Monopolkapitalen truer familien
Av G.H.
Ingen analyse av kvinnens stilling under monopolkapitalismen kan bli fullstendig uten en analyse av hennes stilling i familien. For innafor familien har kvinnene tradisjonelt blitt undertrykt både økonomisk og sosialt, politisk og seksuelt. Hensikten med denne artikkelen er å vise hvorfor familien kan virke som et slikt redskap, og samtidig vise at det ikke er familieformen i seg selv – varig forhold mellom mann og kvinne og felles barn – som bidrar til å undertrykke kvinnene.
Hvis familien som sådan hadde vært en hindring for frigjøring av kvinnene, måtte det bety at kvinnene i dag måtte stille paroler om å oppløse familien og finne andre familieformer, og at en sosialistisk revolusjon måtte ta sikte på å tilintetgjøre familien sammen med den private eiendommen. Derfor er spørsmålet om familien et spørsmål som ikke bare har betydning for kvinnekampen, men også for revolusjonen.
Denne artikkelen er ment som en opptakt til en diskusjon blant revolusjonære og progressive om familiespørsmål. En viktig begrensning må imidlertid straks understrekes. Vi har her ikke tatt opp noen virkelig analyse av forholdet mellom foreldre og barn.
Grunnlaget for den borgerlige familien er den private eiendomsretten. Engels beskriver det han kaller det klassiske monogamiet (1) slik:
«Monogamiet oppsto ved at større rikdommer ble konsentrert på en hånd, nemlig mannens – og av trang til å la disse rikdommene gå i arv til mannens barn og ingen andres. For å oppnå dette var det nødvendig med monogami fra kvinnenes side, ikke fra mannens, slik at dette kvinnenes monogami ikke på noen måte sto i veien for mannens åpenlyse eller tilslørte polygami.» (2)
Dette impliserer to ting:
For det første at den borgerlige familien er et middel til å undertrykke kvinnene.
For det andre at det materielle grunnlaget for den borgerlige familien ikke er til stede i samfunnssystem eller klasser der den private eiendommen ikke eksisterer, eller der det ikke finnes eiendom.
I et klassesamfunn som vårt er derfor en familie noe annet i den herskende klassen enn i de undertrykte klassene, fordi utgangspunktet for familiene er forskjellig.
Penger og ekteskap
Storborgerskapets og monopolborgerskapets familie er basert på å bevare og styrke den private eiendommen. Selv om kjøp og salg og økonomiske transaksjoner i forbindelse med ekteskap ikke er like åpenlyse i dag som tidligere, så taler oversikten over hvem som gifter seg med hvem i storborgerlige rekker likevel et språk som er tydelig nok. Storborgerskapets sønner og døtre treffer riktignok stort sett hverandre, og det spiller naturligvis inn på hvem de gifter seg med. Men bak ekteskapene ligger i aller høyeste grad også storborgerskapets økonomiske, strategiske perspektiver: sikre mest mulig eiendom og mest mulig økonomisk kontroll i egne hender, i egen familie. Så får eventuelle andre behov heller tilfredsstilles på andre måter – ved elskerinner og konebytte.
I arbeiderklassen og det arbeidende folket finnes det ikke noe grunnlag for en familie basert på storborgerskapets premisser: vern om egen eiendom gjennom undertrykking av kvinnene. Hva slags familie er det så grunnlag for i de utbyttede klassene? Engels diskuterer om hele grunnlaget for monogamiet vil falle bort når de økonomiske årsakene som det opprinnelig var basert på, forsvinner:
«Siden monogamiet oppsto av økonomiske årsaker, kommer det så til å forsvinne når disse årsaker forsvinner? En kunne med rette svare: så langt fra å forsvinne, kommer det da først snarere til å bli virkeliggjort fullt ut (…) Prostitusjonen forsvinner. Monogamiet, i stedet for å gå under, blir endelig en virkelighet – også for mennene. (…) Her trer et nytt moment i virksomhet, et moment som i den tiden da monogamiet utformet seg, i høyden eksisterte som en kime: den individuelle kjønnskjærligheten.» (3)
Framveksten av den individuelle kjønnskjærligheten beskriver Engels som det største moralske framskrittet i monogamiets utvikling. Samtidig viser han at så lenge denne kjærligheten har eksistert i historien, har den alltid eksistert som en motsetning til det opprinnelige monogamiet, alltid i strid med ekteskap som har vært basert på å bevare eiendom. Individuell kjønnskjærlighet finner han enten som illegale forhold i overklassen, eller som forhold mellom menn og kvinner i undertrykte klasser. Derfor er det bare en endring i eiendomsforholdene som kan gi kjærligheten muligheter til å utfolde seg fritt:
«Faller nå også de økonomiske hensynene vekk, de som har gjort at kvinnene fant seg i mennenes vanemessige utroskap – altså bekymringer for sin egen eksistens og enda mer for barnas framtid – så vil den likestilling som kvinnene dermed har oppnådd, etter all erfaring hittil å dømme i uendelig mye sterkere grad virke slik at mennene virkelig blir monogame, enn slik at kvinnene skulle bli polyandriske. (4)» (5)
Utfra dette blir utgangspunktet for familier i arbeiderklassen og i det arbeidende folket et helt annet enn for storborgerskapets familier. Grunnen til at unge fra de utbyttete klassene gifter seg, er stort sett at de er glade i hverandre og ønsker å ha barn sammen. Engels sier da også om ekteskapet i arbeiderklassen:
«Virkelig regel i forholdet til kvinne blir kjønnskjærligheten og kan den bare bli hos de undertrykte klasser, altså i vår tid blant proletariatet.»
Kvinnens økonomiske avhengighet
Samtidig er det viktig å være klar over to faktorer som legger et viktig grunnlag for undertrykkelse av kvinnen innafor proletariatets ekteskap under monopolkapitalismen.
For det første hennes sedvanlig avhengighet av mannens inntekt for å fø familien. Som regel er mannen enten «hovedforsørger» eller «eneforsørger» økonomisk sett. De kraftige lønnsforskjellene mellom menn og kvinner i yrkeslivet bidrar til å opprettholde dette. I storbyene går det rett og slett ikke an å leve av en arbeiderkvinnes lønn som eneste familieinntekt. Selv med et sjølstendig yrke blir kvinnens inntekt bare et «supplement» til mannens. Hundretusener av norske kvinner har bittert fått erfare hvor ydmykende denne økonomiske avhengigheten føles i de mange tilfeller der mannen også benytter sin posisjon til å ta alle viktige økonomiske avgjørelser sjøl, mens kona velvilligst får husholdnings– og lommepenger!
