Marx eller Keynes? (debatt)

Av Johan Petter Andresen

2009-04

Torkil Lauesen hevder i artikkelen «Den nasjonale frigjøringskampens problemer» i Rødt! nr 3/2009 at keynesianisme hjalp Vesten ut av 1930-tallets krise.
Det er jeg ikke enig i.

Verken keynesianisme, som vektlegger styrking av etterspørselen, regulering av markedene og en aktiv statlig økonomisk politikk eller den såkalte monetarisme som vektlegger utvidelsen av markedets rolle, regulering av økonomien primært gjennom pengepolitikken og lite regulering ellers løser kapitalismens krise(r). Det var, dessverre, verdenshistoriens mest grusomme krig som «løste» 30-tallets depresjon. Når overproduksjonstendensene igjen begynte å vise seg på begynnelsen av 1970-tallet, prøvde Vesten med keynesianisme. Dette førte ikke fram. Vesten fikk både stagnerende vekst og økende inflasjon. Derfor ble den økonomiske politikken lagt om til monetarisme – å legge til rette for økt utbytting og økte markeder for egne kapitalister. Men heller ikke monetarismen kan løse kapitalismens indre motsetninger. Disse blir bare mer og mer skjerpa. Og der står vi i dag. Det er bare en vei ut av kapitalismens misere, og det er gjennom at samfunnet tar over styringa av produksjonsmidlene. For at det skal skje, må arbeiderklassen ta samfunnsmakta fra borgerskapet.

 

Betyr dette at jeg er mot at vi skal kreve «keynesianske» tiltak? Nei. Naturligvis er vi for alle tiltak som er til gode for arbeidsfolk under det nåværende systemet. Men vi gjør arbeiderklassen en bjørnetjeneste hvis vi ikke påpeker at ingen av hovedretningene i dagens økonomiske politikk vil løse problemene som kapitalismen skaper. De kan bare løses av arbeiderklassen sjøl, ved at den erobrer statsmakta og at markedsøkonomien avskaffes og erstattes av en demokratisk styrt planøkonomi. TL og jeg er altså sikkert allierte i mange av de sentrale dagskampsakene, men disse må utnyttes til å øke bevisstheten og organiseringa av arbeiderklassen slik at den gjør seg i stand til å erobre statsmakta.

 

Statsmakta under sosialismen

 

Dette bringer meg over til en annen av Torkil Lauesen (TL) sine påstander: Han mener at «vi» har hatt en altfor statssentrert analyse av makta, en tro på at kjernepunktet var erobring av statsmakta og at vi kunne forandre samfunnet med den. Jeg oppfatter marxismen annerledes. Det er riktig at marxister hevder at arbeiderklassen må ta statsmakta. Men det er ikke det samme som at man forandrer samfunnet med statsmakta. Det å erobre statsmakta er en forutsetning for å kunne videreutvikle klassekampen, da med staten på riktig side. I TLs beskrivelse av sosialismen mangler analysen av utviklinga av klassekampen under sosialismen. (En annen sak er at når arbeiderklassen har erobra statsmakta, opplever menneskeheten for første gang at staten kontrolleres av flertallet, og fra dette øyeblikk og videre er den overordna strategien å utvikle klassekampen på en slik måte at staten «visner hen».)

 

Statskapitalismen, slik Sovjetunionen var i hvert fall fra 60-tallet og videre (kanskje atskillig tidligere), og Kinas kapitalisme kaller TL «den reelt eksisterende sosialismen». Samtidig beskriver han Kinas rå kapitalisme andre steder i artikkelen. Under sosialismen fortsetter altså klassekampen, og også denne kampen dreier seg om å erobre statsmakta. Noe både Sovjetunionens historie og Kinas historie viser. Men for å erobre statsmakta, måtte borgerskapet erobre kommunistpartiene. Den manglende evnen til å utvikle de arbeidende klassenes kontroll med samfunnsøkonomien og samfunnsorganiseringa blant annet ved å styrke og utvikle demokratiet for vanlige folk var en sentral årsak til restaureringen av kapitalismen.

 

Nasjonalstatene passé?

 

TL mener også at nasjonalstatene er passé, og at når arbeiderklassen har erobret statsmakta, blir staten retta tilbake mot den samme arbeiderklassen, fordi den må forsvare seg mot utenverdenen. Men både det (mer eller mindre) sosialistiske Sovjet og det (mer eller mindre) sosialistiske Kina evna å utvikle produksjonen, og vanlige folks levestandard og vanlige folks innflytelse i en helt annen grad enn noen form for kapitalisme i disse landa ville ha evna.

