Joseph Stiglitz har vunne økonomiprisen til minne om Nobel frå den svenske riksbanken, og er tidlegare sjeføkonom i Verdsbanken, og rådgivar for den venstreorienterte leiinga i Labour i Storbritannia. Han står til venstre i flokken av tonegivande økonomar.

Foto: Wei Ding
Av Michael Roberts,
økonom og arbeider i The i City i London. Han har bloggen Michael Roberts Blog, blogging from a marxist economist, https://thenextrecession.wordpress.com
Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Han har nettopp gitt ut ei ny bok med tittelen People, Power, and Profits: Progressive Capitalism for an age of Discontent (Folk, makt og profitt: Progressiv kapitalisme for ei tid med misnøye). Her forkynner han at «me kan redde det øydelagde økonomiske systemet vårt frå seg sjølv.» Han er svært uroa for aukande forskjellar i inntekt og formue i dei store økonomiane, særleg i USA.

Rundt nitti prosent har sett inntekta stagnere eller gå ned dei siste tretti åra. Det er ikkje overraskande når USA har dei største forskjellane blant utvikla land, og samtidig er blant landa der folk har færrast alternativ – der livsvilkåra til ungdommen er meir avhengig av foreldras inntekt og utdanning enn andre stader.

Du skjønner, kapitalismen brukte vere meir «progressiv» då han utvikla økonomien og betra levekåra for menneska, med vitskap og innovasjon; det fungerte godt, med rettsstat og demokratisk kontroll av «utskeiingar». Men så kom Ronald Reagan og Margaret Thatcher på 1980-talet og endra reglane og deregulerte økonomien – og no bryt Trump ned kontrolltiltak og maktfordeling. Den progressive kapitalismen frå 1960-talet er øydelagd. Med ukontrollerte marknader har utbyttinga og forskjellane løpe løpsk.

Resultatet er ein økonomi med meir utbytting, enten det er lyssky handlingar i finanssektoren, eller teknologisektoren som invaderer individa og skor seg på privatlivet vårt. Svekka antitrust-lover, og eit lov- og regelverk som ikkje held tritt med endringar i økonomien, og innovasjonar som skaper og utnyttar marknadsmakt, førte til at marknadene blei meir konsentrerte og mindre utsette for konkurranse. (Stiglitz.)

Kva er løysinga til Stiglitz? «Det treng ikkje vere slik. Det er eit alternativ: progressiv kapitalisme. Progressiv kapitalisme er ikkje ei sjølvmotseiing; me kan faktisk styre marknadsmakt til å tene samfunnet.» Du skjønner, det er ikkje kapitalismen som er problemet, men kapital­eigarane, særleg monopolistar og bankfolk. Svaret er å vende tilbake til den styrte kapitalismen Stiglitz trur eksisterte i dei gylne åra på 1950- og 1960-talet.

Korleis skal me gå tilbake til den gylne progressive kapitalismen? På Democracy Now, nett-radioen, fekk Stiglitz spørsmålet: «skal det vere progressiv kapitalisme eller arbeidarmakt?» Han svarte «marknaden må spele ei viktig rolle. Derfor vil eg bruke ordet «kapitalisme». Men eg ville signalisere at den kapitalismen me har hatt dei siste førti åra, ikkje har vore til fordel for folk flest. Derfor snakkar eg om folk. Me må ha progressiv kapitalisme. Me må temme kapitalismen, og styre han så han tener samfunnet vårt. Du veit, folk skal ikkje tene økonomien; økonomien skal tene folket.» På spørsmålet «Har ikkje kapitalismen alltid gjort det (altså tent dei rike og monopola framfor fattigfolk og arbeidarar)?» svarte han: «ikkje slik han gjør i dag.»

Oppfatningane til Stiglitz er enten rein naivitet eller dyktig ordkløyveri – eller kanskje begge delar. Trur han verkeleg det var ei tid der kapitalismen var til fordel både arbeidarar og selskap; fattige og rike? Dei «gylne åra» etter 1945 opp til seint 1960-tal var unntaket i avanserte kapitalistiske økonomiar, og bare for desse, ikkje for Latin-Amerika, Asia, Midtausten og Afrika. For størstedelen av kloden var desse åra prega av djup fattigdom og kamp mot imperialistisk utbytting.

Uansett er det ein myte at alle tente på ein «progressiv kapitalisme» i Vesten på 1950- og 1960-talet. Og vinningane i offentlege tenester, velferdsstaten, relativ full sysselsetting og stigande inntekter var i hovudsak resultatet av kamp og press frå arbeidarrørsla som tvinga kapitaleigarane til konsesjonar.

Og Stiglitz forklarer aldri korfor det blei slutt på denne påståtte regulerte, demokratiske progressive kapitalismen på 1970-talet, bortsett frå at det skuldast den skammelege politikken til Reagan, Thatcher o.a. Men lesarar av bloggen­­­­ min veit at dei objektive vilkåra endra seg frå midten av 1960-talet, det kom eit skarpt fall i profitten globalt.

Det innebar at kapitalen ikkje lenger kunne gå med på aukande realinntekt, fleire offentlege tenester og gratis utdanning og helsestell o.a. Åra med høge profittar som tillét konsesjonar var over. Profitt er drivkrafta i kapitalismen, så politikarane (både til høgre og venstre) blei valde på og forplikta til å redusere velferdsstaten og arbeidarmakta, til privatisering og deregulering. Framfor alt hadde den «progressive» kapitalismen ei rekke større konjunkturnedgangar, som svekka arbeidarrørsla og fekk opp profitten (til ein viss grad).

Stiglitz nemner faktisk ikkje årsakene til tilbakeslaga i det heile tatt, bortsett frå å meine at dei kjem av stigande forskjellar: «Om me hadde lagt band på profitten i alle former og stimulert velstand, hadde me hatt ein meir dynamisk økonomi med mindre forskjellar. Me kunne dempa opiumskrisa og unngått finanskrisa i 2008.» Og likevel kom dei internasjonale tilbakeslaga i 1974–75 og 1980–82, på ei tid då forskjellane var som minst sidan industrikapitalismen starta (ifølgje Thomas Piketty – sjå grafen). Så større forskjellar var ikkje årsak til 2008-krisa, men resultatet av tiltak for å auke profitten etter 1980-talet.

Og korleis skal me elles komme tilbake til denne «progressive» kapitalismen? Stiglitz gjør framlegg om regulering, bryte opp «monopola», progressiv skattlegging, få slutt på korrupsjonen og handheve handelslovverket. «Resepten følgjer av diagnosen: Det startar med å sjå den avgjørande rolla staten speler for å få marknaden til å tene samfunnet. Me treng reguleringar som sikrar sterk konkurranse utan ulovleg utbytting, som gjør om forholdet mellom selskapa og dei tilsette og kundane dei skulle tene. Me må kjempe like hardt mot marknadsmakta som selskapa slåst for å auke ho.» Denne resepten er verktøyet til den reformistiske venstresida i USA og elles. USAs senator Elizabeth Warren, venstre-demokraten, har reist eit liknande forslag med sin plan for ein «ansvarleg kapitalisme».

Kva i all verda skulle få den eine prosenten på toppen og dei svært rike kapitaleigarane med på å redusere sine inntekter for å få ein meir likeverdig og framgangsrik økonomi? Og korleis skulle regulering og meir likskap handtere den truande katastrofen global oppvarming utgjør når den rovgriske kapitalismen akkumulerer utan omsyn til ressursar og liv på planeten?

Omfordelingsprogram bidrar lite til det. Og om det blir mindre økonomiske forskjellar, vil det stanse framtidige konjunkturnedgangar eller store kriser? Tidlegare økonomiar med mindre forskjellar unngjekk ikkje tilbakeslaga.

Ulikt 1949, i 2019 er ikkje nokon av dei «progressive» tiltaka maulege. Radikale endringar er truleg bare mauleg med «arbeidarmakt». Og blei det ein realitet, kunne me gå lenger enn slike «progressive» tiltak – til verkeleg demokratisk kontroll over økonomien, ved å erstatte kapitalismen framfor å «redde han frå seg sjølv».

Norske skolepolitikere, uansett politisk farge, har i vårt århundre oppgitt tanken om at skolen skal være nasjonsbyggende. De har innført en globalisert og nyliberal skole, prega av konkurranse, tester­­­ og rapportering – og med et voksende skolebyråkrati som skal kontrollere utviklinga. Politikerne har latt OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) bli viktigste premissleverandør for norsk skolepolitikk med sine PISA-undersøkelser og ideer om framtidas skole.

Øyvind Andresen,
pensjonert lektor og lærebokforfatter. Skriver bloggen andresensblogg.no
Foto: neonbrand / unsplash.com

Norske skolepolitikere, uansett politisk farge, har i vårt århundre oppgitt tanken om at skolen skal være nasjonsbyggende. De har innført en globalisert og nyliberal skole, prega av konkurranse, tester­­­ og rapportering – og med et voksende skolebyråkrati som skal kontrollere utviklinga. Politikerne har latt OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) bli viktigste premissleverandør for norsk skolepolitikk med sine PISA-undersøkelser og ideer om framtidas skole.

Det internasjonale gjennombruddet i norsk utdanning

Mens Gudmund Hernes arbeidet som kirke- utdannings- og forskningsminister fra 1990–1995, skjedde skoleutviklinga i all hovedsak innenfor en nasjonalstatlig ramme. Rundt år 2000 begynte ledende historikere og økonomer i Skandinavia å bruke begreper som kunnskapsalderen og konkurransestaten. Utdanning skulle først og fremst sikre økonomisk vekst og konkurranseevne. Bevegelse av kapital, varer, arbeidskraft og tjenester skulle understøttes av et felles utdanningsmarked. Det var særlig representanter for sosialdemokratiet som ivret for dette. Tony Blair sa at «utdanning, utdanning, utdanning» var hans høyeste prioritet som statsminister. Statsminister Torbjørn Jagland gjentok det samme slagordet i Norge på slutten av 90-tallet.

Våren 2000 overtok Jens Stoltenbergs første regjering, og Trond Giske ble statsråd for kirke, utdanning og forskning. Han var tilhenger av klarere markedsorientering av både forskning og undervisning. Han framholdt University of Warvick som inspirasjon, der bare en tredel av inntektene kom fra det offentlige. Resten av inntektene kom fra salg av undervisning og forskningskontrakter.

Som kjent innførte den første Stoltenberg-regjeringen en rekke nyliberale reformer som å delprivatisere Statoil og innføre foretaksmodellen i helsevesenet. Det hele endte etter et år da Arbeiderpartiet ved valget bare fikk 24 %, men slusene var åpna for liberalisering og globalisering, ikke minst i utdanningssektoren der Kristin Clemet (Høyre) overtok jobben etter Giske. Hun ville innføre en «kulturrevolusjon» i norsk skole.

Den nyliberale skole innføres

Drivkraften i den nyliberale skole er hard konkurranse på alle nivåer: mellom elevene, mellom lærerne, mellom skolene og mellom regionene. Skolene skal styres som fabrikker der elevene er kunder, og produksjonen dreier seg å skaffe best mulig målbare resultater. Et grunnleggende premiss er mistillit til «arbeiderne», det vil si lærerne, som hele tida antas å sluntre unna og derfor må dokumentere alt de gjør og overvåkes av diverse inspektører på flere nivåer. En ny lærerrolle måtte derfor introduseres, og lærernes fagforeninger måtte knuses fordi fagforeninger representerer «særinteresser» ifølge nyliberal ideologi. Dette nye systemet var primært inspirert av det amerikanske og engelske skolesystemet. I Norge er det særlig Handelshøyskolen BI som ideologisk har fremma disse tankene og som har skolert rektorer i det nye systemet, godt støtta opp av diverse konsulentfirmaer.

Et viktig begrep i den nyliberale skolen, er begrepet humankapital, som defineres som den totale mengden kvalifikasjoner, evner og kunnskap en arbeidstaker har, ifølge Wikipedia. Elevene må forstås som en økonomisk størrelse, et investeringsobjekt der samfunnets konkurranseevne er avhengig av hvor gode resultater skolen kan frambringe. Disse resultatene er kobla mot målbare faktorer, altså hvor mye styrking av humankapitalen man får ut fra investeringer. Kvalitetsvurdering skulle bli skolens kjerne, ble det påstått. Skolene skulle bli enheter i et skolekonsern som skulle produsere resultater. Lærere og rektorer ble ansvarlig for å nå de politiske målene: bedre testresultater for elevene innafor faste økonomiske rammer.

Import av ideer fra USA

Men ideene bak Clemets «kulturrevolusjon» var importert fra USA og England etter nyliberalismens gjennombrudd på 1980-tallet. Skolene skulle forbedres gjennom fritt skolevalg, resultatmåling, resultatlønn og private leverandører. Det innebar et oppgjør med den offentlige skolen og innføring av modeller fra privat forretningsdrift.

En av guruene innen amerikansk skoleforskning er Eric Hanushek. Ideen om drømmelæreren har sine røtter i hans forskning. Han hevder at læreren har avgjørende betydning for elevens resultater uavhengig av klassestørrelse, elevenes sosiale bakgrunn eller psykiske forutsetninger. Evaluering av lærerne skal skje kontinuerlig for å bli kvitt ineffektive lærere. Det skal innføres prestasjonslønn for lærerne. Hanushek er svært inspirert av den nyliberale økonomen Milton Friedman. I 2004 skreiv han en hyllest til Friedman: «Skolen, den tøffeste slagmarken». Der spør han hvordan den offentlige skolen er blitt så mye vanskeligere å rive ned enn muren mot kommunistblokken. I 2007 skreiv han at Friedmans «kreative ødeleggelse» av offentlig skole ikke er fullført.

Han er tilknytta den konservative tenketanken Hoover Institution som sammen med Civita er en del av det store Atlas Network som samler nyliberale tenketanker over hele verden. Atlas Network er i realiteten beinharde nyliberalister som sverger til ideologer som Milton Friedman og Friedrich Hayek – begge støttespillere til diktatoren Pinochet i Chile på 70-talet. Navnet Atlas Network gir assosiasjoner til Ayn Rands roman «Atlas Shuggerd», på norsk «De som beveger verden». Rand er kjent for sine ideer om at det bare er «enerne» som holder verden oppe. Hun er imot enhver form for kollektivisme og velferdsstat.

Eric Hanushek er sammen med John Hattie og konsulentbyrået McKinsey eneste forskningsreferanse i Høyres «Visjoner for skolen» fra 2011. Vi ser altså at de ideene som har vært med å forme norsk skole etter 2000, har dype røtter i nyliberale tenketanker – ikke minst der Kristin Clemet og Civita har lagt en strategi som har lykkes. Det er tydeligvis presserende for Clemet å unngå å snakke om de nyliberale ideene som ligger bak skole­utviklinga de siste ti åra.

Et eksempel på dette er at hun i et tilsvar til en kronikk av meg om Civita, skriver følgende: «Andresen skriver videre at jeg som utdanningsminister var inspirert av skoleforskeren Eric Hanushek (og dermed Milton Friedman). Det burde jeg kanskje vært, men det var jeg ikke.» Dette er en direkte løgn. Etter at hun hadde vært minster i ett år, framla hun dokumentet «Skolen vet best! Situasjonsbeskrivelse av norsk grunnutdanning november 2002».  Clemet skrev i forordet at dokumentet «skisserer viktige utfordringer for norsk skole, basert på nasjonale og internasjonale undersøkelser og sentral forskning pr. oktober 2002.»  I referanselista finner jeg ikke mindre enn ni referanser til arbeider av Hanushek (og seks fra OECD).

Dokumentet ble framlagt midt under prosessen med å forberede innføringa av Kunnskapsløftet 2006. Det var typisk nok Astrid Søgnen som leda det offentlige utvalget «Kvalitetsutvalget» som forberedte denne reformen. Hun var allerede i 2000 ny utdanningssjef i Oslo. Oslo-skolen skulle bli et fyrtårn for spredning av Clemets og Høyres ­«kulturrevolusjon».

Bologna-prosessen

I høyere utdanning fikk vi den såkalte Bologna-prosessen fra 1999 som dreide seg om en gradvis harmonisering og tilpassing for høyere utdanning og universiteter i Europa. Prosessen endte med et felles opplegg, blant annet med bachelor-, master- og doktorgrader. En av målsettingene var at «den europeiske dimensjonen» – politisk og ideologisk – skulle gjennomføres i all undervisning. Utdanning skulle fremme EUs erklærte målsetting om at i dette århundre skulle «Europa til den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien i verden, i stand til å opprettholde økonomisk vekst med flere og bedre jobber og større sosial kohesjon». Norge var en svært aktiv deltager i denne prosessen, et av de viktige møtene ble holdt i Bergen i 2005 der 50 ministre fra 45 land var til stede.

«PISA-sjokket»

OECD er har som nevnt vært viktigste premissleverandør for norsk skolepolitikk i vårt århundre, helt på linje med skoleutviklinga i USA. Ofte blir de samme skoleforskerne fra USA sentrale også i OECD som for eksempel Hanushek. Organisasjonen består i dag av 36 medlemsland og ble oppretta i 1961 for å fremme økonomisk vekst og internasjonal handel. OECD driver PISA ((Programme for International Student Assessment) som måler og sammenlikner 15-åringers kompetanse internasjonalt når det gjelder lesing, ­matematikk og naturfag.

De første PISA- undersøkelsene starta i 2000, og de norske resultatene var langt under forventa. Norge plasserte seg på midten av resultatlista sammen med Sverige og Danmark. Dette såkalte «PISA-sjokket» innleda perioden med omfattende testing i norsk skole, blant annet de nasjonale prøvene. Kunnskapsminister Kristin Clemet utnytta «PISA -sjokket» til å forberede skolereformen Kunnskapsløftet 2006 som bygde på «globalisering, individualisering og pluralisme» og bygger på den styringsmodellen New Public Management. Det ble innført kompetansemål til erstatning for kunnskapsmål – og parallelt med dette ble det satt i gang en storstilt og kostbar digitalisering av den norske skolen. Kunnskapsløftet ble innført og videreført av de rødgrønne som satte med makta fra 2005 til 2013 uten å endre noe – til tross for at SV hadde kunnskapsministrene (Djupedal, Solhjell og Halvorsen) gjennom hele perioden.

I 2013 ble «Directorate for Education and Skills» stifta som er OECDs Utdanningsdirektorat. Tradisjonelle pedagogiske begreper som oppdragelse, undervisning og dannelse er erstatta med markedsøkonomi, statistikk og ledelse. Det er den tyske statistikeren Andreas Schleicher som siden 2013 har vært direktør for OECDs Utdanningsdirektorat. Det norske Utdanningsdirektoratet er mer og mer blitt en lokal filial av OECDs Utdanningsdirektorat. I PISA-prosjektet har en valgt bort fag som historie, samfunnsfag, kunst og etikk – tradisjonelt sentrale i norsk skole. Om PISA har Andreas Schleicher sagt: «Gjennom en totimers test klarer man altså å besvare helt grunnleggende spørsmål om elevens og landets framtid»

De nye PISA-undersøkelsene fra 2015 viste at Norge lå på omtrent samme nivå som femten år tidligere.. Dessuten var det mange flere som ble fritatt, selvsagt de elevene man venta ville gjøre det dårligst. I 2000 var fritaksprosenten 2,7, i 2015 var den på 6,7 %. Clemet-skolen viste ikke noen forbedringer, selv målt ut fra egne premisser.

SV viderefører den nyliberale skolen

Til tross for at Høyre fikk gjennombrudd for et skolesystem som i klartekst var utvikla i motsetning det de kalte «SV-skolen» («lekeskolen»), godtok SV uten videre den nyliberale skolen, ja, de kjempa aktivt for den. Her er noen eksempler:

Det var det såkalte Mjøs-utvalget som med sin offentlige utredning «Frihet med ansvar. Om høgre utdanning og forskning i Norge» gikk i spissen for å innføre markeds­styring og internasjonalisering av høyere utdanning. Nestleder i utvalget, Tora Aasland (SV) stemte med flertallet for en mer markedsorientering når det dreide seg om statlig eierskap, ledelse og finansiering.

SV styrte kunnskapsdepartementet fra 2005 til 2013 med fire statsråder: Øystein Djupedal, Bård Vegard Solhjell og Kristin Halvorsen var kunnskapsministre, alle viderefører Kunnskapsløftet uten endringer. Tora Aasland var minister for forskning og høyere utdanning i perioden 2007–2012. Helsvig skriver i sin bok om Kunnskapsdepartementets historie:

Departementet skrev selv at Stoltenberg-regjeringen fra 2005 til 2013 i det store og hele representerte en videreutvikling av reformene i skolen som ble satt i gang av Kristin Clemet». Bård Vegard Solhjell er nå generalsekretær i WWF, Verdens naturfond. I Aftenposten 25/10 2018 skriver han en hyllest til Astrid Søgnen: «Eg har hatt gleda av å vere statsråd både for klima og utdanning. På begge felta går debatten om måling og resultatkontroll både høgt og lågt. På klimaområdet har eg ofte drøymt om systemtenking og styringskultur som liknar den Oslo vidgjetne skuledirektør Astrid Søgnen er kjent for.

Ellers har motstand mot den nyliberale skolen kommet fra lærere som opplever sterke begrensninger av sin ytringsfrihet. Den store lærerorganisasjonen med Utdanningsforbundet har spilt en passiv rolle. I 2014 var det en omfattende lærerstreik mot bunden arbeidstid. I realiteten var denne streiken et forsvar for de siste restene av lærerprofesjonen, og typisk nok var Utdanningsforbundets ledelse i utgangspunktet mot streiken.

Et voksende mektig og kontrollerende byråkrati utvikles alltid når målstyring introduseres i offentlig sektor. Det har vært en mangedobling av antall skolebyråkrater i på noen tiår – fra 400 på 1970-tallet til 1900 i dag, ifølge Kim Helsvig.

Barnehagene

I barnehageforliket fra 2003 ble Ap, SV, FRP og Sp enige om å sikre full barnehagedekning innen tre år. Ifølge forliket skulle det innføres en makspris, og kommunene skulle være forpliktet til å likebehandle private og offentlige aktører. SV regner dette som en av sine største politiske seire, men det spørs om det ikke også er andre som har grunn til å feire. Barnehageforliket innleda en av de største privatiseringsbølgene innen omsorgssektoren i Norge. Kunnskapsdepartementet overtok ansvaret for barnehagene i 2006, og dette markerte at barnehagene skulle nå være første trinn i utdanningsløpet – og første plattform for livslang læring.

To pedagogiske syn har stått mot hverandre i barnehagepedagogikken. Den ene er den rådende i departementet; at barnehagen skulle være en forberedelse til skole. Denne teorien bygger på ideen om humankapital. Den andre har sett på fri lek som grunnleggende i barns utvikling og har understreket barndommens egenverdi.

I 2016 deltok Kunnskapsdepartementet i forberedelsene til OECDs internasjonale og sammenliknende undersøkelse «International early learning study» (IELS). IELS skulle være et verktøy for å vurdere tidlig læringsutbytte for 5-åringer på tvers av landegrensene, et slags barnehage-PISA. Etter sterke reaksjoner trakk Norge seg fra testen som i første omgang kommer til å bli gjennomført i mellom tre og seks medlemsland.

Digitaliseringa i utdanningsvesenet har vært mislykka

Etter nesten to tiår med storstilt digitalisering av norsk skole, er resultatene ikke gode. Norsk elevers kunnskapsnivå er ikke blitt bedre.  Mange sliter med konsentrasjonen, og mange har et alarmerende dårlig ordforråd.

Å fjerne trykte lærebøker er helt etter ønsket til den store norske læringsteknologi-næringen som er i sterk vekst. Dette til tross for at entydig forskningen viser at hvis elever leser en tekst på papir, så får de en dypere og mer varig forståelse av innholdet. Dataindustrien har i stor grad lagt premissene for utviklingen av norsk utdanning, helt ned i barnehagene, og de styrker sin posisjon.

Selvsagt skal skolene benytte moderne teknologi i skolen, både i administrasjonen og i pedagogikken, men det må skje ut fra samfunnets behov. Den ukontrollerte digitaliseringa har bidratt til å undergrave pedagogens profesjonalitet. Om dette tema viser jeg for øvrig til mer utdyping min artikkel «Hvem skal eie kunnskapen?» (Gnist nr. 4/2010, finnes også på min blogg andresensblogg.no).

Læringsprofitørene av ulike slag

Parallelt med innføring av den nyliberale skolen, har det vokst fram en stor bransje med ulike typer læringsprofitører, nasjonalt og internasjonalt. Det er dels eiere av barnehager og skoler, men også en voksende bransje med læringsteknologibedrifter. Og It-bransjen har tjent milliarder på sine produkter som er solgt til skolene. Den nyliberale skolen har ført til en enorm overføring av offentlig midler til ulike kommersielle aktører. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det her, bare nevne et eksempel som professor Svein Sjøberg trekker fram. Sjøberg er fysiker og var den første i Norden som ble professor i naturfagenes didaktikk. Han skriver:

I de siste årene har PISA alliert seg med verdens største kommersielle aktør innen «edu-business», Pearson. Tidsskriftet Utdanning dekket dette grundig i januar 2016. Pearson har 40 000 ansatte i 80 land og omsetter for milliarder av kroner. Pearson var inne i PISA 2015, men har fått en mer sentral rolle i PISA 2018, som nå er under utvikling.

Sjøberg skriver videre:

Slik bidrar spesielt PISA til å gi drahjelp til det enorme globale utdanningsmarkedet. I økende grad blir utdanning kommersialisert og privatisering. Slik flyter offentlige midler til private lommer, ofte i andre land. Pearson vant nemlig anbudet om å utvikle rammeverket for PISA 2018. I den felles pressemeldingen heter det at «rammeverket definerer hva som skal måles, hvordan det skal rapporteres og hvordan man skal utvikle tester og spørreskjemaer».

Nå skal altså Pearson, verdens største kommersielle aktør definere hva som er verdifull kunnskap og hvordan den skal måles og rapporteres. I neste omgang står de klare med både private skoler, læremidler, tester og verktøy for å overvåke utviklingen. Gjennom sitt samarbeid med PISA etablerer Pearson også et internasjonalt nettverk av forskere, og samarbeidet med ­selveste OECD gir også en legitimitet som kan gi innpass i nær sagt alle land. Da de vant anbudet for PISA 2018 var det et taktisk trekk som investorene bak Pearson så som gunstig, for de krever avkastning på sin risikokapital.

Skolen fram mot år 2030: Tankepolitiet inn i norsk skole?

OECD har i et sentralt dokument utforma hva de mener om hva skolen bør bli i 2030: «The Future of Education and skills». Rapporten beskriver en nær framtid som preges av VUCA: volatility, uncertainty, complexity and ambiguity. Framtida er altså både usikker, kompleks, flyktig og full av ambivalens. Ja, krisene vil møte menneskeheten, både de økonomiske og de klimatiske. Men OECD ønsker selvsagt ikke opprør, de ønsker elever som kan tilpasse seg endringene innenfor systemets rammer. (VUCA er et begrep som først ble introdusert av US Army War College som beskrivelse på verden på 1990-tallet, på slutten av den ­­­­­kalde krigen).

Fra høsten 2020 skal det innføres nye læreplaner i grunnskolen og videregående skole. Selve idegrunnlaget for endringene av skolen, finner vi Ludvigsen-utvalgets innstilling fra 2015 (NOU «Fremtidens skole»). Rapporten ble oppkalt etter lederen for utvalget, professor Sten Ludvigsen. I utvalget satt for øvrig ingen representant for lærerne blant de 11 deltagerne. OECDs ideologi gjennomsyrer Ludvigsen-utvalgets innstilling.

Et sentralt element i utvalget er at sosial og emosjonell kompetanse som del av kompetanseområdene som skal utvikles og vurderes i skolen. Det brede kompetansebegrepet som er lagt til grunn, innebærer at sosial og emosjonell kompetanse står sentralt i alle ­kompetanseområdene.

Utvalget skriver: «Sosial og emosjonelle kompetanser som tidligere ble sett på som stabile trekk ved personer, kan utvikles og læres, og har betydning for faglig læring.» Videre skriver de: «Elevene må også få tilbakemeldinger om hvordan de utvikler sosiale og emosjonelle sider av kompetansen i alle fag.» En annen formulering jeg reagerer på: « I samhandling med andre må elevene også lære seg å ta hensyn til fellesskapet ved å regulere egne tanker, følelser og handlinger.» Å regulere elevenes handlinger har skolen alltid gjort. Det står nedfelt i skolereglementet. Men jeg aldri før sett formuleringer som tilsier at skolen skal inn å regulere følelser og tanker. «Din tanke er fri», sang Alf Cranner i sin kjente vise, men det gjelder tydeligvis ikke i framtidas norske skole?

«Skoleeierne» i KS deltar aktivt i OECD-­prosjektet Education 2030. De skriver på sin nettside om visjonen for framtida elever som skal tilpasses den nye globaliserte verden. Morgendagens utdanning skal blant annet ha dette som mål: «Se hele mennesket. Dannelse som også inkluderer å vektlegge sosiale, emosjonelle sider av kompetansen, ikke bare de kognitive.»

Det er elevenes kompetanse som er grunnlaget for karaktersettinga. Og karakterene betyr nesten alt for elevenes framtidsmuligheter. Læreren skal altså i framtida også måle elevens emosjonelle kompetanse på en skala fra 1 til 6. Dette er en inngripen i enkeltindividets integritet – og kan bety at «ikke-korrekte tanker og følelser» får dårlig karakter. Framtida er usikker. Det er derfor viktig for makthaverne å legge planer for hvordan de skal disiplinere ungdommen slik at det ikke blir opprør mot systemet. Planene er tydeligvis at lærerne skal inn for å regulere og vurdere elevenes følelser og tanker slik George Orwell beskriver det i sin roman 1984. Spørsmålet er om lærerne vil la seg bruke til å bli tankepoliti.

Ta tilbake den nasjonale fellesskapsskolen!

Svein Sjøberg skriver: «Norske utdanningspolitikere hevder, og tror kanskje, at utdanningspolitikken formes av oss selv, og slett ikke av internasjonale målinger og sammenlikninger.» I realiteten har norsk politikere gitt opp nasjonal styring av utdanningspolitikken – og det har skjedd under full konsensus.

Den nyliberale skole har mislyktes. Den har skapt problemer på mange nivåer. Mange elever sliter med psykiske problemer på grunn av karakterpresset som øker år for år. Mange lærere merker seg at det allmenne kunnskapsnivået blant ungdom er dårligere enn før. Lærere er frustrerte over angrepene på sin profesjon, kravet om dokumentasjon og knebling av ytringsfriheten. Den nyliberale skolen lovet billigere og bedre skole. Dette er ikke innfridd. Det er blitt flere skolebyråkrater, de gode resultatene uteblir. Særlig gjelder det i Oslo, den nyliberale skolen fyrtårn er i ferd med å slokke, ikke minst etter Malkenes-saken og Astrid ­Søgnens avgang.

For alle som ønsker en annerledes skole, er det på tide å diskutere mer offensivt hvordan vi ønsker å bryte den nasjonale konsensusen Sjøberg beskriver. Denne debatten må føres på mange nivåer, blant lærere, foreldre og elever, ja, alle som er opptatt av framtida. Det er på tide å ta felleskapets skole tilbake.

Kilder:

Helsvig, Kim: Reform og rutine. Kunnskapsdepartementets historie 1945–2017 Pax 2017

Malkenes, Simon: Det store skoleeksperimentet Forlaget Manifest 2018

NOU 2015: Fremtidens skole (Ludvigsen-utvalget)

Slagstad, Rune: «Ny læreplan i norskfaget» Foredrag 5/11 2018

Svein Sjøberg: «Grunnlaget for norsk utdanningspolitikk?» Bidrag til Halvard Hølleland (red.) (2007). På vei mot Kunnskapsløftet. Begrunnelser, løsninger og utfordringer Cappelen

Svein Sjøberg: PISA: «Gjennom en totimers test klarer man altså å besvare helt grunnleggende spørsmål om elevens og landets framtid» Utdanningsnytt 23/11 2016

Sjøberg, Svein: «Pisa legger premissene for skolen» Klassekampen 12/12 2016

 

Siden høsten 2015 har Rødt vært med og styre Tromsø i flertallssamarbeid med SV og Arbeiderpartiet. Samarbeidet har gitt Tromsø et tydelig venstresidestyre, men også bydd på utfordringer for et lite og revolusjonært parti.

Bendik Hugstmyr Woie,
leder i Rødt Tromsø
Foto: Harry Jaschhof l unsplash

Foran kommunevalget i 2011 sto det mellom to styrende koalisjoner i Tromsø: Et rent høyresideflertall, mot en koalisjon av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Gjennom en valgkamp, med høyt personfokus og mye samehets hjulpet av høyresida, seilte de borgerlige fram på meningsmålingene. I 2011 fikk Tromsø sitt mest høyrevridde flertall i kommunestyret på lang tid. Høyre, Venstre, Krf og Fremskrittspartiet skulle innføre byrådsmodell og åpne opp for storstilt privatisering.

Hvordan skulle Rødt operere sammen med resten av opposisjonen under dette nye politiske flertallet? Ett av spørsmålene vi måtte avklare med oss selv, var hvor stor tillit vi hadde til Tromsø Arbeiderparti og Tromsø SV. Om man så på deler av forhistorien deres i Tromsø, var det flere grunner til å tvile på at et tett samarbeid ville være en god ide. Fram til 2011 hadde Arbeiderpartiet og SV styrt kommunen sammen, med Rødt og tidligere RV som kanskje det tydeligste opposisjonspartiet. Salg av kommunens aksjer i det offentlige busselskapet, innføring av New Public Management med resultatenheter og bestiller-utførermodell og kampanje for OL i 2018 var blant sakene hvor RV og Rødt sto i tydelig konflikt. Det var til og med forberedelser til et delvis salg av Troms Kraft, som heldigvis ble stanset. I realiteten var det flere av endringene Arbeiderpartiet og SV hadde gjort i kommuneorganisasjonen som muliggjorde at privatisering kunne skje. Men etter de rødgrønnes valgnederlag i 2011 hadde noe endret seg i samarbeidet på venstresiden, og mye av svaret lå i ­fagbevegelsen.

Faglig-politisk samarbeid

Høyresidens politikk skapte en enorm mobilisering, spesielt i byens fagforeninger. Opprettelsen av «Vi bryr oss»-alliansen, som flere av byens fagforeninger sto bak, samlet Arbeiderpartiet, SV og Rødt, og til dels også MDG og Senterpartiet. Det var LO i Tromsø, Fagforbundet, Utdanningsforbundet, Sykepleierforbundet og flere andre fagforeninger som sto bak alliansen. Sammen skapte vi et tydelig alternativ til det borgerlige byrådets politikk. Også motstanden mot parlamentarisme ble en viktig sak å mobilisere på.

Fagbevegelsens rolle i å holde venstresiden samlet i Tromsø har vært stor, og har også minnet oss på hvor viktig det er å ikke slippe gjennom noe flertall som kan gå inn for privatisering og rasering av arbeidsplasser i kommunen. De to siste årene før kommunevalget i 2015 leverte vi sammen med de andre fire partiene i opposisjon felles alternativt budsjett. Selv om alliansen i opposisjonen var bred, var det et ønske fra både SV, Arbeiderpartiet og oss at det var våre tre partier som skulle styre sammen.

Da valgkampen i 2015 gikk til for fullt, var målingene klare på at det var veldig realistisk at vi skulle få flertall sammen.

Valgskredet i 2015

Valgkampen i 2015 ble et lite eventyr for Rødt i Tromsø. Fra målinger på relativt normalt nivå i mars rundt 8 %, seilte vi opp mot 18 % på det meste. Arbeiderpartiet klarte mot slutten å gå inn for storstilt utbygging av friområder i Tromsømarka, som ville gjort offentlige friområder til utbyggingsområder for Tromsøs rikeste. Da, som mange år tidligere, viste Rødt seg som det tydeligste alternativet. Valget endte på 14,4 %, dobling. SV doblet seg også, mens Arbeiderpartiet kun hadde en svak vekst. Utgangspunktet for forhandlinger mellom de tre partiene som hadde rent flertall, var godt.

Å ha en såpass stor vekst i en by som er viktig for både Arbeiderpartiet og Høyre, gjør at man naturligvis møter på mye motstand. Til og med statsminister Erna Solberg var ute i NRK og advarte Tromsø-velgerne mot å stemme Rødt. Redaktører og kommentatorer Nordlys, en av to aviser utgitt i Tromsø, var også blant Rødts tydeligste kritikere. Rødt var det eneste partiet det tydelig ble frarådet å stemme på, blant annet av daværende sjefredaktør Anders Opdahl i kommentaren «Et Tromsø i Rødt» like før valget.

Forhandlingene startet noen dager etter valget. Alle partiene hadde forhandlingsutvalg på tre personer. Rødt var tydelige: Vi ville avskaffe byrådsmodellen, få slutt på all privatisering og konkurranseutsetting, nye barnehager skulle bygges i kommunal regi og flere kommunale boliger. Vi var også opptatt av at man skulle få sagt opp avtalen om privatisering av deler av kommunens renholdstjeneste.

Et stort spørsmål for oss var hvordan samarbeidet med SV og Arbeiderpartiet skulle være. Både vi og SV var tydelige på at vi ikke ville sitte i byråd med Arbeiderpartiet. Dette var nok med på å gjøre det vanskelig for Arbeiderpartiet å gå videre med byrådsmodellen. Da måtte de leve med at vi ville stå i en mye friere situasjon enn dem. Samtidig skjønte vi at å styre sammen med SV og Arbeiderpartiet i formannskapsmodellen, ville kreve tett samarbeid – og det levde vi godt med. I det som ble Kystens Hus-erklæringen, kalt opp etter forhandlingsstedet, var vi godt fornøyd med resultatet. Resultatet ble at vi gikk inn i byråd i ett år, i forberedelsen til å avvikle byrådsmodellen. I juli 2016 var vi over i ­formannskapsmodellen.

Fire år etter Kystens Hus

Høsten 2018 brukte Rødt Tromsø en del tid på å evaluere hvordan samarbeidet hadde gått. Det vi fant ut, var at medlemmene i Rødt Tromsø var godt fornøyd med at vi var i et flertallssamarbeid, men at det var flere saker hvor vi ikke hadde markert oss tydelig nok. Den politiske debatten i Tromsø har blitt flyttet flere steg til venstre. Privatisering og konkurranseutsetting er på flere områder avkledd som løsning, og Arbeiderpartiet og SV står tydeligere i opposisjon til høyresiden enn de gjorde forrige gang de satt med ordføreren. Det snakkes nå også mye mindre om privatisering fra høyresiden, fordi det har blitt et upopulært standpunkt.

Rødt Tromsø har alltid vært mot innføring av parlamentarisk styringsmodell, og Tromsø ble det første stedet som noen sinne har gått tilbake fra denne modellen. Disse to gjennomslagene ble tydeligst lagt merke til.

I Kystens Hus-erklæringen som ble inngått av oss, SV og Arbeiderpartiet, var det ingen saker som var veldig vanskelige for Rødt å gå med på. Det mest utfordrende var økningen av kommunal eiendomsskatt og bygging av Tromsøbadet. Eiendomsskatten er en flat skatt som det er nært umulig å få til å ikke ramme usosialt. Bygging av Tromsøbadet har Rødt vært skeptisk til, men man valgte å bli med på det på grunn av de altfor dårlige fasilitetene kommunen hadde for svømmeopplæring og Høyrebyrådet hadde allerede brukt 70 millioner­­­ på planlegging.

Dette viser at Rødt fikk mye ut av samarbeidet tidlig i perioden. Det tilbakemeldingene fra medlemmene til komiteen sa tydelig, var at Rødt har vært for dårlige på å vise fram egen politikk og på å vise oss fram på våre egne kampsaker. Ofte har man stått veldig samlet om de politiske sakene med SV og Arbeiderpartiet.

Å takle en utfordrende kommuneøkonomi er kanskje den største utfordringen for et revolusjonært, sosialistisk prosjekt. Rammen til kommunene fra staten er alt for trange, mens oppgavene blir flere. Det har lenge vært en viktig sak for Rødt å mobilisere kommunens innbyggere til kamp mot de trange rammene staten setter. Med Rødt på Stortinget får vi også et alternativ å vise til: Det er mulig å gi kommunene høyere tilskudd til å utføre alle de viktige oppgavene de har i velferdsstaten. I Tromsø kommune har utgiftene til helse- og omsorgstjenester hatt en stor vekst. Det setter Tromsø i en veldig vanskelig situasjon. Mens denne teksten skrives, pågår det en stor diskusjon rundt hvordan man skal håndtere det. For Rødt har det vært viktig å avvise forslag til kutt og nedskjæringer, som ikke vil løse problemene på sikt.

Kunne Rødt i Tromsø valgt en annen samarbeidsform med Arbeiderpartiet? Det er det godt mulig å se for seg. Om vi skulle hatt en løsere tilknytning til flertallssamarbeidet, ville nok det medført fortsatt byrådsmodell i Tromsø. Hvis vi skulle få gjennomslag for å avvikle modellen, betydde det at vi måtte være beredt på å samarbeide tett de neste fire årene. Men det tette samarbeidet er også verdifullt utover det, og gjør at Rødt får mulighet til å være tett på alle avgjørelser som tas i god tid.

Kamp om gjenvalg

Meningsmålingene viser for tiden at vi ligger under valgresultatet i 2015. I januar målte vi til 11, 9% hos et meningsmålingbyrå, og i mars målte vi til rundt 8 % hos to andre. Hva er grunnen til det? Uten å forsøke å bortforklare for mye, ligger nok noe av svaret i at mange gikk til SV ved stortingsvalget og kanskje har blitt der, og at Arbeiderpartiet har fått tilbake mange av de som gikk til Rødt i valginnspurten for fire år siden. Når dette skrives, er det enda lenge til valget, og ting ser åpent ut. Men det er ikke til å stikke under en stol at det også tærer på oppslutningen at man også må stå ansvarlig for det som skjer i kommunen som man ikke er fornøyd med. I diskusjoner om hvordan Rødt bør stille seg til samarbeid med Arbeiderpartiet og SV i kommunene etter valget i 2015, mener jeg at det bør diskuteres om gjennomslag og oppslutning nødvendigvis henger så nøye sammen. Bør man ofre oppslutning for gjennomslag, eller vice versa? Er det sånn at Rødt står så langt unna Arbeiderpartiet at tett samarbeid ikke kan gi nødvendig gjennomslag? Noen vil nok mene at dette er falske motsetninger, men det er nok spørsmål som bør og vil diskuteres mye i Rødt framover.

I Tromsø står vi fast på at vi bør sikte på å fortsette samarbeidet etter valget. Men det må bygges en ny entusiasme rundt prosjektet. Vi har kommet langt på fire år, men det er enormt mye som gjenstår og ingen seire bør tas for gitt.

 

Ingrid Baltzersen,
redaktør
Foto: Brage Aronsen

 

Rødt har hatt landsmøte og vedtatt at partiet er for det klasselause samfunnet. Det er naturlig for eit revolusjonært, sosialistisk parti. Marx var også for det klasselause samfunnet og kalte det kommunisme. Sånn sett er alt ved det gamle.

Marx kan me ikkje gjera noko med og landsmøtet valde å ikkje gjera noko med formuleringane på dette punktet i prinsippprogrammet.

Men noko er nytt, og det er den enorme oppslutninga og antall nye medlemmar i Rødt. Kanskje passerer partiet 10 000 til hausten? Mange av desse nye medlemmane var på sitt første landsmøte i livet. Det var ei positiv oppleving for desse og partiet. Dei nye medlemmane fortel at dei blei høyd og tatt på alvor, og dei stemte uten å ha plassert seg sjølv eller blei plassert av andre i ein bås. Det var ei samling av veldig sjølvstendige landsmøtedelegatar. Det skal partiet vera ekstremt glad for. Uansett kva ein måtte meina om det som ble vedtatt.

Sjølvstendige og tenkande medlemmar er det Rødt nå trenger. Den politiske kvardagen er krevjande anten det er som fagforeiningsaktivist, kvinneaktivist eller 2. vara til kommunestyret. Ikkje minst er det hardt arbeid å bygga opp fungerande lag, jobba fram lokalprogram – og delta i opprøret nedanfrå.

Der me bur – i kommunane – er offentleg velferd slik me har blitt vant til, trua. KommuneNorge går på ekstremt sparebluss. Opprørarar i kommunestyret saman med opprørarar utanfor er dynamitt. Vanlege folk er hovudkrafta til forandring.

I dette nummeret av Gnist fortel fleire om erfaringar med kommunalpolitisk arbeid. Artikkelen om Hjelmengutvalget er meint for å forstå det som er på gang, korleis makta vil gjera velferd om til profitt. Gnist vil gi bakgrunn og analyse for at me skal forstå samfunnet betre. For utan å forstå, kan me ikkje forandra.

 

Ellen Engelstad og Mimir Kristjánsson:
Rosa Luxemburg. En biografi
Forlaget Manifest, 2019, 127 s.

Av Halvor Fjermeros,
bystyrerepresentant for Rødt i Kristiansand, blogger og forfatter av blant annet boka Uro i Euroland.

Rosa Luxemburg (1871–1919) var en begavet intellektuell som befattet seg med tunge teoretisk emner som kapitalakkumulasjon i tradisjon etter Marx. Hun studerte industriens utvikling i Polen, noe som førte fram til hennes doktorgrad i statsvitenskap ved universitetet i Zürich i 1898. Hun var opptatt av antimilitarisme som et mottrekk til den imperialistiske krigføringen, kjempet for massestreiken som arbeidernes viktigste våpen. Hun analyserte den tyske arbeiderklassens politikk under den 1. verdenskrigen.

Det er noe befriende over dette vidsynte engasjementet, så fjernt fra vår tids trange og «identitære» innretning på mye av politikken. Ellen Engelstad og Mímir Kristjánsson legger vekt på dette i den korte biografien deres om Røde Rosa. Hun kunne hatt alle gode grunner til å kjempe for særinteresser i form av «identitetskamper»: som jøde i ei tid da jødehatet for alvor ble tatt i bruk som politisk redskap, som funksjonshemmet fordi hun var låghalt, eller som kvinne som sikkert kunne funnet hundre grunner for å engasjere seg i kvinnekamp, slik hennes venninne og kompanjong Clara Zetkin gjorde. Eller som forfatterne skriver: «Tvert imot så hun i enkelte tilfeller dette som reine distraksjoner fra det som virkelig betydde noe: Kampen mot kapitalismen.»