At dette skjer – og at mange kvinner til og med aksepterer sin underkuete rolle – skyldes den andre faktoren vi vil trekke fram: Storborgerskapets reaksjonære ideologiske innflytelse på arbeidsfolkets syn på ekteskap, familieliv og kjønnsroller.
Storborgerskapets ideologiske innflytelse
Jeg vil trekke fram endel typiske trekk ved denne ideologien:
– forholdet mellom mann og kvinne er basert på kjøp/salg–relasjoner. Man har visse kvaliteter, bra utseende, vakker kropp, godt humør, god utdannelse, høy stilling, god inntekt, som kan gi et visst utbytte på ekteskapsmarkedet. Særlig er dette tydelig når det gjelder kvinnen, fordi hun samtidig er gjort til gjenstand for masseproduksjon av monopolkapitalen gjennom reklame, film og pornografi. Men det gjelder også mennene.
– især for kvinnene blir ekteskapet og familien satt opp som det enestemålet som det virkelig er verdt å satse noe på. Uansett hva en når gjennomutdannelse, yrke, politikk, så er man ikke en virkelig KVINNE før man har giftet seg. Ugifte kvinner har et litt tragisk og litt komisk skjær over seg. Gammel jomfru og peppermø er grusomme ord for de fleste kvinner. En gammel ungkar kan på den annen side være ganske tiltrekkende. Kvinner blir gift, mens menn gifter seg.
– for å gjøre et godt kjøp på ekteskapsmarkedet, kan det nok være nødvendig med en viss grad av kamp for å øke eget utbytte. Det kan kreve både dristighet, fantasi og utholdenhet å få tak i nettopp den en er ute etter. Men når så målet er nådd og ekteskap inngått, så er det slutt på all kamp. Familien er den havnen som skal gi lunhet og trygghet og kjærlighet for resten av livet. Denne havnen er en fredet plett, en idyll. Alle former for kamp som oppstår innafor familiens rammer, mellom ektefeller og mellom barn og foreldre, er tegn på nederlag. Kamp betyr krangel, intriger, sjalusi, skilsmisse. En lykkelig familie er idyllisk og problemfri.
– den borgerlige familien skiller også skarpt mellom menn og kvinners funksjon innafor familien. Undertrykkinga av kvinnene i familien har sin ideologiske overbygging.
Kvinnen er den som holder hjemmet sammen følelsesmessig. Hun står for de viktigste oppgavene i hjemmet og har hovedansvaret for barneoppdragelse på grunn av «naturlige» anlegg og interesser. Hun elsker mann og barn passivt og betingelsesløst fordi de er avhengige av henne. Hun stiller ingen krav og ofrer seg mer enn gjerne, men er likevel den som – litt karikert – har makten i familien på grunn av intuisjon og kvinnelist.
Mannen er den som sørger for det materielle grunnlaget for familien, også på grunn av «naturlige» anlegg og interesser. Han er den som representerer familien utad, den som tar ansvar og stiller krav til barneoppdragelsen. Han er den som skiller mellom rett og galt i alle viktige saker, han er den som straffer og tar politiske avgjørelser.
Hensikten
I den storborgerlige familie er denne ideologien nødvendig for a undertrykke kvinnen og verne om den private eiendommen. Men borgerskapet har også interesser av at familiene i arbeiderklassen og det arbeidende folket er bygget opp etter borgerlig mønster og preget av borgerlige ideer.
For borgerskapet har en «borgerliggjort» familie i det arbeidende folket en rekke viktige funksjoner:
– Den fungerer som en bærer av reaksjonær ideologi, især gjennomkvinnene som er spesielt undertrykt og i tillegg er satt utafor den samfunnsmessige produksjonen.
– Den fungerer som en hensiktsmessig enhet for å sikre mobil arbeidskraft. Jo mere båndene med slekt og lokalmiljø løses opp, jo lettere er det – både økonomisk og ideologisk – å få folk til å flytte dit kapitalen trenger dem.
– Den fungerer som en hensiktsmessig konsumeringsenhet. Når en familie på tre eller fire utgjør en enhet som er strengt avgrenset fra alle mennesker som bor omkring, må det kjøpes inn egen vaskemaskin, eget TV, egen komfyr og støvsuger, selv om de 3–4 ikke er i stand til å utnytte alle disse tingene fullt ut. Hvis flere familier gikk sammen om slike kapitalinvesteringer, ville det gå ut over kapitalistenes marked og true profitten.
– Den sikrer at en hel masse samfunnsnødvendig arbeid utføres uten at herskerklassen må betale lønn for det. Alt det arbeidet som kvinnene utfører i hjemmet er gratis.
– Den sikrer at monopolkapitalen kan ha en reservearme av arbeidskraft i de hjemmeværende kvinnene. Kvinner trekkes ut av hjemmet når de trengs i produksjonen, og de kan uten omkostninger og ubehagelige statistikker sendes tilbake til kjøkkenet når det ikke er bruk for dem mer.
– Og endelig: den svekker proletariatets politiske kampkraft. Monopolkapitalen håper på kvinnene som en reserve for reaksjonen, fiendtlig innstilt overfor mannens faglige og politiske kamp, likegyldig og passiv overfor sin egen undertrykte situasjon. I streiker har kapitalistene av og til klart å få mobilisert kvinnene til anti–streikeagitasjon gjennom å utnytte en kortsiktig vanskelig situasjon for husholdningsøkonomien. Kvinner som sjøl tar opp kampen for egne krav – og som i klassekampen står sammen med sine mannlige kamerater – er en strategisk trussel for monopolkapitalens klassediktatur.
