Jamie Woodcock:
Marx at the Arcade
Chicago: Haymarket books, 2019, 164 s.

Av Peder Østring,
redaksjonsmedlem i Gnist og studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

I juli stakk 16 år gamle Emil Pedersen av med nesten 26 millioner etter å ha vunnet VM i videospillet Fortnite. Det begynner å gå opp for de fleste at spillindustrien har etablert seg som en av de viktigste aktørene innenfor populærkulturen. Jamie Woodscock, marxist, forsker ved Oxford og spillentusiast har tatt konsekvensen av dette, og skrevet en kort bok om hvordan folk spiller, produserer og profiterer fra dataspill.

Woodcock bygger videre på Stuart Hall sitt syn på populærkultur når han skal rettferdiggjøre hvorfor marxister bør la seg interessere av videospill. Ifølge Hall er populærkultur et av områdene hvor kamp for og imot de herskende tanker utspiller seg, og hvor hegemoni oppstår og konsolideres. Videospill har fra sin spede begynnelse vært åsted for en kamp om hvilken retning den kulturelle plattformen skal ta. Mellom idealistiske og pseudo-anarkistiske hackere og gigantselskap som EA-Games og Blizzard pågår det en kulturkamp. På den ene siden finnes det masseproduserte spill sponset og hjulpet frem av det militær-industrielle kompleks som forherliger imperialistisk krigføring, som for eksempel spillserien Call of Duty. Eller se på Sims, et enormt populært spill på tvers av kjønn, som nærmest kan ses på som en simulator av forbrukersamfunnet, godt innenfor rammene til det kapitalistiske samfunnet. På den andre siden har mindre, uavhengige, aktører produsert spill som Papers Please, et dystopisk spill hvor man skal jobbe som grensekontrollør i den fiktive staten Arstotzka. Spillet tar deg med gjennom en rekke etiske dilemma og gir et lite innblikk i hvordan byråkratiet påvirker både de som blir behandlet og tøyer dine egne etiske grenser. Det finnes også uavhengige spill som kan gi et innblikk i moderne kapitalisme, ta for eksempel the Über game hvor man skal forsøke å leve som en uber-sjåfør. Den oppsiktsvekkende konklusjonen for de fleste er hvor vanskelig den nye delingsøkonomien faktisk er. Dette er eksempler på mangfoldet som finnes innenfor dagens videospill. Woodcock stopper imidlertid ikke der, men beskriver også hvordan produksjonen av videospill foregår.

I Marx at the the Arcade får man hovedsakelig et innblikk i spillutviklere og testere sitt arbeid i det globale nord. Da arbeidet med spill er av en spesielt uavhengig natur, er effektivisering vanskelig å tvinge gjennom for spillselskapene. Den andre løsningen man dermed står igjen med for å skaffe mer profitt blir dermed forlengelse av arbeidsdagen. Den nye standarden på spillutvikling er blitt satt av de største selskapene, som tyner mest mulig overtid ut av arbeidere for å møte publiseringsfrister. Det er mange som drømmer om å jobbe med spillutvikling, og enda flere som er lidenskapelig opptatt av spill. Denne lidenskapen vet spillbransjen å utnytte med å presse arbeiderne som ønsker å få en fot innenfor bransjen til å gå med på en arbeidstid som tidvis nærmest ligner Marx’ beskrivelser fra 1800-tallets England. Kampen om arbeidstiden pågår for fullt, spesielt blant arbeidere innen videospill. ­Heldigvis finnes en kime til håp – boken beskriver også en gryende organisering av arbeidere i bransjen, med eksempler fra England. Siden spillindustrien er rimelig ung er fagforeninger ikke noe de fleste av den unge arbeidsstyrken har noe forhold til, men det er mye politisk sprengkraft i at arbeiderne finner sammen og oppdager sin potensielle kollektive makt.

I boken lærer man også hvordan videospill er ikke et produkt skapt for alle, men hovedsakelig rettet mot et mannlig publikum. Arbeidsplassene er dominert av menn, noe som igjen påvirker innholdet i spillene, karakterene som spilles, hvem spillene markedsføres mot og hvem som ender opp med å spille. Woodcock trekker en linje fra hvordan mannsdominerte miljø innen militære institusjoner hvor de første spillene ble laget har satt sitt preg på all senere spillutvikling. Kvinner er ofte passive objekter uten aktørskap som prinsesse Peach fra Super Mario, eller de blir objektivisert og seksualisert, som den lettkledde spillkarakteren Lara Croft, en karakter som ut fra sin fysiske fremtoning kan sies å være skapt i mannens bilde.

Det er unektelig mitt eget engasjement for spill som har fått meg til å plukke opp denne boken. Boken kan være noe snever i sin tematikk om man ikke har noe forhold til videospill, men desto mer interessant om man har det. For nerdene er det også befriende å lese Woodcocks betraktninger om spill. Videospill er ikke folkets opium, men må ses på som en kulturell plattform i sterk vekst som bør forstås og analyseres. Woodcock har altså gitt et unikt bidrag til å avmystifisere spillkapitalen. Om du er opptatt av både spill og marxisme er dette et unikt bidrag til å forstå denne relativt nye kulturformen, på godt og vondt.

 

 

«Ingen kvinnefrigjøring uten sosialisme – ingen sosialisme uten kvinnefrigjøring». Det er kanskje på tide å reflektere over gamle slagordet, som på ulikt vis har inspirert venstresidens kvinnebevegelse. At kvinnefrigjøring ikke automatisk følger med sosialisme eller kommunisme, er det vel allmenn enighet om. Verre er det kanskje med slagordets første del. I en tid da kvinnefrigjøring og likestilling nærmest framstår som synonymer, er potensialet for feilslutninger stort.

Foto: Claudio Schwarz
Av Bodil Christine Erichsen,
historiker, frilansskribent og utdannet allmennlærer. Hun har skrevet tobindsverket Norske kvinners liv og kamp 1850–2000.

For mange av oss har sosialismens frigjøringspotensiale bleknet litt. Begrepet kvinnefrigjøring er uansett diffust. Også vi på venstresida har ulike ambisjoner. Klassekampen er uansett viktig, også i et kvinneperspektiv.

Det betyr ikke at «Kvinnekamp er (min utheving) klassekamp» eller at « – klassekamp er kvinnekamp!» slik overskriften på feministen Madeleine Schultz artikkel i Agenda Magasin fra mars i år lyder. Underforstått: Kvinnekampen – eller feminismen – er i seg selv en del av kampen for et annet samfunn av mer eller mindre sosialistisk art. Det er en tilsløring av klassemotsetningene, som venstresiden ikke er tjent med.

Klassekamp må forstås som interessemotsetninger mellom klasser, kvinnekamp innebærer i prinsippet interessemotsetninger mellom kjønnene. I det første tilfellet krever vi at overklassen gir fra seg privilegier, i det andre er det menn som må gi fra seg privilegier.

Kvinnekampens klassekarakter

Hva det innebærer for dagens kvinnekamp skal jeg komme tilbake til. Først vil jeg se nærmere på kvinnekampens klassekarakter. I dagens relativt kunnskapsrike samfunn, er det imidlertid ikke nødvendigvis sammenheng mellom klasse og politisk ståsted.

Det klassiske, marxistiske skillet mellom de som eier produksjonsmidler og de som selger arbeidskraften sin er en god beskrivelse av faktiske maktforhold, men sier lite om dagens sosiale og økonomiske skiller og derav følgende interessemotsetninger.

Begrepet klassekamp i dagens situasjon, viser derfor til den politiske venstresiden; til kamp for økonomisk utjamning og forsvar av skattefinansierte, universelle velferdsordninger og infrastruktur tilgjengelig for alle. Mer presist: det handler om å forsvare klassekompromisset, den i prinsippet folkestyrte og regulerte blandingsøkonomien.

Økonomiske og kulturelle forskjeller har påvirket kvinnekampen opp gjennom historien og gjør det fortsatt. Den norske likestillingspolitikken de siste 40 årene, det som gjerne omtales som den kvinnevennlige velferdsstaten, er kjempet fram av velutdannede kvinner. Politikken er godt tilpasset middelklassefamilier med mer eller mindre akademiske yrker. Et eksempel er ordningen med ammepauser, som åpenbart egner seg best i urbane strøk der avstanden mellom jobb og hjem ikke er for stor, og der mor uten problem kan ta pause fra jobben uansett hva som ellers skjer på arbeidsplassen.

Som prinsipp har kvinnekampen bred oppslutning, men i praktisk politikk begynner de sosioøkonomiske interessemotsetningene å vise seg. Det avspeiles i kvinnepolitiske standpunkter. Med økt sosial og økonomisk ulikhet, blir klassekamp og kvinnekamp ikke nødvendigvis sammenfallende. Det tydeligste eksempelet er uenigheter rundt kontantstøtten, som er et økonomisk bidrag til foreldre som ikke benytter barnehage. Det viser seg nå at en del lavinntektsfamilier er blitt avhengige av støtten. For feminister på venstresiden kan det da være problematisk å stå på kravet om å avvikle ordningen.

Ikke dermed sagt at kontantstøtten bør beholdes, men det er vel på tide å prioritere klassekampen i større grad? Det later til at mange feminister på venstresiden mister den økonomiske politikken av syne og føler mer på kvinnefellesskapet enn på klassemotsetningene. Begeistringen over alle som går i «rosa tog» for eksempel – betyr det ingen ting hva slags feminister de er? Det er jo ikke slik at de, eller de mange som demonstrerer for selvbestemt abort, står på samme side i klassekampen.

I dette uklare bildet av flytende sosioøkonomiske og politiske strukturer, snakkes det gjerne om en elite. Nøyaktig hva som definerer denne eliten er uklart, men når feminismen kritiseres for å være elitistisk, er det mer hensiktsmessig å se på politikkens innhold og hvem som tjener på den, enn på hvem som målbærer den.

Er likestilling og nyliberalisme motsetninger?

Har kampen for likestilling mellom menn og kvinner ført til sosial og økonomisk utjamning? De fleste vil i dag mene at kvinnekampen har gitt betydelige resultater, vi har oppnådd relativt høy grad av likestilling og en ganske kvinnevennlig sosialpolitikk. Samtidig øker de økonomiske forskjellene, avstanden mellom fattig og rik er blitt ubehagelig stor. Middelklassen skvises og velutdannede folk går usikre tider i møte. For oss på venstresiden er det enighet om at det skyldes økonomiske dereguleringer; en villet liberalistisk økonomisk politikk.

Spørsmålet er om det er noen sammenheng mellom de to sidene av samfunnsutviklingen. Ja, hevder blant andre den amerikanske professoren Nancy Fraser: Kvinnebevegelsen var antakelig nødvendig for utviklingen av den globale markedsøkonomien. Var det slik at uten utsiktene til mer likestilling og kvinnevennlige velferdsordninger, ville framveksten av en mer brutal kapitalisme ikke vært mulig? Det er teorier som er vanskelig å verifisere, men som anskueliggjør at kvinnekamp og klassekamp ikke er to sider av sammen sak. Vi må innrømme at liberaliseringen lenge foregikk i skyggen av kvinnepolitiske framskritt.

Mer konkret hevder Fraser at kravene den radikale kvinnebevegelsen har stilt, passet som hånd i hanske med nyliberal kapitalisme. Eksemplene hennes kan diskuteres, hennes kvinnepolitiske ståsted likeså. Men det er et ubestridelig faktum at kvinnekravene og likestillingspolitikken så langt ikke har kommet i konflikt med nyliberalismen.

Den svenske feministen Nina Björk, best kjent i Norge for sin bok Under det rosa teppet fra 1996, argumenterer i dag overbevisende for at kapitalisme og likestilling mellom kjønnene slett ikke står i motsetning til hverandre. Det behøver ikke være kvinnene som fyller kapitalkreftenes behov for billig arbeidskraft, eller for reservearbeidskraft. Billig arbeidskraft kan hentes inn fra andre land, hvor lønnsnivået er lavere eller det er stor arbeidsledighet. Og den kan hentes når den trengs. Dessuten kan stadig mer arbeid også utføres der arbeidskraften og andre produksjonsforhold er billigst.

Historisk er det heller ingen holdepunkter for å hevde at det er sammenheng mellom klassekamp og kvinnekamp. Tvert om, de tidlige feministene fra slutten av 1800-tallet var borgerlige, i all hovedsak tilknyttet partiet Venstre. Arbeiderkvinnebevegelsen hadde andre kvinnepolitiske preferanser og fikk et antagonistisk forhold til Kvinnesaksforeningen. For arbeiderkvinnene var klassekampen viktigst.

At klassekamp og kvinnekamp er to forskjellig ting, betyr ikke at de ikke kan kombineres. Men en sosialistisk kvinnekamp har andre mål, også på kort sikt. Derfor bør den også ha andre krav og en annen forståelse av kvinnekampen, enn de borgerlige feministene har.

Første bud er å erkjenne de ulike formene for feminisme, at kvinner som mer eller mindre bevisst har helt ulike samfunnssyn, like fullt kjemper for kvinners rettigheter – at feminister står på hver sin side i klassekampen. At kvinner kan stå sammen om konkrete krav med forskjellige begrunnelser og motiver, endrer ikke på det. Det er ikke uvanlig i politikken. EU-saken er et godt eksempel i så måte.

Clemets likelønnsforslag

Noen ganger kan kravene synes mer like enn de faktisk er. Kravet om likelønn er illustrerende. Likelønn er et feministisk felles krav, men ulike strategier avslører ulike mål og ulike politiske utgangspunkt.

På Globaliseringskonferansen i Oslo høsten 2018, satt den tidligere høyreministeren Kristin Clemet i et debattpanel om likelønn. Hun hevdet at det største hinderet mot lik lønn for kvinner og menn, var venstresidens motvilje mot individuell og innsatsbasert lønnsdannelse. Som eksempel trakk Clemet fram lærerne, som i alle år har motsatt seg større lønnsforskjeller på lærerværelsene. Ettersom det ifølge Clemet ikke er økonomisk rom for å løfte store kvinnedominerte lavlønnsgrupper, kunne, stadig ifølge Clemet, høyere lønn til noen lærere – de beste – bidratt til lønnsutjamning mellom kjønnene.

Mange av oss vil nok tvile på at slik prestasjonslønn ville høynet den gjennomsnittlige kvinnelønna, men det er for så vidt ikke poenget. Poenget er at feminister på høyresiden har andre ambisjoner for arbeidslivet, enn oss på venstresiden. I motsetning til sosialister ønsker liberalister konkurranse på arbeidsmarkedet og større økonomisk ulikhet velkommen. Sosialister har ingen interesse av å sette arbeidstakere opp mot hverandre. Poenget er også at dersom kjønnskampen er overordnet klassekampen, er det lett å bite på Clemets agn, selv for feminister som i utgangspunktet definerer seg et sted på venstresiden. Da blir feminismen smøreolje for nyliberal politikk.

Heldigvis har den venstreradikale kvinnebevegelsen relativt stor motstandskraft mot konkret høyrepolitikk, som Clemets forslag. Men er kvinnekravene som framsettes utrykk for klassekamp eller dominerer kvinnekrav som kan støttes på tvers av klasser og politisk ståsted? Jeg vil mene det siste og etterlyser større fokus på, og forståelse for, sammenhengen mellom kvinnepolitikk og økonomisk politikk.

Økonomisk uavhengighet er grunnlaget for kvinnefrigjøring

For selv om kvinnevelferd og ulike ordninger som støtter likestillingspolitikken hittil har latt seg kombinere med markedsliberalisme, vil det ikke være tilfellet på sikt. Gratis – eller nesten gratis – velferdsordninger er jo ikke det, de er avhengig av en økonomisk sterk stat eller kommune. I historisk perspektiv er det for eksempel ikke så forferdelig lenge siden fødselshjelp kostet penger. I nyere tid fikk alle kvinner gratis fødsels- og barselhjelp i fem dager på klinikken. Nå spares det skattepenger ved å korte ned liggetiden, som gjerne skjer på et barselhotell, der barselkvinne og barn i stor grad er overlatt til deg selv – sammen med barnefaren om de nybakte foreldrene har råd til det.

Et opplagt krav for sosialistiske feminister er bedre og lett tilgjengelig fødselshjelp for alle, altså skattefinansiert fødselshjelp. Men slike spesifikke kvinnevelferdskrav er ikke nok. Vi må forstå betydningen den økonomiske og sosiale utjamningen etter andre verdenskrig har hatt for den i verdensmålestokk og historisk ganske imponerende graden av likestilling og kvinnerettigheter vi har oppnådd. Og vi må ta konsekvensen av det i praktisk politikk. Det betyr at kampen for et annet økonomisk regime – klassekampen – må bli en større og integrert del av den venstreradikale kvinnekampen. Dagens klassekamp handler om å gjenopprette klassekompromisset med et regulert næringsliv og universelle velferdsordninger. Det er et politisk prosjekt som bør samle feminister langt inn over midten i norsk politikk.

 

REALLØNNSNEDGANG I ÅR IGJEN?

I 2016 falt reallønna for norske arbeidere for første gang siden 1989. Etter ett år med en liten oppgang, ser det nå ifølge Statistisk Sentralbyrå ut til at prisveksten i 2018 vil bli høyere enn rammene for årets lønnsoppgjør. For treårsperioden 2016–2018 ligger det an til en samlet nedgang på 1,5 prosent, noe vi ikke har sett maken til på nesten 40 år. Den gangen spiste en tosifret inflasjon opp lønnsoppgjørene – nå skjer det i en situasjon med lav inflasjon og god produktivitetsvekst.

NÅR SKOGEN BRENNER

Sommerens store skogbranner i Hellas tok nærmere 100 menneskeliv og ødela over 1 500 hjem. At dette har å gjøre med klimaendringer, bør det ikke være noen tvil om, men det er flere årsaker til at omfanget ble så stort som det ble. Som følge av krisepakkene ble brannvesenets budsjett redusert nominelt fra 500 millioner euro i 2007 til 397 millioner i 2018 – hvorav bare om 11 millioner til fore- byggende arbeid. 4 000 brann- folk er sagt opp, ytterligere 700 er overført til de nå priva- tiserte flyplassene, og lønna til dem som er igjen, er halvert. Ni brannslukkingsfly og 30 prosent av brannbilene er satt i opplag fordi landets brann- vesen ikke har råd til reserve- deler. Landets vannverk pri- vatiseres, og resultatet er tørre hydranter og tomme tanker. Alt dette for å redde bankene, alt dette for å redde euroen, alt dette for å sikre kredittverdigheten – sanksjonert av en regjering som fortsatt går for å være venstreorientert.

NULLEUROSEDDEL MED KARL MARX LANSERT

Ingen som har hatt så lite penger har skrevet så mye om det som Marx. Derfor er det kanskje ikke så underlig at sedlene turistbyrået i hjembyen Trier har fått laget i forbindelse med markeringen av at det er 200 år siden han ble født, har en pålydende verdi på null euro. Sedlene har både vannmerke, kobbertråd, hologram, UV-trykk og serienummer, og de er laget av samme papir som andre pengesedler.

Men med en pris på tre euro stykket, så er det i hvert fall klart at turistmyndighetene i Trier ikke har tatt innover seg Marx’ argumenter om penger som en allmenn ekvivalent.

ET EKSTREMT LAND?

«De vil gjøre Demokratene mer ekstreme,» skriver VG i overskriften til en artikkel om den unge generasjonen i Det demokratiske partiet i USA. «De ønsker at politikerne som skal representere dem, jobber for ting som gratis helsehjelp, bedre offentlige skoler, gratis høyere utdanning, bekjem- pelse av klimakrisen, tilgang på offentlig transport, men uten å ta imot donasjoner fra store selskaper som kan komme til å kreve noe i retur,» får vi vite.

Vi får vel bare, for natteroen til VGs redaksjon, håpe at denne ekstremismen ikke har smitteeffekt på vårt eget land. For sånn kan vi ikke ha det her?

RABALDER I LABOUR

«En eksistensiell trussel mot jødisk liv,» det er karakteris- tikken den britiske Labour-politikeren og tidligere minister under Blair og Brown, Margaret Hodge, gir av en mulig fremtidig regjering under hennes egen partileder Jeremy Corbyn. Og når denne karak- teristikken avføder reaksjoner fra partiledelsen, så velger hun å sammenligne det med behandlingen hennes jødiske far opplevde da han flyktet fra Tyskland på 30-tallet.

På overflaten dreier dette seg om Corbyns støtte til palestinernes sak og at han nekter å stemple karakteristikker av Israel som en rasistisk stat – en karakteristikk som inntil 90-tallet var eksplisitt sanksjonert av FN – som antisemittisme. Men det er klart, under ligger det mye mer. Corbyn har allerede fra før han ble valgt til partileder blitt motarbeidet av partieliten. Han har blitt forsøkt kastet, han har blitt forsøkt nektet å stille til gjenvalg, og han er en prygelknabe for en samlet britisk presse – fra The Telegraph til The Guardian – alt fordi han fortsatt står på tradisjonelle Labour-standpunkter, et nokså konsekvent sosialdemokratisk program, kombinert med en uavhengig utenriks- og forsvarspolitikk. Og når det ikke går med tradisjonelle demokratiske midler, så er jo svartmaling et godt redskap.

ANLEGGSARBEIDERNE VENTER FORTSATT PÅ LØNN OG FERIEPENGER

Etter at byggherre BaneNor på Follobaneprosjektet hevet kontrakten med det italienske entreprenørselskapet Condotte i januar, har arbeiderne slitt med å få lønna si. Mens italienske myndigheter skal vurdere om de godtar konkursbegjæringen til Condotte, har Arbeidsmandsforbundet tatt til sammen 5 anleggsmaskiner i arrest. Det betyr at Condotte ikke får lov å flytte eller selge de fem maskinene før det er helt sikkert at anleggs- arbeiderne får pengene sine. Til sammen har nå Arbeidsmandsforbundets medlemmer krav mot bedriften på 3,7 millioner kroner. «Hvis vi får solgt maskinene så er det den absolutt raskeste måten å sørge for at arbeiderne får pengene som Condotte skylder dem», sier distriktssekretær i Arbeidsmannsforbundets avdeling 2 Oslo/Akershus, Eirik W. Næss. (Fri Fagbevegelse, august 2018)

Det er mange grunner til at Rødts prinsipprogram og dagsaktuelle politikk nå blir diskutert, også langt utenfor partiets egne rekker. Utgangspunktet er naturlig nok den store framgangen på meningsmålinger, økt medlemstall og Bjørnar Moxnes’ bruk av Stortingets talerstol til å løfte fram kamp mot Acer, velferdsprofitt og Norge som en del av USAs atomvåpenstrategi. Et tegn på hvor vellykket dette har vært, er at Verdens Gang og Civita roper opp om trusler mot demokratiet.

Tore Linné Eriksen er professor em. ved OsloMet – Storbyuniversitet, faglitterær forfatter, bokredaktør i Gnist, anmelder i Klassekampen og medlem av Rødt.

Et annet tema som ser ut til å seile opp, gjelder forholdet mellom Arbeiderpartiet og de to partiene til venstre, dvs. Rødt og Sosialistisk Venstreparti. Samtidig gjør det seg gjeldende en slags Gerhardsennostalgi, eller et kappløp om hvem som er «sanne sosialdemokrater».

Det er selvsagt riktig at gjenoppbygginga etter den andre verdenskrigen inneholdt fornuftige reguleringer av markedskreftene og innføring av universelle velferdsordninger. Vanlige arbeidsfolk klarte også å tilkjempe seg deler av gevinstene ved produktivitetsvekt og gode konjunkturer, og også kapitalismen kommer i ulike utgaver. Men lite av dette pekte framover mot et annet styrkeforhold mellom samfunnsklassene. Det fulgte også av de begrensningene som blei lagt gjennom samarbeidet med USA gjennom Marshall-hjelpa, og som reduserte spillerommet til folkevalgte organer. Det samme gjorde sjølsagt Nato-medlemskapet, som bidro til å flytte demokratiske beslutninger til USAs krigshissere. Sosialistisk internasjonalisme blei bytta ut mot oppslutning om Nato-alliertes kriger i koloniene, seinere også i Indokina. Sosialdemokratiske regjeringer åpnet også for en antidemokratisk og ulovlig bruk av statsapparatet til å overvåke og bekjempe sosialister og kommunister, slik Lund-kommisjonen tydelig har avdekket.

Det er ingen tvil om at både EØS og Acer innskrenker nasjonale og demokratiske beslutninger, og at et medlemskap i EU, som Støre og Barth Eide fortsatt drømmer om, er et angrep på folkestyret. Og hvor demokratisk er det å gå til en folkerettsstridig krig mot et afrikansk land ved hjelp av sms til noen få regjeringsmedlemmer? Og hvilket parti var det som startet nedsalg i Statoil, Telenor og andre bedrifter, dvs. å gi avkall på demokratisk styring, og som heller utvidet enn begrenset spillerommet for finansspekulasjon i kjølvannet av den siste finanskrisa? Mer makt til de lukkete styrerom er ver- ken sosialt eller demokratisk, knapt mot sosialliberalt. En demokratisk fagbevegelse må også være uavhengig av partier.

Oppgava i dag er derfor å meisle ut et program som utvider demokratiet, dvs. folkemakt mot kapitalmakt. Et steg på veien er demokratiske reformer, slik som en inkludert sterkere stilling for arbeidere i bedrifter. Et annet steg er kamp mot ulikheter og arveformuer, som gir borgerskapet færre ressurser til å begrense et reelt demokrati. Å gjeninnføre arveavgifta er derfor et demokratikrav.

Det har vært perioder med sekterisk og fordømmende holdninger overfor ledelsen i LO og Arbeiderpartiet. Men å legge det bak seg, og finne samarbeidsformer i stat og kommune der det er mulig, fritar oss ikke fra å drive folkeopplysning om at dagens sosialdemokrati er et vern om kapitalismen, og at mange gode reformer nå har forvitret. Demokratisk sosialisme er noe annet enn sosialdemokrati; det innebær en drøm om et samfunn som er grunnleggende annerledes, ja til og med revolusjonært annerledes.

Bullshit jobs (meningsløse jobber) er en definisjon på arbeid som framstår som meningsløst.

Flere har begynt å hevde at det finnes meningsløse jobber. Sosialantropolog David Graeber har skrevet boken Bullshit Jobs, som også har fått mye oppmerksomhet i Norge. Graeber definerer meningsløse jobber som «betalt arbeid som er så meningsløst, unødvendig eller skadelig at selv den ansatte ikke kan rettferdiggjøre dens eksistens, selv om den ansatte, som en del av ansettelsesforholdet, føler en forpliktelse til å late som om den ikke er det». Meningsløse jobber fører i følge Graeber til ulykkelige mennesker. Graeber anslår at 50 prosent av arbeidstimene som utføres globalt, egentlig ikke trengs.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: United Artists

Graeber deler meningsløse jobber inn i 5 forskjellige former.

– Underdanige jobber (flunkies) som en slags beskrivelse på jobber der hovedfunksjonen er å underkaste seg en annen. Typisk tjenerskap til rike og mektige mennesker.

– Truere (goons) en beskrivelse av folk som har aggressive jobber. Typisk markedsføringsjobber og selgere som gjennom aktiv og aggressiv fremtoning skal få folk til å kjøpe produkter de ikke trenger.

– Plastrere (duct tapers) ansatte hvis jobb kun eksisterer på grunn av en feil i organisasjonen og jobbens eneste hensikt er å løse problemer som ikke burde vært det i utgangspunktet.

– Avkryssere (box tickers) ansatte som eksisterer kun for at en organisasjon kan hevde den gjør noe som den faktisk ikke egentlig gjør.

– Oppdragsgivere (task masters). Graeber opererer med to typer oppdragsgivere. Den første typen er ansatte som kun har som oppgave å gi andre oppgaver. Unødvendige overordnete. Den andre typen oppdragsgiver kan ha reelle oppgaver, men gir andre unødvendige oppgaver og derfor bør man i følge Graeber si er meningsløse. Oppdragsgivere er en slags motsats til underdanige jobber da de er i følge Graeber overflødige overordna jobber.

Svakheten med hele Graebers påstand om at jobbene er meningsløse, er at det i hovedsak er en moralsk vurdering. At arbeidet blir sett på som meningsløst av den som utfører den, betyr ikke at det egentlig er meningsløst. Det uttrykker heller at det meningsfulle i jobben er underordnet i samfunnet.

Arbeid kan framstå som meningsløst under kapitalismen. Arbeiderens utgangspunkt er å forsørge seg og sin familie. Han selger sin arbeidskraft fordi han ikke har andre varer å selge i markedet. Kapitalens utgangspunkt er maksimering av pro tt. Han kjøper arbeidskraft og bruker den i produksjonen fordi han vil tilegne seg merverdi. Hva som blir produsert i produksjonen, er underordnet kapitalistenes mål om mer penger. Utføring av den samfunnsnyttige oppgaven er underordnet både for arbeideren og kapitalisten. Oppgaven er kun interessant for kapitalisten så lenge den gir han en større fortjeneste enn å utføre en alternativ samfunnsoppgave. Meningen i oppgavene som blir utført, er fra den ene siden å få en lønn, og den andre siden å få en fortjeneste. Dette gjør at både arbeid og kapital i hovedsak fremmedgjøres fra sitt samfunnsnyttige oppdrag. Kapitalen har interesser av å fremmedgjøre arbeideren ytterligere fordi det er med på å skjule arbeidets verdi i samfunnet.

Beskrivelsen av meningsløse jobber er derfor et symptom på den ekstreme fremmedgjøringen man opplever i arbeidet under den senkapitalistiske utviklingen.

Det å forstå at fenomenet meningsløse jobber handler mer om fremmedgjøring, enn at arbeidet egentlig er meningsløst, betyr ikke at det sløses med arbeidskraft eller at noen oppgaver ikke trengs i et arbeiderstyrt samfunn. Vi kan se i en rekke bransjer at når prisen på arbeidskraft blir for lav f.eks. på grunn av sosial dumping, så faller produktiviteten. Eller at enkelte arbeidsoppgaver som i dag utføres for å styrke markedsposisjonen, framfor å levere et samfunnsnyttig produkt, som det ikke er behov for i et postkapitalistisk samfunn.

Fremmedgjøring må møtes med motstrategier. Det at arbeideren fremmedgjøres fra det samfunnsprodukt hun er med å skape, gjør at hun ikke ser hvilken rolle hun har i samfunnet. Dermed blir det lettere for kapitalen å presse ned prisen på arbeidskraften. Fagbevegelsen må derfor føre en næringspolitikk, ikke for å være en lydig pressgruppe for kapitalen i møte med staten som argumenter for å tilrette- legge for kapitalen i frykt for å miste arbeidsplasser. Men for å føre en næringspolitikk for å bevisstgjøre egne medlemmer, og arbeiderklassen, om hva de skaper. Være stolte over hva de bidrar med. Derfor føre en næringspolitikk fordi det er arbeiderklassen som skaper verdiene og skal ha sin del av dem. Når man veit hva man skaper, er det mye lettere å kreve sin rett til merverdien.

Leder … 4

Plukk … 6

Gnist-samtalen
Colombia etter fredsavtalen og høyresidens fremmarsj i Latin-Amerika … 8

Debatt
Eivor Evenrud:
Hvem skal bestemme? … 18

Magnhild Nilsen:
Vekk med abortnemndene … 20

Artikler
Cinzia Arruzza:
Frå sosial reproduksjon til kvinnestreik … 24

Helene Bank:
Høyrepolitikk i all framtid/ Handelskriger og velferden … 32

Ellisiv Rognlien:
Lønn og etnisk diskriminering … 36

Jorunn Folkvord:
Hvorfor pensjonsopprør? … 44

Margit Steinholt:
Lokalisering av sjukehus, kvinnehelse og debattklima – Hva kan man lære fra Helgeland? … 52

Magnus Bernhardsen:
Kulturkrig med vått krut … 58

Tomine Sandal:
Rosa Luxemburg lever! … 64

Berit Rusten:
Kvinner i solidaritet med jøder som sto i fare for å bli deportert … 70

Terje Valen:
Hva visste hjemmefronten? … 80

Hans Husum:
Sjølmord og cyber space-krigere i blankpussa sko … 90

Bomomtaler
Ingrid Grønli Åm:
Hjelp, vi er i EU! … 98

Bjørg Aftret:
Takk for dansen. Kvinneblikk på LO … 101

Odd Karsten Tveit:
Gudfaren Trygve Lie. Generalsekretæren som sviktet FN … 103

Bjørn Hatterud:
Mot normalt … 104

Kristin Fridtun:
Homoflokar … 105

Sumaya Jirde Ali:
Ikkje ver redd sånne som meg … 106

Costas Lapavitsas:
The left case against the EU … 110

Anne Marit Godal og Leif Høghaug:
Alt skal bli forandra. Snart … 113

Mike Gonzalez:
The ebb of the pink tide. The decline of the left in Latin America … 117

Simon Malkenes:
Det store skoleeksperimentet. Makt, barn og forretningshemmeligheter i «verdens beste skole» … 120

Ellen Engelstad og Mimir Kristjánsson:
Rosa Luxemburg. En biografi. … 124

– Like nøyaktig som Dr. Hans var med skalpellen, går han no gjennom erverva kunnskap.
Dissekrerar dei mange konfliktane han har redda liv i, koplar synlege og usynlege skadar til vå
pen og kjemiske stoff han har sett i bruk, og synleggjer ’maskina’ som overvakar, vel mål og
held konfliktar gåande. Hans tørker vekk støv og syner fram mosaikken.
Det gjer oss høve til å lytte, forske og tenkje vidare, og gjere det Skjulte meir synleg.

Arne Strand forskningsleiar, Chr. Michelsens Institutt

Veil. pris: 340kr.
I forlagets nettbutikk kan du lese mer om den, og der koster den bare 260kr.
http://marxisme.no/forlaget/

Lørdag 14. april 2018 døde Jon Michelet. Fredag 27. april ble han bisatt i Rygge kirke. Både kirken og kapellet ved siden av, var mer enn fullsatt, og bisettelsen ble en fin og verdig avskjed med den sosialt bevisste kommunisten fra Larkollen.

Paul Norberg er journalist
Foto:Finn Bjørklid

Det er skrevet mange spaltemeter om Jon Michelet etter at han døde. Noen fellestrekk er folkekjær, samfunnsengasjert, rakrygget, produktiv forfatter og en uredd talsmann for vanlige folk. De siste årene har engasjementet i stor grad dreid seg om krigsseilerne, og bokserien som blir avsluttet med det sjette bindet som har fått navnet Krigerens hjemkomst. NRK har inngått en avtale med produksjonsselskapet Filmkameratene om å lage TV-serie av dramaet.

I denne artikkelen skal jeg ikke skrive om forfatteren Jon Michelet eller om de viktige bøkene hans om krigsseilerne. Det er allerede grundig omtalt i både riks- og regionale og lokale medier. I denne artikkelen vil jeg trekke fram den samfunnsengasjerte «raddisen» Jon Michelet.

Jeg har kjent Jon M. helt fra den tida vi møttes på en politisk sommerleir for m-l-bevegelsen i Tuddal i 1972. Den gang var han ikke forfatter. Da sommerleiren i Telemark ble arrangert, var det fortsatt tre år til han skulle debuterte med boka Den drukner ei som henges skal. På sommerleiren kom han en dag med et håndskrevet dikt. Alle hadde dekknavn, og dikteren kalte seg Rolf. Hans egentlige navn fikk jeg først kjennskap til noen dager etter. Jeg var med i leiravisas redaksjon, og fikk beskjed av redaktør Finn Sjue om å skrive inn diktet på en stensil, og sørge for at det ble trykket i leiravisa Vindeggen. Denne avisa skulle alltid gjøres klar midt på natta, slik at den var fersk ved morgenkaffen. Jeg syntes diktet var i lengste laget, og kuttet et par vers for å spare tid. Det skulle vise seg å være dumt. Redaktør Sjue var begeistret for diktet, og hadde lest alle versene. Han beordret meg til å starte på nytt, slik at hele diktet kom på trykk. Klokka var rundt 04.00 da leiravisa var ferdig.

Jeg vet ikke om Jon skrev mange dikt, men dette var året før AKP (m-l) ble stiftet, og diktet var en hyllest til det kommende partiet.:

Østre innsjø park

Parken er stor og skjønn
Den ligger rundt Østre Innsjø
Før frigjøringa var det myr her
-og ingen sjø

Keiserlige embetsmenn gikk
på jakt i området
Fattigfolk måtte pent
holde seg unna.
Med våpen i hånd
vant folket landet.
Her bygde de denne parken.
Den er massenes eiendom.

Hit kommer de
fra gatenes mylder
og fra fabrikkens bråk.
Ungene eier også parken.

Vi – fra et land langt borte
går langsomt på grusgangene
Hundrevis av barn følger etter oss
og er omkring oss.

På et stort verdenskart
i Østre Innsjø Park
er det tegnet inn
en rød fakkel over Norge.

Det betyr:
I Norge finnes en
revolusjonær massebevegelse!

La oss være stolte over
vår plass på dette kartet.
La oss glede oss over
støtten fra Kinas millioner
 – store og små.

Men la oss ikke glemme;
Partiet er ennå ikke bygd!
 DET må gjøres, Kamerater.

For VI skal også ordne det
slik at landet blir folkets eiendom.

Treschows parker og vidder
skal bli våre.
I Løvenskiolds Nordmark
Bygger vi VÅR
Østre Innsjø Park!

Rolf (Jon Michelet)

Jeg tror innholdet i dette diktet var retningsgivende for alt Jon drev med i sitt voksne liv. Hans samfunnsengasjement gjennomsyrer forfatterskapet hans. Men han var ikke bare forfatter. Han var sjømann, forlagsgründer, journalist, redaktør og programleder på TV. I tillegg påtok han seg lokalpolitiske oppgaver som folkevalgt. I alle disse rollene så han livet nedenfra og opp. Han sparket aldri nedover, men rettet mer enn gjerne noen velrettede angrep på rederstanden, kapitalister som utnyttet arbeidsfolk og mot politiske myndigheter som jobbet for at kapitalkreftene skulle få best mulig spillerom. Han sluttet aldri å være raddis. «Det er noen krisetegn i kapitalismen som gjør at det må være lov å tenke seg et annet samfunn», sa han til Dagsavisens journalist Sissel Hoffeng i et intervju for noen få år siden. Sissel Hoffeng skrev: «Den hjerteopererte Michelet hadde insistert på at vi måtte ta en kaffe til fordi han ville snakke om tragediene i Gaza, og jeg skjønte fort at det fortsatt banket hardt i hans røde hjerte til tross for en enorm litterær suksess og en splitter ny hjerteklaff i titan».

Jon M. solidariserte seg sterkt mot rasisme og for internasjonal solidaritet. Han var en aktiv forkjemper for palestinernes kamp i Midtøsten. I spørsmålet om norsk flyktningpolitikk sto han så langt unna dagens Frp-politikk som det er mulig å komme i Norge. En Frp-politikk som utøves av Høyre og Frp i nært samarbeid.

Dette var en grunnfestet holdning, som Jon bar med seg i hele sitt voksne liv. Og han forutså mange ganger hvor galt det kunne komme til å gå. Her er et sitat, lagt i munnen til karakteren Atigul Alam, fra boka Panamaskipet som kom ut i 1984:

Kanskje finnes det et sted i Europa en hemmelig konsentrasjonsleir dit fremmedarbeidere uten papirer blir sendt i all stillhet? En dumpingplass. En gigantisk mødding der de får gå i lenker og sortere tomflasker og blikkbokser, inntil de utslitte ramler om kull og selv blir en del av søppelhaugen.

Jon Michelet lanserte i sin 1. mai-tale i 1987 et forslag om en million nye innvandrere i Norge i «vår tid». I 2012 konkluderte Statistisk Sentralbyrå (SSB) at Norge ville nå omkring en million innvandrere i 2040. Da SSBs prognoser ble offentliggjort sa Jon M. til Nettavisen at det er viktig å se på innvandring som noe positivt. Men han understreket også det måtte jobbes aktivt for at innvandringen ble spredd til hele landet.

«Innvandring er en lykke for Norge og jeg mener det var viktig å være offensiv allerede i 1987. Vi var et nesten folketomt land som var helt avhengig av innvandrere», uttalte han til Nettavisen.

Høsten 2016 intervjuet jeg Jon for Dagsavisen Østfold. Da var det igjen Midtøsten, og flyktningstrømmen fra Syria, som var sterkt framme i mediebildet. I tråd med sin grunnfestede holdning engasjerte Jon seg for å ta imot flere flyktninger fra Syria. Han uttrykte også sin skuffelse over Jonas Gahr Støres unnvikende holdning i flyktningspørsmålet.

Jon Michelet vil bli sterkt savnet over hele landet som den dyktige forfatteren han var. Lokalt i Rygge og Østfold vil han også bli savnet som en lokalpolitisk og engasjert samfunnsdebattant. Han ble valgt inn i Østfold fylkesting to ganger, og var representant for Rød Valgallianse (RV) i tidsrommet 1987-1995. I 1999 ble han valgt inn i Rygge kommunestyre. Han er den i RV/Rødt i Østfold som har vært folkevalgt lengst. I 1997 sto han på førsteplass på Østfold RVs valgliste til Stortinget. Og i 1987 hadde han førsteplassen på Fylkeslista for miljø og solidaritet i Oslo. Han var en visjonær politiker, som likevel var svært så jordnær. Han var blant annet en sterk forkjemper for å beholde lokalsykehusene i Østfold, og holdt appell utenfor fylkestinget, der han selv var representant, da Sarpsborg sykehus var nedleggingstruet.

For å vise hvor alvorlig Jon tok lokalpolitiske spørsmål, kan jeg nevne et eksempel fra en direktesendt radioutspørring på NRK Østfold en gang på 1990-tallet. Mens Jon svarte greit og engasjert på de fleste spørsmål, kom intervjueren med et uventet innspill. Han spurte hvordan Jon ville stille seg til en nedbemanning på Edwin Ruuds Hospital i Mysen. Jon hadde aldri hørt om dette hospitalet, og et kort sekund ble han svar skyldig. Men så summet han seg, og innrømmet for åpen mikrofon at dette var noe han ikke kjente til. Men han forsikret lytterne at han dagen etter skulle ta kontakt med hospitalet, og forhøre seg hva som skjedde der. Deretter skulle han si noe fornuftig om hva RV burde gjøre. Dagen etter var han i Mysen.

Dette var et typisk eksempel på seriøsiteten Jon la for dagen i sitt politiske virke. På 2000-tallet sloss han mot etablering av «næringslivets flyplass» på Rygge. En flyplass som næringslivet i Østfold ikke brydde seg om å bruke, og som ble nedlagt i oktober 2016. Men siden flyplassen først var bygd, mente han at den tredje rullebanen på Gardermoen burde bli overført til Rygge. I 2016 slo han fast at «morgendagens kampsak» ville være å få åpnet Rauøy, utenfor Engelsviken ved Fredrikstad, for fri ferdsel. Han mente det var feil at Forsvaret skulle ha krav på en så flott øy i Oslofjorden.

Helt til sine siste dager var Jon M. opptatt av politikk. Han sto på Rødts liste i Rygge ved kommunevalget i 2015, og han var glad for Rødts framgang ved Stortingsvalget i 2017, og for den økte oppslutningen Rødt fikk ved å lansere mistillitsforslag til Frps Sylvia Listhaug.

Jon M. var en radikal sosialist. Han kjempet for vanlige folks kår. Og hans innsats for vanlige sjøfolk gjennom bokserien om krigsseiler Halvor Skramstad, har ført til et verdighetsløft for de få krigsseilerne som fortsatt lever, og for etterkommerne etter de mange tusen som mistet livet i sin innsats for de allierte styrkene under krigen.

Mennesket og samfunnsdebattanten Jon ­Michelet vil bli sterkt savnet.

Omsett av Gunnar Danielsen.

«Behold the liquid Thames now frozen o›er / That lately ships of mighty Burthen bore» kunne vore dei første linene i fantasiverda til ein poet, men dei er minner frå den verkelege tilfrysinga av Londons store vassveg i 1740.¹ Sjølv om det er registrert isdekke på elva sidan 1400-talet, så auka frekvensen av slike kalde vintrar dramatisk på 1600-talet, til om lag ein gong per tiår. Det var ofte nok til at «is-festar» vart faste innslag i lokalmiljøa.² Mellom London Bridge og Blackfriars spelte bybuarane kjeglespel, heldt bjørnekampar og festa oppå den underleg kompakte Themsen. Prov på desse bisarre klimaendringane vart registrert verda over; islendingane svelta då det frosne havet blokkerte hamnene deira, sveitsarane frykta breane som braste gjennom landsbyane deira, og folk på Manhattan kunne gå over den tilfrosne bukta til Staten Island.

Troy Vettese er doktorgradsstudent ved New York University.
Foto: Jialiang Gao

Årsakene til denne to hundre år lange «lille istida» var kanskje tydelegast i spøkelsesbyane etter den øydelagde Mississippi-sivilisasjonen. I 1541 drog konkvistadoren Hernando de Soto langs elva og støtte på ei rad med folkerike busettingar langs breidda. Då europeiske oppdagarar kom tilbake halvtanna hundreår seinare var området folketomt. Det var sannsynlegvis utbrot av sjukdommar frå den gamle verda som hadde gripe inn i mellomtida. Den nye verda opplevde mange liknande endringar i den perioden; eit overslag på 100 millionar innfødde budde der i 1492, men midt på 1600-talet var det att bare 5 millionar, etter folkemord, epidemiar, slaveri og krig.

Dei økologiske implikasjonane var dramatiske. Millionar hektar med mais, potet, squash og andre vekstar blei liggande brakk etter dei innfødde bøndene, så skogen invaderte dei forlatne markene. Den grønne prakta som imponerte europearane var eit relativt nytt fenomen, ein konsekvens av at naturen erobra tilbake gammalt jordbruksland. Gjenveksten på det amerikanske kontinentet lagra om lag sytten gigatonn karbon (GtC)³, og senka karbondioksidinnhaldet i atmosfæren med 10 ppm. Det stod for ein vesentleg del av totalen, den gongen på 276 ppm (samanlikna med dagens 410 ppm⁴). Det var nok til å senke temperaturen på den nordlege halvkula med nærmare ein grad Celsius.

Me kan lære av den lille istida i klimakrisa i dag. Me blir minna ikkje bare om dei økologiske verknadene av imperialisme, men det antydar eit meir utopisk potensiale: naturleg geoteknologi (natural geo-engineering – NGE)⁵. NGE kan auke karbonlagringa gjennom slikt som skogplanting, som vil dempe effekten av global oppvarming. Vidare ville ei ublodig og demokratisk lita istid nummer to få oss til å forstå kor viktig bruken av jord er i den politiske økonomien. Knappe jordressursar fører økonomien attende til dei klassiske røtene, slik dei var grunnleggande for arbeidet til Adam Smith, David Ricardo og Henry George. Om det var fossilt drivstoff som let kapitalismen bryte seg laus frå lenkene til den britiske landsbygda og erobre verda, så vil slutten på æraen til det fossile drivstoffet avgrense den stadlause kapitalismen. Når det blir knapt med jordressursar igjen, kan det bli det endelege stengselet for økonomisk vekst i det tjueførste hundreåret.

Grunnen er at i tillegg til NGE, så krev to av miljørørslas andre hovudmål – innføring av fornybare energisystem, og stopp i masseutryddinga – au ganske mykje plass. Det er nærmast allment antatt at om det skal vere sjanse til å stoppe klimaendringane, då må fossilt drivstoff heilt bytast ut med andre energiformer. Det er likevel ofte oversett at erstatningane – i hovudsak sol- og vindbaserte system – treng ganske mykje større plass. Fossilt drivstoff har mykje høgare arealeffektivitet (power density) enn fornybare, då dei krev meir energi i form av overflateareal, vanlegvis målt i watt per kvadratmeter (W/m2). Det er rett og slett ikkje nok plass til at energisystem kan ekspandere evig. Problemet blir skjerpa av det tredje målet til miljørørsla, å stoppe den «sjette utryddinga». Hovudårsaka til at dyr og planter dør i hopetal er ikkje klimaendringar eller tjuvjakt, men at menneska legg beslag på territorium; det ekspertane på blodfattig sjargong kallar «endra bruk av jord» (land-use change). Det tette bandet mellom landområde og utrydding betyr at det blir naudsynt å sette av halvdelen av verda for å sikre at dei fleste artane overlever. Edward Wilson⁶ er naturforskaren som utvikla «Halv-Jord»-ideen, og seier at viss ikkje forslaget blir gjennomført, då vil halvparten av flora og fauna vere utrydda i 2100.

Når knappe jordressursar blir røyndom igjen, gjer det kort sagt ein ny politisk økonomi synleg, den kunne kallast Half-Earth Economic Design (HEED – økonomisk plan for halv-jord). HEED er basert på tri mål med 1) å fremje NGE; 2) å bevare biomangfald; 3) overgang til eit fullstendig fornybart energisystem. Desse måla er vanskelege å nå – mykje vanskelegare enn dei fleste miljøaktivistar vil innrømme – men dei er framleis svært viktige. For alternativet til HEED er ein stadig meir brutal fossilkapitalisme. Tankeeksperimentet viser at miljøkrisa ikkje kan løysast under kapitalismen. Dei skarpe krava HEED stiller er nyttige for å tenke klart; det er nokre få val fordi HEED er så vanskeleg å nå, og dermed blir det mauleg å skissere heilt konkret korleis eit øko-marxistisk samfunn ser ut.

Alternativa

Om det ikkje finst raske overgangar frå fossile drivstoff, så blir kunstig geoteknologi (AGE – artificial geoengineering) uunngåeleg. Det er ulike former for AGE, men den mest sannsynlege forma er «styring av solinnstrålinga». Det krev utslepp av millionar tonn sulfatgass (sulphate aerosols) med ballongar eller kanonar opp i atmosfæren for å sende solstråling tilbake i rommet. På den måten etterliknar AGE vulkanutbrot ved å sleppe ut små svevande sulfatbaserte partiklar. Mykje av forskinga på AGE konsentrerer seg om det siste store vulkanutbrotet, Mount Pinatubo på Filippinane i 1992, som kjølte ned Jorda med ein halv grad celsius.

Når klimasystema er så komplekse, er det uråd å ha klare idear om effekten av AGE når dei først er sette ut i livet. Det kan kutte Golfstraumen, monsunvindane i Sør-Asia, auke

D-vitaminmangelen, og gjere himmelen kvit. Somme land kan sette seg på tverke på grunn av ulemper, og starte krigar for å forsvare seg, eller starte eigne AGE-opplegg med resultat som er uråd å sjå føre seg. AGE er au farleg fordi karbonforureininga sannsynlegvis ville halde fram uforminska under klimaskjoldet. Men om det skulle slå feil – til dømes i tilfelle krig – ville verda raskt bli svidd av. På same vis som med lagring av atomavfall krev AGE fleire tusen års framsyn. Det vart sett som farleg kvakksalveri for ti-tolv år sidan, og er gjort respektabelt gjennom støtte frå Nobel-prisvinnarar, eliteuniversitet og jamvel IPCC.

Mange miljøforkjemparar avskyr AGE og vil framleis ha karbonfrie energisystem, men dei er klar over manglane ved fornybar energi. Derfor tyr dei til det einaste andre alternativet: atomkraft. Det er vegen folk med plettfrie miljømerittar vel, som George Monbiot⁷, James Lovelock⁸ eller James Hansen⁹. Lettsindig stør dei massiv auke i talet på kjernekraftverk, og tonar ned den store risikoen ein slik plan inneber. Hansen, berømt klimaforskar frå NASA, oppmodar verda til å bygge sekstiein kjernereaktorar i året fram til 2050 – rundt 2 135 nye reaktorar, langt over talet i dag på 444¹⁰. Og det ville bare erstatte fossilt drivstoff til produksjon av elektrisitet, og dermed ikkje ein gong røre olja som går til transport, eller metanforbruket til oppvarming av bygningar. Bygging av endå fleire reaktorar, som er vanskeleg å sjå føre seg, ville auke risikoen for både materielle skader i form av avfall og varig radioaktiv stråling lokalt, og betydeleg trussel for nedsmelting av reaktorar.

Det har vore nok uhell dei siste femti år til å diskreditere kjernekraft, men me treng ikkje sjå på alle desse eksempla som viser ulik grad av overmot og inkompetanse. Det er nok å sjå på den nyaste. Oppryddingsmannskapa på Fukushima-Daiichi-verket veit ikkje ein gong kor brenselstavane etter dei tri øydelagde reaktorane er. Seks hundre tonn uran som framleis spaltar seg smelta gjennom kara sine, og deretter djupt ned i jorda under verket. Det finst ingen måte å hente det tilbake på; robotane må først finnast opp. Fem robotar på leit etter uranet «døydde» då strålinga øydela leidningsnettet deira¹¹. Bare å få opp brenselstavane kan ta førti år og koste tjue milliardar dollar¹². Dei totale kostnadene for katastrofen er anslått til 188 milliardar dollar¹³.

Delvis er grunnen til vanskane med å rydde verket at 150 000 liter sjøvatn dagleg flaumar inn og blir til giftig avfall gjennom kontakten med dei radioaktive ruinane. Men om dei ikkje hadde bestemt seg for å drukne verket, då ville katastrofen vore uoverskueleg meir øydeleggande. Då ulykka skjedde trong ein sjøvatnet for å kjøle ned og stabilisere dei skadde reaktorane. Det stansa nedsmeltinga i kjerna. Kostnadene ved den operasjonen var øydelegging av anlegget, som eigarane TEPCO egoistisk prøvde hindre trass i risikoen. Om TEPCO hadde fått det slik dei ville, var ein nesten garantert ei større nedsmelting, som hadde sendt ut meir stråling, og over eit større område. Statsminister Kan Naoto frykta dette resultatet, og gav nesten ordre om å evakuere Tokyo og områda rundt – rundt 50 millionar menneske¹⁴. TEPCOs inkompetanse gjorde nesten verdas største by til ein spøkelsesby. Men det kan bli to, tri, mange Fukushima. Ifølgje den «største statistiske analysen av atomulykker som nokon gong er gjort» vil ei ny ulykke på nivå med Fukushima i 2011 eller Pripyat i 1986 med femti prosents sjanse skje før 2050¹⁵. Ein kan sjå at slike odds ville forverre seg tilsvarande om atomkraft skulle bli ein større del av ein karbonfri energipolitikk, slik Hansen og andre går inn for.

Så er det alle dei materielle problema med kjernekraft, medrekna høge kostnader og plassering av avfall. Kvar kilowattime produsert på Storbritannias nye Hinkley Point C vil koste det doble av gjennomsnittsprisen, ein karikatur når prisen på vind- og solenergi held fram med å gå ned¹⁶. Ingen veit kva ein skal gjere med det giftige avfallet som kjem frå alle atomkraftverka. Ikkje eit einaste land har permanente lagringsområde, sjølv om den første reaktoren vart bygd i 1942. Millionar tonn radioaktivt avfall som har samla seg i mellomtida ligg i utrygge midlertidige lager.

Knappe landressursar igjen

Trass i dei mange grunnane til gi opp atomkraft og fossilt drivstoff til fordel for sol- og vindbasert energi, har dei to siste ekstremt låg arealeffektivitet. Dei mest effektive solenergiverka har ein arealeffektivitet på omkring 10 W/m2, men 2 – 4 W/m2 er meir vanleg. Det er usannsynleg at dette talet blir særleg forbetra, iallfall ikkje vesentleg. Den skrøpelege arealeffektiviteten blir skrikande samanlikna med fossilt drivstoff og kjernekraft. Dei vansira og djevelske øydemarkene som gruvedrift, boring og utslepp skaper er relativt sett små. Sjølv den mest ineffektive forma for utvinning av fossilt drivstoff, som tjæresandutvinninga i Alberta, har ein arealeffektivitet på 1 000 W/m2. Fukushima-Daiichi briska seg med respektable 1 300 W/m2. Dei rikaste kol- og oljefelta kan ha utrulege 20 000 W/m2. Det er éin grunn til at bare ein prosent av landarealet i USA er sett av til energiproduksjon. I tett befolka land, som Storbritannia og Tyskland, måtte heile territoriet vore dekka med vindturbinar, solpanel, og planter til biodrivstoff for å halde oppe dagens produksjonsnivå. Sjølv eit land så stort som USA måtte ofre mellom ein femdel og halvparten av landområdet, avhengig av om bilane gjekk på elektrisitet eller biodrivstoff. (Det siste har jamvel lågare arealeffektivitet, rundt 0,2 W/m2.)

