Hvor går Iran?

Av

2009-03


Pål Steigan er medlem av Rødt sitt internasjonale utvalg, og er tidligere leder av AKP. Han har skrevet skrev heftet Iran – mullakapital og geopolitikk i 2004. Se: akp.no/hefter/ iran2004/index.html.


Så seint som i slutten av mars virket situasjonen i Iran svært rolig og avslappet. Jeg var på et tidagers besøk hos venner i Teheran og reiste også over Alborz-fjellene til Kaspihavet og videre derfra til området rundt Tabriz nær grensa mot Tyrkia.

Seinere var jeg på et lite besøk i nærheten av Kashan. Folk feiret det iranske nyttåret, nowruz, og det var ingenting som antydet noe om den politiske krisa som skulle inntreffe bare uker etterpå. Det sosiale klimaet liknet litt på situasjonen våren 2001, under Khatamis presidentskap.

Stille før stormen

Det ble snakket en del om valget, men enda mer om Israels grusomheter i Gaza. Mange kvinner bar hijaben svært løst og ledig, og vi så nokså kreative forsøk på å få hijaben til ikke å likne en hijab. I den islamske republikken er kvinnenes frihet en gradmåler på den sosiale spenninga. Når undertrykkinga øker, er det kvinnene som får merke det mest og hardest. Da kommer moralpolitiet og slår ned på «dårlig hijab», lakkerte tånegler og korte kapper. Når den politiske situasjonen er mindre spent, ser man at kvinnene tar seg friheter både i klesdrakt og væremåte. I islam er det jo kvinnene som bærer ansvaret for samfunnsmoralen på sine skuldre. De rettroende ser derfor frihet for kvinnene til å kle seg som de vil som en trussel mot hele samfunnsstrukturen. To måneder før valget i Iran virket situasjonen på overflaten rolig, og angrepene på frilynte kvinner var få. Jeg må skynde meg å legge til at jeg verken snakker eller leser farsi, så det kan ha skjedd ting rett foran nesa mi som jeg simpelthen ikke hadde språk til å forstå. Men sjøl om alt så rolig ut på overflaten, så fikk jeg et hint om at noe var i gjære. Jeg hørte et rykte, som antakelig stammet fra kretsen rundt Ahmadinejad, og det ryktet sa at den iranske ledelsen var splittet helt til topps, og at noen ledere på aller høyeste nivå kunne komme til å forråde revolusjonen.

Men med valget og noe som i følge opposisjonen var et gigantisk valgfusk, endret alt. Til å begynne med tillot myndighetene opposisjonen å demonstrere i gatene, og vi fikk et kortvarig glimt av bredden i den politiske protesten. Ikke siden sjahens fall har så mange mennesker demonstrert i Teherans gater for politiske endringer. Men så kom jernneven fram. Mange ble arrestert, et antall demonstranter ble drept, og alle demonstrasjoner ble forbudt. Omslaget fra mars til juli kunne knapt vært større. Hvorfor?

Hva slags opprør?

Massemobiliseringa mot valgresultatet har vært den største interne utfordringa i den islamske republikkens historie. Hundretusener av mennesker i gatene i Teheran, Shiraz, Esfahan og andre byer har trosset demonstrasjonsforbud og trusler og gått ut i åpen konfrontasjon mot regimet. Noen begynte å snakke om en ny revolusjon.

Regimet på sin side var ikke seine med å stemple opposisjonen som agenter for Storbritannia, USA og Israel. Dette var totalt forutsigbart. All intern kritikk mot regimet risikerer denne typen stempel, helt uavhengig av fakta.

Viktigere er det at en del av venstresida i vest har stilt seg sterkt kritiske til opprøret mot valget. En del av dem har ment at valget sannsynligvis gikk ganske riktig for seg, og at påstandene om storstilt valgfusk kommer fra dårlige tapere. En del av dem har også fordømt opposisjonen og snakket om at de utelukkende representerer den øvre middelklassen. James Petras, som er kjent for skarpt kritiske bøker om sionismen og om amerikansk imperialisme. Han skriver i en artikkel, «The Iranian Elections: The ‘Stolen Elections’ Hoax», at den politiske kampen i Iran foregår mellom «individer med høye inntekter og positive innstilling til et fritt kapitalistisk marked» på den ene sida mot Ahmadinejads «arbeiderklasse, lavinntekt og lokalsamfunnsorienterte tilhengere av en ’moralsk økonomi’».

Her hjemme har Trond Ali Lindstad ikke helt uventet gått inn i rollen som den mest konsekvente støttespilleren for prestestyret i Teheran:

«Demonstrasjonene har, som de fleste mener, blitt båret frem av Teherans/Irans middelklasse. Det er de velstående og rike, foruten utålmodige studenter, som har ført an i de siste demonstrasjonene. Mange har vestlige sympatier. De er tiltrukket av det liberale demokratiet (opp mot det religiøse demokrati). De ønsker kontakt med Vesten. Og dialog med USA. De vil betale prisen for det. «Hvorfor støtte Hezbollah og Hamas,» blir det sagt, «når vi kan trenge pengene her hjemme?» «Ja, hvorfor bry seg med Israel?» «La araberne betale for konflikten.» Og videre: «Hvorfor være så harde mot USA når vi kan trenge vestlige investeringer? » Dette er kontrarevolusjonære standpunkt. På den andre siden står de fattige og de fromme, arbeidere og bønder, menn og kvinner i den tradisjonelle kulturen, både i byene og på landet. Dette er de lavere lag i samfunnet, og med mindre utdanning. De støtter den islamske republikken. Deres lojalitet er hos ayatollah Khamenei. Og Ahmadinejad er deres president.»

Lindstad benytter seg av den samme terminologien som han gjorde da han var kommunist, bare at nå har han valgt seg et fyrtårn som hater alt som heter marxisme og kommunisme, og ser på det som djevelens verk.

Mullakapitalismen

Men det Lindstad og en del amerikanske anti-imperialister ser bort fra, er at Iran er et tvers gjennom kapitalistisk land. Den «revolusjonære» retorikken er bare et skalkeskjul for en annen type kapitalisme. Gjennom sinnrike og nærmest ugjennomtrengelige systemer har presteskapet og Revolusjonsgarden sikret seg kontrollen over hele næringslivet i landet.

I 2004 ga jeg ut et hefte, Iran – mullakapital og geopolitikk, der jeg valgte å kalle denne spesielle formen for kapitalisme for mullakapitalisme:

«Etter noen anslag kontrollerer de revolusjonære stiftelsene (bonyad) og deres underbruk rundt 70 % av Irans økonomi utenom jordbruket og de statseide industriselskapene. Siden de knapt oppgir regnskapstall og siden mange forbindelser foregår i de skjulte, er det naturligvis vanskelig å si noe helt eksakt. Men dette skal være det omtrentlige omfanget, noe som igjen understreker at presteskapet og deres allierte framstår som en økonomisk herskerklasse og ikke bare et ideologisk herskende sjikt.»

Ironisk nok er bonyadene en arv fra sjahens tid, da det også eksisterte denne typen stiftelser. De ble kritisert for å være de facto økonomiske monopoler og kontrollsystemer under et dekke av veldedighet. De ble derfor konfiskert og nasjonalisert under den islamske revolusjonen, og nå er de nok en gang gjenstand for akkurat den samme kritikken som under sjahen. Kamuflert som velferdstiltak for de fattige, men i virkeligheten til beste for de rikeste. De over 100 bonyadene er fritatt for skatt og offentlig innsyn, får rikelig med subsidier og religiøse donasjoner, og står til ansvar bare overfor Lederen. Sjøl ikke regjeringa kan gripe inn overfor dem. De bidrar i sterk grad til at Irans økonomi fortsetter å være så skakkjørt som den er.

Sjøl eliten blant de væpnede styrkene, Revolusjonsgarden eller Pasdaran inngår i dette systemet. I følge enkelte studier kontrollerer de en tredjedel av Irans økonomi gjennom stiftelser, deres underbruk og et hundretall selskaper. Pasdaran skal blant annet kontrollere Stiftelsen for de Undertrykte og Stiftelsen for Martyrene og Krigsveteranene. På lik linje med andre bonyads er disse stiftelsene veldedige organisasjoner i navnet, men kapitalistiske finansinstitusjoner i gavnet. De eier selskaper og aksjer i selskaper og de kontrollerer store kapitaler, noe som ved siden av økonomisk makt, også gir dem en politisk makt. Under Ahmadinejad har Pasdaran økt sin økonomiske makt betydelig, blant annet ved å ha fått tildelt en rekke lukrative regjeringsoppdrag, deriblant driften av Teherans nye internasjonale flyplass.

Splittelse i borgerskapet og systemkrise

Fraksjonsstriden i den iranske eliten må derfor ikke oppfattes som en strid mellom kapitalistiske og anti-kapitalistiske elementer. Det er en strid mellom ulike grupperinger innafor en helt spesiell form for kapitalistisk herskerklasse.

