Utopi og virkelighet hos Henrik Wergeland
Av Jostein Greibrokk
I 1845 kom det ut to verk som begge inneholdt utopier om det ideelle framtidssamfunnet. Den som har blitt mest berømt i ettertida var skrevet av Karl Marx og Friedrich Engels, som sto ved starten av sine politiske liv. Den andre var skrevet av den døende Henrik Wergeland.
Jostein Greibrokk er er stipendiat v/ Høgskolen i Bodø. Jobber for tida med å lage tekster for videregående for www.wergeland2008.no.
I Den tyske ideologi formulerer Marx og Engels den kjente utopien om det kommunistiske samfunnet der arbeidsdelinga er opphevet:
«I det kommunistiske samfunn, derimot, hvor ingen blir henvist til et snevert virkefelt, men enhver kan få utdanne seg i den retning han ønsker, hvor samfunnet regulerer produksjonen og derved gjør det mulig for oss å drive med ett en dag og med noe annet en annen dag: Da kan enhver, etter ønske, drive jakt om formiddagen, fiske om ettermiddagen, stelle husdyrene om aftenen og etter aftens utøve kritisk virksomhet, uten derved å være jeger, fisker, kvegrøkter.» (Fra Den tyske ideologi)
Den andre utopien er formulert i siste kapittel av Henrik Wergelands verk Mennesket. Fra sykesenga omskrev han det kolossale ungdomsverket Skabelsen, Mennesket og Messias. Den nye versjonen, fikk tittelen Mennesket. Han hadde strøket og strammet inn, men også lagt til et nytt kapittel til slutt, «Jesu Aandige Opstandelse», som på mange måter kan leses som Wergelands politiske testament.
Den nyskrevne slutten innledes med en monolog av «Digteren» der han beklager seg over hvor sakte framskrittet går. Overalt hvor han vender seg ser han splid og strid. For å trøste innvilger himmelånden Akadiel ham en tusenårssøvn med våkne glimt ved hvert sekelskifte, slik at han skal få et inntrykk av hva framtida vil bringe. Dette er den konkrete rammen om framstillingen, og slutten av visjonen – tilstanden på jorda etter 1000 år – er slik:
«Hver sin Thronehimmel i egen Pande har; Hver i eget Hjerte har altar og offerkar; Drot er Hver for Jorden, Præst er Hver for Gud!» (1)
De to første linjene kan vi tolke slik: Mennesket har både intellektuelle evner (Pande) og åndelighet (Hjerte) i seg til å ordne tilværelsen på beste måte med hensyn til det jordiske (tronehimmel) og det religiøse (alter og offerkar). Den siste linja konkluderer med at hvert menneske blir sin egen konge (Drot) i det jordiske og sin egen prest overfor Gud. Konsekvensen er altså ytterst radikal: Både politiske herskere og kirkeledere gjøres overflødige – og det i løpet av tre linjer!
I år – 200 år etter Wergelands fødsel – falt Kristi Himmelfart på 1. mai, som et sjeldent tilfelle. Denne kalenderpussigheten danner en grei inngang til noen ord om forholdet mellom kristendom og marxisme. En kortversjon av forskjellen mellom de to vil kunne være slik: Mens tradisjonell kristendom ser frelsen som den ytterste oppgaven i det forgjengelige jordelivet, det som gir evig liv, avviser marxister forestillingen om et liv etter dette og stiller i stedet oppgaven å bygge et samfunn fritt for undertrykkelse her på jorda. Wergeland levde i et gjennomreligiøst samfunn, der kristen terminologi og forstillingsverden dannet selvsagte rammer for allmenne diskusjoner på en måte som kan virke fremmed på oss i dag (2). Men selv om teologen Wergeland altså befinner seg innenfor en kristen referanseramme og benytter seg av kristen retorikk, representer ideologien ofte – for eksempel her i slutten av Mennesket – en bevegelsesretning som er stikk motsatt av tradisjonell kristendom:
«Jeg har sett Jorden i himmelsk Orden og Mennesket som de Himmelske vorden» (II6:560).
