Krangler, sex og sponsoravtaler. Hva er det ved programmer som Ex on the Beach som tiltrekker seg deltakere?

En gruppe unge, pene og single gutter og jenter sendes fra kalde Norge til en luksusvilla på Mauritius, for å feste, bade og kose seg. Det er bare ett problem: snart dukker eksene deres opp. Dette er premisset for reality-serien Ex on the Beach, som ble lansert i Norge i 2018 på TVNorges søsterkanal FEM og på streamingtjenesten Dplay.

Tomine Sandal studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Miriam Krooswijk/Pexels.com

Programmet fikk mye medieomtale, og ble raskt omtalt som enda drøyere og mer skandaløst enn storebror Paradise Hotel. Serien har møtt mye kritikk, blant annet på grunn av overdrevet fokus på kropp og sex. Flere deltakere har også blitt kalt dårlige forbilder, blant annet på grunn av de stadige kranglene og utskjellingene. Men den nega- tive kritikken har ført til økt oppmerksomhet og interesse for serien. Programmet fikk høye seertall, særlig på Dplay, og deltakeren Melina Johnsen vant i 2019 Gullrute i kategorien «Årets deltaker».

Hun var også nominert i kategorien «Årets TV-øyeblikk». I en av sesongens første episoder skjeller hun ut en annen deltaker: «Du er stygg, feit og bleik. Du drar ned håret og leker deilig. Du er ikke en dritt, bitch! Bare hør her». Øyeblikket resulterte også i en låt som i skrivende stund har rett under tre millioner avspillinger på Spotify. Prisen for «Årets TV-øyeblikk» gikk derimot til «Lysbryteren i Charterfeber». Det
er med andre ord mye spennende som skjer i norsk reality-TV.

Den offentlige diskusjonen om realityserier som Ex on the Beach, handler ofte om hva som burde vises på TV og ikke. I denne artikkelen har jeg ingen planer om å ta stilling til om Ex on the Beach er en bra eller oppbyggelig serie eller ei. Et mer interessant spørsmål er hva det er ved programmer som Ex on the Beach som tiltrekker seg deltakere?

INFLUENCER-MARKEDET

Hva får deltakerne egentlig ut av å delta på Ex on the Beach, utover en «helt sjuk opplevelse og venner for livet»? I 2018 kunne VG avsløre at deltakerne som blir igjen til siste episode i serien får utbetalt 10.000 koner i honorar, mens deltakere som ble sendt hjem tidligere måtte nøye seg med halvparten.¹ Det er TV-produksjonen selv, gjennom å kommunisere med deltakerne via beskjeder fra en iPad, som bestemmer hvem som skal sendes hjem når. Med andre ord: dersom du lager god TV får du bli lengre, og du får mer penger. Deltakerne har en økonomisk interesse av å tiltrekke seg mest mulig oppmerksomhet. Da blir det fort et kappløp i å delta i mest mulig konflikter og seksuelle aktiviteter.

Deltakelseshonoraret er i seg selv en veldig lav utbetaling med tanke på at deltakerne som er med lengst tilbringer omtrent en måned i Ex on the Beach-villaen, hvor de overvåkes døgnet rundt. De aller fleste blir ikke rike av å delta på reality-TV. Men det finnes unntak, og tanken om at det kanskje er det nettopp deg som blir Norges neste store influencer kan være forlokkende. Vi lever tross alt i et samfunn hvor rikdom og berømmelse verdsettes enormt høyt.

Ex on the Beach-deltakerne har meldt seg på et sjansespill. De fleste vil bli raskt glemt, men noen få vil (i hvert fall for en liten stund) kunne tjene penger på kjendisstatusen. Nylig utkom en ny rapport fra Institut för reklam- och mediestatistik, som kartla reklameinntekter i det norske influencer-markedet. De kunne avsløre at norske influencere selger reklame og spons for nesten 300 millioner kroner årlig.² Det er mer enn reklameinntekter for kino og ukepresse. Dette er en bransje som er grunnleggende styrt av oppmerksomhet og spetakkel, hvor eksisterende influencerne stadig erstattes av nye. Flere av de store norske bloggerne og influencerne er tidligere realitydeltakere.

Et spesielt aspekt ved influencer-markedet er at det knapt finnes et skille mellom bedriften og enkeltpersonen bak. Influenceren tjener penger på å reklamere for ulike produkter, men også for et ettertraktet liv. Han eller hun trenger å gi inntrykk for å leve et liv som andre kan ønske seg, for å fortsatt sikre reklameinntekter. På sosiale medier blir et godt liv iscenesatt ved at influencere legger ut bilder og videoer hvor de ser bra ut og opplever spennende ting. I dette systemet blir kroppen nettopp et investeringsobjekt, slik en av årets deltakere betegner det i årets første episode.

HVEM ER DU OM DU IKKE ER PÅ TV?

Et av nyliberalismens sentrale mantra er «Du kan bli hva du vil! Det gjelder bare å ønske det nok og jobbe for det». Bak dette ligger det en idé om at uansett hvem du er eller hvor du kommer fra, så kan du skape din egen identitet og fremtid. I virkeligheten er dette langt fra sannheten. Faktorer som kjønn, klasse og kulturell bakgrunn spiller en stor rolle i hvilke muligheter man får i livet. Likevel står idealet om å skape seg selv så sterkt, at det virker nærmest umulig å ikke til en viss grad internalisere kravet om å bli sin egen lykkes smed.

Deltakelse i et program som Ex on the Beach kan sees på som et forsøk på det jeg vil betegne som selvprodusering. Realitydeltakerne deltar i en TV-produksjon, som selv om den påstår å være «virkelig» alltid er produsert på en måte hvor klipping og TV-produksjonen legger føringer for historien som fortelles. Når kameraet er på vil deltakerne alltid i bakhodet ha et mål for hvordan de ønsker å fremstå, og jobbe for å oppnå dette. I tillegg refererer selvproduseringen til at deltakerne produserer en identitet som kan omsettes som en vare på influencer-markedet, hvor målet enkelt sagt er å ha konsum som yrke. Spetakkelet for eksempel Melina Johnsen lager når hun roper «Bitch, hør her!», og bildet hun med dette skaper av seg selv, er selve grunnlaget for at hun senere blir sponset og mottar reklameinntekter.

I jakten på å «bli hva du vil», er en mulig strategi å forsøke å performativt fastsette hvem du er gjennom talehandlinger. Det er nesten som hakk i platen når deltakerne i Ex on the Beach gjentar «Det er bare sånn jeg er» i det uendelige. Hver gang en ny deltaker sjekker inn er det første de blir spurt om: «Hvordan er du?» og «Hvilken type gutt/jente liker du?». Men det er ikke slik at deltakerne uten videre har enerett til å definere sin egen personlighet. I villaen verdsettes ærlighet, men ærlighet settes først og fremst i forbindelse med en korrespondanse mellom hvordan en deltaker beskriver seg selv og hvordan de andre oppfatter han eller henne. I årets sesong var Daniel Louis den største fuckboyen³, men han kom unna med det fordi han hele tiden sa «Det er bare sånn jeg er!», og de andre deltakerne så på ham som ærlig.

OPPGJØR, OPPGJØR OG OPPGJØR

Kombinasjonen av deltakernes evinnelige selvprodusering og ærlighetsidealet blir en oppgjørskultur hvor alle diskusjoner tvinges til sitt ytterste punkt. TV-produksjonen presser også frem oppgjørene med aktiviteten «Pad eller sannhet», hvor deltakerne først drikker seg passe dritings, før de deretter må svare helt ærlig på spørsmål fra enten produsentene eller de andre deltakerne. Ved annonseringen av sesongens første runde med spørsmålstilling, utbryter en av årets deltakere: «I kveld har jeg så jævlig forventninger om at alle bare skal være så sykt ærlige». Det er med andre ord knyttet mye spenning og prestisje i oppgjørene.

I Ex on the Beach-boblen er ærlighetskravet også knyttet til et ønske om å avklare relasjoner. Selve konseptet, at deltakerne «hjemsøkes» av eksene sine, legger opp til relasjonsforviklinger. Som tidligere nevnt er det fordelaktig for deltakerne å inngå i seksuelle relasjoner og konflikter for å skape oppmerksomhet rundt seg selv. Men kombinert med det stadige fokuset på ærlighet, får serien faktisk frem samtaler om sex, kropp og nærhet som også fungerer positivt. I første del av årets sesong dreier det seg mye om deltakerne Siv Meyer og Ulrik Giske, som strever med å avklare relasjonen mellom seg. De har sex, men Siv er ikke så veldig fornøyd med Ulriks innsats. I Ex on the Beach må alle samtaler tas i plenum, også samtaler om utilfredsstillende sex. Det er en samtale som man ikke ser så mye av på TV, men som norsk reality kanskje kan ha godt av.

EN OPPLEVELSE FOR LIVET!

Etter 24 episoder, og over en måneds overvåkning av deltakerne, rundes årets Ex on the Beach av. Hva har egentlig deltakerne fått ut av det? Noen kommer hjem til sponsede produkter og influencer-markedsføring, mens andre blir raskt glemt. En håndfull deltakere har i år blitt plukket ut til å delta i Dplays spin-off nettserie Ex and the City. Deres 15 minutes of fame blir kanskje forlenget til en halvtime. Noen går muligens videre til andre reality-serier, som fjorårets deltaker Adrian Sellevoll, som har deltatt i både Skal vi danse og i den kommende Farmen kjendis. Muligheten for å tjene penger på oppmerksomheten er små, men heller ikke ikke-eksisterende.

Deltakerne som bruker krangler, oppgjør og sex for å skape oppmerksomhet rundt seg selv på innsiden av realityproduksjonen, vil ofte måtte fortsette samme strategi på utsiden. Gjennom deltakelsen i Ex on the Beach har de iscenesatt seg selv på en måte som kan lønne seg, dersom man ønsker sponsoravtaler fra nettkasinoer og kosmetiske inngrep.

I sesongavslutningen oppsummerer deltakerne hva de har fått ut av oppholdet. Alle er, ikke overraskende, enige om at det har vært en fin tur. Men en mer interessant refleksjon er at flere av dem oppgir at de har «blitt mer seg selv» og at de har «lært seg selv å kjenne». Disse utsagnene underbygger tanken om at identitet skapes gjennom å bli sett. Deltakerne har befunnet seg i en fullstendig gjennomprodusert situasjon, hvor de blitt oppmuntret til å dyrke den oppmerksomhetssøkende siden ved seg selv. I tillegg fungerer uttalelsen som et siste forsøk på å bekrefte overfor seerne at den de har sett er den ekte versjonen av deltakerne, og at vi attpåtil har fått bli med på den ærlige reisen hvor deltakerne «blir seg selv».

I siste episode uttaler deltaker Richard Liedholm: «Jeg har ikke klart å komme ordentlig nær noen, men har vært med gutta, drukket og pult, så det går bra». Rikke-Mari Isaksen, som har deltatt i begge sesongene sier på sin side: «Jeg har ikke lyst til å gå hjem til utgifter og bekymringer, jeg vil bare være her og ha det gøy». Disse to utsagnene oppsummerer ganske mye av hva Ex on the Beach tilbyr deltakerne. I utgangspunktet markedsføres programmet som et sted hvor deltakerne kan finne kjærlig- heten, men i realiteten er programmet et tilbud til hverdagstrøtt ungdom som gjerne bytter privatliv for party.

Sluttnoter:

1. https://www.vg.no/rampelys/i/0EyKOG/dette- skriver-ex-on-the-beach-deltagerne-under-paa
2. https://kampanje.com/premium/desember-2019/ innsikt/norske-influencere-selger-spons-og-rekla- me-for-290-millioner/
3. Definisjon av «fuckboy» fra Det Norske Akademis ordbok: «gutt som har rykte på seg for å ligge med, ha ligget med mange». https://www.naob.no/ordbok/ fuckboy

Hvis harrybegrepet er en etterlevning etter borgerskapets latterliggjøring av arbeiderklasseungdom; hvorfor brukes begrepet av den solidariske venstresiden i 2020?

Harrybegrepet har vært en del av norsk språk i over 100 år. Likevel er det få i dag som kan komme med en god forklaring på hva ordet betyr og hvorfor de selv bruker ordet.

De fleste av oss har en innebygd radar når det kommer til å påpeke hva eller hvem som er harry. Den pensjonerte Frp-velgeren i grilldress på campingferie, østfoldråneren som bruker mer penger på diesel enn leie, røykerne, charterturistene, alle som drar til Svinesund. Det er kanskje ikke så rart. Begrepet har blitt videreført i generasjoner.

Daniel Charles Hextall er pensjonert bergensrapper og selvproklamert harryfaen. Har bakgrunn som arbeids- og sosialpolitisk rådgiver på Stortinget og jobber som organisasjonssekretær i Ungdom mot EU.
Foto: Nsaa/Wikimedia Commons

HARRYS HISTORIE

Begrepet kom til Norge med den industrielle revolusjonen. Ved starten av 1900-tallet var det vanlig for arbeiderklassen å gi barna sine tradisjonelle engelske navn, hvorav Harry var et av de mest populære. Samtidig fikk borgerskapets sønner og døtre gjerne skandinaviske, tyske eller franske navn. Det er vanskelig å se for seg hvordan harry ikke kunne ende opp som et nedsettende uttrykk med et så tydelig skille mellom fattig og rik.

Det burde ikke komme som noen overraskelse at ungdom fra vestkanten i Oslo anno 1920 brukte klassestereotypier for å gjøre narr av ungdom fra fattige kår, men dette kan da umulig gjelde Norge anno 2020? Få vil innrømme at de ser ned på mennesker som tilhører en annen sosial klasse enn seg selv, men ler likevel høylytt av deltakerne på Paradise Hotel.

BETYDNINGEN I DAG

Måten vi bruker ordet har i utgangspunktet ikke forandret seg med tiden. Bokmålsordboka beskriver harry som «slang som er preget av mote som er passé». Store Norske Leksikon forklarer harry som «preget av dårlig smak, udannet, provinsiell, usofistikert». Med andre ord brukes fremdeles brukes ordet nedsettende om mennesker fra en sosial klasse som ligger under en selv.

Da jeg flyttet til Oslo ble jeg kalt harry av flere kamerater som studerte på Blindern. På det tidspunktet anså jeg det som latterlig. Jeg, som alle andre, trodde jeg visste hva ordet betydde, og passet ikke definisjonen. Jeg hadde hverken massiv flatskjerm, Volvo eller boblejakke. Etterhvert innså jeg at det kanskje var meg, ikke hundrevis av andre som tok feil, og jeg prøvde å finne ut hva som gjør en person harry. Jeg diskuterte begrepet med kamerater i fagbevegelsen og i det politiske miljøet, samt alle som var villig til å diskutere temaet.

Jeg spurte først hva folk assosierte med harry-begrepet. Selvfølgelig ble grilldress, felleskjøpet-caps og lommebok med kjetting foreslått. Det samme ble sokker i sandaler, charterturisme, hockeysveis, boblejakker, uggs, selvbruning, hele Østfold, USA, countrymusikk, sushi fra REMA 1000, røyking, alkoholisme, grandiosa og så utrolig mye mer. Selv om mange tydelig assosierte begrepet med fattigdom og arbeiderklassen, var det noen forslag som skilte seg ut. Disse hadde tydelige koblinger med nyrike, med andre ord; de med midler som hadde røtter i arbeiderklassen.

TO TYPER HARRY

Med utgangspunkt i dette vil jeg argumentere for at det finnes to harryheter, dem som tilhører arbeiderklassen og dem som tilhører middelklassen, som er oppdratt av foreldre fra arbeiderklassen. Disse har gjerne mer til felles enn de liker å innrømme, og klarer ikke å se fellestrekkene selv. Det var dette som gjorde det umulig for meg å se min egen harryhet. En råner fra Fredrikstad har på overflaten lite til felles med hyttefolket i Kragerø, men begge er harry i hverandres øyne.

FATTIGHARRY

Handleturer til Sverige, charterturisme, røyking, IKEA-kunst og det å bo i drabantbyer er noe mange assosierer med å være harry. Det er lett å se hvordan disse henger sammen med mennesker som er oppvokst i fattigdom eller med mindre muligheter enn andre. I dette tilfellet er det tydelig at harry fremdeles blir brukt som en type klasseforakt.

Selv om fattigharry gjerne er arketypen av harry for mange mistenker jeg det sitter lengre inne for en belest sosialist i Oslo å bruke begrepet nedsettende nettopp fordi vi selv skjønner at dette er en type klasseforakt som for lengst burde vært utryddet. Likevel er det mange som åpenlyst ser ned på folk fra distriktet når de besøker hovedstaden og oppfører seg udannet og lite sofistikert der de går i en mote som er passé.

Det er harry å ikke å ha penger. Det koster å ha de nyeste merkeklærne, og for mange blir disse først tilgjengelig når moten er over. Det er dyrere å bo i byene enn utenfor, røyking har alltid vært et arbeiderklassefenomen og handleturer til Sverige er for mange definisjonen av harry. Hvis man bor i det rurale østlandet og kjøper røyk i Svinesund er det altså ikke så mye å gjøre. Du er og forblir harry. Dette gjelder også når du reiser til utlandet.

Charterturisme, noe som koster titusener av kroner og var forbeholdt de mer velstående, har blitt harry med tiden. Etterhvert som turene ble mer populære og etterspørselen trakk til seg flere tilbydere, sank prisene. Da turene ble mer tilgjengelige viste det seg å være en god måte å ha kontroll på utgiftene når man er på reise. På all-inclusive vet du at du har mat, drikke, overnatting og reise under kontroll om ting skulle skjære seg. Når harry mennesker benytter seg av tilbudet blir turene i seg selv harry.

SNOBBEHARRY

Vasking av champagne (å kjøpe champagne for å helle den ut), russebusser, Canada Goose-jakker, høylytte hyttefolk på Hafjell og afterski er snobbeharryhetens ytterpunkt. Det er store økonomiske forskjeller på dem som skraper sammen nok til å kjøpe russebukse og dem som konkurrerer om å ha den største russebussen, men jeg vil argumentere for at de er kulturelt likere enn noen av dem ønsker å innrømme.

Det er lett å hate de snobbeharry. De går uniformert, de er høylytte for å tiltrekke seg oppmerksomhet og fremstår ofte som dumme. De er det perfekte mål fordi de aktivt ønsker å bli sett, er lett gjenkjennelig og nøler ikke med å vise at de er mer bemidlet enn gjennomsnittet. Vi kaller de ofte nevemagneter, klæssetryner eller dra-tæ-tryner nettopp på grunn av deres arrogante holdning. Denne typen arroganse er spesiell for mennesker som har mer penger enn dannelse.

Vi må legge til grunn at harryhet ikke er knyttet til økonomisk, men kulturell kapital. Dannelse er ikke noe man kan kjøpe seg, det er noe man blir lært og lært igjen i generasjoner. Dersom ikke dine foreldre viste hvordan de skulle bruke penger på en fornuftig måte er det liten sjanse for at de lærte det videre til deg, like liten som sjansen for at du viderefører gode vaner til dine egne barn.

I Norge har vi fremdeles en stor grad av sosial mobilitet. På grunn av gode offentlige velferdsgoder og universelle utdanningsinstitusjoner vokser mange opp med mer penger og flere muligheter enn sine foreldre. Dette er selvsagt bra, men hvordan kan vi forvente at folk skal forvalte penger på en fornuftig måte, om de ikke har noen økonomisk oppdragelse. Vi skal ikke spesielt langt tilbake i tid før Norge var et fattig land.

Gjennomsnittsnordmannen bruker de pengene hun tjener. Tjener hun mer, bruker hun mer. Fordi gjennomsnittsnordmannen ikke er oppvokst i en rederfamilie hvor man har stor fokus på hva man skal og ikke skal bruke penger på, ender de nyrike opp med å vise seg frem, mens de gammelrike vet bedre. Dette fremstår som hoverende og arrogant.

Da er det ikke rart at ungdom med høyere økonomisk enn kulturell kapital sløser penger på meningsløse statussymboler. De har et behov for å distansere seg fra arbeiderklassen de en gang var en del av. Noe må de jo bruke pengene på. Det resulterer i at de følger de gjeldende trendene. Etterhvert som disse trendene blir mer tilgjengelige for de nyrike blir disse også mer harry. Overklassen vil ikke omgås harry, uavhengig av økonomi.

Acne-skjerfet «Canada» var et populært statussymbol i mange år, før det gikk i fellen og ble for populært. I 2014 skrev MinMote en artikkel om hvordan Acne begrenset distribusjonen av skjerfet, for å unngå harrystempelet. Det samme skjedde året før med Carhartt-luer. Parajumpers-jakker, UGGs og Michael Kors-vesker har lidd den samme skjebnen. Nå har til og med luksusbiler fra Tesla begynt å få stempelet.

LATTERLIGGJØRING AV HARRYKULTUR

Gjennom prosjektet «Klass på TV» skrev svenske forskerne Fredrik Stiernstedt og Peter Jakobsson om hvordan arbeiderklassen underrepresenteres i svenske medier i 2018. Selv om arbeiderklassen utgjør om lag halvparten av Sveriges befolkning, viser undersøkelsen at arbeidsfolk kun er representert i 4 prosent av sendetiden i kategorien «Nyheter og fakta», mens representasjonen er tre ganger større i reality-TV.

Det samme kan vi se i norske medier. Det er ikke ofte du ser rederbarn på Ex on the Beach. Det er også svært sjeldent vi får bli kjent med familier fra velmøblerte hjem på Luksusfellen, eller møter vestkantfruer på Norske Rednecks. På Paradise Hotell er deltakerne gjerne studenter eller jobber i servicebransjen. I Norge er der det ikke sosialt akseptert å le av mennesker fordi de kommer fra fattigere kår, men det er greit å le av harry mennesker som frivillig har valgt å delta i et TV-program.

Realityprogrammer bidrar til å sette harry opp mot seg selv. Programmer som Charterfeber og Norske Rednecks lar snobbene le av de usofistikerte plebeierne, mens Paradise Hotell og lignende lar arbeiderklassen le av de dumme arrogante snobbeharry deltakerne. På den måten ender den kulturelle arbeiderklassen opp med å distansere seg selv fra sin egen klasse, samtidig som de internaliserer klasseforakten som påføres gjennom TV-skjermen.

I en større analyse av arbeiderklassens fremtid og kampkraft er det problematisk at den kulturelle arbeiderklassen gjøres til underholdning og latterliggjøres hver gang den portretteres. Selv om de fattigharry og snobbeharry ikke vil erkjenne sine kulturelle likhetstrekk bør det være åpenbart at deres interesser er mer i samsvar enn mellom dem og eierskapet. Harrykultur kan brukes som en bred fellesbetegnelse på kultur som ikke høykultur, arbeiderklassekultur.
Om ikke vi ser våre felles klasseinteresser med dem som er harry slåss vi heller ikke sammen. Da har kringkastingssjefer og borgerskapet allerede vunnet. Harrybegrepet er ikke bare noe vi kaster rundt i dagligtalen. Harrybegrepet splitter de delene av arbeider- og middelklassen som burde kjempe sammen mot borgerskapet nettopp på grunn av sine felles klasseinteresser. Problemet ligger i at ingen vil være harry.

INGEN ER HARRY

Det skal ha blitt gjennomført en uformell undersøkelse i forbindelse med sosiologistudiet ved Universitetet i Bergen. Studentene ved UiB og Norges Handelshøyskole ble spurt om hverandres utelivsvaner. Studentene delte sine fordommer om den andre gruppens faste utesteder. Da de ble bedt om å beskrive utestedene med ett ord svarte begge gruppene «harry». Ingen er harry, fordi alle er litt harry. Det er forståelig hvorfor folk vil distansere seg fra harrybegrepet. I 2011 skrev Owen Jones Chavs: The Demonization of the Working Class. Chav er et nedsettende begrep som brukes om den fattigste delen av arbeiderklassen som gjerne går på trygd eller bor i sosialboliger. Han forklarer hvordan Thatcher systematisk vendte arbeiderklassen mot seg selv og hindret en felles front mot de konservative. Selv om 70 % av briter er å anse som arbeiderklasse er det om lag bare 40 % som erkjenner seg dette. Når folk tror de snart blir millionærer kjemper de ikke lenger klassekampen.

«Socialism never took root in America because the poor see themselves not as an exploited proletariat but as temporarily embarrassed millionaires». Det er et sitat som har blitt akkreditert mange Amerikanske politikere gjennom tiden, men med nyliberalismens og individualismens marsj gjennom Europa er det like sant i Norge anno 2020.

I likhet med den britiske arbeiderklassen under Thatcher blir den norske arbeiderklassen fremmedgjort fra hverandre. Det er forståelig hvordan harrybegrepet har overlevd når man ikke selv anser seg selv som en potensiell mottaker. Gjennom media blir vi fortalt at vi er hevet over harry og at ordet er forbeholdt de andre. Vi kan ikke være harry.

MAKT I BEGREPET

Det er makt i hvem som får definere begrepet. I dag er det den høykulturelle middelklassen og borgerskapet som definerer hvem og hva som er harry. Ting som tidligere har vært «mote som er passé» kan bli gjort moteriktig av dem med høyere kulturell kapital. Et eksempel på dette er tracksuits, caps og rompetasker. Disse ble tidligere forbeholdt dem med dårlig smak eller lav inntekt, men nå gjort populært av artister og dem som regelmessig går på konserter.

Gentrifisering av nabolag er en annen måte overklassen approprierer arbeiderklassens eiendom og kultur. Grünerløkka og Tøyen er kjente arbeiderklassestrøk i Oslo som over tid har blitt kjøpt opp og gentrifisert, som igjen tvinger ut arbeiderklassefamilier. Hipsterkulturen leker også med arbeiderklassekulturelle uttrykk og gjør dem moderne på sine egen måte.

Harrykulturen defineres av den høykulturelle middelklassen og overklassen. Dem med nok kulturell kapital til å bli hørt når de stempler produkter som harry, men også når de approprierer elementer fra harrykulturen og gjør den til sin egen. Dette gjør arbeiderklassen og den lavkulturelle middelklassen til passive tilskuere til egne kulturelle uttrykk.

Dette er derimot ikke en naturlov. I Storbritannia jobber en aktiv motkultur aggressivt med å ta tilbake chav-begrepet. Chavish oppførsel gjøres til noe kult og normalt heller enn noe stigmatiserende. Det romantiserer den moderne arbeiderklassen og normaliserer en kollektiv klasseforståelse. De fleste vil ikke kalle seg chav, men dem som gjør det gjør det høylytt på en måte med kombinert selvironi og stolthet.

Grime-artisten, norgesaktuelle Stormzy, var åpenlyst Corbyn-supperter i det britiske valget. Dette er med på å politisere chav-kulturen. I stedet for at arbeiderklassen bruker chav nedsettende mot andre deler av sin egen klasse brukes nå chav-kulturen for å sette lys på sosiale og økonomiske skiller i Storbritannia.

Lignende ser vi i Sør-Afrika. Uttrykket Zef oppstod på 60- og 70- tallet som et navn på den hvite arbeiderklassen som bodde på campingplasser. Den originale betydningen ligner harry og chav, og stammer fra Ford Zephyr, en eldre bil som gjerne ble ombygget av dem som bodde på campingplassene. I dag defineres Zef av den største Afrikaans-ordboken som «noe som anses som vanlig, men i disse dager har kredibilitet».

I Norge blir harry elementer akseptert og popularisert, men alltid på andres premisser. Harrykulturen har ingen ambassadører foruten TIX, Vassendgutane og årets deltagere på reality-TV. Ingen erkjenner seg selv som harry eller forsøker å politisere det.

Det store problemet med en eventuell politisk kraft i harrybegrepet i Norge er at ingen anser seg selv som harry, selv om de er det. Da fortsetter begrepet å bli definert av en kulturell elite som bruker ordet for å splitte den kulturelle arbeiderklassen. Like fullt fortsetter vi å internalisere klassehatet og kaster ut harrybegrepet etter dem vi ikke vil assosiere oss med.

Har vi sympati med karakterene eller menneskene vi lar oss underholde av, når vi strømmer serier eller ser på TV? Det trengs antakelig et minimum av identifikasjon for å skape god så vel som ren underholdning. Har klasse noe å si for hvem vi sympatiserer med, for hva slags typer vi foretrekker å bruke skjermtiden vår på?

Sofie Marhaug (f.1990) er gruppeleder for Rødt i Bergen og stipendiat i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.
Foto: Howie's Collective/Flickr

FRYKT OG MEDLIDENHET – FOR OG MED HVEM?

NRKs TV-serie Exit (2019), som fabulerer om finanselitens utsvevende livsstil, angivelig med utgangspunkt i virkelige mennesker og virkelige hendelser, ble en umiddelbar publikumssuksess. Ingen andre serier har blitt strømmet av så mange seere som Exit. Det norske folk klistrer seg til skjermen for å se personlighetsforstyrrede finanstopper som sniffer grandiose mengder kokain og menger seg med luksus- prostituerte.
Ler vi av eller med Exit-karakterene? Er serien tragisk eller komisk?

Jeg har en følelse av at fascinasjonen for Exit ikke bare kommer av ren avsky for serieuniversets usympatiske karakterer. Denne følelsen er subjektiv; den bunner i mine egne sanseinntrykk. I så måte skal jeg være forsiktig med å generalisere den for stort.

Poenget er likevel dette: Jeg liker iscenesettelsen av disse superrike menneskene. Jeg liker å se på husene de bor i, bilene de kjører og kokainen de sniffer. Så forteller jeg meg selv at denne gleden oppstår fordi disse menneskene er latterlige, fæle mennesker, men dette er bare halve sannheten. Det som virkelig bekymrer meg, er at jeg på et eller flere nivåer også sympatiserer med seriens figurer.

Hva skulle så være galt med litt sympati? Frykten beror på at det er menneskene fra denne klassen, fremfor andre klasser, tilskuerne ender med å identifisere seg med. Finanseliten har fått nye, hemmelige beundrere!

Det kan innvendes at det finnes annen underholdning som slett ikke omhandler denne eliten, og som likevel gir høye seertall, så som realityserier. Luksusfellen (flere sesonger) er et nærliggende eksempel på en serie som ikke akkurat tar for seg finanseliten, mens Ex on the Beach (to sesonger) er et eksempel på en serie med veldig høye seertall. Det ville være en overdrivelse å påstå at sistnevnte omhandler helt vanlige folk, men de er likevel vanligere enn Exit-karakterene.¹ Dessuten har Ex on the Beach-deltakerne ikke i nærheten av like mye penger, selv om de (i likhet med Jeppe, Adam, William og Henrik i Exit) eksponerer seerne for rus og sex i beste sendetid.

Realityserier forankres i virkeligheten på en annen måte enn fiktive serier. Det dreier seg om en annen form for iscenesettelse, som noen ganger minner om sosiale eksperimenter, og som gir tilskuerne en opplevelse av virkelighet. Dette til tross for at slike serier kan være møysommelig produserte både før og etter isenesettelsene.

Identifiserer vi oss like mye med disse vanligere, «110 prosent ekte» menneskene på for eksempel Ex on the Beach? Eller er det ren underholdning med mennesker som vi latterliggjør og tar avstand fra? Muligens er både Exit og Ex on the Beach tilfeller av underholdning der vi gjør det ene og det andre. Tilskueren opplever en skrekkblandet fryd når hun fordøyer seriene. Kanskje er hun drevet av en hang til det sensasjonelle, men også til det vanlige og gjenkjennbare: til mennesker det går an å identifisere seg med.

Helt likt er det likevel ikke. Det er forskjell på et menneskelig menasjeri på Mauritius og en påkostet TV-produksjon som tross alt er nokså avansert. Min påstand, som jeg vil komme tilbake til, er at det siste gir større rom for psykologisk dybde hos karakterene og dermed grunnlag for identifikasjon mellom karakterene og TV-titterne. Derfor er det problematisk når denne fremstillingsformen forbeholdes overklassefigurer som Adam, William og Hermine fra Exit.

Tradisjonen for å identifisere seg med overklassen i litteraturen, eller i kulturen for øvrig, er ikke ny. Med inspirasjon fra marxisten Antonio Gramsci (1891–1937) kan dette tolkes som et uttrykk for borgerskapets kulturelle hegemoni som påføres samfunnet som sådan, eller – enda mer tabloid og med Marx’ egen formulering – som et uttrykk for at de herskendes tanker er de herskende tanker.

Men det er ikke bare i marxismen vi finner grunnlag for en slik analyse. Vi kan vende helt tilbake til antikken. Læren om diktekunsten (eller poetikk som det ofte kalles), altså læren om diktningens vesen, former og virkemidler, kan fortelle oss mer om hvem som blir gjenstand for de kunstneriske uttrykkene og hvorfor.

Det går an å argumentere for at Aristoteles’ klassiske poetikk ikke bare tematiserer estetikk, men også klasse. Noe av det som skiller de to dramatiske sjangrene – tragedie og komedie – fra hverandre er de dramatiske formenes typer eller karakterer. Deres klassekarakterer, kunne vi kanskje driste oss til å si.

Typene er, ifølge Aristoteles, avgjørende for hva slags virkning dramaet har på dets tilskuere. Hva slags karakterer som iscenesettes, har med den estetiske formen å gjøre og med hvordan vi tar innover oss ulike kunstneriske uttrykk.

Aristoteles mente at tragediens fremste virkning skulle være å skape frykt og medlidenhet hos tilskuerne, som i sin tur ledet til katarsis. Dette begrepet er omdiskutert i forskningslitteraturen, men i dagligtalen brukes katarsis nokså synonymt med en slags åndelig renselse, som regel gjennom kulturelle opplevelser og uttrykk.

Hva har så dette med klasse å gjøre? Vel, for Aristoteles er det avgjørende at tilskuerne identifiserer seg med den tragiske typen for at disse følelsene skal vekkes til live under oppføringen av en vellykket tragedie. En forutsetning for å få dette til, er at den tragiske helten ikke er slettere enn andre, men i stedet edlere.

Begrepene slett og edel kan forstås som både deskriptive og normative. De kan være betegnende både for hva slags posisjon du har i et samfunn (hvilken klasse du tilhører), men også for hva slags moralske eller umoralske motiver og handlinger du står for. Å være edel er ikke automatisk det samme som å tilhøre en høytstående klasse – selv ikke for Aristoteles – men det hjelper: I de greske tragediene er helten oftest av kongelig avstamning. Han eller hun er selvsagt ikke feilfri av den grunn, og derfor oppstår det en tragisk virkning, ifølge den antikke filosofen: Tilskueren sympatiserer eller ser opp til den tragiske typen, slik at følelsene blir desto mer intense når det tragiske feilgrepet inntreffer.

Vi vet mer om hva Aristoteles mente om tragedien enn om komedien. Det er en grunn til at Umberto Eco (1932–2015) kunne bygge hele plottet i Rosens navn (1980) på gåten om Aristoteles’ tapte komedieteori! I Poetikken blir det like fullt slått fast at komedien skal frem- stille andre typer enn tragedien: «Komedien er, som vi sa, en efterligning av mennesker som er ringere enn gjennomsnittet. Den beskjeftiger seg riktignok ikke med enhver menneskelig sletthet, ikke desto mindre er det latterlige en slags udugelighet og heslighet.»²

Vi ser altså at det blant annet ligger et slags klasseskille til grunn for de to sjangrene. Til forskjell fra frykt og medlidenhet, skal komedien vekke latter på bekostning av lavtstående mennesker som fremstår som udugelige og heslige.

Det siste kan minne om latteren som oppstår når folk ser på realityserier der deltakerne er dårlige til å ordlegge seg, drikker seg fulle og utagerer i all offentlighet. Kategori: Ex on the Beach! I motsetning til frykt og avsky, forbindes ikke disse følelsene med identifikasjon, men med avstand. Vi blir ikke presentert for det samme alvoret, og muligens heller ikke for den samme psykologiske dybden, som i et påkostet drama som Exit.

STREAM ON! DEPRESSIV VIRKELIGHETSFLUKT

Foreløpig har jeg diskutert hvem som blir iscenesatt i mer og mindre virkelige underholdningsformer. Det er likevel ikke uvesentlig hvordan disse typene fremstår på skjermen.

For et halvt års tid siden, da jeg var på besøk hos en venninne, fikk jeg se et par episoder av en realityserie jeg ikke hadde sett før: Love Island (flere sesonger). Hun trengte ikke å overbevise meg om at serien var underholdende, for det var den, om enn på en annen måte enn Ex on the Beach. Her var det verken sex eller alkohol som vekket oppmerksomhet, men små, ubetydelige intriger. Episodene jeg så, dreide seg om at en av de kvinnelige deltakerne hadde forsøkt å kysse en annen, mannlig deltaker idet hun skulle gi ham en klem. En annen kvinnelig deltaker hadde lagt beslag på denne mannen, og dette ga siden opphav til dramatikk som strakk seg over flere episoder.

Deler av fremstillingsformen liknet Ex on the Beach og andre realityserier. Likheten består i at deltakerne gjør separatintervjuer, hvor de greier ut om enkelthendelser, om hva de følte og hvorfor de følte som de gjorde. Slik blir det mindre drama i den aristoteliske forstanden av begrepet drontas, som viser til mennesker i handling. I stedet får vi dramatisk tankespinn. Samtidige realityserier har i grunnen dette til felles: Gjennom personintervjuene dreies opp- merksomheten bort fra det virkelige plottet, det vil si intrigene idet de finner sted, og over på deltakerne. Dette gjør det lettere å ta inn serien, eller mer presist å sluke den rått. Du slipper å tenke: Deltakerne tenker for deg! Handlinger gjentas og forklares i det vide og det brede.

Tilfeldigvis – eller kanskje som et tegn i tiden – dukket Love Island opp igjen på skjer- men min igjen, kort tid etter det nevnte besøket. Jeg satt (les: lå utstrakt i sengen) og så på HBO-serien Euphoria (2019). Den tematiserer mye forskjellig, og kanskje mest av alt unge voksnes behov for beruselse i bokstavelig og overført betydning. Alle mulige former for avhengighet er seriens bærende motiv. Euphoria er fiktiv og fortellende. Her finnes det mange sideplot som etter hvert veves inn i en mer overgripende fortelling.

I Euphorias syvende episode, «The Trials and Tribulations of Trying to Pee While Depressed», er hovedpersonen, den ellers rusavhengige tenåringsjenten, Rue, deprimert. Men heller enn å ruse seg på konvensjonelle opiater, blir hun liggende i sengen og se på Love Island. Den ene episoden følger den andre. Hun beveger seg ikke bort fra sengen eller skjermen, går ikke på toalettet, og må etter noen døgn få akutt medisinsk hjelp.

Rue er også seriens fortellerstemme, dens voiceover, som kommenterer de mange små fortellingene. I syvende episode reflekterer denne stemmen rundt Rues egen depresjon:

People are always telling me of great TV-shows I should watch, how I just have to watch this show.

But the truth is, I don’t want good TV. I don’t want a novel or some slow burn, or anything that feels like work.

That’s why I love reality TV. It’s funny, it’s dramatic, and I can focus on it. It’s pure, effortless entertainment. […] I want to lay down one moment and then look around the next and realize I have watched 22 straight hours of Love Island over a two- day period and yearn for more.
Some people may find that depressing. I don’t. It is however a good way to measure depression. Because when reality TV begins to feel like work, like, final season of Mad Men-work, you know you’re depressed. Like, haven’t got out of bed to pee in 24 hours depressed.

Jeg vet ikke om jeg er overbevist om at realityserier behøver å være så forflatende, ei heller at de er en god målestokk for hvor deprimert en person er. Det er likevel interessant hvordan Rue peker på selve fremstillingsformen som avgjørende for resonnementet. Love Island er ikke anstrengende å se på. Akkurat det føles godt for en sliten tilskuer. På den andre siden får et slikt uttrykk neppe den samme oppmerksomheten i den offentlige debatten som good TV eller en roman. Eller som Exit her hjemme i Norge. Jeg mener ikke å si at Exit er verdens beste serie, og noe av seriens gjennomslagskraft handler antakelig om sensasjonelle scener (rus og sex) – en suksessoppskrift som enkelte realityserier også nyter godt av. NRK-produksjonen er like fullt god og gjennomført nok til å skape stor ståhei, av både forarget og entusiastisk karakter. Dette kommer ikke av seg selv. Serien er en bevisst satsning fra statskanalens side.

Spørsmålet er om det enkle konsumet i møte med produkter som Love Island gjør det lettere å distansere seg fra karakterene – virkelige eller uvirkelige – og dermed ikke egentlig sympatisere med eller identifisere seg med dem. Nettopp derfor kan det være et problem at noen fremstillingsformer – en antikk trage- die så vel som en påkostet dramaproduksjon – forbeholdes edlere mennesker. Ikke edlere i den moralske betydningen av ordet, men i den økonomiske og sosiale. Hvorfor kan vi ikke bryne oss på problemene til fattigfolk? Eller i det minste til vanlige (arbeids)folk. Der finnes det nok av dybde og intriger, selv om det skorter på penger.

Aristoteles skrev: «Edel karakter finner man hos alle slags mennesker, for også en kvinne kan være edel og en slave, selv om det vel må sies at kvinnen i almindelighet er laverestående og slaven undermåls.»³

Sannheten er nok at dette er regelen snarere enn unntaket. I alle fall om sammenligningsgrunnlaget er mennene NRK har basert Exit på.

En av de regissørene jeg synes er god til å fange «laverestående» mennesker på skjermen, er Andrea Arnold. Hun fremstiller utsatte og utstøtte i alle sine fasetter, enten det dreier seg om den utagerende tenåringen Mia og hennes kjærlighetssyke alenemor i Fish Tank (2009) eller de omreisende, eiendomsløse ungdommene i American Honey (2016). I Arnolds filmer lever de fiktive, ofte fattige karakterene, sjelden fredfulle liv. Dette er selvsagt ikke til hinder for at vi blir kjent med deres komplekse beveggrunner og følelsesregistre på en måte som får oss til å sympatisere med dem. Er det for mye å forlange mer kunst og underholdning av dette kaliberet?

I tilfellet Arnold kan det virke slik. Som anerkjent og kritikerrost kunstner påtok hun seg relativt nylig å regissere den andre sesongen av TV-serien Big Little Lies (2019). Jeg kan nesten ikke forestille meg et bedre eksempel på en produksjon der overklassens trivielle problemstillinger blåses opp på forskjønnende og suggererende vis. Sesong to ble fin og kjedelig, som forventet.

Jeg lurer oppriktig på om ønsket mitt om at penger skal brukes på vanlige folk – også på skjermen – kunne fungere som medisin mot depresjonen Rue forteller om i Euphoria, men jeg har mine tvil. For jeg kan bekjenne, på samme vis som i realityserienes personintervjuer, at også jeg er avhengig av underholdning. Da spiller det ikke så stor rolle om det dreier seg om såkalt høy- eller lavkulturell underholdning. Når jeg ikke ser en film eller en serie, leser jeg gjerne en bok. Den gode nyheten er at publikum kan være åpne for andre (klasse)uttrykk. Den dårlige er at så lenge det ikke er vilje til å produsere kostbare, gjennomførte filmer og serier om såkalte slette karakterer, fortsetter publikum å følge strømmen av sensasjon og overflod.

Selv strømmer jeg verken Ex on the Beach eller Love Island først og fremst for å analysere produksjonene. I likhet med venninnen min kan jeg altså sluke denne underholdningen uten tanke på morgendagen. Om dette er sunt for kropp og sjel, vet jeg ikke. Sannsynligvis ikke. Mennesker er avhengige dyr, slik Rue understreker gang på gang i Euphoria. Vi er for eksempel avhengige av andre mennesker, og det er egentlig ganske fint. Men vi kan jobbe for å styre denne avhengigheten – bort fra kokain og over til både faktiske og fiktive mennesker. Og til mennesker som ikke trenger å være rike for å være edle.

Bekymringen jeg bærer på etter mangfoldige timer med film- og TV-titting, er fortsatt denne: Jeg frykter at jeg både identifiserer meg med og idealiserer et sjikt i samfunnet som verken er særlig interessant eller representativt. Kunst og underholdning skal selvsagt ikke underlegges politisk tvang om å representere det ene eller andre. Nettopp derfor kan det være grunn til å spørre hvorfor overklassen – enten det er konger eller kapitalister – stadig gjøres til gjenstand for film og TV. Hvorfor er det disse som blir representert? Tanken om at disse typene liksom skulle være mer komplekse eller interessante reproduseres til det kjed- sommelige. Nå er det på tide at vi for alvor gir slipp på denne antikke vrangforestillingen.

Sluttnoter:

1. Mediesjef i Discovery Norge, Hanne McBride, er ansvarlig for produksjonen av Ex on the Beach og har uttalt at deltakerne er den del av en subkultur. Om de tilhører arbeiderklassen eller ikke skal jeg ikke uttale meg om, men at deler av livsstilen deres er uttrykk for en egen delkultur, kan jeg være enig i. Det heller ikke slik at reality må handle om vanlige folk. Tvert imot finnes det en hel del serier som handler om veldig rike folk, der rikdommen nettopp er en del av seriens premiss. Mest kjent er antakelig produksjonen der vi treffer arvingene Paris Hilton og Nicole Richie, som bar den ironiske tittelen The Simple Life (2003–2007).
2. Aristoteles, Om diktekunsten, overs. Sam. Ledsaak, 1997, 33.
3. Aristoteles, Om diktekunsten, overs. Sam. Ledsaak, 1997, 53.

Litteratur

Aristoteles, Om diktekunsten. Oversatt av Sam Ledsaak. Oslo: Grøndahl og Dreyer, 1997.

I kulturindustrien blir kultur varer på et marked og kilde til profitt. Men betyr det at kulturuttrykk dermed forfaller til banal, standardisert forutsigbarhet og enkel underholdning uten evne til nyskapning, risikoatferd og samfunnskritikk? Artikkelen diskuterer spørsmålet med røtter tilbake til to av Frankfurterskolens mest markante profiler: kulturpessimismens akademiske frontløper Theodor Adorno og kulturoptimisten Walter Benjamin. Det er i spenningsfeltet mellom disse vi finner de mest relevante fortolkningene av massekulturens muligheter i vår egen tid. Dette blir tydelig om vi starter med et av bandene som virkelig gjorde opprøret til vare: Sex Pistols.

Foto:Sex Pistols (1977). Kilde: Nationaal Archief
Av Bjarne Øvrelid,
førsteamanuensis ved Fakultet for helse- og sosialvitenskap Høgskolen i Innlandet.

RÅTTENT OPPRØR OG DITTO TILPASNING

Etter en kjapp og hektisk karriere krasjlander Sex Pistols i Winterland – San Francisco 14. januar 1978. Sex Pistols gir sin siste konsert på USA-turneen. Etter 58 minutter går de av scenen til Jonny Rottens berømte ord: «Ahaha, ever get the feeling you’ve been cheated?». Han er etter sigende lei av å være Rotten. Lei av de andre i bandet. Noen dager etter er ban det oppløst. Posisjoneringen i musikkmiljøet og fortolkningen av ettermælet er allerede i full gang. Det som i utgangspunktet hadde fremstått som et opprør mot konvensjonell og pompøs populærmusikk, beskyldes selv for å ha degenerert til kommersiell formelkultur. Men det tar ikke lang tid før John Lydon gjenoppstår som seg selv og bekjenner sitt hat til Sex Pistols og sin kjærlighet til avansert og avantgardistisk populærmusikk. (Reynolds 2005). John Lydons nye band Public Image Ltd. (PiL) ble en av postpunkens superstjerner. PiLs musikk og særlig «Metal Box» (1979) regnes som et av epokens høydepunkter. Hør selv hvordan funky basslinjer, sylskarp diskantgitar, distinkt beat og Lydons skingrende skrik torturerer Tsjaikovskij i låten «Swan Lake». På nytt er han den kompromissløse opprørshelten. Når han senere reetablerer Sex Pistols og turnerer med gammel musikk som nostalgisk hitparade, beviser han så at pengene alltid vinner til slutt, eller at han bare er et menneske og at det er menneskelig å slå mynt på sin egen legende, at det nærmest er både gevinsten og prisen for å overleve dette spetakkelet?

 

KULTURSOSIOLOGI SOM SAMTIDSDIAGNOSE

Kulturjournalister og ditto sosiologer har i ettertid vært opptatt av musikkbransjen generelt og Lydon spesielt som et illustrerende eksempel på populærkulturens spenningsfelt: kommersielt, manipulerende og selvdestruktivt. Malcolm McLaren, moteskaper og manager for Sex Pistols gjorde faktisk krav på rettighetene til navnet Jonny Rotten. Samtidig utropte han Rotten i en periode til verdens mest troverdige rebell, men alltid med muligheter for noe nytt, overraskende og viktig. Det finnes ingen synlig eller objektiv grense for hvor den kommersielle drivkraften slutter og den autentiske, originale skaperkraften tar over. De mest interessante linjene for slike innganger kan føres tilbake til Frankfurterskolen, et forskningsinstitutt i Frankfurt am Main etablert i 1924 for å drive tverrfaglig og radikal samfunnskritikk. Frankfurterskolen har vært profilert av kapasiteter som Theordor Adorno, Max Horkheimer, Walter Benjamin, Herbert Marcuse, Erich Fromm og etter hvert Jürgen Habermas og Axel Honneth. I denne artikkelen er det først og fremst Theodor Adorno og Walter Benjamin som setter dagsorden (For god oversikt se Jeffries 2017). Adorno og Benjamin representerer to ulike posisjoner i dette feltet: Adorno er kulturpessimisten. For han er kulturindustri synonymt med salg av dårlig konsumvare. Benjamin er representanten for positive fortolkninger av populærkulturelle fenomener.

KULTURINDUSTRI – MASSEBEDRAG ELLER OPPFORDRING TIL REVOLUSJON?