Heldigvis forsterkar HEEDs mål om biomangfald og NGE kvarandre, men dei krev framleis enorme landområde. Biomangfald sørger for at NGE er effektiv. Slik er Wilsons mål om å bevare artane absolutt nødvendig for at NGE skal fungere. Studiar har for eksempel vist at tareskog – som lagrar enorme mengder karbon – treng rovdyr for å verne seg mot planteetarar. Då oterpopulasjonen i det nordlege Stillehavet tok seg opp, reduserte dei talet på sjøpinnsvin, noko som i sin tur førte til at tareskogen tok seg opp igjen. No tar han til seg ein tidel av dei årlege karbonutsleppa i Britisk Columbia. På same vis vernar ulvar boreale skogar mot plyndrande karibu (nord-amerikansk villrein) som elles ville ete bark og svekke trea. Ulv blei sett inn igjen i nasjonalparken Yellowstone i USA så seint som i 1995, men verknaden på økologien er alt merkbar.

Som med effekten av ulv og oter har det vore andre hendingar dei seinare åra som viser at NGE kan påverke klimasystemet ganske raskt. Etter at kommunismen kollapsa i 1991, krympa landbruket i Russland drastisk på 1990-talet, eit tiår der skogane i vestlege regionar auka med ein tridel og fanga opp markant meir karbon. Kina har lenge hatt eit ekstremt effektivt statleg skogplantingsprogram. Siste firedelen av 1900-talet vart karbonfangsten i skogane deira femdobla som resultat av treplanting og utvida verna urskogsområde. Kinesiske vitskapsfolk har funne at naturlege økosystem lagrar meir karbon per hektar enn tilsvarande menneskestyrte. Det relative tempoet på NGE er viktig, då det er naudsynt å motverke dei verste utslaga av klimaendringane som skjer no, nylege hendingar har alt vist kor destruktivt det endra klimaet er.

Det må bli frå beiteområde den nye øko-spartanske verda skal ta nødvendig land til NGE. Nær halvparten av landarealet utan fjell er alt sett av til jordbruk. Av desse 5 mrd hektar er 3,5 mrd beitemark (som veganarar ikkje har behov for i det heile tatt), og av dei resterande 1,5 mrd er 400 mill hektar nytta til å dyrke dyrefôr. Det gir bare 800 mill hektar til å dyrke mat som direkte før menneske¹⁷. Ein studie meiner at om 800 mill hektar land får tilbake skogen, vil millionar nye tre lagre 215 GtC det neste hundreåret. NGE på dette nivået ville senke karboninnhaldet i atmosfæren med 85 ppm, og få det ned på det langt tryggare 300-talet ppm¹⁸. Denne prestasjonen ville vere relativt lett å utføre i ei tilnærma vegetar-verd, jamvel om skoggjenvinning i ein slik skala er fem gonger større enn gjenvinninga som skapte den lille istida.

Eit karbonfritt energisystem som gir nok plass til NGE og ein Halv-Jord-økonomi kan bare komme på plass om det globale borgarskapet gjør drastiske kutt i energiforbruket sitt. Ei brukbar ramme for denne diskusjonen er «2000-wattssamfunnet»¹⁹ som er lagt fram av Federal Institute of Technology i Zürich. To tusen watt er ein sats for basisforbruk av energi per person tilsvarande 17 500 kWh per år eller 48 kWh per dag. Dette målet bind saman miljømessig og global rettferd fordi det lar dei fattigaste auke sitt forbruk, samtidig som det krev ein tilsvarande reduksjon for dei rikaste. Ein gjennomsnittleg borgar i USA brukar 12 000 W, dobbelt så mykje som motstykket i Europa og tolv gonger meir enn i India. Det er ei nyttig ramme som lett kan inkorporerast i den politiske økonomien til Halv-Jord. Det passar faktisk perfekt, for når først energiforbruket i den rike verda er redusert mange gonger, så er det brått nok plass til alle desse vindturbinane og solpanela, sjølv i tett befolka industriland. Det skal au seiast at sjølv om desse krava kan vere spartanske i det globale Nord, kan det snautt kallast innstramming då det tillét ei dobling av forbruket for fattige menneske.

Sveitsiske teknokratar trur dei kan nå målet ved større energieffektivitet. Men framsteg på dette området er truleg ikkje nok²⁰. Dei ser bort frå Jevons paradoks, som seier at større effektivitet faktisk aukar totalforbruket fordi energien relativt sett blir billegare. For å nå 2000 W må ressursane rasjonerast; askese må bli meir enn ein «livsstil». Marknaden kan ikkje løyse problema han skaper – det kan bare planlegging. Folka bak 2000-wattssamfunnet vik unna desse politiske problema. Uansett understrekar planen deira at det gode livet er mauleg når først sløsing er lagt bort. Å møte utfordringa krev at alle bur i bygg som treng lite oppvarming eller nedkjøling, og bruker kollektivtransport eller går eller syklar for å komme seg fram. Alle må i hovudsak ha eit vegansk kosthald. Desse forandringane er ikkje så vanskelege som dei kan høyrast ut.

Mesteparten av verda lever alt no som vegetarianarar eller nesten-vegetarianarar. Bare eit mindretal av menneska står for den bisarre økologiske ubalansen i dag, som det faktum at det er tjuefem gonger fleire husdyr enn ville pattedyr. Landbrukssektoren produserer faktisk ein firedel av dei globale utsleppa av karbondioksid. Det er meir enn alle former for transport, og mesteparten av det kjem frå kjøttproduksjon. To tridelar av jordbruksarealet er sett av til beitedyr. Ein veganar krev bare ein tidel land samanlikna med ein kjøttetar. Nesten halvparten av landarealet på Jorda som ikkje er dekt av fjell er landbruksjord, eit forhold som ville minke monaleg i eit kjøttfritt samfunn. Då ville det brått opne seg nok plass for fornybare energisystem, biomangfaldige NGE-effektive økosystem og eit vegansk landbruk.

Det er rom for noko optimisme fordi det alt er gjennomført eit stort eksperiment for å skape eit nesten fossilfritt samfunn. Kubanarane måtte klare seg med langt mindre på 1990-talet i den spesielle perioden, då sovjetisk olje forsvann saman med supermakta sjølv. Det var ein vanskeleg overgang, fordi Cuba på 1980-talet – kjent som «den feite kuas år» –var avhengige av ein enorm eksportretta sukkerindustri. Dei dyrka lite matvekstar, og hadde ein svært kjøttbasert diett. For å klare seg utan olje eller oljebaserte innsatsmiddel (til dømes kunstgjødsel eller insektmiddel), vart dei tvinga til det største og raskaste eksperimentet i økologisk og urban dyrking i historia. Sidan tidleg 1990-tal har det vore 26 000 offentlege hagar bare i Havanna. Byen er omgjort til eit stort urbant gardsbruk som produserer nok til å dekke rundt halvparten av næringsstoffa byen treng²¹. Trass i alvorlege økonomiske tilbakeslag og innstramminga på blokaden frå USA, vart det offentlege helsestellet og skolevesenet halde ved like, og mange måltal jamvel forbetra²². I den spesielle perioden kjøpte Cuba over ein million syklar frå Kina for å erstatte bussar og bilar utan drivstoff. Mindre kjøtt og meir grønsaker saman med sykling eller gange betra den allmenne helsetilstanden til kubanarane²³. Plantasjebaserte monokulturar kunne ikkje overleve utan mengder med fossilt drivstoff, så kubanarane dyrka meir intensivt på mindre areal. Det gav om lag ein tridel av landbruksjorda tilbake til naturen.²⁴ Det har bidradd til at Cuba har tatt vare på det utrulege biomangfaldet sitt – landet er faktisk på Wilsons globale referanseliste. WWF seier Cuba er den einaste «berekraftige» landet i verda²⁵. Alt dette var mauleg sjølv om kubanarane hadde langt mindre enn 2 000 W per person. Med sin effektive og billige sosialpolitikk og post-fossile drivstofføkonomi kan ein sjå omrisset av HEED i praksis i Havanna.

Vegan-kommunisme

Fornybar energi, biomangfald, og jordbevaring må sjåast som samanknytte politiske mål. Andre miljøaktivistar har strevd med å sameine grønne mål under eitt banner fordi dei manglar ein klar teori for den politiske økonomien. Forslaget som er skissert her kan lage raud-grønne svar på mange spørsmål, og opne ny mark for utopiske politiske program. HEED gir ei ramme for å realisere fundamentale miljømål, samtidig som alle blir sikra gode husvære, helse, utdanning og transport – kort sagt det gode livet.

Det globale borgarskapet kan ikkje lenger læst at deira samfunn kan løyse sine eigne problem: det kan ikkje samtidig øydelegge og redde naturen. Grønne og venstreorienterte treng nye idear, mål og taktikkar. Radikal reduksjon av forbruket er verdt å betale om det hindrar kapitalismen frå å gjere nokre få rentenistar rikare mens milliardar menneske blir utarma, og planeten omgjort til ei søppeldunge. Om miljøforkjemparane skal realisere ambisjonane sine, er det vanskeleg å sjå føre seg ein annan måte å gjere det på fordi landarealet er avgrensa. Vegan-kommunisme ser ut til å vere det tryggaste og mest gjennomførbare valet. Kanskje kan London-buarane, etter at HEED er sett i verk, ein dag gle seg over ein ny is-fest.

«This transient scene, a Universe of Glass / Whose various forms are pictur’d as they pass / Here future Ages may wth wonder view / And wt they scarce could think, acknowledge true.»²⁶

Teksten er ein forkorta versjon av ein artikkel frå New Left Review utgåve 111.

Notar

1. Ukjend diktar. «Skrive på elva Themsen i månaden januar 1740», i Charles Dickens, William Harrison Ainsworth og Albert Smith, red, Bentley’s Miscellany bind 7, London 1841, s 134. Noko slikt som «Sjå den flytande Themsen som no er frosen til / ho bar nyleg tunge skipslaster.»
2. Siste gongen elva fraus til i London var 1824, sjølv om øvre delen av Themsen fraus til så seint som i 1963.
3. https://www.sciencenews.org/article/columbus-arrival-linked-carbon-dioxide-drop
4. https://www.scientificamerican.com/article/we-just-breached-the-410-ppm-threshold-for-co2/
5. https://e360.yale.edu/features/how_natural_geo-engineering_can_help_slow_global_warming
6. https://www.theguardian.com/environment/radical-conservation/2016/jun/15/could-we-set-aside-half-the-earth-for-nature
7. https://www.theguardian.com/commentisfree/2011/mar/21/pro-nuclear-japan-fukushima
8. https://www.independent.co.uk/voices/commentators/james-lovelock-nuclear-power-is-the-only-green-solution-564446.html
9. https://www.theguardian.com/environment/2015/dec/03/nuclear-power-paves-the-only-viable-path-forward-on-climate-change
10. http://theguardian.com/environment/2015/dec/03/nuclear-power-paves-the-only-viable-path-forward-on-climate-change
11. http://www.sciencealert.com/the-robots-sent-into-fukushima-have-died
12. Aaron Sheldrick og Minami Funakoshi, «Fukushima’s Ground Zero», Reuters, 11. mars 2016.
13. Yuka Obayashi og Kentaro Hamada, «Japan Nearly Doubles Fukushima Disaster-Related Cost to $188 Billion», Reuters, 8. desember 2016.
14. http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/asia/japan/12184114/Fukushima-Tokyo-was-on-the-brink-of-nuclear-catastrophe-admits-former-prime-minister.html
15. https://www.technologyreview.com/s/536886/the-chances-of-another-chernobyl-before-2050-50-say-safety-specialists/
16. Jamvel the Economist er skeptisk. «Hinkley Pointless», 4 August 2016. «What’s the (Hinkley) Point?», 25. februar 2016.
17. Resterande 300 000 hektar er brukt til industrielle formål, som biodrivstoff og bioplast.
18. Sebastian Sonntag et al. «Reforestation in a High-CO2 World-Higher Mitigation Potential than Expected, Lower Adaptation Potential than Hoped for» Geophysical Research Letters, vol. 43, 2016, p. 6548.
19. https://www.good.is/articles/inside-the-2-000-watt-society
20. http://www.iaea.org/inis/collection/NCLCollectionStore/_Public/40/092/40092025.pdf
21. Wright, «Cuba», 138.
22. Dette er hovudargumentet i arbeidet til Emily Morris, der ho samanliknar Cuba positivt framfor dei post-kommunistiske «overgangs»-økonomiane i Aust-Europa. «Unexpected Cuba», NLR 88, juli 2014. Men hovudproblemet i perioden var den kubanske nevropatien (lommelegen.no: «lillebror til MS»). I 1992 mista 30 000 synet på grunn av feilernæring, men då først styresmaktene hadde funne årsaka til epidemien, var dei – på grunn av eit solid system i primærhelsetenesta – i stand til å reagere raskt og sende ut vitamintilskot. Christina Mills, «In the Eye of the Cuban Epidemic Neuropathy Storm», MEDICC Review, vo. 13, no. 1, januar 2011, pp. 10-15.
23. Sarah Boseley, «Hard Times behind Fall in Heart Disease and Diabetes in 1990s Cuba» Guardian, 9. april 2013.
24. Elisa Botella-Rodriguez, «Cuba’s Inward-Looking Development Policies: Towards Sustainable Agriculture», Historia Agraria, no. 55, desember 2011, p. 160.
25. World Wildlife Fund, Living Planet Report 2006, Gland 2006, p. 19.
26. Sjå note 1. Noko slikt som: «Eit flyktig bilete, ei verd av glas / i former som blir skapte når ho glir forbi / Her kan framtidige generasjonar undrande sjå / det dei snautt kunne tenke seg bli verkeleg.»

 

Fokus i Verdens Handelsorganisasjon flyttes raskt, fra tradisjonell handel og nedbygging av tollbarrièrer, til å handle om data og hvem som skal ha kontroll over data og hvem som skal eie dem. Dette er en konsekvens av den fjerde industrielle revolusjon som vi er midt oppe i. Den nye råvaren data skaper en lukrativ, raskt voksende industri som forsøker å skaffe seg armrom i WTO.

Det handler om å vite hvem som trenger hva når.

Rolv Rynning Hanssen er styremedlem i Handelskampanjen og har jobbet med handelspolitikk i Public Services International. Jobber som rådgiver i Fagforbundet.
Foto: DARPA

Dette hørte vi mange ganger under WTO sitt ministermøte i Argentina i desember i fjor. De som greier å samle inn og systematisere data på best måte, vil bli vinnere blant internasjonale kapitalister.

Det er den rivende utviklingen av Stordata – fra engelsk Big Data – som ligger bak en slik analyse. Evnen til å behandle, lagre og kommunisere raskere ligger bak framveksten av stordata. Disse dataene hentes nå enkelt fra nettet, her ligger det mye standardiserte offentlige data, nettbruk overvåkes og lagres, flere og flere ting kobles til internett og menneskene kommuniserer med smarttelefoner, klikker seg gjennom haugevis av internettsider osv.

DATA – DEN NYE OLJEN

Med enorm datakapasitet kan et firma bli den som vet hvor og hva som er etterspurt, til og med av hvem. Denne kunnskapen og evnen til å utnytte stordata, har gjort at f.eks. The Economist kaller data for den nye oljen. De sier (i min oversettelse):

En ny råvare skaper en lukrativ, raskt voksende industri, noe som gjør at antitrustregulatorer kan komme inn for å begrense de som styrer dataflyten. For et århundre siden var den aktuelle ressursen olje. Nå blir liknende bekymringer reist mot gigantene som håndterer data, den digitale tidsalderens olje. Disse kjempene: Alphabet (Googles morselskap), Amazon, Apple, Facebook og Microsoft, ser ut til å være ustoppelige. De er de fem mest verdifulle børsnoterte firmaene i verden. Deres fortjeneste stiger: De fikk over 25 milliarder USD i netto overskudd i første kvartal 2017. Amazon kaprer halvparten av all omsetning online i USA. Google og Facebook sto for nesten all omsetningsvekst i digital annonsering i USA i fjor.

En slik dominans har tidligere ført til at det som kalles tech giants skulle deles opp slik som da Standard Oil var dominerende tidlig i det 20. århundre.

En kan også føye det kinesiske AliBaba med sterk dominans i mange land til lista.

OFFENSIV FRA BIG TECH I WTO

Helt siden 1998 har WTO arbeidet med e-handel. Her var e-handel definert på denne måten: «The term ‘electronic commerce’ is understood to mean the production, distribution, marketing, sale or delivery of goods and services by electronic means.»

TISA, TTIP og TPP

Disse plurilaterale avtalene inneholdt konfliktstoff rundt data og datalagring. Det var et av de vanskeligste uløste temaene. Men med Trump som president i USA, forandret ting seg. Tilsynelatende ble disse avtalene kastet på skraphaugen, og USA ønsker i hovedsak bilaterale avtaler hvor USA ikke tar på seg forpliktelser overfor flere land. I tillegg har Trump sagt opp f.eks. Paris-avtalen om klima og atomavtalen med Iran med flere.

Kritikken og kampen mot disse megaavtalene har vært tøff. Et kort øyeblikk trodde vi kanskje kampen var vunnet, men nei. Forhandlingene om TISA-avtalen har stått stille siden november 2016. EU og USA er særlig uenig om regler for dataoverføringer, som blir fastsatt gjennom regler for såkalt «elektronisk handel». Verken EU eller USA har vært villig til å inngå kompromisser. USA ønsker en total deregulering av datatrafikk. EU har tidligere ikke ønsket å dempe personvernhensynet til fordel for fri flyt av data over landegrenser.

GDPR – PERSONVERN I EU

EU har vedtatt en ny lov som skal beskytte personvernet, General Data Protection Regulation (GDPR), som trer i kraft i disse dager. Den omfatter ikke bare EU-baserte organisasjoner, men alle som har kunder eller kontakter i EU. Alle virksomheter som samler inn eller bruker personopplysninger om EU/EØS-borgere må følge reglene. Brudd på reglene i GDPR kan bøtelegges med inntil fire prosent av foretakets årsomsetning, inntil 20 millioner euro. Denne loven gir faktisk forbrukere sterkere rettigheter og gjelder i Norge.

En av endringene med GDPR er at det skal opprettes et europeisk Personvernråd. Det vil få makt til å gjøre vedtak som er bindende for nasjonale tilsynsorganer. Slik forslaget til innlemmelse ser ut, vil Personvernrådet også få mulighet til å fatte beslutninger direkte mot Datatilsynet i Norge. Kampen om råderetten over data er altså sterkt knyttet til EØS-avtalen.

USAS MOTTREKK

Den 23. mars i år ble det vedtatt en ny lov i USA som heter «the U.S. CLOUD ACT (Clarifying Lawfull Overseas Use of Data Act)». Den innebærer at amerikanske myndigheter får full tilgang til alle data som lagres i amerikansk-eide skytjenester også i Europa.

Loven har gått fullstendig under radaren i Norge, Norden og Europa og nøytraliserer EU`s datadirektiv GDPR som skulle sikre personvern mot nettopp myndigheter og kommersielle virksomheter.

CLOUD ACT gir muligheter til misbruk, ved at eksempelvis norsk og europeisk lov settes til side av den amerikanske loven.

CAMBRIDGE ANALYTICA – ET LÆRESTYKKE

Brukerinformasjonen til millioner av Facebook-brukere ble misbrukt av det britiske konsulentbyrået Cambridge Analytica under presidentvalgkampen i USA. Totalt har Facebook-informasjonen til 87 millioner mennesker, hovedsakelig i USA, blitt ureglementert delt med Cambridge Analytica sier Facebooks teknologidirektør Mike Schroepfer.

Informasjonen har blitt brukt til å utarbeide en programvare som kunne forutsi og påvirke velgernes valg under presidentvalget i USA. De brukte informasjonen fra Facebook for å skape en mer målrettet markedsføring mot amerikanske velgere med politiske annonser. Disse annonsene var tilpasset til deres psykologiske profil med utgangspunkt i dataene.

I 2018 viste TV-kanalen Channel 4 en film der administrerende direktør i Cambridge Analytica, Alexander Nix, forteller foran skjult kamera om hvordan de hadde vært engasjert ved valg i omkring 200 land, og hvordan de hadde lagt feller for politikere ved å lokke dem inn i kompromitterende situasjoner. Varsleren Wylie bekreftet at Cambridge Analytica hadde vært innblandet i valgprosessene i blant annet Mexico, Malaysia, Brasil, Kenya og India. I mars 2018 utredet Storbritannias datatilsyn ICO hvorvidt nei-siden (leave) før folkeavstemningen om Storbritannias medlemskap i EU hadde benyttet Cambridge Analytica.

Dette enkelttilfellet forteller noe om hvor viktig data og det å besitte data har blitt i det politiske livet. Folk kan manipuleres gjennom sosiale media og reklame. Det er derfor ikke rart at storselskapene slåss beinhardt for eiendomsretten til dataene.

TINGENES INTERNETT – PERSONDATA PÅ AVVEIER

Flere og flere ting kobles til internett. Forbrukerrådet har engasjert seg i tingenes internett, enten det nå er leker, kjøleskap, støvsugere eller kaffetraktere. De reagerer blant annet på at data innsamlet via disse tingene automatisk blir sendt til produsenten og der brukes blant annet for til markedsføring og etablering av kunstig intelligens.

Se på denne linken og se den korte videoen om #ToyFail. Den forteller på en god måte hvordan våre uskyldige omgivelser plutselig er blitt verdifulle for storselskap som vil vite hva vi ønsker oss når:

https://www.forbrukerradet.no/tingenes-internett/

DATAUTVINNING

Hovedsaken i diskusjonen om datautvinningen har vært personvern. Men personvern-vinkelen viser bare en liten del av bildet – vi trenger også en diskusjon om noen grunnleggende politiske holdninger til digitaløkonomien, teknologisk utvikling og stordata.

Dagen Cambridge-Analytica-skandalen brøt ut fikk vi første advarsel fra kulturminister Trine Skei Grande: «Sosiale medier kommer til å innse at personvern også er en vare som vi er villig til å betale for». Grande fronter et amerikansk syn på personvern, som er svært uvanlig i Europa. Personvern er heldigvis en rettighet, ikke noe et selskap kan velge å tilby til dem som vil betale for det.

Det problematiske er monopolstatusen til aktører som Facebook og Google. Disse selskapene ber om tillatelse til å bruke dataen, men hvilket alternativ har du? Jo, ikke å bruke f.eks. Google og Facebook.

Eierskap og forvaltning av stordata er mer et industripolitisk spørsmål enn et personvernspørsmål. Det samles inn data om våre preferanser, vaner og svakheter, men det samles også inn data fra oss som danner råmateriale i maskinlæringen av kunstig intelligens.

I stor grad mangler den viktigste diskusjonen: hvor skal dataene lagres? Hvor skal de sendes? Hvem skal eie dataene? Hvis kommunene vil ha kontroll på sine offentlige tjenester i framtida, kunne det vært en idé med kommunalt eierskap av data?

Ingen lobber mer enn IT-selskapene, og de ligger langt foran storsamfunnet i å sette premissene for debatten og lovfeste ideene sine. De politiske partiene er i svært stor grad ikke på banen, diskusjonen er overlatt til de som har økonomiske interesser av data, til teknologinerder og i et hjørne finner vi Forbrukerrådet som forsvarer forbrukernes interesser.

WTO

De siste to årene har et stort antall forslag blitt reist i WTO, hvor EU, Canada, Japan og USA er de mest aggressive. De viktigste forslagene er:

• Fjerning av alle tariffer og krav om ikke-diskriminering: I utgangspunktet betyr disse to at landene ønsker å fullstendig liberalisere handelsruter for digitale varer og tjenester, og fjerne eventuelle nasjonale behandlingsklausuler (noe som betyr at de vil fjerne lands rett til å gi preferanser til egne selskaper, produkter og tjenester, eller begrense utenlandske).

• Tillate uhindret grenseoverskridende datastrømmer. Dette ville forby ethvert land å kreve at deres data forblir innenfor sine grenser. Det vil bety at dataene styres av loven i det andre landet der de lagres, noe som ikke gir effektivt forbrukervern, personvern eller beskyttelse mot svindel. I og med at data er det nye gullet, er dette spesielt urovekkende da de fleste regjeringer ennå ikke har innsett verdien av deres data og avtaler seg (i WTO) bort fra retten til å utvikle mulighetene til å høste verdien av dataene i fremtiden.

• Ingen lokaliseringsbarrierer: Krav til utenlandske tilbydere om å sette opp en fysisk tilstedeværelse i vertslandet vil bli fjernet. Dette reiser igjen mange lovgivningsmessige spørsmål. Hvis en utenlandsk leverandør ikke er fysisk tilstede, hvordan vil tjenesten bli regulert?

• Ingen teknologioverføring: Mange utviklingsland har en handelsklausul rettet mot å bygge bro over den digitale kløfta ved å bestemme at utenlandske tilbydere må gjøre teknologien tilgjengelig for vertslandet. Dette har i sin tur en positiv flytvirkning, da lokale bedrifter og ansatte/arbeidstakere drar nytte av å bruke den nye teknologien og dermed skaffe seg nye ferdigheter. USA, EU og Japan ønsker å forby alle klausuler for teknologioverføring

• Nettkonkurranse: Når det gjelder telekommunikasjonsnett, som er avgjørende for den teknologiske infrastrukturen, har mange utviklingsland en klausul som sier at utenlandske tilbydere kan sette opp nettverksdekning i de lønnsomme byområdene, forutsatt at de også investerer i landsdekkende nettverksdekning. Dette også vil bli blokkert om USA, EU, Canada og Japan får sin vilje.

Det er viktig at spørsmålet om data og stordata og gigantselskapene settes på dagsorden. I dag er det mye uvitenhet og forkludringer som preger den lille debatten som er.

FRI FLYT AV DATA OG INFORMASJON ER IKKE DET SAMME

Det er veldig viktig å være klar over at fri flyt av data ikke er den samme som den frie flyt av informasjon. Du vil høre en sammenblanding av de to begrepene som om de var de samme. Dette er hva forslagsstillerne til e-handelkapitlene i WTO vil at alle skal føle, men det er langt fra sannheten. Vanligvis ser vi internett som en informasjonssone, åpen for de fleste med internettforbindelse.

I tillegg betyr ikke fri dataflyt fri og lik tilgang til data. Selv om noe flyter «fritt», betyr det ikke at det er tilgjengelig for oss alle. Tvert imot, akkurat nå har Big Tech det store flertallet av verdens samlede data. Uansett hvilke data som vil flyte, vil hovedsakelig strømme rett inn i deres lomme. Ikke din. Ikke min. Ikke det lokale SMB – men deres. Det vil gi Big Tech enda mer kraft og innflytelse.

På tide å reise diskusjonen og å handle – Big Tech handler nå!

Kryptovaluta og blokkjeder er ikke en løsning på de enorme ­materielle forskjellene og sentraliseringen av makt vi har i dag. De representerer et nytt slør over problemene i det kapitalistiske varesamfunnet. I realiteten representerer denne teknologien økt sentralisering og maktkonsentrasjon.

Håkon Edøy Hanssen medlem av Rødt og sivilingeniør.
Foto: Max Photo

Denne teksten vil gjennomføre en enkel marxistisk analyse av kryptovaluta og blokkjeder (blockchains) og en del av deres historie. Da denne teksten er skrevet for de uten en teknologisk bakgrunn vil dette føre til en viss forenkling av virkeligheten når fagterminologi defineres i denne artikkelen.

Kort fortalt kan bitcoin forklares som løsningen på et meningsløst matematisk problem, mens blokkjeder er en åpen database hvor man kun kan legge til informasjon, men aldri endre den i ettertid. Innholdet i blokkjeden er bestemt av majoriteten av regnekraften som brukes for å opprettholde den.

Ideologien bak kryptovaluta

De første som engasjerte seg i Bitcoin og kryptovaluta var hovedsakelig libertarianere og anarkokapitalister. En av de tidligste investorene i bitcoin, Roger Ver sa det slik under et intervju i 2013 (Feuer, 2013):

Pris er det minst interessante med bitcoin. Nesten alle som involverte seg i starten gjorde det av filosofiske grunner. Vi så på bitcoin som en god ide, som en måte å skille pengene fra staten.

David Gerard skrev i Attack of the 50 Foot Blockchain: Bitcoin, Blockchain, Ethererum & Smart Contracts (2017) at bitcoin også har sine ideologiske røtter i cyberlibertarianisme. Ideen om at teknologisk kunnskap «trumfer alle andre former for ekspertise, for eks. økonomi eller finans, ikke minst samfunnsvitenskapene» (Gerard, 2017, ss. 17-18). Denne ideologien ser man tegn på når man leser uttalelsen Satoshi Nakamoto, skaperen av bitcoin, skrev når han lanserte denne valutaen (Nakamoto, p2pfoundation, 2009). Han mente at hovedproblemet med dagens valutaer er at de avhengig av tillit, da spesielt til sentralbanken, til å ikke devaluere valutaen. Løsningen på dette problemet var å fjerne tredjeparter og institusjoner, som banker. Tilliten skulle byttes ut med informasjonsteknologi og kryptering.

I tillegg til å være inspirert av anarkokapitalisme er designet til bitcoin sterkt påvirket av gullstandarden, som styrte den nasjonale pengepolitikken i land som USA og Storbritannia frem til 1930. Nakamoto gjorde det klart at det aldri vil eksistere mer enn 21 millioner bitcoin¹. Valutaen skulle ha en øvre begrensing av eksisterende mengde, på samme måte som gullstandarden var. I dag er gullstandarden regnet som uegnet til å styre pengepolitikken, da den førte til enorme oppgangs- og nedgangskonjunkturer. Det var for mye aktivitet til at papirpengene som sirkulerte kunne være sikret med en gitt mengde gull.

Kryptovaluta som penger

For Marx er penger den universelle ekvivalenten til andre varer. Den muliggjør å sammenlikne bytteverdien til forskjellige varer gjennom bruk av pengevaren som mellomledd og dermed muliggjør et bytte mellom varer. Pengevaren muliggjør dermed et nytt abstraksjonsnivå (Dybedahl, 2014, s. 40). Man trenger dermed ikke å sammenligne individuelle varer med hverandre, kun bytteverdien uttrykt i pengevaren. Dette er med på å skape grunnlaget for den verdiproduksjonen som kjennetegner kapitalismen. En enkelt vare, som for eksempel gull, blir til en allmenn ekvivalent som følge av samfunnsmessig skikk (Dybedahl, 2014, s. 38) og hvor egnet den er som sirkulasjonsmiddel. Marx påpeker også at dersom en vare skal brukes som pengevare, og dermed som universal ekvivalent, må den være den eneste. Poenget med en enkelt spesiell vare som kan brukes til å sammenlikne alle andre varer, er at det bare er en slik pengevare.

Med denne forklaring i bakgrunnen blir spørsmålet: Kan kryptovaluta, eller spesielt Bitcoin, regnes som penger ifølge Marx? Svaret er et klart nei. Kryptovaluta, inkludert Bitcoin brukes per i dag ikke som en universal ekvivalent. Verdien til kryptovaluta fastsettes som regel i USD, ikke motsatt. Bitcoin brukes heller ikke i nevneverdig grad til kjøp og salg av varer. Det finnes enkelte foretak som godtar Bitcoin, men disse er svært få (og fallende) (Gerard, 2017, ss. 74-75) og andelen av salget som gjennomføres gjennom kryptovaluta er forsvinnende liten. David Gerard har skrevet om at mange av de butikkene og restaurantene som først godtok Bitcoin gikk bort ifra det, da det var tilnærmet ingen som benyttet seg av den (Gerard, 2017, ss. 76-77). Mozilla-stiftelsen gjennomførte et eksperiment hvor en besøkende fikk en tilfeldig variant av to mulige nettsider for donasjon. En med og en uten mulighet for å donere i Bitcoin. Siden med mulighet for Bitcoin tok inn 7,5% mindre enn den uten, og ville dermed generert et potensielt tap på rundt 140.000USD.

Så tidlig som 2015 viste den øvre begrensingen på antall transaksjoner seg å være et problem. Stor trafikk førte til at transaksjonene tar lang tid, ofte flere timer eller dager, eller at de ikke ble gjennomført i det hele tatt. Det har også ført til at prisen for å gjennomføre en transaksjon har blitt høyere. Dersom man ønsker å gjennomføre en transaksjon er man blitt nødt til å by blindt, siden man ikke har kjennskap til hva andre byr for å gjennomføre en transaksjon. Med tanke på hvor begrenset bruken av bitcoin i dag, og hvor vanskelig det å gjennomføre en enkelt transaksjon, blir det tydelig at den aldri kan fungere som en universell ekvivalent i noen nevneverdig grad for et land. Det er lite trolig at noen annen kryptovaluta med et bedre teknisk fundament vil gjøre det bedre. Nettopp fordi det er ikke noe samfunnsmessig behov for disse kryptovalutaene, med et unntak, som vil drøftes i neste del av teksten.

Sirkulasjon av kryptovaluta

Det er feil å si at kryptovaluta (spesielt bitcoin) ikke kan bli, eller aldri har blitt brukt, innen kjøp og salg. Det finnes eksempler på hvor varer har blitt byttet mot bitcoin, det mest kjente eksemplet på dette er plattformen Silk Road, hvor illegale varer ble solgt. Dette inkluderte narkotiske stoffer, manualer for å fremstille narkotika og liknende. Siden ble stengt i 2013 av FBI, og eieren Ross Ulbricht ble dømt til livsvarig fengsel uten mulighet til prøveløslatelse (Gerard, 2017, s. 53). Ulbricht ble dømt fordi han hadde lagret all nødvendig informasjon, inkludert data om brukerne og utfyllende logger han hadde brukt som dagbok på en laptop. Resultatet at alle de som hadde gjennomført transaksjoner på siden kunne bli identifisert. Da blokkjeden som inneholdt transaksjonene ikke kan endres, fungerer den som et evig bevis på ulovlighetene som alle kjøpere og selgere foretok seg på Silk Road.

Sirkulasjonen i den legale økonomien er ikke spesielt mer lovende. Mange av de som åpnet for å godta bitcoin som betalingsmiddel har stoppet. I januar 2018, måtte en bitcoin-konferanse holdt i Miami slutte å godta Bitcoin som betalingsmiddel for sine billetter som følge av de høye transaksjonskostnadene (30-60USD) og den lange ventetiden (Redman, 2018). Selv ikke de mest iherdige tilhengerne av denne teknologien klarte å få den til å fungere i praksis.

Kryptovaluta som vare

Da kryptovaluta ikke er å regne som penger, kan vi regne de over 1400 variantene som varer. Men hva slags vare kan vi regne dem som? Dersom vi ser på hvordan kryptovaluta blir utvekslet mellom folk minner mest de om det Marx kalte for fiktiv kapital, eller spekulasjonsobjekter på dagligtale. Fiktiv kapital, i motsetning til kapital brukt i produksjon skaper ingen merverdi. Den suger til seg merverdien fra andre kilder, ifølge Marx, og bidrar dermed ikke til verdiproduksjonen i samfunnet. Marx utrykket seg slik (Marx, 1994, s. 470):

Med utviklingen av rentebærende kapital og kredittsystemet, ser det ut som om all kapital fordobler seg, og noen ganger tredobler seg, gjennom de forskjellige måtene som den samme kapitalen dukker opp i ulike former i ulike hender. Mesteparten av denne «pengekapitalen» er rent fiktiv².

Denne fiktive økningen skjer gjennom at en spekulant kjøper andeler av kapitalen i påvente av at den skal stige ytterligere, for så å selge den til noen andre. Kjøperen tenker likt, hen planlegger også å selge den til en høyere pris senere. Dette skjer helt det ikke er mulig å få en høyere pris, og spekulanten går med tap. Prosessen begynner så igjen. Den enes profitt er den andres tap. Ingen merverdi er skapt i denne prosessen, verdi har bare flyttet seg fra et individ til et annet. Den fiktive kapitalen, i dette tilfellet kryptovaluta, kan dermed fordoble eller tredoble seg mens den dukker opp «i ulike hender», men forskjellen mellom kapitalen i disse hendene er likevel «rent fiktiv».

Historikken til bitcoin (og annen kryptovaluta) følger forløpet beskrevet i avsnittet ovenfor. Gjentatte ganger har prisen for en bitcoin steget med flere hundre, av og til tusen prosent, før den har falt til en verdi som lå langt under verdien den kort tid før. For eksempel mistet alle kryptovalutaer 59 prosent av sin bytteverdi i første kvartal av 2018 (Haig, 2018), mens bitcoin sin bytteverdi steg med rundt 900 prosent i 2017 (Partington, 2018). Andre kryptovalutaer steg også med liknende mengde. Verdien har ved flere anledninger variert med så mye som 25 prosent på en dag (Treanor, 2017). Flere har påpekt at denne enorme usikkerheten i bytteverdien til bitcoin (og annen kryptovaluta) kommer hovedsakelig av det er ingen form for verdi som ligger i grunn for bytteverdien som den settes til. Det eneste håndfaste ved dem er en lengre tekstnøkkel.

Vi ser dermed at den bytteverdien som disse valutaene settes til er et tilfelle av ekstrem varefetisjisering, hvor fiktive mynter som ikke har noen håndfast forankring annen en rekke filer og meningsløs matematikk, blir ansett som et nytt paradigme av enkelte tilhengere. Det er de menneskelige forholdene mellom disse pseudonyme aktørene som bestemmer at en digital mynt skal verdsettes til en pris som varierer enormt. Den er ikke forankret teknologien som disse valutaene er bygget på.

Oscar Dybedahl mener at denne fetisjismen kommer fra «den gåtefulle karakteren» til varen (Dybedahl, 2014, s. 54). Denne karakteren kommer av de oversanselige egenskapene ting får når de opptrer som varer. Hvor forholdene mellom de ulike produsentene og den samfunnsmessige karakteren til deres arbeid blir uttrykt i denne tingen. Med tanke på at det er få varer som er mer gåtefulle i dagens samfunn enn kryptovaluta³, er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor den tiltrekker så mange som ønsker å tjene på den spekulasjonen som bitcoin muliggjør. Spekulasjonen som er muliggjort av de menneskelige og samfunnsmessige avhengighetene er gjemt bak et komplekst forhold mellom de atomiske individene som produserer, spekulerer i og betaler med kryptovaluta, og de som fasiliteter disse forholdene. Slike forhold blir også uklare på grunn av at alle er pseudonyme og at tillit mellom menneskene er antatt unødvendig for opprettholdelsen av disse forholdene, alt er bygget på forbruk av materielle ressurser og meningsløs matte.

Denne gåtefulle karakteren blir ikke gjort bedre av at institusjonene som benyttes for kjøp og salg av kryptovaluta, børser («exchanges»), har vist seg å være svært lite troverdige. Så mye som en tredjedel av alle børser for bitcoin har opplevd at verdier har forsvunnet som følge av sikkerhetshull (Chavez-Dreyfuss, 2016). To av de mest kjente eksemplene på dette er børsene kalt Bitfinex og Mt. Cox, hvor henholdsvis 68 og 350 millioner i kryptovaluta forsvant.

Sentralisering av produksjon og distribusjon av bitcoin

Opprinnelig var ideen rundt kryptovalutaer at produksjonen skulle være desentralisert. Siden bitcoin er en vare, hvor produksjonen krever produksjonsmidler, som prosessor og tilhørende datautstyr, blir det tydelig at mining vil preges av de samme kreftene som produksjon av tradisjonelle varer. Produksjonen vil ifølge Marx sentraliseres, noe den også har gjort.

I 2014 var over 50 prosent av all produksjon av bitcoin styrt av tre individer/organisasjoner. I begynnelsen ble den gjennomført datainteresserte folk som produserte myntene ved å la datamaskinene deres jobbe for å vedlikeholde blokkjeden. I dag produseres bitcoin i store serverparker med sterke pengeinteresser i ryggen, hvor 80 prosent er lokalisert i Kina. De leter etter måter å redusere produksjonskostnadene, drevet av den evige kraften til å redusere kostnadene og produksjonstiden. Mest mulig verdi må presses ut av produksjonsmidlene, for de blir raskt utdatert, og må erstattes for å ikke tape terreng mot konkurrentene. Den varierende prisen gjør også at de mindre produsentene presses ut når prisen er lav, mens kapasiteten i stadig større grad konsentreres. Dette er svakheten med sikkerhetsmekanismer som bygger på bruk av materielle ressurser, blokkjeden kan bare være så desentralisert som produksjonsmidlene, i likhet med de aller fleste andre varer.

Det er ikke bare produksjonsprosessen som er sentralisert, ulikheten mellom de som eier kryptovalutaer er også enorm. I 2014 uttalte en analytiker hos Citigroup at «47 individer eier omtrent 30 %, 900 eier 20 %, de neste 10 000 eier 25 % og den siste millionen eier 20 %». I 2017 var det ikke mye bedre. 4,11 prosent av alle eiere kontrollerte på dette tidspunktet 96,53 prosent av alle bitcoin, og 0,00088 prosent eide 17,49 prosent (Amords, 2017). Dette mønsteret gjentar seg også for de andre kryptovalutaene, i varierende grad (Altcointoday, 2018). Dorit Ron og Adi Shamir fant i 2012 at en av de største eierne hadde prøvd å skjule sin andel gjennom å lage mange små transaksjoner (Ron & Shamir, 2012). I 2018 fant tre økonomer at det var «høyst sannsynlig» at verdiøkningen til bitcoin fra 150 USD til 1000 USD skjedde på grunn av et enkelt individ (Gandal, Hamrick, & Oberman, 2018). De fant også at «mistenkelig aktivitet» kjennetegnet omtrent alle dager med høy aktivitet på børser for kryptovalutaer.

Det er altså et lite fåtall som har tjent seg rike på denne spekulasjonen, mest sannsynlig gjennom markedsmanipulasjon. Taperne er vanlige folk, som for eksempel Sør-Koreas unge, hvor flere har tatt selvmord som følge av tap (Premack, 2018). Drømmen om en desentralisert valuta og infrastruktur ser dermed ut til å ha vært borte en stund, om den noensinne eksisterte i det hele tatt.

Blokkjeder – vidunderet bak kryptovalutaer

Responsen på de problemene som er nevnt tidligere i teksten, er at på tross av disse manglene har teknologien som kryptovaluta er bygget på, blokkjeder, et enormt potensial. Eksempler på dette er uttalelser som at blokkjeder kan muliggjøre direkte demokrati, potensielt fjerne transaksjonskostnader, og erstatte Brønnøysundregistrene gjennom å automatisere bort mellomledd (Veløy, 2017).

Slike håpefulle prediksjoner rundt ny teknologi er ikke nytt. På 1980- og 1990-tallet ble det laget flere manifest som argumenterte for at internettet ville bringe med seg en ny æra for demokrati. Et eksempel på dette er John Perry Barlow sitt manifest om fremtiden til verdensveven (Barlow, 1996). Barlow tilhørte også cyberlibertarianismen, samme ideologi som bitcoin springer utfra. Han mente blant annet at det ikke eksisterte noen form for privat eiendom, fremmedhat eller redusering av ytringsfriheten på internettet. Han skrev blant annet:

Vi er i ferd med å skape en verden man kan entre uten privilegier eller fordommer som følge av rase, økonomisk styrke, militær makt, eller medfødt posisjon.

Og:

Vi tror at vår styringsform ha sitt utspring fra etikk, opplyst egeninteresse og allmenn velferd.

Når vi ser på hvordan internettet ser ut i dag, med selskaper som Facebook og Amazon som har sentralisert sosiale felleskap og netthandel, virker dette håpefulle sitatet veldig fjernt. Økonomisk styrke definerer dagens internett i aller høyeste grad. Facebook stenger kontoer til palestinske aktivister (Greenwald, 2017) og Amazon presser sine arbeidere til det ytterste for å høste størst mulig profitt (Ghosh, 2018). Avsløringene som ble offentliggjort gjennom arbeidet utført av Edward Snowden viser også hvor mye ressurser stater har lagt ned for å overvåke og kontrollere sine innbyggere (Greenwald, 2014). Bralows visjon om et internett fritt for problemene i den materielle verden, virker dermed veldig fjern i dag.

I et marxistisk perspektiv, hvor man tar høyde for samfunns- og produksjonsforholdene, er ikke denne sentraliseringen av internettet i retrospekt spesielt overraskende. På samme måte som at selskaper og kapital ble mer og mer konsentrert og dermed større, har det samme skjedd på internett. Monopol er regelen, ikke unntaket. Når det ble tydelig hvor mye profitt det var å hente i dette nettverket, gjorde de samme kreftene som i den materielle kapitalismen seg også gjeldende i cyber space. Spørsmålet blir da om blokkjedeteknologien vil få en annen effekt, dersom dens rolle skulle få like stor innvirkning på samfunnet som internettet har hatt. Per i dag har historikken til kryptovalutaer og blokkjeder vært full bobler, tyveri⁴ og (ironisk nok) sentralisering. Så prediksjonen om at blokkjeder vil føre til et mer demokratisk og mindre sentralisert samfunn virker lite trolig.

Dersom blokkjeder skulle få en dominerende rolle i fremtiden vil den rollen defineres i stor grad ut ifra samfunnet rundt den. Noam Chomsky har ved flere anledninger påpekt at teknologi er som en hammer, man kan bygge hus med den, eller man kan slå inn hodet til noen med den. Historien er full av teknologier som hvor man ser slike kontraster. Kjernefysisk teknologi kan brukes til å behandle kreft, og jevne hele byer med jorda. Roboter kan redusere det repeterende og farlige arbeidet som mennesker utfører, de kan også brukes til å bombe bryllup og begravelser. I tillegg til dette kommer den ideologiske bakgrunnen til designet av bitcoin og blokkjeder. De er laget for å operere uten noen form for tillit, alle de ressursene som brukes på databehandling brukes for at de skal kunne drives uten noen form for tillit. Alt og alle er gjemt kryptering og pseudonymer.

Med bakgrunn i historikken og analysen av kryptovalutaer og blokkjeder bør ikke venstresiden, etter min mening, se på denne teknologien som en løsning på de enorme materielle forskjellene og sentraliseringen av makt vi har i dag. Verken kryptovalutaer eller blokkjeder har vist tendenser til å redusere disse problemene, de ser heller ut til å forsterke dem. Fetisjismen rundt kryptovalutaer og blokkjeder står også i kontrast Marx’ ønske om å fjerne sløret rundt varene i samfunnet. Det å bytte ut tillit til institusjoner mot å bruke enorme ressurser på å regne på meningsløse tall, samtidig som at verden må redusere sine klimautslipp virker unødvendig. Skal vi unngå en klima- og ressurskrise kan vi ikke erstatte tilliten vi har til hverandre og våre institusjoner⁵ med energi- og ressurssløsing. Dersom blokkjeder får en sentral rolle i framtidas samfunn blir den mest sannsynlig brukt som enda et verktøy for sentralisering av makt, enn en desentralisering.

Bibliografi

Altcointoday. (2018, Januar 26). Altcointoday. Retrieved from Altcointoday: https://altcointoday.com/cryptocurrencies-centralized-think/
Amords, R. (2017, September 18). howmuch. Retrieved from howmuch: https://howmuch.net/articles/bitcoin-wealth-distribution
Anna Irrera, J. M. (2018, Mars 25). Reuters. Retrieved from reuters.com: https://www.reuters.com/article/us-banks-fintech-blockchain/wall-street-rethinks-blockchain-projects-as-euphoria-meets-reality-idUSKBN1H32GO
Barlow, J. P. (1996). A Declaration of the Independence of Cyberspace.
Bitcoin Wiki. (2018, Mars 4). Bitcoin Wiki. Retrieved from Bitcoin Wiki – Controlled Supply: https://en.bitcoin.it/wiki/Controlled_supply
Chavez-Dreyfuss, G. (2016, August 29). Reuters. Retrieved from Reuters: https://www.reuters.com/article/us-bitcoin-cyber-analysis-idUSKCN11411T
Dahle, T. (2014). Loven om profittratens fallende tendens. Retrieved from Gnist: http://marxisme.no/loven-om-profittratens-fallende-tendens/
Dybedahl, O. (2014). Kapital som politisk filosofi – En lesning av Marx’ kritikk av den poltiske økonomi som immanent sosial kritikk av kapitalismen. Oslo: Universitetet i Oslo.
Feuer, A. (2013, Desember 14). The New York Times. Retrieved from nytimes.com: https://www.nytimes.com/2013/12/15/sunday-review/the-bitcoin-ideology.html.
Gandal, N., Hamrick, J., & Oberman, T. (2018, Januar 23). Price manipulation in the Bitcoin ecosystem. Journal of Monetary Economics, pp. 19-23.
Gerard, D. (2017). Attack of the 50 Foot Blockchain: Bitcoin, Blockchain, Ethereum & Smart Contracts. CreateSpace Independent Publishing Platform.
Ghosh, S. (2018, Apil 16). Amazon warehouse workers pee into bottles because they are scared of being punished for taking a comfort break. Retrieved from Buisness Insider: http://nordic.businessinsider.com/amazon-warehouse-workers-have-to-pee-into-bottles-2018-4?r=US&IR=T
Greenwald, G. (2014). No Place to Hide: Edward Snowden, the NSA, and the U.S. Surveillance State. Metropolitan Books.
Greenwald, G. (2017, Desember 30). Facebook Says It Is Deleting Accounts at the Direction of the U.S. and Israeli Governments. Retrieved from The Intercept: https://theintercept.com/2017/12/30/facebook-says-it-is-deleting-accounts-at-the-direction-of-the-u-s-and-israeli-governments/
Haig, S. (2018, April 2). Bitcoin.com. Retrieved from news.bitcoin.com: https://news.bitcoin.com/capitalization-cryptocurrency-markets-loses-59-q1-2018/
Khatwani, S. (2018, Mars 29). Bitcoin Private Keys: Everything You Need To Know. Retrieved from Coinsutra: https://coinsutra.com/bitcoin-private-key/
Marx, K. (1994). Karl Marx, Kapitalen, Bok 3, Del 3. Forlaget Rødt!
Morrow, M. J. (2018). UNHCR. Retrieved from unhcr.org: http://www.unhcr.org/blogs/promise-hype-provides-blockchain-safe-identity/
Nakamoto, S. (2008). Bitcoin: A Peer-to-Peer Electronic Cash System.
Nakamoto, S. (2009, Februar 11). Retrieved from p2pfoundation: http://p2pfoundation.ning.com/forum/topics/bitcoin-open-source
New Scientist. (2017, November 1). Bitcoin: what a waste of resources. New Scientist.
O’Dwyer, K. J., & Malone, D. (2014, Juni 26-27). Bitcoin Mining and its Energy Footprint. ISSC 2014 / CIICT 2014, Limerick.
Partington, R. (2018, Desember 2). The Guardian. Retrieved from The Guardian: https://www.theguardian.com/business/2017/dec/02/bitcoin-is-it-a-bubble-waiting-to-burst-or-a-good-investment
Premack, R. (2018, April 3). South Korean millennials are reeling from the Bitcoin bust. Retrieved from The Verge : https://www.theverge.com/2018/4/3/17192886/bitcoin-cryptocurrency-south-korea-millennials
Redman, J. (2018, Januar). news.bitcoin.com. Retrieved from https://news.bitcoin.com/miami-bitcoin-conference-stops-accepting-bitcoin-due-to-fees-and-congestion/
Roberts, P. (2018, Mars/April). Politico Magazine. Retrieved from https://www.politico.com/magazine/story/2018/03/09/bitcoin-mining-energy-prices-smalltown-feature-217230
Ron, D., & Shamir, A. (2012). Quantitative Analysis of the Full Bitcoin. The Weizmann Institute of Science, Israel.
the morning paper. (2018, Mars 19). the morning paper. Retrieved from blog.acolyer.org: https://blog.acolyer.org/2018/03/19/a-quantitive-analysis-of-the-impact-of-arbitrary-blockchain-content-on-bitcoin/
Treanor, J. (2017, Desember 22). The Guardian. Retrieved from The Guardian: https://www.theguardian.com/technology/2017/dec/22/bitcoin-price-plunges-2000-12-hours-year-end-rally-fizzles-out
UN Women. (2018, Februar 2). UN Women. Retrieved from unwomen.org: http://www.unwomen.org/en/news/stories/2018/2/news-event-blockchain-technology-and-humanitarian-action
Veløy, C. (2017, Februar 6). NRK. Retrieved from nrk.no: https://www.nrk.no/viten/xl/teknologien-som-tar-livet-av-avgiftene-1.13337268
Weisenthal, J. (2014, Januar 12). Business Insider. Retrieved from Business Insider: http://www.businessinsider.com/bitcoin-inequality-2014-1?r=US&IR=T&IR=T

Sluttnoter:

1. Denne begrensingen kjennetegner flere andre kryptovalutaer.
2. Oversettelsen er hentet fra en artikkel skrevet av Torstein Dahle i Gnist (Dahle, 2014).
3. Å finne en eksakt definisjon av hva kryptovaluta faktisk er har vist seg å være per i dag vanskelig.
4. Se avsnittet om børser for kryptovaluta.
5. Kryptovaluta har også sine egne, mindre åpne og regulerte institusjoner; børser.

Hvis venstresiden ikke finner ut hvordan blockchain kan fungere for deres sak, vil blockchain bli et verktøy for høyresiden. Blockchain er kommet for å bli, og vi må finne ut hva det betyr for en sterk stat, trepartssamarbeidet og den nordiske modellen.

Jon Ramvi jobber til daglig i startup-en sin Blockchangers
Foto: Pixabay

Blockchain er den underliggende teknologien til bitcoin. Verdiforslaget til bitcoin er en påstand om at man kan få en bedre og mer forutsigbar økonomi ved å ha forutsigbarhet i inflasjonen. I dag setter verdens sentralbanker styringsrenten opp og ned for å endre inflasjonen. Før var de forskjellige økonomiene koblet til gullstandarden. Det betydde at hver krone var verd x gram gull og hver dollar var verd y gram gull. Siden det er en viss forutsigbarhet i at «gull vil alltid ha verdi» og at det finnes en begrenset mengde gull på planeten, skulle gullstandarden gi en stabil økonomi. Det gikk dessverre ikke slik, men tanken var god. Bitcoin vil igjen ha en slik standard, og vil at penger skal følge «bitcoin-standarden». På samme måte som gullstandarden, så finnes det kun et gitt antall bitcoins og inflasjonen ble definert da bitcoin ble født i 2008. Det er altså full forutsigbarhet. Likevel er dessverre bitcoin ekstremt volatil på grunn av spekulasjon.

Før det fantes banker, så skrev man ned hva en skyldte andre, og hva andre skyldte seg. Dette var enkelt å organisere og samtidig effektivt, men det var vanskelig å ha tillit til listene. Det tok ikke lang tid før det var uenighet om hvem som skyldte hvem hva. Man begynte deretter å bruke en tredjepart til å føre listene på vegne av de involverte partene. I dag kjenner vi til disse tredjepartene som banker. Dette behovet for en tredjepart, reduserte effektiviteten i prosessen, men ved å dermed ha tillit til innholdet var viktigere enn effektiviteten. Dette har vært utviklingen i samfunnet vårt siden loggføringen ble oppfunnet. Større registre som snakker sammen, store etater og gigantiske selskaper.

Med bitcoin lar vi hver person stå for egen loggføring, som er en totalreversering av retningen vi har hatt fram til nå. Forskjellen denne gangen er at bitcoin passer på at alle sine lister er enige. Og dette foregår kontinuerlig og globalt. Det vil si at vi får alle fordelene som store registre og byråkrati gir oss, uten selve byråkratiet.

Bitcoin er den største blockchainen, men det mange flere. Det finnes faktisk over 700 blockchainer. Grunnen til at det finnes så mange forskjellige blockchainer er at de har forskjellige verdiforslag for funksjonalitet. Noen er raskere, noen er sikrere, noen har bedre personvern osv. Det finnes ingen «den beste» blockchainen. Det er kun snakk om å vekte forskjellige egenskaper forskjellig, for eksempel kan man øke hastigheten på blockchainen gjennom å gjøre den mindre desentralisert.

