Striden om Klassekampen i 1996–97: En strid mot postmodernismen?
Av Jon Michlet
–Våren 1996 gjorde Bjerke under tvil ei tilsetjing han skulle komme til å angre på. Slik står det å lese i Alf Skjeseths bok om Klassekampens historie, Sykle på vatnet
Jon Michelet var ansvarlig redaktør i Klassekampen 1997–2002.
Bilde: Forsida på Klassekampen 15. oktober 1997: Ny redaktør
Det redaktør Paul Bjerke gjorde, var at han ansatte litteraturviteren Eivind Røssaak som ny kulturredaktør etter Therese Bjørneboe. Den andre kandidaten til stillinga som kulturredaktør i Klassekampen var den gangen Knut Olav Åmås. Han ble siden kultur- og debattredaktør i Aftenposten. Det er en jobb han, innenfor de rammene en liberal-konservativ avis som Aftenposten setter, har mestret like godt som den tidligere lederen for Rød Valgallianse (RV), Hilde Haugsgjerd, har mestret jobben som sjefredaktør i Aftenposten.
Det er spennende å tenke på hva som kunne ha skjedd med Klassekampen dersom den pragmatiske praktikeren Åmås var blitt kulturredaktør våren 1996. Kan hende det ikke ville blitt så dramatisk strid om avisa som det ble i 1996, en strid som toppa seg den turbulente høsten 1997 da jeg i stormkastene tok over roret i Klassekampen, og ble redaktør. Men valget våren 1996 falt altså på Røssaak, som var – og er – en av postmodernismens fanebærere i Norge.
Jeg tror ikke at redaktør Bjerke fullt ut kan ha vært klar over Røssaaks filosofiske posisjon under denne ansettelsen. For Bjerke var jo ingen postmodernist i sin redaktørtid, han var medlem i Arbeidernes Kommunistparti (AKP). Og Bjerke framstår i det han skriver i avisa i dag, i spalta «Pauli ord», som en skribent med markant marxistisk fundament. Kan hende tenkte Bjerke at han ved å ansette akademikeren Røssaak ville styrke avisas prestisje i akademia og vinne nye skribenter og lesere blant de intellektuelle. Slik skal og må en redaktør av Klassekampen tenke. Avisa trenger bidrag fra skribenter fra alle fløyer i den norske intelligensiaen, og lesere fra de samme miljøene. Men dette må ikke gå på bekostning av avisas grunnholdning og redaksjonelle linje. Det er redaktørens ansvar at avisa drives i pakt med formålsparagrafen.
Denne paragrafen ble vedtatt av avisaksjeselskapets generalforsamling i 1991, i samband med at Klassekampen opphørte å være partiorgan for AKP. Dette skjedde i Sigurd Allerns redaktørtid.
Formålsparagrafen lød, og lyder stadig i 2011:
Avisa Klassekampen skal drive en seriøs, kritisk journalistikk, med allsidige politiske og økonomiske avsløringer av utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser – samt inspirere og bidra til ideologisk kritikk, organisering og politisk kamp mot slike forhold ut fra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn.
Hvordan denne paragrafen skal etterleves i det daglige avisarbeidet og det langsiktige arbeidet for å styrke avisa, vil alltid være gjenstand for livlig diskusjon, både i staben og blant de mange som mener noe om avisa. Hva betyr det å drive dagsavis med et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn i verdens rikeste land, i en politisk situasjon der revolusjon og sosialisme ikke står på dagsordenen? Vi hadde heftige interne og eksterne debatter om dette i min redaktørtid, og debatten har fortsatt internt og eksternt i min etterfølger Bjørgulv Braanens ni år lange periode som redaktør. Formålsparagrafen var og er det rake motstykket til postmodernismen. Hadde Bjerke foretatt en grundig ansettelsessamtale med Røssaak og målt ham opp mot paragrafen som var avisas ledestjerne, ville den anti-sosialistiske Røssaak nødvendigvis falt gjennom som søker til ei lederstilling som kulturredaktør.
Den 18. oktober 1996 trykte Klassekampen et opprop under tittelen «Klassekampen – liten og snobbete eller stor og folkelig?» Initiativtakere var Anders Ekeland og Trond Andresen. Oppropet var rettet mot det underskriverne oppfattet som ei snever, sekterisk og jålete holdning til kulturspørsmål. Det het: Det finnes ikke noe politisk eller kommersielt grunnlag for Klassekampen om dette kvasiintellektuelle snobberiet får fortsette. Blant underskriverne var AKP-veteraner som tidligere partileder Pål Steigan, RVs unge leder Aslak Sira Myhre, en rekke fagforeningsfolk og de unge politiske aktivistene Magnus Engen Marsdal og Espen Løkeland-Stai. De to sistnevnte ble siden framtredende medarbeidere i avisa i min redaktørtid.
