Grundig og personlig om Reiulf Steen

Av Hans Lahlum

2020-01 Bokomtaler

Hans Olav Lahlum:
Reiulf Steen – Historien, triumfene og tragediene
Cappelen Damm, 2019, 670 s.

Av Per Medby
Redaksjonsmedlem i Gnist

Reiulf Steen hadde en klassebakgrunn som var typisk for ledende politikere i Arbeiderpartiet før han. Han vokste opp i industriarbeidermiljøet på Sætre i Hurum og kom tidlig ut i arbeidslivet. Han mistet faren som sjuåring og opplevde fattig-Norge på kroppen. Vi snakker matlapper, og ofte bare poteter til middag. Reiulf Steen organiserte seg første gang i arbeiderbevegelsen som 14-åring, og var knapt fylt 20 før han satt i AUFs landsstyre. Han begynte å arbeide som industriarbeider, men kom raskt inn i Arbeiderpressen i likhet med mange andre Ap-politikere med hans bakgrunn.

Reiulf Steen kom inn i ledelsen i Arbeiderpartiet på et tidspunkt da partiet nøyde seg med å administrere kapitalismen, kombinert med utbygging av velferdsstaten. Forholdet mellom Steen og den mektige partisekretæren Haakon Lie var anstrengt, blant annet fordi Steen hadde et mer nyansert syn på utenrikspolitikken. Motsetningene mellom sekretær og nestformann kom også tydelig til uttrykk når det kom til partidisiplin. Der Haakon Lie styrte partiet med jernhånd, ville Reiulf Steen i langt større grad åpne for diskusjon og meningsbrytning, også i partiets styrende organer.

Lahlum legger etter mitt syn unødvendig vekt på at det han kaller «de nye gruppene» (sannsynligvis grupper med høyere utdanning) var lite representert blant Arbeiderpartiets politikere. I 1950 var det bare 10 prosent av ungdomskullet som tok artium. «De nye gruppene» var altså av relativt liten betydning i denne perioden. Hans påpekning av det nærmest fullstendige fraværet av kvinner i partiets organer i mange tiår, er derimot viktig. Så godt som alle ledende politikere var menn, gjerne godt opp i alderen.

Steens periode i partiets ledelse skulle bli prega av motsetninger mellom partiets dels aldrende ledelse og nye ungdomskull. USAs krigføring i Vietnam bidro til at ungdomskullene i hele verden på slutten av 1960-tallet ble sterkt radikalisert. Dette slo også til en viss grad inn i Arbeiderpartiet, til Haakon Lies store ergrelse. NATO-spørsmålet var i en periode betent i Arbeiderpartiet. AUF, som Steen en gang leda, hadde i 1969 med overveldende flertall blitt motstandere av NATO. Dette ble stående helt fram til 1987. Også i partiet fantes det et mindretall som stemte mot fortsatt NATO-medlemskap på Arbeiderpartiets lands- møte i 1969, de fleste av dem AUF-ere. Steen var aldri blant NATO-motstanderne.

Steen var i hele sin politiske karriere en entusiastisk tilhenger av norsk EEC/EF/EU-medlemskap, selv om hans entusiasme nok falmet litt mot slutten av livet. Det viktigste for ham i EU-spørsmålet var det han oppfatta som det europeiske fellesskapets fredsskapende funksjon. Det virker som at han i liten grad reflekterte over EUs liberalistiske traktatgrunnlag, selv om han på sine eldre dager ble kritisk til visse deler av EUs politikk. Han var imidlertid forsonlig i møte med partiets EF-motstandere,og bidro til å holde partiet sammen etter ledelsens nederlag i EF-avstemninga i 1972. Dette i motsetning til partisekretær Ronald Bye. På sine gamle dager skulle Bye innrømme at Steen hadde rett i sin måte å tilnærme seg EF-motstanderne. Lahlum undervurderer imidlertid at det faktisk skjedde et utbrudd fra DNA i 1973, da store deler av EF-motstanderne i AIK (Arbeiderbevegelsens informasjonskomite mot norsk medlemskap i EF) gikk inn i det nye Sosialistisk Valgforbund. Arbeiderpartiet gikk også sterkt tilbake ved Stortingsvalget i 1973, men det er mulig tilbakegangen hadde vært enda sterkere og utbruddet større uten Steens forsoningslinje.