Verdiforslaget til den nest-største blockchainen er å lage en global, gigantisk virtuell datamaskin på blockchain. Denne plattformen heter Ethereum og har hatt en voldsom vekst i anvendelse og verdi siden plattformen ble laget sommeren 2015. Ethereum kan kjøre såkalte smartkontrakter som er små autonome og desentraliserte programmer som kjører på blockchain. I dag er det slik at i den virkelige verden har vi papirbevis på ting: en billettt til en konsert, en aksje i en startup eller en hundrelapp. Disse tingene i seg selv betyr ikke så mye uten reglene og lovene som papirbeviset symboliserer. En aksje i seg selv er bare et bevis på at du eier aksjen. Det er aksjeloven og aksjonæravtaler som definerer hva det faktisk innebærer å ha denne aksjen. Det samme gjelder en billett med forbrukerkjøpsloven med mer. Med smartkontrakter kan disse reglene programmeres rett inn i hver enkelt mynt, hver enkelt billett og hver enkelt aksje, og smartkontrakten passer selv på at reglene blir fulgt. For å forklare konseptet med et konkret eksempel: Hver gang du kjøper noe, legger selger 25 prosent av betalingssummen til side for å sende denne inn til Skatteetaten annenhver måned som merverdiavgift. Med en penge på blockchain, kan denne logikken programmeres inn i hver enkelt mynt. Ved en handel, deles pengene opp og sendes til de respektive partene automatisk. Dette gjør det mulig å automatisere store deler av regnskapsføringen for selskapene. Men det er ikke alltid 25 prosent mva. På dagligvarer er det halv moms og på reise er det kun 10 prosent mva. Kompleks logikk som dette kan programmeres inn i blockchainen og håndheves automatisk. Pengene «forstår» om de blir brukt til reise eller dagligvarer.

Mange mener denne revolusjonerende teknologien betyr at tiden for registre, mellomledd og byråkrati er forbi, men det er ikke min mening. Når mye av det vi gjør i dag automatiseres, gir det oss mulighet til å levere produkter på et nytt abstraksjonsnivå. Altså kan man levere tjenester med høyere granularitet. Igjen vil jeg forklare med et konkret eksempel: Si at Stortinget vedtar at det skal være mindre moms på frukt og grønt for familier med lav inntekt, så ville det vært umulig å håndtere i dag. Man ville måtte opprette en ny Frukt og Grønt Etat med flere hundre ansatte som gikk gjennom alle transaksjonene for å sjekke at dette ble gjennomført riktig, og at ingen lurte seg unna. Med blockchain-teknologien kan dette programmeres til å automatisk håndheve dette. Ved å hente lønnsopplysninger fra Skatteetaten, kan man levere dette uten å ansette en eneste ny byråkrat.

Som sagt tror jeg ikke tiden for mellomledd er fordi, men jeg tror blockchain kommer med strukturelle endringer til hvordan alt organiseres. Teknologien er en bevegelse fra sentralisert til desentralisert organisering. Og av akkurat denne grunnen kastes ordet «desentralisering» mye rundt når det snakkes om blockchain, men hva faktisk ordet betyr er ikke alltid like klart. For meg betyr desentralisering en endring i hvordan vi løser mange av våre strukturelle utfordringer i dag. I utviklingen av samfunnet, har vi alltid gått mot sentralisering. Eksempelvis, hvis man har to autonome grupper og skal få disse til å samarbeide mer effektivt, så lager vi et hierarki hvor vi setter en leder på toppen av disse to gruppene. Da banknæringen kom i gang på 1400-tallet, så var det ingen kobling mellom dem. Én bank hadde sine penger og sine kunder. Man kunne ikke bytte penger på tvers av bankene, så kun kunder i samme bank hadde et fungerende pengesystem mellom seg. Man hadde altså autonome grupper som man ville at skulle samarbeide, så på 1700-tallet innførte man et hierarki og sentralbanker over bankene. Dette fjernet autonomiteten til bankene, men gjorde at det bankbransjen ble standardisert, regulert og at man enklere kunne gjøre transaksjoner på tvers av banker og nasjoner.

Desentralisering betyr at vi kan organisere entiteter i nettverk istedenfor hierarkier, altså at man ikke trenger en sentralbank som sjef for bankene, eller at man trenger Netflix på toppen av verdikjeden for å samle alle filmrettighetene ett sted. Bankene, rettighetshaverne – organisasjonene kan organisere arbeidet direkte mellom seg. Ved å organisere dette i nettverk oppnår man samme nivået av styring, men med økt autonomitet i organisasjonene og økt effektivitet på tvers av organisasjonene. Videre er endringene demokratiserende gjennom at endringen fra hierarki til nettverk, bryter ned siloene. Det betyr altså at markeder åpnes opp for flere aktører.

Det som er vanskelig å forholde seg til, er hvordan denne bevegelsen vil påvirke deg og samfunnet. Blockchain og smartkontrakter gjør det for eksempel mulig å lage delingsøkonomi-løsninger (som for eksempel taxi-tjenesten Uber) helt desentralisert, det vil si en løsning hvor det ikke er et selskap i midten. I denne løsning kobles sjåfører og passasjer direkte sammen gjennom krypterte kanaler. I slik situasjoner vil det ikke være noe selskaper som er ansvarlig for tjenestene, men et desentralisert nettverk av titalls tusen maskiner over hele verden som driver en gitt tjeneste. Spørsmålet er hvordan slike tjenester skal reguleres politisk?

Bitcoin-bevegelsen bygger originalt på libertarianistiske verdier. I Silicon Valley tar de blockchain til sitt bryst og fryder seg med å lage løsninger som staten ikke kan «regulere og skatte i hjel». I de autokratiske statene Russland og Kina er de også veldig interessert i blockchain, men av motsatt grunn: teknologien kan brukes til å styre økonomien og å bedre overvåke transaksjoner. Verken USA eller Kinas anvendelse av blockchain passer til den nordiske modellen. Teknologien kan like gjerne brukes til å styre staten, til å øke byråkratiet uten ekstra kostnad, til demokratisering eller til å styrke fagbevegelsen.

Bitcoin kan feile, men blockchain er kommet for å bli. Det er viktige nå er at venstresiden tar aktive valg til hvordan vi anvender teknologien, fordi uten styring, er teknologien til et verktøy for høyresiden.

Det finnes i dag 700 forskjellige allemannseide (public) blockchains med en samlet markedskapitalisering på cirka 4 billioner kroner. Bitcoin er den største blockchain-en, tett fulgt av Ethereum. Det finnes også et ukjent antall private blockchains. Mens hvem som helst kan delta i allemannseide blockchains, så får kun utvalgte parter ta del i private blockchains. Forskjellen minner om forskjellen på det åpent internett, hvor alle kan legge ut og lese data, og intranett hvor kun utvalgte parter har tilgang.

Topp 5 allemannseide blockchains:

Navn	Markedskapitalisering
Bitcoin	$156 000 millioner
Ethereum	$73 000 millioner
Ripple	$30 000 millioner
Bitcoin Cash	$26 000 millioner
EOS	$15 000 millioner

Et knippe norske selskaper, avdelinger og institusjoner som undersøker blockchain: Pwc, EY, Deloitte, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Statkraft, Innovasjon Norge, Knowit, Kantega, Bisnode, Klaveness, DNB, Skatteetaten, Norges Bank, Storebrand, Obos.

Vi lever i en ny kapitalisme der «immaterielt arbeid» har tatt over for det gamle fabrikkarbeidet. Dette betyr at kapitalen har utspilt sin historiske rolle og blitt en ren parasitt. Dette blir hevdet av teorien om den digitale kapitalismen, som nærmest har blitt til ortodoksi for de mest populære venstreintellektuelle i vår tid.

Her vil jeg granske den kritisk.

Oscar Dybedahl er styremedlem i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi.
Foto: Negativespace.co

En ny kapitalisme har tatt over for den gamle «fordismen» eller «industrikapitalismen». I kjernen av økonomien ligger ikke lenger store fabrikker, der hvite, mannlige proletarer produserer likeartede, standardiserte varer i et stort omfang. Den nye kapitalismen er en kapitalisme der alt flyter, der det viktigste ikke skjer innenfor, men utenfor fabrikken. Tjenestesektoren har blitt enorm. For selve produksjonen har kunnskapen fått en framtredende rolle, slik at de viktigste former for arbeid – enten det gjelder omsorg eller kunnskapsintensive varer – er «immaterielle». Samtidig utviskes skillelinjene mellom arbeid og fritid. Hvilken betydning får disse endringene for kapitalismen og, ikke minst, for håpet om en frigjøring fra kapitalismen?

Dette danner utgangspunktet for teoriene til noen av de mest prominente venstreintellektuelle i vår tid, som Antonio Negri, Michael Hardt, Slavoj Žižek, Paul Mason og en rekke andre. På ulike måter hevder de at det har funnet sted et grunnleggende paradigmeskifte i kapitalismens historie, der kapitalen har utspilt sin «historiske rolle». De hevder også at det i kapitalismens skjød har vokst fram kommunistiske lommer – allmenninger – og at kampen mot kapitalismen i vår tid handler om å forsvare og utvide allmenningene.

Disse teoriene er på mange måter en utvekst av en spesiell italiensk teoritradisjon, såkalt «arbeiderisme» eller «operaisme», som gikk ad undas, men gjenoppstod som «postoperaisme». De store navnene er Hardt og Negri, med bøker som Imperiet og Multituden. Denne nye strømningen preges av fyndord som allmenninger (commons), rente, digital kapitalisme, immaterielt arbeid, kognitivt arbeid og liknende. De har utviklet en politisk-økonomisk diagnose av kapitalismen i vår tid, som de vil bruke til å trekke radikale politiske slutninger. Det er vanskelig å ikke ha sympati med deres målsetninger, men teoriene bærer på flere grunnleggende problemer.

Innflytelsen til disse teoriene i Norge – om man eksempelvis ser på mottakelsen av Paul Masons bok PostCapitalism – begynner å bli omfattende nok til at det er verdt å se kritisk på dem.

Kunnskap og kommunisme

Hva innebærer det at kunnskap og tjenester utgjør økonomiens nye kjerne? Her siteres nesten alltid en passasje fra en av Marx’ notatbøker, Grundrisse, der han utforsker muligheten for at kunnskap («det allmenne intellekt») blir den viktigste produktivkraften. For Marx ville dette bety at arbeidstiden ikke lengre tjente som rikdommens mål, hevder disse tenkerne.¹ Har dette allerede skjedd i vår «kunnskapsøkonomi»?

Sentralt i teoriene om den digitale kapitalismen står «den kognitive varen». Dette er en vare der kunnskapsarbeidet som eksempelvis går med til forskning/utvikling, er større og viktigere enn produksjonsarbeidet som skal til for lage nye eksemplarer.² Et ofte brukt eksempel er Microsoft Windows, som brukte rundt 50 millioner dollar på å utvikle det første eksemplaret av sitt operativsystem, mens nye CD-er med det samme bare kostet et par dollar. Med internett og delingssystemer kan «marginalkostnaden» for å spre operativsystemer eller liknende produkter havne nært null.

Marx’ verdilov, som sier at varer byttes i henhold til det samfunnsmessig nødvendige arbeidet som er «legemliggjort» i dem, settes tilsynelatende ut av spill når det gjelder slike kognitive varer. Dermed kan man ikke bruke marxistiske verdibegreper for å fange den «hegemoniske» kjernen av produksjonen og arbeidet i vår tid.³ «Verdiloven, grunnlagt på et mål av den abstrakte arbeidstiden som umiddelbart vies til produksjonen, går inn i en krise»⁴ siden «tiden der arbeidet vies til produksjon … blir ubetydelig».⁵

Man betaler ikke for arbeidet som faktisk er nedlagt i sin utgave av Windows. Arbeidstiden står bare for en liten brøkdel av prisen. Dessuten blir det umulig å måle arbeidet som går inn i varen. Et operativsystem er et innviklet kunnskapsprodukt som bygger på kunnskap fra et helt samfunn – «det allmenne intellekt». Hvem kan måle det? Inn i regnestykket må ikke bare statlig finansierte universiteter, som stod for den nødvendige grunnforskningen, men også gratisarbeidet til software-entusiaster og amatører (som har kommet med noen av vår tids største digitale nyvinninger) og utallige andre kunnskapsprodusenter. Kunnskap utvikles ikke på en fabrikk, av en arbeider eller en gruppe av arbeidere. Kunnskapsarbeidet blir umulig å måle, siden det blir utført av et helt samfunn. Om arbeidstiden ikke kan måles, kan heller ikke prisen eller bytteverdien uttrykke arbeidstiden. Som Franco Berardi skriver: «Når du vil etablere gjennomsnittstiden som er nødvendig for å produsere et fysisk objekt, så trenger du bare å gjøre et enkelt regnestykke: hvor mye fysisk arbeidstid er nødvendig for å omforme den materien til det godet.» Men det er «umulig» å beregne tiden det tar å skape en ide, et prosjekt, en innovasjon. Forholdet «mellom arbeidstid og verdi oppløses», det allmenne intellekt kan ikke kvantifiseres eller standardiseres.⁶

Verdier som ikke kan måles

Kapitalismen får en «målbarhetskrise». Det blir umulig å måle arbeidstiden som brukes på varene. Varer byttes ikke lenger i tråd med de arbeidsmengder de legemliggjør, og selve produksjonen foregår i stor grad utenfor den kapitalistiske fabrikken, utenfor kapitalens kontroll som sådan. Hele samfunnet bærer «det allmenne intellekt». Arbeidere på alle nivåer, over hele verden, får et prekært forhold til arbeidslivet, og beskjed «ikke om å arbeide hele tiden, men å konstant være tilgjengelig for å arbeide. Det finnes ikke lengre noen «stabil arbeidsstyrke».⁷ Slik utviskes skillet mellom arbeidstid og fritid.

Vår felles kunnskap – som er blitt den viktigste produktivkraft – er i virkeligheten ikke noe som kan eies av et selskap, men en allmenning som vi bidrar til i felleskap, uavhengig av lønnsarbeidet. Dette betyr at vi allerede har «lært oss» å organisere produksjonen uavhengig av kapitalen, siden det viktigste området for produksjon ligger utenfor fabrikken. Dermed har kapitalen utspilt sin rolle som organisator og dirigent av samfunnets produksjon, den har overflødiggjort seg selv. Slik bereder den nye kapitalismen grunnen for et kommunistisk eller et etterkapitalistisk samfunn. «Kapitalen forblir stort sett utenfor allmenningenes produksjonsprosess».⁸

Der arbeidstiden som vies til produksjonen av kunnskapsintensive varer blir ubetydelig, eller, for å si det med språket til nyklassisk økonomisk teori, der reproduksjonens marginalkostnad praktisk talt er ingenting eller ekstremt lite, burde disse varene bli gitt bort gratis. Fra dette standpunktet etterstreber kapitalen en løsning om å hevde intellektuelle eiendomsrettigheter for å innkassere monopolrenter.⁹

På denne måten «opprettholdes bytteverdiens forrang, som er basert på produksjonens vansker, mot rikdom, som er basert på overflod og bruksverdi, og derfor på fri tilegnelse».¹⁰

Fra profitt til rente

Argumentet til post-operaistene Žižek, Vercellone, Negri og co. blir at vår nye kapitalisme på helt vesentlige måter strider mot kapitalismens «egentlige» logikk, slik at kapitalistene ikke lenger tjener penger ved å organisere og omorganisere produksjonen i en jakt på merverdi, men ved å tilegne seg (grunn-)renter og dikte opp kunstige juridiske redskaper, som intellektuell eiendomsrett, for å få dette til. Vi ser at tradisjonelle «kunnskaper» om eksempelvis nytteverdien til bestemte jordfrø som et naturlig sprøytemiddel, eller om de legende egenskapene til en bestemt plante, blir patentert og gjort til privateiendom av selskapet som patenterer kunnskapen».¹¹ Denne typen rentetilkarring blir typisk for kapitalismen. «Kapitalens rolle blir fullstendig parasittisk», skriver Žižek, og «eiendom blir tyveri».¹² Michael Hardt påpeker: «For industrikapitalens tilfelle og dens produksjon av profitt, spiller kapitalisten en intern rolle i produksjonsprosessen, særlig ved å utpeke samarbeidsmidlene og stå for disiplineringsformene. I produksjonen av allmenninger må kapitalisten forbli relativt ekstern.»¹³ Nettopp siden kapitalen ikke spilte noen rolle i å utvikle kunnskapene om jordfrøenes egenskaper, virker det som tyveri når den privatiserer og patenterer den.

Når tilkarring av renter på denne måten blir typisk, endres også forholdet mellom staten og økonomien. For å kunne privatisere kunnskaper om jordfrø må den aktuelle kapitalisten vinne gehør hos staten. Under industrikapitalismen tjente kapitalistene profitt stort sett uten statens direkte hjelp, selv om staten etablerte det allmenne rammeverket som gjorde det mulig å forøke verdi og akkumulere kapital. Nå, hevder den digitale kapitalismens teoretikere, har dette endret seg. Med verdiens sammenbrudd fungerer ikke lenger den «fredelige» innkasseringen av merarbeidet, slik at kapitalistene må tilkarre seg kunstige rettigheter ved å påvirke staten, og bruke staten på en stadig mer direkte måte, som et redskap for å sikre seg renter. Dette undergraver det kapitalistiske demokratiet og gjør statens logikk mer autoritær. Dette siste er særlig viktig for Žižek. «Utbytting i klassisk marxistisk forstand er ikke lenger mulig, som er grunnen til at det må iverksettes stadig mer av direkte juridiske tiltak, altså av ved ikke-økonomisk makt», som han skriver.¹⁴ Dette er grunnlaget for tesen Žižek stadig gjentar om at forbindelsen mellom kapitalismen og demokratiet er brutt, noe som gjør at en autoritær kapitalisme er i emning.

*

Teoriene om immaterielt arbeid, digital kapitalisme og så videre har en viss intuitiv appell, siden de knytter an til konvensjonelle teorier om vår tids «kunnskapsøkonomi». De gir en inngang til radikal politikk som tilsynelatende ikke er brennemerket av den diskrediterte arven fra Marx og «realsosialismen». At teoriene har påvirkningskraft er derfor ikke overraskende, men det er ikke dermed gitt at de har særlig mye for seg.

Lovsang over industrikapitalismen?

Hvilke antakelser skjuler seg i teoriene til Žižek, Vercellone, Negri og co. om at kapitalen i vår tid ikke egentlig «fortjener» profitten, siden de nå må tilkarre seg inntekter gjennom staten og dikte opp juridiske fiksjoner som «intellektuell opphavsrett». Dette må vel bety at kapitalen i gamle dager tjente profitt på ærlig vis? Da var det kapitalens privateie av produksjonsmidlene, dens rolle i å organisere og omorganisere denne, som ga den «rett» til å sanke profitt. Nå er den derimot parasittisk, en rentenistisk tyv. Slik blir kritikken av kapitalismen i vår tid bygget på et ukritisk bilde av den forgangne industrikapitalismen.

Guido Starosta kritiserer denne forestillingen. Žižek, Vercellone og co «forblir fullstendig fanget innenfor den borgerlige horisonten til mainstream økonomi». De låner «ukritisk fra den nyklassiske teorien om markedet og eiendomsrettigheter og nøyer seg med å gi dem en ’radikal vri’.» De tar for god fisk at verdiproduksjon, tilegnelse av merverdi og så videre er nødvendig for «vanlige varer» (som ikke er kunnskapsintensive), selv om det knapt finnes slike i vår tid.¹⁵ Dette antyder at kapitalen var nødvendig under industrikapitalismen, da varene som ble produsert og solgt var sjeldne. Kunnskapsprodukter er derimot ikke sjeldne, de kan gjøres fritt tilgjengelig for alle.

Hva skjedde med Marx’ «kritikk av den politiske økonomi», som hadde som formål å vise nettopp at det ikke fantes noe «naturlig» grunnlag for kapitalens tilegnelse av arbeidernes merverdi, at denne prosessen ikke var en virkning av evige naturomstendigheter, som at produkter er «sjeldne» eller at produksjonen er «vanskelig»? Og som prøvde å motvise at kapitalen «fortjente» merverdien fordi den spilte en rolle i å organisere og dirigere produksjonen? Når det lånes fra nyklassisk teori – som Vercellone, Moulier-Boutang og flere andre gjør – forsvinner disse poengene.

Det elementære marxistiske poenget er at arbeidsproduktet ikke tok vareform fordi de var sjeldne, deres verdi sprang ikke ut av «produksjonens vansker». Dersom dette var tilfellet ville kapitalismen ha vært en utvekst av naturlige behov og tilstander. Arbeidsproduktet får verdiform, for Marx, på grunn av den spesielle organiseringen av det samfunnsmessige arbeidet som særpreger kapitalismen: et arbeid ved gjensidig uavhengige produsenter, som samordnes indirekte, gjennom kjøp og salg. Inntekter basert på opphavsrett og liknende er ikke et fnugg mindre naturlige eller rettferdige, enn inntekter basert på privateie over produksjonsmidlene. Det første er derimot en helt naturlig utvekst av det siste, i en «digitalisert» økonomi. Her blir opphavsrett nødvendig for å sikre at investeringer i operativsystemer og liknende skal kunne kaste av seg profitt, et krav som bare er «naturlig» i et samfunn med privat eiendomsrett.

Misforståelser av verditeorien

Tesen om en «målbarhetskrise», at verdiloven er i ferd med å forsvinne, bygger på en overfladisk tilegnelse av Marx’ verditeori. Teoretikerne våre antar at Marx’ teori i Kapitalen mye handler om industriell kapital, som forsvåvidt er riktig, men de får ikke med seg at kapitalen kan være «industriell» helt uavhengig av om den er «anlagt i industrien, i jordbruket, i gruvedrift eller hvor som helst», som Harald Minken forklarer.¹⁶

Eksempelet med Microsoft, der det skilles mellom førsteutgaven som koster mange millioner, og nye utgaver som så å si er gratis, vitner om en liknende misforståelse. Det forutsetter at verditeorien angår hver enkelt vare, der det bare gjelder å måle det samfunnsmessige arbeidet som går inn i den. Men dette blir galt. For Marx er det ikke slik at hver enkelt vares verdi bestemmes for seg, av det samfunnsmessig nødvendige arbeidet som er nedlagt i dem. Verditeorien gjelder egentlig ikke «isolerte individuelle varer som sådan», men «for den totale varemassen», om vi betrakter den som et produkt av en kapital.¹⁷ For Microsoft-eksempelet gjør det at forskjellen mellom det første eksemplaret og nye utgaver «mister den fantastiske auraen som fengsler den kognitive kapitalismens teoretikere», som Starosta riktig innvender.¹⁸

Hva menes dessuten med at arbeid ikke lenger er et tilstrekkelig rikdomsmål? Marx’ poeng er ikke så mye at det er arbeid som skaper rikdommen i et samfunn. Det finnes mange rikdomskilder kapitalen kan tjene på, uten at det koster den noe. Nedarvede kunnskaper om egenskapene til jordfrø og planter er et eksempel. I Kapitalen nevner Marx selve «det samfunnsmessige arbeidets produktivkrefter», som kommer til syne gjennom kooperasjon og arbeidsdeling, som et annet. «Heller ikke naturkrefter som damp, vann osv. som blir anvendt i produksjonen, koster noe.»

På samme måte som med naturkreftene forholder det seg med naturvitenskapen. Når en først har oppdaget loven for magnetnålas utslag i et elektriskkraftfelt eller for magnetiseringen av et stykke jern i en krets av elektrisk strøm, koster den ikke et øre.¹⁹

Tony Smith føyer til:

De ’gratis gaver’ til kapitalen som blir gitt av naturen, historien, vitenskapelig-teknisk kunnskap og omsorgsarbeid faller innenfor det brede fokuset til Marx’ verditeori i den forstand at Marx fullstendig anerkjente at verdiforøkningsprosessen ville ha stanset fullstendig dersom det ikke var for slike ’gratis gaver’.²⁰

Det er altså ikke noe problem at det er vanskelig å måle kunnskapsarbeidet i et samfunn. I den grad kapitalen ikke må betale for dette arbeidet, bryr den seg ikke. Den ser også bort fra at eksempelvis jordbruksarbeid fullstendig avhenger av tusener av år med menneskelig historie der arbeidende mennesker har videreforedlet jorden, og utviklet kunnskaper om såkorn, gjødsel og sprøytemidler. Slike «gaver» rokker ikke ved produksjonen av verdi.

Den trinitariske formel på ny?

Våre teoretikere hevdet at det immaterielle arbeidet ofte finner sted utenfor kapitalen, som ikke lengre spiller en aktiv rolle i å planlegge, organisere og overvåke produksjonen. Siden kapitalen er blitt ekstern for produksjonsprosessen har profitten blitt omdannet til en slags rente, hevder Žižek, Vercellone og Hardt. Om de med «rent» sikter til grunnrente, eller til renter som har med utlån å gjøre, gjøres ikke klart. Disse begrepene blir blandet sammen og brukt om hverandre.²¹

I Nasjonenes rikdom hevdet Adam Smith at det fantes tre ulike inntektskilder: arbeid, kapital og jord, som på hver sin måte bidro til vareverdien, og realiserte seg som lønn, profitt og grunnrente. Arbeideren, kapitalisten og grunneieren kunne høste sine inntekter, i tråd med sine bidrag til varens verdi. Slik ble den kapitalistiske produksjonen rettferdiggjort. Mot denne «trinitariske formel» viste Marx at Smiths teori hvilte på en sirkelslutning som skjulte at det ikke fantes noen kilde til «grunnrente, kapitalrente og industriprofitt» annet enn «det ubetalte arbeid». «Grunnrente, rente og industriell profitt … skriver seg ikke fra jorda som sådan eller kapitalen som sådan, men jord og kapital setter sine eiere i stand til å tilegne seg sine respektive andeler i den merverdien som den kapitalistiske bedriftsherren presser ut av arbeideren.»²² Kritikken gikk ut på å vise at rente og profitt ikke var helt ulike, siden begge bare var «bruddstykker» av merverdien og sprang ut av samme kilde.

Den politiske økonomien til Vercellone og co er en regress til Smiths teori, snarere enn noen videreutvikling av Marx’. De antar at kapitalisten henter profitten ved sin innsats i produksjonen, gjennom sitt bidrag til å dirigere og planlegge den. Profitten erstattes av rente, siden kapitalister stort sett ikke lengre bidrar til produksjonen.

Vercellone drøfter Marx’ skille mellom entreprenørgevinst og rente i Kapitalens tredje bind, men feiltolker dette skillet.²³ Marx bemerker at renten framtrer som en del av profitten som den «fungerende kapitalist» må betale til «kapitalens lånegiver og eier», i den grad kapitalisten benytter seg av kapital han ikke eier selv.²⁴ Renten virker som «en ren frukt av kapitaleiendommen … abstrahert fra kapitalens reproduksjonsprosess» og entreprenørgevinsten som en frukt av «hans egen virksomhet i motsetning til pengekapitalistens ikke-virksomhet i produksjonsprosessen».

Det viser seg likevel at delingen mellom rente og entreprenørprofitt også finner sted når kapitalisten utelukkende benytter sin egen kapital. Og selv om entreprenørgevinsten for kapitalisten virker som den lønn han høster for sin innsats i produksjonen, er dette også dette en mystifisering, uttrykt av Smiths «trinitariske formel». «I [kapitalistens] hjerne oppstår således nødvendigvis den forestilling at hans entreprenørgevinst – langt fra å utgjøre noen motsetning til arbeidslønnen og fra å være bare ubetalt fremmed arbeid – i seg selv er arbeidslønn, tilsynslønn», en lønn for at han «bortsett fra sin egenskap som kapitalist også arbeider».²⁵ Står han utenfor produksjonen og dette tilsynsarbeidet, kan han bare hente ut en rente. Slik framstår det hos Vercellone, men Marx viser at dette bare er de mystifiserende former som kapitalistens egen virksomhet framtrer for ham selv. I virkeligheten henter han ikke entreprenørgevinsten som en følge av tilsynsarbeidet, resultatet ville blitt det samme om han ga jobben til en manager. «Det er derfor blitt unødvendig at dette lederarbeid utføres av kapitalen selv».²⁶

Entreprenørgevinsten er bare gevinsten som tjenes ved at kapitalen anvendes produktivt, til å produsere merverdi, sammenliknet med gevinsten man kan tjene ved å låne den bort som pengekapital. Det har å gjøre med hvordan kapitalen brukes, og ikke innsatsen som gjøres av industrikapitalisten.

Det er også «selvfølgelig nonsens» å se for seg at all kapital kunne ta form av pengekapital som jaktet etter renter, påpeker Marx. Nettopp dette er kjernen i Vercellones teori om at renten erstatter profitten. Rente og entreprenørgevinst «eksisterer bare som motsetninger». «Om en uforholdsmessig stor del av kapitalistene ville forandre sin kapital til pengekapital, ville følgen bli en voldsom devaluering av pengekapitalen og et voldsomt fall av rentefoten; mange ville øyeblikkelig bli ute av stand til å leve av rentene sine, de ville altså bli nødt til å gå over til å bli industrielle kapitalister igjen.»²⁷ Teorien om at renten erstatter profitten er bare en stor selvmotsigelse.

*

Jeg har utfordret teoriene til slike som Hardt, Negri og Vercellone, forfektet av Žižek og Mason og flere andre. De venstreintellektuelle trekker politiske slutninger av disse teoriene, for å lansere paroler om behovet for et kommunistisk eller postkapitalistisk brudd med kapitalismen. Selv om jeg har sympati med dette, så er det også klart at mange av forslagene deres bygger på en sviktende analyse av det eksisterende samfunnet, slik at de ofte ikke har så mye for seg. Det gjør det desto viktigere å opprettholde og fornye Marx’ kritikk av den politiske økonomi, for bare en kritisk og velutviklet analyse av kapitalen kan gi brodd til den praktiske kampen mot det kapitalistiske samfunnet.

Sluttnoter

1. «Så snart arbeidet i umiddelbar form er ophørt med at være rigdommens store kilde, ophører arbejdstiden og må ophøre med at være dens mål», Marx i Grundrids til kritikken av den politiske økonomi, bind 2 (Modtryk, Århus 1975), s. 547. For kritikk av denne lesingen av «maskinfragmentet», se Tony Smith og Michael Heinrich i In Marx’s laboratory : critical interpretations of the Grundrisse (Brill, Leiden 2013).
2. I framstillingen av kunnskapsvarer bygger jeg på Guido Starosta, «Cognitive Commodities and the Value-Form». Science & Society, 76:3, s. 365-392.
3. Michael Hardt, «The common in communism» i The Idea of Communism (Verso, London 2010), s. 134.
4. Carlo Vercellone, «From Formal Subsumption to General Intellect: Elements for a Marxist Reading of the Thesis of Cognitive Capitalism.» Historical Materialism, 15:1, s. 13–36.
5. Ibid., s. 33.
6. Franco Berardi, The Uprising: On Poetry and Finance (Semiotext(e), Los Angeles 2013), s. 75.
7. Hardt og Negri, Commonwealth (Cambridge, Mass. 2009), s. 146-147.
8. Hardt, opcit., s. 137.
9. Vercellone, opcit., s. 34.
10. Ibid.
11. Ibid.
12. Slavoj Žižek, Living in the End Times (London, Verso 2010), 222.
13. Hardt, opcit., s. 137-138.
14. Slavoj Žižek, The Courage of Hopelessness: Chronicles of a Year of Acting Dangerously, (Allen Lane 2017), s. 41
15. Starosta, opcit., s. 379.
16. Harald Minken, Hjelp til å lese Kapitalen bok 2 (Rødt forlag, Oslo 2010), s. 32.
17. Starosta, opcit., s. 370.
18. Ibid., s. 375.
19. Karl Marx, Kapitalen – kritikk av den politiske økonomien (Bokklubben, Oslo 2008), s. 483-484.
20. Tony Smith, Beyond Liberal Egalitarianism – Marx and Normative Social Theory in the Twenty-first Century (Brill, Leiden 2017), s. 296.
21. De trekker en parallell til kapitalismens historiske utvikling, der jordeiendom og «rent» (grunnrente) spilte en sentral rolle, for å bli erstattet av profitt. Nå finner det sted «en motsatt bevegelse fra profitt til rente». Dette bevises både med eksempler på grunnrente og med rente som utlån av pengekapital. jf. Hardt, opcit., s. 137.
22. Karl Marx, «Lønn, pris og profitt» i Arbeid og kapital (Ny Dag, Oslo 1970), s. 101-102.
23. Carlo Vercellone, «The Crisis of the Law of Value and the Becoming-Rent of Profit» i The Crisis of the Global Economy (Semiotext(e), Los Angeles 2010).
24. Karl Marx, Kapitalen bind 3 (Pax, Oslo 1971), s. 135.
25. Ibid., s. 146.
26. Ibid., s. 154.
27. Ibid., s. 144.

Etter siste stortingsval har det vore tilløp til debatt om vegen vidare for Rødt og SV. Debatt var det også etter stortingsvalet i 2013. Da var veike valresultat for begge parti bakteppet for at fleire ville slå dei to partia i hop. Etter relativ suksess i siste stortingsval har noen komme til same konklusjon, eventuelt også med MDG på laget og etter ein prosess med utvida samarbeid.

Brigt Kristensen er mangeårig lokalpolitikar for RV og Rødt i Bodø.
Foto: Changemaker

Da Rødt fikk stabil framgang på meiningsmålingane våren 2018 etter offensivt arbeid på Stortinget, avfødde det heftige angrep på Rødt i media – med borgarlige penneknektar og ideologar som VGs Hanne Skartveit og Kristin Clemet frå Civita i brodden. Angrepspunkt: Rødt går inn for noe så gammaldags og friheitsfiendtlig som eit sosialistisk samfunn!

Denne artikkelen argumenterer for at val av langsiktig strategi for eit sosialistisk alternativ til kapitalisme og imperialisme også må avgjøre dagens partiorganisering og samarbeidsformene til venstre for Ap – og forholdet til Ap. Motmakt er også makt – og å søke makt under kapitalismen må skje gjennom ein motmaktstrategi dersom ikkje venstrekreftene skal ende opp med «makt» på systemets premissar – i praksis som lydige tenarar for internasjonal storkapital gjennom NATO og EU, slik utviklingsbana har vore for det internasjonale sosialdemokratiet.

Også dei nye, opposisjonelle rørslene til venstre for det tradisjonelle sosialdemokratiet kan få denne lagnaden. Eit ferskt eksempel er Syrizas omvandling på tre-fire år frå folkelig kraft mot systemet til iverksettar av EU, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondets sjokkterapi mot Hellas.

Strategien med å søke regjeringsmakt under kapitalismen har i liten grad levert dei siste åra. Den klassiske debatten om ministersosialisme og reformistisk eller revolusjonær strategi er igjen aktuell, ironisk nok også i det kortsiktige perspektivet. SV gikk tilbake frå 12, 5 til 4,1 prosent frå 2001 til 2013, etter at partiet «endelig» kom i regjering. «SV-fella» blei eit begrep og viser til at det ikkje er sikkert at denne typen «makt» gir framgang på kort sikt heller, og kanskje aller minst for parti med ein systemkritisk retorikk.

Makt og motmakt – to strategiar

For å framsnakke SV sin regjeringsstrategi uttalte SV-leiarar etter valnederlaget i 2013 at «SV har oppnådd meir i 8 år i regjering enn i alle år partiet har eksistert til saman». Det fikk SV-veteranen Stein Ørnhøi til syrlig å bemerke at siger i to omgangar, i 1972 og 1994, i å halde Norge utafor EU altså ikkje var stort å snakke om. Å ville oppnå resultat i politikken blir i denne tankegangen det same som «å søke makt» – som igjen blir påstått å bety å gå i regjering når sjansen byr seg. Arbeid i masserørslene utafor statsapparatet og i opposisjon, oppbygginga av motmakt, er per definisjon resultatlaust i denne tankeverda. I staden for å søke makt i regjering for ein kvar pris, etterlyste Ørnhøi motmakt til dei faktiske makthavarane.

Aller minst forstår dei systemlojale at makt uten styrke blir avmakt, slik SV-aren Arne Overrein skreiv. Men også Ørnhøi og Overrein undervurderte dei strukturelle grensene for forandring via dagens statsapparat – og Ap-toppen si binding til storkapitalen, EU og Nato. 10 eller 15 prosent i val er etter denne debattantens syn ein svært mangelfull styrke for å unngå å bli avmektig gissel i regjering.

Imperialismen og statens klassekarakter er blitt fremmendord for mange på venstresida. Derfor blir skuffelse over at makt ofte blir avmakt i regjering gjerne ein dom over moralsk svik. Langt viktigare er innsikt i at «sviket» heller er ei systemnødvendig følge av ein bestemt strategi – ein strategi som søker «makt» på grunnlag av Nato og EØS-avtalen, altså med imperialismen og kapitalens herredømme som premiss.

Skjønnmalinga av regjeringsposisjonen og nedvurderinga av arbeidet i opposisjon og det utanomparlamentariske arbeidet, som Ørnhøi tok opp, kjem av eit naivt syn på kor makta ligg i eit kapitalistisk klassesamfunn: I det rådande synet er Storting og regjering eit direkte uttrykk for folkeviljen og demokratiet. Derfor er det ei plikt å søke ein flik av regjeringsmakta i dette systemet.

Det er kanskje elementært, men likevel: Historia, ikkje berre dei åtte åra med rød-grøn regjering, viser at klassemakta også dikterer fra kommandohøgdene i bank- og finansvesenet, og styreromma i storkonserna. Det er kalt makta bak makta, klassediktaturet bak det politiske demokratiet. Imperialistiske interesser sikrar seg gjennom Nato og EØS. Her ligg forklaringa på at «makt» på desse premissane ofte blir avmakt. Eller enda verre: I staden for folkets motmakt blir det makt mot folket.

Ministersosialisme eller revolusjonær strategi

Diskusjonen om strategi og makt har løpt gjennom arbeidarrørsla frå starten, Den klassiske debatten om reform eller revolusjon er meir enn 100 år gammal. Dei første ministersosialistane trudde deltaking i regjering ville gi arbeidsfolket reell makt. I staden er kapitalens banemenn (sosialistane) gong på gong gjennom historia blitt gislar for makta og forvandla til instrument for kapitalkreftene.

I SV og Rødts forhistorie var diskusjonen om fellinga av Gerhardsens regjering i 1963 ein del av dette, og temaet sto sentralt i kløyvinga av SF i 1969. Alt før ml-perioden advarte vi på landsmøtet i SUF i 1967 moderpartiet mot samarbeid på topplan med Ap for å administrere kapitalismen. Og dagens ministersosialistar har knapt noen politiske mål som kan rokke ved kapitalkreftenes makt. Lokalt har mange fått oppleve Ap og SV i fleirtalsposisjon i kommunestyre- og fylkesting som systemlojale kuttpolitikarar og vaktarar av den heilage budsjettbalanse.

Historisk var ministersosialistane villige til å gå i koalisjon med ikkje-sosialistiske parti i regjering for å administrere det borgarlige samfunnet. I min språkbruk er den minister-sosialistiske strategien også å satse på at stadig større oppslutning i val til slutt vil gi regjeringsmakt, og dermed makt til å omdanne samfunnet og innføre sosialismen frå toppen. Etter som Ap ikkje på mange år har hatt sosialisme som mål, kan vi slå fast at SVs strategi er ministersosialisme også i den første betydninga. Men ingen parti, heller ikkje Rødt, er konsolidert på at også den andre «varianten» i sitt vesen er av same type – og like fjern frå verkeligheita om målet er eit anna samfunn og ei anna verd.

For strategi og organisering må tene målet. Og målet må vere:

• å avkaffe kapitalismen og systemet med at eit mindretal lever feitt på andres arbeid.

• å avskaffe imperialismen, som er kapitalisme globalt, dominert av fleirnasjonale konsern i kappestrid om ressursar og marknader, med utarming og stadig nye krigar som resultat.

• avskaffe profittsystemet som drivkraft for utvikling, fordi det truer jordas tåleevne – og tenderer til å redusere mellommenneskelige forhold til kjøp og sal.

Og så erstatte dette systemet med eit fellesskapssamfunn, der ressursar, produksjon og velferd er ansvaret til fellesskapet gjennom eit utstrakt og desentralisert folkestyre. Noen har kalt første fase sosialisme og andre fase kommunisme i ei sånn utvikling, Marx snakka om kommunismens to fasar.

Rødt kaller seg eit revolusjonært, sosialistisk parti. Ka betår det revolusjonære i? Eit kvalitativt anna samfunn enn dagens er målet, det er vel revolusjonært? Ja, det òg! Men skillet mellom reformistar og revolusjonære for eksempel på tjuetalet i Norge, gikk ikkje først og fremst der. Til og med da det var tre arbeidarparti hadde alle – også høgresosialistane i Norges sosialdemokratiske parti – sosialisering av produksjonsmidla på programmet. Reformistar og revolusjonære hadde langt på veg same mål. Skillet gikk på analyse, strategi og arbeidsmåte.

Reformistane meinte som nemnt at ei gradvis utvikling med reformar vedtatt av Stortinget skulle gi makta også over det økonomiske livet til arbeidarklasssen og folket. Synet til den revolusjonære retninga derimot var at berre massemobilisering, særlig på dei store arbeidsplassane, kunne gi ein maktbase for å gripe samfunnsmakta direkte, eller iallfall hindre at overklassen, borgarskapet, saboterte ein valsiger for arbeidarrørsla. Seinare gikk Ap over til det reformistiske standpunktet med gradvise reformar som veg til eit sosialistisk samfunn – for så etter 2. verdskrigen å lande på regulert kapitalisme og Nato-politikk som sitt grunnlag. Under Stoltenbergs første regjering var partiet spydspiss for nyliberalisme og privatisering. Vi kan kalle det sosialdemokratiets fjerde fase.

SF og SV starta som reformistiske sosialistar, og sneia på 70-talet innom eit revolusjonært standpunkt. Under Solheim og Halvorsen på 90-talet blei sosialismen i realiteten avskaffa, målet blei kapitalisme med eit menneskelig ansikt. Alt før regjeringsposisjonen kom støtte til Nato-krigane i Jugoslavia og Afghanistan, i regjering bombinga i Libya med venstrefløy-toppen, dagens partileiar Audun Lysbakken, entusiastisk på laget.

Altså er det blitt svært så romslig politisk til venstre for SV. Rødt kan utnytte dette, men uten å følge med i Ap og SVs glideflukt mot høgre. Rødt kan «ta rommet», men uten å flytte seg til høgre i rommet. Skulle Rødt få stor oppslutning med SVs og Aps maktstrategi i bagasjen, er det min påstand at partiet vil få ein tilsvarande utviklingsbane. Det er systemnødvendig, og ikkje eit spørsmål om moral.

Revolusjonær overgang

I ein realistisk sosialistisk strategi er massemobilisering og utvikling av maktorgan nedafrå nøkkelen, av minst fire grunnar:

• For å beslaglegge kapital fysisk og motverke økonomisk sabotasje frå økonomiske maktsentra mot ei folkevalt, sosialistisk regjering.

• For å sette demokratisk bestemt politikk ut i livet der delar av statsapparatet vil sabotere.

• For å hindre militærkupp.

• Og ikkje minst: Fordi berre sosialisme skapt nedafrå kan bli levedyktig. Det viser erfaringane både frå forsøk med kommunistisk statssosialisme og sosialdemokratisk statssosialisme meir enn tydelig. Både av parti i den kommunistiske Komintern-tradisjonen og sosialdemokratiske parti har Rødt mykje å lære, men som strategiske alternativ har begge retningane utspelt sin rolle.

Grovt sett er det mulig å sjå for seg to scenario der ei ny arbeidar- og folkemakt nedafrå tar over samfunnsmakta.

Enten har vi ein revolusjonær situasjon der makta «ligg i gata», dei parlamentariske organa er ute av funksjon – og ei revolusjonær rørsle «tar» makta på klassisk revolusjonært vis. For å skaffe legitimitet og legalitet, er det da avgjørande viktig at den nye makta (parti/koalisjon av krefter) raskt gjennomfører frie val – og respekterer resultatet.

Eller: Eit revolusjonært parti eller ein koalisjon i spissen for ei brei masserørsle får regjeringsmakt i ein turbulent, nesten-revolusjonær situasjon etter val i dagens politiske system. Da vil denne regjeringa være avhengig av masserørsla for å hindre sabotasje og skape ein reell maktbase for å innføre eit nytt system.

Utanom slike situasjonar vil «maktvegring» stort sett vere det rette for eit revolusjonært parti. I heilt spesielle situasjonar, for eksempel viss regjeringsdeltaking er det som skal til for å få Norge ut av Nato eller EØS, kan det likevel vere grunn til å diskutere om tidsavgrensa deltaking i regjering kan forsvares under dagens system.

Så har vel historia eksempel på at revolusjonære parti så å seie blir «tvinga» inn i regjering, fordi partiets massebasis krev det – og maktvegring vil undergrave tilliten til partiet fullstendig. Altså når forventningane er store og fleirtalet ønsker store endringar. (NB: Ein situasjon nokså forskjellig frå diskusjonen som er referert i SV i 2013 om 10 eller 15 prosent for å gå i regjering). Da må partiet iallfall bruke regjeringsposisjonen til å stimulere masserørsla til å handle, ta over bedrifter og liknande. Og vi kan ikkje sjå vekk frå at revolusjonære endringar kan skje i etappar over fleire år, gjennom skarp konflikt.

Betyr dette at det er nyttelaust å arbeide for reformer under kapitalismen? Sjølsagt ikkje. Rosa Luxemburg kalte reformene revolusjonens biprodukt. «Vi vil ikkje ha ein større bit av kaka, vi vil ha heile det fordømte bakeriet», stod det flott og revolusjonært på eit jakkemerke i punketida først på 80-talet. Men dei som vil ha heile bakeriet, er ofte godt skodd også for å kjempe for ein større bit av kaka for arbeidsfolket.

Rødts revolusjonære sjel

For Magnus Marsdal i Manifest var det etter siste stortingsval eit viktig poeng at SV og Rødt med Audun Lysbakken og Bjørnar Moxnes i front hadde stått fram som «politiske tvillingar» i valkampen.

Og rett skal vere rett: Lysbakken stilte med nyoppussa profil og retorikk, og 8 år i regjering på passe avstand, mens Moxnes hadde ein meir konkret politikk og taktikk enn før. Når begge i tillegg er moderne menn i trettiåra blir det vanskelig å få auge på skilnaden.

Men i fleire tiår har sjeldan programsakene danna eit viktig skille mellom RV/Rødt og SV. Likevel har partia i den politiske praksisen ofte skilt lag, både lokalt og i rikspolitikken. Det kjem av forskjellig analyse av makta og ulik politisk strategi.

Ka er så Rødts styrke framfor for eksempel SV? Ka er haldbar grunngiving for eit parti til venstre for dagens SV? Er Rødt-folk dyktigare, snillare eller meir kompromisslause menneske enn SV-folk? Neppe. Min påstand er at dei ulikheitene vi kan observere mellom dei to partia sin praksis, som er til Rødt sin fordel, er avleidd av at SV er eit reformistisk parti , mens Rødt ein stad der inne enno har ei revolusjonær sjel.

«Ikke til salgs» stod det på Rødts løpesedlar i valkampen i 2013. Igjen: Korfor kunne Rødt skilte med det? Er Rødt av ein høgare moralsk orden? Rødt-folk gjør mange stader ein strålande innsats for å ivareta folks interesser som folkevalte og som tillitsvalte i interesseorganisasjonar. Sjølsagt speller personlige eigenskapar ein rolle. Men politisk heng Rødts sterke sider i hop med ein tradisjon av marxistisk maktanalyse, som gjør at Rødt-folk ikkje så lett lar seg kjøpe eller falle til fote for makta. Og når mange i Rødt legg mykje krefter i årelangt freds- og solidaritetsarbeid, kjem det neppe berre av medkjensle og evne til empati. Engasjementet er nødvendig fordi det har feste i ein grunnforståelse av ka som må til for å avskaffe krig, nød og undertrykking. Denne grunnforståelsen er revolusjonært sosialistisk. Og sjukehusaktivistar frå Rødt landet rundt har i ryggmargen at berre kamp gir siger, massemobilisering må til. Rødt er ikkje lobbyistane og First House sitt førsteval.

Det var Rødt-leiar Moxnes og ikkje SV-leiar Lysbakken som uttalte dette til Klassekampen 16. august før valet: «Me skal ikkje gå i SV-fella og sluke kamelar til morgon og kveld. Der er Støre og eg einige.» Dette sa Moxnes etter at Støre hadde fått kritikk langt inn i Ap for å markere avstand til Rødt (og MDG).

I stortingsvalet i Nordland stilte to damer i front for SV og Rødt. I den tv-sendte NRK-debatten for Nordland i Bodø 6. september, fikk SV-kandidaten Mona Fagerås dette spørsmålet frå salen: «Kan SV garantere at ei ny rødgrønn regjering ikke vil støtte norsk krigsdeltakelse i USA-ledede kriger?» Ifølge opptak svarte Fagerås: «Det er jo vårt primærstandpunkt, og vi meiner jo at utenlandsoperasjoner skal ledes av FN, og ikke av NATO. Så er det selvfølgelig sånn at viss man går inn i ei regjering, må man være med på forskjellige rare ting. […]»

Litt snubling i ein hektisk debatt, eller eit teikn på kor grunt SVs sjøloppgjør har vore? Resten av svaret til den nyvalte stortingsrepresentanten tyder på det siste. Her var poenget med FN-mandat å gi krigane større legitimitet i verdssamfunnet! Rødts førstekandidat, Synne H. Bjørbæk nytta dei høva ho fikk i valkampen, i debatt, innlegg og med eigen video til å agitere mot Norge som krigsnasjon.

Parti og strategi

Ka betyr denne analysen for praksis i dag?

Det betyr for det første at eit revolusjonært parti må jobbe i – og i tett samarbeid med – dei store folkerørslene, fagbevegelsen, kvinnebebegelsen, miljøbevegelsen, freds- og solidaritetsbevegelsen, den antirasistiske bevegelsen. Partiets tyngdepunkt må ligge i det utanomparlamentariske arbeidet. For det andre er det viktig å utvikle systemkritikken og heilheitlige alternativ til dagens politikk, visjonen av eit nytt samfunn, studiearbeidet og skoleringa.

For å få eit bilde av partiet si rolle i ein langsiktig strategi, kan det vere nyttig å sjå for seg to aksar, eller kanskje heller ein sirkel rundt der vi står i dag, og ei pil framover.

Sirkelen betyr at partiet må arbeide for å smi breiast mulig alliansar mellom grupper som kan ha felles interesser mot kapitalkreftene i dagskampen. Behovet for å få fagbevegelsen og miljøbevegelsen til å dra i same retning seier seg sjøl. Arbeidet damene i Akp frå 80-talet, no i Rødt, har gjort i «Kvinner på tvers» for å samle kvinnedominerte fagorganisasjonar og kvinneorganisasjonar, er eit forbilde. «Foren folket – splitt fienden» er ein strategisk og taktisk formular av klasse!

Pila betyr at partiet må arbeide for å knytte kampen i dag til det langsiktige målet – eit sosialistisk og etter kvart klasselaust samfunn.

Å knytte kampen i dag til det langsiktige målet, betyr å kjempe for reformer som tar samfunnsområde ut av marknadsmakta, for eksempel i bustadpolitikken. Kollektivtrafikk, jordvern, å gjenerobre fiskeriallmenningen, forsvar for allemannsretten og strandsona er andre felt der den strategiske betydninga er openberr. Det same er sjølsagt forsvaret for og utviding av offentlige velferdsordningar og kulturtilbod som gratis bibliotek.

For å fungere langs begge aksane er allsidigheit eit prinsipp å etterstreve. Partiet må sameine økonomisk, politisk og teoretisk kamp. Kamp gjennom fagbevegelsen og i tariffoppgjør for lønns- og arbeidsvilkår er økonomisk kamp. Krig og fred. miljø, asyl og innvandring, avsløring av overvaking, korrupsjon og overgrep mot demokratiske rettar er politiske kampfelt. Systemkritikk og kamp om samfunnsforståelsen er teoretisk kamp.

Rett etter stortingsvalet i 2013 argumenterte partileiar Bjørnar Moxnes og Mari Eifring, som da var partisekretær, for SV og Rødt som to nisjeparti, med innretting på kvar sin sosiale nisje. SV skulle som før vere dei radikale mellomlaga sitt parti, og Rødt bli partiet til unge arbeidarar. Partifilosofien bak dette forslaget er fjernt frå den som er forsøkt skissert i denne artikkelen. Det er det også å sentrere alt politisk arbeid om økonomiske forskjellar, ei linje som lett forfell til det som er kalt økonomisme.

Denne partioppfatninga er sjølsagt ikkje til hinder for å satse på å bryte gjennom med politikk for arbeidslivet, og rekruttere spesielt blant unge, opprørske arbeidarar. Trulig har det skjedd, særlig i dei siste to-tre åra. Framifrå! Men det kan ikkje erstatte allsidig, revolusjonært arbeid.

Ei av Rødt sterke sider er evna til å knyte i hop parlamentarisk og utanomparlamentarisk arbeid. Det er Rødts varemerke, krumtappen i Rødts revolusjonære sjel. (Av mangel på bedre metafor.) Om ein enkelt faktor skal trekkes fram for å forklare Rødts relative suksess i nord, trur eg vi finn han i vellykt samspell mellom parlamentarisk og utanomparlamentarisk arbeid.

Parlamentarisk arbeid med revolusjonært tilsnitt

Så litt om om parlamentarisk arbeid, helst revolusjonært parlamentarisk arbeid – altså arbeid i kommunestyra, fylkesting og Storting. Her er vi til ein viss forstand på motpartens arena, i «maktas korridorar», samtidig som vi representerer ambisjonen om folkevalt styring mot alle krefter som vil begrense den graden av demokrati som blei kjempa gjennom mot høgrekreftene fram til allmenn stemmerett i 1913.

Det første poenget er at plass i folkevalte forsamlingar i dagens Norge er eit vilkår for å bli tatt alvorlig som politisk parti. Bruken av talarstolen som folketribun, medias, riktig nok skiftande, interesse gir likevel ein arena for å fram eit heilskaplig politisk alternativ.

For det andre opnar plass i kommunestyre, fylkesting og Storting for utstrakt grad av kontakt med folk, for å jobbe etter masselinja som det heitte før, for kontakt med enkeltpersonar og fagorganisasjonar og interesseorganisasjonar som Handikapforbundet eller organisasjonar for pårørande som Landslaget for pårørande i psykisk helse (LPP) og Norsk forbund for utviklingshemma (NFU). Representantar for partiet blir kontakta og det er naturlig at også partiet tar kontakt. Noen set utrulig pris på det siste, Og det kan bidra til å bygge alliansar mellom ulike folkelige krefter.

For det tredje kan folkevalte få tak i kunnskap og av og til avsløre sensitive saker som dei kan dele med berørte eller få ut i offentligheita. Det kan forbedre saksbehandling, graden av demokrati i offentlig forvaltning og legge litt band på mektige særinteresser. Og som biprodukt kan ein lære mykje, til og med om kommunen ein bur i, faktisk også av traurige utgreiingar og saksframlegg.

Og for det fjerde kan revolusjonære folkevalte faktisk på denne måten bidra til politiske vedtak, som er viktige for dei det gjeld. Etter knapt eit år på Stortinget har Rødt vore meir synlig og fått meir til enn dei fleste hadde venta – som konstruktiv og offensiv opposisjon i opposisjonen! Rødt har vore plogen som brøyta veg for at fleirtalet fikk fjerna ein statsråd som appellerte til dei brunaste elementa i folket.

Men også mindre sigrar på lokalt nivå er viktige i ein revolusjonær strategi. Det handlar om å bygge tillit. Og tillit er eit strategisk forhold.

Av eit revolusjonære standpunkt følger altså i det parlamentariske arbeid etter evne å

• halde tett kontakt med dei som er berørt av politisk vedtak, om mulig stimulere lokal motstand.

• bryte pålagte spellereglar, og dele informasjon som for eksempel administrasjonen vil halde skjult for dei som er berørt når dette er viktig.

