Hva skjer i skolen?
Av Maren Rismyhr
Flere elever, men færre lærere i skolen. Barn som ikke vet hvilken klasse de går. Rektorer som ikke tør uttale seg offentlig. Skoleflinke kan kutte ut ett år …
Maren Rismyhr er lærer i grunnskolen i Oslo, klubbleder på Linderud skole, mangeårig tillitsvalgt i Norsk lærerlag og Utdanningsforbundet Oslo.
Med i Rød Valgallianses bystyregruppe i Oslo, varamedlem i bystyrets kultur- og utdanningskomite
Myndighetene satser på skolen: Kvalitetsbarometer, kvalitetsportal, nasjonalt kvalitetsvurderingssystem, frihet og kvalitet! Disse orda går igjen i offentlige skoledokumenter. Det er all grunn til å spørre seg hva som egentlig skjer i skolen?
I 1990 utpekte Victor Norman skolen som det viktigste område for effektivisering i offentlig sektor. (NOU 1991:28 Mot bedre vitende.) I skolen er det lønna til lærerne som utgjør den absolutte hoveddelen av driftsbudsjettet, og det var akkurat her Norman så mulighetene. Færre lærere ville bety milliardinnsparinger. Samtidig pekte rapporten på enorme innsparingsmuligheter ved å øke gjennomstrømningen i utdanningssystemet. Mye av dette er i dag gjennomført. Høsten 2001 forsvant 3.000 lærerstillinger i grunn- og videregående skole etter at lærerorganisasjonene og staten hadde framforhandlet det som kalles skolepakke 2. Pakka inneholdt høyere lønn for lærerne, men til gjengjeld skulle de undervise én time mer per uke. Tidligere hadde lærerorganisasjonene gjennom skolepakke 1 bundet seg til å være med på videre effektivisering.
Oppløsning av klassefellesskapet og nasjonale reguleringer
Enhetsskolen ga rom for at klassen skulle fungere som et sosialt og faglig kollektiv. På sitt beste kunne klassen fungere som et fellesskap hvor alle bidrog til felles beste. Nå skal det ikke lenger være klasser i skolen, og ord som klassekamerat er ment å forsvinne. Mange nasjonale regler og avtaler som skulle sikre enhetsskolen, har stått i veien for liberaliseringa av skolen. Nasjonale normer og regler måtte bort. At grunnskolen måtte over fra stat til kommune, sier seg sjøl oppi dette, ansvaret skal vekk fra nasjonalt nivå. Kommunen delegerer igjen ansvar ned til den enkelte skole. Sjølforvaltning og sjølstyrte skoler skal det være nå. Det har vært en lang prosess vekk fra regelstyring etter felles normer og lover, og til målstyring som gir rom for effektivisering (les: nedskjæringer), og vi er neppe ved veis ende ennå.
I skolen er effektivisering og fleksibilisering gjennomført i forbindelse med skolepakker, skolereformer, skoleplaner, lovendringer og økonomiske innstramninger. Alle disse endringene har vært knyttet til kvalitetsretorikk. Samtidig har nyliberalismen en frihetsretorikk. Brukerne skal ha frihet til å velge! 2003 ble den tidligere privatskoleloven erstattet av den nye friskoleloven. Loven gjorde det enklere å opprette og drive privatskoler, eller friskoler som de nå kalles. Regjeringa signaliserer at det er et mål med konkurranse, det er på ingen måte et mål å bevare det fellesskapet som grunnskolen her vært.
Må dette skje?
