Flukten til den imperialistiske verden

Av Peder Martin Lysestøl

Nr 3 2011

I ganske mange timer har jeg sittet og hørt på flyktningers livshistorier. Hvordan var livet i hjemlandet? Hvordan var flukten, hvordan var asylsøkerperioden i Norge, og hvordan var kampen for å få til familiegjenforening?

Peder Martin Lysestøl er sosialøkonom ved Høgskolen i Sør Trøndelag. Har flere studieopphold i 3. verdenland, og skrevet en rekke bøker og artikler basert på disse oppholdene

Møte med flyktningene har vært en del av et forskningsprosjekt ved Høgskolen i Sør-Trøndelag2. Vi ønsket å finne ut mer om hvor store forandringer i levemåte flyktninger fra den tredje verden må igjennom, og hvor krevende flukten og livet i Norge har vært. Mange av historiene er så sterke at det er vanskelig å forstå at flyktningene har holdt ut. I hjemlandet var det krig eller borgerkrig. En irakisk kurder forteller at familien hans hadde flyktet til Iran 5 ganger for å komme unna forfølgerne. Ei kvinne fra Somalia forteller om livet under borgerkrigen i Somalia, hvordan mannen forsvant, om flukten til Kenya, om livet i den store flyktningeleiren, reisen tilbake til Somalia. Så måtte hun flykte igjen. Bare en av to unger fikk hun med seg til det hun trodde var Canada. Agenten hadde ikke greid å få dem dit. Etter en strabasiøs reise til Etiopia dro de videre med fly, og havnet i et land som hun aldri hadde hørt om, Norge. Etter flere års venting lyktes hun å få den syke moren og sønnen til Norge. Det er 10 år siden hun kom til Norge. Hun greier seg, men har store problemer med bolig og jobb. Noen greier å forsone seg med at framtida deres blir i Norge, men mange greier det ikke. De lever i en konstant tilstand av savn. Vi intervjuet en tidligere irakisk-kurdisk offiser som fortsatt, etter 11 år i Norge, sitter klistret til TV-apparatet der irakiske nyheter fyller stua. Kona var syk av depresjon, men måtte ta seg av de 7 ungene så godt hun kunne. Mannen lever fysisk i Norge, men tankene er hver time på dagen i hjemlandet. nesten ingen av flyktningene vi intervjuet, hadde norske venner. Historiene flyktningene har fortalt oss, er historier om et langt og krevende «sprang», fra en før-industriell levemåte i hjemlandet, gjennom en krevende flukt og asylsøkerperiode til livet i Norge, et samfunn helt ulikt hjemlandet. De har ikke fått noen æresbevisninger for å ha greid dette ekstremt krevende «spranget». De dramatiske flukthistoriene og de store endringene i levemåte som flyktningen må igjennom, engasjerer heller ikke norske myndigheter eller medier i særlig grad. Flyktningenes bakgrunn ser ikke ut til å spille en rolle for integreringspolitikken.

Myndighetene er mest opptatt av hvordan flyktningene raskest skal bli effektiv arbeidskraft, og hvordan vi skal unngå at de belaster velferdssystemet (Jfr. NOU 2011:7, Brochmannutvalget). FrP, AP og flere andre partier overgår hverandre i å innføre stadig nye restriksjoner som et ledd i det de kaller integreringspolitikken. Årsaken til manglen på interesse for flyktningenes tidligere levemåte og den livssituasjonen de kommer fra, henger etter min mening sammen med tre forhold:

For det første en mangel på forståelse for hvor store endringer i levemåte flyktningene må tilpasse seg, når de flykter til en moderne høyteknologisk markedsøkonomi som den norske.

For det andre en feilaktig oppfatning av hvordan levemåte og kultur endres. Den rådende oppfatningen ser ut til å være at dette langt på vei er et viljespørsmål, og at flyktningene blir «norsk» bare kravene er strenge nok.

Det er også en tredje årsak til den manglende interessen for flyktningenes bakgrunn, som jeg vil nevne her, men som det ikke blir plass til å gå inn på i denne artikkelen. Det er Vestens fraskrivelse av ansvar for de store flyktningekatastrofene de siste 50 årene. Årsaken er ikke først og fremst borgerkriger og etniske konflikter i de fattige landene. Årsaken til de største flyktningekatastrofene er imperialistisk politikk: fordrivelsen av det palestinske folket, krigene i Indokina og de langvarige krigene i Afghanistan og Irak. Også dagens store fluktkatastrofer på Afrikas horn har nær sammenheng med kolonihistoria og etterkrigstidas økonomiske verdensorden.