Sjøl deltok jeg ikke som underskriver på oppropet fordi jeg ikke ønsket å blande meg opp i avisas redaksjonelle anliggender, og fordi jeg hadde samarbeidet godt med Paul Bjerke som publiserte en anti-monarkistisk artikkelserie jeg skrev. Artiklene ble samlet i boka Leve republikken! (og Märtha Louises privatliv) som utkom på Oktober forlag i 1995.
Sira Myhre skrev den 18. oktober 1996 et innlegg i avisa om at Klassekampen var inne i ei identitetskrise med «et snobbete, småborgerlig og arrogant preg som ikke hører hjemme i ei revolusjonær dagsavis.» Han hevdet at «den postmoderne virkelighet tydeligvis har fått fotfeste langt inn i KKs redaksjonslokaler.» Sira Myhres utsagn blir gjengitt i Skjeseths bok, og Skjeseth skriver i en fotnote:
Det filosofiske og litterære omgrepet postmodernisme stod sterkt på 1990-talet og vart mislikt på venstresida. Det er karakteristisk at –ismen er nesten umogeleg å definere presist. Ifølgje postmodernismen blir røyndommen konstituert gjennom språket.
Jeg er enig med Skjeseth i at det er vanskelig å finne hode og hale på postmodernismen. Sjøl gjorde jeg allerede i 1987 et forsøk på å angripe denne uhåndgripelige tankeretninga. Det skjedde i essayboka Brevet til Fløgstad. Der er hovedinnholdet en hundre siders svært kritisk gjennomgang av Kjartan Fløgstads roman Det 7. klima. Denne romanen må kunne kalles postmodernistisk. Fløgstad benytter seg av metoden dekonstruksjon, hentet fra den franske postmodernistiske filosofen Jaques Derrida. Jeg prøver å angripe Det 7. klima fra et marxistisk ståsted, med den historiske materialismen som våpen. Om jeg lyktes? Det får andre dømme om. Men jeg vil våge å påstå at Fløgstads seinere – og meget gode romaner – er lite preget av Derrida, og at han har hentet fram marxisten i seg i det han har skrevet på 2000-tallet.
Filosofen Hans Skjervheim – som virkelig ikke var noen marxist – var en skarp kritiker av postmodernsimen, og framholdt at den banet vei for nyliberalismen, eller markedsliberalismen. La meg før jeg går videre bringe et utdrag fra Wikipedias artikkel om postmodernismen:
Begrepet postmodernisme («etter modernismen ») brukes ofte om en ideologi som er kritisk til moderniteten, for eksempel troen på fremskrittet, på at ett livssyn er riktigere enn andre livssyn, og på kjernefamilien, demokratiet og andre institusjoner som er blitt selvfølgelige under moderniteten. Postmoderne mennesker synes – enkelt sagt – at miljøvern er viktigere enn industrialisering, og de jakter heller ikke på sin egen identitet. I stedet spiller de ulike roller i ulike situasjoner, og er fornøyd med det. De melder seg ikke inn i livssynssamfunn, men plukker religiøse og ideologiske tanker fra mange kilder, uten å bry seg om hvorvidt de passer sammen. I mange lærebøker fremstilles gjerne postmodernismen negativt, blant annet fordi den synes å innnebære en relativistisk holdning: Alt er relativt – alt kan være like riktig – og det er ikke så nøye hva du tror, bare det fungerer for deg. Selv om vi har livssynsfrihet i Norge, ønsker både stat og skole at ungdom skal oppdras til å ha visse faste verdier i livet, og relativismen tenkes å gjøre dette vanskelig. Det hevdes at faste verdier trenger faste forestillinger å forankre seg i.»
I min forestillingsverden var postmodernismen, med sin holdningsløshet, sin forakt for ideologi og sin dyrking av individet foran fellesskapet, gefundenes fressen for reaksjonære politikere som Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Thatchers utsagn om at «there is no such thing as society» – det finnes ikke noe samfunn – er et utsagn som har en fæl postmodernistisk klang.
Sira Myhre tok hardt i da han skrev at postmodernismen hadde fått fotfeste i Klassekampens redaksjon. De aller fleste i redaksjonen var radikalere eller sosialister («kulturmarxister»), og ville absolutt ikke identifisere seg med postmodernismen. Derfor blir det for drøyt å hevde at den postmoderne virkeligheten hadde fått et fotfeste i redaksjonen. Men Sira Myhre hadde et poeng, i og med at Røssaak, i den viktige jobben som kulturredaktør, var et brohode for postmoderne tankegang i Klassekampen. Postmodernismen, influert av Røssaak, slo aldri gnister som satte fyr på hele redaksjonen. Jeg vil heller si at den av og til blaffa opp som Sankt Elms ild i enkelte artikler og debatter.