Noen av oss har en sterk følelse av at skolen er i ferd med å bli ødelagt. Noen av oss forstår ikke det nye behovet for private skoler. Noen av oss forstår ikke hvorfor vi ikke lenger skal ha klasser på skolen. Hvis bedre skole var målet, kunne en ikke da satt inn to lærere i hver klasse? Men det motsatte skjer. Det blir flere barn og færre voksne. Noen av oss forstår ikke vitsen med det som kalles fleksibel skolestart. Vi syns det er lurt at barna starter samtidig på skolen. Skolestart skal fungere som en felles merkedag for alle førsteklassinger hver høst. Aldersblanding skal det også være nå. Noen av oss forstår ikke vitsen med det heller. Hvorfor skal vi ha aldersblanding i store uoversiktlige skoler, hvor mange elever lengter etter trygghet. Hvorfor aldersblanding her, når de små fådelte skolene, der alderblanding faktisk fungerer, må legges ned? Hvorfor blir det færre lærere i skolen, når barna trenger mer voksenkontakt? Hvorfor vil myndighetene utradere skille mellom grunnskole og videregående skole ved å finne opp navnet grunnopplæringa? I utdanningsloven har en gått bort skillet mellom småskoletrinn (1.- 4. trinn) og mellomtrinn, som 5.-7. trinn kalles. Hvorfor utraderes skillene systematisk? Skal den lekpregete småskolepedagogikken også forsvinne?
Vil vi om noen år ha rett til 13-årig skole, men med oppfordring til "de beste" om å klare løpet på kortere tid? Aner vi en skole der barna fra første stund starter opp på et individuelt tilpasset modulbaserte skoleprogram? Ja, det skal hete programmer nå, i første omgang i videregående, i følge departementets forslag til endring av opplæringsloven. "De beste" klarer kanskje å starte på videregåendes pensum på skolens 7. eller 8. trinn. Kanskje noen klarer å kjøre gjennom grunnopplæringas program på 10-11 år? Hvis 10 prosent av elevene klarte grunnopplæringsprogrammet på ett år kortere tid, ville det utgjøre en effektivisering til mange milliarder av kroner! I opplæringsloven, som var på høring før jul 2004, skriver departementet at undervisninga for framtida ikke nødvendigvis skal måtte oppgis i timer. Alternativet må da være poeng og nivåbaserte moduler! I så fall vil vi få en skole hvor enkeltindividene klatrer oppover poengstigen. Alle resultater fra alle skoler vil sjølsagt bli lagt ut på internett, slik at håpefulle foreldre med penger kan navigere seg fram til beste skole for sitt barn. Men hvem av oss ønsker en slik skrekkvisjon av en nyliberal konkurranseskole?
Osloskolen et skritt foran?
For å få et klarere bilde av hvilke virkemidler som tas i bruk for å skape denne skolen, kan det være interessant å se nærmere på hva som har skjedd i osloskolen. Forskjellige borgerlige byråd har her gått i spissen for utviklinga, med god hjelp fra effektive byråkrater.
Fra 2000 har Astrid Søgnen ledet Utdanningsetaten i Oslo. Hun har vært en sentral byråkrat i nyere skoleutvikling. Fra 1995-97 var hun statssekretær i Utdanningsdepartementet. Dette var tida da Reform 94 ble virkeliggjort i videregående skole, mens Reform 97 ble gjort klar for vedtak på grunnskolens område. En må regne med at Søgnen var sentral i Arbeiderpartiets endring av grunnskolen. Fra 2001-03 var Astrid Søgnen styreleder i Læringssenteret, nasjonalt kompetansesenter for utdanningssektoren i Norge. Hun ledet det såkalte kvalitetsutvalget som i delinnstillinga Førsteklasses fra første klasse i 2002 la fram forslag til et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem. I 2003 kom NOU 2003:16 I første rekke. Denne innstillinga tok for seg kvalitet, innhold og organisering i norsk grunnopplæring.
Lederen for Utdanningsetaten i Oslo har med andre ord – under skiftende regjeringer – vært en nokså sentral person i det som skjer i skoleverket. Hun er en effektiv byråkrat. Hun leverer! Dette kan en tydelig se i osloskolen, for det er her mange av endringene har kommet lengst.
Selvstyre og driftsstyrer
Allerede i 1995 ble såkalt selvstyre innført i osloskolen. Under dekke av demokratisering og mer frihet til den enkelte skole, ble flere avgjørelser overlatt til den enkelte rektor. Slik økte forskjellene mellom skolene i Oslo, og det var jo nettopp det den skulle! Vi vet nå at etter hvert skulle skolene konkurrere om elevene, og foreldrene skulle stå fritt til å velge "den beste" skolen for sine barn.
