Kvotebløffen som hindrer nødvendige endringer (nettbonus)

Av Pål Steigan

2009-04

Hvis (København)avtalen blir for svak, eller hvis forpliktelsene ikke blir respektert, er det ikke to og en halv eller tre grader vi vil få, det er fem eller seks – det er den kursen vi er inne på nå.» Dette sa professor Corinne Le Quere, da hun offentliggjorde en forskningsrapport i tidsskriftet Nature Geoscience 17. november 2009. Rapporten er utarbeidet av det internasjonale forskningsnettverket Global Carbon Project.

Nå blir det etter alt å dømme ingen bindende avtale i København. På vegne av små øystater rundt i verden rettet Grenadas statsminister Tillman Thomas en brennende appell til Norge og andre rike land: Sett klimamålet ned til en og en halv grad og gjennomfør kraftige reduksjoner av deres egne utslipp. «Det er dere som forurenser, og vi som blir rammet,» sa han i intervju med ABC-nyheter.

Men de små øystatene taler for døve ører.

 

Skjebnestund

 

Vi befinner oss i en skjebnestund for verdens klima. Hvis det ikke kommer betydelig reduksjoner i utslippene av klimagasser nå, vil det få ødeleggende konsekvenser i årene og tiårene som kommer. Vi får et klima som blir våtere, villere og varmere. Hvor mye varmere har lenge vært en diskusjon, men problemet er at jo mer data som kommer, jo mer dramatiske prognoser kommer på bordet. Det er enighet om at dersom gjennomsnittstemperaturen på kloden stiger mer enn 2–3 grader, vil vi få en feedback-effekt der det varmere klimaet blir sjølforsterkende. Det har vært festet håp til at naturen sjøl kan ta unna en god del av utslippene gjennom det som kalles karbonsluk, i første rekke skogene og verdenshavene. Men det de nye rapportene viser, er at karbonslukene blir mindre effektive ved økende temperatur. De modellene som har eksistert til nå kan derfor vise seg å være altfor optimistiske.

 

Gjennomsnittlige temperaturøkninger på 4 til 6 grader vil skape dramatiske og ugjenkallelige forandringer av planeten. Levevilkåra for mennesker og mange andre dyrearter vil bli vesentlig vanskeligere. Med slike temperaturer vil områder som i dag er hjem for hundretalls millioner mennesker bli nær ubeboelige, matproduksjonen vil bryte sammen, drikkevann vil bli utilgjengelig, næringskjeder vil bli ruinert.

 

Det er ikke gitt at det vil bli sånn. Modellene inneholder mange usikkerheter. Men for første gang viser de at slike scenarier kan skje i vårt århundre. Bare det at en slik utvikling er en teoretisk mulighet, skulle tilsi at politikere og ledere over hele verden gjorde sitt ytterste for å forhindre en slik katastrofe. I virkeligheten skjer det motsatte.

 

I stedet for å gå løs på den vanskelige, men fullt ut gjennomførlige oppgaven med å få de rike landas utslipp av klimagasser ned på det bærekraftig nivå, driver de rike landa med all mulig slags manipulasjon for å unndra seg ansvar og skyve problemene foran seg. Et av de instrumentene de bruker ganske effektivt til å forføre folkeopinionen og gi inntrykk av at noe skjer, er de såkalte klimakvotene.

 

Økologisk fotavtrykk

 

I 1992 utviklet den kanadiske forskeren William Rees begrepet økologisk fotavtrykk som et mål på det jordbruksareal og vannareal som kreves for å produsere de ressursene vi trenger for å opprettholde vår levestandard og for å absorbere våre utslipp. Jordkloden har bare en begrensa biologisk kapasitet, og per i dag er denne kapasitet beregnet til 13,6 milliarder globale hektar (gha). Vi er i dag ca. 6,8 milliarder mennesker. Det gir oss i gjennomsnitt 2 gha hver hvis vi ikke skal undergrave jordas produksjonsevne i det lange løp.

