Kvinnekamp – norges­historie, ikke særhistorie

Av Anja Ariel Tørnes Brekke

2018-01 Bokomtaler

Bodil Chr. Erichsen
Norske Kvinners liv og kamp bind 1 1850–2000
Forlag: Res Republica, 2017, 343 s.

Det er mange kamper, både små og store, som har ledet oss til å bli verdens mest likestilte land. Det er stemmeretten, adgang til høyere utdanning, inkludering i yrkeslivet, muligheten til å stille til verv og embeter, retten til å være myndig over seg selv, eiendomsrett, mulighet til å kjøpe tobakk og alkohol og retten til å kjøre bil.

Anja Ariel Tørnes Brekke er generalsekretær i Rød Ungdom
Foto: Res Publica

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Norske kvinners liv og kamp har tatt på seg oppgaven med å være den første boka som gir en helhetlig oversikt over norsk kvinnekamp og liv. Den er gitt ut i to bind der det første gir en kronologisk oversikt og det andre gir en tematisk oversikt.

Boka tar oss gjennom norsk kvinnekamp fra 1850-tallet til tusenårsskiftet. Erichsen tar oss gjennom stemmerettskampen, husmortida, det kollektivistiske kvinneopprøret og det hun kaller statsfeminismens tid. Målet med boka er å besvare spørsmålet: Hvordan ble Norge verdens mest likestilte land? Svaret finner vi i oppbygningen av velferdsstaten.

Kvinnekamp og klassekamp – nøkkelen til likestilling

Forholdet mellom de borgerlige feministene og arbeiderbevegelsens kvinner er en rød tråd gjennom boka. Boka forklarer hvordan ulike kamper har vært viktige for ulike mennesker. Hvordan de borgerlige kvinnene ledet an i spørsmålet om stemmerett for kvinner når arbeiderklassekvinnene egentlig var ganske uinteresserte i dette. Ikke fordi de ikke ønsket å bestemme over sitt eget liv, men fordi de levde helt forskjellige liv.

For arbeiderkvinnene var kampen om regulert arbeidstid eller en lønn å leve av mer prekært enn retten til å stemme. I tillegg ville stemmeretten først og fremst gjelde kvinner fra borgerskapet og ikke arbeiderkvinner.

Selv om det er små og store seire som har ledet Norge frem til å bli et av verdens mest likestilte land, er det noen seire som har vært viktigere enn andre. Særlig viktig er utbyggingen av velferdsstaten. Det var de streikende fyrstikkarbeiderskene og fattigdommen i byene som var avgjørende for utviklingen av sosialhjelp og etter hvert for den velferdsstaten som er grunnen til at Norge rangeres som mest likestilt i verden. Det var her fundamentet ble lagt.

I avisa Social-Demokraten 2. mars 1890 sa en seilduksarbeiderske: «… Det var sak alderes nyt for os kvinder at bli oppfordrede til at si, hva vi synes; Thi vi har jo bestandig vært vante til, at vore ord har have liten eller intet værd, men antar vi nu faar stiftet vor fagforening, saa tror vi, at den vil hjelpe os mere og mere at fjerne tanken om vor ubetydelighed», hevdet seilduksarbeiderskene i Social-Demokraten 2. mars 1890.»

Viktige kvinner og organisasjoner

Gjennom boka får vi møte flere kvinner som har vært viktige for norsk historie; fra de mer kjente som Camilla Collett og Gina Krogh til mer ukjente kvinner som likevel har vært viktige for kvinnekampen.

Personlig synes jeg det var interessant å lese om oppstarten til organisasjoner som Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar og hvordan kvinnene organiserte seg i husmorforeninger, velforeninger og fagforeninger.

Min favoritt er de kommunistiske husmødrene. De var aktive på 30-tallet og var ikke særlig opptatt av husmorskolering eller å bidra til «lyse og gode hjem». De var mer opptatt av å holde kontroll på matprisene og arbeiderbarns interesser i skolen, samt kvalitetskontroll på mat.

Kampen om historien

Størstedelen av den skrevne historien handler om menn og deres bragder i det offentlige rom. Kvinners liv og kamp har alltid vært en kamp for å få anerkjent sin virkelighetsoppfattelse.

Flere kvinner ble på 1800-tallet diagnostisert med lidelsen hysteri. Dr. Oscar Nissen hevdet i 1888 at bare ti prosent av norske kvinner hadde kjønnsdrift, og så har vi Freud som jeg ikke orker å bruke plass på i denne bokanmeldelsen. Dette er forsøk på å undertrykke kvinner ved å avfeie deres virkelighetsoppfatning, eller enda verre: ved å sykeliggjøre dem og deres oppfatninger.

Kvinnekampen burde være skolepensum. Det blir tydelig når man leser Erichsens bok. Dette er ikke særhistorie, men historien om byggingen av Norge.

Erichsen skal ha honnør for å ta på seg oppgaven med å samle historien om kvinners liv og kamp. Det er en god bok for deg som ønsker en oversikt over norsk kvinnekamp og som kan danne grunnlaget for videre studier.