Det store spranget

På et møte med innvandrerorganisasjonene i Sør-Trøndelag som ble arrangert for noen år siden, svarte en irakisk representant på spørsmål om hva vi kunne gjøre for dem:

Dere må vise større interesse for hvem vi er, lære mer om oss, våre hjemland og måten vi levde på.

Etter min mening pekte den irakske representanten på noe vesentlig. Denne manglen på interesse kan også forklare den manglende forståelsen for det særegne ved flukten fra den tredje verden til et land som Norge. Det kan se ut som den rådende tankegangen er omtrent slik: Før var det europeere som flyktet til Amerika. Nå er det folk fra andre deler av kloden som flykter. Vi greide oss godt i Amerika. Hvorfor skal det være så mye vanskeligere for dem å tilpasse seg? Et slikt resonnement viser mangel på forståelse av det særegne ved dagens flyktningebevegelser. Da 40–50 millioner europeere på 18. hundretallet la ut på den lange reisen til Amerika, visste de at de kom til et land hvor folk levde nesten på den samme måten som hjemme. Ingen krevde at de måtte tilpasse seg de innfødte indianernes levemåte. Det samme visste settlere som kom til Afrika eller Palestina. I stedet for respektabelt å tilpasse seg de innfødtes måte å leve på, kunne settlerne med rå makt tvinge sin levemåte på de innfødte.

I dag flykter årlig om lag 15 millioner mennesker fra kriger og naturkatastrofer. De fleste som flykter, kommer ikke lenger enn til sikre områder i eget land eller til nabolandet. Men om lag 10 % kommer seg videre. Til fots over fjell og gjennom ørken, med primitiv transport gjennom farlige krigsområder, som regel hjulpet av profesjonelle kjentfolk, men noen ganger også utnyttet av kyniske menneskehandlere, havner de til sist i USA, Canada eller Europa. Denne reisen kan ta måneder og år. Ofte helt uforberedt kan de ende i Norge, et land de ikke vet noe om, en sivilisasjon helt forskjellig fra deres egen. Disse flyktningene har gjort et sprang fra én levemåte til en annen som kanskje er det største spranget i folkevandringenes historie. Spranget er ikke først og fremst geografisk. Spranget dreier seg om ulikhet i levemåte og kultur. Flyktninger og deres familier har gjort spranget fra før-industrielle samfunn til stater som har levd med industriell kultur og markedsøkonomi i 150 år eller mer.

Den industrielle revolusjonen utløste en økonomisk vekst uten sidestykke i menneskehetens historie. Sammen med den vitenskapelige revolusjonen og den stadig mer dominerende markedsøkonomien har dette i løpet av et par århundrer endret både hverdags- og arbeidslivet. Økonomien i et land som Norge er preget av høyt tempo og raske organisatoriske endringer. Det vanlige er at både kvinner og menn er lønnsarbeidere. Individualisme preget av økende avstand mellom mennesker har erstattet gamle kollektiver. Materialismen og kampen for stadig flere forbruksvarer, kan virke uforståelig for folk som er vant med få ting. Familiens rolle er sterkt redusert, og de tradisjonelle maktstrukturene er endret. Mannens og de eldstes rolle er langt mindre viktig enn i tidligere tiders familier. Barna er selvstendige subjekt og ikke bare slektens og familiens ansvar.

Flyktninger som kommer fra land i den tredje verden, kan oppleve denne høyteknologiske markedsøkonomien som truende. Deres hjemland har ikke vært igjennom de samme teknologiske revolusjonene. Århundrer med kolonialisme og imperialisme satte en brutal stopper for teknologisk og økonomisk utvikling. Derfor har også samfunnsforandringene vært langsomme, og levemåten er fortsatt tradisjonell. Det er med en slik kulturbalast flyktningene kommer til Norge. Deres tusen år gamle skikker og tradisjoner forsvinner ikke nødvendigvis selv om disse ikke gjelder i det nye landet. Fortsatt vil tradisjonelle oppfatninger om hvordan livet skal leves, prege deres hverdag. Religiøse autoriteter representerer fortsatt sannheten for mange, også etter at de har flyktet. De følger ofte tradisjonelle kleskoder. Noen menn ser kvinners lønnsarbeid som en trussel mot familiesystemet. De er opptatt av å sikre barna en ektefelle som passer for familien. De frykter at ungdommene skal dras inn i Vestens alkoholbruk, festkultur og kroppsfiksering. I noen tilfelle har menn brukt voldelige midler for å forsvare det de oppfatter som riktig, med tragiske utfall for dem selv og familien. Mange av flyktningene har i årevis levd i land i krig. I slike situasjoner forsterkes ofte religiøse dogmer, menns autoritet og kvinneundertrykkende holdninger (Al-Ali 2007).

