Et forsvar for venstrepopulisme

Av Fredrik V. Sand

2013-04A

Fredrik V. Sand er medlem av arbeidsutvalget i Rødt og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!

I den ellers fine artikkelen Hvilket parti ønsker jeg at Rødt skal være? i forrige nummer av Rødt! hang jeg meg opp i en bisetning fra Julie Nesset helt på slutten av artikkelen. Hun skriver at «politikken vår skal ikke være bygd på populismen».

Politikken til et parti utvikles selvfølgelig av medlemmenes standpunkter gjennom demokratiske prosesser og analysearbeid. Samtidig er denne allergien mot populisme – som kommer til uttrykk i nevnte sitat – et praktisk og demokratisk problem, som heller ikke er vanskelig å finne i andre sammenhenger på venstresida, og gjerne i mye verre former.

Mye av denne frykten kommer nok av at populisme er blitt synonymt med FrP for mange. Og at den eneste populismen som finnes, er høyrepopulismen. Verre er den antipopulismen som óg finnes på venstresida, og i praksis fører til avstand til folk flest. Enten dette skyldes for lite Møllers Tran, for mye kulturell kapital eller en fortroppstenkning.

Sånn trenger det ikke å være. En venstreradikal sunn populisme er ikke bare mulig, men bør være ambisjonen for den norske venstresida.

Folk-isme

Venstrepopulisme er ikke noe entydig begrep, hverken tradisjonelt eller i bruk i dag. Så la oss begynne i kjernen av det.

Begrepet populisme er avledet fra populus, som på latin betyr folk. Altså kan man si at det på norsk ville blitt «folk-isme». Hvis vi går til ordbøker (UiO/Språkrådet) og leksikon (Wikipedia og Store Norske Leksikon) trekkes følgende punkter fram som beskrivende for populisme som politisk retning:

  • – spredning av økonomisk og politisk makt

– sunn fornuft og vanlige folks erfaringer opp mot den virkelighetsfjerne og elitistiske grunnholdningen eller den kalde byråkratiske rasjonaliteten til politiske eliter og institusjoner – mistillit til det eksisterende politiske etablissementet, den politiske eliten eller det politiske system – skepsis til konstitusjonelle begrensninger og overnasjonale organisasjoner – økt bruk av folkeavstemninger

I Wikipedias nynorskutgave sies det at et velfungerende demokrati alltid vil ha større eller mindre innslag av populisme.

På den andre sida skisseres en nedsettende populismedefinisjon: «at man hevder synspunkter om politikk og samfunnsforhold som (en tror) er populære blant folk». Hvis man fjerner parantesinnholdet, kan det diskuteres hvor nedsettende denne egentlig er. Det å utvikle analyser og standpunkter som slår an blant folk, er jo definitivt noe å hige etter. Og Wikipedia sier: «opprinnelig er begrepet uten en slik negativ lading, og kanskje snarere å se som en hedersbetegnelse.»

Blant hovedtrekkene ved populismen er det lite som står i veien for at en venstreside skal kunne følge dette med ryggraden godt i behold. Selvfølgelig finnes andre negative eksempler og definisjoner på populisme. Det følger med en overhengende fare for parolepreg og floskler. En vellykket populisme er derfor nødt til å bero på en solid analyse. Så må denne i neste rekke populariseres og ha gjenklang hos folk.

Hva med litt venstrepopulisme?

I tillegg til den politiske definisjonen finnes det flere nyanser av populisme, som kan fungere utfyllende til – eller mer uavhengig av – definisjonene over.

Mest åpenbar er den populistiske kommunikasjonen: Å argumentere på en folkelig måte, kritisere ulike eliter i samfunnet, som etablerte partier, finanseliten osv. Vi har også såkalt populistisk strategi, forklart som karismatisk mobilisering. Latin- Amerika og spesielt Chavez i Venezuela trekkes fram som eksempler på det siste.

Populismen har altså blitt identifisert hos FrP og Hugo Chavez, og er altså ikke knyttet til en bestemt ideologi. Men det kan den bli – også venstrepopulismen er en gammel og bred tradisjon.

På 1800-tallet kjempet de russiske populistene for bøndenes eiendomsrett til jorda, og i USA fantes det en populistbevegelse med moderate sosialistiske trekk – en bondepopulisme regnet som venstrepopulistisk.

Et stort, sterkt og viktig eksempel på en vellykket populisme her til lands er de to seirene i kampen mot EEC og EU i 1972 og 1994. Sjelden har punktene som danner grunnlaget for populismen, kommet tydeligere til uttrykk. Attpåtil som en slags venstrepopulistisk bevegelse, oppsummert av tidligere Nei til EU-leder Kristen Nygaard som samholds-Norge mot markeds-Norge.