 

Men det gjør vi, det vi si noen av oss. De rike landa bruker så mye mer av verdens ressurser at det totale økologiske fotavtrykket til menneskeheten i dag er oppe i 17,5 mrd. gha, altså ca 2,6 gha per person. I gjennomsnitt har hver nordmann et økologisk fotavtrykk på 6,9 gha, og hver amerikaner 9,5 gha. Det betyr at det Norge bruker av ressurser er 2,6 ganger mer enn det som er til rådighet, og hver amerikaner 3,7 ganger. Eller med andre ord, skulle hele menneskeheten forbrukt ressurser som oss, måtte vi hatt 2,6 jordkloder til rådighet (eller 3,7 med «the American way»). (WWF Living Planet Report 2008).

 

Dette økologiske overforbruket lar seg ikke forsvare moralsk eller filosofisk uten å gå over i fullstendig rasistiske og anti-humane tenkemåter. FNs menneskerettserklæring åpner med å anerkjenne «like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten». Når de rike landa forsyner seg så grovt av fatet, krenker de rettighetene til flertallet på jorda. For ikke å snakke om at dette overforbruket i høyeste grad krenker og går på bekostning av kommende generasjoner.

 

Dette overforbruket gjelder drikkevann, biologisk mangfold, jordas reproduksjonsevne osv. osv. Men akkurat nå ser vi det mest dramatisk gjennom klimaendringer som overgår alt som har skjedd i menneskehetens historie. Utslippene av klimagasser truer livet på jorda slik vi kjenner det, ikke om noen århundrer, ikke om mange generasjoner, men innenfor levetida til mennesker som lever i dag.

 

Fra Kyoto til København

 

Kyoto-avtalen om klima ble undertegnet i 1997. Allerede da den ble undertegnet var svært mange klar over at de kravene den stilte var altfor beskjedne hvis målet var å redde klimaet på jorda. Avtalen innebærer at 37 i-lands utslipp av klimagasser skal reduseres med 5,2 % i forhold til 1990-nivå frem til perioden 2008–2012. Protokollen innebærer bl.a. at EU skal senke sine utslipp med 8 %, USA (som ikke godjente avtalen) med 7 %, og Japan med 6 %. Norge fikk muligheten til å øke sitt utslipp med 1 %.

 

Selv disse altfor svake forpliktelsene har de rike landa klart å bryte. Norge, som liker å framstå som et foregangsland for bærekraftig utvikling, har for eksempel økt sine utslipp med 8 % (våre CO2-utslipp er økt med 29 %), og da er ikke konsekvensene av vår eksport av klimagass tatt med i regnestykket. Når man inkluderer utslipp fra olje- og gassproduksjon samt eksportert olje og gass, blir de norske CO2-utslippene per innbygger i år på 133,8 tonn, ifølge beregninger fra Bellona. Til sammenligning slapp Kuwait i fjor ut 127 tonn CO2 per innbygger, mens hver innbygger i USA sto for nærmere 20 tonn CO2, skriver VG.

 

Kyoto-avtalen skulle reforhandles i København 7.-18. desember i år. Foran møtet har det kommet på bordet langt mer dystre tall på utsiktene for jordas klima, dersom det ikke straks gjøres omfattende tiltak. Men det blir ingen juridisk bindende avtale i København. Obama gikk til valg med løfte om «Change!». Det vi ser i klimapolitikken er «business as usual», og han er ikke aleine om det.

 

Kvotehandelen en delvis norsk oppfinnelse

 

I en artikkel i Dagens Næringsliv har journalistene Frode Frøyland og Gøran Skaalmo vist at Norge, DNA og Jens Stoltenberg har stått helt sentralt gjennom mange år i arbeidet for å få det internasjonale samfunnet til å godta kvotehandel som et virkemiddel i klimapolitikken. Ledende sosialdemokrater har reist på reine misjonsturer rundt i verden for å selge tanken. Fra Stoltenbergs side var det dette som skulle til for å få aksept for at Norge kunne utvinne olje og gass i så stort tempo som mulig. Motstanden var stor, så Norge måtte sende emissærer rundt omkring i hele verden for å selge prinsippet om kvotehandel, blant annet gjennom norsksponsede prøveprosjekter i fattige land. Gjennombruddet kom først da en brasiliansk forsker på et møte i 1997 fant på å kalle klimakvotene for «grønn utviklingsmekanisme» eller Clean Development Mechanism (CDM). U-landsgruppa kastet seg på ideen og det samme gjorde ledende industriland, så i Kyoto samme år ble kvotehandel et helt sentralt element i avtaleverket.

