-talet og dei første åra etter 2000 førte omstilling og privatisering til at fleire tusen tidlegare statleg tilsette vart arbeidslause.

Fafo-forskarar har mellom anna sett på kva omstillingane i Posten, Statens vegvesen/ Mesta, Skatteetaten og politiet førte med seg av utstøyting frå arbeidslivet.

Det tidlegare Postverket gjennomførte den mest omfattande nedbemanninga – frå om lag 32 400 tilsette ved inngangen til 1990-åra til om lag 24 400 i konsernet Posten i 2004. Mesta gjennomførte ei omfattande nedbemanning i 2003. I Skatteetaten og politiet førte omstillingane ikkje til mykje nedbemanning.

Fafo-rapporten viser at tilsette i Posten hadde større risiko for å bli arbeidslause enn andre, og større risiko for å komma på attføring enn gjennomsnittet av arbeidstakarane. I Posten ser forskarane ein direkte samanheng mellom omstillingsprosessane og omfanget av uføretrygding, men også i Mesta er det mykje som tyder på ein slik samanheng.

I 2003 var det 33 prosent større sjanse for at ein posttilsett ville bli ufør enn ein tilsett med tilsvarande utdanning og arbeidsoppgåver elles i arbeidslivet.

I 2004 hadde nesten 1400 tidlegare tilsette i Posten rett til ventelønn. (Ventelønn er eit tryggingsnett for tenestemenn som blir oppsagde fordi arbeidet fell bort, som ved nedbemanning og omorganisering.) Kvinner og tilsette med låg utdanning vart hardast ramma av dei ulike formene for utstøyting.

Ikkje noko tyder på at helsetilstanden i Posten og Vegvesenet i utgangspunktet var dårlegare enn elles i arbeidslivet. Men når du held på å mista jobben, kan ein helsesvikt som tidlegare var til å leva og arbeida med, gjera deg arbeidsufør i høve til nye jobbar, slik at du ender på uføretrygd etter arbeidsløyse, sjukmeldingar og attføringsperiodar. Det går også fram av Fafo-rapporten at både tilsette og tillitsvalde oppfatta at produksjonspresset auka etter omstillingane. Dei som heldt fram i jobben kunne bli funksjonshemma i høve til strengare jobbkrav og havna på uføretrygd i neste runde.

Kva om Posten og/eller Vegvesenet/Mesta hadde nytta sjansen til å prøva sekstimarsdag? Det ville gitt jobb til ein heil del av dei som vart overtalige og seinare støytte ut av arbeidslivet. Sannsynlegvis kunne fleire stått lenger i arbeid, noko som i andre samanhengar blir sett på som ei høgverdig målsetting.

Ei innvending frå arbeidsgivarsida ville vera at sekstimarsdag ville kosta så mykje at det ville eta opp mykje av innsparingsgevinsten ved omstillinga. For private arbeidsgivarar er kostnader med uføretrygding og auka arbeidsløyse ikkje eit problem, dei må det offentlege bera. Desse tidlegare statlege verksemdene tenkjer som ein privat arbeidsgivar.

Kva om nokre av dei millionane som gjekk til ventelønn og utbetalingar til arbeidslause og uføretrygda, var brukt til å subsidiera ei utprøving av sekstimarsdagen?

Om dette vart gjort med grundige førebuingar i samarbeid med dei tilsette, ville det høgst sannsynleg gitt positive resultat: mindre utstøtying, fleire i arbeid, færre på trygd.

Noko av dette kunne ein måla i kroner, som lågare utbetalingar på trygdebudsjettet. I tillegg kjem den mindre målbare, men ikkje mindre viktige verdien i at folk får høve til å delta i arbeidslivet istadenfor å bli støytte ut.

Ikkje alle ville lika smitteeffekten. Hundrevis av menneske ville gå omkring og snakka til venner og kjente om kor fint det var med seks timars arbeidsdag, kor fint det var å ikkje vera utsliten når ein kom frå jobben, å ha tid til å vera meir i lag med barn, barnebarn og andre viktige personar, meir tid til å vera ute, til å trena, og kva dei no elles måtte ha lyst til å bruka meir fri tid til.

Frå industri til barnehage

Krisa kan føra til at tusenvis blir arbeidslause på same tid som det trengst nye tilsette i tusental i kommunane, særleg i barnehagar og i pleie- og omsorgssektoren.

Vi har høyrt at det er meiningslaust å snakka om sekstimarsdag, problemet er mangel på arbeidskraft. «Da må folk jobba meir, ikkje mindre!» Vi trur tvert om at sekstimarsdagen kan løysa noko av dette. Ser vi privat og offentleg sektor under eitt, er ikkje det største problemet mangel på arbeidskraft, men fordelinga av arbeidskrafta. Det er «overskott» av arbeidskraft somme stader og «underskott» andre stader.

Ein del av dei som blir arbeidslause i privat sektor, finn sjølve fram til ledige jobbar i offentleg sektor, slik som ein industriarbeidar Aftenposten fortalde om 4. januar i år. 33-åringen som akkurat hadde mista jobben på Follum bruk ved Hønefoss på grunn av oppseiingar, sa han godt kunne tenkja seg å arbeida i barnehage. Men slike eksempel er sjeldne.

Skal folk skifta beite, må ein ikkje gløyma at dei fleste vil ha bruk for å læra seg eit nytt fag. For somme kan det vera ei alvorleg hindring, for andre ein spennande sjanse til å prøva noko nytt. For det store fleirtalet er det rimeleg å tru at det trengst motivering på fleire vis. Der kan sekstimarsdagen vera ein nøkkel.

Dersom ein innfører seks timars normalarbeidsdag i dei delane av offentleg sektor som mest treng arbeidskraft, vil det for svært mange vera eit godt argument for å søkja seg akkurat dit.

Men kostnadene vil auka. Kommunane som treng meir arbeidskraft til eldreomsorg og barnehagar vil seia at dette har dei ikkje pengar til.

Statlege tilskott må til. Også her er det eit spørsmål om å sjå ting i samanheng. Det som etter bedriftsøkonomisk tenking blir for dyrt, kan bli lønnsamt i ein samfunnsøkonomisk samanheng.

For å få fart på slike tiltak, kan ein tenkja seg ein spesiell krise-pakke frå staten til dei kommunane som ønskjer å gå nye vegar: Eit tilskott må dekkja ein vesentleg del av kostnadene med å redusera arbeidsdagen. Vilkåret må vera at kommunen legg til rette for at folk som har blitt arbeidslause i andre sektorar, får høve til ny jobb. NAV har ordningar med både tilskott til opplæring (arbeidsmarknadsopplæring) og lønnstilskott der det trengst for å hjelpa til med å skaffa arbeidslause ny jobb. Slike ordningar kan både utvidast og gjerast meir skreddarsydde, dersom det politisk er ønskjeleg. Samansettinga av arbeidsmarknadsopplæringa varierer «ut i fra behov i arbeidsmarkedet », heiter det på NAV sine heimesider.

Er det politisk vilje til det, kan ein tenkja seg at det blir lyst ut nokre få slike krisepakkar, og dei fem eller ti kommunane som leverer dei beste søknadene, får vera med på eit nyskapande forsøk. Gode røynsler ein stad vil gi andre mot på det same.

Sekstimarsdag eller firedagarsveke?

Det siste eksemplet handlar om dei verksemdene som på grunn av krisa vel å redusera produksjonen i ein periode, til dømes ved å gå ned til fire dagars veke, eller ved å permittera ein del av arbeidsstokken.

Desse kriseløysingane kostar minst for arbeidsgivaren, men det kostar mykje for arbeidstakarane. Slik reglane for dagpengar er no, må arbeidstida vera redusert med minst 50 prosent for at du skal få dagpengar for dei dagane du ikkje er på jobb.

Men kva må til for at ein i staden skal nytta høvet til å prøva ut sekstimarsdagen? I arbeidstimar er det det same som fire dagars veke. Kven vel sekstimarsdag framfor firedagers veke? I hovudsak har permitteringar og oppseiingar som følgje av krisa til no komme på mannsdominerte arbeidsplassar der sekstimarsdagen tradisjonelt ikkje har stått øvst på ønskelista. Dersom arbeidstida først skal kuttast ned, er det i slike miljø tradisjon for å tenkja at lengre helg er eit gode. Det gjeld enno meir dersom arbeidstakarane har lange arbeidsreiser. Men det burde ikkje hindra at nokre kan ha ei anna fordeling av arbeidstimane.

Anten det er firedagarsveke eller sekstimarsdag, vil arbeidsgivar i utgangspunktet betala same timelønn som før.

Også her kan ein tenkja seg statlege krisepakkar som oppmodar til å gå nye vegar.

Fagorganiserte har ved fleire høve stilt krav om at dagpengereglane blir endra til slik det var tidlegare. Da vart det utbetalt dagpengar når arbeidstida var redusert med minst 20 prosent. Det vil opna for sekstimarsdag med delvis lønnskompensasjon. Er arbeidsgivar villig til å betala mellomlegget (den siste tredelen) mellom dagpenger og full lønn, blir det sekstimarsdag eller firedagarsveke med full lønnskompensasjon. Sekstimarsdag som alternativ til kortare veke vil uansett krevja ein aktiv innsats frå fagrørsla.

LO stadfesta på kongressen i 2009 målsettinga om å skaffa meir kunnskap om og erfaring med sekstimarsdagen, og har alt laga eit rettleiingshefte om forsøk med sekstimarsdag (Seks timars arbeidsdag 30 timars arbeidsveke. Ei rettleiing. Oslo 2009).

Kva med ei spesialgruppe frå LO (sentralt eller lokalt) som kan rykkja ut der det finst vilje til å prøva sekstimarsdagen? Spesialgruppa kan i første omgang bidra med innspel i ein diskusjon om dagleg arbeidstidsforkorting. Det er gjort gode erfaringar med sekstimarsdag også på mannsdominerte arbeidsplassar, noko mellom andre skiferarbeidarane hos Minera på Oppdal og Otta kan fortelja om.