I 1999 ble driftsstyresystemet innført. I grunnskolens driftsstyre sitter to foreldre, to fra de ansatte og tre eksterne representanter. Styret er underlagt utdanningsdirektøren. Det var mye debatt rundt innføring av driftsstyresystemet og om hvilke grupper som skulle ha flertall i styret. Mange var skeptiske, lærerorganisasjonene var mot, fordi de mente ordningen ville pulverisere ansvaret for skolen. Byrådet argumenterte med at systemet ville gi foreldrene innflytelse over skolen, en skole lærerne bestemte for mye over. For ytterligere å minske lærernes innflytelse har bystyret seinere vedtatt forsøk med økt representasjon av foreldre og eksterne representanter. I følge utdanningsetatens årsmelding for 2003 skjer dette for å styrke den enkelte skoles selvforvaltning.
Budsjettstyring på den enkelte skole
Fra 2000 ble skolens rammebudsjett lagt ut til den enkelte skole. Nå fikk driftsstyret ansvar for hvordan skolens budsjett skulle disponeres. Men siden budsjettet ikke dekket den enkelte skoles behov, ble det mye oppstyr og protester det første året. Mange foreldre trodde de faktisk hadde fått noe å si i driftsstyret. De så med egne øyne at budsjettene var for små og protesterte. Noen ville sende budsjettet tilbake til byrådet.
Men slik skulle det ikke være. Styret var innsatt av byrådet, og det skulle være budsjettstyring. Driftsstyrets oppgave var nettopp å holde budsjettet. Noen styrer som ikke ville godkjenne budsjettet, ble etter dette avsatt av byrådet. En stund var det noen steder uavklart om skolen hadde et styre eller ikke. Der hvor driftsstyrene ikke vedtok budsjettet gikk Skoleetaten inn og gjorde budsjettvedtakene, deretter fikk styrene gjenoppta sine oppgaver. Etter hvert er det færre og færre driftsstyrer som protesterer. Tross alt er det rektor som legger fram sitt forslag til budsjett for styrene, og rektorene er nå kurset i budsjettstyring og lojalitet. Når politiske vedtak er fattet, er det deres jobb å sette politikken ut i live. Å holde budsjettet har blitt viktigst av alt. Mens loven er tøyelig, er budsjettramma absolutt, og det at budsjettet må gå i balanse, er også svaret mange tillitsvalgte får når de protesterer mot uholdbare arbeidsforhold for lærere og elever.
Stykkprisfinansiering – "et godt effektiviseringsverktøy"
Tidligere hadde den enkelte skole fått tildelt timer ut fra klasser og elevtall, og lærere ble ansatt ut fra det antall timer den enkelte skole hadde. Det sentrale lønningskontoret utbetalte lønn ut fra lærernes kompetanse og ansiennitet. I 2003 ble stykkprisfinansiering innført i grunnskolen i Oslo under navnet "Pengene følger eleven". Det betyr at skolen får en fast sum per elev. Skolene får nå i all hovedsak sitt budsjett beregnet ut fra antall elever. Det betyr at skolen ikke lenger får et lønnsbudsjett ut fra hvilke lærere som er ansatt ved skolen. I stedet må rektor/driftsstyret finne ut hvor mange timer skolen har råd til å bruke og ut fra dette regne ut hvor mange lærerstillinger dette utgjør. De siste årene har antall lærere i osloskolen gått ned. I sin budsjettredegjørelse for bystyrets utdanningskomite etter første året med stykkprisfinansiering la utdanningsdirektør Søgnen vekt på at ordningen hadde vist seg å være "et godt effektiviseringsverktøy". Hun la til at ordningen burde innføres så raskt som mulig i videregående skole. Fra 2005 ble dette virkelighet. Byrådet kalte ordningen i videregående for "Elevtilpasset ressursfordeling", og stykkprisfinansieringen ble denne gangen begrunnet med at opplæringsloven ikke lenger opererer med klasser, følgelig kan ikke skolene lenger få penger ut fra antall klasser. Stykkprisfinansiering kan på sikt føre til at skolene ansetter lærere som ikke koster så mye, det vil si lærere med mindre utdanning.