 

Når for eksempel Finansdepartementet under Kristin Halvorsen sier at Norge overoppfyller Kyoto-forpliktelsene med 10 % til tross for at Norge faktisk slipper ut 8 % mer enn det vi har forpliktet oss til etter Kyoto-avtalen, så gjøres det på følgende fikse måte (Nasjonalbudsjettet 2010). Man stipulerer først et utslipp på 57,3 mill. tonn CO2-ekvivalenter, så trekker man fra klimaeffekten av skogbruket med 1,5 mill. tonn, slik man har fått aksept for i Kyoto, og så gjør man et regnskap fram og tilbake med kvotehandel med utviklingslanda og med EU, og kan dermed bokføre at Norge har «overoppfylt» sine forpliktelser med 1,3 mill. tonn. Så gjenstår det for Norge å kjøpe kvoter for 5,4 mill tonn, så vips har Norge «overoppfylt» Kyoto-avtalen med 10 %. Kvoteprisen ligger i dag på ca 13 dollar per tonn, men la oss si som Nasjonalbudsjettet at prisen neste år vil være 130 kr per tonn. Da må Norge kjøpe kvoter for 0,7 milliarder kroner for å kunne stå fram som foregangsland. (Sånn sett kunne jo Norge kjøpt kvoter for hele utslippet på 57,3 mill tonn til en pris av 7,4 mrd kroner, eller 3 % av økninga av Oljefondet hittil i 2009, så hadde vi vært «klimanøytrale» uten å redusere et eneste utslipp.)

 

Dette er en tryllekunst. På den amerikanske prærien i gamle dager reiste smarte skurker rundt og solgte «løvepulver» og andre vidundermidler til godtroende nybyggere. Stoltenberg er verdens fremste selger av løvepulver. Hvor ille det er, har blant annet miljøorganisasjonen Friends of the Earth vist i en ny rapport.

 

En farlig avsporing

 

Rapporten hadde tittelen: «En farlig avsporing: Hvorfor kvotehandel svikter klimaet og svikter folk: Bevisene». Hovedkonklusjonene er:

  1. Kvotehandel gir mindre kutt i klimagassutslipp enn det vitenskapen mener er helt nødvendig for å unngå klimakatastrofe.

  2. Det er praktisk talt umulig å slå fast om kvoteprosjekter i utviklingsland fører til mindre utslipp. Samtidig gir cdm-kredittene de rike landa lov til å fortsette sine utslipp.

  3. Kvotesystemet utsetter helt nødvendige strukturendringer i de rike landa.

  4. Kvotesystemet fungerer ikke i utviklingslanda. De blir ikke hjulpet til en lavkarbonutvikling, i praksis blir en stor del av cdm-kredittene brukt på kraftverk basert på fossilt brennstoff. Kvotesystemet øker forskjellen i utslipp per capita mellom rike og fattige land.

Tvilsomme prosjekter

 

Et prosjekt for å bygge en koksovn i Lingxi i Kina hadde allerede fått 70 % finansiering av Kinas utviklingsbank da den oppnådde CDM-registrering. Det er umulig å dokumentere at dette prosjektet ikke ville ha blitt gjennomført uten kvoter.

 

Gassprosjektet Kwale i Nigeria skal fange gass som i dag blir ulovlig faklet, for å bruke den til å produsere strøm. Selskapet som søker CDM-kreditt har drevet ulovlig fakling i årevis. I søknaden innrømmer selskapet at riktignok har nigeriansk Høyesterett slått fast at fakling er ulovlig, men selskapet «ser ikke dette som noen grunn til at fakling vil bli avskaffet på kort sikt.» Derfor søker man om støtte til å slutte med fakling. Man bryter loven og vet at man bryter loven, men lover å slutte – hvis man får betalt for det.

 

Et 20 MW koksbasert gasskraftverk i Lingxi i Kina fikk støtte fordi det angivelig erstatter kraft fra kullkraftverk i området. Men strømforbruket øker så mye at de gamle kraftverkene fortsatt vil være i bruk. Det nye kommer bare i tillegg. Ingen reduksjon oppnådd.

 

På Bali i Indonesia søker et selskap CDM-kreditter for å utvinne gass fra søppelfyllinger. Problemet er at dette skjer i et område der mesteparten av det organiske avfallet allerede brukes til å fôre opp griser. For å få tilstrekkelig søppel til å produsere gass, må avfallet isteden kastes på fyllinga. Man slår beina under et bærekraftig prosjekt som sysselsetter 40 innbyggere lokalt, for å skaffe seg en søppelfylling som kan produsere gass med CDM-kreditt.

 

Et kullkraftverk på 4000 MW i Gujarat i India kommer til å søke klimakvoter. Det kommer til å slippe ut 700 mill tonn CO2 i året i sin antatte levetid. Det vil bli verdens 16. største enkeltkilde til CO2-utslipp.

 

Et stort vannkraftprosjekt ved Bhilangana-elva i India som får CDM-kreditter truer med å ødelegge et sinnrikt og svært lite karbonholdig jordbrukssystem der lokale bønder driver et nøye avbalansert terrassert vanningssystem for å produsere ris, hvete, sennep, frukt og grønnsaker.

 

Den britiske regjeringa tillater en utvidelse av Heathrow som vil føre til et økt utslipp på 180 millioner tonn CO2. Den henviser til at utslipp fra luftfarten snart vil komme under kvotesystemet, slik at økt utslipp vil bli kompensert med mindre utslipp andre steder.

 

Svindel og korrupsjon

 

Med disse erfaringene er det ikke overraskende når professor Gwyn Prins ved London School of Economics sier at «CDM-markedet har utviklet seg til å bli en fullstendig korrupt svindelaffære som har stappet uante millioner, for ikke å si milliarder ned i lommene på kinesiske forretningsfolk via dresskledde advokater i London. Det er den moderne parallellen til salg av svarte tulipaner på 1600-tallet.» (Henviser til tulipankrakket i Holland i 1637. Da det stod på som verst kostet en sjelden tulipanløk det samme som et hus.)

 

Smarte bankfolk har allerede notert seg at CDM-markedet er et av de raskest voksende markedene i verden i dag, så de har begynt å sette sammen ulike «CDM-pakker», slik de for ikke lenge siden solgte ubetalt gjeld fra det såkalte subprime-markedet i USA. Noen kommentatorer advarer faktisk mot at CDM-markedet kan bli det nye subprime.

 

At appetitten er stor kan man forstå når man ser hvor mye kvotesalg som er planlagt fram til 2020. Når EU snakker om dristige klimamål på 30-40 % reduksjon, bør man være klare over at halvparten av disse målene er tenkt som kvotehandel, det vil si mye handel, men knapt noen klimaeffekt.

 

Point Carbon, som er den institusjonen som holder oversikt over CDM-markedet sier at verdien av det i 2007 var på 40,4 milliarder dollar. Deres prognose er at det totale markedet kan komme opp i 3100 milliarder dollar i 2020, dvs. sju ganger større enn det norske Oljefondet i dag.

 

Krav om virkelig forandring

 

Opp mot det uetterrettelige klimakvotesystemet må det stilles helt andre krav til verdens regjeringer, og først og fremst til de rike landa, som forurenser mest og forbruker mest av menneskehetens felles ressurser. Noen helt grunnleggende krav vil være:

  • De mest utviklede landene må redusere sine egne utslipp av klimagasser med minst 40 % innen 2020, uten noen form for kvoter.

  • Vekk med kvotesystemet, lag bindende avtaler om faktisk utslippsreduksjon.

  • I stedet for kvotehandel må de rike landa gi finansiell og praktisk støtte til at utviklingsland kan en utvikling baser på lavkarbonprinsipper.

  • Mye av Norges formue er skapt på å ødelegge klimaet. Regjeringa bør bruke en betydelig del av denne formuen på å utvikle alternative og bærekraftige energi- og produksjonssystemer, både i Norge og internasjonalt.

 

 

Pål Steigan