Skal eit forsøk med sekstimarsdag lykkast, må det vera noko arbeidstakarane verkeleg har lyst til å prøva, iallfall for ein periode. Sekstimarsdagen som eit pålegg ovanfrå har langt mindre sjanse til å bli vellykka. Går ein først inn for å prøva, er det viktig å finna ut korleis arbeidstida skal plasserast i døgnet. Er det bra å starta tidleg? Er det nokon som treng eigne ordningar på grunn av levering og henting av barn i barnehage? Må det vera lik start og slutt for alle, eller er det rom for litt fleksibilitet?

Erfaringane må samlast – og nå ut til andre

Kven skal ta ansvar for ei systematisk registrering av erfaringane? Verksemdene kan gjera det sjølve eller få hjelp utanfrå, til dømes frå forskingsinstitusjonar. For fagrørsla må det vera viktig å vera med i utforminga av slike oppdrag.

Dess fleire vellykka forsøk, dess større smittefare. I Trondheim parkering vart eit vellykka forsøk med sekstimarsdag for parkeringsbetentane avslutta i 2008. Ordninga vart ikkje vidareført, sjølv om det ikkje hadde kosta arbeidsgivar ei krone ekstra. Dei tilsette var godt nøgde med sekstimarsdagen. Tilsette i andre delar av bedrifta, som også gjerne ville ha sekstimarsdag, hadde forståing for at det kunne ta tid før ein kunne gjennomføra ordninga for alle. Kanskje var det smittefaren som gjorde at korkje bedriftsleiinga eller styret for bedrifta gjekk inn for å vidareføra ordninga?

Kjelder:

 

Vi snakker om deltakende demokrati i Porto Alegre. Deltar de brede lag av folk, eller er det noen få?

Porto Alegre Er hovedstad og en kommune i distriktet Rio Grande do Sul, sør i Brasil. Siden 1989 har såkalt deltakende budsjettering vært en viktig del av måten kommunen drives på. Kort fortalt går det ut på at budsjettforslagene debatteres i plenum på åpne folkemøter, før de konkretiseres og sendes videre til et råd bestående av valgte delegater som representerer de forskjellige bydelene og nabolagene. Debattmøtene følger standardiserte regler, og beslutningene som tas på møtene går videre til Rådet for deltakende budsjettering som organiserer kravene og gir dem en endelig form.

Det er omtrent 15 000 personer i Porto Alegre som er som representanter for sine nabolag. Men det er viktig å huske at den reelle deltakelsen er mye bredere. Den er langt større enn bare den fysiske tilstedeværelsen på allmøter og delegatvalg. Hver og en av de 15 000 representerer sine nabolag og nærområder, og representerer sånn sett rundt 10 personer til som har deltatt i diskusjoner i tilknytning de deltakende strukturene. Når folk ser reelle muligheter for å påvirke og skape forandring, deltar de. De siste årene har Porto Alegre vært styrt av et høyreparti som har redusert midlene som er underlagt det deltakende demokratiet. Dette har ført til at færre prosjekter har blitt realisert, og færre personer deltar. Den reelle muligheten for forandring avgjør hvor bred deltakelsen blir. Jo mer makt, jo mer deltakelse.

Har bevegelsen for deltakende demokrati hatt noe å si for valgresultatene? Har Partido dos Trabalhadores (PT) styrket oppslutningen i sammenheng med fremgangen for det deltakende demokratiet i Porto Alegre?

PT hadde borgermesteren i Porto Alegre i 15 år på rad, og vant lokalvalgene med store marginer fram til de tapte i 2004. Jeg tror deltakende demokrati var en sterkt medvirkende årsak til framgangen for PT i lokalvalgene. I dag ser vi at andre partier tar over retorikken rundt deltakende demokrati, selv om de i praksis står for noe helt annet. De roser prosjekter med deltakende budsjettering fordi de vet at de er populære, ikke fordi de selv nødvendigvis er for. Valgnederlaget til PT i 2004 henger sammen med flere ting, men splittelser innad i partiet spilte en viktig rolle.

Men partiet greide heller ikke å utnytte energien og dynamikken som ble utløst fra grasrota gjennom prosessene med deltakende demokrati. PT greide ikke å utvikle seg i takt med dynamikken i disse prosessene, og etter 15 år på rad i posisjon i Porto Alegre har de etterhvert blitt veldig like de andre partiene. Samtidig gikk PT på nasjonalt nivå i Brasil også til høyre, noe som selvsagt påvirker PT lokalt. Men Porto Alegre-delen av PT tilhører fortsatt den radikale fløyen av PT i Brasil.

Hvem deltar egentlig? Vil ikke de samme folkene ende opp på toppen i en deltakende struktur som i de vanlige politiske partiene? Folk med ressurser med forbindelser i eliten?

Hvis vi fortsatt holder oss i Porto Alegre så viser det seg at det er de lavere inntektsgruppene som deltar mest aktivt i den deltakende budsjetteringen. Det er de fattige som har mest å vinne gjennom å delta siden det er de som er mest avhengige av offentlige velferdstiltak og boligprosjekter. Heller enn manglende deltakelse har det vært et problem at PT som var viktig i innføringen av deltakende demokrati, ikke har vært i stand til å fornye seg i takt med den økende deltakelsen fra folket i politiske beslutninger. Kanskje gjorde presset med å styre Porto Alegre at man ikke fikk tid eller kapasitet til å analysere og lære skikkelig fra de deltakende prosessene.

Det var interessant å høre at andelen kvinner som er delegater har økt, til de i dag er flertallet av delegatene.

Faktisk har kvinneandelen i selve deltakelsen alltid vært høy. Det som har skjedd i Porto Alegre, er at man i starten hadde et stort flertall av menn blant de valgte delegatene. Siden da har kvinneandelen økt hvert eneste år. I dag er majoriteten av de valgte delegatene kvinner. Jeg tror en mulig forklaring på dette, er at spørsmålene som tas opp gjennom deltakende budsjettering, først og fremst angår kvinner og deres hverdag. Mulighetene for barnepass, kvaliteten på skoler, ting som fins i nærmiljøet. Siden kvinnene ofte har ansvaret for husholdningen ser de veldig klart hva som er utfordringene i lokalsamfunnet, og hvordan man kan gjøre forandringer til det bedre. Mangel på velferdstilbud og utdanning fører til frustrasjon og sinne, men gir også motivasjon til å delta i beslutningsprosesser hvor det er snakk om reell makt til å forandre.

Er det spesielle vilkår og omstendigheter i Latin-Amerika som er gunstige for fremveksten av deltakende demokrati?

Det er vanskelig å trekke bastante konklusjoner på disse spørsmålene. Men i Latin- Amerika er det flere likheter mellom forskjellige forsøk med deltakende demokrati. I Brasil oppstod ideene om deltakende demokrati i bevegelsen som kjempet mot militærdiktaturet. Folk hadde en radikal oppfatning av demokrati, og så det som noe mer enn representativt demokrati. Paolo Freire er en av de som har bidratt med tanker rundt det å betrakte folket som aktivt handlende subjekter heller enn objekter som det handles på vegne av. Partiet PT var også en viktig del av dette, og langt mer radikale enn de sosialdemokratiske partiene i Europa. Tanker om deltakelse vokser altså fram fra en kontekst med diktatur og undertrykkelse.

Når folk ser muligheter for å påvirke beslutninger, kan de finne ut hvordan de kan gjøre en forskjell. Hvor mye makt man har og hvordan man skal bruke den, er grunnleggende spørsmål som folk må diskutere.

Kamp mot undertrykkelse ser ut til å ha vært en fellesnevner for mange av stedene hvor folk har skapt deltakende demokratiske strukturer. Betyr det at arbeiderklassen i Norge, som ikke nødvendigvis ser seg selv som undertrykte ikke er interesserte i deltakelse, at de ikke har noen vilje til makt?

Man trenger ikke se lenger enn til Fremskrittspartiets vekst i Norge for å skjønne at det eksisterer misnøye og frustrasjon blant arbeiderklassen i Norge. Å stemme fram FrP er åpenbart feilslått, men jeg tror høyrepopulismens fremvekst i Europa er et tegn på bred misnøye med elitismen og høyrepolitikken som føres av de europeiske sosialdemokratiske partiene.

Vil du si at deltakende demokrati er sosialistisk demokrati?

Det kan være en start, et frø for sosialistisk demokrati, men jeg tror ikke vi kan ha en modell. Vi trenger flere modeller. Deltakende demokrati i dag er først og fremst en måte å komme på offensiven ovenfor kapitalkrefter som ønsker privatisering av offentlig sektor. Deltakelse er ikke sosialistisk i seg selv, men kan lede i en sosialistisk retning. I tillegg trenger vi komplementerende prosjekter innenfor økonomi og produksjon. Dette er en stor utfordring for venstresida.

1. Tariffoppgjøret 2010 – Likelønnspott nå

I 2010 har vi en historisk mulighet til å få kvinnelønn som en like naturlig del av tariffopp¬gjøret som lavtlønn. Etter at likelønnskommisjonen foreslo en statlig likelønnspott på 3 milliarder har regjeringen nå lovt sitt bidrag dersom partene i tariffoppgjøret gjør sin del av jobben. Det ligger nå et stort ansvar på ledelsen i LO, Unio og YS. Vi mener prinsippene må være slik:

I privat sektor er det store problemet at de store kvinnegruppene er i yrker/bransjer med lav lønn og mye deltid. Mange års kamp for lavtlønte har ikke forandret dette. Tida er nå inne for individuell lavtlønnsgaranti på 90 % av industriarbeiderlønn.

Likelønnskampen handler også om reell likestilling av skift og turnus, samt å innføre lovfestet rett til heltidsstilling.

Regjeringen forsøker å underminere videreføringa av offentlig pensjon avtalt ved tariffoppgjøret 2010. For fagbevegelsen er det et ufravikelig prinsipp at avtaler bare kan fravikes ved enighet mellom partene, og kan ikke tolkes ensidig av den ene parten. Resultatet av oppgjøret 2009, mht. offentlig tjenestepensjon må være klart før oppgjøret 2010 starter.