På slutten av 1960-tallet gjorde den selv-definerte populismen sitt inntog i norsk politikk fra venstre. Dette skjedde med bøkeneHva skjer i Nord-Norge? av Ottar Brox,Populismen i norsk sosialisme av Hartvig Sætra og Norsk populisme av PAG (Populistiske Arbeidsgrupper i Bergen).

I en kommentar i Dagbladet 22. september oppsummerer Andreas Hompland dette som en antikapitalistisk opposisjon mot det vekstorienterte, ekspertdominerte, sentrumsbaserte og sentraliserende etablissementet. Disse trakk veksler på både norsk histories bondeopprør og økologiske samtidsideologer – blant kjernebegrepene var folkelig fornuft og grasrotperspektiv.

Homplands konklusjon er at den politiske avstanden mellom venstre- og høyrepopulismen er stor, men at følgen av disse posisjonene er at den ordinære politiske skalaens «ansvarlige, litt blasse og konsensussøkende sentrum» blir omringet, også fra venstre.

Noen flere eksempler

En kritikk av populismen er at den gjennom motsetningen mellom «eliten» og «folk flest» blir klasseblind. Men er den nødvendigvis det? Store Norske Leksikon bruker både maoismen og dens masselinje og Sosialistpartiet i Nederland som eksempler på venstrepopulisme. I den venstrepopulistiske norske litteraturen framheves «arbeidsfolk » som den sentrale kraften for det politiske prosjektet.

I dag er ikke venstrepopulisme som begrep så mye i bruk, men på Kvasirs nyhetssøk er siste treff en kritikk av Rød Ungdoms forslag om leksefri skole, under overskriften «mislykket venstrepopulisme». Forslaget tar opp i seg motstand mot utdanningseliten, har en solid analyse i bunn og relativt brei folkelig oppslutning rundt kravet, spesielt blant unge. Selv om vedkommende som står bak ordbruken ikke ser på venstrepopulisme som noe positivt, kan man fint bruke dette som eksempel på nettopp velfungerende venstrepopulisme.

Danske Lars Olsen, samfunnsdebattør og forfatter av blant annet boka Det danske klassesamfund, skrev sammen med andre radikale profiler, kronikken «Venstrepopulisme, ja tak!» i fjor høst. Her sier de ja til regulering av finansmarkedet, dansk industri, omfordeling, demokrati i arbeidslivet, mindre byråkrati, og til sist «drop de løftede pegefingre»; en kritikk av røykeforbud i arbeidstiden og det de mener er eksempler på at de privilegerte trumfer gjennom sine idealer, framfor en folkelig oppfatning av hva som er rett og rimelig.

Tid for venstrepopulisme

Var det noe årets valg bekreftet, var det at partiene til venstre for Arbeiderpartiet i liten grad er i takt med «folket». Første skritt må være å anerkjenne det som en målsetning. Det burde ikke være så vanskelig.

Selv om venstrepopulisme kan romme mye forskjellig, krever det en venstreside som våger å utfordre og forandre seg selv. Det betinger en venstreside som ikke er redd for å bryte med trygge, vante (og spesielt moralistiske) standpunkt. En venstreside som overkommer frykten for å tvile seg fram til mer folkelige radikale standpunkter. En venstreside som ikke blir beskjemt av å møte og skape meningsfellesskap med annet utgangspunkt enn Blindern eller studiesirkler.

En fungerende populisme kan heller aldri være påtatt, men forankret i det vi faktisk mener. Men vi skal heller ikke være redd for å stå for det vi mener, når det er populært. Men mene det hardere og høyere.

For å komme dit trengs det mer takhøyde for «avvikende» meninger. Venstresida må samle og løfte fram folk med beina solid planta ute i dagens virkelighet – fra de som jobber i primærnæringer, og håndverkere og industriarbeidere til de som utdanner seg innenfor og jobber i helsevesenet. Og det må gis rom for en ekte venstrepopulisme. Det betyr å holde på det som gjør venstresida til venstreside, som sosialisering av økonomien og motstand mot klasseskiller. Samtidig ha åpne diskusjoner om hva dette betyr for venstresidas svar og prioriteringer når det kommer til for eksempel utdanning og integrering, og hvilke områder venstresida bør gå inn for å regulere og ikke.

Selv med en oljesmurt kapitalisme er kontrastene store, fra produsentene i fiskeri, landbruk og industri til spekulantene i finanseliten. Høyere (snitt-)inntekter gir også økende utgifter. At det er langt opp merkes derfor mest av lavtlønte, og alle de som ikke er med heisen opp sammen med veksten i boligpriser, private helseforsikringer og formelle krav til høyere akademisk utdanning.

Norsk venstreside har derfor alt å vinne på å lykkes med å fylle det som ligger i hedersbegrepet venstrepopulisme. Med motstand mot etablissementet, solide analyser og respekt for Grandiosa, eller kanskje heller respekt for ærlig arbeid og vanlige folks oppfatninger.

Venstresida bør bygge på populisme!