Revolusjon for grunnleggende behov: Bak det bolivarske valget av vei til sosialismen
Av Michael A Lebowitz
«Bare en revolusjon for de grunnleggende behov kan være en radikal revolusjon … Å være radikal er å gripe det grunnleggende. Men for mennesket er det grunnleggende mennesket selv.» Karl Marx (1)
Et spøkelse går omkring i kapitalismen. Bak de økende angrepene på kapitalistisk globalisering og nyliberal økonomisk politikk, er det en antydning om at noe holder på å dø – noe mer enn spesielle former for kapitalisme, noe mer enn dagens fordeling av makt og dominans (som regjeringer som tjener lokale eliter, kapitalister og oligarkier gjerne vil forandre … bare lite grann).
Det er naturligvis symptomene på dødssykdom – den skinnhellige aggresjonen til «den største nasjonen» som noensinne bombet jorden, tårene av smeltet is som felles av en natur som er ranet og rasert i jakten på profitt, kappløpet for å kvitte seg med forpliktelser overfor arbeidere og arbeiderne selv, kappløpet mot den bunnen som heter barbari.
Likevel er det et glimt av noe annet. En utfordring til kapitalen som springer ut av menneskers behov. En påstand om at det som virkelig er viktig ikke er at arbeideren er til for å tilfredsstille kapitalens behov for å vokse, men «den omvendte situasjonen, hvor objektiv velstand er til for å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling». (2) Menneskelig utvikling, økningen av menneskets ferdigheter, utvidelsen av menneskets evner – i dag et alternativt «burde
være» til kapitalens, begynner å presentere seg, et «burde være» for en bedre verden. I dag har Marx’ begrep om det «rike mennesket», den «rike individualiteten som er like allsidig i sin produksjon som i sitt forbruk», begynt å komme fram fra de skyggene det var henvist til i det tjuende århundret. (3)
Historiens listighet: En venezuelansk fortelling
Typisk nok for de overraskelsene, den skiftende og slu kursen som historien alltid byr på, har dette spøkelset dukket opp et høyst uforutsigelig sted – i Venezuela. (4) Ikke det at det enorme gapet mellom den prangende velstanden og luksusforbruket til et grunnrenteslukende mindretall på den ene sida, og den overveldende fattigdommen til den store flertall på den andre gjør det usannsynlig at et sted som Venezuela skal si «nei» til status quo. Men å gi et virkelig (snarere enn retorisk) «ja» til en ny logikk for menneskelig utvikling krever mer enn et protesthyl: Det krever en visjon, midlene til å dekke behovene, og det krever makt. Alt dette og mer til trengs hvis dette skal bli et sted hvor man kan skape «sosialismen for det 21. århundret».
Kunne det forutses i et land hvor oljepengene ikke bare har beriket en minoritet, men også bidratt til at industri og landbruk så og si har forsvunnet (og med dem den industrielle arbeiderklassen og småbøndene, det utvalgte folk for det tjuende århundrets sosialisme)? Hvor kombinasjonen av oljedrevne
valutakurser og restrukturering av transnasjonale konsern tynte ikke-oljebasert eksport og smadret den hjemlige produksjonen med billige importvarer? Hvor et stormløp av småbønder til byene – drevet av landmonopolisering, utilstrekkelig infrastruktur inne i landet, og høyere inntekter i byene – skaffet råmaterialet til en arbeiderklasse hvor over 50 prosent jobber i den uformelle sektoren? En oljeøkonomi hvor en stor del av befolkningen, i både formell og uformell sektor, selger hverandre varer som er produsert i utlandet. En oljeøkonomi hvor deler av landet er på samme nivå som for århundrer siden – mangler strøm, innlagt vann, asfalterte veier – og anslagene over fattigdom går opp til 80 prosent. Sosialisme for det 21. århundre i Venezuela?
Oljerikdommen har gjort langt mer enn å deformere den venezuelanske økonomien. I den grad staten har greid å fange internasjonale inntekter i form av oljeinntekter, har den stått over det venezuelanske samfunnet heller enn å hvile på det. Som mottaker av oljepenger (og kilde til det samme for befolkningen), har staten blitt det fremste objekt for attrå. Lokal verdiproduksjon ble underordnet å kapre oljepenger: «I Venezuela har klassekampen vært sentrert rundt staten, med hovedoppmerksomheten ikke rettet mot å tilegne seg lokalt produsert merverdi, men mot å tilegne seg statlig formidlete oljepenger.» (5) En parasittisk kapitalistklasse og en gjennomgående klient- og korrupsjonskultur er et naturlig resultat når jakten på avkastning blir satt så høyt.
Dette var en kultur, ble det sagt, hvor de som kunne stjele mest fra staten ble premiert, hvor «bare plasser meg der pengene er» var refrenget for ekte menn. Siden pengene var i staten, var kontroll over staten – et spørsmål altfor viktig til å overlates til massene – vesentlig: For å sikre dette målet snekret de «demokratiske partiene» sammen en pakt for å sikre at statsmakten, jobber og penger forble i trygge hender, (dvs. deres egne). Og det lutfattige flertallet, «demos»? Litt manna fra oven i gode tider; ellers likegyldighet.
«Hvert minutt blir det født hundrevis av barn i Venezuela, og deres helse settes i fare av mangel på mat og medisiner, mens milliarder stjeles fra den nasjonale rikdommen, og til slutt blir det som er igjen av landet sugd tomt,» skrev Hugo Chávez Frias fra fengselet i 1993. Chávez, en offiser i hæren,
fengslet i 1992 for å ha ledet et opprør mot regimet av «fremmedgjørende politiske løgner» som slavebandt det venezuelanske folket «i demokratiets navn», erklærte at «det er ingen grunn til å tro på en politisk klasse som har vist samfunnet at den overhodet ikke har noen vilje til å skape endringer.»(6)
En deformert økonomi med parasittiske kapitalister, en korrupsjons- og klientkultur, et narredemokrati (naturligvis godkjent av den imperialistiske kolossen i nord) – en så truende himmel klarner ikke uten storm. Og en storm er det Venezuela lenge har behøvd. Mer enn én. En økonomisk revolusjon, en politisk revolusjon, en kulturrevolusjon.
Nyliberalismen og dens misnøye
Selv om det på syttitallet ble snakket mye om å «så med oljen» (dvs. å bruke de høye statlige inntektene i denne perioden med høye oljepriser til å omdanne Venezuela til en moderne økonomi), hadde høyt statlig pengebruk og planer liten virkning. Venezuela forble en oljeeksportør og lite annet. Så da oljeprisene stupte på 1980-tallet (og det skjedde uten tilsvarende nedskjæringer i mønsteret med høyt forbruk av import-varer og høyt statlig pengeforbruk basert på høye oljeinntekter), endte Venezuela opp med massive underskudd i både handel og budsjetter. Landets inter-nasjonale valutareserver var utarmet, og den venezuelanske regjeringen ga etter for den internasjonale kapitalens krav og innførte en nyliberalistisk politikk.
Det er velkjent at de venezuelanske massene i 1989 svarte med et høylytt «Nei!» til prisøkningene som var første del av den nyliberalistiske pakken. Som det så ofte skjer hadde likevel dette spontane utbruddet, «Caracazo», tross mye larm og vrede, liten virkelig betydning. Nyliberalismen fortsatte på nittitallet med privatiseringer og nedskjæringer, og det nasjonaliserte oljeselskapet PDVSA utførte det kunststykket å få statlige oljeinntekter til å forsvinne (gjennom overføringspriser) samtidig som det ønsket internasjonale oljeselskaper velkommen tilbake til Venezuelas oljefelt.
Faktisk var den eneste varige virkningen av Caracazoen at den brutale undertrykkingen av protesten førte til den militære oppstanden i 1992. Ikke fordi selve oppstanden lyktes, men fordi dens leder Hugo Chávez sto fram som en populær leder, avviste nyliberalismen og lovet å bringe ekte demokrati til Venezuela, et demokrati som gikk mye lenger enn parlamentarisk demokrati. Heller enn å dysse det venezuelanske folket i søvn for så å slavebinde dem ved å gjøre selve handlingen å avgi stemme «til demokratiets begynnelse og slutt», skrev Chávez i 1993 at «det suverene folket må omdanne seg til maktas objekt og subjekt. Dette valget er ikke forhandlingstema for revolusjonære.» (7)
Starten på kampen for demokrati
Chavéz ble valgt til president i 1998 og sammenkalte straks en grunnlovgivende forsamling for å nyskrive Venezuelas grunnlov. I 2000 hadde Venezuela et nytt navn (Den bolivarske republikken Venezuela), en ny grunnlov (Den bolivarske grunnlov), og en ny nasjonalforsamling og president valgt under den grunnloven.
Dette var en grunnlov som igjen og igjen kommer tilbake til temaet om menneskelig utvikling som målet, som la vekt på viktigheten av verdighet og solidaritet for å kunne virkeliggjøre menneskets muligheter og som inneholder tanken om en menneskelig familie – en familie hvor forholdene er basert på
«likhet i rettigheter og plikter, solidaritet, felles innsats, gjensidig forståelse og gjengjeldt respekt.» Den skuer mot et samfunn med «forpliktelser som i kraft av solidaritet, sosialt ansvar og humanitær hjelp, er pålagt private individer i forhold til deres evner.»
Her var også en visjon om det nye bolivarske subjektet som skaper seg selv – både i politikken («folkets deltakelse i å utforme, gjennomføre og kontrollere styringen av offentlige saker er den nødvendige metoden får å oppnå den deltakelsen som kan sikre deres fullstendige utvikling, både individuelt og kollektivt») og på det økonomiske feltet («sjølstyre, samstyre, kooperativer av alle typer, inkludert de finansielle, sparefond, lokale fellesskap og andre former for forbund styrt av verdiene i gjensidig samarbeid og solidaritet»). Dette er en grunnlov som krever et «demokratisk, deltagende og protagonisisk» * samfunn, en grunnlov hvis premiss er at den fulle utviklingen av mennesker som subjekter er basert på deres «aktive, bevisste og felles deltagelse i den samfunnsmessige omdanningsprosessen som ligger i de verdiene som er en del av den nasjonale identiteten».
