Elfenbenskysten – imperialisme med norsk støtte

Av Lars Riise

Nr 3 2011

Med støtte fra SV-statsråd Erik Solheim og den rød-grønne regjeringen har Frankrike sammen med FN gjennomført et blodig statskupp i Elfenbenskysten.

Lars Riise er statsviter, og satt på Stortinget for KrF fra1997 til 2001.

Etter arrestasjonen av president Laurent Gbagbo og hans kone, Simone Gbagbo, 11. april i år, har landet tatt syvmilssteg bort fra rettsstatens prinsipper. Kuppet ble av Erik Solheim i media fremstilt som et demokratisk valg hvor han til det kjedsommelige gjentok at «den internasjonalt anerkjente» vinneren av valget var Allassane Ouattara. Ja, Ouattara, var Frankrikes lydige redskap for å sikre fortsatt fransk eierskap og dominans over Elfenbenskystens naturressurser. Det var nok ikke tilfeldig at tre franske krigsskip bare tre dager etter arrestasjonen av Gbabgo, lastet opp krigsbyttet i havnen i Abidjan: 400 000 tonn med kakao ble lastet ombord i krigsskipene. Uten å gjennomføre de vanlige prosedyrene med utstedelse av tollpapirer og eksportdokumenter. Norge og Vesten bidro til at Frankrikes brutale imperialisme kan fortsette i Elfenbenskysten.

Verden trakk et lettelsens sukk etter arrestasjonen av Gbagbo og hans kone. Erik Solheim var glad. Mange kommentarer fortalte om hvordan det nå endelig kunne skapes fred etter at Gbagbo, som klamret seg til makten, endelig ble satt ut av spill. Nå gjenstod det bare å få stilt ham for retten for forbrytelser mot menneskeheten. TV-bildene av den tidligere så mektige presidenten, som nå stod avkledd, bokstavelig talt, med håndjern som etter hvert ble tatt av, gikk verden over. Han tørket seg med et håndkle på overkroppen og fikk hjelp til å få på seg en skjorte, mens han åpenbart ble utsatt for skarpe verbale angrep fra to av Ouattaras rebeller som stod rett ved siden av ham. Det nærmeste vi kommer er vel bildene av den nylig arrestert Sadaam Hussein, som ble sendt fra TV-kanaler over hele verden.

Man må lure litt på hvordan uenighet mellom to kandidater, i en ettervalgfase med mulighet for nytelling og dialog omkring dette, kan ende opp i en blodig krig hvor FN og Frankrike velger side og går militært til verks for å fjerne den ene kandidaten ved presidentvalget. Taperen så sliten og sjuskete ut der han ble filmet på et hotellrom med sin kone sittende på sengen.

Det kan neppe finnes noen hjemmel i Geneve-konvensjonen for å sende ut denne type TV-bilder, og det samsvarer lite med FNs idealer og målsettinger. Det FN har stått for i Elfenbenskysten – særlig de siste ukene – står i motstrid til idealene uttrykt i monumentet foran FN-hovedkvarteret som illustrerer det å smi om sverd til plogjern. FNs oppgave skal være å føre dialog, ikke krig. Verre er det nok at FNs handlinger i Elfenbenskysten er brudd på bestemmelsene i resolusjon 1975 fra Sikkerhetsrådet. Både Russland og Kina har protestert kraftig mot FNs aktive krigføring, som fikk det til å se ut som om regimeskiftet faktisk var en del av FNs agenda.

Man kan undre seg over hvorfor NATOs luftvåpen i Libya i begynnelsen av krigføringen der var mer forsiktig og mer opptatt av sitt mandat – å beskytte de sivile – enn FN-styrkene i Elfenbenskysten. Jonas Gahr Støre gjorde det klart at Norge ikke deltar i noen operasjon for skifte av regime, men kun for å beskytte sivilbefolkningen. Støre protesterte ikke da FN-styrkene i Abidjan besluttet å beskyte istedenfor å beskytte sivilbefolkningen. Han protesterte heller ikke da NATOs bombefly av en eller annen grunn plutselig hadde mandat til å angripe Gaddafis hovedkvarter og bolig. Støre hadde nå plutselig glemt at han og den norske regjeringen var imot bombing rettet mot regimet, og han gikk ut og anerkjente opprørerne. Det kan nesten virke som om norsk utenrikspolitikk går ut på å forsøke å holde seg inne med det som til enhver tid ser ut til å bli vinnerlaget. I Libya har det vært lagt stor vekt på at resolusjonen fra Sikkerhetsrådet ikke hjemler krigføring for å få til et regimeskifte. Dette ble lenge fulgt opp, men så ga man plutselig opp.

I Elfenbenskysten derimot har FN helt fra første stund åpenbart sett på det som betydelig viktigere å blande seg inn i den interne uenigheten om valgresultatet. Så viktig at man kjempet side om side militært med styrker som har gjennomført bestialske massedrap på sivilbefolkningen og som gikk fra hus til hus i Abidjan og drepte sivile. FN-styrkene bombet presidentpalasset, de bombet et kjøpesenter og drepte hundrevis av sivile med det mål å gjennomføre et regimeskifte i Elfenbenskysten. Dette på tross av at FNs mandat i Elfenbenskysten kun var å beskytte sivilbefolkningen.

Frankrike er seierherren

Frankrike lot riktignok Ouattaras rebellsoldater posere sammen med den arresterte, men det er ingen tvil om at seierherren i denne krigen er den gamle kolonimakten, Frankrike. Det ville gitt et riktigere bilde om franske spesialsoldater hadde posert sammen med Laurent Gbagbo og hans kone Simone. Allassane Ouattara, som har vært en nær personlig venn av Nikolas Sarkozy siden han som borgermester viet ham i 1991, presenteres riktignok som seierherren i denne konflikten, men det er høy sannsynlighet for at mandagens begivenheter har vært feiret vel så mye i Paris som i Abidjan. Unntaket i Abidjan kan være Hotel Golf, den franske militærbasen og FNs hovedkvarter i Abidjan.

Frankrike har gjennom svært mange år arbeidet hardt for å få Allassane Ouattara innsatt som president i Elfenbenskysten. Sist franske styrker forsøkte å få Ouattara innsatt som president, var i forbindelse med det mislykte statskuppet i 2002. Da hadde Ouattara og general Guie inngått en allianse med Frankrike om å ta makten i et overraskende kupp over natten i november 2002. Men den beskjedne vaktstyrken klarte å forsvare presidentpalasset, i alt omkring 300 ble drept den natten, inkludert general Guie. Ouattara søkte tilflukt i den tyske ambassaden og klarte etter hvert å komme seg over til den franske ambassaden hvor han oppholdt seg i flere måneder før franske styrker hjalp ham ut av landet. Det har ikke vært noe rettsoppgjør etter at Ouattara deltok i dette mislykkede statskuppet. I ethvert annet europeisk land ville en politiker som forsøkte å gjennomføre statskupp måtte stå rettslig til ansvar for sine handlinger. Fra hovedaktør i statskupp, til massemord og nedbrenning av tolv landsbyer – til den internasjonalt anerkjente presidenten i Elfenbenskysten som nå snarest vil forsøke å få stilt Gbagbo for retten.

Bakgrunn for konflikten

Krigen i perioden 2002–2005 startet umiddelbart etter at president Gbagbo valgte å utfordre Frankrikes totale kontroll over ivoriansk økonomi. Siden 1960, da Frankrike lot Elfenbenskysten få sin selvstendighet, hadde det eksistert et eget kontor på presidents kontor med ansvar for å tildele statlige oppdrag og kontrakter. En egen direktør fra Paris hadde bestyrt dette kontoret i 42 år da president Gbagbo besluttet å legge det ned i 2002. Like etterpå brøt krigen løs fra nord med 2–3000 rebeller utstyrt med franske våpen fra treningsleire i Burkina Faso. Gbagbo ønsket å lyse ut alle statlige kontrakter på anbud. Laurent Gbagbo var i utgangspunktet historieprofessor og sosialist og han hadde kjempet for demokrati og flerpartistat i hele sitt politiske liv. Han måtte betale for dette med å bli forfulgt og også med å bli kastet i fengsel. Det er ingen uenighet om at Laurent Gbagbo har spilt en meget viktig rolle i det å skape et flerparti-system i Elfenbenskysten. Hans kone, Simone, var leder av den marxistiske fagforeningen, og fagforeningsarbeid var basen for dette parets politiske virksomhet. Kampen mot Frankrikes fortsatte kolonistyre på det økonomiske området har alltid vært viktig for Gbagbo, og dette var også bakgrunnen for at han ønsket at tyske, spanske, kanadiske og amerikanske selskaper burde få konkurrere med franske selskaper om de statlige kontraktene for strøm, vann, veier, olje og gass og ikke minst kakao. Dette oppfattet Frankrike som brudd på avtaler som ivorianske ledere ble tvunget til å signere da Frankrike avsluttet kolonistyret. Frankrike var også garantisten militært for Elfenbenskystens sikkerhet. Franske styrker foretok seg ikke noe som helst da Elfenbenskysten ble angrepet fra nord i 2002. Frankrike arbeidet isteden aktivt for at Ouattara skulle lykkes med sitt militærkuppforsøk i 2004. Da Sikkerhetsrådet etter dette behandlet saken, fikk Frankrike oppdraget med å gjenskape ro og orden, og skape fred i Elfenbenskysten. En konflikt og uro som Frankrike i høy grad hadde vært med å skape selv. Det å skape fred bestod i skyte vilt inn i massedemonstrasjoner av ubevæpnete sivile. Franske styrker drepte over 50 sivile ved å skyte inn i en fredelig demonstrasjon av fagforeninger, ungdomsorganisasjoner og menigheter. Mange hundre ivorianere marsjerte i gatene og sang da de ble truffet av franske kuler. Frankrike tvang Gbagbo til å fjerne halve sin regjering inkludert statsministeren, og ta inn Ouattaras rebeller i regjeringen. Rebellene, forces nouvelles, beholdt likevel kontrollen i nord. Før valget i fjor høst signerte Ouattara på at rebellene skulle avvæpnes to måneder før valget, men dette skjedde ikke.

