Svar til Gudrun Kløve Juuhl (debatt)
Av Kjersti Ericsson
Under tittelen Om feminismen og venstresida kritiserer Gudrun Kløve Juuhl en artikkel av meg, trykt i Rødt!. Jeg skal kommentere det jeg oppfatter som de viktigste punktene i kritikken.
Først tesen "Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri". "Skal sitatet ha ei meining, må det syna til eit slags ideologisk-essensialistisk fridomsomgrep," skriver Gudrun Kløve Juuhl. Mitt syn er at sitatet har mening i en helt annen sammenheng, nemlig politisk og strategisk. Det er hentet fra Marx, fra hans drøfting av den engelske arbeiderklassens forhold til det undertrykte Irland. Marx formulerte slett ikke dette som et "ideologisk-essensialistisk" begrep. Han mente, konkret og bokstavelig, at den engelske arbeiderklassen ikke kunne frigjøre seg sjøl uten å støtte den irske nasjonens kamp mot engelsk overherredømme. Ja, han poengterte akkurat dette sjøl:
"Derfor er det Internasjonalens oppgave … å vekke forståelse i den engelske arbeiderklasse for at Irlands nasjonale frigjøring ikke er et spørsmål om abstrakt rettferdighet og menneskekjærlighet, men den første betingelsen for den engelske arbeiderklassens egen frigjøring." (Marx, brev til Meyer og Vogt 9. april 1870)
Marx' argumentasjon rundt Irland og den engelske arbeiderklassen fortjener å bli referert mer utførlig: Hvis Irlands frigjøring ikke ble oppfattet som et krav i den engelske arbeiderklassens egen interesse, ville dette binde det engelske folket i "de herskende klassenes løpebånd". De engelske arbeiderne ville bli alliert med sine egne undertrykkere mot Irland. Videre ville de hjelpe undertrykkerne til å bevare en viktig del av grunnlaget for styrken sin, nemlig herredømmet over Irland. Og arbeiderklassens egen kamp ville bli svekket av splittelsen mellom engelske og irske arbeidere:
"Den vanlige engelske arbeider hater den irske arbeider som en konkurrent, som truer hans levestandard. Han føler seg som medlem av den herskende nasjon, og gjør seg nettopp av den grunn til redskap for engelsk aristokrati og engelske kapitalister mot Irland, og befester dermed deres herredømme over ham sjøl. "
Ei usedvanlig klarsynt analyse. Og aktuell som aldri før. Etter mitt syn passer også Marx' analyse punkt for punkt på forholdet mellom kvinner og menn i arbeiderklassen: For å fri seg fra posisjonen som undertrykt klasse, må arbeiderklassen og det arbeidende folket avskaffe kapitalismen. Men kvinneundertrykkinga er innvevd i kapitalismens økonomiske, sosiale og politiske struktur. Den kvinneundertrykkinga som arbeiderklassens menn står for, støtter opp under kapitalismen som system. Når menn i arbeiderklassen ikke tar opp kampen mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn, svekker de sin egen kamp som undertrykt klasse: De inngår en allianse med sin hovedmotstander, borgerskapet, og de hindrer en allianse med halvparten av sine egne klassefeller, kvinnene. Det blir lite frigjøring av slikt.
Av tesen "Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri" utleder Gudrun Kløve Juuhl også at en personlig ikke må undertrykke andre (for eksempel må en ikke ha hushjelp), og bare de mest undertrykte kan være talspersoner for et parti som Rødt. Nå er det umulig å leve i et samfunn som dagens Norge uten å inngå i maktforhold som objektivt sett gjør at en bidrar til å undertrykke andre, hushjelp eller ikke. Vårt hverdagsliv knytter oss, gjennom utallige tråder, til mennesker i vårt eget land, og andre steder på kloden, som får sine vilkår bestemt og forringet (for ikke å si rasert) av måten vi lever på. Det er begrenset hvor mye vi kan gjøre med dette som individer. (Hvor begrenset er for øvrig også en viktig diskusjon, som bevegelsen godt kunne ta litt grundigere.) Men sjøl om vi ikke individuelt kan "melde oss ut" av disse maktforholdene, må vi se dem i øynene i våre politiske analyser. Og vi må ha en strategi for kampen for å oppheve dem, konkrete linjer for hva det betyr, på kort og lang sikt. Ellers risikerer vi å ende opp som enkelte sosialister i den 2. internasjonale, som ønsket å utvikle en "sosialistisk kolonipolitikk".
Er det bare mest undertrykte som kan være talspersoner for et parti som Rødt? Nei, jeg mener ikke det. Men jeg mener, som Juuhl, at det er et problem, og det sier noe om et parti, hvis det ikke makter å frambringe andre talspersoner enn hvite middelklassemenn, uansett hvor utmerkete disse er.
Gudrun Kløve Juuhl griper også fatt i at jeg har brukt det arbeidet med utviklingshemmete barn som beskrives av Turid Horgen i boka Når språket berører som en slags kommunistisk visjon. Hun lurer på om jeg drømmer om en konfliktfri omsorgskommunisme.