Dette er ikke kapitalens språk, eller dens logikk. Gjennom hele grunnloven går denne røde tråden bygget på logikken til menneskets behov, aktivitet og utvikling. Så var dette en anti-kapitalistisk grunnlov? En grunnlov for sosialismen i det 21. århundre?
Ikke helt. Selv om den bolivarske grunnloven ikke sier noe om kapitalismen som sådan, inneholder den viktige elementer som støtter opp om kapitalismen: Den garanterer retten til eiendom (artikkel 115), gir privat initiativ en rolle i å skape vekst og arbeid (artikkel 299), ber staten oppmuntre
privat initiativ (artikkel 112), forankrer kravet om at budsjettet må balansere (over flere år) i grunnloven, og gir den venezuelanske sentralbanken selvstendighet til å utforme og iverksette valutapolitikken (artiklene 311 og 318).
Så, en grunnlov som er ganske positiv til kapitalismen (og faktisk til deler av den nyliberale «Washington-konsensus»), og på en den andre siden inneholder et undergravende element (fokuset på menneskelig utvikling og et «demokratisk, deltagende og protagonistisk samfunn») hvor folket skal være «maktas objekt og subjekt». Men bør vi være overrasket over at det samtidig finnes to tilsynelatende motstridende tendenser i dette dokumentet?
Tvert imot bør vi innse at den bolivarske grunnloven representerer et bilde av maktbalansen på den tiden. På dette viset kan den inneholde motstridende eller gjensidig utelukkende elementer – på en side støtte til kapitalens logikk, på den andre det undergravende fokus på menneskelig utvikling og revolusjonær praksis. Selv om denne konkrete kombinasjonen var i overensstemmelse med Chávez opprinnelige tro på at en tredje vei mellom kapitalisme og sosialisme var mulig, var og er det avgjørende spørsmål hvilket element som vil seire.
Styre økonomien
Hvis vi ser på den opprinnelige retningen til økonomien, slik den er nedfelt i den nasjonale utviklingsplanen for 2001–2007, er den dominerende tendensen klar. Venezuela trenger en mer mangfoldig økonomi; det må oppnå økonomisk balanse, komme vekk fra den overveldende avhengigheten av olje og sette fart på utviklingen av sektorer som landbruk og industri til å dekke både lokale og internasjonale markeder. Og planen foreslår at dette skal oppnås ved å bygge på privat initiativ og investeringer, med statens tilstedeværelse i strategiske industrier. I tillegg skulle det utvikles en «sosial økonomi», en «alternativ og supplerende vei» til den private sektor og offentlig sektor, som skulle bestå av familiebedrifter, kooperativer og sjølstyrte mikrobedrifter.
Oppfatningen av økonomien her skiller seg klart fra den nyliberale modellen. Planen avviste den nyliberale dyrkningen av markedet, avviste privatisering av olje og andre statlige industrier og var bestemt på å bruke staten aktivt. Men det var ikke en avvisning av kapitalismen.
Faktisk var det slående hvor liten rolle som var tiltenkt de sjølstyrte og kooperative aktivitetene som skulle gjøre «den fullstendige utviklingen, både individuelt og kollektivt» av folk mulig. Enhetene i den tiltenkte sosiale økonomien var små – de skulle oppmuntres gjennom demokratisering av kapital, opplæring og mikrofinansiering fra institusjoner som Kvinnenes Utviklingsbank. Ved å redusere reguleringer og skattebyrde (en velkjent nyliberal løsning) og ved å tilby opplæring, kunne den uformelle sektoren bli en del av den sosiale økonomien; det er nødvendig, hevdet planen, å «gjøre uformelle arbeidere til små ledere». Statens mål her skulle være «å skape en ny lederklasse».
Men den sosiale økonomien var ikke planens kjerne. Det virkelige fokuset for forslaget var å oppmuntre privat kapital, både innenlandsk og utenlandsk. Staten måtte skape mer gunstige vilkår for investeringer: Utvikle økonomisk stabilitet, oppmuntre etablering av produksjonskjeder for å utnytte naturlige ressurser, etablere frihandelssoner, markedsføre børsen for å «skape en økende demokratisering av manager-kapitalismen», stabilisere valuta og vekslingsrater, og generelt utvikle «en tillitbyggende atmosfære for utenlandske investeringer i landet».
Et alternativ til nyliberalismen, men definitivt ikke et anti-kapitalistisk alternativ. Det er helt klart ut fra det teoretiske grunnlaget som inspirerte dette alternativet, Osvaldo Sunkels Utvikling innenfra: Mot en nystrukturell tilnærming for Latin-Amerika, et kollektivt verk av latinamerikanske økonomer. Nystrukturalismen, forklarte Sunkel, «oppsto som et teoretisk alternativ til ortodokse nykonservative justeringsprogrammer», og beskrev de fremste kildene til Latin-Amerikas underutvikling som «indre, strukturelle faktorer». (8) Nettopp fordi disse problemene var dyptgående, langt utover
mulighetene for løsninger ved hjelp av marginale justeringer, var det behov for at staten skulle spille en aktiv og dynamisk rolle.
Men dette skulle ikke gjøres ved å se innover, «erstatte tidligere importerte varer med lokalt produserte varer» (som tidligere strukturalister hadde lagt vekt på). For det første hadde den strategien «mislykkes i å skape en moderne og konkurransedyktig entreprenørklasse». (9) Isteden skulle statens
innretting i den nye strukturalismen være å skape et grunnlag for utvikling innenfra ved å mobilisere hjemlige ressurser og fjerne hindringer for at de kunne kombineres effektivt. I denne strategien for «hjemmemarkedsbasert utvikling» skulle den aktive staten drive forsyningssiden – ikke som entreprenør men som tilrettelegger, korrigere når markedet sviktet og oppmuntre utviklingen av teknologi, produktivitetsvekst og akkumulering.
Dette var en industristrategi Sunkel mente skulle begynne ved å «etablere de industrier som anses som de nødvendige støttepillarene for å skape det vi i dag ville kalle en grunnleggende hjemmemarkedsbasert kjerne for industrialisering, akkumulasjon, for å skape og spre teknologisk fremskritt og øke produktiviteten». (10) Målsettingen skulle være å oppnå «dynamiske komparative fortrinn» som ville la nasjonale sektorer ikke bare tjene hjemmemarkedet, men også søke «nye former for å trenge inn i en vanskelig men ikke ugjennomtrengelig internasjonal sammenheng».
Dette var helt tydelig en avvisning av nyliberalismen. Likevel, mens Sunkel og hans kolleger anstrengte seg for å legge vekt på kontinuiteten med de opprinnelige strukturalistiske argumentene, lå et konkret eksempel under mye av deres tilnærming – balanseringen av utviklingsstrategi og marked ved hjelp av staten i de øst-asiatiske erfaringene. Nystrukturalistene så på hvordan Japan og Sør-Korea brukte staten for å assimilere teknologi og koordinere
beslutninger – sågar for å skape «en hjemmemarkedsbasert mekanisme for akkumulasjon og teknologisk utvikling» – som Latin-Amerikas alternativ til nyliberalisme. Boka konkluderer med å bemerke at den balansen mellom stat og marked som den latinamerikanske nystrukturalismen foreslår «passende kan beskrives som en «regjeringsstøttet, fritt marked-strategi». (11)
Det er vanskelig å overvurdere betydningen av Sunkels bok i utviklingen av den økonomiske politiske retningen til den nye venezuelanske regjeringen. Det konstante fokuset på «hjemmemarkedsbasert utvikling» i Venezuela kommer herfra: Chávez leste boken mens han var i fengsel, og har støtt oppfordret til at den blir lest i skoler, departementer og foretak – nettopp fordi den bryter så radikalt med den nyliberale modellen. Utvikling innenfra, understreker han, bygger på potensialet innenfra.
Men mens de østasiatiske eksemplene på hjemmemarkedsbasert utvikling trakk veksler på sterke kapitalistiske konglomerater (keiretsu, chaebol o.l.), som staten kunne samarbeide med, hadde Venezuela en parasittisk, grunnrentesøkende kapitalistklasse. Potensialet for utvikling innenfra og de elementene som kunne mobiliseres (og som burde mobiliseres) var klart forskjellige.
Å etablere forutsetningene for endringer
Den bolivarske republikken Venezuela fikk en ny grunnlov i 1999, men det er ikke det samme som å forandre virkeligheten. Fortsatt fantes den enorme fattigdommen, arbeidsløsheten og den skjulte arbeidsløsheten i den uformelle sektoren (mye av den er rett og slett reservearmeen av arbeidskraft), og oppsamlet sosial gjeld. Nå hadde massene av utbyttede og utstøtte håp og forventninger, skapt av den grunnloven som lovet verdighet, sosial rettferdighet og et protagonistisk demokrati hvor massene skulle være maktens subjekt.
Men en forutsetning for å oppfylle de forventningene var at lover som legemliggjorde grunnlovens mål måtte vedtas og at penger til programmer (både økonomiske og sosiale) måtte være tilgjengelige. Regjeringen hadde begynt å gjøre noen endringer – å etablere institusjoner som Kvinnenes Utviklingsbank for å hjelpe utviklingen av den sosiale økonomien, mobilisere hæren (gjennom Plan Bolivar) til å tilby sosiale programmer og støtte for de fattige, og flytte midler til utdannelsessektoren for å øke antall barn som fikk skolegang. Det var imidlertid grenser for hvor mye penger som var tilgjengelig, tross Venezuelas oljerikdommer.
En ting var at oljeprisene hadde stupt, i stor grad som et resultat av å ikke ta hensyn til Opecs kvoter (en prosess hvor PDVSA, Venezuelas nasjonaliserte oljeselskap, hadde spilt en ledende rolle). Videre hadde PSVDA – fast bestemt på at oljeinntektene tilhørte dem og ikke skulle sløses bort av den venezuelanske staten, greid å gjemme bort sine midler på steder hvor det ikke gikk å få tak i dem. Slik kom Chávez-regjeringen umiddelbart i konflikt med «staten i staten» både når det gjaldt å styrke OPEC (som var i motsetning til PSVDA-ledelsens politikk om størst mulig produksjon og i motsetning til det internasjonale energibyrået IEA, organisasjonen av oljeforbrukende land), og også når det gjaldt å endre forholdet mellom staten og PSVDA i forhold til oljeinntekter.