FNs rolle knyttet til valget i Elfenbenskysten bør granskes

Da jeg besøkte Abidjan 16.–18. januar i år, møtte jeg presidenten i Grunnlovsrådet, Paul Yao N’Dré, som kunne fortelle følgende historie: 2. desember, fem dager etter valget ble han kontaktet at FNs øverste representant i Elfenbenskysten, sørkoreaneren Choi. Choi ønsket å møte N’Dré alene, noe som ble imøtekommet – på tross av at det var i strid med reglene for rådet. Choi uttrykte da sin bekymring over alt valgfusket, særlig i nord, og kalte valgene kaotiske. Han mente at det ville være svært vanskelig å beslutte at Gbagbo vant valget, fordi det kunne føre til borgerkrig. Dette kunne FN bli holdt medansvarlige for, og det kunne endog føre til at Choi kunne miste jobben sin. Choi foreslo derfor at Ouattara burde utropes til vinner av valget. President N’Dré ønsket ikke å ta stilling til dette før Grunnlovsrådet formelt hadde fått behandlet rapporten fra den nasjonale valgkommisjonen. Det ble avtalt at Choi skulle ringe dagen etter. Istedenfor å motta en telefon som avtalt, fikk N’Dré se på TV at valgkommisjonens leder, tidligere utenriksminister Youssouf Bakayoko, ankom Golf Hotell, Ouattaras hovedkvarter, mellom Frankrikes og USAs ambassadører og erklærte Ouattara som vinner av valget. Denne erklæringen var i strid med loven, som helt tydelig sier at valgkommisjonens konklusjon skal treffes i et møte hvor samtlige 31 medlemmer av kommisjonen kan drøfte saken og treffe en felles beslutning. Det er dessuten grunnlovsrådet som treffer den endelige konklusjonen – særlig i en situasjon med mange påstander om valgfusk. Like etterpå kunne FNs representant, Choi, erklære at Ouattara var vinneren, og han la til at denne konklusjonen var udiskutabel.

Etter min mening er dette den første og alvorligste feilen FN gjør i forbindelse med valgene. FN burde ha ventet til de nasjonale institusjonene hadde fått sjansen til å fullføre valgprosessen før noen konklusjon ble trukket. Jeg har mange ganger vært observatør ved valg i ulike medlemsland i Europarådet, og det kan sies med sikkerhet at dersom en nasjonal valgkommisjon hadde opptrådt på tvers av loven, ville aldri Europarådet ha anbefalt valget godkjent.

Svært mye av valgfusket var godt kjent av FN, men man valgte å neglisjere det. Det faktum at Ouattaras rebellstyrker stod for mye av gjennomføringen av valget i nord, ville i seg selv være nok til å sette hele valgresultatet til side. Den signerte avtalen om at styrkene skulle være ferdig avvæpnet to måneder før valget uten at dette ble fulgt opp, forsterker dette synet. I andre valgomgang skjedde noe av det mest alvorlige fusket. La oss ta ett eksempel: I Bouake ble det registrert at 48 301 stemte ved valget. På tross av dette fikk Ouattara ifølge det samme skjemaet hele 136 943 stemmer her. Dette gir bare en liten indikasjon på hvilket valgfusk vi står overfor. På svært mange av skjemaene som ble fylt ut ved hvert valglokale, er Laurent Gbagbo i annen valgomgang for sikkerhets skyld ført opp med null stemmer. Ouattara føres opp med flere stemmer enn det er velgere.