 

TL skriver «Nasjonalisering og statsforvaltning á la Sovjetunionen var ikke noen suksess». Jeg tror at Sovjetunionens økonomiske utvikling på trettitallet absolutt var en suksess sammenlikna med Vesten. Men også etter trettitallets vestlige depresjon var veksten sterk i Sovjetunionen.

 

Det viktigste politiske resultatet av annen verdenskrig var at sosialismen styrka seg på verdensbasis. Hele Øst-Europa ble sosialistisk og COMECON ble danna. I Kina førte først krigen mot japansk imperialisme og deretter krigen mot det amerikansk-støtta Chiang Kai-shek-regimet til at verdens største stat ble frigjort og gjennomførte verdenshistoriens største jordbruksreform i et land der over 80 prosent av befolkninga var fattigbønder. I den internasjonale arbeiderbevegelsen var det altså nok en gang de revolusjonære kommunistene som hadde sikra nye omfattende seire for arbeiderklassen. Og nok en gang gjaldt det for borgerskapet i Vesten å gi etter med reformer for å sikre kapitalismen og reformistenes dominans i arbeiderbevegelsen.

 

Det var altså, internasjonalt sett, en styrka arbeiderklasse som krevde at imperialismen leverte levestandardforbedringer og en kapitalisme som opplevde høy vekst etter en apokalyptisk krig. I Asia, Afrika og Sør-Amerika var det fortsatt frigjøringskriger mot koloniveldet. Den lave arbeidsløsheten i de vestlige landa etter krigen var også med på å styrke arbeiderklassens stilling på arbeidsmarkedet.

 

Sovjetunionen var det første landet som innførte åttetimersdagen i 1917 og var blant de første som innførte 40-timersuka og ratifiserte ILO-konvensjonen om 40-timersuka i 1956.

 

Sosialismen var på offensiven gjennom hele 60-tallet og fram til midten av 70-tallet. Viktige kamper i denne perioden var Indokinas frigjøringskamp som var leda av kommunistiske partier, kulturrevolusjonen i Kina og ungdomsopprøret i Vesten. Disse bidro, naturligvis sammen med kampen til arbeiderklassen i de kapitalistiske landa til å tvinge de kapitalistiske landa til å gi etter for reformer. Det økonomiske klimaet var også gunstig for disse reformene da det var fortsatt (relativt) høy økonomisk vekst fram til 1973.

 

Sovjets økonomiske vekst

 

En illustrasjon av den sterke økonomiske framgangen til Sovjet og Øst-Europa på 50-tallet er følgende utdrag fra en artikkel av Paul Krugman i tidsskriftet Foreign Affairs fra november/desember 1994. I artikkelen, som forøvrig er en kritikk av sosialistisk planøkonomi, beskriver Krugman hvordan de borgerlige økonomene i Vesten hadde kommet til den slutningen at sosialismen innebar høyere økonomisk vekst enn kapitalismen:

«Beskrivende for stemninga i debatten var en artikkel av Calvin B Hoover. I likhet med mange vestlige økonomer kritiserte Hoover statistikken til Sovjetunionen for å overdrive den reelle veksttakten. Til tross for denne kritikken, konkluderte han med at Sovjetunionens påstander om fantastisk framgang kunne fullt forsvares. Deres økonomi oppnådde en veksttakt over tid som var «dobbelt så høy som hvilket som helst kapitalistisk land og tre ganger så høy som den gjennomsnittlige årlige veksttakten til USA». Han konkluderte med at det var sannsynlig at en «kollektivistisk, autoritær stat» i seg sjøl var bedre egna til å oppnå økonomisk vekst enn demokratier med frie markeder og han spådde at den sovjetiske økonomien antakelig ville gå forbi USAs tidlig på 70-tallet.»

 

Den sterke økonomiske veksten helt fram til og med 1960-tallet betyr ikke etter min mening at Sovjet var sosialistisk i hele denne perioden. Sosialismen er et overgangssamfunn mellom kapitalismen og kommunismen. Den typen sosialisme som fantes i Sovjet, bar med seg det tsaristiske halvføydale samfunnets arv under sin utvikling. Den første store, sosialistiske revolusjonen sto overfor enorme indre og ytre utfordringer. Det gikk etter hvert skikkelig galt. Jeg er ikke i stand til å sette en dato for når man kan si at vi har med en sosialistisk stat og når vi har med en statskapitalistisk stat å gjøre. Sosialisme er nettopp et overgangssamfunn der man finner både kapitalistiske og kommunistiske forhold side om side. Det som er hevet over tvil, er at den stagnerende veksten i hvert fall begynte på 60-tallet og muligens tidligere. For verdens arbeidere ble ikke COMECON-landa noe å se opp til lengre, da var det jo bedre å ha det som man hadde det her i Skandinavia. Omdanning av sosialistiske produksjonsmidler fra Sovjetunionens sosialistiske til kapitalistiske produksjonsmidler, kan i statistikken gi seg utslag i høyere vekst i en periode. Man kan derfor ikke legge veksttakten i økonomien til grunn som en målestokk på utviklinga av klassekampen. Er det noe som kjennetegner de sosialistiske samfunna fra forrige århundre, så er det at når den sosialistiske staten er danna, er den videre klassekampen under sosialismen for å hindre gjenoppretting av kapitalismen beinhard.

 

Den sosialistiske leiren omfatta flest mennesker rundt 1960, hvis man vil kalle daværende Sovjet og de øst-europeiske landa for sosialistiske på det tidspunktet. I 1961 ble det et åpent brudd mellom Kina og Sovjetunionen. Kina beskyldte Sovjetunionens Kommunistparti for å svike kampen mot imperialismen og for å føre en feilaktig politikk som kunne føre til gjenoppretting av kapitalismen. I Kina var det harde kamper om den politiske utviklinga. Mao Zedong leda den fraksjonen i KKP som starta kulturrevolusjonen i 1967. Maos tilhengere mente at det var sterke krefter i det kinesiske samfunnet og i KKP som ville innføre kapitalismen – «vandre langs den kapitalistiske veien». Kulturrevolusjonen ble en viktig inspirasjon for de revolusjonære kommunistene. Men Sovjetunionens utvikling påvirka den internasjonale situasjonen for arbeiderklassen negativt. Mao Zedong døde i 1976. Etter noen få år hadde nettopp de som kulturrevolusjonen var retta mot, tatt makta i KKP, og reformer for innføring av kapitalismen begynte allerede på slutten av 70-tallet. Det var kun gått 30 år siden frigjøringa fra føydalismen. Den første bølgen med sosialistiske revolusjoner varte altså ikke lenge før kreftene som ville gjenopprette utbyttersamfunn fikk overtaket igjen.

 

Indokinas seier over USA-imperialismen i 1975, som hadde stor betydning som inspirasjon for alle andre undertrykte folk og nasjoner, endte i en misere med åpen grensekrig mellom Kina og Vietnam. Vietnam invaderte Kampuchea i 1977 og Kinas Kommunistiske Parti og Albanias Kommunistparti ble splitta samme året. Det ble ikke demokratiske eller sosialistiske land ut av frigjøringas seier i Indokina. Frigjøringskampen i Afrika leda ikke til store positive framskritt i Angola, Mozambique, Zimbabwe og Sør-Afrika. I Latin-Amerika hadde ulike mer eller mindre fascistiske regjeringer kontrollen etter å ha slått ned sosialismens parlamentariske seier i Chile i 1972. Den anti-koloniale frigjøringskampen var altså på retur. Degenerering og splittelse prega den sosialistiske og statskapitalistiske leiren.

 

Det som var igjen av land som kalte seg sosialistiske, var minst like statskapitalistiske som Sovjet var på 70-tallet. I Kina opplevde man økonomisk vekst, men med oppløsninga av folkekommunene på begynnelsen av 80-tallet var definitivt veien mot kapitalismen påbegynt. Kinas nye styrke og vekst bygger på en overklasse utgått fra partiet, på samme måte som i Sovjet. Men integreringa i den internasjonale imperialistiske økonomien har skjedd på ulikt vis. Kinas store økonomiske vekst skjer først og fremst gjennom eksport der lave lønninger er det viktigste konkurransefremmende elementet. Altså det samme som i mange u-land. Kinas vekst har gått på bekosting av andre asiatiske land som opplevde det store krakket i 1997. Likevel er det kun et tidsspørsmål før Kina møter veggen med en første krise som har sitt grunnlag nettopp i at veksten foregår på kapitalistisk vis og på imperialismens premisser.

 

De sosialdemokratiske partiene som hadde sine røtter i Den første internasjonalen og de kommunistiske partiene i Vesten, ble begge styrka av den internasjonale sosialismens framgang. Men samtidig med denne framgangen utvikla de seg begge i stadig sterkere grad i en åpent borgerlig retning og de sosialdemokratiske partiene leda omfattende politiske kampanjer mot kommunistene under den såkalte Mc Carthytida. I Norge var det Einar Gerhardsen som åpna kampanjen med sin tale på Kråkerøy i 1948. Sosialismen som mål ble fjerna fra Arbeiderpartiets og LOs programmer i 1949.