Den første av disse kampene var relativt enkel å vinne: Gjennom statsbesøk til OPEC-land gikk Chávez i spissen for å styrke OPEC og dermed oljeprisene. Dette krevde imidlertid nye lover (og endring av langsiktige avtaler med utenlandske oljeselskaper). En ny lov som gjeninnførte produksjonsavgifter på olje, hydrokarbonskatten, ble en av de kontroversielle 49 lovene Chávez innførte i november 2001. Selv om denne loven bare gjaldt ny oljeproduksjon, viste den klart hvilken retning regjeringen gikk i.
I november 2000, med åpenbare problemer med å få lovgivning gjennom i nasjonalforsamlingen, fikk Chávez fullmakt i et år (som både han og tidligere presidenter hadde fått før) til å innføre fullmaktslover som gjaldt i ett år på spesifiserte områder. Og deretter, i november 2001, ble de 49 lovene – inkludert lover som angikk kooperativer, mikrofinansiering, jordreform, fiskerier og olje, proklamert. Og opposisjonen – ledet av kapitalen – økte umiddelbart sine angrep på regjeringen.
Men hva var det kapitalen konkret avviste? Sett hver for seg var disse lovene definitivt ikke sosialistiske tiltak, i motsetning til forsøk på å reformere den venezuelanske kapitalismen. Tiltak for å støtte kooperativer, gjøre mikrofinansiering tilgjengelig og skaffe staten større inntekter fra oljen – dette er
ikke angrep på kapitalismen. Selv loven som eksproprierte jord fra storgodsene for å fordele den til fattigbøndene var ikke et angrep på kapitalismen som sådan (i motsetning til «føydalismen»).
Kapitalismen i Venezuela kunne tatt disse reformene opp i seg, og dermed brakt mer stabilitet til et ustabil samfunn. Men helheten er større enn summen av delene hver for seg. Som en pakke var disse nye lovene – rettet inn mot å tilfredsstille menneskelige behov og integrert gjennom denne spesifikke ideologien – et angrep på kapitalen som sådan. Og kapitalen oppfattet det. Både de lokale kapitalistene og imperialismen, med sin spesielle interesse for finanskapitalens fortsatte herredømme og den tidligere utviklingen mot privatisering av oljeindustrien, forsto at denne pakken med reformer
representerte at det (implisitt og eksplisitt) var lagt frem et alternativ, heller enn bare isolerte endringer.
Og det forsto også de bolivarskesirkler, organisasjonene av støttespillere som Chávez ba om i juni og tok i ed i løpet av desember 2001. Begge sider fattet betydningen av de 49 lovene bedre enn diverse venstrister med sine revolusjonære sjekklister, som bare så en serie tiltak med kjennetegnene
til borgerlige reformer. Pakken med lover organiserte både motstanderne og tilhengerne av regjeringen.
Så da oligarkiet, med aktiv støtte fra imperialismen, fjernet Chávez ved et kupp i april 2002, hadde massene en grunnorganisasjon som kunne mobilisere dem. To dager etter at det begynte ble kuppet slått tilbake som et resultat av den mobiliseringen, og av at de militære i overveldende grad støttet den bolivarske grunnloven.
Sverdet i den sosiale revolusjonens hånd
«Sporadiske slaveeieroppstander» avbryter arbeidet til det fredelige fremskrittet, men, kommenterte Marx, de «bare akselererer bevegelsen, ved å legge sverdet i hendene på den sosiale revolusjonen». (12)
Men at aprilkuppet ble knust la ikke sverdet i hendene på den bolivarskerevolusjonen. Tvert imot, Chávez, som var usikker på hvor stor støtte han hadde, spesielt innenfor de militæres rekker – gikk meget forsiktig frem. Han erstattet sine økonomisministere med folk som ble sett som akseptable for kapitalen, og gjeninnsatte en person som ble sett på som en konsensus-kandidat som sjef for PDVSA. Kapitalen beholdt alle sine maktposisjoner – sin overveldende dominans i massemedia, sin styrke i enkelte sektorer som næringsmiddelindustri og distribusjon, sin organisatoriske del Fedecamaras (Foreningen av handelskamre i Venezuela) (og deres partner i CTV, fagorganisasjonen som opposisjonen dominerer), så vel som sine særs viktige allierte som kontrollerte ledelsen for PDVSA.
Dette var imidlertid ikke en situasjon som kunne bestå. Ikke hvis løftene som var blitt gitt til de nå vekkede massene skulle holdes. Det ville ikke være mulig uten å reversere politikken den eksisterende oljeledelsen førte. Dessuten hadde opposisjonen, selv om den beholdt sin økonomiske makt, ikke lykkes i sitt mål om å kvitte seg med Chávez og reversere den nye politikken som var innført. Så situasjonen var grunnleggende ustabil. Etter fortsatt agitasjon, handlet kapitalen igjen tidlig i desember i et forsøk på å felle regjeringen gjennom general-lockout (støttet av sin klient-fagorganisasjon). Denne gangen ble angrepet rettet mot oljeselskapet; målet var å avskjære alle regjeringens inntekter, og de forventet at Chávez ville være felt før jul.
Men som i april undervurderte kapitalen fullstendig folkets og hærens støtte til den bolivarskerevolusjonen og dens løfter. På tross av at industrien ble forlatt og direkte sabotasje fra oljeselskapets teknikere, greide produksjonsarbeiderne, sammen med pensjonerte teknikere og med støtte fra hæren, å holde oljestrømmen i gang. General-lockouten som kapitalen innførte tvang regjeringen til å handle for å overleve; i møte med for eksempel stengte butikker brukte regjeringen hæren til å skape sin egen matvareforsyning gjennom import og ved å skape nye distribusjonskanaler. Hele tiden organiserte folk seg nedenfra – gjenåpnet stengte skoler, distribuerte bensin og forsvarte bensinstasjoner.
I denne prosessen sto nye krefter frem – den positive middelklassen og den organiserte arbeiderklassen. Ikke bare arbeiderne i oljesektoren som holdt PDVSA gående, men også fagforeninger i flere sektorer (stål, tunnelbanen med flere), som nektet å finne seg i lockouten, avviste politikken til CTV og dermed skapte et grunnlag for en ny landsorganisasjon. Mange firmaer som ble stengt ble overtatt av arbeiderne (som for eksempel Sheraton Hotel i delstaten Vargas), som holdt firmaene i gang.
På tross av utstrakt nød, enorme skader på økonomien, ikke minst på grunn av den saboterte oljeindustrien, og generelt bråk og uro, led kapitalens lockout nederlag etter flere måneder. Dette var ikke som de få dagene under aprilkuppet. Dette var måneder med daglig kamp, og denne kampen ble vunnet av massene, som var rede til å kjempe for det de så som sin regjering og som forvandlet seg selv samtidig som de forvandlet sine vilkår.
Slaveeiernes oppstand hadde lagt sverdet i massenes hender. Og denne gangen svarte regjeringen uten noe forsøk på forsoning. Atten tusen PDSVA-managere og teknisk personell som hadde forsøkt å velte regjeringen – omtrent 40 prosent av de ansatte – ble avskjediget. Staten i staten ble oppløst. Venezuelansk kapital hadde brukt sitt hovedvåpen, kapitalstreiken, og tapt; med det var den økonomiske trusselen borte. I april 2003 feiret regjeringen årsdagen for kuppet, og at det ble slått ned, med et internasjonalt solidaritetsmøte. Like etter gjeninnsatte Chávez planleggingsminister Jorge Giordani (som hadde blitt fjernet etter kuppet) og erklærte, «Vi tar offensiven igjen».
Nå, som statens inntekter begynte å bedre seg i resten av 2003, begynte regjeringen en politikk som var implisitt i en grunnlov orientert mot utviklingen av menneskelig potensiale: Den tok inntektene fra oljen og «sådde» dem i de grunnleggende forutsetningene for menneskelig utvikling – utdanning og helse. Barrio Adentro, programmet som bringer kubanske leger til de fattigste nabolagene, begynte i april 2003 og ble utvidet til hele landet seks måneder senere. Oppdrag Robinson, det grunnleggende alfabetiseringsprogrammet, begynte i juli og ble fulgt av en hel rekke andre utdanningsprogrammer (så mange at det kunne sies et år senere at halve befolkningen deltok i utdanningsprogrammer). Oppdrag Mercal, som bygde på regjeringens distribusjon av mat under lockouten, ble etablert tidlig i 2004, og brakte de fattige betydelig subsidiert mat.
Mens disse programmene begynte den viktige prosessen med å takle den sosiale gjelden som var en arv fra tidligere regjeringer (og viste seg å være helt nødvendig for å sikre støtten Chávez fikk fra de fattige i folkeavstemningen om tilbakekalling i august 2004), var de bare en begynnelse. For spørsmålet gjenstod – hvordan skulle folk overleve? Hva slags jobber fantes for de utbyttede og utstøtte når de hadde fullført utdanningsprogrammene? Hvordan ville det være i forhold til kursen som ble staket ut iden nasjonale planen for 2001–2007?
Radikal nasjonal økonomisk utvikling
Ingen realistisk debatt om en ønskelig utviklingsvei for Venezuela (kapitalistisk, sosialistisk eller tredje vei) er mulig uten å ta utgangspunkt i venezuelanernes virkelige behov. Flertallets grunnleggende behov for mat, helsestell, utdanning, boliger og infrastruktur for disse, er enorm. Om disse behovene blir dekket er i stor grad målet som venezuelanerne vil dømme den bolivarskerevolusjonen etter. Kapitalismen sviktet dem, men den nystrukturalistiske alternativet som Sunkel og hans kolleger foreslo, var ikke en løsning for venezuelansk utvikling.