Et eksempel på dette er Sokal-debatten. Fysikeren Alan Sokal ved New York University fikk i mai 1996 publisert en artikkel i Social Text, et akademisk tidsskrift for kulturelle studier av postmodernismen. Sokals tekst hadde den feiende flotte og fullstendig kokko tittelen «Transgressing Boundaries: Towards a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity.» Sokal argumenterer her i en «akademisk» og postmodernistisk språkdrakt for at fysikkens lover er sosiale og lingvistiske konstruksjoner. Hele argumentasjonen er fullstendig meningsløs.
Og det var da også dette som var Sokals formål. Ved å hente fram og videreformidle noen av de mest absurde og uvitenskapelige utsagnene fra postmodernistiske skribenter om matematikk og fysikk, ville Sokal drite ut disse skribentene, og postmodernismen.
Det var fabelaktig og hylende morsom satire.
Men hvordan reagerte Klassekampen? Røssaak trykte artikler av Hans Hauge, akademiker fra universitetet i Århus, som gikk til angrep på Sokal! Det hjalp litt på situasjonen at Jostein Gripsrud, akademiker fra universitet i Bergen, kom med tilsvar til Hauge. Men det som ble stående igjen var at Klassekampen presterte å stille seg på feil side i en svært viktig debatt om vitenskap og filosofi.
Det er blitt hevdet at Røssaak måtte gå i april 1997 fordi han publiserte et intervju med den franske postmodernistiske filosofiguruen Julia Kristeva, som var en slik figur Sokal raljerte med. Dette er ikke sant. Klassekampen-journalist Roald Helgheim, som hadde vært blant Røssaaks forsvarere i redaksjonen, skrev et innlegg om affæren i Arbeiderbladet 5. april 1997:
"Utan å rådføre seg med den ansvarlege redaktøren skreiv kulturredaktør Røssaak ein kommentar som vart oppfatta som ei generalåtak på avisas redaksjonelle line. Etter at Røssaak ikkje fikk støtte frå nokon for dette solo-utspelet, gjekk han til Morgenbladet og uttalte seg om interne forhold i redaksjonen på ein måte som vi alle opplevde som illojal. Han vart bedd om å beklage dette internt i redaksjonen, men valde i steden å gå."
Klassekampen var blitt kvitt en kulturredaktør som mange, inklusive meg, betraktet som en tåkefyrste som ikke hadde noen naturlig plass i avisa. Det hører med til historia at Røssaak nokså umiddelbart fikk ny jobb som kulturredaktør i det konservative Morgenbladet. Han ble ikke så lenge der, men valgte å gå tilbake til den akademiske karriéren sin. I 1998 utga han boka Det postmoderne og de intellektuelle, og har siden publisert utallige skrifter og artikler, hvorav mange sikkert er lærde og engasjerende, på sitt vis, for leserne hans.
Hang så noe av Røssaaks ånd igjen i redaksjonen etter at han gikk av? Dette er det vanskelig for meg å si noe presist om, fordi jeg ikke personlig kjenner til de interne forholdene i redaksjonen våren og sommeren 1997. Og det er antakelig vanskelig også for dem som var i redaksjonen da, å si noe entydig og klart om dette. Men det jeg som leser og politisk aktivist opplevde med Klassekampen i månedene etter Røssaaks avgang var en form for relativisme, som fortonte seg ganske uforenlig med avisas formålsparagraf.
Det så ut til å herske en tro på det som kan kalles «journalismen», og som innebærer at det reint journalistiske er viktigere enn det politiske. Jeg har noen eksempler på dette.
Den politiske kommentatoren Anna Heen skrev artikler som i mine øyne like gjerne kunne vært skrevet av en senterpartist, til støtte for den borgerlige sentrumsregjeringa som var i emning. Anna Heen, som jeg likte og respekterte som person, gikk da også etter redaktørskiftet høsten 1997 fra Klassekampen til ei stilling som redaktør i Senterpartiets partiavis Sentrum. Tidlig på høsten i 1997 drev jeg energisk valgkamp som RVs førstekandidat til Stortinget fra Østfold. Noe mandat fra Østfold var det ikke realistisk å håpe på for RV. Men vi håpet på å kunne bidra med et valgresultat i Østfold som kunne løfte RV på landsbasis opp mot sperregrensa, eller kanskje til og med over denne grensa. I Østfold gjorde vi oppsiktsvekkende gode skolevalg, der RV på et par videregående skoler ble største parti.
Vi valgte å arrangere store konfrontasjonsmøter med Fremskrittspartiets førstekandidat, den rabiate innvandringsmotstanderen Øystein Hedstrøm. Klassekampen sendte en reporter til møtet i Moss, der det var flere hundre frammøtte. Men Klassekampens reportasje drøftet ikke om det var riktig å ta konfrontasjonene med Hedstrøm, og handlet ikke om den politikken som ble presentert på møtet.
I stedet valgte Klassekampen ei slags antropologisk vinkling som gikk ut på hvor jævla harry velgerne i Østfold var! I mine rasende øyne tenderte dette mot å være reinspikka «journalisme» i praksis, og et blaff av postmoderne Sankt Elms ild. Forbitrelsen fikk meg til å stille veldig kritiske spørsmål om avisas redaksjonelle linje og grep. Men dette var ikke noe jeg gikk ut med offentlig. Jeg mente å kunne registrere at redaktør Bjerke manglet en klar strategi for hva han ville med avisa, i forhold til formålsparagrafen, i forhold til den dagsaktuelle politikken.
Det var blitt kjent for alle oss som var aksjonærer i avisa, gjennom dokumentene til generalforsamlinga i første halvdel av 1997, at avisa hadde fallende opplag og en sterkt skrantende økonomi, med millionunderskudd på drifta og alvorlig tæring på egenkapitalen. Et grep for å bøte på dette måtte etter min mening være å lage ei avis som bedre appellerte til avisas kjernelesere i AKP, RV og tilliggende herligheter. Ei avis som aktivt kunne hente støtte hos grunnfjellet sitt, ikke minst økonomisk støtte for å overleve som dagsavis i et tøft presseklima.
I stedet skjedde det stikk motsatte. RVs Erling Folkvord var, nokså sensasjonelt, blitt valgt til Stortinget fra Oslo i 1993. Høsten 1997 søkte han gjenvalg, og lå på meningsmålingene an til å greie dette. Det var da naturlig å forvente at Klassekampen ville gi Folkvord drahjelp, samtidig som avisa naturligvis også skulle skrive om Sosialistisk Venstrepartis valgkamp og om Arbeiderpartiet, der Thorbjørn Jagland hadde lansert sitt tullete krav om 36,9 prosent av stemmene for å danne regjering. Men i valginnspurten fikk Folkvord en veldig halvhjerta støtte i Klassekampen, til stor irritasjon for mange av de trofaste kjerneleserne.
Det toppa seg da avisa på valgdagen klinte til med et svært reklamebilde av SVs Kristin Halvorsen på forsida. Valgresultatet viste at Folkvord bare manglet 600 stemmer på å komme inn. Det var ikke ulogisk at mange av oss i RV mente at disse stemmene hadde han fått dersom Klassekampen hadde gitt ham mer skyv i innspurten. Konflikten om Klassekampen tetnet nå til.
Samarbeidsproblemene mellom styret og redaktøren kom opp i dagen. Redaksjonen svarte på dette med kampanjejournalistikk rettet mot avisas hovedeier, partiet AKP. Men redaksjonen fikk også motsvar, blant annet i et innlegg fra tidligere redaktør Finn Sjue og tidligere redaksjonsmedlem Bo Brekke, som Alf Skjeseth siterer fra. De var sterkt kritiske til avisas utvikling, og skrev at Klassekampen «på mange måter er blitt ei avis som ofte virker nesten likegyldig, rett ut sagt sløv.» Sjues og Brekkes formulering beskriver på sett og vis ei avis som i noen grad er preget av postmodernismen, av relativismen og mangelen på tydelig ståsted – mangelen på klassestandpunkt for det arbeidende folket, mot kapitalmakta.
Dagbladets kommentatorveteran Gudleiv Forr skrev akkurat det samme som Sjue og Brekke om Klassekampen, at avisa var blitt likegyldig. Å forbli likegyldig ville være ei dødslinje for avisa. Det var naturligvis ikke noe ønske om dette fra redaktør Bjerke og staben hans. Det var en stab av til dels framifrå journalister, som jeg hadde og har den største respekt for. Her fantes et bråmodent talent som Carsten Thomassen, og Torstein Tranøy som kanskje var den fremste journalisten i Norge når det gjaldt å dekke fagbevegelsen. Begge disse to gikk dessverre altfor tidlig bort.
Problemet våren og sommeren 1997 var at avisa hadde havnet i ei politisk og redaksjonell bakevje der framdriftsmulighetene syntes små, og der det ideologiske avisprosjektet – tufta på formålsparagrafen – hadde begynt å smuldre opp. Dette skyldtes ikke at redaksjonen var blitt postmodernister, men den «journalisme»-ånden som var blitt framherskende i det lille avishuset i Grønlandsleiret.