 

Rasismens røtter

 

TL hevder at globalisering gjør det vanskelig å frigjøre seg fra utbytting og undertrykking innafor nasjonalstatens rammer. Han hevder også at rasisme og nasjonal egoisme følger i kjølvannet av nasjonalstaten. De fleste marxistiske analysene jeg har sett av rasisme, knytter denne til kolonialisme og imperialisme, ikke til kampen for nasjonal sjølråderett. Innebygd i kapitalismen og imperialismen er herskernasjonenes undertrykking av andre nasjoner, enten vi snakker om den norske nasjonens undertrykking av samene eller Han-folkets undertrykking av uigurer. Vi kan ikke løse denne historiske motsigelsen ved å se bort fra den. Vi må gå inn i den og stille et alternativ til rasisme og nasjonalsjåvinisme. Alternativet er internasjonalisme og sjølråderett. Den enkle parolen i denne historiske fasen er «Ja til nasjonal sjølråderett og internasjonal solidaritet». (Hva slags statsløsninger dette vil innebære vil variere.) Ideen om at dette ikke er mulig, har samme utgangpunkt som borgerskapets forslitte frase om at arbeidsfolk ikke kan styre. Ikke bare er denne strategien mulig, den er også nødvendig. I et lengre perspektiv, i en verden på vei mot en verden uten stater – en kommunistisk verden – vil også nasjonenes tid være forbi. Men å la være å kjempe for nasjonal frigjøring og internasjonalt samarbeid basert på frivillig samarbeid mellom nasjonene er et blindspor, ikke bare i den tredje verden, men også for kampen mot imperialismen her i Europa. Kampen for sosialismen her i Europa må rette seg mot EU. Vi må kjempe for at EU skal oppløses og erstattes av et regionalt samarbeid basert på helt andre verdier enn fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital.

 

Globalisert matproduksjon

 

«Globalisering» er ikke annet enn et moteord for dagens imperialisme. TL og jeg er enige om at dagens imperialisme undergraver muligheter for økonomisk vekst for folkene i den tredje verden, og fører til enormt økende forkjeller og massiv arbeidsløshet. Hvis vi ser på matproduksjonen, ser vi nå at «globaliseringa» av denne under herredømmet til de store imperialistiske matselskapene undergraver de undertrykte landas mulighet til å fø sin egen befolkning. To eksempler fra Monthly Review for august 2009 (min oversettelse):

«Liberaliserte handelsforbindelser, under WTO-regler, har restrukturert matomsetningen, som styrker en matavhengighet som begynte da prisene var lave. Hveteimport til Afrika «økte med 35 prosent mellom 1996 og 2000, mens den totale verdien av disse stadig billigere importvarene falt i snitt med 13 prosent»; omtrent 70 prosent av landa i det globale sør er netto matimportører; og i 2007 «økte regningen for matimport for utviklingsland med 25 prosent etter hvert som prisene steg.» Slik matavhengighet kommer ofte etter importbølger av lavprisprodukter som skader lokale produsenter. For eksempel noterte FAO 669 tilfeller av hønseimportbølger mellom 1983 og 2003, hvorav 50 prosent skjedde i Afrika, som kun er ansvarlig for 5 prosent av verdenshandelen med fjærfe. I denne perioden ble 70 prosent av Senegals fjærfeindustri og 90 prosent av Ghanas lokale fjærfeproduksjon utsletta av fjærfeimport fra USA, EU og Brasil.» (MR, august 2009, side 42)

«Et belysende eksempel er det meksikanske maismarkedet. Mens maisprisene falt uavbrutt etter NA FTAs liberalisering av kornimport fra USA, ble prisene tredoblet på tortillaer i Mexico på 1990-tallet. Og i 2006 når verdens maispriser steg raskt, ble prisen på tortillaer fordobla, slik at «lavinntektsmennesker ble pressa ut av tortillamarkedet og tvunget inn i mindre næringsrike alternativer som hvitt brød og nudler». Med bare to matprodusenter som kontrollerer 97 prosent av det industrielle maismelsmarkedet, og en stat som reduserer matsubsidiene, har tortillaopprør blitt en del av det politiske landskapet – også hjulpet av en 10 prosents nedgang i lønninger som er et resultat av en landsbybefolkning som migrerer fordi de har blitt pressa vekk på grunn av maisimporten. (MR, august 2009, side 43)

«Som Mexicos tilfelle mht mais, kom Filippinene på avisforsidene tidlig i 2008 for sitt massive underskudd på ris.¨ Fra å ha vært en netto mateksportør hadde landet blitt en netto matimportør siden midt på 1990-tallet, og den viktigste grunnen var den samme som for Mexico; og det er landets underleggelse under et av de første av verdens strukturendringsprogrammer.»

