Gnist

Landgrabbing – kappløpet etter land

Av Jokke Fjeldstad

2009-04

Jokke Fjeldstad er leder av Rødt Oslo og medlem av redaksjonen i tidsskriftet Rødt!.

Landgrabbing er et voksende problem. Landgrabbing betyr at internasjonale investeringsselskaper og statsselskaper i rike nasjoner kjøper opp land for å eksportere jordbruksproduktene ut av landet de dyrkes i. En milliard mennesker sulter i verden, mange av dem i land som er utsatt for landgrabbing.

Årsaker til landgrabbing

Landgrabbing er et resultat av flere faktorer som forsterker hverandre. Ustabile matvarepriser, det at mange land har et kronisk matunderskudd som må dekkes av import, den økte interessen for produksjon av agrodrivstoff og den økte interessen for lønnsomme investeringer i matjord er alle årsaker vi må se på. Oppkjøp og langtidsleie av jord, spesielt i Asia, Latin-Amerika og Afrika, minner mye om kappløpet etter land under kolonitiden.

Matprisene

Fra 2006 til i dag har matvareprisene steget kraftig og hurtig. Årsakene til denne prisstigningen og den internasjonale matvarekrisa er mange. Klimaendringene, økt spekulasjon på verdens matvarebørser, dyrere innsatsfaktorer i jordbruket og økt interesse for agrodrivstoff er noen av grunnene. Mer om dette kan du lese i min artikkel, Matvarekrisa – samtidas folkemord i Rødt! nummer 3/2008. Prisene på en rekke basismatvarer som ris, hvete og andre kornsorter er relativt høy. I 2009 har vi sett en liten nedgang i verdensprisene, som kan ha sammenheng med den økonomiske krisa. Men hvis man ser prisutviklingen over en litt lengre tidsperiode, må prisene på basismatvarer forsatt beskrives som svært høye.

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sin matvareprisindeks har økt med 32 % siden 2005. Kjøtt og andre kostbare matvarer har ikke hatt stor prisøkning i denne perioden, mens prisen på kornsorter generelt har økt med 82,5 % og prisen på ris med hele 114 %.

Matmangel

Tørke i viktige matproduserende regioner var en av flere hendelser som førte oss inn i dagens matvarekrise. I år har landene på Afrikas Horn opplevd den verste tørken siden 70-tallet. Befolkningsveksten vi har sett de siste 100 årene, ser enda ikke ut til å stoppe. I 2050 kan jorda ha 9,1 milliarder innbyggere. I løpet av de neste 20 åra vil etterspørselen etter mat øke med 50 %, og fram mot 2060 må matproduksjonen sannsynligvis dobles i verden.

Mange kapitalsterke land ser at de må se utenfor sine grenser hvis de skal være sikre på at det er nok mat til deres befolkning i framtida. Statlige investeringsselskaper fra Kina, Sør-Korea, Qatar og Saudi-Arabia har allerede kjøpt opp eller sikret seg leiekontrakter på millioner av hektar jord. Mange av landa som leier ut eller selger ut jord, mottar også matvarehjelp fra Verdens matvareprogram.

Agrodrivstoff som bensin på bålet

Både olje- og klimakrisa har økt interessen for å produsere energi og drivstoff på nye måter. En av mest populære løsningene på olje- og klima krisa har vært agrodrivstoff. Agrodrivstoff kan lages av mange forskjellig biologiske materialer, men kommersielt har interessen vært først og fremst i forhold til å gjøre om jordbruksprodukter til drivstoff. Dette legger ikke bare press på prisen til produktene man kan gjøre om til agrodrivstoff, men også press på tilgangen til jord å produsere disse produktene på. Europeiske og amerikanske selskaper innen agrodrivstoff er aktivt på jakt etter jord til å kunne produsere mer agrodrivstoff til mer miljøbevisste forbrukere i Vesten. Det norske selskapet ScanFuel sitt datterselskap i Ghana har sikret seg en kontrakt på 400 000 hektar jord i Ghana der 60 % skal brukes til å produsere agrodrivstoff.

Investering

De kraftig økende matvareprisene har gitt internasjonale selskaper og investorer en ny interesse for å investere i matproduksjon og jordbruk. På verdensmarkedet i dag blir for eksempel korn solgt opptil 40 ganger før produktet når forbrukerne. Den forventa befolkningsveksten og det økte presset på naturressurser har gjort matjord og matproduksjon til en lukrativ investering. Mens samfunnsengasjerte mennesker ser på befolkningsveksten og den økte etterspørselen etter mat som en av vårt århundrets store utfordringer, ser investorer på dette som det nye, store sikre investeringsområdet. På den andre siden ønsker myndigheter i fattige og ustabile land investeringene velkomne i håp om arbeidsplasser og inntekter.

Kappløpet etter land

Mellom 2006 og sommeren 2009 har mellom 15 og 20 millioner hektar jordbruksland i utviklingslandene blitt leid eller kjøpt av utenlandske investorer, i følge the International Food policy Research Institute (IFPRI). Den internasjonale organisasjonen Genetic Resourses Action International (GRAIN) identifiserte mer enn 100 tilfeller av landgrabbing i 2008.

Drivkreftene i denne trenden er stater og investorer som ønsker seg en plattform for mat- og agrodrivstoffeksport. Internasjonale investeringsbanker og -fond kjøper opp jordbruksland over hele kloden. Flere av verdens rike land er avhengige av matimport, som for eksempel Japan og Sør-Korea. Tørre oljerike land prøver å redusere deres vannforbruk til jordbruket ved å kjøpe og leie nytt jordbruksland i utlandet for så å eksportere det til sitt hjemmemarked.

