Socialist Register 2008 (omtale)
Av Mathias Bismo
Socialist Register 2008: Global Flashpoints: Reactions to imperialism and neoliberalism
Siden 1964 har Socialist Register kommet med en årlig utgave med bidrag fra fremtredende, hovedsakelig engelskspråklige, marxister og radikale teoretikere. Siden 1980 har hver utgave tatt for seg ett hovedtema, og årets utgave, Global Flashpoints, tar, som tittelen antyder, for seg situasjonen i de
mest brennbare områdene i verden i dag, nærmere bestemt i Midt-Østen og Latin-Amerika.
Islamisme er et tema som går igjen i flere av artiklene. Særlig interessant i så måte, er Gilbert Achcars artikkel «Religion and Politics Today from a Marxian Perspective», der han, i stor grad basert på Engels’ skrifter om religion, tar for seg den kristne frigjøringsteologien og sammenligner den med dagens islamisme. Han nekter ikke for at det finnes muslimske og endog islamistiske bevegelser som spiller eller kan spille en progressiv rolle, men når det gjelder ortodoksien som finnes både innenfor kristen frigjøringsteologi og islamisme, mener han å se en stor forskjell. Mens kristendommen oppsto som et utopisk-kommunistisk fellesskap, løp etableringen og utviklingen av islam i tospann med en statsdannelsesprosess ovenfra. Det betyr ikke at kristendommen historisk har vært frigjørende og islam det motsatte, tvert imot, i visse historiske epoker har det vært motsatt. Men hvis man skal ta utgangspunkt i teologien og ortodoksien, som jo er det ideologiske fundamentet, mener Achcar, kan ikke venstresida forholde seg til islamisme slik Engels forholdt seg til for eksempel Thomas Müntzers tyske bondekrigere eller slik venstresida gjennom deler av 1900-tallet forholdt seg til latinamerikansk frigjøringsteologi.
Også Aijiz Ahmad og Asef Bayat tar opp spørsmålet om islamisme. Ahmad tar for seg hvordan samspillet mellom islamistiske og imperialistiske krefter har utmanøvrert den hovedsakelig sekulære venstresida i land etter land i Midt-Østen, mens Bayat tar for seg islamistenes standpunkt til imperialismen og de utfordringene den representerer i dag. I likhet med Achcar, konkluderer de begge med at islamismen både har vært og er en farlig alliert for sosialister og revolusjonære i dag, og felles for alle tre artiklene er at de, enten man er enig eller uenig i dem, tar opp perspektiver man ikke kan hoppe bukk over dersom man ønsker en faktisk debatt om islamismen.
De resterende tre artiklene om MidtØsten, tar for seg situasjonen i henholdsvis Palestina, Irak og Tyrkia. Bashir Abu-Mannehs artikkel om Palestina, som tar for seg PLO/Fatahs svik mot det palestinske folket, vil nok være kjent stoff for mange av Rødt!s lesere. Mange vil nok også nikke gjenkjennende til mye av Sabah Alnasseris artikkel om Irak, som viser hvordan historiene om borgerkrig, etniske motsetninger og behovet for fortsatt militært nærvær er en del av krigspropagandaen. For anmelderen, var imidlertid Yildiz Atasoys artikkel om utviklingen av den tyrkiske kapitalismen de senere årene den artikkelen som ga mest. Hennes hovedanliggende er å vise hvordan nyliberalismens fremvekst de siste tiårene har endret tyngdepunktet fra den kemalistiske velferdskapitalismen med base i Istanbul til en mer eksport-orientert, og dermed mer nyliberalistisk, kapitalisme med base lenger øst i landet. Denne, mener hun, står også i motsetning til den tyrkiske sekularismen gjennom at velferdsstaten erstattes av frivillige, oftest religiøse, organisasjoner, noe som kan forklare de tyrkiske myndighetenes hang til både islamisme og nyliberalisme på den ene siden, og militærets motstand mot regjeringspartiet AKP.
