Et Sør-Amerikansk EU?

Av Olaf Svorstøl

2008-03A

Unionen av søramerikanske nasjoner (UNASUR) er et frihandelsområde som omfatter hele Sør-Amerika med unntak av Fransk Guyana, Falklandsøyene og Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. I desember 2004 underskrev representanter fra 12 søramerikanske nasjoner Cuzco-erklæringen, som er en intensjonsedrklæring som annonserer Fellesskapet for søramerikanske nasjoner (CSN ). Panama og Mexico var til stede som observatører. Tanken var å ha EU som modell med felles valuta, parlament og pass.

Av Olaf Svorstøl 

På et toppmøte 17. april 2007 ble det besluttet å endre navnet fra Fellesskapet for søramerikanske nasjoner til Unionen av søramerikanske nasjoner. Det var en union opprettet i en region med felles røtter som bygget på idealer om frihet, likhet og brorskap fra den franske revolusjonen. I ekstraordinært møte i Brasilia, Brasil, den 23. mai 2008 ble den konstituerende avtalen underskrevet og dens første leder valgt.

Unionen er en sammenslutning av de to tidligere frihandelsorganisasjonene Mercosur og Det Andiske Fellesskap (CAN). En komplett sammenslutning av disse to områdene forventes å skje i løpet av 2008. Målet er å fjerne tollbarrierer på «ikke-følsomme produkter» innen 2014 og «følsomme produkter» innen 2019. Traktaten som etablerer Den søramerikanske union som et frilandsområde etter modell av Den europeiske union ble signert 23. mai 2008 i Brasília. Det ble samtidig bestemt at Quito skal være unionens hovedstad, mens parlamentet skal ligge i Cochabamba og sentralbanken i Bogotá.

Det Andiske Fellesskap har følgende medlemsland som også ansees som assosierte medlemmer av Mercosur: Bolivia (som i 2006 startet prosessen for å bli medlem av Mercosur), Colombia, Ecuador og Peru.

Mercosur har følgende medlemsland som også ansees som assosierte medlemmer av CAN: Argentina, Brasil, Paraguay, Uruguay og Venezuela.

Guyana og Surinam er medlemmer av Det karibiske fellesskap (CARICOM) og fikk tilgang til Unionen i 2006. CARICOM er en internasjonal organisasjon
grunnlagt ved Chaguaramas-traktaten som trådte i kraft 1. august 1973. De første landene til å undertegne avtalen var Barbados, Jamaica, Guyana og Trinidad og Tobago. Organisasjonen ble opprinnelig stiftet for å sørge for fortsatt økonomisk samhandling mellom de engelsktalende landene i Karibien etter at Den vestindiske føderasjon ble oppløst i 1962. Målet til CARICOM, som beskrevet i artikkel 6 i Revidert avtale, er: å bedre levestandard og arbeidsforholde, full sysselsetting og full utnyttelse av andre produksjonsfaktorer, akselererende, koordinert og bærekraftig utvikling, øking i handel og økonomiske forbindelser med tredje land, forbedret internasjonalt konkurransenivå, organisering for øke produksjon og effektiviteten i medlemslandene, felles holdning i forhold til tredjeland og utvidet koordinering av medlemslandenes utenrikspolitikk og økonomiske politikk.

Når det gjelder et felles marked, eksisterer det reelt sett et fellesmarked for varer, ettersom over 95 % av varene produsert i CARICOM flyter fritt over medlemslandenes grenser. Derfor må en for å nå et felles marked, sette fokus på å oppheve restriksjonene som gjelder for retten til etablering, flyt av tjenester, kapital og faglært arbeidskraft. I tillegg må en vedta nye lover, skape nødvendige institusjoner og tilpasse relevante administrative og andre tiltak.

Det er nå uklart om CARICOMmedlemslandene vil bli medlemmer av Unionen av søramerikanske nasjoner, eller kun assosierte medlemmer.

Chile er assosiert medlem av både Mercosur og CAN. Mercosur kan ses på som et mottrekk mot det amerikanske frihandelsområdet (FTAA), styrt av USA.
Utviklingen av UNASUR viser at landene i Sør-Amerika ikke er mot regional integrasjon, men at de ikke ønsker å delta i det amerikanske frihandelsområdet.

Utviklinga i Mercosur ble svekket da den argentinske økonomien kollapset i 2001. Det har også vært interne konflikter angående handelspolitikk mellom Brasil og Argentina, mellom Argentina og Uruguay, mellom Paraguay og Brasil av ulike årsaker. Det har vært uenighet om fri flyt av individer i Mercosur, og mange hindringer har stått i veien for utviklingen av en felles valuta.

Styringsorganer i UNASUR

Rådet for stats-og regjeringssjefene

Rådet for stats-og regjeringssjefene er det høyeste organet i Unionen og er ansvarlig for å angi retningslinjer, handlingsplaner, programmer og prosjekter for den søramerikanske integrasjonsprosessen.

