Lofoten, Vesterålen og Senja: Fisk eller olje

Av Christoffer Ellingsen

2011-02

 

Christoffer Ellingsen er vaktmester og landstyremedlem i Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, kommunestyrerepresentant for Rødt og sekretær i LO i Vesterålen.

De fleste som sier de trenger mer kunnskap for å starte boring i Lofoten, Vesterålen og på Senja, har allerede bestemt seg for oljeboring. Kunnskapsargumentet er et taktisk spill for å gjøre en åpning mer spiselig for flere.

Ingen steder langs norskekysten og få plasser på kloden, har historisk og fram til i dag, hatt så rikt naturmiljø som den nære kysten utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette kompliserte økologiske systemet er først og fremst verdifullt fordi:

  •  Det fins unike naturverdier her.
  •  Det tillater et enormt uttak av marin førsteklasses menneskemat i store mengder hele året og hvert år.
  •  Det er bærer av en særegen kystkultur.

Oljevirksomhet er den største trussel mot dette noensinne.

I dagens samfunn og kapitalistiske system, dreier spørsmålet om norsk oljepolitikk for finans- og industrieliten seg like lite om energipolitikk som spørsmålet om framtida til oppdrettsnæringa, dreier seg om matproduksjon. Noen miljøer og deler av samfunnets folkevalgte maktposisjoner vurderer olje og mat som viktige strategiske ressurser. Det gjelder både i en nasjonal og global sammenheng. Pentagon og NATO er nok også inne på slike tanker!

Men når Statoil-sjef Helge Lund og andre i ledende posisjoner i oljebransjen snakker om at åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja er viktig for å sikre forsyning av energi, er dette i beste fall et helt underordna argument. For ikke å snakke om argumentet om at oljenæringa skal berge bosettinga i dette området. Uansett hvor frekke anslagene for hvor mange kompetansearbeidsplasser Statoil beregner vil tilfalle regionen med de mest «positive» senarioer, rikkes ikke aksjekursen en desimal. For investorene er derimot størrelsen på oljereservene i selskapet helt avgjørende, og aksjekursen gir umiddelbar respons.

Hoveddrivkreftene innafor spesielt disse næringene, er utsiktene til enormt store profitter som igjen tiltrekker seg de mest utbyttekåte finansspekulanter.

Tilslørende og vikarierende argumentasjon fra Guri Ingebrigtsen, tidligere både statsråd i Stoltenberg 1 regjeringa og ordfører i Vestvågøy, fortsatt lokalpolitikere og styreleder i lobbyorganisasjonen LoVe Petro, opptrer som nyttig klov for oljebransjen, når hun argumenterer med at fattige kvinner i Afrika i det minste kunne få en moped å kjøre med når de henter vann fra brønnen. (Sagt i åpent debattmøte på Sortland november 2008). Til det trengs det jo bensin! Altså må vi pøse på med oljeleiting for å sikre denne muligheten.

Minst like tilslørende er det når oljenæringa sjøl og lokale lobbister det siste året har brukt mesteparten av tiden på å argumentere for mer kunnskap om området før det tas stilling til oljeboring. Derfor må området legges under Petroleumslovens paragraf 3, altså starte en åpningsprosess med konsekvensutredning. Denne strategien er styrt av ett forhold: De kommer uansett ikke utenom fordi en slik konsekvensutredning må være neste skritt om området skal åpnes. Men de fleste av de aktive aktørene for mer kunnskap har allerede bestemt seg for oljeboring. Kunnskapsargumentet er et taktisk spill for å gjøre en åpning mer spiselig for flere.

Når disse forholdene tas opp innledningsvis, er det for å understreke at kampen om kysten langs Lofoten, Vesterålen og Senja i første rekke dreier seg om å slåss mot verdens mektigste næring i vårt stadium av kapitalismen. I tillegg en ressurs som både i fred og ikke minst som en del av krigsmakta, en den viktigste smøring av samfunns- og krigsmaskineriet. I denne sammenhengen blir lokalt næringsliv, verdens største torskebestand, et unikt naturmiljø, sårbart, komplisert og svært verdifullt økologisk system, ytterligere CO2 utslipp – smått eller ingenting for de globale finansog maktinteressene.

Ingen seier er for liten til å feires

Enhver seier i denne kampen er derfor uhyre viktig å ta vare på for oss motstandere. Den peker framover mot en mulig maktforsyning til fordel for lokalbefolkninga og generell bedre framtid i global målestokk for folk flest. Samtidig veit vi at det blir omkamp på omkamp.

Intensjonen med å ta opp saken her, er derfor først og fremt å få fram det unike med dette området både i forhold til næring, natur og miljø.

Det er å håpe på at mange får en større forståelse for at grensen må gå her, om ikke andre steder, for oljenæringa i Norge. Disse og andre argumenter vil være gyldig også i de kommende kampene.

Lofoten, Vesterålen og Senja

Lofoten og Vesterålen er lette å kjenne igjen på norgeskartet fordi det skjærer ut som en mothake nord for midten av en ellers ganske jevn kurveforma kystlinje. Området ligger nord i Nordland, helt ved grensa til Troms. Senja er landområdet (Norge nest største øy) helt sør i Troms fylke. Utenfor kystlinja finner vi området der den norske kontinentalsokkelen er smalest. Bosetting, næring og utvikling på Senja er temmelig likt Lofoten og Vesterålen. Senja-området blir i liten grad behandla særskilt.

I forhold til arealet er Lofoten og Vesterålen ett av de tetteste befolkede områdene i Nord-Norge. I de to regionene bor det vel 60 000 innbyggere, omtrent likt fordelt. De største sentra har tatt bystatus, men ingen har likevel mer enn 5000 innbyggere. Hele befolkningen bor godt spredt på øyer forbundet med ferger, bruer og tunneler. Innen en distanse på mellom en til tre timers bilkjøring, når de fleste innbyggerne byene Harstad (23 000) og Narvik (18 000).

Over flere tiår har innbyggertallet gått ned og reduksjonen har relativt sett vært større her enn i mange andre regioner både i Nord-Norge og ellers langs kysten. Som en naturlig følge av dette, er også gjennomsnittsalderen i befolkningen høyere her enn gjennomsnittet i landet. Alle er enige i at dette medfører utfordringer for framtida til regionen.

Kampen om mulige olje- og gassressurser

2. januar 2009 åpna NRK Nordland sin morgensending med følgende utsagn fra daværende administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening (OLF), Per Terje Vold:

Havområdet utenfor Lofoten og Vesterålen er de mest attraktive på norsk sokkel, og oljenæringen tror leting i nord blir den viktigste saken i den kommende valgkampen.

Denne saken en av de mest debatterte enkeltsakene i valgkampen, og ble gjennom det for første gang satt på dagsorden som en nasjonal sak. I etterkant av valget, var de fleste enige om at dette som enkeltsak ikke hadde særlig stor betydning for valgutfallet. Men saken ble debattert i partilederdebatter, og olje i Lofoten og Vesterålen måtte også sentrale politikere forholde seg til.

Men for mange av oss som bor her, og ikke minst fra oljenæringa, var mulige oljeog gassressurser i dette området kjent allerede flere tiår tidligere. Fra tidlig 1970-tallet har den smale kyststripa vært viet oppmerksomhet fra oljenæringa. Interessante geologiske strukturer på Andøya på nordspissen av Vesterålen førte til at oljeselskapet Norminol med lokale eiere ble etablert i 1971. De påfølgende årene ble det foretatt oljeleting både på land og i helt nære kyststrøk uten resultat. Seinere seismiske undersøkelser har holdt interessen oppe, særlig for området på vestsiden av Senja og sørover Vesterålen til Lofotodden. På oljespråket er dette blitt hetende blokken Nordland VI, Nordland VII og Troms II.

Etter hvert som de store oljefunnene i Nordsjøen begynte å tømmes, har også de store oljeselskapene retta fokuset mer nordover. Det pågikk en hard kamp om full åpning av vårt område i forbindelse med utarbeidelsen og vedtak av Forvaltningsplanen Lofoten – Barentshavet (Stortingsmelding 8, 2005–06). Vedtaket her ble et kompromiss som innebar at oljeselskapene ikke skulle slippes til, men at staten skulle drive seismiske undersøkelser og forskning på andre bunnforhold og kartlegging (Mareano). I tillegg skulle det drives et eget prosjekt knyttet til forskning på fuglelivet (Seapop). Resultatene av dette skulle samla danne grunnlag for evaluering av Forvaltningsplanen i 2010. Tidsmessig ble det ikke slik, og som sak til Stortinget ble den utsatt til våren 2011. Men de ulike forskningsrapportene ble lagt fram fra april 2010 og utover året. Det dreier seg om nærmere 2000 sider med komprimert teknisk fagstoff og samfunnsanalyser.1 Her finner vi blant annet at statens sine egne faginstanser som Direktoratet for Naturforvaltning, Klima- og forurensningsdirektoratet og Havforskningsinstituttet har gitt råd om å ikke åpne området for oljevirksomhet i sine uttalelser. I tillegg har ulike institusjoner på oppdrag, særlig fra oljeinteresser, lagt fram en rekke rapporter rundt ulike forhold i saken. Parallelt med dette har de ulike interessene i saken organisert seg og drevet aktivt påvirkningsarbeid overfor politikere, næringsdrivende og befolkningen ellers.

Organiserte oljetilhengere

I samarbeid med kommunale-, regionale- og fylkespolitiske fora har lokale næringsinteresser danna lobbyorganisasjonen LoVe Petro. Denne organisasjonen har vært oljeforkjempernes viktigste lokale redskap, og er tilført flere millioner i direkte offentlig støtte, først og fremst gjennom såkalte RDA-midler (regionalt differensiert arbeidsgiveravgift), fra privat næringsliv og ikke minst støtte fra oljeselskapene. Direktøren for organisasjonen er tidligere ordfører i en av kommunene, fortsatt AP-politiker og også deltaker i regionrådet i Vesterålen. Lokalt har også andre enkeltpolitikere og regionrådene i Lofoten og Vesterålen vært aktive. Flere av de samme politikerne som sitter i ledelsen i LoVe Petro, er også med i regionrådene, og har sittet på pengesekken til RDA-midlene. Det er politikere fra Høyre, Ap og FrP som har vært sentrale her som på nasjonalt plan. Under en aksjon blant fiskere på Værøy hadde en av båtene festa banner langs skutsida hvor de ba Eva Joly om hjelp til gransking!

Samrøret mellom politikk og næringsliv har også vært utvikla på andre områder blant annet ved delvis næringslivsbetalte reiser til oljeinstallasjoner i Hammerfest og Kristiansund. Tross fokus på disse forholdene, lot en rekke ordførere fra distriktet seg villig bli påspandert middag av LoVe Petro da de sist var på lobbytur hos statsministeren, i januar 2011. Flere av de samme personene sto også i ledelsen for å kuppe gjennom vedtak for å starte åpningsprosess for olje i Vesterålen regionråd sitt årsmøte i 2010. Utenom dagsorden og som benkeforslag ble dette vedtatt mot en stemme. Deretter ble saken behandla i kommunestyrene til de samme deltakerne som for det meste var ordførere. Altså en motsatt «demokratisk» prosess i de lokale politiske fora. Samme framgangsmåte har også vært gjennomført i Lofoten. Med flertall i samtlige kommuner av Ap, H og FrP med ulike allianser, må ingen forundres over at det i alle kommunestyrer som behandla saken, bortsett fra ett, ble vedtak for å støtte til å gå videre for åpning (konsekvensutrede etter Petroleumsloven).

