Kallskänken (omtale)
Av Taran Anne Sæther
Jenny Wrangborg:Kallskänken
Kata förlag, 2010
|
Det er sjelden undertegnede blir så fanget av en diktsamling som denne gangen. Jeg har lest hele flere ganger og noen enkeltdikt mange ganger. Hvorfor?
Er det gleden over at noen tør skrive poesi der ordet sosialismen er med? Fordi hun skriver om «vanlige» arbeidsfolk? Fordi det er godt? Fordi hun er kvinne?
Kallskänken handler om å jobbe på kafe på Avenyn i Gøteborg. Wrangborg beskriver hvordan det er å kjøre i gang et kjøkken, fra det stille suset av kjølerne, til varmebenker, kaffe- og vispemaskiner, skrammelet med boller, tallerker, bestikk osv. fyller rommet. Hun skriver konkret om arbeidet, om det som skjer mellom menneskene som jobber sammen.
Fra åpningsdiktet «Kallskänken»:
…… klockan sju og köket gnuggar sömnen ur ögonen och sträcker på sig
Mangan, Danne, Freddan og Jonne preppar lunchen
Masen och Pillan i renseriet og kallskänken rullar inn back efter back med bröd
Mangan frågar om jag fått någon kram idag och
jag skämtar med Freddan om at jobba som kock och lida av panikångest
jag litar inte riktigt på någon förrän vi jobbat ihop
under press
«Nu kör vi!» og nogon slänger på en punkskiva
idag kommer allt att klaffa …
|
Det er flere poeter som har gjort dette, blant annet Tina Aamodt i Anleggsprosa (Oversettes og utgis i Sverige av Kata förlag). Jenny Wrangborg skriver inn mange flere dimensjoner i diktsamlingen sin. Når slitenheten beskrives, så er det ikke bare opplevelsen av å være sliten etter en lang arbeidsdag. Hun tar med sjefen som synes de jobber for sakte uansett hvor fort de jobber, uansett hvor mange som er sjuke. Og overvåkningen, kjeften, ulikheten og gjestene latter.
Som her i «Jämlikar»:
den största tröttheten/kommer inte från/ kroppsarbetet
……
arbetet består inte av/att laga maten eller servere
gästerna
nej, det är/chefens ord/efter veckor av obetalt övertid
blickarna från de velbestälda/tanterna/och
oräkneliga leenden …
I diktet «Vi måste prata» bruker hun den vanlige termen fra parforhold i overskriften, og så kritiserer hun poetene for å fylle sidene med maktens språk, og avslutter med «vi måste prata om socialismen». Det gir en overraskende virkning, fordi hun bruker termer som vi lett tenker hører til i intimsfæren, i foreldre/barn-, kjæresteforhold. Og det er når noe virkelig alvorlig er fatt, at vi sier «vi må snakke sammen».
Denne diktsamlingen handler om «de evige spørsmålene», kjærligheten, livet, arbeidet, solidariteten og sosialismen. På en måte som er uvanlig, men oppleves som viktig. Den er intens, påståelig, dirrende, insisterende. Lavmælt og støyende, vakker, skarp, inkluderende, konfronterende.
Mange av diktene egner seg for opplesning. Det spenner fra folkeopplysning om kafeansattes arbeidsvilkår, pengene (de fleste) som havner i eiernes lommer, undertrykking og verdien av å organisere seg. Det siste diktet «Vär här nu» slutter sånn:
ni hör oss kanske inte än
ni kanske inte ser oss
men vi är här
och vi förbereder oss på att ta över
I diktet «Spillolja» er det erkjennelsen av å trenge kjæresten mer enn noen gang som er tema. Dikterjeget har fått sparken, arbeidskameratene har krevd henne tilbake uten resultat.
……
jag behöver ditt:
«Vi ska ta oss igenom det här»
så berätta för mig om värmen
mellan dig og dina arbetskamrater i
promenaden ner til bussen
…….
berätte för mig att
det fortfarande finns nogot varmt
som växer mellan oss efter de hårda orden
förtvivlans avstånd mellan dag och nattskift
att vi orkar älska varandra timmarna mellan venda dygn ……
Det som gjør meg begeistret, er at den oppleves som så «sann», det er sånn i arbeidslivet. Altfor mange steder. Og det er sånn å bli god arbeidskollega, å få sparken, å gjøre en god jobb, å bli lurt, å oppleve fellesskapet. Wrangborg skriver inn manges erfaringer i sine dikt. Hun klarer en vanskelig ting godt, slik jeg leser diktene; å skrive om «menneske» som noe mer enn arbeidskraft, mye mer enn forlengelsen av en kaffemaskin eller et annet arbeidsredskap. «Mennesket» blir subjekt og handlende individ i en felles virkelighet. Nødvendig og godt gjort i en medieverden hvor det er vanskelig å få øye på arbeidsfolk som noe annet enn arbeidskraft.
Noen svenske fagutrykk er litt vanskelig å oversette (og ennå en god grunn til at et forlag bør oversette boka), men det betyr ikke så mye i denne teksten. Temaene er allmenngyldige.
Følelsen av at denne boka ble til av et trykk inne fra forfatteren, er sterk. Språket og bildene forteller det som skal sies. Her er ingen «som» et eller annet. Konkret og presist. Noen ganger halter rytme og bilder, som det gjør i alle tekster. Men diktene hekter seg liksom fast i deg, gjør egne erfaringer synlige. Sjelden har jeg lest noen skrive så vakkert om arbeidskamerater.