Flyktninger som har gjennomført det jeg kaller det store spranget, har et sterkt behov for fortsatt å holde kontakten med familien og kulturen i hjemlandet. Dette er langt lettere i dag enn under tidligere migrasjonsperioder. Det er ikke bare de økonomiske forpliktelsene som er lettere å ivareta enn tidligere. Med den elektroniske revolusjonen har det åpnet seg helt andre muligheter for kommunikasjon. Innvandrere kan nå følge de daglige nyhetssendingene fra hjemlandets TV-kanaler, eller holde kontakten med familien via gratis telefon (Skype). Slik kan de leve i to kulturer. I fagspråket kalles det transnasjonal migrasjon. Dette bidrar til å gjøre savnet av hjemlandet mindre. Men det bidrar også til at hjemlandets tradisjoner og skikker lettere opprettholdes i det nye samfunnet, og at hjemlandets tradisjoner får sterkere og mer langvarig innflytelse.

Det store spranget

Det jeg har kalt «det store spranget», er flere prosesser:

For det første den krevende tilpasningen fra livet i et førindustrielt samfunn, ofte fra en krigssituasjon, til livet i en moderne markedsøkonomi.

For det andre den farlige og anstrengende flukten.

For det tredje asylsøkerperioden, isolert fra vanlig liv, sendt fra et asylmottak til et annet.

For det fjerde familiegjenforeningsprosessen. Ofte år borte fra ektefelle og barn med veldig savn, i kamp med det norske byråkratiet.

I stedet for at det vises forståelse for «det store spranget», krever myndighetene rask tilpasning til det norske samfunnet, til integrering, til at de skal gjøre som oss. Integreringspolitikken er også preget av den vestlige oppfatningen av at økonomisk vekst er identisk med sivilisasjonsutvikling. Derfor må de lære av oss, vi «utviklede», mens vi har lite å lære av dem, de «underutviklede ». Det er all grunn til å stille spørsmål ved på hvilke områder dette gjelder, og ikke minst på hvilke områder det ikke gjelder! Det er ikke alt flyktningene har med seg av kultur og levemåte som er «feil», og alt vi gjør som er rett. Flyktninger som kommer fra samfunn så ulikt den vestlige verden, reagerer ofte negativt på forhold ved vår levemåte. Det kan være vår mangel på respekt for religion og tradisjoner, behandlingen av eldre, den sterke individualismen eller den veldige opptattheten av materielle ting. Men flyktningene møter sjelden nordmenn som er åpne og interessert i deres kritikk av vår levemåte.