Ikke bare manglet Venezuela Japans og Sør-Koreas særskilte kapitalistiske institusjoner, men det manglet også den relative inntektslikhet de hadde oppnådd som et resultat av jordreform og investering i utdanning. Isteden hadde Venezuela fattigdom, en enorm uformell sektor og en diger sosial gjeld. Videre hadde det ett svært viktig, «indre» behov: I et land som hadde endt opp med å importere 70 % av maten de trengte, var den bolivarskerevolusjonen forpliktet til å utvikle «matsuverenitet», å «garantere befolkningen en sikker matforsyning» (slik det står i grunnloven), og utvikle institusjonene, infrastrukturen, opplæringen og den tekniske assistansen som trengs både for å utvikle matproduksjonen og fremme utvikling i landbruksdistriktene.
Men utvikling innenfra, utvikling som stammer innenfra, var en passende tilnærming for Venezuela. Likevel betydde Venezuelas særskilte behov og forhold at det måtte finne opp heller enn kopiere, at det måtte utvikle sin egen definisjon av hjemmemarkedsbasert utvikling.
Fokuset på hjemmemarkedsbasert utvikling begynte i ganske beskjeden skala, gitt de begrensede ressursene som var tilgjengelig. Grunnlag for hjemmemarkedsbasert utvikling, som integrerte nye prosjekter i særskilte soner hvor de kunne få teknisk og finansiell rådgivning, var et program for bærekraftig utvikling av landbruket basert på lokalsamfunnene. Støtten til disse nye prosjektene og utviklingen av konseptet om sosialøkonomi fra Departementet for sosialøkonomi (senere delt i Banken for sosial og økonomisk utvikling og et nytt departement for folkelig økonomi) var innledende trinn i denne prosessen.
I mars 2004 ble et langt mer ambisiøst program startet, Mission Vuelvan Caras (Snu ansiktene deres). Problemet regjeringen umiddelbart sto overfor var hva man skulle gjøre med de utslåtte når de var ferdige med de forskjellige utdanningsprogrammene. De ville opplagt ha høye forventninger. Hvordan kunne deres økte selvtillit og følelse av verdighet bli tatt vare på, istedenfor å skuffe dem? Drevet frem av arbeidsministeren, Maria Cristina Iglesias, begynte Vuelvan Caras med å rekruttere en million mennesker til det nye programmet fra utviklingstiltakene. Men dette var uttrykkelig ikke ment som et sysselsettings-program – det var langt mer. Målet var snarere å begynne å omforme Venezuela økonomisk, politisk og kulturelt gjennom å fokusere på nasjonal økonomisk utvikling.
Ut fra landets umiddelbare behov la Vuelvan Caras vekt på utviklingen av landbruket. Femti prosent av stipendene for programmet gikk til opplæring i landbrukssektoren, og ytterligere 30 prosent til industriell aktivitet (med vekt på næringsmiddelindustri og produksjon av klær og sko); de siste tjue prosentene fordelte seg på turisme (10 %), infrastruktur (5 %) og tjenester (5 %). Det tydelige konseptet var å la menneskene utvikle nye evner og ferdigheter – «utdanning og arbeid» ble konstant framhevet som kjernen i prosessen for nasjonal økonomisk utvikling.
Men å skape nye menneskelige subjekter ville ikke la seg gjøre bare gjennom opplæring i ferdigheter. Helt fra starten fokuserte Vuelvan Caras på å forberede folk til nye produksjonsforhold gjennom kurs i samarbeid og sjølstyring. Å angripe skillet mellom dem som tenker og dem som handler, avvise lønnsarbeid som sådan og legge vekt på kollektiv eiendom var alt sammen vesentlige deler av denne prosessen.
Løftet var at de som ble uteksaminert fra Vuelvan Caras og startet kooperativer, skulle få fordelaktig behandling med lån og teknisk støtte fra staten (inkludert produksjonsmidler, som traktorer). Alt dette var i overensstemmelse med de avsnittene i den bolivarskegrunnloven som krevde at staten skulle oppmuntre kooperativer og sammenslutninger med kollektivt eierskap. Utvikling av produktiv virksomhet under disse nye forholdene var akkurat det som skjedde: Mens det bare fantes 762 kooperativer da Chávez først ble valgt i 1998, var det i august 2005 nesten 84 000 kollektiver med nærmere en million medlemmer.
For å oppsummere: Det som var karakteristisk for Vuelvan Caras var ikke bare et program for nasjonal økonomisk utvikling; men det var alltid en særskilt kombinasjon av nasjonal økonomisk utvikling og sosialøkonomien. Dette konseptet om den sosiale økonomien, som har en slik framtredende plass i grunnloven (med dens vekt på sjølstyre, fellesstyre og kooperativer som de formene som tillater mennesker å utvikle seg), var ikke statisk – de fortsatte å utvikle seg, beveget seg mer og mer fra et komplement til et alternativ til kapitalens logikk.
I sitt tv-program Alo Presidente 14. september 2003, som var viet den sosiale økonomien, erklærte president Chávez at «kapitalens logikk er en pervers logikk». Den bryr seg ikke om, fortsatte han, at den ødelegger elvene og Maracaibo-sjøen. Den bryr seg ikke om at den nekter barn utdanning og setter dem i arbeid, om at arbeiderne sulter og barna deres er feilernært. Den er ikke interessert i arbeidsulykker, i om arbeiderne har noe å spise, om de har boliger, hvor de sover, om de har skoler, om de får legehjelp hvis de blir syke, eller om de får pensjon når de blir gamle. «Nei. Kapitalens logikk bryr seg ikke om dette i det hele tatt, den er djevelsk, den er pervers.»
Sammenlign det med den sosiale økonomien. Hva er dens logikk? «Den sosiale økonomien baserer sin logikk på mennesket, på arbeide, det vil si på arbeideren og arbeiderens familie, det vil si, på mennesket.» Denne sosiale økonomien fokuserer ikke på økonomisk vinning, på bytte-verdier; isteden er det slik at «den sosiale økonomien skaper i hovedsak bruksverdi». Dens formål er «å skape den nye mannen, den nye kvinnen, det nye samfunnet».
Så dette er bakgrunnen for Vuelvan Caras. Dets kombinasjon av utdanning og arbeid la vekt på alternativet til kapitalens logikk, logikken til den sosiale økonomien som er menneskets logikk. Slik ble nasjonal økonomisk utvikling i Venezuela uttrykkelig forstått som menneskelig utvikling – virkelig utvikling innenfra. Arbeid og utdanning var en prosess for å utvikle menneskelige evner, og forstås faktisk best som «radikal nasjonal økonomisk utvikling», fordi det går til det grunnleggende, som er mennesker.
Og denne radikale nasjonale økonomiske utviklingen ble videre forstått som en radikal forvandling av produksjonsforholdene i samfunnet. Med de nye forholdene basert på prinsippene om samarbeid, solidaritet, protagonistisk demokrati og kollektiv eiendom, kunne fattigdommen overvinnes. Du kan ikke få slutt på fattigdommen, gjentok Chávez regelmessig, uten å gi de fattige makt.
Det voksende antallet venezuelanere i kooperativer viser at folk reagerte på mulighetene og insentivene det nye programmet tilbød. Men hvor mye av et alternativ til kapitalismen kunne dette gi? De nye kooperativene fostret og oppmuntret av Vuelvan Caras var ment å være små, (iallfall i starten) de ville neppe bli store kilder til akkumulering og vekst.
Likevel var de en miniatyr av et alternativ til kapitalismen – et som viste hjertet til den bolivarskerevolusjonen og demonstrerte at regjeringen fortsatt var bestemt på å oppfylle grunnlovens løfter.
Mens vi venter på venstresida: Den organiserte arbeiderklassens bevegelse
Ingen som har sett demonstrasjonene, møtene hvor Chávez taler og organisert aktivitet i Barrioen, kan ha unngått å se at de mest brennende tilhengerne av den bolivarskerevolusjonen har vært de fattige (og spesielt kvinnene). De forsto tidlig at dette var deres revolusjon, og de har vært de fremste deltakerne i utviklingsprogrammene. På den andre siden har den tradisjonelle, organiserte arbeiderklassen vært (og så langt fortsetter den med det) mindre engasjert i denne revolusjonen. Ikke bare ble industriarbeiderne marginalisert av oppløsningen av den venezuelanske økonomien, og undertrykt av arbeidsgivernes motstand mot fagorganisering, men den dominerende stemmen til organiserte arbeidere i allmennhet var CTV, landsorganisasjonen som var kontrollert av det gamle sosialdemokratiske partiet, som motarbeidet valget av og regjeringen til Chávez. Selv om det var opposisjon mot mangelen på demokrati, korrupsjonen og CTVs støtte til nyliberalismen, var det først under sjefenes lockout i 2002–2003 at denne opposisjonen utkrystalliserte seg i form av et åpent brudd med CTVs støtte til arbeidsgiverne. «Det er som om den industriarbeiderklassen har sovet», kommenterte Nora Castañeda, sjefen for Kvinnenes Utviklingsbank. Nå viste oljearbeiderne og arbeidere i flere andre sektorer at de hadde makt til å holde bedriftene sine i gang. «Fra dette øyeblikket av begynte industriarbeiderklassen i Venezuela å spille en ganske annen rolle.» (13)
Stemningen var preget av selvtillit blant arbeiderne, tydeligst blant oljearbeiderne, som skrøt av at ikke bare hadde de drevet selskapet bra, men de hadde redusert produksjonskostnadene betydelig (uten all den ekstra bagasjen). På arbeidsplass etter arbeidsplass snakket arbeiderne om sjølstyre og samstyre, om å overta og drive firmaene som kooperativer. Trusselen om en kapitalstreik var borte – heller enn å gi seg var arbeiderne klare til å overta.
I april 2003 begynte prosessen med å skape en ny landsorganisasjon, og den organisasjonen, den Nasjonale arbeiderforbundet, holdt sin første kongress i begynnelsen av august, noe som samlet mer enn 1300 registrerte deltakere som representerte 120 fagforeninger og 25 regionale sammenslutninger. Fra dette møtet kom et klart krav om å omdanne «det kapitalistiske samfunnet til et sjølstyresamfunn», om en «ny modell for antikapitalistisk og autonom utvikling som frigjør mennesket fra klasseutbytting, undertrykking, diskriminering og utstøting». Det var også konkrete krav, inkludert «Nasjonaliser bankene! Overta bedrifter som har lagt ned og la arbeiderne drive dem i stedet!» og «Skap nye bedrifter under arbeiderkontroll!».