Andre viktige deltakere i debatten er sentrale fylkespolitikere fra særlig Arbeiderpartiet og LOs distriktssekretær i Nordland.

De sentrale oljeinteressene er først og fremst organiserte i OLF (Oljeindustriens landsforening), som er sterkt engasjert i saken. Statoil har lagt et betydelig press på politikere, og har drevet aktivt nettverksbygging og opinionspåvirkning, blant annet gjennom annonsekampanjer. Statoildirektør Helge Lund har flere ganger vært i området, og deltatt på såkalte dialogmøter. Da stiller lokale politikere og næringsinteresser opp, som om det var den øverste statsmakta som kom på visitt. For ytterligere å understreke betydningen av dette området og områdene lengre nord i Barentshavet, har Statoil oppretta en egen avdeling som arbeider med «Strategier for olje- og gassutbygging i Arktis». Direktøren for dette er Hege Marie Norheim som blant annet sier dette om Lofoten og Vesterålen (Nordisk Ministerråd 2010):

Dette er definitivt det mest attraktive området på norsk sokkel i dag når det gjelder muligheten for å finne nye store felt som kan gi grunnlag for uavhengige utbygginger og ny infrastruktur. Statoil vurderer dette området som svært attraktivt og viktig for bransjen.

Argumentene fra de som presser på for utbygging, er slik jeg har erfart, først og fremst følgende:

  •  Det er et stort behov for arbeidsplasser, og da særlig kompetansearbeidsplasser, i området for å stoppe/begrense fraflytting.
  •  Det er fullt mulig å både drive oljevirksomhet og andre maritime næringer i Lofoten og Vesterålen – nøkkelordet er sameksistens.
  •  Det har gått bra i 40 år i Nordsjøen, det viser at oljenæringa også her kan drives uten problemer.
  •  Oljenæringa er landets største næring både når det gjelder inntekt og sysselsetting. For å holde denne i gang må derfor nye leiteområder åpnes. I den sammenheng er Lofoten og Vesterålen «indrefileten».
  •  For å opprettholde den norske velferdsstaten, må inntektene fra oljenæringa fortsette.
  •  Verden trenger fossile energikilder. Dette gjelder spesifikt den fattige delen av jordas befolkning.
  •  Den norske oljeproduksjonen er verdens reneste og minst risikofylte.

Det er særlig de to første punktene som er spesifikke i argumentasjonen for oljeutbygging i vår region. Disse er spesielt relevante ettersom både Lofoten og Vesterålen har hatt en klar tilbakegang i folketallet. Begrepet «sameksistens», som innebærer at både fiskerinæringa og oljenæringa kan operere i dette området uten at det hindrer noen av dem i nevneverdig grad, er også sentral i ja-sidas argumentasjon, og dukker opp i enhver debatt om Lofoten og Vesterålen.

Den organiserte oljemotstanden

I forkant av den forrige behandlinga av «Forvaltningsplan for Lofoten– Barentshavet» i 2006 var det lokale aktivister sammen med fiskeri- og naturverninteresser som gikk sammen og danna de to lokale folkeaksjonene «Vesterålsaksjonen: Petroleumsfritt område utafor Lofoten og Vesterålen» og «Lofotaksjonen: Varig vern av Nordland VI og VII» vinteren 2006. Begge aksjonene gikk senere inn i alliansen «Petroleumsfritt Lofoten og Vesterålen» som ble etablert høsten 2007, og som i tillegg besto av de fire organisasjonene Natur og ungdom, Bellona, WWF og Naturvernforbundet. Denne alliansen mellom lokale aksjonister og støttespillere og de store, etablerte miljøorganisasjonene løfta kampen mot åpning av Lofoten og Vesterålen flere hakk.

I januar 2009 ble kampen mot olje i Lofoten og Vesterålen virkelig heva til en nasjonal sak gjennom opprettelsen av «Folkeaksjonen – oljefritt Lofoten og Vesterålen» og senere ble også «Senja» inkludert. Dette erstatta all tidligere organisering, og dermed var den folkelige motstanden samla i en organisasjon. De tidligere nevnte natur- og miljøvernorganisasjonene fortsatte sin deltakelse, og har vært og er avgjørende støttespillere. I den daglige aktivismen er det riktig å særlig holde fram Natur og Ungdom som en svært viktig ressurs. Både formelt og reelt var det helt fra starten særlig to viktige forhold den nye organisasjonen holdt fast på: Det viktigste var å beholde og forsterke at sentret for motstand måtte forankres i Vesterålen og Lofoten. Dernest at kontakten og alliansen med kystfiskerne var avgjørende. Nå i innspurten av kampen i denne fasen har denne strategien vist seg å være helt avgjørende. Som et tredje punkt ble det lagt en strategi om primært å kjempe for de enormt rike natur- og næringsverdiene. Derfor ble folkeaksjonen ikke å hete noe om «mot oljeboring» eller «varig vern». Også dette har vist seg å være riktig.

