All makt til 17-åringene!

Av Fredrik V. Sand

2009-04

«I enhver revolusjon verden har sett, har det vært flest 17-åringer.»
Dette fikk jeg høre fra Elling Batman Zedong, vanligvis kjent som rapper i Gatas Parlament, denne gangen innleder på studiesirkel om marxistisk filosofi i Rød Ungdom.
Ikke veit jeg om det finnes statistikk for å bekrefte eller avkrefte dette, men tanken har uansett hengt fast i meg siden.

Fredrik V. Sand er sentralstyremedlem i Rød Ungdom.

Den franske journalisten og politikeren Georges Clemenceau hevdet i sin tid at «den som ikke er radikal som ung har ikke hjerte, den som ikke er konservativ som gammel har ikke hjerne». Man kan jo mene hva man vil om siste del av utsagnet, men at ungdom tradisjonelt har vært mer radikale enn den eldre delen av befolkninga, er hevet over enhver tvil. Betyr ikke dette at ungdom har et større revolusjonært potensial enn den øvrige befolkninga?

 

Ungdom har vært sentrale i å forandre verden til noe bedre. Ungdom var avgjørende i kampen mot apartheid, viktige i 1968-opprøret i Paris og sentrale i motstanden mot vietnamkrigen.

 

Det er mye som har skjedd de aller siste årene, som også bygger opp under dette.

 

Ungdom gjør opprør

 

Rap-/reggaegruppa Helt Off fra Sverige lagde låta «Det brinner i Paris», inspirert av at tenåringer gjorde opprør og brant biler og bygninger i Frankrikes forstadsgater, høsten 2005. Det hele begynte i den franske forstaden Clichy-Sous-Bois, 27. oktober, hvor det oppsto sammenstøt mellom politiet og forstadsungdom, etter at to ungdommer døde etter å ha gjemt seg for politiet i en tranformatorstasjon. Slik kom en ulmende konflikt mellom politiet og forstadsungdommen opp til overflaten. Litt over en uke seinere ble over fem hundre biler satt i brann. Flere hundre franske kommuner ble direkte berørt av opprøret, som raskt utviklet seg til et sosialt opprør mot arbeidsløshet og problemer med skole og jobb. Et ganske alminnelig ungdomsopprør, preget av sinne, sjølrettferdighet og utålmodighet.

 

Da 2008 gikk mot slutten, var det nesten som om historien fra Clichy-Sous-Bois gjentok seg. Etter at gresk politi skjøt og drepte den femten år gamle anarkisten Alexandros Grigoropoulos i bydelen Exarchia utenfor Athen, eksploderte Hellas i ungdommelig harme. Voldsomme sammenstøt mellom radikal ungdom og politi utviklet seg til store demonstrasjoner mot arbeidsløshet og markedsliberalisme i løpet av påfallende kort tid. I løpet av mindre enn ei uke var det utlyst generalstreik. Selv om opptøyene etter hvert roet seg fortsatte det sosiale opprøret med konvensjonelle politiske virkemidler og den konservative regjeringen måtte til slutt utlyse nyvalg i september i år.

 

Opprøret i Hellas fikk også ringvirkninger langt utenfor landets grenser. I Spania blokkerte over tre tusen studenter fra Barcelonas universiteter fire store innfartsveier til byens sentrum. Aksjonen, som skapte trafikkaos og lammet hele Barcelona, var en protest mot EUs Bologna-direktiv for harmonisering av videregående utdannelse. I USA ble det legendariske radikale universitetet New School of Social Reserach på Manhattan, New York, okkupert av studenter. Universitetet er kjent for å ha huset den såkalte Frankfurterskolen på 1930-tallet, da nazistene tvang en rekke tyske marxister i eksil. Okkupasjonen ble avsluttet etter to uker da studentene hadde fått gjennomslag for flere av sine krav om økt innflytelse til studentene og mindre markedsretting i utdanninga. Førtiårsjubileet for ungdomsopprøret i 1968 ble behørig feiret med nye opprør.

 

Man trenger ikke å dra ut av Oslo en gang for å se ungdom gjøre opprør. I slutten av 2008 gikk Israel til voldsomme angrep på Gaza og den palestinske befolkningen. Dette hadde større virkninger enn ødeleggelsene i Midtøsten, motstanden spredde seg over hele verden. I Oslo tok rasende ungdom ut sin aggresjon på alt fra politi til Frimurerlosjen og McDonalds. Tusenvis protesterte, hundrevis ble arrestert.