Å overta bedrifter som har lagt ned var definitivt ikke noe abstrakt krav. Mange selskaper hadde svekket seg fatalt under lockouten, som bare skulle vare noen uker, og så lagt ned bedriften (mens de skyldte arbeiderne solid etterbetaling av lønn). Venepal, en papirprodusent i Carabobo, hadde for eksempel stengt dørene en måned tidligere, i juli; arbeidernes svar var å okkupere bedriften og drive den under arbeiderkontroll i 77 dager (med støtte fra lokalsamfunnet og kommanderende offiser i den lokale garnisonen). Selv om arbeiderne ba regjeringen overta selskapet og overføre det til et arbeiderkooperativ, gjenopptok selskapet driften senere, ved hjelp av rimelige kreditter fra myndighetene.
Men det varte ikke lenge. Etter å ha blitt lagt ned igjen i september 2004 og blitt okkupert igjen, ble Venepal den første privateide bedriften som regjeringen overtok i samfunnets interesse. I januar 2005 ble Venepal til Invepal, en bedrift eid 51 prosent av staten og 49 prosent av et arbeiderkooperativ. Slik begynte en av formene for venezuelansk samstyre.
Gitt grunnlovens støtte til samstyre, sjølstyre og protagonisme generelt, så vel som Chávez vektlegging av behovet for nye produksjonsforhold, var det naturlig at de organiserte arbeiderne tok opp de samme temaene. Tross alt, hvis protagonisme er nødvendig for å utvikle menneskets ferdigheter og utvikle menneskelige produksjonsforhold, er det ikke da nødvendig i industribedrifter? Hvis kapitalens logikk er en pervers logikk, er den ikke da pervers over alt?
Entusiasmen for arbeiderstyre var til å ta og føle på under solidaritetsmøtene i april 2004. I tillegg til å diskutere hva som kunne læres fra de jugoslaviske eksperimentene med sjølstyrte bedrifter, diskuterte arbeiderpanelene konkrete kamper for arbeiderkontroll i Venezuela. Arbeidernes retning var tydelig, spesielt i presentasjonen fra «rettledningskomiteene» i oljeselskapet PDVSA, en bevegelse fra gulvet basert på erfaringene arbeiderne hadde gjort da de
styrte PDVSA (og langt unna de to fagforeningslederne som var utnevnt til medlemmer av PDVSAs styre).
Den samme entusiasmen og sjøltilliten var tydelig i arbeidernes paneler under solidaritetsmøtene i april 2005, spesielt nå som Chávez i forbindelse med overtakelsen av Venepal hadde gjentatt at nedlagte eller forlatte fabrikker ville bli overtatt. «Jeg inviterer arbeidernes ledere til å følge denne veien», sa han, og oppmuntret klart til lignende initiativer i andre nedlagte bedrifter. En besluttsom stemning ble ytterligeforsterket av andre erfaringer – prosessen med samstyre som startet i april 2003 i de statlige strømdistributørfirmaene (CADAFE og CADELA), hvor arbeidernes bevissthet hadde blitt høynet av kampen mot privatiseringer, og det nye eksempelet med ALCASA, den statlige aluminiumsfabrikken som skulle reorganiseres som samstyrt bedrift etter initiativ fra regjeringen. Kombinasjonen av disse erfaringene tydet på at noe nytt var i ferd med å fødes.
Møtene konkluderte med at samstyre av produksjonen var nødvendig for å garantere og konsolidere den bolivarskerevolusjonen, at det var avgjørende for å høyne bevisstheten blant arbeiderne, og at dets mål var «å rive ned kapitalismens eiendoms- og produksjonsforhold, og å erstatte dem med andre hvor arbeidet er privilegert framfor kapitalen». Slik oppfordret de som var tilstede regjeringen til å «fortsette med sin tidsplan for å bringe statlige bedrifter inn i denne prosessen», og å fortsette den prosessen som var begynt med Venepal. «Prinsippet som skal lede arbeiderstyring og samstyring», konkluderte de, «må være: Makt til arbeiderne og folket!» To uker senere, på 1. mai, marsjerte masser av arbeidere med ropene «uten samstyre er det ingen revolusjon», og hovedslagordene for feiringen, som ble organisert av UNT, var «samstyre er revolusjon» og «venezuelanske arbeidere bygger den bolivarske sosialismen».
Ti måneder senere (når dette skrives), virker det som denne utviklingen har stoppet opp. Rettledningskomiteene ved PDVSA finnes i praksis ikke lenger, det er betydelige problemer ved CADAFE rundt spørsmålet om det skal være samstyre eller et skinn av det, og på tross av at UNT har registrert 800 nedlagte bedrifter som burde overtas (og oppmuntring fra regjeringsmedlemmer om at arbeiderne bør ta initiativet), er det bare noen få private bedrifter som har gått samme vei som Venepal (Invepal).
Hvis arbeiderstyre er en nødvendig forutsetning for konsolideringen av den bolivarske revolusjonen og bygging av sosialismen for det 21. århundre, så er denne tida med tilsynelatende stillstand grunn til alvorlig bekymring. Selv om det er mange faktorer som bidrar til dette, er det to problemer som sannsynligvis er generelle snarere enn individuelle eller spesifikke for Venezuela. På den ene sida er det en sterk overbevisning på enkelte hold om at samstyre ikke hører hjemme i «strategiske industrier». Videre, selv der dette ikke er en uttalt (eller innrømmet) tanke, er det et problem at samstyre krever en bestemt forutsetning: ledere som tror på samstyre (dvs. at det er tvingende nødvendig at arbeiderne tar avgjørelsene). Uten at dette spørsmålet blir løst, på en eller annen måte, vil det ikke bli fremgang for arbeiderstyre. Arbeiderne vil forbli i posisjonen som lønnsarbeidere.
På den andre sida står spørsmålet om arbeidernes egeninteresse i motsetning til fokus på solidaritet innenfor samfunnet. Ikke bare var holdningen til arbeidernes kollektive egeninteresse et fatalt problem i tilfellet med jugoslavisk sjølstyre, men mangelen på sosial solidaritet kom dramatisk til syne under Invepal-representantens presentasjon på solidaritetsmøtene i april 2005. Vi ønsker at vårt kooperativ skal gå fra 49 % eierskap av bedriften til 100 %, påpekte han, og rådet andre til å gjøre det samme. Hvorfor? Fordi kooperativer ikke behøver å betale skatt.
Dette perspektivet ble tydelig avvist av de venezuelanske arbeiderne under aprilmøtene: «Erfaringen til nå lærer oss at det bare er mulig å utvikle kunnskapen om arbeiderstyrte bedrifter hvis de tilhører staten. Arbeiderne avviste alle ideer om å gjøre arbeiderne i de samstyrte eller arbeiderstyrte bedriftene til små eiere.» Isteden insisterte de på at det var arbeidernes ansvar i samstyre å «utøve sin rolle som garantister for folkets suverenitet som nedfelt i grunnloven, slik at fortjenesten fra bedriften blir en del av de sosiale midlene som hjelper til å snu fattigdommen til brede lag av den venezuelanske befolkningen, heller enn å brukes til å stimulere nye forretningsprosjekter».
Hvis arbeidernes bevissthetsnivå generelt var på dette nivået, ville det være liten grunn til bekymring over det store skilletmellom levestandarden til de organiserte arbeiderne og massen av arbeidere i den uformelle sektoren. Men de fleste fabrikkokkupasjonene og påfølgende krav om statlig overtakelse har vært defensive aksjoner for å redde jobber, og kooperativer den foretrukne metoden. Denne tendensen, pluss den vekten de organiserte arbeiderne
har lagt på lønnskrav, pluss at fagforeningene ved PDVSA gikk tilbake til den gamle praksisen med å selge adgang til jobber i oljeindustrien, overbeviste noen chavister om at den organiserte arbeiderklassen var orientert i retning sine egne spesielle interesser heller enn i retning av interessene til arbeiderklassen som helhet. Våre fagforeningsfolk, ble det sagt, er fra den fjerde republikken.
Motsigelsen var tydelig. Sett fra de organiserte arbeidernes side var problemet «byråkrater»; sett fra den andre sida var problemet et arbeideraristokrati skilt fra massene av arbeiderklassen. Det fantes likevel tegn på at motsigelsen kunne finne en løsning. I en bedrift blomstret samstyret: CADELA, den statlige strømdistributøren i Andesfjellene. Kjennetegnene var: (1) Arbeiderne var opptatt av å arbeide med og tjene samfunnet (en bevissthet de hadde
utviklet i sin kamp mot privatisering i før-Chávez-perioden): og (2) lederne, valgt av arbeiderne, trodde virkelig på samstyre. Men hvordan skulle en komme dit?
Ut over kapitalen
Hvordan kan vi få et samfunn hvor det både er arbeiderstyring og en forpliktelse til å tjene behovene til arbeiderklassen som helhet? En chavist som bekymrer seg om tendensen til egeninteresse i arbeiderstyringen er presidenten selv. Selv om Chávez gjentatte ganger har sagt at vi ikke ennå kjenner elementene i den framtidige sosialismen vi ønsker å bygge, er det faktisk en fast og grunnleggende egenskap i hans konsept om sosialismen – behovet for fellesskap, solidaritet og sosialistisk moral. «Hvis vi ikke har sosialistisk moral i oss», erklærte han i en tale i Paraguay 20 juni 2005, «er ikke sosialismen mulig». Verdiene av å dele med hverandre, av å leve i et fellesskap, å føle «en usynlig tråd som forener oss alle», av solidaritet, kjærlighet, å legge fra seg egoisme så vel som ønsket om rikdom («For en pervers ting det er!»), dette er ideene bak sosialistisk moral, sosialistisk etikk.
I akkurat denne sammenhengen diskuterte Chávez de organiserte arbeidernes krav om rettferdige lønninger og andre goder. De har «rett til å kreve dem. Men arbeiderklassen er forpliktet ikke bare til å kreve sin rett, men også å etablere seg som en faktor som forandrer samfunnet. Arbeiderklassens oppgave er å være et grunnleggende element i samfunnets omdanning.» Med andre ord må arbeiderne se lenger enn bare til sine egne særskilte behov, og ta med i betraktningen hele samfunnets behov – og spesielt de fattige, de utestengte. Er det ikke ditt problem, spurte han rett før denne uttalelsen, når du kjører i en bil og passerer åtte og ti år gamle gatebarn? Hvilket samfunn lever du i?
Chávez’ understreking av betydningen av fellesskap var ikke ny. Heller ikke hans avvisning av både kapitalens logikk og et fokus på økonomisk gevinst og bytteverdier som det som binder folk sammen. Alt dette finnes i ideen om den sosiale økonomien, som «bygger sin logikk på mennesket, på arbeid, det vil si på arbeideren og hans familie, det vil si på mennesket.» Alt sammen ligger i vektleggingen av «å skape av den nye mannen, den nye kvinnen, det nye samfunnet». Det som var nytt var at ideen om den sosiale økonomien, som gjennomsyret Mission Vuelvan Caras, nå ble uttrykkelig forbundet med sosialismen.
Det som også var nytt var at Chávez leste grundig om sosialisme. I samme tale i Paraguay avslørte han (som han hadde gjort i Alo Presidente en uke før) at han studerte Ut over kapitalen av Istvan Mészáros ** («en bok med tusen og ett hundre og noen sider») og at Fidel Castro leste et eksemplar han hadde sendt ham. Det umiddelbare resultatet skulle raskt bli klargjort. I Alo Presidente-programmet 17. juli leste Chávez fra sine nattlige notater om boken fra den 18 mai, to måneder før. Der, under tittelen «Overgang til sosialismen, på vei til sosialismen», var et uttrykk som stimulerte fantasien hans : «Arkimedes punkt, dette uttrykket fra den vidunderlige boka til Istvan Mészáros, et system for felles produksjon og felles forbruk – det er hva vi skaper, vi vet vi bygger det. Vi må skape et system for felles produksjon og felles forbruk, et nytt system. … La oss huske at Arkimedes sa: «Gi meg et fast punkt hvor jeg kan stå, så skal jeg flytte verden.» Dette er punktet vi skal flytte verden fra i dag.»
Nøyaktig hva er det punktet? Det var kritikken til Mészáros av forsøkene på å bygge et nytt samfunn basert på vare bytte. Fellesskapssamfunnet beskrevet av Marx i Grundrisse, bemerket Mészáros, gikk ikke ut på bytte av gjenstander, men bytte av aktiviteter – aktiviteter bestemt av felles behov og felles formål. Dette var systemets «arkimedespunkt», understreket Mészáros. Så lenge vi produserer i den hensikt å bytte, er båndene mellom oss skjult, og vi kan ikke
unngå å bli dominert. For å bygge sosialismen trenger vi en radikalt forskjellig type byttehandel – et bytte av aktiviteter «der individer deltar i henhold til sine behov som aktive mennesker». (14) Denne radikale nyorientering av bytting til et bytte basert på felles behov og felles mål er utviklingen av ekte planlegging ikke planlegging ovenfra, men «koordinert samfunnsmessig sjølstyre». (15)
«Arkimedespunktet», nødvendigheten av å endre ideen med bytte radikalt, er hva Chávez tok fatt i. Vi må bygge «dette felles systemet for produksjon og forbruk, hjelpe med å skape det, fra de folkelige basene, med deltakelse fra lokalsamfunnene, gjennom fellesskapsorganisasjonene, kooperativene,
sjølstyret og forskjellige måter å skape dette systemet på.» I notatene til Chávez, basert på drøftingen Marx gjorde i Grundrisse (brakt videre av Mészáros og en oversetter), ser vi fokuset på arbeidsaktiviteten som i utgangspunktet er sosial fordi den er direkte og bevisst produksjon for fellesskapets behov, fordi det er produksjon av bruksverdi snarere enn varer produsert for bytte.
Hvorfor introdusere denne abstrakte teorien om et fremtidig samfunn i det ukentlige Alo Presidente? Fordi disse notatene, skrevet to måneder før, var ment å bli gjort til virkelighet. De var orienteringer, retningslinjer for en ny institusjon, skrevet under overskriften «Plan for å starte bedrifter for sosial produksjon, Vuelvan Caras II». Her var en ny modell, bedriftene for sosial produksjon som ville ta opp i seg samfunnets behov og samfunnet selv i produktiv aktivitet. Et konsept som ville angripe problemet med gruppe-egeninteresse ikke bare i samstyre men også i kollektiver – et som ville hjelpe til med å bygge sosialismen for det 21. århundre. Utviklingen av Empresas de Produccion Social (EPS), bedrifter for sosial produksjon, parallelt med en motsvarende institusjon hvor fellesskapene gir uttrykk for sine behov og organiserer seg for å dekke dem (fellesskapsrådene), er ment å markere et nytt trinn i den bolivarske revolusjonen.
Å finne opp sosialismen på nytt
«Vi må finne opp sosialismen på nytt», erklærte Chávez i sin avslutningstale på Verdens sosiale forum i Porto Alegre i Brasil i 2005. «Det kan ikke bli den typen sosialisme vi så i Sovjetunionen, men den vil komme til syne etter hvert som vi utvikler nye systemer som bygger på samarbeid, ikke konkurranse.» Kapitalismen må overvinnes hvis vi noen sinne skal gjøre slutt på fattigdommen til flertallet i verden. «Men vi kan ikke gripe til statskapitalisme, som ville
være samme perversjon som Sovjetunionen. Vi må ta tilbake sosialismen som tese, prosjekt og vei framover, men en ny type sosialisme, en humanistisk en, som setter mennesker først av alt og ikke maskiner eller staten.»
For mange mennesker utenfor Venezuela kom denne erklæringen som regn fra skyfri himmel. Likevel var den en logisk videreføring av veien som begynte med avvisning av imperialismen, nyliberalismen og kapitalens logikk. Denne svært offentlige stillingtagen, forsterket av det dramatiske nederlaget for den lokale herskerklassen og et imperialistisk kupp, påført av et mobilisert folk og hæren, har inspirert folk verden over med sitt løfte om at det virkelig finnes et alternativ til barbari.
I Venezuela ligger det også et løfte. Framskrittene utviklingsprogrammene har gitt de fattige er det mest konkrete resultatet av den bolivarske revolusjonen. Men det er ideene om verdighet, menneskelig utvikling og protagonistisk demokrati som er nedfelt i grunnloven som samler disse fremskrittene i en visjon, som lar dem bli sett som bare de første skrittene på veien mot en bedre verden. Som et resultat av talene til Chávez ser flere og flere venezuelanere denne nye verdenen som en logisk fortsettelse av avvisningen av kapitalens logikk og omfavnelsen av den sosiale økonomien – en humanistisk sosialisme, sosialisme for det 21. århundre.
Kan det løftet virkeliggjøres? Det første skrittet i Venezuela var å ta kontroll over den eksisterende staten. (I motsetning til enkelte poeters vakre tanker, kan du ikke endre verden uten å ta makten.) Så blir den staten nå brukt til å skape et grunnlag for nye produksjonsforhold – først ved å gjenerobre faktisk eierskap til oljen (både fra den gamle PDVSA-administrasjonen og også ved å omforme produksjon satt ut på kontrakt til å bli joint venture-produksjon med transnasjonale selskaper) og ved så å bruke oljeinntektene til å støtte utviklingen av kooperativer og ekspansjonen av statseid industri. Gradvis ekspanderer disse to formene for eierskap i forhold til privat kapital (som så langt beholder sine egne enklaver – spesielt i media, banksektoren, telekommunikasjon og næringsmiddelindustri).
Kombinasjonen av statlig industri og kooperativer ligger til grunn for den nye produksjonsmodellen som nå planlegges for Venezuela. Nye statlige bedrifter innenfor grunnleggende industri, telekommunikasjoner og flytransport (pluss joint ventures med statlige selskap fra andre land på områder som traktorer, biler, jernbane, satellitt og foredlet matvareproduksjon) er pekt ut som nye krefter som vil innebære ny teknologi og drive den økonomiske utviklingen framover. Nært forbundet med disse statsbedriftene og klynget rundt dem som deler av nye produksjonskjeder, som leverandører og videreforedlere, er kooperativene, omdannet til bedrifter for sosial produksjon. Slik er tanken å «gå på to bein» – store bedrifter/små bedrifter; statlige selskaper/sosial produksjonsbedrifter; intensiv utvikling/omfattende utvikling.
Disse prosjektene skaper nye produktivkrefter og legger grunnlaget for å komme bort fra den overveldende avhengigheten av oljen og skaper nye jobber for de arbeidsløse og utestengte. Men er dette sosialisme? Er det sosialistiske forhold som blir skapt? Juridisk eierskap og produksjonsforhold er tross alt ikke det samme. Som nevnt i kapittel 1 var bruddet i eiendomsrett, som skjedde da produksjonsmidlene ble skilt fra produsentene, en nødvendig men ikke tilstrekkelig betingelse for kapitalistiske produksjonsforhold; for dette siste var det nødvendig for kapitalistene å overta eierskapet til produksjonen og rette produksjonen inn mot deres egne mål.
Statlige bedrifter kan være kapitalistiske eller sosialistiske av natur; og kooperativer kan være basert på gruppe-egeninteresse eller behovene til fellesskapet. Denne forskjellen har Chávez innsett – både i sin kritikk av statskapitalismen og i ideen om utvikling av bedrifter for sosial produksjon (EPS). Tross alt fantes det allerede kooperativer, kollektivt styrt av medlemmene sine, og likevel ble de sett som mangelfulle. Hvorfor? Fordi varebytte (som de drev med) impliserer at selger og kjøper er uavhengige av hverandre; i byttet av aktiviteter derimot er fokuset på enhet, på solidaritet mellom medlemmene av samfunnet.