Når Adorno og Horkheimer går løs på kulturlivet, konstaterer de allerede i Opplysningens dialektikk fra 1947 at bunnen er nådd. Kulturuttrykk som film og populærmusikk (det er særlig disse som brukes som eksempler) følger hovedsakelig velprøvde formler og klisjeer. Repetisjonen blir norm. Selv om kulturprodukter konkurrerer i et marked (eller helst nettopp derfor), blir alle produkter like. Det tas ingen sjanser på noe uventet eller krevende. Inntjening og omsetning er det eneste interessante relevanskriteriet. Dette relevanskriteriet smitter over på kunsten selv. Den er bare relevant om den selger. Kulturen skal ikke stimulere livskraft og appetitt. Den lærer oss å leve med samfunnets undertrykking og le av det samtidig. Ingenting er uskyldig. Donald Duck er kapitalismens grusomme speil: Venn deg til å leve livet som en hundset og rundjult and, venn deg til pryl hver gang du går ut av døra. Du er som Donald og det er ingenting å le av. Men le likevel.

Walter Benjamin er på mange måter motsatsen til Adornos pessimisme, og mest kjent for sin positive inngang til den moderne kulturindustrien. Hans essay Kunstværket i den tekniske reproduktions tidsalder (Benjamin 1973) er et godt og illustrerende sted å begynne. (Benjamin skrev essayet i 1936, fire år før han tok sitt eget liv under et forsøk på å flykte fra Gestapo). Filmen var hans favoritt- medium. Dels fordi montasjeteknikkens fokus på detaljer gir publikum så sterke impulser. Stadig skiftende bilder viser stadig nye og til dels sjokkartede inntrykk som river betrakteren ut av den dvelende og uforpliktende kontemplasjon, som kan finne sted foran et maleri. Filmens skiftende og sterke inntrykk gjør den krevende, men også mobiliserende. Det er viktig for Benjamin. Filmen bryter dermed med det tradisjonelle kunstverkets gamle ritualiserte funksjon som fanget betrakteren i en individuell, introvert og kontemplativ engangsopplevelse (som Benjamin kaller kunstverkets aura). Film derimot er rakettbrensel for tanken og diskusjonen: Publikum er en eksaminator som samtidig underholdes. (Benjamin: 1973 s. 85)

Det står mye på spill her: Benjamin registrerer hvordan kunsten forsøker å mobilisere for fascismen, og viser i essayet særlig til futuristenes diktere og malere som estetiserte krigen. Han lanserer sin egen strategi: I stedet for å ufarliggjøre politikken gjennom estetisk tilsløring (vi husker hvor heftig dekorativ regi nazismen/fascismen hadde: svastika, flagg, førerkult, uniformer, blomster, vinkende barn, staute mødre og så videre) må kommunismen svare med kunstens politisering for å vise realitetene. Den skal treffe mange på en gang, men med et tydelig budskap som mobiliserer umiddelbart. Reklameplakaten vil i et slikt perspektiv være vel så relevant som diktsamlingen. Men det forutsetter en produksjonsmåte og en organisering og en kunstnerisk form som er ny og moderne.

MASSEKONSUMETS DAGLIGE MIRAKEL

Det minste en kan si om Adorno (og Horkheimer), er at de foregriper sosiologiske fore- stillinger om kultur, massesamfunn, masse- konsum og sosial kontroll. Særlig Baudrillard tar Adorno videre i klassikeren The Consumer Society (2017). Baudrillard er som Adorno opptatt av konsumets symbolske karakter. Hos Adorno fungerer konsumet som tilpasning til og aksept av det bestående. Hos Baudrillard er det konsumet i seg selv som er det bestående, det uendelige konsum. Produktene vi kjøper, er for lengst hinsides våre egentlige behov. De er kjeder og systemer av symboler som vi må forstå, slutte oss til, finne vår plass i. Enkelt sagt handler det om å plassere seg i kulturelle koder og livsstilsmønstre, i mulighetsrom som disponerer oss for uendelig konsum. Selv kroppen vår, eller særlig den, er gjenstand for ustoppelig konsum av remedier: helseråd, trenings- programmer, klær, ansiktsløftinger og frisyrer. Manipulasjonen viser seg først og fremst i en frihetsfølelse som biter seg selv i halen. Vi har utelukkende frihet til konsum og dermed kapsler vi oss inn i en evig manipulerbar loop. Konsumet er blitt et gudgitt daglig mirakel vi aldri kan flykte fra.

Dany-Robert Dufour gjør alvoret enda noen hakk mer alarmerende når han hevder at det postmoderne konsumerende individet drives mot psykosen (2015). I et samfunn dominert av kulturindustrien er alt tilsyne- latende mulig, og identiteten vår kan kobles til hva som helst. Dette fører ifølge Dufour til utrygghet og psykiske lidelser.

«FUCK OFF AND DIE»

Benjamin staket ut en kurs som på litt forskjellige måter har lett etter kreative opprørspotensialer i kulturindustrien. Musikkjournalist og kulturskribent Greil Marcus er blant de mest markante forvalterne av Benjamins posisjon. Hans verk Lipstick Traces (1989) er i form og innhold et ambisiøst forsøk på å sirkle inn opprørets muligheter i samtidens kulturindustri. Jonny Rotten løftes frem som proteststrateg mot alt som manifesterte seg som mainstraim på 70 tallet: teknokratisk velferd, pompøse forutsigbare pop og rockestjerner, thatcherisme. Protesten i Sex Pistols tilfelle fremstår som energi og raseri uten snev av akademiske pretensjoner eller politisk strategi. Den er i opposisjon til alt:

Punken bytter ut arbeid med latskap, status med avsky, berømmelse med skam, kunnskap med uvitenhet, høflighet med fornærmelse, det vakre med det stygge og det empatiske med det kyniske. Er det noe i dette som en sam- funnskritiker fra venstresiden ville kunne anerkjenne som opprør? Greil Marcus insinuerer nærmest at Adorno ville likt Sex Pistols eller i alle fall forstått deres og særlig Rottens måte å utagere på. For Adornos agg mot kulturindustri handlet om kulturindustriens forutsigbarhet, dens kommersielt motiverte formelproduksjon. Som Adorno skriver i Minima Moralia:

De sunnes sykdom lar seg ene og alene diagnostisere objektivt på misforholdet mellom den rasjonelle livsførsel og den mulige fornuftige bestemmelse for livene deres. Men sykdommens spor røper seg likevel: de ser ut som de har fått påtrykt et hudutslett med regelmessig mønster som om de drev og kamuflerte det uorganiske. (Adorno 2006 s. 82).

M.a.o.: Det å være «normal» i et sykt samfunn er i grunn en syk tilstand, nærmest den visse diagnose. Jonny Rottens «fuck off and die» blir i denne fortolkningsrammen nærmest en rasjonell respons til samfunnet, om enn i en annen språkdrakt enn Adornos.

PROTESTEN I ØYEBLIKKET

Greil Marcus sin mest treffende fortolkning av Sex pistols kobler Jonny Rotten til de franske situasjonistene på 1960-70-tallet. De opponerte mot maktsymboler og konvensjoner og huskes blant annet for slagordet «Arbeid er et helvete. Det må bli morsommere». En av situasjonistenes frontfigurer, Guy Debord, snakket til publikum via et ferdig innspilt lydbånd for å bryte det han kalte illusjonen om kommunikasjon. Guy Debord og Henri Lefevbre1 utformet en analyse av menneskers potensialer for energiutløsing gjennom emosjonell tilstedeværelse i hverdagslivets øyeblikk. Det ligger en virkelighetsforståelse her som gir mennesket korte tidsvinduer for meningsopplevelse: livet, det egentlige tilstedeværende livet «finnes» bare i korte glimt. Øyeblikket er alt. Protesten ligger i å ta konsekvensen av dette i sin egen levemåte. Protesten blir mot rutinen, kjedsomheten, arbeidslivet, mot byråkratiseringen av hverdagslivet. Hvordan skulle hverdagslivet gjøres mer interessant? Hvordan finne opp livet på nytt hele tiden? Kanskje både umulig og verdt et forsøk? Situasjonismen blir også et protestalternativ til det som Debord i sin mest kjente bok kaller skuespillsamfunnet (1967). Skuespillersamfunnet er ment som en karakteristikk av samfunnet fra 1960 tallet og fremover. Et samfunn preget av en spesiell form for fremmedgjøring: Vi er kun noe i kraft av vår posering, gjennom måten vi framtrer. Denne er tilrettelagt og manipulert av kommersiell død. Sykdom er en naturlig respons på et sykt samfunn. Punkens omvendte verdisystem og utagerende atferd blir identisk med interesser, reklame og mediatriks. Bilder, bilder, bilder. Vi er egentlig levende og unike mennesker, men tilbys roller og identiteter som vi bruker i vår egen iscenesettelse. Paradokset i dette samfunnet er at vi ikke blir synlige uten å utslette oss selv. Ingen tvil om at Adorno ville kjent seg igjen i denne karakteristikken. Benjamin ville omfavnet motstandsstrategien. De glade gutter side om side i stormens øye. Tenke seg til. Her går humor og desperasjon opp i en høyere enhet. (Debord begikk selvmord 1994). Og ikke bare det. De gjør øyeblikkets flyktighet til bærende prinsipp for levende liv og motstand. Men derfor: En protestform som er kortlivet. Den kan ikke repeteres uten å bli sin egen selvmotsigelse. Det er avantgardens kontinuerlige problem. Derfor gir det mening når Sex Pistols sin karriere varte så kort. Rolling Stones blir i samme perspektiv tilsvarende patetiske.

Når artikkelen lener seg på Sex Pistols, er det ikke fordi Jonny Rotten fremstår med utvetydig personlig troverdighet til enhver tid. Rotten er snarere et eksempel på at populærkulturen noen ganger har vist seg i stand til å avsløre både seg selv og kulturindustrien, kanskje til og med ubehagelige trekk ved samfunnet.

Noen ganger går opprør, kynisme, kreativitet og energi opp i en høyere enhet. Disse erkjennelsene utløser ingen overbevisende eller entydige motmaktstrategier mot noen av vår tids mest prekære spørsmål. Hverken sosial ulikhet og faren for økologisk sammenbrudd minsker nevneverdig i lys av våre individuelle kulturpreferanser. Men når jeg opplever gjensynet med Adornos og Benjamins tekster, med Sex Pistols og PiL, Baudrillard, Greil Marcus og Debord er jeg ikke i tvil om hvorfor summen av disse posisjonene gir håp: De tar samfunnet og menneskets opplevelse av samfunnet svært alvorlig. Det er et eksistensielt trøkk over opplevd samfunnsutvikling, et raseri, en fortvilelse, ja kanskje til og med en desperasjon som dagens politikk og mainstream kunst- og kulturvirksomhet som oftest mangler. Dette jeg skriver om populærkultur og fortolkningsstrategier er uforenlig med snusfornuftig livsanskuelse i skjæringspunktet mellom nyliberalisme og sosialdemokrati. Rett og slett fordi vi nå vet at vi er blitt lurt. Selv om de fleste med makt i dette samfunnet vil ha oss til å tro at vi er lykkelige. Det er en lovende start på noe vi enda ikke kjenner til.

Litteraturliste:

Adorno T.W. (2010) Minima Moralia Pax Forlag. Oslo

Adorno T.W. & Horkheimer M. (2011) Opplysingens dialektikk. Spartacus forlag Baudrillard J. (2017) The Consumer Society. Myths and Structures. Sage. London Benjamin W. (1973) Kulturindustri. Udvalgte skrifter. Rhodos

Debord G. (2009) Skuespillsamfunnet. Gasspedal og News from NowHere. Bergen og Oslo Dufour D.R. (2010) The Art of Shrinking Heads. Camden House. New York.

Jeffries S. (2017) Grand Hotel Abyss. The Lives of the Frankfurt School. Verso. London Lefebvre H. (1971) Everyday life in the modern world. Allen Lane The Penguin Press Marcus G. (1989) Lipstick Traces. The Belknap Press of Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts

Reynolds S. (2005) Rip it up and start again – Postpunk 1978–1984. Penguin Books

 

Lærer Game of Thrones oss noe om historiske kjønnsroller, eller handler det mest om våre egne forventninger? Kvinnene i serien er først og fremst mødre eller krigerske ikke-kvinner. Mennene får flere strenger å spille på.

Foto: Pro Church Media
Av Marianne Moen,
arkeolog og forsker ved Universitetet i Oslo.
Artikkelen er tidligere publisert i Klassekampen.

POPULÆRKULTUR

De aller fleste med en viss interesse for TV- serien Game of Thrones (GoT) vet at forfatteren av bokserien, George R.R. Martin, har tatt mye inspirasjon fra historiske hendelser og trukket mye på middelalderhistorie spesielt. Dermed kan man forsvare synspunktet at selv om serien på langt nær kan sies å formidle historie innenfor akademiske rammer, gir den likevel et godt innblikk i en god del perspektiver fra middelalderen. Hvis vi beskriver serien som «forankret i middelalderhistorie» anerkjenner, vi at den ikke skildrer historiske hendelser, men heller bygger på utvalgte kontekster.

Men det er også verdt å stille spørsmålet: forankret i middelalderen, eller i våre ideer om middelalderen ?

SPEIL FOR SAMTIDEN

GoTs fremstilling og behandling av sine kvinnelige hovedkarakterer har gitt grunnlag for mange diskusjoner, og mye spalteplass har gått med til å diskutere hvorvidt serien er kvinnefiendtlig, hvorvidt den har sveket sine kvinnelige hovedpersoner, og om det har vært for mye nakne kropper og for mange unødvendige sexscener.

Hovedfokuset her blir ikke på disse spørsmålene, men heller på spørsmålet ovenfor, om nettopp moderne ideer om middelalder. Alle historier som fortelles, enten de er inspirert av historie eller ikke, forankres i nåtiden og i de forventningene et moderne publikum har til oppførsel, motivasjoner og handlingsrammer. Dette kan settes i kontekst ved å se på fremstillinger av morsrollen som en fundamental del av en kvinnes status, makt og ikke minst, personlighet. I den følgende teksten ser vi på et par av seriens typiske mødre med håp om å sette søkelyset på hvordan nettopp morsrollen er sentral for disse kvinnene.

MØDRE ELLER INGENTING

Som Simone de Beauvoir så treffende skriver i sin klassiske bok, Det annet kjønn, er kvinner i den vestlige tradisjonen oppdratt til å se på morsrollen som selve målet for kvinner, den ypperste rollen man kan innta. Derfor er det kanskje ikke så rart at vi opphøyer morsrollen som et ideal, mens vi ikke gir samme status til farsrollen. Mens kvinner på mange måter endrer sosial status når de får barn, kan ikke det samme sies om menn.

I den vestlige verden er morsrollen anerkjent som motivasjon, handlingsgrunn og også som definerende for hva en kvinne er og gjør når hun er kategorisert som mor. Men det er viktig å påpeke at dette er en spesifikk kulturelt betinget situasjon, som vi ikke bør anta uten videre kan overføres til fortellinger om andre samfunn og tidsperioder. I denne konteksten blir det dermed interessant å stille spørsmål ved hva serien gjenspeiler av våre egne forventninger til kvinners handlingsrom.

FRA MOR TIL MONSTER

Cersei Lannister møter vi først som dronning, gift med kong Robert Baratheon og mor til hans tre barn, deriblant den legitime tronarvingen. Vi lærer fort at Robert ikke er far til barna, og vi lærer også like fort at Cersei vil gjøre hva som helst for å beskytte dem. Hennes kjærlighet til barna er en hovedmotivasjon for alle hennes handlinger, men også det som gjør henne menneskelig.

Etter hvert som Cerseis barn dør, blir hun også mindre og mindre sympatisk – uten barna er hun et monster. Det er verdt å reflektere over hva det sier om våre ideer om kvinner som søker makt, at uten barn som kan forklare deres motivasjon, blir de umenneskelige monstre.

Kong Robert kan vi fort avskrive som farsfigur: familielivet var ikke det som interesserte ham, og han viser lite kjærlighet til barna sine. Barnas egentlige far får kun lov til å opptre som deres onkel, og er dermed sidestilt fra starten av. Dessuten er hans liv fylt av «ekte» spenning. Som Cersei flere ganger bittert trekker frem, får han delta i kriger og kommandere hærstyrker, mens hun må ta til takke med en innskrenket sfære, fordi hun er kvinne. Hennes eneste legitime vei til makten er gjennom barna.

ALFIVA AV NORTHAMPTON

Kongsmoren som manøvrer seg til makt er en velkjent historisk figur, som vi finner igjen i mange skikkelser. Et særlig godt eksempel her er kanskje Alfiva av Northampton, som i sin politiske karriere manøvrerte begge sine sønner inn på forskjellige troner rundt år 1000, og på den måten utøvde egen makt. Men hennes makt var også forankret i barna: da de begge var døde, forsvant hun.

Men ikke alle mødre klarer å manøvrere like bra på vegne av barna, og i Game of Thrones er Catelyn Stark et godt eksempel. Hennes barn er selve kjernen i hennes tilværelse: Vi ser henne sjelden eller aldri i annen kapasitet enn som mor. Alt hun gjør, er på vegne av barna, men det nytter lite og hun evner ikke beskytte dem.

Mye kan sies om Catelyns mangel på egen agens, noe som kommer klart frem når vi sammenligner henne med ektemannen Ned. Mens Catelyns handlingsrom er begrenset til familien og hennes motivasjon forankret i morsrollen, er Ned en allsidig mann med politiske verv, offentlige ansvar og flere forskjellige hensyn å sjonglere.

Farsrollen for ham må finne plass mellom hans roller som rådgiver for kongen, bestyrer av det nordlige riket, rettferdig dommer og forsørgende herre, og dette former en skjærende kontrast med Catelyns strengt begrensede interessesfære.

HISTORIENS PUSLESPILL

Fremstillinger av kvinner i populærkultur kan holdes opp som et speil til moderne forventninger om kvinners handlingsrom og roller. I dette tilfellet ser vi kvinner i en middelalderverden fremstilt som mindre flerdimensjonale enn menn: Deres roller er mer begrenset, og deres motivasjoner er vanskeligere å forstå dersom de ikke er forankret i barn.

Budskapet er at en kvinne som søker makt, bør gjøre det for barnas skyld, ellers blir hun fort vanskelig å forstå. Hennes handlinger kretser rundt hjemmets sfære, hennes spillerom begrenses til handlinger som fremmer barnas, eller kanskje familiens interesser. Vår interesse rettes mot det offentlige: Det politiske spillet, de store skikkelsene deri: en direkte avspeiling av hvordan historien skildrer kun en liten del av et mye større puslespill.

KRIGERSKE IKKE-KVINNER

En annen av seriens typiske kvinneskikkelser, er de krigerske. Her finner vi Brienne of Tarth, Arya Stark og Yara Greyjoy. De er fysisk sterke, de er dyktige i kamp. Og de er på mange måter ikke fremstilt som typiske kvinner. I sin annerledeshet får de være krigere, men de er samtidig stilt utenfor i kraft av at de er feil kjønn i feil rolle. De er ikke «vanlige» krigere, noe vi stadig blir minnet på.

SKJOLDMØYER I VIKINGTIDA

En interessant vurdering er hvorvidt disse kvinnene som er krigere blir annerledesgjort ut fra våre forventninger, eller hva vi vet om fortiden. En parallell til disse skikkelsene kan vi finne i skjoldmøyene fra vikingtiden. Historier om kvinner som deltok i kamp finner vi i mange forskjellige typer skriftlige kilder. Vi har fornaldersagaer som skildrer kvinnelige krigere (mest berømt er kanskje Hervarar saga ok Heiðreks), vi finner valkyrier i eddadiktene, en samtidig kilde som skildrer kvinnelige krigere blant vikinger i øst (historikeren Skylitzes nedskrivning), og en tidlig middelalderkilde omtaler en kvinnelige hærfører i angrep på Dublin («The war of the Ghaedil with the Gaill»).

BRIENNE ELLER YARA?

Vi har også et voksende arkeologisk materiale i form av kvinnelige graver med våpen, samt billedlige fremstillinger av kvinner med våpen. Disse finner vi både som små figurer og amuletter, men også i ikoniske bilder som fra Osebergtekstilene, hvor vevde fortellinger viser kvinner og menn i slagscener.

Spørsmålet blir dermed hvorvidt disse kvinnene skal tolkes som Arya og Brienne: som utenfor samfunnet, mer eller mindre uten en kjønnsrolle. Eller om vi skal se dem for oss som Yara: litt utenom det vanlige, men respektert og anerkjent som kvinne.

I lys av materialet fra vikingtiden, er Yara nok er en bedre refleksjon av samtidens materiale, mens Brienne heller kan tegnes som en moderne tolkning av hvordan vi i dag ser for oss at fortidens samfunn anså annerledeskvinner. Det er ingenting i materialet fra vikingtiden som tilsier at de så på krigerske kvinner som unaturlige, og dermed kan vi foreslå at dette synet har kommet med moderne forventninger til kvinners fremtreden.

MODERNE BRILLER

Et gjennomgående tema når man snakker om fremstillinger av historiske hendelser, eller i dette tilfellet, fremstillinger inspirert av historiske hendelser, blir hvorvidt det vi skildrer egentlig forteller oss mer om vårt eget samfunn enn om fortiden. I dette tilfellet, og særlig siden vi her har snakket om et populærkulturelt fenomen, er det rimelig å fastslå at Game of Thrones forteller oss like mye om våre egne forventinger til kvinners handlingsrom, motivasjoner og fremtreden som det gjør om historiske forhold.

Den neste samtalen vi har om kjønn og Game of Thrones bør kanskje derfor stille spørsmål ved hvorfor vårt samfunn forventer at kvinners handlingsrom skal være så begrenset.

 

 

 

Watchmen var siste høsts mest interessante og til tider mest forvirrende stykke tv-kunst. Serien var en videreførelse av den anerkjente tegneserien Watchmen. Handlingen foregår i vår tid, der Robert Redford er president og Vietnam er blitt en amerikansk delstat etter at USA vant Vietnamkrigen.

Foto: HBO / IMDB
Av Snorre Log Skage,
student ved kunsthøgsskolen i Oslo og tidligere sentralstyremedlem i Rød Ungdom.

Tegneserien fra 1986 ble lenge sett på som umulig å omskape til lerretet. Filmadapsjonen fra 2008 ble sett på som et bevis for dette. En estetisk tro kopi av tegneserien, men helt uten tegneseriens dybde. Det var derfor en viss skep- sis til tv-serieversjonen.

Damon Lindeloff har heldigvis en viss forståelse for hva som gjør Watchmen til Watchmen, og et mot til å anvende merkevaren til å utforske politiske spørsmål. Vi lever i et marked der stadig større underholdningsmonopoler tviholder på kjente serier og merkevarer for å presse mer penger ut av dem. Dette kunne blitt enda et forsøk på å tjene penger på nostalgi, men serieskaperen har tatt flere interessante grep. Watchmen har blitt et forfriskende forsøk på å gå inn i konfliktene som ulmer i den amerikanske psyke.

Tegneserien var et etterlengtet oppgjør mot tegneserieindustriens indre problemer. Den var en dekonstruksjon av tegneserier som forteller- kunst og den klisjéfylte og utgåtte superheltsjangeren. TV-serien følger tegneserien ved å operere på to plan, som en utforskning av superhelter og som en utforsking av tv-serien som sjanger.

Tegneserien Watchmen var et oppgjør med superheltsjangerens heltedyrking, og ukritiske forhold til vold og reaksjonære holdninger. Den originale tegneserien tok utgangspunkt i de klassiske superheltseriene, men fulgte premissene til sin logiske slutt: Hvis Supermann er allmektig, hvordan kan han da føle seg hjemme blant menneskene? Kapitalisten Bruce Wayne i tegneserien Batman kler seg ut og banker opp kriminelle fra arbeiderklassen. Tegneserien Watchmen stiller spørsmålet om disse karakterene egentlig er mennesker vi vil heie på og identifisere oss med? Tegneserien la fram psykologiske, seksuelle og sosiologiske forklaringer på hvorfor karakterene tok på seg masker. Man forstod fort at dette var personer som hadde traumer og komplekser som tvang dem til å leke helter. Ozymandias, en person med overmenneskelig intellekt og penger til å leke gud, ble framstilt som psykopat med for stor makt. Eller Batman-pastisjene Rorschach og Niteowl, som utforsket Lynvingens forvridde og blodige rettferdighetsfølelse og kostyme som et forsøk på å dekke over mannlig impotens. I TV-serien som i tegneserien ble karakteren Laurie Blake seriens menneskelighet, som ser gjennom tullballet bak superheltretorikken. Hvor latterlig det er å kle på seg grandiose kostymer for å banke opp svakere mennesker.

DE LØGNENE VI FORTELLER OSS SELV

TV-serien starter med Tulsa-Massakren, et glemt kapittel i amerikansk historie. Hvite borgere brant ned den sorte delen av byen og drepte utallige av sine hvite medborgere.

Her tar serieskaperen redaksjonelt ansvar for hva slags historier som blir fortalt. Massakren i serien peker ikke bare på rasisme og hat, men også på den virkelige verdens utvisking av hendelsen fra historiebøkene. Serien tar slik opp både karakterenes valg – og våre valg som samfunn. Det er ikke tilfeldig at våre helter er hvite og hovedsakelig mannlige. TV-seriens inklusjon av den virkelige Bass Reeves understreker at det ikke var mangel på sorte helter i fortiden, på lik linje med at det aldri mangler fortellinger om undertrykking i vår kollektive historie. Snarere er det vi som samfunn som velger å glemme disse fortellingene til fordel for klisjeene og løgnene som smaker bedre. Watchmen universets egne traumer, blant annet et iscenesatt angrep fra verdensrommet på New York, poengterer behovet for store løgner til å dekke over virkeligheten.

En superhelt kan ikke eksistere uten en skurk. Seriens valg av skurker er både forfriskende og skuffende. Det syvende kavaleriet blir tidlig introdusert som en slags moderne Ku Klux Klan, inspirert av den tidligere karakteren Rorschach. Den vietnamesiske oppfinneren og superkapitalisten Lady Trieu blir en slags Elon Musk versjon av den tidligere karakteren Ozymandias. Et übermensch som egenhendig kan redde verden med hjelp av god pr og teknokra- tiske løsninger. Serien ivaretar tegneseriens kritikk mot det individualistiske tankegodset som ligger bak mange superhelter. At en person, på grunn av sin makt skal operere over samfunnet – uten korreksjon eller hensyn til andre.

KLASSE, HAT OG SUPERMANN

Introduksjonen av Kyklopsen som tv-seriens store skurk er interessant. Å velge fascisme og rasisme som et onde er forfriskende i en medieform som ofte vasker de mer skitne sidene av USA sin historie. Karakteren Captain Metropolis er den hyggelige hvite liberaleren, som forstår at undertrykkelsen av afro-amerikanere er et problem, men verken tør å ta det opp eller klarer å forstå omfanget. Watchmen viser absurditeten i å bekjempe klassiske tegneserie- skurker, samtidig som mennesker blir lynsjet. Det er problemet med hvit fantastisk kultur: Samtidig som man dikter opp skumlinger og skurker, så blekner de mot den hverdagslige ondskapen som man finner i et kapitalistisk samfunn.

På lik linje med andre superheltfilmer som har forsøkt seg på samfunnskritikk, faller tv-serien i noen logiske fallgruver. Det er radikalt på papiret å gjøre KKK og institusjonell rasisme til seriens tilsynelatende skurk. Serien feiger derimot ut og reduserer ondskapen til et resultat av et dypere komplott. Til et produkt av individers planer og handlinger og ikke som en konsekvens av måten samfunnet er organisert på. Man ender opp med å bortforklare systematisk undertrykkelse som resultatet av noen onde bakmenn. Flere hundre år med undertrykking av sorte var resultatet av en konspirasjon, heller enn det amerikanske kapitalistiske samfunnet. Løsningen blir dermed å fjerne noen få «råtne epler», fremfor å ta et oppgjør med hele den institusjonaliserte rasismen. Selvfølgelig er det lettere å lage TV der slemmingene er noen få skurker og ikke et produkt av samfunnet i seg selv, men da kan man ikke pårope seg en progressiv rolle. At de rasistiske bakmennene til syvende og sist blir et villspor og seriens antagonist blir den mer konvensjonelle superskurken Lady Trieu, tjener som en god illustrasjon på nettopp dette.

Mangelen på klasseperspektiv er typisk, og den hvite arbeiderklassen reduseres til reaksjo- nære Trump-tilhengere. I stedet for å utforske tema som klasse og etnisitet opp mot hverandre, reduserer tv-serien volden mellom dem til klassisk amerikansk sjalusi blant etnisiteter. Veksten av svart velstand har skapt sjalusi blant den hvite underklassen. Hatet mot «Redfordations» er velskrevet, men samtidig reduksjonistisk og lite bearbeidet. Lindelof prøver seg på en reaksjonær erstatning der politiet er en truet minoritet, som på grunn av liberale våpenlover ikke kan beskytte seg. Selv om det trolig ikke var serieskaperens intensjon, så er det lett å lese det som en høyrevridd retorikk over problemene med en liberal venstreside som har gått for langt. Seriens manglende kritikk mot det amerikanske politivesenet og en superhelts makt til å utøve vold på tvers av loven begrenser tv-seriens slagkraft. Dette er ekstra skuffende når serien prøver å være en edruelig politisk stemme. I dagens samfunn der skillet mellom det amerikanske politivesenet og dens befolkning er så grov at den jevnlig resulterer i overlagt drap, burde det vært en selvfølge.

Det interessante er at serien opererer med flere lag med blackfacing. Serien iscenesetter sorte karakterer i posisjoner der man tradisjonelt har operert med hvite. Politivesenet er hovedsakelig sorte eller minoritetsbaserte. Hooded Justice, den første superhelten, blir sort selv om Alan Moore mest sannsynlig skrev han som en hvit karakter. Dr. Manhattan blir en sort mann, og serien åpner med en sort framføring av den ellers så hvite musikalen Oklahoma!

Serien blir et revisjonistisk forsøk på å endre den amerikanske fortellingen. Dr. Manhattan fungerer som Watchmen sin egen versjon av Supermann og låner mange av Supermanns egne symbolske verdier. Supermann er på mange måter det amerikanske folks forvirrede speilbilde av seg selv som supermakt etter andre verdenskrig. Allmektig, ukritisk god og kledd i rødt, hvitt og blått.

I tegneserien og i tv-serien blir da Dr. Manhattan et symbol på amerikansk imperialisme. TV-serien velger å endre på Dr. Manhattans forhistorie til å bli en fortelling om en flyktning. Et grep som oser av moderne politiske konnotasjoner. Seriens store overraskelse blir avsløringen av Dr. Manhattan som en sort mann i USA. Denne oversettelsen opererer både internt i tv-serien og som en kommen- tar til historiefortelling generelt. I episoden der Dr. Manhattan endelig blir introdusert, forteller karakteren Ozymandias at «det er problematisk», nærmest direkte til seerne. En åpenbar referanse til kulturell appropriasjon og moderne identitetspolitikk.

EKSISTENSIELL FRYKT OG STORE PLANER

Serien kulminerer med at både Det syvende kavaleriet, Lady Trieu og Ozymandias sine grandiose planer slår feil. Alle parter tror at de har overtaket, at det er de som kommer til å lure alle andre. Alle superplanene om å fange Dr. Manhattan er like og rimer på hverandre. Og skurkene er like sjokkerte når noen fra «oven» kommer som en gud for å ødelegge deres perfekte planer. På lik linje med at Ozymandias blir skuffet over at president Robert Redford ikke bryr seg om hans gudelignende intellekt eller forsøk på å redde verden.

Vietnams innlemmelse som en amerikansk stat forblir subtekst, men vi forstår at okkupasjonen av Vietnam ikke har innledet noen gyllen tidsalder. Riktignok var Ozymandias plan om å skape fred gjennom å skape en falsk ytre fiende suksessfull i starten. Men reell end ring kan ikke komme fra oven. Man kan ikke legge lokk på hatet, og man kan ikke skape en bedre framtid basert på en løgn. Ut i fra mørket vokser frustrasjon og sinne. Slikt blir okkupasjonen av Vietnam et speilbilde over raserelasjonene i USA. Superheltene har skapt fred, men de har ikke skapt stabilitet og de har ikke fjernet grobunnen for konflikt.

Bildet av Dr. Manhattan som en frelser blir stadig mer og mer vandalisert. Som de sier i serien: Man kan ikke lege sårene sine bak en maske. Å fornekte konfliktene som fins i samfunnet, gjør ikke at de forsvinner. Ozymandias har skapt verdensfred, men planene hans blir ikke som han selv har forutsett. Han står igjen som en isolert einstøing. Forbigått av resten av verden, uten den hyllesten han selv føler han fortjener.

EN SERIE FOR VÅR TID?

2019 er et bedre tidspunkt å gjenopplive Watchmen enn 2008. Tegneserien var skrevet på høyden av den kalde krigs frykt om atomkrig, en stemning vi kan kjenne igjen i vår tid med eskalerende konflikter og en eksistensiell klimakrise. Samtidig er dagens marked overmettet av superheltfilmer på lik linje med at åttitallet var overfylt med tegneserier. Ukritisk har Marvel kapret vår felles bevissthet, og hvert år blir vi bombardert med superhelt-filmer som ligner mer og mer på hverandre. Og igjen sette et kritisk blikk på superhelter er nødvendig. Serien tar et oppgjør med Obama sin hule liberalisme, med hvordan USAs første svarte president ikke klarte å ta et oppgjør med rasismen. Til tross for fine ord opplevde vi en grusom reaksjon først i form av Tea-Party republikanere i tiårets start – som kulminerte med Donald Trumps presidentskap og dagens gryende nyfascisme.

Det syvende kavaleriet oser av en post- trumpsk nyfascisme. Falsk selvrettferdiggjørelse av hvitt raseri. Når Joe Keene jr. innrømmer sin ondskap som hvit revansjisme etter liberale framskritt, så kjenner vi igjen både takt og tone fra vår tids republikanere og andre høyreekstreme bevegelser. Damon Lindelof ble inspirert til å lage serien etter å ha lest Ta-Nehisi Coates refleksjoner over reparasjoner og den svarte opplevelsen i USA. Ideen om historisk traume hviler over serien og spiller her både på personlige opplevelser og de traumene man som et samfunn må håndtere. Erstatningen av angsten over atomkrig som hviler over tegneserien, over til angst over amerikanske raserelasjon er interessant. Allikevel forblir det en amerikansk fortelling om amerikanske synder. Det er et subtilt og underliggende hat, en form for hat som kun blir anerkjent blant ofrene og ignorert blant voldsmenn. Kanskje er klima en bedre parallell til frykten for atomkrig?

Serien har vært overraskende bra. Allikevel står vi igjen med spørsmålet om vi egentlig trenger en ny sesong, og trengte vi egentlig en tv-serie basert på tegneserien? Verden er overfylt med innhold eller såkalt «content», og kapitalen skviser stadig mer saft ut av historier som allerede har blitt fortalt. Dog om vi skal leve i en verden bestående av vampyr-fortellinger, der avdøde fortellinger mot sin vilje blir gjenopplivet for å sikre selskaper profitt på profitt, så kan vi være fornøyde med fortellinger av samme kvalitet som Watchmen.

 

 

Leder … 4
Plukk … 6
Gnist-samtalen med Charlotte Therkelsen Sætersdal … 8

Tema: Populærkultur

Mathias Bismo: Grunnriss til kritikk av Luksusfellen … 16
Sofie Marhaug: Tragiske og komiske typer i Exit eller Ex on the Beach … 22
Daniel Charles Hextall: På tide å la Harry dø? … 30
Tomine Sandal: «Bitch, har du hørt det her?» Om spons, ærlighet og Ex on the Beach … 38
Vegard Holtås: Førstegangstjenesten og norsk eksepsjonalisme 44
Marianne Moen: Morsrollen som maktgrep og krigerske ikke-kvinner i Game of Thrones 48
Snorre Log Skage: Hat og helter i Watchmen 54
Jokke Fjeldstad: Klassestrategi på TV 60
Nina Reim: Fotball: Mer enn underholdning 64
Jostein Greibrokk: Kunst og kommers 72

Bjarne Øvrelid: Kultur og opprør: Fra Frankfurterskolen til Sex Pistols 84
Jorun Folkvord: Livet som fremmedgjort humankapital 90
Sofia Rana: Kabinansatatte – arbeids-gruppen som taper kampen mot sosial dumping 96
Silje Mikkelsen: Hva skal til for at flere kvinner skal bli folkevalgt? 100
Helle Linné Eriksen: Valg i Storbritannia: Hva skjedde med Labour? 104
Mímir Kristjánsson: Corbyns nederlag 110

Debatt:

Leikny Øgrim: Arbeiderklassens unger trenger også datamaskin 114

Bokomtaler:

Marianne Hafnor Bøe: Feminisme i Islam 120
Hans Olav Lahlum: Reiulf Steen – Historien, triumfene og tragediene 123
Aaron Bastani: Fully Automated Luxury Communism. A Manifesto 126
Ingrid Brekke: Polen. Aske og diamanter 129
Jon Hellesnes: NATO-komplekset: Om militærpolitikk, atomvåpen og norsk USA-servilitet 131
Kristina Leganger Iversen: Bli mor no? 134

Et reisebrev fra 100-års­markeringen av mordet på Luxemburg og Liebknecht

Marxismens store far, Karl Marx, hevdet at all historie er historien om klassekamp. Jeg vil hevde at de fleste gode historier trenger helter. Ikke nødvendigvis helter som skal kjempe kampen på vegne av flertallet, men helter som kan inspirere og engasjere til å mobilisere motmakt. Rosa Luxemburg er ett eksempel på en slik helt. Hun var ikke perfekt, tvert imot hadde hun mange «mangler». Luxemburg var kvinne, jøde, innvandrer og funksjonshemmet. I utgangspunktet hadde hun få forutsetninger for å lykkes som en innflytelsesrik revolusjonær. Men det brydde hun seg åpenbart svært lite om.

Av Tomine Sandal, redaksjonsmedlem i tidsskriftet Gnist.
Foto: Rosa Luxemburg-Stiftung

I sin selvoppofrende ånd bestemte hun seg i ung alder for å flytte til Tyskland, først og fremst fordi det var der hun anså at hun i størst grad kunne tjene verdensrevolusjonen. Hun dro til arbeiderbevegelsens frontlinjer, agiterte, skrev sylskarpe polemiske tekster og kritiserte både meningsmotstandere og meningsfeller. Da første verdenskrig stod for døren, stod hun stødig imot krigshisserne, og hun brukte rettsakene mot seg som en mulighet for å fremme sitt politiske antikrig-standpunkt.

Rosa Luxemburg var ikke bare en dyktig marxistisk teoretiker, hun var også en enormt dedikert aktivist. Hun viet bokstavelig talt livet sitt til kampen for et sosialistisk samfunn. I likhet med personer som Che Guevara, står hun nærmest igjen som en sosialistisk martyr. Dette er sterke ord, men når vi nå markerer at det er hundre år siden Rosa Luxemburg og hennes allierte Karl Liebknecht ble drept, så er det slik det virkelig føles.

Da jeg ble medlem i Rød Ungdom i 2010, var jeg knapt fylt femten år. I utgangspunktet var det feminisme og Palestina-solidaritet som fikk meg til å velge Rød Ungdom, men etter hvert ble jeg bedre og bedre kjent med historien om sosialismen. Det var slik jeg først møtte Rosa Luxemburg. I utgangspunktet er jeg skeptisk til politisk heltedyrking, men som sosialist, kvinne og funksjonshemmet er det umulig å ikke la seg fascinere av denne utrolig viljesterke, kunnskapsrike og brilliante kvinnen.

Da Rosa Luxemburg ble gravlagt i Berlin i 1919, skal ti tusenvis av mennesker ha fulgt henne til graven. Siden 1996 har en allianse av venstresidepartier og -organisasjoner organisert en årlig markering og demonstrasjon tilknyttet dødsdagen. I år bestemte jeg meg for å dra til Berlin og delta på markeringen. Det samme gjorde flere ulike venstresidepartier, -organisasjoner og -grupperinger, og enkeltpersoner, fra mange ulike land. Media rapporterte om rundt 20 000 deltakere i demonstrasjonen, som gikk fra Frankfurter Tor til det sosialistiske minnesmerket ved Friedrichsfelde, hvor Karl Liebknecht, Rosa Luxemburg og flere andre myrdede sosialister ligger begravet.

Ved årets 100-årsmarkering var hovedparolen til demonstrasjonen «In spite of all!». Til tross for at Rosa Luxemburg ble drept, så lever hun fortsatt videre. Tekstene og teoriene hennes trykkes på ny, idéene hennes om en demokratisk sosialisme har en sentral betydning for venstresidens organisering, hennes kompromissløse antikrigsretorikk er like aktuell i dag. Hennes inspirerende, om enn tragiske, livshistorie fortsetter å engasjere sosialister over hele verden.

Parolen «In spite of all!» reflekterer også Rosa Luxemburgs liv som kvinne i et svært mannsdominert politisk miljø. Hun fikk aldri stemmerett eller mulighet til å stille til valg selv. Likevel var hun ledende i SPD, som på den tiden var verdens største venstresideparti, lærer på partiskolen og deltok uredd i de viktigste, og mest kontroversielle, interne politiske debattene. I motsetning til sin nære venninne, Clara Zetkin, var hun likevel ikke en fremtredende kvinnesaksforkjemper. Rosa Luxemburg og feminisme har derfor vært et mer åpent spørsmål i ettertiden.

I en panelsamtale arrangert av Rosa Luxemburg Stiftelsen som vi fikk med oss i Berlin, spekulerte Ernst Piper, historiker og Rosa Luxemburg-biograf, i at Luxemburg unnlot å delta på det tyske sosialdemokratiske partiets kvinnemøter, på grunn av manglende interesse. Han la til at han selv ville gjort samme vurdering.

Jeg tror ikke det nødvendigvis handlet om manglende interesse. Rosa Luxemburg var nok klar over at hun som kvinne hadde interesse av kvinnekamp, men kjønnet hennes ble aktivt brukt mot henne i politiske debatter. Nina Björk refererer i Drömmen om det röda til et utdrag fra partiavisen Die Neue Zeit, hvor partifellen August Bebel omtaler Luxemburg i følgende ordlag:

Det är en konstig sak med kvinnor. Om deras speciella åsikter eller känslor eller fåfänga ifrågasätts å något sätt och inte tas hänsyn till, kan de inte hantera det utan att bli fientliga till absurditetens gräns. Kärlek och hat går sida vid sida; ett styrande förnuft existerar inte. (Björk, s. 96)

Denne type karakterisering av kvinner i politikken (og i samfunnet for øvrig) er dessverre veldig velkjent også i dag, over hundre år etter at det ble skrevet. Rosa Luxemburg utfordret mannsdominansen i det tyske sosialdemokratiske partiet ved å være kvinne. Dersom man ser på feminisme som en normbrytende ideologi, vil jeg absolutt tilskrive henne feminist-poeng. Dessuten burde man ikke undervurdere hvor utrolig viktig hun har vært for senere generasjoner med kvinnelige sosialister. Hun er et bevis på at marxismen ikke er så mannsdominert som den kan virke ved første øyekast.

Rosa Luxemburg har ikke kun vært viktig for ettertidens sosialister, hun var også en sentral og innflytelsesrik revolusjonær i sin samtid. At hennes innholdsrike liv endte med et brutalt drap, fikk store konsekvenser. Hundre år etter drapet er det to viktige historier som må fortelles: fortellingen om hvordan det ble og historien om hva som kunne blitt.

Historien om 1900-tallets Europa henger tett sammen med historien om Rosa Luxemburg. Første verdenskrig, som Rosa Luxemburg opponerte kraftig mot, tok slutt i 1918 og Tyskland hadde tapt. I kjølvannet av krigen gjorde tyske matroser opprør, og resultatet ble Novemberrevolusjonen. De revolusjonære deltok i opprøret og forsøkte å bruke det som et springbrett for en sosialistisk revolusjon. Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) sviktet, og muligheten for en sosialistisk revolusjon fikk sitt banesår da Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht ble drept.

Ut av Novemerberrevolusjonen vokste det likevel frem en motkultur, særlig hos kunstnere. Ved Berlinische Galerie Museum of Modern Art fant vi da vi var i Berlin, en midlertidig utstilling kalt «Freedom – The art of the Novembergruppe 1918–1935». Novembergruppen var en gruppe med kunstnere som vokste frem i Berlin under opprøret i 1918. De brukte kunst som en plattform for å uttrykke, diskutere og kommentere frihet, demokrati og mangfold. De jobbet innenfor mange ulike kunstuttrykk, og de var ikke redd for å bryte med normer eller status quo. I tillegg arrangerte de visstnok flere virkelig legendariske fester. Hva er vel revolusjon uten dansing, eller hva?

I likhet med Rosa Luxemburg var flere av kunstnerne tilknyttet Novembergruppen jødiske. Utover mellomkrigstiden ble det vanskeligere og vanskeligere å være jødisk i Tyskland, og ikke minst vanskelig å være fremtredende revolusjonære, jødiske kunstnere. Da Hitler kom til makten, begynte for alvor krigen mot kunsten. I 1937 arrangerte nazistene utstillingen «Entartete Kunst» (Degenerert Kunst), hvor moderne kunst, konfiskert av nazistene, ble vist fram. Målet med utstillingen var å vise at denne «degenererte» kunsten var laget som et hån mot «tyske idealer», og at kunstnerne var en del av «jødebolsjevikenes» konspirasjon mot Tyskland. Flere kunstverk av Novembergruppe-assosierte kunstnere ble utstilt, og mange av dem ble destruert av nazistene i etterkant av utstillingen, mens andre verk fortsatt er forsvunnet. Utover 30-tallet ble mange av kunstnerne utsatt for trakassering, noen ble drevet til selvmord eller myrdet i konsentrasjonsleire under andre verdenskrig. Andre klarte å flykte ut av landet. Historien om Novembergruppen viser at kunst og ­politikk henger tett sammen, og at motmakt kan vokse frem på ulike måter. Drømmen om sosialismen kan uttrykkes på mange måter: i politiske tekster, gjennom kunst og gjennom politisk handling.

Den andre viktige historien som må fortelles, er historien om hva som kunne blitt. Rosa Luxemburgs liv endte altfor tidlig. Den britiske forfatteren Paul Mason, som også var i Berlin i anledning 100-årsmarkeringen, uttalte i en panelsamtale at «Her marxism was cut short». Det er betimelig å undre: Hvordan kunne verden sett annerledes ut, dersom Rosa Luxemburg hadde fått leve?

Rosa Luxemburg er kjent for å ha uttalt: «Bourgeois society stands at the crossroads, either transition to socialism or regression into barbarism». Paul Mason, løst parafrasert av meg, fulgte opp dette sitatet i panelsamtalen: «Alt dritt som har skjedd de siste hundre årene, er barbarisme og et resultat av kapitalisme. Kapitalisme har skapt en verden der det er umulig å være et menneske, vi blir barbarer».

Rosa Luxemburg representerer en marxisme og sosialisme som er noe mer enn bare økonomi. Det handler om hva type mennesker vi vil være. Ikke kun på individnivå, det viktigste er hva slags menneskehet vi vil skape i fellesskap. For Luxemburg står handlingen i sentrum – mennesket blir hva mennesket gjør.

Drapene på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht var et tap for den marxistiske idéhistorien, men også for menneskene rundt dem, den tyske venstresiden og for Rosa og Karl selv, som ble frarøvet sine liv. Men drapsmennene lykkes ikke i å tie dem. Denne kalde vinterhelgen i Berlin hvor dødsdagen ble markert, viste meg tydeligere enn noen gang hvor levende Rosa Luxemburg er i dag. Stadig flere tekster hun har skrevet, blir trykket i nye opplag, i nye oversettelser og nye bøker om henne blir utgitt. Her i Skandinavia er det verdt å trekke fram tidligere nevnte Nina Björks Drömmen om det röda og Ellen Engelstad og Mímir Kristjánssons Rosa Luxemburg – en biografi. I Tyskland har Luxemburgs Herbarium blitt utgitt. Her er en rekke av hennes notatbøker med pressede blomster og planter, noen av dem fra da hun satt fengslet, blitt samlet, digitalisert og utgitt i bokform.

Rosa Luxemburg lever fortsatt også utenfor bokform. Da jeg spaserte langs gatene i Berlin, så jeg plakater og graffiti med portretter av henne, på t-banen så jeg en reklame for et arrangement Rosa Luxemburg Stiftelsen arrangerte dagen før demonstrasjonen, og på ­flyturen hjem satt det en ung mann like ved meg og leste Reform eller revolusjon.

Rosa Luxemburg har fått en velfortjent renessanse de siste årene, og godt er det. Hun må aldri glemmes. Dette framholdt også Clara Zetkin i et brev hun sendte til Luxemburgs sekretær Mathilde Jacob den 19. januar 2019:

Mathilde, will we be able to live without the two of them, without Rosa? The attempt to do so will only make sense if I give to my life the following purpose: To work in their spirit among and with the masses and to make sure that the spirit of these murdered comrades will continue to be our guide. That is Rosa’s testament as far as I am concerned. (Zetkin, s. 143)

Takket være folk som Clara Zetkin og Mathilde Jacob er arven etter Rosa Luxemburg bevart. Det er opp til oss å hjelpe til med å holde deres løfte om at Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht skal holdes i live. «They will not only continue to live for us, but they will and must remain alive for the masses for whom they sacrificed their bodies and souls. Can hearts like theirs cease to beat? Can minds like theirs stop to scintillate and to be creative?» (Zetkin, s. 144)

I 2021 er det 150 år siden Rosa Luxemburg ble født. Da samles vi igjen, for å feire livet hennes og for å fortsette å fortelle historien om Rosa Luxemburg, og historien om klassekampen.

Litteratur:

Björk, Nina. Drömmen om det röda, 2016, Wahlström & Widstrand

Zetkin, Clara. Selected Writings, edited by Philip S. Foner, 2015, Haymarket Books

Prinsippet om sjølvbestemt abort fram til og med svangerskapets veke 12 har stor støtte i befolkninga. Men kva er det som er grunnleggande annleis, som gjer at kvinna ikkje er den beste til å bestemme veka etter? Kvifor er ei nemnd av legar best skikka til å bestemme i veke 13? I veke 16? I veke 18?

Foto: Digitalt museum
Av Magnhild Nilsen,
medlem av kvinneutvalget i Rødt og sitter i landsstyret

I dag set abortlova ei absolutt grense for svangerskapsavbrot ved levedyktigheit¹. Abortforskrifta angir at et foster blir rekna som, å vera levedyktig etter 22. svangerskapsveke, med mindre særlege forhold ved fosteret tilseier noko anna².

Grensa for sjølvbestemt abort er eit politisk spørsmål, mens grensa for levedyktigheit er eit medisinsk-fagleg spørsmål. Eg meiner at det prinsipielle standpunktet til sjølvbestemming­ bør vera følgande: Dersom me meiner at kvinna er den beste til å bestemme sjølv fram til veke 12, må ho også vera den beste til dette også etter veke 12 – ja, så lenge det er lov å ta abort. Kvinna blir ikkje mindre i stand til det jo lengre ho kjem i svangerskapet. Tvert i mot kan ein rekne med at ei kvinne som bærer på eit foster som er ønska er den beste vernaren til fosteret.

To prinsipp for sjølvbestemt abort

To av prinsippa som var viktige i abortkampen fram til endringa i abortlova i 1978 som gav sjølvbestemt abort fram til veke 12, er framleis gyldige i diskusjonen om kvinna skal ha sjølvbestemming også etter veke 12. Det første prinsippet er: «Mangelen på sjølvbestemt abort betyr umyndiggjering av den gravide kvinna»3. Så lenge det finst ei grense for sjølvbestemt abort, så seier samfunnet at kvinna ikkje er ansvarleg nok til å bestemme etter den grensa. Samtidig, viss ho får avslag på søknaden, så er det ho som må ta ansvaret for dette barnet ho sjølv ikkje opplever at ho kan ta ansvar for.

Det andre prinsippet er: Det er «berre den enkelte kvinne som kan vurdere sin situasjon fullt ut»3. Ikkje eingong kvinna si lege kan dette, sjølv om seinabortar i dag ofte skjer etter råd frå legen. Nemnda som behandlar søknaden består av ukjende legar, og det er ikkje dei som etterpå skal ta ansvaret for barnet, dersom dei vurderer at søknaden ikkje oppfyller krava.

Kva rolle speler nemnda?

Ulike kvinner har ulike erfaringar med både dagens grense for sjølvbestemt abort og med nemnder. Nokon kvinner opplever press til å ta abort frå familie eller samfunnet rundt, og for desse kvinnene kan det vera positivt at det finns ei grense for sjølvbestemt abort på eit tidspunkt der ho kan halde det hemmeleg at ho er gravid. For dei som framleis opplever eit press etter denne grensa kan det vera positivt at det finns ei nemnd, som kan gi ho støtte i at ho ikkje får lov til å ta abort, dersom ho ikkje ønsker det.

For andre kvinner er mangel på sjølvbestemt abort etter veke 12 noko som gjer ei vanskeleg situasjon enno vanskelegare. For den unge jenta som enno ikkje har fått regelmessig menstruasjon og oppdaga graviditeten for seint. Sannsynlegvis vil ho få innvilga svangerskapsbrot, men først må ho blottstille seg for to framande. For rusmisbrukaren som har vorte utsett for vald, som har fortrengt symptoma på svangerskap, og kanskje får eit barn som kjem til å bli pleietrengande fordi ho har misbrukt rusmidlar. Som kanskje ikkje får ­innvilga­ svangerskapsavbrot i primærnemnd fordi det har gått for lang tid, eller ho bur ein stad der nemndene har ei strengare tolking av regelverket, og må gå ei ny runde i klagenemnda. Og for dei kvinnene (og para) som på rutinemessig ultralyd i veke 17–19 får den fryktelege beskjeden om at fosteret som dei så inderleg ønskjer seg er alvorleg sjuk. Dei må først ta det vanskelege valet om svangerskapet skal fortsette, eller kanskje leve i uvisse om fosteret vil overleve fram til fødsel eller døy nokre dagar etter fødselen. Og deretter må dei forsvare valet for ei abortnemnd?

Det finst mange anekdotar og lite forskingsbasert kunnskap om kvinner sine erfaringar med abortnemnder. Men erfaringane i det siste eksempelet blir bekrefta i ein artikkel frå 20094. Den er basert på intervju med 22 kvinner som under svangerskapet fekk indikasjon på og/eller bekrefta ein alvorleg diagnose på fosteret. Dei rapporterte om at dei opplevde prosessen med behandling i nemnd som ei krenking av deira integritet. Det er eit politisk spørsmål kva erfaringar som skal vektleggast mest. Men eg meiner ein bør legge vekt på og stole på at kvinner kjenner best sin eigen situasjon og er den beste til å bestemme sjølv, uansett om ho er i veke 10 eller i veke 20.

Sjølvbestemt abort gir ikkje fleire abortar

Det er ingen grunn til å tru at det vil bli ei straum av gravide som vil ta seinabort dersom nemndene forsvinn. Realiteten er at av dei som blir gravide og finn ut at dei ikkje kan eller ønsker å få eit barn, så tar 80 prosent abort før veke 9. I 2017 skjedde omtrent fire prosent av abortane etter veke 12 og desse fire prosentane har heldt seg stabilt dei siste ti åra5.. I Sverige, der grensa for sjølvbestemt abort er veke 18, skjedde omtrent seks prosent av abortane etter veke 126.

I 2017 var det snakk om 623 kvinner som bad om svangerskapsavbrot etter grensa for sjølvbestemt abort. 543 av desse vart innvilga av primærnemnd. Av dei 47 som fekk avslag, møtte 38 i klagenemnd og av desse var det berre 7 som fekk avslag. Me veit ikkje om dei 77 som søkte om, men ikkje gjennomførte, svangerskapsavbrot i staden gjennomførte svangerskapet, hadde ei spontanabort eller drog til utlandet for å få gjennomført aborten dei ønska.

Vekk med nemndene!

Over 90 prosent av dei som søkte før veke 18 fekk innvilga søknaden hos primærnemnda i 2017. Av dei 79 som søkte om svangerskaps­avbrot i vekene 20 og 21 fekk 77 prosent innvilga abort. I praksis er abort for dei fleste sjølvbestemt allereie.

Kva skal ein då med nemndene? Dei er eit unødvendig byråkratisk ledd. Ei forhistorisk rest frå ei tid der kvinner ikkje var vurdert som myndige nok til å kunne bestemme over eigen kropp og eige liv. Nemndene innvilgar abort til dei fleste som søker og nettopp dette er ei anerkjenning av at kvinna er den beste til å bestemme. Difor: Så lenge abortlova tillèt abort, må det vera den gravide kvinna som bestemmer. Ingen andre. Kvinna er den mest kvalifiserte. Me kan sei det med Katti Anker Møller sine ord: «Vi elsker moderskapet og vil dets vel, men i full frivillighet og under vort eget ansvar».

Hausten 2018 brukte statsminister Erna Solberg abortlova som lokkemiddel for å få Kristeleg Folkeparti inn i regjeringa. Nok ein gong har folk tatt til gatene for å forsvare abortlova mot innskrenkingar, men me burde også nytte høvet til å krevje forbetringar i lova. Det er på tide å la kvinner bestemme sjølv ved å fjerne nemndene.

Kjelder

1. Abortloven. Lov om svangerskapsavbrudd. Lovdata. [Internett] 13 06 1975. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1975-06-13-50.

2. Abortforskriften. Forskrift om svangerskapsavbrudd. Lovdata. [Internett] 15 06 2001. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2001-06-15-635.

3. Bjerck, Birgit. Perspektiv i abortspørsmålet. I B. Grünfeld og Nyfeministenes og Kvinnefrontens arbeidsgruppe. Selvbestemt abort. En kvinnerett. Oslo : Pax Forlag, 1973.

4. Sommerseth, Eva og Sundby, Johanne. Kvinners erfaringer i møtet med abortnemnda ved sene svangerskapsbrudd. Sykepleien. [Internett] 05 03 2009. https://sykepleien.no/forskning/2009/03/kvinners-erfaringer-i-motet-med-abortnemnda-ved-sene-svangerskapsbrudd

5. Folkehelseinstituttet. Faktaark. Fakta om abort. [Internett] 21 03 2018. https://www.fhi.no/hn/statistikk/statistikk3/abort—fakta-med-statistikk/.

6. Socialstyrelsen. Ny statistik om aborter presenterad. [Internett] 22 05 2017. https://www.socialstyrelsen.se/nyheter/2017/nystatistikomaborterpresenterad.

NY BOK AV PIKETTY

Thomas Pikettys bok Kapitalen i det 21 århundre fra 2013 blei ein internasjonal bestselgar og prega debatten i tida etter. Så den nye boka om kapital og ideologi blir truleg også ei bok ein må forholda seg til framover. For dei som ikkje kan nok fransk og ikkje vil venta til ho kjem på engelsk eller norsk, så har historikar Kjetil Ansgar Jakobsen oppsummert boka i eit 15 siders notat hos Agenda Magasin. https://agendamagasin.no/ artikler/ulikhetenes-verdenshistorie-thomas-pikettys-capital-ideologie-forklart/

Av redaksjonen

MINSTELØNN UAKTUELT I NORGE?

EU-kommisjonen vil ha minstelønn som en del av en pakke om sosiale rettigheter. LO-leder Hans-Christian Gabrielsen slår imidlertid med en gang fast at lovfestet minstelønn i Norge er helt uaktuelt melder frifagbevegelse.no.

Bare seks av EUs 28 medlemsland har ikke offisiell minstelønn. Tre av disse landene er våre nordiske naboer Sverige, Danmark og Finland. «I likhet med Norge har de et godt etablert system der partene i arbeidslivet fastsetter lønnsnivået. De nordiske EU-landene frykter at en fellesordning kan undergrave denne modellen», sier Gabrielsen.

Til Frifagbevegelse.no uttaler Arbeiderpartiet seg mot minstelønn. Det gjør også Høyre. Fremskrittspartiet og Venstre er imidlertid for en lovpålagt minstelønn, ifølge frifagbevegelse.no. Så spørs det hva partiene vil mene hvis det kommer et EU-direktiv. Fram, til i dag har vetoretten i EØS bare blitt brukt en gang, mot det såkalte Postdirektivet. Og da ble vetoet trukket når regjeringen Solberg overtok.

IRAN OG ATOMVÅPEN

Robert Kelley, som ledet FN-byrået IAEAs våpeninspeksjoner i Irak, avviser at Iran er i ferd med å skaffe seg atomvåpen melder Klassekampen. Han er overbevist om at Iran sluttet å prøve å utvikle atomvåpen i 2004. Forrige uke sa Frankrikes utenriksminister Jean-Yves Le Drian til RTL at Iran kan rekke å utvikle atomvåpen innen ett til to år.

Storbritannia, Tyskland og Frankrike har klagd inn Iran for brudd på atomavtalen fra 2015. Avtalen ble inngått mellom Iran, USA, Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og EU for å sikre omverdenen innsyn i

Irans atomprogram mot at sanksjoner mot landet skulle løftes. President Donald Trump, en nær alliert av Irans erkefiender Saudi-Arabia og Israel, trakk USA fra atomavtalen i 2018. Trump fulgte opp med å underlegge Iran omfattende sanksjoner.

LETTERE FOR UTENLANDSKE FIRMAER Å TA MED SEG BILLIG ARBEIDSKRAFT FRA LAND UTENFOR EØS

Norge er klaget inn for Eftas overvåkingsorgan, ESA, fordi Norge praktiserer for strenge regler for utenlandsk arbeidskraft, melder frifagbevegelse. no. ESA har sendt brev til Norge, der de spør hvordan Norge kan nekte en person som har arbeidstillatelse i et annet EU-land arbeidstillatelse. De spør også om dette ikke er en begrensning i EØS-borgernes rett til å tilby tjenester i andre EØS-land. ESA har nå gitt regjeringen frist til 7. februar til å komme med utfyllende opplysninger, ifølge frifagbevegelse.no.

Det har vært en voldsom økning av ukrainere som søker arbeid i Polen. UDI har tidligere tolket det som at arbeidstakeren må arbeide for firmaet som sender vedkommende til

Norge etter at oppholdet i Norge er avsluttet. Men nå har UDI endret praksis. Det blir med andre ord lov for polske foretak å rekruttere ukrainere direkte til arbeid i Norge så sant de har arbeidstillatelse i Polen.

En polsk gjennomsnittslønn utgjør 25 prosent av en norsk. Lønnsnivået i Ukraina er under ti. prosent av det norske. LO-sekretær Trude Tinnlund sier til Magasinet at hun er svært bekymret for denne utviklingen.

«Grunnen til at utenlandske firmaer vil ha med seg tredjelandsborgere er fordi de da kan betale dem enda dårligere. Når polakker blir for dyrt, leier de inn ukrainere»: sier Tinnlund.

URO I IRAK

I Bagdad og flere byer sør i Irak har det vært demonstrasjoner i flere måneder, melder Dagsavisen. Protestbevegelsen som er dominert av unge mennesker, har preget de sjiadominerte delene av landet siden oktober. De siste ukene har imidlertid det høye spenningsnivået mellom USA og Iran lagt en demper på situasjonen.

Søndag 19. januar var imidlertid sinte demonstranter igjen å se i gatene, og hundrevis av dem var ute på Tahrir-plassen og Tayaran-plassen i hovedstaden Bagdad.

 

I desember 2019 blei serien Førstegangstjenesten lansert på NRK. Serien er ein «karakterdrevet humorserie», med alle dei fire hovudrollene spelt av Herman Flesvig. Eg vil setje serien inn i ein kontekst med norsk eksepsjonalisme, og behovet for å legitimere det norske forsvaret i ei tid med opprusting og spenningar mellom imperialistblokkane. Dette er ikkje meint som ein inngåande analyse, men eit utgangspunkt for diskusjon om kva rolle underhaldning og kultur har for å skape ideologisk hegemoni.

Foto: NRK
Av Vegard Holtås, sit i landsstyret og studieutvalet til Raud Ungdom. Til vanleg er han lektorstudent ved Universitetet i Bergen.
Ein tidlegare versjon av artikkelen er publisert på nettsida raudtid.no.

HANDLING OG TEMA

Per 11. januar 2020 har det kome to episodar av serien. Handlinga følgjer fire ungdommar som nettopp har byrja i førstegongstenesta

– NRK si eige serieskildring kallar dei «[e]n krigsentusiast, en bortskjemt russ, en kvinnelig mannssjåvinist og en hvit flerkulturell rapper.¹

Det sentrale temaet som driv handlinga fram- over er at dei fire karakterane på ulike måtar kjem i konflikt med Forsvarets disiplin, kultur, verdiar eller oppgåver. To døme kan vere når krigsentusiasten Ahre-Ketil Lillehagen forsøker å ta med eit stort tal personlege våpen inn i tenesta og får dei konfiskert på veg inn, eller når den kvite rapparen Ola Halvorsen blir tvungen til å ete opp ei brødskive med brunost, fordi ein ikkje skal kaste mat ein har forsynt seg med. Det er i kontrasten mellom kva karakterane gjer, og kva som er forventa av dei, at serieskaparane sitt syn på Forsvaret kjem fram.

NORSK EKSEPSJONALISME

Det er naudsynt å gjere kort greie for kva som er meint med eksepsjonalisme og ideologisk hegemoni. Omgrepet eksepsjonalisme blir gjerne brukt i ein US-amerikansk kontekst, og viser då til ulike måtar USA og US-amerikansk kultur blir framstilt som betre enn andre land og kulturar. Den norske eksepsjonalismen er tilsvarande, og framhevar det som er spesielt bra med Noreg. «Det er typisk norsk å vere god», frå Brundtlands nyttårstale i 1992, fangar essensen i dette. Den norske eksepsjonalismen gir opphav til ei oppfatning om at den norske staten er «snillare» enn andre statar og at det norske militæret har gode hensikter i grunn. Ei liknande oppfatning kan kome til syne i sam- taler om politiet. Eg har opplevd at folk seier slikt som «det er frykteleg at politivald skjer i USA, men slikt skjer nok ikkje i Noreg».

Ideologi blir i vanlege samanhengar brukt om alle meir eller mindre samanhengande tankesystem, gjerne i politisk samanheng. I ein marxistisk forstand er ideologi eit tankesystem som gjenspeilar og legitimerer det beståande samfunnet – ein slags «falsk bevisstheit» som former vår måte å sjå verda på. Dette heng saman med teorien om basis og overbygning: Dei økonomiske forholda i samfunnet er basis, og oppå denne grunnmuren reiser det seg ei overbygning som vernar om han. Overbygninga består av lovar, statlege institusjonar, militæret og den dominerande ideologien i samfunnet. «I kvar epoke er tankane til herskarane dei herskande tankane»². Louis Althusser utdjupa Marx sin ideologikritikk, og lanserte teorien om ideologiske statsapparat. Desse eksisterer for det meste uavhengig av det repressive statsapparatet (militæret, politiet, det borgarlege rettssystemet) og har til felles at dei på ulike måtar formidlar og praktiserer borgarleg ideologi³. Kyrkja har stått som det klassiske dømet på dette, men NRK (og media elles) kan nok i like stor grad sest på som eit ideologisk statsapparat. Althusser anerkjenner at det skjer (klasse)kamp i dei ideologiske statsapparata. Derfor kan progressiv kultur tidvis vinne fram i enkelte medium, men dette er unntaket heller enn regelen.

FØRSTEGANGSTJENESTEN SIN IDEOLOGISKE FUNKSJON

Korleis bidrar så Førstegangstjenesten til norsk eksepsjonalisme? Dette kjem mest tydeleg til uttrykk i ein scene i første episode. Lillehagen har forsøkt å leggje inn medbrakte våpen i depotet, og blir konfrontert av ein offiser som seier at «det forsvaret i all hovedsak dreier seg om, er fredsbevarende arbeid». Deretter: «målet vårt er å slippe å skyte». Krigsentusiast Lillehagen ender i andre episode opp med å bli kasta ut av tenesta, fordi han undergrev verdiane til Forsvaret. Denne framstillinga går hand i hand med Forsvarets eigen profil, og den dominerande oppfatninga om «Fredsnasjonen Noreg». Den implisitte bodskapen er at det norske Forsvaret er snillare enn militæret i andre land. Uansett kva som er motivasjonen til serieskaparane, speler serien ein ideologisk funksjon: å ufarleggjere det norske Forsvaret som fredsbevarande. Eg kan ikkje dokumentere noko samarbeid mellom NRK og Forsvaret i produksjonen av serien. Likevel kan ein tenkje seg at Forsvaret har lånt ut rekvisittar (våpen, uniformer) til innspelinga av serien. Det er slett ikkje uvanleg at militæret i eit land samarbeider med underhaldningsbransjen. Dette er spesielt kjent frå USA, og har gitt opphav til omgrepet  «the military-entertainment complex». Uansett kva som er tilfellet, er saka at serien samsvarer med Forsvarets behov for legitimering.

Serien inngår i ein breiare kontekst. For det første blir Forsvaret tettare og tettare integrert i NATO sitt krigsmaskineri. Den norske staten kjøper inn US-amerikanske F-35-jagerfly til milliardar av kroner – ikkje fordi desse er best eigna til å forsvare norsk luftrom, men fordi dei kan brukast i operasjonar i utlandet. Desse har Noreg allereie vore med på. Eit samla Storting opna i 2011 for at Noreg kunne delta i Libya-krigen, og sidan 2001 har Noreg vore blant landa som okkuperer Afghanistan. Samtidig er dette ei tid med aukande spenningar mellom dei ulike imperialistblokkane. Noreg er del av Atlanterhavsblokka under US-amerikansk leiing og grensar til Russland i aust. Av desse er den førstnemnte heilt klart den overlegne og mest aggressive. Den permanente

US-amerikanske basen på Værnes er ein del av NATO sitt basenettverk i Nord- og Aust-Europa, som innringar Russland. Forsvaret, NATO og det USA-vennlege norske borgarskapet har eit behov for å legitimere aktiviteten til Forsvaret og NATO sin aktivitet, og skape ei oppfatning om at «målet [til det norske Forsvaret] er å slippe å skyte». Forsvaret er og blir ein del av staten sitt valdsapparat, som i hovudsak forsvarer det norske borgarskapet sine interesser mot indre og ytre «fiendar».

Dette innlegget er ikkje ein freistnad på å ta tak i alle sider ved serien Førstegangstjenesten, eller gi ein detaljert kritikk av den norske eksepsjonalismen. Om dette kan vere ein inngangsport til å sjå kritisk på medieinnhaldet vi ser på og kulturen rundt, er målet mitt nådd. Eg krev ikkje at nokon skal slutte å sjå på Førstegangstjenesten, men eg håpar folk vil sjå på det med eit kritisk blikk. Så vidt eg veit er det ikkje mogleg å snakke om eit «militært underhaldningskompleks» i Noreg i dag, men det er nødvendig å vere varsame på framveksten av dette.

Noter

1 Det finst fleire andre kulturelle fenomen vi kan diskutere med utgangspunkt i karakterane. Spesielt synest eg den «hvit[e] flerkulturell[e] rapper[en]» Ola Halvorsen er interessant. En kommentator på Twitter (namnet har eg gløymd) meinte at dette er ein av få ærlege framstillingar av såkalla «innvandrarkultur», som klarer å unngå rasistiske fallgruver. Sjølv meiner eg at framstillinga baserer seg på rasistiske stereotypiar (til dømes at innvandrarar, spesielt somaliske, er redde for hundar), og at det faktum at karakteren er kvit i huda er eit tynt skjold mot kritikk. Dette er derimot utanfor tema for denne artikkelen.

2 Mi omsetjing frå engelsk utgåve på Marxist Internet Archive. Marx, Karl. The German Ideology. Marxist Internet Archive, henta 16.12.2019. https:// www.marxists.org/archive/marx/works/1845/ger- man-ideology/ch01b.htm

3 Althusser, Louis. «Ideology and Ideological State Apparatuses (Notes towards an Investigation). Marxist Internet Archive, henta 16.12.2019. https:// www.marxists.org/reference/archive/althusser/1970/ ideology.htm

Jørgen Sandemose døde 24. september 2019.

Foto: Christian Olstad
Av Terje Skog

Jørgen Sandemose døde 24. september. Han ble 74 år gammel. Hans appetitt etter å forstå verden, for at den skal forandres, var ustoppelig. Han mente at den marxistiske teori er uovertruffen på dette området. Jørgen må kunne betraktes som en av de beste kjennerne til marxianske skrifter. Han sammenstilte historie, filosofi og økonomisk politikk, og var en råtass i å produsere litteratur på dette området. Venstresidas aktivister bør vende blikket mot hans verker, selv om de filosofiske utlegningene tidvis kan være kompliserte.

Jørgen hadde en gjennomgripende kritikk av den kapitalistiske samfunnsformasjonen. Selv om han mente at systemet var en anakronisme, var han ingen determinist. Det råtne byggverket vil ikke falle sammen uten menneskelig handling. Handlingen må ledes av arbeiderklassen. Denne omveltningen vil ikke være noe kaffeslabberas og må få sin utgang i arbeiderklassens makt, proletariatets klassediktatur, hvis det skal bli vellykket, mente han.

Jørgen skreiv om «venstreside» i anførselstegn. Den skal liksom være der, den kan både lese, tale og skrive, men ingen har sett den, bemerket han lakonisk. Han kritiserte den for blant annet å ha illusjoner om Syriza, og påpekte at gresk økonomi er preget av stagnerende forhold og konstant småborgerlig motstand mot kapitalistisk utvikling og dermed mot en moderne arbeiderklasse.

Jørgen leverte et banebrytende arbeid i det han har kalt «modifisert asiatisk samfunnsformasjon» (Se bl.a. Historisk materialisme og økonomisk teori, Forlaget Rødt , 2015). Teorien bygger på det Marx betegnet som «asiatisk samfunnsformasjon» – samfunnsformasjonen som etterfulgte det opprinnelige fellesskap – jeger og sankersamfunnet. Jørgens poeng er at flere land fortsatt befinner seg der, i en modifisert utgave, og er ikke kapitalistiske. Dette er trege samfunn, med klan- og kastedominans, hvor produktivkreftene ikke revolusjoneres i tilsvarende takt som i utviklede kapitalistiske land. Den industrielle utviklingen i slike land beror derfor i hovedsak på en imitasjon eller import fra kapitalistiske land.

Jørgen var sterk i sin kritikk av islam. Synet på denne religionen henger sammen med hans analyse om den asiatisk samfunnsformasjon. Enhver samfunnsformasjon har en overbygning som springer ut fra basis. Religion er en del av overbygningen. Protestantismen er kapitalismens religion. Den «brøt med alle katolske mellomledd mellom enkeltmennesket og Gud», som Jørgen uttrykte det, og la dermed forholdene til rette for kapitalistiske oppkomlinger. Islam tilhører tilbakeskuende samfunnsformasjoner og er i strid med utviklinga i et høyt industrialisert samfunn. Ettersom denne religionen oppsto som en erobringsreligion, står den umiddelbare volden i sentrum for den, mente Jørgen.

Jørgen ville ikke finne seg i at den økonomiske krisa i 2007/2008 ble betegnet som en finanskrise. Han skreiv flere artikler og oversatte boka Finanskrisa – myte og realitet av Guenther Sandleber (Forlaget Rødt, 2012) om temaet, og la fram belegg for at det var en produksjonskrise. Venstresida opptrådte som avleder for en sårt trengt debatt om den kapitalistiske produksjonsmåten.

Jørgen bør huskes og brukes som inspirasjonskilde i kampen for arbeiderklassens interesse av sosialisme og kommunisme.

 

 

Innenfor et rammeverk av Herbert Marcuses begrep om «repressiv toleranse», diskuteres konsekvensene av inkludering av tankegods fra ytterste og nest-ytterste høyre i lys av nyere forskning.

Tegning av Herbert Marcuse. Illustratør: Arturo Espinosa
Av Ronny Kjelsberg,
universitetslektor ved NTNU og styremedlem i Rødt Trøndelag

 

I forbindelse med den senere tids diskusjon om ytringsfrihet plukket jeg fram igjen den gamle Frankfurter-filosofen Herbert Marcuses essay, «Repressiv toleranse» fra 1965. Der beskriver han hvordan den reelt eksisterende toleranse i datidens vestlige industrisamfunn fungerte undertrykkende, og han konkluderte med at «skulle toleransens mål bli nådd, ville det kreve intoleranse overfor de politiske strømninger de holdninger og de meninger som råder i dag, og en utvidet toleranse overfor de politiske strømninger, de holdninger og de meninger som nå er ulovlige eller undertrykt.» (Marcuse, 1969, s. 100)

«Såkalte antirasister»

Dette sitatet fikk meg til å tenke på en del selvoppnevnte «liberale» sin holdning til tankegods fra ytterste høyre, versus hvordan de reagerer på konfrontasjoner med nevnte tankegods. Rent konkret fikk det meg også til å tenke på statsmaktens handlinger under det høyreekstreme «Scandza forum» i Oslo nylig.

Arrangørene hadde leid seg inn i et lokale på falske premisser, og da eierne ble kjent med hva som faktisk foregikk, ba de politiet om hjelp til å kaste ut deltakerne. Det ville ikke politiet. Riktignok bortviste politiet etter hvert en utenlandsk innleder som bl.a. hadde uttrykt støtte til terroristen på Utøya, men det blekner mot hva de gjorde mot motdemonstrantene.

Motdemonstrantene ble arrestert og kraftig bøtelagt, visstnok etter å ha nektet å etterkomme politiets pålegg. Flere øyenvitneskildringer viser derimot et annet hendelsesforløp. Politiet hadde selv trukket seg vekk. Når demonstranter så beveget seg noe nærmere huset, fikk de beskjed om å trekke seg tilbake. Når de så begynte å gjøre det, be de presset opp mot en vegg av politiet og arrestert.

Det er et typisk eksempel på den repressive strategien statens voldsapparat opptrer med mot dem som bekjemper høyreekstremisme, men som de ikke har overfor de høyreekstreme selv. Politiet kunne ha bistått eier med utkastelse av deltakerne, men valgte ikke å gjøre det. Politiet kunne ha latt være å arrestere motdemonstrantene, men valgte å gjøre det (Vernegg & Svendsen, 2019).

Dette er ikke en ny strategi, ei heller at det gjenspeiler seg også i den offentlig debatten. Det er f.eks. mulig å henvise til boken Såkalte antirasister fra Ringerike antirasistisk ungdom, som bekjempet nynazismen på Ringerike på 90-tallet, og som deler sine erfaringer med både myndigheter og media (Ringerike antirasistisk ungdom, 2001). De er ikke ulike det som møter antirasister i dag.

Tolerert opposisjon

Den opposisjon som blir tolerert i vårt samfunn, det er den forsiktige, den snille. Den opposisjonen som ikke utfordrer, men som, gjennom at den nettopp blir tillatt, selv blir et bevis på hvor åpent og tolerant samfunnet er og slik blir et bevis på at kritikken er feil. Marcuse beskriver dette som at «Innenfor et repressivt samfunn truer derfor selv progressive bevegelser med å slå om i sin motsetning når de går med på spillereglene» siden de tjener til å styrke den «totale administrasjonen» som Marcuse beskriver et repressivt samfunn å være under «ved å vise at det finnes demokratiske friheter, som i virkeligheten har forandret innhold og mistet kraft». (Marcuse, 1969, s. 103)

Dette er kanskje best illustrert med den forslitte frasen som mange aktivistiske ungdommer er blitt møtt med av eldre politikere de siste tretti(?) årene: «Så flott at dere engasjerer dere!», uten at synspunktene deres får noen konsekvenser overhode. Mye klimaengasjert ungdom møter dette, men om de blir for høylytte, som Greta Thunberg, da kommer pekefingeren. Hun kunne jo gjort det utenfor skoletiden.

På enkelte måter minner dette om den mer åpent undertrykkende «tolererte opposisjonen» i en del gamle østblokkland og en del morderne undertrykkende stater, hvor andre partier enn det dominerende fikk virke, så lenge de ikke utfordret hegemoniet.

Den norske sentrumsliberale toleransen

Det som derimot blir tolerert, er stemmer som grenser opp til ytre høyre i offentlig debatt, mens de som yter motstand blir kritisert for å skape «polarisering» og for «identitetspolitikk», f.eks. av opinionsdannere som Knut Olav Åmås, i flere nylige kommentarer i Aftenposten (Åmås, 2019a, 2019b).

Men Åmås sin egen identitetspolitikk på vegne av sin sosiopolitiske klasse, den underkjennes. Det er ikke identitetspolitikk – det er jo bare rasjonalitet. Denne fullstendige blindsiden blir overtydelig når han beskylder sine meningsmotstandere for at «viljen til å forstå er blitt så mye mindre viktig enn evnen til å forvrenge», hvorpå han går direkte videre til å forvrenge eller endog bare fastslå hvor håpløs kritikken til sine meningsmotstandere er, uten overhodet å gå inn i substansen (Åmås, 2019b).

Åmås gjør seg slik til representant for en uheldig tendens i norsk offentlig debatt: Lange kommentarartikler med fri synsing om brennbare samfunnsspørsmål, hvor man setter brede samfunnsdiagnoser uten å noensinne bli konkret og spesifikk og gå i dybden verken på enkeltcaser eller på relevant forskning. Jeg gjorde selv en preliminær undersøkelse i 2017 som viser hvor nødvendig det er å gjøre nettopp dette i disse spørsmålene – gå inn i detaljene, og benytte seg av kvantitative data for ikke å bli lurt av overflatiske narrativ. (Kjelsberg, 2017)

Åmås kan stå som et eksempel på det Marcuse kaller «den aktive, offisielle toleransen» som Marcuse beskriver gjennom «jeg kaller denne upartiske toleranse «abstrakt» eller «ren» ettersom den avstår fra å velge side – men dermed beskytter den i virkeligheten det allerede etablerte diskrimineringsmaskineriet» (Marcuse, 1969, p. 105). Eller som Howard Zinn sa det, «You can’t be neutral on a moving train» (Zinn, 2002). Konsekvensen for Åmås, blir at han tolererer undertrykkelsen, og protesterer mot de som tar til motmæle mot den.

Den videre konsekvensen av denne skjeve toleransen er åpenbart et mer undertrykkende samfunn – særlig for minoriteter, men også for alle andre som er synlig annerledes på en slik måte at de kan rammes av den nye høyreekstremismen som har fått bre om seg. Forskning har lenge vist at tilstedeværelsen av rasistisk retorikk i samfunnet øker folks toleranse for den, samt voldspotensialet (Soral, Bilewicz, & Winiewski, 2018).

Mye har forandret seg siden 1965, men strukturene i den liberale middelklassens tenking om toleranse er skremmende lik. Den motstanden som ble arbeiderbevegelsen, borgerrettighetsbevegelsen, kvinnebevegelsen og alle progressive bevegelser gjennom historien til del – den er her fortsatt. Nå møter den f.eks. de som ønsker å kunne leve i et samfunn fritt for rasisme: Dere må gjerne få mene det dere vil, så lenge dere ikke gjør det på en måte som kan få noen faktisk effekt.

Ofte handler slike diskusjoner om hvorvidt stemmer fra ytre høyre skal inkluderes i den offentlige samtalen. Ingen har foreslått å hindre deres ytringsfrihet, men i en del sammenhenger har det blitt stilt spørsmål på om de burde aktivt løftes fram, og om hva som blir konsekvensene av det. Debatten rundt invitasjonen av Steve Bannon til Nordiske mediedager i 2019 er et godt eksempel på dette. Konklusjonen etter opptredenen til Bannon ble som kjent at de som garanterte at han kom til å bli konfrontert og at han ikke kom til å få lage noe propagandashow, ble stående ganske avkledde tilbake (Valen, 2019).

Effekten fra «Intellectual dark web» & Co

Ofte går de hardeste konfliktene på aktører som beveger seg i grenseland. De har tankegods som kanskje minner litt om Alt right (begrepet en del av de nyfascistiske miljøene i USA begynte å bruke om seg selv) på noen områder, men de er ikke helt der. De selv og deres støttespillere sier gjerne at det er når slike mer «moderate» stemmer ikke får plass, at vi får ekstremisering på ytre høyre. Det har vært et argument som er blitt brukt for Fremskrittspartiet (Ravndal, 2018), og også av norske debattanter som Kjetil Rolness (Rolness, 2019). Internasjonalt er det et argument Jordan Peterson har kommet med, og han er et godt eksempel på en slik karakter.

I motsatt retning har han og andre blitt beskyldt for å levere ammunisjon som nyfascister kan bruke i sin propaganda, og slik de facto styrke disse miljøene, samt å fungere som en «gateway drug» – dvs. tvert imot hva de selv påstår, fungerer de slik at de rekrutterer, gjerne unge menn, inn i høyreekstreme miljøer og blir ekstremiseringsagenter.

I motsetning til mange andre spørsmål om ytringsfrihet og offentlig debatt er jo disse problemstillingene rene faktaspørsmål – dvs. at det er mulig å undersøke om de er riktige eller feil. Og det er det faktisk noen som har gjort.

Joel Finkelstein hos Heterodox Academy har gjort flere kvantitative undersøkelser rundt bruken av og konsekvensene av Jordan Petersons tankegods hos store grupper, med vanlige forskningsverktøy for denne type analyser. Hans konklusjon på bruken av Peterson blant høyreekstreme miljø på tjenesten Gab er ganske entydig (Finkelstein, 2019).

Analysen vår viser at hashtaggen ofte vises i sammenhenger med misogyne troper, inkludert «feminazi» og hashtaggen «feminismiscancer». Den er også tett assosiert til hvit nasjonalisme-troper inkludert ondsinnet anti-immigrant-harselas og konspirasjonsteorien om «hvitt folkemord».

Mens Peterson selv ikke støtter disse synspunktene, antyder denne analysen at materialet hans er fordøyelig i det lyset og distribueres som sådan av en del mennesker som har sympatiske for disse ideene på nettet. I stedet for å «redde» folk fra misogyni og hvit makt-tenking i disse miljøene, ser det ut til at Jordan Peterson blir promotert gjentatte ganger av slike miljø i nettopp deres mest misogyne og hvit makt-kontekster.

Men det gjelder hvordan høyreekstreme bruker Peterson. Konsekvensen av selv å interagere med Petersons tankegods om du ikke i utgangspunktet er høyreekstrem, det er et annet spørsmål.

Det er nylig begått forskning som har vist en klar ekstremiseringstendens gjennom å benytte seg av Youtube-innholdet til aktører tilknyttet det såkalte «Intellectual dark web»(IDW) (Horta Ribeiro, Ottoni, West, Almeida, & Meira, 2019). Her finner forfatterne at 40 % av de som kommenterer og etterspør Alt right-materiale, tidligere bare etterspurte materiale fra IDW og det såkalte «Alt light» (noe mildere ytre høyre-miljø enn det fascistiske Alt right). Det er altså en tydelig ekstremiseringstendens, og om denne er representativ for andre miljø, kan altså en betydelig andel av høyreekstreme ha kommet inn i miljøet gjennom å ha blitt ekstremisert av litt mindre ytterliggående aktører.

En lignende analyse ble gjort av Petersons Youtube-kanal (Finkelstein, 2019), og konklusjonen er også her tydelig:

Denne analysen undersøkte hvorvidt nye deltakere (dvs. brukere som ikke hadde tidligere kommentarhistorie og som hadde kommentert, for første gang på Petersons kanal) ville benytte seg mer eller mindre med Alt right-innhold over tid sammenlignet med kontrollgrupper som ikke brukte seg med Petersons Youtube-kanal. Resultatene indikerer at deltakere i Petersons kommentarseksjoner på Youtube migrerer dobbelt så raskt til Alt right-Youtube-kanaler i forhold til kontrollgruppen. Med andre ord ser det ut til at det å delta i Petersons Youtube-kanal fører til økende grad av flørting med Alt right-innhold.

Ekstremiseringseffekten av Jordan Peterson er altså tydelig.

Konklusjon

De fleste, om de nå er liberale eller radikale, vil sjelden vedkjenne seg sympatier med ytre høyre. Likevel er det mange som bruker overraskende mye tid på å kritisere de som engasjerer seg mot ytre høyre, og lite på å kritisere ytre høyre eller nest ytterste høyre selv. Om man skal tro dem på deres ord, er det vel ofte fordi de mener at motstanden er kontraproduktiv.

Om man kan ha noe ulikt verdisyn, må man likevel forholde seg til samme virkelighet. Ytringsfrihet betyr strengt tatt bare at man skal kunne si hva man vil uten at politiet kommer og burer deg inne. Det betyr ikke at noen har plikt til å stille en plattform til rådighet for deg, om det nå er en internettplattform, eller spalteplass i en avis. En del går likevel lenger enn dette, og mener høyre stemmer fra ytre høyre bør aktivt slippes til og støttes opp under. Human Rights Service (Hege Storhaugs «tenketank») bør fortsatt få statsstøtte. Store aviser bør bruke sin begrensede plass på lange kronikker av fremmedfiendtlige skribenter. Høyrepopulistiske aktører bør inviteres inn i brede konferanser. Det er selvsagt deres frihet å mene, og de kan godt ha et prinsipielt verdisyn som er slik.

Men konsekvensene av å slippe til alt fra selv aktører som Peterson og andre i «randsoneland» og til høyreekstreme, på deres egne premisser, bør etter hvert begynne å bli klart. De er at flere rekrutteres til ytre høyre. Man styrker rasistiske og ekstreme miljø.

Så kan man velge å gjøre det på tross av dette, men da får man stå for det – og stå for konsekvensene det får for tusenvis av uskyldige som utsettes for hatet til disse miljøene jevnlig. Dokumentasjonen begynner å bli såpass tydelig at å gjøre noe annet blir virkelighetsfornektelse.

 

Referanser:

Finkelstein, J. (2019, 18.11.2019). On Jordan Peterson, the Alt Right and Engagement Across Difference. Hentet fra https://heterodoxacademy.org/social-science-jordan-peterson-alt-right-language/

Horta Ribeiro, M., Ottoni, R., West, R., Almeida, V. A. F., & Meira, W. (2019). Auditing Radicalization Pathways on YouTube. arXiv e-prints.

Kjelsberg, R. (2017, 12.01.2017). Is the SJW-threath to academic freedom real, or just a right wing fantasy? A preliminary examination. Hentet fra http://venstresida.net/?q=node/3841

Marcuse, H. (1969). Repressiv toleranse. In H. M. j. Herbert Marcuse, Robert Paul Wolff (Ed.), Om toleranse: Kritikk av et liberalt dilemma. Oslo: Pax.

Ravndal, J. A. (2018). Explaining right-wing terrorism and violence in Western Europe: Grievances, opportunities and polarisation. European Journal of Political Research, 57(4), 845-866.

Ringerike antirasistisk ungdom. (2001). Såkalte antirasister. Hønefoss: Eget forlag.

Rolness, K. (2019, 23.7). Dagsavisens «eksperter» Trædal og Døving: Koseprat kan føre til massedrap. Medier24.

Soral, W., Bilewicz, M., & Winiewski, M. (2018). Exposure to hate speech increases prejudice through desensitization. Aggressive Behavior, 44(2), 136-146.

Valen, S. (2019, 14.05). Bannon-fiaskoen i Bergen. Dagbladet.

Vernegg, D., & Svendsen, L. S. (2019, 8.11.2019). – Vi i Oslo mot rasisme anser politiets fremferd for å være både urimelig og unødvendig brutal. Vårt Oslo.

Zinn, H. (2002). You can’t be neutral on a moving train : a personal history of our times. Boston: Beacon Press.

Åmås, K. O. (2019a, 12.10). De ekstreme ønsker oppmerksomhet og konfrontasjon – og får mer enn de kunne drømt om. Aftenposten.

Åmås, K. O. (2019b, 16.11.2019). Identitetspolitikken går på fornuften løs, og skaper et irrasjonelt gruppesamfunn. Aftenposten.

 

 

Kreditorene og finansmarkedet som senka levestandarden til den jevne greker brutalt og førte landet inn i en humanitær krise, friskmelder nå landet. Sjøl om en tredel av grekerne fortsatt har dårligere levekår enn i 2010, og landet må sies å ha blitt en halvkoloni under EU-kreditorene.

Foto: Evan Wise
Av Arnljot Ask,
tidligere internasjonal leder i såvel AKP som RV. Han har i mange år vært opptatt av Hellas og gresk venstrebevegelse.

Hva er utsiktene nå framover? Syriza, partiet som sto i spissen for motstanden mot EU-tvangen til de sommeren 2015 bøyde av for kapitalmakta, ble stemt ut av regjeringskontorene 7. juli. De som sto i spissen for å føre landet ut i krisa, Nea Demokrasia (ND), har tatt over statsroret. Kan Syriza, som fortsatt er det dominerende partiet på venstresida, igjen mobilisere arbeiderklassen til å slåss for sine interesser? Slik at de kan vinne tilbake det de har ofra og hindre en ny utarming? Dette er sentrale spørsmål også for venstresiden i hele Europa, som fra 2010 til 2015 ble inspirert av kampen Syriza da sto for.

Hellas ute av krisa?

Hellas forlot 20. august i fjor memorandum-perioden med streng formyndersk styring av økonomien. Noen måneder før fikk de dempet gjeldspresset ved at de fikk en 10 års utsettelse på betaling av renter og avdrag på en tredel av gjelda. Mye på grunn av innstramningspolitikken har statens finansielle overskudd vokst under Syriza. Fra et underskudd på 425 mill euro ved slutten av 2014 til 37 mrd pluss sist sommer. Dette ga et slingringsmonn de to siste årene til å øke de sterkt desimerte minstepensjoner og minstelønninger litt igjen.

Arbeidsledigheten gikk ned fra ca 28 % i 2014 til 18–19 % våren 2019 og ungdomsledigheten fra 59 % til 36 %. I mars 2019 kunne Hellas, for første gang siden de ble ekskludert fra det internasjonale finansmarkedet i 2010, gå ut og låne penger igjen med greske statsobligasjoner.

Allikevel mista Syriza statsmakta til sentrum høyre alliansen Nea Demokrasia ved valget 7. juli i år. Årsakene er like mye tap av politisk tillit for Syriza som tro på at ND vil gjøre den økonomiske situasjonen bedre for den jevne greker. Som drosjesjåføren fra flyplassen inn til Athen sa:

– De to sover i samme seng, Tsipras til venstre og Mitsotakis til høyre. Det er uansett EU som bestemmer.

Sjåføren har belegg for det siste, at kreditorene fortsatt har et nakketak på landet. Og til tross for forbedringene i statsfinansene, kan den økonomiske og politiske krisa i Hellas langt i fra erklæres forbi.

Fremdeles har en tredel av grekerne dårligere levekår enn i 2010. Det gjelder både lønns- og pensjonsnivået, privat gjeld med fare for å miste boligen og mangel på sikre jobber med en anstendig lønn. Den offentlig velferdssektoren er svekka, sjøl om Syriza-regjeringen de siste åra styrka helsesektoren noe. Som ved å opprette et primærhelsetilbud med 120 lokale enheter rundt i landet for dem med dårligst råd.

EU kreditorene kan ikke detaljstyre budsjettene lengre. Men siden gjelda fortsatt er godt over 300 mrd euro, ennå rundt 180 % av BNP, kan de gripe inn dersom Hellas ikke holder en budsjettdisiplin som sikrer et jevnt finansielt overskudd. Gjelda til kreditorene løper fram til 2060, men alle skjønner at så langt fram er det umulig å si hva som vil skje, og denne gjelda vil sannsynligvis aldri bli nedbetalt. Nakketaket er der like fullt, og den økonomiske politikken den nye regjeringa slår inn på, sammen med usikkerheten omkring hvordan EU-økonomien vil utvikle seg, kan raskt forverre krisa igjen. Litt om dette nedenfor.

Sjølråderetten undergravd

Hellas har fått en halvkolonial status i forhold til EU (les: Tyskland). Med den finansielle tvangstrøya følger også kravene om fortsatt salg og privatisering av offentlige eiendommer og virksomheter. Mye av dette havner på utenlandske hender. Tyske Fraport tok høsten 2015 over driften av de 11 største lokale flyplassene i 40 år. Italias statsbaner kjøper opp de greske jernbanene. Kinesiske COSCO eier 51 % av havna i Pireus og har også en stor eierandel i havna i Thessaloniki. Tyskland ligger desidert på toppen når det gjelder land som investerer. EU-land pluss Sveits dominerer totalt. Sjøl om Kina har kommet betydelig inn de siste årene, utgjør de godt under 10 % av totalen. Også utlendingers private oppkjøp av eiendommer på greske øyer vokser, også her med tyskere i spissen.

Syriza prøvde å bygge opp en Middelhavs-fraksjon innenfor EU. Men verken de spanske eller de italienske statslederne ville støtte Tsipras hvis det betydde konfrontasjon med Brussel/Berlin. Syriza prøvde også å hente støtte fra Russland og Kina i kampen mot EU-kreditorene rundt 2015. Men det storpolitiske scenarioet var ikke slik at de to ville legge seg ut med EU/IMF. I regjeringsposisjon har Syriza også prøvd å balansere mellom stormaktene, men samarbeidet med USA og EU har blitt styrka de siste åra. Makedonia-avtalen er et tungt uttrykk for dette, sammen med fornyelser av de militære samarbeidsavtalene med USA. Det siste må sees i lys av konfliktnivået i regionen, som følge av Syria-krigen og økende tyrkisk hegemonisme. Makedonia-avtalen kosta kanskje Syriza valgseiren, men var en modig markering mot gresk storsjåvinisme, som også slo inn sterkt på venstresida i Hellas. Nå etter regjeringsskiftet støtter også ND-regjeringen opportunistisk opp om avtalen.

Syriza holdt også god kontakt med Russland og Kina i regjeringsposisjon og skilte seg fra EU-politikken ved å beholde sterke forbindelser med antiimperialistiske bevegelser i Latin Amerika og Asia. Tsipras var den eneste europeiske statslederen som deltok i Castros begravelse i Havana, og hans støtte til Maduro ble flittig brukt mot han i valgkampen i sommer. Syriza hadde, og har fortsatt, åpent støttet HDP og den kurdiske bevegelsens frigjøringskamp.

Regjeringsskiftet vil neppe endre så mye på den internasjonale orienteringen til Hellas på kort sikt, bortsett fra at støtten til antimperialistiske bevegelser nok blir bygd ned. Hellas sin strategiske plassering sørger for at alle stormaktene vil være interessert i et godt forhold til dem. Økonomien er fortsatt det som holder dem nede. Og her er ennå EU/Berlin overformynderen.

Regjeringsskiftet og krisa

ND-regjeringen til Mitsotakis drar nytte av snuoperasjonen i makroøkonomien. Det vil gi dem rom til å innfri lovte skatteletter til næringslivet og middelklassen. Slik konsolidere de hegemoniet over sentrum høyre. Siden valget har ND økt oppslutningen på meningsmålingene til ca 45 %, og styrket utviklingen mot topartisystem som valget viste. Sentrum høyresiden er samlet om ND. Det ekstreme Gyldent Daggry er ute av parlamentet og smuldrer opp. Velgere fordeles mellom ND og det nye høyrepopulistiske Gresk samling, som fikk noen plasser i Parlamentet

De vanskeligst stilte grekerne vil få det verre. Privatiseringer, som varsles i offentlig sektor, vil gå ut over dem spesielt. Som i den hardt rammede helsesektoren, hvor det nå pålegges å stanse utdeling av medisiner gjennom de sosiale klinikkene som Solidarity4All-bevegelsen bygde opp. Fordi de undergraver den frie konkurransen til de private apotekene! Angrep på faglige rettigheter som så smått ble bedret de siste åra, har allerede ført til flere streiker. Gjenoppbyggingen av de militante Delta-styrkene i politiet varsler om konfrontasjoner og en mer autoritær holdning fra myndighetenes side. Det samme gjør forslag om å løse den nå akutte flyktningekrisa på øyene ved å opprette fengselsleire på fastlandet. Og bakom ligger at det makroøkonomiske slingringsmonnet som nå eksisterer, er svært avhengig av de økonomiske konjunkturene som påvirker Hellas og EU.