FN godkjente dette valget uten å stille noen flere spørsmål – og uten å vente på Grunnlovsrådets behandling av valget. Kan det tenkes at FN kunne ha gjort noe lignende i USA, den gangen dragkampen foregikk mellom George Bush og Al Gore om hvem som hadde vunnet? Det er faktisk helt utenkelig, men i Elfenbenskysten blir det åpenbart sett på som helt naturlig. Og FNs godkjenningsstempel på valget har siden gitt grunnlag for at regjeringer og media over hele verden har kunnet referere til «den internasjonalt anerkjente presidenten i Elfenbenskysten, Allassane Ouattara» osv. De fleste land er vant til å stole på FN.

FN var klar over at Gbagbo var lite interessert i eiendom og penger, og det var ikke mulig å produsere historier om hans utenlandsformue. Hva gjør man da? Hva med å fremstille ham som en despot som dreper sin egen befolkning? FN var i den krisen som oppstod etter valget, svært aktive i å spre rykter om massegraver som følge av at Gbagbos sikkerhetsstyrker skulle ha forgrepet seg mot sivilbefolkningen. Rykter i Abidjan ble til fakta når FNs høykommissær for menneskeretter i Genève skulle presentere rapportene for verdenspressen. Dette førte til førstesideoppslag i International Herald Tribune om at «A third massgrave reported in Ivory Coast» hvorpå høykommissær Pilay uttrykte forferdelse over at Gbagbos styrker stanset FN-biler, angivelig på vei til massegraven. Hun ble muligens ikke informert om at FN-biler innimellom ble rapport å fungere som transportpool for Ouattaras rebellstyrker. Da jeg møtte FNs menneskerettansvarlig i Abidjan i januar, innrømmet han at historien i International Herald Tribune kun var et rykte, men at høykommissæren dessverre presenterte det som et faktum. Da FN ble tilbudt fritt leide for å finne massegravene, ble det takket nei. Like fullt forsøkte FN i Abidjan å dele ansvaret for massakren i Duekaue på Gbagbo og Ouattara ved å si at Gbagbos styrker først drepte 110, hvorpå Ouattaras styrker drepte 220. Men på FNs hjemmeside kunne man lese at Ouattaras rebeller hadde drept 800 i Duekaue. De FN-ansatte som har vært aktive i virksomhet med å påføre Gbagbo et karakterdrap, bør stilles til ansvar for dette.

Vedrørende utenlandsformue: Sikkerhetsrådet vedtok i slutten av mars at Ggabgos utenlandsformue skulle sperres og alle bankkonti fryses. Det viste seg at det eksisterte en bankkonto i USA disponert av Gbagbos datter, som studerer i USA. Disponibelt på konto var 400 dollar. Det kom selvsagt ikke i avisen, men hele verden kunne lese om utenlandsformuen hans da Sikkerhetsrådet, antagelig på anmodning fra Frankrike, vedtok å stenge Gbagbos adgang til formuen sin.

FNs direkte krigføring, skyting av raketter mot presidentpalasset fra FN-helikoptre samt angrep på tunge våpen, reiser spørsmålet: Har FN mandat til å bruke krigsmakt for å løse opp i uenighet om et valg? Eller måtte FN bruke våpenmakt for å følge opp Chois beslutning om at Ouattara vant valget? FNs mandat bør først og fremst være dialog, beskyttelse av sivile og fredsskapende virksomhet.

Norges rolle bør drøftes

Den rød-grønne regjeringen – i dette tilfellet med Erik Solheim i spissen – har skrevet diplomatisk historie ved å anerkjenne en presidentkandidat som president før de nasjonale institusjonene hadde behandlet valgresultatet i henhold til loven. Siden Utenriksdepartementet ble etablert for 106 år siden, har det aldri skjedd. Man må undre seg over et slikt hastverk. Enda mer forunderlig var Solheims uttalelse tidlig i januar om at Norge var åpen for å sende militære styrker for å få innsatt Ouattara som president i Elfenbenskysten. Hadde det ikke vært en bedre ide å be en uavhengig kommisjon om å gjennomgå de omkring 20 000 utfylte skjemaene fra samtlige valglokaler for å undersøke hvor omfattende valgfusket var? Kommisjonen kunne ha bestått av internasjonale valgeksperter, dommere fra internasjonale domstoler, representanter for internasjonale organisasjoner og for de to kandidatene. Hverken Frankrike eller Ouattara ønsket noen slik gjennomgang – og da ser det ut til at fredsnasjonen Norge ikke så noen grunn til å forsøke å få til dette. Man kan bare undre seg over hvorfor det såkalt «internasjonale samfunn» har så mye mer tro på militære midler enn dialog og gjennomgang av dokumenter. Det kunne vel neppe ha skadet å forsøke i hvert fall. President Joseph Kabila sa nei takk til FN-observatører ved valget i Kongo. Burde Norge truet med å sende militære styrker dit? Vi hørte ingen slike trusler.

Norge protesterte ikke på at Frankrike og FN kjempet side om side med rebellene som voldtok tyve kvinner og myrdet kanskje opp mot 2000 sivile. Russland og Kina protesterte, og det er leit å tenke på at disse to diktaturene tenker bedre og mer prinsipielt enn den rød-grønne regjeringen i Norge om hvilken rolle FN skal ha knyttet til gjennomføringen av et valg.

Frankrike har lykkes med sin langsiktige strategi: fortsatt kontroll over olje og gass og statlige kontrakter forøvrig. Det er sterkt beklagelig, men Ouattara overtok som president uten å ha den nødvendige legitimitet ved at de nasjonale institusjonene hadde gjennomført valgprosessen i henhold til loven. Isteden var det «det internasjonale samfunn» – hvem nå det er – som besluttet at Ouattara skulle overta som president. Frankrike hadde arbeidet hardt for å få dette til helt siden det mislykkede statskuppet i 2002. Hvordan kunne Norge støtte en slik illegitim prosess? Verre blir det når man ser hvordan Ouattara nå setter inn nøkkelpersonell fra Burkina Faso i sentrale stillinger i politiet og forsvaret. I månedsvis har hans rebeller fått herje fritt, gå fra hus til hus og drepe tilhengere av Gbagbo. FN-styrkene, har sett på dette uten å gripe inn. FNs menneskerettsavdeling har forsåvidt dokumentert det som skjer som alvorlige brudd på menneskerettene, men FN-styrkene har passivt latt Ouattaras rebeller gjennomføre massakre etter massakre uten å gjøre noe. Hva gjør man når terroristen fremstår i uniformen til soldaten som skal beskytte? Landets nye sikkerhetsstyrker, Ouattaras rebeller, dukker opp i en landsby. Hvor skal landsbybefolkningen vende seg når soldatene systematisk begynner å skyte på alle som ikke rekker å løpe inn i skogen for å gjemme seg. FN regner nå med at 3000 er drept som følge av konflikten som eskalerte etter at Gbagbo var arrestert.

I det franske miljøet i Abidjan ble det feiret allerede i oktober 2010 at Ouattara kom til å vinne valget i slutten av november. Det var allerede besluttet etter at forberedelsene hadde pågått i flere år. Franske krigsskip lå klare, og den franske Licornebasen i Abidjan var i høy beredskap. Og gjennomføringen av denne beslutningen fikk sterk støtte fra Erik Solheim og den norske regjeringen.

I noen land har Norge gitt betydelig økonomisk støtte for å utvikle systemer med registrering av befolkningen, utstedelse av ID-kort og investeringer i infrastruktur for å gjennomføre valg. I Elfenbenskysten fikk de norsk-støttede rebellstyrkene – etter at Ouattara overtok som president – gå løs på nasjonalarkivet og folkeregisteret, og ødelegge kartoteket over ivorianske borgere uten at noen protesterte. Hvorfor protesterte ikke Norge? Dette er klassisk i en okkupasjonskrig, og nøyaktig det samme skjedde i Bosnia i sin tid. Hvem som har ivoriansk statsborgerskap, er ikke lenger så viktig. Ouattaras gamle visjon om å samle «Øvre Volta» og «Nedre Volta» er kommet betydelig nærmere. Demokrati, rettsstatens prinsipper og nasjonal samhørighet synes fjernere enn på lenge.

Ouattara bodde i flere måneder sammen med hundrevis av rebeller, som utførte massakrer både før og etter arrestasjonen på Gbagbo, på Hotel Golf. Erik Solheim besluttet å betale deler av denne hotellregningen for Ouattara. Med tanke på at Ouattara er en av Afrikas rikeste menn etter plyndringen av Elfenbenskystens statskasse sist han var statsminister, kan det fremstå som en underlig prioritering av norske bistandsmidler. Smålig var det også av Ouattara at da Erik Solheim kom på besøk til ham like etter at han overtok som president, var det ingen takk å få for dette, og Ouattara ville ikke en gang ta imot gjesten han hadde invitert til presidentpalasset. Erik Solheim måtte returnere til Norge uten å ha truffet vinneren av presidentvalget i Elfenbenskysten, Allassane Ouattara.