I de pågående diskusjonene (som fortsatt er betydelig i endring når dette blir skrevet) om bedrifter for sosial produksjon, kan vi identifisere to forhold: (1) forholdet mellom EPS-bedrifter og de statlige selskapene som utgjør deres midtpunkt, og (2) forholdet mellom EPS-bedriftene og lokalsamfunnene. Når det gjelder forbindelsen statsselskapene/EPS ligger avvisningen av varerelasjoner i erklæringen at disse produktive enhetene ikke er uavhengige, men utgjør deler av et hele, at dette er en undergruppe av den kollektive arbeider som produserer spesifikke produkter i interessene til samfunnet som helhet. I EPS/lokalsamfunnet-forbindelsen er fokus på å skape et «fellesskapssystem for produksjon og forbruk» det direkte uttrykket for lokalsamfunnets behov og produktive aktivitet.
I begge tilfeller er utgangspunktet demokratiske beslutningsprosesser: Utviklingen av relasjoner hvor den kollektive produsenten både er «maktas objekt og subjekt». I den grad lokalsamfunnene kollektivt identifiserer sine behov og gjør prioriteringer er dette et grunnlag for produktiv aktivitet som virkelig baserer seg på fellesskapets behov og fellesskapets mål. I den grad produsentene i de statlige bedriftene avgjør sin planlagte aktivitet både seg imellom
og sammen med produsentene i EPS, er deres aktivitet i denne sammenhengen basert på samarbeid og solidaritet for å tjene samfunnets behov. Denne særskilte kombinasjonen av protagonistisk demokrati i lokalsamfunnet og protagonistisk demokrati på arbeidsplassen fører solidariteten mellom produksjonsenhetene og samfunnet direkte inn i produksjonsenhetene selv (fraværet av det var, som vi har sett, et problem i Jugoslavia).
Her er rammeverket hvor folk kan forandre seg selv mens de forandrer omstendighetene rundt seg. Ved å virke som maktas subjekter både på arbeidsplassen og i samfunnet, kan folk utvikle sine evner og ferdigheter. Og som Marx bemerket, den utviklingen virker tilbake på de produktive evnene til arbeiderne selv, som den største produktive evnen. Denne veksten i menneskelige produktivkrefter er kjernen i «en ny type sosialisme, en humanistisk en, som setter mennesker og ikke maskiner eller staten før alt annet».
Hvor går den bolivarske revolusjonen?
To institusjoner som den bolivarske revolusjonen har utviklet kan gjøre visjonen virkelig og konkret. På lokalsamfunnsnivået kan fellesskapsråd (basert på 200–400 familier i byområder, 20 i landlige områder) demokratisk finne ut fellesskapets behov og prioriteringer. Og på arbeidsplassene, utviklingen av samstyre i statlige firmaer – et unikt venezuelansk konsept for samstyre som legger vekt på forbindelsen mellom foretaket og samfunnet, hvor arbeiderne
driver foretakene i henhold til hele samfunnets interesser, og ser seg selv som «garantister for folkets suverenitet».
Felles for disse to elementene er at de har oppstått som resultat av en prosess – en læreprosess og en utviklingsprosess. Siden mennesker utvikler seg gjennom sin aktivitet, vil protagonistisk demokrati i lokalsamfunnet og på arbeidsplassen forandre dem, og over tid vil de bli de menneskene som forstår dette spesielle partnerskapet mellom arbeiderne og samfunnet, som kan bygge det nye samfunnet.
Men det er motstand mot utviklingen av begge disse delene av et nytt sosialistisk samfunn. Selv om samstyre gjør framskritt i ALCASA og CADELA, er det andre steder i administrasjoner (inkludert i regjeringen sjøl) noen som ikke tror på arbeiderstyre. Riktignok går de med på at arbeiderne kan delta i trivielle avgjørelser (som valg av juledekorasjoner, noe som skjedde i CADAFE), men de mener de viktige avgjørelsene må ligge i trygge hender (deres egne).
Den samme retningen gjør motstand mot utviklingen av reell makt til å ta avgjørelser i fellesskapsrådene. Her er det imidlertid et tilleggselement til frykten for å miste kontrollen over økonomiske avgjørelser. Både blant nåværende valgte representanter og blant apparatsjiker i de chavistiske partiene, er det en del motstand mot å flytte makt nedover fordi det reduserer mulighetene til å fordele jobber og milde gaver ovenfra (og slik innvirker på tradisjonelle typer valgkamp og korrupsjon).
Kort sagt har den økonomiske revolusjonen begynt i Venezuela, men den politiske revolusjonen (som startet dramatisk med den nye grunnloven men krever omdanning av staten til en hvor makta kommer nedenfra) og den kulturelle revolusjonen (som krever et alvorlig angrep på de vedvarende mønstrene av korrupsjon og klientisme) sakker etter. Uten framskritt på disse to frontene kan ikke den bolivarske revolusjonen unngå å bli deformert.
Vurder for eksempel hva det vil innebære å opprettholde hierarki og makt ovenfra i statsbedrifter. Det umiddelbare resultatet er skuffelsen til de arbeiderne som trodde revolusjonen skulle endre forholdene på arbeidsplassen (mens de som ikke engasjerte seg får sin kynisme og apati bekreftet). Virkningen er at fremmedgjøringen blir forsterket, og slik taper samfunnet eksisterende kunnskap og realiseringen og økningen av potensialet til disse arbeiderne – kort sagt et tap av menneskelige produktivkrefter. Uten demokratisk, deltakende og protagonistisk produksjon, forblir folk den typen fragmenterte, forkrøplede mennesker som kapitalismen produserer.
Hvis du sier at man ikke kan stole på at arbeiderne tar de riktige avgjørelser i saker som er viktige for samfunnet, sier du at du vil at arbeiderne skal fortsette i den motstanderrollen de spiller under kapitalismen: Å fokusere på kampen for høyere lønn, på større goder og privilegier, og på kortere og mindre intense arbeidsdager. Du forsterker alle de egoistiske tendensene i det gamle samfunnet og undergraver byggingen av det nye. Er logikken i det et ønske om å maksimere overskuddet for å bruke det på sosiale programmer og utviklingen av nye produktivkrefter? Ikke bare minsker du overskuddet ved å begrense utviklingen av menneskelige evner og ferdigheter, men du sørger for at arbeideren vil kreve høyere lønn til seg selv. Den samme logikken som sier at samstyre ikke har noen plass i strategiske industrier kan utvides til å si at det ikke er noen plass i de sektorene for streiker. Hvor langt unna «perversjonen til Sovjetunionen» er vi da?
Problemet med hierarki i en statsbedrift er heller ikke begrenset til bedriften sjøl. De hierarkiske forholdene i de firmaene vil nødvendigvis smitte over på forholdet mellom dem og bedrifter for sosial produksjon. Hva slags demokratisk diskusjon kan det bli mellom disse bedriftene hvor avgjørelser tas på toppen, og kollektivene? I dette forholdet blir de siste verken uavhengige kollektiver med myndighet til å ta avgjørelser, eller demokratiske forkjempere i en kollektiv helhet; isteden blir de forvandlet til produksjonsenheter uten kontroll over egen virksomhet. Hvor lang tid vil det ta før EPS-medlemmene vil se seg selv helt enkelt som kollektive lønnsarbeidere?
På lignende vis, uten en virkelig institusjon nedenfra som formulerer lokalsamfunnenes behov, hvem skal bestemme hva de trenger? Lokale funksjonærer som avviser åpenhet på grunn av implikasjonene? Lokale partikadre? Og hva med produksjon for fellesskapene? Heller enn det «koordinerte samfunnsmessige sjølstyret» Mészáros beskrev, vil engasjementet for fellesskapet bli bestemt av bedriftene (EPS, kooperativer, statsbedrifter); å demonstrere engasjement for fellesskapet vil helt enkelt bli en ny «avgift», en forretningskostnad. Er det hva som menes med produksjon for fellesskapets behov og formål?
Det er en strofe i en gammel Bob Dylan-sang som lyder: «Han som ikke er opptatt med å bli født, er opptatt med å dø». Hvis ikke den bolivarske revolusjonen går fremover ved å utvikle det protagonistiske demokratiet på arbeidsplassen og det protagonistiske demokratiet i lokalsamfunnene, hvor forskjellig vil Venezuela være fra kapitalismen? Alt som trengs vil være å vende seg til privat kapital (innenlandsk og utenlandsk) som en økende kilde til investeringer, og revolusjonen er tilbake der den var under den nasjonale planen i 2001, den gang da Chávez trodde på en «tredje vei». For noen ville ikke dette være en tragedie i det hele tatt. Burde vi være overrasket over at det, blant chavistiske ledere, finnes noen som vil ha – ikke «chavismen uten Chávez», som det ofte blir hevdet, men «Chávez uten sosialisme»? Det finnes dem som ser på utviklingen av massenes evner og ferdigheter som mindre nødvendig enn å samle makt og velvære for egne familier. Alle vet at det finnes folk som går med rød skjorte som er mot revolusjonen. Dette er den virkelige trusselen mot den bolivarske revolusjonen – det er ikke trusselen fra det private eierskap av bankene, media og andre deler av den eksisterende kapitalistiske enklaven. Trusselen kommer innenfra den bolivarske revolusjonen selv.
Denne trusselen om å skru revolusjonen tilbake til det punktet da den støttet kapitalismen (som på samme tid er å legge grunnlaget for et nytt oligarki bygget på korrupsjon), viser nødvendigheten av å kjempe for grunnloven. Kjempe for å gjøre virkelig premisset om at, akkurat som i den økonomiske sektor – (med «sjølstyre, samstyre, kooperativer i alle former») – at «folkets deltakelse i å utforme, gjennomføre og kontrollere administrasjonen av offentlige anliggender er den nødvendige metoden for å oppnå engasjementet som vil sikre deres fullstendige utvikling, både individuelt og kollektivt».
Selvfølgelig vil det kreve kamp å virkeliggjøre Chávez oppfordring til å ta tilbake «sosialismen som tese, prosjekt og vei fremover, men en ny type sosialisme, en humanistisk en, som setter mennesker først av alt og ikke maskiner eller staten». Kampen for å gjøre dette virkelig betyr å drive de politiske og kulturelle revolusjonene framover som er nødvendige for den økonomiske revolusjonen.
Kan den kampen baseres på spontanitet? Eller på sporadiske kampanjer som påkaller massenes makt nok en gang for å gjøre revolusjon innenfor revolusjonen? Gitt fiendene til den bolivarske revolusjonen (både ytre og indre), trengs et politisk instrument som kan samle dem som kjemper for protagonistisk demokrati på arbeidsplassene og i lokalsamfunnet. Det må være en som kan utvikle og målbære felles krav som kravet om åpenhet – en nødvendig tilstand for både ekte demokrati og for å bekjempe korrupsjon. En som ikke er basert på smale grupperinger men på alle folkelige organisasjoner og som representerer interessene til arbeiderklassen som helhet.
Hvordan kan ellers de innebygde motsetningene mellom dem som vil fortsette revolusjonen – motsetninger mellom uformell sektor og formell sektor, mellom utbyttede og utestengte, mellom arbeidere og småbønder, mellom kooperativer og statlige sektorer – løses uten gjennom demokratisk diskusjon, overtalelse og utdanning som går ut fra ønsket om enhet i kampen? Hvordan skal du ellers hindre motsetningene i folket fra å bli motsetninger mellom folket og fienden, uten å skape et parti for revolusjonens framtid (istedenfor for dens fortid)? Et parti nedenfra som kan fortsette prosessen med revolusjonært demokrati som behøves for å bygge denne nye typen sosialisme.
Det er ikke noe uunngåelig i om den bolivarske revolusjonen vil lykkes i å bygge dette nye samfunnet, eller om den vil falle tilbake til en ny variant av kapitalisme med populistiske tendenser. Bare kampen vil avgjøre det. Ansvaret til dem som støtter prosessen ble likevel beskrevet godt av Chávez i 1993: «Det suverene folket må omdanne seg til maktas objekt og subjekt. Dette valget er ikke forhandlingstema for revolusjonære».
Utenfor Venezuela
Det er mulig den bolivarske revolusjonen ikke vil lykkes. Ikke bare er det interne problemer som ikke kan løses uten kamp, men USA-imperialismen og kapitalismen i alminnelighet vil gjøre alt de kan for ødelegge denne revolusjonære prosessen på grunn av det den representerer.
Den bolivarske revolusjonen har jo satt fokuset på menneskelige behov og menneskelig utvikling tydelig på dagsorden. Den har minnet oss om at sosialismen ikke er målet. Isteden er målet den fulle utviklingen av menneskets muligheter. Sosialismen er veien til det målet. Den eneste veien.
Kapitalismen er helt klart ikke veien. Selve kapitalismens logikk skiller arbeiderne fra deres produkter, fra lokalsamfunnene deres, fra hverandre. Kapitalismens natur skiller den menneskelige familien – fordi den må. Den må gjøre dette hvis den skal fortsette å tilegne seg fruktene av menneskenes
samarbeid. Nettopp fordi kapitalismens mål er vekst av merverdi, veksten av kapitalen selv, vil den aldri skape de rike menneskene som Marx så for seg som resultatet av et samfunn hvor arbeidernes behov for utvikling vinner frem.
Med sin visjon som legger vekt på menneskelig utvikling har den bolivarske revolusjonen også brakt marxismen tilbake på dagsorden. Men ikke en hvilken
som helst marxisme. Isteden en marxisme som forstår at Marx sitt premiss for å skrive Kapitalen var hans forståelse av at sann rikdom er menneskelig rikdom, menneskelige evner og ferdigheter. (Grip dette poenget, og du kan ikke unngå å forstå hans fordømmelse i den første setningen av Kapitalen – avskyen for et samfunn hvor rikdom fremstår som en enorm opphopning av varer). Videre har denne revolusjonen rettet oppmerksomheten mot hvor sentral praksisen er: Marx’ vesentlige poeng om at mennesker forandrer seg gjennom sine aktiviteter, mens de forandrer sine vilkår.
På denne måten har den bolivarske revolusjonen brakt tilbake Che Guevaras marxisme – spesielt hans erkjennelse om at det er nødvendig å handle kraftfullt for å eliminere kategoriene i det gamle samfunnet, særlig de materielle interessene som brekkstang, og bygge det nye mennesket. Hva slags produksjonsforhold tillater utviklingen av det nye mennesket som kan skape det nye samfunnet? Che forstod at dette ikke kunne være fremmedgjorte forhold, at det ikke kunne være forhold hvor forbindelsene til den kollektive arbeider var skjult. Det måtte være åpne forhold, forhold som bygger på solidaritet, og som så bygger mer solidaritet i samfunnet. Det var kort sagt nødvendig å skape nye sosiale forhold, forhold bygget på bevisstheten om folkets enhet (en enhet Marx beskrev som basert på erkjennelsen av forskjeller).
Che hevdet også at utviklingen av denne nye bevisstheten gjør mer for utviklingen av produksjonen enn materielle belønninger gjør. I diskusjonene om å produsere for felles behov, for å utveksle aktiviteter heller enn varer (som starter med konseptet om atskillelse), er Ches marxisme innebygget i den bolivarske revolusjonen – en revolusjon som fokuserer på menneskelig utvikling, en revolusjon for grunnleggende behov.
Venezuela har unike trekk – oljerikdommen er ett som er naturlig å tenke på (som også den enorme sosiale gjelden). Mesteparten av det som er spesielt med den bolivarske revolusjonen har likevel lite å gjøre med Venezuela spesifikt. Kampen for menneskelig utvikling, for grunnleggende behov, det sentrale med protagonistisk demokrati (på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet), forståelsen av at folk forandres mens de kjemper for rettferdighet og verdighet, at demokrati er praksis, at sosialisme og protagonistisk demokrati er ett – dette er karakteristikkene til en ny humanistisk sosialisme, en sosialisme for det 21. århundre over alt.
Det finnes et alternativ. Og det kan kjempes for i alle land. Vi kan prøve å bygge den sosialismen nå. De kampene vil naturligvis ikke bare rette seg mot lokale overklasser, men også mot imperialismen. Hvert sted disse kampene pågår vil likevelgjøre det lettere for dem som har gått foran og for dem som kommer etter.
Så la oss i dag si: «To, tre, mange bolivarske revolusjoner!»
Redaksjonelle anmerkninger:
* Protagonistisk: (av protagonist , opprinnelig hovedpersonen i et klassisk gresk drama, hovedperson, ledende skikkelse, forkjemper) En protagonistisk produksjon lar de produserende spille en hovedrolle, gjør dem til subjekter i forandring. (Overs. Anm.)
Nye tider krever nye ord
Ordet «protagonistisk» forekommer hyppig i dette kapitlet. Det kommer av «protagonist», som opprinnelig betegner hovedpersonen i et klassisk gresk drama, og betyr hovedperson, ledende skikkelse, forkjemper. En protagonistisk produksjon lar de produserende spille en hovedrolle, gjør dem til subjekter i forandring. Ordet brukes på spansk i forbindelse med den bolivariske grunnloven og den bolivarske revolusjonen i Venezuela, men har ikke noe motstykke verken på engelsk eller norsk. «Mine engelske forleggere fortalte meg igjen og igjen at ’det finnes ikke noe sånt ord’», forteller forfatteren. «Vel og bra, svarte jeg, vi skal GJØRE det til et ord. Språk er politikk (som alt annet), og det å understreke hvor viktig det er med protagonistisk virksomhet er en politisk handling.» (Overs. Anm.)
** Istvan Mészáros er professor emeiritus i filosofi ved University of Sussex i England. Han er opprinnelig fra Ungarn. Hovedverket hans er «Beyond Capital», en (uhyre interessant!) koloss på 1000 tette sider. Dene boka – som altså tilfeldigvis har samme tittel som hovedverket til Lebowitz – kom ut i 1995. Fra forfatterskapet til Mészáros vil vi ellers særlig trekke fram «Marx’s theory of alianation» fra 1970, og «The power of ideology» fra 1986 (ny utgave i 2005). I 2001 kom «Socialism and barbarism», ei lita bok om supermakta USAs begrensninger og militarisering. Denne boka bygger på analysene i «Beyond Capital». (Red.)
Noter:
1) Karl Marx, “Contribution to the Critique of Hegel’s Philosophy of Law: Introduction» (1844) i Marx og Engels, Collected Works, vol. 3, International Publishers, New York 1975, side 182–83.
2) Karl Marx, Capital, vol. 1, Vintage Books, New York 1977), side 772.
3) Karl Marx, Grundrisse, Vintage Books, New York 1973, side 325.
4) Dette kapittelet er en tolkning av den bolivarske revolusjonen. All historieskrivning er naturligvis det. Jeg framhever dette av to grunner. Før det første for å fri meg fra å måtte spesifisere hver eneste enkelt kilde, inkludert dokumenter, møter jeg har deltatt på, og diskusjoner og verdifulle rapporter fra blant andre Marta Harnecker, Camila Pineiro Harnecker, Gregory Wilpert, Jonah Gindin, Frederico Fuentes og Jorge Martin. For det andre for å frita alle andre fra eventuelle kontroversielle slutninger.
5) Fernando Coronil, The Magical State: Nature, Money and Modernity in Venezuela, University of Chicago Press, Chicago 1997, side 223, 286, 390 og 392.
6) Istvan Mészáros, Beyond Capital: Toward a Theory of Transition, Monthly Review Press, New York 1995, side 710–11.
7) Ibid.
8) Osvaldo Sunkel, ed., Development from Within: Toward a Neostructuralist Approach for Latin America, Lynne Rienner Publishers, Boulder, Colorado 1993, side 6–7.
9) Ibid., side 28.
10) Ibid., side 46.
11) Ibid., side 394.
12) Michael A. Lebowitz, Beyond Capital: Marx’s Political Economy of the Working Class, andre utgave. Palgrave Macmillan, New York 2003, side 193.
13) Nina Lopez, Creating a Caring Economy: Nora Castenada and the Women’s Development Bank of Venezuela, Crossroads Books, London 2006, side 38–39.
14) Mészáros, Beyond Capital.