Hvordan et kommunistisk samfunn eventuelt vil arte seg, er det vanskelig å ha noen klare meninger om. Når jeg trakk fram Turid Horgens bok, var det for å illustrere et bestemt poeng: Under kapitalismen utgjør mennesker som dem Turid Horgen og hennes kolleger arbeider med, "sosialt søppel", for å bruke kriminologen Steven Spitzers brutalt ærlige betegnelse – mennesker som er en uproduktiv byrde på systemet, og dermed bør oppbevares billigst mulig. Svært mange havner i den kategorien etterhvert: gamlingene, som må straffes på pungen fordi de lever altfor lenge, for ikke å snakke om ruinerte fattigbønder, som hoper seg opp i slumbyene i sør. "Sosialt søppel" er for meg en umulig kategori i et kommunistisk samfunn, hvis en skal ta på alvor at et slikt samfunn skal bygge på prinsippet "fra enhver etter evne, til enhver etter behov". Et slikt prinsipp innebærer en helt annen måte å verdsette mennesker på enn kapitalismens. Det var dette jeg ville ha fram, ikke at kvinner skal trøste og bære og sørge for den gode stemninga, også under kommunismen.
Gudrun Kløve Juuhl reagerer også på at jeg skriver at et revolusjonært parti må være preget av åpenhet og lytting. Hun vil i stedet at partiet skal ha rom for interessemotsetninger, uenigheter og danning av motmakt. Jeg er naturligvis enig med Gudrun Kløve Juuhl i at det er interessemotsetninger, uenighet og maktforhold i alle partier, også i et parti som Rødt. Det såkalte "kvinneopprøret" i AKP på 1980-tallet handlet nok også om å bygge opp motmakt i form av en politisk plattform, oppslutning i partiet og resultater i den eksterne kampen. Appeller til mannlige kameraters åpenhet og lyttende holdning ville neppe brakt oss langt, alene. Men beinhard kamp alene ville neppe brakt oss så langt, heller. For vitsen med et parti er jo at vi skal kjempe sammen. Til det trengs enhet og fellesskap. Spørsmålet er hvordan enheten kan skapes.
Men kanskje ligger det en uenighet her: Jeg mener faktisk at en bør stille noen særlige krav til åpenhet for andres erfaringer og evne til å lytte til andres synspunkter i et parti som Rødt, som kjemper for et samfunn fritt for alle former for undertrykking. Det finnes nok av eksempler, også i partier som har kalt seg revolusjonære, på at interessemotsetninger og maktforhold er blitt usynliggjort og fornektet. Og det finnes eksempler på revolusjonære partier som er blitt sprengt i stumper og stykker når interessemotsetninger har kommet til overflata og alle grupperinger har kjempet sin sak to the bitter end. Enhet og evne til felles kamp er også nødvendig for at et parti skal kunne fungere. Denne enheten er ofte blitt skapt gjennom å presse for eksempel kvinner til å gi avkall på sine "særinteresser". Da blir det dårlig politikk. Folk i et parti som Rødt har et særlig ansvar for å lytte, for at enhet skal kunne bli skapt på andre måter. Et særlig ansvar ligger på menn i forhold til kvinner, hvite i forhold til svarte, heterofile i forhold til homofile osv. Det betyr ikke at for eksempel kvinner alltid har rett, politikk er ikke noe kjønnshormon. Men det handler om å være seg bevisst at de samfunnsmessige maktforholdene også virker i et parti som Rødt, og gjøre sitt ytterste for at ikke resultatet skal bli en "sosialistisk kolonipolitikk". Såpass mener jeg vi kan kreve av folk som frivillig har sluttet seg sammen for å kjempe for et felles mål. Gudrun Kløve Juuhl etterlyser mer "utrivelighet og uvennskap" i partiet. Min erfaring er nok ikke at utrivelighet og uvennskap virker fremmende på frisk politisk debatt og utvikling av politiske linjer. Snarere har slikt en tendens til å bringe folk til taushet. Dvask "åpenhet" uten konfrontasjoner er heller ikke gunstig, men det er ikke en slik "åpenhet" jeg etterlyser.
Gudrun Kløve Juuhl mener også at den formen for feminisme som ble utformet av min generasjon, har skylda for mangelen på kvinnelige ledere i Rødt i dag. For det første produserte denne politikken, den gangen den ble utviklet, svært mange kvinnelige ledere i AKP. RV har også hatt en rekke utmerkete og svært synlige kvinnelige politikere, og det samme har vel egentlig Rødt? Det er viktig at vi ikke kommer i skade for å usynliggjøre dem vi har. Når det er sagt, er jeg enig med Gudrun Kløve Juuhl i at det ikke er noen grunn til å være fornøyd med situasjonen slik den er. Men hva må til for å få fram flere kvinnelige ledere? Gudrun Kløve Juuhl mener at en kollektiv stil, der flere jobber sammen om innlegg etc., nye sammen med mer erfarne, nærmest fungerer mot sin hensikt, ja, jeg forstår det som hun opplever dette som en slags paternalisme, eller rettere maternalisme. Jeg tror heller ikke at slike metoder alene vil frambringe kvinnelige ledere, og for noen passer kanskje ikke en sånn arbeidsmåte i det hele tatt. Med fare for å havne i den maternalistiske posisjonen som gammel og "erfaren", vil jeg si at den viktigste lærdommen er at kvinnelig lederskap vokser fram gjennom utvikling av ny politikk og nye linjer som prøves i ekstern, politisk kamp. Og det er på ingen måte slik at Rødt har en fiks, ferdig politikk for kvinnekampen i dagens samfunn, eller for andre politikkområder, for den del. Her er det nok å gjøre for Gudrun Kløve Juuhls generasjon, gjerne i både konflikt og samarbeid med oss gamle.
Kjersti Ericsson