De palestinske teppemakerne

Av Erik Skare

2009-04

I sommer reiste 15 revolusjonære ungdommer fra Norge og Sverige til Nepal, opptatt av solidaritet og støtte til det nepalske folket.
Denne artikkelen som er skrevet etter at de kom tilbake, forteller litt om Nepals nyere historie, mye om den politiske situasjonen nå og litt om oppgavene for solidaritetsarbeidet for Nepal videre.
Erik Skare har vært solidaritetsarbeider for Palestinakomiteen i Rashedieh.

61 år senere: «Hvis hun var 13 år da hun og familien flyktet, hvor gammel er hun nå da?». Vi har akkurat kommet fra Amal, hvor vi har møtt foreldrene hennes – 1. generasjons flyktninger fra 1948. «Hmm …», Anna tenker seg om. «Omtrent 73–74 år?».

 

Det er definitivt noe spesielt over å få sjansen til å snakke med noen som har opplevd al-Nakba, eller den store katastrofen som palestinerne kaller det, den etniske rensningen av Palestina. Første gang vi besøkte dem, møtte vi to gamle mennesker som satt nedsunken i hver sin stol utenfor huset. «Hun er veldig syk på grunn av alt for høyt kolesterol,» blir vi forklart. Vi drikker en kopp te, spiser druer, og samtalen dreier seg om hjemlandet: Palestina. I det moren oppfatter ordet «Palestina» på arabis.k våkner hun plutselig til liv og snakker ukontrollert og veiver med hendene. Da vi ser spørrende på datteren Amal, forklarer hun smilende, men kort: «Hun kommer fra Palestina, og er en av flyktningene fra 1948.»

 

Omtrent en uke senere sitter vi igjen hos familien i håp om å få hele historien deres.

 

«Hun er fra Az-Zeeb. Det er rett ved Nahariyya», oversetter Amal etter at vi har spurt moren hennes, Fatima, om hvor hun kommer fra. Vi blir forklart hvordan familien hennes tjente til livets opphold med kyr, sauer, kyllinger, frukttrær og til og med en ape. De forteller om livet i Palestina før de ble utsatt for Israels etniske rensning i 1948. Livet var enkelt, men fint til tross for det. De levde i fred og hadde heller ingen anelse om hva som ventet på dem. «Men en dag i desember 1948 bombet de (Israel) oss i Az-Zeeb med artilleriet sitt.» Fatima gestikulerer voldsomt og viser først hvordan det som skal være bomber, kommer fra himmelen, før hun så peker på ørene sine. «Hun hørte bombene fra huset sitt, men faren holdt henne og søsknene tett inntil seg for at de ikke skulle bli skremt.» Dagen etter valgte likevel innbyggerne av Az-Zeeb å forlate hjemmene sine. Frykten ble for stor.

 

Det er nå jeg skulle ønske at jeg kunne skrive: «Heldigvis er dette unntaket i Palestinas historie,» men Az-Zeeb var kun en av 531 palestinske landsbyer som ble utsatt for Israels terror. Den israelske historikeren Ilan Pappe skriver for eksempel i boka si The Ethnic Cleansing of Palestine (min oversettelse):

«Da avgjørelsen [om å gjennomføre en etnisk rensning av Palestina] var tatt, tok det kun 6 måneder før oppdraget var utført. Når det var over, var mer enn over halvparten av Palestinas befolkning, nært 800 000 personer, blitt fjernet, 531 landsbyer hadde blitt ødelagt, og 11 middelalderbyer tømt for sine innbyggere.»

 

«Fortell de andre om hva du har sett»

 

 

Fatima forteller videre om flukten til Libanon, dit mesteparten av palestinerne fra landsbyen tok buss, mens hun satt bakpå hesten til familien med faren. Det har trolig reddet livet hennes. For da hun og faren ridde langs den lange veien mot Libanon, kunne hun se bussen foran seg bli sprengt i luften. «Jeg kan fortsatt huske synet», starter Fatima. Igjen peker hun opp mot lufta, så sender hun pekefingeren brått mot bakken for å vise hvordan bombene traff bussen, til slutt peker hun på øynene sine for å vise oss at hun var et vitne. «Barna gråt, og mange brant i hjel inne i bussen. Andre fikk armene, hodene, beina og andre kroppsdeler revet rett av.»

 

 

Andre hadde også vært vitne til grusomhetene som ble utført. Da de reiste videre opp langs Palestinas kyst, møtte de en ensom mann som satt sammenkrøket på en stor stein. Han nektet å røre seg, og sa ikke et eneste ord. Mannen var så traumatisert at han ikke snakket på seks måneder. Det har senere vist seg at han måtte se på at de israelske soldatene drepte to palestinere foran han. Fatima viser igjen med kroppspråket sitt avkappete hender, føtter og hode. Beskjeden han fikk: «Fortell de andre om hva du har sett».

 

For mange kan dette virke som en merkelig ting for israelerne å gjøre, men denne formen for psykologisk krigføring var særdeles vanlig under den store katastrofen. Ved å angripe deler av den palestinske befolkningen flyktet andre i frykt for å lide samme skjebne. Et eksempel på dette er massakren i Sa`sa natt til 15. februar 1948, hvor 35 hus ble sprengt i luften med familiene på innsiden midt på natten. Resultatet var 60–80 drepte palestinere, en god del av dem sovende barn. Operasjonen sendte sjokkbølger gjennom de andre landsbyene i området og mange palestinere flyktet da de så hva som hadde skjedd. I David Ben- Gurions (lederen for den sionistiske bevegelsen, og senere Israels første statsminister) dagbøker kan man lese hvordan han var særdeles fornøyd med Sa`sa på grunn av måten den hadde fått «araberne til å flykte».

