Fra individuelle til kollektive avtaler

Av Harald Berntsens

2008-02

Fagorganisasjonen – det elementære grunnlaget for all moderne arbeiderbevegelse – var og er et svar på det monopolet som den moderne kapitalistiske samfunnsformasjonen hviler på, monopolet på produksjonsmidler.

Dette er innledninga til første kapittel i Harald Berntsens bok Tilbake til start. Se omtale i Rødt! nr 1, 2008 – og svar fra Berntsen i dette nummer.
Utdraget er trykt med tillatelse fra forfatter og forlag.


Når éi gruppe mennesker skaffer seg hel og full privat eiendomsrett over en økende del av jorda og produksjonsinstrumentene – opprinnelig ved bruk av voldsmakt, etter hvert som et mer umerkelig resultat av den økonomiske konkurransen – blir de en ny klasse av det som kalles kapitalister. Når dette skjer, blir et voksende flertall andre mennesker «frigjort» fra de samme midlene til eksistens, og står igjen som en klasse av eiendomsløse proletarer. Det vil si: De blir også reelt frigjort ved at de står igjen med full privat eiendomsrett til sin egen menneskelige arbeidskraft, som juridisk sett like frie individer som kapitalistene. Til forskjell fra slaver og livegne, eier de seg sjøl og kan reise fritt hvor de vil med arbeidskrafta si, ubindi av tidligere stavnsbånd.

I forhold til tidligere samfunnsformer representerer kapitalismen altså en høy grad av menneskelig frigjøring. Men dette hindrer ikke at de arbeidende og herrene som lever av overskuddet av arbeidet deres, er like avhengige av hverandre som før. Den nye juridiske likheten, friheten og brorskapet som det kapitalistiske borgerskapet proklamerer i de politiske revolusjonene sine, er både nødvendig grunnlag for og resultat av den nye fundamentale økonomiske ulikheten som det private monopolet på produksjonsmidler innebærer.

For å overleve er arbeiderne avhengig av å få solgt arbeidskrafta si til de kapitalistene som til enhver tid vil ha den, for ei lønn som de så på varemarkedet kan kjøpe de til enhver tid nødvendige livsmidlene for, varer som de sjøl har produsert for kapitalistene. Så lenge arbeiderne selger arbeidskrafta si én og én til arbeidsgiverne – en annen, fordummende betegnelse på kapitalistene, det vil si arbeidskraftkjøperne – er de i utgangspunktet prisgitt de lønns- og arbeidsvilkåra kapitalistene finner det for godt å tilby.

Det vil si: I situasjoner der det er knapphet på arbeidskraft, kan også den enkelte arbeider få en viss makt. Han kan si til den «arbeidsgiveren» han for tida har leid ut arbeidskrafta si til, at konkurrentene hans, som mangler arbeidskraft, tilbyr bedre lønn og arbeidsvilkår enn han nå har. Dermed kan han true med å skifte til en ny arbeidsgiver og presse fram bedre vilkår.

Slike erfaringer var med på å gi opphav til ideen om å organisere seg i fagforeninger. Særlig i tider med god avsetning var kapitalistene like avhengige av å få tilført fremmed arbeidskraft til produksjonsmidlene sine som proletarene var avhengige av å få solgt arbeidskrafta si til kapitalistene. Dermed oppdaga arbeiderne at de ved å slutte seg sammen i foreninger kunne si til arbeidsgiverne at arbeidskrafta bare var til salgs på bestemte vilkår. På denne måten – det vil si ved å true med streik – kunne arbeiderne oppveie en del av den overlegne makta arbeidsgiverne i utgangspunktet hadde.

Arbeiderne kunne med andre ord svare på det kapitalistiske monopolet på produksjonsmidler med å opprette et monopol på arbeidskraft. Dette svaret kunne bare fungere effektivt hvis ingen brøt ut av samholdet bak kravet om avtale og blei streikebrytere.

Som konsekvente liberalister alltid og helt riktig har hevda, er allerede fagforeningsmonopolet i strid med den frie konkurransekapitalismen. De samme liberalistene glømmer bare like konsekvent at den samme kapitalismen er grunnlagt på sin egen motsetning, et privat monopol på produksjonsmidler.

Med andre ord: Hele vitsen med den moderne fagorganisasjonen var og er å erstatte individuelle kontrakter om lønns- og arbeidsvilkår – og dermed konkurransen mellom arbeiderne om arbeidsplassene – med så omfattende kollektive avtaler som mulig. Det avgjørende maktmidlet fagorganisasjonen hadde og har for å få oppretta og opprettholde de kollektive avtalene, var og er streikevåpenet. Det vil si at de kan true med ikke å levere den arbeidskrafta som kapitalistene er avhengig av å få tilført produksjonsmidlene de har monopolisert på sine hender, og som de ikke kan betjene med egne krefter. Uten streikevåpenet kunne og kan fagorganisasjonen – i all fornuftig mening av ordet – bare pakke sammen og legge ned virksomheten sin. Uten fagorganisasjoner, ingen kollektive avtaler – og uten streikevåpenet, ingen av delene.

Omvendt var den maktforskyvinga til fordel for arbeiderne som faglig organisering og streikevåpenet betydde, årsak til at arbeidsgiverne med alle midler – fra saklig argumentasjon til trakassering og direkte vold – forsøkte å kvele fagforeningene i fødselen. De kunne for eksempel si til de faglige foregangsfolka at de personlig ikke hadde noe imot foreningene og de krava de stilte, men at hvis de gikk med på dem, ville de tape i konkurransen med andre arbeidsgivere, og arbeidsplassene ville bli nedlagt.

Hva svarte pionerene for faglig organisering på dette? Sa de at når det var slik, måtte de gi avkall på å danne foreninger og trekke de kollektive krava tilbake – som del av et lokalt, nasjonalt eller internasjonalt «solidaritetsalternativ»? Nei, de gjorde det motsatte. De svarte med å ta kampen opp for å stifte fagforeninger og opprette kollektivavtaler også på konkurrerende bedrifter, innafor og på tvers av landegrensene – og dermed skifte ut den lokale «solidariteten» med egne arbeidsgivere med et grenseløst samhold arbeiderne imellom.

Når pionerene svarte på denne måten, tok arbeidsgiverne fram pisken. De dreiv med trakassering, usaklige oppsigelser, svartelisting og mer eller mindre voldelig forfølgelse – helt til heller ikke dét nytta. Da var tida inne for å komme den nye fagorganisasjonen i møte – for å inngå kompromiss med den, framfor å bli rent over ende av arbeiderne og risikere at de gikk løs på sjølve den private eiendomsretten og hele det bestående samfunnet.