Det økonomiske menneske

Toneangivende norske politikere påstår ofte at «Norge er verdens beste land å bo i»3. Det er liten tvil om at disse politikerne synes Norge er det beste landet å bo i for dem, men de aller fleste mennesker i verden synes den beste plassen å bo, er der de har familien, venner og alt de er glade i. Når dette ikke er selvsagt kunnskap for visse norske politikere, er det blant annet fordi de gjennom flere tiår er indoktrinert i nyklassisk økonomisk teori. Denne ideologien påstår at menneskelig adferd først og fremst er styrt av økonomiske forhold: Hva lønner seg for meg? Hva bør jeg gjøre for å oppnå størst mulig nytte? Dette er teorien om «The economic man». I følge tilhengerne av denne teorien oppfører alle mennesker seg slik, enten de er fra Norge eller Somalia, enten personen er muslim eller ateist. Alle prøver å maksimere nytten for seg og sine ved å treffe rasjonelle valg. Dette styrer også flyktningers valg av land de flykter til, og den styrer flyktningers adferd i Norge. Ut fra denne teorien er det naturlig at folk over hele verden nå vil til Norge, «verdens beste land å bo i». En kan nesten få inntrykk av at det står en horde med flyktninger over hele verden som bare har ett ønske: å komme seg til Norge, «det forjettede land». (Nå viser det seg at knapt noen av de flyktningene vi intervjuet, ønsket seg til Norge. Canada var ofte ønskelandet. Det landet hadde de hørt om. Der kjente de noen). Men alle kan jo ikke komme hit, så derfor er det nødvendig å beskytte Norge og lignende land med stadig strengere regler. Dermed blir den restriktive flyktningepolitikken logisk! Det blir også logisk ut fra denne teorien å bruke økonomiske incitamenter når vi ønsker å endre folks adferd. Skal flyktninger endre levemåte, må vi gjøre det «lønnsomt» for dem. Denne teorien gjør politikk enkelt, og stiller få krav til kunnskap. Norske myndigheter trenger ikke kunnskap om flyktningers hjemland, deres tradisjoner, deres kultur. Alt dette kan endres med nødvendige økonomiske incitamenter: Reduser barnetrygden, og den somaliske mora finner ut at det «lønner seg» å jobbe. Øk straffen for tvangsekteskap, og den pakistanske faren oppdager at det ikke lønner seg å finne ektemann i Pakistan. Teorien om «the economic man» har røtter tilbake til ny-klassisk økonomisk teori fra 1870-tallet. Den gangen var den en viktig del av motoffensiven mot marxistisk teori. Teorien fikk en renessanse gjennom den nyliberale revolusjonen på 1970-tallet. Den var skreddersydd for kampen mot velferdsstaten, og en av deres flaggbærere, sosialøkonomen Gary Becker, fikk i 1992 nobelprisen i økonomi for sine «geniale» teorier (Becker 1981). Becker sammenligner hushold med små bedrifter. Mens bedriften maksimerer profitten, maksimerer husholdet nytten. I Beckers primitive verden gjelder teorien for alle menneskelige forhold. Mennesket er et «nyttemaksimerende vesen». Dermed er det lett å forklare menneskers adferd. I jakten på maksimal nytte, flykter vi, flytter vi, danner vi familier, får barn etc. Ut fra slike enkle resonnementer er det rimelig å tro at Norge er verdens beste land å bo i. Det er liten tvil om at dette også gjelder for nordmenn, men folk i andre land er som regel like patriotiske for sitt hjemland. Folk shopper ikke land frivillig. En av de mest kjente kritikerne av teorien den gangen var Torstein Veblen, den amerikanske sosialøkonomen og sosiologen med norsk bakgrunn4. I et spydig oppgjør med ny-klassikerne brukte han eksempler fra livet i før-industrielle samfunn.

… en gjeng øyboere på Aluitene som plasker rundt i sine primitive farkoster og fanger krabber med rakelignende redskaper samtidig som de sier fram magiske trolldomsord ….

Gjør de dette for å maksimere sin nytte spør Veblen, eller er det på grunn av tradisjoner og overtro? (Veblen 1972). Veblen viser på overbevisende måte at menneskelig adferd er sterkt påvirket av tradisjoner, vaner og magi, og dette gjelder ikke bare øyboerne på Aluitene. Her er Veblen helt på linje med marxistisk utviklingsteori. I Det Kommunistiske Manifestet fra 1848 og en rekke andre skrifter utvikler Marx og Engels teorien om hvordan endringer i produktivkreftene endrer produksjonsmåten, levemåten og etter hvert tanker, ideer og kultur. Dette er særlig grundig analysert i F. Engels viktige artikkel fra 1884, Familien, privateiendommen og statens opprinnelse (Marx/ Engels 1968). Ulike ideer og kultur er ikke noe folk «finner på». Når folk i den tredje verden lever i store forsørgerhushold, når de tror på at det er best for kvinner å arbeide innafor huset, når de ikke tillater fri kjærlighet, men vil organisere ekteskap, er ikke dette noe de «velger», ut fra et rasjonelt mål om å maksimere nytte. De lever slik fordi familien har gjort det i generasjoner, fordi det er tradisjon, i tråd med den dominerende religionen og «riktig», fordi en slik levemåte er mulig innenfor produksjons-måten i et før-industrielt samfunn.

