Høyrepopulisme i Vest-Europa (bokomtale)

Av Mathias Bismo

2010-02

Tor Espen Simonsen (redaktør), Anders Granås Kjøstvedt (redaktør), Katrine Randin (redaktør):
Høyrepopulisme i Vest-Europa
Unipub forlag, 2009

 

Høyrepopulistenes store valgfremganger i Vest-Europa de siste 20 årene er et tema som har inspirert mange til å studere fenomenet. Ett eksempel på dette er boka Høyrepopulisme i Vest-Europa med bidrag fra en gruppe masterstudenter i kretsen rundt historieprofessor Einhart Lorenz. Artiklene i boka er, med unntak av innledningen og Lorenz’ to bidrag, basert på masteroppgaver med denne tematikken som er skrevet de senere årene.

 

Bidragsyterne gir hver for seg en grundig innføring i den politiske historien til de høyrepopulistiske partier i Norge, Danmark, Sverige, Italia, Nederland, Belgia, Frankrike og Østerrike. De viser på en overbevisende måte hvordan den politiske kulturen i disse landene har gitt rom for enkle løsninger basert på en mer eller mindre rettferdiggjort politikerforakt og antiestablishment-holdninger, og de viser også hvordan høyrepopulismen har utviklet seg som en særegen retning i motsetning til både sosialliberalisme og sosialdemokrati slik disse retningene utviklet seg i tiårene etter annen verdenskrig.

 

Men der stopper det i all hovedsak også. Boka avsluttes riktignok av to kapitler, ett som omhandler henholdsvis Vlaams Belang og Front National sine ideologiske røtter og ett det EU-standpunktet til østerrikske FPÖ og tyske Die Republikaner settes under lupen, men utover dette fremstår boka som en håndfull uavhengige utviklingsprosesser. Oppløsningen av de samfunnssøylene det nederlandske samfunnet var basert på, og den danske grundtvigske bonderomantikken kan sikkert forklare mye av utviklingen der og da, men når man ser den samme typen utvikling i land etter land, skriker det hele etter felles momenter og et sammenlignende perspektiv. Riktignok innledes boka med en gjennomgang av sentrale momenter i hva høyrepopulismen er og utgjør på tvers av landegrensene, men heller ikke her gjøres det noe forsøk på å forklare hvorfor det nettopp er de siste 20–25 årene høyrepopulismen. Riktignok er det noen kortvarige unntak som Mogens Glistrups danske Fremskridtsparti i 1973 og Pierre Poujades franske UFF i 1956, har gått fra å være en marginal bevegelse på ytre høyre fløy til å bli partier med reell mulighet for å bli statsbærende i nærmeste fremtid, om de ikke allerede har vært det, som i Østerrike, og, selv om dette er land som ikke behandles i boka, også i Sveits og Portugal.

 

Det er riktignok momenter som går igjen i flere av bidragene. Terrorangrepene mot New York og Washington, senere også London og Madrid, trekkes frem som ett moment. Selv om dette kanskje kan ha vært en katalysator, forklarer ikke dette veksten disse partiene hadde gjennom hele 90-tallet. Det faktum at Spania, et av landene som faktisk har opplevd denne terrorismen, er et av de landene i Vest-Europa der høyre-populismen står svakest, rimer heller ikke godt med dette som en forklaringsmodell. Et annet moment er at det er en generell protest mot et establishment som blir mer og mer fjernt fra folk flest. Men dette er på ingen måte noe høyrepopulismen har hatt eller har monopol på, og når høyrepopulistene, som FrP i Norge, har vist seg å bli en del av det de opprinnelig protesterte mot – Carl I. Hagens ungdommelige forakt for yrkes-politikere er et ganske så ironisk eksempel her – så har heller ikke det gått utover oppslutningen.

 

Nå er det kanskje ikke historikerens oppgave å drøfte slike spørsmål, og som grunnlag for faktakunnskap er dette en nyttig bok. Og i rettferdighetens navn bør Anders Granås Kjøstvedts bidrag om Vlaams Belang og Front National trekkes frem som et eksempel på noe som absolutt bidrar til en bredere forståelse, blant annet gjennom fremstillingen av høyrepopulismen som en salongvariant av «en høyreekstrem grunntradisjon som til syvende og sist skriver seg fra en reaksjon mot ideene fra den franske revolusjon». Are Vogt Moums bidrag om FPÖ, Die Republikaner og EU kan også trekkes frem i denne sammenhengen, da den viser hvordan særlig FPÖ har snudd kappa etter vinden i dette spørsmålet – noe som også er relevant for Norge der store deler av FrPs velgermasse faktisk innbiller seg at partiets fremmedhat gjør det til et nei-parti, en vrangforestilling de gjør lite eller ingenting for å endre på.

 

De som står bak boka, skal ha skryt for å ha hevet dette til et mer teoretisk nivå også i Norge, men det gjenstår mye før dette er kunnskap som kan benyttes aktivt i politisk kamp mot den hurtige høyredreiningen vi opplever i Norge og resten av Vest-Europa i dag.

 

Mathias Bismo