Steen har ofte blitt framstilt som litt til venstre i Arbeiderpartiet. Hvor venstreorientert NATO- og EU-tilhengeren Steen var, kan i høy grad diskuteres. Det varierte fra sak til sak. Steen kunne ha radikale standpunkter i enkeltsaker. Som leder av Steen-komiteen fikk han gjennomslag for retten til treårig utdanning for alle etter ungdomsskolen, tilrettelagt for funksjonshemmede og med mulighet til å mikse yrkesutdanning og allmennfag. Dette var helt nye tanker. Han gikk i likhet med SF/SV inn for full sosialisering av bank- og kredittsektoren, noe hovedtyngden i hans eget parti var nølende til. De nøyde seg med å kreve styrerepresentasjon. På sine gamle dager fortsatte Steen å innta noen radikale standpunkter. Han gikk for eksempel i 2005 i Klassekampen sterkt ut mot pensjonsreformen. Han var også en periode nestleder i Attac. Han var en av dem som tidlig talte for miljø- og naturvern, og da klimaspørsmålet seinere ble aktualisert fronta han besteforeldrenes klimaaksjon.

Det kan diskuteres om Reiulf Steen ble mer radikal på sine gamle dager. Etter mitt syn er det snarere slik at Steen holdt fast på noen gamle sosialdemokratiske standpunkter partiet hadde forlatt. Tyngdepunktet både i Arbeiderpartiet og det øvrige politiske Norge, sto i Steens periode som politiker vesentlig til venstre for i dag. Høyredreininga i de siste tiåra illustreres for øvrig godt ved at SV-politikeren Lahlum i sitt oppsummeringskapittel karakteriserer Steens støtte til forslaget om sosialisering av banker og forsikringsselskaper som en skivebom. Det er tankevekkende at et profilert medlem av et parti som kaller seg sosialistisk fullstendig avviser et av kjernepunktene ved sosialisme.

Steen vektla at Arbeiderpartiet måtte ha for ankring i arbeiderklassen. Han var derfor negativ til millionæren Jonas Gahr Støre som leder av Arbeiderpartiet. Han mente Støre sto fjernt fra både Arbeiderpartiets grunnfjell og de fleste som bodde i Norge ved årtusenskiftet.

Steens avskjed med norsk toppolitikk ble trist. Den uortodokse omgangen med møbelhandler Arvid Engen ble offentlig kjent i 1989. Engen ble kalt «edderkoppen», og brukte opplysninger han fikk i sin omgang med Steen til å så splid innad i Arbeiderpartiet. Reiulf Steen ble nødt til å innrømme denne kontakten – til og med at han ofte hadde sagt ja til at telefon- samtalene ble tatt opp på bånd. Steen forlot Stortinget i 1992, ett år før stortingsperioden utløpte. Etter å ha forlatt norsk politikk, ble han utnevnt til ambassadør i Chile i 1992, hans kone Ines Vargas’ hjemland, noe som ikke var en udelt suksess. Han fikk ikke noen ny ambassadørstilling etter at åremålet var utløpt.

Lahlum behandler også Reiulf Steens personlige problemer i full bredde. Reiulf Steen hadde både alkoholproblemer og psykiske problemer, som angst og depresjoner. Mot slutten av livet fikk han diagnosen unipolar depresjon og var flere ganger innlagt på psykiatrisk sjukehus. Fyllehistoriene i boka er mange. Steen kunne nok i flere tilfeller være glad for at han ikke ble eksponert for dagens medier. Boka viser også til det Lahlum omtaler som flere upassende episoder i forhold til kvinner, både partifeller og ansatte ved ambassaden. I dag ville det nok kunne blitt saker av noe av dette.
Det kan stilles spørsmål om Lahlum i en politisk biografi burde ha tatt med så mye som han gjør om Steens privatliv. Spekulasjoner rundt det påståtte forholdet mellom Reiulf Steen og Gro Harlem Brundtland kunne for eksempel etter mitt syn ha vært droppa.

Selv om det er tatt med mye om Steens privatliv, er det tydelig at dette er en historisk biografi, og Lahlum bidrar med en solid gjennomgang av Arbeiderpartiets etterkrigshistorie. Jeg liker denne sjangeren som etter hvert har blitt sjeldnere. Gjennomgangen blir imidlertid litt for referatpreget noen steder, og boka er skrevet i et litt stivt og konservativt språk. Jeg savner mer kritisk diskusjon, men underskudd av dette kan skyldes at Lahlum er lite kritisk til Arbeiderpartiet.