Hva må gjøres med den norske skolen?

Av Jan O Jacobsen

2007-03

Jeg bryr meg lite om hvor mange norsktimer de har eller hvor mange mattetimer. Jeg er opptatt av at de i løpet av de 10 årene de går, skal ha lært seg det de skal for å kunne klare seg videre.

Jan O Jacobsen er medlem av Rødt Bergen Vest.


Arbeiderklassens kompetanse, innsikt, tro på egne krefter er selve kjernen i et sosialistisk prosjekt.

Det har i løpet av de siste 10–15 årene (kanskje også tidligere) skjedd noe grunnleggende galt i norsk skole. I hvert fall hvis vi har som mål på skolen at de som går gjennom den, er blitt overført den kunnskap som generasjonen før dem kan overlevere.

Om skolen er effektiv, kan måles på mange måter. En er å se hva som kommer ut. Det kalles resultatmåling og er det som burde være av interesse for folk. Hvis jeg er syk, er jeg interessert i om jeg ble frisk. Om jeg tar bussen, om jeg kommer fram omtrent når jeg forventet, og om jeg går på skole, om jeg lærte det jeg skulle. Men resultatmålinger er truende, for de som jobber i skoleverket har liten kontroll på resultatene.

Noen foretrekker derfor å måle effektivitet gjennom prosess. Da er de opptatt av om skolen har igangsatt de prosesser som de burde. Har de hatt det antall undervisningstimer de skal, har de hatt de prosjektarbeidene de skal, har de hatt de prøvene de skal etc. For lærere og rektorer er dette en mer behagelig måte å bli målt på, dette er noe de har kontroll på.

Men andre igjen foretrekker å bli målt på struktur. Har vi den struktur på skolene våre som er god? Har vi den beste form for klassedeling, skolevalg, lærer per elev, nye skolebøker etc. Dette er noe som ligger på høyere myndigheter (for eksempel politikerne, skolesjefene etc.) å bestemme, og derfor foretrekker de å bli målt på det.

Jeg må innrømme: Jeg bryr meg ikke så mye om det går 25 eller 28 eller 35 i klassen til mine barn, eller om det er klasser, om det er et nytt eller gammelt skolebygg. Jeg bryr meg også lite om hvor mange norsktimer de har eller hvor mange mattetimer. Jeg er opptatt av at de i løpet av de 10 årene de går, skal ha lært seg det de skal for å kunne klare seg videre. Jeg vil derfor i denne artikkelen fokusere på resultatmål – og ha som utgangspunkt at jeg ikke er opptatt av om katten er hvit eller svart. Det betyr ikke at jeg ikke er det.

Jeg skal vise til fire undersøkelser for å si noe om tilstanden i norsk skole. Det er for det første PISA-undersøkelsen. Den ble gjennomført i 1999 med 270.000 elever i 32 land i 10 klassetrinn, og målte evner i lesing og matematikk. En tilsvarende undersøkelse ble gjort i 2003, og målte kunnskaper i naturfag.

Den andre undersøkelsen jeg skal se på, heter PIRLS og denne så bare på leseferdigheter, og ble gjennomført i 2001 med 150.000 10-åringer (4. klasse) fra 35 land.

Den tredje heter TIMSS og er fra 2003 (offentliggjort november 2004), og måler kunnskap i matematikk og naturfag hos fjerde- og åttendeklassinger. I denne deltok elever fra over 50 land. Og fra Norge deltok 4.342 fjerdeklassinger, fordelt på 228 klasser på 139 skoler, og 4.133 åttendeklassinger fordelt på 179 klasser på 138 skoler.

Den fjerde undersøkelsen er den årlige gjennomgangen av resultater i 10. klasse fra Læringssenteret.

Mens de tre første undersøkelsene sammenligner norske elever med elever i andre land, er den siste undersøkelsen ren norsk.

Studentundersøkelse i 1999

PISA (Program for Internasjonal Studentvurdering)-undersøkelsen ble altså gjennomført i 1999. Fra Norge deltok 1.000 elever fra 39 skoler, fordelt på 4 fylker. Og den viste at norske elever ligger sånn midt på treet i kunnskapsnivå. De kommer på en delt 13. plass i lesing (sammen med Frankrike) og på 17. plass i matte. Elevene i Finland er på topp i lesing, og best i Europa i matte. Norsk regnes også for et lett språk å lære og lese, siden talespråket og skriftspråket er relativt likt. Frankrike regnes for å være på den andre enden av den skalaen.

Nå er det ikke noe poeng å være best. Men hvorfor norske 15-åringer er dramatisk mye dårligere enn for eksempel finske og svenske, er vanskelig å forstå. Ellers er det de østasiatiske og de engelsktalende elevene som ligger foran oss.