Striden om Klassekampen i 1996–97 var ikke primært en strid mot postmodernismen. Men postmodernismen, representert ved Røssaak, var med på å utløse striden. Hva slags strid var det, da? Det var en strid om politisk linje for avisa, om å sikre avisa videre liv og framgang ved å styre etter formålsparagrafen, finne en fornyet appell til kjerneleserne og samtidig følge den gode, slagkraftige parolen om å være hele venstresidas dagsavis. Det var ei strid for å gjøre den røde avisa rød igjen.
Kaninen eller Admiralen?
Når jeg først har fått ordet i Rødt!, vil jeg begnytte anledninga til å si litt om min egen redaktørtid. Det jeg her skriver kan regnes som et supplement til Alf Skjeseths beretning om stridsårene 1996 og -97. Jeg tok jeg over som ansvarlig redaktør i oktober 1997, og så å si alle redaksjonsmedlemmene slutta i tur og orden i protest fordi de så på meg som en partikanin for AKP.
De to som ble igjen, var to veteraner, utenriksjournalistene Peter M. Johansen og Astor Larsen. Den nye staben jeg ganske raskt fikk på plass, døpte meg ikke for Kaninen, men for Admiralen. Men det var jo ikke noe slagskip jeg hadde fått kommandoen på. Det var ei lita skute som seilte for nødrigg og lakk som bare faen.
Skuta kom straks inn i en bølgedal både opplagsmessig og når det gjaldt vårt journalistiske rennomé. Regnskapstallene for den røde avisa var røde. Den nye disponenten, Marga van der Wal, hadde en stri tørn og sto på som en ekte helt. Min parole som redaktør var å bygge stein på stein på grunnfjellet, og så sakte men sikkert, utvide spennvidden i stoffet og skaffe en økt leserskare. Jeg trente meg opp til dette ved å bygge et steingjerde ved huset mitt i Larkollen i Østfold.
Den verste beskyldninga jeg ble møtt av fra mine motstanderes side var at jeg var en fag-foreningsknuser. For meg som gammel fagforeningsmann var dette ikke hyggelig. Det ble sagt at det ville bli umulig å bygge opp en klubb av medlemmer i Norsk Journalistlag (NJ) i den nye redaksjonen fordi NJ ikke ville akseptere en slik klubb. Men å få på plass en NJ-klubb gikk forbausene fort, og journalistklubben ble uten plunder godtatt av NJ. De nyansatte typografene ble fullverdige medlemmer av Norsk Grafisk Forbund, og markedsavdelingas folk av Handel og Kontor.
Det ble i enkelte pressekretser gjort forsøk på å brennmerke Klassekampen. Redaktøren i ei stor avis på Vestlandet advarte en ung journalist som ville søke jobb hos oss, mot å gjøre det, og sa at vedkommende hvis hun begynte i Klassekampen, måtte regne med å aldri kunne få noen ny jobb i andre norske aviser. Hun ble så skremt av dette at hun trakk søknaden sin om ei stilling hos oss.
Ut av kaos og amatørisme vokste etter hvert en rimelig profesjonell avisorganisasjon. Jeg hadde sagt en del tåpelige ting om redaktørplakaten. På dette tok jeg sjølkritikk, og ble akseptert som medlem i Norsk Redaktørforening. Det må også sies at vi hadde et velfungerende og arbeidende styre i A/S Klassekampen, ledet av den myndige fagforeningsmannen Rolv Rynning Hanssen fra Norsk Kommuneforbund. Rolv og jeg hadde våre kontroverser om hvordan avisa skulle komme seg ut av krisa den var i, og et par ganger gikk det ei kule varmt. Men vi skiltes som venner i 2002.
Med ordning og reda om bord i skuta kunne vi begynne å stake ut en kurs som samsvarte med formålsparagrafen. Hvis det satt noe postmodernisme igjen i vegga i avishuset vårt, fordunsta den fort. AKPs landsmøte bestemte seg for å selge ut en stor del av partiets aksjer. Dette åpnet for en aksjekampanje i 1998 som henvendte seg til kjerneleserne, og var svært vellykka. Kampanjen innbrakte 5,8 millioner kroner i frisk aksjekapital.
Dette bidro til å få skuta på rett kjøl økonomisk. Aldri før hadde ei dagsavis i Norge vært drevet med en så ung stab som den vi i min tid hadde i Klassekampen. Denne staben hadde en større partipolitisk bredde enn mange tenker på i dag.