Færre lærere på flere barn
Politikerne som sitter med makta i Oslo, hevder om og om igjen at det satses på skolen. Utdanningsetatens årsmeldinger dreier seg om den stadig økte kvaliteten i utdanningen. Likevel har nyordningene i osloskolen ført til færre lærere. Det var 6.024 lærere i byens kommunale grunnskoler i 1998. I 2003 var antallet sunket til 5.305. Skoleåret 1997/98 var det 44.400 elever i grunnskolen, mot 48.393 skoleåret 2003/04 (Statistisk årbok for Oslo 2004, tabell 8.3 og 8.6). Altså ca 4.000 flere elever, men 700 færre lærere. Dette er dramatiske tall. 4.000 elever utgjør 10 store skoler, og 700 lærere kan utgjøre personale ved 15-20 grunnskoler. Det er nesten så en ikke trur statistikken er sann.
Omlegging krever lydige rektorer
I osloskolens egne rekrutteringskurs for skoleledere har det i flere år vært lagt stor vekt på lojalitet oppover i systemet. Utdanningsetaten er svært klar på at rektorenes jobb er å virkeliggjøre politiske vedtak, slik utdanningsadministrasjon formidler dem. I november 2004 la Oslo Redaktørforening fram sin rapport Vær stille! Om ytringsfrihet og lojalitetsplikt blant skoleledere i Oslo og Akershus. Rapporten vakte en del oppsikt i media. Jeg siterer noen av de viktigste funnene (rapporten side 3):
- Halvparten av de som har svart, oppgir at kravet om lojalitet overfor arbeidsgiver rent faktisk har gjort at de vegrer seg for å ta del i offentlig debatt.
- Nesten tre fjerdedeler mener kravene til lojalitet er blitt strengere de siste årene.
- Det er stort sprik mellom skoleledernes syn på hvor de bør ha sin lojalitet og hvor de opplever at deres overordnede mener at skolelederne skal ha sin lojalitet.
- Over to tredeler mener klimaet for offentlig å kunne kritisere kommunens administrative eller politiske ledelse har blitt dårligere de siste årene.
Rapporten viser i tillegg at skolelederne i Oslo er langt mer kritiske til utviklinga enn sine kollegaer i Akershus.
Endringene myndighetene vil ha i skolen lokkes oftest i gang som forsøk. For rektorene gjelder det å ha noen av etatens prioriterte forsøk og prosjekter i gang. Etatens årsmelding for 2003 forteller at de fleste skoler var involvert i flere utviklingsprosjekter, totalt 564 tiltak. Settes de rette tiltak i gang, kan rektors skole kanskje bli demonstrasjonsskole eller bonusskole og få omtale på Utdanningsetatens nettside eller årsmelding som belønning. I tillegg gis det lokale lønnstillegg til skoleledere som etaten syns fortjener det. Dette har i sum gitt osloskolen nokså lydige rektorer de siste årene.
Osloprøven
Oslo har gått foran i å utvikle standardiserte prøver slik at skoler kan sammenlignes. På landsplan har vi nylig fått nasjonale prøver, men "Osloprøven" ble innført i allerede i 1999. Begrunnelsen for prøvene var sjølsagt å heve kvaliteten. Prøvene skulle være karakterstøttende og gi lærerne kompetanseutvikling i vurderingsspørsmål, som det het. I 2001 ble "Osloprøven" avholdt i følgende fag: norsk hovedmål, norsk sidemål, norsk som andrespråk, engelsk, matematikk og natur- og miljøfag, og tilvalgsfagene tysk og fransk. Dette året ble skolene for første gang bedt om å rapportere alle karakterer på "Osloprøven", samt standpunktkarakterer i disse fagene og eksamenskarakterer i de fagene hvor det var avholdt eksamen. Etter hvert skulle alt dette offentliggjøres.
Lærere flest liker ikke "Osloprøven". Den gjennomføres som en prøveeksamen i mange fag og gjør skolen enda mer karakter- og testfiksert. "Osloprøven" gjør at elevene mister mange dagers undervisning. I tillegg blir mye av undervisningen preget av aktiviteter rettet inn nettopp mot prøvene, det blir en "teaching-for-the-test"-skole.
Sammenligning av skoler
For å få til konkurranse mellom skolene må skolene kunne sammenlignes. Da må det framskaffes målbare resultater. I osloskolen er det satt i gang flere tiltak for å få til sammenligning. Det brukes mye tid på å framskaffe data som skal uttrykke skolens resultater. Etatens årsmelding for 2001, som har fått navnet På rett vei, er lagd med utgangspunkt i det den enkelte skole har rapportert. Dette blir framhevet i utdanningsdirektørens forord til årsmeldinga. Her kan vi lese: "Dette er en viktig nyutvikling og i tråd med desentralisering og selvforvaltning. Det er lagt vekt på å fremskaffe og systematisere tilgjengelig nøkkeltall som uttrykk for resultater – og som relevant styringsinformasjon til politisk og administrativ bruk." Alle årsmeldinger er siden bygd opp på denne måten. Årsmeldingene ligger på http://www.skoleetaten.oslo.kommune.no/default.asp?page=/Osloskolen-dokumentert/Arsmeldinger.
Styringsinformasjon er tydeligvis viktig for de som styrer, og en forutsetning for at skolen kan styres dit de styrende vil. I Oslo legges nå slik informasjon ut på nett, og nettstedet har fått det noe pompøse navnet Kvalitetsportalen. Slik annonseres den på nettsida til utdanningsetaten: "Velkommen til Kvalitetsportalen Oslo. Kvalitetsportalen Oslo er nettstedet for deg som ønsker å finne informasjon om resultater og ressursbruk knyttet til den enkelte Osloskole." Se http://www.skoleetaten.oslo.kommune.no/default.asp?page=/Kvalitetsportalen-OSLO.
Senere har vi fått denne samme styringsinformasjonen på nasjonalt nivå. Som vi husker ledet Søgnen Kvalitetsutvalget. I Kvalitetsutvalgets delinnstilling Førsteklasses fra første klasse (fra 14.07.2002) ble vurderings- og utviklingsarbeidet i norsk skole vurdert til å ha store mangler. Kvalitetsutvalget foreslo å opprette et nasjonalt system for kvalitetsvurdering og -utvikling for grunnopplæringen. Dette sluttet Stortinget seg til, og slik ble vi beriket med nettstedet www.skoleporten.no. Her får vi vite at "Hovedmålgruppen er beslutningstakere i skolesektoren, men skoleporten.no gir også nyttig informasjon til foresatte, elever og andre interesserte".
Kvalitetsbarometeret
Åpenhet er et av honnørordene som er brukt for å rettferdiggjøre offentliggjøring av karakterer og andre opplysninger som gjør det mulig å rangere skoler. I tillegg til Kvalitetsportalen har vi i Oslo fått Kvalitetsbarometeret. Dette ble vedtatt i Oslo bystyre 8.11.2000 under sak 199/2000 "Kvalitet i utdanningen VIII – Evaluering, åpenhet og oppfølging i Osloskolen". For å vise omfanget av kvalitetsretorikken var "Kvalitet i utdanningen VIII" en av ni store saker byrådet fremmet i 1999-2000, alle under navnet Kvalitet i skolen.
Kvalitetsbarometeret er et helhetlig system for vurdering av kvalitet i skolen, et verktøy for kvalitetsvurdering, i følge utdanningsetaten. Det ble brukt store ressurser på å utvikle dette. Omreisende innleide konsulenter skolerte alle lærere og skoleledere, og "barometeret" ble tatt i bruk på alle skoler våren 2002. Kvalitetsbarometeret skal hjelpe den enkelte skole inn på den rette vei.