Det viktigste grunnlaget for engasjementet er at når det gjelder forvaltning av kystområdene i Lofoten og Vesterålen, må det velges mellom videreutvikling av en næring basert på bærekraftige, fornybare matressurser eller en kortvarig mulig oljeboom med en rekke negative konsekvenser for befolkning, natur, miljø og klima. De viktigste argumentene for å beskytte området mot oljenæringa har vært og er følgende:

  • På det samme området som det sannsynligvis er oljeforekomster, finner vi de rikeste kystnære fiskeriene i Norge (jamfør Lofotfisket) som forvaltes på en bærekraftig måte, og har et historisk stort totalkvantum.
  • Det samme området er gyte-, oppvekstog vandringsområde for en rekke fiskearter som også er viktige høstingsressurser både nord og sør for Lofoten, Vesterålen og Senja.
  • Området er svært artsrikt og omfangsrikt med hensyn til både fugleliv og sjøpattedyr.
  • Både på sjø og land vil oljenæringa med stor sannsynlighet fortrenge de tradisjonelle næringene knyttet til de fornybare resursene det har vært høsta på i mange hundre år.
  • Seismikkskyting, dvs. undersøkelser som oljenæringa trenger for å kartlegge sannsynligheten for petrofunn, har skadelige ringvirkninger og er helt uakseptabelt i dette skjøre natur- og ressursrike området.
  • Sameksistens mellom kystfiskeriene og oljenæringa slik vi kjenner oljenæringa i dag, er ikke mulig uten ubotelig skade for kystfiskeriene.
  • Oljevirksomhet vil være en konstant trussel mot de tradisjonelle maritime næringene og naturforhold i forhold til utslipp fra leting, produksjon og transport. Konsekvensene vil være større her enn noen andre steder landskysten.- Norsk olje og gass som produseres som energikilde, slipper ut klimagasser som er like farlige for kloden som andre fossile energikilder.

De forholdene i debatten om Lofoten og Vesterålen som har sterkest tilknytning til den lokale situasjonen, er naturforhold, fiskeri, sameksistens og befolkningsutvikling. Alle disse har en sammenheng med hverandre. Denne rekka med argumenter gjør at motstanden er tufta på et bredt grunnlag. Den mest næringsinnretta fiskeriinteressen kan gå sammen med ytterliggående naturverninteresser. Det er vanskelig å delta i debatten uten å en viss forståelse for sammenhengene mellom de ulike faktorene.

Særegne naturforhold eneste grunn til bosetting akkurat her

Langs kysten av øyene i Lofoten og Vesterålen er den norske kontinentalsokkelen på det smaleste. Utfor Bleik på Andøy er det bare 6 km ut til «stordjupta». Golfstrømmen stryker nærmere land her enn noen andre steder. Den smale og grunne kontinentalsokkelen (100–300 meter) ender i «eggakanten» som stuper ned til ca. 2000 meter. Her møtes flere havstrømmer, og varmt og kaldt vann blandes. Dette fører til at svært næringsrikt vann kommer til overflaten, og bretter ut et unikt matfat til en hel næringskjede fra mikroorganismer, åte, fiskeegg og en rekke fiskearter til sjøpattedyr som sel og hval. Over havflaten fins noen av Europas største konsentrasjoner av sjøfugl og andre fuglearter (blant annet sterke bestander av ørn og andre rovfugler). Alt dette har igjen danna grunnlaget for bosetting og næringsaktivitet helt ut i havgapet, og her har vi derfor en av Nord- Norges tetteste befolkede områder fordelt på mange mindre kystsamfunn.

Med vanlig sjarkfart kan disse dyrerike områdene nås på 1 til 3 timer fra en rekke steder langs Lofoten og Vesterålen. Den smale og næringsrike kontinentalsokkelen er årsaken til at mindre fartøyer med enmannsbesetning i løpet av en dag kan laste båten med førsteklasses mat. Mens dette skrives, er det slike sjarker ute med to juksamaskiner, og tar på land opp mot 1500 kg prima torsk på dagen. Dette gjøres med relativt lavt forbruk av energi eller andre innsatsfaktorer annet enn egen arbeidskraft. Inntektene fra dette går i stor grad direkte i lomma på fiskeren. På land er det bygd opp mottak for disse ressursene som både tar seg av foredling og, i de senere år i større grad, pakking og transport av det ferske, høyverdige produktet direkte til det sentral-europiske markedet.

Det sies at frisørnæringa på Sortland, handelssenteret og det største tettstedet, merker godt tilstanden i fiskeriene på sin bunnlinje. Årlig førstehåndsverdi av kystfisket ilandført i Lofoten og Vesterålen er på mer enn 2 milliarder, temmelig likt fordelt på de to regionene (tall oppgitt fra Norges Råfisklag). I tillegg tas det store mengder sild tidvis helt nær land i det samme området, mens silda er på vandring sørover til gyting på Mørekysten.

Dette er den eneste grunnen til at regionene er såpass tett befolka, og at folk har bygd opp små livskraftige samfunn og tettsteder ytterst mot havet. Disse ressursene er det høsta av så lenge det har bodd folk her. Hittil har menneskelig rovdrift ikke klart å utrydde arter, sjøl om noen er redusert og er i faresonen. De mange hundre år fisket og fangsten har pågått, har kompetansen og teknologien på området utvikla seg enormt. Det gjelder både hvilke båttyper som til enhver tid har vært mest tilpassa, hvor de beste fiskeområdene og havneforholdene befinner seg, hvilke vandringsmønster fisken benytter, hvordan bunnforholdene og strømforholdene er, hvordan «lese» været lenge før de mer offisielle værmeldinger kommer over eteren eller på skjermen, hvilke redskaper som er de mest effektive og mye, mye mer. I tillegg er det utvikla kunnskaper, erfaringer og en tilknyttet kultur som strekker seg langt ut over det som gjelder det direkte fangstleddet.