2. Forsvar sykelønnsordning og uføretrygd

Det pågår et angrep både på sykelønnsordning og uføretrygd. I følge SSB er sykefraværet ikke høyere i dag enn for 30 år siden. Norge har forholdsvis få arbeids¬løse, flere eldre og flere kvinner i arbeid enn andre land. Dersom målet er å få flere funksjonshemmede, sosialklienter og uføretrygdede i arbeid vil sykefraværet med nødvendighet øke.

Alle tiltak som nå diskuteres, som økt egenandel for arbeidsgiverne, overprøving av legene, sjablongmessige sykemeldingsperioder vil presse flere arbeidstakere ut av arbeidsmarkedet. En innstramming av sykelønssordningen vil medføre økte utgifter til arbeidsløshet og sosialhjelp. De syke som ikke får sykepenger forsvinner ikke, de vil bare havne i en annen statistikk. Vi har råd til å finansiere sykelønn og uføretrygd i dag.

Vi deler statsministerens syn om at det er hverandres arbeid vi lever av nå og skal leve av i framtida. Skal vi lykkes med å få flere i arbeid så må det gjøres noe med selve de grunn-leggende trekk ved arbeidslivet. Tilrettelegging og medbestemmelse på arbeidsplassen vil gi lavere fravær. Effektivisering må vike for inkludering, grunnbemanning må økes, deltid erstattes med heltid, midlertidig ansettelse og bemanningsselskap erstattes med faste stillinger, utskilling og konkurranseutsetting stanses. Det enkelttiltak som kan gjøre mest for inkludering er en arbeidstidsreform på veien mot 6-timersdagen.

Istedenfor å gjøre noe med årsakene angripes den enkelte. Vi godtar ingen svekkelse av sykelønnsordningen, heller ikke tiltak som rammer arbeidsgiverne. Vi godtar ikke at uføre-pensjon erstattes med uførestønad, varig pensjon med midlertidighet, og pensjonistskatt med lønnstakerskatt. Vi godtar ikke at uførepensjonen rammes av levealdersjustering og mindre opptjening. Vi godtar ikke at uføretrygdede fratas kr. 20.000,- pr. barn i barnetillegg

3. Oppgjør med New Public Management

Skal velferdsstaten overleve er det helt nødvendig med et oppgjør med de ledelses-, styrings- og regnskapssystem som er blitt dominerende i offentlig sektor. Hensikten med offentlige tjenester er ikke å skape overskudd eller avkastning på innskutt kapital. Markedsbaserte prinsipper er derfor uegnet i offentlig forvaltning. Utskilling, privatisering, anbuds- og konkurranseutsetting og kommersialisering av offentlige tjenester, fører til mindre muligheter til demokratisk styring og kontroll over velferdstjenestene. «Bestiller – utførermodellen » må avvikles, enten det gjelder innen kollektivtransporten, jernbanen, pleie- og omsorgstjenester, barnevern eller sosiale tjenester. Sykehusene må tilbake til folkevalgt styring. Regnskapssystem der nybygg og rehabilitering skal betales ved kutt i drift må bort. Synet på oppvekst- og utdanningssektoren som virkemiddel for å styrke konkurranseevnen og å gi økt økonomisk vekst må snus. Oppvekst- og utdanningspolitikk må bygge på et helhetlig syn på menneske og samfunn. Barns beste må være styrende for organisering og tilbud innen barnevernet – ikke økonomien i stat og kommune.

All bruk av anbud i kollektivtrafikken må stanses. Staten må tilrettelegge for fylkeskommunal drift av all busstrafikk i egenregi.

All privatisering og utskilling i kommuner, fylker og stat må stanses. Privatiserte offentlige tjenester må rekommunaliseres.

4. Veto mot Postdirektiv og Vikarbyrådirektiv

Over hele Europa kjemper fagbevegelsen i motvind. En vind som er skapt av EUs frie arbeidsmarked, frie flyt av tjenester og fri etableringsrett. EF-domstolen har i 4 dommer brukt disse «friheter» til å sette rammer for fagbevegelsen som gjør det vanskelig å opprette og håndheve tariffavtaler, selve grunnlaget for fagbevegelsen. Fra 1. mai 2009 er det fritt fram for underbetaling i alle bransjer der tariffavtalene ikke er allmenngjort. Allmenngjøringsinstituttet er under sterkt press med et NHO som, oppmuntret av dommene, vil innføre lovbestemt minstelønn. ESA går til angrep på ILO 94, kravet om at det skal være tarifflønn ved alle offentlige oppdrag og anbud. Innføring av EUs postdirektiv betyr lavere lønn, dårligere arbeidsforhold og forverret tilbud i distriktene. Trondheimskonferansen støtter Norsk Arbeidsmandsforbund sitt krav om å allmenngjøre tariffavtalen i Renholdsbransjen.

Trondheimskonferansen krever:

Trondheimskonferansen beklager at regjeringen har valgt å innføre EUs tjenestedirektiv i Norge.

5. En industripolitikk for framtida.

Norsk industri har laveste CO2-utslipp i verdensmålestokk og leverer klimavennlige produkter som aluminium og silisium. Norsk industri har en høyteknologisk kompetanse nødvendig for en miljøvennlig framtid. Regjeringen må snarest bidra med midler til videre utvikling av denne kompetansen. Det må også gis midler til forskning og utvikling, slik at nye arbeidsplasser kan skapes i omstillingen til en grønn framtid.

Norsk industri leverer produkter som er helt nødvendige for omstilling til ei grønn framtid. En slik omstilling kan ikke gjennomføres med en næringsnøytral industripolitikk der det bare gis småpenger til de framtidsretta prosjektene. Det trengs en samlet kraftig satsing på sektorer der Norge har et naturlig fortrinn. Eksempler er solarenergi, vindmøller til havs og utnyttelse av de norske skogressursene som industrielt råstoff.

I mellomtida må vi ikke la industrien dø. Selv om regjeringen sier de har levert i industrikraftspørsmålet, har det så langt ikke skjedd noe. Dette har gjort det vanskeligere å komme gjennom finanskrisa. Store deler av industrien sliter. Det er stor fare for flere nedleggelser og utflagging. I en slik situasjon blir det helt feil av regjeringen å avblåse alle krisepakker og varsle innstramming. Krisa er slett ikke over. På kort sikt trenger Norge ei ny krisepakke for å holde på kompetanse og sysselsetting, framskynde offentlige anskaffelser og styrke kommuneøkonomien i 2010 og 2011. Vi trenger en langsiktig politisk styrt industripolitikk for ei grønn framtid med vilje til nasjonal satsing.

6. Ungdom og organisering

Et sterkt LO er det beste forsvaret mot en svekkelse av velferdsstaten og opparbeidede rettigheter. Skal LO bevare sin slagkraft og påvirkningskraft i fremtiden er vi avhengige av en fortsatt positiv medlemsvekst. For å få til det er det nødvendig med en stor satsning på rekruttering av ungdom, lærlinger og studenter. Å fagorganisere seg skal være det naturlige valget for unge arbeidstagere og folk under utdanning.

Vi oppfordrer samtlige av LOs forbund og LO Sentralt til å sette av midler til flere stillinger som skal ha som oppgave å organisere ungdom, lærlinger og studenter. Vi oppfordrer også om at man setter av midler til å starte opp igjen LOs sentrale ungdomskonferanse fra 2011. Det er viktig at unge tillitsvalgte har en konferanse hvor de kan møtes på tvers av forbund.

En mur av piggtråd og betong

Øst-Berlin august 1961. En soldat, bredbent og med høye lærstøvler. Hendene hviler på ryggen. Pistolhylsen buler frem på høyre side. Magen strutter under beltespennen, som har fått plass midtveis opp mot brystkassen. Et oppsperret blikk under en stiv soldatlue. Soldaten står foran en mur som er under bygging. Han uttrykker en blanding av olmhet og usikkerhet. Bak ham to andre soldater, oppe på muren som akkurat er påbegynt. Muren er på dette tidspunktet ikke høy. Hodene til enda en soldat og fire arbeidere stikker opp. Til høyre lener muren seg mot en annen mur. Det er gavlen på et hus. Huset har ennå store skader fra bombingen av Berlin i dagene da 2. verdenskrig endte.

Huset ser ut som en ruin. Det holder akkurat på å bli delt i to av muren som bygges. Huset er bebodd. Forskrekkede mennesker gløtter frem bak gardinene.

20 meter foran den bredbente soldaten står en kvinne og en mann. De er begge solbrente. Hun har fregner. Rundt dem flokker ti barn i alderen 10–15 år seg. Jeg er ett av disse barna. Jeg er 11 år. Alle har lysblå skjorter og blå skjerf knyttet om halsen, som speiderskjerf. Som mange andre små grupper står vi og ser på Muren, som reiser seg.

Muren i Berlin ble bygget i august 1961. Den var fra starten 45,1 km lang og besto av betong og elektriske gjerder. Den var 2,4 meter høy med piggtråd på toppen. Den delte Berlin, som lå 200 kilometer inne i DDR (Øst-Tyskland). Berlin var «mulighetens port» for østtyskere som ønsket å flykte til Vesten. I sommermånedene 1961 rømte ca 30 000 mennesker månedlig. Hver 7. østtysker emigrerte.

I Vest mente mange at dette var årsaken til at Muren ble etablert. Den offisielle forklaringen fra DDRs (Øst-Tysklands) myndigheter var at Muren representerte kampen mot fascismen og kapitalistisk innflytelse. Muren ble symbolet på en politisk oppdeling av Europa. Vest mot Øst. Kapitalisme mot sosialisme.

Sommeren 1961 var jeg på pionerleir i DDR (Øst-Tyskland). Pioneruniformen besto av lysblå skjorter og de blå skjerfene. Pionerene var barneorganisasjonen til den Moskva-tro kommunistbevegelsen. Den tilhørte de som støttet Øst og trodde på sosialismen. For oss barna ble det tegnet et bilde av Øst som bra og Vest som dårlig. I min dagbok skriver jeg 1. august 1961:

Noe blir ødelagt

Jeg trodde jeg var i et land som representerer glede, fred, frihet og internasjonalt vennskap. I en måned hadde vi sunget «Verdens ungdom fylker seg for varig fred». Plutselig rullet piggtråd i baller, store biler lastet med sementsekker, virvlende støv og rop fra aggressive soldater frem foran øynene mine.