 

Hvis man skal legge mer tall og statistikk til grunn, kan man også se at det revolusjonære og systemoverskridende partiet Rødt har vesentlig større oppslutning i skolevalg enn ved ordinære valg. Faktisk var resultatene i skolevalgene både i 2009 og 2007 over tre ganger så høye som resultatet i ordinært valg. En undersøkelse fra TNS Gallup gjort i forkant av valget i 2009, viste også at den samme tendensen gjelder norske studenter. NRK lagde programmet «Test din stemme» før valget i 2005. Her ble det utarbeidet en større partitest som ble tatt av over 250 000 folk. Resultatet av testen var at Rød Valgallianse ble Norges største parti blant førstegangsvelgerne som tok testen.

 

Alt dette handler om mer enn tilfeldigheter. Dette er logisk.

 

Ungdom er disponert for forandring

 

Det er ikke vanskelig se at ungdom er en potensielt svært viktig kraft for å forandre verden. Når man er ung er man mindre vant til å akseptere samfunnets «fastlagte rammer», man har også som regel en personlig livssituasjon som er mindre låst til barn, bil og bikkje. Dette gir selvfølgelig en større åpning for å være aktiv og spontan.

 

Ungdom har også mindre å si, mindre makt og ofte dårligere tilbud enn de som er eldre i samfunnet. Derfor er det også naturlig for ungdom å ha større motivasjon til å forandre samfunnet, av samme grunn som man ser sterke bevegelser for lovfesting av ungdomstilbud rundt i Norge. Ungdom kan ha større interesse av store endringer enn mange andre grupper.

 

Man kan også se på den revolusjonære bevegelsen (i alle sjatteringer) som et slags bevis på at ungdom er en kraft for forandring, og i større grad er disponert for dette. Det eksisterer vesentlig flere revolusjonære ungdomsorganisasjoner enn det eksisterer revolusjonære moderpartier til disse. Det finnes mange grunner til dette, og en del av disse kan tilskrives en Life of Brian- og People’s Front of Judea/Judean People’s Front-logikk. Samtidig er det for eksempel interessant å se at det nå systemregjerende partiet SV har en ungdomsorganisasjon som er erklært revolusjonære.

 

Ungdom må organiseres

 

Når man ser alle disse tingene i sammenheng, er det synd at de mest synlige og formålsretta konsekvensene av ungdomsopptøyene i Oslo mot Israels krigføring nok dessverre var Venstre-politiker og kjendisadvokat Abid Rajas dialogmøter og fjærbrusing. Da er det nødvendig å se at Bevegelsen for en annen verden™ har en utfordring, når det gjelder å politisere ungdomsopprør og få organisert de gruppene som ivrer mest for forandring. Det gjøres ikke ved å heve den moralske pekefingeren eller ved å ta avstand fra ungdoms handlinger i avisspaltene, men det betyr heller ikke at man skal applaudere opptøyene. Opptøyer er de uhørtes språk, mente pasifisten Martin Luther King. Nettopp derfor er det viktig at vi som revolusjonære bevegelse viser vilje til å lytte når ungdom lar frustrasjonen sin komme til uttrykk på denne måten. Skal vi klare å organisere de gruppene som ivrer mest for forandring, må vi la dem komme til uttrykk og tilby et politisk handlingsrom. Dette er en oppgave hele den revolusjonære bevegelsen må ta på alvor.

 

For selv om ungdom selvfølgelig har behov for særegen organisering, er det samtidig også noen ting som er avgjørende å erkjenne også for voksne revolusjonære. For det første blir et ungdomsparti selvfølgelig sterkere av at voksenpartiet appellerer til ungdom. Ungdom spiller også en vesentlig rolle for politikkutvikling i et parti som ønsker å ha en politikk for et helt samfunn. Siden vi har aktuelle erfaringer fra andre områder i samfunnet og fra andre vinkler enn det eldre har. Dessuten er det avgjørende for en revolusjonær bevegelse å tilnærme seg grupper som har større interesse av revolusjonær politikk. På samme måte som arbeidere og kvinner bør være viktige grupper, gjelder dette også ungdom.

 

Da må vi faktisk også ta litt konsekvenser av dette. Vi må se på ungdom som noe mer enn en gruppe som skal rekrutteres for at det skal være noen igjen når de eldre forsvinner. Vi må innse at det er 17-åringene som kan sikre flertall for revolusjon i Norge.