Men PISA-undersøkelsen viser noe annet, som er langt mer dramatisk. Det er ekstrem stor spredning i Norge. Dvs. at avstanden mellom de flinke og de mindre flinke er veldig stor. I Finland leser gjennomsnittet veldig bra, og det er liten spredning. Det betyr at nesten alle elevene er flinke til å lese – og at de som ikke er det, er ganske flinke de også. Slik bør det være. I Norge er det omvendt: Vi er ikke spesielt flinke – men noen er veldig flinke og noen er veldig dårlige, og vi er spredd over hele linjen.

I mange land er det stor spredning. For eksempel New Zeeland, Storbritannia og USA. Men de har et veldig utbygd privatskolesystem, som er ment å skape disse forskjellene. Det er hele poenget med å betale dyrt for at barna dine skal gå på en eliteskole. I tillegg er avstanden stor i Tyskland – men der har vi forskjellen mellom Øst og Vest som forklarer svært mye. I Norge derimot er det nesten ikke forskjell mellom elevene ut fra hvilken skole de går på. Vi har med andre ord ingen eliteskoler i Norge – i hvert fall ikke som er med i undersøkelsen. Det er bare Island, Sverige og Finland som har mindre forskjell skolene i mellom enn oss. Det er ett uttrykk for enhetsskolen virker nasjonalt – det spiller liten rolle hvor i landet og på hvilken skole du går. Og det er jo bra!

Men det betyr at forskjellene finnes innenfor skolene. Altså: at det på den samme skolen går både veldig flinke og veldig lite flinke elever. Faktisk er Norge det landet i hele undersøkelsen der forskjellen mellom elevene på samme skole er størst.

Hva kommer denne forskjellen av? Det er naturligvis flere årsaker. I PISA-undersøkelsen viser de til to. For det første er det store forskjeller mellom gutter og jenter. Jenter leser mer, de leser bedre, de forstår det de leser bedre, og de forstår abstrakte tekster bedre enn gutter. Men det er en annen årsak som er viktigere enn hvilket kjønn du har – og det er hvem foreldrene dine er. Ikke i noe annet land i undersøkelsen betyr foreldrene mer for ungenes kunnskap enn i Norge. Det er liten forskjell ut fra økonomi (for lønnsforskjellene mellom arbeiderklassen og mellomlagene er små). Det er forskjeller ut fra det som kalles pedagogiske ressurser i hjemmet, som er alt fra kalkulator, bøker, leksikon og datamaskin. Jo mer pedagogiske ressurser det er i hjemmet, jo flinkere er elevene – og omvendt.

Da jeg så PISA-undersøkelsen, synes jeg ikke at det var så ille. Jeg la først og fremst merke til at vi ikke er så flinke i matte – og det var ikke noe sjokk – og 13. plass i lesing er jo ikke så ille, så lenge det er øvre halvdel. At det var enorme klasseforskjeller kan jeg ikke engang huske at jeg la merke til.

Men to år etter hoppet jeg i stolen. Da kom PIRLS-undersøkelsen.

Leseundersøkelse i 2001

PIRLS-undersøkelsen (Framskritt i internasjonal leseferdighetsstudie) ble altså gjennomført i 2001 blant fjerdeklassingene. Dette var det første kullet med Reform 97-barn. Det var 35 land med. Norge deltok med 198 klasser, fra 135 skoler, totalt 3.459 elever. Den klare vinner av PISA-undersøkelsen, Finland, var ikke med, så da skulle vi vel klatre litt. Men nei. Norge ligger på 26. plass. Bak oss i Europa ligger Kypros, Moldova og Makedonia, men foran oss ligger Romania, Slovakia, Russland og Slovenia, sammen med alle EU-landene, de engelsktalende land i verden (Australia, New Zealand, USA) og de østasiatiske landene.

I PIRLS-undersøkelsen er ellers funnene de samme: Det er liten forskjell mellom ulike skoler. De er med andre ord like dårlige alle sammen, men det er stor forskjell innad på skolene. I PIRLS-undersøkelsen spørres det ikke om hvem dine foreldre er, men kjønnsforskjellen er like stor som i PISA. Blant de svakeste elevene er 63 % gutter, mens 37 % er jenter.

PIRLS-undersøkelsen viser i bunn og grunn et katastroferesultat. Det viser at vi er i ferd med å få de dummeste ungene i hele Europa. Og de skal trolig ut i et arbeidsmarked som vil være europeisk og konkurrere med ungdommer fra land som har satset på skole. Det viser kanskje at noe fundamentalt gikk galt med Reform 97, at presset for å få nok barnehageplasser jaget ungene ut av barnehagen og inn i skolen uten at skolen var forberedt på det. Eller kanskje det bare viser at norsk skole ikke lenger gidder å være det – en skole?