I global sammenheng er dette området ansett for å være et av jordas vakreste kystområder som er svært interessant for rekreasjon og turisme. Her drives næringsaktivitet basert på fornybare matressurser og et bærekraftig forvaltningsregime. Lofotfisket og skreifisket er begreper kjent langt ut over landets grenser.

Kompliserte økosystemer

I tillegg til at området er et enormt matfat for mennesker og dyr, har en rekke dyrearter også gjort det til sin fødestue. For at dette skal fungere slik at artene kan vokse opp, er det en rekke faktorer som må passe til hverandre næringsmessig, tidsmessig og i forhold til blant annet temperatur, strøm og vind. Etter fødsel/utklekking drar flere arter ut på næringsvandring, og store bestander har sine oppvekstområder andre steder (eksempelvis torsk og sild), som igjen er grunnlaget for fangst og bosetting på disse stedene.

Området er et komplisert økosystem som det bare i noen grad er forska på. For få år siden ble det for eksempel oppdaga enorme korallrev i området, og de nye forskningsrapportene kan i dag fremdeles bare antyde i hvilken grad disse har betydning for den totale næringskjeden. Når og hvor stammen av kysttorsk gyter, er et annet område som ennå ikke er kartlagt. Det er også registrert oljespisende organismer i området utafor Bleik, og også andre registrering tyder på at det er lekkasje av gass fra bunnen. Er også dette en del av næringskjeden, og vil en tukling med en mulig naturlig gass-/ oljelekkasje påføre skadelige endringer i økosystemet? Ved å sette dette på spill uten å vite hva konsekvensene blir, trues både det naturlige mangfoldet og menneskelig næringsaktivitet.

Med andre menneskelige inngrep enn tradisjonell fangst kan prosessen bli forstyrret og systemet kollapse. Seismikkskyting kan absolutt være et slikt inngrep. Utafor Vesterålen, på et av de viktigste fiskerike områdene for den stedbundne kystflåten, ble det sommeren 2009 gjennomført såkalt 3D-skyting. Det innebar at et skip slepte 6 kabler med en lengde på 6 km hver etter seg, samtidig som det ble skutt med kraftige luftkanoner fra de samme kablene. Sjøl om dette er «lovlig», kan ikke dette karakteriseres som annet enn miljøkriminalitet. De begrensa undersøkelsene som er gjort rundt konsekvensene av seismikkskyting, viser at yngel og larver blir drept like i nærheten av luftkanonene, og at den i mange mils avstand har en skremmeeffekt på fisk. Når vi samtidig vet at slike undersøkelser foretas kontinuerlig så lenge det drives olje- og gassvirksomhet i et område, er det helt uakseptabelt på denne smale kontinentalsokkelen.

Et annet ødeleggende resultat av oljeutvinning kan være temperaturøkninger som ligger utenfor de naturlige variasjonene. Det er kjent at den viktigste økonomiske ressursen som gyter her, torsken, er intolerant overfor store temperaturforskjeller. Den er i tillegg avhengig av tilstrømning av raudåta på riktige tidspunkt for å lykkes med gytingen. Denne problematikken illustrerer hvor viktig det er at vi tar vare på de naturgitte forholdene, som sørger for at hovednæringa i regionene – de maritime ressursene – kan bestå.

Dette argumentet gjør at mesteparten av lokalbefolkningen, som forstår kystfiskets betydning, har svært få betenkeligheter med å alliere seg med de mest tydelige miljøorganisasjonene, til tross for at disse har møtt en del skepsis tidligere. Det er ikke uvanlig å høre uttalelser fra sindige vesterålinger om at vedkommende ikke er enig i Bellona, WWF eller Natur og Ungdom, men at de allikevel støtter dem fullt ut i det de gjør i denne saken. Denne alliansen mellom næring, kystbefolkninga og miljøinteressene har vært avgjørende for å holde trykket oppe mot det sentrale, politiske maktapparatet, og er som dynamitt i kampen mot oljekapitalen.

Arbeidsplasser

At oljevirksomhet i LoVeSe vil ha avgjørende betydning for å berge bosettinga i regionen, er offisielt de lokale oljetilhengernes viktigste argument for å slippe oljenæringa til i disse områdene.

Gjennom utvikling av fangstteknologi og ved at høyforedling av fisk er globalisert, har behovet for lokal arbeidskraft i Lofoten og Vesterålen blitt dramatisk redusert de siste 50 årene. Dette er hovedgrunnen til den store reduksjonen av befolkningen i regionen, som har ramma de ytterste kystområdene i regionen sterkest. Bø kommune på yttersiden av Vesterålen, som minste og nok historisk sett den mest fiskeriavhengige kommunen, har hatt størst nedgang i folketallet. Fra 1980 til 2004 har befolkningen blitt redusert med 32,5 %, og nedgangen har fortsatt etter det og er nå i underkant av 2800. Det er derfor svært forståelig at oljenæringas argument om arbeidsplasser i kjølvannet av et eventuelt oljefunn, faller i god jord. Vår erfaring er at dette naturlig nok også er lettest å feste litt til der fraflyttinga har vært størst.

Men dette argumentet er nå langt på vei parkert. Flere rapporter som er kommet de siste årene, regner det som lite sannsynlig at nye, stedbudne og varige arbeidsplasser vil følge med en eventuell oljevirksomhet.2 I alle tilfeller er dette avhengig av at basefunksjoner blir lagt hit, eller at det vil bli lokal ilandføring og produksjon av eventuelle funn. I dag er det operatørselskapene som har hånda på rattet, og legger til rette for sine interesser, og da vurdert ut fra økonomiske markedsforhold og deres egen bunnlinje. Hva som tjener fraflyttingstrua distrikt, er sjølsagt ikke noe aksjeeierne bryr seg en døyt om.

På tross av sterke krav fra et samla politisk miljø i Finnmark om ilandføring, valgte eksempelvis oljeselskapet ENI en havbasert løsning for utbygging av Goliat-feltet og dermed minimale sysselsettingsvirkninger på land, og fikk oppskriftsmessig støtte for det hos sentrale myndigheter.

Da oljenæringa ble bygd opp på begynnelsen av 1970-tallet, fikk den hovedsete i og rundt Stavanger. Det er også bygd opp andre steder med oljerelatert industri og utviklingssenter på Vest- og Østlandet, men i forsvinnende liten grad i Nord-Norge. De løftene som ble gitt til Helgeland i forbindelse med oppbygging og drift av oljevirksomheten utafor kysten der, ble med løftene. Snøhvit i Hammerfest skulle bli det store utstillingsvinduet for oljenæringas «distriktssatsing». Resultatet ble magert i forhold til de enorme investeringene og de kolossale verdiene som er beregna tatt ut: Noen hundre arbeidsplasser etter anleggsfasen, kjøp av tjenester lokalt i anleggsfasen på noen få prosent av totalinvesteringene. Mye har vært fokusert på at ikke ubetydelige beløp, rundt 100 millioner årlig i eiendomsskatt, er gevinst til Hammerfest, men samtidig har dette ført til utarming av distriktene rundt. Til sammenligning er det gjort investeringer i Snøhvit-anleggene for mer enn 60 milliarder, og det er beregna henta ut verdier for det mangedobbelte.

I tillegg er sjølsagt oljenæringa minst like ivrig i å øke profitten gjennom reduserte kostnader som andre næringer, og de har ressurser til å utvikle teknologi til erstatning for mennesket. Etter at en av lederne i Statoil for noen år siden var i regionen og diskuterte en mulig oljeframtid, ble det etter et intervju med bladet Vesterålen slått opp at store sjøbaserte olje- og gassanlegg «hvor som helst» kan styres av en joystick fra et kontor i Stavanger. Det er svært lite trolig at et lite bygdesamfunn som Bø kommune med under 3000 innbyggere og Harstad som nærmeste by to-tre timers bilkjøring unna og allerede etablert senter for «kompetansearbeidsplasser» innen petro, skal få stedbudne arbeidsplasser innen direkte oljevirksomhet.

I avisa Klassekampen 25. februar 2011 avdekkes det at trykket for å komme i gang i Lofoten, Vesterålen og Senja er sterkest fra Rogaland og oljemiljøet i Stavanger. Leder i Rogaland Arbeiderparti sier til avisen:

Det er klart oljeleiting i Lofoten og Vesterålen er en viktig sak for Nord-Norge. Men det er minst like viktig for oss i Rogaland.

Det kom enda sterkere signaler fra APs sin ordførerkandidat i Stavanger til statsminister Stoltenberg like før de gikk inn i de siste regjeringsforhandlinger med SV og Sp om saken.

Med bakgrunn i en sannsynlig utvikling har oljemotstanderne heile tida hevda at det vil bli en del arbeidsplasser innen tjenesteytende næringer og tekniske fagområder, dersom det fins drivverdige oljeforekomster her. Men at ei oljenæring i dette området vil støvsuge den maritime kompetansen i tillegg til å båndlegge kystfiskerne sine mest attraktive områder. I tillegg til det har vi hevda og i praksis sett at seismikkskyting legger et uholdbart trykk på de samme kystfiskerne. I Rapport 2010/20 fra Vista analyse etter oppdrag fra Miljøverndepartementet trenger vi ikke gå lenger enn til rapportens sammendrag side 10 for å lese dette på typisk forskerspråk:

Etter vår vurdering kan det ikke utelukkes at petroleumsnæringen vil tvinge fram en raskere strukturrasjonalisering innen fiskerinæringen som også på sikt vil tvinge fram en omfordeling av fiskerikvotene mellom kystfiskeflåten og havfiskeflåten, selv om det ikke er aktuell politikk i dag. Dette vil ikke ha betydning for utnytting av fiskeri- og havbruksresurssene, men det kan ha geografiske fordelingseffekter og/eller fordelingseffekter mellom ulike fartøygrupper.

En slik analyse ser langt på vei også ut til å bli støtta av Statoils egen nordområdedirektør Hege Marie Norheim som etter et møte på Andenes 1. desember 2010 blir referert slik i Andøyposten:

Så at det blir noe tap av eksisterende arbeidsplasser, det tror jeg.

Det er fullt mulig å si tilnærma det samme, at mulig oljearbeidsplasser mest sannsynlig ikke vil komme i tillegg, men i beste fall som erstatning for de arbeidsplasser i fornybare næringer som oljenæringa har fortrengt.

Sameksistens er ikke mulig

Sjøl de mest rabiate tilhengere av å åpne for full oljeleiting, må forholde seg til de tradisjonelle ressursene i havet. Ja-folkets honnørord «sameksistens» innebærer en tro på at fiskerinæringa vil bestå, i lykkelig forening med oljenæringa. Politikere som er for olje, kan til og med gå så langt som til å si at om det blir konflikt, skal fisk komme foran olje.

Ordfører i Andøy og leder i Vesterålen Regionråd, Jonni Solsvik, som også sitter i ledelsen i partiet Høyre nasjonalt, er «krystallklar » på hva som er viktigst av fiskeri og oljeutvinning (nettstedet vol.no):

Dersom vi kommer i en situasjon som viser at det ikke er forenlig med sameksistens i disse områdene, må oljenæringen vike. Det må ikke være tvil om at fiskerinæringen er viktigst. Det er vi unisont enige om i Nordland og Troms.