 

Rødts historiske opphav var et ungdomsopprør. AKP(m-l) sprang jo direkte ut fra en ungdomsorganisasjon. Selv om man har en ekstra sterk appell til ungdom også i dag, så er nok partiet mer preget av den generasjonen som var ungdom på den tida, enn nye generasjoner med utålmodig ungdom. Det er synd når vi har sett hvilken voldsom kraft for forandring ungdom kan være. Vi har konstatert at ungdom er mer radikale enn andre og at Rødt gjør det bedre blant unge enn blant resten av befolkninga. Hvorfor er partiet da så forgubba?

 

Man skal være glad for alle de man har, ikke kaste noen erfaringer på båten eller se på dette som et uttrykk for en generasjonskonflikt. Samtidig er det helt nødvendig å stille noen spørsmål til hvordan ting er.

 

Utålmodig politikk, utålmodig praksis?

 

Man har en utålmodig politikk, burde man ikke ta konsekvensen av det og ha en mer utålmodig praksis? Rødt har store mål, og vil oppnå så mye forandring som mulig, så fort som mulig. I hvert fall når man ser på partiprogrammet. Hvis man derimot ser på hva partiet gjør for å få til dette, er det sjelden man ser tilsvarende utålmodighet. Man bruker de samme frasene, de samme frontfigurene og de samme arenaene. Jeg tror man tjener på å være revolusjonære og kritiske til det bestående, også når det kommer til partikultur. Vi må bli flinkere til å endre på ting når noe ikke fungerer. I stedet for å gripe til lettvinte unnskyldninger om eksterne forhold utenfor vår kontroll må partiet bli mer dynamisk, tilpassingsdyktig og ungdommelig.

 

Dagens radikale er, og kommer også til å være, annerledes enn tidligere generasjoner radikale. Skal man klare å organisere disse gruppene, må det aksepteres at man gjør ting annerledes. En del ting «68erne» gjorde, kommer vi aldri til å gjøre. Åpenbart. Ikke minst kommer vi til å gjøre en del de aldri fikk til å gjøre. Forhåpentligvis.

 

Nå som det snart er gjort begreper ut av verdens mest brukte ord, bare med «-krise» bak, blir det et større rom for alternativer. Finanskrisa er vår generasjons fallende Berlinmur. Nyliberalismen har mistet sitt hegemoni. Klimakrisa ser ikke ut til å bli noe mindre alvorlig med det første. Selv ikke Nobels fredspris til Obama vil føre USA-imperialismen seirende ut av hengemyrer i Irak og Afghanistan. Dette gir potensielt et stort rom for en systemkritisk bevegelse, ikke minst har man eksempler fra hele verden på at dette er saker som man lett kan engasjere mange i. Spesielt ungdom. Behovet og rommet for nye opprør er ikke mindre, bare forskjellig fra tidligere opprør.

 

Så hvorfor strømmer ikke ungdommen til Rødt? Skal man appellere til ungdom, er det ingen tvil om at man tjener på å være tydelige, spisse og karismatiske. Noe som blir vanskeligere når man ofte har dype analyser (som jo egentlig er bra), men til en hver tid er mer opptatt av de enn å kommunisere et tydelig budskap (som jo egentlig er det viktigste).

 

Det viktigste av alt for å appellere til ungdom er å framstå som relevante. Man må forstå samtiden og framstå slik også. Slik jeg oppfatter situasjonen idag for den revolusjonære bevegelsen, så er det mange som er enige med oss i beskrivelsen av verdens problemer, men man trenger også troverdige løsninger. Vi trenger konkrete og realistiske løsninger på problemer for folk her og nå, men aller mest trenger vi et troverdig prosjekt på lengre sikt. Et prosjekt som viser vilje til forandring, både hos oss selv og i verden. Det er tydelig: svært mange ungdommer liker ikke krig og kapitalisme, men vi må gi dem en god grunn til at det skal gjøre en forskjell å velge oss framfor apati eller upolitisk opprør. Rødt må bli et politisk verksted der unge mennesker kan få lære mer om problemenes årsak og sjøl være med på å utvikle troverdige løsninger.

 

Tidligere statsminister, nå europaarbeider og fredspris-til-Obama-ansvarlig Torbjørn Jagland, har uttalt: «Jeg forstår ikke at det ikke blir et ungdomsopprør mot en verden som er så urettferdig.»

 

Det må en revolusjonær bevegelse også ta inn over seg.