Her er det livet på jorda som er rammen, og det himmelske blir idealet som jordisk praksis strekker seg mot. Mens tradisjonell kristendom lett lar seg bruke som «opium», som Marx formulerte det, ved at den sløver kampen mot undertrykking i dette livet, vil Wergelands verdensoppfatning vanskelig kunne la seg bruke slik – snarere tvert om. Dette er for øvrig et gjennomgående trekk hos Wergeland. I artikkelen «Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?», hamrer han løs på hvordan kirkas praksis var bakstreversk både i forhold til nasjonal frihetskamp og oppbygging av demokratiske institusjoner.
Likevel er det i den kristne forankringen at vi finner Wergelands største ideologiske begrensning. Mens Marx avdekket lovmessigheter i samfunnets økonomiske basis, som så seint som i høst til de grader har vist sin akutte relevans og dessuten klassekampens rolle som drivkraft i samfunnsutviklinga, hadde ikke Wergeland noen tilsvarende forklaringsmodell å stille opp. For ham er motoren for å realisere en himmel på jord den sanne kristendoms globale utbredelse og seier. Selv om dette er noe annet enn den misjonærimperialismen historien har vist oss, forutsetter det en type idealistisk forbedringsideologi av menneskesinnet, som ikke gir noe svar på hvilke mekanismer som driver historien framover. Med et materialistisk syn på forholdet mellom tanke og virkelighet er dette egentlig ganske selvsagt: Wergeland levde og virket i et tilbakeliggende land og i ei tid da kapitalismen fortsatt var på barnestadiet. Noen organisert arbeiderklasse fantes ikke, og de mest skjerpede samfunnsmessige konfrontasjonene samtida kjente, var borgerskapets revolusjoner i 1789 og 1830. Selv om det ikke manglet mye, opplevde han verken februarrevolusjonen i 1848 eller den norske utløperen, som Marcus Thrane ledet.
Når Wergelands utopi fra 1845 likevel er interessant, skyldes det vel så mye som sluttpunktet – en himmel på jorda – det mylderet av konkrete reformer han beskriver før vi kommer så langt. Dette gir utopien et konkret innhold, som skiller ham både fra samtidige og seinere visjonære. En tematisk ordning viser globale framskritt på en rekke fronter.
På det sosiale området blir fattigdom og nød avskaffet. Kloden dyrkes som en stor hage til beste for menneskeheten:
«Hver Verdensdeel er i de grønnende Zoner Afdelte Haver, beboed af Nationer. Husene synes som om på et Net Perler i talløse Mængde var spredt. Skinnende Byer krone hver Bugt, Krandse hver Indsø og Flodernes Flugt.» (II6:550)
Velferd bygges overalt med
«Presser og Skoler, Kirker, Hospitaler, medens af Bøger i Folkenes Tegn en lysende Regn over hvert Hyttetag daler.» (II6:545)
Det konkrete er alltid til stede hos Wergeland: Om forholdet mellom kjønnene heter det for eksempel at «Søstrene Ret har med Brødrene jevnt» (side 544), noe som antakelig viser til at på Wergelands tid hadde døtre bare halv arverett etter sine foreldre.
Tilbake i det store bildet forusetter Wergeland at de europeiske kolonimaktene har tatt et oppgjør med sin daværende praksis. I ei tid da det fortsatt var normalt i Europa å omtale og behandle folkeslag i koloniene som en slags ikke-mennesker, skriver Wergeland: «Slavene selv i Brasilien ei findes» (side 543) og «Europa sig skynder/ at sone de Fortidens synder/ mod Neger og mod/ Indianer…» (side 545). Han ser også for seg at vitenskapelige framskritt kommer alle til gode: Fra Afrika får vi et eksempel på hva kunnskap og kultivering kan bety for folkehelsa:
«Plogen, som Præsten med sig har baaret, Luft har i Jordsmonnet skaaret; Sivet med løbende Flammer er sveden; tilveirs gikk al Pest med Røgen og Heden.» (side 551)
Framskrittet bringer utstrakt demokratisering: «Europas Despotier ere forsvundne» (side 543) og erstattet av «rene Republiker […] store og smaa efter Sprog og Stamme» (side 552), der grensene etter hvert bare vil ha symbolsk betydning: «En Rosenhæks ludende Grene/ forresten var nok til det Grændsedele.» (ss) Hvis en folkevalgt fjerner seg fra dem han er valgt til å representere, finnes det tilbakekallingsrett, noe vi alle – bortsett fra noen utskjelte land i Latin Amerika – fremdeles bare kan drømme om:
«Thi om den Herr Chef for en Republik bonapartiske Tanker i Hovedet fik, han flux blev henviist til et bedre Maal: til flittigt at dyrke den hjemlige Kaal»(ss)
Full nedrustning vil frigjøre ressurser til samfunnsnyttig innsats. Festninger og forsvarsverk omformes til hager og parker, all malmen som har gått til våpen, gjenvinnes ved omsmelting og brukes til nyttige ting «som Ploge, som Huse, Maskiner og Baner». (side548) De gamle generalene blir nå henvist til å utkjempe sine slag på brettspill («Triktrak og Toccadille», ss), armeenes hender styrer plogen framfor geværet, og geniene kan bruke sine talent på å konstruere «Kaier og Dokker/ med Klipper til Blokker,/ paa Kjæmpediger,/ fra Havet erobrende hele Riger» (side 549) framfor utspekulert krigskunst.
Alt dette inneholder Wergelands utopi – og en god del mer. Hvis det var dette Wergelands innsats dreide seg om, kunne vi med god grunn snakke om en strålende frihetsvisjon i en stor dikters framføring. Men det er faktisk ikke det som er hovedpoenget. Det er nemlig slik at utopien i Mennesket bare er sluttpunktet for et livslangt arbeid som i skrift og handling var gjennomsyret av frigjøring som overordnet mål. I avhandlingen Historiens Resultat framhever Wergeland utbredelse av kultur og sivilisasjon som viktigste kriterium for et samfunns utviklingsnivå. Dette er et demokratisk program som i sin konsekvens er revolusjonært fordi det bringer ham på direkte kollisjonskurs med ytterst konkrete og sementerte maktstrukturer i samfunnet både nasjonalt og internasjonalt. Og det er ikke bare en teoretisk innsikt for Wergeland, men et program han satset alt på å bidra til at skulle bli realisert. Alt i 1830 hadde han formulert hvilke krav han stilte til sin egen skriftlige og samfunnsmessige praksis:
«Saavel i Skrift som Gjærning har Innsenderen stræbt at lægge for Dagen sin redelige Vilje til at være og blive Fædrelandet saa nyttig som det staaer i hans Evner. […] Høimaalet for mit liv bliver at fremstille saa stor Samklang som muligt imellem Handling og poetiske Ideer.» (3)
Frihetsvisjonen som et personlig imperativ i kombinasjon med en ekstrem evne til syntetisering – å se små og tilsynelatende bagatellmessige foreteelser som uttrykk for noe større – gir ham et veldig rom å virke innafor – men samtidig fryktelig dårlig tid. «Ung må Verden endnu være,» sukker han i «Følg Kaldet», for alt fra den minste fillesak og til de store prinsippspørsmål fortjener oppmerksomhet: fra å propagandere for en russisk sagkrakkpatent, som kunne minske slitet ved saging, til kamp for å endre Grunnlovens bestemmelse som nektet jøder adgang til riket, fra støtte til en norsk offiser som nektet å ta i bruk den nye svenske uniformen, til unionskrisa om maktfordelingen mellom konge og storting, og fra en driftig prests innsats i ei lita Vestlandsbygd til folkenes kamp for frigjøring fra imperiemaktene.