EU-kommisjonens perspektivmelding fra i sommer varslet en fortsatt svak vekst i EU-sonen, ca 1,6 % for 2020. Det er under vekstraten som Hellas trenger for å oppnå overskuddskravet de er pålagt. Samtidig plages EU av Brexit-usikkerheten og globale usikkerhetsfaktorer i kjølvannet av truslene om handelskrig fra USA. Dette ventes å påskynde den sosiale og politisk uroen som allerede har preget flere EU-land sterkere enn Hellas de siste åra. Regjeringsskiftet i Hellas nå vil føre til skarpere klassekamp og politiske konfrontasjoner etter avmattingsperioden som fulgte da Syrizas fikk regjeringsmakt i 2015.

Om den sosiale uroen som så smått har begynt å vise seg, skal vokse og kunne utfordre det nye høyrestyret, vil avhenge mye av Syrizas kurs videre. De er nå helt dominerende på sentrum-venstre-fløyen. Utbryterpartiene fra Syriza etter 2015-avtalen har skrumpa helt inn og mangler initiativer. Unntaket er Varoufakis’ avdeling av DIEM 25 (MeRA 25) som rykka inn på arenaen i sommer med ca 4 % og 9 i parlamentet. Men deres overordna strategi er mye lik Syrizas.

Kommunistpartiet KKE er fortsatt sekteriske og går også gradvis tilbake i valgoppslutning. Sosialdemokratene rundt PASOK svekkes også. Om Syriza kan fornye seg og få tillit i en ny massebevegelse, vil avgjøre om venstresiden kan vinne ny politisk makt i Hellas.

Syrizas vekst – og fornying?

Syriza vokste fra et 4 %-parti til et flertallsparti med 35 % oppslutning på noen få år fra 2010 til 2015, båret fram av den folkelige bevegelsen mot den europeiske kapitalmakta. De bøyde av mot overmakta og tok rollen som forvalter av det de beskrev som en kontrollert hestekur for å få landet på fote. Gamle veteraner med fortid i kommunistpartiet som vi har møtt de siste åra, nærmest unnskyldte seg med at de inntil videre måtte nøye seg med å drive partisankrig for å lure unna noen smuler fra Troikaen.

Det er misvisende å snakke om Syrizas vekst og fall i forhold til valg. Ved siste valg fikk de bare 3 % mindre enn høsten 2015, nå 31,5 %, og som nevnt er de fortsatt det helt dominerende partiet på venstresiden. Europa-­ansvarlig i partiet, Leftoris Stoukogeorgos, som vi møtte i Athen i oktober, hevdet at de fortsatt har over 30 000 medlemmer. Men aktiviteten i partilaga har dabba av, i takt med tilliten til politikken som er ført i regjeringsperioden. Vi merka dette allerede på partikongressen høsten 2016, da 3/4 av partilaga kom med sterk kritikk av at regjerings-Syriza førte en annen politikk enn det Syriza hadde gått ut med i kampene. I lokalvalgene kommer dette også til uttrykk ved at Syriza gjør det dårligere. Flere steder ligger de etter både PASOK og KKE, som begge to har bygd opp partiorganisasjonen over flere tiår.

Forskjellen fra 2010 er at høyresiden nå regjerer på økonomiske forbedringer som er lagt av Syriza. Forbedringen har imidlertid ikke leget alle såra, og de kriseprega omgivelser i hele EU-området gjør at politikken til den nye regjeringen vil føre til at det blir skjerpet klassekamp igjen. Det er da spørsmålet om Syrizas evne å fornye seg og smelte sammen med bevegelsene vil bli utfordret.

Sjølsagt sto Tsipras og ledende kretser i Syriza for ei reformistisk, gjerne sosialdemokratisk, linje i synet på hva slags Europa de sloss for. De skjønte at de måtte barbere det såkalte Thessaloniki-programmet fra høsten 2014 for å vinne valget i januar 2015. Men de våga å gå ut i kampen mot overmakta. Erfaringen de har høsta, er viktige å ta med seg nå framover. Hva som kommer til å skje i Hellas, vil fortsatt være viktig for venstresida i Europa. Til tross for retretten sommeren 2015, er fortsatt Hellas det eneste europeiske landet med et parti som ser på seg som sosialistisk, og er i posisjon til å kunne ta statsmakta. Dette partiet har også stor innflytelse på det som blir lagt vekt på i de årlige strategikonferansene som samler store deler av europeisk venstreside. Sist arrangert for tredje året på rad i Brussel i midten av november under merkelappen «European Left Forum».

Hva slags strategi er det som fremmes?

Stoukogeorgos, assistert av sin forgjenger Christos Kanellopoulos, tok utgangspunkt i at det fortsatt var den økonomisk-sosiale kampen mot krisa som måtte stå i sentrum for partiets politikk. De framheva fire områder:

• de store ulikhetene mellom fattige og rike.
• demokratiet hvor kapitalen og urettferdige strukturer i staten og forvaltninga fortsatt rår grunnen.
• fattidomsproblemet som en særskilt sak.
• arbeidslivspolitikken hvor sosial dumping og arbeidsløsheten fortsatt er store problemer.

Ellers la de vekt på at Syriza må sørge for at miljøkampen, utviklingen av en grønn økonomi, må bygges på et antikapitalistisk, sosialistisk grunnlag. Kampen for kvinnefrigjøring må også proriteres.
De ga uttrykk for at sosialdemokratiet i Hellas og jevnt over i Europa, fortsatt henger fast i blairismen, men de så med blidere øyne på Corbyn sin variant i England med fokus på arbeiderklasses kår. Av partier i Hellas mente de at Varoufakis sitt MeRA25 kunne bli en aktuell samarbeidspartner, sjøl om Tsipras ikke hadde så høye tanker om partistifterens nye bok.
Som vi ser, skiller ikke de programmessige punktene seg så mye ut fra det som Rødt eller SV står for. Den viktigste forskjellen ligger nok i den overordna strategien, nå som tidligere, at Tsipras og Varoufakis for den del, fortsatt står for strategien med å prøve å forandre EU innenfra. Varoufakis vil skape et forum utenfor som kan legge press på EU. Men disse forskjellene bør ikke hindre oss fra å holde dørene åpne, slåss solidarisk mot samme motstander og utveksle erfaringer og synspunkter.

Henrik Wergeland (1808–1845) var sin tids mest fremtredende norske kulturpersonlighet. Hans engasjement i kultur, politikk og samfunnsliv savner sidestykke. Hans forfatterskap spenner fra det erotiske til ideer om skapelsen, fra demokratisk og nasjonal politikk til opplysning av de brede lag av folket. I tillegg var han en foregangsmann i organisering av bygdefolket. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på noe av det som kan ha inspirert Wergeland til hans politiske standpunkt og aktivitet.¹

Foto: Liberty Leading the People (1830) av Eugène Delacroix
Kilde: Erich Lessing Culture and Fine Arts Archives
Av Ivar Dillan,
pensjonert typograf og skoleleder. Han har skrevet masteroppgave om norske oversettelser av Det kommunistiske manifestet.

Henrik Wergeland (1808–1845) var sin tids mest fremtredende norske kulturpersonlighet. Hans engasjement i kultur, politikk og samfunnsliv savner sidestykke. Hans forfatterskap spenner fra det erotiske til ideer om skapelsen, fra demokratisk og nasjonal politikk til opplysning av de brede lag av folket. I tillegg var han en foregangsmann i organisering av bygdefolket. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på noe av det som kan ha inspirert Wergeland til hans politiske standpunkt og aktivitet.¹

Kritisk-utopisk sosialisme og kommunisme

En utopi er en framstilling av et idealsamfunn, gjerne basert på filosofi eller religion, og som litterær sjanger fikk den sitt navn etter Thomas Mores verk Utopia som kom ut i 1516. I Det kommunistiske manifestet viet Karl Marx og Friedrich Engels et helt kapittel til «Sosialistisk og kommunistisk litteratur». Der beskrev de de forskjellige sosialistiske og kommunistiske tankeretningene som hadde vært kjent fram til 1848. Hensikten med den gjennomgangen var selvsagt å distansere seg fra disse tidligere forsøkene på å etablere kommunistisk eller sosialistisk ideologi. Og det gjorde da også Marx og Engels til gangs.² Den eneste «retningen» som fikk en viss anerkjennelse, var den som blir presentert under overskriften «Kritisk-utopisk sosialisme og kommunisme». Det var først og fremst den samfunnskritikken disse tidlige sosialistene og kommunistene målbar som Marx og Engels anerkjenner som viktig og progressiv. Men mangelen på vilje til revolusjonær handling og det faktum at disse bevegelsene satset på å bygge små, «kommunistiske» idealsamfunn gjør at Marx og Engels slår fast at de endte som reaksjonære sekter. Som eksempel på disse utopiske sosialistene nevnte Marx og Engels Henri de Saint-Simon, Charles Fourier og Robert Owen. Disse hadde sitt virke på 1820- og begynnelsen av 1830-tallet. Av de som følger i de neste tiårene nevnes Étienne Cabet indirekte gjennom kritikken av hans «ikariske kommunisme». Wilhelm Weitling, som fram til 1846 samarbeidet med Marx og Engels i «Kommunistenes forbund» nevnes ikke, selv om hans ideer på mange områder likner Cabets.³ Grunnen til at jeg nevner Weitling her, er at jeg seinere vil forsøke å sannsynliggjøre at Henrik Wergeland kjente til Weitling.

Hvem påvirket Wergeland?

Hva som påvirker en forfatter eller samfunnsaktør, er vanskelig å slå fast dersom forfatteren sjøl ikke har angitt sin inspirasjonskilde. Når det gjelder Wergeland har vi flere håndfaste bevis på hva han har lest, gjennom det han har publisert, og hva han kan ha lest gjennom oversikten over hans lån fra Universitetsbiblioteket. I tillegg kan vi gjøre noen antakelser om inspirasjonskilder når det dukker opp nye begreper i Wergelands tekster. Wergelands voksne liv faller sammen med de siste årene av og sammenbruddet i det franske reaksjonære styret som ble opprettet av den franske adelen etter Napoleons fall, julirevolusjonen i 1830 og det påfølgende juli-monarkiet. I denne perioden vokste det fram en rekke varianter av utopisk sosialisme og kommunisme.

Henri de Saint-Simon

Saint-Simons teorier var kjent i Norge på 1830-tallet. Vi finner blant annet en artikkel i Morgenbladet som søker å forklare Saint-Simons ideer om å begrense privateiendom og forby arv. Artikkelen er åpenbart hentet fra en fransk publikasjon som forsøker å latterliggjøre Saint-Simons tilhengere ved å kalle dem en slags jesuitt-prester som først og fremst vinner gehør hos kondisjonerte kvinner. (Morgenbladet 1831).

Saint-Simon gjorde seg til talsmann for en filantropisk holdning som med utgangspunkt i nestekjærligheten eller med den franske revolusjonens parole, brorskapet, skulle sørge for den fattigste, den mest tallrike klassens velferd både materielt og moralsk. Grunnlaget for dette finner han i Bibelen. Saint-Simons Ny kristendom ser ut til å være det av hans verk som har størst gjennomslagskraft umiddelbart etter forfatterens død.⁴ Det oppsto «saint-simonittiske» menigheter i Frankrike, og også i andre land som Sverige. Det er i Sverige Wergeland første gang kommer i kontakt med saint-simonismen. I «avhandlingen» Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?» skrev ogsåWergeland om en «ny kristendom». Vi kan lese følgende hos Saint-Simon:

Kristendommen vil bli den eneste, universelle religionen. Asiatene og afrikanerne vil konvertere til den, medlemmene av det europeiske presteskapet vil bli gode kristne og forkaste de forskjellige kjetteriene som de forkynner i dag. (Saint-Simon 1825, 7, forf.s oversettelse).

Wergeland har spesifisert de ulike folkegruppene ytterligere, men det er liten tvil om at det er det samme budskapet:

Da skulle vi see alle de oplyste Mahomedaner, Chineser, Hinduer og Jøder gaae over, og nedlede den europæiske Civilitiation til deres Folk, … (Forf. uth.) (Wergeland 1831).

Vi finner også direkte referanser til Saint-Simon hos Wergeland. Han får oversatt og publisert en preken av en svensk saint-simonittisk prest, og sist men ikke minst dreier hele Wergelands samfunnsmessige engasjement seg om de fattigste, om arbeiderklassen. Saint-Simon anså at industrilederne, kunstnerne og vitenskapsmennene hadde en særskilt filantropisk plikt til å lede samfunnet i en retning som forbedret den fattigste klassens levekår. Her har Wergeland funnet sin plass.

Charles Fourier

Fourier var særlig opptatt av organiseringen av produksjonslivet. Han så for seg at arbeiderne gikk sammen i såkalte «falangsterier», anlegg der man både bodde og arbeidet. Det ser ikke ut til at Wergeland er særlig påvirket av slike ideer. En mulig påvirkning fra Fourier er synet på likeverdet mellom kjønnene. Det var Fourier som først tok i bruk begrepet feminisme. For Fourier innebar likestilling mellom kjønnene også en likestilling på det seksuelle området.

Wergeland-forskeren Dagne Groven Myhren påviser i artikkelen Kvinnens ridder (Myhren 2009) hvordan Wergeland i sentrale verk gjør seg til talsmann for likestilling mellom kjønnene både på det formelt juridiske planet og det følelsesmessige, seksuelle. Jeg har ikke funnet noen eksplisitte henvisninger til Fourier hos Wergeland, så dette blir stående som en mulig, ikke dokumentert, antakelse.

Robert Owen

Robert Owen er vel mest kjent for at han drev et bomullsspinneri med utstrakte velferdstiltak for de ansatte. Fabrikken gikk imidlertid konkurs, og Owen beskjeftiget seg deretter med å beskrive hvordan et idealsamfunn kunne organiseres. I en periode prøvde han å sette disse ideene ut i livet i den utopiske kolonien New Harmonie i den amerikanske staten Indiana uten at eksperimentet fikk særlig varighet. Det var Robert Owen som omkring 1930 var en av dem som først tok i bruk begrepet sosialisme, en annen opphavsmann til begrepet er saint-simonitten Pierre Leroux. Til tross for at Owen hadde vendt tilbake til England da Wergeland besøkte landet i 1831, ser det ikke ut til at de har hatt noen kontakt, eller at Wergeland var inspirert av Owen.

Wergeland og kommunismen

Mot slutten av 1830-tallet vokser misnøyen med juli-monarkiet i Frankrike. Ludvig Filip viste seg å ikke være borgernes, men borgerskapets konge.⁵ I denne situasjonen vokste det stadig opp opposisjonsgrupper med mer eller mindre radikale program. De mest ytterliggående så framfor alt privateiendommen som den største trusselen mot et godt og rettferdig samfunn. Nye utopier utvikles, og kommunisme (i betydningen felleseie) som begrep blir tatt i bruk. For ettertiden er det særlig Étienne Cabets «ikariske kommunisme»⁶ som har blitt stående, men det ser ikke ut til at Cabet ble kjent i Norge på Wergelands tid.

Samtidig med Cabet, og også i Frankrike ble det organisert en sammenslutning av tyske håndverkere, først som en slags sosialt hjelpetiltak, men etter hvert med klare politiske føringer. Politiseringen førte til en splittelse av organisasjonen og de mest radikale etablerte et nytt forbund, «De rettferdiges forbund», ledet av blant annet Wilhelm Weitling. Wergeland har åpenbart kjent til dette for han hadde i 1843 besøk av en tysker som hadde samarbeidet med Weitling, Georg Fein.⁷ Et annet forhold som peker i retning av at Wergeland kjente til Weitling er at den konservative avisa Den Constitutionelle i 1841 publisert to artikler undertittelen «Communisme og socialisme». Den siste artikkelen er hentet fra Augsburger Allgemeine, og er basert på en omfattende politirapport etter at Weitling ble arrestert i Sveits. Her er det særlig Weitlings verk Das Evangelium des armen Sünders som får gjennomgå. Det interessante i vår sammenheng er at i siste del av dette verket, som er en slags bibeltolkning med formål å rettferdiggjøre avskaffelse av privateiendommen, beskriver Weitling kommunismen.⁸ Det har ikke vært mulig å dokumentere at det er Weitlings kommunisme Wergeland viser til når han ytrer seg kritisk til «de voxne Arbeiderklassers saakaldte Kommunistiske, der bringe Englands og Frankrigs stolte Statsbygninger til at bæve …» i «Hans Jacobsens Ost», en artikkel i Morgenbladet. (Wergeland 1844) Kjølv Egeland tolker denne ene setningen som om Wergeland skulle ha sluttet å være revolusjonær.(Egeland 1945, 173) Min tolkning er at Wergeland ikke endret sinnelag i forhold til en nasjonal, demokratisk revolusjon, men samtidig at filantropen ikke ville akseptere Weitlings forståelse av arbeiderklassen som revolusjonær klasse.⁹

Henrik Wergelands utopier

Wergelands utopier kommer til uttrykk både i hans diktning og i hans samfunnsengasjement. Som et «barn» av den store franske revolusjonen og «halvbror» til Grunnloven hadde han en grunnleggende progressiv nasjonal og demokratisk holdning. Det var den norske nasjonsbyggingen som var Wergelands fremste utopi, tett fulgt av en idé om menneskenes likeverd som skulle virkeliggjøre i en demokratisk republikk. Wergeland hadde derfor ikke bruk for utopiske idealsamfunn etablert som kolonier i fjerne verdensdeler eller som isolerte enklaver i europeiske land. Han hadde et helt land å omforme. Utviklingen av nasjonen Norge (og verden for øvrig) skulle baseres på en ny, modernisert kristendom. En rasjonell kristendom bygd på nestekjærlighet og rensket for mysterier. Nestekjærligheten og troen på menneskenes likeverd var drivkraften i Wergeland arbeid for folkeopplysning og hans filantropiske strev for fattigfolks velferd. Det ser ikke ut til at Wergeland deler de utopiske sosialistenes analyse av at privateiendommen var roten til alt ondt. En klassekamp som Wilhelm Weitling gjorde seg til talsmann for, var utenkelig for Wergeland.

 

Litteratur

Egeland, Kjøv, «Henrik Wergeland og utlandet» i Edda: Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, hefte 1–4, Oslo 1945.

Engels, Friedrich, «Til ‘Kommunistenes forbund’s historie» i Marx, Karl og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest. Oslo 1957, Norsk Forlag Ny Dag.

Marx, Karl og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest: Proletarer i alle land, foren dere! Larvik 2008, Tidsskriftet Rødt!

Myhren, Dagne Groven, «Kvinnens ridder» i Lombnæs, Anders G. og Jahn Holljen Thon (red), Bedre Tiders Morgenrøde . . . : Utopi og modernitet hos Henrik Wergeland. Oslo 2008, Novus Forlag.

Saint-Simon, Henri de, Nouveauchristianisme. Paris 1825, Bossange Pere.

Ukjent forfatter, «EndnuNoget om Saint-Simons Lære» i Morgenbladet, nr 82, 1831, Christiania.

Ukjent forfatter, «Communisme og socialisme» i Den Constitutionelle, nr 277 og 279, 1843, Christiania.

Ustvedt, Yngvar, Henrik Wergeland: en biografi. Oslo 1990, Gyldendal Norsk Forlag.

Wergeland, Henrik, «Hvi skrider Mennneskeheden saa langsomt frem?» i Aldmindeligt Norsk Maanedsskriv, 22.06.1831, Christiania.

Wergeland, Henrik, «Hans Jacobsens Ost» i Morgenbladet 01.01.1844, Christiania.

 

Sluttnoter

1 Der ikke annet er nevnt, er opplysningene om Wergelands liv og forfatterskap hentet fra Yngvar Ustvedts bok Henrik Wergeland – en biografi (Oslo 1994) og tidsskriftet Edda, hefte 1–4 (Oslo 1945).

2 Manifestet handler jo i stor grad om å definere nettopp kommunismebegrepet. Kommunisme er i følge de to første kapitlene en historisk nødvendig samfunnsform som vil oppstå når klassekampen mellom arbeiderklassen og borgerskapet er vunnet av arbeiderklassen. Enhver annen definisjon vil ifølge Marx og Engels være feil.

3 En beskrivelse av Weitlings rolle finnes i Friedrich Engels: Til «Kommunistenes forbund»s historie som er oversatt til norsk og publisert i Ny Dags 1957-utgave av Manifestet.

4 Jeg holder i øyeblikket på med en oversettelse av Nouveauchristianisme som sannsynligvis vil være tilgjengelig på en digital plattform når denne artikkelen trykkes.

5 På fransk skilte man allerede den gangen på citoyen – statsborger eller medborger og bourgeois – borger i betydningen kapitaleier. Betegnende nok hadde man på tysk ikke et ord for det siste, så Marx og Engels låner det franske ordet som betegnelse på borgerskapet i Manifestet.

6 Betegnelsen ikarisk kommunisme, som Marx og Engels også bruker i Manifestet, har sitt opphav i Cabets utopiske roman Reisen til Ikaria. Opprinnelig skrevet for å oppfordre til endring av det franske samfunnet, men etter hvert ble den oppfattet som en oppskrift på opprettelsen av en idealistisk koloni. Cabet gjorde da også flere forsøk på å gjøre dette i USA.

7 Georg Fein samarbeidet med Weitling i Bund der Geächteten i Paris og flyktet samtidig med han til Sveits. I Sveits oppsto det etter hvert en splittelse mellom den tyske arbeiderorganisasjonen Bund der Gerechtenog den borgerlig-demokratiske organisasjonen Junges Deutchland. Fein slutte seg til sistnevnte. Bund der Gerechtenble etter hvert en del av Kommunistenes forbund, organisasjonen som ga Marx og Engels i oppdrag å skrive Det kommunistiske manifestet.

8 Det finnes mange likhetspunkter mellom Weitlings beskrivelse av kommunismen og Engels Grundsätze des Kommunismus som er forløperen for Manifestet. Weitling samarbeidet da også en kort periode med Marx og Engels i Kommunistenes forbund, men allerede i 1846 kom det til et brudd.

9 Et annet av Weitlings hovedverk, Grantien der Harmonieund Freiheit, ble for øvrig oversatt til norsk noen år etter Wergelands død. Oversetteren, Peder Rasmussen Andresen, har også forfattet et hyllingsdikt ved Wergelands død, men det har ikke lykkes meg å dokumentere en forbindelse mellom de to.

 

 

Vindkraftutbygging har blitt en omfattende industri i Norge den siste tiden. Hvilke konsekvenser vil dette ha for mennesker, dyreliv, natur, klima og miljø? Kapitalistene ser en mulighet til å tjene lette penger og samtidig sørge for økt vekst og forbruk. Er det dette den vanlige nordmann ønsker, og hva vil Norge få ut av å ødelegge norsk natur? EU utøver et sterkt påtrykk for å få disse utbyggingene gjennomført, og regjeringen logrer med halen og gjør som EU ønsker.

Foto: Vlad Kutepov
Av Dordi Hammer,
utdannet førskolelærer og representant for Rødt i kommunestyret på Frøya. Hun er motstander av vindkraft, en av aksjonistene på øya si, mamma til fem og bestemor til ti.

Den første ordinære drift av vindindustri i Norge startet i 1991 med en turbin på Andøya. På 2000 tallet tok utbyggingene av, og ved utgangen av 2017 var, i følge NVE, 468 turbiner i drift i Norge. Etter 2017 har flere områder i landet blitt utpekt som egnede områder for utbygging av vindindustri. I mange områder er konsesjoner gitt og de er allerede i ferd med å bli nedbygd, blant annet Frøya hvor jeg bor. Det høyeste punktet på øya er 76 meter over havet, og her er det bestemt at det skal settes opp 14 vindturbiner med en høyde på 180 meter. Øya hvor turbinene er planlagt oppsatt er 147 km2, og konsesjonsområdet er 6,6 km². Det høres kanskje ikke mye ut, men dette er et Landbruks, natur og friluftsområde (LNF) som i all tid har vært brukt av innbyggerne til fiske, jakt og rekreasjon. Nå blir området overtatt av støyende, fugledrepende turbiner, og det blir ikke lenger egnet til det opprinnelige formålet. Det sier seg selv at denne utbyggingen vil ha en svært negativ innvirkning på øya, naturen, dyrelivet og alle innbyggerne. 

Utbyggingen på Frøya settes i gang med Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Olje- og energidepartementet (OED) sin velsignelse på tross av at det finnes CO2-bindende myr, steinalderboplasser og vernede og rødlistede arter i området. Det kom inn uttalelser om at området var uegnet for utbygging av vindkraft fra flere hold, blant annet fra Klima- og miljødepartementet. Allikevel valgte NVE å gi konsesjon, for energiloven topper alle andre lover i Norge, selv Grunnloven. I nasjonal rammeplan for vindkraft som ble lagt frem 1. april 2019 sier NVE at Frøya er uegnet for videre vindkraftutbygging. Denne avgjørelsen tar de etter uttalelser som også var kjent da de ga konsesjon til utbyggingen av Frøya 28.06 2012, og enda mer opplyst da konsesjonen ble overført til nytt selskap 11.01.19. I oktober 2019 valgte regjeringen å droppe den nasjonale rammeplanen for vindkraft, fordi det kom mange negative innspill til den. Det vi da kan frykte er at det nå blir fritt frem for utbyggere å gjøre avtaler med grunneiere og kommuner om utbygging av vindkraftverk rundt om i landet.

Hvorfor skjer dette?

At dette kan få lov til å fortsette landet rundt har to hovedårsaker. Den første og største er pengemaktas ønske om enda mer penger og et stadig økende forbruk, og den andre er Erna og hennes regjerings kjærlighetsforhold til EU og i særdeleshet Tyskland og Angela Merkel. Er det ikke underlig at det ikke er vårt behov for elektrisk kraft som er den viktigste drivkraften? Men det påstår jeg altså at det ikke er. Norge er selvforsynt med stabil elektrisk kraft fra våre vannkraftverk. Det er endatil i perioder overskudd av kraft som selges ut av landet. Dagens vindkraft er sterkt subsidiert gjennom grønne sertifikater og fritak fra grunnrenteskatt til stat, fylker og kommuner. Det er ikke vannkraft, og det fører til at et potensiale på 20–30 TWh gjennom oppgradering av våre vannkraftverk ikke blir realisert. Denne oppgraderingen kunne vært gjort uten stor skade på naturen. 

Med dette i tankene er spørsmålet hvorfor det ivres slik etter å nedbygge norsk natur med vindturbiner. Ett av argumentene som brukes er at vi trenger mer ren kraft slik at produksjonen av fossil energi, som er svært skadelig for klima og miljø, kan reduseres. Fakta er at selv om hele Norge bygges ned med vind­turbiner, så vil dette bare være en dråpe i havet med tanke på kraftbehovet i Europa og verden for øvrig. Verdens 200 000 vindturbiner bidrar til 0,7 prosent av verdens kraftproduksjon. Produksjon av fossil energi vil altså allikevel måtte bestå. Et annet argument er at biler og båter i verden skal elektrifiseres. Det som ikke er tatt med i dette regnestykket, er at naturens ressurser ikke er utømmelige. Hele klodens produksjon, og litt til, av flere sjeldne jordarter/metaller må til for å erstatte fossile biler bare i Storbritannia. Ergo kan, etter min mening, ikke disse to argumentene være årsaken til at land og natur nedbygges med vindturbiner. 

Grunnen til en slik storstilt utbygging er ønske fra utbygger om lettjente penger. Når kraftprodusenter får tildelt el-sertifikater for å bygge ut vindkraftanlegg, er det vi forbrukerne som betaler dette. Strømkundene finansierer ordningen over strømregningen gjennom at kraftleverandørene legger el-sertifikatkostnaden inn i strømprisen. Kraftprodusenter kan selge disse el-sertifikatene, som vi har betalt for, og dermed skaffe seg inntekt gjennom salg av el-sertifikater i tillegg til den inntekten de får gjennom salg av strøm. Det er altså vi som forbrukere som betaler for raseringen av naturen, og gir kraftprodusenter penger i pungen. Når vi i tillegg ser at gjennomsnittlig 90 prosent av vindkraftverkene er solgt til utenlandske interesser, som drar nytte av de subsidiene norske husholdninger må betale inn i form av tillegg i strømprisen, blir dette en enda større tragedie for den norske forbruker.

Norge har to ganger hatt folkeavstemning om medlemskap i EU. To ganger har flertallet av det norske folk sagt NEI til EU. Allikevel ser vi i dag at regjeringen på stadig flere områder omgår og endrer på lover for å få Norge inn under EU-makten. Dette er også grunnen til at det ivres sånn etter å produsere vindkraft i Norge. Målet er at Europa skal forsynes med vår stabile vannkraft, mens vi sitter igjen med rasert natur og ustabil vindkraft. Jeg vil forsøke å synliggjøre hva som skjer.

Norge og EU

Norge har siden 1960 vært medlem i EFTA, en internasjonal frihandelsorganisasjon. EFTA er et mellomstatlig samarbeid mellom de involverte landene. Fra 1994 trådte EØS-avtalen i kraft. Dette er et økonomisk samarbeid mellom EU og EFTA-statene. En forutsetning for EØS/EFTA-landenes rettigheter i det indre marked er at EUs regelverk fortløpende tas inn i EØS-avtalen. 

Ved et eventuelt nytt EU-direktiv, kan Norge som EFTA-stat uttale seg, men har ingen innvirkning på om direktivet vedtas. Dette vil si at Norge som EFTA-stat og tilknyttet EØS-avtalen i realiteten er en passiv mottaker av direktiver fra EU, uten mulighet til å påvirke hverken utforming eller om direktivene blir vedtatt. Tilslutningen til samarbeidet med EU gjennom EØS-avtalen medfører dermed store konsekvenser for Norge, da vi blir pålagt en plikt til å innta EU-retten i statens nasjonale rett. Norges suverene lovgivningsrett blir dermed redusert på flere områder, og demokratiet står i fare. Siden beslutningsmakt ikke kan overføres direkte til EU uten å gå veien om en endring av Grunnloven, har en stadig oftere tydd til å overføre beslutningsmakt til overvåkningsorganet ESA, som er EFTAs overvåkningsorgan, som kontrollerer at EFTA-landene overholder reglene i EØS-avtalen. Siden Norge er medlem av EFTA, er det formelle i orden. Men når norsk suverenitet overføres til ESA, er alle på Stortinget klar over at ESA hver gang må fatte vedtakene sine akkurat slik som EU vil ha dem. I realiteten er det derfor EU vi har gitt beslutningsmakt til. 

EUs energibyrå (Acer)

Hva har så dette med vindkraft å gjøre? ALT! Uten påtrykk fra EU, og uten Norges tilslutning til ACER, hadde ikke presset om utbygging av norsk natur for energiproduksjon vært like stort. 

EUs tredje energimarkedspakke ble vedtatt i 2009, og trådte i kraft i EU i 2011. I 2017 besluttet EØS-komiteen at pakken skal innlemmes i EØS-avtalen. Den tredje energimarkedspakken førte også til opprettelse av EUs byrå for samarbeid mellom nasjonale reguleringsmyndigheter på energiområdet, og EUs energibyrå, ACER så dagens lys. ACER skal sikre et integrert energimarked i EU ved å samordne medlemslandenes regelverk på dette området. Da Stortinget i 2018 sa ja til ACER, sa de samtidig ja til en reguleringsmyndighet for energi fra EU. ACER jobber for et felles strømnett og lik pris på strømmen i EU, og nå er også Norge en del av denne planen. Norges tilslutning til ACER vil føre til at Norge mister den reelle råderetten over egne kraftressurser. EU ser nå den stabile norske vannkraften som en mulighet for dem til å få stabil kraftforsyning fra Norge, samtidig som de kan smykke seg med at de bruker grønn energi. I følge et forslag til vedtak i EØS-komiteen skal Norge delta fullt ut i arbeidet i ACER, men uten stemmerett. Problemet her er at ACER kan fatte bindende vedtak. Det skjer dersom de nasjonale regulatorene, som i Norge er NVE, er uenige om spørsmål knyttet til grensekryssende infrastruktur. Hvordan noen da kan si at Norge ikke gir fra seg råderetten er for meg uforståelig. Den som ikke vil, den skal. 

At flere utenlandskabler vil gi dyrere strøm i Norge er fakta. Dette er grunnen til at kraftbransjen ivret etter at Norge skulle bli del av EUs tredje energimarkedspakke. De vil jo tjene på økte strømpriser. Tilhengerne av den tredje energimarkedspakken til EU vil bygge flere kabler fra Norge og tilby norsk elektrisk kraft til Europa. Målet er at det skal få europeiske land til å stenge kullkraftverk. Den norske overføringen av energi til Europa vil være en så liten del av det kraftbehov de har, at dette er et helt urealistisk mål. Det EU ønsker, er kontroll over norske kraftressurser.

Naturvern og menneskevern

Naturvern har vel alle hørt om, men hva med menneskevern? I denne delen vil jeg se på hva utbygging av vindkraft gjør med natur og mennesker.

Norge har en unik natur med vassdrag, fjell, skog og kyst. Dessverre har vi også mye vind i Norge, i noen områder mer enn andre steder. Dessverre, fordi dette har fått kraftprodusenter til å se disse områdene som sin mulighet for å tjene penger på vår felles ressurs. NVE og OED deler med rund hånd ut tillatelser slik at kraftprodusentene får muligheter til å gjøre dette, uten å ta vare på natur og mennesker. Når mennesker begynner å se naturen som en arena for egen vinning, da har naturen tapt. Det er derfor ditt og mitt ansvar å stå opp for naturen. Vi må være den stemmen som naturen selv ikke har. Norge planlegges å bli «Europas batteri» på grunn av sin natur som i deres øyne er perfekt for vindkraftutbygging. Norge burde heller blitt en av «Europas grønne lunger», da ren, urørt natur blir en stadig større mangelvare.

Rapporten fra FNs naturkommisjon i år, sier klart at situasjonen for naturen og menneskenes framtid på jorda er verre enn noen hadde trodd. Noen av punktene den peker på, er endringer i areal- og sjøbruk og menneskelig rovdrift på natur, dyre- og planteliv. Her kommer de store inngrepene i naturen ved vindkraftutbygging inn. Natur bygges ned, fredet vegetasjon ødelegges, fredede fugler drepes og rødlistede planter og dyr tas overhodet ikke hensyn til. Når utbyggere velger å starte sitt arbeid midt i hekketida, og sprenger fugler og reir i lufta, sier det mye om hvilke verdier de har og hva som er viktig for dem. At en million arter ifølge FN trues med utryddelse på grunn av tapte leveområder, må vindkraftutbyggere være med å ta en stor del av ansvaret for. At flere tusen år gammel myr som binder karbon og dermed kan sies å være CO2 lagrende blir gravd opp og flere tonn med CO2 frigjøres, er ikke akkurat miljøvennlig. Når dette gjøres for å få opp turbiner som skal gi grønn energi, så synes jeg at vinninga går opp i spinninga. Når vi i tillegg tar med at vindturbinbladene lages av karbon og glassfiber blir det ikke bedre. Ved slitasje vil plastpartikler slynges ut og forurense naturen.

Vindkraftutbygging fortrenger dyr fra sine naturlige leveområder. Vindkraftverk plasseres i reinens beite- og kalvingsområde. Det samme skjer med ruter for fugletrekk, noe som fører til at et stort antall fugler blir drept i møtet med vindturbiner. Norge har ansvar for den europeiske havørnbestanden. Det skulle man ikke tro når man ser at vindkraft på Smøla har drept over 100 havørn.

Altså blir dyr og planter skadelidende for menneskers jakt på penger. Vi lever med og av naturen, uten den har vi ikke liv, og trenger heller ikke penger.

Mennesker blir heller ikke tatt hensyn til ved vindkraftutbygging. I Bayern i Tyskland er anbefalt avstand fra turbiner til beboelse 10 ganger turbinhøyde. I Norge er det anbefalt en avstand på 4 ganger turbinhøyde, men samtidig gjelder 500 m grensen, dvs. at ingen skal bo nærmere en vindturbin enn 500 meter. Skulle Norge fulgt direktivet fra EU som omhandler støy og miljø, som ble innlemmet i EØS-avtalen i 2017, så ville hverken Frøya eller Skardsøya blitt bygd ut. Siden det er 70 prosent tyske eierinteresser ved utbyggingen på Frøya, er det lett å se at de vil utsette norske borgere for det som de beskytter sine egne borgere mot. Virkelig uetiske handlinger synes jeg, og som OED og NVE godtar.

Infralyd som har en dokumentert skadelig virkning på dyr og mennesker er ikke i det hele tatt med som en vurdering av norske myndigheter i forhold til vindturbiner. De utsetter altså sine innbyggere for en risiko som kan vise seg å gi skadelige effekter over tid. Hvem skal da stå ansvarlig for påført skade? Den enkelte innbygger vil være den skadelidende, og mest sannsynlig får de ta regningen selv også.

Vindkraftanleggenes inngripen i vår helhetlige oppfattelse av landskapet vil gi en stor samfunnsøkonomisk kostnad. Vindkraft påvirker landskap og opplevelsen av natur. Den vil påvirke livskvaliteten ved kontinuerlig eller langvarig påvirkning av sansene. Forstyrrelser fra vindkraft er et reelt helseproblem. 

Oppsummering

De som tjener på dette er norske og utenlandske vindkraftutbyggere og kraftbransjen i Norge og EU. De står igjen som vinnere av jakten på vinden og våre kraftressurser. De tjener seg rike på norske naturressurser og nordmenns penger, mens de ikke har tanke for hverken dyr, natur eller mennesker.

Taperne er dyr, fugler, planter og mennesker i Norge. 

Norske forbrukere betaler regninga, både økonomisk og ved tap av natur og helse. 

Naturen ødelegges, og dyrelivet blir skadelidende.

Norsk kraftkrevende industri får store problemer med å holde virksomheten i gang når strømprisene øker. Det skal ikke mange ører i økning til før det er kroken på døra for dem. Dette vil ramme mange arbeidstakere innenfor denne industrien.

Vi redder ikke verden ved å rasere naturen. 

Kilder:

– www.pwc.no

– www.vindportalen.no 

– www.nve.no

– www.regjeringen.no

– www.europalov.no

 

 

 

 

 

Når dette skrives, er det konfrontasjon mellom politi og demonstranter i Hong Kong. Det går «en kule varmt», bokstavelig talt.

Av redaksjonen for nummer 4/19

Erik Ness, Birger Thurn-Paulsen, Per Medby og Unni Kjærnes

Kina fikk Hong Kong, som hadde ha vært britisk koloni fra 1842, tilbake i 1997. Beijing vil nå styre finansmetropolet slik som de styrer resten av Kina. Antakeligvis er Kinas mektige president, Xi Jinping, redd for at et mer liberalt styresett i Hong Kong vil inspirere kinesere i resten av landet. Dessuten er Hong Kong av stor økonomisk betydning for verdens største økonomi. Makthaverne i Kina har muskler som de nå bruker for åpen scene i media.

Det er lett å forstå at de som bor i Hong Kong, ikke vil ha innskrenket ytringsfriheten og svekket sine rettigheter til å bestemme selv. Det er en kamp som støttes, uavhengig av hvilken rolle USA måtte spille i kulissene.

Dette nummeret av Gnist har Kina som tema og tar utgangspunkt i den kinesiske revolusjonen (1949). Det var en verdenshistorisk begivenhet, og et opprør mot ekstrem fattigdom og beinhard undertrykkelse både av lokale makthavere og invasjonsstyrkene fra Japan. Folk som var opptatt av fattigdom og undertrykkelse på 70-tallet, så på Kina som en vei ut av sult og nød for et tredjeverden-land.

India var det andre landet der millioner sultet. Det var mange som på 70-tallet tenkte: Kina er et håp. En så at vanlige folk ikke lenger sov på gata og tigget. Analfabetismen forsvant på noen få år. De var på vei ut av elendigheten.

Det kan overraske lesere i dag, men da Mao døde i 1976 skrev statsminister Odvar Norli i Dagbladet at Mao «etterlater seg et ruvende livsverk som hans folk med rette er stolt av.» Kina ble ikke som India, men heller ikke et slikt demokratisk, sosialistisk samfunn slik sosialister over hele verden håpet.

Dette nummeret om Kina er ikke om hvorfor det gikk som det gikk, men bakgrunnsteppet – revolusjonen for 70 år siden – er nødvendig for å forstå det som skjer i dag. Derfor er det artikler både om revolusjonen, hvordan land og bevegelser ble og er preget, om Kinas økonomi i dag og om sporene 1949 satte her i Norge, Afrika og USA.

Hva visste du forresten om røttene til konfliktene mellom Japan og Kina i dag?

 

Av Mao Zedong,
ledet Kinas kommunistiske parti til seier i den kinesiske borgerkrigen, som grunnla Folkerepublikken Kina i 1948, som han ledet fram til sin død i 1976.

Forord:
Det er to grunner til at vi trykker denne artikkelen av Mao Zedong. Den viktigste er at det er noe å lære om hvordan organisere i smått og stort, forene krefter og utvikle styrke for å få gjennomslag politisk. Forholdet mellom folk i de ulike stedene det organiseres. Slikt er det nyttig å tenke gjennom for organisasjoner, partier, fagbevegelsen eller allianser.

Den andre grunnen – og det er aktuelt i et nummer om Kina og den kinesiske revolusjonen – er at det er interessant å lese av og ikke bare om. Det er lenge siden ja, men kanskje derfor er der nyttig å lese hva lederen av en sosialistisk revolusjon mener og hvordan han uttrykte det i sin tid og for sitt folk.

Bakgrunnen for at jeg at denne artikkelen dukket opp, er at jeg diskuterte med den nyvalgte lederen i Rødt-laget jeg er med i. Vi diskuterte hvordan ta vare på den store framgangen i valget og alle de nye medlemmene. ­Og hvordan samordne et lag med to nyvalgte Rødt-representanter, en kommune­styregruppe med mange verv og et lag som ønsker å utvikle seg politisk og ikke la rådmannen sette dagsorden for laget. Sånn at ikke studier, solidaritetsarbeid og aktivisme utover kommunestyresalen forsvinner.

Denne diskusjonen endte med at jeg sendte linken til artikkelen av Mao om ledelse, og så leste jeg den på nytt for ørtende gang. Da gikk det opp for meg at jeg i diskusjonen med lagslederen hadde presentert hovedtrekka i den artikkelen vi nå presenterer.

Derfor får Mao ordet.

Erik Ness

 

Noen spørsmål om metoder for ledelse

1. Det fins to metoder som vi kommunister må bruke i alt arbeid vi gjør. Den ene er å knytte det allmenne sammen med det særegne. Den andre er å knytte ledelsen sammen med massene.

2. Det er ikke mulig å mobilisere de breie massene til handling i ei eneste sak uten ei allmenn og brei oppfordring. Men dersom folk i ledende stillinger nøyer seg med ei allmenn oppfordring – dersom de ikke personlig går konkret og grundig inn i det arbeidet de har oppfordra til i noen av organisasjonene, gjør gjennombrudd på ett enkelt felt, samler erfaringer, og bruker disse erfaringene til å rettleie andre enheter – har de ingen mulighet til å undersøke om den allmenne oppfordringa deres er riktig, eller til å gjøre innholdet i den rikere, og da er det fare for at den allmenne oppfordringa ikke fører til noen verdens ting. I korrigeringsbevegelsen i 1942 oppnådde vi for eksempel framgang overalt der metoden med å knytte den allmenne oppfordringa sammen med særegen og konkret rettleiing blei brukt, men vi oppnådde ingen framgang der denne metoden ikke blei brukt. I korrigeringsbevegelsen i 1943 må alle byråene og underbyråene til sentralkomiteen og alle område- og prefekturkomiteene i partiet gå fram på denne måten for å samle erfaringer: Ved sida av å legge fram ei allmenn oppfordring (en årsplan for korrigeringsbevegelsen) må de velge ut to eller tre enheter (men ikke for mange) innafor sitt eget felt og fra andre organisasjoner, skoler eller hærenheter i nærheten. De må studere disse enhetene grundig, skaffe seg detaljert kunnskap om utviklinga av korrigeringsbevegelsen der, og detaljert kunnskap om den politiske fortida, de ideologiske kjennetegna, iveren etter å studere og de sterke og svake sidene i arbeidet til noen (igjen ikke for mange) representanter for personellet der. Dessuten må de gi personlig rettleiing til dem som har ansvaret for å finne fram til konkrete løsninger på de praktiske problemene enhetene står overfor. Lederne for alle organisasjoner, skoler og hærenheter må gå fram på samme måte, ettersom alle disse enhetene har flere underordna enheter. Dette er dessuten en metode der lederne knytter ledelse sammen med læring. Folk i ledende stillinger kan ikke gi riktig allmenn rettleiing til alle enhetene hvis de ikke skaffer seg konkrete erfaringer fra særskilte personer og fra hendinger i særskilte underordna enheter. Denne metoden må utbres overalt, slik at de ledende kadrene på alle plan lærer å bruke den.

3. Erfaringene fra korrigeringsbevegelsen i 1942 beviser også at det er nødvendig å danne ei ledende gruppe i hver enhet i løpet av bevegelsen, hvis vi skal nå målet for korrigeringa. Denne gruppa må være sammensatt av noen få aktivister med lederne for enheten som kjerne, og denne ledende gruppa må knytte seg nært sammen med massene som deltar i bevegelsen. Uansett hvor aktiv den ledende gruppa er, blir denne aktiviteten bare fruktesløst strev fra en håndfull mennesker om den ikke blir knytta sammen med aktiviteten til massene. Dersom på den andre sida bare massene er aktive, og ikke har ei ledende gruppe til å organisere aktiviteten skikkelig, kan ikke aktiviteten bli holdt oppe i lang tid, utvikle seg i riktig retning eller bli heva til et høyere nivå. Alle steder kan massene som regel deles inn i tre grupper: De forholdsvis aktive, de mellomliggende og de forholdsvis tilbakeliggende. Derfor må lederne være flinke til å sveise sammen de få aktivistene rundt ledelsen, og støtte seg til dem for å heve nivået til den mellomliggende gruppa og vinne de tilbakeliggende over til seg. Ei ledende gruppe som er virkelig sammensveisa og knytta sammen med massene, kan bare bli danna litt etter litt i sjølve massekampen, og ikke løsrevet fra den. Som regel verken kan eller bør den ledende gruppa ha samme sammensetning i innledningsstadiet, mellomstadiet og sluttstadiet i en stor kamp. De aktivistene som utmerker seg under kampen, må hele tida bli forfremma og erstatte de medlemmene av den ledende gruppa som er dårligere skikka, eller har gått tilbake. Ei grunnleggende årsak til at arbeidet mange steder og i mange organisasjoner ikke går framover, er at det ikke fins ei ledende gruppe som er sammensveisa og knytta sammen med massene, og som blir holdt frisk hele tida. En skole med hundre mennesker kan avgjort ikke drives godt om det ikke fins ei ledende gruppe på flere personer, noen ganger et dusin eller fler, som er danna i samsvar med de virkelige omstendighetene (og ikke raska sammen vilkårlig), og som er sammensatt av de mest aktive, rettskafne og våkne av lærerne, resten av personalet og elevene. I alle organisasjoner, skoler, hærenheter, fabrikker og landsbyer, små som store, må vi oppfylle det niende av Stalins tolv vilkår for bolsjevisering av partiet, nemlig det om å opprette en ledende kjerne. (1) Kriteriene for ei slik ledende gruppe bør være de fire som Dimitrov rekna opp da han drøfta kaderpolitikk – om en ofrer seg fullt ut for saka, har kontakt med massene, har evne til å sette seg inn i ting sjølstendig, og overholder disiplinen. (2) Både når en arbeider med sentrale oppgaver – krig, produksjon, skolering (medrekna korrigeringa) – og med kontroll av arbeidet, vurdering av kadrene og annen virksomhet, er det nødvendig å bruke metoden med å knytte den ledende gruppa sammen med massene, i tillegg til metoden med å knytte den allmenne oppfordringa sammen med særegen rettleiing.

4. I alt det praktiske arbeidet til partiet vårt er prinsippet for riktig ledelse alltid «fra massene, til massene». Dette betyr at vi må samle ideene til massene (spredte og usystematiske ideer) og konsentrere dem (studere dem og gjøre dem om til konsentrerte og systematiske ideer). Så må vi gå til massene igjen for å utbre og forklare disse ideene inntil massene gjør dem til sine egne, holder fast på dem og omsetter dem i handling. Gjennom handlingene til massene blir det stadfesta om ideene er riktige. Så må vi konsentrere ideer fra massene på nytt, og gå til massene på nytt, slik at de setter dem besluttsomt ut i livet. Og så videre, om og om igjen i en endeløs spiral der ideene blir riktigere, mer levende og rikere for hver gang. Slik er den marxistiske kunnskapsteorien.

5. Oppfatninga om at det må være et riktig forhold mellom den ledende gruppa og massene i en organisasjon eller kamp, oppfatninga om at ledelsen bare kan få riktige ideer hvis den følger prinsippet « fra massene, til massene», og oppfatninga om at den allmenne oppfordringa må være knytta sammen med særegen rettleiing når ideene til ledelsen skal settes ut i livet – disse oppfatningene må spres overalt i løpet av denne korrigeringsbevegelsen for å rette opp de feilaktige synspunktene blant kadrene våre om disse spørsmåla. Mange kamerater forstår ikke hvor viktig det er å samle aktivistene for å danne en ledende kjerne, eller er ikke flinke til å gjøre det. Og de forstår ikke hvor viktig det er å knytte denne ledende kjernen nært sammen med massene, eller er ikke flinke til å gjøre det. Derfor blir ledelsen deres byråkratisk og løsrevet fra massene. Mange kamerater forstår ikke hvor viktig det er å oppsummere erfaringene fra massekamper, eller er ikke flinke til å gjøre det. De innbiller seg at de er flinke, og er glade i å legge fram sine egne subjektivistiske ideer. Dermed blir ideene deres innholdsløse og virkelighetsfjerne. Mange kamerater nøyer seg med å komme med ei allmenn oppfordring om å gjennomføre ei oppgave, og forstår ikke hvor viktig det er å følge den opp med særegen og konkret rettleiing med en gang, eller er ikke flinke til å gjøre det. Dermed blir oppfordringa deres et slag i løse lufta. Den strander på papiret eller i konferanserommet, og ledelsen deres blir byråkratisk. I korrigeringsbevegelsen nå må vi rette på disse feilene og lære å bruke metodene med å knytte ledelsen sammen med massene og det allmenne med det Særegne, når vi studerer, kontrollerer arbeidet og vurderer kadrene. Vi må også bruke disse metodene i alt arbeid vi gjør i framtida.

6. For å utforme riktige ideer for arbeidet med å lede må vi samle ideene til massene og konsentrere dem, og så gå til massene slik at de setter ideene besluttsomt ut i livet – det er den grunnleggende metoden for ledelse. Under prosessen med å konsentrere ideer og sette dem besluttsomt ut i livet må vi bruke metoden med å knytte sammen den allmenne oppfordringa med særegen rettleiing. Dette er en helt nødvendig del av den grunnleggende metoden. Vi må utforme allmenne ideer (allmenne oppfordringer) på grunnlag av den særegne rettleiinga som er blitt gitt i mange saker, og prøve dem i mange forskjellige enheter (ikke bare gjøre det sjøl, men oppfordre andre til å gjøre det også). Så må vi konsentrere de nye erfaringene (oppsummere dem) og utarbeide nye direktiver for å lede massene overalt. Kameratene våre må gå fram på denne måten både i korrigeringsbevegelsen nå og i alle andre former for arbeid. Jo flinkere vi blir til å bruke denne metoden, desto bedre blir vi til å lede.

7. Når et høyere organ og utvalga under det overlater ei eller annen oppgave til underordna enheter (enten det gjelder den revolusjonære krigen, produksjon eller utdanning, korrigeringsbevegelsen, kontroll av arbeidet, vurdering av kadrene, propagandaarbeid, organisasjonsarbeid, utrensking av spioner eller andre ting), må de alltid gå gjennom lederen for det lavere organet, slik at det blir han som får ansvaret. På denne måten får vi både arbeidsdeling og enhetlig, sentralisert ledelse. Et utvalg på høyere nivå må ikke bare gå til det tilsvarende utvalget på lavere nivå (et høyere utvalg som driver med organisasjonsarbeid, propaganda eller utrensking av spioner, må for eksempel ikke bare gå til det tilsvarende utvalget på lavere nivå). Da får nemlig den som har hovedansvaret i det lavere organet (som for eksempel sekretæren, formannen, sjefen eller skolestyreren), ikke ansvar og ikke greie på hva som skjer. Både den som har hovedansvaret, og den som har ansvaret for det utvalget det gjelder, må bli informert om oppgava og få ansvar. Denne sentraliserte metoden, som knytter sammen arbeidsdeling og enhetlig ledelse, gjør det mulig å mobilisere et stort antall kadrer gjennom den som har hovedansvaret – noen ganger alle som arbeider i organet – til å gjennomføre ei bestemt oppgave. Slik kan en overvinne mangelen på kadrer i enkelte utvalg og gjøre riktig mange til aktive kadrer i arbeidet for å gjennomføre denne oppgava. Dette er også en måte å knytte ledelsen sammen med massene på. La oss for eksempel ta vurderinga av kadrene. Dersom dette arbeidet blir gjort isolert, dersom det bare blir gjort av noen få folk fra det organisasjonsutvalget som har ansvaret for slikt arbeid, er det helt sikkert at det ikke kan bli gjort skikkelig. Men dersom arbeidet blir gjort slik at den administrative lederen for en bestemt organisasjon eller en bestemt skole mobiliserer mange eller tilmed alle dem som arbeider der, eller mange eller tilmed alle elevene til å ta del i arbeidet, og de ledende medlemmene av organisasjonsutvalget på det høyere nivået samtidig gir riktig rettleiing etter prinsippet om å knytte ledelsen sammen med massene, blir oppgava med å vurdere kadrene uten tvil gjennomført på en tilfredsstillende måte.

8. Det kan aldri være flere sentrale oppgaver samtidig på ett sted. I en bestemt periode kan det bare være ei sentral oppgave og dessuten andre oppgaver som kommer i andre eller tredje rekke. Derfor må den som har hovedansvaret på stedet ta omsyn til historia og vilkåra for kampen på plassen og sette opp de ulike oppgavene i riktig rekkefølge. Han må ikke handle uten egne planer, og gå fra ei oppgave til ei annen etter hvert som han får instrukser fra høyere organer. Da skaper han en mengde «sentrale oppgaver» og forvirring og rot. Et høyere organ må på si side ikke gi et lavere organ mange oppgaver samtidig uten å si noe om hvor viktige de er i forhold til hverandre og hva som haster mest, og uten å gjøre det klart hva som er den sentrale oppgava. For det vil føre til forvirring i arbeidet til det lavere organet, og gjøre det umulig for det å nå de måla det hadde satt seg. En leder må ta omsyn til hele situasjonen og legge planer i samsvar med den i lys av de historiske vilkåra og de tilhøva som rår på hvert sted, ta riktige beslutninger om hvor tyngdepunktet i arbeidet skal ligge og om rekkefølgen i arbeidet for hver periode, gjennomføre beslutningene uten å nøle og sikre at klare mål blir nådd. Dette er en del av kunsten å lede. Dette er også et spørsmål om metoder for ledelse, og vi må legge vekt på å løse det når vi bruker prinsippene om å knytte ledelsen sammen med massene og det allmenne med det særegne.

9. Her tar vi ikke opp alle sider av spørsmålet om metoder for ledelse. Vi håper at kameratene over hele landet vil tenke grundig gjennom dette sjøl og sette skaperevnene sine i sving på grunnlag av de prinsippene som er satt fram her. Jo hardere kampen er, desto mer nødvendig er det at kommunistene knytter sitt arbeid med å lede nært sammen med krava til de breie massene, og knytter de allmenne oppfordringene sine sammen med særegen rettleiing, slik at de subjektivistiske og byråkratiske metodene for ledelse blir fullstendig knust. Alle ledende kamerater i partiet vårt må alltid sette vitenskapelige, marxistiske metoder for ledelse opp mot subjektivistiske, byråkratiske metoder for ledelse og bruke de vitenskapelige og marxistiske metodene til å overvinne de subjektivistiske og byråkratiske. Subjektivister og byråkrater forstår ikke prinsippene med å knytte ledelsen sammen med massene og det allmenne med det særegne. De hindrer i høy grad utviklinga av partiarbeidet. Vi må fremme vitenskapelige, marxistiske metoder for ledelse både djupt og breit for å bekjempe subjektivistiske og byråkratiske metoder for ledelse.

(Artikkelen finnes i Mao Tsetung: Skrifter i utvalg og i Mao Tsetung: Verker i utvalg, bind 3, 1979, Oktober forlag.) 

Noter

1. Se Stalin. (Utsiktene for Tysklands Kommunistiske Parti og spørsmålet om bolsjeviseringa (1925). Verker. eng. utg. bind 7. s. 39.

2. Se Dimitrov. «For arbeiderklassens enhet mot fascismen». Enhetsfrontens og folkefrontens problemer. Forlaget Oktober 1970. s. 155.

Ett spørsmål når det gjelder Kinas nåværende og framtidige globale påvirkning, er potensialet for å lede an mot en post-kapitalistisk framtid, der klimakrisen bekjempes.

Foto: Denys Nevozhai
Av David Schwartzman,
professor emeritus ved Howarduniversitetet i Washington DC. Dette er en revidert versjon av en presentasjon på den 2. Verdenskongressen om marxisme på Peking universitet, 5. – 6. mai, 2018.
Artikkelen sto i Climate and Capitalism 17. september 2019 og trykkes med tillatelse fra tidsskriftet og forfatteren.

I desember 2016 foreslo president Xi Jingping at det «bygges en sosialistisk økologisk sivilisasjon» for Kina og en «politikk som bidrar til et grønnere Kina og en global økologisk trygghet/sikkerhet». Denne forpliktelsen er velkommen, særlig fordi USA med Trump-administrasjonen da de trakk seg fra Parisavtalen, var et angrep på jordas miljø. Trump fortsetter å undergrave sine egne, amerikanske miljømyndigheter.

Menneskeheten står overfor en enorm trussel som kan blokkere målet om «økososialisme» i mange generasjoner framover, nemlig den stadig økende faren for katastrofal klimaendring (C3) – og fortsatt fare for atomkrig. Vippepunktene for C3 kommer nærmere og nærmere og det er stadig færre muligheter for å holde global oppvarming under 1,5 grader ved utgangen av dette århundret, som er målet i Parisavtalen og fremmet av mange av de mest sårbare landene i Sør.

Bare en sterk global forpliktelse til å nå Parisavtalens mål om 1,5 grader kan effektivt bekjempe trusselen for C3. Det kreves rask og kraftig nedgang i utslipp av GHG-gasser og tidlig utfasing av fossilt brennstoff, kombinert med enda sterkere vekst i produksjon av fornybar energi og lagring av karbon fra atmosfæren for å bringe atmosfærisk karbondioksidnivået under 350 ppm. Dessuten må landbrukssektoren omstilles fra industrielle og GMO-baserte produksjonsmåter til agroøkologi (økologisk landbruk), med slutt på industriell kjøttproduksjon, særlig den intense produksjonen av storfekjøtt.

Det er tre kritiske forutsetninger for å oppnå målet om en økologisk sivilisasjon i dette århundret: demilitarisering (dagens årlige globale militærutgifter nærmer seg 2 trillioner dollar, omtrent halvparten i USA), en mer solbasert global infrastruktur for energi (fossilt brennstoff utgjør i dag 85 %) og en overgang til økologisk landbruk (agroøkologi og permakultur, se FAO 2015).

Klima kan lede an

Tatt i betraktning at Kina har størst kapasitet for fornybar energi og er verdensledende når det gjelder fornybar energiteknologi, har landet en historisk mulighet til å lede en globale økososialistiske overgang. Men en grundig vurdering av motsetningene i Kinas politiske økonomi og energi-/miljøpolitikk er nødvendig for å kunne analysere hvordan dette potensialet kan realiseres.

Kull har lenge vært den viktigste energikilden i Kina. Forbrenning av kull har gitt helseskadelige nivåer av luftforurensning, særlig i byene. 1,6 millioner dødsfall årlig, nesten 20 %, er anslått å skyldes luftforurensning. Nylig vekst i antall kullkraftverk ser ut til å ha ført til betydelig økning i karbonutslipp, den raskeste på sju år. Særlig lite velkommen er Kinas klimadrepende investering i kullutvinning ­­(f .eks. i Afrika).

Det har vært en viss framgang de siste åra. Luftforurensninga i Beijing er redusert betydelig. Men «på tross av denne forbedringen har andre regioner i Kina gått tilbake, fordi lokale myndigheter har prøvd å få til vekst i en situasjon med lavere økonomisk vekst», sa Lauri Myllyvirta fra Greenpeace. Og selv om det har vært forbedringer, ble fortsatt luftkvaliteten i Beijing i september i 2019 rangert som 10. verst blant storbyer i verden.

På den annen side utgjør planen for å skape en overgang for neste generasjon et positivt steg mot en infrastruktur som er tilstrekkelig for at Kinas fornybare energikapasitet skal ekspandere og bevege seg mot og forbi forpliktelsene i Parisavtalen. Det må påpekes at en overgang til en subsidiefri fornybar sektor er planlagt for 2021, tilsynelatende fordi vind og solenergi ikke lenger vil trenge subsidier for å konkurrere med eksisterende kull og gass.

Et annet velkomment steg er at Kina ser ut til å forsterke innsatsen for å snu utslippene av karbondioksid: «Kinas utslipp av klimaopphetende drivhusgasser vil sannsynligvis snu i 2022 selv uten at en strengere politikk blir innført, langt foran det opprinnelige målet om «omkring» 2030.

I følge en kilde går Kina tilbake på sine ambisiøse planer om å bygge kjernekraftverk. Vi har kritisert påstanden om at kjernekraft er et godt alternativ for karbonfri energi, særlig på grunn av de store investeringene og den lange tiden før det kan gi energi, sammenlignet med tilsvarende satsning på vindkraft og solenergi.

Klimaforskning forteller oss at fossilt brennstoff må erstattes så raskt som mulig for å ha en sjanse til å holde oppvarmingen under 1,5 grader. Derfor er Kinas investering i uranutvinning i Namibia, den største i Afrika til nå, ikke ønskelig. Investeringer i fornybare energikilder burde heller oppmuntres, for eksempel konsentrert solenergi i den namibiske ørkenen.

Kinas politiske økonomi

På den 2. verdenskongressen om marxisme i mai 2018 oppsummerte David Harvey kapitalsirkulasjonen fra Marx’ Kapitalen bind 1 og 2. En Powerpoint-plansje viste en mulig kilde til fare for Kinas økonomiske stabilitet og vekst. Mange har påpekt at kapitalens reproduksjon som ligger innebygget i kapitalismen, er en realitet i Kina i dag. Noen sosialister vil karakterisere Kinas politiske økonomi som «markedssosialisme» eller, som de kinesiske lederne sier: «sosialisme med kinesiske kjennetegn». Andre understreker den dominerende rollen som kapitalens reproduksjon har.

Robinson, en ledende marxistisk tenker, mener at en stor del av kinesisk kapital egentlig er en del av transnasjonal kapital, samtidig som han påpeker motsetningene mellom nasjonalstater som påvirker den transnasjonale kapitalistklassen. Ett eksempel er hvordan Kina intervenerer i den globale finanssektoren.

Resultatene av den økonomiske veksten i Kina i de siste tiåra kan ikke overses. Framfor alt har det vært en bemerkelsesverdig økning i folks levealder.

«Gjennomsnittlig forventet levealder økte med 8,6 år på 35 år … Utviklingen av helsetjenester har gitt konkrete goder for det kinesiske folket», står det i rapporten «Utviklingen i Kinas folkehelse er et sentralt element av menneskerettighetene.»

Kvinners dødelighet i forbindelse med svangerskap og fødsel har gått ned fra 88,9 i 1990 til 19,9 per 100 000 personer, og spedbarnsdødeligheten er redusert fra 34,7 i 1981 til 7,5 per 1000 i 2016. Enda mer slående er det at Kina har gått forbi USA i levealder i følge WHO. Dersom effekten av luftforurensning på dødelighet ble tatt bort, ville økningen i levealder vært enda mer påfallende.

Til tross for dette er det svært problematiske sider ved den kinesiske politiske økonomien. Gare er på linje med Robinson og hevder at:

«Kina kan best forstås som en kapitalistisk økonomi som går gjennom en fase med primitiv akkumulasjon, der staten tjener interessene til borgerskapet og dets særlige interesse i å sikre høy avkastning fra bedrifter ved å ta produksjonsmidler fra bønder for å skape et lydig proletariat i byene. Men det er mer komplisert enn det. Transnasjonale selskaper er de som har nytt mest godt av billig arbeidskraft og slapp miljøregulering. Det lokale borgerskapet bruker alt de har tilgjengelig for å øke sin del av profitten …, men jobber ofte med svært lave marginer og er veldig sårbare for endringer i verdensøkonomien. Kinas regjering gjør noen anstrengelser for å lette på forholdene for de ansatte. Men lokale myndigheters innsats blir i hovedsak målt i form av vekst i brutto nasjonalprodukt og er derfor mest opptatt av å trekke til seg og holde på utenlandske investeringer, samtidig som rettssystemet er korrupt og lite effektivt. Resultatet er at myndighetene står på kapitalistenes side, mot ansatte og lokalbefolkning. Og det blir tydelig at mange myndighetsrepresentanter og medlemmer av kommunistpartiet også er ledende kapitalister og går sammen med internasjonal framfor lokal kapital.»

Konklusjon

Vi må huske at Kina bidrar positivt til å holde USAs og NATOs imperialistiske framstøt i sjakk. Særlig gjelder det hvordan Kina (og Russland) har gitt materiell støtte til folket i Venezuela, mot den morderiske økonomiske krigen ledet an av Trump-regimet. Solidaritet med den bolivariske revolusjonen er avgjørende for å realisere Venezuelas selverklærte økososialistiske vei/valg (https://mronline.org/2019/06/25/the-path-to-climate-justice-passes-through-caracas/).

Går vi tilbake til spørsmålet om Kina kan bli verdensleder for en økososialistisk overgang, har jeg tidligere hevdet at:

Som i den industrielle revolusjonen har kapitaltveksten i Kina vært drevet fram ved bruk av mange milliarder tonn med kull. Som resultat av det, har Kina nå verdens høyeste karbonutslipp. Men Kina er også den største investoren i vind- og solkraftteknologi. Kan Kina faktisk bli leder av en økososialistisk vei for resten av verden? Dette kan bare skje gjennom en tilstrekkelig sterk klassekamp som vokser fram både på grunn av de enorme negative følgende som den industrielle infrastrukturen har for befolkningen og paradokset i den kapitalistiske utviklingen under banner om «kommunistisk» ideologi og gjennom gjenværende elementer av 2000-tallets sosialisme.

Kinesiske intellektuelle viser økende interesse for økososialisme. Både tidligere sjefsredaktør for det ledende økososialistiske tidsskriftet Capitalism Nature Socialism, Joel Kovel, og den nåværende sjefsredaktøren, Salvatore Engel Di Mauro, har flere ganger forelest om økososialisme på kinesiske universiteter.

Men den kraftige motstanden mot dagens form for økonomisk vekst blant kinesiske arbeidere og borgere er enda viktigere. Det er også opposisjon blant kinesiske intellektuelle som bor i Kina. Vi bør legge merke til at kinesiske studenter som tar sin marxisme seriøst, opptrer solidarisk med streikende arbeidere, til tross for at myndighetene prøver å undertrykke dem.

Kall meg en drømmer, men jeg har tiltro til at det kinesiske folket vil erkjenne sitt potensiale for å lede verden i en økososialistisk overgang, fra en verden dominert av militarisert fossil kapital og over mot en framtid der våre barn og barnebarn i det 21. århundre kan virkeliggjøre en «Global økologisk sivilisasjon».

Referanser

Deboom, Meredith J. 2018. Developmental Fusion: Chinese Investment, Resource Nationalism, and the Distributive Politics of Uranium Mining in Namibia. PhD Dissertation, University of Colorado, Department of Geography, 362 pp.

Editorial. 2019. «Cleaner air for China.» Nature Geoscience 12: 497.

FAO. 2015. Agroecology for Food Security and Nutrition: Proceedings of the FAO International Symposium. Rome, Italy.

Fairley, Peter. 2018. «China’s losing its taste for nuclear power. That’s bad news.» Technology Review. December 12. https://www.technologyreview.com/s/612564/chinas-losing-its-taste-for-nuclear-power-thats-bad-news/.

Foster, John Bellamy. 2017. «The Earth-System Crisis and Ecological Civilization: A Marxian View.» International Critical Thought 7(4), 439–458.

Gare, Arran. 2012. «China and the Struggle for Ecological Civilization.» Capitalism Nature Socialism 23 (4): 10-26.

Gare, Arran. 2017. «From ‘Sustainable Development’ to ‘Ecological Civilization’: Winning the War for Survival.» Cosmos and History: The Journal of Natural and Social Philosophy 13 (3):130–153.

Garzon, Paulina. and Leila Salazar-Lopez. 2017. «China’s Other Big Export: Pollution.» New York Times, 21.juli. https://www.nytimes. com/2017/07/21/opinion/china-climate-pollution-global-warming.html.

Hornby, Lucy and Leslie Hook. 2018. «China’s carbon emissions set for fastest growth in 7 years.“ Financial Times. 29. mai. https://www.ft.com/content/98839504-6334-11e8-90c2-9563a0613e56.

IPCC. 2018. Special Report on Global Warming of 1.5ºC (Report). Incheon, South Korea: Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC).

IQAir Air Visual. 2019. https://www.airvisual.com/world-air-quality-ranking.

Kovel, Joel. 2002. The Enemy of Nature: The End of Capitalism or the End of the World? New York: Zed Books.

Li, Z., Friedman, E. and Ren, H. (eds.), 2016. China on Strike: Narratives of Workers’ Resistance, Haymarket Books, Chicago.

Losurdo, Domenico. 2017. «Has China Turned to Capitalism? – Reflections on the Transition from Capitalism to Socialism.» International Critical Thought 7 (1), 15–31.

Ma, J. and Xu, J. 2017. «China’s energy rush harming ecosystem.» Nature, 541: 30.

Magdoff, Fred and Chris Williams. 2017. Creating an Ecological Society: Toward a revolutionary transformation. New York: Monthly Review Press.

McGrath, Matt. 2018. «China coal power building boom sparks climate warning,» BBC News, September 26. https://www.bbc.com/news/science-environment-45640706.

Miles, Tom. 2018. «China overtakes U.S. for healthy lifespan: WHO data.» Reuters. May 30. https://www.reuters.com/article/us-health-lifespan/china-overtakes-u-s-for-healthy-lifespan-who-data-idUSKCN1IV15L.

Parkinson, Giles. 2019. «China prepares transition to subsidy-free solar and wind by 2021.» Renew Economy. April 12. https://reneweconomy.com.au/china-prepares-transition-to-subsidy-free-solar-and-wind-by-2021-2021/.

Rabouin, Dion. 2019. «How China is shaking up the global financial order.» Axios. April 11. https://www.axios.com/china-economy-global-financial-order-currency-7a0f9f5b-3470-4e59-a804-3390d5cdca94.html.

Renewables, Global Status Report. (2018). REN21 Renewable Energy Policy Network for the 21st Century. http://www.ren21.net/wp-content/uploads/2018/06/17-8652_GSR2018_FullReport_web_-1.pdf.

Robinson, William. I. 2018. Into the Tempest: Essays on the New Global Capitalism. Chicago: Haymarket Press.

Rohde, Robert A. and Richard A. Muller. 2015. «Air Pollution in China: Mapping of Concentrations and Sources.» PLOS ONE, 10(8), e0135749, DOI: 10.1371/journal. pone.0135749.

Schwartzman, David. 2013a. «The great bifurcation and prospects for solar communism in the twenty-first century.» International Critical Thought 3(4), 480–495.

Schwartzman, David. 2016. «Beyond eco-catastrophism: the conditions for solar communism.» in Socialist Register 2017. edited by L. Panitch, and G. Albo, 143–160. New York: Monthly Review Press.

Schwartzman, Peter and David Schwartzman. 2019. The Earth is Not for Sale: A Path Out of Fossil Capitalism to the Other World That is Still Possible. Singapore: World Scientific.

Shih, Gerry. 2019a. «In China, voices from the vanished.», 26. mai, The Washington Post, A1, 17.

Shih, Gerry. 2019b. «Study finds much less pollution in Beijing.» 13. september, The Washington Post, A13.

Shukman, David. 2018. «China-backed coal projects prompt climate change fears.» BBC News, November 22. https://www.bbc.com/news/science-environment-46310807.

Smith, Richard 2015. «China’s Communist-Capitalist ecological apocalypse.» real-world economics review, issue no. 71.

Stanway, David, 2019. «China CO2 emissions to peak in 2022, ahead of schedule: government researcher.» September 5, Reuters, https://www.reuters.com/article/us-china-carbon/china-co2-emissions-to-peak-in-2022-ahead-of-schedule-government-researcher-idUSKCN1VQ1K0.

Temple, James. 2018. «China’s giant transmission grid could be the key to cutting climate emissions» Technology Review, November 8. https://www.technologyreview.com/s/612390/chinas-giant-transmission-grid-could- be-the-key-to-cutting-climate-emissions/.

Wikipedia. 2019. «Socialism with Chinese characteristics.» https://en.wikipedia.org/wiki/Socialism_with_Chinese_characteristics.

Xinhua. 2016. «China: CCP calls for an Ecological Civilization.» 2. desember. http://english.cctv.com/2016/12/02/ARTIIzUfkgW5FoLCi1cph6aq161202.shtml.

Xinhua. 2017. «Chinese average life expectancy increases by 8.6 years in 35 years.» 29. september . http://www.chinadaily.com.cn/china/2017-09/29/content_32641685.htm.

 

Etter den kinesiske revolusjonen i 1949 ledet Kinas Kommunistparti under Mao Zedong en ikke-kapitalistisk industriutvikling basert på hard utbytting av jordbruket og overføring av store økonomisk overskudd fra landsbygda til industri og byer. Markedsreformene i 1979 under Deng Xiaoping innledet en autoritær, statsledet kapitalisme som ble konsolidert i 1990-årene. Et hovedtema for Hung er overakkumulasjon i Kinas kapitalisme. Her vil jeg presentere og drøfte hans synspunkter på de siste tiårene, selv om han i andre sammenhenger har lagt fram interessante analyser av Kina i et mye lengre historisk perspektiv.

Ho-fung Hung er professor i sosiologi ved Johns Hopkins University med en bakgrunn fra Hongkong. I boka The China Boom (Hung 2015) og i andre arbeider har han utviklet en skarpskodd analyse av Kinas politiske økonomi etter markedsreformene. For Hung er Kina en seinindustrialist i den kapitalistiske verdensøkonomien.

Foto: Eric Prouzet
Kristen Nordhaug,
professor i utviklingsstudier ved OsloMet. Forskningen hans er rettet mot politisk–økonomiske forhold i Øst- og Sørøst-Asia.

Overakkumulasjon

Hung definerer overakkumulasjon ved at sterk kapitalakkumulasjon presser ned gjennomsnittsprofittraten gjennom overproduksjon, underforbruk, eller en kombinasjon av de to (Hung, 2008: 152). Han drøfter hvordan institusjoner og maktforhold i Kina har presset opp investeringsnivået og konsentrerte investeringene til et begrenset antall sektorer («overproduksjon») og holdt forbrukets andel av bruttonasjonalproduktet lavt («underforbruk»).

Politisk desentralisering fremmet økonomisk konkurranse og overakkumulasjon. Beslutningsmyndighet og kontroll over en stor andel av statens inntekter ble under markedsreformene desentralisert til lokale forvaltningsnivåer. Dette var en strategi fra «reformtilhengerne» i partiledelsen for å bygge opp byråkratiske støttespillere «nedenfra» for markedsreformene. Provins- og byregjeringer, med befolkninger som velvoksne nasjonalstater, tilpasset seg med varierende strategier.

Mange lokalregjeringer støttet utvalgte industrisektorer, investerte i infrastruktur, subsidierte attraktive investorer og egne statseide selskaper og hindret investeringer fra selskaper i andre provinser/byer. Mangel på koordinering førte til duplisering og overkapasitet på det kinesiske hjemmemarkedet. Investeringene ble konsentrert til et fåtall nøkkelsektorer som stål, biler, sement, aluminium og fast eiendom. Utlånene til de statseide bankene var kontrollert av lokalregjeringer som kanaliserte det meste av lånene til egne statsselskaper, til tross for at private selskaper var mer profitable. Lån til insolvente statsbedrifter skapte problemer med misligholdte lån.

På slutten av 1990-årene forsøkte myndighetene å løse problemene i banksektoren med en «bergingsoperasjon» som utsatte bankenes problemer med misligholdte lån. Håpet var at bankene i mellomtida skulle få avskrevet sine dårlige utlån. En parallell «reform» skulle styrke statseide selskaper med hjelp av sammenslåing, nedbemanning, privatisering og avvikling av tidligere velferdsforpliktelser. Reformene av statsselskapene stoppet opp etter 2003. De kom under kontroll av partitopper og deres familier som brukte sin politiske innflytelse til å sikre kreditt, slik at bankenes problemer med misligholdte lån fortsatte.

Den internasjonale finanskrisa i 2008/2009 svekket Kinas eksport. Regjeringens svarte med en enorm «stimuleringspakke» på fire billioner yuan (omtrent samme kronebeløp ut fra daværende vekslekurs) og en løsere utlånspolitikk for bankene. Lokalregjeringer og deres investeringsselskaper fikk det meste av de nye lånene. Rundt 80 prosent av pakken finansierte investeringer i infrastruktur- og boligbygging. Responsen på krisa var en suksess på kort sikt, men den skapte en bygg- og anleggsboom som forsterket overinvesteringsproblemer i sektorer som stål, sement og herdet glass, mens eiendomspriser ble presset opp. Lokalregjeringer og investeringsselskaper pådro seg stor gjeld, noe som ifølge Hung er en viktig årsak til Kinas avtakende vekst de seinere årene.

Overinvesteringer går sammen med underforbruk. Det private forbrukets andel av BNP i Kina er ekstremt lavt (Hung, 2015: 78, fig. 3.4). Underforbruket drives av «lønnsrepresjon» med lavere vekst i lønninger enn produktivitet. Videre forsterkes underforbruk av den kinesiske sentralbankens operasjoner for å hindre valutakursen fra å stige sammen med eksportoverskuddene. En undervurdert valuta har gjort importen dyr og svekket forbruket. For det tredje har Kina praktisert «finansiell represjon». Statsbankene har holdt renta lav, både for innskudd og utlån. Det holdt forbruket nede og favoriserte eksportindustri, statseid industri og statsinstitusjoner.

Kinas eksportøkonomi: Svakhet og styrke

Med rask produktivitetsvekst og langsom lønnsvekst ble Kinas eksport stadig mer konkurransedyktig. Nabolandene tilpasset seg med å legge om til produksjon som var komplementær til den kinesiske. Etter årtusenskiftet eksporterte Japan, Sør-Korea og Taiwan maskiner, halvfabrikata og komponenter til Kinas eksportproduksjon av ferdigvarer, som primært gikk til EU og USA.

Denne arbeidsdelingen var i stor grad styrt av flernasjonale selskaper fra Vesten og Kinas naboland, og det kinesiske utbyttet var beskjedent. En iPhone 4 ble i 2010 solgt for 600 dollar av Apple. Selskapet betalte 187,50 dollar for deler fra identifiserte land, i stor grad Kinas naboland, 46,25 dollar for deler uten kjent opphavsland, mens monteringen i Kina kostet 6,50 dollar (Hung, 2015: 82). Men Hung drøfter ikke den økonomiske oppgraderingen som for alvor kom i gang i på 2010-tallet da Kina utviklet egne internasjonalt profilerte merkevareselskaper og stadig mer avansert teknologi.

Kinesiske myndigheter har presset utenlandske investorer til å overføre teknologi til kinesiske partnere. De kan også ha organisert, eller støttet «cybertyveri» av industrihemmeligheter, slik amerikanske myndigheter hevder. I det pågående programmet «China 2025» bruker myndighetene store, målrettede investeringer for å akselerere forskning og utvikling. Kinesiske selskaper har utviklet toppkompetanse i bygging av høyhastighetsjernbaner (lært fra Japan), stealth-fly (lært fra Russland), solcellepaneler (lært fra Tyskland og USA), vindturbiner (lært fra Danmark og USA) og smarttelefoner (lært fra Sør-Korea og USA) (Starrs, 2018: 190).

Kinas høyteknologiske flaggskip er imidlertid sårbare. I 2018 erklærte USAs handelsdepartement handelsboikott mot det kinesiske telekommunikasjonsselskapet ZTE som ble anklaget for å ha brutt sanksjoner mot Iran og Nord-Korea. Selskapets virksomhet opphørte midlertidig. Det var ikke i stand til å finne tilstrekkelige erstatninger for importen av mikrobrikker fra sine amerikanske leverandører. I juni 2018 ble boikotten avblåst, og ZTE ble berget fra avgrunnen (Starrs, 2018: 194–195). Kina importerer mer enn 80 prosent av sine mikrobrikker, importutgiftene er større enn for import av råolje. (Kina er verdens største oljeimportør.) For avanserte mikrobrikker er importandelen mer enn 95 prosent. Dette gjør Kina sårbart for amerikansk handelskrig (Nordhaug, 2019b: 79).

Fra globalisering under amerikansk­ hegemoni til imperialistisk rivalisering

I China Boom beskrev Hung Kinas tilpasning til USAs såkalte «dollarstandard»: Dollaren er internasjonalt dominerende valuta og er ikke innløselig i gull til en fast kurs, slik den var i Bretton Woods-perioden før 1971. Dette har gjort det mulig for USA å holde store underskudd på handels- og driftsbalanse med utlandet siden det meste av dets import betales med dollar. USA ble Kinas viktigste eksportmarked, og sto for en betydelig del av Kinas eksportoverskudd, mens Kina (sammen med Japan) ble USAs viktigste utenlandske kreditor på 2000-tallet. Den kinesiske sentralbanken investerer sine store dollarreserver i kjøp av amerikanske statsobligasjoner. Det holdt nede renta på USAs statsgjeld samt landets langtidsrente. Amerikanske flernasjonale selskaper dro også nytte av billige produksjon i Kina og fikk tilgang til kinesiske markeder. Handels- og investeringsforbindelsene mellom Kina og USA er makroøkonomisk et uttrykk for et relativt høyt forbruk i USA, med lavere investering enn sparing, og et relativt lavt forbruk i Kina med høyere sparing enn investering. Også de to neste landene på lista over verdens største økonomier, Tyskland og Japan, har hatt relativt lavt forbruk og høye overskudd på handelsbalansen. USAs høye forbruk ligger til grunn for store deler av «globaliseringen». Denne globaliseringen utfordres nå av Trump-regjeringens handelskriger, der Kina er hovedmotstander. Hvis USA «avglobaliseres», kollapser verdensøkonomien (Hung, 2018b: 43-44). Med avglobalisering ser Hung for seg framveksten av tre rivaliserende imperier: USA, Kina og Russland. Imperiebyggingen er i gang.

Under George W. Bush startet USAs oppbygging av et militært imperium i Midtøsten. Russland og Kina svarte på tiltale med egen imperiebygging, Russland i Georgia (2008) og Ukraina (2014) og ved å beskytte Assads regime i krigen i Syria. Kinas imperiebygging skjedde gjennom militarisering av inter­nasjonale sjøtransportruter i Sør-Kinahavet. I 2013/14 innledet Kina sitt Belte- og Vei-initiativ som jeg kommer tilbake til nedenfor. USA var lenge oppslukt av krigene i Irak og Afghanistan og forsøkte etter finanskrisa å holde globaliseringen i gang gjennom samarbeid med G20-landene. Dette hindret ifølge Hung effektive svar på utfordringene fra Russland og Kina under Bush og Obama. Trump-regjeringen lar seg ikke binde av globaliseringen, og den er i ferd med å endre USAs forsvarspolitiske prioriteringer med en omlegging fra «krig mot terror» til å oppdemming av «de revisjonistiske maktene» Kina og Russland. Ifølge Hung drives russisk imperiebygging i liten grad av økonomiske hensyn, prestisje er viktigere. Derimot er Kinas imperiebygging økonomisk drevet (Hung, 2018b: 44-45).

Kinas økonomi er merket av tidligere overinvesteringer og høy gjeld, veksten avtar og det er fare for økonomisk stagnasjon. Kina forsøker å avverge dette gjennom økonomisk ekspansjon i nye områder, med «Belte- og veiinitiativet» (BVI) som den viktigste strategien. Dette er et storstilt program for kinesiske investeringer i infrastruktur i Eurasia. Gjennom programmet forsøker Kina å bygge opp nye markeder. Hung antar at det vil gå sammen med politisk-militære innflytelsessfærer og ekspansjon i samsvar med Lenins imperialismeanalyse (Hung, 2018a).

Avsluttende ord

Hung har analysert Kinas overakkumulasjon innenfor rammene av dollarstandarden og USAs hegemoni. Han hevder at finanskrisa og Trump-regjeringens anti-globalisering driver Kina i retning av imperialistisk rivalisering. Jeg er skeptisk til dette siste leddet hos Hung. Jeg er enig i at Kinas overakkumulasjon har fremmet BVI, men jeg tviler på at det vil føre til en slagkraftig imperialisme. BVI drives av kinesiske provinser og statseide selskaper, heller enn av sentralregjeringen. De er lite orientert mot sikkerhetspolitikk og konkurrerer ofte med hverandre (Nordhaug, 2019a). Om rivalisering med USA vil sentralisere BVI og koble den sammen med Kinas geopolitiske strategi gjenstår å se. Inntil videre er jeg skeptisk.

Litteratur

• Hung, Ho-fung, 2008. «Rise of China and the Global Overaccumulation Crisis», Review of International Political Economy, bd. 15, nr. 2, s. 149–179.
• Hung, Ho-fung, 2015. The China Boom. Why China Will Not Rule the World. New York: Columbia University Press.
• Hung, Ho-fung, 2018a. «Xi Jinping’s Absolutist Turn», i Catalyst, bd. 2, nr. 1, s. 135–145.
• Hung, Ho-fung, 2018b. «Global Capitalism in the age of Trump», Context, bd. 17, nr. 3, s. 40–45.
• Nordhaug, Kristen, 2019a. «Ønsker Kina å skape et gjeldsimperium?», Bistandsaktuelt, 28.06.
• Nordhaug, Kristen, 2019b. «Studier av Kina som korrektiv og berikelse av historisk sosiologi og politisk økonomi. Ho-fung Hungs bidrag», Agora, nr. 3–4, 2019, s. 59–88.
• Starrs, Sean Kenji, 2018. «Can China unmake the American making of global capitalism», Socialist Register 2019. London: Merlin Press, s. 173–200.

 

Denne artikkelen er skrevet med utgangspunkt i boka Afterlives of Chinese Communism, en samling artikler redigert av Christian Sorace, Ivan Francheschini og Nicholas Loubere. (Australian National University and Verso Press, 2019. 404 s.)

Afterlives of Chinese Communism er utgitt av et innovativt, nettbasert kvartal­tidsskrift kalt Made in China Journal, https://madeinchinajournal.com/journal/, som fokuserer på kinesisk arbeidsliv, sivilsamfunn og rettigheter. Det begynte opprinnelig som et månedlig nyhetsbrev på italiensk, rettet inn mot italienske fagforeningsledere, men ble «gjenoppfunnet» som kvartalstidsskrift i 2016 av yngre kinaforskere tilknyttet Australian National University (ANU). Redaktørene er, i likhet med de fleste som er knyttet til kvartalstidsskriftet, yngre kinaforskere. Boka er tilgjengelig for gratis nedlasting, både som helhet og i form av enkeltbidrag, på: press.anu.edu.au.

Foto: Røde Garde
Harald Bøckman,
er kinaforsker. Besøkte Kina første gang i 1970, men har vært nektet adgang til landet siden 2008. Har oversatt ny og gammel kinesisk litteratur og poesi, og særlig forsket på etniske relasjoner og kinesisk nasjonalisme.

Boka tar for seg hvordan man i Kina forestilte seg, prekte og praktiserte tanker om sosialismen (redaktørene kaller det gjennomgående for «kommunismen») i det de kaller Kinas revolusjonære århundre, dvs. det tjuende århundret. Flere av bidragene tar sats tidlig på 1900-tallet, men bokas fokus er på de åra da Mao ledet landet, fra 1949 til hans død i 1976. Maoismen ser redaktørene på som et begrepsmessig vokabular og en måte å tenke rundt sosialistiske og kommunistiske ideer slik det kinesiske kommunistpartiet praktiserte det i den perioden.

Kritiske blikk på en lovprist og omstridt periode

Redaktørene anfører tre grunner for at de mener det er viktig å ta et nytt og kritisk blikk på den kinesiske kommunismens unike, kompliserte og omstridte arv. For det første er det nå bedre muligheter til å foreta mer edruelige drøftinger av Mao-perioden, særlig fordi kald krig-perspektiver ikke lenger verken er dominerende eller særlig produktive. For det andre, og minst like viktig, er det paradoksale at dagens kinesiske ideologer har utarbeidet en – noen vil si schizofren – framstilling av Mao-tida som en «naturlig» forløper for dagens politiske kompasskurs i Beijing.

For det tredje har redaktørene vært motivert av hvordan vi i dagens verden er prisgitt en destruktiv kapitalisme, samtidig som den offentlige samtalen om veier ut av uføret stopper ved å henvise til hvordan den tidligere «reelt eksisterende sosialismen» endte i mer eller mindre autokratiske eller totalitære regimer. Redaktørene utfordret bidragsyterne til å forestille seg og teoretisere om et liv etter kapitalismen, inspirert av kritiske perspektiver på den maoistiske arven som et revolusjonært prosjekt. For at det skal ha noen mening, insisterte redaktørene på at de som lar seg inspirere av radikale eller utopiske løsninger, samtidig bør være de skarpeste kritikerne av det som har vist seg som å være blindveier eller uhemmet maktmisbruk. Slikt har ikke vært hardbarka sosialisters sterke side, for å si det mildt, og noen av bidragsyterne skriver seg i en viss grad inn i denne tradisjonen.

Redaktørene har latt seg inspirere av så forskjellige personer som sinologen Simon Leys (alias Pierre Ryckmans), som i sin tid var en av de mest nådeløse, men kunnskapsrike, kritikerne av maoistisk politisk kultur, til aldrende politiske filosofen Alain Badiou, som har stilt spørsmålet om i hvilken grad Maos skrifter fremdeles kan fungere utgangspunkt for en frigjørende politikk. (Verken Leys, som er død, eller Badiou, er med i utvalget)

Originalt redigeringsgrep

Boka er originalt tenkt og utført. Den inneholder bidrag fra mer enn femti kinaforskere verden over, både eldre travere og ungfoler fra forskjellige disipliner. Bidragsyterne ble invitert til å velge et uttrykk eller ei vending som speiler Mao-tida. De tar, med andre ord, Mao-tida på ordet, på kinesisk. I stedet for å gruppere bidragene i mer eller mindre meningsfulle seksjoner, har redaktørene ordnet uttrykkene alfabetisk, for å få mangfoldet av betraktningsmåter bedre fram.

På grunn av strukturen er det ikke enkelt å foreta en vanlig tamarisk gjennomgang av boka. Kortformen har åpenbart vært en utfordring for folk som er vant med å skrive i lengre formater, men nettopp det at man drøfter store spørsmål i kortform, er til leserens fordel. En god del av bidragsyterne tar grundig sats i Marx og Lenin, og en del av dem har problemer med å skrive seg bruer over til temaets relevans i dag. Noen bidragsytere er ikke bare i noen grad preget av nostalgi, men også av gamle maoistiske triks som «typiske eksempler». Likevel: Denne boka et svært nyttig referanseverk, som kan leses med utbytte av alle interesserte.

Noen bidrag trigger mer interesse enn andre, som Hayan Lee om klassekjensle, Dai Jinhua om kultur, Patricia Thornton om Kulturrevolusjonen, Mobo Gao om kollektivisme, Jane Hayward om primitiv akkumulering, men det blir mange aha-opplevelser utover i boka.

Mao-tida og dagens Kina

Om det er viktig å drøfte begreper og uttrykk fra Mao-tida opp mot nåtidas praksis, er det minst like viktig å forstå hvordan det gamle og det nye forholder seg til hverandre i Xi Jinpings «Nye tidsalder». I en forstand hører de fleste uttrykkene og begrepene fra Mao-tida fortida til. Jeg har sjøl ved noen anledninger prøvd meg med maoistisk sjargong overfor unge kinesere – som reagerer enten ved å bli brydd eller se ut som spørsmålstegn. Mao-tale er snart blitt marsboer-tale for mange dem.

På den annen side ligger det betydelig latent sprengstoff i de samfunnspolitiske begrepene fra den sosialistiske epoken av Folkerepublikken. Om begrepene og slagorda til tider var utopiske under Mao, er dagens propagandainventar nærmest blitt nærmest tømt for innhold, som Xi Jinpings «Den kinesiske drømmen». (Siden amerikanerne har sine drømmer, kan ikke kineserne være dårligere.)

I dag fungerer propagandaen mer som signalord om hvor grensene for hva som er tillatt å mene, går. Det er et maktspråk med hegemoniske markører. Problemet for dagens politiske ledelse er at slik språkbruk, som de hegner om, har lite med dagens virkelighet å gjøre. Det fungerer kun som ris bak speilet. Kina har gått fra å være et mobliseringssamfunn under Mao til et kontrollsamfunn i dag. Kontroll over den offentlige diskursen blitt viktigere enn noen gang.

Dagens politiske vokabular består imidlertid ikke bare av nye og utvanna ord og vendinger. Det er minst like viktig for dagens makthavere å ha kontroll over gårsdagens politiske vokabular, for det rommer betydelig sprengstoff hvis det kommer i «urette» hender. Xi Jinpings ideologiske kannestøpere har arvet en god del av det psevdo-maoistiske vokabularet fra Xis i sin tid fremste utfordrer, Bo Xilai. Bo skapte en nærmest museal versjon av Mao-tidas kulturuttrykk under sine år som sjef for Chongqing-provinsen, før han resolutt ble dratt ned av hesten i 2012, samme år som Xi Jinping ble salet opp. Xi har åpenbart forstått at det er livsnødvendig for han å beholde hegemoniet over hva som kan sies og menes om Mao-tidas politiske vokabular, for der finnes det mange begreper med et betydelig potensiale for å undergrave dagens politiske kurs.

Denne frykten kommer til uttrykk i et slags overgripende uttrykk som Xis propagandister gravde fram igjen for noen år siden, nemlig Liangge libukai , eller «De-to-som-ikke-kan-skilles-ad». (Uttrykket har tidligere vært anvendt som et standarduttrykk for forholdet mellom han-kinesere og minoritetsfolk). Med det mener de at det som ble utrettet og oppnådd i Mao-tida er uatskillelig fra det som er blitt utrettet og oppnådd i tida etter Mao – og omvendt. Her kreves det betydelig anlegg for å «glemme», samtidig som det spilles på nostalgi om ei tid der de fleste trakk i lag, sjøl om mye ble kasta rundt på og folk tidvis ble utsatt for ufattelige lidelser. Dette selektive minnet om Mao-tida er i dag striglet og omgjort til en del av den nasjonale arven.

Nasjonen framfor alt

Et annet sentralt trekk ved dagens kinesiske propaganda kommer rimeligvis ikke særlig godt fram i den foreliggende antologien. Den maoistiske sjargongen er blitt erstattet av nasjonalistisk pregede uttrykk og vendinger, både innad og utad. Det fantes også ansatser til nasjonalistisk retorikk under Mao, men det tok form av det vi kan kalle revolusjonær nasjonalisme, dvs. støtte til kommunistiske bevegelser og nasjonale frigjøringsbevegelser. Under Mao fikk statsbygging gjennom klassekamp prioritert foran nasjonsbygging, mens i dag er det omvendt, nasjonsbygging har fått forrang for samfunnsmessig omdanning. Grunnlaget for det finner vi rundt 1985, da Kommunistpartiet besluttet å legge revolusjonær politikk på hylla og bli et statlig styringsparti, et moderne mandarinat.

Maoismen er parkert som et politisk prosjekt, og demokrati blir sett på som et prosjekt for å splitte og svekke Kina. Dagens ideologer finner betydelig inspirasjon i den østasiatiske utviklingsmodellen, slik vi kjenner den fra Japan, Sør-Korea og Singapore, men først og fremst er de inspirert av Kinas egen lange og imponerende historie i statlig styringskunst. Paradoksalt nok må en, jo mer Kina moderniseres, ha god innsikt i begreper og vendinger fra landets tradisjonelle politiske kultur om en vil diskutere politikk på deres hjemmebane.

Ett trekk ved dagens kinesiske propaganda som det er lite grunnlag for i Mao-tidas politiske sjargong, er hva slags begreper dagens KKP anvender for å begrunne og styrke landets stadig mer omfattende internasjonale virksomhet. Under den korte sommeren med åpen kritikk i 1957, kalt De hundre blomsters bevegelse, hevdet en dristig sjel at landet var blitt en «Parti-verden», Dang tianxia, noe han fikk svi for. I dagens meningsdannende sirkler er det tradisjonelle kinesiske verdens-begrepet, Tianxia (som ordrett betyr «(Alt) under himmelen»), blitt et sentralt begrep for å begrunne en ny kinesisk-ledet verdensorden. Dette diskuteres uten antydning til at noen rødmer, sjøl om alle er innforstått med at begrepet uttrykker den tradisjonelle keisermaktas oppfatning av seg sjøl som verdens sentrum.

Offisiell språkbruk om Kinas forhold til omverdenen er imidlertid både mildere og mer inviterende, for det skal, angivelig, dreie seg om «Menneskehetens felles skjebne», Renlei gongtong mingyun, som er blitt en av Xi Jinpings favorittfraser. Eller, man kan også bemektige seg vestlige fraser som «win-win» for å betegne samarbeid mellom Kina og andre stater, som kineserne for øvrig anvendte for å beskrive avtalen mellom Kina og Norge i 2016, og som var det siste Børge Brende lærte seg av kinesisk før han gikk av som utenriksminister.

Det begrepet i antologien som har mest relevans for dagens internasjonale kinesiske aktiviteter, er begrepet «enhetsfront», tongyi zhanxian. Denne strategien var avgjørende for å legge grunnlaget for kommunistenes seier i 1949, og den blir nå anvendt for å øke landets innflytelse internasjonalt gjennom forskjellige former for myk maktutøvelse. Det knyttes formelle, uformelle og usynlige bånd mellom offisielle kinesiske interesser og personer, selskaper, organisasjoner og virksomheter i andre land. I land som Australia og New Zealand, som er nært knyttet til Kina næringsmessig og der folk med kinesisk bakgrunn utgjør den største gruppa av asiatisk herkomst, har det i de seinere åra kommet for offentligheten hvordan Beijing på forskjellige måter arbeider for å styrke sin politiske innflytelse i disse ­samfunnene.

Tilbake til start?

Etter flere tiår med å lære om Kina, er boka et eksempel på at vi igjen er tilbake til en diskusjon om å lære av Kina, som syttiåra var preget av, primært representert i Norge ved ml-bevegelsen, men også andre deler av den norske venstresida, gjennom studieturer til landet arrangert av Vennskapssambandet Norge–Kina. På den tida ble det produsert mer eller mindre vellykkede bidrag til å lære av Kina, som sosiologen Yngvar Løchens Stol på egne krefter Samfunnsliv, politikk og medisin i Kina (Universitetsforlaget 1977) og Johan Galtung og Fumiko Nishimuras Hva kan vi lære av kineserne? (Gyldendal Fakkel 1975). Arne Næss fulgte opp med å ta inn Mao som en viktig filosof i 1980-utgaven av hans lærebok til forberedende i filosofi ved Universitetet i Oslo, noe han fikk mye pepper for.

Galtung og Nishimura fikk også i sin tid ganske hard medfart av anmelderne, men etter å ha lest boka igjen i dag, synes jeg at den står seg godt mot tidas ettertanker, ved at den til stadighet drøfter det de opplever i Kina opp mot høyst varierende tilstander i den kapitalistiske verden.

Jeg fikk anledning til å gå noen runder med Arne Næss om hans behandling av Mao som filosof. Hans begrunnelse for å ta med Mao var hans sosialfilosofi. Næss sin gjennomgang av Mao om dialektikk, praksis og kunnskap er interessant, men det overordnede rammeverket, Folkerepublikkens historie, blir skånsomt framstilt, for å si det mildt, og er nærmest fri for drøfting. Mao framstilles, i likhet med Opplysningstidas karakteristikk av kinesiske keisere, først og fremst som filosof, og ikke som ideolog.

Interessen for den utopiske Kulturrevolusjonen kom også til uttrykk internasjonalt, gjennom innflytelsesrike bøker av forfattere som Charles Bettelheim, Maria-Antonietta Macciocchi, E.L. Wheelwright and Bruce McFarlane (de siste på norsk som Fakkel-bok i 1974), den amerikanske Committee for Concerned Asian Scholars og den framtredende engelske økonomen Joan Robinson, som trolig gikk glipp av en Nobelpris i økonomi på grunn av sin positive holdning til den kulturrevolusjonære utopien. Jan Myrdal fulgte opp med flere bøker fra sin kinesiske landsby Liu Ling, men oppfølgerne var bare en avglans av han klassiker fra 1963. K.S. Karols bok fra 1966, Kina (i to bind, Pax), som kom på norsk i samme år som den ble utgitt i Frankrike, var en døråpner for mange.

Utopiske og autoritære lengsler da og nå

I dag er den kinesiske utopien nærmest snudd på hodet. Vi har også fått en nærmest total utskifting av «Kinavenner». Dagens vestlige apologeter – de aller fleste av dem velbeslåtte – finner ingen gode grunner til å kritisere noe i dagens kinesiske politikk og samfunn, snarere tvert imot. De løfter heller fram den store framgangen landet har hatt, uten å se på totalregnskapet, som det i dag er mulig å beregne. I den grad de mener noe – også om Mao-tida – lyder det ofte som en gjenklang av det som til enhver tid kommer fra dagens politiske kannestøpere i Beijing. Det samme var i stor grad også tilfellet i vår tid, med andre fortegn, men det var vanskeligere å beregne totalregnskapet enn i dag, noe den foreliggende boka illustrerer godt.

Uttalelsene fra partileder Xi har etter hvert blitt så mange at det snart kan være grunnlag for å utgi ei bok over samme lest som den foreliggende, der kritiske og kunnskapsrike røster drøfter uttalelsene i kontekst. Det gjelder ikke minst hans uttalelser om Mao-tida. Inntil videre får vi nøye oss med de innsiktene som den foreliggende boka kan gi oss. Folkerepublikkens historie er for viktig til at den kan overlates til Kinas byråkratkapitalistiske parti.

Nyttig bøker om Mao-tida og Maos videre skjebne

I de siste åra har det kommet en hel del utgivelser på engelsk som tar opp forskjellige sider ved Mao-tida og Maos innflytelse etter hans død:
– Blanchette, Jude: China’s New Red Guards. Oxford UP, 2019.
– Brown, Jeremy and Matthew D. Johnson, eds.: Maoism at the Grassroots. Everyday Life in China’s Era of High Socialism. Harvard UP, 2015.
– Cheek, Timothy, ed.: A Critical Introduction to Mao. Cambridge UP. 2010.
– ChinaFile: «Is Mao Still dead? A ChinaFile Conversation», 12.2.2015: http://www.chinafile.com/conversation/mao-still-dead
– Lovell, Julia: Maoism. A Global History. The Bodley Head, 2019.
– Walder, Andrew G.: China under Mao. A Revolution Derailed. Harvard UP, 2015.
– Wemheuer, Felix: A Social History of Maoist China. Conflict and Change 1949-1976. Cambridge UP, 2019.

 

 

Økonomisk oppsving etter århundreskiftet og skjerpet kamp om Afrikas ressurser har fått mange til å snakke om et «nytt kappløp om Afrika», med referanse til det imperialistiske kappløpet og den påfølgende koloniseringa mot slutten av 1800-tallet. Også den gang var det et spørsmål om råstoffer, markeder for produkter som den hjemlige arbeiderklassen ikke hadde råd til å kjøpe, og nye investeringer for land med overskuddskapital.

Foto: Historisk kart over Afrika (1885) av John Bartholomew . Kilde: Wikimedia Commons
Tore Linné Eriksen, historiker, faglitterær forfatter og tidligere professor i utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Han er aktuell med boka Afrika. Fra de første mennesker til i dag. (Oslo: Cappelen Damm, 2019).

Forskjellen fra da og nå er at det i dag er mer enn en håndfull vestlige industristater som stiller til start, og Kina, India, Brasil og andre land i det globale Sør er blant de mange påmeldte. Derfor er det heller ingen konferanse, slik som i Berlin i 1885, der europeere avgjorde seg imellom hvordan byttet skulle fordeles. Dessuten er det ikke bare stater som kaster seg over Afrika, men også rivaliserende storselskaper, som også kan være fra samme land.

Men den viktigste kontrasten er at over femti stater nå er sjølstendige, i alle fall politisk, slik at det også handler om å vinne deres gunst og smøre den nye herskerklassen for å sikre seg lukrative kontrakter og langsiktige råvareavtaler. Endringene både og i Afrika og i tyngdepunktet i den globale kapitalismen har derfor gitt et nytt landskap, der det i mindre grad handler om territoriell erobring.

En annen forskjell fra kappløpet på 1880-tallet, er at olje og gass har blitt de viktigste energikildene. Mens Libya, Algerie, Nigeria og Angola lenge har vært storprodusenter, har det i de siste tiårene vært en hektisk bore- og letevirksomhet i Sør-Sudan, Gabon, Ghana, Ekvatorial-Guinea, Uganda og en rekke andre land. Med rundt ti prosent av verdens samlete reserver, utgjør Afrika et alternativ til det politisk ustabile Midtøsten. Fortsatt er det vestlige storselskaper som utvinner mest olje og gass i Afrika. For eksempel tjener Equinor mer penger i Angola enn noe annet sted utenom Nordsjøen, og Afrika har blitt stadig viktigere for den norske leverandørindustrien. Dessuten er det uran både i Niger, Tsjad og Namibia.

Det nye kappløpet har også klare forbindelseslinjer til global oppvarming, vannmangel og matvarekrise. Jakten på biodrivstoff har økt i takt med innblandingen i bensin, og en rekke stater og internasjonale storselskaper har kjøpt eller leid jord for å dyrke palmeolje, soya og jatrofa. Det er dessuten investert mye i produksjon av sukker som råstoff for bioetanol. Mangel på landbruksjord og vann har ført til at også Kina ser seg om etter områder som kan gi mat til deres egen befolkning. Med 15 prosent av jordas befolkning, og bare sju prosent av alt dyrkbart areal, er det ikke rart at kinesiske myndigheter ikke vil stå som passiv tilskuer når Japan, Sør-Korea, Indonesia, Qatar, Sør-Korea og Saudi-Arabia kaster sine øyne på Afrika.

Inn i «våre» områder

Når Kinas innmarsj i Afrika har vakt så stor oppmerksomhet, både innenfor og utenfor kontinentet, er det sjølsagt fordi USA og tidligere kolonimakter tradisjonelt har regnet Afrika som sin tumleplass for handel, investeringer og militært samarbeid. Sovjetunionen hadde riktig nok innflytelse i flere land, men det var mer ideologisk og militært enn økonomisk, og Russland har andre oppgaver å stri med. USAs strategiske interesser blei noe redusert etter den kalde krigen, men «kampen mot terror» og kampen om hegemoniet i det oljerike Midtøsten har som kjent ikke avtatt. (Libya ligger i Afrika, og Norge bombet i 2011 for første gang er afrikansk land.) USA opprettet i 2008 en egen Afrika-kommando (AFRICOM), som inntil videre har hovedkvarter i Stuttgart, men det er baser, militæravtaler og opplæringsprogrammer i en rekke afrikanske land. Det er også stor droneaktivitet for å ramme væpnete jihadister både i Sahel-området og i Somalia. I Djibouti, som er det tidligere Fransk Somaliland, er det en stor flåtebase som vokter over Adenbukta.

EU fornyer med jamne mellomrom sine «partnerskapsavtaler» som omfatter de aller fleste afrikanske land, og bruker bistanden som pressmiddel til sikre seg rett til å fiske vestafrikansk farvann og for å få returnert flyktninger. I virkeligheten er EUs ytre grense i sør flytta til Niger, som lenge var det viktigste transittområdet for flyktninger på vei gjennom Sahara til Middelhavet, og er nå det landet som får mest bistand fra EU for å kontrollere grensa og kriminalisere alle som hjelper flyktninger. Italia betalte Libya under Gaddafi for å stenge åpninga mot havet, og har nå gjort det samme overfor en av de rivaliserende «regjeringene» i Libya. EU er aller mest opptatt av å innlemme de nordafrikanske landa i sin middelhavsstrategi, som både har militære, politiske og økonomiske elementer.

Men det er Frankrike som står i en særstilling og som bruker tidligere kolonier til å holde oppe sin merkverdige forestilling om at de fortsatt er en stormakt. En rekke vestafrikanske land får fortsatt sin valuta- og pengepolitikk avgjort av Frankrike, og det er knapt noe fransktalende land uten at det har en eller annen form for militært samarbeid. Når afrikanske presidenter ringer til Paris for å få hjelp til å holde seg ved makta, er det sjelden forgjeves dersom de lover lydighet. Frankrike henter en stor del av sin strømforsyning fra atomkraftverk, og Niger er deres viktigste leverandør av uran. Niger har da også vært voktet nøye over av den franske staten, som ser med ublide på den kinesiske tilnærmingen til Niger.

Mot denne bakgrunnen er det ikke vanskelig å forstå bekymringen i vestlige land for at maktforholdene skal forrykkes også i Afrika, som i verdensøkonomien for øvrig. Som vi skal se, er et nytt økonomisk og politisk landskap i ferd med å vokse fram i Afrika, og dette er nok bare starten på en mer dyptgripende omkalfatring.

Forutsetninger og drivkrefter

En av de viktigste forutsetningene for Kinas muligheter til økt handel og nye investeringer er, paradoksalt nok, de diktatene om privatisering og liberalisering som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) utsatte afrikanske land for på 1980- og 1990-tallet. Etter at også Verdens Handelsorganisasjon startet sitt hardkjør fra 1994, blei det samtidig vanskeligere for utviklingsland å beskytte eget jordbruk og egen industri, sjøl om EU og USA fortsatt gjorde som de ville. Dermed var porten åpen, og overraskende for mange var det kinesiske varer og kinesiske selskaper som stormet inn.

En annen viktig drivkraft bak Kinas nyvakte interesse for Afrika var den voldsomme veksten i kinesisk økonomi, delvis også i India, der industrisektoren og byggenæringa slukte olje, mangan, kopper, jernmalm, sink og platina. Ikke minst er det kappestrid om koltan (tantalum) som ingen mobiltelefoner eller elektronikk i elbiler kan klare seg uten. På samme tid blei bygd opp lagre og spekulert i fortsatt prisøkning på vestlige børser, der det under den økonomiske krisa i 2007/08 var behov for alternativer til bolig- og finansinvesteringer. Det bidro til økonomisk vekst i afrikanske land som hadde mineraler eller andre råvarer å selge, i alle fall slik økonomene regner uten å bry seg om fordeling eller uttapping av ufornybare naturressurser. Men det førte i alle fall til økte statsinntekter, selv om mye forsvant ut gjennom korrupsjon og internasjonale storselskapers skattetriks, prismanipulering og overføring til skatteparadiser. Deler av befolkningen fikk mer penger mellom hendene, og kunne derfor kjøpe flere varer som Kina hadde å selge.

Hvor store er endringene?

Dersom vi starter med et blikk på handelsstatistikken, har Kinas import og eksport eksplodert i de siste tiåra, riktig nok fra et meget lavt utgangspunkt. Fra noen få milliarder dollar i 1995 har handelen økt til godt over 200 milliarder i 2017. Kina har da også for lengst gått forbi USA som den viktigste handelspartneren, men det er langt fram om EU regnes som en enhet. Kina kjøper lite annet enn råvarer, og etterspørselen er i ferd med å flate ut i takt med at den kinesiske vekstraten avtar og investeringene – eller overinvesteringene – i industri og byggevirksomheten ikke lenger er så opphetet.

I et tradisjonelt kolonimønster består Kinas eksport mest av ferdigvarer, og her ser det afrikanske markedet ut til å bety mer og mer. Det er ikke minst fordi land i de kinesiske nærområdene sjøl industrialiserer, og deres industri dekker både hjemmemarkedet og konkurrerer med Kina på verdensmarkedet. Dilemmaet er påtakelig: Kina må heve lønningene for å øke den innenlandske etterspørselen, særlig når USA og andre importører er usikre kort, men dermed øker også produksjonsutgiftene. Det er allerede et klart mønster at internasjonale storselskaper flytter fra Kina til for eksempel Bangladesh.

Kjøpekrafta er fortsatt beskjeden hos afrikanere flest, og ryktet om en svulmende middelklasse er høyst overdrevet. Men nettopp på grunn av fattigdommen i Afrika, der 80 prosent av innbyggerne lever under ei inntektsgrense på 5,50 dollar om dagen sjøl etter Verdensbankens forskjønnende tall, har kinesiske billigvarer et avgjørende fortrinn etter at den nyliberalistiske offensiven førte til senket toll og andre handelsbarrierer. I første omgang gjaldt det enkle forbruksvarer som klær og fottøy, men dette er samtidig akkurat det samme som afrikansk industri selv produserte. En stor del av den hjemlige industrien er derfor nærmest radert ut i land som Nigeria, Kenya, Zimbabwe og Sør-Afrika, som verken har like høyteknologiske maskiner eller så stram kontroll over arbeidskraften.

Det store slaget om markeder i verden står nå innenfor elektronikk, mobiltelefoni, IKT-infrastruktur og netthandel. Det er ingen tvil om at dette er det nye kinesiske satsingsområdet også i Kina. På kort tid er suksessen enestående. Mens afrikanske stater knapt fikk noen til å finansiere utbygginga av nettet, står Huawei nå for 70 prosent av all infrastruktur, inkludert 4 G. Da USA og Storbritannia bare ville støtte telenettet i Ghana hvis private selskaper ble gitt forrang, stilte Kina gladelig opp. For tre år sida blei Samsung og Apple passert av Huawei når det gjelder salg av telefoner, men nå har begge blitt skjøvet til side av de forskjellige modellene til Transsion. Det er et selskap basert i Shenszen, men som knapt er kjent på hjemmebane. Men de har forstått mer av det afrikanske markedet og har utvikla telefoner som går for ned mot 750 kroner, sjøl om de er Android-tilpassa. Ikke bare det, Transsion har også begynt å produsere i flere afrikanske land, med økonomiske frisoner i Etiopia som det mest kjente eksemplet, og tilpasser seg kundene med kameraer tilpassa selfier av ansikter med mørk hud, og som har ekstra battteritid i områder med få lademuligheter. Dessuten har de plass til tre-fire SIM-kort, slik at flere kan gå sammen om et kjøp. Videre forsknings- og utviklingsarbeid foregår også ved sentra i Nigeria og Kenya.

Transsion er også moderselskap for musikkstrømmetjenesten Boomplay, som nå er installert på forhånd i deres telefoner, og som i motsetning til Spotify har spesialisert seg på afrikansk musikk. På samme måte er underselskapet Transsnet en nyhetstjeneste, Scooper, som er god på sport og underholdning. Kina har også utviklet betalings-tv for programmer og filmer på afrikanske språk, og Amazons netthandel blir nå utfordra av Alibaba, og deres lederguru – Jack Ma – er snart like kjent blant afrikanske statsledere som Bill Gates. USA forsøker seg sjølsagt med advarsler om at Huawei-telefoner er reine spionapparatene, og at Kina kartlegger alt som foregår i Afrika gjennom sine nettjenester. Men det gjør lite inntrykk, og folks tillit til USA er langt mindre enn til Kina, om vi skal stole på menings­undersøkelsene.

Investeringer, infrastruktur og gjeld

Av nye utenlandsinvesteringer i Afrika står Kina kanskje for en femdel, og de har det til felles med andre land at de er konsentrert om noen få land med viktige råvarer. Den sikreste måten å få trygge og langsiktige leveranser er naturlig nok å gå inn på eiersida, slik at andre land og andre selskaper får et mindre handlingsrom. «Århundrets avtale» blei inngått med Den demokratiske republikken Kongo i 2006 og garanterer tilgang på kopper og andre mineraler i flere ti år framover. Da Zambia blei tvunget til å privatisere kopperdriften, snappet Kina raskt opp en eierandel, bokstavelig talt til røverpris. Et nytt trekk er at Kina også investerer i industrisektoren i flere afrikanske land, med Etiopia som en forsøkskanin. Det bygger på avtaler om økonomiske frisoner, det vil si områder der kinesiske selskaper kan dra fordel av skattefritak, lave lønninger og forbud mot fagforeninger.

Ingen har oversikt over den reelle verdien av kinesiske bistandsoverføringer eller andre former for økonomisk samarbeid, ettersom investeringer, lån og bistand er vevd inn i uoversiktlige pakker, men det er anslått at de i 2018 utgjorde rundt en firedel av det som kom fra vestlige land og Japan. Kina er aller mest kjent for å bygge jernbaner, hovedveier, flyplasser, kraftverk, bruer, havneanlegg og annen infrastruktur. I tillegg har de sans for prestisjeprosjekter som blir lagt merke til, slik som idrettsarenaer og det storslåtte hovedkvarteret til Den afrikanske unionen (AU) i Addis Abeba. Uten en kinesisk stat med vilje og økonomisk styrke til å ta høy og langsiktig risiko, ville mange av disse prosjektene aldri sett dagens lys. De finansieres vanligvis gjennom lån, som forutsetter at mesteparten av utstyret og deler av arbeidskraften kommer fra Kina. Da Kina bygde en av verdens største bruer i Mosambik brukte de 8000 tonn fra et kinesisk stålverk i krise. Men kinesiske selskaper vinner også kontrakter gjennom internasjonale anbudsrunder, der de også gjør bruk av andre lands konsulenter og entreprenører. En annen framgangsmåte er å gi lån eller bistand mot garanti for framtidige leveranser av alt fra kopper i Zambia til olje i Angola og kakao i Ghana.

Afrika har en viktig rolle i den gigantiske utbyggingen av det globale transportnettet, «Belt and Road Initiative», som er en slags moderne utgave av Silkeveien. Kina har allerede fullført jernbaner med lyntog fra Mombasa til Nairobi i Kenya og fra havnebyen Djibouti til Addis Abeba på det etiopiske høylandet. Herfra er det planer om ruter videre både til Middelhavet og vestover i Afrika, kanskje helt ut til Atlanterhavet. I tillegg til nye veier og jernbaner gjennom Asia og Europa, vil «den maritime Silkeveien» binde Kina, Sørøst-Asia, India, den persiske golfen og Afrika sammen. Det er i dette perspektivet den store interessen for å bygge ut havner må forstås.

Flere alternativer og vestlig dobbeltmoral

På samme måte som andre stater, bruker kinesiske myndigheter bistand og lån til å sikre seg råvarer, markeder og diplomatisk støtte fra over 50 medlemsstater. Men sett fra afrikanske lands side er det en viktig forskjell at Kina ikke blander seg så mye inn deres styresett eller økonomiske politikk. Det gir er et velkomment alternativ for land som har vært herjet av nykolonialisme og underordning i den globale kapitalismen, og også afrikanere er flinke til å spille ulike stater opp mot hverandre for å oppnå flest fordeler. Det er mange år sida Kina gikk forbi Verdensbanken som långiver i Afrika, der mange land har dystre minner fra tvangsliberalisering og krav om innstramminger. Selv politikere som spiller på fremmedfiendtlige og antikinesiske holdninger i sine valgkamper, slik som da Michael Sata blei valgt i Zambia i 2008, snudde han raskt da han som president ønsket seg flere valgmuligheter.

Også kinesiske myndigheter synes at deres egen samfunnsmodell er best, men har ikke vært like ivrig som vestlige land til å tvinge den på andre. Men også når det gjelder det som kalles «myk makt» og kamp om verdier, er bildet i ferd med å bli mer sammensatt. Der kulturinstitutter som British Council eller Alliance Francaise tidligere har rådd grunnen aleine, eller sammen med tyske konservative og sosialdemokratiske stiftelser, dukker nå det ene Konfutse-instituttet etter det andre opp i afrikanske hovedsteder. Kina tilbyr stipender til titusener av afrikanske studenter, og mange av dem blir naturlig nok framtidig ledere i sine hjemland.

Men det Beijing naturlig nok vil framstille som uegennyttig respekt for suverenitet og et solidarisk Sør–Sør- prosjekt, blir av kritikere kalt for grådighet og undergraving av demokrati og menneskerettigheter. Dette er en ikke ukjent form for hykleri fra vestlig side, som om ikke mye av deres egen virksomhet i Afrika er motivert ut fra økonomiske og strategiske egeninteresser. Dersom land stiller seg på USAs side i «krigen mot terror» eller gjennomfører nyliberalistiske endringer, blir det stille om menneskerettigheter og folkestyre. Det er ikke minst Rwanda og Uganda eksempler på i dag.

Det er også lett å overdrive Afrikas betydning for Kinas globale strategi. Kina handler for eksempel ti ganger mer med asiatiske nærområder, og investeringene i Afrika er bare en brøkdel av det som plasseres i statsobligasjoner i USA. Heller ikke er alt samordnet og toppstyrt, og mange avtaler er med provinsmyndigheter eller selskaper som eies av privatpersoner. Det er dessuten titusener av kinesere som har slått seg ned i Afrika på eget initiativ, der de driver både butikker, jordbruk og små bedrifter. Også utvandring var viktig under det forrige kappløpet på 1800-tallet, og Kina har et stort problem når de nå skyver folk tilbake fra byene til ei landsbygd hvor mange er uten jord eller arbeid. Kinesere bidrar med arbeidsplasser, og overføring av tilpasset teknologi, men blir også møtt med protester fra innbyggere som blir skjøvet til side. På markeder i Lusaka (i Zambia) har det vært sammenstøt når kinesiske bønder fallbyr sine landbruksvarer.

Usikker framtid

I de siste åra har Kinas stadig sterkere stilling i Afrika blitt utsatt for mange kritiske spørsmål, og de kommer ikke bare fra tilhengere av vestlig dobbeltmoral.

Et av problemene er at dagens samhandel og økonomiske samarbeider befester den koloniale arbeidsdelinga, der råvarer – som svinger i pris – byttes mot industrivarer hvor arbeidsplasser skaper og teknologisk utvikling skjer i andre verdensdeler. Det er også et tankekors at afrikanske lands framtid er knyttet til at veksten fortsetter, og i samme former, i Kina. På samme måte som de tidligere blei stilt i utsikt av den vestlige kapitalismen var krisefri, er det lett å overse den risikoen som ligger innebygd i den kinesiske statskapitalismen, slik andre artikler i dette nummeret viser. Mange kritikere har også rett når de peker på at kinesiske investeringer og utbygging av infrastruktur ofte skjer på en måte som tar lite hensyn til miljø, faglige rettigheter og lokalsamfunns medvirkning.

Afrikanske land har dårlig erfaring med långivere som bruker sin posisjon til å diktere politikk og skaffe seg økonomiske fordeler. Sjøl om kinesiske lån har vært brukt til infrastruktur og er gitt på gunstige vilkår, må også de betales tilbake. Ofte viser prosjektene seg å ha både mindre lønnsomhet og mindre samfunnsnytte enn antatt, og afrikanske land har ikke lenger den samme betalingsevnen som da mange avtaler blei inngått under gode konjunkturer og gode råvarepriser for ti åra sida. Gjeld til Kina kommer nå på toppen av at afrikanske land har flere lån enn før på det internasjonale finansmarkedet, til høy rente og kort betalingstid, og kan være med på å føre Afrika inn i ei ny gjeldskrise. Den manglende åpenheten omkring Kinas investeringer, bistand og lån gir grunn til å frykte at det ligger noen udetonerte bomber i disse pakkene. I verste fall kan det bety at Kina kan ta kontroll over havner og gruver ved mislighold, slik det har vært enkelte antydninger om.

Sjøl om i dagens makthavere i Kina kan, som sine forgjengere, ha himmelens mandat, er himmelen ikke skyfri for afrikanske land.

 

Mer å lese:

Litteraturen om forholdet mellom Afrika og Kina blir fort foreldet, men heldigvis er det to nettportaler som følger den aktuelle utviklinga. Den ene, China-Africa Portal (https://saiia.org.za) drives av The South African Institute of International Affairs. Det andre er mer journalistisk orientert, The China Africa Project (https://chinaafricaproject.com), som også tilbyr spennende podcaster. Kinas rolle når det gjelder internett er dekket fyldig av Igino Gagliardone i boka China, Africa and the future ofInternet (London: Zed Books, 2019).

 

 

 

1. Det er opplagt at maoisme i Kina før og etter revolusjonen i 1949, maoisme i Norge på 70-tallet og maoisme praktisert av frigjøringsbevegelser og «maoistiske» partier ikke er det samme.

– Kan du prøve deg på en overordna definisjon?

Desse tre fellesdraga var nok kjenneteikn ved den globale maoismen:

Synet på den kinesiske revolusjonen som ein ekte folkerevolusjon i verdas mest folkerike land og derfor med verdshistorisk betydning.

Eit nytt politisk verdsbilde med dei fattige, koloniale og nykoloniale landa i sør i sentrum, bondemassane som den viktigaste krafta for forandring – og dei to imperialistiske supermaktene USA og Sovjet som hovedfiendane av folka i verda.

Å halde fram med revolusjonen i sosialistiske land, klassekamp nedafrå, blei forstått som eit avgjørande og nødvendig middel for å stoppe framvekst av ein ny overklasse som i Sovjet-unionen, og hindre tilbakefall til ­kapitalisme.

Erik Ness (intervjueren) er redaksjonsmedlem i Gnist.
Brigt Kristensen (intervjuobjektet) er pensjonist, jobbet i fiskeindustrien fra 1976, leder av Bodø Kjemiske Arbeiderforening 1978–1988 og representerte RV og Rødt mellom 1987 til 2015 i kommunestyret i Bodø. Var medlem av forgjengerne til Rødt, SUF, AKP og RV, fra 1964.
Foto: Gill Penney/Flickr

 

2. Hvordan vil du definere maoisme slik marxist-­leninistene i AKP praktiserte det?

Maoismen i Norge delte også dei oppfatningane som er referert; det slo blant anna ut i omfattande solidaritetsarbeid for frigjøringsfronten i Sør-Vietnam mot USA på 60-talet og for mojahedin i Afghanistan mot Sovjet på 80-talet I tillegg var flittige studiar av Maos skrifter om masselinja, og om alliansepolitikk viktige for ml-rørsla i partibygging og i frontpolitikk. I EU-kampen i 1972 var både vektlegginga av levekåra – uttrykt i «Nei til EEC og dyrtid» og av sjølråderetten, «Nei til salg av Norge» – inspirert av maoismen. Både dette og betydninga av «periferien», eller distrikta, var djupt forankra i norsk historie, og blei bekrefta i maoismen. Slik var det også med ml-arane sin kamp mot privileg og pampevesen i fagrørsla og i folkevalte organ, men den direkte inspirasjonen kom frå maoismen.

Som i andre land gikk maoismen i AKP etter kvart over til å bli ei tvangstrøye, fordi maoisme i internasjonale spørsmål i praksis blei den politiske linja Kinas kommunistiske parti til ei kvar tid følgte.

2. Jeg har hørt deg fortelle noe fra Studentersamfunnet i Oslo i 1968, som sier noe om tidsånden på venstre fløy blant studenter i Oslo.

Da Tore Linné Eriksen blei valt til formann (!) i Studentersamfunnet i Oslo for hausten 1968 i den store gymsalen på Blindern, var det først ein kort minnetale for Karl Marx som var fødd om lag på dagen 150 år før. Dei konservative braut av med høglydde rop om at «Marx er død». Da blei dei spontant parkert og overdøva av rungande og taktfaste «Mao lever», «Mao lever»!

3. Hvorfor ble ikke dere som var unge, radikale tidlig på sekstitallet med i Norges kommunistiske parti? Det var tross alt ikke mange år siden NKP var de mest militante frigjøringsheltene som var med å kaste ut Hitler fra Norge.

Som du er inne på, oppstod maoismen som politisk tendens og rørsle i eit venstre-sosialdemokratisk parti i Norge, i Sosialistisk Folkeparti (SF) med ungdomsorganisasjonen SUF, og ikkje i kommunistpartiet. SF hadde nylig brote ut av Ap, samtidig som sterke krefter i kommunistpartia prøvde å få til tettare samarbeid med sosialdemokratane. Moskva-kommunismen blei ikkje berre oppfatta som dogmatisk og stein daud, men som forrædersk fordi Moskva på denne tida prioriterte eit godt forhold til USA over støtte til vietnamesarane i frigjøringskrigen mot USA. SFs talerøyr Orientering skreiv om «Stanken fra Glassboro» da Sovjets statsminister Kosygin møtte USAs president sommaren 1967, mens krigen i Vietnam hadde eksplodert i verdsopinionen

4. Hvilken rolle spilte kampen mot atomvåpen for den politiske utviklinga til radikale? Og parolene for solidariteten med Vietnam? Og hva mente radikale om okkupantstaten Israel?

Her var det mange spørsmål. Faren for atomkrig mellom USA og Sovjet var det store trugsmålet på 50-talet og først på 60-talet. SF var blitt til i striden om atomvåpen på norsk jord i 1961. Mi første politiske handling var å delta i vardetenning på fjellet på Fauske som 16-åring i 1961. Men i leiinga for ungdomsorganisasjonen SUF var det rett etter starten i 1963, i tillegg til ein sterk pasifistisk tendens, også representantar for ein tidlig maoisme.

I spørsmålet om krig og fred verka maoismen frigjørande frå ei form for handlingslamming i møte med den væpna frigjøringskampen i den tredje verda: Khrusjtsjov i Sovjet åtvara mot at eit kvart opprør kunne tenne ein verdsbrann. Mot dette hevda Mao at folkekrigen var rettferdig og at det var rett å gjøre opprør. Med Vietnamkrigen som ei rystande erfaring, krevde det ein ny tenkemåte å gå frå «Fred i Vietnam» til «Seier for FNL». (FNL: Sør-Vietnams nasjonale frigjøringsfront)

Etter 6-dagarskrigen i 1967 og Israels okkupasjon av Vestbreidda, Gaza, Golan i Syria og Sinai-halvøya var det offisielle Norge i jubelstemning. SUF skilte seg ut da landsmøtet vedtok ein konsekvent støtte til det som da blei kalt Palestina-araberane, og gikk mot Israel som ein reint jødisk stat, altså mot sionismen som ideologi. Det skapte hetsstemning i media og sjokk i delar av SF. I ettertid går det an å seie at også Palestina-spørsmålet no blei forstått i det maoistiske, globale perspektivet.

5. Hva var det nye som gjorde at den kinesiske revolusjonen inspirerte en hel generasjon ungdomsopprørere?

Maoismen stemte med tida og tidsånda. Det var for det første situasjonen i verda: Vietnam-krigen var ei skjellsettande og pågåande erfaring. Væpna kamp pågikk i fleire land mot koloniveldet i Afrika, og revolusjonen på Cuba gjennom gerilja låg berre noen få år tilbake i tid. Avkolonisering blei erstatta av nykolonialisme, altså nye former for kontroll over ressursar og politikk frå dei gamle kolonilanda. Da Kina også (til liks med partiet i Albania) i 1968 tok skarp avstand frå Sovjet og Warzawapakt-landa sin invasjon i Tsjekkoslovakia og stempla Sovjet som sosial-imperialistisk, var det duka for «kamp mot begge supermakter USA og Sovjet» som del av det nye verdsbildet.

I tillegg kom eit djupkulturelt ungdomsopprør på denne tida, mot alle autoritetar. Maos appell om at det er rett å gjøre opprør – ja at ungdommen skulle «bombardere hovedkvarteret» i partiet – hadde spontan, kanskje anarkistisk appell hos mange.

Appellen i «De tre mest leste» av Mao med bl.a. artikkelen «Tjen Folket!» nådde noen av oss som var på veg opp i utdanningssystemet, på same måte som siste linje i «Teser om Feuerbach» av Karl Marx: Filosofane har berre tolka verda ulikt, det det kjem an på er å forandre ho. Begrepet klassereise var ikkje oppfunne, men i denne doble appellen var handling viktigare enn prat, og truskap mot vanlig folk viktigare enn karriere i systemet. Utfordringa var eksistensiell for noen – ka vil du med livet ditt? Sjølproletarisering hang i hop med dette, likeså motstand mot rause økonomiske godtgjøringar for tillitsvalte i fagrørsla og for folkevalte.

6. Jeg har alltid tenkt at maoisme er ikke-sosialdemokrati og at spesielt parola «Massene er de virkelige heltene!» var avgjørende forskjellig. Hva tenker du?

Viss du meiner at f.eks. Ap over tid har vore dårlig forankra i breie lag av folket, stemmer ikkje det, etter mitt syn. Men det er riktig at den reformistiske strategien som Ap etter kvart slo inn på, skapte passivitet. Partiet skulle med regjeringsmakt ordne opp for folk frå toppen. Ein aktiv, kjempande arbeidarklasse skapte ­problem for styringspartiet – og toppfolka i Ap blei heltane.

7. Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) var Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon. Det var der de første spirene inspirert fra Kina slo rot. Men SF var jo et sosialdemokratisk parti selv om de hadde brutt ut fra AP. Allikevel?

SF var eit ope parti med ferske erfaringar frå kadaverdisiplin i Ap. Det såkalte «Nye venstre» i Vesten på denne tida, som SF var ein del av, var ofte ein reaksjon på høgreutvikling i dei store sosialdemokratiske partia. Rommet både for meir grunnleggande kritikk av ­sosialdemokratiet­­­ i Norge og kritikk av systemet i Sovjet var større i SF enn i kommunistpartiet på 60-talet. Det siste hang jo i hop med gammal lojalitet til Sovjet i dei gamle kommunistpartia, mens dei nye «venstre­sosialistiske» partia prøvde å balansere motstand mot USA med ein viss kritikk av Sovjet.

8. Du pleier å bruke begrepet «positivistisk tankegang» når du kritiserer Sovjet, Stalin og Arbeiderpartiet. Kan du forklare begrepet positivistisk og hvorfor du synes det er en nyttig beskrivelse?

Maoismen som dominerte i SFs studentlag frå starten i 1964, tok etter kvart inntrykk av ein heftig debatt om vitskapsteorien positivisme ved universitetet i Oslo. Politisk betydde positiv­ismen at det var mulig og riktig å forstå (og styre) samfunnet på grunnlag av objektiv og nøytral kunnskap om sosiale lover («sosial ingeniørkunst»), som var uavhengig av interesser og tolking. I studentlaget blei sosiologiens «avskaffing» av klassemotsetningar til fordel for teoriar om «lagdeling» sett på som «falskt bevisstheit» i slekt med idear i ortodoks marxisme om at sosialismen «med ­nødvendigheit» ville utvikle seg til eit klasselaust samfunn. Stalins teoriar blei sett på som herskarmarxisme for å legitimere forholda i Sovjet, i kontrast til Maos opprørskommunisme for å forandre verda. Ein heimavla maoisme utvikla seg i studentlaget, ei legering av Marx, Mao, Brox og Sartre.

8. En av de mest omtalte epokene i Kina var Kulturrevolusjonen fra 1966 som varte en god del år framover. Det var ikke bare sosialister som lot seg inspirere av opprøret nedenfra. Var det egentlig bare en maktkamp som Mao satte i gang for å sikre sin egen makt?

Personen Mao som kynisk maktpolitikar har vel blitt ei slags standard forklaring på kulturrevolusjonen, særlig i den akademiske litteraturen. Eg kan for lite om Kina til meine noe sikkert om det. Men for meg verkar det merkelig at Mao som legendarisk leiar av den kinesiske revolusjonen skulle ha behov for noe i denne retninga berre for å trygge sin eigen posisjon. Da verkar det langt meir sannsynlig at han faktisk ville hindre at Kina tok same vegen som Sovjet og/eller at han var mot den kursen ein stor del av partitoppen stod for.

9. Kan du trekke fram noen teoretiske bidrag som du mener fortsatt har noe for seg? Og så var det dette med teori og praksis?

Etter mitt syn er det mykje å lære av Maos skrifter – og av hans vilje til å finne ein veg for den kinesiske revolusjonen uavhengig av Sovjets veldige autoritet, heilt frå 20-talet av. Artiklane «Om motsigelsen» og «Om den korrekte behandling av motsigelser i folket» er ikkje heva over kritikk, men svært nyttige i politisk analyse og utvikling av strategi og taktikk. Maos kunnskapsteori og teori om masselinja f.eks. i artikkelen «Om praksis» heng i hop med partioppfatninga, som etter mitt syn er undervurdert. Noen av hans artiklar om leiarskap inneheld tankar med tydelig preg av praksis.

Eit typisk sitat: «- dersom de (folk i ledende stillinger) ikke [ ] dypt konkret tar del i arbeidet de oppfordrer til, gjør gjennombrudd på et enkelt punkt, samler erfaring og bruker denne til å rettlede andre enheter – vil de ikke ha noen måte til å undersøke om den allmenne oppfordringa deres er riktig.»

Så er spørsmålet om denne leiarstilen var mulig for Mao sjøl etter at han blei eit ikon. Kanskje vi her har ei årsak til subjektivistiske feil frå Mao etter frigjøringa i 1949, særlig i Det store spranget på slutten av 50-talet, men også i ­Kulturrevolusjonen?

10. Arbeidernes kommunistparti (AKP) var en periode tilhengere av marxismen-leninismen-­Mao Tse Tungs-tenkning. Dette høres veldig ut som sekta, Tjen Folket, som ble ekskludert fra AKP.

Ja, etter mitt syn uttrykker dette ei dogmatisering av marxismen, eit syn om at alle svar er funne. Eg foreslo på landsmøtet i SUF i 1968 at vi i staden skulle studere Mao og Lenins bidrag til marxismen. Det var sjanselaust, og året etter godtok eg denne plattforma. Det kunne i ein periode gi framgang ut frå ein illusjon om eit fasttømra, samanhengande verdsbilde. Da «venn» og «fiende» ikkje lenger oppførte seg etter fasiten, sprakk verdsbildet.

11. Kina utvikla seg i retning at «noen må bli rike først, for at alle skal bli rikere». Markedet og partitoppene fikk mere makt, også direkte økonomisk. Dette er vel det vi kaller borgerlig tankegang, og var begynnelsen på Kina som et kapitalistisk samfunn. Hvordan var det mulig at AKP forsvarte Kina så lenge? Bruddet kom ikke før i 1989?

Det sprang nok ut av fascinasjonen for Kina som sosialt eksperiment og lojalitet til dei som stridde for eit nytt system under radikalt andre vilkår enn oss. Problemet er at maoismen som «stad» blei viktigare enn dei maoistiske ideane. I maoismens idegrunnlag var det jo nettopp eit hovedpoeng at alle sosialistiske land, også Kina, kunne skifte farge. Da AKP støtta utviklinga i Kina uansett politikk, sjøl om partiet på 80-talet ikkje var heilt ukritisk, blei det ei form for lojalitet som vi kjenner frå NKPs mangeårige forhold til Sovjetunionen.

12. Du pleier å bruke begrepet «overbygning og basis» og «produktivkreftene» for å forklare hvordan sentrale AKPere tenkte. Forklar.

I marxismen er det vanlig å skille mellom basis og overbygning. Basis i samfunnet er da dei tekniske hjelpemidla, maskinene og folks kunnskap (produktivkreftene) og samarbeids- og styringsformene som menneska inngår i (produskjonsforholda), for å produsere sitt livsgrunnlag. Overbygninga består da av politiske og andre institusjonar, og ideologien som gjerne rettferdiggjør status quo.

Som Stalin og Bresjnev i Sovjet hevda Deng og AKPs leiar Pål Steigan på 80-talet den såkalte «produktivkraftteorien» om Kina på 60-talet: Ettersom tilbakeliggande produktivkrefter var problemet for Kina (og tidligare Sovjet) var det prinsipielt umulig at sosialismen var trua frå den meir avanserte sosialistiske overbygninga. Det var jo sosialistiske eigedomsforhold i Kina og den leiande krafta i staten var det kommunistiske partiet! All utvikling av produktivkreftene måtte derfor styrke den sosialistiske basisen! Det motsette hadde vore nesten som eit aksiom for ml-bevegelsen – det kunne vekse fram ein ny klasse av parti-og statsbyråkratar i den sosialistiske overbygninga.

13. Mener du Kina på noe tidspunkt var et sosialistisk land?

Med statlig industrireising, forsøk med arbeidarkontroll og enda meir folkekommunane på landsbygda er det mitt syn at Kina i all fall var på veg mot sosialisme. Men eg har som sagt berre overflatisk kunnskap om utviklinga i Kina etter proklameringa av folkerepublikken 1. oktober 1949.

14. Hva med ytringsfrihet, undertrykkinga av nasjonale minoriteter? Er det andre ting Kina-tilhengere burde sett – eller noe de så, men ikke ville si?

Eg har aldri vore i Kina, men i kaoset under kulturrevolusjonen ser det for meg ut som om det i tillegg til alt det negative også oppstod former for frie ytringar som var avanserte. Å sette opp veggaviser med kritikk av leiarane blei ein lovfesta rett etterpå, som blei avskaffa da Deng kom til makta. Men generelt er det mitt syn at revolusjonar av Kinas type i halvføydale land ikkje berre må gjennomføre dei økonomiske krava i dei klassiske borgarlige revolusjonane, som jord til bøndene, men også dei politiske, som ytringsfriheit, uavhengige domstolar og frie val. Eitpartisystem vil alltid ende som mindretaldiktatur.

At forfattaren Han Suyin og andre kom med eit kritisk perspektiv på det gamle føydale Tibet var ei nødvendig motvekt mot Tibet-romantikken som har dominert i Vesten. Og Jan Myrdal hadde eit poeng når han f. eks. i boka Sidenvägen forsvarte Kinas einskap mot russisk, historisk ekspansjon i Asia og utnytting av nasjonale minoritetar for sine formål. Men ml-rørsla var veldig prinsipielle i forsvaret for nasjonars rett til sin eigen stat, uavhengig av ka for krefter som stod i brodden. Da er det eit paradoks at interessa for nasjonale krav i f.eks. Sinkiang og Tibet var så laber, for å tale med sordin. Det viste seg også at dei sentral-asiatiske sovjet-republikkane på 90-talet blei uavhengige statar – det gjør jo også at uavhengigheitsrørsla f.eks. i Sinkiang – Aust-Turkestan – ter seg annleis i spellet mellom stormaktene enn for 40 år sia.

15. Tar du avstand fra Kina som et sosialistisk eksperiment?

Nei, ka skulle no det bety? Først: Betydninga av den kinesiske revolusjonen går ut over det sosialistiske eksperimentet. Dei kinesiske kommunistane samla Kina, jagde ut dei utanlandske, imperialistiske interessene som i 100 år hadde tråkka på verdas eldste sivilisasjon og plyndra kinesarane. Folket fikk mat, skolegang og helsestell. Og deres barn og barnebarn har på dette grunnlaget brukt kapitalisme for å gjøre det moderne Kina til ei supermakt.

I frigjorte område frå 20-talet til 1949 og så fram til den kapitalistiske restaurasjonen på 80-talet blei det gjort eit vell av erfaringar som i lang tid vil inspirere – og avskrekke – sosialistar. Zhou Enlai er tillagt uttalelsen at det er for tidlig å felle ein endelig dom om den franske revolusjonen i 1789. Det kan passe bra også om den store kinesiske revolusjonen.

16. Kan du skjønne de som hyller Mao?

Generell hylling av historiske personar er eg vaksinert mot. For vurderinga av Maos historiske rolle viser eg til svaret over – han var på godt og ondt viktig i dei avgjørande vegvala i den kinesiske revolusjonen frå 20-talet til han døyde i 1976.

Zhou Enlai er tillagt uttalelsen at det er for tidlig å felle ein endelig dom om den franske revolusjonen i 1789. Det kan passe bra også om den store kinesiske revolusjonen.

Om du tar et kurs i internasjonale relasjoner, er noe av det første du lærer, teorien om gjensidig avhengighet. Kort fortalt går den ut på at jo mer to land oppretter et økonomisk avhengighetsforhold med hverandre, jo mindre er sjansene for at konflikt oppstår mellom dem. Tanken er at politiske, for ikke å snakke om militære, konflikter simpelthen vil bli for kostbare. Liberale teoretikere oppfordrer derfor til så mye økonomisk samarbeid mellom land som mulig.

Kina og Japan snur denne teorien på hodet.

Ulv Hanssen er foreleser i politikk og internasjonale relasjoner ved Soka University (Japan).
Foto: Wikimedia Commons

I dette forholdet har de politiske konfliktene bare økt i takt med at landene har blitt økonomisk avhengig av hverandre. Japan er i dag Kinas tredje største eksportmarked, mens Kina er Japans største. Til sammen handlet landene for nesten 2700 milliarder kroner i 2018. Det tilsvarer tre fjerdedeler av Norges brutto nasjonalprodukt. Det økonomiske samarbeidet går på skinner. Likevel er det ingen mangel på politiske konflikter mellom de to østasiatiske gigantene. Et stadig tilbakevendende tema er Japans brutale krigføring i Kina i perioden 1931 til 1945. Kina hevder at Japan aldri har tatt et ordentlig oppgjør med sin mørke fortid, samt at landets sikkerhetspolitiske endringer under nåværende statsminister Abe Shinzō varsler om en tilbakekomst av den japanske militarismen. Slike påstander avvises blankt i Japan, der det hevdes at landet har opptrådt eksemplarisk i etterkrigstiden gjennom unnskyldninger til sine tidligere fiender, samt et grunnlovsnedfelt løfte om å aldri igjen gå til krig. Om det er noen som i dag skal anklages for militarisme og internasjonal uansvarlighet, kontrer Tokyo, så er det Kina med sine voksende militærbudsjetter og urimelige territorialkrav i Sør- og Østkinahavet.

Slik har det pågått i mange år nå. I Japan beskrives ofte det sino-japanske forholdet etter slutten på Den kalde krigen med frasen seirei keinetsu, «kald politikk, varm økonomi», altså stikk i strid med hva teorien om gjensidig avhengighet forteller oss.

Men det har ikke alltid vært sånn. Under andre halvdel av Den kalde krigen så det ut til at de to landene ville klare å skape et harmonisk vennskapsforhold. Landene normaliserte diplomatiske relasjoner i 1972 og signerte en fred- og vennskapsavtale i 1978. Som et tegn på Kinas ønske om fredelig sameksistens ga Beijing avkall på krigserstatning, mens Japan, som på dette tidspunkt hadde seilt opp som verdens tredje største økonomi etter USA og Sovjetunionen, innledet et omfattende økonomisk samarbeid med fattige Kina. Dette inkluderte handel, investering, billige lån, og utviklingshjelp som, tro det eller ei, varte fram til 2018 da Kinas økonomi hadde vokst seg tre ganger større enn den japanske. En rekke samarbeidsprosjekter innen kultur og utdanning ble også utført. På 1970- og 1980-tallet så det faktisk ut som at de to landene ville klare å legge sine ideologiske og historiske konflikter til side og lede Øst-Asia-regionen inn i en æra av vennskap og samhandling.

Grunnen til at normaliseringen og fredsavtalen ble iverksatt så sent, kan man finne i den voldsomme politiske innflytelsen USA hadde over Japan under Den kalde krigen. En av forutsetningene for USAs avslutning av okkupasjonen av Japan (1945–1952) var at Japan inngikk i en militærallianse med USA. Japan ble dermed en sentral del i den amerikanske oppdemmingsstrategien mot kommunistblokken. Ettersom USA også hadde påtvunget Japan en grunnlov som la betydelige begrensninger på Japans forsvarskapasitet, ble Japan ekstremt avhengig av den amerikanske sikkerhetsgarantien. Dette gjorde det nesten umulig for Tokyo å si nei til Washington selv etter at Japan gjenvant sin selvstendighet i 1952. En av konsekvensene av dette asymmetriske styrkeforholdet var at Japan i 1952 pent måtte akseptere USAs krav om å anerkjenne Nasjonalistpartiet i Taipei (Taiwan) som Kinas legitime regjering etter at kommunistene hadde tatt makten på fastlandet i 1949. Dermed forsvant muligheten for snarlig forsoning mellom Kina og Japan. I stedet fant landene seg atter igjen i et fiendeforhold på hver sin side av jernteppet i Asia. Denne uheldige situasjonen vedvarte i 20 år, fram til USAs president Richard Nixons historiske møte med Kinas leder Mao Zedong i Beijing i 1972. Nixon ønsket å utnytte den voksende splittelsen mellom Kina og Sovjetunionen og håpet å få lokket Kina over til USAs side i Den kalde krigen. Tøværet mellom Washington og Beijing gjorde det mulig for Japan å innlede diplomatiske relasjoner med Kina. Dette viser igjen hvor stor makt USA hadde over Japans utenrikspolitikk på denne tiden (en trend som til en viss grad vedvarer selv nå). Med USAs godkjennelse kunne endelig forsoningsprosessen mellom Japan og Kina begynne.