Russisk revolusjon – til inspirasjon og irritasjon

250 000 mennesker var samlet til en støttedemonstrasjon utenfor hallen der soldat- og arbeiderrådene, sovjetene, holdt sin første nasjonale kongress i desember 1918 midt under den tyske revolusjonen. Disse rådene var nå «på papiret landets øverste myndighet», skriver forfatterne. Mens ledende sosialdemokrater (i SPD) ville velge en ny nasjonalforsamling, mente Røde Rosa at det ville være feil. Rådene måtte beholde makta: «Hvis arbeiderne ga denne fra seg, ville kontrarevolusjonen ikke være langt unna», skriver Engelstad og Kristjánsson og siterer Rosa i et avsnitt som sier mye om hennes politiske tenking:

Hva er det de forventer av den mektigste sosiale revolusjonen i menneskehetens historie? De ser ut til å tro at ulike klasser skal komme sammen, ha en trivelig, lavmælt og hederlig debatt, før de går til avstemning (…) Og så, straks kapitalistklassen innser at den er i mindretall, vil den sukke og si, ‘Vel, det er ikke noe vi kan gjøre! Vi ble nedstemt. Så la oss gi arbeiderne alt vårt land, våre fabrikker, gruver, brannsikre safer og vakre profitter. (s. 86)

I polemikk mot SPD-ledelsens høyredreining skrev hun alt i 1899 brosjyren Sosialreform eller revolusjon. Og etter den russiske revolusjon i 1917 viste hun seg også som en frisjel som rettet skarp kritikk mot det hun oppfattet som udemokratiske tilbøyeligheter fra revolusjonslederne Lenin og Trotskij:

Sosialistisk demokrati er ikke noe som begynner først i det lovede land etter at fundamentet for den sosialistiske økonomien er på plass, som en slags julepresang til det flinke folket, som i mellomtida lojalt har støttet opp om en håndfull sosialistiske diktatorer. Sosialistisk demokrati begynner samtidig som nedbyggingen av klassesamfunnet og byggingen av sosialismen. Det begynner i det øyeblikk som det sosialistiske partiet får makta. (s. 72)

Ikke Lenin eller Luxemburg, men Lenin og Luxemburg

Dette er en vesentlig og prinsipiell kritikk, uansett fra hvem og i hvilken situasjon den er framsatt. Samtidig er det verdt å tenke på hvilke praktiske omstendigheter Røde Rosa ville hatt for å gjennomføre slike prinsipper hvis hun hadde lykkes i å bli en slik leder for den tyske revolusjon, som hun sikkert drømte om å bli. Det hadde ikke blitt noe teselskap. I denne sammenhengen forble Luxemburg teoretikeren som slapp å prøves i virkeligheten mot den mest hensynsløse militarisme verden kunne oppdrive i 1918. Her kan vi sitere Max Weber som bemerket at tyskernes nasjonale ulykke var at de aldri halshogde en eneste av Hohenzollerne (fyrsteslekt som førtes videre i keiserdømmet). Denne ulykkestilstanden preget også den tyske arbeiderbevegelsens ledelse. Den sto med sine illusjoner om det fredelige samkvem med borgerskapet i fremste rekke i sin støtte til både arbeidsfred under krigsforberedelsene og til selve krigen 1914–18.

Og her er det jeg syns forfatterne blir for forutinntatte i sin pro-Rosa-prosa. Alle skjønner at det er mye enklere å selge hennes «demokratiske sosialisme» enn Lenins «diktatur» på bokmarkedet. Men se da opp for de lettvinte utsagnene som  at tross Rosas ideer om «proletariatets diktatur» (som hun vitterlig gikk inn for), så «er det ingen grunn til å tvile på at hennes mål var å utvide stemmeretten og de politiske frihetene, stikk i strid med det som faktisk skjedde i Sovjet.» (s. 74). Det ene var et «mål», det andre en realitet.

Det skrives også at Rosa ikke var revet med av noen «revolusjonær hurrastemning» etter 1917. Her er intet sitat, så hva betyr det? En annen biograf, tyske Frederik Hetmann, skriver at Rosa «er en lidenskapelig tilhenger av en proletariske revolusjon i Russland og av sovjetene – det er hevet over enhver tvil.» Dette skriver han i  vurderingen av hennes pamflett Om den russiske revolusjon, skrevet i fengsel i Polen hvor hun oppsøkes i ens ærend av vennen Paul Levi som vil fraråde henne å utgi den, av taktiske hensyn overfor de russiske kameratene. Hetmann mener at hennes standpunkter var provisoriske, og at hun endret mening på noen (men ikke alle) områder etter erfaringene høsten 1918. Denne biografien fra 1976 er svært utfyllende og på mange måter et viktig korrektiv til Engelstad og Kristjánsson bok.

En annen Rosa-biograf, Paul Frölich (1940), skriver:

Luxemburg undervurderte kraften i organisasjonen (…) Hun stolte alt for blindt på trykket fra de revolusjonære masser for å korrigere partiets politikk. (Altså:) Ikke Luxemburg eller Lenin, men Luxemburg og Lenin.

Blir vi kjent med personen Rosa?

Nå vi først snakker om samtidig kritikk, så bør det nevnes at kommunisten og den store teoretikeren Antonio Gramsci (1891–1937), også var en tydelig kritiker av hennes syn på massestreikens rolle. Gramsci bruker ordet «økonomistisk» og «spontanistisk» om hennes posisjon som han mente var påvirket av fransk syndikalisme. Ett av områdene der jeg mener at hun bomma så det sang, var det nasjonale spørsmålet, både på Norges løsrivelse fra Sverige i 1905 (som kun kort nevnes tidlig i boka) og Irlands revolusjon mot britene i 1916. Jeg savner mer av samtidas debatt inn i denne boka og flere av aktørene. For de var mange. Og de var skarpe og skolerte. Og det var ofte gode venner som sa rett ut hva de mente til hverandre, som Lenin og Luxemburg. For å sitere Hetmann igjen: «Motsetningene blir ofte framstilt for krast i lys av den utvikling som inntraff etter at de begge var døde.»

Hva er en biografi? Den skal gi en brei og dyp kjennskap til et menneskes personlighet og karakter, i tillegg til overflatiske fakta. Jeg syns ikke jeg blir tilstrekkelig kjent med personen Rosa her. Jo da, hun hadde sine «friends and lovers», som vi møter, og var glad i katten sin, Mimi. Og hun elsket blomster og fugler, men vi får f.eks. liten kjennskap til hennes dype ornitologiske kunnskaper (som var store). En helt sentral person mangler i rollelista, nemlig sekretæren, Mathilde Jacob, som både passet Mimi og skreiv og mottok brev til fengselsfuglen som avslørte svært personlige og inderlige sider ved Rosas følelsesliv.

Men hvis målet er å skrive kortfattet prosa, så har boka om Rosa blitt en appetittvekker. Den har ansporer til å kaste seg inn i litteraturen om et uhyre spennende avsnitt i forrige århundret som uansett ikke lar seg beskrive fyllestgjørende bare i ei bok.

Etter at koronaviruset Covid-19 brøyt ut i Wuhan-provinsen i Kina, har verdensmarkedet nok en gang falt tilbake i krisetilstander. Frykten for viruset som siden starten av året, har spredd seg med en enorm hastighet, har krøplet tusenvis av bedrifter og satt regjeringer verden over inn i krisemøter. Som hastetiltak har flere land begynt å stenge grenser og stanse utenlandsflyvninger for å begrense spredningen av viruset. Den norske regjeringen har vært handlingslammet i møte med den enorme spredningen av viruset og har først nå blitt tvunget til å komme med tiltak. 

Mikael Lyngaas,
medredaktør Raud Tid, nestleder Oslo Rød Ungdom Arbeider- og studentlag

Etter at koronaviruset Covid-19 brøyt ut i Wuhan-provinsen i Kina, har verdensmarkedet nok en gang falt tilbake i krisetilstander. Frykten for viruset som siden starten av året, har spredd seg med en enorm hastighet, har krøplet tusenvis av bedrifter og satt regjeringer verden over inn i krisemøter. Som hastetiltak har flere land begynt å stenge grenser og stanse utenlandsflyvninger for å begrense spredningen av viruset. Den norske regjeringen har vært handlingslammet i møte med den enorme spredningen av viruset og har først nå blitt tvunget til å komme med tiltak. 

Det er ikke er ikke bare den norske regjeringen som har vært handlingslammet i møte med virustrusselen. I Italia som nå har overtatt Kina for flest korona-relaterte dødsfall, har arbeidere vært nødt til å streike for å kunne holde seg hjemme. Lignende streiker har også forekommet i Spania. Også i Norge har arbeidere merket krisen på kroppen da mange tusen har enten mistet jobb eller blitt tatt dratt ut i permisjon (kun med full lønn inntil to uker). I Norge har arbeidsledigheten nådd høyder som ikke har vært sett siden 1930-tallet. Dette har overbelastet NAV-kontor og satt mange i en svært sårbar posisjon. 

Som et resultat av de mange tusen sykemeldte, smittefaren og diverse tiltak for å begrense spredning har til gjengjeld bedrifter og konserner verden over blitt stengt ned, noe som har resultert i fallende vekst. Istedenfor å tviholde aksjer til “markedets beste” har naturligvis investorer og spekulanter fulgt denne tilbakegangen nøye og forårsaket en dominoeffekt av panikksalg av aksjer for å ta ut pengene mens det enda er verdi i dem. Dette har gått hardt ut over store multinasjonale selskaper som Apple og Google.

Krisa i Norge har blant annet tatt form av et kraftig børskrakk, noe som DN omtaler som “det største børsfallet siden 1987”, altså verre enn krakket i 2008. Krakket sammenfalt med et plutselig fall i oljeprisen dagen før (om eg hugsar rett?) Her tillands var de første bedriftene som kjente trykket fra aksjepanikken DNB, Aker BP og BW Offshore, noe som Solberg-regjeringen i sin krisepakke har forsøkt å stanse ved å spe på med penger til alle bedrifter som går i underskudd, samt ti milliarder kroner til kutt i arbeidsgiveravgifter.

Selv om økonomer tidligere i år har forventet en krise, så var det svært usikkert om det kom til å ta form av et børskrakk eller en rask devaluering av den norske krona. Lite visste de om at børskrakket skulle brake løs samtidig som den norske krona begynte å falle i verdi for fullt. Selv om den norske krona har vært svak i lengre tid så falt den forrige uke 25 % mot euroen og 29 % mot dollaren. Uroen i markedet har gjort slik at den norske kronen nå er, i følge NRKsøkonomikommentator , “verdens minst populære valuta akkurat nå”. Kronens verdi er mye knyttet opp mot olja som igjen har falt kraftig på markedet som følge av priskrig mellom Russland og Saudiene, og senere USA. Dette har Financial Times meldt som den største oljekrisa på 100 år.

Selv om økonomien påvirkes av en myriade av faktorer er den fortsatt bestemt av visse lover som leder til gjentagende tendenser. En av disse tendensene, kanskje til og med den viktigste, er profittratens fallende tendens som vi finner hos Marxs tredje volum av Kapitalen. Andelen konstant kapital, altså maskineri og ressurser, øker stadig på bekostning av verdiskapende variabel kapital, altså folks arbeidskraft. Dette kommer av at kapitaleiere investerer i ny teknologi slik at de kan produsere mer enn før og selge varen de produserer billigere enn de andre konkurrentene. Etter en slik økonomisk boom blir andre selskaper tvunget til å produsere billigere og ta til seg ny teknologi, noe som igjen fører med seg et fall. Denne teorien forklarer hvordan den endeløse søken etter profitt og vekst sammen med konkurranse fører til en sterk stagnering med jevne mellomrom, noe som sender hele økonomien inn i en krise. 

For kapitaleiere stiller slike kriser viktige ultimatum. Hvordan øker man profitten når alt går galt? I Norge, som andre steder, har som vi har vist tidligere, regjeringer gitt enorme skattekutt til bedrifter og eiere, men dette er i seg selv ikke nok for å få dem ut av krisen. Et annet middel er å senke lønninger, gi ansatte sparken eller å intensifisere verdiskapninga til de arbeiderne som enda er ansatt. Dessuten å automatisere før konkurrentene sine, selv om dette senker profittraten på lenger sikt. Altså fortsetter den såkalte “boom and bust”-syklusen. Derfor ser vi i Norge, i likhet med andre land, en kombinasjon av overarbeid, underbemanning og underbetaling.

Likevel kan ikke krisa utelukkende bli sett på som et resultat av profittratens fall ettersom tusenvis av arbeidsplasser nå står tomme og verdiskapende arbeid har blitt satt på vent verden over. Mange hevder derfor at krisa simpelthen vil gå over når antall syke og smittede begynner å gå ned, men at verdiskapende arbeidsplasser ikke er nok i seg selv til å få verdensmarkedet ut av krisen. Som økonomer har spådd i lang tid, er nok dette bare starten på en større økonomisk resesjon.

Krisa som den norske regjeringen nå befinner seg midt opp i, har blitt håndtert på svært urovekkende vis. Mens arbeidsgivere, flymoguler og andre toppfolk får millionkompensasjon står arbeidere på egne ben. Regjeringen har gang på gang poengtert at situasjonen vi nå befinner oss i, må overkommes gjennom kollektiv dugnad. Samtidig som Solberg-regjeringen preker om hvordan arbeidsgivere og arbeidere står samlet og solidariske i kriser, går det nå opp for stadig flere at det finnes dype klasseskiller i samfunnet. Her går det også opp for flere hvilken klasse den borgerlige regjeringen stiller seg bak, mens flere titusener nordmenn nå står med lua i hånden i møte med underbemannede NAV-kontor. 

Samtidig som korona-pandemien kan være med å politisere store deler av samfunnet, må vi også være oppmerksomme på hvilke krisetiltak som blir iverksatt, og hvorvidt stater sentraliserer makta for å håndheve disse. I Norge har det blitt iverksatt en ny kriselov hvor regjeringen får fullmakt til å innføre lovstridige tiltak på over seksti lover, da inkludert arbeidsmiljø- og kommuneloven. Her ønsker altså regjeringen å sidestille lokaldemokratiet i kommunene for å for eksempel omdisponere arbeidskraft, noe som LO-leder i Trondheim John Peder Denstad omtaler som “en lov som kan rive ned rettigheter arbeidsfolk har brukt et århundre på å bygge opp”. Selv om loven bare skal virke i en måned, er det urovekkende at denne loven kom gjennom Stortinget, som i praksis gjør dagens regjering til den mest autoritære vi har hatt i fredstid. Forslag om fullmaktslov er ikke noe nytt, men noe som den blå-blå regjeringa har forsøkt å få igjennom i både i 2018 og i fjor, der de ble stemt ned. Selv om regjeringens forslag om fullmakt på alle områder frem til 2021 ble avverget, så skal vi ikke se bort fra at vi befinner oss i en tid hvor stater forsøker å samle så mye makt som overhodet mulig, noe som vi ikke har en garanti for at vil ta slutt når pandemien er over. 

Når det er sagt, er det viktig å huske på at den borgerlige staten i Norge, slik som i resten av verden, nå bruker alt av ressurser på å berge rike kapitaleiere. Mens billioner har flydd ut vinduet fra aksjemarkedene og børsene verden over, så setter nå regjeringene i gang enorme krisepakker for å stimulere den skadeskutte økonomien. Dessverre er ikke dette kapitalismens endestasjon. Resesjonen vil gå sin gang, selv om vi enda ikke kan fastslå hvor dypt den vil ramme verdensøkonomien og hvilke konsekvenser dette vil ha for lønnsarbeidere. Enkelte utslag ser vi allerede og det gjør det desto viktigere at vi på venstresiden organiserer en langsiktig kamp mot kapitalismen. Det er likevel ingen tvil om at vi kommer til å se lignende kriser i fremtiden mens kapitalismens gang marsjerer videre, da litt stivere i beina enn tidligere. 

 

Mathias Bismo, redaksjonsmedlem i Gnist.

---

28. november i år er det 200 år siden Friedrich Engels ble født. Denne artikkelen er et forsøk på å trekke Engels og hans betydning for marxismen frem i lyset.

Det er få historiske skikkelser som i så stor grad har blitt vurdert i lys av et annet menneskes prestasjoner, på godt og vondt, som Friedrich Engels. På den ene siden er det dem som oppfatter Marx og Engels som to tvillingsjeler, som knapt var uenige om annet enn fullstendige uvesentligheter, . på På den andre siden er det dem som mener at Engels nærmest var en parasitt på mesteren, og som Marx bare aksepterte fordi han var den som brødfødde ham mens han drev med studiene sine. Uansett er det liten tvil om at uten Engels, ville Marx neppe blitt den han ble.

Tekstilmagnat og flyktning

Engels ble født 28. november 1820, som førstefødte i en familie i det borgerlige toppsjiktet i Barmen (i dag en del av Wuppertal). Faren var tekstilmagnat og drev sammen med sine brødre en tekstilfabrikk med flere hundre ansatte. Det var forventet at junior ville gå i sin fars fotspor, og det gjorde han da også til slutt, men først etter mye om og men. Det avgjørende ble revolusjonsforsøket som feide over kontinentet i 1848/49. Med sin bakgrunn, hadde Engels, tross sine radikale synspunkter, en viss beskyttende hånd over seg. Men etter å ha deltatt aktivt på barrikadene i sin Barmen og andre byer, var heller ikke det nok. Han ble tvunget i eksil og slo seg ned i London , der dit hans gode venn, Karl Marx, hadde slått segflyttet ned en måned tidligere.

Storbritannia var på dette tidspunktet ett av få land som tok imot politiske flyktninger fra kontinentet – vel å merke hvis de kunne forsørge seg selv. Marx hadde en doktorgrad i filosofi, men det var ikke noe som ga arbeid i London. Engels, på sin side, hadde blitt utpekt til den som skulle føre familiebedriften videre. Og det var den som ble løsningen. Familien var blant annet medeier i en tekstilfabrikk i Manchester, og ved hjelp av dyktig parlamentering gjennom sin yngre søster Marie, lyktes det ham å bli tatt til nåde igjen. De neste 20 årene tilbrakte han i Manchester, der han sendte deler av lønna si fra Ermen & Engels – og antakelig også penger han tilegnet seg fra bedriften på mindre ærlig vis – til Marx slik at han skulle kunne skive sitt magnum opus, Kapitalen.

Det var heller ikke første gangen Engels hadde vært i Manchester. Han ble sendt dit allerede i 1842, dels for å lære og bidra inn i driften, men også fordi faren anså at det kunne være en mulighet for å få ham vekk fra de radikale tankene som allerede preget ham. Det siste lyktes ikke. I stedet for å holde seg blant sine standsfeller, oppsøkte han arbeidermiljøene og ble godt kjent med dem. Resultatet ble boka Arbeiderklassens tilstand i England der han, ved siden av å levere et av de viktigste vitnesbyrdene på hvordan arbeidsfolk faktisk bodde og levde i sentrum for den industrielle revolusjonen, formulerte flere helt sentrale teser for hvordan dette ville påvirke forholdet mellom klassene.

Samarbeidet med Marx

To år senere skulle Engels hjem til Barmen. På veien hadde han imidlertid et stopp – Paris. Der bodde Marx som, sammen med Arnold Ruge, skulle gi ut tidsskriftet Deutsch-Französische Jahrbücher. Marx og Ruge kjente hverandre fra studietida i Berlin, der de begge tilhørte unghegelianerne. Da Engels avtjente førstegangstjenesten i Berlin, kom han også i kontakt med dette miljøet, men da hadde Marx allerede brutt med det. De møttes kort høsten 1842, men uten at noen av dem lot seg imponere av den andre.

Dette endret seg da Engels sendte Marx en artikkel med tittelen Omriss til en kritikk av nasjonaløkonomien, i håp om å få den på trykk, Her formulerer Engels for første gang flere av de sentrale tesene Marx senere skulle utvikle videre i Kapitalen, herunder om den kapitalistiske produksjonens gjentakende kriser. Marx ble imponert av det han leste og inviterte Engels til å ta turen innom Paris. Disse ti dagene på sensommeren 1844, skulle det bli starten på et vennskap og samarbeid som skulle vare helt til Marx’ død i 1883.

Når man i dag ser på det de skrev og gjorde sammen i perioden frem til 1848, fremstår de som to likeverdige partnere. Sammen skrev de Den hellige familie og manuskriptet som mange år etter at de begge var døde skulle gis ut under tittelen Den tyske ideologi. Selv om Marx’ bidrag tok mye større plass enn Engels sine, har det mer å gjøre med skrivestil enn substans. Mens Marx breiet seg ut, var Engels mye mer konsis og innrettet mot det han ville få frem. Det var også Engels som skulle få oppdraget med å skrive et programdokument for Kommunistenes forbund. Språket i Det kommunistiske manifest er riktignok umiskjennelig preget av Marx’ penn, men innholdet er i hovedsak det samme som Engels allerede hadde formulert.

Arbeidsdelingen mellom Marx og Engels

Det var først da Engels dro til Manchester, etter at reaksjonen hadde slått ned revolusjonen i deres hjemlige Preussen, at arbeidsdelingen mellom dem, slik vi kjenner den i dag, ble etablert. Rett nok bidro Engels med en rekke artikler som ble publisert under Marx’ navn i New York Daily Tribune, men hovedoppgaven hans ble å finansiere Marx’ arbeid og å være sparringspartner gjennom en omfattende brevveksling. I Manchester deltok han samtidig aktivt i sosietetslivet, og for den som ikke kjente ham godt, var det ingenting som tydet på at han samtidig var en aktiv revolusjonær. Etter farens død i 1860 ble han gjort til partner i Ermen & Engels, før han i 1870 solgte sin andel til brødrene Ermen og reiste sørover til London for å slå seg ned der.

Da Engels kom tilbake til London, hadde allerede første bok av Kapitalen kommet, og Marx jobbet med bok to og tre. Samtidig var det store stridigheter innen Den internasjonale arbeidersammenslutningen, i dag bedre kjent som Den første internasjonale. Men selv om han igjen bodde i samme by som sin gode venn og samarbeidspartner, var det nå med et helt annet samarbeidsforhold enn før han flyttet til Manchester. Engels var blitt Marx’ medhjelper og fanefører.

Det kanskje fremste uttrykket for dette er boka Herr Eugen Dührings omveltning av vitenskapen, bedre kjent som Anti-Dühring. Eugen Dühring var en tysk sosialist som gikk til angrep på Marx’ teorier, og det ble opp til Engels å forsvare vennen sin. Marx bidro også til boka, men det var Engels som var hovedforfatteren, og det var hans navn som sto på tittelbladet. Anti-Dühring var på mange måter den første boka der Marx’ teorier ble fremstilt på et systematisk vis, . og Den ble i årene som fulgte, en helt sentral lærebok i marxisme, med et langt større nedslagsfelt enn noen av Marx’ egne skrifter.

Førstefiolinist

Engels uttalte en gang at han alltid hadde spilt annenfiolin i forholdet til Marx. Med vennens død i 1883 var det han som måtte spille førstefiolin. Han avbrøt arbeidet sitt med et vitenskapsteoretisk manuskript som hadde vært hans hjertebarn i flere år. Det ufullstendige manuskriptet ble først utgitt i 1925 under tittelen Naturens dialektikk. Selv om manuskriptet er preget av nivået vitenskapen befant seg rundt 1880, er det slett ikke uten verdi. Blant annet har økomarxismen som har vokst frem de senere tiårene lent seg betydelig på Engels’ metoder og tilnærminger.

Marx hadde i sine siste år interessert seg for samtidens etnografi og antropologi. Basert på notatene han etterlot seg, og egne studier, skrev Engels boka Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse. Selv om også denne var preget av samtidens forskning, viser Engels her hvordan kjennskapen til hvordan menneskene tidligere levde, bekrefter at makt- og undertrykkingsforhold er historisk betinget. Boka har også vært viktig for den marxistisk inspirerte delen av kvinnebevegelsen fordi Engels her legger stor vekt på familien og kvinnenes underordning under mannen.

Det var likevel arbeidet med Kapitalen som skulle kreve mest av ham. Marx hadde etterlatt uferdige manuskripter til bok to og tre, og særlig manuskriptet til bok tre befant seg i en særs ufullstendig form. Mye tyder også på at Engels ikke kjente til disse manuskriptene, i hvert fall ikke i detalj, før han kom over dem i de etterlatte skriftene. Likevel satte han seg ned for å sette dem i en så tilfredsstillende stand at de kunne gis ut, bok to i 1885 og bok tre i 1894.

I ettertidens lys har nok Engels likevel satt sine dypeste spor gjennom sin betydning for utbredelsen av marxismen. Da Marx døde var han fortsatt en nokså obskur figur. Da Engels døde tolv år senere, utgjorde teoriene hans den viktigste rettesnora for arbeiderpartier i en rekke land. Engels var en helt sentral skikkelse i Den annen internasjonale som ble opprettet i 1889, og etter hvert som marxismen fikk gjennomslag, mye takket være populariseringene i Anti-Dühring og i kortversjonen, Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, ble han den ubestridte autoriteten. Det var han som ble kontaktet for tips og svar på spørsmål, og han svarte det han var god for. Helt frem til sin død i 1895 var han helt uvurderlig for den neste generasjonen med marxister.

Den politiske arven

Blant dem som sto Engels nærmest i denne perioden, finnes navn som Karl Kautsky, Eduard Bernstein og Georgi Plekhanov, navn som i dag først og fremst forbindes med reformisme, klassesamarbeid og nasjonalsjåvinisme. Det er likevel en tilsnikelse å holde Engels ansvarlig for dette. Riktig nok skrev han i et av sine siste skrifter at arbeiderklassen «med den vellykkede bruken av stemmeretten har tatt i bruk en helt ny kamparena». Men han la heller ikke skjul på at borgerskapet fort kunne komme til å benytte seg av «grunnlovsbrudd, diktatur og en retur til absolutisme» dersom arbeiderklassen faktisk skulle vinne frem på denne arenaen. For ham var det i 1895, som det hadde vært da han skrev Arbeiderklassens stilling i England femti år tidligere, et taktisk spørsmål. At noen valgte å bare forholde seg til den ene siden av dette dilemmaet, kan knapt tilskrives Engels.

På den annen side har Engels, i motsetning til Marx, blitt fremstilt som den ansvarlige for alle uhyrlighetene som har skjedd i sosialismens og kommunismens navn. Det var Engels, sies det, ikke Marx, som fremstilte marxismen som en vitenskap, og som dermed la grunnlaget for despoti og fåmannsvelde. Da ser man imidlertid bort fra at også Marx bidro til Anti-Dühring, og at han skrev et forord til Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap der han roste Engels for sin «innføring i den vitenskapelige sosialismen». Det er rett og slett vanskelig å slå inn en kile mellom Marx og Engels i dette spørsmålet uten å se bort fra det Marx selv skrev. Eller, sagt med andre ord, om man holder Engels ansvarlig for overgrep som er gjort i sosialismens navn, kan man ikke la Marx gå fri. Hvorvidt anklagen medfører riktighet, er et helt annet spørsmål.

Forenklinger eller forfalskninger?

Engels har også blitt anklaget for å ha gjort unødvendige forenklinger av Marx’ teorier. Og det er ingen tvil om at han forenklet mye. Men Marx skrev ikke for å få en plass i universitetsbiblioteker, han skrev fordi han ville bidra til forandring. Det innebærer selvsagt ikke at studier av skriftene hans er bortkastet tid, men med mindre man forventer at alle revolusjonære skal studere alle de planlagte 114 bindene av Marx Engels Gesamtausgabe, så må man faktisk forenkle.

Det har også blitt reist særlig kritikk mot Engels’ arbeid med Kapitalen, særlig bok tre. Enkelte har gått så langt som å kalle det en forfalskning. Og, selvsagt, så lenge han ikke trykte manuskriptet slik Marx’ etterlot seg det, så vil det være nyanser. Men det er også en grunn til at Marx ikke lot det trykke slik det forelå – det var ikke ferdig. Han kritiseres også for fortolkningen han la til grunn i ulike sammenhenger etter Marx’ død, særlig hans hang til å lese Marx’ abstraksjoner inn i en historisk kontekst. Og det er godt mulig han gjorde feil her. Men mens Marx brukte år og dag med materien, var Engels opptatt med å finansiere arbeidet hans, uten å være involvert i selve arbeidet. Han kunne ikke få det samme overblikket. Likevel er det vanskelig å forstå hvem andre enn Engels som skulle gjort verkene klare for publisering. Marx-forskningen var tross alt ikke blitt en egen fagretning ved universitetene, og de hundrevis av hyllemeterne med oppklarende og utdypende kommentarlitteratur vi har i dag, var ennå ikke blitt skrevet.

Uten Engels’ bidrag, er det nok mest sannsynlig at manuskriptene for bok to og tre ville ha lidd samme skjebne som Marx’ øvrige uutgitte økonomiske manuskripter. Etter Engels’ død ble Marx’ arkiver overtatt av de tyske sosialdemokratene, som lot dem støve ned. Det var ikke før Marx-Engels Instituttet i Moskva begynte å fatte interesse, at de ble hentet frem. Men fortsatt skulle det ta lang tid før de ble kjent for offentligheten. Manuskriptet Marx skrev i 1857–58, for eksempel, i dag kjent som Grundrisse, ble for eksempel ikke allment kjent før i 1939, mens manuskriptet han skrev i 1861–63, ikke ble kjent i sin helhet før i 1982 – altså nesten hundre år etter hans død. Det kan godt hende at Engels var slumsete, unøyaktig og ikke godt nok kjent med innholdet. Men for ham var det viktigste å få dem frem i lyset. Så får heller Marx-forskerne utfylle og utdype detaljene, nå som originalmanuskriptene finnes i bokform.

Den første marxist?

Engels omtales ofte som historiens første marxist. Men mer enn bare dette, var han en aktiv bidragsyter til at marxismen ble det den ble, fra han sendte artikkelen sin til Marx i Paris til han mot slutten av sitt liv ble selve personifiseringen av den fremvoksende sosialistiske arbeiderbevegelsens teoretiske tilnærminger. Marx og Engels utfylte hverandre, personlig, politisk og historisk. Likevel er forskjellen på omfanget av markeringen av Marx’ 200 års fødselsdag og Engels’ 200 års fødselsdag, påtakelig, noe også den som har lest Gnist siden 2018 vil ha merket seg. Denne artikkelen kan forhåpentligvis bidra til å bøte noe på dette.

Å utvikle en konkret analyse av kunstens og kulturens plass i samfunnslivet, er et radikalt politisk prosjekt. Partier som vil endre samfunnet i progressiv retning må se viktigheten av dette samfunnsområdet. I radikale kretser har feltet vært forsømt i lang tid, men under dagens nyliberalistiske orden er det viktigere enn noen gang å gjenreise en radikal kulturpolitikk, og sammen med kunstnere og kulturarbeidere bygge en kulturell motstandsfront.

Foto: Steve Johnson

Av Jostein Greibrokk
1. amanuensius i nordisk litteratur ved Nord Universitet, Bodø. Har særlig forsket på Henrik Wergelands forfatterskap og på litteraturundervisning i skolen. Aktiv i Rødt Nordland.

 

Vinteren 1970 kan vi støte på en relativt ung mann, en forfatter, som er ute på en av sine hyppige kveldsturer i Oslos gater. Om han ikke akkurat går omkring der i hovedstaden og sulter, så er han med sin årsinntekt på ca. 10 000 utpreget fattig, selv målt mot datidas kroneverdi. Men fattigdommen har sine åpenbare fordeler; den har gitt ham to umistelige gaver: hat og misunnelse. Forfatteren bor på østkanten, i Jens Bjelkesgate på Tøyen, men han legger ofte kveldsturen til Frogner, der han gjennom vinduene kan betrakte litteraturprofessor ditt og forlagsredaktør datt, som går rundt i sine trygge og besteborgerlige stuer. Og han tenker på forbindelsen – at deres velstand har det han produserer i sin fattigdom som sin forutsetning. Likevel ser han ikke på seg selv som en del av proletariatet, for han er smertelig klar over hvilken samfunnsklasse den litteraturen han lager har relevans for. Og det er ikke arbeiderklassen, for å si det sånn.

Mannen vi har møtt, er jo ingen virkelig mann, men tittelfiguren i Dag Solstads roman Arild Asnes 1970, fra 1971. Men det som er virkelig nok, er at yngre kunstnere av alle slag akkurat i disse åra i hopetall gjennomgikk en kraftig politisk radikalisering. For Arild Asnes arter det seg som en prosess som i løpet av et halvår i 1970 ender med at han slutter seg til den revolusjonære bevegelsen SUF-ml og ringer på ei dør i en av høyblokkene på Ammerud for å selge månedsavisa Klassekampen. På veien dit hen spiller 1. mai en viktig rolle. I forkant av denne dagen blir han oppsøkt av en kollega, som vil ha han med på et møte for å diskutere paroler. Arild Asnes er skeptisk, men da han får høre at det handler om en seksjon i toget, som er innrettet på forfatternes egen situasjon, er saken opplagt: «Han ga faen i SUF(m-l). Han var fattig forfatter og når nå noen kom og tilbød ham og hans kollegaer å gå i demonstrasjonstog for egne krav 1. mai, sa han ja takk!» (s.48). Møtet blir en selsom affære. Det er effektivt ledet av tre selvsikre, unge studenter fra SUF, som snakker i sitt politiske «tryllespråk», noe «som gjorde at de 15 forfatterne oppløste seg i frittstående enkeltindivider som skravlet i vei, tøvete, vimsete, plaskende fortvilet for å komme bort fra «seg selv» og inn i politikken» (s.50). De framstående skrive- kunstnerne har ikke noe språk for å lage politiske paroler, og når de langt om lenge kommer opp med 10 forslag, som både er lange og kunstige, blir de av de unge SUF-studentene høflig gjort oppmerksom på at det kanskje er litt mange paroler å stille med i en seksjon av toget der en kan forvente 15–20 deltakere.

Men Arild Asnes har blitt hekta, og 1. mai går han i den lille forfatterseksjonen i toget til Rød Arbeiderfront under parolen «Forlagene blir rikere og rikere, forfatterne fattigere og fattigere». Sammen med 3000 andre går han i et antiimperialistisk tog der hovedparolene dreier seg om Norges NATO-medlemskap og USAs krig i Vietnam, men der mange faktisk er mobilisert på lokale og yrkesspesifikke interessekrav.

Vi holder oss til 1. mai, men hopper nesten 50 år fram i tid, til 2019. Dagen før dagen hadde Klassekampen en stor reportasje med tittelen «Kulturtoget som sporet av». Utgangspunktet er at avisa har registrert at de kraftfulle seksjonene av ulike kunstnergrupper og deres organisasjoner, som satte sitt preg på de radikale 1. maitogene på 70-tallet, nå er helt borte. Avisa spør en rekke kunstnere om deres forhold til 1. mai og om hvilke paroler de kan tenke seg å gå under. Svarene spriker, men mye er til å kjenne igjen fra Arild Asnes’ tid: Flere av de spurte har ikke noe forhold til dagen over hodet. De regner seg ikke som arbeidere, eller mener at dagen mest angår dem som jobber «på gølvet». Andre er mer sympatisk innstilt og viser til at kunstnere også arbeider og dessuten at 1.mai er en dag der alle – også kunstnere – kan vise sin solidaritet med undertrykte folk og grupper. Forfatteren Jan Kristoffer Dale (Arbeidsnever) skal gå i tog, og han mener at dagen er viktig fordi arbeidsfolks rettigheter er under press i dag, og medlemmene i gruppa Razika skal som vanlig gå i Palestina-seksjonen.

Flere skal dessuten nettopp dette året gå under en parole om å forsvare ytringsfriheten. Dette har nylig blitt aktuelt etter at ytringsfriheten ble utfordret fra øverste politiske hold i forbindelse med teaterforestillingen «Ways of seeing» og begivenhetene som fulgte i kjølvannet. Dette er en type begrunnelse som for snart 50 år siden ikke lå innenfor horisonten til Arild Asnes, som kjente på en frihet som var nærmest uutholdelig i sin grenseløshet.

Han kunne gjøre hva som helst, skrive hvilke som helst bøker, holde hvilke som helst foredrag, alt kunne han gjøre, og egentlig, han kunne like gjerne gjøre det motsatte, eller aller helst ikke gjøre noe i det hele tatt. (s.22)

Hva så med det som ble avgjørende for at Arild Asnes gikk i tog og til og med i et revolusjonært et – kunstnernes egne interessekrav? Dette er det få av dagens utøvere som har i tankene. Men selv om tekstilkunstneren Elisabeth Haarr, som har gått i tog helt siden 70-tallet, dette året skal gå under en anti-fascistisk parole, minnes hun godt de store kunstnerseksjonene før i tida. Hun forteller at den siste kunstnerseksjonen hun gikk i var i Tromsø i 1985, og hun beklager at de ble borte med jappetida. Hun mener nemlig det er all mulig grunn til å reise den faglige kampen for kunstnere i dag – også på 1. mai. Forfatteren Morten Øen mener derimot at forfattere primært er selvstendig næringsdrivende i konkurranse med hverandre, og dessuten at de er så forskjellige at hvis du ber 20 av dem om å gå i flokk, så vil de gå i 20 retninger. Ikke så ulikt det som utspant seg på møtet som Arild Asnes deltok på – faktisk.

Og hva sier selve skaperen av romanfiguren Arild Asnes i dag? Dag Solstad har gått i mange 1. maitog, men skal ikke gå dette året. Om det er minnet hans eller privatøkonomien som har endret seg, skal være usagt. Eller om det er den velkjente men lumske avstanden mellom forfatter og forteller som gjør seg gjeldende? Faktum er i hvert fall at Solstad i 2019 legger betydelig avstand mellom seg og sin egen protagonist fra 70-tallet når han uttaler at han for sin egen del aldri har tenkt at han går i tog for å forsvare sine rettigheter som forfatter. Og tilføyer, slik at det ikke skal herske noen tvil:

Verden er full av kamper som må tas.

I tidsspennet her – 50 år – har det skjedd mye, men det er neppe slik at kunstnernes kår i dag er så grunnleggende forbedret at kamp for egne krav har blitt irrelevant for det store flertallet av dem. Det er fortsatt slik at kunstnere som gruppe ligger lavt på alle inntektstabeller til tross for at mange av dem har lange utdanninger bak seg. Det er de færreste som har et forholdsvis fast ansettelsesforhold (teater, orkester ol). Det betyr at kunstnerne i stor grad fungerer som enkeltindivider i selve yrkesutøvelsen, noe de mange enkeltmanns- foretak i gruppen vitner om. Og fortsatt er det slik at svært mange kunstnere ikke kan leve av yrket som kunstner aleine, men må basere seg på annet arbeid i større eller mindre grad – hvis de da ikke har en partner som tjener for dem begge. En del sper på inntektene ved ulike former for formidlingsarbeid, f.eks. gjennom «Den kulturelle skolesekken», men mange av dem kan en møte som midlertidig ansatte i helt andre bransjer – som ufaglærte i omsorgssektoren, i utelivsbransjen osv. En del har klart å kombinere kunstbakgrunnen med annen utdanning, som kan ha gitt dem innpass i skole, universitet eller forvaltning. Og så er det dem som rett og slett har omskolert seg til helt nye yrker og enten har forlatt kunsten for godt eller beholdt den som en kjær fritidsaktivitet. Tallene i den siste store utredningen om kunst- og kunstnerøkonomi, som bærer den feiende flotte tittelen Kunstens autonomi og kunstens økonomi fra 2015, bekrefter at kunstneren i stigende grad blir deltidskunstner. I utredningen er det noen hovedtall som viser at kunstnernes inntekter fra kunstnerisk virksomhet korrigert for prisstigning har sunket med 15 % i perioden 2006–2013, samtidig som kunstnernes totale inntekter har vokst med 10 % i samme periode (Kunstens autonomi … 2015:24&27). En negativ inntektsutvikling for kunstnergruppene som helhet beskrives i Fafo-rapport nr. 22, 2019: «Realveksten i inntekt for kunstnerne har vært lavere enn for resten av befolkningen» (Fafo-rapport 22 2019:8 om perioden 2006–2013).

I en viss forstand er det likevel rett å hevde at kunstnere i dag står på skuldrene av det kunstnere på 70-tallet oppnådde. En rekke stipend- og rettighetsordninger osv. ble kjempet fram av de ulike kunstnergruppene som følge av organisering med kollektiv synliggjøring gjennom gjentatte «kunstneraksjoner». Dette forutsatte en type organisering som baserte seg på høy grad av involvering og aktivisme fra mange. Det er de samme ordningene eller deres utløpere som i dag utgjør det vaklevorne grunnlaget i økonomien for mange kunstnere. Det er ordninger som det er vel verd å forsvare, men som i takt med automatisering og innføring av New Public Management i offentlig sektor mer og mer minner om en byråkratisk-elektronisk labyrint. Å finne, utforme og administrere søknader, skrive rapporter, innfri dokumentasjonskrav osv., kan fort bli så omfattende at det truer med å fortrenge selve grunnlaget for yrkesutøvelsen – tid til det kunstneriske arbeidet. Litt satt på spissen blir det slik at et hvert innvilget stipend fungerer som et pusterom, dvs. at det gir penger til livsopphold for et stykke tid, tid som en må bruke til å utforme nye søknader. Tid til faktisk kunstnerisk virke blir nær sagt som en bonus eller «overtid» å betrakte i denne runddansen.

Livet i søkekarusellen og på et eksistensminimum kan nok gå på et vis for en del – en stund. Det gikk for Arild Asnes, 28 år gammel og enslig i 1970. Det kan gå for en i hans situasjon i 2020 også: en som er ung, aleine i verden, frisk og kanskje mottar litt bistand fra velvillige foreldre. Men det er ikke bærekraftig på sikt. Du har ikke økonomi til å etablere deg med familie, du får ikke lån for å komme deg inn på boligmarkedet siden du ikke har fast inntekt. Blir du enslig forsørger eller syk, for ikke å snakke om ufør eller gammel, sliter du kraftig som freelancer uten noe ansettelsesforhold i ryggen. Det er en tilværelse med null sikkerhetsnett om noe skulle skje. Det eneste du kan ta for gitt er at studielånet tikker inn med sine månedlige rater – uansett. Dette er virkeligheten for mange kunstnere i dag.

Spørsmålet blir nå hva den radikale venstresida skal mene om kunst og kulturpolitikk. Det bør være enkelt å støtte de ulike kunstnergruppenes sentrale fagpolitiske krav, og likedan kravene deres om tidsmessige vederlagsordninger i strømmingens tidsalder. Men ut over det, bør vi ha et grunnsyn, som bygger på en analyse av feltet, og som kanskje gjør oss i stand til å se at nettopp kunst og kunst- produksjon har en særlig verdi som det er viktig å utvikle en politikk for. Å slå fast at også kunst og kultur under kapitalismen er en vare i Marx sin betydning av begrepet, kan være et greit sted å begynne. Dette er ikke noe nytt, men har vært slik siden da omsetning på et anonymt marked ble viktigere enn oppdrag fra fyrster, adel og kirke. For Marx har varen dobbeltkarakter: en bruksverdi og en bytteverdi. Kunstverkets bruksverdi er det jeg får tilgang til når jeg leser ei bok som gjør meg tenksom, glad eller trist, eller når jeg sitter på en konsert, eller ser en film med barnebarnet og diskuterer hennes og min opplevelse av det vi ser, eller gleden jeg føler ved å ha et stykke nydelig utført kunsthåndverk i min hverdag osv. Det er kort sagt utløpere av alt det mennesket har funnet på igjennom uminnelige tider, helt fra da de begynte å fortelle for hverandre med ord og kropp, bruke stemme og gjenstander til å skape vellyd og legge arbeid ned i å utforme vakre bruks- og pyntegjenstander. Med bytteverdien er det annerledes. Her er alle konkrete egenskaper ved kunsten fjernet, og det eneste som gjenstår er svaret på spørsmålet: Hva er kunstverket verdt målt i opplag, omsetning, billettinntekter, ved salg osv.? For bytteverdien er det markedet med tilbud og etterspørsel som avgjør. Målt etter bytteverdi er det liten tvil om at Margit Sandemo var en mer betydelig forfatter enn Axel Sandemose. Slik er teorien og økonomien i sin reine form, mekanikken bak framtredelsen så å si. Når Sandemose like- vel rangerer høyere, har det med det å gjøre at innenfor litteraturen og kunstfeltet ellers, er det en annen type verdiskala som liksom siver gjennom og er med på å prege vurderingen av det enkelte kunstverk. Kunsten er nok en vare i et marked, men den blir aldri gjort helt fri fra seg selv.

For den radikale venstresida må det være viktig å kjempe for at bruksverdien ved kunstverket kommer mest mulig i fokus på bekostning av bytteverdien. Det er bruksverdien som angår mennesker direkte, ikke bytteverdien, og det er bruksverdien ved kunsten som gjør den til en livsnødvendighet. I et overordnet perspektiv handler det om å fremme kunstens demokratisering i alle ledd: at kunstnere skal få gode arbeidsforhold for å kunne yte sitt beste og utvikle seg videre, at kunsten som skapes skal få gjøre alt over hele spekteret som kunst kan i møte med mennesker, og at alle skal få tilgang til kunsten.

Store steg er tatt i riktig retning i løpet av de siste 120 åra på alle disse områdene. Noe har kommet som følge av generell velstandsøkning, noe på grunn av teknologiutvikling og noe på grunn av en kombinasjon av modig politisk satsing og faglig kamp fra aktive kunstnere og deres organisasjoner. I dag er mye – men ikke alt – av det klassiske skillet mellom høykulturen og den folkelige kulturen brutt ned. I dag kan en f.eks. samle stor og ekte entusiasme i forbindelse med en lokal operaoppsetning i en småby eller et lite øysamfunn, og mange av dem som går på kirkekonsert den ene uka, kan du finne igjen på rockekonsert eller jazzjam den neste. I dag er helheten i kulturfeltet tilgjengelig for flere enn noen gang både på grunn av utbygde kulturinstitusjoner og den teknologiske utviklinga, som gjør at du kan få nærmest hva det skal være inn på en skjerm – når som helst og hvor som helst. Men også aktiviteter i det breie kulturlandskapet, som motvirker tendensen til passivt konsum av fordummende underholdningsprodukter i godstolen: utviklinga med festivaler i hvert bygdelag og lokale spel og andre kulturelle krafttak der profesjonelle og amatører møtes og jobber sammen mot et felles mål.

Men ikke alt er rosenrødt. Jeg vet ikke om det stemmer helt, men kan det være at det vi kan kalle den store demokratiseringa av kunst- feltet på et tidspunkt – kanskje rundt 1980? – ble avløst av en annen hovedtendens: kommersialiseringa. Nedenfor skal vi se på noen punkt som kanskje identifiserer delområder der det er viktig å utvikle motkrefter. Dette er et radikalt politisk prosjekt der partier som vil endre samfunnet i progressiv retning må se viktigheten av å utvikle en konkret analyse av kunstens og kulturens plass i dag. Solidaritet med kunstnernes faglige kamp er en selvsagt del av dette.

KUNSTEN SOM SOLSTUDIO

Som nattsvermere flyr mot lyset, tiltrekker kunsten seg folk som vil sole seg i glansen av den. Dette har vært viktig for makthavere til alle tider. Med økte forskjeller og utviklingen av et sjikt ekstremrike har dette blitt enda tydeligere. Deler av det globale markedet for bildende kunst i dag er ikke så langt unna overgangssummene i fotballen (les f.eks. Houellebecqs roman Kartet og terrenget). Også trauste norske politikere trekkes mot kulturglansen. Ta norske kulturministere de siste 30 år: Arbeiderpartiet har noen ganger villet kaste glans over seg selv ved å hente inn kjente kunstnere som kulturminister (Kleveland og Horn), men som oftest har de plassert kommende kronprinser og -prinsesser til lysbading (Birkeland, Giske, Huitfeldt og Tajik). For mellompartiene har det vært mer aktuelt å la partitoppene selv bekle den godt synlige ministerposten (Enger Lahnstein, SP, Haga, SP, Svarstad Haugland KRF og Skei Grande V). Høyre har faktisk vært de mest tilbakeholdne med to nokså anonyme kulturministre (Widvey og Hofstad Helleland). For venstreradikale bør det være naturlig å arbeide mot forskjells-kunstnorge også, dvs. tendensen til at noen få superstjerner og salgssuksesser stikker av gårde med det meste av kaka. Vi må være for solidaritet med kunstnere, men også støtte solidaritet dem imellom.

KUNSTEN SOM SEVERDIGHET

Parallelt har det vært en utpreget utvikling fra det vi kan kalle å se til det å bli sett. Rundt om i Norges land – fra Oslo med riksinstitusjoner og til norske byer har det skutt opp en rekke svært kostbare kulturbygg på 2000-tal let. De har alle som en viktig begrunnelse at dette er viktig for byen, at det vil «sette byen på kartet», at landet/verden nå vil se mot oss osv. Der kulturpolitikk før mest handlet om det kulturelle uttrykket har en nå fått fokus på innpakningen, blant annet i form av prangende bygninger. Det er selvsagt fint for kunstnere og for en by å ha et bra lokale til kunstaktiviteter, men ofte kan en få en snikende mistanke om at bygget spiller rollen som en slags Potemkinkulisse som holdes oppe av tunge kommunale bevilgninger og høye billett- og leiepriser og som skjuler en kunstnerisk og kulturell armod bak det storslåtte blikkfanget. Det kan være i form av nedlagte bibliotekfilialer, svakere satsing på kulturskoler, dårligere stipendordninger for unge som vil satse, svekkete støtteordninger for de lokale kunstnerne osv. Vi bør arbeide mot tendensen til stormannsgalskap og fastholde at en offentlig kulturpolitikk kunst primært skal handle om å skape gode vilkår for at kunstnere kan inngå i et fruktbart samvirke med mennesker på møteplasser som er tilgjengelige for alle. Tendensen til det utvendige, til stuntet som vil vekke oppsikt, kommer også fram i hangen til å hekte seg på internasjonale aktører med tvilsom agenda ut over å melke kroner fra det offentlige. Et eksempel: Uten noe som helst forvarsel, ikke så mye som et lite sakspapir, bevilget Nordland fylkeskommune i 2018 sammen med Bodø kommune 600 000 kroner til at den amerikanske fotografen Spencer Tunick skulle ta bilder av et par hundre nakne nordlendinger. Den kunstneriske verdien av dette kan opplagt diskuteres. Det som er udiskutabelt er at bevilgningen tømte det årets bevilgning for kunstsatsing i arbeidet opp mot å bli europeisk kulturhovedstad i 2024 uten at det dryppet en krone på lokale kunstnere eller at de ble involvert på noen som helst måte. En radikal kunstpolitikk må motarbeide den overfladiske betraktningen av kunst som noe en viser fram og støtte kunst og kultur som nødvendige og virksomme element i alle menneskers liv.

KUNSTNEREN SOM ENTREPRENØR

Næring er melodien når dagens regjering fronter sin kulturpolitikk. Kunstneren skal tenke som en hvilken som helst næringsdrivende som legger produksjon eller handel opp etter det som det for øyeblikket er best avsetning på. Heller ikke dette er helt nytt, og mang en bildekunstner eller kunsthåndverker har nok et klart blikk for hva som selger og hva som blir stående etter en utstilling. Men det er et hav mellom dette og å kreve at det er salgbar- het som skal styre den kunstneriske virksomheten. Tett forbundet med denne tenkninga er koblinga mellom kunst og annen næring, og tanken om kunst primært som drivkraft i by- og stedsutvikling. Mye startet med den nordvestjyske byen Holstebro, som på 80- og 90-tallet ble kjent for sin kultursatsing noen år før. Innkjøpet av en skulptur av den verdensberømte italieneren Giacometti en gang på 60-tallet ble startskuddet for en rivende utvikling i byen der mange slags kulturetableringer fulgte tett på hverandre i åra som fulgte. Fra å være en søvnig by uten noen særlig profil, en by ingen kunne tenke seg å flytte til frivillig, ble Holstebro en levende kulturby, attraktiv for bosetting og dessuten – populært reisemål, ikke minst for norske kulturbyråkrater, som ville studere hva som hadde skjedd. Hjemme igjen utformet de en strøm av kommunale og fylkeskommunale kulturplaner, som alle hadde det til felles at de så på kunst og kultur som et virkemiddel for å gjøre lokalsamfunnet eller regionen attraktiv å bosette seg i og besøke. Med begrepet kulturisme ble reiselivsnæringa koblet tett på. Heller ikke dette er entydig negativt. Det er klart pluss for et samfunn at det har et levende kulturliv. Men kanskje bør det først og fremst begrunnes i at det er bra for befolkningen selv på stedet? Og kanskje er det sider ved den kunstneriske virksomheten som ikke uten videre glatt lar seg pakke inn i glansede brosjyrer og presenteres på reiselivsmesser? Den striglete kunsten er vel nærmest for en selvmotsigelse å regne?

KUNSTNEREN FRA KOLLEKTIV DELTAKELSE TIL INDIVIDUELL OBJEKTSTATUS

To kulturpolitiske hendelser for å illustrere ett poeng: Da Bodø i 2018 skulle utarbeide søknaden for å få status som europeisk kulturhovedstad (ECC) i 2024, ble det nedsatt et styringsorgan der det var med én kunstner og ingen representanter for noen av kunstnerorganisasjonene. Gruppa var fylt opp med NHO-leder, universitetsdirektør, rådmann og andre notabiliteter (bare godt voksne menn, forresten). Da sammensetninga ble kritisert, var svaret det at nei, nå var det selve søknaden som skulle skrives, og der var det ikke behov for kunstnerne, men seinere, ja seinere, da skulle kunstnerne komme med i full monn og sette sitt preg på prosessen, men altså ikke nå i starten. Og det er klart – med så briljante innspill som å profilere Bodø som NATO-byen (!) og Midnattssolens by midt i Arktis – var det ikke plass til så mye mer kultur. Den andre hendelsen: Nå sist i romjula ble Kulturrådets utvalg som skal se på kulturøkonomi presentert. Klassekampen dekte dette på nyttårsaften under den talende overskriften «Skal tenke for kunstnerne». Vi kan lese at arbeidsgiversida har fått velge hvem de vil ha med i utvalget, mens kunstnerorganisasjonene ikke er spurt. To av 16 medlemmer er riktig nok kunstnere, men de sitter der som individuelle kunstnere og ikke som valgt av kunstnerorganisasjonene. På spørsmål om hvorfor det har blitt slik, svarer Kulturrådets direktør Kristin Danielsen at dette skal handle om kulturøkonomi og ikke kunstnerøkonomi og at «kunstfeltet vil få flere anledninger til å komme med sine inn spill» (KK 31.12.19:33). Det hele skal munne ut i en rapport der vi «kan være trygg på at kunstnerne er hørt», ifølge direktøren. Vi ser også her hvordan a) kunstnerorganisasjonene holdes helt utenfor det premissgivende organ for en vidtrekkende prosess og b) hvordan den lille kunstnerrepresentasjonen som er, består av håndplukkede kunstnere, ikke organisasjonenes utpekte. Kunstnerens rolle blir etter dette veggprydens, dvs. den som står langs veggen og gjør seg lekker i påvente av å bli budt opp. I sum viser dette en tendens som, hvis den får sette seg, vil sende det organiserte

Kunstner-Norge tiår tilbake i tid. Til forbi da Arild Asnes gikk rundt på Frogner og kikket inn gjennom vinduene til kultureliten. Forbi, for han fikk da i det minste et tilbud om å gå i et revolusjonært 1.maitog med sine egne krav. Vil dagens kunstnere motta en slik invitasjon, mon tro – 50 år etter?

KUNSTEN SOM SAMFUNNETS FØLEHORN

Ofte er det kunstnere som først kjenner på vage omslag i tida eller som klarer å gi hendelser og tilstander et samlende uttrykk, som mange kan kjenne seg igjen i. Så forskjellige kunstnere og artister som Victor Jara, Nordahl Grieg og Kim Larsen er alle uttrykk for denne evnen, som på ulike vis og i ulike situasjoner ga dem en framskutt plass i folks bevissthet. Evnen til å syntetisere kollektive erfaringer har til alle tider gjort kunstnere farlige for makthaverne. Og den har tidvis gjort livet farlig for kunstnere. Og om ikke det går på livet løs, kan det være ganske alvorlig likevel. Slik det ble da vår statsminister på TV i beste sendetid gjøv løs på en liten fri teatergruppe som hadde tillatt seg å bruke en filmsnutt tatt opp fra offentlig vei, som viste justisministerens bolig i en forestilling. Bedre ble det ikke da det viste seg at selve saken – flere uforklarlige hendelser av kriminell art på justisministerens eiendom – plutselig pekte mot ministerens egen familie. Saken var en nyttig påminnelse om at retten til å kritisere oppover ikke er naturgitt, men må vernes om (akkurat da savnet jeg en liten, men skarp uttalelse fra ledelsen i partiet mitt, men Rødt Oslos Eivor Evenrud reddet heldigvis noe av partiets ære med sine krystallklare utsagn). Men igjen altså, de nødvendige kunstnerne: de ulydige, bråkmakerne og grensesprengerne, og dessuten de som nekter å avfinne seg med kommersialismens glatte masseproduksjon! Vi må være på deres side, for vi skal jo helst være slik, vi også?!

 

Siterte kilder

– Jesnes, Kristin og Nergaard, Kristine: Kunst og kultur – organisasjoner i endring? Fafo-rapport 2019:22

– Klassekampen: «Kulturtoget som sporet av», tirsdag 30. april/onsdag 1. mai 2019

– Klassekampen: «Skal tenke for kunstnerne», tirsdag 31. desember 2019

– Kunstens autonomi og kunstens økonomi, rapport til Kulturdepartementet, 2015

– Solstad, Dag: Arild Asnes, 1970, 1971, Oslo

 

 

Etter valet i haust har det kome inn raude representantar i mange nye kommunestyre, og det politiske fleirtalet har endra seg fleire stadar. Då kan me bruka kommunestyret til å innføra reformar som kan visa kva retning me vil at samfunnet skal gå. Eit godt forslag er å innføra pilotprosjekt med sekstimarsdag i kommunen. Det nye fleirtalet i Stavanger har forsøk med sekstimars dag som eit av punkta i den politiske plattformen sin. Det same har Vågan.

 

Foto: Gudmund Dalsbø

Av Ingrid Baltzersen, redaktør av Gnist

 

Sekstimars normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon (det er tungt å sei, men viktig å ha med alle orda) er eit krav som viser veg for at arbeidarane skal få meir av verdiskapinga og produktivitetsauka i samfunnet, gjennom at dei må jobba færre timar for å få same lønn. Det viser veg til eit samfunn der fleire kan stå i full jobb og færre blir uføretrygda fordi jobben sliter dei ut. Sekstimarsdagen vil spesielt vera eit gode for kvinner.

Det har vore fleire forsøk på sekstimarsdag, men dei er tidsavgrensa og når dei er ferdige blir dei som regel ikkje vidareført, fordi dei blir sett på som for dyre. Difor bør ein heller enn å starta eit tidsavgrensa forsøk, starta eit pilotprosjekt som skal evaluerast fortløpande og vidareførast. Det er viktig med kontakt med fagorganiserte/tilsette som er interesserte i å prøva sekstimarsdagen før ein reiser konkrete forslag om pilotprosjekt. Pilotprosjekt med sekstimarsdag er ei «gavepakke» til politikarar som vil redusera deltidsbruken og krympa lønnsgapet mellom kvinner og menn.

Å jobba for sekstimarsdag er å motverka den kapitalistiske ideologien som seier at me må jobba meir og meir. Dette er jo i grell motsetnad til at ein del ikkje får komma inn i arbeidslivet, fordi dei ikkje kan yta så hypereffektivt som arbeidslivet no krevjer.

Erna Solberg sa i 2018 at me må sjå for oss å jobba 43-timersveke. Me må heller krevja sekstimars normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon, for betre helse, meir fritid og eit samfunn som har andre verdiar enn profitt. Det har me råd til i oljerike Norge.

Foreldre som ikke greier å sette grenser for barna sine, vil ha velferdsstaten til å gjøre det for dem. Det er lett å forstå. Men skolen må få til teknologi, ikke gi det opp.

Foto

Av Leikny Øgrim
Rødt-medlem og professor i digital teknologi og læring, OsloMet

I Stavanger har venstresida vedtatt å bremse digitaliseringa i skolen. De omgjør det forrige bystyrets vedtak om en Chromebook til alle elever fra første klasse i grunnskolen, og innfører forbud mot mobiltelefoner på skolen. De struper ikke helt, men teknologien gjøres mindre tilgjengelig for elevene. Grunnen? Dels å spare penger, dels fordi de mener digitaliseringa har gått for langt.

Det er jo litt artig. Sjøl har jeg brukt mye av livet mitt på teknologi i skolen og feminisme. Begge deler får vi til stadighet høre at har gått for langt. I begge tilfeller er virkeligheten motsatt. Vi trenger mer feminisme, ikke mindre. Og elevene trenger å lære mer teknologi. Virkelig ikke mindre.

I mange år har skole-Norge nærmest skreket etter mer datautstyr. Stadig flere kommuner innfører nå en–til–en-tilnærming, altså at elevene får tildelt hver sin personlige datamaskin, på de lavere klassetrinnene gjerne Chromebook eller nettbrett, etter hvert en større andel PCer, og på videregående er PCen så og si enerådende teknologi. Etter årevis med nesten datamaskinfrie skoler, har vi endelig begynt å få dem på plass. Men da melder det seg et nytt behov. Nå trenger skolen å endre den pedagogiske praksisen, spesielt gjennom etter- og videreutdanning av lærerne.

– Den overivrige digitaliseringen er et stort eksperiment med livene til de små barna, sier Mímir Kristjánsson, gruppeleder for Rødt i Stavanger i et intervju gjengitt i flere nettaviser. Han mener det er lite forskning som vurderer effekten av skjermbruk, men at «skjermfri ikke kan skade». Det er synd å lese. Rødt bør undersøke, lære og forstå, når det er spørsmål de ikke kan noe om. Vi har fagfolk som kan noe om teknologi i skolen. Når man bare kjenner etter, er det ikke sikkert at man kommer fram til riktig svar. «Skjermfri» skader kanskje ikke middelklassens unger. Men det skader samfunnet.

HVA SLAGS DIGITALISERING?

Pedagogisk forskning er ikke naturvitenskap. Vi kan ikke sammenlikne to skoleklasser der den ene bruker Chromebook og den andre ikke, og så krysse av for «virker/virker ikke». Til det er det alt for mange variabler: klassene er ulike, lærerne er ulike, innholdet og metodene er ulike. Oppgaver kopiert fra en lærebok og presentert som pdf på et nettbrett er ikke det samme som interaktive læringsspill eller konstruksjon av nærmiljøet i Minecraft. Likheten er bare at begge deler kan puttes i boksen for «digitalisering». På samme måten kan både pugging av salmevers og samspill med ulike instrumenter puttes i boksen for «skjermfri».

Det vi kan si noe om, er at det ikke er spesielt læringsfremmende å sitte stille ved en pult i timevis hver dag. Variasjon, motivasjon, konkretisering, samarbeid, ros og individuell tilpasning fungerer. Digitale verktøy kan brukes til alt dette. Rapporten Monitor 2019 (utgitt av SINTEF på bestilling fra Utdanningsdirektoratet) tyder på at mange elever motiveres av digitale verktøy, ikke i seg selv, men ut fra en bevisst didaktisk vurdering hos læreren. Lærerne må vurdere når de skal bruke teknologien, og når det er best å la det være, på samme måte som med andre hjelpemidler i klasserommet. Det er ikke påbudt å bruke verken blyant, lærebok eller PC i alle timer.

Digital teknologi er et (eller mange) pedagogiske verktøy, og det er ikke bevist at alle lærer bedre med dette (eller disse) verktøyene. Noen lærer å lese ved å tegne bokstaver og forme dem i leire, mens andre syns det er enklere å skrive på et tastatur eller tegne med fingeren på en skjerm. I metoden «Å skrive seg til lesing», som faktisk har påvist effekt, brukes tastatur fra første stund, og den kan koples til talesyntese for å vise sammenhengen mellom bokstaver og lyd. Noen elever – endel  tyder på at det særlig gjelder dem som karaktermessig ligger midt på treet – kan ha stor glede av såkalte adaptive oppgaver i matematikk (f. eks. Kikora og Multi Smart Øving), som ved hjelp av «big data» endrer vanskelighetsgraden ut fra elevenes resultater.

For mange lærere har bruk av digital teknologi i klasserommet betydd å vise fram en presentasjon i PowerPoint, eller en film fra YouTube, og det er vanskelig å påstå at det er spesielt mye bedre enn tradisjonell tavleundervisning. Men det kan være et første skritt for læreren til å få trygghet i egen bruk. Når elev ene etter hvert får sine egne digitale enheter, er det lettere at elevene blir mer aktive i teknologibruk, og ikke bare læreren. Elever kan skrive og illustrere historier og få skrevet dem ut til nesten profesjonelle produkter, øve tallbegreper og lage budsjetter, programmere lekebiler på en bane og lese den samme boka på flere språk.

Blant alle disse mulighetene er en genial liten datamaskin, mobilen, som de fleste elever over 10 år har. Det betyr at de fleste har et fotoapparat, en lydopptaker, et videokamera og en notatblokk for hånden. For meg er det absurd at ikke skolen skal benytte seg av denne muligheten.

Men selv om det skulle vise seg at elevene ikke lærer å lese bedre med digitale verktøy, at de ikke lærer mer matematikk eller naturfag, så trenger de uansett å kjenne til, beherske og forstå teknologien, fordi den er så viktig sam- funnsmessig. Derfor holder ikke argumentasjonen om at det ikke er bevist at de lærer mer. De lærer uansett noe annet.

TEKNOLOGI SOM TRUSSEL?

Vi kan alle være bekymra for barn som sitter utilgjengelige og urørlige i timevis foran skjerm, når de burde vært ute med kompiser eller på idrettsbanen. Men løsninga kan ikke være forbud og fortrenging av virkeligheten. Spesielt må vi ikke fjerne eller vanskeliggjøre bruken på den arenaen der alle har lik tilgang, og der de faktisk kan lære noe om hvordan teknologien fungerer og bør brukes. Denne opplæringa kan ikke overlates bare til foreldrene, det betyr større digitale skiller, og vi veit hvem som tjener på det. Den demokratiske tanken bak enhetsskolen forringes når teknologibruken fjernes eller vanskeliggjøres i skolen.

Noen ser teknologibruk i skolen som en trussel, et tiltak fra industrien for å selge mer utstyr og programvare, eller en måte for myndighetene for å erstatte levende lærere med maskiner. Det første er naturligvis sant, og myndighetene vil alltid søke å kutte i kostnadene til skolen. Men uansett hvordan vi ser på teknologien, så er den her.

Skolens oppgave er å utdanne elever som kan fungere i samfunnet, et samfunn der den digitale teknologien gjennomsyrer alt. I dag har så og si alle voksne og de fleste barn over 10 år mobiltelefon, nesten alle har internett, og over 70 % har nettbrett. Gjennomsnittsalderen for når barn får mobiltelefon er ifølge Barnevakten.no 8,8 år. Elevene skal leve i dette samfunnet. Skolen skal forberede dem på det, gjøre dem i stand til å fungere, til å forstå, og helst til å påvirke eller endre det. Men gjør den det? Er skolen god nok på teknologi? Sjølsagt ikke. Skolen må alltid bli bedre.

Men her er gode nyheter til skeptikerne: Det går framover. Monitor skole 2019 rapporterer om økt tilgang til og bruk av digitalt utstyr i på alle trinn i skolen. Rapporten hevder at det er didaktiske hensyn som styrer bruken, og at elevene rapporterer om færre forstyrrelser og mindre utenomfaglig bruk, sammenlignet med tidligere år.

TEKNOLOGI FOR ALLE

Arbeiderbevegelsen kjempet i sin til for at alle barn skulle gå på skolen for å lære å lese, skrive og regne. Skulle de heller ha sagt at elevene skulle få en bokpause de første 4–5 åra? At det ikke var nødvendig å lære å lese så tidlig? At det var bedre om lærerne fortolket bibelhistoria, som var hovedinnholdet i skolen den gang, uten forstyrrende bøker? Skulle vi kanskje si at «Alfabetiseringen av skolen har kommet for langt», at «boka har ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet», eller at «læreren erstattes av trykte læremidler»? For meg er parallellen slående. Digital teknologi er vår viktigste kilde til kunnskap, informasjon og kommunikasjon ut over de nærmeste tilstedeværende, og elevene må lære seg å beherske den så tidlig som mulig.

Internett, og særlig sosiale media, har store demokratiske muligheter. Unge og ubemidla kan spre sine budskap til verden. Teknologien gir nye arenaer for kommunikasjon, for spredning av informasjon og kunnskap fra grasrota, utenom stats- eller pengekanaler, for samarbeid og mobilisering til lokale, nasjonale og til og med globale aksjoner. Dette er en kjempearena for utvikling av demokrati, og skolen har et ansvar for opplæring. Men også ytre høyre og ulike konspirasjonsteoretikere benytter seg av disse kanalene. Da må elevene tidlig lære å skille skitt fra kanel, opplæring i kildekritikk og avsløring av falske nyheter kan ikke overlates alene til de tusen hjem.

I de siste 20–30 åra har det vært prøvd ulike framgangsmåter i skolen for at elevene skal tilegne seg digital kompetanse. Bruk av teknologi er tydeligere i den nyeste læreplanen (Fagfornyelsen) enn i den forrige (LK06). De ulike fagene har fått klarere ansvar for ulike deler av elevenes digitale kompetanse, og algoritmisk tenkning og programmering er kom met inn som et eget emne, først og fremst i matematikk, men også i andre fag. Jeg er ikke overbevist om at programmering for alle er løsningen, og spesielt ikke at algoritmisk tenkning som en generell problemløsningsmetode er spesielt smart. Særlig er jeg bekymra for alle de lærerne som, helt uten programmeringskompetanse, skal undervise elevene. Det kan fort bli en liten katastrofe. De som har kompetansen, derimot, kan få til både fornuftig og spennende undervisning.

Jeg ønsker meg barn og unge med et bevisst forhold til samfunnet og teknologien. Jeg heier på elevene som streiker og skriker mot miljøkrisa. Hvis elevene skal kunne påvirke og forandre samfunnet, må de forstå det, og hvis elevene skal kunne påvirke og endre teknologien, må de beherske og forstå den. Da må de lære det i skolen. Ifølge Medietilsynet bruker gutter noe mer tid på spill enn jenter, mens jenter bruker mer tid enn gutter på mobil, sosiale medier og film eller TV. Jentene bruker også mer tid på lekser. I ytterste konsekvens: Hvis du overlater opplæring i teknologi til foreldrene, vil guttene lære FIFA, Minecraft og nettporno, mens jentene lærer Snap, Tiktok og Momio.

Digital dømmekraft (som omfatter blant annet kildekritikk, personvern, opphavsrett, nettvett og digital mobbing) er et område der mange har behov for mer kompetanse. Lærere har generelt et visst grep om kildekritikk på digitale medier, men lite kunnskap om hvordan de kan avsløre falske nyheter eller nettsider. Mange kjenner noe til personvern, men hvor skal barna lære om det når over halvparten av foreldre legger ut bilder og videoer av egne barn på nettet uten å spørre om tillatelse – altså i strid med loven. Mange lærere lever i den villfarelse at de uten videre kan bruke og publisere bilder og video de finner på nett eller musikk de har kjøpt eller streamet. Nettporno, mobbing, trakassering og kontakt med mulige overgripere er problemer som inngår i digital dømmekraft. Det farligste er å lukke øynene, og ikke ville ruste elevene for det de kan oppleve på nettet.

Problemet er ikke for mye skjermtid. Problemet er for lite kompetanse og for lite bevissthet rundt når og hvordan teknologien skal brukes. Løsningen er ikke å strupe tilgjengeligheten. Løsningen er å kreve mer etter- og videreutdanning av lærerne.

Om du liker Anno eller Farmen på tv, sier mye om hvilken strategi du foretrekker når du må forholde deg til klassesamfunnet.

Foto: Vidmir Raic

Av Jokke Fjeldstad, redaksjonsmedlem i Gnist

NRKs Anno og TV2s Farmen er tilsynelatende to like realitykonsepter. En gruppe mennesker blir sendt til et gitt sted for å leke at de lever i fortiden. De lærer hvordan man måtte gjøre ulike oppgaver og håndverk i gamle dager. Hver uke er det noen som forlate programmet etter en duell. Begge programmene er produsert av Strix televisjon.

Farmen har vært på tv-skjermen siden 2001 og er en av TV2s største suksesser og vunnet flere Gullruten-priser. Anno fikk bare tre sesonger på NRK og hadde på sitt meste over 800 000 seere.

De to i utgangspunktet like konseptene skulle man tro i stor grad konkurrerte om de samme tv-titterne. Men isteden er det to konsepter som henvender seg til helt forskjellige målgrupper. Smak henger sammen med en sosial posisjon, men også hvilken strategi du har i forhold til den. Hvordan du forholder deg til din posisjon i klassesamfunnet.

Det er noen åpenbare forskjeller på de to konseptene. I Farmen reiser man tilbake til et hardt bondesamfunn for å leve som forpaktere. Man er langt nede på den samfunnsmessige rangstigen. Hver uke må man levere på ukesoppdraget. Men bortsett fra å ha ansvaret på gården, være arbeidsleder, beveger ikke deltakerne oppover i det konstruerte samfunnet. I Anno på den andre siden er man sendt tilbake til et bysamfunn der målet er å klatre på den sosiale samfunnsstigen. Man konkurrerer først om å levere på et svennestykke, som så gir mulighetene til å bli mester og få fordeler i spillet. Her er målet å karre seg oppover i samfunnet. Til og med i utslagningene ser man forskjeller med klare symbolske trekk når det kommer til klassestrategi. I Farmen skal man konkurrere i en utvalgt gren som bry ting, kunnskap, staurbæring, øksekast, slegge, saging, tautrekking, vardebygging, tenning av bål, bæring av vann, tømmerstokkrulling, melkespannholding eller melkespannkasting. Konkurransegrener som gjerne kan vise praktiske ferdigheter. Mens i Anno blir all utslaging avgjort på måten som fremfor noen symboliserer overklassen, nemlig fekteduell.

FJERNSYNETS ROLLE I SAMFUNNNET

Fjernsynet eller TV har de siste seks tiårene vært den fremste måten klassesamfunnet reproduseres kulturelt på. TV er ikke bare en teknologisk oppfinnelse, men premissleverandør for en kulturell reorganisering av samfunnet. Fjernsynet er organisert med sentralisert kringkasting og seerne er spredte mottagere av enveiskommunikasjon. Fjernsynet er enten kontrollert av statlig eller kommersielle interesser, og opprettholder et gap mellom de som sender og de som mottar budskapet. Samtidig framstår det som det er en «bro» eller samhø righet mellom avsender og mottaker. Den historiske betydningen av fjernsynet kan ikke bli funnet i en spesifikk teknisk utvikling eller i et spesielt kunstnerisk uttrykk, men i den måten tven endret det sosiale livet og de sosiale forholdene mellom mennesker. Fjernsynets fremste egenskap har vært den sosiale organisering av fritiden.

Fjernsynet holder seerne hjemme hos seg selv, hvor de så blir informert og underholdt. Man kan ikke se TV uten å være bevisst at det er andre som ser på et annet sted. På denne måten forener fjernsynet oss, samtidig som holder oss adskilt fra hverandre. Fjernsynets sosiale funksjon har styrket elitens kontroll over den offentlige samtalen. Fjernsynet er noe langt mer enn en enkelt vare i det kapitalistiske samfunnet. Det er en institusjon som bidrar til å reprodusere og opprettholde samfunnsstrukturene. Fjernsynet er avgjørende for borgerskapets ideologiske hegemoni i klassesamfunnet.

Antonio Gramsci brukte begrepet hegemoni for å beskrive hvordan borgerskapet hadde kontroll over det sivile samfunn. Med det sivile samfunn mente han religiøse samfunn, media, fagforeninger, politiske partier, kulturelle og andre frivillige institusjoner. Det sivile samfunnet skilles fra staten ved at staten har et monopol på tvang. Men dette skillet må forstås som metodisk, da det i virkeligheten vil være mange gråsoner og overlapp mellom det sivile samfunn og staten. Tven har i etterkrigstiden vært det fremste redskapet for å påvirke det Gramsci kalte sunn fornuft. Altså hva som blir ansett som de naturlige ideene i samfunnet.

STRATEGIER I KLASSESAMFUNNET

Klassesamfunnet legger en rekke begrensninger på folk sine liv under kapitalismen. Ideer om hvordan man forholder seg til begrensningene er ideologi. Ideologi som fjernsynet er en videreformidler av. At kapitalismen er et klassesamfunn er noe borgerskapet gjerne vil tilsløre. Det trengs ideologiske historier som bortforklarer, som får blikket til å se andre steder etter spørsmål og svar. Fjernsynet har de siste seks tiårene vært den viktigste institusjonen i den moderne kapitalismen for å presentere dette ideologiske sløret ovenfor et massepublikum. Selv om man tilslører klassesamfunnet, må menneskene som lever under kapitalismen forholde seg til konsekvensene av klassesamfunnet. Forskjellige mennesker velger forskjellige strategier i møtet med klassesamfunnet. Det er dette jeg mener når jeg bruker begrepet klassestrategier. Fjernsynet spiller en viktig rolle for hvilke strategier som breie lag av befolkningen blir presentert for.

Hada Weiss påpeker i boka We Have Never Been Middle Class at middelklassen ikke er en klasse, men heller en ideologi. Det uttrykker en strategi for hvordan vanlige folk kan forholde seg til klassesamfunnet. Innholdet i strategien kan oppsumeres kort ved at vi gjennom investeringer både økonomisk og kulturelt bestemmer vår egne skjebne. Økonomiske investeringer er for eksempel å kjøpe seg bolig eller investere i pensjonsfond. Det henger sammen med ideologiske uttrykk som eierlinja i boligpolitikken og pensjonsreformen i pensjonspolitikken. Middelklasseideologien forfekter ikke bare økonomiske investeringer. Den oppfodrer oss også til å investere langsiktig i oss selv og våre barn kulturelt. Det kan være gjennom aktiviteter som at man bør lese for barna. Et hjem med mange bøker er for mange en ster- kere symbol på middelklassen enn livsvilkårene til familien. Middelklasseideologien er ikke den umiddelbare gleden ved lesing, men at det er viktig i et langsiktig utviklingsperspektiv å være blant de som leser. Da vil det gå deg bedre i samfunnet. Middelklasseideologien oppfordrer lønnsarbeidere til å investere i bolig, utdanning og dannelse. Ved å investere sikrer vi framtida framfor å tilfredsstille våre ønsker i dag. «Ideologien er skapt av og tjener et kapitalistisk system som tjener på folks investeringer, men ikke bekrefter dem ved å gi dem den selvbestemmelsen investeringen antyder», skriver Weiss (forfatters oversettelse). Et viktig poeng hos Weiss er at disse økonomiske investeringene er i stor grad basert på kreditt. At folk skal ta opp lån for å skaffe seg hjem og utdanning.

Lotteristrategien er en annen strategi som jevnlig blir presentert via fjernsynet. I denne strategien er klassesamfunnet og din posisjon i den er noe fastlåst. Du er der du skal være. Og det er best du blir der. Skomaker bli ved din lest, som det er sagt. Skal man endre posisjonen sin må det skje noe ekstraordinært. Den eneste veien ut er å vinne i Lotto. Derfor kjøper vi lottokuponger hver uke. I håp om å være den ene som vinner selv om vi vet at det er usannsynlig. Lotteristrategien blir ofte sett på som muligheten for den dumme, litt mindre begavede eller de som er tillat å se ned på. Dette oser av klasseforakt. Dermed har det en dobbelt ideologisk rolle. Både som presentasjon av en strategi i forhold til klassesamfunnet for de som ikke passer inn i middelklasseideologien, og som en legitimering av klasseforakt hos de som passer inn der.

Anno er etter min mening et eksempel på hvordan middelklasseideologien blir pakket inn og presentert gjennom fjernsynet. Ved å investere i deg selv og din kunnskap kan du gå fra å være deltager, til svenn, til mester. Investeringene i deg selv bringer deg fram i verden. Deltageren gjennomfører en klassereise fra bunn til topp. I Farmen er det ikke en klassereise. Der ligger utfordringen å være den som får gårdsfelleskapet til å oppnå et ukesoppdrag så de kan brødfø seg selv til neste runde som blir belønnet. Hvem som får sjansen til å lede felleskapet avgjøres av den som sist ble slått ut. Et slags sosialt lotteri. Man kan investere i flere sosiale relasjoner for å få flere lodd i trekninga. Fjernsyn handler ikke bare om hva som skjer på skjermen, men også hvordan det blir mottatt. Anno blir mottatt som fengende fortids-tv. Underholdning for den som er interessert i historie. Mens Farmen har fått rykte på seg som fordummende krangle-tv. Begge deler er brikker i å opprettholde ideologiske ideer. En kulturell skillelinje som er med å opprettholde samfunnsstrukturene.

STRATEGIEN SOM MANGLER

At det er disse to strategiene som blir reprodusert gjennom fjernsynsinstitusjonene er ingen tilfeldighet. Det er strategier som ikke utfordrer kapitalismen eller det borgerlige hegemoniet. Det er ikke rom for en radikal strategi innenfor realityprogrammer. Arbeiderbevegelsen historiske strategi er at folk må stå sammen. Det skal ikke være en vinner, men vi skal vinne sammen. At man må stå sammen, vise solidaritet er ikke en strategi som passer inn det rådende hegemoniet. Det blir dermed heller ikke en alternativ klassestrategi som vi blir presentert for gjennom fjernsynet.

 

Parlamentsvalget i Storbritannia i desember ga Boris Johnson et solid flertall, og førte til Jeremy Corbyns avgang som Labour-leder. Var problemet et for radikalt program, eller er det bare høyrefløyen som ønsker at det skal bli stående som historia?

Foto: Jeremy Corbyn / Flickr

Helle Linné Eriksen
Lektor på Lillestrøm vgs. Hun har hovedfag i engelsk, og har fulgt britisk politikk tett i en årrekke.

For tredje gang på fem år har det ikke spesielt forente kongedømmet avholdt parlamentsvalg. I denne perioden har de også hatt en folkeav- stemning, avholdt diverse lokalvalg og sendt motvillige briter til EU-parlamentet. Det var derfor lite entusiasme rundt dette valget som skulle avholdes i en mørk desembermåned, og ikke minst på svært kort varsel. Det var vanskelig for velgerne å se grunnlaget for et nytt parlamentsvalg. Hadde statsminister Boris Johnson gitt parlamentet litt mere tid var det ikke utelukket at avtalen mellom Storbritannia og EU ville blitt godkjent. Før kunne statsministeren når hen ønsket det oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg, men etter en ny lov vedtatt under koalisjonen mellom det konservative partiet og liberaldemokratene 2010–2015 skal dette egentlig bare skje i helt spesielle omstendigheter, og med to tredels flertall i parlamentet. Det ser ut til at både Johnson og forgjengeren Theresa May har en noe løs definisjon av helt spesielle omstendigheter, og julehandel måtte kombineres med stemmegiving denne gangen. I motsetning til May som ønsket seg et mer styringsdyktig flertall da hun sendte velgerne til urnene i 2017 og ble belønnet med å miste flertallet sitt fikk Johnson en tidlig julegave, i form av det mest solide flertallet det konservative partiet har hatt siden Thatchers valgseier i 1987.

STORE KONSEKVENSER AV VALGET

Et valg som ikke føltes så veldig viktig, har vist seg å resultere i et så solid flertall at det konservative partiet kan gjøre stort sett hva de vil (og de vil mye …), Johnson har kvittet seg med en rekke av bråkmakerne i eget parti som enten ikke søkte eller ikke fikk renominasjon i valgkretsene sine, Labour har gått på sitt fjerde valgnederlag på rad og Jeremy Corbyn har trukket seg som partileder. Liberal Democrats som drømte om valgseier, liberalkonservativ koalisjon og en grønn framtid har tapt sin unge nyvalgte leder Jo Swinson, det nord-irske unionistpartiet DUP som har hatt uforholdsmessig mye innflytelse i en vippeposisjon siden 2017-valget sitter i Belfast og slikker sine sår, og det skotske nasjonalistpartiet bruser med vingene og krever ny folkeavstemning om et selvstendig Skottland. Er det rart nordmenn fortsetter å interessere seg for den forblåste lille øya?

Det er umulig å diskutere britiske parlamentsvalg uten å minne om at valgordningen deres lett kan gi et feil inntrykk av endringer. Fordi de har flertallsvalg i enmannskretser er det ofte stort avvik mellom antall mandater og valgoppslutning i prosent. F.eks. ble 2017-valget framstilt som et gedigent nederlag for Mays parti mens de egentlig gikk fram fra 36,6 % oppslutning i 2015 til 42,3 % oppslutning i 2017 – men mistet 13 plasser i Underhuset. Valget nå i desember var egentlig ikke så opp- siktsvekkende, men det viktigste er ikke opp- slutningen, men hvor oppslutningen er konsentrert. Denne gangen var den plassert på en måte som gjorde at beskjedne 1,3 prosent- poengs økning ga dem 58 flere mandater. En annen virkning av valgordningen er at den favoriserer de store partiene så sterkt at det i liten grad finnes småpartier som har noen sjanse ved parlamentsvalg. Det betyr at det er ikke noe reelt alternativ til venstre for Labour, og at partiet derfor rommer medlemmer – og meninger – som i Norge ville fordelt seg på tre–fire partier. Hvis vi ser på Labours resultat i dette valget er det en klar nedgang fra det forholdsvis gode 2017-valget, men de ligger likevel et par prosentpoeng over valgresultatet i 2015. Likevel har de fått 30 færre representanter i Underhuset enn det de hadde etter 2015-valget.

ARBEIDERKLASSEN FORLATER LABOUR

At arbeiderklassen forlater Labour er ikke nytt, dette har vært en trend i årevis. Hvis vi ser på «den røde muren» som nå falt, dvs. arbeider klassevalgdistriktene i Nord-England som har blitt ansett som ganske sikre mandater, så har det konservative partiet vokst jevnt det siste tiåret. I Redcar vant Liberal Democrats i 2010, i Stockton South vant de konservative i både 2010 og 2015.

Brexit har selvfølgelig bidratt, men det langt fra hele forklaringen. Det kan likevel se ut som at Nigel Farage hadde rett da han morgenen etter valget feiret at strategien hans hadde fungert. Brexit Party, årets arvtaker etter UKIP, stilte bare til valg i kretser hvor Labour hadde hatt flertall før. Nye velgere behøvde ikke å gå til de konservative for at partiet skulle vinne, på grunn av valgordningen var det tilstrekkelig at færre stemte Labour og at stemmene ble fordelt på flere partier for at de konservative skulle bli det største partiet i valgkretsen. Selv om Labours nedgang ikke er så dramatisk og brå som enkelte medier vil ha det til, er det klart at det er alvorlig at man ikke har klart å snu en urovekkende tendens, som man hadde håp om etter 2017-valget. Årsakene er mange. Mangelen på klar Brexit-strategi og et krav om enda en ny folkeavstemning mange av Labours velgere ikke støtter har gjort sitt. Programmet var snekret raskt sammen og framsto som urealistisk og uferdig. Labour har i liten grad klart å slippe til med en alternativ politikk de siste par årene, og det hjelper ikke med vakre valgløfter om velgerne ikke kjenner dem igjen som del av en helhetlig politikk. Og så var det Corbyn.

CORBYN I SKVIS

En av Corbyns største utfordringer har vært at han har stått i en skvis mellom forskjellige fløyer i partiet. Partilederen har sine røtter i den gamle venstrefløyen i partiet. Helt siden EEC-folkeavstemningen, som daværende Labour-statsminister Harold Wilson gikk til valg på i 1974 og gjennomførte i 1975, har venstrefløyen vært skeptiske til det europeiske prosjektet, med en argumentasjon som er lett gjenkjennelig for norsk venstreside. Corbyn stemte for å forlate EEC i 1975, han stemte mot ratifiseringen av Maastrichttraktaten i det britiske parlamentet i 1993, og mot Lisboa- traktaten i 2008. Han støttet idéen om en folkeavstemning i 2011 – og så ble han leder av Labour i 2015. Partiet hadde et klart flertall for fortsatt medlemskap i EU, og som leder måtte han fronte dette standpunktet utad. Han må også ha vært preget av at det var mange av de yngre Labour-medlemmene som støttet ham og sikret ham seier i ledervalgene i 2015 og 2016, og de er solid plassert på Remain-sida. I Brexitkampen la han vekt på argumenter som var forenelig med hans ideologiske grunnsyn – «Remain but Reform» – og understreket EUs betydning for både miljøstandarder og arbeidsmiljølov. Partiets høyrefløy, med tyngdepunkt i partigruppa i parlamentet, kritiserte Corbyn likevel kraftig for å være uklar og lite konsekvent i sin innsats da de prøvde å kaste ham som leder i 2016. Lenge motsatte han seg også kravet om en ny folkeavstemning om Brexit, og ga seg første på dette etter et landsmøtevedtak høsten 2018 og etter at flere parlamentsmedlemmer forlot partiet i februar 2019. Det er grenser for hvor mye sympati man har krav på når man ikke blir gjenvalgt etter å ha undergravd eget parti gjennom kritikk av lederen ved enhver korsvei. Det var forventet at kritikken ville roe seg etter at Corbyn ble gjenvalgt med god margin etter forsøket på å kaste ham i 2016, men kritikk av partiets vedtekter som har overført makt fra folkevalgte politikere til menige med lemmer har legitimert en manglende lojalitet til partivedtak. Hvis man sier mange nok ganger at partilederen ikke er valgbar, så vil det til slutt bli sant.

ANKLAGER OM ANTISEMITTISME

Labour har hatt andre problemer å stri med de siste årene også. Anklager om antisemittisme i partiet har tatt mye oppmerksomhet, og i et forsøk på å møte disse anklagene adopterte man IHRAs omstridte definisjon av antisemittisme. Denne definisjonen slår fast at det er antisemittisme å si at staten Israel er rasistisk, eller å sammenlikne nazistenes handlinger med statens Israels behandling av palestinere. Corbyn har blitt koblet til solidaritetsorganisasjoner og facebookgrupper for Palestina som har gjort seg skyldige i dette, og har slitt med å balansere mellom å prøve å forklare forskjellen på antisionisme og antisemittisme, å ta et oppgjør med helt reelle antisemittiske holdninger blant egne partimedlemmer, og å prøve å blidgjøre jødiske grupperinger både innenfor eget parti og i Storbritannia generelt. Han har ikke lykkes. Med dette som grunnlag ble Corbyn stadig omtalt som en ekstremist, med bånd til IRA under den nord-irske motstandskampen, og til Hamas. Natta før valget ble hundrevis av plakater med «Would you trust you children with this man» spredt i Nord-England, med påstander om at barns arv, utdanning og sikkerhet ville stå i fare dersom ekstremisten vant. Plakater var ikke den eneste formen for propaganda. Loughborough University sin analyse av medias rolle i denne valgkampen avslører en sterk forskjell i omtalen av parti- ene, med stadige angrep på Labour som økte i styrke for hver uke. Brexitdebatten i 2016 demonstrerte en ny bruk av politisk reklame i sosiale medier. Det som gjør denne formen for valgkamp annerledes er at avsender er mer utydelig. I stedet for at reklamene er fra de store partiene er de fra «bevegelser» med uklar bakgrunn, med tidvis uklare navn og ikke minst med uklar finansiering. Et smutthull i regelverket lar individer og grupper som ikke er registrert som poliske partier bruke 200 000 kroner på politisk reklame uten å måtte oppgi dette noe sted. Flere av de som står bak gruppene har vist seg å ha tette bånd til politiske partier eller media, og flere av dem har drevet målrettede kampanjer mot Corbyn, som f.eks. Campaign against Corbynism.

SKRIVER HØYREFLØYEN HISTORIEN?

Corbyn har valgt å ta sjølkritikk for valgresultatet og har erklært sin avgang, og en rekke Labour-politikere står og tripper for å overta etter ham, og etter nestlederen som også har trukket seg. Mange mener det er på tide at Labour i 2020 velger sin første kvinnelige leder. Uavhengig av kjønn er fløykampen sterk. Dette er også en kamp om historien. Etter Labour sitt sagnomsuste tap for Margaret Thatcher i 1983 skrev høyrefløyen historien og la skylda på et altfor politisk radikalt program. Det kan bli resultatet denne gangen også, dersom ikke venstrefløyen beholder grepet om ledelsen og kan frambringe et radikalt alternativ i kampen mot et sterkt konservativt parti når et nytt Storbritannia utenfor EU skal skapes.

Steven Bannon, ein av hjernane bak Trumps siger i presidentvalet i USA, og som no prøver å byggja ei paneuropeisk høgrerørsle, har ofte vore sitert på at «politics is downstreams from culture». Politikken fylgjer av kulturen. Gjennom filmane han har produsert, nettstaden Breitbart og andre prosjekt har han prøvd å ta kampen om kulturen.

Foto: Fahrul Azmi
Av Magnus Bernhardsen,
er nordist og tilsett i bokhandel. Han bur i Moss.

Med dei politiske krisane Trump, Brexit og dei gule vestane er diskusjonen om elitane og makta deira kome for fullt. Kultureliten vert i stadig større grad peikt ut som fiende av folket. På venstresida har ein gjerne vore nøgd med å fastslå at det er eigarklassen og arbeidskjøparane som er den eigentlege fienden, og at snakk om «kultureliten» er ei avsporing. I periodar har også ytre venstre markert seg som eit opprør mot elitekultur og kulturelite, men det verkar som lenge sidan no. Kva skal eigentleg «vår» kulturpolitikk vera?

Berre ved å stilla spørsmålet vert eg redd for å skriva meir. Dette er verkeleg utanfor mi komfortsone. Det finst så mange omsyn å ta, så mange definisjonar å undersøkja, så mange teoretikarar ein skulle ha lese fyrst. Og kven skal ein snakka på vegne av?

Eg vil ikkje påstå at eg har tenkt mest og best om desse spørsmåla, men ettersom eg er så lite tilfreds med ordskifta våre om kulturpolitikk og kulturarbeid tek eg likevel sjansen på å skriva denne artikkelen.

Om ein vil vita kva den radikale venstresida meiner om kulturpolitikk, kan ein til dømes lese fylgjande på nettsida til partiet Raudt:

Kultur er et offentlig ansvar. Rødt ønsker et rikt og mangfoldig kulturliv, der ulike kunstarter, stilretninger og kulturer med både profesjonelle utøvere og et bredt folkelig kulturliv blir stimulert. Kultur er en viktig del av livet. Norge er et lite land med et mangfoldig kulturliv. Det er stor økonomisk usikkerhet rundt finansiering av både profesjonelle og amatørers kulturaktiviteter. Rødt ønsker å styrke den offentlige støtten til kulturen. Gjennom offentlig støtte kan man satse på mer kultur, støtte til profesjonelle og amatører og subsidiering av priser. Kunstner- og forfatterorganisasjonenes krav til økt bruk og vederlag må innfris.¹

Det var det. Det står tilvisingar til politikk for bibliotek, målsak og liknande også, men dette er kulturpolitikken slik han vert presentert. «Kultur er et offentlig ansvar». Det lyder som ein parodi på Raudt frå ein høgreorientert satirikar, om noko slikt kunne eksistert. Fyrst og fremst er kultur eit offentleg ansvar, liksom. Men kultur er også ein viktig del av livet, det skal vi ikkje gløyma. Og så vil Raudt ha eit rikt og mangfaldig kulturliv, noko Noreg alt har, i alle fall mangfaldig. Det er nok ikkje så rikt, ettersom det trengst meir pengar frå det offentlege så vi kan få meir kultur. Den beste måten å få meir kultur på er kanskje å innfri kravet frå kunstnarar og forfattarar om auka bruk, som det står.

Meininga mi er ikkje å harselera med nettstaden til Raudt, eller dei som hadde ansvar for å samanfatta arbeidsprogrammet til ein snerten liten snutt. Kulturpolitikken er noko meir utfyllande skildra i arbeidsprogrammet og prinsipprogrammet, og eg kjem attende til det. Likevel, dette tyder jo på at ein ikkje har nokre store idear om kulturpolitikken som ein vil fremja for dei som søkjer kunnskap. Eg trur Raudt kunne fått stort fleirtal på Stortinget for det siterte avsnittet om kultur, men ikkje nett fordi ein hadde vunne fram med nokre nye idear.

Arbeidsprogrammet inneheld fleire konkrete formuleringar, men det er ikkje mogleg å sjå noko revolusjonært eller spesifikt sosialistisk der. Støtte til betre arbeidstilhøve for kulturarbeidarar og kunstnarar, støtte til bibliotek, støtte til bokavtalen og så vidare. Det er eit program for meir kvantitet i kulturen, og seier lite om kva som skal vera innhaldet i kulturen. Den mest programmatiske formuleringa er kanskje denne:

Arbeide for eit ambisiøst, mangfaldig og utovervend kulturliv som markerer Noreg som ein kulturnasjon nasjonalt og internasjonalt^.2

Kvifor skal det vera viktig for Raudt at Noreg markerer seg som ein kulturnasjon internasjonalt? Og nasjonalt er det vel endå meir overflødig?

I prinsipprogrammet er det ei langt betre formulering om kultur:

Då arbeidarklassen var på offensiven, og klassemedvitet var høgt, hjelpte arbeidarkulturen fram ei solidarisk haldning og klasseidentitet. I dag er denne kulturen kraftig svekka. Det er strategisk viktig å bruke arbeidarrørsla sine erfaringar på dette området, og utvikle ein arbeidarkultur for vår tid som ei sjølvstendig og mangfaldig kulturell kraft.³

Her er utviklinga av ein del arbeidarkultur strategisk viktig for å koma på offensiven for arbeidarklassen, og vinna tilbake klassemedvit, solidaritet og klasseidentitet.

No kan ein sjølvsagt og heilt korrekt innvenda at i arbeidsprogrammet bør ein setja opp politikken for partiet i det daglege arbeidet innanfor og utanfor folkevalde organ, medan prinsipprogrammet skal trekkja opp dei lengre linene. Likevel har ein altså skrive at det er viktig å markera Noreg som ein kulturnasjon internasjonalt i arbeidsprogrammet. Kunne ein ikkje ha skrive noko om korleis ein skal nå det strategisk viktige målet om å utvikla og styrkja arbeidarkulturen?

I det alternative statsbudsjettsframlegget til Raudt kjem det eit anna viktig poeng:

Kulturpolitikk overlatt til markedet vil kun skape den kunsten som de med mest penger vil ønske å løfte fram. Og det vil bare være folk med solid økonomi som kan ta seg råd til å være kunstner. Fordi kunst og kultur trengs for å fortolke, kritisere og utvide verdensbildet vårt er det et demokratisk poeng at markedet ikke skal rå.⁴

I arbeidsprogrammet er det formulert litt ulikt, der legg ein vekt på at det er kulturformene utan kommersielt potensial som skal gjerast synlege, ettersom kommersialiseringa svekkjer dei.

Raudt meiner at kommersialisering av kultur bidrar til å svekke dei kulturformene som ikkje har det største publikummet. Kulturformer utan kommersielt potensial, må gjerast synlege mellom anna ved langt meir støtte frå Norsk Kulturråd til kulturuttrykk knytt til minoritetar, ungdom og andre grupper.⁵

Men budsjettframlegget inneheld også det at kunst og kultur trengst for å fortolka, kritisera og utvida verdsbiletet vårt – det er ikkje berre kvantiteten ikkje-kommersielle kulturuttrykk som er viktig, men også kvalitetar ved dei.

Kulturminister Trine Skei Grande la 23. november i fjor fram ei ny kulturmelding, Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida. Her kan vi i opningsavsnittet lesa at

Kunst og kultur er ytringar med samfunnsbyggjande kraft, og kulturpolitikken skal byggje på ytringsfridom og toleranse. […] Noreg står framfor ei stor økonomisk omstilling som vil krevje nytenking på mange felt, både i privat og offentleg sektor. Kreativitet er ein drivar for innovasjon og kan medverke til å styrkje den internasjonale konkurransekrafta vår. Kulturpolitikken skal vere med på å fremje læring og skaparkraft.⁶

Her vil eg spørja om det ikkje også er slik at det finst, og bør finnast, kunst og kultur som ikkje har samfunnsbyggjande kraft. Vonleg strekk ytringsfridomen og toleransen seg også til slikt. Målsetnaden om at kunsten skal styrkja norsk økonomisk tevlingsevne kjem att fleire gonger i teksten, til dømes slik:

Ein godt innretta kunstnarpolitikk er ei investering i nyskapinga som er nødvending for at vi skal etablere nye jobbar og finne nye løysingar framover.

eller slik:

Noreg har talent, innhald og produksjonar som held eit høgt internasjonalt nivå. Men samanlikna med dei nordiske nabolanda våre har vi framleis eit potensial for å utnytte dette meir til inntektsgivande verksemd.

Så kan ein tenkja seg at kritikken frå venstre må vera at den opprørske, kritiske, antikapitalistiske kunsten må få offentleg støtte, slik at den overlever mot den kommersielle kulturindustrien. Den reine kunsten, den som ikkje ser til innteningspotensial eller bryr seg om å fremja jobbskaping og moderne løysingar, den er det vel vi må syta for. Men er det verkeleg slik at det kritisk kunst som bed oss fortolka verda på nytt ikkje får støtte frå marknaden og dei med mest pengar?

Klassekampens kunstkritikar Tommy Olsson oppsummerte kunståret 2018 med å skriva om Banksys sjølvdestruerande måleri og ­«analpluggnomen» som vart plassert i ei rundkøyring i Gamlebyen i Oslo. Båe døme på kritisk kunst som skal hjelpa oss å fortolka verda på ein ny måte, men som vart kjende fordi nokon betalte millionar for måleriet til Banksy før det byrja å makulera seg sjølv – og auka i verdi, og fordi Christian Ringnes kan betala seg fram for å få plass til verka han eig i Oslo. Julenissen med ein rompedildo vart presentert av ein Johan Andresen som i fylgje Dagbladet framsto pønka fordi han kalte forsamlinga som var møtt fram «motherfuckers».

Samtidig prøvde jeg fortvilt å slå vekk en paranoid tanke: Muligheten for at Paul McCarthys «Santa» var blitt kjøpt inn på pur faen. At den var kjøpt for å provosere frem kvalme og harme hos dem som er profesjonelt pripne og morsomme når de blir opprørt. Og at beistet så ble plassert midt i veien for å irritere livskiten ut av dem som tar denne veien når de kjører bil til jobben hver morgen. En saftig rød langfinger til alle som tror de er noe fordi de jobber, og derfor ser ned på de utstøtte sjeler som bare eier usannsynlig masse greier og har ubegrensede midler. Motherfuckers! Føkk janteloven! […] Det er altså, nesten uten unntak, et særdeles dårlig tegn når representanter for stat og kapital – de som besitter reell makt, tilegner seg antikapitalistiske strategier. Ikke primært fordi manglende kjennskap til de opprinnelige referansene kortslutter potensialet for noe annet enn posering, men fordi konsekvensen av en herskerklasse som dyrker ungdommens aggresjon historisk sett indikerer, vel, den snare etableringen av et diktatur. Makt i sin aller reneste form.⁷

Eg tykkjer Olsson har mykje rett her, og dette er jo ikkje ein trend i vår lokale andedam. Den danske kunsthistorikaren Mikkel Bolt Rasmussen skriv om samtidskunst i boka After the Great Refusal: Essays on Contemporary Art, Its Contradictions and Difficulties. Der peiker han på at

Den relative autonomien som kunst og akademia har hatt dei siste 200 åra er under eit valdsamt press, både innanfrå og utanfrå. Innanfrå pressar løftet om lukke kunsten til avantgardistiske overskridingar eller revolusjonær deltaking i dei pågåande kampane mot makt og kapital. Utanfrå trugar kulturindustrien med å snu kunsten opp-ned som ein utvida deltakande opplevingsøkonomi. Når det kjem til akaemia er omdanninga av utdanning, forsking og kunnskap til varer nesten fullført. […] Etter at Berlin-muren fall, og serleg sidan slutten av 1990-talet, har kunstmarknaden ikkje berre gått mot å få hegemoni i samtidskunsten, men samtidskunsten har også vorte del av ein utvida opplevingsøkonomi, der kunsten har blanda seg saman med kulturturisme, popkultur og gentrifisering. Eksplosjonen i talet på biennalar og reisinga av det eine museumet meir spektakulært enn det andre er dei mest synlege uttrykka på denne utviklinga. […] Samtidskunst er ikkje lenger berre ei forskings- og utviklingsavdeling i avansert kapitalisme. Det er i staden for vorte ein altomfattande opplevingsøkonomi på nivå med reklame, mote, musikk, TV og spel.8

Samtidskunsten, det ein gjerne ser for seg som kunsten med minst kommersielt potensial, med størst rom for kritikk og ny fortolking, den har berre vorte ein del av ei opplevingsøkonomi, hevdar Rasmussen. Den revolusjonære, eller kritiske, eller antikapitalistiske, kunsten vert teke inn i galleria og institusjonane, og kjøpt av verdas rikaste. Det sjølvstendige og uavhengige i kunsten er med på å gjera kunsten verdifull, det er eigentleg det som gjer objekta til kunst og til noko ein kan investera i.

Spørsmålet venstresida står andsynes er eigentleg kva vi vil med ein kulturpolitikk. Er det berre å auka løyvingane? Bør kulturpolitikk ha målsetjingar om å styrkja Noregs økonomiske tevlingsevne eller marknadsføringa av Noreg i utlandet? Er det likegyldig kva kultur som får støtte, så lenge kulturlivet er mangfaldig og rikt?

Eg tykkjer dette er vanskelege spørsmål, og det enklaste er kanskje å berre ynskja seg meir pengar til bibliotek, kunstnarstipend og meir pengar til friviljug kulturarbeid. Eg skulle likevel vona at målsetnaden om å skapa ei ny arbeidarkultur fekk meir merksemd. Kva vil det seia å attreisa arbeidarkulturen? I den flotte antologien Alt skal bli forandra. Snart – 100 norske dikt om fellesskap og kamp har Anne-­Marit Godal og Leif Høghaug samla 100 arbeidardikt i vid tyding. Dei avsluttar etterordet slik: «Dette er sanninga om nederlaget. Thranittarrørsla tapte, dei franske kommunardane tapte – men i tapet finst kimen til den komande revolusjonen. Sanninga om nederlaget er sanninga om ein kunst: kunsten å snu nederlag til siger.» ⁹

Eg er i utgangspunktet heilt samd. Og vi har stort sett nederlag å læra av. Likevel, det å læra av fortida og tidlegare nederlag er ikkje akkurat utan risiko. Nostalgi og romantisering er ikkje ukjent på venstresida, der ein kan oppleva at spørsmål om historiske vegval i soga til arbeidarrørsla/sosialismen/kommunismen kløyvar oss opp til stadig mindre grupper. Det finst knapt eit standpunkt som ikkje er representert blant nokon på venstresida. Og då må eg nesten telja med folk som Mikkel Bolt Rasmussen, som helst vil avskaffa heile venstresida.

Motstandarane våre, fiendane våre meiner dei er i ein kulturkrig. Utan at vi finn ut av kva vi faktisk vil med kulturpolitikk, med kunst, med dei fellesskapa vi ynskjer å byggja er eg redd vi vert ståande med vått krut.

Sluttnoter

1. Raudt. (u.d.). Raudt. Henta 9. januar, 2019 frå Kultur: https://rødt.no/kultur

2. Raudt. ([2016]). Raudt sitt arbeidsprogram 2017-2021. [Oslo]: Raudt, s. 85

3. Raudt. (2014). Raudts prinsipprogram. Oslo: Raudt, s. 30.

4. Raudt. (2018). Fordi det er mulig – alternativt statsbudjett 2019. [Oslo]: Raudt, s. 33.

5. Raudt. ([2016]). Raudt sitt arbeidsprogram 2017-2021. [Oslo]: Raudt, s. 84.

6. Kulturdepartementet. (2018). Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida (Meld. St. 8 2018-2019). Oslo: Det kongelege kulturdepartement.

7. Olsson, T. (2019, januar 8.). Å vanne det ut en gang til. Klassekampen.

8. Rasmussen, M. B. (2018). After the Great Refusal: Essays on Contemporary Art, Its Contradictions and Difficulties. Winchester: Zero Books.

9. Godal, A. M., & Høghaug, L. (Red.). (2018). Alt skal bli forandra. Snart – 100 norske dikt om fellesskap og kamp. Oslo: Res Publica, s. 249.

 

Få saker vekker større engasjement og følelser enn skolestruktur og lokalsjukehus. Sjøl i Oslo er det opphetede ordskifter om framtida til Ullevål sjukehus, til tross for at tjenestene eventuelt skal flyttes knappe to kilometer. Da er det kanskje ikke så rart at lokalisering av sjukehus i områder av landet med betydelige avstander og værutfordringer, kan få partene til å bruke svært sterke ord om hverandre. På Helgeland – helt midt i Norge – foregår det nå en interessant og spennende prosess om hvorvidt tre mindre lokalsjukehus skal samles til et stort. Hva kan sosialister lære av lokaliseringsdebatten på Helgeland for å hindre at det beste blir det godes fiende?

Av Margit Steinholt,
jobber som lege og er spesialist i fødselshjelp og kvinnesjukdommer. Kommunestyrerepresentant for Rødt i Alstahaug kommune.

Jeg er gynekolog, legespesialist i kvinnesjukdommer og fødselshjelp, og har jobbet i Nord-Norge siden 1986. Det meste av tida har jeg vært på Helgeland, men også på sykehusene i Bodø og Tromsø. Helgeland strekker seg fra grensa mot Trøndelag i sør og til Saltfjellet i nord. Træna ligger 33 nautiske mil vest i havet. I øst ligger Børgefjell og Hattfjelldal som grenser mot Sverige. Befolkninga er omtrent 78 000, og av disse bor omlag 50 000 personer i byene Brønnøysund, Sandnessjøen, Mosjøen og Mo i Rana. Resten lever på øyer som Vega og Løkta, i fjordarmer som Sjona og dalfører som Plurdalen og Varnträsk.

For 20 år sia var det tre relativt likeverdige lokalsykehus på Helgeland, i Sandnessjøen, Mosjøen og Mo i Rana. Etter foretaksreformen i 2001 har sykehuset i Mosjøen sakte, men sikkert, mistet de fleste akuttfunksjonene, inkludert kirurgi og fødetilbudet. Det er fødeavdelinger i Sandnessjøen og Mo i Rana med ca. 300 fødsler per år hvert sted. I tillegg er det ei lita jordmorstyrt fødestue i Brønnøysund. Der blir det født 30 -40 barn i året. I samme tidsrom har veiene på Helgeland gjennomgått ei voldsom oppgradering. Det er bygd to store tunneler gjennom Korgfjellet og Toven. Dette har redusert kjøretida, og ikke minst risikoen ved å kjøre på smale veier vinterstid, mellom triangelet Sandnessjøen – Mosjøen – Mo i Rana betydelig. Det er derfor ikke unaturlig at bedre kommunikasjon blir et argument for å samle tjenester.

Medisinsk utvikling

Den medisinske utviklinga har vært formidabel siden jeg begynte som turnuslege i Sandnessjøen i 1986. Hjerteinfarkt behandles med «plumbo» allerede i ambulansen før pasienten flys til UNN i Tromsø for å få staket opp blodårene i hjertet. For 30 år siden kunne vi bare gi smertelindring og nitroglyserin for deretter vente og se om pasienten overlevde. Dersom hen sto det over, var det som regel med stor hjertesvikt fordi deler av pumpemuskelen var skadet for alltid.

Et annet gjennombrudd er behandling av magesår. Som ung lege var jeg med på heltemodige operasjoner der deler av magesekken ble tatt bort. Pasienten ble ofte bedre etter inngrepet, men måtte leve resten av livet på diett og med fysiske bivirkninger. Nå veit vi at det er en bakterie som gir magesår, og pasienten behandles effektivt og godt med en antibiotikakur. Det er heldigvis ikke lenger behov for store og risikable operasjoner.

Svangerskapsavbrudd har på 15 år forandret seg fra å være et kirurgisk inngrep med narkose og utskrapning til at 95 % av abortene skjer ved at den gravide tar tabletter som får kroppen til å støte ut graviditetsproduktet. Kvinnene slipper innleggelse på sjukehus, og mange velger å gjennomføre aborten heime. Dette er et utrolig framskritt som har redusert risikoen for alvorlige komplikasjoner betydelig. Ikke minst er kvinnene sjøl svært fornøyde.

Det er ikke bare magesår, hjerteinfarkt og aborter som har fått ny og bedre behandling. Mulighetene for å stille tidligere diagnoser gjør at dødeligheten har gått ned for mange kreftsjukdommer. I tillegg får flere eldre tilbud om avansert behandling der en tidligere hadde strenge aldersgrenser. Dette har medført at det medisinske behandlingstilbudet også er blitt mer spesialisert. For 30 år siden kunne en kirurg gjøre både hoftenagling, tarmoperasjoner og keisersnitt. Nå er jobben fordelt på tre forskjellige spesialister; ortopeden, tarmkirurgen og gynekologen. Antall leger og spesial­sykepleiere for å ta seg av den samme pasientbefolkninga har derfor økt betydelig. I tillegg har nasjonale helsemyndigheter laget retningslinjer for hvilke faggrupper som skal være på vakt til enhver tid, samt hvor ofte blant annet leger kan gå døgnvakter. Dette øker også behovet for personellressurser. I dag anbefales det at det skal være to jordmødre tilstede på en vanlig fødsel. For 20 år siden var det tilstrekkelig med en jordmor og en barnepleier. I mitt fag felt, fødselshjelp, er jeg sikker på at fødekvinnene er glade for at det ikke er en lege som opererer hofter som blir tilkalt dersom noe haster på fødestua! All ære til de «gamle» kirurgene som kunne alt, men det er ingen tvil om at spesialiseringa i medisinen kommer pasientene til gode.

Et siste eksempel er kreftbehandling. Nå er de fleste planlagte kreftoperasjoner ­samlet på universitetsklinikkene. Det gir bedre overlevelse og mer likeverdig behandling av alvorlig sjuke pasienter. Oppfølging og celle­giftkurer kan derimot gjerne skje på lokalsjukehuset. Da kan pasienten slippe lange reiser, og være nærmest mulig heime i ei krevende rekonvalesenttid.

Kvinnehelse

De siste tiårene har det skjedd ei betydelig sentralisering av fødsler i Norge. I 1979 var det 95 fødeinstitusjoner i Norge. I 2018 var tallet 45. Samtidig har antall barn som dør innen i løpet av første leveuke (inkludert dødfødte) gått ned fra 4,9 /1000 fødte til 1,3/ 1000 fødte. Det er altså ikke blitt farligere å føde i Norge sjøl om doktorgraden til Hilde Engjom viser at risikoen for transportfødsler har økt med lengre reisevei til fødestue/avdeling.

Parallelt med sentralisering av fødsler går fruktbarheten i Norge ned. I 2017 var antall barn per kvinne i fruktbar alder 1,62. For at befolkning skal opprettholdes bør antall barn per kvinne være 2,1. Fortsetter utviklinga med lave fødselstall, vil antall døde overstige antall fødte. Befolkninga vil dermed gå ned dersom ikke innvandring øker betydelig. Med dagens Storting er det neppe et realistisk scenario.

Kvinnehelse har tradisjonelt vært sett i sammenheng med reproduksjon, ivaretakelse av kvinner i forbindelse med svangerskap og fødsel. Helsetjenester rettet mot unge kvinner retter seg hovedsak mot uønska svangerskap og forebygging av kjønnssjukdommer. Staten dekker for eksempel utgifter til prevensjon for aldersgruppa 16 -21 år.

Kvinner lever imidlertid mesteparten av sine liv uten å være gravide eller å skulle føde, men i diskusjoner om nærhet til behandling er det som oftest de dramatiske fødselshistoriene som får søkelys og oppmerksomhet. Sjelden eller aldri skrives det artikler og facebookoppslag om kvinner med blæreframfall, urinlekkasje eller eggstokkreft. I tillegg rammes kvinner av de samme sjukdommene som menn, dvs. lungekreft, hjerteinfarkt, diabetes, høgt blodtrykk og psykiske lidelser. Akutt psykiatri er helsevesenets stebarn som dessverre får liten eller ingen oppmerksomhet.

Helgeland 2025

De tre lokalsjukehusene i Mosjøen, Sandnessjøen og Mo i Rana er organisert i foretaket Helgelandssykehuset HF. Styret i Helse Nord startet i 2013 en prosess for å planlegge framtidas spesialisthelsetjeneste på Helgeland, og prosjektet har fått navnet Helgelandssykehuset 2025. I likhet med sjukehusdiskusjoner ellers i landet, vekker dette et enormt engasjement lokalt.

Det er imidlertid interessant at svært man­ge­, inkludert fagfolk og lokalbefolkning, mener at dersom spesialisthelsetjenesten skal være bærekraftig i tiår framover, må ressursene samles i et felles sjukehus – ikke spredt rundt på tre mindre som i dag. Dette er jeg helt enig i. Alternativet er en gradvis nedbygging der vi kan ende opp med Bodø eller Namsos som nærmeste fullverdige sjukehus. Jeg er ikke i tvil om at det er lettere å rekruttere jordmødre til ei fødeavdeling med 700 fødsler i året enn til ei avdeling med 300. Ei større fødeavdeling gir rom for å ansette flere gynekologer som dermed kan gi et bedre tilbud til kvinner som har sjukdommer som ikke gjelder svangerskap eller fødsel. Ei større fødeavdeling vil gi grunnlag for at Helgeland kan ha si egen barneavdeling med barneleger i døgnvakt. Det vil gjøre fødslene enda tryggere, og sjuke nyfødte trenger ikke å bli sendt i helikopter til Bodø når noe haster.

I tillegg vil et stort felles sjukehus gi Helgeland muligheten til å bygge ut et sengebasert psykiatritilbud samlokalisert med den øvrige spesialisthelsetjenesten. I dag må psykotiske pasienter sendes med politieskorte i 6–7 timer i bil for å komme til Bodø. Det er uverdig og uholdbart for de mest sårbare av alle pasienter, men deres stemme høres sjelden i opphetede sjukehusdiskusjoner.

Uenigheten på Helgeland står i all hovedsak rundt lokalisering: Skal sjukehuset ligge i den største byen Mo i Rana, siden stedet i utgangspunktet har god infrastruktur, eller skal sjukehuset legges noenlunde på midten av Helgeland for å være mest mulig tilgjengelig for alle som bor i regionen? Diskusjonen går høgt både i lokalaviser og sosiale medier, og skillelinjene følger i all hovedsak geografien: De som bor på Mo mener det er åpenbart at sjukehuset skal bygges der, mens befolkninga sør for Korgfjellet mener Mo i Rana ligger for perifert i forhold til resten av Helgeland. De om lag 15 000 personene som bor på Sør-Helgeland og øyene utafor Sandnessjøen vil, om Mo i Rana blir valgt, få landets lengste reisevei til sjukehus.

Pasienten i sentrum

Helsetjenesten er til for pasientene, og i lokaliseringsdiskusjoner må tilgjengelighet og kvalitet for sjuke og skrøpelige være hovedsak. Det hjelper lite med kvalitet dersom sjukehuset ligger for langt unna. Likedan er nærhet ingen garanti for kvalitet dersom fagmiljøene er for små eller ikke eksisterende.

Som sosialister har vi et spesielt ansvar for å se en sak fra flere sider, ikke minst er vi skolert i å se samfunnsmessige og økonomiske sammenhenger. Vi skal tale de svakeste sin sak, og i helsespørsmål er det pasienter og pårørende som trenger vår solidaritet. Jo, det er viktig med arbeidsplasser i kommunen, men sjukehusutbygging er ikke det samme som byutvikling. Sjukehus er en del av den infrastrukturen som skal legge til rette for at folk kan bo, arbeide og leve også utafor de store bysentrene. Tilgjengelighet er også et klassespørsmål. Velstående mennesker finner alltids en utvei siden det er fritt sjukehusvalg for mange tilstander. For ungdom, innvandrere og andre med dårlig råd, kan det bety allverden at ungen din får behandling på et robust lokalsjukehus i relativ nærhet til heimen din, i stedet for at du må på en kronglete flyreise.

Ressursfordeling

Som sosialister må vi ta inn over oss at Norge (som Europa forøvrig) vil komme til å mangle arbeidskraft i tiåra som kommer. Derfor må personellressursene i helsevesenet fordeles der de gjør mest nytte for seg. 90 prosent av alle akutte sjukdommer håndteres av primærhelsetjenesten, og slik det ser ut nå, er det nettopp kommunene som kommer til å mangle flest sykepleiere, jordmødre, helsefagarbeidere og leger. Kapasiteten i spesialisthelsetjenestene må planlegges og dimensjoneres slik at de ikke stjeler ressurser fra kommunene. Ingen er tjent med at pasienter blir overbehandlet.

Som sosialister må vi være i stand til å diskutere hvilke samfunnsmessige investeringer som gir best og mest helse. Skolemat og trygge gangstier vil kunne forebygge overvekt, høgt blodtrykk og diabetes hos barn og unge. Det vil gi flere gode leveår for individet, men også spare samfunnet for utgifter til medisiner og behandling når barnet er blitt 60 år. Dette er ikke rakettforskning, men svært vanskelig å argumentere for siden helsegevinstene tas ut mange år seinere. Skolemat er ikke sexy – blålysmedisin er det. Dessuten er det kommunene som har ansvaret for forebyggende tiltak som gangveier og skolemat, og alle veit at kommuneøkonomien dessverre er skral mange steder. Det er kanskje på tide å diskutere ett felles forvaltningsnivå for all helsetjeneste i Norge?

Det store bildet

Det er få saker som vekker så mye følelser og engasjement som skole og sjukehus. Helgeland er et eksempel på hvor krevende debatten kan bli når det gjelder lokalisering og verdivalg, men også hvor framtidsretta en slik debatt kan være når lokalbefolkning, fagfolk og politikere diskuterer sammen.

Som lege, tillitsvalgt og lokalpolitiker har jeg deltatt i og observert mange slike diskusjoner. Det mest sørgelige er når debattanter går i skyttergravene og blir der – også lenge etter at avgjørelser er tatt.

Norge har en av verdens beste helsetjenester. Den er godt demokratisk fordelt på ei av verdens friskeste befolkning. Og som vi ser førte ikke sentraliseringa av fødesteder til økt dødelighet; snarere tvert imot. For kvinner generelt er helsetilbudet blitt mye bedre enn det var på 1970 og 1980-tallet. Det er uomtvistelig for kort liggetid på landets barselavdelingene, men reduksjonen skyldes krav til innsparinger på driften, ikke sjukehusstrukturen i seg sjøl.

Spesialisthelsetjenesten er en del av det store puslespillet som skal gi folk mest mulig trygghet i livene uansett hvor de bor eller hvilket samfunnssjikt de tilhører. Håpet mitt er at vi som sosialister bruker skoleringa vår og evner å se det store bildet – også når det river i «lokalmuskelen». Det er ikke lett, men øvelse gjør mester!

Sluttnoter:

1. Engjom, H: «Reiseavstand og fødselsstad påverkar utkome for mor og barn» Ph.d UiB 2018

2. Statistisk sentralbyrå: www.ssb.no/statbank/table/07401/

3. Helgeland 2025 https://helgelandssykehuset.no/seksjon/Helgelandssykehuset2025/Sider/Helgelandssykehuset-2025.aspx

 

Bankene forteller deg at det haster med å starte med pensjons­sparinga, det er aldri for tidlig å tenke på pensjon. Politikerne snakker om at vi lever lenger og må jobbe lenger. Beskjeden er til deg: Du må ta ansvar. Du må jobbe hardt og lenge. Du må spare mye og ta ansvar for deg sjøl. Dagens Næringsliv har en annen melding ­– de etterlyser et pensjonsopprør.

Foto: Gudmund Dalsbø
Av Jorunn Folkvord,
sitter i Rødts faglige utvalg. Hun er tillitsvalgt i Utdanningsforbundet og sitter i styret til Forsvar offentlig pensjon.

Det er ikke rart at mange blir stående forvirra igjen mellom bankenes sparereklamer og lure på hva det hele handler om. Denne artikkelen tar for seg noen av de vanligste pensjonsbudskapene du finner i massemediene, og forklarer hva som er hva.

Lever vi lengre enn før?

Et kjapt søk med en selvvalgt søkemotor på internettet viser at «vi lever lenger enn før» gir treff på en romslig mengde nettsteder, fra avisa Nordlys, tenketanken Minerva og forskning.no, til Klassekampen, Vi over 60 og Universitetet i Bergen. At den gjennomsnittlige levealderen øker får vi også bekreftet av offentlig statistikk, alt fra Statistisk Sentralbyrå¹ til Verdens Helseorganisasjon² gir entydige positive svar.

Det neste spørsmålet er selvfølgelig: Hvem er «vi»? Det er lett å tenke seg at «vi» inkluderer alle, men gjennomsnittsverdier betyr også at noen er over og noen er under midten. Det er absolutt ikke likt for alle.

Manifest analyse gir oss tall som rett og slett er ganske triste – for noen av oss³. Tallene viser helt klart at noen grupper er langt mer «vi» enn andre grupper når det gjelder økning i levealder. Blant kvinnene er markedsanalytikere (+3 år) og ingeniører (+2,5 år) mest «vi». De som er litt mindre «vi» er omsorgsarbeidere (+0,4 år) og renholdere (+ 0,2 år). Servicepersonell i hotell og restaurant er ikke «vi» i det hele tatt – de lever kortere enn før.

Blant mennene er advokater, jurister og dommere mest «vi» (+ 1,9 år), yrkessjåførene er blant de som er minst «vi» (+ 0,5 år). Mannlige renholdere er absolutt ikke «vi», de lever 0,4 år kortere enn før. Tallene viser endring fra perioden 2004-08 til 2009-2013.

Det er ingen overraskelse at arbeidsfolk med tunge fysiske yrker lever kortere enn akademikere med heve-og-senke-pulter, treningsrom og kaffemaskin på jobben. Dette er godt kjent og dokumentert. Men det er viktig at vi minner oss sjøl om dette ofte, for det er nettopp økningen i gjennomsnittlig levealder som er den viktigste begrunnelsen for endring i folketrygden.

Det du må vite for å forstå dette med pensjon, er at den som ikke klarer å øke lengden på sin egen yrkesaktive alder i tråd med den gjennomsnittlig økninga i levealder vil få mye lavere pensjon enn tidligere. Pensjonsreformen er navnet på endringene i folketrygden, og det er en sparereform. Vi som betaler innsparinga er alle vi som ikke klarer jobbe lenge nok – og vi er faktisk flesteparten. De av oss som har de aller tyngste jobbene, er ikke bare de som dør først, det er også de som tjener minst. De som er friskest og klarer å jobbe lenger enn snittet, belønnes med ekstra høye pensjoner – som om ikke god helse og et langt yrkesliv ikke er belønning nok i utgangspunktet.

Jobber vi ikke lenge nok?

Det at mange av oss lever lenger enn før hadde tydeligvis ikke vært et problem hvis vi bare hadde passet på å jobbe lenge nok. Lenge nok etter pensjonsreformens logikk, betyr at dagens 50-åringer må jobbe til de er minst 69 år for å få samme pensjon folk tidligere fikk ved 67 år.

For å få folk til å bli med på denne argumentasjonen må de som har bestemt dette først overbevise oss om at vi blir pensjonister tidligere enn vi burde, og at det er enkelt å velge og fortsette i jobben utover pensjonsalderen. Vi skal overbevises om at vi ikke er modne for pensjonering ved 67 år, at det nærmest er naturstridig å «gi seg» så tidlig.

Da pensjonsreformen ble vedtatt i 2005 ble det sagt igjen og igjen at det ikke ville være mulig å fortsette med pensjonering ved 67 år, alle måtte jobbe lenger. I 2005 var det bare to land i Vest-Europa som hadde en pensjonsalder på 67 år⁴. Bare to! Norge og Island. De aller fleste andre land hadde 65 år som pensjonsalder! Det var forventet at folk jobbet kortere enn hva vi gjorde i Norge.

I årene som har gått siden 2005 har pensjonsalderen blitt hevet eller foreslått hevet til 67 år i mange av disse landene. Dette har ført til massive protester mange steder, men endringene har stort sett blitt presset gjennom. Hvorfor har det ikke vært massive protester mot pensjonsreformen i Norge? Det er en spennende historie, men den får dessverre ikke plass i denne artikkelen.

Alle kan ikke velge å jobbe lenger

Poenget er at dette ikke handler om hva som er eller var pensjonsalderen, ei heller handler det om hvor vi lenge vi jobber – det handler om å bygge opp en argumentasjon som rettferdiggjør store kutt i pensjonene. Det snedige er at i den nye folketrygden ser det ut som om du selv velger å få lavere pensjon, for hvis du går av ved pensjonsalderen og straffes med lavere pensjon er det ditt eget valg – ingen tvinger deg.

Pensjonsreformen har utradert problemer som kroniske sykdommer, utslitte ledd, dårlige rygger og alvorlige ulykker – det klare budskapet er at det bare er å velge å fortsette å jobbe. Hvis vi ser på tallene for når det er vanlig å forlate arbeidslivet i Norge ser vi en helt annen historie.

I 2005, da budskapet var at vi ikke kunne slutte å jobbe ved 67 år, var gjennomsnittlig avgang fra arbeidslivet 63,1 år⁵. I en FAFO-rapport fra 2017⁶ finner vi forventet pensjoneringsalder for ulike yrkesgrupper i kommunesektoren i Norge, forutsatt at man fortsatt er i jobb ved fylte 50 år. Hjelpepleiere og renholdere ligger på 59,9 år, barnehagelærere ligger på 59 år, fagarbeidere og transportarbeidere ligger på 60,2 år.

I alle disse gruppene er gjennomsnittlig avgangsalder under 62 år, det betyr at de gjennomsnittlig går av med uførepensjon. Jobben de har hatt har slitt dem ut. Hvordan skal disse menneskene klare å jobbe lenger? Hvilket valg har de? Eller skal vi si: Hvilket valg har vi? Ferske tall fra SSB viser at i underkant av 30 % av aldersgruppa 62–67 år er helt eller delvis uføre⁷. Ingen av oss kan vite hvilke kort livet gir oss, og arbeidsuførhet er det rett og slett ganske vanlig å bli tildelt.

Hvis den faktiske motivasjonen bak pensjonsreformen hadde vært at så mange som mulig skulle stå lenger i jobb, så kunne det åpnet for masse flott reformer. Tenk på din egen arbeidsplass og hvilke endringer som må gjøres for at flere skal kunne slippe å forlate arbeidslivet som uføre og utslitte. Mange vil nok tenke at bedre bemanning, kortere dager, mulighet til trening, tilgang på fysioterapeut og gode pauserom hadde vært en god plass å starte. Men dessverre er ikke friskere arbeidere som har et godt og langt arbeidsliv målet, målet er å senke fellesskapets pensjonsutgifter. Det kommer vi tilbake til når vi ser på hvem som tjener på dette.

Er det virkelig eneste utvei å kutte i pensjonene?

Nå har vi sagt at ikke alle lever lengre og at ikke alle kan jobbe lengre, men vi må vel akseptere at vi må få ned pensjonsutgiftene? Eldrebølgen kommer jo, og det vil bli helt umulig å finansiere alle pensjonene. Dette går det vel ikke an å vri seg unna? Joda, det går helt fint, og det er gjort grundige beregninger som beviser det.

Våren 2007 publiserte Da Facto en rapport som heter «Om tidligpensjon i det nye pensjonssystemet». Der viser de hvordan et økt skattetrykk på rundt 3 % vil være nok til å dekke de økte kostnadene folketrygden vil ha med eldrebølgen. Istedenfor å senke utgiftene til fellesskapet, kan vi altså øke inntektene. Dette er jo egentlig ganske logisk, men kanskje folk i Norge ikke vil betale mer skatt?

Gratis helsevesen, utdanning, bibliotek, statistisk sentralbyrå, lekeplasser og kongefamilie er bare noen eksempler på hva vi er villige til å betale skatt for, slik at fellesskapet kan finansiere det. Siden pensjonsreformen er en sparereform betyr det at de fleste av oss vil få lavere pensjon enn før. Skal vi unngå en alderdom i fattigdom må vi sette en del av pengene våre i private spareordninger hos banker og forsikringsselskaper. Men hvor mye må vi spare for å kompensere for det vi taper med pensjonsreformen?

Kredittsjef i Sparebank 1, Endre Jo Reite, sa det enkelt og greit til Dagens Næringsliv (31.12.2016): «Du må spare ti prosent av nettoinntekten din. Da vil du komme ut med rundt 70 prosent av inntekten i pensjon, og sitte greit i det.». Du trenger ikke å være økonom for å se at ti prosent til sparing er mer enn tre prosent i skatt. Nå må det også nevnes at å opprettholde folketrygden på nivået før pensjonsreformen ikke vil gi 70 prosent av inntekten i pensjon, det vil mer gi noe i nærheten av 54 prosent for de fleste.

Nå er det også sånn at de fleste av oss har ikke råd til å spare 2–3000 kr. hver måned. En liten økning i skatten i bytte for økonomisk trygghet i alderdommen, er et bytte som vil være svært fordelaktig for de fleste av oss. Men nok en gang må det nevnes at det er ikke trygghet i alderdommen som er hensikten med pensjonsreformen, hensikten er å senke det offentliges andel av utgiftene til pensjon, det er nemlig svært lønnsomt – for bank- og forsikringsbransjen.

Hvem tjener på at hver og en av oss må bære utgiftene til egen pensjon?

Så har vi kommet til at det er noen som tjener på at du og jeg og alle andre må sette penger i banken hvis vi ikke skal ende opp som fattige pensjonister. Som pensjonist har du tre vanlige inntektskilder: Folketrygden (fra felleskapet), tjenestepensjon (fra arbeidsgiver) og din egen sparing.

Tradisjonelt har folketrygden stått for den absolutt største andelen. For de som hadde minst 40 år i arbeidslivet ville vanligvis folketrygden gitt opp mot 55 % av lønna i pensjon. Hvor stor andel tjenestepensjonen har utgjort, har vært avhengig av mange faktorer. Generelt har tjenestepensjonen vært langt bedre i offentlig sektor enn i privat sektor, for mange har dette vært sett på som en kompensasjon for at lønna i offentlig sektor har vært lavere. Egen sparing er selvsagt ikke en fast størrelse, men ingen blir overraska over at en med lav inntekt har lite eller ingen sparepenger, mens en med høy inntekt har masse penger på konto og i fond.

DNB har en enkel illustrasjon for å forklare hvordan pensjonene ser ut før og etter pensjonsreformen (se ill. under teksten). Her er det reine ord for penga. Budskapet er klart: Du må spare mer! Dette er et unisont budskap fra bankene og forsikringsselskapene, og de konkurrerer hardt om at du skal plassere pengene dine hos akkurat dem. De selskapene som får tak i mest av den private sparekapitalen, min, din og alle andres, får tilgang på mest kapital til å gjøre videre investeringer og spekulere med.

Istedenfor at pengene til pensjonene våre forvaltes av fellesskapet, blir pensjonene våre privatisert. Finansselskapene tar seg også godt betalt for muligheten til å spekulere med våre sparepenger, gebyrer og avgifter sikrer gode inntekter – i tillegg til muligheten til spekulasjon og investering.

Pensjonsreformen har blitt framstilt som en sparereform, men den kunne like gjerne blitt kalt en privatiseringsreform. Da Lov om folketrygd trådde i kraft 1. januar 1967 var det en klar beskjed til folk i Norge om at nå tok fellesskapet ansvar. Fellesskapets penger ble brukt på å gi fellesskapet trygghet i alderdommen, på samme måte som fellesskapets penger hadde bygd jernbane, kraftproduksjon og skoler. Etter andre verdenskrig ble det bygd opp sterke velferdsstater i Europa. Velferdstjenester som alle trengte ble ivaretatt av det offentlige, og dermed holdt unna kapitalens profittjag. Det var brei enighet om at sjukehus, postombæring og barnevern var viktige tjenester for å bygge et godt samfunn, det var ikke en kilde til profitt og berikelse for enkeltpersoner og selskaper.

Nå opplever vi at det går den andre veien. Tjeneste etter tjeneste, sektor etter sektor, blir konkurranseutsatt, og private krefter kaster seg over mulighetene til å tjene store penger. Barnehagebaroner og velferdsprofitører har blitt betegnelser på de som klarer å grabbe til seg av fellesskapets penger. Med pensjonsreformen som ble vedtatt i 2005 har det samme skjedd med pensjonene våre, det har bare ikke skjedd like plutselig. Først i 2025, tjue år etter at den ble vedtatt, vil pensjonsreformen få full effekt – hvis ikke vi klarer å snu utviklinga.

Hva er det som haster?

Haster det med å begynne å spare for å sikre egen alderdom? Nei, det haster med å få i gang et pensjonsopprør som kan sikre alles alderdom. Mange som kan mye om pensjon er lurer på hvorfor ikke opprøret har kommet allerede.

«Nordmenn har gått fra å være forvirret av pensjon til å bli engstelig for hva som kommer, men de er ennå ikke blitt sinte. Hvis de hadde visst hvor mye de trenger å spare til pensjon, hadde de blitt sinte». Dette sier kredittsjef Reite i Sparebank 1 til Dagens Næringsliv (30.12.16). I samme artikkel sier Alexandra Plahte at det er rart at det ikke er et pensjonsopprør. Plahte er seniorrådgiver og leder for pensjon i selskapet Gabler, Steenberg & Plahte.

Både Reite og Plahte ser nok mest på hvordan reformen slår ut for den enkelte, men det er også pensjonseksperter som ser mer samfunnsmessig på det. Harald Engelstad er en uavhengig pensjonsekspert som i tiår har analysert og beregnet pensjoner. Han oppsummerte kort og greit da offentlig tjenestepensjon ble endret for å tilpasses den nye folketrygden: «Vinnerne i den nye pensjonsordningen vil være de som har høy lønn, god helse, en interessant jobb, og som greier å overleve alle omstillinger og som kan jobbe fullt til minimum 67 år, helst til 70. (…) Taperne vil bli de som har de tyngste jobbene og laveste lønningene, og som har behov for å slutte tidligere».

Kort oppsummert/Klar for opprør?

Den gjennomsnittlige levealderen i Norge øker, men den øker mest for de friskeste med høyeste inntekt. For noen av de med de tyngste jobbene og laveste lønningene går faktisk levealderen ned. Det er en sannhet med moderasjoner at «vi» lever lenger.

Det er ingen tiltak i pensjonsreformen som legger til rette for at folk skal kunne stå lengre i jobb enn det de gjør i dag. Derimot har pensjonsreformen grundige tiltak og systemer som sikrer at de som ikke kan jobbe «lenge nok» vil bli straffet hardt økonomisk. De som ­allerede er friskest, lever lengst og har de høyeste lønningene, belønnes med høyere pensjon enn tidligere.

Pensjonsreformen flytter fellesskapets pensjonspenger over til privat sektor og gir banker og forsikringsselskaper mulighet til å berike seg på at alle har behov for økonomisk trygghet i alderdommen. Istedenfor gebyrfri sparing i felleskassa, tvinges vi nå over i individuelle løsninger og må gi store summer til finansselskapene i administrasjonsgebyrer. Mange vil også falle utenfor – de har ikke penger de kan sette av til sparing. Dette er de samme som har aller minst mulighet til jobbe lenge og som tjener minst.

Vi kunne valgt å øke skattetrykket, vi kunne valgt å øke fellesskapets inntekter og holdt pensjon vekk fra kapitalkreftene. Vi kunne valgt strengere bestemmelser i arbeidsmiljøloven for å sikre alle arbeidsforhold som tok vare på folks helse, ikke tok helsa fra dem. Vi kan fortsatt gjøre disse valga, men da trengs det et pensjonsopprør.

Noter

1 https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/dode

2 https://www.who.int/gho/countries/nor/en/

3 Rapport nr. 1/2016: Vinnere og tapere – yrkesgruppers levealder og pensjonsreformens konsekvenser, Manifest tankesmie

4 4. Norsk arbeidstid i et internasjonalt perspektiv. Notat fra Statistisk sentralbyrå, juni 2007

5 4. Norsk arbeidstid i et internasjonalt perspektiv. Notat fra Statistisk sentralbyrå, juni 2007

6 Forventet pensjonsalder innen KS´tariffområde, FAFO 2017

7 https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/statistikker/ufore

 

Når vi diskuterer hvilken betydning etnisk eller nasjonal opprinnelse har på lønnsnivået, er kapitalismens globale ekspansjon og imperialistmaktenes dominans et viktig bakteppe. Samtidig som kapitalismen har spredd seg til hele kloden, har kapitalen blitt sentralisert og konsentrert på stadig færre hender, noe som har ført med seg en ekstrem økonomisk ulikhet i verden.¹

Foto: Guilherme Cunha
Av Ellisiv Rognlien,
bor i Oslo og Warszawa og jobber for EL og IT Forbundet med ansvar for ikke-norskspråklige medlemmer og potensielle medlemmer. Er aktiv på venstresida i Polen og Norge.

En global arbeiderklasse

Den globale arbeiderklassen har aldri vært større – verken totalt eller som andel av verdens befolkning. Samtidig har den delen av nasjonalinntekten som går til lønn blitt redusert siden 1990-tallet i de fleste land – både i rike, framvoksende og fattigere land, men i sterkest grad i de to sistnevnte, ifølge en rapport fra ILO, referert til av Michael Robert på hans blogg.²

Barnearbeid, slavekontrakter, repressive regimer og fagforeningsknusing bidrar til å holde lønnsnivået nede. Tekstilarbeiderne i Bangladesh som jobber for de store vestlige kleskjedene, har en minstelønn på 776 kr. i måneden.³ En gruvearbeider i Kongo som risikerer liv og helse for å utvinne kobolt som brukes bl.a. til mobil- og elbil-batterier, kan tjene 30 kr. på en god dag – men finner du ikke kobolt, får du heller ingen lønn.⁴ Minimumslønna i Qatar er 240 USD i måneden. Bygningsarbeiderne som bygger anleggene til fotball-VM i 2022, får betalt etter hvilket land de kommer fra – og lønnsforskjellene er store.⁵

Rasismen som ideologi oppsto som ledd i et forsøk på å rettferdiggjøre slavehandelen med mennesker fra Afrika. Ulike former av rasistisk ideologi har ledsaget kolonialismen og seinere den post-koloniale imperialismen. Rasisme, etnisk og nasjonal diskriminering er med på å definere situasjonen også for arbeidstakere i rike, vestlige land som skiller seg fra majoritetsbefolkningen.

Konkurranse

Arbeidskraftas verdi defineres av Karl Marx som den «samfunnsmessig nødvendige arbeidstid» som går med til å reprodusere denne arbeidskrafta. Altså den tida som i en gitt historisk og geografisk sammenheng, går med til å produsere de varer og tjenester arbeideren trenger for å overleve og for å være i stand til å fortsette å gå på jobb og selge arbeidskrafta si. Hva som er arbeidskraftas reelle pris, altså lønnsnivået, avhenger av historiske og samfunnsmessige faktorer og ikke minst av styrkeforholdene mellom klassene.

Kapitaleierne er interesserte i konkurranse, også innad i arbeiderklassen, mellom ulike grupper, og helst helt ned på individnivå (individuell lønnsfastsettelse), for at arbeiderne skal underby hverandre. Kapitalistklassen søker mulighet til ekstra utbytting og underbetaling av ulike grupper av arbeidere ved å presse ned lønningene under gjeldende lønnsnivå. Mange ulike grupper har historisk vært forsøkt brukt på denne måten – nye arbeidere hentet inn fra landsbygda, ufaglærte, kvinner, ungdom og migranter.

Samtidig forsøker utbytterklassen å få arbeiderklassen til å knytte seg ideologisk til kapitalismen og å så splid mellom ulike grupper av arbeidere. Nasjonalisme er et av de viktigste virkemidlene for å skape en falsk enhet mellom utbytter og utbytta, illusjonen om en nasjonal fellesinteresse på tvers av klassene.

Karl Marx drøftet «det irske spørsmålet» i flere artikler og brev på 1860-tallet, der han beskrev fiendtligheten og konkurranseforholdet mellom irske og engelske arbeidere, og hvilken virkning dette motsetningsforholdet hadde på den engelske arbeideren:

Overfor ham [den irske arbeideren] ser han [den engelske arbeideren] seg som medlem av den herskende nasjon og gjør seg nettopp derfor til et verktøy for sitt aristokrati og sine kapitalister mot Irland, og befester dermed deres herredømme over seg selv. Han hegner om religiøse, sosiale og nasjonale fordommer mot ham. Han forholder seg til ham omtrent som de fattige hvite gjør til de svarte i tidligere slavestatene i USA.

Marx viser dessuten hvordan motsetningene bevisst søkes forsterket av dem som har makt:

Denne antagonismen blir holdt kunstig i live og intensivert ved hjelp av pressa, prekestolen, vittighetsbladene, kort sagt alle midler den herskende klassen har tilgjengelig. Denne antagonismen er hemmeligheten bak den engelske arbeiderklassens avmakt, til tross for dens organisering. Den er hemmeligheten bak kapitalistklassens opprettholdelse av sin makt. Dette er sistnevnte fullt bevisst.⁶

Lønn i Norge

Statistisk sentralbyrå (SSB) har publisert en statistikk over de 30 yrkene i Norge som hadde flest arbeidstakere med innvandrerbakgrunn (totalt antall, ikke andel) pr. september 2016.⁷ Statistikken omfatter antall arbeidsforhold og gjennomsnittlig månedslønn, fordelt på ansatte uten innvandrerbakgrunn og innvandrere etter region-/verdensdelbakgrunn. Statistikken omfatter også yrker som administrerende direktører, leger, sykepleiere og lærere, men jeg drøfter ikke disse her, da andelen arbeidstakere med innvandrerbakgrunn i disse yrkene er lav, selv om totalantallet er på flere tusen.

Denne statistikken, basert på et gjennomsnitt av alle de 30 yrkene, viser at arbeidstakere med fødested i Asia (inkludert Tyrkia) tjente 82 prosent av det befolkningen utenom innvandrere gjennomsnittlig hadde i lønn (hhv. 36 100 og 44 200 kr. i måneden). Tilsvarende tall for ansatte med bakgrunn fra Afrika og Øst-Europa var hhv. 77 prosent og 78 prosent (34 000 og 34 500 kr.). På samme måte som hoveddelen av forskjellen mellom kvinne- og mannelønn utgjøres av at arbeidsmarkedet er delt mellom såkalte kvinne- og mannsyrker, er det også en tendens til at arbeidstakere med innvandrerbakgrunn er konsentrert i enkelte bransjer og yrker, som ofte er blant de lavest lønte.

Av de 30 yrkene som er med i denne statistikken har 10 yrker en andel arbeidstakere som ikke er født i Norge på over 30 prosent. Dette gjelder renholdere i bedrifter, malere og byggtapetserere, hjelpearbeidere bygg, operatører innen næringsmiddelproduksjon, kjøkkenassistenter, servitører, kokker, gatekjøkken- og kafemedarbeidere, bil-, drosje- og varebilførere, samt bussjåfører og trikkeførere. Alle disse yrkene ligger lavt på lønnsskalaen, de fleste langt under gjennomsnittslønna i Norge på det gitte tidspunktet (43 300 kr. i måneden). Lavest ligger gatekjøkken- og kafemedarbeidere med 26 300 kr. i måneden – altså kun 61 prosent av det aktuelle gjennomsnittet. Noen av de lavest lønte yrkene i denne statistikken har først det siste året vært omfattet av allmenngjøring av tariffavtalen (overnatting og servering), og det vil være interessant å se hva dette vil bety for lønnsnivået i denne bransjen i framtida.

Arbeidere med opprinnelse i Asia jobber i størst grad som lagermedarbeidere, kokker, servitører, i butikk, på gatekjøkken/kafe, i barnehage/skolefritidsordning, som helsefagarbeidere, andre pleiemedarbeidere, operatører innen næringsmiddelproduksjon, sjåfører på bil, drosje, varebil, buss eller trailer, renholdere (den desidert største gruppa) og kjøkkenassistenter. Dette er alle yrker som i utgangspunktet ligger lavt på lønnsskalaen – fra 61 til 86 prosent (helsefagarbeidere) av gjennomsnittet. Den største lønnsforskjellen innad i disse yrkesgruppene finner vi blant kokkene, der de med bakgrunn fra Asia tjener 87 prosent av det de som er født i Norge har i lønn. I de fleste øvrige yrkene ligger de fra Asia på noen og nitti prosent av de norskfødte.

Arbeidstakere med fødested i Afrika er sterkest representert i yrker som lagermed­arbeidere, butikkmedarbeidere, barnehage- og skolefritidsassistenter, helsefagarbeidere, andre pleiemedarbeidere, bil-, drosje- og varebilførere, renholdere i bedrifter, samt kjøkkenassistenter – yrker som ligger fra 63 til 86 prosent av det generelle gjennomsnittet. Når det gjelder lønnsforskjellene mellom folk med forskjellig landbakgrunn innad i disse yrkesgruppene, er disse relativt små – størst er ulikheten blant renholderne, der gruppa født i Afrika tjener 91 prosent av lønna til dem uten ­innvandrerbakgrunn.

Arbeidstakere fra Øst-Europa utgjør den største gruppa av innvandrere på arbeidsmarkedet. Det er flest østeuropeiske arbeidstakere i yrkesgruppene renholdere i bedrifter, samt tømrere og snekkere (hhv. 16 212 og 11 483 ansatte). Ellers er disse arbeidstakerne sterkest representert i andre yrker i bygningsbransjen, men også i næringsmiddelindustrien, som lagermedarbeidere, kokker, servitører, kjøkkenassistenter, bilmekanikere og lastebilsjåfører, samt i barnehager og helsevesen. Yrkene i bygningsbransjen ligger generelt på mellom 72 prosent (hjelpearbeidere bygg) og 87,5 prosent (betongarbeidere) av den generelle gjennomsnittslønna. Den største lønnsforskjellen innen ett yrke finner vi blant kokker og betongarbeidere, der de fra Øst-Europa tjener hhv. 84 og 87 prosent av lønna til kolleger født i Norge.

SSBs statistikk behandler ikke faktorer som utdanning, alder, botid i Norge og ansiennitet på arbeidsmarkedet. Men ingen slike faktorer kan forklare et lønnsnivå i enkelte yrker som ligger helt ned mot 60 prosent av gjennomsnittslønna i Norge – og lønnsforskjeller som faktisk øker, da de laveste lønte gruppene har hatt dårligst reallønnsutvikling de siste 10 åra. Det er nok å minne om at ufaglærtes lønn i forhold til faglærte i de fleste tariffavtaler ligger på 85–95 prosent. Videre er definisjonen på lavtlønte bransjer som i lønnsoppgjør oppnår lavlønnstillegg, at de ligger under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Statistikken omfatter selvsagt heller ikke den «svarte» delen av økonomien, så her er det helt sikkert mørketall.

Svaret fra arbeiderklassen

Arbeiderklassens svar på kapitaleiernes forsøk på å sette folk opp mot hverandre har siden kapitalismens barndom vært organisering, oppretting av tariffavtaler som et felles minimum man ikke går under, kollektiv disiplin og samhold. Men overfor nye grupper som kom inn på arbeidsmarkedet, har det grovt sett vært to linjer i fagbevegelsen – en konservativ som har forsøkt å utestenge nye grupper både fra arbeidslivet og fra fagforeningene (jf. holdning til gifte kvinners arbeid i norsk fagbevegelse i mellomkrigstida og deler av amerikansk fagbevegelses holdning til organisering av svarte arbeidere), og en radikal som har sett det sentrale i å organisere disse gruppene – f.eks. Eleanor Marx og de nye fagforeningene for ufaglærte i England på 1880–90-tallet⁸, eller International Workers of the Word (IWW) sin organisering av migrantarbeidere i USA tidlig i det 20. århundre.⁹ Sitatene fra Marx om irske og engelske arbeidere viser også hvor viktig det er å bekjempe fordommer og splittelse mellom arbeidergrupper med ulik etnisk og nasjonal opprinnelse. Anti-rasisme kan ikke skilles fra den økonomiske, faglige kampen.

Da EU i 2004 ble utvidet til å omfatte land i Øst-Europa, er det klart at mange arbeidsgivere så for seg store muligheter til å utnytte billig arbeidskraft. Særlig de første årene så vi mange grove eksempler på underbetaling og elendige bo- og arbeidsforhold. Fortsatt blir skandaløse forhold avslørt på mange arbeidsplasser. Noen av de verste eksemplene dreier seg om arbeidstakere som har svake rettigheter når det gjelder opphold og arbeid i Norge – f.eks. papirløse asylsøkere eller arbeidstakere fra «det globale sør» som er totalt avhengige av sine arbeidsgivere for å få oppholdstillatelse i Norge. Ekstreme lønns- og arbeidsforhold gjelder f.eks. mange indonesiske10 og filippinske sjøfolk.11 Myndighetenes reaksjon i slike saker er ofte at det er arbeidstakerne som blir straffet gjennom utvisning fra Norge. Når arbeiderne vet at de risikerer deportasjon hvis de avslører ulovlige arbeidsforhold, er det klart at grensene for hva de er villig til å akseptere blir tøyd langt. Innvandringsrestriksjoner overfor arbeidere vil bare svekke muligheten for å føre en kamp for reell arbeidersolidaritet, fordi det er ofrene for underbetaling som straffes, mens arbeidsgiverne svært ofte går fri. Norsk fagbevegelses strategi har vært å organisere nye grupper arbeidstakere som kommer til Norge fra andre land, samtidig som man har stilt krav til staten om endringer i lovverket.

De viktigste av disse kravene er allmenngjøring av tariffavtaler, begrensninger overfor bemanningsbransjen og straff mot arbeidsgivere for ulike typer arbeidslivskriminalitet. Det ser ut til at særlig allmenngjøringen har virket ved å demme opp for de groveste tilfellene av underbetaling. Det er oftest minstesatsene i tariffavtalene som blir allmenngjort, og i mange yrker er det denne satsen som blir dominerende, særlig for EØS-arbeidstakerne. Men det er ofte stor avstand mellom minstelønn og det reelle lønnsnivået i en bransje – dette er nok en del av forklaringen på ulikhetene i lønningene f.eks. i bygningsbransjen. Samtidig er mange av arbeidsinnvandrerne fra EØS-land ansatt i bemanningsbransjen, med den usikkerheten dette ofte innebærer når det gjelder jobb- og inntektsstabilitet – mange har iallfall fram til endringene i arbeidsmiljøloven fra 01.01.19 ikke hatt noen garanti for fast inntekt. Likebehandlingsprinsippet som gjelder for utleide fra bemanningsselskap, blir også i stor grad omgått av arbeidsgiverne.

Endringene i arbeidsmiljøloven som trådte i kraft 01.01.19, er en viktig delseier for fagbevegelsen og ble vedtatt av Stortinget etter demonstrasjoner og politiske streiker mot bemanningsbransjen. Hovedkravet om forbud mot hele bransjen ble ikke innfridd, men de viktigste endringene er:

• Generell innleie (med unntak av vikariater og arbeid av midlertidig karakter) vil bare være lovlig etter avtale med tillitsvalgte i bedrifter med landsomfattende tariffavtale med fagforening som har over 10 000 medlemmer.
• Fast ansettelse blir klarere definert – formen «fast ansatt uten lønn mellom oppdrag» vil ikke lenger være lovlig.
• Ansettelsen skal være tidsubegrenset, ha forutsigbarhet for arbeid (og lønn) og et reelt stillingsomfang.

Enhver lovbestemmelse til fordel for arbeiderklassen er lite verdt hvis den ikke følges opp av en aktiv kamp for å få den gjennomført i praksis. Derfor blir fagorganisasjonens styrke, både kvantitativt og kvalitativt, helt avgjørende for hva de nye lovbestemmelsene vil bety i praksis, i hvilken grad arbeidsgiverne vil klare å omgå dem. Det er en myte at arbeidere som har bakgrunn fra fattigere land, aksepterer «alt» de blir utsatt for i Norge, fordi de uansett har så mye bedre vilkår enn de ville hatt i sitt eget land. Det tar ikke lang tid før man orienterer seg om hva som er gjeldende kår i Norge – og før man merker det reelle kostnadsnivået (ofte med doble utgifter – i Norge og i hjemlandet). Diskriminering og underbetaling på arbeidsmarkedet er ikke noe som svelges rått. Aktivister i fagbevegelsen som har bakgrunn i majoritetsbefolkningen, må se og høre disse eksemplene på forskjellsbehandling og gripe fatt i dem, sammen med dem som rammes.

Første bud i kampen mot underbetaling og etnisk lønnsdiskriminering er fagorganisering og aktiv involvering i den faglige kampen av grupper med annen bakgrunn enn majoriteten. Organisering må følges av krav om tariffavtaler. På bedrifter hvor det er innleide arbeidsinnvandrere, må aktivister i fagbevegelsen sørge for at de innleide får informasjon om fagorganisering og gjøre alt for å innlemme dem i arbeiderkollektivet, samtidig som man krever at faste ansettelser erstatter innleie.

Aktuelle krav man må kjempe for er høyere minstelønn i tariffavtalene, som dermed vil heve nivået på allmenngjort lønn, allmenngjøring av flere tariffavtaler, forbud mot ­bemanningsbransjen (som Norge hadde før 2000), krav til egne ansatte og tariffavtaler for å få offentlige oppdrag, tiltak mot konkursrytteri og straff for arbeidsmiljøkriminalitet. Kollektiv søksmålsrett må gjeninnføres, slik at det ikke er den enkelte innleide eller midlertidige ansatte som må ta kampen på egen hånd.

Fagorganiserte på venstresida må presse på for en mer aktivistisk fagbevegelse, som ikke er redd for å ta i bruk streikevåpenet, organisere sympatistreiker og blokader mot bedrifter som driver med underbetaling, diskriminering og fagforeningsknusing. Enhver seier for fagbevegelsen vil før eller seinere bli møtt med forsøk på motoffensiv fra kapitalkreftene – under dekke av at det er krisetider, eller at konkurranseevnen må styrkes. Derfor må perspektivet for arbeiderkampen også være anti-kapitalistisk.

Mot et verdensomspennende system som er styrt av interessene til en svært liten minoritet av de aller rikeste, må det bygges en internasjonal arbeidersolidaritet som kan danne grunnlag for et alternativ til den kapitalistiske produksjonsmåten – et system basert på arbeidermakt, demokratisk planlegging og styring, der økonomien er underlagt menneskehetens og planetens behov. Med kapitalismen vil også den økonomiske og politiske basisen for rasisme og andre former for diskriminering bli borte.

 

Noter

1. https://www.nrk.no/urix/atte-milliardaerer-eier-mer-enn-halve-verden-1.13324217.

2. https://thenextrecession.wordpress.com/2016/03/07/imperialism-and-super-exploitation

3. https://www.framtiden.no/201809217341/aktuelt/levelonn/misnoye-med-ny-minstelonn-i-bangladesh.html.

4. https://bil24.no/prishopp-kan-drepe-elbil-batteriene/

5. https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2018/vil-vm-arbeiderne-fa-det-bedre/

6. https://www.marxists.org/archive/marx/works/1870/letters/70_04_09.htm

7. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/lavere-lonn-blant-innvandrere?tabell=329230

8. http://socialistreview.org.uk/397/rediscovering-eleanor-marx

9. https://radikalportal.no/2014/12/18/hva-bor-sosialister-mene-og-ikke-mene-om-arbeidsinnvandring/

10. https://www.dagbladet.no/nyheter/de-skjulte-slavekontraktene/70460627

11. https://www.nrk.no/sognogfjordane/aksjon-mot-lastebat_-meiner-mannskap-gar-pa-slavelon-1.14303917

Dagens interessekamper i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og i de nye regionale handelsavtalene inneholder alle elementene av det som lenge har skapt konflikter mellom sivilsamfunn på den ene siden, og nyliberale politikere og storkapital på den andre. Nå er det nye forslag og utfordringer som ikke må bli borte i all oppmerksomheten om USAs og Trumps handelskriger. Det gjelder spesielt forslag som rammer velferdsordningene og demokratiet. Her er det tre konkrete tema som krever oppmerksomhet fra oss som ønsker at politikken og ikke markedet skal styre samfunnet.

Foto: Chuttersnap / Unsplash
Av Helene Bank,
spesialrådgiver i For velferdsstaten og talsperson for Handeldskampanjen

Det ene er det som i handelspolitikken kalles «politisk risiko» for investorer – rettet mot demokratiske vedtak som begrenser markedet. Det andre er angrep på retten til å kunne utforme og innføre «innenlandske reguleringer» uten å måtte bevise overfor utenlandske aktører at det er nødvendig. Det tredje er storselskapenes kontroll over «stordata» og den nye digitale økonomien.

Politisk risiko – eller kampen mot demokratiet

De siste årene førte det globale engasjement mot avtaler som TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) og TISA (Trade in Services Agreement) til en engasjert debatt om handelspolitikk. Disse avtalene er ikke bekjempet, de er bare kjempet ned i skuffer og inn i lukkete rom. Felles for dem er at de begrunnes med at de skal redusere politisk risiko.

I TISA-avtalen var det såkalte skralle-­klausuler som skal hindre stater i å avvikle konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester. TTIP avtalen skulle harmonisere tekniske handelshindre og etablere et harmoniseringsutvalg for å sikre at statene ikke innførte handelshindrende politikk. TTIP inneholdt også en tvisteløsningsmekanisme der utenlandske selskap kan saksøke staten for tapt fortjeneste knyttet til demokratisk vedtatte reguleringer (investor-stat-tvisteløsning).

Konsekvensen er at mer markedsretting er lovlig under slike avtaler og klausuler, mens begrensning i markedets frie spill kan bli utfordret og kanskje medføre handelssanksjoner. Hvis en blåblå regjering konkurranseutsetter offentlige tjenester, eller tillater dumping av gruveavfall i en fjord, eller slipper bemanningsbransjen fri, så vil en rød-grønn regjerings innskjerpinger kunne føre til at befolkningen må betale erstatning til investorer som forventet inntjening på den blåblå politikken. Slik skal handelsavtaler redusere kapitalens tap av profitt. Slik skal befolkningen betale for selskapers politiske risiko ved å være et demokrati.

Effekter av slike avtaler kan være at begrensninger på markedsføring av private helsetjenester, eller å drive offentlige finansierte tjenester i offentlig regi, kan bli sett på som «unødig» begrensende på handel og investeringer, eller konkurransevridende. Vi kan presses til å åpne for konkurranse gjennom harmonisering. Vi kan hindres i å slutte med konkurranseutsettingen med skralleklausuler, og med investor-stat tvisteløsningsordninger risikerer vi å betale selskaper om de får rett i at vi hindrer deres inntjening.

Nødvendighetstest av nasjonal politikk

I WTO ligger det nå et kontroversielt forslag til avtale knyttet til handel med tjenester. Vi kan risikere at våre politikere må bevise at innlandsreguleringer er nødvendige for å kunne føre en bestemt politikk.

Det er riktignok formulert slik at land skal kunne innføre legitim politikk for å sikre helse, miljø andre samfunnspolitiske formål. Men om politikken og reglene er legitime, er det handelsjurister som kommer til å bestemme. Å ta tilbake konkurranseutsatte offentlige tjenester kan vi ikke regne med kommer inn under det tvisteløsningsorganene og handelsjuristene vil kalle legitim politikk.

Hegemoni over den digitale økonomien

Skandale etter skandale om elektroniske data på avveier er rullet opp både i Norge og andre vestlige land. Utenlandske IT-arbeidere har hatt tilgang til våre helsedata og til graderte beredskapsdata både i Norge og Sverige. Det er åpenbart behov for mer kunnskap, kontroll og regulering av de nye teknologimarkedene. Ikke minst er norske helsedata – som er samlet over mange tiår – verdifulle for farmasøytisk industri, forsikringsselskap og firma som jobber med kunstig intelligens.

I kronikken «Telefonalarmen ringer for det 21. århundre» skriver Petter Titland (tidl. leder i Attac Norge, i Klassekampen 11.10.17) om hvordan datagigantene utvikler både fantastiske og skremmende tjenester ved å bruke våre persondata og hvordan datainnsamlingen påvirker maktforholdet mellom selskap og individ, mellom selskap og ansatt, og mellom stat og selskap. Om vi ikke vet hvordan våre data brukes og misbrukes, kan tilliten til det offentlige påvirkes negativt.

Den digitale økonomien er nye samfunnsområder som det er et stort kommersielt press for å hindre reguleringer. Bak avtaleforslag i WTO står storselskapene og datagigantene Apple, Google, Microsoft og Amazon, og det kinesiske Alibaba, som også vil hindre at sektoren skal avgiftsbelegges eller at deres markedsmakt skal reguleres. Blant de kontroversielle forslagene er forbud mot krav om lokal datalagring, krav om at data skal flyte fritt over grenser, og at stater ikke skal ha tilgang til å sjekke programmers kildekoder og algoritmer (viktig i sikkerhetshensyn). Hvis en stat ikke kan kreve lokal datalagring, vil det gi teknologigigantene fri tilgang på dataene, og regelverket som styrer datahåndtering og innsamling vil være underlagt det landet dataene behandles i.

Foreløpig har den norske regjering ingen egen politikk, analyse eller vurdering av hva som utgjør norske interesser på dette feltet som etter hvert rommer alle våre bevegelser, finansielle- og helsedata, aktiviteter på sosiale medier, hvor vi beveger oss i samfunnet, eller hvem vi har vært i nærheten av.

Handelskriger er ikke nytt.

Nesten 30 år med frihandels-retorikk og nyliberalistisk politikk har i praksis vært en handelskrig – der stormaktene har ført en politikk til gode for storkapitalen, mens arbeidere, fellesskapet, naturgrunnlaget og utviklingsland har tapt.

På 1990-tallet og på 2000-tallet handlet handelskrigene om blant annet hormonbiff og GMO mellom EU og USA. Det var også interessekamper om privatisering av vann og offentlige tjenester. Det ble i frihandelens navn utarbeidet et stadig økende antall ubalanserte frihandelsavtaler mellom industriland og tidligere koloniland, noe også Norge og EFTA har vært med på. I «frihandelens» navn ble utviklingsland hindret i å bruke politiske virkemidler som industrilandene hadde brukt i århundrer til å bygge samfunn og bygge velferdsordninger.

De nye angrepene på demokratiet og opparbeidete velferdsordninger, og de autoritære tendensene knyttet til stordata og den digitale økonomien, er handelskriger som ikke har fått betegnelsen handelskrig. Det er en ideologisk begrunnet politikk og avregulering i tråd med storselskapenes interesser. Derfor er det all grunn til å engasjere seg i hva regjeringene våre holder på med i WTO og andre internasjonale forhandlinger.

Sosial reproduksjon: Korleis sosiale band blir skapt og tatt vare på frå fødsel til død, mellom generasjonar, og på tvers, i og utanfor familien.

Hausten 2016 oppmoda polske aktivistar til stor kvinnestreik, og klarte å stanse ei lov som ville forby abort. Dei var inspirerte av den historiske streiken mot lønnsskilnader på Island. Dei argentinske aktivistane frå Ni Una Menos [«Ikkje ei (kvinne) mindre»] brukte same taktikk då dei protesterte mot mannleg vald i oktober 2016. Ut frå massedeltakinga i desse streikane samordna feministiske grasrotorganisasjonar seg for å få til ei internasjonal mobilisering i november 2016, på den internasjonale dagen for å få slutt på vald mot kvinner. Den 26. november tok 300 000 kvinner til gatene i Italia.

Foto: Chloe Simpson,
frå sosial reproduksjon til kvinnestreik
Av Cinzia Arruzza,
assisterande professor i psykologi ved New School for Social Research i New York. Artikkelen her er siste kapittel av boka Social reproduction theory. Remapping class, recentering oppression, Pluto Press, 2017.
Omsett av Gunnar Danielsen.

 

Oppmodinga til internasjonal kvinnestreik 8. mars vaks naturleg fram av desse kampane: Initiativet kom frå dei polske aktivistane som organiserte streiken i september, og i løpet av månader breidde han seg til omlag femti land.

I USA hadde ideen om kvinnestreik opphav i våre særeigne erfaringar.

Masseoppslutninga på kvinnemarsjen 21. januar 2017 synte at det kunne vere grunnlag for ei ny og gjenreist kvinnemobilisering. På same tid viste marsjen au dei strukturelle grensene for den liberale feminismen som har vore i høgsetet dei siste tiåra. Denne feminismen viste sitt sanne andlet i primærvala i Det demokratiske partiet, der kampanjen til ­Bernie Sanders vart utsett for konstante åtak frå liberale feministar som støtta Hillary Clinton. Dei hevda det var anti-feministisk å røyste på Sanders, og kvinnene måtte samle seg bak den «kvinnerevolusjonen» Clinton stod for. Men i presidentvalet røysta eit fleirtal av dei kvite kvinnene som røysta for ein open kvinnehatar, og ikkje den påståtte kvinneforkjemparen.¹

Rein rasisme kan forklare delar av valresultatet, men er ikkje heile sanninga. Den forklarer ikkje korfor Clintons påståtte feminisme ikkje appellerte til desse kvinnene. Ein måte å ta fatt i dette på er å stille eit enkelt spørsmål: Kven har heilt konkret hatt fordel av den liberale feminismen Clinton står for?

Ifølgje sosiologen Leslie McCall tener ei kvinne med college-utdanning frå 1970-talet mindre enn ein mann utan slik utdanning. I tiåret frå 2000 til 2010 endra stoda seg dramatisk: Snittinntekta for kvinner og menn frå arbeidarklassen låg flatt, mens inntekta til kvinner på toppen auka raskare enn menn på same nivå. I 2010 hadde høglønte kvinner i snitt 1,5 gonger meir enn menn frå middelklassen. Denne endringa var resultatet av progressive lover, som Equal Pay Act frå 1963. Lova fjerna dei mest skrikande formene for kjønnsdiskriminering på arbeidsplassen. Men desse lovene kom på ei tid då økonomiske forskjellar totalt vaks raskt. Resultatet var veksande sosial og økonomisk ulikskap mellom kvinner, der overklassekvinner gradvis minska lønnsgapet, mens arbeidarklassekvinnene blei hengande heilt etter.²

I ein artikkel i The Nation tidleg i 2017 funderte Katha Pollitt på kva ein skulle rekne som feministiske spørsmål. Ho konkluderte med at ein heilt klart kan sjå reproduktive rettar og kampen mot kjønnsdiskriminering som feministiske, mens krig, fattigdom, miljøkrisa, og kanskje tilmed antirasisme ligg utanfor feminismefeltet.³ Pollitt speglar her viktige og sentrale argument i den liberale feminismen – ein juridisk og rettsbasert definisjon av feminisme. Då er det ikkje overraskande at denne feminismen ikkje appellerte til millionar av kvinner frå arbeidarklassen. Til dømes er lik lønn og slutt på kjønnsdiskriminering på arbeidsplassen opplagt verdige saker, men som McCalls data syner, har dei få berøringspunkt for arbeidarklassekvinner om dei blir kopla frå krav om minstelønn eller omfordeling av lønn.

Resultatet av presidentvalet markerte ein stillstand for den liberale feminismen, som ikkje ein gong den enorme oppslutninga om kvinnemarsjane i januar fullt ut kunne bøte på. Oppmodinga til kvinnestreik vaks ut av denne stillstanden, han opna rom for ein alternativ kvinnepolitikk. Det var dusinvis med grasrotkollektiv, nettverk og organisasjonar på landsplan som alt utvikla alternativ til den liberale feminismen: Ein klassebasert og anti-rasistisk feminisme, som inkluderte transkvinner, skeive og ikkje-binære*. Bak streiken låg derfor at dei såg denne andre feminismen – oppfordringa skapte eit nettverk på landsplan av organisasjonar og individ, han gjorde denne feminismen synleg på nasjonalt nivå, han utfordra hegemoniet til næringslivsfeminismen Clinton og hennar folk står for, og til sist opna han for ein nasjonal samtale om å styrke arbeidarklassen, migrantar og svarte kvinner.

Ved å bruke ordet streik skulle ein framheve arbeidet kvinner utfører, ikkje bare på arbeidsplassen, men utanfor, i den sosiale reproduksjonen. Det hadde ein funksjon i tillegg, som er lettare å forstå om ein ser på stoda for arbeidarklassen i USA.

Frå 1983 til 2016 sank organisasjonsgraden i USA frå 20,1 til 10,7 prosent. Stoda i privat sektor er endå meir deprimerande, det gjekk frå 16,8 til 6,4 prosent i same tidsrom. Om me ser på tal for lovlege streikar som omfatta meir enn tusen arbeidarar, fall tala for streikedagar frå 1947 til 2016 frå 25 720 000 til 1 543 000. Då hadde 2016 ein liten oppgang, særleg på grunn av lærarstreiken i Chicago, og streiken på Verizon. Det er resultatet av fagforeiningsfiendtleg lovverk og ei snever bedriftsorientert fagforeiningslinje. Men klassekamp er ikkje det same som arbeidarkamp på arbeidsplassen – klassekampen tar mange former. Viktige uttrykk for klassen som politisk aktør og utløysar av konflikt kjem ofte til syne innanfor den sosiale reproduksjonen. Der har desse kampane potensiale til å angripe profitten til kapitalistane. Dei siste åra har me sett ei rekke viktige arbeidarkamper som er organiserte av utradisjonelle arbeidarorganisasjonar og -nettverk. Til dømes Fight for Fifteen** eller aksjonane til Restaurant Opportunities Centers (ROC)***. Aksjonar som Black Lives Matter, ­migrantstreikane, og mobiliseringane mot muren på grensa til Mexico. Og den nesten-spontane mobiliseringa mot «muslimforbodet». I staden for å sjå dei ulike mobiliseringane som alternativ til å organisere folk på arbeidsplassen, er det rettare å sjå dei som ulike måtar klassekampen artar seg på i dag, former som kan gi styrke til kvarandre, og som kan skape vilkår for å organisere arbeidsstans på arbeidsplassen. Kvinnestreiken var del av denne prosessen: Han bidrog til at det blei politisk lov igjen å nytte ordet «streik» i USA, han laga ukonvensjonelle arbeidsstansar i tri skoledistrikt, og gjorde synleg arbeidarorganisasjonar der kvinnene var i fleirtal, som ROC og New York State Nurses Association (NYSNA)**** og tilfelle med arbeidarorganisering på grasrotnivå leia av kvinner og skeive.

Den konkrete erfaringa med kvinnestreiken og teorien om sosial reproduksjon som inspirerte nokre av dei som organiserte han, gjorde spørsmålet om klassekamp skulle stå over «identitetsbasert» kamp ikkje bare ubrukande, men reint ut misvisande. Om me tenker på klassen som ein politisk aktør, må ein sjå kjønn, rase og seksualitet som uløyseleg knytt til måten folk konkretiserer sjølvkjensla si og tilhøvet sitt til verda, og derfor ein del av måten folk blir politiserte og engasjerte i kamp. I levde liv er ikkje klasse, rase og kjønnsskilnader opplevde som skilde og kategoriserte fenomen som skjer igjennom utanfrå: Skiljet mellom dei er bare resultatet av ein analytisk tankeprosess, som ikkje må forvekslast med sjølve røyndommen.

Dette er ei nøkkelinnsikt for politisk organisering. Politiske strategiar, taktikk, og organisasjonsformer må alltid ha rot i dei konkrete erfaringane folk har. Å fjerne seg frå erfaringane fører til at ein erstattar materialisme med rasjonalisme – det vil seie blandar analytiske kategoriar og subjektiv røyndom og projiserer boklege oppfatningar av kva klassekamp betyr (eller burde bety) på det livet folk lever. På andre sida, om feminisme og antirasisme skal bli frigjøringsprosjekt for heile menneskeslekta, då er spørsmålet om kapitalismen uunngåeleg. Problemet med å erstatte klassekampen med identitetsbaserte kampar må derfor omformulerast som eit politisk problem med rot i hegemoniet dei liberale har hatt til å artikulere den feministiske diskursen. Den artikuleringa gjør feminismen til eit sjølvhevdingsprosjekt for elitekvinner ved å fjerne nøkkelspørsmålet: det strukturelle tilhøvet mellom kjønnsundertrykking og kapitalisme. Korleis me skal bryte det hegemoniet er det me må diskutere no, og kvinnestreiken var eit første viktig steg i den retninga.­

Ikkje alle som organiserte og deltok i kvinnestreiken støtta seg på teorien om sosial ­reproduksjon, men kvinnestreiken kan rettmessig sest som ei politisk tolking av denne teorien. Aksjonane nyleg viser ny og aukande merksemd for behovet for å bygge opp igjen solidaritet og kollektive handlingar som einaste måte å forsvare oss mot stadige åtak på kroppane våre, fridommen vår, og mot imperialisme og nyliberal politikk. Ikkje minst fungerer dei som motgift mot tilbakeslag for feministisk teori og praksis under nyliberalismen.

Men å få bukt med denne måten å forstå feminismen på betyr ikkje å gå tilbake til økonomisk reduksjonisme, eller til ein allmenn politikk rive laus frå forskjellane. Dei siste tiåra er me blitt meir klar over den sosiale lagdelinga hos cis-***** og transkvinner, etter klasse, etnisitet, rase, alder, talent, og seksuell legning. Utfordringa for den nye feministrørsla er å lage aksjonar, organisasjonar og krav som ikkje gjør desse skilnadene usynlege, men tvert om tar dei med, på alvor. Dette mangfaldet må bli våpenet vårt og ikkje ei hindring eller noko som skil oss. Skal det skje, er det nødvendig å syne dei indre relasjonane mellom ulike undertrykkingsformer, og samle skilnadene undertrykkinga skaper i ein meir omfattande kritikk av sosiale forhold under kapitalismen. I den prosessen kan all medvite erfaring av ulike undertrykkingsformer gi oss ny innsikt om dei ulike måtane kapitalismen, rasismen og sexismen påverkar liva våre.

Forklaringer

* Ikkje-binær: når ein opplever seg som verken mann eller kvinne

** Fight for Fifteen: krav om 15 dollar i minstelønn

*** ROC – organisasjon som jobbar for betre lønns- og arbeidsvilkår for restauranttilsette

**** NYSNA – sjukepleiarane i New York

***** Cis-kjønna: når ein reknar seg til det kjønnet ein fekk ved fødselen

Notar

1. Det er viktig å peike på at talet på kvite kvinner som røysta på Trump er svært lite samanlikna med det totale talet på kvite kvinner med røysterett i USA.

2. Leslie McCall: «Men Against Women, eller the Top 20 Percent Against the Bottom 80? How Does Growing Inequality Affect Traditional Patterns of Gender Inequality?» («Menn mot kvinner, eller topp tjue prosent mot dei åtti på botn? Korleis veksande økonomisk ulikskap påverkar tradisjonelle kjønnsskilnader?») Council on Contemporary Families, 16. oktober 2013. https://contemporaryfamilies.org/top-20-percent-against-bottom-80/

3. Katha Pollitt: «Actually, Not Everything Is a Feminist Issue. And That’s OK». Nation, 23. mars 2017. («Ikkje alt er kvinnespørsmål. Og det er greitt.») https://thenation.com/article/actually-not-everything-is-a-feminist-issue

Av Eivor Evenrud,
gruppeleder for Rødt i bystyret i Oslo.

(Eli Aaby svarer i Gnist nr 2/19:http://https://marxisme.no/abortdebatt-hvem-skal-bestemme/)

Endelig grense for abort er i dag ved svangerskapets 22. uke (21 uker + 6 dager.) De 10 siste ukene av denne perioden, altså etter uke 12, må kvinner sende søknad til en nemd for å få innvilget abort.

Hvorfor må de det, er ikke kvinner selv best egnet til å bestemme over egen kropp? Jo, selvfølgelig er de det. De aller fleste faller lett ned på dette standpunktet, inkludert meg selv.

Men så skjer det noe i tankerekken min. For, siden kvinner selv er best egnet til å bestemme over egen kropp, bør ikke kvinner da kunne ta avgjørelsen om abort helt til uke 22?

Jeg har lyst til å svare «ja, selvfølgelig skal kvinner det!», slik som Rød Ungdom har gjort.

Men det er ikke så enkelt. I uke 22 er det ikke lenger snakk om bare kvinnens kropp, men også et foster som i mange tilfeller er levedyktig. Abort i uke 22 innebærer en fødsel, og hva skal skje med barnet som blir født? I Norge overlever mange premature barn født i uke 22. De overlever ikke fødsel og nyfødtperioden på egenhånd, men med medisinsk hjelp.

I dag kan ikke et svangerskap avbrytes etter uke 18, med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Dersom man tror at fosteret er levedyktig, kan det ikke gis tillatelse til svangerskapsavbrudd (i følge abortloven.)

Et foster har ikke rettigheter på egenhånd før uke 18, men med dagens lovverk trer på dette tidspunktet fosterets levedyktighet ved svangerskapsavbrudd inn som en faktor i spørsmålet om abort.

Det jeg savner i debatten om nemder og kvinners rett til å bestemme over egen kropp, er hva som skal skje med et levedyktig foster.

Har kvinnen som har valgt abort også mulighet til å bestemme at den nyfødte ikke skal få hjelp til å overleve? Kan helsepersonell pålegges å ikke foreta seg noe ovenfor et barn som kan overleve hvis det gis riktig hjelp?

Debatt om abort er både enkelt og komplisert. Det er ikke sikkert antallet senaborter øker hvis man fjerner alle nemnder og endrer lovverket slik at levedyktige fostre kan aborteres. Det argumenteres ofte med at tall fra Storbritannia viser at kun 2 % tar abort mellom uke 20–24. Det høres lite ut, men med tallene fra Norge (2017), så vil det bety 254 senaborter.

Jeg er selvfølgelig for at kvinner skal bestemme over egen kropp, men jeg er ikke for at kvinner skal kunne bestemme at et levedyktig prematurt barn ikke har rett til å få medisinsk hjelp til å overleve. Foreslår man opphevelse av nemdene og selvbestemt abort helt til endelig grense på uke 22, må man samtidig komme med konkrete standpunkt på løsninger for den «sårbare». Ved abort i uke 22 er det ikke lenger bare kvinner som avbryter svangerskap som er i en sårbar situasjon. Et prematurfødt barn er totalt prisgitt omgivelsene og den medisinske hjelpen som blir gitt, eller ikke gitt.

Ingen andre enn den gravide vet best hvordan situasjonen for den gravide er. Den gravide er den beste til å ta avgjørelsen om abort. Men hvem skal bestemme hva som skjer med et levedyktig foster ved en senabort? Jeg kan ikke støtte selvbestemt abort helt til uke 22 uten å få konkret svar eller forslag på det spørsmålet. Og det synes jeg det er merkelig at noen som helst kan.

 

Foto: Ricardo Gomez Angel
Stanley Simon Malinowitz,
økonomiprofessor ved Universidad Nacional de Colombia og har Phd i økonomi fra University of Massachusetts. Malinowitz har bodd i Colombia siden 1995.
Av Peder Østring,
studerer samfunnsgeografi ved UiO og var høsten 2018 på utveksling i Bogotá.

– Mange jublet etter at fredsprosessen mellom den colombianske staten og FARC-geriljaen endelig ble underskrevet under president Santos. Hvordan er situasjonen nå med den nye regjeringa som skal administrere implementeringen av fredsavtalen? Er borgerkrigen i Colombia nå over og konflikten på vei inn i en varig fred?

– Først er det viktig å skille mellom fred og slutten på konflikten med FARC. Fred er mer enn å ende én spesifikk konflikt. Colombia er et land som har hatt mye politisk vold gjennom hele sin historie. Krigen mot geriljagruppene FARC og ELN, som har vart i 54 år, er kun én fase i denne historien. Geriljagruppene dukket opp i Colombia omtrent samtidig som i andre land i Latin-Amerika, men krigen varte mye lenger. Like fullt er politisk vold mer enn geriljaen, noe man så med oppblomstringen av paramilitære grupper som hadde visse bånd til staten. Først var det et våpen i kampen mot geriljaen, men etter hvert fikk det andre ­funksjoner, som for eksempel trusler og vold mot sosiale bevegelser. Det er bra at krigen med FARC er over, den kom det aldri noe godt ut av. Geriljaen var ikke nære ved å ta makten og folk sine liv ble ikke forbedret – men det vi har nå er ikke fred. Alle mulige typer grupper kommer nå inn i det vakuumet FARC har etterlatt seg, hvor de kjemper om land og narkoruter. Det vi ser er noe som ligger et sted mellom en politisk konflikt og mafiavirksomhet, og mye er direkte knyttet til økonomi. Men vold er fortsatt måten ting løses på, det være seg fra staten, paramilitære eller andre grupper som er vanskelig å klassifisere. Det er ikke akkurat snakk om fred, men det er et viktig steg i riktig retning.

– Med en konflikt som har vart i et halvt århundre, hvorfor kom fredsavtalen nå? Er det et resultat av at selskaper og næringsliv ønsker seg bedre arbeidsforhold for utnyttinga av Colombia?

– Det er i alle fall ingen selvfølge at avtalen ble underskrevet nå, spesielt med tanke på at Santos var forsvarsminister under Álvaro Uribe og en skikkelig hauk. Vel, tidene forandrer seg. Økonomisk og sosialt var Santos en forlengelse av Uribe. Men han var medlem av og representant for borgerskapet i Bogotá. De samme som tjente godt på krigen, så nå at de kunne tjene godt på å få slutt på den. Min analyse er at Santos og Uribe representerer to forskjellige deler av den colombianske eliten. Uribe representerer landeierklassen og Santos det urbane borgerskapet. Jeg tror freden kom som et resultat av en allianse mellom økonomiske interesser. Geriljaen kontrollerte mye land før Uribe sin regjeringstid. Alle var enige om at slik kunne man ikke ha det, så Uribe åpnet opp landet for alle mulige typer utenlandske investeringer og ekstraktivisme etter å ha svekket geriljaen betraktelig. Så kommer Santos til makten, og velger en helt annen strategi. Geriljaen var svekket, og myndighetene trengte ikke å komme FARC noe særlig i møte i forhandlinger. I tillegg har den colombianske landsbygda blitt avfolket som resultat av konflikten, og landet har over sju millioner internt fordrevne flyktninger, flest i verden. Nå er spørsmålet, hva gjør vi med all den etterlatte jorda? Elitene i byene har etter hvert begynt å spekulere i jord til megaprosjekter, spekulasjon, biodrivstoff og eksport – alt har det til felles at det kreves mye jord, men tilsvarende lite bønder. Også den tradisjonelle eliten på landsbygda er tjent med en slik demografisk utvikling på landsbygda. Kvegdrift er veldig utstrakt, mye land trengs per kvegenhet. Men man kan se en dialektisk motsetning mellom gruppene Santos og Uribe representerte når det kommer til administrasjonen av jorda på landsbygda. Byborgerskapet var tjent med godt definerte eiendomsrettigheter og oversiktlige grenser for hvem som eier hva, mens den tradisjonelle jordeieren foretrekker et regime dominert av den sterkestes rett heller enn skriftlige avtaler, noe som har vært opphavet til mange jordkonflikter og mye vold opp gjennom historien. Jordeierne har sin private hær de kan bruke og har brukt for å vinne gjennom med sine interesser, mens det moderne borgerskapet vil ha en klar eiendomsrett, og de har sin egen idé om hva de vil bruke jorda til.

Jeg tror dette kan forklare konflikten, i tillegg til hva vi ser i media, som gir en mer ideologisk forklaring. Uribe og Duque er imot hele fredsprosessen, men samtidig ser det ikke ut som Duque prøver å gå tilbake på den, annet enn å gjøre noen forandringer. Jeg tror ikke Duque ønsker å gå tilbake til krig med FARC, men han vil gjøre forholdene vanskeligere for dem. Uribe og Duque vil kjøre den harde linja, det tviler jeg ikke på. Jeg tror det er konsensus om ikke å la FARC kontrollere territorium, så nå er det kun et spørsmål om hvilken annen rolle de vil spille, nå fungerer de som et politisk parti. Jeg tror Santos’ standpunkt er at man ikke trenger å bekymre seg for dem som parti, da de ikke har mye prestisje i landet. De kan muligens vinne noen veldig lokale valg, men mesteparten av landet hater dem, av gode og noen mindre gode grunner. Forstå meg rett, de har gjort forferdelige ting, kidnappinger, og stått for helt uberettiget vold, men media har også vært veldig effektiv i sin demonisering. Så jeg tror ikke den herskende klassen er redd FARC, det er mer et spørsmål om hva som er betingelsene for avtalen. Når det kommer til fredsavtalen, er det en avtale mellom FARC og den colombianske staten, så det er bindende også for Duque sin regjering. Det Duque vil kunne komme til å gjøre, er rett og slett ikke å finansiere de tiltakene som har blitt skrevet under på. FARC har på sin side indikert at uansett hva som skjer, vil ikke de ta til våpen igjen.

– I tillegg er fortsatt geriljaen ELN aktiv. Er en fredsavtale mellom dem og staten innenfor rekkevidde?

– Fredsforhandlingene med ELN ser ut til å gå frem og tilbake, jeg vil ikke gjøre meg noen spådommer om hva som vil skje med den. ELN er mye mindre enn FARC. Dynamikken er slik den har vært i mange år, hvor geriljaen ikke kan vinne, men de kan heller ikke bli overvunnet. ELN har lokal makt, men den er til gjengjeld veldig lokal. De vil åpenbart ikke vinne en krig mot den colombianske staten. Man kan håpe på forhandlinger, og det vil sannsynligvis bli fremforhandlet en avtale. Samtidig er det også slik at enhver geriljagruppe ser på den forrige fremforhandlede avtalen. Etter fredsavtalen med den urbane geriljaen M19, der de gikk over til et politisk parti, fulgte det en periode med systematiske attentater mot dem som gjorde at de aldri fikk fungere ordentlig som et parti. Samtalene med FARC var i en annen epoke, men nå ser ELN at Duque planlegger å utlevere en av FARCS tidligere kommandanter, Jesus Santricht, til USA, under påstand om innblanding i narkotrafikk etter fredsavtalen, noe som gjør at mekanismene om amnesti i fredsavtalen ikke gjelder. FARC på sin side hevder at det er en svertekampanje. Dette har også skjedd med en annen sentral figur i FARC, Iván Marques, som er en av de viktigste lederne. Det foreligger påstander om innblanding i narkotrafikk, men bevisene virker mangelfulle. Våpnene til FARC er levert inn, så det er vanskelig å gå tilbake. Dette er nok ting ELN er redde for.

– Drapsraten på ledere av sosiale bevegelser har ikke minket etter fredsavtalen eller innsettingen av Duque som president. Er det det vi nå ser, paramilitære strukturer som blir mer dristige i vakuumet som FARC etterlot seg?

– Nei, om noe så har drapsraten økt. Den har alltid vært veldig høy i Colombia, men den har fortsatt, og til og med økt, etter fredsavtalen. De drepte er menneskerettighetsaktivister, urfolk som forsvarer jorda og ledere for alle typer sosiale bevegelser. Når det kommer til paramilitære, blir det forvirrende når man setter en enkelt merkelapp på dette fenomenet, da det består av mange forskjellige typer grupper. Noen kontrollerer narkotikahandelen, andre sloss for kontroll over land, mens andre spiller en politisk rolle. Det er mange bånd mellom paramilitære og politikken. Det finnes bånd til kongressen, militæret, lokale politikere og landeiere, altså alle mulige typer forbindelser. Duque har sagt at han ønsker å stoppe drapene, men det ser ikke ut til å være noen politisk vilje, siden denne undertrykkingen utgjør en viktig politisk funksjon i det colombianske maktspillet. Dette landet har alltid hatt mye voldelig undertrykking, noen ganger fra militæret, andre ganger fra paramilitære. Av og til vil en eller annen general fra hæren ende opp i fengsel, men alltid for ting som skjedde for 10 år siden eller mer. Paramilitarismen handler ikke bare om en gruppe som hater geriljaen, men om et helt system med forbindelser langt inn i det formelle maktapparatet.

– Apropos politisk undertrykkelse, Gustavo Petro, lederen av opposisjonen i landet, står nå i fare for ikke å få stille som presidentkandidat neste valg. Hvordan påvirker dette venstresiden, og hva sier denne prosessen om hvordan politikk fungerer i Colombia?

– Han kjemper fortsatt kampen i retten, så vi får se hva som skjer. Petro er interessant, han er en helt sentral politisk skikkelse i Colombia og klarte å samle den historisk splittede venstresiden i valget i sommer. Her fikk venstresiden en historisk valgoppslutning, selv om det ble tap. Da Petro var borgemester i Bogotá ble han fjernet fra makten av en uribistisk statsadvokat. Ikke for korrupsjon, men for å ta tilbake søppelhentinga i byen i offentlig regi. Søppelhentinga i Bogotá var drevet av fire firma, og Petro tok det tilbake i byrådets regi. Han ble fjernet i en ikke særlig velhåndtert prosess, i bunn og grunn for å stå opp mot frie markedskrefter. Han ble riktignok innsatt igjen en måned senere, men han fikk personlig en latterlig stor bot, tilsvarende millioner av dollar, og Petro er en av de politikerne som faktisk ikke er millionær i Colombia. Vi får se hvordan denne prosessen utspiller seg, men den gir i alle fall en indikasjon på hvordan politikken fungerer, og hvor vanskelig det er hvis noen på venstresiden kommer i nærheten av å vinne eller på noen som helst måte truer makta. Så skal det sies at Gustavo Petro ikke er veldig radikal i dag selv om han er en gammel geriljasoldat.

– Her kan man kanskje trekke paralleller til Bernie Sanders? Et viktig håp for venstresiden i et tradisjonelt konservativt land, men hvis man ser på den foreslåtte politikken er det vel slående likt et nordisk sosialdemokrati?

– Ja, men et nordisk sosialdemokrati ville vært veldig radikalt i Colombia. Petro ville ikke kunne blitt valgt på en valgplattform som en transisjon til sosialisme. Han ville blitt drept, rettssystemet ville ikke tillatt det, og det ville haglet med trusler. Petro er tross alt en av de hyppigst truede personene i landet. Colombia har en veldig rå kapitalisme, så det reformistiske programmet han gikk til valg på, med helsereform hvor alle har reell, ikke bare formell, adgang til helsetjenester og satsing på offentlig utdanning, ville vært veldig positivt. Jeg tror det er det beste som er mulig å få til innenfor det representative demokratiet i Colombia.

– Og ikke minst ville mulighetsvinduet for en progressiv politikk og sosiale bevegelser blitt større, rammen for hva som er mulig å få til og kreve, ville blitt utvidet? Samtidig er det vel nok å se på historien til land som Chile for å se hva som kan skje om noen går for langt mot kapitalens interesser.

– Ja, det kan godt hende at en seier til venstresiden ville vært katastrofe, og at volden ville økt. Å forstå Colombias historie er å forstå at de har hatt en herskende klasse som ikke ­inngår kompromisser. Colombia er landet med mest ulikhet i Latin-Amerika. Landet er ikke fattig, det har et BNP per innbygger som er litt over gjennomsnittet, men ulikheten er veldig stor. I motsetning til andre land i regionen har landet aldri hatt noen reformistisk periode og heller ingen omfordeling av jord. I Colombia har borgerskapet gått all in. Når folk har prøvd seg på reformer, har det vært mye undertrykkelse og kontroll av media, som spinner ting i elitenes favør. Det er også et veldig regionalistisk og fragmentert land som ikke har den samme nasjonalfølelsen som i mange land i Latin-Amerika.

– Og når vi er inne på regionen: Vi har sett den rosa bølgen komme og bli erstattet med nyliberale, eller til og med fascist-lignende, regjeringer, mens land som i teorien blir styrt fra venstre som Venezuela og Nicaragua ser ut til å ta en stadig mer autoritær dreining. Hva kan du si om dagens politiske situasjon på kontinentet som en gang var venstresidas store håp?

– Situasjonen for noen år tilbake var at venstresida vant med noen prosentpoeng, nå taper de tilsvarende. Det er en veldig bekymringsfull utvikling, ikke bare at sentrum venstre taper, men at ytre høyre vinner. Brasil er spesielt kritisk fordi det en virkelig fascistisk president som har kommet til makta. Av og til er det en debatt om man bruker fascismebegrepet litt vel løst, men i Brasil er det ikke annet å si enn at det er fullt ut fascisme. Argentina og Macri kan ikke puttes i samme kategori, men det er et veldig høyredreid styre. Vi får se hva som skjer, men det er en del av et verdensfenomen. Se på Ungarn, Italia, USA og ikke minst Brasil, et så viktig land for regionen, men med en ny president som er så ekstrem at det er skummelt. Venstresideregjeringene gjorde noen gode ting, men det finnes grenser hva de kan utrette, og deler av den gamle marxistiske analysen er interessant her. Jeg er ikke imot noen av sentrum-venstreregjeringene vi har sett, noe er bedre enn ingenting. Om folket kan lide mindre selv om man ikke kommer seg over all urett, så er det å foretrekke, altså Lula over Bolsonaro eller Kirchner over Macri. Samtidig ser man begrensningene til regjeringene under den rosa bølgen – det er en slags reformisme innenfor nyliberalismen. De er ikke nyliberale med tanke på at de faktisk hadde noen velferdsprogrammer, men de er nyliberale i henhold til en definisjon David Harvey en gang gav: nyliberalisme er et klasseprosjekt for å gjenopprette kapitalismen og profitt på bekostning av arbeiderne. De fortsatte å være veldig servile overfor nasjonale selskaper og fremmed kapital, noen ville kanskje sagt at regjeringene under den rosa bølgen var mer fordelaktig for kapitalen fordi de glattet over sosiale konflikter med noen velferdsprogram, men uten å ta fra de rike.

– Og problemet med den modellen er vel at dette ikke kan fortsette for alltid, at når en resesjon kommer vil klassekonflikten komme til overflaten. Man har altså sosiale tiltak for arbeiderklassen så lenge økonomien vokser, men det er ingen reell omfordeling?

– Det er riktig. Denne politikken er vanskelig å opprettholde på lang sikt, det har vi sett i Argentina og Brasil. Men alle land som var en del av den progressive rosa bølgen er forskjellige. Nicaragua ville jeg ikke kalt venstreside, de er undertrykkende og kulturkonservative selv om de har noen fordelingsprosjekter. Venezuela er kanskje det viktigste landet som prøvde å gjøre noe annerledes – det er ikke sosialisme, men jeg tror Chávez hadde en idé om at det skulle være et steg mot sosialismen. Vel, det prosjektet er borte nå. Det som er igjen er kun krisehåndtering. Man ser sosiale bevegelser kjempe mot regjeringa og en sentralisering av makt, noe som skjer under kriser. Landet har en cocktail av problemer. For det første er det utfordringen med å bevege seg gradvis mot sosialisme uten å ekspropriere. Vi har sett kapitalen slår tilbake, så når president Nicoás Maduro sier det er en økonomisk krig, har han rett. Venezuelansk og amerikansk kapital driver med en helt klar økonomisk krigføring, noe som er en av grunnene til krisen. For det andre har man korrupsjon og vanstyre, som er det høyresiden sier er problemet. Det er delvis rett, men vi har dette i Colombia også. Så har man oljeprisen. Chávez var heldig med oljeprisen, så han kunne gjennomføre alt han gjorde. Det er alltid krise i Venezuela når oljeprisen er lav. Alle disse faktorene i samspill har ført landet ut i den krisen vi ser i dag, men det var ikke kun uflaks heller. Det ser ut til at den eneste måten å stabilisere økonomien på er enten virkelig å radikalisere ting, eller å inngå kompromisser og forlate venstresideprosjektet helt og holdent. Maduro har prøvd seg på en mellomting som gjør at ingen egentlig liker han fra hverken den ene eller andre politiske leiren, men motsetningene er for store. Og når det kommer til olja, har det blitt sagt at man ønsker å distansere seg fra den og diversifisere økonomien, men når prisen er høy har det ikke passet, og når den er nede er det for sent. Jeg liker ikke ordet «uunngåelig», men det er et ord som kommer fram i hodet når man ser på dagens krise. På en måte ga Venezuela oss håp under Chávez. Det interessante med Chávez var at han var en sosialist som faktisk ønsket en overgang til sosialismen. Han var intellektuell, og han hadde en teori om hvordan overgangen skulle gå for seg. Noe man glemmer litt i dag er initiativene med de demokratiske kommunene som ble satt i gang, selv om det i dag har gått i vasken med krisa. Vi vil ikke få sosialisme med en gerilja som kaster regjeringa, det skjer ikke i det 21. århundret. Så vi trenger å tenke på hvordan vi beveger oss mot makta. Jeg tror Chávez hadde interessante ideer – enten du tar makta med makt eller gjennom valg, kommer man til å møte motstand fra sterke krefter og internasjonal kapital. Ingen på kontinentet har svaret, men Venezuela er det mest interessante forsøket. Ecuador fikk til mye, men man ser fortsatt en ekstraktivistisk kapitalisme der, hvor utvinningen av fossile ressurser er grunnlaget for mye av inntektene til staten. I Bolivia er det flere interessante konsepter som grønn økonomi og en «andisk kapitalisme» på sitt eget urfolks vis.

For å oppsummere har det vært vanskelig for sentrum-venstre å fortsette og vinne. Når verdensøkonomien går dårlig, går det dårlig med Latin-Amerika, og hvem som enn sitter ved makta får skylda. Dette har styrket høyresida, i tillegg til at de har blitt veldig sofistikerte i sin bruk av media, manipulasjon og forskjellige former for vold. Statlig vold og vold med forbindelser til staten, fenomener vi har sett i Colombia lenge, vokser nå andre steder.

– I det minste har vi Mexico som et lyspunkt med en venstresidepresident som vinner for første gang på en mannsalder?

– Tja, det er mange tegn på at AMLO vil være en moderat reformist, men inngå mange kompromiss. Vi får se hvordan det går, men jeg ville ikke hatt for store forhåpninger.

– Den politiske situasjonen i Colombia er rimelig spent og president Duque står overfor mange utfordringer med studentstreik og andre sektorer i samfunnet som også har gått ut i streik mot den foreslåtte skattereformen til regjeringen. Hvordan ser du på denne konjunkturen med sosial mobilisering i Colombia?

– Det har alltid vært mange sosiale bevegelser i Colombia. De har hatt to problemer. Det ene er represjon, det andre er at de har vært fragmenterte og konsentrerte om sitt felt, og det har vært vanskelig å forenes til en større, nasjonal bevegelse. Det er heller ikke første gang det har vært nasjonale mobiliseringer, Under Santos streiket alt fra lastebilsjåfører til bønder, men Santos trumfet til slutt gjennom viljen sin. Men denne bølgen av mobiliseringer er interessant, ikke minst er studentstreiken i offentlig sektor nasjonal, med 32 universiteter landet rundt som er lammet av protester. Det har vært en rekke store marsjer. Vanligvis dør slike mobiliseringer sakte ut, men denne gangen ser den ut til å holde seg. Det streikes for finansieringen av offentlig utdanning og det umiddelbare behovet for penger til drift i en kriserammet sektor. Men det har også vært et smart trekk fra studentene samtidig å kreve strukturelle endringer slik at høyere ­utdanning kan bli bærekraftig, og stille spørsmål om i hvilken grad man skal tjene private bedrifter. Studentbevegelser har imidlertid alltid hatt problemet med at med en gang semesteret er ferdig, drar folk vekk fra campus, og det er vanskelig å få folk i gang igjen etter ferien. Men det virker større og bedre organisert enn på veldig lenge. I tillegg har man fagforeninger som agiterer for aktivitet i andre sektorer samtidig. En del av utfordringene man står overfor, er at nyliberalismen har vært god til å splitte forskjellige grupper som er rammet av den. Colombianere er spesielt utsatt i et land hvor de forskjellige regionene like gjerne kunne vært forskjellige land, forskjellen mellom by og land er enorm, og nord og sør i Bogotá er som to forskjellige verdener. Fagforeningene er svekket akkurat som mange andre steder i verden. De representerer færre arbeidere enn tidligere og de har ikke funnet ut av hvordan man organiserer uformelle arbeidere og arbeidere på midlertidige kontrakter som florerer i det colombianske arbeidslivet. Men det blir interessant å se hva som vil skje med den nasjonale streiken. Spørsmålet er bare hva som vil skje neste dag. Det er håp, men samtidig har det vært undertrykking av demonstrasjoner og politi som infiltrerer mobiliseringene. Det man har sett er en i all hovedsak fredelig studentbevegelse, men med noen små grupper som lager hjemmelagde bomber og kaster stein. Noen av disse har påviselig vært infiltratører fra politiet. Så melder de store mediene om 20 personer som kaster stein, heller enn ti tusen i fredelig marsj. De sosiale bevegelsene har oddsene mot seg, men det er en interessant tid å følge med på

 

Dei siste åra har NAV prøvd meir og meir å halda «brukarane», altså dei som trenger og har rett på tenester, på ein armlengdes avstand. Ein skal helst ikkje ha eit direktenummer eller e-post til ein saksbehandlar, alt skal gå gjennom det felles nummeret. Og kontora skal ikkje ha ope for anna enn avtalar som er gjort på førehand, ein må då ringa dette fellesnummeret eller henvenda seg via nettløysinga.

Av Ingrid Baltzersen,
redaktør av Gnist

 

Dette stenger folk ute frå å få det dei har rett på. Behovet for å komma til NAV er ofte akutt, ikkje noko ein kan tinga time for på førehand. Det kan vera at ein har blitt kasta ut av leiligheten sin, trenger pengar til mat eller har fått eit brev frå NAV som ein ikkje forstår og som har kort klage- eller svarfrist.

Samfunnet vårt blir meir og meir digitalisert, men dei som trenger NAV mest er ikkje det. Eit døme er flyktningar og innvandrarar med låg utdanning og litan erfaring med databruk, i tillegg til dårlege norskkunnskapar. Mange eldre manglar også datakompetanse. Rusavhengige utan stabil livssituasjon har kanskje ikkje moglegheit til å bruka kontantkortet på sitta i telefonkø eller hugsa kodane og finna ein pc med nett for å logga seg inn med MinId.

Det å skulla orientera seg på nettløysinga, eller trykka seg gjennom menyen for å stå i telefonkø for å snakka med nokon dei ikkje kjenner, og som ikkje kjenner saka deira, blir for dei heilt uoverkommeleg.

Kirkens Bymisjon i Stavanger­­ kursar no frivillige tillits­personar som kan vera med i møtet med hjelpeapparatet. Det er også andre enkeltpersonar som har sett dette behovet, og prøver å hjelpa personar som ikkje får den hjelpa dei skulle hatt.

Når det er så vanskeleg å få kontakt med NAV fører det også til underforbruk av tenester. Folk som har rett på stønadar søker ikkje om dei, for det er for krevjande og komplisert.

Omlegginga blir seld inn med at ein då skal få betre tid til å hjelpa dei som trenger det mest. Men viss dei som trenger det mest ikkje klarer å komma i kontakt med NAV, så blir det vanskeleg å hjelpa dei. Ein kan spør seg om dette er ønska, og det er difor NAV har stengt dørene.

 

 

Skal vi løse den økologiske krisa, kreves en massebevegelse som kan stå opp mot voldsomt mektige næringer. Men miljøspørsmål med base i den profesjonelle styringsklassen og med fokus på forbruk har små muligheter til å få støtte fra arbeiderklassen. Denne artikkelen argumenterer for at miljøkrisa må organisere arbeiderklassens ut fra deres interesser.

Oversatt av Unni Kjærnes, medlem av redaksjonen i Gnist.

Matt T. Huber er amanuensis i geografi ved Syracuse University. Han har skrevet Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (University of Minnesota Press, 2013). Nå arbeider han med en bok om klasse og klimapolitikk for Verso Books.

Artikkelen sto i Catalyst vol 3, nummer 1, våren 2019

https://catalyst-journal.com/vol3/no1/ecological-politics-for-the-working-class

Her finner du notene. De sto ikke i papirutgava. Når hele artikkelen legges ut, følger notene med.
Altså en god grunn til å abonnere.

1 Paul Griffin, The Carbon Majors Database: CDP Carbon Majors Report 2017 (London: Carbon Disclosure Project, 2017), 5.

2 Elizabeth Gamillo, “Atmospheric carbon last year reached levels not seen in 800,000 years” Science.

3 Intergovernmental Panel on Climate Change, Global Warming of 1.5 °C.

4 Maisa Rojas, Fabrice Lambert, Julian Ramirez-Villegas, and Andrew J. Challinor, “Emergence of robust precipitation changes across crop production areas in the 21st century,” Proceedings of The National Academy Of Sciences (early view, 2019).

5 Climate Guide Blog: “Non-survivable humid heatwaves for over 500 million people,” March 9, 2019.

6 Intergovernmental Panel on Climate Change, “Summary for Policymakers of IPCC Special Report on Global Warming of 1.5ºC approved by governments,” October 8, 2018.

7 Democracy Now, “Climate Scientist: As U.N. Warns of Global Catastrophe, We Need a “Marshall Plan” for Climate Change,” October 9, 2018.

8 Griffin, 2017.

9 Naomi Klein, This Changes Everything: Capitalism vs. the Climate (New York: Simon and Schuster, 2014).

10 Adaner Usmani, “Democracy and Class Struggle,” American Journal of Sociology 124, no. 3 (2018): 664–704.

11 Vivek Chibber, “Why the Working Class?” Jacobin,March 3, 2016.

12 Barbara Ehrenreich and John Ehrenreich, “The Professional-Managerial Class” in Pat Walker (ed.) Between Labor and Capital (Boston: South End Press, 1979), 5–45.

13 Leigh Phillips, Austerity Ecology and the Collapse Porn Addicts (London: Zero Books, 2015).

14 or recent, but somewhat different arguments along these lines see, Stefania Barca and Emanuele Leonardi, “Working-class ecology and union politics: a conceptual topology” Globalizations 15, no. 4 (2018): 487–503; Daniel Aldana Cohen, “Working-Class Environmentalism,” Public Books, November 16, 2017.

15 See Nato Green, “Why Unions Must Bargain Over Climate Change,” In These Times March 12, 2019.

16 Andrew Szaz, Shopping Our Way to Safety: How We Changed from Protecting the Environment to Protecting Ourselves (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2009).

17 I don’t have space to develop this here, but the concept of life here is crucial. Under capitalism, life is opposed to work or production. By quarantining life as the zone of freedom, choice, and politics, work remains an unfree space where political intervention is not permitted. I develop this in Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2013).

18 Neither lifestyle nor livelihood environmentalism are my terms. This blog post also argues they are deeply connected (but from a much different perspective than mine): Mat McDermott, “Is there a difference between lifestyle & livelihood environmentalism?” Treehugger, June 6, 2011.

19 Joan Martinez Alier, The Environmentalism of the Poor: A Study of Ecological Conflicts and Valuation (Cheltenham, UK: Edward Elgar, 2002).

20 Nicky Chambers, Craig Simmons, and Mathis Wackernagel, Sharing Nature’s Interest: Ecological Footprints as an Indicator of Sustainability (London: Routledge, 1996), xix.

21 Ibid, 60.

22 Timothy Gore, “Extreme Carbon Inequality: Why the Paris climate deal must put the poorest, lowest emitting and most vulnerable people first,” Oxfam International, December 2, 2015.

23 Ibid, 1.

24 Ibid, 3.

25 Kevin Ummel, “Who Pollutes? A Household-Level Database of America’s greenhouse gas footprint,” Working Paper 381, Center for Global Development.

26Chambers et al., Sharing Nature’s Interest, 66.

27 Phillips, Austerity Ecology, 37.

28E.F. Schumacher, Small Is Beautiful: Economics as if People Mattered (New York: Harper and Row, 1973).

29 Erik Olin Wright, “How to Be an Anticapitalist Today,” Jacobin,December 2, 2015.

30 I present a very sympathetic critique of these approaches here. My entire intellectual development is rooted in them still.

31 Piers Blaikie and Harold Brookfield, Land Degradation and Society (Oxford: Blackwell, 1987), 17.

32 Richard Peet and Michael Watts, Liberation Ecologies: Environment, Development, Social Movements (London Routledge, 1996 1st Ed; 2004 2nd Ed).

33 See, in particular, Anthony Bebbington, “Capitals and Capabilities: A Framework for Analyzing Peasant Viability, Rural Livelihoods and Poverty,” World Development 27, no. 12 (1999): 2021–2044.

34 David Harvey, The New Imperialism (Oxford: Oxford University Press, 2003).

35 See Robert Bullard, Dumping in Dixie: Race, Class, And Environmental Quality (Boulder, Co: Westview, 1990).

36 Eileen McGurty, Transforming Environmentalism: Warren County, pcbs, and the Origins of Environmental Justice (New Bruinswick, NJ: Rutgers University Press, 2009).

37 United Church of Christ, Commission for Racial Justice, Toxic Wastes and Race in the United States (New York: United Church of Christ, 1987).

37 Delegates to the First National People of Color Environmental Leadership Summit, “Principles of Environmental Justice.” Available online: https://www.ejnet.org/ej/principles.html.

39 Richard Heede, “Tracing anthropogenic carbon dioxide and methane emissions to fossil fuel and cement producers, 1854–2010,” Climatic Change 122, no. 1–2 (2014): 229–241.

40 Chelsea Harvey, “Cement Producers Are Developing a Plan to Reduce CO2 Emissions,” E&E News, July 9, 2018.

41 Energy Information Agency, International Energy Outlook 2017. Table: Delivered energy consumption by end-use sector and fuel. Case: Reference | Region: Total World. Available online: https://www.eia.gov/outlooks/aeo/data/browser/#/?id=15-IEO2017&region=4-0&cases=Reference&start=2010&end=2050&f=A&linechart=Reference-d021916a.2-15-IEO2016.4-0&map=&sourcekey=0.

42 Intergovernmental Panel on Climate Change, Climate Change 2014 Mitigation of Climate Change Working Group III Contribution to the Fifth Assessment Report (New York: Cambridge University Press, 2014), 44.

43 Benjamin Goldman, “What is the future of environmental justice?” Antipode 28, no. 2 (1995): 122–141; 130. Given this was published after the Newt Gingrich Republican wave in 1994, I can only assume the metaphor was a conscious choice.

44 Ibid, 127.

45 Laura Pulido, Ellen Kohl, and Nicole-Marie Cotton, “State Regulation and Environmental Justice: The Need for Strategy Reassessment,” Capitalism, Nature, Socialism 27, no. 2 (2016): 12–31; 12.

46 Goldman, “What Is the Future of Environmental Justice?” 129.

47 Ibid 126.

48 Pulido et al., 27.

49 Ibid, emphasis in original.

50 Alan Greenspan, “The Impact of the 1973–1974 Oil Price Increase on the United States Economy to 1980,” US Council of Economic Advisors, Alan Greenspan, Box 48, Folder 1, Gerald Ford Presidential Library, Ann Arbor, Mich.

51 Herbert Marcuse, One Dimensional Man (Boston: Beacon Press, 1964), 255.

52 Guy Debord, Society of the Spectacle (London: Rebel Press, 1967), 32, 21.

53 William Leiss, Limits to Satisfaction: An Essay on the Problem of Needs and Commodities (Toronto: University of Toronto Press, 1976), x.

54 Christopher Lascsh, The Culture of Narcissism: American Life in An Age of Diminishing Expectations (New York: W. W. Norton & Company, 1979), 32, 73; Jimmy Carter, “The Crisis of Confidence Speech,” 1979.

55 Daniel Horowitz, Anxieties of Affluence: Critiques of American Consumer Culture, 1939–1979 (Amherst, MA: University of Massachusetts Press, 2004).

56 Matthew T. Huber, Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2013), 112.

57 Donella H. Meadows et al., The Limits to Growth (New York: Universe Books, 1974).

58 Paul Ehrlich and Anne Ehrlich, The End of Affluence: A Blueprint for your Future (New York: Ballantine Books, 1974).

59 William Catton, Overshoot: The Ecological Basis of Revolutionary Change (Urbana, IL: University of Illinois Press, 1980).

60 Leigh Phillips, Austerity Ecology and the Collapse Porn Addicts (London: Zero Books, 2015).

61 André Gorz, Ecology as Politics (Montreal: Black Rose Books, 1975), 68–69.

62 Richard White, “Are you an environmentalist or do you work for a living? Work and nature” in William Cronon (ed.), Uncommon Ground: Toward Reinventing Nature (New York: W. W. Norton & Company, 1996), 171–186.

63 Rudolph Bahro, From Red to Green: Interviews with the New Left Review (London: Verso, 1984), 184.

64 Troy Vettese, “To Freeze the Thames: Natural Geo-Engineering and Biodiversity,” New Left Review 111 (May–June 2018): 63–86.

65 Giacomo D’Alisa, Federico Demaria, and Giorgos Kallis, Degrowth: A Vocabulary for a New Era (London: Routledge, 2015), 3–4.

66 For a critique of degrowth and Vettese’s article in particular see, Robert Pollin, “De-Growth vs a Green New Deal,” New Left Review 112 (July–August 2018): 5–25.

67 I think there are significant political-ideological cleavages between “managerial” and “professional” occupations; particularly with regard to ecological politics where the former is likely quite oppositional and the latter quite supportive. See the Ehrenreichs’ full essay and a book full of commentary and critique in Pat Walker (ed.) Between Capital and Labor (Boston: South End Press, 1979).

68 Ehrenreich and Ehrenreich, 1979.

69 Ibid, 6.

70 Ibid, 7.

71 See, André Gorz, Strategy for Labor (Boston: Beacon Press, 1967) and Serge Mallet, Essays on the New Working Class (St. Louis, MO: Telos Press, 1975).

72 Nicos Poulantzas, Classes in Contemporary Capitalism (London: Verso, 1974).

73 Erik Olin Wright, Understanding Class (London: Verso, 2015).

74 Kim Moody, On New Terrain: How Capital is Reshaping the Battleground of Class War (Chicago: Haymarket, 2017), 40.

75 Poulantzas, ibid.

76 Ibid, 1.

77 Meadows et al. Limits, 11.

78 Barry Commoner, The Closing Circle: Nature, Man, and Technology (New York: Knopf Doubleday, 1970).

79 Ophuls, Ecology and the Politics of Scarcity (W.H. Freeman, 1977).

80 Joe Conley, Environmentalism Contained: A History of Corporate Responses to the New Environmentalism Doctoral Dissertation Manuscript, Princeton University, Program on the History of Science, November 2006.

81 bid, 62.

82 Ted Steinberg, “Can Capitalism Save the Planet? On the Origins of Green Liberalism,” Radical History Review 107 (Spring 2010): 7–24.

83 Ibid, 15.

84 Poulantzas, Classes in Contemporary Society, 298.

85 Ibid.

86 For others who fold decommodification into eco-socialist politics see: Thea Riofrancos, Robert Shaw, and Will Speck, “Eco-Socialism or Bust,” Jacobin, April 20, 2018; Greg Albo and Lilian Yap, “From the Tar Sands to ‘Green Jobs’? Work and Ecological Justice,” Bullet, July 12, 2016.

87 For a useful review see Scott Prudham, “Commodification” in Noel Castree, David Demeritt, Diana Liverman, and Bruce Rhoads (eds.), A Companion to Environmental Geography (London: Wiley, 2009), 123–142.

88 Daniel Aldana Cohen, “A Green New Deal for Housing,” Jacobin, February 8, 2019.

89 Kate Aronoff, “Could a Green New Deal Make Us Happier People?” Intercept, April 7, 2019.

90 Johanna Bozuwa, “Public Ownership for Energy Democracy,” The Next System Project, September 3, 2018.

91 David Roberts, “The key to tackling climate change: electrify everything,” Vox, October 27, 2017.

92 US Energy Information Administration, https://www.eia.gov/tools/faqs/faq.php?id=427&t=3.

93 Jim Lazar, Electricity Regulation in the US: A Guide. (Montpelier, VT: The Regulatory Assistance Project).

94 The Providence DSA chapter has embarked on a campaign on this terrain called “#NationalizeGrid.” See, Riofrancos, Shaw, and Speck, “Eco-Socialism or Bust.”

95 Spencer Piston, Class Attitudes in America: Sympathy for the Poor, Resentment of the Rich, and Political Implications (New York: Cambridge University Press, 2018).

96 Patricia Cohen and Maggie Astor, “For Democrats Aiming Taxes at the Superrich, ‘the Moment Belongs to the Bold,’” New York Times, February 8, 2019.

97 Keith Bower Brown, Jeremy Gong, Matt Huber, and Jamie Munro, “A Class Struggle Strategy for A Green New Deal,” Socialism Forum (Winter 2019).

98 Edward Abbey, The Monkey Wrench Gang (Salt Lake City, UT: Dream Garden Press, 1985).

99 Naomi Klein, This Changes Everything, 293–336

100 Sean Sweeney, “Earth to Labor: Economic Growth is No Salvation,” New Labor Forum 21, no. 1 (2012): 10–13.

101 Connor Kilpatrick, “Victory Over the Sun,” Jacobin, August 31, 2017.

102 Trish Kahle, “The Seeds of an Alternative,” Jacobin,February 19, 2015.

103 Erik Loomis, “Why labor and environmental movements split—and how they can come back together” Environmental Health News, September 18, 2018.

104 Jane McAlevey, No Shortcuts: Organizing for Power in the New Gilded Age (New York: Oxford University Press, 2016).

105 Alyssa Battistoni, “Living, Not Just Surviving,” Jacobin, August 15, 2017.

106 Bureau of Labor Statistics, “Work Stoppages Summary,” February 8, 2019.

107 Kate Aronoff, “Striking Teachers in Coal and Gas Country are Forcing States to Rethink Energy Company Giveaways,” Intercept, April 12, 2018.

108 Steven Greenhouse, “The strike isn’t just for wages anymore. It’s for ‘the common good.’” Washington Post, January 24, 2019 and Nato Green, “Why Unions Must Bargain Over Climate Change,” In These Times, March 12, 2019.

109 United Teachers of Los Angeles, “Summary of Tentative Agreement/UTLA and LAUSD January 22, 2019,” https://www.utla.net/sites/default/files/Summary%20of%20Tentative%20Agreement%20FINAL3%20012219_0.pdf.

110 Karl Marx, Capital Vol. 1 (London: Penguin, 1990), 381.

Helt siden den første episoden gikk på lufta i 2008, har Luksusfellen vært en av TV3s store suksesser. Gjennom 20 sesonger har programmets ekspertkorps av økonomer og psykologer etablert seg som noen av landets fremste autoriteter på privatøkonomi, og tittelen har blitt et begrep som i dag benyttes uanstrengt i offentlig debatt.

Selve programkonseptet består i at to eksperter sendes ut for å hjelpe en person eller en familie som ikke har klart å sette tæring etter næring, og som dermed har havnet i et økonomisk uføre, ut av dette. Hadde Luksusfellen eksistert i Storbritannia for 150 år siden, ville Karl Marx vært en soleklar kandidat til å bli deltaker i programmet. Han hadde en inntekt langt over gjennomsnittet, men likevel var han kronisk blakk og syltet ned i gjeld. Men han ville helt sikkert også hatt mye å si om konseptet.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Mohammed Hassan

 

FORBRUK OG GJELD

Som tittelen på programmet også antyder, er det rettet inn mot det som kan oppfattes som et luksusforbruk. I virkeligheten er det sjelden slik. Det som kjennetegner den typiske deltakeren, er dermed at han eller hun har litt for dyre hobbyer, spiser litt for mye ute, bestiller litt for dyre reiser osv., og finansierer dette med penger de ikke har. Når en potensiell deltaker kommer i kontakt med Luksusfellen, har de allerede kommet til et punkt der gjelda har blitt for stor til at de klarer å betjene den. Mange har allerede lagt om, eller forsøkt å legge om, forbruket sitt. Men gjelda vokser fortsatt fordi den har nådd et nivå der valget står mellom å bruke inntekten på å betjene gjeld eller å opprettholde et visst forbruk. Eller for å si det med Marx:

Akkurat som den virkelige slaven, er også lønnsslaven utelukket fra å bli en gjeldsslave gjennom sin stilling, i det minste i egenskap av å være produsent – han kan bare bli det i egenskap av å være forbruker. I denne formen tilegner ågerkapitalen seg de umiddelbare produsentenes fulle merarbeid uten å endre produksjonsmåten.¹

Forbruksgjeld, enten den kommer fra forbrukslån, kredittkort, avbetalingskjøp eller at man rett og slett ikke har betalt regningene sine, er det Marx kaller førkapitalistiske lån eller ågerlån. Selv om formen er førkapitalistisk, betyr ikke det at låneformen har forsvunnet, bare at den har blitt en underordnet form. Utgangspunktet for disse lånene er helt enkelt at noen vil ha noe de ikke har penger til, og prisen på lånene, altså renta, er derfor et spørsmål om hvor mye forbrukeren ønsker å betale. Eller, sagt på en annen måte, hvor mye mer enn pri- sen forbrukeren er villig til å betale for å sikre seg en vare der og da.

BIG BUSINESS

Ågerlån er big business i Norge i dag. Selv om gjelda fra disse lånene bare utgjør om lag tre prosent av husholdningenes gjeld, står de for om lag 14 prosent av de samlede renteutgiftene.² Mens et lån til investering eller et boliglån med første prioritet i boligen i dag har en rente på 2–3 prosent, kan et forbrukslån fort vekk ha en rente som er ti ganger så høy, ja, til tider enda høyere. Dermed vil den årlige renta på et forbrukslån på 100 000 kroner fort være like høy som på et annet lån på 1 million kroner. Begrunnelsen bankene gjerne gir for dette rentenivået, er at de ikke har samme sikkerhet som andre lån. Det er en sannhet med modifikasjoner. Vi ser stadig deltakere som har eller trues med lønnstrekk, og vi ser også at det ikke er avdragene som er den store bøygen, som gjør dem til livslange gjeldsslaver, det er rentene, renters renter, forsinkelsesrenter, innkrevingsgebyrer osv.

Forbruksgjeld er ikke noe nytt fenomen. Så lenge det har eksistert kjøpmenn, har de tillatt kundene sine å kjøpe på kreditt, og har ikke det vært nok, så har forbrukeren gjerne blitt henvist til pantelåneren – en institusjon også Marx hadde omfattende nærkjennskap til. Likevel har vi sett en drastisk økning de senere tiårene, med en vekst på om lag 15 prosent årlig de siste 20 årene.³ Teknologien anføres ofte som forklaring på dette – du trenger ikke lenger oppsøke en bank for å få lån, og du trenger heller ikke oppsøke en butikk for å handle det du vil ha. Men at det i det hele tatt er mulig å ta opp lån uten sikkerhet, at det i det hele tatt er mulig å betale for varer med penger man ikke har, det er et valg noen har tatt. Eksplosjonen i forbruksgjeld er nok heller et eksempel på hvordan teknologien låses i bestemte samfunnsmessige forhold, hvordan
«all vitenskap er tatt til fange i kapitalens tjeneste,» som Marx formulerte det.⁴

PARASITTVIRKSOMHET

For bankene har forbrukslån vært en måte å skaffe seg økte inntekter på i en tid der forret- ningsutlånene går ned. Tradisjonelt har bankenes hovedoppgave vært å gi lån til bedrifter mot å få en andel av profitten i form av rente. Det var dette Marx kalte kapitalistiske lån. Med en stadig større konsentrasjon av kapital i store konserner, har dette lånebehovet avtatt. Selskapene låner investeringsmidler fra profitten som allerede finnes i selskapet, og skrur dermed til krana for bankene.

Sett fra bankenes ståsted, er forbrukslån en god erstatning for kapitalistiske lån. Når en kapitalist tar opp lån for å investere, ønsker han selvsagt å sitte igjen med en andel av profitten selv. Han er derfor ikke interessert i å låne penger dersom renta ikke er lavere enn profitten han kan vente å sitte igjen med. For forbrukslån, derimot, er det ikke noen slik øvre grense. I den svenske varianten av Luksusfellen har vi sett at deltakere har tatt opp lån med mange tusen prosent rente. Årsaken til at vi ikke har sett noe lignende i Norge, er at regelverket her nok fortsatt er noe strengere enn i Sverige, men det betyr ikke at det ikke har skjedd ting her også de siste tiårene.

I Kapitalen skrev Marx at arbeidskraftas verdi hadde et «historisk og moralsk element»⁵. Det inngår altså mer i lønningsposen enn det som er nødvendig bare for å overleve rent fysisk, i hvert fall i de utviklede kapitalistiske landene. Det er følgelig ikke slik at man ikke overlever om deler av inntekten faller bort, det eneste som skjer er at man må overleve med en lavere standard – eventuelt finansiere det hele med dyrekjøpte penger man ikke har.

Det er dette elementet bankene tærer på når de, med myndighetenes velsignelse, gjør sine fremstøt mot forbrukerne. Der kapitalistiske lån er en type virksomhet som er nødvendig for at investeringer som ellers ikke kan realiseres, faktisk blir realisert, så er forbrukslånene ren parasittvirksomhet, et forsøk på å tilegne seg en størst mulig andel av de allerede produserte verdiene. De gjør lønnsslaven til gjeldsslave og reduserer på dette viset arbeidskraftas verdi.

HAR DU PENGER, SÅ KAN DU FÅ

Denne veksten ville selvsagt ikke vært mulig om ikke folk faktisk hadde tatt opp forbruks- lån, og det er jo helt frivillig. Riktignok bruker bankene betydelige penger på å markedsføre sine produkter, men det alene kan neppe forklare hvorfor folk biter på gang etter gang. Det vi imidlertid ser i Luksusfellen er hvordan gjelda gjerne har sammenheng med skjellsettende hendelser i deltakernes liv, som samlivsbrudd, sykdom, dødsfall hos nærstående, midlertidig arbeidsløshet eller at man rett og slett forlater hjemmets lune rede.

I noen tilfeller fører disse hendelsene også til at den disponible inntekten går ned. Da står man reelt sett overfor et valg om hvorvidt man skal gå ned i levestandard eller ta opp lån, og mange velger det siste. Samtidig har man i mange land sett en utvikling der gebyrer, avgifter og egenbetalingsordninger vokser, noe som reelt sett reduserer den disponible inntekten. Selv om Norge ikke har gått i front her, har vi også fulgt med, og siden det jo er de med dårligst utgangspunkt som gjerne blir hengende lengst etter, får det helt klart følger. Siden imidlertid Luksusfellen forutsetter at deltakerne har et visst inntektsnivå, er det ikke disse vi får se på skjermen.

I andre tilfeller går ikke den disponible inntekten nødvendigvis ned. Men, som Marx slår fast allerede i åpningssetningen av Kapitalen: «I de samfunnene der den kapitalistiske produksjonsmåten rår, framtrer rikdommen som en ‘uhyre vareansamling’.»⁶ «Uhyre» må her oppfattes i dobbel betydning, vareansamlingen er enorm, men den er også uhyrlig og pervers, for, som han skriver noen titalls sider senere, får «forholdet mellom produsentene formen av et samfunnsmessig forhold mellom arbeidsproduktene.»⁷ Varene styrer oss, ikke omvendt. Det var dette Marx omtalte som varens fetisjkarakter.

Har du penger, så kan du få, har du ikke, så må du gå, heter det i barnesangen. Jo mer enerådende kapitalistiske former blir, jo mer fremtredende blir dette. Varer og penger blir et mål i seg selv, også for den som ikke har. Mens etterkrigstiden var preget av en utvikling og en ideologi der man anerkjente at markedet hadde sine begrensninger, og der det ble etablert sek- torer helt eller delvis unntatt markedet, har dette snudd under det nyliberale hegemoniet. Og det er heller ikke slik at Luksusfellen bidrar til noen motvekt. Selv om TV3 ikke reklamerer for forbrukslån og spillselskaper i reklamepausene under Luksusfellen, er det nok fristelser her, fristelser som for eksempel kan finansieres ved å pådra seg forbruksgjeld.

MORAL OG INDIVIDUALISME

En helt sentral del av Luksusfellen består likevel i å påføre deltakerne skyld og skam, altså å individualisere de økonomiske vanskelighetene. Deltakerne kunne valgt annerledes og dermed unngått å havne i den situasjonen de har gjort, og selv når ekspertene anerkjenner at det er bakenforliggende årsaker bak handlingsmønsteret deres, så reduseres det likevel til personlige feil – det er først og fremst en karakterbrist hos deltakeren at han eller hun ikke har klart å tilpasse seg en ny situasjon.

Luksusfellen er et program som faktisk avslører en flik av varens fetisjkarakter, men dette skjer i en kontekst der den rådende ideologien ikke problematiseres. Ekspertene er på ingen måte fremmede for å kritisere bankene – og noen banker mer enn andre – for deres markedsføring, for å låne ut penger til folk som ikke har råd til å betjene lånene sine, og for å være vanskelige i forhandlinger. Problemet er bare at de begrenser dette til et spørsmål om moral, de avslører ikke hvorfor det er slik, hvorfor bankenes utlånspraksis og deltakernes tilbøyelighet til å låne til over pipa er to sider av samme sak. Det er ingen tvil om at mange har kommet seg ut av økonomiske vanskeligheter ved Luksusfellens hjelp, men det skjer likevel på et grunnlag som stadig vekk vil skape nye potensielle deltakere.

Selve bankenes forretningsidé består i å øke sin egen kapital, ikke ved å øke den samlede verdiskapningen, men ved å ta for seg av verdier andre skaper. Rett nok har de en rolle å spille i å legge til rette for andres verdiskapning, men når regnskapet skal avlegges, gjør det ingen forskjell om pengene kommer fra dette eller fra ren parasittvirksomhet. Å be bankene slutte med dette, i en situasjon der de produktive investeringene avtar, er som å be sebraen om å slutte å ha striper.

Luksusfellen skraper i overflaten på dette forholdet, men ikke mer. Og så lenge program- konseptet har et moralsk og individualistisk utgangspunkt, så kan man neppe unngå det. Men om man klarer å trenge gjennom dette, er det også et vitnesbyrd om hvilken uhyrlig og pervers form rikdommen tar i et samfunn der den kapitalistiske produksjonsmåten rår.

Sluttnoter:

1 Marx Engels Werke (MEW), bind 25, s. 609.
2 Steinar Holden og Gisle J. Natvig, «Forbruks- lån må bli mindre lønnsomt», Dagens Næringsliv, 16.05.2019.
3 Johan B. Sættem, «Spår at forbruksgjelden krym- per for første gang på 20 år», NRK, 10.07.2019, https://www.nrk.no/norge/spar-at-forbruksgjelden- krymper-for-forste-gang-pa-20-ar-1.14613139
4 MEW, bind 42, s. 600.
5 Karl Marx, Kapitalen, første bok, bind 1, Oslo: Forlaget Oktober 1983, s. 200.
6 Marx 1983, s. 43.
7 Marx 1983, s. 86–87.

Er denne problematiseringen virkelig nødvendig? Kan vi ikke bare snakke om hvordan vi kan få flere folkevalgte, PUNKTUM? Men da jeg begynte å se nærmere på det hele, innså jeg at kvinneperspektivet faktisk er en relevant problemstilling

Foto: Dakota Corbin

Silje Mikkelsen er utdannet musiker fra Griegakademiet i Bergen. Nylig valgt representant i utvalget for kultur, idrett og fritid, og som vara i kommunestyret i Sandefjord for Rødt.

Dette er hva jeg fant: For 50 år siden var det bare 10 prosent kvinner i kommunestyrene. I følge tall fra BufDir, ble det ved kommune- styrevalget i 2015 valgt inn 39 prosent kvinner. I perioden fra 1967 til 1987 økte andelen kvinner i kommunestyrene kraftig, men siden 1991 har økningen på landsbasis vært svak. De fleste folkevalgte forsamlinger i Norge er mannsdominerte.

I 2017 oversteg kvinneandelen på Stortinget for første gang 40 prosent.

HVORFOR ER DET SLIK?

For å belyse tematikken har jeg tatt utgangs- punkt i det som gjorde at jeg selv ble engasjert i politikken: Jeg ble spurt om å være med. En undersøkelse utført i 2010 (Jacob Aars, Rokkansenteret i Bergen), viser at 15 prosent av kvinnene er politisk aktive, mens ytterligere 22 prosent kan tenke seg å bli det. 22 prosent av kvinnene vil altså gjerne stille, men er aldri blitt spurt! Det viser at partiene må spørre andre og flere enn dem de tradisjonelt spør, og vi bør oppfordre til å rekruttere på utradisjonelle måter i kommende nominasjonsprosesser. Det er partiene som bestemmer sammen setningen av valglistene – hvem som skal stå øverst på valglisten, og hvem som eventuelt skal få stemmetillegg. Valgforskningen viser at velgerne oftest gir personstemmer til de kandidatene som partiene har gitt stemmetillegg (de kandidatene som er uthevet og står øverst på valglistene).

KARRIERE ELLER BARN?

Øyvind Skorge, forsker ved Institutt for Samfunnsforskning, fremsatte følgende påstand i Agenda Magasin den 19. april 2019:

Mens menn kan velge karriere og barn, må kvinner i større grad velge karriere eller barn.

Påstanden blir godt underbygget i artikkelen av forskning på området, og forklares ved begreper som doble standarder; altså at egenskaper bedømmes forskjellig avhengig av hvilken gruppe en person tilhører, i dette tilfellet kjønn. Og doble forpliktelser, det vil si egenskaper som blir satt pris på (for eksempel i en valgkamp), krever langt større investeringer eller oppofrelser for kvinner enn for menn. For å illustrere siterer han sosiologen Sigtona Halrynjo: Blant «karrieremenn» betyr det å ha familie og barn, ofte også å ha en partner som tar hovedansvaret hjemme. Blant «karrierekvinner» betyr det å ha familie og barn ofte også å være gift med en ambisiøs partner hvor hjemmearbeidet deles likt. Til sammen gjør det at doble forpliktelser skaper ulike rammebetingelser for kvinner og menn, selv i fravær av direkte diskriminering. Mange av kvinnene velger, som en følge av dette, ikke å stille til gjenvalg. Kvinnene blir ikke godt nok kjent blant velgerne, og får derfor ikke så lett ekstra kryss på stemmeseddelen. Kvinnene havner i en negativ sirkel. Paradoksalt benytter flere kvinner enn menn seg av stemmeretten. Kjell Werner, ansvarlig redaktør i ANB, fastslår i en kommentar i nettavisen Fri Fagbevegelse den 17. juli 2019 at det burde være en enkel sak for kvinner å øke kvinneandelen ved å sette et kryss på kvinnelige representanter. Han hevder videre at grunnen til at dette ikke skjer, kan knyttes til at janteloven fortsatt synes å være gjeldende blant kvinner. Sett i lys av begrepene doble standarder og doble forpliktelser – kan utfordringene med lav kvinneandel forklares så enkelt som at «kviner er kvinner verst» og at Janteloven fortsatt hersker? Er det slik at kvinner ikke vil hver andre vel? Eller kan vi karakterisere det som en samfunnsutfordring som går rett tilbake til kvinnene selv?

HVA SKAL VÆRE KOMMUNENS ROLLE?

Personlig reflekterte jeg ikke noe særlig overkommunens innvirkning da jeg valgte å stille som folkevalgt. Men nå, etter å ha sett nærmere på problemstillingen, tenker jeg at også kommunene ved administrasjonens rolle bør ha et visst ansvar i å tilrettelegge for flere kvinnelige folkevalgte. Selve rekrutteringen skjer innenfor kommunenes kontekst, og det kan være grunn til å stille noen spørsmål:
– Er det bedre kjønnsbalanse i kommuner som har iverksatt tiltak for å bedre kjønnsbalansen?
– Har det betydning for kvinner i representant- rollen om de er i et miljø med jevn kjønnsfordeling i et miljø der de er sterkt underrepresenterte?
– Har kvinner i kommunale lederverv, for eksempel ordførervervet, betydning for rekrutteringen av kvinner?
– Bør kommunen tilrettelegge den politiske hverdagen slik at det blir lettere å kombinere politisk engasjement med familieliv? Og kan dette løses uten å påvirke deltakelsen til/ekskludere dem som er i en jobb som ikke gir permisjon med lønn for å delta i demokratiet?

SPØR KVINNENE!

Etter å ha dykket ned tematikken knyttet til rekruttering av kvinner til politikken ser jeg til min store overraskelse at behovet for å sette søkelyset på dette, er smertelig tilstede. Det hadde jeg ikke trodd. I 2019. Men partiene må SPØRRE kvinner, og de må i større grad være sitt ansvar bevisst når det gjelder å etterstrebe kjønnsbalanse hos representantene. På hjemmefronten må partner gi rom for politisk engasjement ved å ta større ansvar i hjemmet, og sist men ikke minst – også kommunen må være sitt ansvar bevisst.

 

Alle har en mening om kabinansatte, det har jeg erfart etter tretten år i yrket. Jeg startet med å jobbe deltid, etter en stund begynte jeg å jobbe fullt, så kom jeg ut på interkontinentale flyvninger, og til slutt ble jeg tillitsvalgt. I løpet av disse årene har jeg sett hva internasjonal konkurranse, inntoget av lavprisselskaper og sosial dumping har gjort med norsk luftfart.

Foto: Free to use the sound

Av Sofia Rana
Jobber som kabinansatt i SAS og er tillitsvalgt, på fritiden sitter hun i Oslo Bystyre for Rødt og er aktiv antirasist.

 

Vår jobb er å trygge passasjerene våre, vi skal smile, vi skal yte service, vi skal trøste, vi skal bære og vi skal for all del ikke nevne med et ord at vår arbeidsuke er 47,5 timer, 10 timer mer enn en ordinær norsk arbeidstaker. Vi skal latterliggjøres fordi vi mener det er drøyt å jobbe 7 av 9 helger, for da er det er jo «bare å bytte jobb da vel» og vi mistros når vi forteller at lønnen nå har nådd et nivå der mange kabinansatte i 100 % stilling må ha flere jobber for å klare seg økonomisk.

TØFFE ARBEIDSFORHOLD

I løpet av en arbeidsperiode, eller slinge, som det kalles på vårt «språk», kan man oppleve mye. Som nevnt er vår arbeidsuke 10 timer lenger enn andre arbeidstakere. Det betyr ikke at man jobber 47,5 timer hver eneste uke, men at man kan bli planlagt til å jobbe så mye. Ved uforutsette hendelser, som en forsinkelse på grunn av dårlig vær, eller tekniske problemer med fly, kan man jobbe opp til 60 timer. Disse reglene gjelder også for Europa for øvrig. I løpet av en slik arbeidsperiode hender det at man flyr med de samme kollegene, men det er ofte at man bytter i løpet av dagene man er på jobb. Det er tidlige morgener, sene kvelder på jobb, korte netter med liten tid til å gjøre annet enn å få i seg mat og få seg etterlengtet søvn. Det hender man har energi til å være sosial og ta et lite måltid med sine kolleger, men det er begrenset hvor stor lysten blir etter en 10 timer lang arbeidsdag der man har sagt «hei» og «ha det» til 500 mennesker i løpet av dagen. Personlig synes jeg det mest gunstige er å fly interkontinentale flyvninger. Man sjekker inn, flyr en tur til for eksempel New York, er der minst et døgn, flyr tilbake og har minst 3 fridager etter endt arbeidsperiode. Nattflyvningen hun kan være seig, men som B-menneske er dette å foretrekke enn å brekke seg opp av sengen klokken 04:45 fire dager på rad for å fly opp og ned Norges vestkyst.

Alle hører om tilstandene i byggebransjen, oljebransjen, hos transportarbeiderne eller havnearbeiderne. Noen få yrkesgrupper tier og lager ikke støy selv om det er på høy tid. Noen stemmer høres ikke i den offentlige debatten.

I denne kategori hører vår yrkesgruppe til – de kabinansatte. Flere tusen kabinansatte i norske eller skandinaviske flyselskap tilhører en full- stendig oversett yrkesgruppe i norsk arbeidsliv.

Yrket vil i løpet av ganske få år være borte i Norge og Skandinavia, dersom utviklingen vi er vitne til fortsetter uten inngripen. Som flygende personell har vi hatt håp om at myndighetene ville vie oppmerksomhet til utviklingen, og sette en stopper for utflaggingen av norske arbeidsplasser, men den gang ei. Politikere, tilsynsmyndigheter og folk flest har kun vært opptatt av at alle skal kunne fly overalt, og at man ikke skal betale mer for flybilletten enn for bussbilletten. Innerst inne vet de fleste at det ikke kan bli lønnsomhet i et flyselskap når billettprisene er så kunstig lave.

SOSIAL DUMPING

Når bevisstløse politikere imidlertid ikke har gjort noen verdens ting for å regulere luft farten, og billettprisene er så lave at de ikke dekker kostnadene for å kunne drive flyselskap på hjemmebane, så må først vilkårene til de lokalt ansatte kuttes kraftig, og ned til beinet. Så langt ned til beinet at det ikke er mer igjen å hente, og vilkårene er gått fullstendig av hengslene. Deretter er fremtiden til norsk luftfart klinkende klar, jobbene vil forsvinne ut av landet. Til land der man slipper å betale norsk lønn og norske skatter og avgifter. Det er et mannefall i yrket vårt som vi aldri tidligere har sett. Økt arbeidstid og lav lønn trekker ikke trofaste, lojale medarbeidere som ønsker å fortsette i yrket, selv om det er mange søkere. Mange søker fordi det fortsatt er et attraktivt yrke. Det er et yrke med vedheng av eventyr om en jobb med spenning og med mange opplevelser.

Det er allikevel dessverre blitt manglende stabilitet i arbeidsstokken. Nyansatte finner raskt ut at et godt arbeidsmiljø og gode kolleger ikke kompenserer for arbeidsmengden, og at ansvaret i jobben ikke samsvarer med den lønn som utbetales for å bedrive sikkerhetsarbeid. Et yrke med uforutsigbarhet og unntak fra arbeidsmiljøloven på nær sagt alt som har med arbeidstid og HMS å gjøre. I 2012 gikk for eksempel alle ansatte med på en lønnsreduksjon på 10 %. Selskapet vårt var nær kon- kurs, og alle kluter måtte til for å redde SAS. Dette gikk man med på, mot at man skulle få igjen alt man ofrer når situasjonen snudde. Situasjonen har snudd, men vi som tillitsvalgte føler oss allikevel maktesløse, da man uansett blir presentert med mulige situasjoner i frem tiden som gjør at lønningene til de ansatte ikke kan økes for mye eller vilkårene bedres.

IKKE SERVITRISE MEN SIKKERHETSANSVARLIG

For jobben består ikke av å snakke med fly vertinnestemme over høyttaleren om at du skal slå av mobiltelefonen og plassere hånd- bagasjen godt under stolen foran deg. Det er tilleggsoppgavene vi gir deg, for at vi enklere skal kunne redde livet ditt den dagen det, gud forby, måtte gå riktig galt og flyet lander der det ikke burde lande. Da er vi trent til å få deg ut av flyet på maks 90 sekunder. 90 sekunder gjelder uansett om det er 15 passasjerer om bord eller 415. Vi skal lose deg gjennom forberedelsene før en eventuell nødlanding. Vi skal gi deg førstehjelp om du får hjertestans, eller er på vei til å forblø og vi skal forsøke å slukke brann om den oppstår 10 000 meter over bakken med tre timers flytid til nærmeste flyplass. DET er oppgaven. Den er vi godt trent til, og den oppgaven trener vi godt på og repeterer i kursing hvert år. Det er samtidig vesentlig å nevne viktigheten av samkjørte nødtreninger med pilotene. I SAS har vi en sterk kultur for sikkerhet der vi alle er drillet på rutinene ved et nødstilfelle. Alle vet hva de til enhver tid skal gjøre og vi er drillet på hvordan vi skal kommunisere. Dette er noe som kan bli påvirket av at man har ansatte i ulike bemanningsbyråer. Flysikkerheten kan trues fordi operasjonen fordeles på luftfartsmyndigheter i ulike land. Flere luftfartsmyndigheter gjør det vanskelig å føre tilsyn med hva slags ansettelses- forhold, kontrakter og stillingsvern de ansatte fra bemanningsbyråene har.

Alt det andre, rødvinen, måltidet, vennlige ord på veien, assistanse til barnefamilien eller de som går litt dårlig, er bare ekstraoppgaver vi har blitt tillagt fordi vi allikevel er om bord. Vår jobb er å ivareta sikkerheten til passasje- rer og mannskap og deretter å få flyet av gårde noenlunde i rute. Service og servering kommer på tredjeplass. Ergo er vi ikke servitører, men sikkerhetspersonell. Sammen med pilotene er vi det teamet som du forventer skal få deg trygt frem til din destinasjon. Intet mindre. Det er dette vi jobber for. Hver dag, hver avgang og landing. Hele året. Det i seg selv kvalifiserer for anstendige vilkår og lønn.

Vindkraftindustri utgjør en trussel for videreføring av samisk reindrift. Venstresiden bør bygge allianser basert på solidaritet og kamp mot grønn kolonialisme.

---

Av: Henrikke Ellingsen, masterstudent i miljøgeografi ved UiO og med i fylkesstyret til Rødt Oslo – og Susanne Normann, stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM).
Foto: Red Hat Factory

Våren 2020 åpnet bevegelsen Black Lives Matter (BLM) et handlingsrom for å ta et oppgjør med rasisme og kolonialisme. Etter at George Floyd ble brutalt kvalt av politiet i USA, og BLM ble intensivert i mange deler av verden, har en oppvoksende generasjon gitt samfunnet en ny mulighet til å lære. Unge stemmer har ristet i etablerte sannheter, sannheter som også rister i venstresiden. Her hjemme, i kjølvannet av BLM, skriver Erik Reinert «vi forblir rasister overfor vår egen urbefolkning» i Klassekampen 15. juli 20201. Reinerts kronikk foreslår at verdien av reinkjøtt målt opp mot annen kjøttproduksjon synliggjør hvordan Norge systematisk undergraver den bærekraftige samiske reindriften gjennom lovendringer, styringsmodeller og arealinngrep. Videre skriver Reinert retorisk at det trolig vil være enklere å rive ned statuer av Holberg enn å røske opp i strukturell rasisme mot samene.

Vi tenker at hverken å bryte gjennom med kritiske narrativ om norsk deltakelse i slavehandelen eller om norsk politikk ovenfor samisk urbefolkning har vist seg å være enkelt. Siden vi ble invitert til å skrive om vindkraft i dette nummeret av Gnist, ønsker vi å utforske Reinerts argumentasjon videre ved å se spesifikt på hvordan noen sentrale dynamikker i vindkraftsektoren også kan ses som utrykk for strukturell rasisme. Kampen mot rasisme og kolonialisme er ikke ny, men momentumet for oppgjør som BLM skaper, bør materialiseres i antirasistisk politikk og organisering, også når det gjelder energipolitikk og det grønne skiftet. Rødt, som Norges mest antirasistiske parti, kan gjøre mer enn å stille seg kritisk til vindkraft på land.

Utvinningsindustri, kolonialisme og rasisme

I dag er det omkring to til tre hundre tusen tamrein i de nordiske landene Norge, Sverige og Finland, og til sammen er reindriften knyttet til et samisk kulturlandskap som tilsvarer nær halvparten av landarealet til de tre landene totalt sett. Det samiske reindriftsområdet i Norge er på kartet et sammenhengende område fra Hedmark til Finnmark. Men realiteten ser ikke slik ut. Mange reinbeitedistrikter har fått områdene sine fragmentert over tid til mange små biter av en rekke utviklingsprosjekter med store arealinngrep. Det bygges alt fra veier, jernbane, hytter og vannkraft i reinbeiteområder. Bit for bit-politikk kaller mange i Sápmi det. Litt etter litt mistes kulturlandskapet som forvalter samenes historie og reindriftas fremtid. De siste årene har vindkraft kommet på toppen av andre inngrep, som gjør at flere unge samer i dag er usikre på om de vil klare å videreføre reinmerket til sin familie. På deres skuldre hviler det bredere samiske samfunnets kulturelle overlevelse.

«Om ikke dette er rasisme i deres øyne må dere være blinde», sa Ina Theres Sparrok til NRK i 2015, da hun og andre unge kjempet mot konsesjonen til Fred Olsen Renewables2. Distriktet hennes vant til slutt kampen og Olje- og energidepartementet trakk tilbake NVE-konsesjonen. Internasjonal faglitteratur har dokumentert konsekvensene av utvinningsindustri i det globale sør, og koblet ressursutvinning (extractivism) med kolonialisme og rasisme. Forskerne kategoriser kolonialisme på flere måter, ofte knyttet til hvor en betrakter verden fra. Nykolonialisme har for eksempel blitt brukt for å beskrive hvordan maktforholda som ble etablert da Europa koloniserte Afrika, Latin-Amerika og Asia opprettholdes gjennom handels- og industrirelasjoner etter frigjøringskampene.

Settler Colonialism brukes ofte om USA, Australia, New Zealand og Canada, der urfolk fikk sine områder invadert av bosettere. Coloniality ble introdusert av forskere fra Latin-Amerika, som vurderer koloniseringen av Afrika og Latin-Amerika som helt grunnleggende for å forstå dagens verdenssystem. Om situasjonen i Sápmi bruker forskerne ulike begrep, men understreker at koloniseringen har skjedd gradvis gjennom at ikke-samer sakte, men sikkert har gjort innhugg i det som har vært samiske områder. Deretter har denne prosessen blitt formalisert gjennom statlig politikk.

Felles er likevel at alle kolonialistiske systemer knyttes til rasisme. De trenger rasisme for å legitimere eksistensen sin, for eksempel gjennom å kategorisere befolkningen som hedensk eller underutviklet. I 2022 skal Sannhetskommisjonen levere en rapport om utviklingen og konsekvensene av assimilering og kolonialisme mot samer, kvener og norskfinner i Norge. Sentralt blir trolig fornorskingspolitikken fra 1800-tallet, som videreførte assimileringen som hadde startet ved grensedragning og tvangskristning fra 15–1600-tallet. Fornorskningen motarbeidet systematisk samisk språk og tok etter hvert mange barn fra familiene sine. Men sentralt blir også den rasebiologiske forskninga på starten av 1900-tallet som etablerte rasistisk kvasivitenskap om samisk underutvikling, og Norges første professor i etnografi, Yngvar Nilsen, sine rasistiske beskrivelser av sørsamene.

Under forberedelsene til Sannhetskommisjonen i 2018, tok mange til ordet for at de pågående utbyggingene av gruvedrift og vindkraft må analyseres som kolonialisme. Grønn kolonialisme, har dagens sametingspresident Aili Keskitalo kalt det, og peker i retning av en tendens som også internasjonal forskning har synliggjort, nemlig at klimapolitikk kan eskalere kolonialisme. Dette skjer blant annet fordi stor-skala vindkraft, vannkraft, biodrivstoff, solceller, og ikke minst mineralutvinningen fornybar energi bygger på, legger beslag på enorme jordområder. Dette fjerner livsgrunnlaget til flere urfolk eller andre tradisjonelle samfunn som lever nært på naturen og forsvarer ikke-kapitalistiske produksjonssystemer. Klimatiltakene representerer enn dobbel byrde: i stedet for støtte til å tilpasse bærekraftige næringer klimaendringene, ekskluderes man fra det som skal reddes.

Murrey og Jackson bruker begrepet localwashing3 om diskurser og praksiser som skjuler hvordan strukturell rasisme kan operere innenfor utvinningsindustri, blant annet gjennom at majoritetssamfunnet avgjør hva som er bra, rasjonelt, profitabelt og mulig i distriktene det gjelder. Begrepet deres er relevant for å analysere vindkraft i Norge. Både for å sette et spørsmålstegn til utviklingsretorikken, for å se på hvordan en feilet distriktspolitikk kan gjøre kommunene villige til å ofre urfolksrettigheter for å få inn selv begrensede inntekter fra vindkraftindustrien, men også for å se på hvordan fornybar energi krever ressursutvinning (av blant annet mineraler), som kan gå hardt utover lokalsamfunn og natur andre steder i verden. I den norske debatten snakker vi først og fremst om konsekvensene her, men ikke om hvilke utvinningsindustrier internasjonalt som kobles til det grønne skiftet. Det diskuteres for eksempel sjelden mengden metaller og sjeldne jordarter en vindturbin eller et batteri er satt sammen av, og hvilke økologiske og menneskelige tap og forgiftninger av vannkilder som pågår i områdene dette utvinnes.

En Grønn New Deal (GND), eller en grønn industrialisering, må diskutere grundig hva en rettferdig overgang innebærer, og for hvem. GND forsøker å snu en kapitalistisk grønn økonomi til å ha en sosial profil, men i en tid der arbeid prekariseres og behovet er stort for klimajobber, kan vi risikere at når klimajobbene kjempes frem, forverrer de også kolonialistiske relasjoner, som venstresiden fortsatt ikke har tatt et grundig nok oppgjør med. De samiske reinbeitedistriktene forsvarer utenom-kapitalistiske produksjonssystemer, i motsetning til mange andre næringer. At reindriften må vike i et av landene i verden med høyest intensitet av energiforbruk, er ikke mulig å forsvare. I Gnist 2A skriver Matt T. Huber at vi må slutte å se på arbeiderklassen som syndebukker for klimaendringene. Det er vi enige i, klimaendringene er ikke menneskeskapt, de er skapt av kapitalismen. Men å være antikapitalist og feminist er ikke alltid synonymt med å være bevisst kolonialistisk undertrykkelse eller rasistiske mekanismer, noe deler av diskusjonen rundt det grønne skiftet her i landet er et eksempel på.

Avkolonisering av kunnskap: En kamp for samisk overlevelse

Norge har det formelle på plass når det gjelder å følge internasjonalt lovverk som skal beskytte urfolksrettigheter. Likevel har det samiske samfunnet gjentatte ganger påpekt at prosessene ikke er gode nok. Sentralt står debatten om kunnskap og forskningsmiljøer, blant annet fordi kunnskapsstatusen i forskningen på reinens atferd er svært viktig under utredningene som fører frem til konsesjoner. Forskerne som utfører utredningene, er tilknyttet selskaper som delvis finansieres av statlige selskaper, for eksempel Statnett. Disse statlige selskapene er igjen pådrivere for kraftutbygging, slik det ble dokumentert i tingretten i rettsaken mellom Fosen Vind DA og Fovsen Njaarke i 2018. Praksisen med at selskapene velger utredere er problematisk. Gjennom vår forskning har vi best kjennskap til situasjonen i det sørlige Sapmi. Her kjenner vi ikke til eksempler fra de pågående vindkraftsakene på at samiske utredere har blitt valgt. Enkelte ganger har det samiske samfunnet klart å kjempe frem tilleggsutredninger utført av Protect Sapmi, men da er ofte prosjektene kommet så langt at de i praksis har vært umulig å stanse.

Kunnskapsmangel innenfor norske institusjoner som Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Olje- og energidepartementet (OED) eller rettsapparatet, utheves som et sentralt problem. I konsultasjonene kan det være satt av time- eller daglange møter, og selv om NVE har folk med noe kompetanse i reindrift, kan funksjonærene som deltar i konsultasjoner mangle dette. Da er det reinbeitedistriktenes vanskelige oppgave å forklare dem kompleks økologi i løpet av noen få timer. Når kunnskapsmangler er systematiske og opprettholdes over tid og bidrar til å legitimere inngrep, på tross av gjentatt kritikk fra det samiske samfunnet, kan vi se på dette som en strukturell ignoranse som opprettholder en kolonialistisk praksis.

Det finnes flere paralleller mellom BLM og avkoloniseringdebatten av akademia som raste i Norge i 2018. Studentene hentet i 2018 inspirasjon fra kampene i andre land. Siden rettet mange blikket mot hvordan norsk kunnskapsproduksjon innenfor høyere utdanning har etablert, forsterket og fornyet kolonialisme og rasisme ovenfor den samiske befolkningen. Kampanjen var viktig fordi den skapte oppmerksomhet om forholdet mellom kunnskap og kolonisering av Sápmi, som samiske forskere og samfunnsaktører har beskrevet i en årrekke.

Selv om de færreste innenfor det norske byråkratiet vil si at de har rasistiske holdninger mot samer, er det ikke alltid det handler om individets onde intensjoner, et poeng som har kommet hyppig frem i debatten rundt rasisme i det siste. Slik sett speiler det som skjer i konsultasjonsprosessene noe av samfunnsdebatten i kjølvannet av BLM, nemlig sammenhengen mellom individuelle privilegier, kunnskapsmangel og strukturell rasisme. Institusjonene kan ha iboene rasisme ved at de ikke anerkjenner ikke-vestlige kunnskapssystemer, og heller ikke har verktøy til å bli oppmerksomme dette. Forskere har vist at det kan være svært vanskelig for majoritetsbefolkningen å oppdage rasistiske trekk i sitt eget samfunn, fordi dette blir så innarbeida i diskurser og institusjoner4. Med andre ord, vanskelighetene samene opplever i vindkraftsakene, viser viktigheten av avkoloniseringsdebatten.

I dommen fra Frostating lagmannsrett som kom i juni om Fosen Vind DA, Europas hittil største vindkraftanlegg på land, vant endelig samisk reindrift gjennom med det de har sagt helt fra starten: at reinsdyr ikke kan leve sammen med stor-skala vindkraftindustri. Områdene anses av retten som tapt. Dette er et fremskritt, og dommen kan skape et nytt utgangspunkt for å diskutere kunnskap om disse temaene. Likevel, at vindkraftanleggene anses som gyldige inngrep i reinbeiteområder er en reell barriere for anerkjennelse av den tradisjons- og erfaringsbaserte kunnskapen som reindriften baserer seg på. Ifølge Fischer5 har inntoget av stadig flere tekniske eksperter gitt oss en mer elitistisk og teknokratisk beslutningsform som går ut over demokratiet.

Szulecki6 legger til at dette fremstår spesielt sant i energisektoren, som tradisjonelt har blitt presentert som et teknologisk vitenskapelig domene reservert for ingeniører og naturvitenskapelige forskere, mens de sosiale konsekvensene ofte blir ansett som plagsomme hindre som står i veien for utvikling. Dette kunnskapshegemoniet som alt for lenge har fått styre samiske spørsmål, er synlig i utviklingen av vindkraftanlegg i reindriftsområder, og er noe av årsaken til at reindriftseiere ikke blir hørt i saker som angår dem. I fjor kom to rapporter fra FN som etterlyste at stater inkluderer urfolks kunnskap i klima-planer. Bortsett fra en kort referanse i Norges oppdaterte klimamål fra februar 2020, kan vi ikke se spor av dette i klimapolitikken.

Et passivt samfunn overfører politisk kamp til retten

At rettsakene skjer når prosjektene har kommet langt i konstruksjonen, som i Fosen, er et demokratisk problem og illustrerer i våre øyne hvordan debatten ikke har blitt tatt politisk. Et poeng i artikkelen til Matt. T Huber i forrige nummer av Gnist, virker å definere støtten til urfolks- og ikke-kapitalistiske produksjonssystemer først og fremst som politiske økologers og andre akademiske retningers interessefelt. Kanskje kan vi snu litt på Huber sitt argument, og tenke at gjennom å ikke ha en tydelig antikolonialistisk og antirasistisk linje når det gjelder utvinningsindustri, har venstresiden forlatt disse «utkantene», og at dette først og fremst er venstresidens ansvar.

I forskning på rasisme og kolonialisme, er rollen til den passive tilskuer viktig og det er et diskusjonsspørsmål om tilskueren skal defineres som en aktiv eller passiv part. Fraværet av en tydeligere politisk linje i solidaritet med den samiske befolkningen er uansett slående. Selv om det har oppstått spennende allianser mellom miljøvernere og lokale aktivister og reinbeitedistriktene, og selv om venstresidens partier de siste årene har tatt mer tydelige standpunkt, ender reinbeitedistriktene ofte opp ganske alene i svært tunge kamper, hvor et feil valg er alvorlig for enkeltmennesket, for familien, for distriktet og det øvrige samiske samfunnet.

Med en passiv venstreside, blir rettssystemet arenaen hvor kampene omkring reindrift og utvinningsindustri utspiller seg. I desember i fjor, samtidig som Frostating lagmannsrett behandlet ankesaken om Fosen Vind DA, pågikk klimatoppmøtet COP25 i Madrid. Urfolksdelegasjonen på COP25 kjempet hardt for å styrke rettsvernet til urfolk i forbindelse med klimatiltak. I rettsalen i Frostating utspilte det seg et alvorlig eksempel på hva som kan skje når dette ikke er på plass i praksis. Rettssystemet er konservativt, tungrodd, og det kreves fagekspertise og bakgrunn i juss for å ha en tydelig rolle. Politiske diskusjoner har heller ikke plass i et rettssystem, og når bevisbyrden hviler på reindriftas skuldre, som må bevise at i fremtiden må en eller flere familier forlate reindrifta, er det i praksis vanskelig å komme gjennom.

Kunnskapsdebatten får også en sentral rolle her. For hvordan kan vi være trygge for at dommere forstår essensen i reineiernes situasjon, om de ikke har en utdanningsbakgrunn som gjør de i stand til det? Rettslokalene i Frostating burde vært fylt opp av et interessert og engasjert publikum, men stolradene i det romslige rettslokalet var nesten tomme. Det er historisk viktige rettsaker som til slutt handler om Norges evne til å garantere det sårbare sørsamiske samfunnets rett til overlevelse, og burde hatt stor allmenn interesse.

Rasisme utrykkes på flere måter: ungdommer fra Mortensrud blir ydmyket gjentatte ganger av politiet, kvinner med hijab blir diskriminert hos fastlegen og folk med et etternavn med opprinnelse i Midtøsten får ikke komme på jobbintervju. Strukturell rasisme handler også om at folk som bor i Norge kan kjøpe kilovis av nye klær i året, men enten aktivt distanserer seg fra lidelsen til lutfattige kvinner i land som Bangladesh, eller ikke har en god nok lønn til å velge mer etiske alternativer. Slik blir strukturell rasisme både et produkt av, og en driver for, imperialisme og kolonialisme. Systemer som ikke viser vilje til å endre på disse strukturene er også rasistiske etter de fleste definisjoner – vindkraftsektoren inkludert.

Takk til arkeolog/museolog Liisa-Ravna Finbog ved UiO og historiker Mikkel Berg-Nordlie ved Oslomet for verdifulle innspill.

Noter

1 Klassekampen 15.7.2020

2 https://www.nrk.no/trondelag/samer-sier-vindkraftutbygging-er-rasisme-1.12414413

3 Murrey, A., & Jackson, N. A. (2020). A decolonial critique of the racialized “Localwashing” of extraction in Central Africa. Annals of the American Association of Geographers, 110(3), 917-940.

4 HA, B. (1985). Frantz Fanon and the Psychology of Oppression.(Path in Psychology).

5 Fischer 2000: 7. I: Citizens, experts, and the environment: The politics of local knowledge. Duke University Press, Durham, NC.

6 Szulecki 2018: 29. I: Conceptualizing Energy Democracy. Environmental Politics. 27, 1. 21-41.

 

Gnist får tak i Charlotte Therkelsen Sætersdal da ho akkurat har kome inn døra på hybelen i Oslo, etter å ha kjørt frå heimbyen. Ho sit i kommunestyret i Kragerø for Raudt, i førre periode var ho varaordførar.

Foto: Marius Sætersdal
Intervjuet av Ingrid Baltzersen, redaktør av Gnist

Kva driver du med for tida politisk?

Eg er vikar for Marie Sneve Martinussen, nestleiar i Raudt, som politisk rådgjevar for finanspolitikk i stortingsgruppa. Jobbar der femti prosent no, pendlar til Oslo, og bur på ein bitte liten hybel på Snarøya. Eg får med meg litt klasseperspektiv også når eg er her, Snarøya er jo ein rikmannsstad.

Eg er elles medeigar i ein liten bedrift i Kragerø. Har jobba der i mange år, fører rekneskap. Har også ein liten stilling på Raudt-kontoret i Oslo med kommunepolitikk og er leiar av eit nytt komunalpolitisk utval. Me skal ha første møte i morgon. Me håpar å bli ein god ressurs for folkevalde i Raudt. Ser for oss å bistå nye folkevalde i praktisk folkevaldarbeid. Vil også koordinera folkevaldarbeid rundt om i landet på ulike nivå, så me har ein gjenkjenneleg politikk over alt. Ønsker å formidla gode forslag og vedtak som er gjort ein stad, med folkevalde andre stadar. Som folkevald i Raudt i mange år har eg kjent på at Raudt har mangla eit nav for kommunearbeid.

Du er inne i din fjerde periode i kommunestyret no. Kva gjorde at du engasjerte deg i Raudt?

Det var veldig lokalpolitisk, det var grendeskular i Kragerø som var trua med nedlegging og stor utbygging i havnefronten midt i sentrum i Kragerø. Eg har alltid kjent på klassemøtet. Ein merkar det når ein veks opp i Kragerø med eit lokalsamfunn som har liten utdanningsgrad, låg gjennomsnittsinntekt og levekår som ikkje er så gode, i møtet med Oslos beste veskant som inntar oss kvar sommar. Kragerø har 50 000 turistar, går frå å vera 10 000 fastbuande til 60 000 totalt på sommarstid. Eg trur den krasjen er ein av grunnane til at Raudt og før det RV har vore store i Kragerø.

Ja, eg hadde tenkt å spør om det, kvifor er Raudt så populære i Kragerø?

Det eg nevnte er ein del av det, det andre er at ein har hatt tydelege personar over lang tid, som Ole Andre Engrav som har sete i kom- munestyre for RV og Raudt sidan 1987. Han har vore veldig flink til å vera i kontakt med forskjellige folkerørsler og bringa utfordringar frå lokalsamfunnet og inn i kommunestyresalen. Han har vore ein foregangsfigur og eit godt eksempel på kva ein solid Raudt-politikar kan vera. Etter å ha vore varaordførar i Kragerø i fire år, er det no Høgre, FrP og Senterpartiet som har inntatt kontora. Det var gøy å ha ein sånn posisjon, men eg tenkjer at no har eg gjort det, og det er heilt greit å ikkje ha det lengre også. Men me fekk 12,5 prosent i valet i 2019, så me gjorde vårt andre beste val nokon sinne, har gjennomgåande representasjon og sit i formannsskapet. Me er veldig fornøyd med den posisjonen me har fått etter valet.

Eg hugsar mitt første møte med budsjettarbeid då eg var nyvald representant i bystyret i Oslo i 2007, det var ganske overveldande, eg skjønte ingenting. Korleis var ditt første møte med budsjettarbeid i Kragerø?

Det var heilt forferdeleg, eg hugsar at etter me hadde vore på presentasjon av budsjettet og eg fekk med seg blekka heim, så sette eg meg berre rett ned og gret. Det var også 2007. Det er veldig overveldande, og eg har stor sympati for alle dei nye folkevalde som må forholda seg til det no.

Heldigvis har det skjedd noko med dei dokumenta i fleire kommunar og fylkeskommunar. Administrasjonen har forstått at politikarar ikkje er økonomar, så det er meir tekst enn tal no heldigvis. Ein tenkjer ikkje lenger at det skal vera verdens lengste og mest intrikate og uleselege dokument, men at det faktisk skal kunna gå an å komma seg gjennom for ein som ikkje har økonomisk utdanning eller politisk erfaring.

Det er faktisk mange gode prosessar i gang i kommunane rundt om kring, blant anna «klarspråk» der ein prøver å rydda opp i det forvaltningsmessige språket. Det er eit veldig bra prosjekt, og viktig for Raudt å foreslå denne typen prosjekt i kommunar og fylkes- kommunar. Det er mykje makt i framandord og forvaltningsmessig språk.

Kva er viktig når ein skal laga eit budsjett, når ein som parti ikkje står inne for fordelingsmodellen som gir kommunane for lite pengar?

Viss ein er heilt fersk i politikken, laget er ferskt og det er første gongen ein er representerte i kommunestyret, så tenkjer eg at ein skal prøva å gløyma dei tala som står der. Det er ein del prinsipp bak kommueøkonomi som ikkje nødvendigvis Raudt kan stilla seg bak, blant anna det at ein skal ha eit visst prosentmessig overskot. KS anbefaler 1,75 prosent mindre forbruk i driftsbudsjettet og at alt av overskot skal stuast bort på fond. Dette er prinsipp som er vanskeleg for Raudt å vera med på, at ein skal kutta i velferdstilbod med den eine handa, og så skal ein spara dei på fond med den andre.

Det å utfordra dei overordna prinsippa der kan godt vera like viktig som å flytta på nokre få millionar. Det vil seie å ha eit overordna ideologisk blikk på korleis kommunen vel å styra pengane til innbyggarane.

Korleis var det å laga budsjett saman med andre parti då dokker sat i posisjon?

Då sette me oss ned i alle dei fire partigruppene som samarbeidde og spikra ut nokre ting ein ville gjera med budsjettet, reint talmessig. Og så møttest me, og krangla om det. Då er det jo veldig lurt å på førehand bli einige internt i partigruppa om kva ein kan gi slepp på og ikkje. Men det med budsjett blei me fort einige om. Når ein styrer saman med Arbeidarpartiet, så er mi erfaring at dei er glade i å styra og ikkje så glad i politiske detaljar, så viss ein møter godt førebudde til budsjettmøte, så får ein ofte stort gjennomslag.

Fekk de nokon gong negative reaksjonar frå lokalbefolkninga på budsjettet?

Også når Raudt styrer i kommunen, så er det gitt kva ein får frå regjering og storting, og økonomien er stram. Så det er viktig å vera tydeleg heile tida til innbyggarane om kva som er dine krav, og ha openheit rundt det. Mange gongar når ein endar med å få kjeft, så er det fordi for eksempel fire parti som styrer sitter saman sit og kokkelerer, og så kjem dei ut med eit forlag som eigentleg ingen er nøgde med, og ingen veit korleis prosessen har foregått. Det er viktig å vera open med velgarane sine før ein budsjettprosess om at dette er det me vil oppnå i år. For oss var det viktigaste i år at barnetrygda skulle haldast utfor utrekninga av sosialhjelpa. Me har då opplevd at så lenge me har vore tydelege på det, så blir velgarane glade for det du får til, heller enn å bli sinte på det du ikkje får til.

Det er sant at det er alvorleg det ein gjer i eit budsjett, men i eit kommunalt budsjett så er det lite pengar ein flyttar på. Så lenge ein ikkje overser eit heilt forferdeleg forslag som er stikk i strid med politikken ein fører, så går det vel som regel greitt. Me haldt på å gå på ein kjempesmell andre året me sat i posisjon. Då hadde rådmannen ved ein feil gjort at den sida med eit forslag om nedlegging av ein barnehage hadde falt ut av budsjettforslaget. Forslaget var ikkje med på budsjettet som var på nettbretta til politikarane, men det fanst i ein versjon av budsjettforslaget. Det haldt på å gå alle politikarane hus forbi, og me skjønte ingenting då dei starta å skriva om det ein dag før budsjettet skulle vedtas.

Det er ei sjokkkjensle når ein havnar i posi- sjon når ein har vore mange år i opposisjon. Plutseleg har ein ikkje fridommen til å vera den som kritiserer og rabulerer rundt alt. Ein blir stilt til ansvar for mange ting ein ikkje meiner heilt ut sjølv. Men eg meiner det er ein viktig del av det å skulle vera eit tydeleg og faktisk reelt alternativ. Så dette er ei viktig øving for oss.

Korleis har det vore å jobba med budsjettarbeid på Stortinget?

Det har vore veldig travelt, men veldig gøy. Det som er fantastisk med å jobba med stortingsbudsjett heller enn lokalt budsjett, er at ein lagar sine eigne pengar! Det kan ein jo ikkje gjera på lokalt nivå, der det einaste ein eventuelt kan gjera, er at ein kan justera eigedomsskatt litt opp eller ned. Det har vore eit mykje meir givande poli tisk prosjekt å vera med på å laga stadsbudsjett, fordi då kan ein forma eit heilt økonomisk samfunn på nytt.

Men til forskjell frå då du var i posisjon lokalt, så lagar du jo no eit fantasibudsjett?

Ja, det gjer jo alle partia som er i opposisjon, også dei store partia. Men ein kan jo visa mykje tydelegare ei politisk retning i eit forslag til statsbudsjett. Raudt gjorde ein genial ting i forfjor då ein laga sitt første heilskaplege statsbudsjett. Det var å skru skattenivået opp til nivået under den siste raudgrøne regjeringa for å synleggjera kor mykje velferd regjeringa har kutta bort. Det er eit godt politisk poeng å visa kva dei tjuefem milliardane i året kunne gitt oss av velferdsreformar. Det ville vore innfasing av gratis tannhelse, gratis barnehage for femåringar, auke av barnetrygda og andre store velferdsreformar. Det er ingen politisk utopi å få det til, ein treng berre gå nokre få år tilbake, så hadde staten dei pengane.

Sjølv om me går tilbake til raudgrønt skattenivå, så viser me at me har ein annan omfordelingsmodell og skattemodell. Det me kallar dynastiskatt er mykje meir progressiv skattemodell, som blant anna inneber at dei som tener under 600 000 i året, ikkje får skatteauke. Me vil henta skatteinntektene hos dei som tener mest. Den omfordelingseffekten har ein eigenverdi ut over akkurat det budsjettet.

Når me ser det som er lagt fram i budsjettet frå regjeringa no med kutt i AAP, barnebriller og tannregulering, sånne smålege kutt som ein ikkje kan tru er sant, så er det ei viktig politisk øving å visa dei andre partia korleis ein skal fordela pengane motsett veg av det regjeringa gjer. Det er hovudbodskapen i budsjettet vårt. Det er ingen hemmelighet at Raudt har eit arbeidsprogram som er veldig dyrt. Arbeidsprogrammet er ikkje nødvendigvis eit operasjonalisert stortingsprogram, men etter landsmøtet i 2021 så må ein ha eit arbeidsprogram som har konkretisert politikk. Så me ikkje havnar i skvis mellom å laga eit realpolitisk budsjett som skal passa i 2020, og noko som skal passa vårt arbeidsprogram. Eg meiner ikkje at me skal fira på krava våre, men at krava må fasast inn. Me vil ein heilt annan stad til slutt, men no har ein vald å vera med på å søka parlamentarisk makt og delta i Storinget, så då må ein ha ein plan for å komma dit innfor det systemet som er no. Den balansen er morsom å jobba med, og blir gøy fram til landsmøtet i 2021. Det som er så fint med Raudt, er at me har vakse frå kommunen og inn på Stortinget. Det er ute i kommunane me har vakse og blitt større først, og der me har lært politikk, og så har me bragt inn dei erfaringane i Stortinget. Så det å knytta dei to nivåa saman og gjera politikken operasjonell, synst eg er gøy.

Kva oppnår ein med budsjettarbeidet på Stortinget?

Når ein stemmer over eit budsjett, så stemmer ein over ein pakke. Det er ikkje så mange moglegheitar å få gjennom pengemessige krav så lenge ein ikkje er i regjering eller støtteparti. Men me har sett at Raudt har bidratt til å aktu- alisera at barnetrygda skal stå utfor sosialhjelpsutrekninga, og pressa KrF på det. I Granvollenerklæringa og budsjettet kom det ei merkeleg mellomløysing på det, som sikkkert ikkje er verd papiret den er skriven på, men det er jo eit lite skritt.

Når det ikkje er valår, så er det ikkje så mange utfor organisasjonen vår som er opptatt å setta seg inn i vårt budsjett. Men det er ei kjempenyttig øving for stortingssekretariatet og partiet. Det er første gongen me skal operasjonalisera politikken vår og gjera den om til moglege politiske vedtak. Det er også eit nyttig dokument for folkevalde på andre nivå. Stortingsbudsjettet er ein grei ting å ha med seg inn i dei lokale budsjettdebattane, ein har blant anna oversikt over kor mykje meir kommunane hadde fått i frie overføringar viss Raudt hadde fått gjennom sitt budsjett på Stortinget. Ein har også brukt det for å laga eksempelbudsjett lokalt.

For andre år på rad heiter Raudts statsbudsjett «Det er mulig». Det synst eg er ein veldig fin tittel som gjenspeiler det me har snakka om no. Me skal vera det tydelegaste opposisjonspartiet og me skal villa noko heilt anna enn det som rår i dag. Men det er samtidig mange gode ting me kan gjera på vegen dit. Så det å laga stadsbudsjett gjer det vanskeleg for andre parti å avskriva oss som eit utopiparti.

 

Vi lever i en verden hvor underskudd heter merforbruk, hvor krig kalles fredsbevarende operasjoner og barnehagebarn er blitt barneekvivalenter. Er det rart vi føler oss fremmedgjorte, sier vi, og ser oppgitt på hverandre. Men hva mener vi med det, vi sier? Og hjelper det egentlig å si det?

Jorunn Folkvord, allmennlærer og leder i skole- og barnehagelaget i Rødt Oslo, for tiden frikjøpt på heltid som tillitsvalgt i Utdanningsforbundet.
Foto: Torstar News Service

BARNEEKVIVALENTER OG HUMANKAPITAL

Når fremmedgjøring brukes i dagligtalen, er det som regel for å forklare nettopp det at vi opplever at ting gjøres fremmed og uforståelig for oss. Vi er omgitt av datamaskiner som vi bruker daglig, men ikke egentlig forstår hvordan virker. Behovene våre styres av markedsføring som vi ikke har innsikt i, og arbeidsplassene vår omorganiseres mens begreper som proaktiv, mulighetsvindu og fleksibel brukes til å dekke over at oppgavene blir flere og at pausene blir færre.

Som barneskolelærer kjenner jeg flest eksempler på fremmedgjørende begrep fra utdanningssystemet, der er det gjengjeld nok å ta av. I NOU 6-2003 «I første rekke», finner vi blant annet denne perlen:

I Norge har vi kommet lenger enn de fleste land vi gjerne sammenlikner oss med, når det gjelder å legge til rette for utvikling av kompetanse og humankapital innenfor rammen av livslang læring.¹

Dette kan jo være greit å huske på for de av oss som har fått inntrykk av at livslang læring handler om menneskelig utvikling.

Sitatet er hentet fra avsnitt 4.2 Humankapitalen – vår viktigste ressurs. Utredninga handlet om å forsterke kvaliteten i grunnopplæringa for alle. Dette kunne selvsagt få noen av oss til å tro at det handlet om å gjøre grunnskolen og videregående bedre for alle, men essensen er at vi må utvikle humankapitalen. Det er ikke så rart om man føler seg litt fremmedgjort når man reduseres fra skoleelev til humankapital. Men hvis du skulle føle deg redusert til et slags produksjonsmiddel, så kan du trøste deg med det som står litt lenger ned på samme side:

Tross alt er høyt utdannet arbeidskraft posi- tivt for produktiviteten.²

Så hvis du opplever din egen utdanning som meningsløs og er frustrert, så kan du i hvert fall vite at det er positivt for produktiviteten, og det er vel egentlig det viktigste, eller?

Det kan være lett for oss å leite fram sitater å le av når vi er litt lei av en lang dag som humankapital, men dette må ikke ses på som bare moro med ord. Om vi går bak ordene, om vi bytter dem ut med et konkret innhold, så finner vi en logikk. Det vi opplever som uforståelig, frustrerende og fremmedgjørende, har faktisk både sammenheng og mening.

Når barnehagebarn omtales som barneekvivalenter i offentlige dokumenter³, er det et klart og tydelig signal om at det er barna som utgiftspost som er det sentrale. Vi kan himle med øynene og riste på hodet av denne typen formuleringer, men det viktigste er å prøve å forstå hva som egentlig sies. Når kommunepolitikere skal spare penger, så er det litt enklere å legge inn en barneekvivalent eller tre ekstra på den enkelte delenhet. Det er litt vanskeligere å putte enda flere barn inn på en allerede overfylt avdeling. Sier man at man skal gjøre dét, kan det hende at foreldrene protesterer.

Blomstrende og byråkratiske begreper brukes for å tilsløre, mens samtidig sier man sannheten rett ut. Det er en tung jobb å grave seg gjennom teksten, men når man har gjort det og funnet meningen bak orda, faller ofte brikkene på plass. Da kan man gå fra å føle seg fremmedgjort, til å føle seg skremt over hva politikere og byråkrater kan få seg til å si rett ut uten at noen protesterer. Ett eksempel er fylkesmannen i Agder som innledet på et opp vekstmøte med følgende klare melding:

Hvert enkelt barns muligheter for å delta i Norges verdiskapning er godt for selvfølelsen, men er også viktig for å opprettholde vårt velferdsnivå.⁴

Tygg litt på den. Hvor ble det av menneskets egenverdi? Overskriften som ble brukt på saken på fylkesmannens nettsider var: «Inkluderende oppvekstmiljø – en investering i humankapital». Så hvis du trodde at motivasjonen for å forebygge mobbing var at barn og unge skal ha det bra, så må du nok tenke en gang til.

FREMMEDGJØRING SOM OBJEKTIV VIRKE LIGHET, IKKE BARE SOM EN OPPLEVELSE

Fremmedgjøring er en opplevelse som mange har, også uten noen gang å ha tenkt på begrepet. Men det er ikke følelsen vår av fremmedgjøring Karl Marx var mest opptatt av. Marx fokuserte ikke på frustrasjonen jeg føler når elevene mine reduseres til humankapital, han var opptatt av at menneskene var fremmedgjort fra produksjonen.

Jeg må innrømme at dette gjorde meg forvirret da jeg begynte å lese om fremmedgjøring. Jeg opplevde at jeg hadde en god forståelse av hva fremmedgjøring er – jeg har jo faktisk følt det på kroppen. Så måtte jeg forholde meg til en helt ny vinkling, og resultatet var at jeg følte meg, ja – litt fremmedgjort. Plutselig var noe jeg trodde jeg hadde forstått, noe som jeg så vidt klarte å holde fast ved.

Marx var opptatt av menneskets forhold til produksjonen, med produksjonen mener han at vi lager ting (redskap, møbler, klær, mat), men også at vi produserer tjenester (oppvask, servering, transport). Marx er opptatt av at mennesket er skapende i sin natur, at det faller oss naturlig å bearbeide naturen rundt oss og at vi stadig utvikler, bygger, oppfinner og skaper. Det er enkelt å se at det er riktig, det er bare å se på menneskenes historie og utvikling.

Marx påpeker at under kapitalismen får vi liten mulighet til å være skapende mennesker, siden de færreste selv bestemmer over sin egen rolle i produksjonen. Vi selger arbeidskrafta vår til en arbeidskjøper, så gjør vi de oppgavene arbeidsgiver pålegger oss. Hvis det er uenighet om hvordan arbeidet skal utføres, eller hva som skal produseres, så er det arbeidskjøper som bestemmer. Hvis vi skulle være i tvil om at det er sånn det henger sammen, så kan vi bare ta en titt på Arbeidsmiljølovens §10-1 om arbeidstid:

Med arbeidstid menes den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver. Med arbeidsfri menes den tid arbeidstaker ikke står til disposisjon for arbeidsgiver.⁵

ER DET LIKT FOR SAMLEBÅNDS ARBEIDERE OG LÆRERE?

Vanskene mine med å forstå begynte med dette med å være fremmedgjort fra produksjonen. Jeg kunne fint forstå at en tekstilarbeider som produserer vinterklær for Bergans i Vietnam, var fremmedgjort fra produksjonen. Hun produserer klær hun aldri kommer til å bruke, kanskje hun ikke en gang ser det ferdige produktet. Lønna er minimal, arbeidet er fysisk hardt og hun har null innflytelse på prosess, produkt eller arbeidsdag. For henne er hensikten å være produktiv arbeider, for å få betalt nok for sin arbeidskraft slik at hun kan forsørge seg selv og eventuelt familie.

Jeg kan også fint forstå hvordan en litauisk bygningsarbeider på nulltimerskontrakt for lyssky bygningsfirmaer er fremmedgjort fra produksjonen. Noen dager på denne byggeplassen, så noen dager et annet sted. Hvor lange arbeidsdagene blir, veit han ikke på forhånd, kanskje ikke engang hvilke oppgaver han skal utføre. Noen dager er det ikke arbeid, men ikke en gang det veit han, så han kan ikke planlegge fritida si. Yrkesstoltheten som ligger i et vel utført arbeid, får også kjørt seg, for tida strekker ikke til. Jobben skal bare bli ferdig raskest mulig.

Da jeg leste hva Marx skreiv om fremmedgjøring i 1844, hadde jeg ikke noe problem med å se hvordan dette gjaldt hun som står ved samlebåndet i Vietnam eller han som bor på en kjip brakke i Oslo, mens han venter på nye oppdrag.

Hva består så fremmedgjøringen av arbeidet i? For det første i at arbeidet er noe utenfor arbeideren, dvs. ikke tilhører hans vesen, at han derfor ikke bekrefter seg i sitt arbeid, men fornekter seg, at han ikke føler seg vel, men ulykkelig, at han ikke utvikler noen fri fysisk og åndelig energi, men sliter ut sin kropp og ødelegger sin ånd. (Karl Marx, 1844)⁶

Problemet var at jeg ikke kunne se hvordan dette hadde betydning for meg som lærer. Jeg produserer jo ikke varer, jeg underviser barn. Her kræsjer Marx sin definisjon på produksjon med den hverdagslige oppfatninga de fleste har av produksjon. Hvis jeg ser på jobben min med Marx’ øyne, er det klart at jeg produserer tjenesten undervisning. Dette er en tjeneste som kan kjøpes og selges, selv om den i Norge stort sett er en del av offentlig sektor. Og selv om vi har medbestemmelsesavtaler i offentlig sektor, så er den enkelte lærers innflytelse på de store linjene ganske ubetydelige.

LÆRER – OGSÅ KJENT SOM PRODUSENT AV HUMANKAPITAL

Ser vi nøyere på språket óg hverdagen for oss som jobber i offentlig sektor, blir det svært tydelig at vi deltar i produksjonen. Siden vi i hverdagen forbinder produksjon med varer, ikke med mennesker, kan møtet med dette språket bli litt brutalt, spesielt når det gjelder velferdstjenestene våre. NAV-skandalen som ble rullet opp høsten 2019, er et eksempel på at «produksjonsmål» i NAV-systemet har fortrengt hensynet til menneskene systemet skal hjelpe. Fellesorganisasjonens (FO) representanter som var på høring i Stortinget 10. januar, var ikke nådige i sine uttalelser:

Resultatenhetene sammenlignes og det blir en form for konkurranse dem imellom. Etatens sterke fokus på mål- og resultatstyring påvirker det faglige arbeidet negativt. Målekort blir styrende for ansattes innsats. Resultat på målkortene synes viktigere enn forsvarlig juridisk sakshandling med utgangspunkt i lovens formål.⁷

Flere hundre mennesker har blitt uskyldig dømt som følge av feil som kunne vært rettet opp. Hvor mange som ikke har fått støtte de har hatt krav på, får vi sannsynligvis aldri vite. Det kan se ut som det har blitt viktigere å holde vedtaksproduksjonen oppe, snarere enn å hjelpe mennesker med deres faktiske problemer.

Vedtaksproduksjon er et begrep som brer om seg innenfor offentlige direktorat. Universitet og høgskoler har ikke lenger høyere utdanning, forskning og menneskelig utvikling som hovedaktivitet – det viktigste er produksjon av studiepoeng. I skolen forbedrer vi altså humankapitalen, for det er humankapitalen – ikke barna som er framtida. Eller som Kristin Halvorsen (SV) sa da hun overleverte nøkkelen til kunnskapsdepartementet til Torbjørn Røe Isaksen (H) i 2013:

Dette er det viktigste departementet. Det forvalter humankapitalen, som er Norges viktigste formue.⁸

Men det at elever omtales som humankapital, er ikke det som gjør at jeg kjenner igjen at jeg er fremmedgjort fra produksjonen i marxistisk forstand. Det er arbeidskjøpers kontroll over arbeidet mitt, og at jeg har stadig mindre inn flytelse over produksjonen som gjør at jeg etter hvert kjenner at min posisjon har noe til felles med en tekstilarbeider i Vietnam. For ikke å snakke om følelsen av at det er faktisk produksjon, av en spesiell type resultater, som kreves. Resultatet det er snakk om, er prøveresultater. En skoles verdi nå om dagen måles nærmest utelukkende gjennom nasjonale prøver i lesing, regning og engelsk. I Oslo kommune har bystyret vedtatt flere mål for grunnskolene, ett av dem som jeg liker veldig godt, er:

Elevenes grunnleggende ferdigheter, dybdekompetanse i fag og evne til å skape, tenke kritisk, forstå, lære og utforske på tvers av fag skal utvikles gjennom hele skoleløpet.⁹

En skole med sånne mål er det lett å like, men ingen mål uten resultatindikatorer som det kan målstyres etter. Det kan kanskje virke merkelig at noen av de sentrale indikatorene på om vi når dette målet om dybdekompetanse og kritisk tenking, er at elevene i Oslo gjør det bedre på nasjonale prøver på 8. trinn.

Budskapet er krystallklart: Vi har mange mål, men det eneste som egentlig teller, er resultatene på nasjonale prøver. Det er det produktet lærere i grunnskolen i bunn og grunn blir bedt om å levere. Jo bedre resultatproduksjon, jo bedre humankapital. Vi skal ikke bygge relasjoner til elevene fordi positive relasjoner mellom mennesker er et gode i seg selv, vi skal bygge relasjoner fordi det gir bedre resultater på nasjonale prøver.

Det er svært sjeldent tiltak innføres fordi det er allment bra for elevene eller lærerne, tiltak innføres fordi det gir bedre resultater i produksjonen. Elevenes utvikling er ikke lenger et mål i seg selv, det er et middel. Eller som de sier i Agder: «Inkluderende oppvekstmiljø – en investering i humankapital».

NÅR DU ER FREMMEDGJORT OG VEIT DET …

Mitt poeng er at det ikke bare er opplevelsen av å være fremmedgjort jeg har funnet fram til, den hadde jeg for så vidt i utgangspunktet. Nå har jeg vist at jeg også er en del av en produksjon, som jeg er fremmedgjort fra. Jeg kan også se at jeg produserer en tjeneste som kan kjøpes og selges, det er ikke naturgitt at den skal være en del av offentlig sektor. Denne kunnskapen hjelper meg til å forstå virkelig heten rundt meg, og det er viktig hvis jeg vil prøve å forandre den.

Denne artikkelen har ikke gått i dybden, verken på Marx’ teorier om fremmedgjøring eller når det gjelder en analyse av skolesystemet, men det har heller ikke vært målet. Mitt mål har vært å peke på at vi trenger å undersøke for å forstå. Opplevelsen av fremmedgjøring kan gjøre oss frustrerte, oppgitte og passive, men ved å finne ut hvor opplevelsen kommer fra, og ved å undersøke hvordan den faktiske fremmedgjøringa fungerer, kan vi se nye sammenhenger og lage gode analyser.

Gode analyser og forståelse for sammenhenger gir grunnlag for å legge planer for forandring, og dét trengs om vi skal kvitte oss med kapitalismen som ødelegger både mennesker og miljøet vi lever i.

LESETIPS

For deg som vil lese mer om fremmedgjøring i marxistisk forstand, kan dette være et sted å begynne: http://www.jonegilbrekke.no/pol/ fremart.html

For deg som vil se nærmere på NOU-er, og spesielt NOU 6-2003 I første rekke, så kan det være interessant å se på Terje Valens grundige gjennomgang: http://www.tvalen.no/oneweb- media/hjemmeside/NOU2003_16.htm

 

Noter

1 NOU (Norsk offentlig utredning) 6-2003 I første rekke, kapittel 4.
2 Som forrige
3 Økonomiske analyser 2/2006, Arbeidskraftbehov i det kommunale tjenestetilbudet mot 2060, Statistisk sentralbyrå
4 https://www.fylkesmannen.no/nn/agder/Barnehage-og-opplaring/Nyheter—Barneha- ge-og-opplaring/Inkluderende-oppvekstmiljo—en-investering-i-humankapital/
5 Arbeidsmiljøloven § 10
6 Økonomisk filosofiske manuskripter, Karl Marx 1844
7 «Navs målstyring påvirker det faglige arbeidet negativt, sier Fellesorganisasjonen», frifagbevegelse.no, 13.01.2020
8 https://www.forskerforum.no/du-overtar-det-viktigste-departementet/
9 Alle sitat om budsjettet er fra forslag til budsjett for Oslo kommune 2020, kapittel 7.

Arundhati Roy er en av Indias modige, radikale stemmer. Hun går åpent ut av forsvarer urbefolkninga som er utsatt for landgrabbing, og Kashmir og Jumma sine rett til nasjonal selvstendig. Ikke minst har hun lenge vært motstander av kastesystemet og forsvarer av de undertrykte, særlig de kasteløse og ofte muslimer. 

Dette bringer henne i konflikt med det regjerende hindufascistiske partiet, BJP, med statsminister Modi. Det er dette essayet handler om. Kampen mot fasciseringa av India.

Essayet ble først holdt som tale 1. mars 2020 på Hum Dekhenge All India Convention of Writers and Artists Against CAA-NPR-NRC in Delhi.

Artikkelen sto i Newsclick 2. mars 2020, og finnes også i essaysamlingen til Roy, Azani – Freedom. Fascism. Fiction. (Penguin Books, 2020). Se også omtalen til Tore Linné Eriksen i dette nummeret av Gnist.

---

Av Arundhati Roy
Oversatt av Anja Rolland, redaksjonsmedlem i Gnist.

 

Kjære venner, kamerater og forfatterkollegaer!

Stedet vi er samlet på i dag, er bare en kort busstur fra hvor en fascistmobb for fire dager siden gjennomførte et væpnet, blodig angrep på muslimer i arbeiderklassekolonier i North East Delhi. De ble oppildnet av taler holdt av medlemmer i det ledende partiet og ble støttet og aktivt hjulpet av politiet.[ref]Bharatiya Janata Party (BJP), regjeringspartiet India. Statsministeren er Narendra Modi. (Alle fotnotene er oversetters.) [/ref] De hadde sikret seg støtte, døgnet rundt, fra en stor del av det digitale massemedia og visste at domstolene ikke ville gjøre noe for å hindre dem.

Angrepet hadde ligget i lufta en stund, så folk hadde kunnet forberede seg litt, og derfor også forsvare seg selv. Markeder, butikker, hus og hjem, moskeer og biler har blitt brent ned. Gatene er fulle av steiner og vrakrester. Sykehusene er fulle av skadde og døende. Likhusene er fulle av de døde, både muslimer og hinduer, inkludert en politimann og en ung medarbeider i etterretningstjenesten. Ja. Mennesker på begge sider har vist seg å være i stand til å utøve grusom brutalitet, men også utrolig styrke og godhet.

Men det går ikke an å sammenlikne. Ingenting endrer det faktum at angrepet ble startet av den fascistiske mobben som messet «Jai Shri Ram!»,[ref]Opprinnelig et hinduistisk slagord, «Glory to Lord Rama» men nå mer et krigsrop hindunasjonalistene bruker i angrep mot andre troende, spesielt muslimer.[/ref] støttet opp av statsapparatet i dette nå åpenlyst fascistiske landet. Uavhengig av slagordene er ikke dette opptøyer mellom hinduer og muslimer. Det er en manifestasjon av den pågående kampen mellom fascister og anti-fascister, hvor muslimer står først i køen blant fascistenes «fiender». Å kalle det opptøyer eller «danga», eller «venstre» mot «høyre» eller til og med «høyre» mot «feil» slik mange gjør, er både farlig og tåkelegger.

Vi har alle sett videoene av politiet som står og ser på, og noen ganger deltar i ildspåsettelsen. Vi har sett dem knuse CCTV-kameraer,[ref]Overvåkningskameraer[/ref] slik de gjorde da de vandaliserte Jamia Millia Islamia University-biblioteket 15. desember. Vi har sett dem banke opp skadde muslimske menn som lå stablet oppå hverandre, og tvinge dem til å synge nasjonalsangen. Vi vet at en av de unge mennene er død. Alle de døde, skadde og ødelagte muslimer så vel som hinduer er ofre av dette regimet ledet av Narendra Modi, vår åpenlyst fascistiske statsminister, som selv ikke er uvant med å være ved roret da en massakre i en mye større skala og som varte i ukesvis tok plass for 18 år siden. 

Anatomien av denne brannkatastrofen vil bli studert i årevis. Men de lokale detaljene vil forbli en historisk kjensgjerning, ettersom krusningene basert på hatefulle rykter fremdrevet på sosiale medier stadig sprer seg, og vi kan allerede ane at mer blod truer i horisonten. Selv om det ikke har vært noen flere drap i North Delhi, kunne man i går (29. februar) se flere folkemengder rope de samme slagordene som brygget opp til angrepene: Desh ke Gaddaron ko, Goli maaron saalon ko! (Skyt forræderene!)

For bare et par dager siden var høyesterettsdommer i Delhi, S. Muralidhar, rasende på Delhi-politiets manglende innsats mot Kapil Mishra, tidligere BJP MLA-kandidat, som brukte nettopp dette som et slagord i valgkampen. Natt til 26. februar fikk dommeren ordre om å bli forflyttet til Punjab høyesterett. Kapil Mishra er nok en gang tilbake i gatene og roper det samme slagordet. Det kan nå brukes inntil videre.

«Lek og moro» med dommere er ikke noe nytt. Vi kjenner historien om dommer Loya. Vi har kanskje glemt historien om Babu Bajrangi, dømt for sin deltagelse i drapene av 96 muslimer i Naroda Patiya-massakren i Gujarat i 2002. Se klipp av ham på YouTube. Der forteller han hvordan «Narendra bhai» fikk ham ut av fengsel ved å bestikke dommerne. 

Vi har lært å forvente massakre slik som denne i forkant av valg – de har blitt en slags barbarisk valgkamp-kampanje for å polarisere velgerne. Men Delhi-massakren skjedde bare noen dager etter et valg, etter at BJP-RSS gikk på et pinlig valgnederlag. Massakren var for å straffe for Delhi og en tydelig melding for det kommende valget i Bihar.

Alt er offentlig og dokumentert. Alt er tilgjengelig for alle å både se og høre – de provoserende talene til Kapil Mishra, Parvesh Verma, regjeringsmedlem Anurag Thakur, førsteminister for Uttar Pradesh Yogi Adityanath, innenriksminister Amit Shah, og til og med selveste statsministeren. Likevel har alt blitt snudd opp–ned, og det blir lagt frem som om hele India er et offer for de titusenvis fullstendig fredelige, for det meste kvinnelige, for det meste – men ikke alltid – muslimske demonstrantene som har vært ute i gatene i nesten 75 dager, for å protestere mot Citizenship Amendment Act (CAA).

CAA, en lovendring som raskt gir indisk statsborgerskap til ikke-muslimske minoriteter, er direkte grunnlovsstridig og åpenbart anti-muslimsk. Sammen med National Population Register og National Register of Citizens er den ment å delegitimere, destabilisere og kriminalisere ikke bare muslimer, men hundrevis av millioner indere som ikke har de nødvendige dokumentene[ref]For å dokumentere retten til eiendom kreves dokumenter. Ingen dokumenter, og du mister retten for eksempel jord. Dette rammer naturligvis de fattigste, som ofte ikke en gang kan lese og skrive.[/ref] – inkludert de som roper «Goli Maaro Saalon Ko»[ref] «Skyt nasjonens forrædere!» [/ref] i dag.

Med en gang det blir satt spørsmålstegn ved statsborgerskap blir det satt spørsmålstegn ved alt – dine barns rettigheter, stemmeretten din, eiendomsretten din. Som Hannah Arendt sa: «statsborgerskap gir deg retten til å ha rettigheter». Den som ikke tror at dette stemmer, kan gjerne rette oppmerksomheten sin mot Assam og se hva som har skjedd med 19 lakh people[ref]1 lakh = 100.000[/ref]  – hinduer, muslimer. De kasteløse (usikker på oversettelsen av ordet Dalits[ref]Dalit er betegnelsen de omkring 167 millioner menneskene som i det indiske kastesystemet er stemplet som «urene», «kasteløse», eller «urørbare».[/ref]), urfolket (også usikker på om urfolk er riktig oversettelse for ordet Adivasis.[ref]Adivasi er en betegnelse som benyttes om en heterogen gruppe av stammefolk som ofte hevder å være Indias urfolk. Det benyttes om stammer som ikke er av et indoarisk opphav.[/ref]) Det har oppstått bråk mellom de lokale stammene og andre deler av befolkningen i delstaten Meghalaya. Det er portforbud i Meghalayas hovedstad Shillong. Delstatens grenser er stengt for ikke-lokale.

Hovedformålet til NPR-NRC-CAA[ref]https://www.newsclick.in/CAA-NRC-NPR-Everything-We-Need-Know[/ref] er å destabilisere og dele folket, ikke bare i India, men i hele subkontinentet.[ref]Arundhati Roy bruker ordet subkontinent når hun omtaler staten India som inkluderer blant annet Kashmir som slåss for selvstendighet.[/ref] Hvis fantom-millionene av mennesker som Indias nåværende innenriksminister kaller «termitter» i det hele tatt eksisterer, kan de ikke bli holdt i interneringssentre, og heller ikke deporteres. Ved å bruke den type terminologi og finne opp en så latterlig og ondskapsfull sammensvergelse setter myndighetene titalls millioner hinduer som bor i Bangladesh, Pakistan og Afghanistan i fare – mennesker myndighetene later som om de er bekymret for, men som kan ende opp med å lide konsekvensene for denne intoleransen som siver ut fra New Delhi.

Se hvor vi har havnet.

I 1947 vant vi selvstendighet over kolonistyret, en kamp som ble kjempet av nesten hele landet, med unntak av våre nåværende ledere. I etterkant er det alle former for sosiale bevegelser, kamp mot kastene, klassekamp, feministisk organisering som har vist vei til der vi er nå.

På 60-tallet var ropet om revolusjon et krav om rettferdighet, for omfordeling av rikdom og å styrte herskerklassen.

Da 90-tallet kom, var vi blitt redusert til å kjempe mot forflytningen av millioner av mennesker fra sine egne eiendommer og bygder, mennesker som ble skadelidende da et nytt India ble bygd, hvor 63 av Indias rikeste mennesker hadde mer rikdom enn det gjennomsnittlige budsjettet til 1200 millioner mennesker.

Nå er vi igjen redusert til å måtte be om å få tilbake våre rettigheter som innbyggere, fra mennesker som ikke hadde noe med byggingen av dette landet å gjøre. Mens vi ber, ser vi staten trekke tilbake sin beskyttelse, vi ser politiet blir overtatt av kommunene, og at domstolene gradvis frasier seg sine plikter. Vi ser at media, hvis rolle skal være å granske de herskende, heller gjøre det motsatte.

I dag er det 210 dager siden Jammu og Kashmirs spesielle statuser ble fjernet, i strid mot grunnloven. Tusenvis av kashmirere, inkludert tre tidligere førsteministre, sitter fortsatt fengslet. Syv millioner mennesker er i virkeligheten under beleiring, et nytt brudd på menneskerettighetene.

26. februar så gatene i Delhi ut som gatene i Srinagar. Det var dagen da kashmirske barn gikk på skolen for første gang på syv måneder. Men hva betyr det å gå på skolen når alt rundt deg sakte kveles?

Et demokrati som ikke beskyttes av en grunnlov og hvis institusjoner har blitt uthulet, kan aldri bli noe mer enn staten til flertallet. Man kan være uenig i hele eller deler av grunnloven, men å late som om den ikke eksisterer slik styresmaktene gjør, er å totalt demontere demokratiet. Kanskje det er målet. Dette er vår versjon av korona-viruset. Vi er syke.

Det er ingen lys i horisonten. Ingen velmenende utenforstående land. Ingen FN.

Ingen politiske partier som ønsker å vinne valg, vil eller kan ta seg råd til å ta et moralsk standpunkt. Fordi det brenner ukontrollert. Ildebrann. Systemet feiler.

Det vi trenger, er folk som tør å være upopulære. Som er forberedt på å sette seg selv i fare. Som sier sannheten. Modige journalister kan gjøre det, og de gjør de. Modige advokater kan gjøre det, og de gjør de. Og kunstnere – vakre, fantastiske, modige forfattere, diktere, musikere, malere og filmskapere kan gjøre det. Den skjønnheten er på vår side. Alt sammen.

Vi har en jobb å gjøre. Og en verden å vinne.

 

Det settes stadig nye rekorder i overgangssummer, lønnsnivå for spillere og TV-avtaler innen fotball, og toppfotball framstår som en ordinær del av underholdningsindustrien. Ja, til og med som en ekstra kynisk og usunn del av denne. Men det er langt fra hele bildet. De største klubbene framstår kanskje som bedrifter, men forholdet mellom klubb og supporter er langt mer enn en markedsrelasjon.

Nina Reim er medlem i Rødt Oslo og har skrevet masteroppgave i sosiologi om forholdet mellom (supporterne i) Klanen og (klubben) Vålerenga
Foto: Wikimedia Commons

FRA NABOLAGSIDENTITET TIL GLOBALE FELLESSKAP

Samtidig som man har toppklubber med en global fanbase og astronomiske lønnsnivåer, er det veldig mange supportere som heier på alle de andre klubbene i de små og mellomstore ligaene, til og med nedover i divisjonene. For disse byr fotballinteressen åpenbart på noe annet enn suksess og glamour. Også for tilhengere av noen av de store klubbene, kan verdiene den assosieres med, handle om mer enn bare sportslig suksess. Barcelona er en av verdens største klubber, med noen av verdens største stjernespillere på laget, men er samtidig det fremste symbolet og samlingspunktet for katalansk identitet.

I Europa og Latin-Amerika har fotball en helt spesiell posisjon ved at klubbtilhørigheten er en så sentral del av identiteten til så mange, sammenlignet med andre lagidretter eller annen populærkultur. Ofte er forholdet til en fotballklubb mye av kjernen i lokalidentiteten innen et nabolag, en by eller en region.
Samtidig kan det å heie på internasjonale storklubber som Liverpool, Manchester United eller Barcelona skape grunnlag for samtale og fellesskap på tvers av både land og verdensdeler. Men nettopp det internasjonale og hyperkommersialiserte ved klubbenes fanskare og nedslagsfelt, kan i praksis utfordre disse klubbenes tradisjonelle, mer lokalt baserte tilhengere.

Et utslag av fotballens posisjon som sentral identitetsmarkør, er at det å bytte favorittklubb er tabu. Som munnhellet sier, kan man bytte jobb, bil og kone, men aldri bytte fotballklubb. Uansett hvor elendig laget spiller, hvor høye billettprisene blir, eller hvor dårlig klubben behandler egne supportere, er det ikke et alternativ å «bytte til en annen konkurrent». At en så kommersiell sektor har så mange «kunder» som ikke opptrer eller overhodet kan opptre som den «bevisste forbruker» det stadig prates om, er en del av det som gjør internasjonal toppfotball både spesiell og interessant som fenomen.
Forbudet mot å bytte klubb gjelder ikke bare de aller mest dedikerte, men alle som heier på en klubb, enten de betegnes som tilhengere, fans eller supportere. Sistnevnte er den delen av publikum som er aller mest aktiv og dedikert for å støtte laget, med sang, taktfast klapping, flagg og bannere.

DELTAKERE

I de fleste land står de ivrigste supporterne på kamp, mens publikum ellers stort sett sitter. Kjernesupporterne står helst på kortsiden (der man har de billigste billettene), og det er ofte slik at undergrupper blant supporterne har egne faste områder på tribunen. At de oppfatter og mange steder i praksis har gjort tribunene til sitt eget territorium i større eller mindre grad, illustrerer også hvor forskjellig dette er fra at man kjøper en billett til en teaterforestilling, eller en konsert for den del. I motsetning til resten av publikum, har fotballsupporterne en egenforståelse som noe helt annet enn kunder og passive tilskuere. De oppfatter seg sjøl som en form for deltakere, gjerne illustrert med at supporterne omtales som lagets «tolvte mann». Tanken er at støtten de gir, bidrar til at spillerne og laget som helhet gir alt for å vinne kampen. Samtidig er det liten tvil om at syngende, stående supportere lager en stemning som gjør fotballkamper mer attraktive også for resten av publikum.

Oppfatningen om supporterne som fotballens «stakeholders» (som motstykke til shareholders) har også fått en formell anerkjennelse fra UEFA ved at organisasjonen Football Supporters Europe har status som formell motpart i spørsmål som angår supporterne, og fra 2012 innførte UEFA regler som medførte at alle større klubber ansatte en supporterkoordinator.

ORGANISERTE SUPPORTERE

I Norge er det Vålerengas supportere som i størst grad har fått en posisjon som «stakeholders». Klanen har stor innflytelse på prisene på sesongkort og kampbilletter, utformingen av Vålerengas nye stadion, og de har fullstendig autonomi med hensyn til budskap på flagg og bannere. Organisasjonen spilte også en nøkkelrolle i å få realisert planene om endelig å få bygget en egen stadion. Om innflytelsen på det reint sportslige, som spillerkjøp eller trenerbytter, er adskillig mindre, framstår forholdet mellom klubb og klan mer som forholdet LO har til Arbeiderpartiet, enn det vanlige kunder har til en eller annen bedrift.¹

Faglitteraturen er full av eksempler på at supportere kan være en organisert kraft som klubben må ta hensyn til, men også full av eksempler på total avmakt. Om man kan finne store forskjeller fra land til land og fra klubb til klubb i hvordan man ser på og behandler egne supportere, er det et generelt trekk at supporterne har blitt bedre organisert og fått et tettere samarbeid på tvers i seinere år. I 2008 ble organisasjonen Football Supporters Europe dannet, og siden da har det blitt arrangert årlige supporterkongresser der supportere fra ulike klubber i ulike land kan utveksle erfaringer og samle seg om felles strategier.

Man har hatt internasjonale aksjoner der supporterne har vært helt musestille, med unntak for høflig applaus hvis det blir en scoring i første del av kampene, for deretter å få en maksimal lydkontrast når man etter et avtalt antall minutter bryter ut i vanlig taktfast sang, klapping og eventuell tromming, for å illustrere hvor stor del av kampopplevelsen supporterne bidrar med.

At supporterne har organisert seg bedre, har samtidig vært et svar på en utvikling der fotball omtales som et hvilket som helst underholdningsprodukt som skal selges til høystbydende, enten via TV-avtaler, sponsorater eller ved å legge til rette for fotballturister fra utlandet og for VIP-segmentet. Denne utviklingen startet i England, i det som de siste årene har blitt verdens klart største liga, Premier League.

UNDERHOLDNINGSPRODUKT?

På 80-tallet hadde man flere fotballtragedier i England knyttet til engelske fotballfans. Samtidig hadde man et massivt fokus på problemet med fotballhooligans som slåss på tribunen, stormet banen og slåss i gatene utenfor stadion. Det kulminerte i 1989 med Hillsborough-tragedien, der 96 Liverpool-supportere ble klemt i hjel.

Denne tragedien markerte samtidig starten på en total forvandling av engelske tribuner og av engelsk fotball som sådan. Engelske fotballstadioner ble oppgradert med bedre fasiliteter og kun sitteplasser, begrunnet med ønsket om å gjøre fotballen trygg, inkluderende og familievennlig. Målet var å omdanne engelsk toppfotball til et framtidsrettet underholdningsprodukt, presentert av det private, nyopprettede selskapet Premier League. En del av denne forvandlingen handlet om å omdefinere supporterne til passive tilskuere og kunder.

Forbudet mot å stå på kamp ble presentert som et sikkerhetstiltak, men det kan samtidig forstås som at man erstatter opplevelsen av å være del av et taktfast klappende og syngende, stort, svaiende menneskedyr, med en langt mer individualisert og atomisert tilskueropplevelse.
Billettprisene ble økt kraftig, blant annet for å dekke de omfattende stadionoppgraderingene. Men samtidig var det et uttalt ønske om å endre sammensetningen av «kundegrunnlaget». Om økte billettpriser skjøv ut en del arbeiderklassemenn, det gamle kjernepublikummet, var det i grunnen ikke så farlig. Målet var å tiltrekke seg mer velstående menn, flere damer og familier, gjennom å gjøre tilskueropplevelsen mer komfortabel og gjøre fotballen mer glamorøs og trendy.

På 90-tallet skjøt også kampen mot rasisme innen fotballen fart i mange land. I England fikk denne en spesiell form, ved at den i stor grad samtidig fungerte som rambukk for en kampanje mot alt som var støtende og ubehagelig, slik at man nå har institusjonalisert et system for at tilskuere skal melde sidemannen, ikke bare for rasistiske utrop, men også for banning, annen «intolerant språkbruk» og generell aggresjon. Supporterne i England er delt i hva de syns om dette.

I Norge har Klanen og Vålerenga stått i spissen for kampen mot rasisme, gjennom at spillerne har Vålerenga mot Rasisme på draktene og at Klanen tidlig vedtok at rasistiske og nynazistiske holdninger og handlinger var uforenelige med medlemskap i Klanen. Resten av fotball-Norge har fulgt opp med kampanjen «Gi rasismen rødt kort» blant annet. Men for Klanen har det vært helt sentralt å ikke utvide kampen mot rasisme til å gjelde alle slags budskap som noen kan mene er over grensen. En slik utvidelse kunne undergravd støtten til kampen mot rasisme. Motstanden mot å gjøre supporteruttrykket «snillere» har også en klasse- og kjønnsdimensjon.

I en tid der arbeiderklasseidentitet og -kultur i stor grad er usynlig og til dels blir latterliggjort i det offentlige rom, representerer fotball et unntak som et felt der det er arbeiderklassens omgangsformer og tilnærming som gir status, ikke prateklassens og borgerskapets mer intellektualiserte og distanserte tilnær- ming². Dette handler om at når man synger «Vål’enga – du er min rell’ion», gjøres det helt uten ironisk distanse, men også at det skal være lov å gaule «Øl og vold og skamslåtte bønder», med stor innlevelse. «Vi puler og pisser og raper – vi er Enga i rødt, hvitt og blått», eller
«Lås inn din datter og din hamster – når Vålerenga inntar din by», er andre eksempler på et supporteruttrykk med tydelige konnotasjoner både til klassetilhørighet og maskulinitet.

FOTBALLENS POLITISKE ØKONOMI

Det er vanskelig å spå hvordan europeisk fotball vil utvikle seg. Red Bull provoserer supportere over hele Europa ved å kjøpe klubber og forandre logo, draktfarger og klubbnavn for å markedsføre egen merkevare.

De største engelske klubbene er eid av utlendinger fra helt andre verdensdeler, men med utviklingen av Manchester City ser man noe helt nytt. Klubben er i praksis eid av regimet i Abu Dhabi og brukes aktivt i statens utenrikspolitikk for å få fokus vekk fra grove menneskerettighetsbrudd og manglende demokrati.

City Football Group (CFG) har opprettet en ny klubb i USA og skaffet seg klubber i Kina, India, Uruguay, Japan, Spania og flere land, der de har endret navn, farger og kan utveksle spillere ganske sømløst mellom klubbene. Nettverket brukes systematisk for å finne nye talenter, for den som finner den nye Messi eller Ronaldo kan tjene absurde summer.

Stadig nye rekorder i overgangssummer og astronomisk lønnsnivå har blitt supplert med avsløringer av systematisk juks, utnyttelse av unge talenter, skatteunndragelser og korrupsjon, via en gigantisk lekkasje av hemmelige dokumenter, «football leaks». Her avsløres også hemmelige planer om at de aller største klubbene i Europa skal bryte ut og danne en lukket, europeisk superliga. Hovedtanken er at disse klubbene skal møtes mye oftere og at de skal slippe å dele inntektene med alle de mindre klubbene, «for det er jo de store, folk vil se».

Utsiktene til at investorer som kalles «rike onkler» og som ser på eierskapet som en gøy, litt dyr hobby, erstattes av sjeiker, oligarker eller multinasjonale selskaper, som ser på det å kjøpe en fotballklubb som en hvilken som helst annen investering, er dystre utsikter for alle som er glade i hele det mangfoldet og fellesskapet som fotballen utgjør. Skulle klubben gå konkurs og miste profflisensen etter vanstyre, bli flyttet eller forandret til det ugjenkjennelige, vil de trofaste supporterne oppleve at de mister et viktig fellesskap og en sentral del av sin identitet.

Det finnes imidlertid ett unntak fra regelen om at man ikke kan bytte klubb. Det er når supporterne rett og slett starter sin egen klubb, slik de gjorde da Røkke ville flytte Wimbledon fra London til Milton Keynes, og slik Austria Salzburg-supporterne gjorde da Red Bull overtok og forvandlet klubben. Med folkefinansiering har mulighetene for supporterne til å starte eller holde liv i små og mellomstore klubber bare blitt større, klubber der felleskapet og kampopplevelsen ligner mer på det svært mange av de mest dedikerte supporterne ønsker seg.

En mulighet framover er at vi vil se en større todeling, der avstanden fra de største toppklubbene til alle de andre, fortsetter å øke. Det er imidlertid ikke gitt at galskapen på toppen nødvendigvis behøver å endre så mye på vilkårene for supportere, klubb og lokalsamfunn i resten av fotballverdenen. Det blir spennende om de mest kommersielle, kyniske og disneyfiserte klubbenes fanskare vil få en lavere status innen det nasjonale og internasjonale supporterfellesskapet enn mer autentiske klubber med større integritet.

MER ENN SIRKUS

En marxistisk analyse av fotball kunne være at den kun representerer sirkus til folket, virker passiviserende og splittende på arbeiderklassen.
Jeg vil påstå at bildet er adskillig mer sammensatt. Fotballen kan fungere slik, men det kan man si om all kommersialisert toppidrett og annen populærkultur. Det er imidlertid en del særtrekk som gjør at fotballen kan trekke i motsatt retning også.

At «den bevisste forbruker» som ideal ikke fungerer i fotballen, presser i praksis fram kollektive aksjoner og klassisk organisering, i en tid hvor slikt kalles gammeldags og på vei ut. Hoppende, syngende, koordinerte supportere med egne tribuneseksjoner som de definerer som sitt eget territorium, representerer erfaringer med å være del av en gruppe og et tett, fysisk kollektiv som man ikke finner så mange paralleller til, i vår fragmenterte nettvirkelighet.

Dessuten ser man at mange viktige interne diskusjoner dukker opp supporterne imellom, som rasisme og homofobi, om det er riktig å boikotte VM i Qatar eller at verdens beste fotballspillere, som Messi og Ronaldo, bruker skatteparadiser for å slippe å betale skatt av sine enorme formuer. I stedet for å representere kun en virkelighetsflukt, kan fotball være et prisme som aktualiserer og tydeliggjør spørsmål rundt storkapital og kynisme, sosial rettferdighet og felleskap.

Sluttnoter:

1. Nina Reim: Øl og vold og skamslåtte bønder? – en studie av Klanen, med vekt på supporteres innflytelsesmuligheter og kontroll av uønsket supporteradferd, Masteroppgave i sosiologi, Universitetet i Oslo 2008

2. Arve Hjelseth (2005) «De som streber nedover – om klasse og identitet blant fotballsupportere». Sosiologi i dag 35(4):69-87

https://www.nrk.no/sport/xl/fotballimperiet-som-vil-erobre-verden-1.14829053, https://www.vg.no/sport/fotball/i/b5Qa8A/sjeiken-som-forandret-fotballen