Dersom du spør lærerne i osloskolen om de syns de har fått et godt verktøy til å gjøre jobben bedre, tror jeg det vil være langt mellom de positive svarene. Fra tid til annen blir vi lærere pålagt å utføre det som kalles overflatevurderinger og dybdevurderinger på utpekte områder. Vi får en rekke, mer eller mindre diffuse utsagn å velge mellom på skjermen og taster inn det vi syns passer. (Det ligger en demo på http://www.oslo.kommune.no/dok/felles/div/skoleetaten/kvalitetsbarometeret/start.htm for den som vil bruke tid på å prøve.) Dette arbeidet har hittil ikke gitt meg noe å ta med tilbake til elevene i klasserommet. Men det er nok heller ikke hovedhensikten med barometeret. Under overskriften "Åpenhet og oppfølging" sier etaten dette på barometernettsida: Det skal være åpenhet om resultater, og disse skal følges opp både på den enkelte skole og av den sentrale administrasjonen. Det legges opp til at resultatene rapporteres gjennom kommunens ordinære rapporteringsrutiner, det vil si tertial- og årsrapporter.
Arbeidet ser ut til å ha gitt uttelling. I den før omtalte NOU 2002:10 Førsteklasses fra første klasse er Oslo kommune løftet fram som en av fem kommuner som arbeider systematisk med skolevurdering og skoleutvikling. Her gir utvalgsleder Søgnen ros til utdanningsdirektør Søgnen.
Fleksibel skolestart
Fleksibel skolestart betyr at ikke alle barna begynner samtidig på skolen om høsten i første klasse. Foreldrene kan la barnet starte på skolen når det fyller seks år, uavhengig av skoleårets begynnelse. Oslo bystyre har vedtatt en ordning med fleksibel skolestart for seksåringer i Osloskolen. På nettsida til utdanningsetaten kan vi lese at fleksibel skolestart skal bli et tilbud ved alle skoler innen 2007. Rektorene har fått sterke oppfordringer om å starte opp forsøksvis. Fire skoler startet opp med fleksibel skolestart i januar 2003. I dag har åtte osloskoler en slik ordning.
Tiltaket fleksibel skolestart er ikke så lett å begrunne pedagogisk. For lærere flest er det helt uforståelig. Sjøl har jeg til gode å høre en lærer framføre ett eneste argument for fleksibel skolestart! Som så mye annet, blir det tredd nedover skolen ovenfra. Slik omtales fleksibel skolestart på utdanningsetatens nettside: Fleksibel skolestart er en mulighet for skolene til å skreddersy opplæringen ved å organisere aldersblandede klasser på småskoletrinnet. Målet med ordningen er å legge opplæringen best mulig til rette med utgangspunkt i det enkelte barns evner og forutsetninger. (http://www.ude.oslo.kommune.no/default.asp?page=/Satsningsomrader-2002/Tilpasset-opplaring/Fleksibel-skolestart)
Det er brukt mye penger og skrevet flere rapporter for å motivere skolene for fleksibel skolestart, men det store gjenomslaget har ikke kommet. På nettsida over kan vi lese: Delrapport 2 viser at Utdanningsetaten står overfor store utfordringer når det gjelder endringsvilje på dette området både på ledersiden og blant det pedagogiske personale på den enkelte skole. På vanlig norsk betyr dette at verken rektorer eller lærere skjønner vitsen ved fleksibel skolestart. Vi må spørre oss hvorfor det da er så viktig å få det til. Gjemmer spiren til den nye modulbaserte skolen seg bak?
Aldersblanding
Svaret er kanskje at fleksibel skolestart vil tvinge fram aldersblanding. Alderblanding skal visstnok tvinge fram tilpasset undervisning og dermed øke kvaliteten i skolen. Alderblanding er populært i utdanningsbyråkratiet i Oslo for tida. "Gode" skoleledere på barnetrinnet har allerede startet opp. Men også her er lærerne bremseklosser. De har store vansker med å forstå vitsen, sjøl om utdanningsetaten og rektor sier at det er viktig med alderblanding for å få til skreddersydd opplæring. Lærerne syns det er vanskelig å få oversikt over elevene, og det er så utrolig mye arbeid med organisering. Dette er utsagn jeg har hørt fra lærere som står midt oppi det.
Igjen vil jeg si: I Oslo, hvor skolene er ganske store og mange barn har stort behov for faste strukturer og trygghet, skal vi i tillegg til å løse opp skoleklassene også blande flere årskull sammen. Det er vanskelig å forstå logikken i at fådelte skoler samtidig tvinges til nedlegging i mange utkantkommuner. Dette er oversiktlige skoler hvor alderblanding fungerer og er hensiktsmessig. Jeg tror vi ennå ikke har sett hva alderblandingen egentlig skal brukes til.
Klassene som ble borte og basisgruppebløffen
I alle år har lærerne kjempet for å kunne undervise elever i mindre grupper slik at det skulle være mulig å nå fram til alle elevene. I Oslo som mange andre steder, har klassestørrelsen de siste åra i stedet økt. Da basisgrupper kom på tale, var det snakk om maksimum 15 elever per gruppe. Mange lærere øynet et håp, 15 er langt mindre enn 28 og 30. Men skulle det vise seg at det hele var en bløff.
Før skolestart høsten 2003 slo loven fast at skoleklassene på barnetrinnet ikke skulle være over 28, og på ungdomstrinnet ikke over 30. Loven hindret Oslo kommune i å gå foran på dette området. Klassebegrepet forsvant da Stortinget vedtok ny opplæringslov i juni 2003. Fra skolestart høsten 2004 skulle alle elever tilhøre en basisgruppe, og hver basisgruppe skulle ha en kontaktlærer. Stortinget ville ikke sette noe maksimumsgrense for antall elever per basisgruppe. I de "selvstyrte" skolenes tid er gruppestørrelsen ut fra en pedagogisk vurdering helt opp til den enkelte skole, men innenfor budsjettrammene så klart.
Med dagens kommuneøkonomi er det lite penger til lærertimer, og tendensen er heller at klasse/gruppestørrelsene vokser og grupper slås sammen i skoletimene. De varierende gruppestørrelsene krever mye organisering. Planlegging av organiseringen tar nå tid bort fra lærernes faglige og pedagogiske forarbeid. Basisgruppas funksjon blir i mange tilfeller å være den gruppe barn den enkelte lærer snakker med foreldrene til. Sånn sett er navnet kontaktlærer dekkende. Det er viktig å understreke at undervisningen ikke foregår i basisgrupper, slik mange tror. Det var heller aldri meningen fra myndighetens side. I et videre perspektiv er det lett å se at klassebegrepet stod i veien for aldersblanding og modulbasert undervisning med individuelle løp for elevene.
Driftsstyret ved Vålerenga skole i Oslo prøvde å gjøre et vedtak om begrensning av antallet elever per undervisningsgruppe. Styret ville at elevtallet ved denne barneskolen skulle være sånn at elevene ikke skulle undervises i grupper som var større en de gamle klassene (28 elever). Vedtaket ble gjort med knapt flertall, men rektor sendte vedtaket til Utdanningsetaten, som overprøvde det. Selvstyre er tydeligvis noe du får bare hvis du er enig med de som egentlig bestemmer.
Økonomien og effektiviseringspotensialet er en annen vel så viktig grunn for å kvitte seg med klassene. Ressurstildelingssystemet i norsk skole var basert på antall klasser ved skolene. Loven slo, som nevnt, fast at klassedelingstallet skulle være henholdsvis 28 og 30 på barne- og ungdomstrinnet, og hver klasse utløste så penger til skolen. Det betydde at den 29. eleven på barnetrinnet utløste en ny klasse og penger til timer til en ny klasse. Da klassedelingstallet forsvant, ble den siste viktige nasjonale standarden i skoleverket borte. Nå skal gruppestørrelsene i skolen i følge loven være pedagogisk forsvarlige. Når budsjettet setter absolutte grenser, vil det pedagogisk forsvarlig lett bli tøyelig som en strikk. Jeg må føye til at Sosialistisk Venstreparti stemte for denne lovendringen i Stortinget i juni 2003.
Flere privatskoler og konkurranse om elevene
Når det gjelder de private grunnskolene, sier Statistisk årbok for Oslo 2004 (kapittel 8: Kultur og utdanning) følgende: Også tallet på elever i private grunnskoler er økende. Mens veksten i prosent i perioden 1993/94-1999/2000 lå lavere enn i de kommunale skolene, har veksten de fire siste skoleårene ligget betydelig høyere. Dette har medført en økende andel av Oslos barn i private skoler disse årene; andelen lå i skoleåret 2003/04 på 5,7 % av de bosatte i skolepliktig alder.
Når dette skrives, er Kultur- og utdanningskomiteen i Oslo bystyre nettopp orientert om at det ligger fem nye private videregående skoler i startgropa i Oslo. Skolebyråden i Oslo skal uttale seg, før endelig godkjenning kan gis av departementet.. En av dem som søker, er det svenske John Bauergymnasiet, som presenterer seg som Nordens største private kjede innen videregående opplæring. John Bauer skal drive med allmenne fag og legger opp til et samlet elevantall på 525. Til sammen vil søkerskolene med allmenne/økonomiske linjer få en kapasitet på 1.670 elever. I følge Statistisk årbok for Oslo 2004 (kapittel 8.18) hadde de kommunale videregående skolene med disse linjene 6.648 elever skoleåret 2003/04. De private søkerskolene vil kunne ta unna en firedel av disse elevene. Det kan se ut som det nå gjelder å raske på med godkjenning før et eventuelt regjeringsskifte høsten 2005. I hvert fall er det mye som tyder på at de offentlige videregående skolene skal få konkurranse framover!
Sjøl var jeg en av dem som ikke tok byrådets meldinger "Kvalitet i skolen I, II, III osv." på alvor. Det som stod der var etter min mening rett og slett for dumt. I dag er det bare å innse at bak den høytidsstemte kvalitetssvadaen skjulte det seg planer som i dag for stor del er virkeliggjort i osloskolen. Oslo har i dag skaffet seg redskapene som må til for å få en nyliberal konkurranseskole på plass. Osloskolen har vært en utprøvningsarena på dette området. Dette kan andre lære noe av.
Nylig ble det kjent at en offentlig videregående skole i Oslo vil tilby elever å ta videregående skole i løpet av to år. Utdanningsminister Kristin Clemet er begeistret! (Aftenposten 15.1.2005.) Oslos utdanningsbyråd fra Høyre Torger Ødegaards kommentar er: Kjempebra! I følge høyrebyråden er dette tilpasset opplæring i praksis. Det "frie" skolevalget har ført til A- og B-skoler, og ironisk nok har vi her en såkalt B-skole som ser en mulighet for å skaffe seg karakterflinke elever!
Bunnen er ennå ikke nådd
Men sjøl om mange av redskapene nå er på plass, er skolen ennå ikke omdannet til en nyliberal konkurranseskole. Vi har ennå ikke fått en modulbasert poengskole med fullstendig testbaserte individuelle løp. Vi har ennå ikke fått grupper av eliteelever som kappes om å kjøre gjennom grunnopplæringa på rekordtid. En slik skrekkvisjon av en skole med elever som albuer seg fram, vil vi heller ikke ha!
Klassene er oppløst, ja vel, men skoleklassene kan gjeninnføres. Elevene trenger den tilhørigheten klassen ga. Klassedelingstallet kan gjeninnføres. Stykkprisfinansiering kan fjernes, og friskoleloven må bort før vi gror ned i privatskoler. Jeg er enig med dem som mener kampen akkurat nå står om de nasjonale prøvene. Disse testbatteriene er nødvendig for å innføre modulbasert undervisning. De nasjonale prøvene er nødvendig for å kunne sammenligne og rangere skoler. Dette er igjen nødvendig for at de private skolene skal få noen å konkurrere med. En skole som konkurrerer om elevene, vil legge stor vekt på de nasjonale prøvene. Trene til prøvene, utvikle testkompetanse, ikke læring hos elevene. Nasjonale prøver betyr ensretting av skolen. Ære være de modige elevene som startet boikott av dem ved forrige korsvei! Hvis boikotten vokser i styrke dette året, blir det et viktig tilbakeskritt for det nyliberale skolesystemet, kanskje et banesår.