Presidenten

Unionens åremålspresident skal besettes med hver av medlemsstatene, i alfabetisk rekkefølge, på årlig basis. Formannskapet er ansvarlig for å forberede, gjennomføre og lede møter i organer, i tillegg til å representere Unionen i internasjonale begivenheter og gjøre forpliktelser og signere uttalelsene til tredjeparter, med samtykke fra relevante organer av UNASUR

Rådet for utenriksministre

Dette rådet er ansvarlig for å vedta og gjennomføre vedtak foretatt av Rådet for stats-og regjeringssjefer, overvåke integreringen i Unionen, koordinere
standpunkter på kjernespørsmål i den Søramerikanske integrasjon, utvikle og fremme politisk dialog og konsultasjon om spørsmål av regional og internasjonal interesse

Rådet for delegater

Dette rådet har ansvaret for offentliggjøring av vedtakene i Rådet for stats-og regjeringssjefene, støttet av Pro TEMPORE formannskap og Generalsekretariatet. I tillegg må det harmonisere og koordinere innsatsen til UNASUR med andre integreringsprosesser i regionen. Det skal også fremme dialog som oppfordrer statsborgernes deltakelse i prosessen med
søramerikanske integrering.

Generalsekretæren

Generalsekretæren skal utnevnes av Rådet for Rådet for stats- og regjeringssjefene for en periode på to år, åremåls utnevnelse. Generalsekretæren kan ikke bli etterfulgt av en person med samme nasjonalitet.

 I desember 2004 skrev Mercosur under en samarbeidsavtale med CAN, og publiserte et felles intensjonsbrev for framtidige forhandlinger for å integrere hele Sør-Amerika i ett felles handelsområde. Det er mye som er uklart, når det gjelder en politisk integrasjon i Sør-Amerika.

Praktisk politikk

– Unionen av søramerikanske nasjoner startet sin integrering med byggingen av den interoseaniske motorveien som vil koble Peru til Brasil via Bolivia. Bolivia får adgang til havet og Brasil adgang til Stillehavet og Peru. Byggingen startet i september 2005, finansiert 60 % av Brasil og 40 % av Peru. Den er ventet avsluttet i 2009.
– Heretter fulgte den Søramerikanske energiringen, der Argentina, Brasil, Chile, Paraguay og Uruguay leveres gass fra Peru, Camisea. Forslaget er allerede ratifisert og byggingen startet i 2006.
– Den binasjonale gasrørledningen, et prosjekt for energiintegrasjon mellom Colombia og Venezuela, ble startet 8. juli 2006, skal vare 24 måneder, og ledes av Venezuelas statlige oljeselskap PDVSA. Kostnadene for byggingen er 300 millioner amerikanske dollar. Denne vil også tillate Venezuela å eksportere olje til Østen via Stillehavskysten til Colombia.
– Med Fransk Guyana som den eneste unntak, vil resten av Sør-Amerika åpnes slik at søramerikanere kan reise i landene i inntil 90 dager bare ved å vise sitt nasjonale identitetsdokument.
– Etter dannelsen av UNASUR begynte planleggingen en Søramerikansk valuta som vil finnes i 2010 tiåret og som vil være utstedt av Banco del Sur.

Kritiske røster har sagt at siden grunnleggelsen i 2005 har UNASUR bare vært en virtuell enhet, som ikke har produsert ifølge intensjonsavtalen.

Endel skyldes politiske uenigheter/situasjoner. For eksempel situasjonen mellom Colombia på ene sida og Ecuador og Venezuela på den andre i forbindelse med colombianske styrkers raid inn på Ecuadors territorium og drapene på FARC medlemmer. UANSUR er i virkeligheten et
antiimperialistisk prosjekt ettersom måleter å styrke de søramerikanske nasjonenes økonomi og folkenes levestandard ved økt samarbeid mellom disse nasjonene. Det kan gi seg utslag i samarbeid om infrastruktur, energitilbud som samarbeid som styrker den søramerikanske identiteten (felles valuta, fri ferdsel mellom alle landene for borgerne). Dersom UNASUR utvikler seg langs disse linjene, vil det fylle formålet i intensjonsavtalen. Men, blant annet takket være USAs press, er samarbeidet bygd på et noe skjørt grunnlag. Tiden vil vise om det er USA eller samarbeidet som styrker seg i Sør-Amerika.

 

CARICOM har 15 medlemsstater

– Antigua og Barbuda
– Bahamas
– Barbados
– Belize
– Dominica
– Grenada
– Guyana
– Haiti
– Jamaica
– Montserrat
– Saint Kitts og Nevis
– Saint Lucia
– Surinam
– Saint Vincent og Grenadinene
– Trinidad og Tobago

Handelsblokker i Sør-Amerika

– Comunidad Andina (CAN)
Medlemsland er Bolxqivia, Colombia, Ecuador og Peru x
– Mercosur
Medlemsland er Argentina, Brasil, Paraguay, Uruguay og Venezuela

UNASUR

Medlemsland er alle landene i CAN og Mercosur. I tillegg er Chile, Guyana og Surinam medlemmer, og Mexico og Panama er observatører.
Viktige deler av samarbeidet:
Infrastruktur – blant annet bygging av en felles hovedvei fra Atlanterhavet til Stillehavet.
Energi – Dette gjelder særlig gunstige avtaler på olje- og gass, og regionen som helhet har reserver som er beregnet til å vare i minst 100 år.
Banco del Sur – som både støtter utviklingsprosjekter, og som skal bidra til felles myntenhet i regionen
Forsvarsamarbeid – Det Sør-amerikanske forsvarsrådet inkluderer alle UNASUR-landene. Som økonomisk blokk har UNASUR verdens femte største BNP, på 973,6 milliarder US dollar.
(Hovedkilde: Wikipedia)