Tron Øgrim: Han som alltid skreiv og som skreiv alt for lite

Av Jon Børge Hansen

2007-02A

Rødt! har samla artikler Tron Øgrim skreiv for tidsskriftet, og for forløperen Røde Fane, og for andre fora. De er lagt ut på nettet på marxisme. no. Jeg er blitt bedt om å skrive en liten introduksjon til denne samlinga. Kanskje fordi jeg har fungert som en slags mellommann i den kontakten redaksjonen i Rødt! hadde med Tron de siste årene. For sjøl om Tron var glødende opptatt av teori og ideologi, måtte han nødes til å skrive for tidsskriftet. Nettet var viktigere, hevda han. Og for øvrig hadde han en gammel uavklart uenighet med redaktøren om et for ham viktig prinsippspørsmål, noe om nazister og ytringsfrihet. Så blei det min jobb, som venn av tidsskriftet og som en nær venn av Tron, å mekke dette til. For Rødt! trengte Tron. Slik vi alle trengte han.

Og jeg mente Tron også trengte Rødt!, han hadde bruk for et forum der han kunne nå også de som ikke vandrer rundt på nettet, nå dem med de oppklarende, ofte originale marxistiske analysene sine. For problemet var jo ikke at han ikke skreiv! Han skreiv alltid og overalt. Sist han var og besøkte meg her i Tromsø, der jeg bor, var i februar/mars i år. Han blei boende ei uke denne gangen, og det blei som vanlig ei uke med intense diskusjoner fra tidlig om morran til tidlig om morran. Han var med meg på jobben på dagtid, lånte et kontor og en pc og hamra på tastaturet mens jeg gjorde unna mine saker, han var med og bidro på et seminar RV hadde her om olje og krig og klima, fikk diskutert Nepal grundig med Stian, en ung kamerat som gjør ferdig masteroppgaven sin om maoistene i Nepal nå. Og han var sjølsagt med på en del runder på byen, der han måtte dras ut av lange diskusjoner med tilfeldige pubgjester om Kambodsja og data og kommunisme.

Og så hjem til meg, til kjøkkenbordet og nattlige diskusjoner. Om planøkonomi, og om nanoteknologi, og – uunngåelig! – om Nepal. Videre til det problematiske i strategien til de indiske maoistene, og om livet – innimellom en god del om livet, ja. Og så om kinesisk økonomi, om skriftspråkets historie på Madagaskar og om arkeologi i Midtøsten. Og om the Troggs egentlig var et bra band, og en ny runde om Røde Khmer, og mer om planøkonomi. Blei vi ikke enige før vi la oss, tok han opp tråden igjen med det samme han åpna soveromsdøra morran etter. Å gi seg var ikke hans stil.

Siste kvelden, en lørdag, satt vi bare til halv to. Tron skulle av gårde med tidlig fly søndag, og jeg så fram til å puste ut med en skitur i fjellet. Tron skulle bare sende en e-post før han gikk til sengs. Vel, det viste seg jo at han hadde huska feil, flyet gikk ikke før seks om ettermiddagen. Så blei det ei ny lang økt ved kjøkkenbordet, ingen skitur den dagen.

Da han var dratt, gikk jeg rutinemessig inn på Trainspotters, den internasjonale debattlista. Og der var fingeravtrykka hans: mellom halv to og kvart på seks natt til denne søndagen hadde han skrevet sytten – 17 – innlegg. Alle om Nepal.

Så problemet var ikke at han ikke skreiv! Det var det å få noe av dette ut i papirformat, få ham til å skrive for Rødt!, få ham til å skrive bøker!

Tron ville ha en avtale: dersom jeg skreiv noen saker for ham på Wikipedia, skulle han skrive noen saker for Rødt! Vi snakka blant annet om boka hans fra 1982, Den vestlige maoismens sammenbrudd, og det å lage en eller annen oppfølging av den, nå tjuefem år etter.

Det blei ikke til det. En del av tankene sine la han – typisk nok – fram i vår som en serie lange debattinnlegg på nettet, på diskusjonslista til partiet, Rødt. Kanskje kan de redigeres og trykkes, nå, etterpå.

Men alt det ugjorte, alt det han aldri rakk, eller aldri forsto å prioritere, det kan vi ikke gjøre noe med lenger.

Den nettsida Rødt! nå har lagd er altså ei samling av noe av det han gjennom årene fikk skrevet. Det er et nødvendig første tiltak, ikke bare for å minnes Tron, men for å gjøre dette historiske stoffet tilgjengelig for alle som vil lære av den gamle mesteren. Spennet i artiklene og foredragene er stort. I tid strekker det seg over nesten fire tiår. Tematisk går det fra debatt om sosialisme til stamcelleforskning. Det er mye om data og teknologi og samfunnsendringer. Men også om litteratur. Litteratur var livsnødvendig for Tron. Da telefonen ringte om morran, torsdag 24. mai, hadde jeg akkurat lagt fra meg, ferdiglest, den boka Tron dytta på meg siste gang vi møttes, i Oslo i vår. Han hadde i mange år forgjeves forsøkt å få meg til å lese amerikansk krim, men jeg kom egentlig aldri videre fra Hammet/ Chandler-nivået. Tron var ekspert, han kunne, så vidt jeg kan bedømme av monologene hans om dette (monologer jeg noe motvillig fant meg i), det meste om emnet, om det politiske og sosiale innholdet og de litterære kvalitetene i nyere amerikansk krim. Men han rakk jo aldri å skrive om dette heller.

”Jævlig god bok” hadde Tron sagt da han stakk til meg The Ones You Do av Daniel Woodrell. Okei, jeg tok den med i veska forrige uke, leste den på et hotellrom på Østlandet, før jeg gikk ned til et fagforeningsmøte, og mobilen ringte.

Det var ei nydelig skrevet bok, om rå skjebner ved utløpet av the Big River, Mississippi. Foran i boka har Woodrell plassert et motto, et sitat av Carl Perkins:

”If it weren’t for the rocks in its bed, the stream would have no song.”

Sånn er det, Tron!

Tromsø, lørdag 26. mai 2007 Jon Børge Hansen