Kjærlighetens materielle kår
Utgangspunktet for ekteskap i arbeiderklassen og det arbeidende folket, er oftest kjærlighet. Men vilkårene for en familie bygget på kjærlighet er heller dårlige i det monopolkapitalistiske samfunnet. Den stadig økende skilsmisseprosenten taler et tydelig nok språk om det. Selv om det er mange ulikeforhold som teller inn ved en skilsmisse, og selv som mange skilsmissene kan være både riktige og nødvendige, så er de utvilsomt også et resultat av at de ytre vilkårene for familien blir stadig verre. Monopolkapitalens økonomiske politikk betyr økt utbytting av folket, men det truer også folkets familier med oppløsning.
Strukturrasjonaliseringa betyr at stadig flere får lengre og lengre reiser til arbeidsplassen. I 1968 var det 67 000 pendlere i Oslo, det vil si arbeidere som må krysse kommunegrensen for å komme fra hjemmet til arbeidsplassen. Dette tallet tilsvarer hver fjerde arbeider i Oslo. Fra Nord–Odalen alene kommer omlag 1000 pendlere, ca. 800 av dem er ukependlere, resten dagpendlere. De fleste bortearbeiderne i Nord–Odal må opp før klokka fire for å nå fram til jobben i tide. Bussen går klokka 4.30 og er tilbake klokka 18.30.
At 67 000 pendlere plutselig skulle ta med seg familien sin og flytte inn til Oslo, er en umulighet. Det ville bety at Oslo måtte skaffe 67 000 nye boliger, skoler for ca. 100 000 nye barn, osv. På den andre siden er arbeidsløsheten i distriktene stor, og stadig flere arbeidsplasser raderes ut av strukturrasjonaliseringa. Dette betyr at for et økende antall arbeidsfolk er det ikke mulig å leve et normalt familieliv i vårt samfunn.
For familier i tettsteder og drabantbyer er situasjonen ofte ikke stort bedre. Selv om en arbeider kan ha arbeidsplassen sin innafor Oslos grenser, kan han ha en reisetid på flere timer. I tillegg kommer at leveomkostningene i tettstedene er så store, at det for flere og flere familier blir nødvendig med dobbeltarbeid for å få endene til møtes. Allment er det selvsagt bra at kvinner kommer ut i produksjonen. Men når det ikke finnes noen mulighet for forsvarlig barnepass, betyr det samtidig en trussel mot familien fordi mann og kone blir tvunget til å arbeide og passe barn på skift. Monopolkapitalen tjener selvsagt mye på å slippe å bygge barnehager, men alle de familiene som bare får sjanse til å være sammen ved ukeslutt, er ikke tjent med dette. De slites ut av dobbeltarbeid, som i tillegg til stadig hardere tempo på arbeidsplassen langsomt tapper dem for alt overskudd. Kjærlighet, kontakt med ungene, krever mentale og fysiske ressurser som lett blir borte når arbeidspresset blir for hardt.
Dyrtida er i dag en trussel mot alle arbeiderfamiliers økonomi. Økende priser på dagligvarer og især på boliger har ført til at en stor del av lønnstakerne med gjennomsnittsinntekt må ta ekstrajobb eller søke offentlig stønad for å klare utgiftene. Denne dyrtida skjerper naturlig nok lett motsigelsene innafor familiene: «når krybba er tom bites hestene». Daglige diskusjoner om hvordan pengene skal holde til neste lønningsdag, krangler om kroner og øre, tærer på det mest «harmoniske» forhold. Ofte er det kvinnene som opplever dette mest direkte. De kjøper ofte inn dagligvarene – og opplever det ofte som sitt eget personlige nederlag når behovene er store og pungen tom.
Reaksjonær kultur
Monopolkapitalens kultur framstiller kvinnene som mindreverdige avlsdyr. De mest groteske utslagene av dette finner vi i pornografien, men slikt gjennomsyrer også all den øvrige kommersielle kulturen: popmusikk, reklame, ukeblader, dagsaviser, tegneserier, film. Resultatet av dette reaksjonære kvinnesynet er at respekten for kvinnene systematisk blir undergravet. Det fører til at familier som i utgangspunktet bygget på at en gutt og ei jente varglade i hverandre, undermineres av borgerskapets stadige pukking på kvinnensom mindreverdig og underlegen. Kvinner som ikke lenger er «unge og faste i kjøttet», har i kapitalistenes reklame ingen verdi. Massevis av menn, også innafor arbeiderklassen og det arbeidende folket, har et avstumpet syn på kvinner, også på de kvinnene de selv er gift med. I mange familier blir kvinnene grovt undertrykket, ikke først og fremst fordi mennene har utbytte av det, men fordi de har et føydalt syn på kvinner.
En slik ideologi har på lengre sikt som konsekvens av enheten i familien undermineres og at opprinnelig kjærlighet vendes om til fiendtlighet.
Kommunistenes mål
Kommunistenes strategiske mål må være en familie bygget på kjærlighet og likeverd mellom kvinne og mann og mellom foreldre og barn. Det betyr at vi må slåss for en demokratisk familie der det både finnes materielle muligheter og ideologisk grunnlag for kjærlighet og likeverd. Kamp for en slik familie er i siste omgang en kamp for en sosialistisk revolusjon. Revolusjonen vil sikre det økonomiske grunnlaget for likestilling mellom mann og kvinne, og den vil sikre en statsmakt – proletariatets diktatur – som kan fremme familiedemokratiet gjennom opplysning og undervisning.
På den andre siden vil den borgerlige ideologien ikke automatisk knekkes av en sosialistisk revolusjon. Enver Hoxha sier om den albanske familien etter revolusjonen:
«Kvinnene har i vårt samfunn alle rettigheter … Men hva skjer i det daglige liv? …hun tåler mer av sin mann enn han av henne. Vi kan komme med all verdens forklaringer på det, men vil glemmer en, vane, tradisjon. Nemlig den at kvinnen er redd for skilsmisse, og at hun om hun blir skilt, automatiskhavner blant de kvinner som ikke finner noen mann å gifte seg med. Oftestforetrekker han yngre kvinner. Dette er en av de mange grunnene – en viktiggrunn – til at kvinner uten å være klar over det, ubevisst, uten å tenke over det, underkaster seg sin skjebne. Det står ikke skrevet noe sted, men det er vanskelig å avskaffe. Vi har mye arbeid foran oss.»