Store endringer i levemåte

Flyktninger som kommer til Norge fra den tredje verden, blir tvunget til raskt å tilpasse seg en levemåte helt forskjellig fra den de er vant med. Her møter de et samfunn som har vært gjennom en helt annen økonomisk, sosial og kulturell utvikling enn deres eget. Dette samfunnet skal de nå prøve å forstå og tilpasse seg. For første generasjons flyktninger kan det være svært vanskelig og ofte truende.5 De hører rykter om et barnevern som tar ungene deres om de ikke oppfører seg norsk. De møter et samfunn hvor fars autoritet er kraftig redusert. Ja, her tror ikke engang folk på gud! De opplever at vennene til ungene deres ikke har respekt for de eldre. De møter et samfunn hvor det kreves at også kvinner skal ha lønnsarbeid, noe som er uvanlig i deres hjemland (den strenge kjønnsmessige arbeidsdelingen kan variere noe, og er trolig særlig streng i tradisjonelle muslimske samfunn). Etter å ha sittet lenge sammen med våre informanter og skrevet ned historiene deres, har jeg kommet til at punktene under kanskje er de største endringene i levemåte de nå må tilpasse seg:

Forsørgerhusholdet, store familier, ofte flere generasjoner sammen, erstattes av små kjernefamilier6.

Husholdet er nå bare i liten grad en produksjonsenhet. Den store uformelle økonomien finnes ikke lenger.

Arbeidsdelingen i husholdet er helt annerledes. Nå skal også far og gutter delta i husarbeid. Kvinner skal ikke lenger først og fremst jobbe hjemme og ta seg av barn, det forventes at de også skal ta lønnsarbeid.

Barna er ikke lenger familiens eneansvar. Ungene lever i langt større grad sine egne liv med egne aktiviteter. Det er ikke tillatt med fysisk avstraffelse av barna. De opplever også at det offentlige tar ansvar for en stor del av reproduksjonen. Barn går i barnehager, og familier som ikke greier å ta ansvar for egne barn, får hjelp av barnevernet.

Det finnes et organisert fritidsliv som er ukjent fra deres hjemland. Mange opplever at barna blir trukket inn i aktiviteter som de selv aldri har hørt om.

Synet på seksualitet utenfor ekteskapet er helt annerledes enn i hjemlandet. Dette, og at ungdommen møter alkohol og andre formen for rus, truer familiens kontroll med ungenes framtid.

En stor offentlig sektor erstatter mye av det storfamilien representerte i deres hjemland.

Den økonomiske rikdommen er en helt annen, og familien må tilpasse seg en levemåte langt mer teknisk enn den de er vant med og med langt flere materielle ting.

Dette og mye annet forventes det at flyktningene skal tilpasse seg. Hvordan greier de det?

Det er liten tvil om at første generasjon flyktninger sliter. De har flyktet fra et samfunn i utrygghet, ofte i krig, til trygghet. Dette setter de naturlig nok stor pris på. Men hjemlandet er hele tiden med dem i tankene, og de holder kontakten til familien hjemme så tett som mulig. Alle våre informanter sender penger hjem, til tross for at 70 % er arbeidsløse og de selv må greie seg med svært lite.

Når vi spør dem om hva som kunne gjort den krevende overgangen lettere, har de en rekke forslag. Mange forslag dreier seg om å få bedre og tettere kontakt med nordmenn slik at de tidligere kunne forstå vår levemåte. Selv etter 10–15 år i Norge er de fleste informantene uten en norsk venn. Innføringsklasser gir informanter språkundervisning og teoretisk undervisning om det norske samfunnet. Men praktisk kunnskap om hverdagslivet er det vanskelig å lære uten tettere kontakt med nordmenns levemåte. Mange har mye kontakt med egne landsmenn. Dette er helt nødvendig for å ha et sosialt liv og for å dempe savnet av hjemlandet. Men det erstatter ikke kontakten med nordmenn. Mye tyder på at de aller fleste flyktningene må greie den krevende tilpasningen til det norske samfunnet på egen hand.

Oppsummert

I denne artikkelen har jeg diskutert to viktige teoretiske forhold som hindrer det jeg vil kalle en human flyktningepolitikk.

For det første en mangel på forståelse av hvor krevende flukten fra den tredje verden til den moderne, industrialiserte verden er, det jeg kaller «det store spranget». Flyktninger som skal tilpasse seg livet i et moderne vestlig samfunn, møter utfordringer og krav om å endre levemåte som ingen flyktninger i tidligere historiske faser har møtt.

For det andre har jeg diskutert hvordan nyklassisk adferdsteori fører til et forenklet syn på hvorfor folk flykter til Vesten, og hva som fører til tilpasning til det vestlige samfunnet.

Mot disse forenklede og reaksjonære oppfatningene må vi stille opp med en human, marxistisk basert integreringspolitikk hvorflyktninger behandles med respekt for sin bakgrunn og sine tradisjoner. Den må ha som utgangspunkt at ingen flykter fra sine hjemland uten at de er i alvorlig nød. Den må også ta utgangspunkt i at flyktninger kommer med en levemåte og kultur med lange tradisjoner, og som er tilpasset et helt annet samfunn enn vårt. Dette er tradisjoner nordmenn generelt og fagfolk spesielt må lære mye mer om, slik at de forstår og respekterer den levemåten flyktningene har vært vant med, og forstår at endringer av levemåte og kultur tar lang tid. Første generasjon flyktningers tilpasning til det norske samfunnet er svært krevende. I stedet for å gjøre tilpasningen ekstra vanskelig gjennom mange års isolasjon i asylmottak, må flyktningene tas i mot med tilbud om hjelp straks etter ankomsten til Norge, og de må straks få hjelp til å gjenforenes med sin familie. Særlig er det viktig at flyktninger snarest får muligheter til å bli kjent med den norske levemåten i praksis.

Dagens flyktningpolitikk bygger på teorier og holdninger som ikke kan aksepteres. En human flyktningpolitikk må ta utgangspunkt i hva som tjener flyktningenes interesser. Skal en slik ny politikk utformes, kreves det etter min mening en større diskusjon både om flyktningenes bakgrunn, «det store spranget» de må gjennomføre, og om den krevende tilpasningen som må til om de skal fungere i det norske samfunnet.

Litteratur:

  • Al-Ali, N. 2007: Iraqi Women. London. Zed Books. Becker, Gary S. 1981: A Treatise on the family. London. Harvard University Press.
  • Engels, F, The Origin of the family, private property and the state i Marx/Engels Selected Works 1968.
  • Flyktningehjelpen 2009: Flyktningeregnskapet 
  • Human Development Report 2010. http://hdr.undp.org/en/reports/global/hdr2010/chapters/en/
  • Marx, K. og F. Engels 2008: Det kommunistiske manifest.Tidsskriftet Rødt!.
  • Veblen, Torstein 1972: Professor Clark’s Economics. Sitert fra Hunt/Sherman. Economics 1978. Harper & Row.

Noter:

  1. Med flyktninger mener vi mennesker som «har flyktet fra sitt land og har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller medlemskap i en bestemt sosial gruppe, og som ikke er i stand til eller på grunn av slik frykt ikke villig til å påberope seg sitt lands beskyttelse» Fra FNs konvensjon om flyktningers rettsstilling av 28. juli 1951(Flyktningehjelpen 2009).
  2. Prosjektet «Den transnasjonale familien – overgangsprosesser og levekår i Norge» startet i 2009 av fire forskere og er planlagt avsluttet i 2012.
  3. FNs Human Development Report publiserer årlig en indeks (HDI ) sammensatt av tre forhold: BNP, levealder og utdanningsnivå. Alle FNs medlemsland som har fungerende statistikksystem, plasseres på indeksen i forhold til de tre indikatorene. Bl.a. på grunn av Norges eventyrlige oljerikdommer har Norge lenge hatt uvanlig høy økonomisk vekst. Dette har ført til at Norge har skåret høyt på HDI . I 2010 er Norge rangert som nr. 1 foran Australia, New Zealand og USA (Human Development Report 2010)
  4. Torstein Veblen (1857 – 1929) er særlig kjent for sine analyser av sammenhengen mellom økonomi og kultur. Hans mest kjente bok er The Theory of the Leisure Class, publisert i 1899.
  5. Andre generasjon er utsatt for en dobbel sosialisering, fra foreldrene og fra det vestlige samfunnet. Dette stiller barn og unge overfor et sterkt og krevende krysspress. Barna blir ofte det viktigste bindeleddet mellom foreldrene og det nye samfunnet de skal tilpasse seg.
  6. Jeg bruker begrepet forsørgerhushold som betegnelse på det typiske husholdet i før-industrielle samfunn. Forsørgerhusholdet er den sentrale reproduksjonsenheten i samfunn der det knapt finnes en offentlig sektor, og der markedet spiller en liten rolle