Jeg ansatte blant andre en debattredaktør fra Sosialistisk Ungdom, en yngling ved navn Audun Lysbakken, som så ut til å ha et visst politisk talent … Takket være en enestående og oppofrende innsats fra både redaksjon, typografer og markedsavdeling greide vi langsomt å komme oss opp av bølgedalen. Det staben manglet av erfaring, tok den igjen i form av entusiasme og energi.
Avgjørende for avisas overlevelse i en krisesituasjon og for den videre eksistensen var også det dugnadsarbeidet som ble utført av avisas venner. Aksjekampanjen hadde vært umulig uten slik dugnadsånd. Løssalg av avisa på lørdager i mange byer var viktig for å markere at Klassekampen fortsatt utkom. Svært viktig var også mange gode kameraters iherdige verving av abonnenter. Og foreninga Klassekampens Venner gjorde en stor innsats for å få inn faste pengebidrag til avisa, og de bonuspengene som den årlige julemessa ga oss.
Avisa breddet seg ut politisk og kulturpolitisk, men greide også å være skarpt antikapitalistisk og anti-imperialistisk. Den forsida jeg er mest stolt av, er den vi lagde da Nato i 1999 skulle gå til bombekrig under Kosovo-konflikten: «NEI til krig!» Vi hadde mista så å si alle bidragsytere til kultursidene. Min tanke var at så lenge det finnes ei radikal avis som tar kulturen på alvor, så vil det sildre inn skribenter. Dette viste seg å holde stikk.
Ved årtusenskiftet var vi i avisa godt i gang med forsoningsarbeidet med dem som hadde tatt standpunkt mot den nye redaktøren og redaksjonen høsten 1997. Dette arbeidet lyktes fordi motsetningene jo ikke var klassemotsetninger, men det vi på 1970-tallet kalte ‘motsigelser i folket’.
I 2000 hadde vi en liten opplagsmessig økning. Den fortsatte i 2001 og 2002. Da jeg måtte kaste inn håndklet som redaktør etter fem år, i oktober 2002, som følge av en større hjerteoperasjon våren 2002, ga jeg min etterfølger Bjørgulv Braanen et lite skipsratt i gave. Den skuta han tok over, var kommet i sig på rett kurs, gikk med et lite overskudd, og så ut til å ha framtida for seg.
Mer Røssaak. India og Nepal
I 2004 kjørte Klassekampen en interessant artikkelserie om postmodernismen. Serien ble oppsummert og kommentert i samtaler med professor Ottar Brox og Eivind Røssaak. Jeg bringer noen utdrag fra Røssaaks kommentarer fordi de demonstrer et postmodernistisk tankesett, som jo ennå lever og blomstrer i enkelte akademiske kretser. Kommentarene hans kaster også et lys bakover til Røssaaks periode i Klassekampen.
Det heter i oppsummeringa: Eivind Røssaak, litteraturviter, forfatter og tidligere kulturredaktør i Klassekampen har irritert seg over den politiske kritikken som er blitt reist mot postmodernismen i løpet av artikkelserien. Ifølge Røssaak er det urimelig å bruke som innvending mot postmodernismen «at den kan ha liberale konsekvenser». Slike argumenter er et uttrykk for en ryggmargsrefleks som er svært utbredt på ytterste venstre fløy.
Jeg må si at jeg takker for at vi på ytterste venstre fløy har ryggmargsreflekser som gjør at vi reagerer på filosofiske og politiske strømninger som tjener kapitalismen og svekker tanken om fellesskapets og sosialismens verdi.
Røssaak fortsatte, i sin omtale av venstrefløyen: Enhver tanke som kan omsettes i liberal praksis, må møtes med motstand. Men en tanke med totalitære konsekvenser må da være mye verre?
Her spinner Røssaak videre på tankene sine fra den famøse Klassekampen-artikkelen som førte til hans avgang, der han angrep den svenske forfatteren Jan Myrdal spesielt og kommunismen generelt. Det Røssaak ikke så i 1997, og heller ikke ville se i 2004, var at ytterste venstre fløy i norsk politikk hadde lært av sine mistak og gjort opp med et tankesett som kunne få totalitære konsekvenser.
Mer Røssaak fra 2004: Etter min mening er alle virkelig interessante tanker «åpne», i den forstand at de alltid løper en risiko for å bli misbrukt av forskjellige politiske leirer, så også med postmodernismen.
Dette resonnementet holder etter min mening ikke vann. Ta en virkelig interessant tanke som den at vi er nødt til å begrense forbruket av fossilt brennstoff for å stoppe den menneskapte klimaendringen. Dette er en tanke som deles av et flertall av verdens klimaforskere, og som er basert på empiri og ikke spekulasjon. Er det noen risiko for at for eksempel den ultrakonservative Tea Party-bevegelsen i USA vil misbruke denne tanken? Neppe. Er det noen risiko for at den nye opprørsbevegelsen i USA, Occupy Wall Street, vil misbruke denne tanken? Neppe.
