Om astronomi – med Øgrim mot stjernene

Av Jon Michelet

2008-01A

Tron Øgrim og jeg delte en felles interesse for verdensrommet, for astronomi og kosmologi. Jeg fortalte for et par år siden om dette til to unge besøkende, som kjente både Tron og meg. De to ungdommene, ei jente og en gutt, så forbauset på meg og sa at de syntes det var rart at to kommunistiske gubber som Tron og jeg, med et såpass uflidd og usminka utseende som vi hadde, var engasjert i astrologi og kosmetologi. Det ble nødvendig å gå en liten oppklaringsrunde.

Tron og jeg delte også en undring over at de store oppdagelsene innen astronomien og kosmologien i forrige århundre ikke i større grad gjennomsyrer menneskenes bevissthet, ikke minst radikalernes bevissthet.

Vi gledet oss over de nyeste bildene fra Hubble-teleskopet, av fjerne stjernehoper og galakser. Samtidig undret vi oss over at den amerikanske astronomen Erwin Hubbles to grunnleggende oppdagelser fra 1920-tallet ikke har fått den innvirkningen på menneskenes verdenanskuelse som disse oppdagelsene etter vår mening burde ha fått.

Hubble kunne gjennom observasjoner, utført av ham selv og mange hjelpere, fastslå at det finnes galakser utenfor Melkeveien, og at disse galaksene farer fra hverandre med stor hastighet. Det betydde at universet ekspanderer, kanskje mot uendeligheten.

Siden kom, etter 2. verdenskrig, som en naturlig oppfølger, Big Bang-teorien. Den går ut på at det universet vi kjenner og lever i, vårt kosmos, oppsto i en ur-eksplosjon, i en såkalt singularitet, fra et uendelig lite punkt. Big Bang-teorien beskriver et ekspanderende univers. Hvis ekspansjonen fortsetter, vil universet oppløse seg i intet og all informasjon gå tapt.

Hva betyr dette for vår tenkning om verdensaltets og vår egen menneskehets framtid?

Dette og beslektede spørsmål drøftet Tron og jeg i lange samtaler foran peisen min på Larkollen, og i telefonsamtaler, som også kunne bli langvarige.

Det siste vi snakket om, før han så altfor tidlig gikk bort, var astrofysikernes nye teorier om at det i universet må finnes annen energi og annen materie enn den vi kjenner. Det er dette som blir kalt dark energy og dark matter, mørk energi og mørk materie. Det var Tron som i sin lesing og sine nettsøk kom over disse begrepene og gjorde meg oppmerksom på dem.

Vi lot oss så forbløffe og forarge over hvor lite teoriene om disse mørke kreftene opptar mediene og allmennheten.

Kan slik mørk energi og slik mørk materie stoppe ekspansjonen og holde universet sammen, kanskje få det til å implodere i et Big Crunch?

Om dette vet astronomene i dag lite. Her vil det, i det århundret som ligger foran oss, komme oppdagelser som kanskje kan måle seg med det forrige århundrets epokegjørende oppdagelser. Vi vil få vite mer om de mørke kreftene, som kanskje slett ikke er så mørke når det gjelder livets og informasjonens framtid, men som kan ha den funksjonen at de holder «hele greia» sammen.

Hva annet kan vi vente oss av ny viten? Det vil være i Trons ånd, for han elsket å spå om framtida, at jeg nevner noe av det vi tenkte på og drømte om.

Men først noe sylkort om Trons bakgrunn. Han hadde familiære forutsetninger for å være opptatt av vitenskapelige spørsmål. Hans mor Marit er ernæringsfysiolog. Hans far Otto var fysiker, og ble gjennom tv-mediet en av Norges fremste popularisatorer av fysikk. Tron fikk engasjementet for astronomi inn med morsmelka. Siden sørget han for å holde seg oppdatert, på en måte som aldri sluttet å imponere meg.

Ingen blir profet i sitt eget land, heter det jo. Men Tron Øgrim opplevde å bli profet i sitt eget land. Han var en ettertraktet og kjærkommen foredragsholder for informasjonsteknolgi-bransjen og i utdanningssektoren. I de profetiske bøkene hans, Grisen før jul og Kvikksølv, har ikke astronomien noen framtredende plass. Men hans kunnskap om dette feltet ligger under som et basisgrunnlag for hans spådommer om hva som vil komme.

Selv kom jeg til astronomien fordi det å observere stjernene var en del av jobben min som ung styrmann. Jeg var praktikeren. Det var mitt hemmelige våpen når Tron i diskusjoner hadde vist at han hadde mye større oversikt enn jeg, at jeg kunne ta ham ut på trappa og peke på en blå stjerne og si «hvilken stjerne er det?». Da kunne han bli stille, og jeg fikk gleden av å forkynne at «det er Vega i stjernebildet Lyren». Mot dette stjernebildet styrer for øvrig det havarerte romskipet i den svenske forfatteren og nobelprisvinneren Harry Martinsons romodyssé Aniara, som er en dystopi om menneskehetens undergang. Det var et verk utopisten Tron satte stor pris på.