Den borgerlige ideologien gjør også familiene i det arbeidende folket til bærere av reaksjonær ideologi både før og etter revolusjonen. Og kampen mot de borgerlige ideene er lang og seig og vil vare i mange årtier også i det sosialistiske samfunnet.
Kampen for familiedemokrati i dag
Under monopolkapitalismen er det ikke mulig å skape noen varig økonomisk og politisk basis for et virkelig familiedemokrati. Så lenge minsten i arbeiderfamiliene må selge arbeidskrafta si på kapitalens egne premisser, så lenge kvinnene i det arbeidende folket er en reservearme av arbeidskraft, vil familiens økonomiske og sosiale kår være truet.
Sjølsagt finnes det familier blant ulike grupper av sjølstendige, høyere lønnstakere osv. som har en trygg økonomisk stilling, gunstig arbeidssituasjon og som derfor kan oppnå mye med hensyn til likestilling alt nå. Men dette vil være unntak. Marxist–leninistenes politikk må ta sitt utgangspunkt i den situasjonen de fleste arbeiderfamilier i dag står i; med deres økonomiske og sosiale problemer, med deres kjønnsroller og påvirkning fra borgerlig ideologi.
Monopolkapitalens system truer arbeidsfolks familier på en rekke felter. En kamp for å forsvare familien må derfor rette seg mot monopolkapitalen. Krav
om flere barnehager, om arbeidsplasser i distriktene, om bedre bomiljøer, mot dyrtida, er også krav som det er riktig å stille for å forhindre at familiene oppløses. I tillegg må vi stille offensive krav om servicetilbud som gjør det mulig å kombinere deltakelse i produksjonen med å ha familie både for mann og kvinne. Vi må kreve at 8 timers dagen blir en realitet! Vi må kreve at det ikke skal betales noen form for moms på dagligvarer, fordi moms er en form for skattelegging som særlig rammer familier.
Samtidig er kamp for å forsvare familien også en kamp mot den borgerlige ideologien. Ved siden av den materielle forverringa er denne ideologien den største trusselen mot familien, fordi den systematisk undergraver kjærligheten mellom mann og kvinne. Dette krever at den reaksjonære ideologien blir avslørt i alle sine utslag, men det krever også en ny proletær ideologi om familien. Vi må diskutere oss fram til nye teser om hva som skal væregrunnlaget og hva som skal være drivkraften i de familiene vi ønsker å bygge opp. Det følgende er bare endel foreløpige punkter i en slik ideologi:
Kjærlighet: enhet og kamp
Det å være glad i et menneske kan spaltes opp i en rekke ulike elementer, det betyr at man i hovedsak samstemmer både seksuelt, sosialt, politisk, kulturelt. Det betyr at man har noenlunde samme holdning til hva man vil med livet, til de praktiske funksjonene som en familie skal ivareta, til unger som man har eller ønsker å ha sammen.
Selve grunnpilaren i forholdet mellom mann og kvinne er enhet, det som binder dem sammen må være sterkere enn det som skiller og splitter dem.
Samtidig er det klart at enheten i en familie ikke kan opprettholdes for enhver pris. En enhet som baserer seg på at viktige problemer ikke tas opp eller på at den sterkeste i en familie undertrykker den svakeste, er en enhet på borgerskapets premisser.
Kamp innafor familien er ikke et uttrykk for at familien er i ferd med å sprekke. Derimot er det både riktig og nødvendig at det ved siden av en grunnleggende enhet også er en stadig kamp, mellom mann og kvinne, mellomforeldre og barn. Kjærlighet er ikke en størrelse som detter ned fra himmelen og siden er der. Kjærlighet er ikke noe som holder seg uforandret i lang tid uten at vi behøver å bekymre oss om det. Dette er den borgerlige ideologiens oppfatning av kjærlighet. Det å være glad i et annet menneske baserer seg dels på en grunnleggende enhet, men det er også noe som utvikler seg gjennom kamp.
Lenin har uttrykt denne sammenhengen mellom enhet og kamp på følgende allmenne vis: «Motsigelsens enhet (sammenfall, identitet, likeverdighet) er betinget, temporær, forgjengelig, relativ. Kampen mellom motsigelser som, gjensidig utelukker hverandre er absolutt, akkurat som utviklingen, bevegelsen er absolutt».
– «Det finnes motsigelser i alle ting.» Dette er den dialektiske materialismens grunnlov. Det finnes også motsigelser i enhver familie til enhver tid. Der det ikke er motsigelser, er det heller ingen utvikling. Blir motsigelsene ikke løst, betyr det ikke stillstand, men tilbakegang for familien. Hvis en derimot er i stand til å ta opp motsigelsene og løse dem, vil familien og også kjærligheten komme opp på et høyere nivå. Målet i forholdet mellom mann og kvinne er ikke å bevare bekymringsløs nyforelskelse hele livet. Målet er ål øse stadig nye motsigelser og gjennom det kjempe seg fram til enhet og kjærlighet på et mye dypere, mer personlig og forpliktende nivå.
Uten en grunnleggende sympati mellom mann og kvinne, er det ikke mulig å holde familien sammen annet enn på et borgerlig grunnlag. Dersom den enheten som familien bygger på er så spinkel at den ikke tåler at motsigelsene trekkes fram i lyset, er det ikke lenger noe grunnlag å opprettholde familien på. En skilsmisse er ikke i og for seg noen katastrofe, det kan være både riktig og nødvendig at et forhold oppløses når en ikke er i stand til å løse de motsigelsene som er der, og oppnå ny enhet på et høyere nivå.
Likeverd
Familien må bygge på likverd mellom mann og kvinne. All undertrykking av kvinnene i familien undergraver og uthuler kjærligheten som er mellom dem. Monopolkapitalens kultur lærer både menn og kvinner opp til å fungere i forhold som er basert på at mannen undertrykker kvinnen, økonomisk, politisk, sosialt og seksuelt. Det kommer åpenlyst fram for eksempel gjennom arbeidsdelingen i huset, men det kommer også fram gjennom en rekke vaner og holdninger og reaksjoner som er ytterst vanskelige å avdekke.
For å bygge opp en familie på arbeiderklassen og det arbeidende folkets grunnlag, er det nødvendig å bekjempe alle utslag hos mannen som får ham til å undertrykke kvinnen, og alle utslag hos henne som får henne til å underkaste seg og finne seg i mannens undertrykking.
Familien – en revolusjonær kampenhet!
Å fremme kampen for demokrati, kjærlighet og likeverd innafor det arbeidende folkets familier bor være et mål for oss kommunister. Samtidig er det viktig å forstå at familien – hvis den enhetlig kjemper for å nå et slikt mål – sjøl vil kunne utvikles og styrkes som kampenhet for revolusjonen.
Hvis begge ektefeller har som sitt utgangspunkt å tjene arbeiderklassens kamp for sosialismen, vil de gjensidig kunne lette den andre ektefellens og barnas politiske arbeid. Politisk kamp krever tid og krefter. Hvis ikke slike ting skal splitte familien, føre til misnøye og skjerpete motsigelser, må familien som kollektiv ha som sitt strategiske mål å tjene folkets revolusjonære kamp. På ny vil det eneste holdbare grunnlaget være demokrati og likeverd.
En politisk aktiv mann – med ei kone som «tjener» den politiske kampen ved å «ta seg av hjemmet» – er bare føydal undertrykkelse i en «marxistisk» frakk. Like muligheter til politisk arbeid, enhet gjennom diskusjon om politiske oppgaver og familiearbeid, vil være grunnleggende trekk ved en familie som er gjennomsyret av en proletær, kommunistisk verdensanskuelse.
Forsvar familien
Hele monopolkapitalens system er familiefiendtlig. Derfor må strategien for en demokratisk familie være den sosialistiske revolusjonen. En strategi som går ut på å oppløse familien og i stedet bygge på såkalt «fri kjærlighet», må avvises av kommunister. Kvinnene skal ikke frigjøres fra familien, men innafor og i forholdet til den klassen som utbytter både henne og mannen. Så lengefrigjøringa av kvinnene ikke er fullført, vil familien også være en beskyttelse av kvinnene, både før og etter revolusjonen. I et samfunn der kvinner som er over den første ungdommen vrakes fordi hun ikke er «fast nok i kjøttet», vil oppløsning av familien også bety at den borgerlige kjøp/salg–innstillingen får florere ennå friere. I Albania, der kampen for frigjøring av kvinnene har foregått med statens hjelp i mange år, er situasjonen fremdeles den at mange kvinner er redde for å stå alene, som sitatet av Enver Hoxha tidligere i denne artikkelen viser. Både for disse kvinnene – og i ennå større grad for kvinnene i Norge i dag, ville oppløsning av familien bety en forverring. «Fri kjærlighet» i et samfunn der borgerskapets ideologi råder, vil bety den sterkestes rett til å undertrykke den svakere.
I dag vil en strategi som går ut på å oppløse familien i konsekvens fungere som en overbygging for monopolkapitalens familiefiendtlige politikk. Kamp for frigjøringa av kvinnene må også være en kamp for frigjøringa av familien. Vårt langsiktige mål må være å kjempe fram et nytt menneske som er i stand til å bygge opp et forhold som er basert på kjærlighet og likeverd, på virkelig familiedemokrati.
Henvisninger
1.Monogami: engifte, ekteskap mellom en mann og en kvinne.
2. Engels: «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse», Ny Dag, Oslo 1970 s. 78.
3. Engels, s. 78
4. Polyandri: mangegifte, ekteskap mellom en kvinne og mange menn
5. Engels, s. 84–85.
Denne artikkelen er et forsøk på å trekke fram og analysere endel trekk ved kvinnekampens historie. Det er ikke ment a være noen fullstendig framstilling, antakelig er det viktige ting som ikke er kommet med, og som må trekkes fram i lyset i seinere artikler. Målsettingen for artikkelen er for det første å foreta en foreløpig analyse av hvilke tradisjoner vi bygger på, når vi nå står oppe i et nytt og viktig oppsving innafor kvinnekampens historie. For det andre ønsker jeg å trekke fram endel mer konkrete erfaringer fra arbeiderkvinnenes kamptradisjon, som er en ihjeltiet del av historien. Både borgerlige kvinnesakskvinner og historikere som har skrevet ned arbeiderklassens historie, har oversett at også arbeiderkvinnene i Norge har sine rike historiske tradisjoner.
Allment er studier av historien viktig for all politisk bevegelse. Motsetninger i dagens Norge og oppsving i klassekampen og kampen mot imperialismen, kan ikke ses løsrevet fra nordmennenes århundrelange kamptradisjoner mot den herskende klassen og for den nasjonale sjølråderetten. Et ahistorisk syn på nåtida er uvitenskapelig, fordi det ikke har noe materielt forhold til hva vi bygger på, hvilke riktige ideer vi skal føre videre og hvilke uriktige ideer vi skal bekjempe.
Studier av historien er spesielt viktig når det gjelder kvinnene. En av borgerskapets viktigste myter om kvinnene går ut på at kvinner ikke kan slåss, at vi er passive, at vi alltid har ofret oss. I virkeligheten har de norske kvinnene en lang kamptradisjon. En hel del av de rettighetene vi har i dag, har vi selv kjempet oss til.
Den borgerlige kvinnesaken
Borgerskapet vokste fram til å bli den ledende klassen både økonomisk og politisk i løpet av 1800–tallet. Ideologisk betydde det gjennombrudd for de borgerlige parolene fra den franske revolusjonen, «Frihet, likhet og brorskap». Borgerskapets kvinneforkjempere stilte krav som samsvarte med denne frihetsideologien: rett til arbeid og utdanning, fulle borgerligdemokratiske rettigheter.
De fleste arbeiderkvinner var tvunget til å delta i produksjonen fordi det var en forutsetning for å holde familien i live, enten de var gift eller ugift. Men for borgerkvinnene var ekteskap, husstell og barnestell den eneste akseptable levevei. For ugifte kvinner av borgerskapet fantes det ikke annen mulighet enn å ligge familien til byrde eller bli guvernante. Arbeid i fabrikkene var det nok av, men det var et arbeid som lå langt under de borgerlige kvinnenes stand. Derfor måtte kravet om rett til arbeid og utdanning bli et sentralt krav for de borgerlige kvinneforkjemperne. Og de nådde resultater: de har oppnådd adgang til middelskoleeksamen (1875), til eksamen artium (1882), til embetseksamen (1883), til å bli sakfører (1904), til de fleste av statens embeter (1913), til å bli statsråd (1916), rett til alle statlige embeter (1938), til presteembete (1956).
Et annet sentralt krav for kvinnesaken var fulle borgerligdemokratiske rettigheter for kvinner, både i samfunnet og i familien. Den norske grunnloven av 1814 som var laget i den franske revolusjonens ånd, ga ikke kvinnene stemmerett, hverken i kommunevalg eller stortingsvalg. Den ga ikke sønner og døtre lik arverett, den aksepterte ingen kvinner som myndige, hverken gifte eller ugifte. Den relative likestilling som norske kvinner har idag, er et resultat av den borgerlige kvinnesaken. Kvinnene er ikke lenger umyndige i forholdet til mannen i ekteskapet, gifte kvinner ble myndige i ekteskapsloven av 1888. Kvinnene har samme arverettigheter som menn siden1854, og full stemmerett siden 1913. Det siste resultatet i kampen for de borgerlig–demokratiske rettighetene, er den nye navneloven som gir kvinner rett til å beholde sitt eget navn i ekteskapet.
Den borgerlige kvinnesakens sterke side har alltid vært vilje til resoluttkamp for de kravene som er stilt, en kamp som også har ført til en hel rekke progressive resultater. Men denne kvinnesaken hadde også en sterk brodd mot arbeiderklassen og mot sosialismen. De borgerlige kvinnene har forsvart sine klasseinteresser også i kvinnesaken. For eksempel ble den første husmorforeningen, Oslo Hjemmenes Vel, opprettet som et direkte mottrekk mot hushjelpenes forsøk på organisering. I den grad arbeiderkvinnene har opptatt kvinnesakskvinnene og andre borgerlige kvinnebevegelser, har det alltid gått ut på at de borgerlige kvinnene skulle drive veldedighet i arbeiderklassen.
Det klare borgerlige klassestandpunktet i kvinnesaken har naturligvis utviklet trekk ved den borgerlige kvinnebevegelsen som en kvinnefront bygget på arbeiderklassens interesser må avvise. Dette er trekk som en kan finne spor av i mange kvinneorganisasjoner, også i de som arbeiderklassens kvinner har fylket seg om, men som allikevel har mye av sitt ideologiske utspring i den borgerlige kvinnesaken. Jeg vil nevne to typiske borgerlige trekk fra kvinnesaken, veldedighetstanken og individualismen.
Veldedighet og individualisme
Veldedighetstanken er en av de aller mest utbredte ideer i kvinnebevegelsen. Innholdet i denne ideen er at kvinner ikke skal organisere seg og slåss mot den undertrykking som rammer dem selv, men at de skal slåss for andre som er mer vanskeligstilt. Det er gode sider ved en slik tanke, solidaritet og offervilje. På den andre siden blir den en stor hindring for kvinnekampen fordi den ikke retter seg mot dem som undertrykker kvinnene, de som har makta, den herskende klassen. Solidaritet med andre vanskeligstilte kvinner og vilje til å ofre egne interesser for helhetens interesser er egenskaper vil skal bygge på .Men troen på at kvinner kan hjelpe hverandre fram til frigjøring uten å peke ut fienden, må vi bekjempe.
Individualismen i kvinnekampen betyr først og fremst at kvinnefrigjøring er den enkelte kvinnes rett til å komme seg fram. Kimen til en slik individualisme kan spores allerede i kvinnesakskvinnenes krav om rett til arbeid og utdanning. På den ene siden er det selvsagt en god ting at kvinner får høye stillinger, det er et ledd i kampen mot myten om at kvinner ikke kan, at kvinner er mindreverdige i forhold til menn. Men på den andre siden kan enkelte kvinners karriere aldri frigjøre kvinnene, det blir alltid spørsmål om frigjøring av enkelte kvinner. For at folkets kvinner skal oppnå frigjøring, må disse kvinnene ta saken i sine egne hender og slå ned den klassen somundertrykker dem. Uansett hvor høye stillinger noen av dem når, så vil ikke det bety frigjøring for alle de andre.
De eksemplene vi har på kvinner som har nådd opp til høye stillinger, skulle vel ytterligere bekrefte at dette er riktig: Indira Ghandi og Golda Meir styrer to av verdens mest aggressive stater. Elisabeth Schweigaard Selmer er vel en av de mest reaksjonære justisministre vi har hatt.
Trekk fra arbeiderkvinnenes historie
I 1889 brøt det ut streik i fyrstikkindustrien i Oslo, da 445 arbeidersker ved Bryn og Grønvold fyrstikkfabrikker la ned arbeidet. Det var en spontanprotest mot grov utbytting av kvinnelige arbeidere, og aksjonen vant sympati langt utenfor arbeidsfolks egne rekker.
Dette var første gang arbeiderkvinnene trådte fram offentlig. Streiken varte i to måneder. Arbeiderskene sto fast på kravene sine, de var kampvillige og arrangerte demonstrasjoner og innsamling av penger for å holde liv i seg understreiken. Men organiseringa var for svak, fyrstikkjentene måtte gå tilbake til arbeidet uten å ha nådd fram til seier.
Men under streiken stiftet fyrstikkarbeiderskene den første fagforeninga av kvinner i Norge. Behovet for organisering hadde presset seg fram, og jentene var fast besluttet på å få sin egen forening. Men ingen av dem torde ta på seg ledelsen, derfor ble Fernanda Nissen valgt til formann.
Andre fagforeninger fulgte i kjølvannet på fyrstikkarbeiderskenes forening. En av de mest dramatiske var den første hushjelpenes forening, som ble stiftet i 1890. Den ble møtt av en storm fra borgerskapet, og «fruenes» voldsomme agitasjon førte til at foreningen med omlag 300 medlemmer ble oppløst. Hushjelpene fortsatte imidlertid å slåss, de forsøkte å danne ny forening og de utga sin egen avis, «Tjenestepigen». Borgerskapets kvinner stiftet da sin egen forening, Hjemmenes Vel, i 1898 for å hindre hushjelpene i å organisere seg for å ivareta sine interesser. Hjemmenes Vel, som var den første husmorforeninga i Norge, ga foreløpig dødsstøtet til hushjelpenes fagforening, slik at det først i 1910 lyktes for dem å få i stand en forening.