Opp mot denne utviklingen må kampen stå for at det enkelte land må bryte med den internasjonale imperialistiske arbeidsdelinga og legge opp en økonomisk politikk basert på befolkningens egne matbehov. Men TL mener at denne strategien som Samir Amin har kalt «delinking» (å hekte seg av verdensimperialismens arbeidsdeling og utbytting), ikke nytter. Her mener jeg at TL bommer. Faktisk har ikke de enkelte land noe annet valg enn å øke sin matsuverenitet og «hekte seg av». Vi kan se av utviklingen i Sør- og Mellom Amerika at de regjeringene som ikke er i lomma på USA-imperialismen (Kuba, Venezuela, Bolivia, osv) nettopp øker sin matsuverenitet og utvikler alternative internasjonale samarbeidsfora som ALBA. TLs linje ville for øvrig bety dødsstøtet for det meste av norsk landbruk.

 

Likelønn som alternativ til frigjøring

 

TL hevder at det er den lave lønna i den tredje verden som er hovedproblemet. Han skriver:

«Det er den manglende kjøpekraften i den tredje verden, ikke minst som resultat av det lave lønnsnivået, som gjør det vanskelig å sette fart på utviklingen.» … «Hvis lønnsnivået for arbeidet i den tredje verden stiger mot et lønnsnivå som i de rike landene, vil den globale etterspørselen vokse. Hvis dette skjer innenfor rammene av en global styring av markedskreftene – en «global keynesianisme», vil det ha en fordelaktig effekt på den globale velstanden».

 

TL og jeg er enige om at en økning av lønningene for arbeidsfolk i den tredje verden er positivt. Men vi er ikke enige om virkningen av en slik økning av lønningene. Under kapitalistiske produksjonsforhold vil en økning av lønningene svekke profittmarginen. Dette vil innebære en forsterket innsats fra kapitaleierne for å øke produktiviteten. Dette igjen vil føre til økt arbeidsløshet. For å si det på en annen måte: Så lenge arbeidskraft er en vare som selges på et marked, så lenge som produksjonen drives på kapitalistisk vis – ja, så lenge vil alle forsøk på å løse et problem som er skapt, føre til at andre problemer oppstår som igjen skaper nye kriser. Kort og brutalt: Kapitalismen lar seg ikke styre.

 

En annen sak er at TL tror på at en verden dominert av imperialistiske stater vil la arbeidsfolk i den tredje verden få en slik lønnsøkning. Etter min mening er dette illusjonsmakeri. TL trekker fram et utspill for å reversere de økende forskjellene i verden, som imperialismen nødvendigvis skaper, fra Willy Brandt i 1980 og nok et fra Gro Harlem Brundtland i 1987. Nå har Willy og Gro det til felles at de begge har store illusjoner om hva som er mulig under kapitalismen, og begge har leda hver sin imperialiststat som bygger sine rikdommer nettopp på global utbytting. Under Gro økte klasseskillene i Norge sterkt, på tross av at dette var i strid med den uttalte politikken.

 

TL og jeg kan delta i demonstrasjoner sammen og kreve likelønn mellom arbeidere i den tredje verden og den første, men jeg vil gjøre det med vissheten om at dette rett og slett ikke er mulig å oppnå innafor kapitalismens rammer, men bare ved å utvikle forståelse for at disse rammene må sprenges for å skape en annen og bedre verden.

 

Visjoner

 

Jeg er enig med TL om at det trengs visjoner om en radikalt annerledes verden. Disse visjonene er i ferd med å dannes. For eksempel at den nye verden vil baseres på nasjoner med sjølråderett, suverene stater som inngår et frivillig globalt samarbeid basert på arbeidsfolks og de enkelte statenes egne interesser (i motsetning til for eksempel dagens EU, NA FTA osv), en økonomi som er bærekraftig i forhold til naturen som vi er en del av, kortere arbeidsdag, full sysselsetting, likhet mellom kvinner og menn, mer direkte demokrati på arbeidsplassen, lokalt, nasjonalt, i de enkelte statene, regionalt og globalt; gratis tilgang til internett, gratis utdanning, slutt på fattigdommen i den tredje verden, osv.

 

Men keynesianisme, som er en uttalt politikk for fortsatt kapitalisme er en del av problemet – ikke løsningen.

 

Johan Petter Andresen