Tron hadde en glupende appetitt på science fiction-litteratur. Han sa en gang i sitt siste leveår at han hadde lest anslagsvis 6000 bøker i sjangeren science fiction, og det trodde jeg på. Jeg skulle ønske at han selv hadde rukket å skrive ut noen av de plottene til science fiction-bøker som romsterte i hans store hode. I det hele tatt skulle jeg ønske at vi hadde mer skrift etter Tron. Han så på seg selv som en snakker mer enn som en skriver. Og selv om det finnes en legendarisk kassett som heter Tron Øgrim snakker sjæl, er altfor mange av monologene hans om alt mellom himmel og jord gått tapt.

Når det gjaldt den faktiske astronomien, var Tron nøktern, en materialist, som forholdt seg til den empiriske kunnskapen. Han var forresten vel så interessert i planeter som i stjerner. Asteroidene, og muligheten for menneskelig bruk og kolonisering av dem, opptok ham sterkt. Han var fascinert av tanken på at menneskene kunne bruke asteroider som plattformer for erobring av rommet. Siden disse små himmellegemene har så liten gravitasjon, er de velegnet som oppskytingsramper for raketter. Om dette skrev Tron en fabel som jeg håper finnes i hans elektroniske arkiv og kan bli publisert.

Så til hva vi kanskje kan vente oss:

Tron og jeg delte en skuffelse over at da den kalde krigen ebbet ut, ebbet også USAs vilje og Sovjetunionens mulighet til å kolonisere Månen ut. Men vi ga ikke opp trua på kolonier på Månen, og siden på Mars. Vi satte vår lit til at kineserne vil utfordre amerikanerne når det gjelder romferder, og så for oss de første kineserne på Månen. Vi så også for oss yankeene på Mars, og tenkte da naturligvis på at slik kolonisering i sin ytterste konsekvens vil kunne være en avansert form for imperialisme. Men, faen heller, sa vi. Og kan hende imperialismen nettopp bryter sammen i framtida når menneskene må stå sammen om å utnytte ressurser utenfor vår egen klode.

Finnes det liv på Mars? Dette er et spørsmål som vårt århundre høyst sannsynlig vil gi et definitivt svar på.

Finnes det liv på planeter i andre solsystemer enn vårt eget? Også her kan vi kanskje få svar, og svar som kommer helt overraskende på oss fordi livsformene og livsytringene har ligget utenfor vår forestillingsevne, som jo er begrenset. Menneskehetens horisont er blitt dramatisk utvidet siden vi for første gang begynte å observere stjernene, men framtidige generasjoner vil likevel kanskje synes at vår horisont i dag var ganske snever.

Kan det finnes smutthull og snarveier i verdensrommet som gjør tidsreiser mulige, såkalte loopholes? Den britiske astrofysikeren Stephen Hawking har lansert spekulasjoner om dette. Kan hende vi her har overraskelser i vente, selv om verken Tron eller jeg helt våget å tro på det.

Kan det finnes andre universer enn vårt eget? Hawking har lansert teorien om at det kan finnes baby-universer med femten-seksten forskjellige dimensjoner innenfor vårt univers.

Det er også en tanke at det kan ligge store universer utenfor vårt eget, akkurat som det finnes milliarder av galakser utenfor vår egen. Kan hende har slike ytre universer påvirkningskraft på vårt eget univers som det på sikt er mulig å måle vitenskapelig?

Hånd i hånd med astrofysikken når det gjelder å finne svar på opprinnelsens gåte går partikkelfysikken.

Tron og jeg var forbanna på mange amerikanske presidenter av mange forskjellige grunner. Vi delte en særegen forbitrelse som ikke så mange andre delte når det gjaldt en underjordisk tunnel i Texas. I Texas er det blitt sprengt ut en gigantisk tunnel som skulle romme den såkalte Supercollideren, en partikkelaksellerator som kanskje kunne gi svar på det mest gåtefulle av alt. Hva var før Big Bang? Av økonomiske årsaker – og fordi USA ikke lenger fikk pes fra Sovjetunionen innen avansert partikkelforskning – ble dette prosjektet skrinlagt av Bill Clinton og Kongressen i hans periode.

Vi diskuterte muligheten for at det 20. århundredes rivende utvikling innen astronomien og den øvrige vitenskapen ikke vil fortsette i det 21. århundre. Her hadde jeg av og til defaitistiske tendenser. Jeg så for meg at vi kanskje har møtt veggen. Jeg tenkte at det kan finnes en parallell til at politikken har stagnert i triumferende kapitalisme og at vitenskapen kan oppleve en tilsvarende stagnasjon. Tron var da raskt ute for å korrigere meg, ved å si at det alltid vil være vinduer i veggen.