 

Operasjon Hiram

 

 

14. mai 1948, 7 måneder før Fatima og familien hennes ble bombet, ble landsbyen angrepet av Hagana (det israelske militæret før statsdannelsen) under en annen operasjon, nemlig operasjon Ben-Ami. Bakgrunnen for operasjonen var angrepet på en israelsk militærkonvoi som førte til 200 drepte israelske soldater. Man skal gi skryt til de sionistiske lederne for å være såpass ærlig mot soldatene da de ga beskjed om å fjerne landsbyene p.g.a. angrepet mot militærkonvoien. Med andre ord: operasjon Ben-Ami var en brutal hevnaksjon mot den palestinske sivilbefolkningen.

 

I den allerede omtalte boka The Ethnic Cleansing of Palestine blir operasjon Hiram som ble gjennomført i desember 1948 i området rundt Az-Zeeb, omtalt som en opprenskingsoperasjon hvor formålet var å fjerne den «arabiske karakteren» til Galilea. Det at man flere steder kan lese at Az-Zeeb ble angrepet tidligere, 14. mai 1948 (hvor 2000 palestinere ble fjernet), forsterker mistanken om at formålet var å fjerne de resterende palestinerne. Samtidig forteller Fatima at bombingen av landsbyen startet i desember, i den samme tidsperioden og i det samme området hvor operasjon Hiram foregikk. Det skal selvsagt nevnes at det er irrelevant hvilken operasjon de palestinske innbyggerne av Az-Zeeb ble utsatt for, men disse momentene er likevel viktige i argumentasjonen mot Israels okkupasjonspolitikk med tanke på at Israel fortsatt benekter den etniske rensingen som de faktisk står ansvarlige for – både før og etter 1948.

 

Den Uavhengige Staten av Zeeb

 

 

«De lyver! De er løgnere! Vi fikk aldri lov å vende tilbake, og etter at vi dro flyttet jødene inn i husene våre». Smilet til Fatima forsvinner raskt når vi spør om landsbyens skjebne og om det bor noen der nå. Hun forsvinner raskt inn på kjøkkenet for å gjøre klar maten til resten av familien, men kommer straks tilbake. «Det er akkurat det de har gjort med de andre. De fikk oss til å flykte, flyttet inn i husene våre, og sier at det tilhører dem».

 

Fatima har rett. Hvis man prøver å finne Az-Zeeb i dag vil det kun være den gamle moskeen som står igjen. Etter at landsbyen var forlatt, ble nemlig husene revet, og på toppen av ruinene ble de israelske områdene Sa`ar og Gesher HaZiv bygd. Landsbyen ble senere på 1960-tallet kjøpt opp av en rik jødisk hippie som heter Eli Avivi. Han kalte like godt den palestinske landsbyen for Den Uavhengige Staten av Zeeb. Dette hadde han aldri klart å gjennomføre uten hjelp av den sionistiske staten. For Fatima, familien hennes og resten av de overlevende hadde ikke gitt opp etter at de hadde forlatt landsbyen første gangen. De prøvde å komme tilbake da de trodde at alt hadde blitt roligere. «Men de stengte oss ute fra landsbyen så vi ikke slapp inn igjen», og Fatima holder opp handflata for å vise «stopp».

 

Dette er en bevisst politikk som er blitt gjennomført for ikke å bare skjule historien til de palestinerne som faktisk ble tvunget vekk fra hjemlandet sitt, men også for å skape en ny historie som legitimerer opprettelsen av staten Israel. Et av de mest ekstreme eksemplene er Ramat Benasheparken i Israel som er bygd over palestinske landsbyer som Umm al-Zinat, Butaymat, Hubeiza m.m.

 

Fortsatt den dag i dag skjer dette, hvor jeg selv har vært vitne til Israels forsøk på å tilrøve seg land ved å «hebraisere» Palestina. Da jeg var i Palestina våren 2009 besøkte jeg bydelen Silwan i Jerusalem, hvor store deler av dens befolkning stod ovenfor faren for å få hjemmene sine revet. Grunnen: Kong David hadde visstnok spist og drukket i området for 5000 år siden, og derfor skulle det nå bygges en jødisk turistpark på området. Det sier seg selv at turistene ikke kan se at det bor palestinere i området, når de skal bevitne jødisk historie. Dessverre, som det spydig var skrevet på demonstrasjonsskiltene til Silwans beboere: «Vi har ikke noe annet hjemland».

 

De palestinske teppemakerne

 

 

«Tror du at du noen gang kommer til å dra hjem igjen?» Vi stiller Fatima det uunngåelige spørsmålet. Jeg har fortsatt mistanke om at hun misforstod spørsmålet mitt, men desto sterkere ble svaret hennes.

«Jeg er klar for å dra. Det spiller ingen rolle om jeg drar i buss eller bil. Jeg kommer til å gå på mine gamle slitne ben om det er nødvendig. Jeg er klar til å endelig dra hjem.»

 

 

Da journalisten Robert Fisk var i Iran for å dekke Khomeinis islamske revolusjon, snakket han med en iransk politiker som hadde dette å si om iranerne (min oversettelse):

«Se for deg et teppe, arbeidet på av flere personer, som det tar rundt ti år å lage. Et folk som bruker flere år på å produsere et eneste teppe vil vente enda flere år for å oppnå seier i en krig.»

 

 

Vanvittige 61 år etter al-nakba, den store katastrofen, sitter jeg her i den palestinske flyktningleiren Rashedieh i Sør-Libanon, og innerst inne vet jeg hvem det er som er de egentlige teppemakerne.