Vantroen satte seg fast i kroppen.

Mange forferdelige skjebner flimret forbi i årene fra 1961 til 1989. Bilder av mennesker som bodde side om side i hus som var filtret sammen. De prøvde å rope til hverandre. Muren og truende soldater med geværløpet rettet mot dem, gjorde det vanskelig. Jeg ser et bildet av en eldre kvinne. Hun prøver å strekke armene mot den andre siden. Hennes bevegelse stoppes av et gjerde med sju lag piggtråd. Hun har en svart håndveske hengende over armen. Svarte hansker. Svart kåpe. A Berlin Lady. I A-moll.

Mot Muren

Sigurd Hoel skrev i 1930 skuespillet «Mot Muren». Her tematiserer han konfliktstoff fra sine unge år. I skuespillet tar han et oppgjør med Erling Falk, som etablerte bevegelsen Mot Dag i 1918. En bevegelse som hadde sterk tilknytning til Komintern, Moskva-kommunismens hovedorganisasjon. Komintern var en ideologisk og organisatorisk mur som hegnet om de som sverget til sosialismen og Øst. «Mot Muren» viser hvordan en rettferdig revolusjonsbevegelse kan stivne i et totalitært byråkrati.

Jeg tok aldri et slikt oppgjør med Muren.

Jeg ble voksen, fra 11 til 39 år, i den perioden Muren sto.

Jeg var et engasjert, tenkende menneske.

Mellom 160 og 1000 mennesker døde i fluktforsøk.

Jeg tok det ikke inn.

Jeg var lammet.

Muren rives

Fra november 1989 slo Muren i Berlin sprekker. «Murens fall» var på alles lepper. «Murens fall» er et begrep som viser til at grensene mellom DDR (Øst-Tyskland) og Vest-Tyskland, deriblant Berlinmuren, ble åpnet i slutten av 1989. Berlinmuren ble revet.

Begrepet brukes også om hele prosessen som førte til Tysklands gjenforening og det såkalte «Jernteppets» sammenbrudd. Begrepet «Jernteppet» ble brukt som en metafor på delingen mellom Øst og Vest, mellom den demokratiske verden og den såkalte kommunistiske eller sosialistiske. Det ble første gang brukt av Joseph Goebbels i en anti-sovjetisk tale mot slutten av 2. verdenskrig. Joseph Goebbels. Hitlers propagandaminister. Ghosty! Så ghosty at jeg nesten ikke tør å tenke tanken – tanken på at nazipropaganda kan ha levd videre i et ønske om å skape et klart fiendebilde, en oppsplitting mellom Øst og Vest, mellom kapitalismen og sosialismen. En oppsplitting som gjorde en mulig sameksistens, forening og dialog umulig.

Muren fikk stadig nye hull fra november 1989. Mange brukte hakke og spett. Bit for bit ble muren plukket ned. På et bilde ser Muren ut som munnen til et barn med tannfelling. En rekke med betong, overmalt med grafitti og så en betongplate som akkurat er brukket ned. Dette lager et hull. Foran hullet er glade mennesker. I hullet er fire soldater uten hodeplagg. Unge, forvirrete, uskyldige og trygge.

En stor glede

Hjertet dunket. Lammelsen ble borte. Jeg ønsket å være en del av dette. Derfor reiste jeg til Berlin i nyttårshelgen 1989–1990.

Berlin 30. desember 1989. Tusener av mennesker koker på begge sider av Muren i en forventningsfull glede over den foreningen som ligger i lufta. Fortsatt vokter soldater grenseovergangen ved Checkpoint Charlie. Den var forbeholdt ikke-tyskere og diplomater. Dagen var kommet for at også den skulle kunne krysses fritt.

Mange klatret opp på toppen av muren. Nærmere himmelen. Stjerneklart. En enorm glede ble uttrykt. Alle hjalp hverandre opp. Smilende, lykkelige soldater, som etter fire timer med livsbejaende manifestasjoner åpnet Checkpoint Charlie. Drømmen om blomster i geværmunningene var i ferd med å realiseres. Alle møttes på midten, i en kollektiv omfavnelse. På grensa mellom Øst og Vest, dagen før nyttårsaften 1990.

Midt i dette, befant jeg meg.

Feiringen denne dagen dreide seg ikke om at Vest hadde seiret over Øst, at kapitalismen hadde seiret over sosialismen. Det var folkets glede over gjenforeningen jeg var en del av. Kommunikasjonen foregikk ved hjelp av rytmer. Trommer, nøkkelknipper, klapping og rop. En stor, felles, pulserende kropp.

Min rytme ble skapt av et speil med «diamanter » og en blå kork fra en vannkaraffel. Jeg slo som i transe. Speilet ble knust.

Ikke alle var glade

Noen av de som sto på muren, ble aldri avbildet i VG. De holdt et banner mellom seg. Jeg tok bilder, som da de ble fremkalt, viste seg å være utydelige og dårlige, men leselige. På banneret sto det: «Deutschland: 1. Weltkrieg, 2. Weltkrieg, 3. Weltkrieg?»

Ordene var ekko av de ordene scenekunstneren brukte. Han var en venn av en tysk venn. Han bodde i Vest-Berlin, i en stor leilighet med gipsroser i taket. Han var venstreradikal og alternativt tenkende. Kunstneren og de med banneret på Muren var redd for at et samlet Tyskland igjen skulle forårsake en krig.

I Norge ble denne redselen uttrykt i SVs partiorgan. I en leder i Ny Tid nr. 2 1990, kalt «Etter gleden», skriver avisa at jubelen ville bli kort. Avisa hevdet at de ultrakonservative i DDR våknet til live». Kravet om en gjenforening ble beskrevet som den vesttyske kansleren Kohls våte drøm om et nytt Stor-Tyskland.

Hadde denne redselen noe for seg? Var de redde for at nazitiden skulle vende tilbake? Var det en krampaktig måte å forsvare sosialismen på, gjennom å spille på redselen for et spøkelse som alle fryktet; nazismen?

Spøkelser ser ut til å tåkelegge

Spøkelsene hindrer en i å se det som virkelig skjer. I frykt for spøkelsene kan grove brudd på menneskerettighetene forsvares. Kanskje murer bygges av frykt for spøkelser? Det gir meg assosiasjoner til Israels bruk av jødenes lidelser under 2. verdenskrig, som et argument for å forklare sitt ståsted og handlinger ovenfor det palestinske folket. I ly av Holocaust bukter en mur seg, langt inn på palestinsk område. Den er mellom 400 og 700 km lang, 16 ganger lengre enn Berlinmuren!

Banneret

Folk hadde festet. Jeg hadde hvilt ut etter opplevelsene ved Checkpoint Charlie dagen før. Et stort banner duvet, litt stivfrosset, over Brandenburger Tor. Det hadde gitt anslag til nyttårsfesten. «Öffne Grenzen – Öffne Hertzen – kaufen Mercedes Benz!» sto det på banneret. Det var ikke den visjonen jeg hadde danset for i gatene 30. desember 1989.

For meg signaliserte dette banneret at kapitalismen, representert av Mercedes Benz, hadde vunnet den endelige seieren. Banneret vaiet i glede over at det nå var fritt frem for friheten eller snarere de fire friheter som er nedfelt i Romatraktaten, og som gjenfinnes i EØS-avtalens artikkel 1 nr. 2. Fri flyt for varer, tjenester, personer og kapital. Fri flyt av kapital er et grunnelement i realiseringen av det indre marked. Private og selskaper skal fritt kunne investere, opprette konti mv. over landegrensene. Banneret var profesjonelt, og dominerte effektivt det visuelle bildet over Brandenburger Tor. Jeg har senere lurt på hvorfor jeg aldri så dette banneret avbildet i media. Kanskje gleden over friheten overdøvet den vulgære appellen som banneret sto for? Kapitalismens rovgriske jakt på profitt passet ikke inn i bildet.

Øst-Berlinerne får sølvpenger

Alle øst-tyskere som krysset grensen fra Øst til Vest, fikk noen Mark (datiden tyske penger) utdelt, slik at de kunne handle litt i det forgjettede land, Vesten.

2. januar 1990 skrev jeg i dagboka:

Hvordan opplevde de som hadde bodd i Øst, at de ikke eide noe? At alt de hadde hatt, var til salgs?

Audun Johannes Mørch presenterer Mikhail Bakhtins dialogismebegrep og tegner et relativt presist bilde av det som upåaktet skjedde.

Hva uttrykker ostalgien?

Filmen «Goodbye, Lenin» ble satt opp på kino tidlig 2003.

Året er 1989, og Berlinmuren står for fall. I Filmen «Goodbye Lenin» møter vi den tyske familien Kerner, med Daniel Brühl i hovedrollen som Alexander. Kort før muren faller, får fru Kerner et alvorlig hjerteslag. Hun faller i dyp koma, og sover seg gjennom kapitalismens triumf. Når hun så våkner opp igjen sommeren 1990, åtte måneder senere, har Øst-Berlin forandret seg dramatisk.

På en ironiserende måte blir det som er forsvunnet med Berlinmurens fall, presentert i filmen.

For første gang siden 1. nyttårsdag 1990 begynte jeg å forholde meg til dette fallet.

Fallet som visket visjonene om et alternativ til Vest og kapitalismen ut av alles sinn. Som visket ut alle spor av et forfeilet forsøk. Noe reiser seg, når noe annet faller. I filmen blir en gedigen Coca Cola-reklame reist, som det prangende, sprakende tegn på at Vestens verdien nå dominerer Berlin. Gjennom å iscenesette det som var, det som falt, sier filmen noe om hva dette var. I det grepet filmen bruker, får det som falt, noe gammelmodig og patetisk over seg. Men samtidig gir filmen rom til en kvinne (fru Kerner) som hadde en drøm, visjon eller illusjon, om noe annet enn kapitalismen.

I «Murens to sider» Aftenposten 9. mai 1992 bærer Kai Ove Evensen frem de samme ordene som fru Kerner uttrykker. Han har gitt mikrofonen til Angelika Leppin fra tidligere DDR:

I intervju med mennesker fra det tidligere Øst- Tyskland, har dette blitt gjentatt i 20 år.

Ostalgien bunner i en nostalgi, som er et begrep med gresk opphav. Ordet er satt sammen av nostos (hjem) og algos (smerte/ lengsel). Hjem og lengsel mot «Ost», dvs «Øst».

Ikke mange vil tilbake.

Men kanskje ostalgien er et forsøk på å trenge gjennom den monologiserte diskursen? Trenge gjennom nye murer som skygger for dialogen?

Den nye muren

I Europa heter den nye muren Schengen. Den første Schengenavtalen ble undertegnet 19. juni 1990 av 5 land. I dag omfatter den 26 land i Europa. Formålet med Schengen var å erstatte grensepostene og grensemukontrollene mellom landene med eksterne grensekontroller. 42 millioner mennesker er på flukt i verden. Inn til Europa møter de Schengen, den nye muren. Ikke stein, betong og piggtråd. Store militærkryssere, som er tung bevæpnet. Helikopter. Mengder med politi og soldater. Interneringsleirer. Den nye muren, ved alle innganger til Schengen. Den nye muren – Frontex. Opprettet etter rådsforordning (EF) nr. 2007/2004 av 26. oktober 2004 av et europeisk byrå for forvaltning av det operative samarbeidet ved de ytre grensene til medlemsstatene i Den europeiske union. Frontex. Beskytter frihet, demokrati og alt godt, mot en flodbølge av flyktninger. Hvert år dør tusener av flyktninger i forsøket på å nå Europa og resten av Vesten. Mange drukner før de når «fredens havn». Når vil kommende jubileum om nye murer som rives, bli feiret?

Gigantene kommer

I år er det 20 års-jubileum for Murens fall. Jubileet feires. Som en del av denne feiringen gjorde Theatre Spectacle fra Frankrike forestillingen The Giants arrive – A Fairy Tale for Berlin ved Brandenburger Tor. Historien som er rammen for iscenesettelsen, lyder:

Gigantdukkene i forestillingen er 15 meter høye. Seks ganger høyere enn Berlinmuren.

Drømmen våkner

To millioner mennesker feiret Murens fall sammen med Gigantdukkene til Theatre Spectacle.

80 millioner så iscenesettelsen på TV-skjermer. Det absolutte høydepunktet var da Den lille kjempen og hennes onkel, Den store kjempen, møttes foran Brandenburger Tor, leser jeg på nettsiden til Berlin Festspiele. Og videre:

Den store Berlin-reunionen er historie, men alle som opplevde dagene for 20 år siden, vil bære det drømmeliknende underet i sitt hjertet.

Jeg var ikke i Berlin da Theatre Spectacle iscenesatte denne magiske hendelsen i oktober 2009.

Men bare ved å lese om The Giants arrive – A Fairy Tale for Berlin ved Brandenburger Tor, bobler gleden frem i meg. Ja, jeg opplevde et under i overgangen fra 1989 til 1990. Siden da har jeg latt den opplevelsen drukne. Men Theatre Spectacle sin iscenesettelse er som et nytt eventyr eller en drøm. En drøm om at alt som ikke enda er formet av ord, alt som innbyggerne i Berlin (og andre steder) ikke har fått sagt hverandre, skal bringes til dem og oss.

Berit Rusten

Litteratur:

• Egen dagbok fra 1961
• Egen dagbok fra 1989–90
• Quiz-spørsmål om Berlinmuren fra Tysklands ambassade
• Theatre Spectacles hjemmeside
• Hanto Tarjei(2001) «Tyskland og Berlin under den kalde krigen», særoppgave
• Slevigen Henrik, temaoppgave, «Den kalde krigen»
• Dahl Martinsen Kåre, Institutt for Forsvarsstudier og Veiden Pål, Høgskolen i Oslo og Civita, (7/12 2007) «Da muren falt, ble SV og Ny Tid slått i svime» (basert på Ny Tid fra 1975–1989), kronikk, Ny Tid
• Brøymer Bjørn (12/8 2001) «Det begynte med vannkanoner …», Aftenposten
• Evensen Kai Ove (9/5 1992) «Murens to sider», Aftenposten
• Becker Wolfgang (2003), «Goodbye Lenin», en film
• Diverse bilder fra Muren, fra nettet
• Wikipedia, den frie encyklopedi
• Bjørneboe Therese (24/1 2006) «Palasset rives, tvilen består», Klassekampen
• Lear Amanda (1981) Incognito, «Berlin Lady»
• Ingdal Nora /Simonsen Anne Hege (2005) Mur-Delt landskap i Israel og Palestina, J.W. Cappelens Forlag a.s
• Aftenposten (24/8 1961)
• Hoel Sigurd (1930), skuespill Mot Muren
• Mørch Audun Johannes(2003) Mikhail Bahtin Latter og Dialog Utvalgte Skrifter, Cappelen akademiske forlag

Anne Grosvold:
Jens og Thorvald Stoltenberg
Samtaler
Aschehoug forlag, 2009

Norge har likt å framstille seg som en pådriver for en mer miljøvennlig politikk. Men statistikken viser at dersom alle på kloden skulle ha hatt samme forbruk og utslipp som oss, måtte menneskeheten hatt et par planeter til å rutte med.

Klimaforskerne tror nå at dersom det ikke gjøres noe dramatisk, vil vi kunne risikere en gjennomsnitlig temperaturøkning på fire grader i vårt århundre. «Fire graders økning i global gjennomsnittstemperatur vil være uforenlig med menneskesamfunn på jorden slik vi som lever nå kjenner dem», skriver professor Arne Johan Vetlesen i Aftenposten 30. november 2009.

Men har politikerne skjønt alvoret?

Rett før valget ga Aschehoug forlag ut boka Samtaler der Anne Grosvold fikk Thorvald og Jens Stoltenberg til å «formidle noen verdier og holdninger», som statsministeren sier i boka.

Det kan vanskelig sies at boka er god. Anne Grosvold har riktignok vært flink til å få far og sønn til å prate. Men det finnes jo ikke antydning til kritisk journalistikk. Det antydes noen motforestillinger her og der, men det mer bekrefter inntrykket av et valgkampskrift enn å svekke det.

Dermed vil jeg ikke ha sagt at boka er uviktig eller dårlig. Dersom man orker så store doser Stoltenberg, så får man her en del klare utsagn om hva han egentlig mener og tenker. Her er hans prinsippløse forsvar for monarkiet som statsform. Her er entusiastisk argumentasjon for høyt tempo i oljeutvinninga. Og her får vi ikke minst høyttenkninga hans om miljø. Den var den eneste grunnen til at jeg leste boka, og det var vel verdt det, sjøl om innholdet var dypt nedslående.

For vi får i kortform vite hva Jens Stoltenberg mener om klimaproblemet.

Hans budskap er at «..når det gjelder miljø, har vi løst de fleste av de problemene vi tidligere mente var nærmest uløselige. Så da må vi også kunne løse klimaproblemet.» (Her kommer Grosvolds kritiske stemme til så vidt, i det hun skyter inn: «En del miljøproblemer har vi riktignok eksportert. Vi hogger opp skipene våre i India …» Mer får ikke hun sagt, og noe svar får hun heller ikke.)

Og hvilke miljøproblemer er det statsministeren mener at vi har løst?

Sur nedbør: «… på 70-tallet var det store problemer i Europa med sur nedbør; det er så godt som løst». Det statsministeren glemmer å nevne er, at den industrien som produserte denne sure nedbøren, særlig i Mellom- og Øst-Europa nå er nedlagt, og produksjonen tatt over av Kina. Og der har de til gjengjeld gigantiske problemer med luftforurensing og sur nedbør. Skal det kalles en løsning, Stoltenberg?

Utslipp av gifter fra industrien. Stoltenberg nevner Frierfjorden, Sørfjorden og Iddefjorden. «I den grad det fortsatt er noen problemer der, er det ting som er igjen fra gamle dager». Men statsminsiter, den industrien som slapp ut giftene i disse fjordene, finnes jo ikke lenger. Hydros magnesiumfrabrikk på Herøya var verdens største punktkilde for utslipp av dioksiner. Den er nedlagt, og Hydro har flyttet sin produksjon til Kina, som nå (2007) står for 77 % av verdensproduksjonen. Smelteverket i Odda (Sørfjorden) er nedlagt, og det samme er Saugbruksfabrikken i Halden (Iddefjorden). For statsministeren ser det kanskje ut som om problemet er løst, fordi skitten ikke lenger slippes ut i våre fjorder. Men kan det kalles en løsning når skitten slippes ut i Kina i stedet? Kina har i dag 200 000 kvadratkilometer land som er sterkt forurenset av kvikksølv, kadmium, krom, bly, nikkel, thallium og andre tungmetaller. Det er et areal på nesten så stort som to tredeler av Norge. Og det er stort sett for oss i Vesten at de produserer.

De seinere åra har det dukket opp nye avfallsproblemer, som Vesten behendig eksporterer til den fattige delen av verden. De gjelder særlig de giftige stoffene som finnes i batterier, datautstyr, mobiltelefoner osv. De rike landa selger avfallet sitt til mellommenn, som selger det videre. Roberto Saviano har dokumentert hvordan den italienske gangsterorganisasjonen Camorraen har bygd opp en hel næringsvei basert på vanvittig behandling av giftig avfall. Hele daler i Sør-Italia fylles igjen med gift, og stoffene er så farlig at ingen voksne mennesker vil gjøre jobben. Den overlates til barn. Afrika er blitt dumpingplass for elektronisk avfall. Og på avfallshaugen går barn og andre fattige mennesker rundt og bruker de mest primitive metoder for å gjenvinne noen metaller som de kan selge for å tjene en skilling. Resultatet er at de får i seg store konsentrasjoner av livsfarlige stoffer. Løsning, Stoltenberg?

«Ozonhullet – det store problemet var ozonhullet! De gassene er så godt som borte», sier Jens Stoltenberg, nærmest nedlatende. Nåja. Det har skjedd en del positivt. Norge bruker ikke lenger disse gassene. Men det amerikanske NASA som har i oppgave å følge utviklinga av ozonhullet kontinuerlig, forteller en annen historie. På 1980-tallet var det største årlige ozonhullet i snitt på 13,5 millioner kvadratkilometer, på 90-tallet var snittet økt til 25 millioner kvadratkilometer og på 00-tallet til 26,3. De største ozonhullene ble registrert i 2000 og 2006, mens 2008 var nesten like ille. Dette rammer i første rekke land på den sørlige halvkula. Og problemet vil være med oss en generasjon eller to. Med all mulig respekt herr statsminister: Du prater tull.

Ut fra disse eksemplene, som alle viser seg å være grovt feilaktige, trekker Jens Stoltenberg følgende konklusjon: «Det er fortellingen om de fleste miljøproblemer. Da må det også være mulig å løse klimaproblemet. »

Jeg er dypt bekymret over at Norges statsminister demonstrerer et så lavt kunnskapsnivå om miljøproblemer i verden, og spesielt bekymret er jeg fordi Norge har et stort ansvar å gjøre noe grunnleggende med klimaproblemene. Vi har ikke klart å leve opp til de forpliktelsene vi tok på oss i Kyoto. Våre utslipp ligger minst 8 % over hva vi hadde lovt (i en altfor dårlig avtale). Det er bare ved å bruke de såkalte klimakvotene at regjeringa får det til å se ut som om Norge er et foregangsland.

Men ingen kan dokumentere at klimakvoter fører til reduserte utslipp av klimagasser. Miljøorganisasjonen «Friends of the Earth» har nylig utgitt en rapport der de stempler hele kvotesystemet som en farlig avsporing.

Men Norge er også en klimaversting fordi vi jo gjør kjempeprofitt på nettopp klimagasser. Oljefondet er jo bygd på ødeleggelse av klimaet. Dersom vi tar Norges eksport av olje og gass med i regnskapet, slipper Norge ut over seks ganger så mye klimagass per innbygger som USA, sier Bellona. Dette gir Norge et stort moralsk ansvar, og da er første skritt at landets ledelse må begynne å forstå hva slags problemer verden står overfor. Stoltenbergboka Samtaler tyder på at statsministeren har en tung voksenopplæringsjobb foran seg.

For statsministeren later det til at et miljøproblem ikke eksisterer dersom vi har overført det til andre. La kineserne gjør drittjobbene, la afrikanerne vasse i avfallet. Her fra Frogner ser alt rent og pent ut.

Og på klimaproblemet har han to sett med løsninger. Den ene løsninga praktiserer han allerede, og det er å trekke inn disse berømmelige kvotene, der Norge med noen enkle grep og til svært lave kostnader (0,7 milliarder kroner) kan trylle vekk hele vårt brudd på Kyotoavtalen med kjøp av kvoter som vi ikke kjenner virkningen av. Dette er egentlig samme løsning om igjen: La kineserne løse problemet.

Men han har en til, og det er den han kaller «månelanding», nemlig å pumpe CO2 tilbake igjen i olje- og gassfeltene. Nå har det riktignok ikke skjedd ennå i en målestokk å snakke om. Men det kan jo tenkes at man får det til, og at oljeselskapene vil finne det lønnsomt. Men er det en løsning? Hva om reservoarene begynner å lekke? Hva om et jordskjelv fører til at mange års CO2-deponi plutselig kommer tilbake i atmosfæren? Som løsning betraktet minner dette mistenkelig om å feie problemet under teppet.

For det er en ting Stoltenberg aldri snakker om, og aldri vil snakke om, og det er å gjøre noe med sjølve problemet, nemlig at den vestlige verden lever over evne. Stoltenberg vil ikke gripe ondet ved rota, han vil bare gjemme det bort, eksportere det til noen andre eller pumpe det ned i bakken. Han gjør sitt ytterste for at norsk petroøkonomi skal kunne fortsette akkurat som før, og at Norge på den måten kan være med blant dem som forsyner seg aller grovest av verdenskaka, samtidig som han og regjeringa kjøper seg goodwill gjennom kvoter, uhjelp og vakre talemåter.

Pål Steigan

 

Lene E. Westerås og Jens Harald Eilertsen (red.):
Med håpet som våpen
Margbok, 2009

Utgangspunktet for boka var Palestinakomiteen i Tromsø sin solidaritetsutstilling i 2008 som var en fortelling om palestinernes historie i 60 år som flyktninger og okkuperte. 90 solidaritetsarbeidere fra Tromsø har siden 1978 og fram til i dag gjort en innsats i Palestina, Libanon og Egypt. Boka feirer således Palestinakomiteens 40 årige innsats for palestinerne.

En delegasjon på fem personer med blant annet redaktørene, reiste rundt på Vestbredden og Palestina og i palestinske flyktningeleire i Libanon for å observere hvilken situasjon palestinerne lever under, og for å høre deres historier direkte. Boka har mange fortellinger, satt sammen av opplevelser og historier fortalt både av palestinere, norske solidaritetsarbeidere og av deltakerne i delegasjonen, historier som spenner over et tidsrom på 40 år.

Boka innledes av et kapittel skrevet av Peder Martin Lysestøl og et av Jens Harald Eilertsen, to kapitler som gir et innblikk i den sammensatte historien og årsakene til den over 60 år gamle konflikten. Kartene foran i boka fra Palestina fra 1948 og fram til i dag, gir et oversiktlig bilde av hvordan grensene har endret seg på grunn av Israels okkupasjon, og seinere bygging av settlements på okkupert jord og en 720 km lang mur som etterlater palestinerne med et oppdelt landområde der de er innestengt, under israelsk kontroll, og med få muligheter til å bevege seg fritt.

Det som gjør mest inntrykk på meg av historier som beskriver tida med borgerkrig i Libanon, er Olfat Mahmoud sine opplevelser som sykepleier ved Akka sykehus under massakren i 1982 i flyktningeleirene Sabra og Shatila. Hennes fortellinger om virkningen på folks og særlig barns psykiske tilstand etter opplevelser i gjentatte kriger gjør et sterkt inntrykk. Hun poengterer hvor viktig solidaritetsarbeidernes nærvær under kriser har vært. Hun beskriver også hvordan situasjonen i Palestina påvirker palestinerne i Libanon, det er håpet om å komme tilbake sitt hjemland, til Palestina, som holder liv i de palestinske flyktningene. Slik uttrykker hun det: «Håpet er frosset – håpet er der, men det er frosset i tid».

Olfat er et symbol på alle de sterke palestinske kvinnene som trass i alle påkjenninger og brutale krigsopplevelser, i dag arbeider gjennom forskjellige organisasjoner for å gjøre tilværelsen for den oppvoksende slekt bedre. Et sitat fra den libanesiske poeten Gibran er betegnende for deres situasjon:

Mange av fortellingene tar for seg forholdene for de palestinske flyktningene i Libanon. Ikke bare under borgerkrigen og leirkrigene, men også i seinere tid. Det store flertall av flyktningene bor i flyktningeleire fortsatt, de fleste svært tettbodd med få muligheter for privatliv. Økonomiske, psykososiale og helseproblemer er økende. Det er få muligheter for palestinerne å få jobb ettersom Libanon bare åpner et begrenset antall jobber for palestinerne. Flyktningene er avhengig av FNs hjelpeorganisasjon UNWRA, for skolegang og en del grunnleggende helsestell. Palestinerne har opprettet sine egne samfunn innenfor leirgrensene med butikker, verksteder, barnehager, bibliotek, skoler og andre tiltak for foreldreløse barn, sykehus og klinikker drevet av Palestinsk Røde Halvmåne er noen som er nevnt. Oppe i dette konglomeratet har de norske solidaritetsarbeiderne funnet sin plass, knyttet vennskapsbånd og brakt fortellingene videre til den norske befolkning.

Den siste tredjedelen av boka er viet Palestina med Vestbredden og Gaza. Kapittelet «Grenser» fortalt av Lene E. Westerås gir en sterkt beskrivelse av hvordan det er å komme over grensen fra nabolandene eller fra flyplassen med sterk israelsk kontroll. Opplevelsene ved passering av «checkpointene» inne på Vestbredden er sterke for nordmenn som lever i et fritt land. Mon tro om disse beretningene får nordmenn som ikke har opplevd det på egen kropp, til å forstå hva det vil si for palestinerne å leve daglig med slike sperringer? Ofte blir palestinerne trakassert av soldater når de er på vei til jobb, skole, sykehus; når de skal besøke slektninger eller helligdommene i Jerusalem. De bruker to timer til jobben, en strekning som kunne tatt 20 minutter? De kan ikke reise fritt til andre land.

Det er mange sterke historier av norske helsearbeidere som i kapittelet «Brev hjem» fra norske sykepleieres arbeid i Nablus under den første intifadaen som startet i 1987. Fortellingen til ambulansesjåførene i Ramallah viser også hvor vanskelig arbeidsforhold det er for helsepersonell, og uttrykker deres angst for å miste livet i jobben. Deres klager til myndighetene om angrep på ambulanser blir ikke tatt hensyn til. Syke mennesker må stå i køer for å slippe gjennom sperringene, og på ett år måtte 40 kvinner føde i privatbiler på checkpoint.

Noen kapitler er viet Gaza og konfliktene der, velkjent for norske lesere som følger med på nyheter. Nytt er fortellingen om bloggene som fungerte som en møteplass, en synliggjøring av hverandre og hverdagslivet.

Boka inneholder også et kapittel, «Beit Arabiya», av Jens Harald Eilertsen som omhandler det positive fredsarbeidet mellom palestinere og jøder, og oppbygging av et fredssenter. Gjennom en samtale med en jøde, får vi kjennskap til en israelsk organisasjon, ICAHD, som arbeider mot riving av palestinske hus i samarbeid med PLDC (Palestinian Land Defense Committee). Palestinerne får sjelden tillatelse til å bygge nye hus eller på eksisterende hus, og for å få tillatelse kreves en prosess som kan ta mange år. Dersom de allikevel bygger, blir husene revet av israelske myndigheter. I sterk kontrast kommer fortellingene om nye settlements som bygges på okkupert land, og eksisterende settlements som bygges ut med stadig flere hus «… Freden kan aldri bygges på urettferdighet, det er sakens kjerne», skriver forfatteren.

Det er også nevnt en annen israelsk organisasjon, New Profile, som arbeider mot husødeleggelser og for å støtte israelsk ungdom som ikke vil inn i militæret. Boka har dessverre ikke flere beretninger om fredssamarbeid mellom palestinere og jøder. Det hadde vært en styrke for boka om det hadde blitt omtalt i dette kapittelet, en synliggjøring av at det finnes jøder som også er med på å holde oppe håpet om et bedre liv for palestinerne. Fredsaktivistenes stemme i dag er svak, det israelske statsapparatet dominerer inntrykkene våre.

Grete Thunold

 

Malalai Joya:
Kvinne blant krigsherrer. Afghanistans modigste stemme
Spartacus forlag, 2009.

Forfatteren signerte boka i februar i år, og går rett på sak i innledningen: «Kaste blår i verdens øyne». På seks sider beskriver Malalai Joya tilstanden i «tragedielandet» Afghanistan. Hun sier at det afghanske folket nok en gang er sveket av dem som hevder å ville hjelpe dem. Folket er fanget mellom to fiender: «Taliban på den ene siden og amerikanerne, NATO-styrkene og deres venner krigsherrene på den andre». Joya håper at boka og hennes historie vil inspirere leseren til å arbeide for fred, rettferdighet og demokrati. Ingen vil etter denne innledningen være i tvil om hennes ståsted fordi de påfølgende 14 kapitlene kronologisk følger hennes eget liv satt i sammenheng med utviklingen i hjemlandet i de 30 årene hun har levd.

Sovjet invaderte Afghanistan da Joya var spedbarn, og i likhet med hennes jevnaldrende, har hun alltid opplevd «blodsutgytelser, flukt og okkupasjon». Malalai er nest eldst av ti søsken, med en far som var mye borte fordi han var politisk aktiv. Familien ble flyktninger i Iran da Malalai var 4 år, og i Quetta i Pakistan fire år senere. Der begynte hun på internatskole. Bare 14 år gammel begynte hun å undervise voksne analfabetkvinner for en frivillig organisasjon. Da hun var 19, ville Joya tilbake til hjemlandet sitt for å drive undergrunnsarbeid under Talibans styre for den samme organisasjonen. Familien ble med tilbake til Afghanistan. Hun underviste jenter i hemmelige hjemmeskoler, startet et barnehjem og en gratis klinikk, og fortsatte dette arbeidet også etter at Taliban ble styrtet. Hennes engasjement mot urettferdighet og etter hvert sterke omdømme blant vanlige folk i hjemprovinsen Farah, førte til at hun ble oppfordret til å være kandidat til storforsamlingen (Loya Jirga) i Kabul, og ble valgt. Bokas tittel Kvinne blant krigsherrer refererer til perioden senere da Malalai Joya var valgt inn som det yngste medlemmet i den afghanske nasjonalforsamlingen. Hun ble ekskludert derfra etter å ha anklaget andre medlemmer for å være krigsforbrytere, og sammenliknet forsamlingen med en dyrehage. I de tre årene som har gått etter dette skjedde, har Joya blitt kjent verden rundt, men må leve i dekning i sitt eget land under skjult identitet.

Boka gir innføring i historiske og politiske epoker i Afghanistan, krydret med enkelthistorier, opplevelser og møte med mennesker som presenteres og settes i en kontekst. Noen avsnitt er nesten poetiske, og hun deler sine tanker. For eksempel da hun av sikkerhetsgrunner måtte ta fly fra Kabul og hjem:

Hele veien merkes den harmdirrende indignasjonen Malalai Joya føler over at afghanerne nå skal styres av en gjeng krigsforbrytere. Hun bruker karakteristikker, som «marionetter», «krigsherrer» og «kriminelle» om mange av landets politikere. Hun er dypt skuffet over Vestens dobbeltmoral når de sier de bringer fred og demokrati, men kommer med korrupsjon, vold og tortur. NATOs militæraksjoner er som drivstoff for Taliban og annen opposisjon. Om Karzai skriver hun:

Joya framstiller seg kompromissløs når det gjelder sannhet, demokratiske verdier og kvinners likestilling. Man kan få inntrykk av at forfatteren så på navnet sitt som en forutanelse, eller forpliktelse til å gjøre noe for folket sitt, som en arv fra Malalai fra Maiwand, en sagnomsust frihetskjemper fra uavhengighetskampen mot det britiske imperiet.

I boka forteller hun om sine forbilder, eksempelvis Meena, grunnlegger av den afghanske kvinneorganisasjonen RAWA, som Malalai møtte en gang i barneskolen. Meena ble drept, offer i sin kamp for kvinners rettigheter. Sin egen far setter hun meget høyt, han har vært en støtte for hennes rett til å ta egne valg. I flere situasjoner oppfordret han henne til å følge sin trang til å ta ansvar til tross for risiko og belastning for familien forøvrig. Da Joya som barn i flyktningeleiren fulgte med på nyhetene, ble hun imponert over palestinske barn som ytte motstand mot Israels aggresjon. Da hun spurte faren hvorfor de ikke var fra Palestina, der selv barna er så tapre, hadde han oppfordret henne til å «bli en palestiner for sitt eget land». Opplevelser i flyktningeleiren, ikke minst kvinnenes situasjon, opprørte henne og manet henne til å bidra til forandring. Hun satte seg inn i persisk poesi, delte dikt av Brecht med sine elever, og leste biografier om kjente personer. At Nelson Mandela levde så lenge i fengsel uten å la seg kue i kampen mot apartheid, har inspirert henne til aldri å gi opp.

Joya er opptatt av å samle folk og mobilisere felles krefter i kampen for demokrati. Hun ønsker ikke å oppgi sin etniske tilhørighet fordi hun betrakter seg som «afghaner », og ikke ønsker å «spille opp til dem som vil benytte religiøse og stammemessige forskjeller til å splitte oss. Et splittet land er lettere å beherske for utenforstående, og det er noe jeg har kjempet imot gjennom hele mitt liv». Det virker som om Malalai Joya er ukuelig, men boka gir også innblikk i svake øyeblikk, og redselen hun har overkommet fra hun var undergrunnslærer i frykt for taliban, til hun med hamrende hjerte konfronterte de eldre mennene i nasjonalforsamlingen.

Som kvinne i et mannsdominert samfunn, viser Joya mange eksempler på de vanskelige forholdene kvinner lever under. Heller ikke på dette feltet ser hun gevinst av Vestens militære innsats: «Ikke nok med at kvinnene fortsatt blir nektet sine rettigheter i Afghanistan, men som en grusom ironi er kvinnesaken blitt brukt til å rettferdiggjøre og videreføre den brutale okkupasjonen av landet mitt». Joya bruker kapittelet «En fugl med én vinge» på å beskrive kvinnenes stilling og presiserer at samfunnet ikke kan bevege seg framover uten kvinnenes fulle delaktighet.

Denne boka har mange fasetter, og kan leses med flere innfallsvinkler – blant annet som portrett av et engasjert menneske, et blikk inn i en historisk og politisk prosess, eller som et kampskrift eller appell. Malalai Joyas siste kapittel er nemlig en oppfordring til leseren om personlig engasjement – uansett hvor leseren befinner seg – til å bidra til å «bryte den taushetspropagandaen som gjennomføres av de største mediene i dag», og å hjelpe Afghanistan. Hun kommer med mange forslag til hvordan dette kan gjøres. Om seg selv sier hun:

Det er vanskelig å vurdere boka uten å vurdere Malalai Joya. Hun står klippefast på sine prinsipper. Spørsmålet man ikke kommer unna, er hvor realistisk det er å oppnå en positiv forandring i Afghanistan hvis ingen er villig til å inngå kompromisser. Med tanke på den hjemlige debatten om Norges styrkebidrag til Afghanistan og fordeling av oppgaver mellom militæret og bistandsaktører og lokale myndigheter, kan mange ha nytte av å få med seg Joyas perspektiver. Det som kan sees som en svakhet ved boka, er terpende bruk av slagordmessige karakteristikker. Spartacus forlag burde ha nedlagt mer arbeid i språkvasken og unngått formuleringer som ser ut som de er oversatt av et dataprogram.

Malalai Joyas Kvinne blant krigsherrer en viktig, engasjerende og lesverdig bok – en selvbiografi om en bemerkelsesverdig kvinne vi neppe har hørt det siste fra.

Merete Taksdal

 

Dilek Baladiz:
I hederns skugga. De unga männens perspektiv
Gothia Förlag,
Stockholm, 2009

Dette er en interessant og tankevekkende liten bok. Den består i alt vesentlig av intervjuer med unge menn som har sine røtter i samfunn med hedersnormer, eller æresbegreper. De er mellom 15 og 23 år, og kommer fra land som Finland, Iran, Bosnia, Uganda, Irak, Tyrkia og Afghanistan. Forfatteren, Dilek Baladiz har sine røtter i Tyrkia. Hun er sosionom, og fikk idéen til boka gjennom et samarbeide med skoler om spørsmål som æresrelatert undertrykkelse, makt, likestilling, kjønnsroller og rasisme. Til bakgrunnen hører også de mye omtalte æresdrapene på unge kvinner, som skjedde i Sverige for en del år tilbake. Etter intervjuene følger hennes oppsummerende tanker og kommentarer.

Boka gir et klart inntrykk av at disse unge mennene lever under trykk, på et vis under dobbelt trykk. Presset fra familien og gruppen er sterkt, for å opprettholde tradisjoner og æresbegreper, samtidig som de kan kollidere med det svenske samfunnets normer, uten dermed å ha sagt at det ikke finnes paralleller i det svenske samfunnet når det gjelder kontrollen av, og synet på kvinner. Presset går gjennom flere ledd. Liberale foreldre er i sin tur redd for ryktet, for mulig fordømmelse fra gruppen, de andre fra samme kultur. De eldste guttene kan vel sies å være mest reflektert i synet på kvinner, og tar klarere avstand fra vold mot kvinner, og fysisk avstraffelse av søstre, men hos alle går det igjen en sterk trang til beskyttelse og kontroll av søstre. Synet på jenters seksualitet varierer en del. Horestemplet kan sitte løst, hun skal helst være «ren» før ekteskapet. Men en av de eldste sier, på den andre siden, at han synes jenter selv skal kunne bestemme hvem, og hvor mange de har sex med. Og mange mener at jentene selv skal kunne bestemme hvem de vil gifte seg med.

En spesiell historie bør nevnes, en 18-åring som er homoseksuell. Det aksepteres absolutt ikke, og han må leve et hemmelig liv, livredd for at familien skal få vite noe. Straffen vil høyst sannsynlig være at han blir frosset ut og utestengt fra familien. Det er svært vanskelig for ham å snakke om det i intervjuet.

Nå skal det også nevnes at skam og ære slett ikke bare knytter seg til forholdet mellom menn og kvinner, og hva kvinnene blir utsatt for. Det betyr å bringe skam over familien å gjøre noe kriminelt, eller på en eller annen måte å ha oppført seg dårlig, eller respektløst. Selv om de framhever det sterke presset fra familien, skinner kjærligheten til den, og respekten, klart gjennom. En annen side er at konflikter skal løses innen familien, en blanding av tradisjon og uttrykt mistillit til politi, sosialkontorer og annen øvrighet. De mener rett og slett at problemene deres bare ville bli verre om de søkte hjelp utenfra, eller ovenfra. Den skepsisen kan nok i noen grad også handle om at de fleste av dem også har blitt utsatt for forskjellige grader av rasisme.

I sluttkommentarene berører hun en del temaer, blant annet familie- og gruppenormene, kjønn og likestilling, tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, vold, mistilliten til politi og myndigheter. Et sentralt poeng som det er vel verdt å ta med seg, dreier seg om å unngå stigmatisering og fordømmelse på grunnlag av etnisk tilhørighet, religion, eller kjønn. Forfatteren viser at det er forskjeller de unge mennene i mellom. Hun påpeker motsetninger i deres uttalelser, forskjeller blant de som kan bekjenne seg til samme religion, forskjeller innenfor samme land og etniske bakgrunn, og forskjeller mellom by og land. Hun spør, i utgangspunktet, med tanke på at de unge mennene er morgendagens ektemenn og fedre, om de er undertrykkere eller ofre. Ja, hun formidler at de er begge deler. Boken er et slags forskningsprosjekt, men ikke minst et bidrag til diskusjon, først og fremst myntet på arbeid med ungdom, i skolen og andre steder. Hun har, for eksempel laget spørsmål og arbeidsoppgaver. Hennes tanke er at samtaler og diskusjon, åpenhet, er avgjørende for å kunne fremme økt forståelse og likestilling.

Birger Thurn-Paulsen

 

Cory Doctorow:
Veslebror ser deg
Samlaget, 2009

For drøyt seksti år sia ga George Orwell ut boka 1984, en dyster framtidsroman om et totalitært samfunn praktisk talt uten individuelle rettigheter, hvor alle blir overvåket døgnet rundt. I staten Oceania er det ett sentralisert system, styrt av diktatoren «Storebror», som står for overvåkinga. Storebror følger med på hva du gjør heile tida, også inne på soverommet, og denne totale overvåkinga er et perfekt verktøy for å kontrollere og undertrykke borgerne i den totalitære staten.

I Cory Doctorows Veslebror ser deg finnes det ingen diktator og myndighetene har ikke installert mikrofoner og kameraer på alle soverom – jobben til Storebror er overtatt av mange «veslebrødre», offentlige og private, som alle følger eller overvåker deg på et begrensa område. Det virker i utgangspunktet ikke fullt så skummelt som Orwells «Big Brother», men det viser seg å være deprimerende lett for representanter for myndighetene å få kontroll over alle veslebrødrene når terrorspøkelset viser seg.

Veslebror ser deg handler om 17 år gamle Marcus som bor i San Fransisco. Sammen med tre venner skulker han skolen en dag, og er tilfeldigvis utafor skolens område og kontroll da et større terrorangrep finner sted. I kaoset som oppstår i etterkant, blir de fire plukka opp og internert av Trygghetsdepartementet («Department of Homeland Security») som prøver å få dem til å tilstå at de har samarbeida med terroristene. Marcus og to av vennene hans blir sluppet fri etter noen dager, men med en advarsel om at de vil bli bura inn på ny viss de forteller noen at de har vært arrestert og forhørt. Kanskje vil de forsvinne heilt. Sjøl ikke foreldrene sine kan de fortelle det til, Trygghetsdepartementet får nemlig med seg alt de gjør. Alt de gjør.

Og Trygghetsdepartementet følger opp trusselen. Marcus og vennene er allerede vant med å bli overvåka på skolen. Skolens datamaskiner er strengt kontrollert, overvåkingsutstyr med ganglagsgjenkjenning overvåker alle ganger og korridorer, og skolebibliotekbøkene er utstyrt med databrikker som til enhver tid forteller hvor boka befinner seg, og dessuten varsler viss boka tas med utafor skolens område i skoletida. Det skal ikke være lett å skulke.

Men etter terrorangrepet brer overvåkinga om seg. Det innføres obligatoriske elektroniske billetter i kollektivtrafikken, som logger reisevanene til folk slik at de kan analyseres og Trygghetsdepartementet varsles viss noen tar en busstur som ikke faller inn i deres vanlige reisemønster. På internett overvåkes både trafikkmønsteret ditt og hva du sier og ser på eller laster ned. Biler flest er allerede utstyrt med elektroniske autopass for bomringen, og de samme passene gjør det enkelt for Trygghetsdepartementet å følge med på kjøremønstret til folk. Og det er like lett for departementet å få oversikt over hva borgerne bruker kredittkortene sine til.

Mange, inkludert Marcus’ far, synes det er heilt på sin plass at myndighetene overvåker alt de gjør. De har jo ikke gjort noe galt, så da gjør det ingenting om de blir overvåka. Og at overvåkingsregimet, som i utgangspunktet er meint å bekjempe terror, innen kort tid også tas i bruk for å knipe små og store alminnelige kriminelle, er jo bare bra, meiner mange. I alle fall i starten. Men jo breiere overvåkinga blir, jo oftere skjer det at totalt uskyldige mennesker blir plukka opp av Trygghetsdepartementet for lange forhør. Du skal nemlig ikke oppføre deg så veldig annerledes enn «normalt» før du blir flagga som en potensiell terrorist.

Men Marcus bestemmer seg ganske tidlig for å stikke kjepper i hjulene på departementet der han kan. Han nekter å akseptere begrensningene de vil legge på hans og andres frihet til å reise og ytre seg fritt. Marcus starter opp et trådløst nettverk myndighetene ikke kan overvåke og er snart den uoffisielle lederen for en undergrunnsbevegelse som slår tilbake, et ungdomsopprør. Etter hvert som motstanden begynner å bli merkbar og irriterende for Trygghetsdepartementet, begynner det å bli utrygt å være Marcus, eller «M1k3y», som han kaller seg på nettverket Xnet.

Resten av handlinga får du lese deg til sjøl, tida vil være vel anvendt, på tross av noen mindre svakheter ved boka.

Språket virker vagt ubehjelpelig, men jeg har ikke lest den engelske originalboka ennå, så jeg veit ikke om det er i oversettelsen eller originalen det ligger. Noen underlig direkte oversettelser her og der kan tyde på at det er i oversettelsen det ligger – hvorfor oversette «hide and seek» med «gøyme-ogleite » når man har ordet «gøymeleik» på nynorsk? Og «kle deg for å imponere» er slett ingen god oversettelse av det engelske uttrykket «dress to impress».

Det kan være at språket er meint å reflektere hovedpersonens alder, heile boka er nemlig fortalt i førsteperson, men Marcus framstår som en uvanlig reflektert og oppegående tenåring ellers. Det samme gjelder kjæresten han får seg etter hvert. Men verken språket eller de noen litt vel direkte oversettelsene er ille nok til at det burde være avskrekkende. Det er også et par eksempler i boka på veldig fine løsninger på ord og uttrykk som er vanskelig å oversette fra engelsk til norsk.

Orwells 1984 var science fiction, om enn tydelig inspirert av Sovjetunionen og nasjonalsosialistiske Tyskland. Men Doctorows Veslebror ser deg ligger ukomfortabelt tett opp til virkeligheten. Praktisk talt all teknologien som omtales i boka, finnes og brukes i dag, og argumentasjonen for overvåking og kontroll ligner argumenterer vi ofte hører for EUs datalagringsdirektiv eller overvåkingskameraer på alle hjørner.

Og det er ikke bare myndighetene som vil passe på oss. Hvor mange som leser dette bruker aldri søketjenesten Google? Som følger med på hvert eneste søk du gjør. De fleste av oss bruker betalingskort, mange har elektronisk månedskort, og vel de fleste som kjører bil har etter hvert skaffa seg autopass for bomring. Det er som regel strengt begrensa hva de har lov til å gjøre med informasjonen de samler inn om deg og dine bevegelser, men det er for eksempel lett for en utru tjener å selge informasjon om brukere til en konkurrent. Og skjer det et terrorangrep på norsk jord, trur du ikke sikkerhetstjenesten gjerne vil ha tak i så mye informasjon de bare kan få tak i?

Veslebror ser deg tar opp viktige og høyst aktuelle spørsmål. Alle som bryr seg om eget og andres personvern og rettssikkerhet bør lese denne. Hvor mye frihet er vi villige til å gi slipp på for å føle oss trygge?

Marit Halse

P.S: Cory Doctorow gir ut bøkene sine med en lisens som tillater fri deling og kopiering. Du kan laste ned den engelske originalen her: craphound.com/littlebrother/download/ Den norske utgaven av denne boka er utgitt av Samlaget, som etter en del fram og tilbake og negative tilbakemeldinger da boka blei gitt ut i fjor høst, endelig la ut heile boka fritt til nedlasting. Det ser ut som om de har fjerna den fra nettsidene sine igjen, for viss du vil ha den norske oversettelsen gratis, må du ironisk nok sende e-post til Samlaget fra: veslebrorserdeg.com.