Et bilde han brukte en gang var at vi mennesker bor i et hus med mange vinduer, men at vi foreløpig bare såvidt har trukket gardinet til side i ett av vinduene for å skotte ut på stjernene. Han mente at det vil være en lovmessighet i at gardinene i de mange andre vinduene blir trukket til side slik at vi kan få et større bilde.

Forrige århundre ga oss relativitetsteorien som har vært avgjørende for forståelsen av kosmos. Det ga oss atomteoriene – og atompraksisen – og det ga oss kvantefysikken. Tron trodde på like revolusjonerende teorier og praksiser i framtida.

En trøst når det Tron kalte «hølet i Texas» ikke ble tatt i bruk fikk vi fra Geneve. Tron var som kjent ingen tilhenger av EU og norsk deltakelse i Europaunionen. Men han var en varm tilhenger av det europeiske samarbeidsprosjektet som partikkellaboratoriet Cern ved Geneve er. Der legges nå siste hånd på en aksellerator som kan måle seg med den som ikke kom i Texas, The Large Hadron Collider. Når skytinga av partikler begynner der, kan vi kanskje få overraskende svar på hva universet er laget av, og hvordan det hele begynte.

Et av de mest gåtefulle objektene i verdensrommet er kvasarene, de kvasistallare radiokildene som stråler med en energi som 100 galakser, og som ligger milliarder av lysår borte, noen av dem helt ute ved randen av det universet vi kan observere. Vi vil kunne få svar på om kvasarene ble skapt ved en kjedekollisjon av eksploderende supernovaer, eller om de på en eller annen måte er skapt av gigantiske svarte hull som innfanger materie og sender ut stråling på en måte vi ikke kan forestille oss.

Hva er forresten et svart hull? I dag er de svarte hullene ennå myte og mysterium. Vi vil få mye mer håndfast kunnskap om dem om når observasjonene og teoriene blir bedre.

Vi mangler ennå en «teori om alt» i fysikken. Det finnes ingen samlet teori som omfatter de fire grunnleggende kreftene – som vi i dag kjenner – den sterke og den svake kjernekraften, elektromagnetismen og gravitasjonen. Denne «teorien om alt», G.U.T., Grand Unified Theory kan kanskje bli dette århundrets store oppdagelse. En slik GUT kan åpne øynene våre for sammenhenger i verdensrommet som vi i dag ikke forstår.

Kan hende vil menneskene i en ikke så fjern framtid skue tilbake på tida rundt årtusenskiftet, den vi nå lever i, med et lite smil på leppene, og si: Tenk at folk ikke forsto GUT!

Kan hende en slik forståelse av den aller største sammenhengen også vil gjøre det mer mulig enn det er i dag å endre små og store sammenhenger på kloden vår slik at vi berger den.

Det politiske grunnsynet Tron og jeg delte i en mannsalder fikk seg noen trøkker. Da hjalp det å vende blikket mot stjernene og evigheten. Det er sunt å tumle med de største spørsmålene, men av og til tumla jeg så fælt at Tron mente jeg hadde tendenser til metafysiske grublerier, som han ubarmhjertig slo ned på.

Det går en linje fra Henrik Wergeland via Nordahl Grieg til Tron Øgrim. Den er sammenfattet i en verselinje av Wergeland som Grieg brukte i en romantittel; Ung må verden ennu være. For Tron var verden, vår lille klode blant myriadene, et ungt sted, og han hadde kullsviertro på at det var mulig å endre den til det bedre. Han kunne si som Wergeland: «Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv!»

Heldigvis kommer det posthume utgivelser av tekster av ham etter Trons bortgang på forsommeren i år. Det gjelder et særtrykk av tidsskriftet Rødt!, kalt «Kommunismen funker best!» og et bilag til det samme tidsskriftet der Trons seineste debattinnlegg på internett om maoismen og røde partier er samlet under tittelen «Å VÆRE eller å GJØRE!» Der forsvarer han den politiske handlingen, framfor den overdrevne troen på det teoretiske.

Her møter vi den visjonære, men jordnære, Tron Øgrim. Her har han blikket festet på jorda.

Det finnes en passus i forfatteren Carl Frode Tillers roman av i år, Innsirkling, der det heter at stjernene er stivnede dråper av piss som Gud har pissa. Det er et sterkt bilde, som innbyr til et motbilde. Mitt motbilde blir at stjernene er sæd, som ikke er sådd av Gud, men som har sådd seg selv.

Så er det vår oppgave, vi små menneskers jobb, å finne ut hvordan stjernene sådde seg, og kanskje til og med hvorfor de gjorde det.

Her slutter jeg på en måte som sikkert ville irritert Tron, fordi det å stille spørsmålet om hvorfor stjernene oppsto kan oppleves som en invitasjon til metafysisk spekulasjon. Men kanskje ville mitt «hvorfor» også gledet Tron, fordi det som lå under i våre diskusjoner om astronomi og kosmologi alltid var spørsmålet om hvorfor vi er her, under stjernene, og ikke minst hva vi gjør med det at vi er her.