Sosialistisk kvinneforening
I 1898 ble den første sosialistiske kvinneforening stiftet, og året etter ble foreningen innmeldt i Arbeiderpartiet. Foreningens formål var: «å støtte de mannlige partifeller i deres kamp for socialismens fremme. Denne støtte skal bestå i tilvirkning av håndarbeider, som skal omsettes i penger til anvendelse i partiøiemed.»
Denne formålsparagrafen til tross, ble den sosialdemokratiske kvinneforeningen en drivkraft i mange aktuelle, politiske saker, deriblant i kampen for kvinnestemmeretten. Foreningen tok initiativ overfor de borgerlige kvinneforeningene for å få istand felles demonstrasjon for stemmeretten 17. mai. Resultatet ble at 2000 kvinner deltok i stemmerettstog i Oslo17. mai 1899, og at slike tog ble tradisjon i mange år rundt om i hele landet.
Men klasseskillet kom også klart fram i stemmerettskampen. I 1901protesterte de borgerlige kvinnene da mennenes stemmerett ble utvidet før overklassekvinnene fikk lov til å stemme. For arbeiderkvinnene var det imidlertid helt klart at arbeiderklassens menn var kvinnenes sikre allierte i kampen for alminnelig stemmerett. Arbeiderkvinnene protesterte derfor voldsomt mot de borgerlige kvinnenes beslutning.
Året etter fikk overklassens kvinner stemmerett ved kommunevalgene. Stemmerettskampen var dermed slutt fra deres side. Men arbeiderklassens kvinner fortsatte å slåss for sine rettigheter, med god støtte fra Arbeiderpartiets mannlige medlemmer. Arbeiderkvinnenes organisasjoner arrangerte store demonstrasjoner og protestmøter i alle årene framover, inntil kravene endelig ble innvilget og stemmerett innført for alle ved kommunevalg i 1910 og ved stortingsvalg i 1913. Arbeiderkvinnene hadde dermed vunnet en storseier. Bortsett fra Finland var Norge det første europeiske landet der kvinnene fikk alminnelig stemmerett.
I 1901 tok den sosialdemokratiske kvinneforeningen sammen med fem fagforeninger initiativet til å opprette Arbeiderpartiets kvinneforbund. Det var et godt skritt framover i organiseringa av arbeiderkvinnene i Norge. Fra å ha hatt spredte foreninger på arbeidsplassene og innafor Det norske Arbeiderparti, fikk kvinnene nå sitt eget forbund som skulle ta seg av spørsmål som var av særlig interesse for kvinnene, og som skulle stifte nye lokalforeninger av kvinner på arbeidsplasser og i lokalsamfunn. Kvinneforbundet eksisterte fram til 1923, da det ble oppløst og gikk inn i Det norske Arbeiderparti som kvinnesekretariatet.
Tida fra 1901 til 1923 er den rikeste tida i organiserte norske arbeiderkvinners historie. Det er også den eneste tida i vår historie da det mest framskredne partiet innafor arbeiderklassen har hatt sitt eget kvinneforbund. Derfor må det være en periode som er av spesiell betydning for oss som i dag skal bygge opp en kvinnefront.
Dyrtid og boligsak
I den tida Kvinneforbundet eksisterte, markerte kvinnene sitt standpunkt til en rekke viktige politiske saker. I 1905 samlet kvinnesaksforeningen inn 300 000 underskrifter av kvinner som krevde unionen oppløst, og de sosialdemokratiske kvinnene avholdt et stort protestmøte der de gikk imot at kongedømmet skulle innføres. Under første verdenskrig demonstrerte kvinnene mot krigen, og de holdt fast på sosialistenes parole fra før krigen om å sabotere imperialistenes krig. Da Norske Kvinners Nasjonalråd mot slutten av krigen sendte ut oppfordring til norske kvinner om å melde seg til arbeid i tilfelle mobilisering, svarte Kvinneforbundet med å oppfordre til boikott av mobiliseringsordren. Dyrtid og boligsak sto hele tiden sentralt på kvinnenes program, og under dyrtidsaksjonene i 1917 hadde kvinnene over hele landet egne massemøter og demonstrasjoner. Arbeiderkvinnene krevde beskyttelse av kvinnene i industrien, og de krevde forbud mot nattarbeide for kvinnene. Kvinnesakskvinnene krevde likestilling på dette området også, og gikk imot særskilt beskyttelse av kvinnene. Videre kjempet arbeiderklassens kvinner også for de viktigste sakene for hele arbeiderklassen, for 8–timersdagen, mot klassesamarbeid og tvungen voldgift.
I 1907 ble den første lokalforeningen i Oslo opprettet, nemlig Sagene kvinneforening. Kort etter kom en rekke lokale foreninger i bydelene, Vålerenga, Kampen, Grünerløkka, Grønland, Uranienborg, Hegdehaugen. Disse foreningene fikk stor oppslutning, og var levende i mange år. De tok opp en rekke lokale krav, og slåss igjennom resultater på en hel del av dem. Østkanten Folkets Hus er et resultat av kvinners kamp. Det ble videre ført vellykte aksjoner mot prylstraff i skolen, for skolebespisning, for lekeplasser for ungene, for feriekolonier, for kvinnerepresentasjon i skolestyrene. Videre ble kampen for mødrehygienekontorer, for helsestasjoner for mor og barn, for morspensjon og barnetrygd først tatt opp i disse lokalforeningene.
Rundt om i landet ble det også startet en rekke levedyktige lokalforeninger. I Drammen satte kvinnene i gang en aksjon for å støtte sosialistenes avis, Fremtiden. Det oppfordret til og gjennomførte boikott av alle de butikkene som ikke ville avertere i avisa. Ellers arrangerte lokalforeningene mange steder stemmeretts tog på 17. mai, i Sarpsborg var stemmerettstoget i 1908 dobbelt så stort som det årlige borgertoget. I Østfold fremmet kvinnene også krav om skolefri på 1. mai, slik at barna også kunne få gå i tog. De arrangerte deretter et av de aller første barnetog på 1. mai, og ble møtt med en voldsom hets fra borgerskapet over hele landet. I det hele tatt sto ungene sentralt, og også arbeidet med å opprette sosialistiske barnelag.