Så kan det kanskje innvendes at tanken om klimaendring ikke er en åpen tanke, men en «lukket» tanke. Det gjør den, slik jeg ser det, ikke uinteressant. Tanken er et ideologisk verktøy som vi kan bruke i kampen for å hindre overoppheting av jordkloden og de katastrofene som vil følge av dette.
Mer Røssaak: Den moderne ideeen om samfunnets differensiering i ulike felter, der kunsten har fått lov til å drive med sitt altså «l’art pour l’artdoktrinen » (ideeen om kunst for kunstens egen skyld) har vært lite utbredt i Norge. Men den var faktisk en forutsetning for den kunstneriske modernismen, og som Bordieu sier et sted, en forutsetning for oppkomsten av den moderne intellektuelle som en som intervenerer i politikken fra politikkens utside. I den forstand har Norge kanskje aldri vært moderne.
Hallo? Min egen far, maleren og kunstkritikeren Johan Fredrik Michelet, skrev på 1950- og 1960-tallet tre bøker om moderne maleri og kunstkritikk, Moderne maleri – fra figurasjon til abstraksjon, Figurativt eller nonfigurativt og Kunst og kritikk. Der sloss han innbitt for kunstens autonome rolle, og for det moderne maleriet.
Tankene han og mange andre malere delte, fikk vid utbredelse, og det samme gjorde den non-figurative kunsten i Norge – den som Odd Nerdrum utfordret med sin tilbakevenning til klassismen, som han sjøl har kalt kitsch-kunst. At Norge «kanskje aldri har vært moderne» når det gjelder kunsten, er pissprat. I billedkunsten har vi frambrakt modernister i verdensklasse, som Inger Sitter og Arnold Haukeland (for ikke å glemme Edvard Munch!). Også i litteraturen slo modernismen inn med stor kraft, ikke minst gjennom Profil-gjengen. At så mange fra kretsen i og rundt tidsskriftet Profil ble sympatisører med eller medlemmer i AKP skyldtes at de oppfattet partiet som et uttrykk for moderniteten, for en revolusjonær holdning som skulle gjøre opp med en gammelmodig kapitalisme som var gått ut på dato, og skape et samfunn etter en ny lest.
Allerede på 1800-tallet var det intellektuelle som intervenerte i politikken fra politikkens utside. Her kan nevnes Henrik Wergeland og hans tidsskrift For Arbeidsklassen. Og her kan nevnes Camilla Collett og hennes banebrytende kvinnesaksroman Amtmandens Døtre. For ikke å glemme Alexander Kielland! I 1930-åra intervenerte Nordahl Grieg i politikken med tidsskriftet Veien frem. Forfatteren Helge Krog var en samfunnsrefser. Fra min egen levetid husker jeg en annen intervenør, Aksel Sandemose, som ga ut tidskriftet Årstidene, og skrev ei kvass spalte i LOs ukeblad Aktuell. Det er gåtefullt for meg at Røssaak ikke ser og tar hensyn til slikt.
I Røssaaks verdensbile heter det: Verken Bjørnson-generasjonen eller AKP-erne tillot at man skilte mellom kunsten og politikken. De sistnevnte ville som kjent at maoistiske doktriner skulle herje over alt. Den postmoderne reaksjonen fikk dermed en stor, tung og delvis nødvendig oppgave.
Javel. Heng Bjørnson og skyt AKP-erne! Trøbbelet med Røssaaks argumentasjon er at den ikke henger på greip. Vi i AKP var inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen. Under denne revolusjonen begikk Mao Zedong mange grove feil, som vi ikke forsto da, men siden har tatt lærdom av. Det finnes elementer fra den kinesiske kulturrevolusjonen som gir ekko i dagens samfunn, særlig i den arabiske verden. Vi skal ikke glemme at Mao sa «La hundre blomster blomstre, la hundre tankeretninger strides».
La meg nevne at La hundre blomster blomstre var tittelen på en lyrikkantologi Oktober forlag, under min ledelse som forlagssjef, ga ut midt på 1970-tallet, og hvor flere av de fremste modernistene i norsk lyrikk deltok. De maoistiske doktrinene er faktisk ikke steindaue i den vide verden. I lille, lutfattige Nepal kjemper maoistpartiet om regjeringsmakt, som partiet faktisk har hatt der. I det veldige India foregår et stort folkelig opprør blant de aller fattigste, under ledelse av de såkalte naxalittene, som er maoister.