• stille alternativ forståelse opp mot den «offisielle», når det gjeld for eksempel «rammelogikken» som på falskt grunnlag vil innbille offentligheit og ansatte at kommuneøkonomien er å samanlikne med din huashaldsøkonomi. For å skjule at den kommunale firkanten berre er ein bit av ein søkkfull statssekk, og at kamp mot usosiale kutt er ein del av kampen om fordelinga i samfunnet mellom offentlig fattigdom og privat velstand. Rødt har ein tradisjon for å vise ansvar nedover, ikkje oppover.

• ikkje la seg begrense i tema, men også reise for eksempel internasjonale spørsmål

For artikkelforfattaren har arbeidet mot kommunen si nasking frå eldremilliarden i 1990/91, mot Nato-jubileet i bombebyen Bodø og bombinga i Jugoslavia i 1999 og kampen mot privatisering i Saltstraumen i 2006/08 vore tre høgdepunkt i parlamentarisk arbeid i skjeringspunktet mot det utanomparlamentariske. Alle tre med islett av rikspolitisk betydning.

Kampen om eldremilliarden handla om «rammeforståelsen», hadde innslag av avløring av det fordekte, skapte engasjement i pensjonistforeningane – og ga 8,8 millionar årlig i rammeauke i eldreomsorgen. Trulig var denne saka viktigare enn Glasshuset (omgjøringa av sentrumsgater i Bodø til eit kjøpesenter) for at RV auka frå ein til fire ved kommunevalet i 1991.

Det lyktes å redusere omfanget av feiringa av Nato-jubileet i Bodø i 1999 midt under bombinga av Jugoslavia, til sterk gremmelse for høgreordføraren. RV-initiativ i kommunestyret ga grunnlag for RV-initiativ for å danne Bodø-nettverk mot krig, som seinare blei til Fredsbevegelsen i Bodø med omfattande aktivitet mot krigane i Irak og Afghanistan, i den siste saka også med riksdekkande opprop for å hente norske bombefly heim.

Initiativet for å stoppe vedtatte utbyggingssaker i Saltstraumen kom til RV utafrå. Men uten plass i kommunestyret hadde vi ikkje kunne utnytte feil i saksbehandlinga til å få saka opp på nytt. Dermed blei det mulig gjennom omfattande mobilisering å få stoppa utbygginga både i Ripnes på innsida og Knaplundsbukta på utsida av Saltstraumen. Og vi kunne avdekke ulovlig godkjent reguleringsplan først i Ripnes og så ulovlig utbygging av Løpshavn. Som igjen førte til at fleire skandaleprega byggesaker i Bodø sentrum kom fram i lyset.

Som vi ser, kan initiativ i kommunestyret like gjerne slå ut i bevegelse utafor som omvendt. Og det er fullt mulig å vinne fram i den politiske kampen, også uten å vere med i eit avtalefesta fleirtal, den såkalla «posisjonen».

Også i Rødt er trulig den grunnleggande forståelsen for det utanomparlamentariske arbeidets forrang for liten. Alt for mange lag er trulig eit vedheng til kommunestyregruppa. På mindre plassar med liten kapasitet, er det vanskelig å unngå. Likevel er allsidig arbeid viktig å streve etter. Og Rødt har veldig mykje positiv lærdom å bygge på når det gjeld å utvikle praksis for gjensidig styrking av arbeidet i kommunestyre/ fylkesting og arbeidet utafor.

Her er det viktig å understreke:

For det første betyr sjølsagt ikkje oppfatninga av at utanomparlamentarisk arbeid må vere det viktigaste for eit revolusjonært parti, at for eksempel den som er tillitsvalt i ei fagforening dermed har ei viktigare oppgåve enn ho som sit i kommunestyret. Og det betyr like lite at aktivisten som brukar mykje tid på solidaritetsarbeid, gjør mindreverdig arbeid jamført med andre. Utfordringa for Rødt som parti er både å sjå kvar enkelt sin innsats, og å utvikle miljø og former for oppfølging av dei ulike kampfelta, samtidig som evna til sjølstendig jobbing blir ivaretatt.

For det andre: Nedprioritering av arbeid i kommunestyre, og på Stortinget, kan også uttrykke oppvurdering av sektorkamp framfor politisk kamp og synliggjøring av partiet som heilskaplig alternativ. Det skjer lett under dekke av å prioritere utanomparlamentarisk kamp, men er ikkje særlig «venstre». Sett frå nord for Polarsirkelen, er det forbausande at etablerte Rødt-miljø i store kommunar og mellomstore byar på Austlandet ikkje slår gjennom i lokalpolitikken. Kan det ha å gjøre med denne tankegangen?

Men i mitt hau er altså det parlamentariske arbeidet meir ein reidskap for å styrke det utanomparlamentariske enn omvendt.

Generelt må eit revolusjonært parti ha fornuftig arbeidsdeling, dersom det også skal utvikle for eksempel faglig arbeid, kvinnearbeid, miljøarbeid og solidaritetsarbeidet over heile landet.

Kommunestyregruppa må på si side ha ei open dør for innspell og forslag. Lagsleiar og gruppeleiar må avtale ka for viktige spørsmål som skal avgjøres på lagsmøta. Det er partiet som skal bestemme politikken. Gruppa må av same grunn vere representert i styret. Og gruppa bør rapportere jamt til medlemmene, uten å dynge folk ned med informasjon. Altså fornuftig arbeidsdeling igjen.

Fleirtalssamarbeid lokalt

Dei svært gode resultata i lokalvala i 2015 i Nordland og i Tromsø, og i ei handfull kommunar i Sør-Norge, bidrog til at Rødt har fått nye erfaringar med å delta i ulike former for fleirtalssamarbeid. I siste kommuneval blei Rødt tredje største parti i fire byar i Nordland, og fikk over 12 prosent ved fylkesvalet i to andre kommunar i fylket. 14,4 prosent i kommunevalet i Tromsø var topp i nord, likevel slått av eineståande Kragerø i sør med 16,4 prosent. I nokså mange kommunar var det etter valet ikkje mulig å komme forbi Rødt om Ap skulle vere sikra ordførarvervet. Da Bjørnar Moxnes kommenterte ei meiningsmåling i Oslo våren 2018 som ga Rødt 8,8 prosent etter vellykt arbeid på Stortinget, sa han at Oslo endelig var komme opp på nord-norsk nivå!

Det er neppe dristig å hevde at særlig søppelskandalen i Oslo våren 2017 bidrog sterkt til å gi Rødt stortingsplass. Paradoksalt nok ga by-parlamentarismen i Oslo Rødt politisk innverknad som «støtteparti», men partiet fikk på same tid ein avstand til den lokale makta som Rødt i Tromsø ikkje hadde da dei stod i brodden for å avskaffe det same systemet.

Denne skilnaden kan vere ein av grunnane til at Oslo løfta seg – og mykje av landet – i siste stortingsval, mens Rødt i Tromsø og Troms fall ekstra mykje også jamført med fylkesvalet to år før.

Eit tredje eksempel på tråd mellom den lokale situasjonen og det nasjonale nivået er Nesodden, som fikk landets beste resultat for Rødt i stortingsvalet i lag med Oslo. Her brukte Rødt erfaringane med den lokale koalisjonen av AP og Høgre på Nesodden for å få fram dei rikspolitiske skillelinjene.

Rødt Rana, som var i budsjettsamarbeid med Ap og SV, greide likevel å bruke rommet som opna seg ved at Ap og SV gikk inn for sentralisering av skolar for å spare – og samtidig brukte store summar av kommunale fond til ny flyplass. Det er alltid lettare å gå fram frå eit veikt utgangspunkt. Men for første gong på lang tid fikk Rana eit bedre valresultat enn Bodø, som ved fylkesvalet i 2015 var 2,5 gonger større enn Rana i prosentvis oppslutning. Parolen «Tenk lokalt når du stemmer sentralt» blei reist av folk utafor Rødts rekker.

Omvendt tabba Rødt Bodø seg ut ved å stø eit budsjett som ga sterk og usosial auke i eigedomsskatten. Og i forsøket på å korrigere linja stod ikkje Rødt løpet ut da dei fram mot valet gjorde manglande overføringar frå høgre-regjeringa og staten til hovudsak i debatten om den lokale eigedomsskatten. På dette grunnlaget stilte lokale representantar for Rødt opp i lag med Ap i tv-debattar. Ramma og «dramaturgien» gjorde at framifrå debattinnsats ikkje kunne hjelpe stort på inntrykket av Rødt som Aps partnar i skattepolitikken.

Brott i samarbeidet i Bodø

Så opplevde vi før sommaren 2018 at Ap likevel sa opp samarbeidsavtalen med Rødt i Bodø, og fikk SV, Sp og MDG med på det. Den utløysande årsaka var at to av Rødts representantar i bystyret offentlig hadde kritisert innhald og prosess da seks hundre tusen knappe kulturkroner blei sett av til å importere ein internasjonal kjent fotokunstnar for å «profilere» Bodø som kandidat til å bli europeisk kulturhovudstad gjennom foto av nakne bodøværingar. Da hadde det lenge ulma i kulturmiljøet over manglande kommunal satsing på lokale kulturytringar.

Rødt Bodø svarte på utstøytinga med at Ap hadde pressa gjennom ei form for kvasiparlamentarisme i Bodø, der dei store debattane blir tatt på bakrommet mellom samarbeidspartia fjernt frå innbyggarane. Etter at konsekvensane for folk av modellen for eigedomsskatten blei klar våren 2016, foreslo Rødt Bodø tre grep for å lette trykket for noen av dei gruppene som blei hardast ramma. Forslaget blei sett fram offentlig, sånt gikk jo ikkje an! Men tennerskjerande måtte Ap gå med på å heve botnfrådraget noe, og stemme for å greie ut om skattetakstmodellen, som er i bruk for eksempel i Oslo, vil gi ei meir rettferdig fordeling. Men da Rødt ville minne om dette i budsjettetvedtaket for 2018, la Ap ned veto. Her gikk grensa for å fremme eigen politikk!

Ein langvarig kamp for å berge dei store Rønvik-jordene rett ved bykjerna frå nedbygging, såg ut til å vere vunne etter kommunevalet i 2015, fordi Ap snudde for å få MDGs eine og avgjørande stemme i ordførarvalet. Men som Rødt spådde da Ap braut samarbeidet med Rødt, braut partiet rett etter også samarbeidsavtalen om Rønvik-jordene og blei igjen ein del av dei såkalte betongkameratane av Ap, Høgre og Frp i denne viktige jordvernsaka.

Etter dette hadde MDG fått nok og braut ut, mens SV i «god» tradisjon vedtok at dei trass i alt ville fortsette det organiserte samarbeidet for å ha ei hand på rattet om Rønvik-jordene. Og Senterpartiet? Med pragmatismen som ideologisk grunnvoll følgte dei Ap!

Betyr eksemplet Bodø at samarbeidsavtalar for ein fleirtalsposisjon må føre til avmakt heller enn makt? Nei. Samarbeidsavtalen i Bodø etter kommunevalet i 2015 betydde for eksempel at eit nytt tilbod for rus og psykiatri, som hadde stått tomt etter ferdigstillinga, raskt blei tatt i bruk. Det var Rødts viktigaste sak i valkampen. Byutvikling og utbyggingssaker var derimot unntatt frå samarbeidsavtalen, med unntak av Rønvik-jordene.

Da Synne H. Bjørbæk frå Rødt var valt til varaordførar i Bodø, trykte Avisa Nordland kommentaren «Vaktbikkje med lebestift». Men det viste seg ikkje uventa at Bjørbæk hadde skarpe tenner bak leppene. At varaordføraren har halde ein høg profil i den politiske debatten, som mot hotellkongen Buchardts planar for eit tårnhotell på Bodøs utkikkspunkt Turisthytteplatået, har nok falle Ap svært tungt for brystet.

Folkevalte organ og motmakta

For å skjelne mellom gode og dårlige kompromiss i eit fleirtalssamarbeid, kan det vere nyttig å bruke motmaktkriteriet: Vil det aktuelle tiltaket styrke folks motmakt mot mindretalsinteresser, statlig høgrepolitikk og imperialistiske krefter utafor landet – eller vil effekten vere motsett?

Avhengig av styrken i rørslene utafor kan folkevalte organ som kommunestyre eller fylkesting fungere som del av motmakta. Kommunestyra i Trondheim og Tromsø med Ap på laget, går inn for lokal boikott av varer frå palestinske område okkupert av Israel. Fylkestinget i Finnmark er per dato ein del av motmakta mot sentraliseringskåt høgrepolitikk. Det same var mange kommunestyre da kommunereforma blei pressa gjennom, mens andre fall til fote uten kamp.

Eit vilkår for å bidra til motmakta, er nok også at formannskapsmodellen blir tatt på alvor. Ofte blir begrepet «posisjonen» brukt som om det er ei slags lokal regjering, med den innskrenkinga i politisk sjølstende for partia som lett følger med. Faren for å bli gissel også i fleirtalssamarbeid lokalt er uansett stor, for eksempel ved å bli ansvarlig for usosiale kutt i budsjettsamarbeidet. Den dagen mobilisering i lokalsamfunnet blir eit problem for eit sosialistisk parti, er det iallfall på tide å bryte ut og finne vegen tilbake til alliansen med motstandsrørslene.

Å delta i lokale by- og fylkesregjeringar (by- og fylkesråd) verkar allment å vere i strid med ein motmaktstrategi. Vi har vore inne på før: At Rødts står utafor byregjeringa i Oslo, samtidig som partiet er ein del av fleirtalet, er kanskje noe av forklaringa på Rødts gjennombrott som riksparti fordi det gjorde avgjørande og synlige initiativ mot søppelskandalen våren 2017 mulig. Den frie stillinga på Stortinget har ikkje ført Rødt inn i «skyggenes dal» der Hanna Kvanmo frykta SV ville hamne etter høgre-sigeren og Kåre Willochs første regjering i 1981. Tvert om har Rødt utnytta si uavhengige stilling til å sette premissane, med fjerninga av Listhaug frå regjeringa som det mest synlige eksemplet. Dei andre i opposisjonen, også SV, var i utgangspunktet mot Rødts initiativ for mistillit mot Listhaug.

Ein medveten og fleksibel motmaktstrategi er nødvendig for å nå særlig arbeidsfolk som står under innflytelse av dei pro-imperialistiske leiarane i Ap og Frp. Særlig overfor Ap må samarbeid og kamp veksle ut frå situasjonen og ikkje minst styrkeforholdet mellom ulike linjer i fagrørsla og i Ap. Å legge seg for tett opp til Ap generelt, vil ikkje minst vere ei gavepakke til Frp. Rødts oppgave er ikkje å gjenreise sosialdemokratiet, men å vinne folka som soknar dit for klassesolidaritet, internasjonal solidaritet og ein antiimperialistisk fredspolitikk. At Ap er komme ut med full støtte til Høgres undergraving av basepolitikken frå femtitalet og for permanente USA-basar på norsk jord i fredstid, gjør ikkje dette mindre nødvendig.

Kampen mot kraftkablane til utlandet og tilslutning til EUs energibyrå Acer illustrerer det same poenget. Her blei den EU-lojale leiinga i Ap eit godt stykke på veg isolert frå viktige delar av kjerneproletariatet i den kraftkrevande industrien, som mobiliserte i sine fylke og opplevde Rødt som eit sterkt talerøyr på Stortinget.

To element i ein motmaktstrategi er politisk avstand til dei reelle maktsentra og mobilisering av folkelige krefter nedafrå. Ein slik strategi er også til gagn for det offentlige, demokratisk ordskiftet og utviklinga av politiske alternativ til den førte politikken. Den bidrar slik til å forsvare eller utvide grensene for demokratiet også på kort sikt. Som før nemnt er organisasjons- og samarbeidsformer middel i ein strategi, for å nå eit mål. Ettersom målet er eit sosialistisk samfunn med eit langt meir avansert demokrati og større folkelig deltaking enn i dagens system, er det også samsvar mellom mål og middel i denne strategien.

Rødt og framtidas organisering

Heller ikkje dagens Rødt er det endelige svaret på spørsmålet om organisering av venstrekreftene. Ikkje minst må politisk aktive på venstresida få gjøre sine eigne erfaringar og trekke sine eigne slutningar. Ulikt syn på strategi må ikkje stå i vegen for samarbeid og aksjonsfellesskap, også mellom partia. Felles fora for debatt om strategiske linjer og om historiske og samtidige erfaringar bør komme. Men skillet mellom å søke makt på kapitalens premiss og å bygge motmakt gjennom mobilisering nedafrå gjeld det politiske arbeidet her og no – og dreier seg ikkje om ein fjern «verdensanskuelse».

Og her er Rødt, nettopp fordi fordi partiet står i ein revolusjonær tradisjon, eit bedre utgangspunkt enn SV. Med sitt halvhjarta oppgjør med partiets tilslutning til Nato-krigane mellom 1999 og 2011, sin lett justerte regjeringsstrategi og årelange lokalpolitiske praksis på Aps premissar i alt for mange kommunestyre og fylkesting, har SV fleire handikap enn Rødt. Om Rødt skal kunne tilføre den framtidige organiseringa på venstresida noe av verkelig verdi, må partiet forstå og foredle sine sterke sider. Og heller utvikle seg ut frå sine særpreg enn å risikere og tape fotfeste i jakta på modernisering og ein meir lekker fasade. Både beinskjørheit og ungdomssløvsinn er ein trussel mot Rødt revolusjonære sjel.

Spørsmålet er heller: Korleis kan Rødts styrke si revolusjonære sjel og aktivisere nye og gamle medlemmer? Eit parti med langt fleire medlemmer skolert i marxistisk teori og samfunnsforståelse vil også kunne ha politisk tyngd til å prøve ut nye samarbeidsformer med andre parti, også valsamarbeid. Men der er vi ikkje i dag.                          

Artikkelen er nyskreven, men gjenbruker også delar av eldre tekstar.

Boka ”Motmakt – tilsvar i ti år”, 2015:
Rødt eller SV – to strategiar
Rødts revolusjonære sjel
Revolusjonær overgang
Mellom Nina Skåtøy og Werner Ludal: Etter (ml) – ka kan vi lære av 70-talet?

Radikal Portal:
Rødt og SV – politiske tvillingar, 2017
Notat til diskusjon i Rødt om valet i Nordland, 2017

Hvordan kan vi hindre at teknologiutviklinga fører oss ut i høyrepopulismen?

Vi lever midt i en teknologiutvikling historien aldri har sett maken til. Denne utviklingen vil også påvirke samfunnet. Kan vi styre denne utviklingen slik at den blir til alles beste, eller vil den gi oss en dyster framtid?

Ronny Kjelsberg er universitetslektor ved NTNU og leder i Rødt Sør-Trøndelag.
Foto: Riksarkivet

En teknologidrevet utvikling

Jeg har vokst opp på et lite småbruk på fjellet. Da jeg var liten og besteforeldrene mine var i fjøset, ble jeg innimellom passet av storebroren til oldefaren min – Lars Kjelsberg. Lars var født i 1897, og levde til 1990.

Da han vokste opp, slo de gress med ljå. Pløyde med hest. Bygde husene og fjøsene sine sjøl. Melka kyr for hand.

En person født i 1797 som hadde gått inn i det samfunnet Lars vokste opp i på starten av 1900-tallet ville ikke hatt store problemer med å skli rett inn. Noe var forandret, men det meste var godt gjenkjennbart.

Slik er det ikke i dag, hundre år senere. Ikke bare er landbruket mekanisert og automatisert – de fleste fjellgårdene er nedlagte.

Da Lars ble født var det fortsatt 4 år igjen til menneskeheten fikk det første flyet til å lette. Da han døde var det allerede flere tiår siden menneskene hadde satt foten på månen. I dag sender vi bruktbilene våre ut i verdensrommet som et reklamestunt.

Det er dermed liten tvil om at vi teknologisk har gått gjennom en utvikling som antageligvis er større og mer dramatisk i løpet av de siste 100 årene, enn vi gjorde i løpet av de tusen årene før der igjen. Og denne teknologiske utviklinga påvirker selvsagt også andre områder av samfunnet.

Hvor går verden?

Men hvordan går det så med verden under denne teknologidrevne utviklinga? Grovt sett kan man vel spenne ut mulighetsrommet med to vanlige svar. Vi har det klassiske Willoch-svaret: «Nu går alt så meget bedre»¹, eller vi kan ta en trøndersk Terje Tysland-variant og erklære at «No går det på rævva.»

Om vi skal kikke litt på de tørre tallene blir derimot bildet som vanlig litt mer nyansert. Om vi begynner med «meget bedre»-delen, kan vi i hvert fall peke på tre positive utviklingstrekk.

Det første er at fattigdommen går ned – også i de fattigste delene av verden. I Øst-Asia, hvor 60 prosent levde i ekstrem fattigdom så sent som i 1990, falt tallene allerede i starten av 2010-tallet under 5 prosent. Selv i Afrika Sør for Sahara, som har den svakeste utviklingen, er andelen redusert fra 55 til ned mot 40 prosent i samme periode.² Relatert til dette har også folk bedre helse og lever lenger over hele verden, og mest i de fattigste delene. I lavinntektsland har gjennomsnittlig forventet levealder økt med 9 år fra 1990-2012.³

I motsetning til hva man skulle tro fra avisoverskriftene er det også stadig færre som dør i krig. Mens man rundt 1950 hadde en global rate på rundt 20 drepte i krig per 100 000 innbyggere, så var tallene – på tross av svingninger – gradvis redusert over tiårene til godt under 2 ved inngangen til 2010-tallet.⁴ Det betyr ikke at ulike diktatorer og stormakter som driver sine geopolitiske spill i dag ikke står bak ufattelige grusomheter. Men det betyr at det var enda verre før. De gode gamle dager var ikke så gode. De var ofte ganske jævlige.

Så kan man jo si – at med den teknologiske utviklingen vi har, og med det kunnskapsnivået vi har, så har vi mye bedre forutsetninger for å løse disse problemene enn noen gang før – og at vi dermed gjør en ganske så dårlig jobb uansett. Det er et synspunkt jeg kan ha en betydelig sympati for.

Så til noen ting som ikke går så bra. På tross av at verdens toppolitikere har snakket og snakket om klimaendringer i flere tiår nå, og inngått avtaler med mål om kutt, har de faktiske klimagassutslippene bare gått opp og opp fra litt over 20 milliarder tonn CO2-ekvivalenter i 1970, til over 45 milliarder i 2012. Den eneste perioden vi har hatt en liten nedgang siden årtusenskiftet var rundt 2008/9.⁵ Det var som kjent tidspunktet for den største globale økonomiske krisen siden tredvetallet. Det var altså et virksomt klimatiltak, men bare litt, og det er et tegn på hvor tett klimagassutslippene følger den økonomiske aktiviteten.

Som mange kanskje husker fra debatten rundt Thomas Pikettys bok Kapitalen i det 21. århundre for noen år siden, hadde vi en nedgang i sosiale ulikheter i den vestlige verden gjennom store deler av 1900-tallet, fram til omtrent 1970. Det er ikke en veldig dristig hypotese å se dette i sammenheng med framveksten av den organiserte arbeiderbevegelsen i samme periode. Men fra 70-tallet har den nedgangen stoppet, og ulikhetene har begynt å krype oppover igjen. I USA har topp 10 prosent i dag en større andel av inntektene enn de hadde på 20-tallet. Europeiske land er ikke like ekstreme, men også i et land som Tyskland må vi tilbake til før 2. verdenskrig for å finne like store ulikheter, og i Sverige har vi hatt en kontinuerlig økning i ulikhetene siden 1980.⁶

Men har det noe å si, så lenge fattigdommen går ned samtidig? Jo – det har det. Sosiale ulikheter er i seg selv knyttet til en lang rekke sosiale indikatorer som viser at for land over et bestemt velstandsnivå er ulikhetene mye viktigere enn det absolutte velstandsnivået for hvor gode de er å leve i.⁷

Så vi har litt sprikende utviklingstrekk. Mye går bedre, men vi har også alvorlige utfordringer framfor oss.

Teknologisk determinisme og marxisme⁸

Men kan vi gjøre noe med det? Funker politikk? Eller er vi bare slaver av den teknologiske utviklinga?

De fleste artikler om teknologisk determinisme – troen på at det teknologiske nivået bestemmer samfunnet – starter med dette sitatet av Karl Marx: «Håndmøllen gir oss føydalherren; dampmøllen gir oss den industrielle kapitalisten.»⁹

Ofte brukes dette til å framstille Marx som teknologisk determinist. Det er omstridt. Som med Bibelen og forøvrig som med mange andre som har skrevet svært mye om mye forskjellig gjennom hele livet, kan man finne sitater fra Marx til å begrunne det meste mellom himmel og jord. (Og det var da også en populær idrettsgren på deler av den politiske venstresida i forrige århundre.)

Mer interessant enn hva Marx egentlig mente, er hvordan disse ideene har utviklet seg senere. Selv om man kan så tvil om Marx’ determinisme, er determinismen mye tydeligere i den videreutviklingen en del av hans tanker ble utsatt for av andre tenkere. På starten av 1900-tallet var arbeiderbevegelsen i voldsom vekst i Europa, og Marx tanker ble spredt i stadig større grad. Etter den russiske revolusjonen i 1917 og etableringen av den såkalte «tredje internasjonale» eller Komintern – en sammenslutning av arbeiderparti fra ulike land – foregikk mye av teoriutviklingen der.

Bukharin og andre determinister

Et av høydepunktene i utviklingen av en deterministisk marxisme kommer kanskje fra utgivelsen av Nikolaj Bukharins Populær innføring i sosiologi fra 1921¹⁰ Bukharin framstiller blant annet fri vilje som en illusjon, noe som er en interessant debatt i seg selv, men som i dette tilfelle brukes til å fremme et deterministisk historiesyn. Han bruker blant annet det følgende diktet av den russiske poeten Dmitrij Mereshkovskij for å illustrere poenget:¹¹

Hver regndråpe
Hvis den tenkte som deg
Fallende ned fra det høye
En velsignelse fra himmelen
Ville helt sikkert ha antatt:
“Ingen formålsløs makt
Kontrollerer meg
For av min egen frie vilje
Ned mot de tørstende åkrene nedenunder
Faller jeg hurtig

En del av de tidlige marxistene var svært inspirerte av naturvitenskapens framskritt i det foregående århundret, og hadde et ønske om å etablere en like objektiv (og deterministisk) forståelse av menneske og samfunn. Den russiske marxisten Y.M. Uranovskij skriver blant annet i teksten Marxism and Natural Sciences fra 1935¹²:

Marx bryter ned alle typer lære om fri vilje ved å vise at ens sosiale vesen bestemmer den sosiale bevisstheten og på denne måten utvides den objektive metoden også til studiet av de mest komplekse sosiale fenomener.

Sammen med Bukharins lærebok framstår Uranovskijs tekst som tydelige eksempler på en retning innen marxismen hvor bestemte materielle forutsetninger – i stor grad teknologi – førte til nye typer samfunn. Utviklingen, og gjerne da utviklingen av nye produksjonsmidler – nye teknologiske løsninger som brukes i arbeid og produksjon, gjorde i tur at steinalderens stammesamfunn ble avløst av slavesamfunn, som igjen ble avløst av føydalsamfunn basert på enkel jordbruksteknologi og stor konsentrasjon av jordeiendom hos et fåtall føydalherrer. Gjennom den industrielle revolusjon blir føydalsamfunnet erstattet av det borgerlige samfunnet, hvor bedriftseieren representerer den herskende samfunnsklasse som så igjen skaper en stor arbeiderklasse som etterhvert vil bli lei av å leve i fattigdom mens andre lever i luksus, og vil ta samfunnsmakta og bygge et sosialistisk samfunn.

Hos enkelte tidlige marxister var denne deterministiske troen så sterk at man kan stille spørsmål om det overhode var noen vits i å kjempe for sine politiske mål, siden de nødvendigvis kom til å bli oppfylt uansett. Den amerikanske marxisten August Claessens, som i pamfletten Is Socialism Inevitable? fra 1922 i hovedsak svarer et rungende ja på spørsmålet i tittelen, løser det problemet med å redusere den politiske kampen til en rolle som fødselshjelper: «Den sosialistiske bevegelsen er jordmoren til den sosiale revolusjonen», konkluderer han mot slutten av teksten.¹³ Enkelte innenfor den såkalt rådskommunistiske bevegelsen gikk enda noe lenger. F.eks. Anton Pannekoek, mente at rådskommunistene skulle begrense seg til å analysere og studere kapitalismen og arbeidernes kamp.¹⁴

Determinisme for fall med Lukács og Gramsci

Men historiens gang passet relativt dårlig med disse forenklede deterministiske framstillingene. Den russiske revolusjonen skjedde for eksempel i et samfunn som stort sett var dominert av bønder (på tross av en del industri i de større byene), mens de revolusjonsforsøkene som kom i de mer industrielt utviklede landene i Vest-Europa mislyktes. Det var også mange som utviklet tankene fra Marx i en helt annen retning.

Den ungarske marxisten Georg Lukács avviste for eksempel ganske umiddelbart Bukharins determinisme i en anmeldelse av boken fra 1925.¹⁵ Han skriver blant annet:

Bukharins teori havner svært nær den borgerlige – naturvitenskaplige – materialismen og får på den måten karakter av en «science» (etter den franske språkbruken) og i sin konkrete anvendelse på samfunn og historie utvisker den derfor det avgjørende i den marxistiske metoden: å føre alle foreteelser innenfor økonomien og «sosiologien» tilbake til de sosiale relasjonene mellom mennesker. Teorien får et anstrøk av falsk «objektivitet»: den blir fetisjistisk.

Om vi klarer å tolke formuleringene over som sikkert kan framstå som noe gammelmodige og intern-marxistiske for den jevne leser, ser vi at Lukács kritiserer Bukharin, nettopp for å konstruere samfunnsvitenskapen etter modell av naturvitenskapen. Lukács var også av de som ikke mente Marx var determinist, og passer derfor på å slenge inn en del påstander om at Bukharin ikke er marxistisk.

Den italienske tenkeren Antonio Gramsci (1891-1937) kritiserte Bukharin og hans likesinnede langs lignende linjer.¹⁶ Gramsci beskriver «sosiologien» som

…et forsøk på å finne fram til lovene for utviklinga av det menneskelige samfunnet på «eksperimentelt vis». Hensikten er å «forutsi» samfunnets framtid med den samme grad av sikkerhet som man kan forutsi at et eiketre vil utvikle seg av ei kongle.¹⁷

Gramsci hadde ikke selv spesielt mye til overs for det han kaller «den vulgære evolusjonismen», og beskriver det som et filosofisk forfall som «består i at ei verdensoppfatning reduseres til et mekanistisk formular.»¹⁸

Nå er det et ganske stort spenn i rommet mellom at vi kan styre teknologien akkurat som vi vil, og at den bestemmer alt for oss. Det mest interessante er da kanskje å se hvor i dette rommet vi befinner oss i en del sammenhenger. Vi er åpenbart på vei inn i store teknologiske endringsprosesser i framtida, som vil kunne endre deler av logikken som for eksempel en del økonomiske modeller jobber etter, men de kan møtes på ulike måter, og det vil få ulike konsekvenser.

Hva skal vi gjøre med utviklinga?

Den teknologiske utviklinga stopper ikke opp. Det betyr at vi år for år produserer stadig mere varer med den samme arbeidskrafta, fordi vi får stadig mer avansert teknologi til å hjelpe oss. Den arbeidskrafta vi har til overs har vi da to muligheter med. Vi kan jobbe litt mindre, eller vi kan produsere litt mer.

I Norge har vi tradisjonelt, selv om vi har hatt litt arbeidstidsreduksjon, i hovedsak skjøvet produksjonen over i andre næringer når vi har effektivisert primær- og sekundærnæringene,¹⁹ og framskrivinger peker mot at dette skal fortsette.²⁰

Jeg tror vi trygt kan si at denne utviklingen kommer til å fortsette, både med effektivisering av sektorer som i dag allerede er sterkt automatiserte – melkerobotens inntog er jo et eksempel, og med økt teknologisk innslag i nye deler av servicebransjene. Stadig flere butikker lar deg scanne varene dine selv med ulike løsninger. Førerløse biler er en realitet, og det varer neppe alt for mange tiår før hele transportsektoren er mer eller mindre førerløs. Og hvor mange tiår går det før selv en universitetsansatt kommer til å oppleve at det finnes en AI som kan gi studentene like gode faglige svar på spørsmålene sine på Blackboard som det en gjennomsnittlig akademiker kan gjøre? Mitt tips – ikke alt for mange. Men kanskje jeg rekker å pensjonere meg først – litt avhengig av hvor langt oppi søttiåra jeg nå må jobbe for å få en anstendig pensjon.

Ulike analyser gir litt ulike svar på hvilke bransjer som er mest sårbare for denne utviklinga, men ingen spår annet enn at den kommer.²¹

Så utviklinga av kunstig intelligens og robotiseringa kommer utvilsomt til å gjøre at vi produserer enda mer varer, og i økende grad tjenester, med stadig færre arbeidstimer. Så hva gjør vi med det?

Vekst og klima

Om vi tar et blikk tilbake til nettopp klimaendringene, er det en veldig tydelig sammenheng vi ikke har råd til å neglisjere – den tette sammenhengen mellom produksjon og forbruk på den ene siden, og klimagassutslipp på den andre.²² Dette er en veldig tydelig indikasjon på at vi ikke kan produsere oss vekk fra arbeidsledighet med å lage og forbruke stadig mer. Vi må tvert imot utnytte teknologien til å produsere ting med mindre forbruk av både arbeidskraft, råvarer og energi, og ikke ødelegge for miljøgevinsten med å la den gå opp i spinninga ved å forbruke stadig mer.

Merk da at dette er gjennomsnittsbetraktninger. Det er absolutt mange – særlig globalt, men også her til lands, som trenger å forbruke mer. Men utslippene må samtidig gå ned. Det er et kraftfullt argument for alle som jobber for sosial utjevning. Kan hende det gjelder å redde vår jord.

Samtidig fører denne utviklingen til store utfordringer for den politiske bevegelsen som kanskje i størst grad har preget Norge de siste hundre årene. Arbeiderbevegelsen.

I diskusjonen rundt det politiske spillet risikerer vi innimellom å glemme hva politikk i bunn og grunn handler om, og det er et begrep som vi snakker litt for lite om: makt. «Makt» er et slags fy-ord i Norge. Det er få som vil innrømme at de har det. Og i et demokratiperspektiv ønsker vi jo at makten skal være likt fordelt. Samtidig vet vi at den er ikke det. Den økonomiske makta er ikke jevnt fordelt, og økonomisk makt, gir selvsagt også politisk makt. Hele organiseringa til arbeiderbevegelsen handler om erkjennelsen av at den enkelte arbeidsgiver har mer makt enn den enkelte ansatte. Så derfor har arbeidere over hele verden slått seg sammen i fagforeninger og politiske partiene for å som et kollektiv utjevne arbeidsgivers makt.

Basisen for denne makta er monopolisering av arbeidskrafta. Det er denne som gjør streikeretten så mektig. Man kan lamme arbeidsgiveren i lommeboka dersom man stopper produksjonen.

Men hva skjer med denne makta – de kollektive manges makt stilt overfor de mektige få – når produksjonen krever stadig mindre arbeidskraft?

Man kan enkelt se for seg en dystopi hvor både de økte økonomiske ulikhetene og robotiseringen fortsetter. Der arbeiderne ikke har noe makt fordi det trengs så få av dem, og hvor robotene eies og kontrolleres av noen svært få. Det hjelper ikke om transportarbeiderne streiker når bilene er selvkjørende. Vi kan ende opp med en situasjon hvor stadig flere arbeidere konkurrerer om stadig færre jobber.²³

Arbeidslinja

Men er dette en nødvendig utvikling? Jeg mener nei. Jeg tror de fleste i utgangspunktet vil være enige i at målet for politikken bør være å gi mennesker mulighet til å leve gode og meningsfulle liv. Det må bety å dele på de jobbene som er, slik at folk kan få mer fritid.

Men da må vi snakke litt om den såkalte «arbeidslinja». Overalt i den politiske debatten får vi høre at vi må jo jobbe mer. Nå sist i forbindelse med endringene i pensjonssystemet i offentlig sektor, hvor man legger det om til en belønningsmodell for å få folk til å jobbe langt inn i søttiåra. Hvordan i all verden får vi disse framskrivingene som konkluderer med økt arbeidskraftbehov til å rime med at roboter tar alle jobbene våre?

Da må vi se litt på detaljene i framskrivingen. Den siste perspektivmeldinga anslår en årlig prosentvis økning i realinntekt i snitt per innbygger på 0,9 prosent fram mot 2060.²⁴ Det er mindre enn vi har hatt de siste årene, og mindre enn tidligere perspektivmeldinger, men dette er årlig prosentvis vekst. Også kjent som eksponentiell vekst.

Totalt fram mot 2060 vil det gi nesten en 50% økning i inntekt – det vi grovt kan kalle «penger tilgjengelig til privat forbruk i husholdningene». Men om vi ser på de av oss som har det romslig økonomisk i dag: hvor mange flere flatskjermer har jeg plass til i huset? Hvor mange ekstra cafébesøk har jeg tid til? I tillegg viser altså forskning viser at når du kommer over et visst nivå, øker ikke livskvaliteten nevneverdig av økt forbruk.²⁵

For skal jeg ikke bruke livet på noe annet enn å tjene penger, og bruke penger? Og kan vi løse klimaendringene samtidig som vi skal øke det private forbruket med 50 prosent fram til 2060?

Dersom vi satser på sosial utjevning heller enn vekst i privat forbruk kan vi se for oss en mye mer positiv visjon av robotiseringen. Vi trenger ikke lenger å gjøre de kjedelige jobbene. Vi kan ha mer fritid, og mindre tidspress.

Men det skjer ikke av seg selv. Det krever politisk handling og mot. Ulike sektorer har ulikt potensiale for robotisering. En del yrker, primært kanskje helse og utdanning krever menneske-til-menneske-interaksjon på en annen måte enn andre gjør. Disse er i større grad i offentlig sektor. Konklusjonen på det blir i så fall mer skatt, og relativt flere offentlig ansatte. Ikke akkurat den foretrukne retninga til sittende regjering.

Kan man bygge en framtidsvisjon som framstår positiv og realistisk rundt noe slikt? Positivt, ja. Realistisk – vil vel mange nettopp si det ikke er. Men da er spørsmålet hva som er alternativet? Å fortsette som før er åpenbart ikke et alternativ.

Om ingen handler

Dersom venstresiden ikke tar aktive politiske grep i den retningen som er skissert, og bare lar utviklingen skure og gå, kan kombinasjonen av økende ulikheter, arbeidslinje og teknologiutvikling bli en potensielt eksplosiv blanding.

Undersøkelser fra presidentvalget i USA viste at driveren for de som stemte på Trump var frykt for å miste sosial status. Trump-velgerne var ikke særlig rammet av økonomiske harde tider. De satt bedre i det enn Clintons velgere, men de fryktet å ramle nedover på den sosiale rangstigen.²⁶ Det stemmer godt med andre undersøkelser som viser at fryktfølelse får folk til å stemme konservativt^{.27 28}

Sosialdemokrater i hele den vestlige verden har de siste årene med arbeidslinja og «austerity» i bakhodet, har vært med på å stramme inn og redusert det sosiale sikkerhetsnettet, gjennom for eksempel i Norge strengere krav for å få støtte fra NAV, og å legge om pensjonssystemet. Intensjonen har nettopp vært at en frykt for tap av sosial status om vi ikke gjør det, skal få oss i jobb og få oss til å jobbe lenger.

En bieffekt av dette har gjort at man (sannsynligvis ubevisst) har lagt veien åpen for nettopp den frykten ytre høyre vokser seg sterk på, noe vi ser over store deler av den vestlige verden.

Dersom man ønsker å bekjempe høyrepopulismen må man gjøre det motsatte. Man må fjerne frykten. I et samfunn med små sosiale ulikheter og gode sikkerhetsnett er det mye mindre å være redd for.

Derfor må robotiseringa møtes med arbeidstidsreduksjon og sosial utjevning. For å si det med Thatcher: There is no alternative.

Sluttnoter

1. Som faktisk egentlig ikke stammer fra Willoch, men fra en sketsj fra 80-tallet hvor han ble parodiert, men det funker for å få fram poenget vårt for det.
2. Max Roser (2017) Global Extreme Poverty. Our World in Data. Hentet fra https://ourworldindata.org/extreme-poverty
3. WHO (2014) World health statistics 2014. WHO.
4. Roser, Max (2017) The Visual History of Decreasing War and Violence. Our World in Data. Hentet fra https://ourworldindata.org/slides/war-and-violence/#/15
5. Ritchie, Hannah og Roser, Max (2018) CO₂ and other Greenhouse Gas Emissions. Our World in Data. Hentet fra https://ourworldindata.org/co2-and-other-greenhouse-gas-emissions
6. Piketty, Thomas (2013) Capital in the Twenty-First Century. Harvard University Press.
7. Wilkinson, Richard og Pickett, Kate (2009) The Spirit Level.
8. Dette delkapitlet er i hovedsak basert på et delkapittel fra Kjelsberg, Ronny (2017) Teknologi og vitenskap – Historie, metode, etikk og miljø. Universitetsforlaget.
9. Marx, Karl (1847) The Poverty of Philosophy, hentet 6.5.2014 fra https://www.marxists.org/archive/marx/works/1847/poverty-philosophy/ch02.htm
10. Boka er kjent under ulike titler i ulike utgivelser. For denne norske tittelen har jeg brukt oversettelsen fra Gramsci (1992) s.70. Som kilde til boken vil jeg bruke Nikolai Bukharin (1921) Historical Materialism A System of Sociology, hentet 6.4 fra https://www.marxists.org/archive/bukharin/works/1921/histmat/index.htm
11. Bukharin (1921) https://www.marxists.org/archive/bukharin/works/1921/histmat/2.htm#a
12. Uranovsky, Y.M. (1935) Marxism and Natural Sciences, I N. I. Bukharin m.fl. (1935) Marxism and Modern Thought. George Routledge & Sons. Hentet 4.5.2015 fra https://www.marxists.org/subject/science/essays/science.htm
13. Claessens, August (1922) Is Socialism Inevitable? Socialist Party of the United States. Hentet 7.5.2015 fra http://debs.indstate.edu/c583i8_1922.pdf
14. Linden, Marcel van der (2004) On Council Communism. Hentet 7.6.2015 fra http://socialhistory.org/sites/default/files/docs/publications/council_communism_0.pdf s. 6
15. Georg Lukács (1925) Anmeldelse av Nikolai Bukharin: Theorie des historischen Materialismus. Archiv für die Geschichte des Sozialismus und der Arbeiterbewegung 1925. Norsk oversettelse hentet 7.6.2015 fra https://www.marxists.org/norsk/lukacs/1925/bukharin.html
16. Gramsci, Antonio (1992) Kritiske merknader til et forsøk på «Populær innføring i sosiologi». I Gramsci, Antonio (1992) Gramsci i utvalg Tre artikler. ISO rapportserie Rapport 2. Institutt for Sosiologi. Universitetet i Oslo
17. Gramsci (1992) s. 78
18. Gramsci (1992) s. 80
19. Kilde: SSB (2015) Dette er Norge 2015 Hva tallene forteller. Hentet fra http://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/dette-er-norge-2015
20. Nærings- og fiskeridepartementet (2017) Meld. St. 27 (2016–2017) Industrien – grønnere, smartere og mer nyskapende. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-27-20162017/id2546209/sec1
21. Se f.eks. Samfunnsøkonomisk analyse (2017) Framskrivinger av arbeidslivets reelle kompetansebehov. Rapport R59-2017. Hentet fra https://static1.squarespace.com/static/576280dd6b8f5b9b197512ef/t/58c7db8bdb29d6e87591c659/1489492882634/R59-2017+Arbeidslivets+reelle+kompetansebehov.pdf
22. Se f.eks. CO2 emissions per capita vs GDP per capita 2014, i Richie og Roser (2018). Hentet fra https://ourworldindata.org/grapher/co-emissions-per-capita-vs-gdp-per-capita-international-?stackMode=absolute&time=1950..2014
23. Blakeley, Grace (2018) Robots Aren’t Coming for Our Jobs – Capitalists Are. Novara Media. Hentet fra http://novaramedia.com/2018/03/20/robots-arent-coming-for-our-jobs-capitalists-are/
24. Regjeringen (2017) Perspektivmeldingen 2017. s. 121. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/tema/okonomi-og-budsjett/norsk_okonomi/perspektivmeldingen-2017/id2484715/
25. Wilkinson og Pickett (2009)
26. Mutz,Diana C. (2018) Status threat, not economic hardship, explains the 2016 presidential vote. PNAS 23.4.2018. DOI: 10.1073/pnas.1718155115
27. Jost, JT, Glaser, J, Kruglanski, AW, Sulloway, FJ. (2003) Political conservatism as motivated social cognition. Psychol Bull. 2003 Mai;129(3). s.339-75.
28. Azarian, Bobby (2016) Fear and Anxiety Drive Conservatives’ Political Attitudes. Psychology Today 31.12.2016. Hentet fra https://www.psychologytoday.com/us/blog/mind-in-the-machine/201612/fear-and-anxiety-drive-conservatives-political-attitudes

Det er nok ikkje mange marxistar som trur på eit liv etter døden. Då er det kanskje perverst å tenke seg Karl Marx sittande på ei sky i himmelen, mens han ser ned på Jorda og funderer over stoda på venstresida. Uansett, om me set tvilen til sides og slepp fantasien laus, er det vanskeleg å tru at han ikkje gir frå seg eit opprørt, frustrert og vantru sukk over den kollektive gløymsla som ser ut til å hindre folk i å lære av historia.

Ursula Huws er professor på fagfeltet arbeid og globalisering ved University of Hertfordshire i Hatfield i Storbritannia.
Foto: Pexels.com

Det han ville sjå frå den luftige kvite trona, omlag slik han såg det føre seg, er den ustoppelege kapitalismen som reiser seg frå endå ei av krisene sine. Mektigare enn nokon gong, med eksponentielt fleire øydeleggingar av menneske og miljø enn gongen før. Etter krisene i 1973 og tidleg 1990-tal, utløyste krisa i 2007-2008 enorme øydeleggingar. Tallause millionar mista verdiane sine, materielle og ikkje-materielle. Produksjonsanlegg vart stengde ned, og hundretusenvis av tilsette fekk betale prisen: gjennom tapte eller utarma jobbar, redusert verdi på sparepengane, og straffa med offentleg innstrammingspolitikk som krisa legitimerte.

No som støvet byrjar legge seg, er det tydeleg at kapitalismen framleis er i full vigør. Han har omstrukturert seg, funne nye profittområde og nye marknader, fått attende overtaket på arbeidarane i sektorar der fagorganiseringa var relativt høg, og funne nye måtar å kue både arbeidarklassen og reservearmeen på. Som alltid har dei ikkje oppnådd dette vilkårslaust. Alle kapitalistiske nyskapingar krev arbeidarar til framstillinga. Alle omstruktureringsprosessar skaper ny dialektikk, som igjen skaper nye motsetningar. Men sjølv den mest brennande optimist må sjå at på det noverande stadiet er arbeidarklassen langt frå sameina, og ingen revolusjon synest nær.

Korleis kan det ha seg? Kva er som gir kapitalismen denne utrulege evna til å trasse den fallande profittraten og overmette verdsmarknader, og til å finne seg opp på ny som ein fugl Fønix?

I denne artikkelen påstår eg, som eg har gjort mange gonger sidan 1970-talet, at kapitalismen overlever i det minste delvis ved å bringe nye område av livet inn i sin sfære. Men før me går i detalj her, er det fornuftig å undersøke nokre av argumenta som forkludrar tenking om framtida for arbeidet, frå venstresida, det meste av akademia og populærkulturen. Dei gjør det vanskeleg å forstå at denne utviklinga er ein del av den økonomiske utviklinga.

Arbeid i framtida: forvirring, utopiar og dystopiar

Ein openbar kjelde til ugreia er den forvirra diskusjonen om teknologi som kjem kvar gong konjunkturane svingar. Alt nytt kjem per definisjon ikkje med ein ferdig terminologi som kan definere det nye. Det blir heller ikkje fanga opp av offisiell statistikk, som er basert på kjende kategoriar. Så det er opent for alle – frå akademia, media, konsulentbransjen, politikk eller næringsliv – dei kan vere nyfikne, forvirra, framheve seg sjølve, eller genuint uroa. Dei finn opp nye ord, og utan empirisk prov kjem dei med grandiose påstandar om korleis livet vil endre seg i framtida som resultat av endringane desse moteorda påstår vil komme.

På 1970- og tidleg 1980-tal gjekk diskusjonen om «informatikk», «telematikk», «informasjons-motorvegar», og «informasjonssamfunnet», eller ganske enkelt «ny teknologi». På 1990-talet blei desse orda erstatta av «kunnskapsbasert økonomi», «vektlaus økonomi», «digital økonomi» eller bare «ny økonomi». Etter at dot-com-bobla sprakk ved tusenårsskiftet gjekk desse termane av moten, bare for å erstattast med «plattformøkonomi», «enkeltoppdragsøkonomi», «delingsøkonomi», «nettverksøkonomi» og liknande.

Kvar gong påstår somme kommentatorar at ein ny industriell revolusjon er på veg (om det er andre, tredje eller fjerde avheng av synet personen har på verda). Dei tradisjonelle økonomiske lovene verkar derfor ikkje, og må oppfinnast på nytt for ein ny æra. Kvar gong ligg ei ikkje uttalt forutsetning bak: Denne spesielle utviklinga er både uunngåeleg og ønskeleg, og vil føre med seg ei rad antatte sosiale og kulturelle fordelar. Desse vil etter ein slags kost-nytte-analyse vege opp for det som måtte vere av ulikelege sideeffektar av forandringa.

For enkelte, særleg dei marxistane som blei opplærte til å tru at vitskap og framsteg er synonyme ord, bringer alt det nye oss nærmare ei ny post-kapitalistisk verd med fritid og velstand for alle. Her kan arbeidarane bli skapande og sjølvstyrte. Teknologien vil gi grenselaus produktivitetsauke som set oss i stand til å dekke behov utan å slite, og gi fritid som folket kan dele likt.

Som motvekt til slike utopiar finst det meir negative scenario, med bakgrunn i erfaringane frå automatiseringa av spesifikke industriar og jobbar. Teknologiar blir ikkje tatt i bruk for eigen del, men fordi dei fyller somme spesielle og nyttige funksjonar for dei som tar dei i bruk. I eit kapitalistisk system, særleg eit på veg ut av krise, vil selskapa ha opp profittnivået igjen. Ein av dei mest openbare metodane er å automatisere område der arbeidskostnadene historisk har vore høge, for å auke produktiviteten – ikkje for å skape fritid, men for å skape profitt igjen. Store selskap som har råd til det, vil derfor typisk bruke nyaste teknologi på kapitalintensive område som har godt betalt arbeidskraft. Det er her ein kan vente dei største innsparingane. Fordi gode lønningar ikkje ramlar ned frå himmelen, men er resultat av tidlegare kampar, er det sannsynleg at dette er område der arbeidskrafta er godt organisert, og sett som brysame av kapitalistane. På same vis som vevarane var i front på 1700-talet, var trykkeri- og bilarbeidarane det på 1970-talet.

Desse organiserte gruppene med kvalifiserte, rimeleg godt betalte arbeidarar, godt synlege i arbeidarrørsla, finst sannsynlegvis i store konsentrasjonar. Det speglar tidlegare geografisk mønster i kapitalismen: vevarane i dei delane av nordlege Storbritannia der den første industrielle revolusjonen starta; bilarbeidarane samla i byar som Detroit, Coventry og São Paulo. Område der det blir godt synleg at jobbane forsvinn. Arbeidarane er også forbrukarar, og forståsegpåarane ser på nedturen til byane, og prøver rekne det økonomiske tapet. Så ser dei på arbeidskraftkartet for resten av den utvikla verda (med eksisterande yrke i eksisterande sektorar). Og (med forutsetningar baserte på teknologiar dei kjenner til) så konkluderer dei. Vevstolar kjøper ikkje klede, peikar dei på, og robotar kjøper ikkje bilar. Automatiseringa vil gi overproduksjon og ein spiral som går nedover. Massearbeidsløysa kjem, og med ho krise for kapitalistiske selskap som ikkje får selt produkta sine. Kapitalismen vil kollapse, fordi han manglar nye marknader han treng i sin umettelege appetitt på vekst.

No er me midt i nettopp slike debattar. På eine sida ein utopisk samtale om korleis «delingsøkonomi» eller «person-til-person-nettverk»¹ kan skape ei «verd utan arbeid»² der tenester og varer (enkelte sjølvproduserte på 3D-printarar) kan bytast mellom individ i cyber-regulerte desentraliserte marknader ut frå behov. På andre sida truande varslar frå tenketank-økonomar³ om at storskala arbeidsløyse er rundt hjørnet.

Dei tilsynelatande polariserte syna kviler i røynda på tilnærma like misoppfatningar. Begge spådommar tenderer å bygge på noko sneversynte idear, der det kjente arbeidskraftlandskapet vil vere konstant, med endringar bare innanfor det som er synlege grenser i dag. Som i dei utopiske visjonane til André Gorz⁴ og Ivan Illich⁵ på 1970- og 1980-talet. Arbeidskrafta ein ser for seg kan dele i den post-kapitalistiske verda er arbeidskrafta som får lønn i dag, og som er synlege i statistikken. Det totale talet på arbeidstimar i ein nasjonal økonomi er grunnlaget for reknestykket, lagt saman og delt på befolkninga i arbeidsfør alder – for å gi ei kortare arbeidsveke som dei antar er nok til at alle får dekt behova sine. Lite eller ingenting blir sagt om det ubetalte reproduktive arbeidet som ligg i botnen av dette betalte arbeidet. Som eg har skrive ein annan stad: «Me må spørje: Mens Adam bloggar, kven vaskar toalettet?»⁶ Dei antar at både menneskelege behov og eksisterande arbeidsdeling blir frosne i tida.

Ein liknande null-sum-logikk ligg under mange delar av reknestykka på tap av arbeidsplassar på grunn av automatisering. «Jobbar» er ofte rekna som faste og endelege i tal. Lite omsyn blir tatt til omstruktureringa som skjer på alle ledd i verdikjeda, kvar gong den tekniske arbeidsdelinga blir endra. Denne siste gir tap av arbeidsplassar på somme bedrifter, mens det blir skapt nye andre stader: til dømes gruvedrift etter råmateriale, framstillinga av komponentar og samanstillinga av alle desse robotane, dronane og 3D-printarane som skal gjøre arbeidarane overflødige. Utforming og testing og vedlikehald; forsyningskjeda og kundestøtta; det logistiske arbeidet som skal bringe dei frå fabrikk til konteinerskip, til tog, til lager, til kunde. For ikkje å snakke om arbeidet som trengst til vedlikehald og støtte til den breie informasjonsstrukturen som ligg under og får den globale verdikjeda til å fungere: satellittar, fiberoptiske kablar, kraftkablar; dei tallause soklane, overgangane, ladarane, skjermane, tastatura, smarttelefonane, hovudtelefonane, ruterane, batteria, og anna utstyr som blir forelda mest like fort som det er kjøpt, og krev kontinuerleg utskifting. Og så er det jobben, som så ofte blir gløymt, med å halde alt reint.

No snakkar eg bare om det fysiske arbeidet knytt til eksisterande produksjonsindustri og utstyret som blir lansert for å omdanne dei, men sjølv her blir det fort klart at det er dynamiske prosessar i sving. Nye jobbar blir skapt mens gamle mistar innhald eller bli øydelagde, men dei nye er ikkje nødvendigvis på same stad som dei gamle, heller ikkje krev dei like kvalifikasjonar. Restruktureringa kan bety å sette ut arbeid frå eit selskap eller ein sektor til andre, eller omplassering frå ein region eller ein nasjon til ein annan, eller begge delar. Desse omveltingane endrar au den romlege organiseringa av arbeidet, med nye klynge- og oppdelingsmønster; ny sentrum- og periferidynamikk. Mens det er ein tendens til at kapitalintensive funksjonar krev høgt kvalifiserte menneske konsentrert på spesifikke plassar, kanskje nær sentrer for forsking og utvikling, og at rutine- og støttefunksjonar er spreidde, er det ikkje noko uunngåeleg i slike mønster. Dess meir arbeidet blir standardisert og rutineprega, dess lettare blir det for arbeidarane å erstatte kvarandre. Modulbaserte oppgaver kan bli kombinerte og rekombinerte på eit utal av måtar, ombygde som legobrikker til kva som no måtte passe arbeidskjøparen best.

Nye profittområde

Så brutalt desse omstruktureringane av eksisterande industri no kan slå ut, gjør dei ofte lite anna enn å halde ved like det gamle profittnivået, ved å senke arbeidskostnadene og auke utbyttingsgraden. For at kapitalismen skal skyte fart, treng han au nye akkumulasjonsområde. Han treng skape nye varer å gjøre profitt på. Det kan seiast at han treng ein kontinuerleg prosess med det som marxistar opphavleg vart omsett til «primitiv» eller «opphavleg akkumulasjon», ein oreigningsprosess som David Harvey har omdøypt til «akkumulasjon gjennom frarøvelse»⁷ i det ein kan sjå som ei omskriving av Pierre-Joseph Proudhons berømte anarkistiske slagord «eigedom er tjuveri».⁸

Naturen som vare

Dette omgrepet skildrar godt somme av dei mange måtane naturressursane blir brukte til akkumulasjon rundt om på kloden i dag, og som gir grunnlag for nye industriar (og ny sysselsetting). Det omfattar, i eit omfang synleg frå rommet, konfiskering av landområde og kolonisering av havbotnen for å utvinne ressursar, industrilandbruk, eller fiske- eller kveglandbruk. Mindre synleg, men like fråstøytande, betyr det tileigning, manipulering og privatisering av genmateriale frå liv, for å lage medisin, patenterte frø og andre bioprodukt.

Offentlege tenester som vare

Omgrepet akkumulasjon gjennom frarøvelse er au brukande for å forstå eit anna kolossalt område for kapitalakkumulasjon i dag: privatiseringa og omdanninga av offentleg eigedom eller allmenningar til varer. Her blir offentleg eigedom regelrett selt, og offentlege tenester (etter klargjøring ved standardisering) sett ut på anbod slik at dei kan melkast for profitt av private selskap. Første del av denne prosessen kan sjåast som grunnlegginga av nyliberalismen, som frå 1980-talet starta salet av offentleg eigedom, frå energi til infrastruktur for transport, frå telekommunikasjon til bustader. Det fekk eit enormt løft etter 1989, då enorme verdiar i tidlegare statskapitalistiske eller sosialistiske økonomiar vart gitt til kleptokratiske oligarkar. Neste del av bølgja, som veks eksponentielt, omfattar utsetting av formelt offentleg eigde tenesteområde til private selskap. Eller lagt til dunkle offentleg-private partnarskap eller andre organ skjerma frå ettersyn eller ansvar på grunn av kompleks organisering.⁹

Nokre av dei største og raskast veksande selskapa i verda skyldar mykje av veksten sin til denne kjelda. Dei omfattar tidlegare nasjonale selskap som EDF, Telefonica, og DHL, og selskap som har blitt feite på å levere utsette tenester til styresmaktene, som G4H, Serco, og Siemens Business Services, og rekneskapsfirma og konsulentselskap som oljar maskineriet, som Capgemini eller Accenture.

Det er omstridd i kva grad denne prosessen har skapt nye jobbar, men det er klinkande klart at det omformar eksisterande jobbar. Arbeidarane blir direkte kontrollerte av kapitalistiske organisasjonar, som underordnar dei kapitalistisk disiplin og gjør arbeidsforholda utrygge. Frå starten kan dei – i det minste i Europa – vere verna av TUPE. (The Transfer of Undertakings (Protection of Employment) regulations 1981. [Overføring av eksisterande regelverk som vernar tilsette ved eigarskifte.] Eller ved motstand frå eksisterande arbeidsstyrke. Men som tida går med utsetting over landegrensene, så kan selskapa dra fordel av den globale reservearbeidskrafta. I tenester som må utførast på plassen (som reinhald, omsorg, tryggingstenester eller sjåførarbeid), kan dei tilsette migrantarbeidarar. Arbeid som kan utførast på avstand (som IT-støtte, telefonsentra eller skattelikning), kan dei sette ut kor som helst i utviklingsøkonomiar der arbeidskrafta er billegare.

Private tenester som vare

Offentlege tenester er absolutt ikkje einaste nye akkumulasjonsområde kapitalistane ranar til seg no. Private tenester representerer eit anna enormt område. Kanskje fordi dei ofte i hovudsak har blitt utført av hustenarar eller småhandlarar. Reinhald av private heimar, hagearbeid, barnepass og husarbeid har tidlegare vore noko oversett av økonomane, og sosialistar har ofte gått ut frå at slikt arbeid dør ut saman med andre før-kapitalistiske tilsettingsformer. Trass i at feministar har peika på at grunnlaget for at kvinner har kunna bli yrkesaktive, meir eller mindre likeverdige med menn i utvikla økonomiar, bare fordi låglønna migrantkvinner har vore tilgjengelege til å utføre deira reproduktive arbeid.¹⁰

I dag, takk vere internettplattformer som Handy, Uber og Helpling, kan kapitalistane rane til seg slikt arbeid og flytte det direkte til si interessesfære. Slike selskap tar typisk 20-25 prosent frå kvar transaksjon. Samtidig blir oppgavene standardiserte og arbeidarane disiplinerte, med metodar dei individuelle kundane ville nøle med å bruke direkte. Erfaringane til tenestearbeidarane i denne nye arbeidsmarknaden samsvarer med dei til andre arbeidarar frå tidlegare tider, då dei første gong kom under kapitalistiske forhold. På visse måtar er ein som går frå dør til dør med stigen sin for å vaske vindauge ikkje ulik ein før-kapitalistisk handverkar som falbyr produkta sine direkte til sluttkunden. Internettplattforma som organiserer vasking av vindauge i det tjueførste hundreåret har mange fellestrekk med fabrikkeigaren som på 1700-talet bestemte seg for å sentralisere produksjonen for å styrke kontrollen. Arbeidet blir formalisert og disiplinert, men det vil framleis vere svært utrygt – til arbeidarane klarer organisere seg for å handtere det. Dei som før tilbaud slike tenester sjølvstendig, mistar heilt klart autonomi, men for nykommarar på arbeidsmarknaden opnar det seg nye høve til å få arbeid utan det seige arbeidet med å skaffe seg godt rykte (kanskje med rot i nettverk av venner og familie). Dei desperate migrantane kan gå til internettselskapa no, akkurat slik tidlegare generasjonar kom frå reservehæren til plantasjen eller fabrikkporten, som inngangsport til den kapitalistiske arbeidsmarknaden¹¹ for å bytte tid og arbeid for å overleve.

Det er også andre like punkt mellom nye kapitalistiske organisasjonsformer, som internettplattformer, og dei som var før dei. Akkurat slik det vart venta tidleg under den første industrielle revolusjonen at arbeidarane stilte med eige verktøy, og somme tider betale for plassen dei jobba på, så unngår au kapitalistane i den nye «plattformøkonomien» å binde pengane sine opp i verdiforringande eigedelar. Dei ventar at arbeidarane sjølve investerer i eigne produksjonsmiddel: Uber-sjåførane må stille med eigne bilar, innimellom er dei jamvel forplikta til å ta opp lån frå selskapet for å kjøpe bil av høveleg standard. Dei som utfører digitale oppgaver på nettet for selskap som Upwork eller Amazon Mechanical Turk må stille med eigne datamaskiner.

Kunst og kultur blir vare

Formaliseringa av den uformelle økonomien som skjer gjennom internettplattformer må derfor plussast på omgjøringa av offentlege tenester og naturressursar til varer, som veg til nye område for akkumulering for kapitalen. Men dei er ikkje dei einaste kapitalismen trekk inn i sitt garn, som tidlegare var utanfor rekkevidde. Tentaklane strekk seg au inn i privatlivet, medrekna kroppen sjølv (i form av til dømes kosmetisk kirurgi eller prestasjonsfremjande middel) og det sosiale livet, kunst og kultur.

Somme tider blir det gjort gjennom den hevdvunne metoden simpelt ran – av folks idear, musikk, kunst, eller kulturelle arv. Det blir kopiert, patentert eller tillagt opphavsrett, om lag som med plante-DNA, og blir nye, kopierbare varer. Somme tider, likt med offentlege tenester eller uformelt sørvisarbeid, blir kunstnarleg aktivitet som tidlegare var utanfor eller i grenselandet til kapitalismen, trekt trygt innanfor. Og i prosessen endrar dei sjølve naturen til kunstnarleg arbeid. I det tjueførste hundreåret blir det stadig vanskelegare å delta i kunstnarleg aktivitet utan direkte eller indirekte bli involvert med fleirnasjonale selskap.

I sitt mest tilsynelatande armlengds avstand-eksempel: Det er tydelegvis naudsynt å putte firmanamn på opera- eller ballettoppsettingar, konsertar eller kunstutstillingar verda over. Men ofte er det meir direkte. Det har skjedd massiv kapitalkonsentrasjon i det som på 1900-talet var separate industriar for film, musikk, spel, fjernsyn, aviser og bøker. Dei er slått saman til gigantiske globale konglomerat. Walt Disney, Time Warner, Reed Elsevier, Thomson Reuters, Sony og Comcast er blant dei største selskapa i verda, med interesser på desse og andre område. Verdikjeda som lager produkta deira er like omfattande som i anna produksjonsindustri. Til dømes blir animasjon utført i Vietnam, korrektur i India, digitale spesialeffektar i Argentina eller ferdigstilling i Canada. Mange arbeidarar blir tilsette av underkontraktørar, på enkeltprosjekt med lange arbeidsdagar på usikre vilkår. Andre jobbar som praktikantar utan lønn, og skal truleg skaffe seg arbeidserfaring. Andre skapande arbeidarar er sjølvstendig næringsdrivande. Om dei lagar fysiske gjenstandar, blir dei stadig oftare trekte til internettmarknader som Etsy, for å selje i konkurranse med millionar andre frå heile verda. Alternativt kan dei finne seg mesenar i form av selskap, eller gå til folkefinansieringsplattformer for å skaffe seg nødvendig finansiering. Det krev at dei på førehand må spesifisere kva dei vil lage, og detaljere ideen, ein prosess dei au må gjennom om dei søke eit av dei stadig sjeldnare offentlege stipenda.

Mange skribentar, musikarar og andre skapande arbeidarar har tradisjonelt hatt inntekter (om ikkje ei lønn) frå godtgjøring for bruk, ut frå selte bøker, plater eller DVD-ar, eller småpengar ut frå talet på framvisingar av film eller videoar dei har vore med på å lage. Tradisjonelt har det betydd felles interesser mellom kunstnar og forlag eller produsent. Når det først var semje om fordelinga, hadde begge partar interesse av så stort sal som mauleg, til høgast mauleg pris. I den digitale æraen har dette fellesskapet brote saman. Makta er flytta frå selskapa som produserer individuelle kunstnarlege produkt (som vertikalt integrerte bokforlag eller plateselskap) til dei som distribuerer dei. Selskap som Amazon og Apple som distribuerer e-bøker og digital musikk sel au boksane som gir tilgang til dei (Kindle, iPad osv). Derfor har dei interesse av å gi tilgang til så mykje innhald som råd til lågast mauleg pris. Dette passer med forventninga om at innhald skal vere gratis tilgjengeleg på internett, og legg press på prisane. Resultatet er at bortsett frå ein liten minoritet av store stjerner, så slit skapande arbeidarar med å få til livets opphald av arbeidet sitt. Mange produserer faktisk utan betaling, og håper videoane dei lastar opp på nettet, eller e-bøkene dei gir ut sjølve, eller bloggen dei skriv, skal gi ei lita inntekt frå reklame, eller tilfeldige oppdrag om å opptre eller vere skyggeforfattar for andre. Bortsett frå dei store distributørane, er det eit knippe mindre firma som haustar av arbeidet deira (til dømes internettleverandørar, programvareprodusentar, bloggplattformer), men dei skapande arbeidarane sjølve blir stadig oftare drive i armane på internettplattformene (som sjølvstendige vindaugevaskarar, sjåførar, gartnarar og andre tenesteytarar). Her må dei konkurrere med folk frå heile verda om å få utføre standardiserte skapande enkeltoppgåver: formgi ein logo, omsette ein tekst, retusjere eit fotografi, eller skrive inn tekst for ei nettside.

Kva med akademia? Er ikkje det framleis ein stad for uavhengig intellektuell og kulturell aktivitet? Kan ikkje skapande arbeidarar overleve ved å undervise? Dessverre er ikkje universiteta i dag immune for det som skjer i resten av økonomien. Faktisk kan ein sjå at dei speler ei viktig rolle som pådrivar for kapitalistisk ekspansjon. Forskinga er ofte spydspissen i denne ekspansjonen, leitar opp nye aspekt av den naturlege og sosiale verda som kan vere grunnlag for nye varer. Mange avdelingar er lite anna enn offentleg finansierte forskings- og utviklingsavdelingar for globale selskap. Undervisninga blir på eine sida tatt over, brukt til å selje kommersielle kurs, og på andre sida, som så mange andre aktivitetar, intensivert, standardisert, rutineprega og styrt av prestasjonskriterier (innimellom vurdert av studentar).

Kort sagt, rommet der uavhengige kunstnarar og intellektuelle kan overleve økonomisk krympar dramatisk. Dei skapande må stadig oftare velje mellom å bli delar i verdikjeda til globale selskap (med alle etiske, skapande og intellektuelle kompromiss det inneber) og ­fattigdom.

Menneskeleg samvære blir vare

Når me går inn på mindre handgripelege område av menneskelivet, passer kanskje «akkumulasjon gjennom frarøvelse» mindre. Utviklinga av sosiale media har skapt eit nytt enormt akkumulasjonsområde ut av former for – ofte trivielle – menneskelege aktivitetar som var utanfor marknaden før. Frå det å huske fødselsdagane i slekta til å finne ein kjæraste. Somme vil hevde at det ikkje så mykje er uttrykk for kapitalistisk nasking og ran inn i privatlivet, men at folk frivillig byr det fram til utbytting mot å få bruksverdien av produkta igjen. Sjølv om enkelte internettselskap produserer varer, eller bidrar til utviklinga, får andre mesteparten av inntekta frå ulike former for rente¹², med forretningsmodellar basert på annonsesal, vidaresal av brukaropplysningar, eller ein prosentdel av kvar transaksjon på plattforma.

Om me ser dette som «ran» eller ikkje, så blir det heilt klart henta ut mykje profitt, og det blir det skapt mange arbeidsplassar. Dei godt synlege jobbane i hovudkvartera til selskap som Google og Facebook er bare toppen av isfjellet. Titusenvis andre jobbar som blir skapt utanfor det offentlege søkelyset, utfører det skjulte husarbeidet i internett. Mykje av arbeidet er slikt ein trur utført av algoritmar, som den «kunstige intelligensen» Amazon Mechanical Turk (oppkalla etter ein «sjakkmaskin» frå 1700-talet, der eit menneske var skjult inni). Slikt menneskeleg arbeid er brukt på ei rad med oppgaver, som moderering av innhald (kva for bilete av barnemishandling, halshoggingar, råskap eller anna fælske som må fjernast), manuell rangering av søketreff på Google, tagge foto, trykke «liker» på bedrifts- eller politiske sider, eller kople arbeidarar med potensielle kundar. Menneskeleg arbeid er au involvert i utforming og oppdatering av nettsider, redigering av videoklipp, moderering av chatte-kanalar og eit virvar av andre oppgaver på nettet. Dei som på 1990-talet spådde at internett ville føre til netto jobbtap i andre sektorar kunne ikkje tatt meir feil.

Konklusjon

Uro for at talet på arbeidsplassar i verda vil falle, eller at kapitalismen vil kollapse som resultat av omstruktureringsskjelva, er feil. Men det betyr ikkje at det ikkje vil komme dramatiske jobbreduksjonar i spesielle område. Som i tidlegare tider er det sannsynleg at det i hovudsak vil ramme kvalifiserte, organiserte arbeidarar som har klart å forhandle seg fram til sømmelege lønningar og arbeidsvilkår. Dei nye jobbane vil i hovudsak vere utrygge, låglønna, og geografisk plasserte i område utan sterke fagforeiningstradisjonar. Resultatet er med andre ord meir kvalitativt enn kvantitativt.

Dette er ein klar lærdom for arbeidarrørsla i den utvikla verda: Reservehæren dukkar opp igjen i ny form. Enkelt sagt blir arbeidar sett opp mot arbeidar når ein slik hær finst: Dei organiserte på innsida kan bare forsvare sine etter måten privilegerte vilkår, som dei har kjempa lenge og hardt for, ved å krevje nye tilsette inn på same vilkår som dei har. I praksis betyr det ofte at alle på utsida blir ekskluderte. Samtidig vil dei på utsida leite desperat etter kva jobb som helst, på kva vilkår som helst.

Då Marx og Engels skreiv, var reservehæren knytt til nærområdet. Kapitalistar på jakt etter billegare arbeidskraft såg etter innflyttarar frå landsbygda rundt, eller arbeidslause i slummen i byane, sjølv om dei au brukte kvinner og barn for å undergrave menns lønningar. Og immigrantar når dei var tilgjengelege. I koloniane var det sjølvsagt ei anna historie, med slavar, kuliar, plantasjearbeid som sørga for billege varer og råmateriale til heimlandet.

Midt på 1900-talet var det uansett mauleg å løyse (rett nok ufullstendig) denne motsetninga på nasjonalt nivå i dei fleste utvikla landa: ved å skape velferdsstatar som sikra alle borgarar universelle anstendige kår. Det ga grunnlag for solidaritet mellom dei som var innanfor og dei utanfor. Dei såg at fagforeiningar og sosialdemokratiske parti stod for interessene til heile arbeidarklassen, med sosiale trygdeordningar som vern mot absolutt fattigdom. Det sette dei arbeidslause og dei med utrygge jobbar i stand til å unngå å underby (eller blei hindra i å gjøre det) sine meir heldige motstykke på velorganiserte arbeidsplassar. Det var langt frå perfekt, og mange, spesielt kvinner og immigrantar, kjente seg – og var – underordna i arbeidsmarknaden. Men det gav rom for sosialt fellesskap på eit visst nivå.

Slike hyggelege nasjonale kompromiss byrja rakne etter at Berlinmuren fall i 1989, den symbolske starten på globaliseringspolitikken. I dag er det ein global reservearbeidshær som er tilgjengeleg på to måtar: ved å sende arbeid utanlands, eller ved å importere migrantarbeidarar til å utføre det. Kvar omstruktureringsbølgje kastar ut fleire av dei som er innanfor, og kapitalistane blir friare til å ta i bruk reservearmeen.

Etter mitt syn er det feil å sjå denne reservehæren som del av eit permanent «prekariat». Alle erfaringar tyder på at når dei først er stengde inne i kapitalistiske arbeidsforhold, då vil arbeidarane byrje gjøre motstand, slå seg saman, organisere og reise og få gjennom krav som gir betre tryggleik, høgare lønn og andre forbetringar. Uorganiserte arbeidarar er del av ein framtidig organisert arbeidsstyrke. (Sjølv om det, eit par generasjonar fram i tid, gjør dei til mål for nye bølgjer med automatisering og nedskjeringar.)

Den noverande bølgja med omstrukturering skaper uansett, saman med nedskjeringspolitikken, ei alvorleg krise for solidariteten i arbeidarklassen, på kort sikt. Ei krise som er altfor tydeleg gjennom veksten i fremmendfrykt, som vala i Austerrike og Frankrike og brexit-røystinga i Storbritannia viser. Dei kan lesast dels som desperate rop frå tidlegare organiserte industriarbeidarar som er overflødige, og kjenner seg forlatne og svikta av dei sosialdemokratiske partia dei stolte på før. Populistar på høgrefløya og giftige massemedia har omdirigert sinnet til desse folka, ikkje mot dei multinasjonale selskapa som er den verkelege fienden, men mot dei desperate medlemmene i reservehæren som er deira lidingsfeller. Slik den kapitalistiske arbeidsmarknaden fungerer, blir dei kortsiktige interessene deira motsette, i strid med kvarandre.

Utfordringa for venstresida i Europa no er å bygge opp igjen solidariteten, og utforme ein politikk som kan samle dei som er innanfor i dag og tidlegare med dei som er utanfor arbeidsmarknaden. Det kan bare skje om fagforeiningane ser lenger enn til å representere dagens medlemmer, til interessene til heile befolkninga. Kva skulle slike krav vere? Dei må sjølvsagt utarbeidast i detalj i dialog med politiske parti på venstresida og representantar for lokalsamfunna som er ramma. Men høgst sannsynleg må dei ha med: auka investeringar i helse, omsorg, utdanning og bustader; auka minstelønn (forma slik at det passar alle typar avlønningsformer); borgarlønn (eller i det minste endring av trygdesystemet slik at ingen kan bli tvinga til å godta kva som helst for å unngå fattigdom), redusert arbeidstid; velferdspermisjonar, ferie- og sjukepengar; og støtte til arbeidarkooperativ. Slike krav kan vere vanskeleg å selje til medlemmene (som forståeleg nok meiner formålet med fagforeininga er å representere dei som betaler kontingent). Men utan slike mål er det ein reell risiko for at alt som er oppnådd tidlegare forsvinn i eit masseutbrot av xenofobisk raseri. I globaliseringas æra treng me internasjonal solidaritet gjennom heile den globale verdikjeda, men me treng au solidaritet nasjonalt, på alle styringsnivå, over heile verda.

Notar

1. Sjå td Michel Bauwens (2006): The Political Economy of Peer Production, ctheory.net.
2. Sjå td Nick Srnicek og Alex Williams: Inventing the Future: Postcapitalism and a World Without Work, London: Verso, 2015, og Paul Mason: PostCapitalism: A Guide to Our Future, London, Penguin, 2015.
3. Sjå td rapportane frå Oxford Martin Programme: The Impacts of Future Technology av Carl Benedikt Frey og Michael A. Osborne: The Future of Employment: How Susceptible are Jobs to Computerisation? 2013, og frå European Bruegel Thinktank: The computerisation of Euroean jobs, 2014.
4. André Gorz: Paths to Paradise: On the Liberation from Work, London, Pluto Press, 1985 og: Farewell to the Working Class, London, Pluto Press, 1982. [På norsk: Farvel til proletariatet, Pax, 1981.]
5. Ivan Illich: Tools for Conviviality, London, Marion Boyars, 1973 og: Gender, New York, Pantheon Books, 1982.
6. Ursula Huws: When Adam blogs: cultural work and the gender division of labour in Utopia, The Sociological Review, Volume 63 (2015), Issue Supplement, pp. 157-173.
7. David Harvey: The “New” Imperialism: Accumulation by Dispossession, Socialist Register 40 (2004), pp. 63-87.
8. Pierre-Joseph Proudhon: What is Property? Or, an Inquiry into the Principle of Right and of Government, 1840, Donald R. Kelley and Robin G. Smith (red), Cambridge and New York, Cambridge University Press, 1994.
9. Eg har skrive meir inngåande om desse prosessane i Ursula Huws: The new gold rush: the new multinationals and the commodification of public sector work, Work Organisation, Labour and Globalisation Volume 2 No 2 (2008), pp. 1-8, og Crisis as Capitalist Opportuniy: New Accumulation Through Public Service Commodification, Socialist Register, 2012, pp. 80-107.
10. Sjå td Barbara Ehrenreich og Arlie Russel Hochschild: Global Woman: Nannies, Maids and Sex Workers in the New Economy, New York: Henry Holt, 2004, og Brigitte Young: The “Mistress” and the “Maid” in the Globalized Economy, Socialist Register, Vol 37 (2001), pp. 315-327.
11. Eg har drøfta plattformarbeid meir fullstendig i fleire forskingsrapportar og artiklar. Sjå til dømes Ursula Huws: The Future of Work: Crowdsourcing, Report to the EU-OSHA, 2015 og Ursula Huws: Logged labour: a new paradigm of work organisation?’, Work Organisation, Labour and Globalisation, Vol 10, No 1 (2016).
12. Eg har drøfta dette meir inngåande i Ursula Huws: The Underpinnings of Class in the Digital Age: Living, Labour and Value, Socialist Register Vol 50 (2014), pp. 80-107.

Omsett av Gunnar Danielsen.

Det snakkes ofte om at vi står midt oppe i en teknologisk revolusjon, og at ingenting vil bli som før. Hva skjer med digitalisering, robotisering og arbeidslivet? Stian Bragtvedt fra redaksjonen i Gnist har intervjuet Anne-Jorunn Berg om teknologi, kjønn og hva som skjer nå.

Anne-Jorunn Berg er teknologiforsker og leder for Senter for tverrfaglig kjønnsforskning.
Stian Bragtvedt er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Rachel Barton/US Air Force

Stian: I 2015 meldte NRK at halvparten av jobbene kan bli overflødige de neste 20 årene. Kunstig intelligens, sensorer og robotisering i fabrikkene blir kalt den fjerde industrielle revolusjon. De tre forutgående var dampmaskinen, masseproduksjon basert på elektrisitet og digitaliseringen, før robotene nå skal ta oss inn i framtida. Det er lett å få inntrykk av at vi lever i en tid med enorme teknologiske framskritt og endringer. Men gjør vi det?

Anne-Jorunn: Teknologideterminisme, at teknologien har en dynamikk i seg selv som presser utviklinga inn i bestemte baner, har alltid hatt et sterkt grep om teknologiforståelsen. Teknologien blir forklaringen, både på det vi frykter eller det vi håper skal komme. Enten det er massearbeidsløshet eller redusert arbeidstid for alle. Denne ideen er jeg skeptisk til. Noe av det teknologiforskningen har bidratt til de siste 30 årene, er nettopp forståelsen av at teknologi handler om politikk. Teknologien er ikke et nøytralt fenomen som bringer med seg lovmessige endringer. Tvert imot er det et gjennom-politisert felt, hvor det først og fremst er menneskene som avgjør hvordan teknologien skal tas i bruk. Robotene inneholder materielle disposisjoner, men det er ingen innebygde konsekvenser i robotene.

Stian: Hva med påstanden om at vi står ved et vippepunkt til en tid hvor alt vil forandres?

Anne-Jorunn: Svaret på det spørsmålet kommer an på hvor det er du befinner deg. Hvor du ser virkeligheten fra. Det er klart man kan finne argumenter for at det er store endringer på gang, men det er også fullt mulig å finne gode argumenter for at vi er inne i en tid med overdreven tro på hva det er den nye teknologien skal utrette. På 1980-tallet var det også store diskusjoner om kunstig intelligens og hvilke grunnleggende endringer i samfunnet de intelligente maskinene skulle stå for. Når jeg ser debatten som foregår i dag om de samme tingene, er det mer slående hvor lite den faktisk har endret seg de siste 30 årene. Men oppmerksomheten om disse tingene er helt klart større i dag. Noen langtidsendringer tar sakte men sikkert form. Men en brå revolusjon med kunstig intelligens, det tror jeg ikke på. Så raskt går ikke den teknologiske utviklinga.

Stian: Ursula Huws sin artikkel om teknologi i dette nummeret har tittelen «Verken utopi eller dystopi», er det et synspunkt du kan slutte deg til?

Anne-Jorunn: Jeg husker både tenkinga hun refererer til og Huws fra debatten om teknologi på 1980-tallet. Da var det mange som mente at maskinene skulle frigjøre menneskene, og vi alle kunne være filosofer på dagen og jakte på kvelden, eller omvendt. I dag vet vi at det ikke akkurat gikk slik. Men ideene om utopi og dystopi har en tendens til å klistre seg fast til forestillinger om teknologisk utvikling. Dette er tanker man kan finne langt tilbake i historien. Jeg skulle ønske vi kunne komme videre fra den generelle debatten om teknologi, til konkrete debatter om konkrete teknologier, i konkrete situasjoner. Opp mot klimakrisa og menneskets ødeleggelse av naturen er det underlig hvor mye spalteplass som brukes på å feire at en kunstig intelligens kan slå en annen i sjakk.

Stian: Men at maskiner eller kunstig intelligens kan løse regelstyrte oppgaver, vil ikke det ha store konsekvenser for alle arbeidsoppgaver som er regelstyrte?

Anne-Jorunn: Automatisering av rutinearbeid er ikke noe nytt, det har pågått i lang tid. Vaskemaskina er bare et av mange eksempler på at maskiner tar over rutinepregete arbeidsoppgaver. Men prosessen med at maskiner tar over rutinepreget arbeid støter mot en del grenser. Jus trekkes ofte fram som eksempel på regelstyrt arbeid som til en viss grad kan overtas av kunstig intelligens. Men det gjelder allikevel bare de aller enkleste sakene. I rettsaker hvor det er vitnemål fra ulike eksperter vil det være nødvendig å legge vekt på et syn fremfor et annet. Å erstatte det faglige skjønnet med maskiner og regnekraft er vanskelig å se for seg hvordan skal gjøres. Et annet eksempel er førerløse biler. Hvem er det som skal ha ansvaret når de kræsjer? Når man må velge mellom å kjøre på noen eller kjøre i grøfta? I overvurderingen av maskiners evne til å gjøre oppgaver for oss, ligger det en undervurdering av hvor mange avgjørelser et menneske tar gjennom en vanlig dag, som bygger på erfaring og skjønn. Nettopp derfor mener jeg det er grenser for hvor mye som kan settes ut til kunstige intelligenser. Samtidig ligger det i sakens natur at den som vil spå om framtida også vil ta feil. Jeg mener vi som forsker på teknologi ikke var flinke nok til å se hvor stor endring det er i hverdagslivet at vi er online hele tida. Forholdet mellom jobb og privatliv viskes ut. Det at vi alltid er koblet opp mot nettet har konsekvenser. Da tenker jeg ikke først og fremst på jobber, men på ting som skrekkvisjonen av ekkokammer på nett, hvor jeg får bekreftet mitt eget verdensbilde fremfor at ens oppfatninger brytes mot andres.

Stian: Er det ikke en fare for at den offentlige samtalen fragmenteres når alle sitter i sin egen sfære på nettet? Hva gjør dette med vilkårene for kollektiv politisk handling?

Anne-Jorunn: Vilkårene for aktivitet og politisk aksjonisme endrer seg, det er det ingen tvil om. Men hvilken retning det går i er ikke gitt. Kampanjen til Bernie Sanders i USA er et godt eksempel på dette. At en selverklært sosialdemokrat på over 70 år skulle mobilisere ungdom i så stor grad var det ikke mange som hadde trodd. Det samme så vi i England med Jeremy Corbyn og Momentum. Så i Frankrike med Macron, riktignok med motsatt politisk fortegn. Så ja, den politiske mobiliseringa endrer seg, men det er ikke noe entydig bilde.

Stian: I et tidligere nummer av tidsskriftet intervjuet vi den greske aktivisten Christos Giovanopoulos (se nummer 4/2016). Han hevdet at skillet mellom høyre og venstre er i ferd med å bli irrelevant, og at nye former for politikk tvinger seg fram, blant annet som en følge av informasjonsrevolusjonen. Hva tenker du om det?

Anne-Jorunn: Det kan godt hende, men vi kommer ikke utenom at forhold knyttet til økonomi og fordeling vil fortsette å være grunnleggende. Eksemplene fra USA og England viser jo nettopp det. Så lenge den økonomiske ulikheten og undertrykkinga består vil det alltid være en kime til politisk motstand som kan utvikles konstruktivt. Et av de store spørsmålene nå er jo hvordan mobilisering rundt disse temaene kan knyttes til utfordringene rundt klima. Her tror jeg ikke man kommer utenom en form for overnasjonalitet.

Stian: Men hvordan skal man greie å mobilisere for slike løsninger, utover nasjonalstatene?

Anne-Jorunn: Vel, det er et viktig spørsmål. Jeg har ikke noe svar, utover at det er nødvendig å få det til. Ecuador gjorde et forsøk da de ba om støtte internasjonalt for å la olja ligge i bakken i nasjonalparken Yasuní. Det var et forsøk på å løfte spørsmålet om utvinning av olje ut av den nasjonale konteksten og si at dette spørsmålet angår oss alle. Ecuador tilbød seg å la olja ligge for å bevare naturen og artsmangfoldet i Yasuní, i bytte mot støtte til utvikling av økonomien i landet. Det ble ikke noe av, dessverre. I stedet er det kvotehandel hvor Norge skal kjøpe seg fri fra ansvaret som er den foretrukne løsningen internasjonalt. Mens å la olje ligge i bakken, det var ikke en foretrukket løsning. Skal det bli noe grønt skifte å snakke om må det skje endringer i måten vi tenker om industriutvikling og natur på.

Stian: Grønn industripolitikk er ikke for­sidestoff i dag?

Anne-Jorunn: Norge er jo en oljeproduserende nasjon, med en stor leverandørindustri knyttet til oljen. Å snakke om alternativer til dette møter motstand. En forklaring kan være at oljelobbyen er for sterk og dominerende. Men det kan også være at politikken har en tendens til å styre unna spørsmål som er vanskelige.

Stian: På pulten har du boka Pressed for Time, the Accelration of Life in Digital Capitalism av Judy Wajcman. Hvis tiden går fortere og fortere i den digitale kapitalismen, hvordan skal kulturen greie å holde tritt?

Anne-Jorunn: Til tross for tittelen, så er hovedargumentet i boka det motsatte. Det er mye snakk om at livet akselererer med ­smarttelefoner­, sosiale media og konstant nettilgang. Men det er ingen dokumentasjon på det. At ting går fortere og fortere har man ment og snakket om veldig lenge. Et av argumentene i boka er at vi snakker mye om at livet akselererer. Vi har alltid snakket om at ting går fortere. Hvis man ser Chaplin filmen Moderne tider, så er budskapet der blant annet at i det moderne industrisamfunnet, så går ting fortere og fortere. Dette er en gammel fortelling knyttet til endring som ikke er lett å kjenne igjen i empirien. Min inngang til teknologiforskning var vaskemaskina. En sentral del av fortellinga rundt den var at nå skulle husmødrene få frigjort masse tid til å drive med andre ting. Men det gikk ikke slik. Det som skjedde var at nye oppgaver kom i stedet. Kvaliteten på klesvasken gikk riktignok opp, men husmødrene fortsatte med å gjøre like mye husarbeid som før. I dag ser vi riktignok at menn har tatt over litt, men disse endringene tar veldig lang tid. Det er små forskyvninger i hva vi bruker tid på i løpet av en dag, men de er små og endrer seg langsomt. Men ideen om at ting går stadig fortere, den har lange ­historiske røtter.

Stian: I starten av intervjuet var du skeptisk til ideen om at vi står oppe i en teknologisk revolusjon. Da antar jeg du heller ikke ser for deg store endringer i forholdet mellom kjønn som en følge av teknologisk endring?

Anne-Jorunn: Teknologi og fortellinger om teknologi har ofte vært brukt til å forklare tradisjonelle oppfatninger av kjønn. I min forskning på teknologi har jeg sett nærmere på ting vi ikke tenker på som teknologi, som mikrobølgeovner og støvsugere. Det som oppfattes som viktig teknologi er den teknologien som brukes i fabrikken. Du spør meg jo også om kunstig intelligens og produksjonsteknikk, ikke støvsugere. Hvorfor spør du om akkurat det?

Stian: Nei si det..

Anne-Jorunn: Jeg tror det henger sammen med at teknologi og kjønn er flettet sammen i tenkinga vår på måter vi ikke er bevisste på. Du har teknologi med stor T, som er viktig i fabrikker, romraketter og ting som ofte forbindes med det maskuline, så har du teknologi med liten t, som forbindes med det kvinnelige. Da mikrobølgeovnen kom ble den introdusert som såkalt brunevare, i samme seksjon i butikken som stereoanlegg. Dette var teknologi som kom fra militæret, som var mannsdominert og som ble brukt av menn, derfor ble mikrobølgeovnen til å begynne med markedsført mot menn. Men da solgte den veldig dårlig. Så ble den flyttet over til hvitevareavdelinga og rettet mot kvinner. Da solgte den bedre. Om den ikke skiftet kjønn, så skiftet den i alle fall farge.

Stian: Men kan i det minste automatisering i produksjonen bidra til et skudd for baugen for det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, ved at kvinner får lettere innpass i industrien?

Anne-Jorunn: At mannsarbeid er fysisk tungt og kvinnearbeid lettere er en utbredt forestilling, som ikke nødvendigvis er riktig av den grunn. I industrien har man fått tillegg for å løfte tungt. I vareproduksjon for eksempel kunne kvinner løfte mindre delprodukter på samlebåndet som tilsammen kunne utgjøre flere tonn på en dag, uten at det var snakk om noe tillegg for tunge løft der. Om man ser på arbeidet kvinner og menn har gjort historisk, er det ikke nødvendigvis slik at fordelingen følger fra de fysiske utfordringene ved jobben.

Stian: Du er skeptisk til dystopier og utopier knyttet til den teknologiske utviklinga. Men om vi allikevel kan spekulere litt avslutningsvis, så er jo science fiction en litteratur hvor nettopp teknologiske dystopier og utopier diskuteres. En av de klassiske dystopi­fortellingene fra Alien-universet eller Blade Runner er en verden hvor store selskaper har enorm makt, og bestemmer det aller meste. Er ikke dagens ekstreme monopolisering med Amazon og Google nettopp en advarsel om hvor vi er på vei?

Anne-Jorunn: Da er vi tilbake der vi startet, med teknologideterminismen, at teknologien i seg selv har innebygde egendynamikker. Hvis vi aksepterer at det er slik, så er det lett å se for seg et slikt framtidsscenario. Advarsel – ja, men jeg tror ikke at det er slik teknologi trenger å være. Jeg vil legge vekt på at det er et åpent spørsmål. Hva slags politikkforståelse som vinner fram, hva slags samfunn vi kan se for oss og ønske oss, er langt viktigere enn teknologien i seg selv.

I den britiske tv-serien Back in Time lever familier en uke i hvert tiår fra 1950 til 1990-tallet. De gjennomlever moderniseringer, endringer i velstand og ny teknologi. Den gjennomgående moralske pekefingeren i programmet er at familielivet var bedre før vi fikk all teknologien inn i våre hjem. At teknologien har brakt med seg kortsiktig glede og entusiasme, med bedre underholdning og lettere husarbeid. Men på lengre sikt har teknologien splittet opp og brutt ned familiefellesskapet. Til vi sitter i samme sofa, spiser av samme skål med potetgull, men ser inn i hver vår skjerm.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist

Denne måten å diskutere teknologi på, som noe som bare skjer, noe som bare endrer og tar over livene våre, isolert fra politikk og demokrati er ganske vanlig. Teknologien blir ofte framstilt som en kraft som brøyter seg fram. En kraft vi ikke kan stoppe, som står over politikken. Som vi alltid skal heie frem fordi den representerer framskrittet. Teknologideterminismen blir drøftet av flere i dette nummeret.

Teknologi oppstår ikke av seg selv. Den er et resultat av menneskelige beslutninger. Av å bruke fantasien til å løse problemer. Men hvilke løsninger som utvikles videre, og trer inn i hverdagen under kapitalismen, avgjøres ikke av fellesskapet, men av private selskaper.

Teknologi er ikke synonymt med framskritt. Håpet om en bedre verden uten utbytting og undertrykkelse vil ikke bli skapt av teknologiske framskritt, men av mennesker som ønsker det. Lar vi teknologien forbli udiskutert og ukritisert overlater vi den til krefter som ønsker å isolere politikken og demokratiet fra besluttningene som virkelig får konsekvenser for menneskers liv.

Leder: Demokratisk sosialisme eller sosialdemokrati? 4

Plukk 6

Dikt: Utdrag fra Vårs 8

Samtalen: Venstresidens oppgjør med EU 14

Anja Ariel Tørnes Brekke: – Det er en økende tro på forandring 20

Brigt Kristensen: Makt, motmakt og strategi for sosialisme 24

Tobias Drevland Lund: En strategi for en radikal fagbevegelse 40

Nora Warholm Essahli: Hvor ble det av studentopprøret? 46

Ståle Holgersen: Kapitalen i Norge 50

John Strøm: Sulitjelmaffæren 1918 60

Aslak Storaker: Hva slags forsvar trenger vi? 70

Terje Valen: Nyare Marx-forsking 80

Tore Linné Eriksen: Samir Amin og «den reelt eksisterende kapitalismen» 86

Bokomtaler:

Gøran Greider og Åsa Linderborg: Populistiska manifestet 100

Tollef Hovig: Forandring 102

Magnus Marsdal: Frihetens mødre 105

Reidar Strisland: Bernie Sanders og det nye USA 108

Martijn Konings: Capital and time. For a new critique of neoliberal reason 110

Simon Hannah: A party with socialists in it – A history of the Labour left 114

Eric Holt-Gimenez: A foodie’s guide to capitalism. Understanding the political economy of what we eat. 117

Andreas Malm: In the progress of this storm. Nature and society in a warming world. 119

Gérard Duménil og Dominique Lévy: Managerial Capitalism. 122

Jon Nixon: Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal. 126

Marta Breen og Jenny Jordahl: Kvinner i Kamp 129

Daria Bogdanska: Lønsslaver 131

Revolusjonens A – Å
Jokke Fjeldstad: Fjernsyn 134

Når en diskuterer forsvarspolitikk i dagens Norge, kretser som regel debatten rundt tekniske detaljer. Men en fornuftig sikkerhetspolitisk strategi ligger såpass langt unna de rådende dogmene at vi først må se på hva som er galt med dagens politikk, før vi kan gå inn i diskusjonen om hva slags forsvarspolitikk som tjener Norges sikkerhetsbehov.

Aslak Storaker er redaktør i tidsskriftet Sosialistisk framtid og med i Internasjonalt utvalg i Rødt.
Foto: Lars Magne Hovtun, Forsvaret

Den internasjonale situasjonen

Det internasjonale utgangspunktet er en anspent situasjon mellom supermakta USA på den ene sida og stormaktene Kina og Russland på den andre, men disse sidene er ikke jevnbyrdige. USA står aleine for 37 % av verdens militære utgifter, like mye som de syv neste landene på lista¹. Av de syv er fire allierte med USA, nemlig Saudi-Arabia, Storbritannia, Frankrike og Japan. NATO-landene står for 52 % av verdens samla militære utgifter, mens Kina står for 13 % og Russland 3,8 %² . I lys av dette burde det være enkelt for norske politikere å avvise Donald Trumps og Jens Stoltenbergs press for å øke de militære utgiftene i Norge og andre NATO-land.

USAs sikkerhetspolitiske strategi er å opprettholde sin status som enerådende supermakt og verdens største imperialiske økonomi. USAs mål er å drive gjennom regimeskifte i USA-fiendtlige stater slik at de kan sikre kontroll over strategiske ressurser, først og fremst olja i Midtøsten, og dermed hindre rivaliserende stormakter som Kina i å utfordre USA som eneste supermakt. I tillegg ønsker USA å fravriste særlig Ukraina fra Russlands innflytelsessfære. Den tidligere sikkerhetsrådgiveren Zbigniew Brzesinski skriver i boka The Grand Chessboard at «Uten Ukraina vil Russland opphøre å være et eurasiatisk imperium» men om Moskva skulle gjenvinne kontroll over Ukraina «vil Russland igjen automatisk bli et mektig imperium, som strekker seg over både Asia og Europa.»³ Tidligere viseforsvarsminister Paul Wolfowitz formulerte USAs mål som å «hindre framveksten av en ny rival [og …] hindre enhver fiendtlig makt fra å dominere en region hvis ressurser, under konsolidert kontroll, ville være tilstrekkelige for å generere global makt». General Wesley Clark hevder at han fikk fortalt fra en bekjent i det amerikanske forsvarsdepartementet etter 11. september 2001 at USAs ledelse planla å «eliminere syv land på fem år: først Irak, så Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og til slutt Iran».⁴ USAs siste sikkerhetspolitiske strategidokument beskriver Russland og Kina som «revansjonistiske makter» – Kina fordi de ønsker å erstatte USAs dominans i Stillehavsregionen, Russland fordi de ønsker å reetablere sin innflytelse i sine nærområder.⁵

Russlands strategi er først og fremst reaktiv for å hindre videre NATO- og EU-ekspansjon i sine nærområder. Sentralt i russisk sikkerhetspolitisk tenkning er å ha vennligsinna «bufferstater» mellom seg sjøl og potensielt fiendtlige vestmakter.⁶ Russland anser vestlige regimeendringskriger som forsøk på å underminere russisk innflytelse og med kaos og ustabilitet som resultat. Russland står langt svakere enn USA økonomisk, militært og innflytelsesmessig men er jevnbyrdige på atomvåpen. Både USA og Russland har – i motsetning til Kina – en offisiell førsteslagsstrategi, som i Russlands doktrine sier at i en situasjon der et konvensjonelt militært angrep utgjør en trussel mot statens eksistens, forbeholder de seg retten til å atombombe motstanderen.

Kina har hatt en enorm økonomisk vekst de siste årene. Mellom 1978 og 2018 har Kina 35-dobla sin økonomi og løfta 700 millioner ut av fattigdom⁷. Kina har passert USA i samla kjøpekraft. Regna per innbygger ligger USA fortsatt foran Kina, men gapet er stadig minkende.⁸ Kinas store prosjekt er «Ett belt, en vei», enorme investeringer for å binde sammen hele Eurasia til et handelsområde åpent for kinesisk kapital og handel. Forsvarspolitisk ligger Kina i konflikt med både nabolandene og USA ved at de forsøker å hevde sin dominans i Sør-Kinahavet ved grensekrav basert på gamle kart og kunstige øyer, som ikke anerkjennes av de omkringliggende statene. Kinas krav på havområdene er knytta til deres akilleshæl: avhengigheten av oljeimport. Kineserne ønsker kontroll for å hindre USA i å kunne blokkere deres forsyningsruter og for å kunne utvinne olje i de omstridte havområdene.⁹

I tillegg til de sikkerhetspolitiske motsetningene kommer den imperialistiske rivaliseringa om å kontrollere markeder og eiendom i andre land for å hente ut profitt og utbytte. Her står hovedmotsetninga mellom USA og det framvoksende Kina, som bl.a. har overtatt rollen som den største utenlandske investoren og handelspartneren med Afrika¹⁰. Russland kan derimot ikke sies å være imperialistisk i leninistisk forstand – de har verken kapitaleksport eller multinasjonale selskaper å snakke om. Deres styrke hviler ensidig på militærmakt og rollen som råvareeksportør av olje og gass. Av de ti største multinasjonale selskapene i verden er 3 amerikanske, 3 kinesiske, 3 europeiske og 1 japansk. Russiske Gazprom dukker først opp på 49. plass.¹¹

Mål og utgangspunkt for norsk forsvarspolitikk

Målene for norsk forsvarspolitikk bør være å forsvare Norges uavhengighet, ikke å beskytte norske investeringer i utlandet eller et virkemiddel for å styrke båndene til USA. I tillegg må Forsvaret være underlagt demokratisk kontroll og dominert av vernepliktige, slik at det ikke kan brukes mot folkelige bevegelser i en skjerpa innenrikspolitisk konflikt.

For å utforme en norsk sikkerhetspolitikk må en ta utgangspunkt i hvilken betydning Norge har for andre stater. Norge grenser til Russland i nord, områder som har stor betydning for Russlands annenslagskapasitet. Dersom USA angriper Russland med et førsteslag med atomvåpen, vil Russland fortsatt ha igjen nok atomvåpen til å svare med et knusende motangrep mot USA – det er deres fremste garanti for at USA ikke vil kunne gjennomføre et førsteslagsangrep. Viktige deler av Russlands atomvåpenarsenal befinner seg på ubåter utenfor Kolahalvøya, og i tilfelle krig finnes det lekka dokumenter som viser at Russland kan finne det nødvendig å framskyve sine forsvarslinjer for å beskytte disse anleggene fra å bli slått ut av USA – dette kalles Bastionforsvaret og strekker seg langt inn på norsk territorium: Barentshavet, Svalbard og deler av Nord-Norge.¹²

Vi har også det utgangspunktet at Norge er med i NATO, at vi er en stadig mer aktiv deltager i USA og NATOs kriger i utlandet, og at Forsvaret er ombygd fra å være et defensivt innretta territorialforsvar til et «innsatsforsvar» bestående av færre, eliteprega styrker som ikke er i stand til å operere selvstendig uten allierte. Mens Forsvaret tidligere kunne mobilisere nærmere 500 000 soldater i tilfelle krig, er antallet i dag redusert til 65 000.¹³ Antallet reduseres ytterligere i den nylig vedtatte Langtidsplanen for forsvaret ved at Heimevernet reduseres og Sjøheimevernet avvikles.¹⁴ Reduksjonen skyldes prioritering av såkalte «strategiske kapasiteter», først og fremst innkjøpet av 52 F-35-kampfly som er beregna til å ha samla levetidskostnader på over 260 milliarder kroner.¹⁵ I tillegg kommer omlegginga av den norske basepolitikken, der en for første gang har tillatt en fremmed makt å ha permanente militærbaser på norsk jord med de 330 amerikanske soldatene på Værnes og den planlagte amerikanske flybasen på Rygge. Basen på Værnes kan i følge den amerikanske generalen Robert B. Neller oppgraderes til 3000 soldater «over natten».¹⁶ I tillegg lagrer amerikanerne militært utstyr på hemmelige baser i Trøndelag som er i stand til å utstyre hele 16 000 amerikanske soldater i tilfelle krig, inkludert med 1150 militære kjøretøy.¹⁷

Dette er det materielle utgangspunktet for dagens situasjon. Men i tillegg kommer de ideologiske premissene for forsvarspolitikken som jeg mener er feilaktige og må utfordres.

Truer Russland Norge?

Det mest grunnleggende premisset for norsk forsvarspolitikk er at Russland truer Norge. Det er så selvsagt at det knapt diskuteres eller reflekteres over. Imidlertid har Russland aldri angrepet Norge, og har ikke noen territoriale krav overfor Norge. En kan bruke Russlands anneksjon av Krimhalvøya og innblanding i konflikten i Øst-Ukraina som argument for at Russland kan utgjøre en trussel også mot Norge. Men det er mange faktorer som var til stede i den konflikten som ikke er det i forholdet mellom Norge og Russland: For det første skjedde den russiske aggresjonen som en respons på et vestlig-støtta regimeskifte i Ukraina som hadde til hensikt å skyve Ukraina ut av den russiske innflytelsessfæren og inn i NATOs og EUs innflytelsessfære. Norge er ikke i Russlands innflytelsessfære i utgangspunktet, i det russerne omtaler som «det nære utland». På Krim hadde dessuten Russland en militærbase de ville beskytte, det har de ikke i Norge. I Øst-Ukraina og på Krim var det sist men ikke minst en betydelig russisk-språklig minoritet som ønska tilslutning til Russland. Det er ikke tilfellet i Norge, med mulig unntak for de russiske bosetningene på Svalbard. Russland har verken evne eller vilje til å gjennomføre en lignende anneksjon av norske territorier.

Også i den nylig vedtatte Langtidsplanen heter det at «Russland utgjør i dag ikke en militær trussel mot Norge» og at «Russisk militær aktivitet i norske nærområder anses ikke å være rettet mot Norge». Regjeringa ser på Russlands primære mål som å «hindre ytterligere NATO-utvidelse østover og etablering av baser og utplassering av militært utstyr i [russiske nærområder]» og at «Russiske ledere gir uttrykk for manglende tillit til vestlige lands intensjoner».¹⁸

Derimot gjenstår problemet med at Russland i en situasjon der de er redde for å bli angrepet av USA fra norsk territorium kan gjennomføre et forkjøpsangrep – ved å slå ut F-35-flyene eller de amerikanske basene, eller ved å okkupere deler av Norge for å beskytte atomvåpenbasene på Kolahalvøya. Klassekampen avslørte i september 2016 at det i regjeringas planer for de nye F-35-flyene inngår at de skal kunne «angripe russiske fly, luftvern og andre militære mål – inne på russisk territorium». ¹⁹ Dette merker selvfølgelig russerne seg og legger det inn i sine planer i tilfelle krig.

I utgangspunktet er det ingen ting i forholdet Norge-Russland som har potensiale til å utløse krig mellom våre to land i overskuelig framtid, men vår stadig tettere allianse med USA skaper eller øker muligheten for å bli dratt inn i en krig vi ikke har interesse av å være med i, f.eks. dersom det oppstår en væpna konflikt mellom Russland og USA i Syria eller Ukraina.

Kan Norge forsvare seg sjøl?

Omlegginga av det norske forsvaret etter den kalde krigen har vært basert på en idé om at store stående armeer er avleggs fordi det er de teknologisk mest avanserte styrkene, med særlig vekt på luftherredømme, som vinner kriger i moderne tid. Den fremste eksponenten for denne tenkninga i Norge er tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.²⁰ Tenkninga er basert på erfaringene fra USAs kriger mot Irak i 1990–91 og Jugoslavia i 1999 der en teknologisk overlegen amerikansk militærmaskin fullstendig overkjørte utrangerte irakiske og jugoslaviske hærstyrker. Per-Gunnar Skotåm har oppsummert (og kritisert) dette synspunktet slik: «Å gå til krig uten å ha det mest avanserte, ville tilsi å gjøre ens egne til kanonføde for en mer teknologisk overlegen fiende.»²¹ Landmakta vil innenfor denne tenkninga i ytterste instans bare tjene til å rekognosere fiendtlige mål for de «strategiske kapasitetene», i norsk sammenheng først og fremst F-35-flyene.

Dette premisset er skutt i filler av krigene i Afghanistan og Irak på 2000-tallet, som viste at en teknologisk overlegen styrke kan vinne slag, men ikke vinne kriger. I Afghanistan har verdens mektigste militærallianse etter 15 år ikke vært i stand til å vinne over lokale motstandsbevegelser som bare har hatt primitive våpen, men lokal kjennskap, motivasjon, stort antall og spredt tilstedeværelse. Også Irak og Libya viser at det er umulig å opprettholde kontroll uten «boots on the ground», sjøl om en er i stand til å vinne enkeltslag ved hjelp av overlegen luftmakt.

Derimot er det sant at dagens forsvar ikke kan forsvare Norge. Utrederne bak Landmaktproposisjonen mener at Hæren per i dag bare er i stand til å forsvare en middels stor norsk kommune.²² Landmaktproposisjonen legger til grunn at det norske forsvaret bare skal være i stand til å forsvare Norge i samarbeid med NATO-allierte styrker: «Landmakten skal i en fellesoperativ og alliert ramme bidra til å ivareta norsk sikkerhet på norsk territorium.»²³

Hovedproblemet med å satse alt på «strategiske kapasiteter» som F-35 er at dersom vi taper ett slag, så er allerede hele krigen tapt. F-35-flyene kan enkelt tas ut som forkjøpsangrep i en konflikt, enten ved å bombe flyplassen, likvidere pilotene eller ved å forstyrre de tekniske systemene.

Et annet problem er at vi blir svinebundet til det amerikanske militær-industrielle komplekset, ved at vi er avhengige av reservedeler o.l. og ikke har noen sjølstendig forsvarsevne. Det gjør også at vi mister politisk handlefrihet i forhandlinger overfor Russland og andre naboland, og at regjeringa føler det enda mer påtrengende å «please» USA ved å delta i deres utenlandskriger.

I motsetning til et flyvåpen som lett kan slås ut i begynnelsen av en konflikt, vil et stort landforsvar med tilstedeværelse over hele landet kunne forsvare Norge ved å avskrekke en motstander fra å angripe og opprettholde en stridssituasjon over lengre tid, men uten å utgjøre en potensiell trussel som kan provosere fram et forkjøpssangrep. Det nøytrale Finland har opprettholdt et territorialforsvar med en hær på 160 000 og et forsvar som totalt teller 230 000, og har i tillegg betydelig mer artilleri og luftvern enn Norge, samtidig som det finske forsvarsbudsjettet bare er halvparten av det norske.²⁴

Også om en legger NATO-alliansen til grunn, er nedprioriteringa av hær og heimevern til fordel for kampfly svært lite klokt. Mens allierte fly vil kunne komme til Norge på 3-4 dager vil det ta 1-3 måneder før bakkestyrker av betydning kan settes i land.²⁵ Det er vanskelig å se noen militær grunn til å prioritere kampfly dersom en legger til grunn at målet er forsvar av norsk territorium.

Kan USA forsvare Norge?

Dersom vi for diskusjonens skyld likevel antar at Russland utgjør en trussel mot Norge, og at Norge ikke er i stand til å forsvare Nord-Norge mot mulig russisk aggresjon: Ønsker vi virkelig at Norge skal bli slagmark for en krig mellom USA og Russland? Under den kalde krigen var USAs plan for å stoppe en sovjetisk invasjon av Norge å atombombe styrkene deres i Finnmark.²⁶ På hvilken måte er det i norsk interesse? Er det ikke da bedre å møte en eventuell aggresjon med motstandskamp og geriljakrig?

Vi trenger ikke delta i USAs kriger for at USA skal bry seg om Nord-Norge

USA og NATOs regimeendringskriger de siste årene har ført til statskollaps, regional ustabilitet, undergravd respekten for folkeretten, skapt territorialt rom for terrorgrupper og økt terrortrusselen mot Vesten, skapt flyktningkatastrofer og svekka det norske territorialforsvaret. Likevel legges det i Langtidsplanen opp til at Norge skal bidra med inntil én kampflyskvadron og én bataljonsstridsgruppe i «internasjonale operasjoner». Regjeringa legger opp til at Norge skal «stille betydelige bidrag til operasjoner og kapasitetsbygging, også utenfor alliansens territorium.» For Norge handler det om «å ta ansvar og å være en forutsigbar og troverdig alliert».²⁷

I Godal-utvalgets rapport «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014» slås det fast at Norges viktigste mål med å delta i krigen i Afghanistan har vært «å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans».²⁸ Å holde seg inne med ledelsen i USA er det fremste utenrikspolitiske målet til både Høyre og Arbeiderpartiet, basert på ideen om at vi må støtte USA i deres kriger for at de skal støtte Norge i en eventuell konflikt med Russland.

Én innvending mot denne strategien er at Norges bidrag til disse utenlandskrigene ikke er av avgjørende betydning for USA. Det området der Norge er viktig for USA er etterretning. Dokumenter frigitt av Edvard Snowden har avslørt at amerikanske NSA anser Norge som en av sine to viktigste partnere når det gjelder signaletterretning, og at norsk etterretning blant annet har klart å trenge inn i den russiske marinens datasystemer.²⁹ Å fri seg fra dette samarbeidet vil bli mer krevende for oss enn å slutte å delta i aggresjons- og okkupasjonskriger.

Viktigere er det at stater «ikke har venner eller fiender, bare interesser», som Henry Kissinger har sagt. USA kommer ikke til å intervenere mot en russisk aggresjon mot Nord-Norge fordi de er takknemlige for at Norge har slåss i Afghanistan og Syria, men fordi de har egne interesser av at Russland ikke utvider Bastionforsvaret sitt på en måte som svekker USAs strategiske trusselkapasiteter overfor Russland.

Realpolitisk ligger norske interesser ikke i å bringe USA nærmere Nord-Norge, men i å holde dem på avstand for å redusere spenningene mellom NATO og Russland. Norske interesser ligger ikke i å utvikle elitestyrker for å krige i utlandet, men i å gjenoppbygge et kvantitativt sterkt territorialforsvar og respekt for FN-paktens forbud mot militær maktbruk mot andre land.

Vårt alternativ

I Rødts arbeidsprogram heter det at vårt alternativ er «et nasjonalt forsvar, uavhengig av NATO og EU-hær. Rødt er for å utvikle et forsvar som tar sikte på å bekjempe en okkupasjon gjennom en vernepliktshær, og opplegg for å mobilisere befolkninga til ulike former for motstandskamp.»³⁰

Hovedvirkemiddelet for å trygge norsk sikkerhet er å arbeide for avspenning mellom NATO og Russland, og respekt for FN-paktens forbud mot bruk av makt mot andre stater, et prinsipp som blir undergravd av USAs (og Norges) kriger i utlandet. Norske soldater skal ikke delta i utenlandsoperasjoner med unntak av fredsbevarende operasjoner i regi av FN der den militære tilstedeværelsen er akseptert av begge parter, som den tidligere FN-innsatsen i Libanon.

Militært er vårt viktigste krav å avlyse kjøpet av kampflyet F-35. Dersom ikke hele kjøpet lar seg kansellere, kan vi videreselge de flyene vi har forplikta oss til å kjøpe. I verste fall får vi skrape dem. Levetidskostnadene til flyene overstiger uansett langt innkjøpskostnaden, og de er ikke egna til å forsvare Norge, bare til å øke sannsynligheten for at Norge skal angripe andre land og faren for at andre land kan angripe Norge.

Pengene vi sparer på å droppe F-35, kan vi bruke til å styrke hær og heimevern både kvantitativt og kvalitativt ved å utstyre landstyrkene med antiluftskyts og anti-tank-missiler. Bakke-til-luft-forsvar har vi sett er i stand til å skyte ned både israelske og russiske fly i Syria, og det var sentralt for at mujahedin vant over Sovjetunionen i Afghanistankrigen på 1980-tallet. Mobilt luftvern er både billigere enn kampfly og kan spres over større områder og til flere enheter slik at ikke de kan tas ut i ett forskjøpsangrep, og kan opprettholde stridsevne over tid og dermed avskrekke enhver potensiell angriper fra å true Norge.

Videre bør vi melde oss ut av NATO, hvis eneste praktiske funksjon for Norge er å øke faren for en konflikt mellom Norge og Russland. Vi bør arbeide for å etablere en nordisk forsvarsallianse med Sverige og Finland, som vil gi oss et større forsvar på et sammenhengende territorium og muligheten for å bygge opp en sjølstendig forsvarsindustri. Det forutsetter imidlertid at Norge bryter med NATO og Sverige og Finland med EU. Om ikke dette er mulig, er norsk nøytralitet å foretrekke framfor NATO-medlemskap.

Sist men ikke minst bør Norge slutte seg til FNs forbud mot atomvåpen. Atomvåpentrusselen truer hele menneskeheten med utslettelse om de blir avfyrt, og utgjør dermed også den største trusselen mot norsk sikkerhet. Nøytralitet, gjensidig nedrustning, og en streng tolkning av FN-paktens forbud mot aggresjon mot andre stater er i tillegg til et defensivt innretta territorialforsvar den beste sikkerhetsgarantien for Norges frihet og suverenitet.

Noter:

1 U.S. Military Spending vs. the World. I: National Priorites Project.
2 Global military spending remains high at $1.7 trillion. I: Stockholm International Peace Research Institute 02.05.2018.
3 Brzezinski, Zbigniew: The Grand Chessboard. (1997). New York: Basic Books.
4 Sitert fra Tunander, Ola: Norges säkerhet och geopolitikens återkomst. I: Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg. (2016). Oslo: Progressivt forlag.
5 National Security Strategy of the United States of America. (2017).
6 Kongshem, Mette: Russland – en sikkerhetspolitisk trussel? I: Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg. (2016). Oslo: Progressivt forlag.
7 China’s record in poverty reduction unparalleled in human history: British expert. I: Xinhuanet. 23.04.2018
8 Sandvær, Hilde & Haugan Bjørn: Dette er det Kina som møter Erna Solberg. I: Verdens Gang. 06.04.2017.
9 Harang, Alexander: Konflikten i Sør-Kinahavet: Et nytt våpenkappløp? (2015) Oslo: Norges Fredslag.
10 China becomes single largest contributor of Africa's FDI – Report. I: Africanews. 04.05.2017.
11 List of largest companies by revenue. I: Wikipedia.
12 Stormark, Kjetil: Frykter russisk «forhåndsangrep». I: aldrimer.no. 08.04.2016.
13 Børresen, Jacob: Småstatens sikkerhets- og forsvarspolitikk i en ny tid. I: Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg. (2016). Oslo: Progressivt forlag.
14 Leraand, Marielle & Storaker, Aslak: Regjeringas langtidsplan for krig. I: Radikal Portal. 30.12.2016.
15 Vermes, Thomas: – F-35 kan bli Norgeshistoriens største feilinvestering. I: ABC Nyheter. 30.01.2018.
16 Langøren, Ståle: – Jeg håper jeg tar feil, men det er en krig på vei. I: Adresseavisen. 23.12.2017.
17 Dalløkken, Per Erlien: Norske fjellhaller er stappfulle av amerikansk militærutstyr. I: Teknisk ukeblad. 24.02.2016.
18 Kampkraft og bærekraft. Langtidsplan for forsvarssektoren. (2016).
19 Lysberg, Magnus & Tallaksen, Simen: Derfor vil hun ha 52 fly. I: Klassekampen. 16.09.2016.
20 Egeberg, Kristoffer: Fredsnasjonen Norge. (2017). Oslo: Kagge.
21 Skotåm, Per-Gunnar: For et sterkt, uavhengig og nasjonalt forsvar. I: Aldri mer 1940? (2001). Oslo: AKP.
22 Bentzrød, Sveinung Berg & Braathen, Frøydis: Mener Hæren bare kan forsvare en middels norsk kommune – nå kommer forslagene som skal øke slagkraften. I: Aftenposten. 03.04.2017.
23 Videreutviklingen av Hæren og Heimevernet. Landmaktproposisjon. (2017).
24 Bentzrød, Sveinung Berg: Tenker Norge feil om sitt forsvar – og Finland riktig? I: Aftenposten. 09.04.2016
25 Stormark, Kjetil: Tar 1-2 måneder før NATO kan hjelpe. I: aldrimer.no. 05.04.2016.
26 Kristoffersen, Tor Kjetil: USA skulle slippe atombomber over Finnmark. I: Nordlys. 02.02.2015.
27 Kampkraft og bærekraft. Langtidsplan for forsvarssektoren. (2016).
28 En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014. (2016).
29 Lysberg, Magnus & Sørenes, Kjetil Magne: Massiv norsk spionasje. I: Klassekampen 03.03.2018.
30 Rødts arbeidsprogram 2017 – 2021.

Raoul Peck (regissør)
Den Unge Karl Marx
Another world entertainment, 2017

I en liten kinosal i København er det duket for visning av Der Junge Karl Marx, en to timers lang spillefilm om en politisk supernerds unge liv. Salen fylles godt opp med mange eldre, som jeg mistenker har vært på studiesirkel om Marx flere ganger enn meg – det går et gisp gjennom salen i det de første ordene i det kommunistiske manifest endelig blir formulert og skribles ned. Denne filmen treffer utvilsomt sitt publikum godt.

Peder Østring studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo
Foto: Another World Entertainment

Den unge Karl Marx utspiller seg i Europas turbulente 1840-tall. Mens industrisamfunnets og kapitalismen rulles ut i et forrykende tempo preges kontinentet av fattigdom, nød og politisk enevelde. Handlingen sparkes i gang med scener fra tyske bønder på leting etter nedfallsved i en rik jordeiers skog som blir sablet ned av politi til hest. Rett etterpå ser vi hvordan den politiske avisen Rheinische Zeitung, hvor Karl Marx jobber, blir stormet av statspolitiet for å ha dekket saken i media og for å drive subversiv virksomhet. Vi blir kastet inn en politisk samtid som hvor det finnes enorme motsetninger i samfunnet og hvordan Marx må flykte fra land til land for å kunne drive sitt intellektuelle arbeid fremover.

Peck klarer gjennom sin filmatisering av den unge Marx å fortelle en medrivende historie om hvordan personer og hendelser var med å påvirke Marx sine livsvalg. Parallelt med at kapitalismen blir grenseløs, organiserer også de sosialistiske tenkerne seg på tvers av landegrensene, og vi får et innblikk i datidens polemiske møter mellom ideologiske kjemper som Proudhon, Marx og Engels. Selve møtet mellom Friedrich Engels og Karl Marx er særlig fornøyelig, hvor vi får se hvordan to mennesker som i utgangspunktet ikke kan fordra hverandre, bli forvandlet til kamerater og intellektuelle sparringspartnere som sammen får til mer enn de noen gang kunne gjort alene. Det kan være vanskelig å se for seg hvordan en historisk personlighet som Marx faktisk levde sine unge år, men filmen klarer å vise oss overraskende mange dimensjoner av de to agitatorene Marx og Engels, som når de finner samhold ute på en skikkelig tur på byen og senere må løpe fra fransk politi i trange smug.

Filmen er basert på brevvekslinger Marx gjorde med andre, og briljerer med selv­ironiske skildringer av sin disputter med andre samtidige skikkelser på venstresiden. I tillegg tar den med hvor sentral Jenny Marx var for den kommende suksessen til marxismen. Med en enorm intellektuell kapasitet var hun med å forme og nedskrive Karl Marx’ ubegripelige håndskrift, i tillegg til å måtte bære hovedvekten av den materielle nøden og forsørge barna. En kanskje enda mer glemt historisk skikkelse er Mary Burns, arbeiderklassekvinnen som ble Engels’ livslange partner som vi får se stå opp mot undertrykkelse på fabrikken til Engels far og som blir Engels’ inngangsport til sine studier om arbeiderklassens forhold i Manchester.

Den unge Karl Marx er et originalt, interessant og til tider vittig portrett av en personlighet som har betydd enormt mye frem til våre dager. Raoul Peck har klart å lage en medrivende fortelling som viser mennesket Karl Marx, krydret med personer og referanser som mange på venstresiden vil dra kjensel på.

Samir Amin er mange ting i ett: en økonom som mange mener ville ha fått en nobelpris om han ikke var marxist, en utviklingsteoretiker som har vært på å danne en særegen skoleretning, en samfunnsanalytiker som bokstavelig talt ikke kjenner noen grenser i tid og rom, en globalhistoriker som avslører eurosentrisk ideologi, en fornyer av marxis- tiske analyser av kapitalismen i dens ulike faser, en inter- nasjonalist som hører hjemme både i det globale i Sør og i vår egen verdensdel, en aktivist i – og inspirasjonskilde for – anti-imperialistiske bevegelser, en sentral bidragsyter i debatten om så vel meningsfulle reformer som nødvendig- heten av revolusjonære endringer, en nådeløs kritiker av «politisk islam» og andre former for religiøs fundamenta- lisme, en av vår tids mest produktive forfattere med lesere verden over og en uredd debattant som opptrer både med polemisk lyst og med vilje til å lytte til motforestillinger. Det er få andre som passer så godt til Antonio Gramscis begrep: en organisk intellektuell.¹

Tore Linné Eriksen er historiker, faglitterær forfatter og professor emeritus i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
Foto: Rosa Luxemburg Stiftung/Wikimedia Commons

Samir Amin har bak seg over 40 bøker, og sikkert tusen artikler om vi regner med oversettinger til utal- lige språk. På norsk finnes bare ei eneste bok i sin helhet: Eurosentrismen (1990), der han avkler eurosentrismens ideologi, og minner om at slikt slagg også finnes i ulike varianter innenfor marxismen. Før dette var han represen- tert med kapitler i to antologier på 1970-tallet.² I de siste åra har imidlertid tidsskriftet Rødt! servert sine lesere flere artikler, som ofte samtidig har vært publisert på nettet og i Monthly Review, et ledende marxistisk tidsskrift i USA. De er nå samlet mellom to permer i denne boka, som også inneholder to helt nye artikler fra 2014, som ikke tidligere er publisert på norsk. Selv om de bare representerer et lite utsnitt, er de egnet til å vise bredden i Samir Amins forfatterskap om Kina, imperialisme, fascisme og behovet for å erstatte kapitalistisk barbari med det han kaller en høyere sivilisasjon, dvs. sosialisme.

Fra Egypt til Frankrike Det blir lettere å forstå utviklinga av Samir Amins tanker og politiske praksis om vi kjenner litt til hans livshistorie. Her er det bare plass til et kort riss, men de som er interessert i mer, har heldigvis flere informative kilder å søke til. Et godt sted å starte er A life looking forward. Memoirs of an independent Marxist (2006), der vi følger Amins liv helt tilbake til 1931, da han blei født med egyptisk far (med koptisk bakgrunn) og fransk mor, begge leger. Men før han utga denne fortellinga om sitt eget livsløp, hadde han allerede gitt ut en slags intellektuell selvbiografi, Re-reading the postwar period. An intellectual itenary (1994). Her blir leseren tatt med på ei spennende reise i Amins vitenskapelige produksjon og faglige innspill i aktuelle debatter, formet som en presentasjon av grunntrekkene i hans forfatterskap inndelt i epoker. Fordi denne boka er skrevet i et enklere språk enn det som ofte kan være tilfelle, egner den seg utmerket som ei innføring. Men verken verden eller Samir Amin har stått stille i de siste tjue åra, og jeg vil derfor mot slutten gi noen pekere inn mot noen av hans nyere verker.

Den egyptiske bakgrunnen er et naturlig utgangspunkt for Samir Amins livslange forsøk på å forstå arabiske og afrikanske samfunnsformasjoner, både i et historisk perspektiv og i deres særegne plass i det som han i dag kaller for globalt apartheid. Han var født i et Egypt som lå under britisk koloniherredømme, og vokste opp i en familie med antikolonialistiske, nasjonale og demokratiske holdninger. Samtidig så han et samfunn rundt seg med skrikende forskjeller mellom ufattelig rikdom og ekstrem fattigdom. I tillegg til kamp mot alle former for imperialisme, har Amin derfor understreket at opprør mot sosial urett er en rød tråd i hans tenkning og politisk aktivisme. Oppveksten under den andre verdenskrigen, som også raste i hans eget hjemland og i hjembyen Port Said, forklarer også interessen for å for- stå fascistiske utviklingstrekk. Det ferskeste eksempel på dette ser vi i artikkelen «Fascismens tilbakekomst i dagens kapitalisme» (kap. 6). I Amins familie var det ingen som lot seg lokke til å se på Tyskland og Italia som venner i felles motstand mot den mest opplagte fienden, nemlig det britiske imperiet. Den andre verdenskrigen bidro samtidig til en fascinasjon for Sovjetunionen. Samir Amin forteller i sin memoarbok hvordan han som 11-åring jublet over seieren ved Stalingrad. Seinere i ungdommen stiftet han bekjentskap med Det kommunistiske manifestet av flere av Marx’ politiske skrifter, og nølte ikke med å erklære seg som kommunist.

Samir Amin har sin høyere utdanning fra Frankrike i perioden 1947–1957. Det er forklaringa på at det meste av hans forfatterskap har fransk som originalspråk, selv om det også er bidrag på arabisk og engelsk. Kombinasjonen av Egypt og nærheten til Europa, europeisk arbeider- bevegelse og marxistisk idédebatt – innenfor og utenfor det franske kommunistpartiet – har ført til en konsekvent internasjonalisme. Derfor har han da heller aldri vært det som litt nedsettende kalles for en «tredjeverdenist». (Dette begrepet reserverer Amin for desillusjonerte franske intellektuelle sist på 1960-tallet, som satte sin lit til at folk i den tredje verden skulle gjøre revolusjon på deres vegne.) Fra Frankrike har han også hentet ideer fra opplysnings- tidas ideer om folkesuverenitet og sekularisme, dvs. avvisning av alle former for religiøs obskurantisme. (Det er ikke Gud som styrer, men mennesker som skaper sin egen historie). Hans slekt på morssida springer da også ut fra en jakobinsk tradisjon. På samme måte deler han Karl Marx’ vekt på betydningen av borgerlig revolusjon og kapitalismens framvekst i Storbritannia. I motsetning til mange andre intellektuelle fra Sør, vender han derfor ikke ryggen til alt som har å gjøre med europeisk «modernitet», slik som er så populært innenfor postmodernistiske og postkolonialistiske moteretninger. I nyere arbeider har han imidlertid gjort det til et sentralt poeng at de progressive trekkene ved en slik europeisk modernitet – med røtter i opplysningsprosjektet – for lengst har utspilt sin rolle, og at dagens utgave av kapitalismen både truer planetens livsmiljø og befinner seg i ei krise som kan kaste menneske- heten ut i barbari.
Både familieforhold på morssida, ekteskap med en fransk kvinne og langvarige studie- og arbeidsopphold i Frankrike er med på å forklare Samir Amin interesse for å forstå vilkårene – og hindringene for – ei sosialistisk omdanning også i kapitalismens «sentrum». Hans innsikt i kapitalismens politiske økonomi, forankret i marxistiske begreper og den europeiske arbeiderbevegelsens historie, kommer til utrykk i flere artikler i denne boka, ikke minst i det omfattende fattende essayet om «enhet og mangfold» (kap. 7).

Imperialisme og global kapitalakkumulasjon

Under det ti år lange oppholdet i Frankrike deltok Samir Amin ikke bare i det franske kommunistpartiet, men også i bevegelser som organiserte studenter fra Afrika og Asia, og som ikke minst var engasjert i kampen for frigjøring fra kolonistyret. En egyptisk horisont ble dermed utvidet til å omfatte alle deler av det som ble kalt for den tredje verden. Selv har Amin fortalt at pensumlesing var begrenset til det mest nødvendige, slik at det ble desto mer tid til politiske aktivisme. Ikke minst var den kinesiske revolusjonen en avgjørende inspirasjons- kilde, og de revolusjonære styrkenes frammarsj blei fulgt på kartet i de siste åra fram til 1949. Dette viste også det revolusjonære potensialet som lå hos bondemassene i Sør, noe som også blei demonstrert gjennom Frankrikes ydmykende nederlag ved Dien Bien Phu i 1954. Det samme året startet den væpnete delen av den langvarige frigjø- ringskampen i Algerie, samtidig som Amin merket seg at det ofte var en lunken holdning å spore hos det franske kommunistpartiet og i fagbevegelsen. Likevel sluttet han på denne tida helhjertet opp om den prosovjetiske (eller stalinistiske) linja, en posisjon som han seinere har tidfesta til perioden 1948–1956. Ikke minst bidro han aktivt til å knytte forbindelsene mellom det franske og egyptiske kommunistpartiet.

Etter hvert så Samir Amin med mindre begeistring på det sovjetiske systemet, og kom til å dele mye av den kinesiske – eller maoistiske – kritikken. Det var langt mer et slikt oppgjør «fra venstre» enn avsløringene på den tjuende partikongressen i 1956 som førte til et endelig brudd. Den kinesiske revolusjonen blei også oppfattet som mer relevant for Afrika, Asia og Latin-Amerika. Av samme grunn blei trotskismen aldri noe alternativ, med den vekt som tradisjonelt blei lagt på den europeiske arbeiderklassen som en slags fortropp. Fra slutten av 1950-tallet identifiserte Samir Amin seg i all hovedsak med maoismen som ideologisk posisjon, og hadde følgelig ingen problemer med å velge side da det endelige bruddet mellom Kina og Sovjetunionen fant sted. På denne tida var han også ukritisk i sin begeistring for kulturrevolusjonen, ikke minst slagordet «bombarder hovedkvarteret», mens han seinere har analysert hvordan denne sporet ut i et anarki som var med på bringe partiapparatet og statsmakta tilbake ved roret. I artikkelen «Det oppstigande landet» (kap. 5) forklarer han både styrker og svakheter ved en maoistisk posisjon, samtidig som han skiller seg ut fra mange andre som analyserer Kina i dag ved å understreke hvordan den udiskutable framgangen har sine røtter i den maoistiske perioden.

I arbeidet med doktoravhandlinga, som blei fullført i Paris i 1957 etter studier i statsvitenskap, statistikk og økonomi, tok Samir Amin sikte på noe så ubeskjedent som å forklare hvorfor kapitalistisk akkumulasjon bare kan forstås i et globalt perspektiv. I omarbeidet utgave kom avhandlinga ut på fransk i 1970, og på engelsk i 1974: Accumulation on a world scale. (Imponerende bok som kom i svensk utgave samme år.) Dette må sies å være et hovedverk med klassikerstatus både innenfor marxistisk økonomi og internasjonale utviklingsstudier. Sammen med bl.a. André Gunder Frank og Immanuel Wallerstein la han grunnlaget for den retninga som ofte kalles «underutviklingsskolen», og som har til felles historiske studier av forholdet mellom sentrum og periferi og en understrek- ning av at verdenssystemet må studeres i sin helhet.

Kapitalisme i ulike utgaver

Et sentralt poeng hos Samir Amin har helt fra starten vært påvisning av grunnleggende ulikheter mellom kapitalismen i sentrum og kapitalismen i periferien, som utgjør forskjellige – men sammenhengende – deler av det samme systemet. I en slik forstand er «underutvikling» i Sør ikke en slags opprinnelig urtilstand, men et historisk resultat av dominans, forvridning og blokkering av utviklingsmuligheter. Der kapitalismen i sentrum reproduseres gjennom en autosentrisk vekst, med en organisk sammenheng gjennom investeringer i kapitalutstyr og produksjon av forbruksvarer (slik Marx beskriver i bd. 2 av Kapitalen), kjennetegnes den i periferien av en forvridd, ensidig og eksportavhengig struktur med store produktivitetsforskjeller mellom de ulike sektorene. Men det handler om noe langt mer enn abstrakte økonomiske modeller, og Amin viser samtidig til forskjellene mellom «avføydalisering», jordbruksrevolusjon og et nasjonalt/produktivt industrielt borger- skap i sentrum og et tynt sjikt av et byråkratisk kompradorborgerskap i et hav av bønder i Sør. På samme måte blir det understreket at ufullstendig proletarisering og enorme arbeidskraftreserver gjennom utarming av landsbygda bidrar til et lavt lønnsnivå i periferien, slik at handel bygger på et ulikt bytteforhold hvor gevinstene havner hos kapitalistklassen (og forbrukere) i sentrumslanda. Et slikt ulikt bytteforhold er ikke en naturlov eller økonomisk lov, men blei særlig framtredende etter 1880, og bunner bl.a. i at arbeiderklassen i Nord – i motsetning til i Sør – nå kjempet fram en mer anstendig del av gevinsten ved produktivitetsøkning. (Som kjent er det siste ikke lenger tilfellet i vår del av verden, der en stadig større andel nå tilflyter kapitalen). Dermed kan svaret aldri være en ytterligere innkapsling (i dag kalt «globalisering»), og forestillingen om å «hente igjen og overta» innenfor rammen av det samme kapitalistiske verdenssystemet forbli en illusjon. Alternativet er istedet det Samir Amin omtaler som en frakopling (delinking eller decoupling på engelsk), som igjen er en nødvendig forutsetning for å gå videre på den lange veien i retning av ei sosialistisk omdanning av samfunnet.

Et annet trekk i Samir Amins forståelse av kapitalismen er at den har gått gjennom ulike faser fra 1500-tallet til i dag, fra merkantilisme og den tidlige industrikapitalismen (som var den Marx beskrev) til dagens kapitalisme kjennetegnet av monopoler, dype kriser og kollektivt organisert imperialisme. Felles for alle faser er ekspansjon og en iboende akkumulasjonstvang. Dermed handler det ikke bare om markeder eller nyliberalistisk ideologi, som mange later til å tro, men om et system med en grunnleggende motsetning mellom arbeid og kapital. Ved å understreke betydningen av både produksjon, politisk makt og sosiokulturelle forhold, begrenser Samir Amin seg ikke til formelle og abstrakte økonomiske «lover», men viser nødvendigheten av historisk materialisme – med vekt på klasseforhold og politisk kamp – som analyseredskap.

Avhandlinga fra 1957 utfordrer ikke bare borgerlig vitenskap og den kalde krigens moderniseringsideologier, men stiller seg også kritisk til mange trekk ved tradisjonell marxisme. Det kommunistiske manifestet tegner et bilde av en dynamisk kapitalisme som ubønnhørlig sprer seg og gjøre verden mer homogen, og Karl Marx utformet sine teorier på et tidspunkt hvor virkningene av imperialistisk underordning ikke var så åpenbare. Gang på gang har Amin lagt vekt på at dette er en blind flekk, som også innebærer en risiko for at den europeiske venstresida trår feil i sine strategier. Enda mer kontroversiell er hans diskusjon av faren for at gevinstene i globale utbyttingsforhold kan være med på knytte arbeiderbevegelsen sammen med «nasjonale» interesser i kapitalismens sentrum, dvs. en form for sosialkolonialisme, som han kaller det i artikkelen «Maoismens bidrag» (kap. 2). I noen av sine nyeste arbeider fører han dette videre i en advarsel mot rasisme og fristelsen til å gjøre innvandrere og «de andre», dvs. folk i Sør, til fienden istedenfor å bekjempe egne herskerklasser. (Innenfor den franske studentbevegelsen var han tidlig på 1950-tallet i kamp med Jean-Marie le Pen!)

Samir Amins tidligste arbeider er kritisert for å bære preg av en slags økonomisk determinisme, og for å legge mer vekt på bytteforhold enn på klasseforhold. Han har seinere innrømmet at det er mye rett i en slik kritikk, men kan med rette vise til at han samtidig med teoretiske hovedarbeider også leverte empirisk-baserte studier av økonomisk politikk og konkrete samfunnsformasjoner. Mange av dem er samlet på engelsk i Unequal development. Essays on the social formations of peripheral communities (1977) og Imperialism and unequal development (1978). Ei slik tilnærming kjennetegner ikke minst bøker som byr på inngående analyser av enkeltland, slik som Egypt (gitt ut under psevdonym tidlig på 1960-tallet) og vestafrikanske stater som Mali, Senegal og Elfenbeinskysten i de første åra etter kolonifrigjøringa. Mens tidligere bidrag mest kretset rundt økonomisk teoridannelse, ser vi her en klarere forankring i historisk materialisme som analyse- metode. Dette viser igjen en klar forbindelse mellom Samir Amins biografi og hans vitenskapelige produksjon, etter- som disse bøkene sprang ut av egne erfaringer som planleggingsøkonom i Egypt (1957–1960) og i Mali (1960– 1963). Deretter arbeidet han i noen år i Dakar ved Africa Institute for Economic Development Planning (IDEP), som lå under FNs økonomiske kommisjon for Afrika. I 1967 vendte tilbake til Frankrike som økonomiprofessor. Her fikk han også med seg 1968 i Paris, som han alltid har regnet som en skjellsettende begivenhet, ikke minst fordi opprøret var et brudd med forestillingen om avpolitisert ungdom og en arbeiderklasse som slo seg til ro med de velferdsreformer som var oppnådd. Dessuten representerte 1968 på store deler av den europeiske venstresida et oppbrudd fra sovjetmarxismen.

Sammenbrudd i etterkrigstidas modeller

Mellom 1970 og 1980 var det igjen Dakar som var Samir Amins hovedbase, denne gang som professor og direktør ved IDEP. Dette ga seg utslag ikke bare i forskning om utvikling i Sør, men også i flere dyptpløyende studier av det sentrumskapitalistiske systemet. Det handlet ikke bare om økte oljepriser og konjukturnedgang, men om ei dyptgripende og strukturell krise. Det gjaldt ikke minst USA, med det ideologiske oppsvinget i 1968, dollarens sammenbrudd i 1971, oljekrisa i 1973, utfordringa fra europeiske rivaler og nederlaget i Indokina i 1975 som symboler. Tidligere enn mange andre så Samir Amin at dette var slutten på det som er kalt «de tretti gyldne åra» (les trentes glorieuses), dvs. en av etterkrigstidas tre bære- bjelker. (Litt mer om de to andre følger snart). Mens åra etter 1945 hadde innslag av et historisk kompromiss hvor arbeiderbevegelsen i europeiske industriland oppnådde velferdsgoder og borgerskapet en fordistisk produktivitets- vekst, så dette ikke lenger ut til å gi den samme framgangen. De herskende klasser så med andre ord behovet for å finne et nytt akkumulasjonsgrunnlag og innlede en ny offensiv mot arbeiderklassen. Amin var tidlig ute med å identifisere flere av de trekkene som manifesterte seg for alvor fra slutten av 1970-tallet, slik som «globalisering» (dvs. geografisk ekspansjon og flytting av deler av industriproduksjonen til periferien), større spillerom for finanskapitalens spekulasjoner, privatiseringer og innlemming av tidligere felles- goder under «markedsfetisjismen», dvs. at alt blir varer. Dette var ikke en tilfeldig politikk, men et svar på nye krisetider. Kapitalismen hadde fra før vært i krise fra tidlig på 1870-tallet til 1945, inkludert to verdenskriger, slik at det bare var de særegne omstendighetene etter 1945 som representerte det som noen av en aller grunner kaller for «normalt».

Også det som Samir Amin betegner som «Bandungæraen», og som utgjorde den andre av etterkrigstidas globale hovedtrekk, gikk inn i ei dyp krise utover på 1970-tallet. Begrepet tar sitt utgangspunkt i den alliansefrie bevegelsens konferanse i Bandung (Indonesia) i 1955, hvor en rekke stater kom sammen i en slags optimistisk fase under ledelse av Jawarharlal Nehru, Gamal Abdel Nasser og Sukarno. Dette er en epoke som etter Amins mening var så betydningsfull at den fortjener et eget navn, ettersom den sprang ut av frigjøringa fra kolonistyret, som ifølge Amin var et nasjonal-folkelig gjennombrudd for flertallet av jordas befolkning. På denne måten blei grunnlaget lagt for et «nasjonalt suverenitetsprosjekt», som igjen var en forutsetning for begynnende frakopling fra imperialismen. Men med sin egyptiske bakgrunn var Samir Amin godt plassert for å studere begrensningene i det som er kjent som nasserismen, som trass i enkelte progressive trekk var basert på et svakt borgerskap som verken kunne skape ei nasjonal utvikling eller utfordre kapitalismen. Dette blei enda tydeligere etter Nassers død i 1970 og den påfølgende åpninga (infitha) for uten- landsk kapital under Sadat. Bandung-epokens svanesang (eller krampetrekning) var ifølge Samir Amin det forsøket på å få til ei «ny økonomisk verdensordning» som fant sted under første halvdel av 1970-tallet. Målet var aldri noe mer enn et slags globalt sosialdemokrati som var ute av stand til å oppheve skillet mellom sentrums- og periferikapitalismen. Men selv dette ble gjort umulig gjennom de vestlige stormaktenes motoffensiv, som i Chile ga seg et enda mer direkte uttrykk gjennom et USA-ledet militær- kupp og fritt spillerom for nyliberalistiske eksperi- menter. I det globale Sør fulgte det store tilbakeslaget utover på 1980-tallet, kjennetegnet av bl.a. gjeldskrise og Verdensbanken strukturtilpasning, dvs. et diktat om privatisering, nedbygging av staten, handelsliberalisering og friere spillerom for utenlandsk kapital. Politisk struktur- tilpasset også de nye elitene seg, og ytterligere underordning gjorde at mulighetene for en felles front blei enda mindre. På 1970-tallet leverte Samir Amin også flere analyser av forvitringa av den tredje av grunnsteinene i den eksisterende verdensordninga. Da hadde han lenge beskrevet utviklinga i Sovjetunionen som en blindvei om målet var sosialistisk frigjøring, sjøl om han strevde med å definere hva slags system det var tale om. Som utvei valgte han å tale om en særegen «sovjetisk produksjonsmåte», som han mente hadde nådd en tilstivnet tilstand. I ettertid ser han at han nok overdrev dette systemets stabilitet, selv om krisa etter hans oppfatning var dyptgripende. Det var altså på samme tid et sammenbrudd både i etterkrigstida framherskende form for sentrumskapitalisme, Bandungepokens «tredjeverdensprosjekt» og i den sovjetiske modellen (og dermed sovjetmarxismen).

Nye bevegelser og nye bøker

Det er mot en slik bakgrunn – dvs. det tredobbelte sammenbruddet – at Samir Amin har sett det som sin hovedoppgave å forstå hva de nye fasene, både i Nord, i Sør og i den globale kapitalismen som helhet, består i. Dette har han gjort samtidig som han fra 1980 har vært en frittstående akademiker og heltidsaktivist. Ettersom han beskriver seg sjøl som et «politisk dyr», er det ingen motsetning mellom disse to rollene. I den første delen av denne perioden, fram til 1980, ledet han Third World Forum. Med base i Dakar var han stadig på reisefot rundt om i verden, og knyttet nære forbindelser til både radikale intellektuelle og sosiale bevegelser i det globale Sør. Fra 1997 har han så vært en forgrunnsfigur i World Forum for Alternatives, som sprang ut som en motstykke til World Economic Forum i Davos.

Mange av Samir Amins hovedsynspunkter i det siste tiåret gjenfinnes i de påfølgende kapitlene i denne boka. De bygger igjen på langt grundigere analyser i et imponerende knippe av bøker, ettersom verken kvantiteten eller kvaliteten i hans forfatterskap ser ut til å avta. Skal jeg driste meg til å anbefale noe fra øverste hylle, velger jeg The world we wish to see. Revolutionary objectives in the twenty-first century (2008), Ending the crisis of capitalism or ending capitalism? (2010) og The implosion of capitalism (2013). Ikke minst den siste av dem, der Kina-kapitlet (kap. 9) nå er oversatt til norsk, gir en sammenfattende oversikt i en ikke altfor innviklet form. Det bør også legges til at en kortfattet presentasjon av hele hans forfatterskap, med en rekke tematiske tekstutdrag, også foreligger i et eget bind i en bokserie viet vår tids mest sentrale tenkere og forskere: Theory as history (2013).

Andre kunne sjølsagt ha gjort et annet utvalg. For eksempel har historikere med stor begeistring tatt imot Global history. A view from the South (2010), som er utgitt samtidig med ei ny utgave av Eurocentrism (2010). I begge bøkene spenner Amin opp et bredt lerret, med særlig vekt på å forstå førkoloniale samfunnsformasjoner utenfor Europa. Særlig verdifullt er det at han også med et vell eksempler dokumenterer hvilke viktig bidrag til vår felles historie som har kommet fra den arabisk-islamske verden og fra Sentral-Asia. Dette er et høyst påkrevd oppgjør med vestlig «triumfalisme», som ser verdenshistorien som lite annet enn en stafett fra de gamle grekere til kristen middelalder og – som et historisk høydepunkt – fram til den europeiske kapitalismen og europeiske verdier som arrogant framstilles som universelle. Også et annet innslag i konstruksjonen av eurosentrisk ideologi er det han kaller «kulturalisme», dvs. forestillingen om at det er iboende og nærmest uforan- derlige kulturtrekk som – helt uavhengig av klasseforhold og produksjonssystemer – er drivkrefter som forklarer at historien har tatt forskjellig retning i kapitalismens sentrum og i dens periferi. Samir Amin henter også fram ny empiri og nye tolkninger som tjener som supplement – eller korrektiv – til Marx ́ forenklete skjemaer. Det er det utvilsomt behov for, ettersom de europeiske kunnskapene om andre deler av verden var enda mer mangelfulle på Karl Marx’ tid. (Marx kan dermed unnskyldes, men det er ingen unnskyldninger for dem som ukritisk viderefører eurosentrismen i dag).

Lange historiske linjer og studier av konkrete samfunnsformasjoner i den arabiske verden kjennetegner også The people ́s spring. The future of the Arab revolution (2012). På samme måte som når det gjelder Bandungepoken, ser vi hvordan Samir Amin både løfter fram folkelige protester og analyserer folkevårens begrensninger. I ettertid har han også fått rett i sine advarsler mot religiøs fundamentalisme og etno-sjåvinistisk ideologi, som etter hans oppfatning tildekker både klassemotsetninger og motsetningsforholdet til imperialismen. «Politisk islam» løftes her og andre steder fram som et eksempel på nettopp et slikt feilsteg.³ Den aktuelle situasjonen i hjemlandet, med et potensial for grunnleggende endringer, har for øvrig ført til at Samir Amin har kastet seg inn i egyptisk politikk på ny. Her har sammen med andre representanter for ei mangfoldig venstreside utarbeidet et omfattende manifest for hvordan kampen kan føres videre. (I bokform er det foreløpig bare tilgjengelig på arabisk).

La det også være nevnt, i tillegg til bøker om aktuelle forhold, at Samir Amin i de siste åra har vendt tilbake til grunnleggende spørsmål innenfor marxistisk politisk økonomi. Han har selv fortalt at han nærmest oppskriftsmessig har foretatt en nylesning av Karl Marx hvert tjuende år (første gang var i rundt 1950, da han var tjue år). Dette har foreløpig ført til to bøker: The laws of worldwide value (2011), som er en revisjon av en tidligere utgivelse, og ei samling av tre kortere artikler i Three essays on Marx ́ value theory (2013).⁴ Her griper Samir Amin tilbake til, og fornyer, sentrale temaer i sitt teoretiske forfatterskap. Et viktig poeng er begrensningene i den del av marxismen som gjerne kalles en «økonomisk vitenskap», og som på et høyt abstraksjonsnivå har blitt brukt til å formulere «lover» om verdi, arbeid, lønn, pris og profitt. Til tross for at dette er med på gi innsikt i akkurat den formen for kapitalisme som eksisterte på Karl Marx’ tid (hva ellers skulle han studere?), ser Amin disse bidragene som underordna et annet grunnlag i marxismen, nemlig ei historisk-materialistisk tilnærming. Bare slik kan førkapitalistiske samfunn, kapitalismens oppkomst og postkapitalistiske formasjoner forklares. Som vi har sett ovenfor, og som vi snart skal vende tilbake til, betyr dette at marxistiske analyser må ta høyde for at kapitalismen framtrer annerledes i en fase som er kjennetegnet av globaliserte (og finansialiserte) monopoler, ulikt bytte og polarisering med basis i ulikheter mellom sentrums – og periferikapitalisme. Imperialisme kan ikke bare studeres som et uttrykk for akkumulasjonstvang, men må suppleres med en konkret analyse av USAs konkrete politikk og militarisme. På samme måte må ei historisk-materialistisk tilnærming til for å forstå klassekamp, ideologiske forvrengninger (som eurosentrisme) og motstanden i globale Sør, som utspiller seg i spenningsfeltet mellom klasse og nasjon.

Kollektiv imperialisme og nye monopoler

De nyeste bøkene har alle til felles at de analyserer den «reelt eksisterende kapitalismen», altså ikke i idealutgavene i lærebøkene på BI, men i den aktuelle formen som framstår som tilstivnet og kjennetegnet av dyp krise. Den har ikke minst vært drevet av en finansialisering og en para- sittisk tilraning av en økende del av overskuddet fra eierklassens representanter. Ettersom så mange har reist spørsmålet om hvorfor «økonomene» ikke forutsa finanskrisa i 2007/2008, er det naturlig å minne om hvordan Samir Amin rundt 2000 trakk fram finansspekulasjoner, gjeldsbasert forbruk og grotesk ulikhet, og gjorde det klart at det bare var et tidsspørsmål før ei slik boble ville briste. Det var da også dette som skjedde, og det var ikke noe vakkert syn.

Et annet hovedtrekk i Samir Amins analyser av dagens kapitalisme, er at den blir mer militarisert. Sammen med en stadig tydeligere kollisjonskurs mellom akkumulasjonstvang og økologiske lover, viser dette at forestillingen om en fredelig og bærekraftig verden innenfor rammen av global kapitalisme er en farlig illusjon. Han har vært opptatt av ødeleggingen av planetens livsgrunnlag sida han deltok på FNs miljøkonferanse i Stockholm i 1972, men inntil de siste åra har dette ikke hatt noen sentral plass i hans teoretiske arbeider. Her har han utvilsomt fanget opp økososialistiske analyser som særlig er forbundet med hans samarbeidspartnere i miljøet rundt Monthly Review, i første rekke John Bellamy Foster og Fred Magdoff.⁵ Dette er da også en av de viktigste grunnene til at sosialistiske alterna- tiver – og utviklingsstrategier i Sør – må se helt annerledes ut enn det som blei lagt fram i det forrige århundret.

Selv om det altså er tale om en ny fase og nye framtredelsesformer, viser Samir Amin hvordan kapitalismen gjennom historien har vært kjennetegnet av økende polarisering, utbytting og framvekst av monopoler, alltid med en imperialistisk Nord/Sør-dimensjon. Hans skrifter byr derfor på lite lystelig lesning for dem som måtte tro på en slags globalisering som går av seg selv, som visker ut skillet mellom sentrum og periferi, og som bidrar til global utjamning og konvergens. Selv om det har vist seg mulig for enkelte land i Sør å industrialisere, særlig i Asia, er det Amins oppfatning at dette verken opphever polariseringa eller gir muligheter for land i Sør til å «ta igjen» forgjengerne i kapitalismens sentrum. Den viktigste grunnen til dette er at USA, EU og Japan – kjent som triaden eller kollektiv imperialisme – sikrer seg en slags monopolrente (eller imperialistrente) gjennom sitt overtak når det gjelder militærmakt og produksjon av masseødeleggelsesvåpen, kontroll over det globale finanssystemet, forsprang innenfor høyteknologiske nyvinninger, kommunikasjons-, infor- masjons- og mediemessig hegemoni og adgang til natur- ressurser over alt i verden. Med et nøkkelbegrep omtales dette som «generaliserte – eller altomfattende – monopolers tidsalder».⁶ En slik kollektiv imperialisme skiller seg på mange måter fra den nasjonalkapitalistiske rivaliseringa som Lenin analyserte for rundt 100 år sida. Det følger også av den kollektive imperialismens natur at det er skapt felles instrumenter, slik som våpen (særlig rettet mot Sør), Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF), OECD, Verdens handelsorganisasjon (WTO), G7 og – ikke minst – Nato. Dette betyr ikke at stater og grenser har utspilt sin rolle, og Amin har naturlig nok gitt USA- imperialismen en sentral plass i sine aktuelle analyser. Blant de viktigste innslagene i et sammenhengende prosjekt, identifiserer han bl.a. forsøk på å a) nøytralisere og kontrollere triadepartnere, b) utøve militær kontroll gjennom Nato, c) «latinamerikanisere» det tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa, d) beholde og utvide råderetten over Midtøsten og oljeressursene, e) svekke Kina og gjøre India og Brasil til klienter, f ) hindre framvekst av regionale blokker som kan utfordre den rådende form for globalisering og g) marginalisere de strategisk mindre interessante deler av Sør, slik som Afrika, som noen ganger omtales som «en fjerde verden». Et nøkkelelement i dette prosjektet er militær dominans, ettersom USA ikke lenger har noe avgjørende økonomisk fortrinn dersom det var en «fri konkurranse». USA er med andre ord avhengig av utenom økonomiske midler for å bevare sin stilling som en slags parasitt, ut fra oppskriften: verden produserer, USA konsumerer.

Et viktig steg på veien mot det som kalles en mer polysentrisk verden, må derfor være å begrense spillerommet for USAs militærmakt og globale nettverk av baser og allianser. Samir Amin ser derfor med stor bekymring på den framrykkinga som USA/Nato i våre dager gjør for å innsirkle Russland og Kina, med Ukraina som et av flere eksempler.⁷

Det er ikke minst kampen om naturressurser og investeringsmuligheter for overskuddskapital som gjør at Amin i nyere bøker understreker geopolitikkens betyd- ning. Med dette menes mer enn motsetninger mellom stater og «nasjonale interesser», slik dette begrepet tradisjonelt brukes. Isteden er det interessene til de hegemoniske kreftene innenfor den transnasjonale monopolkapi- talen, og da ikke minst finanskapitalen, som løftes fram. Av denne grunn argumenterer Amin også overbevisende for at EU som prosjekt ikke kan utgjøre noen motvekt til USA, slik det går fram i «Samanbrotet i det europeiske systemet» (kap. 4). Når dette er viktig å framheve, er det fordi han også er kjent for å understreke at det er (eller i alle fall har vært) betydelige forskjeller mellom USA og Vest- Europa når det gjelder historie, politisk kultur, velferd, sosiale bevegelser og styrkeforholdet mellom klasser. Men i nyere tid har det vært tydelig hvordan ledere som Tony Blair – og de fleste av hans etterfølgere (ikke minst i Norge under skiftende regjeringer) – har valgt militær underordning i Nato, et EU hvor nyliberalisme er nedfelt i grunnlova, en felles sentralbank som ikke utfordrer dollar/oljeprosjektet og en innstrammingspolitikk i form av en krigserklæring mot arbeiderklassen. Japan kan heller ikke være noen motvekt, ettersom landet er så geopolitisk knytta til USA gjennom rivaliseringen med Russland og Kina, og med en økonomisk vekst med klare begrensninger. Japan har dessuten vist seg å være lite attraktiv for andre asiatiske land. I enda mindre grad gjelder det India, som etter Amins mening ikke oppfyller noen av vilkårene for å være en «moderne» stormakt. Det skyldes både det høyst mangelfulle bruddet med koloniarven når det gjelder jordbruk og sosiale strukturer, utvikling til fordel for et lite mindretall og underordning under USAs militære hegemoni. Det siste er ytterligere forsterket gjennom valgseieren til BJP i mai 2014 og den nye regjeringa til Narendra Modi, som også bunner i en hindunasjonalistisk vending.

Som det framgår av kap. 5, er Samir Amin langt mer tvetydig når det gjelder Kina. Det er ikke minst fordi han ser at kampen mellom forskjellige retninger innafor kommunistpartiets politiske (og økonomiske?) elite på langt nær er endelig avklart. Den raske veksten utgjør i seg selv ingen dyptgripende utfordring til triadens kollektive imperia- lisme, og ikke minst økologisk er det mange blokkeringer for å fortsette i samme spor. Fortsatt er det tale om en slags periferikapitalisme bygd på arbeidsintensiv industri, ekstremt lave lønninger og underleveranser til utenlandske selskaper, og dermed fortsatt et ulikt bytteforhold. Men Kina kan etter Amins oppfatning likevel bidra til en mer multipolar eller polysentrisk verdensordning, og er det eneste landet i Sør som har et potensial til en mer sjølstendig og sammensatt produksjon. Ettersom landet heller ikke er like underkastet det globale finanssystemet som andre såkalt «oppstigende« land, står Kina i en klar særstilling. Det er da også dette som gjør at USA følger nøye med på Kinas økende tilgang på naturressurser fra andre deler av verden og på landets økende militære kapasitet.

Er en annen verden mulig?

Et velkjent slagord fra World Social Forum og regionale avleggere er at «en annen verden er mulig». (Som Samir Amin sier: En annen kapitalisme er derimot ikke mulig.) Men hvilke endringer skal til for at en annen verden skal bli mulig, hvordan kan den se ut, og hvordan kan radikale bevegelser i siste instans bli et redskap for ei sosialistisk omdanning? Det handler selvsagt ikke om det han kaller en «24-timers-revolusjon», men om å finne de første skrittene på en lang og kronglete vei. Med alle sterke motkreftene som Samir Amin har brukt sitt liv på å beskrive (og bekjempe), kan det vanskelig sies at han byr på noen lettvint optimisme.

En rød tråd hos Samir Amin har vært å diskutere mulighetene for solidaritet mellom stater i Sør som en mulig motvekt, men han ser nå hvordan dette er ytter- ligere vanskeliggjort gjennom nyliberalisme, manglende demokrati/folkemakt, korrupt samarbeid med utenlandske kapitalinteresser og innkapsling i USA militære strate- gier. Men dette betyr ikke at bildet er statisk, og Amin har et våkent øye for nye tendenser. Det er i våre dager f.eks. økende motstand mot USAs militære hegemoni og «forkjøpskriger», tilløp til en mer sjølstendig kurs i deler av Latin-Amerika, motstand mot liberaliseringskjøret i Verdens handelsorganisasjon (WTO), og diskusjon om nasjonal matsuverenitet og småbønders eksistensgrunnlag. Men fortsatt ser han et stort problem i nasjonale, kulturelle og religiøse «forvridninger» av denne kampen. Det gjelder ikke bare islam og Midtøsten, men – som han viser i sin nye fascismeartikkel (kap. 6) – også i det hindu- sjåvinistiske India.

Ifølge Amin er utfordringene til globale motstandsbevegelser mange. Ikke minst er han nådeløs i sin kritikk av FN-retorikk om avpolitiserte tusenårsmål og av «sivilsamfunnets» NGO-humanisme som vil bekjempe fattigdom uten å bekjempe det systemet som med nødvendighet produserer fattigdom og ulikhet. Etter hans oppfatning er det et alvorlig problem at det ofte er middelklassebevegelser som dominerer på toppmøter i regi av WSF o.l, mens for- utsetninga for å kunne avskaffe «globalt apartheid» er den kampen som bønder, jordløse landarbeidere og arbeiderklassen – både i Nord og Sør – fører for sin eksistensvilkår. Derfor løfter han ofte fram den jordløse landarbeiderbevegelsen i Brasil (MST), den globale småbondealliansen Via Campesina og deler av fagbevegelsen i Sør-Afrika. Bare slik ser han muligheter for at et mangfold av krefter, gjennom både dristighet og tålmodighet, over tid kan forenes i partier som bygger på sosialisme, dvs. både frihet (fullt demokrati) og likhet (frigjøring fra utbytting).

Det som noen kaller illusjoner, velger Samir Amin i mer optimistiske øyeblikk å se på som «konstruktive utopier». Målet er produksjonsmidlenes overgang til samfunnseiendom, et økologisk fotavtrykk som kloden kan leve med og brudd med en global kapitalisme som dømmer flertallet av jordas befolkning – dvs. det globale Sør – til fattigdom og ufrihet. Men et langsiktig mål er ikke det samme som oppskrift, og underveis er det viktig med aksjonsfellesskap omkring oppgaver som f.eks. å slette gjeld, redusere risikoen for nye USA-ledete kriger og forsvare retten til jord og vann. Med rette løfter Samir Amin også fram «bondespørsmålet», som bl.a. handler om vern om naturgrunnlaget, matsuverenitet, jordreformer, organisering av bønder, motsetningsforholdet til agribusiness og slaget om ressurser (landran, matdrivstoff og olje). Det store flertallet i Sør består av bønder og arbeidere, og det er nettopp i slike klasseforhold og i ei slik sammensetning av befolkninga at Amin ser et potensial for anti-systemisk organisering og mobilisering mot både imperialisme og nasjonale herskerklasser. Ettersom både mulighetene og hindringene blir gjennomgått i flere av de påfølgende kapitlene, skal ikke denne diskusjonen foregripes i denne innledninga.

Som det heter: Kampen fortsetter! Det gjelder også Samir Amins forfatterskap, som han selv beskriver som en sosial og politisk handling. I skrivende stund er han tross alt bare 83 år.

Mer å lese: et utvalg

Accumulation on a world scale (1974).
New York: Monthly Review Press.

Unequal development. Essays on the social formations of peripheral communities (1977).
New York: Monthly Review Press.

Imperialism and unequal development. Essays (1978).
New York: Monthly Review Press.

På vei mot 1984. Artikler om krise, kapitalisme, underutvikling (s.m. Andé Gunder Frank (1979).
Oslo: Gyldendal.

Delinking. Towards a polycentric world (1990).
New York: Monthly Review Press.

Re-reading the postwar world. An intellectual itenerary (1994).
New York: Monthly Review Press.

Obsolescent capitalism (2003).
New York: Monthly Review Press.

The liberal virus. Permanent war and the Americanization of the world (2004).
New York: Monthly Review Press.

Beyond US hegemony? (2005).
New York: Monthly Review Press.

A life looking forward. Memoir of an independent Marxist (2006).
London: Zed Books.

The world we wish to see: Revolutionary objectives in the twentyfirst century (2008).
New York: Monthly Review Press.

Ending the crisis of capitalism or ending capitalism? (2010).
Oxford: Pambazuka Press.

Eurocentrism. Modernity, religion and democracy. A critique of eurocentrism and culturalism (2010, opprinnelige utg. 1989).
New York: Monthly Review Press/Oxford: Pambazuka Press.

Global history. A view from the South (2010).
Oxford: Pambazuka Press

The law of worldwide value (2011, 2. utg.).
New York: Monthly Review Press.

The people ́s spring. The future of the Arab revolution (2012).
Oxford: Pambazuka Press.

The implosion of capitalism (2013).
London: Pluto Press.

Three essays on Marx ́ value theory (2013).
New York: Monthly Review Press.

Theory is history (2013).
Cham (Sveits): Springer International Publishing (Springerbriefs on pioneers in science and practice).

Noter:

1.Tittelen på en nyutkommet Amin-biografi er da også Samir Amin – intellectuel organique au service de l’ emancipation de Sud, skrevet av Demba Moussa Dembélé (Dakar: CODESRIA, 2013).
2. I all beskjedenhet redigerte jeg begge: Underutvikling (Oslo: Gyldendal, 1974) og På vei mot 1984. Artikler om krise, kapitalisme, underutvikling (Oslo: Gyldendal, 1979). Den første har en lang rekke bidragsytere, mens den andre bare har artikler av Samir Amin og André Gunder Frank.
3. Mest spesifikt er dette drøftet i artikkelen «Political islam in the service of imperialism», Monthly Review, Desember 2007 (årg. 49, nr. 7). På nett: http://monthlyreview.org/2007/12/01/ political-islam-in-the-service-of-imperialism/
4. For en lett tilgjengelig og kortfatta diskusjon, se John Bellamy Foster: «Samir Amin at 80. An introduction and tribute», Monthly Review, Oktober 2011 (årg. 63, nr.5), på nett: http://monthlyreview.org/2011/10/01/ samir-amin-at-80-an-introduction-and-tribute/
5. I meget popularisert form har disse to forfatterne presentert sitt syn i What every environmentalist needs to know about capitalism (New York: Monthly Review Press, 2011). Se også Ståle Holgersen/Rikard Warlenius: «Ødelegg det som ødelegger planeten!» Rødt! 3/2014.
6. Samir Amin gir en mer teoretisk gjennomgang av diskusjonen omkring begreper som «overskudd» og «imperialistrente» i «The surplus in monopoly capitalism and the imperialist rent», Monthly Review, Juli- August 2012 (årg. 64, nr. 3). På nett: http://monthlyreview.org/2012/07/01/the-surplus- in-monopoly-capitalism-and-the-imperialist-rent/. Denne artikkelen utgjør også kap. 2 i boka Three essays on Marx ́ value theory (2013). 7 Se bl.a. Russia and the Ukraine crisis. The Eurasian project in conflict with the Triad imperialist policies (24.03.14), på nett: http://mrzine.monthlyreview.org/2014/amin240314.html

I sin bok, Det moderne fengsels historie, skiller den franske filosofen Michel Foucault mellom to typer forbrytelser: de forbrytelsene som han kaller «små dagligdagse overtredelser», og som han beskriver som forbrytelser som alle lett kan være fristet til å begå; og de forbrytelsene som han kaller «forbrytelse[r] uten etterfølgelse», og som han beskriver som «begått under så uvanlige omstendigheter, i dypeste hemmelighet, med slik villskap, og […] til de grader på randen av det umulige at det nødvendigvis er første og siste gang [de] begås».¹ I følge ham, kan det fremstå som viktigere å straffe de første enn de andre, fordi de første, i motsetning til de andre, kan etterlignes, formere seg, og derfor skape sosial uorden.

Nadji Aïssa Khéfif er sosiolog, med et hovedfag i sosiologi fra NTNU.
Foto: Metrónomo/Wikimedia Commons

I krimfiksjoner er det ofte besteborgere, medlemmer av overklassen, som begår forbrytelsene uten etterfølgelse, mens småfolk, medlemmer av de brede samfunnslagene, fremstilles som bare i stand til å begå små dagligdagse overtredelser. På samme måte, i disse fiksjonene, er det ofte privatdetektiver som prøver å oppklare de forbrytelsene uten etterfølgelse, mens politietterforskere fremstilles som bare i stand til å oppklare små dagligdagse overtredelser. Når politiførstebetjenten Japp står overfor en forbrytelse uten etterfølgelse, ber ham Hercule Poirot om hjelp. Og når politibetjenten Lestrade befinner seg i en lignende situasjon, ber han Sherlock Holmes om hjelp. I krimfiksjoner pleier en klasseforskjell å skille privatdetektiven og politietterforskeren fra hverandre. Og i den grad vi leser og ser på krimfiksjoner, bidrar denne klasseforskjellen til å strukturere vår oppfatning av kriminaliteten. Denne klasseforskjellen bidrar til å definere hvem vi anser som i stand til å begå en type kriminell handling snarere enn en annen type kriminell handling. Og på grunn av dette, ønsker jeg å belyse den.

Sinn over kropp

Fordelen som privatdetektiver som Poirot og Holmes har i forhold til politietterforskerne, er at de føler seg hevet over loven. De føler seg ikke forpliktet til å respektere lover og til å følge prosedyrer. De tenderer mot å tenke at målet helliger middelet. En politietterforsker kan nok oppføre seg på denne måten, men da handler han eller hun som en privatdetektiv og ikke lenger som en politietterforsker.

Selvfølgelig føler privatdetektivene seg ikke nødvendigvis komfortable med det å overskride loven. Men å kjenne en indre uro hjelper dem å oppleve seg selv som sinn snarere enn som kropper, og derfor som medlemmer av en overklasse snarere enn som medlemmer av et bredt samfunnslag, fordi en overklasse er en klasse som antas å ligge over bredere samfunnslag, som sinnet til et stående menneske kan oppleves som liggende over en kropp.

I krimfiksjoner virker det åndelige å være sosialt hevet over det kroppslige. I TV-serien Agatha Christie’s Poirot (1989–2013) har den forfinete Poirot overtaket på Japp og hans respektinngytende skulderbredde. I filmen From Hell (2001) av brødrene Hughes, er den opiatavhengige og hjemsøkte politibetjenten Abberline den glade og overvektige sersjanten Godleys overordnete. Poirot og Abberline er fysisk svake, men viljesterke. De bestemmer og er sta. Japp og Godley befaler over ordensstyrker, men selv adlyder de, stiller organiserte fysiske styrker til rådighet for Poirot og Abberline, og i den grad de iverksetter planer, forvandler de idéer til virkeligheter.

Drøm over faktum

Å oppklare små dagligdagse overtredelser er et fysisk arbeid. Politifolk samler vitnesbyrd og indisier. De foretar arrestasjoner, avhører, tar bilder og avtrykk, utfører rettsmedisinske undersøkelser, kryssjekker opplysninger, skriver rapporter, osv.

Å oppklare forbrytelser uten etterfølgelse er tvert imot et tankespill. Privatdetektivene ser og hører, og sitter i dype tanker ved sine skrivebord. Timene flyr på urskiven. Og plutselig, treffer de en idé som klargjør gåten.

I filmer kan narkotika hjelpe til å gjøre dette tankespillet synlig. I From Hell, kan man se Abberlines indre visjoner når han røyker opium, eller drikker en blanding av absint og laudanum. I filmen Minority Report (2002) av Stephen Spielberg kan man se detektivene Agathas, Dashs og Arthurs indre visjoner mens deres hoder er fulle av dopamin og endorfiner. Da virker narkotika å ha en dobbel effekt: det å dempe stresset som det å være overfølsom innebærer, det å være mer et sinn enn en kropp; og det å forsterke denne overfølsomheten, den åndelige tilstanden, i så stor grad at man ikke bare får intuisjoner men ser bilder. Disse bildene er vanligvis ikke helt realistiske, og virker å komme i en tilfeldig orden. Men slik fremstår fantasien i forhold til virkeligheten: lunefull og diskontinuerlig, en sump av usammenhengende bilder og lyder snarere enn en maskin styrt av kausallover. Privatdetektivene drømmer og tyder sine drømmer, som sjamaner som prøver å gjenopprette en viss sosial balanse som har vært brutt. I motsetning til politietterforskerne, er privatdetektivene ikke metodiske bevismakere.

Sofa over stol

Å vise en privatdetektiv som tar ulovlige stoffer, kan være en måte å stille til skue besteborgerskapets private forhold til loven, samtidig som kontrasten som eksisterer mellom de fine strøkene hvor besteborgerskapet bor og de beryktede bydelene hvor ulovlige stoffer selges.

En detektiv som Poirot reflekterer i et komfortabelt hjemmekontor og handler i luksuriøse stuer, der det å handle i hovedsak består i det å prate uten hensyn til tiden. En politietterforsker for sin del reflekterer på politistasjoner og handler på gater, det vil si både reflekterer og handler på steder som alltid er fulle av mennesker som forter seg og ikke har tid til å snakke. En privatdetektivs hjemmekontor er et privat og individuelt rom, mens en politistasjon er et offentlig og kollektivt rom. En privatdetektiv tenderer mot å blande privatliv og arbeid, mens en politietterforsker må opprettholde et klart skille mellom de to.

En politietterforsker som skulle begynne å sove på sin arbeidsplass, eller å arbeide hjemme, skulle begynne å oppføre seg som en privatdetektiv. Og en privatdetektiv som skulle arbeide for politiet kunne, som, for eksempel, Patrick Jane i TV-serien The Mentalist (2008–2015), være fristet til å be om å få en god skinnsofa i stedet for et vanlig skrivebord som kontorplass ved politistasjonen.

En privatdetektivs kropp virker ikke å være mye mer enn et appendiks. Og dette er spesielt synlig i filmen Minority Report, hvor detektivene Agatha, Dash og Arthur, som forutser kommende mord, sover, spiser og arbeider på en politistasjon, der de aldri forlater liggestolene sine.

Skjønnhet over funksjonalitet

I TV-serien Agatha Christie’s Poirot, har politiførstebetjenten Japp og Hercule Poirot to ulike livsstiler. Poirot spiser à la kontinental i så små porsjoner at maten virker delikat og sofistikert. Poirot gjør sine måltider til seremonier som har som formål å skjule det at han spiser for å nære seg. Politiførstebetjenten Japp for sin del spiser engelske retter, det vil si enkle retter, dagligdagse retter. Han liker å ha sine tallerkener fulle. Han spiser først og fremst for å fylle sin mage, for å varme seg og for å trøste seg. Til frokost spiser Poirot kun et lite bløtkokt egg med et par brødstrimler, mens Japp vil gjerne ha pølser, eggerøre og bakte bønner.

Poirot er en mann som drikker likører i små glass, mens Japp er en mann som drikker mørke øl i store glass. Poirot bor alene i en leilighet som ligger i Londons sentrum, mens Japp bor med sin kone i et lite hus i en forstad til London. Poirot bor i en høyereliggende etasje. Japp bor på gatenivå. Poirot har et interiør av sin tid hvor alle møbler ser ut til å ha vært laget like mye for å bli beundret som for å bli brukt. Japp har et enkelt tidløst funksjonelt interiør.

Klasser over massen

Selvfølgelig, selv i krimfiksjoner, er ikke alle privatdetektiver like velstående som Poirot. De amerikanske privatdetektivene som sies å være hardkokte og variasjoner over den amerikanske krimforfatteren Dashiell Hammetts fiktive privatdetektiv Sam Spade, ligner mer uteliggere enn rike dandyer. De lever vanligvis i dårlig opplyste, skitne, fuktige og rotete leiligheter; og arbeider for rettsvesenet i fargeløse saker hvor de vanligvis har å bekrefte eller avkrefte mistanker.

Disse privatdetektivene er tøffe snarere enn svake, dårlige purker snarere enn super cops, alkoholikere snarere enn narkomane, voldelige snarere enn maniske, jentefuter snarere enn kyske, avvikere snarere enn fremmede. De er engelske privatdetektiver overført til et samfunn som antas å være klasseløst. For dem, er de sosiale ulikhetene mer en kald dusj enn et varmt bad. De er hjemsøkte av en skuffelse som hjemsøker en hel del av den amerikanske skjønnlitteraturen, nemlig: skuffelsen over det at den amerikanske drømmen er bare en drøm; skuffelsen over det at det amerikanske samfunnet faktisk er et klassesamfunn.

I deres verden er motsetningen mellom det gode og det onde ofte en motsetning mellom et vesen og et utseende. Politifolk er korrumpert, og skjuler det bak dydens maske. De, for sin del, er gode mennesker, og skjuler det bak syndens maske. Man kan si at de også tilhører en overklasse som skiller dem fra politietterforskerne, men denne overklassen er moralsk snarere enn sosial og økonomisk.

I krimfiksjoner der samfunnet åpenbart består av sosiale klasser, er det gode og det onde mer tydelig atskilt fra hverandre, men også dobbelte. I de brede samfunnslagene må man se på loven som det gode og på forbrytelser som det onde. I overklassen, må man se på kunnskapen som det gode og på det ukjente som det onde. De små daglige forbrytelsene er ordensforstyrrelser, og de store eksepsjonelle forbrytelsene er intellektuelle utfordringer. Ideelt sett, burde politietterforskerne sørge for at ingen forbrytelse forblir ustraffet, mens privatdetektivene burde sørge for at ingen forbryter forblir ukjente. Det er forskjellen mellom de brede samfunnslagene og overklassen, mellom loven og kunnskapen, som definerer politietterforskerne som ansvarlige og naive, og privatdetektivene som intelligente og uansvarlige. Politietterforskerne har sine fengselsceller. Privatdetektivene har sine små grå celler.

Historier over beviser

Politietterforskerne vil ha beviser for å forvandle muligheter til fakta. Privatdetektivene vil ha indisier for å brette ut den historien som en forbrytelse uten etterfølgelse inneholder. I filmen Zodiac (2007) av David Fincher, forveksler amatørdetektiven Robert Graysmith indisier med beviser, og historie med fakta. Og politibetjenten David Toschi minner ham på at det å ha indisier og en historie tillater ham å gjøre krav på sannheten, men ikke på rettferdigheten, ved å si: «Easy, Dirty Harry. Finish the book.»

I krimfiksjoner, lager privatdetektivene ofte en fortelling som har som formål å mane fram en tilståelse. I Zodiac, maner Graysmiths skriftlige fortelling fram bare en partiell tilståelse i form av et truende blikk. Poirot for sin del klarer alltid å lage muntlige fortellinger som får den skyldige til å innrømme alt, som en demon kan vise seg til en eksorsist i en skrekkfilm.

Poirots fortellinger er torturer som ligner spiritismeseanser. Han samler i et rom alle som hadde en grunn til å begå forbrytelsen, som han prøver å oppklare. Og samtidig som han forteller sin historie, anklager han hver enkelt, turvis, og sparer den personen som han faktisk mistenker til slutten. Poirot har aldri det minste beviset å legge frem til støtte for hans siste anklage. Men forbryterens tilståelse fjerner alltid behovet for bevis. I krimfiksjoners overklasse, er den verste forbrytelsen kanskje ikke å stjele eller å drepe men å tro at man kan holde sin identitet skjult.

Hva gjorde at Jack the Ripper og Zodiac gikk over fra virkeligheten til fiksjonen, fra verden til boken og fra boken til filmen? Hva gjorde dem legendariske kriminelle? Grusomheten av deres forbrytelser, eller det at de aldri har vært formelt identifisert? Deres forbrytelsers enestående karakter har sannsynligvis bidratt til deres berømmelse, til å gjøre dem like mye fiktive som reelle. Men det å ha forblitt gåter for myndigheter som helst vil at alle skal være begripelige og pågripelige, har sannsynligvis også bidratt til det.

Berømmelse over glemsel

I Det moderne fengsels historie setter Foucault krimlitteraturen opp mot de små avisartiklene som oppdaterer folk om det arbeidet som politiet og rettsvesenet utfører: om de siste arrestasjonene, de siste siktelsene, og de siste dommene.² Likevel, vet alle som allerede har lest krimbøker eller sett krimfilmer basert på sanne historier, at slike små avisartikler, i noen tilfeller, blir grunnlaget til krimfiksjoner. Jack the Rippers mord eller Zodiacs mord, for eksempel­, er virkelige forbrytelser som ble grunnlag for krimfiksjoner.

Det er mulig det er når journalistene klarer å formidle en politietterforskning som et spill snarere enn som et arbeid, at denne etterforskningen kommer inn i fiksjonen. I dette tilfellet, kan Zodiac ha fremmet sin egen mytifisering ved å be noen aviser til å publisere som et makabert puslespill noen kodete brev som han hadde lagt.

Når pressen formidler et politiarbeid som et arbeid, ender dette omtalte arbeidet i en skjult administrativ hukommelse som konsentrerer det. Men når pressen klarer å formidle et politiarbeid som et spill, ender dette omtalte arbeidet i en synlig kunstnerisk hukommelse som broderer det. Dagsavisene, bøkene, og filmene ser ut til å utgjør tre lag i denne kunstneriske hukommelsen: dagsavisene som laget til de pågående etterforskningene, bøkene som laget til de historiske etterforskningene, og filmene som laget til de mytiske etterforskningene. Politiarbeidet utføres i nåtiden, mens krimfiksjoner utvikler seg i fortiden, slik at bildene virker å være det som ordene blir etter at de har gått over en viss kritisk masse.

I filmen Zodiac, følger man Toschis politietterforskning før man følger Robert Graysmiths amatøretterforskning. Filmen begynner i en hektisk dagsavisredaksjon, og ender opp i det dystre kjølvannet av en monoman søken. Nåtiden fremstår som en lys, livlig, og kollektiv tid, før fortiden fremstår som en mørk og ensom tid. Men etter hvert, via krimfiksjonen, blir fortiden en lampe som belyser en nåtid som plutselig viser seg mørk.

Kosmopolitter over innvandrere

Man kunne si at krimfiksjonen blomstrer på politiarbeidets nederlag. Det er i hvert fall det som virker å skje i filmen Zodiac. Man kan legitimt spørre seg selv om Graysmith ville ha skrevet en bok om Zodiac hvis politiet hadde funnet beviser som kunne ha begrunnet en rettssak.

I krimfiksjoner kan privatdetektivene bli ansatt fordi de kan vise mer takt og diskresjon enn politiet og pressen.³ Men de er også ansatt når det ser ut som kun det onde kan beseire det onde. Privatdetektivene har en spesiell posisjon i overklassen. De er både inne og ute, både beundret og foraktet, både utfordret og fryktet. De ses på som mennesker som kan bekjempe og jage vekk det onde uten å sette klassen og seg selv i fare. I følge den franske sosiologen Pierre Bourdieu, okkuperte de gamle kvinnene, de svarte menneskene, smedene, slakterne og kornmålerne lignende posisjoner i det kabylske samfunnet.⁴ Dette kan forklare hvorfor noen fiktive gamle damer, som, for eksempel, Miss Marple og Jessica Fletcher, er kjente amatørdetektiver.⁵ I det kabylske samfunnet var kvinnene som ikke lenger kunne føde, sett på som kvinner som hadde vendt tilbake til en vridd og uhellsvanger natur;⁶ nettopp den naturen som mange tillegger Miss Marple, og som man kan være tilbøyelig til å tillegge Jessica Fletcher etter å ha merket at døden virker å følge etter henne uansett hvor hun drar.

Siden det å være en belgier i England er å være en fremmed, men ikke så fremmed at man ikke er en nordeuropeer fra en nordeuropeisk sammensatt kongerike som også er en kolonimakt, er Poirot både inne og ute det engelske samfunnet. Han er en ambivalent og eksentrisk karakter, feiret og spottet, som setter de skarpe bladene som sine små grå celler er, opp mot drapsvåpenet, og sin intelligens’ vold opp mot forbrytelsens vold.

I sin bok Mytologier, skrev den franske semiologen Roland Barthes at «tenkning er en voldsom, katastrofal operasjon» for «en nasjon av forretningsfolk».⁷ I England er Poirot voldelig i den grad han tenker. Å tenke er en overtredelse som gjør det mulig for livet å gjenoppta sin gang, etter at en forbrytelse uten etterfølgelse avbrøyt denne. Tenkningen tåles i den grad det kan hjelpe til å gjenopprette en viss sosial orden, men ellers er det ansett som farlig, og bør helst ikke gjøres.

I det velstående miljøet der Poirot arbeider, er han ansett som en kosmopolitt snarere enn som en innvandrer. En kosmopolitt er en fremmed som man verdsetter ved å forestille seg ham eller henne som sjelden eller enestående, mens innvandrerne er fremmede som man tvert imot nedvurderer ved å forestille seg dem som utbredte eller ordinære. De fremmede som tilhører de brede samfunnslagene, er sett på som innvandrere snarere enn som kosmopolitter.

I overklassen er kosmopolittene så verdsatt—sannsynligvis som et bevis på at miljøet er internasjonalt—at de kan bli privatdetektiver. Men selvfølgelig, er de så få, at bare en, Poirot, har blitt det. I de brede samfunnslagene, er innvandrerne så nedvurderte – sannsynligvis som en trussel mot en viss nasjonal integritet – at de ofte er kontrollert av politiet, og mistenkt for forbrytelser. Kosmopolittene er fremmede subjekter, det vil si fremmede som iakttar og lytter, i så stor grad at de noen ganger er spioner—«jetsetter» à la James Bond eller «traveller» à la Jason Bourne—som verken er sett eller hørt når de gjør en god jobb. Og innvandrerne er fremmede objekter, det vil si sette og hørte fremmede, som noen ganger oppleves som altfor synlige og altfor støyende, og tillegges lite sinn fordi de har språkvansker.

Det at man tenderer mot å se på innvandrerne som litt dumme gjør at man forventer små dagligdagse overtredelser av dem, snarere enn forbrytelser uten etterfølgelse; lovbrudd begått for å tilfredsstille fysiske eller materielle lyster og behov, som, for eksempel, voldtekter eller butikktyverier, snarere enn planlagte lovbrudd gjennomført med kaldt blod, som, for eksempel, et mord uten bevis eller et bankran uten offer.

Selvsagt kan innvandrerne drepe. Men når dette skjer, tenderer man mot å se på disse drapene som noen kulturelle eller politiske drap begått for å gjenopprette en ære, opprettholde et hierarki, eller fremme en ideologi; som noen dumme drap, begått på grunn av dumhet og/eller uvitenhet; snarere enn som noen psykologiske og patologiske mord ment til å gjenopprette en indre fred som en altfor stor intelligens stadig forstyrrer.

Perfekt mord over lommetyveri

Hvis mordet er både den mest avskyelige og den mest fascinerende av alle forbrytelser, er det kanskje fordi det er den forbrytelsen som man føler seg minst i stand til å begå, eller fordi det er den illegitime avskaffelsen av et subjekt, det vil si av et sinn.

Hvis tyveriet tvert imot virker å være den meste banale og ubetydelige av alle forbrytelser, er det kanskje fordi det er den forbrytelsen som man føler seg mest i stand til å begå, eller fordi det er den illegitime avskaffelsen av et objekt, det vi sil av en kropp.

Hierarkiet som foreligger mellom sinnet og kroppen— kanskje fordi man forestiller seg at sinnet ligger i hjernen som selv kan ses på som toppen av kroppen— ser ut til å etablere et hierarki mellom forbrytelsene, hvor angrepene mot sinnet står hevet over angrepene mot kroppen som både mer forferdelige og mer komplekse. Det er kanskje på grunn av denne rangordningen at et mord kan være perfekt og at et tyveri ikke kan være det. Eller det kan være fordi et mord er en avskaffelse som er irreversibel, mens et tyveri er en avskaffelse som er reversibel. Noe stjålet kan gis tilbake, men noen drept kan neppe vekkes opp fra de døde.

Det perfekte mordet er et mord som er gjennomtenkt i en stille og ryddig innside, og gjennomført i en stille og ryddig innside. Det er den berømte «lukket rom»-forbrytelsen. Man kunne nesten si et mord i laboratorium. Selvfølgelig er den stille og ryddige innsiden hvor dette mordet er gjennomtenkt, et besteborgerlig sinn, og den stille og ryddige innsiden hvor dette mordet er gjennomført, er et besteborgelig hus, det vil si et hus som er rent og ryddig hele tiden, og som har tykke vegger som holder verdens støyer og uroer ute.

I motsetning til det perfekte mordet, er lommetyveriet et tyveri som er både gjennomtenkt og gjennomført i den rastløse, forsømte, skitne og brokete utsiden som en folkemengde er, av mennesker som dessverre altfor mange ser på som rastløse, forsømte, skitne og brokete utsider, nemlig innvandrere.

Lommetyveriet er den minste av alle forbrytelser slik det perfekte mordet er den største av alle forbrytelser. Og det er godt mulig at politiarbeidet sprer det strukturelle synet på lommetyveriet som jeg akkurat har malt like mye som krimfiksjonen sprer det strukturelle synet på det perfekte mordet som jeg har beskrevet like før.

De perfekte mordene er begått under lyspærer eller gasslamper, det vil si under et kunstig lys som lar huden være hvit, blodet være kaldt, og gjør det mulig å se i mørket. Lommetyveriene for sin del er begått under solen, det vil si under et naturlig lys som mørker huden, koker blodet, og blinder.

I sin bok Evil Under the Sun (1941) spiller Agatha Christie på kontrasten mellom det perfekte mordet og sollyset. En forbrytelse uten etterfølgelse virker enda mer eksepsjonell når den er begått under en brennende sol. En forbryter som klarer å beholde sitt blod kaldt og sin hud hvit under en slik sol virker enda mer djevelsk, enda mer umenneskelig.

Det er mulig at en brun hud som befinner seg under et kunstig lys virker like mye umenneskelig som en hvit hud som befinner seg under et naturlig lys. Det er mulig at en innvandrer som bryter seg inn i et stort og fint hus, virker like mye umenneskelig som en besteborger som dreper noen på en solrik strand. Men likevel er det sannsynlig at mange skulle ha en tendens til å se på den første som et undermenneske, og på den andre som et overmenneske.

Naturrett over positiv rett

I krimfiksjoner, kan besteborgerne føle seg sosialt deklassert når politiet arresterer dem, og når de må møte frem for retten. Og, de kan føle seg sosialt anerkjent når en privatdetektiv mistenker dem for å ha begått en forbrytelse uten etterfølgelse. Det kan virke merkelig, men en privatdetektivs mistenksomhet kan være en form for sosial anerkjennelse. Og en god privatdetektiv er kanskje ikke noe annet enn en god sosiolog som vet at jo mer han eller hun kommer til å skryte av forbrytelsen, kommer til å si at den har vært vanskelig å oppklare, at den er verket til et genialt individ, jo mer kommer han eller hun til å trekke forbryteren mot tilståelsens kløft. Den gode privatdetektiven bruker den besteborgerlige forbryterens sosiale natur mot hans eller hennes individualitet.

Kun det frie mennesket, det vil si han eller hun som kan vende den sosiale anerkjennelsen ryggen, kan begå den perfekte forbrytelsen, det vil si forbrytelsen som verken en politietterforsker eller en privatdetektiv kan oppklare. Den perfekte forbrytelsen er den platoniske idéen om forbrytelse, den ideale forbrytelsen, som per definisjon ikke kan begås, men som likevel definerer den perfekte forbryteren som han eller hun som etterlater seg ingen bevis og som aldri tilstår.

I krimfiksjoner, er en tilståelse ofte en dom, ikke et samfunns dom over en forbryter, men en forbryters dom over sitt offer eller sine ofre. I krimfiksjoner, innrømmer de besteborgerlige forbryterne ofte at de har vært straffeinstrumentet til en guddommelig rettferdighet som samfunnet ikke har vært i stand til å iverksette. Selvfølgelig er denne rettferdigheten, som antas fra en annen verden, generelt sett ikke noe annet enn forbryternes egen overbevisning og derfor dypt forankret i dem. De ser på seg selv som rettferdighetsforkjempere, av samme grunner som rettferdighetsforkjemperne, som, for eksempel, Zorro, ofte er sett på som forbrytere. De forsvarer en naturrett mot en positiv rett.

Indisier over beviser

I krimfiksjoner, har privatdetektivene ofte en kropp som er svakere enn de fleste, og et sinn som er skarpere enn de fleste. Lite er alminnelig eller gjennomsnittlig hos dem. De er dristige og overskridende snarere enn fornuftige og måteholdne. De er alt politietterforskerne ikke må være for å være gode politietterforskere. De er veldig oppmerksomme på bitte små uregelmessigheter, kommer fram til overbevisninger ut fra bare indisier, og kan være fristet til å håndheve en subjektiv naturrett snarere enn å la en legitim myndighet håndheve en objektiv rett definert med lover.

Politietterforskerne må tenke ut noen hypoteser og teste dem ut. Det forventes ikke av dem at de skal ha andre overbevisninger enn de overbevisningene som de bevisene som de finner tillater dem å ha. Indisiet må være for dem et mindreverdig, tvilsomt, tvetydig tegn, et tegn fremkalt av omstendighetene, som egner seg til allslags fortolkinger. De må ikke la noen historie bli viktigere enn faktaene. De må sammenligne snarere enn kombinere; grunnfeste likheter og forskjeller snarere enn spekulere. De må vise verken skarphet eller blindhet, verken unyttig intellektuell vold eller ulovlig fysisk vold. De må ha den fornuften og det måteholdet som trenges til å produsere beviset, det vil si et likhetstegn (=) mellom to eller flere avtrykk. Politietterforskerne må ikke verdsette indisiet, som er enten noe til overs (+) eller noe som mangler (-).

I krimfiksjoner har politietterforskerne som plikt å heve seg til voksenalderens øko-tekno-byråkratiske romtid, mens privatdetektivene, med deres indisier og overbevisninger, får lov til å forbli innenfor barndommens audio-visjo-tragiske romtid. I filmen Zodiac, er Graysmith en troskyldig avistegner som bruker sine unge barn for å assistere ham i hans amatøretterforskning. Og i filmen Prisoners (2013) av Denis Villeneuve, har den oppmerksomme og voldelige politibetjenten Loki tatoveringer som han ikke helt klarer å skjule under sine kontorskjorter. Loki redder et bortført barn, men tydeligvis mer som et dristig barn enn som en ansvarlig voksen mann, mer som en privatdetektiv enn som en politietterforsker.

Fra klassesamfunn i krimfiksjon til politiarbeid i klassesamfunn

Fra et visst marxistisk standpunkt kan man se på politiet til et vestlig kapitalistisk og demokratisk land som en offentlig sosial styrke som har som formål å forsvare en sosial orden som består av en overklasse, en middelklasse og en underklasse. Men når dette er sagt, må man ikke glemme at politifolk til et vestlig kapitalistisk og demokratisk land også tilhører et klassesamfunn, og at de ikke har de beste posisjonene i dette samfunnet, at de tilhører de brede samfunnslagene snarere enn noen overklasse.

Når man ser på politifolk som store barn som har vansker med å oppfylle øko-tekno-byråkratiske krav, eller når man gjør dem heltene til realityshow der de løper etter og pågriper mennesker som tilhører samfunnets laveste lag, plasserer man dem i de brede samfunnslagene. Man assosierer det kroppslige med de brede samfunnslagene, og det åndelige med overklassen. Man tar i bruk den kognitive strukturen­ som krimfiksjoner formidler ved å vise forbrytelser og etterforskninger som varierer etter sosiale klasser.

Å bli klar over det er å oppnå en viss autonomi i forhold til det sosiale blikket som klassesamfunnet definerer, og derfor i forhold til de sosiale ulikhetene og de utbyttingsprosessene som utgjør dette samfunnet. Jeg snakker ikke om å bli klar over skjulte hensikter. Jeg er ikke en konspirasjonsteoretiker. Jeg snakker om å bli klar over det at sosiale strukturer også er kognitive strukturer, som noen underholdninger, som kan virke helt banale og apolitiske ved første blikk, som, for eksempel, krimfiksjoner, kan spre.

Noter:

1 Michel Foucault, Det moderne fengsels historie, overs. av Dag Østerberg (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1977), 85-86.
2 Foucault, Det moderne fengsels historie, 65.
3 Luc Boltanski, Énigmes et complots. Une enquête à propos d’enquêtes (Paris: Gallimard, 2012), 99-100.
4 Pierre Bourdieu, Le sens pratique. (Paris: Éditions de Minuit, 1980), 351-352.
5 Ved siden av Hercule Poirot er Miss Marple den andre berømte detektiven som Agatha Christie har skapt. I motsetning til Poirot, er hun en amatørprivatdetektiv. Men som Poirot, har hun sin TV-serie: Agatha Christie’s Marple (2004- ). Jessica Fletcher er også en amatørprivatdetektiv. Hun er heltinne til TV-serien Murder, She Wrote (1984-1996).
6 Bourdieu, Le sens pratique, 353-356.
7 Roland Barthes, Mytologier, overs. av Einar Eggen, 3. utg. (Oslo: Gyldendal, 1999), 27.

Tankesmien Agenda skrev i samarbeid med LO Stat et notat om fagbevegelsen i forbindelse med sin Kartellkonferanse i 2017. Notatet med tittelen «Fagbevegelse søker folk» utforsker hvorfor organisasjonsgraden faller og hva fagbevegelsen kan gjøre for å snu utviklingen. Notatet har identifisert 10 utfordringer som fagbevegelsen må arbeide med. Det som kanskje er det mest interessante med notatet, er hvor fraværende forholdet mellom arbeid og kapital er.

Markus Hansen er faglig leder i Rødt
Foto: Jan Richard Kjelstrup/Arbeids- og sosialdepartementet

I notatet har ikke arbeidsgiver og arbeidstaker motstridende interesser, og de skal i harmoni finne løsninger sammen uten konflikter eller kamp. Tankesmien Agenda er for øvrig LO sin egen tankesmie, opprettet for å styrke sentrum–venstre-samarbeidet.

Notatet tegner et bilde av arbeidslivet litt sånn som vi kjenner det i dag: Utfordringer knyttet til omstillinger, og viktigheten av trepartssamarbeidet. Mye av utfordringene blir fremstilt som om de er naturgitt, at det ikke har ligget politiske beslutninger bak, eller at vi har hatt en liberalisering av sosialdemokratiet i Norge. Agenda nevner EØS én gang, da i forbindelse med at det har gitt økt mobilitet.

«Noen av trendene i arbeidslivet kan politikken påvirke, andre er mer unngåelige». Notatet nevner lite hva slags påvirkninger som har kommet i lys av politiske vedtak, eller mangelen på slike. Alt har på en måte «kommet av seg selv» via markedet. Det skal dog nevnes at notatet understreker at dagens velferdsstat Norge hadde ikke vært mulig uten «sterke» fagforeninger. Dessverre skriver ikke Agenda hva en sterk fagforening er, det kunne jo vært veldig interessant å finne ut av. Det som er gjennomgående i hele notatet, er viktigheten av samarbeid, evne til å finne gode løsninger, yte service til medlemmene og være en pådriver for omstilling i bedriften. Ja, og så er det viktig at den tillitsvalgte «viser vilje til samarbeid med sin arbeidsgiver»(!). Agenda tar utgangspunkt i at det ikke eksisterer noen form for konflikt på arbeidsplassen, og at man sitter i samme rom som sin egen sjef, holder hender, og synger Kumbaja mens man venter på at medlemstelefonen skal ringe for å kunne yte service.

Videre bedyrer Agenda viktigheten av å ha både en sterk arbeidstakerside og en sterk arbeidsgiverside, akkurat som om partene i arbeidslivet er likeverdige og at det ikke eksisterer noen maktforhold på en arbeidsplass. Så lenge man er snille og greie med hverandre, vil trepartssamarbeidet blomstre, og for øvrig kan man gjøre som man vil. Kardemomme by? Nei, det er fortellingen som Agenda vil fortelle.

Det må sies at flere av problemstillingene som Agenda trekker opp, er reelle. Som for eksempel at LO sin andel av de organiserte har gått fra 40 % på 70-tallet, til 25 % i 2016. De andre hovedsammenslutningene UNIO og Akademikerne vil være større enn LO om 20 år om den samme utviklingen fortsetter, siden de organiserer 3 ganger raskere. LO mister andelen av de organiserte. I 1946 jobbet 1/5 i industrien, i 2014 jobbet 1/10 i industrien. Jobbene har gradvis endret seg til tjenestebaserte jobber. Arbeidstakere med utdanning på grunnskolenivå er sjeldnest organisert.

En viktig årsak til at organiseringen har gått nedover er, som Agenda påpeker, at arbeidsmarkedet har endret karakter med økende bruk av bemanningsbransjen hvor folk har en mindre tett tilknytning til arbeidsplassen. Agenda nevner ikke hvem som innførte den, eller hvorfor man åpnet opp for den i år 2000. En annen viktig årsak er den økende individualiseringen i arbeidslivet hvor man i større grad tenker som et individ, enn som et kollektiv. Nesten halvparten av de uorganiserte som har blitt spurt i en undersøkelse, svarte at årsaken til at de ikke er organisert, var at de fikk de samme godene uansett – gratispassasjerer som jeg også kaller det.

I en undersøkelse hvor fagorganiserte er spurt om hva de syntes om fagbevegelsen i Norge, så svarer hele 39 % at «fagforeningene er for tett koplet til politiske partier». Det er vel ikke til å unngå å tenke på koplingen det henvises til er koplingen mellom AP og LO, i negativ forstand. I den samme undersøkelse­n­ fremgår det også at flere ønsker en individualisering av lønnsdannelsen. Dette er å gå imot de kollektive avtalene som fagbevegelsen alltid har kjempet for, men må sees i lys av avsnittet over med tankegangen om økende individualiseringen av arbeidslivet.

Agenda har listet opp disse utfordringene for LO, som undertegnede kommenterer:

1) Forbundene speiler ikke det nye arbeidsmarkedet

LO har vært en av forkjemperne for gratis høyere utdanning, men det kan virke som om LO ikke klarer å tiltrekke seg de med høyere utdanning.

2) Fagbevegelsen ligger ikke foran medlemmenes behov

Agenda lister opp tre motivasjoner for å bli medlem; Egeninteresse, beskyttelse og verdiorientering. Agenda nevner ingenting at det finnes en arbeidsgiver som har andre interesser enn arbeidstakere, og tilsynelatende skal de tillitsvalgte yte service, rådgivning og gi tilgang på advokathjelp til medlemmet, og medlemmet skal få gode bank- og forsikringsordninger.

3) Konflikt, retorikk og kultur som flere ikke kjenner seg igjen i

Her kan det tolkes som at det ikke skal legges vekt på at det verken er motstridende interesser eller kamp. Man skal være konstruktiv, og «forhandlinger skal begrenses til tariffoppgjørene».

4) Fagbevegelsen rekrutterer for lite

Igjen så snakkes det om rekruttering, ikke organisering.

5) Enkeltforbunds interesser går foran fellesskapets beste

Konkurransen om medlemmene strammes til, og forbundene begynner «å spise av hverandre» i stedet for å tenke helhet og felleskap.

6) Medlemskap er for dyrt for mange som trenger fagbevegelsen

Når tankegangen har blitt at man kjøper et produkt ved å organisere seg, så har man allerede tapt. Man må organisere seg inn i et fellesskap, man kan ikke kjøpe seg et produkt og så kan hver og en foreta en «kost–nytte-analyse».

7) For stor avstand fra folk til fagbevegelsen

Når LO forsøker å ta fra lokal-LOene både makt og ressurser, så er det for å redusere aktiviteten lokalt, for så å øke ressursene sentralt. Legg til et voksende pampevelde som ikke har vært på en vanlig arbeidsplass på mange, mange år, så er det ikke rart høyt lønnede tillitsvalgte kopler seg fra medlemmene.

8) Det trengs bedre skolering av tillitsvalgte

«Den tillitsvalgte må bli ansett som konstruktiv og kompetent av arbeidsgiver for å bli inkludert» Her bommer Agenda totalt. Godt skolerte tillitsvalgte må representere medlemmenes interesser på en gode måte. Det har ingenting med arbeidsgiver å gjøre. Medlemmene må velge den som er best skikket for medlemmene.

9) Arbeidsgiversiden må bidra. Forholdene må legges til rette

«… arbeidsgiverne gjør for lite for å oppmuntre sine ansatte til å organisere seg». Her må Agenda gå og spørre seg sjøl om det virkelig ikke finnes motsetningsforhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Selvfølgelig ønsker ikke alle arbeidsgivere at ansatte skal organisere seg, så de får økte utgifter, kollektiv lønnsdannelse eller i verste fall begynner å rette felles krav mot bedriften. Agenda faller tilbake på Kardemomme by som nevnt i innledningen.

10) For mange hovedsammenslutninger

Så lenge man har hovedsammenslutninger som sloss om de samme medlemmene i de samme profesjonene eller yrkene, vil det alltid bli konflikter. Punktet er tett knyttet med punkt 5.

Alt i alt lister tenketanken Agenda opp flere viktige utfordringer knyttet til en fallende organisasjonsgrad. Dessverre så er hele notatet fullstendig blottet for motsetningsforholdet mellom arbeid og kapital. Akkurat som om det ikke eksisterer, er fra en svunnen tid eller hører historiebøkene til. Man kan lure om Agenda virkelig mener at arbeidstaker og arbeidsgiver har de samme interessene. Det å være organisert har blitt redusert til et produkt hvor det handler om å være attraktiv, og Agenda faller for fristelsen til å spille på det individuelle uten å nevne viktigheten av samhold, organisering, sterke klubber osv.

Man kan håpe at LO tar utfordringene alvorlig, men samtidig lar være å gjøre som Agenda påpeker flere steder: som blant annet at norske banker bør være en inspirasjonskilde for LO. Man trenger en sterk fagbevegelse i framtiden også, ikke bare i fortiden. Tilsynelatende trenger Agenda skolering i hva en sterk fagbevegelse er, og hvordan kamper på arbeidsplassen vinnes, men også hvordan kamper inspirerer flere til å bli medlemmer av fagforeninga. For det er nemlig slik at samhold gjør en sterk, og kamp nytter. Tør man ikke ta kampen, har man allerede tapt.

Artikkelen er ein introduksjon til den nyleg utgitte Fighting Fascism: How to struggle and how to win av den tyske marxisten Clara Zetkin (Haymarket Boooks 2017, 86 s.). Omsett av Gunnar Danielsen.

Sjeldan har eit ord vore meir slengt ut og mindre forstått enn fascisme. For mange er merkelappen fascist ganske enkelt ei fornærming, retta mot særleg motbydelege og reaksjonære individ eller rørsler. Det blir au vanlegvis brukt som politisk forklaring på høgreorienterte diktatur. Ordet fekk ny vekt i presidentvalet i 2016 i USA, der vinnaren Donald Trump rutinemessig vart samanlikna med Benito Mussolini og andre fascistleiarar.

John Riddell er en kanadisk sosialist. Jobber med å dokumentere den internasjonale revolusjonære bevegelsen i perioden 1907-23 i bokform.
Mike Taber er en amerikansk sosialist. Har redigert engelskspråklige samlinger av skrifter av blant andre Fidel Castro og dokumenter fra Komintern
Foto: Ukjent

«Å samanlikne med fascistar er ikkje nytt i amerikansk politikk», sa ein kommentator i New York Times 28.05.2016. «Men med Trump har slike samanlikningar gått over alle grenser og inn i daglegtalen både i USA og utanlands.»

Sjølv om desse samanlikningane er overdrivne og upresise, må alle skuldingane om fascisme undersøkast seriøst. Arbeidsfolk og undertrykte har all grunn til å frykte den innebygde rasismen, opphevinga av arbeids- og sivilrettar, den brutale undertrykkinga som kjenneteiknar fascismen.

Mens ein utan tvil kan finne likskap til dei fleste høgreorienterte rørsler og regime, så er fascismen i seg sjølv eit spesifikt fenomen med unike drag. Å forstå kjenneteikna og dynamikken til fascismen er ikkje bare ei akademisk øving. Det er ein føresetnad for å kunne kjempe mot han.

Denne korte boka inneheld ein rapport og ein resolusjon frå Clara Zetkins hand til eit leiarmøte i den kommunistiske internasjonalen i 1923, og gir ein omfattande analyse av det som den gongen var noko heilt nytt i verda.

Mange lesarar vil bli slått av klarsynet og framsynet i vurderingane til Zetkin, frå ei tid då den framveksande fascismen framleis var eit mysterium for dei fleste. Nesten eit hundreår seinare, må ein verdsette at ho så tidleg kunne skissere eit konsekvent marxistisk syn på fascismen og korleis ein måtte kjempe mot han.

Fascismen veks fram

Opphavet til fascismen finn ein i Italia i åra etter første verdskrig. I krisetidene i 1919 organiserte Benito Mussolini Fasci Itialiani di Combattimento som ein reaksjon mot den veksande proletære rørsla. Det vil seie den samfunnsmessige klassen til dei som må selje arbeidskrafta si for å overleve.

Inspirerte av sigeren i den russiske revolusjonen, og mishandla av kapitalismen i landet, gjekk dei italienske arbeidarane til militant kamp. I alle lag av det italienske samfunnet såg mange føre seg at det italienske sosialistpartiet – som var med i den kommunistiske internasjonalen – snart ville komme til makta.

Det proletære opprøret nådde eit høgdepunkt i september 1920. Den månaden tok meir enn ein halv million arbeidarar med metallarbeidarane i spissen over fabrikkar over heile landet. Dei byrja organisere produksjonen leia av fabrikkråd, og mange stader oppretta dei raude gardar for å forsvare fabrikkane som var okkuperte. Streikane spreidde seg til jernbanen og andre arbeidsplassar, og mange fattige bønder og landarbeidarar okkuperte jord. Det vart retta kraftfulle appellar til soldatane, som arbeidskameratar i uniform, om at dei måtte nekte å angripe fabrikkane. Framfor denne tilsynelatande ustoppelege bølgja var kapitalistane og deira regjering handlingslamma og fylte av frykt. Det var ein revolusjonær situasjon som utvikla seg, der erobringa av den politiske makta stod på dagsordenen.

Men det italienske sosialistpartiet, og den viktigaste fagforeininga som var knytt til partiet, avviste å sjå den månadslange revolusjonære kampen som noko anna enn rein fagleg kamp. Med eit slikt utgangspunkt instruerte dei faglege leiarane arbeidarane om å forlate fabrikkane i bytte mot ei pakke lokkande, men innhaldslause, løfte frå kapitalistane. På den tida var dei villige til å gå med på alt som gav dei fabrikkane tilbake. Arbeidsfolk i Italia, som hadde håpa på og venta at slutten på kapitalismen var nær, drog mismodige frå fabrikkane.

Dei mislykka fabrikkokkupasjonane demoraliserte store delar av arbeidarklassen. Fascistane sette fart i rekrutteringa, og gjennomførte ei bølgje åtak på arbeidarrørsla. Og dei fekk stadig meir pengestøtte frå leiande kapitalistar, og vern av politiet og andre delar av det italienske statsapparatet. I 1921 og 1922 vart mange tusen arbeidarar og bønder myrda i fascistiske «straffeekspedisjonar». Hundrevis av folkets hus og fagforeiningskontor vart øydelagde.

Det som raskt blei ei masserørsle sette fascistane i stand til å ta kontroll over regjeringa i slutten av oktober i 1922, med Mussolini som statsminister. Då dei først var komme til makta, gjekk fascistane inn for å knuse fagforeiningane fullstendig, saman med all anna sjølvstendig arbeidarorganisering.

Oppmuntra av den fascistiske sigeren i Italia vaks det fram liknande rørsler i andre europeiske land, den sterkaste i Tyskland. Fascistliknande organisasjonar kom au i Polen, Tsjekkoslovakia, Austerrike og elles.

Å forstå det nye

Som med det meste av nye samfunnsmessige fenomen var det ikkje straks klart kva som skjedde. Frå starten var det mange som putta fascismen i bås med anna kontrarevolusjonær vald og terror.

I åra etter første verdskrig var slik terror svært utbreidd. I 1919 var det ei revolusjonær regjering ein kort periode i Ungarn. Etterpå vart 5 000 avretta og 75 000 fengsla. Etter borgarkrigen i Finland vart 10 000 skotne og 100 000 sende i konsentrasjonsleir. Liknande tilfelle av det som vart kjent som «kvit terror» kunne ein sjå i andre land.

Valdsbruken til dei italienske fascistane var nok den same kontrarevolusjonære, men fascismen innebar noko meir. Oppgava med å avdekke fascismens sanne natur fall på den kommunistiske internasjonalen.

Den kommunistiske internasjonalen var noko heilt nytt då han vart grunnlagt i 1919, påverka av den russiske revolusjonen: ei rørsle vigd til å drøfte korleis arbeidarklassen kunne styrte kapitalismen, og så organisere seg for å gjøre det. Under Lenin vart kongressane og møta i Komintern undervisning i revolusjonær politikk.

Komintern hadde sine første organiserte diskusjonar om fascismen på den fjerde kongressen i november 1922. Men den var ikkje særleg fruktbar. Den italienske kommunisten Amadeo Bordiga tok for seg viktige sider ved Mussolinis italienske organisasjon, men hadde mindre suksess med å avdekke fascismens natur. Han la i staden vekt på like trekk hos fascismen og borgarleg demokrati, og spådde at den italienske fascismen ikkje ville leve lenge. Verken Bordigas rapport eller diskusjonen etterpå la særleg vekt på kampen mot fascismen.¹

Dei forstod dei ikkje hadde komme til botnar i spørsmålet, og i juni 1923 tok leiarane i Komintern opp spørsmålet på ny. Møtet var tredje utvida plenum i eksekutivkomiteen i den kommunistiske internasjonalen. Nøkkelpersonen her var Clara Zetkin som innleia til diskusjonen, og skreiv resolusjonen som vart vedtatt.

Clara Zetkin

Clara Zetkin var sekstiseks år i 1923 og ein av dei mest framståande veteranane i Komintern. Ho var ein eineståande person i den internasjonale revolusjonære rørsla.

I 1878, 21 år gammal, slutta ho seg til den sosialistiske rørsla i Tyskland. Det var året dei anti-sosialistiske lovene vart vedtatt i Tyskland; dei gjorde det kriminelt å arbeide for sosialismen, og ulovleg å vere medlem i Det sosialdemokratiske partiet (SPD). Men Zetkin nekta å la seg skremme. Ho vart tvinga i eksil i mange år, og forsterka innsatsen sin i den revolusjonære rørsla, og vart ein leiande aktivist i partiet. I 1891 byrja ho redigere Die Gleichheit, SPDs avis retta til kvinner.

I 1907 var Zetkin den sentrale leiaren då den internasjonale sosialistiske kvinnerørsla vart danna. Eit av dei viktigaste initiativa frå dei var å etablere 8. mars som den internasjonale kvinnedagen, eit vedtak på konferansen deira i 1910.

Ho samarbeidde med Rosa Luxemburg og høyrde til venstrefløya i SPD. I 1914 sveik partiet sine sosialistiske prinsipp, med open støtte til den tyske krigføringa i første verdskrig, og partiet erklærte «borgfred» med den tyske kapitalismen så lenge krigen varte. Zetkin braut den linja og gjekk i aktiv opposisjon. Som del av den revolusjonære undergrunnsorganisasjonen Spartakusligaen vart ho arrestert mange gonger for antikrigsarbeid. I 1918 var ligaen med på å danne Tysklands kommunistiske parti (KPD), der Zetkin blei ein leiar.

Etter mordet på Luxemburg, Karl Liebknecht og andre tidleg i 1919, fekk Zetkin ei sentral rolle i leiinga i kommunistpartiet, slik ho hadde det Komintern.

Zetkin er mest kjent som sentral i den sosialistiske og kommunistiske kvinnerørsla gjennom mange tiår, men ho var mykje meir. Ho var ein dyktig politisk leiar, gjorde djupe analysar som ho trekte praktiske konsekvensar av, slik ho demonstrerte med innleiinga om fascismen i 1923.

Særdrag ved fascismen

I rapporten peika Zetkin på dei viktigaste trekka fascismen hadde:

• Framveksten av fascismen er uløyseleg knytt til den økonomiske krisa i kapitalismen og dei svekka institusjonane hans. Krisa er kjenneteikna av opptrappa åtak på arbeidarklassen, og mellomlaga i samfunnet blir stadig meir pressa og drivne ned i proletariatet.

• «Fascismen har rot i oppløysinga av den kapitalistiske økonomien og den borgarlege staten … Krigen raserte den kapitalistiske økonomien ned til grunnvollane. Det er tydeleg ikkje bare i den sjokkerande utarminga av proletariatet, men au i proletariseringa av svært breie lag av småborgarskapet og mellomsjikta.»

• Framveksten av fascismen skjer fordi proletariatet ikkje klarte løyse den sosiale krisa i kapitalismen ved å ta makta og reorganisere samfunnet. Denne fiaskoen frå leiarane i arbeidarklassen spreier demoralisering hos arbeidarane og dei kreftene i samfunnet som har sett på proletariatet og sosialismen som ein veg ut av krisa.

• Desse sosiale kreftene, peika Zetkin på, hadde håpt på at «sosialismen kunne føre til global endring. Dette håpet vart smerteleg knust … [D]ei mista trua ikkje bare på dei reformistiske leiarane, men au på sjølve sosialismen.»

• Fascismen har massekarakter, med særleg appell til småborgarlege lag som er truga av forfallet under kapitalismen.

• Forfallet under kapitalismen fører til «proletarisering av store delar småborgar- og mellomborgarskap, dei katastrofale tilhøva for småbøndene, og den dystre uroa i ‘intelligensiaen’ … Det som mest av alt tynger dei er manglande tryggleik for dei grunnleggande behova sine.»

• For å vinne støtte frå desse laga, brukar fascismen anti-kapitalistisk demagogi.

• «Massane strøymde i tusenvis til fascismen. Han blei ein fristad for alle som var politisk heimlause, dei som hadde fått dei sosiale røtene rive opp, dei utarma og desillusjonerte … Småborgarskapet og dei sosiale mellomlaga vakla først mellom dei mektige motpartane proletariat og borgarskap. Ut frå sine elendige liv er dei tilbøyelege til å sympatisere med proletariatet, dels ut frå åndeleg lengt og høge ideal, så lenge haldninga er revolusjonær og har utsikt til siger. Under presset frå massane og behova dei har, er jamvel dei fascistiske leiarane tvinga til i det minste å flørte med det revolusjonære proletariatet, sjølv om dei ikkje har sympati med dei.»

• Fascistisk ideologi hevar nasjon og stat over alle klassemotsetningar og klasseinteresser.

• «[D]et [massane] ikkje lenger hadde håp om frå det revolusjonære proletariatet og frå sosialismen, håpte dei no få med hjelp av dei dyktigaste, sterkaste, mest målretta og modige elementa frå alle sosiale klassar. Alle desse kreftene måtte kome saman i eit fellesskap. Og dette fellesskapet er nasjonen for fascistane … Reiskapen for å nå ideala til fascistane er staten. Ein sterk og autoritær stat som vil vere nettopp deira verk og lydige verktøy. Denne staten vil heve seg høgt over alle forskjellar mellom parti og klassar.»

• Den nasjonale sjåvinismen blir brukt av dei fascistiske leiarane som eit dekke for å spore til militarisme og imperialistiske krigar.

• «Dei væpna styrkane [til det fascistiske Italia] skulle bare forsvare fedrelandet. Det var løftet. Men den blomstrande veksten, og det enorme omfanget av krigsmateriell, er retta inn mot store imperialistiske eventyr … Hundrevis av millionar lire er løyvt til tungindustrien for å bygge dei mest moderne og mordariske dødsmaskinar.»

• Eit hovudtrekk ved fascismen er bruken av organisert vald, med stormtroppar retta mot arbeidarklassen, med mål om å knuse all sjølvstendig proletær aktivitet.

• Zetkin peika på at Mussolinis folk i Italia gjekk inn i «direkte, blodig terror». Først på landsbygda slo fascistane til «mot proletariatet der, organisasjonane deira rasert og lagt i oske, og leiarane deira myrda.» Seinare «breidde den fascistiske terroren seg til proletariatet i dei store byane.»

• Rasistisk ideologi og bruk av syndebukkar står sentralt i fascismen. Sjølv om dette enno ikkje var heilt klart i 1923, peika likevel Zetkin på korleis det tyske «fascistiske programmet er metta med frasen ‘bank opp jødane’.»

• På eit visst punkt byrjar viktige delar av kapitalistklassen å støtte og finansiere fascistrørsla, å sjå ho som ein måte å møte trusselen om proletarisk revolusjon.

• «Borgarskapet kan ikkje lenger stole på dei vanlege reiskapane i statsapparatet sitt for å sikre klasseherredømmet. Til det treng dei eit utanom-rettsleg og ikkje-statleg maktmiddel. Det får dei i den blanda samlinga av dei som utgjør den fascistiske mobben.» Kapitalistane «støttar opent fascistisk terrorisme, med pengar og på andre måtar.»

• Når dei først har fått makta, tenderer fascistane mot å bli byråkratisert og går bort frå tidlegare demagogiske appellar, og det fører til oppblomstring av klassemotsetningar og klassekamp.

«Det er ei skrikande motsetning mellom det fascistane lova, og det dei leverer til massane. Alt snakk om at fascistane vil sette interessene til nasjonen over alt anna, brest som såpebobler når dei blir utsette for røyndommens vind. ‘Nasjonen’ viser seg vere borgarskapet; den fascistiske idealstaten sjølv ein vulgær, skruppellaus borgarleg klassestat … Klassemotsetningar er mektigare enn all den ideologien som nektar for at dei finst.

Alternative analysar

Zetkins analyse av fascismen var radikalt annleis enn dei andre som vart lagt fram innanfor arbeidar- og sosialistrørsla.
Av desse tok Zetkin opp synet til dei reformistiske sosialdemokratane. «For dei er ikkje fascismen noko anna enn terror og vald», sa ho.
«Reformistane ser fascismen som eit uttrykk for den urokkelege og uovervinnelege makta og styrken i det borgarlege klassestyret. Proletariatet er ikkje i stand til å ta opp kampen mot fascismen – det ville vere overmodig og dømt til å mislykkast. Så proletariatet kan ikkje gjøre anna enn å trekke seg stille og roleg tilbake, og ikkje provosere tigrane og løvene i det borgarlege klasseherredømmet ved å kjempe for å frigjøre seg og for sitt herredømme.»
Zetkins analyse står au i sterk kontrast til dei analysane av fascismen som seinare blei sett fram av Stalin-leia kommunistparti i åra og tiåra etterpå. Det stalinistiske synet hadde to hovudtrekk som står mot Zetkins syn:

1. Sosialfascisme. Tatt i bruk i Kominterns ultra-venstre «tredje periode» seint på 20-talet og tidleg 30-tal. Det sidestilte sosialdemokratane og fascistane, og rettferdiggjorde slik at KDP avviste felles front med det mektige SDP i kampen mot nazistane.
   Hadde ein slik front komme i stand, ville han hatt støtte frå ein overveldande majoritet av folket i Tyskland, og ville nesten sikkert vore sterk nok til å stå mot nazistane. Det er rett å seie at den ubøyelege avvisinga frå leiarane i begge parti opna døra for at Hitler kunne ta makta.

2. Folkefront. Dette synet vart presentert i full breidde i ein rapport frå Georgi Dimitrov til den sjuande kongressen av det den gongen staliniserte Komintern i 1935. Dimitrov hevda at «fascismen var det opne terroristiske diktaturet til dei mest reaksjonære, mest sjåvinistiske og mest imperialistiske elementa i finanskapitalen.» Fascismen «handlar på vegner av interessene til dei ekstreme imperialistane», som han karakteriserte som «dei mest reaksjonære sirklane i borgarskapet.»²

Ut frå denne analysen var den sentrale oppgava å danne blokker – «folkefrontar» – med antatt mindre reaksjonære, mindre sjåvinistiske og mindre imperialistiske element i borgarskapet – den «anti-fascistiske fløya» deira. Vidare å underordne sjølvstendig klassekamp og politiske aksjonar denne oppgava. I praksis betydde eit slikt syn at stalinistiske parti generelt var mot sjølvstendig revolusjonær og proletær handling fordi dei var ei hindring for folkefronten. Det rettferdiggjorde også indirekte støtte til «anti-fascistiske» kapitalistar som Franklin D Roosevelt i USA, med påskot om at den republikanske motstandaren hans stod for «hovudfienden fascismen».³

Leon Trotskij tok føringa i å avvise desse stalinistiske standpunkta, og forsvarte hovudpunkta Zetkin la fram i 1923. Dei polemiske artiklane Trotskij skreiv om framveksten av fascismen i Tyskland og lærdommen frå nazi-sigeren, er noko av dei klarast framstilte marxistiske analysane av fascismen og kva som krevst for å sigre over han.⁴

Korleis slåst mot fascismen

Liberale pro-kapitalistiske krefter seier ofte at om ein bare overser fascistar, så vil dei forsvinne. Det var ikkje Zetkins syn. For ho var det eit spørsmål om liv eller død for arbeidarklassen med sine allierte å mobilisere fullt ut mot fascismen.

Zetkin la vekt på fleire punkt då ho drøfta kampen mot fascismen:

Det er avgjørande at arbeidarane har sjølvforsvar for å møte fascistiske terrorkampanjar. Framfor alt betyr det organiserte forsvars­grupper for å kjempe mot fascistiske åtak.

«No har proletariatet akutt behov for sjølvforsvar mot fascismen, og dette sjølvforsvaret må ikkje bli sett til sides det minste sekund. Det er proletarane sin personlege tryggleik og eksistens som står på spel, og eksistensen til organisasjonane deira. Proletariatet sitt sjølvforsvar er det akutte behovet. Me må ikkje kjempe mot fascismen på italiensk reformistisk vis – dei trygla «la meg vere, så lar eg deg vere.» Tvert om! Møt vald med vald. Men ikkje i form av individuell terror – det vil slå feil. Men med vald som maktutøvd organisert proletær klassekamp.»

Det er essensielt med felles front for å kjempe mot fascismen, få med alle organisasjonar og retningar i arbeidarklassen, uansett politiske skille.

«[P]roletær kamp og sjølvforsvar mot fascismen krev proletær einskapsfront. Fascismen spør ikkje om sjela til fabrikkarbeidaren er malt blått og kvitt som flagget i Bayern; svart, raudt og gull som i den borgarlege republikken; eller som det raude flagget med hammar og sigd. Han spør ikkje om arbeidaren vil ha tilbake Wittelsbach-dynastiet [frå Bayern], er tilhengar av [SPD-leiar og tysk president Friedrich] Ebert, eller ønsker sjå vår venn [KP-leiar Heinrich] Brandler som president for den tyske sovjetrepublikken. Alt som betyr noko for fascismen, er at dei treff på ein klassemedveten proletar, og så slår dei han i bakken. Det er grunnen til at arbeidarane må stå saman i kampen utan å sjå til band til parti eller ­fagforeining.»

I tillegg til fysisk kamp mot fascismen når det er nødvendig å forsvare seg, må arbeidarklassen føre politisk kamp mot masseappellen fascismen har, særleg innretta på mellomlaga.

«[D]et [italienske kommunist]partiet sjølvsagt gjorde feil var å sjå fascismen som eit reint militært fenomen, og såg bort frå den ideologiske og politiske sida. La oss ikkje gløyme at den italienske fascismen alt før han slo ned proletariatet med terror, hadde vunne ein ideologisk og politisk siger over arbeidarrørsla som la grunnlaget for triumfen. Det er svært farleg om ein ikkje ser det trengande behovet for å sigre over fascismen ideologisk og politisk.»
Slik kamp mot fascismen betyr framfor alt å vise den faste viljen det proletære leiarskapet har til å ta makta frå borgarskapet for å løyse den sosiale krisa i kapitalismen, og legge fram eit program som er retta inn mot å knytte saman dei alliansane som skal til for å gjøre det.

Zetkin trudde perspektivet om revolusjonær kamp for regjeringsmakt grunnlagt på ein allianse av dei utbytta og undertrykte klassane var avgjørande for å sigre over fascismen. Av den grunn la ho vekt at på ei regjeringsfråsegn om dette – ei bonde- og arbeidarregjering – «faktisk er eit vilkår for å kunne nedkjempe fascismen.»

Trusselen frå fascismen i dag

Å kunne forstå dagens fascisme er ikkje bare eit historisk spørsmål.

Ettersom det tjueførste hundreåret skrid fram, er kapitalismen komme i ei tid med sosial krise, prega av opptrappa åtak på rettane og levekåra til det arbeidande folket og alle undertrykte, og skjerpa sosial polarisering. Valet av milliardæren Donald Trump som president i USA i november 2016, etter ein valkamp kjenneteikna av brautande høgredemagogi og opne rasistiske utspel, var både ei spegling av og ei skjerping av denne sosiale krisa.

Som Zetkin såg føre seg for nesten hundre år sidan, er det nettopp situasjonar som dette som på eit gitt tidspunkt kan skape fascistiske rørsler.

Slike rørsler ser den sosiale krisa, men vil flytte ansvaret bort frå det kapitalistiske systemet, og ser etter syndebukkar: immigrantar, svarte, jødar, LGBT-folk, romfolk og andre. Merkelege konspirasjonsteoriar blir trylla fram for å leie merksemda bort frå det sosiale og økonomiske systemet som er ansvarleg for krisa.

For å samle støtte speler fascistiske rørsler på sinne. Dei appellerer til rasistiske, sjåvinistiske og anti-feministiske stemningar som ligg djupt i den såkalla populærkulturen under kapitalismen.

Den reaksjonære fascistiske appellen om å skille arbeidsfolk må møtast med behovet for felles kamp mellom dei undertrykte og utbytta uavhengig av nasjonalitet, etnisk bakgrunn eller kjønn for å kaste av seg kapitalistar og eigarar og starte bygginga av eit meir rettferdig og humant samfunn.

Men dette er ikkje bare ein kamp om idear.

Når den sosiale krisa blir djupare og arbeidsfolk byrjar reagere på ho, vil stadig fleire kapitalistar og deira tenarar ty til lovlege og ulovlege tiltak for å verne klasseherredømmet sitt.

Når desse åtaka eskalerer, må arbeidarar som forsvarer organisasjonane sine svare; dei som slåst mot rasisme, politibrutalitet, og politidrap; dei som slåst for kvinners rett til abort; dei som slåst mot åtaka på borgarrettane; dei som slåst mot kapitalismens miljøøydeleggingar; dei som slåst mot deportasjonar og vald mot innvandrarar – kort sagt alle dei som kjemper for interessene til dei undertrykte og utbytta.

Det er desse aktivistane og kjemparane som vil vere mest interessert i å studere fascismen og historia om kampen mot han.

Mange vil sjå at synet som først vart skissert av Zetkin, og så utvikla av Leon Trotskij, Antonio Gramsci og andre vil vere eit viktig våpen i kampen mot den fascistiske trusselen.

Mange arbeidsfolk og ungdom vil slutte seg til kampen for ei sosialistisk framtid.

Det trudde Clara Zetkin fullt og fast på.

Når ho drøfta fascismens appell til ungdom, peika ho på at «dei beste av dei prøver sleppe unna djup sjelekval. Dei lengtar etter nye og urokkelege ideal, og eit verdssyn som gjør dei i stand til å forstå natur, samfunn og sitt eige liv; eit verdssyn som ikkje er ein steril formel, men skapande og konstruktivt. La oss ikkje gløyme at valdelege fascistiske bandar ikkje bare er sett saman av krigarråskinn, utvalde leigesoldatar og korrupte og medvitslause som gler seg med terror. Blant dei finn me også dei mest handlekraftige frå desse sjikta, dei som er mest i stand til å utvikle seg. Me må møte dei med forståing for vilkåra deira og deira brennande lengt, arbeide blant dei, og vise dei ei løysing som ikkje fører tilbake, men framover til kommunismen. Det storslåtte synet på verda som kommunismen er, vil vinne deira sympati for oss.»

Fascisme er til sjuande og sist eit resultat av kapitalismen, hevda Zetkin. Trusselen frå fascismen vil først vere borte for godt når arbeidarklassen tar makta frå milliardærkapitalistane og startar bygge ei ny verd.

At ho var fast overtydd om det, kan ein sjå i Zetkins usvikelege tru på at arbeidarklassen har revolusjonært potensiale, slik ein kan sjå i konklusjonen på rapporten hennar i 1923:

«Kvar einaste proletar må kjenne seg som meir enn bare lønnsslave, eit leiketøy for vind og storm under kapitalismen og makthavarane. Proletarar må kjenne og forstå seg sjølve som delar av den revolusjonære klassen, som vil smi den gamle staten til eigarklassen om til ein ny stat av sovjettypen. Ført når me vekkar revolusjonært klassemedvit i alle arbeidarar, og tenner proletær handlekraft, kan me førebu og gjennomføre den nødvendige nedkjempinga av fascismen på militært vis. Same kor brutalt kapitalismen kan gå fram mot proletariatet i verda over ei tid, så vil proletariatet til slutt kjempe seg fram til siger.»

Zetkins modige appell om anti-fascistisk aksjon, mindre enn eitt år før ho døydde, står som eit høveleg prov på livet hennar med revolusjonær kamp, og som ei leiestjerne for kommande generasjonar.

Notar

1. Bordigas rapport finst i Riddell (red) Toward the United Front: Proceedings of the Fourth Congress of the Communist International, 1922 (Historical Materialism Book Series, Chicago: Haymarket Books, 2012), s. 402-23.
2. Dimitrovs rapport finst i VII Congress of the Communist International: Abridged Stenographic Report of Proceedings (Moscow: Foreign Languages Publishing House, 1939), s. 126–29. Han finst I tillegg på Marxists Internet Archive.
3. The communist, nr 6, juni 1936, s. 489.
4. Trotskijs opphavlege skrifter om framveksten av fascismen i Tyskland finst i The Struggle Against Fascism in Germany (New York: Pathfinder Press, 1971). Mykje av dette er au til­gjengeleg på Marxists Internet Archive.
5. Dei fire utgitte banda med Komintern-forhandlingar redigerte av John Riddell er: Founding the Communist International: Proceedings and Documents of the First Congress, March 1919 (New York: Pathfinder Press, 1987); Workers of the World and Oppressed Peoples, Unite! Proceedings of the Second Congress, 1920 (New York: Pathfinder Press, 1991); To the Masses: Proceedings of the Third Congress of the Communist International, 1921 (Historical Materialism Book Series, Chicago: Haymarket Books, 2016); and Toward the United Front. Dei tri tilleggsbanda er Lenin’s Struggle for a Revolutionary International 1907–1916 (New York: Pathfinder Press, 1984); The German Revolution and the Debate on Soviet Power (New York: Pathfinder Press, 1986); og To See the Dawn: Baku, 1920—First Congress of the Peoples of the East (New York: Pathfinder Press, 1993).

Rosa Luxemburg (1871–1919) ble født i Polen, men flyttet til Tyskland for å jobbe for sosialisme på fulltid. Hun var en intellektuell teoretiker, men også beinhardt opptatt av praksis. Luxemburg mente at handlingen var det viktigste, og det viste hun ved å dra dit kampene stod for å aksjonere og agitere. Hun ble flere ganger satt i fengsel, blant annet for å argumentere åpent mot Tysklands deltakelse i 1. verdenskrig, men det stoppet henne ikke.

Tomine Sandal er tidligere nestleder i Rød Ungdom. Hun er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: ukjent

Rosa Luxemburg var en hardfør og analytisk marxist, som så på en sosialistisk revolusjon som historisk nødvendig. Selv om hun var både kvinne, funksjonshemmet, jøde og utlending, var det alltid sosialismen som sto i fokus. Rosa Luxemburg viet hele sitt liv til kampen for sosialismen, og hun arbeidet iherdig for en sosialistisk revolusjon gjennom tykt og tynt, selv om det betydde forfølgelse, fengsel og til sist døden.

Teorier om akkumulasjon av kapital, massestreikens betydning, kritikk av Lenins partielite, antikrigsarbeid, aksjonisme og mye mer: listen er altfor lang til å kunne dekke Rosa Luxemburgs politiske liv og virke i en kort tekst som dette. Derfor kommer jeg til å fokusere på Rosa Luxemburgs syn på reformarbeid, revolusjonær strategi, organisering og handling. Til slutt vil jeg gå nærmere inn på hvorfor jeg mener Rosa Luxemburgs tanker om disse temaene fortsatt er relevante for oss i dag. Denne teksten er ikke kun skrevet for å leses alene, men først og fremst som et utgangspunkt for diskusjon.

Reform eller revolusjon

En av de viktigste politiske konfliktene Rosa Luxemburg deltok i, var debatten om reform eller revolusjon mot revisjonisten Eduard Bernstein. Han mente at man kunne erstatte kapitalismen med sosialisme ved hjelp av mange sosiale reformer, og at en revolusjon da ville bli overflødig. Rosa Luxemburg ble ikke overbevist, og svarte blant annet: «Å forvandle havet av kapitalistisk bitterhet til sosialistisk sukkerdrikke gjennom noen flasker sosialreformistisk lemonade blir i beste fall smakløst!» I all den tid kapitalismen er avhengig av tvangsmessig vekst, og penger og makten ligger hos et fåtall mennesker, vil en revolusjon være nødvendig. Hele det skitne havet må renses opp og erstattes med friskt vann, ikke bare pyntes på og smaksettes med litt lemonade.

Rosa Luxemburgs tilsvar til Bernstein heter «Reform eller revolusjon», men det er slett ikke slik at Rosa Luxemburg mener reformer er unødvendige. Tvert imot, hun mener reformarbeid er svært viktig for å muliggjøre revolusjonen! Det er et viktig skille mellom å være reformist, altså at man ikke mener en revolusjon er nødvendig, og det å arbeide for reformer. Reformarbeid er et viktig aspekt ved å være revolusjonær. Rosa Luxemburg forklarer det slik: «For sosialdemokratiet eksisterer det en uatskillelig sammenheng mellom sosiale reformer og den sosiale revolusjon, idet dets kamp for sosiale reformer er middelet, den sosiale omveltning er derimot målet.» Når Rosa Luxemburg bruker begrepet «sosialdemokratiet», er det viktig å merke seg at det ikke er snakk om dagens sosialdemokrater, men sosialdemokratene i Tyskland på starten av 1900-tallet var revolusjonære. Luxemburgs hovedpoeng er at revolusjonen må være målet, og at veien dit må preges av arbeid for sosiale reformer.

Hva er egentlig reformarbeid? Det kan være mye! Innføringen av 8-timers normalarbeidsdag, abortloven, gratis skolebøker, trygdeordninger, alle disse tingene er eksempler på reformer. Store norske leksikon definerer en reform slik: «en forandring (omdanning) av de bestående forhold som er, eller er ment å være, til det bedre». Enhver politisk sak kan på sett og vis ses på som en reform. Selvsagt er ikke enhver reform bra i våre øyne, vi i Rød Ungdom – som denne artikkelen opprinnelig ble skrevet for – er imot mange reformer som for eksempel pensjonsreformen eller regionreformen. Men det at vi er mot høyresidens reformer, handler mer om at vi er imot høyresidepolitikk, ikke reformer som konsept. Merking av retusjert reklame, leksefri skole og arbeidstillatelse for asylsøkere er eksempler på reformsaker Rød Ungdom har jobbet med de siste årene.

Reformarbeidets to funksjoner

Rosa Luxemburg mener at det sosialistiske partiets reformarbeid har to sider, som vi kan kalle den økonomiske funksjonen og den kulturelle funksjonen. Reformer får en økonomisk funksjon hvis den påvirker den økonomiske situasjonen og videre endrer styrkeforholdet og forutsetningene for klassekampen. Dersom forholdet mellom arbeid og kapital, mellom ansatte og eier, endrer seg i arbeiderklassens favør, vil det bety dårligere kår for kapitalistisk vekst. Det blir vanskeligere å være kapitalist, og lettere å være arbeider. Dette kan bringe den kapitalistiske økonomien et skritt nærmere krise, ettersom man strammer inn profittmulighetene for kapitalister som er avhengig av å hele tiden øke profitten i konkurranse med andre. Ett eksempel på en reform med klar økonomisk funksjon er kampen for sekstimers normalarbeidsdag, fordi kortere arbeidsdag med like mye lønn vil bety at arbeiderne får beholde mer av overskuddet selv. Kampen for merking av retusjert reklame er også et godt eksempel på en reform som har en økonomisk funksjon. Ikke bare vil merking av retusjert reklame være bra for ungdoms selvbilde og psykiske helse, det vil også være et økonomisk nederlag for reklamebransjen og skjønnhets­industrien.

Reformarbeidets kulturelle funksjon handler på sin side om å forberede arbeiderklassen på å kunne gjennomføre en revolusjon. Vårt mål er at arbeiderklassen, folket, skal ta makten. Men i dag er det dessverre slik at størsteparten av befolkningen er politiske tilskuere, ikke deltakere. De politiske avgjørelsene blir i stor grad tatt i lukkede rom. Det er en del av det sosialistiske prosjektet å forsøke å endre dette. Skal arbeiderklassen ta makten, må den være forberedt og ha tro på seg selv. Rosa Luxemburg mener at «Etter den gjengse oppfatning består den sosialistiske betydning av den faglige og den politiske kamp i å forberede proletariatet, dvs. den subjektive faktor i den sosialistiske omveltning, på gjennomføringen av denne omveltning». Folket må innse at de kan ta makt, og at de kan styre, de må gå fra å være politiske tilskuere til å bli politiske deltakere. De må få politisk erfaring og selvtillit, slik at det kan bli mulig å se for seg at en annen verden er mulig, og at vi sammen kan endre verden. Det er dette som er kjernen i den kulturelle funksjonen ved reformer. Det politiske innholdet i en sak er ikke det aller viktigste når det kommer til å oppfylle den kulturelle funksjonen. Om lokallag i Rød Ungdom velger å aksjonere for bedre busstilbud i kommunen, for leksefri skole eller mot okkupasjonen i Palestina, så vil medlemmene i lokallaget uansett få erfaring med å styre selv, med å engasjere seg, med å ta makt over situasjonen og de vil sitte igjen med en følelse av at det går an å endre verden. De vil gå fra å sitte på sidelinjen til å bli demokratiske deltakere. Det holder ikke å bare ha god politikk, folk må også myndiggjøres. Å se på reformers økonomiske og kulturelle funksjoner kan være et godt analyseverktøy for sosialister, for eksempel i arbeidet med arbeidsprogram og strategi.

Brecht og Enhedslisten

Reformarbeidet er i følge Rosa Luxemburg viktig for å nå målet om revolusjon, blant annet på grunn av den økonomiske og den kulturelle funksjonen reformarbeid kan ha. Men vi må ikke glemme at reformer kan være bra i seg selv. Det danske sosialistpartiet Enhedslistens hovedmantra for arbeidet sitt i det danske Folke­tinget er å «stemme for enhver forbedring, og mot enhver forverring». Det er ikke alltid like lett å vurdere om en reform har mest forbedring eller mest forverring i seg, særlig om reformene kommer fra dagens sosialdemokratiske regjeringer. Mantraet er likevel et forsøk på å lage en grunnregel for hvordan et sosialistisk parti kan bruke sin plass i en borgerlig institusjon som Folketinget på en måte som er tjenlig for arbeiderklassen. Et annet mer lokalt eksempel er Sosialistisk Venstrepartis regjeringsdeltakelse. Til tross for at de fikk igjennom en del SV-politikk, ble fortsatt den rødgrønne regjeringen preget av massiv privatisering, fortsatt krigspolitikk og stadig økende økonomiske forskjeller. Eksempelet med Enhedslistens forsøk på å formulere en læresetning som løsning på dette dilemmaet og SVs regjeringsdeltakelse, viser hvor vanskelig det kan være å balansere forholdet mellom revolusjonært reformarbeid og reformisme. Likevel finnes det også gode eksempler på vellykket revolusjonært reformarbeid, for eksempel innføringen av 8-timersdagen eller folkeaksjonen mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Vellykket revolusjonært reformarbeid kan være vanskelig, men det er ikke mindre viktig av den grunn, vi må bare være bevisst på fallgruvene som finnes.

Diktet «Herberget» av den tyske dikteren, dramatikeren og sosialisten Bertolt Brecht er interessant å se på når vi diskuterer forholdet, og balansen, mellom reform og revolusjon:

Herberget

Jeg hører at i New York
på hjørnet mellom 26. gate og Broadway
står det om vinteren hver kveld en mann
og skaffer de husløse som samler seg der
penger han samler inn, så de får plass på herberget.

Dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdene mellom
menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.
Men noen menn får plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Menneske, legg ikke vekk boken hvor du leser dette!

Noen mennesker har nå plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdet mellom
menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.

Reformer kan dramatisk forbedre menneskers liv under kapitalismen, men reformer fjerner ikke de underliggende maktstrukturene, utbyttingen av arbeiderklassen og klasseskiller. Derfor sier Rosa Luxemburg at reformarbeid må brukes som middel for å nå målet om revolusjon. Reformene alene vil ikke kunne fjerne havet av kapitalistisk bitterhet.

Handling, deltakelse og demokrati

For Rosa Luxemburg var handlingen viktigst. Mennesket er et historisk dyr, det vil si at vi er det eneste «dyret» som handler med hensyn til tidligere og kommende generasjoner mennesker. Vi skaper historien, vi lærer av den og vi former framtiden med handlingene våre. Mennesket har en formende kraft, vi skaper det samfunnet vi er en del av. Rosa Luxemburg mente at mennesket blir det mennesket gjør. Nina Björk forklarer det slik i sin bok, Drömmen om det röda: «Et levende demokratisk samfunn krever aktive, deltakende mennesker. Derfor er Rosa Luxemburg framfor alt deltakelsens tenker, aktivismens forsvarer, demokratiets teoretiker». Rosa Luxemburgs kamp for sosialisme var også en kamp for demokrati, for ytringsfrihet og for et samfunn bestående av aktive, deltagende mennesker. For at vi skal nå et slikt samfunn, må handling både være et personlig mål for alle sosialister, men også en stor del av det sosialistiske partiets strategi.

Et av Rosa Luxemburgs egne favorittsitat var Johann Wolfgang von Goethes: «Im Anfang war die Tat», som på norsk kan oversettes til: «I begynnelsen var handlingen». Handlende mennesker, som forstår at kapitalismen ikke er naturgitt og at vi sammen kan endre verden, er grunnleggende for en revolusjon. Dette er en av grunnene til at den kulturelle funksjonen til reformarbeid er så viktig, fordi den gjør mennesker til aktive, handlende deltakere i demokratiet.

Men det er viktig at reformarbeid ikke ender opp med mange ulike adskilte kamper, som ikke knyttes opp mot et større . Det sosialistiske partiets rolle burde derfor, i følge Rosa Luxemburg, være å ta tak i de politiske strømningene som oppstår spontant i samfunnet, knytte disse opp mot en samfunnsendrende kritikk og jobbe for bred organisering. Partiet må være oppmerksom på aksjoner, politiske saker og kamper som oppstår spontant, samtidig som partiet jobber langsiktig. Partiet må være et steg foran, men aldri bevege seg så langt unna folket at de mister dem og deres meninger av synet.

Hvordan kan Rosa Luxemburg være relevant i dag?

Selv om det er hundre år siden Rosa Luxemburg levde, lever tankene og teoriene hennes fortsatt i beste velgående på venstresiden. Hun har hatt stor innflytelse på sosialister over hele verden, og denne innflytelsen ser bare ut til å vokse de siste årene. I denne teksten har fokuset vært på forholdet mellom reform og revolusjon, teori og praksis og hvorfor handlingen er en så essensiell del av det sosialistiske arbeidet. Vi kan studere Rosa Luxemburg som bidrag til diskusjoner om hvordan vi kan drive bedre og mer systemoverskridende reformarbeid, og hvordan vi kan jobbe for å knytte enkeltsaker opp mot det større bildet. Til slutt minner Rosa Luxemburg oss på hvor grunnleggende aktive, deltagende mennesker er for det sosialistiske prosjektet.

Bertolt Brecht, tysk forfatter og teatermann. Fikk stor betydning gjennom sine skuespill og dramaturgiske ideer, som mer appellerte til tilskuernes forstand enn til deres følelser. Under nazistyret i Tyskland oppholdt Brecht seg utenlands. I 1948 flyttet han til Øst-Tyskland, hvor han grunnla og ledet det eksperimentelle teateret Berliner Ensemble, som fikk en banebrytende innflytelse på det europeiske etterkrigsteater. Til Brechts mest kjente stykker hører Galileis liv, Mor Courage, Det gode menneske fra Sezuan, Den kaukasiske krittsirkelen og Tolvskillingsoperaen.

Foto: Das Bundesarchiv/Wikimedia Commons

IKKE KONSTATERBARE FEIL AV KUNSTKOMMISJONEN

Invitert til et møte i Kunstakademiet
ytet de høyeste funksjonærene i Kunstkommisjonen
sin skjerv til den vakre praksis med å utøve selvkritikk
for begåtte feil og mumlet at også de
hadde noen feil å bebreides for. På spørsmålet
om hvilke feil det gjaldt, kunne de riktignok overhodet ikke
erindre noen konkrete tilfeller. Alt utvalget
nå kritiserte dem for, hadde
ikke akkurat vært noen feil, kommisjonen hadde bare
undertrykt verdiløse ting, og selv dem
hadde de egentlig ikke undertykt, bare unnlatt å fremme.
Tross den ivrigste selvransakelse
kunne de ikke erindre å ha begått noen konkrete feil, likevel
fastholdt de energisk, slik skikken er
at feil var blitt begått fra deres side.

700 INTELLEKTUELLE TILBER EN OLJETANK

Uten invitasjon
har vi kommet
Sju hundre (og flere er underveis)
allestedsfra
der ingen vind blåser lenger
fra kvernene som maler langsomt, og
fra ovnene som det sies
at ikke en hund lengre skjuler seg bak.

Og plutselig, over natten
så vi deg
oljetank.

I går eksisterte du ikke
men i dag
fins bare Du.

Hitover, alle sammen!
Dere som sager av greinen dere sitter på
fullt sysselsatte!
Gud har vendt tilbake
i skikkelsen av en oljetank.

Du heslige
er den vakreste!
Øv vold mot oss
du saklige!
Utvisk vårt jeg!
Gjør oss kollektive!
Skje ikke lenger vår vilje
men Din.

Du er ikke laget av elfenben
og ibenholt, men av
jern.
Herlig! Herlig! Herlig!
Du uanselige!

Du er ikke usynlig
ikke uendelig heller!
Derimot sju meter høy.
I deg hviler ingen hemmelighet
men olje.
Og du behandler oss
verken etter behag eller uransakelig
men etter kalkyler.

Hva betyr litt gress for deg?
Du sitter på det.
Der det før vokste gress
står nå Du, oljetank!
Og fremfor deg er en følelse
ingenting.

Hør derfor vår bønn
og frels oss fra ånden.
I elektrifiseringens
det Fordsatte fremskrittets
og statistikkens navn!

BYLANDSKAP

Dere utgaflede fra sardinboksene
igjen én og én, dere som mødrene planla
mellom tallerken og leppe, nok en gang
med selsomt øye, kanskje med eget øyebryn!
Dryppende av tilropets og trøstens olje
som holder dere friske, lettere flattrykte
med skarp brett, dere bokholdere, dere
oppsøker jeg, byenes
lovpriste innhold!

Fra rennesteinsvannet
vaskes det fortsatt gull.
Den store løslatte
over takene, Røyken,
begir seg av sted.

I bakgården henger klesvask: en kvinnes
rosa truser, vinden
feier inn i dem.

Byen sover. Grådig
sluker den søvnen sin. Gurglende
ligger den i rennesteinen, hjemsøkt
av utuktige drømmer og
næringssorger.

Menneskestrømmene
oversvømmer handelskvartalene
som om natten spyles rene
fra skitten og herjingen etter
gårsdagens menneskestrømmer.

I de trege menneskestrømmene
som skvulper mot husveggene
svømmer avissider. Virvler
rundt monumenter og
stiger opp i kontorbygningene.

Byens ni folkeslag sover
utmattet
av egne og andres laster.
Verktøyet ligger rede
for morgendagens arbeid.
Gjennom tomme gater
runger vekternes skritt.
På et jorde langt borte
letter møysommelig
tunge bombefly.

Til daglig er vi vant til å besvare et spørsmål om hvor mye noe er verdt med et pengebeløp. Pengene lar oss sammenligne varer, men det forklarer ikke hvorfor vi verdsetter dem til det vi gjør. Hvordan kan vi si noe mer grunnleggende om en vares verdi? Hva forteller det oss om vårt eget arbeid? Og hvilken konsekvens har det for debatten om privatisering av offentlige tjenester?

Hallvard Berge er informasjonsmedarbeider i Norsk Tjenestemannslag og medlem i Rødt.
Foto:

Denne artikkelen tar for seg Marx sitt oppgjør med Ricardos¹ verdibegrep, hvordan han videreutviklet synet på varens verdi, og hva vi kan ta med oss fra denne debatten når vi argumenterer politisk mot privatisering av velferdstjenester i dag. Artikkelen konkluderer med at argumenter mot privatisering av velferdstjenester kan ha nytte av å synliggjøre forutsetninger som vanligvis ikke gjøres eksplisitte i politikken.

Marx sitt oppgjør med Ricardos verdibegrep

Marx starter Kapitalen med en undersøkelse av begrepet vare og de ulike egenskapene en vare har; noe som er til nytte for mennesker, noe som kan byttes i noe annet, og en representasjon av sosialt nødvendig arbeid. Å starte boken med dette viser oss to ting: For det første at varens verdi er sentralt for å forstå kapitalismen, og for det andre at måten å forstå varens verdi på, er sentral i Marx sin egen posisjonering i den akademiske samtiden. Til sammen gir dette oss et sted å starte når vi skal beskrive Marx sitt bidrag til samfunnsdebatten og det grunnlaget han hadde for sitt politiske ståsted.

Marx tar utgangspunkt i en tradisjon i synet på varens verdi som var utbredt i hans akademiske samtid, arbeidsverditeorien. Denne teorien sier at en vares verdi bestemmes av hvor mye arbeid som kreves for å framstille den, både i den umiddelbare produksjonsprosessen og det som gikk med til å produsere maskiner, bygninger og annet som indirekte inngår i denne prosessen. Denne måten å tenke på har sine røtter helt tilbake til Aristoteles, men i Marx sin samtid var David Ricardo og Adam Smith de mest kjente talspersonene for økonomiske teorier som baserer seg på denne antagelsen. I dag står denne teorien i kontrast til mer subjektivt orienterte teorier om marginal nytte, tilbud og etterspørsel, som på ulike måter legger til grunn at verdien ikke er en egenskap ved varen i seg selv eller dens opphav i produksjonsprosessen, men ved den umiddelbare situasjonen den forsøkes omsettes i.

Sett fra synspunktet til kapitalisten, eller andre som typisk satte seg ned og regnet på slike ting, var det naturlig å uttrykke varens verdi i lønnskostnader. Ricardo mente lønnskostnader var en overfladisk måte å uttrykke varens verdi. Lønnskostnader varierer i tid og rom, mens verdenshandelen viser at varens verdi er uavhengig av lønnsnivået på opprinnelsesstedet. Ricardo målte derfor varens verdi i arbeidstimer, og han antok at handel alltid ville skje med varer av lik verdi og dermed med likt antall arbeidstimer. Fra dette utgangspunktet kom Ricardo også fram til at veien til rikdom for et land er å utnytte de komparative fordeler landet rår over; billig arbeidskraft, attraktive råvarer, tilgang til energi eller lignende.

Marx sin hovedinnvending mot dette var at Ricardo ikke skilte mellom aktiviteten arbeid og varen arbeidskraft, noe som gjorde det vanskelig å forklare hvorfor verdien øker i produksjonsprosessen. Marx viste at det produktive i menneskets arbeid kan uttrykkes som forskjellen mellom den verdien som skapes (arbeidskraftens bruksverdi) og den verdien som går med til å produsere og reprodusere (arbeidskraftens bytteverdi), og at denne forskjellen blir igjen hos kapitalisten i et lønnsarbeidsforhold. Dette var hovedgrunnlaget for det sosialistiske politiske prosjektet, og en motsats til for eksempel Adam Smith, som fulgte Ricardo i synet på varens verdi som et uttrykk for antall arbeidstimer, men som konkluderte med at profitten oppsto i handelsøyeblikket som kapitalistens godtgjøring for sin innsats.

Ricardo og Smiths syn var i Marx sin samtid den rådende måten å tenke om vareproduksjon og om arbeidets rolle i den; arbeidet som en innsatsfaktor som var nødvendig i produksjonen og så til de grader sentral at hele verdibegrepet avhenger av den, men likevel en rigid og målbar ting, noe som kansellerer seg selv ut time for time når produktet avhendes i markedet. Ricardos syn på arbeid var individualistisk og begrenset til den enkelte produksjonsprosessen og ga lite rom for å se på arbeid som noe annet enn et nødvendig onde, og det kunne heller ikke alene forklare hvorfor noen virksomheter i det hjemlige markedet bukket under, mens andre gikk seirende ut av en konkurranse preget av like vilkår, lov og orden.

Et sosialt og immaterielt verdibegrep

Marx så på arbeid som en sosial prosess. Mennesker former omgivelsene sine hele tiden, men det er først når denne formingen har nytte for samfunnet at det blir arbeid, i hvert fall i den betydningen av ordet arbeid som vi kan bruke når vi snakker om varenes verdi, og i den grad man bruker mer tid enn det som kan forventes gir det lite mening å regne med all tiden. Marx brukte derfor begrepet sosialt nødvendig arbeidstid om den delen av arbeidstiden som gir varen verdi. Begrepet sosialt nødvendig arbeidstid gjør arbeidsinnsatsen relativ til samfunnets behov og bransjens produktivitet. Arbeid som ikke bidrar til å fylle et sosialt behov vil heller ikke tilføre verdi.

Dette perspektivet understreker også et annet sentralt aspekt ved Marx sitt syn på varens verdi. Verdi er en immateriell størrelse, en sosial konstruksjon som aldri kan spores tilbake til fysiske egenskaper ved varen. Varens verdi endres med andre ord når samfunnet og forholdene varene produseres under endres.

Hvilken betydning har dette synet på varens verdi for Marx sitt politiske standpunkt? Tanken om et sosialt verdibegrep gjør det mulig for Marx å forklare den sosiale arbeidsdelingen i samfunnet og den konsentrasjonen av rikdom som følger av den. Det immaterielle i verdibegrepet er også viktig for å forstå hvorfor Marx la så mye vekt på lønnsarbeidet som en måte å godtgjøre arbeid. Siden verdi er en sosialt tillagt egenskap oppstår merverdien som en konsekvens av den sosiale arbeidsdelingen i samfunnet, det vil si rollefordelingen mellom klassene i produksjonsprosessen, ikke som en konsekvens av det materielle arbeidet som sådan.

Konsekvenser for politikkutforming

Siden verdibegrepet er immaterielt og sosialt betinget mente Marx at det ikke lar seg gjøre å si hva som er produktivt arbeid på en politisk nøytral måte. Hva som er produktivt avhenger av hvilken klasseinteresse man legger til grunn. Det som er produktivt for kapitalistklassen, det vil si produksjon av varer og tjenester for salg i markedet, er noe helt annet enn det som er produktivt for arbeiderklassen. For arbeideren, og her kan vi si at arbeiderens interesse sammenfaller med menneskeheten som helhet forut for økonomiske roller, ligger interessen i bruksverdien av det som produseres. For kapitalisten er bruksverdien irrelevant, det er en bakenforliggende forutsetning for at varen skal ha den egenskapen deres klasseinteresse etterspør, nemlig en bytteverdi i markedet.

Mange arbeidsprosesser fører ikke til varer med en realiserbar bytteverdi i markedet, blant annet gjelder dette mye av arbeidet i offentlig sektor slik vi kjenner det i europeiske velferdsstater. Kapitalistisk økonomisk politikk vil derfor ha en tendens til å dreie seg om å endre organiseringen av samfunnet i en retning der mer og mer av arbeidet er produktivt sett fra deres egen klasseposisjon: privatisering av offentlige tjenester og markedsutsetting av tidligere ikke-kapitalistiske sfærer i samfunnet der varene ikke selges i markedet og bytteverdien er irrelevant, slik som utdanningssystemet, helsevesenet, barnevernet, vei- og jernbaneutbygging, og mange andre deler av eller tidligere deler av velferdsstaten. Argumentene for slik privatisering er gjerne basert på en påstand om at privat sektor har høyere produktivitet, men der forutsetningene ikke er eksplisitte.

Når vi tenker på hvilken betydning av produktivitetsbegrepet som er interessant for en kapitalist, er det helt naturlig å bruke slike argumenter. Problemet er at produktivitet feilaktig framstår som et universelt argument. Hvordan kan vi vurdere produktivitet når problemstillingen er omorganisering og privatisering av sykehus, SSB, Statoil, universiteter, Entra, Avinor, og så videre?

En objektiv vurdering av produktivitet kan kun gjøres når den sosiale arbeidsdelingen er gitt, det vil si at vi aksepterer premissene for kapitalistisk produksjon, inkludert at varens verdi skal realiseres i et marked. Dette er en av grunnene til at den norske produktivitetskommisjonen hadde så store problemer med å definere hva produktivitet i offentlig sektor innebærer. Det samme gjelder New Public Management som forsknings- og praksisfelt, der man kan argumentere for at det legges til grunn forståelser av produktivitet og varens verdi som ikke er relevant for produksjon av velferdstjenester. Å argumentere politisk for en sterk offentlig sektor som styres etter innbyggernes behov krever derfor å problematisere de forutsetningene som legges i debatten.

Også i EØS-debatten kan verdibegrepet bli viktig. Argumenter mot EØS-avtalen som tar utgangspunkt i de opprivende virkningene av EU-direktiver som gjør norske velferdsordninger eller offentlige finansieringsordninger konkurransevridende vil kunne ha nytte av å synliggjøre at EUs politiske hovedretning og den norske velferdsstaten bygger på ulike syn på varens verdi og hvilket som skal legges til grunn ved vurderingen av velferdsstatens organisering.

Et eksempel her er EUs postdirektiv, som ble innført i Norge i 2013. Postdirektivet går i korthet ut på å bygge ned statlige monopoler i postsektoren og åpne for konkurranse slik at nye selskaper skal kunne etablere seg i dette markedet. Den største fagforeningen i postsektoren, PostKom, satte i gang en kampanje spunnet rundt bokstavrimet Dyrt, Dårlig, Distriktsfiendtlig. Dette var en offensiv kampanje med gode argumenter og slående grafikk, men den maktet ikke å forhindre innføringen av postdirektivet. Postkom klarte etter min mening ikke å sannsynliggjøre at konkurranse i postmarkedet ville føre til dårligere tjenester. Vi kan spekulere i om kampanjen ville tjent på å bygge opp en motsetning mellom på den ene siden post som en nyttig tjeneste for innbyggere og samfunn og på den andre siden post som et lovende og profitabelt investerings­objekt.

Kanskje er dette også grunnen til at Rødts valgkampsak om Velferdsprofitørene fungerte så godt. Ordet velferdsprofitør setter sammen de to motsetningsfulle aspektene ved varens verdi på en helt umiddelbar og syntaktisk velfungerende måte, det brukes som subjekt i slagord, overskrifter og generelt i setningenes hovedledd istedenfor bare i innskutte forklarende delsetninger, og det er egnet til å mane fram et bilde av en type økonomisk aktør som det lar seg gjøre å eliminere.

Begrepet balanserer riktignok mellom å være forståelig og fremmedgjørende. Det er lett å innvende at profittbegrepet er vanskelig å forstå, eller at det kun appellerer til en helt spesiell gruppe mennesker som stemmer på Rødt eller SV uansett. Til gjengjeld kan man si at ved å bruke dette begrepet om problemstillinger i samfunnet som alle kjenner, slik som uforståelige milliardutbytter fra små barnehager eller avslørende saker om uverdige arbeidsforhold og ulovlig innleie, kan vi flytte fokuset fra reaksjonære skillelinjer mellom det norske og det utenlandske, det gamle og det nye, det seriøse og det useriøse, til et skille mellom ulike målsetninger med økonomisk aktivitet, og hva som gagner oss som samfunn.

Noter:
1 David Ricardo (1772–1823), britisk klassisk økonom. Ricardo er mest kjent for teorien om at frihandel basert på bytte av varer med lik verdi mellom land med ulike komparative fordeler kan være gunstig for begge landene.

Norge slutter seg til EUs sanksjoner mot Venezuela

I desember 2017 sluttet Norge seg til EUs sanksjoner mot Venezuela, som blant annet innebærer forbud mot eksport av militært matriell.

Av redaksjonen.

 

Forslag om forbud mot våpeneksport nedstemt

I februar ble SVs forslag om forbud mot eksport av våpen og militært materiell til landene som kriger i Yemen nedstemt. Det betyr at det fortsatt er mulig å selge våpen til Saudi-Arabia og De de forente arabiske emiratene. Krigen har vart i tre år og over 10 000 er drept, mens millioner er ­drevet på flukt.

Trier feirer med Karl Marx-trafikklys

Den tyske byen Trier, Karl Marxs fødeby, feirer 200årsdagen hans med nye trafikklys. Marx levde sine første 17 år i Trier, før han flyttet til Bonn for å studere. Marx står med armene rett ut når lyset er rødt, og går med ei bok under armen når lyset er grønt.

FNs menneskerettighetsråd fordømmer sanksjonene mot Venezuela

I mars vedtok FNs menneskerettighetsråd en fordømmelse av de USA-ledede sanksjonene mot Venezuela. Vedtaket kom etter et forslag fra landene i G-77 gruppen, som historisk har vært landene som ikke valgte side i den kalde krigen. Resolusjonen fra Menneskerettighetsrådet ber land avstå fra å innføre unilaterale sanksjoner, og fordømte enkelte lands bruk av sanksjoner som et politisk pressmiddel. Resolusjonen pekte også på hvordan sanksjonene rammer de fattige i Venezuela hardest, og at blokaden står i veien for realiseringen av menneskerettighetene i landet.

Kongsberg-gruppen inngår kjempekontrakt

I mars ble det klart av Kongsberg-gruppen har inngått en kontrakt med Qatar om salg av våpen og militære systemer. Avtalen kan vare i åtte år og potensielt være verdt 15 milliarder norske kroner. Saudi-Arabia og Qatar stod tidligere på samme side i maktkampen i Midtøsten, men har havnet i konflikt etter at saudiene mente Qatar stod for nært Det muslimske brorskap.

Planlegger «barcode» i flere norske byer

Bane Nor legger ikke bare jernbanespor. Konsernet har store eiendomsplaner i en rekke byer skriver NRK 28.03.2018. Beregninger NRK har gjort viser at Bane Nor Eiendom har konkrete byggeprosjekter på rundt 1,5 millioner kvadratmeter boliger og næringsbygg i et tjuetalls norske byer og tettsteder. Det tilsvarer fem ganger Barcode-prosjektet i Oslo, som er på 300.000 kvadratmeter totalt. I flere byer vil disse eiendomsprosjektene forandre bysentrum i høy grad. Det gjelder ikke minst for Moss og Hamar, der hele bydeler er på tegnebrettet.

11. mars var det et halvt år siden Rødt kom inn på Stortinget. Et par dager tidligere tok redaksjonsmedlem i Gnist, Tomine Sandal, en tur innom stortingskantinen for å intervjue politisk rådgiver og 1. vara Seher Aydar og Marie Sneve Martinussen, nestleder i Rødt og finanspolitisk rådgiver. Rødt gikk til valg på å være en utfordrer på Stortinget, og som et parti med ideologiske røtter i marxismen skiller vi oss ut. Hvordan har det gått så langt?

Seher Aydar er 1. vara til Stortinget for Rødt og politisk rådgiver i stortingssekretariatet. Hun har ansvar for utdanning, helse, feminisme, familie og kultur. I perioden 2012-2014 var hun leder i Rød Ungdom.
Marie Sneve Martinussen er Nestleder i Rødt og politisk rådgiver i stortings­sekretariatet med ansvar for finans. Hun er også utdannet samfunnsøkonom.
Intervjuet av Tomine Sandal, Tidligere nestleder i Rød Ungdom. Hun er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: André Løyning og Einar Aslaksen

– Hva tror dere er hovedgrunnen til at Rødt skiller seg fra de andre partiene på Stortinget? Har det at vi kommer fra en marxistisk bakgrunn noe å si i praksis?

Marie: Jeg mener at det viktigste vi bærer med oss fra det marxistiske tankesettet er vår analyse av interessemotsetninger. Vi ser at interessemotsetningene finnes. Disse har kanskje blitt enda tydeligere i dag, etter at klassekompromisset har havarert, enn de var på Marx sin tid. Det som skiller oss fra andre partier, er at vi alltid ser disse interessemotsetningene. Det gjelder også saker som feminisme, fordi de hvite middelaldrene mennene som sitter med makten i styrerommene fortsatt ønsker å beholde makten.

Seher: Det er helt sant! De andre partiene snakker ikke om interessekonfliktene. De sier ofte: «Men vi vil jo alle det samme, vi har bare forskjellige løsninger.» Vi i Rødt mener at dette ikke stemmer, vi vil noe helt annet enn det de andre partiene vil. Nå var det nettopp en debatt om barnetrygden på Stortinget, og både høyre- og venstresiden snakket om at de ville ha mindre forskjeller. Men debatten handlet ikke om hva som skapte disse forskjellene. Det samme med saken om velferdsprofitørene. Rødt og Høyre har ikke bare forskjellige løsninger når det gjelder velferdsprofitører, vi vil ha helt forskjellig politikk. Rødt vil ha offentlig ansvar og styring, ikke privatisert med kapitalister.

Marie: I interessekonflikter er det en part som taper og en som vinner. På Stortinget virker det derimot litt som de andre partiene driver med en konkurranse i å være flinkest i klassen på politikk, og at de politiske forskjellene i innhold ikke er like viktige for dem. Rødt er derimot ikke på Stortinget for å være flinke politikere, men for å jobbe for å fremme interessene til dem vi er på lag med. Det har vært litt sjokkerende å se hvor mye de andre partiene koker ned politiske skillelinjer til forskjellige administrative løsninger. Både Rødt og MDG er litt utenfor «det gode selskap» her på Stortinget, men jeg hadde ikke forventet at skulle være så tydelig.

– Tror dere at Høyre og FrP ikke ser interesse­konfliktene i samfunnet?

Seher: Jeg tror de er veldig klar over interessekonfliktene, og regjeringen kjører hard klassekamp fra høyresiden. Det som binder sammen regjeringen med Høyre, FrP og Venstre, er jo at de er helt enige når det kommer til økonomisk politikk.

Marie: Det er helt gjennomsiktig hvem som tjener mest på denne regjeringen, for eksempel har FrP prioritert kutt i formueskatten fremfor politikk som tjener «folk flest». Samtidig ­kutter­ de i velferdsordninger, som pleiepenger og fysioterapi. Klasseperspektivet blir veldig tydelig, og man kan nesten lure på om FrP også har lest Marx, men at de har konkludert helt motsatt av oss.

Seher: Regjeringspartiene er uenige om så mye, men er det én ting de er enige om, så er det akkurat det vi snakker om nå: hvor de står i interessekonflikten. De er superenige om å ikke røre kapitalen. Klassekampen er veldig til stedet her.

Marie: Det store problemet her er jo at klasse­kampen drives frem av høyresiden, mens de andre partiene på den såkalte venstresiden er på defensiven samtidig som de ikke har en marxistisk analyse i bunn, som gjør at de ikke ser interessekonfliktene. Arbeiderpartiet mener at politikken handler om gradsforskjeller av ulike politiske løsninger og at alle «vil det samme».

– Vil dere si at Rødts inntog på Stortinget har påvirket kulturen?

Marie: Ja, jeg tror at vi har påvirket stemningen på Stortinget. Vi har kommet som et fremmedelement inn i det gode selskap. Høyresiden har reagert med å stille spørsmål ved vår ideologi, mens den såkalte venstresiden har blitt veldig usikre på om de skal være på lag med oss eller ta avstand fra oss.

Seher: Rødt på Stortinget utfordrer det etablerte, som gjør at vi rokker med mer enn størrelsen vår skulle tilsi.

Marie: I går stemte vi for vårt første veto til et EØS-direktiv, det handlet om pakkereiser. Rødt var de eneste som stemte mot. Til og med Senterpartiet stemte for direktivet, selv om de også er motstandere av EU og EØS, men de stemte likevel for «av god skikk».

Seher: Kanskje det at Rødt stemte mot direktivet nå, gjør at Senterpartiet og andre EØS-kritiske parti stiller spørsmålstegn ved om de også burde gjort det. Sånn sett kan Rødt sette større spor i Stortinget enn ett mandat skulle tilsi.

– Hvordan forholder de andre partiene seg til at det har kommet marxister inn på Stortinget?

Marie: Et morsomt poeng er at veldig mange stortingsrepresentanter fra høyresiden bruker mye taletid i Stortingssalen på å stille Bjørnar Moxnes spørsmål om sosialisme, planøkonomi og ideologi. Og dette skjer i alle mulige slags debatter! De synes det er sjokkerende og opprørende at vi mener det vi gjør.

Seher: Noen ganger blir de også skikkelig sinte på talerstolen. Det var en fra FrP som ble helt rasende over at Bjørnar kunne finne på å være mot kommersielle barnehager. Det viser jo at det engasjementet vi har for de sakene, ikke er ensidig.

Marie: Det er morsomt at høyresiden blir så ideologisk opprørte! De har så mange spørsmål, det er nesten så jeg tenker de burde få muligheten til å dra på studiesirkel for å lære litt om marxisme, sosialisme og planøkonomi, siden de er så interesserte. Sist var det Høyres Stefan Heggelund som prøvde å «grille» Bjørnar. De er veldig nysgjerrige, kanskje Heggelund er litt Marx-curious?

Seher: Jeg tror litt av grunnen til at de prøver å «stille oss til veggs» med ideologiske spørsmål, er at de prøver å «avsløre» at politikken vår ikke funker. Men det lykkes de ikke med, fordi vi har selvtillit på vår politikk og våre ideologiske standpunkt.

– Synes dere at Stortinget er en jordnær institusjon?

Seher og Marie: Nei, det synes vi ikke!

Marie: I valgkampen lovte vi at vi skulle være en utfordrer på Stortinget, og det er en rolle vi tar veldig på alvor. Den politiske eliten er en elite den også, og når man er en del av den politiske eliten, kan man bli blind for interessene til vanlige folk. Dette ønsker ikke vi å være en del av. Avstanden mellom folk og politikere er altfor stor, bare se på de veldig høye stortingslønnene. Da Rødt foreslo å senke lønnen, var Tetzschner (Høyre) bekymret for å gå «for mye ned i levestandard», og det er jo helt absurd! Kjenner han en renholdsarbeider? Kjenner han en butikkmedarbeider? Vet han hva vanlige folk i Norge tjener?

Seher: SV er enige i at lønnen burde senkes, men Arbeiderpartiet er taus. Min erfaring er at AP lokalt ofte pleier å stemme mot å senke politikerlønninger og honorarer.

– Hvordan forholder Rødt på Stortinget seg til de andre partiene?

Marie: Vi samarbeider med andre partier når vi er enige om saker, og det må vi jo. Vi kan jo ikke bare gå rundt og rope i alle retninger at alle andre er idioter.

Seher: For eksempel har vi nå i etterkant av #metoo foreslått en rekke tiltak mot seksuell trakassering, som egentlig bare er common sense. Vi håper at vi kan få de andre partiene med på det, men selv ting som burde vært åpenbart, er heller ikke alltid like lett å få gjennom. Vi må tenke at vi samarbeider der vi kan, fordi vi faktisk ønsker å forandre på ting og gjøre hverdagen bedre for folk.

Marie: I vår analyse ligger jo både det å se interessekonflikter i samfunnet, men også det å faktisk jobbe for forandring. Det hjelper jo ingenting om vi kan si «vi hadde rett!» dersom verden går under fordi klimaendringene har gjort at alle har dødd.

– Ta for eksempel med saken om bemanningsbyråene. Rødt jobber med saken både utenfor og inne på Stortinget. Hvordan fungerer det?

Seher: Vår viktigste styrke ligger i balansen mellom det som skjer her inne på Stortinget og aksjonismen som skjer utenfor.

Marie: Bevegelsenes trøkk utenfor gjør at vi kan vinne. Om vi får forbud mot bemanningsbransjen, er det fordi fagbevegelsen har kjempet sammen med oss for det. Rødt hadde ikke klart å overbevise Arbeiderpartiet alene. Det er akkurat som med vern av Lofoten, Vesterålen og Senja. Der har den folkelige motstanden har sørget for at vi har vunnet frem gang på gang.

Seher: Det som skiller oss fra andre partier, at vi mener at folk forandrer verden. Ting som skjer på Stortinget, er et resultat av det som skjer utenfor. Hadde ikke kvinner organisert seg mot reservasjonsretten i 2014, så tror jeg at vi hadde tapt saken. Men fortsatt er det veldig mange stemmer som ikke blir hørt av stortingspolitikerne.

Marie: Et viktig poeng for oss i Rødt er at vi faktisk har 100 folkevalgte over hele landet, Bjørnar Moxnes er bare en av dem, og det er her vår styrke ligger. Det er i kommuner over hele landet at vi har påvirket folks hverdag gjennom forsøksprosjekter for leksefri skole, rekommunaliserte tjenester, heltidsprosjekter og så videre. Det er lokalt vi får vist hva Rødt kan få til, og det er der vi har størst mulighet for forandring.

– Hva tenker dere er det viktigste for Rødt å ha i bakhodet de neste årene?

Seher: Det viktigste å huske på er at vi skal lage en folkebevegelse mot forskjells-Norge, og denne kampen står ikke bare på Stortinget, men også lokalt der folk bor. Denne kampen må vi fortsette å ta. Vi kommer ikke til å få til store samfunnsomveltninger på Stortinget, men vi kan pushe på for å gjøre det mulig for oss å bygge motstand over hele landet.

Marie: Fordi felleskap fungerer!