Kritikk av globaliseringsteorien (omtale)
Av Mathias Bismo
Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Rødt! marxistisk tidsskrift
Jørgen Sandemose befester sin plass – i sin nye bok Kritikk av globaliseringsteorien, med undertittel Om nødvendig forståelse av produksjonsmåter og verdensmarked – som en autoritet på marxistisk filosofi og historieforståelse i Norge. Denne posisjonen er i stor grad oppnådd gjennom at han er en av få, om ikke den eneste, som fører slike debatter på norsk – dessverre.
Han skal ha all mulig ære for dette, men det er ikke fritt for at man som leser lurer på hvem egentlig boka, som går rett inn i internasjonal Marx-debatt, er beregnet på. Sandemoses hensikt med boka, er å formidle en forståelse av det internasjonale økonomiske systemet som er inspirert av Karl Marx sine teorier, i særdeleshet de han utviklet i Kapitalen og de i Marx’ tid upubliserte verkene kjent som Grunnriss til kritikk av den politiske økonomi og Former som går forut for den kapitalistiske produksjon. Dette gjør han gjennom kritikk av en rekke marxistiske, forfattere, eller marxianter, som han kaller dem, deriblant Robert Brenner, Ellen Meiksins Wood, Arghiri Emmanuel, Samir Amin, Ernest Mandel, David McNally og André Gunder Frank. Allerede her er det grunn til å sette et lite spørsmålstegn ved metoden – en leser som ikke kjenner til disses teorier vil lett bli forledet til å tro at det dreier seg om en enhetlig teori disse er representanter for. Det er imidlertid ikke tilfelle, men dette er nyanser Sandemose ikke klarer, eller ønsker, å formidle.
Hovedtesen i boka, er at det ikke finnes én enkelt verdensøkonomi, men at den snarere består av to sett produksjonsmåter og tilhørende samfunnsformasjoner – en kapitalistisk form, begrenset til Vest- Europa, Nord-Amerika og Oseania, og en asiatisk, som ikke må forstås dit hen at den er begrenset til Asia, men snarere betegner ulike samfunnsformasjoner i resten av verden, med unntak av enkelte primitive samfunnsformasjoner som bare behandles kort i boka. Følgelig er det satt av mye plass til å forklare opphavet til og prinsippene som hersker i disse to samfunnsformasjonene. Boka avsluttes med to kapitler der enkelte land med en asiatisk samfunnsformasjon behandles spesielt.
I Stat, religion og økonomi brukte Sandemose mye plass på å forklare hvorfor de ikke-vestlige samfunnsformasjonene, i særdeleshet den sovjetiske/russiske og den japanske, ikke var kapitalistiske. I Kritikk av globaliseringsteorien går han videre og forsøker å forklare hva de faktisk er. De asiatiske samfunnsformasjonene, et begrep som han har hentet fra Marx og som han mener at fortsatt er beskrivende, er et system der den enkelte ikke blir uavhengig av fellesskapet og der de despotiske lederne blir en beskytter av samfunnet. Dette er en form for samfunn som er stillestående, der arbeidsdelingen er gitt, og dette, mener Sandemose, forandrer seg ikke ved at landene deltar i verdenshandelen.
I motsetning til de asiatiske samfunnsformasjonene, ble det allerede i antikkens Hellas og Roma, og også blant germanerne, gjort et skille mellom fellesskap og individ. Føydalismen, som var en betingelse for utviklingen av kapitalisme, oppsto i møtet mellom romerne og germanerne. Felles for disse samfunnsformasjonene, var at forholdet mellom individer ikke ble regulert av et despoti, men av kontrakter mellom mennesker. Man produserte ikke bare for fellesskapet, som i de asiatiske samfunnsformasjonene var personalisert i despoten, men for seg og sine. Dette var helt avgjørende for at disse samfunnene kunne utvikle seg på en helt annen måte enn de asiatiske. Et viktig poeng å understreke for Sandemose, er at selv om handelen er internasjonal, så er produksjonen nasjonal, og selv om en vare selges til en bestemt pris på verdensmarkedet, betyr det ikke at det er lagt like mange arbeidstimer ned i det. Produktiviteten i hvert enkelt land reflekteres i det enkelte lands valuta, noe som i dag vises i sin grelleste form i forbindelse med situasjonen i flere land som har tatt i bruk euroen, og det er ikke gitt at det alltid er en fordel å ha en sterk valuta, jf. for eksempel valutakrigen mellom USA og Kina. Selv om produksjonen er kapitalistisk i vår del av verden, og selv om det foregår storstilt handel på tvers av verden, betyr det ikke at de varene som utgjør en del av denne handelen, er fremstilt ved hjelp av kapitalistisk produksjon.