Disse klassefraksjonene har helt eller delvis ulike agendaer, og noen av disse kommer til overflaten i form av ulike politiske linjer og krav. Kampen mellom fraksjonene har pågått lenge. Det som er nytt, er at denne striden har kommet ut av bakrommene, og delvis også ut på gatene. Til nå har de herskende klart å holde maska utad og klart å framstille seg som en forent islamsk elite som vokter verdiene til Khomeinirevolusjonen. Det at de nå er i en så bitter strid med hverandre at det ikke lenger lar seg skjule, er et uttrykk for at den islamske republikken er i en djup og alvorlig krise.

Denne krisa er grunnleggende økonomisk, men den har utvikla seg til å bli ei politisk krise som er så alvorlig at det er snakk om ei identitetskrise. Regimet klarer ikke lenger å levere varene, og da hjelper det ikke å fortelle ungdommen at man representerer det gode og det riktige.

«Dette regimet har tatt fra oss framtida vår,» har unge mennesker kommet bort til meg på gata og sagt. Dette har skjedd flere ganger i flere forskjellige byer. Med dette mener de at de ikke får jobb, og ikke får muligheter. Iran er riktignok det høyeste utdannede samfunnet i regionen, det skal den islamske republikken ha, men alle disse høyt utdannede unge menneskene går ei svært usikker framtid i møte etter eksamen. Situasjonen er så ille at hele 90 % av preseteristene fra universitetene emigrerer. Iran har verdens største hjerneflukt. Bittert sies det blant folk at «Iran er storeksportør av naturgass, pistasjnøtter og intellektuelle».

I dette ligger det en dobbel kritikk, fordi regimet ikke bare tvinger sine beste hjerner til å forlate landet, men ikke har evnet å få Iran ut av rollen som råvareprodusent. Med sin økonomi og sin utdannede befolkning, burde Iran ha ligget mye lenger framme som industrinasjon og som teknologiprodusent. Iran har 100 000 bloggere og 23 millioner internettbrukere. Over 90 % av befolkninga kan lese og skrive. Iranerne er stolte mennesker med høye tanker om sin nasjon og sin kultur. Iran er en av verdens store og gamle kulturnasjoner. Derfor er det ekstra bittert å se at landet sakker akterut i den moderne verden. Regimet har ikke vist noen evne til å løse dette problemet, og i det siste har en del politikere vist at ikke en gang viljen er til stede. En av kandidatene ved presidentvalget i 2004 sa at dersom 250 000 universitetsutdannede mennesker forlater landet hvert år, vil problemet med arbeidsløshet snart være løst!

Isolasjonen

Da USA under Clinton vedtok den såkalte ILSA-loven, The Iran-Libya Sanction Act i 1996, var hensikten å isolere Iran og Libya og frata dem muligheter til å skaffe kapital og teknologi. Da Libya ble tatt inn i varmen i 2006, ble loven endret til The Iran Sanction Act. Boikotten har ikke vært så effektiv som amerikanerne håpet. Iran har lykkes med å tiltrekke seg kapital og teknologi både fra Europa, Russland og andre land. Men isolasjonen merkes. Deler av Irans industrisektor sliter med gammelt og dårlig utstyr. Iran må importere bensin, enda landet er en av verdens største oljeprodusenter. Grunnen er at landet ikke har den raffineringskapasiteten som skal til for å dekke egne behov. Iran hindres også i å delta i utvekslingsprogrammer på universitetsnivå.

Jeg kjenner en ung og meget lovende kvinnelig fysiker i Iran. Hun er på et nivå der Iran har få muligheter til å tilby henne faglige utfordringer, så hun kunne tenke seg å studere en periode i utlandet. Hun elsker landet sitt, og kunne ikke tenke seg å emigrere. Men siden Iran er svartelista, får hun ikke mulighet til faglig utvikling. Og dette er situasjonen for titusener på titusener av briljante unge intellektuelle.

Forræderiet mot ungdommen

Og her nærmer vi oss kjernen i problemet og årsakene til at hundretusener av unge mennesker fylte gatene i Teheran og andre iranske byer. Riktignok kan Iran med god grunn skryte av et omfattende utdanningssystem og et stort antall mennesker med høyere utdanning. Men når millioner av disse menneskene går rett ut i arbeidsløshet eller svært usikker sysselsetting, er det ikke rart at misnøyen er stor.