Sjølv om det er regjeringer som tilrettelegger avtalene, så er det private selskaper som får kontroll over jorda og fortjenesten. Ofte foregår det slik at en avtale blir gjort mellom to stater om å leie jord før den staten som leier jorda lager en underkontrakt med et privat selskap. F.eks gjorde Mauritius sitt utenriksdepartement en avtale om å leie 20 000 hektar i Moçambique for å produsere ris i august i år. Etter avtalen var signert framleide Mauritius denne jorda til to private selskaper.

Etiopia

Mer enn 5,2 millioner etiopiere har behov for mathjelp fra det internasjonale samfunnet. Samtidig forsvarer det etiopiske landbruksdepartementet sin plan om å tilby 2,7 millioner hektar til utenlandske selskaper. Regjeringen har forpliktet seg til å overføre 1,7 millioner hektar før neste innhøstningssesong. Over 8000 selskaper er med i konkurransen om å sikre seg etiopisk jord. Verdens ledende oljeproduserende land, som de forente Arabiske Emirater og Saudi Arabia samt store asiatiske økonomier som Kina, India og Sør-Korea, er med i denne konkurransen for å fø egen befolkning. India leder kappløpet om tilgangen på etiopisk jord. I løpet av tre år har indiske selskaper økt sine investeringer fra 300 millioner til 4,3 milliarder. Det er dobbelt så mye som Etiopia mottar i bistand fra Vesten.

Den saudi-arabiske milliardæren Sheik Mohamed Al Amoudi sitt selskap Saudi Star Agricultural Development er etablert for å dyrke matjord i Etiopia for det saudiarabiske markedet. Selskapet har en kapital på 500 millioner og planlegger å sikre seg 500 000 hektar jord de neste 10 til 15 årene. Saudi Star eier i dag 10 000 hektar jord i Alwero i regionen Gambela, vest i Etiopia. Selskapet satser videre på å sikre seg kontrakter gjennom regionale myndigheter i Etiopia.

Kina

Å fø sin egen befolkning står høyt på den kinesiske regjeringens prioriteringsliste. Kina har 1,3 milliarder innbyggere og bare 7 % av verdens dyrkbare jord, samtidig som millioner av hektar dyrkbar jord hvert år blir ufruktbar på grunn av forurensing og voksende ørken. Kina har derfor begynt å lete utenfor sine grenser etter jord for å fø sin befolkning.

Kinas økonomiske styrke har gjort landet til en av de ledene investorene i dyrkbar jord. Kina bruker allerede nesten 1 million hektar i Indonesia til å produsere plante olje, sukker og cassava. Kina kjøper og leier jordbruksland i Filippinene, Laos, Kasakhstan, Burma, Kamerun og Uganda. Siden 95 % av kornåkrene i Asia er allerede er i bruk er Afrika det kontinentet der kineserne ser muligheter for store investeringer. I dag er over en million kinesere ansatt i kinesiske jordbruksprosjekter i Afrika.

Resultatet av landgrabbing

Oppkjøpet av matjord i utviklingslandene kan svekke matsikkerheten fordi land som er solgt eller leid til utenlandske investorer, ikke kan bli brukt til å produsere mat for lokalsamfunnet. De kapitalsterke investorene er interessert i storskala og industrielt landbruk. De fleste av avtalene gjøres i hemmelighet mellom investorer og lokale eller nasjonale myndigheter uten at informasjon om forhandlingene er tilgjengelig for folket. Dette presser småskalalandbruket og småbøndene vekk fra jorda i flere land. Småskalalandbruket er det som i dag er vanligst i de fleste utviklingsland. 85 % av jordbrukene er under 2 hektar. Mange av bøndene blir tvunget vekk fra jorda si fordi de ikke har ressursene eller mulighet til å forsvare sin historiske rettigheter til jorda de bruker. Dette rammer spesielt kvinner som er 70 % av bøndene i utviklingslandene.

Tilgangen til vann og kontroll over verdens ferskvannsressurser blir også privatisert med landgrabbing. Tilgangen og eierskapet til vannressurser er viktig for landbruket. For å kunne skape de mest produktive åkrene er tilgangen til vann viktig. Investorer i denne industrien sikrer seg også kontroll over ferskvannet i områdene de investerer i. Dette ofte på bekostning av lokalbefolkning som mister sine ferskvannskilder.

Den store andelen private selskaper som er involvert i landgrabbing, er ikke ute etter å sikre matsikkerhet i en verden der over en milliard sulter. De private selskapene er ute etter profitt på sine investeringer, og bare det. Det danske selskapet Trigon Agri har sikret seg kontroll over 170 000 hektar jord i Russland, Ukrania og Estland. Agrafirma ble etablert av investorene Jim Slater, Jim Rogers og Lord Rothschild for å kjøpe opp Brasiliansk jordbruk. Saudi Binladin Group investerer tungt i Indonesia for å dyrke ris. Engelske Emergent Asset kontrollerer 150 000 hektar i Angola, Botswana, Sør-Afrika, Swaziland, Zambia og Moçambique. Disse og mange andre private investorer har ingen interesser i matsikkerhet eller fattigdomsbekjempelse. For disse investorene sitt perspektiv er den økte globale etterspørselen etter mat en sikkerhet for sine investeringer.

Kappløpet etter land ser ut som det bare så vidt har begynt. Kampen for å sikre nok mat til alle er vårt århundres viktigste utfordring. Statene og selskapene involvert i landgrabbing representerer ikke noe løsning på denne utfordringen, de gjør sitt beste for at det skal bli umulig å løse den.

Kilder: