Råfiskloven
Av Frode Bygdnes
Med råfiskloven fikk fiskerne hånd om omsettinga av egen fisk. Det skjedde i 1938 og har hatt betydning for fiskerne i hele etterkrigstida. Det var klassekamp som var foranledningen til denne loven. Kanskje skal fiskerne i Vardø ha æra for denne lovreguleringa. De aksjonerte.
Frode Bygdnes er sentralstyremedlem i AKP og fylkestingsrepresentant for RV i Troms
Dette er andre del av artikkelen. Den første sto i Rødt! nr 3, 2005
I mellomkrigstida økte antall fiskere voldsomt. Det var krise i norsk økonomi og fiskeriene absorberte denne krisa. Den eneste måten å overleve på, var å dra ut på fjorden og fiske til eget bruk – et eventuelt overskudd kunne selges. Derfor dro mange ut i åpen båt med bare håndsnøre. Det hadde skjedd en viss spesialisering da motoren var tatt i bruk i fisket. Dermed hadde de to næringene fiskar-bonden skilt lag. Krisa derimot medførte en primitivisering av fisket ved at de kriseramma nye fiskerne dro ut med juksa* og robåt med minimale driftsutgifter. Følgene ble en ødeleggende konkurranse om å levere fisken. Prisene ble presset ned, og fiskekjøperne visste å utnytte denne situasjonen. Et paradoks utvikla seg. Dess bedre fisket ble, desto fattigere ble fiskerne. Når havet viste frem sin rikdom, førte det bare til at fiskernes armod økte. For da tilgangen på fisk økte, sank prisene. Fiskeoppkjøperne hadde i lengre tid utvikla metoder for å lure fiskerne. Storhundre er fra den tida da en telte fisken og ga pris per fisk. Derfor sa fiskekjøperen at når fiskene var små, måtte det være 120 fisker på 100. Og i dette systemet telte fiskekjøperen gjerne "nitten – titten – tyve", nettopp for å få noen ekstra fisker gratis. I 1927 var det kilopris for torsken, den var da nede på 6,2 øre, det var mindre enn halvparten av prisen i 1914 som hadde vært 13,8 øre. I alle årene før råfiskloven lå torskeprisen under prisindeksen. Som mottiltak arbeidet fiskerne med samvirketanken. Egne samvirkeutvalg var nedsatt med tanke på egenproduksjon av fisken. Videre ble det nedsatt egen råfiskkomite i Norges Fiskarlag i 1930 for å få til tiltak som kunne stabilisere fiskeprisene på første hånd. Men det var fiskerne i Vardø som i 1937 aksjonerte for ferskfiskomsetningen med fiskestreik. 1. november 1936 var 200 fiskere samlet til massemøte i Vardø. Temaet var minstepris. Fra møtet gikk det ut et opprop til fiskerne i Finnmark om driftsstans. "Aksjonen iverksettes for å fremtvinge en provisorisk anordning til beskyttelse av minsteprisavtalen. … Skal aksjonen lykkes må alt fiske i alle fjorder og fiskevær innstilles da det nu gjelder hele vår eksistens," undertegna Vardø Faglige Fiskarlag.
Råfiskloven av 1938
Det umiddelbare resultatet av denne aksjonen kom allerede 12. november i form av en delvis lovbeskyttelse. Våren 1938 kom en midlertidig lov om beskyttelse av minstepris mellom fiskere og kjøpere. Råfiskloven av 1938 ble en merkepæl for fiskerinæringa. Og vi får Norges Råfisklag som med lovbeskyttelse får enerett til førsteomsetning av råfisk, småkval, skalldyr og skjell landet på strekningen fra og med Finnmark til og med Nordmøre. Laget holder til i Tromsø. Fiskernes organisering og lovregulering kommer sammen med en stor organisatorisk vekst i alle yrker og en bevissthet om at folket er tjent med et regulert samfunn styrt med planøkonomi. Så har og råfiskloven blitt sammenlignet med hovedavtalen i arbeidslivet som kom i 1935. Disse reguleringene har vært sosialdemokratiets fundament, særlig i etterkrigstida med Gerhardsen-regjeringene. Og i likhet med andre samfunnsmessige fellesordninger, har også råfiskloven systematisk blitt undergravd og demontert. Det begynte kanskje med at oppdrettfisk får eget lag av oppdrettere i 1976. Når så torsken også blir oppdrettfisk, blir også oppdrettstorsk tatt ut av Råfisklaget, enda den blir omsatt på det samme markedet. Det skjer i 1985. På 1980-tallet kom Moxnes-utvalget som forsvarte fiskeindustriens ønske om å svekke råfiskloven. Her ble kimen til fremtidige angrep lagt. Tilvirkerloven ble avviklet, eksportloven ble endret og sjøgrenseloven ble speilvendt med den følge at store mengder russertorsk ble landet i Norge. Og vi fikk en mengde mer eller mindre useriøse eksportører som la premisser for omsettinga. Samtidig får vi en rasering av de mindre fiskebrukene langs kysten. EØS-avtalen står for markedsliberaliseringas inntog i denne næringa. Vi fikk bortfall for kjøpergodkjenning og alle former for pristilskudd fjernes. Virkemidlet for utjamning av fortjeneste i vanskelige perioder, ble på kort tid fjernet. Med Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ble det fra statens side jobbet systematisk for en "vertikal" integrering av fiskerinæringa. Dette er en måte å svekke fiskernes innflytelse over eget råstoff. På hele 1980-tallet var det tilnærmet fritt fiske, men med et gjennomregulert marked. Nå står vi i en situasjon der fisket er gjennomregulert, mens markedskreftene får drive et svært fritt spill. Næringa er på få år snudd på hodet. Råfisklaget har sjøl gått i spiss for markedsliberaliseringa. De var sjøl den store utbyggeren av de såkalte "frysehotellene", fryselager av rundfrossen fisk. Det er blant annet fra disse lagrene frossen fisk utskipes til Kina for videreforedling med billig arbeidskraft. I den senere tid har også Råfisklaget innført prøveordninger for auksjonsomsetting av fisk på første hånd. Råfisklaget overordner egen kapitalistisk drift fremfor fiskernes interesser. Eller er strategien å gjøre et fåtall fiskere til kapitalister? I så fall må en minne om at råfiskloven gir Råfisklaget enerett til omsetting av fisk, fordi det er kystbefolkningas fellesressurs. Råfisklaget har fått en monopolrett til å fastsette en minstepris på råfisken til forsvar for fiskerne. En slik monopolrett forutsetter en åpen fiskeriallmenning. Råfiskloven har ingen berettigelse om rettighetene til fisket er privatisert. Fiskarlaget som nå arbeider for at fiskeriene skal lukkes og stadig flere skal utestenges, truer sjøl råfiskloven. Kvotebaronene i Fiskarlaget og kapitalisttenkerne i Råfisklaget er i ferd med å bringe fiskerihistoria tilbake til 30-tallet.
Ny havressurslov
NOU 2005:10 – Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser ble overlevert fiskeriministeren i juni måned. Forslag til ny havressurslov innebærer en helt ny saltvannsfiskelov med betydelige utvidelser i omfang. Staten skal eie alle viltlevende marine arter og bestander. Alle former for uttak og leting etter marine ressurser skal kreves tillatelse for. Under mottoet at ingen privatpersoner eller selskaper kan eie fisken i havet, skal staten skattlegge denne rettigheten for de som får en slik tillatelse. Men dette er bare ord, for den tildelte rettigheten skal kunne eies, selges og kjøpes. Og i strid med dagens deltagerlov skal redere og selskaper kunne eie kvoter. Dermed knyttet siste Høyre-regjering allikevel fisken i havet til den private eiendomsretten. Grunnlaget for allmenningsretten er at ingen kan eie fisken i havet, heller ikke staten. Den eies ikke før den er dratt over ripa. Denne havressursloven truer først og fremst allmenningsretten. Og den truer livsgrunnlaget for kyst-Norge. I grove trekk bør prinsippet være at alle har rett til å fiske. Staten sin oppgave er å forsvare at denne ressursen tilfaller vår nasjon og at fisket ikke truer bestandene. Staten bør derfor forsvare våre nasjonale interesser, regulere tilgang av utenlandske interessenter og verne ressursene med fredning i tid og sted. Med reduksjon av kystvaktas seilingsdøgn og statlig iver for omsettelige fartøykvoter, gjør regjeringa ingen av delene. Dersom regjeringa følger opp det regjeringsoppnevnte utvalget i NOUen, med leder Grønlien, så vil fiskeindustrien få permanent åpning til å eie fiskekvoter. I dag kan enkelte bedrifter få dispensasjon, men det skal være unntak. Nå åpnes det for ei integrering av fiske og foredling. Slike integrerte selskaper har en tendens til å ta ut fortjenesten i det leddet der de slipper å dele utbytte med mange fiskere. Å bygge ned skillet mellom fisker og fiskekjøper, er et direkte angrep på førstehåndsomsettinga av fisket og dermed på råfiskloven av 1938. Denne loven som sikrer fiskerne en anstendig pris på fisken på første hånd, har vært utrolig viktig samfunnsmessig stabiliserende faktor på kysten etter andre verdenskrig. Den loven har bidratt til bosetting langs kysten, fordi fiskerne fikk hånd om omsettinga av egen fisk. Skal industrien få eie fiskeflåten, så betyr det og at denne vil ha hånd om ressursrenta og fiskerne bli redusert til lønnsarbeidere. Dette vil gjøre fiskeindustriens aksjer mer lønnsomme, men samtidig vil det føre til samfunnsmessige og strukturelle forandringer som vil rasere kyst-Norge. I forkant av denne nye havrettsloven har Røkke allerede skaffet seg kontrollen over en tredjepart av trålkvotene her i landet. Ved oppkjøp av West Fish-Aarsæther og Nordic Sea Holding har Røkke gjennom selskapet Aker Seafoods 36 % av ferskfisktrålernes kvoter. Røkke er nå landets største ferskfisktrålerreder. Han har nå hånd om 51.000 tonn hvitfisk. Verdien av disse er vanskelig å beregne, men kan sikkert omsettes for 2,5 milliarder kroner. Med dagens førstehåndspris gir den i hvert fall en årlig førstehåndspris på 1 milliard. Disse konsesjonene er i realiteten allerede gjort evigvarende, uten noen form for "hjemfallsrett". Og fiskeriminister Ludvigsen åpna for at disse ferskfisktrålerne skal få gå inn til firemila. Kysttorskvernet svekkes til fordel for Røkkes profittjakt. Røkke har betalt denne overtagelsen med aksjer i Aker Seafoods ASA. Og med dette har Røkke kjøpt Øst-Finnmark billig. På kjøpet har han fått anleggene i Vardø, Mehamn, Båtsfjord og Kjøllefjord. Av selskapets 1.350 ansatte, er nå 1.000 tilknytta anlegg og flåte i Nord-Norge. Det kan se ut som om han i beste fall vil gjøre seg nytte av anleggene i Båtsfjord og Kjøllefjord. Derfor er det helt forståelig at Vardø-fiskerne igjen vil måtte gå på barrikaden. Fiskeriene i Finnmark ligger med brukket rygg og arbeidsledigheten er stor. Årsaken er ikke sviktende fiske, men politisk styring og privat tilegnelse av disse verdiene. I dette bildet ser noen på Røkke som redningsmann, sjøl ser jeg på ham som kynisk spekulant. Men det er den avgåtte fiskeriministeren som er ansvarlig for denne elendigheta. Finnmark fylkesting hadde heller ingen tiltro til regjeringa, så de valgte en strategi med å binde Røkke "til masta". De ønsket å sikre at leveringsplikten blir opprettholdt. Og strategien var at de skulle kjøpe seg inn i Røkkes selskap for å utøve "negativ" makt, dvs å hindre at leveringsplikten brytes. Kanskje var det et mottrekk at Røkke plasserte AP-dama Lisbeth Berg Hansen inn i styret for Aker Seafoods. Finnmark fylkeskommune har med sin strategi, beveget seg inn i en gråsone mellom butikk, investering, politikk og forvaltning. Denne rollen kunne ha blitt svært vanskelig også for andre fiskeriaktører i fylket. Men strategien strandet fordi aksjene ble for dyre. Oljebyen Hammerfest har gitt seg inn på den samme galeien. Kommunen aksepterer at de seks Findus-trålerne kan inngå som en del av sikkerheten for et lån til Aker Seafood på 850 millioner. Selskapet skal refinansiere hele virksomheten i Nordland og Finnmark. Kommunen forventer at leveringsforpliktelsene til disse trålerne vil bli opprettholdt til Hammerfest. Nå ligger denne garantien hos DnB, Sparebanken Nord-Norge og Innovasjon Norge. Den økonomiske og juridiske betraktningene av disse forpliktelsene har styrka seg, mens de blir tatt ut av den politiske behandlinga. Staten er inne i noen selskaper, eksempelvis Cermaq som driver med oppdrett og fiskefôrprodukter. Høyreregjeringa arbeidet for at staten skulle selge seg ut. Dette var med på at olje og fisk var i fokus på børsen her på forsommeren. Skipsreder John Fredriksen kjøpte 48 % av Pan Fish og Jens Ulltveit-Moe kjøpte 10,48 % av Fjord Seafood, hvor Fredriksen hadde 25 %. Børsens storaksjonærer kom dermed på full fart inn i norsk fiskerinæring. I dette bildet er det dramatisk for kystfolket at de trygge ordningene som råfiskloven, deltagerloven og allmenningsretten svekkes.
Ny regjering
Vi har så langt klart å holde EU-kapitalen unna fisket, blant annet ved å begrense utenlandsk eierskap i fiskebåter. Denne begrensningen vil ikke kunne la seg overføre til fiskeindustrien. Gjennom dette lovforslaget vil EU-kapitalen kunne finne smutthull for å få eierskap til norske fiskeressurser. De kan da bare kjøpe noen aksjer av Fredriksen, Ulltveit-Moe eller Røkke. Nå har vi fått ei ny regjering som i sin tiltredelseserklæring sier at de vil opprettholde råfiskloven og deltakerloven. Verdiskapninga skal komme kystfolket til gode. Som strakstiltak skal omsetning av kvoter og rettigheter som er fristilt fra fartøy, fryses. Det er bra, men de har ikke stoppet omsetting av båter med kvoter. At tidligere fylkesordfører Helga Pedersen er blitt ny fiskeriminister, er spennende. Hun har kjennskap til Finnmark og kystfolket sine krav. Men vil hun sørge for at myndighetene gjenvinner råderetten over forvaltningen av fiskeressursene? Hennes fokus har hittil mest vært på regional styring av kvotene i stedet for å sikre allmenningsretten. En ny havressurslov burde ta utgangspunkt i at kystfolket skal leve av havets rikdommer. Denne rikdommen er så stor at vi ikke sjøl kan spise all fisken. Vi må eksportere den til beste for nasjonen. Reguleringer må til, men ikke på en slik måte at kystfolket ikke får lov til å dra seg kokning en gang. Den direkte høstinga til matfisk for kystbefolkningen må vernes. Det er kjernepunktet i allmenningsretten. Det skal være unødvendig å sende denne kokfisken jorda rundt før vi får kjøpe den i butikken, knapt nok egna til steikfisk. I dag forfordeles ikke fisken til direkte anvendelse for kystbefolkningen, men til de som skal tjene penger på denne ressursen. Derfor blir vi fratatt våre rettigheter og må kjøpe maten som vi i all tid har høsta gratis av havet. Fisk er sunt, fisk er godt og fisk er billig. Ei regjering med omsorg for folket, skulle heller stimulere oss til å fiske fritt. Vi med våre 4 millioner mennesker, vil aldri klare å spise opp denne ressursen. Fins her nød, så skyldes det svik.
* Juksa: Et håndsnøre som henger ned av ripa på båten. Med rykk og napp narrer en fisken til å tro at det er levende agn. Tidligere direktør for Distriktenes utbyggingsfond, Reidar Carlsen, definerte ei juksa til å være en tosk i begge endene av snøret. Muntlig passer den beskrivelsen, fordi en ikke hører særlig forskjell på torsk og tosk. [Tilbake]