I følge offisiell statistikk er nå 3,5 millioner iranere nå uten arbeid, og tre firedeler av disse er under 30 år gamle. Og verst er situasjonen for kvinnene. For riktignok utgjør nå de kvinnelige studentene flertallet av Irans studenter i nesten alle fag, men det hjelper så lite når de ikke får jobber etter ferdig utdanning. Arbeidsløsheten for unge kvinner er 40 %, mens den for unge menn er 20 %.

Dette betyr igjen at Irans arbeidsmarkedspolitikk ikke fungerer for det flertallet av befolkninga som er født etter den islamske revolusjonen, og et samfunn som svikter så kapitalt over for den mest dynamiske, den mest kreative delen av sine innbyggere, har framtida bak seg. Og ikke bare svikter regimet de 75 % som er under 30 år. 40 % av Irans befolkning er under 15 år. Det betyr at dersom det ikke skjer dramatiske endringer i økonomi og politikk, vil ikke problemet bli mindre, det vil bli større.

I tillegg til den kroniske arbeidsløsheten kommer en skyhøy inflasjon. Tidlig i Ahmadinejads regjeringsperiode lå inflasjonen på rundt 12 %. Siden har den gått bratt oppover til den kulminerte i september 2008 med ca 30 %. Siden har den gått litt ned, men inflasjonen ligger fortsatt på over 25 %. Det er klart det bare er de superrike som ikke merker dette i dagliglivet, og de fattigste merker det mest.

Valgfusk

Dette bringer oss tilbake til demonstrasjonene mot presidentvalget og maktkampen som pågår i Iran. Mousavi-fløya hevder at regimet har gjennomført et gigantisk valgfusk der flere millioner stemmer er blitt overført urettmessig til Ahmadinejad. Regimet benekter ikke at det er begått valgfusk, men Khamenei benekter at dette valgfusket har vært stort nok til å endre resultatet. For en skarve utlending uten egne fakta å støtte seg til, blir det håpløst å skulle ta stilling til dette i detalj. Det som er talende, er at regimet nekter å gjennomføre en full granskning av valget, og at det fusket de har innrømmet sjøl langt overgår det Bush-familien foretok i Florida i 2000 da George W. Bush ranet presidentembetet fra Al Gore. Og det holder i massevis. Hele opposisjonen fra de revolusjonære marxistene til konservative teologer ser på valgresultatet som en farse.

Trond Ali Lindstad sier at Ahmadinejad og Khamenei representerer de fattige, arbeiderne og bøndene. Hvor har han det fra? Riktignok er Ahmadinejad sønn av en smed, men som politiker representerer han bare en fraksjon av herskerklassen. Han har ikke fått bukt med korrupsjonen, slik han lovte, han har bare sørget for at hans fraksjon, og da spesielt Pasdaran, har fått en større del av kaka. Hvordan kan massearbeidsløshet og hyperinflasjon tjene de fattiges interesser? Riktignok bruker presidenten en populistisk retorikk, og riktignok har han innført subsidier til de fattige. Men kritikerne sier at det de fattige ønsker er stabile jobber, anstendig lønn og stabile priser, ikke almisser fra staten.

Regimet viser kontinuerlig sin holdning til arbeiderne ved å nekte dem faglige rettigheter, slå ned på lønnskamp og fengsle og forfølge arbeidernes faglige representanter. Førstemaidemonstrasjonene i Teheran i år ble slått ned med vold, mange aktivister ble arrestert og flere ledere sitter fortsatt i fengsel. Blant de mest militante er arbeiderne på Khodro bilfabrikken, som vant en lønnskamp i mai i år. De har reagert på valgfusket og undertrykkelsen i etterkant med å gjennomføre en politisk streik mot undertrykkelsen. I en kort uttalelse skal de ha erklært at «det som skjer er en krenkelse mot folks intelligens».

En bred og ekte massebevegelse

Men det er riktig at gatedemonstrasjonene var dominert av studentene og middelklassen. Og de fleste studentene kommer naturligvis fra middelklassen. Slik var det også i Paris i 1968, noe de Gaulle brukte som argument mot massebevegelsen. Men den unge Trond Lindstad hadde ingen problemer med å ta stilling for studentbevegelsen den gangen, hvorfor er det så vanskelig 40 år seinere? Årsaken er naturligvis at han har tatt stilling for et reaksjonært prestestyre, som han markedsfører som «revolusjonært» og «anti-imperialistisk», og da tar han stilling for undertrykkerne mot folket. Dessuten er det ikke sant at det bare var studentene og middelklassen som gikk ut på gatene. Massebevegelsen har stor bredde. Den omfatter fattig og rik, ung og gammel, kvinner og menn, studenter, funksjonærer og arbeidere – og den spenner over et bredt politisk spekter. Det er folk på grasrota, som med fare for liv og helse har gått til angrep på et reaksjonært og undertrykkende regime. Ropene lyder: «Død over diktatoren! » «Død over Khamenei!» «Død over den islamske republikken!»

Kvinnenes rolle

Et svært viktig trekk ved massedemonstrasjonene er kvinnenes rolle. Kvinnene står i første rekke, og de har deltatt på en svært modig og aktiv måte. Iranske kvinner er hardt undertrykt, og nå viser de at de ikke finner seg i dette. Dette er en alvorlig trussel mot regimet. Det er en svært sentral del av prestediktaturet å undertrykke kvinnene. Da Ahmadinejad-tilhengerne begynte å gå til voldelige motangrep på demonstrantene, var en av parolene deres at de sloss mot «dårlig hijab». Å dekke til kvinnene og begrense deres bevegelsesfrihet er så viktig for det islamske styret at tilhengerne ser på det som helt avgjørende for å beholde makta. Det gjør kvinnenes kamp så viktig. Og det at kvinnene har kommet ut i gatene i hundretusener i sommer, skjer ikke tilfeldig. Det ligger hardt organisatorisk og politisk arbeid gjennom mange år bak dette.

Står USA, Storbritannia og Israel bak?

Noen vestlige venstreorienterte, blant annet i USA har mer enn antydet at USA og Israel står bak den «grønne revolusjonen», som enda en av de manipulerte «fargerevolusjonene ». Nå er naturligvis både Mossad og CIA aktive i Iran. Men ikke en gang Ahmadinejad har vist fram et eneste bevis på at utenlandsk etterretning faktisk har hatt noen praktisk innflytelse på denne massebevegelsen. Den israelske ledelsen trakk et lettelsens sukk da Ahmadinejad ble erklært som vinner, for det gjør det så mye enklere for haukene i Israel å holde på støtten til sin aggresjonspolitikk mot Iran blant vestlige regjeringer. Benjamin Netanyahu har ikke den minste interesse av at Iran skaffer seg en president som kan opptre med styrke og rasjonalitet i internasjonale fora. En iransk leder som opptrer truende og sier de mest uhyrlige ting om Holocaust, er det som tjener ytre høyre aller best.

Noen innblanding fra USA har heller ikke vært særlig synlig. Obama har gjort det klart at han ikke har noen problemer med å forhandle med den islamske republikken under den nåværende ledelsen.

Mousavis og Rafsanjanis rolle

Men dermed er det ikke sagt at Mousavi og Rafsanjani representerer noe reelt alternativ for det iranske folket. De er også en del av herskerklassen. Mir Hossein Mousavi var statsminister under krigen mellom Irak og Iran, og var kjent som en som ikke tålte noen form for opposisjon. I hans tid som statsminister ble venstresida systematisk forfulgt, titusener ble arrestert og tusener ble myrdet. Da han gikk av som statsminister i 1988, var han på kollisjonskurs med både Khamenei og Rafsanjani.

Ali Akbar Hashemi Rafsanjani er en av de mektigste personene i Iran. Han leder Hensiktsmessighetsrådet og er medlem av Ekspertrådet. Familien hans har store økonomiske interesser, både gjennom bonyadene og gjennom å faktisk kontrollere den lukrative pistasjproduksjonen. Det var Rafsanjanis sønn som var hovedmannen i den såkalte Statoil-skandalen for en del år tilbake. I 2003 regnet Forbes Magazine Rafsanjani som en av verdens rikeste menn på grunn av hans kontroll over viktige deler av Irans økonomi.

Rafsanjani går inn for en friere markedsøkonomi enn det Iran har i dag, og han ønsker åpning mot vest og normalisering av forholdet til USA.

Mousavi og Rafsanjani representerer forskjellige fløyer i det iranske teokratiet, og til tider har de vært i kraftig konflikt med hverandre. Når de søker sammen nå i en allianse mot Khamenei og Ahmadinejad, er det først og fremst et uttrykk for den alvorlige splittelsen i det iranske mullaborgerskapet. Det er ikke de som har kontrollert massebevegelsen, men de utnytter den i den interne kampen i herskerklassen. Folk på grasrota har vært og er uhyre skeptiske til særlig Rafsanjani, og det med god grunn. De har heller ingen stor begeistring for Mousavi, men de har oppfattet valget og støtten til Mousavi som den eneste åpninga som var til stede for å uttrykke opposisjon i et sterkt undertrykkende regime. Og dette har jo hittil vist seg å være en fornuftig strategi.

Eksistensiell krise

Det at Irans øverste leder har tatt så entydig stilling for Ahmadinejad, er alvorligere for det politiske systemet i Iran enn man skulle tro. Den iranske grunnloven er basert på at en faqih, eller Vali-ye faqih (vokterjurist), en som kjenner og overvåker prinsippene, skal være Leder og stå over alle andre institusjoner i samfunnet, inkludert presidenten og regjeringa. På den måten har man ment å sikre at Iran til enhver tid skal styres etter islams prinsipper. Men dette forutsetter at Lederen nyter allmenn aksept og respekt, og ikke opptrer som del av noen politisk fraksjon eller gruppe. Han skal være hevet over fraksjonene, siden han angivelig innehar en djupere visdom og forståelse. Når Khamenei så kaster seg inn på Ahmadinejads side, blir han bare en politiker som alle andre, og han setter hele prinsippet for den islamske republikken, velayat-e Faqih, i fare. Og han har derfor også pådratt seg vrede fra mange skriftlærde og teologiske autoriteter både i Teheran og i Qom, der presteskapet har sitt hovedsete. Mange snakker nå om ei eksistensiell krise for den islamske republikken.

Hva vil skje videre? Ledere som Mousavi og Rafsanjani har naturligvis ikke til hensikt å innfri massebevegelsens krav. De vil kvitte seg med Ahmadinejad og på lengre sikt også med Khamenei, men de vil bevare den islamske republikken. De kjøpslår nå med ulike andre fraksjoner om hva slags kompromisser de kan oppnå. Utenlandske makter ønsker heller ikke at det skal oppstå en virkelig revolusjonær situasjon i Iran. Kina og Russland har gitt Ahmadinejad sårt tiltrengt støtte. Obama signaliserer at han gjerne vil ha en avtale med regimet. I talen sin i Egypt gikk han så langt som å rose hijaben og gjøre det klart at han ikke har noen problemer med en islamsk republikk. Men ikke noe av dette løser de grunnleggende problemene til folket i Iran. Sommeren 2009 har de vist seg sjøl, hverandre og verden at de er mange og at de tør å utfordre diktaturet.

Hvor står venstresida i Iran?

Da den islamske revolusjonen var ung, i 1979, diskuterte jeg den politiske situasjonen i landet med iranske maoister. Etter mitt syn overvurderte de den anti-imperialistiske karakteren til regimet og de undervurderte presteskapets evner til å gjennomføre programmet sitt. La dem bare holde på, fikk jeg høre. Presteskapet har ikke politisk evne til å organisere dette landet. De vil falle etter et år eller to. Og maoistene var ikke aleine om denne feilvurderinga. Hele den iranske venstresida gjorde store feil som den fikk betale dyrt for. De første som fikk føle hva presteskapets politikk egentlig betydde, var nettopp marxister, kommunister og ulike avskygninger av sosialister. De ble arrestert, torturert og henretta i stor skala. Det ble en veldig dyr lekse.

Men venstresida i Iran har lært. I den nye massebevegelsen kan vi ikke spore mange illusjoner om prestestyret blant venstregruppene. Ei av gruppene formulerte parolene slik: Vi vil ikke ha islamsk monarki! Vi vil ikke ha en islamsk republikk! Kanoner, tanks og basiji skremmer oss ikke lenger! Fattigdom, korrupsjon og arbeidsløshet = Islamsk republikk! Vi vil ikke ha den tvungne hijaben!

Men for tida har teokratiet kontrollen. Gatedemonstrasjonene i 2009 hadde mange likheter med massebevegelsen som førte til sjahen fall. Men de hadde også svakheter. Hadde det blitt en omfattende streikebølge blant arbeiderne, hadde regimet antakelig fått langt større problemer. Men sjøl om den teokratiske overklassen beholder makta og slår hardt ned på opposisjonen, så har systemet avslørt sine indre svakheter, og massebevegelsen har gitt folk sjøltillit. Folk på grunnplanet har vist seg sjøl og andre at de er mange, og at de kan ryste sjøl et så diktatorisk system i grunnvollene. En dag vil det gi resultater.