Matteundersøkelse i 2003

TIMSS-undersøkelsen (Trends in Mathematics and Science Studies) er tilsvarende skremmende lesning. I studiens matematikkdel framgår det at norske elever er blitt betydelig dårligere i matematikk fra 1995 til 2003 (selv om altså karakterfordelingen er den samme). Den viser at det blant norske åttendeklassinger ikke er noen som har et høyt nivå i matte. I Japan har 20 % av elevene et høyt nivå, i Nederland har ca. 10 % dette nivået, i Slovenia bare ca 5 %, men i Norge altså ingen! Til gjengjeld hadde over 20 % av de norske elevene et svært lavt nivå. Dette lave nivået var opprinnelig ikke med i undersøkelsen, men måtte innføres for å få med de norske resultatene. Elevene mangler grunnleggende og elementære kunnskaper i matte.

Ellers finner de at sosial bakgrunn (hvem foreldrene dine er) i 2003 betyr langt mer enn i 1995 og i PISA. Om dette skyldes at sosial bakgrunn er blitt av enda større betydning, eller mer nøyaktige måleinstrumenter som bedre fanger opp sosial bakgrunn, er usikkert. Forskjellene mellom elevene ut fra foreldre finnes allerede i 4. klasse, men er betydelig sterkere i 8. klasse.

Funksjonelle analfabeter

Jeg fikk kaffen i halsen da jeg hørte på morgennyhetene en dag i 2004. 1/5 av norske tiendeklassinger er funksjonelle analfabeter. Det betyr at de for så vidt kan lese, men ikke annet enn enkle, konkrete tekster. I den hverdagen de skal ut i, vil de trenge hjelp til å lese offentlig informasjon, hjelp til å fylle ut skjemaer. De kan ikke gå inn i jobber med skriftlige manualer, for eksempel i oljeindustrien.

Resultatet stammet fra Læringssenteret (som ble til Utdanningsdirektoratet i 2004) sin avgangsundersøkelse, dvs. de som går ut av 10. klasse og er ferdig med grunnskolen. Det var resultatene fra 2003 som ble lagt fram, og er en analyse av karakterer. Den forteller oss altså ikke mye om nivået (Gauss-kurven gjør at karakterene ikke varierer mye fra år til år, men kravene til en karakter kan variere stort) – men det forteller oss noe om variasjon. Og variasjonene er store:

a) Kjønnsforskjeller

Norsk: 38 % av jentene har 5 eller 6, mens 19 % av guttene har det. Og 3 % av jentene har 2 eller 1, mens 15 % av guttene har det. Det er med andre ord dobbelt så sannsynlig at du gjør det veldig bra hvis du er jente, og fem ganger så sannsynlig at du gjør det veldig dårlig hvis du er gutt.

Engelsk: 32 % av jentene har 5 eller 6, mens 19 % av guttene har det. Og 8 % av jentene har 2 eller 1, mens 19 % av guttene har det. Også språkkunnskapene er derfor kjønnsdelte.

I guttenes tradisjonelle rike, matte, har vi derimot fått likestilling: Det er 23 % av jentene som får 5 eller 6, og det er 20 % av guttene. Og de dårligste karakterer en fordelt på 21 % jenter og 25 % gutter. Men her skal vi jo huske at norske mattekunnskaper er dårlige. Russiske tiåringer er bedre enn norske femtenåringer og nok også bedre enn de fleste norske lærere i matte.

b) Klasseforskjeller

Læringssenteret undersøker elevene ut fra hvor lang utdanning foreldrene har. Og forskjellene følger er enkelt mønster: Jo lenger utdanning dine foreldre har, jo bedre gjør du det på skolen. Jeg skal her referere ytterpunktene:

  • Norsk: Bare grunnskole: 36 % 4 eller bedre. Høyskole 4+: 86 % 4 eller bedre.
  • Engelsk: Bare grunnskole 33 % 4 eller bedre. Høyskole 4+ 84 % 4 eller bedre.
  • Matte: Bare grunnskole 18 % 4 eller bedre. Høyskole 4+ 79 % 4 eller bedre.

I Utdanningsdirektoratets undersøkelser av karakterer i 10. klasse i 2005 finner de at forskjellene mellom kjønnene begynner å bli mindre (men det er fortsatt store), mens forskjellene ut fra sosial bakgrunn synes å bli enda større.

Hvordan tolke disse resultatene?

Undersøkelsene viser med andre ord i hvert fall to ting:

For det første viser de at norsk skole blir stadig dårligere sammenlignet med andre land. Fra å ha hatt en av de beste skolene for 20–30 år siden, har vi gått til en middels god og derfra til en dårlig. Norske barn er i ferd med å bli blant de rike og fete, men dumme barn.