Kampen mot dyrtida ble også ført av lokalforeningene over hele landet. I Horten ble det arrangert flere store protestdemonstrasjoner blant annet mot forhøyelse av melkeprisen under parolen «Enig og tro til melkeprisen faller». I Odda gikk husmødrene til melkestreik i 1915 for å hindre at melkeprisene ble satt opp, og de seiret.
Oppløsning
Kvinneforbundets oppløsning i 1923 betydde et tilbakeskritt for arbeiderkvinnenes organisering. Fra å ha fungert som et selvstendig forbund med selvstendig ledelse og selvstendig politikk, ble arbeiderkvinnenes forbund et sekretariat innafor Arbeiderpartiet med sine representanter i DNAs styrer og utvalg. NKP tok på sin side ikke noe spesielt grep om kvinnepolitikken. Dette tilbakeskrittet var imidlertid ikke noen naturkatastrofe, men et resultat av tendenser som hadde utviklet seg gjennom lang tid. Først og fremst skyldtes det mangler ved den måten Arbeiderpartiet og de fremste kvinnene innafor Kvinneforbundet tok ledelsen blant kvinnene på.
Selv om Arbeiderpartiet på et visst nivå hele tida forsto viktigheten av å mobilisere kvinnene, og selv om de i hovedsak støttet kvinnene i de aksjonene de satte i gang, så var det hele tida tendenser innafor partiet til å se på Kvinneforbundet som en konkurrent. De lokale kvinneforeningene som var stiftet innafor Arbeiderpartiet før Kvinneforbundet ble landsomfattende i1909, ble ikke oppmuntret til å slutte seg til Kvinneforbundet, og noen av dem nektet å gjøre det fordi «socialdemokratiske kvinder ikke behøver å skille seg fra mennene og danne sitt eget» (uttalelse fra Trondheim Arbeiderpartis kvinneforening i 1910).
Denne holdningen avspeiler seg også helt klart i Kvinneforbundets ledelse. De forsto ikke fullt ut kvinnenes særegne problemer og den doble undertrykking som rammer arbeiderklassens kvinner. Derfor var det hele tiden en tendens til stede til å se på Kvinneforbundet som en agitasjonsavdeling under Arbeiderpartiet. Dette viser at dersom de kommunistiske kvinnene skal ha et selvstendig og ledende grep om den særegne kvinnepolitikken, så må også partiet være ledene på det spørsmålet. Uselvstendighet og manglende politisk støtte fra partiet førte også til at ledelsen i kvinneforbundet manglet dristighet i den politiske virksomheten de drev. Arbeidet deres hadde helt fra første stund preg av sparsomhet i økonomi og politikk. Forsiktigheten ble satt foran kamp og mobilisering av breie kvinnemasser. Byråkratiet ble satt foran politikken.
De byråkratiske tendensene ble ikke svekket etterhvert. De fikk derimot utvikle seg fritt. Det førte til at kvinneforbundet som i starten var preget av initiativ og kampvilje på grunnplanet og i ledelsen, under partikampene etter verdenskrigen ble støttespillere for høyrekreftene i arbeiderbevegelsen. Da DNA sluttet seg til Komintern i 1920, fulgte nok Kvinneforbundet med partiet etter endel harde kamper. Men avskallingen til høyre var mye større i Kvinneforbundet enn innafor partiet. Og under den nye splittelsen i 1923, da Norges Kommunistiske Parti ble stiftet, var Kvinneforbundet, i sterk motsetning til Ungdomsforbundet, en konservativ kraft.
Innafor Kvinneforbundet utviklet de byråkratiske tendensene seg til motsigelser mellom ledelse og medlemsmasse. På forbundets landsmøte i 1918 kom det klart fram kritikk og misnøye med ledelsen. Ledelsen på sin side utviklet tendenser til moralisering både overfor egne medlemmer og overfor kvinnene i sin alminnelighet. Kvinnene var trege og forsto ikke sitt eget beste. Under dyrtidsaksjonene i 1917 var kritikken av alle de som ikke deltok mer framtredende enn støtten til de mange kvinnene som var med. Da kvinnene i Odda gikk til melkestreik i 1915, var beklagelsene over at så få gjorde slike ting mer dominerende i Kvinneforbundets avis enn støtten til de husmødre som slåss og seiret.
Dette ser jeg på som et direkte uttrykk for at de byråkratiske tendensene hadde fjernet ledelsen fra medlemsmassen, og at ledelsen ikke var i stand til å korrigere disse feilene ved igjen å sette hensynet til massene foran.
STERKE SIDER
På tross av store feil som førte til at Kvinneforbundet til slutt gikk med på å oppløse seg selv, var det allikevel hele tida sterke sider ved Arbeiderpartiets kvinnebevegelse som det er viktig å holde fast ved. For det første har viljen til å kjempe utfra lokale krav alltid vært til stede. De norske kvinnene er vant til å ta saken i sine egne hender og kjempe fram resultater. Forsåvidt går det en klar linje fra melkestreiken i Odda i 1915 til streiken i Brattvåg og aksjonen på Rikshospitalet i 1972. Videre har de alltid hatt en dyp solidaritet med andre vanskeligstilte grupper, som riktignok også har gitt seg utslag i at den humanitære sida ved kvinnekampen har blitt den framtredende.
Den andre sterke sida ved den proletære kvinnebevegelsen Norge, var de sterke båndene og den sterke solidariteten til arbeiderklassens menn. I sak etter sak tok arbeiderkvinnene arbeiderklassens standpunkt og kjempet for hele klassens interesser, i sak etter sak har de vært klar over hvem som er arbeiderkvinnenes sikreste allierte i kampen for frigjøring. Det er ingen tradisjon blant norske kvinner å betrakte kvinnene som en egen klasse. Da de borgerlige kvinnene under første verdenskrig gikk inn for å stille egne kvinnelister og kumulere kvinnene på alle lister, var arbeiderkvinnenes svar klart:
Vi solidariserer oss ikke med borgerskapets kvinner selv om vi er av samme kjønn. Det tjener heller ikke vår sak å få en kvinne valgt fordi hun er kvinne. Vi støtter de som kan slåss for vår sak, om det er en kvinne eller mann. Kapitalistklassen er hovedfienden.