#metoo – et vendepunkt i kvinne­kampen? Intervju med Marielle Leraand

Av Unni Kjærnes og Erik Ness

Nr 1 2018

Redaksjonen i Gnist hadde planlagt å intervjue kvinnepolitisk leder i Rødt, Marielle Leerand, om kvinnekampen akkurat nå, ikke minst fordi Rødt i mars har en landsomfattende aksjonsdag mot seksuell trakassering. Da vi møttes, var #meetoo-kampanjen på det heiteste i media. Og så kom Giske, mfl kort tid etterpå. Mer aktuelle går det ikke an å bli!

Unni Kjærnes og Erik Ness, redkasjonsmedlemmer i Gnist, intervjuet Kvinnepolitisk leder i Rødt, Marielle Leraand.
Foto: Brage Aronsen

– Hvordan står kvinnekampen akkurat nå?

– #metoo-kampanjen har satt kvinnekampen på dagsorden i bred forstand. Men oppmerksomheten og engasjementet har vart over lengre tid, og det er internasjonalt. Patriarkalske strukturer angripes, som åpner for at verdigheten til kvinner kan forsvares og tafserne angripes. Nyhetsmedia preges av dette. At det var Hollywood-kjendiser som først meldte fra, ga kampanjen mot seksuell trakassering en pangstart.

– Hvordan er det mulig å styrke den organiserte kvinnekampen, sånn at kampanjer som #metoo ikke blir et blaff?

– Kvinneorganisasjonene i Norge, som Kvinnefronten og Ottar, har fått flere medlemmer, den siste tida, blant annet på grunn av #metoo. Det blir en snøballeffekt og det øker interessen for flere sider av kvinnekampen. Organisering er viktig, at kvinneorganisasjonene benytter anledninga til å verve og aktivisere. Det er et kollektivt element i #metoo, kvinner står sammen.

Med organisering blir mobiliseringen mer radikal. Flere blir med på diskusjonen og det blir mulig å utvikle en mer radikal og omfattende feminisme. Dette er et framskritt både for dem som gjør det og for kvinnebevegelsen mer generelt.

– Hva har endret seg de siste årene?

– Det har ikke blitt mindre tjafsing enn det var før, men den har antatt nye former. Omfanget er stort, en arbeidslivsundersøkelse i Norge viste at 123 000 kvinnelige arbeidere blir trakassert hver måned. Det handler om normer, hva som er akseptabelt. Den voksende nettpornoen som i dag sniker seg inn overalt, er gratis og lett tilgjengelig. Det er grunn til stor bekymring for utviklinga av forholdet mellom kjønnene når denne industrien fortsetter å dominere

Det er viktigere i dag å være seksuelt attraktiv. Det blir vanskelig å si fra, og kvinner får høre at de har «lagt opp til det sjøl». Seksuell trakassering er knytta til posisjon, til ulik makt for den som trakasserer og den som blir trakassert.

Det er et trøkk nå, der mannlige sjefer blir pressa mot veggen. #metoo har fokusert på ansvar og makt. Det kan være en stemningsbølge, men på sikt kan det i sin tur gi lovendringer. Det blir rett og slett ikke så kult å trakassere kvinner lenger. Dette har også nådd toppene i politikken. Først var det Giske-saken. Så kom både Unge Høyre-lederen, som trakk seg pga oppførsel under påvirkning av alkohol, pågående sjekking og skjeve maktforhold. Og så har vi denne delikate saken med Ulf Leirstein. Han satt på stortingspc’n og sendte hardporno blant annet til en 14-årig partifelle. Han trekker seg så midlertidig. Søviknes fortsetter jo som minister uten at det røres ved at han sjenka full og seksuelt misbrukte en 16-åring. Det er med andre ord et stykke igjen før seksuelle overgrep og krenkelser blir sett på som så alvorlige at menn med makt faktisk mister makta si på sikt. Men det som er et vendepunkt er at kvinner nå i langt større grad tør å varsle og forventer å bli hørt.

– De øverste sjefene har mye makt, men hva med mellomsjiktet som formenn, avdelingsledere og fagforeningsledere?