Jan Myrdal var, i en alder av 83 år, i fjor på ei flere uker lang vandring i jungelen med naxalittenes geriljastyrker. Om denne opplevelsen har han i år utgitt boka Rød stjerne over India. Refleksjoner når jordens fordømte reisar seg. Den verdenskjente indiske forfatteren og politiske aktivisten Arundhati Roy har vært på ei tilsvarende vandring. Den beskriver hun i essayet, «På vandring med maoistane» (Rødt! nr 4/2010). Ifølge en stor og grundig artikkel i Le Monde Diplomatique høsten 2011 er det stadig flere indiske intellektuelle som støtter det folkelige opprøret i landet der flere hundre millioner mennesker lever i fattigdom.
Den arabiske våren, revolusjonene i flere av de arabiske landene, er en kulturrevolusjon. Det er en flertydig revolusjon, fordi den nå i Tunisia har brakt et – moderat – islamistisk parti til makta. Men det er først og fremst en revolusjon som har brutt opp størknede, eneveldige maktstrukturer, og skapt liv og røre i den arabiske verden der det foregår en fornyet kulturkamp og klassekamp – og hvor postmodernistisk teori neppe har noen særlig klangbunn.
Klassekampen har, under Braanen, greid å dekke denne revolusjonen på nært hold, gjennom den genistreken det var å gjøre den unge kvinnelige journalisten Amal Wahab til avisas korrespondent i Kairo. Den postmoderne reaksjonen greide ikke å skyte i filler Klassekampen-skuta. Den flyter fortsatt meget godt. Jeg mener det var en lykke for avisa at postmodernisten Røssaak provoserte seg ut av redaksjonen i april 1997.
Hadde Røssaaks linje triumfert i Klassekampen, ville skuta for lengst ha ligget på havsens bunn. Klassekampen er i dag ei avis med betydelig styrke og livskraft. Den øker mest! Naturligvis har avisa sine feil og mangler, og flipper av og til helt ut. Men dette kan vi som elsker avisa og som har viet en del av våre liv til å berge den, godt leve med. Det er en del av game’t. Og det blåser stadig en frisk debatt-bris som dreier seg om hvordan Klassekampenskuta skal manøvrere, og hvilken hovedkurs den skal styre etter. På dette feltet har jeg en god del erfaring fra min egen redaktørtid.
Det gjelder for redaktør og redaksjonsledelse å ha et åpent sinn for sunn kritikk (noe jeg ikke alltid hadde), å ikke ri kjepphester (noe jeg altfor ofte gjorde) og å bekjempe gammalt politisk grugg mot personer og organisasjoner (noe jeg ikke alltid var spesielt flink til). For meg er det aller viktigste at Klassekampen konsekvent har tatt standpunkt mot norsk deltakelse i USAs kriger i Afghanistan og Irak, og mot Natos og Norges krigerske inngripen i Libya-konflikten.
Antiimperialismen har sterkt rotfeste både hos redaktør og øvrig redaksjon. Det grunnleggende med Klassekampen i et enda større perspektiv er at den representerer moderniteten, håpet om et moderne, annerledes liv enn det traurige livet under kapitalens diktatur.
Dette livet i det rike Norge gjør oss, de fleste av oss, ganske velholdne. Men det er noe grunnleggende falskt ved det, fordi vi med vår rikdom ikke gjør nok for å løfte «jordens fördömde» ut av elendigheten. Og da representerer Klassekampen ei nødvendig, modernistisk motkraft. Aviser som Finansavisen, Dagens Næringsliv, Aftenposten og VG representerer i et slikt stort perspektiv fortida, det fortidige, en kriserammet kapitalistisk verden som forhåpentlig er i ferd med å gå under og forvandle seg til noe annet. Da freden kom til Norge i 1945 etter 2. verdenskrig, tok Norges Kommunistiske Partis illegale krigsavis, Friheten, steget til å bli landets nest største riksdekkende dagsavisavis, med et opplag på 120 000, bare slått av Aftenposten.
NKP gikk nedenom og hjem. Friheten utkommer i dag med nød og neppe som ukeavis, som et dugnadsrevet konkursbo. Jeg har tenkt at Klassekampen kanskje kunne kjøpe opp Friheten, for å kapre avisnavnet. Friheten! Det er dit vi vil. Frihet fra det kapitalistiske diktaturet. Frihet for alle verdens folk. Og et opplag på 120 000 ville kle Klassekampen, alias Friheten, veldig bra.
PS. Apropos Bordieu. Da den franske sosiologen Pierre Bordieu døde i januar 2002, i min redaktørtid, viet Klassekampen hele forsida til hans minne, med et stort bilde av ham. Det var ikke fordi de unge folka i redaksjonen så på ham som en postmodernist, men fordi de så på Bordieu som en som avslørte maktas skjulte strukturer i samfunnet.
DS.