Det kjente diktet «Eivindvig» gir et glimrende litterært uttrykk for Wergelands strategi. Dessuten er det sørgelig aktuelt i dag, fordi det med sin påpekning av lokal og menneskestyrt produksjon som kilde til vekst er et kraftfullt «Anti-Terra-dikt», som burde stå på førstesida av statsbudsjettet hvert år. Diktet ble skrevet i 1832 etter at Wergeland hadde besøkt presten Dahl på det lille stedet Eivindvik ytterst i Sognefjorden. Han hadde latt seg imponere over alt Dahl hadde fått til av nydyrking og åndsliv innenfor sitt sogns grenser, og diktet står der nærmest som en kampanjeappell: Lær av Eivindvik!
Det starter med ankomst fra sjøsida før vi møter en rekke fargesterke kulturplanter – rug, havre, moreller, roser, kløver, forplanten lusern og blomstrende eplehager («Abildgaardens hvide Fane»). I sum skaper skildringen et inntrykk av et lunt og frodig Eden. Men slik har det ikke alltid vært: Vårherre skapte opprinnelig Eivindvig «blank og bar som Munkepanden», og lot menneskene få det å bryne seg på (strofe 4 og 5). Presten Dahl er den som har sett mulighetene og fått i gang et dobbelt kultiveringsprosjekt – både materiell og åndelig framgang i hele sognet:
Gyldne Haver ham af Haanden Lystes Straaler ham af Aanden gaa fra Eid til Sognefest. (4)
I dette ligger det en sterk oppfordring om å bygge landet, å utnytte alle de stedene i vårt karrige land som i utgangspunktet var golde og ufruktbare, men der folk gjennom generasjoners slit har fravristet naturen et livsgrunnlag.
I diktet er det ildsjelen, presten Dahl, som hylles for det han har gått i spissen for. Men Dahl er bare representant for alle de ildsjeler som fantes – og finnes – rundt om i landet. Og hvert et idrettslag, musikkorps, sanitetsforening, bygdedag, revy eller historiespel, er uttrykk for det veldige sosiale limet som har blitt skapt i de utallige «templer» enten det nå dreier seg om ungdomshus, folkets hus, bedehus eller andre hus. Lest slik beskriver «Eivindvig» et storstilt program, som et godt stykke på vei ble realisert i hundreåret som fulgte, men samtidig et varsko om hva som står på spill i dag med nedbygging og avfolking av bygdene.
Hva den menneskelige skaperkraft kan få til, får vi eksempler på i den gåtefulle strofe 6. Her befales mennesket (Prometevs’ etterkommere) å søke kraft i seg selv. Det er en kraft som har ført til flere nye oppfinnelser, som Wergeland hadde stor sans for: Er det dampskipet «som befaler Hav at loggre»? elektrisiteten med lynavlederen som «tømmer Tordenskyens Koggre»? og sprengningsteknologi som «kløver Fjeldene som Taft»? (4)
Den gjennomgående konflikten i diktet bankes fast: «Byd, du Sjel! – Naturen taber.» (7), og en enkel lesning kan få en til å tro at dette er et ganske tvilsomt budskap i vår miljøtruede tid. Men det er bare på overflaten. Med begrep som «sjel» og «ånd» signaliserer Wergeland alltid sin tro på at menneskeligheten i mennesket vil vinne fram. Dette er noe som står fjernt fra drivkraften bak vår tids miljøødeleggelser, som jo nettopp er resultat av avhumanisering med markedet, ofte framstilt nettopp som natur eller naturlov, i styringen – jfr. nyliberalismens TINA-slagord: There is no Alternative. Forstått slik er «Eivindvig» et dikt som forteller oss at menneskets åndskraft må ta styringen tilbake.
Folkeopplysning er opplagt det hovedsporet som Wergeland følger i sin samfunnsmessige virksomhet, og den praktiske innsatsen hans på dette området er mye omtalt, likeså den moralistiske tonen han ofte anlegger når han skal få allmuen til å følge sine anvisninger. Mindre vektlagt er de stedene der det virker som opplysningsstrategien kommer til kort stilt overfor griskheten hos samfunnets elite. Da er det bare opprøret som gjenstår – ikke som anbefalt vei – men som advarsel til myndighetene om hva som kan bli resultatet dersom en ikke tar skjea i en annen hånd.