Dette må sies av en pressa ordfører i et av landets største fiskevær for kystfiskere. I virkeligheten satt både Solsvik og andre lokale ledende oljelobbyister musestille da daværende fiskeriminister Helga Pedersen på to dagers varsel i 2008 stengte et tradisjonelt blåkveitefiskeri for å slippe fram seismikkfartøy. Den ellers så oljevennlige og AP-lojale leder i Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen, følte vel at dette tross alt var å gå for langt da han i NRK/Nordland i mai 2008 uttalte følgende om denne saken:

Vi har to oljeministre og ingen fiskeriminister. Fiskerne føler at fiskeriministeren ikke lenger er på deres side.

Senere ble det utbetalt ca 20 millioner som erstatning til fiskere for tapte fangster, men ingenting til landanlegg med lavere sysselsetting og omsetning på grunn av seismikkskremt fisk som ingen fikk tatt opp. I 2009 gikk staten enda lengre, og i et forsøk på å være i forkant tilbød de fiskere å få betalt for å holde seg hjemme! Rundt 100 fiskere tok imot betalinga, og lot båtene ligge ved kai. Slik kjøpte oljeinteressene seg ut og unngikk langt på vei konflikter. Så kan de samme interessene i neste omgang hevde at det er få eller ingen konflikter mellom olje og fisk i dette området!

Etter at de siste seismikkundersøkelsene er analysert, har Oljedirektoratet plotta inn sannsynlige olje- og/eller gassforekomster langs kysten av LoVeSe. Kystfiskarlaget har henta inn Kystvakta sitt kart over faststående bruk i det samme området en bestem dato i mars 2010. Det viser til fulle at olje- og fiskeriinteressene ligger i nøyaktig samme område.

Både oljeforkjempere, statsministeren og fiskeriministeren mener at sameksistens har gått greit i Nordsjøen. Det er med dette utgangspunktet det argumenteres for at det samme også vil gjelde i Lofoten og Vesterålen. Dette er en så dårlige dokumentert påstand at det må karakteriseres som bløff.

For det første er det ikke forska tilstrekkelig på hvorfor det har vært store endringer i fiskeriene i Nordsjøen de siste 40 årene. For det andre er den alternative muligheten for fisken til å tilpasse seg andre områder mye større der enn her, med den smale kontinentalsokkelen. For det tredje er det en havgående flåte som fisker i Nordsjøen, denne kan lettere tilpasse seg eventuelle nye vandringsmønster. Fisket og flåten i Lofoten og Vesterålen har ikke på noen måte disse mulighetene. Leder i Sogn- og Fjordane Fiskarlag, Nils Myklebust, sier blant annet i en kommentar i Fiskeribladet Fiskaren i november 2008:

Dersom OLF kan garantere at seibestanden si endring av vandringsmønsteret i Nordsjøen ikkje har noko med seismikken å gjere, så vil eg svært gjerne sjå den dokumentasjonen. Konflikten har og sin bakgrunn i den ekstremt store auken i aktiviteten av seismikkskyting.

Dette fiskarlaget krever at det forskes på konsekvensene av oljenæringas aktivitet i Nordsjøen. Uten gehør så langt.

Sjøl med de best uttalte intensjonene om å ivareta fiskeriinteressene, ser vi gang på gang at disse likevel overkjøres. Ingen bør overraskes av det – oljenæringa er så kapitalintensiv og mulige gevinster så store, at noen oppslag i fag- eller lokalpressa om overtramp, sannsynligvis er kalkulert. Med den posisjonen næringa har i Norge når det gjelder innflytelse gjennom kapital og sentrale maktposisjoner, er det heller ikke usannsynlig at både politikere og media lar seg påvirke til å godta mer enn i andre sammenhenger.

Oljenæringa oppleves i dag, og vil med mer tilgang i området oppføre seg mer og mer som en gjøkunge. Sakte, men sikkert vil andre næringer i konkurranse med oljenæringa bli fortrengt. En av de aller mest utsatte næringene i regionen er reiseliv. Ryker kystnæringene, ryker også mesteparten av grunnlaget for utvikling av reiselivssatsinga. Sameksistens er ikke mulig her, slik det heller ikke ser ut til å ha vært i Nordsjøen. Konsekvensene har ikke vært så synlige der som vi allerede ser langs kysten av Lofoten, Vesterålen og Senja.

Utvinningstempo og norsk oljealder på hell

Tidlig i norsk oljealder ble det bestemt at landet skulle ha en moderat takt på utvinning av petroleumsressursene. Det gikk likevel mange år før antatt maksimalt nivå ble nådd. Men utover på 1990- tallet eksploderte utviningstempoet, og er nå nesten tre ganger opptak av antall oljeekvivalenter som malen for norsk utvinning. Alle vet at dette vil ta slutt en dag, likevel opptrer «alle» som om dette bare er en ond tanke i gal manns hode. De anslag Oljedirektoratet har lagt fram for mulige funn i vårt område, tilsier at med dagens utvinningstempo vil dette forlenge Norges oljealderen med knapt ett år! Det sier noe om hvor langt oljekapitalen og deres medløpere er villige til å gå for å få ut siste dråpe – eller mer riktig: siste dollar.

Statoil som er den største pådriveren for åpning av LoVeSe, har en aksjekurs som utenom de generelle markedssvingningene i stor grad blafrer i takt med de mer eller mindre spekulative og truverdige anslag for deres reserver. Det er utsiktene til mer verdiskaping som gir selskapet tillit i markedet. Når vi samtidig vet at oljekapitalen antakelig er den mest aggressive delen av det globale finansmarkedet, er det ikke vanskelig å tenke seg hvilke ressurser og press de utøver på regjeringa, og hvordan de pleier sine nettverk også lokalt. La oss minnes ordene til direktøren for nordområdesatsinga i Statoil: «Statoil vurderer dette området som svært attraktivt og viktig for bransjen.»

Men det er ikke bare utvinningsselskapene og operatørselskapene som presser på.  Verkstedindustrien og andre deler av industrien knytta til oljenæringa gjennom leveranser både i leitefasen og utvinning, har objektive interesser av tilgang på stadig nye områder. Når oljebrønnen er tom, kaster de loss, og finner andre mer attraktive investeringsobjekter.

Har deler av fagbevegelsen ingen annen politikk enn den som tjener kortsiktige kapitalinteresser?

For noen av oss med tilknytning til fagbevegelsen er det derfor tragisk å se at tunge forbundsområder i LO innen disse bransjene er så ensidig i sin iver etter å bare kjøre på. Investeringer på norsk sokkel når det gjelder nye installasjoner og vedlikehold, kommer i 2011 til å ligge på rekordhøye mer en 140 milliarder. En slik strategi blokkerer for å satse på mer fremtidige energiløsninger, og for fagbevegelsen og arbeidsfolket vil nedturen sannsynligvis bli desto mer bratt. I et historisk perspektiv vil dagens strategi, under ledelse av LO-leder Roar Flaathen, antakelig bli møtt med forundring og forakt. LO i Vesterålen har inntatt standpunkt for kystbefolkninga, og har sett at sameksistens mellom olje og fiskeri i dette området og med dagens teknologi, beredskap og markedsstyring, ikke er mulig. Flere ganger er LO-lederen invitert til Vesterålen for å kunne gi han førstehånds kjennskap om forholdene. Men det har aldri passet han å komme nordover. Men å framstå nærmest i sinne i Oslo på vegne av befolkninga her oppe, og kreve at kysten skal legges under petroleumsloven og konsekvensutredning skal igangsettes, det passer det han visst veldig godt!

Stortingspolitikere fra AP gikk ut og sa at oljeåpning i LoVeSe er viktigere enn det rød/grønne regjeringsprosjektet. De fikk blant annet støtte fra en av regionens største fagforening – Fellesforbundets sin forening i Nordre Nordland og Sør-Troms. At også de vil gi Høyre og ikke minst FrP en mulighet for mye større innflytelse over arbeidsfolks hverdag, er tragisk og reaksjonært. Det er ikke lett å glemme at de ville sette krokfot på den rød/grønne regjeringa for å få til oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Det er sannsynlig at nettopp disse synspunktene både her nord og kanskje særlig på Sør-Vestlandet burde vært tatt mer på alvor tidlig i den folkelige mobiliseringa for oljefritt LoVeSe. Både fordi det fins manglende kunnskaper, og at denne delen av fagbevegelsen har relativt stor makt over både LO-lederen og derigjennom AP-lederen.

Sluttord

På tross av de ressursene som er lagt ned fra oljenæring og da spesielt Statoil, lokale lobbyister og politikere, har det sakte men sikkert vært en litt økende del av den nordnorske befolkninga og blitt til et flertall som har gått mot å starte oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Som sammenhengende over flere tiår og etter hvert aldrende aktivist har det vært svært givende å kunne delta i denne kampen, og mange av tidligere tiders analyseerfaringer fra andre kampområder har kommet til nytte. Særlig har samarbeidet med ungdommer gitt inspirasjon! Fronten har gjennom disse årene blitt landsomfattende, den er blir stadig breiere og dypere i befolkninga, og ikke minst har mange lært mye mer om de unike verdiene som landet vårt rår over. For egen del har jeg også fått bedre innsyn i oljenæringas store betydning for landet, men også hvilken enorm trussel denne utgjør som motoren i den menneskeskapte klimaendringen, og hvilken enorm maktfaktor næringa utgjør i det norske samfunnet. Likevel har mitt engasjement først og fremst vært holdt opp av en respekt og kanskje en form for kjærlighet til de som har måttet eller for noens del, valgt, å satse på fiskeriene.

Det er fantastisk at dette enorme økosystemet er sjøldrevet uten at det tilføres en menneskeskapt kalori. Torsken, hysa, uer, longa, silda, blåkveita, breiflabben, steinbiten bare stiller opp, og gir verden fantastisk mat og rikt liv her nord. Det er tankevekkende at vi kan være i ferd med å fylle kjeften deres med olje som har blitt danna gjennom ca 150 millioner år.

Forståelsen for at det kapitalistiske systemet må begraves, er ikke blitt mindre gjennom den hittil mest intense kampen jeg har vært med på – og den er ikke slutt. Det er å håpe at denne kampen så langt ikke har vært forgjeves og at uavhengig av det kortsiktige utfallet, har saken skapt en større forståelse for hvordan mennesket uansett er tvunget til å organisere samfunnet sitt på en annen måte med utgangspunkt i fornybare ressurser og framtidsretta, demokratiske og bærekraftig samfunnsmessige produksjon styrt og eid av folkelig engasjement og livsglede.

Noter:

  1. http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/tema/hav-og-vannforvaltning/forvaltningsplan-barentshavet.html?id=87148
  2. Regionale ringvirkninger av olje- og gassnæringen, Norut NI BR Finnmark, 2007; Utsyn Nord 2018, Norsk Utenriksplotisk institutt (NU PI), 2007; Varsel om vekst? Framtidsbilder av olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge, FAFO , 2007; Petroleumsaktivitet og lokal- og regional verdiskapning, Høgskolen i Bodø: Nordområdesentret for næringslivet, 2008.