Tvert imot, mener han, asiatiske produksjonsmåter gjenspeiler bare en formell kapitalisme, basert på imitasjon og etterligning av vestlig kapitalisme, samtidig som de grunnleggende prinsippene bak samfunnsformasjonen består. Følgelig er de ikke i stand til å oppvise samme produktivitet som den man ser i den vestlige kapitalismen, noe som blant annet illustreres ved at det virkelige lokomotivet i kinesisk økonomi ikke er statsbedriftene, men de bedriftene som er basert på vestlig kapital. Problemet er altså ikke vestlig økonomisk innblanding, men snarere det at de tradisjonelle, asiatiske, strukturene, med tilhørende ideologi, får dominere.
Det er en overbevisende argumentasjon Sandemose leverer, men den har også enkelte sorte hull. For eksempel, mener han, kan eksistensen av en asiatisk produksjonsmåte i Latin-Amerika, ved siden av arven fra de indianske samfunnene, forklares av at kolonimaktene, Spania og Portugal, i sin tur var påvirket av araberne som med sin asiatiske produksjonsmåte hadde dominert den iberiske halvøy i flere hundre år. Ja, han mener at disse landene, den dag i dag, er preget av denne arven. Det han derimot ikke forklarer, er hvorfor andre samfunnsformasjoner som ikke opprinnelig var en del av den romersk-germanske syntesen har utviklet seg til kapitalistiske samfunnsformasjoner. De nordiske landene er et eksempel som gjerne kunne vært behandlet i så måte – på det tidspunktet vikingene tok til seg Kvitekrist, hadde de kristne erobret nesten halve den iberiske halvøya fra maurerne. Sandemose sier ikke noe om hva slags samfunnsformasjon han mener det norrøne samfunnet var, men det ville vært interessant å vite hva han mener gjorde at en kapitalistisk samfunnsformasjon kunne utvikle seg her, samtidig som den iberiske halvøya forble preget av en asiatisk samfunnsformasjon. Han behandler heller ikke imperialismens påvirkning på samfunnsformasjonene i den tredje verden, annet enn at han skriver at «forestillingen om eksistensen av en ’tredje verden’ skyldes en kontinuerlig vold fra KS-nasjoner (land med en kapitalistisk samfunnsformasjon), er lite berettiget etter kolonitiden.» Han har helt klart rett i at det finnes samfunnsinteresser i den tredje verden som helt åpenbart har interesse av å opprettholde en asiatisk samfunnsformasjon, men i denne sammenhengen så godt som frikjenner han imperialistmaktene. Én ting er at deres gjerninger under kolonitida ikke sluttet å ha påvirkning i det øyeblikket de ble selvstendige stater. Men vel så viktig er det faktum at selv om den tredje verden i dag er selvstendig, så betyr ikke det at imperialistmaktene har sluttet å bry seg om dem. Intervensjoner, regimeskifter, bombardementer, militær finansiering, påtvungne økonomiske reformer osv. har vært nesten dagligdags siden. Dette berører ikke Sandemose i det hele tatt. I det hele tatt er det lett å få et inntrykk av at vestlig innblanding, om ikke av denne typen, så i hvert fall av en annen type, er den eneste løsningen for å overvinne det asiatiske – noe som, det kapitalistiske profittmotivet tatt i betraktning, virker vel naivt.
Sandemoses bok presenterer viktige og overbevisende motforestillinger mot tanken om at vi i dag har én verdensøkonomi. Imidlertid blir han like ensidig selv når han fraskriver global rivalisering og internasjonale maktforhold enhver betydning for at verdensmarkedet ser ut som det gjør i dag.