Artiklene om Latin-Amerika innledes av en artikkel av William I. Robinson om den såkalte «rosa bølgen» som har gått over kontinentet det siste tiåret. I likhet med Michael Lebowitz (se Rødt! 3/07), skiller han mellom omforente sosialdemokrater i land som Brasil, Chile og Uruguay på den ene siden, og de mer radikale myndighetene i Bolivia, Ecuador og særlig Venezuela på den andre. Han tar også for seg zapatistene og deres motvilje mot å ta makt, som han mener blir et rigid prinsipp som forhindrer dem fra å bli en del av en massebevegelse, for eksempel i forbindelse med protestene etter valgfusket i forbindelse med det siste presidentvalget i Mexico.
Zapatistenes forhold til disse protestene er også et viktig poeng i Richard Roman og Edur Velasco Arreguis artikkel om Oxacakommunen, som de beskriver som en erfaring i selvstyre ikke ulikt Pariskommunen og 1917-revolusjonen. Mens zapatistene stiller seg på sidelinjen og bevegelsen rundt venstrekandidaten Lopez Obrádor viser en alt for stor tillit til den etablerte staten, mener de, er erfaringene fra Oxaca, på tross av tap, en av de viktigste erfaringene fra Latin-Amerika de siste tiårene.
Venezuela er tema for to artikler av henholdsvis Margarita López Maya og Marta Harnecker. Begge er positivt innstilt til Chavéz og den bolivariske revolusjonen, men begge ser også farer og problemer ved utviklingen. Harnecker er særlig opptatt av demokratiet og hvordan myndighetene bruker staten til å bygge den bolivariske bevegelsen, noe hun frykter kan lede til en uheldig sammenblanding av parti- og statsapparat. López Maya, på sin side, tar for
seg problemer i tilknytning til reformene i statsstyret (se f.eks. Michael Lebowitz, Sosialisme skapes ikke i himmelen, Rødt! 2/07) og avstanden mellom grunnplanet og statsapparatet.
Situasjonen i Brasil belyses gjennom et intervju med João Pedro Stédile fra MST, De Jordløses Bevegelse, som legger vekt på hvordan initiativet i klassekampen i Brasil har endret seg de senere tiårene, hvilke klassekompromisser Lula måtte gå med på for å vinne presidentvervet og hvilke utfordringer det stiller MST og andre radikale bevegelser overfor i dag.
Spørsmålet om jord er også tema for Wes Enzinnas artikkel om Bolivia. På tross av løfter, mener han, har ikke Evo Morales oppfylt forventningene, og så lenge jordeiereliten ikke utfordres mer enn de blir i dag, vil ikke de grunnleggende problemene Bolivia sliter med, bli løst.
Den siste artikkelen om Latin-Amerika, Emilia Costarinas artikkel om Argentina, tar for seg peronismen og klientalismen som har dominert landet de siste femti årene og hvordan den har sikret at opprøret i 2001–2002 ikke har resultert i noen radikal endring.
Utover disse brennpunktene, er det to artikler om Europa og én om USA. G. M. Tamás tar i sin artikkel for seg hvordan protestene mot nyliberalismen i Øst-Europa tar form av åpenlys rasisme. Som en motstander av regimet fra før 1989 og parlamentsmedlem i årene 1990–94, har han også et visst selvransakende blikk på omveltningene han selv var en del av. Raghu Krishnan og Adrien Thomas tar for seg motstanden mot nyliberalisme i Frankrike. Fremveksten av en ny rasistisk høyreside ved makta, ikke minst manifestert gjennom valget av Nikolas Sarkozy som president i 2007, har bidratt til å plassere Frankrike i den nyliberalistiske folden. De mener likevel at dette ikke har tilintetgjort den franske opprørske tradisjonen, og argumenterer for at denne seieren ikke behøver være endelig. Kim Moody, på sin side, tar for seg betydningen av innvandrerarbeidskraften i landet og dens egenorganisering. Likevel, med mindre den etablerte fagbevegelsen tar dette inn over seg, noe de så smått har begynt å gjøre, vil denne gruppen bli et våpen mot amerikanske arbeidsfolk i stedet for å bli en alliert.
Global Flashpoints avsluttes med tre korte artikler av henholdsvis Alfredo Saad-Filho, Elmar Altvater og Gregory Albo om nyliberalismen og venstresida og tar for seg henholdsvis keynesianismen som mulig alternativ til nyliberalismen, nyliberalismens røtter og organisering av motstanden – alle artikler som er svært lesverdige og som kanskje også burde vært tilgjengelig på norsk.
Mathias Bismo