Gnist

Kvinnekamp i Bolivia

Av Cecilie Hirsch, Reidun Blehr Lånkan

2010-01

Cecilie Hirsch tar mastergrad. Tidligere LAG-koordinator i Bolivia.
Reidun Blehr Lånkan er tidligere koordinator for LAG i Bolivia.
Begge forfatterne er med i LAGs kvinneutvalg.

MAS – Bevegelsen for sosialisme, det regjerende partiet i Bolivia. Har sittet siden 2006, og fikk fornyet tillitt med omlag 63 prosent ved valget i desember 2009 CNMCIB Bartolina Sisa: Landsorganisasjonen for bonde- og urfolkskvinner i Bolivia med representanter i alle landets ni fylker Propuesta – organisasjon i Santa Cruz som jobber med politisk bevisstgjøring og grasrotorganisering Colectivo Rebeldia – feministkollektiv i Santa Cruz som jobber spesielt med kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter, vold mot kvinner og kvinneorganisering. INRA – det nasjonale jordreformsinstituttet

«Vi har gjort store fremskritt organisatorisk, politisk, sosialt og økonomisk i Boliva», sier Cintia Irene Mamani Ochoa. Hun mener kvinner har hatt en viktig rolle i endringsprosessen, og at de deltar aktivt i politikken. Cintia er en sentral kvinne i Bartolina Sisa, Bolivias største bonde- og urfolks kvinneorganisasjon, og sitter nå i MAS-ledelsen, der det per september 2009 var 19 representanter. «Øverst i MAS-ledelsen sitter presidenten og visepresidenten, deretter kommer Leonilda Zurita som også er leder av Bartolina Sisa og internasjonal ansvarlig i MAS, på fjerdeplass er Felix Parra Quispe som er leder av cocabøndene, og meg selv på femteplass», forklarer Cintia. «Kvinner deltar aktivt, og mennene spør oss om råd», mener hun.

Tilbakeblikk

Da kvinnene i Bartolina Sisa begynte å organisere seg i 1981, kjempet de i hovedsak for kvinners rett til jord og var først og fremst organisert på landsbygda. Kvinner kunne den gangen ikke stå som eiere av jorda. Ifølge den nye grunnloven kan begge kjønn stå som eiere; en stor seier for bondekvinnene.

Cintia forteller at ingen ville se dem i øynene, de fikk skjellsord slengt etter seg eller kunne bli slått og sparket. Organisasjonen har sakte men sikkert bygget seg opp i løpet av de nesten tretti årene den har eksistert. I dag har de representanter i alle de ni fylkene, både på landsbygda og i byen. «Vi begynte i det små på landsbygda, men vi jobbet hele tiden strategisk. Vi startet med små grupper på 10–20 kvinner, lærte dem opp i deres rettigheter og hvordan de skulle organiserer seg. Arbeidet begynte i La Paz, deretter Tarija (1991), Cochabamba, Oruro, Potosi, Chuiquisaca, Santa Cruz (2003), Beni og Pando. I de to sistnevnte startet ikke organiseringen før i 2004.

Bartolina Sisa er den største, og eneste nasjonale, kvinneorganisasjonen i Bolivia. Sammen med bondeorganisasjonen CSUTCB, organisasjon for urfolk i lavlandet CIDOB, organisasjon for urfolk i høylandet CONAMAQ, samt cocabøndene, er Bartolina Sisa en av de «fem store». Organisasjonen har fått navnet sitt etter Bartolina Sisa, bondekvinne og militærstrateg som kjempet sammen med urfolkshelten Tupac Katari mot spanjolene på 1700-tallet.

 

«Det har vært en lang prosess, og kvinnene har kjempet hardt. I folkemarsjene er det flere kvinner enn menn som deltar», forteller Cintia. «Kvinner står alltid foran i demonstrasjonene. Det er en taktikk for at ikke politiet eller militære skal angripe marsjen fysisk og for å unngå kamp. Det fungerer», mener Cintia.

Kvinners politiske deltakelse

 

Cintia forteller at Bartolina Sisa har jobbet hardt for at kvinner skulle ta del blant kandidatene til kongressvalget i 2009. «Presidenten kom til oss og ba oss presentere en liste med aktuelle kvinner, målet var å få inn 50 prosent kvinner», forteller hun. På tross av dette endte listene med å inneholde kun litt over 30 prosent kvinner, inkludert vararepresentanter. Kvinneandelen blant førstekandidatene var på kun 17 prosent. Andre bolivianske kvinneorganisasjoner mener at Bartolina Sisa-kvinnene var for feige til å stille selv, og at de ikke lette utover egen organisasjon når de skulle finne kvinner til valglistene.

Til tross for lav representasjon av kvinner på listene, ser man en forbedring av bondeog urfolkskvinners politiske deltakelse. I forrige periode var fire av 16 ministrene kvinner, disse var alle fra Bartolina Sisa. Av ministerpostene som var besatt av kvinner, var justisminister, antikorrupsjonsminister, minister for småbedrifter og minister for rural utvikling. I tillegg var viseminister for kjønn og likestilling, samt viseminister for alternativ utdanning, kvinner. Den nye bolivianske grunnloven, som trådte i kraft i februar 2009, slår fast at det skal være 50 prosent kvinneandel i alle demokratisk valgte organer og organisasjoner. Dette vil altså si at Morales nå er forpliktet til å nedsette en regjering der halvparten av ministrene er kvinner. Det er imidlertid uklart om dette kommer til å skje, og mange begrunner dette med at selv om loven er god, er det fremdeles mangel på kvalifiserte kvinner til ministerpostene. I kongressen er det også mye som gjenstår. Av de 36 senatorene i overhuset er 17 kvinner (47 prosent), noe som er en klar økning siden valget i 2002, da kun 15 prosent av senatorene var kvinner. I underhuset er imidlertid andelen kvinner kun 25 prosent, mot 18 prosent under forrige presidentperiode.

 

Mange av kvinnene som deltar i politikken i dag, er kvinner fra Bartolina Sisa. Bartolina Sisa ønsker å skolere flere kvinner til å ta politiske verv fremover. «Vår neste utfordring er kommune- og fylkesvalget i april 2010», sier Cintia. Målet vårt er økt deltakelse av kvinner i lokalpolitikk, og vi ønsker kvinner som guvernører og i kommuneråd. De tre månedene frem mot valget vil vi bruke på opplæring av kvinner i offentlig forvaltning. Vi må minst lære opp 60 kvinner», sier hun.

Ny grunnlov

«Vi har også gjort store fremskritt med ny grunnlovstekst» sier Cintia. Kvinner deltok aktivt i den grunnlovgivende forsamling, og av de 252 representantene i den grunnlovsgivende forsamling var 88 kvinner. «Kvinnebevegelsen kom sammen og laget felles forslag. Vi fikk inkorporert viktige endringer med hensyn til kvinners rettigheter på temaer som vold, likestilling og deltakelse. Grunnloven er en viktig plattform for kvinner. Med grunnloven i hånda kan vi kreve våre rettigheter».

Det er ingen tvil om at det ble gjort store forbedringer i den nye grunnloven, og rettigheter for kvinner ble klarere definert og utvidet. Samtidig var det uenigheter innad i kvinnebevegelsen om tema som ekteskap mellom samme kjønn og abort. Her har blant annet bondekvinnene fra Bartolina Sisa vist seg å være mer konservative enn urbane feminister. Med et flertall av kvinnene i grunnlovgivene forsamling fikk Bartolina Sisa gjennomslag, og i den nye grunnloven er ekteskap definert som mellom mann og kvinne, og abort nevnes ikke.

Utfordringen for Bolivia fremover blir å utvikle lovverk og implementere disse. Med kongressvalget i desember 2009 blir denne jobben enklere enn før. MAS har nå oppnådd flertall i senatet, noe de ikke hadde i forrige periode. Det er over 100 lover som nå skal utarbeides. Det er et stort arbeid som gjenstår, og en prosess som vil kunne ta 10–15 år. Med økt kvinneandel i senatet er det også større sjanse for få å vedtatt viktige lover vedrørende kvinners situasjon og rettigheter.

Strukturelle utfordringer

Det er tydelig at kvinner fra Bartolina Sisa har økt sin politiske deltakelse. Men har de dermed utfordret menns makt i Bolivia? «De områdene der vi henger etter, er vold mot kvinner og kvinners økonomiske deltakelse », mener Cintia. «Vi har enda ikke gjort noen særlig fremskritt når det gjelder arbeidsløshet og lave lønninger blant kvinner ». De fleste kvinner i Bolivia jobber i uformell sektor uten rettigheter og organisering. Svært få kvinner er representert i ledelsen i de store fagforeningene, som i stor grad er mannsdominert. Kvinnene er dermed ikke involvert i det politiske arbeidet i fagforeningene. Til sammenligning anerkjente den venezuelanske grunnloven nylig husarbeid som profesjonelt arbeid, og hjemmeværende kvinner vil da i prinsippet inneha de samme rettigheter som andre yrkesaktive. Dette temaet har også vært oppe til diskusjon i Bolivia, men foreløpig har ingen lovendringer blitt gjort på området.

I et tradisjonelt jordbrukssamfunn som Bolivia er tilgangen til jord viktig, og en av Bartolina Sisas sentrale kampsaker er nettopp kvinners rett til jord. Under MAS regjeringen har det vært en klar økning av titulering (1) av jord til kvinner. I følge INRA har 10 299 kvinner fått titulert 164 401 hektar jord mellom 2006 og 2009. Til sammenligning ble det kun utdelt 4125 titler til kvinner mellom 1997 og 2005. Men den juridiske tituleringen fører ikke nødvendigvis til forbedret tilgang på jord for kvinnene, og i mange lokalsamfunn er det stor mostand blant menn om å godta kvinner som eiere. I tillegg er det stor mangel på kunnskap om egne rettigheter blant kvinner på landsbygda, og dermed svekkes deres mulighet til å kreve sin rett.

