22. juli-terroristen og Ayn Rand

Av Jonas Bals

2011-03

"– Det er to bøker som kan forandre en boklesende fjortenårings liv: Ringenes herre og De som beveger verden.
Den ene er en barnslig fantasi som ofte fører til en livslang besettelse med dens utrolige helter, som medfører en emosjonelt avstumpet, sosialt handikappet voksentilværelse, der man er ute av stand til å forholde seg til den virkelige verden.
Den andre boka er en fortelling med orker."

Jonas Bals er medforfatter til boka Utopi, revolusjon, sosialisme.

Ayn Rand (opprinnelig Alisa Zinovyevna Rosenbaum, 1905–1982) var en russiskamerikansk forfatter som flyktet fra Sovjetunionen til USA i 1926. I USA slo hun etter hvert gjennom som forfatter, og bøkene hennes har solgt mange millioner eksemplarer verden over. Hennes mest kjente bøker er Kildens utspring (The Fountainhead, 1943) og De som beveger verden (Atlas Shrugged, 1957). Begge står oppført på den korte listen over verker massedrapsmannen og terroristen Anders B. Breivik anfører som sine favorittbøker i «manifestet», 2083. Rand er den eneste av hans inspirasjonskilder som er oppgitt med ikke bare ett, men to verk.

Ayn Rand har øvd og øver fremdeles stor innflytelse på en rekke liberalistiske tenkere og politikere. Ronald Reagan, Margaret Thatcher og den tidligere sentralbanksjefen i USA, Alan Greenspan, har vært erklærte fans. Sistnevnte hørte i sine yngre dager til den innerste kretsen rundt Rand, på den tiden da hun utviklet «objektivismen» – en idelære som setter det rasjonelle individ som verdens sentrum, og som retter seg mot all form for kollektivisme og altruisme. Rand forfekter en ekstrem form for egoisme og frimarkeds-kapitalisme som gjenfinnes i den såkalte libertarianismen, men hun var selv svært skeptisk til en slik merkelapp på sitt eget tankegods. Rands leserkrets omfatter også Fremskrittspartiets partileder, Siv Jensen, som i likhet med mange av sine partifeller ofte har oppgitt Rand som sin favorittforfatter i avisintervjuer.

Håvard Friis Nilsen har beskrevet Rand som nyliberalismens kanskje viktigste ideolog, fordi hun er den eneste som blir lest av et massepublikum (Troen på markedet, Res Publica 2011). Nyliberalismen er som kjent en ideologi som adskiller seg skarpt fra den klassiske liberalismen, som var et politisk prosjekt rettet mot den eneveldige kongemakten. Nyliberalismen er utviklet i etterkrigstidens USA og Europa, og rettet seg, med Nilsens ord, «mot en folkevalgt statsmakt innenfor et demokratisk samfunn».

Rands bøker har solgt et tosifra antall millioner eksemplarer bare i USA, noe som er litt overraskende gitt deres enorme omfang, svake dramaturgi og pappfigur-aktige karakterer. For å igjen si det med Nilsen, så krever ikke bøkene hennes «stort mer fortolkning eller evne til innlevelse enn når vi nærmer oss et trafikklys. (…) Den melodramatiske og pompøse skrivestilen slår sterkt igjennom med en gang hun ønsker å bli filosof eller tre ut av romanenes endeløse kjeder av trivialiteter iscenesatt som verdenslitteratur».

Selv har jeg lidd meg gjennom begge hennes to hovedverk, nettopp fordi de så ofte angis som favorittbøkene til FrP-tillitsvalgte. Da jeg beklaget meg over den lidelsen det var å komme seg gjennom bøkene hennes til en venn, fortalte han meg en anekdote fra sin tid som student. På nabobordet på Blindern hadde en liberal studentpolitiker sittet og lest Rand. Da han gikk på toalettet hadde de listet seg bort til bordet hans og bladd mange titalls sider frem i boken. Reaksjonen uteble da leseren vendte tilbake: Han plukket bare opp boka og fortsatte ufortrødent videre, ubemerket av spranget som var blitt foretatt i hans fravær. Dette sier sannsynligvis mer om forfatteren enn om leseren.

Håvard Nilsen oppsummerer innholdet i Rands bøker godt når han kaller det «en elitær liberalisme tilpasset et massepublikum », med et univers som er «gjennomgående manikeisk, preget av svart-hvitt tenkning og sterke motsetninger». Rands tone er ofte apokalyptisk, hun maner til oppvåkning og advarer mot en kommende katastrofe, der individet totalt underordnes kollektivet, og hvor statlige reguleringer og velferdsordninger undergraver profittmotivet. Heltene hennes er industriherrer, entreprenører og genier, overmennesker som kun bryr seg om selv – og som derigjennom «beveger verden». Selv var jeg rystet etter å ha lest bøkene hennes, fordi de er så dypt anti-demokratiske og elitære. Rand politiserer stormannsgalskap, og kombinerer dyrkingen av superindivider som trosser massene ved hjelp av sin egen vilje med en ekstrem form for økonomisk liberalisme og voldsom anti-sosialisme. Begge deler går som kjent som en rød tråd gjennom 22. juli-terroristens såkalte manifest.

Bøkenes protagonister er selvnytende, stormannsgale elitister, som geniarkitekten Howard Roark i Kildens utspring. Mot slutten av boka holder han en forsvarstale for juryen, etter å ha blitt tiltalt for å ha sprengt en av sine egne bygninger i luften. Jeg har en ekkel mistanke om at massedrapsmannen har levende forestillinger om en liknende talerstol når saken hans kommer opp, der han som Roark kan anklage «kollektivismen» for å ha «brutt løs og gått amok»:

Den har hensatt mennesker til et nivå av intellektuell usømmelighet som vi aldri før har sett på jorda. Den har nådd et nivå av skrekk uten sidestykke. Den har forgiftet hvert sinn. Den har oversvømt størsteparten av Europa. (min overs.)

Rands «filosofi», objektivismen, er skåret over samme lest. Hun mente Kant var et monster og det ondeste mennesket i historien, ettersom han med sitt moralske imperativ satte det allmenne over individet. «Det finnes ikke noen allmennhet, bare individer », hevdet hun – en setning som skulle bli gjentatt med små forandringer noen år senere av Margaret Thatcher.

The Fountainhead ble med Rands hjelp filmatisert av Warner Bros i 1949. Mens hun arbeidet med filmen, ble hun aktiv i antikommunistisk arbeid i Hollywood, blant annet gjennom Motion Picture Alliance for the Preservation of American Ideals, som i McCarthy-årene tok del i jakten på radikale kulturfolk.

To år senere flyttet hun fra Los Angeles til New York, der det oppstod en slags menighet rundt henne. Greenspan tilhørte denne gruppen. En annen var Leonard Peikoff, som etter hennes død endte opp med å bli hennes arving. I 1985 grunnla han Ayn Rand-instituttet, som sammen med andre velhavende tankesmier har utviklet seg til å bli en sentral premissleverandør for Tea Party-bevegelsen. I 1990 brøt David Kelley ut av Rand-instituttet og grunnla Institute for Objectivist Studies (som senere skiftet navn til The Atlas Society).

Av andre som orienterer seg i Rands politiske univers, må den amerikanske bloggeren Pamela Geller nevnes, som med bloggen Atlasshrugs har blitt et kjent talerør for blant annet Tea Party-bevegelsen og Stop Islamization of America (SIOA). På bloggen har hun uttrykt støtte til Slobodan Milosevic, og fornektet de serbiske konsentrasjonsleirene på 1990-tallene. Hun har også uttrykt støtte til English Defence League. Parallellene til 22. juli-terroristens «manifest» er klare: Terroristen bruker mye plass på serbernes situasjon og det «indirekte demografiske folkemordet» han hevder albanerne utsatte dem for; han ønsker norske avleggere av både English Defence League og Tea Party-bevegelsen (begge deler har nylig blitt etablert i Norge); og muslimhatet SIOA og deres europeiske søsterorganisasjoner, herunder Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) er kjent for, ser ut til å være navet i terroristens verdensbilde. Etter massakren hans på Utøya ble AUFerne han drepte, av Geller beskrevet som

fremtidige ledere av et politisk parti som er ansvarlig for å flomme Norge over med muslimer som nekter å integrere seg, som begår vold mot etniske nordmenn blant annet ved å utføre voldelige gjengvoldtekter og som lever på trygd.

Hun beskrev også sommerleiren som et «indoktrineringssenter for ungdom», og hevdet at

jihad-elskende medier aldri fortalte oss hva slags antisemittiske krigsleker de holdt på med på den øya. Utøya er en kommunistisk-sosialistisk leirplass, med en åpenbar pro-islamsk agend.

Kort tid etter terroraksjonen 22. juli skrev jeg at jeg håpet medienes fascinasjon for terroristens prat om tempelriddere, dataspill og frimureri etter hvert ville vike for en grundigere analyse av tankegodset hans. I skrivende stund har vi det ennå til gode, men jeg håper og tror at arven fra Ayn Rand vil inngå i det idemessige oppgjøret som ligger foran oss. Artikkelen, som sto i Le Monde Diplomatique (http://www.lmd.no/index.php?article=12440), oppsummerte forholdet de to imellom slik:

Mye tyder på at vi med Breivik står overfor den første høyreekstreme terroristen som er like opptatt av frie markeder som av hatet mot islam og muslimer, av Ayn Rand som av Fjordman. Det er en terrorisme basert på et intenst hat mot sosialdemokratiet, slik vi så i Sverige årene før Palme ble drept, hvorpå det for en stund forsvant ut av offentligheten. Breivik siterer selv forfattere som har framstilt Sverige som et totalitært samfunn. Om han ikke hadde begått de grusomhetene han har gjort, ville han sannsynligvis blitt avfeid som en silkeramp, full av hat mot «Arbeiderpartistaten». Disse elementene må ikke forsvinne i det politiske oppgjøret, for de er hatske, uforsonlige og farlige. Selv husker jeg hvordan min onkel, som var vaktmester på Asker-skolen jeg gikk på, nesten ukentlig måtte fjerne drapstrusler, galgetegninger og sjikanering mot den lille håndfullen meningsfeller jeg var en del av, fra skap og pulter. Det glødende klassehatet som rettet seg mot de som ble oppfattet som «sosialister» skremte meg dengang – og er ikke mindre skremmende i dag. (…) Selv om Breivik nok ønsker å innta rettssalen slik Ayn Rand-karakteren Howard Roark gjør, ender han sannsynligvis i stedet opp som hans diametrale motstykke, filantropen Ellsworth Monkton Toohey. I hans egne øyne vil kanskje det være hans største nederlag. I sine arbeidsnotater beskrev Ayn Rand Toohey-karakteren som «den verste av alle mulige rotter», med henvisning til hans altruisme, filantropi og lederegenskaper for «gjennomsnittsmenneskene ». Det er imidlertid ikke rottekarakteristikken som er treffende – slike dehumaniserende metaforer er avskyelige. Nei, det er en annen beskrivelse av Toohey som slår meg som svært anvendelig på den mislykkede supermannen Breivik, etter å ha lest hans såkalte manifest. Rand skildrer karakteren hun skal skape som én uten «et kreativt sinn, som bare gjentar, etteraper, absorberer et ’brukt’ et».