Fra ridder til sutrekopp

Av Margunn Bjørnholt

2010-01

Følsomme fedre som klager over morsfokusert fødselsomsorg, står frem
Er det slik at mødrene truer fars identitet som far?
Margunn Bjørnholt er magister i sosiologi og forsker ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

I begynnelsen av 1990-tallet møtte jeg en venn dagen etter at han var blitt far for annen gang. Lysende av stolthet erklærte han: Hun var så flink! Sto og fødte! Stoltheten over konas innsats under fødselen har ikke hindret ham i å ta et likeverdig ansvar som far. Dette er mannen som åpnet jobbintervjuer med at han bare kunne jobbe mellom ti og tre på grunn av barn i barnehagen.

 

Jeg føler, altså krever jeg

 

Minnet om dette møtet med en stolt far og ikke minst partner, kommer til meg da jeg leste kronikken av Ole Martin Holte i Aftenposten (16. mars 2008), med tittelen «En nybakt fars tanker». Kronikken åpner og avsluttes med at menn må kreve mer av fødselspermisjonen. Underveis er hans egne sterke følelser og opplevelser som far i fokus, og disse er også begrunnelsen for at menn skal kreve sin rett. Når det først og fremst er fars egne følelser og opplevelser som vektlegges, blir permisjonstiden en opplevelsesferie og en mulighet for egenutvikling for far.

 

Takknemlig barn

 

Når Holte tillegger barnet det tenkte utsagnet «Se, pappa, nå klarer jeg det! Så fint at du har vært der og støttet meg», blir barnets glede over egen mestring til anerkjennelse av fars omsorg, det blir barnet for far, og ikke barnet i og for seg selv som blir viktig. Å glede seg over og med sine barn hører foreldreskapet til, men barn forventes normalt ikke å være takknemlige for foreldrenes omsorg. Det takknemlige barnet reflekterer både et narsissistisk farsprosjekt og farsomsorg som noe annet og bedre enn annen omsorg. Det er ikke første gang følsomme fedre som klager over morsfokusert fødselsomsorg, får spalteplass i Aftenposten. For to år siden, 21. februar 2007, hadde rådgiver i Reform ressurssenter for menn, Ole Bredesen, en kronikk der han beskrev hvordan han som blivende og nybakt far opplevde at svangerskapsomsorgen var for mor–barn-fokusert og at han ble usynliggjort. Han opplevde det som farsfiendtlig at jordmor i en diskusjon om smertelindring slo fast at det var mor, jordmor og livmor som skulle gjøre jobben, og som krenkende at det nyfødte barnet fikk morens navn rundt håndleddet på sykehuset.

 

Morsfokus truer far

 

Mens mor ikke var tema annet enn som konkurrent til far i farskronikken, tegnes barnemoren i årets nybakt far-kronikk med en viss tvetydighet. På den ene siden har opplevelsen ført dem nærmere som familie. Samtidig beklager faren seg over at fokuset i et fødselsforberedende kurs var «99 prosent» rettet mot mor, og at han under fødselen måtte overlate kontrollen til sin kone. Når menn må kreve sin rett, er det fordi «mødre ikke vil dele foreldrepermisjonen», som fremstilles som et privilegium og et nyoppdaget gode for menn, og han «tilraner seg følelser og tanker som tilhørte kvinnenes domene». Den konkurranseorienterte og nesten aggressive språkbruken står i kontrast til de positive følelser som formidles. Det er som om mødrene er i veien og truer fars opplevelser og identitet som far. Både årets og fjorårets nybakte far skriver seg inn i en samtidstradisjon som ser far–barn-relasjonen som en eksklusiv rett for menn, og som del av et individuelt og konkurrerende foreldreskap, der det biologiske morskapet blir en trussel mot dem som fedre.

 

Mor må ut

 

Det individuelle og konkurrerende foreldreskapet, der mor må ut for at far skal slippe til, står i motsetning til en forståelse av foreldreskapet som et felles ansvar, og parforholdet som en arena for samarbeid og fellesskap. Ut fra en partnerorientert forståelse av foreldreskap blir mors særlige bidrag ikke en trussel mot menns farskap, men kanskje heller, slik som i min venns tilfelle, en kilde til beundring og respekt. Spørsmålet er om de forurettede fedrene signaliserer en generell endring i syn på foreldreskap og parforhold, der det individuelle foreldreskapet og særlig farskapet blir viktigere, mens parforholdet og familien som helhet nedtones. Psykoanalytikeren Daniel Stern finner en tendens til at i noen likestillingsorienterte par blir far en konkurrent til mor. Når man samtidig vet at støtte fra partner betyr mye for mors mestring og forhold til barnet, er det ikke gitt at det konkurrerende foreldreskapet er til beste hverken for barnet, mor, far eller familien som helhet.

 

Sutrete menn

 

I et prosjekt om menn og likestilling, intervjuet jeg en likestillingsorientert mann som ble far tidlig på 1980-tallet, og som tok ulønnet permisjon lenge før pappakvoten var påtenkt. Han stilte seg uforstående til dagens unge fedre:

«Jeg har veldig liten personlig forståelse for menn som liksom begynner å sutre over at de blir oversett på fødeavdelingen og – herregud! Jeg kan ikke huske at jeg hadde noen opplevelse av å bli oversett, jeg syntes jeg ble veldig godt ivaretatt jeg. Men jeg var veldig klar over at det var ikke jeg som lå og pressa ut den ungen! Og det at du ikke gjør det, betyr ikke at du er noe mindre verdt eller noe sånt noe, men det er klart at det er kvinnen som ligger og føder og som rent medisinsk kan dø, som kan få store problemer og masse trøbbel i forhold til en fødsel, ikke mannen. Det verste som kan skje med han er at han besvimer, at han synes det er guffent. Jeg synes det er litt sånn sutrete altså, rett og slett, ’å vi blir ikke tatt vare på på fødeavdelingen’. Det er faen meg ikke så rart det da!»

 

Fra humanisme til maskulinisme.

 

I sin doktoravhandling fra i fjor viste Helena Hill at den svenske mannsbevegelsen hadde utviklet seg fra et humanistisk, profeministisk og androgynt utgangspunkt på 1970-tallet, i antifeminististisk og maskulinistisk retning i løpet av 1980-tallet. Fra å legge vekt på likhet mellom kjønn og retten til å være menneskelig, dreide fokus i retning av kjønnsforskjell og retten til å være mannlig. Også i Norge synes tenkning og politikk om menn og likestilling å være preget av antifeministiske og maskulinistiske undertoner.

 

I middelklassen

 

Det er ikke kjent i hvor stor grad det individuelle og konkurrerende foreldreskapet praktiseres blant folk flest, kanskje har det først og fremst slått igjennom i deler av middelklassen. Det kan også dreie seg om et ideologisk gjennomslag som ikke nødvendigvis gjenspeiles i praksis. En politikk som primært støtter opp om det individuelle foreldreskapet, kan være i konflikt med både kvinners, barns og også med mange menns interesser. Kanskje er det på tide med et nytt fokus på familien og støtte til partner som en del av menns bidrag til et godt familieliv og likestilling.

 

(Artikkelen sto i Aftenposten 14. april 2008)