Det kinesiske lederskapet under Den kalde krigen, Mao Zedong, Zhou Enlai og Deng Xiaoping, var ivrig etter å åpne diplomatiske, og framfor alt økonomiske, relasjoner med Japan. De katastrofale eksperimentene med Det store spranget (1958–1962) og Kulturrevolusjonen (1966–1976) hadde utarmet Kinas økonomi og tynnslitt kinesernes nerver. Handelsrelasjoner med den økonomiske stormakten Japan ble sett på som en effektiv måte å bringe økonomien på rett kjøl samt å få tilgang til moderne teknologi. Men i tillegg til denne pragmatiske motivasjonen skal det sies at de kinesiske lederne også utviste en forbausende villighet til forsoning og tilgivelse. Ikke bare var Mao villig til å gi avkall på krigserstatning (riktignok vel vitende om at det kommende økonomiske samarbeidet var mer verdt), men han uttrykte også sympati for det japanske folket og framstilte dem som ofre av militaristenes rabiate krigshandlinger. Denne distinksjonen mellom et uskyldig folk og en skyldig militaristelite resonnerte med mange i etterkrigs-Japan der anti-militarismen hadde slått dype røtter. En av mange grunner til at det sino-japanske forholdet har forverret seg i nyere tid er at denne distinksjonen ofte er uklar eller usagt i det nåværende Kommunistpartiets kritikk av Japans fortidige krigføring.

Massakren på Den himmelske freds plass i 1989 sjokkerte omverden. Dette var en periode da elitene i verdens kapitalistiske stater hadde en klokkertro på at markedsreformer ville lede til demokrati. Bildene av det kinesiske militærets brutale undertrykkelse av sitt eget folk gjorde det imidlertid klart at den omfattende liberaliseringen av økonomien i Kina under Deng Xiaoping ikke hadde ledet til noen særskilt politisk liberalisering. USA og landene i Vest-Europa presset på for å innføre internasjonale sanksjoner mot Kina. Men i et sjeldent eksempel på uavhengig diplomati trosset Japan USAs interesser gjennom appeller i FN om å minimere sanksjonsomfanget. Japanske diplomater mente at tøffe sanksjoner bare ville drive Kina nærmere Sovjetunionen, samt komplisere og kanskje reversere Dengs markedsreformer. Japan var et av de første kapitalistlandene som normaliserte handelsrelasjonene med Kina etter et kort avbrekk.

Tokyos forsøk på å beskytte Beijing ble imidlertid ikke gjengjeldt på den måten japanerne hadde håpet. Opptøyene og massakren i 1989 frambrakte en påtrengende legitimitetskrise i det kinesiske kommunistpartiet. Berlinmurens fall og Sovjetunionens kollaps forsterket naturlig nok denne krisen da de var eksempler på at desillusjonerte folk kunne styrte tilsynelatende stabile kommunistregimer. På begynnelsen av 1990-tallet ble det derfor en topprioritet for myndighetene i Kina å gjenvinne folkets tillit. Dette målet ble oppnådd på to måter: 1) gjennom økonomisk vekst og en forbedret levestandard, og 2) gjennom å styrke patriotismen i det kinesiske folket. Den førstnevnte utviklingen var kompatibel med Japans interesser og håp, men den sistnevnte var definitivt ikke det. Den kinesiske patriotismekampanjen framstilte i økende grad Japan som en potensiell fiende. På denne tiden begynte kinesiske skoler å innføre «patriotisk undervisning» med et tungt fokus på Japans overgrep mot Kina under Den andre verdenskrigen. Denne strategien har vært svært vellykket. Kommunistpartiet nyter i dag bred oppslutning, men dessverre er denne til en viss grad betinget av en kontinuerlig demonisering av Japan. Dette gjør det vanskelig for Beijing å søke virkelig vennskapelige relasjoner til Tokyo, ettersom dette ville undergrave det strategisk viktige narrativet om Japan som en ikke-angrende overgriper som når som helst kan slå til igjen.

Samtidig som den patriotiske undervisningen førte til et negativt syn på Japan i Kina, begynte det politiske senteret i Japan å helle mot høyresiden, hvilket førte til en mer konfronterende politikk mot Kina. Statsminister Koizumi Junichirō (2001–2006) brakte det bilaterale forholdet til nye dybder med sine årlige besøk til den meget kontroversielle Yasukuni-helligdommen. Yasukuni er et shintoistisk bedehus i Tokyo der sjelene til alle som har falt i kamp for Japan er innlemmet. Dette inkluderer 14 klasse A-krigsforbrytere som blant annet er ansvarlige for Japans grufulle krigføring i Kina. Koizumis årlige besøk til helligdommen den 15. august, minnedagen for Japans kapitulasjon i 1945, førte til store anti-japanske demonstrasjoner i Kina der besøkene ble sett på som glorifisering av krigen. De kinesiske presidentene Jiang Zemin (1993–2003) og Hu Jintao (2003–2012) nektet å møte Koizumi, så det gikk mer enn fem år uten et toppmøte mellom de to mektigste landene i Øst-Asia.

I 2010 nådde forholdet et foreløpig bunnivå da en territorialkonflikt blusset opp. Både Kina og Japan gjør krav på en gruppe små øyer i Østkinahavet. Øyene er kalt Diaoyu på kinesisk og Senkaku på japansk. Japan har administrativ kontroll over disse ubebodde øyene, men Kina hevder at Japan okkuperer dem ulovlig. I 2010 forsøkte et japansk kystvaktskip å jage bort en kinesisk fiskebåt fra farvannet nær Diaoyu/Senkaku. Fiskebåten svarte med å brake inn i kystvaktskipet, hvilket resulterte i at mannskapet på fiskebåten ble arrestert og bragt til Japan for avhør. Arrestasjonen førte til voldsomme anti-japanske protester i Kina, samt en midlertidig eksportstans av sjeldne mineraler til Japan. Den japanske regjeringen lot omsider mannskapet reise tilbake til Kina uten å stille dem for retten, men denne gesten gjorde lite for å bedre forholdet. Siden 2010 har Kina testet grensene for hvor langt Japan er villig til å gå for å forsvare øyene. Fiskebåter eskortert av den kinesiske marinen seiler stadig inn i disse omstridte farvannene, og kinesiske militærfly entrer ofte luftrommet over øyene. Disse handlingene har ført til at en klar majoritet av den japanske befolkningen i dag ser på Kina som en reell, militær trussel, og mange frykter at Kina en dag vil ta øyene med makt. For japanerne styrkes trusselbildet av usikkerheten omkring den amerikanske sikkerhetsgarantien under den mildt sagt uforutsigbare Donald Trump-administrasjonen. Japan har reagert på det som oppfattes som kinesiske provokasjoner med å ruste opp militært, samt å styrke relasjonene med med landene i Sørøst-Asia som har sine egne territorialkonflikter med Kina. Dette oppfattes i sin tur som truende i Beijing der man er skeptisk til alt som kan tolkes som en oppdemmingsstrategi. Dette er altså et klassisk sikkerhetsdilemma der partenes forsøk på å oppnå sikkerhet paradoksalt nok leder til mindre sikkerhet ettersom de tolkes som truende av motparten, som svarer med å ruste opp. En spørreundersøkelse utført av Genron NPO i oktober viste at 57 prosent av japanerne og hele 75 prosent av kineserne ser motparten som en militær trussel.

I de seneste årene har handelsforbindelsene vært det eneste lyspunktet i det ellers så kjølige forholdet mellom de to landene. Men den pågående handelskrigen mellom Kina og USA har hatt en negativ innvirkning på handelsrelasjonene mellom Kina og Japan. Et økende antall av de mer enn 15 000 japanske bedriftene i Kina har valgt å trekke seg ut av landet for å unngå USAs tollsatser. Etterspørselen etter japanske varer i Kina har også sunket som følge av handelskrigen. Dette var en av hovedårsakene til at den japanske økonomien opplevde nær nullvekst i tredje kvartal i år. Dersom handelskrigen fortsetter, er det ikke utenkelig at vi etterhvert vil se opprettelsen av blokkøkonomier der land vil bli tvunget til å velge mellom den amerikanske og den kinesiske blokken. Gitt Japans militærallianse med USA, er det ingen tvil om hvilken blokk Japan vil bli tvunget til å velge. Man kan derfor frykte at det sino-japanske forholdet vil gå fra en ikke-optimal men akseptabel situasjon med «kald politikk og varm økonomi» til en virkelig skummel situasjon med «kald politikk og kald økonomi».

Det er viktig å understreke at det ikke var den kinesiske revolusjonens feil, eller Kulturrevolusjonens eller Maos teorier som førte til at den nye kommunistiske bevegelsen i USA kollapset. Nei, det var våre egne feil, og vi står med oppgaven som handler om å formidle lærdommene, både fra suksesser og feilgrep til den nye generasjonen av sosialister, som plutselig har blitt synlige gjennom kampene i dagens USA.

Dennis O’Neil er en amerikansk sosialist og aktivist fra New York, tidligere postmann. Skriver jevnlig for Gnist.
Oversatt av Birger Thurn-Paulsen
Foto: Times Asi/Flickr

Folkets Frigjøringshærs overveldende seier over troppene til det korrupte Kuomintang regimet, og opprettelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 ble feiret av kommunister og andre revolusjonære verden over. Imidlertid hadde det i utgangspunktet ingen positiv innflytelse på den radikale venstresida i USA.

USA hadde kommet ut av den andre verdenskrigen som den ubestridte lederen i imperialistleiren. Dets fiender, Tyskland, Italia og Japan var i ruiner. Hos dets allierte, Storbritannia og Frankrike stod det ikke stort bedre til. Den viktigste hindringen for USAs verdensdominans var samtidig den uunnværlige allierte under krigen, nemlig Sovjetunionen, som i løpet av krigen mistet rundt 25 millioner mennesker, og det hadde også etablert vennligsinnede regjeringer i land langs dets europeiske grense, som buffer mot å bli angrepet igjen. Kommunistpartier mange steder i verden hadde deltatt i, og ofte ledet væpnede motstandsbevegelser mot fascisme og okkupasjon. Nå ble de ­betydelige aktører i det politiske livet i sine respektive land.

Herskerklassen i USA fyrte opp en anti-kommunistisk kampanje om den «røde fare» for å mobilisere folkeopinionen mot Sovjetunionen, og for å svekke det amerikanske kommunistpartiet, som var en betydelig styrke i fagbevegelsen og i andre sosiale bevegelser. Ropet om den «røde fare» økte i styrke i 1949, etter at den kinesiske revolusjonen hadde seiret – verdens folkerikeste land hadde blitt kommunistisk! Det har alltid vært en reim av anti-asiatisk rasisme i USA, rettet både mot immigranter og store nasjoner på den andre siden av Stillehavet. Nå ble «den gule fare» også en del av «røde trusselen».

DET BLE VERRE

Regimet i Sør-Korea, et nikkedokke-regime under USA, var i ferd med å tape krigen mot det kommunistiske Nord-Korea i 1950. USA sendte massive forsterkninger, og de nærmet seg den kinesiske grensa. De ignorerte advarslene fra Zhou En Lai og andre kinesiske ledere. 200 000 kinesiske tropper ble oppmarsjert ved grensa, uten at de ble oppdaget, og de satte inn et overraskende motangrep sammen med nord-koreanske styrker for å drive de amerikanske styrkene på retrett sørover. Etter tre år med en krig som bølget fram og tilbake, ble det undertegnet en avtale om våpenhvile, som stadfestet delingen av Korea akkurat der hvor grensa hadde vært før krigen. Hver eneste større by på den koreanske halvøya var mer eller mindre jevnet med jorda av amerikanske bomber.

USA hadde ikke tapt krigen, men de hadde heller ikke vunnet den, en krig mot en ikke-hvit fiende som var forholdsvis dårlig utstyrt og praktisk talt uten luftstyrke. USA satte i verk en politisk kampanje for å gjøre Kina til en paria, internasjonalt sett. Det handlet om å holde Kina utenfor FN og andre globale fora, et forbud mot at amerikanske borgere kunne besøke Kina og hindringer mot import av kinesiske publikasjoner. Som en følge av dette var det få i USA som fulgte utviklingen i Kina særlig nøye.

Med USA på krigsstien mot det røde Kina ble det gamle kommunistpartiet katastrofalt svekket, ved å bli utsatt for fengslinger, oppsigelser, svartelisting, infiltrering, vold fra borgervern og politisk isolasjon. Den øvrige delen av den amerikanske venstresida besto for det meste av liberalere og sosialdemokrater som fulgte opp borgerskapets angrep på kommunistpartiet. Først på 1960-tallet kunne man se framveksten av en ny venstreside i USA. Den bestod i hovedsak av studenter, ikke industriarbeiderklassen. I mellomtiden skjedde det forandringer globalt. Den offentlige splittelsen mellom det kinesiske kommunistpartiet og det sovjetiske skjedde ikke før i 1963, men rollene de spilte i verden fram til da, viste stadig tydeligere forskjeller. Betraktninger rundt dette finnes i et personlig notat fra Nelson Peery, en svart kommunist i en segregert enhet som deltok i okkupasjonen av Filippinene rett etter at Japan var slått. I et tilbakeblikk husket han at han fikk gjenopprettet kontakt med partiet ved hjelp av noen hvite soldater, og hørte da om at Sovjetunionen la vekt på å bygge en fredsbevegelse. «For første gang fikk jeg en forvirret og bekymret følelse av at alliansen mellom antifascismen og kommunismen hadde ført til at det nå var to slags kommunister. Kommunistene hadde ført an i kampen mot fascismen i Europa. Den antifascistiske kampen var den praktiske siden av både de europeiske og amerikanske kommunistiske bevegelsene. I seierens eufori steg de fram som den sosiale fortroppen i sine respektive nasjoner. I Mindanao, i Alabama, i Rhodesia, Brasil, Shanghai og Calcutta hadde krigen bare så vidt begynt. Frihet, nasjonal frihet, nasjonenes rett til selvbestemmelse, enheten mellom alle fargede, koloniserte folk – det var den nye krigen. Taktikken til den ene grenen av kommunismen var kampen for fred. Den andre forberedte seg på krig.» Dette var en objektiv betraktning etter de rådende forholdende, men det var også linja som Mao Zedong stod for.

Da det kinesiske kommunistpartiet brøt med det sovjetiske i 1963, var forholdene begynt å bli modne for Maos linje. Koloni-imperiene holdt på å rakne. Den cubanske revolusjonen i 1959 sjokkerte verden, særlig den herskende klassen i USA. Og den inspirerte liknende geriljabevegelser rundt i Latin-Amerika. Frigjøringskriger var i gang i de afrikanske landene som fortsatt ikke hadde fått formell «selvstendighet» fra kolonimaktene. Det gjaldt Algerie, Rhodesia, Angola, Mosambik, Sør-Afrika og flere andre. I Sør-Øst Asia hadde vietnameserne gjenopptatt den væpnede kampen mot USAs marionetter, med sikte på gjenforening av landet. Kina bistod vietnameserne med mat, våpen og annen vital assistanse mens kampen økte i styrke. USA på sin side ble mer og mer bestemt på å kue denne kampen. Men Pentagon hadde også de sørgelige erfaringene fra Korea-krigen friskt i minnet, og visste at det å invadere Nord-Vietnam, eller å bombe for tett på den kinesiske grensa innebar en risiko for å møte en kinesisk hær som nå var enormt mye sterkere enn den USA hadde møtt ti år tidligere.

Samtidig vant Borgerrettighetsbevegelsen betydelige demokratiske seire i sørstatene, i kampen mot segregering, Jim Crow, rasistisk vold, utelukkelse fra stemmerett og dyp utbytting. Svarte og hvite reiste fra nord og fra vestkysten for å delta, og de ble radikalisert og forandret gjennom prosessen. I kampen ble det stort sett benyttet ikke-voldelige taktikk, og de kjempet for å åpne rasedelte institusjoner og tjenester for svarte, særlig skoler og stemmelokaler.

Den åpenlyst brutale rasismen i sørstatene i USA var noe Kina og andre rundt i verden rettet oppmerksomhet mot, i det de viste til at det avslørte den sanne karakteren av den «amerikanske friheten.» Det bidro til å øke presset mot det amerikanske borgerskapet om å innfri noen av de demokratiske kravene fra Borgerrettighetsbevegelsen. Kina fulgte en annen linje. Etter henstilling fra Robert Williams, en svart aktivist som flyktet fra USA etter å ha forsvart nabolaget sitt med våpen, kom det i 1963 en uttalelse fra Mao som oppfordret verdens folk til å støtte kampen. Den lød slik: «Kolonialismens og imperialismens onde regime vokste samtidig med slaveriet og slavehandelen med svarte. Det vil helt sikkert møte sin slutt når svarte folk erobrer fulle rettigheter og frihet fra sine lenker.»

I byene i nord fikk motstanden mot rasisme og ulikhet et mer revolusjonært uttrykk. Opprør i byene, kalt opptøyer av borgerpressa, startet i Harlem i 1964. Det fortsatte i nabolaget Watts i Los Angeles i 1965, for så å spre seg gjennom en rekke byer utover tiåret. Da den svarte lederen, Dr. Martin Luther King ble myrdet i april, 1968, brøt det ut voldsomme opprør i 110 byer. De utfordret den herskende klassen, som hadde holdt svarte i isolasjon i forfalne gettoer. De var uttrykk for en voksende svart nasjonalisme, noe som kom fram i slagordet «Black Power.» Det viste seg ved at det vokste fram svarte organisasjoner som hadde revolusjonære holdninger. En av de mest innflytelsesrike blant disse var Black Panther Party, som var sterkt inspirert av den kinesiske revolusjonen. Det var forventet at medlemmene skulle skaffe seg og studere utgaven med sitater av Mao Zedong, den lille rød boka. Panterne bygde sine baser i fattige svarte bydeler. De etablerte matprogrammer for barn, for eksempel og arbeidet deres ble utført i tråd med et av Maos slagord: Tjen folket. Avisa deres, «The Black Panther» framhevet Kinas framskritt i kampen mot fattigdom og underutvikling. De agiterte også for den verdensanskuelsen som lå i det kinesiske slagordet: Land vil ha uavhengighet, Nasjoner vil ha frigjøring, Folkene vil ha revolusjon.

VIETNAM

Samtidig med den svarte frigjøringsbevegelsen vokste motstanden mot Vietnam-krigen. De unge gikk i spissen. Foreldregenerasjonen deres gjorde i stor grad om patriotismen som lå i antifascismen under den andre verdenskrigen til flaggheising for en urettferdig og morderisk okkupasjon av et lite, asiatisk land. På den andre sida av generasjonsgapet risikerte millioner av unge å bli innkalt til tjeneste, for så å bli sendt til en kjøttkvern av en krig som ikke kunne vinnes. Selv troppene gjorde opprør. De malte fredstegn på hjelmene, nektet å utføre ordre, og det hendte ikke så sjelden at de drepte sine egne offiserer. Utviklingen av de to bevegelsene,

Borgerrettighetsbevegelsen som i sin tur ga støtet til den svarte frigjøringsbevegelsen, og framveksten av en kraftfull motstand mot Vietnam-krigen hang igjen sammen med et annet utviklingstrekk, nemlig fødselseksplosjonen i etterkant av den andre verdenskrigen. Demografisk artet det seg som om en Pytonslange hadde slukt en hel gris, en svulmende buk klar til å sende ut nye alderskull. Det startet etter at krigen var slutt, og det begynte å avta først rundt midten av 60-tallet. Kulturelt sett betød det oppfinnelsen av tenåringen. I en alder hvor tidligere generasjoner hadde vært i arbeid eller på jakt etter arbeid, gikk nå millioner på skoler og universiteter, med fritid og med økonomisk støtte fra foreldrene. Akkurat som dagens ungdom vokser opp med faren for en marerittaktig framtid med økologisk katastrofe, vokste barna fra etterkrigstidens baby-eksplosjon opp med skyggen av utslettelse, når herskerne i USA og Sovjetunionen bygde opp atom-kapasitet nok til å kunne utslette hverandres land opptil flere ganger.

En stor del av den generasjonen kastet av seg foreldrenes verdier på voldsomt vis. Propagandaen om den «amerikanske drømmen» fortonet seg som et liv i en steril forstad, som den ene halvparten av et heteroseksuelt ekteskap med 3,2 barn og en stor hund med flagrende pels. I stedet skapte de sin egen levende, og motsetningsfylte kultur – lydsporet var rock’n roll og funk, institusjonene var kollektive, med mat-kooperativer og kommuner. Overalt fantes det alternative media og undergrunnspresse, som spredde budskapet, formidlet nye ideer og fungerte som et sosialt lim som forbandt de unge i deres opprør mot det gamle.

GLOBALT FENOMEN

Dette var et globalt fenomen. Europa hadde mange likhetstrekk med USA. Kina hadde den store proletariske kulturrevolusjonen. Det var en dramatisk utvikling hvor de unge, rødegardistene, gikk i spissen for å forandre samfunnet sitt, og for å legge det gamle bak seg. Et populært slagord var: «Det er rett å gjøre opprør.» Dette utløste store følelser av solidaritet av det temmelig romantiske slaget blant ungdom i den nordlige delen av verden. Det bidro også sterkt til at Kina kunne bryte den isolasjonen som USA og dets europeiske følgesvenner, og Sovjet forsøkte å holde landet i.

Kulturrevolusjonen førte med seg noe enda mer betydningsfullt. Den viste en vei ut av den fella sosialismen lot til å ha gått i. Sovjetunionen og landene i Sovjet-blokken ble sett på som grå, kjedelige, undertrykkende, og som å være langt fra revolusjonære. Og enda verre var det at Sovjetunionen så ut som et speilbilde av sin store rival, USA. Da en masseoppstand brøt ut i Tsjekkoslovakia i 1968, sendte Kreml inn tanks og tropper for å knuse den. Oppstanden hadde som mål å bryte strupetaket som kommunistpartiet hadde på den politiske makta og dagliglivet. I august i Chicago ble anti-krigs demonstranter brutalt behandlet av politiet. De lagde plakater som sa «Tsjekkago.»

Kina hadde på sin side utviklet en annen form for sosialisme. Sosialisme nedenfra, som støttet seg på massene, ikke på ekspertene eller på ideologi. «Barfotlegene» brakte med seg grunnleggende medisinsk pleie ut til bondesamfunn som aldri hadde sett en lege før. Landsbybeboerne gikk inn for å dyrke jorda kollektivt for å øke avlingene og forbedre matsikkerheten. Og nå var det ungdommen som gikk foran. Det var nå den kinesiske revolusjonen hadde den sterkeste påvirkningen på det amerikanske venstre. Gjennom sekstiårene hadde studentbevegelsen i USA eksplodert i omfang, og den var blitt mer radikal. Det kan trygt sies at det var den mest dynamiske kraften i landet, og den så seg selv som det nye venstre. Det var noe nytt siden bevegelsen hadde vokst, på organisk vis ut av den marken som var grobunn for de svartes kamp, og for anti-krigsbevegelsen. Det var nytt fordi det var en ny generasjon. Den hadde ikke vokst ut av det gamle venstre, et miljø som hadde hatt det amerikanske kommunistpartiet som senter helt siden 1920-åra. Det var nytt fordi de forkastet det etablerte venstre, liberalere som var lojale overfor storkonsernene.

Den største enkeltstående organisasjonen var «Students for a Democratic Society» (SDS.) Det var en løst organisert, landsomfattende og hovedsakelig hvit enhet, med en målsetning om å tvinge Amerika til å leve opp til de idealene om likhet og demokrati for alle som nasjonen stolt erklærte at den stod for. SDS fikk hundre-tusener av tilhengere. I løpet av de 6-7 åra med konfrontasjoner med maktapparatet, hadde medlemmene blitt mer militante, mer erfarne og mer overbevist om at det bare var revolusjon som kunne knuse alt det skadelige som de kjempet mot. I 1969 kollapset SDS på grunn av splittelse. På dens siste nasjonale samling viftet begge sider med Maos lille røde, akkompagnert av tilrop og synging, som en slags halvt seriøs, halvt ironisk hyllest til de rivaliserende fraksjonene blant rødegardistene i Kina.

NYE BEVEGELSER

Ved inngangen til 70-åra oppstod det nye bevegelser. Unge mexikansk-amerikanere og puerto-ricanere var inspirert av den svarte frigjøringskampen. Det gjaldt også asier-amerikanere, og enkelte av dem tok i bruk praksis og navn inspirert av Kulturrevolusjonen, for eksempel en gruppe med tilhold i San Francisco som kalte seg Røde Garder. En ny kvinnebevegelse vokste ut av dette nye venstre. Her var innflytelsen fra den kinesiske revolusjonen ikke til å ta feil av. Maos slagord «Kvinner holder oppe halve himmelen» og filmer som «Kvinnenes røde bataljon» var tydelige eksempler. Den kinesiske revolusjonen hadde faktisk en dyptgripende innvirkning på måten den tidlige kvinnefrigjøringsbevegelsen organiserte seg. Et hefte kalt «Gyldne blomsts historie» var en levende beskrivelse i jeg-form av undertrykkelsen og brutaliteten mot kvinner under det føydale patriarkatet i Kina. Der den 8. Rutearméen rykket fram fikk kvinnene i de frigjorte landsbyene mulighet til å organisere seg. De brukte den muligheten til å anvende metoder som å møtes for å «lufte bitterhet» om undertrykkingen de var blitt utsatt for av ektemennene, og ektemennenes familier. Derfra gikk de videre til å analysere systemet som dette var en inngrodd del av, og de utviklet kollektive metoder for å slå tilbake og vinne fram (noe som kunne bety at bøllete ektemenn ble ydmyket og banket opp.) Tusenvis av kopier av dette heftet, sammen med et kapittel fra en heller ukjent bok fra 1949, skrevet av en journalist ved navn Jack Belden, ble distribuert fra 1970 og utover. Det bidro til utviklingen av bevisstgjøringsgrupper, noe som ble en av de viktigste formene for organisering i kvinnebevegelsens spede begynnelse.

Innflytelsen fra den kinesiske revolusjonen og Kulturrevolusjonen var mest tydelig i den nye kommunistbevegelsen som fødtes ved starten av 70-tallet (også kjent som marxist-leninist bevegelsen.) Den hadde vokst ut av det nye venstre fra 60-tallet. Mange universitetsaktivister og post-student revolusjonære hadde kommet til den konklusjonen at hele det råtne systemet måtte erstattes. De fant at marxistisk analyse var best egnet til å forstå hvorfor og hvordan det kunne gjøres. Små grupper gikk under jorda og begynte å forberede væpnet kamp, men de fant snart ut at langvarig folkekrig ikke var en mulig revolusjonær strategi i et moderne, i hovedsak urbant kapitalistisk land, med et massivt og høyt utviklet voldsapparat. I denne perioden ble det dannet dusinvis av lokale kollektiver. Mange av dem samlet seg etter hvert i fire-fem nasjonale organisasjoner som åpent erklærte at de baserte seg på marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning. Det var politiske og praktiske forskjeller mellom dem, noen alvorlige, andre høyst trivielle, men denne oppsplittingen av styrkene gjorde i seg selv at hele bevegelsen var svekket. Ingen av dem ble større enn noen ganske få tusen. Likevel fikk de vist hva unge, disiplinerte, revolusjonære kadre kunne oppnå.

På tross av manglene stod disse gruppene for betydelige bidrag til klassekampen i USA. Medlemmene deres tok seg arbeid på fabrikker og andre arbeidsplasser med en målsetning om å bli en del av massene og delta i de virkelige kampene. De deltok i og ledet viktige framstøt for å styrke organisering i fagbevegelsen, og i andre kamper, som den store, ville streiken blant kullgruvearbeiderne i 1977. De gjenoppbygde studentbevegelsen og spilte viktige, til tider sentrale roller i forskjellige lokale kamper, i veteranbevegelsen, bevegelsen mot apartheid, kampen mot politivold og mange andre. De fremmet på aktiv vis systematisk kritikk av det kapitalistiske systemet, med sin iboende rasistiske, sexistiske, utbyttende og undertrykkende karakter.

Hver eneste av disse gruppene hadde som mål å danne det partiet som skulle være fortroppen for den amerikanske arbeiderklassen. Innen tiåret utløp var det flere av dem som erklærte at dette målet var nådd. Det viste seg snart at de tok feil. Rundt midten av åttitallet hadde de splittet seg, falt sammen eller så hadde de endret karakter.

Røttene fra Maoismen som fantes i den nye kommunistbevegelsen spilte også en rolle når de gjorde feil i sine forsøk på å bygge partiet. For det første, er det mange farer forbundet med tanken om at man kan kopiere revolusjon. Mange mente: «Hei, det kinesiske partiet ble startet av 13 mennesker. Hvorfor kan ikke vi det?» Denne fullstendig ahistoriske og idealistiske holdningen ignorerte at bevegelsen hadde svært svake røtter i de amerikanske massene. For det andre, så hadde disse gruppene absorbert en kultur fra kineserne som inkluderte en udialektisk tolkning av «kampen mellom to linjer.» Det var en tolkning som sa at det er én politisk posisjon som er riktig (den vi står for) og som representerte proletariatets interesser. Det motsatte synspunktet (som de andre står for) representerer da nødvendigvis interessene til klassefienden. Denne tilnærmingen bidro til å blokkere enhet i organisasjonsbyggingen mellom de forskjellige partibyggende grupperingene, og det førte til splittelse i egne rekker. Men gjennom det tiåret hvor den nye kommunistbevegelsen så dagens lys, blomstret, for så å oppleve tilbakegang, hadde hundrevis av unge blitt organisatorer og kommunister for livet. Deres lederskap og råd bidrar til å rettlede kamper også i dag, og de bruker redskapene fra kamperfaring, som masselinja og enhetsfronten. Det var i perioden på rundt 15 år som startet i 1963 at den kinesiske revolusjonen hadde størst betydning for USAs venstreside. Det hadde begynt med at Kina utfordret revisjonisme og byråkratisk stagnasjon, og at Sovjet hadde forlatt visjonen om verdensrevolusjon.

Men forandringene i Kina viste tydelig problemene med å stole for mye på modeller fra andre. Da Kina brøt ut av USAs blokade og inntok sin plass på verdensscenen, ble utenrikspolitikken deres mer og mer pragmatisk og mindre og mindre revolusjonær, for eksempel et forsøk på å lage en allianse med USA for å stenge for Sovjetunionen. Internt i Kina var det forvirring om hva som skjedde med Kulturrevolusjonen. Ungdommens Røde Garde organisasjoner ble oppløst, og Lin Biao, Maos utvalgte etterfølger, falt fra makta. Han ble anklaget for å planlegge et kupp.

Snuoperasjonen startet da Mao døde i 1976, og andre kinesiske ledere hadde falt, ledere som Firerbanden, som i ord hadde erklært at de ville følge Maos linje. Innledende skritt mot å gjenopprette kapitalistiske forhold ble igangsatt av de konservative i partiet, ledet av Deng Xiaoping. For eksempel ble folkekommunene brutt opp og jorda ble delt opp i individuelle områder. Det ble mer og mer klart at den store proletære Kulturrevolusjonen hadde feilet i å nå målet, som gjaldt å hindre at utbyttende klasserelasjoner ble gjenopprettet, med de som satt på kommandopostene i statsapparatet som en selvfornyende herskerklasse.

Avslutningsvis er det veldig viktig å understreke at det ikke var den kinesiske revolusjonens feil, eller Kulturrevolusjonens eller Maos teorier som førte til at den nye kommunistiske bevegelsen kollapset. Mye av den historiske bagasjen er fortsatt gyldig og nyttig i dag. Erfaringene fra Norge forteller at det er mulig å gå en annen vei. Nei, det var våre egne feil, og vi står med oppgaven som handler om å formidle lærdommene, både fra suksesser og feilgrep til den nye generasjonen av sosialister, som plutselig har blitt synlige gjennom kampene i dagens USA.

I dag er det svært kontroversielt å nevne noe positivt om Kina da Mao var leder. Dette var veldig annerledes for noen tiår tilbake.

Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Flickr.com

Denne artikkelen er om hvordan det kinesiske samfunnet i ble omtalt i Norge på 1970-tallet i partiprogrammer, debattbøker og aviser. Hovedinntrykket er at et positivt syn på det kinesiske forsøket på sosialisme var vidt utbredt. Om de politiske oppfatningene den gangen bygde på det som faktisk skjedde i Kina, er en annen diskusjon, og ikke tema for denne artikkelen. Det tas heller ikke stilling til om synspunktene på Kina som fantes i den norske debatten den gangen, var riktige eller gale.

Artikkelen handler mest om perioden da Mao var leder i Kina. Det var da var da Kina ble debattert mest i Norge.¹ Før jeg går inn på synet på Kina i Norge den gangen vil jeg skissere det historiske bakteppet.²

Historisk bakteppe

USAs krigføring i Vietnam bidro til at ungdomskullene i hele verden på slutten av 1960-tallet ble sterkt radikalisert. Kina støtta i større grad enn Sovjet frigjøringsbevegelser i den tredje verden. Den radikale ungdomsbevegelsen som vokste fram i Vesten, tok parti med Kina i striden mellom Kina og Sovjet, og blei inspirert av Kulturrevolusjonen. I Norge var det partipolitiske uttrykket for den radikale ungdomsbevegelsen Sosialistisk Folkeparti (SF), ikke Norges Kommunistiske Parti (NKP).³ På SFs landsmøte i februar 1969 brøt det revolusjonære ungdomsforbundet til SF, SUF (ml), ut av SF. Utbruddet fra SF var utgangspunkt for det som seinere blei AKP og RV, og langt seinere Rødt.⁴

Også andre deler av det politiske venstre i Norge ble radikalisert i perioden. Antiimperialisme og kamp mot USAs framferd rundt om i verden hadde gjennomslag både i AUF og Unge Venstre. Unge Venstre var mot NATO og EEC en periode. AUF tok også i 1969 ­standpunkt mot NATO og EEC. De vedtok to år seinere (i 1971) et prinsipprogram som var det mest radikale siden før andre verdenskrig, riktignok uten å erklære seg som revolusjonære. Det gjorde derimot SF som i 1971 for første gang brukte begrepet revolusjon i sin nye prinsippfråsegn. Sosialistisk Venstreparti⁵ erklærte seg også som revolusjonært i sitt første prinsipprogram i 1975. Programmet ble revidert to år etter uten endringer når det gjaldt synet på revolusjon,⁶ og ble stående slik fram til 1987.⁷

Vidt utbredt sympati med Kina

At AKP i denne perioden bygde på marxismen-leninismen- Mao Tse Tungs tenkning og var positive til Maos Kina er godt kjent.⁸ I Røde Fane (Det som nå heter Gnist) ble det i omtalen etter Maos død lagt vekt på kampen mot Sovjet etter at Khrusjtsjov tok over og kampene Mao førte mot andre deler av KKP.⁹ I AKP (ml) sine prinsipprogrammer og andre ­partidokumenter fra denne perioden er Kina omtalt av de to landa i verden som partiet i samtida regna som sosialistiske. AKP brøt de offisielle forbindelsene med Kinas kommunistiske parti (KKP) etter knusinga av opposisjonsbevegelsen på Tiananmen i 1989. Da hadde utviklinga i Kina lenge vært omdiskutert i partiet.^10,11

På den annen side støtta etter hvert NKP Sovjetunionen i konflikten med Kina, noe som også er godt kjent. Tidlig på 60-tallet ser det imidlertid ikke ut til at NKP allerede da hadde et negativt syn på Kina. Partiets forlag Ny Dag var det første forlaget som ga ut Maos samlede verker på norsk, noe som neppe hadde blitt gjort hvis det hadde blitt oppfatta som sterkt i strid med partilinja.¹²

Det som er mye mer ukjent er at et positivt syn på Kina på denne tida var utbredt også i SV med omland.¹³ Det viser bl.a. flere artikler i Pax Leksikon.¹⁴ Forfatterne stod fritt til å «uttrykke sine vurderinger og gi dem sin form», men redaksjonen har «vurdert artiklenes saklige og faglige kvalitet» som det står i forordet.

Erik Nord – som hadde stor respekt på hele venstresida – utarbeidet de mange artiklene om kinesiske forhold som stod i Pax leksikon. Nord arbeidet ved Norsk Utenrikspolitisk institutt (NUPI) og var med på å stifte SF. Hans artikkel om Mao legger nesten utelukkende vekt på positive sider ved Mao som leder. Det framheves at Mao til å begynne med ikke hadde støtte i eget parti da han på et tidlig tidspunkt begynte å se på bøndene som det dynamiske elementet i en revolusjon. Det blir også lagt vekt på at Mao førte en selvstendig linje, og at den kinesiske revolusjonen i stor grad skjedde mot Sovjetunionens ønske. Det at Mao advarte mot byråkratisering og framholdt at klassekampen fortsatte under sosialismen, nevnes videre. Artikkelen oppsummeres på følgende entusiastiske måte:

«Mao døde på et tidspunkt da det kommunistiske partis ledelse var mer splittet enn noen gang tidligere. Uansett den framtidige utviklingen i Kina vil Mao framstå som en av de store revolusjonære i historien. Ikke noe land har på så kort tid gjennomgått så fundamentale endringer som Kina. I stor utstrekning er dette Maos verk. Mao hadde en enestående sans for store visjoner og nøktern realisme. Han hadde en enestående intuitiv forståelse av de kinesiske massers mentalitet. Det Kina han etterlot seg var fundamentalt forskjellig fra det Kina han overtok ledelsen for i 1950. Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon».

Også artikkelen om maoismen er overveiende positiv. Her framheves forskjeller mellom Mao og Stalin og det står at «Mao var kritisk overfor Stalins politimetoder og henrettelse av politiske motstandere». Artikkelen avsluttes med å vise til den forskjellen det er mellom en sosialistisk maktovertakelse i et tilbakeliggende land og et avansert industriland. Maos advarsler mot byråkratisering og betydningen av desentralisering framheves imidlertid som relevant også for industrialiserte land.

Artikkelen om Kina inneholder også positive vurderinger av den kinesiske revolusjonen og av utviklinga i Kina i Maos periode. Verken det store spranget eller Kulturrevolusjonen avvises entydig, det hevdes at det er for tidlig å endelig vurdere disse erfaringene. Riktig nok kritiseres Kulturrevolusjonen i artikkelen:

«Kulturrevolusjonen utløste oppladet misnøye, og perioden var preget av intoleranse og forfølgelse og likvidering av de grupper som ble definert som kulturrevolusjonens motstandere. De nye gruppene som kom i maktposisjon, Maos kone, industriarbeideren Wang og en rekke framtredende teoretikere, førte en heksejakt på motstandere som bare overgås av den forfølgelse de kulturrevolusjonære senere ble utsatt for etter Maos død».¹⁵

Det framheves at KKPs nye ledelse er negativt innstilt til både Kulturrevolusjonen og Det store spranget. Artikkelen uttrykker et negativt syn på utenrikspolitikken Kina etter hvert fikk. Det tas sterk avstand fra anti-sovjetismen og det som omtales som tilnærming til USA. Det er også en tydelig skepsis til den nye ledelsen under Deng.

I 1974 utgav Pax ut boka Sosialistisk strategi.¹⁶ Forordet er skrevet av Knut Kjeldstadli og Rune Slagstad. Boka inneholdt artikler som argumenterte for en revolusjonær marxisme inspirert av Mao og den kinesiske modellen.¹⁷ Den italienske gruppa Il Manifestos plattform «Teser om kommunismen» er også trykt opp i boka. Her står det å lese at

«Den kinesiske revolusjonen er det eneste alternativ til krisen i Sovjet og i den kommunistiske bevegelsen. Det er en naturlig referanse for verdens revolusjonære krefter».

Boka «Stalinismen – en marxistisk kritikk» ¹⁸ inneholder to artikler med fokus på Kina. Den ene er Arne Overreins artikkel «Kinas Kommunistiske Parti og Komintern». Her framstilles Mao positivt som en som i sterk strid med Komintern og Kominternlojale krefter i sitt eget parti valgte sin egen vei for den kinesiske revolusjonen. I praksis brøt Mao med Stalin på en rekke avgjørende punkter hevdes det i artikkelen. Samtidig advarer Overrein mot tendenser til å allmenngjøre på grunnlag av Maos erfaringer fra Kina. Trond Spurkelands artikkel «Kinas Kommunistiske Partis analyse av Stalinepoken og Khrustsjovregimet» tar avstand fra det kinesiske synet på Stalin, men den tar også avstand fra Khrustsjov. Spurkeland sier seg enig i at Sovjet var revisjonistisk.¹⁹

Også fra ledende hold i SV framkom positive synspunkter på Kina under Mao. I SVs partiorgan Ny Tid 17. september 1976 skreiv daværende formann (som det het da) i SV Berge Furre et minneord om Mao:

«Ni hundre millionar menneske har i eit slektsledd reist seg frå fattigdom og føydalisme, undertrykking, kolonialisme og borgarkrig til ei sosialistisk stormakt med sosial rettferd, sjølvråderett og byrgskap (…) Mao Tse Tung var fremste tillitsmann for dette folket i denne tida (…) Mao er alt ein klassikar for sosialistar. Vi vil lesa han som dei andre, godta og vraka, læra og tenkja vidare sjølv (…) Dei som så vil leita i hans skrifter og i triumf påvisa at ikkje alt vi seier og gjer er i samsvar med det Mao Tse Tung har skrive – dei er iallfall ikkje maoistar.»

At dette synet, på det tidspunktet, var det rådende i SV, framgår også tydelig av partiets prinsipprogram fra 1977. Her framstilles den kinesiske revolusjonen som et positivt nytt stort steg framover (det første positive steget var Oktoberrevolusjonen). Også Kulturrevolusjonen framstilles som bra. Det rettes imidlertid sterk kritikk mot Kinas utenrikspolitikk. Det siste kan markere at partiet orienterer seg litt i sovjetisk retning i striden mellom Kina og Sovjet. Slik ble det i alle fall oppfatta to år seinere i Røde Fane nr. 2-79, som hadde en oppsummeringsartikkel om SVs landsmøte av daværende formann i AKP (ml) Pål Steigan med tittelen «Nærmere Moskva – mer splitta enn noensinne». Der skriver han:

«SV har forsøkt å balansere mellom Kina og Sovjet.²⁰ SV-programmet utpeker f.eks. USA til hovedfienden og snakker om at splittelsen mellom Sovjet og Kina har «begrenset mulighetene for en samlet innsats i kampen mot imperialismen (…). Landsmøtet betydde at SV forlater sin sentristiske posisjon og går over til en nesten fullstendig pro-sovjetisk politikk.»²¹

De tre avsnittene om Kina i SVs landsmøtevedtatte prinsipprogram fra 1977 hadde følgende ordlyd:

«Revolusjonen i Kina var et nytt stort steg framover i kampen mot kapitalismen og imperialismen i verden. De kinesiske kommunistene forankret sin politikk i de store bondemassene og utviklet en masselinje ut fra de konkrete og historiske forhold i Kina. Industrialiseringen ble ikke ensidig basert på tungindustri, men skjedde i sammenheng med utviklingen og behovene i jordbruket. Bygginga av sosialismen skulle skje gjennom fortsatt klassekamp og stadig ideologisk og politisk kritikk mot tendenser til kapitalistiske metoder og holdninger.

Gjennom kulturrevolusjonen ble store folkemasser trukket med i striden mellom ulike linjer i kommunistpartiet. Kulturrevolusjonen rettet seg mot tendenser til å sette den økonomiske forandringen foran den politiske og ideologiske kampen, mot framveksten av byråkrati, privilegier og skarpe skiller mellom fysisk og intellektuelt arbeid. Etter kulturrevolusjonen har den indre kampen i Kinas Kommunistparti foregått med harde brytninger om retningslinjene for utviklingen.

Ulike oppfatninger om hvordan sosialismen skulle bygges og uenighet om grenseforråder, har skapt motsetninger mellom Kina og Sovjetunionen. I denne konflikten har Kina utviklet holdninger som står i strid med prinsippene for internasjonal arbeidersolidaritet hvor de ser Sovjetunionen som en farligere motstander enn den vestlige imperialismen. Dette har også ført til kinesisk samarbeid med reaksjonære stater og organisasjoner.»

Arbeiderpartiet viet liten plass til diskusjoner av forhold i Kina. Det eneste om Kina jeg finner i partidokumenter fra DNA, er følgende forslag fra Selfors AUL fremmet til DNAs landsmøte i 1971:

«DNA bør skolere sine medlemmer i ideologi, slik at de vil forstå hva sosialisme betyr. En slik skolering trengs også i DNA’s øverste rekker. Man bør bli mer klar over hvilke feil DNA gjør i dag, ved å lese sosialistiske filosofer, f. eks. Mao.»

På samme landsmøte uttrykkes det tilfredshet med at Kina har fått forbindelser med resten av verden.

Men, også fra Arbeiderpartihold kom det positive vurderinger av utviklinga i Kina under Mao. Daværende statsminister Odvar Nordli skreiv om Mao i forbindelse med dødsfallet at han «etterlater seg et ruvende livsverk som hans folk med rette er stolt av.» Omtalene av Mao i forbindelse med dødsfallet var også overveiende positive i store deler av norsk presse. Dette gjelder både organer for DNA og Venstre.

Det var sørgetog i Oslo og andre norske byer i forbindelse med Maos død i 1976 med stor deltakelse. Det daværende Venstre-organet Dagbladet skrev om Mao på lederplass. Det gjorde også Venstre-organet Bergens Tidende. Ingen av dem kom med negative vurderinger.

DNA-organet Bergens Arbeiderblad skreiv at

«De midler som i enkelte faser ble anvendt ville ikke ha blitt godtatt i den vestlige verden, men det materialistiske resultat av Maos politikk er upåklagelig og har imponert mange vestlige politikere. Både landbruk og industri har hatt en rivende utvikling. Sult og nød er overvunnet».

Her ser en et eksempel på et materialistisk historiesyn som var mye mer utbredt den gangen, noe en også ser hos Erik Nord mfl. Det var få som brukte Norge som utgangspunkt for å vurdere resten av verden.

Høyreorganet Aftenposten var derimot ensidig negative på lederplass. Her het det at «Mao tok i bruk diktatoriske metoder som har kostet millioner av mennesker livet». Den gangen var det altså Høyre-organer som Aftenposten som uttrykte det synet på Kina på Maos tid som i dag har fått hegemoni i Norge.

Oppsummerende merknader

Det er lett å dokumentere at sympatien med Kina og Mao på 1970-tallet var utbredt i Norge. Det var ikke bare ml-bevegelsen som ble inspirert av det kinesiske eksempelet. Også SV med omland var overveiende positive til Kina. Til og med DNA-organer og Venstre-organer gav uttrykk for sympati med Kina.

Uttalelsene som er gjengitt, må tolkes i lys av hvordan verden så ut den gangen. Kina klarte etter revolusjonen i 1949 å bryte en århundregammel situasjon med fornedring, tilbakeliggenhet og fattigdom. På tross av sine svakheter var Kina likevel et forbilde både for andre land i den tredje verden og for folk i Vesten som så fattigdomskløfta mellom Nord og Sør som sentralt. Som nevnt innledningsvis er det en annen diskusjon om de politiske oppfatningene den gangen bygde på det som faktisk skjedde i Kina.²²

Dagens debattklima gjør det nærmest forbudt å vurdere positive og negative sider ved Kina under Mao opp mot hverandre. Dette bidrar til å styrke det borgerlige synet om at den eneste sanne samfunnsorden er den nåværende kapitalistiske. Kritikk av dagens debattklima og de snevre rammene det setter, innebærer sjølsagt ikke at synspunktene fra 70-tallet skal resirkuleres, men at disse bør forstås ut fra hvordan verden så ut da

Sluttnoter:

1. Siden jeg var for ung til å få med meg den politiske debatten i denne perioden blir det som å reise inn i en tidsmaskin å se hva som ble skrevet den gangen, en periode hvor hele det politiske Norge stod vesentlig til venstre for i dag.
2. Dette er sjølsagt ikke ment som noen fullstendig historisk oppsummering, men er tatt med for å si litt om de politiske forholdene på 70-tallet slik de ble framstilt da.
3. SF kalte seg på 60-tallet ikke revolusjonært og var programmatisk et reformistisk parti. Partiets ungdomsforbund hadde imidlertid et stort innslag av revolusjonære. Se Erik Ness sitt intervju med Brigt Kristensen i dette nummeret av Gnist.
4. Dette til forskjell fra maoistpartiene i de fleste andre vestlige land som stort sett oppstod som utbrudd fra Moskva-kommunistiske partier. SF oppstod i 1961 da den utenrikspolitiske opposisjonen rundt avisa Orientering ble ekskludert fra Arbeiderpartiet.
5. Sosialistisk Venstreparti er en videreføring av Sosialistisk Valgforbund som besto av SF, NKP, AIK (EF-motstanderne i DNA) og uavhengige sosialister. Hoveddelen av NKP stemte høsten 1975 å opprettholde NKP. Disse forlot da SV, mens et mindretall fortsatte i SV, blant dem NKPs tidligere leder Reidar T. Larsen.
6. SVs prinsipprogrammer i denne perioden inneholdt også formuleringer om at det kunne bli nødvendig for folkeflertallet å slå tilbake en kontrarevolusjon.
7. Nå kan det absolutt diskuteres om SV reelt sett var et revolusjonært parti i denne perioden, men det faller utenfor rammene for denne artikkelen. Uansett viste SVs venstresving seg å være et blaff.
8. I Erik Ness sitt intervju med Brigt Kristensen i dette nummeret av Gnist diskuteres det hva maoisme betydde i Norge.
9. Røde fane nr. 5-1976.
10. Jf. Arnljot Asks forord:” Kina angår alle” i Rødt, 2a 2005.
11. Allerede i Røde Fane nr. 1–79 ble det diskutert om det fortsatt var sosialisme i Kina.
12. En liten del av NKP som sympatiserte med Kina gikk etter hvert ut av partiet.
13. Jeg velger derfor å legge mest vekt på det som i stor grad er ukjent, nemlig at sympatien til Kina var vidt utbredt.
14. Forlaget hadde ikke noen formell tilknytning til SV, men de fleste skribentene tilhørte SV eller omlandet rundt partiet.
15. Synet på Kulturrevolusjonen utdypes mer i artikkelen «Kulturrevolusjonen – den kinesiske»
16. Jeg ble oppmerksom på denne boka da jeg leste boka «Motmakt – tilsvar i 10 år» av Brigt Kristensen.
17. Den franske økonomen Charles Bettelheim argumenter i favør av den kinesiske politikken i artikkelen «Sovjet og Kina – to modeller for industrialisering». Rossana Rossanda, sentral i den italienske gruppa Il Manifesto, skrev artikkelen” Maos marxisme” og framholder bla. Kulturrevolusjonen positivt. Det rettes imidlertid kritikk mot KKPs analyse av Stalin.
18. En artikkelsamling redigert av Hans Ebbing, Trond Spurkeland og Knut Ågotnes, Gyldendal norsk forlag, 1974. To av forfatterne, Hans Ebbing og Arne Overrein, har i flere tiår vært del av redaksjonen i tidsskriftet Vardøger.
19. Spurkeland hevder videre at de første tilbakemeldingene fra KKP etter Khrustsjovs oppgjør med Stalin på den 20. partikongressen i SUKP i 1956 var positivt avventende.
20. Fram til landsmøtet i 1979 (min merknad).
21. Dette var imidlertid etter Maos periode.
22. En slik diskusjon faller utenfor rammene for denne artikkelen. Se Harald Bøckmanns artikkel «Mao-tida i perspektiv» og referanselista der for analyser av det som den gang skjedde i Kina.

 

For å forstå den kinesiske revolusjonen er det nødvendig å forstå bakgrunnen for den: Hva slags land var Kina i tida fram mot borgerkrigen og revolusjonen, økonomisk og sosialt? Hvorfor fikk kommunistene så stor oppslutning i det kinesiske folket i løpet av borgerkrigen i Kina? Og hvorfor greide de å bekjempe den langt mer ressurssterke nasjonalisthæren til Chiang Kai-shek og Kuomintang?

Ole Marcus Mærøe er kommunestyrerepresentant for Rødt i Tønsberg, landsstyremedlem i Rødt og nettansvarlig i Gnist.
Foto: Wikimedia Commons

Sosiale årsaker

Sjøl etter at keiserdømmet blei avskaffa gjennom 1911-revolusjonen, var Kina langt på vei et føydalt land med enorme sosiale og økonomiske forskjeller.

Det fantes industri i de store byene, stort sett eid av vestlig kapital, men det store flertallet var fattigbønder som bodde på landsbygda. Jorda var sentralisert i henda på (relativt) få, rike jordeiere som utbytta de fattige bøndene beinhardt.

Kommunistene vant støtte i den urbane arbeiderklassen først, men strategien med å satse på streiker og opprør i byene mislyktes, fordi opprøra blei slått ned militært av nasjonalistene. Da Mao vant fram med sin linje, å satse på fattigbøndene på landsbygda framfor industriarbeiderne i byene, blei Kinas Kommunistiske Parti (KKP) det politiske uttrykket for bøndenes raseri mot landeierne. De viktigste elementene i denne nye politikken var å gjennomføre jordreformer i områdene KKP erobra og å organisere nedenfra på fattigbøndenes premisser.

Det nasjonale spørsmålet

Kina var langt på vei en koloni da keiserdømmet blei avskaffa i 1911. Storbritannia, Tyskland, USA og Japan var blant landa som hadde stor økonomisk og politisk makt i Kina. Raseriet i den kinesiske befolkninga som førte til keiserdømmets fall og seinere til revolusjonen i 1949, var også et raseri retta mot de utenlandske imperialistene som plyndra Kina, og deres kinesiske lakeier. Dette er en sentral del av bakgrunnen for oppslutninga til både KMT og KKP.

Men KMT-regimet evna ikke å omfordele jord og ressurser fra utlendingene til hele det kinesiske folket – delvis fordi regimet støtta seg aktivt på deler av den kinesiske overklassen, og delvis fordi regimet var gjennomkorrupt. Dermed blei det KKP som sterkest uttrykte folkets raseri mot utlendingene og det kinesiske komprador-borgerskapet, de som tjente på å administrere imperialistmaktenes investeringer og makt Kina.

Borgerkrigen

Utbruddet av borgerkrigen gjorde KMT upopulære. De måtte bruke ressurser på å slåss mot deler av sitt eget folk heller enn på å bygge opp landet.

Høye skatter, stor statlig gjeld, inflasjon, arbeidsløshet og sosial nød gjorde regimet forhatt, særlig i byene. Det var tusenvis av streiker og protester blant arbeidere og intellektuelle mot regimet. De krevde slutt på borgerkrigen og en koalisjonsregjering mellom KMT og KKP. Det vokste fram et særlig hat mot KMTs skatteinnkrevere, som ble kalt «blodsugende djevler».

KMT-hæren blei bygd opp gjennom tvangsrekruttering og til og med kidnapping. Enkelte hæravdelinger ble bundet sammen med tau når de marsjerte for å hindre desertering. KKP rekrutterte bondesoldater som følge av sin popularitet i områdene de frigjorde.

Utviklinga av borgerkrigen endra også styrkeforholdet mellom de to sidene på grunn av de to hærenes praksis. Der KMT rekrutterte gjennom tvang og vold, rekrutterte KKP ved å føre en populær politikk i de områdene de styrte, gjennom bondeorganisering og jordreformer. KKP hadde som linje å ikke plyndre og plage fattigbøndene, KMT-hæren tok ingen slike hensyn.

Når KMT erobra områder kommunistene hadde kontrollert, ga de ofte jorda tilbake til de rike jordeierne og straffa fattigbøndene for å ha «tatt seg til rette» på de rikes jord.

Også militærstrategiske veivalg førte til at kommunistene gradvis styrka seg i forhold til den i utgangspunktet overlegne KMT-hæren: KMTs styrker var delt inn i mange hærer som opererte nokså uavhengig av hverandre, leda av strategisk inkompetente krigsherrer med svært ulike politiske mål og interesser. På den andre sida utvikla Mao en militærstrategi bygd på geriljataktikk som gjorde det mulig å vinne mot en ressurs- og tallmessig overlegen fiende.

Da Japan invaderte Mandsjuria i 1931, prioriterte Chiang Kai-shek den upopulære borgerkrigen mot kommunistene framfor å drive ut okkupantene. I et Kina prega av nasjonal frigjøringstrang og hat mot fremmede imperialister var dette en fatal politisk feil. Da Folkets Frigjøringshær i 1934–35 gjennomførte Den lange marsjen nordover og tok opp kampen mot japanerne, viste de for folk at det var kommunistene som var til å stole på i kampen mot Japans okkupasjon.

Også i krigen mot Japan bygde kommunistene på den samme politiske strategien: å satse på bøndenes egenorganisering og gjennomføre jordreformer i områdene de erobra. Dette gav bøndene noe å kjempe for, som de visste de ville miste om områdene ble erobra av KMT

At det var kommunistene som tok initiativ til den andre enhetsfronten med KMT mot Japan, mens Chiang Kai-shek bokstavelig talt måtte tvinges til forhandlingsbordet, bidro nok også til å synliggjøre hvem som var den mest prinsippfaste krafta mot japansk aggresjon.

At KMT likte så dårlig at kommunistene styrka sin posisjon, og fortsatte å bygge sitt politiske prosjekt i de områdene de frigjorde fra japanerne gjorde at borgerkrigen blussa opp igjen allerede før den japanske hæren var beseira. Det bidro også til misnøye med KMT og oppslutning om KKPs revolusjonære prosjekt.

Konklusjon

Mens de strategiske og taktiske militære veivalga til slutt førte fram til seier for kommunistene og nederlag for nasjonalistene, var det politiske forhold som la grunnlag for dette hele veien. KKP viste i praksis at de var til å stole på for fattigbønder og arbeidere, i kampen mot sosial urettferdighet og nød og i kampen mot utenlandsk dominans i Kina. Mao bygde folkehæren ved å bygge på bøndenes egenorganisering, og lot dem ta den jorda de før hadde slava på for de rike jordeierne. Denne praktiske politikken var det rette svaret på de problemene folk i Kina sto overfor.

I Gnist nr. 2 2019 har Jørgen Sandemose en sekssiders kommentar til min artikkel «Profittraten må analyseres på nytt» i Gnist nr. 1B. Der kommer han med en (så vidt jeg skjønner) vennlig oppfordring til meg om å «skride ut av» selskapet av forfattere som «godtar at det på uforklarlig vis er kvantitativ uoverensstemmelse mellom aggregatet av alle verdier i Marx’ system og aggregatet av alle hans produksjonspriser», og som også mener at «mengdeforholdene innen de to summene i merverdiraten også kan endre seg fra produksjonen til sirkulasjonen». Med andre ord: Jeg må slutte å mene at Marx’ verditeori ikke kan danne et konsistent grunnlag for en teori om hvordan markedsprisene blir bestemt.

( Harald Minken svarer på et innlegg fra Jørgen Sandemose. Du finner det her: https://marxisme.no/debatt-den-faste…al-ma-analyseres/)

Av Harald Minken,
samfunnsøkonom og har oversatt bok 2 av Kapitalen til norsk.

Transformasjonsproblemet

Dette dreier seg om det såkalte transformasjonsproblemet, dvs. om Marx’ verditeori fra første og andre bok av Kapitalen, egentlig lar seg forene med teorien om produksjonspriser fra tredje bok, om overgangen fra verdier i andre avsnitt i tredje bok i så fall er framstilt riktig av Marx, og hvis ikke, om Sweezys og Bortkiewitz’ forsøk på å rette opp framstillingen kan sies å ha lykkes. Det er disse forsøkene som har ført til uønskede uoverensstemmelser mellom samlede varepriser og verdier osv., slik Sandemose nevner. Han mener altså at jeg er en av dem som godtar dette. Et annet sted i artikkelen sier han eksplisitt at det er et kjent faktum at jeg godtar «Ladislaus Bortkiewicz’ og Paul Sweezys kritikk av Marx … når det gjelder omregning mellom arbeidsverdier og priser».

Hukommelsen er ikke hva den var, men jeg tviler sterkt på at jeg noen gang kan sies å ha sluttet meg til Bortkiewitz eller Sweezy. Mitt syn, som jeg vel har hatt i mer enn 30 år, samsvarer snarere med to helt andre forfattere, nemlig Alain Lipietz og Duncan Foley. De sier at forvandlingen av vareverdier til produksjonspriser ikke byr på noe stort teoretisk problem om man bare kan angi kroneverdien av en abstrakt arbeidstime.¹ Jeg trur ikke det er forferdelig langt fra Sandemoses eget syn. Jeg befinner meg uansett ikke i det dårlige selskapet som han nå ber meg om å skride ut av.

Totalkapitalen og delene

Hovedemnet for min artikkel var Marx’ teori om profittratens tendens til å falle og de motvirkende kreftene. Sandemose framhever sterkt at dette er noe som gjelder totalkapitalen i samfunnet, og må analyseres på det planet. «Marx’ overordnede perspektiv og objekt er en nasjonal totalkapital», sier han. Det samme er jo også et poeng i min artikkel. Jeg skriver at det Marx var opptatt av, var gjennomsnittsprofittraten i samfunnet. Grunnen er at konkurransen utjamner de individuelle profittratene til et gjennomsnitt, som da også virker som et regulerende prinsipp når de enkelte kapitalistene beregner sine produksjonspriser og treffer sine investeringsbeslutninger.

Igjen kunne vi lure på om ikke Sandemose polemiserer mot noe vi faktisk er enige om. Men denne gangen ser det ut til å være en virkelig uenighet på et dypere plan. For meg består totalkapitalen av sine enkelte deler, de ulike individuelle kapitalene, som hver prøver å hevde seg på bekostning av de andre. Gjennomsnittsprofittraten dannes og virker som et regulerende prinsipp i økonomien nettopp fordi den er noe som enkeltkapitalene styrer etter (og prøver å slå). Derfor er jeg interessert i bedriftsregnskaper, snarere enn nasjonalregnskaper. Sandemose sier jeg tillegger enkeltkapitalistens opplevelser for stor vekt.

På Marx’ tid var det ikke mulig å bygge opp et bilde av totalkapitalens profittrate på grunnlag av bedriftsdata. Marx måtte danne seg et slikt bilde ved å gjøre antakelser om den gjennomsnittlige sammensetningen av kapitalen, og så prøve å finne ut hvilken profittrate en bedrift i en bransje med gjennomsnittlig sammensetning hadde (Tredje bok, andre avsnitt.) Nå kan vi konstruere helheten ved hjelp av delene på en annen og bedre måte. Sandemose velger å ikke gjøre det. For han er helheten tilsynelatende alt og delene noe vi bare kan addere sammen, og ellers må abstrahere fra.

Sandemose vil nok likevel innrømme at vesentlige deler av Kapitalen dreier seg om enkeltkapitaler. Det gjelder for eksempel opplagt hele første og andre avsnitt av andre bok, der nettopp kapitalens omslagstakt er et sentralt begrep. Disse avsnittene, og spesielt betydningen av sirkulasjonsprosessen som en del av hele kapitalkretsløpet, er det jeg har prøvd å løfte fram i den lille boka Hjelp til å forstå Kapitalen bok 2 på Forlaget Rødt.

Profittraten

Det vi nok er mest uenige om, er hvordan vi skal føre opp den faste kapitalen i formelen for profittraten. «Skal vi analysere den faste kapitalen, må vi først ta for oss hele den faste kapitalen som fungerer i samfunnet», sier Sandemose. Han presiserer det slik: «Det er verdien eller prisen på hele den totale faste kapitalen … som må foreligge i nevneren på profittraten.» Så hvordan finner vi fram til denne verdien? Ved en «vareopptelling» av hele samfunnets beholdning av produksjonsmidler? Jeg trur det er en slik forestilling som foresvever Sandemose.

Men det blir feil. Profittraten er forholdet mellom merverdien og verdien av kapitalen som er lagt ut og vendt tilbake i løpet av året. Her er omslagstida til de ulike delene av kapitalen av avgjørende betydning.

Kapitalen som er lagt ut for arbeidskraft og råvarer mm., vender tilbake når varene blir solgt, og den samme kapitalen kan så å si brukes på nytt, uten at kapitalisten trenger å legge ut mer. Dette kan skje mange ganger i året. Antall ganger dette skjer i løpet av et år, kalles omslagstakta. Jo flere omslag, jo mer merverdi pr år.

Den faste kapitalen, derimot, fortsetter å fungere i produksjonsprosessen over mange år, eller i alle fall over flere omslagsperioder for den sirkulerende kapitalen (arbeidskraft og råstoffer). Verdien av den faste kapitalen går derfor bare langsomt over i de produserte varene. Når varene selges, vil den så bli omdannet til penger. Gjennom hele produksjonsmidlets levetid vil verdien av den langsomt reduseres, samtidig som det langsomt hoper seg opp en pengeformue som til slutt, når produksjonsmidlet er helt nedslitt, er stor nok til å kjøpe et nytt eksemplar av samme slag. Den årlige verdiforringelsen kalles kapitalslit, og avskrivninger i regnskapet skal i teorien tilsvare kapitalslitet og sikre at pengene til å kjøpe et nytt produksjonsmiddel foreligger i bedriften når det gamle er utslitt.

I de aller fleste bedrifter har vi altså minst to slags omslagsperioder, én for den sirkulerende kapitalen og annen (og vesentlig lengre) for den faste kapitalen. Av hele kapitalen som er satset, har bare en liten del av den faste kapitalen vendt tilbake i det enkelte året, mens den sirkulerende kanskje har vendt tilbake med profitt mange ganger uten at det har vært nødvendig å skyte inn mer underveis enn det vi satset ved året begynnelse.

Dette har stor betydning for hvordan vi skal beregne profittraten for bedriften som helhet. Det er pengekapitalens, ikke den produktive kapitalens kretsløp vi må legge til grunn, sier Marx i andre bok, kapittel 9. Om vi ser på et enkelt år, er spørsmålet altså hvor mye penger som blei satset i kretsløpet, og hvor mye som var vendt tilbake i form av salgsinntekter ved årets slutt. Dette spørsmålet stiller ikke Sandemose, i alle fall ikke klart. Produksjonsmidlenes samlede mengde og størrelse, som han er mer opptatt av, har lite med saka å gjøre.

Aggregering

Vi har nå stilt opp to problemer. Det ene er hvordan vi teoretisk skal sette sammen profittraten til hele samfunnets kapital fra enkeltkapitalenes profittrater. Det andre er hvordan vi skal beregne profittraten til en bedrift som bruker både fast og sirkulerende konstant kapital (både maskiner og råstoffer). I en viss forstand er det ett og samme problem.² Vi har to kapitaler, eller to deler av samme kapital, med ulik omslagstakt, og vil finne ut hvordan vi beregner profittraten for dem samlet. Sandemoses svar: «Marx’ overordnede perspektiv og objekt er en nasjonal totalkapital» og «Hele den faste kapitalen må føres opp i nevneren» er ikke til mye hjelp.

Et eksempel fra punkt 4 i niende kapittel av andre bok kan illustrere problemet. Kapitlet heter passende nok «Totalkapitalens omslag». Eksemplet handler om en kapital på f.eks. 100, hvorav 80 er fast kapital og 20 er sirkulerende. Den faste kapitalen slår om på 10 år, dvs. 0,1 ganger i året, og den sirkulerende slår om 5 ganger i året, dvs. på 0,2 år. Gjennomsnittlig antall omslag pr. år for totalkapitalen er da 0,8 x 0,1 + 0,2 x 5 = 1,08. Kapitalen som har produsert årets merverdi er den som har slått om i løpet av året, altså 108. Om vi omvendt hadde brukt en kapital med 20 fast og 80 sirkulerende kapital, ville kapitalen som hadde slått om i løpet av året vært 0,2 x 0,1 + 0,8 x 5 = 4,02.

Dette prinsippet kan (og må) anvendes allment til å aggregere over kapitaler med ulik omslagstid. Hvis vi bruker «vareopptellingsmetoden», som jeg mistenker Sandemose for å gjøre, vil fordelingen på fast og sirkulerende konstant kapital ikke spille noen rolle for profittraten. Det er jo så at når kapitalen har vendt tilbake, kan den brukes på nytt uten å legge til mer kapital. Derfor er omslagstakta viktig for hvor mye profitt et gitt kapitalbeløp kan kaste av seg i løpet av et gitt tidsrom, som et år. Og det er jo det profittraten handler om.

Totalkapitalen som har produsert årets merverdi, aggregert og beregnet på denne måten, skal da stå under brøkstreken i profittraten. Tilsvarende må man da også bruke merverdiens årsrate over brøkstreken, som vist i kapittel 16 i andre bok.³

Kapitalens sammensetning

Sandemose forholder seg ikke til den teorien om kapitalens sammensetning som jeg viser til i min artikkel, så denne uenigheten lar jeg ligge her. La meg bare si at det ser ut for meg som hans måte å kvantifisere den tekniske sammensetningen på, gjør den lik verdisammensetningen. Uansett har han ikke forklart oss hva den organiske sammensetningen skulle være, etter hans syn.

Siste avsnitt

I siste avsnitt av Sandemoses artikkel tar han en løsrevet setning fra en epost jeg sendte ham, og bruker den til fantasifulle utledninger om hva den betyr, hva jeg mener og hvem jeg står i ideologisk selskap med. Det er langt fra å mene, som meg, at andre bok av Kapitalen bringer inn nye, viktige momenter til å forstå kapitalismens utvikling, til å oppfatte sirkulasjonen som en kilde til overnaturlige gaver til kapitalistene. Jeg tar imot all slags kritikk av oversettelsen av andre bok, og av fotnotene, vedleggene og den lille hjelpeboka, men jeg kan ikke diskutere synspunktene til en «Minken» som ikke finns i virkeligheten.

Noter

1. Alain Lipietz (1985): The Enchanted World. Verso. Duncan Foley (1986): Understanding Capital. Marx’s Economic Theory. Harvard University Press. Sweezys og Bortkiewitz’ teorier befinner seg i Paul Sweezy (1942/1965): The Theory of Capitalist Development. Monthly Reader Paperback.

2. I en annen forstand er det slett ikke det samme. Det spiller en rolle om to bedrifter opererer hver for seg eller samlet. Det spiller en rolle om en bedrift eier eller leaser produksjonsutstyret. Og for eksempel spiller det en rolle om jernbaneselskapet eier eller leier vognene, eller om de som driver jernbanen ikke har ansvaret for infrastrukturen. Men det vi er interessert i her, handler ikke om styring av bedriftene, men om regnskapsførsel og statistikk.

3. Prinsippet fra punkt 4 i kapittel 9 blir motsagt av en viss Scrope som det vises til i punkt 5. Men hans regnemåte, som starter med å beregne en gjennomsnittlig omløpstid, som så anvendes på alle kapitalene, er åpenbart feilaktig, se Hjelp til å forstå Kapitalens bok 2, side 53–53. Dette blir også påpekt av Engels. Vi må altså starte med å definere en felles periode som alle de ulike kapitalene skal vurderes innafor, gjerne ett år. Så finner vi antall omslag pr år for hver av kapitalene. Dette prinsippet samsvarer med lærebøker i bedriftsøkonomi, f.eks. Copeland og Weston (1988). Financial Theory and Corporate Policy, kapittel 3. Mer generelt: Gjennomsnittet av en sum av summer er ikke lik summen av gjennomsnittene.

 

 

Gnist nr. 2A/2019 har mange interessante artiklar. Med eitt unntak, artikkelen «Progressiv kapitalisme — ei sjølvmotseiing» er prega av påstandar som ikkje blir underbygde og drøvtygging på gamle dogme. Artikkelen, skriven av London-økonomen Michael Roberts, er ein polemikk mot nobelprisvinnar Joseph Stiglitz. Det er mulig at Roberts har rett i noko av kritikken han fører fram, men eg saknar dokumentasjonen.

( Michael Roberts svarte Leiv Olsen i Gnist 4/19. Se her: https://marxisme.no/category/2019/nr-4-2019/)

Av Leiv Olsen, var medlem av AKP og RV sidan partia blei stifta, no medlem i partiet Raudt. Har jobbet som lærar i vidaregåande, og var 2008–2014 fylkeshovudverneombod i Rogaland fykeskommune. Er nå pensjonert og leiar i Rogaland Nei til EU.

Roberts er tydeleg ironisk når han skal gjengi oppfatninga til Stiglitz:

Du skjønner, kapitalismen brukte vere meir «progressiv» … Det fungerte godt. Men så kom Ronald Reagan og Margareth Thatcher… Den progressive kapitalismen frå 1960-talet er øydelagd (Gnist nr. 2A/2019 s. 45).

Eg veit ikkje om dette er dekkande for synet til Stiglitz eller ei medviten overdriving frå Roberts’ side. Roberts ser elles ut til å meina at kapitalismen aldri kan fungera progressivt, aldri har vore progressiv, aldri var det i dei såkalla «gylne åra» 1945–1975 og slett ikkje kan vera det i dag:

Dei «gylne åra» etter 1945 opp til seint 1960-tal var unntaket i avanserte kapitalistiske økonomiar, og berre for desse. Ikkje for Latin-Amerika, Asia, Midtausten og Afrika. For størstedelen av kloden var desse åra prega av djup fattigdom og kamp mot imperialistisk utbytting.

Roberts prøver ikkje å dokumentera påstanden. Påstanden blir «sann» fordi den blir påstått. Og kanskje fordi Marx skreiv om pauperisme i Manifestet i 1848? Dette held ikkje om me vil føra fram truverdig kritikk av kapitalismen, då må me visa til tal og fakta. Så får me risikera at bildet kan bli meir nyansert.

Men fyrst bør me seia kva me meiner med å kalla eit samfunn «progressivt». Roberts gjer ikkje det. Eg vil seia at eit samfunn er progressivt dersom det (1) utviklar teknologien og (2) betrar levekåra for arbeidsfolk. Eg vil bruka denne definisjonen som eit mål, sjølv om faktisk samfunnsutvikling sjølvsagt er komplisert og motsetningsfylt. Har kapitalismen nokon gong vore progressivt, målt etter slike mål?

Forbetring eller forverring for arbeidsfolk?

Perioden 1945–1975 var åra då dei europeiske kolonivelda fall saman og frigjeringsbølgja rulla over den tredje verda, spesielt Asia og Afrika. Det var ei tid prega av skarp rivalisering mellom det kapitalistiske Vesten, no under leiarskapen til USA, som reduserte dei gamle koloniherrane til underdanige støttespelarar, og Sovjetblokka, «den faktisk eksisterande sosialismen». For å vinna i dette økonomiske kappløpet måtte Vesten gjera innrømmingar, ikkje bare til arbeidarklassen i vest, men også i mange tredjeverda-land. Det var no grunnlaget blei lagt for «tigerøkonomiane» i det austre Asia. Korleis det slo ut i leverkåra for arbeidsfolk i landa, var sikkert ymist – eg har ikkje tal, og Roberts gjer ikkje forsøk på å legga fram tal. I tiåra etter «dei gylne åra» fekk arbeidarklassen i mange av desse landa auka levestandard. Korleis var det i Afrika? Parallelt med frigjeringsbølgja skjedde ei omfattande utbygging av skolar og helsevesen og forsøk på å utvikla landa økonomisk. Tida frå midt på 1950-talet til midt på 1970-talet var ein vekstperiode, med klart betra kår for folk flest på kontinentet, inntil Verdsbanken og Pengefondet klarte å få nakketaket på dessse landa på slutten av 1970-talet. Dei to tiåra som då følgde, 1980- og 1990-talet, blei tapte tiår for Afrika, mange land blei sette under adminstrasjon av Verdsbanken, blodige borgarkrigar – før det på nytt gjekk mot noko betre tider etter 2000. Og i Latin-Amerika? Depresjonen i USA på 1930-talet letta presset på dei latinamerikanske landa. Folk i mange land opplevde derfor økonomisk framgang gjennom 1940- og 1950-talet, ein framgang som blei stansa då USA på nytt greip inn med militærkupp frå 1950-1960-talet av (sjå Egil Fossum: Latin-Amerika mellom revolusjon og kontrarevolusjon, 1970). I dei nye militærdiktatura, som dominerte i Latin-Amerika særleg frå 1970-talet, akselererte dei økonomiske forskjellane. Alt dette tyder på at arbeidsfolk kan ha opplevd framgang også i mange tredjeverda-land i dei såkalla «gylne åra».

Den einaste statistikken eg har sett som viser den økonomiske utviklinga i Latin-Amerika, Afrika og Asia i perioden 1945-1975 er frå The Emperor has no Growth. Declining Economic Growth in the Era of Globalization frå 2000, skriven av Mark Weisbrot, Robert Naiman og Joyce Kim. Rapporten viser at i 1960–1980 auka økonomien per capita kraftig både i dei arabiske landa, i det sørlege Asia, Søraust-Asia og stillehavsområdet, det austlege Asia, Latin-Amerika og Afrika. Kort sagt over heile den tredje verda. Dei neste to tiåra, derimot, opplevde Afrika sør for Sahara ein nedgang per capita; i mindre grad skjedde det same i dei arabiske landa(!), og i Latin-Amerika stupte veksten nesten ned til null. Bare i Kina og resten av det austlege Asia skaut veksten fart i åra 1980–2000 (The Emperor has no Growth. fig. 1, s. 9). No seier ikkje tala noko om korleis veksten var fordelt internt i landa, dessutan kan grunnlaget for statistikken vera usikkert og tvilsomt. Men saman med det me veit om politisk utvikling og utbygging av skolar og helsevesen, styrkar det inntrykket av at dei fyrste tre tiåra etter 1945 var ei tid med framgang for folk flest og betre livskår for arbeidsfolk i dei fleste landa i verda. Dersom Roberts kan dokumentera noko anna, bør han gjera nettopp det – legga fram dokumentasjonen.

Trur Roberts på sine eigne påstandar? Han skriv at aukande økonomiske forskjellar ikkje kan ha forårsaka krisene kapitalismen har opplevd dei siste tiåra sidan dei starta då forskjellane ifølgje Piketty var som minst (Gnist 2A/2019 s. 48). Skal argumentet ha vekt, må Roberts gå god for Pikettys påstand om at dei økonomiske forskjellane var minst på 1970-talet, og det må gjelda for verdskapitalismen, ikkje bare enkeltland. Av det følgjer at kapitalismen fram til 1970-talet må ha vore gjennom nokre tiår der dei økonomiske forholda til arbeidsfolk ikkje bare blei betre, men at dei tok ein større del av «kaka», at levestandarden for folk flest i verda auka meir enn produksjonen.

Etter dei «gylne åra»: nedgang for arbeidsfolk over heile verda

Det er ingen tvil om at kapitalismen etter krisene på 1970-talet har skapt større forskjellar og forverra kår. I leiande land i vest, som USA og EU-landa, har arbeidarklassen opplevd nedgang eller i beste fall stagnasjon i levestandarden etter 1980, samtidig som dei superrike har blitt mykje rikare (Rune Skarstein: «Rettferdig fordeling», Klassekampen 3.7.2019). Det er anslått at den rikaste tidelen av befolkninga i USA rådde over 8,9 % av nasjonalinntekta i 1975, men heile 22,5 % i 2012 – og dermed var tilbake på nivået frå 1929: 23,9 % (Ole O. Moen: «USA i politisk og kulturell krise», Dagsavisen 13.7.2019). Så vidt eg veit, er bildet mykje det same i Latin-Amerika: dei økonomiske forskjellane har auka. I Afrika var som nemnt tiåra 1980–2000 katastrofale, med fall i økonomien og blodige krigar. Det store unntaket er Kina, der det faktisk ser ut til at breie lag av folket har fått betre levekår dei siste tiåra, som nødvendige konsesjonar frå dei styrande for å halda oppe produksjonsveksten og unngå (for mykje) uro. No når USA har starta handelskrig, er det dessutan nødvendig for Kina å utvikla ein større heimemarknad, men då må vanlege folk ha meir å rutta med. Sidan kvart femte menneske i verda bur i Kina, har utviklinga der bidratt til å dempa den globale forskjellsutviklinga. Det er mulig at det kan få ringverknader for tredjeverda-land som maktar å balansera mellom Kina og Vesten; det kan sjå ut som det er positiv økonomisk utvikling i fleire afrikanske land, men statistikken er usikker.

Kva for eit system gir teknologisk utvikling?

Teknologisk utvikling må vera ein del av bildet om me skal vurdera om eit samfunn er progressivt eller ikkje. Me kan snakka om klassekamp til me blir blå i trynet, det er den teknologiske utviklinga som bestemmer kva klassar som oppstår, korleis dei blir omforma, og set rammene for kva som er mulig å oppnå. Lenin hevda i 1917 at kapitalismen hadde utspela si progressive rolle sidan den hadde utvikla seg til imperialisme. Han tok feil. Khrusjtsjov hevda at dei sosialistiske landa ville vinna over kapitalismen i fredeleg kappestrid. Han kunne feira nokre triumfar: Sputnik og Gagarin. I ettertid er dommen likevel klar: mens det kapitalistiske Vesten opplevde ei rivande teknologisk utvikling, stagnerte teknologien i sovjetblokka. Den fantastiske teknologiske utviklinga i Vesten må vel kallast progressiv?

Samtidig ser me òg at det ikkje er eintydig positiv samanheng mellom kapitalisme og teknologisk utvikling. Det blir sett inn mye energi på å få kontroll over den teknologiske utviklinga og hindra slik teknologi som dei dominerande kapitalistane ikkje ønskjer. Samtidig fører strevet for å halda oppe profitten, i prosent av investert kapital, til at investeringar i aukande grad går til ikkje-produktive føremål: eigedomshandel, råtne lån, aksjespekulasjon, valutahandel – og til å skapa nye marknader for selskap som skal erstatta offentleg velferd, selskap som har skote gullfuglen fordi dei får profitten betalt, og garantert, av skattepengane. Baksida av slikt blir at det blir investert mindre i å utvikla ny teknologi. Kanskje er det derfor Kina er i ferd med å ta leiinga i utviklinga av G5-teknologi i telekommunikasjon?

Til no har kapitalismen inspirert til ei teknologisk utvikling verda elles ikkje har sett maken til. Ein må vera ideologisk forblinda om ein påstår at dette ikkje har vore progressivt. Men me ser òg at den kapitalistiske utviklinga i dag trugar sjølve livsgrunnlaget på kloden. Dei reaksjonære trekka i kapitalismen er i ferd med å ta overhand, kanskje har dei alt gjort det – eller kanskje er ikkje det progressive potensialet i kapitalismen enno heilt uttømt – men verdas framtid er i fare.

Korleis kan me forklara krisene i kapitalismen?

Roberts er ikkje utan poeng. Han har undersøkt korleis profittraten har utvikla seg dei siste 50 åra, og tala er interessante. Han skriv som sagt at aukande økonomiske klasseforskjellar ikkje kan forklara at krisene slår inn når dei gjer, sidan det viktigaste omslaget kom nettopp når forskjellane var på det minste. Derimot er det tydeleg samsvar mellom svingningar i profittrate og konjunkturar; krisene ser ut til å slå inn når profittraten fell. Dette er i samsvar med kva Marx skreiv om strevet for å unngå ein fallande profittrate under kapitalismen, og ser ut til å bekrefta at kriser er innebygd i sjølve kapitalismen, heng saman med motsetninga mellom kapitalismens samfunnsmessige produksjonsform og private tileigning. Her trur eg Roberts har rett. Men det treng ikkje bety at aukande økonomiske klasseforskjellar er utan betydning for det økonomiske velvêret i eit samfunn, og det betyr definitivt ikkje at aukande økonomiske klasseforskjellar er uinteressant for eit parti som vil vera talsfolk for arbeidarklassen. Det er fullt mulig at aukande forskjellar er sand i maskineriet som bremsar den økonomiske veksten i kapitalismen, sjølv om dei ikkje er nok til å utløysa kriser. Det er ikkje bare mulig, det er gjort undersøkelser som tyder på det. I åra 1980–2015 blei den årlege veksten i Europa og USA halvert jamført med 1950–1980 (Slagstad, referert ovafor).

Roberts polemiserer mot Stiglitz. Men kanskje har også Stiglitz litt rett, kanskje verkar aukande økonomiske forskjellar som ein bremse på økonomien. Corbyn i Storbritannia, Bernie Sanders i USA og Rødt i Norge kjempar alle for å minska klasseforskjellane. Det er ikkje mulig under kapitalismen, skriv Roberts. Det veit me ikkje før me har prøvd.

Den som ikkje prøver å betra levekåra under kapitalismen, vinn ikkje folk for sosialisme.

200 år med kapitalisme – har folk fått det betre?

Samanliknar me leveforholda i dagens verd med korleis folk over heile kloden hadde det på 1700-talet, før kapitalismens gjennombrot, er det vanskeleg å skjønna anna enn at folks levekår er blitt kraftig betra. Heller få vil i dag føretrekka å leva slik formødrene gjorde på 1700-talet. Då kan det knapt vera tvil om at kapitalismen har medført betre leveforhold for arbeidsfolk flest, delvis som resultat av ei fantastisk teknologisk utvikling. Utbyttinga har truleg auka, då det er grunn til å tru at kapitalistane rår over ein større del av «kaka» enn kva overklassen gjorde på 1700-talet, men folks levekår er neppe forverra i forhold til 1700-talet. Utviklinga har vore ujamn, periodar med framgang for arbeidsfolk har veksla med periodar med skjerpa utbytting på verdsbasis, og med endå større variasjonar frå land til land. Periodar med eksplosiv teknologisk vekst har veksla med periodar med noko langsommare utvikling, og ulike grupper av folket har ikkje opplevd framgang (eller forverring) samtidig. Alle slike nyansar er viktige å få fram.

Kva med dagens kapitalisme? Kan me slå fast at kapitalismen i dag har blitt eintydig reaksjonær? Det er for tidleg å seia. Mykje tyder på at dei reaksjonære sidene er langt meir framtredande enn for 50 år sidan. Men me veit ikkje kva som vil skje dersom programmet til folk som Stiglitz, eller Storbritannias Corbyn og USAs Bernie Sanders, hadde blitt prøvd gjennomført. Me skal vakta oss for å fella dommar for tidleg, ut frå ideologisk hovmot, men me kan peika på dei store motsetningane som rir kapitalismen og gjer at kriser vender tilbake med jamne mellomrom. Me kan peika på korleis kapitalismen i dag fremmar sosial dumping og trugar heile klodens livsgrunnlag. Og me kan peika på misforholdet mellom kapitalismen samfunnsmessige produksjonsform og private tileigning. Kapitalisme betyr utbytting. Utbyttinga kan bare opphevast dersom me maktar å avskaffa kapitalismen. Der er eg einig med Michael Roberts.

 

Bompenger har vist seg å bli en av denne valgkampens store saker. Frontene er steile, og hensynene en må ta som sosialist er mange. Hvordan både ta vare på miljø og kutte klimagassutslipp, men også unngå å belaste folk urettferdig økonomisk? For å forsøke å komme nærmere et svar på dette, tok jeg en prat med to personer i Rødt med forskjellig bakgrunn, og forskjellig oppfattelse av bomspørsmålene. Marthe Bastøe er fylkesleder i Rødt Viken og har blant annet utmerket seg gjennom diskusjon av bompenger i Sarpsborg. Harald Minken er seniorforsker ved Transportøkonomisk Institutt, og har deltatt i diskusjon om bompenger i Oslo. Jeg vil gjerne stille noen kritiske spørsmål til hver av dem, og har derfor intervjuet dem over e-post én og én. Dette er en sammenstilling av  intervjuer, med Harald Minken og Marthe Bastøe, gjort i sommer.

Foto: Statens vegvesen
Av Tale Hammerø Ellingvåg,
samfunnsgeograf uten retningssans fra ytterste bygda, som bor midt i byen. Alltid aktivist, alltid et eller annet verv. Er grønn, derfor rød.

 

Harald Minken, seniorforsker ved Transportøkonomisk Institutt og medlem i Rødt Oslo.

Et poeng jeg har sett at du er opptatt av å fremheve er at det er forskjell på bom og bom. Jeg er veldig enig i at det er viktig, så kan ikke du si noen ord om den forskjellen?

– Den første typen bom er satt opp for å delfinansiere bygging av ny veg. Den andre typen er en bomring – eller et system av ringer – i en by. Finansieringen går til en større bypakke med både veg- og kollektivprosjekter – mest det siste. Bomringen tjener også til å dempe biltrafikken, spesielt i rush, og lave satser for elbiler bidrar til å nå klimamål. Erfaring viser at denne typen bompenger er det mest effektive midlet til å nå målene i byvekstavtalene.

I en diskusjon på en e-postliste internt i Rødt påpekte du at ”Rapportene som gis ut av PROSAM, organisasjonen som følger opp virkningene av bomringen i Oslo, tyder ikke på at dette er et veldig omfattende problem [at folk må kjøre gjennom bomringer for å levere i barnehage]. De har spurt et utvalg av folk med barn i barnehagealderen (0 til 6 år) om de vanligvis må passere bomringen når de skal levere eller hente barn i barnehagen. Ni prosent svarer ja på spørsmålet, resten svarer nei.” Samtidig er vel poenget med sosial kritikk ikke at det nødvendigvis er mange som rammes, men at noen svakerestilte rammes uforholdsmessig hardt. Bør ikke deres vel være sentralt i politikken til partier og bevegelser dersom en hevder å føre politikk for de svakeste gruppene?

– Primært bør vi jobbe for at alle kan få barnehageplass i nærområdet. De færreste ønsker å dra barna rundt over hele byen i år etter år. De som likevel krysser en bom for å levere i barnehagen, gjør det kanskje fordi det er praktisk å kombinere levering i barnehagen med reisa til jobben. I dette tilfellet finnes det en annen og bedre måte å hjelpe de svakeste på, nemlig å redusere betalinga i barnehagen.

Prinsippet om at forurenser betaler er viktig i forsvar av bompenger som trafikkregulerende og -reduserende verktøy. I samme retning finnes argumenter om at det er rettferdig at bilister selv betaler for en vei de ønsker utbygd. Er ikke infrastruktur likevel et kollektivt gode, ettersom vi alle er avhengige av at eksempelvis utrykningskjøretøy kommer frem, og det er et omforent politisk ønske å ha bosetning i hele landet? Bør ikke dermed infrastruktur fullfinansieres over skatteseddelen?

– Infrastruktur er et kollektivt gode bare et stykke på veg – så lenge min bruk av infrastrukturen ikke reduserer din mulighet til å komme fram, reduserer helsa di eller påfører naturen og miljøet skader.

– Der hvor vegen faktisk er et kollektivt gode er det helt greit med skattefinansiering, og bare dumt med bompenger. Men hvor mye veg trenger vi egentlig? Folk kommer seg stort sett greit dit de skal.

I utgangspunktet fremstår det vel miljømessig kun positivt at nødvendige kollektive løsninger finansieres av bilkjøring som likevel skjer. Men, er det bekymringsverdig at man legger opp til en finansieringsmodell der sårt tiltrengte miljøtiltak finansieres av bompenger, når vi samtidig jobber for at bilbruk og derfor bompasseringer skal reduseres? Gjør ikke det finansieringen for prosjekter som bybanen i Bergen usikker i lengden?

– Bompenger og kollektivinvesteringer passer godt sammen. Bompengene finansierer kollektivforbedringer, som gjør det lettere for folk å redusere bilbruken som igjen øker kollektivselskapets inntekter, slik at de kan forbedre tilbudet ytterligere.

– En mer akutt konflikt eksisterer mellom målet om å finansiere investeringer og målet om å redusere klimautslippene. Fordelene for nullutslippsbiler reduserer bominntektene og gjør det nødvendig å revurdere investeringsplanene i mange av bomringene. Likevel mener jeg man skal beholde elbilfordelene til folk velger nullutslippsbil uansett.

Jeg er redd man ofte i disse diskusjonene, og med disse innretningene, skyver folk fra seg og skyver folk vekk fra miljøpolitikk. Dette så jeg den gang da jeg jobbet med bypakke Grenland i miljøbevegelsen. Det ble sagt at demonstrasjonen mot bypakka – som inneholdt mange gode ting, men også mye bompenger – var den største i Skien siden 2. verdenskrig. Det hevdes at det samme er i ferd med å skje i Bergen. Folk «hater bybanen» fordi den blir et symbol på bompengene som innkreves for å bygge den videre. Tror du ikke det er en fare for at man gjør mer skade for miljøpolitikken, og skyver folk vi er avhengige unna, for å hente støtte til progressiv miljøpolitikk?

– Jeg tror bompengemotstanden i Oslo kollapser når folk oppdager at det ble billigere enn de trodde. Men det krever jo at alle, også de sløveste, skaffer seg bombrikke.

– I Bergen kan det kanskje være verre. Jeg kjenner ikke forholdene der, men kanskje er den nye bybanen så langt unna ytre bomring at de som skal betale, ikke er de som får nytte av banen.

Jeg har fundert på om motstanden mot økte eller flere bompenger kommer av at det er en ganske synlig utgift i hverdagsøkonomien sammenlignet med for eksempel et noe økt skattetrykk. Tror du det er noe i at det er en utgift som synes bedre enn andre?

– Jeg vet ikke. Kanskje noen burde undersøke det?

Avslutningsvis lurer jeg på hva du tror er lurt for å komme et steg videre i diskusjonen nå fremover, både for partier og organisasjoner på venstresiden. Hvordan kan vi best ivareta både klima- og miljømessige, samt sosiale forhold i disse diskusjonene framover? Er det noen mekanismer eller tiltak man kan og bør fremme for å forene de gode kreftene, og ivareta både det grønne og det røde?

– På miljø- og klimaområdet kan vi godt bygge mer på holdninger og personlig ansvar enn vi gjør. Det er områder hvor vi aldri kommer i mål bare med politiske vedtak ovenfra, vi må også endre holdninger. Jeg hører folk si at så lenge vi ikke har fått høyhastighetsjernbane kan vi ikke noe for at vi flyr. Nei, kanskje ikke hvis du bor i Finnmark. Men i Oslo? Litt moralisme på miljøområdet kan bringe oss nærmere miljøorganisasjonene, MDG og SV (og KrF!).

Er det ellers noe jeg har glemt å spørre om, eller som du vil legge til?

– Jeg vil spørre om noe sjøl. Hvordan ble det plutselig Rødts politikk at flate avgifter er ­usosialt? Er det uten videre riktig?

 

 

Marthe Bastøe, fylkesleder i Rødt Viken.

De som argumenterer for bompenger av miljøhensyn, er opptatt av å framheve forskjellen mellom bompenger som finansiering av infrastruktur og bompenger for å redusere biltrafikken i et område. Hvordan ser du på forskjellen mellom disse to typene bompenger?

– Å pålegge bilistene dyre avgifter er til en viss grad effektivt for å redusere biltrafikk – en del vil kjøre mindre for å unngå høye regninger. De fleste kjører likevel fordi de trenger å komme seg fra A til B. For de med god økonomi blir det en tilleggsutgift man godtar, mens for de med stram økonomi blir det et innhogg i hverdagen.

– Kollektivtilbudet er mange steder sørgelig eller fraværende. Både vei og kollektivtrafikk er et statlig ansvar, og det er rar politikk å dra inn penger på veitrafikk som deretter skal gå til å utbedre kollektivtilbudet. Kollektivinvesteringen må være på plass først, og det må være så bra at folk benytter det i stedet for bil. Det må være enkelt å komme seg fra start til slutt på reisa, og barnefamilier må kunne bruke tilbudet til og fra barnehage og rekke jobben, uten at barnehagetiden maksimeres. De fleste av Norges innbyggere bor i mindre byer og i distriktene. Det må politikerne ta hensyn til.

– Vi kan ikke snakke om at vi tar klimastreikerne på alvor, eller at Norge skal ha en god miljøpolitikk, så lenge vi smeller opp større veier så fort sjansen byr seg. Får vi småbilistene over til kollektivt, løser mye av rushen seg.

– Bomringer er derfor uaktuelt for Rødt, uansett argument. Miljøkrisa må løses på en måte som samtidig tar vare på menneskene som skal leve med endringene som må til. Jobben må gjøres i fellesskap, og uten å gjøre livet verre for de som har det vanskelig fra før.

Dersom man endret bypakkene og slike prosjekter slik at finansiering av forurensende vei- og tunnelprosjekter var ute, og at finansiering av kollektive formål ikke var avhengig av at biltrafikken opprettholdes, slik mange mener avtalene er innrettet i dag – dersom bompengene ene og alene var et køprisingsverktøy for å redusere biltrafikken, hva hadde du da tenkt om bompengene?

– Kollektivtilbud skal være finansiert av staten, ikke av den enkelte bruker. Biltrafikken må reduseres, men det må gjøres med omtanke for menneskene inni bilen.

En løsning noen har vært inne på for å gjøre bompenger mer sosialt innrettet er å opprette en mekanisme for skattefradrag for bompenger, a la pendlerfradragsordningen vi har i dag. FrP er for dette og har fått det inn i regjeringsplattformen. Hvordan hadde en slik ordning påvirket de sosiale aspektene i bompengesakene?

– Det viser at regjeringen egentlig har råd til å la folk slippe å betale bompenger. Hvorfor skal man betale mindre skatt, men mer bompenger, når skatten i utgangspunktet nettopp betales for at landet skal sørge for disse tjenestene? Regjeringen legger opp til at personlig økonomi skal bli så oppdelt at man ikke lenger har oversikt. Det er økte avgifter her, og så litt reduksjon i utgifter der. Noen får ikke med seg at de kan søke om fradrag, og så går det i ball for den enkelte, mens staten sparer penger. Det er en håpløs måte å styre landet på.

Prinsippet om at forurenser betaler er et viktig prinsipp i norsk miljøpolitikk, og vi vet at de rike forurenser mest. Et argument er at vi må få bukt med nettopp unødvendig luksusforbruk av bilkjøring av hensyn til klima, og transport står for om lag 1/5 av klimagassutslipp i Norge. Bør ikke dette være en prioritet for oss som venstresidebevegelse, av klimahensyn?

– Sosialistisk politikk er ikke en motsetning til god miljøpolitikk. De som lever med en normal økonomi, kjører ikke rundt for moro skyld. Man bruker bilen fordi det er det som praktisk kan gjennomføre en hverdag slik samfunnet er lagt opp i dag. Hvorfor skal landets fattigste betale fordi de rikeste forurenser?

– Vi trenger ikke bedre barnehager og god eldreomsorg på en ulevelig klode. Derfor er klimaspørsmålet uhyre viktig, og vi må gjøre store grep. Men, det betyr ikke at vi skal sette i gang tiltak som gjør livet enda vanskeligere for den som allerede står i skvis. Det er her sosialistisk politikk skiller seg fra blokkuavhengige som MDG.

Jeg har fundert på om motstanden mot økte eller flere bompenger kommer av at det er en ganske synlig utgift i hverdagsøkonomien sammenlignet med for eksempel et noe økt skattetrykk. Tror du det er noe i at det er en utgift som synes bedre enn andre?

– Variable utgifter i hverdagen gir større uforutsigbarhet enn et jevnt skattetrykk. Vet du hva du får utbetalt hver måned, kan du planlegge utgiftene dine ut fra det – i motsetning til om du får en regning i hånda som varierer i størrelse over tid. Det blir vanskeligere å planlegge økonomisk, samtidig som det er en ekstrautgift. Når ekstrautgiften i tillegg er like stor for deg som for Olsen som har 10 millioner på konto, er det en urettferdig utgift du betaler til fellesskapet.

– Inntekter som må inn for å sørge for fellesskapet, skal være jevnt fordelt etter evne. Man skal bidra med det man kan for at alle skal ha gode tilbud i samfunnet. Skattetrykket skal derfor være rettferdig i forhold til hvor mye du tjener, slik at alle bidrar med det de kan. Det er det ikke i dag, men det vil det bli med Rødts politikk.

Det er vel sånn at bompenger og eiendomsskatt per i dag er det eneste kommunene selv kan gjøre for å finansiere egne prosjekter. I Danmark har de sånn at kommunene kan regulere inntektsskatten noe selv og ta inn disse som frie inntekter. Tror du dette kunne vært noe for at kommunen kan få mulighet til å finansiere grønne infrastrukturprosjekter, eller bør heller skatt være likt over hele landet fordi staten betaler i prosjektet?

– Staten må ta sitt ansvar, og ikke skyve regningene over på innbyggerne. Når det gjelder finansiering av veiprosjekter mener jeg at kommunene skal slippe å finne på krumspring for å finansiere disse. Vi skal ha grønne infrastrukturprosjekter over hele landet, ikke bare i de kommunene som har råd til å betale. Klimakrisen krever en felles snuoperasjon og vi er ett land, og ett folk. Levevilkårene skal være like bra i Moss som i Mo i Rana.