Mengele Zoo (bokomtale)
Av Eirik Tveiten
Gert Nygaardshaug: Mengele Zoo
Cappelen, 1994
Det var nok mange som måtte heve brynene da Litteraturfestivalen på Lillehammer – i samarbeid med blant annet Dagbladet og NRK – den 1. juni 2007 offentliggjorde folkejuryens kåring av «Tidenes beste norske bok»: Og vinneren er Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug! På den neste plassen fulgte Knut Hamsuns Markens Grøde, mens Henrik Ibsen, Sigrid Undset og Lars Saaby Christiansen fikk hederlige plasseringer blant de 10 beste. Men folkejuryen mente altså at best var Mengele Zoo.
Jeg innrømmer det gjerne: Forfatteren var så godt som totalt ukjent for meg. Forresten ikke helt. Jeg minnes at jeg en gang hadde lest en kriminalroman hvor mat og vinkjenner, dechiffreringsekspert og kokk Fredric Drum og hans politionkel Skarphedin Olsen, løste innfløkte gåter og underlige mord i en øde fjelldal i Nord-Østerdalen. Forfatteren var den samme Gert Nygårdshaug. Romanen Mengele Zoo var imidlertid helt ukjent for meg. Jeg antok at Mengele måtte ha en sammenheng med nazisten dr. Mengele og hans grusomme eksperimenter på mennesker under 2. verdenskrig. Hvorfor da låne nazidoktorens navn til en roman som folkejuryen skulle komme til å kåre til Norges beste bok? Det var bare én ting å gjøre: slenge seg på sykkelen og fare av gårde til biblioteket for å låne.
Handlingen foregår i hele verden. Hovedpersonen er fattiggutten Mino Aquiles Portoguesa, født i regnskogen i Sør-Amerika. Tema er miljø og miljøterrorisme. Henrik Ibsen skrev sitt miljøskuespill En folkefiende i 1882: Dr. Stockmann avslørte kommunens forurensa badevann og fikk gjennomgå for det ettersom den lokale badeanstalt var livsgrunnlaget for hele det lille lokalsamfunnet. Mengele Zoo er skrevet litt over 100 år seinere. En miljøromanen for det 21. århundre. I dag er miljøtrusselen verdensomspennende og mye mer alvorlig. De metodene som miljøterroristene i boka tar i bruk, er globale og tilpassa våre utfordringer. Bokas hovedperson sprenger hovedkvarter for internasjonale firmaer, og likviderer maktpersoner som har utøvd miljø-kriminelle handlinger. Romanen er utrolig godt skrevet, men absolutt ikke noe for det skvetne publikum.
Dr. Stockmann førte sitt publikum inn i datidens problemer og vanskelige valg, og tvang dem til å til å velge side. Den som leser Mengele Zoo, havner på samme måte i vanskelige valgsituasjoner: Hvor omfattende er de menneskeskapte overgrepene mot naturen? Hvilke alternativer har vi og hva kan aksepteres av metoder for å hjelpe naturen med å slå tilbake?
Boka kan med fordel leses av folk i alle aldre, men det kreves et ungdommelig og åpent sinn. Jeg lover deg mange spennende – og fryktelige – dilemmaer. Nettopp slik en god roman skal være.
Jeg var ikke med på avstemningen som brakte romanfiguren Mino til topps. Jeg leste jo omtrent ikke Gert Nygårdshaug da, men etter nå å ha lest ham, ser jeg hvor viktig det er med romaner som drøfter de viktige utfordringer dagens samfunn står overfor – slik som Henrik Ibsen i litterær form løftet datidens viktigste spørsmål fram til debatt.
Vi jo kan sammenligne med vår eget Vansjø, i Østfold. Det holder ikke lenger bare å avsløre at drikkevannskilden og naturperlen Vansjø er ødelagt og ikke kan bades i! Her trengs det handlinger på et ganske annet nivå enn det Dr. Stockmann kunne makte.
Romanen Mengele Zoo bidrar etter min mening nettopp til å sette fingeren på vår tids klimatrusler. Boka finnes på biblioteket: Løp og lån!
Eirik Tveiten