Videre har de fleste av tituleringene fram til nå vært kollektive, noe som i teorien betyr delt eierskap mellom kvinne og mann som landsbyautoriteter (Chacha-Warmi). I praksis er imidlertid ofte kvinnens autoritet underlagt mannens, og en kollektiv eiendomsrett gir heller ikke nødvendigvis kvinnen reell tilgang til jord.

 

Mannens dominans kommer også til syne på andre områder, blant annet gjennom vold mot kvinner. Cintia bekrefter dette: «Vold mot kvinner er et stort problem i Bolivia. I hele denne regjeringsperioden har dette måttet vike for andre ting. Hvordan kan vi bekjempe vold i samfunnet vårt? Det er på tide at vi tar tak i dette problemet.»

Et annet vanskelig tema, som mange andre steder i Latin-Amerika, er abort. Cintia mener det er kvinnens personlige avgjørelse, men ikke alle i hennes organisasjon er enige. Den katolske kirken står sterkt i Bolivia, og har definert abort som en kriminell handling. Abortpiller er i teorien tilgjengelig, men mange leger nekter å benytte dem. «Hvem er det kirken forsvarer, de fattige eller rike», sier Cintia retorisk. «Religion er noe en selv skal kunne velge», sier hun videre. I Bolivias nye grunnlov er religion nettopp definert som et personlig valg.

Temaet om kvinners reproduktive og seksuelle rettigheter er et tema som nylig har kommet frem i lyset i Bolivia. Feministkollektivet Colectivo Rebeldia jobber med temaet. «En kvinne må først ta kontroll over egen kropp før hun kan ha en reell påvirkning på sin situasjon ellers i samfunnet», sier Lupe Perez fra Colectivo Rebeldía. Kollektivet jobber med både kvinner i rurale og urbane området, og vet hvor vanskelig temaet kan være.

Spenninger i kvinnebevegelsen

 

Kvinnene i Bartolina Sisa blir av mange sett på som selve symbolet på kvinnekamp i Bolivia, og er en sentral del av MASkjernen. Det er imidlertid store uenigheter i kvinnebevegelsen, og Bartolina Sisa får mye kritikk for ikke å gå langt nok i å sette fokus på viktige kvinnesaker. De beskyldes for ikke å utfordre de patriarkalske strukturene innad i MAS, og mange mener at de blir brukt for å legitimere kvinnedeltakelse i dagens politiske Bolivia.

«Bondekvinnene i Bartolina Sisa har en lang tradisjon for å organisere seg. Men vi trenger flere kvinner på banen, også fra andre samfunnslag, for virkelig å sette kvinnesaker på agendaen», sier Gabriela fra Propuesta. «Hvor er mestizokvinnene, de profesjonelle kvinnene og middelklassekvinnene? Det finnes mange intelligente kvinner og jenter, men det er likevel menn som anerkjennes som ledere. Kvinner blir ikke sett i samme grad. Mange bra kvinner «flyter rundt» i landskapet, det handler om å få samlet og engasjert dem. I tillegg tror altfor mange kvinner at de ikke har kompetanse nok til å delta. Det er viktig å bygge opp andre kvinneorganisasjoner enn Bartolina Sisa også, og samtidig jobbe sammen». Bartolina Sisa står sterkest i det vestlige Bolivia, nærmere bestemt i høylandet og blant urfolk som Quechua og Aymara. I Santa Cruz har Bartolina Sisa også representanter, men disse er ikke så sterke og har ikke like lang fartstid som sine søstre i høylandet. I Santa Cruz er det imidlertid etablert en ny organisasjon for urfolkskvinner fra lavlandet – CENAMIB. Kvinnene er del av lavlands-urfolksorganisasjonen CIDOB. «Kvinnene sa de ville ha en egen organisasjon, men møtte dermed motstand fra hovedorganisasjonen sin», forklarer Gabriela. Enda er ikke organisasjonene anerkjent av alle urfolksorganisasjonene i lavlandet. «Mange har den holdningen at det kan svekke hovedorganisasjonen å fokusere på kvinnespørsmål. De vil ikke snakke om kvinneorganisering fordi de mener det splitter organisasjonen. Det uttrykkes ofte at «Vi har andre mer grunnleggende problemer », sier Gabriela.

På spørsmålet om hva Evo Morales’ holdning i forhold til kvinnespørsmål er får vi følgende svar fra Gabriela: «Evo er i en prosess. Han har mange gode tanker. Men diskurs og praksis er to veldig ulike ting. Evo er mye nærmere enn det andre presidenter har vært i å sette kvinnespørsmål på agendaen, men det gjenstår fortsatt en del. Vi vet imidlertid at han har lagt merke til oss feminister. Etter en uheldig uttalelse på årets ALBA møte om at alle kvinner i Venezuela ser ut som «misser» ringte han til presidentutsendingen i Santa Cruz, som var en kvinne, og lurte på hva hennes feministvenner i Santa Cruz hadde sagt om saken. Dette viser at han er på rett vei», avslutter Gabriela med et smil.

(Artikkelen er hovedsaklig basert på møter med Cintia Irene Mamani Ochoa fra Bartolina Sisa og MAS under hennes opphold i Norge september 2009, og intervju med Gabriela de Iraola fra Propuesta.)

Note: