Hele menneskets historie til nå er preget av knapphet på forbruksvarer som mat, klær og husly. I perioder har knappheten vært stor, i andre tider har den vært mindre. Hvis vi ser på en forenklet faseinndeling av menneskenes historie, inndelt etter hvordan samfunnet livnærer seg, kan vi grovt sett dele utviklingen inn i tre hovedfaser:

– Storviltjakten 30000 fvt. – 7000 fvt (før vår tid)
– Jordbruk og husdyrhold 7000 fvt. – 1750 vt.
– Industrialismen 1750 vt. – 2100vt.

Foto: Patrick Hendry,
Av Tollef Hovig, har skrevet tobindsverket Forandring som er en beskrivelse av menneskesamfunnets utvikling sett i et marxistisk perspektiv. Ideene som presenteres her, er nærmere beskrevet i verket.

Forskjellige geografiske områder har gjennomgått denne utviklingen til helt andre tider enn det jeg har satt opp her, årstallene her gjelder de områdene som har ligget først i utviklingen. Man kan dele inn historiens forløp i mange slags forskjellige faser og underfaser, alt avhengig av hvilke problemstillinger man vil kaste lys over. Man kan f. eks innvende at handelsvirksomhet preget Europa fra jordbruket nådde sin topp rundt 1200 vt. til industrialiseringen startet i 1970. Om man kaller det en egen fase eller en underfase i jordbrukets tid, er litt avhengig av hva man vil belyse. For mitt formål her er det praktisk å benytte de tre fasene vist over, og se på handelsepoken fra 1300–1750 som en underfase som modnet jordbrukets overgang til industrialismen.

Knappheten gjør seg gjeldende med forskjellig intensitet gjennom hver epoke. I den første tiden i hver epoke er den stor. Da er ikke den nødvendige nye produksjonsteknikken kommet på plass. Rundt midten av hver fase, når produksjonsteknikken er på plass og de ressursene fasen bygger på er rikelig til stede, er knappheten på sitt laveste. I en slik periode vokser befolkningen. Etter hvert som fasen går mot sin slutt, vil den være preget av en økende befolkning og avtagende ressurser.

Storviltet begynte i enkelte områder å bli utryddet 10 000 år fvt., og siden i stadig større områder. Det presset fram overgangen til jordbruk og husdyrhold. Slutten på storviltet innebar for så vidt den første globale krisen, selv om den inntraff med stor tidsforskyvning på jordens forskjellige områder. Rundt 1100–1200 var Europa ferdig utbygd som jordbruksland med den da tilgjengelige produksjonsteknikken. Det omfanget jordbruket hadde da, ble ikke overskredet i Europa på 500 år. Dette, sammen med en sterkt voksende befolkning som følge av de gode tidene som hadde vært, førte til uhåndterlig knapphet med påfølgende pest. Den andre «globale» krisen var et faktum.

Krisen for jordbruket presset fram overgang til alternative næringsveier, hvor handelen ble den desidert viktigste. Denne handelen skapte forutsetningene for industrialismen, som ble den neste fasen. Industrialismen fører til voldsom vekst i befolkningen. Man ser også en tiltagende knapphet på ressursene industrialiseringen bygger på, i fasens senere epoker. Det spesielle med industrialiseringsfasen er at den bygger på en spesifikk organisering av samfunnet, kapitalismen, hvis funksjonsmåte er basert på at industrialisering og forbedring av produksjonen holder et høyt tempo.

Når industrisamfunnet omdannes til tjenestesamfunnet, når industrialiseringen går mot sin slutt, avtar industrialiseringen og hastigheten i forbedringene av produksjonen. Da vil den kapitalistiske organisasjonen vende seg til sin motsetning. I stedet for å fremme forbedringer og vekst i samfunnet, vil den kvele samfunnet i dets egen manglende forbedringshastighet. Industrialiseringsfasen med den kapitalistiske samfunnsorganisasjonen siste epoker vil dermed bli nødt til å håndtere en dobbelt fiende, både den som skapes av ressursknappheten og den som skapes av den kapitalistiske organisasjonsmodellen. Jeg mener de problemene som skapes av den kapitalistiske organisasjonen, langt vil overgå dem som skapes av ressursknapphet. Den ressursknappheten vi ser tendenser til i dag, som klima, vann, forurensing, utrydding av artsmangfold etc., er fortsatt slik at den kan håndteres og gjøres noe med. Den kapitalistiske organisasjonens kvelning av samfunnet vil bygge seg opp langt raskere, og komme med en mye større kraft over et kortere tidsrom enn det knappheten på ressurser vil kunne medføre.

Et overordnet spørsmål når vi drøfter knapphet, er hvem som skal definere hva knapphet er. Finnes det en vis person ett eller annet sted som har tatt patent på å definere hva som egentlig er knapphet, og hva som ikke er det. Er det ikke sånn at definisjonen av knapphet er en helt annen i dag enn når industrialismen oppsto? Jo, sånn er det, definisjonen på knapphet kan derfor ikke gjøres av andre enn menneskene i samfunnet selv. Hvordan de gjør det og noen betraktninger rundt forholdet sosialisme og knapphet i vår tid er temaene videre i denne artikkelen.

To ulike filosofier bestemmer hvordan vi tenker på knappheten

Europeisk filosofisk tradisjon kan sees på som en lang diskusjon om guds plass i verden. Vi kan tidfeste starten på denne diskusjonen til år 1200 da jordbruket i Europa var ferdig utbygget (relativt sett), og Europa fikk behov for vitenskapelige ideer til utvikling av handel og andre næringsveier. Det var et behov for å kunne ta i bruk Aristoteles’ ideer til utvikling av vitenskapelige tanker. Men det ville kirkens menn ikke vite noe av. For dem kom alle ideer fra Gud, ideer skulle ikke utledes av naturen selv, det ville undergrave Guds og kirkens autoritet. Thomas Aquinas var en av kirkens frommeste menn som så behovet for å åpne opp for at viten om naturen kunne oppsummeres i ideer. Denne diskusjonen gikk på 1200-tallet under navnet universaliestriden, og dreide seg om ideene (universaliene) kom fra Gud eller var en oppsummering av foreteelsene i naturen (det partikulære).

Diskusjonen fikk ingen løsning og fortsatte fram til Martin Luthers tid. Da fikk ideene om gud, religion og kirken en slags løsning. De religiøse ideene ble flyttet fra at de kom fra en ytre guds verden, inn i hver enkelt persons hode, som en gjenspeiling av Guds ideer i den enkelte. Religion ble dermed et spørsmål om den enkeltes tro og subjektive ide. Luthers standpunkt gjorde det mulig å fortsette vitenskapelig utforsking uten at det ble stilt spørsmål om de religiøse ideene kom fra Gud selv. Men på sikt løste ikke svaret problemet. Hvor kom da de ikke-religiøse ideene fra, dersom de ikke kom fra Gud? Vestlig filosofi er bygget opp rundt dette spørsmålet, med en lang historisk rekke av filosofer.

Svaret ble gitt ved inngangen til den industrielle revolusjonen av filosofer som Hume, Kant og Hegel. Svaret ble at alt er ideer som kommer innenfra mennesket. Alt, ikke bare Gud og religion, er egentlig et spørsmål om tro, alt er subjektivt. Svaret ble gitt i flere former i mange diskusjoner, for eksempel at ide kommer foran materie. Dersom man tenker innenfor denne tradisjonen, er det vanskelig å forstå hvordan knappheten gjennomsyrer menneskenes handlinger. Vi kan ta to så forskjellige typer som Nikolai Bukharin og Jon Elster. Begge mener at dersom det ikke er tilfeldigheter som styrer menneskenes handlinger, så må det være en bakenforliggende vilje som gjør det. Da kan det kan jo bare være Guds vilje som styrer menneskenes handlinger. For folk som tenker innenfor denne tradisjonen, står valget mellom at det er Guds vilje eller enkeltmenneskenes tilfeldige handlinger som påvirker viljen.

Jeg mener et fornuftig filosofisk syn bør bygges opp rundt Darwins metode. Han hadde ikke noen eksplisitt uttalt filosofi, men det ligger allikevel en interessant ide under hans tankeverden. Darwin skriver om artenes utvikling og kampen for å overleve, at det er de mest tilpasningsdyktige individene som har størst muligheter til å overleve. Vi aner her at det er en underliggende motsigelse mellom det å ha nok, og det å ha for lite, til å overleve. De forskjellige individer innen en art fører nettopp en kamp for stadig å ha nok til å overleve. Det hersker en basistilstand av knapphet som påvirker handlingen til artens individer. En slik motsigelse, knapphetens motsigelse, vil gjennomsyre aktiviteten til alle artens individer og fører i sum til retningen på artenes utvikling.

Denne motsigelsen omfatter også menneskene. Menneskene har hittil i hele sin historie vært preget av denne knapphetens motsigelse – kampen for å sikre seg selv og sitt avkom tilstrekkelig med ressurser. Er det nødvendigvis sånn at det må være en bakenforliggende vilje som styrer menneskenes handlinger, eller kan det være at en grunnleggende motsigelse som knapphet og kampen for å overleve, preger menneskenes handlinger i likhet med andre arters handlinger? For en tenker som ikke er preget av tankebanene i den vestlige religiøse filosofitradisjonen, vil det være naturlig å tenke at en slik påvirkning på menneskene fra knapphetens motsigelse, finnes. Da gir det også mening å se menneskenes historie som en utvikling mot et mål om å bli kvitt knappheten. Ikke nødvendigvis som et bevisst mål, men som et underliggende, ubevisst mål som er bestemmende for menneskenes handlinger. For hver ny generasjon har man kommet litt nærmere dette målet. En historisk epoke og et samfunn preget av knapphet, vil på grunnleggende vis forme menneskene som lever i den. I historiske epoker med knapphet vil det bli kamp om ressursene. En kamp som vil arte seg forskjellig i de ulike historiske epoker og steder.

Slik jeg ser det, er det nettopp overvinnelse av knappheten som er forutsetningen for sosialisme. Hvis vi korter ned Marx beskrivelse av sosialismen, slik han beskriver den i «Randbemerkninger til Kritikk av Gothaprogrammet», kan vi formulere den slik: «til enhver etter ytelse». Så lenge knappheten hersker, vil det være for lite til at alle kan få etter ytelse.

Både i jordbrukets og industrialismens epoker har det vært en liten elite som har hatt mer enn nok. Adel og aristokrati som denne eliten het i jordbrukets tidsalder, utgjorde normalt 2–3 % av befolkningen, mens kapitaleierne som utgjør denne eliten under industrialismen, er omtrent i samme størrelsen. Denne eliten har kontrollen over produksjonseiendommen, som utgjør samfunnets omfordelingsmaskin. Aristokratiet eide jordbrukseiendommen, mens kapitaleierne eier kapitalen. Det at denne eliten har mer enn nok, eller det at det i andre enden av skalaen har vært et større eller mindre antall fattige (rundt 15 % i USA og England i dag), er ikke bestemmende for knapphetens størrelse. De som utgjør den tyngste vekten på vektskålen når det gjelder å bestemme knapphetens omfang, er den store gruppen mellom disse.

Hvordan menneskene i høyinntekts­landene definerer knappheten gjennom sine handlinger.

Spørsmålet vi her stiller, er hvordan samfunnet kan vite at knappheten er i ferd med å slippe taket. Vi kan formulere det som Elster og Bukharin ville gjort: Hvem bestemmer at knappheten blir mindre i samfunnet? Svaret på det må som vi har sett, gis av samfunnets innbyggere selv, gjennom sine handlinger. Allerede Aristoteles fastslo at en gjenstand har to former for verdi:

Hver nyttegjenstand har en tosidig anvendelse – den ene tilhører tingen som sådan, den andre gjør det ikke, for eksempel som når en sandal i ene tilfellet tjener som sko og i det andre tilfellet byttes: begge anvendelsene innebærer bruk av sandalen, til og med den som bytter sandalen med noe som han selv trenger, penger eller naturalier, nytter sandalen som sandal: men ikke på dens naturlige bruksmåte, for den er ikke til for å byttes.

Vi ser at sandalen har en verdi for den som bruker den – en bruksverdi – og en verdi for den som skal bytte den mot et annet produkt – en bytteverdi. Til sammen utgjør bruksverdien og bytteverdien det vi kan kalle varens verdibilde. Varens verdi er alltid sammensatt av en fordeling mellom disse to verdiformene. Bytteverdien blir til ved arbeidsinnholdet i varene. Bruksverdien derimot kan ha flere former. Bruksverdien dannes ut ifra hvor stort behov den som skal bruke varen, har for den. La oss som Karl Marx gjør i første kapittel av Kapitalens første bok, dele bruksverdien inn i magens og fantasiens bruksverdi. Med magens bruksverdi inngår behovet for nødvendighetsvarer av typen klær, mat og hus. I fantasiens bruksverdi inngår varer og tjenester som for eksempel statusvarer, underholdning, turisme etc. – varer og tjenester det er hyggelig å forbruke, men som ikke er absolutt nødvendige. I knapphetens tidsalder er magens bruksverdi den dominerende formen. Magens bruksverdi spiller sammen med bytteverdien, slik at fokuset på arbeidsinnholdet i varene er sterkt. I knapphetens tidsalder er derfor bytteverdien og magens bruksverdi de to dominerende formene i verdibildet.

Hvordan vet vi om knappheten blir mindre?

Forbrukerne bestemmer selv når knappheten blir mindre, gjennom at fantasiens bruksverdi får en stadig sterkere plass i verdibildet på bekostning av tospannet bytteverdien og magens bruksverdi. I høyinntektslandene i dag har fantasiens bruksverdi en sentral plass i verdibildet. Underholdningsindustri utgjør rundt 7 % av USAs BNP, turisme rundt 3 %, (10 % på verdensbasis), man regner med 14 % vekst til 2022 (PwC beregning). Statusvarer, turisme, underholdning, merkeklær, design etc. har blitt dominerende faktorer. Denne utviklingen er en sikker gradmåler på hvordan knappheten utvikler seg i samfunnet.

Dersom vi ser på fasene i menneskenes historie, vil vi se at det i de ulike fasene også finnes det jeg kaller samfunnets dyporganisasjon. Dyporganisasjonen består av strukturer som har dannet seg som resultat av menneskenes aktiviteter over en historisk epoke. Endringen i verdibildet som beskrevet over, er en slik endring i dyporganisasjonen under kapitalismen. Endringene i dyporganisasjonen lar seg ikke fjerne med politiske vedtak eller nye lover. Utviklingen av samfunnets prosesser fører til slike irreversible endringer på tre andre områder av dyporganisasjonen under kapitalismen. Det dreier seg om mulighetene til å oppnå fortjeneste, penge- og kredittorganisasjonen og endringer i kapitalen selv. Disse endringene i den kapitalistiske dyporganisasjonen har en sammenfallende retning, og har alle sin bakgrunn i den stadige reduksjonen av knapphet.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på utviklingen av dyporganisasjonen og sirkulasjonen i kapitalismens siste fase her, men si litt om knappheten og forutsetningen for sosialisme.

Er sosialisme mulig i land som er i industrialiseringens tidlige fase?

Er sosialisme mulig uten industrialisering, og er industrialisering mulig uten kapitalisme? Dette var spørsmål som ble heftig diskutert rundt revolusjonen i Sovjet. Svaret man gir på dette spørsmålet, er selvfølgelig avhengig av hvordan man definerer sosialisme. Sosialisme ble i land som ikke hadde industrialisert, som Sovjet, Albania, Nord-Korea og Kina, definert som land som har statlig eiendomsrett framfor privat eiendomsrett. Dersom omfordelingsmaskinen i samfunnet (kapitaleiendom) er på statlige hender, definerte ledelsen i disse landene dette som sosialisme. Dersom omfordelingsmaskinen var på private hender, definerte den samme ledelsen det til å være kapitalisme. Dette er en definisjon som er tilpasset behovet til ledelsen i disse landene. I følge den definisjonen kunne sosialisme vært innført stort sett når som helst i historiens forløp, bare man hadde innført statlig eierskap. Eierforhold er etter min mening ikke noe kriterium på sosialisme, men utgjør samfunnets omfordelingsmaskin.

Så kan vi stille spørsmålet om hvilket økonomisk system Sovjet (nå Russland) og Kina benytter. De vestlige landene hadde gjennom 4–500 år med sjøhandel bygget opp anselige private handelsformuer. Disse ble bygget opp gjennom at man på ulike måter investerte penger i mer handel. Man benyttet seg av den kapitalistiske formelen: å tjene penger uten å arbeide for dem. Rundt 1700 begynte fortjenesten i handelen av forskjellige grunner å avta, samtidig som det var bygget opp mange og store private formuer som ble styrt av folk som fortsatt ønsket å tjene penger uten å arbeide for dem. Disse sto klar da man fant ut at industrialisering kunne gi den ønskede fortjenesten.

I Sovjet fantes det knapt noen private formuer i det hele tatt da revolusjonen sto for døren. Førindustrielle land uten handelsformuer, som Sovjet (og senere Kina), var derfor avhengige av å reise kapital til industrialisering gjennom staten. Det er av den grunn ikke vanskelig å skjønne det sterke behovet for ledelsen i disse landene til å framstille statlig eiendom som et avgjørende kriterium for sosialisme. Hvis vi vender tilbake til Marx, er et av kjernepunktene hans nettopp hvordan det er produktivkreftenes fremadskridende utvikling som fører til at kapitalismen går under og erstattes av sosialisme:

På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i motsetning til de bestående produksjonsforhold […] Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene forandrer disse forhold seg til å bli lenker for dem.

Marx knyttet imidlertid sitt begrep produksjonsforhold for sterkt til den private eiendomsretten, noe som ble begjærlig utnyttet. Dersom vi ser på denne problemstillingen i historiens grelle belysning, er det vel svært få som i dag kaller disse landene for sosialistiske. Det kan vel snarere legges til grunn at de er kapitalistiske, men at de har og har hatt en blanding av statlige og private eiendomsformer. Til tider har innslaget av statseiendom vært så kraftig at de kunne kalles statskapitalistiske.

Sovjet etablerte en form for statlig kapitalisme, som senere ble gjort om til en form for privat kapitalisme gjennom å dele ut store deler av statens eiendom til private. Kina har videreutviklet den statlige formen for kapitalisme og skapt en privat kapitalisme innenfor den statlige. Den statlige og den private formen for kapitalisme nærmer seg hverandre lenger ut i disse samfunnenes utvikling. Både den private og den statlige formen utvikler seg slik at ­produksjonskapitalen samles på få og store hender, mens finanskapitalen blir stadig mer institusjonalisert, dvs. drives gjennom store institusjoner som banker, forsikringsselskaper mv. Kjernen i både den statlige og den private kapitalismen er å industrialisere samfunnet.

Selve motoren i den kapitalistiske organisasjonen utgjøres av at det skapes overskudd når et samfunnsmessig produkt av samme størrelse kan skapes med stadig færre og/eller billigere timeverk. Eller noe som er det samme, at like mange timeverk, eller flere, men billigere timeverk, slik at summen blir den samme, kan skape flere varer og tjenester. Denne bevegelsen må under kapitalismen gjenskapes på nytt og på nytt for at ikke fortjenestens kilde skal tørke inn.

Fordelingen av fortjenesten i det privatkapitalistiske systemet går direkte til kapitaleierne, mens de i det statlige systemet i første hand tilfaller staten som så redistribuerer det til personer, spesielt de nær maktens kjerne. De nærmere kjennetegnene og virkemåten til de to forskjellige kapitalismeformene, og deres sterke og svake sider, tas imidlertid ikke opp i denne artikkelen.

Sosialisme forutsetter at knappheten kan overvinnes

Slik vi så innledningsvis, er de forskjellige fasene i menneskenes historie preget av nedgangstid i sine avsluttende epoker. Situasjonen i høyinntektslandene, som er preget av en stadig mer omfattende fantasiens bruksverdi i det totale verdibildet når disse samfunnene så vidt har begynt på nedgangstiden, kan derfor endres i retning av en rask svekkelse av fantasiens bruksverdi i verdibildet. Andre forhold i dyporganisasjonen som er et resultat at tjenestesamfunnet overtar for industrisamfunnet, lar seg ikke reversere på denne måten, slik at utviklingen mot en nødvendig avvikling av kapitalismen vil gå sin gang. Men fordi det i den industrialiserte/kapitalistiske fasen vil være forhold i den kapitalistiske organisasjonen av samfunnet, framfor en absolutt ressurskrise, som bringer samfunnet inn i en avsluttende epoke, vil det gjennom endring av organisasjonen være mulig raskt både å oppheve knappheten som har oppstått i den avsluttende epoken, og avdempe videre overforbruk av ressurser.

 

 

Under forrige kommunevalgkamp lanserte Oslo Arbeiderparti en tillitsreform for eldreomsorgen. Reformen har blitt prøvd ut i fire bydeler, og er nå under innføring i hjemmetjenesten i hele Oslo. Også i andre deler av landet, blant annet i Bergen, Trondheim og Tromsø, arbeides det med tillitsreform etter mønster av Oslo. Men hva har egentlig skjedd med reformen fra det første valgkamputspillet i 2015 og fram til i dag? Min påstand er at innholdet i reformen tolkes på svært forskjellige måter avhengig av hvor du befinner deg i kommunehierarkiet, og at deler av reformen nå kan være vanskelig å kjenne igjen.

Foto: Cristian Newman
Av Anne Minken, historiker og har skrevet doktoravhandlingen «Tatere i Norden før 1850».

Tillitsreformen skulle dreie seg om å ha tillit til brukerne og tillit til de ansattes faglighet. Det skulle bli slutt på stoppeklokkeomsorgen. Spørsmålet «Hva er viktig for deg?» skulle stå sentralt. Hjelpen til den enkelte skulle ikke lenger bestemmes etter den såkalte bestiller-/utførermodellen, det vil si av saksbehandlere uten direkte brukerkontakt, men i et samarbeid mellom brukeren og helsepersonale og hjemmehjelpere som jobber i felten. Modellen var basert på relativt små selvstyrte arbeidslag med ansvar for et fast antall brukere.

Jeg, som sjøl er bruker av hjemmetjenestene, lot meg begeistre av Raymond Johansens løfte om en ekstra halvtime med bistand som brukerne sjøl kunne disponere til noe som var viktig for dem.

Fra reform til modell

De politiske initiativtakerne har etter hvert ­satset på å dempe og nedtone reformelementet. I 2016 sa byrådsleder Raymond Johansen det slik: «Ordet tillitsreform kan gi assosiasjoner til noe mer omfattende og organisatorisk enn tillitsmodell og tillitsbasert ledelse, som nok er mer treffende for det byrådet ønsker å oppnå.» (Vatn 2018). Den offisielle betegnelsen på endringene i hjemmetjenesten er nå «tillitsmodellen». Det signaliserer at det ikke dreier seg om en mer grunnleggende reform, men om enkelte organisasjonsendringer.

Brudd med New Public Management?

Kritikken av New Public Management, som sto sterkt i innsalgsfasen for reformen, har etter hvert blitt betydelig nedtonet. I 2016, i en tidlig fase av prosjektet, la daværende eldrebyråd, Inga Marte Thorkildsen fra SV vekt på at tillitsreformen var et motsvar til rigide styringsmodeller inspirert av New Public ­Management, og at denne styringsformen skulle avvikles. Men Arbeiderpartiets politikere var langt mer forsiktige. Nåværende eldrebyråd (daværende skolebyråd), Tone Tellevik Dahl, uttalte at tillitsmodellen ikke handlet «om mål eller resultatstyring eller New Public Management». (Vatn 2018)

Hva så med bestiller-/utførersystemet, som vanligvis oppfattes som en form for New Public Management? Alternativer til bestiller-/utførermodellen har blitt prøvd ut i prosjektfasen, men i varierende utstrekning og form. Det man har endt opp med er i beste fall en forsiktig modifikasjon av det gamle systemet. Følgeforskningsrapporten fra Universitetet i Sørøst-Norge peker på at tillitsmodellen som forvaltningsmodell og saksbehandling i team ble forstått på forskjellige måter i forsøksbydelene. I en del tilfeller fortsatte saksbehandlerne å fatte vedtak som før. Revurdering i teamet var det mindre av. Forskningsrapporten konkluderer på forsiktig vis med at forvaltningsendringen fra bestiller-/utførersystemet til et tillitsbasert system ikke er tilstrekkelig avklart og gjennomført. Da er det er opplagt en fare for det organisasjonsteoretikere kaller «stiavhengighet» det vil si at praksis faller tilbake i gamle vante spor.

Spørsmålet som ble vekk

Hva så med den faglige endringa som ble varslet med tillitsreformen? Spørsmålet «Hva er viktig for deg?» var et nøkkelspørsmål i lanseringen av reformen.

I prøveprosjektene var det meningen at alle brukere skulle få en ny vurdering og tiltaksplan ut fra «Hva er viktig for deg?». Evalueringen fra Universitetet i Sørøst-Norge konkluderer med at mange av prosjektdeltakerne ikke hadde et klart bilde av hva som var viktig for brukerne og at tiltaksplanene heller ikke ­inneholdt opplysninger om det. Det var variert erfaring med om brukerne var med på å sette opp tiltaksplanen i samarbeid med de ansatte. Det kan se ut som om det dels var tekniske og dels ideologisk/politiske grunner til dette. Én av hindringene var at det ikke var plass for spørsmålet i journalsystemet Gerica. Det var heller ikke teknisk mulig å endre tiltaksplaner sammen med brukeren, altså fra brukerens hjem. En skulle tro at dette var rent tekniske problemer som burde være enkle å løse. Men det er kanskje ikke tilfeldig at det var så ­vanskelig å få til tekniske endringer. Det kan se ut som om det også dreier seg om en rent økonomisk motivert motstand. Det er tydelig at enkelte opplevde dette spørsmålet som alt for vidtgående og farlig. Forskerne forteller at de ved flere anledninger fikk høre at det var uheldig å stille spørsmålet. Begrunnelsen var at det kunne sette brukerne på den tanken at det var fritt fram å melde hva de måtte ønske og dermed sette tjenestenes ressurser på spill. Slike synspunkter kom oftere fra ledere enn fra teammedlemmene. I den av prosjektbydelene som jeg har fulgt tettest, bydel Østensjø, ble det lagt fram en lokal evaluering i juni i år. Her ble spørsmålet «Hva er viktig for deg?» overhodet ikke nevnt.

Omdefinering til sparereform

Opprinnelig var det meningen at de selvstyrte teamene i tillitsmodellen skulle disponere et mindre antall institusjonsplasser, slik at ansatte og brukere sammen kunne finne fram til de beste løsningene. Men dette punktet ble forlatt allerede før prosjektperioden startet opp. Utgiftene til institusjonsplasser er så avgjørende for bydelenes økonomistyring at ikke en gang noe ganske få plasser kunne disponeres etter brukernes ønsker og hjemmetjenestens faglige vurderinger. Så langt strakk ikke tilliten seg.

I etterkant blir det gjort forsøk på å omdefinere tillitsmodellen slik at den passer bedre med økonomistyringa. I en rapport om økonomi og tjenesteproduksjon skriver administrasjonen i Østensjø bydel at målet med omorganiseringen av hjemmetjenesten er å redusere bruken av institusjonsplasser. De konkrete tiltakene er blant annet å kutte ned på korttidsopphold i helsehus med fire dager i snitt. Slik skal man spare seks institusjonsplasser på årsbasis. For langtidsplasser på sykehjem er det tydelig at nåløyet skal gjøres trangere og kontrollen skjerpes. Alle søknader om langtidsopphold skal vurderes tverrfaglig sammen med avdelingsdirektør i ukentlige drøftingsvedtaksmøter. Kontrollen med hjemmetjenesten skal økes og antall tiltakstimer skal ned. Da har vi beveget oss en temmelig lang vei fra de opprinnelige målene. Tillitsreformen har blitt omdefinert til en sparereform. Nå finnes det heldigvis motstand på grunnplanet. Fagforeningene i bydel Østensjø en har pekt på at ledernes drøftingsmøter for tildeling av institusjonsplasser ikke er i henhold til tillitsmodellens intensjoner. Det gjenstår å se om det er ledelsen og budsjettdisiplinen eller helsefaglige vurderinger og fagforeningene som vil vinne fram her.

«Samskaping av tjenester» – når ord skifter mening

«Samskaping av tjenester» har vært et av de sentrale slagorda i tillitsreformen. Bak slagordet lå et ønske om medbestemmelse og reell påvirkningskraft for brukerne og større fleksibilitet og faglighet for de ansatte. Men «samskaping av tjenester» har i løpet av prosessen også fått en annen betydning. I evalueringsmaterialet som byrådet har sendt ut, ser vi at en ledergruppe har kommet fram til at samskaping betyr «hjelp til selvhjelp» og at målet er å gjøre mye av dagens tjenester overflødige. Det skal man blant annet oppnå ved å satse på egenmestring og ressursmobilisering hos brukere og pårørende. Les: De gamle og syke må ordne mer selv, og de pårørende må gjøre mer av jobben.

Selvfølgelig er mestring viktig for de fleste brukere. Men ansatte i hjemmetjenesten har pekt på noen av dilemmaene i satsingen på hverdagsmestring. Skal vi drive med det fordi det er viktig for brukeren eller for å kutte vedtakstimer? Akkurat nå er «mestring» et av de honnørorda som summer aller heftigst gjennom eldreomsorgen. Og noen ganger er tanken bak heller dårlig gjemt. I en evalueringsrapport fra en bydel i Oslo kan jeg lese at «mestringslagene utøver sterk kontroll i egen brukerportefølje». (Bydel Nordre Aker, sitert i bydel Østensjøs evaluering av omorganiseringene av hjemmetjenestene). Her skal det tydeligvis ikke være noe «kjære mor». Vil du ikke, så skal du.

Tid og ressurser

Deltakerne i prøveprosjektet har pekt på at tilstrekkelig med tid og ressurser er en forutsetning for gjennomføring av tillitsmodellen. Det dreier seg om å ha nok folk i teamene, økonomiske ressurser og tilstrekkelig med tid til å arbeide faglig i samsvar med intensjonene i modellen. Det samme er framhevet i konklusjonen i evalueringen fra Universitetet i Sørøst-Norge. Forskerne peker på at «en robust grunnbemanning trolig er en forutsetning for å lykkes». Her ligger det en konflikt med prosjektets effektmål, som fastslår at effektiviteten skal øke og ressursbruken skal reduseres. Noe av dette regner man nok med å vinne inn ved mindre rapportering og redusert behov for kontroll mellom bestiller og utfører. Men det er tvilsomt om eventuell innsparing på disse områdene er tilstrekkelig til å dekke ressursbehovet for en vellykket gjennomføring av tillitsmodellen. Dermed kan det være fare for at de sentrale intensjonene i modellen ikke vil overleve budsjettbehandlingene i åra som kommer.

Lost in translation

At reformer kan endre seg betydelig underveis er ikke uvanlig. Forskerne Hege Andersen og Kjell Arne Røvik har kalt sin analyse av LEAN-tenkingen i helsevesenet for Lost in Translation. Det dreier seg om det samme fenomenet som vi finner under utviklinga av tillitsmodellen. Reformens mål «oversettes» slik at de passer med. kravene til økonomistyring og effektivitet. De mest vidtgående målene siles vekk. Det er en klar tendens til å vende tilbake til gamle trygge spor.

I utgangspunktet skulle tillitsreformen inneholde tre sentrale endringer, en forvaltningsendring, en organisatorisk endring og en faglig endring. Slik det nå ser ut, er det ved bare organisasjonsendringen, det vil si organisering i små selvstyrte team, som er gjennomført. Forvaltningsendringen knyttet til bestiller-/utførersystemet er verken tilstrekkelig avklart eller gjennomført. Den faglige endringen med vekt på å lytte til brukerne er tonet betydelig ned.

De som jobber ute i hjemmetjenestene, har hatt forventninger om en reform som i første rekke skulle gjøre det mulig å jobbe med større faglighet og til beste for brukerne. Mange av dem har blitt skuffet. «Vi har fått mer å gjøre, og mindre tid. Vi kvitterer inn, og vi kvitterer ut på tid. Jeg har ikke merket mye til denne reformen», sukker en helsefagarbeider i et intervju i Fagbladet mai 2019. «Vi har fått mer ansvar for rapportering. Vi måles på tid, jeg trodde vi skulle bli kvitt stoppeklokka», sier en sykepleier. Andre vektlegger at endringer tar tid, og har et håp om at reformen vil gå seg til etter hvert.

På ledernivå i bydelene er det en tendens til å omdefinere reformen så den passer til behovet for å holde stramme budsjetter. Her er det snakk om kutt i institusjonsplasser, reduksjon av tiltakstimer og tette kontrollrutiner.

På sentralt politisk nivå holdes honnørordene fortsatt levende. Her dreier det seg mer om nedtoning og demping av deler av reformen.

Litteratur:

Oslo kommune (2018) TILLITSMODELLEN – sluttrapport for Prosjekt Tillitsmodellen.

Høgskolen i Sørøst Norge (2017) Tillitsmodellen – erfaringer med mini-pilotering av selvstyrende team i tre bydeler i Oslo kommune.

Vitensenteret helse og teknologi. Universitetet i Sørøst-Norge, (2018) Tillitsmodellen – hovedpilotering i Oslo kommune 2017-18.

Andersen, Hege and Røvik, Kjell Arne (2015). Lost in translation: a case-study of the travel of lean thinking in a hospital. BMC Health Services Research

Dyrhol, Vibeke og Vennemoe (2018). Oversetting, demping og filtrering av tillitsreformen i Oslo kommune. En studie i to sektorer. Masteroppgave ved OsloMet.

Vatn, Guri (2018) Troen på tillitsreformen – en studie av sentrale aktørers forståelse av Tillitsreformen i Oslo kommune. Masteroppgave ved OsloMet.

Bydel Østensjø, Rapport om økonomi og tjenesteproduksjon per april 2019.

Bydel Østensjø, Evaluering av omorganisering av hjemmetjenestene, juni 2019.

Kvotemeldinga skulle vært diskutert i Stortinget denne våren, men den lot vente på seg. Eidesenutvalget ble oppnevnt i juni 2015 for å gjennomgå kvotesystemet og ressursrenta i fiskeriene. Utvalget leverte sine anbefalinger i NOU 2016:26 – Et fremtidsrettet kvotesystem. Så kom Nærings- og fiskeridepartementets melding til Stortinget, «Meld. St. 32 (2018-2019) – Et kvotesystem for økt verdiskapning». Det skjedde idet fiskeriministeren dro på sommerferie. Håpet var nok at protestene også skulle ta ferie, i hvert fall er media fraværende på fiskeripolitikk. Etter ferien er nok den lokale valgkampen mer sentral enn regjeringas fiskeripolitikk. Likevel angår denne meldinga alle lokalsamfunn langs kysten.

Foto: Gregor Moser
Av Frode Bygdnes, fra Harstad, tidligere sjømann, fisker, verkstedarbeider og yrkesfaglærer, og nå pensjonist og hobbyfisker. Jobber med fiskeripolitikk for Rødt, står på 3. plass på Rødt-lista for Troms og Finnmark fylkesting.

«Fisken tilhører alle» slår meldinga fast, og viser til regjeringserklæringa fra Granavolden om at fiskeressursene er en felles, evigvarende ressurs som kan bidra til vekst og verdiskapning i hele landet. Det er bare det at denne målsettinga ikke er førende for Meld. St.32. Målsettinga er i stedet å begrense deltagelse i fisket, samt at myndighetene skal kunne regulere fisket ut fra sine samfunnsøkonomiske mål ved å privatisere felleskapets ressurser. Her er det ikke mye som sikrer at fisken skal få tilhører alle. Politikken er hvordan næringslivet og børsen skal få tak i ressursrenta. En slik politikk vil avfolke kystsamfunnene.

Kvoter drøftes og forklares ikke ut fra bestandenes behov for vern. Det er derimot kvotenes virkning på strukturen i fiskeriene som er det overordnede. Myndighetene kom i et dilemma da de begynte å dele ut en høstingsrett som til og med ble gjort omsettbar. Den private eiendomsretten står i motsetning til allmenningsretten. Denne meldinga løser ikke den motsetningen. Tvert om vil den lukke fisket enda mer og gjøre fiskerne til leilendinger ved at de nå også skal kunne leie kvoter om de ikke har råd til å kjøpe dem. Det bygges opp et system som svekker allmenningsretten på havet.

Meld.St.32, heter da også «Et kvotesystem for økt verdiskaping» og behandler bare de problemene myndighetene har skapt med manglende helhetlig fiskeripolitikk de siste 30 årene. Problemet oppsto ved tildeling av kvoter til fartøy. Det ble en rettighet som en vanskelig kan ta fra de som har fått konsesjon og er kommet innenfor lukkede grupper. Erfaringene fra forvaltninga før 1990 unngår en behørig. Da regulerte naturen sjøl tilgangen på fisket og myndighetene kunne langt på veg begrense inngrepene med å stoppe fisket. Nå leiter en planmessig etter hvordan en kan utnytte kvotene for å få enda sterkere strukturering av fisket. Miljø, klima, samiske rettigheter og ressurser er i denne meldinga underordna økonomiske målsettinger.

 

KYSTFLÅTEN – HAVFISKEFLÅTEN

Myndighetene begynte å regulere fisket mellom kyst- og havfiskeflåten for at industrien på land skulle få regelmessig tilgang. Men naturen har aldri vært laget for industrien. Oppbygging av en havfiskeflåte var for å sikre råstoff utenom sesongene. Dermed fikk vi en havfiskeflåte med stor overkapasitet. Det var denne flåten som fisket ned silda på 60-tallet, og som truet torsken på 90-tallet. Nå er det denne flåten som får sette standarden også for kystflåten. Det er havfiskeflåten sin melding, og ministeren illustrerer dette ved å tegne båter under 11 meter som en liten tråler. Det må en si er manglende innsikt i kystflåtens mangfoldighet og sterke individuelle preg.

Bilde er hentet fra fig. 2.1 i meldinga. Det er kanskje et billig argument å tolke bilder slik, men hele meldinga preges av mangel på kjennskap til sjarkflåten. Den er ikke bare forholdsmessig billigere. Sjarkflåten er seiglivet og sterk fordi den ikke koster eierne all verden. Den er nesten allemannseie langs kysten. Også fritidssjarken er viktig for kysten. Eierne har råd til å la den ligge i opplag utenfor sesongene. Den bringer fisken i land når mulighetene er der. Drivstofforbruket for hvert kilo fisk fra båter under 11 meter er på 0,076 liter, for havfiskeflåten er den på 0,391 liter, dvs 5 ganger mer drivstoff pr kilo fisk. Klimagassutslippet må tas med i regnestykket. I meldinga er det argumentet gjemt bort på siste side.

Havfiskeflåten og industrien på land ønsker å drive industrielt, dvs ensidig storproduksjon. Sjarkflåten er tilpasset naturens sykluser, den er bærebjelken for kystsamfunnene. I utgangspunktet var havfiskeflåten bare et supplement for råstoffleveranser til industrien. I stedet burde forvaltninga ha vært å bygge opp en industri tilpasset naturen. Det var ei ukjent problemstilling på 60-tallet, men nå er det helt nødvendig at myndighetene tar det inn over seg. Vi må ha en industri på land som kan endre produksjon fra sesong til sesong. Det må gjøres ved å skifte på fiskeslagene og variere på produktene. Naturen er mangfoldig. Vi må skape en produksjon som veksler etter tilgjengeligheten på fiskeslagene. Trålerflåten må omstille seg ikke kystsamfunnene.

 

HØSTE OPTIMALT

Den havgående trålerflåten høster ikke optimalt. Trålen samler opp det meste av den fisk den kommer over. Den minste fisken dør også i trålposen. Utkast herfra er faktisk ressurssløsing. Sjarkflåten drifter med passive redskaper der fangstmengden er avhengig av god tilgang. Det er naturens måte å regulere på. Med større angler og stor maskevidde unngår en å fangste den minste fisken. Den kan få leve opp og bli større. Et viktig prinsipp er å telle individer og ikke vekt når en skal vurdere hvor bærekraftig fisket er. Slike argumenter er fraværende i Stortingsmeldinga. Men meldinga skal ha kreditt for at de tar med seg en annen fordel for sjarkflåten. De bringer på land alt av biomasse som kan brukes, f.eks. til oppdrett eller dyrefor. Trålerne sløyer på havet og bringer hverken slog, avskjær eller all bifangst på land.

Ressursmessig og miljømessig bør sjarkflåten forfordeles både med kvoter og tilrettelegging i fiskeriforvaltningen. Men det argumentet er ikke tatt med. Meldinga støtter seg til Det internasjonale rådet for havforskning (ICES), som ikke skal sette større nasjonale kvoter enn hva bestanden tåler. Men hvordan vi forvalter den del av kvoten vi har fått, må også vurderes miljømessig, både hva vi setter inn av ressurser for å fangste den og vår utnyttelsesgrad. Der kommer den havgående flåten dårlig ut i et ressursregnskap. Grunnen til at myndighetene likevel forfordeler havfiskeflåten, er at bak denne meldinga er det økonomiske insitamenter som rår. Det er ikke ressurshensyn, ikke velferd for fiskeren, ikke hensyn til lokalsamfunnene, men bare hensynet til ­kapitalavkastning.

 

TRÅLSTIGEN

Den nasjonale kvoten for torsk er nå delt inn i to, kalt kvotestigen eller trålstigen. Grovt regnet gir den 25% av kvota til trålerne og resten til kystflåten. Stigen har en skala som gir økende andel til trålerne når kvotene er store, og tilsvarende større prosent til kystflåten når totalkvoten er liten. Trålstigen ble vedtatt av Fiskarlaget i 1989 til store protester fordi trålerne nå fikk overført 1/3-del av den totale torskekvoten på bekostning av kystflåten. Da torskekrisa kom i 1990 med en nasjonal reduksjon på 65%, krevde nordnorske fiskere at trålerne måtte kastes ut av den norske torskekvoten. Trålerne skulle bare være et supplement til industrien utenom sesongene. Stigen ble vedtatt med 1 stemmes overvekt i Norges Fiskarlag styre og ble aldri lagt frem på landsmøtet.­­­­ Den gang hadde den 5 trinn. I 1994 ble den endra til en glideskala der kystflåtens største andel gikk ned fra 80 % til 72 %. I dag er Norges Fiskarlags ressursfordelingsutvalg sitt innspill til meldinga ytterligere reduksjon til 71 %. Den opprinnelige stigen hadde en stigning på 15 % fra topp til bunn fordi trålerne hadde større mobilitet. Nå er denne stigen redusert til 4 % variasjon. Kystflåten har mistet innflytelse, også i Norges Fiskarlag.

Ministeren er ikke begeistra for trålstigen. I meldinga sies det at den er lite egnet til en dynamisk kvotefordelingsmekanisme der kvotene skal fordeles til individuelle fartøy. Meldinga begrunner med at det i dag er langt færre fartøy i fiske, og at det vil forenkle tillatelsessystemet om havfiskeflåten og kystflåten underlegges samme formelle system. I realiteten er dette et frislipp der kystflåten må dele alt med havfiskeflåten. Dette er en dramatisk overføring av de nasjonale kvotene fra kystflåten til havfiskeflåten. Kravet har hele tiden vært at trålerflåten skal avstå kvoter til kystflåten. Nå går ministeren motsatt veg selv om meldinga innrømmer at dagens trålerflåte ikke lenger leverer til landanlegg, men fryser blokker som leveres til nøytrale fryselagre. Her legger en havfiskeflåtens økonomiske interesser til grunn, og forkaster jevn og sikker råstoffleveranse til lokale foredlingsbedrifter.

 

LEVERINGSPLIKTEN – PLIKTSYSTEMET

Begrepet leveringsplikt brukes ikke i Stortingsmeldinga enda det var samfunnskontrakten havfiskeflåten inngikk i 1990 for å få rettigheter til det norske torskefiskeriet gjennom trålstigen. Trålerne kan hente fisk i internasjonalt farvann. Den eneste grunn til at trålerne fikk andel av den nasjonale kvoten, var at de skulle levere fisk til filetindustrien gjennom hele året og dermed sikre arbeidsplassene på land. Siden den gang har ferskfisktrålerne fått dispensasjon for levering. I tillegg har de fått tillatelse til å fryse ned fisken om bord. Fiskeriminister Svein Ludvigsen, H, endret leveringsplikten i 2003 til en tilbudsplikt. Dermed kunne ikke landanleggene konkurrere på pris. Dersom ikke landanleggene kjøpte, kunne fisken omsettes fritt. Trålerne tjente grovt på å eksportere frossenfisk direkte til Kina. Om våre landanlegg benyttet seg av tilbudet, så var det mest frossen fisk som anleggene måtte betale den globale markedspris for, og som i tillegg måtte tines før bearbeiding. Resultatet ble at landanleggene bare sendte frossenfisken ut i markedet, og dermed fikk vi bearbeidingsplikt. 70 % av torskeråstoffet kjøpt under tilbudsplikt skulle bearbeides. I Stortingsmeldinga blir dette kravet økt til 75 %. Denne plikten gjorde det enda mindre attraktiv for landanleggene å kjøpe det de ble tilbudt, og trålerne sto enda friere til å omsette fisken i markedet. Fiskeriminister Per Sandberg foreslo i 2017 at trålerne skulle kunne kjøpe seg fri fra leveringsplikten. Prisen ble satt til 2 mill. pr trålerkonsesjon. Det må kunne kalles et røverkjøp, eller kanskje mer riktig, avlat. I hvert fall må en kunne si at Sandberg her belønte lovbrudd. Taperne var lokalsamfunnene som mistet arbeidet med fiskeråstoffet, og resultatet var færre lokalanlegg.

Som en følge av færre anlegg endret Sandberg også regionene. Nå skulle fangsten tilbys fiskeindustribedrifter innenfor samme region. Regionene ble større til det nå bare er to regioner, Nord-Norge og resten av landet.

For riktig å tilsløre innholdet i myndighetenes krav, ble det innført aktivitetsplikt. Tråltillatelsen ble gjort avhengig av fiskeforedlingsaktivitet på et bestemt sted. Det skulle sikre at flåten tok hensyn til landanleggene, fordi torsketråltillatelse kunne trekkes tilbake. Dette har bare vært en tom trussel, mest som et fikenblad for politikerne. For som det står i meldinga: «Aktivitetsnivået er imidlertid ikke konkretisert, og det stilles ikke nøytrale krav til eksempelvis antall sysselsatte.» (s.85) Så håndterte Røkke m.fl. dette kravet med å vise til at kystflåten sørget for aktivitet ved de aktuelle landanleggene. I tillegg er det bare innført aktivitetsplikt ved anlegg i Stamsund, Melbu, Hammerfest, Storbukt, Kjøllefjord og Båtsfjord, dvs. bare for 6 mottak i landet. Aktivitetsplikten er et tomt politisk skalkeskjul.

Stortingsmeldinga kan oppsummere at tilbudsplikten fungerer, dvs at trålerne tilbyr 80 % av fangsten til landanlegg i regionen, men konkluderer med: «Det er imidlertid en svært lav andel tilbudspliktig fangst som faktisk omsettes under enten primær eller sekundær tilbudsplikt». (s.85) Norges Råfisklag anslår at 90 % av alt tilbudspliktig råstoff omsettes utenfor tilbudsplikten. De begrunner det med at det meste av råstoffet tilbys fryst, samt ulempene som følger av bearbeidingsplikten.

Pliktbegrepene er mest egnet til å forvirre. Det politiske ønsket hos regjeringene er å fristille havfiskeflåten. Nå argumenteres det mot pliktene med at de ikke fungerer, og i tillegg krever mye ressurser for å administrere, både for myndighetene og for næringa. Leveringsplikten knyttet til det enkelte lokalanlegg er den eneste måten å sikre aktivitet og bearbeiding ved lokalanleggene langs kysten. For regjeringa er ikke det ønskelig, for da vil kvotene ikke være omsettbare og høstingsretten vil ikke like lett kunne privatiseres.

 

DELTAKERLOVEN

Pliktsystemet er hjemlet i deltakerloven. Hovedregelen er at norske fiskefartøy må være eid med mer enn 50 % av aktive fiskere. Eneste krav til å drive yrkesmessig fiske er ervervstillatelse etter deltakerloven. Den regulerer hvem som kan få tildelt konsesjoner og tillatelser.

Deltakerloven av 1972 ble slått sammen med flere andre lover i 1994, og ble da hetende «Lov om retten til å delta i fiske og fangst». Kjerna i loven var at aktivitetsplikten hindret industrien i å eie havfiskeflåten. Den norske deltakerloven var en suksess fordi dagens aktive eiere med mannskap ble ryggraden i det bosetningsmønsteret vi har på kysten.

Regjeringen sier at de ønsker å bevare grunnprinsippene i deltakerloven, for det er denne som brukes for å begrense adgangen til fisket som næringsvirksomhet. I utgangspunktet har en vanskelig for å tro på regjeringa når en kjenner til deres praksis. F.eks. fikk Gunnar Klo AS, fiskekjøper i et av landets travleste fiskevær, Stø i Vesterålen, dispensasjon av særlige tilfeller, fordi næringsmessige hensyn tilsa det. Denne praksisen med dispensasjoner medfører at det blir vanskeligere for fiskere å komme seg inn som fartøyeiere i næringa. De blir fort utkonkurrert av større og mer kapitalsterke aktører.

Deltakerloven er et vern mot at industrikapitalen skal eie flåten, men ikke at rederne kan eie industrien. Nå ser det ut til at det er rederne som kjøper opp båter med kvoter, og så legger ned fiskeindustrien. Et slikt eierskap kan misbrukes når samme aktør har ansvaret for fangst, prissetting og omsetning av fiskeråstoffet. Manipulering av denne ordninga må hindres. Slike vertikaldelte eierskapsstrukturer hindrer kontroll både med aktiviteter, fiskemetoder, fiskemengde og forvaltning.

Deltakerloven skulle sikre at industrien ikke kan eie fangstleddet. Men regjeringa har allerede gitt dispensasjoner for nesten 50 % av de norske trålerne i torskefiskeriene som nå eies av industriselskaper.

Meldinga legger opp til å nyskrive både kapittel 3 og 4 i deltakerloven. Det er den ­spesielle tillatelsen og de særlige begrensningene i fiske som skal mykes opp og gjøres enklere for havfiskeflåten. Her foreligger det ingen evaluering av alle dispensasjonene og at fiskeindustribedriftene allerede i dag kan eie 49,9 % av en fiskebåt. Vi risikerer allerede i dag å få flere investorer i fiskeflåten som bare har økonomiske motiv, og som holder til helt andre steder enn på kysten. Vi ser ei utvikling der fiskebåtene mer og mer blir eid av aksjefond og børsspekulanter. Disse presser frem krav om avkastning til investorene fremfor arbeidsplasser til lokalsamfunnene. De vil arbeide for raskere strukturering med færre og større båter med fryseri om bord for så å selge frossenfisk på det globale marked. Alle dispensasjoner og unntak brukes i neste omgang til å «forenkle» regelverket ytterligere for å tilpasses markedet.

Dersom målsettinga er å sikre arbeid og aktivitet langs kysten, så må myndighetene ikke bare stoppe den utviklinga vi har sett, men reversere den. Deltakerloven må sette absolutt skille mellom fiske og industri. I stedet argumenteres det for at deltakerloven skal svekkes. Omskrivinga av kapittel 3 og 4 gjøres med beskjed om at loven ikke skal fjernes. Selv om det nok er det de vil, gjør ministeren ikke det i denne omgang. Det som nå blir endret er tillatelsessystemet, kvotesystemet og strukturkvoteordningen.

 

KVOTEORDNINGA

Fartøykvoter er en forholdsvis ny ordning for kysten. Den ble innført i 1990 av fiskeriminister Svein Munkejord, Høyre. Fiskeriministrene Oddrun Pettersen og Jan Henry T. Olsen videreførte denne politikken, som passet Arbeiderpartiet. På denne tida liberaliserte Gro H. Brundtland lovverket og skulle ha det meste av felleskapets verdier ut på markedet.

Kvotene ble begrunna som et reguleringstiltak for å verne fiskebestanden da det var svikt i torskefisket. Innføring av kvoter ble motvillig godtatt som ei nødløsning, og skulle avvikles når bestanden hadde bygd seg opp igjen. For det finnes andre hensiktsmessige reguleringsmåter som tidligere har fungert godt. Det er et regulert fiske med fiskeperioder, slik som jakt foregår den dag i dag. Når ilandført kvantum hadde nådd forsvarlig uttak, stoppet en fisket. Myndighetene kunne også regulere fangstredskapene og aktiviteten. I tillegg ga Råfiskloven adgang til å fastsette reguleringer når det oppsto mottaksproblem. Rettighetene var da knytta til bosetting og aktivitet, dvs. til kystfolket, ikke til kapital og fartøy.

For ressursene sin del er kvoter for kystflåten overflødig som reguleringsredskap. Vi har hatt mange andre effektive måter å regulere dette fisket på. Dessuten regulerer naturen sjøl fisket. Sesongene er kortvarige, og med dårlig vær i perioder, er tilgangen begrensa. En kan begrense fiskeredskapene til bare passive redskaper, og slik få en fangst ut fra ressurstilgang. Da vil ikke kystflåten vært en trussel for bestanden. Trusselen står den havgående fiskeflåten og dens rovfiske for. Nå er det denne flåten som er i ferd med å sikre seg kvotene. Kysttorsken er riktignok på rød-lista, men det er det andre alvorlige grunner til, som fortrenging av gyteplasser pga oppdrettsnæringa. Kvoter for kystflåten er innført for å markedstilpasse høstingsretten.

Det skal være kystens folk som i felleskap skal være forvaltere av fiskeressursene og som skal kunne høste av denne felles formuen. Havressursloven har som offisielt formål å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Våre kystsamfunn er knyttet til fiskeriene, og fiskeripolitikken skal legge grunnlaget for fortsatt levedyktige fiskeriavhengige lokalsamfunn. Nærhet skal derfor gi rettigheter til ressursene. Samtlige regjeringer sin praksis undergraver dette prinsippet.

Fiskeriministrene, uavhengig om de kommer fra AP, H eller Frp, har videreført strukturendringene og gjort fiskekvotene til en omsettelig vare som bankene kan ta pant i. Alle fiskeriministrene har videreført forskjellige tiltak som har muliggjort en privatisering av høstingsretten. Det gjelder særlig Svein Ludvigsen, Helga Pedersen, Lisbeth Berg Hansen, Elisabeth Aspaker, Per Sandberg og nå Harald T. Nesvik. Alle endringene har ensidig gjort selve handelen med kvoter enklere og løst opp de bindingene som har vært til kysten, så også med denne Melding St. 32.

Da kvotene kom, trodde en at kvotene til kystflåten ville være tilknyttet lokalsamfunnene. Men siden kvotene var knyttet til båtene, begynte en å handle med båtene. Da kvotene så ble en egen handelsvare, skjedde overføringene fra Finnmark og Troms til Nordland enda raskere. Oppsamling av kvoter gjør salg og kjøp av kvoter enklere. Restriksjoner for å beholde kvotene i landsdelen blir mindre virkningsfulle, det skal bare en dispensasjon til så er de alle omsatt. Den enkelte kvoteeier kan gjøre seg rik på å selge kvoter han har fått gratis, men det hjelper ikke lokalsamfunnet at eks-fiskeren har penger på bok.

Myndighetene har konsekvent tatt et steg om gangen for at kvotene skal bli et investeringsobjekt for storkapitalen. Oppløsning av fylkesgrensen mellom Troms og Finnmark fungerer likeens. Det pågår et ran av ressursene fra kystbefolkninga. Denne Stortingsmeldinga løser opp de siste heftelsene på å holde kvotene til lokalsamfunnene.

 

STRUKTURKVOTER

Ordning med strukturkvoter legger til rette for at et fartøy kan øke kvotegrunnlaget ved at et annet fartøy tas ut av fiske og avgir sin kvote. Det ble gjerne resultatet når redere kjøpte båter for å få større kvoter. Dermed måtte en holde mindre hensiktsmessige båter i drift. Myndighetene var snare med å åpne for strukturering, og argumenterte med at fangstkapasiteten måtte reduseres. De første struktureringene skjedde i 2003. Ordninga er betydelig mer brukt for den største flåten, mindre for de mindre fartøyene. Strukturering for fiskeflåten mellom 11 og 15 meter kom først i 2008. Denne meldinga har langt på veg gitt opp å strukturere båter under 11 meter.

Det var vilje til å gi strukturkvoter til eierne for alltid, slik en har for eiendomsretten. Heldigvis er det vunnet gjennomslag for at kvoter er på lån. De første kvotene ble gitt for 15 år. Uten en slik begrensning hadde en ikke kunnet føre tilbake en del av kvoten til gruppen når et fartøy ble faset ut eller kondemnert. Dette kalles avkortning. Avkortninga er gjennomført i hovedsak for ringnot og den konvensjonelle flåten. Trålerflåten har sluppet unna avkortning. Meldinga foreslår en avkortning på 10% for alle båter over 11 meter, som skal gå inn til en felles kvotebeholdning.

Argumentene mot strukturering i kystflåten har først og fremst vært at dette fører til konsentrasjon av kvoterettigheter. For kystflåten fører det til store problemer for mange fiskerisamfunn at det blir færre båter. Struktureringa har også ført til stor gjeldsøkning for de som vil fortsette å fiske. Her er det først og fremst finanskapitalen som har fått et nytt marked når fiskere må kjøpe, først flere båter og nå kvoter. Dette har gjort at det er vanskeligere for ungdom å komme seg inn i yrket, og noen fiskere har solgt seg ut og tatt kapitalen sin over i annen virksomhet. Strukturreformen er mye av årsaken til nedbygging av flåten.

I 1996 telte en 10.872 sjarker i landet. I 2017 var tallet nede i 1.616 sjarker under 11 meter i lukket gruppe. Denne meldinga teller 1.177 sjarker i lukket gruppe under 11 meter, og melder at den står for 10 % av den norske torskekvoten nord for 62 gr. N. Ordninga har virket. Kapitaltilgangen er nå en avgjørende faktor som former strukturen til flåten i alle grupper. Nærmere 90 % av torskekvoten er dermed kommet inn under finanskapitalen.

Den minste flåten under 11 meter utgjør nå så få båter at det ikke er noen særlig gevinst i å strukturere. Antall fiskere er også så få at deres interesser ikke blir fremført blant kvotebaronene i Norges Fiskarlag lenger, bare i Kystfiskarlaget og grupper på sosiale media som krever «Gjenreis kyst-Norge».

 

GRUPPEINNDELING

Kystflåten er delt inn i 4 grupper, minste gruppe er båter under 11 meter, neste gruppe er mellom 11m til 15m, så gruppe fra 15m til 21m og den største gruppa er over 21 meter. Båter under 11 meter er ikke strukturert, men her har myndighetene stilt opp med en kondemneringsordning for å få redusert flåtens kapasitet. Strukturene er gjort innenfor hver av de tre andre gruppene. For hver båt som tas ut av fisket skal det føre til en avkortning på 20 % av båtens kvote. Denne kvoteavkortninga har før gått tilbake til den opprinnelige gruppa båten kom fra. Det har vært «vanntette» skiller mellom gruppekvotene. Likevel har en sett at systemet tillater at kvotene skyves oppover. En har innført begrepet hjemmelslengde, dvs. den lengde et fartøy hadde da det aktuelle kystfiske ble adgangsregulert. Hva begrepet kommer av er jeg usikker på. Det kan rett og slett være at myndighetene har hjemmel i å utøve skjønn i plassering av fartøy i gruppen, men det kan også være at en snakker om hvilken gruppe et fartøy hører hjemme i.

Når en båt så blir oppgradert, bygd om eller eieren har byttet båt, har fartøyet i all hovedsak gått opp ei gruppe, og eieren har fått ta med seg sin kvote. Når nå departementet ønsker å forenkle systemet med å fjerne hjemmelslengde til fordel for faktisk lengde, uten å tilbakeføre kvotene, har en klart å overføre kvoter fra de minste gruppene til større. Departementet går enda et skritt videre. De foreslår at siden det er fartøyeier som disponerer fartøyets kvote, så bør kvotene følge fartøyeier i overgangen til nytt system.

Åpen gruppe er for de som drifter i mindre skala der fisket ikke er hovedinntekt. Meldinga antyder at denne flåten utgjør 2400 fartøyer som deltok i 2017, og at disse landet torsk til en verdi av 450 mill. kr. Denne gruppen vil forbli åpen og reguleres ikke ytterligere enn dagens begrensninger. Dette forsvares ut fra at åpen gruppe gir ungdom muligheter til å etablere seg i fiske uten for store kostnader. I tillegg vektlegges det at dette styrker næringsgrunnlaget for de minste fartøyene i samiske kyst- og fjordområder. Så har da også Same­tinget uttalt at gruppen under 11 meter er selve bærebjelken for å ivareta sjøsamisk næring og levesett, og mener derfor at en ikke kan redusere dagens gruppekvote. Her har vi et godt eksempel på at de samiske rettighetene har blitt det beste vern for allmenningsretten.

 

EN FORENKLA FISKERITILLATELSE

Gruppeinndelinga har nok vært et hinder til å sentralisere og samle kvotene på færre hender. Regjeringa ønsker nå å fjerne gruppeinndelinga på kysten. I meldinga problematiserer de lengdebegrepet. Det kan være stor forskjell på en ny og gammel båt under 11 meter.. Fra departementet er det et ønske om å viske ut grenser mellom flåtegruppene på kysten. Egentlig ønsker de også å fjerne 11-meter grensen, men lar det være i denne omgang.

For å utnytte forskjellige ressurser og forskjellige fiskearter er det bare en fordel at båtene er forskjellig, gjerne like forskjellig som mangfoldet i naturen. Meldinga sier at fremtidens sjark må være lønnsom, det er mest et munnhell. Den er lønnsom bare eieren ikke pådrar seg gjeld. Moderniseringa er ikke ressursmessig ønskelig, for da må sjarken driftes hele tida og helst på de mest lønnsomme artene. En mer primitiv sjark kan være lønnsom på marginale ressurser. Det er det som har gjort dagens sjarkflåte så solid og stabil på kysten vår. Anskaffelseskostnadene er også lave, derfor er gjennomsnittsalderen for denne flåten bare litt høyere enn for resten av flåten, dvs 27 år. Departementet sier at de ønsker at sjarken skal fiske varierende fiskeslag for å utnytte det de kaller restråstoff også. I så fall må den ressursen betales bedre, eller utgiftene for drifta må ned. Sjarken må ha et mer tradisjonelt fiskemønster enn regjeringas industrifiske.

Hittil har havfiskeflåten fått fiskeritillatelsene gjennom en konsesjonsordning mens kystflåten har hatt årlige adgangsbegrensninger. Nå er forslaget om å fjerne disse med en felles fiskeritillatelse. En følge av dette er at dagens kvotenøkler skal gjøres om til faste andeler for å få et strømlinjeformet kvotesystem. Det er å fjerne en beskyttelse for den minst kapitalsterke flåtegruppen.

 

MARKEDSPLASS

Regjeringa foreslår en kvoteutvekslingsordning. Det forslaget forutsetter at gruppeinndelingene forsvinner. Båter skal kunne leie ut eller leie inn kvoter etter behov og fiskemuligheter. Det skal lages en kommersiell markedsplass som skal driftes av næringa sjøl. Avkortningen ved strukturering skal være på 20 %, og denne delen skal gå inn i en kvotebeholdning. Denne kvotebeholdninga skal leies ut på markedsplassen, i tillegg til de kvotene det enkelte fartøy leier ut. Av dette skal staten hente ut en avgift som de har kalt statens «proveny». Denne skatten skal være med på å legitimere at fisket kommer alle til gode.

Dermed har en laga ei fiskerinæring for de kapitalsterke. Resten av fiskerne vil bli leilendinger. I dag er lokalsamfunnene bygd opp av at ressursrenta har blitt i lokalsamfunnet. Nå vil ressursrenta innsankes av kvotebaroner, redere, banker og litt til staten. Yrkesfiskeren vil i beste fall klare å forbli en slags lønnsarbeider i usikker jobb. Dette vil føre til dramatiske endringer av de mindre lokalsamfunnene langs kysten.

Med dagens teknologi ser ikke departementet særlig utgifter til drift av selve markedsplassen. Administrasjonen av den vil neppe gi flere arbeidsplasser enn hva som er i Råfiske­laget i dag.

 

KVOTEMELDINGA

Forvaltning av fiskeressursene er ikke bare kvoter. Det er all virksomhet i havet som påvirker livet der, som forsøpling, fortrenging av gyteplasser, og selvfølgelig høstinga vår. Stortingsmeldinga berører ikke miljø, klima og andre næringer som kolliderer med fisket. Meldinga har bare ensidig fokus på kvoter som kan omsettes. Ikke en gang vurderer meldinga usikkerheten og variasjonene ved de nasjonale kvotefastsettingene. De ville hatt større påvirkning pålønnsomhet og stabilitet i næringa enn kvotefordeling, strukturtiltak og kvotebank.

 

KRAV

Vi må kreve oppheving av ordningen med kjøp og salg av fiskekvoter.

Vi må få trålerkvoter tilbake til kystflåten.

Leveringsplikten til det enkelte lokalsamfunn må gjeninnføres. Brudd på leveringsplikten må føre til inndragelse av konsesjonen og at kvoten overføres til kystflåten.

Deltakerloven og Råfiskloven må vernes.

Innføring av kvoter har vært metoden til å få høstingsretten omsettbar. Vi krever oppheving av kvotesystemet, og at vi gå tilbake til reguleringa før 1990. Da vil kvoten på børspapiret miste sin verdi. Det bør heller ikke være et problem å inndra en eiendomsrett kapitalen og rederne aldri skulle ha fått.

Fisken i havet tilhører det norske folk i fellesskap og kan ikke eies av enkeltpersoner eller selskaper.

Fiskeressursen er fornybar og evigvarende og må ikke privatiseres.

For å sikre ressursgrunnlaget for kystfiskerne, må oppdrettsanleggene lukkes, settes på land eller kraftig reduseres.

Villfisken må prioriteres fremfor oppdrett. Oppdrettsfisk er ikke bærekraftig matproduksjon.

Meld. St. 32 må sendes tilbake, den forenkler ikke, den bare forverrer vilkårene for kystflåten.

 

Meld. St 32 (2018-2019)

https://www.regjeringen.no/contentassets/0891087a014e4bab8bd2d9db5e88750d/no/pdfs/stm201820190032000dddpdfs.pdf

 

 

 

Det annet kjønn er en bok som har stått ufortjent uberørt i bokhyllen min altfor lenge. Jeg har interessert meg for feminisme siden jeg var 13 år og lånte Fittstim på det lokale folkebiblioteket, og siden dette har Simone de Beauvoirs tykke bok spøkt i bakgrunnen som en feministisk grunntekst man «burde ha lest». Likevel tror jeg det er mange som er som meg, som har hatt boken i hyllen, men ikke lest.

Tomine Sandal studerer master i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Liu Dong'ao

I Det annet kjønn undersøker Simone de Beauvoir hvordan kvinner er blitt definert gjennom historien og i samtiden – hva er det som har gjort kvinnen til den andre? Beauvoir tar utgangspunkt i – og slår bena under – mytiske, biologiske, psykologiske og historiske forklaringer, og hun konkluderer med at kvinnen ikke er determinert til å være den andre for alltid. Boken er ikke bare en beskrivelse av kvinneundertrykkingen, men den peker også mot feminismen som et frigjøringsprosjekt.

Kvinnekampen har i de siste tiårene ført til mange seire, og kvinner i dag har mange flere muligheter og mer frihet til å leve egendefinerte liv enn tidligere. Likevel har vi fortsatt en lang vei å gå. Siden det i år er 70 år siden Det annet kjønn utkom for første gang, var det på tide å endelig ta fatt på den.

Biologiske og psykologiske forklaringer

Det første som slår meg, er hvor lettlest boken er – i hvert fall sett i lys av at det er et grundig filosofisk verk – og ikke minst hvor vittig Beauvoir skriver. I kapittelet hvor hun diskuterer biologiske forutsetninger som grunnlag for kvinners posisjon som «den andre», henviser hun til holdningen om at man kan definere menn ut fra sædcellens «aktivitet» og kvinner ut fra eggcellens «passivitet» med følgende kommentar: «Det ville være dristig å utlede av en slik kjensgjerning at kvinnens plass er i hjemmet, men det finnes dristige mennesker. […] mange såkalte seriøse teorier hviler på en slik lek med tvilsomme likheter» (Beauvoir, 2000, s. 59).

Det er klart at det er visse biologiske forskjeller som har lagt grunnlaget for forståelsen av kvinner og menn. Men Beauvoir understreker at de biologiske forskjellene i seg selv ikke er nok til å forklare hvorfor kvinnen blir ansett som «den andre». Jeg synes hun oppsummerer det godt i avslutningen av kapittelet om biologiske forutsetninger: «Det er ikke bare som kropp, men som en kropp underlagt tabuer og lover at subjektet blir seg selv bevisst og fullbyrdes; det er ut fra visse verdier det får sin verdi» og derfor er det «i lys av en ontologisk, økonomisk, sosial og psykologisk kontekst vi må gi en forklaring på biologiens kjensgjerninger». Kvinnens kropp er åpenbart et viktig element i hennes situasjon, dette erkjenner Beauvoir, men hun understreker at kroppen og biologien ikke kan gi tilstrekkelig svar på hva en kvinne er eller hvorfor kvinnen er «den andre» (Beauvoir, 2000, s. 79-80).

Her synes jeg absolutt Beauvoir er inne på noe viktig. Også i dag møter man som feminist på argumenter med utgangspunkt i at kvinner er biologisk underlegne menn. Samtidig virker slik argumentasjon stadig mer utdatert og lettere å slå tilbake på, for eksempel har kvinner i Norge nå verneplikt på lik linje med menn. Likevel ser vi at biologisk argumentasjon brukes mot kvinner blant annet når det gjelder reproduksjon. Kvinner forventes å ønske å få barn (myten om at alle kvinner har et «morsinstinkt» lever i beste velgående), og det eksisterer både et sosialt og politisk press på kvinners «plikt» til å føde. Erna Solbergs famøse nyttårstale, hvor hun oppfordret kvinner til å ta ansvar og føde mer, er et eksempel som selvfølgelig har vakt sterke reaksjoner – det er jo ganske ironisk at statsministeren «krever» flere barn av nasjonens kvinner samtidig som fødetilbudet over hele landet raseres.

Beauvoir fortsetter med å diskutere psykoanalysens forklaringer på hvorfor kvinner blir ansett som underlegne. Egentlig kan det oppsummeres med følgende Freud-sitat som Beauvoir trekker frem: «Libido er på en konstant og regelmessig måte grunnleggende mannlig, enten den opptrer hos mannen eller kvinnen» (Beauvoir, 2000, s. 82). Kvinnen lider ifølge Freud av penis-misunnelse, hun føler seg som en lemlestet mann (og oppfattes slik av menn). Beauvoir innvender at det heller er snakk om en forutgående oppvurdering av mannligheten som Freud tar den for gitt. Det er ikke kvinnens mangel på penis som definerer henne som «den andre», men heller at kvinners situasjon (sosialt, økonomisk osv.) er mindre privilegert enn menns situasjon. Kort sagt: «Det er bare i situasjonen som helhet at det anatomiske privilegium utgjør et virkelig menneskelig privilegium» (Beauvoir, 2000, s. 90). Menn er ikke privilegerte fordi de har penis, de er priviligerte fordi samfunnet har definert mannen som menneske og kvinnen som «den andre». Penis blir bare et symbol på mannens samfunnsgitte privilegier.

I dagens diskusjoner kan man også kjenne igjen argumenter basert på idéen om psykologiske forskjeller, for eksempel i «boys will be boys»-tankegangen. Denne holdningen innebærer en idé om at menn ikke kan styre sine seksuelle drifter, og at de i det store og hele ikke skal måtte trenge å styre seg heller. «Boys will be boys»-tankegangen pålegger kvinner å akseptere uønsket seksuell oppmerksomhet som «komplimenter».

På mange områder har biologismen, altså oppfatningen om at menneskelige og samfunnsmessige forhold bør oppfattes utfra en biologisk synsvinkel, fått økt gjennomslag de siste årene. Noe av forklaringen kan ligge i at vi i dag forstår mer av hvordan kroppene våre fungerer, men mye er også ren reaksjonær sirkelargumentasjon: menns vold mot kvinner er et problem, men menn trengte å være voldelige i steinalderen, og fordi menn var voldelige i steinalderen så er de det i dag også. Beauvoir fornekter ikke at kvinner og menn har ulike biologiske utgangspunkt, men hun opponerer mot at disse biologiske forskjellene i seg selv gjør kvinnen underordnet mannen. Gerd Brantenbergs satiriske roman Egalias døtre viser for eksempel at biologisk argumentasjon kan brukes for å gjøre menn til den andre.

Historisk materialisme

Tredje og siste kapittel i første del av «Bok 1. Fakta og myter» omhandler den historiske materialismens synsvinkel. Kapittelet åpner med å trekke frem viktigheten av den historiske materialismens menneskesyn: «Menneskeheten er ingen dyreart, den er en historisk realitet» (Beauvoir, 2000, s. 94). Beauvoir henviser særlig til Friedrich Engels og hans Familiens og privateiendommens opprinnelse. Engels definerer innføringen av privateiendommen som «det historiske nederlaget for kvinnekjønnet» (Beauvoir, 2000, s.95), det er da kvinnens nedvurderes fordi hennes arbeid foregår i hjemmet, mens mannen utfører produktivt arbeid – det er dette arbeidet som tillegges verdi og høyest betydning. Den patriarkalske familien er altså sentrert rundt privateiendommen.

Sosialismen kan ifølge Engels frigjøre kvinnene – i sosialistiske samfunn vil alle være likeverdige arbeidere. Men ifølge Beauvoir reduserer Engels motsetningene mellom kjønn til en klassekonflikt, noe som er en forenkling. Det er viktige trekk som skiller motsigelsen mellom kjønnene fra klassemotsigelsen: «det finnes intet biologisk grunnlag for klasseskillet; … proletariatet har alltid opplevd sin situasjon med opprørske følelser, og har derigjennom vendt tilbake til det vesentlige og utgjort en trussel for sine utbyttere, og det har som siktemål å forsvinne som klasse» (Beauvoir, 2000, s. 98). Kvinnekampens mål er ikke å utslette verken menn eller kjønn som sådan (i hvert fall er ikke dette nødvendigvis kvinnekampens mål), men heller å sikre likeverdighet og frihet for alle uavhengig av kjønn.

Å redusere kvinnekampen til en klassekamp, innebærer også å undervurdere kvinnens reproduktive funksjon: «det er ganske enkelt umulig å sammenlikne svangerskapsperioden med et arbeid eller en tjeneste». Sovjetunionen ble i 1920 det første landet i verden som lovliggjorde abort, men i 1936 ble det gjort ulovlig igjen. Beauvoir trekker dette faktum fram som et eksempel på hvordan Sovjetunionen lovet kvinnene frihet til å bestemme over egen kropp, bare for å innskrenke rettighetene når det passet seg for staten at kvinnene fikk flere barn.

Jeg er overbevist over at en sosialistisk revolusjon er nødvendig for å sikre frie, trygge og gode liv for alle mennesker, og at dagens kapitalisme i aller høyeste grad tjener på at kvinner er undertrykte. Likevel er det tydelig for meg sosialismen ikke automatisk medfører kvinnefrigjøring. Kvinnekampen er en kamp som krever oppmerksomhet i seg selv.

Det evig-kvinnelige

Beauvoir drøfter også ulike myter om kvinnen, blant annet myten om det evig-kvinnelige: «Hun er Nåden som fører den kristne mot Gud, hun er Beatrice som fører Dante i det hinsidige, Laura som kaller Petrarca til poesiens høyeste tinder» (Beauvoir, 2000, s. 236). Goethe avslutter Faust med «Alt evig-kvinnelig løfter oss hjem», Faust som har solgt sjelen sin til djevelen får sin frelse, og blir løftet opp til himmelen, av Margrethe – tenåringsjenten den middelaldrende Faust tidligere har gjort gravid og fått til å drepe det nyfødte barnet. Margrethes velger Guds vei, hun tar sin straff og henrettes for barnemord, men får Guds tilgivelse.

Kvinneidealet som fremheves i Faust spøker fortsatt i dag. I kulturen vår er det fortsatt et flust av fortellinger om kvinner som løfter opp mennene. Vi kjenner alle til fraser som «bak enhver vellykket mann står en sterk kvinne» eller klisjeen om den elskende kvinnen som i møte med en trøblete mann erklærer «I can fix him». Forestillingen om at kvinner skal innta en støttefunksjon for menn, fastlåser kvinnen i rollen som den andre og er en skadelig forestilling for alle relasjoner mellom kvinner og menn.

De siste årene har det vokst frem en giftig mannskultur på internett, og en del av denne kulturen er incels – menn som er selverklærte i ufrivillig sølibat. Incels føler seg avvist av kvinner og at de blir nektet sex. Incels vil gjerne bli «løftet opp» av kvinner. Problemet er «at likestillingen har gått for langt» og kvinnene har fått for mye makt. Resultatet er ofte et sterkt kvinnehat som i flere tilfeller har resultert i vold mot kvinner, og noen ender også opp som drapsmenn.

Incels befinner seg i ytterkantene av de heteroseksuelle relasjonene mellom kvinner og menn. Men deler av tankegangen som ligger bak incel-kulturen har også gjenklang i «vanlige forhold». Menn som blir avvist blir ofte defensive eller aggressive: «han regner det som en fortjeneste å være medlidende, og ved det minste sammenstøt kaller han kvinnen utakknemlig og blir irritert: Jeg er altfor snill» (Beauvoir, 2000, s. 818). I kjølvannet av #Metoo har spørsmål som «Er det ikke lov å flørte lengre? Klarer ikke kvinner å ta et kompliment?» blitt stilt.

Det er enkelt å tilbakevise påstander som at likestillingen har gått for langt. Det er likevel en påstand mange menn stiller seg bak. Beauvoir er inne på dette i Det annet kjønn: «Faktum er at mennene møter mer samforstand hos sine ledsagerske enn undertrykkeren vanligvis finner hos den undertrykte, og med sitt selvbedrag tillater de seg å benytte seg av det for å erklære at hun selv har villet den skjebnen de har påtvunget henne» (Beauvoir, 2000, s. 816-817).

Ulike kvinneskjebner

I «Bok 2» av Det annet kjønn tar Beauvoir utgangspunkt i kvinners levde erfaringer, vitnesbyrd og litteratur om og av kvinner. Beauvoir hevder at alle kvinner er definert som den andre, men hun understreker likevel at det finnes flere ulike kvinneroller og skjebner utfra blant annet sosiale, økonomiske og biologiske forutsetninger. Noen kvinner, for eksempel idrettskvinner og kvinnelige kunstnere, har mer individuell frihet enn andre. Arbeiderkvinnen har større økonomisk frihet enn hjemmeværende husmødre, men til gjengjeld har arbeiderkvinnen andre utfordringer knyttet til sin klassetilhørighet.

Beauvoir trekker frem overklassekvinnen som en særlig ufri kvinneskjebne. Hun beskriver overklassekvinnen som en parasitt: uten egen inntekt eller arbeidserfaring er hun totalt avhengig av mannen for å overleve. Beauvoirs beskrivelse av overklassekvinnen får meg til å tenke på karakteren Emily Gilmore i TV-serien Gilmore Girls. Emily Gilmore er gift med Richard Gilmore, en suksessfull forretningsmann, hun er høyere utdannet og kommer fra en overklassefamilie. Til tross for at hun er kvikk, streng og viljesterk, er alle hennes prosjekter knyttet til rollen som støttende kone. Hun har ansvar for at hjemmet er i topp stand, men har hushjelper til å vaske og lage mat. Hennes veldedighetsengasjement er det nærmeste hun kommer et arbeid, men også dette er tett knyttet opp om Richards forretningsinteresser og deres felles interesse av å være en del av «det gode selskap».

Gilmore Girls tematiserer i enkelte episoder Emilys parasitt-tilværelse. Et eksempel er at hun tar på seg å arrangere en fest for Richards og hans nye, unge, forretningspartner Jason, når ektemannen starter et nytt selskap. Hun legger mye flid i planene som ender opp med å bli avlyst uten at hun får si sin mening om saken, fordi Jason heller vil ta med kundene til selskapet på guttetur til kasinoene i Atlantic City. Emilys arbeid settes ikke pris på, både fordi det til en viss grad ikke er synlig for ektemannen og de andre forretningsmennene, men også fordi arbeidet hennes regnes som en fritidssyssel – noe passende for kvinner å gjøre for å få tiden til å gå.

Arbeiderklassekvinnene har ifølge Beauvoir noe mer selvstendighet enn overklassekvinnene fordi de tjener egne penger. Men arbeidet kan også være hardt, særlig kombinert med alt det ulønnede omsorgsarbeidet kvinner forventes å utføre. I Gilmore Girls har Emilys datter, Lorelai, valgt en annen vei enn sin mor. Lorelai ble gravid som 16-åring, nektet å gifte seg med barnefaren og havnet dermed i en utålelig konflikt med familien. Dette førte til at Lorelai måtte gi opp en del av sine overklasseprivilegier, og arbeide for å brødfø seg selv og datteren. Historien om Lorelai passer på mange måter inn i et amerikansk «self-made»-ideal: til tross for utfordringer og motgang, så klarer hun å bygge seg opp fra renholder til sjef for sitt eget gjestgiveri. Gjennom å hevde sin egen selvstendighet på denne måten, oppnår hun mer frihet og hennes største frykt er å ende opp som sin mor. Lorelais datter, Rory, får også muligheter og privilegier som verken moren eller bestemoren hadde. Hun har lært verdien av arbeid og selvstendighet av sin mor, samtidig som hun får økonomisk støtte til utdanning av sine rike besteforeldre. Gilmore Girls fremstiller hvordan én familie kan romme flere ulike kvinneskjebner.

Simone de Beauvoir og sosiale medier

At en rekke av Beauvoirs analyser av kvinnens situasjon ved slutten av 40-tallet fortsatt er gjeldene i dag, er en ting. Men det er kanskje desto mer interessant at mye av det hun skriver også er beskrivende for fenomener som har oppstått i nyere tid. Dagens internett-tidsalder er ganske fjernt fra Beauvoirs samtid, men likevel er det flere av hennes poenger som virker veldig treffende for å beskrive hvordan kvinner representeres på internett, og da særlig bildebaserte nettsteder som Instagram.

Beauvoir hevder at «Gjennom misunnelige og beundrende bemerkninger søker kvinnen en absolutt bekreftelse på sin skjønnhet, sin eleganse og sin smak, på seg selv. Hun kler seg for å vise seg frem, og hun viser seg frem for å gjøre seg til vesen» (Beauvoir, 2000, s. 632). Fordi kvinnen er den andre – den uvesentlige – forsøker hun å overskride dette og bekrefte seg selv som vesentlig. Instagram er et eksempel på et sted hvor dagens kvinner kan vise seg frem og søke bekreftelse.

Instagram og andre sosiale medier har blitt en plattform hvor enkeltmennesker i utgangspunktet kan hevde seg selv, bli beundret og oppvurdert. Gjennom bekreftende likes og følgere har kjendiser som tilsynelatende «ikke er kjent av noen grunn» blitt verdensstjerner. Kim Kardashian og hennes søstre er eksempler på folk som har blitt rike og berømte gjennom aktiv bruk av nye medier. Men Beauvoir påpeker at også kvinner som lever av å vise frem kroppene sine er ufrie: «Vi vet hvilken slavetilværelse Hollywood-stjernene har. Kroppen deres er ikke lenger deres egen … privatlivet er blitt en del av det offentlige liv» (Beauvoir, 2000, s. 667).

Å bry seg om utseendet er ikke i seg selv negativt, «det er en oppgave som av og til er en kilde til virkelige gleder». Men fordi kvinnen er definert som den andre, fordi hun er objektivert, «forstår man at den måten hun er pyntet og kledd på forandrer hennes iboende verdi» (Beauvoir, 2000, s. 628).

Starten for den uavhengige kvinne

Beauvoir hevder at kvinnen i dag står i en spagat mellom fortid og fremtid, og at en ny kvinne ikke kan komme til syne av seg selv: «faktum er at man ikke kan vente at undertrykkerne helt umotivert skal være sjenerøse, men snart er det de undertryktes opprør … som skaper nye situasjoner» (Beauvoir, 2000, 824). Hvert enkelt individ kan selvsagt forsøke å frigjøre seg selv, men det vil ha lite å si for situasjonen til kvinner som gruppe. Det er den kollektive kvinnekampen som kan sikre individene deres frihet: «Men hvis vi derimot tenker oss et samfunn der likheten mellom kjønnene var konkret virkeliggjort, ville denne likheten bekreftes på nytt i hvert individ» (Beauvoir, 2000, s. 821).

Det annet kjønn er en studie i kvinnenes ufrie situasjon, likevel er Beauvoir optimistisk på vegne av kvinnekampen: «Det er lett å forestille seg en verden der menn og kvinner er like, for det er nøyaktig det den sovjetiske revolusjon har lovet». Men hun advarer: «Man må naturligvis ikke tro at det er tilstrekkelig å forandre kvinnens økonomiske situasjon for at hun skal forvandles; denne faktoren har vært og forblir den aller viktigste i hennes utvikling, men så lenge den ikke har medført de moralske, sosiale, kulturelle, osv. konsekvensene den lover og krever, vil det ikke fremstå noen ny kvinne» (Beauvoir, 2000, s. 820-821).

I 1949 var den uavhengige kvinnen allerede i ferd med å fødes. Beauvoir trekker frem proletariatets kvinner, som demonstrerte og kjempet på lik linje som mennene under gruvestreikene i Nord-Frankrike, som eksempel på at kvinner absolutt ikke er dømt til å være passive: «Man må åpne fremtiden for henne. … Når man virkelig kaller kvinnene til handling, når de gjenkjenner seg i de målene man setter opp for dem, er de like dristige og modige som mennene» (Beauvoir, 2000, s.696).

Det annet kjønn som en del av en større feministisk litteratur

Det annet kjønn er et omfattende verk, som baserer seg på en gjennomgang av en stor mengde forskning, tekster og vitnesbyrd knyttet til ulike kvinners personlige erfaringer. I denne artikkelen har jeg vært innom en brøkdel av de mange poengene Beauvoir tar opp. Til tross for at boken er et omfattende filosofisk verk, så er den overraskende lettlest. Beauvoir skriver intelligent, og med til tider skarp humor. Det er imponerende at boken har stått seg såpass godt over 70 år, og jeg kan bare forestille meg hvor kontroversiell og nytenkende den må ha vært da den først utkom i 1949. Derfor kan jeg ikke annet enn å anbefale å lese boken selv – gjerne sammen med andre!

Beauvoirs arbeid kan likevel kritiseres for å i all hovedsak beskrive europeiske middels- og overklassekvinners situasjon. Det annet kjønn er sånn sett ikke en feministisk grunnbok som dekker alle sider av kvinneundertrykkingen, men en slik bok er det vanskelig å se for seg at eksisterer. Vi trenger en rik og mangfoldig feministisk litteratur for å kunne belyse kvinners situasjon – en situasjon som vil være i kontinuerlig forandring, og som krever oppdaterte analyser. I denne idétradisjonen er Det annet kjønn ett av flere viktige verk.

Leder … 4
Plukk … 6
Jens Stoltenberg om fred og demokratiske verdier – og Nato … 8
Gnist-samtalen med Brigt Kristensen: Hva betydde maoisme i Norge? … 10

Tema: Kina

Ole Marcus Mærøe: Hvorfor ble det revolusjon i Kina? … 22
Ole Marcus Mærøe: Den kinesiske revolusjonen … 26
Per Medby: Inn i tidsmaskinen – Synet på Kina i Norge på 1970-tallet … 36
Dennis O’Neil: Den kinesiske revolusjonen og USAs radikale … 46
Tore Linné Eriksen: Kina i kappløpet om Afrika … 56
Ulv Hanssen: Kina og Japan – kald politikk og varm økonomi … 66
Kristen Nordhaug: Ho-fung Hung om Kinas kapitalakkumulasjon … 72
Harald Bøckman: Mao-tida i perspektiv … 78
David Schwartzman: Kina og et globalt, økologisk samfunn … 86
Mao Zedong: Noen spørsmål om metoder for ledelse … 94

Dordi Hammer: Vindkraft – natur, folk og EØS … 100
Ivar Dillan: Henrik Wergeland og den utopiske sosialismen … 108
Arnljot Ask: Hellas hva nå? … 116
Ronny Kjelsberg: Repressiv toleranse i vår tid … 122

Debatt:

Michael Roberts: Svar til Leiv Olsen … 128
Nekrolog: Jørgen Sandemose, Marx-kjenner og debattant … 132
Tomine Sandal og Fredrik Vaaheim: The Leader – hvordan formidle marxisme til kinesiske tenåringer? … 134

Bokomtaler:

Michael Heinrich: Karl Marx and the birth of modern society. The life of Marx and the development of his work …. 142
Antoni Gramsci: Antoni Gramsci. Utvalgte tekster 1916–1926 … 146
Christoer Conrad Eriksen: Den unge Marx. Rett, samfunn og vitenskapsteori … 148
Jon Severud, Arne Klyve, Trond Hofvind: Markedsfundamentalismen – De rikes revolusjon … 152
Kjersti Ericsson: Hun, han og kvinnekampen … 155
Linn Stalsberg: Det er nok nå … 158
Heidi Helene Sveen: «Det var ikke voldtekt» – ti menn forsvarer seg i retten … 160
Barbara Foley: Marxist literary criticism today … 162
Edward Snowden: Systemfeil … 164
Roman Eliassen: Hva er penger? … 166
Enzo Traverso: The New Faces of Fascism: Populism and the Far Right … 168
Ingjald Gaare: Stein på stein … 172
Ebba Wergeland: Med fare for liv og helse … 174
Naomi Klein: On fire. The burning case for a new green deal/Martin Empson (red.): System change, not climate change. A revolutionary response to environmental crisis. … 176
Terje Tvedt, Rune Ottesen og Tormod Heier (red.): Libya: Krigens uutholdelige letthet … 180

Kina var i oppløsning tidlig på 1900-tallet. Etter å ha tapt de to opiumskrigene og den første krigen med Japan, var Kina i praksis en koloni. Qing-dynastiet var svekka og blei etter hvert svært upopulære. Kolonialisme og voksende ulikhet mellom folket og overklassen førte til sosial uro og en rekke opprør mot keisermakta og mot utlendingene som i stor grad styrte landet.

Foto: Ling Tang
Av Ole Marcus Mærøe,
kommunestyrerepresentant for Rødt i Tønsberg, landsstyremedlem i Rødt og nettansvarlig i Gnist.

 

Det mest kjente opprøret var det voldsomme Bokseropprøret rundt århundreskiftet, som ble slått ned av åttenasjonersalliansen (Frankrike, Italia, Japan, Russland, Storbritannia, Tyskland, USA og Østerrike-Ungarn), og førte til ytterligere konsesjoner overfor imperialistmaktene.

Ulike republikanske og nasjonalistiske strømninger oppsto i kjølvannet av opprøret, og det hele kulminerte i 1911 i det som kalles Xinhai-revolusjonen, som endte med at keiserdømmet i Kina ble avskaffa og en kinesisk republikk etablert.

Republikken ble etablert etter et kompromiss mellom Yuan Shikai (Qing-dynastiet sin militære leder) og Sun Yat-sen (lederen for den revolusjonære alliansen Tongmenghui). En provisorisk regjering med Sun Yat-sen som president og en valgt nasjonalforsamling ble etablert. Yuan Shikai – som hadde den største militære styrken – tvang fram forhandlinger om et maktskifte, og ble president i 1912.

Etter dette fulgte en intens maktkamp mellom presidenten og nasjonalforsamlinga, der blant annet den populære statsministerkandidaten Song Jiaoren ble drept. Det endte med at Yuan Shikai monopoliserte makta, oppløste parlamentet i 1914 og utnevnte seg sjøl til keiser i 1915. Han ble møtt med massiv motstand fra provinsene i Kina, og Yuan abdiserte allerede året etter, og døde seinere samme år av urinforgiftning. Kina blei nå kasta ut i et politisk kaos der forskjellige krigsherrer tok seg til rette.

4. mai-bevegelsen (1919)

Mens Kina var i oppløsning, styrt av vekslende regjeringer dominert av regionale krigsherrer, vokste det fram nye progressive, patriotiske bevegelser i Kina, spesielt blant studenter og intellektuelle. Tidsskriftet «Ny ungdom», stifta av professor Chen Duxiu ved universitetet i Beijing, blei sentralt i det som blei kalt Ny Kultur-bevegelsen. Dette var en bevegelse som ville skape et nytt, progressivt Kina bygd på kinesiske premisser – men samtidig i opprør mot den klassiske konfucianske dannelsesfilosofien som hadde dominert kinesisk åndsliv under Qing-dynastiet.

I 1919 slutta 1. verdenskrig. Kina hadde støtta England og Frankrike som vant krigen, og områder i Kina som var under tysk kontroll ble en del av oppgjøret ved Versailles-freden. Frustrasjonen over krigsherrer og imperialister sin herjing i landet vokste til et raseri når det ble klart at de tyske områdene ble gitt til Japan, heller enn tilbake til kineserne.

4. mai 1919 samla mer enn 3 000 studenter fra 13 ulike høyskoler og universiteter i Beijing seg på Tienanmen (Den himmelske freds plass) for å demonstrere mot Versaillesfreden. Protestene spredde seg raskt til andre deler av landet, og innleda en boikott av japanske varer.

Ny Kultur-bevegelsen vokste etter dette, og blei mer utprega nasjonalt orientert. Et hovedfokus for bevegelsen blei å slåss for å avskaffe alle internasjonale avtaler som bidro til kolonialiseringa av Kina.

Kommunistpartiet blir stifta

4. mai-bevegelsen førte til et oppsving i radikal tenking blant de intellektuelle, og vestlige radikale retninger som marxisme og anarkisme blei for første gang studert og diskutert i Kina. Mange kinesiske revolusjonære var også inspirert av den russiske revolusjon, som skjedde bare halvannet år før 4. mai 1919.

Chen Duxiu (mannen bak tidsskriftet Ny Ungdom) og Li Dazhao var blant de første kommunistene i Kina. De mente Xinhai-revolusjonen i 1911 var dømt til å mislykkes fordi den ikke røska opp i de underliggende maktstrukturene, og at oktoberrevolusjonen var et eksempel på en ny type revolusjon som faktisk kunne gi resultater.

Kinas kommunistiske parti (KKP) blei stifta i 1921 i med bare 50 medlemmer. Stiftelseskongressen varte ei uke, hadde 12 delegater til stedet, og starta i et beskjedent hus i Shanghai. Dagen før den ble ferdig ble kongressen oppløst av politiet, og samla seg på nytt på en turistbåt på en innsjø i Jiaxing. Hverken Li eller Chen hadde mulighet til å delta, men Chen hadde sendt en personlig representant. Chen ble valgt til partileder i sitt fravær. Til tross for den beskjedne starten vokste det nye kommunistpartiet etter hvert som kampene i Kina tilspissa seg.

Kuomintang og den første enhetsfronten

Den revolusjonære alliansen Tongmenghui hadde etter at republikken de bygde etter 1911-revolusjonen gikk i oppløsning, utvikla seg til å bli et politisk parti under navnet Kuomintang (KMT), som både politisk og militært var i opposisjon til krigsherreregjeringene. Partiet var et republikansk, nasjonalistisk masseparti som bygde på leninistiske organisasjonsprinsipper, men som hadde en høyrefløy og en venstrefløy. Det nye kommunistpartiet var allierte med KMT fra 1924 (i det som kalles den første enhetsfronten), og hadde stor innflytelse over venstrefløya (og mange var medlemmer i begge partier), mens høyrefløya var dominert av nokså autoritære høyrenasjonalister.

Da partilederen (og tidligere president) Sun Yat-sen døde i 1925, endte partiet opp med en leder fra venstrefløya, Wang Jingwei. Men den reelle makta lå i henda på mannen som leda partiets militære grein – Chiang Kai-shek. Chiang hadde vært Suns protegé, og ble sett av mange som hans naturlige etterfølger. Han tilhørte høyrefløya av KMT, men blei på dette tidspunktet oppfatta som nokså moderat.

I 1925 greip KMT makta i store deler av det sørøstlige Kina, og etablerte en regjering i Guangzhou, under ledelse av Jang, og med Chiang som hærsjef. Kina var nå delt mellom KMT sin nasjonalistiske ettpartistat (støtta av KKP og Sovjetunionen) i sørøst og krigsherreregjeringa som fortsatt holdt stand i nord. Samme år brøyt det ut en bevegelse av streiker og protester etter at det britiskkontrollerte politiet i Shanghai hadde åpna ild mot studenter som demonstrerte mot utenlandsk innblanding i Kina, og drepte minst ni demonstranter. Den fremste streike- og boikottbevegelsen var i Hong Kong og Guangzhou, og varte i over et år. Streikebevegelsen ga kommunistene gode vilkår for å rekruttere, og høyrefløya i KMT begynte å bli bekymra for økende kommunistisk innflytelse i egne rekker.

Chiang Kai-shek arbeida i denne perioden med å samle støtte og mobilisere til et militært felttog mot krigsherrene i nord, og dermed samle Kina under KMTs ledelse. Felttoget ble kjent som nordekspedisjonen. Før nordekspedisjonen ble igangsatt utførte Chiang en utrensking av kommunister fra KMTs ledelse etter et påstått kupp mot ham i Guangzhou. At alliansen mellom KMT og KKP ikke sprakk på dette tidspunktet skyldes i stor grad at Chiang «kompenserte» ved å hive ut de mest reaksjonære høyrefløyrepresentantene fra ledelsen (og dermed ga venstrefløya i KMT flertall i regjeringa), og kom med forsikringer overfor Sovjetunionen om at han fortsatt støtta alliansen med KKP. Chiang var avhengig av sovjetisk støtte i form av blant annet våpen om nordekspedisjonen skulle lykkes.

Nordekspedisjonen erobra tidlig store landområder fra krigsherrene, og svekka krigsherreregjeringa i Beijing kraftig. KMT-regjeringa flytta fra Guangzhou til den nylig erobra byen Wuhan.

Shanghai-massakren og borgerkrigen

Nordekspedisjonen erobra byen Nanjing i mars 1927. Krigsherren Zhang Zongchang beordra troppene sine til å gi seg uten motstand. Erobringa av byen gikk fredelig. Brått begynte antiimperialistiske aktivister opptøyer mot de vestlige utlendingene i byen. Mange av soldatene i KMT-hæren, de fleste av dem kommunister, blei med på opptøyene. Flere utlendinger ble drept, og både forretningseiendommer og hjem som tilhørte utlendingene blei plyndra. Flere skip fra britisk og amerikansk marine ble sendt til Nanjing for å evakuere utlendingene, og krigsskipa bombarderte byen. Chiang Kai-shek beskyldte KKP for å ha planlagt opptøyene.

Da nordekspedisjonen nærma seg storbyen Shanghai, begynte kommunistene å organisere opprør og streiker mot styrkene som kontrollerte byen. Chen Duxiu (generalsekretæren i kommunistpartiet) og Zhou Enlai (som seinere ble folkerepublikken Kinas første statsminister) leda arbeidet. Opprørsbevegelsen kulminerte i et væpna opprør som tok kontroll over mesteparten av Shanghai sentrum, med unntak av de områdene som var under direkte utenlandsk kontroll. Når KMT sine tropper ankom byen, var byen allerede vunnet, men kommunistene fortsatte å organisere streiker og demonstrasjoner som krevde at utlendingenes eiendommer ble tilbakeført til kineserne.

Med bakgrunn i hendelsene i Nanjing, og en voksende bekymring blant høyrefløya i KMT over kommunistisk innflytelse, bestemte KMT sin nyetablerte Shanghai-ledelse seg for å ekskludere kommunistene fra KMT. Wang Jingwei reiste til Shanghai for å forhandle med Chen Duxiu, og de to kom med en felles uttalelse som igjen slo fast alliansen mellom kommunistene og KMT.

Bare fem dager etter denne uttalelsen, slo Chiang Kai-shek til. Han erklærte unntakstilstand i Shanghai, fordømte offentlig Wang sin alliansepolitikk overfor KKP og beordra alle sine støttespillere som hadde flertall i lokale avdelinger av KMT til å renske ut kommunister. Tre dager seinere, 12. april, begynte blodbadet: KMT-lojale kriminelle bander angrep kontorene til fagforeninger og andre kommunist-styrte organisasjoner. Chiang beordra hæren til å «avvæpne» opprørsmilitsene i byen, med over 300 drepte og skada som resultat. Demonstrasjonene som fulgte blei slakta ned. Mellom 5 000 og 10 000 ble drept i massakrene som fulgte.

Wuhan-regjeringa erklærte Chiang som forræder. Chiang svarte med å opprette en ny regjering i Nanjing, dominert av høyrefløya i KMT. Nanjing-regjeringa var militært overlegen, og utrenskninga av kommunister gjorde at Chiang vant støtte fra store deler av det kinesiske borgerskapet. Alliansen mellom Wuhan-regjeringa og kommunistene varte heller ikke lenge etter dette: Når KKP starta mobilisering til en arbeider- og bondehær for å svare Chiang sin massakre, blei Wang såpass nervøs at han brøyt siste rest av enhetsfronten, og overlot makta til Chiang. Wang oppløste Wuhan-regjeringa og forlot landet. Dermed var Chiang sin regjering i Nanjing enerådende i Kina – bortsett fra kommunistenes opposisjon – og Chiang i praksis diktator over hel det veldige landet.

Etter at Wang la ned Wuhan-regjeringa starta utrenskningen av kommunister også i områdene Wang hadde rådd over: I løpet av 20 dager ble mer enn 10 000 kommunister arrestert og henretta. Sovjetunionen brøyt alle bånd til KMT som svar. KKP-ledelsen ble møtt med kraftig kritikk fra egne medlemmer for å ha inngått alliansen med KMT, og Chen gikk av som generalsekretær. I de tre åra som fulgte hendelsene i 1927 blei 300 000 drept av KMT-hæren, først og fremst kommunister og nasjonale minoriteter.

KKP fortsatte å satse på arbeideropprør i byene, men ble slått ned gang etter gang av den militært overlegne hæren til Chiang. I august 1927 greide kommunistene å vinne makta i byen Nanchang, men måtte til slutt forlate byen da de blei beleira av KMTs overlegne hær. Kommunistene kom seg unna beleiringa, og trakk restene av styrkene sine ut på landsbygda, til fjellområdene i Jiangxi.

Mao Zedong og høstoppstanden 1927

Mao Zedong fra Hunan-provinsen hadde vært med i KKP siden starten, men spilte ikke noen sentral rolle i partiet før høsten 1927. Han kom fra en nokså velstående bondefamilie, hadde studert ved universitetet i Beijing og var lærer. Han var den første av de kinesiske kommunistene som for alvor forsto at revolusjon i et land som Kina ikke bare kunne bygge på industriarbeiderne i byene, men at de veldige, fattige bondemassene måtte spille ei sentral rolle. Allerede før Wang brøyt alliansen med KKP hadde Mao vendt seg mot alliansen, og argumenterte for at partiet burde satse på å mobilisere en bondehær på landsbygda heller enn å satse på KMT-alliansen og byene. Etter KKPs mislykka forsøket på å erobre Nanchang styrka Mao sin posisjon seg i partiet. Høsten 1927 ble Mao utpekt til øverstkommanderende for den kinesiske Røde Armé (seinere kalt Folkets Frigjøringshær, heretter omtalt som folke­hæren).

7. september leda Mao et opprør i Hunan-provinsen som ble kjent som høstoppstanden. Folkehæren angrep byen Changsha for å bruke den som base for å spre opprør videre i hele provinsen, men greide ikke erobre byen. De ble tvunget tilbake til fjellene på grensa mellom Hunan-provinsen og Jiangxi-provinsen, hvor de slo seg ned og bygde opp styrkene sine. Sentralkomiteen i partiet svarte med å ekskludere Mao fra sentralkomiteen for «militær opportunisme», men Mao ignorerte dem og fortsatte arbeidet med å bygge opp bonde- og arbeiderhæren i fjellene, blant annet ved å rekruttere lokale gruvearbeidere og ved å ta til seg andre regimenter fra folkehæren i området.

Forholdet mellom Maos folkehær og sentralkomiteen i partiet blei ikke bedre av at partilederen, Li Lisan, ble kalt til Moskva for å svare for sine feil, mens Stalin sendte 28 håndplukka kinesere med politisk opplæring fra Sovjetunionen til å lede KKP. Maos linje var enda mer på kant med «de 28 bolsjevikene» enn med Li.

Jiangxi-sovjetet

Det blei etter hvert klart at de ikke kunne produsere nok mat til å holde hæren i live i fjellene, og i 1929 evakuerte de basen og marsjerte sørover til lavlandet. I 1930 oppretta Mao Jiangxi-sovjetet, med seg sjøl om leder. Sentralkomiteen i partiet flytta til området, som de så som trygt, og erklærte området for en uavhengig sovjetstat. De måtte inngå et kompromiss med Mao, han ble utnevnt til formann for sovjetregjeringa i Jiangxi, men måtte gi fra seg kommandoen over folkehæren til Zhou Enlai. Mao satte i gang omfattende jordreformer i området.

I 1931 invaderte Japan Mandsjuria i Nord-Kina. KMT måtte føre krig på to fronter, mot de invaderende japanerne og mot kommunistene i Jiangxi-sovjetet. Chiang og KMT igangsatte en militær kampanje med mål om å omringe og knuse det røde området, og det var heftig debatt blant kommunistene om militærtaktikk. Mao argumenterte for å trekke fienden inn dypt inn i de røde områdene og omringe dem, med bruk av geriljataktikk. Zhou Enlai argumenterte for en mer offensiv og konvensjonell linje.

Folkehæren dreiv KMT-hæren tilbake fire ganger med varierende taktikk. Chiang sjøl leda det tredje forsøket på å omringe og beseire den lille sovjetstaten, men måtte forlate området for å slåss mot japanerne i det nordøstlige Kina. Han så etter hvert kommunistene som en større trussel enn japanerne, og kom tilbake for å lede den femte omringingskampanja. Zhou Enlai sin konvensjonelle militærstrategi vant fram, men var uegna til å møte det militære overtaket til KMT, som omringa området og bombarderte det fra lufta. Kommunistene innså at slaget var tapt, og bestemte seg for å evakuere området.

Den lange marsjen

14. oktober 1934 brøyt folkehæren gjennom KMT-linjene. 85 000 soldater og 15 000 partikadre flykta sørover til Hunan, der de tok byen Zunyi i januar 1935. I Zunyi holdt de en partikonferanse for å diskutere partiet og hærens videre strategi etter nederlaget i Jiangxi. Etter at Zhou Enlai sin militærstrategi hadde ført til nederlag var Mao sin posisjon i partiet styrka. Mao ble valgt til leder for partiets politbyrå, og fikk tilbake kontrollen over folkehæren. Han la en vågal strategi: Å flytte hele hæren langt nord i landet til Shaanxi, for der å ta kampen opp mot japanske invasjonsstyrker, i håp om at folket ville støtte deres kamp mot japanerne, og vende seg mot KMT-regimet.

Forflytninga fra Hunan til Shaanxi ble kalt «den lange marsjen». Hele veien måtte de føre geriljakrig mot KMT-styrker som forsvarte områder de trengte å marsjere gjennom. Under en tidel av hæren nådde fram til Shaanxi. I oktober 1935 nådde folkehæren endelig fram til Yan’an-sovjetet i Shaanxi, der de slo seg ned. De satte i gang jordreformer og bygde opp forholdet mellom kommunistene og lokalbefolkninga. Andre avdelinger av folkehæren fra andre kanter av landet kom til Yan’an og slo seg sammen med Maos hær.

Kommunistene rekrutterte og lærte opp soldater fra lokalbefolkninga, med stort hell. Likevel klarte de ikke å bygge opp nok styrke til å gjøre mer enn mindre geriljamanøvre inn i de japansk-kontrollerte områdene. Mao innså etter hvert at den eneste måten å slå tilbake den japanske invasjonen på, var å gå sammen med erkefienden Chiang Kai-shek.

Den andre enhetsfronten

Mao sendte en henvendelse til Chiang om å inngå en ny enhetsfront mot den japanske okkupasjonen. Chiang ga blaffen i henvendelsen, men hans egne generaler innså nødvendigheten i en sånn allianse. I desember 1936 ble Chiang arrestert av to av hans egne generaler. De sendte et telegram til regjeringa i Nanjing og krevde umiddelbar slutt på borgerkrigen mot og en tydeligere linje mot okkupasjonen.

Zhou Enlai reiste til Xi’an, der Chiang ble holdt fanga, for å forhandle på vegne av kommunistpartiet. Når Chiang til slutt gikk med på å forhandle, ble de to enige om en andre enhetsfront mot Japan, og slutt på borgerkrigen, mot at folkehæren aksepterte Chiang som øverste militære leder for enhetsfronten. ­Chiang ble satt fri, og Zhou ble invitert til Nanjing for videre samtaler. Kommunistpartiet kunne nå operere friere, og begynte å rekruttere rundt om i landet. Som en del av avtalen Zhou forhandla fram, mottok de nå også statsstøtte fra KMT-regjeringa.

Krigen mot Japan

I 1937 starta Japan en fullskala invasjon av Kina (ikke bare Mandsjuria). I løpet av siste halvdel av 1937 erobra de sentrale byer som Beijing, Shanghai og Nanjing. I Nanjing begikk de japanske soldater drap og voldtekter i så stor skala at hendelsen fikk navnet «voldtekten av Nanjing» eller «Nanjing-massakren». Dette gjorde japanerne enda mer upopulære blant kineserne, og gjorde den andre enhetsfronten enda viktigere.

Til tross for den formelle aksepten av Chiang som øverstkommanderende for den felles hæren, opererte den kommunistiske folkehæren stort sett separat fra Chiang sin hær, og dreiv geriljakrig mot japanerne mens KMT-styrkene førte mer konvensjonell krigføring – sjøl om også Chiang i løpet av krigen mot Japan utvikla mer avanserte former for krigføring. Både KMT og KKP bygde opp sivil motstand i områdene Japan kontrollerte, som gjorde det vanskelig for japanerne å administrere områdene de erobra.

Folkehæren styrka seg blant annet ved å ta opp i seg lokale militser som blei danna bak fiendens linjer, og de regna militser som nekta å bli med i folkehæren som okkupasjonsvennlige, og nedkjempa dem. Denne praksisen frustrerte Chiang og KMT-lederne. Etter hvert kom det til stridigheter mellom KMT-soldater og avdelinger av folkehæren, bak de japanske linjene. Enhetsfronten brøyt sammen i 1941

Etter sammenbruddet av enhetsfronten, satsa KKP og folkehæren på å bygge opp sin innflytelse på landsbygda i Kina, ved å gjennomføre jord- og skattereformer i områdene de frigjorde fra japanerne. Mange militser som i utgangspunktet var KMT-lojale gikk over til kommunistene i denne perioden. KMT – som ikke hadde noen tro på å beseire Japan, satsa på å vise akkurat nok motstand til å inspirere vestlig hjelp mot den japanske aggresjonen. Mens denne strategien lykkes i å skaffe forsyninger, var det ingen direkte militær hjelp å få før japanerne angrep Pearl Harbour helt på tampen av 1941. Etter dette ble krigen mellom Kina og Japan sett på som en del av 2. verdenskrig, og Kina (KMT) mottok militær støtte fra de allierte. Krigen tok slutt i 1945 når USA atombomba Hiroshima og Nagasaki og Sovjetunionen invaderte det japansk-kontrollerte Mandsjuria.

Borgerkrigen fortsetter

I løpet av krigen mot Japan hadde folkehæren vokst til 1 200 000 soldater, med støtte fra militser på omlag 2 000 000 i tillegg. Sovjetunionen ga dem alle de japanske våpna de hadde erobra når de tok Mandsjuria fra japanerne. Kommunistene kontrollerte nå 19 forskjellige baseområder rundt om i Kina, mot ett eneste før krigen. I alle områdene folkehæren erobra omfordelte de jord fra godseierne til fattigbøndene. Det gjorde dem svært populære, og førte til massiv rekruttering til både KKP og folkehæren. Dermed var den militære maktbalansen langt jevnere nå enn før krigen. Etter krigens slutt førte Chiang og Mao fredsforhandlinger, som snart brøyt sammen.

Borgerkrigen starta for alvor med Chiang sitt angrep på kommunistenes territorier i Nord-Kina med hele 1,6 millioner soldater. Folkehæren tok i bruk Maos militærdoktrine, og lurte fienden dypt inn i egne områder og sleit dem ut med geriljataktikk. KMT mista 1,2 millioner soldater, mens folkehæren styrka seg. Likevel greide KMT å erobre Ya’nan i 1947.

Folkehæren svarte med å erobre nye områder rundt om i Nord-Kina, og tok i 1948 byene Shenyang og Changchun. Særlig erobringa av Changchun blei et vendepunkt, fordi blant de beleira troppene var noen av de beste styrkene til KMT, med langt mer avanserte våpen enn kineserne hadde. Når disse styrkene overga seg, styrka det den militære kapasiteten til folkehæren. Tidlig i 1949 gikk det så dårlig for KMT at Chiang Kai-shek gikk av som president (men var fortsatt øverstkommanderende i hæren), og ble erstatta av Li Zongren. Hele Kina nord for Yangtze-elva var nå kontrollert av kommunistene.

I april ble det avholdt forhandlinger i Beijing om våpenhvile. I mens rykka begge sider sine styrker fram til Yangtze-elva. Forhandlingene brøyt sammen 20. april, og samme natt begynte folkehæren kryssinga av elva. KMTs forsvarslinjer gikk i oppløsning, og Chiang beordra full rettrett i retning Shanghai. Folkehæren tok i rask rekkefølge flere byer, inkludert KMT-hovedstaden Nanjing og etter hvert Shanghai. KMT-regjeringa rømte fastlandet, og slo seg ned på Taiwan.

Opprettelsen av Folkerepublikken Kina

1. oktober 1949 erklærte Mao opprettelsen av Folkerepublikken Kina, med Beijing som hovedstad. Erklæringa skjedde på Tienanmen-plassen. Mao blei utnevnt til formann for den sentrale regjeringa (tilsvarende president), med Zhu De som viseformann, mens Zhou Enlai ble statsminister. I 1954 ble den første nasjonale folkekongressen avholdt, med 1226 delegater. Mao, Zhu og Zhou ble alle enstemmig valgt til de samme posisjonene de ble utpekt til i 1949.

 

Leder …4

Plukk …6

Gnist-samtalen med Linn-Elise Øhn Mehlen og Kjersti Ericsson: Feministisk praksis …10

Tomine Sandal: Det annet kjønn – 70 år og fortsatt viktig …18

Bodil Christine Erichsen: Kvinnefrigjøring, likestilling og klassekamp …28

Tina Andersen: Hvorfor kom aldri #MeToo til Afrika? …34

Henrik Madsen: Det norske spørsmål – radikale syn på den svensk- norske unionsoppløsningen i 1905 …40

Sjur Aaserud: Bedre død enn rød? …48

Ola Bog: Dikt: Arendalsvisa …58

Frode Bygdnes: Ny stortingsmelding om fiskeripolitikk …60

Anne Minken: Fra tillitsrefom til sparereform …74

Tollef Hovig: Er menneskenes overvinnelse av knapphet en forutsetning for sosialisme? …80

Debatt

Tale Hammerø Ellingvåg intervjuer Harald Minken og Marthe Bastøe: Bompenger – en nødvendig miljøavgift eller en usolidarisk ekstraregning? …90

Leiv Olsen: Spar oss for dogmatisk tompreik …96

Harald Minken: Svar til Sandemose …102

Bokomtaler

Cinzia Arruzza, Tithi Bhattacharya, og Nancy Fraser: Feminism for the 99% …108

Amalie Kasin Lerstang (red.): En eller to eller hundrevis av søstre …112

Suzanne Kaluza (red.): Abortkamp – Maktkamp …114

Jaime Woodcock: Marx at the arcade …116

Annika Sander og Eirik Riis Mossefinn: Privatskoleparadokset …118

Leigh Phillips and Michal Rozworski: The People’s republic of Walmart …120

Richard J. Evans: A life in history …122

I 1919 deporterte amerikanske myndigheter kommunister, på femtitallet ønsket McCarthy å fengsle dem og amerikanere kjempet i geriljakrig mot den røde fare under Reagan. Mens det blant amerikanske høyreekstreme er mer snakk om et marxisme-hat. Fra amerikanske nazister til dagens Alt-right: hatet har vedvart.

Foto: Luke Stackpoole
Av Sjur Aaserud,
historielektor ved Ulsrud videregående skole og masterstudent i historie.

Nazisme på amerikansk

Organisasjonen i USA med tettest bånd til det tyske nazistpartiet i mellomkrigstiden var Den tysk-amerikanske føderasjonen (TAF). De var antikommunister og var sterkt kritiske til det de anså som Moskvarettede amerikanske fagforeninger. Den mest sentrale hendelsen var massemønstringen i Madison Square Garden 20. februar 1939 hvor TAF-føreren Fritz Julius Kuhn kritiserte Franklin D. Roosevelt (i anledningen kalt Frank D. Rosenfelt) for hans «Jew Deal» (valgfri omskrivning av New Deal). Denne viste i følge Kuhn hvor hjertet til den sittende presidenten egentlig lå, og at han var styrt av den jødebolsjevistiske eliten fra Moskva. Kuhns retorikk må ses på som en forutsigbar etterapning av Adolf Hitler, men også Ku Klux Klan, som var på sitt største før depresjonen, så på kommunistene i Alabama som en trussel for den hvite maktbevegelsens raseorden i sørstatene. Kommunistene ønsket å reversere de såkalte Jim Crow-lovene i sørstatene og ønsket slutt på segregeringen. De ønsket at afro-amerikanere skulle ha selvbestemmelse, snakket nedsettende om ­lynsjingen av svarte og forsvarte svarte menn som var anklaget for voldtekt. Mange var mot kommunistene i sørstatene, ikke bare klansmenn, og de assosierte kommunisme med fri kjærlighet, angrep på familien og på kirken, homoseksualitet, at hvite kvinner skulle bli offentlig eie og trusselen om sex mellom blandede etnisiteter.¹

Jødisk-kommunistisk komplott?

Få agitatorer i etterkrigstiden var så markant anti-kommunist som den selverklærte føreren og stifteren av Det amerikanske nazipartiet: George Lincoln Rockwell. På starten av 60-tallet var hans politiske program strippet ned til at alle afro-amerikanere skulle deporteres og de farlige jødene som var skyldige i forringelsen av den hvite manns posisjon i USA skulle gasses i hjel.² Rockwell var en krigsveteran og hadde sett kommunismens herjinger som øyevitne i Koreakrigen. Nå fryktet han at kommunismen skulle ødelegge USA.³ Utover 50-tallet ble Rockwell radikalisert, og etter hvert overbevist om at det eksisterte en Jødisk-kommunistisk verdenskonspirasjon. Han så lyset da han leste Mein Kampf og ble besatt av innholdet. Med ulike demonstrasjoner sammen med sin lille gruppe av stormtropper skapte Rockwells nazister mye mediestøy. Han fordømte jøder som marxister med en tøylesløs pengeappetitt, rasedegenererte og bærere av kulturell bolsjevisme. Sistnevnte var noe de tyske nazistene kalte modernistisk og degenerert kunst som bedervet de klassiske kulturuttrykkene, men også samlivsformer som de så på som degenererte, som for eksempel homofili. Rockwell så på økt liberalisering av svartes rettigheter i borgerrettighetsbevegelsens tid som en manifestasjon av den jødisk-kommunistiske konspirasjon om å starte rasekrig i USA. De svarte ville i følge Rockwell fort forstå at de ikke kunne konkurrere med hvit overlegenhet i studier og yrkessammenheng. Resultatet av dette ville bli en rasekrig som jødene ville utnytte og innføre sin kommunisme.⁴ I følge Rockwells White Power, som er delvis en aktivisthåndbok, og delvis en omfattende oversikt over konspirasjonsteorier om hva som egentlig foregikk i USA på den tiden, skrev han for eksempel at ikonet Martin Luther King jr. var en agent i tjenesten for den kommende jødisk-kommunistiske revolusjonen.⁵

They are everywhere!

Noen av de samme forestillingene kan vi finne i interessegruppen John Birch Society (JBS) stiftet av Robert W. Welch Jr. i 1958. Gruppa fremmer i dag en anti-globalist agenda som ønsker å melde USA ut av alle frihandelsavtaler, og flere plasserer gruppen tett opp til Trumps proteksjonistiske politikk. På 60-tallet var sjefsideologen Welch en kommunisthater. I The Blue Book of the John Birch Society hevder Welch at både den amerikanske og den sovjetiske regjeringen var styrt av en konspiratorisk kabal av internasjonalister, grådige bankeiere og korrupte politikere. Var en uoppmerksom så ville medløperne i den amerikanske regjeringen svikte landets suverenitet til fordel for FN, som også var styrt av denne gruppen, og en ny verdensorden som ønsket å innføre en kommunistisk verdensregjering. Welch så på ideen om det kollektive samfunnet som den ultimate trusselen mot vestlige verdier, og han så på liberale som hemmelige kommunister. De færreste tok Welch seriøst etter at han sådde tvil om president Eisenhower var patriot eller faktisk en kommunist.⁶ Welch så kommunister overalt og gjorde interessegruppen sin til et oppkomme av konspiratoriske og paranoide fortellinger om hvor kommunister befant seg og hva de planla.

På 70- og 80-tallet skulle ytre høyre ideologer som William Pierce, David Duke og David Lane oppta seg med hvit overlegenhets ideologiske posisjoner, ispedd konspiratoriske forestillinger om en nær forestående rasekrig iscenesatt av mektige jøder. Her var jøden den store skurken som trekker i trådene for å etablere sin sionistiske okkupasjonsregjering (ZOG) i USA, mens marxistene hadde en underordet rolle i historien. Innenfor denne verdensanskuelsen, som plasserte ZOG rett inn makteliten i FN, USAs føderale regjerning og bankene, så tilhengere i hvit makt-bevegelsen med paranoide blikk på internasjonale og amerikanske myndigheter. ZOG-jødene var sammensvergelsens elite, mens underløperne var fargede mennesker, kommunister, liberalere, journalister og andre som jobbet for å utrydde den hvite rase.⁷ Denne forestillingen skulle populariseres i Pierce` Turnerdagbøkene (1978), som er en kultklassiker innenfor ytre høyre.

«Eat lead, commie!»

Historiker Kathleen Belew forteller historien om vietnamveteraner som tok med seg et antikommunistisk hat fra de intense kampene mot Viet Cong. Det var ikke bare hatet mot kommunismen, men også et hat mot amerikanske myndigheter for å ha sveket soldatene sine som førte til at Louis Beam og andre knyttet til Ku Klux Klan og lignende hvit makt-organisasjoner tok med seg krigen hjem til USA. Ved å overføre kunnskapene de hadde lært som soldater til paramilitære treningsleirer i USA skulle de fortsette krigen mot amerikanske myndigheter og utvalgte kommunistiske mål i hjemlandet mot slutten av 70-tallet.⁸ Dette fikk sitt voldelige uttrykk i fryktbasert taktikk mot vietnamesiske fiskere i Texas og Greensboro-massakren. I Texas dannet det seg et samfunn med vietnameske flyktninger som livnærte seg av å fiske. Mellom 1979 og 1981 ble det brent fiskebåter, avfyrt skudd og kastet brannbomber på boliger der vietnameserne oppholdt seg i Galvestonbukta-området. Klanmedlemmer ble provoserte av at vietnameserne kom og tok jobber fra amerikanske fiskere og noen så på det som sin plikt å fortsette Vietnamkrigen på amerikansk jord, fyrt opp av rykter om at fiskerne hadde tilknytning til Viet Cong og ønsket å spre kommunisme i Vesten.⁹

I Greensboro, North Carolina, utførte Kommunist-arbeiderpartiet en «Death to the Klan-marsj», 3. november 1979. Resultatet ble skuddvekslinger mellom klanen og medlemmer av Det amerikanske nazipartiet på den ene siden og kommunister på den andre, hvorav fire ble drept. Belew hevder at klanmedlemmer og nazister så på handlingen som en innsats i kampen mot global kommunisme. ¹⁰ Under Reagan ble den uttalte målsettingen å vinne den kalde krigen, og Reagan-administrasjonen støttet anti-kommunist grupper over hele verden. Det mest kjente eksempelet var Contras i Nicaragua. Utover 80-tallet var det en serie av konflikter mellom høyreorienterte opprørsgrupper mot blant annet kommunistgrupper i Latin- og Sør-Amerika, der USA ga militær støtte til anti-kommunistene. Klanfolk og nynazistiske eventyrere reiste på eget initiativ og så på dette som sitt mandat for å stoppe spredningen av kommunisme i sin egen bakgård, og arrangerte egne paramilitære gruppeturer via militærbladet Soldier of Fortune.

El Salvador, Guatemala og Grenada var fristende kampsoner for flere vietnamveteraner som ønsket å avslutte det de ikke fikk gjort ferdig i Vietnam.¹¹ «Operation Red Dog» var for eksempel en plan om å avsette regjeringen på den lille øya Dominica, planlagt av amerikanske og canadiske hvit makt-bevegelser og klanmedlemmer. Anført av nynazisten Don Black, som senere skapte det hvit-nasjonalistiske nettstedet Stormfront, og klansleder Mike Perdue, var planen å nedkjempe regjeringen og få innsatt den tidligere statsministeren Patrick John som kunne åpne opp for lukrative industriprosjekter for amerikanske hvite nasjonalister. Black og andre så på Dominica som sårbar for kommunistisk maktovertakelse, men kuppforsøket kom aldri lengre enn til New Orleans, der Blacks våpentransport ble stoppet. Hendelsen ble i ettertid døpt «Bayou of pigs» med referanser til invasjonen av Grisebukta i 1961.¹²

Fra «Star wars» til «Culture wars»

Etter Sovjetunionens fall og den kalde krigens slutt ble hvit maktbevegelsene mindre opptatt av anti-kommunistisk konfrontasjon, men de skulle snart stå ovenfor enn annen marxistisk trussel. Det var ikke før William S. Lind i 1998 ga ytre høyre en ny fiende i de såkalte «kulturmarxistene» at begrepet etterhvert utgjorde et nytt element på marxistfrykt i ytre høyre ideologi. Begrepet har røtter i mellomkrigstidens nazistiske forakt for kulturell bolsjevisme som så på moderne kunst som «entartete», inspirert av jøder, marxisme og sinnssykdom. Lind og den religiøst konservative Paul Werich ble på slutten av 90-tallet de første kritikerne av det de så på som en intendert plan av nymarxistene ved Frankfurterskolen¹³ om å ødelegge den kapitalistiske vesten fra innsiden. Spesielt Herbert Marcuse får skylden for å oppløse seksualmoralen med sin «Make love, not war»-frase og Lind hevdet at han var sjefsguren for den nye venstresiden som på 60-tallet opplærte babyboom-generasjonen etter andre verdenskrig i kulturell marxisme. Dette er et ekko av nazistenes uttalelser om kulturell bolsjevisme og blir brukt som et begrep for å skille verden inn i en dikotomi: de tradisjonelle vestlige og kristne verdiene opp mot den normoppløsende moralen.

For Lind er kulturell marxisme det samme som politisk korrekthet, og han ser på det som en pågående prosess fra media og akademia.¹⁴ Politikere som Pat Buchanan har hevdet at kulturell marxisme har blitt brukt i en kulturkrig for å undergrave tradisjonell konservatisme. Buchanan hevder i Suicide of a Superpower: Will America Survive Until 2025? at USA vant den kalde krigen mot den politiske marxismen, men taper verdi- og kulturkampen mot kulturell marxisme. Begrepet blir brukt av ytre høyre i dag, inklusive alt-right, som et samlebegrep for uamerikanske og anti-vestlige sykdommer som ateisme, politisk korrekthet, lesbiske, homofile og transseksuelle rettigheter, seksuell frigjøring, feminisme, liberalisme og fremfor alt multikultralismen. Begrepet ble eksempelvis brukt flere titalls ganger av Anders Behring Breivik i sitt manifest tilknyttet terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011, sammen med flere referanser til Lind.¹⁵ Begrepet har også blir brukt i storstilte konspirasjonsteorier på ytre høyre om at det arbeides for å bryte ned det etno-nasjonale fellesskap og erstatte det med en global superstat. I nesten tre tiår har altså alt fra republikanere til nynazister brukt begrepet som et symbol på alle liberale eller venstredreide partiers dreining av det amerikanske samfunnet mot noe de forakter.¹⁶ Også i Norge brukes kulturmarxisme-begrepet for å sette navn på den «normoppløsende» tilstanden som ideologien bærer med seg. Høyreekstreme stemmer i Vigrid og Den Nordiske motstandsbevegelsen gir uttrykk for at kulturmarxismen oppløser den hvite rases hegemoni på kultur og legge til rette for et multikulturelt og sterkt feminisert samfunn.

I den konspirasjonsteoretiske delen av ytre høyre i USA holdes kommunistfrykten i live. I månedene før president Trumps innsettelsesdag i Det hvite hus advarte patriot- og ytre høyre gruppa Oath Keepers om et kommunistisk kupp på datoen 20/1 2017.¹⁷ Samme år la nevnte JBS ut videoer om Black Lives Matter og at de samarbeider med Det revolusjonære kommunistpartiet. Konspirasjonsteorien går ut på at det er kommunistpartiet som arranger demonstrasjoner mot lokalt politi og dette skal igjen føre til at folket krever å få et nytt føderalt politi. JBS hevder at målsettingen for kommunistpartiet er å skape et «Checka» som refererer til det hemmelige og undertrykkende Sovjetiske politiet som var aktive fra 1918–1922, og at dette videre kan føre til en lignende politistat i USA.

Red Scare i Alt-America?

I USA hundre år etter den første kommunistfrykten ser vi altså ideene og tilhørigheten til den historiske fascismen. I Trumps USA er ytre høyre på fremmarsj, og der frikorpsene kjempet mot kommunister så kjemper alt-right, nynazister, hvit maktbevegelse mot det politisk korrekte hegemoniet som ønsker å fjerne historien til Amerikas konfødererte stater og ødeleggelsen av den hvite europeisk-amerikanske kulturen i seg selv. Selv om fiendebildet har forandret seg, så var Unite the right-marsjen i Charlottesville i 2017 ett uttrykk for at ideene til den historiske fascismen lever videre. Innenfor ytre høyre i dagens USA så lever frykten for «de røde» i beste velgående. I marsjen var det grupper som Traditionalist Worker Party (TWP) som forakter det de ser som et politisk korrekt USA der alle miniorieter og seksuelle orienteringer får særrettigheter og den hvite rase er taperen. Det er den kulturelle marxistiske liberaliseringsideologien som går utover den hvite rase, for hvem skal kjempe for deres særrettigheter? I den samme marsjen gikk Nathan Damigo, en David Duke-fan som stiftet Identity Evropa. Denne organisasjonen har aksjonert på flere universitetscampuser i USA for å hindre spredningen av kulturmarxistiske ideer. I Alt-right universet benevnes alt som mislikes av det de liberale trykker til sitt bryst for kulturell marxisme. Det kan være feminisme, homorettigheter, multikultur og innvandring for eksempel.¹⁸ Det må sies at denne teksten på ingen måte har som intensjon å være noen definitiv antikommunismens historie i USA, men jeg har fokusert på ulike generasjoners skremselspropaganda. Fra å se på borgerrettighetsbevegelsen som en rambukk for kommunisme, til aktiv geriljakrig både innlands og i utlandet, til angsten for kulturell marxisme: ytre høyre grupper i USA har lang tradisjon for bruk av anti-marxistiske forestillinger som en del av fiendebildet. «The Red Scare» er fortsatt til stede i retorikken til ytre høyre i USA. Gjerne i vekselvirkning med anti-semittisme. Antimarxistiske forestillinger har en kontinuitetslinje tilbake til den historiske fascismen, og hvite menn som lengter etter et mer ensrettet samfunn har en lang tradisjon for å skylde på Marx og hans etterfølgere. Marxistisk inspirerte tanker har alltid fremstått som unasjonale og ute etter å omvende etablert kultur og levesett i følge en lang idetradisjon innen ytre høyre i USA.

Noter

1 Belew 2018: 62

2 Simonelli 1999

3 Goodrick-Clarke 2002: 8/9

4 Goodrick-Clarke 2002

5 Rockwell 1967

6 Welch 1963

7 Mudde 2018:6

8 Belew 2018:7

9 Belew 2018:33

10 Belew 2018

11 Belew 2018:65

12 Belew 2018: 83

13 Belew 2018

14 Teoretikere som Antonio Gramsci, Georg Lucas, Max Horkheimer og Theodor Adorno

var alle videreutviklere av marxismen og omtales som vestlig nymarxistiske tenkere preget av kritisk teori.

15 Lind 2000

16 Tromp 2017

17 Mirrlees 2018:49

18 Neiwert 2017: 337

Kilder

Belew, Kathleen (2018) Bring the War Home, Harvard University Press, USA.

Goodrick-Clarke, Nicholas (2002) Black Sun: Aryan Cults, Esoteric Nazism and the Politics of Identity, New York University Press, New York.

Hitler, Adolf (1941) Min kamp, J.M. Stenersens forlag, Oslo.

Lind, William S. (2000) «The Origins of Political Correctness», tale holdt av Lind ved Accuracy in Academica i Whashington, D. C.

https://www.academia.org/the-origins-of-political-correctness/

Mirrlees, Tanner (2018) «The Alt-Right`s Discource of «Cultural Marxism»: A Political Instrument of Intersectional Hate», hentet fra Atlantis: Critical Studies in Gender, Culture and Social Justice, Issue 39.1/ 2018, utgitt ved Mount Saint Vincent University, Halifax, Novia Scotia.

https://www.academia.edu/37240375/The_Alt-Rights_Discourse_of_Cultural_Marxism_A_Political_Instrument_of_Intersectional_Hate

Mudde, Cas (2018) Far Right in America, Routhledge Focus, New York

Nerdinger, Winifred (red.) (2015) Munich and National Socialism, C. H. Beck Verlag, München.

Neiwert, David (2017) Alt-America: The Rise of the Radical Right in the Age of Trump, Verso, New York.

Rockwell, George Lincoln (1967) White Power, Revisionist books, London.

Simonelli, Fredrick J. (1999) American Fuehrer, University of Illinois Press, Chicago.

Tromp, Carline (2017) “Den røde pillen”, på trykk i nettavisen til Klassekampen 21/9 2017.

Welch Jr., Robert W. (1961) The Blue Book of the John Birch Society, eget forlag, USA.

Welch Jr., Robert W. (1963) The Politician, eget forlag, USA.

Wendling, Mike (2018) Alt-right: From 4chan to the White House, Pluto press, London.

 

 

1905 var et hektisk år i norsk historie. Bare et par uker inn i året, den 11. januar, hadde norske myndigheter avvist lydrikepunktene i konsulatsaksforhandlingene. Myndighetene mente de innebar en betydelig innsnevring av norske selvstyret. En måned senere strander forhandlingene fullstendig.¹ De kommende månedene skulle en rekke utvalg samles med et spørsmål for seg: kunne den svensk-norske personalunionen reddes, og om ikke, hvordan kunne en unionsoppløsning gjennomføres på best mulig måte?

Foto: Norsk og svensk unionsvåpen med våpenkappe, 1844-1905. Kilde: Wikimedia Commons
Av Henrik Madsen,
historiestudent ved Universitetet i Bergen. Fagforeningsaktivist og aktivt Rødt-medlem.

Perioden fremover skulle bli tøff for de involverte parter, med mange lange møter og lite enighet. 7. juni finner unionsoppløsningen offisielt sted. Denne dagen vedtar det norske Stortinget at svenske kong Oscar II (1829–1907) ikke lengre er Norges statsoverhode. Svenske myndigheter forsøker å sette en stopper for dette. Påfølgende dag går svensk presse ut og fordømmer det som et «statskupp». Etter mye uenighet og trussel om krig, kommer partene til enighet om at en folkeavstemning skal avholdes, og at resultatet skal legge føringer for det endelige utfallet. Folkeavstemningen gir 368 392 for unionsoppløsning, og bare 184 stemmer mot. Dette blir Norges første steg på veien mot uavhengighet, og for første gang på et halvt årtusen, en selvstendig stat.²

Det nasjonale spørsmål

Det er lett å få inntrykk av at unionsoppløsning hadde to klare sider, med nordmenn og svensker unisont støttende oppom egne myndigheter. Det er ikke helt riktig. Mens det var bred enighet i Norge, var det det store uenigheter om unionsspørsmålet hos våre naboer i øst. I Sverige var det i stor grad et klassedelt spørsmål, med høyresiden mot unionsoppløsningen, og venstresiden for.

Gjennom historien har arbeiderbevegelsen støttet flere separatistiske bevegelser i deres kamp for nasjonalt selvstyre – både i Norge og i det store utland. Dette kan for enkelte virke underlig, da arbeiderbevegelsen siden Marx og Engels sin tid har vært internasjonalister, og ikke nasjonalister. Klasse er med andre ord det som forener mennesker – ikke nasjonalitet. Arbeiderklassens interesser er viktigst, men hva tjener klassen best i spørsmålet om nasjonal selvstendighet? Den norske sosialdemokraten Halvdan Koht (1873–1965) tolket det slik:

Når det kommunistiske Manifeste frå 1848 segjer at «arbeidaren har intet fedreland», so er ikkje det sagt me den tanken eller med det ynske at soleis bør det være. Tvert imot – det er ei klage imot det kapitalistiske samfunde som tek fedrelande ifrå arbeidaren, likso vel som det tek heimen og heimelivet frå han.³

Dette er langt fra den eneste tolkningen, og historisk sett har det vært stor uenighet om det nasjonale spørsmålet i arbeiderbevegelsen, også om unionsoppløsningen.

Den svensk-norske arbeiderbevegelsen

Ved inngangen til det 20. århundret hadde det norske selvstendighetsspørsmålet allerede ulmet over lengre tid. De mest fremtredende pådriverne var på dette tidspunktet det liberale partiet Venstre, men de var ikke de eneste. Ved inngangen til 1900-tallet så man en gryende arbeiderbevegelse i Skandinavia.⁴ I 1898 hadde stemmeretten blitt utvidet til å gjelde en større del av befolkningen, og fem år senere fikk det sosialdemokratiske Det norske Arbeiderparti (DNA) inn fem representanter på Stortinget.⁵ DNA hadde tiåret i forveien erklært støtte til unionsoppløsningen. Samtidig vedtok de at det var viktig at sosialdemokrater i både Sverige og Norge stod sammen, da «unionen har vært og stadig vil bli en hindring for sosialt fremskrittsarbeid i begge land».⁶ Hvordan stod det egentlig til på andre siden av grensen?

Våren 1905 holdt forhandlingene i Karlstad på å bryte sammen. På begge sider av landegrensen fryktet arbeiderbevegelsen at et brudd i forhandlingene ville føre til åpen krig mellom de to nasjonene. Arbeiderbevegelsen hadde i årene opp mot unionsoppløsning sendt delegater til hverandres møter. En av disse var lederen av Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU), Randolf Arnesen (1880–1958), som i desember 1904 besøkte en ungdomskonferanse arrangert av Socialdemokratiska Ungdomsförbundet (SDUF). På talerstolen uttalte Arnesen at han ønsket å «slutte fred i Skandinavien og faa istand ett folk». Kort tid senere publiserte han en variant av talen, hvor han i tillegg skrev:

Vi ønsker imidlertid at noget gjøres. Helst skulde vi se om hele Sverige protesterte mot sin regjerings politik. Det vilde være bra.⁷

I frykt for et mulig krigsutbrudd sender Sveriges Socialdemokratiska arbetareparti (SAP) ut et opprop med støtte til sine norske kamerater, med slagord som «Rettferdighet for Norge! Fred med Norge!». Samtidig vedtar SDUF et manifest med tittelen Ned med vapnen! Fred med Norge! (1905), hvor de lover å bekjempe svenske militærinngrep for å stanse unionsoppløsningen «med varje til buds stående medel».⁸ Det var altså ingen tvil om hvor den svenske arbeiderbevegelsen sine sympatier lå. Arbeiderskandinavismen – arbeidersolidariteten på tvers av landegrensene – hadde seiret.⁹

I det som i bunn og grunn var et nasjonalistisk spørsmål, viste de svenske og norske arbeiderne internasjonal solidaritet til hverandre. Trolig hadde denne forente pasifismen mellom arbeiderbevegelsen, på hver sin side av landegrensene, vært med på å sikre en fredelig unionsoppløsning, uten blodsutgytelse.¹⁰ Det som nærmest kan betraktes som en fredelig og demokratisk revolusjon, hadde funnet sted.

Nye tider

Skrur vi klokken ti år frem i tid, og vender blikket utover det store kontinentet, ser man at store ting skjer i den internasjonale arbeiderbevegelsen. I 1917 fant to revolusjoner sted i Russland, hvorav den siste plasserte det kommunistiske Bolsjevikpartiet ved makten. Dette sendte jordskjelv gjennom verdenssamfunnet, med ringvirkninger som strakte seg langt inn i verdens sosialdemokratiske og sosialistiske partier. Likesom i andre land førte den russiske revolusjonen også til fraksjonering i den svensk-norske arbeiderbevegelsen. Allerede i 1917 hadde SDUF brutt ut, og etablerte Sveriges socialdemokratiska vänsterparti (SSV), i dag kjent som Vänsterpartiet. To år senere gikk SSV og DNA sammen med en rekke sosialistiske og kommunistiske partier om å etablere Den kommunistiske internasjonale (Komintern).¹¹ Få år senere hopper DNA av, og knytter igjen bånd med SAP.¹²

Samtidig som det skjer store endringer på kontinentet, gjenoppstår debatten om unionsoppløsningen, men ikke hvor man skulle tro. Spørsmålet om unionsoppløsning var for lengst ansett som løst for den svensk-norske arbeiderbevegelsen. De politiske skiftningene i årene etter den russiske revolusjonen gjorde lite for å endre på det. Det var de prominente marxistiske teoretikerne Vladimir Lenin (1870–1924) og Rosa Luxemburg (1871–1919) som tok opp unionsdebatten. I motsetning til hos den svensk-norske arbeiderbevegelsen, var det uenigheter blant dem, også etter løsrivelsen hadde funnet sted.

Fra Luxemburg til Lenin

Luxemburg og Lenin hadde et komplisert forhold til hverandre. Parallelt med å være store beundrere av hverandre, var de også hverandres største kritikere. Til stadighet var de i klammeri med hverandre, noe som offentlig kom til uttrykk i internasjonal presse. Et av spørsmålene hvor de var sterkt uenig med hverandre var nettopp i spørsmålet om hvorvidt norsk uavhengighet hadde noe for seg.¹³

Luxemburg var skeptisk til tanken om at nasjonal selvstendighet var noe å kjempe for, og var en del av den sosialistiske bevegelsen som mente at det var et rent borgerlig fenomen. Luxemburg avviste at unionsoppløsningen representerte noe demokratisk fremskritt. Det enkelte hevdet var et eksempel på en fredelig, demokratisk revolusjon, avviste hun tvert om. Hun mente ganske enkelt at det var et uttrykk for en bondestand og et småborgerskap som ønsket sin egen konge, og at ønsket om å bryte med Sverige kun var et uttrykk for skiftende monarkiske interesser.

Som bevis for sine påstander viste hun til hvordan unionsoppløsningen hadde blitt priset i Cracow Naprzod, avisen til Det polske sosialdemokratiske partiet i Galicia og Schlesien, som tross sitt bånd, ble betraktet av Luxemburg og Lenin som borgerlig nasjonalistisk. I tillegg viste hun til hvordan Norge i folkeavstemningen om statsoverhode hadde valgt en monark, og effektivt avvist Norge som republikk.¹⁴ Dette på tross av at Norge som republikk aldri var et klart alternativ, da alternativene bestod av ja eller nei til prins Carl av Danmark og Island (1872–1957), som kong Haakon VII av Norge.¹⁵

Tross deres uenigheter var de enig om at monarkiet var lite ønskelig. Samtidig hevdet Lenin at Luxemburg i hennes innbitte kamp mot nasjonalismen overså viktigheten av nasjonal selvråderett. Når det kom til selve unionen påpekte han at den ikke var frivillig inngått, slik Luxemburg ga uttrykk for. Unionen var et barn av napoleonskrigene (1800–1815), hvor Danmark måtte avstå Norge som krigsoffer til Sverige. Lenin påpeker at dette ikke skjedde upåaktet hen, og at norske protester ble slått ned av svenske soldater. Unionsoppløsningen var altså ikke bare et resultat av strategiske interesser fra den norske overklassen, men et ønske som spente seg på tvers av samfunnsklasser. Som et viktig poeng dro Lenin frem hvordan den svenske arbeiderbevegelsen hadde støttet unionsoppløsningen, på tross av at de selv tilsynelatende ikke hadde noe å tjene på det.

Lenin mente at dersom den norske arbeiderklassen hadde fått bestemme, ville de valgt republikk. Stemmeretten var på dette tidspunktet forbehold menn over 25 år, og kvinnelig stemmerett lå fremdeles noen år frem i tid.¹⁶ Lenin mente at arbeiderklassens støtte til det norske monarkiet var rent pragmatisk. DNA sine fem folkevalgte hadde i Stortinget stemt mot monarkiet, men langt fra flertallet var på deres side. Grunnet demokratiske mangler stod valget enten mellom taktisk støtte, eller et hastet revolusjonsforsøk. Skal man tro Lenin ville et revolusjonsforsøk ha liten sjanse for å lykkes, grunnet at både arbeiderbevegelsen og nasjonen fremdeles var ung og uorganisert.¹⁷

Unionsoppløsningens ettermæle

Over hundre år etter unionsoppløsningen står svensker og nordmenn igjen som to folk med hver sin stat. Det at Sverige og Norge er to separate stater står igjen som en selvfølge, som de færreste vil ta til motmæle. At det var gjenstand for diskusjon ved begynnelsen av 1900-tallet – en debatt som omfattet alt fra den menige skandinaver, til verdensledere – er det lite spor av.

Luxemburgs syn om at unionsoppløsningen var kontraproduktivt for den norske arbeiderbevegelsen på lengre sikt, måtte vike for arbeiderskandinavismen. At et selvstendig Norge kun var av interesse for et lite knippe overklassemenn, måtte også vike. Hun måtte se seg slått av en samlet svensk-norsk arbeiderbevegelse, som stod samlet om at det beste var om nasjonene skiltes ad i et kameratslig forhold.

Referanser

Aakermann, Alfred. «Protokoll for forhandlingene på det 30. ordinære landsmøte, 22.–24. mai 1936.» Det Norske Arbeiderparti. Oslo: Arbeidernes Aktietrykkeri, 1937. 160.

Bakken, Laila Ø. Stemmerettens historie. 12. juni 2007. https://www.nrk.no/norge/stemmerettens-historie-1.2678101 (funnet mai 4., 2019).

Bjørgum, Jorunn. «Det nasjonale spørsmål i norsk.» Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie (TFAH), 1985.

Gjerde, Åsmund Borgen, og Edvard Bull. Arbeiderbevegelse. 19. mars 2019. https://snl.no/arbeiderbevegelse (funnet mai 2., 2019).

Lenin, Vladimir Ilyich. «Norway’s secession from Sweden.» I The Right of Nations to Self-Determination, av Vladimir Ilyich Lenin, oversatt av Isaacs Bernard og Joe Fineberg. Progress Publishers, 1914/1972.

Lippe, Just. Norges Kommunistiske Partis historie – bd 1. Forhistorien. Partiets stiftelse. Tiden fram til den annen verdenskrig. Oslo, 1963.

Luxemburg, Rosa. «Federation, Centralization, and Particularism.» I The National Question, av Rosa Luxemburg, oversatt av Horace B. Davis. Przeglad socialdemokratyczny/Monthly Review Press, 1909/1976.

Nilsson, Torbjörn. «Partiernas historia: Vänsterpartiet.» Populär Historia, 28. september 2010.

Sejersted, Francis. Unionsoppløsningen i 1905. 9. april 2019. https://snl.no/Unionsoppløsningen_i_1905 (funnet april 29., 2019).

Shachtman, Max. «Lenin and Rosa Luxemburg.» Redigert av James Burnham, Max Shachtman og Maurice Spector. The New International (Socialist Workers Party), mai 1938.

Sogstad, Per Egeberg. Ungdoms Fanevakt: Den sosialistiske ungdomsbevegelsens historie i Norge. Oslo: Arbeidernes Ungdomsfylkning (AUF), 1951.

Steine, Bjørn Arne. Folkeavstemningen om monarki i 1905. Universitetet i Oslo (UiO). 25. november 2015. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/artikler/1520-folkeavstemningen-om-monarki-i-1905.html (funnet mai 4., 2018).

Noter

1 Sejersted, Francis (2019): Unionsoppløsningen i 1905. Store norske leksikon.

2 Sejersted (2019).

3 Bjørgum, Jorunn (1985): Det nasjonale spørsmål i norsk arbeiderbevegelse. Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie: 99

4 Gjerde, Åsmund Borgen, og Edvard Bull (2019): Arbeiderbevegelse. Store norske leksikon.

5 Lippe, Just (1963): Norges Kommunistiske Partis historie – bd 1. Forhistorien. Partiets stiftelse. Tiden fram til den annen verdenskrig: 22

6 Lippe (1963): 23

7 Sogstad, Per Egeberg (1951): Ungdoms Fanevakt: Den sosialistiske ungdomsbevegelsens historie i Norge. Oslo: Arbeidernes Ungdomsfylkning (AUF): 90-91

8 Sogstad (1951): 90

9 Sejersted (2019).

10 Lippe (1963): 24-25

11 Nilsson, Torbjörn (2010): Partiernas historia: Vänsterpartiet. Sverige: Populär Historia.

12 Aakermann, Alfred (1937): Protokoll for forhandlingene på det 30. ordinære landsmøte, 22.–24. mai 1936. Det Norske Arbeiderparti. Oslo: Arbeidernes Aktietrykkeri: 8.

13 Shachtman, Max (1938): Lenin and Rosa Luxemburg. The New International.

14 Luxemburg, Rosa (1909): Federation, Centralization, and Particularism, The National Question. Przeglad socialdemokratyczny.

15 Steine, Bjørn Arne (2015): Folkeavstemningen om monarki i 1905. Universitetet i Oslo.

16 Bakken, Laila Ø (2007): Stemmerettens historie. NRK.

17 Lenin, Vladimir (1914): Norway’s secession from Sweden, The Right of Nations to Self-Determination.

 

Kan mindre privilegerte kvinner i det globale sør kjenne seg igjen i en nettbevegelse frontet av en hvit amerikansk skuespiller, eller må de gå helt egne veier for å ta sine feministiske kamper? Når #MeToo-kampanjen tok av i november 2017 delte kvinner verden over sine historier med trakassering og overgrep på sosiale medier. Historiene som fikk mest oppmerksomhet kom fra Hollywood, der flere og flere kvinner beskrev maktmisbruk, voldtektsforsøk og trakassering fra mektige regissører og produsenter. Harvey Weinstein ble selve symbolet på mektige menn som ikke lenger skulle slippe unna med grove overtramp. Det er ingen grunn til å nedvurdere viktigheten av oppgjøret underholdningsindustrien har tatt, og fortsatt er holder på med. Men om privilegerte kvinner i det globale nord får styre narrativet, hvor er det så plass til de mindre historiene, dem som ikke får gehør?

Foto: Abdura Ouf Bessick
Av Tina Andersen Vågenes, studerer samfunnsgeografi og jobber i Sex og Politikk.

Fanget av trange rammer

Flere har spurt hvorfor #MeToo-kampanjen ikke tok av på det afrikanske kontinentet. Det finnes ikke et entydig svar, men flere faktorer har virket inn. Negative opplevelser og trakassering er ikke forbeholdt vestlige privilegerte kvinner, og behovet for at andre ser og tror på historien er universell. Trakassering og maktmisbruk foregår både i Norge og i Sør-Afrika, men historiene vi hører er fra vår egen kontekst i det liberale vesten. Konteksten i Sør-Afrika og nabolandene er radikalt annerledes enn både Norge og USA. Frykten for backlash, tilbakeslag, har blitt nevnt som hovedgrunnen til at bevegelsen har vært så lite utbredt. Flere som valgte å stå frem opplevde å bli latterliggjort av politi og på sosiale medier.¹ Backlash gjør da frykten for negative konsekvenser reel, dersom man velger å stå frem.

Patriarkalske strukturer i samfunnet legger også store hindringer for dem som ønsker å stå frem. Aktivister nevner hvordan det i de fleste afrikanske land finnes en «culture of respectability», som kontrollerer såkalt respektabel atferd. Unge kvinner skal respektere eldre, og må ikke bringe skam over familien. Kvinner kan ikke være for ambisiøse eller suksessrike, for å ikke skremme bort menn som er interessert. Ikke minst regulerer det sinne og raseri mot urettferdighet. Ofre for trakassering og ulike former for seksuell vold opplever å selv få skylden. Ofte anklages de for å ha oppmuntret overgrep med påkledning eller oppførsel. Dette fører til store mørketall for seksuelle overgrep. Videre blir de som anklages for seksuelle overgrep og trakassering sjelden holdt ansvarlig. Mange land har ikke lovverk som spesifikt rammer seksuell trakassering på arbeidsplassen, mens de færreste offentlige organer og universiteter har retningslinjer for hvordan slike saker skal behandles.

I Sør-Afrika har debatten vært ledet an av universitetsstudenter som kjemper for en tryggere hverdag. I 2016, før #MeToo tok av, startet afrikanske kvinnelige studenter kampanjen #EndRapeCulture. Trakassering og voldtekt er et stort problem innenfor akademiske miljøer ved flere afrikanske universiteter. Flere studenter snakker nå ut om forelesere som presser dem til sex for å få bestått graden sin, og trusler dersom de forteller det til noen. Det er blant studentene #MeToo i stor grad har kommet frem. I land som Kenya, Uganda, Nigeria og Sierra Leone tok kvinnelige universitetsstudenter til sosiale medier for å protestere mot seksuell vold fra deres forelesere og veiledere.²

Men om den globale #MeToo-kampanjen ikke var den riktige plattformen, hvor skal de feministiske kampene tas? Unge afrikanske feminister velger å ta til nettet for å lufte frustrasjonen sin og for å snakke med hverandre. I januar 2018 raste debatten om en låt utgitt av den malawiske artisten Mwiza Chavula.³ Teksten, som oversatt fra chichewa oppfordrer til voldtekt, vakte voldsomme reaksjoner. Skal ytringsfriheten beskytte en populær artists ønske om å bruke språk som tydelig aksepterer voldtekt, eller finnes det grenser for hva man kan si? Diskusjonen om ytringsfriheten versus hensynet til å ikke støte eller fornærme, går lange runder både i Norge og i land som Malawi. Unge i Malawi meldte seg på debatten, som foregikk i stor grad i gruppesamtaler på Whatsapp. Chavula satt i arresten en periode, mens han selv hevdet å aldri ville «fornærme kvinner», og sangen ble fjernet fra større nettsider for musikkdeling. Arrestasjonen av artisten var kort, ettersom politiet ikke formelt kunne straffe ham for å synge om voldtekt. Saken førte til en økt interesse blant unge i Malawi til å diskutere problematiske tema, noe som ikke alltid er lett.

I nabolandet Zimbabwe førte politiske uroligheter, og en flere dager lang generalstreik, i januar 2019 til at kvinner i lavinntektsområder i og rundt hovedstaden Harare ble utsatt for overgrep av soldater. Under påskudd av å lete etter opphavsmennene til streiken, gikk soldater inn i fattige nabolag og voldtok kvinner. Aktivister i Zimbabwe rapporterte om hvordan voldtektsofrene ikke turte å gå til det offentlige helsevesenet for behandling, eller til politiet for å anmelde. Hvem skal tro deg når det nettopp er politi og soldater som har utsatt deg for overgrepet? I etterkant av hendelsene arrangerte feminister i Zimbabwe og den afrikanske diasporaen Black Wednesday.⁴ Flere postet innlegg under taggen #OurBodiesNotWarZones på sosiale medier. Kvinner kledde seg i svart og delte bilder på sosiale medier med støtteerklæringer til voldtektsofrene. Det er ikke nytt at myndigheter og militære bruker seksuell vold og trusler mot kvinner for å vise hvem som har makten. Likevel lagde kampanjen et rom for å snakke om overgrepene, og dele historiene med omverdenen.

Interseksjonalitet eller vestlig fokus?

Et annet spørsmål som dukker opp, er om det er plass innenfor feministbevegelsen til spørsmål om undertrykking og rasisme. De siste årene har begrepet interseksjonalitet begynt å prege unge feministers arbeid og aktivisme. Interseksjonalitet beskriver hvordan flere former for undertrykking og marginalisering virker sammen – der en svart kvinne vil oppleve mer marginalisering enn en svart mann, og en arbeidsledig kvinne mer enn en kvinne i arbeid. Kjønn, seksualitet, funksjonsevne og klasse henger sammen, og må sees sammen.

Det vestlige fokuset i den rådende feministiske diskursen har møtt motstand. Gjennom feminiseringen av arbeidsmarkedet har kvinner gått ut i lønnet arbeid, fra å tidligere hovedsakelig gjøre ulønnet arbeid i hjemmet. Dette har vært en hovedfane for den liberale feminismen i flere tiår. For mange kvinner har utviklingen vært positiv – likevel har den negative virkninger for noen grupper kvinner. Om kvinner skal ut i lønnet fulltidsarbeid, må noen andre nødvendigvis passe barna deres og holde huset i stand, dersom samfunnet ikke tilrettelegger for at arbeidende foreldre klarer det selv. Disse andre, som tar lavtlønnet arbeid i private hjem som barnepass og husvask, er i stor grad kvinner fra det globale sør. Flere emigrerer langt for å jobbe og forsørge familien i hjemlandet. De gjør omsorgsarbeidet som frigjør mer privilegerte kvinner til å satse på mer krevende karrierer, men havner selv i en prekær situasjon. Om de selv har barn som de må forlate, må andre igjen ta ansvaret og omsorgen i hjemlandet.

Den nye feminismen må se de globale strukturene i ett, og ikke glemme kvinner i det globale sør. Den liberale feminismen som har dominert har gjennomgående slitt med klassebevisstheten. I Feminism for the 99 Percent – a manifesto (2019) beskriver forfatterne hvordan kjønn har blitt fjernet fra både rase og klasse, der den klassiske feministbevegelsen har fokusert på å få kvinner ut av hjemmet, og inn i arbeid.⁵ Forfatterne trekker linjer til koloniale strukturer, og hvordan hvite velstående kvinner godtok, og også internaliserte selv, synet på kvinner i det globale sør som mindre verdt. De argumenterer for at dette synet har lagt føringer for den feministiske kampen, selv i dag. Den liberale feminismens fokus på å få kvinner ut av hjemmet og inn på store arbeidsplasser, tar lite hensyn til hvordan marginaliserte kvinner har ansvar for hus og familie, og gjerne har flere jobber innenfor den uformelle sektoren.

Den nye feminismen kan ikke fortsette i samme spor om den skal være relevant for mennesker utover den hvite middelklassen. Begrepet interseksjonalitet har møtt motstand i enkelte feministgrupper. Hvorfor skal feminist­bevegelsen også ta kampen mot ikke bare klasseskiller og sexisme, men også rasisme? Har man ikke nok med å fjerne sexistiske strukturer i samfunnet? Forfatterne av manifestet presiserer hvorfor det nettopp er feminismen som skal ta alle disse kampene under ett. Flere forstår koblingen mellom klassekamp og kvinnekamp – arbeiderkvinner har hatt en avgjørende betydning for kampen for likestilling, selv om middelklassefeminister har dominert. Koblingen til rasisme virker svakere for mange. Men dagens feminisme er klar på at rasisme og sexisme henger sammen med andre former for diskriminering. De kan ikke sees separert, men må løftes sammen.

Hvordan kan så dagens feminisme løfte det interseksjonelle perspektivet på en fornuftig måte? Flere bruker litteratur og prosa for å tøye de noe snevre rammene til liberal vestlig feminisme. Dette har den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie brukt sitt forfatterskap til. For mange er hun kjent for sin TedTalk fra 2013, der hun forteller om reisen hennes for å finne sin feministiske identitet. Adichie forteller levende om motsetningene ved å være en moderne feminist, og samtidig passe inn i det nigerianske samfunnets rammer for hvordan relasjoner mellom kjønnene skal foregå. Hun stiller spørsmål om det er plass til afrikanske kvinner innenfor den tradisjonelle feminismen. Hennes roman Americanah (2013) utforsker hvordan ulike former for undertrykking rammer romanens hovedperson, en svart ung kvinne fra Nigeria som prøver lykken i USA. Hennes korte manifest We Should All Be Feminist (2014) er en skriftlig sammenfatning av talen.6

Adichie er ikke alene om å utforske hvordan opplevelsen av å være svart kvinne og feminist er annerledes fra den tradisjonelle vestlige feminismen. Afro-amerikanske forfattere som Bell Hooks og Roxane Gay har banet vei med tekster om den vanskelige balansegangen mellom å være en god feminist, svart kvinne og samtidig leve sitt eget liv. Gays essaysamling Bad Feminist (2014) tar blant annet harde oppgjør med rasisme og undertrykking fra hvite feminister. Hennes egen kamp for å bli tatt seriøst som professor, som en svart kvinne av immigranter, er en grunnstein i arbeidet hennes. Det pan-afrikanske nettmagasinet African Feminism dekker ulike tema innenfor likestilling, kjønn og feminisme på det afrikanske kontinentet. Skribentene forsøker å dekke afrikansk feminisme, men mest av alt bruker de feminismen for å beskrive egen hverdag. Afrikansk feminisme er ikke det samme som liberal vestlig feminisme, ettersom konteksten, historien og erfaringene er helt ulike. Å ta tilbake begrepet og bruke det i sin egen kontekst blir da nødvendig for å utvikle feminismen til å bli sterkere og bredere. Den nye feminismen må klare å se utover sin egen kontekst, og se de globale undertrykkende strukturene sammen med sin kamp. Bare slik kan alle bli fri.

 

Sluttnoter

1 Bhalla og Lazareva. «Why Africa’s #MeToo is more a murmur than an outcry».

Reuters. 08.03.2019. https://www.reuters.com/article/us-womens-day-africa-metoo-feature/why-africas-metoo-is-more-a-murmur-than-an-outcry-idUSKCN1QP1VO

2 Gouws, Amanda. «#MeToo isn’t big in Africa. But women have launched their own versions». The Conversation. 07.03.2019. https://theconversation.com/metoo-isnt-big-in-africa-but-women-have-launched-their-own-versions-112328

3 Mande, Alick. «Hip hop artist Chavula arrested over rape song: hands himself over to Malawi police». Nyasa Times. 19.01.2018. https://www.nyasatimes.com/hip-hop-artist-chavula-arrested-rape-song-hands-malawi-police/

4 Chingono, Nyasha. «Women in Zimbabwe demand action over alleged army rapes». The Guardian. 31.01.2019. https://www.theguardian.com/global-development/2019/jan/31/women-in-zimbabwe-demand-action-over-alleged-army-rapes-black-wednesday

5 Arruzza, Bhattacharya og Fraser. «Feminism For The 99 Percent. A Manifesto”. 2019.

6 Adichie, Chimamanda Ngozi. «We Should All Be Feminists”. 2014.

 

Målet med feminisme er å bryte ned og endre patriarkalske strukturar i samfunnet. Som feministar jobbar ein blant anna mot skeivfordeling av husarbeid, og løn, mot diskriminering og trakassering. Men desse strukturane opphøyrer ikkje på dørstokken til partimøtet eller når ein reiser på sommarleir i ungdomspartiet. Det krevst arbeid for å endre strukturar i ei feministisk retning, òg i radikale bevegelsar. Dette arbeidet omtaler ein ofte som feministisk praksis.

Foto:Tim Mossholder
Av Gyro Fjordheim Fjermedal,
tidlegare feministisk ansvarleg i Rød Ungdom.

Kjersti Ericsson er kriminolog, forfattar og tidlegare leiar av AKP (m-l). Ho var sentral i kvinneopprøret i AKP og har blant anna skrive Søstre, kamerater!, som er oversatt til fleire språk.

Linn-Elise Øhn Mehlen er tidlegare leiar av Rød Ungdom, 2014–2018. Ho har blant anna markert seg i feministiske saker som retten til abort og kampen mot skjønnhetstyranniet.

Ei av dei som byrja arbeidet med feministisk praksis i vår bevegelse, var Kjersti Ericsson. Ho blir rekna som ein av leiarane av kvinneopprøret i Arbeidaranes Kommunistparti (AKP (m-l)) på 80-talet. Ho var leiar av AKP frå 1984 til 1988. Kjersti Ericsson er òg kjent som forfattar av fleire verk, der fleire er sentrale som politisk litteratur i både Rød Ungdom og Rødt.

Fleire tiår etter kvinneopprøret i AKP er framleis feministisk praksis eit viktig tema. Ei av dei som har vidareført arven frå kvinneopprøret er Linn-Elise Øhn Mehlen, som var leiar i Raud Ungdom frå 2014 til 2018. Mens ho var leiar i Rød Ungdom har organisasjonen arbeidd mykje med blant anna kampen mot skjønnheitstyranniet og fått stor framgang i arbeidet med å merke retusjert reklame.

Til saman har Ericsson og Mehlen godt over 10 års erfaring frå leiinga i bevegelsen, og begge har fire år kvar som leiar av høvesvis AKP og Rød Ungdom.

For Mehlen er det sentrale ved feministisk praksis at det er ein praksis som er med å rette opp ujamnskapane ein har mellom kjønn i dag.

– Klassiske eksempel er å anerkjenne kven som snakkar mest, kven som tar på seg oppgåver som å rydde eller å fikse kaffi og kjeks og å ha eit aktivt forhold til at disse tinga finn sted. Slik kan ein òg starte på arbeidet med å rette opp i det og fordele oppgåver, seier Mehlen.

– Det å sjå makt, det er jo eigentleg det det handlar om. Å sjå makt og kven som har den formelle og uformelle makta, oppsummerer ho. Mehlen er ikkje i tvil om at denne praksisen er viktig i ein organisasjon som ønskjer å endre nettopp korleis makt er fordelt.

– Det er så lett å falle inn i mønster som ein ser elles i samfunnet rundt oss, også for oss i Raudt og Raud Ungdom. Feministisk praksis vil vere viktig for å rette opp dette for å få ein organisasjon, og eit samfunn, som er meir balansert. Det er viktig fordi makt er ujamt fordelt, og vi ønskjer å vere ei motvekt til den ujamnskapen, fortset ho.

Då Ericsson blei med i ML-bevegelsen var det ikkje noko særleg feministisk praksis som var etablert.

– Det var ikkje nokon eksplisitt feministisk praksis, men så blei Kvinnefronten starta, og der var det mange jenter frå ml-bevegelsen som var aktive. Det at ein dreiv kvinnekamp eksternt førte òg til at det blei viktigare internt, fortel Ericsson.

– Det førte til at ein fekk eit nytt blikk på ting og at det blei tydelegare at det òg var ting å gjere internt i bevegelsen, fortset ho.

For Ericsson er denne samanhengen mellom det interne og eksterne arbeidet viktig å understreke.

– Vi som blei det såkalla kvinneopprøret i AKP, tenkte at det var ein samanheng mellom den eksterne kampen vi dreiv, og det som skjedde internt. Den samanhengen var veldig viktig for oss. Det å forandre partikulturen i feministisk retning skulle ikkje berre vere ei isolert greie. Ein viktig del av det med å forandre partiet innanfrå var å forandre politikken og kvinnepolitikkens plass i partiets arbeid. Slik vi så det, skulle det tene til å gje både den langsiktige kampen og dagskampen på kvinnepolitikkens område større plass, og at det skulle bli større forståing for samanhengen mellom revolusjonær politikk, kvinnekamp og strategi, fortel ho.

At det har vore ei utvikling, kan ein blant anna sjå på korleis ein i nyare tid legg merke til ein meir eksplisitt feministisk praksis i organisasjonen, som Mehlen fortel om.

– Det er mange ting ein ikkje legg merke til først, men som er der, til dømes at det er kvinneleg innleiar på møtet eller at lagsleiaren er kvinne. Men det første som eg husker, som nok er klassisk for mange, er jente- og gutesamlingar. Eg trur eg som mange andre, syntest det var litt rart i starten, det var merkeleg å bli konfrontert med sitt eige kjønn på den måten, og at ein peikte på at det ligger nokon avgrensingar i mitt kjønn. Det kan for mange være ein ny måte å tenke på, fortel ho.

Sjølv om det i starten kan vere uvant å snakke så opent om kjønn og avgrensingar som kan følgje med det, meiner Mehlen det er nettopp dette som er viktig. Ein må først vere bevisst på at det finns ulikheiter før ein kan starte arbeidet med å fjerne dei.

Fleire av tiltaka Ericsson nemner som noko ein begynte med, er tiltak som ein framleis driv med i dag. Nokre av tiltaka, som å halde oversikt over taletid og kjønn og å flytte kvinner opp på talelista, er tiltak som i dag er fast praksis i blant anna landsstyret til Rød Ungdom. Når ein snakkar om kvinnekamp, både intern og ekstern, kjem ein ikkje utanom å snakke om Bøllekurs. Bøllekursa som ein starta med på 80-talet, er framleis ein viktig del av arbeidet til Raud Ungdom i dag, og har også blitt brukt i ulike formar av andre organisasjonar.

– Det var jo eit opent tilbod, ikkje berre for AKP-jenter på nokon måte. Det er veldig mange som har gått Bøllekurs, langt utanfor våre rekker. Og så hadde det òg ei viss betydning internt, fortel Ericsson.

Mehlen fortel at det å halde Bøllekurs òg kan gje motivasjon i arbeidet med kvinnekamp.

– Når du held bøllekurs så ser du at jenter går ut av kurset og seier at dei nå tørr å ta meir plass. Det trenger ikkje vere mykje meir plass, men til dømes at ei jente seier at nå tørr ho snakke høgt i samfunnsfagtimen. Det er utruleg motiverande, seier Mehlen.

Mehlen trekk fram Raud Ungdom si evne til å ta opp i seg feministiske bevegelsar i samfunnet som sentral i arbeidet med feminisme.

– Raud Ungdom har klart å sette fokus på det ganske mange har følt på, både med Feministruss-kampanjen nå i vår og med kampen mot skjønnheitstyranniet. Dette har gjort at Raud Ungdom òg har fått satt dagsorden i desse sakene, seier Mehlen.

Ericsson fortel om eit stort engasjement blant kvinnene som arbeide for kvinnekampen og for endringar både internt og eksternt. Det blei gjennomført mykje arbeid blant anna før landsmøte der ein vedtok nye vedtekter og program.

– Kvinner i partiet gjorde mye arbeid med å gjere undersøkingar, lese statistikk og samle kunnskap. Det grunnlaget var veldig viktig, slår Ericsson fast.

– Alt det vi dreiv med, bidrog òg til at vi fekk meir sjølvtillit og driv til å få det inn i partiets politikk og analyser, legg ho til. Arbeidet ein la ned, ga resultat.

– Det kom inn ganske mange forandringar, blant anna at det blei presisert at minst halvparten av den yrkesaktive arbeidarklassen var kvinner. Det var veldig viktig for oss å ha eit kvinneperspektiv på klassepolitikken, fortel ho.

Ericsson opplevde òg at det etter kvart blei endringar i partikulturen. I tillegg til endringar i partiet blei arbeidet ein gjorde òg spreidd ut i andre organisasjonar der kvinnene var med. Ericsson fortel at det blant anna blei tatt initiativ til kvinneorganisering i andre organisasjonar, slik som fagforeiningar.

For Mehlen er det openbart at arbeidet ein har lagt ned har fått resultat.

– Når eg ei stund var den einaste ungdomspartileiaren som var kvinne, så meinte eg jo heile tida at det var tilfeldig at det var Raud Ungdom som hadde den kvinnelege leiaren akkurat då, men at det ikkje er tilfeldig at Raud Ungdom har kvinnelege leiare, fortel ho.

– Over lang tid har ein vore gode på å sjå maktubalansar og kjønnsforskjeller og arbeidd mot dette. Det har gjort at ein har hatt veldig mange dyktige kvinner og jenter i Raud Ungdom. Nå på vallistene til Raudt er det òg ganske jamn kjønnsbalanse, fortset ho.

– Men det er jo ingenting av dette som kjem av seg sjølv, slår Mehlen fast.

Sjølv om ein har kome langt, meiner òg Mehlen at ein framleis har ting å arbeide med. Ho opplever at ein i Raud Ungdom i stor grad er på same bølgelengde når det gjeld kvinnekamp, både ekstern og internt. Men at dette kanskje manglar litt i Raudt.

– Ein treng eit parti som Raudt, som ser klasse og feminisme saman. Raudt har eit så godt grunnlag for feminisme og kvinnekampen, men så klarer ein ikkje å få det heilt ut, seier ho.

Mehlen opplever at feminisme ikkje er det som har blitt høgast prioritert dei siste åra.

– Det er ikkje éin grunn til det, og det kan ha vore ei riktig prioritering, men det betyr at framover så trenger ein å sette i gang prosjekt, til dømes som dei Raud Ungdom har hatt stor suksess med, fortset ho.

I det vidare arbeidet håper Ericsson det igjen kan bli tatt initiativ til ei analyse av korleis situasjonen er for arbeidarar og kvinner i dag.

– Det vil eg verkeleg understreke, den typen analyser og kunnskapsinnsamling, det er ein veldig sentral del av kvinnepolitisk arbeid, seier Ericsson.

– Det var vel Siri Jensen som utvikla teorien om to spissar¹. Det er veldig viktig at ein har politikk for begge og for eininga mellom dei, og det må vere ei eining som ikkje går ut på at kvinnene skal underordne sine krav, seier ho.

Både Mehlen og Ericsson understrekar behovet for kontinuerleg arbeid med feministisk praksis og kvinnekamp. Ericsson meiner ein kan sjå behovet for nokre av dei same kampane i dag som ho har vore med på å ta tidlegare.

– Det er ein tendens til at når ein snakkar om klassepolitikk så får ein inntrykk av at arbeidarklassen er menn, kvite menn. Mens kvinnepolitikk det er identitetspolitikk, som om det ikkje er noko materielt, som om ikkje det har nokon sosiale, materielle konsekvensar. Då tenker eg: som vi har jobba med det der. Vi har argumentert, og funnet tall, og forsøkt å lage klassepolitikk med kjønnsperspektiv. Likevel så kjem det tilbake mange år etterpå, sukker Ericsson. Ho peiker på korleis ein stadig må halde oppe fokuset på kvinnekampen.

– Kvinnepolitisk arbeid er som husarbeid og må gjerast om igjen og om igjen, elles så fell det tilbake til slik det var. Ein må vere veldig bevisst heile tida, seier Ericsson.

Mehlen trekk linjer frå det kontinuerlege arbeidet ein har gjort til kor bevegelsen er i dag.

– Eg meiner jo at det er ekstremt viktig at ein opprettheld det fokuset ein har på å snakke om kjønn og eventuelle avgrensingar. Det er sånn eg trur ein har fått ein organisasjon kor det speler ei så lita rolle, seier Mehlen. Ho understrekar at det at man har gjort eit tiltak eller fått gjennom ein seier ikkje gjev grunn til å kvile på laurbæra.

– Når ein har fått gjennomslag er det lett å tenke at «då har vi gjort dette». Noko av det vanskelege er å sikre at suksessane ein har blir ført vidare og at det ikkje stopper opp, fortset ho.

Det er tydeleg at arbeidet som Ericsson og andre starta i AKP, har vore viktig for utviklinga av feministisk praksis i partiet. I tillegg har det hatt ringverknader utover partiet. Bøllekursa som har blitt helde opp gjennom åra, har nådd tusenvis av jenter og kvinner, og kvinneorganisering har blitt løfta også i andre bevegelsar. Arbeidet som starta med kvinneopprøret, blir i dag tatt vidare av nye generasjonar i både Raudt og Raud Ungdom, og det er ingen tvil om at dette arbeidet både er nødvendig og nyttig. I ei tid der ein ser fleire angrep på kvinners rettar, vil viktigheita av kvinneorganisering og kvinnekamp, både internt og eksternt, neppe bli noko mindre.

Note

1 Teorien om at arbeidarklassen har to spissar, den eine er det tradisjonelle kjerneproletariatet, den andre er den kvinnelege delen av arbeidarklassen. Sjå t.d. «To spisser og To spisser i arbeiderklassens kamp», Rødt! Nr 3 (2009), tilgjengeleg på marxisme.no.

 

Russland har nettopp gjennomført en historisk omfattende militærøvelse utenfor den norske kysten, tett inntil norsk sone. Det utløste mye debatt. Mange bekymringer om eskaleringen av spenningen mellom de store maktene. Regjeringa beroliger. Forsvarssjef Bruun-Hanssen er imidlertid ikke så beroliget, og han er langt tydeligere enn regjeringa. Han sier i Klassekampen den 19. august:

Russland ruster opp. Hvis ikke Norge følger etter, vil USA ta over kontrollen i norske nærområder. Da mister vi stadig mer råderett.

Foto: NATO North Atlantic Treaty Organization. Fra Nato-øvelsenTrident Juncture i Norge (2018)
Av Birger Thurn-Paulsen,
redaksjonsmedlem i Gnist

I fjor la regjeringa fram en ny langtidsplan for forsvaret. Den ble fulgt opp av store ord om økte bevilgninger og stor satsing på forsvaret. Debatten rundt dette dreide seg mest om arbeidsplasser og distriktspolitiske konsekvenser, dessverre i altfor liten grad om kjerna i planen.

Regjeringa skryter av at de styrker forsvaret. Kjerna er at de styrker avhengigheten av NATO og USA. Det nasjonale forsvaret er svekket. Premisset er at vi er totalt avhengig av hjelp fra allierte ved et angrep. Langtidsplanen legger oss i virkeligheten under NATOs og USAs beslutninger i enda sterkere grad. Det er en slags hestehandel som legger opp til at Norge forplikter seg til å rykke ut rundt i verden, dersom NATO krever det. Til gjengjeld skal Norge angivelig få hjelp hvis vi angripes. Nå kan man si mye om den siden av saken, om sannsynligheten for alliert hjelp, både militært og politisk. Det sentrale er, når man bryter gjennom tåke­pratet om styrking av forsvaret, at det nasjonale forsvaret er svekka.

Forsvarssjefens poeng er godt understreket i forbindelse med den russiske øvelsen – Norge hadde ikke egen kapasitet til å følge med på og overvåke øvelsen. Tre amerikanske og ett kanadisk overvåkingsfly opererte fra norsk jord. Norge har hverken fly eller mannskaper til en slik operasjon.

Vi får se hva Regjeringa lander på i sitt svar på begjæringen fra USA om å delta i å beskytte tankskip utenfor Iran.

Og Trump vil ha Grønland!

 

 

 

.

 

«Å bare forfølge den enerådende tanken om kontinuerlig kapitalakkumulering – en prosess som konvensjonelle øko- nomer kaller «markedets ekspansjon», og til og med «vekst og utvikling» – er ikke lenger akseptabelt. Den «kreative ødeleggelsen» som Joseph Schumpe- ter omtalte for et århundre siden, har i dag blitt til rein ødeleggelse av hele samfunn i den sørlige delen av plane- ten, med mennesker som er redusert til en status som fremmedgjorte selgere av arbeidskraften sin. Det politiske, sosi- ale og kulturelle kapitalistiske systemet har mistet sin historiske legitimitet. Det er sannere enn noen gang at valget står mellom «sosialisme eller barbari».

Tore Linné Eriksen er professor em. ved OsloMet – Storbyuniversitet, faglitterær forfatter, bokredaktør i Gnist, anmelder i Klassekampen og medlem av Rødt.
Foto: Die Linke

Dette sitatet, som er hentet fra forordet til Kapitalismen i vår tid (2015)¹, oppsummerer i en sammentrengt form det budskapet Samir Amin ønsket å formidle til norske lesere. 12. august i år døde han av en ondsinnet hjernekreft, 87 år gammel. Slik sluttet livsløpet til en av vår tids viktigste – og uten tvil mest allsidige – tenkere innenfor den marxistiske tradisjonen. Selv om han bar flere professortitler ,var aldri universitetenes elfenbeinstårn hans foretrukne arena; han var en revolusjonær aktivist helt til det siste. Dessuten var han en usedvanlig produktiv forfatter, med nærmere 50 bøker og hundrevis av artikler bak seg. Rødt!/Gnist var hans kanal inn i norsk debatt, og både publiserte og nyskrevne artikler blei samla i Kapitalismen i vår tid (2015).² Selv om denne utgivelsen bare formidler et lite utsnitt av hans enorme bredde, kaster den lys over sen- trale temaer som imperialisme, fascisme, Kina og – ikke minst – om behovet for folkelige bevegelser med sosialisme som mål. Men det er ikke bare Samir Amins skrifter som fortje- ner å løftes fram ved hans død; like viktig var hans utrettelige innsats på møter, konferanser og demonstrasjoner verden over, inkludert på Globaliseringskonferansen i Oslo i 2012. Vi er mange, også her til lands, som opplevde han som en skarp agitator, men også som en vennlig, pedagogisk og lyttende samtalepartner.

Samir Amins betydning lå ikke minst i at han var mange ting i ett: en økonom som sikkert ville ha fått en nobelpris om han ikke var marxist, en utviklingsforsker som brukte begreper som imperialisme og forklarte sam- menhengen mellom rikdom og fattigdom, en globalhistoriker som avslørte eurosentrisk slagg i samfunnsvitenskapene og analyserte kapitalismen i dens ulike faser, en nådeløs kritiker av «politisk islam» og andre former for religiøs fundamentalisme og en internasjonalist som hørte hjemme både i det globale i Sør og i vår egen verdensdel. I tillegg til være en aktiv deltaker og inspirasjonskilde for anti-imperialistiske bevegelser, var han også en viktig bidragsyter i debatten om så vel meningsfulle reformer som nødvendigheten av revolusjonære endringer, og han gikk dristig ut i kampen for å utvikle en marxisme som tok høyde for den globale utviklinga i de 130 åra som har gått siden den gamle mesterens død. Det innebar også teoretiske kontroverser, som han så ut til å trives godt med.

HVOR KOMMER DE GODE IDEENE FRA?

Det er som kjent nødvendig å stille spørsmålet: Hvor kommer de gode ideene fra? Samir Amin forsøkte selv å besvare spørsmålet gjen- nom en personlig refleksjon over intellektuelle strømninger i sin samtid, Re-reading the post-war world (1994), og A life looking forward. Memoir of an independent Marxist (2006). Begge bøkene tar naturlig utgangspunkt i hans bakgrunn fra Egypt, som i 1931 lå under bri- tisk herredømme, og hvor han vokste opp med egyptisk far og fransk mor. Det var en familie med antikolonialistiske, nasjonale, sekulære og demokratiske holdninger, som var omgitt av et samfunn med skrikende forskjeller mellom ufattelig rikdom og ekstrem fattigdom, sterkt preget av utenlandske kapitalmakt og koloniherrenes rasistiske arroganse. Oppveksten under den andre verdenskrigen, som også raste i hjembyen Port Said, forklarer interessen for å forstå fascistiske utviklingstrekk. Det gjaldt ikke bare i fortid, men også som et fenomen som i dag kan knyttes til krisa i dagens kapitalisme. Ikke uten grunn minnet han om at fascisme er ett av flere mulige svar på de utfordringene som forvaltninga av det kapitalistiske samfunnet kan stå overfor i spesielle situasjoner.³

Samir Amin fikk sin høyere utdanning fra Frankrike i perioden 1947–1957, der han høstet lærdommer både fra europeisk arbeiderbevegelse og fra den tidas marxistiske idédebatt.

Fra Frankrike hentet han også inspirasjon fra Opplysningstidas ideer om folkesuverenitet og sekularisme, og avviste derfor alle former for religiøs obskurantisme. Hans slekt på morssida sprang da også ut fra en jakobinsk tradisjon, og i likhet med Karl Marx forsto han den historiske betydninga av borgerlig revolusjon og kapitalismens framvekst i Storbritannia. I motsetning til mange andre intellektuelle fra Sør, vendte Amin derfor ikke ryggen til alt som har med Europa å gjøre, slik som er så populært innenfor enkelte postmodernistiske og postkolonialistiske moteretninger. Men for å forstå det spesifikke, dvs. ikke naturbestemte, ved europeisk historie, minnet Amin om at den industrielle revolusjonen og Opplysningstida var uløselig bundet til slaveri, råvareplyndring og kolonialisme. Det var som kjent dette som Marx kalte for «den opprinnelige kapitalakku- mulasjonen», men historien sluttet ikke her. For Amin var det isteden et sentralt poeng at denne formen for akkumulasjon også kjen- netegner dagens kapitalistiske verdenssystem, dvs. at den ikke bare forklarer kapitalismens framvekst, men også hvorfor den er videreført som «apartheid på et globalt nivå». Det hand- ler dessuten ikke bare om akkumulasjonstvang som en slags økonomisk lov, men om et system opprettholdt gjennom militærmakt, ideologi og geopolitikk.

Under det lange oppholdet i Paris var Samir Amin et lojalt medlem av det franske kommunistpartiet, men la aldri skjul på sin skuffelse over den lunkne holdninga til kampen mot kolonistyret han møtte i deler av den franske arbeiderklassen. Dette sto i kontrast til den sosialistiske internasjonalismen han opplevde som aktivist i bevegelser som organiserte studenter fra Afrika og Asia, der anti-imperialisme var en fellesnevner. En egyptisk horisont blei dermed utvidet til å omfatte alle deler av det som blei kalt for den tredje verden. Ikke minst hentet han inspirasjon fra den kinesiske revolusjonen og den vietnamesiske frigjøringa fra fransk koloniherredømme i 1954. Det førte til at Samir Amin brøyt med sin ungdoms begeistring for det sovjetisk-stalinistiske systemet, og kom til å dele mye av den kinesiske – eller maoistiske – kritikken.⁴ Ikke minst oppfattet han den kinesiske revolusjonens tyngdepunkt på landsbygda som mer relevant for Afrika, Asia og Latin-Amerika, på samme måte som vietnamesiske bønders seier over Frankrike viste at revolusjonær bevissthet ikke var forbeholdt europeisk arbeiderklasse, slik noen fortsatt later til å tro.

KAPITALISME I ULIKE UTGAVER

I arbeidet med doktoravhandlinga, som blei fullført i Paris i 1957 etter studier i statsvitenskap, statistikk og økonomi, tok Samir Amin sikte på noe så ubeskjedent som å for- klare hvorfor kapitalistisk akkumulasjon bare kan forstås i et globalt perspektiv. I omarbeidet utgave kom avhandlinga ut på fransk i 1970, og på engelsk i 1974: Accumulation on a world scale. Dette må sies å være et hovedverk med klassikerstatus både innenfor marxistisk økonomi og internasjonale utviklingsstudier. Gjennomgangstemaet er her de grunnleggende ulikhetene som finnes mellom kapitalismen i sentrum og kapitalismen i periferien, som utgjør forskjellige – men sammenhengende – deler av det samme systemet. I en slik forstand er «underutvikling» i Sør ikke noen urtilstand, men et historisk resultat av imperi- alistisk dominans forvridning og blokkering av utviklingsmuligheter.

Avhandlinga fra 1957 utfordret ikke bare borgerlig vitenskap og den kalde krigens moderniseringsideologier, men stilte seg kri- tisk til mange trekk ved tradisjonell marxisme. Der Det kommunistiske manifestet tegnet et bilde av en dynamisk kapitalisme som ubønn- hørlig sprer seg og gjør verden mer homogen, dokumenterte Amin på sin at det isteden er polarisering som er hovedtendensen, og at uenigheten med Karl Marx skyldtes at denne utformet sine teorier på et tidspunkt hvor innsikten i ikke-europeiske samfunnsformasjoner og imperialismens konkrete virkninger var høyst beskjeden. Istedenfor at det vokste fram et nasjonalt og produktivt borgerskap i andre deler av verden, oppsto isteden et avhengig småborgerskap av kompradorer. Der Lenin og Kautsky beskriver imperialisme som et eget eget stadium (det høyeste eller det siste) i kapitalismen som følge av monopolisering, framholder Amin at også før-monopolistiske og merkantilistiske stadier bidro til imperialisme og polarisering.

Istedenfor en kapitalisme med sammenheng mellom produksjon av maskiner mens produksjon av forbruksvarer, er periferikapi- talismen i Amins perspektiv kjennetegnet av ensidig eksport av råvarer og import av forbruksvarer til et lite mindretall. På samme måte viste han til hvordan ufullstendig proletarisering og enorme arbeidskraftreserver, bl.a. gjennom utarming av landsbygda, er med på å forklare det ekstremt lave lønnsnivået i periferien. Det har vært innvendt at det mest skyldes ulik produktivitet, men i plantasje- og gruveø- konomier viser Amin at migrantarbeidere blir betalt lavere enn «eksistensminimum», dvs. det som skal til å reprodusere arbeidskrafta, fordi familien med tvangsmidler er fordrevet til reservater der kvinner og barn utfører ubetalt arbeid i den sosiale reproduksjonens tjeneste. Nærmere vår tid har Amin også vist hvordan bønder i eksportproduksjonen er tvunget inn i et avhengighetsforhold som underleverandører til internasjonale kjeder, slik at også produktivitetsgevinstene blir sugd oppover i systemet. Innenfor et slikt system bygger handel med andre ord på et ulikt bytteforhold, der hovedtyngden av profitten blir «sentralisert», dvs. konfiskert av kapitalistklassen i sentrumslanda, og hvor billige råvarer og nye eksportmarkeder også kommer store deler av befolkninga til gode.

SENTRALISERT PROFITT, IMPERIALIST- RENTE OG GENERALISERTE MONOPOLER

Mot Amins analyser av den globale kapitalismen har det vært innvendt at det i de siste tiåra har vist seg mulig for enkelte land i Sør å industrialisere, særlig i Asia. Men etter Amins oppfatning har dette verken opphevd polariseringa eller gjort det mulig å «ta igjen» konkurrentene i kapitalismens sentrum. Det gjelder til og med dagens Kina, som ligger nærmest gjennom nasjonal suverenitet, motstand mot «frie» kapitalbevegelser og sosial framgang med røtter i revolusjonen.⁵ Den viktigste grunnen til dette er at USA, EU og Japan – kjent som triaden eller kollektiv imperialisme – fortsatt drar fordel av en slags monopolrente (eller imperialistrente) gjennom sitt overtak når det gjelder militærmakt og produksjon av masse- ødeleggelsesvåpen, kontroll over det globale finanssystemet ved hjelp av Verdensbanken/ IMF, forsprang innenfor høyteknologiske nyvinninger kombinert med patentvern, kommunikasjons-, informasjons- og mediemessig hegemoni og adgang til naturressurser over alt i verden. Med et nøkkelbegrep omtales dette som «generaliserte monopolers tidsalder». Men Amin har likevel lite til overs for lettvinte forestillinger om en frittsvevende kapitalisme og en transnasjonal kapitalistklasse, som i blant dukker opp på venstresida, og fastholder at nasjonalstatenes tid ikke er over. Det viser seg bl.a. i den nære tilknytninga mellom rustnings- industrien, USAs politiske makthavere ledelse og angrepskriger rundt om i verden, som oftest ved hjelp av Nato.

En slik «ekstraprofitt» følger av at lønnsutviklinga i periferien ikke har fulgt produktivitetsveksten, mens arbeiderklassen i sentrumska- pitalismen – i alle fall inntil de siste tiåra – har vært i stand til å tilkjempe seg en del av produktivitetsøkninga. I noen av sine nyeste arbei- der har Amin ført dette videre i en advarsel mot rasisme og fristelsen til å gjøre innvandrere og «de andre», dvs. folk fra Sør, til fienden iste- denfor å bekjempe egne utbyttere. (Innenfor den franske studentbevegelsen var han tidlig på 1950-tallet i kamp med Jean-Marie le Pen!). Manglende innsikt i at denne formen for kapitalakkumulasjon, polarisering og tilknytning til «det nasjonale» er ifølge Amin også en av grunnene til at Den andre internasjonalen og «europeisk marxisme» overvurderte utsiktene til en proletarisk revolusjon i Vest-Europa, og at Lenin heldigvis innså at revolusjon var mulig i periferien.

Det bør ikke overraske at det er kontro- versielt når Amin åpner for at en slik sentrali- sering av profitten i globale utbyttingsforhold innebærer en risiko for at arbeiderbevegelsen knyttes sammen med «nasjonale» interesser i kapitalismens sentrum, dvs. en form for sosialkolonialisme, som han har kalt det. Forholdet mellom nasjon og klasse er jo et trøblete tema, ikke minst etter det tyske sosialdemokratiets knefall i 1914, og også her leverte Amin tidlig et viktig bidrag: Class and nation. Historically and in the current crisis (1981).

KRIG MOT MENNESKER OG LIVSMILJØ

Som professor ved et afrikansk forsknings- og planleggingsinstitutt, med base i Dakar i Sen- egal, leverte Samir Amin på 1970-tallet en rekke skarpe analyser av utviklingstrekk både i Sør og i det sentrumskapitalistiske systemet. Det handlet ikke bare om oljepriser og kon- junktursvingninger, men om ei dyptgripende og strukturell krise. Der noen ikke ser annet enn markeder og nyliberalistisk ideologi, var Amin i stand til analysere ei systemkrise som bunnet i ei grunnleggende motsetning mellom arbeid og kapital Tidligere enn mange andre så han at dette var slutten på det som er kalt «de tretti gylne åra» (les trentes glorieuses). Mens åra etter 1945 hadde innslag av et historisk kompromiss hvor arbeiderbevegelsen i europeiske industriland oppnådde velferdsgoder og borgerskapet en stabilitet og produktivitetsvekst, også stimulert av konkurransen fra sovjetsystemet, så de herskende klasser nå behovet for å finne et nytt akkumulasjonsgrunnlag og innlede en ny offensiv mot arbeiderklassen for å drive tilbake mye av det som var oppnådd. Amin var raskt ute med å identifisere flere av de trekkene som manifesterte seg for alvor fra slutten av 1970-tallet, slik som «globalisering» (dvs. geografisk ekspansjon og flytting av deler av industriproduksjonen til periferien), større spillerom for finanskapitalens spekulasjoner, privatisering og innlemming av tidligere felles- goder under «markedsfetisjismen», dvs. at alt blir varer. Ifølge Samir Amin var de tre tiåra etter 1945 den eneste i industrikapitalismens historie etter 1870 som ikke var kjennetegnet av krise, dvs. at det som mange så på som forbigående unntak, snarere var regelen. De som hevder at «økonomer» ikke forsto krisa i 2007, har ikke lest hans Amins analyser og advarsler.

I sin historiske diagnose så Samir Amin inngangen til 1970-tallet som slutten på det «folkelig-nasjonale» tredjeverden-prosjektet og den sovjetiske modellen, dvs. de to andre bærebjelkene i etterkrigstidas verdensordning. Det han kalte for Bandung-prosjektet, etter starten på den alliansefrie bevegelsen og gjennombruddet for kolonifrigjøringa på en konferanse i Bandung i 1955, innebar at skillelinjene i verdenssystemet ikke bare gikk mellom den kalde krigens to hovedblokker. Med frammarsjen til asiatiske og afrikanske stater (samt Cuba etter hvert), blei også den påtvungne isolasjonen av Kina og Sovjetunionen utfordret for alvor. Men i motsetning til i Kina, blei den nasjo- nale frigjøringa ikke ført videre til et brudd med det nedarvete kolonimønsterets kapitalisme, og uten et slikt brudd – som ville kreve ei sosialistisk omdanning – var den tredje verden dømt til innkapsling i et verdenssystem bygd opp for å tjene kapitalinteressene. Den siste krampetrekninga for dette prosjektet var det som blei kalt for «en ny økonomisk verdensordning» på 1970-tallet, som bl.a. blei hyllet her til lands fordi ideene aldri gikk lenger enn til et globalt sosialdemokrati.

Det er mot en slik bakgrunn – dvs. det tredobbelte sammenbruddet – at Samir Amin så det som sin hovedoppgave å forstå hva de nye fasene, både i sentrum, i periferien og i den globale kapitalismen som helhet, består i. Dette gjorde han samtidig som han fra 1980 var en frittstående akademiker og heltidsaktivist. Hvis jeg skal nøye meg med å anbefale et par eksempler på en ikke altfor kronglete sammen- fatning, vil jeg særlig trekke fram Ending the crisis of capitalism or ending capitalism? (2010) og The implosion of capitalism (2013). Et viktig trekk i analysen av dagens kapitalisme, er her påvisninga av en stadig sterkere militarisering, ikke minst gjennom USAs og Natos globale strategier. Sammen med en stadig tydeligere kollisjonskurs mellom akkumulasjonstvang og økologiske lover, der Amin trekker veksler på en økososialistisk nylesning av Marx, blir det vist at forestillinga om en fredelig og bærekraftig verden innenfor rammen av global kapitalisme er en farlig illusjon.⁶ Dette er da også en av de viktigste grunner til hans understrekning av at sosialistiske alternativer og utviklingsstrategier må se helt annerledes ut enn tilfellet var i det forrige århundret. I et av sine aller siste arbeider, peker Amin da også på at veien i store deler av den kapitalistiske periferien må gå gjennom radikale jordreformer, småbønder og matsuverenitet.⁷ Med et høyintensivt, kjemisk og energisløsende jordbruk er det kanskje mulig å økte matproduksjonen på kort sikt ved å drive millioner på millioner vekk fra jorda, der alternativet ikke er annet enn en umenneskelig tilværelse i slumbyer og økologisk sammenbrudd. Kapitalismen er derfor – med Amins egne ord i Obsolescent capitalism – både foreldet, forvitret og senil – og viser seg ute av stand til å gi milliarder av mennesker deres nødvendige livsgrunnlag.

LANGE LINJER OG KONKRETE STUDIER

I tillegg til de temaer som skissemessig er presentert ovenfor, bør det minnes om at Samir Amin også har bidratt til en ny forståelse av førkoloniale samfunnsformasjoner utenfor Europa, slik som i Global history. A view from the South (2010), der hans kunnskaper – bokstavelig talt – ikke kjenner noen grenser. Det som trer tydeligst fram, er at det som med et slapt og ahistorisk samlebegrep kalles «førkapitalistiske samfunn», selvsagt var en verden preget av mangfold, endringer og dynamiske motsetninger. (Hvis hele historien er historien om klassekamp, bør det vel gjelde også utenfor Vest-Europa?). Verken Kina eller India var stillestående samfunn som ventet på britiske kanoner eller jernbaner for å skape endring, og mye av det som vulgærmarxistisk framstilles som fasttrømrete utviklingsfaser med universell gyldighet, har vist seg å være spesifikke trekk i en spesifikk historisk kontekst. På samme måte burde den reviderte utgaven av Eurocentrism (2007) ha vært obligatorisk pensum for reaksjonære akademikere som her hjemme for tida kjemper innbitt mot mangfold innenfor universitetsmurene, og som nærmest avviser at ikke-europeere er i stand til å tenke.⁸ (Men de vil vel neppe lese en forfatter som er i stand til å overskride antikkens Roma eller Hellas.)

Lange historiske linjer og studier av konkrete samfunnsformasjoner i den arabiske verden kjennetegner også The people´s spring. The future of the Arab revolution (2012) og The reawakening of the Arab world: Challenge and change in the aftermath of the Arab spring (2016), der Amin analyserte både folkelige protester og folkevårens begrensninger.⁹ I ettertid har han også fått rett i sine advarsler mot religiøs fundamentalisme, etno-sjåvinistisk ideologi og drømmen om en teokratisk stat, som etter hans oppfatning tilslører både klassemotsetninger og motsetningsforholdet til imperialismen.

La det også være nevnt at Samir Amin i sine siste leveår brukte mye tid på å reflektere over den russiske revolusjonen, sovjetisk historie og dagens Russland. Dette resulterte både i en rekke artikler og to bøker: October revolution 1917 (2017) og Russia: Transition from capitalism to socialism (2017).¹⁰ I den første av dem forsvarer Amin betydningen av den russiske revolusjonen, men viser også problemene ved å ha overvurdert mulighetene en proletarisk oppfølger i industrikapitalismens sentrumsland, som f.eks. Tyskland. Et annet sentralt poeng er at revolusjonen hentet styrke fra alliansen mellom småbønder og arbeidere, men i motsetning til i Kina blei denne smadret under tvangskollektiviseringa, noe som kom til å få katastrofale følger for den videre utviklinga i Sovjetunionen i retning i det han har kalt en særegen «sovjetisk produksjonsmåte». Det vil si at det verken var tale om periferikapitalisme, sosialisme eller en degenerert-byråkratisk arbeiderstat, men et regime hvor parti-eliten antok karakter av et borgerskap uten borgerlig revolusjon, og hvor de samme sto klare som oligarker ved sjokkte- rapiens billigsalg av statseiendommer. Med sin interesse også for geopolitikk, var Amin opp- tatt i den andre av disse to bøkene av å advare mot den anti-russiske holdninga som gamle og nye kalde krigere pisker opp i disse dager. Sammen med president Donald Trumps han- delskrig mot Kina, passer dette inn i en av de virkelig lange linjene i USA historie: Alle som utfordrer landets økonomiske, militære eller ideologiske hegemoni, må straffes og stanses.

Samir Amin har fortalt at han hvert tjuende år hadde for vane å lese de sentrale Marx-verkene på nytt, noe som så blei brukt til å både fastholde og fornye de klassiske ana- lysene. Det resulterte i to bøker der han også med et kritisk blikk – vendte tilbake til viktige temaer i sitt eget teoretiske forfatterskap. En rød tråd i de nye arbeidene er at begreper som arbeid, lønn, pris, verdi og profitt bare gir mening dersom de «globaliseres», det vil si at de må forstås ut fra polariserende grunntrekk i det kapitalistiske verdenssystemet. I sin retur til Kapitalen fikk Amin selvsagt bekreftet at dette verket er en uovertruffen og vitenskapelig analyse av den britiske kapitalismen midtveis på 1800-tallet. Men han var like klar over nødvendigheten av å overskride en ganske skjematisk – for ikke å si essensialistisk og abstrahert idealmodell, som Marx selv ikke fikk utfylle som han ønsket i flere bind. Amin så det som sin oppgave å videreføre ved å gi fortrinn for den historisk-materialistiske metoden, dvs. å forstå kapitalismen i et globalt perspektiv og for å gripe endringer i klasseforhold, klassekamp, ideer, kulturelle forestillinger og geopolitikk i forskjellige deler av verden fram til i dag. Med andre ord: en samfunnsformasjon er noe annet enn en produksjonsmåte.

Igjen førte hans nytenkning til teoretisk debatt, og igjen benyttet han anledningen til å klargjøre sitt syn og å gå i dialog – noen ganger også i konfrontasjon – med sine kritikere. Til det siste så han sine arbeider som «work in progress». Modern imperialism, monopoly finance capital, and Marx’ s law of value (2018) inneholder hovedtyngden av hans bøker om samme tema fra noen år tidligere, samtidig som han rakk å gjøre ferdig utfyllende svar og kommentarer til kritikere. Tydeligere kunne han ikke vise at teoretiske tankebygninger aldri er ferdig snekret eller murt.

OG SÅ?

Et velkjent slagord fra World Social Forum og Attac er at «en annen verden er mulig». Ettersom Samir Amin fastholdt at en «snill» eller «bærekraftig» kapitalisme ikke er mulig, er spørsmålet hvordan ei sosialistisk omdanning kan skje? Dette er et tema for seg, som mest inngående blei diskutert i The world we wish to see (2008), og som mest handler om å finne de første skrittene på en lang og kronglete vei. Med hans egne ord er det ikke spørsmål om en for «24-timers-revolusjon», og med alle sterke motkreftene som Samir Amin brukte sitt liv på å beskrive (og bekjempe), kan det vanskelig sies at etterlater seg noen lettvint optimisme. Det skyldes også at han ofte har anklagd mange sosiale bevegelser, partier på venstresida og makteliten i progressive stater for ikke å ha et klart nok bilde av hva kampen vil kreve. En mulig motvekt mot den kollektive imperialismen kan ligge i solidaritet mellom bevegelser og stater i det globale Sør, og Amin lukket aldri for en slik mulighet. Men han la aldri skjul på hvordan dette ble vanskeliggjort gjennom nyliberalisme, manglende demokrati/folke- makt, korrupt samarbeid med utenlandske kapitalinteresser og innkapsling i USA militære strategier. Men det betyr ikke at bildet er statisk, og Amin hadde alltid et våkent øye for nye tendenser. Blant eksemplene er f.eks. økende motstand mot USAs militære hegemoni og «forkjøpskriger» med eller uten Nato, tilløp til en mer sjølstendig kurs i deler av Latin-Amerika, motstand mot liberaliseringskjøret i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og diskusjon om nasjonal matsuverenitet og småbønders eksistensgrunnlag. Forestillinga om EU som en selvstendig stemme levnes imidlertid liten ære, i alle fall så lenge det europeiske prosjektet er forankret i antidemokratisk nyliberalisme. Amin undervurderte aldri den kampen

Med sin interesse også for geopolitikk, var Amin opptatt i den andre av disse to bøkene av å advare mot den anti-russiske holdninga som gamle og nye kalde krigere pisker opp i disse dager. som deler av arbeiderbevegelsen fører i vår del av verden, og fant historiske og kulturelle forskjeller, sammen med ulikt styrkeforhold mellom klassene, som forklaring på hvorfor også sentrumskapitalistiske land kommer i ulike utgaver. I flere av hans nyere bøker er det ikke vanskelig å spore en dyp fortvilelse over at mange innenfor arbeiderklassen åpenbart søker seg mot fremmedfiendtlige, reaksjonære og – til og med – rasistiske partier. Samtidig unnslapp det ikke hans oppmerksomhet at sosialdemokratiske partier i vår del av verden fjernet seg fra et systemkritisk potensial til å havne i ei sosialliberal – for ikke å si nyliberal – grøft. En kursendring krever ifølge Samir Amin noe langt dristigere enn nostalgiske forsøk på å skru klokka tilbake til 1945, som om den kalde krigen, Nato-medlemskap, EU-iver, omkamp om «det historiske kompromisset» var skrevet ut av historien.11 For egen regning vil jeg framover heller spørre om hva Samir Amin ville ha gjort – enn hva Gerhardsen ville ha gjort. Eller som han avsluttet sitt forord i Kapitalismen i vår med å si: «EN vei fram mot sosialisme, forstått som et høyere stadium av menneskelig sivilisasjon, er nødvendig og mulig. Men det alternativet kan ikke utvikles uten at det radikale venstre strekker seg langt utenfor de offensiver strategiene».

Boktitler som er nevnt i artikkelen

Accumulation on a world scale (1974). New York: Monthly Review Press.

Class and nation. Historically and in the current crisis (1981.) New York: Monthly Review.

Re-reading the postwar world. An intellectual itenerary (1994). New York: Monthly Review Press.

Obsolescent capitalism (2003). New York: Monthly Review Press.

A life looking forward. Memoir of an independent Marxist (2006). London: Zed Books.

The world we wish to see: Revolutionary objectives in the twentyfirst century (2008). New York: Monthly Review Press.

Ending the crisis of capitalism or ending capitalism? (2010). Oxford: Pambazuka Press

Eurocentrism. Modernity, religion and democracy. A critique of eurocentrism and culturalism (2010, opprinnelige utg. 1989). New York: Monthly Review Press/Oxford: Pambazuka Press.

Global history. A view from the South (2010). Oxford: Pambazuka Press

The people 's spring. The future of the Arab revolution (2012). Oxford: Pambazuka Press.

The implosion of capitalism (2013). London: Pluto Press.

The reawakening of the Arab world. Challenge and change in the aftermath of the Arab spring (2017). New York: Monthly Review Press.

Russia and the long transition from capitalism to socia- lism (2017). New York: Monthly Review Press.

October 1917 revolution. A century later (2017.) Montréal: Daraja Press, 2017. New York: Monthly Review Press.

Modern imperialism, monopoly finance capital, and Marx’s law of value (2018). New York: Monthly Review Press.

Sluttnoter

1. For fullstendige bibliografisk referanser, se litteraturlisten.
2. Deler av denne artikkelen bygge på min introduksjon til denne boka (s. 11-38). Den er tilgjengelig på nettstedet marxisme.no
3. Det avspeiles ikke minst i kap. 6 – «Fascismens tilbakekomst i dagens kapitalisme» – Kapitalismen i vår tid.
4. For ei drøfting av maoismens betydning og begrensninger, se kap. 2 – «Maoismens bidrag» i Kapitalismen i vår tid.
5. Se kap. 5 – «Kina: Det oppstigande landet» – i Kapitalismen i vår tid.
6. Amin viser her til inspirasjon fra miljøet rundt Monthly Review. De to nyeste bidra- gene herfra er John Bellemy Foster og Paul Burkett: Marx and the earth. An anti-critique (Chicago: Haymarket, 2017) og Kohei Saito: Karl Marx’s ecosocialism. Capital, nature, and the unfinished critique of political economy (New York: Monthly Review, 2017.).
7. Om «agrarspørsmålet», se kap. 7: «The agrarian question, a century after October 1917» i October 1917 revolution (2017).
8. Spørsmålet er stilt i Hamid Dabhasi: Can non-Europeans think? London: Zed Books, 2015.
9. For en kritisk omtale av den siste av de to bøkene, ser Bjørn Olav Utvik: «Skuffende om den arabiske våren», Gnist nr 4/2016. Den siste av de to er meldt av Stian Bragtvedt, Gnist nr 3/2017
11. Se kap. 3 – «Dristighet, mer dristighet!» i Kapitalismen i vår tid.

Siden høsten 2015 har Rødt vært med og styre Tromsø i flertallssamarbeid med SV og Arbeiderpartiet. Samarbeidet har gitt Tromsø et tydelig venstresidestyre, men også bydd på utfordringer for et lite og revolusjonært parti.

Bendik Hugstmyr Woie er leder i Rødt Tromsø
Foto: Svein-Magne Tunli/Wikimedia Commons

Foran kommunevalget i 2011 sto det mellom to styrende koalisjoner i Tromsø: Et rent høyresideflertall, mot en koalisjon av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Gjennom en valgkamp, med høyt personfokus og mye samehets hjulpet av høyresida, seilte de borgerlige fram på meningsmålingene. I 2011 fikk Tromsø sitt mest høyrevridde flertall i kommunestyret på lang tid. Høyre, Venstre, Krf og Fremskrittspartiet skulle innføre byrådsmodell og åpne opp for storstilt privatisering.

Hvordan skulle Rødt operere sammen med resten av opposisjonen under dette nye politiske flertallet? Ett av spørsmålene vi måtte avklare med oss selv, var hvor stor tillit vi hadde til Tromsø Arbeiderparti og Tromsø SV. Om man så på deler av forhistorien deres i Tromsø, var det flere grunner til å tvile på at et tett samarbeid ville være en god ide. Fram til 2011 hadde Arbeiderpartiet og SV styrt kommunen sammen, med Rødt og tidligere RV som kanskje det tydeligste opposisjonspartiet. Salg av kommunens aksjer i det offentlige busselskapet, innføring av New Public Management med resultatenheter og bestiller-utførermodell og kampanje for OL i 2018 var blant sakene hvor RV og Rødt sto i tydelig konflikt. Det var til og med forberedelser til et delvis salg av Troms Kraft, som heldigvis ble stanset. I realiteten var det flere av endringene Arbeiderpartiet og SV hadde gjort i kommuneorganisasjonen som muliggjorde at privatisering kunne skje. Men etter de rødgrønnes valgnederlag i 2011 hadde noe endret seg i samarbeidet på venstresiden, og mye av svaret lå i fagbevegelsen.

Faglig-politisk samarbeid

Høyresidens politikk skapte en enorm mobilisering, spesielt i byens fagforeninger. Opprettelsen av “Vi bryr oss”-alliansen, som flere av byens fagforeninger sto bak, samlet Arbeiderpartiet, SV og Rødt, og til dels også MDG og Senterpartiet. Det var LO i Tromsø, Fagforbundet, Utdanningsforbundet, Sykepleierforbundet og flere andre fagforeninger som sto bak alliansen. Sammen skapte vi et tydelig alternativ til det borgerlige byrådets politikk. Også motstanden mot parlamentarisme ble en viktig sak å mobilisere på.

Fagbevegelsens rolle i å holde venstresiden samlet i Tromsø har vært stor, og har også minnet oss på hvor viktig det er å ikke slippe gjennom noe flertall som kan gå inn for privatisering og rasering av arbeidsplasser i kommunen. De to siste årene før kommunevalget i 2015 leverte vi sammen med de andre fire partiene i opposisjon felles alternativt budsjett. Selv om alliansen i opposisjonen var bred, var det et ønske fra både SV, Arbeiderpartiet og oss at det var våre tre partier som skulle styre sammen.

Da valgkampen i 2015 gikk til for fullt, var målingene klare på at det var veldig realistisk at vi skulle få flertall sammen.

Valgskredet i 2015

Valgkampen i 2015 ble et lite eventyr for Rødt i Tromsø. Fra målinger på relativt normalt nivå i mars rundt 8 %, seilte vi opp mot 18 % på det meste. Arbeiderpartiet klarte mot slutten å gå inn for storstilt utbygging av friområder i Tromsømarka, som ville gjort offentlige friområder til utbyggingsområder for Tromsøs rikeste. Da, som mange år tidligere, viste Rødt seg som det tydeligste alternativet. Valget endte på 14,4 %, dobling. SV doblet seg også, mens Arbeiderpartiet kun hadde en svak vekst. Utgangspunktet for forhandlinger mellom de tre partiene som hadde rent flertall, var godt.

Å ha en såpass stor vekst i en by som er viktig for både Arbeiderpartiet og Høyre, gjør at man naturligvis møter på mye motstand. Til og med statsminister Erna Solberg var ute i NRK og advarte Tromsø-velgerne mot å stemme Rødt. Redaktører og kommentatorer Nordlys, en av to aviser utgitt i Tromsø, var også blant Rødts tydeligste kritikere. Rødt var det eneste partiet det tydelig ble frarådet å stemme på, blant annet av daværende sjefredaktør Anders Opdahl i kommentaren “Et Tromsø i Rødt” like før valget.

Forhandlingene startet noen dager etter valget. Alle partiene hadde forhandlingsutvalg på tre personer. Rødt var tydelige: Vi ville avskaffe byrådsmodellen, få slutt på all privatisering og konkurranseutsetting, nye barnehager skulle bygges i kommunal regi og flere kommunale boliger. Vi var også opptatt av at man skulle få sagt opp avtalen om privatisering av deler av kommunens renholdstjeneste.

Et stort spørsmål for oss var hvordan samarbeidet med SV og Arbeiderpartiet skulle være. Både vi og SV var tydelige på at vi ikke ville sitte i byråd med Arbeiderpartiet. Dette var nok med på å gjøre det vanskelig for Arbeiderpartiet å gå videre med byrådsmodellen. Da måtte de leve med at vi ville stå i en mye friere situasjon enn dem. Samtidig skjønte vi at å styre sammen med SV og Arbeiderpartiet i formannskapsmodellen, ville kreve tett samarbeid – og det levde vi godt med. I det som ble Kystens Hus-erklæringen, kalt opp etter forhandlingsstedet, var vi godt fornøyd med resultatet. Resultatet ble at vi gikk inn i byråd i ett år, i forberedelsen til å avvikle byrådsmodellen. I juli 2016 var vi over i formannskapsmodellen.

Fire år etter Kystens Hus

Høsten 2018 brukte Rødt Tromsø en del tid på å evaluere hvordan samarbeidet hadde gått. Det vi fant ut, var at medlemmene i Rødt Tromsø var godt fornøyd med at vi var i et flertallssamarbeid, men at det var flere saker hvor vi ikke hadde markert oss tydelig nok. Den politiske debatten i Tromsø har blitt flyttet flere steg til venstre. Privatisering og konkurranseutsetting er på flere områder avkledd som løsning, og Arbeiderpartiet og SV står tydeligere i opposisjon til høyresiden enn de gjorde forrige gang de satt med ordføreren. Det snakkes nå også mye mindre om privatisering fra høyresiden, fordi det har blitt et upopulært standpunkt.

Rødt Tromsø har alltid vært mot innføring av parlamentarisk styringsmodell, og Tromsø ble det første stedet som noen sinne har gått tilbake fra denne modellen. Disse to gjennomslagene ble tydeligst lagt merke til.

I Kystens Hus-erklæringen som ble inngått av oss, SV og Arbeiderpartiet, var det ingen saker som var veldig vanskelige for Rødt å gå med på. Det mest utfordrende var økningen av kommunal eiendomsskatt og bygging av Tromsøbadet. Eiendomsskatten er en flat skatt som det er nært umulig å få til å ikke ramme usosialt. Bygging av Tromsøbadet har Rødt vært skeptisk til, men man valgte å bli med på det på grunn av de altfor dårlige fasilitetene kommunen hadde for svømmeopplæring og Høyrebyrådet hadde allerede brukt 70 millioner på planlegging.

Dette viser at Rødt fikk mye ut av samarbeidet tidlig i perioden. Det tilbakemeldingene fra medlemmene til komiteen sa tydelig, var at Rødt har vært for dårlige på å vise fram egen politikk og på å vise oss fram på våre egne kampsaker. Ofte har man stått veldig samlet om de politiske sakene med SV og Arbeiderpartiet.

Å takle en utfordrende kommuneøkonomi er kanskje den største utfordringen for et revolusjonært, sosialistisk prosjekt. Rammen til kommunene fra staten er alt for trange, mens oppgavene blir flere. Det har lenge vært en viktig sak for Rødt å mobilisere kommunens innbyggere til kamp mot de trange rammene staten setter. Med Rødt på Stortinget får vi også et alternativ å vise til: Det er mulig å gi kommunene høyere tilskudd til å utføre alle de viktige oppgavene de har i velferdsstaten. I Tromsø kommune har utgiftene til helse- og omsorgstjenester hatt en stor vekst. Det setter Tromsø i en veldig vanskelig situasjon. Mens denne teksten skrives, pågår det en stor diskusjon rundt hvordan man skal håndtere det. For Rødt har det vært viktig å avvise forslag til kutt og nedskjæringer, som ikke vil løse problemene på sikt.

Kunne Rødt i Tromsø valgt en annen samarbeidsform med Arbeiderpartiet? Det er det godt mulig å se for seg. Om vi skulle hatt en løsere tilknytning til flertallssamarbeidet, ville nok det medført fortsatt byrådsmodell i Tromsø. Hvis vi skulle få gjennomslag for å avvikle modellen, betydde det at vi måtte være beredt på å samarbeide tett de neste fire årene. Men det tette samarbeidet er også verdifullt utover det, og gjør at Rødt får mulighet til å være tett på alle avgjørelser som tas i god tid.

Kamp om gjenvalg

Meningsmålingene viser for tiden at vi ligger under valgresultatet i 2015. I januar målte vi til 11, 9% hos et meningsmålingbyrå, og i mars målte vi til rundt 8 % hos to andre. Hva er grunnen til det? Uten å forsøke å bortforklare for mye, ligger nok noe av svaret i at mange gikk til SV ved stortingsvalget og kanskje har blitt der, og at Arbeiderpartiet har fått tilbake mange av de som gikk til Rødt i valginnspurten for fire år siden. Når dette skrives, er det enda lenge til valget, og ting ser åpent ut. Men det er ikke til å stikke under en stol at det også tærer på oppslutningen at man også må stå ansvarlig for det som skjer i kommunen som man ikke er fornøyd med. I diskusjoner om hvordan Rødt bør stille seg til samarbeid med Arbeiderpartiet og SV i kommunene etter valget i 2015, mener jeg at det bør diskuteres om gjennomslag og oppslutning nødvendigvis henger så nøye sammen. Bør man ofre oppslutning for gjennomslag, eller vice versa? Er det sånn at Rødt står så langt unna Arbeiderpartiet at tett samarbeid ikke kan gi nødvendig gjennomslag? Noen vil nok mene at dette er falske motsetninger, men det er nok spørsmål som bør og vil diskuteres mye i Rødt framover.

I Tromsø står vi fast på at vi bør sikte på å fortsette samarbeidet etter valget. Men det må bygges en ny entusiasme rundt prosjektet. Vi har kommet langt på fire år, men det er enormt mye som gjenstår og ingen seire bør tas for gitt.

I kommunestyrevalget i 2015 økte Rødt Vefsn sitt svært gode resultat på 9,3 prosent i 2007 (gjennombruddet) og det samme i 2011, til 11,7 prosent. Det var det tredje beste resultatet i kommunestyrevalget for Rødt i landet, og vi økte fra 3 til 4 representanter i kommunestyret. Fordelingen mellom de ulike partiene ble slik: Ap 10, Høyre 5, Rødt 4, SP 2, SV 1, FrP 2, Venstre 2 og en lokal liste mot bompenger (Vefsn Tverrpolitiske Parti, VTP) 3. Hva var bakgrunnen for framgangen? Og hvordan skulle vi nå forholde oss til spørsmålet om samarbeid med Arbeiderpartiet?

Gunnvald Lindset er gruppeleder i Rødt Vefsn
Foto: Rune Lund/Wikimedia Commons

Årsaken til framgangen mener vi skyldes en tydelig og konsekvent politikk og godt arbeid over lang tid. Vi har blant annet kjempet mot nedskjæringer i skole, barnehage og eldreomsorg hvert eneste år i budsjett og økonomiplan. Kampen for lokalsykehuset gjennom mange år har vært frontet av vår gruppeleder i kommunestyret som leder for den lokale sykehusaksjonen. Vi har også tatt opp mange viktige saker utenom sakskartet i kommunestyret, slik som sosial dumping, søndagsåpne butikker, TISA/TTIP, endringene i Arbeidsmiljøloven m.m., og fått flertall for gode vedtak.

Vi har fått innført Telemarksmodellen mot sosial dumping for kommunale innkjøp og anbud, og flertallet har satt ned foten for økt bruk av midlertidige stillinger. Vi har aktivt støttet havnearbeidernes kamp både på landsbasis og mot lockouten lokalt. Det førte til at flere av dem meldte seg inn i Rødt. En av dem stod på 3. plass på lista i 2015 og ble valgt inn i kommunestyret. Mange av de andre bidro blant annet med å dele ut valgmateriell i postkasser rundt omkring i kommunen.

Vi har også, sammen med FrP, frontet kampen fra dag én mot bruk av bompenger for å utbedre E6 og fylkesvei 78. Bompengene har rammet folk i nordkommunen svært hardt, med årlige utgifter opp mot 30 000 kr. i de verste tilfellene. Der fikk vi størst oppslutning, med 12,7 prosent, i lokalvalget og 14,7 prosent i fylkestingsvalget. Det ble stilt en «bompengeliste» (VTP) som fikk tre representanter. Uten den hadde vi sannsynligvis fått en oppslutning i nordkommunen tilsvarende det vi fikk i fylkestingsvalget.

Skal Rødt ha varaordføreren?

Valgresultatet gjorde det mulig for oss, hvis vi ville, å få varaordføreren i et samarbeid med Ap, SV og SP. Ap var fullstendig avhengig av vår støtte for å få ordføreren. Dette var en situasjon vi ikke var forberedt på, og som vi ikke hadde diskutert på forhånd.  Det var uenighet i lokallaget i synet på hva slags samarbeid vi skulle inngå.

Noen mente vi burde ta varaordførervervet ut fra blant annet at mange hadde stemt på oss med forventninger om at vi skulle få større innflytelse og ta politisk ansvar. Andre mente vi ikke burde binde oss opp i en politisk plattform fordi det ville hemme oss i å fremme vår politikk. Han som var aktuell som vår varaordførerkandidat, ønsket ikke å gå inn i en slik posisjon. Med en diskusjon om dette før valgkampen hadde vi kanskje hatt en kvinnelig kandidat i stedet for.

Hvis vi hadde vært forberedt, og hatt noen som var villig til å ta jobben som varaordfører, hadde vi nok gått inn for å prøve å forhandle fram en politisk samarbeidsplattform slik det ble gjort blant annet i Bodø.

Det endte med at vi vedtok å gå inn i et valgteknisk samarbeid med de tre partiene, slik vi hadde i perioden før. Det innebar et samarbeid om valg av ordfører og varaordfører samt fordeling av ulike verv i utvalg, nemnder og råd, men at vi ellers stod fritt til å fremme vår politikk. Etter som vi sa nei til vervet som varaordfører, krevde vi at en ung kvinne i SV, som var deres eneste representant, skulle ha det vervet. Vi fikk én representant i formannskapet slik vi hadde hatt, lederen i oppvekstutvalget, én representant i omsorgsutvalget og ble representert i flere andre utvalg/nemnder.

Politiske motsetninger

Allerede samme høst fikk vi en sak som viste at en forpliktende samarbeidsplattform ville blitt vanskelig. I kampen mot nedlegging av en skole og barnehage i nordkommunen som hadde vært en gjenganger i mange år, inngikk Ap og Høyre et samarbeid som ga et knapt flertall (15 mot 14) for nedlegging i forbindelse med budsjett og økonomiplan. Da selve nedleggingen måtte behandles som egen sak i mars 2016, brøt to av representantene til Ap ut og stemte mot nedlegging. Dermed ble skolen og barnehagen berget så langt.

Samme året inngikk vi for første gang et samarbeid om budsjett og økonomiplan med de tre partiene og la fram et felles forslag. Året etter, i 2017, var dette ikke mulig å gjenta på grunn av ulikt syn på innføring av eiendomsskatt også utenfor byen. Vi gikk mot det fordi det ville komme på toppen av bompengebelastningen, og i tillegg blant annet dårlig/manglende mobildekning og internettdekning i deler av distriktet.
I 2018 ble det heller ikke felles budsjett og økonomiplan. Dette skyldtes først og fremst at nedlegging av skolen og barnehagen i nordkommunen nok en gang kom på sakskartet som en del av et forslag om endring av skolestruktur. Dette var et klart løftebrudd overfor befolkningen i nordkommunen etter vedtaket i 2016.

Vi kunne ikke godta et forslag om å redusere skolen til 1.-4. skole, og samlokalisere skolen og barnehagen. VTP, som skulle være et distriktsparti, inngikk en avtale med Ap, SP og SV som ga flertall for dette forslaget. Befolkningen, vi og de andre partiene som var mot dette (V og FrP), mente dette ville bety at skolen ikke ville overleve særlig lenge. Høyre fremmet et eget forslag om Montesorriskole. Dette hadde noen i nordkommunen undersøkt muligheten for, men det var ikke et aktuelt alternativ.

Utviklingen fra 2015 og fram til i dag viser etter min mening at det var riktig å ikke inngå et forpliktende samarbeid på en felles politisk plattform. Den ville ha sprukket allerede i desember samme året, og på nytt både i forbindelse med innføring av eiendomsskatt utenfor byen, skolestruktur og budsjett og økonomiplan både i 2017 og 2018. Vår konsekvente linje med støtte til befolkningen i nordkommunen, har ført til at flere som bor der har meldt seg inn i Rødt eller står på lista i kommunestyrevalget i år. Denne kampen har også splittet Ap, slik at en representant meldte seg ut av Ap, og ble uavhengig representant. I løpet av vinteren meldte hun seg inn i Rødt. I likhet med andre lokallag har vi fått en god del nye medlemmer, og er klar til en spennende valgkamp i tida framover.
 

EØS er en abonnementsordning på høyrepolitikk, sa SV-leder Audun Lysebakken. En god beskrivelse av EØS, men Hjelmengutvalget tar regjeringen et skritt videre og bruker ESA til ytterligere å privatisere ut over hva EØS faktisk tvinger fram.

I mandatet til Hjelmengutvalget sier regjeringa:

Problemstillinger i lys av EØS-avtalens regler om offentlig støtte EØS-reglene om offentlig støtte regulerer i dag forhold av stor betydning for konkurransen mellom offentlige og private aktører. EFTAs overvåkingsorgan, ESA, har behandlet en rekke klagesaker om støtterettslige problemstillinger knyttet til kryss-subsidiering, skattefritak og manglende etterlevelse av markedsinvestorprinsippet de siste årene. På bakgrunn av enkeltsakene har ESA på generelt grunnlag reist spørsmål om skattelovens generelle skattefritak for staten, fylkeskommuner, kommuner, regionale helseforetak og helseforetak, og ubegrensede garantier for de ovennevnte subjektene, er i strid med EØS-avtalens regler om offentlig støtte når disse utøver økonomisk aktivitet. ESA har også anmodet norske myndigheter om å innføre tiltak som hindrer at det offentlige kryss-subsidierer sin økonomiske aktivitet. Skattefritaket i skatteloven § 2-30 første ledd bokstav b, c og g nr. 5 gjelder i utgangspunktet all aktivitet som staten, fylkeskommuner, kommuner, regionale helseforetak og helseforetak utøver innenfor sitt rettssubjekt. Det omfatter alle inntekter, herunder inntekter fra kommersiell virksomhet, utbytte, gevinster og renteinntekter. ESA har foreløpig konkludert med at det generelle skattefritaket i skatteloven § 2-30 for ovennevnte subjekter er i strid med EØS-avtalens regler om offentlig støtte når disse aktørene utøver økonomisk aktivitet.

I tillegg er utvalget bedt om å komme med ytterligere forslag til tiltak for å sikre like konkurransevilkår mellom offentlige og private aktører. Dette har ingenting med EØS-avtalen å gjøre, det er rett og slett et forsøk på å øke privatiseringsomfanget.

EØS-avtalen hadde utgangspunktet at avtalen ikke skulle regulere hvordan Norge organiserte sin velferdsstat og offentlige virksomhet. Poenget var likebehandling av norsk og utenlandsk næringsliv. Det som kalles ulovlig statsstøtte, skal bare gjelde om de statsstøttede tjenestene ble tilbudt i et grenseoverskridende marked.

Å anse det som problematisk at offentlige virksomheter får lavere rente fordi de ikke kan gå konkurs, samt at offentlig virksomheter ikke betaler skatt (eventuelt til seg selv!) er noe ingen før har seriøst brukt i argumentasjon for privatisering.

Det er verdt å merke seg at utvalget som regjeringa oppnevnte, har delt seg på de fleste viktige områder. Det er særlig Beatrice Dankertsen Hennyng fra Kommunesektorens organisasjon (KS) og seniorrådgiver Stein Reegård ( LO) som opponere mot flertallets linje med uvanlig sterke ord til å komme fra disse organisasjonene.

Stein Reegård skriver i en merknad:

Fremstillingen ser ut til å mangle den innsikt at offentlig sektor (ca. en tredel av norsk økonomi) i all hovedsak er innrettet for å ivareta roller som ikke egner seg for generell markedskonkurranse. Uten den betydelige endringen i norsk konkurransepolitikk som utvalgets flertall går inn for er de reelle problemstillinger som ligger i mandatet 1 Bakgrunn, mandat og sammendrag 17 knyttet til begrensede berøringsområder mellom offentlig og privat tjenesteyting.

Stein Reegård innledet om Hjelmengutvalgets rapport om offentlige tjenester og konkurranse på Nei til EUs faglige konferanse i Oslo. Der sa han blant annet:

– Det er helt opplagt at SFO kan bli skattlagt. Det finnes nærliggende private tilbud, SFO er ikke obligatorisk og det er høy egenbetaling. ESA har sagt at dette skal gå fri, men det tror jeg er fordi de sitter der nede i Brussel og ikke aner hvordan SFO drives.

– Det er på to områder EØS-avtalen har gitt oss uventede virkninger. Det er i arbeidslivet og det er for offentlig sektor. På begge områdene var det forutsatt at dette skulle være nasjonalt og suverent, også i EU. Men slik er det ikke når det kommer til stykket.

Flertallet i Hjelmengutvalget mener at konkurs-immunitet ikke trenger å endres, men man må innføre det de kaller et markedsaktørprinsipp.

Dette innebærer at det offentlige, når det driver aktivitet i et marked, må handle på samme måte som en sammenliknbar, rasjonell og profittorientert privat aktør ville ha gjort. Dette betyr blant annet at rentefordelen (som en får da en ikke kan gå konkurs) ikke gjelder den kommersielle delen; det må stilles krav til markedsavkastning i tråd med hva private ville krevd; det må lages en egen tilsynsmyndighet for å påse at det offentlige virkelig etterlever rollen som markedsaktør. Utvalget vil at Konkurransetilsynet skal få denne rollen og få myndighet til å bøtelegge offentlige aktører som ikke etterlever dette.

KS: Hjelmengutvalgets forslag om et generelt markedsaktørprinsipp uten krav om samhandelspåvirkning innebærer at offentlige, lokale vare- og tjenestetilbud av begrenset omfang, må følge de samme kravene til separat regnskapsførsel og skatteplikt som gjelder for mer omfattende vare- og tjenestetilbud som er omfattet av EØS-avtalens støtteregler. I tillegg forstår vi forslaget slik at det at det skal innføres løpende avkastningskrav slik at det offentlige vil være forpliktet til å prise sine varer og tjenester basert på en kalkyle hvor alle kostnader inngår. Forslaget innebærer på dette punktet en betydelig endring av rammebetingelsene for mange av de vare- og tjenestetilbudene som norske kommuner har i dag. Ytterligere medfører forslaget betydelige ekstra kostnader for lokale tjenestetilbud.

Flertallet foreslår lovfesting av et generelt markedsaktørprinsipp, jfr. rapporten pkt. 10.8: «et generelt prinsipp om at når en offentlig aktør driver kommersiell aktivitet i konkurranse med andre (juridisk betegnet som økonomisk aktivitet) skal dette gjøres på markedsmessige vilkår, det vil si at det stilles krav om markedsmessig avkastning i virksomheten.»

Det blir da sentralt å avklare på hvilke områder Hjelmengutvalget foreslår strengere regler. KS har identifisert at dette i hovedsak dreier seg om:

• Innføre et generelt markedsaktørprinsipp.
• Innføre skatteplikt, med eller uten en nedre omsetningsgrense.
• Innføre et krav til regnskapsmessig skille, med eller uten en nedre omsetningsgrense. Innføring av krav om regnskapsmessig skille er en nødvendig følge av de to første.

Regjeringa fortsetter å omdanne den norske staten fra hva vi kjenner som en stat med et omfattende, skattefinansiert sikkerhetsnett, til en stat basert på markedet. Samfunnet har i dag målsettinger knyttet til fordeling, med andre ord om hvordan den samfunnsøkonomiske kaka skal fordeles. Det offentlige driver inn skatter og avgifter som ikke bare finansierer offentlig virksomhet, men som også går til ulike tilskudd- og støtteordninger.

Fordelingshensyn vil stå i veien for hensynet til effektivitet. For eksempel vil omfordelende skatter som oftest skape et effektivitetstap, både gjennom de direkte inndrivingskostnadene og gjennom de vridningsvirkningene skattene kan forårsake. Aktørene står ikke overfor de riktige samfunnsøkonomiske kostnader og inntekter når beslutninger som størrelsen på arbeidstilbud eller investering skal fattes.

Statsstøttereglene på sin side har fokus på likebehandling og økt samhandel. EØS sine statsstøtteregler kommer derfor ofte i konflikt med ønsket om størst mulig samfunnsøkonomisk velferd fordi statsstøttereglene ikke har samfunnets og innbyggernes velferd som målsetting.
Hva er samfunnsøkonomisk effektivitet? Hvis et kommunalt svømmebasseng som allerede er bygget, blir tvunget til å ta så høye priser på grunn av markedsaktørprinsippet slik at kapasiteten ikke blir brukt, er dette sløsing med ressurser og derfor en ineffektivitet. Hvis en trekker inn fordelingshensyn, som for eksempel at kommunens innbyggere teller mer enn eierne av private konkurrenter, vil resultatet bli motsatt.

Hvordan vil kravene etter markedsaktørprinsippet vil påvirke tjenestetilbudet, særlig om det fører til dyrere tjenester eller eventuelt bortfall av tjenester. Hjelmengutvalget legger for øvrig til grunn vurderinger av at dersom det offentlige påføres samme «ulemper» som de private, så blir det like vilkår. Utredningen analyserer ikke betydningen av at det offentlige ofte har ulemper som de private ikke har, typisk forpliktelser til å operere ulønnsom infrastruktur. Hva er den samfunnsøkonomisk sett optimale utnyttelsen av eventuell overskuddskapasitet i slik infrastruktur? Eksempler basert på kommunale svømmehaller eller kulturhus kan være illustrerende her. Nyere statsstøtteretningslinjer legger til grunn at det offentlige kan benytte inntil 20 prosent av kapasiteten i infrastruktur for økonomisk aktivitet uten at statsstøttereglene kommer til anvendelse, men Hjelmengutvalget anbefaler ikke å anvende dette unntaket.

Hva om vi tar utgangspunkt i ulike typetilfeller som vi mener det er sannsynlig at er unntatt EØS, men som nå vil bli omfattet etter Hjelmengutvalgets forslag? Dette kan for eksempel være offentlig ikke-økonomisk aktivitet som har relativt store faste kostnader, men der det finnes restkapasitet som kan brukes av innbyggerne, og der denne aktiviteten kan komme i et konkurranseforhold til tilsvarende privat aktivitet.  Fullkostbasert prising innebærer at en bedrift setter prisene slik at alle kostnader inkludert kapitalkostnader dekkes på et hvert tidspunkt for alle produkter i alle markedssegmenter. Utleie av skolesvømmebasseng og lokaler i kulturhus er noen relevante eksempler. Laboratorietjenester er også et godt eksempel og er relevant på mange områder, som for eksempel innenfor helse, mat og vann.

Kulturhuset eller skolesvømmebassenget står der, og det er ikke lett å avhende det. Det finnes en marginalkostnad ved for eksempel å la publikum bruke et skolesvømmebasseng i helgene. Dette er kostnader til oppvarming og bemanning. Men de store investeringskostnadene er ikke relevante ettersom de er tatt og er irreversible. Når betalingsviljen overstiger de marginale kostnadene, er det samfunnsøkonomisk lønnsomt at den tilgjengelige kapasiteten tas i bruk. Det er sløsing av ressurser at publikum ikke får bade i bassenget hvis de har en betalingsvilje som overstiger marginalkostnaden ved å la dem slippe til. I noen eksempler vil marginalkostnaden være nær null. Anta for eksempel at en organisasjon får låne et skolebygg etter skoletid. Kostnaden er kanskje ikke annet enn å låse opp og igjen lokalet. Da er det samfunnsøkonomisk effektivt at all kapasitet tas i bruk. Den rette prisen i slike markeder er den som gjør at ønsket engde restkapasitet tas i bruk. Bruken av svømmebasseng er et eksempel på en kommunal investeringsbeslutning med en restkapasitet som kan selges i et marked, men argumentasjonen vil gjelde et vidt spekter av grunnlagsinvesteringer utover dette.

Utredningen fra KS har foretatt beregninger av hva prising etter fullfordelte kostnader, inkludert kapital- og driftskostnader på eiendom, vil bety for prisen på en SFO-plass. Eksempelet er basert på Brynseng skole i Oslo. I dagens situasjon er full foreldrebetaling 2998 kroner per måned. Betaling er inntektsgradert, så foreldrebetalingen ligger i spennet 640 kroner – 2998 kr. Det første året skolen er ny, vil fordelte kapitalkostnader utgjøre 2314 kroner i snitt per plass, mens fordelte driftskostnader i snitt per plass utgjør 2231 kroner. I en fullkostmodell vil snittprisen måtte vektes ut i fra inntektsgraderingen for å dekke totalkostnaden. Dette medfører at høyeste inntektsgruppe vil dekke mer enn snittkostnadene per plass. Til sammen vil foreldrebetalingen for høyeste inntektsgruppe da utgjøre 10 991 kroner. Til en så høy pris vil det sannsynligvis være sterkt redusert etterspørsel, og tilbudet kan stå i fare for å bryte sammen. Prinsippet om fullfordelte kostnader som basis for salg av restkapasitet vil, som i dette tilfellet med skolebygninger, medføre at aktiviteten legges ned.

Kostnadene med å innføre et regnskapsmessig skille og markedsaktørprinsippet kunne bli så høye at det kommunale tilbudet faller bort (kommunen vil velge å ikke tilby tjenesten). Som nevnt vil dette også kunne smitte over på investeringsbeslutninger. Lønnsomheten for en kommune av å investere i for eksempel et skolebasseng kan være avhengig av at restkapasiteten også kan utnyttes av innbyggerne. Dersom muligheten for dette begrenses eller hindres av at salg av restkapasitet må utskilles i regnskapssted og fullkostnadsprises i henhold til markedsaktørprinsippet, vil dette trekke i retning av at kommunene ikke vil investere det samfunnsøkonomisk optimalt, men vil underinvestere. Det finnes ikke rasjonelle samfunnsøkonomiske argumenter for å innføre et pålegg om regnskapsmessig skille, markedsaktørprinsippet og/eller skatteplikt i et slikt tilfelle. Eller sagt på en annen måte, hvis kostnadene ved regnskapsmessig skille og det å følge markedsaktørprinsippet er store, samtidig som det blir stor grad av underinvestering i det kommunale tilbudet, så vil disse reguleringene nærmest sikkert være samfunnsøkonomisk ulønnsomme.

Fagforbundet har pekt på områder som kan bli rammet av Hjelmengutvalget, lista er ikke utfyllende:

• Stell av gravplass
• Svømmehall
• Bygdekino
• Treningstilbud
• Kulturskole
• Musikkskole
• Café/kantinedrift
• Parkering
• Kulturhus
• Utleie av eiendom
• Storkjøkken / kantinedrift
• Kino
• Kultur og konserthus (kafédrift, utleie.)
• Parkering
• Brannvesen, alarmtjenester

Det er åpenbart ikke grunnlag for de omfattende tiltak som Hjelmengutvalget foreslår. Den minst inngripende løsningen er å vente til ESA faktisk reiser en sak. Dersom det skulle gå så langt at en kommune blir dømt, er det verste som kan skje, at de får tilbake den ulovlige kommunale støtta. Det er mye mindre inngripende å gjøre tiltak i konkrete saker enn de endringene utvalget foreslår.
Å innføre et generelt krav om markedsrente, skatteplikt og avkastning må Norge ta til EFTA-domstolen om ESA skulle opprettholde sin sak. Det vil ha svært store konsekvenser for velferdsstat og tjenestetilbud. Derfor: motstand mot Hjelmengutvalget er sentralt i å opprettholde dagens velferdsstat og motvirke markedstenkning.

Kilder:

• http://regjeringen.no
• KS-bestilt rapport: «Konkurranse på like hvilkår» – hvilke samfunnsøkonomiske konsekvenser har dette for kommunesktoren?
• Nei til EU: Høringsuttalelse om Hjelmengutvalget

Valgkampen i 2015 ble en suksess for Rødt Bodø, og kulminerte i rekordresultat på 10,4 prosent, fire representanter og tredje største parti i bystyret.

Vi gikk inn i forhandlingene med en god følelse og en kravliste på 17 punkter. Vi gikk ut av forhandlingene med helt eller delvis gjennomslag på alle punktene, noen ekstra saker, maksimal uttelling på posisjoner, og ingen punkter vi var direkte uenige i. På pressekonferansen der de fem partiene presenterte samarbeidsavtalen i Rådhusparken, i nydelig sol og med smil fra øre til øre på samtlige deltakere, utropte påtroppende ordfører Ida Pinnerød fra Arbeiderpartiet vår egen Synne Høyforsslett Bjørbæk som landets kuleste varaordfører. Vi kunne ikke gått inn i samarbeidet med mer positiv energi enn vi gjorde. Snart fire år senere er situasjonen snudd på hodet.

Andreas Tymi er lærer og bystyrerepresentant
Foto: Røed/Wikimedia Commons

Rødt ble kastet ut av samarbeidet våren 2018, med en tynn begrunnelse i mine offentlige uttalelser om en tildeling av 700 000 kr til et kunstprosjekt i forbindelse med søknaden om å bli Europeisk kulturhovedstad (for dem som ikke er kjent med saken kan man søke på “nakne nordlendinger” og mitt navn). Like etter ble MDG dyttet ut av samarbeidet fordi de sto fast på samarbeidsavtalens viktigste punkt da Ap og SP (med SV på slep) ville bygge ned 213 dekar mer matjord enn samarbeidsavtalen tillot på Rønvikjordene.

Etter bruddet har de resterende partiene, som har under 40 prosent av bystyrerepresentantene, fortsatt å opptre som en slags flertallsposisjon, og verken snakket med Rødt, MDG, eller andre partier om sine forslag og sjeldent vært villige til å forhandle om endringer på dem. Dette kulminerte i at de borgerlige partiene og MDG ble enige om et budsjett som Bodø nå styres etter.

Bakgrunn

Før vi går videre til hvordan dette skjedde, må vi ta litt mer av forhistorien lokalt. Bodø er et av stedene i Norge der Rødt og forløperen RV har lengst kommunestyreerfaring. Bodø RV kom med Brigt Kristensen inn i bystyret i 1987, og fikk fire representanter inn i bystyret første gang i 1991. De neste tre periodene gikk det litt nedover igjen, men i 2007 gjorde Rødt Bodø en liten forbedring fra forrige valg, og i 2011 fikk vi inn tre representanter etter en veldig god valgkamp. På valgdagen i 2015 var det samlet over 80 års folkevalgterfaring i lokallaget, pluss mange som har møtt og bidratt i flere perioder som vararepresentanter.

Allerede i 2007 sa Rødt seg villige til å forhandle om et samarbeid med det som til da hadde vært en flertallskonstellasjon av Ap, SV og Sp. De valgte da å heller ta med KrF i samarbeidet – etter påtrykk fra spesielt SV om å holde oss ute. Styrkeforholdet var veldig annerledes, men erfaring og innstilling gjorde at vi mente vi kunne bevare uavhengigheten vår i et slikt samarbeid, og derfor var vi villige til å prøve.

Da vi gjorde det gode valget i 2011 gikk vi inn med samme innstilling. Det var lenge forhandlinger om en slik mulighet, men valgresultatet var slik at man trengte å samle minst fem partier, derav såvel Rødt, KrF og Sp. Sentrumspartiene hadde bestemt seg på forhånd for å prøve å gå samme vei og Sp var da svært skeptiske til samarbeid med Rødt, mens både KrF og Venstre var ideologisk gått langt til høyre. Derfor inngikk de heller i et Frp-dominert borgerlig styre som utviklet seg veldig kraftig og ideologisk mot høyre gjennom hele perioden.

Valget 2015

Dette gjorde at inngangen til valgkampen i 2015 var bedre for venstresida enn vi noen gang tidligere hadde kunnet håpe på. Høyresida lokalt og nasjonalt dyttet fra seg SP med sentralisering og kuttpolitikk. Både i 2014 og 2015 hadde vi rekordstore 1. mai-tog og egne protestaksjoner mot kutt i tjenestetilbud og regjeringas endringer i arbeidsmiljøloven. Likevel gjorde Høyre en veldig god og uvanlig aggressiv valgkamp, der de i stor grad stagget framgangen til Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, og mobiliserte egne velgere i så stor grad at de endte som største parti i bystyret.

Allikevel ble det flertall for den breie venstresida fordi Rødt greide å bli et tydelig alternativ og gjøre en god valgkamp. Vi satte dagsorden på viktige områder som privatisering av bydrift, kommunesammenslåing, en offensiv boligpolitikk og mye mer. Ikke minst var vi synlige i saken som dominerte avisene i innspurten – nemlig Stormen-skandalen som starta med en kronikk av Morten Strøksnes. Dette var saker som et overforsiktig Arbeiderparti ikke turte å ta tak i, mens vi dominerte dekningen av dem både i media, på sosiale medier og på stand.

I tillegg synliggjorde vi flere profiler, og fremstod som et sterkt kollektiv i media, i debatter og ute på gata. Det er ikke tilfeldig: over tid har vi massemobilisert medlemmer og sympatisører til aktivisme i valgkamper. I de to siste ukene hadde vi stand flere steder i kommunen, og hadde likevel flere aktivister på hovedstanden i sentrum enn alle de andre partiene til sammen. Vi er gode på valgkamp, og det når ut til folk både på nett, i postkasser og på gata. Vi ble det partiet folk snakka om på arbeidsplassene og hjemme – enten de støttet oss eller var skeptiske.

Mandatfordelingen ble til slutt slik at Arbeiderpartiet trengte minst fem partier for å samle et flertall i bystyret, og Rødt måtte være ett av dem. Venstre og KrF til sammen var ikke store nok til å gi flertall uten oss.

Godt valg, hva nå?

Vi hadde på forhånd vurdert det slik at gitt riktig styrkeforhold, kunne vi inngå i et samarbeid. Likevel var vi ganske samstemte om at dette måtte innebære en viss fristilling av Rødt. Bodø styres etter formannskapsmodellen, som er en mye åpnere samarbeidsform enn ved en parlamentarisk byrådsmodell. Da vi fikk stort gjennomslag i forhandlingene, forsikringer om gode samarbeidsrutiner og rom for en slik uavhengig og fristilt posisjon, til og med i budsjettsaker – og vel vitende om at vi var et av lokallagene med lengst parlamentarisk erfaring i gruppa i Norge – valgte vi å ta sjansen på et tett samarbeid av denne typen.

I starten gikk samarbeidet veldig bra. Rødt hadde diskutert nøye hvordan vi kunne være i et flertallssamarbeid uten å miste oss selv. For oss var det avgjørende at vi ikke havna i «SV-fella» og måtte tilbringe de neste årene som dørmatte for AP. Vi reflekterte over hvordan vi kunne bruke varaordfører-posisjonen til å nå ut til flere, og til å knytte kontakter og jobbe sammen med folkebevegelser: fagbevegelsen, miljøorganisasjoner, solidaritetsbevegelser og lokale aksjonsgrupper. For Rødt har det å knytte det utenomparlamentariske arbeidet sammen med bystyrearbeidet alltid vært en viktig arbeidsform. Det skulle vi også fortsette med i posisjon. Vi fulgte det vi over lang tid har utviklet som strategi lokalt, og kaller en motmaktstrategi.

For oss var det et poeng å bruke varaordførerrollen på en annen måte enn «normalen». Synne hadde praksisdag i hjemmetjenesten, deltok i ulike aksjoner, tok seg god tid til tillitsvalgte, organisasjoner og enkeltpersoner som tok kontakt, og la veldig stor vekt på ombudsrollen. Etter hvert som vi markerte oss på egne saker, og i noen tilfeller sa oss uenig med Arbeiderpartiet begynte stemninga å snu – og det rimelig fort.

Samarbeidet slår sprekker

Veteranen Svein Olsen fortsatte som gruppeleder og skulle egentlig sitte i halve perioden, men måtte av forskjellige grunner tidlig overlate den rollen til den eneste ferske bystyrerepresentanten, Linda Forsvik. Vi hadde ukentlige møter hvor vi ble forsøkt banka på plass, og hvor Arbeiderpartiet strevde hardt for å legge lokk på uenighet. Dette var en prosess som utvikla seg gradvis til det verre.

Fra å ha hatt en tydelig enighet om at partiene var fristilt i saker som ikke var omhandla av samarbeidsavtalen, så kom vi nå til et punkt hvor selv små uenigheter innebar kraftige verbale salver, forsøk på utfrysning, latterliggjøring og baksnakking. Personer tett på ledelsen i Arbeiderpartiet snakket nedsettende om våre representanter til andre medlemmer og venner som var tillitsvalgte på arbeidsplassene våre, og ledere i kommunen og på steder der vi jobbet eller søkte jobber. Vi opplevde at mange av dem som blei kontakta på denne måten sa det videre til oss, mens andre trodde på hvert et ord. Det hjelper ikke at historiene ofte ble mer og mer overdrevet for hvert ledd ryktene ble viderefortalt. Tidligere venner, kontakter og kamerater frøs oss plutselig ut.

Representanter for Ap snakket med forskjellige tillitsvalgte og medlemmer i Rødt om påtatte og falske bekymringer for andre tillitsvalgte i partiet, og forsøkte å skape splid og tvil internt. De ringte til menige representanter og vararepresentanter for å gå bak ryggen på gruppeleder og varaordfører og få oss til å trekke forslag, eller uttale enighet i noe som Linda og Synne hadde argumentert mot i samarbeidsmøter. De gikk fra person til person i styret og gruppa, og til tidligere tillitsvalgte og vanlige medlemmer som de kjente om de ikke fikk ønsket respons. Heldigvis var vi veldig samsnakka og hadde stort sett lagt taktikken før de to gikk inn i disse møtene, så akkurat det var lite vellykka, selv om det var ubehagelig.

Det ble veldig viktig for AP å beskytte sitt eget omdømme, derfor skulle ikke vanskelige sider ved politikken eller kritikkverdige forhold belyses – og dermed ble åpenhet, offentlighet og demokratisk behandling hindret i saker der de visste at det var uenighet, som i saken med søknaden og prosessen om å bli Europeisk kulturhovedstad. Dette i enighet mellom relevante komitéledere og ordfører, og med aksept fra administrasjonen – men uten å informere varaordføreren eller Rødt.

I samarbeidsavtalen var ett av punktene at vi skulle reindyrke formannskapsmodellen, hvor beslutninger tas i åpne formannskaps- og komitémøter hvor også de andre partiene er representert. En stund inn i samarbeidet hadde dette gradvis utvikla seg til en form for kvasiparlamentarisme. Saker ble i stor grad avgjort før komité- og bystyremøter, til og med før gruppemøter og fellesgruppemøter. Ofte fikk vi skryt og støtte fra menige medlemmer av Aps bystyregruppe for forslag som gruppeledelsen deres hadde truet med å bryte samarbeidet om vi i det hele tatt stilte. Informasjon ble konsentrert til komiteledere, og fagkomiteene fikk nesten ikke politiske saker til behandling.

Slik ble de folkevalgte – både i posisjon og opposisjon – i stedet for å delta i politiske verksted, invitert til å strø sand på beslutninger som allerede var fattet i lukkede fora, om de i det hele tatt fikk gjøre såpass mye.

For oss ble det – på tross av mye gjennomslag – umulig å være del av en slik kultur hvor politikken ble utforma på bakrommet med krav om full enighet mellom flertallspartiene. Det innebar en situasjon hvor vi stadig måtte være i kampmodus. Ap tillot seg å bryte løfter fra budsjett og samarbeidsavtalen når det passet dem, mens vi møtte sterke motreaksjoner hver gang vi tillot oss å mene noe annet enn dem – selv om samarbeidsavtalen eksplisitt tillot det. Den konstante konflikten i små og store saker mellom Ap og Rødt ble også slitsom for de andre samarbeidspartiene, som følte at vi tok all plass i samarbeidet. Arbeiderpartiet bygde på denne misnøyen ved å snakke «privat» med alle de andre partiene om situasjonen.

Vi opplevde også at AP benytta skitne triks for å sverte oss i media, eller la oss ta skylda for upopulær politikk som de selv stod for.

Eiendomsskatt

Situasjonen etter takstnemndas arbeid med eiendomsskatten er et godt eksempel. Høsten 2015 vedtok bystyret Rådmannens innstilling om å gjennomføre en retaksering av eiendomsskattegrunnlaget i Bodø kommune. Dette både fordi loven pålegger at det blir gjort med ti års mellomrom, og det allerede var utsatt i to år, men også fordi takstområdet var utvidet fra bare sentrum til å gjelde hele kommunen. Etter at de svært skjeve og usosiale virkningene av den lukkede prosessen i nemnda ble kjent, reiste ordføreren til fjells og lot varaordføreren takle stormen og kritikken. I etterkant var det åpenbart behov for et fritt ordskifte om konsekvensene.

Det Arbeiderpartiet stilte krav om, var det motsatte: Ingen av flertallspartiene skulle ytre et ord utad, og vi skulle bare vente til stormen drev over. Dette var noe vi ikke kunne akseptere. Rødt foreslo flere tiltak som ville gjøre eiendomsskatten mer rettferdig, og vi fikk gjennomslag for det. Men ikke uten kontinuerlig strid og trusler om sammenbrudd av hele samarbeidet – uten hjemmel i samarbeidsavtalen.

I det neste året fortsatte vi å følge opp flere endringer for å gjøre eiendomsskatten mer sosial og gi lettelser til vanlige huseiere. I de siste budsjettforhandlingene høsten 2018 hadde vi dette som en hovedsatsing, men fikk ingen gjennomslag for det når Ap igjen truet med å holde oss på Fauske hotell fram til vi ga oss, og med brudd av samarbeidet om vi ikke gjorde det. Vi godtok motvillig at vi skulle få opp en sak med evaluering av eiendomsskatten i løpet av påfølgende vår, og gjøre eventuelle endringer da.

Etter at det ble klart at denne saken ikke ville komme før desember, kom vi på et fredagsmøte, altså gruppeledermøte i posisjonen, med absolutt krav om at vi måtte ta det opp i påfølgende bystyremøte der regnskapsavslutning med et overskudd på 120 millioner gjorde det mulig å sette av penger til det. Arbeiderpartiet nektet, og vi måtte forlate møtet uten at det ble avklart. Påfølgende onsdag gikk Arbeiderpartiet ut i Avisa Nordland og annonserte at de ville sette ned eiendomsskatten med en promille, uten å orientere Rødt først. Det var altså ett sett med regler for Rødt, og et helt annet for Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet har nok lang tradisjon for å arbeide på denne måten, og vi opplevde at de andre partiene var vant med og komfortabel at det er slik et AP-samarbeid fortoner seg. Derfor var det svært forsiktige SV og Sp vi hadde med å gjøre, som til sammen kom med en knapp håndfull egne forslag i løpet av de tre årene vi var med på samarbeidet. MDG var helt nye i bodøpolitikken, og viste stor tillit til den veien Arbeiderpartiets ledelse staket ut til enhver tid.

Åpne prosesser, ikke lukkede rom

Rødt tror at de beste løsningene skapes i fellesskap. Vi tror på åpne prosesser, at beslutninger blir bedre når flere involveres, og at det noen ganger kan være smart å snu når ny kunnskap kommer på bordet. Vi ønsker et åpent ordskifte, der alle folkevalgte skal kunne uttrykke seg fritt om eget partis politikk – også i samarbeid.

Erfaringene så langt tilsier at det er umulig å få til denne typen åpenhet og samarbeid med Arbeiderpartiet uten kontinuerlig kamp – selv når det står i en samarbeidsavtale. Arbeiderpartiet bruker alle mulige metoder for å disiplinere samarbeidspartier inn i en lukket og tilsynelatende harmonisk samarbeid på deres egne premisser. Det kan sikkert være lokale forskjeller, men alt i alt bør en forsøke å unngå å havne i en situasjon hvor makt blir til avmakt på denne måten. Å holde ting internt og utenfor media og folks oppmerksomhet er alltid til hinder for vår politikk og strategi. Ikke alt gjennomslag i verden kan unnskylde å godta en slik måte å arbeide på over tid.

Samarbeidet tok brått slutt våren 2018 – samtidig som Ap varsla at de trakk seg fra avtalepunktet om å bevare Rønvikjordene. De brukte en uttalelse fra undertegnede, som menig bystyremedlem, som et lettvint påskudd til å bryte med Rødt, og forsøkte å spinne en svært overdrevet historie rundt det – igjen uten henvisning til samarbeidsavtalen. Vi tror bruddet handla vel så mye om en panikk som begynte å bre om seg etter ei dårlig AP-måling i Tromsø og en tro på at de måtte gå i en mer “næringsvennlig” retning for å komme seg videre. Her i Bodø anså de det som Rødts feil at den politiske ledelsen i Tromsø ikke var mer populær, og Rødt lokalt som en hemsko på egen vekst.

I etterkant av bruddet har ordfører, uten grunnlag i virkeligheten, forsøkt å få varaordføreren sykemeldt, forsøkt å få valgt en permanent settevaraordfører, og nekter fortsatt å snakke med henne direkte eller inkludere henne på noe som helst måte. Ap har forutsigbart nok også tapt budsjettflertallet – siden MDG gikk til høyresida. Et berykta kommunalt tilskudd i hundremillionersklassen til adkomstvei til et hotellprosjektet til milliardæren Arthur Buchardt, bidro til at det ble umulig for MDG og Rødt å stemme for Ap, SV og Sp sitt budsjettforslag. Hotellutbygginga innebærer ikke bare ei voldsom omfordeling fra offentlig velferd til en hotellkonge, men bidrar til å flytte markagrensa. Hotellet er nemlig plassert midt på Rønvikfjellet, i ett av Bodøs mest populære friluftsområder, og vil føre til en enorm økning i privatbilisme til området. I tillegg nekta Ap, Sp og SV å gå tilbake på avtalebruddet om Rønvikjordene, og godtok vel 24 millioner kroner i ostehøvelkutt i tjenestetilbudet. Det gjorde kontrasten til høyresiden veldig svak, og de nektet i tillegg å i det hele tatt forhandle om endringer i dette, men forventet på en eller annen måte at Rødt bare skulle stemme for det.

Erfaringer

Alt i alt har vi gjort oss noen erfaringer vi ikke ville ha vært foruten. Vi har blitt smartere, vi har lært oss hvor mange tjuvtriks som kan brukes mot oss, og vi er nok mye bedre rusta til å inngå i nye forhandlinger i fremtida. Og vi har fått innsikt i hvor mye arbeid det krever og hva prisen kan være både politisk, profesjonelt og privat, om man kommer på feilsida av feil folk. Man skal være rimelig rakrygga, mentalt sterk og ideologisk og politisk overbevist for å stå oppreist i denne typen stormer, og ikke minst ha et bra lagarbeid internt.

Rødt fikk mye gjennomslag i felles budsjetter i samarbeidet fordi vi nettopp forberedte oss godt og stilte med egne ferdig salderte budsjett på budsjettforhandlingene, noe vi har lagt mye arbeid i, helt siden valget i  2007. Erfaring med budsjettarbeid er noe som er ekstremt viktig for å inngå i budsjettsamarbeid med andre partier. Uten det blir man veldig fort lurt til å gå med på politikk man ikke egentlig kan stå inne for i budsjettsaker. Det har vi hovedsakelig unngått.

Om vi i framtida skal inn i noe lignende samarbeid kan vi ikke garantere, men det som er klart er at vi må ha mye klarere formuleringer i samarbeidsavtalene – ingenting kan baseres på tillit og muntlig enighet om tolkning ved inngåelse. I tillegg må vi ha mye klarere formuleringer om prosesser, der åpenhet om hvem som stiller og støtter forslag på interne møter og hvilke avtaler man inngår underveis må være en selvfølge – og det må være rom for å endre forslag, inkludert budsjettforslag etter høringer, debatt, nye forslag og innspill utenfra. Det er også mulig at et løsere samarbeid, uten så mange interne møter og med mer frihet til å operere helt uavhengig, er bedre i de fleste tilfeller.

Det vi har fått til på fire år er ganske unikt for Rødt: vi har kanalisert omlag 100 millioner til boligsosiale formål, vi har stansa og reversert privatisering, vi har styrka krisesenteret, etablert alternativ til vold, økt antall ansatte i skolehelsetjenesten, bedra rusomsorgen, bygd boliger for funksjonshemmede, gitt barn i fattige familier et aktivitetstilbud, satt en stopper for velferdsprofitt, bedra arbeidsforholdene i kommunen, og fått prisregulering av boliger i sentrum inn i kommuneplanens samfunnsdel. Alt dette og mye mye mer er ting som aldri ville skjedd, ikke engang ville blitt foreslått, uten at Rødt hadde deltatt i samarbeidet. Vi har vi vist at Rødt greier å oppnå mye i posisjon.

Men alt koster – i tid, arbeid og overskudd. Uten den erfaringa vi hadde til å starte med, styrkeforholdet etter valget, og den gjennomtenkte strategien, kan vi ikke anbefale et så tett samarbeid for noen andre lokallag av partiet. Men det er klart at de avgjørelsene må man ta lokalt, og opplyst med forskjellige erfaringer fra forskjellige steder og forholdene der man er. Forhold kan være helt annerledes, men en ting kan vi si sikkert: Aldri gå inn og forvent at samarbeid skal være lett å få til, og at det bare skal være fint og trivelig å stå i det. Forvent det verste, og forbered dere på det – og vær klar til å bryte ut igjen om det blir nødvendig.

Det har tatt litt tid, men i løpet av våren 2019 har Rødt Bodø fått mer uttelling i befolkninga for den linja vi har ført etter at vi ble kasta ut av samarbeidet. To av de tre beste meningsmålingene våre noen sinne, der den siste viser 11,8 prosent oppslutning og fem representanter i bystyret, viser at vi når ut til folk, på tross av at vi ikke akkurat har fått noe gratis av lokalmedia. Om noe som ligner dette blir endelig resultat, vil det igjen være umulig å stable på beina et flertall for venstresida uten Rødt.

Rødt er ikke avhengige av posisjoner eller å stå i et formelt samarbeid for å vinne fram. I eller utenfor formelle samarbeid er det i allianser med bevegelser, aksjoner og folk på utsida av de styrende elitene at vi får gjennomslagskraft – og det må vi aldri glemme. Derfor har Rødt Bodø fortsatt å få flertall for forslag vi egentlig har vært alene om også etter at bruddet skjedde – på kryss og tvers i bystyret. Vi må aldri la formelt samarbeid stå i veien for det som er Rødts sjel og arbeidsmåte: Det er selve definisjonen på «SV-fella».

– Ingenting er mer verdt enn frihet og uavhengighet, sa Ho Chi Mihn, lederen for Vietnams frigjøringskamp, først mot franskmennene og deretter mot USA. Dette er utgangspunktet for enhver forsvarsdebatt, særlig i et land som Norge.

I denne artikkelen utfordrer jeg en av de viktigste premissleverandørene for norsk forsvarspolitikk, tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Ikke bare utfordrer han viktige sider ved Rødt sin forsvarspolitikk, men også dagens, rådende forsvarspolitikk.

Per-Gunnar Skotåm er sentralstyremedlem i Rødt, sitter på fylkestinget i Nordland og i kommunestyret i Fauske.
Foto: ukjent

Diesen har medvirket til det som i dag er norsk forsvarspolitikk fra han var en del av planleggingstaben som medlem av Forsvarets Overkommando/Hærstaben og var med å gi ut «Reform eller Nederlag: Landforsvarets operative ide’ ved en skillevei.» Forsvarsstudier 4/1988.¹

Han var seinere en vesentlig bidragsyter til utformingen av «Stortingsmelding 16 – Langtidsplanen for Forsvaret i 1992».²

Sverre Diesen bidro både til det teoretiske grunnlaget og den praktiske utforminga av Forsvaret som det utviklet seg gjennom 1990-åra og utover på 2000-tallet fram til det Forsvaret vi har i Norge i dag. Han tjenestegjorde som forsvarssjef fra 1. april 2005 fram til han gikk av for aldersgrensen 1. oktober 2009. I hele sin militære yrkeskarriere har han vært en aktiv analytiker og debattant, og er det fortsatt i dag. Diesen er en aktiv forsvarer av innkjøpet av de 52 nye kampflyene, F-35 Lightning II, og går i debatten imot de som mener at en generell styrking av Hæren er løsningen på framtidas utfordringer for forsvar av Norge. Tydeligst kommer dette til uttrykk i artikkelen «Kampfly eller hærstyrker» i Norsk Militært Tidsskrift nr. 2/2016.³

Dette utdypes ytterligere i to påfølgende artikler i år med tittelen «Forstår vi dagens Norske forsvarsproblem?».⁴

Det er ikke mulig å øve Diesen rettferdighet ved i kortform forsøke å gjengi hans hovedpremiss og konklusjoner. Artiklene er på til sammen 30 sider.

Hva mener Diesen?

Dette er slik jeg forstår Diesen:

– Det er kun et effektivt og stort jagerflykorps av typen F-35 som kan mobiliseres på noen timer, og kan påføre en militær angriper store tap hvor som helst i Norge.

– Hærens begrensede størrelse og utplassering i indre Troms og Østerdalen har ingen evne til dette med unntak av operasjoner nært der de er plassert. En økning i hærstyrkene vil ikke oppnå dette uten en massiv oppbygning av hærstyrker over hele landet, noe som vil sprenge alle akseptable økonomiske rammer. En så sterk styrking av Hæren på bekostning av jagerflyvåpenet vil bety at flere jagerfly må brukes til å forsvare de samme hærstyrkene fra lufta. Dette betyr et lavere antall fly til angrep mot en angriper mot norsk territorium.

– Hæren i indre Troms er i dag ikke plassert for de to sannsynlige angrepsscenarier fra Russland:

1) En militær aksjon mot Norge, fortrinnsvis i nord, for å presse Norge i en bestemt politisk retning. En landgang i nord vil ikke ha som mål å okkupere norsk territorium over tid, men være et middel for å oppnå en bestemt politisk hensikt. En slik aksjon kan også ha til hensikt å oppnå varig kontroll over norske havområder/rettigheter og ha territorielle mål for deler av Svalbard.

En slik konfrontasjon med Russland kan fort bli for stor for Norges forsvar, men likevel ikke være stor nok til at NATO vil aktivere artikkel 5 og komme Norge til unnsetning. Norge vil da være tjent med at en slik konflikt eskaleres slik at NATO ikke har annet valg enn å engasjere seg for å ikke miste all troverdighet overfor alle (mindre) alliansepartnere.

2) Det andre scenarioet er at det allerede er en stor konfliktsituasjon/krig mellom Russland og deler av NATO et annet sted i (sentral) Europa. Artikkel 5 kan allerede være aktivert, og Norge er da per definisjon i krig med Russland. Utfra Russlands behov for å oppnå større geografisk avstand mellom sine viktige baser og styrker på Kola – samt behovet for ytterligere etterretning, strategisk dybde og kontroll over nordområdene – rykker Russland inn og tar kontroll over Finnmark fram til områdene av Troms som topografisk ikke er høvelig for hjul og beltegående panserstyrker.

I begge disse scenarioene vil brigaden i Nord Norge være plassert i garnisoner som er langt unna det aktuelle stridsområdet. Alt fra 300 til 900 km unna om dette skjer på fastlandet i nord. Ved angrep mot andre deler av fastlands-Norge, snakker vi om avstander på 1000–2000 km.

Å forflytte Brigade Nord⁵ på i hovedsak E6 nordover, på forholdsvis smale veier med havet på ei side og fjellet på den andre, gjør at russiske flystyrker og rakettartilleri vil kunne desimere de norske styrkene bit for bit og uten at en vil kunne ta opp kampen mot inntrengeren. Om brigaden skal transporteres motsatt vei, snakker vi om en omfattende logistisk operasjon med kombinasjon av fly, ferger, containerskip og lastebiler for forflytning og stridsmessig utgruppering. En dobling av hæren i Troms vil ikke forandre på dette topografiske og geografiske premisset, men i beste fall gjøre at norske styrker ikke kommer til kamp for å bidra til å kaste fienden ut. I verste fall vil dobbelt så mange menneskeliv og dobbelt så mye materiell gå tapt.

Jeg anbefaler alle som er interessert i dagens forsvarsutfordringer, å sette seg inn i Diesens artikler. Han har NATO som hovedpremiss for hele sin forsvarsmessige tenking. Det er ikke uvanlig at tidligere forsvarssjefer eller annet høytstående befal etter fratreden er friere til å utfordre den politikken de tidligere tjenestegjorde under. Siden Diesen aldri har valgt lettvinte eller populære standpunkt, må det antas at han fullt og helt mener at Norge er best tjent med integrering i og underlagt NATOs kommandostruktur. Han argumenterer for at Norge må evne å trigge aktiv støtte fra NATO, sjøl i en situasjon med en begrensa provokasjon fra et naboland (les: Russland). Diesen deler i likhet med resten av det etablerte forsvarspolitiske Norge perspektivet om at det kun er én mulig konflikt eller et krigsscenario – med Russland: Russland er uberegnelig, aggressivt og ekspansivt.

Det er anneksjonen og tilbakeføringen av Krim i 2014 til Russland som er eksemplet på at dette er tilfellet. I tillegg påstanden, med en ikke ubetydelig sannhetsgehalt, om at russiske spesialsoldater deltok og deltar i krigstjeneste i de tidligere ukrainske provinsene Donetsk og Luhansk som har erklært seg uavhengig av Ukraina. Dette har fått navnet hybridkrigføring i militær terminologi, infiltrasjon av tropper i sivile miljøer som del av en konflikt med lav intensitet.

Løfter en blikket og observerer objektivt uten forhandsdefinerte fiendebilder, er det mulig å trekke andre slutninger. Da er det mulig å karakterisere Russlands handlinger som defensive tiltak i en situasjon hvor NATO innlemmer land etter land i NATO langs Russlands grenser. Observert fra Russlands side oppfattes det som om en omringning fra NATO (les: USA) sin side. I en situasjon hvor det var risiko for at USA kunne tenkes å innlemme Ukraina i NATO og opprette en base på Krim, måtte Russland ut fra sine historiske erfaringer komme situasjonen i forkjøpet.

Norske utfordringer

Før jeg drøfter de norske forsvarsutfordringene, trengs en drøfting av hvilke sikkerhetsutfordringer Norge har.

Russland er en stormakt og verdens største land i areal. Konflikter som Russland vil kunne ha med USA eller EU ved sine grenser, vil kunne få politiske og militære utslag også i våre grenseområder med Russland. Dette sjøl om konfliktens grunnlag ikke befinner seg der. Norge er tjent med å ikke skjerpe spenningsnivået ved egne grenser mot Russland, og bør ha en utenrikspolitikk som ivaretar dette.

Det har aldri har vært voldelige konflikter mellom Norge og Russland. De trakk seg tilbake til det som tidligere hadde vært finsk område, og som nå utgjør vår grense mot Russland etter frigjøringen av Finnmark fra tyskerne i 1945.

Norge har en lang historie med godt samarbeid med Russland, særlig innafor fiskeriforvaltninga i nord. Uenighetene med Russland har ikke vært større enn mellom norske myndigheter og norske fiskere angående kvotestørrelser og lignende. Norge har ingen uløste grensetvister med Russland som kan være utgangspunkt for framtidige konflikter.

Fra Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 har NATO systematisk flyttet fram sine posisjoner opp mot Russlands grenser, mot de aller fleste av de tidligere sovjetrepublikkene sør for Russland og i de tidligere deltakerne i Warzawapakten som grenser opp mot Russland som Romania , Tsjekkia og Polen. Norge lar seg villig bruke som et oppmarsjområde for NATO ved å tillate permanente baser for US Marines på Værnes og indre Troms. Norge klargjør Rygge for bruk til amerikanske F-35 og F-22 samt bruk av amerikanske Poseidon-P8 overvåkingsfly på Andenes Flystasjon.

Observert fra russisk side oppfattes dette naturlig nok som at NATO-styrker systematisk flyttes nærmere deres egne grenser.

Det ligger derfor to helt ulike premiss til grunn i debatten om styrking av norsk forsvar. Det dominerende og det som den offentlige debatten dreier seg om når det gjelder struktur, bevilgningsnivå osv., definerer at Norge har én fiende, og det er Russland. Som en del av dette definerer man Norges Forsvar som både underlagt og integrert i USA og NATOs militærstruktur, inklusive dets atomvåpenstrategiske paraply.

Undertegnede og Rødt ser USAs baser og permanente styrker på norsk jord som en usjølstendiggjøring av Norge. Vi ser samtidig på dette økende militære nærværet som en faktor som øker spenningen til et naboland som vi ønsker å ha en god naborelasjon til, noe vi historisk alltid har hatt.

Det er interessant å se hvor skarpe uenighetene er i debatten innad i hærmiljøene som er enige om at Norge ikke kan forsvare seg utenfor NATO. Diesen kritiserer gjennom sine artikler den rådende forsvarstenkning innafor hæren, men treffer også Rødt og undertegnedes forsvarspolitiske synspunkter med den samme kritikken som han framfører mot andre.

For å kunne drøfte hvor undertegnede mener at Diesen og i hovedsak det rådende forsvarspolitiske synet i Norge tar feil, vil jeg først gjengi eget syn på Forsvaret i kortform. Dette er til dels sammenfallende med Rødt sine programmer, men skiller seg også på en del områder.

Hva trengs for å forsvare Norge?

Våpenteknologi har med unntak av stasjonære kystfort (som det forøvrig ikke finnes noen igjen av i Norge) i seg sjøl ingen defensiv eller offensiv karakter. Det er med andre ord det politiske målet som bestemmer hvordan våpensystemene skal brukes av den politiske ledelsen av landet. I dag bestemmes premissene for innkjøp og strukturering av Forsvaret av de politiske partiene som har gått til krig i Afghanistan og Libya under USAs strategiske paraply. Det er disse som strukturerer det norske forsvaret ved å kjøpe jagerflyet F-35, og som vil bruke det framskutte jagerflyvåpenet i samvirke med tilsvarende styrker fra USA og NATO i andre land.⁶

Denne bruken av begrensa økonomiske ressurser til det norske forsvaret går på bekostning av å styrke andre viktigere deler av Forsvaret og svekker muligheten til å styrke hæravdelingene. Slik frambringes en ubalanse mellom våpengrenene. En fornyelse av norsk forsvarsdebatt og forsvarspolitikk må legge til grunn at landet skal være fritt og uavhengig og kun inngå i internasjonale allianser, som ikke gjør landet til en annenrangs aktør.

De kreftene som kjemper for uavhengighet av EU, USA og NATO, er nødt til å ha dette i bånn. En nasjonal uavhengighetspolitikk kan innebære samarbeid med andre land på det forsvarsmessige området, men da må forsvaret dreie seg om det og ikke være et vikarierende argument for styrking av aggressive hensikter mot Russland.

Nasjonalt forsvar eller utrykkingskorps etter Legokloss-prinsippet?

Jeg vil ha et sterkt og uavhengig forsvar av norsk territorium, bygd på konvensjonelle stridsmiddel og allmenn verneplikt.

Jeg mener hærstyrkene og sjøforsvaret, sammen med overvåking av luftrommet, er viktigst for å hindre at en fiende tar kontroll over landet.

For å få en militær styrke som har evne til forsvarskamp over tid, trengs det både materiell og ideologisk opprustning fra dagens nivå.

Dagens oppstykka Forsvar er resultatet av to sikkerhetspolitiske premisser som den utenrikspolitiske og forsvarspolitiske ledelsen har bygd på helt siden Golfkrigen i 1991. Uten et oppgjør med disse kan vi ikke få en fornuftig enighet om hva slags forsvar Norge har bruk for.

Det første: Norge er ikke i stand til å forsvare sitt eget territorium alene. Derfor må vi stille styrker til rådighet for andre større makter i bytte for at de skal komme oss til unnsetning om vi skulle trenge det.

Det andre: En territorial, etnisk eller regional konflikt hvor som helst på kloden kan utvikle seg slik at den på et senere tidspunkt kan true våre grenser og vår stabilitet. Det er derfor riktig å delta i intervensjoner sammen med andre for å hindre at slike konflikter utvikler seg til et slikt nivå at de truer Norge. George Bush spissformulerte dette i doktrinen om retten til forebyggende angrep da han holdt tale på West Point militærakademi i 2002.⁷

I løpet av de siste femten årene har skiftende forsvarsministre i Norge levert hver sin lett fornorska kopi av Bush-doktrinen.

Dessverre har struktureringen, dimensjoneringen og sammensetningen av hærstyrkene vært styrt av disse to premissene og ikke av ei seriøs vurdering av hva som trengs for å ha et framtidsrettet, militært forsvar av norsk områder. Derfor er norsk forsvarsevne drastisk redusert.

Norge har fått en hær etter Legokloss-prinsippet. Evnen til sammenkobling med styrker fra NATO og Vestunionen dimensjonerer den norske hæren. Å kunne supplere stridselementer fra andre land har vært viktigere enn å ha evnen til å føre langvarig strid i norsk terreng i samhandling med egne støtteelement.

Gjennom å godta disse to premissene havnet Norge i en politisk og militær hengemyr i Afghanistan. Hadde vi ikke fått massedemonstrasjonene med 60 tusen mennesker på gatene i februar 2003 mot krigsdeltakelse i Irak, kunne vi ha vært i samme situasjon der.

Ettersom det i Stortinget er bred enighet om de to feilaktige premissene, var Norge etter 11. september 2001 et lett og villig bytte for George W. Bush sin ideologiske, politiske og militære kampanje mot terror. Denne kampanjen ga USA militært fotfeste i alle de åtte tidligere sovjetrepublikkene sør for Russland, delvis med Norge på slep. Den totale ødeleggelsen av Libya, et av Afrikas mest velfungerende land med et utdanningssystem og velferdsordninger det sto respekt av, er toppen av skjensel for den norske politiske eliten representert ved alle partiene på Stortinget i 2011.

USA og NATO med Norge som aktiv aktør nærmer seg den russiske vestgrensa ved stadig å innlemme nye østeuropeiske land i NATO. USA planlegger i tillegg utstasjonering av atomraketter i Polen, Tsjekkia og Romania. Ikke rart om Russland opplever dette som det det er – en omringning.

Hvis man er enig i at USA i oktober 1962 hadde grunn til å reagere mot sovjetisk bygging av utskytningsramper for atomraketter på Cuba, må man vel i all anstendighet godta at Russland ser på tilsvarende handling i dag som en form for aggresjon?

Når Norge villig deltar i krigseventyr nær Russlands sørgrense og er med i en militær allianse som presser på den russiske vestgrensen, bør vi ikke undre oss over at temperaturen også øker i nordområdene.

Om vi ser på verdenssituasjonen som en ballong, så øker trykket i hele ballongen når trykket øker i ett område. Norge er et lite land som er tjent med at etablert folkerett blir respektert. Det betyr at vi bør arbeide for et best mulig samarbeidsforhold til alle land, naboland og andre. Vi ønsker respekt for egne grenser og egen territoriell og nasjonal integritet. Da må vi selvsagt respektere det samme hos andre.

En stat som ikke selv tar ansvar for å sikre egne grenser og sin egen uavhengighet, kan ikke forvente at andre skal stille opp for å forsvare det staten selv ikke tar ansvar for. Det siste hundreåret er fullt av eksempler på at moderne stormakter handler ut i fra sine egne interesser og enkelt overkjører mindre land, uten å hindres av inngåtte avtaler.

Fordi det nasjonalt baserte territorialforsvaret av Norge nå er under kritisk masse, trenger vi en debatt om hvilke konkrete målsettinger Norge trenger å bygge opp Forsvaret, innenfor økonomisk håndterbare rammer.

Hva trenger vi konkret?

Jeg skal prøve meg på en overflatisk skisse:

– Hæren styrkes med en ny, stående brigade av vervet personell. Den plasseres sentralt i Norge i nærheten av logistiske knutepunkt.

– Brigaden i Nord-Norge fortsetter som brigade med ansvar for opplæring samt med den stridskraft Brigade N alltid har hatt.. Øvingsforholdene i indre Troms er det beste for god opplæring i Norge og for strid på norsk territorium.

– Sjøforsvaret må drifte 3 av fregattene og være stammen i et effektivt kystforsvar og havoppsyn. Vi bør børste støvet av de opprinnelige planene fra 90-tallet om modernisering av MTB (missile torpedobåter) og Stridsbåt 90-konseptet, og la de utvikle samhandling med Kystjegerkommandoen.

– Innenfor dette konseptet inngår modernisering av ubåtvåpnet med nye ubåter.

– Norge bør satse på mobilt kystartilleri og effektivt samvirke mellom Sjøforsvaret og Hæren.

– Luftforsvaret sine radarstasjoner for luftovervåkning og kystradarstasjonene skal være operative. Vi skal beholde Orion-flyene, og Andøya Flystasjon opprettholdes som base.

– Jageflykjøpet skrinlegges. Om vi bruker ledige milliarder til å bygge opp et høyteknologisk, missilbasert luftforsvar, som skal operere desentralisert og knyttet til hærstyrkene, får vi 100 ganger mer luftforsvar for pengene.

– Det bør vurderes om Hæren skal få et eget støttekorps av fly av typen A-10 Thunderbolt II (Warthog) til direkte nærstøtte under operasjoner. Disse underlegges Hæren. Disse prioriteres i stedet for nye stridsvogner. Hæren styrkes med et helikopterkorps for rask innsetting av spesialsoldater og jegeravdelinger.

– Heimevernet styrkes.

– Opplærte soldater som ikke tar verving eller som dimiteres etter tjenestegjøring i den stående brigaden, brukes som stammen i et oppgradert HV som kan utvikles i et 5–20 års perspektiv. HV forsterkes med tyngre og mer avanserte våpensystem.

– Det norske Crows-systemet integreres som et viktig element i dette Heimevernet.⁸

– Soldatene i HV øves inntil 1 måned i året.

Ingenting av dette vil i seg sjøl tilsi et styrket, nasjonalt, uavhengig forsvar så lenge den politiske eliten, som har lagt alle premissene i alle år og ihvertfall de siste 16 åra siden angrepet på Afghanistan, får fortsette. De vil vri enhver av disse materielle satsningene til det forkvaklede imperialistiske premisset som ligger til grunn for norsk utenrikspolitikk. Men som et mulig forsvarsmessig grunnlag for en virkelig nasjonal uavhengighetspolitikk, kan det være en del av en plattform for utvikling av en ikke sjåvinistisk og ikke imperialistisk uavhengighetspolitikk.

Så til drøftingen av Sverre Diesens premiss og konklusjoner. Premisset om at det kun er et avansert jagerflyvåpen som F-35 Lightning II som innenfor timers mobilisering kan levere ildkraft mot en angriper over hele Norges areal og sjøterritorium, er isolert sett helt rett. Diesen har som premiss at dette både skal stanse/begrense en angripers handlingsrom, men samtidig bidra til å eskalere konflikten slik at NATO kommer oss til unnsetning. Diesen har av andre meningsmotstandere innenfor hæren blitt forsøkt vulgarisert dit hen at han vil bruke massive jagerflyangrep i enhver konflikt med et annet land. Noe sånt er ikke i nærheten av hva han hevder. Tvert om mener han at når Norge kommer til kort med sivile, politiske, politimessige og de militære virkemidlene som Norge rår over i en situasjon hvor det er nødvendig å benytte tunge militære virkemiddel, er det jagerflyvåpenet som kan utgjøre dette. Implisitt så vil dette også bidra til å eskalere en situasjon slik at det kan trigge at NATO kommer Norge til unnsetning. Her er Diesen og undertegnede ikke enige. Jeg mener det amerikanske nærværet i Norge er uønsket og er et bidrag til å usjølstendiggjøre landet. Mer vesentlig i dag er at NATOs økende tilstedeværelse i Norge i seg sjøl tolkes inn i en offensiv og aggressiv ramme og kan ved sin utvikling trigge motreaksjoner, som vil kunne trekke landet inn i en krig vi ikke er tjent med.

Det som Diesen ikke behandler i sine tre artikler i NMT⁹, er hva om NATO ikke kommer?. Da sitter han igjen med et effektivt jagerflyvåpen som gradvis slites ned uten at Forsvaret har operativ evne til å landsette/overføre hærstyrker, og som over tid ikke kan hindre en angriper å iverksette det som var angriperens mål.

Diesen har rett i at brigaden i Nord Norge vil ha liten påvirkning i et kort tidsperspektiv for å drive en angriper tilbake om angrepet kommer noe annet sted enn i Troms. En dobling av hærstyrkene i Troms vil ikke løse dette, kun øke kostnadene og forsterke problemene med forflytning.

Vil så de forslag undertegnede har, løse det norske forsvarsproblemet og gi grunnlag for en effektiv utdriving av en fiende som for en kortere eller lenger periode vil befeste seg på vårt territorium?

Nei.

For det første hviler det meste av norsk forsvarsdebatt på det feilaktige premisset fra de fleste av deltakerne inklusive mitt eget parti at det skal være mulig å finne «De vises stein». Middelet som gir et forsvarskonsept som kan slå tilbake enhver angriper og hindre at han befester seg territorielt, er etter mitt syn en illusjon. Og viktigere: ikke en gang nødvendigvis ønskelig. Ønsker man det motsatte, vil det også si at om en motstander befester en halvøy i skjærgården knyttet til en fiskeritvist med Norge, så skal 3. verdenskrig utkjempes på og over norsk territorium. Jeg tror det kan være lurt å bruke noe lenger tid på prosessen for å få den uønskede ut. Overført til konvensjonell krigføring er jeg tilhenger av konseptet «fleksibel respons». Bruke de internasjonale virkemidler innafor folkerett og annet som finnes. I tillegg til nødvendige militære virkemidler.

Hva med premisset som brukes i debatten, hvor Norge er en del av en konflikt mellom NATO og Russland? Som drøftet foran, kan Russland ha legitime grunner til det om vi lar oss bruke som en frontlinjestat i USAs oppmarsj mot Russland. I en slik situasjon kan Russland se det nødvendig for å skaffe en buffer i forhold til Kola og gå inn i Finnmark.

Det er fortsatt gunstig om en stående brigade ikke befinner seg i Finnmark i en slik situasjon. Om Russland i en storkonflikt med NATO vil sikre seg en buffer ut fra sin bastionforsvarstankegang,¹⁰ vil sjøl en brigade fra Norge plassert i Finnmark ikke kunne hindre det. Den vil bli slått ut. Det vil vel da være lurere å ha denne plassert et annet sted for å kunne brukes en annen dag.

Det er ingen grunn til å forsøke å opprettholde en falsk illusjon om at Finnmark kan forsvares ved en storkrig med Russland. Det har ikke vært mulig siden 2. verdenskrig, og er det fortsatt ikke.

Hva om en angriper har til hensikt å okkupere og besette hele landet over en viss tid? Militærteoretikere i Norge inklusive Diesen mente at det var et helt uaktuelt scenario i framtidens verden som de så den på slutten av 90-tallet. Så fikk vi okkupasjonen av Afghanistan og Irak som på hvert sitt vis var et uttrykk for at USA og NATO ville tvinge gjennom sin vilje og bestemme landenes politiske retning og uttrykk. Vi vet alle hvordan det gikk, men det ligger utenfor denne artikkelen å drøfte det ytterligere.

Den forsvarsmessige skissen – som jeg presenterer med en ekstra stående brigade med vervet personell, økte støttefunksjoner til Hæren og et kvalitativt annet HV med en helt annen bestykning og trening etter en effektiv førstegangstjeneste – vil kunne gi en angriper som har tenkt å bli her, noe å skrubbe seg på.

Men billig blir det ikke!

Noter:

1. https://forsvaret.no/ifs/FS-41988-Reform-eller-nederlag
2. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1992-93&paid=3&wid=b&psid=DIVL484
3. https://www.ffi.no/no/Publikasjoner/Documents/NMT2-2016.pdf
4. https://www.oslomilsamfund.no/wp-content/uploads/2018/03/NMT-1.2018-LR.pdf
   https://www.oslomilsamfund.no/nmt-norsk-militaert-tidsskrift-2-2018/
5. https://forsvaret.no/fakta/organisasjon/Haeren/Brigade-Nord
6. https://www.klassekampen.no/article/20160916/ARTICLE/160919923
7. https://www.nytimes.com/2002/09/20/politics/full-text-bushs-national-security-strategy.html
8. https://www.tu.no/artikler/det-startet-som-teknologi-for-a-beskytte-norske-soldater-na-finnes-det-20-000-systemer-i-19-land/432648
9. Norsk Militært Tidsskrift
10. https://www.nupi.no/Nyheter/Hybridkrig-bastionforsvar-og-landmakt-Hvilket-Forsvar-trenger-vi

 

Tre milliarder spart på å sette Sørlandsbanen på anbud?

Samferdselsminister Jon Georg Dale påstår han skal spare tre milliarder skattekroner på å sette Sørlandsbanen ut på anbud. Dette stemmer ikke påpeker forbundssekretær Grethe Thorsen i Norsk Lokomotivmannsforbund i et innlegg i Aftenposten 23. oktober¹. Hun hevder det er flere mangler ved samferdselsminister Jon Georg Dale sitt regnestykke og at det er basert på mangelfulle og gale forutsetninger hun framhever blant annet at:»

• Leieprisen for togene er billigere i anbudet Go-Ahead er blitt tildelt enn i NSBs direktekjøpsavtale for 2018. Prisen på togleie ville blitt redusert på samme måte også i en direktekjøpsavtale med NSB.
• Go-Ahead skal spare på at togvedlikehold, renhold, catering og kafédriften i togene skal settes ut til underleverandører. Prisene på kjøp av disse tjenestene går dermed ned, sannsynligvis på bekostning av de ansattes lønns-, arbeids og pensjonsvilkår. At NSB og SJ har lagt inn samme forutsetninger i sine tilbud, viser at konkurransen allerede legger press på lønns- og arbeidsvilkår.
• Go-Ahead estimerer at de skal ha mye høyere kundetilvekst enn NSB og SJ har estimert i sine anbud. Derfor har de gitt et lavere tilbud enn de andre tilbyderne. Det er vanskelig å vite hvem som har rett.
• NSB leverer årlig utbytte til staten. I år har de betalt 225 millioner. I 2016 leverte de omtrent 600 millioner, og samlet de siste fire årene før oppdelingen av NSB-konsernet leverte NSB 1,5 milliard i utbytte til staten. Omtrent 10 prosent av NSBs overskudd kommer fra Sørlandsbanen. Go-Ahead vil ikke levere utbytte til den norske stat, men til eier David Brown.
• Billettprisene har NSBs kilometertakster som tak. Men Go-Ahead kan ta fri pris på produkttillegg som blant annet sovekupeer, komfort og plassbilletter og eventuelt andre ting. Det betyr at billettprisene kan øke for passasjerene.»

Marxisme i Teen Vouge

At marxismen er tilbake på moten er nå bevist en gang for alle. I det kjente motebladet Vouge sin utgave rettet mot ungdom, Teen Vouge, kan vi lese om Karl Marx og hans ideer:

«Du kan ha kommet over kommunistiske memes på sosiale medier. Mannen, meme, legenden bak denne trenden er Karl Marx, som utviklet kommunismens teori, som taler for arbeidernes kontroll over deres arbeidskraft (i stedet for sine sjefer).»

I artikkelen intervjuer Teen Vouge to lærere som bruker marxismen til å lære elever om klassekamp, historisk materialisme og falsk bevisthet. Før motemagasinet oppsumerer:

«Mens du kanskje ikke nødvendigvis identifiserer deg som en marxsist, sosialist eller kommunist, kan du fortsatt bruke Karl Marx sine ideer om historie og klassekamp for å bedre forstå hvordan det nåværende sosiopolitiske klimaet i Amerika har blitt som det har blitt. I stedet for å se på president Donald Trumps seier i november 2016 som et øyeblikksbilde, kan vi se det større bildet av hvilke tidligere hendelser fører oss frem til i dag.»

Les hele historien på:
www.teenvogue.com/story/who-is-karl-marx?

Tung avdeling i Fellesforbundet går mot EØS

Avdeling 5 i Fellesforbundet har snudd i EØS-spørsmålet. I det minste har styret i avdelingen, som har vært kjent som de varmeste forsvarerne av avtalen, endret syn, i følge frifagbevegelse.no².

Om et år har Fellesforbundet landsmøte, da kommer EØS-spørsmålet opp. Kan vedtaket i avdeling 5 endre forbundet syn på EØS-avtalen, og det igjen føre til at LO på kongressen i 2021 krever at Norge sier opp avtalen som knytter oss til EU?

Leder i Norsk Transportarbeiderforbund, Lars Johnsen, kan godt bli delegat på neste års landsmøte i Fellesforbundet. Transportarbeiderforbundet er rett ved å slutte seg sammen med Fellesforbundet. Transportarbeiderforbundet har et enstemmig landsmøtevedtak mot EØS.

«Når avdeling 5 i Fellesforbundet går ut mot EØS-avtalen, så er det nok et flertall i Fellesforbundet i dag som sier nei», sier Johnsen.

«Hvis Fellesforbundet går mot EØS, tror jeg at hele LO kan endre standpunkt i EØS-spørsmålet, tror Lars Johnsen. Hvis dette skjer, vil det gjøre at det blir flere EØS-motstandere i Arbeiderpartiet også, mener han. Da vil EØS-motstanden i Arbeiderpartiet bli legalisert,mener lederen i Transportarbeiderforbundet.»

Øyner vi muligheten til å komme ut av EØS i løpet av 2020-tallet?

Noter:

1. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/vm2xnm/Tre-milliarder-spart-pa-Sorlandsbanen–Grethe-Thorsen
2. https://frifagbevegelse.no/magasinet-for-fagorganiserte/fellesforbundetvedtak-i-bergen-kan-vippe-los-syn-pa-eosavtalen-6.158.589578.3234541915

Det er uverdig at Høgre har gått med på å opna diskusjonen om abortlova for å få KrF med i regjering. Det er ekstra skammeleg at KrF og Høgre brukar den delen av abortlova som handlar om eit fåtal av sakene, rundt 300 abortar i fjor, men som har så store konsekvensar for dei det gjeld. Bak den mykje omtala paragraf 2c gøymer det seg mange skjebner som dei siste vekene har kjent seg tvungne til å stå fram med si private tragedie.

Ingrid Baltzersen er redaktør i Gnist

Den generelle delen av abortlova gjelder alle som kan bli gravide og ikkje ønsker å bæra fram eit barn, og som har rett til å velga det bort innan tolvte svangerskapsveke. Men punkta som kjem under, som no er oppe til debatt, handlar om val som er vanskelegare. Og KrF og Høgre vil gjera det endå meir vanskeleg.

Paragraf 2c handlar om at fosteret ein bærer på, ganske truleg ikkje vil leva fram til fødselen. Og viss det gjer det, så vil det kanskje ha eit liv i nokre få år som er prega av smerter. Det kan også handla om at fosteret har andre anlegg som fører til funksjonsnedsettingar, ofte fleire samtidig, og vil kanskje vera pleietrengande heile livet. KrF og Høgre ønsker at berre tilfelle der fosteret ikkje er levedyktig skal kunna føra til abort. Men kor går grensa for levedyktig? Er det å leva eit par år med ein familie i krise og gjentatte sjukehusopphald levedyktig?

Argumentasjonen for å flytta dei andre tilfella ut av paragrafen og over i 2b der det går på livssituasjonen til kvinna, er at ein ikkje ønsker eit sorteringssamfunn. Vil det komma til å bety at viss ein er ressurssterk, skal ein kunna tola konsekvensane av å bæra fram barnet, men viss ein ikkje er det så kan ein få abort? Stortingsrepresentant Marianne Marthinsen frå Ap spurte Erna Solberg om definisjonen, men fekk svar frå helseminister Bent Høie om at dette høyrer til i regjeringsforhandlingane.

Me må møta denne debatten med eit motkrav om å heva abortgrensa og kutta nemndene. Ingen ønsker å ta seinabort, noko også aborttala viser, dei fleste svangerskapsavbrudda blir tatt lenge før grensa på tolv veker. Når kvinner gjer det, har dei gode nok grunner, som ikkje trenger å prøvast av ei nemnd av framande.
 
Ingrid Baltzersen
Redaktør

Fjernsynet er kanskje det viktigste kulturelle uttrykket for kapitalismen etter andre verdenskrig. Det er ikke bare en teknologisk oppfinnelse som har preget etterkrigstiden, men premissleverandør for en kulturell reorganisering av samfunnet.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist

 

FJERNSYNETS ORGANISASJONSFORM

Fjernsynet har i stor grad opprettholdt sin originale organisasjonsform. Fjernsynet er organisert med sentralisert kringkasting og seerne er spredte mottagere av enveiskommunikasjon. Mediet er i stor grad kontrollert av statlig eller kommersielle interesser, og opprettholder et gap mellom de som sender og de som mottar budskapet. Samtidig framstår som det er en «bro» eller samhørighet mellom avsender og mottaker.

Kostnadene til produksjon og distribusjon har økt i hele fjernsynets levetid, samtidig som kostnadene for den som mottar sendingene (utstyr,avgifter og abonnement) har gått ned. Kommersielt fjernsyn er finansiert via reklame. Dermed har kostnadene til produksjon av programmer blitt spredt utover det økonomiske systemet gjennom markedsføringskostnader. Den økte kommersialiseringa og kjøpepresset som følge av reklamen blir alle seere utsatt for.

I Vest-Europa var fjernsyn i begynnelsen kontrollert av statlige tv-monopoler, kontrollert gjennom lov og kontrollorganer. Monopolet ble oppløst da det kom ny teknologi, i hovedsak individuelle satellitt mottakere og senere kabel-tv. Med satellittoverføring ble også fjernsynsinnholdet og organisasjonsstrukturen internasjonalisert. Fjernsynsseeren fikk økt tilgang på innhold skapt i eller sendt fra andre land. På 80- og 90- tallet ble også fjernsynsmarkedet deregulert i tråd med den nyliberale ideologien. Med dette fikk vi større internasjonale og nasjonale kommersielle fjernsynsselskaper som vant plass på bekostning av de statlige. Selv om mange programmer fortsatt er lokale i innhold, så operer de dominerende kringkasterne mer og mer på en global skala. Fjernsynsselskapene har blitt fusjonert med andre medie-, telekom- munikasjon- og produksjonsselskaper. Store internasjonale kringkastere i dag driver både med produksjon og distribusjon av fjernsynsinnholdet, men har også kommersielle interesser i relaterte produkter som leker, klær, restauranter og opplevelsesparker.

I det siste tiåret har fjernsyn i større grad gått fra såkalt lineær tv over til strømmeabonnent (som Netflix og HBO). Overgang fra lineær tv til strømmetjenester via nett har styrket internasjonaliseringa og monopoliseringa av innhold.

MARXISTISK FJERNSYN?

Marxistiske tilnærminger til fjernsynet har ofte vært i sporet til Brechts radio-teori. Radioen var et apparat for distribusjon. For kun å sende ut et budskap. Brecht mente utfordringa var å endre dette til apparat for kommunikasjon. Lytteren skal bli deltager i kommunikasjonen så Brecht for seg. En annen tilnærmingstradisjon finner vi i arven fra de tidlige Sovjetiske filmskaperne. Sergei Eisenstein så at muligheten i klipping og redigering av film kunne få fram dialektikken på en annen måte enn litteratur og teater kunne. En annen retning var representert av Dzinga Vertov som så filmen som et mekanisk øye som kunne se verden mer nøyaktig. Men film og tv som har blitt populær, har liten grad vært i noen av disse tre tradisjonene, Brechts deltagende, Eisensteins modernistiske eller Vertovs realisme.

FJERNSYNETS SOSIALE ROLLE

Den historiske betydningen av fjernsynet kan ikke bli funnet i en spesifikk teknisk utvikling eller i et spesielt kunstnerisk uttrykk, men i den måten tv ’n endret det sosiale livet og de sosiale forholdene mellom mennesker. Det har vært mange store innovasjoner og endringer gjennom fjernsynets tid, men ingen av dem har snudd på det fakta at fjern- synets fremste egenskap har vært den sosiale organisering av fritiden.

Fjernsynet holder seerne hjemme hos seg selv – hvor de i stor grad får oppgaven å bli informert og underholdt. Der mellom programmene de blir presentert for mer kommende innhold som skal fortsette å holde dem hjemme og underholdt. Man kan ikke se TV uten å være bevisst at det er andre som ser på et annet sted. På denne måten forener fjern- synet oss samtidig som holder oss adskilt fra hverandre.

Fjernsynet er et massemedium. Men har likevel aldri vært et symbol for totalitær ensrettet kontroll. Fjernsynet har lagd noe for alle. Det har med sin sosiale funksjon styrket elitens kontroll over den offentlige samtalen. Fjernsynet er blitt noe langt mer enn en enkelt vare i det kapitalistiske samfunnet, men er blitt en institusjon som bidrar til å reprodusere og opprettholde samfunnsstrukturene.

Skal vi reorganisere samfunnet og bryte ned gamle maktstrukturer trenger vi ikke bare kritikk av fjernsynet, men revolusjonær teori for hva vil med fjernsynet. Det er på tide å komme forbi Gil Scott-Heron sin berømte tekststrofe: The revolution will not be televised. Og stille spørsmålet om vi kan revolusjonere fjernsynet.

Det går føre seg ei omfattande forsking på Marx. Her skal eg berre konsentrere meg om nokre relativt få arbeid som ikkje er særleg godt kjend i Noreg, og som er viktig for vidareutvikling av den marxistiske tenkemåten og utforminga av radikal politikk her og no. Eg har omsett ein god del av dei tekstane eg kommenterer. Det finn du i notane, saman med biografiske opplysningar. Vil du forstå meir om det eg skriv, så er det nyttig lesing. Den nyare forskinga held seg nøye til Marx sine opphavlege tekstar og situasjonen dei blei laga i. Ein er ikkje lenger så prega av all den kritikken som sprang ut av forvekslinga mellom Marx sine analyser, teoriar og tankar og den omforminga og ideologiske bruken av dei som fann stad under Stalin og kritikken av han. Resultatet av denne forskinga er ei rehabilitering av Marx som leiande teoretikar i arbeidet for å oppheve kapitalismen.

Terje Valen er medlem av Raudt Bergen. Han bloggar på www.tvalen.no.
Foto: John Jabez Edwin Mayal/International Institute of Social History

INDRE SAMANHENG OG PROFITTRATEN SIN FALLANDE TENDENS

Påstanden om at Marx sine teoriar manglar indre konsistens, har gjort at mange som har bruk for Marx sin økonomiske teori i den politiske og økonomisk kampen sin, ikkje har hatt tiltru til han.

Andrew Kliman er av dei som har vist at denne påstanden er feil. Etter det har det vore ein lang debatt om dette der dei som forsvarer den gamle påstanden har lansert angrep på angrep mot Kliman utan å kunne motprove det han har vist.

I 2013 gav han så ut boka Reclaiming Marx’s Capital der han samanfatta heile debatten frå han starta på 1800-talet og fram til i dag og der han han la fram sitt eige standpunkt. Då kunne han vise at påstandane om manglande indre samanheng hos Marx byggjer på lesemåtar der utgangspunktet har vore å prove manglande konsistens. Men om ein tar utgangspunkt i vanleg vitskapeleg praksis, så må ein først undersøke nøye om det finnast haldbare tolkingar av teksten som kan gi indre konsistens, før ein slår fast at slik konsistens ikkje finnast. Det har ikkje Marx sine kritikarar gjort. Dernest gir Kliman ei tolking som godt samsvarer med Marx sine tekstar og som gir indre konsistens og dermed at Kapitalen, sett frå eit vitskapeleg synspunkt, ikkje kan skuldast for manglande konsistens. Med det er boka rehabilitert som eit sentralt vitskapeleg verk om økonomi og det må vere utgangspunktet for kritikk av ho. Eg skal ikkje gjennomgå dette i detalj, men viser til ei melding av boka frå økonomen Michael Roberts.¹

Kliman gav så i 2015 ut ei bok, The Failure of Capitalist Production – Underlying Causes of the Great Recession, der han går inn på den empiriske utviklinga av kapitalismen ut frå ei marxistisk analyse. Den aukande organiske samansetninga av kapitalen tvingar fram lågare profittrate og når denne når ei grense kjem stans i investeringar og følgjande krise.

Han legg vekt på at arbeidarklassen må vere verkeleg leiande i utviklinga også etter ein revolusjon. Og viss vi ikkje klarer å oppheve kapitalismen, så går vi inn i ein periode med kriser som må løysast gjennom stadig større øydeleggingar av produktivkrefter – konstant kapital – og at dette krev djupe økonomiske kriser, men og nye verdskrigar.

AVSPEGLING OG FØRESTILLING

Isabelle Garo er viktig i den nye internasjonale marxistiske renessansen. Ho er utdanna filosof og underviser ved franske vidaregåande skoler og har gjeve ut fleire bøker². I 1996 tok ho doktorgraden på Reflet et représentation dans la pensée de Marx ved universitetet Paris-1. Ho er med i ei gruppe som arbeider med å gi ut Marx sine samla verk på fransk.

I 2000 gav ho ut Marx, une critique de la philosophie, 2000 der ho la fram resultata frå doktoravhandlinga. Der tar ho utgangspunkt i omgrepet førestilling (Vorstellung) hos Marx. Dermed kan ho gå inn i Marx sin kunnskapsteori som ho seier har vore definert som «hjartet» i den materialistiske dialektikken. Altså: korleis utvikla Marx, gjennom alt han skreiv, synet sitt på måten menneska dannar seg førestillingar om verkelegheita. Eit av dei viktigaste tekstene som ho viser til, er frå Den tyske ideologien, Feuerbach³.

Det sentrale her, som Garo framhevar, er at menneska produserer førestillingane sine ut frå heile livssituasjonen sin, ikkje gjennom ei passiv spegling av verkelegheita i medvitet sitt, men ein aktivt produksjon, innan si samfunnsmessig ramme, for å skape førestillinga i medvitet ut frå den verkelegheita som eksisterer utanfor medvitet i formidla samband med dette. Den forenklinga som Engels gjorde då han snakka om spegling eller attspegling, og som Lenin følgde opp i det filosofiske verket sitt om empiriokritisismen⁴, og som har prega delar av «marxismen» etter dette, er altså ikkje i samsvar med Marx sine tankar om det same. Eg har laga eit notat etter lesing av boka som går inn på dette i større detalj.⁵

For forståinga av Marx sin erkjenningsteori er dette et like viktig arbeid som Andrew Kliman si rehabilitering av Kapitalen.

Som poet er ho òg interessert i tilhøvet mellom kunst og kapital og har skrive ei viktig og interessant bok om dette som eg har omsett delar av.⁶

DEN NYE DIALEKTISKE LOGIKKEN

Lucien Sève er ein sentral forskar på Marx. Han skriv no eit fire binds verk der han, ut frå ei nøye nylesing av Marx sine tekstar, kan kritisere ei rekke tolkingar som eigentleg byggjer på overflatisk lesing og lesing av mindre utval av tekstane. Han bruker alle Marx sine tekstar i framstillinga si. Det han skriv er innhaldsrikt og grundig dokumentert. Er du usamd, er det lett å sjå.

I Frankrike fall Marx ut av filosofistudiet på universiteta etter angrepa frå dei nye filosofane på 1970-talet. Gjennom Sève sine arbeid har han komme inn att.

Sève sitt viktigaste arbeid er samanfatta i eit planlagd fire binds verk med samletittel Penser avec Marx aujourd’hui. Dei tre første binda er ute. Det er Marx et nous frå 2004, L’homme frå 2008 og La philosophie frå 2014. Han jobbar no med bind fire som har undertittel Le Communisme.

Det tredje bindet omhandlar korleis Marx utvikla materialismen og dialektikken gjennom arbeidet med Kapitalen.

Konklusjonen er at Marx er den store fornyaren av logikken etter Aristoteles sine syllogismar med Carnap si vidareutvikling av desse, og han avdekker korleis Marx oppheva heile den gamle filosofiske logikken sine idealistisk lineært, stilleståande logiske kategoriar og erstattar dei med endringsprega, dialektiske og materialistiske logiske kategoriar som gjer det mogleg å forstå kompliserte system i endring. Det er ikkje mogleg ut frå den gamle logikken.

Det finnast ein kortversjon som han skreiv i 2012, Karl Marx – écrits philosophiques. Eg har omsett han. ⁷ Vil du verkeleg vite kva det dreier seg om, kan du sjå på den.

KLASSEKAMPANE

Domenico Losurdo er ein kjend italiensk Marx-forskar og eg skal ta for meg boka Der Klassenkampf – die Rückkehr des Verdrängten (Italiensk utgåve 2013, tysk 2016). Med utgangspunkt i Det kommunistiske partis manifest viser han at Marx alt i denne teksten har ei allsidig forståing av klassekampen. Her skriv nemleg Marx at klassekampen er kampar mellom klassane, kampar for å oppheve kvinnene sitt slaveri i den borgarlege familien, kampar for at arbeidarane må erobre statsmakta i sine nasjonalstatar og kampar om ideologiar. Så viser han at Marx også såg på kamp for nasjonalt sjølvstende som klassekamp, og at det òg gjeldte slavane sine kampar mot slaveeigarane i USA. Dette gjer at mange klassar og lag i folket deltar i sine kampar, ut frå sine særeigne tilhøve i samfunnet.

Desse kampane går ikkje parallelt, dei følgjer sine eigne banar. Det er naudsynt å sameine dei forskjellige typane klassekamp i retning felles mål. Dette er svært vanskeleg fordi den herskande klassen er flink til splitte klassekampane og få folk til å kjempe mot kvarandre i staden for å finne saman. Berre når kapitalismen er oppheva vil dei forskjellige kampane kunne førast fram til avgjerande sigrar.

Han seier at vi lever i den kolombianske epoken, dvs. tida etter at Columbus kom fram til Amerika og dei vestlege maktene tok til å dominere, røve og undertrykke alle andre statar, og fram til i dag, då han går mot slutten, på grunn av framveksten av dei store økonomiane i aust – Japan, Sør-Korea og først og fremst Kina.

For at dei avhengige landa skal kunne utvikle seg på sjølvstendig vis, må dei erobre nasjonalt sjølvstende, kaste ut imperialistane, ta makta over sin eigen økonomiske utvikling, og klare å få til ei rask utvikling av produktivkreftene gjennom storstilt industrialisering. Utan dette vil dei utan tvil falle tilbake i hendene på imperialistmaktene.

Ut frå dette tar han opp situasjonen til land som Kina, Russland, Nord-Korea, Russland, Iran, Syria og Venezuela som er utpeika til hovudfiendane til Vesten, fordi dei columbiske statane med USA i spissen ikkje har kontroll der.

Han ser Kina som ein stor inspirasjon for alle statar og nasjonar som vil ut av den columbiske imperialismen sitt grep. Det er ikkje mogleg å komme seg ut av dei columbiske statane sin makt utan politisk sjølvstende og industrialisering. I Kina har dei klart å få nasjonalt sjølvstende og rask industrialisering. Under Mao blei grunnlaget skapt, og det Deng gjorde var òg heilt naudsynt. Utan det ville Kina med usvikeleg sikkerheit bli underlagt under columbiarane att. Utviklinga i Russland frå revolusjonen, gjennom Stalin-tida og fram til no vert analysert på same måten.

Columbiarane er rovgriske, omsynslause, utruleg gruelege og løgnaktige. Dei driv folkemord utan å blinke, dei slepp atombomber over menneske og innfører restriksjonar på handel som til dømes drep 500 000 born (som i Irak for ikkje lenge sidan). Og dei prøver å stå fram som forsvararar av menneskerettar og demokrati.

Og han konkluderer med at den columbiske epoken er på hell no og at det økonomiske og politiske tyngdepunktet trekk mot aust, med Kina i spissen. Berre ein stor krig kan hindre at dette skjer.

UTVIKLING AV OMGREP OG KATEGORIAR GJENNOM ARBEIDET MED KAPITALEN

Enrique Dussel er relativt ukjent i det radikale miljøet i Noreg og den anglo-saksiske verda. Men han er den som kanskje har levert verdas mest inngåande analyse av heile tekstmengda som høyrer til Marx’ Kapitalen ved at han, ut frå originaltekstane, har gjennomgått i detalj og analysert alle dei fire utkasta til Kapitalen som Marx skreiv.

Dussel vil finne ut kva Marx eigentleg skreiv og meinte, for å sjå om dei grunnleggande resultata av arbeida hans og tenkemåten kan vere til hjelp i frigjeringskampen i Latin-Amerika. Han tar oss med på ei fascinerande reise gjennom Marx sitt arbeid med å skape nye kategoriar som gjer det mogleg å forstå korleis kapitalismen fungerer. Han finn at Marx’ verk har svært mykje å gi i arbeidet for menneska si frigjering frå utbytting og undertrykking, og ikkje berre for folk i dei kapitalistiske kjernelanda, men også for perifere kapitalistiske land. Det handlar til dømes om dei mekanismane som gjer at verdiar blir overført frå dei perifere, avhengige landa til dei sentrale leiande landa. Dette er noko som vil bestemme hovudliner for korleis folk i det perifere landa kan organisere seg på best vis for å frigjere seg frå den tilstanden av underutvikla økonomi som dei blir haldne i.

Eit av dei viktige poenga hans er at arbeidarane ikkje er kapital. På grunn av dette er ikkje arbeidarane innelukka i det kapitalistiske systemet på ein slik måte at dei ikkje kan sjå det utanfrå. Det gjer at teoriar som går ut frå dette og dermed hevdar at arbeidarklassen ikkje kan vere ei kraft for å oppheve kapitalsystemet, tar feil (som André Gorz og andre pessimistar). Eit anna poeng er at det kapitalistiske systemet er umoralsk fordi det er grunnlagd på tjuveri av arbeidskraft kamuflert under eit skinn av likskap som kjem fram i at arbeidaren og kapitalisten er formelt likeverdige partar når arbeidaren sel arbeidskrafta si. Eg har skrive ein

tekst som går inn på dette i meir detalj.8

REHABILITERINGA AV MARX OG VARIG ENTUSIASME

Den nyare Marx-forskinga viser at Marx, gjennom det grundige arbeidet sitt med å finne logikken i kapitalen si utvikling og korleis denne trer fram på ymse nivå i samfunnet, både er den store fornyaren av den økonomiske vitskapen og den filosofiske logikken. Han er også ein fornyar av historievitskapen, av korleis statar og sivilsamfunn utviklar seg og korleis vi kan gripe inn i dette. Dermed er han ein fornyar av politikken og ein inspirator i det daglege politiske arbeidet i alle kapitalkritiske parti og rørsler. Det gir mykje energi å studere han, og utan det vil vi nok ikkje kunne oppheve kapitalismen.

Sluttnoter:

1 http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ Tilbakevisningen%20av%20at%20Marx.htm
2
-Marx, une critique de la philosophie, Seuil (Points Essais), Paris, 2000
-L’Île – légendes définitives, Le Bruit Des Autres, Limoges, 2001 (Poésie)*
-L’Idéologie ou la pensée embarquée, La Fabrique, Paris, 2009
-Foucault, Deleuze, Althusser & Marx – La politique dans la philosophie, Démopolis, Paris, 2011
-Consignes pour un communisme du XXIe siècle, La Ville Brûle, Montreuil, 2011 (Poésie et livre-objet)
-Marx et l’invention historique, Syllepse, Paris, 2012 , La Ville Brûle, Montreuil, 2013 dir. avec J.-N. Duca- nge, Marx politique, La Dispute, Paris, 2015
3 http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ Den%20tyske%20ideologien%20v2.pdf
4 V.I. Lenin, Materialismen og empiriokritisismen, Falken forlag, 1982.
5 http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ Isabelle%20Garo,%20en%20kritikk%20av%20filo- sofien%202000.htm
6 http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ Isabelle%20Garo%20Bildenes%20gull.htm
7 http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ Marx%20dialektikk%20og%20materialisme.htm
8 http://marxisme.no/den-umoralske-kapitalismen/

Natten til 15. april 1918 glir 4 skip rolig inn Saltenfjorden. Ett av skipene seiler inn til Rognan for å «vokte» lensmannen der. De tre andre; «Aafjord», «Erling Jarl» og «Farm» ankrer opp ved Finneid kai i Fauske. Om bord er det 350 soldater, masse våpen, komplett mannskap til båt og jernbane. Målet er å innta gruvebyen, ta over kontrollen av all kommunikasjon mellom Finneid og Sulitjelma, og arrestere personer med oppviglerske eller revolusjonære tanker.

Først og fremst hovedpersonen Johan Medby, men også arbeidere i Sulitjelma som hadde hjulpet han. Forbrytelsen; militærnektelse og bråk mot myndighetspersoner.

John Strøm er historiker og pensjonert lærer bosatt i Fauske. Tidligere redaksjonsmedlem i Saltdalsboka og Fauskeboka.
Foto: Norsk Jernbanemuseum

I år er det hundre år siden Sulitjelmaaffæren satte Indre Salten til de grader i begivenhetenes sentrum.

For å forstå bakgrunnen for disse dramatiske hendelsene må en først gå tilbake i tid og se litt på nasjonale og internasjonale hendelser.

VERDENSKRIG OG REVOLUSJON, DYRTID OG ANTIMILITARISME

1. verdenskrig startet i 1914. Norge var nøytralt, det vil si at de ikke deltok i krigshandlingene. Landet ble allikevel trukket inn i krigen da Tyskland fra januar 1917 erklærte uinnskrenket ubåtkrig mot alle land som forsøkte å frakte forsyninger til Storbritannia. Norske fraktebåter ble senket både før og særlig etter økning i ubåtaktiviteten og mange sjøfolk omkom. Dermed opplevde nordmenn en sterk nedskjæring av forsyningene til landet. Varene steg dramatisk i pris mens lønningene sto stille eller gikk ned. Det ble både «dyrtid» og en tidlig «jappetid» med den følge at konflikten mellom «vanlige» arbeidsfolk og de rike økte dramatisk.

Prisene på matvarer økte mere i Norge enn i Danmark og Sverige fra 1914 til 1917. Indeksen for matvareprisene steg også ekstra i 1917; fra 180 i mars 1917 til 230 i november samme år, på samme tid som reallønna gikk ned fra 100 i 1914 til 77 i 1917. (fra Askeröi 1970). Utrolig nok var det høykonjunktur og full sysselsetting, mange fikk seg jobb, men til svært lav lønn. (23 % lavere i 1917 enn i 1914). Arbeiderne krevde at noe måtte gjøres for å avhjelpe den direkte nøden som bredte seg. Det ble gjennomført en dags suksessfylt demonstrasjonsstreik.

De kravene som ble fremmet i forbindelse med demonstrasjonsstreiken var fremsatt av AP og AFL (Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, nå LO) i fellesskap. Både partiet og organisasjonen hadde på denne tiden en reformistisk, nærmest borgerlig ledelse. Etter demonstrasjonsstreiken imøtekom den borgerlige regjeringen på langt nær de krav som var fremsatt.

På forhånd var det vedtatt at hvis en ikke fikk gjennomslag for de fremsatte krav skulle man innkalle «til en almindelig arbeiderkongres». Kongressen skulle få folk fra grunnplanet i organisasjonene til å drøfte om det skulle gjennomføres en generalstreik. I Martin Tranmæls fravær avlyste dyrtidskomiteen, bestående av reformistiske ledere fra parti og fag- bevegelse, arbeiderkongressen og avviste også et vedtak om en militærstreik. Dette ble det sterk reaksjon på i grunnplanet i de to organisasjonene. Avisen «Klassekampen» krevde før avlysningen av kongressen at den måtte samles, og det måtte opprettes arbeiderråd – inspirert av rådene i Russland. Rådene skulle være en grasrotpressgruppe mot myndighetene for å få fremmet radikale vedtak.

Det var et opprør på gang i Arbeiderpartiet og Fagbevegelsen. Dette opprøret var ledet av «Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund», «Fagopposisjonen» og andre radikale krefter. Disse organisasjonene virket innad i arbeiderbevegelsen, de ville ikke danne nytt parti eller ny fagorganisasjon. De så at den gamle ledelse ikke var i kontakt med de rådende forhold i landet. De ville revolusjonere parti og fagbevegelse slik at politikken reflekterte forholdene i samfunnet. «Fagopposisjonen» hadde siden 1911, med utgangspunkt i fagbevegelsen i Trøndelag, jobbet for å dreie AP og fagbevegelse i en mere radikal retning. Lederen var Martin Tranmæl. De tok makta ved landsmøtet i 1918.

Antimilitarismen sto sterkt i arbeiderbevegelsen helt fra partiets dannelse i 1890-årene. Motstanden mot militæret fortsatte under 1. verdenskrig, den styrket seg frem mot 1917. Regjeringen foreslo en sterk økning av bevilgninger til militæret. Arbeiderne syntes det var galskap å bruke masse penger på våpen når folk sultet. De ville heller ha «dyrtidstillegg» i lønna for å bøte på den nøden som rådde blant det arbeidende folk. De ville også at AP skulle vedta almen militærstreik på programmet, som vi så skjedde ikke dette.

Kravet om en antimilitaristisk aksjon var nært knyttet til kravet om et dyrtidstillegg. Fikk man ikke det og det ble en generalstreik regnet man det som høyst sannsynlig at regjeringen kom til å kalle inn militære tropper for å roe ned gemyttene eller utføre streikebryterarbeid slik at den gode fortjenesten for de rike ble opprettholdt. I årene før 1917 var så langt militæret brukt mot arbeidere på Kongsberg, i Skien, i Bergen, på Rjukan og på Spitsbergen (Svalbard) (Askeröi 1970).

Kampen om Dyrtiden, og militærstreiken hadde en sentral plass i Tranmæls kamp om makten i Arbeiderpartiet. Måten dyrtidsaksjonene ble avviklet på var sentrale i opposi- sjonens nye linje, og sentrale i opptakten til Sulitjelmaaffæren i 1917 og hendelsene i Sulitjelma i 1918; troen på kraften på den Direkte Aksjon. Inspirert av utviklingen i Russland, Ungdomsforbundet, det amerikanske IWW (som inspirerte Tranmæl), Fagopposisjonen osv skulle arbeiderne overraske borgerskapet med en kraftig, godt iscenesatt markering og ikke vente på at den skulle treneres – og svekkes – ved å gå veien gjennom alskens organer.

Det er i ly av dette man må forstå hendelsene på Drevjemoen i 1917 og i Sulitjelma i 1918.

DREVJEMOEN 1917

Ovenfor har jeg vist at det lenge hadde vært en sterk motstand mot militæret i arbeiderbevegelsen. Ekstra sterk var denne motstanden i Nord-Norge. Peder Kaasmoli, daværende redaktør i avisa «Nordlys» ga en versjon av denne motstanden i sin forsvarstale i Høyesterett. Han var tiltalt for å ha skrevet en «militærnektervennlig» artikkel i 1917:

«Den antimilitaristiske bevægelse i Nord-norge, den er, mine herrer, født i fiskerbaaten, i fiskernes fattige hjem naar familjen drøftet hvordan de skulle klare det naar ældste gutten,…, skulle ind til moen og far skulde stræve alene…»

«Den antimilitære bevægelse begyndte samtidig med vernepligtens indførelse i nordnorge der saavidt jeg ved fandt sted i 1898. Den har øket gjennom tiårene.»

Motstand på grunn av behov for arbeidskraft i landbruket er en av forklaringene, Johan Medby sier selv dette om bakgrunnen for aksjonen i en artikkel i «Arbeidsmanden» nr 2/3 1948:

«Krigen (1. verdenskrig) avslørte brutalt de militaristiske og imperialistiske kreftenes skjendige spill… I Sulitjelma, på Kirkenes og andre anlegg var ideene til den revolusjonære ungdomsrørsla og fagopposisjonen fast forankra…. Det gikk et vekkelsens vårvær over hele landet, men mest i Nord-Norge. «Det avbrukne gevær» ble tidens symbol… Det var ingen «forsvarsnihilisme», men en naturlig klassebetont reaksjon mot et militærvesen som var et ensidig redskap i den herskende klassens hånd. Både i ord og gjerning gjorde borgerskapet det klart for alle og enhver hva militæret skulle brukes til her i landet.

Det var mot «den indre fiende», og fienden var arbeiderklassen.»

I 1917 var rekruttene fra Salten, Rana og Vefsn innkalt til 90 dagers rekruttskole på Drevjemoen med oppmøte 17. mai. 15. mai plukket båten opp rekruttene i Saltdal, Fauske og Bodø. Før båten dro hadde det vært møte på Rognan hvor man hadde uttrykt sterk motstand mot militæret, men vedtatt at man skulle reise nedover og heller vise en samlet motstand på selv Drevjemoen.

Vel framme i Mosjøen den 17. mai vasset rekruttene i høy snø derfra og opp til Drevjemoen. Brakkene de skulle bo i var kalde og de første timene ble brukt til å fottrakke plassen i leiren.

Ifølge Medbys artikkel i «Arbeidsmanden» samlet flere hundre mann seg til en revolusjonær demonstrasjon samme kveld. De startet med å gå vekk fra leiren i retning Mosjøen. Så slitne som de var etter dagens aktiviteter ble «rømningsforsøket» snart oppgitt. Etter dette fortsatte den antimilitære agitasjonen i leiren, det ble dannet en «aksjonskomite», delt ut flyveblader og vedtatt en demonstrasjon 19. juli. Da gikk man i demonstrasjonstog med gevær påsatt bajonett, sang «Internasjonalen» og andre revolusjonære sanger til befalets forferdelse. De vettskremte offiserene kom ikke til ordet; slagordene «Ned med militarismen» og «Leve revolusjonen» ljomet. Til slutt ble det ro i leiren.

Roen varte ikke lenge. Etter en tid ble rekruttene innkalt til forhør hos kompanisjefen. De mest aktive ble peilet inn, noe som førte til at Johan Medby og andre ble innkalt til militær forhørsrett. Medby ble først dømt til «kakebu» på over 20 dager på Drevjemoen før han ble overført til Bodø kretsfengsel. Etter en tid måtte han tilbake til Drevja for dom i krigsretten. Der ble Johan Medby dømt til 5. mnd fengsel. 34 andre soldater fikk fra 20. dager opp til 5 mnd. En annen soldat fra Rana, Martin Olsen, fikk også max straffen på 5. mnd. Etter dommen slapp de dømte fri i påvente av soning.

Vel hjemme fra Drevja fikk soldatene skryt for sine handlinger fra sine meningsfeller. Søndre Saltens kretsparti (av AP) vedtok at noen soning for Medby sin del skulle «hindres med alle til rådighet stående midler». Mens Medby ventet på innkalling til soning tok han i januar 1918 seg arbeid i Sulitjelma; på «Hanken».

Etter en tids jobbing fikk han brev med innkalling til Bodø kretsfengsel.

SULITJELMA TAR SAKEN

Hendelsene på Drevjemoen og dommene som kom i kjølvannet var godt kjent i Sulitjelma.

Arbeiderne støttet Medby, de visste også om innkallingen til soning, den var et hett diskusjonstema på arbeidsplassene rundt om i gruvebyen. Det er verd å merke seg at selv om det var en bedrift, Sulitjelma Gruber, så var det på det meste 10 forskjellige arbeidsplasser på stedet. Hver arbeidsplass hadde sin fagforening som igjen var innmeldt i det Stedlige Styre, senere Samorganisasjonen. I ettertid sa Medby selv at han var innstilt på å dra inn og sone straffen, men arbeiderne ville det annerledes. I et møte mellom et representativt utvalg av tillitsvalgte vedtok man å NEKTE Medby å sone dommen. Ifølge mange kilder ble dette vedtaket først fattet av ungdomslaget «Brandfaklen». Det ble sendt et skriv til politimesteren i Bodø om vedtaket. Et massemøte med 550 arbeidere 3. februar støttet vedtaket og brevet som var sendt.

Over nyttår møtte lensmannen i Fauske opp med et par medhjelpere for å arrestere Medby. De ble sendt ned med uforrettet sak med henvisning til vedtaket om at arbeiderne ikke ville utlevere Medby. I mars dukket selveste politimesteren i Bodø opp. Med seg hadde han 5 medhjelpere som var bevæpnet. De dro opp til Hanken og arresterte Medby. Han fulgte godvillig med. Arrestasjonen ble straks kjent i hele gruvebyen, arbeidet stoppet opp og arbeiderne møtte opp for å hindre politimesteren å ta med seg Medby. Ifølge Kåre Odlaug beregnet politimesteren i Bodø at det var ca. 4-500 ved Sandnes og ca. 1000-1200 ved Furulund. I tumultene mellom Sandnes og Charlotta tvang forsamlingen Medby bort fra det bevæpna politiet, avvæpnet dem og fjernet epålettene fra uniformene. Nå var det arbeiderne som holdt politiet i «varetekt» til det ble kjørt fram et ekstratog. Med det ble politiet sendt tilbake med uforrettet sak. I Sulitjelma var det «jubel og høy stemning» ifølge Medby i «Arbeidsmanden» i 1948

Ivar Orestad, en av politimennene som var med på aksjonen, sa i en bok han ga ut sammen med to kollegaer i 1959 at angrepet var dramatisk. De fikk tak i Medby uten problem oppe ved Hanken, men de la merke til en del finlendere der som «..hadde det travelt med å slipe knivene sine. Og for hver og en … gnislet han mellom tennene: «Satana Bergola, Satana Bergola». Om det var disse bemerkningene som gjorde at 13 finnlendere ble utvist etter militærets ankomst i 1918 er usikkert. Politimennene føler seg truet og var glade for at de kom seg uskadet fra stedet.

Etter denne hendelsen gikk livet i Sulitjelma videre. Nå sier en del litteratur at lite skjedde før militæret kom. Ifølge et brev fra formannen i Norsk Arbeidsmands Forbund (NAF) sitt Stedlige Styre til Arbeidsmandsforbundet i Kristiania var det skjedd mye. Brevet var sendt 24/4-1918 og er i Arbeiderbevegelsens arkiv i Oslo.

«I mellomtiden blev hær sat forhørsret i sakens anledning og der blev indstævnet 40 mand som alle møtte og avgav forklaring og ikke en eneste mand tenkte paa at hindre retten sitt arbeid og alt gik sin vante gang i Sulitjelma.»

«Der kom et telegram til ordføreren fra Amtmanden om at sammenkalde et massemøte i Sulitjelma for at formane arbeiderne til lydighet mod loven. Dette møte blev avholdt og man mente der ikke at modsette sig loven i anden form en som militærlov. Ordføreren og Viseordføreren skulde da utarbeide en framstilling til amtmanden, og vi trodde ikke at vi skulde faa militær hit, da allerede forhørsret var sat i saken(s) anledning.»

Dette brevet slår fast at arbeiderne hadde respekt for lov og orden, de ville bare ikke godta en dom av en militær domstol.

Det er mulig at en av grunnene til at militæret allikevel kom var at arbeiderne i Sulitjelma var blitt ytterligere radikalisert i løpet av 1917/1918. Inspirert av Den Russiske Revolusjon hadde man dannet arbeiderråd i alle fagforeninger over hele Sulitjelma. I første omgang skulle man sikre matforsyningen til arbeiderne på stedet. Man valgt også 2 representanter til Landsmøtet i arbeiderrådene i mars. Lars Næss fra Rognan ble der valgt inn i landsstyret. Den massive støtten arbeiderrådene fikk sendte nok et signal til myndighetene om at svært radikale tanker rådde på stedet.

I april 1918 skjønte man at noe var på gang. Telefonforbindelsen ble brutt, det ble brevsensur. Bare en melding kom frem til baker Oscar Ripnes på Kooperativen. Martin Tranmæl, redaktør i avisa «Ny Tid» meldte at militæret var på vei fra Oslo til Trondheim. Det ble heftige demonstrasjoner i Trondheim mens de militære fartøyene lå der. Man regner at ca 30000 arbeidere demonstrerte mot militæret. Skipene nådde frem til Finneid natt til mandag 15. april.

Reidar Hernes, en bodømann som i 1918 var på befalsskolen i Harstad og ble med på turen til Sulitjelma, fortalte i «Nordlandsposten» i 1968 om hendelsen. Han hevder at det var 480 personer totalt som var med på ekspedisjonen. Her tar han nok sterkt i, ca 380 er vel nærmere sannheten. Militæret var et gardekompani, noen fra befalsskolene i Trondheim og Harstad, mannskaper som kunne betjene ferge og tog, samt politifolk fra Oslo. Om bord på båten inn til Finneid ble det tatt inn 14-15 mitraljøser, ammunisjon og annet utstyr. Det ble fortalt at all arrestasjon skulle foretas av politiet, militæret skulle være med for å se til at arrestasjonene skulle skje.

Troppen nådde Sulitjelma sent på kvelden 15. april. De fant ikke Johan Medby. Han var på forhånd dratt på ski til Siriheim i Saltdal sammen med en annen kamerat, Martin Olsen, fra hendelsene på Drevjemoen. Der ble de en tid før de ble arrestert og sendt direkte til Bodø med det skipet som skulle passe på lensmannen i Saltdal. Sulitjelma ble beleiret, politifolkene som var støttet av de militære tropper arresterte 21 arbeidere, 13 finner og en del andre utenlandske arbeidere. Utlendingene ble utvist, Medby sendt til Kabelvåg hjelpefengsel i Lofoten. Etter 3 måneders på ordinær fangekost fikk han omgjort de resterende 2 månedene til 20 dagers «vann og brød». Av de 14 tiltalte i Sulitjelma ble 3 frikjent, 2 fikk 60 dagers fengsel, 1 fikk 50 dager, resten fra 36 dager til 30 dagers fengsel. Straffen deres ble sonet i Bodø kretsfengsel.

I en noe syrlig kommentar i «Nordlands Social-Demokrat» sies det om arrestasjonene:

«21 mann ble arrestert og transportert til Bodø kretsfengsel. Mange av dem tilhørte organisasjonens beste folk. Verket feirer nu sine store triumfer i ly av bajonetspidserne. Man har bare at peke ut de mest brydsomme, og man blir kvit dem paa en meget letvindt måte»

Hvor mange som man på denne måte ble kvitt under aksjonen er usikkert. Militærets aksjon i Sulitjelma viste at arbeiderne hadde rett i sin oppfatning av at militæret skulle brukes mot aktivister i arbeiderbevegelsen hvis de truet den rådende samfunnsorden. Staten gjenvant autoritet, men arbeidernes skepsis til militærvesenet ble nok heller styrket med aksjonen enn svekket.

Sulitjelmaaffæren viste også at ifølge myndighetene skulle respekten for den militære straffelov bevares på lik linje med den sivile. Sulitjelmaarbeiderne hadde latt seg avhøre og formant til ro av myndighetene med ett unntak; de respekterte ikke militær rett. Det førte til at de fikk sitt samfunn inntatt av militære tropper.

La oss avslutte med Johan Medbys egne ord om affæren: «Jeg ser ingen grunn til å distansere meg fra det som skjedde i Sulitjelma våren 1918. Disse hendelsene…vil for meg alltid stå som et eksempel på sunn og helhjertet arbeidersolidaritet i ei tid som var preget av krig og dype sosiale motsetninger…-et fulltonende uttrykk for den samme solidaritetsånd som manifesterte seg ved det historiske møtet på Langvassisen elleve år tidligere.»

Kilder:

Diverse artikler av Johan Medby, Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 2, Kåre Odlaug: Sulitjelma og Sulitjelma-affæren, Brenne, Høiberg, Orestad; Erind- ringer av tre politimenn gjennom 50 år (1959), Jan

E. Askerøi: Dyrtidsaksjonen og striden omkring den (1970), John Strøm: Sulitjelmaaffæren 1918 (1983)

Leder 4

Bendik Hugstmyr Woie: Fortsatt Rødt håp i Tromsø 6

Andreas Tymi: Rødts erfaringer med samarbeid i Bodø 12

Gunnvald Lindset: Lokale samarbeidsformer etter valget 2015 22

Øyvind Andresen: Ta fellesskapets skole tilbake! 26

Rolv Rynning Hanssen: Hjelmengutvalget 36

Michael Roberts: Progressiv kapitalisme – ei sjølmotseiing 44

Erik Solheim: Finn vi nok fornyeleg energi? 50

Bokomtaler

Karl Marx: Kapitalen bok 2 56

Cas Mudde og Cristóbal Rovira Kaltwasser: Populisme 62

Leder 4

Plukk 6

Gnist-samtalen med Ellen Engelstad: Rosa Luxemburg og ettertidens radikale bevegelser 8

Hallvard Berge: Er det progressivt å boikotte selvbetjeningskassene? 16

Kari Celius: Datahaller – den nye olja eller den store floppen? 24

Tale Hammerø Ellingvåg: Historien om den fagforeningsdrevne grønne omstillinga i Odda 30

Christina Colclough: Å få sparken av en algoritme 38

Christian Fuchs: Hva ville Marx sagt om Facebook og Cambridge Analytica? 44

Mathias Bismo: Marx om teknologi 50

Inger Hagerup: Vær utålmodig menneske! 60

Arne Overrein: Fake news, offentlighet og demokratiforfall 62

Unni Kjærnes, Per Medby, Ole Marcus Mærøe og Tomine Sandal: Hva er staten – og for hvem? 74

Magnus Westbye: Nyliberalismens mange ansikter – Bolsonaro og grasrotmotstand 88

Debatt

Eli Aaby: Hvem skal bestemme? 96

Jørgen Sandemose: Den faste kapital må analyseres 98

Jorun Gulbrandsen og Gudmund Dalsbø: Liv og diktning er ett 104

Bokomtaler

Anne Bitsch: Brev til en ufødt datter 114

Hans Husum: Skjult 116

Marte Heian-Engda: Israel, historie, politikk og samfunn 120

James Bloodworth: Innleid og underbetalt. Undercover i et arbeidsliv uten rettigheter 124

Ahmet Altan: Eg får aldri sjå verda igjen 126

Leder: Gambling om kvinnerettar for taburettar 4
Plukk 6
Per-Gunnar Skotåm: Hvordan forsvare Norge? 10
Birger Thurn-Paulsen: Norske våpen – på fredens vinger? 22
Marianne Gulli: Frykten for Russland 28
Ragna Vorkinnslien: NATO i nabolaget 34
Terje Skaufjord: Norge i Afghanistan 42
Per Velde: Hvordan AP lurte Norge inn i NATO 52
Astor Larsen: 70-tallet starta i Solkom 62
Jorun Gulbrandsen: Ja til verneplikt for kvinner! 66
Siri Jensen: Kvinner på tvers 25 år 70
Arne Byrkjeflot: Sosialdemokratisk og revolusjonær? 78

Øyvind Andresen: Faglig kamp og kald krig 88

Debatt:
Halvor Langseth: Om strategi for fagbevegelsen 94
Hallvard Berge: Ikke vær anti antiverdi! 102

Bokomtaler:
Anja Sletteland og Hannah Helseth: Håndbok mot seksuell trakassering 108
Jorun Gulbrandsen: Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk 110
Jørn Magdahl og Dag O. Bruknapp: Ildsjelen 112
Asbjørn Wahl: Fagbevegelsen i samfunnskampen 114
Knut Kjeldstadli: Arbeid og klasse. Historiske perspektiver 116
Mimir Kristjánsson: Hva ville Gerhardsen gjort? 120
Aud Korbøl og Arn nn H. Midtbøen: Den kritiske fase 124
Alfred McCoy: In the shadow of the American century 128
Terrell Carver: Marx og Jan Ho: Marx worldwide 134
Mike Davis: Old gods, new enigmas: Marx’s lost theory 139
Joseph Choonara: A Reader’s Guide to Marx’s Capital 144
Bokhjørnet 146

Revolusjonens A – Å
Jokke Fjeldstad: Meningsløse jobber 150

Ettersom Kapitalen bok 1 feiret 150 årsjubileum i 2017, bestemte Marcello Musto og Babak Amini seg for å samle tekster fra alle verdens hjørner som i sum skulle dekke og diskutere alle utgivelsene av Kapitalen bok 1 som noensinne er blitt publisert. Jeg fikk en forespørsel om å skrive kapitlet «Norway», og selv om det finnes mange som er bedre rustet til å skrive denne historiske teksten enn meg, så var oppgaven for spennende til at jeg kunne la den passere. Boken heter The Dissemination of Marx’s Capital in the World (1867–2017), og kommer på Routledge 2018. Dette er en oversatt og lett redigert versjon av den engelske originalteksten om Norge.

Ståle Holgersen er forsker ved Institutet för bostads- och urbanforskning, ved Uppsala universitet. Hans seneste bok er Staden och Kapitalet – Malmö i krisernas tid (Daidalos, 2017).
Foto: McLeod

1. OMSTENDIGHETENE RUNDT DE FØRSTE OVERSETTELSENE

1920- og 30-tallet var i Norge, som i mange andre vestlige land, politisk turbulente år for en venstreside som måtte manøvrere i et landskap i endring. Arbeiderpartiene delte seg og gikk inn og ut av Komintern. Revolusjonære syndikalistiske ideer med inspirasjon fra Sverige sto imot ideer om sentraliserte revolusjonære partier, med inspirasjon fra Russland, og den reformistiske klassesamarbeidsideologien som til slutt skulle bli dominerende innenfor den norske arbeiderbevegelsen.

De to viktigste partiene var Arbeiderpartiet (AP), som var grunnlagt i 1887, og Norges Kommunistiske Parti (1923) som ble grunnlagt i 1923 da et flertall i AP gikk inn for å forlate Komintern. Etter å ha blitt det største partiet i 1927, med 36,8 prosent av stemmene, dannet AP regjering for første gang, men på et så radikalt program at den bare varte i drøyt to uker.¹ Da Arbeiderpartiet igjen overtok regjeringsmakten i 1935, var det på en reformistisk plattform.

Den første oversetteren av Kapitalen til norsk sto midt i disse hendelsene. Erling Falk var initiativtakeren og den ubestridte lederen av den kommunistiske gruppen som tok navnet sitt etter tidsskriftet Mot Dag, og som ble grunnlagt i 1921 i forbindelse med splittelsene i AP. Mot Dag gikk inn i AP ett år senere som del av fraksjonen som ville bryte med Komintern,² særlig på grunn av spørsmålet om dan- nelse av uavhengige fagforeninger. Falk hadde også et elendig forhold til Komintern-lederne. På APs landsmøte i februar 1923, avsluttet Nikolai Bukharin talen sin med å slå fast at «Landsmøtet har å velge mellom Erling Falk og et godt forhold til Internasjonalen […]». Radek skal ha utbrutt i Oslo i desember 1922 at han skulle «kaste Falk i graven med knuste knokler», og Zinovjev uttalte i Moskva under eksekutivmøtet sommeren 1923, at en arroganse som Falks hadde han tidligere bare funnet hos Lord Curzon.

Mot Dag forlot AP i 1924 og gikk inn i NKP i 1927 – hvilket førte Falk, ironisk nok, tilbake til Komintern. Siden forlot de så NKP i 1929, og da Mot Dag ble oppløst i 1936, gikk de fleste av medlemmene inn i AP. Selv om de var en relativt liten gruppe med 100–200 medlemmer, hadde Mot Dag en sterk stilling på venstresida, særlig blant studenter; i mer enn 20 år kontrollerte de Det Norske Studentersamfund, og mange av medlemmene deres var betydningsfulle aktører i norsk politikk frem til midten av 1900-tallet.³

2. KAPITALEN I NORGE I MELLOMKRIGSTIDEN

Falk var opprinnelig mest tiltrukket av tankene til John Maynard Keynes, i tillegg til Charles Darwin og Sigmund Freud. Selv om han var en kommunistleder, og i yngre år aktivist i den Syndikalistiske fagorganisasjon Industrial Workers of the World i USA, hadde han ingen spesiell interesse for Marx eller marxisme. Dette endret seg med krakket på Wall Street i 1929. Den økonomiske krisa ga ham inspirasjon til å studere Kapitalen, og han begynte snart å arbeide med en norsk versjon.⁴

Falk oversatte bok 1 fra det han kalte «Engels fjerde tyske utgave» som han regnet for å være «endelig og avsluttet». Han støttet seg også på den franske og den engelske utgaven.⁵ Første bok ble utgitt i fire deler, hvor første (kapittel 1–4), og andre (kapittel 5–9) del ble utgitt i 1930, mens tredje (kapittel 10–16) og fjerde (kapittel 17–25) delen ble utgitt i 1931. Første og andre del kom raskt i to nye opplag (begge med en uten dato, og en datert 1932, og både tredje og fjerde del kom med nye opplag 1932). Dessverre kjenner vi ikke til det nøyaktige antallet trykte kopier eller abonnenter.⁶

Bok 2 av Kapitalen kom i tre hefter. Det første ble utgitt i 1932 (med nytt opplag i 1934), og det andre og det tredje i 1934. Falk utelot passasjer fra originalen i oversettelsen av andre bok fordi det «i enkelte tilfelle [har] vært nødvendig i meget høi grad å bryte den oprinnelige fremstillings form» slik at den ikke skulle bli mindre leservennlig enn første bok.7 Utgiverne regnet likevel oversettelsen for å være komplett – en løpeseddel som ble distribuert etter at tredje og siste del i annen bok, var utgitt slo også fast at oversettelsen av de to bøkene nå var komplett.⁸

Selv om Falk var leder for Mot Dag og den offisielle oversetteren, er det ikke helt klart hvem som faktisk arbeidet med teksten. Ett medlem av Mot Dag, Trygve Bull, hevder at oversettelsene ble gjort kollektivt – hele organisasjonen var mobilisert til å drøfte dem i lesegrupper.⁹ I følge Jon Elster ble bok 2 av Kapitalen i realiteten oversatt av faren hans, Torolf Elster, som også var medlem av Mot Dag. Jon Elster hevder blant annet at Falks tysk var så dårlig at han for eksempel trodde at ebenda [tilsvarer ibid.] var navnet på en forfatter, og lurte på hvem denne personen som ble så hyppig sitert, var.¹⁰

Den norske oversettelsen av bok 1 av Kapitalen var en suksess, både politisk og økonomisk. Til å begynne med ble bøkene, siden de var utgitt på Mot Dags eget forlag, Fram Forlag, i stor grad oversett av sosialdemokratene, som så på Mot Dag som en konkurrent.¹¹ Men etter hvert som bøkene ble spredt og lest rundt omkring i landet, publiserte Arbeiderbladet en omtale i 1931, selv om avisa fortsatte å advare mot Fram Forlag.¹² Etter at Mot Dag ble oppløst i 1936, ble Fram Forlag tatt over av sosialdemokratiske Tiden Norsk Forlag, og dermed ble to tidligere fiender venner igjen. Dette gjorde det også mulig for Falk å gi ut de to heftene han fikk oversatt av Kapitalens bok 3 i 1938 og 1939. Bok 3 ble altså gitt ut av et sosialdemokratisk forlag samtidig som reformismen fullstendig tok revolusjonens plass som partiets politiske strategi. Erling Falk døde i august 1940.

Med unntak av om lag 7 år, styrte AP Norge fra 1945 til 1981. Interessen for marxisme i partiet hadde allerede dalt før annen verdenskrig og gikk inn i fritt fall i etterkrigsperioden. NKP fikk, ikke minst takket være sin heroiske innsats under krigen, 11,9 prosent av stemmene i valget i 1945. Men velgerne falt snart fra.¹³ Selv om NKP var mer opptatt med å gi ut skrifter av Lenin (1870–1924), og aldri oversatte Kapitalen, bidro de med andre oversettelser av Marx, ofte oversatt av partimedlem Harald Holm.¹⁴

Både Mot Dag på 30-tallet og NKP etter krigen hentet mye inspirasjon fra tyske sosialistiske og kommunistiske grupper. En rekke NKP-medlemmer leste Kapitalen under studier i Moskva og Berlin: Harald Holm og Hans I. Kleven ved Partiehochschule Karl Marx og Regi Theodor Enerstvedt ved FDJs skole for ungdom i Øst-Berlin.¹⁵

3. 70-TALLET OG PAX

En rekke nye partier og grupper på venstresida oppsto og blomstret på 60- og 70-tallet. I 1970 og 1971 ble utdrag fra alle Kapitalens tre bøker trykket av Pax Forlag – et sosialistisk forlag som oppsto i 1964 fra det pasifistiske måneds- tidsskriftet Pax, som i sin tur hadde blitt opp- rettet av Folkereisning mot krig i 1962. Pax ga ut disse utdragene i tre deler i sjubindsverket Karl Marx Verker i utvalg: bok 5 (270 sider fra bok 1), bok 6 (ca. 100 sider fra bok 1, 140 fra bok 2 og 60 fra bok 3) og bok 7 (ca. 220 sider fra bok 3). Disse var redigert av Jon Elster og Einhart Lorenz og oversatt av Tom Rønnow, en profesjonell oversetter som sto bak de fleste Marx-oversettelsene for Pax.16 I 1978 kom Marx i ett bind, med deler av Kapitalens bok 1 (fra kapittel 8, 11–13 og 24) og 3 (fra kapittel 27). Grunnen til at disse utdragene ble valgt var, i følge Elster og Lorenz, at de besto av «historiske analyser».

Pax har aldri blitt eid eller kontrollert av et parti eller en organisasjon, men det var til tider løst assosiert med Sosialistisk Venstreparti (SV). Men ingen direkte oversettelser av Kapitalen kom direkte fra SV eller SF. Oversettelser kom heller ikke fra Kommunistisk Universitetslag (som derimot kanskje leste bøkene grundigere enn de fleste) eller fra trotskistiske miljøer (i følge Helge Ryggvik, en sentral person innenfor Internasjonale Sosialister, var dette for deres del på grunn av at de gjennom sin nære kontakt med Storbritannia leste mye på engelsk, og at de oversette av andre tekster, som skriftene til Leon Trotskij og Rosa Luxemburg.¹⁷

 

4. OKTOBER-UTGAVEN FRA 1983

Den versjonen av Kapitalens første bok som er mest utbredt i dag, ble første gang utgitt av Forlaget Oktober, som ble etablert i 1970 av Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninistene) (SUF(m-l)). SUF (m-l) var en maoistisk ungdomsorganisasjon som hadde brutt med moderpartiet SF. Da Arbeidernes kommunistparti (AKP) ble grunnlagt i 1973, overtok de eierskapet til Oktober.

I 1978 hyret Oktober inn Erling Kielland og Stein Rafoss for å lage en ny norsk oversettelse av Kapitalens bok 1. Kielland og Rafoss oversatte fra den fjerde tyske utgaven, men så også hen til tidligere norske oversettelser, i tillegg til engelske, franske og spanske oversettelser. I følge Rafoss var hensikten å gjøre oversettelsen både vitenskapelig korrekt og språklig attraktiv. Falks oversettelse fra 30-tallet var upresis, spesielt med tanke på filosofiske begreper, mens Rønnows oversettelse fra 70-tallet, i tillegg til å være ufullstendig, lå språklig for nær den tyske og derfor føltes litt vel «stiv» og akademisk.¹⁸

Prosessen stoppet imidlertid opp da Oktober fikk økonomiske problemer og nesten gikk konkurs. Da Oktober igjen kunne fortsette å betale for oversettelsen, hadde Rafoss og Kielland funnet seg annet arbeid og var ikke tilgjengelige. Rønnow overtok dermed og oversatte den fjerde og siste delen av Kapitalens bok 1.¹⁹ Da den endelig ble gitt ut i 1983, ga Oktober også ut en studiebok som het Om å lese Kapitalen, skrevet av medlemmer av AKPs studieutvalg.

Oktober-utgaven ble, som Falks versjon fra 1930–31, opprinnelig utgitt i separate deler. Da Oktober kom med nytt opplag i 1995, hadde de ikke ressurser til å gi ut noe annet enn en direkte fotokopi. Sidetallene og underdelene forble dermed de samme, selv om de fire delene nå var presset sammen i to (og senere én enkelt bok i 2005). Dette gjør uunngåelig organiseringen av boka til litt av en utfordring.

For eksempel, midt i 1995-utgaven er det en innholdsfortegnelse, og deretter starter pagineringen igjen fra én. Kapittel seks, for eksempel, blir dermed: Bok 1, bind én [av to], del to [av fire], tredje avsnitt [Produksjonen av den relative merverdien], kapittel 6. For den som begynner på Kapitalen for første gang, kan dette være forvirrende – noe det også var for undertegnede da jeg første gang forsøkte å gjøre meg kjent med boken.

I følge Geir Berdahl hos Oktober forlag, har Oktober aldri våget å ta initiativ til en oversettelse av bok 2 og 3 fordi «det ikke var noen egentlig tradisjon for det i Norge»^.20

Den kanskje underligste versjonen av denne utgaven kom i 1998 da Norse Securities, et selskap som arbeidet «for å finne spesielt gode muligheter i ulike aksje- og finansmarkeder»²¹, ga ut en versjon av den kommunistiske bibelen sammen med Familievennen forlag AS. Første bok ble trykket i 1100 eksemplarer, hvorav tusen ble kjøpt av Norse Securities selv.²² I følge Norse’ administrerende direktør, ble boka trykket som en gave til selskapets kunder: «bare for moro skyld».²³ Ironisk nok ble Norse Securities senere solgt til islandske Glitnir/Islandsbanki, som igjen skulle innta en sentral rolle i den enorme finanskrisa på Island i 2008. De burde nok alle ha studert boka litt grundigere.

5. ANDRE BOK, TREDJE BOK OG DAGENS SITUASJON

Der bok 1 av Kapitalen er gitt ut flere ganger, har bok 2 og 3 en annen historie. AKPs tids- skrift Røde Fane ga ut delen om profittratens tendens til å minke fra bok 3 i 1994, da industriarbeideren Johan Petter Andresen gjorde oversettelsesarbeidet på fritida.²⁴ Andresen forklarte i forordet at han «på fritida de siste åra, har […] lest litt økonomi». Dette er en imponerende prestasjon. AKPs studieutvalg skrev og publiserte et studiehefte sammen med oversettelsen.²⁵

Vinteren 2017/2018 ble en ny utgave av Kapitalens bok 2 gitt ut, noe som forhåpentligvis vil føre til fornyet interesse for denne boka i Norge. Den er oversatt av Harald Minken, en erfaren økonomisk forsker ved Transportøkonomisk institutt, som i 2017 også skrev en ny introduksjonsbok, Hjelp til å forstå Kapitalen Bok 2. Både den nye oversettelsen og introduksjonsboka ble utgitt av Forlaget Rødt. Den nye bok 2 Kapitalen er trykket i 400 innbundne eksemplarer, og ett år etter denne utgivelsen vil Oktober gi ut en paperback-versjon for et bredere publikum. Boka er oversatt i tråd med Oktober-versjonen av bok 1: Mens bok 1 er basert på Marx Engels Werke (MEW) 23, følger bok 2 MEW 24.26

Utgivelsestidspunktene for de norske versjonene av Kapitalen ser ut til å ha samlet seg i tre perioder – 30-tallet, 70- og 80-tallet og perioden fra 2008 til nå. Det er derfor fristende å se dette i sammenheng med økonomiske kriser. Siden 2008 har det ikke bare vært tre nye opplag av bok 1 og en ny utgivelse som e-bok, en ny oversettelse av bok 2 med en tilhørende introduksjonsbok, men også marxistiske debatter i papirtidsskrifter som Gnist og nettmagasiner som Radikal Portal.

De norske oversettelsene av Kapitalen har vært svært viktige for generasjoner av marxister og sosialister, men det er vanskelig å måle den nøyaktige betydningen. Ettersom Norge er et relativt lite land der de fleste leser engelsk, og mange leser også lett svensk, dansk, tysk og andre språk, har nok de fleste hatt tilgang til det de har ønsket. Det er også interessant å se hvordan ulike tradisjoner har hentet inspirasjon fra ulike land: Mot Dag og NKP-tradisjonen hadde en tendens til å rette oppmerksomheten mot Tyskland og Sovjetunionen, maoistene mot USA og Kina og trotskistene mot Storbritannia.

I alt har bok 1 av Kapitalen blitt distribuert i Norge i to komplette oversettelser, med totalt ti nye opplag (pluss én e-bok). Oversettelsen til Kielland, Rafoss og Rønnow, opprinnelig utgitt i 1983, har blitt trykket i totalt 14 600 eksemplarer. Det nøyaktige antallet fra Falk sine oversettelser er uklare, ettersom det meste av dokumentasjonen er tapt.²⁷ Men der hvor opplag er angitt ligger dette alltid på 2500 eller 3500. De fire delene av bok 1 ble trykket totalt 10 ganger, alle ble trykket to ganger og to av fire deler ble trykket tre ganger. Også med bok 2 er utgivelsestallene uklare (her ble den første av de tre delen også trykket en gang til).

Men om vi antar at alle versjonene fra 30-tallet ble trykket i 3000 eksemplarer, og legger til 14600 eksemplarer Oktober sin bok 1, og 400 eksemplarer av den nye versjonen av bok 2, så lander vi på omtrent 24000 komplette utgivelser av bok 1 og 2.

Akkurat når denne teksten skal korrekturleses og sendes til trykken, kommer det bekreftede meldinger om at en gruppe har startet oversettelsen av bok 3. Gruppen ledes av Harald Minken og boken skal utgis av Forlaget Rødt om forhåpentligvis ikke alt for lang tid. Dette er veldig gode nyheter. Marxistiske studier i Norge har en fin historie, men forhåpentligvis en enda større framtid.

Sluttnoter

1. For eksempel ga regjeringserklæringen uttrykk for at regjeringens oppgave var å forberede overgangen til et sosialistisk samfunn.
2. Trygve Bull, Mot dag og Erling Falk: bidrag til norsk historie i mellomkrigstiden (Oslo: JW Cappelen, 1955), 100, 116.
3. For eksempel hadde alle de første tre statsministerne i Norge etter annen verdenskrig – Einar Gerhardsen (1897-1987), Oscar Torp (1893-1958) og John Lyng (1905-1978) – vært med i Mot Dag. Gerhardsen (1945- 1951 og 1955-1963) og Torp (1951-1955) representerte begge Arbeiderpartiet. Lyng endret politisk retning og ble statsminister for Høyre i en liten måned i 1963.
4. Bull, Mot dag og Erling Falk, 214-216, Norsk Biografisk Leksikon, Erling Falk (2009), https://nbl.snl.no/ Erling_Falk. Falk skrev også en introduksjonsbok Hvad er marxisme? i 1937. Mot Dag og særlig Falk var sterkt inspirert av det tyske sosialdemokratiet og Karl Kautsky (1854-1938) (privat kommunikasjon med Harald Berntsen, 30. Mai 2017).
5. Falk, i forordet til det tredje opplahet av Kapitalen, første bok, del 1: 7-8, 1932.
6. Privat kommunikasjon med Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek, 31. mai 2017.
7. Falk, i forordet til Kapitalen annen bok, del 1: 6, 1932.
8. Falk klargjorde ikke hvilke deler av annen bok han utelot. Ifølge Harald Minken – som nylig har laget en ny oversettelse – er utelatelsene «mange, fra et par setninger til hele sider» (privat kommunikasjon med Minken 12. desember 2016).
9. Bull, Mot dag og Erling Falk, 216.
10. Privat kommunikasjon med Elster, 11. mai 2017.
11. Bull, Mot dag og Erling Falk, 217.
12. Samme sted.
13. NKP fikk for eksempel 5,8 prosent i 1949, 3,4 prosent i 1957 og 1,4 prosent i 1961. I dag har de fleste forlatt NKP, men den ideologiske tradisjonen lever videre i for eksempel Marxist forlag og Progressivt forlag.
14. Holms Innføring i politisk økonomi (Oslo: Forlaget Ny Dag, 1973) var basert på Kapitalen, og ble mye brukt og verdsatt i og utenfor NKP-miljøene.
15. Enerstvedt, privat kommunikasjon, 18. mai 2017.
16. I tillegg til Karl Marx Verker i utvalg og Marx i ett bind, ga Pax også ut Dag Østerbergs (1938-2017) innflytelsesrike Et forord til Kapitalen. En filosofisk framstilling av Marx’ hovedverk i 1972. Pax ga også ut Det beste av Karl Marx. Tekster i utvalg, redigert av Fredrik Engelstad (1944 -), i 1992
17. Privat kommunikasjon, 13. mai 2017. Trotskistiske studiegrupper mot slutten av 70-tallet brukte Pax-versjonen, men disse var ikke komplette, og Falks versjon ble regnet for å være bedre. De «mest teoriinteresserte» hadde derfor kopier av 30-tallsutgaven av Kapitalen.
18. Privat kommunikasjon med Rafoss, 19. mai 2017. Ifølge Rafoss fikk de timelønn for oversettelsesarbeidet siden Oktober ville være sikre på topp kvalitet.
19. Privat kommunikasjon med Rafoss, 19. mai 2017.
20. Privat kommunikasjon, 29. Mai 2017.
21. http://norsenet.no/norse-securities/
22. Privat kommunikasjon, Kagge forlag, 10. mai 2017.
23. Privat kommunikasjon, 8. Mai 2017.
24. Andresen, privat kommunikasjon (19. mai 2017)
25. http://www.akp.no/hefter/veil_pro.pdf
26. Minken, Privat kommunikasjon (5. mai 2017)
27. Privat kommunikasjon, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Det finnes ikke noe reelt, maktkritisk studentopprør i dag, i hvert fall ikke i norsk sammenheng. I løpet av mine fire år som student, har jeg sett få tegn til kampvilje blant mine medstudenter.

Nora Warholm Essahli er leder i Antirasistisk- og minoritetspolitisk utvalg i Rødt, sosiologistudent og skribent.
Foto:Bruno Barbey

Det er ikke noen hemmelighet at tidligere studentopprør, som i Frankrike, har hatt en klar forankring i sosialismen. System- og maktkritikk som tar sikte på demokratisering i et kapitalistisk samfunn må nødvendigvis komme fra noe annet enn en borgerlig bevegelse.

Amerikanske studenter som aksjonerer mot hatprat på campus og for et mer mangfoldig pensum der kvinner, etniske minoriteter får sin nødvendige representasjon. Francis Fukuyama beskrev i vinter i Klassekampen hvordan afroamerikanske studenter på eliteuniversitetet Stanford, der han er professor, protesterer mot fraværet av afroamerikanske perspektiver. Dette betraktes av mange av studentene som undertrykkende.

Dagens studentopprør, i den grad det kan kalles det, består stort sett i kampen mellom de som fremmer kvinners, LHBTQ-personers, og etniske minoriteters posisjon og tilstedeværelse i akademia, og den «anti-postmoderne» alt-right-bevegelsen som har funnet sin helt i den kanadiske professoren og Youtube-kjendisen Jordan B. Peterson. Skremmebilder fra USA inkluderer «no plattforming» (å stenge ute sexistiske og rasistiske talere fra arenaer på universitetene). Det er derimot langt mellom disse tendensene, og det vi tradisjonelt forbinder med studentopprør.

I år er det femti år siden student- og arbeideropprøret i Paris. Her er det viktig å huske på at det var denne alliansen mellom studenter og arbeidere som gjorde opprøret så stort at det skrev seg inn i alle historiebøker. Studenter okkuperte universiteter som La Sorbonne, arbeidere okkuperte fabrikker, og fagbevegelsen arrangerte generalstreiker. Sammen var dette en bevegelse som rystet landet. Studentene tvang president de Gaulle til å innføre reformer. Studentopprørene den gang hadde noe som dagens politiske trender blant studenter mangler: evnen til å se utover mot resten av samfunnet og samarbeide med andre progressive krefter, som arbeiderklassen, for reell endring på systemnivå.

I Frankrike må opptøyene i mai 1968 ses i sammenheng med en stor misnøye med det politiske systemet i de første ti årene i den femte republikkens levetid, Algeriekrigen, samt med mer internasjonale trender, som framveksten av masseuniversitetet, i tillegg til radikaliseringen av det som senere ble kjent som sekstiåttergenerasjonen. Selv om den radikale venstresiden er i ferd med å reise seg igjen, både i USA og i mange vesteuropeiske land, er vi langt unna den sosialistiske bølgen som skyllet over verden på 1960-tallet.

FRA FRIE UNIVERSITET TIL FORETAKSMODELL

Regjeringens drømmer om å innføre foretaksmodellen i høyere utdanning er den største trusselen mot utdanningssystemet i Norge på lang tid. Mens forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (Venstre) messer om større frihet for institusjonene, ser vi en utvikling mot målstyring og markedstilpassing som truer blant annet humanioras posisjon. Kunnskap blant annet i form av grunnforskning, som ikke kan måles i nytteverdien det har for samfunnsøkonomien, eller rettere sagt markedet, blir ikke verdsatt i en slik modell. Dette kan resultere i kutt i midler til både forskning og studieplasser for humanistiske fag. Selv om regjeringen ikke snakker så høyt om sitt nyliberale grunnlag, er det tydelig at Nybøs prosjekt er sterkt motivert av ideologi. Nå skal også universitetene underlegges markedets mekanismer. Denne utviklingen burde utløse et massivt opprør blant studenter, særlig på store universiteter som UiO, der Venstrealliansen er de store valgvinnerne år etter år. Men det har den ikke. Noe stort studentengasjement har ikke vist seg, tross i ansattes og noen studentorganers advarsler og protester.

Universitetet i Oslo hadde 17 prosent oppslutning i studentvalget i år. Den reelle representasjonen er dermed altfor svak. NTNU vedtok i 2015 en fusjon som gjorde dem til landets største universitet. Engasjementet mot fusjonen, og markedsrettingen som var innbakt i den, var stort blant de ansatte. Allikevel valgte studentenes representanter å stemme for fusjon, med ledelsen og mot de ansatte.

Fraværet av organisert motstand blant studenter må ses i sammenheng med tendenser i resten av samfunnet. Forskjellene i samfunnet øker, og arbeidsmarkedet er tøft, også for de av oss som har eller er i ferd med å skaffe seg høyere utdanning. Studielånet er for lavt i forhold til levekostnader, man må jobbe ved siden av studiene. I tillegg til gode karakterer, forventes det gjerne at man har erfaring fra frivillig arbeid.

Internett gir rask og enkel tilgang til informasjon om oss og det vi har vært med på. Har man tatt standpunkt eller engasjert seg i noe som er kontroversielt eller politisk ladd, må man kunne stå inne for det i all framtid, kanskje mer nå enn før. Dette er problematisk når det institusjonaliserte studentdemokratiet har blitt en arena der flinke studenter sanker imponerende verv til CV-en sin.

REBELLER UTEN SAK, ELLER SAK UTEN REBELLER

Studenter kan og burde engasjere seg mot foretaksmodellen. Tendensene til kritikk er der, og opprøret mot denne utviklingen ser vi i andre europeiske land. Men studentopprør er heller ingen mystisk kraft som skyller inn og drar oss med seg. Vi må selv organisere det.

Universitetenes framtid er altfor viktig til å overlates til 68-erne, nå som de er på vei fra forelesningssalene og professoratene og inn i pensjonisttilværelsen.

Skal vi skape sterk nok motstand mot markedsrettingen av akademia, må vi gjøre som franskmennene: Vi må forene alle gode krefter, på og utenfor campus. Vi må politisere debatten, og vi må sette den i sammenheng med resten av høyresidens liberalisering og generelle prosjekt.

Om man ikke selv søker seg til akademia, så har man fortsatt stor interesse av å holde høyere utdanning utenfor markedets klør. Våre sjefer, kolleger, våre barns lærere og våre politikere utdannes av disse institusjonene. Hva som vektlegges og hva som læres bort, er avgjørende for våre felles verdier og samfunnssyn. Forskningen som finansieres i stor grad av det offentlige, tilhører oss alle. Den utgjør samfunnets felles kunnskapsbase.

Den radikale venstresida vil aldri få reell makt til å utføre de politiske endringene, om ikke fagbevegelsen evner å bli redskap for samfunnsforandring. Historien har vist oss hva vi sammen kan oppnå når fagbevegelsen er på sitt beste. I dag er fagbevegelsen i alt for stor grad preget av å være en toppstyrt organisasjon hvor medlemmene på grasrota ikke har nok innflytelse og hvor kampmidlene, som streikeretten, ikke blir tatt tilstrekkelig i bruk.

Tobias Lund er leder i Rød Ungdom og kommunestyrerepresentant for Rødt i Kragerø
Foto: Brage Aronsen

I forkant av offentliggjøringen av forhandlings- resultatet tidligere i år, hadde jeg som leder av Rød Ungdom uttrykt en bekymring over at LO-toppene som forhandlet på vegne av medlemsmassen, kom til å godta et for dårlig resultat for sliterne i arbeidslivet.¹ Det rokket ved noe fundamentalt hos AUF som beskyldte Rød Ungdom for å utvise manglende respekt for trepartssamarbeidet og for å blande seg inn i forhandlingene. Jeg ble sjokkert over AUF sin blinde tro på det asymmetriske maktforholdet som trepartssamarbeidet er. Sannheten er at trepartssamarbeidet ikke er verdt papiret det er skrevet på når arbeidsgiversiden gang etter gang får diktere endringer til det verre i arbeidslivet, uten at fagbevegelsen får stoppet dem og opp- nådd egne gjennomslag.

Lønnsoppgjør er mer enn bare en juridisk og økonomisk tautrekking. Det er en kamp mel- lom motstridende klasseinteresser og makt. Fagbevegelsen må revitaliseres som en kamp- organisasjon. Da hjelper det ikke å gjøre som

AUF, og be medlemmene sitte stille i båten når det forhandles om politikk som er helt sen- tral for arbeidstakeres liv og arbeidshverdag. Vi trenger en fagbevegelse som tør å kjempe og som makter å vinne. Og da må den tørre å streike. Streik er det viktigste kampmiddelet fagbevegelsen har. Ved å legge ned sitt eget arbeid, stopper produksjonen av varer og tje- nester og den kapitalistiske økonomien får seg et slag i trynet. Jeg sier ikke at LO ved enhver anledning og til enhver tid skal gå ut i streik for hver minste ting, men de må bruke mulighetene og makta som ligger i å kunne true med streik oftere.

Et av sosialdemokratenes store problem i vår tid er hvordan man skal forholde seg til fagbevegelsen og hva man ønsker at skal være målet med sin egen politikk. Er det status quo som er målet, eller er det et sosialistisk samfunn? Jeg tror det er en stor sammenheng mellom den fallende organisasjonsgraden og det parallelle fallet i oppslutning om sosialdemokratiet.

En rapport utarbeidet av Fafo og Afi fra 2017 forteller at Norge nå har under 50 % organisasjonsgrad.² Dette er ikke bare urovekkende for alle som ønsker et trygt og organisert arbeidsliv, men det gjør det umulig å reversere og rette opp i ødeleggelsene i arbeidslivet, og den maktforskyvningen som har funnet sted de siste årene. Ikke siden den tidlige etterkrigstida har organisasjonsgraden vært såpass lav som i dag. Mens Norge scorer dårligst i Norden, har Island en organisasjonsgrad på over 90 %.

Samtidig som organisasjonsgraden synker, er sosialdemokratiet i krise. I Europa har sosialdemokratiske partier lidd valgnederlag og blitt utradert eller «PASOKifisert» flere steder. Hellas, Nederland, Italia og Frankrike er eksempler på land hvor sosialdemokratene har lidd store tap. Det er kanskje ikke så overraskende, tatt sosialdemokratiets høyredreining de siste tiårene i betraktning. Tony Blair og Bill Clinton sin «tredje vei» har gått ut på dato, men later fortsatt til å ha stor innvirkning i toppetasjene på Youngstorget.

I Norge tjuvstartet Arbeiderpartiet med nyliberalismen allerede med statsminister Gro Har- lem Brundtland. Under hennes siste regjering ble EØS-avtalen påtvunget oss med et vedtak i Stortinget i 1994, på tross av at det norske folk sa nei til EU samme år.

Jens Stoltenberg sin første regjering i 2000- 2001 er den regjeringa som har solgt unna flest statlige selskaper, og det var han som signaliserte kutt i sykelønna. Bemanningsbransjen ble større og mer innflytelsesrik i den samme perioden. Valgresultatet for Arbeiderpartiet i stortingsvalget i 2001 står enda som det dårligste partiet har hatt siden krigen. Martin Kolberg har uttalt at en del av årsaken til det dårlige valgresultatet i 2001, var at mange fagorganiserte forlot AP på grunn av saker som Stoltenberg sitt uttalte ønske om å kutte i sykelønnsordningen.³ Stoltenbergs andre regjering, den rødgrønne regjeringa med SV og SP klamret rundt foten til AP, ga oss pensjonsreformen, vikarbyrådirektivet og en barnehagesektor preget av at 52 % av barnehagene var aksjeselskap i 2013.⁴ Fattigdommen skulle avvikles med et pennestrøk, men pengesekken til de 400 rikeste økte like mye under den rødgrønne regjeringa som under den nåværende mørkeblå regjeringa.⁵

Jeg tror en del av forklaringen på fagbevegelsen sin fallende oppslutning og evne til å rekruttere og mobilisere ligger nettopp her. Både i Norge og i Europa har de sosialdemokratiske regjeringene tillat privatisering, salg av offentlig selskaper og en kuttpolitikk som svekker velferden. Når ledelsen i de største fagforeningene enten støtter opp om eller selv har overlappende verv i sentralstyrene og den øverste ledelsen i de sosialdemokratiske styringspartiene, har dessverre også fagbevegelsen blitt svekket både politisk og i oppslutning som konsekvens av sosialdemokratiets krise. Derfor trenger vi en mer partipolitisk uavhengig fagbevegelse, men langt ifra en politisk nøytral en. De som tar til orde for en politisk nøytral fagbevegelse, har misforstått. Det vi trenger, er en fagbevegelse som tør å gå imot ethvert parti – også på venstresida – som fører en usosial politikk eller som foreslår endringer som står i konflikt med det beste for vanlige arbeidsfolk.

Rødt har ofte blitt kritisert for å bruke begreper som «pampevelde» om LO-ledelsen. Jeg mener at det er uklokt å ha dette i prinsipprogrammet eller å bruke det som utspill i media, fordi det fremmedgjør tillitsvalgte på grasrotplan i fagbevegelsen. Det er ikke den hovedtillitsvalgte på sykehjemmet i Elverum som er en «pamp». Den øverste LO-ledelsen derimot, burde se seg litt i speilet. Uansett hvor mye man har tillit til at LO-ledelsen gjør en god jobb, blir jobben noe mangelfull når man har vært frikjøpt som tillitsvalgt i flere tiår og glemmer hvordan det er å være på «gølvet». Å kjenne seg igjen i de problemene vanlige arbeidsfolk møter på i dagens brutaliserte arbeidsliv, blir dermed vanskeligere. Dette kommer for eksempel til uttrykk gjennom LOs vilje til å inngå kompromisser med NHO og den til enhver tid sittende regjering.

LO kunne med god grunn og med god samvittighet ha satt i gang streik på bakgrunn av pensjon i vår. Å vise moderasjon ble derimot nok en gang viktigere.

2016 ga oss reallønnsnedgang på første gang på mange år. Det burde i seg selv ført til masse bråk. Tarifforhandlingene i 2018 ga oss et resultat som flere i ettertid har vært misfornøyde med, særlig når det kommer til pensjon. Kravet om pensjonsopptjening fra første krone førte ikke fram. Det kommer til å ramme oss ungdom når vi en gang i framtida blir pensjonister. Som Fellesforbundet sin ungdomsleder, Lene Myhrvold, uttalte i ettertid av forhandlingene: «Da det ble et samordnet oppgjør i år, tenkte jeg at LO endelig skulle vise handlekraft og muskler. I stedet ender vi opp med å gi noen kloremerker, men får like mange tilbake».⁶

LO kunne med god grunn og med god samvittighet ha satt i gang streik på bakgrunn av pensjon i vår. Å vise moderasjon ble derimot nok en gang viktigere.

Med over 900 000 medlemmer kan LO bli den største krafta for forandring i Norge. For at det skal skje, må LO som organisasjon må aktivisere de mange medlemmene sine. Tillitsvalgte landet rundt gjør en kjempejobb på flere områder, men vi er enda ikke i mål. Vi trenger en fagbevegelse hvor de jevne medlemmene går fra å være passive tilskuere til aktive deltakere i politikkutviklingen og organiseringen innad i LO. Vi kan ikke bare ha et LO som skal verve folk til fagbevegelsen ved å vise til fordelen med innboforsikringer og LO-favør. De må verves med et mål om å forandre Norge og verden. Jeg tror at mange av gratispassasjerene som drar godt av at andre er organisert, blir mer interessert i fagforeningsarbeid om det også ligger en større mulighet for påvirkning. Mer utstrakt bruk av uravstemninger og hyppigere LO-kongresser kan være noen muligheter for å gi medlemmene større innflytelse over styringen av LO.

Fagbevegelsen må få selvtilliten tilbake. Over 100 år med arbeiderkamp viser at det nytter å organisere seg og stå sammen. Stemmerett for alle uavhengig av kjønn, inntekt og eiendom, 8-timersdagen og retten til ferie er noen eksempler. Vi kan takke fagbevegelsen for at vi i Norge har en av verdens beste velferdsstater. Det er ikke på grunn av kapitalismen at Norge har blitt som det er i dag. Det er på tross av kapitalismen at vi lever i et av verdens beste land. Kapitalismen skaper sin egen hovedfiende – den organiserte arbeiderbevegelsen, som har vunnet mange kamper, men enda har nye seire å vinne.

I en verden hvor Donald Trump er verdens mektigste og mannen, er en sterk, offensiv og radikal fagbevegelse et alternativ og kanskje det viktigste redskapet for forandring. Da må partiene på venstresida kjenne sin besøkelsestid og jobbe for at fagbevegelsen får den støtten de trenger for at en forandring skal skje. Støtten kan gis ved å selv være organisert eller engasjert i en fagforening, møte opp på streik, besøke arbeidskamerater eller uttrykke støtte offentlig og gjennom forslag i folkevalgte organer.

Det finnes de av oss som tar til takke med smuler, som i troen på systemet forholder seg i ro og håper på det beste. Heldigvis finnes det også dem som ikke gir seg før kaka er fordelt likt, de som tør å kritisere systemet og de som tenker at det ikke er over før vi har seira. Der går det største skille på norsk venstreside, og her må alle partiene ta stilling. Og husk – there is power in a union.

Sluttnoter

1. https://frifagbevegelse.no/bloggen/auf-og-streikeretten-6.185.539634.eab02565f3
2. http://www.hioa.no/Om-HiOA/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/AFI/Publikasjoner-AFI/Organise- ring-av-uorganiserte
3. https://frifagbevegelse.no/loaktuelt/det-norske-sosialdemokratiet-er-i-krise-mener-arbeiderpartiets-martin-kol- berg-6.158.495862.80ad88e72e
4. http://www.klassekampen.no/61808/article/item/null/de-kommersielle-tar-over
5. https://www.dn.no/nyheter/2017/07/13/0645/Finans/norges-rikeste-ble-like-mye-rikere-under-rodgronn-re- gjering
6. https://frifagbevegelse.no/magasinet-for-fagorganiserte/-nok-en-gang-blir-ungdom-pensjonstapere-sier-ung- domsleder-6.158.540254.1db3817520

Etter fire år med rødgrønn-regjering, et år til fylkes- og kommunevalg, tre år til neste stortingsvalg må vi snakke om strategi. Hva må til for å skifte det politiske flertallet, farge flere kommuner og fylker røde og vinne valget i 2021? For Rødt er det Linn-Elise Øhn Mehlen, tidligere leder i Rød Ungdom, som skal lede arbeidet med ny politisk strategi for de neste seks årene.

Anja Ariel Tørnes Brekke er tidligere generalsekretær i Rød Ungdom og studerer forfatterstudiet i Tromsø
Foto: Runa Fjellanger

– Det er mye som rører seg. I hele verden ser vi venstresidepartier og venstresideprofiler styrke seg. Vi ser det politiske landskapet polariseres. Hvilke muligheter står venstresiden i Norge ovenfor nå som vi ikke gjorde før?

– Mulighetene er mange og store! Man har jobbet frem et momentum for å snakke om fellesskapsløsninger, sosialistiske løsninger. Folk føler i større grad at de har mulighet til å være med for å endre samfunnet og at det nytter. Noe som er helt grunnleggende for en sosialistisk bevegelse, at den ikke bare støttes av mange, men at mange bidrar til forandring.

– Hvilke utfordringer har venstresida et år før valget?

– På de aller fleste meningsmålingene er det ikke noe flertall for en ny rødgrønn regjering.

Mange vil fortsatt ha Erna Solberg og Høyre. Det er åpenbart en stor utfordring. Vår jobb er å vise velgerne at vi har et prosjekt for forandring. Der vi viser velgerne at vi tar tak i problemene deres og at vi kan løse dem – i fellesskap.

Mehlen mener at vi er godt på vei til å klare det. Arbeiderpartiet, SV og MDG, sammen med Rødt har styrt Oslo i tre år. Hun mener det har vært et godt samarbeid der alle partiene har fått gjennom god venstresidepolitikk.

Det gjelder å snakke om de store temaene som gjenstand for endring; som arbeidsliv, skatt og omfordeling. Også må vi være ærlig på hvem man kjemper for. For oss er det arbeiderbevegelsen.

Når arbeidslivet svekkes, usikkerheten vokser og avstanden mellom by og land blir større, må vi snakke om det. Mehlen mener det handler om å være i samme virkelighetsoppfattelse som folk flest. At venstresiden må ha politisk selvtillit til å velge sine egne saker, sette agendaen og ikke bare følge høyresidens dagsorden.

Venstresiden sliter med å fenge de som ikke bor i de store byene. Når det foregår en kamp mellom distrikt og storbyer, må venstresiden kombinere den kampen med kampen mot forskjells-Norge. Ved å flytte sykehus, legge ned lensmannskontorer og sentralisere arbeidsplasser skapes det en frustrasjon i distriktene venstresida er nødt til å ta tak i.

– Arbeiderpartiet har flere ganger stilt seg på side med EU og høyresida istedenfor venstresida. Vi ser det i blant annet ACER-saken og regionreformen. Er uenighetene på venstresiden et hinder for en ny regjering i 2021?

– Jeg vil ikke at Rødt skal gå inn i regjering enda. Det viktigste er at man blir kvitt de mørkeblå i 2021 og så er det mye som tyder på at Arbeiderpartiet har blitt mer samarbeidsvillige etter den rødgrønne regjeringa, noe som var deres første samarbeidsregjering. I Oslo-samarbeidet har de vist større vilje til å inngå kompromiss og ikke overkjøre samarbeidspartier. Kanskje har også den mørkeblå regjeringen bidratt til en kultur der man lar mindre partier slippe mer til i regjering, slik de har gjort med FrP når de lar dem få så stort spillerom.

Mehlen er også tydelig på at Rødt ikke samarbeider med partier de ikke får gjennomslag for politikken med. Hun har tro på et regjeringsskifte i 2021 og Rødt over sperregrensa, men ikke uten hardt arbeid.

Vi kan ikke ta noen seiere for gitt. Det gjorde vi før forrige valg og det gikk jo ikke så bra. Mange sa at de ikke kunne forstå hvorfor noen stemte på de mørkeblå. Velgerne deres er helt vanlige folk som vi er nødt til å for- stå, anerkjenne frustrasjonen deres og vise at fellesskapsløsninger er bedre enn høyresidas løsninger. Også kommer ikke Høyre til å forlate banen uten en ordentlig kamp. Det må venstresida være forberedt på.

Hva er det første som skal endres med en ny regjering?

Gjeninnføring av arveavgiften!