– Makt er konkret. Har du deltidsstilling, er på engasjement og har usikre ansettelsesforhold, skal det mot og krefter til å avvise patriarkalske holdninger og praksis. Særlig når du står alene. Vi ser nå hvor lang tid og hvor mye krefter det tar for kvinnene å stå fram. Det at det er flere som tør å si fra, gir styrke. Kanskje vil terskelen for hva som aksepteres nedfelle seg i nye regler og bedre vern for varslere, både i bedrifter og organisasjoner.

Men det er et stort hull i debatten, nemlig kvinneorganisering i fagbevegelsen. Det er veldig viktig at #metoo får følger her, noe som kan føre til ganske store endringer. I tillegg til kamp mot porno og seksuell trakassering, er 6-timersdag viktig. Faste jobber i normalarbeidstid gir trygghet og styrke.

– Hva med kvinnesaker i politisk arbeid?

– Kvinneorganisering i partier har også svakheter. Sjøl om det finnes mange småhistorier om seksuell trakassering, er det ikke kultur for å si fra. Mange menn tror det er en fin ting å kommentere kvinners utseende, heller enn å gi komplimenter for det kvinner faktisk gjør.

Det trengs egen kvinnepolitisk organisering også lokalt. Da blir det mulig å ta opp saker som gruppe, å handle kollektivt, og lettere for kvinner å ta plass. Slik organisering kan i sin tur påvirke andre kvinner og føre til makt på sikt.

– Kvinnegruppa Ottar ønsker mer statsstøtte. Mener du statsstøtte bare gir økte ressurser eller er det fare for avhengighet og opportunisme, i motsetning til en bevegelse basert på medlemmenes bidrag?

– Jeg sier som Ole Brumm, ja takk, begge deler. I dag har de færreste kvinneorganisasjoner ikke engang råd til en liten deltidsstilling, og statlige bidrag vil derfor langt fra strupe bevegelsen. En blir ikke elitistisk, dominert av folk som gjør «organisasjonskarriere», bare gjennom litt statsstøtte. Da trengs det flere organisasjonsarbeidere på heltid. I dag gjøres omtrent alt på fritida.

– Det har vært mye diskusjon om regjeringas sammenkopling av arbeid med likestilling og diskriminering, juridisk og i forvaltninga. Hva tenker du om det?

– Likestillingsloven ga alle arbeidsplasser en plikt til å undersøke likestillingsforholdene, med en rapportering som ga oversikt over tilstanden. Loven ga også kollektive sanksjonsmuligheter. Både undersøkelsesplikten i forhold til likestilling på arbeidsplassen og rapporteringen som arbeidsgivere var pliktige til å sende inn til LDO, samt sanksjonsmulighetene, la grunnlag for at kvinner i arbeidslivet faktisk hadde krav på at det på årlig basis ble undersøkt om de ble diskriminert. Denne plikten er nå fjernet, noe som kan få store konsekvenser.

Når man så fjerner likestillingsloven, og putter kvinner inn i bås med lov for ulike minoriteter, så svekkes kvinner som jo utgjør halvparten av befolkninga sitt vern. Lovendringene og sammenslåinga vil føre til en individualisering av problemene, særlig ved at det viktigste virkemidlet kommer til å bli å gå til rettssak individuelt. Da blir det store klasseforskjeller blant kvinner, hvor velstående kvinner som kan betale for rettssaker mot arbeidsgiver eller enkeltpersoner, får sine saker behandla, mens kvinner med dårligere råd ikke har noen instans lenger til å forsvare seg. De er avhengige av at det fins kollektive ordninger, slik som at arbeidsplasser har rapporteringsplikt.

Dessuten er likestilling i privat- og familielivet ikke med i loven. Seksuell trakassering heller ikke. Også her vil det aktuelle virkemidlet være rettssak. Sterke kvinner kan klare dette, mens kvinner som er avhengig av kollektive handlinger, men står alene, vil tape.

Den samlede kvinnebevegelsen var imot, og fikk bare støtte fra Rødt og SV.

Jeg har en drøm om lokale kvinneutvalg i Rødt. Det å organisere og mobilisere kvinner lokalt, gir kvinner et kulturelt og politisk rom og muligheter i partiet til å si fra.