Wergeland forsvarer opprøret som Christian Lofthus ledet på Sørlandet på slutten av 1700-tallet mot griske kjøpmenn og embetsmenn, og analyserer forløpet med stor kyndighet. I sin egen samtid så han hvordan embetsmenn uten skam beriket seg på fattigfolks ulykke, og med prosatekstene Sortkridttegninger (1833) og Figurer (1837) skaper han skildringer der han nådeløst utleverer alle slags maktpersoner: skatteinnkrevere, eiendomsbesittere, lensmenn, offiserer, prester osv. I «Gamle Jomfruer», er oppsummeringen – etter at Mina er død av sorg fordi proprietærfaren hennes ikke lot henne få gifte seg med den staute bondegutten hun elsket – slik:
«Jeg tænkte at Mina hverken skulde være bleven suur, doven, mager, gusten, rynket, snerpet, bagtalersk, hysterisk eller tilsidst svindsottig og Gravens tidlige Offer, dersom denne fordømte Standsforskjel […] ikke havde forbudt hende at naae «Qvindens Bestemmelse.» I vort Land visne flere Evablomster for den end for Træk, koldt Clima o.s.v.» (III2:55)
Det er fint lite av «fattigdommens adel» i disse tekstene, og Wergeland skildrer konse-kvent ofrene med sympati. Men her når han også til grensen av sin ideologiske horisont: Utfallet i fortellingene er uten unntak individuell fortapelse: fengsel, død, vanvidd, tiggerstien osv. Den mest aktive utgangen kommer i «Figur VII Nok en blodsuger» der en utpantet husmann hevner seg ved å sette fyr på «bondeblodsugerens» sagbruk, noe som fører til at det er kaksen som dør. Men altså ikke snev av kollektiv organisering eller handling fra de undertrykte. Likevel er Wergeland på sporet av en sammenfattende beskrivelse, som peker framover, når han avslutter denne fortellingen slik:
«Det er en frygtelig Krig, Armod og Rigdom, Elendighed og Havesyge føre med hinanden.» (III3:290)
Ettertidas vurdering av Wergeland har hatt en tendens til å vakle fra grøft til grøft. I de seinere åra har han i stor grad fungert som et 17. maisymbol tømt for innhold selv om jubileumsåret har vist at det fortsatt er kraft i forfatterskapet. Vi lever i ei kald tid som har fått noen til å hevde at han er den store taperen i vår historie (5). Det er det selvsagt dekning for hvis en måler samfunnsutviklinga i de siste tretti åra opp mot det Wergeland sto for. Men en slik innfallsvinkel er vel strengt tatt lite fruktbar. For hvem er det som ikke er taper etter en slik målestokk? 200 år etter hans fødsel og 163 år inn i utopiens 1000- årsplan må det være mer fornuftig å gå til forfatterskapet for å søke lærdom og inspirasjon fra en som virkelig mente at «en annen verden er mulig» og som livet gjennom gjorde alt han maktet for å bidra til nettopp det!
Noter:
1 D.A. Seip og H. Jæger (red.) Henrik Wergeland Samlede Skrifter, Kristiania/Oslo 1918 – 40. Sitat fra Wergeland seinere i artikkelen viser til denne utgaven. (SS II 6:559 )
2 Her markerer Walid al- Kubaisi en tankevekkende posisjon når han i Dag og Tid 23.10.08 under overskriften «-Eg skjønar Wergeland betre enn kva de gjer», argumenterer for at på grunn av den plass religionen hadde i Wergelands tid har muslimske innvandrere bedre forutsetninger for å forstå Wergeland enn det dagens sekulariserte nordmenn har.
3 Fra artikkelen «Et nødvendig Ord», SS III 1:155
4 Disse forslagene til konkrete forklaringer skriver seg fra avdøde professor Daniel Haakonsens muntlige tolkning av diktet.
5 Bl.a. Jahn Thon i Klassekampen 17.07.08