Nasjonalisering av gass i Bolivia
Av Elin Volder Rutle
Heidi Lundeberg har vært studentstipendiat på NUPI, og avsluttet nylig masteroppgaven sin om nasjonalisering av gassressursene i Bolivia. Hun forteller blant annet at nasjonaliseringen har ført til betydelige inntekter for staten, men at det fortsatt er forbedringspotensial.
Av Elin Volder Rutle
Hun har fulgt utviklingen i Bolivia over en lengre periode, og trekker fram den økonomiske situasjonen i landet som en av de viktigste konsekvensene av nasjonaliseringsprosessen. «Fra 2004 til 2006 ble gassinntektene til den bolivianske staten firedoblet. Det var da stort sett utenlandske selskaper som utvant ressursene, og Morales satte i gang med å reforhandle avtalene deres nesten med en gang han ble innsatt som president i 2006. Inntektene fortsatte å øke i 2007,» forteller hun.
«Det er to hovedårsaker til at økningen var så enorm. Den ene er at de oppnådde å firedoble prisen per kubikkmeter gass, både på bakgrunn av økte priser på det internasjonale markedet, og gjennom å reforhandle salgsavtaler. Den andre årsaken er at skatteinnbetalingen fra de selskapene som utvinner gassen har økt. Tidligere ble 18 % av overskuddet betalt som skatt, såkalte gaver, som først og fremst gikk til de fylkeskommunene der gassen ble utvunnet, mens selskapet beholdt 82 %. Nå går i overkant av 50 % til staten, en god del går fortsatt til fylkeskommunene, mens selskapenes andel er 18 %.»
Hun forteller videre om hvordan det nye skattesystemet virker. Den ene halvparten av selskapenes inntekter går til de offentlige budsjettene og fører til bedre velferdssystemer. I denne ordningen prioriteres fylkene hvor gassen er utvunnet, men størstedelen fordeles på staten, fylker og kommuner i hele landet. Den andre halvparten blir delt mellom selskapet som utvinner gassen og YPFB, det bolivianske olje- og gasselskapet, som får opp til 32 %. Selskapene slipper å skatte til YPFB før de har tilbakebetalt investeringsutgiftene sine.
«Denne ordningen er mange kritiske til siden det er få ressurser igjen på et gassfelt når selskapet har tilbakebetalt investeringsutgiftene, noe som betyr at de venter med å skatte til det er mindre lønnsomt,» sier hun, og gjør det klart at det fortsatt finnes et forbedringspotensial.
Mer til helse og utdanning
Det viktige med de økte inntektene er hvilke konsekvenser det får for folk. Fordelingen av de nye midlene er lovregulert gjennom en lov som ble vedtatt før
MAS kom til makta. Staten, fylkene og kommunene får omtrent en tredjedel hver. «Statens andel går blant annet til militæret og til kriseberedskap, som etter naturkatastrofene knyttet til værfenomenet El Niño i 2007. I tillegg er det øremerkede midler til de offentlige universitetene, og til urbefolkningsgrupper.
Urbefolkningen kontrollerer selv hvordan de bruker disse midlene. Kommuner og fylkeskommuner må bruke pengene på helse, utdanning og infrastruktur.
Det som er spesielt med disse pengene, er at de ikke skal brukes på lønn eller andre løpende utgifter. Det finnes ingen sanksjonsmuligheter, og mange kommuner følger dessverre ikke disse reglene,» legger hun til.
Mer statlig kontroll
Det har ikke vært en total nasjonalisering av ressursene i Bolivia.
«Nasjonaliseringsprosessen har ikke vært særlig radikal. Staten har ikke ekspropiert noe,» sier hun, før hun forteller hvilke forbedringer som har skjedd: «Bolivia har oppnådd langt større statlig kontroll, særlig fordi inntektene nå går tilbake til staten. Men det er ikke det eneste, skatten til YPFB betyr at selskapet kan bygge seg opp igjen, og de har allerede kjøpt tilbake en del raffinerier. I tillegg styrkes YPFB gjennom samarbeidsprosjekter med andre, det
siste med det venezuelanske oljeselskapet Venezuelas Petroleum, PDVSA.
YPFB har nesten ikke har hatt inntekter de siste årene, og samarbeidsprosjektene gjør at de nå kan starte opp flere utvinningsaktiviteter.
«Samarbeidsprosjektene innebærer at utgifter og inntekter deles likt mellom de to selskapene, men frem til YPFB har fått egenkapital skal det andre selskapet dekke alt. Det er tydelig at ALBAs tanke om rettferdige samarbeid og gjensidig styrking, har vært viktig for hvordan dette har blitt planlagt.»
«Slike samarbeider bryter med liberaliseringspolitikken tidligere regjeringer har ført. Bolivia har et klart mål med samarbeidene, å skape en helhetlig gassindustri fra leting, via utvinning til videreforedling og eksport. Samarbeidsprosjektene gjør det mulig for YPFB å være en del av hele verdikjeden og
å delta fra starten av. Dermed kan de også sikre industrialisering, og kan bidra til å skape merverdi internt i landet”.
Samtidig som det går fremover, er det mange kritiske røster som mener at nasjonaliseringen ikke har kommet langt nok. ”For det første er de kritiske til at selskapene har fått kontrakter på 20 til 30 år. Det kan gå tomt for gassreserver før kontraktene går ut, og da sitter staten igjen med svært lite. Den andre kritikken går på at det ikke har skjedd en nasjonalisering, og at det er svært lite nytt i de nye kontraktene. De viktigste kritiske røstene er fagbevegelsen,
akademikere og en del NGO-er.”
Hadde vært vanskelig uten ALBA
«Jeg mener det stort sett har vært en veldig positiv utvikling, selv om det alltid er rom for forbedringer. Det er likevel viktig å se det som skjer i Bolivia, i lys av internasjonale prosesser. Det hadde vært veldig vanskelig å nasjonalisere gassen hvis ikke det var for at det politiske klimaet i Latin-Amerika nå heller mot venstre. Her er ALBA-landene politisk ledende. Og at Bolivia gjør det, skaper muligheter for at andre kan følge eksemplet,» avslutter Heidi Lundeberg.