20 år til – eller på tide å komme seg ut?
Av Per-Gunnar Kung Skotåm
Per-Gunnar Kung Skotåm er med i arbeidsutvalget til partiet Rødt, og skriver og holder foredrag om krigen i Afghanistan og norsk forsvarspolitikk
Det har blitt dokumentert at de fleste av opprørerne i Afghanistan som oftest kjemper nærmere enn 1 mil fra sin egen landsby. Selv om det kan være opportunt å framstille det som om Taliban representerer noe utenfra – noe fremmed i Afghanistan – er motstanden som de utenlandske troppene møter, lokal.
Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har nylig utgitt en bok om Forsvarets framtid, struktur og innhold i Norge. Tittelen er Fornyelse eller forvitring? Forsvaret mot 2020? Bare noen uker før kom generalmajor Gullow Gjeseth med boka Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen. Begge forfatterne er nå trådt tilbake fra aktiv tjeneste, men representerer samlet sett den ypperste kompetanse når det gjelder hensikten med og oppbyggingen av det forsvaret som var. Samtidig har begge vært delaktige i den omleggingen av Forsvaret som etter manges mening har svekket mulighetene for et invasjonsforsvar av norsk territorium parallelt med at man har bygd opp styrker som er involvert i aktiv krigføring i Afghanistan. General Sverre Diesen har i større grad enn noen vært strategen for denne omlegging, og vært forsvarssjef i en viktig og intensiv periode for norsk krigsdeltakelse i fjellandet en kvart gang rundt jordkloden fra Norge.
Temaet for denne artikkelen er norsk deltakelse i krigen i Afghanistan og hvorvidt det er på tide å komme seg hjem, eller om Norge skal innstille seg på om lag 20 år til i landet.
Avgått forsvarssjef Diesen argumenterer sterkt for 20 år til i en artikkel i Aftenposten kort tid etter at fire soldater fra Norge ble drept i Afghanistan, www.aftenposten. no/meninger/kronikker/article3727976.ece. Kjøretøyet de satt i, kjørte på en veibombe sommeren 2010. Foruten at tittelen er interessant, «Krigen kan vinnes», er det interessant at den kom på et tidspunkt hvor stadig flere, inklusive ledende amerikanske militære, hadde innsett at den militære strategien som var fulgt, hadde feilet. Gjentatte forsøk på å endre innretting og vektlegging av ressursene hadde også feilet. I motsetning til Diesen mener stadig flere kjennere av Afghanistan at krigen er tapt.
USA, Nato og Norge befinner seg nå i en slik situasjon at man ved sitt nærvær med soldater og militær organisasjon genererer opprør og motstand helt uavhengig av hva man gjør i stadig større deler av landet. Utviklingen i de områdene Nato-styrker har operert, har vært entydig negative ut fra de mål Nato sjøl har for oppdraget.
De militære styrkene er nå omgitt av et hav av motstand og fiendskap uavhengig av tilsynelatende harmoni i enkelte øyeblikk og i enkelte områder. http://webmail.tele2.no/Redirect/www.globalpost.com/dispatch/afghanistan/110103/afghanistan-war-videopech-valley Handlingsmønsteret til USA, Nato og Norge er blitt sterkt innskrenket, og styrkene som nå er større i antall enn hva Sovjet noen gang hadde, opererer nå fra større befestede posisjoner med stadig større styrker i hver patrulje og tilsvarende større utrykningsstyrker i beredskap.
Sverre Diesens hovedbudskap i artikkelen er punkt 1 at krigen lar seg vinne, og punkt 2 at det er verdt tapene. Diesen klargjør at å vinne ikke betyr at landet og det han definerer som opprørere eller Taliban passiviseres fullstendig, men at disse kreftene holdes under kontroll som en forutsetning for oppbygging av et fungerende samfunn som afghanerne har tillit til.
Det paradoksale er at Diesen holder dette fram som en strategi for de kanskje neste 20 åra. Sett på bakgrunn av at dette faktisk har vært strategien som har vært fulgt i Afghanistan fra USA, NATO og Norges side siden 2004, anbefaler han i realiteten mer av det som ikke virker.
Undertegnede skriver dette på lørdagskvelden 12. mars. De fleste av oss er opptatt av utviklingen for Japan etter jordskjelvet, tsunamien og mulige skader på et atomkraftverk. De fleste i Norge har sikkert slått på nyhetene for å få med seg utviklingen. Kveldens andre hovedoppslag i Dagsrevyen er materiale gjort tilgjengelig fra Forsvaret med personlige beretninger om opplevelsen av å være i krig, samt filmopptak fra beskytning begge veier. Et genitrekk fra Forsvarets senter for psykologiske operasjoner var å tilby materialet ferdig redigert, den dagen så langt i år flest mulig ville se programmet. Innslaget følger den sedvanlige lesten ved slike innslag med soldatenes refleksjoner rundt det å drepe (det er dem eller oss), betydningen av kameratskapet og tanken på familien hjemme.
Filminnslagene viser tydelig at det dreier seg om spredt beskytning fra en motstander som er 1000–3000 meter unna, og ikke kan påføre de norske soldatene noen skade om man ikke eksponerer seg fullstendig. Sånn sett faller dette innslaget inn i det utall av tilsvarende rapporter fra Faryab-provinsen og Ghowrmach- distriktet i Afghanistan. Norske soldater beskyter og bombarderer det som er definert som opprørere, med tyngre skyts på avstander hvor opprørernes lette beskytning knapt kan påføre norske soldater noen skade om man ikke eksponerer seg fullstendig.
Innslaget 12. mars skiller seg ikke fra trefninger gjennomført, mens Sverre Diesen var forsvarssjef. Heller ikke fra handlingsmønstre som var vanlig da artikkelen som beskriver den framtidige strategien, ble skrevet i juli i fjor.
Afghanistan var forholdsvis fredelig fra 2002–2004. Sammenliknet med i dag var det en tidel så mange okkupasjonssoldater. Det afghanske folkets forventninger om et bedre liv var store, men lite hendte. Deler av det innsatte Karzai-regimet som okkupanten støtter seg på, var korrupt og misbrukte sin makt i distriktene. De første voldelige reaksjonene fra afghanere var ikke mot de utenlandske troppene, men mot representanter for sentralapparatet fra Kabul. Konfrontasjonen mellom de utenlandske troppene og lokale afghanere kom i hovedsak i forbindelse med at troppene valgte side for regjeringsapparatets representanter, når disse rettmessig ble angrepet av lokalbefolkningen for sitt maktmisbruk.
Siden har det bare eskalert og de siste 4 åra har det vært en utvikling hvor hvert år har overskredet det forrige i antall hendelser, drepte og skadde.
Sverre Diesen bør kunne være kritisk til den strategi han lanserer for de neste 20 år, når den samme strategien har vært brukt siden 2002, og har frambrakt den hengemyra USA, Nato og Norge befinner seg i nå.
Uten å ta stilling til rett og feil er det naturlig å stille spørsmålet om det er lurt å fortsette og drepe afghanere, når man for hver drepte afghaner får 20 nye opprørere å kjempe mot.
Utviklingen av drepte, antall vestlige soldater og antall opprørere har utviklet seg eksponentielt siden 2004. Å fortsette den samme strategien i 20 år til virker ikke som en umiddelbart forståelig og logisk løsning.
Sverre Diesen argumenterer innledningsvis i artikkelen mot at det er mulig å slå en opprørsbevegelse som Taliban militært, at det har empirien mot seg. Jeg tolker hans bruk av begrepet «slå militært» med hvorvidt Taliban gir seg og det blir slutt på motstanden. Jeg er enig i hans konklusjon om at det er umulig, og at det har empirien (faktamessig historie og erfaring) mot seg. Jeg er likevel ikke sikker på hvorfor vi er enige på dette punktet, siden Diesen ikke redegjør nærmere for sitt syn på hvorfor det er sånn.
Jeg skal derfor gi mitt syn på hvorfor det ikke er mulig å slå Taliban eller noen annen opprørsbevegelse som forener seg for å kaste ut den «fremmede inntrengeren» fra landet. Empirien Diesen henviser til, er Alexander den stores felttog som ble stoppet i Afghanistan, Djenghis Khans styrker, som for øvrig klarte et lengre opphold i den sentrale delen av landet. Det britiske imperiet som gikk på tre nederlag, hvorav det første var det mest traumatiske for England, og Sovjets forsøk på å passivisere landet på sine premisser i tidsrommet 1979–1989 med omfattende bidrag før og etter. Det bør være et paradoks for Diesen at Sovjets sivile programmer og politiske begrunnelse for sin egen okkupasjon av landet i hovedtrekkene var identisk med det USA, Nato, Norge og Diesen argumenterer med.
Det har blitt dokumentert at de fleste av opprørerne i Afghanistan som oftest kjemper nærmere enn 1 mil fra sin egen landsby. Seinest ble dette gjentatt av tidligere sjef for FN i Afghanistan, Kai Eide, i debatten her hjemme. Selv om det kan være opportunt å framstille det som om Taliban representerer noe utenfra – noe fremmed i Afghanistan – er motstanden de utenlandske troppene møter, lokalt fundert. Den er basert på det tradisjonelle klansbaserte stammesamfunnets regler. USA, Nato og Norge møter stammesamfunnets motstand mot å la seg dominere av fremmede, eller mot å akseptere at fremmede tar seg til rette i det som tradisjonelt er deres eget domene.
Når de vestlige okkupantene møter reservasjon med tvang, motstand mot tvang, med vold og markering av stridsevne fra afghansk side (som mye av disse såkalte trefningene dreier seg om) med drap, må man ikke bli overrasket over at det rekrutteres nye opprørere.
USA, Nato og Norge befinner seg nå i en situasjon ikke ulik den situasjon Sovjet hadde satt seg i i løpet av 1987/1988. 1987 var det året Sovjet varslet uttrekning av egne styrker i 1989.
Etter at President Karzai lørdag 12. mars henstilte til USA og Nato om å trekke seg ut av Afghanistan, er også det folkerettslige grunnlaget for Norges videre militære innblanding i landet borte. Se www.aftenposten. no/nyheter/uriks/article4058295.ece.
Det som defineres som opprørere, har avgjørende innflytelse/kontroll over 70 % av territoriet og 50 % av befolkningen. Rundt en tidobling på 7 år.
20 nye år med samme forfeilede strategi, Diesen? Nei takk.