For det andre viser de at forskjellene mellom elevene blir stadig større – og at klasse slår ut mest og deretter kjønn. De som er virkelig fucked i det norske skolesystemet, er arbeiderklassens sønner. Og det er kanskje like greit – de skal jo uføretrygdes så fort vi kan – og da er det greit at de ikke kan lese rettighetene sine!

En sosialistisk skolepolitikk kan ikke si seg tilfreds med dette. Vi skal selvfølgelig juble over at jentene gjør det bra – men vi kan ikke akseptere at guttene gjør det dårlig. Vi kan ikke akseptere at arbeidersønnene sendes ut etter ni års skolegang uten å kunne lese, uten å kunne regne og uten å kunne engelsk. Vi må gå inn på hvorfor norsk skole produserer dette resultatet.

Jeg tror – og her jeg i synsingens verden, for jeg vet ikke:

a) At det legges for lite vekt på kunnskap. Kunnskap – ofte konkret – er grunnlaget for gode analytiske evner, for evne til å drøfte.

b) At det legges for liten vekt på disiplin. Disiplin handler om vilje til å underordne seg noe som er større enn deg selv. For eksempel de andres behov. Evne til empati (evne til å gjenkjenne andres følelser) handler også om disiplin. Uten evne til disiplin blir du ikke hjelpsom, ikke støttende, ikke uegennyttig.

c) Forpliktelse – evne til forpliktelse skaper også grunnlaget for rettigheter og deltakelse.

d) Mer lekser, mer leksehøring, mer uventede prøver. Dette vil skape disiplin og forpliktelse. Elevene har en forpliktelse til å lære, ikke bare en rett til utdanning.

e) Større faglig kunnskap hos lærerne. En kunnskapsrik lærer skaper respekt både for seg og faget. En allmennlærer som ikke kan faget det undervises i, skaper ikke respekt for noe.

f) Få inn alvoret i skolen – skole er ikke en lek!

Hva må gjøres?

Jeg skal avslutningsvis ta utgangspunkt i et sitat fra Nils Rune Langeland – en provokatør som irriterer. Ikke fordi alt han skriver er tull, men fordi inne i mellom alt det tullet han skriver, står det noe sant. I essayet «Skulen er død» skriver han innledningsvis:

«På eit jordgolv i Kabul sit ungane tett i tett og hyler fram bokstavane i talekor. Det lyser entusiasme av dei små andleta. Så primitivt men likevel så fylt av skulens "ånd". Ein liten gløtt inn i den evige skulestova, ei skulestove som manglar alt, men som har alt – som trengs: Lærevillige elevar og ein engasjert lærar.»

«Lik hunder som blir aggressive når dei luktar frykt, verar ungane våre døden i klasseromma.»

«Er det rart dei er urolege?» spør Langeland, og PISA-undersøkelsen viser faktisk at norske unger er best til noe. 40 % av norske elever svarer at det er så mye bråk i klasserommet at de har problemer med å konsentrere seg. Nr. 2 ligger på 30 % og så er det sterkt fallende. Kanskje værer barna døden i klasserommet?

Kanskje har Langeland rett. Kanskje er skolen død. For skole handler om aspirasjonsnivå, det handler om framdrift, at vi gjennom å tilegne oss forrige generasjons kunnskap, skal komme videre. Selve den moderne tanke at morgendagen vil være bedre enn gårsdagen. Derfor vil elevene lære, derfor føler læreren det som et stort ansvar å på entusiastisk vis lære dem. Hvis fortellingen om framskritt er død – hvis det ikke spiller noen rolle – ja, hvorfor skal barna da anstrenge seg. Hvorfor skal de sitte og svette over skolebøker? Da er skolen død. En oppbevaringsanstalt inntil de skal ut i den sosialdemokratiske verden, der kortene er delt ut før de ble født – noen som rike og noen som fattige og noen som må bli sin egen lykkes smed. Skolen mangler rett og slett et budskap som vi tror på, og som elever og lærere føler forpliktelse til. Dermed oppstår ikke ansvar – det er bare fokus på rettigheter igjen.

Jeg har i denne artikkelen vært opptatt å for det første få frem at skolen, målt på sine resultater, er i krise. For det andre at de som rammes, er arbeiderklassens gutter. For det tredje at resultatet er at vi sender dem ut i et arbeidsliv som bli mer komplekst og der konkurransen blir hardere, ikke som godt utdannede og konkurransedyktige, men som funksjonelle analfabeter!

Mitt enkle sluttpoeng er derfor: Som sosialister, som de som skal stole på arbeiderklassen og som vil at folket skal styre selv, så er dette et alvorlig problem som truer selve det sosialistiske prosjekt! Analysen av hvorfor det er slik – om det er dårlig organisering, late unger og udugelige lærere eller krisen i den kapitalistiske modernitet – blir viktig å utvikle, ikke bare for valgkamp. Det er arbeiderklassens evne til å styre som står på spill!